vikinghopper En groundhoppers bekjennelser

 

Onsdag 31.08.2016: Annfield Plain v Richmond Town

Ved Mermaid Hotel i Yeovil var ‘kontinental frokost’ inkludert i prisen, men hvorfor i all verden skulle jeg nøye meg med det når jeg for £2 kunne ‘oppgradere’ til en full english breakfast? Da jeg kvelden før inntok en siste pint i selskap med stedets vertinne, benyttet jeg derfor anledningen til å bestille frokostservering til klokka 07.15, og da jeg kom ned hadde jeg allerede pakket sammen bagasjen og tatt den med meg ned slik at jeg kunne farte av gårde rett etter frokosten. Jeg hadde siktet meg inn på 08.28-toget fra Yeovil Junction, og var avhengig av å ta bussen dit ut fra en holdeplass et steinkast unna, der bussen skulle plukke opp ganske nøyaktig klokka åtte.

Etter å ha betalt £2,70 for å la meg frakte de drøyt tre kilometerne ut til den nevnte stasjonen, hadde jeg flaks som fikk kastet meg ned i et ledig sete på toget som skulle frakte meg opp til London. I anledning skoleferien hadde South West Trains nemlig halvert antall vogner på linjen mellom Exeter og London, selv om man skulle tro at det først og fremst er voksne pendlere som benytter seg av toget, og i de to vognene var det etter at vi hadde unnagjort første stopp i Sherborne bortimot like mange passasjerer som måtte stå som de som var heldige nok til å få sitte. Selskapet hadde neppe gjort seg voldsomt populære blant frustrerte og rasende passasjerer, og noen av de måtte stå hele veien til London, selv om man ble lovet flere sitteplasser ved ankomst Salisbury. Der skulle nemlig dette toget ble hektet sammen med toget som kom fra Bristol, men da det også allerede var temmelig fullt som følge av den samme politikken, var det liten hjelp.

Vi kom oss dog til London etter det som for min del likevel var en noe svett første etappe for dagen, men litt før klokka elleve kunne jeg stige av på London Waterloo og puste ut før jeg lot tuben frakte meg opp til Kings Cross. Der tok jeg plass på 12.00-toget som jeg skulle være med så langt som til Newcastle, og etter rundt to timer og femti minutter kunne jeg stige av i geordie-byen som igjen hadde blitt valgt ut til å være min base for turens siste overnatting. Nå var det bare å spasere ned det koselige Side-området og sjekke inn på Tune Hotel, der jeg hadde betalt £34 for overnatting. Om jeg skulle ha noe slikt som en og annen fast leser, vil de nok etter hvert vite at Newcastle er en av mine favorittbyer, og således var det ikke helt tilfeldig at jeg hadde valgt meg base her, i tillegg til at det var nokså praktisk med tanke på både ettermiddagens destinasjon og morgendagens videre reise.

 

Jeg skulle denne kvelden endelig få besøkt Derwent Park og se Annfield Plain, etter at opprinnelig skulle vært der allerede i mai, men den gang endret jeg til slutt planer da jeg fikk en ekstra siste sjanse til å se siste kamp noensinne på Skegness Town sitt tidligere stadion, og følte at det var en mulighet jeg ikke kunne la gå fra meg. Med nokså tidlig avspark klokka 18.30 hadde jeg ikke all verdens tid før jeg igjen måtte forlate Newcastle for å sette kursen mot Annfield Plain, men etter å ha sjekket inn og installert meg, krysset jeg over til puben The Akenside Traders for å få litt mat i skrotten. Etter å ha inntatt en stor og herlig porsjon bangers & mash hadde jeg fortsatt tid til å svippe innom nok et av mine etter hvert faste stoppesteder i byen.

Etter å ha pest meg opp de såkalte Dog Leap Stairs ved siden av jernbaneviadukten, strenet jeg nemlig bort til The Bridge Hotel for å unne meg en lynrask pint med Aspall før jeg gikk for å ta bussen fra bussholdeplassen rett bortenfor byens High Level Bridge, som jo krysser elven Tyne rett ved siden av Bridge Hotel. Kanskje var det de vonde minnene om det nitriste nye stadionet i Consett som fremkalte underbevisste aversjoner, men stikk i strid med planen lot jeg ufrivillig bussen med Consett i panna passere. Det var når sant skal sies snarere et øyeblikks uoppmerksomhet der jeg i strømmen av busser som stoppet der ikke fikk med meg at den sto bak en annen buss, og dermed var det bare å i stedet vente noen minutter på buss X31 til Stanley og innfinne meg med et bussbytte.

Jeg betalte £6,30 for en dagsbillett for de relevante soner, og etter drøyt tre kvarter ankom vi noe forsinket bussterminalen i Stanley, der jeg stresset over til plattform C for å kaste meg på buss 78 før den kjørte av gårde. Etter denne siste seks minutter lange bussetappen til Annfield Plain kunne jeg takke sjåføren for skyss og stige av på West Road like etter at vi hadde passert stedets Tesco. Herfra var det kun noen få minutters gange til Derwent Park, som jeg fant ved å temmelig raskt dreie til venstre ned en liten vei som åpenbart ikke hadde noe eget navn. Kanskje går også denne under navnet West Road, men uansett var faktum det at jeg ved å holde til venstre og fortsette rett frem, så at den i enden gikk over til å bli en smal liten grusvei som svingte mot høyre og ble til en parkeringsplass utenfor fotballstadionet.

Annfield Plain er en landsby som ligger oppe i høylandet nord i County Durham. Her ligger den på et platå mellom Stanley (4 km mot nordøst) og Consett (8 km mot vest). For å ytterligere plassere den for de som ikke er så lokalkjente, befinner vi oss to norske mil sørvest for Newcastle, mens det er tilsvarende avstand til Sunderland. I forhold til grevskapshovedstaden Durham er Annfield Plain 16 kilometer lenger nordvest, og landsbyen i seg selv har et innbyggertall på drøyt 3 500 – selv om dette i hvert fall dobles om man regner med de omliggende enda mindre stedene. For 500 år siden var den viktigste næringsveien her sauehold, mens landsbyens historie som gruveby begynte på 1600-tallet.

Da etterspørselen etter kull steg voldsomt i forbindelse med den industrielle revolusjon, ble det anlagt flere og dypere miner, og som i regionen for øvrig var snart kullgruvedriften alfa og omega. I den forbindelse ankom også jernbanen Annfield Plain, som fikk sin egen stasjon åpnet i 1894, på linjen mellom Newcastle og Consett. Denne ble hovedsakelig bygget for å frakte kull, men ble nedlagt i 1955, og i dag står det et supermaked på tomta der man tidligere fant landsbyens togstasjon. Gruveindustrien kollapset som kjent for noen tiår siden, men det er i Annfield Plain fortsatt spor etter denne delen av landsbyens historie. I dag er Annfield Plain stort sett tilholdssted for pendlere som jobber i Newcastle og Gateshead.

Allerede fra utsiden av Derwent Park fikk jeg bekreftet inntrykket jeg ut fra bildemateriale allerede hadde, av et aldeles “herlig falleferdig” stadion som nå frembrakte et bredt smil og besørget heftig attrå og iver hos undertegnede. Det var en times tid til avspark da jeg ankom, og jeg betalte med glede de £2 som ble avkrevd i inngangspenger, men dessverre fikk jeg av karen i inngangspartiet bekreftet min mistanke om at det ikke hadde blitt trykket opp noe program i anledning kveldens kamp mot Richmond Town. Grunnen til at kampen var satt opp med avspark allerede klokka 18.30 hadde forresten den naturlige grunn at man ikke har flomlys ved Derwent Park.

Det hadde tidligere vært en klubb som opererte med det noe suspekte navnet Annfield Celtic, men de skal for lengst ha vært historie da dagens klubb ble stiftet i 1925 og tok plass i den ikke lenger eksisterende North Eastern League. Der tilbragte de nesten 40 år, men denne perioden virker tilsynelatende nokså lite begivenhetsrik, til tross for at de i hvert fall spilte seg frem til FA Cupens første ordinære runde ved to anledninger i 1920-årene. Det gjentok de i 1964/65-sesongen, da det for andre gang på rad var Southport som ble for sterke. Imidlertid er det en rekke spillere som har vært innom klubben som på et tidspunkt også har spilt profesjonelt i Football League – ved å ikle seg Annfield Plain-drakta enten i starten eller på slutten av sin karriere.

En av disse var Norman Wilkinson som avsluttet sin karriere her etter å ha startet hos den tids amatør-storhet Crook Town for deretter å spille profesjonelt for Hull City og ikke minst York City. Med sistnevnte var han en del av laget som til tross for å høre til i den tidens Third Division North spilte seg frem til semifinale av FA Cupen i 1954/55-sesongen, for der å ta de senere vinnerne Newcastle United til omkamp. For øvrig har fortsatt ingen scoret flere mål for York City enn Wilkinson. I 1964 tok Annfield Plain plass i Wearside League, der de fortsatt befinner seg, og denne ligaen vant de i 1987. Det har ofte svingt voldsomt i prestasjoner fra sesong til sesong, og et eksempel på det er at de fulgte opp ligatriumfen med å ende tredje sist sesong etter.

Under ledelse av manager Kenny Lindoe vant klubben igjen Wearside League i 1998, men da Derwent Park ikke oppfylte kravene til spill i Northern League, mistet de snart sin manager til Brandon United, der Lindoe tok sistnevnte klubb fra bunnen av Division Two til opprykk til Division One på to sesonger. For øvrig var det nok enda mer imponerende at han ytterligere tre år senere brøt seiershegemoniet til den gang pengesterke Bedlington Terriers ved å vinne Northern League-tittelen med Brandon United, før han satt kursen mot Consett. Uansett, siden den gang er Annfield Plains beste ligaplassering sjetteplassene i 2005 og 2010, og de senere år har de vært fast innslag på tabellens nedre del.

Som mange andre klubber sliter Annfield Plain også med hærverk, innbrudd og vandalisme, og det virker ut fra det jeg ble fortalt av min unge groundhopper-busse Connor Lamb som om dette er et problem denne klubben sliter mer med enn de fleste. Det nordøstlige England er fullt av eksempler på non-league-klubber som til slutt har bukket under etter en årelang og forgjeves kamp mot vandaler og innbruddstyver, og det kommer vel til et punkt der man til slutt ikke har hverken ressurser eller ork til å krumme nakken og fortsette når man gang på gang blir utsatt for slikt av først og fremst lokal ungdom som klubben faktisk skal være et tilbud for. I så måte er det imponerende at ildsjelene hos Annfield Plain fortsatt ikke har latt seg knekke, samtidig som man gjerne skulle sett de ansvarlige få en dose skikkelig pryl og settes i gapestokk til spott og spe på landsbyens torg.

Derwent Park er så langt fra de moderne plastanleggene i Premier League man kan komme, og det er som sagt et herlig (og herlig forfallent) anlegg som jeg mistenker kun de virkelige feinschmeckerne vil sitte pris på. Rundt nesten hele banen er det i all hovedsak gressbanker av typen som FA i senere år har lagt for hat (men som man ser er utbredt ved en rekke eldre stadioner i den skotske Junior-pyramiden), og det eneste stedet det er såkalt hard standing er på deler av nærmeste kortside og nærmeste langside. Man kommer inn i hjørnet mellom de to, og anleggets eneste tribune er på langsiden som man får foran seg på høyre side når man kommer inn. Dette er en herlig ståtribune med fundament i mur og betong, og som er kledd i bølgeblikk. Det samme materialet gir også tak over hodet, og blir holdt oppe av noen metallstolper. På den øverste betong-avsatsen sto det en rekke stoler slik at en og annen kan hvile akterspeilet. Denne tribunen lener seg forresten inn mot klubbhuset i mur som ligger bak tribunen.

Videre bortenfor denne tribunen går den over i en ganske lik men noe lenger tribuneseksjon med mer ståtribune. Kanskje kan man tenke seg at det også på deler av denne har vært et tak tidligere, men nå står man i hvert fall under åpen himmel her. På bortre langside er det øverst på gressbanken et “gjerde” i grønn og rusten bølgeblikk som buer innover helt på toppen. Jeg skal ikke påstå bombastisk at hensikten har vært å gi litt beskyttelse for regn etc, men i så fall er det ikke rare beskyttelsen det gir om ikke regnet kommer bakfra. En artig og original detalj er det i hvert fall, og mer av det samme er det langs hele bortre langside, der et identisk “gjerde” også her står øverst på gressbanken. Her er det imidlertid så rustent og falleferdig at det på flere steder kneler fullstendig og nærmest har rast sammen totalt. Jeg falt umiddelbart pladask for Derwent Park!

I det nevnte klubbhuset var det ingen bar i den forstand, for jeg fant ut at det var en tea bar noen av de fremmøtte oppsøkte etter at jeg hadde foretatt min runde rundt banen. “Cider???” gjentok gamlingen bak skranken spørrende, med en mine som understreket at det kanskje var et av de merkeligste spørsmålene han hadde fått på lang tid. “Hold on”, fortsatte han før jeg rakk å spørre hva annet han hadde å tilby (det var visst kun kaffe og te), og gravde frem en boks med Fosters som han hevdet hadde stått igjen etter et møte tidligere i uken. Han fortalte at de ikke hadde lisens til å selge alkohol, men mens jeg selvsagt helt uavhengig valgte å donere £1 i glasset på disken, mente han at ingenting hindret ham i å forære meg ølen slik han nå ville.

“A bit???”, gjentok igjen veteranen lakonisk, som om det var tidenes underdrivelse etter at jeg spørrende hadde gjengitt de triste beretningene om at de sliter ‘litt’ med stadig hærverk for å høre deres versjon. Jeg fikk nå høre førstehåndsberetninger om hva de hadde å slite med, og som eksempel fikk jeg et par ferske historier fra de siste ukene, der noen hadde brutt seg inn for å robbe kjøleskapet i klubbhuset, brutt seg inn og stjålet en tilhenger som sto parkert innenfor porten, og mon tro om det ikke også hadde blitt drevet ildspåsettelse diverse steder rundt på og utenfor anlegget. Hoderystende kunne jeg bare nok en gang la meg imponere av at klubbens ildsjeler ikke resignerer. Noen pin til min samling kunne han dessverre ikke hjelpe med, og jeg takket foreløpig for praten og tok med meg ølen ut igjen i den friske sensommerlufta.

Til tross for mangel på kampprogram fikk jeg via Google bekreftet at Annfield Plain lå omtrent midt på tabellen og sto med statistikken 3-1-4 etter at de to dager tidligere hadde gått på et sviende nederlag 1-5 borte mot bunnlaget Wolviston. Gjestene fra Richmond Town var på sin side involvert i toppen, der Jarrow ledet med 6-1-1 og 19 poeng på sine 8 kamper. Deretter fulgte Coxhoe Athletic og Boldon CA som begge sto med 6-0-2 og 18 poeng. Richmond Town på fjerde hadde statistikken 5-1-1 og dermed en kamp til gode på lagene foran, slik at de med seier ville komme á poeng med Jarrow. Blant ledelsen til laget som hadde reist fra den svært idylliske North Yorkshire-byen kom jeg i prat med en kar som åpenbart gledet seg over å høre om mitt besøk til Earls Orchard to år tidligere, og han kunne fortelle at de nå hadde en heftig strid med en av naboene, samtidig som han dessverre ga uttrykk for at de fortsatt ser på mulighetene for å flytte fra sin hjemmebane, som må kunne sies å ha et av fotballens flotteste baktepper.

Klokka passerte etter hvert 18.30 uten at vi hadde kommet i gang, og uten flomlys ville det kunne bety at man etter hvert ville kunne risikere en utfordring med tanke på skumringen, avhengig av hvor stor forsinkelsen ble. Før vi omsider hadde kommet i gang hadde det for øvrig vært flere personer – både lokale hjemmesupportere og en groundhopper fra nordøst – som kom bortom for å forhøre seg om jeg var identisk med den norske groundhopperen som via Twitter hadde røpet sin tilstedeværelse på Derwent Park denne kvelden, og jeg kunne ikke annet enn å bekrefte denne overfor trivelige personer som jeg slo av en prat med mens vi ventet på at dommeren omsider skulle blåse i gang kampen.

Min nevnte samtaleparter fra Richmond Town hadde i vår tidligere samtale også nevnt at deres manager Chris Lax hadde hatt en aldri så liten utfordring med tanke på å få samlet spillere til kveldens kamp, og at han i løpet av dagen hadde vært travelt opptatt på telefonen. I den forbindelse kom de visstnok også til Annfield Plain med to ferske nysigneringer, der Mark Hemmingway gikk rett inn på venstrebacken og fikk sin debut umiddelbart. Det var faktisk også han som fikk kampens første skikkelige sjanse, men vinkelen ble nok litt vel spiss, og hjemmekeeper Joe Longstaff reddet greit med en benparade. De lange utspillene til Longstaff var faktisk et angrepsvåpen i seg selv, og i lange perioder var det de som skapte mest trøbbel for gjestene. Det var imidlertid de tilreisende som tok initiativet og førte kampen.

Etter et snaut kvarter tok de også ledelsen ved kaptein Scott Ryan, som i løpet av kvelden skapte masse trøbbel for hjemmelaget med sin fart. 0-1, men The Plainsmen hadde selvsagt ingen planer om å resignere av den grunn. Drøyt fem minutter senere utlignet de nemlig da Carl Malpass headet inn et innlegg fra Jake Hall. Richmond-keeper Karl Latcham kunne intet gjøre, og det sto 1-1. Det var egentlig mot spillets gang, og både Nathan O’Connor, Connor Lyon og Scott Ryan hadde muligheter til å gjenopprette bortelagets ledelse, men det var fortsatt uavgjort da dommeren faktisk blåste av omgangen etter 40 minutter. Det var selvsagt en konsekvens av forsinkelsen, og en samtale med de to klubbene som åpenbart hadde blitt enige om å spille noe kortere omganger for å komme i mål før mørket senket seg.

Det i seg selv gjør jo at man kanskje kan få en liten følelse av at det blir litt hobbypreget, uten at det denne kvelden var medvirkende til å påvirke i negativ retning mitt inntrykk, kampopplevelse eller trivselsnivå. Det var jo dårlige muligheter for en pause-pint, men jeg følte derimot for å benytte pausen til å få en kopp med Bovril. Det viste seg at det heller ikke var å oppdrive på Derwent Park, slik at pausen i stedet ble benyttet til å telle meg frem til et tilskuertall på 48, og deretter veksle noen raske ord med en av de fremmøtte hjemmesupporterne. Ikke bare hadde man bestemt seg for å forkorte de to omgangene, men også pausen, slik at det kun var en rask pustepause på rundt fem minutter før man igjen var i gang.

Det var igjen gjestene som først og fremst så ut til å jakte et vinnermål, og både Dan Caisley, Nathan O’Connor og Scott Ryan hadde muligheter til å besørge nettopp det, samtidig som Callum Boakes var skummelt frempå for vertene. Etter hvert som klokka tikket mot full tid og mørket begynte å sige på faretruende raskt, virket Richmond Town å ha et solid grep om banespillet der de stadig mer desperat presset på, og Scott Ryan var nære på da hans heading gikk i tverrliggeren. Gjestenes andre nysignering, Bradley Simmons, kom innpå og skapte ytterligere problemer for vertskapet. Med kortere omganger og skumringen stadig mer fremtredende var det litt vanskelig å vite hvor lenge som gjensto, men linjemannen hadde overfor en av spillerne gitt indikasjon på at vi gikk over på tillagt tid idet gjestene fikk en corner.

Kaptein Ryan slo corneren og fant Mark Edzes som kom på et løp inn i feltet og headet ballen videre. Der inne i feltet fikk Alex Caisley satt hodet på ballen og styrt den i mål bak hjemmekeeper Longstaff. Dette utløste voldsom jubel blant de tilreisende både på og utenfor banen, og tilsvarende fortvilelse blant hjemmespillere og hjemmefans. Ut fra min klokke – som jeg riktignok startet litt sent ved starten av andre omgang – fikk jeg det ikke helt til å stemme at det var spilt 40 minutter etter pause, men jeg hadde som nevnt hørt at dommertrioen ga beskjed om hvor lenge det var igjen. Det var uansett ikke mye tid hjemmelaget fikk til å svare, og da sluttsignalet gikk var det med 1-2 som sluttresultat.

