IK Brage v Kalmar FF 06.11.2019

Posted on

 

Onsdag 06.11.2019: IK Brage v Kalmar FF

Annonsørinnhold
Oversikt over salgene: De beste kuppene nå
Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Etter å ha fulgt litt med på den spennende serieinnspurten i Sverige, valgte jeg å unne meg en aldri så liten tur til vårt naboland i forbindelse med deres kvalifiseringsspill. Det var ikke bare i toppen av Allsvenskan det hadde vært spenning og drama, men også blant annet i både nedre halvdel av Allsvenskan og i toppen av Superettan. I siste serierunde av Allsvenskan hadde Kalmar tapt sin kamp borte mot Sirius og blitt henvist til nedrykks-kvalik av et sent mål i Falkenberg (som samtidig reddet sistnevnte). Enda mer drama var det om mulig i Superettan da Borlänge-klubben IK Brage med ti mann slo Västerås. Etter en voldsom duell mellom fire lag hadde Mjällby og Varberg BoiS satt seg i en posisjon der begge rykket opp med uavgjort i det innbyrdes møtet i siste serierunde, og det er akkurat det som skjedde.

Men Jönköpings Södra og Brage kjempet en desperat kamp om tredjeplassen og kvalik. Jönköpings Södra lå an til å ta den med ett måls bedre målforskjell der de ledet over et Brommapojkarna som gikk mot nedrykk. Flere av de fremmøte på Domnarvsvallen hadde nok trodd at Brages seier over Västerås var forgjeves da meldingene kom om et sent mål på Stadsparksvallen i Jönköping. Brommapojkarna hadde helt på tampen utlignet til 2-2, og selv om det ikke hjalp Bromma-klubben stort, sørget det for at Brage tok over kvalik-plassen. Det betød dobbeltoppgjør mot Kalmar FF om retten til å spille i toppdivisjonen Allsvenskan i 2020, og etter at kvalik-kampene ble berammet, bestemte jeg meg for å ta turen til Borlänge og få med meg det første møtet på flotte Domnarvsvallen – spesielt siden det lot seg kombinere med kvalik-kamp i Landskrona dagen etter. Planen var lagt.

Jeg hadde en lang tur foran meg, og den startet med en grytidlig buss fra Drøbak torg inn til Oslo Bussterminal. Derfra skulle jeg ha Nettbuss sin buss mot Stockholm med avgang klokka 07.00, og jeg hadde betalt 220 kroner for å bli med så langt som til Örebro. Det var en lang tur dit bort, men omtrent kvart på tolv kunne jeg omsider hoppe av. Det var nå en times tid til avgang for toget jeg skulle ha videre, og det ga meg tid til ikke bare å få kastet innpå en korv fra en filial av Pressbyrån, men også å oppsøke Örebro Ölhall for litt flytende forfriskninger. Et glass Zlatopramen gjorde godt for en kar på reisefot, men det gjaldt å komme seg med 12.53-toget, så jeg returnerte til stasjonen tidsnok til å slippe stress. Det var Tåg i Bergslagen som skulle få æren av å frakte meg videre, og turen fra Örebro til Borlänge tok ganske nøyaktig to timer og et kvarter, slik at klokka hadde passert tre da jeg tuslet ut av stasjonen ved min endelige destinasjon.

Borlänge er en by som ligger i Dalarnas län i landskapet Dalarna, med Dalälven rennende forbi. Byen vokste frem fra tre bebyggelseskjerner rundt henholdsvis den gamle togstasjonen, jernverket Domnarvets Jernverk og en papirfabrikk. De to sistnevnte industriene dominerte Borlänge og var årsaken til at stedet vokste. Borlänge er fortsatt en industriby, men ikke i like stor grad som tidligere. Borlänge fikk uansett bystatus i 1944, og har nå vokst til å huse over 40 000 innbyggere. Det skal ifølge visse kilder gjøre den til Sveriges 25. største by. Selv om historie er morsomt hadde jeg annet fore enn å fordype meg i stedets industrihistorie, og jeg gikk sporenstreks for å sjekke inn ved sentralt plasserte House of Blues Hotel (aka Hotell Saga), der jeg hadde betalt 720 svenske kroner for overnatting Jeg valgte å legge til 75 kroner for frokost før jeg sjekket inn, installerte meg og straks var på farten igjen.

Noen lokale karer hadde ved hjelp av Twitter fått nyss i mine planer, og en av disse var en fyr ved navn Carl. Min plan var å sporenstreks oppsøke den engelske puben med det originale navnet Engelska Puben, men Carl kunne fortelle meg at de nok ikke hadde åpnet riktig ennå, og inviterte meg i stedet på en øl ved Äteriet. Det var et sted jeg hadde passert på den korte strekningen mellom stasjonen og mitt hotell, og det viste seg at det var Carls bedre halvdel som drev stedet. Han ladet opp der sammen med 3-4 kompiser, og etter at han hadde hentet en øl til meg fikk jeg høre litt om dramaet som utspilte seg da Brage hadde sikret seg kvalik-plassen. De holdt Kalmar FF som favoritt over to kamper, og påsto at Brage uansett ikke hadde forventet å kjempe helt der oppe allerede denne sesongen, men håpet jo nå selvsagt å kunne ta seg til Allsvenskan.

Etter at de mente Engelska Puben hadde åpnet, tømte vi glassene og spaserte den korte veien dit opp, og jeg registrerte at den tydeligvis også går under navnet Golden Beer, om man skal dømme etter skilt på utsiden. Det var uansett et godt vannhull, og det var allerede god stemning der blant fremmøtte Brage-fans. Snart ble det til og med trangt om plassen. Innimellom litt testing av forskjellige øl, valgte jeg også å bestille meg et måltid fra deres meny for å få litt mat i skrotten. Mens jeg samtalte med flere Brage-fans (som stort sett virke å være av samme oppfatning som Carl & Co) tikket klokka sakte men sikkert mot avspark på Domnarvsvallen, så det var etter hvert bare å sluke siste rest av min Here Comes The Mango IPA og følge strømmen av folk som skulle på kveldens kamp.

Idrottsklubben Brage ble stiftet i 1925 og tok naturligvis sitt flotte navn etter den norrøne guden Brage. De kan vel egentlig ses på som en fortsettelse av klubben IK Blixt som noen år tidligere hadde blitt stiftet og deretter (i 1923) slått sammen med Domnarvets FIF for å danne Domnarvets GoIF. Det gikk ikke lang tid før Blixt-folket savnet et langt større fokus på fotballen i den nye idrettsklubben, og det hele endte med at de brøt ut. Domnarvets GoIF tillot imidlertid ikke at de startet opp igjen under Blixt-navnet, så kort fortalt endte det derfor opp med at man startet opp nye IK Brage. Klubben spilte seg raskt oppover divisjonene og debuterte for første gang i øverste divisjon i 1937/38-sesongen. To år senere noterte de seg for en 4. plass, som fortsatt er deres beste plassering i ligasammenheng, men året etter rykket de ned igjen.

Bortsett fra et par meget flyktige gjensyn med Allsvenskan og en rask visitt på nivå tre, var Brage etter dette lenge et fast innslag på nivå to, før de i 1970-årene igjen raste ned på tredje nivå. Da ankom Rolf Zetterlund fra AIK og ble deres spillende manager, og han tok klubben fra nivå tre tilbake til Allsvenskan, der de i 1980 returnerte med en ny 4. plass samtidig som de tok seg til finalen i den svenske cupen. Der måtte det både ekstraomganger og straffesparkkonkurranse til før Malmö FF til slutt dessverre beseiret Brage. Zetterlund hadde forsvunnet tilbake til AIK, men Brage etablerte seg i Allsvenskan, og sesongen etter ble det ny 4. plass og kvalifisering til UEFA Cupen. Der ble danske Lyngby slått ut før tyske Werder Bremen ble for sterke. 1980-årene var i det hele tatt Brages beste periode, og da de mot slutten av tiåret var tilbake i UEFA Cupen gjorde de en god figur mot den italienske storklubben Inter til tross for knepne tap 1-2 i begge kamper.

I 1990 måtte Brage ta turen ned igjen, men returnerte til toppdivisjonen på tredje forsøk. Allsvenskan-sesongen 1993 ble dog ingen fest for Borlänge-klubben som lå sist hele sesongen; fra første til siste serierunde. Dette var også et foreløpig siste farvel med svensk toppdivisjon for IK Brage, for de har foreløpig ikke klart å returnere. Etter flere år i Division 1 som etter hvert ble til Superettan, rykket de etter årtusenskiftet ned på nivå tre, og i 2005 også ned på nivå fire for første gang i klubbens historie. De senere år har de vært på vei opp igjen, og i 2017 vant de sin Division 1-avdeling og sikret opprykk tilbake til Superettan. Der gjorde de en god sesong med 6. plass i 2018, men likevel var det kanskje ikke mange som hadde trodd at de denne sesongen på alvor skulle kjempe om opprykk til Allsvenskan. Med sin 3. plass var det altså det de nå skulle spille om når Kalmar FF kom på besøk i første av to kvalik-møter.

Jeg hadde på forhånd betalt 170 svenske kroner for en billett som jeg hadde printet ut hjemme, og jeg hadde heldigvis husket å ta den med på innerlomma da jeg forlot hotellet. Det var nemlig meget kaldt slik at det hadde vært lite fristende å snu. Allerede på avstand kunne jeg se de flotte klassiske flomlysmastene av typen man gjerne ser på eldre britiske baner men sjelden her i Skandinavia. Dette lovet godt, og jeg visste da også at det var en godbit av et stadion som ventet meg. Det var nemlig hovedgrunnen til at jeg hadde sjekket reisemulighetene ganske umiddelbart etter det ble klart at Brage hadde sikret seg kvalifisering og kampene var programfestet. Jeg hadde sett flotte bilder, og et par svenske ‘kjennere’ og entusiaster bekreftet også at Domnarvsvallen var blant deres absolutte favorittarenaer i Sverige.

Domnarvsvallen skal ha vært hovedårsaken til den nevnte sammenslåingen tidlig i 1920-årene, da tanken var å forene sine ressurser for å få en ny hjemmebane. Det gikk jo kanskje ikke helt etter planen, men Domnarvsvallen ble uansett ferdigstilt og åpnet i 1925; samme år som man brøt ut og stiftet IK Brage. Det har vært deres hjemmebane siden, og det er en virkelig flott stadion de har. På tre av sidene står fine klassiske tribuner bygget i tre, mens den siste kortsiden har en enklere tribune under åpen himmel. Det var på sistnevnte jeg tok oppstilling og skuet utover det flotte anlegget. Det var såpass med folk at det var vanskelig å se 100% fra min posisjon, men de andre tribunene skal ha sitteplasser i form av trebenker. Ifølge en av de svenske ‘kjennerne’ skal disse man her og der ha begynt å bytte ut disse med plastseter, for banen er nå kommunens eie, og dessverre bestemte de seg for noen år siden også for å legge kunstgress.

Med et såpass flott anlegg klarte imidlertid ikke engang kunstgresset å ødelegge mitt gode inntrykk, men jeg hadde registrert stygge rykter som forteller om at man har planer om en ‘oppgradering’ eller modernisering. Jeg kom aldri helt til bunns i dette, for selv om jeg fikk bekreftet at slike planer har versert i flere år, var det ingen som helt kunne svare på når eller hvorvidt dette faktisk ville skje i det hele tatt. Jeg krysser fingrene for at Domnarvsvallen får beholde sin karakter i mange år til uten ytterligere ‘vandalisme’. Etter en tur i kiosken kunne jeg rette oppmerksomheten mot det som skulle skje ute på kunstgresset, og jeg var glad for at jeg hadde husket lue og hansker da spillerne kom ut på banen for å duellere i november-kulda.

