vikinghopper En groundhoppers bekjennelser

 

Tirsdag 23.08.2016: AFC Fylde v Salford City

Jeg valgte å betale ekstra for en full english breakfast ved Premier Inn-hotellet i Walsall før jeg sjekket ut og gikk for å ta 10.15-toget til Birmingham, som var første etappe på en reise som denne dagen ville ta meg til Blackpool. Toget som skulle frakte meg fra Storbritannias nest største by og nordover til Preston ble imidlertid så forsinket på veien at jeg mistet forbindelsen i Preston, selv om jeg skulle hatt over 20 minutter på meg til å bytte tog. Det var faktisk femte gang på de seks siste dagene at jeg opplevde forsinkelser på tognettet, men heldigvis er det nokså hyppige avganger fra Preston mot Blackpool North, og jeg hadde jo også fortsatt både søndagens Non-League Paper og medbragt bok å lese i. Jeg kom meg snart til Blackpool, der jeg spaserte ut av stasjonen Blackpool North noen minutter etter at mitt valgte krypinn Newbury hadde åpnet for innsjekking klokka 14.00. Jeg hadde betalt £20 for kost og losji ved etablissementet som ligger kun et par kvartaler fra nevnte stasjon, og selv om man her befinner seg midt i Blackpools bøg-område, hadde jeg vel et berettiget håp om å slippe å måtte gå til sengs med kyskhetsbelte siden min utvalgte base faktisk annonserte med at man foretrakk tradisjonelle kjernefamilier som gjester.

Jeg ble imidlertid litt nysgjerrig på hvem ‘Vodka Ken’ var og hvorfor han hadde fått en minneplakett på en av benkene på utearealet til et noe lugubert Blackpool-etablissement. Det er da også en måte å bli husket på. Jeg fikk uansett raskt sjekket inn, og deretter gikk turen snart til puben The Litten Tree, som jeg etter hvert har fått for vane å stikke innom når jeg er i Blackpool. Jeg hadde avtalt å treffe min kompis Steve, som tidligere i år var en av flere Leeds-supportere som tok turen over for å bli med på Fredrikstads bortekamp mot Kongsvinger. Da han bor i Poulton-området hadde han vist interesse for å møtes og bli med på det som kun var AFC Fyldes andre hjemmekamp på deres nye stadion, og det var grunnen til at jeg til slutt valgte meg denne kampen etter at også Shepshed Dynamo hadde blitt meget sterkt vurdert. Han hadde sluttet tidlig på jobb denne dagen, og ga nå beskjed om at han var på vei, så jeg benyttet anledningen til å innta en tidlig middag. En porsjon bangers & mash med ekstra pølser hadde akkurat blitt slukt og skylt ned med j2o da Steve sendte melding om at han sto utenfor.

Etter en rask rådslagning fant vi ut at første post på programmet burde være å oppsøke klubbens nye stadion Mill Farm for å sikre oss billetter til kveldens kamp mot Salford City. Jeg hadde på forhånd bestilt billett på nettet, der jeg etter en del utfordringer som førte at jeg til og med måtte ringe klubben, fant ut at det var en feil med nettsiden deres som snart ble fikset, slik at jeg fikk betalt de £12 som ble avkrevd for en plass på ståtribunene. “So you’re the viking then? You’ve made us international now“, spøkte de to personene i luka ved billettkontoret der de raskt fikk fisket frem riktig billett og også betjent Steve. Han mente dog at vi måtte spille mer på dette, og før jeg rakk å protestere hadde han spurt en klubbrepresentant som sto like ved om det var muligheter for at en langveisfarende groundhopper fra Norge kunne få en smugkikk innenfor. Karen svarte at det kunne selvsagt ordnes, og han tok selv på seg rollen som guide der han ba oss følge etter ham.

AFC Fylde har jo hatt voldsomme vyer der et nytt stadion har vært en viktig brikke i disse planene, og da vi kom kjørende og så det nye stadionet fra veien, så vi jo også umiddelbart at det ikke er snakk om noe typisk anlegg for non-leagues step 2. Kveldens kamp mot Salford City var vel opprinnelig terminfestet som den første hjemmekampen, men da man så at man ikke ville bli helt ferdig med arbeidet i tide, ble denne utsatt slik at hjemmedebuten skjedde mot Brackley Town ti dager tidligere. Da vi fulgte veloppdragent etter vår guide inn på anlegget, var det da også tydelig at en og annen ting ennå ikke var på plass. Ikke minst merket jeg meg at gjerdet som skal omkranse selve banen fortsatt ikke var reist, og i løpet av kvelden skulle vi også merke at flere av toalettblokkene fortsatt ikke var åpnet, men det er ting som jeg regner med at man raskt ville få på plass.

Man har altså flyttet inn på Mill Farm etter kun fire år på Kellamergh Park, og når alt er klart skal deres nye hjemmebane ha en kapasitet på 6 000. Fotballstadionet er også midtpunktet i det som er en liten ‘sportslandsby’ som også inkluderer et supermarked (Aldi) rett ved siden av, i tillegg til blant annet hotell og restaurant. Men la oss holde oss til selve fotballstadionet, hvis hovedtribune West Stand er nokså dominerende på den ene langsiden. Dette er foreløpig anleggets eneste sittetribune (men det gjenstår å se hva man eventuelt vil kunne velge å gjøre senere på den uutbyggede nordlige kortsiden), og byr på sitteplass til 2 000 tilskuere. Fra motsatt langside kan man få visse assosiasjoner til hovedtribunen hos Fleetwood Town, og det er jo også samme arkitektfirma som står bak. Det er nokså langt opp fra setene og opp til det buede taket som høyt der oppe gir det jeg i de ‘rette’ værforhold vil anta kan være nokså begrenset ly, og bak eller over sitteplassene har tribunen en rekke vinduer som gir utsyn fra en rekke fjonge VIP-områder vi fikk en kjapp kikk inn i. Jo nærmere man kommer disse, jo mer polstring syntes det å være på tribunens komfortable seter.

Den nordlige kortsiden er som nevnt fortsatt ganske spartansk der den kun byr på såkalt hard standing under åpen himmel, men om klubben fortsetter sin fenomenale fremgang vil det kanskje med tiden ble aktuelt å få opp en tribune også her. På borte langside er East Terrace som navnet sier en ståtribune som strekker seg hele banens lengde, med unntak av plassen som opptas av tribunens toalettblokker som fortsatt ikke var klare for bruk ved mitt besøk. South Stand er en naturlig nok mindre ståtribune, all den tid den befinner seg på den ene kortsiden, men den er uansett temmelig lik East Terrace i stil og utforming. Mitt generelle totalinntrykk var at Mill Farm nesten allerede fremsto som et Football League-anlegg, og da det også er klubbens uttalte og hårete mål, er det liten tvil om at AFC Fylde har fått en hjemmebane som står i stil med deres ambisjoner. Det skal også sies at selv om det ikke er all verden av den karakteren man finner i de eldre klassiske anleggene, så er Mill Farm på ingen måte noen versting i nybygg-klassen, selv om det ikke nødvendigvis sier så mye.

Vi takket for den kjappe omvisningen og dro for å lade opp med en pint. Pub-landskapet er alt annet enn imponerende her ute i Weshams nordlige utkant, men jeg mente å huske fra mitt besøk ved Kellamergh Park at det var en pub et steinkast unna togstasjonen Kirkham & Wesham, som betjener de to småbyene der klubben har sine røtter. Det var nok noen hundre meter lenger unna enn jeg husket, og puben jeg ikke lenger er kar om å huske navnet på var nå uansett stengt. Steve manøvrerte seg derfor frem til en annen pub der vi ble møtt av håndverkere som fortalte at også denne puben nå var stengt for oppussing under nytt eierskap. Det begynte å virke som om det for tiden var harde tider for områdets pubgjengere, men Steve kjørte nordover ut av Wesham til The Villa, som var et etablissement som fremsto mer som en italiensk restaurant enn en pub, men vi slo oss ned der for å innta forfriskninger.

De to småbyene Kirkham og Wesham tilhører hvert sitt lokale distrikt, men har vokst sammen og ligger på hver sin side av jernbanelinjen der de altså deler stasjon. Vi befinner oss i Fylde-delen av Lancashire, omtrent halvveis mellom Preston og Blackpool, der Kirkham med sine drøyt 7 000 innbyggere er den største av de to. Den ligger på sørsiden av jernbanelinjen og er en gammel markedsby og tidligere åsted for et romersk fort. På nordsiden er Wesham en god del mindre, og det er for øvrig nord for Wesham igjen at AFC Fylde har bygget sitt nye stadion, halvveis mellom byen og motorveien M55. Etter å ha tømt glassene foreslo Steve å finne et annet sted, og han skysset oss til puben The Grapes i landsbyen Wrea Green, der vi tok den siste oppladnings-pinten. Det føltes som om vi hadde kjørt på kryss og tvers gjennom en rekke landsbyer som er blant landsdelens mest velstående, men nå var det snart på tide å returnere til Mill Farm for å se kamp.

Da vi med rett i overkant av en time til kampstart skulle ta av i rundkjøringen og svinge inn på anlegget, sto det funksjonærer der og vinket oss videre da parkeringsplassen allerede visstnok var full. Om ikke annet lovet det godt for kveldens tilskuertall, men nå måtte vi finne en parkeringsplass i en av sidegatene. Det fant vi heldigvis raskt, slik at vi snart kunne spasere tilbake til anlegget og sjekke ut deres bar med navnet Bradleys Sports Bar. Den var nokså fullpakket og så meget fjong ut, og men £4,95 for en flaske Old Mout cider kan kanskje ikke sies å være spesielt rimelig. Etter denne kjappe forfriskningen var vi klare for å igjen entre anlegget, og på veien betalte jeg £2 for et eksemplar av kveldens kampprogram før vi gikk rett forbi de lange køene ved billettkontoret og tok oss inn. Det skal også nevnes at klubben har installert et helt nytt system der man kan kjøpe både hjemme- og bortebilletter på nettet, printe de ut hjemme, eller til og med laste de ned på telefonen for å scanne den i inngangspartiet.

Dagens klubb ble stiftet i 1998 som Kirkham & Wesham FC etter at Kirkham Town og Wesham FC slo seg sammen, og de tok plass i West Lancashire League. Da de vant denne ligaens Premier Division våren 2000, var det starten på en voldsom dominans som endte med sju ligatitler på åtte sesonger før de etter siste triumf i 2007 tok steget opp i North West Counties League. Samtidig som de tok den nye ligaen med storm, hevdet de seg umiddelbart også i FA Vase, der de deltok for første gang, og det endte med at de tok seg helt til finalen. Lowestoft Town var motstander, og etter å ha ligget under store deler av kampen snudde Kirkham & Wesham til seier 2-1 med to mål de siste seks minuttene. Den 17 år gamle innbytteren Mat Walwyn ble den store helten da han scoret begge målene, og Lancashire-klubben kunne denne mai-dagen i 2008 løfte sin første nasjonale tittel foran nesten 20 000 tilskuere på Wembley. Denne sesongen endte også med jubel i ligaen etter at 2. plass betød opprykk til NWCL Premier Division. Sommeren 2008 endret de navnet til AFC Fylde i et forsøk på å utvide sitt nedslagsfelt.

Under nytt navn fortsatte de klatringen, og ligatittel i 2009 betød det tredje opprykket på tre sesonger når de nå var klare for Northern Premier League. Etter at debutsesongen i NPL Division One North endte med 5. plass og finaletap for Chorley i playoff, slo de tilbake ved å vinne divisjonen og sikre nytt opprykk året etter (2012). Også i NPL Premier ble det 5. plass og playoff-exit i debutsesongen, men historien gjentok seg da de våren 2014 fulgte opp en 3. plass med å vinne playoff-finalen mot Ashton United etter straffesparkkonkurranse. Etter fem opprykk på åtte sesonger var AFC Fylde klare for Conference North. Klubben har heller ikke tenkt å gi seg der, for man har hele tiden uttalt at målet er spill i Football League innen 2022. De to sesongene etter siste opprykk har endt med henholdsvis 2. plass og 3. plass, men ved begge anledninger har man røket ut i playoff – senest i forrige sesongs playoff-finale da North Ferriby United seiret etter ekstraomganger, uten at det har lagt noen demper på ambisjonene.

Som jeg tidligere har vært inne på, så er denne sesongens Conference North vanvittig tøff, der den er fylt til randen av gamle storheter som ønsker seg tilbake og ambisiøse oppkomlinger som AFC Fylde er et godt eksempel på. Det er ikke mange klubber der som ikke før sesongen vil ha hatt som målsetning å i hvert fall kjempe om en plass i playoff, og det vil bli et vanvittig race om både tittel og playoff-plasser. Finnes det i det hele tatt noen divisjon som denne sesongen er tøffere på papiret enn Conference North? Selv svarer jeg et soleklart nei, men AFC Fylde hadde med en flott sesongstart uansett gitt signal om at de vil være å regne med. En liten malurt var det at hjemmedebuten på Mill Farm endte med at Brackley Town ødela festen da The Coasters måtte nøye seg med 1-1 og poengdeling, men det var da også eneste poengtap etter at de andre tre kampene alle var vunnet – samtlige på bortebane, og spesielt 6-0 over Altrincham en uke tidligere hadde vært imponerende.

 

 

En av utfordrerne er forventet å bli en annen ‘oppkomling’ – nemlig de nyopprykkede medieyndlingene i Salford City, og det var de som gjestet Mill Farm denne kvelden. Mens vertene lå ett poeng bak tetduoen FC Halifax Town og Harrogate Town, var det kun målforskjellen som gjorde at de toppet en gruppe av fire klubber som alle hadde 10 poeng, og en av disse var BBC-favorittene Salford City. Mellom de to lå Kidderminster Harriers, mens Darlington 1883 fulgte bak Salford-klubben. I likhet med Darlo hadde begge kveldens duellanter dog én kamp til gode på de øvrige nevnte, og en eventuell seierherre ville dermed overta tabelltoppen mens hjemmelaget i kraft av sin målforskjell også ville gjøre det ved uavgjort. AFC Fylde hadde scoret 14 mål på sine tre siste kamper, og jeg håpet å se de sende et antall baller i nettmaskene til bortelaget også denne kvelden. På East Terrace støtte jeg på flere groundhoppere; først Jack Warner, og dermed min Preston-baserte venninne Joanna som var her sammen med sin partner Anthony som foreløpig hadde gjemt seg. Men nå kunne kampen starte.

Sam Finley startet sin første kamp for sesongen etter å ha vært suspendert, og i kampens tiende minutt var det han som sørget for at jeg fikk starten jeg hadde ønsket meg da han tråklet seg gjennom og satt ballen i nettaket til 1-0. På motsatt enda av banen vikarierte Tony Thompson for en skadet Rhys Taylor i Fylde-målet, og selv om stedfortrederen virket noe nølende og usikker ved et par anledninger, var det en god redning han leverte da han var raskt nede og parerte frisparket fra Matthew Warburton. Samtidig kom det fortsatt folk inn inngangspartiet, og et kvarter ut i omgangen skimtet vi fortsatt deler av en liten kø utenfor ved billettlukene. Noe å jobbe med for vertskapet, men det går seg nok til. Ute på banen var Danny Rowe tydeligvis ivrig etter å doble ledelsen, men hans skudd suste over tverrliggeren til Salford-keeper Jay Lynch. En av episodene jeg siktet til med keeper-vikaren var i forbindelse med en Salford-corner som skapte panikk i Fylde-forsvaret etter at Thompson hadde bommet på ballen. Både Jordan Hulme og Billy Priestly stupte frem for å presse ballen i mål, men et Fylde-bein fikk klarert.

Dessverre kom likevel utligningen i det 27. minutt, og det var et unødvendig balltap som sørget for at James Poole fikk spille gjennom Jordan Hulme, og sistnevnte plasserte ballen i mål. Det virket rett og slett litt for enkelt, men vertene kunne igjen tatt ledelsen da godt forarbeid og innlegg fra av Rowe ble fulgt opp med en altfor svak avslutning av James Hardy som ikke var helt heldig med sin heading. Nytt og enda mer håpløst balltap i eget forsvar første til at Mike Phenix fikk storme inn i feltet og legge tilbake til James Poole, men hans avslutning ble heldigvis reddet av Thompson. Et kontroversielt øyeblikk fulgte da James Hardy ble spilt gjennom, og på vei inn i feltet ble han tilsynelatende regelrett meid ned av keeper Lynch, men dommeren vinket spillet videre. Muligens gjorde Hardy et byks der han flakset gjennom luftet i håp om å ikke bli fullstendig maltraktert eller lide samme skjebne som franske Patrick Battiston. Jeg sier ikke at Lynch sin inngripen var like voldsom som den til Harald Schumacher i VM-semien 1982, men i likhet med det eksempelet dømte dommeren utspill fra mål. Jeg var ikke alene om å føle at dette skulle vært straffespark, og i motsatt fall burde kanskje Hardy fått gult kort for filming. Vertene presset på mot slutten av omgangen, men da Danny Holmes hamret ballen over sto det 1-1 til pause.

Det hadde vært en underholdende kamp så langt, og det fortsatte etter pause, selv om vi det første kvarteret ikke så de største sjansene. Men sekunder før timen var spilt tok gjestene ledelsen fra et frispark som ble slått inn i feltet, og høyreback Michael Nottingham knuste Fylde-keeper Thompson i duellen. Salford-supporterne jublet og sang nå nidviser om Blackpool, da de åpenbart mente hjemmefansen besto av frustrerte Blackpool-fans. Det er sikkert en og annen av de, men bortefolket burde kanskje først og fremst sett seg selv i speilet, for det var ikke akkurat mange som bar klubbens tradisjonelle oransje og svarte farger. I stedet var flertallet av oransje trøyer åpenbart hjemmelagets bortedrakter, mens majoriteten av de drakt-kledde bortesupportere bar de nye røde fargene som de gamle ManU-spillerne som eier klubben (det er noe feil når dagens spillere tjener så mye at de kan kjøpe andre klubber!) har prakket på den etter å ha rasert og pisset på dens identitet og historie ved å vise seg som intet annet enn et femhodet Vincent Tan-aktig troll. En rekke supportere har vendt klubben ryggen da de følte at det ikke lenger var deres klubb, men suksessen og BBC-oppmerksomheten har selvsagt ført til at flere “supportere” også har kommet stormende til for å være med på suksessen, og der majoriteten av de nå sto i sine nye røde drakter og harselerte med Fylde-fansen, fremsto de vel selv bare som litt patetiske.

Målet kom da også litt mot spillets gang i denne perioden, men vertene lot seg ikke knekke, og Bohan Dixon tvang Salford-keeper Lynch til å gjøre en god redning før vertenes virkelige målmaskin viste seg frem etter bortimot halvspilt omgang. Danny Rowe hadde scoret seks mål på de fire første kampene, hvorav fire i siste kamp mot Alfreton Town, og etter å ha dratt av et par mann sendte han nå fra drøyt 25 meter i vei et skudd som suste inn i krysset mens Salford-keeperen var redusert til en tilskuer. Ti minutter senere hadde vertene fått frispark fra nesten samme hold, og de for anledningen blåkledde gjestene var nok litt nervøse når Rowe gjorde seg klar, men et fantastisk frispark traff innsiden av stolpen helt oppe i krysset og gikk på utrolig vis ikke inn, og ballen kom for brått på Caspar Hughes til at han klarte å sette inn returen. Man sto nå med en følelse av at et eventuelt seiersmål ville komme hjemmelagets vei, men Mike Phoenix ville det annerledes, og skjøt først like utenfor etter en kontring før han kort etter var mål for en lang ball. Han vant duellen og endte opp med å skru ballen opp i krysset. 2-3, og med fem minutter igjen av ordinær tid lurte man på om dette var avgjørelsen som falt.

