vikinghopper En groundhoppers bekjennelser

Mandag 15.04.2019: AFC Killingworth v Newcastle University

Annonsørinnhold

Dette er årets fineste sommerkjoler

Etter to dager med base i Glasgow var det igjen på tide å midlertidig forlate Skottland og ta en ny svipptur sørover over grensen til England. Før den tid måtte jeg selvsagt ha en skikkelig skotsk frokost med haggis inkludert, og siden jeg også følte for å innta frokosten i nye omgivelser, forlot jeg Premier Inn-hotellet, spaserte over elven til togstasjonen Exhibition Centre og tok en kort togtur til stasjonen Anniesland. På Wetherspoons-puben The Esquire House fikk jeg servert en herlig frokost som sørget for en god start på dagen. Etter at siste smule haggis var svelget og flasken med j2o var tømt, gikk turen inn til Glasgow Central via et raskt togbytte ved Hyndland. Deretter kunne jeg omsider sette meg på 11.00-toget som skulle frakte meg til Newcastle.

Drøyt to og en halv time senere steg jeg av i geordie-byen, og siden jeg igjen hadde booket overnatting ved byens easyHotel nede på Side, hadde jeg litt tid å slå i hjel før innsjekking. Jeg valgte meg en av pubene vis-à-vis stasjonen som første stoppested, og denne gang falt valget på Newcastle Tap, der jeg jeg koste meg med en pint Lilley’s Mango og en pose habanero pork scratchings. Der gledet de seg åpenbart til sin Game of Thrones Night med visning av siste sesong-premiere som visstnok snart var utsolgt, så det var da også noe å se frem til, selv om jeg ikke ville være der den aktuelle kvelden. Uansett kom jeg meg etter hvert videre og tok også turen innom et fast vannhull i form av Bridge Hotel før jeg gikk for å sjekke inn.

Jeg hadde betalt £21,59 for overnatting, og etter å ha sjekket inn og installert meg på rom 114 var jeg raskt på farten igjen – opp de såkalte Dog Leap Stairs og til mikropuben The Split Chimp. Etter et glass og en pork pie der var det på tide å komme seg nordover med metroen, men jeg hadde planlagt ytterligere et pitstop på veien. Da jeg hoppet av på Jesmond stasjon, gikk det snart opp for meg at det var West Jesmond jeg skulle gått av på, så det var bare å la neste tog frakte meg en stasjon videre, slik at jeg kunne bevilge meg et glass ved puben The Lonsdale. Jeg skulle etter hvert også videre med metroen, som tok meg til Four Lane Ends, og derfra lot jeg en buss skysse meg det siste strekket opp til Killingworth som åsted får min kamp denne kvelden.

Killingworth ligger et lite stykke nord-nordøst for sentrale Newcastle, og vest for Whitley Bay. Det er en såkalt ‘new town‘ som i 1960-årene ble reist rett under navnet Killingworth Township. I den sørlige utkanten finner vi i dag den lille landsbyen Killingworth Village som da allerede lå her og var et lite gruvesamfunn. Målet var en ny by med 20 000 innbyggere, og det ble bygget en rekke boligblokker i brutalistisk stil, der de mest iøynefallende og radikale av disse ble revet mot slutten av 1980-årene. I dag har Killingworth rundt 10 000 innbyggere, men distriktet som også inkluderer naboen Camperdown har omtrent det dobbelte. Majoriteten av disse jobber naturlig nok inne i Newcastle.

Under planleggingen av turen hadde jeg slitt litt med å bestemme meg for hva jeg skulle gjøre denne dagen. Menyen besto i stor grad av reservelags- og ungdoms-kamper, men så dukket det opp et par alternativer. Et besøk til Downfield i den skotske Junior-fotballen ble vurdert, men da toppkampen i Northern Alliance Premier Division ble satt opp til denne mandagen, var jeg egentlig ikke sen om å velge meg den. AFC Killingworth v Newcastle University var i realiteten seriefinalen og møtet mellom de to klubbene som kjempet om Northern Alliance-tittelen. Dette måtte jeg få med meg. Jeg hadde også sett noen poster på Twitter som kunne tyde på at klubben også hadde klubbhus med bar, så derfor dro jeg rett til Amberley Park der jeg ankom med en snau time til kampstart og betalte meg inn med £3. Noe kampprogram var det ikke, men det ser jeg uansett kun på som en bonus under non-league step 6.

AFC Killingworth er et resultat av at Killingworth Young Peoples Club så sent som i 2018 slo seg sammen med Killingworth Town og stiftet dagens klubb. Det er ikke altfor mye jeg kan fortelle, og det hele virker muligens litt komplisert, men det ser ut som om historien er som følger. Killingworth YPC tok i 2007 steget opp fra Tyneside Amateur League til Northern Alliance Division Two, og sikret to strake divisjonstitler og opprykk til ligaens toppdivisjon på kortest mulig tid før de skiftet navn til Killingworth Sporting. Deretter ble de til Killingworth Town og vant under dette navnet ligatittelen i 2017. Samtidig hadde på et eller annet tidspunkt et nytt Killingworth YPC blitt stiftet, og i 2017 kom de fra Durham Alliance Combination og tok plass i Northern Alliance Division Two. Historien gjentok seg da de vant to strake divisjonstitler, men etter å ha vunnet Division One slo de seg i fjor altså sammen med Killingworth Town…og AFC Killingworth var en realitet.

Jeg hadde vært litt nysgjerrig på fasilitetene ved Amberley Park, som ganske riktig viste seg å være meget spartansk og bekrefte hvorfor den visstnok er grunnen til at AFC Killingworth ikke har søkt opprykk denne sesongen. Amberley Park er rett og slett en bane med et enkelt gjerde rundt og uten noe som helst av tilskuerfasiliteter. Det viste seg ganske riktig å være et klubbhus på den ene langsiden, men der var det ingen bar – kun et oppholdsrom med TV og muligheter for å forsyne seg med kaffe og te. Dermed ble det en lenger ventetid enn forventet i kulda, og jeg søkte ly i varmen i klubbhuset der jeg slo i hjel tiden på sosiale medier og ved å på nytt sjekke ståa i divisjonen jeg nå skulle se kamp i.

Newcastle University toppet tabellen tre poeng foran nettopp AFC Killingworth, men sistnevnte hadde to kamper til gode, så vinneren her ville kunne ta et langt steg mot tittelen. De to hadde også en solid luke ned til forfølgerne som først og fremst var Newcastle Blue Star, så tittelkampen sto mellom disse to. I motsetning til AFC Killingworth hadde Newcastle University søkt om opprykk, så dessverre betød det at opprykket til Northern League etter alle solemerker allerede var avgjort så fremt ikke Newcastle University skulle støte på noen uventede problemer. Jeg sier dessverre fordi jeg frykter en ny Team Northumbria, uten at jeg har noe mot Newcastle University eller kjenner til hvordan de driftes, men vi får nå se hvordan det går når. Det er i hvert fall bedre enn å få opp reservelaget til Hebburn Town i Northern League fra den andre feeder-ligaen Wearside League (slik vi heldigvis ikke fikk).

En kar jeg hadde en kort samtale med bekreftet det jeg har hørt om at AFC Killingworth har ambisjoner, men han mente at et eventuelt opprykk til Northern League må vente i hvert fall et år eller to, og at fasilitetene ikke overraskende må oppgraderes før så kan skje. Han var imidlertid optimistisk med tanke på tittelkampen, etter at AFC Killingworth nå hadde innhentet dagens motstander som på et tidspunkt i sesongen hadde et forsprang på et tosifret antall poeng. Det var virkelig kaldt denne kvelden, så da det var på tide å gå ut igjen, var det bare å dra på seg lua og hanskene jeg heldigvis hadde tatt med. Med lua dratt godt nedover ørene så jeg lagene entre banen og begynte en liten runde for å ta noen bilder med spillet i gang.

Uni startet friskt og viste seg som et spillende lag der pasningene syntes å sitte godt, men Killingworth-forsvaret var godt organisert og den første halvdelen av omgangen foregikk uten noe særlig av muligheter foran målene. Gjestene traff tverrliggeren etter en snau halvtime, men like etter slo hjemmelaget tilbake da Uni-keeperen måtte ut og klarere med hodet. Hans klarering gikk rett til Malky Morien som fra utenfor 16-meteren satt ballen i mål til 1-0. En Uni-spiller som forgjeves forsøkte å komme seg tilbake for å klarere ble fanget i nettmaskene, og når jeg allerede hadde konstatert at målene må ha vært de spinkleste jeg noen gang har sett, var det egentlig rent komisk å se det som nå skjedde. En Uni-spiller som forgjeves hadde forsøkt å komme seg tilbake og klarere ble fanget i nettet, og målet holdt deretter på å kollapse slik at man brukte flere minutter på å få rettet det opp og satt det på plass igjen. Det sto uansett 1-0 til pause.

Gjestene startet best også etter hvilen, og det var de som skapte de fleste sjansene. De fikk også et mål annullert etter en drøy times spill, men i det 73. minutt fikk de omsider uttelling. De traff igjen tverrliggeren, og Killingworth-keeper Michael Hammond reddet glimrende på returen, men en ny retur ble omsatt i scoring av Niza Chilufya som med det utlignet til 1-1. Uni presset nå på for et seiersmål, men kun seks minutters tid etter utligningen ble et langt innkast stusset videre av Alex Nisbet og Marty Soulsby stupte frem og sendte vertene tilbake i føringen med 2-1. Forfriskende å se at Killy gikk for dødsstøtet snarere enn å legge seg bakpå og ri på ledelsen, og en god Konner Lamb hadde to gode muligheter til å øke ledelsen. Samtidig fikk dog Chilufya en kjempesjanse til å utligne, men gjorde seg bort slik at det endte 2-1. Jeg hadde talt 207 tilskuere, og majoriteten av disse kunne nå slippe jubelen løs.

Nå var det bare å komme seg ut av kulda, og derfor marsjerte jeg ned til puben The Shire Horse for å få litt varme (og litt cider) i kroppen før jeg returnerte til Newcastle. Jeg valgte å ta en buss som slapp meg av rett ved metrostasjonen Palmersville, men toget fikk plutselig en av Jesmond-stasjonene som endeholdeplass grunnet tekniske problemer. Det var bare å vente på neste tog som tok meg til Monument, og på veien tilbake til hotellet valgte jeg å ta en ny tur innom The Split Chimp før jeg avsluttet kvelden med å teste Colonel Porter’s Emporium, der jeg inntok kveldens to siste pints mens jeg undret meg litt hvorfor jeg aldri hadde vært innom der tidligere. Dagen hadde bydd på et interessant oppgjør, og kanskje vil også AFC Killingworth (som omsider vant ligaen) følge Newcastle University og bli å se i Northern League i løpet av et par år.

English ground # 519:
AFC Killingworth v Newcastle University 2-1 (1-0)
Northern Alliance Premier Division
Amberley Park, 15 April 2019
1-0 Malky Morien (30)
1-1 Niza Chilufya (73)
2-1 Marty Soulsby (79)
Att: 207 (h/c)
Admission: £3
Programme: None
Pin badge: n/a

Next game: 16.04.2019: Tranent Juniors v Tynecastle
Previous game: 14.04.2019: Aberdeen v Celtic (@ Hampden Park)

More pics

This day on a map / The whole trip on a map

Søndag 14.04.2019: Aberdeen v Celtic (@ Hampden Park)

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg våknet i Glasgow vel vitende om at byen også skulle være min base i ytterligere en dag, og det var selvsagt nå på sin plass å få seg en skikkelig full scottish breakfast som naturligvis inkluderte haggis. Det var bare å traske over elven til togstasjonen Exhibition Centre, og via et togbytte ved Partick kom jeg meg til Charing Cross der jeg gikk til Wetherspoons-puben The Hengler’s Circus for å få meg en skotsk snadder-frokost. Denne helgen var det semifinale-weekend i den skotske cupen, og jeg skulle på et eller annet tidspunkt møte Aberdeen-fan Paul Williamson som hadde ordnet meg billett til søndagens semifinale. Med mat i skrotten tuslet jeg derfor videre innover i sentrum og unnet meg en vanningspause ved The Horse Shoe, som har blitt et fast stoppested når jeg er i Glasgow.

Det hadde jo selvsagt vært klart lenge at semifinalene skulle avholdes på Hampden Park denne helgen, men det var i begynnelsen av mars at kvartfinalene ble spilt og trekningen foretatt. Siden jeg så muligheten for å benytte søndagen til besøk på Hampden Park fulgte jeg dette med spenning. Selvsagt ble Celtic trukket mot vinneren av Rangers v Aberdeen som gikk til omkamp, og jeg mistenkte umiddelbart at dette ville bli søndagskampen. Samtidig sørget det for en situasjon der jeg visste at et eventuelt Old Firm-derby i semifinalen ville bety null sjanse for å få billett. Selv om jeg ønsket Rangers videre ville jeg altså ha mikroskopiske sjanser for å se kampen, men så ble det altså Aberdeen som vant omkampen. Igjen blandede følelser, men jeg fikk tenkte som så at jeg fikk gå for å forhåpentligvis se et Celtic-tap.

Aberdeen-billettene måtte tydeligvis hentes ut på Pittodrie i Aberdeen, og jeg var i ferd med å forfatte en mail til forbundet da min groundhopper-kompis Anthony Robinson foreslo å spørre Dons-fans Paul Williamson som hjalp oss med billetter da vi så Rangers i Aberdeen. Han sa seg igjen villig til å hjelpe, så nå var det bare å vente på ham i Glasgow, dit han var på vei med sin bedre halvdel. De hadde imidlertid blitt forsinket, så han ba meg bare å etter hvert sette kursen mot Hampden Park og møte ham der. Som sagt så gjort, men han hadde blitt ytterligere forsinket på veien slik at det varte og rakk der jeg ventet utenfor den skotske nasjonal-arenaen med stadig voksende køer rundt meg. Jeg benyttet ventetiden til å betale £4 for et kampprogram som jeg bladde flyktig i.

Hampden Park ligger sør i Glasgow, og er den tredje i rekken av stadioner med samme navn som har vært hjemmebane for Queens Park. Denne klubben ble stiftet i 1867 og er Skottlands eldste (og verdens eldste utenfor England og Wales). For å bare ta litt kort om de, dominerte de den skotske fotballen i den spede begynnelse, og alle deres ti titler (kun Rangers og Celtic har vunnet flere) i den skotske cupen kom i perioden frem til 1893. De er også den eneste skotske klubben som har spilt finale i den engelske FA Cupen, der de var tapende finalist to år på rad på midten av 1880-årene. I nyere tid har det gått mye tyngre, og det er kanskje ikke så altfor overraskende all den tid de er den eneste klubb i den skotske ligaen som fortsatt er ren amatørklubb. Slikt sett er det imponerende både at de har vært tro mot sitt motto om å spille for lekens skyld, og ikke minst at de fortsatt har klart å holde det gående i ligaen i konkurranse med profesjonelle og halvprofesjonelle klubber.

Da dagens Hampden Park sto ferdig i 1903 var det verdens største stadion (Glasgow hadde på denne tiden verdens tre største stadioner!), med en kapasitet på i overkant av 100 000, og beholdt den tittelen frem til Maracana åpnet i 1950. Det skotske landslaget tok i bruk stadionet i 1906, selv om de frem til etter andre verdenskrig kun spilte en og annen hjemmekamp der. På første halvdel av 1900-taller gjorde man uansett flere utbygginger som økte kapasiteten. På et tidspunkt i 1930-årene skal kapasiteten i teorien ha vært 183 388, men forbundet fikk likevel ikke lov til å selge mer enn 150 000 billetter, som var grensen man hadde satt for fotballkamper. I 1937 var det 149 415 som offisielt så landskamp mellom Skottland og England, men det var mer enn 20 000 som i tillegg hadde klart å snike seg inn uten billett.

