Ved The Acorn Guest House i Sunderland hadde verten uoppfordret sagt seg villig til å starte frokostserveringen noe tidligere enn planlagt siden jeg skulle tidlig av gårde, og etter at jeg tuslet ned trappa få minutter før halv åtte, gikk det ikke lang tid før han kom med tallerkenen med en full english breakfast. Det var begrenset kollektivtilbud denne søndagsmorgenen, så etter å ha sjekket ut, gikk jeg de rundt 15 minuttene via Mowbray Park til Sunderland stasjon for å ta metroen til Newcastle. Første avgang var 08.40, og den kom omsider i rute slik at jeg kunne starte ferden mot West Midlands, der jeg til slutt hadde valgt meg FA Cup-kampen Coventry United v Rugby Town. For tredje gang på tre dager sto altså en kamp i FA Cupens Extra Preliminary Round på menyen, og med hotell booket i øst-London ville jeg måtte dra med meg bagasjen på kamp for deretter å fortsette ferden ned mot hovedstaden etter kamp.
Bakgrunnen for valg av base denne søndagen var først og fremst ønsket om å kunne ha to dager på samme hotell når jeg dagen etter skulle se kamp i Chelmsford. Samtidig hadde jeg på det tidspunktet da hotellet ble booket også regnet med at søndagskampen ville bli hos St. Margaretsbury, som også hadde søndagskamp i FA Cupen. Men da Coventry United omsider flyttet sin hjemmekamp pga hjemmekamp for rugby-klubben de banedeler hos, gjorde jeg om på planene og bestemte meg for kamp på Butts Park Arena i Coventry. Det var med 09.35-toget at jeg forlot Newcastle med kurs for Birmingham, men det ble et lynraskt rendevouz på perrongen i Sheffield, der jeg raskt hoppet av toget i noen sekunder for å hilse på min Fredrikstad-kompis Jon Erik, før jeg steg på igjen slik at jeg var sikker på å få bli med videre. Jon Erik hadde også tenkt seg på FA Cup-kamp, og det var undertegnede som hadde tipset ham om kampen hos Hallam.
Det hadde ikke vært meg imot å dra dit heller, men jeg var tross alt lysten på å besøke nye jaktmarker, og etter et raskt togbytte, var det med en snau time til avspark at jeg sto utenfor Coventry stasjon. Coventry bør være kjent for de fleste, men har rundt 350 000 innbyggere i selve byen som for ordens skyld ligger helt øst i grevskapet West Midlands – rundt tre mil øst-sørøst for Birmingham. Byen vokste i sin tid frem rundt et benediktinerkloster, og var gjennom middelalderen et viktig sentrum for handel med ull og tekstiler. Senere har den vært viktig i britisk bilindustri, og ble dessuten meget hardt rammet av de tyske bomberaid under 2. verdenskrig. Kun London, Hull og Plymouth skal ha hatt større skader, og blant annet ble byens tidligere flotte katedral lagt i ruiner. En siste liten dose ubrukelig trivia: av alle engelske byer med city-status skal Coventry være den som ligger lengst fra kysten.
Jeg valgte å la en taxi skysse meg til Butts Park Arena, og den asiatiske drosjekusken skjønte etter hvert hvor jeg skulle, slik at han fikk sluppet meg av ved riktig adresse rett utenfor anlegget. Idet jeg gikk ut av drosjen, så jeg sporenstreks et kjent fjes spasere over parkeringsplassen, og Leicester City-fan og groundhopper John Main sa seg umiddelbart villig til å la meg slenge fra meg bagasjen i bagasjerommet hans. Med den ute av veien for en stund, gikk vi for å betale oss inn, og £7 fattigere kunne jeg passere gjennom telleapparatene for deretter å fiske frem £1,50 til programselgeren på innsiden. Til gjengjeld fikk jeg et kampprogram i et uvanlig og snodig format – ‘pocket size‘ kalte selgeren heftet som må være av A6-format eller deromkring. Det hadde da uansett den forventede informasjon, og med det gikk jeg for å finne baren under tribunen.
Der ventet nemlig en annen kjenning, for Ulster Jim hadde et par dager tidligere spurt om jeg hadde noen kamper planlagt i West Midlands på denne turen. Da jeg nevnte denne kampen, ga han beskjed om at han også ville ta turen. Stourbridge- og Nord-Irland-supporteren satt ganske riktig ved et av bordene inne i baren, og var vel den første personen jeg så da jeg kikket inn der. Her skjønner man raskt at det er rugby-klubben som drifter anlegget og dens barer og matutsalg, og jeg unnet meg både fast og flytende føde mens jeg samtalte med Jim og et par andre kjenninger av ham som snart slo seg ned ved bordet vårt. Skjønt i likhet med mange andre ble de stadig distrahert av en usedvanlig sprek og barmfager ung frøken som spradet rundt med sin kjæreste som neppe kan være av den sjalu sorten.
Coventry United ble stiftet så sent som i 2013, og det var som et direkte resultat av alt surret rundt Coventry City (som nok skulle ha blitt på Highfield Road!). Av de som hadde sett seg lei på surrehuene i styret, eierne SISU og eierne av Ricoh Arena, var det fire venner som nok følte at eksiltilværelsen i Northampton fikk begeret til å renne over en gang for alle, og de fire stiftet Coventry United som det som vel må kunne kalles en protestklubb. De måtte starte opp på step 8 (eller nivå 12 totalt, om man vil), i Midland Combination Division Two, der de våren 2014 endte på en andreplass i sin første sesong – en sesong der de blant annet registrerte en 28-0-seier over stakkars Polesworth.
Det var nok til å få rykke opp, men siden Midland Combination og Midland Alliance etter den sesongen slo seg sammen og stiftet dagens Midland Football League, var det der de tok plass i Division Two. Den ble vunnet på første forsøk, og det ble også Division One året etter, slik at Coventry United hadde sikret opprykk i samtlige av sine tre første sesonger da de nå tok plass i Midland Football League Premier Division. Der har det så langt blitt to åttendeplasser, men det er vel heller tvilsomt om deres ambisjoner begrenser seg til å slå seg til ro med spill på step 5. De hadde da også startet sesongen med å vinne begge sine ligakamper 1-0 – hjemme mot Shepshed Dynamo og borte mot South Normanton Athletic.
Nå var det altså imidlertid FA Cupen det dreide seg om, og kampen mot Rugby Town var en reprise fra forrige sesongs FA Cup-møte på det samme stadiet av turneringen. Den gang endte det med 1-2 og Rugby-seier, og Coventry-klubben ønsket nå hevn. Forrige sesong var de to for øvrig også ligarivaler i Midland League, der Rugby Town spilte forrige sesong etter nedrykket i 2017, men de har foran inneværende sesong blitt flyttet over til United Counties League. Der hadde de startet med seier 4-0 over Peterborough Northern Star og tap 0-2 mot Leicester Nirvana – begge på bortebane. Alle vi snakket med forventet en tett og jevn kamp, og det var bare å komme seg ut og ta oppstilling da spillerne var i ferd med å innta banen.
Butts Park Arena ble ferdigstilt så sent som i 2004, og eies av rugby union-klubben Coventry RFC. Ikke lenge etter flyttet også rugby league-klubben Coventry Bears inn, mens Coventry United startet en banedeling her før forrige sesong (2017/18) etter å tidligere ha spilt på Alan Higgs Centre og banedelt med Coventry Sphinx. Butts Park Arena har én eneste tribune, men det er til gjengjeld en stor sittetribune som på den ene langsiden strekker seg hele banens lengde og alene skal ha kapasitet til 3 000 tilskuere. Ellers er det såkalt hard standing som gjelder rundt resten av banen, men på bortre langside – som nå var sperret av og utilgjengelig – skal det tidligere ha stått en midlertidig tribune med kapasitet til ytterligere 1 000 tilskuere. Den skal dog ha blitt fjernet i 2006 da den visstnok ikke oppfylte sikkerhetskravene. Fortsatt er det et eller annet bygg der borte, men jeg kom meg altså ikke over for å undersøke nærmere.
Det går for øvrig en jernbanelinje bak den ene kortsiden, men det var greit å overlate trainspotting til andre når kampen nå ble sparket i gang. Det var et par halvsjanser begge veier, og Shaquille McDonald kunne vel kanskje gitt vertene ledelsen før gjestene slo til i det niende minutt. Steffan Blake spilte gjennom Charlie Evans, og han pirket ballen videre til Danico Johnson som dundret inn 0-1 fra rundt straffemerket. Resten av omgangen kom det meste av sjanser og halvsjanser fra dødballer, og de ble det etter hvert en del av, ettersom det til tider også ble litt ampert. Da vertene utlignet på overtid av første omgang, var det også i forbindelse med en dødball, og det var en klassescoring som ville fått kommentatorene til å gå amok dersom det hadde dreid seg om Premier League.
Curvin Ellis ble felt like utenfor 16-meterstreken, og Cov-kaptein Robert Prinzel gikk for kraft da han dundret ballen rett i muren, men ballen falt ned for Ellis som med et slags brassespark sendte ballen i mål på nydelig vis uten at Rugby-keeper Matt Hill kunne gjøre stort. En strålende finale på første omgang, og til lyden av ‘If The Kids Are United’ gikk spillerne i garderoben mens vi oppsøkte baren for en rask forfriskning. Vi returnerte med perfekt timing idet dommeren blåste i gang andre omgang, og vi fikk se et Rugby Town som nå tilrev seg et initiativ. Charlie Evans ble spilt alene gjennom, men skjøt rett på Cov-keeper Jack Tregartha, som også måtte i aksjon for å stoppe et skudd fra tidligere Coventry United-spiller Lewis Rankin. Bortelagets målscorer Danico Johnson så ut som om han kunne trenge en større shorts, men var et konstant uromoment og sendte i vei et skudd som smalt i stolpen. Rugby Town presset på nå.
Hjemmelagets offside-felle var langt fra imponerende, og tjue minutter ut i omgangen slo den igjen sprekker da ballen ble vippet frem til Danico Johnson som hadde tid til å kikke bort på linjemannen før han alene med keeper sendte ballen i mål til 1-2. Drøyt ti minutter senere gikk det fra vondt til verre for vertene, for Danico Johnson lurte igjen offside-fella og var helt alene da han ble meid ned av keeper Tregartha. Sisteskansen fikk se det røde kortet i sin Coventry United-debut etter å ha frarøvet motstanderspissen en soleklar mulighet for et hattrick, og dette gjorde selvsagt ikke jobben enklere for de røde og grønne. De hadde imidlertid et par sjanser eller halvsjanser der de skapte litt kaos i Rugby-feltet, men fikk aldri utligningen, og det ble deja-vu med 1-2 som sluttresultat for andre år på rad. Det skjedde denne gang foran 258 tilskuere; noe overraskende for oss som hadde tippet 350+.
Uansett, John Main tilbød meg skyss tilbake til Coventry stasjon, og derfor tok jeg farvel med Jim & Co og brøt sporenstreks opp for å bli med John. Etter å ha takket for skyss, kunne jeg ta plass på 17.30-toget til London Euston, og vel fremme der unnet jeg meg en aldri så liten pitstop ved Euston Tap (Eastlodge) før jeg lot tuben frakte meg fra Euston Square til Liverpool Street. Siste etappe gikk med tog fra Liverpool Street til Romford, der jeg hadde betalt £67 for to netters overnatting ved Travelodge Romford The Quadrant. Etter å ha sjekket inn, hadde jeg tenkt å sjekke ut en mikropub i Gidea Park, men da det begynte å regne, droppet jeg de planene og valgte i stedet å innta en pint og et måltid på The Goose, utenfor Romford stasjon. Kvelden ble avsluttet med en pint på The Lamb før jeg trakk meg tilbake og fant senga.
English ground # 482: Coventry United v Rugby Town 1-2 (1-2) FA Cup, Extra Preliminary Round Butts Park Arena, 12 August 2018 0-1 Danico Johnson (9) 1-1 Curvin Ellis (45+1) 1-2 Danico Johnson (66) Att: 258 Admission: £7 Programme: £1,50 Pin badge: £3
Jeg våknet av alarmen klokka 05.58 og kravlet lettere omtåket ut av senga, men tre kvarters tid senere var jeg frisk og rask på vei ut av hotellet og over til Winners Triangle stasjon for å ta meg til Reading med 07.02-toget. Det er en togtur på hele åtte minutter, og jeg fikk raskt validert togpasset på Reading stasjon før jeg kastet meg på 07.21-toget inn til London Paddington. Jeg skulle helt opp til nordøst, og etter å ha tatt tuben til Kings Cross St. Pancras, kunne jeg omsider sette meg ned på 09.00-toget mot Newcastle og unne meg litt mer søvn på veien. Få minutter før klokka slo 12 kunne jeg stige av i det som nok er min engelske favoritt-storby, men jeg skulle videre, og etter 5-6 mislykkede forsøk på å få en av billettautomatene på metroen til å samarbeide, fikk jeg omsider kjøpt billetten til Sunderland.
Hvorfor hadde jeg så valgt å reise helt hit opp på det som tross alt var en lørdag med en hel haug av kamper på menyen? Vel, selv om det var flere fristende oppgjør – ikke minst i FA Cupens Extra Preliminary Round – klarte jeg til slutt ikke å motstå det jeg ikke vil nøle med å kalle rundens skikkelige godbit. Det dreide seg om et skikkelig grende-derby i Ryhope, der Sunderland RCA skulle ta imot Northern League-kollega og lokalrival Ryhope Colliery Welfare til dyst. Jeg liker Northern League, jeg liker de tidligste rundene av FA Cupen, og jeg liker lokaloppgjør som dette, så det var til slutt vanskelig å komme utenom denne. Jeg ville også få selskap der av mine groundhopping-venner i nordøst, Katie og Lee, men for å slippe å stresse ville jeg måtte dra med meg bagasjen rett på kamp, for deretter sjekke inn etterpå.
Etter å ha tatt metroen ned til Sunderland, hoppet jeg derfor på buss 39 og kjøpte en dagsbillett for Go NorthEast sine busser i området. Etter drøyt ti minutter på bussen steg jeg av i Ryhope, som er en landsby rett ved den sørlige bygrensen til Sunderland, og som nå er i ferd med å bli spist opp av den langt større naboen. Ryhope ligger omtrent midt mellom Sunderland sentrum og Seaham – fire-fem kilometer fra Sunderland sentrum, og selv om man ved folketellingen i 2011 registrerte snaut 10 500 innbyggere, opereres det nå med et anslått innbyggertall på rundt 14 000. I Ryhope drev man lenge med jordbruk, men som så mange andre steder i regionen skulle etter hvert kullgruvedriften overta som hovednæringsvei. Det var vel etter den lokale gruvens åpning i 1859 at innbyggertallet for alvor begynte å vokse, men gruven stengte i 1966, og jernbanestasjonen er i dag borte selv om linjen til Seaham fortsatt går gjennom landsbyen.
Det var fortsatt rundt to timer til avspark, og derfor benyttet jeg anledningen til å hoppe av et steinkast fra puben The Guide Post og foreta en aldri så liten test av varene i tappekranene. Puben ble for øyeblikket dominert av barnebursdag med viltre unger som herjet rundt mens de unge mødrene (som slett ikke var verst) gjorde sitt beste for å kontrollere de. Jeg nøyet meg uansett med ett glass, for det var på tide å rette oppmerksomheten mot kampen, og via et par smug og gangveier tok jeg meg gjennom boligområdet og fant frem til Meadow Park, der jeg med bortimot halvannen time til avspark betalte meg inn med £6 pluss £1 for dagens kampprogram. Etter å ha slått av en liten prat med karene i inngangspartiet, gikk jeg for å slenge fra meg bagasjen i et hjørnet av klubbhusets bar. Det viste seg å ikke være noe problem, og jeg hadde ikke før gjort så før jeg kunne skimte Katie & Lee entre borte ved inngangspartiet.
Initialene i Sunderland RCA står for ‘Ryhope Community Association’, men klubben begynte i 1963 sitt liv som Ryhope Youth Club. Det var i 1971 at de tok navnet Ryhope Community Association, og spill i Seaham & District League og Houghton & District League hadde gitt en rekke titler. Etter å ha fått avslag på søknad om opptak til Wearside League, la de imidlertid ned driften etter 1974/75-sesongen, og det gikk tre år før man igjen blåste liv i klubben som nå tok plass i Northern Alliance. Der vant de i 1981 ligacupen samtidig som de tok andreplassen i ligaen, men de hadde blitt henvist til spill på en enkel bane tilknyttet en lokal skole. Det skulle endre seg da de nå endelig klarte å overbevise lokale myndigheter om å la de få leie et stykke land der de etter hvert bygget opp sin nåværende hjemmebane Meadow Park.
