Denne tirsdagen var det duket for en lokal dobbel, og etter å ha sett Rolvsøy sikret seg ett poeng med en utligning på overtid mot Selbak 2 på Selbak Stadion, kastet vi oss i bilen for å dra opp til Torp. Denne kvelden skulle det komme sarpinger på besøk til Sportsplassen, for der skulle opprykksjagende Torp ta imot Hafslund til kamp om poeng i 6. divisjon Østfold avdeling 1, og Emil svippet Pål og meg opp dit før han måtte videre til Halden etter å ha sluppet oss av. Der ankom vi i grevens tid, for dommeren blåste i gang kampen idet vi gikk inn porten.
Hafslund hadde tilsynelatende glemt sine bortedrakter, siden de måtte spille med overtrekksvester over. Dette var samme divisjon og avdeling som det vi nettopp hadde sett kamp mellom Selbak 2 og Rolvsøy i, og den ble toppet av nettopp Torp, som hadde ni poengs luke ned til toer Trøgstad/Båstad. Hafslund lå på sin side fjerde sist, og det er for meg noe overraskende av et lag jeg hadde sett for meg i hvert fall oppe på øvre halvdel av tabellen. Men hva vet vel jeg..? At Torp hadde vært min personlige forhåndsfavoritt til avdelingstittelen med tøffest konkurranse fra Trøgstad/Båstad så i det minste ut til å slå ganske godt til.
Jeg vil denne gang gjøre kort prosess når kampen oppsummeres, for Torp stanget og stanget i første omgang, og Hafslund holdt godt stand og var ikke helt ufarlige der heller. Det slo meg rett og slett som merkelig at gjestene lå der de lå dømt ut fra denne kampen, og det sto 0-0 til pause, men i det 57. minutt fikk omsider Torp hull på byllen da kaptein Andreas Jonassen dunket inn 1-0. Med et drøyt kvarter igjen doblet Joakim Olsen ledelsen for hjemmelaget ved å heade inn 2-0, og det ble også sluttresultatet for Torp, som tok et nytt skritt mot avdelingstittelen.
Revisit:
Torp v Hafslund 2-0 (0-0)
6. divisjon Østfold avd. 1
Sportsplassen, 5 September 2023
1-0 Andreas Jonassen (57)
2-0 Joakim Olsen (75)
Att: 56 (h/c)
Admission: Free
Etter et par dager uten noe fotball på menyen, var det greit å bruke mandagen til å slå tilbake skikkelig med en dobbel her i lokalområdet. Selbak 2 hadde nemlig tidlig avspark mot Rolvsøy i 6. divisjon, mens Torp skulle ta imot Hafslund litt senere i samme divisjon og avdeling. Da passet det jo fint, og spesielt når jeg også fikk med meg Pål på dette. Emil skulle være med på den første kampen for så å skysse oss opp til Torp, og med det var planen lagt. Den tidlige kampstarten på Selbak Stadion hadde naturlig nok sammenheng med mangelen på flomlys på gressbanen der, og det skulle vise seg at dette dessverre også skulle vise seg å bli den siste kampen på gresset der i år.
I 6. divisjon Østfold avdeling 1 var status den av Torp ledet an foran Trøgstad/Båstad. Selbak 2 befant seg på en 10. plass, som var ensbetydende med å være tredje sist. De hadde kun jumbo Fredrikshald og Tistedalen 2 bak seg, og sistnevnte kun på målforskjell (ingen stor sesong for Halden-fotballen i år, med unntak av Idd i divisjonen over). Rolvsøy lå på en sjuendeplass, men hadde kun fire poeng ned til reservelagene til Selbak og Tistedalen, så også de hadde bruk for ytterligere noen poeng. Vi slo oss ned på gresset ved siden av tribunen idet spillerne avsluttet sin oppvarming og gjorde seg klare for kampstart.
Etter en nokså jevnspilt innledning på kampen var det Selbak 2 som tok ledelsen i kampens 25. minutt. Vi hadde en lav sol rett i øynene der vi satt, men fikk likevel med oss at det var Sivert Thorsen som tok frispark og sendte ballen rett i mål. 1-0, og var sidemann, Sten, kunne juble over både Selbak-ledelse og nettkjenning for sønnen. Sivert har vært ute lenge med en skade, så det var naturligvis moro. Mer moro ble det for ham og Selbak i det 32. minutt, før da doblet hjemmelaget sin ledelse, og det jeg der og da konkluderte med var et selvmål, ble til slutt kreditert Sivert, som dermed noterte seg for sitt andre for dagen. 2-0 var også stillingen halvveis.
Etter pause var det lenge lite som skjedde foran de to målene, men det var kamp igjen da Rolvsøy utlignet i det 75. minutt. Selbak-keeperen mistet ballen i en duell med Rolvsøy-spillere, og gjestenes storscorer Andreas Sørensen var raskest frempå og satt inn reduseringen til 2-1. Det så ut til å stå seg, men på overtid glapp det i Selbaks bakre rekker, og Sørensen utlignet til 2-2 og ble tomålsscorer også han. Dermed endte det med 2-2 og poengdeling, og jeg skal ikke si hvem som var mest fornøyd med det, men slik kampen ble, var det nok Rolvsøy. For vår del var det ingen grunn til å henge igjen, for det var bare å haste mot Torp for å få med seg dagens andre kamp der.
Revisit:
Selbak 2 v Rolvsøy 2-2 (2-0)
6. divisjon Østfold avd. 1
Selbak Stadion, 5 September 2023
1-0 Sivert Thorsen (25)
2-0 Sivert Thorsen (32)
2-1 Andreas Sørensen (75)
2-2 Andreas Sørensen (90+1)
Att: 32 (h/c)
Admission: Free
Denne helgen hadde jeg valgt å overnatte hos min mor i Drøbak fra fredag til lørdag, og etter kampen på Muselunden kunstgress i Oslo på fredagskvelden, var det derfor dit jeg hadde satt kursen etter at min banehopper-kompis Stig-André Lippert slapp meg av på Korsegården slik at jeg kunne busse derfra til Drøbak. Min mor bodde fortsatt ute på hytta si, men den er ikke langt unna, så hun kom lørdag morgen ned derfra slik at vi kunne spise en hyggelig frokost sammen før hun gikk på jobb. Selv skulle jeg få med meg toppoppgjøret i 4. divisjon Østfold mellom Drøbak/Frogn og Råde før jeg satt kursen hjemover mot plankebyen.
Før den tid tok jeg turen opp til Ullerud for å se min nevø i aksjon med sitt G10-lag på en cup arrangert av Drøbak/Frogn. Den fant sted på Ullerudbanen(e), og jeg kunne sikkert benyttet anledningen til å huke den av i den forbindelse, slik noen utrolig nok sikkert ville gjort, men det får være måte på. I den forbindelse stusser jeg også litt når jeg ser banen ligge inne på Groundhopper-appen (nå Futbology), og kan aldri huske at det har vært spilt noe annet enn aldersbestemt fotball der i det årene den har vært i bruk, men jeg kan muligens ta feil der selv om jeg føler meg ganske så sikker på det..?
Der traff jeg også på min svoger som kunne overrekke meg en av sesongkortene til Seiersten Stadion som min mor disponerer som sponsor av klubben. Etter en tur innom min bror fikk jeg til slutt også lurt med ham på dagens kamp, og mens jeg etter hvert gikk bort til Seiersten Stadion, gikk han oppom vår søster for å hente et av de andre sesongkortene, men også han var på plass før kampstart. Det var som jeg var inne på en viktig kamp i toppen av 4. divisjon, der Drøbak/Frogn lå på en andreplass etter tre uavgjorte og resten seire. En av de uavgjorte kom borte mot nettopp serieleder Råde, og det var sistnevntes eneste poengtap. I returoppgjøret var Drøbak/Frogn derfor nå ganske avhengig av en seier for å henge med i kampen om divisjonstittel og opprykks-kvalik (som selvsagt burde vært direkte opprykk!).
Hjemmelaget fikk i så måte ingen veldig god start på kampen, for i det sjuende minutt satt Fredrik Stokke inn 0-1 og sendte med det gjestene i føringen. Tjue minutter var passert da DFI slo tilbake, og en ball inn i feltet ble lagt tilbake til Philip Schjøth Semmen som utlignet til 1-1 ved å plassere den i bortre hjørne. Hans bror Niclas Semmen har hatt en aldeles eventyrlig gjennombruddssesong i år, og fortsetter å levere, og det var han som fra kort hold sendte DFI i føringen 2-1 et kvarter senere. Det holdt seg til pause og sidebytte, så nå var det bare for vertene å klare å ri dette i land i den andre omgangen.
De holdt ut i knapt ni minutter etter hvilen før Agron Novolani utlignet til 2-2. Det sto nå og vippet, og DFI visste at de måtte frem og score. I stedet fikk Råde straffespark, og Simen Kind Mikalsen gjorde ingen feil da han sendte Råde i føringen 2-3. Med fem minutter igjen trodde DFI at de hadde headet inn utligningen, men jubelen ble kortvarig siden dommeren hadde blåst et tilsynelatende nokså billig frispark utover. DFI presset på, og Niclas Semmen var sekunder senere nære på med et skudd som ble mesterlig reddet av Råde-keeperen. En annen som har hatt en ellevill sesong er Råde-spiss Deni Hasinagic, og på overtid utnyttet han og Råde de store rommene DFI etterlot seg. 2-4, men sekunder senere var DFI nære på ny redusering med en kanon i tverrliggeren. Det var fortsatt tid for Rinor Topallaj til å sette spikeren i kista med 2-5 langt på overtid, før kampen ble blåst av og jeg etter hvert kunne starte reisen mot Fredrikstad.
Råde tok med det et sjumilssteg mot tittelen som nå vet at de også sikret seg overlegent til slutt ved å også vinne de resterende kampene. I skrivende stund gjenstår kun kvalifiseringskampene mot Vestfold-vinner Flint, og for å gjenta meg selv, synes jeg det er fullstendig håpløst at vinneren av 4. divisjons-avdelingen må spille kvalifisering mot vinneren av en annen 4. divisjons-avdeling. Det burde gi direkte opprykk, og denne idiotiske flaskehalsen er – sammen med reservelag i det ordinære divisjonssystemet – noe jeg mener forbundet må få ryddet opp i! Avslutningsvis får man vel bare ønske Råde lykke til, og håpe de kan reise kjerringa etter måten de i fjor ble utsatt for et regelrett ran av dimensjoner i kvalifiseringskampene mot Sandefjord Fotball 2.