Siden den gang har kapasiteten sunket gradvis i ferd med ‘oppgraderinger’ og ikke minst det faktum at man i 1992 startet arbeidet med å fjerne de siste ståtribunene og gjorde Hampden Park til et all seater stadium. Den må sies å i disse dager ha blitt nokså steril, og siden den har beholdt sin ovale form, sitter man spesielt i svingene bak mål et godt stykke fra banen. Det må forresten ha vært merkelig å se Queens Park spille hjemmekamp her foran et par hundre tilskuere på et stadion som i dag har en kapasitet på 51 866. Det er lenge siden The Spiders spilte for flere titusener av mennesker her, og i fjor ble de enige om å selge Hampden Park til det skotske forbundet for å etter hvert i stedet oppgradere og flytte inn på Lesser Hampden rett ved siden av.

De nærmet seg stygt tidspunktet for avspark da jeg fikk ny melding om at Paul var fem minutter unna, og da han kom insisterte han på å gi meg billetten gratis uten å ville ta imot de £20 han hadde lagt ut. Jeg får by på en pint eller tre ved en senere anledning, men nå kom vi oss i hvert fall til inngangspartiet der vi ble ransaket og sluppet innenfor et lite minutt eller to etter at vi mente å ha hørt dommerfløyta signalisere kampstart. Desto mindre sagt om kampen, jo bedre. Et skaderammet og ungt Aberdeen-lag uten både Niall McGinn, kaptein Graeme Shinnie, Gary Mackay-Stevens og Shay Logan ble virkelig herjet med allerede fra start. De uvaskede i grønt og hvitt kunne ledet med flere mål allerede da Aberdeen-mann Dominic Ball så direkte rødt for en stygg takling. Det mest overraskende var at først var på overtid av første omgang at James Forrest fikk hull på byllen med et ustoppelig skudd som fant nettmaskene oppe i krysset.

De vemmelige grønnhvite fortsatte å styre showet etter hvilen, og etter en times spill doblet Odsonne Edouard ledelsen fra straffemerket. Etter halvspilt omgang ble Aberdeen redusert til ni mann da også Lewis Ferguson fikk marsjordre. Innbytter Tom Rogic hadde kommet innpå i første omgang etter en stygg skade på Ryan Christie, og like etter den andre utvisningen satt han inn 0-3. Nå så det dessverre ut som om Celtic ville gå mot en tredje strake trippel. En sak som fikk en del oppmerksomhet i ettertid var da Aberdeen-manager Derek McInnes sammen med sin assistent ble sendt på tribunen for å reagere på sekterisk hets fra den vemmelige Celtic-fansen som viste seg fra sin normale side. Utrolig nok ble McInnes straffet av forbundet i ettertid, mens ingen reaksjon ble tatt mot bermen på tribunen. Det ville garantert vært omvendt om dette var Rangers-fans som kom med samme type hets mot Celtic.

Uansett endte det 0-3 foran 46 773 tilskuere, og jeg nølte ikke med å komme meg bort da sluttsignalet gikk. Jeg valgte å ta en tur innom puben Beechwood, som selvsagt var tatt over av Celtic-bermen. Det er ikke lett å komme på noen andre folk som i slik grader hater landet de bor i som den stakkars Celtic-fansen som må ha visse problemer. En mann i godt oppe i 60-årene ble åpenbart så krenket og rasende av å se min Union Jack-veske at han var ble mer sprutrød enn vanlig i ansiktet og åpenbart fikk problemer med følelser han tydeligvis ikke helt hadde intellektet til å få satt ord på. Da fornærmelsene omsider kom kunne jeg ikke annet enn å le, og det fikk ham til å riste av harme. Han kan ikke ha hatt det lett, stakkar. Jeg sendte ham uansett snart en siste skål før jeg tømte glasset og gikk mot togstasjonen Kings Park.

Der skulle det vise seg at det var lenger enn ventet til neste tog mot sentrum, og jeg ble stående over en halvtimer å vente mens perrongen gradvis fylte seg av hundrevis med fans ikledd grønt og hvitt. Der sto jeg ensom med en Union Jack-veske omringet om fiendtlig innstilte fans, men i motsetning til min ‘kamerat’ fra tidligere hadde jeg selvsagt ikke til hensikt å egge opp til noe som helst, og turen tilbake til Glasgow Central foregikk i fullstendig fred og ro. Men etter å ha vært omringet av disse individene følte jeg at jeg trengte en annen type selskap, så etter en tur innom Toby Jug gikk jeg til Glasgow Queen Street og ble med lokaltoget tre stasjoner østover til Duke Street. Der ligger nemlig et par kjente og kjære Rangers- og lojalist-puber, og jeg følte nå for et nytt besøk innom de to.

På Louden Tavern var det temmelig stille, så etter en pint trasket jeg den korte veien videre ned til Bristol Bar. Som ved mine siste besøk var det mer fart der, og jeg koste meg etter hvert såpass at jeg endte opp med å la det siste toget tilbake til sentrum gå uten meg. De slutter tydeligvis å gå tidlig på søndager, men det går da tross alt busser langt senere. To veteraner sang av full hals og en av de slo takten med stokken sin, men midt i refrenget til ‘No Pope of Rome’ gikk strømmen, og vi ble sittende i mørket et kvarters tid til den kom tilbake. Etter også ha blitt bydd opp til dans av to lokale frøkner, var det tid for å komme seg med en av bussene inn til sentrum. Der var jeg også raskt innom The Piper Bar, Drouhtys og The Auctioneers, før jeg omsider kom meg tilbake til hotellet og i seng. Slik kampen ble var det ingen god dag fotballmessig, men det hadde vært en trivelig kveld.

Scottish ground # 37:
Aberdeen v Celtic 0-3 (0-1)
Scottish Cup, semi final
Hampden Park (neutral venue), 14 April 2019
0-1 James Forrest (45+2)
0-2 Odsonne Edouard (pen, 61)
0-3 Tom Rogic (69)
Att: 46 773
Admission: Free (from Aberdeen supporter Paul Williamson, originally £20 + £1 fee)
Programme: £4

Next game: 15.04.2019: AFC Killingworth v Newcastle University
Previous game: 13.04.2019: Airdrieonians v Stenhousemuir

More pics

This day on a map / The whole trip on a map

Lørdag 13.04.2019: Airdrieonians v Stenhousemuir

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg var tilbake i Skottland, der jeg denne lørdagen allerede hadde besøkt Larkhall Thistle og opplevd en av turens høydepunkter når jeg nå skulle forlate Gasworks Park. Det var tid for del to av min ‘dagens dobbel’, og da måtte jeg komme meg til Airdrie der oppgjøret mellom Airdrieonians og Stenhousemuir hadde sent avspark etter å ha blitt valgt som TV-kamp på BBC Alba. Jeg var avhengig av en taxi siden kollektivtransport denne ettermiddagen ville tatt langt over en time og ikke fått meg til Excelsior Stadium i Airdrie før etter kampstart klokka 17.15. Heldigvis viste det seg at den 20-25 minutters kjøreturen ikke kostet meg mer enn £20, og jeg ankom kamparenaen med en drøy halvtime til avspark.

Airdrie ligger sentralt plassert i ‘grevskapet’ North Lanarkshire og er en by med drøyt 37 000 innbyggere. Den ligger snaut to mil øst for sentrale Glasgow, og har til dels vokst sammen med naboen Coatbridge, der Airdrieonians’ erkerival Albion Rovers holder til. Airdrie har tradisjonelt hatt tekstilindustri, gruvedrift og generell tungindustri som viktige næringsveier, men er nå i langt større grad en soveby der en betydelig del av befolkningen jobber i Glasgow. Nå var det imidlertid fotballen jeg hadde kommet for, og jeg hadde tid til en tur innom både klubbsjappa og baren. I klubbsjappa måtte jeg punge ut hele £5(!!) for en pin til min samling, og der ble jeg også informert at det ikke var billettsalg med kun kontant betaling i inngangspartiet.

Et program til £2 fikk jeg også med meg, samt en stensil med lagoppstillingene som noen hadde mistet på gulvet rett ved utgangsdøra og som jeg derfor slapp å betale for. Deretter kunne jeg altså unne meg en rask forfriskning i klubbens bar innunder den ene tribunen., der jeg raskt også konstaterte at de £2 jeg hadde betalt for det 32-siders programmet må kunne sies å ha vært god valuta for pengene. Jeg kom i prat med en kar ved bordet mitt og benyttet anledningen til å spørre ham om hvilken tribune han anbefalte og hvor stemningen ville være å finne. Jeg fikk et temmelig merkelig blikk før han forklarte, og uten å foregripe begivenhetene skulle jeg etter hvert forstå hvorfor.

Når det skal berettes om Airdrieonians, får jeg begynne med å si at dagens klubb ble til så sent som i 2002 på temmelig spesielt vis, men en tidligere klubb med samme navn ble stiftet allerede i 1878 under det daværende navnet Excelsior FC. De tok Airdrieonians-navnet i 1881 og ble i 1894 valgt ut til å bli med i Scottish Football Leagues andredivisjon. Det var i 1920-årene at de hadde mest suksess, da de utfordret dominansen til Rangers og fire år på rad (1923-1926) tok andreplassen i ligaen. I 1924 vant de også den skotske FA Cupen med finaleseier 2-0 over Hibernian. Jeg skal ikke gå altfor mye i detalj, men klubben var tapende finalist i denne cupen både i 1975, 1992 og 1995 (de to første mot Celtic og sistnevnte mot Rangers). De vant også Challenge Cup (som man kan kalle skottenes svar på den nå raserte Football League Trophy) ved tre anledninger.

Siden de ble med i ligaen hadde ‘The Diamonds’ aldri rykket lenger ned enn nivå to da de etter andreplass på nettopp nivå i 2002 rett og slett gikk konkurs. Det som deretter skjedde gir litt dårlig smak i munnen, og vil kanskje minne om den håpløse Wimbledon/MK-saken i England i senere tid. Etter konkursen stiftet man Airdrie United for å erstatte Airdrieonians, og søkte om å overta den ledige plassen i ligaen. Den gikk i stedet til Gretna, og det var da nye Airdrie United rett og slett kjøpte den økonomisk skakkjørte ligaklubben Clydebank. Det skotske forbundet godkjente både oppkjøpet, navnebyttet til Airdrie United og flyttingen av klubben fra Clydebank til Airdrie. Jeg er nok kanskje ikke den eneste som får litt vond smak i munnen, men mens noen vil hevde at Airdrie United dermed er en naturlig arvtaker til Clydebank snarere enn Airdrieonians, er det sistnevnte allment akseptert. Som en digresjon kan jeg fortelle at det for øvrig ble stiftet en ny Clydebank-klubb som nå spiller i Junior-pyramiden.

Den nye klubben tok Clydebanks plass på nivå tre før 2002/03-sesongen, og sikret seg på andre forsøk opprykk. De måtte ta turen ned igjen i 2007, men skulle snart få tilnavnet ‘det heldigste laget i den skotske ligaen’. I løpet av kun noen få år dro de fordel av andre klubbers problemer. I 2008 var de tapende playoff-finalist, men fikk likevel rykke opp grunnet degraderingen av Gretna. Året etter skulle de egentlig ha rykket ned, men ble benådet etter at Livingston ble degradert. Som om ikke det var nok: to år etter at klubben hadde rykket ned igjen, var de igjen tapende playoff-finalist, men ble sannelig nok en gang flyttet opp når det denne gang var selveste Rangers sin tur til å bli degradert. Det skal også nevnes at Airdrie vant den skotske Challenge Cup i 2008. I 2013 fikk de byttet navn fra Airdrie United til Airdrieonians, og siden opprykket året før, har de holdt seg på nivå tre (nå League One).

Airdrieonians har de siste sesongene vært nokså fast innslag på midten av tabellen, og ut fra tabellen i programmet kunne jeg se at det igjen var tilfelle denne sesongen. De befant seg før dagens kamper på en sjetteplass med ti poeng opp til Forfar Athletic og tredjeplassen som er den siste plassen som gir opprykks-playoff. For gjestene Stenhousemuir sin del lå de helt sist, men med kun to poeng opp til Brechin City på plassen over som gir nedrykks-playoff, og ytterligere to poeng opp til Stranraer på sikker grunn. Det var bare å tømme glasset og komme seg innenfor portene, og med ti minutter til avspark betalte jeg meg inn med £16. Jeg benyttet også anledningen til å stikke innom matserveringen for å raske med meg en Bovril og to scotch pies.

Akk, som jeg skulle ønske jeg kunne sett denne kampen på den gamle hjemmebanen Broomfield Park, som var hjemmebane for gamle Airdrieonians fra 1892 til 1994. Bulldozerne nølte imidlertid ikke med å rykke inn, og den ble raskt erstattet med et supermarked. Det til tross for at Airdrieonians på dette tidspunktet ikke hadde noe nytt stadion å flytte inn på, men etter fire år med banedeling hos Clyde, kunne de i 1998 flytte inn på nye Excelsior Stadium. Dette er ikke et sponsornavn, men spiller på den navnet den tidligere Airdrieonians-klubben i sin tid ble stiftet under. Når den gikk under flyttet dagens klubben umiddelbart inn her, og det må sies å ikke være verdens mest spennende anlegg. Funksjonelt sett sikkert brillefint, men temmelig kjedelig syntes nå jeg. Det hjelper ikke akkurat på i mine øyne at de siden 2009 har vært belemret med kunstgress heller.

Hovedtribunen Jack Dalziel Stand på den ene langsiden er den største, og det var her jeg befant meg. Det skulle vise seg at dette faktisk også var den eneste som var åpen. De tre andre tribunene som nå for anledningen sto tomme og ubrukte er temmelig like, og anlegget består for øvrig kun av sitteplasser. Med kun denne ene tribunen åpen skjønte jeg raskt hvorfor min samtalepartner fra tidligere hadde gitt meg et merkelig blikk, og også hvorfor han hadde rådet meg til å unngå den venstre flanken. Det var der han hadde sagt at stemningen var, før han la til «om du kan vil kalle det stemning». Merkelig nok husket jeg en gruppe engasjerte og høylytte bortefans da jeg forrige sesong så de i hatoppgjøret borte mot Albion Rovers, men nå var det ingen slike her. I hvert fall ikke av den noe eldre garde, for gruppa av «ultras»(?) besto av en gjeng i barne- og ungdomsskole-alder som trommet og ropte i voldsom utakt og tilsynelatende var mest opptatt av å overgå hverandre i forsøk på å fremstå barske.

Det var gjestene som kom best i gang, og de hadde allerede hatt et par skumle halvsjanser da vertenes Sean McIntosh skled og Greg Hurst stjal ballen i det femte spilleminutt. Sistnevnte fant Mark McGuigan inne foran mål, og han fant igjen nettmaskene fra kort hold og sørget således for 0-1. Russell Dingwall testet deretter hjemme-keeper David Hutton, før vertene fikk sin største sjanse da Leighton McIntosh skjøt like over tverrliggeren. Det hadde imidlertid raskt utviklet seg til en kjedelig kamp med få målsjanser og lite av interesse som skjedde der ute på det fordømte kunstgresset. På vei til toalettet overhørte jeg til og med supportere både foran og bak meg som uttrykte lettelse over at dommeren endelig hadde blåst for pause etter fulgt av håp om en bedre andre omgang.

