Man kan jo lure på hvorfor jeg vil meg selv så vondt, men jeg hadde jo egentlig satt meg fore å følge FFKs sesonginnspurt denne høsten. Noen laster skal man jo ha, og jeg har en rekke slike, men en av de er som kjent en forkjærlighet for fotball-aristokratene fra plankebyen. Derfor var det nok en gang med blandede følelser at jeg tok bussen opp til Ski for derfra å ta toget til Fredrikstad i forbindelse med dagens Østfold-derby mot Moss. Jeg hadde følt meg ganske sikker på at divisjons-tittelen og det direkte opprykket gikk fløyten med tapet i Arendal, men det var fortsatt håp om å kapre andreplassen og dermed kvalifisering. Det var nok imidlertid lite mossingene ville like bedre enn å stikke kjepper i hjulene for fylkets historiske fotball-storebror.
Jeg var tidlig ute, men hadde avtalt å møte min FFK-kompis Jon Erik, så ved ankomst Fredrikstad stasjon var det bare å tusle inn i byen og slå seg ned på Tæps. Der rakk jeg akkurat å få meg litt cider i glasset før jeg ganske riktig snart fikk selskap av Jon Erik som sporenstreks hentet en stor mugge øl. Det kom etter hvert også noen flere til, men å si at det var fotballfeber i byen vil være en solid overdrivelse. All den tid tetduoen Stjørdals-Blink og Kvik Halden fortsatte å vinne sine kamper, hjalp det lite hva FFK gjorde, og selv om rødbuksene fortsatte skulle møte begge de to og dermed hadde mulighet for å i hvert fall sikre andreplassen og kvalik, virket det rett og slett som om mange hadde gitt opp for i år.
I fjor var det hjemmekampen mot Moss som ble valgt ut til å være ‘folkets kamp’, og den trakk hele 10 413 tilskuere – soleklar ny tilskuerrekord på nivå tre. I år stusset jeg litt over at man valgte ut hjemmekampen mot Byåsen, som ikke akkurat er noen publikumsmagnet, men kanskje tenkte ledelsen som så at kampene mot Moss og Kvik Halden kom så sent på året at man heller ville ha ‘folkets kamp’ i fint sommervær, og muligens tenkte man også som så at det uansett ville være bra med folk til kampene mot Østfold-rivalene. Selv om visse andre byer ville kalt det ‘fotballfeber’ var det nå til Fredrikstad å være uansett liten entusiasme å spore da en liten gruppe av oss brøt opp og gikk langs den velkjente elvepromenaden og krysset gangbrua over til Kråkerøy-siden.
Fra vår plass på ståfeltet på Sørsia kunne vi se en temmelig kjedelig førsteomgang der FFK så ut til å være fornøyd med å trille ballen frem og tilbake uten at de klarte å skape stort. Jeg holdt også et ekstra øye med bortespiller Magnus Fagernes som tidligere i år kom til mossingene fra min lokale klubb Drøbak/Frogn, men heller ikke de gule og svarte gjestene skapte stort før hvilen. Etter å ha gjespet seg gjennom 45 minutter var det nok mange som følte det som en befrielse da dommeren omsider signaliserte at det var pause, og hjemmefansen håpet at ‘Bummen’ og hans gutter benyttet pausen til å faktisk få opp øynene for at de måtte fremover og jage scoringer for å ha håp om å sikre seg en kvalik-plass.
Jeg kan vel ikke akkurat si at det sprudlet noe mer av FFK etter hvilen, eller at de spilte merkbart mer i lengderetningen enn hva tilfellet hadde vært før pause, men en og annen sjanse fikk de da. Et kompakt mosse-forsvar hadde imidlertid stort sett kontroll, og med et kvarter igjen ble det i stedet mosse-jubel da Christoffer Skårn dunket ballen i krysset til 0-1. Et sjokkskadet FFK oppdaget plutselig at det gikk an å spille mer i lengderetningen, og de skapte mer de neste 5-10 minuttene enn de hadde gjort inntil da. Mål fikk de imidlertid aldri, og majoriteten av et publikum på 3 636 måtte dra skuffet hjem. Igjen er vel dette tallet antall solgte billetter, så noe mindre var det nok i realiteten. Om jeg i Arendal hadde vært sikker på at det direkte opprykket gikk fløyten, var jeg nå ganske sikker på at FFK også måtte se langt etter kvalik-plassen, etter første serietap for Moss siden 2003.
Det hadde blitt mye fotball her hjemme den siste uka, men det var likevel ingen grunn til å hvile på laurbærene. I hvert fall ikke når det dukket opp noe interessant i vårt naboland i øst, og min groundhopper-kollega Stig-André Lippert samtykket til utflukt over grensen. Etter at han dagen før takket nei til en Vestfold-tur for å se Holmestrand v Åsgårdstrand, var han raskt frempå og bekreftet Sverige-tur denne torsdagen. Møtested ble Kambo stasjon, der han ventet med sin doning som fraktet oss over kjølen med kurs mot den svenske byen Vänersborg som altså skulle være åsted for kamp og vårt storfine besøk denne kvelden. Etter å ha tatt av nær Uddevalla, kom vi oss da også frem til byen.
Vänersborg er en by som ligger i det svenske länet Västergötland, og som i 2018 hadde rett i underkant av 24 000 innbyggere. Byen ligger ved sørenden av Vänern, som ikke bare er Sveriges største innsjø, men også den største i EU, og den tredje største i Europa. Her renner Göta älv fra Vänern mot Göteborg og Kattegatt, og med en slik beliggenhet er det ikke overraskende at sjøfarten i alle år har vært viktig i Vänersborg. Det var for vår del bare å håpe at innbyggerne ikke fortsatt bar nag mot nordmenn etter at dansk-norske styrker under ledelse av Hannibal Sehested angrep og brant ned byen i 1644. Et par tiår senere var de også på ferde igjen med et nytt angrep på byen, denne gang under ledelse av stattholder Ulrik Fredrik Gyldenløve. Men vi kom tross alt med langt fredeligere hensikter.
Etter å ha parkert nede ved Vänersvallen, spaserte vi opp til en pizzarestaurant for å få oss en matbit, og Pizzeria Dello Sport viste seg å være minst like mye pub eller bar. Mens vi inntok hver vår pizza, benyttet jeg derfor anledningen til å skylle ned maten med både øl og cider. Med litt næring i kroppen kunne vi returnere til Vänersvallen og tok en kikk på kamparenaen, der det nå var mer aktivitet enn ved vår ankomst tidligere. Vi betalte oss inn med 80 svenske kroner hver, og hadde heldigvis husket svenske kontanter denne gang. Med på kjøpet fikk vi også et 4-siders program som i hvert fall inneholdt en velkomst, en tabell og lagoppstillingene.
Vänersvallen er hjemmearena for både Vänersborgs IF og Vänersborgs FK, og der var altså sistnevnte vi skulle se. Det er den yngre av de to Vänersborg-klubbene, men har røtter tilbake til 1970 og stiftelsen av Vänersnäs IK. De skal tidlig ha flyttet sine aktiviteter fra Vänersnäs til Vänersborg, men fortsatte likevel under sitt opprinnelige navn helt frem til 1998. Da foretok man et navnebytte hvor de tok dagens navn blant annet i håp om å tiltrekke seg flere sponsorkroner. Det er ellers ikke altfor mye jeg klarer å finne om deres prestasjoner i tidligere år, bortsatt fra at de tilsynelatende spilte seg opp i Division 2 for noen år siden, og en av veteranene ved inngangspartiet mente om jeg husker rett at forrige sesong var første gang de hadde havnet foran lokalrivalene Vänersborgs IF på tabellen (men ta det med en aldri så liten klype salt).
Vänersvallen ble åpnet i 1926, som hjemmebane for Vänersborgs IF som hadde blitt stiftet i 1906 og inntil dette hadde spilt på en enkel bane et annet sted i Vänersborg. Det fortelles for øvrig om en tid i de første årene der spillerne etter kamp dro ned til strandkanten og tok forfriskende bad i Vänern. Tilbake i 2019 er Vänersvallen en arena som domineres av hovedtribunen på den østlige langsiden, og den er av såpass ny dato som 2008. Da rev man nemlig en tidligere tre-tribune som sto der, og erstattet den med dagens variant som strekker seg omtrent halve banens lengde og byr på benkerader i tre. På motsatt langside har man noen trinn med åpen tribune, mens det på kortsidene ikke er noe av tilskuerfasiliteter. Ellers har kunstgresset dessverre også inntatt vårt naboland for fullt, og Vänersvallen har siden 2008 hatt plastdekke.
