vikinghopper En groundhoppers bekjennelser

 

Fredag 26.08.2016: Ramsbottom United v Burscough

Frokost var ikke inkludert ved det lugubre York Hotel i Ilford, og selv om de ansatte hadde forsøkt å overtale meg til å benytte meg av et rimelig frokost-tilbud de tilbød ved en samarbeidende kafé like ved siden av, var jeg mest interessert i å komme meg raskest mulig vekk fra Ilford. Derfor sjekket jeg raskt ut og tok umiddelbart et tog inn til London Liverpool Street, for deretter å ta tuben til Euston. På Euston stasjon gikk jeg til innkjøp av frokost i form av smørbrød og juice som jeg tok med meg på Manchester-toget. Etter gårsdagens pliktløp hos West Ham United var dette en dag jeg hadde sett frem til helt siden Ramsbottom United flyttet sin hjemmekamp mot Burscough til fredag kveld, og i den anledning hadde jeg også lagt planer i forkant av kampen.

Ved planlegging av denne turen vurderte jeg en stund faktisk også en svipptur over til Nord-Irland denne dagen, med fredagskamp hos Carrick Rangers etterfulgt av hjemmekamp for Linfield dagen etter. Det viste seg selvsagt å være en økonomisk utskeielse som også skulle passe inn i det øvrige kampprogrammet, selv om jeg nok ville vært troende til å grave litt dypere i lommeboka om helgen hadde bydd på hjemmekamp for Glentoran, hvis særdeles flotte stadion The Oval for tiden står aller høyest på min ønskeliste da den tragisk nok etter sigende snart skal jevnes med jorden. Forhåpentligvis kommer jeg meg dit litt senere denne sesongen, for en retur til Ulster utgikk altså i denne omgang, men da den i seg selv fristende Ramsbottom-kampen ble et alternativ, følte jeg uansett på ingen måte at det var noen form for reserveløsning.

Etter en drøyt to timer lang togtur fra London ankom jeg Manchester Piccadilly, der jeg først og fremst lurte på om det var et kjempesirkus i byen som muligens savnet hele sitt freakshow som så ut til å være på rømmen. Der selv politiet åpenbart hadde lagt til side annet arbeid for å mannsterke møte opp med egne regnbuefargede stands der de delte ut et utvalg av pamfletter og løpesedler, slo det meg at jeg selvsagt noen dager tidligere hadde sett voldsom PR for helgens “Pride”-festival da jeg forlot byen. Det er vel i disse dager alt annet enn politisk korrekt å si at jeg nå var glad jeg hadde valgt Bury som dagens base i stedet for sentrale Manchester, for de skal få lov til å holde på for min del, men jeg må likevel spørre meg om hvor grensen går for hva man skal drive med i offentligheten. Det er jo ingen tvil om at dette for mange tilsynelatende handler mest om å strekke strikken og flytte grenser lengst mulig, men var det virkelig nødvendig for en liten gruppe jeg så å skremme barn til gråt ved å herje rundt på stasjonen iført kun gassmasker og lær-“truser”. Og må man i dagens samfunn virkelig måtte regne med å forklare for sine barn hvorfor to personer (igjen kun iført lær-“truser”) krøp på alle fire rundt på stasjonen mens de av lærkledde ledsagere ble ledet i hundebånd?!?

Jeg forlot uansett raskt Sodoma & Gomorra ved å sette meg på trikken til Bury, som bruker rundt en halvtime opp til endeholdeplassen. Jeg hadde faktisk ventet til dagen før med å bestille hotell, men endte opp med å betale £49,50 for overnatting ved Premier Inn-hotellet som ligger et steinkast unna buss- og trikketerminalen i Bury. Jeg fikk raskt sjekket inn og slengt fra meg pikkpakket før jeg ganske snart stormet ut igjen, for jeg hadde som nevnt visse planer før kveldens kamp, og disse gikk ut på å forlyste meg med en tur med museumsjernbanen East Lancashire Railway. Selv om Bury i dag ikke har noen togstasjon på det ordinære tognettet, har det ikke alltid vært slik, og stasjonen Bury Bolton Street er et minne om dette. I dag er den første holdeplass de nordgående togene på den nevnte museumsjernbanen stopper ved på sin vei fra Heywood nordover til Rawtenstall, og det gjorde meg heller ikke noe at en av Burys beste puber, The Trackside, er å finne på en av perrongene på den fantastisk koselige stasjonen som har blitt bevart i sin klassiske stil.

Dagens siste tog til Rawtenstall gikk med damplokomotiv og hadde avgang klokka 15.45, og denne museumsjernbanen bød også på en unik mulighet til å ta seg til Ramsbottom på en koselig og spesiell måte. Etter Haywood og Bury Bolton Street stopper nemlig dens tog ved stasjonene Summerseat, Ramsbottom, Irwell Vale og til slutt Rawtenstall, og jeg betalte £8 for en returbillett da jeg planla å bli med helt opp til endestasjonen for deretter å bli med tilbake så langt som til Ramsbottom. Mens jeg ventet på toget, slo jeg meg ned på den nevnte puben The Trackside, der jeg koste meg med en flaske utsøkt Cornish Gold Cyder, og der kunne jeg saktens ha tilbragt flere timer mens jeg kikket på togene som gikk forbi. Det var nok imidlertid greit å komme seg med dagens siste tog da det tøffet inn på perrongen.

Britene er usedvanlig flinke til å ta vare på slike deler av sin historie, og det er da også grunnen til at de rundt om i landet har en rekke fantastiske museumsjernbaner som har blitt meget populære turistattraksjoner. East Lancashire Railway går gjennom flott landskap, og er som en reise tilbake i tiden der man sitter i tidsriktige vogner bemannet av personell i like tidsriktige uniformer. Selv billetten var autentisk gammeldags. Banens forgjenger ble i sin tid åpnet i 1846 for å betjene dette distriktet nord for Manchester, der en rekke byer under den industrielle revolusjon vokste frem som såkalte mill towns i en region som fikk økenavnet Cottonopolis. Linjens passasjertrafikk opphørte i 1972, før den ble besluttet stengt fullstendig i 1980, men siden den gang har altså entusiaster klart å gjenåpne den som en museumsjernbane som absolutt kan anbefales på det varmeste.

Jeg var altså ikke med helt fra den sørlige endestasjonen i Heywood, men turen fra Bury til Rawtenstall tar en halvtime, og på veien dit var det også trivelig å få et flyktig gjensyn med et fraflyttet fotballstadion som jeg besøkte i fjor høst – selv om det denne gang kun var i form av en rask kikk gjennom vinduene idet vi for forbi. Ewood Bridge var hjemmebane for Haslingden og senere for Stand Athletic, og måten jeg for et år siden fant den overgitt til naturen var både svært vakkert og usedvanlig trist på en gang. Mer om dette samt bilder det virkelig er anbefalt å ta en kikk på kan for øvrig finnes i mitt blogginnlegg fra mitt besøk til Ewood Bridge. Mens damplokomotivet snudde for å forberede returen, ble vi stående et kvarters tid på Rawtenstall stasjon, og det var vel akkurat nok tid til å teste stasjonspuben Buffer Stops som også den får meget gode skussmål. Turen herfra tilbake til Ramsbottom tok et kvarter, og klokka kvart på fem kunne jeg stige av der og rette fokus mot kveldens kamp.

Ramsbottom er en markedsby med rett i underkant av 18 000 innbyggere, og selv den tradisjonelt tilhører Lancashire, ligger den med dagens grevskapsinndeling helt nord i grevskapet Greater Manchester – drøyt seks kilometer nord-nordvest for Bury og snaut to norske mil nord-nordvest for sentrale Manchester. Ramsbottom ligger ved elven Irwell, og her var det tidligere landbruk man i alt hovedsak drev med, før den på første halvdel av 1800-tallet ble en mill town med bomullsspinnerier og veverier. I disse dager har den blitt en turistattraksjon i seg selv, ikke minst takket være East Lancashire Railway, og den ligger da også flott til omkranset av høylandet i Penninene. Jeg tippet at jeg kjenner i hvert fall én som har gått tur opp til toppen av Holcombe Hill, der Peel Tower tårner over byen.

En annen sak av interesse er selvsagt verdensmesterskapet i Black Pudding-kasting som årlig avholdes i Ramsbottom. Dette er jo som selve Mekka å regne for en elsker av black pudding, og man kan muligens si at dette ikke er noen måte å behandle den utsøkte lokale delikatessen på, men litt moro skal man jo ha det. Denne konkurransen har som mye annet i området røtter tilbake til århundrer med kjekling mellom Lancashire og Yorkshire. Selve konkurransen går ut på at man skal kaste black pudding på Yorkshire-puddinger som er hengt opp, og vinneren er den som slår ned flest Yorkshire-puddinger med sine kast. Konkurransen arrangeres i september måned, så da er det bare å kjenne sin besøkelsestid. I så måte var jeg da også litt tidlig ute med mitt besøk til trivelige Ramsbottom.

Da jeg steg av og så toget forsvinne i retning Bury mens damplokomotivet fløytet ivrig, var det fortsatt altså hele tre timer til kamp. Rett ved siden av den koselige stasjonen ligger imidlertid puben The Railway, og der var det ikke vanskelig å slå i hjel litt tid. Da jeg ikke hadde spist siden frokost, var det også en god mulighet til å stagge den etter hvert svært merkbare sulten ved å bestille meg en hjemmelaget pizza fra deres meny. Den falt godt i smak og ble skylt ned med en pint gyllen nektar, og etter å ha fått påfyll i glasset var det fortsatt godt av tid til å se seg litt rundt i byen. Etter en liten spasertur der jeg trasket litt rundt halvveis på måfå, rakk jeg også et lite glass på puben The Oaks før jeg satt kursen mot kveldens kamparena, som jeg fant ved å følge en vei som går ned langs toglinjen og leder til både fotballstadionet og cricketklubben som ligger rett ved siden av som nærmeste nabo.

Det var fortsatt halvannen time til avspark da jeg troppet opp ved inngangspartiet og betalte meg inn med £8, pluss ytterligere £2 for et eksemplar av kveldens kampprogram som absolutt var god lesning. Rett innenfor inngangspartiet står det en stor brakke som gjør nytte som matutsalg og såkalt tea bar, og her fikk jeg også byttet £3,50 mot en pin til min samling, men noen cider fikk jeg dog ikke. I stedet fikk jeg beskjed om at man benytter baren i cricketklubbens klubbhus, men at de muligens ikke hadde åpnet ennå. Derfor benyttet jeg foreløpig i stedet anledningen til å ta en liten runde rundt banen for å ta anlegget nærmere i øyesyn og (forhåpentligvis) knipse noen blinkskudd, i den grad det er mulig med et mobilkamera.

Dette har vært klubbens hjemmebane siden 1980, og det er egentlig litt overraskende at man på den tiden fortsatt var i stand til å kapre en så sentrumsnær tomt, men da klubben flyttet inn her var denne tomten ikke i bruk, og man beskriver den selv med ordet wasteland. Det er ikke lenger en passende beskrivelse på det klubben på imponerende vis sakte men sikkert har oppgradert til å bli et flott anlegg med en idyllisk beliggenhet der elven Irwell slanger seg rundt på to av sidene. Nettopp dette var dog også bakgrunnen for de voldsomme problemene klubben sto overfor da den vanvittige flommen i romjula 2015 sørget for at anlegget sto fullstendig under vann og at man til slutt gikk over to måneder uten å kunne spille hjemmekamp. I den nevnte brakka henger flere bilder som viser den dramatiske situasjonen, og da skal man jo også vite at dette heller ikke var første gang at man blir flomrammet her.

Harry Williams Riverside Stadium bærer navnet til grunnleggeren og formannen, og entres på den ene langsiden, der tilskuerfasilitetene er begrenset til hard standing under åpen himmel. I bakkant her finnes det imidlertid et bygg som ser ut som det kan huse klubbkontorer, VIP-område og garderober. Jeg beveget meg med klokka og vendte snuta mot bortre kortside, der man finner en ståtribune med noen betongtrinn og tak over hodet, og på utsiden her renner altså elven Irwell forbi. Det gjør den også på utsiden bak bortre langside, da den gjør en sving akkurat her. Denne langsiden har to tribuner av forskjellig størrelse, og begge er sittetribuner. Den minste av disse har blå treseter, mens den største har plastseter i samme farge, og disse gjorde tidligere nytte på Manchester Citys gamle hjemmebane Maine Road.

På den siste kortsiden er det igjen hard standing som gjelder, men her har man på deler av langsiden et overbygg som gir tak over hodet. Selv om flere av tribuneseksjonene er nokså nye og ser temmelig moderne ut, er det ikke snakk om noen prefabrikerte tribuner. Jeg likte meg også umiddelbart på Riverside Stadium, som er nokså idyllisk plassert der den ligger innklemt mellom elven Irwell, cricketbanen og den nevnte toglinjen som jeg tidligere hadde vært passasjer på. Med min lille runde unnagjort fikk jeg klarsignal til å oppsøke baren, og fikk med meg på veien en billett som bevis på at jeg hadde betalt og vært innenfor. Da var det bare å gå de få meterne bort til cricketklubben, der jeg kunne beundre en særdeles flott cricket-paviljong mens jeg sammen med en håndfull andre ventet på at baren i nabobygget skulle åpne.

Ramsbottom United ble stiftet så sent som i 1966, av dagens formann Harry Williams, og spilte sine første år i lokale ligaer som Bolton Amateur League og Bolton Combination. Etter å ha spilt i sistnevnte siden 1969, tok de i 1989 plass i Manchester League Division One, på et tidspunkt da de et snaut tiår tidligere altså hadde flyttet inn på det som fortsatt er deres hjemmebane. I sin andre sesong i Manchester League vant de divisjonen (på målforskjell foran den nevnte tidligere rivalen Haslingden) og rykket opp i ligaens Premier Division, og i 1995 fikk de til tross for en 7. plass rykke opp i North West Counties League. Våren 1997 vant de NWCL Division Two, og rykket opp i toppdivisjonen som på det tidspunktet het Division One.

Det var først sommeren 2008 at NWCL Division One byttet navn til NWCL Premier Division slik trenden til tross for logiske brister tydeligvis krevde. Rammy hadde uansett holdt seg i toppdivisjonen i samtlige sesonger siden opprykket, og våren 2012 sikret de seg ligatittelen og opprykk til Northern Premier League. Debutsesongen i NPL Division One North endte med en imponerende sjetteplass, men enda mer imponerende var det de gjorde i den påfølgende 2013/14-sesongen da 5. plassen man sikret seg til tross for poengtrekk ble fulgt opp med playoff-suksess mot alle odds. I semifinalen ventet nemlig bortekamp mot storfavoritt Darlington 1883, men Rammy utløste en aldri så liten bombe ved å vinne 2-0 før de også vant finalekampen 3-2 over Bamber Bridge på bortebane. Lille Ramsbottom United var i NPL Premier!

Der debuterte de med en 17. plass som er klubbens beste ligainnsats, men halvveis inn i sesongen hadde det dessverre allerede begynt å slå sprekker da managerduoen Anthony Johnson og Bernard Morley forlot skuta etter å blitt lokket til den mørke siden, og de tok snart med seg en store deler av spillertroppen til de nye medieyndlingene i Salford City. Det var dermed klart at 2015/16-sesongen aldri ville bli enkel, og etter å ha endt som jumbo, opplevde klubben for første gang nedrykk da de måtte returnere til NPL Division One North. Det var i denne divisjonen at man denne kvelden skulle møte Burscough, og vi måtte heldigvis kun vente noen få minutter før vi nå ble sluppet inn i baren slik at jeg kunne betale £3,30 for en pint Kingstone Press og sette meg ned for å bla litt i programmet i fred og ro.

Jeg står ved min ros av programmet, men vil også mene at det kunne gjort seg med en tabell, selv om det var tidlig i sesongen. Faktum var uansett at Rammy hadde sesongåpnet med hjemmeseier over Goole, men nå kan man kanskje stille spørsmålstegn med hvorvidt Goole er noen målestokk denne sesongen, og siden den gang hadde da også Rammy tapt borte mot Kendal Town samtidig som de røyk ut av cupen med hjemmetap for verdens eldste fotballklubb Sheffield FC helgen før. For Burscough sin del hadde de innledet ligasesongen med å få 0-4 i sekken på besøk hos Trafford, før de spilte en målløs kamp hjemme mot Lancaster City, men de hadde i det minste tatt seg videre i FA Cupen der de i sin hittil siste kamp hadde tatt seg greit av Parkgate. Det var nok andre klubber som denne sesongen var forventet å kjempe helt i toppen, men noen hjemmesupportere ved nabobordet var i hvert fall optimistiske med tanke på seiersmulighetene denne kvelden.

Da jeg skulle tilbake inn på anlegget var jeg plutselig ikke kar om å finne igjen billetten der jeg ble stående og grave i lommene uten resultat, og jeg mistenkte at den lå igjen på bordet i baren, men før jeg kom så langt ble jeg heldigvis gjenkjent av en klubbrepresentant i inngangspartiet slik at jeg ble vinket innenfor. Der på innsiden traff jeg også på groundhopperen Tony Morehead, som jeg for så vidt var klar over at ville befinne seg her denne kvelden, men han sto nå og samtalte med et annet kjent fjes som jeg i ettertid plutselig ikke er i stand å huske hvem var. Det var uansett Tony, som Manchester City-supporter, som kunne fortelle meg om de nevnte setene fra Maine Road.. Etter en liten prat var det på tide å rette oppmerksomheten mot banen mens jeg gaflet i meg pork scratchings med jalapeno-smak.

Det var da også en underholdende innledning vi fikk se, og gjestene fikk en knallstart da de tok ledelsen i det sjuende spilleminutt. En ball inn i feltet ble av Dennis Sherriff lagt tilbake til Dean Shacklock som kom på et løp og hamret inn 0-1. Status quo var gjenopprettet kun tre minutter senere da en corner kun ble klarert ut til en Rammy-spiller som spilte ballen tilbake ut på kanten til Darren Green, og hans innlegg ble på glimrende vis headet i mål av Rammys nye kaptein Gareth Seddon. Ti minutter senere hadde vertene snudd kampen da Jason Hart sørget for 2-1, og samme mann kunne økt ledelsen da han ble spilt gjennom og avsluttet i stolpen. Gareth Seddon var også frempå igjen, men da hans heading gikk like over, sto det 2-1 på resultattavla da dommeren blåste for pause.

Det var litt synd at pizzaen tidligere hadde mettet meg såpass at jeg helt glemte å smake på klubbens paier med tilhørende mushy peas, men jeg rakk da i hvert fall å ile en tur bort til baren for å unne meg et raskt glass i pausen. Stemningen var nå god blant hjemmesupporterne, men etter å ha returnerte idet spillerne inntok banen, så jeg snart et hardtkjempende Burscough-lag som på ingen måte hadde gitt opp. Elliott Nevitt sendte i vei et skudd som virket å være på vei inn, men Rammy-keeper Jack Cookson fikk slått den utenfor med en feberredning. Det var hans mål som nå var mer truet enn hans motpart Xavier Parisi sitt, og Burscough-spiller Joel Douglas fikk like etter en avslutning blokkert slik at ballen endret retning og gikk over. Da utligningen kom med et drøyt kvarter igjen av ordinær tid var det ikke direkte ufortjent, og det var et flott mål der Elliott Nevitt dempet ballen på brystet og hamret ballen i krysset fra rett utenfor 16-meteren.

Etter dette fikk de 264 tilskuerne se et par sjanser begge veier, men nå virket det igjen som om det var hjemmelaget som hadde mest å by på, og den største sjansen kom da et innlegg fra Alex Meaney endret retning i en Burscough-spiller og nesten gikk i mål der den dalte i bue over keeper Parisi, men en Burscough-forsvarer kom seg tilbake på streken og fikk med nød og neppe headet unna, slik at det endte 2-2. Det virket nok umiddelbart som om gjestene var litt mer fornøyde med det enn vertskapet, og undertegnede var i hvert fall fornøyd med en strålende dag og besøket i Ramsbottom når jeg forlot åstedet og gikk for å ta buss 472 tilbake til Bury. Tjue minutter brukte den på etappen til Bury Interchange, og jeg trakk meg umiddelbart tilbake og fant senga med litt lesestoff før lyset ble slukket.

 

 

English ground # 365:
Ramsbottom United v Burscough 2-2 (2-1)
Northern Premier League Division One North
Riverside Stadium, 26 August 2016
0-1 Dean Shacklock (7)
1-1 Gareth Seddon (10)
2-1 Jason Hart (20)
2-2 Elliott Nevitt (73)
Att: 264
Admission: £8
Programme: £2
Pin badge: £3,50

 

Next game: 27.08.2016: Thorne Colliery v Harworth Colliery
Previous game: 25.08.2016: West Ham United v Astra Giurgiu

More pics

 

 

 

26.08.2016: En tur med East Lancashire Railway

Da jeg denne fredagskvelden skulle på kamp hos Ramsbottom United, skulle det bare mangle om jeg ikke benyttet anledningen til å ta en tur med en av områdets store turistattraksjoner – den fantastiske museumsjernbanen East Lancashire Railway – og la den frakte meg til kamp. Vel, i hvert fall etter at jeg først hadde vært med opp til den nordlige endestasjonen i Rawtenstall. Mer om dette og mitt besøk hos Ramsbottom United kan leses et annet sted, men her følger i hvert fall noen bilder fra min tur med East Lancashire Railway – en liten reise tilbake i tiden.

