vikinghopper En groundhoppers bekjennelser

 

Fredag 06.01.2017: Newark Town v Bilsthorpe (@ Collingham)

Noen ganger kan man spørre seg hvordan visse personer fikk jobben sin, og det var tilfelle for meg denne morgenen da jeg en gang etter klokka halv ti gikk ned for å innta en selvkomponert hotellfrokost. Beløpet på £8,99 måtte først betales i hotellresepsjonen, og etter flere sekunders betenkningstid måtte faktisk resepsjonisten gi opp og ty til kalkulatoren for å finne ut hvor mye vekslepenger jeg skulle ha igjen på £10-seddelen jeg hadde rakt ham! Kanskje en tur tilbake på skolebenken hadde vært noe… Selv hadde jeg andre planer for dagen, selv om Doncaster skulle være min base i ytterligere tre netter og det var mange timer til jeg måtte begynte å tenke på kveldens kamp. Jeg hadde nemlig planlagt utflukter for å kikke litt på et par interessante non-league stadioner i området. Den korte togturen opp til Adwick og den rundt tjue minutter lange spaserturen fra stasjonen der til Brodsworth Welfares hjemmebane Welfare Ground viste seg imidlertid å være en aldri så liten bomtur.

Portene var stengt, og det var ikke mye å se derfra, da sportsanleggene her også inkluderer både en cricketbane og andre forskjellige fasiliteter som ligger mellom fotballbanen og veien som går forbi. Det stedet der jeg fikk best innsyn var faktisk fra parkeringsplassen foran et leisure centre, selv om avstanden fortsatt var temmelig stor og med flere tennisbaner delvis sperret utsikten, men jeg så da en tilsynelatende flott tribune langt der borte på den andre siden av muren. Jeg valgte å betale £2,50 for å la buss nummer 50 frakte meg tilbake til Doncaster Interchange, der jeg gikk gjennom Frenchgate-kjøpesenteret og satt meg på et av lokaltogene vestover fra byens jernbanestasjon. Etter kun sju minutter steg jeg av på Conisbrough stasjon og gikk det snaue kvarteret opp til Tickhill Square – et anlegg som jeg først det siste året virkelig har fått opp øynene for…lenge etter at det var for sent å besøke Denaby Uniteds gamle hjemmebane slik den fremsto i sine glansdager.

Mer om det et annet sted, men selv om porten også her var stengt, kommer man her mye nærmere innpå slik at jeg fikk tatt en kikk gjennom gjerdet og speidet over mot den tribunen som nå har erstattet en av forgjengerne på den ene langsiden. Bilder vitner om at dette var et fantastisk flott anlegg, men etter at Denaby United hadde blitt kastet ut og lagt ned driften, ble anlegget rasert av en brann i 2005. Denaby United gjenoppsto i 2011, men spiller nå sine hjemmekamper ved Balby Carr Community Academy sør i Doncaster, mens Tickhill Square nå benyttes av divisjonskollega Denaby Main som i likhet med United spiller i Sheffield & Hallamshire County Senior League Premier Division. Rett ved siden av ligger Denaby & Cadeby Miners Welfare Club, og jeg valgte å stikke innom for å ta en pint her. Flere av de lokale stamkundene var i ferd med å spille snooker på et skikkelig snooker-bord, og det er alltid interessant, så det ble til slutt to glass servert av det som lignet litt på en ti år yngre utgave av Eldar Vågan.

Da jeg først befant meg i Conisbrough-traktene burde jeg egentlig benyttet anledningen til å kikke innom Conisbrough Castle som er en av landets best bevarte normanner-borger, men da det hadde gått litt mer tid enn planlagt var det greit å komme seg inn igjen til Doncaster da det også begynte å dryppe faretruende fra oven. Heldigvis ble det foreløpig med noen få drypp. Tilbake i Doncaster fant jeg inne på Frenchgate-senteret pub-restauranten The Mallard, som er en del av Hungry Horse-kjeden. En stor porsjon Beef Madras ble skylt ned med en pint Strongbow før jeg gikk for å puste ut litt på hotellet. Heldigvis sjekket jeg status på togavgangene, og dette gjorde at jeg oppdaget at 16.58-toget jeg hadde blinket meg ut allerede var forventet å være minst 10-12 minutter forsinket. Dermed sto jeg i voldsom fare for å miste forbindelsen videre fra Newark North Gate til Collingham, men siden jeg heldigvis fant ut av dette kunne jeg hoppe opp og igjen stresse mot stasjonen for å heller ta 16.25-toget dit ned.

Jeg rakk det med et par minutters margin, og hadde dermed en liten stund å vente ved Newark North Gate før jeg kunne bytte til 17.28-toget som skulle frakte meg til Collingham. Det er jo kanskje litt merkelig at jeg jeg nå tok tog fra Newark til Collingham når det tross alt var Newark Town jeg skulle se denne kvelden, men de banedeler nå i Collingham en snau mil nord for Newark-on-Trent. Vi befinner oss altså i det østlige Nottinghamshire, rett ved grensen mot Lincolnshire. Mens Newark-on-Trent med sine nesten 28 000 innbyggere er en markedsby som slo seg opp som senter for ull- og tekstil handel, er Collingham en langt mindre landsby med drøyt 2 700 innbyggere, og det var der jeg klokka 17.36 gikk av toget og satt kursen mot puben The Royal Oak. Den var stengt, og mens jeg i duskregnet vurderte mine muligheter mente jeg å skimte et pubskilt i det fjerne da jeg gikk ut i veien for å speide i begge retninger. Det viste seg å stemme, og fornøyd kunne jeg slå meg ned med en pint på Kings Head.

Med en times tid til avspark var det på tide å bryte opp og ta seg den korte veien opp til Collinghams hjemmebane Station Road, som jeg for øvrig hadde passert inngangspartiet til da jeg tidligere gikk den korte veien fra stasjonen. Jeg betalte meg inn med £3 før jeg også kunne bytte £1 mot et eksemplar av kveldens kampprogram, og jeg kunne deretter oppsøke klubbhusets bar for å finne groundhopperen Paul White som ikke hadde dukket opp på puben som avtalt. Han ble nok satt ut av at Royal Oak var stengt og dro rett hit, men før jeg i det hele tatt kom så langt støtte jeg på ytterligere en gammel kjenning på utsiden av klubbhuset. Retford-karen Rob Waite er ikke bare mannen bak bloggen The 66POW, men også en kar som gjerne hjelper til hos klubber i regionen. Han var vel lenge involvert hos Staveley Miners Welfare, men hadde denne kvelden tilbudt seg å hjelpe til her siden man visstnok var noe underbemannet. Etter et hyggelig gjensyn med ham kunne jeg kose meg med både en pint og pork scratchings mens jeg kikket nøyere på programmet.

Newark Town ble i dagens form stiftet så sent som i 1991, men en langt eldre utgave av Newark-klubben så dagens lys allerede i 1868 og spilte flere perioder i den første og velrenommerte utgaven av Midland League. Det var under en av epokene der at de fra 1929/30-sesongen spilte seg frem til FA Cupens ordinære runder tre ganger på fire sesonger. En av disse endte også med at de i 1930/31-utgaven tok seg til andre runde ved å slå ut Rotherham United før de fikk bank av Crystal Palace. Den nåværende utgaven startet opp i Nottinghamshire Alliance (en forløper til Nottingham Senior League) før de spilte seg opp i Central Midlands League i 2004. Der har de oppholdt seg siden, og de skal denne sesongen ha søkt om opprykk til step 6. Det virker noe merkelig at det ikke skal finnes passende arenaer i selve Newark, men jeg mener å ha lest at de nå har banedelt her helt siden 2004, og dermed er det vel nærliggende å tro at beslutningen om å flytte inn her hadde sammenheng med at de tok steget opp i CML.

Noen av notatene mine fra denne kvelden forsvant i løpet av turen, og jeg kan ikke huske om jeg fikk noe mer klarhet i akkurat dette, men uansett kunne tabellen i hvert fortelle at Newark Town fortsatt var med i toppkampen. CML Division North ble toppet av FC Bolsover, som hadde en tilsynelatende voksen luke men også flere kamper spilt. De hadde 11 poeng ned til Clay Cross Town (som hadde to kamper til gode), 15 poeng ned til Appleby Frodingham (tre kamper til gode), og 16 poeng ned til både Harworth Colliery (tre kamper til gode) og Newark Town (med hele fem kamper til gode). Kveldens gjester var Bilsthorpe, som befant seg på tabellens nedre halvdel, men som likevel så ut til å ha en absolutt betryggende avstand ned til bunnlagene. Snart fikk jeg også besøk av min groundhopper-kompis Neil som hadde tatt den ikke altfor lange turen fra Mansfield, og etter hvert som det dro seg mot kampstart var det på tide å komme seg ut.

Det var hjemmelaget som tok kontrollen fra start, og Bilsthorpe hang i perioder virkelig ikke med. Derfor var det ikke spesielt overraskende da George Pearce ble spilt gjennom av Jordan Cummings og sørget for 1-0 i det niende minutt. Jordan Thomas var et konstant uromoment, og han hadde allerede hatt en god mulighet da han etter snaut halvspilt omgang ble lagt i bakken av Bilsthorpe-keeper Ryan Graves. Han tok selv straffesparket, og selv om Graves fikk en hånd på ballen kunne han ikke hindre den i å gå inn. Gjestene kom på en sjelden visitt da Gary Atkins kom stormende, men Newark-keeper Nathan Burrows fikk avverget nede ved dødlinja, og i stedet fikk Bilsthorpe enda en i sekken. Innlegget fra Jammy Lloyd syntes å være ufarlig siden gjestenes Nathan Brown kom først på ballen, men da han skulle heade tilbake til keeper så han vel ikke helt hvor målvakten sto plassert, og ballen gikk i eget mål. Nesten en halvtimes spill, og 3-0.

Det kunne vært enda styggere om ikke bortekeeper Graves to ganger reddet flott på avslutninger fra Jordan Thomas, men han kunne intet gjøre da Chris Dobbie vendte opp med en liten piruett og hamret inn 4-0 med seks-sju minutter til pause. De 64 betalende tilskuerne hadde fått se en enveiskjøring som kunne ført til at ledelsen var enda større ved pause. Station Road er for øvrig et nokså spartansk anlegg der så og si alt av fasiliteter er å finne på den ene langsiden, som domineres av det store bygget der man finner både klubbhusets bar og alt annet. Foran dette er det et overbygg som gir tak over hodet. Ellers er det åpen hard standing som gjelder her, og på motsatt langside der man finner laglederbenkene er det ikke engang det. Her står man eventuelt rett på gresset, og den bortre langsiden er også stengt av slik at man ikke kan gå rundt hele banen.

Da keeper Graves igjen måtte i aksjon for å stoppe Jordan Thomas tidlig i andre omgang, virket det som om man fortsatte der man slapp i første omgang, men Bilsthorpe kom snart mer med slik at det nå var en langt jevnere kamp. Kyle Welsey la innlegget da Gary Atkins headet på mål og tvang frem en redning fra Blues-keeper Burrows. Kaptein Craig Gould fikk ballen i nettet for gjestene, men linjedommeren hadde flagget for offside, og han fikk nå sin del av de voldsomme kraftsalvene som i store deler av kampen hadde haglet mot dommeren fra spillerne. Sam Wilford kunne satt spikeren i kista, men ble stoppet av en benparade fra Graves, og Atkins hadde igjen en mulighet til å få et trøstemål. Regnet som hadde falt denne ettermiddagen og kvelden gjorde at vi fikk se en kamp med en og annen skikkelig takling av den gode gamle sorten, og det var en slik som gikk litt feil og gjorde at kvelden fikk en alt annet enn lykkelig slutt.

Jammy Lloyd satt inn en heftig takling på Bilsthorpe-forsvarer Lawrence Foster, og det var en vemmelig lyd da sistnevnte gikk ned og ble liggende med store smerter. Kampen ble stoppet mens han ble undersøkt, og alt som var av klubbenes apparat var snart på banen, med Bilsthorpes assistent-manager på telefon med ambulansetjenesten. Hjemmespillerne ville ha ham båret av banen så man kunne fortsette, men bare forslaget gjorde gjestene rasende. Man mente at han sannsynligvis hadde et brudd i foten, og gjestene hevdet at ambulansefolket sa at det ville ta minst en time, men at han ikke burde flyttes før de kom. Der han lå med et pledd over seg, var det tydelig at dette nå også virket nokså uaktuelt, og dommeren valgte snart å blåse av. For andre gang på tre dager hadde jeg vært vitne til en kamp som ble avbrutt – denne gang ikke på grunn av sviktende flomlys, men en alvorlig skade – og det utrolige er at det i begge tilfeller var etter 82 minutter! Hva i all verden er oddsen for det??

Det eneste jeg stusset litt over var at dommeren ikke selv snakket med ambulansetjenesten på telefonen, for uten at jeg overhodet mistenker at Bilsthorpe-representanten overdrev situasjonen og ventetiden, skulle man kanskje tro at det var naturlig. Uansett får man en påminnelse om at det tross alt er viktigere ting enn utfallet av kampen, og det er bare å ønske Foster god bedring. Det kan legges til at jeg i ettertid hørte at ambulansen først ankom rundt klokka 22.45, så når situasjonen var slik at han ikke kunne flyttes, viste det seg å være en korrekt avgjørelse av dommeren. Mer skeptisk er jeg til hvorvidt det er en korrekt avgjørelse man omsider kom frem til da det ble bestemt at kampen skal spilles helt på nytt. Det hadde vært noe annet dersom resultatet sto og vippet, men med 4-0 og åtte minutter igjen er det vel trygt å si at kampen var avgjort. Hadde det vært en cupkamp, ville jeg ikke vært i tvil om at det mest riktige nok var å la resultatet stå, men i en ligakamp der resultatet og målforskjellen også kan påvirke andre lag, er det kanskje den minst uheldige løsningen.

Frem til dette hadde vi uansett hatt det trivelig ved Station Road, men alvoret la en liten demper på stemningen. Etter at dommeren hadde valgt å avbryte, vendte snart de fleste snuta hjemover, og jeg hadde planer om å ta 21.58-toget til Newark Castle for å spasere derfra til Newark North Gate og returnere til Doncaster. Da Neil nå tilbød seg å slippe meg av ved Newark North Gate stasjon, slapp jeg dette, og jeg takket selvsagt høflig ja. Dermed rakk jeg også et tidligere tog fra Newark North Gate etter å ha tatt avskjed med Neil for siste gang på denne turen. Han hadde også vurdert å slå følge med meg til Goole dagen etter, men måtte i stedet jobbe. Ved retur til Doncaster valgte jeg å endelig følge et tips jeg hadde fått fra min kompis John, som jobbet mange år ved Oslo-puben Belfry men som er opprinnelig er fra Doncaster (eller Conisbrough for å være mer nøyaktig). Han mente at jeg på puben Little Plough ville få servert «the best pint in Donny», og det viste seg å ikke være noe dårlig tips. 

 

 

English ground # 389:
Newark Town v Bilsthorpe (Abandoned after 82 mins with score at 4-0, due to serious injury)
Central Midlands League North Division
Station Road (at Collingham), 6 January 2017
1-0 George Pearce (9)
2-0 Jordan Thomas (pen, 22)
3-0 Nathan Brown (og, 30)
4-0 Chris Dobbie (39)
Att: 64
Admission: £3
Programme: £1
Pin badge: £3

 

Next game: 07.01.2017: Goole v Lancaster City
Previous game: 05.01.2017: Doncaster Rovers v Portsmouth

More pics

 

 

 

Fredag 06.01.2017: En kikk på Tickhill Square (Denaby Main / ex-Denaby United)

Jeg befant meg i Doncaster, der jeg noen dager hadde byen som base, og følte for å benytte anledningen til å ta en kikk på noen interessante stadioner i området. Den korte togturen opp til Adwick og den rundt tjue minutter lange spaserturen fra stasjonen der til Brodsworth Welfares hjemmebane Welfare Ground viste seg å være en aldri så liten bomtur da portene var stengt, og det ikke var mye å se derfra, da sportsanleggene her også inkluderer både en cricketbane og andre forskjellige fasiliteter som ligger mellom fotballbanen og veien som går forbi. Det stedet der jeg fikk best innsyn var faktisk fra parkeringsplassen foran et leisure centre, selv om avstanden fortsatt var temmelig stor og flere tennisbaner delvis sperret utsikten, men jeg så da en tilsynelatende flott tribune langt der borte på andre siden av muren. Jeg valgte å betale £2,50 for å la buss nummer 50 frakte meg tilbake til Doncaster Interchange, der jeg gikk gjennom Frecnhgate-kjøpesenteret og satt meg på et av lokaltogene vestover fra byens jernbanestasjon.

Etter kun sju minutter steg jeg av på Conisbrough stasjon og gikk det snaue kvarteret opp til Tickhill Square – et anlegg som jeg først det siste året virkelig hadde fått opp øynene for…lenge etter at det var for sent å besøke Denaby Uniteds gamle hjemmebane slik den fremsto i sine glansdager. Selv om porten også her var stengt, kommer man her mye nærmere innpå slik at jeg fikk tatt en kikk gjennom gjerdet og speidet over mot den tribunen som nå har erstattet en av forgjengerne på den ene langsiden. Bilder vitner om at dette var et fantastisk flott anlegg, men etter at Denaby United hadde blitt kastet ut og lagt ned driften, ble anlegget rasert av en brann i 2005.

Denaby er en landsby mellom Conisbrough og Mexbrough, og har lange tradisjoner med gruvedrift. Allerede i år 1700 fant man kull nær overflaten, og dette førte etter hvert til åpningen av dype gruver. Gruveselskapet Denaby Main bygget nærmest en ny landsby som bar deres navn mens den gamle delen av landsbyen fikk navnet Old Denaby. Utover på 1800-tallet ble Denaby-navnet nærmest ensbetydende med de notoriske gruvene, der arbeiderne jobber under harde kår. I en artikkel i 1899 ble det beskrevet som “The Worst Village in England”, og det ble fortalt om hensynsløse eiere som hadde få betenkeligheter med å sende arbeiderne stadig dypere ned under bakken, samtidig som den vanlige policy ved dødsfall var å kaste ut den døde gruvearbeiderens familie få uker etter dødsfallet. I motsetning til nabogruven til Cadeby Main var det aldri noen større ulykker her, men da Denaby Main-gruven stengte i 1968 var det likevel 203 gruvearbeidere som opp gjennom årene hadde måttet bøte med livet der.