I 1982 var de en av klubbene som fikk være med å stifte Northern Leagues Division Two, da verdens nest eldste liga igjen utvidet med en andredivisjon. Våren 1984 sikret de seg andreplassen og opprykk til toppdivisjonen, men etter å ha debutert med en 10. plass, ble det snart for tøft, og de måtte i 1988 ta turen ned igjen etter fire sesonger. I 1999 var det starten på en ny æra da de slo seg sammen med Wearside League-klubben Kennek Roker under navnet Kennek Ryhope Community Association, men de fortsatte å slite i Division Two. I 2006 slo de seg igjen sammen med Springboard Sunderland og tok dagens navn – Sunderland RCA. En retur til toppdivisjon ble sikret med andreplassen i 2010, og en historisk bestenotering ble registrert med fjerdeplassen to år senere- en fjerdeplass som for øvrig ble kopiert så sent som forrige sesong.
Det var blant mange knyttet relativt stor interesse til dagens oppgjør mot Ryhope CW. Som man skjønner – og også som tidligere nevnt – hører altså begge klubbene hjemme i Ryhope, og i luftlinje skiller det vel kun noen få hundre meter mellom de to. Lee spådde optimistisk 7-800 tilskuere til dagens kamp, men en klubbrepresentant hadde vært langt forsiktigere, samtidig som han minnet om at mange av de to klubbenes supportere faktisk går på begge klubbers hjemmekamper, slik at de til en viss grad deler sine tilhengere. Med det i minne var det heller ikke særlig overraskende å høre at de også har en meget vennlig rivalisering. Man var imidlertid ikke i tvil om at dagens kamp nok ville være den hittil mest prestisjefulle mellom de to.
Jeg hadde sammen med Katie & Lee satt meg ned litt i skyggen på hovedtribunen, men vi hadde ikke sittet der lenge før vi fikk selskap av utsendinger fra BT Sports, som faktisk også hadde fattet interesse for dette lokaloppgjøret. Lee hadde truffet på de på sin vei inn, og hadde da selvsagt plapret om besøkende fra Norge, så nå fikk jeg selvsagt snart både kamera og mikrofon i fjeset, og måtte legge ut om hvorfor en nordmann befant seg på Meadow Park denne dagen. Det var heldigvis raskt unnagjort, og jeg humret snart for meg selv da også en noe tvilende Katie lot seg overtale til å si noen ord om hvorfor hun foretrakk denne kampen og non-league fremfor kampene til Sunderland AFC. Hun kan nok takke seg selv for å ha kommet i Sunderland-drakt!
Hjemmelaget hadde åpnet ligasesongen med hjemmetap for Newcastle Benfield som ble fulgt opp av borteseier mot nyopprykkede Whickham, og også Rhyope CW sto med én seier og ett tap etter to ligakamper i Northern League Division One. Denne ligaens toppdivisjon ble foreløpig toppet av Bishop Auckland; på målforskjell foran Blyth AFC og Hebburn Town, som også hadde full pott etter to kamper. Lee var litt usikker på Bishops, men advarte mot et Hebburn Town som nå skal ha en del midler, og også et Blyth som det dog var knyttet stor usikkerhet til (det viste seg å stemme da de på håpløst vis valgte å trekke seg og legge ned klubben et par uker senere!). Men nå var det FA Cup det dreide seg om, og det var allerede klart at vinneren av dagens kamp ville gjeste NPL-klubben Clitheroe i neste runde.
Meadow Park var før denne dagen en av kun tre baner jeg fortsatt hadde til gode å besøke i Northern Leagues toppdivisjon, og jeg likte meg umiddelbart nokså godt her. Jeg hadde kommet inn i det ene hjørnet, og alt av tilskuerfasiliteter er å finne på bortre langside sett derfra. Midt på denne langsiden står anleggets hovedtribune, som er en fin sittetribune i mur. På sin ene side har den klubbhuset, mens fra tribunen og opp mot det andre hjørnet strekker seg et overbygg som gir tak over hodet til stående tilskuere, samtidig som den rød- og hvitmalte bølgeblikken i bakkant forteller hvem som har tilhold her. Rundt resten av banen er det såkalt hard standing, og laglederbenkene i mur er på motsatt langside. Banen har forresten en temmelig heftig helling i lengderetningen, men det er vel det man kaller karakter.
Det er vel ikke helt overraskende at det er en rekke personer og spillere med forbindelser til begge klubber, og at det også denne dagen var flere aktører som ville møte gamle lagkamerater. Vi ventet spent på avspark samtidig som vi noterte oss lagoppstillingene, men Lee måtte nok innse at han hadde vært vel optimistisk i sitt tips av tilskuertall da vi nærmet oss kampstart uten at det hadde begynt å nærme seg halvparten av hans anslag. Etter at lagene hadde blitt presentert og til og med hadde stilt opp for lagbilder, kunne vi starte ballet, og vi skulle bli vitne til en vanvittig kamp der det haglet med sjanser og interessante episoder. Det syntes som om vi alle hadde vertskapet som en liten favoritt, og det gikk ikke lenge før denne mistanken ble styrket. For å gjøre det litt enkelt, har jeg for øvrig i min ‘kamprapport’ benyttet Ryhope-navnet på bortelaget og RCA på hjemmelaget, til tross for at begge selvsagt er fra Ryhope…så er det også nevnt.
Allerede i kampens tredje minutt lå den første ballen i nettmaskene bak bortekeeper Jonathan Ball, etter at han først hadde reddet et skudd men gitt en retur som Mark Davison satt i mål til 1-0. Deretter fulgte en bisarr episode der spillet ble stoppet uten at vi kunne skjønne hva som var på ferde, da vi ikke så noen spillere ligge nede e.l. Vi fikk snart svar på gåten da en fra hjemmelagets benk kom løpende ut på banen og omsider fikk «skuffet» opp en voksen hunde-bæsj som tydeligvis hadde vært til sjenanse. Jeg kan ikke huske å ha sett det før! Med dette ute av verden fortsatte vertene å presse på, og om jeg skulle gått i detalj om alle mulighetene som ble skapt, ville det blitt en voldsom avhandling. De hadde hatt flere sjanser til å doble ledelsen da Ryhope fikk sitt første skudd på mål etter 12-13 minutter, og sekunder senere traff Colin Larkin stolpen for RCA.
Jeg begynte faktisk å tenke over hvorvidt RCA ville kunne få svi for sjansesløsingen, men akkurat idet jeg tenkte tanken ble Michael Charlton spilt gjennom av Dylan Elliott og satt inn 2-0. Det var litt mot spillets gang da gjestene etter 25 minutter fikk et frispark som de reduserte fra, og de fikk i den forbindelse hjelp av vertene da forsvarer Greg Swansbury var sistemann på ballen som snek seg forbi hans keeper Scott Pocklington. Ryhope var riktignok mer med etter halvspilt omgang, og skapte også mer fremover nå, men fortsatt var det RCA som skapte de største sjansene i en sjanse-bonanza av de sjeldne. Sett bort fra dette var jeg mest overrasket over å se at Robbie Bird nå spiller i Ryhope CW, og han var for øvrig en av de som var nære på scoring i en omgang som endte med 2-1, men som kanskje heller burde ha endt 7-3.
Det startet nok litt roligere etter pause, men snart var vi i gang igjen, og etter et snaut kvarter ut i omgangen raget Mark Davison høyest da han headet inn 3-1. Fem minutter senere følte nok de fleste at det var den endelige avgjørelsen som falt da et langt utspill ble slått opp til Colin Larkin, som enkelt løp gjennom et passivt Ryhope-forsvar (som virket mer opptatt av å rope på offside) og plasserte ballen i mål til 4-1 etter at keeper Ball først hadde parert hans første avslutning. Nye fem minutter senere fikk Ryhope en ny hjelpende hånd fra vertene da James Ellis smatt forbi et par forsvarere og slo inn i feltet, der RCA-innbytter Craig Hodgson styrte ballen i eget mål. Om Ryhope hadde fått fornyet håp, ble det igjen knust med 12-13 minutter igjen, da Colin Larkin valgte å ikke ta en ‘Neymar’, men heller ble stående på beina etter en takling, for deretter å sende ballen forbi keeper Ball til 5-2.
Ryhope ga tilsynelatende ikke opp, men utgjorde etter dette aldri noen voldsom trussel, samtidig som RCA etter hvert virket fornøyd med dagens dont. Det ble likevel tilløp til dramatikk på overtid da Ryhope-kaptein Ben Riding satt inn en heftig takling på Stephen Callen, og de to måtte skilles etter at det ble tilløp til håndgemeng. Dommeren var ikke imponert, og ga begge direkte rødt kort, og slik endte en herlig kamp med 5-2 som sluttresultat. Selv om Lee var milevis fra sitt opprinnelige tips, hadde vi etter hvert anslått rundt 300 tilskuere, og ble litt overrasket da vi fikk vite at det offisielle tallet var 173. Men igjen er jo dette noe man ser ofte i spesielt FA Cupens tidlige runder, uten at jeg skal trekke noen i tvil her. De fremmøtte hadde uansett fått meget god valuta for sine penger, og nå gjensto bare å takke for meg før jeg tuslet nedover med Katie & Lee.
Mens de gikk til bilen, satt jeg kursen mot bussholdeplassen for en av bussene som snart kom for å skysse meg til en holdeplass i nærheten av The Acorn Guest House, der jeg hadde betalt £36 for kost og losji. Etter å ha sjekket inn, valgte jeg å spasere inn i Sunderland sentrum siden det tross alt var lørdag og kvelden fortsatt var ung. Det tok et kvarters tid, og snart kunne jeg innta en middag på The Cooper Rose, før jeg gikk for å sjekke ut ytterligere noen av Sunderlands puber. I tur og orden ble Fitzgeralds, The Dun Cow, The Ship Isis og The Peacock testet, og siden det begynte å regne, unnet jeg meg også en tur innom The Borough før jeg krysset over til bussholdeplassen rett på andre siden av veien. Derfra kunne jeg ta bussen tilbake til mitt krypinn og ta kvelden etter nok en fin dag i nordøst.
English ground # 481: Sunderland RCA v Ryhope CW 5-2 (2-1) FA Cup, Extra Preliminary Round Meadow Park, 11 August 2018 1-0 Mark Davidson (3) 2-0 Michael Charlton (16) 2-1 Greg Swansbury (og, 26) 3-1 Mark Davidson (60) 4-1 Colin Larkin (65) 4-2 Craig Hodgson (og, 70) 5-2 Colin Larkin (77) Att: 173 Admission: £6 Programme: £1 Pin badge: £3,50
Det var omsider klart for den voldsomme august-turen jeg hadde planlagt, men jeg må innrømme at det var med en ørliten usikkerhet om hvorvidt jeg denne gang hadde tatt meg vann over hodet at jeg gikk for å ta 04.43-bussen inn til Oslo. Bagen med bagasje pakket for tre og en halv uke ble slengt over skulderen og slept med til bussholdeplassen, og etter turen inn til hovedstaden kom jeg meg bort til Oslo S i god tid før NSBs 05.57-tog som skulle frakte meg til Oslo Lufthavn Gardermoen. Denne varianten ble valgt da det var langt billigere enn å benytte seg av flybussen eller for den saks skyld flytoget. SAS sin maskin hadde avgang kl. 07.55, og jeg fikk meg en dose ekstra søvn på ferden over, før jeg våknet kort tid før vi noe forsinket landet på Heathrow. Den ene gangen jeg hadde klart å surre bort bagasjekvitteringen, hadde det vært typisk om det var da bagasjen gjorde et forsvinningsnummer, men heldigvis hadde også den blitt med riktig fly.
Turen fra Heathrow gikk først med tube til Hatton Cross, og videre med buss derfra til Feltham, hvor jeg hadde til hensikt å bytte til tog. Først benyttet jeg dog anledningen til å få i meg en full english breakfast på Felthams Wetherspoons-pub The Moon on the Square, før jeg kom meg med det noe forsinkede 11.46-toget. Turens første kamp skulle finne sted i Ascot, der Ascot United skulle ta imot Camberley Town til lokaloppgjør i FA Cupen, og i den forbindelse hadde jeg booket rom på Travelodge-hotellet ved Winnersh Triangle, like utenfor Reading. Jeg hadde noen dager tidligere vært i kontakt med et par gamle Reading-kompiser som meldte sin interesse, og samtidig hadde groundhopperen Paul White meldt sin ankomst. De som kjenner Travelodge-kjeden og dens ofte strikte policy hva gjelder innsjekking, vil skjønne at det var liten vits å ta seg dit før klokka i hvert begynte å nærme seg 15. Derfor planla jeg å hoppe av i Bracknell og/eller Wokingham for å slå i hjel litt tid.
Klok av skade hadde jeg valgt å ikke validere togpasset før dagen etter, slik at jeg denne dagen måtte punge ut for togbillettene, men billetten fra Feltham til Winnersh Triangle var i hvert fall ikke dyrere enn £11,60, mens tur/retur-billetten fra Winnersh Triangle til Ascot kom på £6,10. De lot meg også bryte opp reisen ved å hoppe av på veien for å fortsette reisen senere, og det var det jeg snart gjorde etter at toget hadde passert Ascot og Bracknell og ankom Wokingham. Min kompis Marc Bonner, som er fra nettopp Wokingham, hadde advart om at sentrum fremsto som en enorm byggeplass og at arbeidet måtte være tidenes mest langtrukne i sitt slag. Han overdrev i hvert fall ikke hva det første angikk, men jeg klarte å orientere meg rundt sperringene og fant frem til byens eldste pub, The Crispin.
Der var det foreløpig meget stille og rolig på dette tidspunktet av dagen, men jeg hygget meg en stund med godt drikke og litt pork scratchings, inntil jeg fant tiden moden for å returnere til stasjonen for å komme meg med 14.26-toget til Winners Triangle. Der var det ikke mange minuttene å gå til Travelodge-hotellet, hvor jeg hadde betalt £36 for overnatting, og jeg fikk til og med sjekket inn til tross for at det fortsatt var 15-20 minutter til klokka slo tre. Etter å ha installert meg på rom 120, fikk jeg slappet av i tre kvarters tid, før jeg gikk tilbake til stasjonen for å la 15.49-toget frakte meg de 11 minuttene til Ascot. Der valgte jeg meg Station Inn som første stoppested, like utenfor stasjonen, og til og med med en egenprodusert cider på menyen. Deres Station Inn Cider måtte selvsagt testes, og fikk også godkjent før jeg spaserte videre innover mot Ascot sentrum mens den ene luksusbilen etter den andre fartet forbi.
De fleste vil nok ha hørt om Ascot, som er en liten by øst i grevskapet Berkshire – en snau mil sør-sørvest for Windsor, og 6-7 kilometer øst for Bracknell. Folketallet ser ut til å variere fra rundt 6 000 til omkring 12 000 avhengig av kilden og hva de anser som å tilhøre selve byen, som for øvrig skal være en av byene med høyest boligpriser i hele Storbritannia. De fleste av de her hjemme som kjenner til Ascot, vil nok først og fremst forbinde den med veddeløpsbanen Ascot Racecourse. Den ble grunnlagt av dronning Anne i 1711, og ‘juvelen i kronen’ er hesteveddeløpet Royal Ascot, som siden den gang har blitt arrangert årlig. Da samles gjerne sosieteten her, inkludert kongefamilien som kommer i hest og kjerre fra Windsor-slottet.
Et steinkast fra veddeløpsbanen holder fotballklubben Ascot United til i langt mer beskjedne kår, og denne klubben ble stiftet så sent som i 1965. Det var noen få år etter dette at de fikk tillatelse til å flytte inn på sitt nåværende anlegg på det som inntil da hadde vært en av veddeløpsbanens parkeringsplasser. På et eller annet tidspunkt tok de plass i Reading & District League eller Reading Combination (som i 1989 slo seg sammen til Reading Senior League). I 2001 befant de seg i toppdivisjonen av Reading Senior League, og denne ble vunnet i 2007 (denne ligaen har senere endret navn til dagens Thames Valley League). Det medførte opprykk til Hellenic League Division One East, og etter andreplassen i 2009 fikk de rykke opp i Hellenic League Premier Division, der de har holdt seg siden.
