Fredag 25.08.2023: West Essex v Harwich & Parkeston

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på sportsfavoritter

Jeg våknet i Shotton Colliery, der jeg etter hvert sjekket ut fra Hayat-hotellet og rundt klokken halv ti tok oppstilling på bussholdeplassen på utsiden for å komme meg med bussen til Durham. Etter denne bussturen på en drøy halvtime, var det bare å traske opp bakken til Durham jernbanestasjon for å komme seg med 10.40-toget som skulle frakt meg ned til London Kings Cross. Den siste helgen i august er ensbetydende med Bank Holiday weekend i England, og i den forbindelse hadde jeg landet på å ha den britiske hovedstaden som min base helt frem til tirsdagen. Det hadde ikke vært helt gitt at jeg skulle dra dit ned allerede fredag formiddag, for det var i utgangspunktet destinasjoner som fristet noe mer akkurat denne dagen.

Jeg hadde kikket på alternativer i både Wales, i Midlands, og nede i sør. Jeg begynte til og med å vurdere om jeg skulle droppe fotballen til fordel for rugby league og et besøk på Craven Park i Hull for å se Hull KR. Med de kommende dagene i minne, landet jeg imidlertid til slutt på at det kunne være en fordel med base i metropolen London. Der kunne Chelsea v Luton Town vært et alternativ for å omsider få huket av Stamford Bridge, men den kampen var selvsagt allerede utsolgt, så da sto jeg igjen tilbake med oppgjøret West Essex v Harwich & Parkeston i cupturneringen FA Vase. Nå skulle jeg helst besøkt Wadham Lodge med det ordentlige hjemmelaget Walthamstow som vertskap, men man kan ikke alltid være så kresen, og det ville også by på et gjensyn med Harwich & Parkeston, som jeg har hatt et godt øye til rett og slett fordi deres hjemmebane Royal Oak er en av mine favoritter.

Etter rett i underkant av tre timer på toget, kunne jeg unne meg en rask røykepause utenfor London Kings Cross før jeg forsvant ned i undergrunnen og tok tubens Northern Line opp til Camden Town. Siden jeg hadde god tid og det var en stund til jeg regnet med å kunne få sjekket inn, tok jeg meg en rast på The Camden Eye, som er en av flere puber i umiddelbar nærhet til Camden Town stasjon. Da jeg etter hvert brøt opp, spaserte jeg 5-10 minutter til der jeg skulle sove de neste fire nettene. Jeg hadde betalt £167 for den fornøyelsen, og dette er snakk om studenthybler som leies ut utenfor semestrene. Etter å ha blitt ‘buzzet’ inn porten og vært innom resepsjonsbygget, fant jeg frem til riktig bygg og rom, og fikk installert meg der før jeg igjen før på farten.

På vei tilbake til Overground-stasjonen Camden Road, stakk jeg innom The Old Eagle. Etter å ha tømt glasset, gikk turen med tog til Highbury & Islington, der det ble en ny vanningspause på The Famous Cock. Deretter var det bare å komme seg under bakken igjen og ta tubens Victoria Line til dens nordlige endestasjon Walthamstow Central, der første stopp ble The Goose rett på andre siden av veien. Walthamstow ligger rundt 12 kilometer nordøst for det sentrale London (målt fra Charing Cross), og tilhører bydelen Waltham Forest, som er en av Londons ytre bydeler i nord. Walthamstow var inntil et godt stykke ut på 1800-tallet nokså landlig, men har i dag godt over 100 000 innbyggere, og fremstår som en by i storbyen London. Stedets High Street strekker seg rundt en kilometer, og dekkes i nesten hele sin lengde av det som er Europas lengste utendørsmarked.

Selv forflyttet jeg meg snart videre ved hjelp av apostlenes hester, og turen gikk nordover langs Hoe Street, til jeg så Ye Olde Rose & Crown som en oase foran meg. Der slo jeg meg ned med en pint, og fikk snart melding fra en annen som skulle på samme kamp. Jeg var nemlig ikke den eneste nordmannen som hadde valgt seg denne kampen, for også Tom Børkeeiet hadde meldt sin ankomst, og tok nå kontakt for å høre hvor jeg var. Snart stakk han hodet inn døren, og ikke altfor lenge etterpå hoppet vi på en forbipasserende buss og ble med den de siste minuttene videre nordover. Det var med en snau halvtime til avspark at vi ankom Wadham Lodge, der jeg fikk honnør-rabatt og slapp unna med £5 i inngangspenger. Et eksemplar av kveldens kampprogram pålydende £1 ble også handlet inn.

I tidligere tider var det ikke helt unormalt at fotballklubber ble stiftet som et resultat av at cricket-spillere søkte måter å holde på formen i vintersesongen. West Essex FC ble stiftet så sent som i 1989, men også i deres tilfelle var det cricketspillere som sto bak. Det var en av spillerne til West Essex Cricket Club som kom opp med idéen, og klubben tok plass i Ilford & District League, der de spilte seg opp til den ligaens toppdivisjon og vant den to ganger. Etter noen år i Essex Business Houses League tok West Essex plass i Middlesex County League, hvor de også der spilte seg opp til dens toppdivisjon. Våren 2016 vant de ligatittelen der, og fikk samtidig innvilget sin søknad om opprykk til Essex Senior League. Der spiller de fortsatt, med sjuendeplassen 2017/18-sesongen som foreløpig bestenotering.

Jeg er ikke kar om å fortelle hvor lenge det har vært spilt fotball på Wadham Lodge, men dette er altså hjemmebanen til Walthamstow FC, og uten å gå inn i den klubbens lange og meget kompliserte historie, spilte de også her under sine tidligere navn Waltham Forest og Leyton Pennant. For West Essex sin del spilt de i Highams Park før de banedelte hos Barking, men i 2021 fikk de på plass en avtale om å bruke Wadham Lodge. Det har et klubbhus og en hovedtribune med plass til anslagsvis rundt 300 sittende tilskuere på den ene langsiden, og i tillegg er det overbygg på begge kortsidene. På bortre langside er det ingen tribunefasiliteter, men det er her man finner laglederbenkene.

Inne i klubbhusets bar fant traff vi som forventet også på et par kjente fjes i form av Paul White og Victor Klarfeld, som var blant banehopperne som hadde tatt turen denne fredagskvelden. West Essex spiller som nevnt i Essex Senior League, som er ensbetydende med non league step 5 (eller nivå 9 totalt, om man ikke skulle forstå den terminologien). Kveldens bortelag Harwich & Parkeston hører på sin side nå hjemme i Eastern Counties League Division One North, og det er én divisjon lavere i pyramiden; altså non league step 6 (eller nivå 10 totalt om man vil). Personlig hadde jeg likevel et visst håp om at bortelaget skulle kunne utligne divisjonsforskjellen og ta seg videre, og selv om det er lenge siden nå, var de jo faktisk tapende finalist foran 100 000 tilskuere på Wembley i 1953-finalen av FA Amateur Cup, som var turneringen som i 1974 ble erstattet av nettopp FA Vase.