Jeg hadde blinket meg ut 20.46-bussen tilbake til Newcastle, slik at det for min del snart var tid for å forlate Derwent Park. Det var faktisk nesten litt trist, for jeg falt virkelig for både Derwent Park og Annfield Plain, som da også var lett å forelske seg litt i. Jeg ønsker de lykke til og returnerer gjerne en annen gang om muligheten skulle by seg innimellom jakten på nye destinasjoner. Buss nummer 6 var i rute, og via en aldri så liten melkerute rundt om oppe i høylandet skulle den bruke en times tid på å frakte meg tilbake til Newcastle, men jeg slapp da i hvert fall å bytte buss. Når man vet at Whickham ligger på en høyde over Gateshead og at det er temmelig bakkete dit opp, var det åpenbart at vi hadde vært ganske høyt oppe på heiene når det  – etter å først ha tatt oss enda høyere opp til noen små landsbyer – virket å stort sett gå i nedoverbakke en god stund før vi altså kom til Whickham.

Etter 24 kamper på 22 kamper, hadde dette vært turens siste kamp før jeg skulle fly hjem dagen etter, og jeg hadde vurdert å benytte meg av anledningen til å kaste meg ut i Newcastles sagnomsuste uteliv. Ved ankomst Newcastle valgte jeg imidlertid å i stedet trekke meg nokså raskt tilbake til hotellet, og derfor var jeg frisk og uthvilt da jeg våknet opp og kunne sjekke ut neste morgen. Mitt togpass var kun gyldig frem til onsdagen, men da jeg under planleggingen av turen kunne forhåndsbestille togbillett fra Newcastle og helt opp til Edinburgh Park i utkanten av Edinburgh for kun £10,10 var det ingen krise. Det gjaldt bare å komme seg på riktig tog, og etter å ha inntatt en full scottish breakfast inne på Newcastle togstasjon, kom jeg meg da også på 10.42-toget.

Etter et kjapt togbytte ved Haymarket var det eneste som gjensto av turen å betale £5,50 for å la trikken frakte meg til Edinburgh Airport og fly hjem derfra. Det var en god mulighet til å fylle handleposen med både haggis og black pudding ved et utsalg på flyplassen, slik at jeg kunne ta med meg noen godsaker hjem. Dessverre var det ikke like mye fint å si om servicen ved flyplassens Wetherspoons-pub, der de helt glemte bort min matbestilling, slik at jeg etter nesten tre kvarter måtte gå og be om pengene tilbake og deretter nøye meg med innkjøpte smørbrød fra WHSmith. Min snille mor hadde igjen tilbudt seg å hente meg på Rygge, og den lange turen var ved veis ende. En fantastisk tur hadde det vært, og Annfield Plain står som et av høydepunktene. Nå er det bare å håpe at det ikke blir altfor lenge til neste gang. 

 

 

English ground # 372:
Annfield Plain v Richmond Town 1-2 (1-1)
Wearside League
Derwent Park, 31 August 2016
0-1 Scott Ryan (15)
1-1 Carl Malpass (21)
1-2 Alex Caisley (injury time)
Att: 48 (h/c)
Admission: £2
Programme: None
Pin badge: n/a

 

Next game: 06.09.2016: Rommen v Grüner
Next UK game: 11.11.2016: Northern Ireland v Azerbaijan
Previous game: 30.08.2016: Gillingham Town v Bridport

More pics

 

 

Tirsdag 30.08.2016: Gillingham Town v Bridport

Etter to dager med base i Darlington var det på tide å forlate det nordøstlige England midlertidig. Siden jeg ville befinne meg i nordøst også på onsdagen, hadde det selvsagt vært enklere å finne seg en tirsdags-destinasjon i denne delen av landet, men selv etter å ha saumfart kamputvalget var det tidlig klart at jeg ikke kunne la muligheten gå fra meg til å besøke Gillingham Town denne dagen. De skal nemlig i lengre tid hatt planer om å flytte fra sin hjemmebane Hardings Lane, og det ser nå ut som om det dessverre endelig vil skje etter sesongslutt. Derfor ble det da også til slutt en tur til Dorset denne tirsdagen, og heldigvis er jeg ikke lettskremt når det gjelder lange togturer rundt i kongedømmet.

Jeg hadde valgt å betale noen få pund ekstra for en full english breakfast som jeg rakk å kaste i meg før jeg sjekket ut av The Dalesman Hotel og gikk for å ta plass på 08.28-toget fra Darlington stasjon. Neste stopp var London Kings Cross, der jeg ørlite forsinket ankom litt før klokka slo elleve, og derfra var det bare å la tuben frakte meg ned til Waterloo. Jeg skulle nok ikke unnet meg en kjapp røykepause ved Kings Cross, for turister skapte ikke overraskende kaos i rulletrapper og inne på stasjonene generelt, og situasjonen der en gruppe italienere sørget for at nødstoppen måtte benyttes i rulletrappa opp fra Waterloo tube-stasjon var nok til at jeg var et lite minutt for sent ute for å rekke 11.20-toget mot Exeter. Dermed valgte jeg å slå meg ned på den kanskje litt for fancy Cabin Wine Bar inne på Waterloo togstasjon og vente en time på neste avgang.

Om jeg ikke hadde befunnet meg i London, ville jeg sagt at £5 for en flaske Aspall Premier Cru Cyder er noe bortimot landeveisrøveri. Imidlertid minnet en kompis meg om at denne cideren koster 148 kroner i Oslo! Så kanskje var det ikke så altfor galt tross alt. Jeg nøyde meg uansett med én før jeg tok plass på 12.20-toget, og dermed var det ytterligere en togetappe på rundt to timer og et kvarter før jeg kunne stige av på Yeovil Junction. Jeg hadde nemlig valgt meg Yeovil som base. Sist gang jeg var her var vel da jeg så Yeovil Town i romjula 2014, og den gang glemte jeg igjen mine elgskinnshansker på stasjonen da jeg forlot byen. Det var nå ingen spor etter hanskene mine, men da Yeovil ironisk nok er kjent for sin hanskeproduksjon som til alt overmål har gitt byens fotballklubb dens kallenavn, skulle man da heller ikke tro at lokalbefolkningen måtte ty til å stjele hansker.

Både Yeovil Junction og byens andre togstasjon, Yeovil Pen Mill, ligger et godt stykke utenfor sentrum, og buss 68 som skysser de drøyt tre kilometerne herfra og inn til byen korresponderer ikke alltid. Det gjorde den heldigvis nå, men siden jeg allerede hadde registrert at det ikke var tilfelle når jeg noe senere skulle tilbake for å dra til kveldens kamparena i Gillingham, nøyde jeg meg med å betale for en enkeltbillett inn til sentrum. Der hadde jeg betalt £35 for kost og losji ved The Mermaid Hotel, som er en pub med rom i etasjene over. Jeg fikk raskt sjekket inn, og etter å ha slengt fra meg bagasjen og pustet ut, var det bare å stryke på dør igjen for å få i seg en tidlig middag. Ved Wetherspoons-puben The William Dampier gikk det tydeligvis i bedagelig tempo, og man var nærmest en kandidat til tittelen for tregeste service, men heldigvis rakk jeg omsider å dytte ned en chili dog før jeg strenet opp til busstasjonen rett rundt hjørnet.

I og med den manglende korrespondansen på dette tidspunktet med Yeovil Junction, hadde jeg nemlig falt ned på en annen reiserute til Gillingham, og den gikk i to etapper hvorav den første gikk med buss fra Yeovil til den sjarmerende nabobyen Sherborne. £4,10 betalte jeg for den fornøyelsen, og bussturen med buss 57 tok rundt tjue minutter. I Sherborne byttet jeg fra buss til tog, og ble med det ene stoppet til Gillingham – også kalt Gillingham (Dorset) for å skille den fra den mer kjente byen med samme navn i Kent, og i den forbindelse kan det nevnes at jeg har hørt om flere fotballfans som har tatt toget til feil Gillingham og endt opp her på landsbygda i det nordlige Dorset; tro det eller ei.

Denne utgaven av Gillingham er en by som ligger i Blackmoor Vale i den nordlige delen av grevskapet Dorset, og i motsetning til sin motpart i Kent uttales byens navn med en ‘hard’ G (slik vi også i Norge gjerne uttaler bokstaven G). Gillingham er grevskapets nordligste by, beliggende omtrent 8 km nordvest for idylliske Shaftesbury, og har i dag i overkant av 11 500 innbyggere. En steinaldergrav vitner om at stedet har vært befolket i lang tid, og man vet at over halvparten av byens befolkning strøk med i svartedauden i 1348, før den senere ble et sentrum for områdets landbruk. Nå var det imidlertid fotballen som var bakgrunnen for mitt besøk, og jeg hadde satt av tid til en kjapp pint på veien, men siden jeg ikke passerte noen pub på spaserturen fra stasjonen, gikk ferden rett til Hardings Lane og kveldens kamparena.

Etter de mystiske hendelsene i Yeovil, der jeg tilsynelatende hadde sterkt signal men fortsatt intet internett, hadde det tydeligvis ordnet seg i Gillingham da jeg trasket opp Hardings Lane og så anlegget med samme navn i enden av veien. Med halvannen times tid til kampstart var jeg tidlig ute, og inngangspartiet var foreløpig ikke bemannet, men jeg peiset rett forbi da jeg registrerte at døren inn til klubbhusets bar like innenfor virket å være åpen. Det viste seg å stemme, og jeg fikk lesket strupen med en pint Thatchers Gold til £2,50. Snart var det også litt aktivitet ved inngangspartiet utenfor, og selv om man foreløpig ikke var klar for å bemanne det, så jeg at de ankom med kveldens kampprogram, og jeg gikk dermed for å bytte £1,50 for et eksemplar, slik at jeg også fikk litt lesestoff.

Etter å ha tømt glasset, snek jeg meg meg videre ned til banen for å ta en kikk på anlegget. Det er faktisk et lite stykke fra klubbhuset og ned til selve banen, som har mye hard standing under åpen himmel. På nærmeste langside står det en liten og moderne prefabrikert tribune som byr på ståplasser, men anleggets perle er å finne på bortre langside i form av den flotte tretribunen som har fått installert plastseter i klubbens oransje farger. Hardings Lane ligger veldig åpent til med jorder rundt seg, og med jernbanelinja et steinkast unna. At denne flotte tribunen er støttet opp med tjukke støtte-bjelker i bakkant kan tyde på at den nok har blåst over ende mer enn en gang opp gjennom årene, og der på tribunens bakside ut mot jernbanelinja har man også fått en inntektskilde ved å bruke denne veggen som reklameplakat for et togselskap.

Om man tar toget langs denne linja, vil man nemlig ha flott utsikt over Hardings Lane rett før man ankommer Gillingham (Dorset) om man kommer fra London, og rett etter avgang Gillingham om man kjører i retning London. En spesiell greie jeg merket meg var at på jordene som omkranser anlegget var det nå en rekke firkantede høyballer som sto plassert rundt om, og noen av disse skulle i løpet av kvelden vise seg å være kjekke å lene seg mot for noen av tilskuerne. Jeg likte Hardings Lane; ikke minst takket være den flotte tretribunen, og returnerte til klubbhusets bar for å få påfyll i glasset. På veien dit inn stakk jeg bortom karen som nå hadde bemannet inngangspartiet, slik at jeg fikk betalt mine £6, og sannelig klarte han ikke også å rote frem en pin som ble min etter at jeg punget ut ytterligere £2,50.

Gillingham Town ble stiftet i 1879, og de skal med det være den eldste fotballklubben i Dorset. Det var dog først i 1970 at de tok plass i Dorset Combination, som senere har byttet navn til Dorset Premier League. Klubben ble våren 2003 nummer to i denne ligaen, og da denne 2. plassen ble kopiert i 2008 fikk de rykke opp i Western League. De vant i 2009/10-sesongen Dorset Senior Cup – en turnering de for øvrig var tapende finalist i forrige sesong – da de slo Wimborne Town 2-1 etter ekstraomganger, og to år senere sikret de seg opprykk til Western League Premier Division ved å ende på 3. plass i Division One. De to første sesongene i Premier Division endte med 3. plass, men senere har de fått det litt tøffere.

De er imidlertid fortsatt å finne i Western League Premier Division, og det var denne kvelden duket for et Dorset-derby i denne divisjonen når Bridport kom på besøk fra den sørvestlige delen av grevskapet. Hjemmelaget hadde startet sesongen fint, men hadde nå tapt sine to siste, og dermed befant de seg tredje sist med 0-1-2 og kun ett poeng på sine tre ligakamper. Noe av grunnen var at de kun hadde spilt halvparten så mange kamper som noen av de andre klubbene, og det var igjen en følge av avansement og omkamp i FA Cupen, der de hadde slått ut sterke Bristol Manor Farm etter omkamp, og deretter AFC Totton. Nå var det mange som så frem til neste runde og hjemmekampen mot Southern League Premier-klubben Cirencester Town, og dette ble åpenbart heftig debattert i baren denne kvelden.

Først var det dog Bridport som skulle nedkjempes i ligaen, og også bortelaget lå på nedre halvdel med 1-2-3 og fem poeng på sine seks kamper. I toppen var det ikke uventet klubber som Melksham Town, Bristol Manor Farm, Buckland Athletic og Willand Rovers som hadde satt standard, og dette firkløveret hadde alle 13 poeng og ledet an med en liten luke ned til forfølgerne. Denne ligaen er jo dessuten igjen gjenstand for en arrangert ‘groundhop’ helgen 7-9 oktober, som jeg hadde håpet å være til stede på, men som jeg i ettertid innså at dessverre måtte utgå denne gang. Den var i hvert fall også tema i en diskusjon mellom ligasekretæren og en representant for hjemmelaget, som begge tok oppstilling rett ved siden av meg på nærmeste langside da det etter hvert begynte å nærme seg kampstart.

Bortelagets Ed Butcher fikk kampens første skikkelige sjanse, men Gills-keeper Jamie Beale gjorde en fin benparade. Butcher var mannen bak det meste av gjestenes farligheter, men det var snart hjemmelaget som tok over, og etter snaut 12 minutter tok de ledelsen da en lang ball falt til rette for Harry Baker som nådeløst satt ballen forbi Bridport-keeper Jason Hutchings. 1-0, og Baker var igjen på ferde et minutts tid etter, men denne gang vant keeper Hutchings duellen. Jack Vance hadde også muligheten til å doble ledelsen, men hans skudd gikk i stolpen. Da Bridport fikk ballen i nettet, hadde linjedommeren markert for offside, og dermed sto det 1-0 da dommeren blåste i fløyta og signaliserte at vi var halvveis.

Etter en kjapp pause-pint var det klart for andre omgang, og hjemmelaget skulle vise seg å dominere enda mer etter pause. Harry Baker var igjen på farten etter et par minutter, men bortekeeper Hutchings reddet denne gang greit. Sistnevnte var imidlertid redusert til å være tilskuer da Aiden Chainey etter en drøy time sendte i vei et susende langskudd som smalt i stolpen. Mark Salter hadde like etter en sjelden mulighet til å utligne, men det ble litt skrått hold slik at hjemmekeeper Beale hadde en grei oppgave. Etter dette falt kampen voldsomt i kvalitet, der hjemmelaget nå åpenbart spilte for å få klokka til å gå. Det eneste nevneverdige som skjedde den siste snaue halvtimen var en ny avslutning fra Chainey som ble reddet av Hutchings, og dermed fikk de 62 betalende tilskuerne se at det endte med hjemmeseier 1-0.

I løpet av mitt besøk denne kvelden rakk jeg å samtale med en og annen klubbrepresentant som bekreftet at håpet var å flytte til nytt og mer moderne anlegg etter denne sesongen. Det sa man riktignok også forrige sesong, men denne gangen virker det som om det er alvor. Det vil være trist å se klubben forlate det som har vært deres hjemmebane siden 1925, men det er vel et tegn i tiden at klubbene søker seg til mer moderne anlegg som er enklere å vedlikeholde, så det er bare å oppfordre de som er lystne på å stifte bekjentskap med Hardings Lane til å kjenne sin besøkelsestid og ta turen før det er for sent. Jeg er i hvert fall glad for at jeg tok den lange turen ned fra nordøst denne dagen, selv om det også betød en lang reise opp igjen dagen etter.

Jeg hadde blinket meg ut 22.35-toget tilbake til Yeovil Junction, og derfor takket jeg for meg etter en pint eller to i klubbhuset. Toget var i rute og brukte tjue minutter på å frakte meg de to stasjonene ned til Yeovil Junction, der bussene for lengst hadde sluttet å gå. Det hadde jeg selvsagt vært såpass klar over at jeg tidligere på dagen hadde forhåndsbestilt en taxi som nå ankom idet jeg spaserte ut av stasjonen. Jeg hadde følt at jeg hadde en høne å plukke med Yeovil-drosjene etter mitt forrige besøk i byen, men heldigvis viste de seg mer pålitelige denne gang. Samtidig var min tidligere erfaring medvirkende til at jeg ikke kunne annet enn å forbarme meg over en ung mor med sin sønn som nå fikk beskjed om at taxien var booket og at de måtte bestille en ny. Jeg lot de derfor bli med i min taxi slik at de kunne ta den videre når jeg steg av utenfor The Mermaid, der det fortsatt ble servert forfriskninger fra tappekranene.

Derfor valgte jeg å for høflighets skyld unne meg en siste pint eller to mens jeg pratet litt med kvinnemennesket bak baren. Hun trodde først jeg hadde vært på Yeovil Town-kamp, der de hadde hatt hjemmekamp i Football League Trophy – nå under nytt navn som EFL Trophy og fullstendig ødelagt av reservelagenes inntog. Det ble tema mens hun serverte meg gyllen nektar, og vi ble sittende og le etter hvert som den ene fiasko-historien etter den andre strømmet inn fra EFL Trophy-runden. De 29 kampene hadde totalt så vidt over 40 000 tilskuere. I Fleetwood møtte kun 392 tilskuere opp for å se Fleetwood Town møte Blackburn-reservene. Port Vale hadde sitt svakeste tilskuertall på over 30 år, og Bolton hadde sitt svakeste noensinne på sitt nye plaststadion. I Blackpool hadde de nøyd seg med å åpne én tribune, og Wycombe hadde kun forhåndssolgt 3 (tre!) billetter til sin bortekamp. Herlig å se boikotten herje med dette våset. Og med det trakk jeg meg tilbake for å få litt søvn.

 

 

English ground # 371:
Gillingham Town v Bridport 1-0 (1-0)
Western League Premier Division
Hardings Lane, 30 August 2016
1-0 Harry Baker (12)
Att: 62
Admission: £6
Programme: £1,50
Pin badge: £2,50

Next game: 31.08.2016: Annfield Plain v Richmond Town
Previous game: 29.08.2016: Redcar Athletic v Windscale

 

More pics

 

 

Mandag 29.08.2016: Redcar Athletic v Windscale

Etter å ha sett dagens andre kamp og tatt farvel med Katie og Lee for siste gang på denne turen, var det på tide å komme seg fra bryggeri-byen Tadcaster og sette kursen mot dagens tredje og siste kamp. Den skulle foregå i Redcar, og første etappe gikk med bussruta Coastliner 840 som plukket opp på hovedveien utenfor John Smith’s Brewery i Tadcaster. 23 minutter senere og £4,20 fattigere kunne jeg stige av utenfor togstasjonen i York, der jeg hadde drøyt ti minutter på meg til å hoppe på 17.32-toget som skulle ta meg nordover så langt som til Darlington. Like før klokka seks ankom jeg kvekerbyen der jeg også hadde våknet opp denne dagen og fortsatt skulle ha base ytterligere en natt, og jeg hadde rukket å stikke en svipptur innom mitt krypinn for natten mens jeg ventet en drøy halvtime på togforbindelsen videre fra Darlington til Redcar East, men valgte i stedet å fordrive tiden med en pint og en pasty ved kafeteriaen på platform 1.

Wearside League hadde denne dagen flere kamper med sent avspark, men kampen i Redcar hadde med avspark klokka 19.45 den seneste kampstarten, slik at det var det alternativet som ga meg best tid til å ta meg dit, samtidig som jeg uansett ville hatt problemer med å ta meg til flere av de andre kamparenaene. I tillegg var jeg nysgjerrig på Redcar Athletic som nå var favoritt til Wearside League-tittelen etter Stockton Towns opprykk, og jeg hadde fått et positivt inntrykk av folkene i klubben da jeg så de borte mot Boldon CA på tampen av forrige sesong, og der deres manager Steve Connolly blant annet hadde tatt seg tid til å skrive ned deres lagoppstilling for meg. 18.33-toget var nå heldigvis i rute, og det var det også da jeg kvart over sju kunne stige av på stasjonen Redcar East med et lite kvarters gange foran meg.