Bortelaget hadde ikke bare en lang reise bak seg, men også en tøff sesong. Faktisk hadde treneren Magnus Pehrsson trukket seg før siste serierunde etter å ha vært i munnhuggeri med frustrerte supportere, og laget ble nå ledet av vikarierende Jens Nilsson som hadde valgt å hvile stjernen Rasmus Elm. Hjemmelagets såkalte Serik Fans ble nok dessuten oppmuntret av det de så innledningsvis, for til tross for at Kalmar hadde mest ball, var det Brage som skapte de første farlighetene. Det var dog nokså jevnspilt ute på banen, men drøyt halvveis ut i første omgang ble nordmannen Geir Andre Herrem spilt gjennom via en uheldig touch fra en Brage-spiller, og med sitt første mål for Kalmar etter overgangen fra Bodø/Glimt sørget han for 0-1. Gjestene hadde litt senere et frispark som gikk i tverrligger og over, men det sto 0-1 halvveis.

Etter hvilen var det fortsatt nokså jevnspilt, men etter en times spill virket det hele avgjort da en langpasning opp i Brages felt fant stortalentet Nils Fröling som ekspederte ballen i mål til 0-2. Nå hadde Brage en tøff jobb foran seg, og selv om de skapte flere gode muligheter, ville det seg ikke. Christian Kouakou hadde alene tre gode sjanser, men bør kanskje bruke vinteren til å trene litt på avslutninger fra visse posisjoner. Det endte 0-2 foran 3 554 tilskuere, og mens Kalmar FF hadde fått et glimrende utgangspunkt før returkampen, hadde Brage virkelig en jobb å gjøre. Nå når dette skrives såpass lenge i ettertid vet vi jo også at returkampen endte 2-2 og at Kalmar FF dermed beholdt plassen i Allsvenskan mens IK Brage spiller i Superettan også i 2020.

For egen del spaserte jeg nokså raskt tilbake til Engelska Puben, der hverken trengselen eller stemningen var i nærheten av det den hadde vært før kamp. Det var jo også en onsdagskveld, så de fleste hadde vel nå andre ting å tenke på. Det var uansett godt å komme inn igjen i varmen, for det var nå virkelig surt. Jeg forflyttet meg etter hvert til House of Blues, som er puben i underetasjen av mitt krypinn. Det var ment å være siste stopp, men jeg lot meg til slutt også friste til å sjekke ut Lion Bar rett oppe i veien før jeg fant senga. Domnarvsvallen hadde svart til forventningene, og etter en lang reise hadde jeg hatt en trivelig ettermiddag og kveld i Borlänge. Dagen etter ventet en ny lang reise, så det var bare å etter hvert komme seg tilbake til basen og krype under dyna for å få seg litt søvn.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Swedish ground # 12:
IK Brage v Kalmar FF 0-2 (0-1)
Allsvenskan qualification, 1st leg
Domnarvsvallen, 6 November 2019
0-1 Geir Andre Herrem (24)
0-2 Nils Fröling (61)
Att: 3 554
Admission: 170 SEK
Programme: None

Next game: 07.11.2019: Landskrona BoIS v Östers IF
Previous game: 27.10.2019: Sandnes Ulf v Skeid
Previous swedish game: 20.10.2019: Falkenbergs FF v AIK

More pics

This trip on a map

 

Sandnes Ulf v Skeid 27.10.2019

Posted on

 

Søndag 27.10.2019: Sandnes Ulf v Skeid

Annonsørinnhold
Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris
Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Med uavgjort 4-4 borte mot Vidar på lørdagen var FFKs sesong et avsluttet kapittel, men jeg hadde planlagt å få med meg en tredje og siste kamp før jeg satt sluttstrek for min langhelg i Stavanger-regionen. Det hadde blitt nokså sent på lørdagskvelden – eller rettere sagt natt til søndag, så jeg sov ganske lenge før jeg omsider karet meg opp av senga, fikk unnagjort morgenstellet før jeg sjekket ut fra Skansen Hotel. Jeg hadde også godt med tid, men heldigvis hadde jeg rommet helt frem til klokka 12, og det var vel først en halvtimes tid før dette at jeg forlot stedet og trasket sakte nedover mot togstasjonen. Det ble en enkel frokost-variant denne dagen, da jeg stakk kjapt innom en 7-Eleven og rasket med meg noe på veien, før jeg tok plass på et av togene som skulle mot Sandnes Sentrum.

Som en slags bonus hadde jeg valgt å bli igjen til mandag for å se oppgjøret Sandnes Ulf v Skeid i 1. divisjon, og det var jo forventet å bli hjemmelagets nest siste kamp på Sandnes Stadion før de flytter til nytt anlegg. Planen var å se kampen for deretter å ta nattoget fra Sandnes Sentrum tilbake til Oslo, men jeg hadde nå noen timer å slå i hjel i Sandnes før den tid. Sandnes burde være kjent for de aller fleste, men for ordens skyld snakker vi om Norges niende største by, med over 60 000 innbyggere. Sandnes ligger omtrent halvannen mil sør for Stavanger, og de to har vokst sammen i en slik grad at de nå anses som ett storbyområde som i så måte er Norges tredje største. Ellers var Sandnes tidligere kjent for teglverks- og pottemakerindustri, mens det i senere år er produksjon av tekstiler og sykler som har satt byen på kartet.

Som åsted for min oppladning til kamp, valgte jeg meg denne gang puben Madame Aase, og fikk der et lite innblikk i det som kanskje er noe av utfordringen til Sandnes Ulf. Der var det nemlig ikke så mye som en Sandnes Ulf-drakt å se, men det var etter hvert mange innom i Viking-drakter, og Viking-flaggene hang da også godt synlig både utenfor puben og flere andre steder i byen. Ingen av de hadde tydeligvis tenkt seg på Sandnes Stadion, og var åpenbart langt mer interessert i Viking sin bortekamp i Kristiansund som de tydeligvis samlet seg for å se på TV. Og der ligger nok som nevnt noe av Sandnes Ulf sin utfordring. Mens jeg gjorde mitt beste for å tømme beholdningen av flasker med oransje Bulmers, begynte også sulten etter hvert å gnage såpass at jeg tok en svipptur bortom et gatekjøkken før jeg returnerte til Madame Aase. Men snart var det også på tide å sette kursen mot Sandnes Stadion.

Etter å ha tatt meg dit ved hjelp av apostlenes hester, betalte jeg 100 kroner for en billett i bua på utsiden, og fikk også med et fire-siders program før jeg tok meg lot vaktene sjekke at jeg ikke hadde med meg noe skummelt i bagen på vei inn på et stadion som ble åpnet i 1927. Siden den gang har ikke Sandnes Stadion bare vært åsted for fotballkamper, for det har også blitt arrangert både friidrett, turn, sykling, skøyter, trav og speedway her. Nå gikk som nevnt tiden her mot slutten, for like i nærheten bygges de de omtaler som ‘Norges mest moderne fotballstadion’ (selvsagt komplett med både sponsornavn og kunstgress, slik tiden tydeligvis krever). Man ser fort hvorfor klubben føler behov for en ny arena, for Sandnes Stadion er ikke den mest moderne. I tillegg er den belemret med løpebaner. Tilskuerfasiliteter er det kun på langsidene, i form av seter som er delvis under tak og delvis under åpen himmel.

Det fortelles at fotballen først kom til Sandnes med et engelsk brødrepar som kom flyttende dit i 1907, men da de reiste hjem til England gikk det ikke lang tid før klubben de stiftet var historie. Derfor møttes en gruppe unge menn i 1911, og resultatet av møtet var stiftelsen av Sportsklubben Ulf. De gjorde flere gode sesonger i 1920- og 1930-årene, men etter at Hovedserien ble lansert som toppdivisjon var Ulf som oftest å finne på nivå to, der de flere ganger spilte kvalifisering om opprykk til toppdivisjonen uten hell. Senere gikk det tyngre, og fotballen i Sandnes var i perioder også preget av lokale uenigheter og kniving bydelsklubbene imellom. Ulf måtte finne seg i å spille på nivå tre og fire. I 1987 valgte klubben å igjen konsentrere seg kun om fotball, og i den forbindelse ble navnet endret til Ulf-Sandnes. Et snaut tiår senere skulle noen få det de mente var en lys idé.

Etter en modell fra FK Haugesund, valgte man nemlig å inngå et samarbeid med byens øvrige klubber i et forsøk på å skape en stabil toppklubb. Samarbeidsklubben fikk navnet Sandnes Fotballklubb, og i 1997 fikk de rett og slett overta Ulf-Sandnes’ plass i divisjonssystemet. Slike klubber er jo ikke spesielt sjarmerende, og de Sandnes FK hadde da også varierende resultater. Samtidig hadde de lyseblå (Ulf) for første gang på 87 år ikke noe eget A-lag, men i 1998 startet de opp et nytt lag i 6. divisjon. De skulle sikre seg tre strake opprykk, og i 2003 spilte både Sandnes FK og den nye Ulf-Sandnes i 3. divisjon. Året etter skjedde det uunngåelige da man igjen bestemte seg for en ny fusjon. Sandnes FK gikk i 2004 inn i Ulf-Sandnes med det som krav at navnet måtte byttes fra Ulf-Sandnes til Sandnes Ulf.

Så kan man jo diskutere i det uendelige om dette igjen er en ny klubb, men faktum er uansett som de fleste nok vet at Sandnes Ulf etter hvert spilte seg opp i 1. divisjon og senere også Eliteserien. Der gjorde de sin første sesong i 2012, og 13. plassen året etter er bestenotering, men i 2016 måtte de ta turen ned igjen etter å ha endt som jumbo. Det ble altså med tre sesonger, og de har foreløpig ikke klart å returnere til tross for at de et par ganger har kvalifisert seg for play-off. Det toget hadde gått også denne sesongen, i likhet med i fjor, men de ser nok fremover mot kommende sesonger i håp om at nytt anlegg også skal kunne bringe ny entusiasme og bidra til å lokke til seg spillere. Vi får nå se..

Situasjonen før kamp var den at med tre runder igjen hadde Sandnes Ulf egentlig kun æren å spille for. Realistisk sett kunne de hverken rykke opp eller ned. Det kunne derimot Skeid som lå på nest sisteplass med fem poeng opp til nedrykks-kvaliken (Notodden) og seks poeng opp til sikker plass (Strømmen). Alt annet enn en seier ville derfor sette hovedstadslaget i en svært vanskelig situasjon, selv om Tom Nordlies gutter skulle møte nettopp Strømmen i neste runde. Mens jeg tuslet rundt på bortre kortside kom jeg i snakk med en av vaktene, og han undret seg stort over mine fotballreiser, men fastslo at han hadde få problemer med å forstå at det måtte være en spennende hobby. For øvrig mente også han at tiden var overmoden for å flytte fra Sandnes Stadion til nytt anlegg; noe han gledet seg til.

Nedrykkstruede Skeid fikk en marerittstart da et langskudd fra Claes Kronberg suste inn i nettmaskene allerede i kampens tredje minutt. Helt over på motsatt langside kunne jeg høre Tom Nordlie skrike ut sin frustrasjon, men kun tre minutter var han langt mer fornøyd da Johnny Buduson lobbet ballen over Ulf-keeper Saku-Pekka Sahlgren og i mål via tverrliggeren. Jeg begynte å mistenke en målfest av rang da Kent Håvard Eriksen i det 18. minutt avsluttet et flott angrep ved å sette inn 2-1 via stolpen. Ikke lenge etter kunne vertene økt ledelsen, men avslutningen gikk i tverrligger. Dermed stå det fortsatt 2-1 til pause etter en første omgang der hjemmelaget hadde vært best og kunne ledet med mer enn det de gjorde.