Klokka passerte 90 minutter, og vi hadde vel innsett at muligheten nå var stor for at ‘det onde’ ville seire, men dette var en kamp som hadde nerve til det aller siste, og på overtid ble vertenes Adam Bond spilt fri på høyrekanten. Han tok seg til dødlinja og la inn en crosser som fant midtstopper Steve Williams helt umarkert, og sistnevnte headet kontant inn utligningen til 3-3. Det var ikke mer enn AFC Fylde fortjente etter en tross alt jevn kamp, og representanter for begge klubber kommenterte i ettertid at dette var til da deres tøffeste motstandere denne sesongen. Jeg forventer da også at begge disse klubbene vil være med i toppkampen. Avslutningsvis kan det nevnes at 1 832 tilskuere betød det høyeste tilskuertall noensinne for en hjemmekamp for AFC Fylde (selv om rekorden ble slått på nytt ikke lenge etter), og de gode tilskuertallene man har hatt så langt denne sesongen må være herlig å se for ledelsen som har jobbet i mange år for dette. Steve ville komme seg hjemover, så etter å ha tatt farvel med de kjenninger jeg hadde støtt på, returnerte vi snart til Blackpool, der han slapp meg av utenfor mitt krypinn for natten. Jeg takket for skyss og selskap, og valgte deretter å unne meg en siste pint på The Duke of York, et steinkast unna. Blackpools vanvittige uteliv fristet selvsagt litt, men jeg bestemte meg tidlig for at jeg ikke skulle ut på galeien denne kvelden, og etter denne ene pinten gikk jeg i stedet for å finne senga.

 

 

English ground # 362:
AFC Fylde v Salford City 3-3 (1-1)
Conference North
Mill Farm, 23 August 2016
1-0 Sam Finley (10)
1-1 Jordan Hulme (27)
1-2 Michael Nottingham (60)
2-2 Danny Rowe (67)
2-3 Mike Phenix (85)
3-3 Steve Williams (90+1)
Att: 1 832
Admission: £12
Programme: £3

Next game: 24.08.2016: Malvern Town v Bewdley Town
Previous game: 22.08.2016: Hednesford Town v Marine

 

More pics

 

 

Mandag 22.08.2016: Hednesford Town v Marine

Jeg må innrømme at jeg ikke er altfor overbegeistret for pommes frites til frokost, da jeg føler det er mer passende senere på dagen. Da jeg inntok en full english breakfast på kaféen Munchees i Reading, var det likevel inkludert på varianten jeg først og fremst valgte meg fordi den inkluderte fried bread (men dessverre ingen black pudding). Mandag morgen betyr nye uke og nye muligheter, og for meg var det ensbetydende med sju nye kamper. Etter å ha lest litt i Non-League Paper før og etter frokosten, var det etter hvert på tide å sjekke ut fra Mercure George Hotel og forlate Reading med kurs mot Walsall og etter hvert Hednesford, og ikke overraskende var første etappe fra Reading til Birmingham ensbetydende med fulle Cross Country-tog, i tillegg til at det også var nye forsinkelser.

Jeg hadde heldigvis ikke dårlig tid, og jeg var da også såpass heldig at jeg raskt fant et ledig sete i den ureserverte vogna. Det er vanligvis strekningen mellom Reading og Birmingham som er den travleste på denne linja – ikke minst rundt turistfella Oxford – men jeg kom meg denne gang til Birmingham New Street uten altfor mye irritasjon. Jeg fikk imidlertid snart noe annet å irriterte meg langt mer over, for min unge venn Connor Lamb kunne fortelle at han oppe i nordøst hadde hørt stygge rykter om at Northallerton Town nå hadde bestemt seg for å flytte sin mandagskamp uken etter fra klokka 11.00 til klokka 13.00 og dermed ødelegge trippelen både undertegnede og flere andre groundhoppere hadde blinket seg ut. Jeg ante uråd og spurte klubben direkte om dette via Twitter mens jeg gjennomførte togbyttet i Birmingham og startet den snaut halvtimes lange etappen opp til Walsall.

Jeg hadde betalt £35 for overnatting ved Premier Inn-hotellet i Walsall sentrum, og orienterte meg frem dit slik at jeg fikk sjekket inn og installert meg. Deretter var det bare å finne en pub for å slå i hjel litt tid med en pint før jeg satt kursen mot Hednesford, der Hednesford Town skulle være vertskap for Marine. Jeg kunne sikkert gjort bedre research, men det virket ikke som om utvalget var spesielt imponerende rundt byens jernbanestasjon, og Red Lion virket som en tradisjonell pub der den også lå kjekt til like ved stasjonen. Jeg fikk imidlertid snart en mistanke som viste seg å bli bekreftet; nemlig at dette også skal være Walsalls fremste ‘gay pub‘. Min Strongbow ble raskt svelget unna i et tempo som jeg knapt har prestert siden ungdomsårene da stikkord var drikkespill og remedier som trakt og hageslange. Det var nok greit å bare komme seg til Hednesford sporenstreks og heller ta oppladningen der.

Toget opp til Hednesford tok tjue minutter, og på veien krysset vi grevskapsgrensen mellom West Midlands og Staffordshire. Kort etter at jeg steg av toget begynte det å dryppe, og jeg hadde ikke kommet langt da regnet økte merkbart, slik at jeg valgte å søke ly med en pint på Wetherspoons-puben Hedgeford Lodge. Til tross for at jeg også begynte å bli sulten og ikke hadde spist siden frokost, slo jeg fra meg tanken om å også bestille mat, og etter den ene pinten hadde regnet forsvunnet slik at jeg kunne fortsette min spasertur til Keys Park. Men det var fortsatt en god stund til avspark, og planen hadde hele tiden vært å gjøre ytterligere en pitstop ved puben The Cross Keys, som har en særdeles viktig plass i Hednesford Towns historie.

Men først er kanskje på sin plass å fortelle at Hednesford er en liten by med drøyt 17 000 innbyggere, og at den ligger sør i grevskapet Staffordshire, der den nærmest har vokst sammen med sine naboer Heath Hayes og den noe større Cannock. Hednesford var et viktig senter for regionens kullgruveindustri, og om ikke fotballklubbens kallenavn ‘The Pitmen’ skulle være bevis nok for dette, så vitner også et stort minnesmerke i sentrum om denne industriens storhetstid i området. Under første verdenskrig ble det dessuten etablert to store militære treningsleire her, og over en kvart million britiske og allierte soldater var innom her før de ble sendt til Vestfronten. Etter nedgangen i gruveindustrien har Hednesford i større grad blitt en pendlerby for blant annet Birmingham og de andre større byene i området.

Tilbake på Cross Keys Hotel hadde jeg fått meg en pint med gyllen nektar, og jeg befant meg nærmest på hellig grunn hva den lokale fotballklubben gjelder. Etter å ha spilt sine første år på en bane kjent som ‘The Tins’, var det nemlig hit man i 1903 flyttet for å slå seg ned på det som skulle bli deres hjemmebane de neste 92 årene. Denne hjemmebanen var selvsagt Cross Keys, som lå rett bak vertshuset som den naturlig nok fikk sitt navn etter. Dessverre er det nå få spor av den der det i dag er et boligområde, mens Cross Keys Hotel drives av ingen ringere enn klubblegenden Chris Brindley, som blant annet var en viktig del av laget som i 2004 vant FA Trophy. Som spillende assistent-manager var det han som scoret vinnermålet i finalen, og rundt i hans pub er det en rekke memorabilia å se fra blant annet denne triumfen.

Hednesford Town ble stiftet i 1880, og tok snart plass i Birmingham & District League, som senere ble til dagens West Midlands (Regional) League. De gjorde seg tilsynelatende ikke spesielt bemerket i sine første tiår, og de var også et par turer nede i Birmingham Combination (som ble vunnet to ganger). De vant omsider WMRL Premier Division våren 1978, og hadde etablert seg som et topplag i den ligaen da de i 1984 fikk rykke opp i Southern League og tok plass i det som da het Division One Midland. I 1992 rykket de opp i Southern League Premier Division, og ytterligere tre år senere vant de Southern League-tittelen og opprykk til Conference. Tredjeplassen i debutsesongen (1995/96) på non-leagues øverste nivå står fortsatt som klubbens bestenotering i ligasammenheng, og den ble fulgt opp med flere plasseringer på øvre halvdel av tabellen før nedrykket omsider kom etter sisteplassen våren 2001.

Tilbake i Southern League slet de igjen på nedre halvdel, og det var skuffelse over at man i 2004 ikke klarte å kvalifisere seg til å få bli med i de nye regionale Conference-divisjonene (Conference North/South), men sesongen blir likevel husket for den nevnte FA Trophy-triumfen, der Canvey Island ble slått 3-2 i finalen etter Chris Brindleys sene vinnermål. Brindley tok da over som manager før påfølgende sesong, og førte klubben til opprykk via playoff. Det måtte straffer til for å slå Merthyr Tydfil i semifinalen, og bortekamp også i finalen var ingen hindring da de scoret kampens eneste mål i finalen mot Chippenham Town. Opprykket til Conference North ble imidlertid fulgt opp av jumboplass og nytt nedrykk – denne gang til Northern Premier League. Det var først da de etter tre sesonger ble flyttet tilbake til Southern League at de igjen kjempet om opprykk for alvor, og selv om de våren 2010 måtte gi tapt i playoff-semien da Chippenham Town fikk sin revansj, var de tilbake året etter. I 2011 var det imidlertid Salisbury City som ble for sterke i finalen, og da man igjen ble flyttet tilbake til NPL, var det i 2012 Bradford Park Avenue som feide The Pitmen av banen i semien.

Man fryktet vel det verste igjen da 2012/13-sesongen endte med andreplass på målforskjell bak North Ferriby United, men i playoff-semien ble AFC Fylde slått etter straffesparkkonkurranse. I finalen på Keys Park ventet et FC United of Manchester som selv hadde sine playoff-spøkelser å stri med, og 4 412 tilskuere så The Pitmen returnere til Conference North med seier 2-1. Mange lot seg overraske over at de der noterte seg for en 4. plass og igjen sikret seg playoff-deltakelse, men de hadde et godt lag der undertegnede ikke minst lot seg imponere av Elliott Durrell. Han hadde dog allerede for lengst forlatt klubben til fordel for Wrexham da klubben måtte gi tapt for Altrincham med 3-4 sammenlagt i semifinalene. Påfølgende sesong lå klubben lenge an til igjen å kapre en plass i playoff, men en svak sesongavslutning gjorde at man havnet utenfor, og det var kanskje et varsel om hva som skulle komme forrige sesong, da de endte nest sist og igjen rykket ned i NPL Premier.

Som et apropos kan jeg jo også nevne at nettopp Elliott Durrell faktisk hadde vært i søkelyset kun to dager tidligere da han scoret et mål fra midtbanen for sin nåværende klubb Chester, og som mange beskrev som ‘bedre enn Beckhams’. Det får folk selv bedømme, men det var uansett en avsporing. Det var nå på tide å tømme glasset og spasere den siste biten opp mot Keys Park, som altså har vært klubbens hjemmebane siden 1995, og der betalte jeg meg inn med £11. Innenfor fikk en programselger ytterligere £2 for et eksemplar av kveldens program som for øvrig var meget godt, og jeg valgte å også ta en liten runde rundt banen før jeg oppsøkte klubbhusets bar i hovedtribunens andre etasje.

Keys Park har ikke karakteren til gamle Cross Keys, og fremstår langt mer anonymt, men det byr på gode fasiliteter med tribuner på samtlige fire sider av banen – to sittetribuner og to ståtribuner. En av sittetribunene er hovedtribunen Main Stand som strekker seg omtrent halve banens lengde der den står midt på den ene langsiden. Den andre sittetribunen står på kortsiden Hednesford End, som visstnok gis bortesupporterne dersom det skulle være behov for segregering, og denne strekker seg ikke helt banens fulle bredde. Det gjør derimot ståtribunen på kortsiden Heath Hayes End, som er ganske identisk i stil med Wimblebury Terrace, med den forskjell at sistnevnte naturlig nok er noe større da den befinner seg på den ene langsiden og strekker seg hele banens lengde. Til tross for en viss mangel på karakter, likte jeg meg umiddelbart nokså godt på Keys Park, som slett ikke er så verst sammenlignet med mange andre anlegg som er bygget de siste tiårene.

På min lille runde benyttet jeg også anledningen til å oppsøke en av burger-vognene for å få i meg litt mat i form av en jumbo cheese dog til £3, og deretter var det bare å entre anleggets bar via trappene i enden på hovedtribunen. Det var da også en trivelig bar, hvis vinduer dessuten byr på flott utsikt over banen, og med en pint Kingstone Press til £3 satt jeg meg ned for å bla litt i det gode programmet. Da jeg studerte tabellen for NPL Premier la jeg først og fremst merke til at ingen av klubbene hadde full poengpott etter tre runder, men at kveldens vertskap hadde sanket 6 poeng etter at hjemmeseier over Spennymoor Town og borteseier over Stourbridge hadde blitt fulgt opp med tap borte mot Ashton United. Sistnevnte var en av to klubber på 7 poeng, og toppet på målforskjell foran Marine, som altså var kveldens bortelag.

Det er en vanskelig divisjon å spå, men det var åpenbart at undertegnede ikke var den eneste som på forhånd så på Blyth Spartans som den kanskje største favoritten, selv om mange også nevnte klubber som Workington, Spennymoor Town, Ashton United og en håndfull andre som outsidere – inkludert nyopprykkede klubber som Warrington Town og kanskje også Stafford Rangers. Og Hednesford Town håper selvsagt at også de vil kunne være med i toppen og kjempe om en umiddelbar retur til Conference North. Ellers var det i denne divisjonen en del snakk om Ilkeston, som hadde fått ‘startnekt’ inntil de hadde klart å betale en gjeld som plutselig hadde dukket opp, og som fortsatt hadde til gode å spille kamp denne sesongen.

Jeg fikk ved mitt bord selskap av et par bortesupportere som hadde tatt turen fra Merseyside, og jeg var litt interessert i å høre hva slags tanker de gjorde seg. De sa seg naturlig nok fornøyd med sesongstarten, og mente at de nok hadde et bedre lag enn på flere sesonger, slik at de uttrykte det de mente var berettiget håp om å ta seg opp på øvre halvdel og kanskje til og med også kunne kjempe om en plass i playoff om ting gikk deres vei. De hevdet også at de nok ville være ganske fornøyd om de fikk med seg ett poeng hjem fra Staffordshire denne kvelden, men at de selvsagt håpet på alle tre. Da fikk jeg inntrykk av at de to Hednesford-supporterne som snart slo seg ned var noe mer storforlangende hva gjaldt poengfangst denne kvelden. Avspark hadde for øvrig blitt utsatt ti minutter da bortelaget hadde blitt forsinket i trafikken og ankommet sent, og da jeg gikk for å ta oppstilling på en av ståtribunene benyttet jeg anledningen til å stikke innom klubbsjappa for å betale £3,50 for en pin til min samling.

Da vi omsider kom i gang, var det hjemmelaget som tidlig hadde et lite spillemessig overtak, men uten å skape noen skikkelige farligheter. Et vådeskudd fra tidligere Stourbridge-spiller Sean Geddes som gikk over mål var det nærmeste de hadde kommet da Marine begynte å skape visse problemer, og ikke minst var Craig Lindfield et uromoment der fremme for gjestene. Han burde også ha gitt Marine ledelsen på deres første skikkelige sjanse, men han fikk ikke ordentlig treff og sleivsparket ballen utenfor. En periode fulgte der begge lag vekslet mellom å vise frem pasningsspill uten at det førte til stort av muligheter. Vertenes George Carline fikk etter en halvtimes tid sitt skudd blokkert, og noen minutter senere leverte Hednesford-keeper Dan Crane en god redning på avslutningen fra Marine-spiss Lindford, før sistnevnte muligens burde gjort bedre da han nokså upresset headet rett på keeper fra rundt fem meter.

Dermed var det målløst til pause, og jeg begynte å mistenke at jeg ikke ville være vitne til noen mål denne kvelden. Pausen tillot uansett en svipptur bortom matserveringen for å kjøpe en Bovril, og mens den ble satt til avkjøling registrerte jeg at Northallerton Town hadde besvart min tidligere nevnte forespørsel ved å bekrefte at man ganske riktig hadde flyttet sin Bank Holiday Monday kamp til et meningsløst 13.00-tidspunkt, slik at de gikk glipp av inntektene fra alle groundhopperne som nå måtte finne et annet reisemål. Northern League er en glimrende liga på banen, men kan samtidig fremstå marerittaktig amatørmessig på visse området utenfor. Det er dessverre ikke noe nytt med full forvirring rundt tidspunktene for avspark på slike spesielle dager i denne ligaen, og selv noen dager etterpå var endringen fortsatt ikke annonsert før jeg påpekte dette med kun 4-5 dager til kamp. Håpløst!

Men den tid, den sorg, og tilbake på ståtribunen med min Bovril kunne jeg se at The Mariners startet andre omgang friskt. Min ‘frykt’ for et målløst oppgjør viste seg ubegrunnet da en lang klarering fra Marine-keeper Calvin Hare kun tre minutter ut i omgangen ble jaktet av Joe Mwasile, som utnyttet nøling i Hednesford-forsvaret, ventet ut keeper Crane og satt inn 0-1 fra skrått hold. Målscorer Mwasile fulgte deretter opp med dobbel salto og noen gymnastiske elementer som kanskje fikk Marine-manager Sean Hessey til å holde pusten, men det gikk bra denne gang. For Hednesford-manager Liam McDonald sin del betød det at hans gutter igjen måtte komme bakfra og snu kampen om de ønsket seier, men det var nettopp det de hadde gjort i sine seire så langt denne sesongen.

The Pitmen slo da også tilbake i det 73. minutt, etter at både Ashley Sammons og Sean Geddes hadde avsluttet utenfor, og det var kaptein Tom Thorley som var målscorer da han fra rundt 16-meteren hamret ballen i mål bak Marine-keeper Calvin Hare. 1-1, og hjemmelaget fikk nå blod på tann, der de kanskje burde ha fullført snuoperasjonen drøyt ti minutter senere. Høyreback Rhys Thompson ble spilt gjennom, men hans avslutning gikk centimetere utenfor stolpen. For andre kamp på rad måtte imidlertid Hednesford Town avslutte med ti mann etter at Tristian Dunkley fikk sitt andre gule kort med fem minutter igjen av ordinær tid, og det hadde åpenbart den effekten at det lille initiativet de nå hadde raskt forsvant som dugg for solen, slik at det ebbet ut med 1-1 og poengdeling – noe som sett under ett egentlig var et nokså greit og rettferdig resultat.

De 424 tilskuerne hadde kanskje ikke sett noen voldsom festforestilling, men det hadde likevel vært spennende. Siden toget tilbake til Walsall nå ikke gikk før klokka 22.48, og med en anslått gangtid på snaut 25 minutter tilbake til Hednesford stasjon, hadde jeg tid til en siste pint, men den valgte jeg å innta på Cross Keys Hotel. Der kom jeg i snakk med et par hjemmesupportere som muligens ikke virket helt overbevisende da de etter å ha tygd litt på det hevdet å være sånn passelig fornøyd med ett poeng. Klokka hadde passert 23 med et lite kvarter da jeg hadde unnagjort togturen tilbake til Walsall og omsider fant veien ut av stasjonen. Til tross for at en feststemt jentegjeng på toget vitnet om det motsatte, fremsto Walsall sentrum for meg nå temmelig dødt, men ved siden av hotellet hadde utestedet The Wharf tilsynelatende fortsatt åpent, og jeg bestemte meg for å unne meg en siste pint der. Men..

Først og fremst er det vel naturlig å spørre seg hvor langt forfallet har kommet i Walsall, for jeg må innrømme at dette kanskje ikke var stedet der jeg forventet at de to dørvaktene i skudd- og stikksikre vester skulle beordre meg å tømme lommene utover bordet for deretter å ransake meg grundig og til slutt sjekke meg med metalldetektor. Mye styr for å komme inn på en nattklubb, og i ettertid mistenker jeg også at det var der min nyinnkjøpte Hednesford Town-pin forsvant uten at jeg engang fikk lesket strupen. For på innsiden ble jeg nemlig vitne til et surrealistisk og komisk opptrinn der anslagsvis rundt 50 personer sto i bar-kø mens etablissementets ansatte forsøke å bryte opp det datastyrte kassaapparatet som faktisk hadde gått i vranglås. Både brekkjern og hammer og meisel ble forsøkt, men hadde fortsatt ikke gjort susen da jeg etter fem minutters tid ga opp og i stedet trakk meg tilbake til hotellsenga.