Denaby United ble stiftet i 1895 under navnet Denaby Parish Church, og etter navnebyttet til Denaby United tre år senere skaffet de seg tidlig et godt rykte i regionen. De tok plass i daværende Midland League (en tidligere utgave), som på den tiden var en av de mest prestisjetunge utenfor Football League, med andreplassen våren 1908 som bestenotering. I 1927/28-sesongen nådde de første ordinære runde av FA Cupen og tapte kun knepent 2-3 hjemme for FL-klubben Southport foran hele 5 200 tilskuere på Tickhill Square. De gjentok denne bedriften fem sesonger senere, men denne gang måtte de gi tapt borte for et Carlisle United som scoret kampens eneste mål. Tredje og siste gang de tok seg til første ordinære runde var i 1958/59, da 3 807 tilskuere betalte seg inn og så Denaby tape 0-2 for Oldham Athletic.

Etter å ha endt sist i den nye (men fortsatt ikke dagens utgave av) Midland League to år på rad, ble Denaby United stemt ut i 1965, men tok plass i Yorkshire League, der de fortsatt befant seg da denne i 1982 slo seg sammen med den nevnte andre utgaven av Midland League og stiftet dagens Northern Counties East League. De brukte kun to sesonger på å spille seg opp i den nye ligaens toppdivisjon, og siden 1984 befant de seg i NCEL Premier Division, som til og med ble vunnet våren 1997. Fem år senere var det imidlertid dessverre slutt, da man fikk beskjed om at den lokale Welfare Trust opplyste om at de ville bli kastet ut av banen som hadde vært deres hjemmebane siden før første verdenskrig (mon tro om ikke 1912 er korrekt årstall). Forhandlingene førte ikke frem, og da Denaby United nå sto uten hjemmebane, valgte de dessverre å legge ned driften. Det var altså ytterligere tre år etter dette igjen at Tickhill Square ble herjet av brann.

Denaby United gjenoppsto dog i 2011, men spiller nå sine hjemmekamper ved Balby Carr Community Academy sør i Doncaster (man håper visst fortsatt på en retur), mens Tickhill Square nå benyttes av divisjonskollega Denaby Main som i likhet med United nå spiller i Sheffield & Hallamshire County Senior League Premier Division, der de begge sliter i bunnen denne sesongen. Det anbefales å ta en kikk på groundhopperen The Groundhog sitt innlegg som tar for seg Tickhill Square, og ikke minst ta en kikk på denne siden med herlige bilder derfra! Rett ved siden av ligger Denaby & Cadeby Miners Welfare Club, og jeg valgte å stikke innom for å ta en pint her. Flere av de lokale stamkundene var i gang med å spille snooker på et skikkelig snooker-bord, og det er alltid interessant, så det ble til slutt to glass servert av det som lignet litt på en ti år yngre utgave av Eldar Vågan. Deretter var det på tide å returnere til Doncaster og begynne å tenke på kveldens kamp.

 

 

Torsdag 05.01.2017: Doncaster Rovers v Portsmouth

Det var igjen på tide å forlate Newcastle, og jeg valgte å inkludere en hotellfrokost før jeg leste litt på rommet og omsider sjekket ut fra Premier Inn The Gate og spaserte ned mot Newcastle stasjon for å ta plass på toget som skulle ta meg sørover til Doncaster. Der hadde jeg betalt £148 for fire netters overnatting ved Premier Inn-hotellet i Doncaster sentrum, og fikk etter hvert raskt sjekket inn og registrert at jeg hadde fått flott utsikt over til den flotte kirken som gjerne kalles Doncaster Minster. Onde tunger blant mine bekjente mente at dette måtte være den eneste flotte utsikten Doncaster hadde å by på, men det var uansett fotballen som denne dagen var årsaken til min visitt, selv om jeg ærlig må innrømme at jeg fortsatt ikke var 100% sikker på om jeg hadde gjort det rette ved å betale £20 for å se Doncaster Rovers v Portsmouth i League Two. En revisit til Lakeside Stadium var når sant skal sies ikke det jeg så aller mest frem til på denne turen, men på en torsdag uten andre kamper på menyen valgte jeg etter en liten debatt med meg selv å bestille billett, og håpet nå i det minste på en underholdende kamp.

Doncaster er en stor markedsby som ligger i grevskapet South Yorkshire, omtrent tre norske mil nordøst for Sheffield. Selve byen har rundt 110 000 innbyggere mens det er en del høyere om man tar med diverse omkringliggende landsbyer rundt Doncasters utkant. Byens vokste frem rundt det romerske fortet Danum som i det første århundre ble anlagt ved et krysningspunkt over elven Don. Allerede på midten av 1200-tallet hadde Doncaster blitt en viktig markedsby, og drøyt 750 år senere har man fortsatt marked her. Doncaster og omegn hadde allerede i lang tid blitt ansett som et nokså velstående sted med rike landeiere og store gods da de også vokste frem som et industrisentrum på slutten av 1700-tallet, godt hjulpet av de navigerbare vannveiene. Senere var området dominert av kullgruvedrift, og i byens omegn kryr det da også av gamle gruvelandsbyer. Alle gruvene er nå for lengst nedlagt. Doncaster er også kjent for sin hesteveddeløpsbane som er en av de eldste og største i landet. Her avholdes en rekke viktige løp som publikum kommer langveis fra for å se – eller kanskje snarere for å bli sett.

Siden det var torsdag og dermed «Curry Club» hos Wetherspoons-kjeden, valgte jeg å legge turen innom The Red Lion for å få i meg en tidlig middag. Etter en stor porsjon Beef Madras var det på tide å heller teste ut en skikkelig pub, og valget falt på The Olde Castle. Etter en pint der og en svipptur tilbake på hotellet var det på tide å tenke på å ta turen ut til kveldens kamparena. Det var som sagt ikke mitt første besøk dit, for jeg var også der da «Donny» tok imot Crystal Palace i påsken 2011. Den gang benyttet jeg meg av skyttelbusser, og ifølge en nettside skulle dette fortsatt være et tilbud på kampdager. Doncaster Interchange ligger tilknyttet kjøpesenteret Frenchgate, og bussterminalen ligger i underetasjen her. Alle byens busser har dette enten som sitt startsted/endeholdeplass, eller de stopper her på sin ferd fra A til B. Derfor gikk jeg som som anvist til plattform C6, men derfra var det åpenbart ingen avganger for hverken buss X75 eller andre ruter de nærmeste timene.

Jeg gikk for å spørre i informasjonen, og kvinnemennesket bak disken kunne umiddelbart fortelle at de ikke gikk lenger, men at jeg i stedet kunne benytte meg av buss 56, som på sin ferd mot Rossington betjener en holdeplass et steinkast fra Lakeside Stadium. Det skal være usagt om skyttelbussene har opphørt totalt eller om de fortsatt opererer ved helgekamper, for det glemte jeg å spørre om, men det virket når sant skal sies ikke som om det engang var noe tema, så jeg antar at de er historie. Det er noe merkelig, men jeg kom meg da uansett ut dit jeg skulle, og sammen med en gruppe Rovers-supportere steg jeg av rett utenfor friidrettsanlegget som ligger vegg i vegg med Rovers’ hjemmebane. Det gjensto bare å oppsøke billettkontoret og stille seg i kø bak gruppen av tyskere for å hente ut min billett. Etter å ha betalt £3 for et kampprogram på veien til riktig inngang kunne jeg for andre gang entre dette stadionet.

Doncaster Rovers ble stiftet i 1879, og har spilt majoriteten av sine sesonger på nivå tre og fire av engelsk fotball. Da de etter spill i den tidligere Midland League ble valgt inn i Football Leagues andredivisjon i 1901, debuterte de med en sjuendeplass som fortsatt er deres beste ligaplassering. Etter den påfølgende sesongen ble de imidlertid ikke gjenvalgt, og det var også tilfelle da de var tilbake to sesonger senere. Først på tredje forsøk klarte de å etablere seg i Football League, etter at de i 1921 ble tatt opp i ligaens nye regionale tredjedivisjon og tok plass i den nordlige avdelingen. Store deler av 1950-årene hadde Doncaster Rovers tilhold på neste øverste nivå, og dette må kunne sies å ha vært klubbens stabilt beste periode…i hvert fall frem til Championship-epoken for noen få år siden.

Utover i 1990-årene slet klubben voldsom og rykket ut av ligaen i 1998. Påfølgende sesong med 16. plass i Conference står vel som historisk lavmål, men etter fem sesonger i non-league reiste de seg og sikret via playoff retur til Football League med finaleseier over Dagenham & Redbridge. Et andre strake opprykk fulgte, før Rovers spilte seg frem til finalen i Football League Trophy våren 2007. Ekstraomganger måtte til, men med 3-2 over Bristol Rovers sikret de seg pokalen. Likevel er det nok mange fans som husker den påfølgende sesongen enda bedre, for etter å ha mistet det automatiske opprykket på sesongens siste dag, tok de seg til playoff-finalen der storfavoritt Leeds United var motstander. Foran 75 000 tilskuere på Wembley var det James Hayter som scoret kampens eneste mål og sørget for at Rovers kunne juble over retur til nivå to for første gang på 50 år.

Etter fire sesonger og 12. plass som bestenotering i denne perioden, kom nedrykket i 2012. Divisjonstittel og umiddelbar retur fulgte, men ble igjen fulgt opp med umiddelbart nedrykk, og våren 2016 rykket de også ned igjen til nivå fire. En artig detalj er for øvrig at Doncaster Rovers faktisk innehar FL-rekorden både for antall seire (33 i 1946/47) og antall tap (34 i 1997/98) i løpet av én sesong. Den siste ville de i hvert fall ikke slå denne sesongen, for de var så absolutt med i både tittel- og opprykkskampen. Jeg hadde kjøpt billett til South Stand, og etter å ha kikket ut over et anlegg som faktisk var enda kjedeligere og karakterløst enn jeg husket, gikk jeg ned igjen under tribunen for å gjøre noe jeg ikke gjør altfor ofte. Innkjøp av en pint eller lignende på kamper så høyt oppe i pyramiden er nemlig ikke noe jeg pleier å gjøre. Omgivelsene der man står rett opp og ned med horder av mennesker rundt seg ofte ingen sted å sette fra seg ting er vel kanskje medvirkende til dette, men denne gang unnet jeg meg en flaske med Kingstone Press til £3,50.

Jeg skulle gitt mye for å se denne kampen på gamle Belle Vue, som klubben i 2007 forlot etter 82 år – for øvrig tolv år etter at tidligere formann Ken Richardson ble arrestert og senere dømt til fire års fengsel for å i et forsøk på forsikringssvindel ha stått bak brannstiftelsen som førte til omfattende skader på hovedtribunen der. Belle Vue er en av altfor mange gamle, klassiske stadioner som det irriterer meg at jeg aldri fikk besøk (selv om jeg tok en kikk på restene nesten på dagen tre år før det som nå var en revisit til Lakeside Stadium). Mange vil kanskje reagere på at jeg konsekvent omtaler dagens anlegg som Lakeside Stadium, men da jeg alltid foretrekker å unngå (ofte stadig skiftende) sponsornavn som ‘Keepmoat Stadium’, bruker jeg altså navnet som det opprinnelig ble planlagt under. Det er som sagt et temmelig uinteressant anlegg, selv om det fra klubbens ståsted selvsagt vil ses på som flott, moderne og funksjonelt.

Jeg tror faktisk at det langt større publikumsoppmøtet ved mitt første besøk kan ha vært medvirkende til at jeg den gang ikke la merke til hvor utrolig anonymt og kjedelig det faktisk er. I tillegg er det selvsagt et relevant poeng at jeg den gang i langt større grad også var en «novise» som kun besøkte min engelske stadion nummer 38, mens jeg i mellomtiden nå hadde besøkt ti ganger så mange stadioner i den engelske pyramiden, og ikke minst også fått et langt mer anstrengt forhold til den moderne fotballen og de ofte trøstesløst kjedelige nybyggene som har dukket opp som paddehatter. Nå ved mitt andre besøk slo det meg at Lakeside Stadium etter min mening kanskje må være av de aller kjedeligste anleggene i Football League. Det har fire temmelig identiske tribuner med navn etter kompassretningene, i tillegg selvsagt til de obligatoriske sponsornavnene slik tiden krever. East og West Stand er langsidene, North Stand er bortetribunen, mens den mest entusiastiske hjemmefansen holder hus på South Stand.

Det var på sistnevnte at jeg hadde sikret meg det jeg trodde var en billett helt øverst i håp om å øke muligheten til å få se kampen stående, og selv om det nå viste seg å være unummererte plasser slik at man på denne tribunen kunne ta plass der man ville, var det overhodet ikke noe problem – spesielt ettersom det skulle vise seg å være et nokså skuffende oppmøte fra hjemmefansen. Kampen skulle overføres direkte på TV, så det var nok en og annen som hadde valgt å se den fra sofakroken eller på puben. Jeg fant meg en plass helt øverst i hjørnet mot East Stand og benyttet ventetiden til å ta en kikk på tabellen som viste at vertene toppet League Two-tabellen ett poeng foran Plymouth Argyle og tre poeng foran Carlisle United. Det var kveldens gjester Portsmouth som var nærmest de tre opprykksplassene, og de hadde sju poeng opp til Doncaster, men ble pustet i nakken av klubber som Wycombe Wanderers, Luton Town og Cambridge United.

Det hadde tilsynelatende vært visse utfordringer med banedekket, og for å forsikre seg om at TV-kampen ikke ble offer for en pysete dommer hadde man valgt å ty til nokså spesielle metoder, og denne delen av gressmatta ble derfor behandlet med et apparat som så mest ut som noe man ville benyttet dersom man har privat cannabis-farm på loftet, uten at jeg har spesiell kjennskap til slik. Da holder jeg meg heller til fotball, og fra min posisjon oppe på South Stand så jeg at vertene fikk en god start da Jamie Coppinger fikk legge inn i kampens femte minutt. Det var vel Matty Blair som i en hodeduell headet videre, og John Marquis headet inn 1-0 mot klubben han tidligere har spilt for på lån. Det skal for øvrig sies at Coppinger ute på høyrekanten i perioder fikk boltre seg altfor fritt sett fra et Pompey-ståsted. Conor Grant hadde en mulighet til å øke, men Pompey-keeper David Forde redder. På motsatt ende hadde Matt Clarke en stor sjanse til å utligne da han headet på mål, men slovaken Marko Markosi i Donny-målet fikk slått ballen i stolpen og ut.

Det var i det hele tatt en meget underholdende omgang som stadig bølget frem og tilbake med sjanser og halvsjanser begge veier. Niall Mason og Marquis hadde begge vært frempå da Pompey for alvor våknet til liv utover i omgangen. Conor Grant var redningsmann da han blokkerte en volley fra Gareth Evans, og gjestene hadde nå en hel serie med cornere som endte uten resultat. Snaut fem minutter før pause kom utligningen da en grusom tversoverpasning som ville fått Drillo til å rive seg i håret ble snappet opp av Kyle Bennett (en tidligere Rovers-spiller som jevnlig fikk pipekonsert). Han spilte gjennom Kal Naismith som stormet mot mål og sendte ballen forbi Marosi og i mål til 1-1. Jeg burde kanskje valgt en noe mindre iøynefallende jakke, for på dette tidspunktet hadde jeg fått selskap av groundhopperen og grinebiteren Tony Morehead som hadde observert meg, og sammen kunne vi konstatere at det ikke var helt ufortjent med en utligning som sørget for at det sto 1-1 til pause.

Lakeside Stadium er i hvert fall blant FL-anleggene som lar røykerne slippe ut for å ta seg en blås i pausen, og snart kunne jeg returnere til min utkikkspost med et krus rykende varm Bovril. Pompey-manager Matt Cook mente at hans utvalgte hadde hatt en hårreisende start i første omgang, og også i den andre omgangen tok det en stund før de fikk samlet seg der Rovers igjen dominerte innledningen. Andre omgang levde aldri helt opp til det vi hadde sett av underholdning før pause, men det var likevel en god kamp, og i det 58. minutt sendte Tommy Rowe igjen hjemmelaget i føringen etter et godt angrep som startet med at de spilte seg ut av eget forsvar og endte med at Coppinger fant Rowe som igjen fant nettmaskene. Pompey gjorde et dobbeltbytte, men måtte likevel se at John Marquis med tjue minutter igjen scoret sitt andre og dermed økte til 3-1. Pompey hadde igjen våknet for sent, og det nærmeste de kom var da innbytter Milan Lalkovic headet på mål og tvang frem en god redning fra slovaken Markosi, som for øvrig måtte forlate banen på båre med noen minutter igjen. Hans trøst for være at manager Darren Ferguson og hans gutter tok sin åttende seier på de ti siste kampene.

5 568 tilskuere var ikke altfor imponerende, men det var som sagt altså TV-kamp, uten at det stoppet 669 Portsmouth-fans fra å ta turen, og det var derimot en del mer imponerende. Det var uansett på tide å ta seg tilbake til sentrum, men ved bussholdeplassen fant jeg nå ut at det var nesten tre kvarters ventetid på neste buss herfra. Det er tydeligvis et alt annet enn imponerende kollektivtilbud i forbindelse med kamper her – i hvert fall hva gjelder kveldskamper i midtuken – og jeg bestemte meg raskt for å heller gå den lange veien inn til sentrum. Det var en kald fornøyelse som tok meg godt over en halvtime, og jeg følte jeg nå hadde fortjent en siste pint før jeg trakk meg tilbake. Valget falt denne gang på puben The Black Bull, grunnet dens beliggenhet like rundt hjørnet for hotellet mitt, og det ble som planlagt kun én pint før jeg tok kvelden etter nok en dag med groundhopping.

 

 

Revisit:
Doncaster Rovers v Portsmouth 3-1 (1-1)
League Two
Lakeside Stadium, 5 January 2017
1-0 John Marquis (5)
1-1 Kal Naismith (41)
2-1 Tommy Rowe (58)
3-1 John Marquis (71)
Att: 5 568
Admission: £20
Programme: £3

 

Next game: 06.01.2017: Newark Town v Bilsthorpe
Previous game: 04.01.2017: Blyth Town v Team Northumbria

More pics

 

 

 

Onsdag 04.01.2017: Blyth Town v Team Northumbria

Etter fem dager uten, følte jeg at det igjen var på tide å unne meg en full english breakfast, og med black pudding på menyen ble jeg likevel fristet til å betale ekstra for hotellfrokost og komponerte min egen versjon ved Brewers Fayre-restauranten rett ved siden av Premier Inn-hotellet jeg hadde overnattet på. Jeg skulle ikke altfor langt denne dagen, og for ikke å ankomme altfor tidlig, leste jeg deretter litt på rommet før jeg sjekket ut og gikk for å la buss 6 frakte meg fra Tindale Crossing i Bishop Aucklands utkant til bussterminalen i Durham. £5 fattigere gikk jeg derfra opp til byens jernbanestasjon for å ta den korte togturen opp til Newcastle, som igjen var min base for dagen. Jeg hadde betalt £31,50 for overnatting ved Premier Inn The Gate, og lot apostlenes hester ta meg dit opp for å sjekke inn. Newcastle er en av absolutte mine favorittbyer, og jeg tenkte nå å sjekke ut en ny pub eller to på og rundt Bigg Market. Det ble i denne omgang med en pint ved Beehive, og man vet man er i Newcastle når postmannen som nå unnet seg noen pints etter fullført arbeidsdag hadde valgt seg shorts som dagens benklær…i januar.