To påfølgende tredjeplasser i 2014 og 2015 er foreløpig bestenotering i Hellenic sin toppdivisjon, men de har ved et par anledninger også gjort seg litt bemerket i FA Vase-turneringen. I 2012/13-sesongen slo de ut Slimbridge, Chinnor, Colliers Wood United, Borrowash Victoria og Newport (IoW), før de holdt selveste Shildon til uavgjort borte i kvartfinalen. Dermed omkamp, og der måtte de gi tapt. Det måtte de også da de to sesonger senere igjen spilte seg frem til kvartfinalen i samme turnering, men denne gang var det SWPL-klubben St. Austell som til slutt vant knepent. Denne kvelden var det i FA Cupen at de skulle i aksjon, og jeg avtalte med min kompis Marc at han skulle plukke meg opp på puben The Stag, der jeg snart innfant meg etter en tur innom Bar 1. Han kom snart sammen med sin lille datter som han hadde hentet i barnehagen, og få minutter senere hadde vi orientert oss inn på veddeløpsbanens område og parkert utenfor kveldens kamparena.
Media hadde selvsagt vært opptatt med å fortelle oss at det denne kvelden var starten på den nye Premier League-sesongen, men hvorfor i all verden skulle jeg vie oppmerksomhet til det når det samtidig var tid for sesongens første kamper i FA Cupen, som denne kvelden tjuvstartet med sin Extra Preliminary Round – den første av de ‘førkvalifiserende rundene’. I tillegg var det duket for et skikkelig lokalderby når Camberley Town skulle komme på besøk, men selv om det ikke er altfor langt til Camberley, på andre siden av grevskapsgrensen mot Surrey, har de to klubbene faktisk sjelden møtt hverandre. Til det har Camberley Town stort sett spilt på langt høyere nivå enn Ascot-klubben, og mens sistnevnte etter sin klatring har slått seg til i Hellenic League, har samtidig Camberley Town etter sitt nedrykk fra Isthmian League i 2006 hatt tilhold i Combined Counties League. Selv om begge nå spiller på step 5, er de dermed i forskjellige ligaer.
Vi betalte oss inn med £6, og et eksemplar av kveldens kampprogram pålydende £1 ble foreløpig lagt i veska mens vi satt kursen mot klubbhusets bar. Der kunne jeg umiddelbart fastslå at det var flere kjente fjes å se. Groundhopperen Paul White hadde allerede ankommet, og vi fikk snart også selskap av Marcs foreldre som mente mitt besøk hadde overbevist dem til å ta turen fra Wokingham. The Bonners er ivrige Wokingham-fans (nå Wokingham & Emmbrook), og Mr. Bonner var til og med med i styre og stell i den gamle og langt mer suksessrike Wokingham Town-klubben. De kjenner jo alle godt Binfield-manager Roger Herridge, som ofte er og ser andre kamper i området, og han kom snart bort for å hilse på og ønske meg tilbake til øyriket idet også vår kompis Paul Brown meldte sin ankomst.
Jeg ble gjort oppmerksom på at jeg også hadde blitt gjenstand for oppmerksomhet i kveldens program, og kunne nå selv se at det stemte. Utrolig nok klarte jeg også å rive meg løs en liten stund for å ta en aldri så liten kikk på anlegget før avspark, og klubbens Racecourse Ground er nokså spesiell i den forstand at den faktisk befinner seg inne på veddeløpsbanen område – innenfor runden hestene løper (som man ser bak det ene målet og som man faktisk kjører under på vei til fotballbanen!). Som allerede nevnt var dette tidligere en av veddeløpsbanens parkeringsplasser som Ascot United etter hvert fikk lov å bygge på. Dagens klubbhus er fra 1992, og er å finne på nærmeste langside der man kommer inn. Nede ved banen på denne langsiden finner man også anleggets eneste tribune, som er en sittetribune av den moderne, prefabrikerte sorten, og ellers er det hard standing som gjelder rundet resten av banen.
Ascot United hadde startet sin ligasesong med 3-3 borte mot Bishop Cleeve og seier 4-1 hjemme over Ardley United, mens det for meg var litt overraskende å se at Camberley Town sto med tap i begge sine to kamper så langt i CCL Premier. Begge klubbene var naturligvis lystne på et avansement, ikke minst fordi FA før denne sesongen endelig har gjort noe positivt ved å doble pengepremiene i de tidlige rundene. Det betød at vinneren ikke bare ville få møte vinneren av Horndean v Godalming Town, men også innkassere £1 500 (£750 til taperen). Inne i klubbhuset var det bare å tømme glasset og ta en kikk på lagoppstillingene på vei ut, og idet vi tok oppstilling, kom de to lagene ut. Det var klart for å blåse i gang 2018/19-utgaven av det som er (eller i hvert fall skulle vært) verdens gjeveste cupturnering for klubblag.
Nathan Minhas kom til Ascot United fra Maidenhead United før denne sesongen, og han hadde umiddelbart gjort seg bemerket med fem scoringer på de to første kampene – inkludert et hattrick i siste kamp mot Ardley United. Allerede etter drøyt tre minutter var han igjen på ferde og noterte seg for sitt sjette for sesongen. Både undertegnede, speaker og flere rundt meg var overbevist om at det var et selvmål, men Minhas mente at det var han som sist hadde fått hodet på det lange innkastet fra Chris Ellis, og han ble til slutt kreditert. Uansett sto det 1-0 til de gule og blå, og dette var også første scoring i FA Cupen 2018/19. Ellis spilte mot sin tidligere klubb, og sto nesten bak en ny scoring da han like etter spilte fri Dan Price, men sistnevnte så sin avslutning reddet av Camberley-keeper Harry Birchall. Det ble etter hvert lengre mellom sjansene, men Ascot United virket foreløpig å være noe bedre og ledet fortjent ved pause.
Slik fortsatte det etter hvilen, og Kai Walters tvang frem en ny redning fra Birchall, før vertene deretter ropte på hands i feltet. De trengte uansett ikke vente lenge på ny nettkjenning, for fem minutter ut i omgangen fikk de en corner, og James Haworth headet i mål via undersiden av tverrliggeren. 2-0, og Ellis dundret ballen i mål for sikkerhets skyld, men den hadde nok allerede vært inne. Gjestene slo dog tilbake åtte minutter senere, da en crosser fra Matt Glass fant Brad Smith på bakerste stolpe, og sistnevnte fant nettmaskene og besørget 2-1. Håpet om en snuoperasjon fikk et skudd for baugen da gjestenes Dan Danisie fikk direkte rødt for en sen takling med et kvarters tid igjen, og i stedet var det vertene som flere ganger var nære på å sette spikeren i Camberley-kista. En serie med gode redninger fra Birchall sørget for at det imidlertid ikke ble flere mål, men Ascot United hadde tatt seg videre.
Neste stopp i deres FA Cup-sesong skulle bli Horndean, men for min del var neste stopp en retur til hotellet, da jeg hadde en lang reise og tidlig start dagen etter. Det hadde vært en trivelig kveld i Ascot, der det som visstnok var 277 tilskuere så The Yellamen avansere. Vi hadde blitt noe overrasket over tilskuertallet som omtrent samtlige av oss hadde tippet lå på 350-400, men slik er det vel gjerne i FA Cupens tidligere runder. Marc tilbød meg skyss helt tilbake til hotellet, siden han uansett skulle til Wokingham, og jeg takket gladelig ja etter at han hadde forsikret om at det ikke var noe bry. Min store august-tur (som skulle strekke seg inn i september) hadde fått en god start, og Ascot United hadde vært trivelig vertskap. Det var bare å håpe at det ville fortsette slik, og det ville det vel selvsagt..?
English ground # 480: Ascot United v Camberley Town 2-1 (1-0) FA Cup, Extra Preliminary Round Ascot Racecourse Ground, 10 August 2018 1-0 Nathan Minhas (4) 2-0 James Haworth (51) 2-1 Brad Smith (59) Att: 277 Admission: £6 Programme: £1 Pin badge: £3,60
Da er det på tide med 2018/19-sesongens første store fotballtur, og jeg flyr over fredag 10. august. Selv om ikke alt er 100% spikret ennå, begynner jeg nå å få en grei anelse om hvordan turen kan bli:
Fredag 10. august: Ascot United v Camberley Town (FA Cup) Overnatting v/ Winnersh Triangle, like utenfor Reading
Lørdag 11. august: Sunderland RCA v Ryhope CW (FA Cup) Overnatting i Sunderland
Søndag 12. august: Coventry United v Rugby Town (FA Cup) Overnatting i Romford (drar dit ned etter kamp)
Mandag 13. august: Chelmsford City v Dulwich Hamlet (Conference South) Overnatting i Romford
Tirsdag 14. august: Shepshed Dynamo v Walsall Wood (MFL Premier) Overnatting i Shepshed. * Dersom Shepshed Dynamo spiller uavgjort i sin bortekamp mot Worksop Town i FA Cupen, blir det i stedet omkamp her denne dagen. Om så ikke skjer, er fingrene krysset for at Walsall Wood også unngår omkamp, for i motsatt fall blir det nok ingen kamp i Shepshed denne dagen, og jeg vil bli sittende med en bindende hotellreservasjon der.
Onsdag 15. august: Abergavenny Town v Monmouth Town (Welsh League Div 2) Overnatting i Newport
Torsdag 16. august: Appleby Frodingham v Clay Cross Town (CML North) Overnatting i Scunthorpe
Fredag 17. august: Wroxham v Great Yarmouth Town (ECL Premier) Overnatting i Norwich
Lørdag 18. august: Dodworth Miners Welfare v Frecheville (Sheffield County Senior League Premier) Overnattingssted foreløpig usikkert. Vil nok dra sørvestover etter kamp, og overnatte et praktisk sted med tanke på kampen dagen etter (kanskje Bristol, Newport, Cardiff e.l. – må se hvor langt ned jeg kan komme meg uten at det også blir FOR sent). Har nå en refunderbar booking i Newport.
Søndag 19. august: Barry Town United v Bala Town (Welsh PL) Overnatting i Bristol
Mandag 20. august: Whitchurch Alport v 1874 Northwich (NWCL Premier) Overnatting i Moston, Manchester
Tirsdag 21. august: Rochdale v Barnsley (League One) Overnatting i Moston, Manchester
Onsdag 22. august: Cromer Town v Buxton (Anglian Combiantion Div 2) Overnatting i Norwich
Torsdag 23. august: Ser ut til å bli nok en ‘revisit’ til Easington Colliery v Durham City (Northern League 2) Overnatting i så fall et sted i nordøst, kanskje i Newcastle-området?
Fredag 24. august: Mickleover Sport v North Ferriby United (NPL Premier) Overnatting i Derby
Lørdag 25. august: Jeg luter mot Steeton v Atherton LR (NWCL 1 North) Overnatting i så fall i Shipley
Søndag 26. august: Avventer flere kamper og håper på noe interessant i FA Cupen (eller kanskje til og med Sunday League) denne søndagen. Hvis ikke kan det bli Cardiff Met v Caernarfon Town (Welsh PL), men om jeg skal være ærlig er det ikke mye i UK som frister meg mindre enn Cardiff Met. Har booket hotell i Romford, så vil uansett reise dit ned og overnatte der med tanke på neste dag. Det spørs om jeg rekker å få med meg en av søndagskampene i den årlige Welsh Cup? Kanskje vil det være noe i FA Cupen..?
Mandag 27. august: BH Monday, og etter at Northern League nok en gang viste seg upålitelige på denne dagen i fjor, vil jeg nok være tilbake i London (overnatting i Romford) for en dobbel eller muligens til og med en trippel. Det ser ut til å kunne bli: 11.00: AFC Hayes v CB Hounslow United (CCL Premier) 15.00: Slough Town v Dulwich Hamlet (Conference South) 19.45: En MULIG ‘revisit’ til Barkingside v Southend Manor (Essex Senior League)
Tirsdag 28. august: St. Just v West Cornwall (Cornwall Combination) Overnatting i Camborne
Onsdag 29. august: Littletown v Wakefield City (West Riding County Amateur League Premier) Overnatting i Dewsbury
Torsdag 30. august: Fotballfri? Ser an eventuelle alternativer. Cardiff Met v Caernarfon Town er en mulighet, men det er lite av anlegg i UK som frister meg mindre, så jeg vil avvente.
Fredag 31. august: Også her vil jeg avvente, selv om jeg har kikket på Aberystwyth Town v Llanelli Town (Welsh PL). Pga lang reisevei dagen etter kan det bli noe helt annet.
Lørdag 1. september: Tilbury v Basildon United (Isthmian 1 North) Overnatting i Brussel (jeg drar direkte fra kamp til St. Pancras hvor jeg tar Eurostar-toget)
Søndag 2. september: En belgisk dobbel? 15.00 Berchem Sport v Bocholt 20.00 Kortrijk v Genk Overnatting i Antwerpen * Jeg føler selv at jeg er god på planlegging, men det er kanskje først og fremst gjeldende i UK? Når jeg nå stikker tåa ut i fremmed farvann, ser jeg allerede at det er ting jeg burde ha avklart før jeg bestilte omveien via Belgia. Ikke minst gjelder dette situasjonen rundt Berchem Sports herlige hjemmebane Ludo Coeckstadion, der jeg en stund har ønsket å unnagjøre min belgiske debut. Allerede dagen etter at Eurostar-tog og overnatting i Belgia var bestilt, ble jeg nemlig tipset om at man for tiden bedriver en omfattende «renovering» av anlegget. I den forbindelse fant jeg dette sjokkerende bildet som viser at deler av anlegget allerede er jevnet med jorden (og senere fant jeg en video som viser at kun hovedtribunen står igjen)! Usigelig trist! Jeg får rett og slett ta en tur ut dit på morgenen og kikke for å se om det er verdt det eller om jeg velger meg en annen kamp som første del av den mulige dobbelen denne dagen.
Søndag 3. september: Hjemreise fra Brussel
Om det blir slik, vil turen i så fall se slik ut. Men som sagt, det er et par dager der endringer er sannsynlig.
Sammen med min mor hadde jeg nå vært en uke på farten i forbindelse med en fantastisk ferie i det skotske høylandet (ferien kan det leses mer om her), og fra Glasgow via overnattinger i Fort William, Kyle of Lochalsh, Inverness og Scrabster, hadde vi nå kommet oss til Orknøyene, der vi denne morgenen våknet i Kirkwall. Vi hadde også hele denne dagen til rådighet der før vi skulle ha ferja klokka 23.00 på kvelden, og da var det selvsagt ingen grunn til å ligge på latsiden. Som selvutnevnt reiseleder hadde jeg naturligvis lagt planer, og etter å ha inntatt frokost på hotellet, fikk vi satt fra oss bagasjen i resepsjonen og strøk på dør for å få litt ut av dagen.
Vi hadde så vidt vært inne på tanken om å leie bil under vårt opphold på Orknøyene, slik vi også hadde blitt tipset om på forhånd, for kollektivtilbudet rundt om på øyene er nok kanskje ikke det aller mest imponerende. Da det hadde begynt å nærme seg avreise, hadde jeg imidlertid oppdaget rutebussen T11 som faktisk kjører en slags turist-rute i form av en liten runde med innlagte stopp på både Skara Brae og Ring of Brodgar. Det var nok til at vi valgte å sløyfe tankene om leiebil og i stedet benytte oss av dette tilbudet, og vi trasket snart opp for å komme oss med 10.00-bussen. En usedvanlig trivelig sjåfør kunne kvittere ut riktig billett for dagens første og eneste avgang for denne ruta, og snart rullet vi vestover på Mainland-øya.
Via en tur innom Stromness kom vi etter en time på farten til oldtidsbyen Skara Brae, der bussen skulle vente i en time og 25 minutter, og det var akkurat passe tid til å få sett det som faktisk er Europas mest komplette bosetning av sitt slag. Den består av åtte steinhus i en klynge, og disse antas å ha blitt bygget omkring år 3100 f.kr. De skal ha vært bebodd i rundt 600 år, og frem til 1850 lå denne forhistoriske hemmeligheten gjemt under sanddynene. Det året ble imidlertid Orknøyene (og Skottland) rammet av en voldsom storm som for øvrig drepte over 200 mennesker og skapte enorme ødeleggelser. Den flerret samtidig av jord her på kysten slik at Skara Brae ble oppdaget, og den har i senere år naturlig nok blitt en turistattraksjon.