Man kan vel ikke akkurat påstå at de fikk det ønsket oppfylt, for det var en nokså kjedelig kamp også etter hvilen. Airdrieonians hadde nå i hvert fall enda mer ball og styrte kampen mot et Stenhousemuir som muligens var fornøyd med å ri på sin ledelse. Mye av andre omgang foregikk inne på gjestenes banehalvdel, men uten at ‘The Diamonds’ klarte å bryte gjennom. De få gangene det skjedde, ordnet keeper Graeme Smith opp uten problemer. Hjemmelaget hadde dog en corner som ble headet ut av McGuigan inne på streken med et drøyt kvarter igjen, og de mente den hadde vært over linja. Her var det heldigvis ingen VAR, men dommeren konfererte med sin linjemann som mente at så ikke var tilfelle. Dermed klarte Stenhousemuir å sikre seg tre viktige poeng i bunnstriden, mens mange av de 600 tilskuerne var åpenbart misfornøyde og ga uttrykk for det ved kampslutt.

Selv hadde jeg en 20 minutters spasertur foran meg inn til Airdrie sentrum, der jeg valgte å gjøre en lynvisitt ved puben The Robert Hamilton før jeg med nød og neppe kom meg med 19.40-toget til Glasgow Queen Street. Den glimrende Glasgow-puben The Horse Shoe har blitt et fast stoppested, og også denne gang var det nå første stopp. Lørdagskveld betød at det var temmelig hektisk der, så jeg beveget meg snart videre for å teste noen nye vannhull. Både The Smokin’ Fox, Rhoderick Dhu og The Admiral ble besøkt før jeg trasket til Anderston stasjon og tok toget det ene stoppet tilbake til Exhibition Centre, der jeg tidligere på dagen hadde sjekket inn ved Premier Inn-hotellet på andre siden av elven. Vel vitende om at en ny dag i Glasgow ventet, krøp jeg under dyna etter en dag der jeg ikke bare hadde fått besøkt Larkhall Thistle, men også fått med meg en bonus-kamp.

Scottish ground # 36:
Airdrieonians v Stenhousemuir 0-1 (0-1)
Scottish League One
Excelsior Stadium, 13 April 2019
0-1 Mark McGuigan (5)
Att: 600
Admission: £16
Programme: £2
Pin badge: £5 (!!)

Next game: 14.04.2019: Aberdeen v Celtic (@ Hampden Park)
Previous game: 13.04.2019: Larkhall Thistle v Benburb

More pics

This day on a map / The whole trip on a map

Lørdag 13.04.2019: Larkhall Thistle v Benburb

Annonsørinnhold

Få oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Heldigvis våknet jeg også denne morgenen av alarmen, og allerede like før klokka halv sju sjekket jeg ut og forlot Premier Inn-hotellet for å spasere opp til Rhyl jernbanestasjon der jeg skulle ha 07.03-toget. Jeg hadde ikke hatt større forhåpninger om å finne noe åpent, men sannelig var det en sjappe som allerede hadde åpnet slik at jeg kunne raske med meg noe å spise på toget. Turens eneste visitt til Wales var historie, og jeg hadde nå en nokså lang reise foran meg opp til Glasgow. Første etappe gikk til Warrington Bank Quay, tok rett i overkant av en time, og var heldigvis i rute siden jeg der skulle ha kun fem minutter på meg til å bytte tog. Vel ombord å Glasgow-toget kunne jeg endelig lukke øynene og få litt etterlengtet ekstra søvn, og jeg våknet idet vi nærmet oss Skottlands største by, der jeg i 11-tiden steg av.

Ti minutter senere satt jeg på et lokaltog som forlot perrongen og kun brukte noen få minutter på å frakte meg de to stoppene til stasjonen Exhibition Centre. Der fulgte jeg en lang ‘tube’ som er en overgang over både toglinjene og motorveien, og vel ute var jeg snart nede ved elven Clyde. På motsatt side hadde jeg betalt £78 for to netters overnatting ved et av byens Premier Inn-hotell, og selv om det var altfor tidlig til å kunne sjekke inn, ville jeg slenge fra meg bagasjen før jeg satt kursen mot den første av dagens to planlagte kamper. Til min overraskelse fortalte frøkna bak disken smilende at jeg kunne få sjekke inn allerede, så ingen Travelodge eller easyHotel–takter der i gården. Jeg måtte uansett komme meg av gårde igjen, så etter å ha slengt fra meg pikkpakket var jeg snart på farten i retning Larkhall.

Jeg mistet akkurat 11.40-toget, men tok et annet tog det ene stoppet til Anderston og byttet der til et direkte-tog til som ankom Larkhall i rute klokka 12.55. Planen var nå å se kamp hos Larkhall Thistle for deretter å ta taxi til Airdrie der Airdrieonians hadde sent avspark og TV-kamp. Sistnevnte kamp hadde blitt flyttet etter at jeg landet på Larkhall, og jeg kunne funnet enklere dobler ved å finne en annen kamp som første stopp, men Gasworks Park og Larkhall Thistle fristet meg nå såpass at det aldri var særlig aktuelt til tross for flere alternativer med langt enklere reisevei. Faktisk var det da mer aktuelt for meg å nøye meg med den ene kampen i Larkhall og droppe taxituren til Airdrie dersom det skulle vise seg å bli i dyreste laget.

Larkhall er en by som ligger nord i ‘grevskapet’ South Lanarkshire, drøyt to mil sørøst for Glasgow. Byen har rundt 15 000 innbyggere og var tidligere en utpreget industriby der blant annet gruvedrift, tekstil- og jern- og metallindustri sto sterkt. Det meste av dette er historie, og Larkhall er i dag mer en soveby for innbyggere som jobber i Glasgow. Larkhall går også for å være et virkelig protestantisk ‘stronghold‘ og en bastion for Rangers-fans, og et av ryktene de har på seg er som byen der fargen grønn er tabu. Aversjonen mot Celtic og alt grønt er såpass at det bare er så vidt man tolererer grønne trafikklys, og selv de har til tider fått unngjelde. Selv forretningskjeder som vanligvis benytter grønt i sin logo styrer unna den fargen i sine Larkhall-filialer. Her burde jeg være på hjemmebane, om man kan si det slik.

Jeg skulle gjerne ha rukket det tidligere toget slik at jeg hadde hatt en halvtime mer på å teste et par av pubene, men jeg rakk en rask halv pint ved både The Machan Vaults og Alan’s før jeg gikk mot Gasworks Park som ligger svært sentralt til kun et steinkast unna jernbanestasjonen. Her ble jeg ønsket velkommen i inngangspartiet av en veteran som tok imot £6 i inngangspenger og sannelig også hadde program pålydende £2 å by på. Det er ikke alltid hverdagskost i den skotske Junior-fotballen når det ikke er snakk om spesielle anledninger som først og fremst kamper i den gjeve Scottish Junior Cup. Det gode programmet skulle vise seg å også ha alt det forventede stoffet, samt oppdateringer og tabeller fra alle de andre divisjoner i Junior-fotballen, og en interessant artikkel om Junior-klubber som dessverre ikke lenger er blant oss.

Larkhall Thistle ble stiftet i 1878, og The Jags skal med det være Skottlands eldste Junior-klubb i kontinuerlig drift. Den soleklart gjeveste turneringen for klubber i den skotske Junior-fotballen er Scottish Junior Cup, og The Jags var tapende finalist i 1903, men kom sterkere tilbake. Den første tittelen tok de i 1908, og i 1914 vant de igjen den gjeve tittelen etter at det måtte omkamp til i finalen mot Ashfield. Deres beste Scottish Junior Cup-prestasjon etter dette er imidlertid tapte semifinaler i 1932 og 1968. Larkhall Thistle sies for øvrig å være den Junior-klubben som har fostret flest skotske landslagsspillere, for hele fire skotske landslagsspillere har dratt på seg Jags-drakta, og fem av disse har til og med båret kapteinsbindet for skottene. Liten tvil om at det er stolte tradisjoner ved Gasworks Park.

Ligasystemet i den skotske Junior-pyramiden har gjennom årene sett en rekke endringer, så for å ikke gjøre det altfor innviklet nøyer jeg meg ved å fortelle at Larkhall Thistle vant Lanarkshire Football League seks ganger mellom 1896 og 1952, samtidig som de hanket inn en rekke regionale cuper. Etter at man i senere år gikk fra seks til tre regioner i den skotske Junior-fotballen, har The Jags hørt hjemme i West Region der de nå var å finne på nest øverste nivå – enn så lenge. Tabellen for SJFA West Region Championship bekreftet nemlig at Larkhall Thistle lå som tabelljumbo og gikk mot nedrykk tilbake til League One (som de rykket opp fra i 2017).

Jeg oppsøkte umiddelbart klubbhusets koselige bar, der jeg ble tatt godt imot og ble servert gyllen nektar av personalet som også hadde gode tips til taxiselskaper med tanke på min planlagte tur til Airdrie etter kampslutt. Bartenderen anslo rundt £20, og det stemte godt overens med de £20-25 andre skotske groundhopper hadde forespeilet meg. Da jeg ringte det lokale selskapet jeg først fikk tips om, mente de £17-20, så drosjebil ble booket til en halvtime etter kampslutt. Med det ute av verden kunne jeg konsentrere meg om det som skjedde ved Gasworks Park, der jeg allerede trivdes svært godt og samtalte litt med flere fremmøtte hjemmefans som naturlig nok uttrykte skuffelse over en svak sesong. De innså at det gikk mot nedrykk, men håpet at klubben kan slå umiddelbart tilbake neste sesong.

Jeg fikk også høre beretninger om kamper mot lokale rivaler og ikke minst den kanskje største erkerivalen St. Roch’s. Med katolske røtter og en tilknytning til Celtic lik den Larkhall-samfunnet har til Rangers har det vært en naturlig rival, og det var artig å høre anekdoter fra da en Old Firm-kamp ble avlyst og store mengder Rangers- og Celtic-fans valgte å heller dra på Larkhall Thistle v St. Roch’s, der de ikke overraskende ble en del baluba. Da var det vel ventet en langt mer vennlig atmosfære denne dagen, når bortelaget het Benburb. De spiller noen få hundre meter fra Ibrox, og kjempet om opprykk der de lå á poeng med tabelltopp Rutherglen Glencairn. Benburb figurerte jo selv meget høyt på min ønskeliste så lenge de spilte på herlige Tinto Park, men jeg kom meg jo dessverre aldri dit, og etter flyttingen til sin nye og nitriste hjemmebane er de ikke lenger på en slik liste.

Ved stadionbesøk i Skottland må selvsagt klubbens scotch pies testes, og jeg tok en tur opp på tribunen for å kjøpe meg en pai før kampstart. Der ventet man imidlertid fortsatt på paiene, så jeg benyttet ventetiden til å ta en nærmere kikk på Gasworks Park, som skal ha vært The Jags’ hjemmebane siden 1881 og er et herlig anlegg som rett og slett oser av karakter. Vel innenfor de flotte smijernsportene kan man skue utover herligheten som domineres av den flotte gamle hovedtribunen på den ene langsiden. Den strekker seg vel i overkant av halve banens lengde og har avsatser for stående tilskuere. Nedenfor er det noen trinn med overgrodd terracing som strekker seg ned mot bortre kortside. På motsatt side finner man laglederbenkene og mer mosegrodd terracing, mens det ikke er noe tribunefasiliteter på kortsidene, der man eventuelt står rett på gresset under åpen himmel.

Om det skulle være noen som helst tvil; Gasworks Park er herlig. Det samme kunne sies om paiene som nå snart ankom, og jeg kastet innpå to fortreffelige scotch pies. En siste sak angående Gasworks Park bør kanskje nevnes om Gasworks Park, men det var noe jeg slett ikke var klar over før jeg etter kampslutt satt i taxien med kurs for Airdrie. Uten å foregripe begivenhetene, kunne nemlig drosjekusken fortelle meg at det har vært skumle flytteplaner. Heldigvis fortsatte han med å fortelle at etter at ASDA hadde gått seirende ut av budrunden med Tesco i kampen om tomta, har det hele falt gjennom og foreløpig (forhåpentligvis også endelig) blitt lagt på is. Dette var jeg som sagt lykkelig uvitende om da jeg så lagene innta gressmatta på Gasworks Park.

Hjemme-manager Brian Crawford hadde visst bortimot en full tropp å velge fra, men det var topp mot bunn, og mot et Benburb som hadde vunnet den omvendte kampen hele 12-1 i slutten av januar, var det mer håp enn forventninger Jags-folket hadde om et godt resultat i dagens kamp. Allerede i kampens første minutt lå da også ballen i nettet bak Jags-keeper Colin McGraw, men heldigvis for hjemmelaget annullerte dommeren til voldsomme protester fra gjestenes laglederbenk som var i fullstendig harnisk. Etter å ha ridd av stormen i åpningsminuttene, var det noe overraskende (men ikke desto mindre gledelig) vertene som tok initiativet idet kampen endret karakter. Dylan O’Hagan hadde den første store sjansen da hans redning så vidt ble slått til corner av Benburb-keeperen. Senere hadde Greg Fernie en avslutning like over da han vendte opp og skjøt, men det sto 0-0 halvveis.

I pausen ble det tid til en ny tur innom baren, der hjemmefolket uttrykte tilfredshet med det de hadde sett av sine rødhvite helter så langt, og det jeg talte meg frem til å være 122 tilskuere fikk se at andre omgang fortsatte slik den første hadde slutten – med en jevnspilt kamp der Larkhall tross alt faktisk virket å ha et lite spillemessig overtak. Craig Forbes skjøt like over, Barthosz Mackiewicz testet Benburb-keeperen, og Adam Boyd headet like utenfor. Hjemmelaget fikk sin største sjanse tjue minutters tid ut i andre omgang da Fernie kunne skutt selv, men da han i stedet skulle passe videre til en helt umarkert lagkamerat var pasningsfoten ikke presis nok. Også Benburb hadde dog muligheter, og to minutter senere fikk de straffespark etter en unødvendig og klønete takling, men keeper Colin McGraw reddet straffesparket til stor jubel blant hjemmefansen.

Innbytter Dylan Lynn var nære på å sende Jags i ledelsen, men ned rundt tolv minutter igjen fikk Benburb nok et straffespark. Deres nummer 8 (som jeg ikke fikk identifisert) gjorde ingen feil og sørget for 0-1. Kun tre minutter senere så jeg ikke engang hvem målscoreren som økte til 0-2 på en heading var før han ble overfalt av jublende lagkamerater. Dette må ha vært en bitter pille å svelge for Larkhall Thistle, men en av supporterne hevdet det var typisk i en sesong der de har tapt en rekke kamper etter å ha vært det beste laget. Etter den gode Benburb-perioden tok vertene over igjen, og presset ga belønning da Barthosz Mackiewicz skar inn fra venstrekanten og sendte i vei et glimrende skudd som ga nettsus og redusering til 1-2. Det ble dog kun et trøstemål, for snart blåste dommeren av en kamp der The Jags hadde fortjent minst ett poeng.

Det burde i hvert fall være en god del positivt å ta med seg, etter en god kamp mot ett topplag som suste mot opprykk. Selv skulle jeg videre til Airdrie, men hadde satt av tid til en siste forfriskning i Jags-baren etter kampslutt. Der satt jeg i trivelig samtale med hyggelige hjemmefans som interessante samtalepartnere og åpenbart også klarte å se positivt på tingenes tilstand selv om det ville bli nedrykk ved sesongslutt. Det var etter hvert på tide å tømme glasset, takke for meg og ønske lykke til før jeg gikk ut for å møte drosjekusken som noen minutter forsinket ankom Gasworks Park. Det viste seg igjen å være en trivelig og jovial type, og han brukte 20-25 minutter på å skysse meg til Airdrie og Excelsior Stadium, der han fikk £20 før jeg takket for skyss og vendte oppmerksomheten mot dagens andre kamp.