Snart ble jeg fristet til å heller oppsøke mitt nokså faste vannhull, Bridge Hotel, for å lade opp til kveldens kamp i denne herlige puben jeg stadig vender tilbake til. Kveldens kamp skulle ta meg enda lenger nordøstover, og mens medias såkalte eksperter hadde gjort sitt ytterste for å overbevise meg om at kveldens storkamp mellom Tottenham og Chelsea var «en man endret sine planer for å se», så jeg ingen grunn til å i det hele tatt vurdere noe slikt all den tid jeg hadde et langt mer interessant alternativ på plakaten i form av Blyth Town v Team Northumbria i Northern League Division Two. Da jeg i påsken 2012 besøkte Blyth Spartans fant jeg ut at bussen jeg tok fra Newcastle opp til Blyth kjørte en skikkelig melkerute, og selv om det åpenbart finnes raskere ekspressbusser i rushtiden, bestemte jeg meg for å denne gang benytte meg av toget til Cramlington og buss derfra.

Etter å ha unnet meg en lunsj i form av black pudding scotch eggs forlot jeg derfor Bridge Hotel for å spasere opp til togstasjonen og sette meg på 17.15-toget med Morpeth som endeholdeplass. Etter 12-13 minutter kunne jeg stige sammen med en liten horde av pendlere stige av i Cramlington og orientere meg frem til riktig bussholdeplass. Arrivas buss Max X9 kom noe forsinket, men etter å ha betalt £2,40 for en enveisbillett til Blyth kunne jeg la meg frakte de rundt tjue minuttene til stedet der jeg gikk av på South Newsham Road i Blyths sørlige utkant. Til tross for at bussen hadde vært forsinket med sju-åtte minutter var det fortsatt nesten halvannen time til avspark, og jeg vurderte å oppsøke puben South Beach som skulle ligge en liten spasertur herfra, men siden jeg kun var et steinkast fra kveldens kamparena valgte jeg å ta en kikk på ståa der.

Blyth er en havneby som ligger sørøst i grevskapet Northumberland, som for de uinnvidde er Englands nordligste grevskap. Her ligger Blyth rett sør for elven som har gitt den sitt navn, og med Nordsjøen som nærmeste nabo. Vi befinner oss her rundt to norske mil nordøst for Newcastle, og byen vokste frem rundt tungindustri som kullgruvedrift og skipsbygging, mens fiske og salthandel også spilte en viktig rolle. Disse industriene er for lengst en saga blott, og nedgangstidene traff Blyth tungt. Et slitent bysentrum gjennomgikk i 1990-årene en oppgradering der kjøpesenteret Keel Row også brakte med seg High Street-kjedene til byen som for øvrig skal ha rundt 37 000 innbyggere. Byens havn går i hvert fall fortsatt bra, og er ikke minst ankomsthavn for papir og andre remedier til avisindustien i England og Skottland. Som ved forrige besøk i Blyth, fikk jeg dessverre heller ikke denne gang tatt en kikk på byens etter sigende flotte strand eller kikket meg rundt i byen i dagslys, men fotballkamp i Northern League skulle jeg i det minste få se.

Da jeg nærmet meg inngangspartiet var det allerede aktivitet her, og jeg droppet spaserturen til South Beach-puben for å heller betale meg inn med £6. Et program med flott utseende var åpenbart inkludert i prisen siden jeg uoppfordret fikk et eksemplar i hånda. Etter en kort passiar med vedkommende som bemannet inngangspartiet gikk jeg for å gjøre en undersøkelse av klubbhusets bar, og selv om han ikke hadde pekt meg i riktig retning, hadde jeg neppe hatt særlige problemer med å finne frem da alt som er av fasiliteter her er å finne på den ene langsiden. Den viste seg etter min mening å være det beste ved hele South Newsham Playing Fields, for det var en fin og trivelig bar der hjemmelagets spillere nå var samlet og kaptein Ian Herron for øyeblikket syntes å være midtpunktet.

Blyth Town ble stiftet i 1995 som en juniorklubb, og det var først i 2002 at man startet opp med «voksen-lag» for både kvinner og menn, som en konsekvens av at deres eldste jentelag hadde problemer med å finne en liga etter at spillerne hadde fylt 14 år. Vi får holde oss til herrelaget, som umiddelbart fikk innpass i Northern Alliance, der de tok plass i Division Two. Denne ble vunnet på første forsøk, og to sesonger senere betød andreplass i Division One at de med sitt andre opprykk på tre sesonger var klare for spill i Northern Alliance Premier Division. Der har klubben de siste sesongene dominert, og ligatittelen forrige sesong (2015/16) var den tredje strake Northern Alliance-triumfen. Denne gang fikk de også rykke opp til Northern League, der de sammen med Stockton Town er en av nykommerne i Division Two denne sesongen.

I klubbhusets bar kunne jeg selv beskue det voldsomme Northern Alliance-troféet som sto utstilt der, og måtte vel kanskje si meg enig med vedkommende som kommenterte at selv troféene gjerne var flottere før i tiden enn det man ofte ser av nyere pokaler. Det var en trivelig gjeng der i klubbhuset, og etter å ha servert meg en pint Strongbow til £2,70 kunne bartenderen også fiske frem en pin som ble min for £2, som vel er det billigste jeg noen gang har betalt. Mens jeg koste meg med pinten og en pose pork scratching slo jeg av en prat med et par av de lokale, og blant de var en kar som sto ved baren og tydeligvis også var Blyth Spartans-supporter. Han kunne fortelle at trekningen i semifinalene av Northumberland Senior Cup resulterte i at Blyth Town vil ha hjemmekamp mot nettopp storebror Blyth Spartans, og mye av praten i klubbhuset dreide seg om dette, så det er tydelig at folk forståelig nok ser frem mot den kampen, som man virket sikre på at også vil besørge ny tilskuerrekord.

Min samtalepartner virket overbevist om at Blyth-derbyet vil tiltrekke seg et firesifret tilskuertall, men det får tiden vise. Det hadde uansett vært interessant å være til stede på South Newsham Playing Fields når så skjer, men jeg fikk i denne omgang nøye meg med ligakampen mot en annen nokså ny klubb – nemlig universitetslaget Team Northumbria, som hadde kommet opp fra Newcastle. Hva anlegget her gjelder så var jeg jo egentlig klar over hva som ville møte meg, og Blyth Towns hjemmebane var vel akkurat like lite spennende som jeg hadde forventet. Når det er sagt, kan ikke dinosaurer som meg forvente at nye anlegg blir bygget som i tidligere dager. I disse dager er det funksjonalitet som gjelder, og klubben har i så måte gjort en god jobb med å oppgradere en meget spartansk bane til det man finner der i dag.

Ikke minst var flomlys viktig for Blyth Towns planer om avansement til Northern League, og skuffelsen var stor da søknaden om å få installere flomlys ble avslått av de lokale myndigheter. Etter en anke ble imidlertid vedtaket endret og tillatelsen gitt, slik at de fikk både flomlys og opprykket de var ute etter. Anleggets eneste tribune er en typisk moderne og prefabrikert sittetribune som står midt på den nevnte langsiden. Ellers er det hard standing under åpen himmel som gjelder rundt hele resten av anlegget. Gjerdet som omkranser banen har fått et trepanel som ifølge min groundhopper-kompis Lee sørget for at det i hvert fall får et noe mer interessant utseende enn hos hva tilfellet er hos Consett, som tydeligvis har gjort nesten like negativt inntrykk på Lee som på undertegnede. For all del, det er nokså uinteressante saker også hos Blyth Town, men i motsetning til Consett hadde de ingen klassisk og herlig gammelt stadion å flytte fra, og dette passer nok uansett Blyth Town som hånd i hanske.

Som avtalt møtte jeg da også snart Lee og Katie for andre kveld på rad, og igjen skulle vi snart få selskap av Peter Sixsmith. Det er få personer som ser mer fotball i Northern League enn Lee, så han er umiddelbart verdt å lytte til når han synser rundt saker og ting. Han mente at Blyth Town faktisk kunne være gode nok til å ta en av de tre opprykksplassene dersom de klarte å finne litt mer stabilitet, men på spørsmål om hvem han da så for seg droppe ut av opprykkssonen ble han mer usikker da han virket å ha tro på alle de involverte. Nyopprykkede Stockton Town ledet an i toppen men ble pustet i nakken av Team Northumbria, Billingham Synthonia og Billingham Town. Blyth Town befant seg på sjuendeplass med fire poeng opp til Billingham Town, og en seier over Team North ville derfor komme godt med.

Nå skal jeg denne gang ta for meg kun ganske raskt det som skjedde ute på banen, siden det som skjedde der etter hvert skulle vise seg å være uten betydning. Det var en nokså jevn første omgang frem til Gerard Richardson overlistet Blyth-keeper Matthew Crook og sendte studentlaget i ledelsen 0-1, og selv om vertene hadde muligheter til å utligne, sto det seg fortsatt til pause. Drøyt fem minutter ut i andre omgang fikk hjemmelaget tildelt straffespark, og den hjemvendte Malky Morien steg frem og utlignet til 1-1. Det var ikke helt ufortjent på det tidspunktet, men begge lag fortsatte jakten på et vinnermål samtidig som de også tok få sjanser rent defensivt, der de virket solide. Så gikk det galt med åtte minutter igjen av ordinær tid da flomlysene streiket og det ble totalt bekmørkt.

 

Det eneste som virket å ha lys inne på banen var nå den elektroniske tavla som man benytter ved bytter etc. Vi hørte snart rykter om at det skulle være snakk om et større strømbrudd i hele nabolaget, og etter ikke altfor mange minutter etter kom det karakteristiske lange fløytestøtet som signaliserte at dommeren hadde valgt å avslutte med 82 minutter spilt og 1-1 i protokollen. Det gikk ikke altfor lang tid før vi bestemte oss for å dra, og Peter Sixsmith tilbød meg og to andre groundhoppere fra nordøst skyss ned til Newcastle. Det takket jeg selvsagt ja til, og mens vi kjørte sørover registrerte jeg Twitter-meldinger om at resultatet ville bli stående. Jeg stilte meg umiddelbart nokså tvilende til dette, da det virket som en typisk sak som skal behandles av ligakomiteen. Lee hadde fulgt opp med å vise til ligareglementet som tar for seg nettopp dette, og et par dager senere ble det ganske riktig bestemt at kampen skulle spilles på nytt.

Blyth Town kunne dessuten fortelle meg at det hadde vært 129 betalende tilskuere til stede, og beklaget at mitt besøk skulle ende slik. Det var uansett interessant å stifte bekjentskap med klubben. Peter Sixsmith slapp oss av like ved Haymarket, og jeg bestemte meg for å sjekke noen av skjenkestedene på veien herfra til hotellet. Som mange andre steder i Newcastle lå de relativt tett, og det ble visitter ved både Crows Nest, The Junction, og til slutt The Goose. Det var merkelig stille til Newcastle å være, og det forklarte en av bartenderne selvsagt med at byens mange studenter fortsatt har ferie. Jeg merket plutselig også at jeg hadde mistet både hanskene og min Pelsall Villa-hatt, så det var bare å håpe at den koste seg på vift ute i Newcastle. Så kom jeg på at de nok befant seg i Peters bil; noe som viste seg å stemme. Kveldens fotballbesøk endte altså ikke helt slik jeg hadde sett for meg, men jeg hadde uansett hatt en fin dag da jeg krøp til køys.

 

 

English ground # 388:
Blyth Town v Team Northumbria (Abandoned after 82 mins with score at 1-1 due to floodlight failure)
Northern League Division Two
South Newsham Playing Fields, 4 January 2017
0-1 Gerard Richardson (28)
1-1 Malky Morien (pen, 52)
Att: 129
Admission: £6
Programme: Included
Pin badge: £2

Next game: 05.01.2017: Doncaster Rovers v Portsmouth
Previous game: 03.01.2017: West Auckland Town v Shildon

 

More pics

 

 

Tirsdag 03.01.2017: West Auckland Town v Shildon

Etter tre netter var det på tide å sjekke ut og forlate Cranford og Heathrow-traktene i vest-London for å forflytte meg en god del kilometer. Siden høytiden og dagene med tidlige avspark var offisielt over for denne gang, var det vel også trygt å rette oppmerksomheten mot Northern League da det nå ikke var noen tidlige avspark som de og deres klubber kunne skape usikkerhet rundt med stadig og sene endring og tidvis håpløst dårlig informasjon rundt klokkeslettene for disse. Det var imidlertid temmelig sikkert å anta at avspark i kveldens kamp mellom West Auckland Town og Shildon i andre runde av Durham Challenge Cup virkelig ville ha avspark klokka 19.30, og det var fortsatt min plan A da jeg tok bussen til Hayes & Harlington jernbanestasjon for å ta toget derfra inn til London Paddington. Etter å ha tatt meg videre til Kings Cross, kunne jeg omsider ta plass på 10.30-toget som skulle ta meg så langt som til Darlington.

Ved ankomst Darlington drøyt to og en halv time senere vurderte latsabben i meg å ta en av bussene inn til Tubwell Row i sentrum, men jeg endte opp med å drasse med meg bagasjen til fots, og fant ut at jeg like gjerne kunne unne meg en rast ved puben Hole In The Wall for å heller ta en buss en halvtime senere enn planlagt. Over en pint Aspall vurderte jeg en siste gang muligheten for å i stedet se Darlington Railway Athletic i en ligakamp som hadde blitt omberammet (dette var vel til og med samme kamp som også hadde vært min plan B en snau uke tidligere, da jeg endte opp frustrert og uten kamp i Newcastle). Jeg spurte meg selv om det ville være mer interessant enn en kamp i grevskapscupen, men kom raskt frem til at det uansett var meget små sjanser for at en kamp mellom West Auckland Town og Shildon ikke ville bli tatt seriøst – uavhengig av turnering.

I tillegg virker dette å være en region der man faktisk tar grevskapscupen på alvor – noe som når sant skal sies ikke alltid kan sies om alle grevskapscuper – og i tillegg var det på høy tid at jeg kom meg til Darlington Road. Et trivelig gjensyn med Shildon-folket ville det nok også bli, så jeg hadde vel bestemt meg for å ikke ombestemme meg da jeg steg på buss X1 mot Tow Law og punget ut hele £7 etter å ha bedt om en dagsbillett med gyldighet helt til West Auckland. Selv om jeg gjerne tar et gjensyn med Tow Law, skulle jeg ikke helt dit denne gang, men takket i stedet sjåføren og steg av rett utenfor Premier Inn-hotellet som bærer Bishop Auckland-navnet, men som ligger ved Tindale Crossing helt i byens sørlige utkant – rett ved Bishop Aucklands hjemmebane Heritage Park. Her hadde jeg betalt £31,50 for overnatting og ble raskt sjekket inn.

Det er heller ikke første gang jeg benytter dette hotellet som base, for her overnattet jeg både da jeg nøyaktig tre år tidligere gjorde mitt første og mislykkede forsøk på å se kamp ved Heritage Park, og da jeg i november 2014 endelig fikk sett kamp der. Det jeg husker best fra mitt opphold ved hotellet den gangen er at brannalarmen gikk like etter klokka halv seks på morgenen, og at jeg etter å ha tatt meg ned for å bli informert om at det var falsk alarm hadde visse problemer med å få sove igjen. Jeg angrer fortsatt litt på at jeg ikke den gang benyttet meg av hotellkjedens «Good night’s sleep guarantee», men det var å håpe at jeg i hvert fall slapp å bli vekket på den måten ved denne anledningen. Etter å ha sjekket status på kveldens kamp(er) var det bare å få seg litt mat i skrotten før jeg satt kursen mot West Auckland.

Ved siden av Premier Inn-hotellet ligger restauranten Brewers Fayre som de har samarbeid med, og hit gikk jeg for å innta en tidlig middag. Jeg valgte meg Yorkshire sausage & mash, og fikk deilige pølser, potetmos, erter og saus servert oppe i den største Yorkshire pudding jeg noen gang har sett. «Gøtt» var det også! Jeg valgte å ta en buss noe tidligere enn det jeg egentlig hadde blinket meg ut, og gikk etter hvert opp til korrekt bussholdeplass for å bli plukket opp av buss nummer 6. Hele seks minutter tok turen til stedet der jeg steg av i West Auckland – rett ved puben The Queens Head, som dog bar preg av at det ikke hadde vært særlig aktivitet der på en stund. Den så temmelig nedlagt og forfallen ut, og det var tydelig at jeg ikke ville få noen servering der. Av en eller annen grunn la jeg ikke merke til West Auckland Working Man’s Club rett ved siden av, så jeg fant i stedet frem til Eden Arms for å få lesket strupen litt der før kamp.

West Auckland er en landsby som ligger i grevskapet County Durham, og som navnet vel tilsier er vi ikke langt fra Bishop Auckland, selv om vi strengt tatt befinner oss et lite stykke sørvest for sistnevnte. Etter at man i 1825 åpnet Stockton & Darlington Railway intensiverte man letingen etter kull også her i området rundt West Auckland, og innbyggertallet økte som følge av dette. Rundt år 1900 hadde gruven West Auckland Colliery 620 menn på sin lønningsliste, så i likhet med en rekke andre steder i regionen var det en særdeles viktig næringsvei også her. Denne gruven stengte for godt i 1967, og det førte naturligvis med seg en del arbeidsledighet. Landsbyens innbyggertall oppgis til å være rundt 8 500, men det må inkludere både St. Helen Auckland (mellom West Auckland og Bishop Auckland) og kanskje også et par andre husklynger.

På veien til Eden Arms hadde jeg gått langs det som skal være en av landets største «village greens» før jeg ble belønnet med en pint Strongbow og en god samtale med vertshusholderen og en liten gruppe stamkunder som igjen undret seg over hva som fikk en nordmann til å komme for å se deres lokale klubb. Om det ble ett eller to glass der skal i ettertid være usagt, men jeg heller mot det første, og uansett valgte jeg etter hvert å traske ned til kveldens kamparena. Der betalte jeg meg med en drøy time til avspark inn med £6 og sikret meg et eksemplar av kveldens program for et ytterligere tilskudd til klubbkassa på £1. Et av skiltene inn i landsbyen sier «Welcome to West Auckland – Home of the first World Cup», og det er ikke løgn.