Andre omgang var ikke mange minuttene gammel da det igjen var balanse i regnskapet etter at Hassan Yusuf sitt skudd endret retning i en Ulf-spiller og fant veien til nettmaskene bak en utspilt keeper. Begge lag hadde etter dette hver sin store sjanse fær vertene tok ledelsen for tredje gang i det 63. minutt. Denne gang var det Ingvald Halgunset som lurte ballen i mål fra skrått hold, og dermed 3-2. Med et kvarter igjen fikk Skeid en kjempesjanse da Peter Michael fikk stå helt alene inne i feltet, men han klarte ikke helt å stokke beina. Ulf hadde også en god sjanse da Idar Lysgaard i Skeid-målet måtte varte opp med en god redning. Oksene flyttet opp masse folk i jakt på utligning på slutten, men Ulf holdt ut og vant 3-2 foran 1 257 tilskuere. Dermed var Skeid i kjempe-trøbbel, og vi vet jo nå at de også rykket ned en snau uke senere.

Dette var som nevnt også ment å være nest siste (i hvert fall ordinære) kamp på Sandnes Stadion, men slik vet vi også at det ikke gikk. Kanskje var jeg likevel til stede på den aller siste kampen der(?), for Sandnes Ulf klarte utrolig nok ikke å arrangere kamp i sesongavslutningen. Det var intet mindre enn en skandale da kampen mot Strømmen måtte utsettes (og til slutt ble avlyst helt, med resultatet satt til 0-3) grunnet en frossen bane. Ikke minst fordi Strømmen måtte ha poeng for å unngå nedrykks-kvalik som de kjempet med Notodden om å unngå. Nå tapte jo uansett Notodden sin kamp hjemme mot Start, og det var nok derfor man til slutt besluttet å ikke spille kampen i Sandnes på et senere tidspunkt. Men uansett en skandale! Og dessverre er det nok også de som vil bruke denne fadesen som et argument for kunstgress.

Jeg hadde uansett gjort mitt i Rogaland for denne gang, og gikk tilbake til sentrum for å slå i hjel litt tid på Melkebaren mens jeg ventet på nattoget. Tidligere på dagen hadde jeg blitt oppmerksom på at nattoget ble opplyst å være innstilt mellom Kongsberg og Oslo S, slik at jeg gruet meg litt til denne turen som betød at man måtte opp midt på natta ved ankomst Kongsberg for å busses videre til Oslo. Det fikk meg til å angre litt på at jeg ikke hadde bestilt fly og en ekstra overnatting, men da jeg etter hvert tuslet ned til stasjonen sto det nå igjen med Oslo S som endeholdeplass, og det ble bekreftet av personalet da toget kom og jeg steg på. Da gjensto bare den lange togturen tilbake til hovedstaden og bussen derfra og hjem, men jeg fikk meg flere timer med søvn på toget. Alt i alt en fin helgetur.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Norwegian ground # 124:
Sandnes Ulf v Skeid 3-2 (2-1)
1. divisjon
Sandnes Stadion, 27 October 2019
1-0 Claes Philip Kronberg (3)
1-1 Johnny Buduson (6)
2-1 Kent Håvard Eriksen (18)
2-2 Hassan Mohamed Yusuf (49)
3-2 Ingvald Sandvik Halgunset (63)
Att: 1 257
Admission: 110 NOK
Programme: Free (4 page leaflet)

Next game: 06.11.2019: IK Brage v Kalmar FF
Next norwegian game: 10.11.2019: Molde v Strømsgodset
Previous game: 26.10.2019: Vidar v Fredrikstad

More pics

 

Vidar v Fredrikstad 26.10.2019

Posted on

 

Lørdag 26.10.2019: Vidar v Fredrikstad

Annonsørinnhold
Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt
Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg følte på ingen måte det hadde gått over styr ute på byen i Stavanger på fredagskvelden, men likevel var formen ikke den beste da jeg denne morgenen kreket meg ut av senga, dusjet, kom meg i klærne og spaserte ut i oljebyen. Det var bare å få i seg litt frokost, og valget falt på Ostehuset ved Domkirkeplassen. Ikke den billigste frokosten jeg har inntatt, men den var god og gjorde susen såpass at jeg kunne rette oppmerksomheten mot det som var dagens høydepunkt og hovedgrunnen til at jeg i det hele tatt hadde dratt til Rogaland. Det dreide seg selvsagt om sesongens siste kamp for FFK; borte mot Vidar. Jeg lot en av byens busser skysse meg til en holdeplass rett ved hallen til Stavanger Oilers, og gikk derfra opp mot Lassa Stadion der jeg hadde avtalt å møte noen andre FFK-ere før kamp.

Marius hadde som vanlig tatt turen fra Indre Østfold for å følge FFK, og flydd over denne formiddagen sammen med Jonas. De to hadde nå akkurat ankommet, og jeg fikk beskjed om at de drev sullik-virksomhet ved å drikke medbragt øl ved en grusbane ved siden av dagens kamparena. Jeg passerte en Kiwi-butikk uten å falle for fristelsen til å gjøre det samme, og fortsatte i stedet de få hundre meterne opp til der de oppholdt seg. Vi tuslet snart bort til hovedbanen som er en meget spartansk affære nivået tatt i betraktning, og det så ved første øyekast ikke ut til å være noe av tribunefasiliteter, men på bortre langside er det en åpen tribune med trinn i tre. I anledning sesongavslutningen hadde Vidar lokket med gratis inngang, men det var likevel lite som vitnet om at det ville bli noen publikumsfest denne dagen.

Vidar FK ble stiftet i 1906, og har i tilbragt store deler av sin tilværelse på nivå tre og fire av norsk fotball. I periode var de imidlertid flere sesonger i Landsdelsserien som da var det nest øverste nivået i seriesystemet. Klubbens beste periode var i 1980-årene, og da Vidar i 1981 sikret seg et andre strake opprykk, var de igjen klar for spill på nest høyeste nivå (den gang 2. divisjon). De var til og med blant fire beste fem sesonger på rad, og spilte kvalifisering til toppdivisjonen i både 1984 og 1986. I 1987 og 1988 spilte både Vidar og storebror Viking i daværende 2. divisjon, og i 1987 var Vidar til og med best i byen med en 3. plass mot Vikings 8. plass. To år senere rykket Vidar ned, men returnerte med to korte opphold på 1990-tallet da logikken var kastet overbord og nivå to hadde fått navnet 1. divisjon.
I 2004 rykket Vidar ned i (nåværende) 3. divisjon, men returnerte til 2. divisjon i 2009 og har spilt der siden. Nå var de imidlertid allerede klare for nedrykk tilbake til 3. divisjon, mens det var 99,9% sikkert at FFK også neste år ville spille i 2. divisjon. Den mikroskopiske muligheten til å ta kvalik-plassen lå i at Kvik Halden tapte mens FFK vant samtidig som de tok igjen seks eller sju mål på haldenserne. Således var det ikke med store forhåpninger at en gruppe FFK-ere hadde tatt turen, og jeg kunne ikke unngå å tenke tilbake til hjemmekampen mot Kvik helgen før, da FFK-ledelsen hadde gjort defensive bytter for å trygge inn en knapp ledelse snarere enn å gå for å bedre målforskjellen. I ettertid har jeg snakket med Kvik-trener Kent Bergersen, og han forsto som meg ingenting av den avgjørelsen og innrømmet at han hadde vært livredd for dette rett før ‘Bummen’ & Co gjorde sine bytter.

Nå var det jo uansett ikke spesielt sannsynlig at Kvik skulle tape sin hjemmekamp mot et svakt plassert Nardio med kun æren å spille for, men jeg synes uansett det virket som om FFK-ledelsen ga opp litt vel tidlig. Det er jo uansett mot motstand som Vidar at FFK nok har skuslet bort sine muligheter til opprykk i år, for uavgjort hjemme mot Vidar og Byåsen lukter det ikke opprykk av. Nå skulle man i hvert fall avslutte sesongen med stil, men det tok 25 minutter før Henrik Kjelsrud Johansen sendte FFK i føringen og de tilreisende kunne rope om «fem til». Vidar hang imidlertid gode med og spilte en kamp som de selv karakteriserte som årsbeste mot et FFK som på sin side virket å levere på det jevne. Det sto fortsatt 0-1 til pause da også jeg falt for fristelsen og gikk til Kiwi-sjappa nede i veien for å hente litt cider. Noen av FFK-erne som hadde satt sitt preg på utelivet i Stavanger kvelden før tok heller imot invitasjon til akevitt i klubbhuset.

Andre omgang var kun et par minutter gammel da Christian Jæger Landsnes utlignet, og selv de mest optimistiske innså at dette ikke ville gå. Ti minutter ut i omgangen sendte Tim Nilsen igjen FFK i ledelsen, men samtidig kom meldingen om at Kvik Halden hadde tatt ledelsen. Deretter utlignet Vidar igjen ved Mats Selmer Nilsen. Tim Nilsen scoret så sitt andre for dagen (det ble dessverre det siste han gjorde i FFK-drakt), men Nicholas Grande utlignet for tredje gang med seks-sju minutter igjen. To minutter senere ga Henrik Kjelsrud Johansen FFK ledelsen for fjerde gang i kampen, og vi trodde nå at det i hvert fall ble seier. Men ytterligere to minutter senere utlignet sannelig Vetle Hellstø for fjerde gang og fastsatt med det sluttresultatet til 4-4 foran 112 tilskuere. Utligningen hadde jo liten betydning, men det summerte egentlig opp 2019-sesongen for FFK som må gå løs på en tredje sesong på nivå tre.

Mens Marius og Jonas tok bussen tilbake mot flyplassen for å komme seg hjem, oppsøkte jeg holdeplassen på motsatt side av veien for å komme meg tilbake til sentrum. Mens jeg ventet på bussen så jeg at jeg kanskje også må returnere til Stavanger neste sommer, da Judas Priest ifølge en stor reklameplakat skal spille i hallen med sponsornavnet «DnB Arena». Med avspark allerede klokka 13 var det jo forresten fortsatt nokså tidlig da jeg returnerte til sentrum, men det hindret meg ikke i å gå løs på en ny liten pub-til-pub-runde. Den startet ved Bevaremegvel og gikk videre til Champs Sportsbar, der jeg fikk holdt et halvt øye med andre omgang av Lillestrøm v Vålerenga. Sannelig ikke ofte jeg ser TV-kamp fra norsk fotball, og jeg kan ikke engang huske sist gang. Dessverre ble det ikke VIF-tap, og når stedets DJ begynte å terrorisere gjestene med «musikk» av typen hiphop var det på tide å forflytte seg. Turen gikk videre til Newsman, Mulligan’s, Bar Bache, Holmen Bar, og til slutt Cirkus, før jeg omsider tok kvelden. Jeg skulle også få med meg en tredje og siste kamp før min helg på sørvestlandet var historie.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Norwegian ground # 123:
Vidar v Fredrikstad 4-4 (0-1)
2. divisjon avd. 1
Lassa Stadion, 26 October 2019
0-1 Henrik Kjelsrud Johansen (26)
1-1 Christian Jæger Landsnes (48)
1-2 Tim Nilsen (56)
2-2 Mats Selmer Thornes (64)
2-3 Tim Nilsen (74)
3-3 Nicholas Grinde (84)
3-4 Henrik Kjelsrud Johansen (86)
4-4 Vetle Hellestø (88)
Att: 112
Admission: Free
Programme: None

Next game: 27.10.2019: Sandnes Ulf v Skeid
Previous game: 25.10.2019: Ålgård v Frøyland

More pics

 

Annonsørinnhold
Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt
Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Ålgård v Frøyland 25.10.2019

Posted on

 

Fredag 25.10.2019: Ålgård v Frøyland

Noen vil muligens mene jeg må lide av sadomasochistiske tendenser i og med at jeg høsten 2019 bestemte meg for å følge serieinnspurten til Fredrikstad både hjemme og borte, men siden min planlagte oktober-tur til Storbritannia gikk i vasken, måtte jeg jo finne på noe. Det bød også på noen muligheter til å kombinere FFKs kamper med en langhelg og litt breddefotball i andre deler av landet. Så også denne helgen, da jeg i forbindelse med FFKs sesongavslutning borte mot Vidar bevilget meg en helgetur til Stavanger. Jeg vurderte opprinnelig å ta toget begge veier, men da fly ikke var noe særlig dyrere enn tog til Stavanger på fredagen, valgte jeg å booke plass på Norwegian sitt formiddagsfly. Det fikk holde med så lang togreise én av veiene.