Scottish ground # 35:
Larkhall Thistle v Benburb 1-2 (0-0)
SJFA West Championship
Gasworks Park, 13 April 2019
0-1 Nr 8 (pen, 79)
0-2 Nr? (82)
1-2 Bartosz Mackiewicz (90+2)
Att: 122 (h/c)
Admission: £6
Programme: £2
Pin badge: n/a

Next game: 13.04.2019: Airdrieonians v Stenhousemuir
Previous game: 12.04.2019: Rhyl v Conwy Borough

More pics

This day on a map / The whole trip on a map

Fredag 12.04.2019: Rhyl v Conwy Borough

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det var klart for turens eneste visitt til Wales, men jeg hadde ikke hastverk med å komme meg fra Manchester til den walisiske nordkysten. Likevel tok jeg trikken til Manchester Piccadilly tidsnok til å komme meg med 10.52-toget etter å ha kjøpt med meg litt frokost fra Sainsburys-sjappa der. Det var en drøy halvannen times togtur til Rhyl, der jeg steg av i halv ett-tiden. Siden jeg av en eller annen grunn trodde at jeg hadde booket overnatting ved byens Travelodge-hotell, var det derfor litt tid å slå i hjel, så jeg slo meg midlertidig ned på Wetherspoons-puben The Sussex der jeg både inntok en porsjon av den walisiske spesialiteten faggots og lot meg friste til et glass Monkey Mango cider.

Kystbyen Rhyl er ikke overraskende kjent som såkalt seaside resort, og ligger altså ved den walisiske nordkysten, der elven Clwyd renner ut i Irskesjøen. Byen har en lang historie som turistdestinasjon, og var under Victoriatiden et elegant og fasjonabelt feriested. Etter andre verdenskrig var det stor tilflytting, først og fremst fra Liverpool og Manchester. Jeg skal ikke påstå at dette var en medvirkende årsak til forfallet som senere skulle komme, for den var nok snarere de endrede ferievaner og tilgangen på charterferier i syden som sørget for nedgangstider. Siden 1990-årene har det imidlertid blitt investert millioner av pund i prosjekter som har gitt byen en ‘ansiktsløftning’. Turismen er fortsatt svært viktig, men det virker som om det nå er camping-turistene som dominerer, men enorme campingplasser østover mot Prestatyn og vestover mot og forbi naboen Kinmel Bay som de har vokst sammen med. Selve Rhyl har i dag rundt 25 000 innbyggere, og drøyt 31 000 om man inkluderer Kinmel Bay som nå nærmest har blitt en slags forstad.

Etter å ha slept med meg bagasjen 10-15 minutters tid langs strandpromenaden i varmen, var det nokså pinlig å ankomme Travelodge-hotellet og finne ut at det var en grunn til at resepsjonisten ikke kunne finne min reservasjon. Det var nemlig ved Premier Inn-hotellet jeg hadde booket, så lettere forlegen var det bare å ta med seg pikkpakket og traske tilbake i retningen jeg hadde kommet fra. Jeg hadde betalt £37,50 for overnatting, og fikk raskt sjekket inn og installert meg på rom 127. Nå var det bare å komme seg ut og utforske Rhyl, men snarere enn å nyte strandlivet (det var nok fortsatt litt kaldt for en dukkert) hadde jeg til hensikt å teste et solid knippe av byens puber. Med en rekke etablissementer å sjekke ut, var det bare å prøve å holde seg til halve pints ved noen av stedene.

Pub-til-pub-runden startet ved The George, og gikk videre til The Lorne, Swan Inn, The Bodfor, Imperial Hotel og Cob & Pen, og på det tidspunktet var jeg på vei mot Rhyls hjemmebane Belle Vue. Et siste stoppested på veien var pub-restauranten Millbank, der herlige dufter vitnet om at det også var indisk restaurant. Det var synd jeg ikke følte jeg hadde tid til et måltid, og da jeg med tanke på en matbit etter kamp spurte hvor lenge de serverte, var svaret dessverre at matserveringen ville stoppe klokka halv ti – samtidig som kveldens kamp ville slutte noen få minutter unna. Det får eventuelt bli en annen gang, for det var snart på tide å komme seg videre til kveldens kamparena og rette oppmerksomheten mot det som skulle skje der.

Jeg ankom med en times tid til avspark, og betalte meg inn med £7 samtidig som jeg punget ut ytterligere £1,50 for et eksemplar av kveldens kampprogram – en 36-siders blekke som skulle vise seg å få tommelen opp. Jeg siktet meg raskt inn på klubbhusets bar bak nærmeste mål, og jeg hadde knapt rukket å sette meg ned med en pint og åpne programmet før jeg traff på Atherton Colls-supporter og groundhopper Joseph Gibbons. Det var i og for seg ingen overraskelse, for han hadde meldt sin ankomst, men da var det noe mer overraskende at vi snart også fikk selskap av Tony Morehead som han visstnok skulle sitte på med hjem.

Rhyl FC ble stiftet i 1879, men det var under navnet Rhyl Athletic at de i 1893 var med å stifte North Wales Coast League, som de vant to år senere. I 1989 slo de seg sammen med Rhyl Town og hoppet ambisiøst nok over til den hovedsakelig engelske The Combination, der de ble til den ligaen avgikk med døden i 1911. Under navnet Rhyl United returnerte de til North Wales Coast League, før de etter første verdenskrig var innom både North Wales Alliance og Welsh National League (North), og etter å ha vært med å stifte sistnevnte i 1921 vant de tittelen i 1926 før de to år senere igjen ble til Rhyl Athletic. I 1929 søkte de uten suksess medlemskap i den engelske Football League, og det gjentok seg i 1932 søkte de seg heller til Birmingham & District League (dagens West Midlands (Regional) League). Det bød på lange reiser, og i 1936 fikk de innpass i Cheshire County League og slo seg til endelig ro der for en lengre periode.

Det var samtidig starten på en gyllen periode i klubbens historie, for etter krigen vant de ligatittelen i både 1948 og 1951, før de i 1952 vant den walisiske cupen med finaleseier 4-3 over Merthyr Tydfil. Ikke nok med det, for året etter gjentok de bedriften og ble den første non-league klubb i moderne tid til å forsvare den walisiske cuptittelen da de slo Chester City 2-1 i finalen. En trøst for to tapte finaler i 1930-årene. På denne tiden tok Rhyl seg også regelmessig til den engelske FA Cupens ordinære runder, og i 1956/57 skapte de furore ved å ta seg helt til fjerde runde (der de til slutt måtte gi tapt borte mot Bristol City). I ligaen måtte de imidlertid vente helt til 1972 før de innkasserte en ny Cheshire County League-tittel. Ti år etter dette (altså i 1982) slo som kjent denne ligaen seg sammen med Lancashire Combination for å stifte dagens North West Counties League, og Rhyl var en av de som fikk være med fra starten.

Det ble med én sesong i NWCL, for de vant den ligaen på første forsøk og rykket opp i NPL, der de spilte frem til bråket med det walisiske forbundet tidlig i 1990-årene. Wales hadde endelig fått sin egen landsdekkende toppdivisjon, og FAW krevde at samtlige walisiske klubber som spilte i engelsk fotball (med unntak av de tre store som var i Football League) returnerte til walisisk fotball for å ta plass. Som fortalt flere ganger nektet åtte klubber, og Rhyl var en av disse som fikk tilnavnet The Irate Eight. Med trusler om kraftige sanksjoner var Rhyl en av tre som motvillig ga etter for forbundet før den første sesongen i 1992/93, men Rhyls kuvending kom så sent at de i stedet ble plassert på nivå to, i Cymru Alliance.

I andre sesong vant Rhyl denne ligaen og sikret seg opprykk til den nye walisiske toppdivisjonen, der de ved flere anledninger slet tungt inntil de etter årtusenskiftet ble overtatt av eiere som satset kraftig og raskt gjorde Rhyl til en toppklubb. I 2004 vant de både ligaen, den walisiske cupen, ligacupen, og jaggu også North Wales Coast Challenge Cup, selv om det var mistanke om ulovlig ‘medisinering’ avspillerne etter at deres toppscorer ble tatt for å ha brukt ulovlige midler. I 2006 vant klubben sin fjerde og foreløpig siste tittel i den gjeveste walisiske cupen, og tre år senere tok de igjen ligatittelen. I 2010 ble klubben imidlertid fratatt lisensen og degradert til Cymru Alliance, og etter at de endelig returnerte i 2013 ble det med fire sesonger før det ble nedrykk. De er fortsatt å finne i Cymru Alliance, men nå skal det jo bli endringer i walisisk fotball.

Kommende sesong tar nemlig forbundet over kontrollen over de to toppdivisjonene, og nivå to vil bestå av to sidestilte, regionale avdelinger ved navn FAW Championship North og FAW Championship South. Som vanlig i Wales blir klubbene som får innpass bestemt minst like mye av lisenskrav og stadionkrav som sportslige resultater, men man får tro at Rhyl neste sesong blir å finne i den nordlige avdelingen av nivå to, for Cymru Alliance-tittelen hadde allerede for lengst gått til suverene Airbus UK. Fra 2020/21-sesongen vil for øvrig tilsvarende skje med nivå tre, der FAW tar kontrollen over det som da vil bli fire regionale avdelinger av FAW League One, men det får vi ta for oss nøyere ved en senere anledning.

Det var duket for sesongavslutning for Rhyl når de nå skulle ta imot Conwy Borough, som denne sesongen har vært nyopprykket etter at jeg forrige sesong så de på hjemmebane i Welsh Alliance. Rhyl ville med seier sikre fjerdeplassen de la beslag på, og var således i mine øyne favoritter mot et Conwy Borough som befant seg på en 11. plass (av 16 lag) og hadde ytterligere én kamp å spille. Under en røykepause endte jeg for øvrig opp med å stikke hodet innom klubbsjappa, der jeg ble stående å bla i baljer av gamle programmer og kom tilbake til baren med en solid bunke i veska. Det begynte uansett å nærme seg avspark, og jeg rakk også å gå til innkjøp av en kopp Bovril før lagene inntok banen.

Belle Vue har vært hjemmebane for Rhyl siden 1892, og er UEFA kategori 2-stadion. Det vil si at det er en av ikke altfor mange stadioner i Wales som er godkjent for bruk i europacupene. Rhyl har ikke bare benyttet den i slike turneringer selv, men har ved et par anledninger også vært vertskap når klubber Bala Town og Connah’s Quay Nomads ikke har kunnet benytte sine egne hjemmebaner. Belle Vue har tribuner på alle fire sider, og tre av disse har overbygg. På kortsiden Grange Road End, der jeg hadde kommet inn i det ene hjørnet, har man et merkelig lappeteppe av fasiliteter. Det er en blanding av stå- og sittetribune under åpen himmel, og med et klubbhus midt på med en slags gangvei eller ‘galleri’ på utsiden. Fasilitetene ellers er også en blanding av stå- og sitteplasser, og jeg likte meg godt ved Belle Vue.

Hjemmelaget var altså vertskap for sin siste kamp noensinne i Cymru Alliance, og så ut til å skride til verket da de startet frisket og hadde en avslutning i stolpen ved Raphael Glauser. Det gikk imidlertid ikke lenge før de oransje gjestene viste effektivitet og ligaens toppscorer Corrig McGonigle lurte inne i boksen og satt inn 0-1 på typisk toppscorer-vis. Tidligere Rhyl-spiller Cory Williams kunne doblet ledelsen, men gjorde snart opp for missen da han i det 13. minutt utnyttet en forsvarsbrøler og nettet mot gamle lagkamerater. The Liliwhites hadde fått en real kalddusj, men de ga seg ikke. Glauser testet Conwy-keeper Ben Heald mens Dave McIntyre skjøt like over. Håpet om et comeback ble dog mer eller mindre knust da Cory Williams headet i mål fra en corner i det 27. minutt, og det hele virket allerede avgjort. Cai Owen var nære på en utligning sent i omgangen, men det sto 0-3 halvveis.

I pausen ble det tid til både en lynrask tur opp i baren og også å deretter hente seg påfyll av Bovril og bestille seg litt mat i form av pie, chips & gravy. Rhyl på sin side hadde brukt pausen til å gjøre to bytter, men om de fortsatt hadde håp om en vanvittig snuoperasjonen ble det en gang for alle knust da Gethin Maxwell med en flott avslutning sørget for 0-4 i omgangens niende minutt. Nå var det virkelig game over, og vondt ble til verre for vertene da Conwy fikk straffe. I det 65. minutt steg Cory Williams frem og fikk sitt hattrick ved å sette inn 0-5. Det oppsummerte vel Rhyls kveld på jobben at da de selv fikk straffe reddet Conwy-keeper Heald fra Mike Prichard. Ben Nash fikk siste sjanse til å putte et trøstemål, men da heller ikke han fant nettmaskene så 240 tilskuere at det endte 0-5.

En skuffende aften for de liljehvite fra Rhyl som ikke minst hadde vartet opp med mye slapt forsvarsspill, men imponerende av Conwy som utnyttet dette og viste seg effektive der de tok en fullt fortjent seier. For Rhyl var sesongen over, men det var den ikke for undertegnede som hadde en tidlig start dagen etter. Det hindret meg ikke i å stikke innom både Front Room, The North Wales Inn og Last Orders / Six Bells på veien tilbake til hotellet, der jeg omsider segnet om i senga på rom 127; klar for noen timers sårt tiltrengt søvn før en ny lang reise morgenen etter. Rhyl var uansett et trivelig bekjentskap, og selv om det bød på en tidlig start og lang reise dagen etter, angrer jeg ikke på at jeg valgte meg Rhyl og Belle Vue som destinasjon denne fredagen.

Welsh ground # 20:
Rhyl v Conwy Borough 0-5 (0-3)
Cymru Alliance
Belle Vue, 12 April 2019
0-1 Corrig McGonigle (9)
0-2 Cory Williams (13)
0-3 Cory Williams (27)
0-4 Gethin Maxwell (54)
0-5 Cory Williams (pen, 65)
Att: 240
Admission: £7
Programme: £1,50
Pin badge: £3

Next game: 13.04.2019: Larkhall Thistle v Benburb
Previous gane: 11.04.2019: Northwich Victoria v 1874 Northwich

More pics

This day on a map / The whole trip on a map

Torsdag 11.04.2019: Northwich Victoria v 1874 Northwich

Annonsørinnhold

Få oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Drankerne var allerede på plass da jeg litt før klokka ni gikk ned for å spise frokost ved Wellington Tavern. Selv nøyde jeg meg foreløpig med appelsinjuice til frokosten som snart ble servert meg, og deretter kom jeg meg i dusjen og fikk pakket snippesken og sjekket ut. Jeg hadde ingen hastverk, og nå var det min tur til å unne meg en halv pint på den gode stasjons-puben The West Riding før jeg forlot Dewsbury med 11.29-toget. Det brukte rundt 40 minutter til Manchester Victoria, der jeg hoppet av for å bytte til trikk. Jeg hadde såpass god tid før innsjekking at jeg valgte å hoppe av ved St. Peters Square og slå i hjel litt tid med en lunsj på The Waterhouse før jeg igjen hoppet på trikken og fortsatte til Salford Quays, der jeg hadde betalt £30 for overnatting ved ibis budget-hotellet vis-à-vis trikkeholdeplassen.

Denne dagen hadde gitt meg litt hodebry, for selv om det var et ok kamputvalg til torsdag å være, var det lite av nye destinasjoner. Den første kampen som hadde dukket opp denne dagen var et oppgjør i Worcestershire Urn, der Worcester City skulle i aksjon på den flotte hjemmebanen til Bromsgrove Sporting, der de banedeler. En revisit der kunne jeg så absolutt levd med, og derfor så det lenge ut til at det kunne bli slik. Etter hvert dukket det opp flere kamper i blant annet Manchester League og ikke minst i de lavere divisjoner i Wales, samtidig som nok en revisit til Easington Colliery var en mulighet. Jeg lot meg imidlertid raskt friste da en tidligere utsatt cupkamp mellom Northwich Victoria og 1874 Northwich noen uker før min avreise fra Norge ble omberammet til denne dagen.