Tidligere kunne man gå rundt i de små husene, men det er det selvsagt slutt på. Nå har man i stedet laget en modell av det best bevarte huset som man kan gå gjennom borte ved senteret ved inngangsområdet. Man har funnet svar på mange spørsmål vedrørende bosetningen ved Skara Bra, men fortsatt har man ikke noe sikkert svar på den kanskje største gåten. Hva skjedde med innbyggerne her, og hvorfor ble bosetningen til slutt forlatt? Det var uansett et interessant besøk, og et steinkast unna den gamle bosetningen var det mer å se på da det gamle godset Skaill House også er åpent som turistattraksjon. Det var også artig, men nå var det etter hvert på tide å komme seg tilbake på bussen.
En kort kjøretur unna var det et nytt stopp ved stein-sirkelen Ring of Brodgar, som gir sterke assosiasjoner til Stonehenge. Sirkelen her har en diameter på 104 meter og er Storbritannias tredje største. Den antas å ha blitt reist mellom år 2500 og 2000 f.kr, og skal opprinnelig ha bestått av opp mot 60 steiner. I dag er det 27 som står igjen, og man kan jo undre seg over hva hensikten har vært. Vår hensikt var nå uansett å komme oss tilbake til Kirkwall, og der var vi tilbake like etter klokka halv to. Etter en svipptur innom Orkney Wireless Museum, ble det jaggu også nok en kikk inne i den imponerende St. Magnus Cathedral, der vi også hadde vært dagen før. Deretter kunne vi tusle litt rundt i gågata og etter hvert unne oss en fortreffelig middag på St. Ola Hotel, før vi slo oss ned med en drink på puben Torvhaug. Kanskje ikke helt overraskende hadde jeg imidlertid planer om å også få med meg en fotballkamp før vi forlot Kirkwall.
Jeg kunne jo ikke besøke Orknøyene uten å få med meg en kamp, og jeg hadde på forhånd registrert at det skulle spilles et par kamper denne kvelden. Det dreide seg om kamper i Orkney Amateur Football Association «B» League, som er deres nivå to, og jeg hadde til slutt valgt meg oppgjøret Wanderers v Harray som skulle spilles på Bignold Park, en liten spasertur fra sentrum av Kirkwall. Denne gang var ikke min spreke mor spesielt lysten på å være med da jeg bekreftet at det nok ville være en forblåst gressbane uten noe som helst av tilskuerfasiliteter, så da klokka passerte seks forlot jeg henne snart trygt plassert på Torvhaug og trasket opp mot Bignold Park, der det skulle være avspark klokka 19.00.
Orknøyenes fotballstorhet – i den grad vi kan kalle de det – er vel klubben Orkney FC, men denne klubben ble stiftet så sent som i 2012, som et resultat av det som i lengre tid hadde vært et ønske fra Orkney Amateur Football Association om at spillerne der skulle få konkurrere på et høyere nivå. Dermed ble altså denne klubben stiftet og fikk umiddelbart innpass i North Caledonian League der de spiller mot klubber nord på det skotske fastlandet. De er nå til alt overmål regjerende mestre etter å ha vunnet ligaen i 2017-18-sesongen. Orkney Amateur Football Association – som for øvrig også er tilknyttet det skotske FA – er på sin side arrangør av ligaen på Orknøyene, der ligaen (som spiller i sommerhalvåret) består av to divisjoner med henholdsvis åtte og seks klubber. Det var på det andre og nederste nivået jeg skulle se kamp denne kvelden, og til alt overmål et oppgjør mellom de to bunnlagene. Tabelljumboen Wanderers FC skulle være vertskap mot Harrey, som lå på plassen foran.
Det er ikke mye jeg kan fortelle om Wanderers, men de er bare en av flere klubber som bruker den kommunale Bignold Park. Etter at jeg hadde tatt meg inn gjennom porten og ut til banen der spillerne var i gang med oppvarmingen, kunne en kar nemlig bekrefte dette, og han fulgte opp med å hevde at de her hadde det som nok var ligaens beste gressmatte. Denne karen viste seg faktisk å være dommeren, og åpenbart noe skeptisk lot han meg avbilde stensilene med lagoppstillinger og undret seg om jeg var talentspeider eller spion fra en annen klubb. Etter å ha måttet forklare hva en groundhopper var, ble han nysgjerrig på min hobby og syntes åpenbart det var artig med slike besøkende som de neppe har særlig mange av her oppe på Orknøyene.
Wanderers hadde åpenbart ikke hatt noen god sesong, og lå altså som jumbo uten et eneste poeng på sine sju kamper hittil. I tillegg hadde de en ikke altfor lystig målforskjell på -32, så da gjensto det å se om jeg kunne bringe de litt hell. Gjestende Harray lå på nest siste med 2-0-5 og dermed 6 poeng, mens det for ordens skyld var Accies som toppet med 6-0-0 og 18 poeng – á poeng med Isles United som hadde en kamp mer spilt. Dommeren var ikke snauere enn at han spådde at jeg ville få se en del kort, og forklarte det med at Wanderers var ‘a quite dirty side‘. Fantastisk uttalelse fra en dommer rett før kampstart i en kamp han skal dømme! Etter at han hadde vært en tur borte i bilen sin på den lille parkeringsplassen bak det ene målet, var han klar for å blåse i gang kampen.
Bignold Park er som nevnt en enkel og spartansk kamparena uten noen verdens ting av tilskuerfasiliteter. På bortre langside er det et enkelt tregjerde som enn så lenge skiller gressmatta fra en «eng» der et par biler etter hvert parkerte for å følge kampen, men gjerdet står flere steder helt på skrå og så ut til å kunne blåse ned hvert øyeblikk. Også bak det ene målet er det et slikt (om enn litt mer stødig) tregjerde mellom målet og den nevnte parkeringsplassen der det også satt et par tilskuere inne i bilene sine. Tilbaketrukket et godt stykke fra sidelinjen på den andre langsiden ligger en slags paviljong som åpenbart hadde garderober etc. Det var nemlig der spillerne var innom før de kom ut igjen klare for kamp.
Det ble tidlig klart at nivået overhodet ikke var spesielt imponerende, og det var sjelden et av lagene klarte mange pasninger på rad innad i laget. Balltap ble etterfulgt av nye balltap, feilpasningene florerte, og svakt forsvarsspill førte til en rekke store sjanser som gang på gang ble brent med håpløse avslutninger. Jeg skal derfor ikke gå altfor mye i detalj, og de færreste vil kjenne til spillere eller ha interesse av en utfyllende rapport uansett. Men om kvaliteten var fraværende, var det i hvert fall spennende der jeg undret meg hvem som eventuelt skulle klare å utnytte motstandernes feil. Harray virket å ha et lite spillemessig overtak, men det var sjanser som ble skapt og brent begge veier. Nå håper jeg ikke dommeren valgte å imponere meg for å stå for sine tidligere ord, men like før pause ga han en av hjemmespillerne direkte rødt kort etter en situasjon der jeg ikke helt fikk med meg hva som skjedde over på motsatt side av banen fra der jeg befant meg.
Det sto dermed utrolig nok 0-0 ved pause, selv om det sikkert hadde vært minst 3-4 situasjoner der noen hadde vært alene med keeper. Det fortsatte med sjansesløsing etter pause, og frustrasjonen økte gradvis hos den unge Harray-representanten som gikk langs sidelinjen og røyket mens han fungerte som linjemann. Han fikk skjenn av sine gutter da han dømte offside på en situasjon der de endelig fikk ballen i mål. Jeg kunne dog bekrefte at hans avgjørelse var korrekt, da han snudde seg og spurte meg til råds, der jeg hadde stått perfekt plassert. Sjanse på sjanse ble brent, og jeg begynte å mistenke at vi ikke ville få se mål, men i det 83. minutt tok faktisk hjemmelaget ledelsen da Aaron Alison satt inn 1-0. Frustrasjonen økte til nye høyder hos Harray-folket, men tre minutter senere fikk de sin utligning ved David Bain.
Harray presset på for å få vinnermålet, men til tross for at de var nære på ved et par anledninger, endte det med 1-1 og poengdeling. Dermed sesongens første poeng for Wanderers foran det jeg talte meg frem til å være 16 tilskuere. Med det strenet jeg tilbake til Torvhaug og fant min mor der jeg hadde forlatt henne. Nå var det etter hvert bare å plukke opp bagasjen fra hotellet og praie en drosjebil ut til ferjekaia for å komme seg til Aberdeen. Ferja skulle bruke natten på å frakte oss dit ned, og vi hadde deretter en siste overnatting i South Queensferry før vi skulle hjem. En fantastisk ferie gikk nå virkelig mot slutten. Det var bare å håpe på at jeg også dette året skulle kunne få til en stor august-tur.
Scottish ground # 28: Wanderers v Harray 1-1 (0-0) Orkney Amateur Football Association «B» League Bignold Park, 9 July 2018 1-0 Aaron Alison (83) 1-1 David Bain (86) Att: 16 (h/c) Admission: Free Programme: None Pin badge: None
Sammen med min mor var jeg godt i gang med vår herlige ferie i det skotske høylandet, og turen generelt kan leses mer om her, men vi hadde nå allerede overnattet i Glasgow, Fort William, Kyle of Lochalsh og Inverness, da vi denne fredagsmorgenen våknet i nettopp Inverness. Vi hadde allerede bak oss høydepunkter som fantastiske Eilean Donan og en rekke andre interessante attraksjoner i løpet av de dagene vi hadde vært på farten, og mer skulle det bli. For eneste gang på turen overnattet vi nå to netter på samme sted, slik at vi hadde én dag til på oss til å utforske Inverness-området, og det hadde vi selvsagt tenkt til å utnytte. Man kan jo tross alt ikke sitte på hotellrommet når man er på ferie med mye å se og gjøre.
Denne dagen hadde jeg også klart å finne en fotballkamp jeg hadde tenkt å få med meg på kvelden, men før den tid hadde skulle vi på en utflukt vi hadde booket. Det dreide seg denne gang om et cruise på Loch Ness som vi på forhånd hadde bestemt oss for å booke, med et inkludert stopp på Urquhart Castle. Vi hadde altså for lengst bestilt billetter hos Jacobite-selskapet som tilbyr disse utfluktene. Vårt cruise skulle ha avreise fra Dochgarroch Lock, et lite stykke sørvest for Inverness, og den joviale bussjåføren som fraktet oss dit ned slapp oss på gratis. Da vi etter hvert steg om bord på båten Rebellion, ga verten Kenny turen en ekstra dimensjon med sine evner som entertainer. Han fortalte, sang(!) og liret kontinuerlig av seg interessante historier om området og stedene vi passerte på vei ned på Loch Ness og ut til Urquhart Castle, der vi skulle få to timer i land.
Slottet – eller borgen om man vil – er i dag en ruin der de eldste delene stammer fra 1200-tallet mens nyere seksjoner er fra 1500-tallet. Urquhart Castle ligger flott til der det ble grunnlagt på siste halvdel av 1200-tallet, og skulle senere spille en viktig rolle i de skotske uavhengighetskrigene. Etter disse var det en periode kongelig slott, men ble i 1692 rasert for å hindre at jakobitt-opprørere kunne benytte det som base. Det skulle være unødvendig å si at det i dag er en av Skottlands mest besøkte slottsruiner. Det var altså en flott utflukt, men vi så intet til sjøormen Nessie hverken på turen ned til Urquhart Castle eller opp igjen til Dochharroch Lock. Der var det bare å takke Kenny & Co for en fin tur, og vente på bussen som skulle skysse oss tilbake til Inverness sentrum. Vel fremme der ble det tid til en liten tur i byen, og en aldri så liten forfriskning før det altså var på tide med nye eventyr.
Jeg hadde til alt overmål klart å overtale min mor til å bli med til Nairn, der Nairn County skulle ta imot Inverness Caledonian Thistle til oppkjøringskamp. Etter å ha tatt 17.14-toget dit opp, kunne vi etter et lite kvarter stige av i Nairn, som er en liten by 27 kilometer nordøst for Inverness. Den er med sine snaut 10 000 innbyggere den tredje største byen i Highland-regionen, og er kjent som blant annet seaside resort og en populær destinasjon for golf-folket, men jeg har vel sjelden sett en by så ‘driti’ ned av måker. Kamparenaen Station Park ligger et steinkast fra togstasjonen, men siden vi hadde god tid, valgte vi å traske en tur motsatt retning inn i sentrum. Vi gadd aldri å gå helt ned til vannet, men endte i stedet opp med å ta en rask ved Uncle Bobs Bar før vi snudde og gikk opp til Station Park, som jeg nemlig hadde funnet ut ikke hadde noen bar på sitt anlegg.
Nairn County ble stiftet i 1914, og har helt siden 1919 spilt i Highland League, men den eneste ligatittelen kom våren 1976. The Wee County, som klubben kalles, har imidlertid også vunnet dens ligacup ved to anledninger; i 1964 og 2011. I årene 1895-2007 spilte man en kvalifiserende cupturnering, og dette var gjerne den eneste måten «non-league klubber» kunne kvalifisere seg til den gjeveste skotske (FA) cupen på. The Qualifying Cup var inndelt i en nordlig og en sørlig del, og de fire semifinalistene fra hver seksjon kvalifiserte seg automatisk til den gjeve cupen. Nairn County vant den nordlige utgaven i 1969, men deres beste prestasjon i selveste Scottish Cup ser muligens ut til å være 1956/57-sesongen, da de spilte seg frem til fjerde runde og omsider måtte gi tapt etter omkamp mot Berwick Rangers.
Vi betalte oss inn på Station Park med £8 per person, og ikke overraskende ble jeg fortalt at det dessverre ikke var noe program. Jeg benyttet imidlertid anledningen til å huke tak i en klubbrepresentant som kunne finne frem en pin til min samling. £5 må sies å være nokså stivt, men det la overhodet ingen demper på stemningen, og snart kunne jeg kikke meg rundt på anlegget. Midt på den ene langsiden står hovedtribunen, og jeg skal ikke påstå å vite hvor gammel den er, men jeg har registrert at den visstnok ble restaurert i 2015. Den er uansett nokså flott, og det var på dens benkerader i tre at vi slo oss ned i påvente av avspark. Snart ble jeg også oppmerksom på en klubbrepresentant som kom for å dele ut stensiler med lagoppstillingene, og jeg fikk selvsagt kloa i en av disse, før jeg foreløpig forlot min mor for å ta en runde rundt banen idet man gjorde klart for avspark.
Bortenfor denne hovedtribunen er det et parti med en liten gressvoll av typen det engelske FA har lagt for hat. På bortre kortside er det såkalt hard standing, og den strekker seg over på bortre langside der man også har et lengre parti med tak over hodet i form av et overbygg som strekker seg oppover langs denne langsiden. På kortsiden nærmest hovedinngangen er det en ny gressvoll som dominerer, og der var det flere som rett og slett hadde lagt seg ned eller installert seg nærmest med en piknik i det fine været. I hjørnet ved inngangspartiet står en brakke som virket å være deres VIP-avdeling forbeholdt klubbrepresentanter fra de to lagene, og vis-à-vis denne har man et matutsalg som gjorde meg lysten på en scotch pie. Jeg tester jo gjerne ut denne spesialiteten når jeg er på kamp i Skottland, men jeg var nå fortsatt såpass mett etter en middag tidligere at det utgikk denne gang.
Kveldens gjester, Inverness Caledonian Thistle, spilte i den skotske toppdivisjonen frem til nedrykket derfra våren 2017, og de tok tilsynelatende et visst grep fra start. Deres spiss Jordan White var en stadig trussel med sin luftstyrke, og han headet tidlig like utenfor, før han med et skudd tvang frem en god redning fra Nairn-keeper James Kendall. Caley Thistle tok likevel ledelsen etter et lite kvarter, da en corner fra Zach Elbouzedi ble stusset i mål av George Oakley. Elbouzedi kunne selv doblet ledelsen noen minutter etterpå, men den irske ungdomslandslagsspilleren ble snytt for scoring i den forstand at keeper Kendall leverte nok en god redning. Halvtimen var passert da Nairn County slo tilbake, og det var takket være et langt oppspill til Max Ewan, som dro seg inn i feltet og muligens tok Inverness-keeper Daniel Hoban litt på senga da han sendte ballen i bue over ham og i mål til 1-1.