 

 

English ground # 361:
Hednesford Town v Marine 1-1 (0-0)
Northern Premier League Premier Division
Keys Park, 22 August 2016
0-1 Joe Mwasile (49)
1-1 Thomas Thorley (73)
Att: 424
Admission: £11
Programme: £2
Pin badge: £3,50

Next game: 23.08.2016: AFC Fylde v Salford City
Previous game: 21.08.2016: Cray Valley PM v Hastings United

 

More pics

 

 

Søndag 21.08.2016: Cray Valley PM v Hastings United

Med en relativt tidlig start som følge av en lang reise, bød det på en utfordring å komme seg fra Chester-le-Street da søndagens første tog derfra betjente stasjonen på et tidspunkt da jeg allerede burde være godt på vei. Dette hadde jeg imidlertid selvsagt sjekket opp før jeg dagen før booket overnatting der, og funnet ut at jeg i følge Google Maps ville kunne ta meg til Durham med buss 21 klokka 08.44. Jeg rakk til og med så vidt å innta en frokost ved Lambton Arms Hotel før jeg sjekket ut og krysset over til bussholdeplassen på andre siden av veien, der jeg et lite øyeblikk begynte å ane uråd siden jeg ikke var kar om å finne den nevnte avgangen på rutetabellene der. Noen minutter forsinket kom heldigvis buss nummer 21, slik at jeg kunne puste lettet ut og konstatere at Google Maps igjen hadde vist seg pålitelig.

Jeg hadde ventet i det lengste med å bestemme meg for destinasjon for hva både kamp og overnatting gjaldt denne dagen; først og fremst i håp om at en av helgens interessante FA Cup-kamper skulle flyttes til denne søndagen. Flere kamper ble da også flyttet, men felles for alle var at hjemmelagene var klubber som banedeler hos andre klubber, og om jeg skulle besøke en ny destinasjon så skulle jeg selvsagt helst gjerne sett anleggets ‘virkelige’ hjemmelag i aksjon. Beaconsfield SYCOB var imidlertid en slik klubb, men da jeg allerede har vært der, var jeg fortsatt avventende da jeg kvelden før satt med en pint på min base i Chester-le-Street og gjorde en siste vurdering. Selv om Worksop Town nå offisielt er banedelere hos Handsworth Parramore, ser jeg på de som Sandy Lanes rettmessige ‘eier’, og en revisit ble vurdert da det også var det eneste nordlige alternativ i FA Cupen.

Det i seg selv er kanskje ikke spesielt overraskende tross alt, når man vet at flere av de mer sørlige step 5/6-ligaene nærmest bugner av banedelende klubber. En av disse er Southern Counties East League, og det var en av dens klubber jeg omsider valgte meg ut. Igjen var en av årsakene til det at selv om Cray Valley Paper Mills nå offisielt er banedelende hos en annen klubb, så velger jeg å fortsatt se på klubben som de rettmessige ‘eierne’ av Badgers Sports Ground, selv om de nå har solgt den til tilsynelatende ambisiøse Greenwich Borough. Etter å ha sjekket at jeg kunne ta meg dit i tide, valgte jeg å gå for dette alternativet til tross for reiseveien det medførte, og sistnevnte var nok også noe av grunnen til at jeg i et plutselig anfall av sunn fornuft valgte å avslutte kvelden noe tidligere enn planlagt kvelden før.

£3,30 fattigere kom jeg meg til busstasjonen i Durham, og etter å ha rasket med meg dagens utgave av Non-League Paper, trasket jeg opp til togstasjonen for å ta plass på 09.38-toget til London Kings Cross. På den tre timer lange etappen fikk jeg meg også litt mer søvn, og nokså frisk og rask krysset jeg raskt over til St. Pancras for å la et av de raske togene mot Kent med Stratford International som første stopp frakte meg de rundt fem minuttene til sistnevnte stopp. Jeg hadde nemlig plottet meg ut en rute der neste etappe gikk derfra og med DLR ned til endestasjonen Woolwich Arsenal, hvor jeg igjen måtte bytte transportmiddel for siste etappe. Den gikk med buss 122 som brukte et kvarter på å frakte meg ned til Eltham og bussholdeplassen som var snaut fem minutters gange fra dagens kamparena.

Eltham er hovedsakelig et boligområde i London-bydelen Greenwich, som i 2012 fikk kongelig status og nå offisielt heter Royal Greenwich. Vi befinner oss altså i det sørøstlige London, der Eltham ligger 14 kilometer sørøst for Charing Cross, som er målepunktet man bruker på det sentrale London. Eltham har uvanlig mye grøntområder for å være innenfor London-grensene, og stedet var også temmelig landlig frem til begynnelsen av 1900-tallet. Da hadde Englands kongelige allerede i mange århundrer hatt et palass her, og mens historien til Eltham Palace strekker seg tilbake til 1200-tallet, er det fortsatt i dag stedets mest kjente turistattraksjon. Mellom 1900 og utbruddet av første verdenskrig ble Eltham gjenstand for voldsom boligutbygging og ble snart spist opp av London-metropolen. Det skal i dag bo drøyt 60 000 i valgkretsen Eltham.

Med rett i underkant av en time til avspark kom jeg spaserende ned Middle Park Avenue og dreide til høyre inn på parkeringsplassen til Badgers Sports Ground. Klubbhuset ligger tilknyttet på utsiden, men åpenbart med innganger fra begge sider (selv om den innerste delen med inngang/utgang mot banen virket å være forbeholdt klubbenes ledelse, sponsorer, andre VIP-gjester og den slags), og utenfor baren hadde man et utendørsområde med stoler og bord der en del personer allerede hygget seg med en pint eller to i det fine været. Jeg strøk først forbi og oppsøkte inngangspartiet like bortenfor, da jeg klok av skade ville slå kloa i et program før de ble utsolgt. Det viste seg at det var inkludert i de £8 man krevde i inngangspenger, men jeg fikk en liten billett som bevis på at jeg hadde betalt, og kunne således oppsøke baren for å få slengt fra meg bagasjen som jeg altså endte opp med å måtte dra med meg på kamp for andre dag på rad.

Fotballklubben Cray Valley PM ble stiftet i 1919, og det fulle navnet er altså Cray Valley Paper Mills, selv om de to siste initialene i dag gjerne blir forkortet. Navnet har sammenheng med at man var sterkt tilknyttet en stor bedrift med samme navn som holdt til nede i St. Pauls Cray, og selv om jeg ikke har dekning for å hevde at de oppsto som et direkte bedriftslag så er det på det rene at man spilte – og fortsatt spiller – i bedriftens farger, at de spilte sine hjemmekamper på bedriftens idrettsanlegg, og ble sponset av bedrifts eiere, Nash-familien, frem til bedriften ble lagt ned i 1980. Det i seg selv tyder jo på at det opprinnelig kan ha vært et bedriftslag, som man andre steder vet ble opprettet i regi av lokale hjørnesteinsbedrifter, men jeg har ikke funnet kilder som slår fast dette med 100% sikkerhet. Uansett valgte fotballklubben å fortsette etter at bedriften stengte, med en omflakkende og nomadisk tilværelse inntil de omsider slo seg ned på Badgers Sports Ground noen kilometer lenger nordvest.

De spilte en årrekke i diverse lokale ligaer før de i 1991 fikk innpass i Spartan League, som i 1997 ble til dagens Spartan South Midlands League etter en sammenslåing, og Cray Valley PM tok plass i Division One. Der ble de kun én sesong før de byttet til London Intermediate League. I 2002 ble de valgt inn i Kent County League, der de vant Division One West i sin første sesong. To år senere vant de også ligaens Premier Division, men ble nektet opprykk da deres hjemmebane ikke oppfylte kravene. Det hadde blitt ordnet opp i da de i 2011 fikk rykke opp etter å ha endt på 3. plass, og det som skulle være et opprykk til Kent Invicta League ble i stedet et opprykk ytterligere et steg til Kent League, slik at de i realiteten ble flyttet opp to nivåer da det ble en plass ledig eter at Sporting Bengal United hadde blitt flyttet over til Essex Senior League. Kent League byttet som kjent navn til Southern Counties East League i 2013, og klubben har spilt der siden, med 7. plassene i 2014 og 2015 som bestenotering.

Etter å ha betalt £3,60 for en pint Strongbow, kunne jeg sette meg ned og bla litt i et godt kampprogram. Dagens gjester i FA Cupen var Hastings United, og det var i programmet at jeg registrerte at de to også forrige sesong møttes her på dette stadiet av samme turnering. Den gang endte det 0-2, og en nokså stor kontingent av Hastings-supportere håpet naturligvis at historien skulle gjenta seg, selv om et par av de under en rask samtale fortalte at bortelaget var voldsomt skaderammet offensivt. Inn i baren kom nå en representant for hjemmelagets klubbledelse og delte ut stensiler med lagoppstillinger, og dette er jo noe man ikke ser så altfor ofte nede i sør. Jeg ble imidlertid stående og snakke noen minutter med vedkommende som blant annet kunne bekrefte at Greenwich Borough nå har sikret seg førsteretten til bruk av Badgers Sports Ground de neste 30 årene, men at avtalen også sikrer Cray Valley PMs videre bruk av anlegget som leietakere.

Da jeg tidligere noen dager tidligere hadde vært nede i Kent, hadde jeg da også hørt flere omtale Greenwich Borough som ‘moneybags‘, og de vant da også nokså overlegent forrige sesongs utgave av Southern Counties East League (heretter forkortet til SCEL), som altså er ligaen der Cray Valley PM hører hjemme. Angående denne ligaen skal det også nevnes at den før sesongen slo seg sammen med (eller rettere sagt spiste opp) Kent Invicta League, som nå har blitt til SCEL Division One. I Premier Division håpet Cray Valley på å muligens gjøre sin beste ligasesong noensinne, om man skal tro et par av supporterne. De hadde hittil i sesongen slått Southwick 4-0 i FA Cupen mens det hadde blitt en seier (5-1 hjemme over Deal Town) og senest et tap (2-4 borte mot Erith & Belvedere) i ligaen.

Hastings United kom som step 4-klubb inn på dette stadiet av FA Cupen, men i ligaen hadde de slått South Park og spilt uavgjort på besøk hos Herne Bay, og undertegnede er åpenbart ikke den eneste som føler at de kan være en utfordrer i Isthmian League Division One South denne sesongen. Dagens lagoppstillinger bekreftet imidlertid at skade-pratet ikke bare hadde vært spill for galleriet, for gjestene hadde så mange offensive fravær at Sam Cole var den eneste angriperen, og midtstopper Steve Watt ble omskolert til å være hans spissmakker for anledningen. Før jeg gikk for å ta oppstilling inne på anlegget, spurte jeg etter en pin til min samling, og hjemmelagets representant med lagoppstillingene gikk for å forhøre seg inne i VIP-avdelingen. Derfra kom han ut med det han fortalte var deres siste pin, og gjennom vinduene i dørene så den da også ut til å komme fra jakkeslaget til klubbformannen(?) selv, men den ble uansett min for £3,50.

Etter at Greenwich Borough overtok Badgers Sports Ground har de ikke somlet med å sette sitt preg på anlegget, som samtidig har fått det lite sjarmerende sponsornavnet DGS Marine Stadium, og selv de omkransende gjerdene har fått noen strøk med maling i klubbfargene slik at de nå er røde- og svart-stripede. Inngangspartiet er på den ene langsiden, og anlegget er enkelt å beskrive. Rundt hele banen er det såkalt hard standing under åpen himmel, og på hver av langsidene står det en liten tribune. Ved et nokså moderne anlegg er det ikke spesielt overraskende at begge er typiske eksempler på prefabrikerte tribuner. På den nærmeste langsiden er det snakk om en liten ståtribune rett ved siden av inngangspartiet, mens man på motsatt langside har en noe større sittetribune.

Det var som sagt en fin sommerdag, men gjestene hadde i første omgang en merkbar motvind, og i en nokså sjansefattig omgang var det lite som skjedde de første tjue minuttene. Det var hjemmelaget som fikk kampens første reelle sjanse da Leigh Bremner avsluttet og Hastings-keeper Ryan Nicholls måtte i aksjon for å gjøre seg fortjent til dagens lønn. Noen minutter senere tok Hastings United første stikk da Wayne Wilson slo et frispark inn i feltet og spiss-vikar Steve Watt strakk frem beinet og styrte ballen i tverrliggeren og ned rett innenfor streken. Et ørlite “Geoff Hurst-øyeblikk”, men dommer og linjemann markerte unisont og raskt for mål, og til tross for at Watt var vikar på topp, var dette hans tredje mål på tre kamper.

Frem til dette hadde det vært nokså jevnt, og selv om Hastings United etter dette egentlig virket å ha relativt god kontroll, var det et par halvskumle episoder før pause der hjemmelaget var frempå og luktet på utligning. En god Leigh Bremner så keeper Nicholls stå langt ute, og forsøkte seg på en lobb som landet oppå nettaket, mens kantspilleren Richie Hamill sendte i vei et susende langskudd som gikk like over. Dette var vertenes beste periode, men det var likevel Hastings som virket skarpest, og ikke minst på dødball, der de skapte flere farligheter når ballen havnet inne i Millers-feltet. Like før pause kunne de også doblet ledelsen, men avslutningen fra Sam Cruttwell ble stoppet av en refleksredning fra Millers-keeper Colin Barnes, og dermed sto det 0-1 da pause-pinten kunne inntas.

Etter en rask visitt tilbake i klubbhusets trivelige bar kunne jeg se at bortelaget tok initiativet allerede fra start i andre omgang, og drøyt åtte minutter ut i omgangen doblet de ledelsen da målscorer Watt la tilbake til Sam Cole som skrudde ballen i mål fra like utenfor 16-meteren. 2-0, og nå var det nok ikke mange av de 192 tilskuerne som hadde tro på en snuoperasjon. I stedet var gjestene frempå igjen da Matt Bodkin få minutter senere ladet kanonen fra rundt 30 meter og ballen smalt i tverrliggeren med voldsom kraft. Cruttwell ville også prøve seg fra langt hold, men hans forsøk gikk utenfor. Hastings-keeper Nicholls måtte vel ikke gjøre en eneste redning av betydning i løpet av hele andre omgang. På tampen holdt Hastings på å presse inn et tredje mål, men hjemmekeeper Barnes hindret selvmål. Da dommeren blåste av med 0-2 som sluttresultat sto jeg da også med en følelse av at Hastings hadde gjort akkurat det de måtte uten å noen gang måtte bruke mer enn tredjegiret.

Det var forresten allerede (nesten) klart hvilken motstander Hastings United skulle møte i neste runde, og de kunne nå se frem mot bortekamp mot enten Camberley Town eller Bishops Cleeve, etter at de to sistnevnte hadde spilt uavgjort dagen før og dermed måtte ut i omkamp. For min del var det først da jeg etter kampslutt satt i klubbhusets bar at jeg omsider bestemte meg for overnattingssted og booket hotell. Det ville være naturlig å tenke seg en base et sted i London, men jeg valgte til slutt å booke overnatting i Reading, der jeg betalte £49 for losji ved Mercure George Hotel. Etter å ha tømt glasset var det etter hvert på tide å takke for seg og spasere opp til bussholdeplassen for å starte ferden dit.

Jeg hadde plottet ut en rute som betød at første etappe gikk med buss 321 til Lewisham stasjon, der jeg hoppet på toget inn til London Charing Cross, for deretter å la tubens Bakerloo Line frakte meg til Paddington. Derfra gikk siste etappe til Reading, der jeg raskt fikk sjekket inn etter en lang dag på farten. Tvers over veien for mitt hotell, som for øvrig skal være Readings eldste fortsatt eksisterende bygg, ligger puben The Alehouse, og det ble valgt som tumleplass da jeg møtte en gammel kompis for et kjapt glass. Her finnes også ‘ekte’ cider i kranene, og jeg valgte meg en pint Tutts Clump Rum Cask som ble fulgt opp av et vågalt valg om å teste den 14,5% sterke Lyme Bay Mead Perry. Således var det kanskje greit at denne pærecideren ble kveldens siste før vi brøt opp og jeg tuslet over til hotellet for å legge meg på senga med dagens Non-League Paper.

 

 

English ground # 360:
Cray Valley PM v Greenwich Borough 0-2 (0-1)
FA Cup, Preliminary Round
Badgers Sports Ground, 21 August 2016
0-1 Steve Watt (24)
0-2 Sam Cole (53)
Att: 192
Admission: £8
Programme: Included
Pin badge: £3,50

 

Next game: 22.08.2016: Hednesford Town v Marine
Previous game: 20.08.2016: Chester-le-Street Town v Marske United

More pics

 

 

 

Lørdag 20.08.2016: Chester-le-Street Town v Marske United

Jeg valgte å likevel betale for å bevilge meg tid til en frokost ved Queens Hotel før jeg i 9-tiden sjekket ut og spaserte ned til Dundee jernbanestasjon for å starte ferden sørover tilbake til England, og det var overraskende god plass på 09.32-toget denne lørdagsmorgenen. Det var først noen dager tidligere at jeg hadde endelig bestemt meg for destinasjon, kamp og ikke minst overnattingssted denne dagen, og jeg hadde vurdert flere alternativ i nord-England som jeg ville kunne nå fra Dundee. Jeg hadde vurdert overnatting i Leeds-traktene for å kunne kombinere det med å treffe en gammel kjenning, og kikket derfor på hjemmekampene for både Yorkshire Amateur og Garforth Town i NCEL, men for sistnevntes del skal jo de besøkes på sesongens Easter Hop i NCEL (og NWCL), og jeg må dessuten innrømme at jeg først og fremst var fristet av et par kamper i FA Cupen denne helgen.

Tadcaster Albion v Scarborough Athletic fanget naturlig nok min interesse som en av rundens godbiter, men da jeg uansett hadde planer om Tadcaster-visitt en drøy uke senere, endte jeg i stedet opp med en annen godbit fra den gjeve cupens såkalte preliminary round – nemlig Chester-le-Street Town v Marske United – som i utgangspunktet også bød på en noe enklere reisevei. Imidlertid var mitt tog sørover noe forsinket på veien ned til Newcastle, der jeg etter planen skulle ha kun ti minutters tid på å bytte til et tog som betjente Chester-le-Street. Da vi nærmet oss Newcastle, hadde jeg åpnet håp om å likevel rekke denne forbindelsen, men det var før vi ble holdt igjen i nesten et kvarter utenfor geordie-byen, og da var det bare å begynne å kikke på en plan B.

Over høyttaleranlegget hadde vi blitt nokså oppdatert på ståa, men det virket å være det komplette kaos som rådet på Newcastle stasjon, og det var for min del en lite lystig déjà vu der tankene ble ledet tilbake til en morgen tilbake i januar, da jeg ble stående fast i Newcastle på vei til nettopp Dundee. Denne gang virket det i det minste å være til dels kraftige forsinkelser som florerte snarere enn kanselleringer, og jeg valgte raskt det som syntes som beste reserveløsning; nemlig å bli med toget ned til Durham og ta buss derfra og rett på kamp. Planen hadde vært å ta toget til Chester-le-Street og slenge fra seg bagasjen ved Lambton Arms Hotel før jeg tok buss eller taxi til dagens kamparena, Moor Park, men nå måtte jeg i stedet nok en gang dra med meg bagasjen på kamp for så å sjekke inn senere.