Jeg kom meg uten problemer til Sola, og idet jeg kom ut av terminalen, sto passende nok en av flybussene og ventet klar til avgang. Det var ikke det billigste alternativet, men jeg kom meg raskt og enkelt inn til sentrum av Norges olje-hovedstad. Jeg hadde uansett ikke dårlig tid; faktisk hadde jeg et par timer å slå i hjel før det var klart for innsjekking, og jeg spaserte i ro og mak langs Skagen der jeg hadde bitt meg merke i at serveringsstedet Cardinal kun var få minutter fra å åpne for dagen. Det viste seg ikke bare å holde stikk, for det viste seg også å være et meget godt sted. Dessverre skulle det inntrykket ikke vare, men foreløpig var jeg tilfreds der jeg tok meg en cider eller to i påvente av innsjekkingen. Jeg hadde betalt 1 071 kroner for to netters overnatting ved Skansen Hotel, og etter å ha sjekket inn var jeg temmelig raskt på vei ut i byen igjen.

Jeg hadde nemlig fortsatt litt tid før jeg satt kursen mot kveldens kamp, så det ble en tur innom både Phileas Fogg, Korvetten og Alexander Pub før jeg lot toget frakte meg fra Stavanger til Sandnes Sentrum. Også der ble det tid til en aldri så liten vanningspause før neste etappe, og det skjedde på Melkebaren. Det var en frisk pris jeg måtte punge ut med for mitt lille glass med IPA, men snart var jeg igjen på farten. Etter å ha lastet ned appen til Rogalands svar på Ruter (mobilen begynner å bli temmelig full av slike forskjellige apper!) kunne jeg buss fra Sandnes til Ålgård, som var åsted for kveldens kamp. Av fredagskampene hadde jeg nemlig valgt meg 4. divisjons-oppgjøret mellom Ålgård FK og lokalrivalene Frøyland.

Ålgård er administrasjonssenter i Gjesdal kommune, og ligger en drøy mil sørøst for Sandnes. Omtrent 9 000 av kommunens drøyt 11 000 innbyggere bor på (eller i?) Ålgård, som vokste frem rundt bedriften De Forenede Ullvarefabrikker. Denne hjørnesteinsbedriften ble i 1870 grunnlagt av haugianeren Ole Nielsen under navnet Aalaards Uldspinderi. I 1990-årene sluttet de med produksjon i Norge, men Ålgård har i dag en viss industri av annen type. Togene går heller ikke hit lenger, men da Ålgårdbanen mellom Sandnes og Ålgård ble åpnet i 1924 var det faktisk som første del av den planlagte Sørlandsbanen. Stortinget omgjorde deretter vedtaket og la om ruta for Sørlandsbanen. Ålgårdbanen sies å ikke være nedlagt, men innstilt på ubestemt tid, og det sies å være et visst lokalt engasjement for gjenåpning av linja.

Strekningen Ålgård – Figgjo skal dog fortsatt være i bruk til dresiner og saktegående veterantog, og det hadde sikkert vært interessant å sjekke ut nærmere, men nå hadde jeg andre planer denne fredagskvelden. Skjønt navnet på vannhullet jeg etter råd hadde valgt meg i Ålgård (der utvalget syntes meget skrint) vitnet om en viss forbindelse til jernbanen. Lokstallen hadde tydeligvis akkurat åpnet dørene, men jeg fikk vite at det skulle være stort lukket selskap der. Uten andre alternativer i nærheten dristet jeg meg til å spørre om det gikk greit å ta en kjapp øl, og paret som kom inn samtidig som meg viste seg å være ‘arrangørene’ som heldigvis ga grønt lys da jeg lovet å være forduftet i løpet av en halvtime.

Det hadde ikke gått særlig mer enn et kvarter da jeg takket for meg, ønsket de lykke til med selskapet og gikk for å la en buss frakte meg opp til Nye Ålgård Stadion. Jeg hadde lest meg til at det er Figgjo som historisk sett er Ålgårds erkerivaler, og at man i senere år også har hatt en til tider heftig rivalisering med Sandnes Ulf (eller deres forgjengere), men min groundhopper-kollega Kjell fra Egersund hadde sendt meg link til en artikkel i lokalavisen Gjesdalen der det gikk tydelig frem at også oppgjørene mellom Ålgård og Frøyland er noe helt spesielt. Med solid spalteplass tok de for seg oppgjøret mellom de to, med beretninger om rivaliseringen og med intervjuer av tidligere spillere som fortalte hva det betød å vinne disse kampene. Jeg følte at jeg hadde gjort et godt valg av kamp denne kvelden.

Ålgård FK er som navnet hinter om en ren fotballklubb, og det er jo ikke alltid hverdagskost i blant klubbene i breddefotballen her hjemme. Klubben antas å ha blitt stiftet i 1915, og faktisk spilte de en periode på øverste nivå av norsk fotball. De gjorde seg blant annet bemerket ved å lede sin avdeling av Norgesserien etter høstens kamper av 1938/39-sesongen, selv om de til slutt måtte gi tapt for Stavanger IF. Norgesserien var regionalisert såpass heftig at det var et tosifret antall avdelinger (noen distrikter hadde for øvrig flere avdelinger), men da Hovedserien så dagens lys i 1948, var det en toppdivisjon med ‘kun’ to avdelinger. Og Ålgård var fortsatt med der oppe. I hvert fall frem til 1950, da nedrykket kom. 1940-årene var Ålgårds storhetstid, godt hjulpet av sin hjørnesteinsbedrift, men senere gikk det nedover.

Klubben har i lange perioder vært fast innslag på nivå tre, og der spilte de så sent som i 2014. Etter tolv sammenhengende sesonger i 2. divisjon rykket de det året ned, og to år senere havnet de på nedre halvdel av sin 3. divisjons-avdeling da antall avdelinger på det nivået skulle reduseres foran 2017-sesongen. Det betød nedrykk til 4. divisjon, og der befinner de seg fortsatt. På tidspunktet for mitt besøk befant de seg på en 6. plass på tabellen for 4. divisjon Rogaland avdeling 2, og hadde egentlig ingen realistiske muligheter for å klatre mer enn én plass før sesongslutt. Bortelaget Frøyland på sin side ledet an i beitet bak suverene Åkra. Sistnevnte hadde vunnet 20 av sine 21 kamper og kun mistet to poeng, og hadde hele 14 poeng ned til toer Frøyland med fem runder igjen. Således kunne de feire avdelingsseier om Frøyland ikke vant denne kvelden.

Jeg ankom Nye Ålgård Stadion med en halvtimes tid til avspark, men utenfor bar inngangspartiet preg av å være en byggeplass med store avsperringer og den slags, og da jeg fulgte noen ungdommers eksempel ved å ta en snarvei via en gjørmete skrent, gikk jeg rett og slett på ratata så lang jeg var. Det var bare å komme seg inn på et av anleggets toaletter under hovedtribunen. Kanskje var det ikke helt meningen at jeg skulle være der inne, for jeg fikk et merkelig blikk fra en lagleder som hastet inn i garderoben rett ved siden av, men jeg fikk i hvert fall tørket av meg det verste og gjort meg forholdsvis representativ. Det var åpenbart også gratis inngang ved Nye Ålgård Stadion, som man utfra navnet forstår er et nytt anlegg. Det ligger like ved gamle Ålgård Stadion, men er et mer moderne anlegg, og den domineres av den store hovedtribunen som også er anleggets eneste. Den gjør at man har gode fasiliteter her sammenlignet med mange klubber høyere opp i systemet, selv om man dessverre også her har valgt kunstgress.

Kampen i seg selv var nok et lite antiklimaks for de som foretrekker mye mål og målsjanser, for det skjedde usedvanlig lite foran de to målene. Kampens første ordentlige sjanse kom faktisk først på overtid av første omgang, men den var til gjengjeld stor. En Frøyland-spiller ble spilt gjennom alene med keeper, men avslutningen gikk via Ålgårds sisteskanse Martin Halvorsen og til corner. Dermed 0-0 til pause, men det var ikke spilt særlig mer enn et minutt av andre omgang før ballen lå i garnet. En kjempetabbe i Ålgård-forsvaret, og Scott Vatne pirket inn 0-1. Ålgård var kanskje litt uheldige, for om det var noen som hadde hatt et marginalt overtak, var det de, og med et drøyt kvarter igjen headet Eden Zormah i tverrliggeren for vertene. Nærmere kom de ikke, og det endte 0-1 foran det jeg talte meg frem til å være 152 tilskuere, men som arrangøren hevdet var 200.

Uansett var det bare å sette kursen tilbake mot Sandnes og Stavanger, og første etappe gikk med buss tilbake til Sandnes, før jeg toget videre derfra. Tilbake i Stavanger var det bare å kaste seg ut i byens uteliv for å teste noen flere skjenkesteder, og i tur og orden var jeg innom Bøker og Børst, På Kornet, Piren Pub, Frøken Pil, og til slutt Broremann Bar. Omtrent halvveis gjennom denne rundturen traff jeg også på en gruppe av andre FFK-fans som hadde tatt turen over for å se sesongavslutningen til FFK dagen etter og som nå drev ivrig begersvinging i en slik grad at de ble bedt om å forlate stedet da en av de var temmelig overstadig. Jaggu havnet vi ikke på samme sted da også jeg gikk videre, før de ble forvist også derfra. Selv kom jeg meg til sengs før det ble for galt, og kunne få litt etterlengtet søvn før lørdagens FFK-kamp hos Vidar.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Norwegian ground # 122:
Ålgård v Frøyland 0-1 (0-0)
4. divisjon Rogaland avd. 2
Nye Ålgård Stadion, 25 October 2019
0-1 Scott Vatne (47)
Att: 152 (h/c)
Admission: Free
Programme: None

Next game: 26.10.2019: Vidar v Fredrikstad
Previous game: 20.10.2019: Falkenbergs FF v AIK
Previous norwegian game: 19.10.2019: Fredrikstad v Kvik Halden

More pics

 

Falkenbergs FF v AIK 20.10.2019

Posted on

 

Søndag 20.10.2019: Falkenbergs FF v AIK

Annonsørinnhold
Oversikt over salgene: De beste kuppene nå
Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

I forbindelse med FFKs hjemmekamp mot Kvik Halden på lørdagen, hadde jeg takket ja til en langhelg i Fredrikstad med overnatting hos min FFK-kompis Jon Erik. Det er jo på ingen måte første gang han figurerer i min blogg, og noen vil vite at han også er ihuga AIK-supporter. I så måte hadde han ikke overraskende sett på mulighetene for å ta en Sverige-tur og se på AIKs bortekamp i Falkenberg på søndagen, og slik ble det da også. Nå fikk han også med seg flere andre slik at det ble Ole Martin som fikk æren av å kjøre, og han ankom etter hvert Selbak for å plukke oss opp sammen med sin sønn. Femte- og sistemann var en annen FFK-kompis; nemlig Patrick. Denne kvintetten satt søndag morgen kursen mot vårt naboland i øst.