Så enkelt var det selvsagt ikke, og gjestene fikk etter hvert problemer. Det var innledningsvis nokså jevnspilt og med noen halvsjanser begge veier, men i det 22. minutt var det David Bell som sørget for ledelse 1-0 for hjemmelaget. Fire minutter senere doblet West Essex sin ledelse da Mitchell Arthur stusset inn 2-0. Og med drøyt ti minutter til pause var det duket for ny nettkjenning. Denzel Effah økte til 3-0, og det virket egentlig nesten avgjort allerede, for det skulle noe til å komme tilbake fra dette. En fryktelig periode for Harwich & Parkeston, og det var nok til at det sto 3-0 til pause; noe som heller ikke var direkte ufortjent på noen som helst måte.

Etter en tur inn i klubbhusets bar, kunne vi etter hvert se gjennom vinduet at det var klart for andre omgang, og noen minutter senere fikk vi somlet oss ut igjen i august-kvelden. Jeg fikk omsider også ut fingeren og fullført min bilderunde rundt banen, og kom på bortre langside i prat med folket på Harwich-benken. Siden de lurte på om jeg hadde besøkt deres hjemmebane Royal Oak, ble samtalen penset over på mitt besøk i påsken 2014, og en av gutta på benken fortalte at han spilte (og sågår ble utvist) i den kampen, og til og med kunne korrigere savnet sitt på mitt blogginnlegg. Ute på banen hadde bortelaget kommet seg litt til hektene, men var aldri i nærheten av å true vertenes ledelse. Andre omgang ble rett og slett en slags transportetappe, og West Essex tok seg videre til andre kvalifiseringsrunde med seier 3-0.

Det var en kort og kanskje ikke altfor detaljert kamprapport fra denne kampen som hadde blitt sett av 112 tilskuere. Tom og jeg hadde hatt planer om å stikke innom The Dog & Duck etter kampslutt, men han bestemte seg nå for å i stedet dra tilbake til hotellet sitt. Etter å ha tatt farvel med ham og de andre groundhopperne, var det derfor på egen hånd jeg gikk dit bort for å unne meg en pint. Noe senere busset jeg tilbake til Walthamstow Central, tok tubens Victoria Line sørover til Finsbury Park, og foretok pitstop ved både The Twelve Pins og The Blackstock før jeg omsider busset tilbake til Camden og tok kvelden. Jeg var allerede fullt klar over at jeg grunnet en ny runde med togstreiker måtte ty til en reserveplan dagen etter.

English ground # 582:
West Essex v Harwich & Parkeston 3-0 (3-0)
FA Vase, 1st Qualifying Round
Wadham Lodge, 25 August 2023
1-0 David Bell (22)
2-0 Mitchell Arthur (26)
3-0 Denzel Effah (35)
Att: 112
Admission: £5 (concession)
Programme: £1

Next game: 26.08.2023: Wembley v Long Crendon
Previous game: 24.08.2023: Easington Colliery v Chester-le-Street Town

More pics

This day on a map / This whole trip on a map

Torsdag 24.08.2023: Easington Colliery v Chester-le-Street Town

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på sportsfavoritter

Det var på tide å si farvel til Skottland for siste gang på denne turen, men jeg hadde en uke igjen i Storbritannia før hjemreisen, og den skulle tilbringes i England. Jeg burde kanskje benyttet sjansen til å få meg en frokost med haggis før jeg forlot Skottland, men endte i stedet opp med å spasere rett med Dundee stasjon og kjøpe inn noen smørbrød som jeg tok med meg på 09.33-toget. Dette var Cross Country-toget som kom fra Aberdeen og skulle helt ned til Penzance, men så langt skulle ikke jeg. I Newcastle hoppet jeg av, og siden jeg hadde god tid, bevilget jeg meg en aldri så liten pitstop ved The Centurion før jeg gikk løs på den neste lille etappen ned til Durham, der jeg skulle ha buss videre.

Torsdager byr ofte på få kamper, og det var også tilfelle denne gang. Alternativene jeg fant var revisits til enten Lower Breck (i Liverpool), Easington Colliery, eller Prudhoe (der Newcastle University nå spiller sine kamper). Den eneste muligheten til å få huket av en ny bane virket å være i Aylsham nede i det nordlige Norfolk, og det ble litt vel lang reisevei ned fra Dundee. Derfor hadde jeg til slutt landet på et femte(!) besøk hos Easington Colliery for å også treffe på noen gamle venner. Ved mine tidligere besøk der har jeg gjerne benyttet Newcastle som base, men det var svært dyrt der denne dagen, og derfor endte jeg opp med en ny variant. Fra Durham busset jeg rett og slett østover til Shotton Colliery, der jeg hadde betalt £28 for overnatting ved Budget Hayat Express Hotel. Jeg ble raskt sjekket inn, men ble ikke værende lenge på hotellrommet.

Snart tok jeg oppstilling på bussholdeplassen rett på utsiden, der jeg nettopp hadde steget av, og tok igjen bussen videre inn til Peterlee, der jeg tok oppladningen til kamp. Torsdag er som kjent også curry club hos Wetherspoons-kjeden, og det var kanskje på sin plass å holde tradisjonene litt i hevd, så middagen ble en stor porsjon Beef Madras ved The Five Quarter. Deretter ble j2o byttet ut med cider når jeg besøkte The Three Stories, som er en nyåpnet pub. Oppladningen ble avsluttet på Bar 23 og til slutt The Eden Bar før jeg returnerte til Peterlee bussterminal for å komme meg med bussen opp til Easington Colliery, der kveldens kamp tross alt skulle finne sted.

Easington Colliery ligger i den østlige delen av grevskapet County Durham, og er i aller høyeste grad et gruvesamfunn – eller har vært. Den lille byen vokste frem rundt en stor kullgruve som tiltrakk seg tusenvis av mennesker fra hele landet. Gruvedriften skjøt for alvor fart i 1899, og gruven er nok mest kjent for den store ulykken som i 1951 kostet 83 mennesker livet. Det var i den forbindelse at det ble plantet 83 trær og satt opp et minnesmerke i en liten park som adkomsten til fotballklubbens hjemmebane går gjennom. Da gruven stengte i 1993 betød de at hele 1 400 arbeidsplasser plutselig forsvant, og man bør ikke tvile på at akkurat det merkes i en liten by som har rundt 5 000 innbyggere. Man sliter vel fortsatt noe med ettervirkningene av dette. Easington Colliery er for øvrig ikke identisk med landsbyen Easington (som den har vokst sammen med), men noen vil nok også vite at det fiktive gruvesamfunnet Everington i filmen Billy Elliott i virkeligheten er Easington Colliery.