Klubben som i 1893 ble stiftet som West Auckland FC har nemlig en meget interessant historie etter at spill i flere lokale ligaer ble fulgt opp med Northern League-medlemskap i 1908. Allerede året etter vant de den første av troféene som de først og fremst har blitt kjent for, og dette er i seg selv en spesiell historie. Da forretningsmannen, sportsentusiasten og filantropen Sir Thomas Lipton tok initiativ til en turnering mellom Europas beste klubblag ved å invitere forbundene fra Italia, Tyskland, Sveits og England til å nominere deltakere, var det engelske FA lite villig til å være med på dette, og på et eller annet snodig vis endte lille West Auckland opp med å bli den engelske representanten i det som i ettertid altså gjerne omtales som «det første VM».

Helt hvordan det gikk for seg er fortsatt et lite mysterium, men en historie forteller at hensikten var å invitere daværende Woolwich Arsenal og at invitasjonen som ble sendt med klubbens initialer ved en feiltakelse havnet hos West Auckland. En god historie, men med all sannsynlighet oppspinn, for Arsenal var uansett langt fra like kjente den gang som i dag. Langt mer sannsynlig er det som anses som en mer virkelighetstro versjon som hevder at en av Sir Liptons ansatte var en Northern League-dommer som foreslo West Auckland. Uansett endte de opp med å vinne hele turneringen etter å slått sveitsiske Winterthur i finalen. To år senere, i 1911, var det duket for en ny utgave, og West Auckland forsvarte tittelen ved å knuse den italienske storheten Juventus hele 6-1! Det forteller noe om den engelske amatørfotballens styrke i tidligere tider, og italienernes trøstemål var også det eneste målet West slapp inn i løpet av de to turneringene.

Da det ble med disse to utgavene, er også West den eneste klubben som har vunnet dette troféet, som de fikk til odel og eie. Etter å ha kommet hjem fra den siste triumfen var imidlertid klubbkassa så bunnskrapt at de så seg tvunget til å pantsette troféet til en lokal hotelleier. Det forble i hennes families eie frem til man etter en innsamlingsaksjon i landsbyen sørget for å få kjøpt det tilbake, men det ble i 1994 stjålet og har aldri blitt funnet. Mer om det litt senere. For klubbens del endte det uansett med konkurs og kroken på døra i 1912, men to år senere startet man opp igjen under dagens navn West Auckland Town. De måtte dog vente til 1934/35-sesongen før de var tilbake i Northern League på noe snodig vis, etter at de fire runder ut i ligasesongen tok over plassen (og resultatene) til Esh Winning som hadde trukket seg.

Det er vel trygt å si at de etter dette ikke har hatt samme suksess som sin lokalrival Bishop Auckland, men West vant Northern League to år på rad i 1960 og 1961. I 1960/61-sesongen spilte de seg også frem til finalen i den gjeve FA Amateur Cup, men til tross for at de tok ledelsen måtte de gi tapt 1-2 for Walthamstow Avenue foran 45 000 tilskuere på Wembley. Sesongen etter tok de seg til FA Cupens første runde for andre gang på tre sesonger, og holdt Barnsley til 3-3 før de tapte 0-2 borte i omkampen. Senere gikk det tyngre, og store deler av 1980-årene ble tilbragt i Northern League Division Two. Etter en enkelt sesong tilbake der i 1997/98 har de igjen vært i den prestisjetunge ligaens øverste divisjon siden, og det skal også nevnes at de sesongen etter tok seg til FA Cupens første runde igjen for tredje og hittil siste gang. Der holdt de Yeovil Town til uavgjort både borte og i omkampen hjemme i nordøst før de omsider måtte gi tapt for Somerset-klubben etter straffekonkurranse.

Det nærmeste de har kommet å gjenta suksessen med de to ligatitlene er så langt andreplassen våren 2012, og de har sannelig vært nære på i FA Vase også, for det er ikke bare i FA Amateur Cup de har vært tapende finalist, men også i turneringen som erstattet den. Våren 2012 endte de nemlig ikke bare på andreplass i Northern League, men også i FA Vase der de måtte seg slått 2-0 av Northern League-kollega Dunston UTS i Wembley-finalen. To år senere ledet daværende manager Peter Dixon de tilbake til Wembley for å spille ny finale i samme turnering, men denne gang var det Wessex League-klubben Sholing som seiret 1-0. Klubben har slitt litt mer i ligaen etter at Dixon forsvant, men nå var det uansett spill i grevskapscupen det dreide seg om denne kvelden, og jeg bladde litt i programmet mens jeg tyllet i meg en flaske Woodpecker til £1,50.

Etter å ha gjort kål på den første lille flasken var det på tide å ta en kjapp runde rundt banen og ta en nærmere kikk på Darlington Road. Etter å ha passert smijernsporten som markerer «World Cup»-triumfene, hadde jeg kommet inn i det ene hjørnet der det er hard standing på to nivåer (det ene virker vel nærmest mer som en gangvei som går mellom banen og den opphøyede tilbaketrukne andre seksjonen). Hard standing under åpen himmel er det også på både langsiden her og på bortre kortside, mens anleggets hovedtribune er å finne på bortre langside (i forhold til inngangspartiet). Mon tro om denne er en resultat av at de visstnok valgte å bruke noe av premiepengene fra FA Amateur Cup-innsatsen i 1960/61 til å ruste opp anlegget. Det glemte jeg helt å spørre om i løpet av min visitt.

Det er uansett snakk om en tribune i mur, som står midt på denne langsiden, og som byr på sitteplasser i form av gulmalte trebenker. Midt på har man inngangen til garderoben der spillerne kommer ut. Ved siden av denne tribunen har man både klubbhusets bar og ytterligere en tribuneseksjon der stående tilskuere har tak over hodet, og veggene her var prydet med bilder fra klubbens historie. De er virkelig stolte av sin tittel som fordums «verdensmester», og det med rette. Hvorfor skulle de ikke være det? Under min lille runde traff jeg ikke overraskende på duoen Katie & Lee som selvsagt hadde tatt turen som lovet, og etter en liten prat returnerte jeg til varmen i klubbhusets bar for å lade opp med nye forsyninger med Woodpecker. Det hadde begynt å strømme på også med Shildon-folk, og det ble et gjensyn med et og annet kjent fjes, selv om mange igjen forvekslet meg med brukeren «Joachim» på et Northern League-forum. Det er kanskje ikke så enkelt å skille mellom de få nordmennene som «forviller» seg i Northern League.

Da det dro seg mot kampstart tok jeg oppstilling sammen med Lee & Katie, som også hadde fått selskap av Peter Sixsmith. Vi skjønte vel tidlig at kunne ville bli noe bortimot en enveiskjøring, for Shildon tok initiativet fra start, og allerede i kampens første minutt avsluttet Lewis Dodds i stolperota. Kort etter var det Lewis Wing sin tur, men hans skudd gikk like utenfor, og da Dodds på ny prøvde seg idet omgangen var omtrent halvspilt, ble hans avslutning delvis stoppet av West-keeper Gareth Shaw og klarert på streken av David Mitchell. Shildon fortsatte å sløse med sjansene, og det var etter hvert ganske utrolig at det fortsatt var målløst ved pause. Det nærmeste West hadde kommet å true Shildon-målet var Adam Burnicles forsøk på et brassespark som gikk utenfor målet til Nick Liversedge.

Shildon-supporteren Peter Sixsmith var ikke fornøyd med sjansesløsingen, men håpet på skarpere takter der fremme i andre omgang. Mens jeg hentet meg en ny Woodpecker fikk jeg også høre et par hjemmesupportere ytre sin mening som ikke overraskende gikk ut på at de mente seg heldige som fortsatt holdt nullen. Enda mer interessant var det å veksle noen ord med en eldre kar som kunne fortelle at han hadde sett klubben spille tre Wembley-finaler, og jeg lyttet oppmerksomt mens han mimret tilbake til FA Amateur Cup-finalen i 1961, da West hadde det som nok må sies å ha vært deres beste sesong. Videre berettet han om et par av sine minner fra rivaliseringen med klubber som Bishop Auckland, Crook Town, Stanley United og for den saks skyld også Shildon. Det var nesten synd at jeg måtte unnskylde meg for å hente et krus Bovril og en pai med mushy peas mens spillerne nå var på vei ut igjen på banen.

Shildon fikk endelig hull på byllen i andre omgangs tiende minutt da Amar Purewal spilte gjennom Lewis Wing, og West-keeperen måtte kapitulere. 0-1 altså, og Shildon fortsatte å produsere sjanser. Amar Purewal kunne alene notert seg for hattrick, mens Paul Connor skjøt over fra god posisjon. Shildon-keeper Nick Liversedge måtte vel ikke gjøre en eneste redning i løpet av kvelden, og det nærmeste hjemmelaget kom var da Craig Ruddy ble spilt alene gjennom men avsluttet over. En vekker for Shildon, som fortsatt ikke klarte å sette spikeren i kista, og da vi gikk inn i de siste fem minuttene av ordinær tid startet West å presse på i jakt på utligning. De klarte imidlertid aldri å true Shildon-målet, og i det første tilleggsminutt ble all tvil fjernet.

Lewis Wing spiller vel sin andre sesong i Shildon etter overgangen fra Seaham Red Star, der han pøste inn mål fra sin midtbaneposisjon og for to sesonger siden ble nummer to i kåringen av «Årets unge spiller» i Northern League. Det var han som på overtid ble tomålsscorer og fastsatt sluttresultatet til 0-2. De 109 betalende tilskuerne hadde sett et Shildon-lag som burde avgjort langt tidligere avansere til tredje runde, som faktisk er ensbetydende med kvartfinale. Peter Sixsmith var fornøyd med avansementet, men hevdet ikke overraskende at sjansesløsingen var litt bekymringsverdig. Shildon-manager Gary Forrest og hans gutter var i hvert fall videre, mens hans motpart Steve Skinner kunne konsentrere seg om ligaen.

Jeg ble tilbudt skyss tilbake til Tindale Crossing av Katie & Lee, men først foreslo Lee at vi tok en tur innom West Auckland Working Man’s Club, der han ville vise meg det berømte Sir Thomas Lipton Trophy. Det er nemlig der det står utstilt, eller mer korrekt kopien som ble laget etter det nevnte tyveriet i 1994. På veien over dit passerte vi også statuen som står på det tidligere nevnte grøntarealet, og som markerer triumfene i 1909 og 1911. Det virket først stengt da vi nærmet oss stedets Working Man’s Club, men det var åpent, og mens Lee fant frem til riktig rom kom kvinnen bak baren for å skru på lyset for oss. Etter en kikk på troféet og andre memorabilia, inntok vi hovedbaren og bestemte oss for å takke ja til en siste forfriskning før vi tok kvelden. Da vi omsider kom oss av gårde etter å ha hørt historien om det store tyveriet, ble jeg sluppet av utenfor hotellet mitt, der jeg takket for skyss og ønsket god tur hjem før jeg selv gikk for å finne senga.

 

 

English ground # 387:
West Auckland Town v Shildon 0-2 (0-0)
Durham Challenge Cup, 2nd round
Darlington Road, 3 January 2017
0-1 Lewis Wing (55)
0-2 Lewis Wing (90+1)
Att: 109
Admission: £6
Programme: £1
Pin badge: £3

 

Next game: 04.01.2017: Blyth Town v Team Northumbria
Previous game: 02.01.2017: Godalming Town v Three Bridges

More pics

 

 

 

Mandag 02.01.2017: Godalming Town v Three Bridges

Selv om de fikk en omgang ute på banen, hadde det vært et svært trivelig besøk hos Dorking, men jeg hadde nok en kamp og ta meg til. Etter å ha blitt skysset til Dorking Deepdene stasjon av en usedvanlig hjelpsom og gjestfri klubbrepresentant, rettet jeg derfor oppmerksomheten mot dagens andre kamp. Jeg hadde vært litt bekymret med tanke på mulig avlysning hos Godalming Town, og hadde en plan B i form av Tooting & Mitcham United (og dersom det skulle bli nødvendig en plan C med FL-fotball hos Charlton Athletic), men i løpet av oppholdet mitt ved Westhumble Playing Fields hadde det i pausen virket klart at det ble kamp på Weycourt. Derfor tok jeg plass på 13.45-toget som fraktet meg de 23 minuttene til Guildford, der jeg hadde 17 minutter å vente på neste tog og den fem minutter korte etappen derfra til Farncombe.

Jeg ankom Farncombe stasjon klokka 14.30, og hadde ti minutters gange foran meg til Godalming Towns hjemmebane Weycourt. Jeg orienterte meg raskt frem dit, og etter å ha betalt £8 i inngangspenger og £2 for et eksemplar av dagens kampprogram – som for øvrig viste seg å være en dobbel-utgave som også dekket kampen mot Dorking Wanderers to dager tidligere – ble jeg informert om at klubbhusets bar befinner seg på utsiden. Det hadde jeg for så vidt registrert, men jeg hadde uansett fått utdelt min kampbillett – en sjeldenhet på dette nivået – så jeg fikk gå ut igjen for å unne meg en aldri så rask pint Strongbow til £3,60 mens jeg kikket litt i det fyldige programmet. En pin fikk jeg også rasket til meg fra bak baren, og etter raskt å ha tømt glasset kunne jeg med snaut ti minutter til avspark ta meg inn igjen.

Godalming er en historisk markedsby som ligger i Waverley-distriktet i den sørvestlige delen av grevskapet Surrey. Vi befinner oss her seks kilometer sør-sørvest for Guildford og omtrent fem norske mil sørvest for sentrale London. Godalming har i dag rett i underkant av 22 000 innbyggere, og er en del av Londons pendlerbelte. Byen antas å ha vokst frem grunnet sin beliggenhet omtrent halvveis mellom London og Portsmouth, og derfor var det et sted der kremmere kunne drive handel med først og fremst ull og senere andre varer. Ved jernbanens ankomst midt på 1800-tallet var Godalming faktisk betydelig større enn Guildford, og allerede den gang ble den et populært område for London-pendlere.

Godalming skal være den første byen i verden der det offentlige (i 1881) besørget elektrisitet og installerte elektriske gatelys, og de siste årene har Godalming vært fast innslag høyt på listen over Storbritannias beste steder å bo. I 2013 mente man at Waverley var det britiske distriktet med høyest livskvalitet, mens de så sent som i 2016 toppet listen over Storbritannias mest velstående steder. Det er vel dermed trygt å anta at det nok er et temmelig fasjonabelt område jeg nå befant meg i. Godalming Town spiller nå når sant skal sies nærmere Farncombe, som er en landsby en drøy kilometer nordøst for Godalming sentrum, men nå var det uansett fotballen jeg hadde kommet hit for.

Mens jeg hadde vært i ferd med å tømme glasset, mente jeg å dra kjensel på en person som raskt smatt ut fra herretoalettet og hastet ut. Ganske riktig var det min tyske groundhopper-kompis Jens, som sammen med sin nokså faste ledsager Magret skulle se sin siste kamp for denne gang før de returnerte til Tyskland etter kampslutt. Mens jeg hadde valgt å besøke Dorking tidligere på dagen, hadde de to endelig fått besøkt Arundel og deres usedvanlig idylliske Mill Road, som selvsagt hadde begeistret. Mens de betalte seg inn tok jeg en kikk på lagoppstillingene som hadde blitt notert ned på en tavla som nå var satt opp rett på innsiden av inngangspartiet, og jeg var spent på hva vi ville få servert i dette som var et durabelig bunnoppgjør mellom Godalming Town og Three Bridges.

Klubben ble i 1950 stiftet under navnet Godalming United av tidligere elever ved Godalming Grammar School. Tjue år senere gikk den lokale Surrey Senior League-rivalen Farncombe FC konkurs, og Godalming tok over deres gjeld og også deres hjemmebane Weycourt samtidig som de endret navn til Godalming & Farncombe. I 1979 fikk klubben innpass i Combined Counties League, før de året etter endret navn igjen til Godalming Town. Under dette navnet ble Combined Counties League vunnet i 1984. Som med Dorking FC kom Guildford-folket på banen også her hos The G’s, men en del år senere. I 1992 tok nemlig en gruppe kalt Guildford Football Appeal kontakt med et tilbud om å betale for flomlys på Weycourt mot at man inkluderte Guildford-navnet i klubbnavnet, og dermed fikk klubben det nye navnet Godalming & Guildford.

Involveringen fra Guildford, der fotballfolket på denne tiden nok savnet voldsomt å ha en egen klubb, var heldigvis ikke like ulykksalig som hos Dorking, men i 2005 endret man uansett navnet tilbake til dagens Godalming Town. I 2006 vant The G’s igjen Combined Counties League, og rykket denne gang opp på step 4. De tok først plass i Isthmian League Division One South, men har siden den gang faktisk spilt i 3 av de 6 step 4-divisjonene. De er nok litt vanskelige å plassere til tider, men det er vel hevet over enhver tvil at de i hvert fall passer langt bedre i Isthmian 1 South, der de nå er tilbake, enn i Southern League Division One South & West, der de også var innom et par sesonger.

Deres beste plassering er imidlertid fra Southern League Division One Central, da de endte 2012/13-sesongen på tredjeplass, men tapte playoff-semien hjemme mot Biggleswade Town. Da de tre år tidligere hadde notert seg for en fjerdeplass i Isthmian 1 South (til tross for tre poengs trekk som kostet de andreplassen) tok de seg i hvert fall til finale ved å slå Worthing i semien, men måtte gi tapt for Folkestone Invicta i playoff-finalen. Etter fire sesonger i Southern League er de nå tilbake i Isthmian 1 South, som nok er deres foretrukne, men opprykkskamp som dette må virke som et fjernt minne for Godalming-supporterne denne sesongen, som hittil hadde vært nokså katastrofal – med The G’s som desidert jumbo.

Godalming Town hadde også pådratt seg tre poengs trekk for bruk av en ikke-spilleberettiget spiller, og det var vel det siste de trengte der de med statistikken 3-3-21 og kun ni poeng nå altså lå på 24. og siste plass med seks poeng opp til laget foran. Det var Three Bridges, som faktisk var dagens bortelag på Weycourt, og dermed sier det seg selv at det var en særdeles viktig kamp for begge klubber. Enda viktigere var det nok kanskje at de to hadde henholdsvis 15 og 9 poeng opp til Guernsey som var laget som befant seg umiddelbart over streken. The G’s hadde kort tid i forkant skilt lag med manager Dean Thomas, og i Non-League Paper hadde jeg denne formiddagen lest at de hadde hentet Dan Turkington fra Camberley Town som ny manager. Å si at han hadde (og fortsatt har) en tilsynelatende nokså umulig oppgave med å holde The G’s i Isthmian League er vel ingen overdrivelse, men i et intervju mente han at ingenting er umulig.