Redcar er en by som ligger helt oppe i det nordøstlige hjørnet av North Yorkshire; rett sørøst for munningen av elven Tees, og rundt 12 kilometer øst-nordøst før Middlesbrough. Dette var opprinnelig en fiskerlandsby, men etter jernbanens ankomst like før 1850 ble det også en badeby, der turistene ankom for å boltre seg på de lange sandstrendene ut mot den kalde Nordsjøen. På denne tiden fant man også store mengder jernmalm, og i senere tid har området blitt svært tungt industrialisert. Området mellom Middlesbrough og Redcar fremstår som et veritabelt “industri-helvete”; noe som også kan ses tydelig fra toget, og ved det enorme stålverket i Redcars vestlige utkant finner man blant annet Europas nest største smelteovn. Redcar har i dag rundt 35 000 innbyggere, og da jeg steg av ved stasjonen Redcar East, registrerte jeg at det også er mer enn bare industri her.

Etter å ha langet ut nedover ut gjennom et boligområde, kunne jeg snart dreie til høyre ned Green Lane, der jeg så klubbens fotballstadion med samme navn ligge åpent og forblåst til på venstre hånd foran meg. Jeg fikk betalt mine £3 i inngangspenger, og jeg registrerte at det ikke hadde vært nødvendig å sende Tweet til klubben med beskjed om å holde av et eksemplar av kveldens kampprogram til meg. Med snaut tjue minutter til avspark var de nemlig ikke utsolgt, og for ytterligere £1 ble jeg innehaver av et program som hadde fint og glossy utseende, og som jeg mistenker må være blant de beste i Wearside League. De fleste hadde fortsatt søkt tilflukt i klubbhusets bar, og jeg stakk innom der for å innta en lynrask forfriskning i form av en boks Strongbow til £2.

Redcar Athletic er en ung klubb, stiftet så sent som i 1993, men fotballen i Redcar har røtter mye lenger tilbake. En for øvrig ubeslektet Redcar-klubb spilte i Northern League for rundt et århundre siden, men gjorde seg nokså lite bemerket i de sesongene de spilte der før de forsvant i 1922. Da dagens klubb så dagens lys i 1993 var det først under navnet Teesside Athletic, og klubben tok opp arven etter en Middlesbrough-basert klubb med samme navn etter at denne hadde gått under med økonomiske problemer. De første årene ble det kun satset på aldersbestemte lag, og det var først etter årtusenskiftet at man startet opp seniorsatsing med spill i Teesside League. I 2005 fikk klubben innpass i Wearside League, og siden den gang har de for lengst etablert seg i toppen av denne ligaen. I 2007 vant de ligacupen, og de har også rasket med seg et par andre lokale cuper. I 2010 tok man dagens navn, og man har nå i flere år hatt uttalte ambisjoner om opprykk til Northern League, slik at Redcar-navnet igjen kan bli å finne i denne tradisjonsrike ligaen.

Det skjedde nesten i år, etter at Redcar Athletic kopierte andreplassen fra 2012, og dermed tangerte sin beste ligaplassering. Opprykket gikk til Stockton Town, som igjen var suveren ligamester, men klubben hadde likevel håp om å få ta steg topp i en av step 6-ligaene, selv om reglene i utgangspunktet tilsier kun en opprykker fra hver step 7-liga. Ryktene gikk imidlertid om at FA hadde spurt noen av step 7-ligaene om de var villige til å la to klubber rykke opp for å på den måten fylle opp noen ledige plasser på step 6. North West Counties League var en av ligaene som hadde ledige plasser, men også de ble etter hvert fylt opp, og Redcar Athletic fikk beskjed om at det ikke ville bli noe opprykk. Innen den tid hadde det gått rykter om at Redcar Athletic ville bli tilbudt en plass i NWCL, men at de forståelig nok ville takke nei til å spille i en liga hvis nedslagsfelt på ingen måte samsvarer med Redcars geografiske beliggenhet. Likevel valgte man å anke avgjørelsen, og det er naturlig å tenke seg at anken gikk ut på at de ville ha en plass i Northern League, men den ble uansett avvist.

Imidlertid var de nå storfavoritt til å sikre seg opprykket på egen hånd ved å vinne Wearside-tittelen denne sesongen. Forrige sesong var det kun to andre søkere – Stockton Town og Whitehaven, og begge disse er nå borte etter Stockton Towns opprykk og Whitehavens beslutning om å la seg flytte sidelengs til West Lancashire League. Det er få andre som er troende til å søke opprykk, og i følge lokale kjentfolk som kjenner Wearside League, er det kanskje enda færre som faktisk har anlegg som vil bli akseptert i Northern League. Jeg blir fortalt at Coxhoe Athletic skal være blant de sistnevnte, og at de har et sjarmerende anlegg som også oppfyller kravene, men jeg mistenker at de kanskje er tilfreds med tilværelsen i Wearside League.

Etter å ha blitt ønsket hjertelig velkommen av manager Steve Connolly og andre representanter for hjemmelaget, hadde jeg også rukket å bla litt i programmet. Tabellen der var ikke helt oppdatert, men faktum var at Redcar Athletic hadde en del å gjøre, for selv om statistikken 4-2-1 ikke er så verst, så er det neppe det de hadde sett for seg ved sesongstart, og Connolly bekreftet vel at han syntes det var et par poengtap for mye i det siste. Etter å ha innledet sesongen med tre strake ligaseire, hadde de nå nemlig 1-2-1 på de fire siste, og i likhet med meg forvantet Connolly at det skulle snu denne kvelden – ikke minst mot et Windscale som lå tredje sist med 1-1-5. Det var Jarrow som ledet med 19 poeng på sine åtte kamper, foran Richmond Town med 16 poeng på sju kamper. Deretter fulgte en håndfull lag med 15 poeng, og omsider Redcar Athletic med 14 poeng på sine sju kamper.

Fotballstadionet ved Green Lane entres via inngangspartiet i det ene hjørnet, og byr i all hovedsak kun på såkalt hard standing under åpen himmel rundt hele banen. Unntaket er “skuret” som er reist i denne enden av nærmeste langside; rett ved siden av inngangspartiet. Det gir tak over hodet til de som velger å stå der, og der inne står det også et par trebenker. Lenger ned langs denne langsiden står de nokså fjonge laglederbenkene i rød og blå mur. På motsatt langside er det ikke langt til Nordsjøen på utsiden, og en lokal skikkelse fortalte at kun en maisåker ligger mellom de to. Han prøvde seg med en morsomhet om at barn har blitt borte der i åkeren, men det er ikke det eneste merkelige som skjer ved Green Lane.

Ute på gressmatta var det nemlig et merkelig mønster med ringer av forskjellig størrelse her og der, og det var nesten så man kunne tenke seg at den hadde vært åsted for UFO-landinger e.l. En representant for hjemmelaget nikket lattermildt og hevdet at de faktisk hadde spurt seg det samme, før de hadde funnet ut at det imidlertid dreier seg om noe langt mindre mystisk, da det skal være en sopp som har angrepet gressmatta. Enkelte skumle ting har vel opp gjennom årene også skjedd ved det kjernefysiske anlegget i Sellafield, og det er faktisk der kveldens gjester har sitt opphav. Windscale AFC ble i 1950 nemlig stiftet av arbeiderne ved dette notoriske anlegget, og er nå tilbake i Wearside League etter noen år i Cumberland County League. De hadde altså tatt turen fra vestkysten av Cumbria, og må sies å ha vært underdogs.

Redcar hadde visstnok gjort flere endringer i startoppstillingen i håp om å snu trenden, men de som i likhet med undertegnede hadde regnet med å få se et hjemmelag som dominerte mot antatt svakere motstand, fikk seg i første omgang en voldsom overraskelse. Det var som å se et helt annet lag enn det jeg hadde sett i Boldon på tampen av forrige sesong, og ikke minst defensivt var det nærmest fullstendig kaos hos vertene, der gjestene gang på gang fikk bortimot fritt spillerom. Matthew Metcalf burde i det tiende minutt ha scoret for bortelaget da han kun skulle styre inn et innlegg fra 4-5 meter. I stedet forsøkte han seg på en “piruett” før han bommet fullstendig på ballen da han skulle avslutte. Windscale måtte imidlertid bare vente et drøyt minutt før de tok ledelsen på et langskudd fra Reece Fretwell. Hans skudd så ut til å gå over målet til Redcar-keeper Matthew Berry, men duppet i siste liten og gikk i mål til 0-1.

Vi nærmet oss halvspilt omgang da Jason Livingstone ble spilt gjennom, men Redcar-keeperen kom flott ut og reddet med brystet. Kun et par minutter senere var imidlertid Livingstone gjennom igjen, og denne gang sendte spissen ballen forbi Berry og i mål til 0-2. Hjemmelaget virket nærmest sjokkerte der de løp rundt som hodeløse kyllinger mens Windscale fortsatte å fosse i angrep. Redcar-forsvarer Chris Atkinson var kanskje noe heldig som kun fikk gult da han hindret Livingstone da sistnevnte igjen var på vei alene gjennom. Livingstone var et konstant uromoment, og da en hjemmespiller skle, var han ikke sen om å stjele ballen og avslutte på mål, men keeper Berry fikk parert og deretter reddet på streken mens ballen spant mot mål. Det var først med et par minutter til pause at vertene skapte en skikkelig sjanse, men til tross for at Andy Williams fikk to muligheter, var det Windscale-keeper James Dolan som gikk seirende ut av duellen.

Dermed sto det meget overraskende 0-2 til pause, og det var alt annet enn ufortjent. Windscale var faktisk uheldige som ikke gikk i garderoben med en større ledelse, og jeg kunne ikke annet enn å undre meg over hvorvidt det var snakk om en liten undervurdering fra hjemmelaget. En rasende Redcar-manager Connolly så ikke bort fra dette, men hevdet at spillerne burde være profesjonelle nok til å unngå noe slik, og der han mørk i blinket strenet mot garderoben, forsikret han at hans utvalgte nå virkelig skulle få høre hvor David kjøpte ølet. Selv hadde jeg som vanlig gått til innkjøp av lodd i diverse lotterier, slik jeg stort sett gjør i non-league, og jammen ble jeg ikke trukket ut som vinner av dagens 1. premie i deres half time draw. Premien som var en kasse øl av typen Fosters (det skulle tatt seg ut i Norge!) ble donert tilbake til klubben til bruk som premie i neste lotteri, da jeg ikke hadde tenkt å bære den rundt med meg resten av turen og likevel gjerne ville gi noe tilbake til klubben, og det ble satt stor pris på.

I og med at vertene hadde klart å begrense det til to baklengs før pause, hadde jeg fortsatt en mistanke om at Redcar kunne slå tilbake og snu kampen, men det første kvarteret varslet ingen umiddelbar bedring – i hvert fall ikke offensivt. Reduseringen kom dog etter en times spill, da innbytterne Lewis Wood og Bryan Stewart gjorde forarbeidet, og sistnevntes innlegg ble presset over streken (sammen med gjestenes keeper og en av forsvarsspillerne) av Andy Williams. 1-2, og det var tydeligvis det som skulle til, for nå hadde vertene blod på tann. Målscorer Williams ble et par minutter senere spilt gjennom av Anthony Jones, men avslutningen gikk like utenfor. I det 77 minutt var det Lewis Wood som fikk muligheten til å utligne, men hans heading smalt i tverrliggeren.

Redcar fortsatte imidlertid å presse på, og da det gjensto rundt ti minutter av ordinær tid fikk de frispark like utenfor 16-meteren. Bryan Stewart steg frem for å ta frisparket, og hans flotte skudd suste rett i mål til 2-2. Hjemmelaget hadde klart å komme seg tilbake til status quo, men maktet aldri å få seiersmålet mot et Windscale-lag som nå desperat forsvarte seg med nebb og klør. Etter det de presterte før pause var det heller ikke ufortjent at de til slutt fikk med seg et poeng hjem til Cumbria. Hjemmefolket hadde nok litt blandede følelser, der de tross alt hadde sikret seg et poeng etter å ha kommet bakfra, men det forventes mer i Redcar, og flere av de 58 tilskuerne og majoriteten av hjemmelagets trenerapparat virket fortsatt å være i harnisk over det de hadde prestert før pause.

Inne i klubbhusets bar var det snart gemyttlig stemning der den norske groundhopper ble vartet opp av hyggelig klubbrepresentanter. Jeg fikk beskjed om at jeg skulle få gratis matservering, og en porsjon curry falt godt i smak. Noen pin til min samling hadde jeg ikke klart å spore opp, men jeg ble fortalt at de hadde en bestilling inne, og at de skulle sende meg en til Norge. Betaling ble bryskt avfeid med beskjed om at det skulle bare mangle etter at jeg hadde donert min premie tilbake til klubben og kommet så langt for å se de. Connnolly & Co beklaget at jeg ikke hadde fått sett Redcar Athletic på sitt beste når jeg først hadde kommet meg til Green Lane, men jeg kunne som sant var forsikre om at jeg uansett hadde satt pris på mitt besøk og gjestfriheten. Etter en Strongbow eller to i klubbhuset var det på tide å takke for meg og ønske lykke til før jeg trasket tilbake til stasjonen for å ta plass på 22.49-toget fra Redcar East. Ved ankomst Darlington tre kvarter senere var det bare å trekke seg tilbake til The Dalesman Hotel, der de fortsatt serverte, slik at jeg for høflighets skyld tok en siste pint i den sjarmerende landlady sitt selskap før jeg fant senga etter en lang dag. 

 

 

English ground # 370:
Redcar Athletic v Windscale 2-2 (0-2)
Wearside League
Green Lane, 29 August 2016
0-1 Reece Fretwell (11)
0-2 Jason Livingstone (24)
1-2 Andy Jennings (61)
2-2 Bryan Stewart (80)
Att: 58
Admission: £3
Programme: £1
Pin badge: n/a (but they had some ordered, and promised to send me one for free)

 

Next game: 30.08.2016: Gillingham Town v Bridport
Previous game: 29.08.2016: Tadcaster Albion v Farsley Celtic

More pics

 

 

 

Mandag 29.08.2016: Tadcaster Albion v Farsley Celtic

Jeg hadde allerede sett den første av tre planlagte kamper denne mandagen, men takket være Northallerton Towns beslutning om å foreta en nokså sen flytting av kamptidspunktet for sin hjemmekamp, hadde jeg måttet gjøre om på planene for dagens første kamp og i stedet dra til Stockton Town. Da mine venner Katie og Lee var der og hadde tenkt seg videre til Bradford Park Avenue, tilbød de meg skyss et stykke nedover A1 slik at jeg slapp å stresse med taxi til Thornaby umiddelbart etter kampslutt for å omsider ankomme Tadcaster Albion med kun et par minutter til rådighet. Planen var nå å få bestilt en taxi som kunne plukke meg opp på avkjørselen fra A1 der A68 går østover mot Tadcaster. Det skulle imidlertid vise seg langt vanskeligere enn antatt der jeg forsøkte å bestille taxi mens vi suste sørover på A1.

Jeg regnet med å være ved det nevnte knutepunktet rundt klokka to, og Google Maps anslo kjøretiden derfra til Tadcaster Albions hjemmebane til å være 8 minutter. Imidlertid var det snart klart at ingen av Tadcasters drosjefirmaer var spesielt lystne på denne turen, for de var enten “fullbooket” eller hadde tatt seg fri for dagen! Etter å ha forsøkt rubb og rake av firmaene i Tadcaster- og Bramham-området, var det ikke annet å gjøre enn å prøve firmaer i York. Et av firmaene der sa de kunne ta turen, men advarte om at de ville koste rundt £30 da jeg også måtte betale for deres lange tur fra York og ut til det som tydeligvis var utenfor deres normale område. Etter tegn fra Katie tok jeg betenkningstid, og mens jeg hadde sittet i telefonen hadde de diskutert hvorvidt de skulle droppe Bradford-turen for i stedet å bli med meg til Tadcaster slik at jeg slapp den dyre drosjeturen.

Da vi noen få kilometere senere støtte på varsler om kø på motorveien videre sørover, ble deres avgjørelse tatt da de nå fryktet å ikke rekke frem til Bradford Park Avenue og deres Horsfall Stadium i tide. Dermed ble det ikke bare kamp ved Ings Lane i Tadcaster på meg, men også på radarparet Katie og Lee. Jeg må bare takke så mye for skyss, selv om jeg til tross for at køen nok hadde større skyld i akkurat det, følte meg litt skyldig i at de hadde måttet endre sine planer. Etter å ha svingt av avkjørselen mot Tadcaster, kom vi oss raskt inn i bryggeri-byen og fant frem til klubbens hjemmebane som ligger rett bak John Smith’s bryggeri. Da vi fikk parkert og kommet oss ut av bilen, kjente vi da også straks den umiskjennelige lukten av humle som kom fra bryggeriet, der vi nå gikk for å betale oss inn på anlegget med en liten time til kampstart.

Tadcaster er en markedsby som ligger sør i grevskapet North Yorkshire; drøyt halvannen mil sørvest for York, og snaut to norske mil nordøst for Leeds. Byen har cirka 6 000 innbyggere, og er nok først og fremst kjent for sine bryggerier. Kun Burton upon Trent kan sies å være et viktigere sentrum i den engelske bryggeri-industrien enn den lille Yorkshire-byen Tadcaster, og i dag er det fortsatt tre bryggerier igjen i byen; The Tower Brewery (Coors), John Smith’s og Samuel Smith’s Old Brewery. Sistnevnte er det eldste bryggeriet i Yorkshire, og produserer en aldeles himmelsk cider som slik jeg ser det altfor sjelden er å finne i tappekraner rundt om i landet. Tadcaster ble for øvrig svært hardt rammet av storflommen i romjula 2015, som blant annet førte til at en bro fra 1700-tallet kollapset da elven Wharfe gikk over sine bredder. Det resulterte i at byen nærmest ble delt i to uten muligheter til å kunne ta seg fra den ene delen til den andre.

Inngang kostet £7 og programmet var priset til £1,50, og det minste jeg kunne gjøre var å spandere inngang og program på Katie og Lee. Sistnevnte kommenterte raskt at anlegget hadde forandret seg siden hans siste besøk, og at en revisit derfor ikke hadde vært så galt likevel. Også fotballklubben var nemlig hardt rammet av den nevnte flommen forrige sesong, da deres hjemmebane ble oversvømt av en blanding av vann og kloakk, og det forurensede vannet gjorde ikke minst stor skade på klubbhuset som måtte totalrenoveres og bygges om. Heldigvis fikk de økonomisk støtte fra et FA-fond, slik at de kunne utføre det nødvendige arbeidet etter en lang periode uten at de fikk arrangert hjemmekamper.

Tadcaster Albion ble i 1892 stiftet som John Smith’s FC, men mens det er naturlig å tenke seg at det var som et bedriftslag for bryggeriet med samme navn, mener kilder at navnevalget i stedet har bakgrunn i at man spilte på en bane rett bak bryggeriet. Klubben spilte tidlig i York Football League, der det også ser ut til at de hadde tilhold helt frem til første halvdel av 1970-årene. Den ligaen ble kun vunnet én gang – i 1947/48 – men da hadde de for lengst tatt dagens navn. Det skjedde første gang i 1923, men merkelig nok var de tilbake som John Smith’s FC noen få år senere, og det var tross alt kanskje ikke det merkeligste som skjedde før krigen. I 1930 ble det nemlig stiftet nok et lag under navnet Tadcaster Albion, og de to spilte på samme bane og i samme liga, der de til og med avanserte i ligaen sammen.

Man tror at dette var en snodig måte å gardere seg på, slik at dersom den ene klubben havnet i trøbbel, slik det hadde skjedd tidlig i 1920-årene, så kunne den andre klubben fortsette. Uansett sørget andre verdenskrig for at de snart slo seg sammen, og de har siden spilt under dagens navn. I 1973 tok klubben spranget over i Yorkshire League, der de fire år senere hadde spilt seg opp i ligaens toppdivisjon. Etter to strake nedrykk var de imidlertid enda raskere tilbake i Division Three, der de befant seg da denne ligaen i 1982 slo seg sammen med den tidligere Midland League for å danne dagens Northern Counties East League. De måtte dog vente helt til 2010 før de omsider klarte å spille seg opp i NCELs toppdivisjon.