Det var med en times tid til kampstart at jeg hadde gått gjennom den nevnte lille parken og ankom Welfare Park, der jeg på utsiden traff min unge kamerat Connor Lamb som avtalt. Han har nå påtatt seg en del ansvar og plikter i klubben, og spesielt siden klubbsekretær Billy Banks var på ferie hadde han nok også litt mer å gjøre enn vanlig denne kvelden. Klubben har hatt suksess med sine torsdagskamper, og dette var som nevnt min femte visitt til Welfare Park – alle på torsdager. Connor formidlet en hilsen fra Billy som beklaget at han i likhet med forrige gang var på ferie når jeg skulle komme, men ordnet meg inn gratis og hentet ut et gratis kampprogram for meg. De er det han selv som er mannen bak, og for ordens skyld er det ham som fortsatt også står for kampprogrammene til den lokale rivalen Horden CW.

Fotballklubben Easington Colliery AFC ble stiftet i 1913 og het opprinnelig Easington Colliery Welfare. De tok umiddelbart plass i Wearside League, der de har tilbragt majoriteten av sine sesonger, og denne ligaen har de vunnet ved fem anledninger. Det var i 1986 at de første gang spilte seg opp i Northern League, og den gang endte debutsesongen med et andre strake opprykk til dens toppdivisjon Division One, der de hadde en 10. plass som bestenotering før de etter noen år som heislag rykket ned til Northern Alliance i 2005. Etter et sidelengs bytte tilbake til Wearside League fikk de igjen prøve seg i Northern League i 2011/12-sesongen, men det endte med jumboplass og umiddelbar retur.

Etter andreplassen i Wearside League våren 2015, kunne de for tredje gang prøve seg i Northern League, og syntes å etablere seg med tre strake sesonger på øvre del av Division Two-tabellen. Etter en svakere 2018/19-sesong og to sesonger ødelagt av Covid, noterte de seg våren 2022 for en femteplass, og det betød playoff. Der røk de imidlertid 0-2 for Heaton Stannington i semifinalen, og forrige sesong klarte de ikke å følge opp, men Connor hadde håp om at de denne sesongen igjen skal kunne kjempe i toppen og om opprykk til Northern Leagues toppdivisjon. Jeg hadde forventet å se groundhopper-paret Katie og Lee, men hadde fått beskjed tidligere på dagen at de neppe ville ta den korte turen denne kvelden. De ombestemte seg imidlertid, og mens jeg forlystet meg i klubbhusets bar dukket de plutselig opp, så det var også et hyggelig gjensyn.

Welfare Park er et ganske fint sted å se fotball, og anlegget domineres av nærmeste langside, der man finner det aller meste av anleggets fasiliteter. Her har man både klubbhusets, hovedtribunen og en seksjon med klassisk terracing under åpen himmel. På den ene siden av klubbhuset står hovedtribunen som er det eneste stedet der man har tak over hodet, og denne har en blanding av noen ståplasser bakerst og sitteplasser i form av trebenker i forkant. Herfra og forbi klubbhuset strekker det seg altså et parti med terracing – klassiske betongavsatser for en ståtribune. Nede i det ene hjørnet går denne over i et bratt parti med svært høye betongtrinn på den ene kortsidens flanke, men dette partiet har nå blitt stengt av. Rundt resten av banen er det såkalt hard standing som gjelder. Fra Welfare Park har man for øvrig flott utsikt over kysten nedover mot Hartlepool og videre sørover.

Hjemmelaget sto med 4-2-1 og 14 poeng etter sine sju første kamper, og var dermed i gruppen som jaktet bak tetduoen Blyth Town og Newcastle Blue Star, som begge sto uten poengtap så langt. Det gjorde også kveldens bortelag, Chester-le-Street Town, som lå to poeng foran Easington Colliery. Mine venner fra nordøst er godt kjente i Northern League-kretser, og det er nok ikke mange som har bedre kunnskap om dette temaet enn Lee. Han mente imidlertid at han denne sesongen ikke har fulgt like godt med som tidligere, og at det ikke nødvendigvis var så lett å spå, men at man selvsagt ikke kunne komme utenom at den nevnte tetduoen var solide kandidater til opprykk. Han mente dessuten at Connors uttalte håp og mål om at Easington Colliery i hvert fall skulle kunne være med å kjempe om en playoff-plass nok kunne slå til.

Kveldens kamp var for øvrig også identisk med kampen jeg så da jeg for andre gang gjestet Welfare Park, og den gang hadde det endt med borteseier 0-1. Vertene hadde naturlig nok forhåpninger om et motsatt resultat denne gang, og det var de som skapte kampens første sjanser, med avslutningene fra Jay Roper traff ikke innenfor stengene. Vi talte oss frem til 194 tilskuere, og det ble av Connor meldt inn som det offisielle tilskuertallet, og de fremmøtte fikk se en tett og jevn første omgang som ikke bød på de aller største sjansene. Gjestenes beste hadde kommet etter omtrent halvspilt omgang, i form av en heading som hjemmekeeperen fikk slått over. Det sto 0-0 til pause da vi kunne ta en tur innom klubbhuset.

I andre omgangs femte spilleminutt tok gjestene ledelsen etter å ha brodert seg inn i feltet, og der hadde Connor Shaw tid og rom til å sørge for 0-1. Et par halvsjanser begge veier fulgte, før Luke Pearn traff tverrliggeren for hjemmelaget i det 69. minutt. Samme mann hadde muligheten til å utligne igjen like etter, men det gikk sakte men sikkert mot borteseier og en reprise på den nevnte 0-1-kamper høsten 2015. Dylan Elliott ville det imidlertid annerledes, og i det 87. minutt fikk han kjempetreff og dunket ballen i krysset. Dermed 1-1, og nå var det hjemmelaget som presset på for et vinnermål. I kampens andre overtidsminutt fikk de to store sjanser i løpet av få sekunder, og spesielt James Watson sin avslutning fortjente en bedre skjebne, for hans brasse-variant traff tverrliggeren før den spratt ned og ble klarert til sikkerhet for gjestene.

Dermed endte det med 1-1 og poengdeling på Welfare Park, og jeg tok farvel med Katie og Lee som ganske snart gikk for å kjøre hjem. Det skulle også Connor gjøre, og siden han tross alt bor i Shotton, der jeg skulle overnatte, hadde han tilbudt meg skyss tilbake. Det takket jeg gladelig ja takk til, men måtte vente litt da han selvsagt hadde noen plikter å utføre etter kampslutt. Det hadde jeg få problemer med, og satt meg ned med en cider i klubbhuset, der jeg samtalte litt med både trenere, spillere og andre fremmøtte inntil Connor var klar. Han hadde uttrykt en viss skepsis vedrørende mitt valg av overnattingssted, men Hayat var nok bedre enn han fryktet. Etter å ha takket Connor for skyss, fant jeg umiddelbart senga. Dagen etter skulle jeg videre sørover til London, der jeg skulle ha base hele helgen.