Etter å ha vært en tur borte i kiosken på den ene kortsiden, tok vi en snarvei over banen for også å knipse noen bilder av tribunen. Det jeg først trodde var noen tilfeldige ungdommer som lekte seg ute på kunstgresset, var åpenbart hjemmelaget som varmet opp, og en av lederne sendte en solid skyllebøtte i vår retning da vi noe perplekse men også litt lattermilde igjen kom oss av det usjarmerende underlaget. Etter å ha tatt en liten runde rundt banen slo vi oss ned ved hovedtribunen i påvente av kampstart, og Mr Lippert hadde naturligvis sikret seg en ekstra dose kaffe fra klubbens kiosk slik at han slapp en første omgang uten abstinenser. Vi var klare for kamp ved det som skulle bli min svenske bane nummer 10 (jeg hadde litt å ta igjen på mitt reisefølge).
Det var to serierunder igjen i Division 2 Norra Götaland, og status var den at Örebro Syrianska ledet tabellen med et godt grep om den ene direkte opprykksplassen. Grebbestads IF på andreplass måtte realistisk sett konsentrere seg om å sikre kvalik-plassen foran tredje-plasserte Stenungsunds IF. Dagens hjemmelag hadde i utgangspunktet ikke all verden å spille for der de lå som nummer 6, og ville uansett igjen bli beste Vänersborg-lag (IF lå som nr 9). Helt i bunnen lå IFK Uddevalla som nummer 14 og dermed jumbo, og var allerede nede. Torslanda IK lå an til å slå følge, og hadde fire poeng opp til IFK Åmål på nedrykks-kvalik. Nettopp IFK Åmål var dagens bortelag, og håpet nok å kunne kappe inn forspranget på ett poeng opp IFK Tidaholm på sikker plass.
Det er ikke lenger alltid så mye Karlsson og Svensson i svensk fotball, og det var spesielt Vänersborgs FK et eksempel på, men selv med en del fremmede og for oss delvis vanskelige navn, klarte vi ved hjelp av spillerinformasjonen i programmet etter hvert å gjøre oss litt kjent med de involverte som vi dermed kunne sette navn på. Når det gjelder å notere seg målscorere hadde vi imidlertid liten bruk for dette i første omgang, for til tross for noen sjanser var det målløst til pause etter en omgang der det jeg husker best faktisk er at vi merket oss en hjemmekeeper Ali Hassan som virket svært trygg med ballen i beina.
Som to av de 148 tilskuerne fikk vi se at ting begynte å skje også i målprotokollen etter hvilen, og det var vertene som åpnet ballet i omgangens tiende minutt da Arlind Beqiri sørget for nettkjenning og 1-0. Under et kvarter senere sto det 2-0 da Valon Gashi doblet ledelsen, og nå måtte gjestene fremover for å få et resultat. Åmål-laget hadde da også presset på en stund da de med fem minutter igjen fikk uttelling i form av en redusering fra Christian Marigliano, men de måtte ha minst ett mål til. På stillingen 2-1 var de uhyre nære med et skudd som traff innsiden av stolpen, men i stedet kontret vertene inn 3-1 ved Albrim Demalijaj som med det fastsatt sluttresultatet. Det gå IFK Åmål et vanskelig utgangspunkt før siste sesongavslutningen, og de endte da også opp med nedrykks-kvalik der de også måtte ta turen ned. For vår del gikk turen straks tilbake mot Norge, der vi slapp inn etter at mistenkelige tollere hadde fått svar på en del spørsmål.
Swedish ground # 10: Vänersborgs FK v IFK Åmål 3-1 (0-0) Division 2 Norra Götaland Vänersvallen, 3 October 2019 1-0 Arlind Beqiri (55) 2-0 Valon Gashi (69) 2-1 Christian Marigliano (86) 3-1 Albrim Demalijaj (90+1) Att: 148 Admission: 80 SEK Programme: Included
Jeg hadde faktisk latt meg friste litt av lokaloppgjøret Holmestrand v Åsgårdstrand, og forsøkte å lokke med meg min groundhopper-kumpan Stig-André Lippert. Han vurderte det da også, men valgte til slutt å stå over, men fortsatt lurte jeg på å ta turen. Først en gang utpå dagen bestemte jeg meg for å løpe opp på Drøbak torg for å komme meg med bussen, for jeg hadde vært litt vinglepetter siden det bød på en lang reise med kollektive fremkomstmidler. Først måtte jeg inn til Oslo med bussen, og der bytte til toget til Holmestrand; med samme reiserute tilbake. Jeg vet ikke helt hva som kom over meg denne onsdagen, men av sted dro jeg i hvert fall, så det var vel egentlig ingen vei tilbake.
Ved ankomst Holmestrand kom jeg med en lokalbuss som skysset meg til en holdeplass et steinkast eller to fra Hvitstein Stadion, og på veien dit opp lærte jeg hvor bakkete Holmestrand faktisk er. Det kom nokså overraskende på meg, og det var nærmest som en Trollstigen i miniatyr dit opp, før jeg steg av og tuslet bort til kveldens kamparena i god tid til avspark. Der fikk jeg umiddelbar en stygg mistanke om at ting ikke var helt som det skulle være. Jeg var ganske skråsikker på at NFF sine sider hadde vist at kampen skulle spilles på naturgress på Hvitstein Stadion, men den lå helt mørklagt uten annen aktivitet å se enn en kar som gikk tur med bikkja si i mørket. Jeg så heller intet til tribunefasilitetene jeg mente å ha sett bildeprov på ved et nettsøk tidligere på dagen, og gresset virket mistenkelig langt og ustelt, så jeg ante ugler i mosen.
Jeg ble samtidig oppmerksom på at det var lys borte ved en kunstgressbane et par steinkast lenger inn på området, et stykke bortenfor klubbhuset. Det gikk straks opp for meg hvordan det lå an, og der og da sto jeg egentlig med følelsen av å ha lagt ut på en slags bomtur. NFFs sider må i etterkant ha endret kampstedet som jeg nok en gang dobbeltsjekket før avspark (det sto fortsatt Hvitstein Stadion og ikke Hvitstein KG), men så er den jo heller ikke 100% til å stole på, for i følge den gjorde samtlige spillere sin debut for sine respektive klubber denne kvelden – bortsett fra én spiller som de ikke engang hadde personalia på. Men det var bare å gjøre det beste ut av det, og jeg ventet på at spillerne skulle tusle over fra klubbhuset til den enkle kunstgressbanen uten noe av tilskuerfasiliteter.
Det er dog et par gressvoller som omkranser banen, og på den ene langsiden stikker dessuten toppen av et lite murbygg opp. Det viste seg å være et slags overbygg eller garasje av noe slag som nok er tilhørende skolen ved siden av, og flere av de fremmøtte slo seg etter hvert ned ved å sitte på eller lene seg mot denne muren. Det var altså duket for Holmestrand mot Åsgårdstrand, hvite og sorte striper mot blå og hvite motstandere, nr 7 mot nr 3. Det var kun to serierunder igjen av 5. divisjon Vestfold, og i toppen hadde Flint 2 overtaket på Stag. På tredje fant vi Åsgårdstrand, men de ville ikke kunne avansere. Imidlertid ble de presset av Tønsberg FK. Holmestrand IF lå på en 7. plass av divisjonens ti lag, med fem poeng ned til de to bunnlagene Sandar og Nanset.
Holmestrand IF ble stiftet i 1901, da Holmestrand Skiklub, den lokale turnforeningen og den lokale velocipedklubben ble enige om å gå sammen. Den lokale Seilforeningen holdt seg utenfor, men ble i 1903 med også de. Og det skulle vel også være unødvendig å måtte fortelle at Holmestrand er en kommune og by i Vestfold, der den ligger ut mot Oslofjorden. Tettstedet har rundt 7 500 innbyggere, men ikke altfor mange av de hadde møtt frem denne sure høstkvelden. Jeg talte etter hvert 55 personer som fikk se en tett og tøff batalje der jeg tidlig spådde en del kort. De hadde vi fått ett av til hvert lag da det nærmet seg pause, men målene uteble. Det var helt til Mads Emil Heitman sendte vertene i føringen i omgangens siste minutt.