Etter at de sikret seg opprykket ved å vinne Division One, etablerte de seg umiddelbart på øvre del av tabellen i NCEL Premier Division, og etter å ha radet opp ligaplasseringene 4-8-6-3-3, kunne de våren 2016 omsider juble over ligatittel etter en heftig duell med Handsworth Parramore. Det betød at klubben også var klar for Northern Premier League, og i dette som er deres debutsesong, har de naturlig nok blitt plassert i NPL Division One North. Der hadde de etter tre kamper nå lagt beslag på en av playoff-plassene med to seire og ett tap. Taddy var et av fire lag på seks poeng, og foran lå Droylsden med sju poeng og serieleder Farsley Celtic med full pott og ni poeng. Sistnevnte var da også dagens bortelag her på Ings Lane, og de hadde fortsatt til gode å slippe inn mål i ligaen, så vi forventet et tett og spennende oppgjør.

Ings Lane var også navnet på klubbens tidligere hjemmebane, som lå rundt hundre meter lenger nede langs elven. Der spilte de frem til 1960, da de flyttet inn på dagens anlegg. Enda lenger tilbake i tid hadde man for øvrig spilt på en bane langs Station Road, mens man benyttet puben The Falcon som garderobe etc, slik at en prosesjon av spillere, dommere og funksjonærer som trasket gjennom byen bærende på målnett, cornerflagg, baller etc, ikke var uvanlig. Det er dog lenge siden på mer enn én måte, og tilbake til dagens anlegg så gjør man vel sitt beste for å kamuflere det tradisjonelle navnet med en utstrakt bruk av det til enhver tid eksisterende sponsornavnet, men The Park er vel det enkle opprinnelige navnet, samtidig som jeg velger å bruke Ings Lane som det som oftest er listet som en rekke steder.

Inngang skjer på den ene langsiden der man også finner klubbhuset med dets fasiliteter. Foran på dette bygget har man noen betingtrinn som gjør det til en liten ståtribune; litt av samme type som det man har hos for eksempel Margate. Ellers er det mye hard standing både her og på bortre langside. Bak det ene målet – sett til høyre fra langsiden med klubbhuset – står det en liten prefabrikert sittetribune med plastseter i de gamle klubbfargene rødt og blått (det røde er nå byttet ut med gult). Men den største endringen er nok at man nylig har installert en tribune også på den andre kortsiden. Dette er en større sittetribune som ble reist i sommer, så det var ikke rart at Lee ikke gjenkjente den. Katie insisterte på å spandere lunsj fra matutsalget, og vi rakk også en forfriskning i baren før avspark. Dessverre var det ingen Samuel Smith’s cider der, men det har nok med kontrakter med andre bryggerier å gjøre. En Strongbow falt uansett godt i smak.

Etter at Katie og Lee hadde gått til innkjøp av Tadcaster Albion-håndklær til £10 pr. stk. var det bare å ta oppstilling for kampstart. Farsley Celtic har nå altså tatt forgjengerens suffiks som gir visse ekle assosiasjoner, og hadde som nevnt hatt en imponerende sesongstart, men det var vertene som startet best. Connor Sellars fant venstreback Steven Jeff med en glimrende pasning, men avslutningen gikk like utenfor, og etter et kvarter fyrte Charlie Binns av et skudd på volley som suste over tverrliggeren til Farsleys nordirske keeper Graeme McKibbin. Da Tom Corner gikk i bakken etter å blitt brukt som klatrestativ av Farsley-spiller Aiden Savory, ropte hjemmelaget på straffe, men dommeren vinket spillet videre.

Til tross for at gjestene etter hvert tilbragte en del tid på vertenes halvdel, tok det 37 minutter før de skapte noe virkelig skummelt. Paul Walker spilte gjennom James Walshaw, og storscoreren satt ballen i mål, men linjemannen var oppe med flagget for å for markere offside. Dermed var det fortsatt 0-0 og målløst til pause da dagens dommer fant det for godt å signalisere for halv tid. Vi var enige om at vi var i ferd med å se to gode lag “kansellere hverandre ut”, og spesielt var det mye godt defensivt spill å se, der ingen av lagene slapp motstanderen til altfor mange sjanser. Kanskje var det duften av humle som lå over anlegget som fristet oss, men vi benyttet i hvert fall pausen til å hente påfyll i baren, og radarparet fra nordøst fikk også dobbeltsjekket sin reiserute til sin tredje kamp for dagen hos F1 Racing i York Football League.

Det var gjestene som nå startet best etter hvilen, og fem minutter ut i andre omgang burde kanskje Richard Marshall ha scoret med sin heading som imidlertid gikk rett på keeper Ingham, som i likhet med sin motpart er nordire. James Walsham hadde allerede notert seg for seks mål denne sesongen, og var nære på å plusse på kontoen med et skudd som etter 72 minutter gikk like utenfor. Igjen var det en omgang med solid forsvarsspill og lite sjanser, men Charlie Binns hadde en ny mulighet for vertene før Farsley presset på helt mot slutten. Da Nathan Turner sendte en av deres beste sjanser over, endte det imidlertid målløst, og etter sluttsignalet virket faktisk begge lagene nokså fornøyd med poengdeling.

For Farsley sin del betød det jo også at de fortsatt var ubeseiret og hadde til gode å slippe inn mål. Vi sto som sagt med en følelse av at vi hadde sett to gode lag, men ble noe overrasket over at tilskuertallet var så høyt som 510, og Lee hadde vel tippet mellom 300 og 350. Ved nærmere ettertanke var det nokså trangt om plassen i baren og en del steder rundt anlegget, og det er ikke alltid så enkelt å anslå tilskuertall på “fremmede” anlegg. Om 510 var det faktiske antallet betalende tilskuere så er det imponerende tall for Tadcaster-klubben, som tydeligvis har klart å skape lokal entusiasme. Kanskje de skulle få være med i den “nye” EFL Trophy, siden de trekker flere tilskuere enn PL-reservene som FA og “EFL” påstod skulle være et trekkplaster og en positiv tilvekst til turneringen. Nei; nok sarkastiske sleivspark nå..

Katie og Lee skulle altså videre mot den nordlige utkanten av York for å se F1 Racing i York Football League, som jeg for øvrig mistenker er av de aller svakeste ligaene på step 7, men insisterte på å svippe meg de få hundre meterne opp på hovedveien slik at jeg skulle rekke bussen. Jeg takket for skyss og ønsket god tur etter å ha truffet de for siste gang på denne turen (men for tredje dag på rad). Tadcaster Albion hadde vært et trivelig bekjentskap, men nå var det på tide å komme seg videre. Bussen Coastliner 840 var i rute på sin ferd mot Thornton-le-Dale, og jeg betalte £4,20 for å la meg frakte de snaue 25 minuttene inn til York og togstasjonen der, for deretter å starte ferden mot min Redcar og min tredje og siste kamp for dagen.

 

 

English ground # 369:
Tadcaster Albion v Farsley Celtic 0-0 (0-0)
Northern Premier League Division One North
Ings Lane, 29 August 2016
Att: 510
Admission: £7
Programme: £1,50
Pin badge: £3,50

Next game: 29.08.2016: Redcar Athletic v Windscale
Previous game: 29.08.2016: Stockton Town v Easington Colliery

 

More pics

 

 

Mandag 29.08.2016: Stockton Town v Easington Colliery

Siste mandag i august er i England ensbetydende med Bank Holiday Monday og en rekke tidlige avspark i visse ligaer, som åpnet for å se både to og tre kamper. Overnatting ved The Dalesman Hotel i Darlington hadde derfor blitt booket slik at jeg allerede skulle være posisjonert for å kunne benytte dagen til en saftig trippel, der første stopp skulle være hos Northallerton Town, før turen skulle gå videre til Tadcaster Albion og til slutt Redcar Athletic – alt på samme dag. Men om Northern League er en fantastisk liga å følge, er den blant de som har en del utfordringer utenfor banen, og den er vitterlig blant de mest frustrerende å drive groundhopping i når det er snakk om slike spesielle kampdager. Ganske riktig skulle det også nå dukke opp endringer som satt en kraftig kjepp i hjulene for meg og mine planer for dagen, for igjen presterte man å endre kamptidspunktet i Northallerton på temmelig kort varsel.

Det må da nemlig slik jeg ser det kunne sies å være lovlig sent varsel når jeg først en uke i forkant hørte rykter om dette, og fortsatt viste da både ligaens hjemmeside og hjemmesiden til bortelaget Darlington Railway Athletic avspark klokka 11.00 og ikke 13.00, slik jeg nå hørte rykter om. Northallerton Town kan sikkert forsvare seg med at deres hjemmeside ikke viste 11.00, men det viste heller ikke 13.00, for på deres hjemmeside fant man fortsatt ikke annet kampoppsett enn treningskampene for sommeren 2014! Igjen særs imponerende informasjon fra klubben altså; og av en eller annen grunn hadde de heller ikke benyttet anledningen til å informere folk om dette via Twitter, der de i det minste virker noe mer aktive. Det var først etter at jeg en uke i forkant tok kontakt og spurte de direkte via Twitter at de bekreftet det nye kamptidspunktet, og først ytterligere en dag eller to etter kom Twitter-meldingen som informerte folk om dette etter at jeg hadde foreslått at det kanskje kunne være en god idé all den tid jeg visste at en rekke groundhoppere hadde blinket seg ut dette som dagens første kamp.

Min skotske groundhopper-kollega Scott Struthers var en av disse, og det var først etter at han tilfeldigvis så en av min statusoppdateringer på Facebook at han fikk med seg dette, der han hadde tenkt seg til Northallerton med en bil full av kompiser. I tillegg hørte jeg samtidig om en gruppe på 15-20 tyske og sveitsiske groundhoppere som hadde tenkt seg dit, men som endte opp med å i frustrasjon avbestille sine hotell og heller velge seg London-området som destinasjon den dagen. Kun en liten time etter at jeg postet på Facebook i frustrasjon, var jeg allerede oppe i rundt 25 personer som hadde blitt offer for dette, og når det garantert var andre jeg ikke kjente til, skal det ikke mye til å se for seg at Northallerton Town så ut til å gå glipp av en god del inntekter denne dagen.

De må gjerne omberamme sine kamper, men det må da for f… gå an å gjøre det litt tidligere og informere ordentlig i god tid!? Det er temmelig håpløst å planlegge tur for de langveisfarende når man skal holde på slik. Så får det heller være at jeg heller ikke skjønner tankegangen bak beslutningen, for avspark klokka 13.00 er håpløst idiotisk om man håper å trekke til seg mye folk på dager som dette. Med et slikt tidspunkt går man glipp av en god del folk, for ingen vil kunne rekke til Northallerton i tide etter å ha sett en av kampene som faktisk opprettholdt 11.00 som avspark, og heller ikke vil de rekke å ta seg fra Northallerton for å rekke en av kampene klokka 15.00. Med kampstart 11.00 ville det være en rekke personer som ville sett på det som en fin anledning til å lade opp til en kamp litt senere – også supportere og kanskje til og med spillere fra klubber som har kamp klokka 15.00. Og selv om jeg nå brukte Northallerton Town som eksempel, så gjelder dette selvsagt ikke bare de, men også flere av de øvrige klubbene i denne ligaen.

Etter å ha studert kampmenyen inngående i løpet av uka, hadde jeg til og med klart å få bekreftet hva status var for samtlige kamper i Northern League, slik at jeg kunne forsøke å klekke ut en plan B. Det var bare å håpe at surrehuene i denne ligaens klubber endelig hadde bestemt seg og ikke ville ombestemme seg igjen. Jeg kan uansett takke min venn Connor Lamb for at jeg i hele tatt ble klar over endringen av kamptidspunktet, slik at jeg ikke ble stående som et naut i Northallerton. Min plan B betød en enda tidligere start, slik at jeg ikke hadde tid til å vente på frokostservering, og derfor hadde det heller ikke blitt bestilt. I stedet kjøpte jeg meg smørbrød på Darlington stasjon og satt meg på toget til Saltburn. Jeg ble med så langt som til Thornaby, der jeg etter snaut tjue minutter steg av og snart byttet til toget som skulle ta meg videre de rundt fem minuttene opp til Stockton. Fra stasjonen der hadde jeg rundt tjue minutters gange foran meg før jeg ankom Stockton Townns nye hjemmebane langs Bishopton Road West.

Stockton-on-Tees er en markedsby som ligger sør i County Durham, der elven Tees skiller den fra Middlesbrough og North Yorkshire. Byen har i dag rett i underkant av 85 000 innbyggere, og er i likhet med mange av sine nabobyer en industriby. Skipsbygging var tidlig en viktig næringsvei her, og den vokste seg stor på 1600-tallet, samtidig som også andre industrier vokste frem, slik som jernindustrien. Stockton ble en viktig havn for regionen, og herfra eksporterte man ikke minst tau og lignende produkter produsert av byens mange repslagere. Byen er også kjent for sin for at Stockton and Darlington Railway åpnet som verdens første dampdrevne passasjertoglinje i 1825, og på denne gikk togene i rute mellom Shildon og Stockton. Slik fraktet man også kull fra gruvene lenger inn i County Durham og til utskipningshavner som Stockton. Stockton skal også ha verdens eldste stasjonsbygning, selv om det ikke er den man benytter i dag, da denne ligger på et annet sted i byen.

Fotballklubben Stockton Town ble stiftet så sent som i 1979 under navnet Hartburn Juniors, og var i mange år et rent junior-lag som først spilte i en 5-a-side liga i Middlesbrough. Det holdt seg tilsynelatende til aldersbestemt fotball helt frem til 2009, da de tok plass i Teesside League Division Two, der de endte på 4. plass samtidig som de søkte medlemskap i Wearside League. Den ble innvilget, men de fikk i 2010/11-sesongen en tung start på sitt nye nivå. En god siste halvdel av sesongen sørget imidlertid for at de endte på en 10. plass, og det skulle snart bli så mye bedre. Etter å ha fulgt opp med en tredjeplass sesongen etter, skulle de snart dominere denne ligaen totalt. Da de våren 2013 tok ligatittelen i sin tredje sesong i ligaen, var det bare starten på det som skulle bli fire strake ligatitler i Wearside League. I 2014/15-sesongen vant de fire titler, da de i tillegg til Wearside-tittelen vant denne ligaens ligacup, Monkwear Charity Cup og Shipowners Charity Cup. Med unntak av sistnevnte vant de igjen alle de nevnte titlene sist sesong, og denne gang hadde også fått seg en hjemmebane som gjorde at de fikk innpass i Northern League.

Klubben spilte inntil i våres på en temmelig spartansk bane på den andre siden av Stockton Sixth Form College, som også den nye hjemmebanen ligger tilknyttet. Der har de nå også fått opp flomlys, og etter at FAs utsendinger ga anlegget tommelen opp mot slutten av forrige sesong, valgte de å ikke vente til 2016/17-sesongen, men i stedet flytte inn umiddelbart helt på tampen av sesongen. Jeg visste ut fra rapporter og bildemateriale jeg har sett at det på ingen måte var et anlegg som ville besørge attrå hos undertegnede, men for klubbens del er dette helt fantastisk og har gitt de muligheten til å klatre i pyramiden. Jeg ankom med en time til kampstart, og valgte å stikke hodet innom baren i et av byggene på utsiden – på motsatt side av skolebygget. Siden det var tidlig, nøyde jeg meg med å betale £1,90 for en flaske j2o før jeg gikk for å betale meg inn med £5 pluss £1 for et program.

Bishopton Road West var også navnet på klubbens gamle hjemmebane, men da det virker som om det også benyttes på den nye, har jeg ingen innsigelser mot det. Det er uansett når sant skal sies en ganske nitrist affære slik mitt syn på slike stadioner er, og jeg tok meg umiddelbart i å vurdere om Consett sitt nye stadion har fått en utfordrer til tittelen Northern Leagues kjipeste anlegg – noe som skal en god del til. Anlegget omgis av et moderne og kjedelig grønt gjerde, og inngangspartiet er i en åpning i dette på den ene langsiden. Rett ved siden av så jeg anleggets foreløpig eneste tribune, og dette er en ståtribune av den prefabrikerte sorten. Ellers er det hard standing på betongunderlag rundt hele banen, som dessverre også har fått installert kunstgress. Jeg kunne imidlertid lese i programmet at de hadde planer om å snart få på plass ytterligere en tribune som de ventet på at skulle bli levert, og da var det snakk om en sittetribune.

I motsetning til Consett så har imidlertid ikke Stockton Town forlatt et flott, klassisk anlegg for å flytte inn på sin nye hjemmebane, og i deres tilfelle vil det nok uten tvil føles som et steg i riktig retning. Og selv om slike som meg finner det dørgende kjedelig, så er det nå en gang slik at det vil være ypperlig for klubbens behov. Det samme kan sikkert sies om kunstgresset, selv om man liker det eller ikke – og jeg hører utvilsomt til den siste gruppen. Det er greit med et besøk her og der, men jeg må samtidig innrømme at jeg er glad jeg slipper å se alle mine kamper i slike omgivelser. Da jeg hadde fullført min lille runde rundt banen, var vel konklusjonen den ytterligere bekreftelse på  at Consett ganske riktig hadde fått en heftig utfordrer i “kampen” om den lite gjeve tittelen.

Innen den tid hadde jeg truffet på en rekke kjente fjes, og jeg visste jo at mine venner Katie og Lee ville komme – denne gang uten noen av Katies barn, som hadde fått fotballfri siden paret i likhet med meg hadde en lang dag foran seg med planer om å se tre kamper. Det hadde også gamle groundhopper-kjenninger som John McClure og Paul Brockett, for å nevne noen av de kjente fjesene som hadde møtt frem. Scott Struthers hadde i stedet valgt seg Bedlington Terriers, men også blant de fremmøtte her var det flere enn undertegnede som i utgangspunktet hadde siktet seg inn på Northallerton Town. Takket være sistnevnte klubb hadde jeg nå også en utfordring med å ta meg videre til Tadcaster, og jeg var avhengig av å ha en taxi ventende idet fløytesignalet gikk for å i all hast svippe meg til Thornaby stasjon. I tillegg måtte jeg ha buss fra York, og jeg ville ankomme stadionet i Tadcaster med under fem minutter til avspark. Igjen takk, Northallerton Town! Katie og Lee hadde tenkt seg videre til Bradford Park Avenue (og deretter F1 Racing i York League), og da de nå tilbød meg skyss til et sted på veien der jeg kunne bestille en taxi fra utkanten av Tadcaster, takket jeg ja til det tilbudet.

Med det problemet foreløpig ute av verden kunne jeg rette oppmerksomheten mot kamp, og det dreide seg altså om ligapoeng i Northern League Division Two. Det var også en toppkamp i divisjonen, der nyopprykkede Stockton Town toppet tabellen med 5-2-0 og 17 poeng på sine 7 kamper. De hadde ett poeng ned til Team Northumbria som dog hadde en kamp til gode, og det samme hadde treer Easington Colliery som altså var dagens gjester, og som lå ytterligere ett poeng bak der igjen. Easington Colliery var jo klubben jeg så mer enn noen annen forrige sesong, og ved tre anledninger så jeg hjemmekamper på deres Welfare Park. Også de har altså hatt en overraskende sterk start på sesongen, så jeg forventet en spennende kamp. En og annen representant for gjestene kjente meg da også igjen og kom bortom for en kort prat slik at jeg fikk ønsket et oppriktig lykke til før kappestriden ute på banen kunne begynne.

Gjestene var nok ute etter å revansjere det skuffende hjemmetapet for Billingham Town to dager tidligere, og gjorde en god figur i en første omgang som var nokså tett og jevn. Det er nok ikke mange som ser flere kamper i denne ligaen enn Lee, og han mistenkte at Stockton Town ville være en tittelkandidat og i hvert fall en favoritt til å ta en av de tre opprykksplassene, mens han mente at Easington Colliery nok vil kunne få det litt tøffere etter hvert, men at de likevel skulle kunne være en kandidat for topp 6. Det var da også vertene som nok skapte de fleste farlighetene i første omgang, men det var de grønnkledde gjestene som sto for omgangens største sjanse da en ball ble lagt tilbake til Bryan Norton som avsluttet i innsiden av stolpen og ut. Selv om det var bortekeeper Kyle Donaldson som måtte oftere i aksjon, hadde han før pause stort sett grei kontroll på det som kom innenfor stolpene.

Andre omgang var innledningsvis mye av det samme, med få virkelig store sjanser, om man ser bort fra at vertenes Joe Carter avsluttet i stolpen. Etter dette var det flere halvsjanser til Stockton, og en og annen halvsjanse til gjestene. Jeg sto med en stadig sterkere følelse av at et eventuelt første mål ville være avgjørende, mens andre nå uttalte sin økende mistanke om at det gikk mot 0-0. Med tjue minutters tid igjen headet imidlertid hjemmelagets Kallum Hannah et innlegg i mål, og det sto 1-0. Det åpnet seg nå litt mer opp, og hjemmelaget hadde et par muligheter til å øke, samtidig som en god mulighet ble misset i motsatt ende før avgjørelsen falt. Det så for meg ut som om det var Kallum Hannah som ble dratt ned da han var på vei inn i feltet, og dommeren pekte på straffemerket og viste Chris Freeman hans andre gule kort. Dermed måtte han tusle av banen før Tom Coulthard med sju minutters tid igjen omsatte straffesparket i mål og fastsatt sluttresultatet til 2-0. Vertene klarte nemlig ikke å score på to gode muligheter på tampen, men var nok uansett fornøyd med tre poeng.