Revisit:
Easington Colliery v Chester-le-Street Town 1-1 (0-0)
Northern League Division Two
Welfare Park, 24 August 2023
0-1 Connor Shaw (50)
1-1 Dylan Elliott (87)
Att: 194
Admission: Complimentary (otherwise £5)
Programme: Complimentary (otherwise £1,50)

Next game: 25.08.2023: West Essex v Harwich & Parkeston
Previous game: 23.08.2023: Lochee United v Forfar United

More pics

This day on a map / This whole trip on a map

Onsdag 23.08.2023: Lochee United v Forfar United

Denne onsdagen var jeg igjen tidlig oppe for å forlate Leeds og sette kursen nordover tilbake mot Skottland nok en gang, og jeg sjekket ut fra mitt krypinn og trasket bort til Leeds stasjon i god tid for å komme meg med 08.08-toget til Edinburgh. Frokost ble kjøpt inn og tatt med på jernhesten, og jeg fikk etter hvert litt ekstra søvn på vei opp til den skotske hovedstaden, der jeg byttet tog og tok meg videre med 11.30-toget som skulle frakte meg så langt som til Dundee. For andre gang på turen skulle jeg overnatte i Dundee, når det var klart for turens siste sprell i Skottland. Som jeg hadde gjort åtte dager tidligere, hadde jeg nok en gang booket et rom ved Dundee Backpackers Hostel, men denne gang måtte jeg punge ut med £58, for det var av en eller annen grunn temmelig dyrt i Dundee denne dagen.

Etter å ha sjekket inn, var det egentlig på tide med en måltid, men denne dagen valgte jeg en litt spesiell variant. Jeg stakk rett og slett innom en slakterbutikk og kjøpte et par herlige paier som jeg slo meg ned med på en benk. Etter at både scotch pie og haggis pie var satt til livs, kunne jeg etter hvert sette kursen mot Lochee, der kveldens kamp skulle finne sted på en bane som jeg tidligere i år hadde en bomtur til. Det var i mars at jeg hadde tenkt meg til Brechin City, der regnet sørget for avlyst kamp, og Lochee United og deres Thomson Park ble da reserveplan, men også der ble det avlysning kun en halvtimes tid før planlagt avspark. Akkurat det skulle jeg gjøre noe med nå, og tok en lokalbuss mot Lochee.

Frem til 1800-tallet var Lochee en egen by (eller landsby), men etter hvert som Dundee stadig vokste, ble den spist opp av sin større nabo. Dundee var et globalt senter for jute-industrien, og mye av dette foregikk i Lochee-området, der Cox-familien etablerte Camperdown Works, som på et tidspunkt ansatte 14 000 arbeidere og etter sigende var verdens største fabrikk av sitt slag. Den store innvandringen fra Irland satt ikke minst preg på Lochee, for mange av irene som emigrerte til Dundee for å søke jobb i jute-industrien slo seg ned i nettopp Lochee. I dag fremstår Lochee som en bydel i Dundee, og av sistnevntes rundt 150 000 innbyggere, skal rundt 6 000 av de bo i selve Lochee.

Før kampen hadde jeg planlagt en liten runde på pubene i Lochee-området, og gikk av i nærheten av Logie Bar, som dermed ble første stopp i så måte. Deretter ble Kellys Bar neste stoppested, og jeg begynte å få en viss følelse av at flere av stedets vannhull var litt vel «grønne» for min smak. Det var imidlertid ingen problem hverken ved de to første stoppestedene eller ved The Last Tram, og heller ikke ved Albert Bar, men på Lochee Sports Club ble jeg rett og slett nektet servering og jaget ut av en aggressiv og svært lite gjestfri vert som muligens reagerte på min Union Jack veske. Da viste man i det minste litt mer gjestfrihet ved Sandy’s Bar & Bistro, som ble siste stoppested før jeg tuslet de siste meterne opp til Thomson Park og betalte meg inn med £6.

Lochee United ble stiftet i 1892, men spilte flere tiår i amatørfotballen før de i 1859 gikk inn i den skotske Junior-pyramiden (jeg får igjen presisere at den til tross for navnet ikke har noen verdens ting med aldersbestemt fotball å gjøre). Denne pyramiden har opp gjennom årene gjennomgått flere omstruktureringer, men i løpet av 1980-årene vant Lochee-klubben tre ganger ligatittelen i Tayside Junior Football League, som i perioden 1969-2002 var toppdivisjonen for Junior-klubber i denne regionen. I 2002 gikk Junior-pyramiden fra seks til tre regioner, og The Blue Bells (som Lochee United kalles) ble plassert i East Region. I 2005 spilte klubben seg frem til finalen i den gjeve Scottish Junior Cup, men tapte 0-2 for den lokale rivalen Tayport. Likevel kunne de feire det året, da de sikret seg ligatittelen i East Regions øverste divisjon, Supreme Division.

Den bedriften gjentok de i 2008, og denne gang betød det deltakelse i den skotske FA cupen, der de tok seg til tredje runde og først ble slått ut etter å ha tatt Ayr United til omkamp. En ny ligatittel ble hanket inn våren 2019, på et tidspunkt da regionens Junior-klubber hadde begynt å flokke til East of Scotland League i den ‘ordinære’ pyramiden. I 2021 stiftet de gjenværende klubbene SJFA Midlands League, og den har sitt geografiske tyngdepunkt i Dundee og regionen rundt. Her er det ikke mange lange borteturer. Uansett, denne ligaen har fått innpass i pyramiden som en av tre feeder-ligaer til Highland League, så det er dit man kan rykke opp om man kommer seg gjennom det meget trange nåløyet.

En temmelig ny greie er nemlig at vinneren her kan spille kvalifisering mot vinnerne av de to andre feeder-ligaene, North Caledonian League og SJFA North Superleague. Den som vinner den kvalifiseringen, vinner samtidig retten til å møte Highland League-jumboen til kvalifiseringskamper om en plass i Highland League. Det er som nevnt altså et trangt nåløye (og i tillegg skal man også oppfylle lisenskravene for å få delta i denne kvalifiseringen), men ifølge en kar jeg snakket med i løpet av kampen, er det slike ambisjoner Lochee United har. Om dette ble forvirrende, kan kanskje en oversikt over den skotske fotballpyramiden hjelpe. Jeg hadde for øvrig også sett for meg en rivalisering mellom Lochee United og Lochee Harp, men karen jeg snakket med fortalte at de to hadde et godt og vennskapelig forhold, og at det snarere var Dundee North End som hadde rollen som den store erkerivalen.