Fra Jon Erik sin bopel på Sellebakk brukte vi med et kjapt stopp på veien omtrent tre timer ned til Falkenberg, som er et tettsted i det svenske landskapet Halland. Her ble mot slutten av 1200-tallet en borg anlagt ved en foss på sørsiden av elven Ätran, og det var en periode danskenes siste utpost mot nord. Dette er som kjent et område som flere ganger skiftet mellom å tilhøre Sverige og Danmark-Norge, og borgen ble i 1434 angrepet og ødelagt av Engelbrekt Engelbrektsson og hans styrker. I dag har Falkenberg drøyt 20 000 innbyggere, og det gamle bysentrum fremstår som en av Sveriges best bevarte historiske bykjerner. Falkenberg vil av noen kanskje forbindes med bryggeriet Falcon (tidligere Bryggeri AB Falken) som for øvrig nå eies av Carlsberg. Vi hadde planer om å rekke en liten oppladning med smak på lokale drikkevarer.

Møtested ble serveringsstedet Belugia inne i Falkenberg sentrum, og der var det allerede godt med folk da vi ankom med noen timer til kampstart. Jon Erik og Patrick kom selvsagt umiddelbart i snakk med AIK-ere de kjente, og det inkluderte til og med representantene for det tilreisende ‘fotball-politiet’ fra Stockholm. Det hadde da også kommet en del bortefans fra den svenske hovedstaden, og det var god stemning også da jeg returnerte etter å ha benyttet en røykepause til å kjøpe meg en korv på en filial av Pressbyrån på andre siden av veien. Det var etter hvert på tide å bryte opp og komme seg ut til dagens kamparena. Der skulle Falkenbergs FF altså være vertskap for AIK i Allsvenskan, og begge lagene trengte poeng, om enn i hver sin ende av tabellen.

Falkenbergs FF ble stiftet i 1928 ved at flere lokale klubber i byen slo seg sammen, og en kort periode hadde man også bandy og håndball på programmet. Fotballklubben spilte sine første tiår i lavere divisjoner, og var blant annet i en årrekke nokså fast innslag i Division 3. I 1973 hadde de imidlertid prestert å rase helt ned i Division 6(!), men de klatret sakte men sikkert tilbake, og etter to strake divisjonstitler og opprykk i 1986 og 1987, var Falkenbergs FF i 1988 klare for sin første sesong noensinne på nest øverste nivå. Klubben støtte snart på økonomiske problemer, og ikke bare rykket de ned igjen etter to sesonger, men høsten 1991 var de også nær en konkurs. De klarte seg imidlertid, og returnerte også til nivå to. I 1998 ledet de til og med tabellen der etter bortimot halvspilt sesong, men det holdt ikke inn, og da man før 2000-sesongen startet opp Superettan som ny og nasjonal divisjon på nest øverste nivå, ble FFF også i praksis flyttet ned et hakk som en konsekvens av dette.

Etter to sene mål i kvaliken mot Trollhättan sikret FFF seg i 2002 retur til nivå to, og etablerte seg etter hvert i Superettan. 2013-sesongen huskes med glede av Falkenberg-fansen, for det året vant de Superettan og sikret seg for første gang opprykk til Allsvenskan; svensk fotballs øverste nivå. De var tippet rett ned, men 13. plassen i debutsesongen sto fortsatt som bestenotering på tidspunktet for vårt besøk. Etter tre sesonger måtte de imidlertid ta turen ned igjen i 2016, men rykket opp igjen to år senere, slik at det var et nyopprykket lag vi nå skulle se slåss for tilværelsen i Allsvenskan mot et AIK som jaget ligatittelen. Falkenbergs FF var ikke helt overraskende involvert i nedrykksstriden og hadde behov for poeng for å holde rivalene bak seg, mens AIK kjempet en vanvittig duell med Malmö FF og Stockholms-rivalene Djurgården og Hammarby om tittelen.

Falkenbergs FF has fostret utenlandsproffer og landslagsspillere som Pär Zetterberg, og også David Elm som startet sin senior-karriere her. Det var dog ikke på Falkenberg Arena at de dro på seg FFF-drakta, men snarere på Falkenbergs IP. Klubben har nå forlatt dett gamle stadionet fra 1921 og flyttet inn på ny arena. Falkenberg Arena ble åpnet så sent som i 2017, og hadde allerede i god tid før dette naturligvis blitt belemret med et sponsornavn i håp om at det skal ‘sitte’. Anlegget domineres av tribunene på langsidene, og til å være et produkt av tiden vi lever i, har de faktisk en viss karakter. AIK-fansen ble sluset inn på den ene kortsiden for å ta plass på en åpen tribune. Derfra skuet vi utover det vi først trodde var en kunstgress-matte, men ved nærmere øyesyn så vi at det faktisk bare dreide seg om en gressmatte som var så flott at den nesten så kunstig ut. Det går tydeligvis an å ha en fin gressmatte på høsten også her i Skandinavia, selv om det norske fotballfolket dessverre ikke ser ut til å være enig i det.

Til tross for sponsornavnet Falcon Alkoholfri Arena, er det ikke kun alkoholfritt øl som selges på Falkenbergs FFs hjemmebane. Noe sterkere enn folköl får man dog ikke, og som lettøl flest er det ikke det helt store, men det var da noe. Etter å ha vært en tur i kiosken for å hente litt slikt drikke, fikk jeg se at hjemmelaget fikk en marerittstart på kampen. Deres keeper Hampus Nilsson måtte ruse ut for å avverge en AIK-sjanse, men meide i stedet ned AIKs Heradi Radhidi og fikk direkte rødt kort allerede i kampens niende minutt. Noen få minutter etter utnyttet gjestene dette da Henok Goitom nikket inn 0-1. Etter en drøy halvtime doblet samme mann ledelsen ved å styre inn 0-2 fra kort holde, og det hele virket egentlig avgjort da lagene gikk i garderoben halvveis. Det var vel neppe mange av de 3 606 tilskuerne som hadde klokkertro på en snuoperasjon i regi av hjemmelaget.

Etter pause fortsatte et AIK i overtall å styre spillet, men lenge hadde de vansker med å bryte ned vertene. Først med tjue minutter igjen fikk de ny nettsus, og Goitom var igjen involvert da han spilte fri Tarik Elyounoussi som besørget 0-3. Så sørget Goitom selv for ytterligere to mål på et minutts tid – hans tredje og fjerde for dagen. AIK-keeperen var tilsynelatende likevel rasende da Nsima Peter fikk redusere til 1-5 noen minutter senere. Det ble med det ene trøstemålet, og 1-5 ble da også sluttresultatet. Det betød fire lag på samme poengsum i toppen av tabellen (Djurgården hadde dog én kamp til gode). I ettertid vet vi jo uansett hvordan det gikk (med DIF-tittel), og også i bunnen der Falkenbergs FF til slutt klarte seg. For oss var det bare å returnere til bilen og la Ole Martin skysse oss nordover, og turen hjem virker alltid mye lenger.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Swedish ground # 11:
Falkenbergs FF v AIK 1-5 (0-2)
Allsvenskan
Falkenberg Arena, 20 October 2019
0-1 Henok Goitom (13)
0-2 Henok Goitom (33)
0-3 Tarik Elyounoussi (70)
0-4 Henok Goitom (79)
0-5 Henok Goitom (80)
1-5 Nsima Peter (84)
Att: 3 606
Admission: 135 SEK
Programme: None

Next game: 25.10.2019: Ålgård v Frøyland
Next swedish game: 06.11.2019: IK Brage v Kalmar FF
Previous game: 19.10.2019: Fredrikstad v Kvik Halden
Previous swedish game: 03.10.2019: Vänersborg FK v IFK Åmål

More pics

 

Fredrikstad v Kvik Halden 19.10.2019

Posted on

 

Lørdag 19.10.2019: Fredrikstad v Kvik Halden

Annonsørinnhold
Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt
Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det var duket for dagens Østfold-derby mellom FFK og Kvik Halden, og den tidlige kampstarten hadde vært medvirkende til at jeg allerede fredag dro ned og overnattet hos min FFK-kompis Jon Erik. Fredagskamp på Selbak Stadion hadde det også blitt, og deretter litt hygge med godt drikke. Det ble dog ikke heftigere enn at vi var tidlig oppe og fikk oss en real cowboy-frokost før vi allerede før klokka 10 satt kursen mot sentrum og Dragen Pub. Det var tydelig at Fredrikstad-folket hadde gitt opp for sesongen og nok følte mer på apatien, for det var sannelig ikke rare fotball-stemningen i det som tross alt er en fotball-by av rang. Faktisk var det snart tilreisende Kvik-fans fra Halden som delvis dominerte bybildet. Så også inne på Dragen, der de snart var i klart flertall. Det er ikke hverdagskost, og flere av FFK-erne der ga da også uttrykk for at de syntes det var direkte pinlig.

Status var jo den at Kvik Halden kjempet med Stjørdals-Blink om det direkte opprykket, mens FFK kun hadde ytterst syltynn teori å klamre seg til med tanke på å sikre andreplassen som ville gi kvalifisering. Kvik ledet tabellen ett poeng foran Blink, og de to hadde henholdsvis seks og fem poeng ned til et FFK som også hadde den svakeste målforskjellen av de tre. FFK måtte først og fremst vinne dagens kamp mot Kvik Halden, og satse på at enten Kvik deretter også gikk på en smell i siste serierunde samtidig som de selv pøste inn et antall mål, eller at Blink surret det til i begge de to siste runder. Som sagt, nokså syltynn teori, men FFK hadde i det minste sjansen til å selv bedre forutsetningene noe før siste serierunde ved å pøse inn noen mål mot Kvik, og Blink hadde om ikke annet en tøff bortekamp mot Egersund.

Det hadde kommet til noen flere FFK-ere da vi brøt opp og gikk mot dagens kamparena, der haldenserne hadde fylt bortefeltet og sørget for sesongens tredje høyeste tilskuertall. Nå kan jo klubben skryte så mye de vil av tilskuertallet på 4 462, men det inkluderte nok en gang sesongkortholdere og andre solgte ubenyttede billetter, så det var kunstig høyt. Og kanskje er jeg veldig negativ når jeg mener det burde forventes mer enn som så i et viktig Østfold-derby, men det er jo selvsagt tall som de aller fleste ville jublet over, og som sagt virket det også som om mange FFK-ere allerede hadde gitt opp etter tapet mot Moss to uker tidligere. For Kvik var historien en annen, for de ville med seier være klar for 1. divisjon dersom Egersund samtidig slo Stjørdals-Blink.

Førsteomgangen på Fredrikstad Stadion kan egentlig forbigås i stillhet, da det var svært lite av interesse som skjedde foran de to mål, og det var målløst til pause.
FFK tok kontroll etter hvilen, og ti minutter ut i andre omgang fikk de et frispark på hjørnet av 16-meteren. Den sendte finnen Joona Veteli over muren og i mål oppe i krysset. Dermed 1-0, og i minuttene etter scoringen presset FFK på voldsomt med flere gode angrep og muligheter. Men så valgte ‘Bummen’ av en eller annen grunn å ta av en spiss og gjøre et defensivt bytte. Helt utrolig slik jeg ser det, i en kamp der scoringene teller dobbelt og man burde jaktet flere mål i håp om å kunne innhente Kvik. Dette beviste for meg at ‘Bummen’ og FFK-apparatet allerede hadde gitt opp den tanken, men da jeg noen uker senere tilfeldigvis påtraff Kvik-trener Kent Bergersen på et vertshus i København, innrømmet han at han på dette tidspunktet hadde vært livredd for at FFK skulle pøse inn en håndfull mål. Kenta hevdet at han i likhet med undertegnede ikke hadde forstått stort av ‘Bummens’ avgjørelse rundt de defensive bytter, men at han naturlig nok var glad for det.