Revisit:
Drøbak/Frogn v Råde 2-5 (2-1)
4. divisjon Østfold
Seiersten Stadion, 2 September 2023
0-1 Fredrik Stokke (7)
1-1 Philip Schjøth Semmen (21)
2-1 Niclas Semmen (36)
2-2 Agron Novolani (54)
2-3 Simen Kind Mikalsen (pen, 79)
2-4 Deni Hasinagic (90+1)
2-5 Rinor Topallaj (90+7)
Att: 300
Admission: Season ticket
Denne fredagen skulle jeg huke av en ny bane her hjemme i Norge, og det skjedde ikke særlig langt i luftlinje fra der serien «Petter – der ingen vil bo» ble spilt inn. Nei, vi snakker denne gang ikke om Sarpsborg, selv om det kanskje høres slik ut. Etter at jeg kvelden før hadde kommet hjem til Norge etter min store august-tur i Storbritannia, var det uansett bare å innse at naturgress, kampprogram, og pints i klubbhusenes bar nå skulle byttes ut med usjarmerende kunstgress og et divisjonssystem infisert med en haug av reservelag som får ødelegge moroa år etter år. Det høres sikkert veldig negativt ut, men tross for dette vil jeg påpeke at jeg tross alt ser langt flere kamper her hjemme enn de aller fleste, og også denne kvelden skulle jeg på kamp.
Det kunne sikkert vært lett å holde seg hjemme og hvile ut etter en strabasiøs tre ukers tur rundt på balløya, men det var ingen grunn til å hvile på laurbærene. Den norske breddefotballen hadde nemlig omsider kommet i gang igjen etter en altfor lang sommerferie, og denne kvelden var det til og med kamp på en bane som svært sjelden benyttes til seniorfotball, så dermed lot jeg meg også friste til å bli med min banehopper-kompis Stig-André Lippert inn til hovedstaden. Sagene SFK spiller til vanlig sine kamper på Nordre Åsen, men siden Skeid spilte kamp der denne kvelden, måtte de se seg om etter en annen bane, og det ble omsider bekreftet at valget hadde falt på Muselunden kunstgress. Man forventet nå derfor en aldri så liten invasjon av banehoppere der.
Denne gang valgte vi oss Sonsveien stasjon som møtested, all den tid Lippert befant seg like i nærheten og ikke hadde altfor god tid. Jeg ankom meg et tog litt før tiden, og rakk en tur inom bensinstasjonen der før han plukket meg opp og satt kursen mot Oslo-gryta. Jeg har vel aldri før sett noen såpass gira i forkant av en kamp i norsk 10. divisjon, men når det er sagt så ville vel dette også bli min første kamp i nettopp 10. divisjon, som det nå kun er Oslo-kretsen som opererer med. Etter å ha parkert i et boligområde rett i nærheten, ble vi oppmerksom på en noe snodig plassert skilt som gjorde at vi valgte å flytte bilen et par kvartaler, og det skulle vise seg å være et klokt valg.
Sandaker Ski- og Fotballklubb ble stiftet i 1915, og har tilbragt majoriteten av sin tid i lavere divisjoner. Om man skal ramse opp Oslo-klubber som har spilt i den norske ligaens øverste divisjon, kommer de flere enkelt på Vålerenga, Lyn, Skeid og Frigg, mens den siste er en skikkelig nøtt. Svaret er faktisk Sandaker, som i 1948/49-sesongen gjorde nettopp det. Dette var første sesong som toppdivisjonen gikk under navnet Hovedserien, og lagene var inndelt i to avdelinger, der Sandaker rykket ned etter å endt sist i sin avdeling (som for øvrig ble vunnet av et Fredrikstad som også ble seriemester den sesongen). Klubbens mest meritterte spiller var uten tvil Ragnar Larsen, som senere ble både Italia-proff i SS Lazio og Genoa, og norsk landslagsspiller.
I 1961 slo Sandaker SFK seg sammen med naboen Åsen Sportsklubb, som selv hadde blitt stiftet i 1932, og som var et opprinnelig medlem av Arbeidernes Idrettsforbund. Klubben gikk under navnet Sandaker/Åsen frem til 1973, da det ble besluttet å bruke kun Sandaker-navnet. Det resulterte i at misfornøyde Åsen-folk stiftet klubben Åsenkameratene, som imidlertid hadde kort levetid. Det ble etter hvert kroken på døra også for seniorfotballen i Sandaker, men etter flere år uten A-lag, var de i 2022 tilbake; nå i 10. divisjon. Det er ikke altfor ofte man ser en tidligere toppserieklubb spille 10.divisjon, men det skulle vi denne kvelden. Dessverre er de det eneste laget i sin avdeling som ikke er et andre-, tredje-, eller til og med fjerdelag, og det var Holmen 2 de denne kvelden skulle opp mot i 10. divisjon Oslo avdeling 1.
Muselunden kunstgress ligger et steinkast fra Sinsenkrysset, mellom det og Haraldsheim. Området har fått sitt navn etter familien Muus, som eide (Nordre) Åsen gård. Parken her huser også en 18-hulls bane for frisbee-golf. Norsk fotball fornekter seg imidlertid ikke, for selv her i en park med mål på mål med flott gress fra naturens side, er det anlagt kunstgressbane(r) man skal spille på. Det er ingen fasiliteter rundt banen, som på den ene siden har parken med frisbee-golf og borettslaget i Nordre Åsen som nærmeste nabo, mens man på den andre siden har Sinsenkrysset og Sinsen T-banestasjon med sine tog som til stadighet kom opp og ned Kjelsåsveien. Man kan kanskje si at vi fikk litt bredde-sjarm ved at hjemmelaget stilte i flere forskjellige draktsett, inkludert én eller to spillere som faktisk stilte i en standard helhvit T-skjorte.
Sandaker hadde kun Lambertseter 3 bak seg på tabellen (om vi ser bort fra Huk 2, som hadde trukket laget), mens Holmen 2 la beslag på andreplassen bak suverene Høybråten og Stovner 2 som sto uten poengtap. Det må være lov å si at kvaliteten på det som skjedde ute på plastikken var så som så, og det var ikke mange trekk noen av lagene hadde innad i laget før de mistet ballen. Vi fikk i hvert fall et mål for pause, og det var Christoffer Berntsen Brusnes som fem minutter før hvilen sørget for 0-1, og det med kunne gjestene fra Asker ta pause med en knapp ledelse. Den ledelsen ble doblet av Even Tyholm i det 70. minutt, og da Herman Aasgaard sørget for 0-3 fem minutter senere, virket det avgjort.
Det var det imidlertid ikke, for i det 80. minutt reduserte Byfaith Benit Nkubito til 1-3, og fem minutter senere sørget Ali Esmail med sin redusering til 2-3 for at det ble litt spenning i sluttminuttene. Til tross for at et nokså samlet felt av banehoppere (som hadde møtt opp i imponerende antall) manet Sandaker frem, klarte de aldri å kjempe inn noen utligning, og dermed endte det med 2-3 og borteseier foran det jeg talte meg frem til å være 32 tilskuere – som i all hovedsak var banehoppere. Marius Helgå insisterte på at kvelden måtte avsluttes med et fellesbilde av de som fortsatt var igjen til kampslutt, så det siste bildet skal krediteres ham. Vi registrerte at det var bra vi hadde flyttet bilen, for de som sto der vi først tenkte å parkere, hadde fått mulkt. Det slapp vi, og etter en stopp på Shell Mortensrud kunne Lippert slippe meg av på Korsegården. Jeg skulle nemlig bli over i Drøbak og få med meg toppoppgjøret Drøbak/Frogn v Råde i 4. divisjon dagen etter.
Norwegian ground # 228:
Sandaker v Holmen 2 2-3 (0-1)
10. divisjon Oslo avd. 1
Muselunden kunstgress, 1 September 2023
0-1 Christoffer Berntsen Brusnes (41)
0-2 Even Tyholm (70)
0-3 Herman Aasgaard (75)
1-3 Byfaith Benit Nkubito (80)
2-3 Ali Esmail (85)
Att: 32 (h/c)
Admission: Free
Turen skulle nå avsluttes, og det skulle skje helt nede i Newquay, på nordkysten av Cornwall. Jeg hadde således en lang reise foran meg dit ned, og var derfor tidlig oppe for å sjekke ut av hotellet og spasere til Sheffield stasjon for å komme meg med 06.53-toget. Heldigvis var det noe som allerede hadde åpnet inne på stasjonen, slik at jeg fikk kjøpt inn frokost som jeg tok med meg på jernhesten. Snaut tre og en halv time senere kunne jeg gå av i Taunton, der jeg skulle bytte tog og ta meg videre med 10.48-toget til Newquay. Denne gang ble jeg med helt til endestasjonen, og litt etter klokken kvart over to rullet vi inn på perrongen i Newquay, der jeg til slutt altså ankom rundt sju og en halv time etter at jeg hadde forlatt Sheffield.
Newquay er en by som ligger i underkant av to norske mil nord for Truro; ved Atlanterhavskysten av Cornwall. Det var opprinnelig en fiskerlandsby, men har blitt et populært turistmål. Samtidig er den regionalt senter for romfartsindustri, og det er også planer om utskytnings-fasiliteter her. Innbyggertallet i den stadige voksende byen er nå på rundt 25 000, men høysesongen på sommeren kan antallet mennesker komme opp i over 100 000; med turister som blant annet valfarter hit for å nyte strandlivet på de fine strendene. Det var som vanlig fint å komme tilbake til Cornwall, med palmesus og deilig temperatur, og siden jeg hadde litt tid å slå i hjel før innsjekking, gikk jeg like godt først som sist til Wetherspoons-puben The Towan Blystra for å innta en tidlig middag.
Jeg hadde betalt £75 for overnatting ved Best Western Bristol Hotel, og der var det innsjekking først fra klokken 16.00, men jeg troppet opp der en drøv halvtime før den tid i håp om å kunne få sjekke inn litt før tiden. Det fikk jeg ikke, da rommet ikke var klart ennå, så jeg tok med meg en av mine medbragte bøker og slo meg ned en halvtimes tid på en benk på motsatt side av veien – med utsikt ned mot en av byens flotte strender, og rett ved siden av Barrowfields, der det har blitt funnet bronsealder-graver og levninger av en høvding fra den gang. Han hadde garantert andre ting enn fotball å tenke på, men det var selvsagt grunnen til mitt besøk i Newquay denne dagen, og etter å ha fått sjekket inn, tok jeg en tur ut i byen.