Noen vil kanskje huske at Weycourt for noen få sesonger siden ble offer for en voldsom flom der banen stå under vann slik at det gikk lang tid uten at man fikk arrangert hjemmekamper her, for ikke å snakke om skadene det gjorde på anlegget – og ikke minst klubbhuset. I dag er det lite som vitner om dette dersom man som førstegangsbesøkende ikke er klar over det. Når man betaler seg inn på Weycourt, går man gjennom det som skal være telleapparater fra Millwalls gamle hjemmebane The Den, og man kommer inn på et område mellom klubbhuset og selve banen, der man tar seg opp til sistnevnte via noen trapper. Ved å ta seg opp disse kommer man opp på den ene langsiden og kan skue utover et anlegg som i stor grad er bygget opp med dugnadsånd, «bruktkjøp» og litt hjelp fra andre her og der.

Jeg nevnte telleapparatene fra The Den som ble kjøpt i 1994, og dette kan nok sies å være nokså typisk når man også vet at banen i seg selv ble overtatt fra Farncombe FC. Banen hadde for øvrig hett Meadrow før The G’s tok over, og hovedtribunen som står midt på denne nevnte langsiden kom på plass først i 1985. Da ble den kjøpt fra den konkursrammede Addlestone & Weybridge Town og satt opp på Weycourt. Der fikk den nye plastseter, og den er fortsatt anleggets eneste sittetribune. Ellers er det mye åpen hard standing som gjelder, og unntakene er to nokså spinkle overbygg som gir tak over hodet ved hvert sitt parti bak mål på kortsidene – det ene noe større enn det andre. Laglederbenkene befinner seg for ordens skyld på bortre langside. Jeg likte meg ved Weycourt, og jeg tror det samme gjaldt tyskerne.

Vi var blant de 123 betalende tilskuerne som fikk se en noe nervøs og tett start på den viktige kampen. Bridges-keeper Mark Fox måtte varte opp med en god redning på avslutningen fra hjemmelagets Evander Lopez, før gjestene svarte etter et samarbeid mellom den arbeidsomme Tony Garrod og Kieran Allen-Djilali der sistnevnte skjøt like utenfor stolpen til G’s-keeper Ongal Garnes. I det tjuefemte minutt var rollene byttet om da Djilali la opp til til Garrod som sendte ballen i mål til 0-1. Garrod hadde deretter en avslutning som gikk like utenfor før Jack Rowe-Hurst trakk seg flott fri og la inn til Kieran Allen-Djilali som doblet ledelsen i det 38. minutt. Det virket ikke som om vi brakte med oss noe særlig hell for Godalming Town, og da lagene gikk i garderoben med 0-2 i protokollen hadde deres nye manager og hans gutter en særs tøff oppgave foran seg.

Selv valgte jeg og Jens å benytte pausen til å innta en kjapp pint i klubbhusets bar, der vi slo av en prat med et par representanter for hjemmefolket. Jens hadde allerede begynt å undre seg over hvorvidt han skulle spart besøket her til neste da sesong da de vil ha noen tidlige avspark i Combined Counties League (eller muligens Southern Combination), så han hadde åpenbart allerede slått fast at det blir nedrykk, og hjemmefolket innrømmet selvsagt umiddelbart at det så nokså håpløst ut. Jeg var dog litt spent på hva den nye manageren Turkington eventuelt ville ta med seg av spillere fra Camberley Town. Det er jo ikke helt uvanlig nedover i non-league at en manager tar med store deler av spillergruppa til en ny arbeidsgiver, men det kan jo ofte ta mer enn et par dager å få ordnet overganger, så det var foreløpig litt tidlig å fastslå om Turkington hadde intensjoner om å lokke med seg noen Camberley-profiler.

Det virket i hvert fall som om han hadde fått litt fart på sine gutter i pausen, eller kanskje var det Three Bridges sin tendens til å slippe inn mål rett etter pause som igjen gjorde seg gjeldende? Uansett tok det kun hjemmelaget drøyt tre minutter å få sin redusering, og den kom da kaptein Darren Wheelers hjørnespark ikke ble tilstrekkelig klarert, slik at Jack Mazzone kunne smelle ballen i mål til 1-2. Nytt håp for vertene, men det gikk ikke altfor lenge før det igjen ble knust, for fem minutter senere ble en corner fra Steve Sargent headet i mål av Jamie Crellin. Vertene mente at keeper Garnes hadde blitt hindret på ulovlig vis, men dommeren sa seg ikke enig, og tomålsledelsen var gjenopprettet.

Godalming Town ga seg ikke, og igjen måtte Bridges-keeper Fox i ilden for å parere et skummelt frispark fra Darren Wheeler, mens målscorer Mazzone igjen var på farten kort tid etter med en avslutning som gikk like utenfor. Three Bridges var imidlertid fortsatt skumle på kontringer, og Tony Garrod kunne satt en virkelig spiker i kista da han sendte ballen forbi G’s-keeper Garnes, men Chris Musgrove kom seg tilbake og fikk klarert på streken. Likevel måtte den nye manager Dan Turkington innse at det ble tap 1-3, mens bortemanager Paul Faili og hans Three Bridges kunne ta med seg tre uhyre viktige poeng hjem til West Sussex. Det så nå om mulig enda tøffere ut for Godalming Town, og det skal nok et aldri så lite mirakel til om de virkelig skal klare å sikre Isthmian-eksistensen.

Etter å ha ønsket tyskerne god tur hjem over kanalen og deretter takket for meg etter en svipptur innom klubbhusets bar, forlot jeg Weycourt uten å ha vært noen «harefot» for vertene. Jeg hadde som nevnt vurdert å også se en tredje kamp denne dagen, men Dagenham & Redbridge v Braintree Town fristet nå ikke voldsomt. Spesielt var det vel den lange reisen tilbake derfra tilbake til min base ved den totalt motsatte utkanten av London som gjorde at jeg vel allerede hadde bestemt meg for å droppe planen om en revisit der. Jeg hadde merket meg at det ble lokket med at sesongkortinnehavere kunne ta med seg en venn for £5, og jeg hadde derfor forhørt meg med groundhopper og Daggers-fan Peter Leavis, men han fortalte at han har valgt å ikke fornye sesongkortet denne sesongen og i stedet konsentrert seg om groundhopping lenger ned i pyramiden.

Dermed var det enda en grunn til å ikke stresse mot øst-London, så jeg sjekket i stedet ut puben The Leathern Bottle, et steinkast fra Weycourt. Etter et glass eller to og x antall av pubeierens røverhistorier var det på tide å røre på seg, og jeg gikk for å sette meg på toget inn mot London. På veien vestover med tuben valgte jeg å hoppe av ved Hammersmith og unne meg et måltid ved Wetherspoons-puben The William Morris, som ligger praktisk til rett ved tube-stasjonen. Etter å ha sitt til livs en stor porsjon mixed grill var det tilbake på tubens Piccadilly Line for å ta seg til Hounslow East, og så buss derfra til min base i Cranford. Denne gangen hoppet jeg ikke av ved hotellet, men dro i stedet rett til puben The Queens Head, der jeg hadde avtalt å møte en kompis over en pint eller to.

Jeg hadde funnet denne etter at jeg på nyttårsaften først hadde prøvd lykken ved det som viste seg å være en indisk restaurant med privat (og tilsynelatende asiatisk) fest. Etter at jeg den dagen bestilte meg en pint med cider hadde jeg raskt ant ugler i mosen, og dette ble bekreftet da bartenderen spurte om jeg var en del av selskapet. Jeg hadde ikke registrert skiltet som på utsiden varslet om privat fest, men fikk lov til å drikke opp før jeg trakk meg tidlig tilbake. The Queens Head var i hvert fall en mer typisk pub, og der var det i hvert fall ikke lukket selskap, for jeg ble sittende der nokså alene inntil min kompis dukket opp. Etter halvannen til to timers tid brøt vi opp, og han dro hjemover mot Northolt mens jeg trasket mot Travelodge-hotellet som var min base for tredje og siste natt før jeg dagen etter skulle sette kursen nordøstover.

 

 

English ground # 386:
Godalming Town v Three Bridges 1-3 (0-2)
Isthmian League Division One South
Weycourt, 2 January 2017
0-1 Tony Garrod (25)
0-2 Kieran Allen-Djilali (38)
1-2 Jack Mazzone (49)
1-3 Jamie Crellin (54)
Att: 123
Admission: £8
Programme: £2
Pin badge: £3,50

 

Next game: 03.01.2017: West Auckland Town v Shildon
Previous game: 02.01.2017: Dorking v Chessington & Hook United

More pics

 

 

 

Mandag 02.01.2017: Dorking v Chessington & Hook United (@ Dorking Wanderers)

Andre nyttårsdag var denne gang en mandag, så det var en ny uke og ny muligheter da jeg denne morgenen forlot hotellet etter igjen å ha droppet hotellfrokosten. Jeg hadde denne dagen planer om å se i hvert fall to og kanskje til og med tre kamper, men den tredje var avhengig av om jeg utover dagen følte for en revisit til Dagenham & Redbridge som hadde kveldskamp mot Braintree Town. Først på agendaen denne dagen sto imidlertid formiddagskampen Dorking v Chessington & Hook United i Combined Counties League Division One, og jeg startet ferden dit ned med en kort bussetappe der buss 111 fraktet meg til Hounslow jernbanestasjon. Derfra gikk neste etappe med tog til Clapham Junction, der jeg benyttet anledningen til å kjøpe inn frokost i form av smørbrød, samtidig som jeg endelig klarte få kloa av gårsdagens Non-League Paper som jeg hadde hatt så store problemer med å finne i Hounslow-ghettoen dagen før.

Fornøyd kunne jeg dermed ta plass på 09.38-toget mot Horsham, som jeg ble med så langt som til stasjonen Box Hill & Westhumble, der jeg rundt 40 minutter senere steg av i idylliske omgivelser sammen med grupper av personer som tilsynelatende hadde andre planer enn undertegnede. Disse turgåerne hadde åpenbart Box Hill og Surrey Hills som destinasjon, og der jeg strenet nedover mot hovedveien kunne jeg allerede skimte en mengde av deres likesinnede som det myldret av i Box Hill rett foran meg. Da snakker jeg selvsagt om «åsen» som sørget for flere runder med klatring i landeveisrettet for sykkel i OL 2012, og ikke den lille nærliggende landsbyen med samme navn. Dorking FC banedeler nå med Dorking Wanderers, og selv om deres Westhumble Playing Fields ligger rett ved jernbanestasjonen, må man gå en nokså lang omvei via hovedveien, og det tok meg omtrent ti minutter.

Dorking er en markedsby som ligger ganske midt i grevskapet Surrey; snaut tre og en halv norsk mil sør-sørvest for London. Den vokste frem rundt det som tidligere var en skysstasjon på Stane Street; den romerske hovedveien mellom London og Chichester. Byen har i dag drøyt 17 000 innbyggere og er så avgjort en del av Londons pendlerbelte, med hele tre forskjellige jernbanestasjoner som bærer byens navn. Rett nord for Dorking renner elven Mole gjennom en bratt dal i North Downs, og der finnes blant annet Storbritannias største vingård. Surrey Hills er et såkalt Area of Outstanding Beauty, og inkluderer nevnte Box Hill. Dette har blitt et meget populært område ikke bare for turgåere, men også for terrengsyklister. Ellers fant man i 1983 skjelettet av en til da ukjent dinosaur rett sør for Dorking, men enda mer kjent er nok kanskje Dorking for hønserasen som bærer byens navn.

Jeg forsøker som en hovedregel å se det egentlige hjemmelaget når det er snakk om banedeling, men noen ganger er det slik at det må gjøres et unntak. Det kan særlig være tilfelle når mangelen på alternativ gjør at man ikke kan være altfor kresen, eller det kan være at et besøk rett og slett passer svært godt inn i planene, og dette var denne dagen tilfelle da den tidlige kampen ved Westhumble Playing Fields passet utmerket med tanke på å ta seg derfra videre til en kamp nummer to hos Godalming Town. Å si at jeg svært gjerne skulle sett Dorking på deres tradisjonelle hjemmebane Meadowbank før den ble stengt er en underdrivelse, men mer om det snart, og nå kunne jeg uansett betale meg inn med £6 samtidig som at jeg fikk beskjed om at programmene ikke var helt klare ennå. Jeg krysset derfor over til bortre langside og oppsøkte klubbhusets lille og koselige bar. Selv om det fortsatt var nokså tidlig, klarte jeg ikke helt å motstå fristelsen av en boks Strongbow til £3.

Det har i ettertid irritert meg noe aldeles voldsomt at jeg ikke er i stand til å huske navnet på klubbrepresentanten som kom frem fra bak disken og undret seg over hvorvidt jeg var den norske groundhopperen som hadde meldt sin ankomst. Synd, for han viste seg i løpet av hele formiddagen å være gjestfriheten selv, med en service man sjelden ser maken til, og selv om det selvsagt ble gjort den dagen, hadde han virkelig fortjent en ny personlig takk. Etter å først ha gitt meg et eksemplar av dagens kampprogram uten å ville ta imot betaling (£1) var han interessert i høre om mine reiseplaner og studerte mitt kampoppsett med stor interesse mens vi diskuterte de forskjellige destinasjonene. Etter å også ha fisket frem en gave i form av en pin til min samling, uttrykte han en viss usikkerhet ved hvorvidt jeg ville rekke toget jeg hadde blinket meg ut etter kamp, og tilbød seg å svippe meg ned til stasjonen Dorking Deepdene.

Allerede i 1830-årene ble det spilt en slags primitiv variant av fotball i Dorking, og det ble avholdt årlige kamper på den såkalte Shrove Tuesday (som vel er tirsdagen før det vi her kaller Askeonsdag). Det var nok ganske voldsomme saker, for det hele ble forbudt ved lov i 1905, men i det gode programmet kunne jeg lese at klubben faktisk ser på muligheten for å kunne starte opp igjen en variant av denne skikken. Dagens Dorking FC ble på sin side stiftet i 1880, og skal være Surreys nest eldste fotballklubb etter Reigate Priory. Kallenavnet The Chicks er selvsagt en henvisning til den nevnte hønserasen som bærer byens navn, og den er også grunnen til at man spiller i rødt, grønt og hvitt – med rød- og grønn-stripede trøyer og hvite bukser. Klubben var i 1922 med å stifte Surrey Senior League (som i realiteten var en tidligere utgave av dagens Combined Counties League).

Tre år etter at de flyttet inn på sin Meadowbank, tok de i 1956 plass i Corinthian League før de i 1964 tok steget opp i Athenian League. Ingen av disse to eksisterer lenger, men sistnevnte var en svært velrenommert feederliga for Isthmian League. Da Guildford City i 1974 mistet sin hjemmebane og sto i fare for å gå under, ble det etter hvert besluttet at de to skulle slå seg sammen til Guildford & Dorking United og ta Guildford Citys plass i Southern League Premier Division, men dette viste seg å være alt annet enn vellykket. Etter å ha endt som jumbo og rykket ned i sin første sesong, måtte samarbeidsklubben kaste inn håndkledet og trekke seg allerede halvveis inn i sin tredje sesong. Det var 1977, og opp fra asken kom den nye Dorking Town for å ta over stafettpinnen.

Etter å ha spilt seg opp fra Surrey Senior League fjernet de igjen Town-suffikset samtidig med at de i 1983 tok plass i Isthmian League Division Two South. Den divisjonen ble vunnet i 1989, og fire år senere betød tredjeplass at de var klar for ytterligere opprykk til Isthmian League Premier Division. Denne sesongen spilte de seg også frem til første ordinære runde av FA Cupen, og foran TV-kameraene tapte de knepent 2-3 for et Plymouth Argyle ledet av Peter Shilton. 1993/94-sesongen ble deres eneste i Isthmian Premier, da de var én plassering fra å berge plassen. Dette skulle vise seg å være det første av tre nedrykk på fire sesonger, og etter noen sesonger som «heislag» var de i 2006 å finne i Combined Counties League. Der er de fortsatt, og har nå spilt i Division One siden nedrykket i 2013.

Jeg nevnte deres gamle hjemmebane Meadowbank, som er et litt sårt tema for undertegnede, men det sies at det anlegget var byens stolthet da Dorking flyttet inn der i 1953. Det ergrer meg fortsatt aldeles vanvittig at jeg var så nære å få besøkt det klassiske anlegget og tatt en kikk på den herlige hovedtribunen der, og jeg kan bare tenke meg hvordan det var da 4 500 presset seg inn der for å se Dorking visstnok bli første Surrey-klubb til å beseire en profesjonell klubb da Folkestone Town ble slått i FA Cupen i 1955. Da jeg var i ferd med å planlegge min påsketur anno 2014 var det få destinasjoner som var rangert høyere på min prioriteringsliste enn nettopp Meadowbank, men mens jeg drev planlegging av turen og besøket der, ble anlegget stengt av lokale myndigheter, og jeg kom meg aldri til Meadowbank (som jeg også inkluderer et bilde av helt nederst i dette innlegget).

Jeg mistenkte først at man var mest interessert i å selge den attraktiv sentrumstomten til boligutbyggere eller en supermarkedkjede, men i sikkerhetshysteriets virkelige hjemland var det visst sikkerhetshensyn som gjorde at stenging var påkrevd. Dorking måtte banedele de to neste sesongene hos Horley Town mens man håpet å få rustet opp Meadowbank, og etter å ha budsjettert for ett års banedeling var klubbens fremtid i virkelig fare da de godt ut i sin andre sesong i Horley fikk beskjed om at oppstart for arbeidet ved Meadowbank var sterkt forsinket. Etter å ha startet opp Save Dorking-kampanjen, førte samtaler med oppkomlingen Dorking Wanderers også til at de to inngikk et samarbeid som betyr at Dorking banedeler der denne sesongen før de begge vil flytte inn på det ombygde Meadowbank med en likestilt banedeling fra og med neste sesong.

Det er likevel for sent for meg med tanke på å få besøkt Meadowbank slik det var, for til tross for tidlige signaler om at den flotte gamle hovedtribunen ville bli spart, måtte den dessverre bøte med livet. Når arbeidet nå endelig har startet opp har det hele blitt jevnet med jorden for å starte byggingen av det jeg vil anta er et typisk moderne og funksjonelt men lite spennende kompleks. Om man ser bort fra slike dinosaurer som undertegnede, som for øvrig heller ikke jublet over planene om å installere kunstgress, vil dette selvsagt være perfekt for klubben – og det er vel tross alt det viktigste. Dorking FC vil i hvert fall leve videre (skjønt hvor lenge går det før det blir snakk om en fusjon mellom de to Dorking-klubbene??). Hva gjelder disse stadionplanene, så samtalte jeg litt med den nevnte klubbrepresentanten som kunne fortelle at han gjerne skulle sett at de kunne spare hovedtribunen, men at den ikke overraskende var full av asbest.