Etter at gjestene hadde startet best, hadde nå vertene absolutt kommet inn i kampen, og et par minutter før pause kunne de tatt ledelsen da Kenny McKenzie fant Dylan MacKenzie med et innlegg, men til tross for god posisjon fikk ikke sistnevnte spesielt god treff, og avslutningen gikk utenfor. Nesten umiddelbart ble det i stedet en kjempesjanse i motsatt ende av banen, der Jordan White ble spilt gjennom alene med keeper. Om han hadde spilt på tvers til målscorer George Oakley, kunne sistnevnte satt ballen i tomt mål, men White valgte i stedet å avslutte selv, og ble stoppet av Nairn-keeper Kendall som igjen vartet opp med en kjemperedning. Dermed 1-1 til pause, og ut fra stensilen med lagoppstillingene tydet mye på at hjemmelaget hadde til hensikt å bytte hele elleveren i pausen.
Nairn County endte opp med å bytte hele ni spillere før andre omgang, og en av de som kom innpå var fjorårets toppscorer Jordan MacRae. Han gjorde seg snart bemerket da han drøyt fem minutter ut i andre omgang stormet inn i feltet og sende i vei et hardt skudd som bortekeeper Hoban måtte i aksjon for å avverge. Hoban måtte igjen i ilden like etter, da et slapt tilbakespill ble snappet opp av Jack MacLean, som dog ikke klarte å overliste burvokteren. Inverness gjentok nesten ledelsen da Jordan White sendte i vei et skudd som endret retning og gikk like over tverrliggeren, og like etter fikk Oakley heade fra kort hold slik at hjemmelagets innbytter-keeper Dylan MacLean med nød og neppe fikk slått ballen i tverrliggeren.
Keeper MacLean måtte igjen i aksjon med et drøyt kvarter igjen da han fikk slått avslutningen fra White utenfor, og etter dette døde kampen litt hen, slik at det ebbet ut med 1-1 og uavgjort i denne oppkjøringskampen. I deler av andre omgang hadde vi for øvrig moret oss med at hjemmelagets innbytter Ryan MacDonald på avstand var svært lik en av mine beste kompiser, ikke minst i løpesett og kroppsbygning. Jeg vet ikke hva de to lags managere fikk ut av denne kampen, men jeg hadde i hvert fall satt pris på besøket til Station Park, og jeg tror også min mor syntes det var greit. Siden det nå var 35-40 minutter til vårt tog tilbake til Inverness, valgte vi å forlate Station Park ganske raskt for å unne oss en drink, og nede i veien ringte vi på hos byens Royal British Legion-filial, der vi ble sluppet inn og kunne bevilge oss forfriskninger fra baren.
Det var etter hvert bare å tømme glasset for å komme seg med toget for ikke å strande i Nairn, og etter et drøyt kvarter kunne vi igjen stige av i Inverness. Der stakk vi hodet innom The Gellions for å se om det også denne kvelden var live folkemusikk og god stemning. Stemning var det i hvert fall, men det var åpenbart at det nå var helg og fredagskveld, for trengselen var så voldsom at vi raskt snudde og i stedet unnet oss en pitstop på roligere Glenalbyn rett ved siden av hotellet. Etter en siste pint der, var det bare å finne senga på Premier Inn-hotellet, for morgenen etter skulle vår flotte tur fortsette ved at vi skulle toge videre og forflytte oss helt opp den nordlige tuppen av Skottland.
Scottish ground # 27: Nairn County v Inverness Caledonian Thistle 1-1 (1-1) Pre season friendly Station Park, 6 July 2018 0-1 George Oakley (15) 1-1 Max Ewan (32) Att: A few hundred Admission: £8 Programme: None Pin badge: £5
Selv om det ikke ble noen slik tur i fjor, har det det siste årene nærmest blitt en tradisjon at jeg tar en sommertur til Storbritannia sammen med min mor og min eldste nevø. I år var det på tide med en ny tur, og denne gang skulle turen gå til Skottland, der vi hovedsakelig ville ta for oss Highlands og Orknøyene. Dog hadde min nevø meldt pass denne gang grunnet andre ferieplaner (nå kan han angre!), men det stoppet ikke meg og min spreke mor fra å ta turen. Og for en fantastisk tur det skulle bli! Vi valgte å ta en av ekspressbussene inn til Oslo, etterfulgt av et ordinært NSB-tog opp til Gardermoen, og snart satt vi på Norwegian sin maskin til Edinburgh. Der varte og rakk det før bagasjen vår omsider kom, men noe senere enn planlagt kunne vi sette kursen mot Glasgow, der vi skulle overnatte første natt.
Etter å ha tatt trikken fra flyplassen til Edinburgh Park, kunne vi der sette oss på toget, og vi ble med så langt som Linlithgow før vi byttet til et tog som skulle ta oss til Glasgow Queen Street. Da jeg booket Premier Inn-hotellet på Argyle Street, tenkte jeg rett og slett ikke over at det var Queen Street som skulle være stasjonen vi benyttet oss av både nå og morgenen etter, men det er jo uansett ikke lange spaserturen. Det var dessverre nå så sent på dagen at de fleste attraksjoner var stengt, og selv om jeg vurderte å vise min mor det vanvittige Necropolis, bestemte vi oss heller for å benytte kvelden til å se VM-åttendedelsfinalen mellom Belgia og Japan der belgierne leverte en imponerende snuoperasjon. Kanskje ikke helt overraskende ble et av mine faste Glasgow-vannhull, The Horseshoe Bar, åsted for dette. Deretter gikk turen innom både Park Lane og Denholms, før vi trakk oss tilbake…til Premier Inn-hotellet, og ikke det flotte Grand Central som vi passerte, og som min mor nå mente at vi skulle ha booket. Ferieturen var nå i gang.
Dag 2: Tirsdag 03.07.2018
Da vi våknet i Glasgow denne morgenen, var det egentlig startsignalet for at turen virkelig kunne starte, og neste post var nå deler av en togtur som flere ganger har blitt kåret til verdens vakreste. Først var det imidlertid tid til en frokost på Wetherspoons-puben The Sir John Moore, der både haggis og black pudding naturligvis var en del av min skotske frokost. Men så var det på tide å ta plass på 08.21-toget til Mallaig og Oban. Den sagnomsuste West Highland Line går fra Glasgow Queen Street til begge disse to stedene, men deler seg ved Crianlarich, og mens den ene delen fortsetter til Oban, går resten videre til Fort William og endestasjonen Mallaig, dit vi skulle. Men for å dele opp den lange togturen litt og også for å unne oss et stopp i Fort William, hadde vi valgt å gå av der for deretter å fortsette mot Mallaig dagen etter.
Fort William ligger rett ved Storbritannias høyeste fjell, Ben Nevis, som rager 1 345 meter over havet. Det er også den neste største byen i Highlands-området (etter Inverness), og har rundt 10 500 innbyggere. Fort William er en populær turistdestinasjon, og i kraft av sin beliggenhet, er den en spesielt populær base for turgåere, klatrere og friluftsmennesker for øvrig. Vi hadde ikke slike utskeielser på menyen da vi etter drøyt tre timer og tre kvarter steg av i Fort William og orienterte oss frem til stedets Premier Inn-hotell, der vi hadde betalt £118,50 for overnatting. Etter å ha sjekket inn, var vi likevel snart på farten igjen for å sjekke ut byen med en liten promenade nedover gågata High Street, der vi tok en rast på puben Volunteer Arms. Etter at henholdsvis cider og gin & bitter lemon hadde blitt satt til livs, var det tid til en kikk på West Highland Museum.
Jeg hadde vurdert en aldri så liten utflukt som mitt reisefølge syntes å like, så etter å også ha sjekket ut Ben Nevis Bar, returnerte vi til togstasjonen for å la toget frakte oss den ene stasjonen til Banavie, rett i utkanten av Fort William. Toget brukte kun 5-6 minutter dit, og et steinkast fra nevnte stasjon ligger slusene med navnet Neptune’s Staircase. Dette underverket ble i sin tid bygget av Thomas Telford, og er nærmest som starten på Caledonian Canal å regne – en kanal som også inkluderer innsjøer som bl.a Loch Ness, og som strekker seg omtrent ti norske mil nordøstover til Inverness-området. Neptune’s Staircase skal også være det lengste slusesystem av sitt slag i Storbritannia, og vi var faktisk også heldige med timingen da det nå faktisk kom en båt, slik at vi fikk se de garvede arbeiderne operere de åtte slusene. Sola stekte voldsomt, men mens vi ventet på 17.20-toget tilbake til Fort William, kunne vi innta forfriskninger i hotellbaren til Moorings Hotel rett ved siden av slusene.
Tilbake i Fort William var det deretter på tide å få i seg litt mat, og også finne et sted å se VM-kampen mellom England og Columbia. Etter å ha testet The Grog & Gruel, valgte vi å gå videre for å sjekke om det var bedre på Wetherspoons-puben The Great Glen, og der fikk vi både mat og gode plasser for å se kampen. Folket virket å være delt, og det var nok de lokale skottene som håpet på engelsk exit og liret av seg mishagsytringer rettet mot sine naboer i sør, men etter en nervepirrende affære måtte de se sine granner ta seg videre til kvartfinale. På veien tilbake insisterte jeg også på en ny tur innom Volunteer Arms der det nå var folkemusikk på menyen. Men deretter kom vi oss tilbake til hotellet rett i nærheten av det som viste seg å ikke være hjemmebanen til Fort William, men snarere arena for byens shinty-klubb. Shinty er jo faktisk en langt større sport i deler av det vestlige Highlands, og det vitnet kanskje også de lokale avisene om, der sportsseksjonen tilsynelatende hadde et langt større fokus på shinty. Fort William hadde i hvert fall vært et trivelig bekjentskap.
Dag 3: Onsdag 04.07.2018
Det ble en hotell-frokost på Premier Inn-hotellet før vi forlot Fort William med 08.30-toget og dermed fortsatte togturen mot Mallaig. Det hadde vært flott landskap å se på turen opp til Fort William dagen før, men det gikk ikke lenge før vi skjønte at den virkelige flotte delen av togturen til Mallaig er strekningen mellom Fort William og Mallaig. Rett og slett slående og fantastisk landskap og utsikt, og selvsagt var den kjente Glenfinnan-viadukten også et høydepunkt i så måte. Den ble som mange kanskje vet brukt under filming av Harry Potter-filmene, men toget vårt skulle ikke til Hogwarts. Snaut to timer etter avgang gikk vi ut av Mallaig stasjon, etter det som uten tvil må være den flotteste togtur jeg noen gang har vært på.
Vi hadde kommet til linjens endestasjon, og herfra skulle neste etappe gå med båt over til Armadale på Isle of Skye. Det var en time til Caledonian MacBrayne-ferja sin avgang klokka 11.00, men stedets pub hadde fortsatt ikke åpnet. Etter å ha vurdert en koselig kafeteria, bestemte vi oss for å heller gå de få meterne ned på kaia for å forhøre oss på billettkontoret. Våre BritRail-pass skulle nemlig være gyldige også på mange av selskapets ferjer, men i tilfelle vi måtte hente ut billetter e.l, stakk vi innom for å dobbeltsjekke dette. Snart kom også ferja, og vi kunne etter hvert slå oss ned i kafeteriaen. Dette var noe annet enn Bastø-ferja, for her var det selvsagt også alkoholservering, men det var kun en overfart på 35 minutter før vi kunne sette føttene på land i Armadale, der det ved ferjekaia ikke var stort annet enn en liten kafé, en turistsjappe og en bussholdeplass.
Vi slo oss ned på en av benkene utenfor kaféen mens vi ventet på 12.40-bussen som skulle frakte oss over øya og til dagens base i Kyle of Lochalsh. På bussholdeplassen sto det forsyne meg også to representanter fra Jehovas Vitner som snart la ut om bekjentskaper i og konferanser i Norge. Mon tro hvor mange de klarer å omvende der på ferjekaia i temmelig avsidesliggende Armadale, men snart kom uansett vår buss med nummer 51 i panna. Den brukte 50 minutter på å krysse Isle of Skye, ta en liten runde rundt i en landsby eller to, og til slutt skysse oss over Skye Bridge, som siden 1995 har forbundet Isle of Skye med fastlandet og erstattet en tidligere ferje. Kyle of Lochalsh er en liten landsby med snaut 750 innbyggere, og den ligger 100 kilometer vest for Inverness – på halvøya Lochalsh, ut mot sundet med Isle of Skye på andre siden. Landsbyen er et senter for transport og handel i området, og også endestasjon for toglinjen som går hit fra Inverness.
Det var også en av grunnene til at vi til tross for et ikke altfor imponerende utvalg hadde valgt å overnatte her, og £103,50 hadde blitt betalt for kost og losji ved Kyle Hotel. Rommet var fortsatt ikke helt klart, så vi slang fra oss bagasjen og gikk oss en tur i landsbyen mens vi ventet på bussen som skulle ta oss til det som var forventet å bli ytterligere et av turens store høydepunker. Etter å ha kost oss nede ved vannet, kom da snart også buss 217 som vi skulle være med til en holdeplass like ved landsbyen Dornie. Der ligger nemlig et av de mest kjente og karakteristiske skotske slottene; Eilean Donan Castle. Dette hadde jeg virkelig sett frem til! Og der vi nå så slottet foran oss ute på den lille øya Eilean Donan, var det heller ikke vanskelig å skjønne hvorfor det er et av de mest fotograferte motiver i hele Skottland.
Etter å ha betalt inngangspengene, kunne vi spasere over gangbrua over til det pittoreske slottet som rett og slett bare må ses. Det opprinnelige slottet ble bygget på 1200-tallet som forsvar mot vikinger, og ble senere et maktsenter for Mackenzie-klanen fra Kintail. Eilean Donan har en svært interessant historie, og de besøkende får på en glimrende måte vite mer om dens rolle i stadige kriger mot andre klaner, jakobitt-opprør, og konflikter med den spanske armada som i 1719 raserte slottet totalt. Det ble på imponerende vis restaurert i årene 1919-1932 av oberstløytnant John MacRae-Gilstrap, og det var i den forbindelse at gangbroen ble bygget. Som en kuriositet kan det nevnes at slottet for øvrig er ett av kun to i hele Storbritannia med «venstrehendte» spiraltrapper, som følge av at den regjerende kongen på tiden den ble bygget bar sverdet i venstrehånden. For å oppsummere: Eilean Donan Castle var virkelig verdt besøket! Om det skulle være noe som helst tvil..
Etter denne flotte seansen hadde vi litt tid å slå i hjel før vi skulle ha bussen tilbake til Kyle klokka 19.27, for her er det ikke akkurat hyppig kollektivtransport, men det hadde jeg selvsagt tatt høyde for med litt eminent planlegging. Den lille landsbyen Dornie ligger nemlig som nevnt rett i nærheten, så vi spaserte rett og slett dit og slo oss ned med forfriskninger på puben Dornie Hotel. Mens vi satt der åpnet også puben The Clachan igjen, slik at vi etter hvert flyttet oss dit bort. Tiden flyr når man koser seg, og plutselig var det på tide å gå får å ta bussen tilbake til Kyle of Lochalsh, der vi nå fikk sjekket inn og installert oss. Etter en kveldstur i landsbyen klarte jeg også å lure med min mor på en siste drink i hotellets bar, Nor-West Bar.
Dag 4: Torsdag 05.07.2018
Vi hadde en meget tidlig start, men innehaveren ved Kyle Hotel hadde lovet å gjøre klar frokost-pakke til oss som skulle ligger klar i resepsjonen. Det så vi imidlertid intet til da vi grytidlig snek oss ut og gikk ned til Kyle of Lochalsh stasjon for å ta 06.11-toget til Inverness. En voldsom tidlig start, men slik måtte det nesten bli denne dagen. For det første var ikke neste tog før 12.08, og for det andre hadde vi lyst til å få mest mulig ut av dagen med en tidlig ankomst til Inverness. Selv om den ikke kunne måle seg helt med togturen dagen før, var det en ny fin togtur vi nå tok, men dessverre var det lite av mat å spore på tralla som en meget blid og hyggelig kvinne snart kom trekkende med gjennom vogna. Ti på ni på morgenen ankom vi Highlands-hovedstaden Inverness, som skulle være vår base de to neste dagene.