Turen tok meg langs klippene med flott utsikt ned mot strendene og Atlanterhavet. Tolcarne Beach, Great Western Beach og Towan Beach ble passert før jeg tuslet en tur ned til den koselige havna. Deretter slo jeg meg omsider ned en stund på puben The Fort Inn, og et av høydepunktene med et opphold i Cornwall er alltid å få servert en pint Rattler. Turen gikk etter hvert videre til Sailors Inn, og jeg rakk også en tur innom The Sink Inn før jeg valgte å spasere mot kveldens kamparena; Mount Wise Stadium. Der ankom jeg med en drøy time til avspark, og betalte de £6 som ble avkrevd i inngangspenger, i tillegg til at jeg også punget ut £3 for et eksemplar av kveldens meget flotte 32-siders kampprogram.
Newquay AFC har røtter tilbake til 1890, da Newquay FC ble stiftet, men de spilte kun treningskamper inntil de i 1896 meldte seg på i Cornwall Senior Cup. I 1903 startet de å spille under navnet Newquay One and All, men i 1912 la de ned driften. I 1920 startet de imidlertid opp igjen, men nå under navnet Newquay Rovers. De spilte i Plymouth & District League, men valgte i 1927 å trekke seg derfra grunnet økonomiske utfordringer i forbindelse med lange reiser. I 1934 var de med å stifte Cornwall Senior League, og ble dens første vinner samme sesong som de også sikret seg sin første av etter hvert fem titler i Cornwall Senior Cup ved å beseire St. Blazey 2-0. Deretter ble driften igjen lagt ned i 1937.
Det var etter krigens slutt, i 1946, at man igjen startet opp som Newquay AFC. Etter å ha startet opp igjen med spill i Cornwall Senior League, var de i 1951 med å stifte den nye South Western League, som de etter hvert vant sju ganger. I 2007 ble imidlertid denne ligaen slått sammen med Devon County League for å stifte dagens South West Peninsula League. Der ble ‘The Peppermints’ plassert i Division One West, og holdt seg der til de våren 2012 sikret seg divisjonstittelen og opprykk til ligaens toppdivisjon Premier Division. Etter 2018/19-sesongen gikk South West Peninsula League bort fra én toppdivisjon og to ‘andredivisjons-avdelinger’, og erstattet det i stedet med kun to likestilte toppdivisjoner: West Division og East Division East. Begge opererer på non league step 6 (eller nivå 10 totalt om man vil), og Newquay hører naturlig nok hjemme i den vestlige avdelingen.
Etter å ha tatt meg inn gjennom inngangspartiet på den ene langsiden, kunne jeg registrere at Mount Wise Stadium er en flott stadion, men en aldeles herlig og klassisk hovedtribune på motsatt langside. Nå er det jo stort sett selvsagt langt fra tilfeldig hvor jeg ender opp på mine fotballreiser på balløya, og det var naturligvis ikke helt uten grunn at jeg hadde valgt en så lang reise til kamp denne dagen. Jeg gjør research og har en slags liste over baner jeg gjerne vil besøke, og Mount Wise Stadium hadde figurert på den en stund. På vei fra inngangspartiet og bort til klubbhuset bak det ene målet passerte jeg et område overbygg nederst på den nærmeste langsiden, før jeg entret klubbens koselig klubbhus og slo meg ned i baren med en pint Rattler.
Mount Wise Stadium har vært hjemmebane for Newquay-klubben(e) siden 1922 eller 1927, litt avhengig av hvilken kilde man velger å feste lit til. Jeg vet ikke hvor gammel den flotte hovedtribunen er, man den var hovedgrunnen til at jeg hadde falt for dette anlegget. I 1980 fikk man også flomlys her, men de ble ødelagt i en storm og erstattet med nye i forkant av 2021/22-sesongen. Publikumsrekorden lyder på 3 500, og stammer fra sommeren 1998 og en vennskapskamp mot Manchester City. Den var naturligvis ikke truet denne kvelden når den nokså lokale rivalen St. Dennis skulle komme på besøk for å kjempe om poeng i South West Peninsula League West Division.
Newquay sto med 2-1-0 og sju poeng etter sine tre første kamper i ligaen, mens bortelaget St. Dennis fortsatt sto poengløst med 0-0-4 på sine fire kamper hittil. Jeg hadde da også hjemmelaget som favoritt i kveldens kamp, og da jeg kom i prat med en representant for klubbledelsen, måtte jeg nesten benytte sjansen til å spørre hvordan man stilte seg til et mulig opprykk om de sportslige resultatene skulle gjøre det aktuelt. Det neste naturlige steget opp herfra er Western League Premier Division, med klubber så langt unna som i utkanten av Bristol, og ikke overraskende var hans umiddelbare svar at det ville by på store økonomiske utfordringer med såpass lange reiser til bortekampene. Jeg leste ham dithen at det derfor ikke er særlig aktuelt foreløpig.
Før avspark havnet jeg også i passiar med en kar i drakt fra Wakefield AFC, som jeg jo hadde besøkt kvelden før. Han var på en lengre ferie i Cornwall med sin kone, slik han fortalte at han er hvert eneste år, og hadde derfor ikke selv fått se tirsdagens kamp på Belle Vue, og var nå interessert i høre hva jeg tenkte om hvordan han favoritter hadde fremstått og hva jeg tenkte om forskjellige ting rundt klubben der. Det var starten på en lengre samtale, og jeg ble etter hvert stående å se deler av kampen sammen med dette Yorkshire-paret som åpenbart også hadde god kunnskap om Cornwall-fotballen. Det var uansett en digresjon, men vi nærmet oss etter hvert avspark, så det var bare å komme seg ut og ta oppstilling i påvente av spillernes utmarsj.
Det var hjemmelaget som tok grep allerede fra start, og i kampens tredje minutt skapte de den første skikkelige sjansen med en flott gjennomspill, men avslutningen fra god posisjon gikk både over og utenfor. Fem minutter senere begynte de å nærme seg med en avslutning som traff tverrliggeren. De fortsatte å male på, og i kampens 17. minutt fikk de uttelling. Fra et hjørnespark landet ballen hos Louis Price inne i feltet, og han sendte den i nettet til 1-0. Snaut ti minutter senere kom Newquay på kanten, la inn foran mål, og der hadde Harrie Tilston en enkel oppgave med å bredside ballen inn i det nærmest åpne målet. I det 34. minutt slo ‘The Peppermints’ til igjen. Et innlegg på bakre stolpe ble av Harry Downing headet tilbake i feltet, og Louis Price kunne bredside inn 3-0 pg notere seg for sitt andre for kvelden.
Det var slett ikke ufortjent at det også var stillingen halvveis, da jeg benyttet sjansen til å få meg litt mat. En aldeles utsøkt kornisk pasty fikk en solid tommel opp, og etter hvert kunne jeg også begynne å nippe til koppen med godt pepret Bovril. Et kvarters tid ut i andre omgang fjernet Tom Shepherd all tvil ved å øke til 4-0 med et skudd fra like utenfor 16-meteren, og Newquay hadde rett og slett gjort jobben. St. Dennis hadde lite å komme med fremover, og hjemmelaget var aldri truet. Dermed endte det til slutt også 4-0 foran 108 betalende tilskuere på flotte Mount Wise Stadium, og det var samtidig et flott punktum for min store august-tur. Nå gjensto bare hjemreisen til Norge dagen etter, så jeg gikk rett tilbake til hotellet for å få meg noen få timers søvn.
Jeg visste at det var et risikabelt valg å velge seg Newquay denne søndagen all den tid det kunne by på utfordringer med å rekke flyet hjem fra London Gatwick torsdag ettermiddag dersom ikke alt var i rute. Jeg ville ikke engang komme meg dit i tide ved å ta det første toget fra Newquay torsdag morgen, så jeg var avhengig av en litt spesiell variant. Jeg måtte rett og slett opp i otta for å spasere de 15-20 minuttene ned til Newquay busstasjon og komme meg med National Express sin 05.50-buss videre sørvestover til Camborne. Det var i hvert fall der jeg etter tre kvarter på bussen (som jeg på forhånd hadde betalt £8,40 for på nettet) steg av og slepte med meg bagasjen videre bort til togstasjonen der for å komme meg med 06.48-toget som heldigvis var i rute. Det var heldigvis også tilfelle med de andre togene, og etter togbytter i Plymouth og Reading, ankom jeg til slutt Gatwick Airport litt over klokken ett.
Det hadde vært nok en fantastisk tur, men jeg merket at det den senere tiden har blitt dyrere å være turist i Storbritannia, og en håpløs svak norsk krone hjelper jo ikke akkurat på i så måte. Newquay var som nevnt et fint punktum, men det største høydepunktet på turen var ikke overraskende å treffe min datter igjen. Hva fotballen gjelder, kan jeg vanskelig komme utenom besøket til Garw SBGC og deres aldeles fantastiske Blandy Park. Nå blir det nok dessverre en god stund til neste gang, så jeg får leve på minnene enn så lenge. Etter 20 dager, 20 kamper (19 fotball og én rugby league), 118 puber (ikke 116 som jeg oppdaterte turen med i sosiale medier), 69 tog, 67 togstasjoner, 26 busser, 15 trikker og 8 tube-tog, var det kanskje på tide å komme seg hjem, selv om man selvsagt alltid gjerne skulle blitt lenger.
English ground # 588:
Newquay v St. Dennis 4-0 (3-0)
South West Peninsula League West Division
Mount Wise Stadium, 30 August 2023
1-0 Louis Price (17)
2-0 Harrie Tilston (26)
3-0 Louis Price (34)
4-0 Tom Shepherd (61)
Att: 108
Admission: £6
Programme: £3
Etter fire dager med base i London, var det på tide å forlate den britiske hovedstaden å forflytte seg midlertidig igjen. Turen gikk nå mot slutten, og denne dagen var det duket for den nest siste kamp for denne gang. Etter en helg med endringer av planene og litt tilfeldige kamper, var det også på tide å returnere til den opprinnelige planen, og tirsdagens kamp oppe i Yorkshire var igjen en av de jeg spesifikt hadde valgt meg. Den skulle finne sted i Wakefield, men jeg skulle ha base i Sheffield, så etter å ha sjekket ut fra Ifor Evans Hall var det bare å spasere ned til stasjonen Camden Town for å la tubens Northern Line frakte meg ned til Kings Cross St. Pancras, kjøpe inn litt frokost og sette seg på 11.02-toget fra London St. Pancras til Sheffield.