Jeg hadde denne dagen hotell i Bury, og selv om den byen i dag ikke har noen togstasjon på det ordinære tognettet, har det ikke alltid vært slik, og stasjonen Bury Bolton Street er et minne om dette. I dag er det den første holdeplassen de nordgående togene til den nevnte museumsjernbanen stopper ved på sin vei fra Heywood nordover til Rawtenstall, og det gjorde meg heller ikke noe at en av Burys beste puber, The Trackside, er å finne på en av perrongene på den fantastisk koselige stasjonen som har blitt bevart i sin klassiske stil. Dagens siste tog til Rawtenstall gikk med damplokomotiv og hadde avgang klokka 15.45, og denne museumsjernbanen bød også på en unik mulighet til å ta seg til Ramsbottom på en koselig og spesiell måte. Etter Haywood og Bury Bolton Street stopper nemlig dens tog ved stasjonene Summerseat, Ramsbottom, Irwell Vale og til slutt Rawtenstall, og jeg betalte £8 for en returbillett da jeg planla å bli med helt opp til endestasjonen for deretter å bli med tilbake igjen så langt som til Ramsbottom. Mens jeg ventet på toget, slo jeg meg ned på den nevnte puben The Trackside, der jeg koste meg med en flaske utsøkt Cornish Gold Cyder, og der kunne jeg saktens ha tilbragt flere timer mens jeg kikket på togene som gikk forbi. Det var nok imidlertid greit å komme seg med dagens siste tog da det tøffet inn på perrongen.

Britene er usedvanlig flinke til å ta vare på slike deler av sin historie, og det er da også grunnen til at de rundt om i landet har en rekke fantastiske museumsjernbaner som har blitt meget populære turistattraksjoner. East Lancashire Railway går gjennom flott landskap, og er som en reise tilbake i tiden der man sitter i tidsriktige vogner bemannet av personell i like tidsriktige uniformer. Selv billetten var autentisk gammeldags. Banens forgjenger ble i sin tid åpnet i 1846 for å betjene dette distriktet nord for Manchester, der en rekke byer under den industrielle revolusjon vokste frem som såkalte mill towns i en region som fikk økenavnet Cottonopolis. Linjens passasjertrafikk opphørte i 1972, før den ble besluttet stengt fullstendig i 1980, men siden den gang har altså entusiaster klart å gjenåpne den som en museumsjernbane som absolutt kan anbefales på det varmeste.

 

 

 

 

 

Torsdag 25.08.2016: West Ham United v Astra Giurgiu

Med frokost inkludert i prisen ved Severn View Hotel i Worcester, var det ingen grunn til å ikke benytte seg av dette før jeg sjekket ut og igjen var på reisefot. Slik det utviklet seg må jeg innrømme at dette var dagen jeg minst så frem mot, selv om jeg selvsagt gjorde valgene selv, men om man ikke er interessert i å lese syting og mishagsytringer myntet på den moderne fotballen med sine turneringer og nybygg, kan det anbefales å avslutte her og finne på noe annet. Selv da jeg med blandede følelser sto på perrongen på Worcester Foregate Street og ventet på toget til London, gjorde jeg en aller siste vurdering og spurte meg selv for n’te gang om jeg hadde valgt riktig, og selv om jeg fortsatt var særdeles usikker, tok jeg plass på toget.

Helt siden UEFA Cupen ble til Europa League i 2009 har jeg ment at dette er en fullstendig tullete turnering som fremstår som en slags ‘trøstepremie’ for UEFA som gir storklubbene som blir slått ut av ‘Champions’ League en ny mulighet til å hevde seg økonomisk og sportslig. I likhet med ‘Champions’ League er uansett min interesse for turneringen bortimot totalt fraværende, og har hittil begrenset seg til å se FFK bli ydmyket av Lech Poznan. Men tro det eller ei; denne sommeren valgte jeg faktisk å se trekningen for den siste kvalifiseringsrunden og også holde et lite øye med resultatet til Aberdeen da jeg ante muligheten for at de med avansement ville få hjemmekamp denne torsdagen – noe som til tross for en kamp med for meg begrenset interesse ville bydd på en fin mulighet til å besøke Pittodrie. Laget fra den skotske oljebyen ble imidlertid slått ut, men derimot merket jeg meg at West Ham hadde tatt seg videre og ville ha hjemmekamp denne torsdagen, slik at det i hvert fall ville være et alternativ på en ukedag som ofte byr på svært lite fotball.

Det ville da også by på en fin mulighet til å se deres nye skandaleombruste hjemmebane, selv om det heller ikke akkurat fikk blodet til å bruse, men jeg kikket innom hjemmesidene og fant ut at billettene ville gå for £10. Som ventet var det ikke mange alternativer, men når sant skal sies virket en fjerde revisit til Welfare Park for å se Easington Colliery v Blyth Town i Northern League Division Two langt mer fristende og forlokkende. Om jeg ville til en bane jeg hittil ikke hadde besøkt denne dagen, var alternativene begrenset til to kamper i North Lancashire & District League Division Two (ensbetydende med step 12 – eller nivå 16 totalt). Tilsynelatende enkle “kamparenaer” i offentlige parker skremte meg ikke bort like mye som det faktum at begge bortelagene var reservelag, og dermed ble det raskt forkastet. Det var West Ham eller Easington Colliery.

Jeg kom til den konklusjon at det med en billettpris på £10 ikke ville være noen krise om jeg kjøpte billett til West Ham-kampen og senere ombestemte meg, og da billettene ble lagt ut for såkalt general sale mandag 15. august, benyttet jeg derfor anledningen. Med et ekstra pund i gebyr for å få lov til å gjøre deres jobb, endte jeg opp med å betale £11, og i tiden frem mot kampdagen fant jeg ut at en og annen kjenning også skulle på denne kampen. Jeg fikk snart en følelse av at jeg nå nesten måtte dit, og selv om jeg isolert sett visste at jeg i langt større grad ville trives hos gamle kjente i Easington Colliery, var det andre som påpekte at skribenten i meg nesten måtte benytte denne anledningen. Noen påpekte ganske riktig at man neppe vil slippe unna med £11 om man senere skal se ligakamp eller hjemlig cupkamp på Olympic Stadium, og litt mot bedre viten valgte jeg å gå på kompromiss med magefølelsen, slik at det likevel ble øst-London.

Ved Worcester Foregate Street innså jeg at jeg hadde blingset noe da jeg før frokost sjekket togtidene, men det var ikke et større problem enn at jeg kun ble med 11.03-toget et par minutter til Worcester Shrub Hill, for derfra å ta 11.22-toget til London Paddington. Drøyt to timer senere kunne jeg ta tuben til Liverpool Street, og derfra gjensto kun en liten tog-etappe på et kvarters tid ut til Ilford, der jeg hadde betalt £39 for overnatting ved York Hotel. Det ble umiddelbart klart for meg at dette etablissementet like ved togstasjonen i Ilford ikke var noe Ritz, men nå skulle jeg jo heldigvis bare overnatte der, og jeg fikk raskt sjekket inn uten at jeg vel brøt noen av punktene på reglementet som til forveksling kunne minne litt om Sharia-lover. Med tanke på demografien i området, kryr det vel ikke akkurat lenger av puber i Ilford, og i stedet for å lete rundt i det lite trivelige området valgte jeg å nøye meg med et måltid på Wetherspoons-puben The Great Spoon of Ilford før jeg returnerte til togstasjonen.

Etter å tatt toget tilbake til Stratford kunne jeg egentlig gått derfra, men jeg hadde fått anbefalt et skjenkested eller to i nærheten av Overground-stasjonen Hackney Wick, som også er i gangavstand til det olympiske stadion, og tok derfra Overground-tog videre ett stopp for å gå av der. Stadionet befinner seg i et våtlandsområde der jeg vil tro det er fort gjort å gå seg vill i mylderet av broer og stier som krysser og går langs de forskjellige grener av elven Lea og kanalene som er tilknyttet den. Dette er et grenseområde mellom London-bydelene Newham, Tower Hamlets og Hackney, og allerede for 200 år siden blomstret industrien langs elven Lea. En rekke av de gamle industritomtene er i dag omgjort til blant annet atelier og studioer for kunstnere, og mange vil således peke på bohempreget. For egen del synes jeg det fremsto mest som et delvis forslummet område med en rekke shabby småbedrifter, og som var bortimot totalt nedtagget av graffiti. The White Building hadde blitt anbefalt som et utmerket skjenkested for cider, men til tross for at man hadde en stor uteservering langs en av kanalene, var det så fullstappet der at jeg etter et kvarter i kø med svetten snart rennende nedover ryggen la det på is og i stedet gikk for å hente ut billetten jeg hadde bestilt.

Det skulle vel egentlig være ganske unødvendig å presentere klubben West Ham United, for selv om premieskapet ikke helt reflekterer klubbens stilling på balløya, så er det en av Englands mest populære og tradisjonsrike klubber. Det hele startet i 1895 under navnet Thames Ironworks FC, som bedriftslaget til firmaet med samme navn. I 1900 tok man dagens navn, og etter at The Hammers ble valgt inn i Football Leagues andredivisjon i 1919, har de siden den gang aldri vært utenfor de to øverste divisjoner. De har aldri vært engelsk ligamester, og kanskje noe overraskende er deres beste ligainnsats 3. plassen i 1985/86-sesongen. Da har de gjort det skarpere i cupturneringer, selv om det endte med tap i deres første FA Cup-finale – den herostratisk berømte ‘White Horse Final‘ i 1923, som var den første på Wembley, der de måtte gi tapt for Bolton Wanderers. De måtte vente en god stund på neste mulighet.

Det var i 1960-årene at West Ham under ledelse av manager Ron Greenwood hadde sin beste periode. FA Cupen ble omsider vunnet i 1964 etter finaleseier over Preston North End, og året etter fulgte de opp med suksess i den europeiske cupvinnercupen der 1860 München ble slått i finalen. At dette ble gjort med et lag nesten utelukkende bestående av London-gutter er et tankekors i dagens fotball, og de var sesongen etter nære på å forsvare cupvinnercup-tittelen, men tapte i semifinalene mot Borussia Dortmund. På denne tiden var da også flere av klubbens spillere sentrale i det engelske landslaget, og blant engelske VM-vinnere i 1966 var Hammers- og landslagskaptein Bobby Moore, Geoff Hurst som ble hattrick-helt i VM-finalen, og Martin Peters som også scoret i finaleseieren over Tyskland.

West Ham United vant igjen FA Cupen i 1975, da de med 2-0 i finalen beseiret et Fulham med Bobby Moore på laget, og igjen tok man seg påfølgende sesong til finalen i den europeiske cupvinnercupen, der man denne gang imidlertid måtte se seg slått av belgiske Anderlecht. Da en ny FA Cup-triumf fulgte i 1980 – med finaleseier 1-0 over Arsenal – var The Hammers i andredivisjon, og dette er fortsatt siste gang verdens gjeveste cupturnering ble vunnet av en klubb utenfor øverste divisjon. Sesongen etter rykket de også opp igjen, men har siden den gang vært på flere visitter på nivå to. Klubben fra Øst-London har alltid hatt profiler og enkeltspillere, men har nok blitt mer kjent for å fostre frem stjernespillere som deretter går til andre og større klubber. Det nærmeste klubben har kommet et trofé av betydning siden 1980 er den tapte FA Cup-finalen i 2006, da Liverpool på overtid sikret ekstraomganger og senere vant etter straffesparkkonkurranse. Men West Ham United forblir et stort navn i engelsk fotball; ikke minst takket være sine mange og trofaste supportere.

Trofaste har mange i hvert fall vært frem til nå, men det har i forkant av flyttingen fra Boleyn Ground vært knyttet en viss spenning til hvordan fansen ville reagere på at klubben flyttet ut av sitt tradisjonelle område og en hjemmebane med en lang historie og inn på et temmelig sjelløst anlegg som først og fremst er bygget som friidrettsarena i en annen del av byen. Samtidig er det vel lenge siden området rundt Boleyn Ground var noe kjerneområde for klubben, der befolkningen i dag i all hovedsak er asiatiske innvandrere med langt større interesse for cricket og bønn i moskeene. Det er dog ingen hemmelighet at mange har signalisert at dette ville bety slutten på deres tid som fast innslag på hjemmekamper, og blant de West Ham-supporterne jeg selv kjenner, har jeg vel fortsatt til gode å høre noen av de uttrykke begeistring med tanke på dette. Samtidig vet nok klubben godt hvordan den moderne fotballen fungerer og at man med et nytt “storslagent” anlegg vil kunne tiltrekke seg store navn på spillersiden som igjen vil føre til at horder av den nye generasjonen fotballsupportere vil komme stormende til fra både andre bydeler, andre deler av landet, og andre land og verdensdeler – i hvert fall så lenge man har en viss suksess på banen og kan kjempe i verdens mest oppskrytte liga. Og i sannhetens navn hadde de visstnok allerede solgt rundt 50 000 sesongkort!

Kanskje er det en av grunnene til at klubben har valgt å inkludere London-navnet i sin nye logo, som naturlig nok måtte endres ved flyttingen fra Boleyn Ground da den gamle inneholdt tårnene på fasaden til sistnevnte stadion, og dermed vil forsøke å markedsføre seg selv som en klubb for “hele London”. Det kan jo i seg selv slå begge veier, men de håper vel at gevinsten i form av nye supportere vil overgå antallet øst-londonere som føler seg støtt vekk. Olympic Stadium, som klubben nå også har omdøpt til London Stadium, ligger som kjent tilknyttet OL-parken Queen Elizabeth Olympic Park, og jeg ankom nå nordfra der jeg kom gående på en av de brede avenyene med kurs mot stadion og skulpturen og observasjonstårnet Orbit Tower som rett ved siden av ser mest ut som en berg-og-dalbane når man ser den fra avstand. Etter å ha gått rundt halve stadionets utside fant jeg billettkontoret og fikk der hentet ut min billett, før jeg raskt stakk snuta innom klubbens nye store Superstore for å betale £3 for en pin og £3,50 for et eksemplar av kveldens kampprogram.

Det var fortsatt nesten to timer til kampstart, og jeg vurderte flyktig en retur til The White Building for å leske strupen med en pint på det som faktisk ble rapportert å være årets hittil varmeste dag i London. Jeg følte imidlertid at jeg de timene jeg svettet meg gjennom turen fra Worcester til Ilford, samt den i dobbelt forstand svette opplevelsen i trengselen ved nevnte skjenkested noe tidligere, var nok til at jeg forkastet denne tanken og i stedet gikk til innkjøp av en flaske Fanta fra en av de mange bodene som solgte mat på utsiden. £2,90 for en flaske Fanta er jo bortimot norsk pris, og det virket å være veiledende for samtlige utsalg på og rundt anlegget, da det også var prisen da jeg omsider kom meg innenfor. Men foreløpig gikk jeg for å slå meg ned på en benk nede ved kanalen, der jeg kikket litt i programmet som snart ble lagt bort til fordel for min medbragte bok som jeg nå var glad jeg hadde tatt med meg fra hotellet. Hodetelefonene hadde jeg heldigvis også tatt med, og jeg tilbragte en drøy halvtime der med å lese og lytte til et album hvis tittel tilfeldigvis var nokså beskrivende på det som ventet meg.

Ikke bare er Dystopia det beste Megadeth-album på år og dag, men tittelsporet hadde også passet svært godt som lydspor da jeg etter å ha blitt grundig ransaket kunne entre inngangsparti J og selv ta anleggets indre i nærmere øyesyn. Sjelden har uttrykket “bowl design” passet bedre på et stadion, og rundt hele det uinteressante og lite inspirerende indre er det to etasjer med tribuner, selv om man på West Stand (som selvsagt allerede har fått et annet sponsornavn) har et stort område med VIP-fasiliteter som kan gi inntrykk av et tredje nivå. Det er i og for seg noe merkelig at de har blitt plassert på denne langsiden, der man er lengst unna banen, for her er man såpass langt unna gressmatta at man kanskje likevel ikke skal le avvisende av spøkene om at man bør få med kikkert i billettprisen. Midt på denne langsiden vil man selv på de fremste seteradene være bortimot en halv banebredde unna banens sidelinje! Dette har nok en naturlig forklaring i at de nederste nivåene er seksjoner som kan skyves frem og tilbake ettersom anlegget også skal fortsette å være friidrettsarena, men det forklarer vel ikke helt hvorfor man er lenger unna på denne siden enn på de andre. Ellers er det også store gap mellom disse flyttbare nedre nivåene og ‘andreetasjene’, slik at man har laget ‘gangveier’ og installert en rekke storskjermer. Et karakterisk trekk er dog de triangulære klasene av flomlys oppunder taket rundt anlegget.

Ut fra bildebevis var jeg nokså forberedt på at jeg ville mislike anlegget, men da jeg først befant meg på Bobby Moore Stand så mislikte jeg det ikke. Jeg hatet det, og etter hvert som kvelden skred frem så kom jeg til den konklusjon at jeg hatet det temmelig intenst. Jeg synes først og fremst synd på West Ham-fansen som etter 112 år på Boleyn Ground blir flyttet til dette dystopiske anlegget. Alle kjenner vel til hvordan dette anlegget ble bygget til London-OL i 2012, og likeledes er vel prosessen som førte til at det ble West Ham Uniteds hjemmebane godt kjent. Både Tottenham Hotspur og mer lokale Leyton Orient var jo også interessert, men til slutt ble det altså The Hammers som fikk tilslaget med en 99 år lang leieavtale. Ikke minst er det jo mange som har reagert på at klubben i realiteten fikk en voldsom fordel ved at det er skattebetalerne som i hovedsak har betalt majoriteten av de voldsomme kostnadene dette medførte. West Ham har kun stått for £15 millioner av de £272 millionene det kostet å bygge om stadionet som nå totalt skal ha kostet britiske skattebetalere nesten en milliard pund.

Med en leie på £2,5 millioner i året kunne man jo tenkt seg at klubben eventuelt vil kunne slite om de skulle rykke ned, men leia vil halveres om de skulle rykke ned i Championship, samtidig som den vil øke om man skulle kvalifisere seg for ‘Champions’ League. I tillegg slipper klubben å bekoste vakthold, politi, vedlikehold av banen etc. Til tross for såpeboblene som nå fosset ut av såpeboble-kanonene og klubbhymnen “I’m Forever Blowing Bubbles” strømmende ut av høyttalerne slo det meg at jeg likevel ikke hadde en følelse av å være på West Hams hjemmebane. I stedet sto jeg med en følelse av at jeg kunne vært på et hvilket som helst stadion som en nøytral kamparena. Dette vil da også være en utfordring ved et anlegg der man hvert år etter sigende vil måtte fjerne alle skilt etc som bærer klubbens navn for så å installere det igjen ved sesongstart. Jeg fant uansett frem til riktig rad og setenummer der jeg hadde fått et sete på fremste rad på ‘andreetasjen’.

Det var rett og slett tilfeldig, for da jeg bestilte fikk jeg kun velge tribuneseksjon og ikke rad/sete, selv om jeg snakket med andre som mener de fikk dette valget. I etterkant av klubbens første PL-kamp her hadde det blitt masse skriverier om at et antall bortesupportere fra Bournemouth hadde måttet stå da de fikk tildelt plasser der setene fortsatt ikke var installert, samtidig som klubben var mest opptatt av å kaste ut hjemmesupportere som ville se kampen stående. Det var selvsagt for mye å håpe på at jeg skulle få tildelt en plass uten sete, og allerede før kampstart hadde vi så mange ganger hørt formaningene om hvor farlig det var å stå (og at det derfor var strengt ulovlig og førte til utkastelse og mulig utestenging fra fremtidige kamper) at selv de rumenske bortesupporterne nok etter hvert kunne de på rams. Merkelig hvordan jeg har overlevd i alle disse årene.. Det var uansett på tide å snu oppmerksomheten mot kveldens kamp, og det var først nå jeg ved hjelp av en rask ny kikk i programmet fant ut at dette var andre sesong på rad at West Ham United møtte nettopp rumenske Astra Giurgiu på dette stadiet av denne turneringen – den siste kvalifiseringsrunden før gruppespillet, og jeg leste meg frem til at det forrige sesong var rumenerne som trakk det lengste strået.

Første kamp i Romania hadde endt 1-1, og mitt håp for kvelden var først og fremst at det ikke skulle gå til ekstraomganger. Hjemmelaget var da også favoritter, og derfor forventet jeg at de skulle klare brasene i løpet av 90 minutter, selv om noen uttrykte bekymring over at de manglet Dimitri Payet. Kanskje var det en medvirkende årsak til at de syntes å mangle kreativitet i løpet av det som skulle bli en frustrerende kveld for The Hammers, og selv da linjemannen ga de en gavepakke ved å ikke gjøre jobben sin, klarte ikke en offside-plassert Jonathan Calleri å utnytte det da han kom alene med Astra-keeper Silviu Lung Jr. Sistnevnte er sønn av keeperen Silviu Lung som spilte 77 landskamper for Romania og som voktet deres mål i både EM 1984 og VM 1990, og junior skulle etter hvert stå frem som banens gigant denne kvelden. I løpet av første omgang må han ha nærmet seg et tosifret antall redninger – ikke minst på langskudd fra Pedro Obang og Winston Reid. Den tidligere Reading-spilleren Mikhail Antonio hadde dessuten et skudd som endret retning og gikk utenfor, men et bortelag som visste de måtte score for å avansere ble litt modigere mot slutten av omgangen, og i dens siste minutt ble et tafatt Hammers-forsvar utmanøvrert da Filipe Teixeira ble spilt gjennom og sendte ballen i mål bak keeper Darren Randolph. Det er ni år siden Teixeira scoret tre mål på tre kamper for West Bromwich Albion, og han har nok siden den gang gått i glemselen hos mange engelske fotballfans, men Hammers-fansen vil kanskje huske ham etter dette.