Chester-le-Street er en markedsby med i underkant av 25 000 innbyggere, som ligger mellom Newcastle og Durham. Sagt på en annen måte ligger den helt nord i grevskapet County Durham, omtrent 11 kilometer sør for Newcastle og 13 kilometer vest for Sunderland. Chester-delen av navnet kommer fra det latinske castra for en befestet by, og Street viser til den romerske veien som i dag er hovedgata Front Street. Byens sognekirke er kjent for at legemet av St. Cuthbert (en nord-engelsk helgen) lå der i 112 år før det ble flyttet til Durham-katedralen. Samme kirke skal også ha vært åsted for den første oversettelsen av bibelen til engelsk. Min første virkelige fotballhelt, den engelske landslagskapteinen Bryan Robson, var fra Chester-le-Street, og han er heller ikke den eneste landslagsspiller med opphav herfra, da også Colin Todd kan nevnes i så måte. Ingen av de spilte imidlertid for den lokale klubben.

Chester-le-Street Towns hjemmebane Moor Park ligger ikke inne i Chester-le-Street, men i den lille landsbyen – eller rettere sagt husklynga – Chester Moor et stykke sør for byen, og siden jeg måtte ha buss også derfra og inn til sentrum etter kamp, valgte jeg å betale for en dagsbillett. Etter å ha gått ned fra togstasjonen til busstasjonen i Durham, ble jeg dermed avkrevd £4,85 da jeg steg på buss X21, som brukte tolv minutter på ferden opp til Chester Moor. Det er vel nesten rundt det dobbelte av det jeg omsider brukte på å krysse den sterkt trafikkerte firefelts veien og over til puben Chester Moor Inn, som ligger ved innkjørselen til Moor Park, og derfor strøk jeg forbi mens jeg tenkte som så at man med hell kanskje kunne investert i et fotgjengerfelt eller en undergang her.

Jeg var på vei til å betale inngangspengene på £6 da karen i inngangspartiet gjorde oppmerksom på at klubbhuset og dets tilhørende bar er å finne på utsiden; noe jeg så da jeg gjorde en helomvending for å se hvor han pekte, og med en times tid til avspark var det jo like greit å stikke innom der først. Jeg benyttet uansett anledningen til å sikre meg et eksemplar av dagens kampprogram for £1, og gikk deretter for å sette fra meg bagen i klubbhusets bar etter først å ha byttet £2,80 mot en boks Strongbow. Lenger inne i lokalet så jeg raskt noen kjente skikkelser, og ble umiddelbart klar over at jeg ikke var den eneste groundhopperen på Moor Park denne dagen. Denne FA Cup-godbiten hadde tiltrukket seg groundhopper-kjendiser som GroundhopUK-arrangør Chris Berezai og hans kompis Jack Warner, og med Eddie McGeown utgjorde de en trio ved bordet der jeg nå slo meg ned for å samtale litt.

Dagens utgave av Chester-le-Street Town har intet slektskap med en klubb med samme navn som spilte i North Eastern League i 1920-årene, for dagens klubb ble faktisk stiftet først i 1972, og da under navnet Garden Farm, etter puben der den ble stiftet. Etter å først ha spilt i Newcastle City Amateur League og Washington League, fikk de i 1977 innpass i Wearside League og tok året etter dagens navn. De vant våren 1981 Wearside League-tittelen, men ventet til 1983 med å ta plass i Northern League, der de vant Division Two på første forsøk. Siden den gang har de vekslet mellom spill i Division One (som det etter hvert skulle være unødvendig å påpeke er denne ligaens øverste) og Division Two, og deres beste ligaplassering er 3. plassen de oppnådde som nyopprykket i 1998/99-sesongen. Etter siste nedrykk til Division Two i 2010 trengte de denne gang seks sesonger på å returnere til toppdivisjonen, men gjorde det med tredjeplassen forrige sesong.

Selv om ikke The Cestrians hadde noen ungdomsavdeling før i 1995, har de etter hvert avlet frem et tosifret antall spillere som har endt opp i profesjonell fotball. Som man så vakkert beskriver det i “Northern Conquest” – boka som ble utgitt i anledning Northern Leagues 125 års jubileum i 2014: En tirsdag kveld i november 2002 scoret 17-åringen Daniel (Danny) Graham to mål for Chester-le-Street borte mot Billingham Synthonia i en kamp i Northern League Division Two. Han ble senere plukket opp av Middlesbrough, og ble i 2013 den dyreste tidligere Northern League-spiller noen gang da Sunderland hentet ham fra Swansea City for £5 millioner. Han var da også en del av Chester-le-Streets juniorlag som i 2003/04 imponerte ved å spille seg frem til 16-delsfinalen i FA Youth Cup etter å ha slått ut juniorlagene til flere Football League-klubber.

Hjemmelaget hadde forsert første hinder i sesongens FA Cup ved å slå Garforth Town 3-0 her på Moor Park, men hadde etter det fått en ussel start på livet tilbake i Northern Leagues toppdivisjon, der de hadde tapt samtlige tre ligakamper så langt. Gjestende Marske United hadde på sin side vunnet forrige FA Cup-rundes storkamp med 3-1 over South Shields før de i ligaen hadde notert seg for hjemmeseier over Newton Aycliffe og bortetap mot Bishop Auckland, og de måtte tåle favorittstempelet denne lørdagen. Mens vertenes mål for ligasesongen var å holde plassen og etablere seg, har nemlig Marske de siste sesongene etablert seg som et topplag. Etter at groundhop-arrangør Chris hadde sett på min reiseplan og fortalt meg hvor jeg burde ha vært helgen etter (hans ‘hop’ i Wales), var det på tide å tømme glasset og betale seg inn med £6.

Moor Park har vært klubbens hjemmebane siden 1980, da de flyttet inn på et meget spartansk anlegg som kun hadde et lite garderobebygg og en simpelt inngjerdet bane uten noe som helst av tilskuerfasiliteter. Siden den gang har de gradvis oppgradert anlegget, og det er gjort på en sympatisk måte som gjør at Moor Park fremstår nokså hjemmekoselig. Det opplyses at over £200 000 og et voldsomt antall timer dugnadsarbeid har gått med i arbeidet, og resultatet er blant annet en hovedtribune med sitteplasser til rundt 200 tilskuere, klassiske tribuneseksjoner i form av såkalt terracing, inkludert seksjoner med overbygg som til sammen gir tak over hodet til anslagsvis 500 personer, og ellers såkalt hard standing rundt hele anlegget.

Vi kom inn i det ene hjørnet, og umiddelbart til høyre for meg var det på den nærmeste kortsiden hard standing med enkle overbygg som dekket en god del av denne kortsiden. På langsiden sett til venstre herfra er det mer av det samme, med hard standing og en og annen seksjon med enkle overbygg. Vi gikk over på bortre kortside og slo oss ned der, på en tribuneseksjon som falt i smak hos undertegnede Her er det en klassisk ståtribune med betongavsatser og tak over hodet, og betongavsatsene fortsetter også et stykke videre bortover til begge sider. Over på bortre langside har man først et parti med betongavsatser oppe i hjørnet, før man etter hvert kommer til hovedtribunen som står midt på denne langsiden. Den byr som sagt på sitteplasser i form av røde plastseter, er opphøyet fra bakkenivå, og entres via trapper i forkant. Foran denne tribunen har man laglederbenkene i mur, og Moor Park må i det store og hele sies å være et nokså trivelig sted å se fotball.

Jeg ble senere denne ettermiddagen fortalt hvordan Marske United hittil i sesongen hadde fremstått som litt ‘slow starters‘ i sine kamper, og da var det kanskje likevel ikke så overraskende at det var vertene som skapte mest det første kvarteret. Lee Mole headet like utenfor på en corner, og etter et flott innlegg led et skudd fra Dominic Laws samme skjebne noen få minutter etter. Som det ble hintet til, tok det Marske et kvarters tid å skape sin første sjanse, men den var da også stor da Jamie Owens headet i tverrliggeren. Et lite øyeblikk senere sendte Glen Butterworth i vei et susende skudd som Chester-keeper Jack Wilson kun fikk parert rett til Andrew Ramsbottom, og sistnevnte burde nok ha gjort bedre enn å avslutte over. Marske United hadde uansett våknet, og det var et varsel om hva som skulle komme.

Gjestene hadde tatt over kontrollen, og etter 25 minutter fikk de uttelling da nok en corner fra Matthew Bell ble headet i mål av Jamie Owens. Kun et minutts tid senere var Bell mannen bak da de doblet ledelsen. Hans forarbeid og flotte pasning til Reece Kelly ute på venstrekanten ble fulgt opp av sistnevnte som dro av to mann da han skar innover i banen og på herlig vis skrudde ballen rundt keeper Wilson. 0-2, men Marske ga seg ikke der. Vi hadde så vidt passert halvtimen med noen få sekunder da Marske scoret sitt tredje mål på fem minutter, og denne gang kom det fra straffemerket etter at dommeren mente at Daniel Hepplewhite hadde handset inne i feltet. Frem steg Danny Earl, og selv om keeper Wilson gikk riktig vei, var Earls straffe så hard at han intet kunne gjøre. Det virket avgjort, men Marske-keeper Robert Dean måtte varte opp med en god redning da han like før pause reddet et susende langskudd fra Dominic Laws.

Det hadde allerede like før kampstart begynt å regne, og da dommeren blåste for pause, travet jeg raskt i retning klubbhuset på utsiden for å bevilge meg en rask pause-forfriskning fra baren. Med pauseresultatet 0-3 hadde hjemmefolket tilsynelatende resignert og innsett at sesongens FA Cup-eventyr nok var over, men karen som tidligere hadde gravd frem pins til gruppen av groundhoppere, klarte da også å levere et aldri så lite smil da han fisket frem en ny boks Strongbow til meg mens han trøstet seg selv med forsikringer om at det tross alt er viktigere å holde plassen i ligaen og starte poengsankingen der. Et par bortesupportere som gjenkjente meg fra mitt besøk hos Marske United tre og en halv måned tidligere sa seg naturlig nok fornøyd med første omgang, og etter en kjapp samtale var det bare å gå ut i regnet igjen og søke ly inne på anlegget.

Jeg har ingen anelse om hva Cestrians-manager Colin Wake sa til sine gutter i pausen, men vertene startet andre omgang på en måte som kunne tyde på at de nok hadde håp om et raskt mål for å komme seg inn i kampen igjen, og Jack Honour tvang frem en ny god redning fra Marske-keeper Dean. Men åtte minutter ut i omgangen var det game over da bortelaget fjernet enhver tvil og satt spikeren i Cestrians-kista, og målscorer var denne gang Matthew Bell, som hadde imponert meg før pause. Det luktet imidlertid offside på Danny Earl da han i forkant ble spilt gjennom sammen med Jamie Owens, men linjemannen vinket ikke. Etter at hjemmekeeper Wilson parerte Owens’ avslutning, landet ballen hos Ball, som fra 7-8 meter satt inn 0-4.

Både Nathan Mulligan og Danny Earl hadde mulighet til å øke ytterligere, men så sine avslutninger reddet av Wilson, før Mulligan med tjue minutter igjen av ordinær tid overlisten Chester-keeperen, men ballen traff da stolpen. Etter dette virket det som om de tok foten litt av gasspedalen, og hjemmelaget virket også å ha gitt opp, der begge lag så ut til å først og fremst vente på sluttsignalet, men Daniel Hepplewhite rakk å heade like utenfor for vertene før dommeren blåste i sin fløyte for siste gang denne ettermiddagen. Chester-le-Street Town var ute av sesongens FA Cup, mens Marske-manager Carl Jarrett og hans utvalgte hadde tatt seg videre til neste runde, der de skulle være vertskap for NPL-klubben Marine.

Etter å ha tatt farvel med groundhopperne som raskt satt kursen hjemover, returnerte jeg selv til klubbhuset for å unne meg ytterligere en Strongbow eller to. Der fikk jeg snart selskap av Marske-formann Peter Collinson som gjenkjente meg og kom bort for å slå av en prat. Etter å ha studert mitt kampprogram, hadde han naturlig nok merket seg at jeg skulle se nettopp Marine borte mot Hednesford Town to dager senere, og hevdet spøkefullt at jeg kunne spionere litt for Marske-klubben. Etter tre kvarters tid var det på tide å ta med seg pikkpakket og komme seg inn til Chester-le-Street for å få sjekket inn, og etter en trivelig ettermiddag på Moor Park takket jeg for meg og ønsket begge leire lykke til før jeg strøk på dør.

Jeg unnet meg også en rask pint ved The Chester Moor Inn før jeg tok bussen som var i rute og fraktet meg de fem minuttene inn til sentrum. Et steinkast unna holdeplassen lå Lambton Arms Hotel, der jeg hadde betalt £55 for overnatting. Jeg fikk raskt sjekket inn, og etter å ha fått installert meg og pustet ut litt på rommet, gikk jeg ned i den store puben i underetasjen, der det allerede var nokså bra liv. En relativt lokal venninne hadde hevdet at utelivet i Chester-le-Street faktisk er meget bra, men dessverre klarte jeg ikke å overtale henne til å endre planene hun allerede hadde lagt for å i stedet holde meg med selskap og bevise det. Likevel hadde jeg etter hvert en fin kveld der, før jeg omsider fikk et anfall av sunn fornuft og trakk meg tilbake en gang like før midnatt.

 

 

English ground # 359:
Chester-le-Street Town v Marske United 0-4 (0-3)
FA Cup, Preliminary Round
Moor Park, 20 August 2016
0-1 Jamie Owens (26)
0-2 Reece Kelly (27)
0-3 Danny Earl (pen, 31)
0-4 Matthew Bell (54)
Att: 152
Admission: £6
Programme: £1
Pin badge: £3

 

Next game: 21.08.2016: Cray Valley PM v Hastings United
Previous game: 19.08.2016: Dundee v Hamilton Academical

More pics

 

 

 

Fredag 19.08.2016: Dundee v Hamilton Academical

For andre gang på denne turen våknet jeg i Manchester, men heller ikke denne dagen ble det frokost ved Home Sweet Home i byens Northern Quarter. I stedet valgte jeg å droppe varm frokost til fordel for smørbrød og juice som ble kjøpt inn på Manchester Piccadilly togstasjon før jeg satt meg på 10.16- toget som skulle frakte meg til Haymarket, som var første etappe på min ferd opp til Dundee. Dermed overlot jeg Manchester til hordene av asiater og skandinaver som nå ankom byen kledd fra topp til tå i ManU-plagg og minnet om at det var fredagskamp også på Old Trafford. Det var altså god timing på min exit fra byen, der jeg også våknet til de første regndråper siden turens første dag for 9 dager siden, så håpet var å ikke bare unnslippe hordene av utenlandske fotballturister, men også regnværet.

Etter rett i overkant av tre timer kunne jeg stige av på Haymarket stasjon i Edinburgh, der jeg hadde et lite kvarter på meg til å bytte tog. Andre og siste etappe opp til Dundee tok en times tid, og litt etter klokka halv tre kunne jeg spasere ut av stasjonen der og orientere meg frem til Best Western-hotellet Queens Hotel, der jeg hadde betalt £40 for overnatting. Regnværet hadde foreløpig ikke fulgt etter meg, men det virket såpass grått og truende at jeg likevel tok med meg paraply i bagen da jeg etter å ha sjekket inn gikk for å innta en tidlig middag. Det skjedde på Nether Inn, rett nedenfor hotellet mitt, og måltidet besto av en porsjon bangers & mash. Det virket som om det denne gang skulle gå langt bedre enn hva tilfellet var sist jeg hadde planer om å se kamp på Dens Park…

Noen vil kanskje huske at jeg på min romjuls- og nyttårstur forrige sesong hadde planer om å se lokalderbyet Dundee v Dundee United, og at jeg til og med hadde sikret meg billett, men at jeg i stedet ble offer for det komplette tog-kaos da jeg skulle ha morgenens første tog fra Newcastle. Jeg kom meg altså aldri på kampen, og etter å ha ventet en evighet på at man skulle sette opp busser som erstatning for togene, ankom jeg jeg omsider Dundee først etter kampslutt. Den gang måtte jeg (i tillegg til kamp hos Alloa Athletic) nøye meg med en utvendig kikk på Dens Park morgenen etter, mens jeg i hvert fall fikk med Dundee-derbyet på Tannadice noen måneder senere. Nå som jeg allerede var i byen, tydet imidlertid ting på at jeg denne gang også skulle få med meg kamp på Dens Park.

Dundee ligger på nordsiden av ‘fjorden’ Firth of Tay, på den skotske østkysten, omtrent seks norske mil nord-nordøst for Edinburgh. Med et innbyggertall på rett i underkant av 150 000 er Dundee Skottlands fjerde største by, og dens vekst på 1800-tallet hadde ikke minst sammenheng med jute-industrien som vokste frem her. ‘RRS Discovery’ var polarskuta som Robert Falcon Scott brukte, og hun ble ikke bare bygget her i Dundee, men ligger nå også nede i havna som museumsskip, et steinkast fra byens jernbanestasjon. Deler av dette området er for tiden en eneste stor byggeplass, da man er i ferd med å gi deler av byen en voldsom ansiktsløftning som visstnok ble påbegynt i 2001 og som skal ha en prislapp på vanvittige 1 milliard pund!

Heller ikke denne gang tok jeg meg tid til å ta en nærmere kikk på RRS Discovery, for jeg satt i stedet kursen mot kveldens kamparena. Dundee er bakkete, og veien fra sentrum opp til byens to ligastadioner går omtrent konstant i oppoverbakke, slik at jeg ga buss nummer 18 æren av å frakte meg i hvert fall en god del av veien. £1,50 fattigere kunne jeg takke sjåføren og stige av et par minutters gange unna Dens Park, der jeg først stakk innom for å hente billetten jeg hadde betalt skjorta for – eller mer presist £24; som inkluderte et bestillingsgebyr på nokså hårreisende £2 som jeg må si jeg synes var vel stivt for å få ‘lov’ til å gjøre deres jobb. Rimelig var vel kanskje heller ikke kveldens kampprogram som jeg plukket med meg for £3, men slik skal det vel være, og for øvrig registrerte jeg at også Dundee er blant de skotske ligaklubbene som ikke har pins i sitt ellers meget brede utvalg av supportereffekter i klubbsjappa.

Siden det fortsatt var nesten to timer til kampstart, fant jeg frem til baren The Ambassador rett oppe i veien på Clepington Road, og der slo jeg meg ned med en pint mens jeg bladde litt i kveldens kampprogram – et program som med fordel kunne ha hatt en tabell, selv om man kun var to runder inn i ligasesongen. Kveldens kamp skulle altså tjuvstarte den tredje ligarunden, og etter å ha blitt slått ut av ligacupen etter gruppespillet, hadde Dundee startet ligasesongen med borteseier over Ross County og hjemmetap for Rangers. Om man skal dømme ut fra samtalene som foregikk blant hjemmesupportere på bordene rundt meg, virket de optimistiske med tanke på poeng mot Hamilton Academical denne kvelden. Gjestene hadde imidlertid åpnet ligasesongen med å holde Rangers til 1-1 på Ibrox, men kanskje er Rangers for øyeblikket noe overvurdert i kraft av sitt navn, for Hamilton tapte deretter hjemme for lokalrival Motherwell.

Dundee FC ble stiftet i 1893, og fikk umiddelbart innpass i den skotske Football League som det året utvidet med en andredivisjon. Dundee ble imidlertid plassert rett i den øverste divisjonen, og har også holdt seg der i store deler av sin historie. Klubben hadde sin storhetstid på begynnelsen av 1960-årene, da selveste Bill Shankly ledet klubben til deres første og hittil eneste ligatittel i 1962. Påfølgende sesong tok de seg helt til semifinalen i den europeiske serievinnercupen, som den gang var den gjeveste europacupen (før ‘Champions’ League-våset). Både Köln, Sporting Lisboa og Anderlecht ble slått ut før man omsider måtte gi tapt for AC Milan i semifinalene. Etter å ha tapt klart i Milano, hjalp det lite at returkampen på Dens Park ble vunnet.