Utfordringen viste seg å være overnatting, for selv om jeg fant ut at puben Slow & Easy rett ved Lostock Gralam stasjon tilbød nokså billig losji, virket de ikke spesielt interessert i å ha betalende overnattingsgjester. E-mailen kom i retur, og da jeg endelig fikk tak i de på telefon fikk jeg beskjed om å ringe tilbake da vedkommende måtte høre med stedets landlady. Da jeg så gjorde, var beskjeden at de ikke visste om det var ledig før nærmere den aktuelle datoen! En drøy uke senere fikk jeg omsider samme beskjed, og de ringte aldri tilbake som lovet, så da de dagen før min avreise fortsatt ikke kunne svare på om de hadde ledig rom(!) hadde jeg fått nok av disse surrehuene og kikket på alternative løsninger. Samtidig hadde stedets Travelodge gått opp fra £55 til £95, og løsningen ble til slutt overnatting i Manchester-området og en nye mer kronglete reisevei til og fra kamp.

Ved ankomst Salford Quays var det fortsatt litt tid før det var klart for innsjekking, men rett ved siden av perrongen på trikkeholdeplassen ligger The Matchstick Man, så jeg stakk innom der for et glass før jeg krysset veien og fikk sjekket inn. Det var bare å komme seg nokså raskt av gårde igjen, og jeg lot trikken frakte meg – via et bytte ved Cornbrook – til Altrincham, der jeg hoppet på toget som jeg skulle være med til Northwich. Der trasket jeg umiddelbart inn i sentrum, og siden det tross alt var torsdag og Curry Club stakk jeg innom Wetherspoons-puben The Penny Black, der det ikke overraskende ble en stor porsjon Beef Madras. Deretter kunne jeg sjekke ut et par av pubene jeg ikke fikk tid til å teste ved mitt forrige besøk i byen.

Northwich er en by med rett i underkant av 20 000 innbyggere og ligger i grevskapet Cheshire; i hjertet av slette-området som kalles Cheshire Plains. Herfra er det snaut tre norsk mil vestover til Chester og snaut to og en halv mil nordover til Warrington. Northwich ligger der elvene Weaver og Dene renner sammen, og var under romertiden kjent som Condate. Den var da ikke bare et viktig krysningspunkt, men romerne var også interessert i de store saltforekomstene. Også i senere tid skulle saltet spille en viktig rolle i Northwich, der området ved og rundt byen ble åsted for en rekke saltgruver. Dette var i lang tid byens og områdets viktigste næringsvei, og selv om man på 1800-tallet gikk over til andre måter å utvinne saltet på, har man den dag i dag utfordringer med innsynkning som følge av gruvedriften. Saltindustrien var så viktig at man i byen også finner et museum som tar for seg dette temaet. Man tiltrakk seg etter hvert også annen type industri, og ikke minst gjaldt det den kjemiske industrigiganten ICI som anla flere anlegg i området.

Etter en tur innom både Witton Chimes og The Quayside, følte jeg for et gjensyn med The Swinging Witch, som jeg utfra mine visitter i Northwich vil påstå er byens beste pub. Det ble ikke all verdens tid til å forlyste seg der, men jeg rakk da et glass før jeg satt kursen mot kveldens kamparena. Det er et godt stykke å gå herfra og ut til Witton Albions hjemmebane Wincham Park, der Northwich Victoria nå banedeler med den tradisjonelle erkerivalen, så heller enn å begi seg ut på en halvtimes gange valgte jeg å tilkalle en taxi som skysset meg dit ut. Drosjekusken kom raskt og slapp meg med en times tid til avspark av rett utenfor stadionet, der jeg gikk inn den ytre utgangen til klubbhusets bar.

Northwich Victoria har en lang og stolt historie som startet i 1874. Den første organiserte turnering de deltok i var den walisiske cupen, som den gang var åpen for engelske klubber nær den walisiske grensen, og The Vics deltok første gang i 1877. De spilte seg til og med frem til finalen i 1882, der de tapte for (ikke lenger eksisterende) Druids. I 1880-årene dominerte de også i Cheshire Senior Cup, og vant de fem første utgavene av denne grevskapscupen (som de nå har vunnet totalt 17 ganger). Historien gjentok seg også da de i 1889 igjen var tapende finalist i den walisiske cupfinalen der de måtte gi tapt for Bangor. I 1890 var klubben med å stifte den andre utgaven av The Combination, etter at de hadde lagt ned driften for deretter å slå seg sammen med de lokale klubbene Hartford og Davenham United.

Northwich Vics var i 1892 en av klubbene som fikk være med da Football League utvidet med en andredivisjon. Klubben satset nå profesjonelt, og sjuendeplassen i deres debutsesong i Football League står også som historisk bestenotering. Det var mot slutten av denne sesongen at de sikret seg Billy Meredith, og den walisiske landslagsspilleren går for å være fotballens første superstjerne. Sammen med flere andre lagkamerater forlot han klubben etter at Vics våren 1894 endte sist i Football League og ikke søkte gjenvalg. Meridith ble stjerne i de to (senere) Manchester-storhetene mens The Vics returnerte til The Combination og deretter byttet liga nokså hyppig før de til slutt slo seg til ro i Cheshire County League. Der ble de værende helt til de i 1968 var med å stifte Northern Premier League.

Klubben har flere ganger gjort gode sesonger i FA Cupen, og var sågar kvartfinalist i 1883/84-sesongen. I nyere tid står 1976/77-sesongen som den beste i så måte, og etter å ha slått ut lokalrivalene Nantwich Town og Witton Albion, tok de seg også av både Rhyl, Rochdale (etter to omkamper), Peterborough United og Watford før Oldham Athletic til slutt ble deres overmenn i fjerde ordinære runde. I 1979 var The Vics med å stifte Conference (daværende Alliance Premier League), og skulle holde seg der helt frem til 2005. De spilte seg i 1982/83-sesongen frem til finalen i FA Trophy, der de måtte se seg slått 1-2 av Telford United, men var tilbake i samme finale året etter og vant da troféet med seier 2-1 over walisiske Bangor i omkampen etter at den første finalen hadde endt 1-1.

Det ble i 1995/96 nok en finale i FA Trophy, men de tapte 1-3 for Macclesfield Town, og befant seg etter årtusenskiftet i store økonomiske problemer. I 2004 ble de kun reddet fra nedrykk av konkursen til Telford United, degraderingen av Margate, og det faktum at Hucknall Town ikke oppfylte stadionkravene til opprykk. Det var kun en utsettelse, for etter å ha blitt satt under administrasjon rykket de omsider ned i 2005. De returnerte på første forsøk, men rykket umiddelbart ned igjen til Conference North, og under eieren Jim Rushe og hans vanstyre var det bare starten på nedturen gjorde at de i 2012 hadde surret seg ned på non-leagues step 4 i form av NPL 1 South etter å ha blitt degradert for brudd på det økonomiske regelverket.

Samme år ble også protestklubben 1874 Northwich stiftet av Vics-fans som hadde sett seg lei på eieren og hans vanstyre, og mens mange av supporterne begynte å følge den nye supporter-eide klubben, hadde Northwich Victorias tilskuertall falt drastisk til det laveste nivå noensinne. Eier Jim Rushe forsvant omsider da han ble arrestert og senere dømt for organisert innførsel av kokain. På dette tidspunktet hadde hans sønn overtatt, men han mistenkte at senior fremdeles var mannen som trakk i trådene, og selv om klubben kjempet om opprykk og retur til step 3 hadde mange av supporterne snudd klubben ryggen. Etter et par sesonger med opprykkskamp, rykket de våren 2017 i stedet ned på step 5, og forrige sesong endte de til og med på nedre halvdel av North West Counties League Premier Division. Nå er imidlertid endelig Rushe-folket ute, og Northwich Vics er drevet av supporterne, så det er ny optimisme å spore.

Kveldens kamp var en av semifinalene i Mid-Cheshire Cup, og det var duket for en temmelig spesiell affære når Northwich Victorias motstander var ingen ringere enn 1874 Northwich – klubben som altså ble stiftet av misfornøyde supportere av nettopp The Vics. Det var nok noen og enhver som hadde blandede følelser her, skulle man tro. Under en rask røykepause stakk jeg bortom inngangspartiet for å sikre meg et eksemplar av kveldens program, og £1 fattigere returnerte jeg til klubbhusets bar for å ta en nærmere kikk i det med påfyll i glasset. Det var da jeg merket meg at programmet var priset til £1,50 hadde kampdato 5. desember! Den opprinnelige kampen hadde endt i avlysningen, og dermed hadde de en 50p reduksjon i program-prisen. Jeg kan ikke huske å ha sett en cupkamp utsettes i over fire måneder, så med tanke på hvor usedvanlig utdatert det 12-siders programmet var, kunne de vel godt kostet på seg et oppdatert ‘bilag’.

Da jeg ankom var det allerede en god del folk som hadde møtt frem, og inne i baren var det mer eller mindre godlynt skjemt mellom de to lagenes supportere. Dette avtok heller ikke i løpet av kvelden, men det jeg bet meg merke i var hvordan en for meg overraskende stor andel av de fremmøtte hadde Vics-sympatier. Etter 1874s stiftelse var det jo mange Vics-supportere som ble med der, men var dette et signal om at flere hadde vendt tilbake til den opprinnelige klubben, eller hadde det kun å gjøre med at The Vics var tilbake i Northwich etter flere år med banedeling? Det var det ingen som kunne gi et klart svar på, men selv om mange helte mest mot det siste, mente flere at det kunne være en blanding. Og har 1874 utspilt sin rolle nå som den opprinnelige klubben har blitt kvitt sin ‘eier fra helvete’ og var tilbake på supporternes hender; vil da 1874 etter hvert ha utspilt sin rolle? Tja, det vil tiden kanskje vise.

Dette var som nevnt mitt ande besøk ved Wincham Park, som har vært hjemmebane for The Vics’ erkerival Witton Albion siden åpningen i 1989. Hva gjelder Northwich Victoria (som inntil de senere år alltid har vært storebror i byen) spilte de på Drill Field helt frem til 2002, da det ble jevnet med jorden for å gjøre plass til boliger. På dette tidspunktet ble det regnet for å være verdens eldste fotballstadion der fotball har blitt spilt kontinuerlig (usikker hva Maidenhead United sier om dette), men stadionet møtte ingen nåde fra bulldozerne. Tribunen Dane Bank Stand ble imidlertid demontert og reist på klubbens nye Victoria Stadium, der klubben flyttet inn i 2005 – etter å ha banedelt på Wincham Park i mellomtiden. Da Jim Rushe kjøpte klubben i 2007 forble Victoria Stadium på den gamle eieren, Mike Connett, sine hender, og til tross for stadige løfter om å kjøpe ut stadionet gjorde aldri Rushe dette.

I stedet ble det nye stadionet i 2012 solgt til den kjemiske industrigiganten Thor Ltd som holder til like ved, og Vics ble kastet ut, før stadionet ble revet året etter – kun åtte år etter åpningen. Den gamle tribunen ble igjen for øvrig demontert, og deler av den utgjør nå en av tribunene på den nye hjemmebanen til FC United of Manchester. Men la oss holde oss til The Vics, og de har vært hjemløse siden den gang. De tilbragte et par sesonger med en alt annet enn ideell banedeling hos Stafford Rangers, langt unna Northwich. Deretter fulgte to sesonger hos (ikke lenger eksisterende) Flixton i utkanten av Manchester, før de igjen var tilbake på Wincham Park. Forrige sesong banedelte med Barnton i utkanten av Northwich, men er nå altså igjen tilbake hos Witton Albion for å spille på deres Wincham Park.

Halve Wincham Park byr på ståtribuner og resten på sittetribuner, og alle fire sider har overbygg. I det ene hjørnet har de noe som spesielt (for klubber på dette nivået) et eget Witton Albion-museum, men ved mitt forrige besøk hadde den ansvarlige dratt på ferie uten å legge igjen nøklene. Heller ikke denne gang ble det noe besøk der siden det ikke var åpnet all den tid Witton Albion ikke selv skulle spille. Dermed var det bare å heller rette oppmerksomheten mot selve kampen, men det var ingen festforestilling vi fikk se. Første omgang var rett og slett nokså slappe greier, der beholdningen var halvsjanser til 1874s Matthew Woolley og Vics’ Ryan Winder og Darrhyl Mason. Bortsett fra dette var det mest feilpasninger og balltap fullt opp av nye balltap, og jeg håpet på mer action da jeg i pausen rakk både å få påfyll i glasset og kjøpe litt mat. Ingen mushy peas å få, men de hadde i hvert fall brun saus, og paien ble satt til livs ledsaget av pommes frites.

Det var protestklubben som startet friskest etter hvilen, og både Sam Hare og Mark Jones testet Vics-keeper Danny Taberner uten hell. Vics stormet deretter rett i angrep, og Dominic Craig ble lagt i bakken slik at dommeren pekte på straffemerket. Vi var i det 57. minutt, og Joel Brownhill gjorde ingen feil da han besørget 1-0. 1874 presset på for utligning etter dette, men klarte ikke skape særlig med sjanser mot et robust Vics-forsvar. I stedet doblet nesten Dominic Craig nesten ledelsen med et kvarters tid igjen. Et øyeblikk senere kom 1874s største mulighet da Aaron Smith dro seg fri, men avslutningen gikk like utenfor. Med ti minutter igjen satt Vics spikeren i kista da innbytter Jordan Darr dro av en mann og hamret ballen i krysset til 2-0 kort etter å ha kommet innpå. Derfra og ut var det bare å ri ut en gjenværende tiden, og det klarte Vics foran 371 tilskuere.

Northwich Vics var i finalen, der de skulle måte Winsford United (en finale vi nå i ettertid vet at de vant etter straffer), og Vics-folket lot ikke anledningen gå fra seg til å hovere litt i baren etter kamp. ‘Where were you when we were us?’ gaulet de mens de hundset 1874-folket som forrædere og rebeller som hadde vendt klubben ryggen. De som har fått med seg litt av hvordan Jim Rushe drev klubben har nok forståelse for denne avgjørelsen, men det er heldigvis ikke jeg som skal forsvare dette. Man kan jo forresten spørre seg om en fremtidig sammenslåing kan bli aktuelt på et tidspunkt? To hjemløse klubber med supportere som en gang fulgte samme klubb…tja, hvem vet. Jeg hadde uansett bestilt en taxi som dukket opp som avtalt for å frakte meg tilbake til Northwich stasjon. Derfra gikk turen tilbake til Salford Quays med samme fremkomstmiddel jeg hadde brukt tidligere, selv om jeg måtte vente en del på trikken fra Cornbrook som var forsinket grunnet bråkmakere som hadde skapt trøbbel på trikken. Jeg kom meg da i hvert fall i seng til slutt.