Det ble etter hvert såpass kaldt at selv telefonen min fikk problemer, men ute på banen holdt de nok varmen bedre, og det var til tider småampert. De ble etter hvert to gule til, og deretter nok et gult til hjemmespiller Stian Olaussen Trulsen som hadde gult fra før. Dermed rødt, men med kun fem minutter igjen klarte ikke Åsgårdstrand å presse inn en utligning. Dermed endte det 1-0, og jeg måtte få alvorlig fart på meg. Jeg hadde nemlig funnet ut at det ikke gikk noen buss tilbake til stasjonen, så jeg måtte ta beina fatt den lange veien tilbake. Heldigvis var det nedoverbakke, og en kikk på kartet avslørte også noe som het ‘fjellheisen’. Jeg mistenkte at denne måtte føre til stasjonen som ligger inne i fjellet, og det viste seg å stemme, slik at jeg etter å en solid spasertur i nedoverbakke kunne ta den ytterligere 70 meter ned i fjellet og spare meg selv for en omvei. Dermed gjensto kun togturen tilbake til Oslo og buss hjem derfra.
Norwegian ground # 117: Holmestrand v Åsgårdstrand 1-0 (1-0) 5. divisjon Vestfold Hvitstein Stadion, 2 October 2019 1-0 Mads Emil Heitman (45) Att: 55 (h/c) Admission: Free
Det var under et døgn siden jeg hadde kommet meg hjem fra min helg på Sunnmøre, men det var vel i seg selv ingen grunn til ikke å dra på kamp, selv om jeg må innrømme at entusiasmen ikke akkurat fosset over meg da jeg først hørte Stig-André Lippert sitt forslag til kamp. Det dreide seg om kampen HSV 2 v Skjeberg i Østfold-kretsens 6. divisjon, og jeg har jo som kjent et noe anstrengt forhold til reservelag i ligaen – ikke minst som hjemmelag. Men det var strengt tatt en skrinn kampmeny, og kamparenaen Risilbanen brukes visst stort sett kun av reservelaget, så selv om heller ikke den bidro til vann i munnen, valgte jeg til slutt likevel å bli med da Mr. Lippert også tilbød skyss.
Vi kom oss greit frem til kveldens kamparena som ligger ved en skole og barnehage ute på Pepperstad skog. Det viste seg å være slik vi visste; en enkel kunstgressbane uten noe som helst av tilskuerfasiliteter rundt. På den bortre langsiden er det imidlertid en gressvoll som vi etter hvert valgte å stå på og se kampen fra da det var et fint utkikkspunkt. Der borte traff vi også på FFK-supporter og groundhopper Marius som hadde tatt turen fra indre Østfold. Sammen skulle vi altså se et oppgjør i 6. divisjon Østfold avdeling 1, der Begby og Ørje kjempet om avdelingstittelen, men kveldens kamp skulle først og fremst ha betydning for nedre halvdel av tabellen, der både HSV 2 og Skjeberg befant seg.
HSV er for ordens skyld altså ikke identisk med den langt mer kjente Hamburg-klubben, men er en sammenslåing av Hølen, Soon, og Vestby. Jeg har tidligere sett deres førstelag i aksjon på Vestby Arena, men siden den gang har de tilsynelatende begynt å bruke Soon Arena som fast førstelags-anlegg. Nå var det altså reservene som skulle i sving, og de lå som nummer 4 fra bunnen. Nederst lå Tistedalen 2 med usle 6 poeng, og nest sist fulgte Skjeberg på den andre nedrykksplassen med 12 poeng. Navestad sto med 18 poeng, mens HSV 2 hadde ‘hele’ 20 poeng for kveldens kamp som ble sparket i gang foran det jeg muligens noe raust talte meg frem til å være 6(!) tilskuere. Hjemmelaget fikk en kanonstart da Anders Jacobsen Dalbro sendte de i føringen allerede i kampens tredje minutt, men Skjeberg utlignet ved Kristian Winchstrøm Nielsen drøyt ti minutter senere. Det sto seg til pause, og også et stykke ut i andre omgang. Da var det HSV-reservene som tok grep , og etter at Torbjørn Haugaasen først hadde besørget 2-1, fastsatt Christian Bunes Evensen sluttresultatet til 4-1. Den siste kom noen minutter på overtid, og det var det siste som skjedde før dommeren blåste av og vi gikk mot utgangen for å sette kursen hjemover.
Norwegian ground # 116: HSV 2 v Skjeberg 4-1 (1-1) 6. divisjon Østfold avd. 1 Risilbanen, 1 October 2019 1-0 Anders Jacobsen Dalbro (3) 1-1 Kristian Winchstrøm Nielsen (14) 2-1 Torbjørn Haugaasen (64) 3-1 Christian Bunes Evensen (73) 4-1 Christian Bunes Evensen (90+3) Att: 6 (h/c) Admission: Free
For andre morgen på rad våknet jeg i Ålesund og inntok en frokost ved Atlantica-hotellet. Det var søndag, og dagen hadde kommet for kampen som tross alt var hovedgrunnen til at jeg hadde tatt meg en langhelg på Sunnmøre. FFK skulle i aksjon borte mot Hødd, og jeg måtte ta meg fra Ålesund til Ulsteinvik og Høddvoll. Det betinget først en ferjetur med hurtigbåten fra Ålesund til Hareid, og etter min hotellfrokost tuslet jeg derfor opp til Skateflukaia i god tid før båtens avgang. Den svippet først en tur over til Valderøya før den snudde og satt kursen mot Hareidlandet, og ved Hareid hurtigbåtkai ventet buss 330 på oss. Den brukte et drøyt kvarter til Ulsteinvik, der jeg hoppet av på stedets skysstasjon.
Ulsteinvik ligger i luftlinje omtrent to og en kvart mil sørvest for Ålesund, og har snaut 6 000 innbyggere. Man ga seg selv bystatus etter vedtak i bystyret i 2000, slik man nå kan gjøre, og den aktuelle kommunen er selvsagt Ulstein, som deler øya Hareidlandet med Hareid kommune. I tillegg omfatter Ulstein kommune noen mindre øyer; ikke minst Dimna (Dimnøya) dit også noe av Ulsteinviks bebyggelse strekker seg og som i det siste har blitt et kjent navn takket være Karsten Warholms bravader. Ulsteinvik er kommunens handelssentrum, og er dessuten også hjemsted for store skipsverft og annen mekanisk industri. Sørover har man fastlandsforbindelse til Ørsta og Volda via Eiksundsambandet, som omfatter Eiksundtunnelen. Den går hele 287 meter under havet og er med det verdens dypeste veitunnel.
Det var fortsatt bare formiddagen da jeg ankom Ulsteinvik, som da fremsto som litt av en spøkelsesby. Jeg hadde satt min lit til at Brygge Sportsbar skulle åpne tidlig i forbindelse med dagens kamp, men der var det foreløpig stengt. Plan B var å gå bort til Quality-hotellet ved siden av for å benytte meg av hotell-baren, og jeg kunne fra utsiden se en stor gruppe FFK-fans fra Plankehaugen som satt der inne og spiste en sen frokost etter å ha overnattet der. Før jeg rakk å gå inn møtte jeg på et par av de som var på vei ut, og de fortalte at Brygga Sportsbar nå faktisk var i ferd med å åpne etter avtale med supporterne. Dermed gikk turen tilbake dit, og det viste seg ganske riktig å stemme.
Med noe godt i glasset kunne jeg lade opp sammen med en blanding av hjemme- og bortefans, og det var trivelig å slå av en prat med en kar som faktisk hadde bodd flere år i Devon og derfor hadde litt mer enn gjennomsnittlig kunnskap om først og fremst det området av Storbritannia. Mens vi forlystet oss ute på stedets uteservering, der vi var trygt plassert under en stor teltduk i ly for regnet, var det andre som gjorde det samme innendørs der et eget band hadde kommet med for å spille for bortefansen. Heldigvis avtok og stoppet omsider regnet etter hvert som det nærmet seg tidspunktet for å bryte opp og ta seg til Høddvoll.