Etter denne kalddusjen startet West Ham jakten på utligning etter pause, men det var fortsatt noe som manglet. Calleri brant igjen en stor sjanse da han fikk heade på nesten blank goal, men endte opp med å ‘skuldre’ ballen på mål, der keeper Lung i sannhetens navn leverte en kjemperedning. Mikhail Antonio stupte like etter frem for å heade inn, men han ble snarere skutt i senk slik at ballen gikk via ham og utenfor. Et lite lyspunkt for vertene sto Ashley Fletcher for da han kom innpå som et frisk pust og løftet laget noe. Inne i boksen føyde han seg imidlertid inn i rekken av spillere som misbrukte gode muligheter da han fra fem meter skjøt rett på keeper Lung som fortsatte å imponere. Enner Valencia var en annen innbytter som prøvde seg, men han var svært anonym bortsett fra da han sendte i vei et frispark som Lung slo utenfor med en ny glimrende redning. Jeg ble stadig mer urolig for en utligning, men Lung ordnet også opp med et par siste desperate forsøk, og dommeren blåste av til rumensk jubel etter 0-1 og dermed 1-2 sammenlagt.

West Ham United hadde for andre år på rad blitt slått ut av det rumenske laget som hadde kommet fra tap 1-5 for CFR Cluj i hjemlig serie, og som hadde fått sin manager Marius Sumudica suspendert i hjemlig liga for brudd på gambling-reglementet. Man kan jo også legge til at Astra-manageren opplyste at de operer med et lønnsbudsjett som tilsvarer £110 000 i måneden, og når man sammenligner det med West Hams lønnsbudsjett på rundt £80 millioner i løpet av inneværende sesong, så er det kanskje ikke rart at hjemmefansen nok syntes det var litt flaut, der de som de ikke allerede hadde forlatt arenaen responderte med pipekonsert. Der og da leverte de vel muligens kveldens høyeste desibelnivå siden Astra-målet hadde sørget for tystnad på et anlegg der atmosfæren blant de 56 932 tilskuerne heller ikke var elektrisk før dette. Om ikke annet var undertegnede fornøyd med at jeg slapp ekstraomganger, da 90 minutter var mer enn nok for meg på et anlegg som sikkert er supert for friidrett, men ikke for fotball (og det har med langt mer enn løpebaner å gjøre).

Jeg hadde avtalt å møte min groundhopper-kompis Brenden, som nå tok kontakt for å avtale møtested. Han hadde tatt turen ned fra Preston, og skulle om noen få dager flytte til Kina(!) for å jobbe der i tre år. Derfor var det en fin anledning til å treffes – noe som også hadde vært en medvirkende årsak til mitt valg denne dagen, og mens jeg ventet på ham traff jeg på en annen groundhopper-kjenning som før han jogget av gårde rakk å bekrefte at stadionet heller ikke falt i smak hos ham. Kort etter kom også Brenden, og vi spaserte opp til The White Building, der det imidlertid var så fullt at vi valgte å ta Overground-toget to stasjoner videre til Hackney Central og heller ta en pint i roligere omgivelser ved puben The Cock Tavern. Det ble to pints med Equinox cider på begge to før vi brøt opp, og etter å ha ønsket Brenden lykke til i Kina, tok jeg Overground-toget tilbake til Stratford og tog videre til Ilford, der jeg kunne krype til køys i visshet om at morgendagen var en dag jeg så frem til og som heldigvis ville by på en retur til non-league.

 

 

English ground # 364:
West Ham United v Astra Giurgiu 0-1 (0-1)
Europa League, Play-off Round
Olympic Stadium, 25 August 2016
0-1 Filipe Teixeira (45)
Att: 56 932
Admission: £10 (+ £1 booking fee)
Programme: £3,50
Pin badge: £3

 

Next game: 26.08.2016: Ramsbottom United v Burscough
Previous game: 24.08.2016: Malvern Town v Bewdley Town

More pics

 

 

 

Onsdag 24.08.2016: Malvern Town v Bewdley Town

Når man har overnattet i Blackpool, er det når sant skal sies ingen selvfølge at man våknet opp frisk og rask og uten antydning til kuppelhue, men denne gang hadde jeg klart å motstå fristelsen av å kaste meg ut i byens herostratisk berømte uteliv som det går gjetord om langt utenfor landegrensene, og det var jeg glad for da jeg tuslet ned for å få servert en full english breakfast. Den kunne kanskje ikke måle seg med varianten jeg ved de siste par besøkene i byen hadde blitt vant til ved Wexford’s Diner et steinkast unna, og som jeg også hadde vurdert denne gang, men all den tid frokosten var inkludert i prisen ved etablissementet Newbury, kunne jeg like gjerne spare noen pund, og det var da egentlig heller ingenting å utsette på deres variant. Da klokka slo ti hadde jeg nettopp sjekket ut og var på vei opp til togstasjonen Blackpool North.

Derfra startet ferden som denne dagen skulle ta meg ned til West Midlands og Worcestershire, og første etappe gikk med 10.40-toget til Preston, der jeg byttet til toget som skulle ta meg ned til Birmingham New Street. Det foreløpig siste strekket gikk derfra til Worcester Foregate Street, der jeg rundt klokka halv tre kunne stige av etter nesten fire timer på farten. Jeg hadde betalt £39 for kost og losji ved Severn View Hotel, og siden det ikke er første gang det var min base, fant jeg raskt frem til dette etablissementet som slik navnet tilsier ligger nede ved Severn-elven som renner gjennom byen. Jeg fikk sjekket inn og slengt fra meg bagasjen, og deretter var det på tide å få seg et skikkelig måltid i skrotten.

Allerede på spaserturen fra togstasjonen hadde jeg merket meg at restauranten Poppins fristet med det som viste seg å være en voksen porsjon liver & onions, og når man for £5,99 også inkluderte hjemmelaget is til dessert, var jeg ikke vond å be. Et herlig tradisjonelt måltid falt svært godt i smak hos undertegnede, som snart slentret videre bort til togstasjonen, men fant ut at det var tid til en kjapp pitstop på Wetherspoons-puben The Postal Order rett ved siden av. Etter å ha lesket strupen med en flaske Orchard Pig Reveller var det på tide å sette seg på et av togene som skulle videre mot Malvern, der jeg denne kvelden hadde blinket meg ut West Midlands (Regional) League-kampen mellom Malvern Town og Bewdley Town på Langland Stadium.

Under planleggingen av denne turen var jeg dog klar over at jeg var nødt til å holde et lite øye med Malvern Towns innsats i FA Cupen, for dersom de hadde tatt seg til cupens preliminary round og der spilt uavgjort, ville ligakampen mot Bewdley Town etter alle solemerker ble omberammet. Det viste seg å være lite å “bekymre” seg for da Malvern-klubben røyk ut ved første hinder da de i extra preliminary round tapte hjemme 1-2 for Rocester. Kamp hos Corby Town vært et av de mest aktuelle alternativene som jeg først vurderte, men nå slapp jeg å bekymre meg over slikt. Togturen mellom Worcester og Malvern tar kun drøyt ti minutter, og jeg hoppet av på stasjonen Malvern Link for å lade opp med en pint Strongbow Cloudy Apple på puben The Bakery Inn.

Malvern ligger i det vestlige Worcestershire, ikke langt fra grevskaps-grensen mot Herefordshire, og har omtrent 30 000 innbyggere. Dette inkluderer både det tradisjonelle og kommersielle sentrum Great Malvern ved den østlige foten av Malvern Hills, og det mindre Malvern Link som nord for sentrum har gått fra å være en egen landsby til å vokse sammen med Great Malvern som en slags forstad. Det nevnte høydedraget Malvern Hills har fått utmerkelsen ‘Area of Outstanding Natural Beauty’, og omtales gjerne som West Midlands’ mest populære turistattraksjon som ikke koster penger. Her finner man også vannkilden som på 1800-tallet førte til at Malvern vokste frem som en såkalt spa town, med velstående turister som kom for å besøke deres kurbad. Denne industrien hadde selvsagt en nedgangstid mot slutten av Viktoriatiden, men i Malvern var man tidlig ute med å gjøre om mange av de gamle villaene og hotellene til private skoler og andre utdanningsinstitusjoner.

Nå hadde ikke jeg kommet for å få hverken spa-behandling eller utdanning (og ei heller en date med Cher Lloyd som noen morsomme kompiser antydet), og omsider tømte jeg glasset da det var på tide å oppsøke kveldens kamparena. Jeg valgte å la buss 44D frakte meg dit ned, og £1,50 fattigere kunne jeg etter fem minutter stige av ved en holdeplass et par minutters gange fra Langland Stadium. Der kunne jeg betalte meg inn med £4 og sikre meg et eksemplar av kveldens kampprogram for ytterligere £1. Det var i overkant av en time til avspark, og første stopp var nå klubbhusets bar der jeg betalte £2,90 for en pint Aspall som jeg nippet til mens jeg bladde i det nokså enkle programmet.

Man blir tydeligvis ikke helt enige om hvorvidt Malvern Town ble stiftet i 1946 eller 1947, men de ble uansett startet opp under navnet Barnards Green FC, og spilte sine første sesonger i Worcestershire League. Man ser også ut til å ganske snart ha endret sitt navn til dagens Malvern Town FC, for det var navnet også da de i 1955 tok plass i Worcestershire Combination (som senere ble til Midland Combination) og vant denne ligaen på første forsøk. Da de i 1979 hoppet over til West Midlands (Regional) League hadde de i så godt som samtlige sesonger vært å finne på tabellens øvre del, uten å klare å kopiere debutsesongens ligatittel. I 1990-årene måtte de tilbringe to sesonger nede i WMRL Division One, men var snart tilbake i ligaens Premier Division som omsider ble vunnet våren 2004.

Dermed sikret Malvern Town opprykk til Midland Alliance, og to sesonger senere var tredjeplassen der godt nok til de også fikk rykke opp i Southern League for å ta plass i divisjonen som den sommeren (2006) ble omdøpt til Division One Midlands. Etter å ha debutert med 17. plass, gikk det snart tyngre, og etter å ha endt nest sist sesongen etter ble man kun reddet av at Berkhamsted Town gikk konkurs. Kanskje var benådningen en bjørnetjeneste, for påfølgende sesong gikk Malvern Town på en rekke sviende stortap, endte helt sist og måtte returnere til Midland Alliance. Der fortsatte The Hillsiders å slite, og to sesonger senere endte det våren 2011 med nytt nedrykk tilbake til WMRL Premier Division. Etter at man for noen få sesonger siden var på konkursens rand med voldsomme økonomiske problemer, virker det nå som om det ser lysere ut enn på lenge for Malvern Town.

Malvern Town endte forrige sesong på en oppløftende 3. plass, og selv om de som nevnt hadde blitt slått ut av FA Cupen, hadde de starten ligasesongen 2016/17 med å vinne samtlige av sine tre kamper så langt. Enda mer imponerende var det at det hadde blitt gjort uten å slippe inn mål, slik at de nå sto med statistikken 3-0-0 og en imponerende målforskjell på 13-0. En klubbrepresentant mente at det ikke hadde vært ham imot om klubben skulle sikre seg opprykk, men dette er en vanskelig liga å ta seg ut av da det normalt kun er én opprykksplass, og i toppen virket når sant skal sies Wolverhampton Sporting Community usedvanlig sterke der de sto med 5-0-0 og full poengpott så langt. Kveldens gjester Bewdley Town sto med 0-2-3 og jaktet sin første seier for sesongen, og således var hjemmelaget på papiret nokså stor favoritt.

Flotte bilder fra Langland Stadium hadde vært medvirkende til at jeg endte opp her denne kvelden, og nå gikk jeg for å ta en kikk. Og la det være sagt med en gang; her dreier det seg i stor grad om hovedtribunen og et flott bakteppe. Den nente hovedtribunen står midt på den ene langsiden, rett ved siden av inngangspartiet. Sitteplassene den byr på er opphøyet fra bakken og entres via trapper i forkant, og foran disse er det også en slags paddock der man kan se kampen stående. Laglederbenkene i mur er også på denne langsiden, men på hver sin side for hovedtribunen; lenger ut på flankene. Bortsett fra denne fjonge tribunen er det stort sett kun hard standing rundt hele banen, med unntak av et lite parti midt på motsatt langside, der et lite og provisorisk overbygg gir tak over hodet til de som står på en liten betongplatting her.

For noen få år siden var det nærmest opplest og vedtatt at klubbens tid ved Langland Stadium gikk mot slutten og at man ville se seg om etter et nytt sted å spille siden man så seg nødt til å selge sin hjemmebane for å ikke gå konkurs. Etter at klubben ble reddet av at to lokale forretningsmenn tok over, har man åpenbart gått bort fra dette, og gikk i stedet inn for å ruste opp Langland Stadium, samtidig som noe så sjeldent som samarbeidsvillige lokalpolitikere tilsynelatende har lagt visse ting til rette. Planene skal for øvrig innebære et nytt og større klubbhus med bedre fasiliteter, mens de dessverre også vil bety at gress-underlaget blir byttet ut med kunstgress. Om jeg ikke nevnte det vedrørende klubbhuset og dets bar, så er de for øvrig å finne i bygget i bakkant av hovedtribunen, og jeg hadde tenkt meg tilbake dit for å unne meg påfyll i glasset…etter at jeg hadde nytt utsikten fra bortre langside litt.

Når man står på bortre langside og skuer over mot hovedtribunen på motsatt side, kan man nemlig ikke unngå å legge merke til det flotte bakteppet i form av Malvern Hills som i bakgrunnen tårner over anlegget. Der oppe på høydedragets høyeste punkt, Worcestershire Beacon (425 m.o.h.), skal man ha en panoramautsikt som gjør at man skal kunne se deler av 13 grevskaper, i tillegg til Bristol-kanalen og katedralene i både Worcester, Gloucester og Hereford. Det sies jo ofte at fastboende gjerne kan ta lokal natur og forskjellige attraksjoner for gitt, og man kan spørre seg om det er tilfelle når man på Langland Stadium valgte å bygge hovedtribunen slik at den gir utsikt mot et nokså trist boligfelt heller enn den flotte utsikten man ville hatt mot Malvern Hills om den hadde stått på motsatt side.

Tilbake i baren kom jeg i prat med et par karer på nabobordet, som lot meg ta en kikk på lagoppstillingene der nå satt med. Dette viste seg å være representanter for bortelaget Bewdley Town, og det var starten på en lengre samtale med noen meget trivelige karer som mente at jeg snart måtte legge turen til Bewdley Town og deres Ribbesford Meadow, der jeg ville ønskes hjertelig velkommen. Det ville da også vært en spennende destinasjon, og siden jeg for noen år siden hadde en aldri så liten affære med en frøken fra nettopp Bewdley, burde jeg kanskje ha benyttet anledningen tidligere. Uansett; bortefolket mente at de nok var bedre enn det tabellen foreløpig vitnet om, men at de forventet en beintøff kamp denne kvelden.

Det var da også tydelig at gjestene virket å ha kommet til Langland Stadium med håp om å krige seg til uavgjort og ta med seg ett poeng nordover. Det var da noe de også gjorde på imponerende vis og i slik grad at selv om Malvern hadde mest ball og et spillemessig initiativ, så slet de tidlig med å skape noe særlig med sjanser, og Bewdley hadde faktisk selv også et par skumle kontringer som dog heller ikke førte til noe av betydning. Den første halvdelen av første omgang var langt fra noen festforestilling, og da vi passerte halvspilt omgang, var vel det mest dramatiske som hadde skjedd for undertegnedes del at en løpsk ball plutselig kom farende og slo overende mitt knapt halvfulle pint-glass (som heldigvis var i plast) slik at jeg med nød og neppe unngikk en cider-dusj. Jeg oppfattet faren akkurat tidsnok der en duell førte til at pinten virket utsatt der den sto på toppen av gjerdet, men jeg ble likevel gjenstand for latter fra noen sidemenn som sto like ved meg under overbygget på bortre langside.

De 107 tilskuerne fikk i hvert fall se at det hevet seg noe da vi nærmet oss halvtimen, og ikke minst hjemmelaget begynte å nærme seg målet. Både Dave Reynolds og Luke Corbett hadde scoret i samtlige av vertenes ligakamper så langt denne sesongen, og det var en statistikk de nok var ivrige etter å opprettholde. Reynolds hadde allerede vært frempå med en avslutning like utenfor da han sendte Malvern Town i føringen med det som ganske sikkert egentlig var ment som et innlegg. Ballen gikk imidlertid gjennom hele feltet og utmanøvrerte keeper Darren Steadman før den gikk i mål via innsiden av bortre stolpe. Vi hadde passert 33 minutter, og det sto 1-0 etter at Malvern omsider klarte å bryte gjennom – dog med en liten dose tur involvert. Ledelsen sto seg imidlertid kun i drøyt fem minutter, og utligningen var nesten direkte komisk.

En lang ball ble spilt opp i Malvern-feltet, og hjemmekeeper Charlie Weaver hadde ikke den beste inntreden da en bortespiller fikk avsluttet på mål. Ballen traff stolpen, og da Malvern-forsvarer Dene Whittal-Williams tilsynelatende skulle klarere til corner, headet han i stedet nærmest på uforklarlig vis ballen i eget mål. Hjemmelagets første baklengsmål i ligaen denne sesongen var et faktum, og det kom altså i form av selvmål som sørget for at det nå sto 1-1. Det var også stillingen da dommeren blåste for pause, og det var nok liten tvil om at hjemmefolket var noe skuffet over pauseresultatet og at de ikke hadde klart å holde på ledelsen. Selv benyttet jeg anledningen til å erstatte den skadeskutte pinten med en Bovril til £1 samtidig som jeg lot en chicken & mushroom pie til £2 døyve antydningen til rumling i magen.

Bewdley Town gikk respektløst til verks i andre omgang, og var tidlig frempå med en skummel avslutning som suste like over, men snart var det igjen Malvern Town som presset for igjen å ta ledelsen. Ti minutter ut i omgangen hadde Luke Corbett en gyllen mulighet da han ble spilt gjennom alene med keeper Steadman, men gjestenes sisteskanse rykket ut og gikk seirende ut av duellen. Ti minutter senere var det Nathan Hayward sin tur til å prøve seg, men hans skudd gikk igjen like over mål. Gjestene holdt deretter på å ta ledelsen mot spillets gang etter at en god kontring endte med en avslutning som gikk like utenfor. Med et kvarter igjen begynte det virkelig å dra seg til, og Malvern hev stadig flere folk fremover i jakten på seiersmålet, mens Bewdley forsvarte seg godt med nebb og klør.

Det brøt nesten ut fullt basketak etter en episode der en Bewdley-spiller kolliderte med representanter for vertenes trenerapparat på sidelinjen, men dommeren fikk omsider ordnet opp, og når vi nå dro oss mot full tid var det lange perioder med det som må kunne kalles power play der Malvern nærmest beleiret Bewdley-feltet. Bewdley virket nå fornøyd med å måke ballen unna og la klokka gå, men helt på tampen var hjemmelaget utrolig nærme da Luke Corbett fyrte av et skudd som smalt i stolpen etter godt forarbeid av innbytter Matthew Turner. Et meget hardt kjempende Bewdley Town fikk omsider et tross alt velfortjent poeng da dommeren blåste av med 1-1 som sluttresultat. Malvern Town var jo på sin side fortsatt ubeseiret, men jeg var likevel ikke i tvil om at dette nok føltes som et nederlag for dem.

Da var det selvsagt tvert om for min Bewdley-kjenning og hans kollegaer, og jeg slo meg ned for å unne meg en siste pint i baren, siden jeg ikke hadde store forhåpninger om å kunne rekke 21.56-toget. 22.22-toget skulle imidlertid la seg gjøre, og da buss 44D skulle plukke opp like nede i veien klokka 22.09, var det planen jeg falt ned på. Etter å ha drukket opp, takket for meg og forlatt Langland Stadium med de beste lykkeønskninger, gikk imidlertid ikke alt som smurt. Jeg begynte å lure på om Google Maps for første gang hadde surret det til for meg med rutetidene, og snart innså jeg at jeg ikke ville rekke toget. Rundt ti minutter forsinket kom dog omsider bussen, og jeg betalte de £1,80 til sjåføren som hevdet at forsinkelsen skyldtes et ødelagt speedometer som måtte fikses før han kunne fortsette.

Sjåføren fikk likevel sin takk da jeg etter seks minutter steg av et steinkast fra Great Malvern jernbanestasjon 4-5 minutter etter at toget mot Worcester skulle ha forlatt stasjonen. Jeg hadde jo opplevd en god del forsinkelser den siste tiden, og raste derfor inn på plattformen for å sjekke, men da jeg for en gangs skyld hadde satt pris på en aldri så liten forsinkelse mellom Hereford og Malvern, var toget selvsagt i rute og allerede på god vei mot Worcester. Det betød at jeg hadde en drøy time å slå i hjel før neste tog, og jeg fant frem til puben The Morgan en liten spasertur unna, der jeg slo meg ned med en pint og tok nok en kikk på kveldens kampprogram. 23.27-toget var kveldens siste, og heldigvis i rute, slik at jeg ikke ble strandet. Etter den 12 minutter lange togturen spaserte jeg sporenstreks tilbake til Severn View Hotel og fant senga.