Idet klokkene slo ett var jeg fremme i stålbyen, og hadde der god tid for innsjekking, så jeg valgte naturlig nok å slå meg ned en stund på den eminente Sheffield Tap som ligger tilknyttet Sheffield stasjon. Fra det gode utvalget her valgte jeg meg en håndverks-cider fra PULP i Herefordshire som jeg nippet til mens jeg leste litt i en av mine medbragte bøker. Deretter lot jeg meg friste av surølen Mango & Passionfruit Gentle Breeze fra Cloudwater Brew Co. i Manchester, og den var virkelig god. Jeg hadde således også klart å slå i hjel litt tid, og jeg spaserte videre innover i Sheffield sentrum da uret begynte å nærme seg et tidspunkt hvor jeg hadde forhåpninger om å kanskje få sjekket inn.
£30 hadde jeg betalt for overnatting ved easyHotel Sheffield, og etter innsjekking der, returnerte jeg til Sheffield stasjon for å komme meg med et av togene til Wakefield til Wakefield Westgate. De er som oftest langt raskere enn lokaltogene som betjener Wakefield Kirkgate. Til tross for en rekke forsinkelser og avlysninger kom jeg meg greit til Wakefield, og ved akkurat dette tilfellet virket forsinkelsene faktisk til min favør siden et tidligere tog kom forsinket en stund før toget jeg egentlig hadde siktet meg inn på, så dermed ankom jeg til og med Wakefield et drøyt kvarter før jeg egentlig hadde planlagt. Klokken hadde nå så vidt passert fire på ettermiddagen da jeg spaserte ut av Wakefield Westgate stasjon, klar for en liten pub-runde.
Wakefield er en by som ligger i grevskapet West Yorkshire, snaut halvannen mil sør-sørøst for Leeds. Byen ligger langs elven Calder, og var i 1888 en av de siste byene som fikk city-status på bakgrunn av at den hadde en katedral. Wakefield var tidligere et sentrum for tekstilindustri, og fra den industrielle revolusjon var området ikke minst dominert av kullgruvedrift. I utkanten av byen sto ‘slaget ved Wakefield’ i 1860; ett av mange slag i løpet av de såkalte rosekrigene på 1400-tallet. Selve byen Wakefield har et innbyggertall på rundt 110 000, men den er også administrasjonssenter for et administrativt distrikt med totalt over 350 000 innbyggere. En av byens gater er Westgate, og det var tidligere det stedet i England der man hadde flest puber vegg-i-vegg med hverandre. Det var litt lenger mellom vannhullene når jeg nå forlystet meg i byen før kamp.
Det er som man sikkert skjønner også gaten som har gitt navn til stasjonen Wakefield Westgate, og rett nedenfor denne ble The Black Horse første stopp. Deretter ble det stopp innom kritikerroste The Hop, Union Bank, The Black Rock, og til slutt The Strafford Arms, før jeg gikk bort på Kirkgate for å ta bussen ned til Belle Vue, der kveldens kamp mellom Wakefield AFC og Yorkshire Amateur skulle spilles. Om navnet høres kjent ut, er det kanskje fordi det er stadionet til rugby league klubben Wakefield Trinity, og jeg var for noen år siden innom for å se deres U19-lag i aksjon mot Catalan Dragons og ta et kikk på anlegget. Det var nå med tre kvarters tid til avspark at jeg ankom og betalte meg inn med £7. Et eksemplar av kveldens 20-siders program ble også mitt for ytterligere £2, og det var et dobbeltnummer som også dekket neste hjemmekamp. Jeg tok det med meg inn i baren for å bla litt i det over en pint.
Wakefield blir ofte omtalt som den største byen i England uten en profesjonell fotballklubb, og det pekes gjerne på at fotballen har hatt trange kår i det som uten tvil er en rugby-by. Den mest kjente som tidligere har forsøkt seg er den opprinnelige Emley AFC som klatret fra Yorkshire League opp til Northern Premier League. Da de rundt årtusenskiftet begynte å hevde seg i toppen og for alvor kjempet om opprykk til Conference, valgte de å flytte til Belle Vue i Wakefield etter hvert som også stadionkravene ble strengere. Der byttet de navn til Wakefield & Emley, og senere kun til Wakefield FC. Mens Emley-folket startet en ny klubb, slet Wakefield FC både sportslig og med lave tosifrede tilskuertall, og la til slutt ned driften i 2014.
Det første seriøst forsøket på å etablere en skikkelig Wakefield-klubb kom i gang i 2019, da man stiftet Wakefield AFC, og med personer som tidligere spiller og keeper Chris Turner i førersetet, bar det bud om at man mente alvor. Den nye klubben tok plass i Sheffield & Hallamshire County Senior League, der jeg høsten 2019 så de i bortekamp mot Swinton Athletic i deres første sesong. Nå ble både den og den påfølgende sesongen stanset av Covid, men da man omsider fikk fullført en sesong igjen, sto Wakefield AFC våren 2022 igjen som vinner og sikret seg opprykk til Northern Counties East League Division One (som er identisk med non step 6; eller nivå 10 totalt om man vil). Der debuterte de forrige sesong med en fjerdeplass, før de deretter tapte playoff-semien knepent for et Rossington Main som senere tok den siste opprykksplassen.
Klubben spilte først på Dorothy Hyman Stadium i Cudworth, rett utenfor Barnsley, men hadde som mål å etablere en base i Wakefield-regionen. Da jeg forrige sesong så de spille hjemmekamp, var det på rugby league klubben Featherstone sin hjemmebane, Post Office Road. I forkant av inneværende sesong ble det imidlertid annonsert at klubben ville flytte inn med rugby-klubben på Belle Vue i Wakefield. Den muligheten ville jeg benytte meg av, slik at jeg kunne huke den av også for fotball, men beretningene om oppgraderinger gjorde at jeg også var litt bekymret for hvor mye ugagn de eventuelt hadde gjort med anlegget jeg likte svært godt da jeg så rugby der i 2015. Det skulle jeg nå få svar på. Jeg la for øvrig også merke til at de har fått seg ny logo siden forrige sesong.
Det finnes referanser til Belle Vue som arena for rugby helt tilbake til slutten av 1870-årene, men en bok om rugby league klubbens historie hevder at Wakefield Trinity ikke flyttet inn der før i 1892. Det har vært deres hjemmebane siden 1890-årene, og har gjennomgått flere endringer siden den gang. Men hva så med de siste ‘oppgraderingene’? Hadde de gjort mye ugagn? Tja, helt klart litt, for deler av anlegget hadde unektelig blitt ‘sterilisert’ noe siden sist, men det kunne så absolutt også vært verre, og Belle Vue er fortsatt et flott anlegg, selv om jeg personlig foretrakk den gamle slitne hovedtribunen og den minst like slitne ståtribunen på den nordlige kortsiden. Hovedtribunen er dessverre revet og erstattet med en mer moderne variant, og en slags modernisering har også foregått på den nordlige kortsiden, der det likevel fortsatt er klassisk ståtribune. Den vestlige langsiden er fortsatt hovedsakelig terracing under åpen himmel, mens det ikke spesielt pene bygget med VIP-plasser etc fortsatt står på den sørlige kortsiden.
Wakefield AFC hadde startet sin sesong med bortetap for Retford United, men hadde deretter vunnet tre av de fire neste i serien, og sto dermed med 3-0-2 og ni poeng etter sine fem første kamper i NCEL Division One. Hjemmefolket hadde forhåpninger om å igjen kunne kjempe i toppen og forhåpentligvis sikre seg opprykk til ligaens toppdivisjon. Kveldens gjester var Yorkshire Amateur, og Leeds-klubben sto med 1-1-5 på sine sju første i ligaen. De spilte for to sesonger siden i Northern Premier League Division One East, men til tross for en 10. plass i debutsesongen der, ble de ved sesongslutt degradert da de ikke hadde klart å oppgradere sin hjemmebane i henhold til kravene. Dermed nedrykk til NCEL Premier Division, hvor de forrige sesong endte som jumbo, og de virket nå å være i fritt fall, så jeg hadde hjemmelaget som favoritt denne kvelden.
Det var da også vertene som kom best i gang og tok kontroll fra start, og fem minutter var spilt da Mason Rubie sendte Wakefield i en tidlig ledelse. I det 24. minutt ble Billy Mole spilt gjennom, og alene med keeper var han iskald og satt inn 2-0. Kun tre minutter senere førte defensivt slurv hos gjestene til at Wakefield stjal ballen, og selv om avslutningen ble reddet, var Billy Mole på plass på returen og satt inn 3-0. Nå raknet det bakover for Yorkshire Amateur, og vertene var like etter nære på med et frispark. Gjestene fikk en hilsen fra en gammel bekjent da det i det 35. minutt likevel ble 4-0, for Ashley Flynn har en fortid som storscorer i nettopp Yorkshire Amateur, og det var han som nå tegnet seg på scoringslisten med en flott avslutning.
Deretter hadde faktisk gjestene en stor sjanse, og det ble passet tversover til en bedre plassert spiller, men avslutningen gikk over mål. I stedet økte Wakefield ledelsen ytterligere i omgangens tredje siste ordinære minutt. Denne gang var det Jaydan Sandhu som sto for en herlig avslutning, og dermed 5-0. Det begynte å bli virkelig stygt, men gjestene klarte å hindre ytterligere baklengsmål før pause. Den benyttet jeg til å få meg både litt mat og en kopp Bovril, mens jeg hørte hvordan hjemmefansen var fornøyd med førsteomgangen som rett og slett hadde vært enmaktdemonstrasjon. Mens koppen med Bovril fortsatt sto til avkjøling kom spillerne tilbake på banen, og jeg var spent på hvor stygt dette faktisk kunne bli for gjestene.
Da Wakefield fikk straffespark i det 55. minutt hadde de allerede skapt – og misbrukt – minst 2-3 gode muligheter i den andre omgangen, men nå fikk de en ny mulighet fra straffemerket. Billy Mole steg frem, gjorde ingen feil, og økte til 6-0 samtidig som han noterte seg for hattrick. Deretter ble han byttet ut før man rakk å ta avspark, og med flere bytter tidlig i omgangen var det tydelig at Wakefield begynte å spare sine spillere. Snaut halvveis ut i omgangen var de likevel nære på igjen, da Ashley Flynn traff tverrliggeren, men han ga seg ikke, og fikk få minutter senere sitt andre for dagen da han økte til 7-0. Deretter var det tydelig at Wakefield virket å ta foten av gasspedalen, og Yorkshire Amateur hadde heller ikke all verden å by på. Dermed endte det 7-0 foran 430 tilskuere på Belle Vue.