Dundee har også vunnet den skotske FA Cupen, men det skjedde så langt tilbake som i 1910, da Clyde ble slått etter to omkamper. Siden den gang har de fire ganger vært tapende finalist i den turneringen, mens de i hvert fall har vunnet tre av de seks ligacup-finalene de har spilt. Sist gang var i 1973/74-sesongen, så også det begynner å bli en stund siden. Imidlertid har de også to triumfer i Challenge Cup, som vel kan beskrives som en slags skotsk variant av Football League Trophy, og det har da også sammenheng med at klubben i de senere år i langt større grad enn tidligere har hatt visitter nede på nivå to. Fra 2005 tilbragte de til og med hele sju sesonger på rad på det nivået før de rykket opp igjen til Premiership. Det endte med umiddelbart nedrykk, men de slo den gang tilbake på første forsøk da de sikret seg nytt opprykk som divisjonsvinner i 2014.

Kanskje kan det være et naturlig mål å forbedre forrige sesongs 8. plass, men etter å ha mistet sin toppscorer Kane Hemmings til Oxford United kan det kanskje bli tøft. Hemmings 21 ligamål var nest flest i Premiership forrige sesong, og da jeg i mars så Dundee-derbyet på Tannadice så la jeg da også godt merke til hvordan Hemmings scoret begge målene i første omgang og imponerte periodevis så lenge Dundee spilte med fullt lag og han fikk assistanse fra medspillerne. Vel, mitt besøk på Tannadice var uansett for lengst historie, men om ikke annet forventet jeg noe bedre kundebehandling på Dens Park; noe som i sannhetens navn ikke skulle så altfor mye til. Og etter en svipptur innom også Whites Bar, kunne jeg returnere til kveldens kamparena og ta plass på Bobby Cox Stand på den ene kortsiden.

Dens Park er selvsagt sammen med Tannadice kjent for å være den britiske ligafotballens to nærmeste naboer, og førstnevnte ble åpnet i 1889 da Dundee FC flyttet fra sin tidligere hjemmebane Carolina Port. Den har også vært klubbens hjemmebane siden den gang, og i dag er det først og fremst de to kortside-tribunene Bobby Cox Stand og Bill Shankly Stand som fremstår som mer moderne enn resten av anlegget. Opprykket i 1999 resulterte dessverre i at de tidligere ståtribunene her måtte erstattes av nye moderne sittetribuner som kom på plass i løpet av kun 82 dager i forkant av sesongstarten i 1999. Disse to tribunene er temmelig like av utseende og har begge en tilskuerkapasitet på rundt 3 000.

Imidlertid er det på langsidene at man fortsatt kan finne spor av anleggets karakter, og til venstre for der jeg nå sto, har man anleggets perle i form av hovedtribunen Main Stand, der man raskt ser tydelige bevis på hvordan anlegget tidligere var noe ovalt. Det vil være naturlig å tenke seg at dette var en følge av at anlegget tidligere også har vært benyttet til greyhound racing i to perioder, med tribunene som ble tegnet av mesterarkitekten Archibald Leitch er eldre enn som så. Uansett så betyr det at dersom man sitter midt på hovedtribunen så vil man være lenger fra banen enn ute på flankene. Både innvendig og fra utsiden bærer den fortsatt preg av å være en klassisk tribune, og den har støttepilarer som gjør den fin å se på men potensielt litt mindre fin å se ut fra.

På motsatt langside har man den tidligere ståtribunen South Stand som kun strekker seg rundt 2/3 av banens lengde, og her ser man straks at det har vært snakk om en klassisk tribune. Dessverre ble også den i 1990-årene sterilisert noe og omgjort til sittetribune, og restene av betongavsatsene for ståplasser som fortsatt er synlig på den ene flanken er nå utilgjengelig for publikum. Men om man ikke lenger kan se fotball stående på Dens Park, så tar i hvert fall også South Stand seg godt ut fortsatt – så lenge det varer… Dessverre er det nemlig ikke alle som setter like stor pris på klassiske anlegg, og i tillegg er det skumle planer som noen dager tidligere nok en gang hadde dukket opp i media.

Hva gjelder South Stand så offentliggjorde klubben allerede i 2007 at man hadde planer om å selge deler av tomten bak denne tribunen og deretter erstatte den med en ny og moderne tribune. Året etter annonserte man at man regnet med snarlige “positive nyheter” angående dette, men heldigvis ble det deretter helt stille. Nå har det jo heller ikke ikke vært mangel på personer som opp gjennom årene har ment at byens to store klubber burde banedele, og at et eventuelt nytt stadion burde være felles for de to. Ikke minst var det et tema da Skottland søkte om å få være vertskap for EM 2008, men da skottene ikke fikk mesterskapet ble det heldigvis lagt på is, og heller ikke innad i klubbene har det vært voldsom begeistring for idéen om banedeling. Men…

Få dager tidligere hadde det igjen dukket opp lite lystige historier i media, der klubbledelsen i Dundee igjen uttrykte ønske om å forlate Dens Park til fordel for et nybygg i byens utkant. Eiernes oppkjøp av en tomt i Camperdown Park-området tyder jo dessverre på at så vil kunne være tilfelle. Som om ikke det var ille nok, våknet med dette også alle spaltistene som tok til orde for at den eneste fornuftige løsningen var at Dundee United ble med på flyttingen slik at de to kunne dele hjemmebane. Spalten til Michael Gannon i Daily Record var et godt eksempel i så måte, men når han presterer å lire av seg fraser som at Dens Park ikke lenger er ‘fit for purpose‘ og at det er som en favela å regne sammenlignet med dagens moderne stadioner, så mister han ikke så rent lite av troverdigheten hos undertegnede.

Gannon må gjerne ønske seg et landskap der samtlige ligastadioner er identiske plastikk-anlegg som fremstår som kjipe blåkopier av hverandre, og hvor det er naturlig for klubber i samme by å banedele, men han må ikke tro at han i så fall taler for et samlet supportkorps. Det han elegant avfeier som ‘nostalgisk nonsens’ er noe av det som har vært med å forme klubbenes og supporternes egen historie, identitet og tilhørighet. Om Gannon var flau over Dens Park, så falt den delvis i god smak hos undertegnede, men det skulle bli tydelig at den moderne fotballen allerede har inntatt anlegget uavhengig av hvor fjonge de klassiske gamle tribunene fortsatt er. For jeg har vel knapt opplevd maken til elendig stemning på dette nivået som det jeg skulle bli vitne til denne kvelden, men mer om det etter hvert.

I og med at det har regnet stort sett hver gang jeg har befunnet meg i Dundee, var det vel ingen overraskelse at de allerede hadde begynt å regne i det som åpenbart er Skottlands svar på Bergen da speaker ønsket velkommen til ‘en fredagskveld med festfotball under flomlysene’. Vel, det var i hvert fall fredag kveld, og flomlysene var riktignok også tent, men festen fant aldri veien til Dens Park, og ikke minst var det et tilsynelatende alt annet enn feststemt publikum som hadde møtt opp. Til tross for at Dundee startet best og styrte kampen det første kvarteret, var det knapt en lyd å høre fra de 5 287 fremmøtte, annet en unisone utbrudd av “oooh” og “aaah” når en av hjemmeheltene skjøt like over, eller en aldri så liten høflig mini-klappsalve ved en god pasning.

Etter å ha sett at det var noen ledige seter på bakerste rad, hadde jeg rett før kampstart sneket meg dit opp med forhåpninger om at det ville gjøre det enklere å få lov til å se kampen stående, men da dommerens fløyte signaliserte starten på kampen fikk jeg meg en aldri så liten overraskelse. Som om det var signalet de alle ventet på, satt alle seg ned på setet sitt som lydige hunder, og der et tresifret antall mennesker to sekunder tidligere hadde stått oppreist, var jeg nå plutselig den eneste som sto oppreist bortsett fra en håndfull bortesupportere på motsatt kortside. Jeg har jo lest om hvor strenge man er på dette på Dens Park, og kanskje var det ikke tilfeldig at de minst 4-5 ganger før kampstart fortalte over høyttaleranlegget hvor farlig det var å se kampen stående og at dette derfor var strengt forbudt og ville føre til at man risikerte å bli kastet ut. Jeg angret umiddelbart på at jeg ikke hadde kjøpt billett på bortetribunen der et lite antall supportere i hvert fall så ut til å få lov til å stå i fred.

Kanskje savnet nok hjemmelaget nevnte Hemmings på topp, for selv om de hadde tatt et initiativ, klarte de ikke å omsette overtaket i scoring eller de største sjanser. Mot spillets gang tok i stedet gjestene ledelsen på fantastisk flott vis da unggutten Darren Lyon hamret ballen i krysset fra rundt 25 meter. Dee-keeper Scott Bain måtte kapitulere, og 21-åringen Lyon kunne feire sitt første mål for The Accies. Han vil neppe score mange flottere! Kun fire minutter senere fikk imidlertid Dundee uttelling da Mark O’Hara profitterte på håpløs markering i forbindelse med en corner. Han fikk løpe inn veldig alene på bakre stolpe, og utlignet fullt fortjent til 1-1. Det utløste kveldens første og eneste virkelige jubelbrus blant hjemmefansen, der det heller ikke var det minste tegn til synging på tribunen. Vertene presset likevel på, og kun udyktighet foran mål hindret de i å snu kampen. Nærmest var de da Darren O’Dea headet like utenfor, og da debutanten Faissal El Bakhtaoui avsluttet utenfor fra god posisjon.

Dermed sto det 1-1 til pause, og da jeg vet av erfaring hvor lite man i Dundee setter pris på røykerne blant publikum, valgte jeg å i stedet benytte anledningen til å smake på klubbens paier. For £1,95 fikk jeg en scotch pie som tross alt falt godt i smak, men den kunne ikke riktig ennå skylles ned av en glohet Bovril som kostet meg urimelige £2,10. Ågerpris! Sesongens første Bovril er muligens også den dyreste jeg noen gang har kjøpt..? Men den gjorde i hvert fall godt i skrotten der man ut fra været å dømme skulle tro det var oktober eller november og ikke midten av august. Regnet fortsatte å bøtte ned hele kvelden, og det var rett og slett temmelig ufyselig. Kanskje kan også noe av forklaringen på den totale mangelen på atmosfære ligger der, men jeg tvilte litt, og undret meg først og fremst over hvor det hadde blitt av gruppen av Dundee-fans som på bortetribunen på Tannadice hadde sørget for slik god stemning noen måneder tidligere.

En som tydeligvis hadde benyttet pausen godt var Hamilton-manager Martin Canning, for hans gutter tok etter hvert over spillet i andre omgang, der spesielt Louis Longridge var god på venstrekanten og skapte en god del hodebry for vertene. Darian MacKinnon hadde en gyllen mulighet da han ble spilt gjennom, men alene med keeper Bain satt han ballen utenfor. Dundee-laget var en skygge av seg selv etter pause, men Rory Loy tvang i hvert fall frem en god redning fra Accies-keeper Remi Matthews. Det var dog Hamilton som kom nærmest, og ikke minst da Michael Devlin headet en corner på mål, der Dundee-forsvarer Kevin Holt fikk klarert på streken. Dermed endte det 1-1, og Dundee var dermed foreløpig på tabelltopp i noen timer. Likevel var det et tydelig misfornøyd hjemmepublikum som virket like utilfreds som sin manager Paul Hartley, men de bør kanskje se seg i speilt da de for meg var den største skuffelsen av alle den kvelden.

Jeg forlot biblioteket Dens Park, og siden regnet fortsatt høljet ned, unnet jeg meg en buss tilbake. Mens jeg ventet på den, forsøkte jeg å huske sist gang jeg så ligafotball med så tamt publikum på tribunen. Det eneste jeg kan komme på i farten var kampen Cardiff City v Reading i november 2014, da det hadde vært fullstendig dødt om det ikke var for bortefansen. Det hadde også vært tilfelle denne kvelden i Dundee, men når man tilsynelatende har klart å kue sine egne supportere til å bli lydige roboter, så ligger nok noe av forklaringen her. For egen del klarte jeg nesten å surre meg bort da jeg etter å ha hoppet av bussen skulle ta en snarvei som viste seg å ikke være så kløktig som det jeg først trodde. Jeg fant dog tilbake til Nether Inn, der jeg så britenes kvinnelige landhockey-lag ta OL-gull mens jeg unnet meg en pint…og da jeg trakk meg tilbake til Queens Hotel ble det jammen nok et glass for høflighets skyld der før jeg fant senga.

 

 

Scottish ground # 14:
Dundee v Hamilton Academical 1-1 (1-1)
Scottish Premiership
Dens Park, 19 August 2016
0-1 Darren Lyon (13)
1-1 Mark O’Hara (17)
Att: 5 287
Admission: £22 (+£2 booking fee!)
Programme: £3
Pin badge: n/a

Next game: 20.08.2016: Chester-le-Street Town v Marske United
Previous game: 18.08.2016: Royton Town v Dukinfield Town

 

More pics

 

 

Torsdag 18.08.2016: Royton Town v Dukinfield Town

Da jeg først våknet opp i Skottland, var det selvsagt på sin plass å finne en frokost som inkluderte haggis, og rett over veien for mitt hotell lå Orchard Hotel, der jeg faktisk ladet opp til kamp da jeg så Falkirk v Rangers tilbake i mars. De hadde en fristende frokostmeny, og man kan knapt få en bedre start på dagen enn det jeg fikk ved å bli servert en full scottish breakfast som inkluderte både haggis, black pudding og tattie scone. Skottland er herlig, men etter denne himmelske frokosten var det på tide å pakke snippesken, sjekke ut fra Antonine Hotel og oppsøke togstasjonen Falkirk High for å midlertidig forlate Skottland med en svipptur sør for grensen. Mitt reisemål for dagen var Manchester, og etter den første korte etappen til Haymarket, kunne jeg der stige på 10.12-toget som skulle frakte meg helt ned til Manchester Piccadilly.

Klokka hadde blitt halv to da jeg satt føttene på perrongen på Manchester Piccadilly og tok rulletrappen ned til metroen for å kjøpe en dagsbillett for både trikk og buss. Jeg hadde betalt £32 for overnatting ved Ibis budget-hotellet på Great Pollard Street, der jeg en rekke ganger tidligere også har hatt base. Selv om det så absolutt er gangavstand dit, valgte jeg å ta Ashton-trikken én holdeplass østover til stasjonen New Islington, som ligger rett ved hotellet, siden jeg tross alt hadde investert i en dagsbillett. Etter å ha fått sjekket inn, gikk turen raskt tilbake med trikken for å treffe en venninne over et måltid ved Wetherspoons-puben ved Piccadilly Gardens, og siden torsdag er ‘Curry Club’ valgte jeg meg en stor Beef Madras som ble skylt ned med en j2o og deretter en pint Strongbow.

Torsdag er stort sett også en dag med et særdeles tynt kamputvalg, og selv om jeg denne torsdagen fant en håndfull kamper i den engelske pyramiden, var halvparten av de kamper som involverte reservelag. I NWCL banedeler imidlertid St. Helens Town med Prescot Cables mens de fullfører arbeidet med sin egen nye hjemmebane, og et gjensyn med deilige Hope Street hadde nok ikke vært å forakte. I Northern League sto også Durham City oppført som hjemmelag denne kvelden, men de banedeler nå med Consett, hvis nye hjemmebane var så nitrist at jeg nesten mistet livsgnisten fullstendig da jeg gjorde unna det som nok ganske sikkert blir stående som eneste visitt der. Ti ville hester ville ikke kunne dratt meg dit denne kvelden, og selv om St. Helens Town ble vurdert, valgte jeg meg likevel til slutt en ny destinasjon og oppgjøret Royton Town v Dukinfield Town i Manchester League Premier Division.

Etter å ha tatt farvel med min venninne var det etter hvert på tide å vende snuta mot Royton-området helt nord i Oldham, og det var buss nummer 182 som fikk æren av å frakte meg de tre kvarterene til mitt bestemmelsessted, selv om det i sannhetens navn tok noe lenger tid da bussen i perioder stampet i trafikkorken ut av Manchester. Holdeplassen der jeg steg av ligger rett over veien fra puben Carter’s Arms, og det var selvsagt ikke helt tilfeldig, men snarere et resultat av god planlegging. Tanken hadde naturligvis vært å foreta en pitstop her for å innta flytende forfriskninger før jeg spaserte ned til Royton Towns nye hjemmebane som ligger kun fem minutters gange unna, og jeg var nokså sikker på at det der ikke ville tilbys noe slikt.

Royton er en liten by som det er mer naturlig å se på som en nordlig forstad til Oldham, for det er det den i realiteten fremstår som, og de drøyt 20 000 innbyggerne sorterer da også under ‘storbykommunen’ Metropolitan Borough of Oldham. Royton ligger drøyt 2,5 kilometer nord-nordvest for sentrale Oldham, rundt en halv mil sør-sørvest for Rochdale, og en og en kvart mil nordøst for sentrale Manchester. Så sent som på 1700-tallet var det et meget landlig område der de få innbyggerne stort sett drev landbruk, men noen tiår senere hadde man en eksplosjonsartet utbygging og befolkningsvekst, og som så mange andre byer i området ble Royton etter den industrielle revolusjon et et sentrum for tekstilindustrien. På det meste hadde man over 40 bomullsspinnerier – noen av de blant landets største – som var arbeidsplasser for over 80% av stedets befolkning, og på det meste sto Royton og Oldham alene for 13% av verdens produksjon. Byens siste bomullsspinneri stengte i 1998, men noen av de store byggene er fortsatt å se, og et av de skulle gi et interessant bakteppe for kveldens kamp.

Etter å ha overlevd de lokale stamkundenes skepsis og slukket tørsten med en pint, tenkte jeg å benytte anledningen til å ta en aldri så liten spasertur ned til Oldham Athletics hjemmebane Boundary Park. Den ligger nemlig kun fem minutters ytterligere gange nedover Broadway, så jeg var jo omtrent halvveis dit da jeg passerte innkjørselen til Oldham Academy North, der kveldens kamp skulle spilles. Et par minutter senere svingte jeg til venstre inn Hilbre Avenue og så foran meg den nye tribunen som nå endelig har kommet på plass. Ved mitt besøk på Boundary Park i oktober 2011 hadde man fortsatt kun tribuner på tre av sidene, etter at den gamle Lookers Stand hadde blitt jevnet med jorden. Nå er den nye og moderne North Stand på plass, og det var derfor jeg ville svippe innom for å ta en ny kikk. Jeg må innrømme at de gamle, slitne fasaden til hovedtribunen på motsatt langside fortsatt besørget mer attrå hos undertegnede, og jeg registrerte at Boundary Park også fortsatt har et sett med flotte, klassiske flomlys som jeg håper det ikke finnes planer om å erstatte.

Etter å ha fullført runden rundt Boundary Park var det på tide å ta seg tilbake til Oldham Academy North, der det skulle være kampstart klokka 19.45, og som navnet røper så er dette ganske riktig en bane som ligger tilknyttet en nybygget utdanningsinstitusjon. Jeg liker jo ofte å ankomme tidlig, men med det i tankene mistenkte jeg at det ikke ville være særlig ramme rundt kampen, og dette viste seg å stemme da jeg fant frem til adkomsten som faktisk gikk via en av skolebygningenes korridorer, der jeg registrerte at hjemmelagets garderobe for anledningen var det som normalt er skolens jentegarderobe. Inne bak en slags skranke i inngangspartiet satt en klubbrepresentant som bekreftet at det bare var å følge korridoren som ganske riktig ledet ut til banene på baksiden, og det var ikke akkurat med vann i munnen at jeg speidet ut over kveldens kamparena.

Jeg har jo en stund hørt ‘skrekkhistorier’ om såkalte caged grounds som gjør sitt inntog i de britiske fotballpyramidene, og fotballbanen her er en slik – gjerdet inne med et nettinggjerde slik at publikum på innsiden må stå langs sidelinjen uten noe som helst av tribunefasiliteter. Det skulle etter hvert vise seg at mange av de lokale fremmøtte valgte å stå på utsiden av gjerdet, ved siden av inngangen der de kunne stå på toppen av en liten mur og se kampen fra elevert posisjon. Banens underlag er tidsriktig men usjarmerende kunstgress, og om det ikke hadde vært for et interessant bakteppe hadde jeg ganske sikkert følt at jeg hadde funnet en ny utfordrer til Consett om tittelen ‘kjipeste besøkte anlegg’ på step 7 og over. Da det nærmet seg kampstart fikk vi da også beskjed om at man ville ha publikum over på bortre langside eller utenfor gjerdet, og da forsvant jo også dette bakteppet om man da ikke ville stå på utsiden. Man skal ikke være altfor kresen på dette nivået, og det er sikkert et funksjonelt sett glimrende anlegg for klubbens behov, men jeg var nå litt usikker på om jeg hadde gjort et riktig valg.