184 tilskuere kunne konstatere at Stockton Town fortsatt var på tabelltopp, og i ettertid var det interessant å registrere at tilskuertallet i Northallerton var nokså stakkarslige 91. Jeg er ikke i tvil om at de kunne doblet det om de hadde holdt seg til den opprinnelige kamptiden, men det får være deres valg når det tilsynelatende er viktigere å på død og liv spille med et håpløst 13.00-tidspunkt på disse dagene. Bortelaget jeg akkurat hadde sett, nemlig Easington Colliery, er jo i seg selv et eksempel på at man kan tjene noe på å tenke utradisjonelt, for deres torsdagskamper har vært en suksess. En rekke groundhoppere satt nå kursen mot nye destinasjoner, og jeg registrerte at flere hadde blinket seg ut Spennymoor Town klokka 15.00 etterfulgt av kveldskamp hos Coxhoe Athletic. Selv satt jeg meg i bilen sammen med Katie og Lee, som altså skulle slippe meg av ved en avkjørsel fra A1. Det skulle dog vise seg å være enklere sagt enn gjort å organisere skyss derfra.

 

 

English ground # 368:
Stockton Town v Easington Colliery 2-0 (0-0)
Northern League Division Two
Bishopton Road West, 29 August 2016
1-0 Kallum Hannah (70)
2-0 Tom Coulthard (pen, 84)
Att: 184
Admission: £5
Programme: £1
Pin badge: n/a (pins forgot at home, and didn’t wanna post to Norway)

 

Next game: 29.08.2016: Tadcaster Albion v Farsley Celtic
Previous game: 28.08.2016: Sunderland U23 v Southampton U23

More pics

 

 

 

Søndag 28.08.2016: Sunderland U23 v Southampton U23

Da jeg våknet opp i Thorne denne søndagen, visst jeg allerede på forhånd at jeg ikke ville ha tid til å benytte meg av den inkluderte frokosten ved Thorne Central Guest House, siden søndags-serveringen startet først klokka 08.30, mens bussen jeg var avhengig av å rekke hadde avgang 08.42. I tillegg var jeg avhengig av at buss nummer 8 var i rute, slik at jeg kom meg raskt til Doncaster, der jeg skulle ha noen få minutter på meg til å bytte fra buss til tog. Dette var nemlig på et tidspunkt da søndagstogene ennå ikke hadde begynt å gå fra Thorne North, men bussen var heldigvis i rute slik at jeg £3 fattigere og med lettere antydning til skallebank kunne la den frakte meg de rundt 40 minuttene den brukte på melkeruta ned til Doncaster.

Denne dagen hadde rett og slett bydd på en aldri så liten utfordring når det gjaldt å velge seg ut en kamp, og spesielt var det tilfelle da jeg hadde booket overnatting i Darlington for å posisjonere meg der foran morgendagens trippel med tidlig avspark. En groundhopper-kompis forsøkte å lokke meg til Manchester, der damelaget til Manchester City skulle spille hjemmekamp på Citys Academy Stadium, og jeg kunne sikkert fått bistand av en City-kjenning til å også skaffe meg billett til PL-kampen Manchester City v West Ham United etterpå. Imidlertid må jeg innrømme at kvinnefotball aldri har vært helt min greie, og når sant skal sies fristet det vel om mulig enda mindre enn å se Man City spille i ‘Premiershite’. Da vekket faktisk noen kamper i walisisk Premier League langt større interesse, men samtlige alternativer der ville bety en svært sen ankomst til Darlington. Etter å også ha vurdert en fotballfri dag, falt jeg derfor omsider ned på et noe spesielt alternativ.

Jeg hadde nemlig nå tenkt meg til Hetton-le-Hole for å se Sunderlands U23-lag spille ligakamp på den tidligere hjemmebanen til en klubb som dessverre gikk under i 2005. Heldigvis viste det seg at Google Maps også hadde vært temmelig sjenerøse med gangtiden fra den relevante bussholdeplassen i Doncaster til byens togstasjon, og jeg brukte langt mindre tid enn den kronglete omveien appen foreslo for å krysse veien over til togstasjonen. Derfor fikk jeg til og med tid til å raske med meg dagens Non-League Paper fra en kiosk inne på stasjonen før jeg tok plass på 09.37-toget nordover. Jeg skulle være med så langt som til Durham, og kjøpte for en gangs skyld frokost på toget som jeg inntok mens jeg fordypet meg i min innkjøpte fotballavis.

Toget ankom klokka 10.45 Durham i henhold til ruteplanen, og jeg hadde rett i overkant av tjue minutter til å ta meg ned til busstasjonen i Durham. De som er kjent i byen vet at det er godt med tid, og inne på bussterminalen kom jeg i snakk med en Sunderland-fan som kledd i supporterutstyr åpenbart hadde samme destinasjon som undertegnede. Jeg ante noen sekunder litt uråd da han nevnte at klubben flere ganger har endret kamparena for sine U23-kamper på kort varsel, men en rask sjekk på Twitter røpet ikke noen slike skumle planer denne gang. Snart var jeg og bagasjen min på vei etter at jeg hadde betalt £6,30 for en dagsbillett for de relevante soner, og etter 25 minutter hoppet jeg av ved et kryss i Hetton-le-Hole, der jeg skulle bytte buss fra Prince Bishops 20 til Red Arrows X1, som fraktet meg de siste 4-5 minuttene ned til min destinasjon.

Hetton-le-Hole er en by som ligger rett sør for Houghton-le-Spring, omtrent halvveis mellom Durham og Sunderland. Vi befinner oss helt sør i grevskapet Tyne & Wear, og byen har omtrent 14 500 innbyggere. For de som kjenner regionen er det neppe spesielt overraskende at også dette er en by med lange tradisjoner for kullgruvedrift. Faktisk har man helt siden romertiden drevet kullgruvedrift her, selv om det selvsagt var på en helt annen måte og skala enn det som var tilfelle nærmere vår egen tid. I dag er det få spor etter gruvedriften i byen som også er kjent som fødested for to store fotballpersonligheter som ble født med et års mellomrom og dermed vokste opp her samtidig – nemlig legendene Bob Paisley og Harry Potts. Førstnevnte har for øvrig også en egen memorial utenfor det som for meg var dagens kamparena.

Det var også her i Hetton-le-Hole at fotballklubben Eppleton Colliery Welfare holdt til, og dagens kamparena var i sin tid deres hjemmebane, om enn i en litt annen form. Denne klubben ble stiftet i 1929, og spilte etter andre verdenskrig noen sesonger i den ikke lenger eksisterende North Eastern League, og ble senere et fast innslag i Wearside League, der de i 1980- og begynnelsen av 1990-årene hadde suksess. To andreplasser på rad ble fulgt opp av to strake ligatitler i 1991 og 1992, før de fikk innpass i Northern League. På første forsøk vant de Northern League Division Two og rykket opp i ligaens toppdivisjon, der de debuterte med en 16. plass som skulle bli deres beste ligaplassering.

Etter tre sesonger i Northern League Division One rykket de våren 1996 ned igjen til Division Two, og også der slet de i bunnen i de påfølgende sesonger. Da de våren 2003 rykket ned etter å ha endt sist i ligaen, var det fjerde gang på de fem siste sesongene at klubben hadde endt som jumbo i Northern League, og de tok nå tilhold i feeder-ligaen Northern Alliance. I dens Premier Division fortsatte de å slite og endte umiddelbart sist også der, slik at de nå var å finne i Northern Alliance Division One – ensbetydende med non-leagues step 8, eller nivå 12 om man vil. Sesongen der skulle dessverre også vise seg å bli deres siste, for etter å ha endt på 11. plass våren 2005 hadde man omsider nådd et punkt der man måtte gi etter for vandalisering og år med vanstyre. Det var kroken på døra, og regionen hadde mistet nok en fotballklubb.

Om man trekker en linje fra Hartlepool til Durham og videre derfra opp til Sunderland, har man et geografisk triangel som nærmest fremstår som et slags fotballens Bermudatriangel. I motsetning til sistnevnte er det i dette triangelet som hovedsakelig dekker det østlige County Durham ikke fartøy som fly og skip som forsvinner, men snarere fotballklubber. Området har rett og slett fått et uheldig rykte på seg for å være en gravplass for fotballklubber, og Eppleton Colliery Welfare føyer seg inn i rekken av klubber som Peterlee Newtown, Shotton Comrades, Wingate, Blackhall Colliery Welfare, Murton og en rekke andre som har bukket under. Og når jeg i etterkant skriver dette, har jeg nylig fått klare indikasjoner via kjentfolk på at også Horden Colliery Welfare dessverre vil forsvinne ved at de snart vil flytte til Darlington for å bli reservelaget til Darlington 1883.

Det er bare så trist det som skjer her, men hva kan være årsaken til dette? Tja, hvem vet. Men det som er på det rene er at mange av klubbene i regionen kjempet en årelang kamp mot vandalisme utført av lokal ungdom; akkurat som en rekke klubber fortsatt kjemper den samme desperate kampen. I mange av disse gamle gruvesamfunnene har arbeidsledigheten vært stor etter gruvenes endelikt, og det er til dels tøffe byer og områder man opererer i, men det er ingen unnskyldning for å vandalisere noe som faktisk som er der som et tilbud til dem. Det er kanskje på tide å finne frem igjen gapestokken som straff for slike håpløse ugjerninger, og sette krapylene der til spott og spe på torgene. Samtidig har apatien åpenbart tatt overhånd, og det virker som om den store majoriteten av lokalbefolkningen rett og slett ikke bryr seg lenger, samtidig som mange selvsagt sprader skamløst rundt i de nyeste Premier League-draktene til sine favorittklubber fra helt andre kanter av landet.

Etter å ha tatt en kikk på minnesmerket over Bob Paisley gikk jeg mot inngangspartiet, der jeg imidlertid fikk beskjed om at det ikke var noen bar på innsiden, men at jeg i stedet kunne oppsøke Bob Paisley Bar i bygget på utsiden, bak den ene kortsiden. Det gjorde jeg, og i andre etasje fant jeg baren og fikk lov til å sette fra meg bagasjen under et bord i hjørnet før jeg unnet meg en j2o. Dagens kamp var opprinnelig satt opp med kampstart klokka 12.00, men dagen i forveien hadde jeg registrert at den var flyttet til 13.00, og siden jeg ankom rundt fem minutter på tolv, var det greit for meg da det ga meg litt bedre tid. Selv om det fortsatt var tidlig, valgte jeg også å unne meg en pint Strongbow til £3, og tok den med meg ut på barens veranda som gir en aldeles strålende utsikt over banen.

Stadionet kalles fortsatt Eppleton Colliery Welfare Ground, som det eneste gjenværende bevis på den tidligere klubbens tilhold her, men anlegget går også under navnet The Hetton Centre, selv om det egentlig virker å være navnet på bygget som på utsiden huser en rekke fasiliteter. Stadionet er enkelt å beskrive, da tre av sidene kun byr på såkalt hard standing under åpen himmel. Unntaket er langsiden ut mot der man ankommer, og dit gikk jeg nå for å betale meg inn med £3. Ved siden av inngangspartiet har man midt på denne langsiden anleggets eneste tribune, og denne har sitteplass for ca 250 tilskuere som får hvile akterspeilet på blå plastseter. I tillegg har den også et parti med ståtribune lenger bak, og det anslås at rundt 350 stående tilskuere får plass der. Tidligere skal det også ha vært en tribune bak målet der man finner det nevnte Hetton Centre, som for øvrig står på stedet der det tidligere var en cricketbane.

Det var ikke trykket opp noe program til dagens kamp, men en klubbrepresentant for Sunderland bød meg vente litt da hans kollega hadde gått for å trykke opp noen flere stensiler med dagens lagoppstillinger. Etter å ha fått det i neven gikk det ikke lenge før mine venner Katie og Lee ankom, og selv om de dagen før ikke hadde vært 100% sikre på om de ville komme, var det alt annet enn uventet – spesielt ettersom Katie bor rett oppe i veien, og det faktum at det ikke var stort annet på fotball-menyen. Hennes datter Jade var også med denne dagen, og vi tok oppstilling sammen med et par Sunderland-fans og groundhoppere som de kjente fra tidligere. Kampen vi skulle se var i en liga som for meg var et nytt bekjentskap, og jeg må ærlig innrømme at jeg var temmelig likegyldig til utfallet av det som skjedde ute på banen, men da det ble som det ble og alternativet var fotballfri, var det greit å få med seg en søndagskamp i godt selskap.

Kampen var altså et møte mellom U23-lagene til Sunderland og Southampton i det som nå heter Premier League 2, etter at det i 2012 ble startet opp som en del av Professional Development League. Den har inntil nå vært forbeholdt U21-spillere, men før denne sesongen ble aldersgrensen endret slik at det nå er snakk om U23. Begge disse klubbene er å finne i den øverste divisjonen som altså er Premier League 2 Division 1. Der hadde Sunderland startet med å spille uavgjort 1-1 hjemme mot et Chelsea U23 som ut fra det jeg ble fortalt var en av tittelfavorittene, for deretter å vinne borte mot Leicester City U23. Southampton U23 hadde vunnet begge sine to kamper; først en overbevisende borteseier med 4-1 over Liverpool U23, og deretter en visstnok minst like imponerende 2-0-seier hjemme over et Manchester United U23 som jeg ble fortalt var regjerende mestre og den kanskje største favoritten.

Det er jo disse U23-lagene til først og fremst PL-klubbene at noldusene i FA og Football League har ivret etter å få inn i Football League Trophy, til store protester fra supportere som selvsagt har blitt ignorert. Fotballstyresmaktene trodde selvsagt folk skulle strømme til for å se sine klubber spille mot reservene og ungdommene til de store plastklubbene, men om så var tilfelle, hvorfor var det da så dårlig fremmøte her? De to lagene var jo begge eksempler på det FA mente skulle være “publikumsmagneter” for klubber i League One og League Two, men Lee kommenterte tidlig det svake publikumstallet som viste seg å være 179, og hevdet at selv Sunderlands damelag har et langt høyere snitt enn som så. Kanskje FA og EFL (som nå er Football Leagues nye idiotiske navn) vil invitere dameklubbene til EFL Trophy også?? Ut fra deres logikk ville vel det være en sikker publikumsvinner, og siden de ofte er svært opptatt av å være politisk korrekte, kunne det jo i tillegg vist at de tok likestilling på alvor.

Uansett; nok sarkasme. Ute på banen var vertene raskest ut av startblokkene og tok ledelsen allerede i kampens andre minutt da Josh Maja snappet opp et håpløst tilbakespill fra Will Wood, rundet keeper Adam Parkes og satt inn 1-0. Gjestene forsøkte å svare, og Thomas O’Connor avsluttet like utenfor, før Maja og George Honeyman to ganger var frempå for vertene. Saints-spiss Olufela Olomola testet hjemmekeeper Maksymilian Stryjek som nektet ham scoring med en god redning, og drøyt fem minutter før pause doblet i stedet Josh Maja hjemmelagets ledelse med sin andre scoring for dagen da han headet inn innlegget fra Joshua Robson. 2-0 var også stillingen da dommeren blåste for pause, og det må kunne sies å ha vært nokså fortjent.

Jeg valgte å benytte pausen til å returnere til baren på utsiden og unne meg en pint, og jeg så også de første fem minuttene av andre omgang fra verandaen der, før jeg gikk ned for å ta plass sammen med de andre på bortre langside. Store deler av andre omgang var en dørgende kjedelig affære der ingen av lagene virket interessert eller kapable til å skape noe som helst av interesse, og Lee hevdet da også at disse U23-kampene ofte daler voldsomt i kvalitet utover i kampene, uten at jeg har noe grunnlag for å kommentere ytterligere på akkurat det. Idet vi var i ferd med å passere timen satt imidlertid George Honeyman inn 3-0, og kampen virket avgjort. The Saints kunne redusert like etter, da klabb og babb i feltet førte til at Will Good fikk en god mulighet, men hans skudd traff lagkamerat Olomola som ufrivillig styrte ballen utenfor. Og da hjemmelagets Rees Greenwood avsluttet rett på keeper Parkes etter å ha blitt spilt gjennom, så sluttet det 3-0.

Mine venner forlot raskt åstedet mens jeg gikk for å hente bagasjen min i baren, og nå var det bare å i første omgang ta seg tilbake til Durham med de samme to bussene jeg hadde benyttet meg av tidligere – i motsatt retning, selvsagt. En times tid etter at jeg hadde forlatt busstasjonen i Hetton-le-Hole, hadde jeg rukket å spasere opp til togstasjonen i Durham for å ta plass på første tog sørover til Darlington, der jeg hadde betalt £50 for to netters overnatting ved The Dalesman Hotel. Det ligger rett nede i veien for Darlington stasjon, og etter et kvarters tid på toget kunne jeg gå dit ned og bli raskt sjekket inn. Nå var planen å få seg et måltid, og da en sjappe rett ved siden av hadde kjempetilbud på pizza, valgte jeg denne enkle løsningen før jeg tok en tur inn i sentrum for å unne meg en pint ved The Quakerhouse. Jeg hadde vurdert å ta en tur ut til Blackwell Meadows for å ta en kikk på hva de har gjort ved det som snart skal bli Darlington 1883s nye hjemmebane, men jeg droppet tanken og bestemte meg for å vente til jeg en gang kommer meg dit. I stedet returnerte jeg til The Dalesman og unnet meg en siste pint før jeg tok nokså tidlig kvelden med filmen The Conjuring på TV.

 

 

English ground # 367:
Sunderland U23 v Southampton U23 3-0 (2-0)
Premier League 2 Division 1
Eppleton Colliery Welfare Ground, 28 August 2016
1-0 Josh Maja (2)
2-0 Josh Maja (40)
3-0 George Honeyman (60)
Att: 179
Admission: £3
Programme: None

 

Next game: 29.08.2016: Stockton Town v Easington Colliery
Previous game: 27.08.2016: Thorne Colliery v Harworth Colliery

More pics

 

 

 

Lørdag 27.08.2016: Thorne Colliery v Harworth Colliery

Med overnatting i Bury skulle det vel egentlig bare mangle om man ikke klarte å finne seg en full english breakfast som inkluderte black pudding, og det gjorde de også ved Premier Inn-hotellet. Jeg kunne sikkert funnet et uavhengig og kanskje litt mer spennende sted i nærheten, men latsabben i meg vant slik at jeg betalte ekstra for å innta frokost ved hotellet før jeg brøt opp og betalte £4,10 for en trikkebillett ned til Manchester. Der var togstasjonen Manchester Piccadilly tilsynelatende fortsatt delvis beleiret av forskjellige oppmerksomhetssyke avvikere, og jeg hoppet så snøggt som mulig på Cleethorpes-toget med avgang klokka 11.20. Dette skulle frakte meg så langt som til Doncaster, der jeg etter en time og et kvarter kunne stige av og raskt bytte til lokaltoget mot Hull.

Lørdag var selvsagt ensbetydende med fullt kampprogram og dermed hadde jeg et stort utvalg å velge fra under planleggingen av turen, men til tross for flere interessante muligheter ble det ganske raskt klart hvor jeg ville denne dagen. På min siste tur forrige sesong hadde jeg blinket meg ut kampen Thorne Colliery v Askern, men da den ble omberammet noen dager før min avreise var det andre gang jeg uten hell hadde planlagt et besøk hos Thorne Colliery, hvis hjemmebane en god stund har figurert ganske høyt på min ønskeliste. Derfor bestemte jeg meg egentlig nokså tidlig for å få til et lenge etterlengtet besøk der da jeg denne gang så at de denne lørdagen sto oppført med hjemmekamp mot Harworth Colliery.

Et par kompiser hadde forsøkt å lokke meg til London med gratisbillett til oppgjøret Tottenham Hotspur v Liverpool, men om de virkelig trodde at jeg ville velge bort Thorne Colliery og Welfare Ground for å i stedet benytte lørdagen til å gjøre en revisit til White Hart Lane for å se PL-fotball, så kjenner de meg nok langt dårligere enn de tror. Thorne Colliery var en av destinasjonene jeg virkelig hadde sett frem til på denne turen, og jeg ivret da jeg etter en kvarters tid hoppet av toget på stasjonen Thorne North og orienterte meg frem til Thorne Central Guest House, der jeg hadde betalt £35 for kost og losji. Ved mitt forrige forsøk på å besøke Thorne Colliery, hadde jeg fått kansellere bestillingen her, og således var det greit at det denne gang endelig ble kamp slik at jeg slapp å avbestille igjen.