Jeg skulle ha toget fra stasjonen Wakefield Kirkgate tilbake til Sheffield, men det gikk nå ingen passende buss tilbake, så da var det bare å ta bena fatt. Jeg registrerte at 22.04-toget hadde blitt innstilt, og økte derfor farten for å rekke 21.54-toget og komme meg tilbake til Sheffield i nokså kristelig tid. Det klarte jeg med et par minutters margin, og tre kvarter senere kjørte lokaltoget til Northern Rail inn på perrongen i Sheffield, der jeg umiddelbart spaserte tilbake til hotellet for å ta kvelden. Jeg skulle tross alt tidlig opp dagen etter, for da skulle jeg helt ned til Cornwall, der turen skulle avsluttes med en siste kamp. Der skulle jeg av alle ting treffe på en Wakefield AFC-supporter, men det får bli en historie for neste kapittel.
English ground # 587:
Wakefield AFC v Yorkshire Amateur 7-0 (5-0)
Northern Conties East League Division One
Belle Vue, 29 August 2023
1-0 Mason Rubie (6)
2-0 Billy Mole (24)
3-0 Billy Mole (27)
4-0 Ashley Flynn (35)
5-0 Jaydan Sandhu (43)
6-0 Billy Mole (pen, 56)
7-0 Ashley Flynn (69)
Att: 430
Admission: £7
Programme: £2
Dette var siste mandagen i august måned, og som tidligere nevnt er det i England ensbetydende med Bank Holiday Monday. Det igjen betyr fridag for mange, og også gode muligheter for oss fotballentusiaster til å få med seg en dobbel, slik jeg også hadde hatt til hensikt denne gang. Riktignok måtte jeg ta et par runder ekstra med terminlistene etter at formiddagskampen jeg opprinnelig hadde valgt meg etter hvert ble flyttet til 15.00 slik at min planlagte dobbel utgikk, men jeg fant en ny dobbel som gjorde at jeg hadde dratt ned til sørkysten. Der hadde jeg nå sett East Preston være vertskap for Selsey i Southern Combination Division One, men når jeg nå skulle videre til neste kamp skulle jeg ta divisjoner opp i pyramiden; og en liten togtur østover.
Fra Angmering stasjon gikk togturen østover til Lancing, som er en av mange landsbyer som utroper seg selv til Englands største landsby. Med et innbyggertall på rundt 19 000 ved forrige folketelling, kan de kanskje være en kandidat, men fremstår nå kanskje mer som en del av den nesten sammenhengende bosetningen fra Brighton og vestover til Littlehampton. Lancing ligger like øst for Worthing, og med Shoreham, Hove og Brighton øst for seg igjen. Det ble en populær seaside resort på midten av 1800-tallet, men jeg hadde altså ikke kommet for å nyte strandlivet eller både i den engelske kanal. Jeg hadde snarere planer om å se kampen mellom Lancing og Burgess Hill Town i Isthmian League Division One South East, som for ordens skyld opererer på non league step 4 (eller nivå 8 totalt, om man vil).
Det tok ikke særlig langt tid å ta seg fra Angmering til Lancing, og Culver Road ligger heller ikke altfor langt fra sistnevntes stasjon, så det fortsatt i underkant av halvannen time til avspark da jeg ankom. Jeg betalte meg inn med £10, og for ytterligere £2 fikk jeg et eksemplar av dagens kampprogram. Inne i klubbhusets bar kunne jeg deretter slå meg ned med en pint cider og bla litt i de 32 sidene mens jeg ladet opp til min andre kamp for dagen. Foreløpig hadde jeg deres flotte og romslige bar nesten for meg selv, men det gikk ikke mange minuttene før det begynte å strømme på med flere folk, inkludert en stor gruppe med bortesupportere som hadde tatt turen ned fra Burgess Hill.
Lancing FC ble i 1941 først stiftet som Lancing Athletic, og var en sportsklubb som drev med flere idretter. Deres fotball-gutter ble i 1946 med i Brighton & District League, og vant i sin første sesong både ligaen og dens ligacup. De søkte seg til Sussex County League, men fikk avslag. Etter å ha forsvart ligatittelen året etter, fikk de imidlertid innpass da det ble en ledig plass, og samtidig skilte de ut fotballavdelingen som en egen klubb. Våren 1950 var de nære på å ta tittelen i Sussex County League, men måtte ta til takke med andreplass bak Haywards Heath; kun slått knepent på målforskjell. I 1957 rykket klubben ned til ligaens nokså nye Division Two, og fjernet samtidig Athletic-suffikset og tok dagens forkortede navn. Under det nye navnet vant de umiddelbart divisjonen og sikret seg retur til ligaens toppdivisjon.
Klubben tilbragte en årrekke i Sussex County League sine to øverste divisjoner, og i 2011/12-sesongen var de som nyopprykket lag igjen involvert i en duell om ligatittelen, men måtte til slutt se seg slått av Three Bridges. I 2015 ble Sussex County League til Southern Combination, og toppdivisjonen endret også navn fra Division One til Premier Division. Etter to sesonger spolert av Covid, valgte man i 2021 å dele ut opp- og nedrykk basert på poengsnitt i løpet av de to forkortede sesongene. Det medførte opprykk for Lancing, som dermed fikk rykke opp i Isthmian League Division One South East, der de som nevnt fortsatt befinner seg. Deres 18. plass i debutsesongen ble forrige sesong fulgt opp med en 13. plass, som er foreløpig bestenotering for klubben.
Etter at klubben hadde spilt sine første år på en bane ved navn Crowshaw Recreation Ground, ble det snart klart at banen ikke var spesielt godt egnet til spill i Sussex County League, og man fikk kloa i en tomt langs Culver Road, der de nå har spilt siden 1952. I 1981 var klubben i store økonomiske problemer, og det ville med stor sannsynlighet vært kroken på døra om ikke det regionale forbundet Sussex County FA kjøpte anlegget og gjorde det til sitt hovedkvarter. Oppgraderingen som fulgte resulterte i blant annet flomlys og nytt klubbhus, men det har skjedd ytterligere endringer i nyere tid. Den opprinnelige hovedtribune er nå erstattet med en mer moderne variant, og det er faktisk anleggets eneste tribune, mens det rundt resten av banen er såkalt hard standing under åpen himmel som gjelder. Dessverre har også naturgresset etter hvert blitt erstattet med kunstgress.
Lancing hadde startet sesongen med seier 1-0 hjemme over Merstham, før de fikk 0-3 i sekken borte mot Chichester City, og sto dermed med 1-0-1 og tre poeng etter sine to første kamper. Bortelaget Burgess Hill Town hadde på sin side startet med uavgjort 2-2 borte mot Herne Bay, og hadde deretter tapt 0-2 hjemme mot Erith & Belvedere. Begge hadde for øvrig også vært gjennom to ‘før-kvalifiserende runder’ i FA cupen og kvalifisert seg for første kvalifiseringsrunde. Lancing hadde slått ut Rusthall hjemme og Badshot Lea borte, mens Burgess Hill Town trengte omkamper for å ta seg av både Sutton Common Rovers og Erith Town. Nå var det ligapoeng som på spill, og jeg forventet en tett og jevn kamp.
Etter en litt avventende innledning, var det Burgess Hill Town som i det 20. minutt kunne juble. Et hjørnespark ble slått inn i feltet, og Rob O’Toole headet inn 0-1. Et par minutter senere hadde Lancing en kjempesjanse fra en corner. Den ble headet i undersiden av tverrliggeren og ned, og det ble en mølje med klabb og babb der inne. Noen av hjemmespillerne begynte å juble for scoring og mente åpenbart at ballen hadde krysset linjen, men det hadde den ikke ifølge kamplederne. Vertene hadde startet jakten på utligning, og i det 30. minutt var det Harry Heath sin tur til å treffe undersiden av tverrliggeren, men mål ble det ikke. Lancing ropte noen minutter senere på straffe, men fikk kun et frispark rett utenfor 16.meteren, som for øvrig ble reddet av keeper. I omgangens siste ordinære minutt var det gjestene sin tur til å treffe metallet, for skuddet fra Lewis Finney gikk via en forsvarer og smalt i tverrliggeren og over.
Det sto fortsatt 0-1 etter en omgang som til tross for kun den ene nettkjenningen hadde vært temmelig underholdende. En burger fra matutsalget hadde jeg også fått i meg, og nå tok jeg pausepinten i klubbhuset. Nå fikk vi ikke like mye underholdning foran de to målene etter hvilen, men det var selvsagt likevel spenning så lenge bortelaget kun hadde en ettmålsledelse. Vertene jaktet fortsatt utligning, men klarte ikke å spille seg til de helt store sjansene slik de hadde gjort før pause, og det ble stort sett med halvsjanser. Det gjorde det også for gjestene som ikke overraskende virket stadig mer tilfreds med tingenes tilstand. For å gjøre en lang historie kort, klarte Lancing aldri å finne noen utligning, og da det heller ikke ble flere mål andre veien, endte det ,ed borteseier 0-1 foran 451 tilskuere.
På vei tilbake til stasjonen etter kampslutt, stakk jeg innom Stanley Ale House, for jeg kunne nesten ikke besøke Lancing uten å unne meg en forfriskning ved dette glimrende vannhullet. Da jeg omsider kom meg med toget tilbake til London, hoppet jeg av ved Clapham Junction, der jeg inntok et måltid på Wetherspoons-puben The London & South Western. Deretter gikk jeg over veien for å ta en pint på The Falcon. Da jeg fortsatte ferden, valgte jeg å gjøre det ved å ta Overground-toget til Kentish Town West, og på veien dit gjorde blant annet svært lettkledde kvinnfolk at det ikke var vanskelig å se at det hadde vært Notting Hill karneval. Etter å ha gått av på stasjonen Kentish Town West, var jeg innom The Grafton og The Abbey Tavern på min vei tilbake til min base i Camden. Dette var også siste dag med base i London, for neste morgen skulle jeg igjen videre.