Royton Town ble stiftet som et bedriftslag for firmaet Stotts Benham, og tok dagens navn i 1985. De spilte i Rochdale Alliance Premier Division, der de var ubeseiret i over to og et halvt år da de i 1994 tok steget opp i Lancashire Amateur League. På tre år spilte de seg opp fra Division Two til Premier Division, men problemer med deres daværende hjemmebane førte til at de ble degradert. Etter å ha funnet en ny hjemmebane var de snart tilbake, og i 2001 tok de plass i Manchester League, der de vant Division One i sin debutsesong og rykket opp til Premier Division, der de fortsatt oppholder seg. Dette er altså non-leagues step 7, eller nivå 11 totalt om man vil, og Royton Town vant denne ligaen i 2004. Siden den gang har de vekslet mellom å kjempe i toppen og å slite i bunnen, men forrige sesongs andreplass bak vinneren Prestwich Heys var deres beste sesong siden den nevnte ligatriumfen.

Kveldens gjester var Dukinfield Town, som har enda lenger fartstid i denne ligaen, men ingen av de virker vel spesielt interesserte i å ta steget opp i NWCL. Den eneste søkeren forrige sesong var jo ligavinner Prestwich Heys som nå har tatt det nevnte steget opp, og uten at jeg kjenner de andre klubbene og deres hjemmebaner, er det vel kanskje heller ikke altfor mange av de som ville oppfylt kravene til spill på step 6. Før vi ble gjetet over på bortre langside med beskjed om å stille oss bak sperrebåndene, hadde jeg støtt på en groundhopper som dro kjensel på meg, uten at jeg nå er i ferd med å huske hans navn, og han ble igjen oppsøkt av en annen groundhopper han kjente. Den kanskje eneste naturlige kandidaten til å søke var jo Rochdale Town som på kontroversielt vis ble degradert fra NWCL til nettopp Manchester League i sommer. Men…

Rochdale Town ble altså som sagt degradert etter at man mente å ha funnet mangler ved det som var en av undertegnedes favoritt-arenaer i NWCL, og klubben hevdet at det kun dreide seg om en manglende lås på et toalett, mens motparten hevdet det kun var en av flere mangler som hadde blitt påpekt. Rochdale Town anket avgjørelsen, men tapte, og ble erstattet av nok en flunkende ny klubb i form av City of Liverpool FC. Jeg var nok blant flere som håpet at Rochdale Town kunne returnere etter en sesong på step 7, men nå kunne de to groundhopperne fortelle triste nyheter som jeg ikke hadde fått med meg, og som gikk ut på at klubben kun et par dager tidligere hadde valgt å legge ned driften.

Vel, det var uansett en avsporing, og også ved Oldham Academy North var det på tide å rette oppmerksomheten mot det som skjedde ute på gressmatta – unnskyld, 4G-matta – der spillerne nå var kom spaserende gjennom åpningen i nettinggjerdet og tok seg ned på banen for å starte kveldens kamp. Det er vel også på sin plass å nevne at Royton Town sto med 1-1-1 på de tre første ligakampene mens gjestende Dukinfield Town sto med 1-0-2, og mine samtalepartnere mente det virket noe usikkert denne sesongen, men tippet at Royton Town igjen vil kunne være å finne i det øvre sjiktet av tabellen.

Det var en jevn start på kampen, og selv om det var en og annen sjanse og halvsjanse begge veier, var det foreløpig noe som manglet helt der fremme. Jeg har jo dessuten tidligere uttrykt hvordan jeg føler at det fort kan bli litt tamt og ‘pent og pyntelig’ på kunstgress, og det var også en følelse jeg sto med denne kvelden. En annen følelse jeg sto med var at det lå et mål i lufta og at det etter hvert virket som om hjemmelaget var mest troende til å score det, men til tross for et par muligheter var det fortsatt målløst da dommeren blåste for pause og lagene kunne gå i garderoben. Selv måtte jeg bare vente på at de skulle dukke opp igjen, og uten noe program å lese i, gikk jeg i stedet tilbake til bortre langside for å samtale litt med de to tidligere nevnte groundhopperne.

Andre omgang skulle bli en noe friskere affære, og snaut ti minutter etter pause tok hjemmelaget ledelsen da Jordan Schofield fikk nettkjenning og sørget for 1-0. Det var ikke helt ufortjent, selv om gjestene hadde hengt godt med, men drøyt ti minutter senere doblet Royton Town også ledelsen. Denne gang var det Wayne Dean som fikk kreditert et flott mål, og vi sto vel med en følelse av at kampen var avgjort. Dukinfield yppet seg litt, men hjemmelagets ledelse var vel egentlig aldri alvorlig truet, all den tid gjestene ikke fikk noen redusering, og foran det jeg talte meg frem til å være 46 fremmøtte sikret Royton Town seg alle tre poengene da 2-0 også ble sluttresultatet.

Jeg forlot raskt åstedet og spaserte den korte veien opp til bussholdeplassen der buss nummer 181 snart kom for å plukke meg opp. Drøye 35 minutter senere var jeg tilbake i sentrale Manchester der jeg unnet meg en svipptur innom en pub. Turen gikk deretter innom en kolonial for å kjøpe inn litt snacks som jeg tok med meg på trikken og satt kursen tilbake til hotellet og fant senga. Dagen etter skulle jeg igjen opp til Skottland, så etter å ha lest litt i min medbragte bok var det nok greit å få seg litt søvn.

 

 

English ground # 358:
Royton Town v Dukinfield Town 2-0 (0-0)
Manchester League Premier Division
Oldham Academy North, 18 August 2016
1-0 Jordan Schofield (55)
2-0 Wayne Dean (66)
Att: 46 (h/c)
Admission: Free
Programme: None
Pin badge: n/a

Next game: 19.08.2016: Dundee v Hamilton Academical
Previous game: 17.08.2016: Linlithgow Rose v Broxburn Athletic

 

More pics

 

 

Torsdag 18.08.2016: En ny kikk på Boundary Park (Oldham Athletic)

Jeg befant meg i det nordlige Oldham, der jeg denne kvelden skulle se Royton Town spille hjemmekamp i Manchester League på sin nye hjemmebane Oldham Academy North, og i den forbindelse hadde jeg etter å ha hoppet av bussen slått meg ned på puben Carter’s Arms – en aldri så liten spasertur fra Oldham Athletics hjemmebane Boundary Park. Den ligger nemlig kun fem minutters ytterligere gange nedover Broadway i forhold til kveldens kamparena, så jeg var jo omtrent halvveis dit da jeg passerte innkjørselen til Oldham Academy North, og valgte derfor å ta en ny kikk.

Et par minutter senere svingte jeg til venstre inn Hilbre Avenue og så foran meg den nye tribunen som nå endelig har kommet på plass. Ved mitt besøk på Boundary Park i oktober 2011 hadde man fortsatt kun tribune på tre av sidene, etter at den gamle Lookers Stand hadde blitt jevnet med jorden. Nå er den nye og moderne North Stand på plass, og det var derfor jeg ville svippe innom for å ta en ny kikk. Jeg må innrømme at de gamle, slitne fasaden til hovedtribunen på motsatt langside fortsatt besørget langt mer attrå hos undertegnede, og jeg registrerte at Boundary Park også fortsatt har et sett med flotte, klassiske flomlys som jeg håper det ikke finnes planer om å erstatte. Og med det, etter fullført runde, forlot jeg Boundary Park og rettet oppmerksomheten mot kveldens kamp.

 

 

Onsdag 17.08.2016: Linlithgow Rose v Broxburn Athletic

Jeg hadde en meget tidlig start denne morgenen, men kom meg opp slik at jeg rakk både dusj og øvrig morgenstell før jeg snek meg ut fra The George et par minutter før klokka slo 07.00. Jeg skulle forlate Desborough med 07.12-bussen til Market Harborough, og heldigvis åpnet Co-ops supermarked over veien allerede klokka sju, og der den lå rett ved siden av bussholdeplassen rakk jeg å stikke innom for å kjøpe inn frokost i form av smørbrød og juice. Etter å ha vurdert en rekke alternativer, hadde jeg omsider latt meg friste nok av et besøk hos Linlithgow Rose til at jeg følte den tidlige starten og lange reisen opp til Skottland var en liten pris å betale. Jeg hadde etter planen kun åtte minutter på meg til å bytte fra buss til tog i Market Harborough, så heldigvis kom buss X10 i rute, og kunne etter omtrent tjue minutter slippe meg av utenfor jernbanestasjonen der.

Uten problem kom jeg meg også på riktig tog og fikk unnagjort den snaut 40 minutter lange etappen opp til Derby. Der var det nesten en halvtime å vente før jeg kunne ta plass på toget som skulle frakte meg så langt som til Haymarket i Edinburgh, og på den fire og en halv time lange etappen kunne jeg også få meg litt mer søvn. Så får det heller være at jeg surret det til da jeg skulle bytte tog for den siste etappen til Falkirk, som jeg hadde valgt som base. De to Falkirk-stasjonene Falkirk High og Falkirk Grahamston betjenes blant annet av tog som går forskjellige ruter mellom Edinburgh og Glasgow, og til tross for at jeg burde husket det etter mitt forrige besøk i Falkirk, klarte jeg nå å blande de to.

Av en eller annen grunn fikk jeg det plutselig for meg at Falkirk High var nærmest min destinasjon, mens det i realiteten var Falkirk Grahamston jeg skulle til. Nå er jo ikke avstanden på noen måte fullstendig avskrekkende, men etter rundt sju timers reise og med drøye tre ukers bagasje å dra på, valgte jeg likevel å benytte meg av en drosjebil som sto rett på utsiden av Falkirk High. Drosjekusken fikk skysse meg til Antonine Hotel, der jeg hadde betalt £35 for overnatting, og jeg ble raskt sjekket inn slik at jeg kunne komme meg ut i byen og få litt mat i skrotten. Haggis sto nå selvsagt øverst på ønskelisten, og rett rundt hjørnet lå Wetherspoons-puben The Carron Works, der jeg valgte meg en porsjon haggis, neeps & tatties før jeg etter hvert satt meg på toget til Linlithgow for å få tid til å utforske et par av den byens puber.

Linlithgow er en by med snaut 20 000 innbyggere, og som ligger tre norske mil vest for Edinburgh. Den ligger nordvest i regionen West Lothian, og er for mange først og fremst kjent for Linlithgow Palace, som var fødested for både James V av Skottland og Mary, Queens of Scots. Her var det allerede på 1100-tallet et kongelig herskapshus som rundt år 1300 av engelske styrker ble erstattet av en festning kjent som The Peel, hvis oppgave var å sikre forsyningsrutene mellom Edinburgh Castle og Stirling Castle. Denne ble angrepet, rasert og erobret av Robert Bruce og hans skotske styrker. Senere ble den delvis ødelagt i en brann på 1400-tallet, før James I av Skottland bygget den opp igjen som bolig for de skotske kongelige. Slottet er i dag en ruin, men også en populær turistattraksjon.

Det er altså masser av historie i Linlithgow, og et lite stykke nord for byen hadde den antoninske mur sin vestlige ende i Bo’ness. Jeg tok vel for meg dette etter mitt besøk ved Falkirk Stadium tilbake i mars, men for ordens skyld så kan jeg gjenta at den antoninske mur var en romersk forsvarsmur som ble påbegynt i år 142 på ordre fra den romerske keiser Antoninus Pius, og som skulle erstatte den langt mer kjente Hadrians mur 160 kilometer lenger sør. ‘Muren’ var tre meter høy og fem meter bred, og strakte seg 63 kilometer over det skotske lavlandet (fra Firth of Clyde til Firth of Forth) som var under piktisk kontroll, og man fikk reist 19 små fort langs muren før den ble oppgitt. I motsetning til den mer kjente Hadrians mur som ble bygget i stein, er mesteparten av den antoniske mur i dag borte, da den var bygget av jord og tre. Jeg skulle gjerne tatt en utflukt til et av stedene man fortsatt kan se seksjoner av den, men nå hadde jeg annet fore.

Linlithgow skal nemlig ha en rekke gode puber, og jeg aktet å sjekke ut et par av disse etter å ha unnagjort den 12-13 minutter lange togturen østover fra Falkirk Grahamston. Første stopp i så måte var The Four Marys, før turen gikk videre til Crown Arms, og etter å ha tømt glasset var det på tide å fortsette mot kveldens kamparena, Prestonfield, der det skulle være avspark klokka 19.00. Det var fortsatt godt over en time til kampstart da jeg ankom, og det er ikke alltid vanlig at klubbene i den skotske junior-pyramiden har klubbhus med bar, men Linlithgow Rose har på utsiden av anlegget sin egen Social Club, som man kaller det nord for grensen, og der slo jeg meg ned med en pint Strongbow som vel kostet meg £3.

Linlithgow Rose ble stiftet i 1889, og er en av de største og mest kjente klubbene i den skotske junior-pyramiden, som jeg for n-te gang vil presisere ikke har noen verdens ting med aldersbestemt fotball å gjøre. Før dagens system med tre regioner, besto den skotske junior-fotballen av seks regioner som hver styrte sitt eget ligasystem, og Linlithgow Rose tok i 1924 plass i West Lothian Junior League, som de vant på første forsøk. Om vi forflytter oss noen tiår frem i tid, var klubben å finne i Edinburgh & District League da de i 1965 vant sin første av fire strake ligatitler i denne ligaen. Snart var de å finne i East Region League, og også der skulle de bli en dominerende kraft, for tittelen i 1975 var den første av det som skulle vise seg å bli ni ligatitler.

Etter den nevnte reformen i junior-pyramiden, har Linlithgow Rose vært å finne i SJFA East Region Superleague, som er en av tre divisjoner på junior-pyramidens øverste nivå (de to andre er toppdivisjonene i SJFA West Region og SJFA North Region). Denne vant de i både 2004, 2007 og 2013. For klubbene i den skotske junior-pyramiden er det likevel Scottish Junior Cup som har vært den gjeveste av alle titler, og den har The Rose vunnet fire ganger (1965, 2002, 2006, 2010), i tillegg til at de har vært tapende finalist tre ganger (1974, 2003, 2013). Fra og med 2007/08-sesongen ble også den skotske FA Cupen åpnet for de tre junior-regionenes respektive tittelvinnere fra foregående sesong, og senere også forrige sesongs vinner av Scottish Junior Cup, og junior-klubbene har til tider slått bra fra seg.

Allerede i denne første sesongen var Linlithgow Rose en av representantene, og tok seg til fjerde runde før de måtte gi tapt for Queen of the South. Det skal i tillegg nevnes at også klubber med lisens både hos ‘junior-forbundet’ SJFA og det ‘ordinære’ skotske fotballforbundet SFA også fikk delta i skottenes FA Cup, men det begrenset seg kun til klubben Girvan, inntil Linlithgow Rose og Banks O’Dee også oppnådde en slik status for et par år siden, og nå altså får delta på fast basis. Det utnyttet The Rose til det fulle sist sesong da de skapte noe bortimot furore og blant annet slo ut ligaklubben Forfar Athletic på bortebane i sin ferd mot femte runde – tilsvarende åttendedelsfinalene. Det måtte en Premiership-klubb til for å slå de ut da de gikk ned med flagget til topps etter tap 2-4 borte mot Ross County etter 1-1 til pause. En heroisk cupinnsats var over, men Linlithgow Rose hadde virkelig satt junior-fotballen på kartet igjen.

I den skotske junior-pyramiden er det imidlertid ikke altfor vanlig med kampprogram, og selv om klubber som Linlithgow Rose trykker opp program til noen av sine større kamper, var det ikke noe slikt denne kvelden, slik at jeg ikke hadde noe program å bla i der jeg nøt min pint i deres godt besøkte social club. Jeg kunne imidlertid registrere at The Rose hadde åpnet sesongen med å tape sine to første kamper, og etter at de var ubeseiret hjemme på Prestonfield hele forrige sesong, var det nok et lite sjokk å tape 1-2 hjemme for Broughty Athletic i sesongpremieren. Det ble fulgt opp med bortetap mot Camelon Juniors, før sesongens første poeng kom med borteseieren over Penicuik Athletic. Det betød at Broxburn Athletic helst burde slås om de skulle holde følge med klubber som Kelty Harts og regjerende mester Bonnyrigg Rose.

De to sistnevnte er de to siste sesongers ligamestre og de to klubbene som endte forrige sesong foran Linlithgow Rose. Broxburn Athletic sto på sin side med 1-1-1 etter de tre første kampene, og selv om hjemmelaget var favoritter, forventet man en tøff kamp mot klubben som endte forrige sesong på 6. plass. Det nærmet seg sakte men sikkert avspark som plutselig hadde blitt fremskutt til klokka 18.45, og jeg gikk for å betale meg inn med de £6 som ble avkrevd for inngang til det som har vært klubbens hjemmebane siden 1949. Siden den gang har det blitt til det som etter manges mening er et av junior-pyramidens beste stadioner, og selv om jeg ved min ankomst hadde hatt et visst innsyn over gjerdet, kunne jeg nå endelig ta en ordentlig og nøyere kikk rundt anlegget.

Jeg kom inn på den ene flanken av den nærmeste kortsiden, og på den kortsiden er det klassisk ståtribune med betongavsatser under åpen himmel. Det er det også på langsiden man får foran seg på høyre side innenfor inngangspartiet, og her er det midt på langsiden også et flott overbygg som gir tak over hodet såfremt man ikke står helt foran. På bortre kortside er det kun en gressbanke bak mål, men et par familier hadde slått seg ned her som om de var på piknik. I hjørnet på denne kortsiden var det tydeligvis også et andre inngangsparti, og kanskje var det også i bruk denne kvelden, for det var åpenbart bemannet av en kar da jeg gikk forbi her.

Anlegget domineres av hovedtribunen på den andre langsiden, og dette er en toetasjes affære som kunne hørt hjemme i Football League. I underetasjen er det garderober, kontorer og den slags, og utenfor her er det hard standing, selv om man nok vil ha noe begrenset utsikt grunnet laglederbenkene rett foran. Andreetasjen entres via trapper på flankene, og byr på sitteplasser i form av 301 plastseter i klubbens rødbrune og hvite farger. Denne ruvende tribunen står midt på langsiden, med ytterligere hard standing på begge sider av denne. Jeg beveget meg igjen over mot den andre langsiden og tok oppstilling på ståtribunen der i påvente av den nå nært forestående kampstart.

Rose startet best, men det gikk et drøyt kvarter før Tommy Coyne hadde den første reelle muligheten med et skudd som ble flott blokkert av bortekeeper Connor Wallace. Etter at Ross Gray hadde på seg ryggsekken og skjøt over, var Coyne igjen på farten med en avslutning som gikk like utenfor stolpen da han nok burde ha scoret. Vi nærmet oss halvtimen da Rose fikk en aldri så liten advarsel i form av et Broxburn-frispark som Kieran Anderson sendte like utenfor, og ytterligere en advarsel kom da Alexander Miller stjal ballen i Rose-forsvaret. Med kun Rose-keeper Richie Barnard mellom seg og målet, forsøkte han å plassere ballen i det bortre hjørnet, men traff stolpen. Hjemmelaget tok kanskje ikke advarselen på alvor, og fire minutter senere fikk de unngjelde da gjestene tok ledelsen.