Dorking Wanderers er på sin side for øvrig stiftet så sent som i 1999, og spilte så sent som i 2011 i Sussex County League Division Three (etter å ha rykket opp fra West Sussex League i 2007). De har de siste årene klatret i pyramiden i en voldsom fart, og har allerede etablert seg som et av topplagene i Isthmian League Division One South. Deres hjemmebane bærer derfor preg av at man gradvis har oppgradert for å tilfredsstille de forskjellige kriterier. Da jeg tidligere kom inn i det ene hjørnet, hadde jeg foran meg den nærmeste kortsiden der en liten moderne og prefabrikert ståtribune står rett bak målet der. Det meste er å finne på bortre langside sett fra inngangspartiet, og i tillegg til klubbhus etc finner man der også to tribuner. De er begge sittetribuner av nyere modell, men mens den ene (og største) er en typisk moderne prefabrikert type, har den andre et mer hjemmesnekret preg som gjør at den også har litt mer karakter. Man vurderer visst hvorvidt man skal ta med seg en av disse til nye Meadowbank. På de øvrige to sidene er det ingenting, og den andre langsiden preges til og med av en stor «presenning» og virker å være utilgjengelig for tilskuerne.

Til tross for at Dorking-folket snakket om at de går mot et stort år i klubbens historie, har de sportslig sett en sesong der de sliter på tabellens nedre halvdel, og de hadde kun tre lag bak seg. De hadde i hvert fall henholdsvis ni og elleve poeng ned til de to desiderte jumboene Cove og Epsom Athletic. De to sistnevnte hadde for øvrig byttet plass da nettopp Dorking fire dager senere hadde tapt bortekampen mot Cove, som med det kun innkasserte sin andre seier for sesongen. I toppen er det i utgangspunktet tre som skal opp i ligaens Premier Division, og Banstead Athletic toppet fire poeng foran Redhill og ytterligere sju poeng foran Bagshot. Sistnevnte hadde for øvrig spilt en kamp mer enn de to foran, og ble jaget av blant et Chessington & Hook United som befant seg to poeng bak den siste opprykksplassen, men med ytterligere en kamp mer spilt. Det var nettopp opprykksjagende Chessington & Hook som var Dorkings gjester denne formiddagen, og da det nærmet seg avspark klokka 11.30 var det bare å ta oppstilling.

Det var kanskje ikke helt overraskende at gjestene tok initiativet fra start, og det var tydelig at The Chicks ville få en strevsom dag på jobben. Imidlertid klarte de seg defensivt svært bra innledningsvis, der den unge forsvarsfireren viste ro og sikkerhet. Men klubbrepresentanten hadde ikke før kommentert nettopp dette før det første målet kom etter et drøyt kvarter. Chicks-keeper Tom Day var nok ikke helt heldig med langskuddet fra Ade Peters som snek seg inn, og det var nok desto mer bittert all den tid de hadde klart seg bra så langt. Oppgaven ble ikke lettere av at en syk Owen Hunte fem minutter senere måtte gi seg slik at manager Danny Fox ble tvunget til å gjøre omrokkeringer i forsvarsrekka. Gjestenes J Flack ble spilt gjennom alene med keeper Tom Day, men Day gjorde opp for seg med en fantastisk redning i form av en benparade. Likevel måtte han snart kapitulere igjen.

Ade Peters noterte seg for sitt og gjestenes andre mål for dagen da han i det 33. minutt headet i mål fra kort hold, og drøyt fem minutter før pause virket det egentlig avgjort da Martyn Grange fikk stå umarkert og heade i mål til 0-3. Det sto seg også til pause, og da jeg gikk for å hente forfriskninger og en bacon roll (£2,20) hadde vel hjemmefolket resignert. Ytterligere samtaler med et par av klubbrepresentantene avslørte nå at Westhumble Playing Fields muligens fortsatt vil brukes blant annet til reservekamper og annen lokal fotball, men det virket ikke som om planene for videre drift helt var lagt 100% ennå. I andre omgang virket Dorking nå i langt større grad å holde gjestene fra livet, der det nå var lite som kom av trusler. Louie Stanton-Cockle hadde nylig ankommet Dorking på lån fra AFC Wimbledon, og viste i andre omgang at han kan bli en brukbar tilvekst på sentral midtbane.

Det var først i det 73. minutt at gjestene økte ledelsen ytterligere, og ut fra intet leverte Walter Figueira et flott mål i form av et langskudd som suste inn i nettmaskene. Etter at også en virus-syk Dennis Ongei måtte gi seg for vertene, kunne J Flack med ti minutters tid igjen fastsette sluttresultatet til 0-5 ved å bredside ballen i mål etter at Bas Morally hadde rundet en forsvarer og lagt tilbake. Helt på tampen kunne hjemmelaget fått et trøstemål da nevnte Stanton-Cockles innlegg ble headet på mål av George Knight, men Chessington-keeper Liam Traynor, som i lange perioder hadde vært nokså arbeidsledig, leverte en god redning og sørget for at det til slutt endte med borteseier 0-5.

Ti minutters tid etter kampslutt kom den gjestfrie klubbrepresentanten for å be meg følge med slik at han kunne skysse meg ned til Dorking Deepdene. Før vi forlot Westhumble Playing Fields kunne han for øvrig fortelle at 105 betalende tilskuere er sesongens nest beste så langt, og at tilskuertallene skal ha økt etter returen til Dorking. Forhåpentligvis vil det fortsette når man flytter fra byens nordlige utkant og tilbake til enda mer sentrale Meadowbank. Jeg hadde stortrivdes som gjest hos Dorking FC, og kunne bare takke hjertelig der jeg snart ble sluppet av utenfor Dorking Deepdene i god tid før 13.45-toget. Når vi først er inne på tog, skal det også nevnes at Westhumble Playing Fields må være et eldorado fro groundhoppere som også er trainspotters, for her går togene rett forbi bak langsiden med tribunene. Det var imidlertid en annen linje jeg nå skulle benytte meg av da jeg satt kursen mot dagens andre kamp hos Godalming Town. 

 

 

English ground # 385:
Dorking v Chessington & Hook United 0-5 (0-3)
Combined Counties League Division One
Westhumble Playing Fields (at Dorking Wanderers), 2 January 2017
0-1 Ade Peters (17)
0-2 Ade Peters (33)
0-3 Martyn Gange (40)
0-4 Walter Figueira (73)
0-5 J Marcus Flack (81)
Att: 105
Admission: £6
Programme: Free (gift from club; otherwise £1)
Pin badge: Free (gift from club)

Next game: 02.01.2017: Godalming Town v Three Bridges
Previous game: 01.01.2017: Hampton & Richmond Borough v Hemel Hempstead T

More pics

 

Søndag 01.01.2017: Hampton & Richmond Borough v Hemel Hempstead Town

Mens mange klaget over hvor ‘fælt’ 2016 hadde vært, hadde jeg på min side stort sett latt meg begeistre, men hva kan 2017 by på, og hvordan ville det nye året starte? Første nyttårsdag bød denne gang på så godt som full runde i alle Conference-divisjonene, og jeg plukket meg vel tidlig ut møtet mellom Hampton & Richmond Borough og Hemel Hempstead Town i Conference South som årets første kamp. Fra min base i Cranford, noen få steinkast fra Heathrow Airports nordlige rullebane, var det også nokså greit å ta seg dit ned uten å måtte ta turen via London sentrum. Jeg droppet hotellfrokosten og tenkte i stedet å ty til smørbrød eller lignende fra den lokale sjappa samtidig som jeg forhåpentligvis snappet opp dagens utgave av Non-League Paper, men det var lettere sagt inn gjort, for asiaten bak disken fortalte at han ikke solgte slikt og hadde åpenbart aldri hørt om tidsskriftet.

Derfor bestemte jeg meg for å sette meg på buss 111 mot Hampton med uforrettet sak, og forhåpentligvis ha bedre lykke der nede. Denne bussen har når sant skal sies Kingston som endelig destinasjon, men etter omtrent 50 minutters delvis melkerute var det i Hampton jeg steg av. Det er her i koselige Hampton at man finner klubben jeg denne skulle besøke. Hampton har rundt 20 000 innbyggere, og hører inn under Greater London-bydelen Richmond upon Thames. Detter er en av de ytre bydeler, og Hampton ligger rundt to norske mil sørvest for Charing Cross i sentrale London. Her ligger Hampton idyllisk til ved Themsens nordre bredd, og er nok kanskje mest kjent for det tidligere kongelige palasset Hampton Court Palace, som ligger like sørøst for selve Hampton. Hit kan man ta seg med flere av båtene som kjører ruter på Themsen.

For min del var det som sagt altså med buss at jeg ankom, og etter å ha møtt stengte dører ved en lokal newsagent var første stopp den tilsynelatende flotte puben The Bell Inn. Den ligger idyllisk til i et flott bygg nede ved Themsen, og jeg unnet meg en pint Stowford Press. Det må nok sies at dette på meg virket å være minst like mye restaurant som pub, og jeg fikk også kastet innpå en liten frokost i form av et fancy smørbrød før jeg trasket den korte veien opp til Beveree Stadium for å sjekke ståa. Det var aktivitet der, men med over to timer til kampstart fikk jeg på spørsmål til svar at klubbhusets bar fortsatt ikke hadde åpnet. Ikke helt uventet, så jeg fortsatte som planlagt ned til puben The World’s End. Der hadde de også satt frem ost, kjeks og tortilla chips, og siden det fortsatt rumlet litt i magen lot jeg meg ikke be to ganger der jeg forsynte meg mellom slurkene av pinten med cider.

Da jeg etter hvert takket for meg og tuslet den korte veien tilbake til Beveree Stadium, traff jeg på en norsk groundhopper som jeg dro kjensel på, og etter en liten prat strenet han videre i jakt på et måltid før kamp mens jeg gikk for å betale meg inn med de £12 som synes å være nokså fast sats i de regionale Conference-divisjonene for tiden. Ytterligere £2,50 ble byttet mot et eksemplar av dagens kampprogram, og inne i klubbhusets bar kunne jeg snart slå fast at det var et godt 32-siders program jeg bladde i mens jeg skylte ned pork scratchings med en pint Strongbow til £3,90. Sakte men sikkert begynte det etter hvert å fylles opp der inne, og etter å ha tømt det første glasset benyttet jeg anledningen til å oppsøke klubbsjappa som nå hadde åpnet for å sikre meg en pin til min samling.

Klubben ble i 1921 stiftet som Hampton FC, og spilte lenge i lokale ligaer inntil de i 1964 vant Surrey Senior League og rykket opp i Spartan League (identisk med ligaen som senere gjennom flere sammenslåinger har blitt til dagens Spartan South Midlands League). I denne ligaen hadde de sju suksessrike sesonger, og allerede i debutsesongen vant de den første av tre strake ligatitler, og en fjerde kom våren 1970. I 1971 fikk de innpass i den ikke lenger eksisterende Athenian League, der to tok plass i Division Two. I debutsesongen var de kun ett poeng bak andreplassen og opprykk, og da de sesongen etter sikret nettopp andreplassen hadde de allerede blitt valgt ut til å få bli med i Isthmian Leagues nye Division Two, som i 1977 ble omdøpt til Division One. Der befant de seg helt frem til 1990, da de for første gang opplevde nedrykk.

Verre skulle det bli da Isthmian League året etter foretok en omstrukturering som betød at deres to regionale Division Two-avdelinger ble erstattet av en Division Two og en Division Three, og Hampton befant seg én plassering bak der man trakk linken, slik at de dermed ble å finne i sistnevnte. Da de våren 1992 sikret seg umiddelbar retur til Division Two var det ikke først og fremst takket være sportslig suksess, for fjerdeplassen var i utgangspunktet ikke godt nok til opprykk, men man hadde en ledig plass å fylle, og ligaens årsmøte bestemte at Hampton fikk denne. Den sjansen tok de godt vare på, for våren 1986 rykket de opp igjen, og to år senere betød ytterligere opprykk at de var å finne i Isthmian League Premier Division.

I 1999 tok klubben dagens navn i et forsøk på å utvide sitt nedslagsområde, men måtte uansett i 2003 ta turen ned igjen i det som etter ytterligere omstrukturering nå het Isthmian League Division One South. De rykket opp igjen på direkten og kom åpenbart styrket tilbake, for de var umiddelbart med i playoff-kampen. Våren 2005 ble femteplassen fulgt opp med semifinale-triumf over Heybridge Swifts, men et Fisher Athletic som hadde slått ut AFC Wimbledon i sin semi ble for sterke. Sesongen etter trengtes dog intet playoff da The Beavers vant Isthmian-tittelen og sikret opprykk til nokså nye Conference South. Etter tredjeplass i debutsesongen fikk de hevn over Fisher Athletic i semien, men denne gang var det Eastbourne Borough som ble for sterke i finalen. Daværende manager Alan Devonshire ledet i 2008/09-sesongen The Beavers til sin beste ligaplassering noensinne i form av andreplass i Conference South, og etter å ha slått Chelmsford City i semifinalene (som nå spiltes over to kamper), var det klart for opprykksfinale på hjemmebane mot Hayes & Yeading United.

Det sies at rundt 500 supportere fortsatt var låst ute da kampen startet på et totalt fullsatt Beveree Stadium, men til tross for tilskuerrekord (3 500 – identisk med kapasiteten) måtte vertene se seg slått med 2-3. Etter dette gikk det tyngre, og etter nedrykket i 2012 var de noen sesonger middelhavsfarer (og knapt nok det) før de våren 2016 vant Isthmian-tittelen etter en durabelig tvekamp med East Thurrock United og Bognor Regis Town. Først på sesongens siste dag kunne de juble over retur til Conference South, og der har de på ingen måte gjort seg bort denne sesongen. Tabellen i kampprogrammet var noe utdatert da den stammet fra 20 desember, men en rask kikk på nettet bekreftet at endringene etter Boxing Day-runden ikke var altfor dramatiske.

Hampton & Richmond Borough var i aller høyeste grad med i playoff-kampen der de befant seg på en femteplass og dermed altså la beslag på den siste playoff-plassen. De ble imidlertid pustet i nakken av klubber som først og fremst hardt satsende Chelmsford City og også Poole Town, som begge kun lå to poeng bak med en kamp til gode. For ordens skyld hadde The Beavers hele tolv poeng opp til ledende Maidenhead United, som hadde henholdsvis ni og ti poeng ned til forfølgerne St. Albans City og Ebbsfleet United. Der Readings gamle målsnik Jamie Cureton for tiden besørger mål for St. Albans, kan den ettertraktede storscoreren Dave Tarpey være i ferd med å skyte Maidenhead til Conference Premier, og det hadde i seg selv vært artig, men det skal også nevnes at Tarpey er tidligere Beavers-spiller. Men tilbake til det det skulle dreie seg om, og motstander Hemel Hempstead Town lå plassert omtrent midt på tabellen med tolv poeng opp til dagens vertskap med en kamp til gode.

Beveree Stadium har vært klubbens hjemmebane siden starten i 1921 – med unntak av sju sesonger i 1950-årene da de ble kastet ut til fordel for den lokale rivalen Twickenham Town. Saken var nemlig den at sistnevntes formann tilfeldigvis også var ordfører, og i kjent politiker-stil ordnet han det slik at hans klubb fikk overta leieavtalen ved det da fortsatt uutbygde anlegget. Rettferdigheten skjedde kanskje fyllest da Hampton etter sju år med spill på Hatherop Rec igjen fikk overta tomten da Twickenham Town ble kastet ut (og snart gikk under), og de overtok et nokså spartansk anleggs som de har oppgradert siden. Hovedtribunen erstattet i 1962 en tidligere variant, og her var det opprinnelig sitteplasser i form av trebenker, men de har senere blitt erstattet av 234 plastseter fra Wimbledons gamle hjemmebane Plough Lane og Leytonstones gamle hjemmebane Granleigh Road.

Ved siden av den lille hovedtribunen anla man i 1970 terracing slik at man her har en ståtribune med betongavsatser og tak over hodet til anslagsvis 800 tilskuere. På den andre flanken av denne langsiden står det ytterligere en sittetribune med rundt 250 seter, og denne har et utseende som ved første øyekast muligens får den til å fremstå litt som en midlertidig tribune. Laglederbenkene er å finne på motsatt langside, der tilskuerfasilitetene består av hard standing med et lite overbygg og en seksjon med to betongavsatser til den ene siden for midtstreken. På den sørlige kortsiden satt man i 1999 opp en ny liten sittetribune rett bak mål, og denne er opphøyet fra bakken og entres via trapper på sidene. På denne kortsiden har man også anleggets social club og garderober, samt et lite parti med tre trinns terracing på hver av flankene. Den nordlige (bortre) kortsiden byr på ståtribune med et par betongavsatser og tak over hodet kun på det midtre partiet.

Jeg likte meg umiddelbart godt ved The Beveree, som trygt kan kalles et anlegg med karakter, og under min lille runde rundt banen traff jeg på en groundhopper jeg kun kjente ved navn fra Facebook. David Rees er også Chelsea-supporter, men bor åpenbart nokså lokalt, og vi ble stående og slå av en liten prat. Heldigvis dreide samtalen seg ikke over på PL-temaer, så jeg slapp å unnskylde meg høflig for å unnslippe med det første. Det var likevel godt med tid til at jeg kunne å få påfyll i glasset og slå av en prat med noen av de fremmøtte i baren. En hjemmesupporter minnet meg på at de to klubbene også hadde møtt hverandre på Boxing Day, da det var Hemel Hempstead Town som seiret 1-0 i Hertfordshire, og nå var beverne lystne på revansj og tre viktige poeng i playoff-kampen.

Beavers-manager Alan Dowson måtte klare seg uten Jamal Lowe som omsider hadde forlatt The Beveree til fordel for sin nye arbeidsgiver Portsmouth, og hjemmelaget fikk ingen spesielt god start. Jake Robinson hadde scoret kampens eneste mål da de to lagene møttes seks dager tidligere, og igjen var han et problem for The Beavers. Deres forsvar «mistet» ham et lite øyeblikk, og det var nok til at han etter ti minutter ble spilt gjennom og sendte ballen i mål bak Beavers-keeper Billy Bishop. Vertene svarte nesten umiddelbart da Brendan Kiernan ble spilt gjennom av Nicke Kabamba to minutter senere. Kiernan lurte offside-fella før han på iskaldt vis overlistet Tudors-keeper Jamie Butler, slik at det sto 1-1.

Midtveis i omgangen fulgte to gode sjanser – en til hvert lag. Først kontret Hemel på sin venstreside, og keeper Bishop måtte storme ut for å blokkere. Deretter fosset vertene i angrep, men kontringen endte med at Christian Jolley skjøt like utenfor. Hjemmelaget skulle likevel snu kampen, for i det 29. minutt noterte Brendan Kiernan seg for sitt andre mål da han overlistet keeper Butler og fant nettmaskene fra den ene siden av 16-meterfeltet. Vertene presset på ytterligere, og Jolley tvang frem en redning fra Butler mens Kiernan igjen lurte offside-fella til et Hemel-lag som sto meget høyt i forsvar, og bortelaget ble ved det tilfellet reddet av at Butler ruset ut og nærmest sklitaklet ballen ut av Kiernans føtter.