 

 

English ground # 363:
Malvern Town v Bewdley Town 1-1 (1-1)
West Midlands (Regional) League Premier Division
Langland Stadium, 24 August 2016
1-0 Dave Reynolds (34)
1-1 Dene Whittal-Williams (og, 40)
Att: 107
Admission: £4
Programme: £1
Pin badge: n/a

 

Next game: 25.08.2016: West Ham United v Astra Giurgiu
Previous game: 23.08.2016: AFC Fylde v Salford City

More pics

 

 

 

Tirsdag 23.08.2016: AFC Fylde v Salford City

Jeg valgte å betale ekstra for en full english breakfast ved Premier Inn-hotellet i Walsall før jeg sjekket ut og gikk for å ta 10.15-toget til Birmingham, som var første etappe på en reise som denne dagen ville ta meg til Blackpool. Toget som skulle frakte meg fra Storbritannias nest største by og nordover til Preston ble imidlertid så forsinket på veien at jeg mistet forbindelsen i Preston, selv om jeg skulle hatt over 20 minutter på meg til å bytte tog. Det var faktisk femte gang på de seks siste dagene at jeg opplevde forsinkelser på tognettet, men heldigvis er det nokså hyppige avganger fra Preston mot Blackpool North, og jeg hadde jo også fortsatt både søndagens Non-League Paper og medbragt bok å lese i. Jeg kom meg snart til Blackpool, der jeg spaserte ut av stasjonen Blackpool North noen minutter etter at mitt valgte krypinn Newbury hadde åpnet for innsjekking klokka 14.00. Jeg hadde betalt £20 for kost og losji ved etablissementet som ligger kun et par kvartaler fra nevnte stasjon, og selv om man her befinner seg midt i Blackpools bøg-område, hadde jeg vel et berettiget håp om å slippe å måtte gå til sengs med kyskhetsbelte siden min utvalgte base faktisk annonserte med at man foretrakk tradisjonelle kjernefamilier som gjester.

Jeg ble imidlertid litt nysgjerrig på hvem ‘Vodka Ken’ var og hvorfor han hadde fått en minneplakett på en av benkene på utearealet til et noe lugubert Blackpool-etablissement. Det er da også en måte å bli husket på. Jeg fikk uansett raskt sjekket inn, og deretter gikk turen snart til puben The Litten Tree, som jeg etter hvert har fått for vane å stikke innom når jeg er i Blackpool. Jeg hadde avtalt å treffe min kompis Steve, som tidligere i år var en av flere Leeds-supportere som tok turen over for å bli med på Fredrikstads bortekamp mot Kongsvinger. Da han bor i Poulton-området hadde han vist interesse for å møtes og bli med på det som kun var AFC Fyldes andre hjemmekamp på deres nye stadion, og det var grunnen til at jeg til slutt valgte meg denne kampen etter at også Shepshed Dynamo hadde blitt meget sterkt vurdert. Han hadde sluttet tidlig på jobb denne dagen, og ga nå beskjed om at han var på vei, så jeg benyttet anledningen til å innta en tidlig middag. En porsjon bangers & mash med ekstra pølser hadde akkurat blitt slukt og skylt ned med j2o da Steve sendte melding om at han sto utenfor.

Etter en rask rådslagning fant vi ut at første post på programmet burde være å oppsøke klubbens nye stadion Mill Farm for å sikre oss billetter til kveldens kamp mot Salford City. Jeg hadde på forhånd bestilt billett på nettet, der jeg etter en del utfordringer som førte at jeg til og med måtte ringe klubben, fant ut at det var en feil med nettsiden deres som snart ble fikset, slik at jeg fikk betalt de £12 som ble avkrevd for en plass på ståtribunene. “So you’re the viking then? You’ve made us international now“, spøkte de to personene i luka ved billettkontoret der de raskt fikk fisket frem riktig billett og også betjent Steve. Han mente dog at vi måtte spille mer på dette, og før jeg rakk å protestere hadde han spurt en klubbrepresentant som sto like ved om det var muligheter for at en langveisfarende groundhopper fra Norge kunne få en smugkikk innenfor. Karen svarte at det kunne selvsagt ordnes, og han tok selv på seg rollen som guide der han ba oss følge etter ham.

AFC Fylde har jo hatt voldsomme vyer der et nytt stadion har vært en viktig brikke i disse planene, og da vi kom kjørende og så det nye stadionet fra veien, så vi jo også umiddelbart at det ikke er snakk om noe typisk anlegg for non-leagues step 2. Kveldens kamp mot Salford City var vel opprinnelig terminfestet som den første hjemmekampen, men da man så at man ikke ville bli helt ferdig med arbeidet i tide, ble denne utsatt slik at hjemmedebuten skjedde mot Brackley Town ti dager tidligere. Da vi fulgte veloppdragent etter vår guide inn på anlegget, var det da også tydelig at en og annen ting ennå ikke var på plass. Ikke minst merket jeg meg at gjerdet som skal omkranse selve banen fortsatt ikke var reist, og i løpet av kvelden skulle vi også merke at flere av toalettblokkene fortsatt ikke var åpnet, men det er ting som jeg regner med at man raskt ville få på plass.

Man har altså flyttet inn på Mill Farm etter kun fire år på Kellamergh Park, og når alt er klart skal deres nye hjemmebane ha en kapasitet på 6 000. Fotballstadionet er også midtpunktet i det som er en liten ‘sportslandsby’ som også inkluderer et supermarked (Aldi) rett ved siden av, i tillegg til blant annet hotell og restaurant. Men la oss holde oss til selve fotballstadionet, hvis hovedtribune West Stand er nokså dominerende på den ene langsiden. Dette er foreløpig anleggets eneste sittetribune (men det gjenstår å se hva man eventuelt vil kunne velge å gjøre senere på den uutbyggede nordlige kortsiden), og byr på sitteplass til 2 000 tilskuere. Fra motsatt langside kan man få visse assosiasjoner til hovedtribunen hos Fleetwood Town, og det er jo også samme arkitektfirma som står bak. Det er nokså langt opp fra setene og opp til det buede taket som høyt der oppe gir det jeg i de ‘rette’ værforhold vil anta kan være nokså begrenset ly, og bak eller over sitteplassene har tribunen en rekke vinduer som gir utsyn fra en rekke fjonge VIP-områder vi fikk en kjapp kikk inn i. Jo nærmere man kommer disse, jo mer polstring syntes det å være på tribunens komfortable seter.

Den nordlige kortsiden er som nevnt fortsatt ganske spartansk der den kun byr på såkalt hard standing under åpen himmel, men om klubben fortsetter sin fenomenale fremgang vil det kanskje med tiden ble aktuelt å få opp en tribune også her. På borte langside er East Terrace som navnet sier en ståtribune som strekker seg hele banens lengde, med unntak av plassen som opptas av tribunens toalettblokker som fortsatt ikke var klare for bruk ved mitt besøk. South Stand er en naturlig nok mindre ståtribune, all den tid den befinner seg på den ene kortsiden, men den er uansett temmelig lik East Terrace i stil og utforming. Mitt generelle totalinntrykk var at Mill Farm nesten allerede fremsto som et Football League-anlegg, og da det også er klubbens uttalte og hårete mål, er det liten tvil om at AFC Fylde har fått en hjemmebane som står i stil med deres ambisjoner. Det skal også sies at selv om det ikke er all verden av den karakteren man finner i de eldre klassiske anleggene, så er Mill Farm på ingen måte noen versting i nybygg-klassen, selv om det ikke nødvendigvis sier så mye.

Vi takket for den kjappe omvisningen og dro for å lade opp med en pint. Pub-landskapet er alt annet enn imponerende her ute i Weshams nordlige utkant, men jeg mente å huske fra mitt besøk ved Kellamergh Park at det var en pub et steinkast unna togstasjonen Kirkham & Wesham, som betjener de to småbyene der klubben har sine røtter. Det var nok noen hundre meter lenger unna enn jeg husket, og puben jeg ikke lenger er kar om å huske navnet på var nå uansett stengt. Steve manøvrerte seg derfor frem til en annen pub der vi ble møtt av håndverkere som fortalte at også denne puben nå var stengt for oppussing under nytt eierskap. Det begynte å virke som om det for tiden var harde tider for områdets pubgjengere, men Steve kjørte nordover ut av Wesham til The Villa, som var et etablissement som fremsto mer som en italiensk restaurant enn en pub, men vi slo oss ned der for å innta forfriskninger.

De to småbyene Kirkham og Wesham tilhører hvert sitt lokale distrikt, men har vokst sammen og ligger på hver sin side av jernbanelinjen der de altså deler stasjon. Vi befinner oss i Fylde-delen av Lancashire, omtrent halvveis mellom Preston og Blackpool, der Kirkham med sine drøyt 7 000 innbyggere er den største av de to. Den ligger på sørsiden av jernbanelinjen og er en gammel markedsby og tidligere åsted for et romersk fort. På nordsiden er Wesham en god del mindre, og det er for øvrig nord for Wesham igjen at AFC Fylde har bygget sitt nye stadion, halvveis mellom byen og motorveien M55. Etter å ha tømt glassene foreslo Steve å finne et annet sted, og han skysset oss til puben The Grapes i landsbyen Wrea Green, der vi tok den siste oppladnings-pinten. Det føltes som om vi hadde kjørt på kryss og tvers gjennom en rekke landsbyer som er blant landsdelens mest velstående, men nå var det snart på tide å returnere til Mill Farm for å se kamp.

Da vi med rett i overkant av en time til kampstart skulle ta av i rundkjøringen og svinge inn på anlegget, sto det funksjonærer der og vinket oss videre da parkeringsplassen allerede visstnok var full. Om ikke annet lovet det godt for kveldens tilskuertall, men nå måtte vi finne en parkeringsplass i en av sidegatene. Det fant vi heldigvis raskt, slik at vi snart kunne spasere tilbake til anlegget og sjekke ut deres bar med navnet Bradleys Sports Bar. Den var nokså fullpakket og så meget fjong ut, og men £4,95 for en flaske Old Mout cider kan kanskje ikke sies å være spesielt rimelig. Etter denne kjappe forfriskningen var vi klare for å igjen entre anlegget, og på veien betalte jeg £2 for et eksemplar av kveldens kampprogram før vi gikk rett forbi de lange køene ved billettkontoret og tok oss inn. Det skal også nevnes at klubben har installert et helt nytt system der man kan kjøpe både hjemme- og bortebilletter på nettet, printe de ut hjemme, eller til og med laste de ned på telefonen for å scanne den i inngangspartiet.

Dagens klubb ble stiftet i 1998 som Kirkham & Wesham FC etter at Kirkham Town og Wesham FC slo seg sammen, og de tok plass i West Lancashire League. Da de vant denne ligaens Premier Division våren 2000, var det starten på en voldsom dominans som endte med sju ligatitler på åtte sesonger før de etter siste triumf i 2007 tok steget opp i North West Counties League. Samtidig som de tok den nye ligaen med storm, hevdet de seg umiddelbart også i FA Vase, der de deltok for første gang, og det endte med at de tok seg helt til finalen. Lowestoft Town var motstander, og etter å ha ligget under store deler av kampen snudde Kirkham & Wesham til seier 2-1 med to mål de siste seks minuttene. Den 17 år gamle innbytteren Mat Walwyn ble den store helten da han scoret begge målene, og Lancashire-klubben kunne denne mai-dagen i 2008 løfte sin første nasjonale tittel foran nesten 20 000 tilskuere på Wembley. Denne sesongen endte også med jubel i ligaen etter at 2. plass betød opprykk til NWCL Premier Division. Sommeren 2008 endret de navnet til AFC Fylde i et forsøk på å utvide sitt nedslagsfelt.

Under nytt navn fortsatte de klatringen, og ligatittel i 2009 betød det tredje opprykket på tre sesonger når de nå var klare for Northern Premier League. Etter at debutsesongen i NPL Division One North endte med 5. plass og finaletap for Chorley i playoff, slo de tilbake ved å vinne divisjonen og sikre nytt opprykk året etter (2012). Også i NPL Premier ble det 5. plass og playoff-exit i debutsesongen, men historien gjentok seg da de våren 2014 fulgte opp en 3. plass med å vinne playoff-finalen mot Ashton United etter straffesparkkonkurranse. Etter fem opprykk på åtte sesonger var AFC Fylde klare for Conference North. Klubben har heller ikke tenkt å gi seg der, for man har hele tiden uttalt at målet er spill i Football League innen 2022. De to sesongene etter siste opprykk har endt med henholdsvis 2. plass og 3. plass, men ved begge anledninger har man røket ut i playoff – senest i forrige sesongs playoff-finale da North Ferriby United seiret etter ekstraomganger, uten at det har lagt noen demper på ambisjonene.

Som jeg tidligere har vært inne på, så er denne sesongens Conference North vanvittig tøff, der den er fylt til randen av gamle storheter som ønsker seg tilbake og ambisiøse oppkomlinger som AFC Fylde er et godt eksempel på. Det er ikke mange klubber der som ikke før sesongen vil ha hatt som målsetning å i hvert fall kjempe om en plass i playoff, og det vil bli et vanvittig race om både tittel og playoff-plasser. Finnes det i det hele tatt noen divisjon som denne sesongen er tøffere på papiret enn Conference North? Selv svarer jeg et soleklart nei, men AFC Fylde hadde med en flott sesongstart uansett gitt signal om at de vil være å regne med. En liten malurt var det at hjemmedebuten på Mill Farm endte med at Brackley Town ødela festen da The Coasters måtte nøye seg med 1-1 og poengdeling, men det var da også eneste poengtap etter at de andre tre kampene alle var vunnet – samtlige på bortebane, og spesielt 6-0 over Altrincham en uke tidligere hadde vært imponerende.

 

 

En av utfordrerne er forventet å bli en annen ‘oppkomling’ – nemlig de nyopprykkede medieyndlingene i Salford City, og det var de som gjestet Mill Farm denne kvelden. Mens vertene lå ett poeng bak tetduoen FC Halifax Town og Harrogate Town, var det kun målforskjellen som gjorde at de toppet en gruppe av fire klubber som alle hadde 10 poeng, og en av disse var BBC-favorittene Salford City. Mellom de to lå Kidderminster Harriers, mens Darlington 1883 fulgte bak Salford-klubben. I likhet med Darlo hadde begge kveldens duellanter dog én kamp til gode på de øvrige nevnte, og en eventuell seierherre ville dermed overta tabelltoppen mens hjemmelaget i kraft av sin målforskjell også ville gjøre det ved uavgjort. AFC Fylde hadde scoret 14 mål på sine tre siste kamper, og jeg håpet å se de sende et antall baller i nettmaskene til bortelaget også denne kvelden. På East Terrace støtte jeg på flere groundhoppere; først Jack Warner, og dermed min Preston-baserte venninne Joanna som var her sammen med sin partner Anthony som foreløpig hadde gjemt seg. Men nå kunne kampen starte.

Sam Finley startet sin første kamp for sesongen etter å ha vært suspendert, og i kampens tiende minutt var det han som sørget for at jeg fikk starten jeg hadde ønsket meg da han tråklet seg gjennom og satt ballen i nettaket til 1-0. På motsatt enda av banen vikarierte Tony Thompson for en skadet Rhys Taylor i Fylde-målet, og selv om stedfortrederen virket noe nølende og usikker ved et par anledninger, var det en god redning han leverte da han var raskt nede og parerte frisparket fra Matthew Warburton. Samtidig kom det fortsatt folk inn inngangspartiet, og et kvarter ut i omgangen skimtet vi fortsatt deler av en liten kø utenfor ved billettlukene. Noe å jobbe med for vertskapet, men det går seg nok til. Ute på banen var Danny Rowe tydeligvis ivrig etter å doble ledelsen, men hans skudd suste over tverrliggeren til Salford-keeper Jay Lynch. En av episodene jeg siktet til med keeper-vikaren var i forbindelse med en Salford-corner som skapte panikk i Fylde-forsvaret etter at Thompson hadde bommet på ballen. Både Jordan Hulme og Billy Priestly stupte frem for å presse ballen i mål, men et Fylde-bein fikk klarert.

Dessverre kom likevel utligningen i det 27. minutt, og det var et unødvendig balltap som sørget for at James Poole fikk spille gjennom Jordan Hulme, og sistnevnte plasserte ballen i mål. Det virket rett og slett litt for enkelt, men vertene kunne igjen tatt ledelsen da godt forarbeid og innlegg fra av Rowe ble fulgt opp med en altfor svak avslutning av James Hardy som ikke var helt heldig med sin heading. Nytt og enda mer håpløst balltap i eget forsvar første til at Mike Phenix fikk storme inn i feltet og legge tilbake til James Poole, men hans avslutning ble heldigvis reddet av Thompson. Et kontroversielt øyeblikk fulgte da James Hardy ble spilt gjennom, og på vei inn i feltet ble han tilsynelatende regelrett meid ned av keeper Lynch, men dommeren vinket spillet videre. Muligens gjorde Hardy et byks der han flakset gjennom luftet i håp om å ikke bli fullstendig maltraktert eller lide samme skjebne som franske Patrick Battiston. Jeg sier ikke at Lynch sin inngripen var like voldsom som den til Harald Schumacher i VM-semien 1982, men i likhet med det eksempelet dømte dommeren utspill fra mål. Jeg var ikke alene om å føle at dette skulle vært straffespark, og i motsatt fall burde kanskje Hardy fått gult kort for filming. Vertene presset på mot slutten av omgangen, men da Danny Holmes hamret ballen over sto det 1-1 til pause.

Det hadde vært en underholdende kamp så langt, og det fortsatte etter pause, selv om vi det første kvarteret ikke så de største sjansene. Men sekunder før timen var spilt tok gjestene ledelsen fra et frispark som ble slått inn i feltet, og høyreback Michael Nottingham knuste Fylde-keeper Thompson i duellen. Salford-supporterne jublet og sang nå nidviser om Blackpool, da de åpenbart mente hjemmefansen besto av frustrerte Blackpool-fans. Det er sikkert en og annen av de, men bortefolket burde kanskje først og fremst sett seg selv i speilet, for det var ikke akkurat mange som bar klubbens tradisjonelle oransje og svarte farger. I stedet var flertallet av oransje trøyer åpenbart hjemmelagets bortedrakter, mens majoriteten av de drakt-kledde bortesupportere bar de nye røde fargene som de gamle ManU-spillerne som eier klubben (det er noe feil når dagens spillere tjener så mye at de kan kjøpe andre klubber!) har prakket på den etter å ha rasert og pisset på dens identitet og historie ved å vise seg som intet annet enn et femhodet Vincent Tan-aktig troll. En rekke supportere har vendt klubben ryggen da de følte at det ikke lenger var deres klubb, men suksessen og BBC-oppmerksomheten har selvsagt ført til at flere “supportere” også har kommet stormende til for å være med på suksessen, og der majoriteten av de nå sto i sine nye røde drakter og harselerte med Fylde-fansen, fremsto de vel selv bare som litt patetiske.

Målet kom da også litt mot spillets gang i denne perioden, men vertene lot seg ikke knekke, og Bohan Dixon tvang Salford-keeper Lynch til å gjøre en god redning før vertenes virkelige målmaskin viste seg frem etter bortimot halvspilt omgang. Danny Rowe hadde scoret seks mål på de fire første kampene, hvorav fire i siste kamp mot Alfreton Town, og etter å ha dratt av et par mann sendte han nå fra drøyt 25 meter i vei et skudd som suste inn i krysset mens Salford-keeperen var redusert til en tilskuer. Ti minutter senere hadde vertene fått frispark fra nesten samme hold, og de for anledningen blåkledde gjestene var nok litt nervøse når Rowe gjorde seg klar, men et fantastisk frispark traff innsiden av stolpen helt oppe i krysset og gikk på utrolig vis ikke inn, og ballen kom for brått på Caspar Hughes til at han klarte å sette inn returen. Man sto nå med en følelse av at et eventuelt seiersmål ville komme hjemmelagets vei, men Mike Phoenix ville det annerledes, og skjøt først like utenfor etter en kontring før han kort etter var mål for en lang ball. Han vant duellen og endte opp med å skru ballen opp i krysset. 2-3, og med fem minutter igjen av ordinær tid lurte man på om dette var avgjørelsen som falt.

Klokka passerte 90 minutter, og vi hadde vel innsett at muligheten nå var stor for at ‘det onde’ ville seire, men dette var en kamp som hadde nerve til det aller siste, og på overtid ble vertenes Adam Bond spilt fri på høyrekanten. Han tok seg til dødlinja og la inn en crosser som fant midtstopper Steve Williams helt umarkert, og sistnevnte headet kontant inn utligningen til 3-3. Det var ikke mer enn AFC Fylde fortjente etter en tross alt jevn kamp, og representanter for begge klubber kommenterte i ettertid at dette var til da deres tøffeste motstandere denne sesongen. Jeg forventer da også at begge disse klubbene vil være med i toppkampen. Avslutningsvis kan det nevnes at 1 832 tilskuere betød det høyeste tilskuertall noensinne for en hjemmekamp for AFC Fylde (selv om rekorden ble slått på nytt ikke lenge etter), og de gode tilskuertallene man har hatt så langt denne sesongen må være herlig å se for ledelsen som har jobbet i mange år for dette. Steve ville komme seg hjemover, så etter å ha tatt farvel med de kjenninger jeg hadde støtt på, returnerte vi snart til Blackpool, der han slapp meg av utenfor mitt krypinn for natten. Jeg takket for skyss og selskap, og valgte deretter å unne meg en siste pint på The Duke of York, et steinkast unna. Blackpools vanvittige uteliv fristet selvsagt litt, men jeg bestemte meg tidlig for at jeg ikke skulle ut på galeien denne kvelden, og etter denne ene pinten gikk jeg i stedet for å finne senga.