Inverness er administrasjonssenter og største by i regionen Highland, og kalles gjerne høylandets hovedstad. Byen ligger ved elven Ness som kommer fra den kjente Loch Ness og renner ut i et slags basseng her. Inverness har de siste årene vært en av de raskest voksende byene i Storbritannia, og innbyggertallet har nå passert 60 000 i selve byen. Ved vår ankomst litt før klokka ni var vi sultne, og første stopp ble derfor Rendezvous Cafe, hvor jeg fikk kastet innpå en eminent full scottish breakfast som selvsagt inkluderte både haggis og black pudding. Med litt mat i skrotten fortsatte vi ned til Premier Inn Inverness Centre River Ness, der vi hadde betalt £133,50 for to netters overnatting. Såpass tidlig var det selvsagt for mye å håpe på at rommet var klart, men vi fikk slengt fra oss bagasjen slik at vi kunne rette oppmerksomheten mot en kikk rundt i byen og ikke minst en utflukt vi hadde planlagt.
Et lite stykke nordøst for Inverness ligger Fort George, der landtunger på begge sider stikker ut og gjør innseilingen til Inverness nokså smal akkurat her. Dermed var det et strategisk sted å bygge det store fortet fra 1700-tallet som fortsatt er en operativ garnison men samtidig har blitt åpnet for turister. Tilknyttet dette har man også The Highlanders Museum, og det er litt snodig at det åpenbart ikke gikk hverken turistbusser eller rutebusser dit ut. Imidlertid går det rutebusser til den nærliggende landsbyen Ardersier, og derfor busset vi dit opp og la ut på det som skulle vise seg å være en meget trivelig spasertur på en drøy halvtime langs stranda fra Ardersier opp til Fort George, der det virket som om de fleste fremmøtte turistene hadde tatt seg dit i bobiler.
Det er nok av militærhistorie i dette området, og under de såkalte jakobittopprørene ble det tidligere fortet sprengt i 1746, men det formidable nye fortet som ble påbegynt to år senere har faktisk aldri blitt angrepet. Soldater som spradet rundt i uniform og lydene av skudd fra skytebanen vitnet om fortsatt militær aktivitet her. Vi utforsket de åpne delene av festningsverket og koste oss deretter i det fine været da vi trasket tilbake til Ardersier samme vei vi hadde kommet. Vi vurderte en rast på landsby-puben The George Inn rett nede i veien fra bussholdeplassen, men vi konstaterte at det ikke var altfor lenge til bussen kom, så ytterligere forfriskninger fikk vente til vi hadde kommet oss til Inverness og sjekket inn. Etter at vi hadde fått installert oss på rommet, kunne vi ta turen over elva og forbi Inverness Castle for å slå oss ned på koselige The Castle Tavern.
Koselig, og åpenbart en favoritt hos min mor, men også nokså full av turister. Det førte til at det var litt trangt om plassen, men vi fikk oss til slutt en sen middag, før vi tok en nærmere kikk på Inverness Castle og deretter gikk innom puben Lauders. Min mor trakk seg etter hvert tilbake til hotellet, og jeg ble med dit ned før jeg valgte å heller benytte anledningen til å sjekke ut puben Glenalbyn like ved siden av. Sannelig ga ikke det såpass mersmak at jeg også tok en tur opp igjen til The Caledonian og også unnet meg en siste pint ved The Gellions, der det var fullt kjør med live folkemusikk og høy stemning. Også undertegnede kom seg omsider i seng etter en lang dag, men den første dagen med Inverness som base hadde igjen vist seg å bli en trivelig opplevelse.
Dag 5: Fredag 06.07.2018
Vi valgte å droppe hotell-frokosten ved Premier Inn-hotellet til fordel for frokost ved Wetherspoons-puben The Kings Highway før vi tok oppstilling på en av plassene som vi hadde funnet ut var holdeplass for turistbussene som kjører ruter rundt i Inverness. Vi hadde nemlig ikke tenkt å ligge på latsiden selv om vi skulle ha base i Inverness i ytterligere et døgn, og hvorfor skal man egentlig det når det er så mye å se? Vi hadde på forhånd bestemt oss for å ta et cruise på Loch Ness, med et inkludert stopp på Urquhart Castle, og hadde for lengst bestilt billetter hos Jacobite-selskapet som tilbyr disse utfluktene. Vårt cruise skulle ha avreise fra Dochgarroch Lock et lite stykke sørvest for Inverness, og den joviale bussjåføren som fraktet oss dit ned slapp oss på gratis.
Da vi etter hvert steg om bord på båten Rebellion, ga verten Kenny turen en ekstra dimensjon med sine evner som entertainer. Han fortalte og sang(!) og liret kontinuerlig av seg interessante historier om området og stedene vi passerte på vei ned på Loch Ness og ut til Urquhart Castle, der vi skulle få to timer i land. Slottet – eller borgen, om man vil – er i dag en ruin der de eldste delene stammer fra 1200-tallet, mens nyere seksjoner er fra 1500-tallet. Urquhart Castle ligger flott til der det ble grunnlagt på siste halvdel av 1200-tallet, og senere skulle spille en viktig rolle i de skotske uavhengighetskrigene. Etter disse var det en periode kongelig slott, men ble i 1692 rasert for å hindre at jakobitt-opprørere kunne benytte det som base. Det skulle være unødvendig å si at det i dag er en av Skottlands mest besøkte slottsruiner.
Det var altså en flott utflukt, men vi så intet til sjøormen Nessie – hverken på turen ned til Urquhart Castle eller opp igjen til Dochgarroch Lock. Der var det bare å takke Kenny & Co for en fin tur og vente på bussen som skulle skysse oss tilbake til Inverness sentrum. Vel fremme der ble det tid til en liten tur i byen og en aldri så liten forfriskning før det var på tide med nye eventyr. Jeg hadde nemlig klart å presse inn en fotballkamp – eller rettere sagt to – også på denne turen, og jeg hadde til alt overmål klart å overtale min mor til å bli med til Nairn, der Nairn County skulle ta imot Inverness Caledonian Thistle til oppkjøringskamp, etter å ha forsikret henne om at det ville dreie seg om et anlegg med tribunefasiliteter og overbygg.
Mer om kvelden og kampen i Nairn kan leses her, men vi tok i hvert fall 17.14-toget dit opp, og etter et lite kvarter kunne vi stige av i Nairn, som er en liten by 27 kilometer nordøst for Inverness. Den er med sine snaut 10 000 innbyggere den tredje største byen i Highland-regionen, og er kjent som blant annet seaside resort og en populær destinasjon for golf-folket, men jeg har vel sjelden sett en by så ‘driti’ ned av måker. Kamparenaen Station Park ligger et steinkast fra togstasjonen, men siden vi hadde god tid, valgte vi å traske en tur i motsatt retning inn i sentrum. Vi gadd aldri å gå helt ned til vannet, men endte i stedet opp med å ta en rask vanningspause ved Uncle Bobs Bar før vi snudde og gikk opp til Station Park, som jeg nemlig hadde funnet ut ikke hadde noen bar på sitt anlegg.
Det var dessverre som ventet intet program i forbindelse med kveldens kamp, men etter å ha betalt oss inn, fikk jeg i hvert fall sikret meg en pin til min samling før vi tok plass på den flotte hovedtribunen. Snart kom en klubbrepresentant og delte ut stensiler med kveldens lagoppstillinger, og jeg fikk slått kloa i en slik, før jeg forlot min mor trygt plassert på tribunen og tok en runde idet treningskampen ble blåst i gang. For å gjøre en lang historie kort, fikk vi se en nokså artig kamp der gjestene tok ledelsen før vertene utlignet før pause og deretter holdt sin større rival til uavgjort 1-1. Deretter var det bare å vente på 22.10-toget tilbake til Inverness, og ventetiden ble slått i hjel ved at vi gikk ned til byens Royal British Legion-filial og ringte på. Vi ble sluppet inn slik at vi i baren kunne bestille oss forfriskninger.
Med henholdsvis cider og gin & bitter lemon drukket opp kunne vi ta det nevnte toget tilbake til Inverness og der sjekke om det også denne kvelden var live folkemusikk og liv på The Gellions. Liv var det i hvert fall, men det var åpenbart at det nå var fredagskveld, for trengselen var så voldsom og lydnivået så høyt at vi nokså raskt gikk ut igjen. I stedet ble det en siste pitstop på Glenalbyn før vi trakk oss tilbake. Morgenen etter skulle vi nemlig forlate Inverness, og jeg skulle da lenger nord på det britiske fastlandet enn jeg noen gang hadde vært tidligere.
Dag 6: Lørdag 07.07.2018:
Vi hadde en stund vurdert å forlate Inverness allerede med 07.00-toget til Wick, men endte opp med å heller satse på 10.41-avgangen. Det betød at vi rakk en full scottish breakfast på Rendevouz Cafe før vi starten togturen som skulle ta oss til det britiske tognettets nordligste stasjon; Thurso. Vårt tog skulle ta rundt tre timer og tre kvarter dit opp, og da vi etter en stund passerte fantastiske Dunrobin Castle (som også har egen stasjon på denne linja) angret vi på at vi ikke likevel hadde tatt det tidligere toget for å hoppe av her og utforske litt. Man kan vel ikke få med seg alt.. Samtidig som det tidlige toget ble vurdert, hadde vi også fundert på om vi rett og slett skulle leie bil i Thurso denne dagen og utforske Caithness-området litt på den måten, men vi endte opp med å forkaste den idéen slik at denne dagen i stedet egentlig ble en slags transportetappe.
Da vi ankom Thurso hadde jeg imidlertid blinket meg ut puben Top Joe’s, der jeg håpet å få kunne se Englands VM-kvartfinale mot Sverige før vi la ut på den siste etappen til vår base i nærliggende Scrabster. Den planen viste seg å fungere svært godt, og engelskmennene klarte jo også biffen – noe som ikke ble satt spesielt stor pris på blant mange av de lokale på puben. BritRail-passet vi hadde kjøpt skulle også dekke de ikke altfor hyppige bussene mellom Thurso og lille Scrabster, og selv om kvinnen bak rattet virket ukjent med dette, lot hun oss sitte på vederlagsfritt. Scrabster ligger som sagt rett utenfor Thurso, og er egentlig kun en liten husklynge bygget opp rundt det som er en viktig fiskehavn og ferjekai for båten til Orknøyene. Det var sistnevnte som var grunnen til at vi hadde valgt oss Scrabster som base, da vi skulle ha båten herfra klokka 12.00 dagen etter.
Vi fikk sjekket inn ved The Ferry Inn, der vi hadde betalt £90 for kost og losji, og i hotellrestauranten The Upper Deck fikk vi servert et virkelig herremåltid. Mens min mor trakk seg tilbake til rommet, sjekket jeg ut hotellbaren Popeyes, der jeg ble sittende og se den dramatiske VM-kvartfinalen mellom vertsnasjonen Russland og Kroatia mens en stor gjeng med unggutter virkelig satt sitt preg på utelivet der denne lørdagskvelden. En gang mellom klokka elleve og tolv begynte de å sette kursen mot Thurso i drosjer og andre biler mens jeg etter hvert også tømte glasset og fant tilbake til hotellrommet for å få litt søvn. Dagen etter skulle turen inn i en ny fase da vi altså skulle over til Orknøyene.
Dag 7: Søndag 08.07.2018
Vi hadde valgt oss Scrabster som base ene og alene fordi det var herfra ferja skulle plukke oss opp for å skysse oss opp til Stromness på Orknøyene. Siden det var søndag, var første avgang ikke før klokka 12.00 denne dagen, og vi hadde god tid selv etter å ha inntatt en god hotellfrokost ved The Ferry Inn. I 11-tiden sjekket vi ut og gikk opp mot ferjekaia like borte i veien, og etter hvert kunne vi stige om bord. Siden vi hadde oppgradert billetten til å inkludere deres ‘Magnus Lounge’ tok vi straks plass der og kunne forsyne oss fritt fra utvalget av mat og drikke. Det ga meg også sjansen til å teste et par forskjellige øl fra Orkney Brewery mens vi foretok den halvannen times lange overfarten. En røykepause var perfekt timet da jeg gikk ut på dekk få strakser før vi passerte den 137 meter høye røde sandsteins-søylen ‘Old Man of Hoy’, som er et kjent landemerket på kysten av øya Hoy.
Heldigvis hadde vi en rolig overfart over stredet ved navn Pentland Firth, for dette havområdet er beryktet for potensielt voldsom sjø og en av de kraftigste tidevannsstrømmene i hele verden. Vi kom trygt i land i Stromness, og siden vi der hadde 40 minutter å vente på bussen som skulle frakte oss til Kirkwall lenger vest på ‘hovedøya’ Mainland, var det unnskyldning nok til å slå seg ned med en pint på The Ferry Inn. Det viste seg å være en liten minibuss som kom, så det ble nokså trangt om plassen på den halvtime lange bussturen, men vi kom oss i hvert fall frem til Kirkwall slik at vi kunne orientere oss frem til Kirkwall Hotel, der vi hadde betalt £139,50 for overnatting med frokost inkludert. Med bagasjen trygt plassert på rommet kunne vi tusle en tur i Orknøyenes hovedstad og største by (med rundt 9 000 innbyggere) og besøke en attraksjon jeg vet min mor har hatt lyst til å besøke i lang tid.
Jeg tenker da på St. Magnus Cathedral som plutselig dukket opp foran oss der vi kom spaserende opp Albert Street. Det er rett og slett et imponerende byggverk når man tenker på at den skal ha blitt påbegynt i 1137. Man mener at øyenes første bispesete var i Birsay helt nordvest på Mainland-øya, der Orknøyingenes saga forteller at Orknøy-jarlen Torfinn Sigurdsson lot bygge en kirke. Hans sønnesønn Magnus Erlendsson ble begravet der etter å ha blitt drept rundt 1115, men etter at sistnevnte fikk tilnavnet ‘den hellige’ drøyt tjue år etter sin død, ble etter hvert hans levninger flyttet til Kirkwall, der man bygget den nye katedralen. Det er storslagne greier, og store deler av bygget er av en rødaktig stein som ikke engang finnes lokalt, men som ifølge en lokal kar vi pratet med finnes et helt annet sted på øya.
Dette hadde min mor ventet lenge på å få se, og ikke minst hadde iveren kommet igjen etter at Dag Lindebjerg hadde en serie fra Shetland og Orknøyene på NRK for et par år siden, men nå hadde hun fått oppleve det. Også undertegnede måtte si seg enig i at det var et av høydepunktene på turen, og vi forlot foreløpig katedralen for å kikke oss litt mer rundt i Kirkwalls gågate. Mens min mor stakk en tur på hotellrommet, valgte jeg å teste ut pubene Torvhaug og Helgi’s, før vi gikk for å spise på The Shore. Der fikk jeg servert noe som må være det beste måltidet jeg har spist på år og dag, og da mitt reisefølge igjen trakk seg tilbake, benyttet jeg sjansen til å også teste ut The Auld Motor Hoose og Skipper’s Bar. Sistnevnte var tilknyttet vårt hotell, og dermed hadde jeg kort vei da jeg gikk for å finne senga.
Dag 8: Mandag 09.07.2018
Det er nesten utrolig at man som nordmann nærmest må reise til Orknøyene for å se og høre om vikingkulturen, men mens det ifølge PK-eliten tydeligvis er noe vi ikke skal være stolte av her hjemme, virket det motsatt i Kirkwall og på Orknøyene, der man ser slikt nesten overalt. Det var nesten så man som nordmann kom til et fremmed land og følte at det der faktisk var mer norsk enn hjemme i Norge. Vi hadde uansett en hel dag til i Kirkwall da vi gikk ned for å innta en hotell-frokost ved Kirkwall Hotel, og jeg hadde selvsagt lagt planer. Det er ikke vanskelig å forstå de som hevder det er en fordel å leie bil når man er på Orknøyene som turist, og det var noe vi flyktig hadde vurdert inntil jeg fant bussruta T11 som nærmest kjører en turist-runde rundt på Mainland-øya.
Bussen hadde avgang klokka 10.00, og en usedvanlig trivelig sjåfør kvitterte ut billetter for oss før han skysset oss mot det første stoppet. Vi hadde sittet på bussen i en time da vi parkerte ved oldtidsbyen Skara Brae på vestkysten av Mainland. Dette er rett og slett Europas mest komplette bosetning av sitt slag, og består av åtte steinhus i en klynge. Disse antas å ha blitt bygget omkring år 3100 f.kr, og skal ha vært bebodd i rundt 600 år. Frem til 1850 lå denne forhistoriske hemmeligheten gjemt under sanddynene, men det året ble Skottland og Orknøyene rammet av en voldsom storm som for øvrig drepte over 200 mennesker og skapte enorme ødeleggelser. Den flerret samtidig av jord her på kysten slik at Skara Brae ble oppdaget, og den har i senere år naturlig nok blitt en turistattraksjon.