Dermed 2-1 til pause, og de 808 betalende tilskuerne hadde skapt god stemning mens de så en underholdende omgang. Etter å ha bevilget meg en burger og en ny pint, ble jeg kapret av en kar som lurte på om jeg var den norske groundhopperen, og etter at han av en eller annen grunn tydeligvis tok min bekreftelse på at jeg i hvert fall var norsk groundhopper som en invitasjon til å begynne en samtale om Manchester United, måtte jeg denne gang unnskylde meg med et plutselig behov for et toalettbesøk. Jeg fant snart en mer interessant samtalepartner som kunne fortelle litt mer om Hampton & Richmond, og vi befant oss plutselig i en diskusjon om Dave Tarpey, der det viste seg også han hadde vært til stede da jeg så Tarpey score kampens eneste mål da The Beavers var bortelag ved mitt besøk hos Dover Athletic i mars 2012.

Hemel-manager Dean Brennan hadde tilsynelatende klart å oppildne sine gutter i pausen, for de startet andre omgang på en positiv måte der de skapte problemer for vertene. Jake Robinson var på jakt etter sitt andre, og sendte i vei et skudd som imidlertid ikke klarte å overliste keeper Bishop. Kaptein Jordan Parkes var nestemann med en frisparkvariant som han ikke helt klarte å få til å duppe nok, men Hemel nærmet seg, og noen minutter senere måtte Beavers-kaptein Kieran Murphy ta på seg rollen som reddende engel med en blokkering da en Hemel-spiller fikk stå umarkert på bakre stolpe og avslutte på mål. Utligningen kom med et kvarters tid igjen da Hemel stormet nedover den ene kanten, og inne foran mål fant de Jake Robinson som scoret sitt og Hemels andre for dagen.

2-2 sto seg ikke altfor lenge, for fem minutter senere hadde allerede Hemel-keeperen i mellomtiden reddet et forsøk fra Josh Carey da vertene fikk en corner. Den ble kun delvis klarert ut til Nathan Collier som hamret ballen i nettaket fra rundt 11-12 meter. 3-2, og hjemmefolket kunne igjen juble over det som nå lenge så ut som et seiersmål. Fire minutter ble lagt til, og vi nærmet oss det da hjemmelagets Christian Jolley ble utvist tilsynelatende nokså strengt etter en duell (forutsatt at jeg ikke overså noe). Mens hjemmefolket ropte om at dommeren måtte se på klokka og blåse av, fikk Hemel fortsette å presse, og i det femte tilleggsminuttet glapp markeringen av Jake Robinson igjen da han fikk hodet på et innlegg fra venstrekanten. Ballen gikk i bue over Bishop og dalte inn i mål til 3-3. Ellevill jubel blant Hemel-folket, og sinne og frustrasjon hos beverne.

Det var kanskje ikke noe å si på resultatet tross alt, men det var en dramatisk avslutning. Jeg ble igjen en liten stund før jeg takket for meg og omsider tok buss 111 tilbake mot Cranford. På den motsatte ferden tidligere på dagen hadde jeg merket meg et område rundt hovedgata i Hounslow der det var en del sjapper som jeg mistenkte kunne ha Non-League Paper, og jeg hoppet av for å tråle området…men uten hell. Etter å ha vært innom tre eller fire sjapper der asiatene bak disken alle så ut som spørsmålstegn, ga jeg opp og valgte å unne meg en pint ved Yates-kjedens Hounslow-filial. Den viste seg om mulig like lite sjarmerende som Hounslow i seg selv, og jeg ble «underholdt» av en enorm gjeng med det jeg antar var lokale asiater som tilsynelatende hadde en svært høylytt og endeløs diskusjon om hvem som hadde størst muskler. Jeg svelget unna pinten akkompagnert med en voldsom kakling og gjentagende «flexing» før jeg rømte stedet og hoppet på bussen igjen for å trekke meg tilbake til hotellet.

 

 

English ground # 384:
Hampton & Richmond Borough v Hemel Hempstead Town 3-3 (2-1)
Conference South
The Beveree, 1 January 2017
0-1 Jake Robinson (11)
1-1 Brendan Kiernan (13)
2-1 Brendan Kiernan (29)
2-2 Jake Robinson (75)
3-2 Nathan Collier (80)
3-3 Jake Robinson (90+5)
Att: 808
Admission: £12
Programme: £2,50
Pin badge: £4

Next game: 02.01.2017: Dorking v Chessington & Hook United (@Dorking Wanderers)
Previous game: 31.12.2016: Alvechurch v Quorn

 

More pics

 

 

Lørdag 31.12.2016: Alvechurch v Quorn

Etter å sett AFC Wulfrunians lide nederlag for sine gjester Sporting Khalsa, var jeg fortsatt bare halvveis i mitt fotballprogram for nyttårsaften. Som tidligere nevnt hadde jeg opprinnelig vurdert et par andre dobbel-muligheter før Spanner kom på banen med et tilbud om skyss som førte til vi omsider ble enige om dobbelen AFC Wulfrunians og Alvechurch. Mens tyskerne Jens og Magret satt kursen mot herlige Pelsall Villa, og Russell Cox og Chris Garner kjørte mot Alvechurch, hadde jeg og Spanner nå fått selskap av Pontefract-hopperen Eddie Fogden i Spanners bil som snart forlot Castlecroft Stadium med kurs for Worcestershire og Alvechurch. Med rundt tjue minutter til avspark hadde vi parkert utenfor Lye Meadow og kunne åpne lommeboka for å betale oss inn (og slippe ut en møll eller to).

Om det mot formodning skulle finnes noe slikt som faste lesere av mine skriverier, vil noen kanskje huske at dette slett ikke var mitt første forsøk på å se Alvechurch spille kamp på Lye Meadow, for allerede i romjula 2011 befant jeg meg her bare for å bli møtt av et mørklagt anlegg etter å ha toget til Alvechurch stasjon og trasket derfra gjennom hele landsbyen. Det var 29. desember 2011, og kampen mot Highgate United hadde den gang blitt avlyst tidligere på dagen uten at jeg – uerfaren som jeg var på den tiden, sammenlignet med nå – hadde registrert det. Jeg fikk den gang omsider fått klarhet i saken etter et tips om å ringe på i et av nabohusene, der en Neil kunne bekrefte avlysningen. Mon tro om ikke det kan ha vært Neil Tomlin, som nå står oppført som en av styremedlemmene.

Men historien om mine mislykkede forsøk på å besøke Lye Meadow ender ikke der, for andre nyttårsdag 2014 var det Alvechurch v Tipton Town som var førstevalget på det som skulle vise seg å være nok en dag der det britiske klimaveldet utraderte nær sagt hele programmet i (daværende) Midland Alliance. Dette var for øvrig en tur der hele åtte av mine tolv planlagte kamper ble avlyst, inkludert sju avlysninger på rad! Heldigvis klarte jeg å finne alternative kamper for alle bortsett fra én, og den gang fant jeg også ut i god tid at kampen i Alvechurch hadde blitt avlyst, slik at jeg til slutt endte opp med å i stedet besøke Coleshill Town, som vel var en av kun to kamper som overlevde den dagen. Vel, nok mimring.. Nå var alle gode ting endelig tre, men også denne gang hadde det vært litt bekymring, og baneinspeksjon hadde måttet til da man mente banen nå var litt våt etter tøværet som etterfulgte et par netters frost. Man skulle tro de hadde fått en meter snø! Men uansett hadde jeg fått den gode nyheten allerede da vi var på vei mot Wolverhampton og Castlecroft tidligere på dagen.

Alvechurch er en landsby som ligger nordøst i grevskapet Worcestershire; omtrent 17 kilometer sør for Birmingham, åtte kilometer nord for Redditch og en snau norsk mil øst for Bromsgrove. Da skulle Alvechurch være plassert nokså omhyggelig rent geografisk, og det kan også fortelles at innbyggertallet er omtrent 6 500. Det var det nok ikke da en Ælfgyth grunnla en kirke her allerede på 700-tallet. I 780 skjenket kong Offa av Mercia mye av landet her til biskopene av Worcester, men biskopenes ‘palass’ ble revet på 1600-tallet slik at kun vollgravene er igjen. Fra 1800-tallet og frem til midten av forrige århundre var en mursteins-fabrikk en viktig hjørnesteinsbedrift i landsbyens utkant, og det var også et senter for produksjon av spiker og nagler. En periode etter andre verdenskrig hadde også bilfabrikanten Dellow en fabrikk i Alvechurch.

Men nå var det fotballen vi hadde kommet for, og vi betalte de £6 som ble avkrevd i inngangspenger. Det var en liten skuffelse at dagens kampprogram var utsolgt, og karen i bua kunne fortelle at de ble utsolgt allerede rundt klokka 14.20. Etter en melding til klubbens Twitter-ansvarlige der jeg ba ham ta kontakt om han skulle komme over et eksemplar, fikk jeg beskjed om at de gjerne ville sende meg et eksemplar. Jeg ba ham oppsøke meg for å få noen shilling for programmet og frakt, men det ville han ikke vite noe av. Da jeg entret klubbhusets bar for å betale £3,20 for en pint Kingstone Press, traff jeg på groundhopperen Jack Warner, som på sin side hadde fått sikret seg et program til £1,50, og det viste seg å være en dobbel-utgave som dekket både Boxing Day-kampen mot Highgate United og dagens kamp mot Quorn.

De tidligste beskrivelser av en fotballklubb i Alvechurch er fra 1913 og vitner om en klubb ved navn Alvechurch Juniors. Denne klubben gikk i 1920-årene under navnet Alvechurch Swifts, før den gikk under i 1926. Dagens klubb (eller den første versjonen av den, om man vil) ble stiftet i 1929, og spilte sine første år på Meadow Lane, men der hadde de ikke mulighet til å ta inngangspenger, og etter at klubben startet opp igjen etter andre verdenskrig hadde man et mellomspill på en bane kalt The Gaunts mens de omsider klarte å spare opp til en tomt der de bygget sitt nåværende stadion – Lye Meadow. I 1961 fikk Alvechurch innpass i Worcester Combination (som senere ble til Midland Combination), og vant den ligatittelen i 1963.

I denne perioden gjorde Alvechurch seg også bemerket med en og annen giant killing i FA Amateur Cup, og tok seg til kvartfinalene i 1964/65. Sesongen etter ble det overgått med semifinale. På tolv sesonger i ligaen som i mellomtiden byttet navn til Midland Combination ble ligatittelen vunnet fire ganger, i tillegg til at de ble nummer to ved fem anledninger, vant denne ligaens ligacup fem ganger og var tapende finalist to ganger. Den siste av disse ligatitlene ble vunnet i 1971/72 – en sesong der klubben skulle skrive seg inn i rekordbøkene. For andre gang var klubben nå meldt på i FA Cupen, og i den fjerde kvalifiseringsrunden ventet Oxford City. Der måtte det hele seks kamper og elleve timers spill til for å kåre en vinner. Etter 2-2, 1-1, 1-1, 0-0 og 0-0, vant omsider Alvechurch 1-0 i den sjette kampen. En rekord som aldri vil bli slått, med dagens straffesparkkonkurranser. For ordens skyld ble de i neste runde slått ut av Aldershot, men kjempet tappert i det som var deres tolvte kamp på tre uker, og kunne tross tap 2-4 gå med hevet hode.

I den påfølgende sesongen (1972/73) avsluttet Alvechurch sitt opphold i Midland Combination med andreplass samtidig som de ble første amatørklubb til å vinne Worcestershire Senior Cup – en tittel de forsvarte året etter. Alvechurch tok steget opp i West Midlands (Regional) League Premier Division, og debuterte med å vinne ligatittelen på første forsøk – i tillegg til å også vinne både WMRLs ligacup, Worcestershire Senior Cup og Birmingham Senior Amateur Cup. Samtidig tok de seg helt til tredje ordinære runde av FA Cupen, etter å ha slått ut Exeter City på St. James Park og deretter knust Kings Lynn 6-1 i andre runde. Tap 2-4 for Bradford City gjorde ikke skam på Alvechurch, som sesongen etter forsvarte både ligatittel og ligacup til tross for å ha mistet fem av sine viktigste spillere. Kort fortalt; da de igjen vant både ligatittelen og Worcestershire Senior Cup i 1977, hadde Alvechurch vunnet WMRLs ligatittel i samtlige fire sesonger siden opprykket dit. Dette ble fulgt opp med en andreplass før de tok steget opp i Southern League.

På et tidspunkt da Southern League i tre år kun opererte med to likestilte divisjoner, vant Alvechurch i 1981 deres Midland Division, og skulle deretter spille finale mot Southern Division-vinner Dartford for å kåre en overall vinner av Southern League. Etter 3-3 totalt over to kamper, vant Alvechurch 4-3 på straffer, og det eneste som hindret opprykk til Alliance Premier League (dagens Conference Premier) var at Lye Meadow ikke oppfylte stadionkravene. Så det er nok trygt å si at de færreste har noen som helst anelse om hvor gode Alvechurch faktisk var på dette tidspunktet. Påfølgende sesong ble de henvist til andreplass av klubben som da het Nuneaton Borough, og denne sesongen gjorde en av Alvechurch-spillerne også suksess på det engelske non-league landslaget. Dette var Alan Smith, som snart gikk til Leicester City (og senere til Arsenal, der mange nok vil huske ham fra).

Etter en omstrukturering før 1982/83-sesongen ble Alvechurch plassert i Southern League Premier Division, og endte opp med å vinne den sesongens utgave av deres ligacup. Det gikk etter hvert nedover med klubben både økonomisk og sportslig, og nedrykk i 1990 ble fulgt opp av nytt nedrykk to år senere, før man tilbake i WMRL ble slått konkurs i 1993. Året etter blåste supporterne liv i klubben igjen under navnet Alvechurch Villa, men dette suffikset ble fjernet i 1996. Etter å ha startet opp i Midland Combination sikret de seg i 2003 ligatittel og opprykk til Midland Alliance. De er fortsatt å finne på dette nivået, selv om Midland Alliance nå har blitt til Midland Football League Premier Division, og der gjorde de en knallsesong sist, da de ga føniksklubben Hereford FC kamp til døra.

Lye Meadow er et koselig lite anlegg i idylliske omgivelser, og vi hadde kommet inn nede ved den ene kortsiden, der tilskuerfasilitene er begrenset til hard standing under åpen himmel. Klubbhuset med det som finnes av fasiliteter er å finne på den høyre langsiden sett herfra, og også her er det hard standing som gjelder for tilskuerne. På bortre kortside er det mer hard standing i tillegg til en større og interessant seksjon med terracing i form av betongtrinn i ulik høyde – muligens fordi banen heller på tvers. Også her sto man tidligere under åpen himmel, men de siste årene har man fått på plass et tribunebygg som gir tak over hodet til de stående tilskuerne. Anleggets eneste sittetribune er hovedtribunen som er å finne på bortre langside, og slik den fremstår fikk jeg en mistanke om at den muligens tidligere har vært en ståtribune som nå er omgjort til sittetribune med røde plastseter over betongtrinnene – uten at jeg ellers har noen dekning for å påstå at det faktisk er tilfelle.

Det var tydeligvis en del groundhoppere her, noe som selvsagt kan være en av forklaringene på at programmene var utsolgt, og jeg ble stående en stund og snakke med en annen kjenning i form av Paul Fergusson. Uten å foregripe begivenhetene skal det for øvrig også nevnes at jeg ved hjemkomst fra turen hadde fått melding om ankommet pakke til uthenting på postkontoret, og at det var denne dagens kampprogram som Alvechurch til alt overmål hadde sendt rekommandert. Det alene vitner om en fantastisk klubb som vet å ta vare på sine tilskuere! Jeg benyttet anledningen til å gå til innkjøp av en cheeseburger med bacon fra «burger-vogna» ved siden av klubbhuset, før jeg igjen ble stående å samtale litt med Paul mens klokka tikket mot avspark.

Etter at det som nevnt var Alvechurch som forrige sesong var klubben som ga Hereford hardest kamp, var jeg nok ikke den eneste som følte at dette ville kunne bli deres sesong. De har også søkte igjen, og det hadde vært morsomt med et Church-opprykk, men de gikk på et og annet noe overraskende poengtap i sesonginnledningen. Nå hadde de imidlertid reist seg såpass at de var å finne øverst på tabellen, med ett poeng ned til et Lye Town som dog hadde to kamper mindre spilt. Lye Town har uansett ikke søkt om opprykk, men det har derimot Hereford-klubben Westfields, som tidligere i sesongen gjorde seg bemerket i FA Cupen samtidig som de hadde en kanonstart ved å vinne de ti første ligakampene. Senere har det gått litt tyngre, men med tanke på at de hadde fem kamper til gode på Alvechurch så var de så absolutt fortsatt en trussel der de lurte ni poeng bak.

Det hadde som sagt vært morsomt med et Alvechurch-opprykk til step 4, og en klubb som for noen år siden befant seg der er Leicestershire-klubben Quorn. Det var de som sto på motsatt banehalvdel denne ettermiddagen, og for deres del var de å finne rett over midten av tabellen – nærmere bestemt på en 10. plass av de 22 lagene i Midland Football League Premier Division. Alvechurch hadde vunnet den omvendte kampen med 5-0 tilbake i oktober, og var en naturlig favoritt igjen i denne siste kampen i 2016, så fremt manager Ian Long og hans utvalgte ikke undervurderte motstanderen, og det var det åpenbart ingen fare for at de gjorde. I stedet fikk vi servert en innledning der Alvechurch valset fullstendig over motstanderne og ga stakkars Quorn fullstendig bakoversveis.

Min stoppeklokke hadde kun passert minuttet med noen få sekunder da et innlegg fra Jamie Ashmore ble headet i mål av Danny Dubidat, og kun tre minutter senere måtte Quorn-keeper Leighton Smith igjen hente ballen ut av nettmaskene da et nytt innlegg fra Ashmore ble styrt i mål av Josh March uten at Smith klarte å avverge. Ytterligere to minutter frem i tid utnyttet Dave Bellis nølende forsvarsspill da han stjal ballen og sentret til bedre plasserte March som nokså enkelt kunne notere seg for sitt andre ved å sette ballen i den tomme målet. Vi var kun i det sjuende minutt, og det sto allerede 3-0! Quorn-manager Doug Keast fortvilte, og kampen virket nærmest avgjort allerede.