Thomson Park ble av tidligere Rangers- og Skottland-kaptein George Young åpnet i 1959; samme år som Lochee United ble med i Junior-pyramiden. Selv uten en bar (eller ‘social club’ som man kaller det i skotsk fotball) er det et koselig sted å se fotball, og det var heller ikke noe voldsomt savn da jeg i stedet tok en tur i matutsalget og sikret meg to scotch pies og en Bovril som jeg mesket meg med. Det eneste av tribunefasiliteter er en fin overbygd tribune bak det ene målet; inntil klubbhuset. Rundt resten av banen er det ikke engang såkalt hard standing, men man står rett på gresset. På den ene langsiden er det også en stor gresskråning som en del velger å se kampen fra. En spesiell detalj her er også at de laglederbenkene står tvers overfor hverandre, midt på hver sin langside.

Etter ni runder, toppet hardt satsende Lochee United tabellen med 8-1-0 og 25 poeng, men ble kraftig utfordret av duoen Dundee Downfield og Broughty Athletic som jaktet kun ett poeng bak. Derfra var det ytterligere seks poengs luke ned til firer Dundee North End, så det var i ferd med å bli en trio som skilte seg ut i toppen. Dagens bortelag var Forfar United, og de befant seg i motsatt ende av tabellen. Med kun fire poeng på sine ni kamper hittil, hadde de kun jumboen Coupar Angus bak seg, og det var liten tvil om at hjemmelaget Lochee United var soleklare favoritter i dagens kamp på Thomson Park. Mens jeg gomlet på siste rest av de herlige paiene og nippet til en fortsatt glovarm Bovril, entret lagene banen klare til kamp.

Forfar United sjokkåpnet, og kom med et lite varsko allerede etter få sekunder, og etter et drøyt minutt slo de til og tok ledelsen 0-1 ved Jay Yule. Vertene brukte imidlertid ikke lang tid på å riste av seg det eventuelle sjokket, for to minutter senere kom Logie Davie med et raskt svar og utlignet til 1-1. Hjemmelaget hadde deretter et par gode sjanser til å ta ledelsen, før de gjorde nettopp det i kampens tjuende minutt, med Ross Gallacher som målscorer. Drøyt fem minutter før pause ble Kerr Hay spilt gjennom og økte til 3-1 ved å plassere ballen forbi keeper og inn i det bortre hjørnet. På overtid av første omgang headet Paul Lunan inn 4-1 fra en corner. Det var stillingen halvveis, og etter den overraskende starten på kampen, begynte det nå å minne om en aldri så liten parademarsj for hjemmelaget.

Det inntrykket forsterket seg utover i andre omgang, og noen vil kanskje huske Bobby Linn som Arbroath-talisman. Han er en «lokal pokal» som visstnok bor rett oppi veien, og han opererer nå som dirigent på midtbanen til Lochee United. Det var han som fem minutter ut i andre omgang økte til 5-1. I det 63. minutt utnyttet George Johnston defensivt slurv da han satt inn 6-1, og kun to minutter senere sørget Logie Davie for 7-1 med sitt andre for kvelden. Samme mann fikk sitt hattrick ytterligere tre minutter frem i tid, og med tre mål på fem minutter sto det 8-1. Det begynte å bli virkelig stygt, men Forfar United holdt nå ut frem til det 83. minutt, da Josh McConville fikk styre inn 9-1 på bakre stolpe.

Det ble også sluttresultatet foran det jeg vil anslå var rundt 200 tilskuere, og den store majoriteten av disse kunne gå fornøyde hjem. Også undertegnede var fornøyd med dagens dont etter at jeg hadde fått sett kamp ved Thomson Park. Dette var også turens siste kamp i Skottland, for dagen etter skulle jeg ned igjen til England for å tilbringe resten av turen der. Nå var det bare å komme seg med en av bussene tilbake til sentrale Dundee, der jeg stakk innom Market Bar og unnet meg en pint der før jeg omsider tuslet tilbake til min base ved Dundee Backpackers Hostel for å finne senga og lese litt i en medbragt bok før jeg slukket lyset.

Scottish ground # 68:
Lochee United v Forfar United 9-1 (4-1)
Midlands league
Thomson Park, 23 August 2023
0-1 Jay Yule (2)
1-1 Logie Davie (4)
2-1 Ross Gallacher (20)
3-1 Kerr Hay (40)
4-1 Paul Lunan (45+1)
5-1 Bobby Linn (51)
6-1 George Johnston (63)
7-1 Logie Davie (65)
8-1 Logie Davie (68)
9-1 Josh McConville (83)
Att. About 200 (est)
Admission: £6
Programme: None

Next game: 24.08.2023: Easington Colliery v Chester-le-Street Town
Previous game: 22.08.2023: Liversedge v Newton Aycliffe

More pics

This day on a map / This whole trip on a map

Tirsdag 22.08.2023: Liversedge v Newton Aycliffe

Når jeg nå skulle forflytte meg fra en base i Manchester til en base i Leeds, la jeg en liten plan som gikk ut på å hoppe av toget i Todmorden og innta en frokost der på veien. Som sagt så gjort, og etter å ha sjekket ut fra Travelodge-hotellet i nærheten, gikk jeg til Manchester Victoria og kom meg med 10.21-toget. Rundt 25 minutter senere sto jeg utenfor Todmorden stasjon og siktet meg inn på Wetherspoons-puben The White Hart på andre siden av veien. Lykkelig uvitende om plunderet som skulle følge i kjølevannet av min stopp i koselige Todmorden bestilte jeg meg en full english breakfast og la selvsagt til black pudding. Jeg tok meg selv i å tenke at det var dette jeg skulle ha gjort dagen før, da jeg kom motsatt vei og hadde tid å slå i hjel, men det hjelper lite å være etterpåklok.

Da siste rest var av maten var svelget og glasset med j2o var tømt, gikk jeg videre til The Wellington, der jeg unnet meg en pint mens jeg ventet på 12.43-toget som jeg hadde siktet meg inn på. Det skulle ta meg videre til Leeds, men da det ankom et par minutter forsinket, ble det deretter stående på Todmorden stasjon uten å røre seg. Vi ble informert om at det grunnet en signalfeil i området mellom Rochdale og Hebden Bridge – der vi jo befant oss – ville bli heftige forsinkelser. Da vi omsider fikk kjøre videre, var det kun til neste stasjon, Hebden Bridge, der vi igjen ble stående og vente på ytterligere beskjed om hvorvidt vi kunne fortsette eller om toget måtte kanselleres. Jeg benyttet til og med anledningen til å gå ut og unne meg en røykepause og strekke litt på bena, før vi etter en lang ventetid fikk beskjed om at toget skulle fortsette som direkte-tog rett til Leeds. Vi var da én time og 13 minutter forsinket.