 

 

English ground # 362:
AFC Fylde v Salford City 3-3 (1-1)
Conference North
Mill Farm, 23 August 2016
1-0 Sam Finley (10)
1-1 Jordan Hulme (27)
1-2 Michael Nottingham (60)
2-2 Danny Rowe (67)
2-3 Mike Phenix (85)
3-3 Steve Williams (90+1)
Att: 1 832
Admission: £12
Programme: £3

Next game: 24.08.2016: Malvern Town v Bewdley Town
Previous game: 22.08.2016: Hednesford Town v Marine

 

More pics

 

 

Mandag 22.08.2016: Hednesford Town v Marine

Jeg må innrømme at jeg ikke er altfor overbegeistret for pommes frites til frokost, da jeg føler det er mer passende senere på dagen. Da jeg inntok en full english breakfast på kaféen Munchees i Reading, var det likevel inkludert på varianten jeg først og fremst valgte meg fordi den inkluderte fried bread (men dessverre ingen black pudding). Mandag morgen betyr nye uke og nye muligheter, og for meg var det ensbetydende med sju nye kamper. Etter å ha lest litt i Non-League Paper før og etter frokosten, var det etter hvert på tide å sjekke ut fra Mercure George Hotel og forlate Reading med kurs mot Walsall og etter hvert Hednesford, og ikke overraskende var første etappe fra Reading til Birmingham ensbetydende med fulle Cross Country-tog, i tillegg til at det også var nye forsinkelser.

Jeg hadde heldigvis ikke dårlig tid, og jeg var da også såpass heldig at jeg raskt fant et ledig sete i den ureserverte vogna. Det er vanligvis strekningen mellom Reading og Birmingham som er den travleste på denne linja – ikke minst rundt turistfella Oxford – men jeg kom meg denne gang til Birmingham New Street uten altfor mye irritasjon. Jeg fikk imidlertid snart noe annet å irriterte meg langt mer over, for min unge venn Connor Lamb kunne fortelle at han oppe i nordøst hadde hørt stygge rykter om at Northallerton Town nå hadde bestemt seg for å flytte sin mandagskamp uken etter fra klokka 11.00 til klokka 13.00 og dermed ødelegge trippelen både undertegnede og flere andre groundhoppere hadde blinket seg ut. Jeg ante uråd og spurte klubben direkte om dette via Twitter mens jeg gjennomførte togbyttet i Birmingham og startet den snaut halvtimes lange etappen opp til Walsall.

Jeg hadde betalt £35 for overnatting ved Premier Inn-hotellet i Walsall sentrum, og orienterte meg frem dit slik at jeg fikk sjekket inn og installert meg. Deretter var det bare å finne en pub for å slå i hjel litt tid med en pint før jeg satt kursen mot Hednesford, der Hednesford Town skulle være vertskap for Marine. Jeg kunne sikkert gjort bedre research, men det virket ikke som om utvalget var spesielt imponerende rundt byens jernbanestasjon, og Red Lion virket som en tradisjonell pub der den også lå kjekt til like ved stasjonen. Jeg fikk imidlertid snart en mistanke som viste seg å bli bekreftet; nemlig at dette også skal være Walsalls fremste ‘gay pub‘. Min Strongbow ble raskt svelget unna i et tempo som jeg knapt har prestert siden ungdomsårene da stikkord var drikkespill og remedier som trakt og hageslange. Det var nok greit å bare komme seg til Hednesford sporenstreks og heller ta oppladningen der.

Toget opp til Hednesford tok tjue minutter, og på veien krysset vi grevskapsgrensen mellom West Midlands og Staffordshire. Kort etter at jeg steg av toget begynte det å dryppe, og jeg hadde ikke kommet langt da regnet økte merkbart, slik at jeg valgte å søke ly med en pint på Wetherspoons-puben Hedgeford Lodge. Til tross for at jeg også begynte å bli sulten og ikke hadde spist siden frokost, slo jeg fra meg tanken om å også bestille mat, og etter den ene pinten hadde regnet forsvunnet slik at jeg kunne fortsette min spasertur til Keys Park. Men det var fortsatt en god stund til avspark, og planen hadde hele tiden vært å gjøre ytterligere en pitstop ved puben The Cross Keys, som har en særdeles viktig plass i Hednesford Towns historie.

Men først er kanskje på sin plass å fortelle at Hednesford er en liten by med drøyt 17 000 innbyggere, og at den ligger sør i grevskapet Staffordshire, der den nærmest har vokst sammen med sine naboer Heath Hayes og den noe større Cannock. Hednesford var et viktig senter for regionens kullgruveindustri, og om ikke fotballklubbens kallenavn ‘The Pitmen’ skulle være bevis nok for dette, så vitner også et stort minnesmerke i sentrum om denne industriens storhetstid i området. Under første verdenskrig ble det dessuten etablert to store militære treningsleire her, og over en kvart million britiske og allierte soldater var innom her før de ble sendt til Vestfronten. Etter nedgangen i gruveindustrien har Hednesford i større grad blitt en pendlerby for blant annet Birmingham og de andre større byene i området.

Tilbake på Cross Keys Hotel hadde jeg fått meg en pint med gyllen nektar, og jeg befant meg nærmest på hellig grunn hva den lokale fotballklubben gjelder. Etter å ha spilt sine første år på en bane kjent som ‘The Tins’, var det nemlig hit man i 1903 flyttet for å slå seg ned på det som skulle bli deres hjemmebane de neste 92 årene. Denne hjemmebanen var selvsagt Cross Keys, som lå rett bak vertshuset som den naturlig nok fikk sitt navn etter. Dessverre er det nå få spor av den der det i dag er et boligområde, mens Cross Keys Hotel drives av ingen ringere enn klubblegenden Chris Brindley, som blant annet var en viktig del av laget som i 2004 vant FA Trophy. Som spillende assistent-manager var det han som scoret vinnermålet i finalen, og rundt i hans pub er det en rekke memorabilia å se fra blant annet denne triumfen.

Hednesford Town ble stiftet i 1880, og tok snart plass i Birmingham & District League, som senere ble til dagens West Midlands (Regional) League. De gjorde seg tilsynelatende ikke spesielt bemerket i sine første tiår, og de var også et par turer nede i Birmingham Combination (som ble vunnet to ganger). De vant omsider WMRL Premier Division våren 1978, og hadde etablert seg som et topplag i den ligaen da de i 1984 fikk rykke opp i Southern League og tok plass i det som da het Division One Midland. I 1992 rykket de opp i Southern League Premier Division, og ytterligere tre år senere vant de Southern League-tittelen og opprykk til Conference. Tredjeplassen i debutsesongen (1995/96) på non-leagues øverste nivå står fortsatt som klubbens bestenotering i ligasammenheng, og den ble fulgt opp med flere plasseringer på øvre halvdel av tabellen før nedrykket omsider kom etter sisteplassen våren 2001.

Tilbake i Southern League slet de igjen på nedre halvdel, og det var skuffelse over at man i 2004 ikke klarte å kvalifisere seg til å få bli med i de nye regionale Conference-divisjonene (Conference North/South), men sesongen blir likevel husket for den nevnte FA Trophy-triumfen, der Canvey Island ble slått 3-2 i finalen etter Chris Brindleys sene vinnermål. Brindley tok da over som manager før påfølgende sesong, og førte klubben til opprykk via playoff. Det måtte straffer til for å slå Merthyr Tydfil i semifinalen, og bortekamp også i finalen var ingen hindring da de scoret kampens eneste mål i finalen mot Chippenham Town. Opprykket til Conference North ble imidlertid fulgt opp av jumboplass og nytt nedrykk – denne gang til Northern Premier League. Det var først da de etter tre sesonger ble flyttet tilbake til Southern League at de igjen kjempet om opprykk for alvor, og selv om de våren 2010 måtte gi tapt i playoff-semien da Chippenham Town fikk sin revansj, var de tilbake året etter. I 2011 var det imidlertid Salisbury City som ble for sterke i finalen, og da man igjen ble flyttet tilbake til NPL, var det i 2012 Bradford Park Avenue som feide The Pitmen av banen i semien.

Man fryktet vel det verste igjen da 2012/13-sesongen endte med andreplass på målforskjell bak North Ferriby United, men i playoff-semien ble AFC Fylde slått etter straffesparkkonkurranse. I finalen på Keys Park ventet et FC United of Manchester som selv hadde sine playoff-spøkelser å stri med, og 4 412 tilskuere så The Pitmen returnere til Conference North med seier 2-1. Mange lot seg overraske over at de der noterte seg for en 4. plass og igjen sikret seg playoff-deltakelse, men de hadde et godt lag der undertegnede ikke minst lot seg imponere av Elliott Durrell. Han hadde dog allerede for lengst forlatt klubben til fordel for Wrexham da klubben måtte gi tapt for Altrincham med 3-4 sammenlagt i semifinalene. Påfølgende sesong lå klubben lenge an til igjen å kapre en plass i playoff, men en svak sesongavslutning gjorde at man havnet utenfor, og det var kanskje et varsel om hva som skulle komme forrige sesong, da de endte nest sist og igjen rykket ned i NPL Premier.

Som et apropos kan jeg jo også nevne at nettopp Elliott Durrell faktisk hadde vært i søkelyset kun to dager tidligere da han scoret et mål fra midtbanen for sin nåværende klubb Chester, og som mange beskrev som ‘bedre enn Beckhams’. Det får folk selv bedømme, men det var uansett en avsporing. Det var nå på tide å tømme glasset og spasere den siste biten opp mot Keys Park, som altså har vært klubbens hjemmebane siden 1995, og der betalte jeg meg inn med £11. Innenfor fikk en programselger ytterligere £2 for et eksemplar av kveldens program som for øvrig var meget godt, og jeg valgte å også ta en liten runde rundt banen før jeg oppsøkte klubbhusets bar i hovedtribunens andre etasje.

Keys Park har ikke karakteren til gamle Cross Keys, og fremstår langt mer anonymt, men det byr på gode fasiliteter med tribuner på samtlige fire sider av banen – to sittetribuner og to ståtribuner. En av sittetribunene er hovedtribunen Main Stand som strekker seg omtrent halve banens lengde der den står midt på den ene langsiden. Den andre sittetribunen står på kortsiden Hednesford End, som visstnok gis bortesupporterne dersom det skulle være behov for segregering, og denne strekker seg ikke helt banens fulle bredde. Det gjør derimot ståtribunen på kortsiden Heath Hayes End, som er ganske identisk i stil med Wimblebury Terrace, med den forskjell at sistnevnte naturlig nok er noe større da den befinner seg på den ene langsiden og strekker seg hele banens lengde. Til tross for en viss mangel på karakter, likte jeg meg umiddelbart nokså godt på Keys Park, som slett ikke er så verst sammenlignet med mange andre anlegg som er bygget de siste tiårene.

På min lille runde benyttet jeg også anledningen til å oppsøke en av burger-vognene for å få i meg litt mat i form av en jumbo cheese dog til £3, og deretter var det bare å entre anleggets bar via trappene i enden på hovedtribunen. Det var da også en trivelig bar, hvis vinduer dessuten byr på flott utsikt over banen, og med en pint Kingstone Press til £3 satt jeg meg ned for å bla litt i det gode programmet. Da jeg studerte tabellen for NPL Premier la jeg først og fremst merke til at ingen av klubbene hadde full poengpott etter tre runder, men at kveldens vertskap hadde sanket 6 poeng etter at hjemmeseier over Spennymoor Town og borteseier over Stourbridge hadde blitt fulgt opp med tap borte mot Ashton United. Sistnevnte var en av to klubber på 7 poeng, og toppet på målforskjell foran Marine, som altså var kveldens bortelag.

Det er en vanskelig divisjon å spå, men det var åpenbart at undertegnede ikke var den eneste som på forhånd så på Blyth Spartans som den kanskje største favoritten, selv om mange også nevnte klubber som Workington, Spennymoor Town, Ashton United og en håndfull andre som outsidere – inkludert nyopprykkede klubber som Warrington Town og kanskje også Stafford Rangers. Og Hednesford Town håper selvsagt at også de vil kunne være med i toppen og kjempe om en umiddelbar retur til Conference North. Ellers var det i denne divisjonen en del snakk om Ilkeston, som hadde fått ‘startnekt’ inntil de hadde klart å betale en gjeld som plutselig hadde dukket opp, og som fortsatt hadde til gode å spille kamp denne sesongen.

Jeg fikk ved mitt bord selskap av et par bortesupportere som hadde tatt turen fra Merseyside, og jeg var litt interessert i å høre hva slags tanker de gjorde seg. De sa seg naturlig nok fornøyd med sesongstarten, og mente at de nok hadde et bedre lag enn på flere sesonger, slik at de uttrykte det de mente var berettiget håp om å ta seg opp på øvre halvdel og kanskje til og med også kunne kjempe om en plass i playoff om ting gikk deres vei. De hevdet også at de nok ville være ganske fornøyd om de fikk med seg ett poeng hjem fra Staffordshire denne kvelden, men at de selvsagt håpet på alle tre. Da fikk jeg inntrykk av at de to Hednesford-supporterne som snart slo seg ned var noe mer storforlangende hva gjaldt poengfangst denne kvelden. Avspark hadde for øvrig blitt utsatt ti minutter da bortelaget hadde blitt forsinket i trafikken og ankommet sent, og da jeg gikk for å ta oppstilling på en av ståtribunene benyttet jeg anledningen til å stikke innom klubbsjappa for å betale £3,50 for en pin til min samling.

Da vi omsider kom i gang, var det hjemmelaget som tidlig hadde et lite spillemessig overtak, men uten å skape noen skikkelige farligheter. Et vådeskudd fra tidligere Stourbridge-spiller Sean Geddes som gikk over mål var det nærmeste de hadde kommet da Marine begynte å skape visse problemer, og ikke minst var Craig Lindfield et uromoment der fremme for gjestene. Han burde også ha gitt Marine ledelsen på deres første skikkelige sjanse, men han fikk ikke ordentlig treff og sleivsparket ballen utenfor. En periode fulgte der begge lag vekslet mellom å vise frem pasningsspill uten at det førte til stort av muligheter. Vertenes George Carline fikk etter en halvtimes tid sitt skudd blokkert, og noen minutter senere leverte Hednesford-keeper Dan Crane en god redning på avslutningen fra Marine-spiss Lindford, før sistnevnte muligens burde gjort bedre da han nokså upresset headet rett på keeper fra rundt fem meter.

Dermed var det målløst til pause, og jeg begynte å mistenke at jeg ikke ville være vitne til noen mål denne kvelden. Pausen tillot uansett en svipptur bortom matserveringen for å kjøpe en Bovril, og mens den ble satt til avkjøling registrerte jeg at Northallerton Town hadde besvart min tidligere nevnte forespørsel ved å bekrefte at man ganske riktig hadde flyttet sin Bank Holiday Monday kamp til et meningsløst 13.00-tidspunkt, slik at de gikk glipp av inntektene fra alle groundhopperne som nå måtte finne et annet reisemål. Northern League er en glimrende liga på banen, men kan samtidig fremstå marerittaktig amatørmessig på visse området utenfor. Det er dessverre ikke noe nytt med full forvirring rundt tidspunktene for avspark på slike spesielle dager i denne ligaen, og selv noen dager etterpå var endringen fortsatt ikke annonsert før jeg påpekte dette med kun 4-5 dager til kamp. Håpløst!

Men den tid, den sorg, og tilbake på ståtribunen med min Bovril kunne jeg se at The Mariners startet andre omgang friskt. Min ‘frykt’ for et målløst oppgjør viste seg ubegrunnet da en lang klarering fra Marine-keeper Calvin Hare kun tre minutter ut i omgangen ble jaktet av Joe Mwasile, som utnyttet nøling i Hednesford-forsvaret, ventet ut keeper Crane og satt inn 0-1 fra skrått hold. Målscorer Mwasile fulgte deretter opp med dobbel salto og noen gymnastiske elementer som kanskje fikk Marine-manager Sean Hessey til å holde pusten, men det gikk bra denne gang. For Hednesford-manager Liam McDonald sin del betød det at hans gutter igjen måtte komme bakfra og snu kampen om de ønsket seier, men det var nettopp det de hadde gjort i sine seire så langt denne sesongen.

The Pitmen slo da også tilbake i det 73. minutt, etter at både Ashley Sammons og Sean Geddes hadde avsluttet utenfor, og det var kaptein Tom Thorley som var målscorer da han fra rundt 16-meteren hamret ballen i mål bak Marine-keeper Calvin Hare. 1-1, og hjemmelaget fikk nå blod på tann, der de kanskje burde ha fullført snuoperasjonen drøyt ti minutter senere. Høyreback Rhys Thompson ble spilt gjennom, men hans avslutning gikk centimetere utenfor stolpen. For andre kamp på rad måtte imidlertid Hednesford Town avslutte med ti mann etter at Tristian Dunkley fikk sitt andre gule kort med fem minutter igjen av ordinær tid, og det hadde åpenbart den effekten at det lille initiativet de nå hadde raskt forsvant som dugg for solen, slik at det ebbet ut med 1-1 og poengdeling – noe som sett under ett egentlig var et nokså greit og rettferdig resultat.

De 424 tilskuerne hadde kanskje ikke sett noen voldsom festforestilling, men det hadde likevel vært spennende. Siden toget tilbake til Walsall nå ikke gikk før klokka 22.48, og med en anslått gangtid på snaut 25 minutter tilbake til Hednesford stasjon, hadde jeg tid til en siste pint, men den valgte jeg å innta på Cross Keys Hotel. Der kom jeg i snakk med et par hjemmesupportere som muligens ikke virket helt overbevisende da de etter å ha tygd litt på det hevdet å være sånn passelig fornøyd med ett poeng. Klokka hadde passert 23 med et lite kvarter da jeg hadde unnagjort togturen tilbake til Walsall og omsider fant veien ut av stasjonen. Til tross for at en feststemt jentegjeng på toget vitnet om det motsatte, fremsto Walsall sentrum for meg nå temmelig dødt, men ved siden av hotellet hadde utestedet The Wharf tilsynelatende fortsatt åpent, og jeg bestemte meg for å unne meg en siste pint der. Men..

Først og fremst er det vel naturlig å spørre seg hvor langt forfallet har kommet i Walsall, for jeg må innrømme at dette kanskje ikke var stedet der jeg forventet at de to dørvaktene i skudd- og stikksikre vester skulle beordre meg å tømme lommene utover bordet for deretter å ransake meg grundig og til slutt sjekke meg med metalldetektor. Mye styr for å komme inn på en nattklubb, og i ettertid mistenker jeg også at det var der min nyinnkjøpte Hednesford Town-pin forsvant uten at jeg engang fikk lesket strupen. For på innsiden ble jeg nemlig vitne til et surrealistisk og komisk opptrinn der anslagsvis rundt 50 personer sto i bar-kø mens etablissementets ansatte forsøke å bryte opp det datastyrte kassaapparatet som faktisk hadde gått i vranglås. Både brekkjern og hammer og meisel ble forsøkt, men hadde fortsatt ikke gjort susen da jeg etter fem minutters tid ga opp og i stedet trakk meg tilbake til hotellsenga.

 

 

English ground # 361:
Hednesford Town v Marine 1-1 (0-0)
Northern Premier League Premier Division
Keys Park, 22 August 2016
0-1 Joe Mwasile (49)
1-1 Thomas Thorley (73)
Att: 424
Admission: £11
Programme: £2
Pin badge: £3,50

Next game: 23.08.2016: AFC Fylde v Salford City
Previous game: 21.08.2016: Cray Valley PM v Hastings United

 

More pics

 

 

Søndag 21.08.2016: Cray Valley PM v Hastings United

Med en relativt tidlig start som følge av en lang reise, bød det på en utfordring å komme seg fra Chester-le-Street da søndagens første tog derfra betjente stasjonen på et tidspunkt da jeg allerede burde være godt på vei. Dette hadde jeg imidlertid selvsagt sjekket opp før jeg dagen før booket overnatting der, og funnet ut at jeg i følge Google Maps ville kunne ta meg til Durham med buss 21 klokka 08.44. Jeg rakk til og med så vidt å innta en frokost ved Lambton Arms Hotel før jeg sjekket ut og krysset over til bussholdeplassen på andre siden av veien, der jeg et lite øyeblikk begynte å ane uråd siden jeg ikke var kar om å finne den nevnte avgangen på rutetabellene der. Noen minutter forsinket kom heldigvis buss nummer 21, slik at jeg kunne puste lettet ut og konstatere at Google Maps igjen hadde vist seg pålitelig.