Nå var det uansett ikke her FFK surret det bort; det skjedde tidligere i sesongen. Men jeg syntes – og synes fortsatt – likevel det var utrolig merkelig. Etter dette forsvant nemlig det heftige FFK-presset, og selv om de fortsatt førte kampen, skapte de ikke lenger like mye. De fikk imidlertid en hjelpende hånd av Kvik-spiller Albert Makiadi som headet et innlegg fra Thomas Drage i eget mål og med det fastsatt sluttresultatet til 2-0. Samtidig hadde Blink snudd til seier i Egersund, så Kvik hadde gitt fra seg initiativet i tittelkampen. De ville i det minste være sikret kvalik med poeng i siste serierunde, mens det FFK på sin side måtte håpe på et mirakel. Dette laget har da heller ikke fortjent å rykke opp denne sesongen, og da kan man snakke så mye man vil om at poengsummen ville medført opprykk forrige sesong…eller i den andre avdelingen.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Revisit:
Fredrikstad v Kvik Halden 2-0 (0-0)
2. divisjon avd. 1
(Nye) Fredrikstad Stadion, 19 October 2019
1-0 Joona Eemil Petteri Veteli (56)
2-0 Albert Antoine Alexis Norbert Makiadi (og, 83)
Att: 4 462
Admission: 70 NOK (Concession)
Programme: None

Next game: 20.10.2019: Falkenbergs FF v AIK
Next norwegian game: 25.10.2019: Ålgård v Frøyland
Previous game: 18.10.2019: Selbak v Ås

More pics

 

Selbak v Ås 18.10.2019

Posted on

 

Fredag 18.10.2019: Selbak v Ås

Annonsørinnhold
Oversikt over salgene: De beste kuppene nå
Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

I forbindelse med lørdagens kamp mellom Fredrikstad og Kvik Halden, hadde jeg planlagt en helg i Fredrikstad; eller rettere sagt på Sellebakk, der jeg igjen skulle overnatte hos min kompis Jon Erik. Lite visste jeg på det tidspunktet at Sellebakk (eller Selbak om man vil) snart vil bli mitt hjemsted når jeg i første halvdel av 2020 flytter tilbake til gamle trakter, men det er en annen sak. Etter å ha toget til Fredrikstad, kom jeg meg greit til Sellebakk og fikk låst meg inn hos Jon Erik som fortsatt var på jobb. Jeg hadde tenkt å benytte fredagen til å se kampen Selbak v Ås, og det ville en annen kompis være med på; nemlig den tidligere Selbak-keeperen Anders Amundsen Askedal. Jeg hadde akkurat fått svippet over veien og kjøpt noen flasker Bulmers da han kom, og sammen gikk vi snart opp til Selbak Stadion i drittværet.

Selbak Turn og Idrettsforening benytter stedsnavnets gamle skrivemåte og ble stiftet i 1919. Det fortelles at klubben i 1920- og 1930-årene var blant landets beste klubber, men man har ingen store titler å vise til fra denne tiden. Også etter krigen gjorde de det godt, og det ble rundt 1950 flere sesongen på øverste nivå i daværende Hovedserien. De senere år har de snarere vært en tilværelse i 4. divisjon, med et og annet flyktig besøk i 3. divisjon, men de var nå tilbake i 4. divisjon der de denne kvelden skulle ta imot Ås. Men et spørsmål hadde jeg lurt litt på: Var dette en ny bane for meg, eller en såkalt revisit??

Selbak har to baner som ligger rett ved siden av hverandre, og mens en har naturgress, er det kunstgress på den andre, der de ‘naturligvis’ skulle spille kveldens kamp. Jeg har tidligere sett flere kamper på Selbak Stadion, både når jeg bodde på Torp og så lokaloppgjørene mellom Selbak TIF og Torp, og senere med FFK som motstander, men jeg kan ikke huske å noen gang ha sett de på noe annet enn naturgress her. Så var dette da for en ny bane å regne? Nå velger jeg uansett å se på de to som ett og samme anlegg, men min ledsager denne kvelden kunne kaste litt lys over dette. Han fastslo nemlig at det som i dag er kunstgressbanen var den tidligere gressbanen mens det var endret på tidspunktet for mitt siste besøk i 2011. Jeg hadde altså allerede sett kamper på begge banene! Dermed kunne jeg sikkert plusset på med +1 i listen over besøkte baner, men jeg ser det som sagt som samme anlegg og velger altså å ikke gjøre det.

Begge klubbene befant seg på nedre halvdel av 4. divisjon Østfold, der kun Sparta Sarpsborg virket hjelpeløst fortapt i bunnen mens to reservelag kjempet om tittelen og kvalik-mulighet. Det var så trist og ufyselig vær at vi valgte å se kampen fra under et tre i det ene hjørnet, men derfra så vi at Peter Bernard Moen sendte vertene i føringen 1-0 etter ti minutter. Før dommeren signaliserte at det var pause, hadde jeg også talt meg frem til at det var 36 tilskuere, og de fikk se et Selbak som var det beste laget. Tjue minutter ut i andre omgang sto det 2-0 etter at Jonas Alexander Olsen hadde doblet ledelsen, og det var ikke mer enn Selbak fortjente på dette tidspunktet. Helt på tampen kom den siste spikeren i Ås-kista da Sebastian Diskerud Engsmyr fastsatt sluttresultatet til 3-0, og vi hastet umiddelbart hjemover…det vil si tilbake til Jon Erik, som snart kom hjem fra jobb og var klar for et par fridager.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Norwegian ground # 121:
Selbak v Ås 3-0 (1-0)
4. divisjon Østfold
Selbak Stadion (kunstgress), 18 October 2019
1-0 Peter Bernard Moen (11)
2-0 Jonas Alexander Olsen (65)
3-0 Sebastian Diskerud Engsmyr (90)
Att: 36 (h/c)
Admission: 50 NOK
Programme: None

Next game: 19.10.2019: Fredrikstad v Kvik Halden
Previous game: 17.10.2019: Trøgstad/Båstad v Lervik

More pics

 

Trøgstad/Båstad v Lervik 17.10.2019

Posted on

 

Torsdag 17.10.2019: Trøgstad/Båstad v Lervik

Annonsørinnhold
Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt
Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Da min groundhopper-kollega Stig-André Lippert tok initiativ til en utflukt til Indre Østfold denne kvelden, valgte jeg nokså raskt å takke ja. Sonsveien stasjon ble valgt som møteplass, og etter å ha busset opp til Ås og kommet meg med et tog som var noen minutter forsinket, kunne jeg hoppe av på Sonsveien og finne Mr. Lippert ventende i ny bil som han tydeligvis hadde flottet seg med siden sist. Med hans nye doning satt vi kursen mot den østfoldske landsbygda. Dagens destinasjon var nemlig Trøgstad, der Trøgstad/Båstad skulle spille kamp mot Lervik i 5. divisjon Østfold, og rundt tre kvarter senere kunne vi parkere rett utenfor kveldens kamparena i Skjønhaug.

Tettstedet Skjønhaug har drøyt 2 000 innbyggere og er administrasjonssenter i Trøgstad kommune. I hvert fall enn så lenge, for fra nyttår skal de sammen med fire andre kommuner bli offer for sentraliserings-kåte politikere når de med tvang slås sammen til storkommunen Indre Østfold. Alt blir sikkert så mye bedre da… Men det er en annen diskusjon. Uansett står ikke overraskende landbruket sentralt her, mens Trøgstad fort var en del av forsvarsverket Glommalinjen og var involvert i krigshandlingene i april 1940. Selv om militær virksomhet opphørte i 1997, vedlikeholdes det fortsatt som museum. Men nå var det jo fotballen jeg og min banehopper-kumpan hadde kommet for.

For å signere en noe forvirrende forklaring fra en kilde: «Trøgstad Båstad FK er en videreføring av Trøgstad/Båstad Fotballgruppe, som foran 1973-sesongen ble dannet som et samarbeid mellom fotballgruppene i Trøgstad IL og Båstad IL. Trøgstad/Båstad ble stiftet da gruppene i Trøgstad IL i 2001 oppløste hovedlaget og dannet særklubber». Forstå det den som kan, men kanskje er da 2001 stiftelsesdatoen selv om jeg personlig også kan huske navnet Trøgstad/Båstad fra tidligere. Jeg skulle uansett gjerne sett dagens kamp på naturgresset på Trøgstad Stadion, og også kalt dagens kamparena ved det navnet, men så lenge den skulle spilles på kunstgressbanen ved siden av, får man vel kanskje avstå fra akkurat det.

Angående den gamle hovedbanen Trøgstad Stadion rett ved siden av, skal det nevnes at den i disse dager visstnok gjennomgår en oppgradering som skal ha begynt i høst. Akkurat det synes litt snodig all den tid A-laget dessverre ikke har benyttet banen på en god stund, og at den tilsynelatende kun har blitt brukt til en og annen kamp for barnefotball. Med dagens usjarmerende utvikling i hu; skal man driste seg til å tippe at de nevnte ‘oppgraderingene’ inkluderer nytt banedekke der gresset blir erstattet med plastikk? Akkurat det får tiden vise, men dagens kamparena rett ved siden av var i hvert fall en temmelig kjip kunstgressbane nokså typisk for breddefotballen her hjemme.

På den ene langsiden hadde man i hvert fall en liten ståtribune med tre trinn under åpen himmel, og bak det ene målet var det et klubbhus med kiosk hvor vi kunne søke ly fra regnet en stakket stund mens min reisepartner beundret Mjøndalen-vimpelen som hadde fått plass på veggen blant vimpler fra diverse klubber. Da vi gikk ut i regnet igjen, fikk vi se en kamp der det var mer innsats enn kvalitet, og hvor feilpasningene florerte og det ble mye løping. Lervik var blant klubbene som jaktet andreplassen bak Lisleby, men det skulle mye til om de skulle ta igjen klubber som Tistedalen og Spydeberg. Akkurat det så enda tøffere ut da vertene tok ledelsen i det 34. minutt, og det var ved akkurat den anledningen ikke spesielt imponerende keeperspill da et innlegg fra David Simen Kjær Pedersen spratt over målvakten og inn i mål til 1-0. Majoriteten av de anslagsvis 30-40 fremmøtte kunne juble over ledelse ved pause.

Lervik presset på etter hvilen, men det var ingen kamp vi vil huske for kvaliteten på spillet. I drittværet var det heller ingen herlig opplevelse, men det var i hvert fall en viss spenning i kampen, og det ble ikke mindre spennende av at Trø/Bå ble redusert til ti mann da Mathias Johannessen fikk sitt andre gule med et kvarters tid igjen. Fem minutters tid senere fikk Lervik straffe, og debutanten Adrian Bjørnsås (som for øvrig spilte en god kamp med flere gode inngripener) kunne lite gjøre da Erlend Mikalsen sendte ham feil vei og utlignet til 1-1. Det ble også sluttresultatet, og det var vel egentlig et greit resultatet kampen sett under ett. Vi vendte umiddelbart snuta hjemover, men etter å ha kjørt litt feil på hjemturen, mistet jeg toget fra Sonsveien. Jeg får takke Stig-André som kjørte meg helt hjem til Drøbak slik at jeg slapp å vente der en time.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Norwegian ground # 120:
Trøgstad/Båstad v Lervik 1-1 (1-0)
5. divisjon Østfold
Trøgstad kunstgress, 17 October 2019
1-0 David Simen Kjær Pedersen (34)
1-1 Erlend Mikalsen (pen, 80)
Att: 30-40 (est)
Admission: Free
Programme: None

Next game: 18.10.2019: Selbak v Ås
Previous game: 13.10.2019: Stjørdals-Blink v Fredrikstad

More pics

 

Stjørdals-Blink v Fredrikstad 13.10.2019

Posted on

 

Søndag 13.10.2019: Stjørdals-Blink v Fredrikstad

Annonsørinnhold
Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt
Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Da jeg denne søndagen våknet på Sandmoen B&B like sør før Trondheim, var allerede min lille Trøndelags-tur godt i gang. Etter å ha reist opp dagen før, hadde jeg fått med meg nedrykksdrama i form av Orkla v Verdal, men denne dagen var det klart for kampen som var hovedgrunnen for min reise; nemlig oppgjøret Stjørdals-Blink v Fredrikstad. Det var med mer håp enn forventninger at jeg etter en lett frokost på min base tok bussen inn mot Trondheim sentrum for å derfra hoppe på toget mot Stjørdal. Jeg hadde imidlertid såpass god tid at jeg valgte å hoppe av ved Studentersamfundet, spasere over Elgeseter bru og forbi Nidarosdomen for å ta en aldri så liten kikk på det som er bartebyens mest kjente landemerke.