Tidligere kunne man gå rundt i de små husene, men det er det selvsagt slutt på. Nå har man i stedet laget en modell av det best bevarte huset som man kan gå gjennom borte ved senteret ved inngangsområdet. Man har funnet svar på mange spørsmål vedrørende bosetningen ved Skara Bra, men fortsatt har man ikke noe sikkert svar på den kanskje største gåten. Hva skjedde med innbyggerne her, og hvorfor ble bosetningen til slutt forlatt? Det var uansett et interessant besøk, og et steinkast unna den gamle bosetningen var det mer å se på, da det gamle godset Skaill House også er åpent som turistattraksjon. Det var også artig, men nå var det etter hvert på tide å komme seg tilbake på bussen.
En kort kjøretur unna var det et nytt stopp ved stein-sirkelen Ring of Brodgar, som ga åpenbare assosiasjoner til Stonehenge. Sirkelen her har en diameter på 104 meter, og er Storbritannias tredje største. Den antas å ha blitt reist mellom år 2500 og 2000 f.kr, og skal opprinnelig ha bestått av opp mot 60 steiner. I dag er det 27 som står igjen, og man kan jo undre seg over hva hensikten har vært. Vår hensikt var nå uansett å komme oss tilbake til Kirkwall, der vi litt etter halv to var tilbake og benyttet anledningen til å kikke innom stedets Wireless Museum. Det var vel ikke helt vår greie, men en liten del av utstillingen som viste Orknøyenes rolle i andre verdenskrig var interessant, og vi ble ellers stående å slå av en lengre prat med den trivelige eldre karen som var frivillig der. Jaggu fikk vi ikke også tatt ytterligere en kikk på St. Magnus Cathedral før den stengte for dagen.
Vi hadde tidlig på morgenen slengt fra oss bagasjen i resepsjonen fordi vi skulle ha ferje til Aberdeen over natta, men den hadde ikke avgang før klokka 23.00. Vi slo derfor i hjel litt mer tid ved å innta en middag på St. Ola Hotel og deretter ta en drink ved puben Torvhaug. Jeg skulle benytte anledningen til noe så spesielt som å få med meg en fotballkamp på Orknøyene, og selv om min mor denne gang ikke ville være med men heller ville sitte på Torvhaug og vente på meg, kunne jeg ikke la denne sjansen gå fra meg. Derfor trasket jeg etter hvert oppover mot den kommunale Bignold Park, der klubben Wanderers er en av de som bruker denne som hjemmebane. Denne kvelden skulle de ta imot Harray til kamp i Orkney Amateur Association «B» League, som er deres nivå to.
En mer detaljert rapport fra denne fotballkampen kan leses her, men til tross for at nivået på ingen måte imponerte voldsomt, var det artig å få med seg en kamp her, og Wanderers tok også sesongens første poeng da det endte 1-1 til ergrelse for Harray-representanten som gikk med flagget langs den ene sidelinja og kunne konstatere at det var heftig sjansesløsing. Tilbake på Torvhaug traff jeg igjen min mor, og sammen gikk vi for å hente bagasjen på Kirkwall Hotell og deretter praie en taxi som tok oss til ferjekaia for Aberdeen-ferja et stykke utenfor byen. Ferja kom fra Lerwick (på Shetland) slik at vi kunne komme oss om bord før den fortsatte mot Aberdeen. Vi hadde betalt for en utvendig såkalt ‘Premium’-lugar og fikk med det igjen inkludert adgang til deres ‘Magnus Lounge’, men selv om det også her var fri tilgang til mat og drikke var det her ikke noe barskap med alkoholholdige drikker. I stedet hadde vi fått utdelt to kuponger hver, og de benyttet vi oss av, slik at jeg fikk testet ytterligere et par øl fra Orkney Brewery før vi tok kvelden.
Dag 9: Tirsdag 10.07.2018
Ferja hadde brukt natten på å frakte oss fra Kirkwall til Aberdeen, og etter noen timer med overraskende god søvn våknet vi klokka 06.00 av meldinger som over høyttaler-anlegget varslet om at vi i løpet av en times tid ville legge til i Aberdeen. Det var bare å svinge seg og unnagjøre et raskt morgenstell før vi gikk for å innta en frokost i båtens ‘Magnus Lounge’. Det var igjen inkludert pga den fine lugaren vi hadde kostet på oss, men frokosten her må sies å ha vært en skuffelse da vi måtte nøye oss med kontinental frokost. Ikke minst var det skuffende da jeg etter frokost gikk gjennom kafeteriaen og så at de der faktisk hadde skikkelig scottish breakfast på menyen. Det hjalp nå imidlertid lite å være misunnelig på de som nå satt og koste seg med pølser, egg, black pudding etc.
Det ble opplyst om at man kunne velge å oppholde seg på båten en stund til – mon tro om det var frem til klokka ni? – men vi hadde bestilt billetter for 08.20-toget og satt dermed ganske snart kursen mot jernbanestasjonen. Etter å igjen ha satt føttene på det skotske fastlandet, forlot vi altså raskt ‘granittbyen’ med kurs sørover. Vi hadde opprinnelig vurdert hjemreise denne dagen, men da vi under planleggingen så at vi ville kunne få snaut med tid for å rekke flyet fra Edinburgh Airport, valgte vi å bevilge oss ytterligere en dag og søkte etter en koselig destinasjon som kunne passe med reiseruta. Valget fant på trivelige og temmelig fasjonable South Queensferry, der vi altså skulle ha vår siste overnatting.
Noen få minutter etter halv elleve kunne vi stige av i Inverkeithing, der vi skulle bytte til et tog som snart kom for å frakte oss den siste korte etappen over ‘fjorden’ Firth of Forth. Det gikk deretter ikke mange minuttene før vi ankom stasjonen Dalmeny og steg av, for således å traske en nokså kronglete vei ned til South Queensferry. Det tok oss 15-20 minutter å gå fra stasjonen og orientere oss frem til flott beliggende Orocco Pier der vi hadde betalt £184,50 for overnatting. Rommet var som forventet fortsatt ikke klart, men vi fikk slengt fra oss bagasjen og rettet oppmerksomheten mot en utflukt vi hadde planlagt. Vi hadde nemlig bestilt plass på et cruise på Firth of Forth med innlagt stopp på Inchcolm Island med blant annet det gamle klosteret Inchcolm Abbey. På veien bort til den relevante kaia hadde vi tid til å raste og innta en lunsj ved den usedvanlig koselige puben The Ferry Tap.
South Queensferry er en by med rundt 9 000 innbyggere, og den ligger omtrent halvannen mil nordvest for Edinburgh, ved den sørlige bredden av nevnte Firth of Forth. På den nordlige bredden ligger for øvrig North Queensferry, og mellom disse to har det gått ferje helt siden Queen Margaret opprettet en ferje-tjeneste her en gang på 1000-tallet. Det var ferje her helt frem til Forth Road Bridge ble åpnet i 1964. Denne brua var imidlertid ikke konstruert for mengden av biler som etter hvert benyttet den, med opp til 65 000 biler i døgnet, og for et snaut år siden åpnet den nye Queensferry Crossing rett ved siden av. En tredje bru er den karakteristiske jernbanebrua Fort Bridge som ble åpnet allerede i 1890, og sammen utgjør de tre et interessant bakteppe.
Etter å ha kastet i oss lunsjen kom vi oss bort til Hawes Pier, der vi kunne stige om bord i båten som skulle kjøre oss rundt i ‘fjorden’ og ut til Inchcolm Island, hvor vi skulle ha halvannen time i land. På denne øya ble klosteret Inchcolm Abbey grunnlagt allerede på 1100-tallet, men både før og etter dette har den også flere ganger spilt en viktig militær rolle. Allerede i romertiden antas det at den romerske flåten en periode benyttet øya, og den ble flere ganger angrepet under de skotske uavhengighetskrigene. Ikke minst var den en del av forsvaret av Firth of Forth under både første og andre verdenskrig. På vei dit ut fikk vi se både sel og lundefugl, og vel i land på øya registrerte vi raskt at den nå er totalt overtatt av måker. Ikke minst da vi skulle utforske en gammel tunnelgang fra første verdenskrig ble vi angrepet av aggressive måker som stupte ned og sneiet hodene våre slik at det bare var å gjøre retrett og heller ta en ny kikk på det gamle klosteret.
Tilbake i land kunne vi omsider gå for å sjekke inn, og det var liten tvil om at rommet var det fineste på turen. Derfor ville nå min mor slappe av litt her, mens jeg gikk for å sjekke ut puben The Staghead og deretter returnerte til The Ferry Tap, der vi avtalte å møtes for å se VM-semifinalen mellom Belgia og Frankrike. Puben var pyntet med belgiske flagg og andre effekter i de belgiske fargene, og jeg ble fortalt at de før VM-sluttspillet startet hadde valgt seg Belgia som laget de ville følge. Da håpet vi i hvert fall på samme seierherre denne kvelden, men jeg fikk ikke uventet passet påskrevet da jeg på spørsmål innrømmet at jeg helst så England vinne VM. Dessverre var det ‘franskmennene’ som vant, og litt irritert over det gikk vi for å spise en middag ved Orocco Pier, der jeg blant annet fikk en utsøkt villsvin-pølse servert. Jeg bevilget meg deretter en pint ved The Staghead og en siste svipptur bortom The Ferry Tap (der jeg hadde gjenglemt laderen min) før også jeg tok kvelden.
Dag 10: Onsdag 11.07.2018
Det var tid for hjemreise, og vi hadde blinket oss ut 08.25-toget fra Dalmeny, men først valgte vi å betale de drøyt ni pundene per person for en frokost ved Orocco Pier og fikk de samtidig til å bestille en taxi til oss til klokka åtte. Ved Dalmeny stasjon fikk jeg kjøpt billetter som også ville være gyldige for trikken ut til flyplassen, og etter fem minutter på toget hoppet vi av på stasjonen Edinburgh Gateway for å ta trikken til Edinburgh Airport. Der benyttet jeg anledningen til å kjøpe med meg litt haggis og black pudding som jeg skulle ha med meg hjem til Norge. Jeg tror vi begge to sovnet ganske raskt på flyet, og jeg våknet idet vi landet på norsk asfalt på Gardermoen. Nå var det bare å komme seg hjem herfra, etter det som hadde vært en fantastisk tur. Jeg får i den forbindelse også sende nok en varm tanke til mitt reisefølge – det er vel strengt tatt ingen jeg heller reiser sammen med!
Den lange perioden med finvær så dessverre omsider ut til å være historie – i hvert fall for øyeblikket, for det var regnbyger som preget denne mandagen. Selv om en dose nedbør kanskje kom godt med nå, var jeg samtidig ikke voldsomt lysten på å tilbringe mandagskvelden med å bli klissvåt, og på Seiersten Stadion er det ikke noe overbygg på tribunen. Det var bare å se an været og eventuelt også ta med seg en paraply, men om det virket å bli for ille, vurderte jeg å heller bli hjemme. Det så imidlertid ut til å klarne opp, og etter en siste liten skur var utsiktene såpass gode at jeg bestemte meg for å ta turen. Jeg syntes dessuten at Betsson sin odds på 1,84 for hjemmeseier var såpass god at jeg lot meg friste, og dermed fikk jeg enda en grunn til å innfinne meg på Seiesten Stadion for å følge kampen.
Den vordende far og forsvarsklippen Nichlas (Furu) hadde allerede dratt ned, og etter å ha spurt den høygravide Pia om hun hadde tenkt seg ned, fikk jeg høre at hun mente seg litt for stor og svanger til å ta turen, slik at hun heller ville holde seg hjemme. Derfor trasket jeg denne mandagen ned på egen hånd uten nabo-skyss. På veien dit ned ble jeg imidlertid tilfeldigvis passert av min mor som plukket meg opp, og etter å ha vært med henne en tur innom butikken, kom jeg meg omsider til Seiersten Stadion, der jeg igjen punget ut med 100 kroner som ble betalt med Vipps. Heller ikke denne gang var det noe kampprogram, så nå kan det vel trygt slås fast en gang for alle at det nå dessverre er historie…i hvert fall foreløpig.
Da jeg ankom med en halvtimes tid til kamp, var det hektisk aktivitet blant laglederne nede på indre bane, for visstnok hadde klubbens tre afrikanere/franskmenn fortsatt ikke ankommet etter at de visstnok hadde vært på en ferie eller visitt i Frankrike. Det var nok noe som gikk de fleste tilskuerne denne dagen hus forbi, for like etter min ankomst kom de inn porten og rakk vel derfor akkurat å varme opp litt før kampen mot reservelaget til KFUM Oslo. Forrige hjemmekamp mot Herd hadde endelig bydd på en mulighet for meg til å se DFI i kamp mot et ‘skikkelig’ lag denne sesongen, men nå var det altså tilbake til kamp mot reservelag.
Jeg hadde satt min litt til at DFI skulle opprettholde sin gode hjemmestatistikk der de hadde vunnet alle sesongens hjemmekamper hittil, men var samtidig oppmerksom på at det lå en spesiell historie bak den statistikken. Saken var nemlig den at de i samtlige hjemmekamper i serien hittil hadde ligget under og spilt håpløse førsteomganger for så å snu kampene med enorme andreomganger. Forrige hjemmekamp var et kroneksempel på dette, der de ved pause (og også da vi passerte timen) hadde ligger under 0-3 for Herd for deretter å vinne 5-3 etter en vanvittig snuoperasjon. Kunne de gjøre noe tilsvarende denne gang? Eller kunne de til og med unngå å nok en gang havne i en slik posisjon ved å også levere før pause?
Siden man ikke lenger føler at tilskuerne fortjener et kampprogram, måtte jeg ta en kikk på nettet for å få bekreftet hvordan tabellen i 3. divisjon avdeling 1 så ut, og den ble fortsatt toppet av Oppsal. Oslo-klubben hadde etter ni runder ett poeng ned til Molde 2 og tre poeng ned til Follo. Træff befant seg på fjerde, mens DFI på femte hadde seks poeng opp til Oppsal, men også en kamp til gode på alle lag foran seg. KFUM 2 lå på sin side under nedrykksstreken på en 12. plass av de 14, men ville med en seier klatre over streken. Jeg har følt at DFI nok ikke er stabilt gode nok til å kunne kjempe om opprykket til slutt, men det er morsomt at de henger med der oppe så lenge som mulig, og ingenting hadde vært morsommere enn om jeg tok feil.
Ute på det hersens kunstgresset så det ut faktisk ut som om DFI denne gang hadde våknet allerede fra start, for de virket friske og skapte en del farligheter samtidig som forsvaret med Nichlas (Furu) og Mats Lien Vågan som stoppere hadde god kontroll der bak. Dette lovet godt, og de fleste trodde nok DFI skulle ta ledelsen da Magnus Fagernes ble felt og dommeren pekte på straffemerket, men kaptein Peder Mæhle satt ballen utenfor KFUM-målet. En god mulighet gikk dermed fløyten, men hjemmelaget trengte ikke vente altfor lenge, for i det 27. minutt endte et meget godt angrep med at Atle Tronsmoen kunne styre inn 1-0 med utsiden av foten. De 119 tilskuerne på Seiersten kunne juble over at DFI hadde scoret kampens første mål for første gang i ligakamp på hjemmebane denne sesongen.
Ti minutter senere var DFI veldig nære igjen, da nok et flott angrep ble avsluttet med at Markus Aaser Grønli sendte i vei et skudd som med nød og neppe ble klarert til corner. På det påfølgende hjørnesparket havnet ballen ut i returrommet der Aaser Grønli sto klar, og fra rundt 18 meter hamret han ballen i mål til 2-0, og det utløste ny jubel på tribunen der tilskuerne åpenbart visste å verdsette det flotte målet. DFI spilte nå bra, og de kunne økt ytterligere før pause, men da lagene gikk i garderoben halvveis, sto det fortsatt 2-0 på måltavla. For første gang denne sesongen ledet DFI ved pause i en kamp på Seiersten Stadion, og med de enorme andreomgangene klubben hadde levert her tidligere i sesongen, var det nå store forventninger før andre omgang.