English ground # 586:
Lancing v Burgess Hill Town 0-1 (0-1)
Isthmian League Division One South East
Culver Road, 28 August 2023
0-1 Rob O’Toole (20)
Att: 451
Admission: £10
Pprogramme: £2
Siste mandag i august er i England er såkalt Bank Holiday Monday, og det er ikke bare ensbetydende med fridag for mange, men også tidlige avspark i visse ligaer, og dermed muligheter for å se to (og innimellom også tre, om man er riktig heldig) kamper. Dette var hovedgrunnen til at jeg hadde valgt meg London som en base denne helgen, for å være strategisk plassert der med tanke på en dobbel denne mandagen, og blant ligaene med tidlig avspark er Combined Counties League og Southern Combination, som begge opererer på non league step 5 og 6 (eller nivå 9 og 10 totalt om man vil). Min opprinnelige plan var å ta med meg en kamp i førstnevntes Premier Division North, der North Greenford United skulle tatt imot Wembley klokken 11.30, og deretter dra videre for å se lokaloppgjøret Hendon v Harrow Borough i Southern League Premier Division South. Slik gikk det ikke…
Til tross for at de tidlige avsparkene kan by på gode muligheter for dobler og dermed til å tiltrekke seg tilskuere som vanligvis ikke er der men kanskje vil ha med seg en ekstra kamp før eksempelvis deres egen klubb høyere opp i pyramiden skal i aksjon senere på dagen, er det flere av klubbene som tydeligvis har en aversjon mot disse tidlige kampene. Det er visse gjengangere som på død og liv skal ha avsparket flyttet til det vanlige 15.00 eller til og med meningsløse 13.00, og det er ingen hemmelig at Wembley er en av disse. Da jeg hadde besøkt de på lørdagen, klaget de og uffet seg over disse fæle 11.30-kampene som ligaen opererer med på denne spesielle dagen, selv om mandagskampen på det tidspunktet allerede var flyttet. Jeg mistenker at de har hatt en finger med i spillet, selv om North Greenford United uansett kan ha vært av samme oppfatning selv. Uansett hadde jeg måttet legge en ny plan, og den skulle ta meg lenger sør.
Nede på sørkysten hadde nemlig så godt som samtlige av klubbene i Southern Combination holdt seg til 11.00-tidspunktet de opererer med på disse dagene, og jeg vurderte først å se Division Two-klubben Ferring for deretter å besøke Lancing i Isthmian League, men førstnevnte ble til slutt erstattet med Division One-oppgjøret East Preston v Selsey. Det var uansett bare å komme seg opp og av gårde, og igjen gikk første etappe med Overground-tog fra Camden Road til Highbury & Islington, der jeg byttet til undergrunnen og lot tubens Victoria Line frakte meg sørover til Victoria. Der kjøpte jeg inn frokost fra WHSmith og satt meg på toget til Littlehampton. Da jeg etter hvert byttet ved Barnham, gjensto bare den korte etappen tilbake til Angmering, en kort spasertur fra dagens første kamparena.
East Preston er navnet på en landsby på sørkysten av grevskapet West Sussex, ved den engelske kanal; mellom Worthing og Littlehampton. Innbyggertallet på rundt 6 000 inkluderer nok områder som Kingston Gorse, West Kingston, Angmering-on-Sea og The Willowhayne. Den rundt ti minutter lange spaserturen fra jernbanestasjonen tok meg gjennom et søvnig boligområde før jeg med en halvtimes tid til avspark ankom East Preston sin hjemmebane, Lashmar Recreation Ground, eller bare The Lashmar. Der betalte jeg meg sporenstreks inn med £6 i inngangspenger, og for et bidrag på ytterligere £1 til klubbkassa fikk jeg et eksemplar av dagens kampprogram som viste seg å være en 12-siders affære som jeg kunne kikke litt i før avspark.
En tidligere utgave av East Preston FC ble stiftet i 1947, men denne klubben hadde gått under et tiår senere. Det var i 1966 at dagens klubb ble stiftet, og den ble med i Worthing & District League, før det i 1968 meldte overgang til West Sussex League. Den vant de fire ganger, inkludert tre ganger på rad i starten av 1980-årene, før de deretter fikk innpass i daværende Sussex County League som i 1983 utvidet med en Division Three. Den vant de på første forsøk, men fikk ikke rykke opp da deres hjemmebane ikke tilfredsstilte kravene. Da de våren 1991 noterte seg for en andreplass, fikk de imidlertid grønt lys. Det endte med umiddelbar retur, men de var snart tilbake i Division Two, og i 1998 vant de også den, slik at de for første gang rykket opp til Sussex County League sin toppdivisjon, som fortsatt hadde det logiske navnet Division One.
Våren 2014 kunne East Preston feire at de hadde vunnet ligatittelen i Sussex County League, men noe opprykk til Isthmian League ble det ikke, da FAs inspektører konkluderte med at deres anlegg ikke tilfredsstilte kravene, og opprykket gikk i stedet til toer East Grinstead Town. Det var for øvrig også den nest siste sesongen med Sussex County League, for i 2015 endret den navn til dagens Southern Combination, samtidig som logikk ble kastet på båten og toppdivisjonen Division One ble til Premier Division. I den første sesongen med nytt navn rykket East Preston ned, og selv om de returnerte på første forsøk, rykket ned ned igjen som jumbo våren 2022. Dermed er de nå altså å finne i Southern Combination Division One, som er ensbetydende med non league step 6 (eller nivå 10 totalt, for de som fortsatt ikke skjønner det begrepet).
Det var fortsatt litt tidlig for en pint i klubbhuset, så jeg tittet i stedet litt i programmet mens jeg ventet på avspark, og kikket meg selvsagt også rundt på anlegget. Jeg vet ikke hvor lenge klubben har holdt til her, men det er kanskje ikke unaturlig å tenke seg at dagens klubb har spilt her siden ble stiftet. På utsiden har man et fint klubbhus ved siden av inngangspartiet som er i det ene hjørnet. Nede i dette hjørnet er det noen overbygg, og det skal lenge ha vært det eneste av slike fasiliteter rundt banen, inntil man fikk på plass en liten sittetribune av den moderne og prefabrikerte typen. Den står på den ene banehalvdelen, ned mot det nevnte hjørnet. Flomlys kom på plass rett etter årtusenskiftet. Det er et ganske koselig sted å se fotball, men for de som kjenner kravene for spill høyere i pyramiden, er det nok heller ingen overraskelse at de som nevnt mistet opprykket til Isthmian League for noen år siden.
I Southern Combination Division One hadde East Preston fått en fryktelig sesongstart der de sto poengløse med 0-0-3 og stygge 2-13 i målforskjell etter sine tre første kamper. De to hjemmekampene man startet sesongen med hadde endt med 0-5 for Seaford Town og 1-3 for Montpelier Villa, og deretter hadde de fått 1-5 i sekken borte mot Worthing United. Om vi legger til at de i mellomtiden også hadde blitt tapt 1-6 hjemme for Arundel i en av lokal cup, var det slett ingen lystig lesning. Hjemmefolket håpet naturligvis at dette nå kunne snu mot et Selsey som sto med 1-2-1 og fem poeng på sine fire første kamper, men de jeg snakket med virket når sant skal sies ikke altfor optimistiske.
«Here we go again!», sa en av de og himlet med øynene da Selsey tok ledelsen i kampens sjuende minutt. De stormet inn i feltet, og tversoverpasningen endte hos Aaron O’Brien som hadde en enkel jobb med å styre inn 0-1. Vi nærmet oss kvarteret spilt da vertene imidlertid utlignet med en herlig scoring. Jacob Carroll fikk kjempetreff, og ballen suste i mål til 1-1. Tre minutter senere var dog gjestene tilbake i ledelsen, og det minnet litt om det første målet da Aaron O’Brien igjen tegnet seg på scoringslista ved å putte til 1-2. Få minutter senere hadde Selsey en heading i tverrliggeren, før det roet seg litt ned hva gjelder hendelser foran de to målene. Selsey var likevel nærmere ytterligere mål enn det East Preston var redusering, og rett før pause leverte de et nytt godt angrep, men det endte med en heading over, og det sto 1-2 til pause. Da følte jeg også at jeg kunne unne meg en pause-pint uten dårlig samvittighet.
Det var en noe tammere start på den andre omgangen, men vi hadde akkurat passert timen da Selsey igjen var frempå med en heading like over. I det 63. minutt var det derimot hjemmelaget som slo til, med litt hjelp fra Selsey-keeperen. Kristian Harding skjøt fra distanse, og sisteskansen klarte rett og slett ikke å holde ballen, som skle gjennom hanske hans og spratt inn i mål. 2-2! I det 78. minutt fikk Selsey en stor sjanse etter håpløs slurv i forsvaret, men vertene fikk med nød og neppe blokkert inne på streken. To minutter senere tok de likevel ledelsen for tredje gang, for hjemmelagets keeper måtte gi en retur, og den ble headet inn av Shane Brazil. Det skjedde for øvrig på et tidspunkt da Selsey hadde en av sine spillere i såkalt ‘sin bin‘ (ti minutters utvisning for munnbruk), men de hindret de altså ikke i å ta ledelsen 2-3.
Det ble til slutt også sluttresultatet foran det som ble oppgitt å være 84 tilskuere, og East Preston fortsatte sin svake sesonginnledning, selv om de tross alt var nærmere denne dagen enn resultatene tilsier at de hadde vært i sine foregående kamper. Vel, jeg takket uansett for meg og spaserte snart tilbake til Angmering jernbanestasjon for å komme meg med toget østover. Jeg hadde tross alt ytterligere en kamp på agendaen denne dagen, og den skulle spilles i Lancing, så det var ingen grunn til å henge lenger enn nødvendig ved The Lashmar. Det hadde uansett vært en fin start på dagen, så nå var det bare å komme seg til Lancing og håpe at andre akt også ville levere.
English ground # 585:
East Preston v Selsey 2-3 (1-2)
Southern Combination Division One
The Lashmar, 28 August 2023
0-1 Aaron O’Brien (7)
1-1 Jacob Carroll (15)
1-2 Aaron O’Brien (18)
2-2 Kristian Harding (63)
2-3 Shane Brazil (80)
Att: 84
Admission: £6
Programme: £1
Det var søndag morgen, og det var først denne morgenen at jeg bestemte meg for hvilken kamp jeg skulle se denne dagen. Det skulle for tredje dag på rad dreie seg om en kamp i den første kvalifiseringsrunden av FA Vase, og det sto til slutt mellom to kamper i den turneringen. Jeg hadde opprinnelig landet på å dra til Northampton for å se Northampton ON Chenecks og deres møte med Oxhey Jets, men i løpet av turen hadde det dukket opp ytterligere et alternativ i form av Downham Town v Swaffham Town. Jeg hadde sjekket at ettervirkningene av lørdagens togstreik ikke ville stikke kjepper i hjulene for andre dag på rad, og siden det virket som at jeg ville kunne komme meg til og fra begge uten problemer, hadde jeg en beslutning å ta.