Revisit:
Northwich Victoria v 1874 Northwich  2-0 (0-0)
Mid-Cheshire Senior Cup, semi final
Wincham Park, 11 April 2019
1-0 Joel Brownhill (pen, 57)
2-0 Jordan Darr (81)
Att: 371
Admission: £6
Programme: £1 (issue from original date in December, reduced from £1,50)
Pin badge: n/a

Next game: 12.04.2019: Rhyl v Conwy Borough
Previous game: 10.04.2019: Eccleshill United v Penistone Church

More pics

This day on a map / The whole trip on a map

Onsdag 10.04.2019: Eccleshill United v Penistone Church

Annonsørinnhold

Få oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Frokost var inkludert i prisen ved Crown Hotel i Colne, og selv om blodpølsa glimret med sitt fravær gjorde de delvis opp med å inkludere fried bread. Dermed kunne jeg mett og fornøyd sjekke ut og gå de få meterne til Colne stasjon for å komme meg med 11.11-toget. Destinasjonen var Dewsbury, som jeg hadde valgt meg som base med tanke på kamp hos Littletown. Det er vel nå ingen klubber jeg uten hell har forsøkt å besøke så mange ganger som nettopp Littletown. Deres hjemmebane Beck Lane har lenge figurert svært høyt på min ønskeliste, men denne gang hadde jeg hatt tro på at det som vel var femte forsøk skulle bære frukter. Utrolig nok skulle det igjen dukke opp skjær i sjøen da deres kamp mot Ovenden West Riding ble flyttet grunnet Littletowns deltakelse i en lokal cup.

Det er nesten så jeg begynner å tro at det ikke er meningen at jeg skal komme meg til Beck Lane, for nå begynner det nesten å bli komisk. Uansett måtte jeg ta en ny kikk på kamputvalget for å legge nye planer. Før det ble omberammet en rekke kamper i non-league hadde jeg tidlig på turens planleggingsstadie vurdert kamp hos Bolton Wanderers, men nå hadde det kommet en rekke mer interessante kamper på menyen, og da jeg omsider valgte meg Eccleshill United v Penistone Church kunne jeg også beholde overnattingen jeg hadde booket i Dewsbury. Derfor byttet jeg nå tog i Accrington, og etter ytterligere togbytte i Todmorden ankom jeg Dewsbury rundt kvart på to. Jeg hadde betalt £30 for kost og losji ved puben Wellington Tavern, der jeg også overnattet tidligere denne sesongen.

Også den gang hadde jeg faktisk til hensikt å se Littletown, men ble igjen offer for en omberamming og så i stedet Little Hopton. Uansett ble jeg raskt sjekket inn, og tok deretter etter glass i puben for høflighets skyld før jeg strøk på dør. Jeg må innrømme at Dewsbury ikke akkurat er den triveligste byen i landet, men stasjons-puben The West Riding er til gjengjeld en god og svært koselig pub, og der slo jeg meg nå ned en liten stund før jeg fartet videre. Endringene i kampprogrammet hadde ført til en noe mer knotete reisevei siden jeg nå måtte via Leeds for å ta meg til den nordlige utkanten av Bradford. Ved ankomst Leeds måtte jeg bare innom Scarborough Hotel for å unne meg en pint Mortimers Orchard og en pose pork scratchings, og sannelig ble det ikke også en svipptur innom The Beer House, som nå er det nye navnet på det som tidligere var The White Rose inne på Leeds stasjon.

Omsider kom jeg meg med toget som jeg ble med så langt som til Shipley. Der hoppet jeg av og tok turen innom puben The Fox før jeg lot buss 633 frakte meg det siste strekket til Wrose-området. Dette er hovedsakelig et boligområde som ligger rundt fire kilometer nord for Bradford sentrum. Jeg hadde tømt glasset raskt og forlatt The Fox for å ta en tidligere buss og støtte klubben litt ved å lade opp med en pint eller to i deres klubbhus, men det skulle vise seg at dette var temmelig bortkastet. Da jeg ankom med rett i overkant av en time til avspark, var klubbhuset fortsatt ikke åpent, for begge inngangene hadde metallsperringer dratt ned foran dørene. Det skulle være starten på over tre kvarters venting i kulda.

Eccleshill United opererer med 1948 som stiftelsesår, men skal også ha konkurrert før andre verdenskrig. Da freden kom og klubben åpenbart ble re-stiftet tok de plass i Bradford Amateur League. Senere tok de steget opp i West Riding County Amateur League, som de vant i 1977. Da Northern Counties East League ble stiftet i 1982 var klubben en av søkerne, men de fikk avslag og måtte vente ytterligere tre år før de fikk innpass. NCEL hadde i 1985/86-sesongen hele fire divisjoner, og Eccleshill tok plass i Division Three som var den nederste av disse, men da denne fjerde divisjonen ble fjernet etter kun én sesong, ble The Eagles flyttet opp. Påfølgende sesong sikret de seg opprykk til Division One med en andreplass. I 1991 var av en eller annen grunn en femteplass nok til å bli hentet opp i toppdivisjonen.

Etter nedrykk i 1994 brukte klubben tre sesonger på å returnere til NCELs toppdivisjon ved å vinne Division One, og to åttendeplasser er deres beste plassering i denne ligaen. I 2009 rykket de ned igjen, men våren 2018 returnerte de via play-off etter å ha slått Shirebrook Town i semien og Grimsby Borough i finalen. Eccleshill United har for øvrig aldri tatt seg forbi andre kvalifiseringsrunde av FA Cupen, men i FA Vase avanserte de til femte ordinære runde i 1999/00-sesongen. I sin første sesong tilbake i NCELs toppdivisjon lå de nå rett over midten av tabellen, og gikk dermed mot en av sine beste plasseringer. Jeg betalte inngangspengene på £5, og karen der svarte at han trodde klubbhusets bar allerede var åpen, men at de i hvert fall ganske sikkert ville åpne klokka 19.00.

Samtidig ble jeg fortalt at kveldens kampprogram ikke hadde ankommet ennå. Det var bare å vente i kulda, og det ble ikke noe varmere mens minuttene tikket av gårde og klokka passerte 19.15. Tre forskjellige personer fortalte meg nå etter en intern diskusjon at klubbhuset nok snart ville åpne, og at programmene fortsatt ikke hadde dukket opp. Klokka nærmet seg halv åtte, og først med et kvarters tid ble metallsperringene foran en av dørene heist opp slik at jeg hutrende kunne stige inn og få litt varme i kroppen og en lynrask halv pint (en person hevdet i etterkant på sosiale medier at baren hadde vært åpen helt siden før klokka 19, men da må de ha sittet bak låste dører, samtidig som det var helt folketomme lokaler da jeg steg innenfor). Den som bare hadde blitt igjen på The Fox og heller ventet på neste buss…

Det er sjelden jeg får så negativt inntrykk av en klubb i non-league, og kanskje har de hatt en dårlig dag der diverse ting har gått galt for de, men det virket rett og slett som om alt var svært dårlig organisert og at ingen visste hva som skjedde eller hvem som hadde ansvar for hva. Et nytt eksempel på dette fikk jeg nå jeg gikk inn igjen få minutter før kampstart og av fikk høre flere forskjellige klubbrepresentanter fortelle at de fortsatt ikke visste hvor kveldens kampprogrammer befant seg eller om de i det hele tatt ville dukke opp. Jeg skjønte at jeg like gjerne kunne droppe ytterligere spørsmål, for da kampen startet visste de åpenbart ikke mer enn det undertegnede selv gjorde.

Om slikt surr er representativt for hva som er normalen ved Plumpton Park, skjønner jeg godt hvorfor klubben har problemer med å tiltrekke seg publikum og ser ut til å slite med lave tilskuertall (selv om de denne sesongen skal ha økt med over 20%). Denne kvelden var det kun 73 tilskuere ved Plumpton Park, der Eccleshill United flyttet inn i 1963 etter å ha tidligere ha benyttet to andre baner. Her skal det tidligere ha vært et steinbrudd, og klubbhuset på utsiden ble reist i 1974 mens tilskuerfasilitetene ble oppgradert eller kom på plass tidlig i 1980-årene da de søkte innpass i NCEL. Man kommer inn på den ene kortsiden, der det er et overbygg som gir tak over hodet til de som står bak mål her. Midt på høyre langside sett herfra har man hovedtribunen med 225 seter som alene altså kunne huset over tre ganger det totale tilskuertallet denne kvelden. Ellers er det såkalt hard standing under åpen himmel som gjelder på Plumpton Park.

De fremmøtte fikk i det minste se en forrykende kamp, der opprykksjagende Peniston Church tok ledelsen da Jordan Coduri i det niende minutt scoret gjestenes ligamål nummer 100 for sesongen. De var nok fortsatt litt for fornøyde med seg selv da de kun et par minutter senere leverte sløvt forsvarsspill og lot Christopher Lever utligne til 1-1 på det som egentlig var vertenes første skikkelige angrep. Kieran Ryan skulle bli kampens store spiller, og det var han som med ti minutters tid til pause gjenopprettet gjestenes ledelse. I omgangens siste ordinære minutt økte Sam Scrivens denne ledelsen, slik at det sto 1-3 halvveis. Det var vel egentlig greit nok, men det var etter hvilen at det skulle ta fullstendig av.

Det var Kieran Ryan som igjen var på ferde da gjestene økte til 1-4 nokså tidlig i andre omgang, og dermed kunne de svarte- og hvit-stripede senke skuldrene noe. Eller kunne de egentlig det? Adam Shaw reduserte for hjemmelaget etter snaut halvspilt omgang, og da samme mann satt inn 3-4 i det 79. minutt var det virkelig kamp igjen. Det gikk imidlertid ikke lang tid før gjestene satt inn nådestøtet, for kun tre minutter senere fullførte Kieran Ryan sitt hattrick, og Eccleshill hadde knapt tatt avspark før ballen igjen lå i deres mål med Sam Scrivens som tomålsscorer. På overtid fikk Conor Glavin æren av å sette den siste spikeren i kista og fastsette sluttresultatet til 3-7. Det hjalp lite i tittelkampen, for også ledende Worksop Town vant denne kvelden, og sistnevnte kunne tre dager senere feire tittel og opprykk til NPL. Vi hadde i hvert fall sett en skikkelig målfest, og med det gikk jeg for å returnere til Dewsbury på tilsvarende måte som jeg hadde kommet.

Det hadde vært en underholdende kamp, men besøket for øvrig frister ikke til noen retur til Plumpton Park der man tilsynelatende kunne ha trengt en ‘organisator’. Jeg er åpenbart heller ikke den eneste som har noe å utsette, for mine groundhopper-venner i nordøst – Katie og Lee – var raskt ute med å fortelle at det var nettopp her de fikk det Katie beskrev som den mest uvennlige og uhøflige ‘velkomsten’ de har opplevd i den engelske fotball-pyramiden. Det kan jeg ikke kommentere på da jeg i hvert fall ikke hadde opplevd uhøflighet…kun det som fremsto som en dose udugelighet. I den forbindelse fikk jeg da også tilsvar fra en kar som ba om adressen min og lovet å sende meg et eksemplar av kampprogrammet (som tydeligvis hadde dukket opp senere den kvelden eller dagen etter), uten at jeg nå over halvannen måned senere har fått noe slikt i postkassa. Nå irriterte det meg enda mer at Littletown igjen hadde gått fløyten, men det var glemt da jeg omsider kom meg tilbake til Dewsbury og forlystet meg ved Wellington Tavern inntil det var stengetid og på tide å finne senga oppe i etasjen over.

English ground # 518:
Eccleshill United v Penistone Church 3-7 (1-3)
Northern Counties East League Premier Division
Plumpton Park, 10 April 2019
0-1 Jordan Coduri (9)
1-1 Christopher Lever (12)
1-2 Kieran Ryan (35)
1-3 Sam Scrivens (45)
1-4 Kieran Ryan (52)
2-4 Adam Shaw (67)
3-4 Adam Shaw (79)
3-5 Kieran Ryan (82)
3-6 Sam Scrivens (83)
3-7 Conor Glavin (90+1)
Att: 73
Admission: £5
Programme: None
Pin badge: n/a

Next game: 11.04.2019: Northwich Victoria v 1874 Northwich
Previous game: 09.04.2019: Colne v Skelmersdale United

More pics

This day on a map / The whole trip on a map

Tirsdag 09.04.2019: Colne v Skelmersdale United

Annonsørinnhold

Dette er årets fineste sommerkjoler

Etter en rask og enkel frokost i Stafford var det på tide å komme seg nordover igjen, og første etappe gikk med 10.35-toget som fraktet meg tilbake til Crewe. Etter et togbytte gikk neste etappe til Preston, der jeg hadde et enda raskere togbytte foran meg. Jeg kom meg med Northern Rail sin 11.57-avgang mot Colne, og i motsetning til da jeg to dager tidligere hadde benyttet East Lancashire line på vei fra Preston til Mill Hill, skulle jeg denne gang være med helt til endestasjonen Colne. Dagens tredje og siste tog-etappe tok en time og tjue minutter, slik at jeg litt etter klokka ett var vel fremme.

Colne er en markedsby som altså ligger i grevskapet Lancashire – en snau mil nordøst for Burnley, og ved den vestlige kanten av fjellkjeden Penninene. Byen har i dag snaut 18 000 innbyggere og har som så mange andre steder i regionen en lang historie med tekstilindustri. Allerede på 1400-tallet var Colne områdets viktigste senter for ull-handel, og etter den industrielle revolusjon ble den senere en såkalt mill town der tekstilindustrien var alfa og omega – spesielt etter ferdigstillelsen av Leeds and Liverpool Canal i 1816 og jernbanens ankomst i 1848. I det herrens år 1891 hadde eksempelvis Colne 30 bomullsspinnerier. Alt dette er selvsagt historie, og mange av disse er for lengst jevnet med jorden mens andre ha blitt erstattet med annen industri eller boliger.

Et lite steinkast fra stasjonen ligger Crown Hotel, der jeg hadde betalt £28,50 for kost og losji, og jeg fikk til og med sjekket inn ganske umiddelbart av det hyggelige men åpenbart travle personalet som var i ferd med lunsj-servering. En av de kjente personene som kom fra Colne var Wallace Hartley, som var kapellmester om bord på RMS Titanic og famøst nok skal ha ledet orkesteret som fortsatte å spille mens det sagnomsuste skipet sank i Nord-Atlanteren den april-dagen i 1912. Det har gjort at byens Wetherspoons-pub bærer hans navn, og det var dit jeg snart gikk for å få meg en tidlig middag. Med mat i skrotten kunne jeg bytte ut j2o med cider da jeg gikk videre til Duke of Lancaster, Market Street Tavern, og Jovial Hatters.

Det jeg hadde ventet på var at mikropuben Boyce’s Barrel skulle åpne, og da klokka omsider hadde passert åpningstid gikk jeg dit. Den ligger mellom Cask ‘N’ Keg og Tapster’s Promise, og siden også nå sistnevnte hadde åpnet, fikk jeg etter hvert testet også det etablissementet og bekreftet at det fikk tommelen opp. Deretter var det bare å ta en svipptur innom hotellet før jeg strevet meg opp bakkene mot kveldens kamparena som bærer navnet Holt House. Colne er nokså bakkete, og Colne FC har altså tilhold på toppen av en bakke like nord for sentrum. Det tok meg 15-20 minutter å gå dit opp, og etter å ha pustet ut kunne jeg betale meg inn med £8. I tillegg punget jeg ut ytterligere £2 for et program som skulle vise seg å være programmet fra den opprinnelige kampdatoen nøyaktig en måned tidligere.

Det har opp gjennom årene vært flere klubber som har benyttet Colne-navnet, og dagens utgave av Colne FC ble stiftet så sent som i 1996. Likevel kan man nesten ikke ta for seg deres historie uten å fortelle i hvert fall littegrann om den siste forgjengeren, Colne Dynamoes. Dette var en klubb selv ble stiftet først i 1963, men som i løpet av 1980-årene klatret voldsomt i pyramiden godt hjulpet av den styrtrike forretningsmannen Graham White som hadde en dobbeltrolle som både formann og manager og satset brukte enorme summer på ferden oppover i systemet. Etter flere år i toppen av Lancashire Combination var de i 1982 med å stifte North West Counties League som et resultat av sammenslåingen mellom nettopp Lancashire Combination og Cheshire County League.