Jeg hadde ventet i det lengste med å bestemme meg for destinasjon for hva både kamp og overnatting gjaldt denne dagen; først og fremst i håp om at en av helgens interessante FA Cup-kamper skulle flyttes til denne søndagen. Flere kamper ble da også flyttet, men felles for alle var at hjemmelagene var klubber som banedeler hos andre klubber, og om jeg skulle besøke en ny destinasjon så skulle jeg selvsagt helst gjerne sett anleggets ‘virkelige’ hjemmelag i aksjon. Beaconsfield SYCOB var imidlertid en slik klubb, men da jeg allerede har vært der, var jeg fortsatt avventende da jeg kvelden før satt med en pint på min base i Chester-le-Street og gjorde en siste vurdering. Selv om Worksop Town nå offisielt er banedelere hos Handsworth Parramore, ser jeg på de som Sandy Lanes rettmessige ‘eier’, og en revisit ble vurdert da det også var det eneste nordlige alternativ i FA Cupen.

Det i seg selv er kanskje ikke spesielt overraskende tross alt, når man vet at flere av de mer sørlige step 5/6-ligaene nærmest bugner av banedelende klubber. En av disse er Southern Counties East League, og det var en av dens klubber jeg omsider valgte meg ut. Igjen var en av årsakene til det at selv om Cray Valley Paper Mills nå offisielt er banedelende hos en annen klubb, så velger jeg å fortsatt se på klubben som de rettmessige ‘eierne’ av Badgers Sports Ground, selv om de nå har solgt den til tilsynelatende ambisiøse Greenwich Borough. Etter å ha sjekket at jeg kunne ta meg dit i tide, valgte jeg å gå for dette alternativet til tross for reiseveien det medførte, og sistnevnte var nok også noe av grunnen til at jeg i et plutselig anfall av sunn fornuft valgte å avslutte kvelden noe tidligere enn planlagt kvelden før.

£3,30 fattigere kom jeg meg til busstasjonen i Durham, og etter å ha rasket med meg dagens utgave av Non-League Paper, trasket jeg opp til togstasjonen for å ta plass på 09.38-toget til London Kings Cross. På den tre timer lange etappen fikk jeg meg også litt mer søvn, og nokså frisk og rask krysset jeg raskt over til St. Pancras for å la et av de raske togene mot Kent med Stratford International som første stopp frakte meg de rundt fem minuttene til sistnevnte stopp. Jeg hadde nemlig plottet meg ut en rute der neste etappe gikk derfra og med DLR ned til endestasjonen Woolwich Arsenal, hvor jeg igjen måtte bytte transportmiddel for siste etappe. Den gikk med buss 122 som brukte et kvarter på å frakte meg ned til Eltham og bussholdeplassen som var snaut fem minutters gange fra dagens kamparena.

Eltham er hovedsakelig et boligområde i London-bydelen Greenwich, som i 2012 fikk kongelig status og nå offisielt heter Royal Greenwich. Vi befinner oss altså i det sørøstlige London, der Eltham ligger 14 kilometer sørøst for Charing Cross, som er målepunktet man bruker på det sentrale London. Eltham har uvanlig mye grøntområder for å være innenfor London-grensene, og stedet var også temmelig landlig frem til begynnelsen av 1900-tallet. Da hadde Englands kongelige allerede i mange århundrer hatt et palass her, og mens historien til Eltham Palace strekker seg tilbake til 1200-tallet, er det fortsatt i dag stedets mest kjente turistattraksjon. Mellom 1900 og utbruddet av første verdenskrig ble Eltham gjenstand for voldsom boligutbygging og ble snart spist opp av London-metropolen. Det skal i dag bo drøyt 60 000 i valgkretsen Eltham.

Med rett i underkant av en time til avspark kom jeg spaserende ned Middle Park Avenue og dreide til høyre inn på parkeringsplassen til Badgers Sports Ground. Klubbhuset ligger tilknyttet på utsiden, men åpenbart med innganger fra begge sider (selv om den innerste delen med inngang/utgang mot banen virket å være forbeholdt klubbenes ledelse, sponsorer, andre VIP-gjester og den slags), og utenfor baren hadde man et utendørsområde med stoler og bord der en del personer allerede hygget seg med en pint eller to i det fine været. Jeg strøk først forbi og oppsøkte inngangspartiet like bortenfor, da jeg klok av skade ville slå kloa i et program før de ble utsolgt. Det viste seg at det var inkludert i de £8 man krevde i inngangspenger, men jeg fikk en liten billett som bevis på at jeg hadde betalt, og kunne således oppsøke baren for å få slengt fra meg bagasjen som jeg altså endte opp med å måtte dra med meg på kamp for andre dag på rad.

Fotballklubben Cray Valley PM ble stiftet i 1919, og det fulle navnet er altså Cray Valley Paper Mills, selv om de to siste initialene i dag gjerne blir forkortet. Navnet har sammenheng med at man var sterkt tilknyttet en stor bedrift med samme navn som holdt til nede i St. Pauls Cray, og selv om jeg ikke har dekning for å hevde at de oppsto som et direkte bedriftslag så er det på det rene at man spilte – og fortsatt spiller – i bedriftens farger, at de spilte sine hjemmekamper på bedriftens idrettsanlegg, og ble sponset av bedrifts eiere, Nash-familien, frem til bedriften ble lagt ned i 1980. Det i seg selv tyder jo på at det opprinnelig kan ha vært et bedriftslag, som man andre steder vet ble opprettet i regi av lokale hjørnesteinsbedrifter, men jeg har ikke funnet kilder som slår fast dette med 100% sikkerhet. Uansett valgte fotballklubben å fortsette etter at bedriften stengte, med en omflakkende og nomadisk tilværelse inntil de omsider slo seg ned på Badgers Sports Ground noen kilometer lenger nordvest.

De spilte en årrekke i diverse lokale ligaer før de i 1991 fikk innpass i Spartan League, som i 1997 ble til dagens Spartan South Midlands League etter en sammenslåing, og Cray Valley PM tok plass i Division One. Der ble de kun én sesong før de byttet til London Intermediate League. I 2002 ble de valgt inn i Kent County League, der de vant Division One West i sin første sesong. To år senere vant de også ligaens Premier Division, men ble nektet opprykk da deres hjemmebane ikke oppfylte kravene. Det hadde blitt ordnet opp i da de i 2011 fikk rykke opp etter å ha endt på 3. plass, og det som skulle være et opprykk til Kent Invicta League ble i stedet et opprykk ytterligere et steg til Kent League, slik at de i realiteten ble flyttet opp to nivåer da det ble en plass ledig eter at Sporting Bengal United hadde blitt flyttet over til Essex Senior League. Kent League byttet som kjent navn til Southern Counties East League i 2013, og klubben har spilt der siden, med 7. plassene i 2014 og 2015 som bestenotering.

Etter å ha betalt £3,60 for en pint Strongbow, kunne jeg sette meg ned og bla litt i et godt kampprogram. Dagens gjester i FA Cupen var Hastings United, og det var i programmet at jeg registrerte at de to også forrige sesong møttes her på dette stadiet av samme turnering. Den gang endte det 0-2, og en nokså stor kontingent av Hastings-supportere håpet naturligvis at historien skulle gjenta seg, selv om et par av de under en rask samtale fortalte at bortelaget var voldsomt skaderammet offensivt. Inn i baren kom nå en representant for hjemmelagets klubbledelse og delte ut stensiler med lagoppstillinger, og dette er jo noe man ikke ser så altfor ofte nede i sør. Jeg ble imidlertid stående og snakke noen minutter med vedkommende som blant annet kunne bekrefte at Greenwich Borough nå har sikret seg førsteretten til bruk av Badgers Sports Ground de neste 30 årene, men at avtalen også sikrer Cray Valley PMs videre bruk av anlegget som leietakere.

Da jeg tidligere noen dager tidligere hadde vært nede i Kent, hadde jeg da også hørt flere omtale Greenwich Borough som ‘moneybags‘, og de vant da også nokså overlegent forrige sesongs utgave av Southern Counties East League (heretter forkortet til SCEL), som altså er ligaen der Cray Valley PM hører hjemme. Angående denne ligaen skal det også nevnes at den før sesongen slo seg sammen med (eller rettere sagt spiste opp) Kent Invicta League, som nå har blitt til SCEL Division One. I Premier Division håpet Cray Valley på å muligens gjøre sin beste ligasesong noensinne, om man skal tro et par av supporterne. De hadde hittil i sesongen slått Southwick 4-0 i FA Cupen mens det hadde blitt en seier (5-1 hjemme over Deal Town) og senest et tap (2-4 borte mot Erith & Belvedere) i ligaen.

Hastings United kom som step 4-klubb inn på dette stadiet av FA Cupen, men i ligaen hadde de slått South Park og spilt uavgjort på besøk hos Herne Bay, og undertegnede er åpenbart ikke den eneste som føler at de kan være en utfordrer i Isthmian League Division One South denne sesongen. Dagens lagoppstillinger bekreftet imidlertid at skade-pratet ikke bare hadde vært spill for galleriet, for gjestene hadde så mange offensive fravær at Sam Cole var den eneste angriperen, og midtstopper Steve Watt ble omskolert til å være hans spissmakker for anledningen. Før jeg gikk for å ta oppstilling inne på anlegget, spurte jeg etter en pin til min samling, og hjemmelagets representant med lagoppstillingene gikk for å forhøre seg inne i VIP-avdelingen. Derfra kom han ut med det han fortalte var deres siste pin, og gjennom vinduene i dørene så den da også ut til å komme fra jakkeslaget til klubbformannen(?) selv, men den ble uansett min for £3,50.

Etter at Greenwich Borough overtok Badgers Sports Ground har de ikke somlet med å sette sitt preg på anlegget, som samtidig har fått det lite sjarmerende sponsornavnet DGS Marine Stadium, og selv de omkransende gjerdene har fått noen strøk med maling i klubbfargene slik at de nå er røde- og svart-stripede. Inngangspartiet er på den ene langsiden, og anlegget er enkelt å beskrive. Rundt hele banen er det såkalt hard standing under åpen himmel, og på hver av langsidene står det en liten tribune. Ved et nokså moderne anlegg er det ikke spesielt overraskende at begge er typiske eksempler på prefabrikerte tribuner. På den nærmeste langsiden er det snakk om en liten ståtribune rett ved siden av inngangspartiet, mens man på motsatt langside har en noe større sittetribune.

Det var som sagt en fin sommerdag, men gjestene hadde i første omgang en merkbar motvind, og i en nokså sjansefattig omgang var det lite som skjedde de første tjue minuttene. Det var hjemmelaget som fikk kampens første reelle sjanse da Leigh Bremner avsluttet og Hastings-keeper Ryan Nicholls måtte i aksjon for å gjøre seg fortjent til dagens lønn. Noen minutter senere tok Hastings United første stikk da Wayne Wilson slo et frispark inn i feltet og spiss-vikar Steve Watt strakk frem beinet og styrte ballen i tverrliggeren og ned rett innenfor streken. Et ørlite “Geoff Hurst-øyeblikk”, men dommer og linjemann markerte unisont og raskt for mål, og til tross for at Watt var vikar på topp, var dette hans tredje mål på tre kamper.

Frem til dette hadde det vært nokså jevnt, og selv om Hastings United etter dette egentlig virket å ha relativt god kontroll, var det et par halvskumle episoder før pause der hjemmelaget var frempå og luktet på utligning. En god Leigh Bremner så keeper Nicholls stå langt ute, og forsøkte seg på en lobb som landet oppå nettaket, mens kantspilleren Richie Hamill sendte i vei et susende langskudd som gikk like over. Dette var vertenes beste periode, men det var likevel Hastings som virket skarpest, og ikke minst på dødball, der de skapte flere farligheter når ballen havnet inne i Millers-feltet. Like før pause kunne de også doblet ledelsen, men avslutningen fra Sam Cruttwell ble stoppet av en refleksredning fra Millers-keeper Colin Barnes, og dermed sto det 0-1 da pause-pinten kunne inntas.

Etter en rask visitt tilbake i klubbhusets trivelige bar kunne jeg se at bortelaget tok initiativet allerede fra start i andre omgang, og drøyt åtte minutter ut i omgangen doblet de ledelsen da målscorer Watt la tilbake til Sam Cole som skrudde ballen i mål fra like utenfor 16-meteren. 2-0, og nå var det nok ikke mange av de 192 tilskuerne som hadde tro på en snuoperasjon. I stedet var gjestene frempå igjen da Matt Bodkin få minutter senere ladet kanonen fra rundt 30 meter og ballen smalt i tverrliggeren med voldsom kraft. Cruttwell ville også prøve seg fra langt hold, men hans forsøk gikk utenfor. Hastings-keeper Nicholls måtte vel ikke gjøre en eneste redning av betydning i løpet av hele andre omgang. På tampen holdt Hastings på å presse inn et tredje mål, men hjemmekeeper Barnes hindret selvmål. Da dommeren blåste av med 0-2 som sluttresultat sto jeg da også med en følelse av at Hastings hadde gjort akkurat det de måtte uten å noen gang måtte bruke mer enn tredjegiret.

Det var forresten allerede (nesten) klart hvilken motstander Hastings United skulle møte i neste runde, og de kunne nå se frem mot bortekamp mot enten Camberley Town eller Bishops Cleeve, etter at de to sistnevnte hadde spilt uavgjort dagen før og dermed måtte ut i omkamp. For min del var det først da jeg etter kampslutt satt i klubbhusets bar at jeg omsider bestemte meg for overnattingssted og booket hotell. Det ville være naturlig å tenke seg en base et sted i London, men jeg valgte til slutt å booke overnatting i Reading, der jeg betalte £49 for losji ved Mercure George Hotel. Etter å ha tømt glasset var det etter hvert på tide å takke for seg og spasere opp til bussholdeplassen for å starte ferden dit.

Jeg hadde plottet ut en rute som betød at første etappe gikk med buss 321 til Lewisham stasjon, der jeg hoppet på toget inn til London Charing Cross, for deretter å la tubens Bakerloo Line frakte meg til Paddington. Derfra gikk siste etappe til Reading, der jeg raskt fikk sjekket inn etter en lang dag på farten. Tvers over veien for mitt hotell, som for øvrig skal være Readings eldste fortsatt eksisterende bygg, ligger puben The Alehouse, og det ble valgt som tumleplass da jeg møtte en gammel kompis for et kjapt glass. Her finnes også ‘ekte’ cider i kranene, og jeg valgte meg en pint Tutts Clump Rum Cask som ble fulgt opp av et vågalt valg om å teste den 14,5% sterke Lyme Bay Mead Perry. Således var det kanskje greit at denne pærecideren ble kveldens siste før vi brøt opp og jeg tuslet over til hotellet for å legge meg på senga med dagens Non-League Paper.

 

 

English ground # 360:
Cray Valley PM v Greenwich Borough 0-2 (0-1)
FA Cup, Preliminary Round
Badgers Sports Ground, 21 August 2016
0-1 Steve Watt (24)
0-2 Sam Cole (53)
Att: 192
Admission: £8
Programme: Included
Pin badge: £3,50

 

Next game: 22.08.2016: Hednesford Town v Marine
Previous game: 20.08.2016: Chester-le-Street Town v Marske United

More pics

 

 

 

Lørdag 20.08.2016: Chester-le-Street Town v Marske United

Jeg valgte å likevel betale for å bevilge meg tid til en frokost ved Queens Hotel før jeg i 9-tiden sjekket ut og spaserte ned til Dundee jernbanestasjon for å starte ferden sørover tilbake til England, og det var overraskende god plass på 09.32-toget denne lørdagsmorgenen. Det var først noen dager tidligere at jeg hadde endelig bestemt meg for destinasjon, kamp og ikke minst overnattingssted denne dagen, og jeg hadde vurdert flere alternativ i nord-England som jeg ville kunne nå fra Dundee. Jeg hadde vurdert overnatting i Leeds-traktene for å kunne kombinere det med å treffe en gammel kjenning, og kikket derfor på hjemmekampene for både Yorkshire Amateur og Garforth Town i NCEL, men for sistnevntes del skal jo de besøkes på sesongens Easter Hop i NCEL (og NWCL), og jeg må dessuten innrømme at jeg først og fremst var fristet av et par kamper i FA Cupen denne helgen.

Tadcaster Albion v Scarborough Athletic fanget naturlig nok min interesse som en av rundens godbiter, men da jeg uansett hadde planer om Tadcaster-visitt en drøy uke senere, endte jeg i stedet opp med en annen godbit fra den gjeve cupens såkalte preliminary round – nemlig Chester-le-Street Town v Marske United – som i utgangspunktet også bød på en noe enklere reisevei. Imidlertid var mitt tog sørover noe forsinket på veien ned til Newcastle, der jeg etter planen skulle ha kun ti minutters tid på å bytte til et tog som betjente Chester-le-Street. Da vi nærmet oss Newcastle, hadde jeg åpnet håp om å likevel rekke denne forbindelsen, men det var før vi ble holdt igjen i nesten et kvarter utenfor geordie-byen, og da var det bare å begynne å kikke på en plan B.

Over høyttaleranlegget hadde vi blitt nokså oppdatert på ståa, men det virket å være det komplette kaos som rådet på Newcastle stasjon, og det var for min del en lite lystig déjà vu der tankene ble ledet tilbake til en morgen tilbake i januar, da jeg ble stående fast i Newcastle på vei til nettopp Dundee. Denne gang virket det i det minste å være til dels kraftige forsinkelser som florerte snarere enn kanselleringer, og jeg valgte raskt det som syntes som beste reserveløsning; nemlig å bli med toget ned til Durham og ta buss derfra og rett på kamp. Planen hadde vært å ta toget til Chester-le-Street og slenge fra seg bagasjen ved Lambton Arms Hotel før jeg tok buss eller taxi til dagens kamparena, Moor Park, men nå måtte jeg i stedet nok en gang dra med meg bagasjen på kamp for så å sjekke inn senere.

Chester-le-Street er en markedsby med i underkant av 25 000 innbyggere, som ligger mellom Newcastle og Durham. Sagt på en annen måte ligger den helt nord i grevskapet County Durham, omtrent 11 kilometer sør for Newcastle og 13 kilometer vest for Sunderland. Chester-delen av navnet kommer fra det latinske castra for en befestet by, og Street viser til den romerske veien som i dag er hovedgata Front Street. Byens sognekirke er kjent for at legemet av St. Cuthbert (en nord-engelsk helgen) lå der i 112 år før det ble flyttet til Durham-katedralen. Samme kirke skal også ha vært åsted for den første oversettelsen av bibelen til engelsk. Min første virkelige fotballhelt, den engelske landslagskapteinen Bryan Robson, var fra Chester-le-Street, og han er heller ikke den eneste landslagsspiller med opphav herfra, da også Colin Todd kan nevnes i så måte. Ingen av de spilte imidlertid for den lokale klubben.

Chester-le-Street Towns hjemmebane Moor Park ligger ikke inne i Chester-le-Street, men i den lille landsbyen – eller rettere sagt husklynga – Chester Moor et stykke sør for byen, og siden jeg måtte ha buss også derfra og inn til sentrum etter kamp, valgte jeg å betale for en dagsbillett. Etter å ha gått ned fra togstasjonen til busstasjonen i Durham, ble jeg dermed avkrevd £4,85 da jeg steg på buss X21, som brukte tolv minutter på ferden opp til Chester Moor. Det er vel nesten rundt det dobbelte av det jeg omsider brukte på å krysse den sterkt trafikkerte firefelts veien og over til puben Chester Moor Inn, som ligger ved innkjørselen til Moor Park, og derfor strøk jeg forbi mens jeg tenkte som så at man med hell kanskje kunne investert i et fotgjengerfelt eller en undergang her.

Jeg var på vei til å betale inngangspengene på £6 da karen i inngangspartiet gjorde oppmerksom på at klubbhuset og dets tilhørende bar er å finne på utsiden; noe jeg så da jeg gjorde en helomvending for å se hvor han pekte, og med en times tid til avspark var det jo like greit å stikke innom der først. Jeg benyttet uansett anledningen til å sikre meg et eksemplar av dagens kampprogram for £1, og gikk deretter for å sette fra meg bagen i klubbhusets bar etter først å ha byttet £2,80 mot en boks Strongbow. Lenger inne i lokalet så jeg raskt noen kjente skikkelser, og ble umiddelbart klar over at jeg ikke var den eneste groundhopperen på Moor Park denne dagen. Denne FA Cup-godbiten hadde tiltrukket seg groundhopper-kjendiser som GroundhopUK-arrangør Chris Berezai og hans kompis Jack Warner, og med Eddie McGeown utgjorde de en trio ved bordet der jeg nå slo meg ned for å samtale litt.

Dagens utgave av Chester-le-Street Town har intet slektskap med en klubb med samme navn som spilte i North Eastern League i 1920-årene, for dagens klubb ble faktisk stiftet først i 1972, og da under navnet Garden Farm, etter puben der den ble stiftet. Etter å først ha spilt i Newcastle City Amateur League og Washington League, fikk de i 1977 innpass i Wearside League og tok året etter dagens navn. De vant våren 1981 Wearside League-tittelen, men ventet til 1983 med å ta plass i Northern League, der de vant Division Two på første forsøk. Siden den gang har de vekslet mellom spill i Division One (som det etter hvert skulle være unødvendig å påpeke er denne ligaens øverste) og Division Two, og deres beste ligaplassering er 3. plassen de oppnådde som nyopprykket i 1998/99-sesongen. Etter siste nedrykk til Division Two i 2010 trengte de denne gang seks sesonger på å returnere til toppdivisjonen, men gjorde det med tredjeplassen forrige sesong.