Jeg kom meg omsider til byens jernbanestasjon, der jeg steg på toget som skulle ta meg til Stjørdal, og etter det som vel var en halvtimes tid på jernhesten, hadde passasjerene som skulle til Værnes lufthavn kommet seg av, og jeg kunne sette beina på plattformen i Stjørdal. Stedet her heter visst egentlig Stjørdalshalsen, og skal med sine drøyt 14 700 innbyggere være Trøndelags nest største tettsted. Bystatus ga man seg selv i 1997, og stedet er administrasjonssenter i Stjørdals kommune. Stjørdalshalsen er et betydelig industri- og servicesentrum i regionen, og må også regnes som et trafikknutepunkt. Her møtes nemlig E6 og E14, og like i nærheten har man som nevnt også Trondheim lufthavn Værnes.

Jeg var fortsatt såpass tidlig ute at jeg var usikker på om det var noe åpent der jeg kunne få meg en øl, og ganske riktig hadde Stjørdals Sportsbar Cafe ikke ennå åpnet dørene da jeg kom spaserende inn i sentrum. Redningen ble restauranten Egon like ved siden av, der jeg slo meg ned med en duggfrisk halvliter fra E.C. Dahls mens jeg ventet. Fra min posisjon på uteserveringen der jeg foreløpig tok livet med ro, så jeg flere karer i FFK-farger som slepte med seg bagasje frem og tilbake langs Kjøpmannsgata, så kanskje var de på jakt etter noe av det samme. Selv hadde jeg avtalt å møte mine FFK- og groundhopper-venner Elisabeth og Marius som skulle fly opp og hadde bestemt seg for å bruke apostlenes hester på vei fra flyplassen, og jeg ga beskjed om at Stjørdal Sportsbar Cafe ville bli møtested.

Da jeg hadde tømt glasset mitt og gikk for å kikke, hadde de nemlig åpnet, så jeg slo meg ned der. Snart fikk jeg selskap av en annen FFK-supporter, og etter en stund kom også vinne venner inn døra etter sin friske spasertur fra flyplassen. De så veldig godt ut det Marius bestilte seg fra kjøkkenet, så jeg fulgte hans eksempel med å bestille meg en solid porsjon med biffsnadder. Uten mat og drikke duger helten ikke, sies det jo, og vi fikk fylt på med både fast og flytende føde før vi etter en god stund fant ut at det var på tide bryte opp og ta seg til dagens kamparena, siden det tross alt var en kamp som skulle spilles og som vi hadde reist langt for å overvære. Mine følgesvenner har sett FFK i aksjon lenger nord tidligere, men for min del ville dette faktisk være det nordligste stadionet jeg har sett fotball (med å slå den tidligere ‘rekorden’ satt med kampen hos Orkla dagen før).

Nå spiller jo også Blink et lite steinkast lenger nord enn de tidligere gjorde da Øverlands Minde var deres hjemmebane i perioden 1958-2012, og da vi passerte den på vår vei gjennom et lite skogholt, tenkte jeg som så at jeg nok gjerne skulle sett dagens kamp bli spilt der, men samtidig så det ut som om alt av tribunefasiliteter hadde blitt fjernet fra anlegget som nå vel kun brukes til friidrett. Et lite øyeblikk senere ankom vi Nye Blinkbanen der jeg betalte 50 kroner for en honnør-billett, og vi kunne ta oss inn. Intet kampprogram å se, men det er jo dessverre regelen snarere enn unntaket her hjemme. Vi var uansett klare for et dagens toppoppgjør der FFK skulle måle krefter mot tabell-ledende Stjørdals-Blink.

Idrettslaget Stjørdals-Blink ble i 1956 stiftet ved en sammenslåing av Stjørdal Idrettslag og Idrettslaget Blink. Året etter kom Stjørdalsguten også til, og i likhet med mange andre norske idrettslag driver Stjørdals-Blink med en rekke idretter, selv om vi her skal holde oss til fotballen. Klubben tilbragte helt på starten av 1990-årene et par sesonger som jojo-klubb med opp- og nedrykk mellom nivå to og tre, men foreløpig siste sesong på nest øverste nivå var i 1994. Noen år senere måtte de i stedet ta turen ned i 3. divisjon, og der befant de seg fortsatt så sent som i 2017. Etter at Blink rykket opp i 2014, noterte de seg for en 8. plass, men en ny 8. plass var i 2016 ikke nok til å sikre plassen grunnet omstruktureringen med halvering av 2. divisjons-avdelinger. Blink returnerte på første forsøk, men var forrige sesong kun målforskjellen fra umiddelbart nedrykk tilbake til 3. divisjon.

Jeg har store deler av sesongen ventet på at Stjørdals-Blink skulle sprekke, men så har ikke skjedd, for trønderne har gjennomført en imponerende sesong, og de kjempet nå med det andre store overraskelseslaget Kvik Halden om tittelen og dermed det direkte opprykket, mens FFK på tredje måtte slå begge de to i innspurten og samtidig håpe at en av de gikk på ytterligere en smell dersom de skulle gjøre seg forhåpninger om å knipe andreplassen og kvalik. Etter hjemmetapet mot Moss sist var det altså kun syltynn teori som holdt liv i håpet, og etter nok en sesong som sett under ett har vært under pari, gikk det derfor mot en forlenget tilværelse på nivå tre. I Stjørdal drømte man imidlertid om opprykk, og deres eneste ligatap så langt denne sesongen hadde kommet mot nettopp FFK.

Jeg skal ikke uttale meg om hvorvidt Øverlands Minde var et bedre anlegg i sin tid, da jeg aldri var der, men slik Nye Blinkbanen nå fremsto ville det slik jeg ser det være nokså sjokkerende om den ble godkjent for spill i vår nest øverste divisjon. Tribunefasilitetene består av noen enkle tribuner på langsidene; en av de en provisorisk tribune kjørt inn på en henger, og det var rundt store deler av banen kun et tau som skilte publikum fra banen (som selvfølgelig dessverre har kunstgress slik tiden tydeligvis krever). Man får tro de får dispensasjon eller har planer om å oppgradere, men en lokal kar som overhørte vår samtale om dette, hevdet faktisk at man i ytterste konsekvens kan bli nødt til å spille neste sesong på Øverlands Minde, uten at jeg vet hvor sannsynlig dette er. Det var uansett trangt om plassen rundt Nye Blinkbanen da det dro seg mot avspark.

De 835 tilskuerne fikk se at det var sjanser begge veier, og for FFK kom blant annet Tim Nilsen alene med keeper før samme mann noe senere hadde en avslutning i stolpen, men det var fortsatt målløst ved halvspilt omgang etter at FFK-keeper Håvar Jenssen også hadde vært i aksjon med et par gode redninger. Det var faktisk litt mot spillets gang at Blink tok ledelsen i det 27. minutt. Sander Kartum skal ha vært enorm på Blinks midtbane denne sesongen, og det var han som fikk spasere inn 1-0. Både Philip Aukland og Henrik Kjelsrud Johansen hadde muligheter til å utligne, men avslutningene gikk henholdsvis like over og ble mesterlig reddet av Blink-keeperen, slik at den ledelsen holdt seg frem til pause.

Det så temmelig tungt ut sett med FFK-øyne da avdelingens toppscorer Mars Lillebo 7-8 minutter ut i andre omgang dunket ballen i krysset og økte til 2-0, og jeg var nok ikke den eneste som der og da tenkte at det var avgjørelsen som falt. Etter halvspilt omgang tvang imidlertid Kjelsrud Johansen frem en retur fra Blink-keeper Frenderup, og Tim Nilsen var på plettet og reduserte til 2-1. FFK hadde plutselig fått blod på tann, og både Kjelsrud Johansen og Nilsen var alene gjennom uten suksess. Samtidig hadde Blink flere meget skumle kontringer der det var nære på, men etter 82 minutter stanget Kjelsrud inn utligningen. FFK ropte deretter på straffe etter en hands, og det var nærmest helt vill vest med to lag som begge ville ha tre poeng. I det femte overtidsminutt fikk FFK en corner, og etter klabb og babb i feltet endte ballen hos Stian Stray Molde. Stopperen klinket til og sørget for nettsus og 2-3 med det som omtrent var kampens siste spark på ballen!

Dette utløste en aldri så liten baneinvasjon der vi feiret sammen med FFK-spillerne, men da vi omsider kom oss av banen igjen kunne vi snart konstatere at dommeren blåste av. FFK hadde slått Stjørdals-Blink for andre gang denne sesongen. Det er da heller ikke i disse kampene de har surret det bort, men i svake kamper mot klubber lenger ned på tabellen. Mens Elisabeth og Marius gikk tilbake mot flyplassen for å fly hjem, stakk jeg igjen innom Stjørdal Sportsbar Cafe der det ble både et par øl og en ny porsjon med mat. Etter å ha toget tilbake til Trondheim var det på tide å teste et par nye puber mens jeg ventet på nattoget hjem. Første stopp ble Macbeth, før turen gikk videre til Bobby’s Bar og deretter Lille London. Kvelden ble avsluttet med en ny visitt på den engelske puben Three Lions, før jeg omsider gikk for å komme meg hjem med jernhesten. Den lille Trøndelags-turen var ved veis ende.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Norwegian ground # 119:
Stjørdals-Blink v Fredrikstad 2-3 (1-0)
2. divisjon avd. 1
Nye Blinkbanen, 13 October 2019
1-0 Sander Erik Kartum (27)
2-0 Mats Størseth Lillebo (53)
2-1 Tim Nilsen (67)
2-2 Henrik Kjelsrud Johansen (82)
2-3 Stian Stray Molde (90+5)
Att: 835
Admission: 50 NOK (concession)
Programme: None

Next game: 17.10.2019: Trøgstad/Båstad v Lervik
Previous game: 12.10.2019: Orkla v Verdal

More pics

 

Orkla v Verdal 12.10.2019

Posted on

 

Lørdag 12.10.2019: Orkla v Verdal

Jeg hadde som tidligere nevnt bestemt meg for å påføre meg selv en solid dose frustrasjon og lidelse ved å følge FFKs sesongavslutning denne høsten, og i forbindelse med deres bortekamp mot Stjørdals-Blink på søndagen var det derfor naturligvis på sin plass å ta en helg i Trøndelag for også å få med seg en breddekamp på lørdag. Jeg hadde i god tid booket tog både frem og tilbake, samt overnatting i Trondheim-området. Lørdag morgen var jeg oppe i otta for å komme meg inn til Oslo og med morgentoget fra Oslo S til Trondheim. Jeg fikk etter hvert litt ekstra søvn på toget, men våknet omtrent idet vi ankom nettopp Otta. På vei over Dovrefjell så jeg jeg dessverre ingen moskus, men jeg konstaterte at det gikk mot vinter etter å ha snøen som lå der oppe.