Jeg hadde i utgangspunktet ingen preferanser av de to, men hadde for en del år siden vært innom banen til Chenecks for å ta en kikk før en kamp i utkanten av Northampton. Var det kanskje en av de som ville by på flere muligheter enn den andre på kampdager som eksempelvis søndag i fremtiden? Tja, det virket vel i utgangspunktet slik. Til slutt ble et av de avgjørende punktene noe blant annet min banehopper-kollega Paul White liker å velge sine kamper ut fra; nemlig hvorvidt det ville være et kampprogram. Jeg spurte Chenecks om dette uten å få svar, mens Downham Town reklamerte for sin kamp med et bilde av kampprogrammet. På spørsmålet om det var et skikkelig papirprogram og ikke bare en håpløs online-versjon, fikk jeg ikke svar, men en ‘like’. Jeg tok likevel det som et signal, og tenkte som så at de ikke ville reklamert slik om det motsatte var tilfelle.
Dermed falt valget til slutt på Downham Town, og det betød at jeg skulle sette kursen nordover til Downham Market. Jeg tenkte å kjøpe med meg litt frokost på veien, men det var ingen ting åpent da jeg spaserte fra min base i Camden og ned til Overground-stasjonen Camden Road for å ta en kort togtur derfra til Highbury & Islington. Der byttet jeg til tubens Victoria Line og et nordgående tog som tok meg videre til Tottenham Hale, og der fant jeg et åpent supermarked slik at jeg fikk kjøpt meg litt frokost og dagens utgave av Non League Paper før jeg byttet til tog videre nordover til Cambridge. I universitetsbyen gjorde jeg nok et togbytte og ble med toget med Kings Lynn som destinasjon. Jeg ble med så langt som til Downham Market, der jeg steg av og hadde rundt 25 minutters gange foran meg til dagens kamparena.
Downham Market kalles gjerne bare Downham, men er som navnet hinter om en markedsby vest i grevskapet Norfolk. Byen ligger ved elven Great Ouse, rundt 18 kilometer sør for Kings Lynn, snaut fem mil nord for Cambridge, og drøyt seks mil vest for Norwich. Downham Market var et viktig markedsenter for jordbruksområdene i regionen, og holder fortsatt marked fredager og lørdager. Utviklingen skjøt fart etter jernbanens ankomst i 1846. I dag er det også en god del av de rundt 10 000 innbyggerne som jobber i Cambridge. Det var en koselig men søvnig liten by jeg spaserte gjennom, og jeg valgte å stoppe for å slå i hjel litt tid med en flaske j2o på Wetherspoons-puben The Whalebone for jeg fortsatte opp mot Memorial Playing Field, der jeg ankom med rundt én time og tjue minutter til avspark.
Downham Town ble stiftet i 1881, men spilte juniorfotball frem til de i 1949 tok steget opp i seniorfotballen og tok plass i Peterborough & District League. Der vant de tittelen for første gang våren 1963, og gjentok bedriften i 1974, 1979, 1987 og 1988, slik at de står med fem ligatitler der. Etter de to strake titlene, fikk de i 1988 være med å stifte en ny Division One i Eastern Counties League som da utvidet med en ny divisjon. I denne divisjonen holde klubben seg helt frem til våren 2023. Da fotballen startet opp igjen etter Covid, noterte klubben seg for en tredjeplass i ECL 1 North våren 2022, og selv om de slo Norwich CBS i playoff-semien, måtte de gi tapt for Harleston Town i finalen. Forrige sesong slo de tilbake med en andreplass, og det var godt nok for direkte opprykk til Eastern Counties League Premier Division, der de nå altså er i gang med sin debutsesong.
Selv om jeg var tidlig ute, var det allerede aktivitet ved Memorial Playing Field, og jeg stakk derfor innom klubbhuset på utsiden. Siden det var fint vær, tok jeg meg med en cider og slo meg ned på en benk ute i sola, og derfra registrerte jeg snart at kampprogrammene ankom, slik at jeg fikk sikret meg et eksemplar pålydende £1. Dermed kunne jeg sette meg og bla litt i det fine 28-siders programmet mens familier og andre koste seg rundt meg. Det var ikke vanskelig å se at det også hadde dukket opp en del andre banehoppere, for de hastet nærmest i flokk mot vedkommende person da de så ham komme bærende på esken med kampprogrammer. Det er jo ikke unaturlig at en slik kamp på søndag tiltrekker seg banehopperne, og en av de kjente fjesene som hadde tatt turen, var Russell Cox, som jeg skulle slå av en prat med litt senere.
Årsaken til at denne kampen ble berammet til søndagen er naturligvis at man banedeler med cricket, og at cricket gjerne har førsteretten på lørdagene frem til deres sesongslutt. Cricketbanen ligger mellom veien og fotballbanen, og det betyr at den nærmeste langsiden på sistnevnte kun har avsperringer i form av transportable metallgjerder og er utilgjengelig for publikum. Alt av tribunefasiliteter på anlegget er å finne på motsatt langside, der man har tre separate tribuneseksjoner. Den midterste av disse er en sittetribune, mens de to andre er overbygg som gir tak over hodet til stående tilskuere. På begge de to kortsidene er det såkalt hard standing under åpen himmel som gjelder.
I koselige omgivelser entret de to lagenes spillere etter hvert banen, og dagens kamp i FA Vase var også et lokaloppgjør mellom to Norfolk-klubber. De to spilte så sent som forrige sesong i samme divisjon, men mens Downham Town sikret seg opprykk til Eastern Counties League Premier Division, ble Swaffham Town igjen i ligaens Division One North, slik at det nå skilte én divisjon i vertenes fordel. Det sørget vel for et lite favorittstempel til hjemmelaget, men spørsmålet var om hvorvidt de kunne forsvare det og hamle opp med sine gjester. Downham Town hadde startet sin debutsesong i ECL Premier godt, og sto der med 3-1-0 og ti etter fire kamper. I divisjonen under hadde imidlertid også Swaffham Town startet godt i ECL 1 North, der ‘The Pedlars’ sto med 4-1-0 og 13 poeng etter sine fem første seriekamper.
Om det ene og alene var divisjonsforskjellen som gjorde seg i åpningsminuttene skal jeg ikke slå fast, men faktum er at Downham Town gikk ut i hundre og ga gjestene fullstendig bakoversveis. Allerede i kampens tredje minutt sto det 1-0 etter at Joey Ellis var uheldig og satt ballen i eget mål, og seks minutter senere headet Artur Visconaskis inn 2-0. Som om ikke det var nok, økte hjemmelaget igjen i det 17. minutt, da et frispark ble slått inn i feltet. Avslutningen ble reddet, returen ble reddet igjen, men en ny retur ble satt i mål av James Moore, og det sto 3-0. Deretter sluknet faktisk vertene litt, eller tok muligens foten litt av gasspedalen, og bortelaget fikk sakte men sikkert ristet av seg sjokket og kom mer med i kampen, men det var med 3-0 på resultattavla at lagene gikk i garderoben halvveis.
I det 57. minutt ante vi at det kunne bli spenning igjen da James Karanicos headet inn reduseringen til 3-1 fra et hjørnespark, men vertene var nære på å øke igjen da de drøyt ti minutter senere traff stolpen. Downham våknet til liv igjen de siste ti minuttene, og i det 83. minutt økte Jack Gould til 4-1, og det virket avgjort. Tre minutter senere hadde Matty Blackford en enkel jobb med å bredside inn 5-1, og satt med det den siste spikeren i Swaffham-kista. Det ble også sluttresultatet foran 220 tilskuere, og Downham Town hadde tatt seg videre til den neste kvalifiseringsrunden etter en kamp der de storspilt de første tjue og de siste ti minuttene. Det var ved denne anledningen mer enn godt nok til seier og avansement.
Siden det var nokså god tid til avgang for toget tilbake, valgte jeg å ta turen innom Crown Hotel på veien tilbake til stasjonen, og det viste seg å være et godt og meget trivelig sted for en vanningspause. Etter at jeg kom meg med toget, valgte jeg å gjøre det nødvendige togbyttet på Cambridge North heller enn på langt travlere Cambridge stasjon, og på veien sørover derfra bestemte jeg meg for å stige av i Cheshunt og forlyste meg på The Red Cow og The Maltsters før jeg toget videre til Hackney Downs med Overground-toget. Etter å ha vært innom både The Pembury Tavern, Hackney Tap, Oslo Hackney, og The Cock, toget jeg videre fra Hackney Central til Camden Road og spaserte tilbake til min krypinn derfra.
English ground # 584:
Downham Town v Swaffham Town 5-1 (3-0)
FA Vase, 1st Qualifying Round
Memorial Playing Field, 27 August 2023
1-0 Joey Ellis (og, 3)
2-0 Artur Visconaskis (9)
3-0 James Moore (17)
3-1 James Karanicos (57)
4-1 Jack Gould (83)
5-1 Matty Blackford (86)
Att: 220
Admission: £6
Programme: £1
Som reisende i Storbritannia begynner man dessverre etter hvert å bli vant til at stadige runder med togstreik skaper problemer. Nå har det vel vært tilfelle på samtlige av mine turer siden april i fjor (2022), og også denne dagen skulle det stikke alvorlige kjepper i hjulene for mine kampplaner. Selv om jeg hadde base i London denne langhelgen, hadde min plan vært å ta en langtur ned til det nordlige Devon for å besøke Barnstaple Town og deretter returnere til London etter kampslutt, men allerede noen dager tidligere hadde jeg innsett at det måtte utgå siden det rett og slett ikke gikk tog som ville kunne frakte meg dit. Dermed var det bare å vurdere mulighetene nok en gang, og jeg hadde raskt funnet ut at streiken skapte såpass mye kluss at det nok ville være best å holde seg i London.
Etter å ha våknet til liv i Camden, spaserte jeg en tur langs Regent’s Canal i det flotte været. Da jeg kom til de verneverdige slusene ved Camden Lock, stakk jeg som planlagt innom den fint beliggende Wetherspoons-puben The Ice Wharf for å få meg en full english breakfast. Bestillingen inkluderte selvsagt black pudding, og det hele ble nær sagt som vanlig skylt ned med en flaske j2o. Det var i dette området at isen som på 1800-tallet ble eksportert fra Norge ankom London, men siden den gang har det selvsagt endret seg drastisk. Etter frokosten ble jeg sittende litt og ta en siste vurdering av alternativene, og jeg endte til slutt opp med å velge meg et oppgjør i den første kvalifiseringsrunden av FA Vase, som jeg også hadde sett kamp i kvelden før.