Da jeg omsider ankom Leeds, var da bare å umiddelbart gå til Russell Scott Backpackers Hostel, der jeg hadde betalt £38 for overnatting. Etter å ha sjekket inn, var det ikke noe poeng å sitte på rommet der og surre, men på veien tilbake unnet jeg meg i det minste en rask vanningspause på The West Riding. Deretter ble jeg igjen offer for ytterligere kluss med kollektivtrafikken, for bussen jeg skulle ha mot Cleckheaton kom rett og slett ikke, og det gjorde heller ikke den neste, eller den etter der igjen. Selskapet var på sin Twitter-konto hjelpsomme nok til å svare at «det var leit å høre»(!!), uten at man ble noe smartere av den grunn. Noen av de mange andre som ventet, ga opp og benyttet andre busser eller bare forsvant; muligens mot jernbanestasjonen. Det var dit jeg også gikk da jeg ga opp etter at minst fire busser hadde uteblitt, så jeg tok i stedet toget ned til Dewsbury for å busse opp til Cleckheaton derfra.

Selvsagt var også dette toget forsinket, og ble ytterligere forsinket på veien fra Leeds til Dewsbury. Jeg begynte derfor å frykte at jeg skulle miste bussforbindelsen derfra, men det holdt med et lite minutts margin. Likevel skulle jeg gjerne hatt litt bedre tid i Cleckheaton, der jeg gikk av bussen først i 18-tiden, men det tross alt var bare å gjøre det beste ut av det. Jeg vurderte å gå rett til kveldens kamparena, Clayborn Ground, der Liversedge skulle være vertskap for Newton Aycliffe, men fant ut at jeg selvsagt hadde tid til i hvert fall én pub-visitt, og det ble Wetherspoons-puben The Obediah Brooke som fikk æren av å bli besøkt som åsted for siste oppladning før jeg trasket ned mot Clayborn Ground.

Cleckheaton er en by som ligger midt i grevskapet West Yorkshire; sør for Bradford, sørvest for Leeds, og nordøst for Huddersfield. Som en del andre byer i dette området, har Cleckheaton en fortid der tekstilindustrien sto sterkt, men den er nå en saga blott. Byen hadde også egen jernbanestasjon som imidlertid ble nedlagt i 1965, og det var derfor jeg hadde ankommet ved hjelp av buss. Ved forrige folketelling hadde Cleckheaton et innbyggertall på bortimot 17 000. Med rundt tre kvarter til avspark var jeg på plass utenfor Clayborn Ground etter å ha passert bortelagets parkerte buss oppe i veien, og med £10 kunne jeg betale meg inn. For ytterligere £2,50 ble jeg innehaver av et eksemplar av kveldens 32-siders kampprogram som jeg kunne studere nærmere over en pint i klubbhusets bar.

Liversedge FC ble stiftet i 1910, og konkurrerte først i Bradford League, som de vant våren 1921. Etter den påfølgende sesongen var de med å stifte West Riding County Amateur League, og med tre ligatitler i løpet av 1920-årene var de en dominerende kraft i den ligaens første år. Også 1960-årene ble kronet med tre ligatitler i den ligaen, som de med unntak av et par sesonger etter andre verdenskrig hadde tilhørt siden 1922. Det var i 1972 at de forlot ligaen etter å ha fått innvilget sin søknad om medlemskap i daværende Yorkshire League, som da hadde tre divisjoner. De sikret seg opprykk på første forsøk, og hadde spilt seg opp i den ligaens toppdivisjon noen år før den i 1982 slo seg sammen med daværende Midland League og stiftet dagens Northern Counties East League. Våren 1991 hadde de spilt seg opp til den ligaens Premier Division, der de skulle bli værende i 30 år.

Våren 2006 kvalifiserte Liversedge seg sportslig for opprykk, men ble værende i NCEL Premier Division da deres hjemmebane ikke oppfylte kravene for spill i Northern Premier League. Etter de to Covid-sesongene som måtte avbrytes, valgte man å beregne opp- og nedrykk ut fra poengsnitt, og dermed kunne Liversedge omsider feire opprykk til Northern Premier League Division One East i forkant av 2021/22-sesongen. Den divisjonen tok de med storm og sikret seg divisjonstittelen og opprykk til NPL Premier Division, men der fikk de det tøft og endte nest sist, slik at de nå er tilbake i NPL Division One East, som for de uinnvidde er ensbetydende med non league step 4 (eller nivå 8 totalt i den engelske fotballpyramiden).

Klubbens hjemmebane, Clayborn Ground, hadde tidligere en heftig helling, men den ble flatet ut sommeren 2005, da klubben brukte premiepengene etter en sesong der de hadde spilt seg frem til fjerde kvalifiseringsrunde av FA cupen. Dette er et trivelig sted å se fotball, og man ankommer på den ene kortsiden, der klubbhusets bar og dens store utendørs platting med benker etc og finfin utsikt til banen som. På denne kortsiden har man også, ved siden av inngangspartiet, et overbygg som gir tak over hodet til stående tilskuere. Midt på den ene langsiden har man anleggets hovedtribune, som er en sittetribune, og til begge sider for denne er det seksjoner med åpen terracing.

Tilskuerrekorden som lyder på 1 559 stammer fra en kamp mot en av de lokale rivalene, Ossett United, og ble satt så sent som i januar 2022. Det var neppe noen som trodde at den skulle være truet når Netwon Aycliffe kom på besøk denne tirsdagskvelden, og det var den da heller ikke. Det var to hittil poengløse lag som skulle møtes denne kvelden, så minst én av klubbene ville starte sesongens poengfangst. Ikke bare hadde begge blitt slått ut av FA cupen allerede i dens extra preliminary round, for begge sto som sagt også uten poeng i serien hittil. Mens Liversedge hadde spilt to kamper i ligaen, hadde imidlertid Newton Aycliffe kun spilt én fordi de måtte ut i omkamp i FA cupen.

Det var vertene Liversedge som uten tvil kom best i gang, og i det kampens fjerde minutt driblet Laurence Sorhaindo seg inn i feltet og avsluttet i det bortre hjørnet. 1-0 til hjemmelaget, og de virket heltente og veldig interessert i å reise kjerringa etter den foreløpig dårlige sesongstarten. Etter dette fikk de 245 betalende tilskuerne se en omgang der det var en rekke dødballer begge veier, men sjansene var det Liversedge som spilte seg frem til. Joe Walton kunne med litt hell scoret både ett, to og kanskje til og med tre mål alene i løpet av første omgang, mens hans lagkamerat Jack Stockdill også testet bortekeeper Daniel Cameron. Hans motpart i Sedge-målet, Jordan Porter, hadde noe mindre å gjøre, for Newton Aycliffe slet litt med å komme til de store sjansene, og det sto fortsatt 1-0 til pause.