Undertegnede ble ikke med toget hele veien til endestasjonen, men hoppet av på Heimdal, like sør for Trondheim. Herfra skulle jeg nemlig ta meg rett til dagens kamp, og jeg var avhengig av å komme meg med planlagt buss for å nå frem i tide. Det så imidlertid dårlig ut med tanke på bussen som skulle frakte meg det første stykke til City Syd, så derfor tok jeg beina fatt og tilbakela de anslagsvis to kilometerne på 20-25 minutter. Der kunne jeg puste ut mens jeg sammen med en haug av andre ventet på bussen…som lot vente på seg. Jeg begynte å frykte for dagens kamp da forsinkelsen passerte ti minutter, og da den omsider kom, hadde sjåføren en lite lystig beskjed til de ventende.

Etter en kikk på kampprogrammet for lørdagen, sto det tidlig mellom to kamper, og begge var i 3. divisjon avdeling 5. Men all den tid Melhus sin motstander var et reservelag i form av Raufoss 2, fristet det selvsagt langt mer med oppgjøret Orkla v Verdal, og etter et forsøk på å finne bilder av de to kamparenaer forsterket det sammen med en kikk på tabellen inntrykket av at det måtte bli Orkla. Derfor var jeg (og bagasjen min) nå på vei til Fannrem, men bussjåføren på den forsinkede bussen kunne etter at en småbarnsfamilie hadde hoppet på fortelle at han nå ikke hadde plass til flere passasjerer. De har tydeligvis ikke ståplasser på bussene i Trøndelag! Nå begynte det virkelig å spøke for kamp, og jeg var i ferd med å sjekke mulighetene for å rekke frem til Melhus da sjåføren fulgte opp med å fortelle at han ville ringe en drosjebil.

Jeg fryktet jo at dette ville ta en viss tid, men ikke mer enn rundt fem minutter etter at bussen hadde kjørt videre, stoppet en taxi for å ta med oss fire som sto igjen. Det gikk heller ikke altfor lenge før vi faktisk tok igjen og passerte bussen, og etter å ha sluppet av de to første ved avkjøringen til Buvika eller Børsa, fortsatte vi langs E39 til Orkanger, der det siste kvinnemennesket hoppet av og ønsket meg god kamp etter å ha forklart drosjekusken hvor stadionet jeg skulle til lå. Han sa han kun kunne stoppe på bussholdeplasser betjent av den aktuelle bussen, siden det var busselskapet som betalte, men det var greit for meg siden jeg uansett hadde blinket meg ut en holdeplass rett utenfor Fannremsmoen, som jeg fortsatt velger å kalle Orklas hjemmebane.

Der ankom jeg med et drøyt kvarter til avspark, så frykten viste seg til slutt å være ubegrunnet. Jeg var i Fannrem, klar for kamp. Fannrem er for øvrig et sted i Orkdal kommune, beliggende omtrent fem kilometer sør for kommunesenteret Orkanger, og det er sammenhengende bebyggelse mellom de to. Dette er kjent som hjemstedet til både Nils Arne Eggen og naturlig nok også hans sønn Knut Torbjørn (som jo huskes med glede av FFK-folket), og om vi beveger oss utenfor fotballen så er også skihopperen Roar Ljøkelsøy herfra. Fannrem og Orkanger har til sammen drøyt 8 000 innbyggere, og Orkanger har jo nå for øvrig også gitt seg selv bystatus. Ellers renner elven Orkla forbi her på sin vei ut i Orkdalsfjorden, som igjen er en sidearm til Trondheimsfjorden, og Orkanger er også en av midt-Norges viktigste industriknutepunkt.

Det var litt om Fannrem og Orkanger, men nå var det fotball som sto i fokus for meg da jeg betalte meg inn med 100 kroner og fikk et 4-siders program med på kjøpet. Den hadde det aller viktigste av informasjon; en ‘trenerens spalte der vi ble ønsket velkommen og fikk lese litt tanker før kampen, en introduksjon av to av Orkla-spillerne, en tabell, samt de to klubbenes tropper. Etter å kikket meg raskt rundt på Fannremsmoen rakk jeg også både å bla gjennom programmet og å oppsøke kiosken for å få meg litt sårt tiltrengt mat i skrotten før det dro seg til og spillerne entret banen i påvente av avspark. Jeg så ingenting til Nils Arne Eggen som jo en periode trente Orkla FK, og som skal bo like oppe i veien, men det var anslagsvis 200-250 andre som hadde møtt opp for å se dette viktige bunnoppgjøret.

Orkla FK ble stiftet i 1998, og var et resultat av en sammenslåing av Orkdal IF og Orkanger IF. Tanken var naturlig nok å samle kreftene og sammen skape et topplag i regionen, men det har ikke alltid vært noen dans på roser. I 1999 endte de på en 4. plass i 2. divisjon, men rykket året etter ned da antall avdelinger i 2. divisjon ble halvert fra 8 til 4 foran 2001-sesongen. Det nærmeste de kom retur til nivå tre var da de i 2003 vant avdelingen men tapte for Kolstad i kvalik. I stedet var det indre stridigheter som skapte overskrifter, for det var store motsetninger mellom de to grupperingene tilhørende henholdsvis Orkanger IF og Orkdal IL, og det var mangel på resultater og engasjement rundt laget. Det hele endte med at Orkanger IF i 2009 trakk seg ut igjen av samarbeidet og stilte eget lag i 6. divisjon.

For Orkla FK sin del endte det med nytt nedrykk til 4. divisjon i 2010, nok en gang etter en reduksjon i antall avdelinger; denne gang da 3. divisjon gikk fra 24 til 12 avdelinger. Med nytt styre i Orkla fikk man dog en «ny start» for klubben, og Nils Arne Eggen kom inn som på trenersiden. Han førte de tilbake til 3. divisjon i 2012, og da han takket for seg i 2016 hadde Orkla ved et par anledninger vært nokså nære på opprykk til 2. divisjon i form av et par andreplasser. Eggen er nå borte, men da 3. divisjon igjen halverte antall avdelinger til 6 ved slutten av 2017-sesongen, overlevde Orkla denne gang, og befant seg fortsatt enn så lenge i 3. divisjon da jeg nå kom på besøk.

Fannremsmoen er nok i disse dager kjent også under et sponsornavn som det er vanskelig å unngå å legge merke til når man besøker stadionet. Uansett er det et anlegg som domineres av den etter forholdene store hovedtribunen som står midt på den ene langsiden, der den strekker seg omtrent 1/3 av banens lengde. Den flotte tribunen er da også anleggets eneste, men man kan selvsagt stå under åpen himmel til sidene for tribunen, eller for den saks skyld på motsatt langside der man for øvrig også har både laglederbenkene og et ‘tårn’ som man blant annet filmer kampen fra. Bak det ene målet har man klubbhuset og kiosk. For en som er vant til Oslo-områdets mange nitriste kunstgress-anlegg, vil Fannremsmoen være en trivelig arena å besøke. Kunstgress er det dessverre også her, men man har i hvert fall følelsen av at man besøker noens ‘hjem’, og den nevnte overbygde tribunen sørger for noe mer interessante fasiliteter.

Med tre runder igjen i 3. divisjon avdeling 5 var det dessverre klart at det gikk mot tittel og opprykk for Rosenborg 2, og dermed altså nok et reservelag opp på nivå 3. Gjøvik-Lyn hadde vist seg som tøffeste utfordrer, men hadde ni poeng og en haug med mål å hente inn på RBK-reservene, så det var beklageligvis kjørt. Mer spenning var det i bunnen, der to lag skulle slå følge med den klare jumboen Steinkjer ned i 4. divisjon. Dagens bortelag Verdal lå dårligst an, men hadde etter en liten oppsving på høsten nå kun ett poeng opp til Orkla på tredje siste. Kun målforskjellen skilte Orkla og Kongsvinger 2 som lå på plassen over, på rett side av streken, og derfra var det ytterligere ett poeng opp til Raufoss 2. Det var altså en særs viktig kamp jeg skulle overvære på Fannremsmoen denne lørdagen.

Orkla kom fra viktig borteseier over Kongsvinger 2, men Verdal sto nå med 4-5-1 på de ti siste etter å ha sett temmelig fortapt ut i begynnelsen av august, og det var de grønnkledde gjestene som tok et spillemessig initiativ på Fannremsmoen. Således var det også de som kom til de største sjansene i kampens innledning, og ikke minst hadde de en heading i tverrliggeren. Det var altså mot spillets gang da Orkla kontret inn 1-0 etter drøye 25 minutter. Høyrebacken Sindre Tørset Valø gjorde godt forarbeid da han forserte to Verdal-spillere og spilte gjennom Sonre Ysland som alene med keeper satt inn 1-0 for de hvite. Det hjalp tilsynelatende på nervene, for Orkla fikk litt vedre skikk på defensiven etter dette, og selv om Verdal fortsatt kjørte kampen ute på banen, sto det 1-0 da dommeren blåste for pause.

Andre omgang startet som den først, med Verdal-press, og de var uheldige da de tidlig i omgangen traff stolpen. Deretter skiftet kampen karakter da gjestenes Jonas Hågensen Kokås fikk sitt andre gule kort ti minutter ut i omgangen og Verdal ble redusert til ti mann. Orkla tok snart mer over, og etter drøyt halvspilt andre omgang doblet Arnstein Buøy ledelsen til 2-0 etter å ha ført ballen fra midtbanen og sendte ballen i mål. Orkla kunne nå kontrollere inn de tre poengene, og på overtid fastsatt Victor Wisløff til 3-0 da han var frempå på en retur fra Verdal-keeperen. Jeg anslår at det var et sted mellom 225 og 250 tilskuere, og hjemmefolket blant disse kunne fornøyd konstatere at man nå hadde skjebnen i egne hender i og med at man skulle opp mot Raufoss 2 i neste kamp.

Nå vet man jo hvordan disse hersens reservelagene har det med å styrke troppene sine når det gjelder, og uten at jeg har satt meg inn i hvorvidt dette var tilfelle, kan jeg i ettertid røpe at Orkla tapte stort på Raufoss og til slutt måtte slå følge med Steinkjer og Verdal ned, mens andrelagene til KIL og Raufoss klarte seg. For min del forlot jeg nokså raskt Fannremsmoen for å komme meg tilbake mot Trondheim, og bussen slapp meg av langs E6 der jeg hadde betalt 495 kroner for overnatting ved Sandmoen B&B. Det viste seg å være en motell-lignende affære, og etter å ha sjekket inn nøyde jeg meg med å slenge fra meg bagasjen og puste ut et kvarters tid før jeg busset videre inn til Trondheim sentrum.

Det var nemlig på sin plass med en aldri så liten bytur i bartebyen, og om jeg har hatt et noe anstrengt forhold til Trondheim og trøndere (som RBK må ta mye av skylden for), må jeg innrømme at det er en fin og trivelig by. Første stopp var ØX Tap Room, før turen gikk videre til Trondhjems Mikrobryggeri. Begge fikk solide tomler opp, men jeg hadde flere steder å sjekke ut, så det ble deretter en tur innom Kjeglekroa. Kvelden ble avsluttet på den engelske puben Three Lions, der det var stappfullt av folk som hadde møtt opp for å se landskampen mellom Norge og Spania. Jeg ankom halvveis ut i første omgang, og heldigvis med god timing, for like etter måtte de foreløpig stenge inngangen for ytterligere besøkende. Etter en trivelig kveld på byen i Trondheim var det omsider bare å busse tilbake til min base. Og dagen etter skulle FFK i aksjon oppe i Stjørdal.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Norwegian ground # 118:
Orkla v Verdal 3-0 (1-0)
3. divisjon avd. 5
Fannremsmoen, 12 October 2019
1-0 Sondre Ysland (26)
2-0 Arnstein Buøy (69)
3-0 Victor Wisløff 21 (90+1)
Att: About About 225-250 (est)
Admission: 100 NOK
Programme: Free (4 page leaflet)

Next game: 13.10.2019: Stjørdals-Blink v Fredrikstad
Previous game: 06.10.2019: Fredrikstad v Moss

More pics