Jeg overlot Plankehaugen-folket til seg selv og tok heller en lokal rutebuss opp til dagens kamparena, der jeg ankom med det jeg mener var snaut tre kvarter til avspark. Der traff jeg snart på Elisabeth og hennes reisepartner for helgen, som sammen hadde tatt bilferjen over fra Sulesund til Hareid og som skulle kjøre hjem over fjellet etter kamp. Vi ble stående en stund og småprate litt med en av vaktene på utsiden, og etter å ha knipset et par bilder fra litt lenger oppe i ‘bakken’, kom også Plankehaugen-leder Linda bort for å høre om vi hadde billetter. Det hadde vi ennå ikke kjøpt, og hun tildelte oss derfor noen av de gratisbillettene hun hadde til overs i sin besittelse. En FFK-bekjent mener i den forbindelse at det blant annet er snakk om spillernes billetter som blir gitt til supporterklubben, uten at jeg har inngående kjennskap til akkurat dette.
Idrettslaget Hødd ble stiftet i 1919, og har flere ganger hatt kortere perioder med spill på øverste nivå av norsk fotball. Første gang de rykket opp til toppdivisjonen var i 1965, da de vant sin 2. divisjons-avdeling foran storklubber som Rosenborg og Brann. Det endte med umiddelbart nedrykk, men de returnerte etter ny avdelingstittel i 1968, og holdt seg mot alle odds i toppdivisjonen frem til nedrykket i 1972. I denne storhetsperioden for klubben var spillere som Kjetil Hasund og Otto Sundgot sentrale, og Hødd har i det hele tatt vært nokså flinke til å få frem lokale spillere fra Sunnmøre. Senere har de jo blant annet vært med å produsere spillere som Åge Hareide og Jan Åge Fjørtoft.
Etter en foreløpig siste visitt på øverste nivå i 1995, har de etter hvert i stedet vekslet mellom spill på nivå to og tre, og det nærmeste de har vært en retur til toppdivisjonen er kvalifisering etter 3. plass i 2013 og 4. plass i 2015. Det var imidlertid som 1. divisjons-klubb at de i 2012 sørget for en skrell ved å vinne den norske cupen etter at Ullevaal-finalen mot Tromsø måtte avgjøres på straffer. Det betød at Hødd skulle spille europacup, og det var knyttet spenning til trekningen. For en klubb med en stram økonomi var ikke kasakhstanske Aktobe noen drømme-motstander, og etter en overraskende 1-0 seier hjemme på Høddvoll, ble det exit etter tomålstap i Kasakhstan. Europacup-spill var nok et fjernt
minne når den skakkjørte og falne storhet Fredrikstad kom på besøk i 2. divisjon avdeling 1 denne ettermiddagen. Der vi sto og pratet med denne nevnte vakten, kunne vi skue over på gamle Høddvoll Stadion som ligger rett ved siden av, og mens den fortsatt sto der med en tilsynelatende flott gressmatte, skulle dagens kamp spilles på kunstgresset på Nye Høddvoll. Han mente den gamle banen nå kun var i bruk ved visse aldersbestemte kamper og den slags, og syntes det var synd. Det var det ikke vanskelig å være enig i, men den nye banen har nå vært klubbens hjemmebane siden åpningen mot nettopp FFK i april 2015. Siden det som den gang var et oppgjør i 1. divisjon har altså begge rykket ned, og det var vel heller ikke spesielt realistisk å tro på at man skulle kunne gjøre seg forhåpninger om å kopiere tilskuertallet på 2 245 fra den gang (eller for den saks skyld publikumsrekorden på 3 003 fra en kamp mot Brann samme år).
Nye Høddvoll har tribuner på tre av sidene; det er kun den ene kortsiden nærmest gamle Høddvoll Stadion som ikke har noen verdens ting av fasiliteter. Anlegget oppfyller krav som den gamle banen tidligere ikke gjorde – slik som flomlys, og således kan de jo hevde at det er et fremskritt. Det er på den nordlige langsiden av vi finner det nye anleggets hovedtribune, og av anleggets oppgitte kapasitet på drøyt 4 000, skal det være plass til 1 950 sittende tilskuere her. Sittetribune er det også på motsatt langside, men FFK-fansen som ble plassert der valgte naturligvis i stor grad likevel å stå. Bak det ene målet er det ståtribune som huser Hødds supportergruppe Blåsarane. Bak denne tribunen igjen er det en rekke leiligheter, men det var få som denne dagen benyttet seg av utsikten fra sin balkong for å se fotball.
Det får kanskje værgudene ta noe av skylden for, for det var lit surt og periodevis vått, selv om man skulle tro at de lokale her er vant til litt langt verre ‘vestlands-vær’. Hødd hadde vel heller ikke all verden å spille for, men det hadde FFK som måte ha seier om de skulle gjøre seg håp om å henge med og forhåpentligvis tette noe av luka til tet-duoen Stjørdals-Blink og Kvik Halden. De som hadde møtt frem fikk i hvert fall se en rolig innledning på kampen, men det skulle bli en spennende affære. FFKs Henrik Kjelsrud Johansen fikk den første halvsjansen, før FFK rotet i eget forsvar og hadde litt hellet med seg da Håvar Jenssen først reddet og Hødd-spilleren ikke fikk kontroll på returen. Kun et par minutter senere ble Riki Alba revet overende i Hødd-feltet, og dommeren blåste straffe til FFK. Kjelsrud Johansen satt straffesparket trygt i mål til 0-1 i det 20. minutt.
Hødd var imidlertid skumle, og hadde flere gode angrep og kontringer der de satt fart og skapte farlige og halv-farlige situasjoner foran FFK-målet. Drøyt ti minutter etter FFK-målet fikk sunnmøringene uttelling da de spilte seg fri på kanten og la inn til Eirik Franke Saunes som pirket inn utligningen til 1-1. Med litt flaks kunne østfoldingene gått til pause med ledelse, for på over tid av første omgang slo Thomas Drage en corner som Hødd-keeperen bommet på. Ballen gikk mot mål, men ble klarert helt inne på streken. Dermed uavgjort til pause, og det var vel kanskje egentlig nokså greit ut fra det som hadde skjedd i en omgang der det vekslet litt frem og tilbake. Pausen ble for min del benyttet til en ny tur i kiosken for å få meg både svele og pizza.
Det hadde igjen begynt å regne da andre omgang ble sparket i gang, og lagene hadde hver sin gode sjanse reddet av de respektive målmenn tidlig i omgangen. En time var passert da målscorer Saunes fra tjue meter dro til og sendte ballen like utenfor krysset, og med et kvarter igjen kom de enda nærmere dra et frispark først gikk i FFK-muren før Bendik Rise klinte til på returen og traff oversiden av tverrliggeren. Fem minutter senere fikk Riki Alba heade upresset fra fem meters hold, og burde gjort bedre enn å treffe rett på Hødd-keeperen. Minuttet etter var det Andreas Hagen sin tur til å få heade fra god posisjon, men igjen var Hødd-keeper Ole Monrad Almø der. Det begynte så smått å haste for rødbuksene.
Med drøye fem minutter igjen trodde flere av oss at scoringen kom etter et innlegg inn i feltet, men headingen fra en av FFK-spillerne der inne gikk via en forsvarer og like utenfor stolpen…til corner nummer 16 for FFK. Ikke lenge etterpå satt den da det var vill vest og sjanse-bonanza inne i Hødd-feltet. Tomas Lopez Borgersen fikk til slutt servert Kjelsrud Johansen som stanget inn 1-2 med sitt andre for dagen. Nå kastet Hødd alt fremover i jakt på utligning, og de 1 429 tilskuerne fikk se en spennende avslutning der FFK ble satt under kraftig press. Tre minutter på overtid var de blåkledde uhyre nære da tidligere FFK-spiller Natan Sansara headet i tverrliggeren, men et minutts tid senere kunne FFK-folket pustet lettet ut og feire seier. En muligens noe heldig sådan, skal sies, for de hadde marginene med seg denne gang.
Mens Elisabeth og hennes reisefølge i likhet med Plankehaugen skulle over fjellet tilbake til Østlandet, skulle jeg tilbake til Ålesund og tilbringe én natt til der, så det var bare å vente på bussen tilbake til Hareid og deretter komme seg med hurtigbåten. Denne kvelden fikk jeg til og med selskap av en lokal venninne på Ålesund-pubene, og det ble en riktig så trivelig søndag aften. Jeg hadde en nokså lang reise hjem på mandagen, men hjemturen gikk nemlig med buss til Åndalsnes (på denne strekningen møtte vi snøen) og tog derfra til Oslo via et togbytte på Dombås. Raumabanen har jeg en stund hatt lyst til å ta, for den skal jo være så fin, og det var den da vel egentlig også. Men det var deilig å komme seg hjem på mandags kveld, etter en finfin langhelg på Sunnmøre.