Selv om ikke The Cestrians hadde noen ungdomsavdeling før i 1995, har de etter hvert avlet frem et tosifret antall spillere som har endt opp i profesjonell fotball. Som man så vakkert beskriver det i “Northern Conquest” – boka som ble utgitt i anledning Northern Leagues 125 års jubileum i 2014: En tirsdag kveld i november 2002 scoret 17-åringen Daniel (Danny) Graham to mål for Chester-le-Street borte mot Billingham Synthonia i en kamp i Northern League Division Two. Han ble senere plukket opp av Middlesbrough, og ble i 2013 den dyreste tidligere Northern League-spiller noen gang da Sunderland hentet ham fra Swansea City for £5 millioner. Han var da også en del av Chester-le-Streets juniorlag som i 2003/04 imponerte ved å spille seg frem til 16-delsfinalen i FA Youth Cup etter å ha slått ut juniorlagene til flere Football League-klubber.

Hjemmelaget hadde forsert første hinder i sesongens FA Cup ved å slå Garforth Town 3-0 her på Moor Park, men hadde etter det fått en ussel start på livet tilbake i Northern Leagues toppdivisjon, der de hadde tapt samtlige tre ligakamper så langt. Gjestende Marske United hadde på sin side vunnet forrige FA Cup-rundes storkamp med 3-1 over South Shields før de i ligaen hadde notert seg for hjemmeseier over Newton Aycliffe og bortetap mot Bishop Auckland, og de måtte tåle favorittstempelet denne lørdagen. Mens vertenes mål for ligasesongen var å holde plassen og etablere seg, har nemlig Marske de siste sesongene etablert seg som et topplag. Etter at groundhop-arrangør Chris hadde sett på min reiseplan og fortalt meg hvor jeg burde ha vært helgen etter (hans ‘hop’ i Wales), var det på tide å tømme glasset og betale seg inn med £6.

Moor Park har vært klubbens hjemmebane siden 1980, da de flyttet inn på et meget spartansk anlegg som kun hadde et lite garderobebygg og en simpelt inngjerdet bane uten noe som helst av tilskuerfasiliteter. Siden den gang har de gradvis oppgradert anlegget, og det er gjort på en sympatisk måte som gjør at Moor Park fremstår nokså hjemmekoselig. Det opplyses at over £200 000 og et voldsomt antall timer dugnadsarbeid har gått med i arbeidet, og resultatet er blant annet en hovedtribune med sitteplasser til rundt 200 tilskuere, klassiske tribuneseksjoner i form av såkalt terracing, inkludert seksjoner med overbygg som til sammen gir tak over hodet til anslagsvis 500 personer, og ellers såkalt hard standing rundt hele anlegget.

Vi kom inn i det ene hjørnet, og umiddelbart til høyre for meg var det på den nærmeste kortsiden hard standing med enkle overbygg som dekket en god del av denne kortsiden. På langsiden sett til venstre herfra er det mer av det samme, med hard standing og en og annen seksjon med enkle overbygg. Vi gikk over på bortre kortside og slo oss ned der, på en tribuneseksjon som falt i smak hos undertegnede Her er det en klassisk ståtribune med betongavsatser og tak over hodet, og betongavsatsene fortsetter også et stykke videre bortover til begge sider. Over på bortre langside har man først et parti med betongavsatser oppe i hjørnet, før man etter hvert kommer til hovedtribunen som står midt på denne langsiden. Den byr som sagt på sitteplasser i form av røde plastseter, er opphøyet fra bakkenivå, og entres via trapper i forkant. Foran denne tribunen har man laglederbenkene i mur, og Moor Park må i det store og hele sies å være et nokså trivelig sted å se fotball.

Jeg ble senere denne ettermiddagen fortalt hvordan Marske United hittil i sesongen hadde fremstått som litt ‘slow starters‘ i sine kamper, og da var det kanskje likevel ikke så overraskende at det var vertene som skapte mest det første kvarteret. Lee Mole headet like utenfor på en corner, og etter et flott innlegg led et skudd fra Dominic Laws samme skjebne noen få minutter etter. Som det ble hintet til, tok det Marske et kvarters tid å skape sin første sjanse, men den var da også stor da Jamie Owens headet i tverrliggeren. Et lite øyeblikk senere sendte Glen Butterworth i vei et susende skudd som Chester-keeper Jack Wilson kun fikk parert rett til Andrew Ramsbottom, og sistnevnte burde nok ha gjort bedre enn å avslutte over. Marske United hadde uansett våknet, og det var et varsel om hva som skulle komme.

Gjestene hadde tatt over kontrollen, og etter 25 minutter fikk de uttelling da nok en corner fra Matthew Bell ble headet i mål av Jamie Owens. Kun et minutts tid senere var Bell mannen bak da de doblet ledelsen. Hans forarbeid og flotte pasning til Reece Kelly ute på venstrekanten ble fulgt opp av sistnevnte som dro av to mann da han skar innover i banen og på herlig vis skrudde ballen rundt keeper Wilson. 0-2, men Marske ga seg ikke der. Vi hadde så vidt passert halvtimen med noen få sekunder da Marske scoret sitt tredje mål på fem minutter, og denne gang kom det fra straffemerket etter at dommeren mente at Daniel Hepplewhite hadde handset inne i feltet. Frem steg Danny Earl, og selv om keeper Wilson gikk riktig vei, var Earls straffe så hard at han intet kunne gjøre. Det virket avgjort, men Marske-keeper Robert Dean måtte varte opp med en god redning da han like før pause reddet et susende langskudd fra Dominic Laws.

Det hadde allerede like før kampstart begynt å regne, og da dommeren blåste for pause, travet jeg raskt i retning klubbhuset på utsiden for å bevilge meg en rask pause-forfriskning fra baren. Med pauseresultatet 0-3 hadde hjemmefolket tilsynelatende resignert og innsett at sesongens FA Cup-eventyr nok var over, men karen som tidligere hadde gravd frem pins til gruppen av groundhoppere, klarte da også å levere et aldri så lite smil da han fisket frem en ny boks Strongbow til meg mens han trøstet seg selv med forsikringer om at det tross alt er viktigere å holde plassen i ligaen og starte poengsankingen der. Et par bortesupportere som gjenkjente meg fra mitt besøk hos Marske United tre og en halv måned tidligere sa seg naturlig nok fornøyd med første omgang, og etter en kjapp samtale var det bare å gå ut i regnet igjen og søke ly inne på anlegget.

Jeg har ingen anelse om hva Cestrians-manager Colin Wake sa til sine gutter i pausen, men vertene startet andre omgang på en måte som kunne tyde på at de nok hadde håp om et raskt mål for å komme seg inn i kampen igjen, og Jack Honour tvang frem en ny god redning fra Marske-keeper Dean. Men åtte minutter ut i omgangen var det game over da bortelaget fjernet enhver tvil og satt spikeren i Cestrians-kista, og målscorer var denne gang Matthew Bell, som hadde imponert meg før pause. Det luktet imidlertid offside på Danny Earl da han i forkant ble spilt gjennom sammen med Jamie Owens, men linjemannen vinket ikke. Etter at hjemmekeeper Wilson parerte Owens’ avslutning, landet ballen hos Ball, som fra 7-8 meter satt inn 0-4.

Både Nathan Mulligan og Danny Earl hadde mulighet til å øke ytterligere, men så sine avslutninger reddet av Wilson, før Mulligan med tjue minutter igjen av ordinær tid overlisten Chester-keeperen, men ballen traff da stolpen. Etter dette virket det som om de tok foten litt av gasspedalen, og hjemmelaget virket også å ha gitt opp, der begge lag så ut til å først og fremst vente på sluttsignalet, men Daniel Hepplewhite rakk å heade like utenfor for vertene før dommeren blåste i sin fløyte for siste gang denne ettermiddagen. Chester-le-Street Town var ute av sesongens FA Cup, mens Marske-manager Carl Jarrett og hans utvalgte hadde tatt seg videre til neste runde, der de skulle være vertskap for NPL-klubben Marine.

Etter å ha tatt farvel med groundhopperne som raskt satt kursen hjemover, returnerte jeg selv til klubbhuset for å unne meg ytterligere en Strongbow eller to. Der fikk jeg snart selskap av Marske-formann Peter Collinson som gjenkjente meg og kom bort for å slå av en prat. Etter å ha studert mitt kampprogram, hadde han naturlig nok merket seg at jeg skulle se nettopp Marine borte mot Hednesford Town to dager senere, og hevdet spøkefullt at jeg kunne spionere litt for Marske-klubben. Etter tre kvarters tid var det på tide å ta med seg pikkpakket og komme seg inn til Chester-le-Street for å få sjekket inn, og etter en trivelig ettermiddag på Moor Park takket jeg for meg og ønsket begge leire lykke til før jeg strøk på dør.

Jeg unnet meg også en rask pint ved The Chester Moor Inn før jeg tok bussen som var i rute og fraktet meg de fem minuttene inn til sentrum. Et steinkast unna holdeplassen lå Lambton Arms Hotel, der jeg hadde betalt £55 for overnatting. Jeg fikk raskt sjekket inn, og etter å ha fått installert meg og pustet ut litt på rommet, gikk jeg ned i den store puben i underetasjen, der det allerede var nokså bra liv. En relativt lokal venninne hadde hevdet at utelivet i Chester-le-Street faktisk er meget bra, men dessverre klarte jeg ikke å overtale henne til å endre planene hun allerede hadde lagt for å i stedet holde meg med selskap og bevise det. Likevel hadde jeg etter hvert en fin kveld der, før jeg omsider fikk et anfall av sunn fornuft og trakk meg tilbake en gang like før midnatt.

 

 

English ground # 359:
Chester-le-Street Town v Marske United 0-4 (0-3)
FA Cup, Preliminary Round
Moor Park, 20 August 2016
0-1 Jamie Owens (26)
0-2 Reece Kelly (27)
0-3 Danny Earl (pen, 31)
0-4 Matthew Bell (54)
Att: 152
Admission: £6
Programme: £1
Pin badge: £3

 

Next game: 21.08.2016: Cray Valley PM v Hastings United
Previous game: 19.08.2016: Dundee v Hamilton Academical

More pics

 

 

 

Fredag 19.08.2016: Dundee v Hamilton Academical

For andre gang på denne turen våknet jeg i Manchester, men heller ikke denne dagen ble det frokost ved Home Sweet Home i byens Northern Quarter. I stedet valgte jeg å droppe varm frokost til fordel for smørbrød og juice som ble kjøpt inn på Manchester Piccadilly togstasjon før jeg satt meg på 10.16- toget som skulle frakte meg til Haymarket, som var første etappe på min ferd opp til Dundee. Dermed overlot jeg Manchester til hordene av asiater og skandinaver som nå ankom byen kledd fra topp til tå i ManU-plagg og minnet om at det var fredagskamp også på Old Trafford. Det var altså god timing på min exit fra byen, der jeg også våknet til de første regndråper siden turens første dag for 9 dager siden, så håpet var å ikke bare unnslippe hordene av utenlandske fotballturister, men også regnværet.

Etter rett i overkant av tre timer kunne jeg stige av på Haymarket stasjon i Edinburgh, der jeg hadde et lite kvarter på meg til å bytte tog. Andre og siste etappe opp til Dundee tok en times tid, og litt etter klokka halv tre kunne jeg spasere ut av stasjonen der og orientere meg frem til Best Western-hotellet Queens Hotel, der jeg hadde betalt £40 for overnatting. Regnværet hadde foreløpig ikke fulgt etter meg, men det virket såpass grått og truende at jeg likevel tok med meg paraply i bagen da jeg etter å ha sjekket inn gikk for å innta en tidlig middag. Det skjedde på Nether Inn, rett nedenfor hotellet mitt, og måltidet besto av en porsjon bangers & mash. Det virket som om det denne gang skulle gå langt bedre enn hva tilfellet var sist jeg hadde planer om å se kamp på Dens Park…

Noen vil kanskje huske at jeg på min romjuls- og nyttårstur forrige sesong hadde planer om å se lokalderbyet Dundee v Dundee United, og at jeg til og med hadde sikret meg billett, men at jeg i stedet ble offer for det komplette tog-kaos da jeg skulle ha morgenens første tog fra Newcastle. Jeg kom meg altså aldri på kampen, og etter å ha ventet en evighet på at man skulle sette opp busser som erstatning for togene, ankom jeg jeg omsider Dundee først etter kampslutt. Den gang måtte jeg (i tillegg til kamp hos Alloa Athletic) nøye meg med en utvendig kikk på Dens Park morgenen etter, mens jeg i hvert fall fikk med Dundee-derbyet på Tannadice noen måneder senere. Nå som jeg allerede var i byen, tydet imidlertid ting på at jeg denne gang også skulle få med meg kamp på Dens Park.

Dundee ligger på nordsiden av ‘fjorden’ Firth of Tay, på den skotske østkysten, omtrent seks norske mil nord-nordøst for Edinburgh. Med et innbyggertall på rett i underkant av 150 000 er Dundee Skottlands fjerde største by, og dens vekst på 1800-tallet hadde ikke minst sammenheng med jute-industrien som vokste frem her. ‘RRS Discovery’ var polarskuta som Robert Falcon Scott brukte, og hun ble ikke bare bygget her i Dundee, men ligger nå også nede i havna som museumsskip, et steinkast fra byens jernbanestasjon. Deler av dette området er for tiden en eneste stor byggeplass, da man er i ferd med å gi deler av byen en voldsom ansiktsløftning som visstnok ble påbegynt i 2001 og som skal ha en prislapp på vanvittige 1 milliard pund!

Heller ikke denne gang tok jeg meg tid til å ta en nærmere kikk på RRS Discovery, for jeg satt i stedet kursen mot kveldens kamparena. Dundee er bakkete, og veien fra sentrum opp til byens to ligastadioner går omtrent konstant i oppoverbakke, slik at jeg ga buss nummer 18 æren av å frakte meg i hvert fall en god del av veien. £1,50 fattigere kunne jeg takke sjåføren og stige av et par minutters gange unna Dens Park, der jeg først stakk innom for å hente billetten jeg hadde betalt skjorta for – eller mer presist £24; som inkluderte et bestillingsgebyr på nokså hårreisende £2 som jeg må si jeg synes var vel stivt for å få ‘lov’ til å gjøre deres jobb. Rimelig var vel kanskje heller ikke kveldens kampprogram som jeg plukket med meg for £3, men slik skal det vel være, og for øvrig registrerte jeg at også Dundee er blant de skotske ligaklubbene som ikke har pins i sitt ellers meget brede utvalg av supportereffekter i klubbsjappa.

Siden det fortsatt var nesten to timer til kampstart, fant jeg frem til baren The Ambassador rett oppe i veien på Clepington Road, og der slo jeg meg ned med en pint mens jeg bladde litt i kveldens kampprogram – et program som med fordel kunne ha hatt en tabell, selv om man kun var to runder inn i ligasesongen. Kveldens kamp skulle altså tjuvstarte den tredje ligarunden, og etter å ha blitt slått ut av ligacupen etter gruppespillet, hadde Dundee startet ligasesongen med borteseier over Ross County og hjemmetap for Rangers. Om man skal dømme ut fra samtalene som foregikk blant hjemmesupportere på bordene rundt meg, virket de optimistiske med tanke på poeng mot Hamilton Academical denne kvelden. Gjestene hadde imidlertid åpnet ligasesongen med å holde Rangers til 1-1 på Ibrox, men kanskje er Rangers for øyeblikket noe overvurdert i kraft av sitt navn, for Hamilton tapte deretter hjemme for lokalrival Motherwell.

Dundee FC ble stiftet i 1893, og fikk umiddelbart innpass i den skotske Football League som det året utvidet med en andredivisjon. Dundee ble imidlertid plassert rett i den øverste divisjonen, og har også holdt seg der i store deler av sin historie. Klubben hadde sin storhetstid på begynnelsen av 1960-årene, da selveste Bill Shankly ledet klubben til deres første og hittil eneste ligatittel i 1962. Påfølgende sesong tok de seg helt til semifinalen i den europeiske serievinnercupen, som den gang var den gjeveste europacupen (før ‘Champions’ League-våset). Både Köln, Sporting Lisboa og Anderlecht ble slått ut før man omsider måtte gi tapt for AC Milan i semifinalene. Etter å ha tapt klart i Milano, hjalp det lite at returkampen på Dens Park ble vunnet.

Dundee har også vunnet den skotske FA Cupen, men det skjedde så langt tilbake som i 1910, da Clyde ble slått etter to omkamper. Siden den gang har de fire ganger vært tapende finalist i den turneringen, mens de i hvert fall har vunnet tre av de seks ligacup-finalene de har spilt. Sist gang var i 1973/74-sesongen, så også det begynner å bli en stund siden. Imidlertid har de også to triumfer i Challenge Cup, som vel kan beskrives som en slags skotsk variant av Football League Trophy, og det har da også sammenheng med at klubben i de senere år i langt større grad enn tidligere har hatt visitter nede på nivå to. Fra 2005 tilbragte de til og med hele sju sesonger på rad på det nivået før de rykket opp igjen til Premiership. Det endte med umiddelbart nedrykk, men de slo den gang tilbake på første forsøk da de sikret seg nytt opprykk som divisjonsvinner i 2014.

Kanskje kan det være et naturlig mål å forbedre forrige sesongs 8. plass, men etter å ha mistet sin toppscorer Kane Hemmings til Oxford United kan det kanskje bli tøft. Hemmings 21 ligamål var nest flest i Premiership forrige sesong, og da jeg i mars så Dundee-derbyet på Tannadice så la jeg da også godt merke til hvordan Hemmings scoret begge målene i første omgang og imponerte periodevis så lenge Dundee spilte med fullt lag og han fikk assistanse fra medspillerne. Vel, mitt besøk på Tannadice var uansett for lengst historie, men om ikke annet forventet jeg noe bedre kundebehandling på Dens Park; noe som i sannhetens navn ikke skulle så altfor mye til. Og etter en svipptur innom også Whites Bar, kunne jeg returnere til kveldens kamparena og ta plass på Bobby Cox Stand på den ene kortsiden.

Dens Park er selvsagt sammen med Tannadice kjent for å være den britiske ligafotballens to nærmeste naboer, og førstnevnte ble åpnet i 1889 da Dundee FC flyttet fra sin tidligere hjemmebane Carolina Port. Den har også vært klubbens hjemmebane siden den gang, og i dag er det først og fremst de to kortside-tribunene Bobby Cox Stand og Bill Shankly Stand som fremstår som mer moderne enn resten av anlegget. Opprykket i 1999 resulterte dessverre i at de tidligere ståtribunene her måtte erstattes av nye moderne sittetribuner som kom på plass i løpet av kun 82 dager i forkant av sesongstarten i 1999. Disse to tribunene er temmelig like av utseende og har begge en tilskuerkapasitet på rundt 3 000.

Imidlertid er det på langsidene at man fortsatt kan finne spor av anleggets karakter, og til venstre for der jeg nå sto, har man anleggets perle i form av hovedtribunen Main Stand, der man raskt ser tydelige bevis på hvordan anlegget tidligere var noe ovalt. Det vil være naturlig å tenke seg at dette var en følge av at anlegget tidligere også har vært benyttet til greyhound racing i to perioder, med tribunene som ble tegnet av mesterarkitekten Archibald Leitch er eldre enn som så. Uansett så betyr det at dersom man sitter midt på hovedtribunen så vil man være lenger fra banen enn ute på flankene. Både innvendig og fra utsiden bærer den fortsatt preg av å være en klassisk tribune, og den har støttepilarer som gjør den fin å se på men potensielt litt mindre fin å se ut fra.

På motsatt langside har man den tidligere ståtribunen South Stand som kun strekker seg rundt 2/3 av banens lengde, og her ser man straks at det har vært snakk om en klassisk tribune. Dessverre ble også den i 1990-årene sterilisert noe og omgjort til sittetribune, og restene av betongavsatsene for ståplasser som fortsatt er synlig på den ene flanken er nå utilgjengelig for publikum. Men om man ikke lenger kan se fotball stående på Dens Park, så tar i hvert fall også South Stand seg godt ut fortsatt – så lenge det varer… Dessverre er det nemlig ikke alle som setter like stor pris på klassiske anlegg, og i tillegg er det skumle planer som noen dager tidligere nok en gang hadde dukket opp i media.

Hva gjelder South Stand så offentliggjorde klubben allerede i 2007 at man hadde planer om å selge deler av tomten bak denne tribunen og deretter erstatte den med en ny og moderne tribune. Året etter annonserte man at man regnet med snarlige “positive nyheter” angående dette, men heldigvis ble det deretter helt stille. Nå har det jo heller ikke ikke vært mangel på personer som opp gjennom årene har ment at byens to store klubber burde banedele, og at et eventuelt nytt stadion burde være felles for de to. Ikke minst var det et tema da Skottland søkte om å få være vertskap for EM 2008, men da skottene ikke fikk mesterskapet ble det heldigvis lagt på is, og heller ikke innad i klubbene har det vært voldsom begeistring for idéen om banedeling. Men…

Få dager tidligere hadde det igjen dukket opp lite lystige historier i media, der klubbledelsen i Dundee igjen uttrykte ønske om å forlate Dens Park til fordel for et nybygg i byens utkant. Eiernes oppkjøp av en tomt i Camperdown Park-området tyder jo dessverre på at så vil kunne være tilfelle. Som om ikke det var ille nok, våknet med dette også alle spaltistene som tok til orde for at den eneste fornuftige løsningen var at Dundee United ble med på flyttingen slik at de to kunne dele hjemmebane. Spalten til Michael Gannon i Daily Record var et godt eksempel i så måte, men når han presterer å lire av seg fraser som at Dens Park ikke lenger er ‘fit for purpose‘ og at det er som en favela å regne sammenlignet med dagens moderne stadioner, så mister han ikke så rent lite av troverdigheten hos undertegnede.