Thorne er en markedsby i det nordøstlige hjørnet av grevskapet South Yorkshire, rundt halvannen mil nordøst for Doncaster. Byen har i dag rundt 17 000 innbyggere, og var tidligere en gruveby der kullgruven Thorne Colliery var en viktig hjørnesteinsbedrift. Dette til tross for at gruven hadde en til dels svært vanskelig historie med blant annet dødsulykker, oversvømmelser, tekniske utfordring og vedlikeholdsproblemer, og til slutt geologiske problemer som omsider satt en endelig stopper for produksjonen. Senere forslag om å starte opp igjen førte aldri frem, og mange av innbyggerne pendler nå i stedet til Doncaster eller Sheffield. Fotballklubben spiller sine hjemmekamper oppe i Moorends, som er en landsby i den nordlige utkanten av Thorne, og for øvrig også fødested for keeperen og Everton-legenden Ted Sagar.

Jeg hadde ankommet togstasjonen Thorne North et par små minutter før klokka viste 13.00, og det tok meg ti minutter å slepe med meg bagasjen til det nevnte etablissement som skulle være min base for natten. Siden det ble opplyst at innsjekking var fra klokka 15.00 hadde jeg på forhånd tatt kontakt med håp om å få slenge fra meg bagasjen før jeg dro på kamp, og ikke bare fikk jeg lov til det, for jeg fikk også sjekke inn allerede nå, slik at jeg snart kunne vende snuta mot Moorends og Welfare Ground. Jeg følte hvordan jeg også burde fått i meg litt mat først, og siden jeg visste at Thorne Colliery ikke har noe klubbhus og dermed var usikker på om det ville være noe matservering der, rasket jeg med meg et smørbrød fra en sjappe jeg passerte på vei til bussholdeplassen. Buss 8A var i rute, og jeg betalte £3 for å la den frakte meg de ni minuttene opp til den relevante holdeplassen i Moorends.

Derfra skulle det være ti minutters gange til klubbens hjemmebane, men jeg hadde ikke før dreid inn på Grange Road før jeg ble tutet på av en bil med noen kjente fjes. Det var ingen ringere enn radarparet fra nordøst; mine groundhopper-venner Katie og Lee, som kom kjørende i Katies bil som hun har gitt navnet Blossom. Med seg hadde de også en av Katies barn; den sjarmerende urokråka Jade. Jeg visste at også de hadde bestemt seg for å komme hit denne dagen etter å ha sett mitt kampprogram, men jeg skulle se mer av de enn forventet de kommende dagene. Jeg takket uansett nei takk til skyss den lille biten til anlegget, da jeg kun skulle rett frem på Grange Road og uansett følte at jeg hadde godt av å bevege litt på meg etter å ha tilbragt et par timer på toget.

Det er faktisk en stor dose usikkerhet knyttet til når fotballklubben Thorne Colliery ble stiftet, men det virker i hvert fall som om de først var i medias søkelys da de i 1927 debuterte i FA Cupen med å ta seg til tredje kvalifiseringsrunde – noe de for øvrig hittil aldri har klart å gjenta. I 1932 tok de plass i Yorkshire League. Klubben hadde der sin beste periode i årene umiddelbart etter andre verdenskrig, og i første ligasesong etter krigen endte de på andreplass. Sesongen etter forbedret de dette ved å våren 1947 vinne ligatittelen. Etter dette gikk det nedover med klubben, og etter hvert som Yorkshire League utvidet med flere divisjoner befant de seg på midten av 1970-årene i ligaens Division Three.

Helt mot slutten av dette tiåret rykket klubben opp to år på rad og var igjen i ligaens toppdivisjon, men like raskt rykket de ned de to divisjonene igjen, og det siste nedrykket kom på et noe uheldig tidspunkt. Noen vil vite at Yorkshire League i 1982 slo seg sammen med den tidligere Midland League og således stiftet den nye Northern Counties East League, og nedrykket den våren betød at Thorne Colliery ble plassert i NCEL Division Two North – en av to regionale avdelinger på ligaens tredjenivå, som man den gang opererte med. NCELs første sesonger ble preget av en del omstruktureringer, men Thorne Colliery sitt opphold i den nye ligaen tok uansett slutt allerede etter fire sesonger da de i 1986 tok den drastiske beslutningen om å trekke seg fra ligaen og ta samling i Doncaster & District League, som er en feeder-liga til Central Midlands League.

Etter fem strake ligatitler følte de seg i 1993 klare til å ta steget opp i nettopp Central Midlands League, der de i 1995 sikret seg opprykk til den ligaens Supreme Division. Dette var frem til 2011 det pretensiøse navnet på ligaens toppdivisjon, men Thorne Colliery måtte nøye seg med 7. plass i 1997 før det året etter ble nedrykk tilbake til Premier Division. Der var de fast innslag frem til den nevnte omstruktureringen i 2011, da man gikk over til et system der de to divisjonene ble gjort om til en nordlig (North Division) og en sørlig (South Division) divisjon som begge er likestilte på non-leagues step 7 (eller nivå 11 totalt om man vil). Thorne Colliery hører hjemme i North Division, og har en 3. plass våren 2014 som sin beste plassering siden den gang.

Idet jeg kom til punktet hvor Grange Road skifter navn til Goole Road, så jeg et stykke foran meg på høyre hånd hovedgrunnen til min iver etter å besøke denne klubben – nemlig den fantastiske hovedtribunen. Den blåmalte herligheten sto der fremme med utsiden mot meg, og jeg forserte grinda som tydet på at dette – til tross for navnet – nok ikke er den mest praktiske veien til Goole. Et steinkast lenger fremme var den da også sperret med nok en bom, og mens Goole Road fortsatte fremover mot det som tilsynelatende var et ingenmannsland, var det her en oppkjørsel opp til høyre som ledet til idrettsplassen. Der oppe så jeg hvordan Katie, som tydeligvis hadde klart å åpne den første grinda, nå var i ferd med å spole over en liten plen for å komme seg over til en slags parkeringsplass.

Her har fotballklubben naboer som tydelig vitner om at fotball ikke er den eneste sporten som bedrives her. Samme oppkjørsel benyttes også for å ta seg til cricketklubben som har egen bane vis-à-vis, og en sliten bygning eller to her kan mistenkes å tilhøre cricketklubben. Ved siden av disse er det også fasiliteter for lawn bowls, i tillegg til en liten asfaltert plass for diverse ballspill av mer hobby-preget art. Jeg møtte opp igjen med mine venner, og etter at de hadde oppsøkt det nevnte bygget som nå fremsto mer slitent enn først antatt, var det på tide å ta en kikk på fotball-anlegget som var gjerdet inn med et gjerde som gir fullt innsyn, men hvis port foreløpig virket lukket. Dagens dommertrio var imidlertid der inne i full gang med å inspisere banen, og da vi oppdaget at porten ikke var låst, dristet vi oss innenfor for å ta en kikk.

Anlegget virker å gå under en rekke navn, og omtales også som blant annet både Recreation Ground og Grange Road, men jeg har valgt å benytte Welfare Ground da det var det jeg først noterte meg. Det er naturlig å tenke seg at dette har vært et sted der arbeiderne ved den nevnte gruven i dens regi drev idrett som fysisk adspredelse, og når man kommer gående langs gangveien på utsiden ser man også at et gammel “gruvehjul” står der som et monument over stedets gruvehistorie med den flotte hovedtribunen i bakgrunnen. For tribunen er virkelig fantastisk flott der den som anleggets eneste tribune står midt på nærmeste langside. Den stammer fra før andre verdenskrig og er bygget i mur. Innvendig har den et lite antall seter mens det i hovedsak er avsatser der man kan hvile akterspeilet på treplanker som er montert fast.

Bortsett fra tribunen er det på denne langsiden såkalt hard standing under åpen himmel, mens man står rett på gress-underlaget om man ønsker å se kampen fra en av de andre sidene. Rett ved siden av tribunen står det et par brakker – malt i blått for å passe inn med omgivelsene – og i hvert fall en av disse gjør nytte som tea bar. Vi hadde nesten kommet oss bort til disse brakkene da vi fikk morske og mistenksomme blikk fra en kar som kom oss i møte og opplyste om at det kostet penger å komme inn. Vi hadde selvsagt til hensikt å betale, og han fikk mine £3 i neven samtidig som han bekreftet at det hadde blitt printet opp et kampprogram. Inne i den nevnte brakka traff vi på klubbsekretær Joy som ikke bare kunne by på kampprogram til £1, men hun fikk også fisket en boks Strongbow ut av kjøleskapet mot et bidrag til klubbkassa på £1,50.

Det eneste som manglet var en pin til min samling, men det måtte hun beklage at de ikke hadde siden etterspørselen ikke lenger var der. I så måte var det kanskje denne dagen litt overraskende da ikke bare vi spurte om pins, for snart ankom også min kompis Neil fra Mansfield, og også han var ute etter en slik memorabilia. Som et lite plaster på såret kunne Joy diske opp med bacon-smørbrød med nystekt bacon til hungrige banehoppere, selv om Jade ikke var helt fornøyd der hun fikk panikk av vepsene som viste voldsom interesse for hennes mat. Selv trivdes jeg allerede, og tribunen alene var grunn nok til å innfri de høye forventningene jeg hadde hatt til et anlegg som for øvrig heller ikke har flomlys – noe som gjør at mulighetene for å se midtukekamp her er temmelig begrenset. Men jeg hadde allerede kommet til den konklusjonen at det var vel verdt å bruke en lørdag på.

Thorne Colliery skulle altså ta imot Harworth Colliery fra det nordlige Nottinghamshire til kamp om poeng i Central Midlands League North Division, og nå nærmet det seg avspark. Det var tydeligvis et meget begrenset antall programmer de hadde trykket opp, for Neil hadde ved sin ankomst fått beskjed om at det var utsolgt, men ut fra et temmelig enkelt program kunne jeg i det minste se at hjemmelaget hadde startet sin sesong med 0-2-1 på sine første tre kamper. Deres hittil siste kamp en uke tidligere hadde endt 5-5 på besøk hos Retford FC (som i realiteten vel er reservelaget til Retford United, som de klarte å snike inn i ligaen ved å benytte et annet navn?), så det var kanskje et berettiget håp om en målrik affære.

Harworth Colliery hadde på sin side startet sesongen med å knuse Welbeck Lions hele 13-0, uten at man skal legge altfor mye i de sifrene da vi vet at Welbeck Lions forrige sesong var divisjonens prügelknabe med statistikken 1-1-26 og en målforskjell på skrekkelige -195(!!), og det ser ut som om de fortsetter i samme spor denne sesongen. Uansett hadde Harworth-klubben fulgt opp med å tape for Clay Cross Town, og dette var de eneste to kampene de hadde spilt hittil. Før avspark diskuterte vi forresten hva som nå var bortelagets nåværende korrekte navn, for klubben som har vært kjent som Harworth Colliery Institute synes nå å ha droppet Institute-suffikset. Det kan også nevnes at vi litt tidligere var i passiar med dommertrioen, og en av linjemennene kunne fortelle at han få dager tidligere hadde kommet hjem fra Norge etter å ha dømt en rekke kamper i årets Norway Cup. Man får velge å tro at dagens kamp ville bety et sprang opp i kvalitet.

For en gangs skyld valgte vi å sette oss på tribunen, der en kar bak oss kommenterte at banen virket litt humpete her og der, men slik skal det vel være når man er heldige nok til å kunne spille på naturgress, og jeg hadde nok uansett ikke bitt meg merke i det om han ikke hadde kommentert det. Kampen startet nokså jevnt, men vi satt snart med et inntrykk av at bortelaget virket litt skumlere når de kom fremover, og med 13 minutter passert tok de da også ledelsen ved Josh Davies. Hjemmelaget forsøkte å svare, men bortelaget hadde tilsynelatende heller ikke til hensikt å ri på ledelsen sin, og det kunne vært ytterligere scoringer begge veier før dommeren blåste i fløyta for å signalisere pause.

Det var likevel med en fortjent ledelse at gjestene også startet andre omgang best, og snaut fem minutter ut i omgangen doblet Michael Davies ledelsen ved å sette inn 0-2. Et lite kvarter senere var samme mann igjen på pletten og besørget 0-3, og da var jeg vel ikke den eneste som følte at det var spikeren i kista og at kampen var avgjort. Ytterligere fire minutter senere fikk imidlertid hjemmelaget tent et lite håp med reduseringen til Darren Fell, og de fikk nå en periode litt blod på tann, men med et kvarter igjen av ordinær tid sørget Callum Hudson for 1-4 og fastsatt med det sluttresultatet foran det vi gjennom en manuell telling fikk til å bli et tilskuertall på 34. I perioder av andre omgang hadde det vært litt klasseforskjell, og det var til slutt en fullt fortjent seier for bortelaget.

Til tross for hjemmetap hadde det vært en trivelig ettermiddag hos Thorne Colliery, og vi takket for oss og ønsket lykke til. Mine venner skulle straks sette kursen hjemover, og Katie og Lee tilbød meg skyss ned til sentrum av Thorne, der jeg oppsøkte puben The Red Bear for å få i meg en middag. Dette ble også mitt tilholdssted utover kvelden, og der ble det faktisk kjempestemning med lokalbefolkningen som virkelig var ute og svingte seg. Det ble litt mer begersvinging enn planlagt da jeg endte opp med å få være med en feststemt gruppe i deres festligheter, men etter at vi også hadde tatt en svipptur innom puben The Windmill, fikk jeg et anfall av fornuft og trakk meg tilbake en halvtimes tid etter midnatt. Besøket i Thorne og hos Thorne Colliery hadde vært en suksess, og kan anbefales for de som setter pris på klassiske tribuner som den man finner der, og som formelig skriker ut etter større tilskuertall.

 

 

English ground # 366:
Thorne Colliery v Harworth Colliery 1-4 (0-1)
Central Midlands League North Division
Welfare Ground, 27 August 2016
0-1 Josh Davies (14)
0-2 Michael Davies (50)
0-3 Michael Davies (64)
1-3 Darren Fell (68)
1-4 Callum Hudson (76)
Att: 34 (h/c)
Admission: £3
Programme: £1
Pin badge: n/a

 

Next game: 28.08.2016: Sunderland U23 v Southampton U23
Previous game: 26.08.2016: Ramsbottom United v Burscough

More pics

 

 

 

Fredag 26.08.2016: Ramsbottom United v Burscough

Frokost var ikke inkludert ved det lugubre York Hotel i Ilford, og selv om de ansatte hadde forsøkt å overtale meg til å benytte meg av et rimelig frokost-tilbud de tilbød ved en samarbeidende kafé like ved siden av, var jeg mest interessert i å komme meg raskest mulig vekk fra Ilford. Derfor sjekket jeg raskt ut og tok umiddelbart et tog inn til London Liverpool Street, for deretter å ta tuben til Euston. På Euston stasjon gikk jeg til innkjøp av frokost i form av smørbrød og juice som jeg tok med meg på Manchester-toget. Etter gårsdagens pliktløp hos West Ham United var dette en dag jeg hadde sett frem til helt siden Ramsbottom United flyttet sin hjemmekamp mot Burscough til fredag kveld, og i den anledning hadde jeg også lagt planer i forkant av kampen.

Ved planlegging av denne turen vurderte jeg en stund faktisk også en svipptur over til Nord-Irland denne dagen, med fredagskamp hos Carrick Rangers etterfulgt av hjemmekamp for Linfield dagen etter. Det viste seg selvsagt å være en økonomisk utskeielse som også skulle passe inn i det øvrige kampprogrammet, selv om jeg nok ville vært troende til å grave litt dypere i lommeboka om helgen hadde bydd på hjemmekamp for Glentoran, hvis særdeles flotte stadion The Oval for tiden står aller høyest på min ønskeliste da den tragisk nok etter sigende snart skal jevnes med jorden. Forhåpentligvis kommer jeg meg dit litt senere denne sesongen, for en retur til Ulster utgikk altså i denne omgang, men da den i seg selv fristende Ramsbottom-kampen ble et alternativ, følte jeg uansett på ingen måte at det var noen form for reserveløsning.

Etter en drøyt to timer lang togtur fra London ankom jeg Manchester Piccadilly, der jeg først og fremst lurte på om det var et kjempesirkus i byen som muligens savnet hele sitt freakshow som så ut til å være på rømmen. Der selv politiet åpenbart hadde lagt til side annet arbeid for å mannsterke møte opp med egne regnbuefargede stands der de delte ut et utvalg av pamfletter og løpesedler, slo det meg at jeg selvsagt noen dager tidligere hadde sett voldsom PR for helgens “Pride”-festival da jeg forlot byen. Det er vel i disse dager alt annet enn politisk korrekt å si at jeg nå var glad jeg hadde valgt Bury som dagens base i stedet for sentrale Manchester, for de skal få lov til å holde på for min del, men jeg må likevel spørre meg om hvor grensen går for hva man skal drive med i offentligheten. Det er jo ingen tvil om at dette for mange tilsynelatende handler mest om å strekke strikken og flytte grenser lengst mulig, men var det virkelig nødvendig for en liten gruppe jeg så å skremme barn til gråt ved å herje rundt på stasjonen iført kun gassmasker og lær-“truser”. Og må man i dagens samfunn virkelig måtte regne med å forklare for sine barn hvorfor to personer (igjen kun iført lær-“truser”) krøp på alle fire rundt på stasjonen mens de av lærkledde ledsagere ble ledet i hundebånd?!?

Jeg forlot uansett raskt Sodoma & Gomorra ved å sette meg på trikken til Bury, som bruker rundt en halvtime opp til endeholdeplassen. Jeg hadde faktisk ventet til dagen før med å bestille hotell, men endte opp med å betale £49,50 for overnatting ved Premier Inn-hotellet som ligger et steinkast unna buss- og trikketerminalen i Bury. Jeg fikk raskt sjekket inn og slengt fra meg pikkpakket før jeg ganske snart stormet ut igjen, for jeg hadde som nevnt visse planer før kveldens kamp, og disse gikk ut på å forlyste meg med en tur med museumsjernbanen East Lancashire Railway. Selv om Bury i dag ikke har noen togstasjon på det ordinære tognettet, har det ikke alltid vært slik, og stasjonen Bury Bolton Street er et minne om dette. I dag er den første holdeplass de nordgående togene på den nevnte museumsjernbanen stopper ved på sin vei fra Heywood nordover til Rawtenstall, og det gjorde meg heller ikke noe at en av Burys beste puber, The Trackside, er å finne på en av perrongene på den fantastisk koselige stasjonen som har blitt bevart i sin klassiske stil.

Dagens siste tog til Rawtenstall gikk med damplokomotiv og hadde avgang klokka 15.45, og denne museumsjernbanen bød også på en unik mulighet til å ta seg til Ramsbottom på en koselig og spesiell måte. Etter Haywood og Bury Bolton Street stopper nemlig dens tog ved stasjonene Summerseat, Ramsbottom, Irwell Vale og til slutt Rawtenstall, og jeg betalte £8 for en returbillett da jeg planla å bli med helt opp til endestasjonen for deretter å bli med tilbake så langt som til Ramsbottom. Mens jeg ventet på toget, slo jeg meg ned på den nevnte puben The Trackside, der jeg koste meg med en flaske utsøkt Cornish Gold Cyder, og der kunne jeg saktens ha tilbragt flere timer mens jeg kikket på togene som gikk forbi. Det var nok imidlertid greit å komme seg med dagens siste tog da det tøffet inn på perrongen.

Britene er usedvanlig flinke til å ta vare på slike deler av sin historie, og det er da også grunnen til at de rundt om i landet har en rekke fantastiske museumsjernbaner som har blitt meget populære turistattraksjoner. East Lancashire Railway går gjennom flott landskap, og er som en reise tilbake i tiden der man sitter i tidsriktige vogner bemannet av personell i like tidsriktige uniformer. Selv billetten var autentisk gammeldags. Banens forgjenger ble i sin tid åpnet i 1846 for å betjene dette distriktet nord for Manchester, der en rekke byer under den industrielle revolusjon vokste frem som såkalte mill towns i en region som fikk økenavnet Cottonopolis. Linjens passasjertrafikk opphørte i 1972, før den ble besluttet stengt fullstendig i 1980, men siden den gang har altså entusiaster klart å gjenåpne den som en museumsjernbane som absolutt kan anbefales på det varmeste.