Norwegian ground # 115: Hødd v Fredrikstad 1-2 (1-1) 2. divisjon avd. 1 Nye Høddvoll, 29 September 2019 0-1 Henriks Kjelsrud Johansen (pen, 20) 1-1 Eirik Franke Saunes (32) 1-2 Henrik Kjelsrud Johansen (86) Att: 1 429 Admission: Free
Det var dag to av min helg på Sunnmøre, og jeg hadde allerede sett én kamp hos Rollon på fredagskvelden, men det var fortsatt over et døgn til FFKs bortekamp mot Hødd, så jeg hadde naturligvis også blinket meg ut en lørdagskamp i området. Først hadde jeg imidlertid noe annet på agendaen, og siden jeg våknet nokså groggy i Ålesund etter fredagens sprell på Smutten, var det en noe utfordrende aktivitet jeg hadde valgt å utsette meg for. Heldigvis hjalp det litt med en hotell-frokost, og jeg tok også først en spasertur rundt det flotte Brosundet før jeg gjøv løs på formiddagens lille utfordring. Byfjellet Aksla by på fantastisk utsikt over Ålesund og det flotte området rundt, men 418 trappetrinn dit opp er ingen direkte plankekjøring for en utrent storrøyker med kols og dårlig kondis.
Jeg kom meg likevel overraskende greit opp til Fjellstua, som ligger der oppe, og kunne nå skue utover og nyte den fabelaktige utsikten over sentrum, skjærgården og ikke minst Sunnmørsalpene. Den var helt klart verdt slitet opp de mange trappetrinnene, men siden mitt forrige besøk her for mange, mange år siden, hadde det tydeligvis blitt innført avgift for å få se utsikten fra Fjellstuas terrasse. Kanskje ikke helt unaturlig for sunnmøringer, men det er vel heller ikke helt overraskende at sunnmøringene hadde reagert voldsomt på dette, og nå hadde prisen blitt halvert etter store protester. Det var uansett ingen som tok imot penger der, så sammen med de andre som hadde tatt turen opp denne lørdags formiddagen, kunne jeg nyte utsikten helt vederlagsfritt før jeg etter et kvarters tid tok beina fatt igjen.
Turen ned gikk selvsagt langt raskere enn turen opp, og jeg unnet meg til og med et raskt glass på Smutten før jeg gikk for å ta bussen østover mot Spjelkavik og dagens kamp. Spjelkavik hørte tidligere til Borgund kommune, men er i dag en bydel i Ålesund. Spjelkavik ligger rundt en mil øst for Ålesund sentrum, men omfatter også områder som Åse og Lerstad. I dette området finner vi også Moa med et trafikalt knutepunkt og sitt kjøpesenter som er blant de største i landet. Spjelkavik har de siste par tiårene i det hele tatt gjennomgått en rivende utvikling, og veksten er fortsatt blant de høyeste i Ålesund, samtidig som lokale bekjente forteller om en rivende utvikling også hva gjelder boligpriser her.
Håpet var å finne et vannhull i Spjelkavik sentrum, og at Google Maps hadde feil åpningstider for Vikapuben som de hevdet kun var åpent mellom klokka 20.00 og 02.00 fredager og lørdager. Det kan nok godt stemme, for der var det ganske riktig veldig stengt, og Spjelkavik yret ikke akkurat av liv. De var vel alle å finne ved Moa-senteret et lite stykke unna..? Jeg kunne like gjerne traske mot Spjelkavik Stadion, selv om jeg hadde svært god tid, men tok det veldig piano der jeg tok meg tid til å beundre fuglelivet i Lillevatnet på min vei. Men det var fortsatt over en time til avspark da jeg ankom Spjelkavik Stadion.
Spjelkavik IL ble stiftet i 1932, og jeg så allerede ved min ankomst at de ikke kun driver med fotball, for som bakteppe til stadion har man anlegg med hoppbakker. Det var noe overraskende for meg, men det vitne om at klubben også satser friskt på skihopp. I tillegg er det vel en kjent sak at de bedriver alpint, for både Sebastian Foss Solevåg og søstrene Løseth representerer klubben. Om vi holder oss til fotballen, er det her Tor Hogne Aarøy startet sin karriere, og han er nok i så måte deres mest kjente spiller. Klubben har i senere år vært fast innslag i 3. divisjon, og det var i en av dens avdelinger de i dag skulle ta imot Oslo-laget Nordstrand til dyst. Det var allerede aktivitet på Spjelkavik Stadion da jeg kom tuslende i finværet.
Nede på indre bane ved laglederbenkene satt et par fra hjemmelagets trenerapparat og diskuterte situasjonen på øverste del av tabellen mens de bladde i det som viste seg å være dagens program, og det var selvsagt inspirerende å se at man ville ha et program å by på. De to var ikke overraskende enige om at det gikk mot tittel og opprykk for Eidsvold Turn som med fem runder igjen hadde sju poengs luke ned til jagende Lørenskog. Derfra var det et langt større gap ned til Sarpsborg 08-reservene som hadde seks poengs luke ned til Spjelkavik og sju ned til Nordstrand. Ett eneste poeng skilte altså dagens duellanter, og hjemmetreneren håper ikke bare på seier, men også å trygge fjerdeplassen samtidig som han kikket på mulighetene for å innhente særpingene.
Da jeg etter en kort prat med de to gikk jeg ned mot inngangspartiet som nå var i ferd med å bli bemannet av et par unggutter, men passerte på veien Nordstrand-laget som var i ferd med sin oppvarming. Jeg slo av noen ord med deres trener Thomas Holm, og på spørsmål om de hadde kjørt opp kunne han avkrefte det og fortalte at de hadde flydd opp, før han la til at de hadde kjørt opp til bortekampen mot Sunndal og syntes det var fryktelig langt. Etter at jeg altså var ærlig nok til å oppsøke bua i det ene hjørnet, fikk jeg der betalt meg inn med 50 kroner (som muligens var for en honnør-billett?) samtidig som jeg på oppfordring også fikk utdelt et kampprogram fra bunken guttene hadde fått utdelt…og en billett som er kandidat til tittelen som årets største billett.
Det var en 8-siders affære som hadde det mest vesentlige – en tabell, kampoppsettet for denne og foregående runde, lagoppstillingene, litt om motstanderen Nordstrand IF, og et enkelt intervju med en av SIF-spillerne – og som dessuten var totalt blottet for reklame. Mer skal egentlig ikke til på dette nivået, men her til lands klarer jo altså ikke engang toppklubbene selv dette. Bortsett fra et kampprogram, gledet jeg meg også over noe annet ved Spjelkavik Stadion denne dagen, selv om det var noe jeg var klar over på forhånd. Banen der er nemlig en skikkelig gressbane av den klassiske sorten, og dermed skulle jeg få se en norsk fotballkamp på skikkelig underlag igjen, slik at jeg slapp å irritere meg over noe kunstgress.
Skjønt kunstgress har man her også ved Spjelkavik Stadion, men altså ikke på hovedbanen. Rett ved siden av ligger imidlertid en kunstgressbane tilknyttet en hall som skal stamme fra 2007. Disse to banene skilles kun av en gressvoll på bortre langside sett fra hovedbanens inngangsparti, og på den vollen har man installert en lengre benkerad som gjør at tilskuere her kan sitte og se begge veier. På motsatt langside står det et to-etasjes klubbhus, og foran dette har man laglederbenkene i tre. På den ene banehalvdelen har man på denne langsiden snekret en liten tribune av tilsynelatende nyere dato, mens det på den andre banehalvdelen er en tilsynelatende noe eldre variant anlagt i en gressvoll. Tilskuere her vil uansett befinne seg under åpen himmel, og på de to kortsidene er det intet av fasiliteter. Kanskje hadde den tilsynelatende nye tribunen på kunstgressbanens ene kortside gjort seg på tilsvarende plass på hovedbanen..?