Kieran Anderson ble spilt gjennom, og Rose-forsvaret virket mer opptatt av å rope på offside enn å følge mannen som satt ballen mellom beina på Rose-keeper Barnard og i mål til 0-1. Ledelsen varte imidlertid ikke lenger enn to minutter, for da dommeren mente at et innlegg ble blokkert med armen av en Broxburn-forsvarer, pekte han resolutt på straffemerket. Tommy Coyne steg frem og utlignet til 1-1 med seks-sju minutter til pause. Nå hadde Rose våknet igjen, men til tross for at de presset på og hadde et par halvsjanser, sto det fortsatt 1-1 da dommeren blåste for halv tid og en rekke supportere strømmet mot utgangen for å unne seg en rask pause-pint i klubbhuset.

En av de var undertegnede, som ble overraskende raskt servert, og etter å ha tømt glasset hadde jeg til og med tid til overs til å teste klubbens paier ved matutsalget øverst på ståtribunen på langsiden. Jeg betalte £1,50 for en scotch pie som var så god at jeg sporenstreks gikk til innkjøp av en til idet spillerne igjen inntok banen og gjorde seg klar for de siste 45 minuttene. De skotske paiene er ofte mye mer “fettete” enn de man blir servert sør for grensen, og jeg har hørt flere mistenke noen av de for å være frityrstekt, men de er stort sett alltid også meget gode. Men nok matblogg, og tilbake til fotballen og det som skjedde ute på Prestonfield-matta.

Hjemmelaget hadde allerede spilt seg frem til et par muligheter da Coyne og Blair Batchelor seks minutter ut i omgangen gjorde forarbeidet for Kevin Kelbie som bredsiden ballen i mål fra 16-meterstreken. Linlithgow Rose hadde snudd kampen og ledet 2-1, og kun en god redning fra Broxburn-keeper Wallace hindret ytterligere scoring da Jack Beaumont fyrte av litt senere. Det gikk mot hjemmeseier, men i kampens siste ordinære minutt ble det drama på Prestonfield. Det spørs om ikke dommertrioen overså en hands i forkant av et angrep som endte med at Broxburn Athletic fikk kriget ballen i mål, men kanskje skjedde rettferdigheten fyllest da linjemannen markerte for offside og målet ble annullert. På overtid ble et frispark fra Beaumont stoppet av Broxburn-keeper Wallace, og dermed endte det 2-1.

Linlithgow Rose tok altså sin andre strake seier, og det var som sagt viktig om de hadde intensjoner om å henge med tabelltoppende Kelty Harts, som også hadde vunnet denne kvelden og som nå sto med fire seire av fire mulige. Etter å nok en gang ha sjekket togavgangene tilbake til Falkirk, forkastet jeg tanken om å slå meg ned med en siste pint før jeg dro, og gikk i stedet tilbake mot stasjonen med håp om å rekke toget jeg hadde blinket meg ut. Det rakk jeg med et par minutters margin, og tilbake i Falkirk valgte jeg å sjekke ut sportsbaren Sportsters, uten at det skulle vise seg å være noen direkte glimrende avgjørelse.

Jeg forsto nemlig raskt at det denne kvelden hadde stått ‘Champions’ League kvalifisering på menyen, og her krydde det av utskudd med Celtic-sympatier som hadde møtt opp for å se de motbydelige grønn-hvite på TV. Jeg hadde jo selvsagt registrert med voldsom skadefryd at de til spott og spe hadde tapt det første oppgjøret mot lille Lincoln Red Imps fra Gibraltar, men det ble snart klart for meg at det ikke var håp om noen reprise denne kvelden, og etter å ha tømt glasset forlot jeg bermen for å trekke meg tilbake til hotellet. Der unnet jeg meg i stedet en siste forfriskning i hotellbaren før jeg fant senga etter en lang dag.

 

 

 

Scottish ground # 13:
Linlithgow Rose v Broxburn Athletic 2-1 (1-1)
SJFA East Region Superleague
Prestonfield, 17 August 2016
0-1 Kieran Anderson (37)
1-1 Tommy Coyne (pen, 39)
2-1 Kevin Kelbie (52)
Att: 282 (h/c)
Admission: £6
Programme: None
Pin badge: n/a

Next game: 18.08.2016: Royton Town v Dukinfield Town
Previous game: 16.08.2016: Desborough Town v Leicester Nirvana

 

More pics

 

 

Tirsdag 16.08.2016: Desborough Town v Leicester Nirvana

Også i sør kan de når de vil, og det nøt jeg godt av da jeg etter å ha våknet i Gillingham gikk over veien for å innta en full english breakfast på Medway Cafe, der jeg valgte meg en herlig variant som inneholdt både black pudding og bubble and squeak. Etter en slik knallstart på dagen var jeg klar til å legge ut på dagens reise, og en gang mellom klokka ti og halv elleve forlot jeg Balmoral Guest House og krysset over til togstasjonen i Gillingham for å sette meg på toget til London St. Pancras. Den turen tok rett i overkant av tre kvarter og var første etappe på en dag som tidlig hadde sett frem til som et forventet høydepunkt – uavhengig av hvem jeg valgte meg av de to destinasjonene som det lenge sto mellom.

Det var en rekke alternativ som ble sterkt vurdert, men det ble nokså tidlig klart at det sto mellom Halstead Town v Newmarket Town i ECL Division One og Desborough Town v Leicester Nirvana i UCL Premier, og jeg hadde lenge store problemer med å velge mellom de to. Jeg tenkte kanskje min venninne i Coggeshall hadde lyst på besøk, og hun har siden sist flyttet til Colne Engaine som ligger like utenfor Halstead, men hun ville denne uken være bortreist på ferie, og uten henne virket det nokså problematisk med overnatting i Halstead. Prisene i området var temmelig stive, og det var åpenbart også en utfordring å ta seg tilbake til rimeligere områder etter kamp. Da jeg kunne booke overnatting for rimelige £35 sentralt i Desborough, var det derfor medvirkende til at det til slutt ble tur til Northamptonshire.

St. Pancras kan som jeg tidligere har vært inne på være en litt forvirrende stasjon, der de forskjellige selskapene har avgang fra forskjellige deler av stasjonen, men en rutinert ringrev med mange års reising bak seg i Storbritannia visste nå selvsagt hvordan man skulle ta seg fra det nedre nivået brukt av Southeastern Trains til det øvre nivået som benyttes av East Midlands Trains. Mon tro om det ikke var toget mot Corby som klokka 12.01 forlot perrongen i henhold til ruteplanen, og 58 minutter senere kunne jeg stige av i Kettering og bevege meg mot busstasjonen. Med over tre ukers bagasje å slepe på, var jeg lite lysten på det som skulle være 12 minutters gange opp til holdeplassen der bussen til Desborough skulle plukke opp, og jeg valgte derfor å unnagjøre også denne lille etappen med buss – ikke minst siden jeg fant en passende buss fra samme selskap.

Bussen fra Stagecoach Northamptonshire kom snart, men sjåføren klarte tydeligvis ikke helt å finne ut av hvordan han skulle klare å gi meg en billett som med et bussbytte dekket meg helt opp til Desborough, og han endte opp med å bare vinke meg på med beskjed om at jeg kunne betale på neste buss. Som sagt så gjort, og etter noen få minutter takket jeg sjåføren og steg av litt lenger inne i sentrum ved byens knutepunkt for rutebiltrafikken. Etter å ha orientert meg frem til riktig holdeplass kom jeg meg også på buss nummer 19 og kjøpte en enkeltbillett til Desborough, der jeg altså hadde bestilt overnatting ved puben The George. Når holdeplassen har fått navn etter puben (noe som ikke er helt unormalt i UK), skjønner man at den er like på utsiden, og sånn sett var det beleilig for undertegnede da jeg etter en liten halvtime kunne stige av.

Desborough er en by med drøyt 10 000 innbyggere, og den ligger i det nordlige Northamptonshire, midt mellom Kettering og Market Harborough. Nærmere bestemt er man her åtte kilometer nordvest for Kettering og samme avstand sørøst for Market Harborough, og for øvrig er man også åtte kilometer sørvest for Corby. Desborough vokste frem rundt tekstilindustrien med sine spinnerier og veverier, og på 1800-tallet spesialiserte man seg her på silke. I 1857 kom jernbanen til byen, men stasjonen ble dessverre nedlagt i 1968, og det var derfor jeg nå altså var avhengig av buss. Ellers forbindes ofte byen med sine sterke forbindelser til Co-op bevegelsen, og i byens nordlige utkant finnes nå litt lett industri.

Da jeg hoppet av bussen var det fortsatt et lite kvarter til innsjekking klokka 14.00, så jeg hadde tid til å unne meg en aldri så liten røykepause (ja, jeg skal prøve å slutte igjen) før jeg raskt ble sjekket inn og kunne installere meg og slappe av litt på rommet. Jeg ivret imidlertid meget etter å spasere opp til kveldens kamparena for å ta en kikk på Desborough Towns hjemmebane Waterworks Field, og siden det for øyeblikket ikke virket å være matservering ved hverken The George eller The Oak Tree rett ved siden av, valgte jeg å la smørbrød fra Co-op-sjappa tvers over veien gjøre nytte som en slags middag som ble inntatt mens jeg trasket oppover Gold Street, som snart endret navn til Braybrooke Road før jeg skimtet de flotte flomlysene foran meg oppe i bakken.

Dessverre kom jeg meg ikke inn på anlegget, slik at jeg måtte nøye meg med en kikk gjennom gjerdet, men det jeg så sørget ikke for å dempe min iver i forkant av kveldens kamp – snarere tvert imot! Men jeg måtte altså smøre meg med tålmodighet der jeg returnerte til The George for å slå i hjel litt tid med en pint eller to og litt lesing i både Non-league Paper og en medbragt bok. Jeg hadde egentlig også vurdert en kjapp busstur tilbake til Rothwell, som bussen hadde kjørt gjennom tidligere, for å ta en kikk på Cecil Street, som var hjemmebane for den ikke lenger eksisterende klubben Rothwell Town, men etter å ha vært i kontakt med min groundhopper-kollega Jim McAlwane hadde jeg fått beskjed om at det ikke var verdt bryet fordi den nå dessverre har blitt jevnet med jorden.

Jim hadde også tenkt seg til Desborough denne kvelden sammen med sin bedre halvdel Sharon, og hadde gitt signal om at han ville ankomme tidlig, men ga nå beskjed om at vi i stedet ville treffes på stadionet. Etter hvert var det på tide å igjen spasere dit opp, og selv om det fortsatt var nesten halvannen time til avspark da jeg ankom, var det nå aktivitet der slik at jeg i hvert fall fikk entret klubbhusets bar utenfor inngangspartiet som fortsatt ikke var bemannet. Innenfor satt klubbrepresentanter opptatt med å stifte kveldens kampprogram, og jeg betalte £1 for et eksemplar der midtsidene falt ut idet jeg mottok det. Jeg fikk et nytt eksemplar med samme resultat, og ‘programselgeren’ ga en av sine kollegaer en humoristisk reprimande der han undret seg om kraften hadde forlatt armene hans med årene, hvorpå vedkommende svarte med et glis at det var fordi kveldens program var så tykt.

Fullt så tykt var det kanskje ikke at akkurat det skulle være noe problem, men de 28 sidene inneholdt en god del interessant lesning som jeg fordypet meg i mens jeg nippet til en pint Strongbow til £2,80. Det var litt rart å tenke på at klubbhuset jeg satt i var en branntomt for noen år siden, for det gamle klubbhuset blant dessverre ned i 2008. De har fått reist et nytt klubbhus, men en mengde troféer, bilder og memorabilia fra klubbens lange historie er tragisk nok tapt for alltid. Heldigvis klarte man i det minste å begrense brannen såpass at den ikke tok med seg de flotte tribuneseksjonene på Waterworks Field, og etter at en klubbrepresentant klarte å rote frem en pin til meg (£2,50), benyttet jeg en røykepause til å stikke hodet innenfor inngangspartiet som nå var i ferd med å åpne.

Desborough Town ble stiftet i 1896, og ble umiddelbart med i Northamptonshire League som hadde startet opp året før. Når man vet at denne ligaen i 1934 endret navn til dagens United Counties League, så skjønner man også at Desborough Town har meget lang fartstid i ligaen, og med unntak av 1945/46-sesongen har de deltatt i samtlige av denne ligaens sesonger siden den gang. I tillegg har de alltid vært å finne i dens toppdivisjon, som de har vunnet ved ni anledninger – 5 mens den het Northamptonshire League, og 4 etter navnebyttet til UCL. Kun Rushden Town har vunnet den flere ganger. Desborough Town har også et noe spesielt kallenavn med opphav i den lokale dialekten, og det er for øvrig ikke bare i fotballsammenheng at man ser “Ar Tarn” bli brukt. For de som fortsatt måtte lure, så er det altså den lokale varianten av ‘our town‘.

Northamptonshire League ble vunnet i 1901, 1902 og 1907, men det var nok 1920-årene som var klubbens virkelige gullalder, da ligaen igjen ble vunnet i 1921, 1924, 1925 og 1928. I 1926/27-sesongen tok de seg også for første og hittil eneste gang til FA Cupens ordinære runder, og borte mot Football League-klubben Doncaster Rovers var de åtte minutter fra å sikre seg omkamp hjemme i Desborough da tåka sørget for at kampen ble avbrutt. Da de senere returnerte til Belle Vue for å prøve igjen vant imidlertid Doncaster Rovers 3-0. Etter andre verdenskrig og det tidligere navnebyttet til United Counties League har de måttet nøye seg med ligatitler i 1949 og 1967, så det er nå en stund siden sist.

Det siste drøye tiåret har de i stedet vært nokså fast innslag på tabellens midtre og nedre del, mens unntaket var en god 2007/08-sesong der de endte på 3. plass samtidig som de triumferte i UCLs ligacup etter finaleseier over Daventry Town. Med klubbens mildt sagt lange historie i denne ligaen, virker det jo selvsagt som om Ar Tarn sier seg tilfreds med tilholdet der og ikke har store vyer om å ta steget videre oppover i pyramiden, og akkurat det fikk jeg vel på nokså kort og konsist vis bekreftet fra en klubbrepresentant som jeg vekslet noen ord med før jeg kikket innenfor inngangspartiet. Og du verden for en perle jeg fikk se da jeg endelig kunne speide utover Waterworks Field!

Anlegget entres på kortsiden der man har klubbhuset på utsiden, og her har man bak mål et flott tribunebygg som er kledd i blått bølgeblikk og gir tak over hodet til de som velger å stå på den såkalte hard standing som finnes her. Ved siden av har man ved inngangspartiet et mindre parti med et noe mer spinkelt overbygg, og når man tar turen over på den venstre langsiden er det også tilfelle her, der et tilsvarende parti strekker seg bortover mot det som altså er anleggets virkelige perle – nemlig hovedtribunen som står midt på langsiden. Jeg ble fortalt at denne herligheten av en hovedtribune skal være satt opp i 1927, og den byr på sitteplasser i form av benkerader i tre. Den er ikke minst også herlig ‘vindskjev’ der taket ‘dupper’ merkbart og merkelig i den ene enden.

Bortsett fra dette er det hard standing som gjelder, og på bortre langside ser man tydelig at man tidligere delte med den lokale cricketklubben. En av karene i inngangspartiet hevdet at det å bli kvitt cricketklubben var noe av det beste som hadde skjedd klubben, men jeg har intet grunnlag for å spekulere i om det skyldes gnisninger de to imellom eller om han kun fastslo at livet var enklere uten en slik banedeling og de begrensninger det kan innebære. Jeg benyttet uansett anledningen til å betale mine £5 i inngangspenger før jeg returnerte til baren for å unne meg ytterligere en pint før kampstart, og jeg fikk dermed litt mer tid til å lese i programmet og ta en ny kikk på divisjonens tabell.

Det var imidlertid i FA Cupen at begge lag hadde startet sin sesong ti dager tidligere, og mens Desborough Town hadde tatt seg videre med borteseier 1-0 over Tring Athletic, hadde Leicester Nirvana takket for seg og røket ved første hinder etter 1-2 hjemme mot Dunkirk. I ligaen hadde Ar Tarn startet med seier 2-0 over Kirby Muxloe og tap 1-3 for sterke Yaxley – begge på bortebane. Også kveldens gjester hadde startet med en seier og ett tap, og hjemmefolket var optimistiske med tanke på mulighetene for tre poeng denne kvelden, for en av de spådde også at hjemmelaget kan vise seg å gå mot en sesong som er bedre enn på mange år. Og for ordens skyld; Leicester Nirvana er identisk med klubben som frem til i fjor het Thurnby Nirvana, og som i 2008 var et resultat av en sammenslåing mellom de to klubbene Thurnby Rangers og…Leicester Nirvana. Så de har altså tatt navnet til en av de opprinnelige klubbene.

Det nærmet seg avspark, og Jim og Sharon hadde også ankommet da jeg tok meg ut på tribunen. Som Leicester-jente og Leicester City-fan var det tydeligvis naturlig for Sharon å holde med Leicester-klubben, som for meg imidlertid fremsto på en måte som gjorde at jeg mistenkte at de kan være en slags etnisk klubb. Det var Jim som først luftet denne idéen, for på lagoppstillingen var det vel kun ett eller to anglosaksiske navn, men nå er jo også Leicester en by der hvite briter nå utgjør en minoritet, så kanskje var det bare et naturlig bilde på Hamilton-området av Leicester, der de er fra..? Uansett var vi ikke like sikre på hjemmeseier som det min tidligere samtalepartner hadde vært, for selv om de skal ha fått helt nytt trenerteam i løpet av sommeren, var Nirvana klubben som i fjor endte på andreplass bak AFC Kempston Rovers.

Det var ikke akkurat noe fyrverkeri av en første omgang vi fikk se, for til tross for en del finspill og flere lovende angrep, skjedde det ikke stort foran målene, og det var heller ikke en eneste skikkelig sjanse å skrive hjem om. Spesielt hjemmekeeper Chris Jones kunne nesten like gjerne ha tilbragt første omgang med en pint i klubbhusets bar, for han var totalt arbeidsledig da gjestene aldri var i nærheten av å true målet hans. I motsatt ende skapte i hvert fall Ar Tarn et par halvsjanser, men etter en nokså kjedelig omgang gikk spillerne i garderoben på stillingen 0-0, og jeg benyttet anledningen til å hente meg en ny pint.

Det måtte nesten bare ta seg opp etter pausen, og Desborough-manager Chris Bradshaw hadde kanskje sagt noen velvalgte ord i garderoben, for hjemmelaget begynte snart å dominere og virket nok litt skarpere enn før hvilen. Det lå et mål i luften, og et kvarter ut i omgangen kom det etter et hjørnespark. Inne i feltet var ballen sist innom beinet til forsvareren Leo Adams før den fant veien til nettmaskene. 1-0, og vertene kunne fort doblet ledelsen, men Nirvana-keeper Tasiwa Nyambiya leverte et par gode redninger – ikke minst på et godt slått frispark fra Dan Grainger som han fikk slått i stolpen. Ar Tarn virket egentlig aldri truet, og rodde til slutt i land en fortjent 1-0-seier som kunne vært større.

Nå kunne nok Desborough Town se frem mot helgen og FA Cup-oppgjøret mot London Colney med selvtillit, og jeg tenkte som så at det forhåpentligvis ville dukke opp flere tilskuere enn de 64 betalende som hadde besøkt Waterworks Field denne kvelden. Det gjorde det kun marginalt (76), og dessverre fikk de også se Ar Tarn ryke ut av FA Cupen, men man får håpe at de kan få litt bedre grep om det lokale publikum om de leverer stabilt gode resultater, og således er det jo gledelig å se at de ser ut til å ha fått en finfin start på ligasesongen. Dessverre fikk jeg også inntrykk av at majoriteten av byens fotballinteresserte er av typen som heller støtter storklubber fra andre deler av landet (eller for den saks skyld kontinentet), om man skal dømme ut fra antallet nolduser jeg så sprade rundt i drakter fra Manchester- og London-klubber, og til og med spanske og tyske innslag…for ikke snakke om karen som hadde valgt seg en Argentina-drakt som for ikke altfor mange år siden antagelig ville kunne fått ham lynsjet på byens torg.