Liversedge fortsatte sin dominans etter hvilen, og i andre omgangs tiende minutt noterte Sorhaindo seg for sin andre scoring for dagen da han doblet ledelsen med en heading. Vi nærmet oss halvspilt omgang da Alex Wollerton la på til 3-0 med et lavt skudd som fant veien til nettmaskene ved den bortre stolpen. Minutter senere kunne de økt igjen, men skuddet fra Kurt Harris gikk like over. Med drøyt ti minutter igjen traff han imidlertid der han skulle da han på flott vis headet inn 4-0. Newton Aycliffe sin største sjanse i kampen kom på overtid, men keeper Porter fikk parert avslutningen. I stedet satt Jack Hardacre kronen på verken for Liversedge drøyt fem minutter på overtid, da han fastsatt sluttresultatet til 5-0.

En meget overbevisende seier for Liversedge, som dermed plukket opp sine tre første poeng for sesongen. Mens gjestene måtte reise skuffet hjem til County Durham, gikk jeg for å sette kursen tilbake mot Leeds, men jeg rakk en pint ved The Rose & Crown på veien til bussterminalen i Cleckheaton. Bussen som tidligere skulle ha fraktet meg fra Leeds til Cleckheaton var tydeligvis ikke pålitelig motsatt vei heller denne dagen, for den dukket ikke opp. Det virket fryktelig risikabelt å vente på dens neste og siste avgang, så i stedet tok jeg en annen buss til Bradford og kom meg med toget fra Bradford Interchange og tilbake til Leeds, der jeg umiddelbart gikk for å finne senga for å få litt søvn før jeg igjen skulle ta turen opp til Skottland morgenen etter.

English ground # 581:
Liversedge v Newton Aycliffe 5-0 (1-0)
Northern Premier League Division One East
Clayborn Ground, 22 August 2023
1-0 Laurence Sorhaindo (4)
2-0 Laurence Sorhaindo (55)
3-0 Alex Wollerton (67)
4-0 Kurt Harris (80)
5-0 Jack Hardacre (90+6)
Att: 245
Admission: £10
Programme: £2,50

Next game: 23.08.2023: Lochee United v Forfar United
Previous game: 21.08.2023: Cheadle Heath Nomads v Cammell Laird 1907

More pics

This day on a map / This whole trip on a map

Mandag 21.08.2023: Cheadle Heath Nomads v Cammell Laird 1907

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på sportsfavoritter

Jeg våknet i bydelen Wibsey i Bradford, der jeg hadde brukt søndagen til å se rugby league. Nå skulle fotball tilbake på menyen, og fra den nokså slunkne menyen hadde jeg for andre mandag på rad valgt meg et oppgjør i Stockport-området. Dagen startet med at jeg forlot NHYL Homes og tok oppstilling på bussholdeplassen rett på utsiden, der bussen snart kom for å skysse meg inn til Bradford sentrum og Bradford Interchange. Der fant jeg ut at jeg ikke hadde noe voldsomt hastverk med å forflytte meg fra Bradford til Manchester, hvor jeg skulle overnatte, siden jeg ville være altfor tidlig ute til å få sjekket inn uansett. Derfor slo jeg meg ned på The Queen og slo i hjel en times tid der ved å fordype meg i en medbrakt bok mens jeg nippet til en pint med cider. Da jeg brøt opp, krysset jeg igjen over til Bradford Interchange og kom meg med toget som hadde Manchester Victoria som endestasjon.

Det var også dit jeg ble med, og vel fremme var de bare å traske den ikke altfor lange veien opp til Travelodge Manchester Central Arena, der jeg hadde betalt £32,99 for husly. Travelodge er ofte litt strikse med tidspunktet for innsjekking, og ikke helt overraskende måtte jeg sette meg ned og vente litt til klokken slo 15.00 og det ble åpnet for innsjekking. Med det gjort returnerte jeg til Victoria for å la trikken frakte meg ned til Piccadilly, der jeg kom meg med et av togene som hadde Stockport som første stopp. Kveldens kamp skulle finne sted i Cheadle Heath, 3-4 kilometer vest for Stockport sentrum, og jeg planla å gå utover og gjøre en pub-til-pub-runde av det. Første stoppested i så måte ble The Armoury, og deretter var jeg i tur og orden innom The Jolly Crofter, The Sir Robert Peel, The Prince Albert, og The Royal Oak.

Dette er for øvrig alle puber som også kunne vært benyttet av de som skal se Stockport County på Edgeley Park, for det var i dette området av byen jeg nå befant meg. Da jeg slo meg ned på The Royal Oak, hadde jeg fått en melding fra Mark Barton som lurte på hvilket vannhull jeg befant meg i, og få minutter senere var han på plass. Det var ikke bare andre mandagen på rad at jeg skulle se fotball i Stockport-området, men også den andre mandagen på rad at jeg skulle treffe på groundhopperen fra Chesterfield, som hadde vært snill nok til å skysse meg tilbake fra kampen hos Stockport Town en uke tidligere da det var både busstreik og innstilte tog. Jeg traff som tidligere nevnt Mark (og hans reisefølge) på min tur til Balkan i fjor sommer, og han var også senere i kontakt for å få litt tips i forbindelse med en tur til Argentina og Uruguay som han var på tidligere i år.

Etter at glasset var tømt, kjørte han den siste biten til kveldens kamparena, slik at jeg slapp å gå. Det var helt greit, for ikke lenge etter at vi ankom så kom regnværet som skulle vedvare store deler av kampen. Etter å ha betalt inngangspengene pålydende £6 sikret jeg meg også et eksemplar av kveldens kampprogram mot et bidrag til klubbkassa på £2, og det var en 16-siders blekke som også tok for seg hjemmekampen mot Brocton som hadde blitt spilt to dager tidligere. På innsiden påtraff jeg snart også på et kjent fjes jeg ikke hadde sett på en stund. Stephen Williams er fra Birkenhead og er Tranmere-supporter. Han kalles gjerne Beaky, og kveldens bortelag Cammell Laird 1907 er også en av hans lokale klubber som han følger tett. Han har ofte vært å se på de de forskjellige arrangementene til Groundhop UK, og det var hyggelig å også treffe på ham igjen.

Dagens versjon av Cheadle Heath Nomads ble i 2004 til etter at to klubber slo seg sammen, men begge disse hadde en historie tilbake til 1919. Det var da den originale Cheadle Heath Nomads ble stiftet, og de spilte en årrekke i Lancashire and Cheshire Amateur League, inntil de i 1994 tok steget opp i daværende Mid-Cheshire League. Den andre klubben var Linotype FC, og også de ble stiftet i 1919, som et bedriftslag for firmaet Linotype and Machinery Company. De spilte i North Cheshire League, før de etter krigen ble med i Mid-Cheshire League, som de etter hvert vant fire ganger. I løpet av 55 sesonger i denne ligaens, var det kun ved sju anledninger at de ikke var på øvre halvdel i dens toppdivisjon. Firmaet Linotype hadde imidlertid stengt ned i 1970-årene, og banen ble etter hvert øremerket for boligbygging. I 2004 slo de to seg som nevnt sammen.