Før kamp ankom også den godeste Elisabeth sammen med en kar hun hadde reist opp med denne helgen, og selvsagt også i firbeint selskap. Dyret som er mer tilpasset arktisk klima slet nok enda mer i høstsola enn undertegnede som nøyde seg med å kaste jakka og etter hvert bevege meg over på skyggesiden ved klubbhuset. Da hadde vi sett Spjelkavik ta initiativet og skape flere gode muligheter uten at de klarte å omsette de i scoring, og den trenden fortsatte utover hele første omgang. Det var ‘Vika’ som skapte det som var av sjanser, men de klarte foreløpig ikke å overliste Nordstrand-keeper Christopher Tobiassen. Jeg talte meg frem til at det var 75-80 tilskuere som så at det sto 0-0 halvveis (uten å regne med de som så en aldersbestemt kamp på kunstgressbanen ved siden av), selv om det offisielle tallet etter hvert ble presentert som 60 på NFFs sider.
Det var først etter at timen var passert at vi fikk se nettsus, og da måtte de et straffespark til. Nordstrand-keeperen feide ned Anders Myking Waagan, og sistnevnte gjorde ingen feil da han selv tok straffesparket. 1-0, og nå løsnet det, for kun tre minutter senere doblet vertene ledelsen. Myking Waagan var igjen involvert da han fikk dratt seg fra og lagt inn til Jonas Haugen Myrseth som sørget for 2-0 Nordstrand ga aldri opp, men syntes til tider å bruke mer tid og krefter på å forhøre seg med dommeren om hvilke sunnmørske kraftuttrykk som var akseptable eller ikke. Det var slett ikke ufortjent da Myking Waagan fastsatte sluttresultatet til 3-0 noen minutter før slutt, og igjen skjedde det fra straffemerket.
Etter at jeg hadde takket for meg til en Spjelkavik-leder som før kamp hadde tatt seg bryet med å komme bort og ønske meg velkommen etter å ha merket seg min Sunnmørs-weekend, var det på tide å tenke på returen til Ålesund sentrum. Elisabeth var for en gangs skyld passasjer, men etter at hennes kumpan tilbød meg skyss, fikk også jeg presset meg inn. Jeg ble sluppet av utenfor mitt hotell før de dro for å ordne overnatting. Senere fant jeg ut at også de til slutt hadde endt opp på Atlantica-hotellet. Selv gikk jeg for å innta deilig middag med litt biffsnadder på Toldboden, før jeg traff på de to under en luftetur med hunden. Vi blå stående og prate en god stund utenfor hotellet, der det var den firbeinte som til stadighet fikk voldsom oppmerksomhet fra feststemte mennesker på vei ut fra byen. Etter en tur opp på Mølla og Dirty Nelly avsluttet jeg kvelden med en svipptur innom det noe overprisede og masete utestedet Bro før jeg fant senga.
Norwegian ground # 114: Spjelkavik v Nordstrand 3-0 (0-0) 3. divisjon avd. 1 Spjelkavik Stadion, 28 September 2019 1-0 Anders Myking Waagan (pen, 64) 2-0 Jonas Haugen Myrseth (67) 3-0 Anders Myking Waagan (pen, 87) Att: 60 (officially, but I reckon probably 75-80) Admission: 50 NOK (concession) Programme: Free
I forbindelse med FFK sin bortekamp mot Hødd hadde jeg planlagt en langhelg i Sunnmøre, med base i Ålesund. Med avreise allerede fredag var jeg tidlig oppe for å ta meg til Gardermoen og komme meg med Norwegian sitt morgenfly til Vigra. Selv om FFK-kampen ikke var før på fredag, var det en fin anledning til å få en helg i en av mine norske favorittbyer samtidig som jeg også fikk sett et par ekstra breddekamper. Flyturen foregikk uten noen dramatikk, og snart kunne jeg ta flybussen fra Vigra inn til Ålesund sentrum. Der var det fortsatt noen timer til innsjekking, så etter en liten spasertur i den flotte byen oppsøkte jeg puben Smutthullet – populært kun kalt Smutten – og slo meg ned der et par timer.
Etter hvert kunne jeg spasere tilbake og ta en ny kikk nede ved det vakre Brosundet, før jeg fikk lov til å sjekke inn ørlite før tiden ved Atlantica Hotel, der jeg hadde betalt den nette sum av 2 297 for tre netters overnatting – for øvrig med frokost inkludert. Etter å ha installert meg på rommet, ville jeg sjekke ut et nytt (i hvert fall siden min forrige besøk i byen) skjenkested i form av bryggeripuben Molo Brew nede på Stornespiren – rett bak rutebilstasjonen. Det var intet dårlig valg, men det var snart på tide å få litt mat i skrotten og etter hvert også rette oppmerksomheten mot kveldens kamp. Vel og merke etter gjensyn med og lesking av strupen ved både Mølla og Dirty Nelly.
Den skulle finne sted på Rollonbana lenger øst på Nørvøya, og hjemmelaget Rollon skulle ta imot Bergsøy til kamp om poeng i 4. divisjon Sunnmøre. SK Rollon ble stiftet i 1914, og er med det faktisk byens eldste fotballklubb. Den er oppkalt etter vikinghøvdingen Rollo som styrte området som i dag er Normandie, og mange mener at han var identisk med den sunnmørske vikinghøvding Gange-Rolv. Han avbildes da også i klubbens blå-hvite fane. I etterkrigstiden levde klubben en tilværelse som skiftet mellom spille på nivå to og tre av norsk fotball, og etter omleggingen på første halvdel av 1960-årene var de å finne på nivå fire. Deretter gikk det nedover, og i 1995 trakk de til og med sitt A-lag, som ikke ble startet opp igjen før i 2000.
Rollon spilte seg etter hvert opp i 3. divisjon, men ble der to ganger ‘offer’ for omstruktureringer. Da de i 2010 rykket ned igjen var det fordi det var ekstra mange nedrykkere i forbindelse med en reduksjon av 3. divisjons-avdelinger. Da de i 2015 vant sin 4. divisjons-avdeling og rykket opp, ble gjensynet med 3. divisjon kortvarig, for våren 2016 ble det etter én sesong retur idet man gjennomførte en ny omstrukturering og reduksjon av avdelinger (nå endte Rollon uansett nest sist den sesongen). Dermed er de nå å finne i 4. divisjon Sunnmøre. Interessant nok for en klubb på dette nivået er det at supporterne til tider har hatt et noe frynsete rykte, og at det både én og to ganger har sørget for baluba og omtale i pressen. Men det var vel liten grunn til å tro at det ikke ville gå roligere for seg når Bergsøy gjestet Rollonbana denne kvelden, selv om en heftig atmosfære ikke hadde vært å forakte.
Etter å ha latt en lokalbuss frakte meg vestover, ankom jeg Rollonbana med god tid til avspark. Med 50 kroner fikk jeg betalt meg inn på anlegget som har vært klubbens hjemmebane siden 1985. De hadde da spilt i drøyt tre tiår på den gamle Rollonbana som ikke lenger oppfylte kravene til hverken nasjonale eller internasjonale mål eller standard. Frem til 2013 var det naturgress her, men da ble det dessverre også her byttet ut med kunstgress, slik at kveldens kamp ville foregå på et temmelig usjarmerende underlag. Jeg tok meg inn i det ene hjørnet, der det står et klubbhus, og det som er av tribunefasiliteter er å finne foran dette klubbhuset, der noen betongavsatser i forkant av bygget har fått påmontert blå plastseter.
Man hadde dessverre intet kampprogram å by på, men en liten kikk på nettet bekreftet det jeg allerede visste; nemlig at tittelkampen sto mellom kveldens bortelag Bergsøy og Volda. De to var involvert i en voldsom kamp om førsteplassen, med Bergsøy som foreløpig serieleder, og skulle til alt overmål møtes i siste serierunde. Rollon var en av de to som jaget bak de to, men uten håp om å kunne innhente de. Rollonbana går for å være et vrient sted å ta med seg poeng fra som bortelag, og vertene hadde nok lite imot å stikke kjepper i hjulene for sine gjester fra Fosnavåg denne kvelden. Før kampstart ble det også tid til å stikke hodet innom kiosken, før jeg rettet oppmerksomheten mot det som skulle skje ute på plastikken.