Det var imidlertid som om alt var snudd på hodet denne kvelden, for etter pause var det KFUM-reservene som tok grep. Bortelaget var nå klart best, og man må nesten spørre seg hva som hadde skjedd i pausen, for det var nå lite som stemte offensivt for et DFI som til stadighet mistet ballen ved å drible seg bort eller slå pasninger med feil adresse. KFUM hadde flere gode muligheter, men heldigvis var DFI-keeper Kristoffer Solberg i storform denne dagen. Etter kjempe-brøleren i forrige hjemmekamp slo han nå voldsomt tilbake som banens beste, der han leverte en rekke klasseredninger – godt hjulpet av forsvarssjef Nichlas og hans makker Lien Vågan. Man ante vel det verste da KFUM fikk straffespark et lite stykke ut i omgangen, men keeper Solberg tok sannelig den også!
Solberg viste nå virkelig hvorfor forventningene var høye da han ble hentet fra Holmen, og den engelske keeper-trener Scott Sedgwick kunne endelig glise sitt til dels tannløse glis da hans elev noterte seg for den ene gode redningen etter den andre. DFI klarte utrolig nok å ro det i land uten baklengsmål, og det er vel deres første smultring siden seriestarten borte mot Ready. Et lite skår i gleden var et veldig strengt og unødvendig andre gule kort til Ibrahima Konate på overtid. Men med 2-0 og tre poeng tok klubben et steg eller to oppover på tabellen, á poeng med Follo og tre poeng bak Oppsal. Det er fortsatt håp, selv om det kanskje ikke lover spesielt godt at de ifølge ryktene vil miste et par av spillerne til bl.a studier etter sommeren. Den tid den sorg, for i øyeblikket ser det nokså bra ut. Og det hadde etter hvert også blitt en flott juni-kveld.
Revisit: Drøbak/Frogn v KFUM Oslo 2 2-0 (2-0) 3. divisjon avd. 1 Seiersten Stadion, 11 June 2018 1-0 Atle Norum Tronsmoen (27) 2-0 Markus Aaser Grønli (38) Att: 119 Admission: 100 kroner
Søndag ettermiddag kunne like gjerne benyttes til å ta en tur ned på Seiersten Stadion for å se om de lokale helter i Drøbak/Frogn kunne opprettholde sin gode hjemmebanestatistikk og holde følge i det øvre sjiktet av tabellen for 3. divisjon avdeling 1. Endelig var det også et ordentlig lag jeg kunne få se de mot i ligaspill denne sesongen, og ikke bare reservelag, for det var Herd som denne dagen skulle komme på besøk fra Ålesund. Perioden med varme og fantastisk sommervær varte fortsatt, og idet jeg gikk ned trappa for å sette kursen mot Seiersten, kom min nabo Pia ut og tilbød meg skyss om jeg ventet noen minutter, da hun også – til tross for å være høygravid – hadde tenkt seg ned for å se på den vordende far Nichlas.
Siden hun var barnevakt, var hun tydeligvis også bekymret for å stå der i solsteiken, så hun hadde faktisk pakket med seg et telt som hun tenkte å slå opp der nede, og snart fikk hun slengt det i bilen slik at vi kom oss ned til Seiersten med en halvtimes tid til avspark. Jeg betalte meg som vanlig inn med 100 kroner som jeg fortsatt synes er noe stivt i denne divisjonen, spesielt nå som de tydeligvis også dessverre har avsluttet prosjektet med kampprogram for godt. Jeg har i hvert fall ikke sett noe program her denne sesongen, etter at det i fjor var fast praksis med et 4-siders program, og gutta som betjener inngangspartiet visste nok en gang ikke noe om dette, annet enn at det ikke var noe program, så det har vel blitt bestemt i styret at man ikke lenger var ønskelig eller at man ikke hadde tid/kapasitet
Det er medvirkende til at jeg vil si at tilbudet man betaler for nå var noe bedre i fjor, og at det er et steg i feil retning, men nå er jo jeg litt snodig der, og den jevne tilskuer er kanskje revnende likegyldig, selv om jeg vet om flere som satt stor pris på dette tilbudet. Det var uansett det som skulle skje ute på banen som tross alt var det viktigste, og der hadde man god tro på at DFI skulle kunne sikre seg tre nye hjemmepoeng. Noen av lagene hadde spilt 7 kamper mens andre hadde spilt 8, og det noe merkelige var at de fem første på tabellen – inkludert DFI – alle kun hadde spilt sju ligakamper.
Oppsal ledet på målforskjell foran Molde 2, og hadde to poeng ned til treer Follo og firer Træff, mens DFI på femte hadde fem poeng opp teten. Derfor var det viktig med full pott mot sunnmøringene, og DFI hadde da også vært gode hjemme, da alle deres tre hjemmekamper i ligaen så langt hadde blitt vunnet med sifrene 4-2. Skjønt det er en sannhet med modifikasjoner at de har vært gode. De har riktignok vært veldig gode når de har vært gode, men i samtlige hjemmekamper hittil hadde de startet dårlig og ligget under for deretter å ha en stor oppgave foran seg i andre omgang. Kunne man unngå å havne i en slik situasjon denne gang?
Pia hadde fått satt opp teltet og søkt tilflukt i dets skygge sammen med noen smårollinger da jeg for første gang måtte besøke kiosken for å få noe kaldt å drikke i varmen, like før lagene kom på banen. Herd befant seg på en 10. plass, og lå dermed på plassen foran nedrykkssonen med kun ett poeng ned til Kristiansund 2 på gal side av streken, så de var nok selvsagt innstilt på å gi de rødkledde fra badebyen hard kamp om poengene denne veldig varme søndagsettermiddagen. Likevel, og til tross for hjemmefansens tidligere erfaringer med svake førsteomganger hittil denne sesongen, var det bortimot sjokkartet det som utspilte seg ute på det hersens kunstgresset før hvilen.
DFI virket håpløst tannløse, og det var tilsynelatende ingen plan over det de foretok seg der de så ut til å løpe rundt som hodeløse høns som til stadighet surret bort ballen. I kampens fjortende minutt dro Herd nytte av dette da Parfait Bizoza sørget for 0-1 etter en vanvittig keepertabbe. Kanskje var det dette som skulle til for at DFI skulle våkne? Neida, det måtte mer til, for etter en halvtime lå ballen på straffemerket etter at Herd fikk tildelt et straffespark som for meg nok så litt billig ut. Bizoza scoret sitt og Herds andre, og kun tre minutter senere hadde han fullført sitt hattrick og sørget for at det sto 0-3 til pause.
De 102 tilskuerne var nærmest i sjokk, og majoriteten av hjemmefansen virket skjønt enige om at kampen var kjørt og at dette var et altfor stort underlege å snu selv for et DFI som denne sesongen har gjort opphentinger i andre omgang til sin spesialitet. Jeg vekslet noen raske ord med den engelske keepertrener Scott før han fartet over mot garderobene, og han var enig i at dette ble meget tøft. ‘We need a VERY big half‘, samtykket han før han jogget avsted, og jeg må innrømme at jeg selv ikke kunne se det akkurat der og da. DFI hadde nok en gang satt seg i en vanskelig situasjon, men nå var borteledelsen større enn det de hadde hentet opp i tidligere kamper.
DFI-trener Teitur hadde flyttet opp kaptein Nichlas (Furu) på topp i et håp om å raskest mulig få en redusering, men det så heller ikke altfor lovende ut da DFI i begynnelsen av andre omgang misset noen gigantiske sjanser. Det var i hvert fall positivt at de nå hadde begynt å faktisk skape disse sjansene, men det skulle gå enda litt tid før det løsnet. Da vi passerte en times spill begynte det å se vanskelig ut da det fortsatt sto 0-3, men et drøyt minutt senere kom reduseringen ved Markus Aaser Grønli. Da Nichlas Furu sørget for 2-3 med tjue minutter igjen var også håpet tent for alvor, og nå var DFI gode mens Herd-spillerne så stadig mer kjørt ut.
Philip Grønnern Ekeberg hadde kommet inn for DFIs første målscorer, og med sitt første spark på ballen fikk han kjempetreff og utlignet til 3-3 i det 79. minutt. Jubelen hadde knapt lagt seg før Nichlas fikk ballen i god posisjon inne i feltet, men i stedet for å skyte selv (og risikere å gjenta bommen alene med keeper i første omgang) sentret han til unggutten Magnus Fagernes som satt inn 4-3. En vanvittig snuoperasjon var et faktum, men helt på tampen satt også Fagernes inn sitt andre og fastsatte sluttresultatet til 5-3. Det var bare å gi seg ende over!
DFI hadde på under en halvtime snudd 0-3 til 5-3, og hvem hadde i ramme alvor trodd det med en halvtime igjen av ordinær tid? Dermed var det vel også desto morsommere, og DFI-gutta fikk fortjent hyllest med seg når de omsider hadde jublet fra seg og gikk mot garderoben. Kanskje skal de begynne å bare spille andreomganger?? Etter kampen ble det treff på Pizza Baron, der bortimot hele Furu-klanen kom sammen med noen andre venner og kjente, og de satt der fortsatt da jeg satt kursen hjemover etter to timers tid. Ingenting å utsette på underholdningen denne søndagen! Men som Scott uttrykte det på Pizza Baron etter kampen: Er det nødvendig å gjøre det så vanvittig spennende hver gang? Han undret på hvor lenge hjertet ville holde om det fortsatte slik, men han var da i hvert fall i live da vi forlot Pizza Baron.
Revisit: Drøbak/Frogn v Herd 5-3 (0-3) 3. divisjon avd. 1 Seiersten Stadion, 3 June 2018 0-1 Parfait Bizoza (14) 0-2 Parfait Bizoza (pen, 31) 0-3 Parfait Bizoza (34) 1-3 Markus Aaser Grønli (62) 2-3 Nichlas Furu (71) 3-3 Philip Grønnern Ekeberg (79) 4-3 Magnus Fagernes (82) 5-3 Magnus Fagernes (89) Att: 102 Admission: 100 kroner
Det var årets første juni-dag, og den fantastiske perioden med varme og skikkelig sommervær så ut til å fortsette i en evighet. Det skal man selvsagt ikke klage på, men samtidig fikk det meg igjen til å spørre meg om jeg virkelig var lysten på å tilbringe ettermiddagen og kvelden svettende på buss og tog med en kronglete reise til kampen jeg hadde vurdert å dra på. Det var imidlertid ingen hvilken som helst kamp, men et heftig lokaloppgjør mellom Blaker og Sørumsand, og noe spesielt ligger Blakers hjemmebane Bruvollen inne i midtområde på en travbane, så jeg ble til slutt fristet til å ta turen for å kikke.
Det til tross for at det som sagt var en nokså kronglete reise dit og tilbake, og denne begynte med at jeg tok bussen fra Skorkeberg og inn til Oslo for der å sette meg på Kongsvinger-toget som jeg ble med så langt som til Sørumsand. Jeg sendte en vennlig tanke til min mor som i sin tid gikk på husmorskole her, men jeg hadde når sant skal sies mer enn nok med å komme meg med buss 370B som kjører den såkalte ‘Blaker ring’. Jeg skulle ha rundt fem minutter på meg til å bytte, men toget hadde blitt forsinket slik at jeg steg av idet bussen skulle ha gått. Heldigvis ventet sjåføren av bussen, som sto og ventet få meter fra perrongen slik at jeg kom meg med 17.38-bussen.
Dermed slapp jeg heldigvis å vente på neste buss som ikke gikk før 18.53, og det ville selvsagt ikke vært spesielt hensiktsmessig når kampstart var klokka 18.30. Blaker er for øvrig et tettsted i Sørum kommune, der det ligger ved Glommas østlige bredd, rundt seks kilometer fra kommunesenteret Sørumsand og drøyt to mil nordøst for Lillestrøm. Det er kanskje mest kjent for Blaker Skanse, som ble anlagt på 1600-tallet for å beskytte overfartsstedet Blakersund. Uansett spiller dog ikke fotballklubben sine kamper i selve tettstedet Blaker, men altså på Bruvollen, som ligger tilsynelatende noe grisgrendt litt lenger inn i landet fra Glomma.
Bussen brukte snaut ti minutter på å frakte meg dit, og med omtrent 40 minutter til avspark steg jeg av på holdeplassen rett på andre siden av veien for innkjørselen som allerede ble flittig brukt av folk som kom kjørende til kveldens kamp. Her ligger et stort bygg som skal ha vært et samfunnshus bygget på midten av 1950-årene, men restauranten som nå skal holde til her, så til tross for skilt på utsiden såpass stengt ut at jeg ikke tok meg bryet med å sjekke om den faktisk var åpen. I stedet fulgte jeg oppkjørselen rundt til baksiden der idrettsanlegget ligger, og ganske riktig ligger fotballbanen inne på selve travbanens midtparti slik at det var diverse skilter om å passe seg for hester.
Man må dermed også forsere travbanen der den tørre grusen støvet så voldsomt at jeg øyeblikkelig angret på å ha tatt i bruk mine flunkende nye Adidas-joggesko. Ved inngangspartiet fikk jeg ved hjelp av Vipps betalt de 50 kronene som ble avkrevd av en kar som foreløpig sto og lente seg henslengt opp mot et gjerde der. Han bekreftet som ventet at det ikke var noe som helst kampprogram, samtidig som blikket hans vitnet om at han nok undret seg hva i all verden dette var for en snåling som kom på besøk. Han bekreftet dog videre at pressen var til stede i form av Romerikes Blad som ville streame kampen direkte, og det var tydelig at dette lokaloppgjøret hadde skapt en viss interesse i lokalsamfunnet, der familier og andre allerede hadde slått seg ned med fluktstoler etc.
Blaker Idrettslag ble stiftet i 1922, og som de aller fleste andre norske idrettslag bedriver de selvsagt også en rekke andre idretter. Som vanlig her til lands er det ikke spesielt lett å finne ut altfor mye om klubbens historikk deres meritter innen fotballen, men jeg ser at de i 1950-årene spilte en periode i daværende 2.divisjon, uten at jeg på stående fot kan fortelle hvilket nivå det var på den tiden (det øverste nivået var vel på den tiden Hovedserien). I 1970- og 1980-årene var de nede i 7. divisjon, men har nå spilt i 4. divisjon siden opprykket høsten 2015. Det var deilig å se at de ganske riktig spilte på naturgress, men det er ikke mye tribunefasiliteter her, og det er kanskje naturlig når den blir omkranset av en travbane. Foran og ved siden av klubbhuset og kiosken på den ene langsiden er det imidlertid noen benker.
I 4. divisjon Akershus hadde de aller fleste lagene nå spilt 9 kamper, og tabellen ble toppet av Funnefoss/Vormsund, som hadde ett poeng ned til Ull/Kisa 2 og tre poeng ned til duoen Kløfta og Aurskog-Høland. Deretter var det en luke ned til Rælingen, Hauerseter og Sørumsand, som alle lå på 12 poeng og allerede hadde 11 poeng opp til Fu/Vo. Sørumsand på sjuende var jo også dagens bortelag, og lå tre poeng foran tabellnabo og dagens vertskap Blaker på åttende. En målløs første omgang var nokså jevn, til tross for at Blaker skapte de farligste sjansene, men det som foregikk ute på banen i varmen vitnet egentlig lite om et lokaloppgjør. Som en av de fremmøtte uttrykte det, var det godt at det i hvert fall var naturgress så vi fikk servet et par ordentlige taklinger, slik at vi ikke sovnet.
Etter pause tok Blaker enda mer grep og var klart best. Mens et skuffende Sørumsand virket svake, trykket Blaker på og fikk etter hvert uttelling da midtbanesjefen Martin Mathisen omsider fikk ballen i mål med 12-13 minutter igjen av ordinær tid. Sørumsand hadde egentlig ikke voldsomt å komme med, og det ebbet ut med 1-0 som sluttresultat foran det som i ettertid ble opplyst å være 350 tilskuere. Det var drøyt hundre mer enn de 239 jeg talte meg frem til, så gudene vet hvor de kom fra, men det får stå for deres regning. Jeg hadde nå nesten tre kvarter å vente på 21.02-bussen tilbake, og etter å ha passert sentrale steder som Fjuk og Myrimellom, kom jeg meg da tilbake til Sørumsand, slik at jeg kunne fortsette hjemreisen med tog derfra til Oslo og Drøbak-bussen hjem.
Norwegian ground # 90: Blaker v Sørumsand 1-0 (0-0) 4. divisjon Akershus Bruvollen, 1 June 2018 1-0 Martin Mathisen (78) Att: 350 Admission: 50 kroner