NWCL hadde i sin første sesong tre divisjoner, og Colne tok plass i den nederste. Den vant de på første forsøk, men den virkelige klatringen startet med at de i 1987 ble flyttet opp ytterligere et hakk etter at en rekke NWCL-klubber hadde tatt steget opp i NPLs nye Division One. 1987/88-sesongen skulle bli en fest for klubben som ikke bare sikret seg NWCL-tittelen og ytterligere opprykk, men også vant FA Vase etter seier 1-0 over Emley i Wembley-finalen. Etter opprykket til NPL var påfølgende sesong var en parademarsj der de igjen tok tittelen og rykket opp i NPL Premier. Der var de enda mer suverene og vant våren 1990 tittelen med hele 26 poeng ned til toer Gateshead. Samtidig spilte de seg frem til semifinalene i FA Trophy, med seier over klubber fra nivået over, men måtte omsider gi tapt for Barrow.

Colne Dynamoes hadde tre strake opprykk bak seg, og regnet nå med at NPL-tittelen skulle bety et fjerde strake. Eier og manager White hadde spillere på lønningslista som visstnok tjente mer enn det som var vanlig for mange spillere i Football League, og han hadde hentet inn en rekke spillere med erfaring derfra (eksempelvis Liverpool-helten Alan Kennedy). De trakk også relativt godt med fans, for de snittet den sesongen over 1 300 tilskuere hjemme på Holt House. Imidlertid fikk de ikke godkjent sin hjemmebane for spill i Conference, og White forsøkte å få til en banedeling med Burnley (som han året før hadde for øvrig forsøkt å kjøpe) som til tross for løfter om god betaling avslo dette. Planer om et nytt stadion ble nå lansert, men på sommeren 1990 annonserte plutselig White at han i stedet hadde bestemt seg for å trekke seg ut og legge ned klubben.

Det tok fem og et halvt år før dagens Colne FC ble stiftet i januar 1996, og de startet opp i NWCL Division Two, der de var fast innslag på nedre del av tabellen inntil de plutselig vant divisjonen i 2004 og sikret opprykk til NWCLs toppdivisjon. Samme år tok de seg til semifinalene av FA Vase, men tapte der knepent for AFC Sudbury. I 2008 kastet også NWCL logikk på båten og omdøpte sin toppdivisjon fra Division One til Premier Division, og Colne etablerte seg etter hvert på øvre halvdel av tabellen. Etter en durabelig tvekamp med Runcorn Linnets kunne de våren 2016 juble over ligatittel og opprykk til NPL. Første sesong i NPL 1 North endte med play-off, der de led nederlag for Farsley Celtic. Denne sesongen heter avdelingen deres NPL 1 West, men Colne var igjen en av klubbene som jaget en plass i play-off.

Etter å ha betalt meg inn gikk jeg nokså raskt til klubbhusets bar, der jeg slo meg ned for å kikke litt i programmet over en pint. Det var først da jeg stusset over at det var en måned gammelt og dermed en smule mindre oppdatert enn ønskelig. De kunne strengt tatt solgt det for halv pris synes jeg, men det var uansett et flott program med godt innhold. Ståa var som sagt den at Colne jaktet play-off, men situasjonen var meget annerledes for kveldens gjester Skelmersdale United som lå som håpløs jumbo og stirret nedrykk til NWCL i hvitøyet. Ting forandrer seg fort i fotballen, og det virker egentlig ikke altfor lenge siden jeg så Skem spille finale i NPLs ligacup på Edgeley Park i Stockport påsken 2014, i en sesong der de som nyopprykket til NPL Premier hadde kjempet om play-off til Conference North. Siden den gang har de jo også mistet sin hjemmebane, så det har uten tvil vært en tung periode.

Holt House er anlagt på et slags park-område der det opprinnelig var flere baner som ikke var gjerdet inn. Det var først i 1975 at så skjedde samtidig med at nevnte Colne Dynamoes tok plass i Lancashire Combination. Alt om tilskuerfasiliteter ble reist mellom 1982 og 1986, da den klubben startet sin voldsomme klatring i pyramiden. Da de la ned driften var den en kort periode hjemmebane for Colne Royal British Legion (som også gikk under i 1995), og dagens klubb har spilt her helt siden de startet opp i 1996. Midt på den ene langsiden står hovedtribunen som byr på sitteplasser, mens man på motsatt langside har to små overbygg som har et par betongtrinn og gir tak over stående tilskuere. Nærmeste kortside har også både betongtrinn og et overbygg som strekker seg i hele banens bredde, mens man bak mål på motsatt ende av banen må nøye seg med såkalt hard standing under åpen himmel.

Holt House byr også på flott utsikt over åsene på motsatt side av Colne. Etter å ha benyttet en aldri så liten røykepause til å nyte denne utsikten, stakk jeg deretter innom klubbsjappa for å rote litt i bunkene av gamle programmer. Deretter rakk jeg et lite påfyll i glasset mens jeg tok tempen på stemningen blant supporterne. På min påsketur i 2015 hadde jeg sett det såkalte Pendle Derby mellom Nelson og Colne, og jeg husket fortsatt hvordan Colne-fansen den gang hadde vært en høylytt gjeng som skapte en god del stemning. Nå var de i godt mot foran kveldens kamp, og hadde åpenbart god tro på tre poeng. En av lederne til Skelmersdale United innrømmet på sin side at det nok gikk mot nedrykk etter en blytung sesong, men håpet at de kunne avslutte med stil og komme sterkere tilbake.

Jeg hadde også personlig stor tro på en hjemmeseier denne kvelden, men det var gjestenes Joel Douglas som fikk kveldens første sjanse da han avsluttet like utenfor, og de hang så absolutt godt med selv om Brad Lynch ved et par anledninger var skummelt frempå for vertskapet – ikke minst da Skem-keeper Ryan Kirkman måtte varte opp med en god redning på et av hans skudd. Første omgang bød ikke på de helt store sjansene, og det var mer jevnspilt enn jeg hadde forventet. Colne-keeper Hakan Burton var påpasselig da han rykket ut for å avskjære Liam Wood, mens Andy Hollins headet en corner ned til Simon Nangle som fikk omgangens største mulighet men så sin avslutning fra kort hold reddet av Skem-keeper Kirkman. Dermed målløst ved pause.

Brad Lynch hadde vært involvert i mye av det Colne skapte før pause, og mens jeg mesket meg med en pai og en kopp Bovril så jeg at han startet andreomgangen med å servere noen par skumle innlegg som Skem-forsvaret dog fikk ryddet unna. Det virket som om Colne presset mer på nå, men avslutningene traff ikke mål eller gjestene fikk klarert, og bakerst sto Kirkman en god kamp. Plutselig fikk også bortelaget to-tre gode muligheter på kort tid, men Colne slapp unna med skrekken. Jeg begynte så smått å mistenke en målløs kamp da et Colne-frispark inn i feltet kun ble halvveis klarert. Lee Pugh plukket opp ballen og tok seg inn i feltet der han tilsynelatende ble felt, men dommeren vinket spillet videre og ballen endte hos Oliver Wood som satt ballen i Skem-målet til 1-0 i det 78. minutt.

Nå måtte Skem enda høyere opp i banen, og det medførte at Colne nesten doblet ledelsen. Skem-keeper Kirkman reddet skuddet fra Matty Morgan med en beinparade før innbytter Brad Knox satt returen over mål, og dermed endte det 1-0 foran 172 tilskuere. Colne hadde tatt tre viktige poeng uten å imponere, eller kanskje var det Skem som hadde spilt en god kamp, for man måtte nesten ha litt medfølelse for de siden de fort kunne ha fått med seg et poeng for andre kamp på rad. NWCL blir imidlertid neste stopp, mens tittelkampen i første omgang sto mellom Atherton Collieries (som til slutt vant) og Radcliffe. I ettertid vet vi at Colne tok seg til play-off der de måtte gi tapt for Leek Town i semien.

Undertegnede takket for seg og ønsket lykke til før han gikk tilbake mot sentrum. Det gikk naturlig nok lettere i nedoverbakke, og jeg tok en tur innom hotellet der jeg for høflighets skyld også unnet meg et glass i puben der før jeg gikk for å taste ut en pub jeg hadde blitt tipset om. Jeg ble skeptisk til returen da veien til The Admiral Lord Rodney gikk ned en lang og voldsomt bratt nedoverbakke, men jeg fant snart ut at et besøk der uansett var verdt litt slit. Da det var på tide å ta kvelden fant jeg også ut at det gikk en annen vei opp til mitt hotell som ikke på noen måte var like bratt. Dermed kunne jeg krype under dyna uten å være i åndenød. Colne hadde vært et absolutt trivelig bekjentskap, og da mener jeg både byen og klubben.

English ground # 517:
Colne v Skelmersdale United 1-0 (0-0)
Northern Premier League Division One West
Holt House, 9 April 2019
1-0 Oliver Wood (78)
Att: 172
Admission: £8
Programme: £2
Pin badge: £3

Next game: 10.04.2019: Eccleshill United v Penistone Church
Previous game: 08.04.2019: Silverdale Athletic v Leek CSOB (@ Stafford Rangers)

More pics

This day on a map / The whole trip on a map

Mandag 08.04.2019: Silverdale Athletic v Leek CSOB (@ Stafford Rangers)

Annonsørinnhold

Få oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg hadde allerede sett én kamp denne dagen da jeg tok med meg bagasjen og tuslet fra Gresty Road til Crewe jernbanestasjon for å komme meg til Stafford der jeg skulle se kveldskamp. Jeg hadde imidlertid tid til å først unne meg et raskt glass på stasjons-puben Crewe Hero før jernhesten fraktet meg sørover. Som tidligere nevnt hadde den opprinnelige planen denne dagen vært å besøke Anfield for å se Liverpool U23 v Chelsea U23, men da den kampen ble flyttet frem og spilt et par dager tidligere grunnet en av førstelagets kamper i «Champions» League, fant jeg i stedet en dobbel og angret ikke på det. Nå var det bare å unnagjøre den rundt tjue minutter lange togturen ned til Stafford.

Stafford er administrasjonsby for grevskapet Staffordshire, og har i overkant av 65 000 innbyggere. Byen ble anlagt rett ved det eneste stedet i området hvor det var mulig for store hærstyrker å krysse elven Trent. Den var derfor strategisk viktig, og normannerne bygget Stafford Castle i år 1070. Skoproduksjon har lange tradisjoner i Stafford, og senere var jernbaneindustrien sentral her, mens man som grevskapets administrasjonsby i dag har mange som jobber i det offentlige. For å plassere Stafford enda mer geografisk presist, ligger byen forresten snaut tre mil sør for Stoke-on-Trent, drøyt to og en halv mil nord for Wolverhampton, og snaut fire mil nordvest for Birmingham. Jeg har ved flere anledninger byttet tog her, men har aldri vært inne i selve byen. Jeg så dog raskt at det virket som en meget trivelig by allerede da jeg gikk gjennom Victoria Park vis-à-vis jernbanestasjonen.

Ikke mange straksene senere befant jeg meg utenfor Bridgewood House, der jeg hadde betalt £43 for overnatting. Jeg ble sjekket inn av eieren som viste meg frem til rommet langs en labyrint av ganger og trapper i det store bygget, og deretter gikk jeg en tur for å kikke meg litt rundt i byen. Det betød selvsagt at jeg testet noen puber, og The Bird in Hand viste seg et godt valg som første stopp i så måte. Derfra gikk turen videre til The Bear, og deretter Slater’s som jeg hadde fått anbefalt av Chris Bedford – mannen bak The Football Traveller, som noen vil vite er en publikasjon som kommer ut ukentlig og lister opp stort sett alt som er av britiske fotballkamper. Han er fra Stafford, og foreslo også å møtes ved en av byens puber.

Det var på tide med litt mat i skrotten, for jeg hadde nå vært sulten siden jeg lot meg friste av menyen på The Bird in Hand. Der hadde de imidlertid nettopp avsluttet matserveringen for et par timer, og ved de to andre pubene hadde det heller ikke vært matservering for øyeblikket. Derfor tenkte jeg nå å midlertidig forlate Slaters’ og innta et Wetherspoons-måltid ved The Butler’s Bell vegg i vegg. Idet jeg byttet etablissement, ankom Chris med fin timing, og mens jeg satt til livs en pizza hadde vi en trivelig samtale om fotball og groundhopping inntil Chris måtte hjem for å gjøre ferdig morgendagens utgave. Selv gikk jeg mot kveldens kamparena, Marston Road, og benyttet anledningen til å stikke innom The Kings Arms på veien dit opp.

Kveldens kamp var finalen i Staffordshire FA Vase, og Stafford Rangers’ hjemmebane Marston Road var valgt som nøytral finalearena når Silverdale Athletic og Leek CSOB skulle kjempe om troféet. Denne turneringen ble startet opp i 1978 og er Staffordshire FAs nest gjeveste turnering etter grevskapscupen Staffordshire Senior Cup. £6 kostet det å komme innenfor for å se finalen mellom de to klubbene som begge spiller i Staffordshire County Senior League Premier Division (som er ensbetydende med step 7 – eller nivå 11 totalt), men da var også et 16 siders program inkludert. Det var også et meget godt program som blant annet tok for seg historikken til både turneringen, begge de to finaleklubbene, og også vertskapsklubben.

Stafford Rangers var altså vertskap og skulle ikke spille selv, men det er vel likevel på sin plass med en lynrask gjennomgang av klubbens historie. Man tror at Rangers ble stiftet i 1876, og om man hopper noen tiår frem i tid var de å finne i Birmingham & District League (dagens West Midlands (Regional) League), som den gang var en mye sterkere liga enn i dag. De vant der ligatittelen i 1927 og fulgte opp med to andreplasser, men det var 1970-årene som skulle bli klubbens storhetstid. Etter å ha tatt steget opp i den nye NPL i 1969, vant de i 1972 både NPL-tittelen, Staffordshire Senior Cup, og ikke minst FA Trophy etter finaleseier 3-0 over Barnet. NPL-tittelen denne sesongen kan også ses på som klubbens beste ligaplassering, ettersom NPL på dette tidspunktet var en av tre ligaer som opererte på nivået rett under Football League. Noe opprykk dit ble det altså ikke, men de fortsatte å gjøre det bra i noen år.

Fire år senere tok de seg for eksempel til FA Cupens fjerde runde etter å ha slått ut både Stockport County, Halifax Town og Rotherham United, før de måtte gi tapt for Peterborough United foran over 31 000 tilskuere på Victoria Ground i Stoke (dit de hadde flyttet kampen). I 1976-utgaven av FA Trophy var de igjen i finalen, men tapte der 2-3 for Scarborough etter ekstraomganger. I 1979 rettet de opp dette ved å finale-beseire Kettering Town 2-0 i samme turnering, og etter dette fikk Stafford Rangers være med å stifte dagens Conference (daværende Alliance Premier League) i 1979. Etter fire år ble det nedrykk, men Rangers returnerte etter to sesonger tilbake i NPL, og fikk nye ti sesonger i Conference – med sjetteplassen i 1988 som beste plassering. Senere gikk det nedover, og så sent som i 2016 var klubben på step 4, men vant da NPL 1 South slik at de nå er å finne i NPL Premier.

Men nok om Stafford Rangers i denne omgang. Nå var det et nokså trist og hustrig vær med vind og en grå og illevarslende himmel som truet med regn, så jeg søkte ikke overraskende tilflukt i baren i vertskapets klubbhus der jeg gransket kampprogrammet nøyere over en pint. Men en snau time til avspark var det allerede en god del fremmøtte, og det var kveldens to duellanter som også hadde utkjempet en voldsom duell om ligatittelen i Staffordshire County Senior League. Silverdale Athletic var det eneste laget som hadde slått Leek CSOB to ganger i løpet av sesongen, og dette var Leek-klubbens eneste to ligatap inntil de gikk på en smell mot Foley Meir noen dager tidligere; et tap som serverte Silverdale Athletic ligatittelen.