Gannon må gjerne ønske seg et landskap der samtlige ligastadioner er identiske plastikk-anlegg som fremstår som kjipe blåkopier av hverandre, og hvor det er naturlig for klubber i samme by å banedele, men han må ikke tro at han i så fall taler for et samlet supportkorps. Det han elegant avfeier som ‘nostalgisk nonsens’ er noe av det som har vært med å forme klubbenes og supporternes egen historie, identitet og tilhørighet. Om Gannon var flau over Dens Park, så falt den delvis i god smak hos undertegnede, men det skulle bli tydelig at den moderne fotballen allerede har inntatt anlegget uavhengig av hvor fjonge de klassiske gamle tribunene fortsatt er. For jeg har vel knapt opplevd maken til elendig stemning på dette nivået som det jeg skulle bli vitne til denne kvelden, men mer om det etter hvert.

I og med at det har regnet stort sett hver gang jeg har befunnet meg i Dundee, var det vel ingen overraskelse at de allerede hadde begynt å regne i det som åpenbart er Skottlands svar på Bergen da speaker ønsket velkommen til ‘en fredagskveld med festfotball under flomlysene’. Vel, det var i hvert fall fredag kveld, og flomlysene var riktignok også tent, men festen fant aldri veien til Dens Park, og ikke minst var det et tilsynelatende alt annet enn feststemt publikum som hadde møtt opp. Til tross for at Dundee startet best og styrte kampen det første kvarteret, var det knapt en lyd å høre fra de 5 287 fremmøtte, annet en unisone utbrudd av “oooh” og “aaah” når en av hjemmeheltene skjøt like over, eller en aldri så liten høflig mini-klappsalve ved en god pasning.

Etter å ha sett at det var noen ledige seter på bakerste rad, hadde jeg rett før kampstart sneket meg dit opp med forhåpninger om at det ville gjøre det enklere å få lov til å se kampen stående, men da dommerens fløyte signaliserte starten på kampen fikk jeg meg en aldri så liten overraskelse. Som om det var signalet de alle ventet på, satt alle seg ned på setet sitt som lydige hunder, og der et tresifret antall mennesker to sekunder tidligere hadde stått oppreist, var jeg nå plutselig den eneste som sto oppreist bortsett fra en håndfull bortesupportere på motsatt kortside. Jeg har jo lest om hvor strenge man er på dette på Dens Park, og kanskje var det ikke tilfeldig at de minst 4-5 ganger før kampstart fortalte over høyttaleranlegget hvor farlig det var å se kampen stående og at dette derfor var strengt forbudt og ville føre til at man risikerte å bli kastet ut. Jeg angret umiddelbart på at jeg ikke hadde kjøpt billett på bortetribunen der et lite antall supportere i hvert fall så ut til å få lov til å stå i fred.

Kanskje savnet nok hjemmelaget nevnte Hemmings på topp, for selv om de hadde tatt et initiativ, klarte de ikke å omsette overtaket i scoring eller de største sjanser. Mot spillets gang tok i stedet gjestene ledelsen på fantastisk flott vis da unggutten Darren Lyon hamret ballen i krysset fra rundt 25 meter. Dee-keeper Scott Bain måtte kapitulere, og 21-åringen Lyon kunne feire sitt første mål for The Accies. Han vil neppe score mange flottere! Kun fire minutter senere fikk imidlertid Dundee uttelling da Mark O’Hara profitterte på håpløs markering i forbindelse med en corner. Han fikk løpe inn veldig alene på bakre stolpe, og utlignet fullt fortjent til 1-1. Det utløste kveldens første og eneste virkelige jubelbrus blant hjemmefansen, der det heller ikke var det minste tegn til synging på tribunen. Vertene presset likevel på, og kun udyktighet foran mål hindret de i å snu kampen. Nærmest var de da Darren O’Dea headet like utenfor, og da debutanten Faissal El Bakhtaoui avsluttet utenfor fra god posisjon.

Dermed sto det 1-1 til pause, og da jeg vet av erfaring hvor lite man i Dundee setter pris på røykerne blant publikum, valgte jeg å i stedet benytte anledningen til å smake på klubbens paier. For £1,95 fikk jeg en scotch pie som tross alt falt godt i smak, men den kunne ikke riktig ennå skylles ned av en glohet Bovril som kostet meg urimelige £2,10. Ågerpris! Sesongens første Bovril er muligens også den dyreste jeg noen gang har kjøpt..? Men den gjorde i hvert fall godt i skrotten der man ut fra været å dømme skulle tro det var oktober eller november og ikke midten av august. Regnet fortsatte å bøtte ned hele kvelden, og det var rett og slett temmelig ufyselig. Kanskje kan også noe av forklaringen på den totale mangelen på atmosfære ligger der, men jeg tvilte litt, og undret meg først og fremst over hvor det hadde blitt av gruppen av Dundee-fans som på bortetribunen på Tannadice hadde sørget for slik god stemning noen måneder tidligere.

En som tydeligvis hadde benyttet pausen godt var Hamilton-manager Martin Canning, for hans gutter tok etter hvert over spillet i andre omgang, der spesielt Louis Longridge var god på venstrekanten og skapte en god del hodebry for vertene. Darian MacKinnon hadde en gyllen mulighet da han ble spilt gjennom, men alene med keeper Bain satt han ballen utenfor. Dundee-laget var en skygge av seg selv etter pause, men Rory Loy tvang i hvert fall frem en god redning fra Accies-keeper Remi Matthews. Det var dog Hamilton som kom nærmest, og ikke minst da Michael Devlin headet en corner på mål, der Dundee-forsvarer Kevin Holt fikk klarert på streken. Dermed endte det 1-1, og Dundee var dermed foreløpig på tabelltopp i noen timer. Likevel var det et tydelig misfornøyd hjemmepublikum som virket like utilfreds som sin manager Paul Hartley, men de bør kanskje se seg i speilt da de for meg var den største skuffelsen av alle den kvelden.

Jeg forlot biblioteket Dens Park, og siden regnet fortsatt høljet ned, unnet jeg meg en buss tilbake. Mens jeg ventet på den, forsøkte jeg å huske sist gang jeg så ligafotball med så tamt publikum på tribunen. Det eneste jeg kan komme på i farten var kampen Cardiff City v Reading i november 2014, da det hadde vært fullstendig dødt om det ikke var for bortefansen. Det hadde også vært tilfelle denne kvelden i Dundee, men når man tilsynelatende har klart å kue sine egne supportere til å bli lydige roboter, så ligger nok noe av forklaringen her. For egen del klarte jeg nesten å surre meg bort da jeg etter å ha hoppet av bussen skulle ta en snarvei som viste seg å ikke være så kløktig som det jeg først trodde. Jeg fant dog tilbake til Nether Inn, der jeg så britenes kvinnelige landhockey-lag ta OL-gull mens jeg unnet meg en pint…og da jeg trakk meg tilbake til Queens Hotel ble det jammen nok et glass for høflighets skyld der før jeg fant senga.

 

 

Scottish ground # 14:
Dundee v Hamilton Academical 1-1 (1-1)
Scottish Premiership
Dens Park, 19 August 2016
0-1 Darren Lyon (13)
1-1 Mark O’Hara (17)
Att: 5 287
Admission: £22 (+£2 booking fee!)
Programme: £3
Pin badge: n/a

Next game: 20.08.2016: Chester-le-Street Town v Marske United
Previous game: 18.08.2016: Royton Town v Dukinfield Town

 

More pics

 

 

Torsdag 18.08.2016: Royton Town v Dukinfield Town

Da jeg først våknet opp i Skottland, var det selvsagt på sin plass å finne en frokost som inkluderte haggis, og rett over veien for mitt hotell lå Orchard Hotel, der jeg faktisk ladet opp til kamp da jeg så Falkirk v Rangers tilbake i mars. De hadde en fristende frokostmeny, og man kan knapt få en bedre start på dagen enn det jeg fikk ved å bli servert en full scottish breakfast som inkluderte både haggis, black pudding og tattie scone. Skottland er herlig, men etter denne himmelske frokosten var det på tide å pakke snippesken, sjekke ut fra Antonine Hotel og oppsøke togstasjonen Falkirk High for å midlertidig forlate Skottland med en svipptur sør for grensen. Mitt reisemål for dagen var Manchester, og etter den første korte etappen til Haymarket, kunne jeg der stige på 10.12-toget som skulle frakte meg helt ned til Manchester Piccadilly.

Klokka hadde blitt halv to da jeg satt føttene på perrongen på Manchester Piccadilly og tok rulletrappen ned til metroen for å kjøpe en dagsbillett for både trikk og buss. Jeg hadde betalt £32 for overnatting ved Ibis budget-hotellet på Great Pollard Street, der jeg en rekke ganger tidligere også har hatt base. Selv om det så absolutt er gangavstand dit, valgte jeg å ta Ashton-trikken én holdeplass østover til stasjonen New Islington, som ligger rett ved hotellet, siden jeg tross alt hadde investert i en dagsbillett. Etter å ha fått sjekket inn, gikk turen raskt tilbake med trikken for å treffe en venninne over et måltid ved Wetherspoons-puben ved Piccadilly Gardens, og siden torsdag er ‘Curry Club’ valgte jeg meg en stor Beef Madras som ble skylt ned med en j2o og deretter en pint Strongbow.

Torsdag er stort sett også en dag med et særdeles tynt kamputvalg, og selv om jeg denne torsdagen fant en håndfull kamper i den engelske pyramiden, var halvparten av de kamper som involverte reservelag. I NWCL banedeler imidlertid St. Helens Town med Prescot Cables mens de fullfører arbeidet med sin egen nye hjemmebane, og et gjensyn med deilige Hope Street hadde nok ikke vært å forakte. I Northern League sto også Durham City oppført som hjemmelag denne kvelden, men de banedeler nå med Consett, hvis nye hjemmebane var så nitrist at jeg nesten mistet livsgnisten fullstendig da jeg gjorde unna det som nok ganske sikkert blir stående som eneste visitt der. Ti ville hester ville ikke kunne dratt meg dit denne kvelden, og selv om St. Helens Town ble vurdert, valgte jeg meg likevel til slutt en ny destinasjon og oppgjøret Royton Town v Dukinfield Town i Manchester League Premier Division.

Etter å ha tatt farvel med min venninne var det etter hvert på tide å vende snuta mot Royton-området helt nord i Oldham, og det var buss nummer 182 som fikk æren av å frakte meg de tre kvarterene til mitt bestemmelsessted, selv om det i sannhetens navn tok noe lenger tid da bussen i perioder stampet i trafikkorken ut av Manchester. Holdeplassen der jeg steg av ligger rett over veien fra puben Carter’s Arms, og det var selvsagt ikke helt tilfeldig, men snarere et resultat av god planlegging. Tanken hadde naturligvis vært å foreta en pitstop her for å innta flytende forfriskninger før jeg spaserte ned til Royton Towns nye hjemmebane som ligger kun fem minutters gange unna, og jeg var nokså sikker på at det der ikke ville tilbys noe slikt.

Royton er en liten by som det er mer naturlig å se på som en nordlig forstad til Oldham, for det er det den i realiteten fremstår som, og de drøyt 20 000 innbyggerne sorterer da også under ‘storbykommunen’ Metropolitan Borough of Oldham. Royton ligger drøyt 2,5 kilometer nord-nordvest for sentrale Oldham, rundt en halv mil sør-sørvest for Rochdale, og en og en kvart mil nordøst for sentrale Manchester. Så sent som på 1700-tallet var det et meget landlig område der de få innbyggerne stort sett drev landbruk, men noen tiår senere hadde man en eksplosjonsartet utbygging og befolkningsvekst, og som så mange andre byer i området ble Royton etter den industrielle revolusjon et et sentrum for tekstilindustrien. På det meste hadde man over 40 bomullsspinnerier – noen av de blant landets største – som var arbeidsplasser for over 80% av stedets befolkning, og på det meste sto Royton og Oldham alene for 13% av verdens produksjon. Byens siste bomullsspinneri stengte i 1998, men noen av de store byggene er fortsatt å se, og et av de skulle gi et interessant bakteppe for kveldens kamp.

Etter å ha overlevd de lokale stamkundenes skepsis og slukket tørsten med en pint, tenkte jeg å benytte anledningen til å ta en aldri så liten spasertur ned til Oldham Athletics hjemmebane Boundary Park. Den ligger nemlig kun fem minutters ytterligere gange nedover Broadway, så jeg var jo omtrent halvveis dit da jeg passerte innkjørselen til Oldham Academy North, der kveldens kamp skulle spilles. Et par minutter senere svingte jeg til venstre inn Hilbre Avenue og så foran meg den nye tribunen som nå endelig har kommet på plass. Ved mitt besøk på Boundary Park i oktober 2011 hadde man fortsatt kun tribuner på tre av sidene, etter at den gamle Lookers Stand hadde blitt jevnet med jorden. Nå er den nye og moderne North Stand på plass, og det var derfor jeg ville svippe innom for å ta en ny kikk. Jeg må innrømme at de gamle, slitne fasaden til hovedtribunen på motsatt langside fortsatt besørget mer attrå hos undertegnede, og jeg registrerte at Boundary Park også fortsatt har et sett med flotte, klassiske flomlys som jeg håper det ikke finnes planer om å erstatte.

Etter å ha fullført runden rundt Boundary Park var det på tide å ta seg tilbake til Oldham Academy North, der det skulle være kampstart klokka 19.45, og som navnet røper så er dette ganske riktig en bane som ligger tilknyttet en nybygget utdanningsinstitusjon. Jeg liker jo ofte å ankomme tidlig, men med det i tankene mistenkte jeg at det ikke ville være særlig ramme rundt kampen, og dette viste seg å stemme da jeg fant frem til adkomsten som faktisk gikk via en av skolebygningenes korridorer, der jeg registrerte at hjemmelagets garderobe for anledningen var det som normalt er skolens jentegarderobe. Inne bak en slags skranke i inngangspartiet satt en klubbrepresentant som bekreftet at det bare var å følge korridoren som ganske riktig ledet ut til banene på baksiden, og det var ikke akkurat med vann i munnen at jeg speidet ut over kveldens kamparena.

Jeg har jo en stund hørt ‘skrekkhistorier’ om såkalte caged grounds som gjør sitt inntog i de britiske fotballpyramidene, og fotballbanen her er en slik – gjerdet inne med et nettinggjerde slik at publikum på innsiden må stå langs sidelinjen uten noe som helst av tribunefasiliteter. Det skulle etter hvert vise seg at mange av de lokale fremmøtte valgte å stå på utsiden av gjerdet, ved siden av inngangen der de kunne stå på toppen av en liten mur og se kampen fra elevert posisjon. Banens underlag er tidsriktig men usjarmerende kunstgress, og om det ikke hadde vært for et interessant bakteppe hadde jeg ganske sikkert følt at jeg hadde funnet en ny utfordrer til Consett om tittelen ‘kjipeste besøkte anlegg’ på step 7 og over. Da det nærmet seg kampstart fikk vi da også beskjed om at man ville ha publikum over på bortre langside eller utenfor gjerdet, og da forsvant jo også dette bakteppet om man da ikke ville stå på utsiden. Man skal ikke være altfor kresen på dette nivået, og det er sikkert et funksjonelt sett glimrende anlegg for klubbens behov, men jeg var nå litt usikker på om jeg hadde gjort et riktig valg.

Royton Town ble stiftet som et bedriftslag for firmaet Stotts Benham, og tok dagens navn i 1985. De spilte i Rochdale Alliance Premier Division, der de var ubeseiret i over to og et halvt år da de i 1994 tok steget opp i Lancashire Amateur League. På tre år spilte de seg opp fra Division Two til Premier Division, men problemer med deres daværende hjemmebane førte til at de ble degradert. Etter å ha funnet en ny hjemmebane var de snart tilbake, og i 2001 tok de plass i Manchester League, der de vant Division One i sin debutsesong og rykket opp til Premier Division, der de fortsatt oppholder seg. Dette er altså non-leagues step 7, eller nivå 11 totalt om man vil, og Royton Town vant denne ligaen i 2004. Siden den gang har de vekslet mellom å kjempe i toppen og å slite i bunnen, men forrige sesongs andreplass bak vinneren Prestwich Heys var deres beste sesong siden den nevnte ligatriumfen.

Kveldens gjester var Dukinfield Town, som har enda lenger fartstid i denne ligaen, men ingen av de virker vel spesielt interesserte i å ta steget opp i NWCL. Den eneste søkeren forrige sesong var jo ligavinner Prestwich Heys som nå har tatt det nevnte steget opp, og uten at jeg kjenner de andre klubbene og deres hjemmebaner, er det vel kanskje heller ikke altfor mange av de som ville oppfylt kravene til spill på step 6. Før vi ble gjetet over på bortre langside med beskjed om å stille oss bak sperrebåndene, hadde jeg støtt på en groundhopper som dro kjensel på meg, uten at jeg nå er i ferd med å huske hans navn, og han ble igjen oppsøkt av en annen groundhopper han kjente. Den kanskje eneste naturlige kandidaten til å søke var jo Rochdale Town som på kontroversielt vis ble degradert fra NWCL til nettopp Manchester League i sommer. Men…

Rochdale Town ble altså som sagt degradert etter at man mente å ha funnet mangler ved det som var en av undertegnedes favoritt-arenaer i NWCL, og klubben hevdet at det kun dreide seg om en manglende lås på et toalett, mens motparten hevdet det kun var en av flere mangler som hadde blitt påpekt. Rochdale Town anket avgjørelsen, men tapte, og ble erstattet av nok en flunkende ny klubb i form av City of Liverpool FC. Jeg var nok blant flere som håpet at Rochdale Town kunne returnere etter en sesong på step 7, men nå kunne de to groundhopperne fortelle triste nyheter som jeg ikke hadde fått med meg, og som gikk ut på at klubben kun et par dager tidligere hadde valgt å legge ned driften.

Vel, det var uansett en avsporing, og også ved Oldham Academy North var det på tide å rette oppmerksomheten mot det som skjedde ute på gressmatta – unnskyld, 4G-matta – der spillerne nå var kom spaserende gjennom åpningen i nettinggjerdet og tok seg ned på banen for å starte kveldens kamp. Det er vel også på sin plass å nevne at Royton Town sto med 1-1-1 på de tre første ligakampene mens gjestende Dukinfield Town sto med 1-0-2, og mine samtalepartnere mente det virket noe usikkert denne sesongen, men tippet at Royton Town igjen vil kunne være å finne i det øvre sjiktet av tabellen.

Det var en jevn start på kampen, og selv om det var en og annen sjanse og halvsjanse begge veier, var det foreløpig noe som manglet helt der fremme. Jeg har jo dessuten tidligere uttrykt hvordan jeg føler at det fort kan bli litt tamt og ‘pent og pyntelig’ på kunstgress, og det var også en følelse jeg sto med denne kvelden. En annen følelse jeg sto med var at det lå et mål i lufta og at det etter hvert virket som om hjemmelaget var mest troende til å score det, men til tross for et par muligheter var det fortsatt målløst da dommeren blåste for pause og lagene kunne gå i garderoben. Selv måtte jeg bare vente på at de skulle dukke opp igjen, og uten noe program å lese i, gikk jeg i stedet tilbake til bortre langside for å samtale litt med de to tidligere nevnte groundhopperne.

Andre omgang skulle bli en noe friskere affære, og snaut ti minutter etter pause tok hjemmelaget ledelsen da Jordan Schofield fikk nettkjenning og sørget for 1-0. Det var ikke helt ufortjent, selv om gjestene hadde hengt godt med, men drøyt ti minutter senere doblet Royton Town også ledelsen. Denne gang var det Wayne Dean som fikk kreditert et flott mål, og vi sto vel med en følelse av at kampen var avgjort. Dukinfield yppet seg litt, men hjemmelagets ledelse var vel egentlig aldri alvorlig truet, all den tid gjestene ikke fikk noen redusering, og foran det jeg talte meg frem til å være 46 fremmøtte sikret Royton Town seg alle tre poengene da 2-0 også ble sluttresultatet.

Jeg forlot raskt åstedet og spaserte den korte veien opp til bussholdeplassen der buss nummer 181 snart kom for å plukke meg opp. Drøye 35 minutter senere var jeg tilbake i sentrale Manchester der jeg unnet meg en svipptur innom en pub. Turen gikk deretter innom en kolonial for å kjøpe inn litt snacks som jeg tok med meg på trikken og satt kursen tilbake til hotellet og fant senga. Dagen etter skulle jeg igjen opp til Skottland, så etter å ha lest litt i min medbragte bok var det nok greit å få seg litt søvn.

 

 

English ground # 358:
Royton Town v Dukinfield Town 2-0 (0-0)
Manchester League Premier Division
Oldham Academy North, 18 August 2016
1-0 Jordan Schofield (55)
2-0 Wayne Dean (66)
Att: 46 (h/c)
Admission: Free
Programme: None
Pin badge: n/a

Next game: 19.08.2016: Dundee v Hamilton Academical
Previous game: 17.08.2016: Linlithgow Rose v Broxburn Athletic

 

More pics