De fremmøtte fikk umiddelbart valuta for pengene i form av underholdning, for allerede i kampens andre minutt var det klart for straffespark til gjestene etter at en av deres spillere ble meid over ende av hjemmelagets unge sisteskanse Isak Endal. Men 17-åringen i målet reddet straffesparket, og skulle for øvrig stå en solid kamp. Det var Bergsøy som hadde mest ball, men Rollon var skumle på kontringer, og det fikk vi et prov på etter et kvarters tid. Iver Lindseth lurte Bergsøy forsvaret og serverte Daniel Gjerde som hamret ballen i tverrliggeren så det sang i aluminiumet. Det var en liten advarsel til serielederne, og et signal om hva som skulle komme.
Med drøyt fem minutter til pause satt nok bortefolket svelene i halsen da Rollons Iver Lindseth presset Bergsøy-forsvaret og stjal ballen på hjørnet av 16-meteren for deretter å resolutt dunke ballen mot mål. Den seilet inn i bortre hjørne bak Bergsøy-keeper Ruben Storøy, og det sto 1-0 til stor jubel fra den entusiastiske eldre Rollon-supporteren som kontinuerlig hoiet og skrek og veivet med et Rollon-flagg. Men hvor lenge var Adam i paradis? I Rollons tilfelle var det tre minutter, for da fikk Bergsøy spilt gjennom Benjamin Leine som alene med keeper utlignet til 1-1 og sørget for at det var uavgjort da dommeren signaliserte at det var på tide med en pause.
Jeg hadde talt meg frem til 98 tilskuere, og i pausen var samtaleemne blant mange av de tittelkampen mellom Bergsøy og Volda. I forkant av årets sesong ble det kjent at antall opprykkere fra 4. divisjon til 3. divisjon skulle reduseres, og det betød at vi igjen ville se en situasjon der det i visse kretser dessverre ikke ville være tilstrekkelig å vinne sin avdeling. Sunnmøre var en av kretsene som ville påvirkes av dette, og det var klart at vinneren av kretsens 4. divisjon ville måtte spille opprykks-kvalik mot vinneren av 4. divisjon Nordmøre. Det så ut til å bli Kristiansund BK 2 – altså et reservelag. Nå vil de som leser mine skriverier kjenne til min holdning til at disse reservelagene for spille i det ordinære divisjonssystemet, så vi skal ikke gjenta det, men her var det uansett interessante synspunkter å høre. Et par supportere mente nemlig å mene at KBK 2 ikke ønsket opprykk og dermed kanskje ikke ville gi 100% i kvalifiseringen.
Uansett var det snart klart for andre omgang, og vi fikk nå se et Rollon-lag som presset høyere og skapte enda mer problemer for et Bergsøy som før hvilen hadde hatt mye ball. Kampen sto og vippet, men avgjørelsen lot vente på seg. Det måtte til slutt et straffespark til, og denne gang var det i favør Rollon etter at innbytter Kenneth Diallo ble lagt i bakken. Kaptein Andreas Blindheim gjorde ingen feil og satt straffen sikkert i mål til 2-1. Bergsøy måtte nå kaste folk fremover, men fikk også noen minutter i overtall da Iver Lindseth fikk sitt andre gule og dermed marsjordre. Den offensive satsingen ga dog rom for Rollon-kontringer, og på en av disse løp Nikolay Hjelset Hay over halve banen før ballen til slutt havnet hos Diallo som fastsatt sluttresultatet til 3-1.
Jubel i Rollon-leiren, men fortvilelse for Fosnavåg-folket som nå fryktet at de hadde kastet bort opprykket (det viste seg å stemme da de til slutt måtte gi tapt for et Volda som også slo de i den nevnte innbyrdes kampen – et Volda som til slutt også sikret opprykk med kvalik-seier over KBK 2). For min del tok jeg snart bussen tilbake til Ålesund sentrum, og takket være en nokså tidlig kampstart var det flust av tid til å forlyste seg på byen, der jeg endte opp på Smutten og først returnerte til hotellsenga i de små timer. Min helg på Sunnmøre hadde fått en fin start, og det var mer på menyen de kommende dagene.
Norwegian ground # 113: Rollon v Bergsøy 3-1 (1-1) 4. divisjon Sunnmøre Rollonbana, 27 September 2019 1-0 Iver Flåthe Lindseth (40) 1-1 Benjamin Leine (43) 2-1 Andreas Blindheim (pen, 86) 3-1 Kenneth Diallo (90+2) Att: 98 (h/c) Admission: 50 NOK
For andre dag på rad valgte jeg etter flere timer med vurdering frem og tilbake å dra ut og få med meg en kveldskamp, men dro denne dagen litt lenger da turen gikk inn til hovedstaden. Tvilen hadde først og fremst bakgrunn i at det var et reservelag involvert, og det bidrar ikke akkurat til vann i munnen, men jeg valgte til slutt likevel å ta turen for å se Sagene i aksjon. Etter flere timer som vinglepetter, kom jeg meg omsider med Oslo-bussen, men ved ankomst Oslo bussterminal var det ikke bare enkelt å komme seg med bussen videre. Stoppet for den aktuelle bussen var flyttet til en holdeplass i Tøyenbekken, men der var hele gata stengt grunnet veiarbeid, og det hang informasjon om at holdeplassen var flyttet…til holdeplassen ved bussterminalen der man ble henvist tilbake til Tøyenbekken. Ruter imponerte nok en gang! Etter at jeg til slutt valgte å stresse bort til Jernbanetorget for å ta en annen buss derfra, hadde jeg ikke akkurat høye forhåpninger om å rekke kampstart på Bjølsenfeltet, men idet bussen passerte utenfor der kunne jeg se at spillerne var i ferd med å ta oppstilling før kampstart, og jeg rakk faktisk å hoppe av og komme meg bort til banen før kampen ble blåst i gang. Det dreide seg om et oppgjør i 4. divisjon Oslo avdeling 1, der det var Nesodden og Oppsal 2 som kjempet om tittelen. De hadde en luke ned til Sagene på tredje og Ullern 2 på fjerde, og det var nettopp de to sistnevnte som skulle måle krefter denne kvelden. Banen var ikke overraskende typisk for breddefotballen i Oslo; en kunstgressbane uten noe av tribunefasiliteter. På den ene langsiden har man i det minste en gressvoll der det allerede sto noen fremmøtte tilskuere, og blant disse var banehopperen Ray Tørnqvist som jeg ble stående å prate med.
Vi fikk se at Ullern-reservene tok ledelsen i det femte minutt, men da de spilte med overtrekks-vester som skulte numrene, var det en håpløs oppgave å finne ut der og da hvem som var hvem på bortelaget. Da NFF sine nettsider også brukte flere uker på å oppdatere gjestenes målscorere, gikk det lang tid før jeg fant ut at Kasper Hoftvedt var målscorer. Et kvarter senere doblet uansett Johannes Bakken Diserud ledelsen, men fem minutters tid før hvilen var det ny spenning da Eirik Andreas Ledesma Strøm reduserte til 1-2 mens jeg sammen med Ray og hans kompis sto og skrønet oppe på gressvollen.
En av de mente at det var avgjørelsen som falt da Kasper Hoftvedt økte til 1-3 tidlig i andre omgang, men vertene skulle i løpet av omgangen levere en vanvittig snuoperasjon. Snaut ti minutter ut i omgangen reduserte Kenneth Brendryen til 2-3, og det var han som på egenhånd snudde kampen med nye scoringer i det 70. og 75. minutt, slik at det nå sto 4-3. Det var sjanser begge veier, men det var Leif Isak Vinsjevik som på overtid satt spikeren i Ullern-kista med å sette inn 5-3. Det ble også sluttresultatet foran det jeg talte meg frem til å være 23 tilskuere, og det var bare å vende snuta hjemover for å planlegge helgeturen til Sunnmøre.
Nå har jeg overhodet ikke for vane å se kamper som involverer reservelag; og spesielt gjelder det når det er de som spiller på hjemmebane. Unntaket er vel egentlig kun der det kun er reservelaget som benytter den aktuelle banen. Men nå bor jeg såpass nære Månabanen (også kjent som Frogn kunstgress) at jeg godt kunne ta turen opp dit og kikke på denne kvelden, men attraksjonen var da førstelaget til min gamle klubb Torp IF som skulle gjeste Drøbak/Frogn 2. Jeg synes det er artig å se Torp innimellom, og tok derfor turen opp fra Drøbak sentrum for å se om jeg klarte å finne ut av hva som har gått så galt denne sesongen.