Kanskje hadde man i hvert fall den gang litt mer av det som kalles integritet (ja, det har kanskje blitt et fremmedord, men dagens ungdom får i så fall slå det opp). Uansett, jeg tok farvel med Jim og Sharon som straks satt seg i bilen, og etter et raskt glass takket også jeg for meg og ønsket oppriktig lykke til denne sesongen. Deretter var det bare å traske tilbake ned til The George, der jeg unnet meg det som skulle være en siste pint mens jeg så OL-sendinger sammen med en hyggelig gruppe av det som åpenbart var stamgjester. Jeg hadde en meget tidlig start dagen etter, men det var faktisk så hyggelig at jeg lot meg friste til påfyll i glasset. Etter å ha sett britene nok en gang herje fullstendig i den olympiske sykkelvelodromen var det dog på tide å si god natt og trekke meg tilbake for å få noen timer på øyet.

 

 

English ground # 357:
Desborough Town v Leicester Nirvana 1-0 (0-0)
United Counties League Premier Division
Waterworks Field, 16 August 2016
1-0 Leo Adams (61)
Att: 64
Admission: £5
Programme: £1
Pin badge: £2,50

 

Next game: 17.08.2016: Linlithgow Rose v Broxburn Athletic
Previous game: 15.08.2016: Chatham Town v Tooting & Mitcham United

More pics

 

 

 

Mandag 15.08.2016: Chatham Town v Tooting & Mitcham United

Ny uke og ny muligheter; noe som i mitt tilfelle var ensbetydende med en nye uke med kamp hver dag. Denne mandagen hadde jeg imidlertid alt annet enn hastverk, og etter å ha forsynt meg av Travelodge-hotellets frokostbuffet kunne jeg returnere til rommet for å slappe av litt på senga med en medbragt bok. Det var ikke før rundt klokka halv tolv at jeg sjekket ut og gikk de få meterne til Rugby stasjon for å ta plass på 11.53-toget til London Euston. Da jeg ankom metropolen traff jeg mot alle odds en kjenning utenfor Euston stasjon. Min gamle Reading-kompis Rob skulle i et møte rett ved Mornington Crescent tube-stasjon, og jeg takket ja til en rask pint i nærheten der, selv om det betød at jeg måtte slepe med meg bagasjen på en liten omvei. Etter et kort men trivelig treff var det på tide å fortsette min ferd mot Kent, og latsabben i meg fikk gehør for sitt forslag om å ta tuben den korte veien til Kings Cross St. Pancras.

Da jeg vurderte alternativene for denne dagen, var Chatham Town tidlig en favoritt til å få besøk – i konkurranse med bl.a Curzon Ashton, Maine Road og Binfield. To-tre ganger har jeg blitt offer for avlysning hos Curzon Ashton, og Tameside Stadium virket tross alt ikke så flott at jeg ivret spesielt etter å prøve igjen. De har da også en rekke mandagskamper, slik at de ikke minst vil kunne besøkes enkelt senere, og det samme gjaldt for både Maine Road og Binfield. Til slutt var det nok Binfield som kanskje var den største utfordreren, men Hellenic League er ikke blant mine favorittligaer ettersom de har åpnet for det jeg anser som reservelag også i sin toppdivisjon, og bildemateriale røpet at Maidstone Road Sports Ground i Chatham så overraskende sprekt ut, slik at jeg lot meg friste dit.

Jeg hadde vært i kontakt med groundhopperen Mick, som ikke bor spesielt langt derfra, og han var interessert i møtes. Han hadde til alt overmål invitert meg på middag og tilbudt meg skyss til og fra kamp, og det kunne jeg jo ikke si nei til. Da jeg noe forsinket kom meg til St. Pancras og satt meg på et av snøggtogene nedover Kent-kysten, ga jeg beskjed, og da jeg snaut tre kvarter senere unnet meg en røykepause på utsiden av Gillingham stasjon, dukket plutselig Mick opp for å ønske meg velkommen til Kent. Jeg hadde nemlig valgt meg Gillingham som base, og rett rundt hjørnet for stasjonen i Gillingham ligger Balmoral Guest House, der jeg hadde betalt £43,50 for losji. Til tross for Micks protester ville jeg først sjekke inn og få slengt fra meg bagasjen før vi dro av gårde, og jeg tror nok han hadde et poeng når han kommenterte at jenta som sjekket meg inn må være noe av de sprekeste Medway-området har å by på.

Mick benyttet nå anledningen til å vise meg Star Meadow; hjemmebanen til Hollands & Blair, før vi forlot Gillingham og kjørte mot noe mer fasjonable Rochester. Vi slo oss ned på uteserveringen til puben Ye Arrow, med flott utsikt mot Rochester Castle, og koste oss der en halvtimes tid. Deretter gikk ferden hjem til Mick i den lille landsbyen Burham, der hans bedre halvdel Deb nesten hadde middagen klar. Også Micks kompis Brendan hadde kommet til middag, og både han og Mick skulle være med på kveldens kamp. Ute i hagen ble vi sittende og snakke fotball til Deb kom med det som var et herlig måltid, og jeg får bare benytte anledningen til å takke de for fantastisk gjestfrihet som ble satt stor pris på! Etter herremåltidet brøt vi opp og forlot Deb for å ta oss til Chatham og kveldens kamp.

Chatham ligger i det nordlige Kent, der den er en av de fem byene som har vokst sammen til det urbane området som gjerne kalles Medwaybyene, og som sammen har et innbyggertall på rundt 275 000. Rett i overkant av 75 000 av disse skal høre inn under Chatham, som er den midterste av de fem Medwaybyene (fra vest mot øst: Strood, Rochester, Chatham, Gillingham, og Rainham). Fellesnavnet kommer naturlig nok fra elven Medway, og Chatham ligger ved dennes sørlige bredd. Her hadde man allerede i lang tid drevet bygging av båter og krigsskip da det ble anlagt en marinebase som ble sentral i oppbyggingen av den britiske marine på 1500-tallet. Da Chatham Dockyard ble nedlagt i 1984, mistet hele 7 000 mennesker sine jobber og arbeidsledigheten skjøt til himmels, men en revitalisering av område har ført til jobber i andre sektorer, og en rekke av de gamle marinebyggene er i dag gjort om til museer etc.

Charles Dickens bodde i Chatham i sin barndom, fra han var 5 til 10 år gammel (da han flyttet til Rochester), og beskrev det senere som den kanskje lykkeligste perioden i hans barndom. Like ved Chatham Historic Dockyard kan man ved Dickens World foreta en reise i det viktorianske England, og jeg hadde vurdert en kikk innom der før kamp, men nå dukket det jo opp andre planer, og det var uansett ikke spesielt enkelt å finne ut om det faktisk var åpent. Derfor får det bli en annen gang, og nå var det jo uansett fotball jeg hovedsakelig hadde kommet for å se. Med rundt tre kvarter til avspark parkerte vi utenfor Chatham Towns hjemmebane og kunne betale oss inn med £9 hver, samtidig som jeg selvsagt sikret meg et eksemplar av kveldens kampprogram mot et bidrag på ytterligere £2.

Det virker å være en del forvirring knyttet til klubbens tidligste dager, for mens noen kilder oppgir stiftelsesåret å være 1894, operer andre med 1882, og det er på det rene at en Chatham FC startet opp på sistnevnte tidspunkt etter en sammenslåing av klubbene Rochester Invicta og Royal Engineers Band. Det er også et uomtvistelig faktum at denne klubben gjorde seg kraftig bemerket i FA Cupen i 1888/89-sesongen, og mye tyder på at dette er samme klubb som i dag heter Chatham Town, mens navnebyttet synes å ha skjedd like etter andre verdenskrig, da de igjen slo seg sammen med den lokale klubben Shorts FC. Det nevnte FA Cup-eventyret endte først i kvartfinalen (som den sesongen, grunnet en rekke kvalifiseringsrunder, faktisk bare var tredje ordinære runde), og deres vei til kvartfinalen tvang faktisk FA til å gjøre visse regelendringer.

Chatham spilte den gang på en stor, åpen plass kalt Great Lines, og denne var eid av det militære. Det var medvirkende til at man ikke kunne ta inngangspenger, og artikler fra datidens lokale aviser forteller om tilskuermasser på over 20 000 som kom for å se FA Cup-kampene mot Nottingham Forest og West Bromwich Albion. Etter to uavgjorte kamper mot Forest, ble den tredje kampen spilt på nøytral grunn på den kjente cricketarenaen The Oval i London, og der seiret Chatham 3-2. Til tross for hjemmebanefordel i kvartfinalen, fikk de imidlertid en skikkelig leksjon av WBA, og de fikk 1-10 i sekken av det som tross alt var et av de ypperste topplagene på den tiden.

Det var etter dette at FA bestemte at alle kamper i FA Cupen må spilles på inngjerdede arenaer, der man kunne ta inngangspenger som skulle deles med bortelaget, så man kan si at Chatham har vært med å forme reglementet. Denne erfaringen var da også bakgrunnen for at klubben valgte å flytte på seg, og i 1890 flyttet de inn på dagens Maidstone Road Sports Ground. Chatham Town var med å stifte både Kent League og Southern League, og vekslet mellom spill i de to. Det er kanskje naturlig at det ble best troféfangst i Kent League, som ble vunnet fem ganger i perioden frem til siste halvdel av 1920-årene. Denne utgaven av Kent League opphørte å eksistere i 1959, og Chatham Town var da med å stifte Aetolian League, der de våren 1964 ble den siste vinneren før denne ligaen slo seg sammen med London League og ble til Metropolitan League. Der ble Chatham Town i fire år til, før de de i 1968 tok plass i den nye Kent League, som hadde gjenoppstått to år tidligere.

De har etter hvert plusset på med ytterligere fem titler i denne versjonen av Kent League (som er identisk med det som i dag er Southern Counties East League), og en av disse kom i en periode midt på 1970-årene da de spilte noen sesonger under navnet Medway FC. Det skal ha vært etter et ‘forslag’ fra lokale myndigheter, men det var tydeligvis ingen suksess, og de var snart tilbake under navnet Chatham Town. De prøvde seg også igjen i Southern League i 1980-årene, men de merket raskt at tilskuertallene ble svekket med færre lokaloppgjør, og med tosifrede tilskuertall havnet de også snart i økonomiske vansker. Således var det på det tidspunktet kanskje ikke noen krise at de våren 1988 endte sist og måtte returnere til Kent League.

Der slet de igjen umiddelbart, men etter å ha få bygget fra bunnen igjen var de snart tilbake i toppen, og de tok et foreløpig siste farvel med Kent League (nå altså SCEL) ved å vinne tittelen i 2001 og igjen rykke opp i Southern League. Etter fem sesonger ble de flyttet over til Isthmian League, der de har blitt flyttet mellom Division One North og Division One South, men uansett hvilken av de divisjonene de har befunnet seg i, har de i samtlige sesonger hittil vært å finne midt på eller som oftest på nedre halvdel av tabellen. Siden opprykket i 2001, er faktisk 10. plassen i 2009 deres bestenotering. De er nå tilbake i den sørlige av Isthmian Leagues to divisjoner på dette nivået, og om man ser på Themsen som en naturlig grense, kan man vel si at det nok er der de hører hjemme.

Maidstone Road Sports Ground har som nevnt vært klubbens hjemmebane siden 1890, og til tross for at den har gjennomgått store forandringer siden den gang og på ingen måte fremstår som så gammel, var den en meget positiv overraskelse for undertegnede. Inngangspartiet er i det ene hjørnet, og på kortsiden rett foran oss så vi klubbhuset og dets tilhørende tribunefasiliteter som ble reist så sent som i 1996. Her fant vi inngangen til klubbhusets bar, der vi gikk for å innta forfriskninger, men jeg kunne snart se at man på utsiden har noen trinn med klassisk ståtribune som strekker seg nesten hele banens bredde; komplett med flotte rødmalte bølgebrytere. På høyre hånd sett herfra har man anleggets største tribune på langsiden ‘Bournville Avenue side’, og her hadde man tidligere både sittetribune og ståtribune, men det er nå en stor sittetribune med benkerader til å hvile akterspeilet på.

Motsatt langside kalles ‘Cemetery side’; ganske naturlig da man har en stor kirkegård som nærmeste nabo på denne siden. Begge langsidene hadde for øvrig tidligere tribuner i tre som ble erstattet i 1950-årene, og også på ‘Cemetery side’ er det nå sitteplasser som gjelder på en tribune som er noe mindre enn sin motpart på motsatt langside, men som har plastseter i stedet for benkerader. Ellers er det hard standing som gjelder rundt anlegget, og det er ikke minst tilfelle på bortre kortside, der det ikke finnes noe av tribunefasiliteter. Imidlertid var området bak mål åpenbart en populær dumpingplass for diverse avfall, og om argumentet fra forbund og ligaledelse er at man kan bruke det som ammunisjon, man kan jo bare undre seg over forbundet mot flasker og glass på tribunene når det ligger hauger av murstein, betongklumper og det som verre er kun noen få meter unna.

Isthmian League hadde startet opp først to dager tidligere, og Chatham Town hadde startet sin ligasesong i Division One South med 0-0 borte mot Three Bridges. Nå var det Tooting & Mitcham som skulle gjeste Maidstone Road Sports Ground, og de hadde også nøyd seg med ett poeng etter 1-1 hjemme mot Herne Bay. Man kan jo tenke seg at det vil kunne bli en langt mer åpen divisjon denne sesongen, etter at Folkestone Invicta vant en suveren tittel forrige sesong og omsider rykket opp igjen, og det vil være en rekke lag som har ambisjoner om å være med i kampen om tittel, opprykk eller playoff. Mick mente at kveldens gjester var blant de som vil kunne ha slike forhåpninger, og han er ikke den første jeg har hørt si akkurat det. Samtidig vil nok klubber som Dorking Wanderers og Hythe Town være sugne på å hevde seg igjen, og det samme tror jeg min egen lille ‘dark horse‘ Hastings United vil være.

Hva så med Chatham Town? Vel, mens vi koste oss med en pint, vekslet jeg noen ord med en hjemmesupporter, og mens man kanskje skulle tro at de igjen var fornøyd med å holde nedrykkssonen på betryggende avstand, håpet i hvert fall han at man denne sesongen også kunne ta seg opp på øvre halvdel av tabellen. Jeg fikk også sikret meg en pin til min samling, og etter å ha betalt de £3,50 stusset jeg dog litt over at det var en noe merkelig logo som i hvert fall ikke er identisk med den man nå benytter seg av. Uansett, det nærmet seg avspark, og vi tok en runde rundt anlegget. På min runde traff jeg den notoriske gjerrigknarken Howard, en groundhopper fra Nottingham som hadde tatt seg råd til en tur sørover. Det var selvsagt fordi han hadde gjort et kupp med Megabus, og han skulle også ha nattbussen fra London til Penzance etter kamp, da han hadde betalt utrolige £1 for en billett helt dit ned!

Gjestene hadde med seg en del supportere som skapte liv og røre, og også på banen var det The Terrors som startet best. Etter ni og et halvt minutt tok de ledelsen da den gode høyrekanten Jordan Roberts ble spilt fri og fant Danny Bassett som fra rundt 16-meteren på sin side fant nettmaskene nede i bortre hjørnet. 0-1, og The Terrors fortsatte å presse på. Jordan Roberts hadde allerede testet hjemmekeeper Henry Newcombe da han ti minutter etter scoringen doblet ledelsen med et fantastisk mål. Han mottok ballen på midtbanen, dro av en mann og avanserte noe før han upresset fikk legge an og sende i vei et herlig skudd som suste inn i det høyre krysset. Keeper Newcombe kunne nok ikke lastes, men Chatham-manager Tony Beckingham vil nok ha stilt spørsmålstegn ved hvor enkelt Roberts fikk boltre seg.

Det var først nå Chatham Town virket å våkne til liv, men de hadde nå en voksen oppgave foran seg. Ricky Gundry spilte gjennom Aaron Rhule, men hans skudd gikk rett på Terrors-keeper Matt Pierson. I motsatt ende forsøkte Danny Bassett seg på en reprise av sin tidligere scoring, men Newcombe ryddet opp, og med snaut to minutter til pause fikk The Chats sin redusering. Et flott innlegg ble stusset videre av Ricky Gundry, og Ade Yusuff fikk headet inn 1-2. Første omgang var en underholdende affære, og Chatham Town hadde nå fått blod på tann der de spilte seg frem til flere sjanser og halvsjanser. Hjemmefolket ropte også på straffe da Aaron Rhule gikk i bakken i duell med Terrors-keeperen seks-sju minutter før pause, men da lagene gikk i garderoben sto det fortsatt 1-2.

Det virket for øvrig som om Chatham Towns beslutning om å spille sine hjemmekamper i midtuken på mandag kveld denne sesongen kan vise seg å være en god idé som kan betale seg – i hvert fall om tilskuertallet denne kvelden legges til grunn. 241 ble senere korrigert til 239, men det må sies å være bra for en mandagskveld når vi vet at man ved kun fem anledninger trakk over 200 tilskuere forrige sesong. Noen ganger nytter det å tenke litt i nye baner, og det sier seg selv at man kanskje kan trekke en og annen ekstra tilskuer innenfor portene når hjemmekampene ikke kolliderer med hjemmekampene til lokale klubber som Gillingham og Maidstone United. Pausen ble for vår del ellers benyttet til å hente påfyll av forfriskninger fra baren før vi tok oppstilling i påvente av andre omgang.

Etter at de første 45 minuttene hadde bydd på god underholdning, var det etter pause mer tråkige saker som ble levert. Det ble med en halvsjanse til Chatham Town og Yusuff før det tok seg opp litt igjen det siste kvarteret. Vertene hadde nok frem til det vært det minst svake laget etter pause, og således var det sett ut fra andre omgang kanskje litt ufortjent da bortelaget økte til 1-3 i det 77. minutt. Det var en svak klarering fra midtstopper Abdul Lyoubi som førte til at Billy Dunn fikk kontrollert ballen og sendt i vei et skudd som endret retning i Chats-spiller Junior Kaffo. Med keeper utspilt gikk ballen i mål, det sto 1-3, og man sto med en følelse av at det var avgjørelsen som falt. Det skjedde deretter lite foran målene før Ricky Gundry på overtid headet inn reduseringen til 2-3 på et frispark fra Austin Edwards.

Det var fortsatt tid for The Terrors til å gjenopprette tomålsledelsen, men et skudd fra innbytter Leon Lalor-Dell ble reddet på streken av en Lyoubi som på en måte gjorde opp for sin tidligere feil.  Gjestene fra sør-London virket nå uansett mest opptatt av å drøye ut tiden, og manager Frank Wilson og hans gutter kunne omsider juble over tre poeng da dommeren til slutt blåste av med 2-3 som sluttresultat. Gjerrigknarken Howard var selvsagt raskt frempå med forespørsel om å få skyss til Chatham stasjon, og Mick stilte villig opp da det vel uansett var på vei til Gillingham, der han skulle slippe meg av ved Balmoral Guest House. Siden kvelden fortsatt var nokså ung, oppsøkte jeg puben The Britannia, der jeg koste meg med en siste pint som ble til enda en pint mens jeg i selskap med en trivelig gruppe stamkunder så britene herje i den olympiske sykkelvelodromen. Den unge flotte frøkna fra tidligere var ikke å se da jeg omsider fikk returnert til mitt krypinn og låst meg inn, men likevel var jeg fornøyd med dagen da jeg fant senga mens jeg sendte en varm tanke til Mick & Co for herlig gjestfrihet.

 

 

English ground # 356:
Chatham Town v Tooting & Mitcham United 2-3 (1-2)
Isthmian League Division One South
Maidstone Road Sports Ground, 15 August 2016
0-1 Danny Bassett (10)
0-2 Tauren Roberts (20)
1-2 Ade Yusuff (29)
1-3 Junior Kaffo (og, 77)
2-3 Ricky Gundry (90+1)
Att: 239
Admission: £9
Programme: £2
Pin badge: £3,50

Next game: 16.08.2016: Desborough Town v Leicester Nirvana
Previous game: 14.08.2016: Irchester United v Thrapston Town

 

More pics