Jeg var altså ikke med helt fra den sørlige endestasjonen i Heywood, men turen fra Bury til Rawtenstall tar en halvtime, og på veien dit var det også trivelig å få et flyktig gjensyn med et fraflyttet fotballstadion som jeg besøkte i fjor høst – selv om det denne gang kun var i form av en rask kikk gjennom vinduene idet vi for forbi. Ewood Bridge var hjemmebane for Haslingden og senere for Stand Athletic, og måten jeg for et år siden fant den overgitt til naturen var både svært vakkert og usedvanlig trist på en gang. Mer om dette samt bilder det virkelig er anbefalt å ta en kikk på kan for øvrig finnes i mitt blogginnlegg fra mitt besøk til Ewood Bridge. Mens damplokomotivet snudde for å forberede returen, ble vi stående et kvarters tid på Rawtenstall stasjon, og det var vel akkurat nok tid til å teste stasjonspuben Buffer Stops som også den får meget gode skussmål. Turen herfra tilbake til Ramsbottom tok et kvarter, og klokka kvart på fem kunne jeg stige av der og rette fokus mot kveldens kamp.

Ramsbottom er en markedsby med rett i underkant av 18 000 innbyggere, og selv den tradisjonelt tilhører Lancashire, ligger den med dagens grevskapsinndeling helt nord i grevskapet Greater Manchester – drøyt seks kilometer nord-nordvest for Bury og snaut to norske mil nord-nordvest for sentrale Manchester. Ramsbottom ligger ved elven Irwell, og her var det tidligere landbruk man i alt hovedsak drev med, før den på første halvdel av 1800-tallet ble en mill town med bomullsspinnerier og veverier. I disse dager har den blitt en turistattraksjon i seg selv, ikke minst takket være East Lancashire Railway, og den ligger da også flott til omkranset av høylandet i Penninene. Jeg tippet at jeg kjenner i hvert fall én som har gått tur opp til toppen av Holcombe Hill, der Peel Tower tårner over byen.

En annen sak av interesse er selvsagt verdensmesterskapet i Black Pudding-kasting som årlig avholdes i Ramsbottom. Dette er jo som selve Mekka å regne for en elsker av black pudding, og man kan muligens si at dette ikke er noen måte å behandle den utsøkte lokale delikatessen på, men litt moro skal man jo ha det. Denne konkurransen har som mye annet i området røtter tilbake til århundrer med kjekling mellom Lancashire og Yorkshire. Selve konkurransen går ut på at man skal kaste black pudding på Yorkshire-puddinger som er hengt opp, og vinneren er den som slår ned flest Yorkshire-puddinger med sine kast. Konkurransen arrangeres i september måned, så da er det bare å kjenne sin besøkelsestid. I så måte var jeg da også litt tidlig ute med mitt besøk til trivelige Ramsbottom.

Da jeg steg av og så toget forsvinne i retning Bury mens damplokomotivet fløytet ivrig, var det fortsatt altså hele tre timer til kamp. Rett ved siden av den koselige stasjonen ligger imidlertid puben The Railway, og der var det ikke vanskelig å slå i hjel litt tid. Da jeg ikke hadde spist siden frokost, var det også en god mulighet til å stagge den etter hvert svært merkbare sulten ved å bestille meg en hjemmelaget pizza fra deres meny. Den falt godt i smak og ble skylt ned med en pint gyllen nektar, og etter å ha fått påfyll i glasset var det fortsatt godt av tid til å se seg litt rundt i byen. Etter en liten spasertur der jeg trasket litt rundt halvveis på måfå, rakk jeg også et lite glass på puben The Oaks før jeg satt kursen mot kveldens kamparena, som jeg fant ved å følge en vei som går ned langs toglinjen og leder til både fotballstadionet og cricketklubben som ligger rett ved siden av som nærmeste nabo.

Det var fortsatt halvannen time til avspark da jeg troppet opp ved inngangspartiet og betalte meg inn med £8, pluss ytterligere £2 for et eksemplar av kveldens kampprogram som absolutt var god lesning. Rett innenfor inngangspartiet står det en stor brakke som gjør nytte som matutsalg og såkalt tea bar, og her fikk jeg også byttet £3,50 mot en pin til min samling, men noen cider fikk jeg dog ikke. I stedet fikk jeg beskjed om at man benytter baren i cricketklubbens klubbhus, men at de muligens ikke hadde åpnet ennå. Derfor benyttet jeg foreløpig i stedet anledningen til å ta en liten runde rundt banen for å ta anlegget nærmere i øyesyn og (forhåpentligvis) knipse noen blinkskudd, i den grad det er mulig med et mobilkamera.

Dette har vært klubbens hjemmebane siden 1980, og det er egentlig litt overraskende at man på den tiden fortsatt var i stand til å kapre en så sentrumsnær tomt, men da klubben flyttet inn her var denne tomten ikke i bruk, og man beskriver den selv med ordet wasteland. Det er ikke lenger en passende beskrivelse på det klubben på imponerende vis sakte men sikkert har oppgradert til å bli et flott anlegg med en idyllisk beliggenhet der elven Irwell slanger seg rundt på to av sidene. Nettopp dette var dog også bakgrunnen for de voldsomme problemene klubben sto overfor da den vanvittige flommen i romjula 2015 sørget for at anlegget sto fullstendig under vann og at man til slutt gikk over to måneder uten å kunne spille hjemmekamp. I den nevnte brakka henger flere bilder som viser den dramatiske situasjonen, og da skal man jo også vite at dette heller ikke var første gang at man blir flomrammet her.

Harry Williams Riverside Stadium bærer navnet til grunnleggeren og formannen, og entres på den ene langsiden, der tilskuerfasilitetene er begrenset til hard standing under åpen himmel. I bakkant her finnes det imidlertid et bygg som ser ut som det kan huse klubbkontorer, VIP-område og garderober. Jeg beveget meg med klokka og vendte snuta mot bortre kortside, der man finner en ståtribune med noen betongtrinn og tak over hodet, og på utsiden her renner altså elven Irwell forbi. Det gjør den også på utsiden bak bortre langside, da den gjør en sving akkurat her. Denne langsiden har to tribuner av forskjellig størrelse, og begge er sittetribuner. Den minste av disse har blå treseter, mens den største har plastseter i samme farge, og disse gjorde tidligere nytte på Manchester Citys gamle hjemmebane Maine Road.

På den siste kortsiden er det igjen hard standing som gjelder, men her har man på deler av langsiden et overbygg som gir tak over hodet. Selv om flere av tribuneseksjonene er nokså nye og ser temmelig moderne ut, er det ikke snakk om noen prefabrikerte tribuner. Jeg likte meg også umiddelbart på Riverside Stadium, som er nokså idyllisk plassert der den ligger innklemt mellom elven Irwell, cricketbanen og den nevnte toglinjen som jeg tidligere hadde vært passasjer på. Med min lille runde unnagjort fikk jeg klarsignal til å oppsøke baren, og fikk med meg på veien en billett som bevis på at jeg hadde betalt og vært innenfor. Da var det bare å gå de få meterne bort til cricketklubben, der jeg kunne beundre en særdeles flott cricket-paviljong mens jeg sammen med en håndfull andre ventet på at baren i nabobygget skulle åpne.

Ramsbottom United ble stiftet så sent som i 1966, av dagens formann Harry Williams, og spilte sine første år i lokale ligaer som Bolton Amateur League og Bolton Combination. Etter å ha spilt i sistnevnte siden 1969, tok de i 1989 plass i Manchester League Division One, på et tidspunkt da de et snaut tiår tidligere altså hadde flyttet inn på det som fortsatt er deres hjemmebane. I sin andre sesong i Manchester League vant de divisjonen (på målforskjell foran den nevnte tidligere rivalen Haslingden) og rykket opp i ligaens Premier Division, og i 1995 fikk de til tross for en 7. plass rykke opp i North West Counties League. Våren 1997 vant de NWCL Division Two, og rykket opp i toppdivisjonen som på det tidspunktet het Division One.

Det var først sommeren 2008 at NWCL Division One byttet navn til NWCL Premier Division slik trenden til tross for logiske brister tydeligvis krevde. Rammy hadde uansett holdt seg i toppdivisjonen i samtlige sesonger siden opprykket, og våren 2012 sikret de seg ligatittelen og opprykk til Northern Premier League. Debutsesongen i NPL Division One North endte med en imponerende sjetteplass, men enda mer imponerende var det de gjorde i den påfølgende 2013/14-sesongen da 5. plassen man sikret seg til tross for poengtrekk ble fulgt opp med playoff-suksess mot alle odds. I semifinalen ventet nemlig bortekamp mot storfavoritt Darlington 1883, men Rammy utløste en aldri så liten bombe ved å vinne 2-0 før de også vant finalekampen 3-2 over Bamber Bridge på bortebane. Lille Ramsbottom United var i NPL Premier!

Der debuterte de med en 17. plass som er klubbens beste ligainnsats, men halvveis inn i sesongen hadde det dessverre allerede begynt å slå sprekker da managerduoen Anthony Johnson og Bernard Morley forlot skuta etter å blitt lokket til den mørke siden, og de tok snart med seg en store deler av spillertroppen til de nye medieyndlingene i Salford City. Det var dermed klart at 2015/16-sesongen aldri ville bli enkel, og etter å ha endt som jumbo, opplevde klubben for første gang nedrykk da de måtte returnere til NPL Division One North. Det var i denne divisjonen at man denne kvelden skulle møte Burscough, og vi måtte heldigvis kun vente noen få minutter før vi nå ble sluppet inn i baren slik at jeg kunne betale £3,30 for en pint Kingstone Press og sette meg ned for å bla litt i programmet i fred og ro.

Jeg står ved min ros av programmet, men vil også mene at det kunne gjort seg med en tabell, selv om det var tidlig i sesongen. Faktum var uansett at Rammy hadde sesongåpnet med hjemmeseier over Goole, men nå kan man kanskje stille spørsmålstegn med hvorvidt Goole er noen målestokk denne sesongen, og siden den gang hadde da også Rammy tapt borte mot Kendal Town samtidig som de røyk ut av cupen med hjemmetap for verdens eldste fotballklubb Sheffield FC helgen før. For Burscough sin del hadde de innledet ligasesongen med å få 0-4 i sekken på besøk hos Trafford, før de spilte en målløs kamp hjemme mot Lancaster City, men de hadde i det minste tatt seg videre i FA Cupen der de i sin hittil siste kamp hadde tatt seg greit av Parkgate. Det var nok andre klubber som denne sesongen var forventet å kjempe helt i toppen, men noen hjemmesupportere ved nabobordet var i hvert fall optimistiske med tanke på seiersmulighetene denne kvelden.

Da jeg skulle tilbake inn på anlegget var jeg plutselig ikke kar om å finne igjen billetten der jeg ble stående og grave i lommene uten resultat, og jeg mistenkte at den lå igjen på bordet i baren, men før jeg kom så langt ble jeg heldigvis gjenkjent av en klubbrepresentant i inngangspartiet slik at jeg ble vinket innenfor. Der på innsiden traff jeg også på groundhopperen Tony Morehead, som jeg for så vidt var klar over at ville befinne seg her denne kvelden, men han sto nå og samtalte med et annet kjent fjes som jeg i ettertid plutselig ikke er i stand å huske hvem var. Det var uansett Tony, som Manchester City-supporter, som kunne fortelle meg om de nevnte setene fra Maine Road.. Etter en liten prat var det på tide å rette oppmerksomheten mot banen mens jeg gaflet i meg pork scratchings med jalapeno-smak.

Det var da også en underholdende innledning vi fikk se, og gjestene fikk en knallstart da de tok ledelsen i det sjuende spilleminutt. En ball inn i feltet ble av Dennis Sherriff lagt tilbake til Dean Shacklock som kom på et løp og hamret inn 0-1. Status quo var gjenopprettet kun tre minutter senere da en corner kun ble klarert ut til en Rammy-spiller som spilte ballen tilbake ut på kanten til Darren Green, og hans innlegg ble på glimrende vis headet i mål av Rammys nye kaptein Gareth Seddon. Ti minutter senere hadde vertene snudd kampen da Jason Hart sørget for 2-1, og samme mann kunne økt ledelsen da han ble spilt gjennom og avsluttet i stolpen. Gareth Seddon var også frempå igjen, men da hans heading gikk like over, sto det 2-1 på resultattavla da dommeren blåste for pause.

Det var litt synd at pizzaen tidligere hadde mettet meg såpass at jeg helt glemte å smake på klubbens paier med tilhørende mushy peas, men jeg rakk da i hvert fall å ile en tur bort til baren for å unne meg et raskt glass i pausen. Stemningen var nå god blant hjemmesupporterne, men etter å ha returnerte idet spillerne inntok banen, så jeg snart et hardtkjempende Burscough-lag som på ingen måte hadde gitt opp. Elliott Nevitt sendte i vei et skudd som virket å være på vei inn, men Rammy-keeper Jack Cookson fikk slått den utenfor med en feberredning. Det var hans mål som nå var mer truet enn hans motpart Xavier Parisi sitt, og Burscough-spiller Joel Douglas fikk like etter en avslutning blokkert slik at ballen endret retning og gikk over. Da utligningen kom med et drøyt kvarter igjen av ordinær tid var det ikke direkte ufortjent, og det var et flott mål der Elliott Nevitt dempet ballen på brystet og hamret ballen i krysset fra rett utenfor 16-meteren.

Etter dette fikk de 264 tilskuerne se et par sjanser begge veier, men nå virket det igjen som om det var hjemmelaget som hadde mest å by på, og den største sjansen kom da et innlegg fra Alex Meaney endret retning i en Burscough-spiller og nesten gikk i mål der den dalte i bue over keeper Parisi, men en Burscough-forsvarer kom seg tilbake på streken og fikk med nød og neppe headet unna, slik at det endte 2-2. Det virket nok umiddelbart som om gjestene var litt mer fornøyde med det enn vertskapet, og undertegnede var i hvert fall fornøyd med en strålende dag og besøket i Ramsbottom når jeg forlot åstedet og gikk for å ta buss 472 tilbake til Bury. Tjue minutter brukte den på etappen til Bury Interchange, og jeg trakk meg umiddelbart tilbake og fant senga med litt lesestoff før lyset ble slukket.

 

 

English ground # 365:
Ramsbottom United v Burscough 2-2 (2-1)
Northern Premier League Division One North
Riverside Stadium, 26 August 2016
0-1 Dean Shacklock (7)
1-1 Gareth Seddon (10)
2-1 Jason Hart (20)
2-2 Elliott Nevitt (73)
Att: 264
Admission: £8
Programme: £2
Pin badge: £3,50

 

Next game: 27.08.2016: Thorne Colliery v Harworth Colliery
Previous game: 25.08.2016: West Ham United v Astra Giurgiu

More pics

 

 

 

26.08.2016: En tur med East Lancashire Railway

Da jeg denne fredagskvelden skulle på kamp hos Ramsbottom United, skulle det bare mangle om jeg ikke benyttet anledningen til å ta en tur med en av områdets store turistattraksjoner – den fantastiske museumsjernbanen East Lancashire Railway – og la den frakte meg til kamp. Vel, i hvert fall etter at jeg først hadde vært med opp til den nordlige endestasjonen i Rawtenstall. Mer om dette og mitt besøk hos Ramsbottom United kan leses et annet sted, men her følger i hvert fall noen bilder fra min tur med East Lancashire Railway – en liten reise tilbake i tiden.

Jeg hadde denne dagen hotell i Bury, og selv om den byen i dag ikke har noen togstasjon på det ordinære tognettet, har det ikke alltid vært slik, og stasjonen Bury Bolton Street er et minne om dette. I dag er det den første holdeplassen de nordgående togene til den nevnte museumsjernbanen stopper ved på sin vei fra Heywood nordover til Rawtenstall, og det gjorde meg heller ikke noe at en av Burys beste puber, The Trackside, er å finne på en av perrongene på den fantastisk koselige stasjonen som har blitt bevart i sin klassiske stil. Dagens siste tog til Rawtenstall gikk med damplokomotiv og hadde avgang klokka 15.45, og denne museumsjernbanen bød også på en unik mulighet til å ta seg til Ramsbottom på en koselig og spesiell måte. Etter Haywood og Bury Bolton Street stopper nemlig dens tog ved stasjonene Summerseat, Ramsbottom, Irwell Vale og til slutt Rawtenstall, og jeg betalte £8 for en returbillett da jeg planla å bli med helt opp til endestasjonen for deretter å bli med tilbake igjen så langt som til Ramsbottom. Mens jeg ventet på toget, slo jeg meg ned på den nevnte puben The Trackside, der jeg koste meg med en flaske utsøkt Cornish Gold Cyder, og der kunne jeg saktens ha tilbragt flere timer mens jeg kikket på togene som gikk forbi. Det var nok imidlertid greit å komme seg med dagens siste tog da det tøffet inn på perrongen.

Britene er usedvanlig flinke til å ta vare på slike deler av sin historie, og det er da også grunnen til at de rundt om i landet har en rekke fantastiske museumsjernbaner som har blitt meget populære turistattraksjoner. East Lancashire Railway går gjennom flott landskap, og er som en reise tilbake i tiden der man sitter i tidsriktige vogner bemannet av personell i like tidsriktige uniformer. Selv billetten var autentisk gammeldags. Banens forgjenger ble i sin tid åpnet i 1846 for å betjene dette distriktet nord for Manchester, der en rekke byer under den industrielle revolusjon vokste frem som såkalte mill towns i en region som fikk økenavnet Cottonopolis. Linjens passasjertrafikk opphørte i 1972, før den ble besluttet stengt fullstendig i 1980, men siden den gang har altså entusiaster klart å gjenåpne den som en museumsjernbane som absolutt kan anbefales på det varmeste.

 

 

 

 

 

Torsdag 25.08.2016: West Ham United v Astra Giurgiu

Med frokost inkludert i prisen ved Severn View Hotel i Worcester, var det ingen grunn til å ikke benytte seg av dette før jeg sjekket ut og igjen var på reisefot. Slik det utviklet seg må jeg innrømme at dette var dagen jeg minst så frem mot, selv om jeg selvsagt gjorde valgene selv, men om man ikke er interessert i å lese syting og mishagsytringer myntet på den moderne fotballen med sine turneringer og nybygg, kan det anbefales å avslutte her og finne på noe annet. Selv da jeg med blandede følelser sto på perrongen på Worcester Foregate Street og ventet på toget til London, gjorde jeg en aller siste vurdering og spurte meg selv for n’te gang om jeg hadde valgt riktig, og selv om jeg fortsatt var særdeles usikker, tok jeg plass på toget.

Helt siden UEFA Cupen ble til Europa League i 2009 har jeg ment at dette er en fullstendig tullete turnering som fremstår som en slags ‘trøstepremie’ for UEFA som gir storklubbene som blir slått ut av ‘Champions’ League en ny mulighet til å hevde seg økonomisk og sportslig. I likhet med ‘Champions’ League er uansett min interesse for turneringen bortimot totalt fraværende, og har hittil begrenset seg til å se FFK bli ydmyket av Lech Poznan. Men tro det eller ei; denne sommeren valgte jeg faktisk å se trekningen for den siste kvalifiseringsrunden og også holde et lite øye med resultatet til Aberdeen da jeg ante muligheten for at de med avansement ville få hjemmekamp denne torsdagen – noe som til tross for en kamp med for meg begrenset interesse ville bydd på en fin mulighet til å besøke Pittodrie. Laget fra den skotske oljebyen ble imidlertid slått ut, men derimot merket jeg meg at West Ham hadde tatt seg videre og ville ha hjemmekamp denne torsdagen, slik at det i hvert fall ville være et alternativ på en ukedag som ofte byr på svært lite fotball.

Det ville da også by på en fin mulighet til å se deres nye skandaleombruste hjemmebane, selv om det heller ikke akkurat fikk blodet til å bruse, men jeg kikket innom hjemmesidene og fant ut at billettene ville gå for £10. Som ventet var det ikke mange alternativer, men når sant skal sies virket en fjerde revisit til Welfare Park for å se Easington Colliery v Blyth Town i Northern League Division Two langt mer fristende og forlokkende. Om jeg ville til en bane jeg hittil ikke hadde besøkt denne dagen, var alternativene begrenset til to kamper i North Lancashire & District League Division Two (ensbetydende med step 12 – eller nivå 16 totalt). Tilsynelatende enkle “kamparenaer” i offentlige parker skremte meg ikke bort like mye som det faktum at begge bortelagene var reservelag, og dermed ble det raskt forkastet. Det var West Ham eller Easington Colliery.