Denne dagen dreide det seg om om Wembley og Long Crendon, så det var med det nordvestlige London som destinasjon at jeg omsider beveget meg etter ytterligere litt vandring langs kanalen. Jeg hadde god tid, og unnet meg en tur innom The Oxford Arms på min vei tilbake mot Overground-stasjonen Camden Road. Derfra tok jeg et vestgående tog som jeg ble med til Willesden Junction, der jeg byttet til et annet Overground-tog. Jeg gikk omsider av på stasjonen North Wembley, og hadde derfra en 15-20 minutters spasertur foran meg inntil jeg passerte inngangspartiet til Vale Farm, som altså er hjemmebane for Wembley FC. Det var fortsatt godt over halvannen time til opprinnelig avspark, og i tillegg kom det rapporter om at kampstart ville bli utsatt fra 15.00 til 15.30 siden bortelaget hadde blitt forsinket i trafikken, så jeg tok like gjerne en tur ned til puben The Swan først.
Wembley-navnet er naturligvis et velkjent navn for alle som er glade i fotball, og tankene går naturlig nok til det engelske nasjonalstadionet, men Wembley er også en bydel i det nordvestlige London. Beliggende rundt 13 kilometer nordvest for Charing Cross i det sentrale London, sorterer Wembley under bydelen Brent. Dette var for noen århundrer siden en liten grend som deretter vokste til en landsby, men det var først på siste halvdel av 1800-tallet at Wembley vokste drastisk og den gamle landsbyen ble erstattet med nye boliger og industri. Siden 1970-tallet har området opplevd en stor innvandring fra spesielt Asia, øst-Europa, Karibien og Afrika. Om man medregner nabolag som Alperton, North Wembley, Preston, Sudbury, Tokyngton og Wembley Park, har Wembley i dag et innbyggertall som har passert 100 000.
Da jeg returnerte en halvtimes tid senere, hadde man fortsatt ikke åpnet inngangspartiet, men jeg ble oppfordret til å slå meg ned i klubbhusets bar, som også har sin hovedinngang fra utsiden. Som sagt, så gjort, men jeg benyttet etter hvert en røykepause til å betale £1,50 for et eksemplar av dagens kampprogram da de ankom, og siden karen der lovet å huske meg, betalte jeg meg samtidig inn med £7 før jeg returnerte til min pint i baren. Der kunne jeg gå det 28-siders kampprogrammet nærmere etter i sømmene mens jeg sakte men sikkert tømte glasset. Gjestene fra Buckinghamshire hadde omsider kommet trygt frem og fått varmet opp litt, og et kvarters tid etter den opprinnelige kampstarten gikk jeg innenfor portene,
Rett etter andre verdenskrig rådet det man kan kalle en ‘fotball-boom’, og det var i denne forbindelse at Wembley FC ble stiftet i 1946. Flere mente at et område hvis navn i stor grad er synonymt med engelsk fotball burde ha en klubb som representerte de. Det ble en realitet da de to juniorklubbene Sudbury Rangers og Sudbury Ratepayers slo seg sammen og stiftet Wembley FC. Allerede i sin andre sesong vant de Middlesex Senior League, og hadde deretter et kort opphold i Spartan League før de i 1951 var med å stifte den ikke lenger eksisterende Delphian League. Turen gikk noen år senere til den ikke lenger eksisterende Corinthian League, og for å følge opp temaet med ikke lenger eksisterende ligaer, ble de med over i Athenian League da den i 1963 spiste opp Corinthian League.
Et tiår senere hadde en rekke av klubbene i Athenian League begynt å melde overgang til Isthmian League, og det var det som våren 1973 reddet Wembley fra nedrykk. To år frem i tid var det Wembley sin tur til å ta steget over i Isthmian League, og de skulle de tilbringe de neste 21 sesongene på den ligaens andre nivå. Det nærmeste de kom videre opprykk til Isthmian League Premier Division var tredjeplass i 1984 og 1986, men i stedet rykket klubben ned for første gang i 1996; til Isthmian League Division Two, som man den gang hadde. I forbindelse med omstruktureringen av denne ligaen i 2002 ble de flyttet til Isthmian League Division One North, men rykket ned etter én sesong, og i forkant av 2006/07-sesongen var de å finne i Combined Counties League.
Etter å ha kjempet i toppen av sin første sesong der, fulgte flere sesonger som middelhavsfarer på nedre halvdel av tabellen før de i 2014 ble flyttet over til Spartan South Midlands League. Der gjorde de det noe bedre, men da fotballen startet opp igjen etter Covid, ble Wembley flyttet tilbake til Combined Counties League, som nå hadde fått to avdelinger av sin Premier Division, og Wembley er i finne i Combined Counties League Premier Division North. Denne sesongen hadde de åpnet ved å bli slått ut av FA cupen (etter omkamp) av Bearsted, og hadde deretter fulgt opp med å seriestarte med 0-8 hjemme for Burnham. Ytterlige to kamper siden den gang hadde endt med nye tap, og de håpet nå at ting kunne snu med en god kamp i FA Vase. Det var det vel en ok sjanse for, i og med at motstander Long Crendon denne sesongen spiller i Hellenic League Division One; ett nivå lavere. Step 5 mot step 6 (eller nivå 9 mot 10 totalt, om man vil).
Vale Farm åpnet i 1928, men det var i 1948 at Wembley FC flyttet inn. Siden den gang har det skjedd en rekke endringer her, og ikke minst ble stadionet totalskadet i en brann i 1992. Det holdt på å ta knekken med klubben, men med stort pågangsmot og besluttsomhet krummet de nakken og starten arbeidet med å fikse sitt stadion som i dag fremstår som et fin hjemmebane for klubben og et fint sted å se fotball. På den ene langsiden der man også finner klubbhuset, finner man et aldri så lite lappeteppe av tribuneseksjoner. En av disse er en sittetribune, og det er også den noe tribunen som står midt på bortre langside. Begge kortsidene byr også på overbygg; det ene en del mindre enn det andre. Tilskuerrekorden på 2 654 stammer fra en kamp mot den lokale rivalen Wealdstone i FA Amateur Cup i 1952, og det sto selvsagt ikke i fare denne dagen.
En annen ting man merker seg ved Vale Farm er mengden av nærværet til Budweiser. Da bryggerigiganten i 2011 tok over som sponsor av FA cupen, gikk det ikke altfor lenge før de så muligheten for å markedsføre seg ved å også sponse klubben med navnet som klinger så godt i denne turneringen. I mars 2012 gikk de inn som sponsor og betalte også for blant annet både nytt klubbhus og spiller(mini)buss. I den påfølgende sesongens FA cup-turnering kunne Wembleys kvalifiseringskamp mot Uxbridge ses på TV. I den forbindelse gjorde klubben et PR-stunt der de rekrutterte tidligere landslagsspillere som Ray Parlour, Martin Keown, Graeme Le Sauc, Claudio Caniggia og Brian McBride til å spille for de i verdens eldste cupturnering. I tillegg hentet de inn David Seaman som keepertrener og Terry Venables som en slags gjeste-manager, og senere kom også Ugo Ehiogu til.
Heldigvis ble dette sirkuset nokså kortvarig, og langt alle fotballpensjonistene kom på banen for Wembley. Den da 45 år gamle tidligere argentinske landslagsspissen Caniggia scoret imidlertid et av målene i seieren over Langford i runden før, før de (etter omkamp) måtte se seg slått i møtet med Uxbridge. Noe sirkus av denne arten fikk vi (kanskje heldigvis, selv om det sikkert er artig å se gamle stjerner i aksjon) ikke denne gang, men 31 minutter forsinket ble kampen omsider sparket i gang, etter en helt vanvittig regnbyge på 20 minutters tid rett før kampstart. Det var hjemmelaget som tok initiativet, og i kampens 13. minutt tok de ledelsen 1-0 da Joe Waight sendte i vei et skudd som fant veien til nettmaskene nede ved den ene stolpen. Bortsett fra dette var ikke den første omgangen altfor hendelsesrik, og det skulle vise seg at de hadde spart fyrverkeriet til etter pause.
I det 49. minutt doblet Thomas Sefton ledelsen for Wembley, men i andre omgangs tiende minutt reduserte Thomas Ashworth til 2-1 for Long Crendon. Wembley traff deretter tverrliggeren og var også nære på med en heading fra en corner, men med tjue minutter igjen sørget Michael Panda for 3-1, og jeg fikk umiddelbart følelsen av at det var avgjørelsen som falt. Ti minutter senere var det ingen tvil da Joe Waight fyrte løs fra like innenfor 16-meteren og økte til 4-1 med sitt andre for dagen. Flere minutter på overtid var det debutant Frankie Bates som satt spikeren i kista med en flott scoring og fastsatt sluttresultatet til 5-1 foran det som offisielt var 57 tilskuere. Et skuffende oppmøte må man kanskje si, men Wembley hadde i hvert fall tatt seg videre til den andre kvalifiseringsrunden.
Selv valgte jeg en annen vei tilbake, og spaserte nedover til tube-stasjonen Sudbury Town, som blir betjent av Piccadilly Line. Derfra ble jeg med et tog helt inn til London sentrum og Leicester Square, der jeg hoppet av for å avslutte dagen med en liten pub-runde. The Brewmaster ble første stopp, før jeg i tur og orden var innom The Bear & Staff, The Round Table og The Salisbury. Visitten på The Garrick Arms kunne jeg kanskje spart meg, men etter at tubens Northern Line hadde fraktet meg nordover fra Leicester Square til Camden Town, ble kvelden der avsluttet med en pint på Camden Road Arms før jeg omsider tuslet de siste meterne tilbake til mitt krypinn og tok kvelden.
English ground # 583:
Wembley v Long Crendon 5-1 (1-0)
FA Vase, 1st Qualifying Round
Vale Farm, 26 August 2023
1-0 Joe Waight (13)
2-0 Daniel Sefton (49)
2-1 Thomas Ashworth (55)
3-1 Michael Panda (71)
4-1 Joe Waight (81)
5-1 Frankie Bates (90+4)
Att: 57
Admission: £7
Programme: £1,50