Det tok et kvarter før gjestene på alvor truet Alvechurch-målet, og James Hicks sendte i vei en suser som Church-keeper Lewis Fenney nok ikke ville hatt nubbesjans på, men Jamie Ashmore var heldig nok til å stå perfekt plassert for å blokkere skuddet med hodet. Det var dog Alvechurch som styrte showet, og i stedet økte de ytterligere tjue minutter ut i kampen. 4-0 kom som følge av en lang ball og nytt eksempel på uheldig forsvarsspill da Danny Dubidat stjal ballen, rundet keeper og sendte ballen i mål uten at noen av de tre Quorn-forsvarerne inne i feltet klarte å blokkere. Church hadde ikke tenkt å slå seg til ro med det, og både Josh March og Ryan Edmunds kunne økt ytterligere om det ikke hadde vært for gode redninger fra Quorn-keeper Smith.

Quorn-manageren hadde på sin side sett nok, og foretok et dobbelt defensivt bytte allerede før vi nådde halvtimen, men Alvechurch fortsette å presse på der de kom i angrep etter angrep. Da Edmunds la inn til March trodde flere at det var klart for 5-0, men sistnevntes kanon av en heading gikk hårfint utenfor stolpen. Heldigvis for gjestene fikk de litt mer pusterom da det gikk litt roligere for seg det siste lille kvarteret før pause, og de som tjue minutter tidligere hadde begynt å snakke om mulig tosifret, undret seg da dommeren blåste for pause over hvorvidt Alvechurch hadde tatt foten litt av gasspedalen eller om det var gjestene fra Leicestershire som omsider hadde fått litt mer skikk på sitt forsvar.

Kanskje var det en blanding av de to, men ut fra samtalene i pausen å dømme var i hvert fall groundhopperne imponert over det de hadde sett fra vertene, og deres supportere var ikke mindre fornøyd. Selv benyttet jeg også anledningen til å snakke litt med et par av de nevnte hjemmesupporterne som ikke overraskende håpet at dette skulle bli deres sesong og at de kan krone sesongen med opprykk. En av dem mente ganske riktig at det ville være en nokså stor bragd av det som i utgangspunktet er en liten landsbyklubb. Med påfyll i glasset kunne jeg se at Alvechurch tilsynelatende ikke hadde til hensikt å hvile på laurbærene i andre omgang, for allerede i omgangens første minutter hadde de ballen i nettet ved ytterligere to anledninger, men begge ganger ble det annullert. Først i forbindelse med en corner der dommeren allerede hadde blåst for angrep på keeper da Dubidat satt ballen i mål, og deretter da keeper Smith måtte gi retur og en offside-plassert Dubidat igjen fant nettmaskene bare for å se linjemannen holde flagget i været.

Quorn-keeperen leverte en flott redning på et skudd fra March før Edmunds driblet seg gjennom om avsluttet i stolpen. Det femte målet kom omsider med drøyt tjue minutter igjen, og det var Ryan Edmunds som fikk sette spikeren i kista da han smalt ballen inn via tverrliggeren. Nå var kanskje hjemmelaget tilfreds, men fortsatt var det flere halvsjanser foran et publikum som ble opplyst å være 138 i tallet. Jeg ser nå at det senere åpenbart har blitt endret til 131, men det spiller liten rolle. Det virket uansett som om Quorn-forsvaret endelig hadde fått summet seg nok til å nå holde sitt vertskap noenlunde i sjakk, og dermed ebbet det ut med at Alvechurch for andre gang denne sesongen slo Quorn 5-0. Det var på tide å takke for oss og forlate Lye Meadow, for Spanner skulle slippe meg av ved en passende jernbanestasjon på veien hans hjemover.

Vi ble enige om at Birmingham International var godt egnet i så måte, og jeg rakk akkurat å kaste meg på et London-tog som etter en lang dag på farten tok meg ned til London Euston. Derfra gikk turen videre til Green Park med tubens Victoria Line og videre vestover med Piccadilly Line. Sistnevnte etappe virket nå lenger enn den er for undertegnede, der vi sneglet oss utover mot Hounslow West, som var stedet der jeg omsider steg av og tok fatt på den siste og korte etappen med buss H98. Jeg hadde betalt £83 for tre netters overnatting ved Travelodge Heathrow Central-hotellet ved Cranford, rett i nærheten av Heathrow Airport, slik navnet tilsier. Etter fem minutters tid på bussen hoppet jeg av rett utenfor hotellet, som uten tvil er det største Travelodge-hotellet jeg har gjestet. Det var nyttårsaften, men etter en lang dag hadde jeg ingen planer om å begi meg ut på galeien i form av utelivet, så etter å ha sjekket inn bestilte jeg i stedet en pizza som jeg trakk meg tilbake med. 2016 hadde vært et flott år, og det var bare å håpe på mer av det samme i 2017. Etter å ha sett på fyrverkeriet et par minutter gjennom vinduet, ønsket jeg 2017 velkommen ved å snart krype under dyna. 

 

 

English ground # 383:
Alvechurch v Quorn 5-0 (4-0)
Midland Football League Premier Division
Lye Meadow, 31 December 2016
1-0 Daniel Dubidat (2)
2-0 Joshua March (5)
3-0 Joshua March (7)
4-0 Daniel Dubidat (21)
5-0 Ryan Edmunds (69)
Att: 131
Admission: £6
Programme: Sold out (but they sent me one free of charge – original price £1,50)
Pin badge: n/a

 

Next game: 01.01.2017: Hampton & Richmond Borough v Hemel Hempstead Town
Previous game: 31.12.2016: AFC Wulfrunians v Sporting Khalsa

More pics

 

 

 

Lørdag 31.12.2016: AFC Wulfrunians vSporting Khalsa

Etter et par dager med uheldige «avsporinger» følte jeg etter besøket hos Gresley at turen var tilbake på skinner, men nyttårsaften var en dag som hadde voldt meg en god del hodebry under planleggingen av turen. Med tidlig start i London-området på første nyttårsdag var det en fordel å finne en mulig kamp nede i de traktene eller på vei dit ned, slik at jeg kunne installere meg der. Selv om det kanskje ikke var det som fristet mest, så jeg tidlig muligheten for en dobbel med Met Police og Molesey, før også sistnevnte flyttet sin kamp til 13.00 slik at de nå startet på samme tidspunkt. Jeg har for så vidt også tidligere vært inne på dette med avspark klokka 13.00 og hvordan det av en eller annen grunn ser ut til å ha blitt uhyre populært blant klubbene, men med fare for å gjenta meg selv må jeg si at det er et ubrukelig tidspunkt dersom målet er å trekke flere folk. Om man først skal ha tidlig avspark for å trekke flere folk i form av supportere fra andre (og gjerne større) klubber, er det totalt dødfødt med avspark klokka 13.00 da man i de aller fleste tilfeller ikke har mulighet til å komme seg til en 15.00-kamp etterpå.

Da den nevnte London-dobbelen utgikk, rettet jeg etter hvert i stedet oppmerksomheten mot Wolverhampton, der Old Wulfrunians skulle spille klokka 12.00 mens nabo AFC Wulfrunians skulle ha kamp klokka 15.00. Da de to holder til kun et steinkast fra hverandre, var dette en enkel dobbel, men igjen skulle det stikkes kjepper i hjulene. AFC Wulfrunians valgte plutselig å også de flytte sin kamp til 12.00, slik at de nå ville spille samtidig også her. Imidlertid så jeg snart at AFC Bridgnorth fortsatt sto oppført med kamp klokka 15.00, og det så ut til å la seg gjøre å ta seg fra Castlecroft til Bridgnorth dersom jeg foretok en meget rask exit fra førstnevnte stadion og hastet mot bussholdeplassen. Det hadde dog vært ok å slippe det stresset da jeg også måtte drasse på bagasjen, og da jeg så at min groundhopper-kompis Russell Cox (kjent som the Wycombe Wanderer) fortsatt hadde til gode å besøke begge, luftet jeg idéen for ham slik at jeg kanskje kunne få skyss.

Mens han vurderte alternativene, fikk jeg imidlertid en melding fra brukeren Youngster på Kempster-forumet, og da han hadde tenkt å se Old Wulfrunians fulgt av Leicester Road, tilbød han meg skyss dersom jeg ønsket å være med på dette. Det var slett ikke uinteressant, men en kikk på Google Maps røpet at det nok kunne bli litt vel tøft å ta seg fra Castlecroft til Hinckley på en drøy time. Dette sa Spanner, som han egentlig kalles, seg enig i etter å selv ha sjekket, men siden han uansett hadde besøkt alle Midlands-arenaer der det ble arrangert 15.00-kamper denne dagen, sa han at han var åpen for forslag. Bridgnorth var vel litt i feil retning for en som etter hvert skulle hjem til East Anglia, men det var da jeg så muligheten for å endelig få besøkt Alvechurch. Dette ble foreslått for Spanner, han samtykket, og planen var lagt. Han skulle overnatte et sted opp i Cheshire dagen før, og vi avtalte etter hvert at han skulle plukke meg opp på Stafford stasjon rundt klokka halv elleve, slik at det var dit jeg nå satt kursen denne morgenen.

Igjen droppet jeg hotellfrokost og gikk over til Burton-on-Trent stasjon for å ta plass på 08.49-toget som skulle ta meg den korte første etappen til Tamworth. Jeg hadde valgt en times tidligere avgang enn opprinnelig planlagt, i tilfelle forsinkelser og ikke minst at jeg ville være på plass før Spanner dukket opp. Jeg hadde ni minutter på meg til å bytte tog og stige på 09.09-toget fra Tamworth, som ankom Stafford i rute klokka 09.36. Med en tid å vente benyttet jeg tiden til å gå til innkjøp av en enkel frokost i form av smørbrød og juice, og leste litt i en medbragt bok mens jeg ventet på Spanner, som ankom like før halv elleve slik at vi kunne sette kursen mot Wolverhampton og Castlecroft. Vi brukte vel omtrent 40 minutter dit ned, og ankom Castlecroft Stadium med omtrent tre kvarter til avspark. Vi avtalte å møtes på parkeringsplassen der etter kamp, og mens Spanner stakk for å se Old Wulfrunians, gikk jeg for å betale meg inn hos AFC Wulfrunians.

AFC Wulfrunians holder altså til i Castecroft – en ytre bydel eller forstad like utenfor Wolverhampton; vest-sørvest for sistnevntes bysentrum. Denne bydelen har fått sitt navn etter Castlecroft House – et tidligere herskapshus og senere også hotell. Her befinner vi oss vel 4-5 kilometer fra Wolverhampton sentrum, og kun et steinkast fra grensen mot Shropshire. Vi er altså så vidt innenfor grensene til West Midlands, og noen vil vite at Wolverhampton historisk sett var en del av Staffordshire. Ved folketellingen i 2001 ble Castlecrofts innbyggertall oppgitt å være 1 869, slik at det utgjør en svært liten del av Wolverhamptons rundt 250 000 innbyggere. Wolverhampton vokste for øvrig frem som et handelssentrum med ull som spesialitet, mens gruvedrift og diverse industri ble langt mer dominerende etter den industrielle revolusjon.

En port i det ene hjørnet var åpen, og der betalte jeg de £6 som ble avkrevd i inngangspenger, samtidig som jeg også rasket med meg et program til £1,50 før jeg kom meg innenfor og satt kursen mot anleggets forholdsvis store hovedtribune som huser klubbens bar helt øverst på tribunen. Det var da jeg tok meg dit opp at jeg ikke uventet støtte på kjente nok en gang. Den tyske duoen Jens og Magret var der, og med en pint fra baren slo jeg meg ned sammen med de to. Sannelig hadde ikke også Russell Cox etter hvert valgt å følge mitt forslag, for snart kom også han inn sammen med Chris Garner og fortalte at de ganske riktig skulle til AFC Bridgnorth etterpå. Jeg hadde jo for lengst fortalt ham at mine planer var endret i og med at Alvechurch fristet, men Bridgnorth er også en destinasjon jeg også gjerne skulle besøkt. Ellers ble ventetiden benyttet til å hjelpe Jens med å bestemme seg for sin neste destinasjon, og blant alternativene han vurderte klokka 15.00 kunne jeg varmt anbefale Pelsall Villa. Etter å ha vist ham noen bilder derfra var han solgt og bestemte seg for å dra dit (og i likhet med meg var han åpenbart begeistret over det som møtte ham).

Jeg nevnte at Spanner gikk for å se naboen Old Wulfrunians og at også de en stund var en del av mine planer for denne dagen, og man kan nesten ikke ta for seg AFC Wulfrunians’ historie uten å nevne Old Wulfrunians. Selv om AFC Wulfrunians ble stiftet så sent som i 2005, har de nemlig sterke bånd til Old Wulfrunians, som på sin side har en historie som strekker seg tilbake til stiftelsen i 1922. Denne klubben ble startet som Wolverhampton Grammar School Old Boys, og har spilt hele sin historie i lokale og regionale ligaer. De dominerte en periode Birmingham AFA, der de fire år på rad sikret seg ‘the double’ med liga- og ligacup-titler. Da deler av denne klubben følte at tiden var moden for at de skulle prøve seg på et høyere nivå, endte det med at en rekke ‘utbrytere’ i 2005 stiftet AFC Wulfrunians.

Denne nye klubben tok plass i West Midlands (Regional) League Division Two, som våren 2006 ble vunnet på første forsøk. Da de ett år senere endte på andreplass i Division One, betød det opprykk til ligaens Premier Division. Våren 2009 ble også denne vunnet, men opprykket måtte de se langt etter da deres hjemmebane ikke oppfylte kravene. De måtte vente til våren 2013 da WMRL-tittelen igjen ble vunnet og de var tilbake på det oppgraderte Castlecroft Stadium før de fikk rykke opp i Midland Alliance, som året etter ble toppdivisjonen i den nye Midland Football League. De befinner seg fortsatt i MFL Premier Division, med 7. plassen våren 2015 som foreløpig beste plassering, og det ser i hvert fall ikke ut som om den bestenoteringen står i overhengende fare for å bli slått denne sesongen.

The Wulfs befant seg nemlig helt nede på 18. plass av de 22 klubbene, og hadde før denne kampen kun tre poeng ned til nedrykkssonen og Boldmere St. Michaels som dessuten hadde en kamp til gode. De innrømmet da også i programmet at dette nok var deres tyngste sesong hittil, og kunne heller ikke forvente noen lett kamp når Sporting Khalsa denne dagen kom på besøk. Den asiatiske klubben lå på femteplass, men hadde dog hele 16 poeng opp til ledende Alvechurch selv om de i det minste hadde fire kamper til gode. Det ser ut til å kunne stå mellom Alvechurch, Lye Town (ett poeng bak med to kamper til gode) og Westfield (ni poeng bak med fem kamper til gode), men spennende blir det åpenbart også i bunnstriden. En representant for hjemmelaget bekreftet at selv om de håper på fortsatt fremgang, så er hovedmålet for sesongen nå å klare seg, så det var viktige poeng å kjempe om da det etter hvert nærmet seg avspark.

Da Castlecroft Stadium ble bygget i 1950-årene var det opprinnelig som treningsanlegg for byens storklubb Wolverhamton Wanderers, som på den tiden jo også var en av de virkelige storhetene. I 1990-årene ble det kjøpt av Rugby Union-forbundet og benyttet som regionalt hovedkvarter, der man hadde blant annet «rugby-skole» og treningsfasiliteter for dommere. AFC Wulfrunians spilte som nevnt sine første år på Memorial Ground, der Old Wulfrunians fortsatt holder til, men måtte altså banedele med Wolverhampton Casuals mens man startet arbeidet med å få på plass en leieavtale ved Castlecroft Stadium. Dette anlegget domineres av den etter forholdene store hovedtribunen, som for øvrig også er anleggets eneste tribune. Den byr på sitteplasser, er opphøyet fra bakken og entres via trapper i forkant. Bortsett fra dette er det hard standing under åpen himmel som gjelder rundt resten av anlegget.

Om man ikke vet det, er det ikke nødvendigvis så enkelt å se at Khalsa er et asiatisk lag ut fra spillertroppen, men det var i hvert fall et par turbaner å se blant de 125 betalende tilskuerne som fikk se en kamp som startet i høyt tempo og litt temperatur men med lite som skjedde foran målene. Vi nærmet oss halvspilt omgang da vi fikk servert den første skikkelige sjansen, og gjestene utnyttet muligheten da Craig Bannister tok frispark. Hans første forsøk ble blokkert slik at ballen kom tilbake til ham, og på andre forsøk sendte han fra distanse ballen i nettmaskene bak Wulfs-keeper Josh Moreton. Fem minutter senere sto det 0-2 da Dave Meese headet i mål etter et langt innkast fra Johnny Haynes – noe som for øvrig skapte store problemer for vertene gjennom hele kampen. Hjemmelaget kom etter dette noe bedre med, og kom inn i kampen igjen da Marvin Robinson snappet opp et svakt tilbakespill og satt ballen i mål bak Khalsa-keeper Tom Turner. Yussif Ceesay burde kanskje ha gjenopprettet tomålsledelsen like før pause, men skjøt rett på keeper Moreton, slik at det sto 1-2 ved pause.

Wulfs-manager Steve Palmer likte nok langt bedre det han så innledningsvis i andre omgang, for det var Wulfs som nå dominerte spillet og presset på for utligning. Gjestenes stopperduo med Tes Robinson og Shawn Boothe virket imidlertid meget solid, og Khalsa kunne i stedet økt ledelsen da Fabrice Kasiama headet i tverrliggeren. De måtte uansett ikke vente altfor lenge før avgjørelsen falt, for dommeren pekte på straffemerket da Ceejay ble lagt i ballen av Wulfs-keeper Moreton, og Dave Meese gjorde ingen feil da han hamret ballen i mål til 1-3. Etter dette virket det nokså komfortabelt for Khalsa, og luften gikk tilsynelatende ut av vertene som måtte nøye seg med et siste forsøk fra innbytter Tom Grainger, men da hans avslutning gikk utenfor så endte det med 1-3 og borteseier. Mens de andre dro mot sine respektive destinasjoner sto Spanner allerede klar på utsiden etter å ha sett Old Wulfrunians slå Wyrley 4-1 i West Midlands (Regional) League Division One. Jeg hadde fått selskap av Eddie Fogden, en groundhopper jeg kun tidligere kjente ved navn fra en og annen groundhopper-gruppe på nettet, og han lurte på om vi hadde plass i bilen til Alvechurch. Jeg sa selvsagt at han måtte spørre Spanner, som imidlertid ikke hadde noen motforestillinger mot dette, og dermed forlot vi snart Castlecroft med kurs mot Alvechurch.

 

 

English ground # 382:
AFC Wulfrunians v Sporting Khalsa 1-3 (1-2)
Midland Football League Premier Division
Castlecroft Stadium, 31 December 2016
0-1 Craig Bannister (22)
0-2 David Meese (27)
1-2 Marvin Robinson (32)
1-3 David Meese (64)
Att: 125
Admission: £6
Programme: £1,50
Pin badge: n/a

 

Next game: 31.12.2016: Alvechurch v Sporting Khalsa
Previous game: 30.12.2016: Gresley v Stocksbridge Park Steels

More pics