Jeg kom til den konklusjon at det med en billettpris på £10 ikke ville være noen krise om jeg kjøpte billett til West Ham-kampen og senere ombestemte meg, og da billettene ble lagt ut for såkalt general sale mandag 15. august, benyttet jeg derfor anledningen. Med et ekstra pund i gebyr for å få lov til å gjøre deres jobb, endte jeg opp med å betale £11, og i tiden frem mot kampdagen fant jeg ut at en og annen kjenning også skulle på denne kampen. Jeg fikk snart en følelse av at jeg nå nesten måtte dit, og selv om jeg isolert sett visste at jeg i langt større grad ville trives hos gamle kjente i Easington Colliery, var det andre som påpekte at skribenten i meg nesten måtte benytte denne anledningen. Noen påpekte ganske riktig at man neppe vil slippe unna med £11 om man senere skal se ligakamp eller hjemlig cupkamp på Olympic Stadium, og litt mot bedre viten valgte jeg å gå på kompromiss med magefølelsen, slik at det likevel ble øst-London.

Ved Worcester Foregate Street innså jeg at jeg hadde blingset noe da jeg før frokost sjekket togtidene, men det var ikke et større problem enn at jeg kun ble med 11.03-toget et par minutter til Worcester Shrub Hill, for derfra å ta 11.22-toget til London Paddington. Drøyt to timer senere kunne jeg ta tuben til Liverpool Street, og derfra gjensto kun en liten tog-etappe på et kvarters tid ut til Ilford, der jeg hadde betalt £39 for overnatting ved York Hotel. Det ble umiddelbart klart for meg at dette etablissementet like ved togstasjonen i Ilford ikke var noe Ritz, men nå skulle jeg jo heldigvis bare overnatte der, og jeg fikk raskt sjekket inn uten at jeg vel brøt noen av punktene på reglementet som til forveksling kunne minne litt om Sharia-lover. Med tanke på demografien i området, kryr det vel ikke akkurat lenger av puber i Ilford, og i stedet for å lete rundt i det lite trivelige området valgte jeg å nøye meg med et måltid på Wetherspoons-puben The Great Spoon of Ilford før jeg returnerte til togstasjonen.

Etter å tatt toget tilbake til Stratford kunne jeg egentlig gått derfra, men jeg hadde fått anbefalt et skjenkested eller to i nærheten av Overground-stasjonen Hackney Wick, som også er i gangavstand til det olympiske stadion, og tok derfra Overground-tog videre ett stopp for å gå av der. Stadionet befinner seg i et våtlandsområde der jeg vil tro det er fort gjort å gå seg vill i mylderet av broer og stier som krysser og går langs de forskjellige grener av elven Lea og kanalene som er tilknyttet den. Dette er et grenseområde mellom London-bydelene Newham, Tower Hamlets og Hackney, og allerede for 200 år siden blomstret industrien langs elven Lea. En rekke av de gamle industritomtene er i dag omgjort til blant annet atelier og studioer for kunstnere, og mange vil således peke på bohempreget. For egen del synes jeg det fremsto mest som et delvis forslummet område med en rekke shabby småbedrifter, og som var bortimot totalt nedtagget av graffiti. The White Building hadde blitt anbefalt som et utmerket skjenkested for cider, men til tross for at man hadde en stor uteservering langs en av kanalene, var det så fullstappet der at jeg etter et kvarter i kø med svetten snart rennende nedover ryggen la det på is og i stedet gikk for å hente ut billetten jeg hadde bestilt.

Det skulle vel egentlig være ganske unødvendig å presentere klubben West Ham United, for selv om premieskapet ikke helt reflekterer klubbens stilling på balløya, så er det en av Englands mest populære og tradisjonsrike klubber. Det hele startet i 1895 under navnet Thames Ironworks FC, som bedriftslaget til firmaet med samme navn. I 1900 tok man dagens navn, og etter at The Hammers ble valgt inn i Football Leagues andredivisjon i 1919, har de siden den gang aldri vært utenfor de to øverste divisjoner. De har aldri vært engelsk ligamester, og kanskje noe overraskende er deres beste ligainnsats 3. plassen i 1985/86-sesongen. Da har de gjort det skarpere i cupturneringer, selv om det endte med tap i deres første FA Cup-finale – den herostratisk berømte ‘White Horse Final‘ i 1923, som var den første på Wembley, der de måtte gi tapt for Bolton Wanderers. De måtte vente en god stund på neste mulighet.

Det var i 1960-årene at West Ham under ledelse av manager Ron Greenwood hadde sin beste periode. FA Cupen ble omsider vunnet i 1964 etter finaleseier over Preston North End, og året etter fulgte de opp med suksess i den europeiske cupvinnercupen der 1860 München ble slått i finalen. At dette ble gjort med et lag nesten utelukkende bestående av London-gutter er et tankekors i dagens fotball, og de var sesongen etter nære på å forsvare cupvinnercup-tittelen, men tapte i semifinalene mot Borussia Dortmund. På denne tiden var da også flere av klubbens spillere sentrale i det engelske landslaget, og blant engelske VM-vinnere i 1966 var Hammers- og landslagskaptein Bobby Moore, Geoff Hurst som ble hattrick-helt i VM-finalen, og Martin Peters som også scoret i finaleseieren over Tyskland.

West Ham United vant igjen FA Cupen i 1975, da de med 2-0 i finalen beseiret et Fulham med Bobby Moore på laget, og igjen tok man seg påfølgende sesong til finalen i den europeiske cupvinnercupen, der man denne gang imidlertid måtte se seg slått av belgiske Anderlecht. Da en ny FA Cup-triumf fulgte i 1980 – med finaleseier 1-0 over Arsenal – var The Hammers i andredivisjon, og dette er fortsatt siste gang verdens gjeveste cupturnering ble vunnet av en klubb utenfor øverste divisjon. Sesongen etter rykket de også opp igjen, men har siden den gang vært på flere visitter på nivå to. Klubben fra Øst-London har alltid hatt profiler og enkeltspillere, men har nok blitt mer kjent for å fostre frem stjernespillere som deretter går til andre og større klubber. Det nærmeste klubben har kommet et trofé av betydning siden 1980 er den tapte FA Cup-finalen i 2006, da Liverpool på overtid sikret ekstraomganger og senere vant etter straffesparkkonkurranse. Men West Ham United forblir et stort navn i engelsk fotball; ikke minst takket være sine mange og trofaste supportere.

Trofaste har mange i hvert fall vært frem til nå, men det har i forkant av flyttingen fra Boleyn Ground vært knyttet en viss spenning til hvordan fansen ville reagere på at klubben flyttet ut av sitt tradisjonelle område og en hjemmebane med en lang historie og inn på et temmelig sjelløst anlegg som først og fremst er bygget som friidrettsarena i en annen del av byen. Samtidig er det vel lenge siden området rundt Boleyn Ground var noe kjerneområde for klubben, der befolkningen i dag i all hovedsak er asiatiske innvandrere med langt større interesse for cricket og bønn i moskeene. Det er dog ingen hemmelighet at mange har signalisert at dette ville bety slutten på deres tid som fast innslag på hjemmekamper, og blant de West Ham-supporterne jeg selv kjenner, har jeg vel fortsatt til gode å høre noen av de uttrykke begeistring med tanke på dette. Samtidig vet nok klubben godt hvordan den moderne fotballen fungerer og at man med et nytt “storslagent” anlegg vil kunne tiltrekke seg store navn på spillersiden som igjen vil føre til at horder av den nye generasjonen fotballsupportere vil komme stormende til fra både andre bydeler, andre deler av landet, og andre land og verdensdeler – i hvert fall så lenge man har en viss suksess på banen og kan kjempe i verdens mest oppskrytte liga. Og i sannhetens navn hadde de visstnok allerede solgt rundt 50 000 sesongkort!

Kanskje er det en av grunnene til at klubben har valgt å inkludere London-navnet i sin nye logo, som naturlig nok måtte endres ved flyttingen fra Boleyn Ground da den gamle inneholdt tårnene på fasaden til sistnevnte stadion, og dermed vil forsøke å markedsføre seg selv som en klubb for “hele London”. Det kan jo i seg selv slå begge veier, men de håper vel at gevinsten i form av nye supportere vil overgå antallet øst-londonere som føler seg støtt vekk. Olympic Stadium, som klubben nå også har omdøpt til London Stadium, ligger som kjent tilknyttet OL-parken Queen Elizabeth Olympic Park, og jeg ankom nå nordfra der jeg kom gående på en av de brede avenyene med kurs mot stadion og skulpturen og observasjonstårnet Orbit Tower som rett ved siden av ser mest ut som en berg-og-dalbane når man ser den fra avstand. Etter å ha gått rundt halve stadionets utside fant jeg billettkontoret og fikk der hentet ut min billett, før jeg raskt stakk snuta innom klubbens nye store Superstore for å betale £3 for en pin og £3,50 for et eksemplar av kveldens kampprogram.

Det var fortsatt nesten to timer til kampstart, og jeg vurderte flyktig en retur til The White Building for å leske strupen med en pint på det som faktisk ble rapportert å være årets hittil varmeste dag i London. Jeg følte imidlertid at jeg de timene jeg svettet meg gjennom turen fra Worcester til Ilford, samt den i dobbelt forstand svette opplevelsen i trengselen ved nevnte skjenkested noe tidligere, var nok til at jeg forkastet denne tanken og i stedet gikk til innkjøp av en flaske Fanta fra en av de mange bodene som solgte mat på utsiden. £2,90 for en flaske Fanta er jo bortimot norsk pris, og det virket å være veiledende for samtlige utsalg på og rundt anlegget, da det også var prisen da jeg omsider kom meg innenfor. Men foreløpig gikk jeg for å slå meg ned på en benk nede ved kanalen, der jeg kikket litt i programmet som snart ble lagt bort til fordel for min medbragte bok som jeg nå var glad jeg hadde tatt med meg fra hotellet. Hodetelefonene hadde jeg heldigvis også tatt med, og jeg tilbragte en drøy halvtime der med å lese og lytte til et album hvis tittel tilfeldigvis var nokså beskrivende på det som ventet meg.

Ikke bare er Dystopia det beste Megadeth-album på år og dag, men tittelsporet hadde også passet svært godt som lydspor da jeg etter å ha blitt grundig ransaket kunne entre inngangsparti J og selv ta anleggets indre i nærmere øyesyn. Sjelden har uttrykket “bowl design” passet bedre på et stadion, og rundt hele det uinteressante og lite inspirerende indre er det to etasjer med tribuner, selv om man på West Stand (som selvsagt allerede har fått et annet sponsornavn) har et stort område med VIP-fasiliteter som kan gi inntrykk av et tredje nivå. Det er i og for seg noe merkelig at de har blitt plassert på denne langsiden, der man er lengst unna banen, for her er man såpass langt unna gressmatta at man kanskje likevel ikke skal le avvisende av spøkene om at man bør få med kikkert i billettprisen. Midt på denne langsiden vil man selv på de fremste seteradene være bortimot en halv banebredde unna banens sidelinje! Dette har nok en naturlig forklaring i at de nederste nivåene er seksjoner som kan skyves frem og tilbake ettersom anlegget også skal fortsette å være friidrettsarena, men det forklarer vel ikke helt hvorfor man er lenger unna på denne siden enn på de andre. Ellers er det også store gap mellom disse flyttbare nedre nivåene og ‘andreetasjene’, slik at man har laget ‘gangveier’ og installert en rekke storskjermer. Et karakterisk trekk er dog de triangulære klasene av flomlys oppunder taket rundt anlegget.

Ut fra bildebevis var jeg nokså forberedt på at jeg ville mislike anlegget, men da jeg først befant meg på Bobby Moore Stand så mislikte jeg det ikke. Jeg hatet det, og etter hvert som kvelden skred frem så kom jeg til den konklusjon at jeg hatet det temmelig intenst. Jeg synes først og fremst synd på West Ham-fansen som etter 112 år på Boleyn Ground blir flyttet til dette dystopiske anlegget. Alle kjenner vel til hvordan dette anlegget ble bygget til London-OL i 2012, og likeledes er vel prosessen som førte til at det ble West Ham Uniteds hjemmebane godt kjent. Både Tottenham Hotspur og mer lokale Leyton Orient var jo også interessert, men til slutt ble det altså The Hammers som fikk tilslaget med en 99 år lang leieavtale. Ikke minst er det jo mange som har reagert på at klubben i realiteten fikk en voldsom fordel ved at det er skattebetalerne som i hovedsak har betalt majoriteten av de voldsomme kostnadene dette medførte. West Ham har kun stått for £15 millioner av de £272 millionene det kostet å bygge om stadionet som nå totalt skal ha kostet britiske skattebetalere nesten en milliard pund.

Med en leie på £2,5 millioner i året kunne man jo tenkt seg at klubben eventuelt vil kunne slite om de skulle rykke ned, men leia vil halveres om de skulle rykke ned i Championship, samtidig som den vil øke om man skulle kvalifisere seg for ‘Champions’ League. I tillegg slipper klubben å bekoste vakthold, politi, vedlikehold av banen etc. Til tross for såpeboblene som nå fosset ut av såpeboble-kanonene og klubbhymnen “I’m Forever Blowing Bubbles” strømmende ut av høyttalerne slo det meg at jeg likevel ikke hadde en følelse av å være på West Hams hjemmebane. I stedet sto jeg med en følelse av at jeg kunne vært på et hvilket som helst stadion som en nøytral kamparena. Dette vil da også være en utfordring ved et anlegg der man hvert år etter sigende vil måtte fjerne alle skilt etc som bærer klubbens navn for så å installere det igjen ved sesongstart. Jeg fant uansett frem til riktig rad og setenummer der jeg hadde fått et sete på fremste rad på ‘andreetasjen’.

Det var rett og slett tilfeldig, for da jeg bestilte fikk jeg kun velge tribuneseksjon og ikke rad/sete, selv om jeg snakket med andre som mener de fikk dette valget. I etterkant av klubbens første PL-kamp her hadde det blitt masse skriverier om at et antall bortesupportere fra Bournemouth hadde måttet stå da de fikk tildelt plasser der setene fortsatt ikke var installert, samtidig som klubben var mest opptatt av å kaste ut hjemmesupportere som ville se kampen stående. Det var selvsagt for mye å håpe på at jeg skulle få tildelt en plass uten sete, og allerede før kampstart hadde vi så mange ganger hørt formaningene om hvor farlig det var å stå (og at det derfor var strengt ulovlig og førte til utkastelse og mulig utestenging fra fremtidige kamper) at selv de rumenske bortesupporterne nok etter hvert kunne de på rams. Merkelig hvordan jeg har overlevd i alle disse årene.. Det var uansett på tide å snu oppmerksomheten mot kveldens kamp, og det var først nå jeg ved hjelp av en rask ny kikk i programmet fant ut at dette var andre sesong på rad at West Ham United møtte nettopp rumenske Astra Giurgiu på dette stadiet av denne turneringen – den siste kvalifiseringsrunden før gruppespillet, og jeg leste meg frem til at det forrige sesong var rumenerne som trakk det lengste strået.

Første kamp i Romania hadde endt 1-1, og mitt håp for kvelden var først og fremst at det ikke skulle gå til ekstraomganger. Hjemmelaget var da også favoritter, og derfor forventet jeg at de skulle klare brasene i løpet av 90 minutter, selv om noen uttrykte bekymring over at de manglet Dimitri Payet. Kanskje var det en medvirkende årsak til at de syntes å mangle kreativitet i løpet av det som skulle bli en frustrerende kveld for The Hammers, og selv da linjemannen ga de en gavepakke ved å ikke gjøre jobben sin, klarte ikke en offside-plassert Jonathan Calleri å utnytte det da han kom alene med Astra-keeper Silviu Lung Jr. Sistnevnte er sønn av keeperen Silviu Lung som spilte 77 landskamper for Romania og som voktet deres mål i både EM 1984 og VM 1990, og junior skulle etter hvert stå frem som banens gigant denne kvelden. I løpet av første omgang må han ha nærmet seg et tosifret antall redninger – ikke minst på langskudd fra Pedro Obang og Winston Reid. Den tidligere Reading-spilleren Mikhail Antonio hadde dessuten et skudd som endret retning og gikk utenfor, men et bortelag som visste de måtte score for å avansere ble litt modigere mot slutten av omgangen, og i dens siste minutt ble et tafatt Hammers-forsvar utmanøvrert da Filipe Teixeira ble spilt gjennom og sendte ballen i mål bak keeper Darren Randolph. Det er ni år siden Teixeira scoret tre mål på tre kamper for West Bromwich Albion, og han har nok siden den gang gått i glemselen hos mange engelske fotballfans, men Hammers-fansen vil kanskje huske ham etter dette.

Etter denne kalddusjen startet West Ham jakten på utligning etter pause, men det var fortsatt noe som manglet. Calleri brant igjen en stor sjanse da han fikk heade på nesten blank goal, men endte opp med å ‘skuldre’ ballen på mål, der keeper Lung i sannhetens navn leverte en kjemperedning. Mikhail Antonio stupte like etter frem for å heade inn, men han ble snarere skutt i senk slik at ballen gikk via ham og utenfor. Et lite lyspunkt for vertene sto Ashley Fletcher for da han kom innpå som et frisk pust og løftet laget noe. Inne i boksen føyde han seg imidlertid inn i rekken av spillere som misbrukte gode muligheter da han fra fem meter skjøt rett på keeper Lung som fortsatte å imponere. Enner Valencia var en annen innbytter som prøvde seg, men han var svært anonym bortsett fra da han sendte i vei et frispark som Lung slo utenfor med en ny glimrende redning. Jeg ble stadig mer urolig for en utligning, men Lung ordnet også opp med et par siste desperate forsøk, og dommeren blåste av til rumensk jubel etter 0-1 og dermed 1-2 sammenlagt.

West Ham United hadde for andre år på rad blitt slått ut av det rumenske laget som hadde kommet fra tap 1-5 for CFR Cluj i hjemlig serie, og som hadde fått sin manager Marius Sumudica suspendert i hjemlig liga for brudd på gambling-reglementet. Man kan jo også legge til at Astra-manageren opplyste at de operer med et lønnsbudsjett som tilsvarer £110 000 i måneden, og når man sammenligner det med West Hams lønnsbudsjett på rundt £80 millioner i løpet av inneværende sesong, så er det kanskje ikke rart at hjemmefansen nok syntes det var litt flaut, der de som de ikke allerede hadde forlatt arenaen responderte med pipekonsert. Der og da leverte de vel muligens kveldens høyeste desibelnivå siden Astra-målet hadde sørget for tystnad på et anlegg der atmosfæren blant de 56 932 tilskuerne heller ikke var elektrisk før dette. Om ikke annet var undertegnede fornøyd med at jeg slapp ekstraomganger, da 90 minutter var mer enn nok for meg på et anlegg som sikkert er supert for friidrett, men ikke for fotball (og det har med langt mer enn løpebaner å gjøre).

Jeg hadde avtalt å møte min groundhopper-kompis Brenden, som nå tok kontakt for å avtale møtested. Han hadde tatt turen ned fra Preston, og skulle om noen få dager flytte til Kina(!) for å jobbe der i tre år. Derfor var det en fin anledning til å treffes – noe som også hadde vært en medvirkende årsak til mitt valg denne dagen, og mens jeg ventet på ham traff jeg på en annen groundhopper-kjenning som før han jogget av gårde rakk å bekrefte at stadionet heller ikke falt i smak hos ham. Kort etter kom også Brenden, og vi spaserte opp til The White Building, der det imidlertid var så fullt at vi valgte å ta Overground-toget to stasjoner videre til Hackney Central og heller ta en pint i roligere omgivelser ved puben The Cock Tavern. Det ble to pints med Equinox cider på begge to før vi brøt opp, og etter å ha ønsket Brenden lykke til i Kina, tok jeg Overground-toget tilbake til Stratford og tog videre til Ilford, der jeg kunne krype til køys i visshet om at morgendagen var en dag jeg så frem til og som heldigvis ville by på en retur til non-league.

 

 

English ground # 364:
West Ham United v Astra Giurgiu 0-1 (0-1)
Europa League, Play-off Round
Olympic Stadium, 25 August 2016
0-1 Filipe Teixeira (45)
Att: 56 932
Admission: £10 (+ £1 booking fee)
Programme: £3,50
Pin badge: £3

 

Next game: 26.08.2016: Ramsbottom United v Burscough
Previous game: 24.08.2016: Malvern Town v Bewdley Town

More pics