Silverdale Athletic ble stiftet så sent som i 1980, og har i mesteparten av sin eksistens konsentrert seg om Sunday League, inntil de i 2012 tok steget opp. De har tatt Staffs County Senior League med storm og etablert seg i toppen, men det var foreløpig ikke aktuelt med noe opprykk videre til eksempelvis North West Counties League. Motstanderen Leek CSOB er muligens litt bedre kjent for noen flere, for noen vil kanskje huske at de inntil for noen få år siden spilte i nettopp NWCL, men de er nå altså tilbake i Staffs County Senior League. CSOB-fansen virket kanskje å være i undertall, men de håpet naturlig nok på seier til tross for at Silverdale hadde vunnet både ligaen og begge de begge innbyrdes liga-oppgjørene denne sesongen.

Det dro seg etter hvert mot kampstart, og jeg gikk for å ta en nøyere kikk på Marston Road som har vært hjemmebane for Stafford Rangers siden 1896. Anlegget har imidlertid blitt oppgradert etter dette; ikke minst under ‘gullalderen’ i 1970-årene da en tidligere hovedtribune ble erstattet av sittetribunen man har der i dag. Den står midt på den ene langsiden og byr altså på sitteplasser, mens man har seksjoner med terracing herfra og videre ned mot bortre kortside. Denne nevnte kortsiden har også terracing, og midtpartiet har også et overbygg som gir tak over hodet. Mer av det samme er det på bortre langside, der ståtribunen skal være den eldste del av anlegget. På nærmeste kortside står man under åpen himmel foran klubbhuset som dominerer denne kortsiden. Store deler av Marston Road er rett og slett både flott og klassisk.

De fremmøtte var neppe helt beredt på hva som skulle ventet oss i de første minuttene etter at dommeren hadde blåst i gang kampen, og Leek CSOB fikk i hvert fall skikkelig bakoversveis. Allerede etter to minutter sendte Jeff Jolley Silverdale i føringen med et langskudd, og to minutter senere sto det allerede 2-0 etter at Dom Thornley sendte et frispark rett i nettmaskene. Vondt ble til verre for CSOB som etter et drøyt kvarter ble redusert til ti mann da Josh Hall fikk direkte rødt kort for en takling der jeg personlig mente dommeren fint kunne nøyd seg med gult. En groundhopper ved siden av meg ga klart uttrykk for sin frustrasjon over at «dommeren nå allerede hadde ødelagt spenningen i kampen han hadde kjørt helt fra Essex for å se».

Silverdale hadde nå et solid overtak, og de burde etter hvert ha økt ledelsen betraktelig. Vi nærmet oss halvtime da en corner ble reddet på streken av et desperat CSOB-forsvar før en av motspillerne hamret ballen i tverrliggeren. Kun et drøyt minutt senere traff Silverdale igjen metallet da samme spiller først traff tverrliggeren og deretter stolpen da han fulgte opp på returen. Silverdale Athletic med tre avslutning er i metallet på et minutt eller to der altså.. Ti minutters tid før pause fikk også Silverdale en mann utvist da Reece White så direkte rødt for en sen takling, og CSOB skapte like før hvilen sin første mulighet da et innlegg var millimetere fra å treffe luggen til en av deres offensive spillere. 2-0 sto seg dog til pause.

Det hadde nå begynt å dryppe fra oven, så det ble en svipptur innom baren før det var klart for andre akt. Det skulle vise seg å bli en mye jevnere affære, for etter å ha blitt herjet med i store deler av førsteomgangen hang nå Leek CSOB langt bedre med. De slet imidlertid med å bryte ned motstanderen, og Silverdale hadde fortsatt de skumleste sjansene. Spikeren i CSOB-kista ble i det 83. minutt besørget av Dom Thorley som fra rundt 16-meterstreken plasserte ballen helt nede i hjørnet. De kunne også økt ytterligere på tampen, men 3-0 var mer enn nok til å vinne pokalen jeg ble stående å se de motta sammen med en god del andre av det jeg anslår til muligens 200+ tilskuere. Liten tvil om at det var fortjent, og de vant egentlig denne finalen i løpet av de første 4-5 minuttene.

Dette var tredje gang denne sesongen at CSOB måtte ta til takke med andreplass i en turnering, så nå kunne de vel bare håpe at det endelig skulle bli suksess når de et par uker senere skulle spille finale i Leek Cup (som de da også vant). For min del trasket jeg tilbake mot mitt krypinn, med innlagte pitstop ved både The Joiners Arms og Four Crosses. Regnet hadde etter hvert også avtatt igjen i løpet av andreomgangen, men jeg trengte ingen unnskyldning for å unne meg et par raske glass. Jeg kom meg uansett nokså raskt tilbake og fant senga etter en lang dag med to kamper på menyen.

English ground # 516:
Silverdale Athletic v Leek CSOB 3-0 (2-0)
Staffordshire FA Vase, final
Marston Road (at Stafford Rangers), 8 April 2019
1-0 Jeff Jolley (3)
2-0 Dom Thorley (5)
3-0 Dom Thorley (83)
Att: Maybe around 200+ (est)
Admission: £6
Programme: Included

Next game: 09.04.2019: Colne v Skelmersdale United
Previous game: 08.04.2019: Crewe Alexandra U23 v Coventry City U23

More pics

This day on a map / The whole trip on a map

Mandag 08.04.2019: Crewe Alexandra U23 v Coventry City U23

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Nye uke og nye muligheter, men da jeg våknet i Stoke denne morgenen kjente jeg vel at det muligens hadde blitt litt mye real cider på The Coachmakers Arms kvelden før. Det var imidlertid ikke verre enn at jeg var tilbake i fin form etter å ha inntatt en full english breakfast på The Reginald Mitchell. Etter at siste munnfull med black pudding var slukt, var det bare å traske tilbake til Quality-hotellet for å pakke snippesken og sjekke ut. Jeg hadde ingen voldsom hastverk denne morgenen, og det var nå ingen grunn til å unne seg taxi til Stoke-on-Trent stasjon, all den tid det nå gikk nokså hyppige busser dit fra Hanley. Dermed lot jeg en av disse skysse meg dit ned i god tid til å komme seg med 11.34-toget som skulle frakte meg til Crewe.

Den opprinnelige planen denne dagen hadde faktisk vært å besøke Anfield, men da for å se Liverpool U23 mot Chelsea U23 i PL2. Det hadde selvsagt å gjøre med et i utgangspunktet magert kamputvalg som først og fremst bød på det som for meg ville vært revisits. Samtidig ville det være en ok mulighet til å besøke Anfield uten at det måtte koste skjorta og uten å måtte se en fremmedlegion av PL-divaer. Det ville nok kanskje uansett vært en delvis fremmedlegion, men da jeg dagen før sjekket for å se om Anfield fortsatt var kamparena hadde kampen forsvunnet fra listen over kommende kamper. En rask sjekk vitnet om at kampen tydeligvis allerede hadde blitt spilt, og den hadde visst blitt flyttet frem grunnet en av førstelagets kamper i «Champions» League. Dermed var det bare å legge en ny plan.

Mens jeg på søndagen forflyttet meg fra Lancashire til Staffordshire hadde jeg saumfart kampprogrammet, og jeg vurderte en stund en revisit til Dodworth Miners Welfare, inntil jeg så en mulig dobbel. U23-laget til Crewe Alaxandra skulle spille hjemmekamp med tidlig avspark allerede klokka 13.00 på Gresty Road, og på kvelden skulle Stafford Rangers være vertskap for finalen i Staffordshire FA Vase. Jeg bestemte meg til slutt å gå for dette, og dermed hadde Stoke vist seg å være en nokså praktisk sted å overnatte fra søndag til mandag likevel. Når jeg nå ankom jernbanebyen Crewe med en times tid til avspark, rakk jeg også en svipptur innom puben The British Lion før jeg gikk den korte veien til stadionet.

Crewe ligger øst i grevskapet Cheshire, og har rundt 70 000 innbyggere. Det var imidlertid ikke store stedet før jernbanens ankomst i 1837, da Crewe ble et knutepunkt der Liverpool and Manchester Railway møtte London & Birmingham Railway. Etter at både Winslow og nabobyen Nantwich (som Crewe til en viss grad har vokst sammen med) hadde takket nei til den rollen som knutepunkt, falt valget på Crewe, og siden den gang har byen vært tett knyttet til jernbaneindustrien. Så sent som i årene før andre verdenskrig eide Grad Junction Railways så godt som alt i byen som fortsatt er en av landets største og viktigste jernbaneknutepunkt. Her finner man også Crewe Works som fremstiller og overhaler lokomotiver, og tidligere var byen også kjent for sin produksjon av motorer for Rolls Royce.

Crewe Alexandra ble stiftet i 1877, og allerede i 1888 tok de seg til semifinalen av FA Cupen. Der ble det tap for den tids storhet Preston North End, men dette er fortsatt The Alex’ beste innsats i den gjeveste cupen. Det var nok også en tungtveiende grunn til at klubben i 1892 fikk være med å stifte Football League sin nye andredivisjon. Etter kun fire sesonger måtte de imidlertid takke for seg etter to strake sisteplasser, og de var først tilbake i 1921 da de tok plass i den nye Third Division North. Crewe var et fast innslag i laveste divisjon, og hadde til og med to strake sisteplasser bak seg da de to regionale tredjedivisjonene i 1958 ble til en tredjedivisjon og en fjerdedivisjon – med Crewe naturlig nok plassert i sistnevnte.

The Railwaymen hadde kun hatt to ved to anledninger i 1960-årene meget flyktige visitter på tredje nivå, og var ved hele sju anledninger avhengig av gjenvalg for å beholde plassen i ligaen. Men så kom manager Dario Gradi i 1983. Manageren tok over et bunnlag som nettopp hadde sikret ligaeksistensen med en nødskrik – via nettopp gjenvalg-ordningen man i lang tid opererte med – men under hans ledelse skulle klubben skaffe seg et ry for talentutvikling. Spillere som David Platt, Rob Jones, Dean Ashton og Robbie Savage spilte sine første ligakamper i Crewe-drakta. Noe tidligere hadde for øvrig også en keeper-legende gjort sin debut i engelsk fotball mens han var på lån i Crewe, og det var her Liverpool oppdaget Bruce Grobbelaar.

Gradi ledet klubben tilbake til tredje nivå, og med seier 1-0 over Brentford i playoff-finalen i 1997 var Crewe for første gang klare for spill på nivå to. I konkurranse med langt større klubber klarte Gradi på imponerende vis å holde klubben oppe i fire sesonger, med 11. plassen i 1998 som bestenotering siden oppholdet i en langt mindre utgave av dette nivået over hundre år tidligere. Våren 2002 rykket de ned igjen på målforskjell, men returnerte på første forsøk og fikk tre nye sesonger på nest øverste nivå før man tok et foreløpig siste farvel med dette nivået i 2006. Ingen ligamanager hadde sittet ved roret lenger enn Gradi da han i 2007 trappet ned etter 24 år. Etter dette har det gått tyngre, men det var en stor dag The Alex i 2013 vant Football League Trophy etter finaleseier over Southend United. Etter dette har de igjen surret seg ned på nivå fire, der de nå befinner seg.

Denne dagen var det jo deres U23-lag jeg skulle se, og de spiller i Professional Development League, som er en av ligaene der ligaklubbenes U23-lag spiller. Først og fremst er det jo bra at de har egne slike ligaer slik at man slipper å i enda større grad ha slike lag i den ordinære pyramiden. Dette er nivået under den såkalte Premier League 2, og er inndelt i to avdelinger. I den nordlige var det Leeds United som hadde en luke på tabelltopp, mens Crewe Alexandra var en av klubbens som fortsatt hadde en sjanse til å nå playoff. Dagens motstander Coventry City var i den sørlige avdelinger, og lå der enda bedre an med tanke på playoff-plass. Det var status da jeg ankom Gresty Road, der portene sto åpne slik at det bare var å tusle innenfor.

Klubbens hjemmebane lyder nå det offisielle navnet Alexandra Stadium, men er fortsatt kjent som Gresty Road blant supporterne. Oppkalt etter gaten det ligger i, ble stadionet åpnet i 1906, men har siden midten av 1990-årene gjennomgått en omfattende oppgradering. Anlegget domineres nå totalt av den store hovedtribunen som ble bygget i 1999. Denne huser over 2/3 av anleggets totale kapasitet på drøyt 10 000 og får de tre øvrige tribunene til å se knøttsmå ut. Selv om noen etter hvert hadde klart å lure seg over på de andre tribunene, virket det som om dette var den eneste tribunen som var åpen for vanlige tilskuere denne dagen. Herfra så jeg over på langsiden The Popular Side (eller bare The Pop), mens de to kortsidene Railway End og Gresty Road End er temmelig like.

Det var god plass på den store hovedtribunen der jeg hadde god utsikt, og jeg vil anslå at det etter hvert var rundt 150 tilskuere til stede. Jeg må innrømme å ikke være noe fan av det, men reglene åpner for bruk av et lite antall spillere over 23 år, og et Crewe i jakt på playoff-plass hadde inkludert de erfarne førstelagsspillerne George Ray, Alex Nicholls og Shaun Miller i start-elleveren. De to sistnevnte har vel også passert 30, så det var lite U23-preg over akkurat de. Uansett ble vi vitne til et dørgende kjedelig førsteomgang der det var én eneste avslutning på mål. Den gikk til gjengjeld inn da nettopp Shaun Miller etter en drøy halvtime skrudde inn 1-0 fra like utenfor 16-meteren, og The Alex gikk derfor i garderoben med ledelse da kampen var halvspilt.

Jeg var en av mange som gikk over veien til en chippy for å få litt føde, og tilbake på tribunen kunne jeg innta en porsjon curry chips mens jeg konstaterte at det heldigvis var mer fart over andreomgangen. Coventry startet friskt, men vertene tok snart over og hadde en periode de de fikk – og misbrukte – en rekke store sjanser til å øke ledelsen. Det så ut som om dette måtte gå Crewe sin vei, for deres keeper William Jaaskelainen (sønn av en tidligere PL-keeper mange vil huske) hadde foreløpig hatt en rolig dag på jobben, men i kampens siste ti minutter begynte plutselig de lyseblå gjestene å presse på slik at Jaaskelainen måtte i aksjon ved et par anledninger. Ikke minst hadde Charlie Wakefield en skummel avslutning som ble slått over, før den påfølgende corneren ble headet like utenfor fra god posisjon. Deretter var det klabb og babb i Crewe-feltet, men hjemmelaget klarte å dra i land seieren.

For min del betød det at den første av dagens to kamper var historie, og det var bare å slepe med seg bagasjen opp til Crewe stasjon for å sette kursen mot Stafford og kveldskampen der. Nok en FL-stadion hadde blitt besøkt, og selv om det skjedde med U23-laget, hadde den tidlige kampstarten sørget for en fin mulighet. Nå hadde jeg nok tid før Stafford-toget til at jeg kunne unne meg en halv pint på puben Crewe Hero inne på Crewe stasjon før det var på tide å komme seg på jernhesten og farte sørover. Man kan tross alt ikke ligge på latsiden om man er groundhopper på rundreise i det britiske fotballuniverset.

English ground # 515:
Crewe Alexandra U23 v Coventry City U23 1-0 (1-0)
Professional Development League North
Gresty Road, 8 April 2019
1-0 Shaun Miller (32)
Att: Maybe around 150 (est)
Admission: Free
Programme: None
Pin badge: n/a

Next game: 08.04.2019: Silverdale Athletic v Leek CSOB
Previous game: 07.04.2019: Mill Hill v The Crown

More pics

This day on a map / The whole trip on a map