Det var liten tvil om at sommeren var et minne blott, for det var allerede en kjølig aften da jeg gikk av bussen ved Frogn videregående skole og tuslet ned til kunstgressbanen (selvsagt) som ligger bortgjemt nede i en ‘dump’ bak skolen. Denne banen brukes først og fremst av reservelagene til DFI, men har i perioder også vært benyttet av førstelaget mens de har slitt med banedekket på Seiersten Stadion (som det stadig har vært tull med etter at man for noen år siden installerte kunstgress). Jeg har tidligere sett førstelaget i aksjon her flere ganger, og har i den forbindelse beskrevet banen, men jeg kan gjenta at det er en enkel kunstgressbane uten noen verdens ting av tribunefasiliteter. Langs den ene langsiden er det en fjellskrent som mange velger å se kampen fra.
Det dreide seg denne kvelden om 5. divisjon Østfold, der Lisleby var i ferd med å stikke av med tittelen, men først og fremst ble jaget av Tistedalen. Deretter fulgte Spydeberg på tredje og DFI 2 på fjerde. For Torp sin del lå de helt nede på en 13. plass, og etter at Borgar trakk sitt lag hadde de nå kun HSV bak seg. Det var kun målforskjellen som skilte de to, og representanter for Torp som jeg snakket med mente faktisk at det skulle mye til å unngå nedrykk til 6. divisjon. Jeg ble stående å snakke litt med Torp-folket i 1. omgang, men fikk etter hvert også noen ord med DFIs førstelagstrener som påsto at rekruttene kunne vunnet denne divisjonen relativt greit om de ville. Det er en djerv påstand, og det får stå for hans regning, men på mitt oppfølgingsspørsmål mente han at de blant annet hadde rundspilt Lisleby, men at det ikke var noen vits å kjempe om tittel og opprykk til 4. divisjon så lenge A-laget uansett ville rykke ned dit.
Jeg ville jo i utgangspunktet tro at man uansett vil havne så høyt oppe som mulig, og jeg tok påstanden med en ørliten klype salt, men hva vet jeg. Man har jo for øvrig sett at det pur unge A-laget til DFI har tatt seg opp spillemessig utover i en sesong som etter det nye styrets herjinger har vært et mørkt kapittel, og selv om man fortsatt lå som jumbo og det uunngåelige nedrykket stadig nærmet seg hadde de hengt langt bedre med i sine kamper etter sommeren. En som dro opp dagens snittalder noe voldsomt var Rino Abell som for lengst har passert 50 men som likevel var å finne i DFI-forsvaret denne kvelden. Han kunne nesten vært bestefaren til Maximilian Dahl som allerede i kampens femte minutt sørget for 1-0. To raske mål av Abdullah Ali gjorde at det sto 3-0 allerede etter 18 minutter, og bortefolket på sidelinjen kunne bare konstatere at de til tider ble rundspilt. Det sto 3-0 halvveis.
Jeg syntes nesten litt synd på sliteren Kenth Børresen som hadde en tung og ensom dag på topp for Torp, men etter å ha innrømmet at det ikke var så lett for ‘en gammel kæll’, ble han åpenbart lettere sjokkert over å høre at en av hans motspillere var rundt tiåret eldre enn ham. De sorte hadde i hvert fall unngått ytterligere baklengs på en stund, og det gjorde de også lenge etter hvilen. Det var først i det 73. minutt at Emil Alexander Hennig satt inn 4-0. Men fem minutter senere kom også spikeren i kista da Eryk Juliusz Krawczyk fastsatt sluttresultatet til 5-0 med en perle av et langskudd. Jeg talte meg frem til at det var 28 tilskuere som så DFI-rekruttene vinne enkelt, men jeg fikk vel aldri noe klart svar på hva som har gått så galt for Torp før jeg travet tilbake til bussholdeplassen for å komme meg hjem.
Revisit: Drøbak/Frogn 2 v Torp 5-0 (3-0) 5. divisjon Østfold Månabanen (Frogn kunstgress), 23 September 2019 1-0 Maximilian Dahl (5) 2-0 Abdullah Ali (15) 3-0 Abdullah Ali (18) 4-0 Emil Alexander Hennig (73) 5-0 Eryk Juliusz Krawczyk (78) Att: 28 (h/c) Admission: Free
Det var kun en uke siden jeg hadde kommet hjem fra siste tur til Storbritannia, men allerede hadde jeg tilløp til abstinenser som jeg visste jeg uansett ikke ville få bukt med denne kvelden. Jeg hadde da heller ikke lagt noen planer for kamp, men da min groundhopper-kollega Stig-André tok initiativ til en aldri så liten utflukt til Oslo var det i hvert fall noe å vurdere. Vi har etter hvert blitt litt av et radarpar i år, og når han nå foreslo å se Abildsø v Høvik lot jeg meg etter hvert overtale. Dermed gikk turen inn til Abildsø i det sørøstlige Oslo. Det hører nå til bydel Østensjø, og klubben spiller da også sine kamper rett ved Østensjøvannet.
Jeg tipper fuglene og det øvrige dyrelivet der nyter svært godt av kunstgress-forsøplingen derfra, for etter at sjåføren omsider hadde funnet en passende parkeringsplass, fant vi frem til Abildsøfeltet som har flere kunstgressbaner av forskjellige størrelser ved siden av hverandre. Et nokså typisk anlegg for breddefotballen i Oslo; med en ansamling usjarmerende kunstgressbaner og svært lite eller intet av tilskuerfasiliteter. Ved den innerste banen var det en åpen kiosk der min kompanjong fikk kjøpt seg en kaffe, men det var på banen ved siden av de skulle spille. En Old Boys-kamp var i ferd med å avsluttes da vi ankom med kun 5-10 minutter til kampstart, og vi traff også på et annet kjent groundhopper-fjes.
I 6. divisjon Oslo avdeling 3 var status den at Haslum og Grüner ledet an, mens kveldens bortelag Høvik befant seg på en fjerdeplass med hele 13 poeng opp til teten. Vertskapet Abildsø lå på en sjetteplass kun tre poeng bak Høvik, og med en kamp til gode, så de kunne komme seg á poeng med seier. Først måtte Stig-André og jeg imidlertid i aksjon som gode samaritaner, for dommeren presterte å blåse i gang uten at et av malene var dratt helt av banen. Der nede mellom 16-meterstreken og hjørneflagget sto det rett og slett inne på spillearealet, så vi tok ansvar og dro det av. Det var nok greit vi gjorde det, for noen strakser senere var det en duell ved dødlinja akkurat der målet hadde stått.
Da jeg så sent som i juni i år så det omvendte oppgjøret på Høvikbanen, hadde en god Christian Prestegaard Varmann gikk Høvik ledelsen, og historien gjentok seg nå da han i kampens sjuende minutt sørget for 0-1. Tjue minutter var spilt da vertene etter et mønsterangrep utlignet ved Martin Vefald Wennevold, men et lite kvarter senere gjenopprettet Anders Greina bortelagets ledelse på akrobatisk vis, og like før pause sørget Marcus Motrøen for at det sto 1-3 halvveis. Det så tøft ut for vertene nå, for Høvik virket å ha en viss kontroll. Anders Greina ble tomålsscorer da jeg så Høvik slå Abildsø i sommer, og det ble han igjen da han nokså tidlig i andre omgang økte til 1-4. Vi fastslo der og da at det var avgjort, men umiddelbart reduserte Mats Lopez Hansen til 2-4. Det var sjanser begge veier, men da Kaspar Julian Henze reduserte til 3-4 i siste ordinære minutt, ble det fyr i teltet. Abildsø kastet folk fremover i jakten på en utligning på overtid, men måtte innse nederlag da dommeren blåste av med 3-4 som sluttresultat foran det vi talte oss frem til å være 26 tilskuere. Det var bare å vende snuta hjemover.
Norwegian ground # 111: Abildsø v Høvik 3-4 (1-3) 6. divisjon Oslo avd. 3 Abildsøfeltet, 18 September 2019 0-1 Christian Prestegaard Varmann (7) 1-1 Martin Vefald Wennevold (21) 1-2 Anders Greina (35) 1-3 Marcus Motrøen (43) 1-4 Anders Greina (53) 2-4 Mats Lopez Larsen (54) 3-4 Kaspar Julian Henze (90) Att: 26 (h/c) Admission: Free