Den nye klubben tok først navnet Linotype & Cheadle Heath Nomads, og fortsatte i Mid-Cheshire League, sin i 2007 endret navn til Cheshire League. Den ble vunnet i 2014, og året etter ble det en andreplass. Det var imidlertid først etter en fjerdeplass våren 2018 at de fikk innpass i North West Counties League og fikk rykke opp til deres Division One South. Samtidig ble Linotype-delen av navnet fjernet, slik at de nå spiller som Cheadle Heath Nomads. Åttendeplassen forrige sesong står som deres foreløpige bestenotering. De hadde åpnet årets sesong med 2-2-2 og dermed 8 poeng på sine seks første kamper, mens gjestene fra Wirral-halvøya sto med 3-1-3 og 10 poeng etter sju kamper hittil.

The Heath var hjemmebane også for den originale Cheadle Heath Nomads, og det var de som skrapte sammen £1 000 for å kjøpe tomten og anlegge en bane som åpnet i 1921. De delte i mange år disse fasilitetene med en cricketklubb, og det hindret flere ganger klubben i å klatre i pyramiden inntil cricketklubben gikk konkurs og ble lagt ned. Linotypes hjemmebane Lawrence Road i Altrincham ble som nevnt øremerket for boligbygging i 1985, og klubben måtte deretter spille på en bane i Timperley som ble eid av British Airways. I årene etter årtusenskiftet hadde de en del utfordringer med å få benytte banen, og det er naturlig å tenke seg at det har vært en tungtveiende grunn til at de så på mulighetene for en sammenslåing. The Heath ble gjenstand for oppgraderinger i 2010-årene, men tribunefasilitetene begrenser seg til et par små tribuner på den bortre langsiden og en overbygd affære tilknyttet klubbhuset.

Vi forventet en tett og jevn kamp, og det skulle vel vise seg at vi ikke har helt på jordet med den spådommen, men det var gjestene som startet best, og i kampens tredje minutt sendte Zak Catesby de i føringen 0-1 med et skudd fra rundt 16-meteren. Laird kunne også ha økt ledelsen før pause, men traff tverrliggeren, og dermed gikk lagene i garderoben med en knapp ledelse til bortelaget. Selv gikk jeg i kiosken for å få meg en burger og en Bovril mens vi ventet på de siste 45 minuttene. Beaky var selvsagt også fornøyd med ledelse halvveis, men påpekte ganske riktig at det var lenge igjen.

Nomads utlignet tidlig i andre omgang ved Max Pouncey, og det var deretter nokså jevnspilt. I det 73. minutt var Laird tilbake i ledelsen da James Eaton leverte en god avslutning etter en corner. 1-2, og det så ut til å stå seg, men på slutten skulle det ble skikkelig drama. I kampens siste ordinære minutt traff Nomads stolpen, det ble klabb og babb, og Ryan Morton var mannen som til slutt klarte å få ballen over streken og utligne til 2-2. Et minutts tid senere hadde Nomads snudd kampen etter scoring av Thomas Jones, og det var ville jubelscener for 3-2-ledelse etter to raske mål. Dramaet var imidlertid ikke over, for i kampens sjette overtidsminutt klarte Ryan Smith å utligne til 3-3 for Laird. Det var noe av det siste som skjedde, og dermed ble det poengdeling foran 132 tilskuere som hadde fått god valuta for pengene. Mark skysset meg tilbake til Stockport og puben The Pineapple, som imidlertid hadde stengt, så jeg gikk like godt og tok toget tilbake til Manchester og returnerte til hotellrommet.

English ground # 580:
Cheadle Heath Nomads v Cammell Laird 1907 3-3 (0-1)
North West Counties League Division One South
The Heath, 21 August 2023
0-1 Zak Catesby (3)
1-1 Max Pouncey (49)
1-2 James Eaton (73)
2-2 Ryan Morton (90)
3-2 Thomas Jones (90+1)
3-3 Ryan Smith (90+6)
Att: 132
Admission: £6
Programme: £2

Next game: 22.08.2023: Liversedge v Newton Aycliffe
Previous game: 19.08.2023: Millhead v Hest Bank United

More pics

This day on a map / This whole trip on a map

Søndag 20.08.2023: Bradford Bulls v Newcastle Thunder

Denne søndagen var det så som så med fotball på menyen, og i hvert fall i et område som lot seg gjøre å ta seg til fra Blackpool, der jeg hadde våknet litt groggy etter lørdagskveldens eskapader. Jeg hadde derfor endt opp med å velge meg en rugby league kamp på et klassisk stadion jeg følte fortsatt var verdt en visitt, og det skulle skje i Bradford. Jeg tok nå med meg bagasjen og lot apostlenes hester bære meg bort til Wetherspoons-puben The Albert & The Lion, der jeg bestilte meg en full english breakfast med black pudding, og da den var satt til livs spaserte jeg opp til togstasjonen Blackpool North, der jeg kom meg med 11.07-toget med Leeds som endestasjon.

Jeg skulle ikke være med helt dit, og få minutter etter klokken ett steg jeg av på Bradford Interchange. Ved den tilknyttede bussterminalen ble jeg med en buss sørvestover mot bydelen Wibsey, der jeg hadde betalt £27 for overnatting ved NHYL Homes. Bussholdeplassen jeg steg av på var beleilig nok rett utenfor dette etablissementet, og idet jeg gikk inn porten kom husfruen ut i hagen og kunne ønske meg velkommen etter å fått bekreftende svar på at jeg var meg. Hun fikk raskt og effektivt sjekket meg inn, og etter å slengt fra meg bagasjen på rommet, var jeg raskt på farten igjen, for kampen skulle starte klokken 15.00, og Google Maps meldte om en snau halvtimes gange ned til sagnomsuste Odsal Stadium.

Heldigvis var det stort sett nedoverbakke, og med 20-25 minutter til kampstart befant jeg meg på utsiden av Odsal Stadium og dets West Stand, der også en del hjemmesupportere i de karakteristiske draktene til Bradford Bulls var på plass. Jeg hadde på forhånd betalt £20 (+ £1 i avgift) for en plass på nevnte ståtribune, og så frem til en kikk på innsiden. Jeg hadde tidligere to rugby league kamper på samvittigheten, og den første av disse fant sted våren 2015 da jeg benyttet anledningen til å se en U19-kamp mellom Wakefield Trinity og Catalan Dragons på Belle Vue i Wakefield; først og fremst for å ta en titt på stadionet (som for øvrig skulle besøkes for fotball senere på denne turen nå over åtte år senere). Deretter hadde jeg i april 2019 en aldeles storveis aften i hyggelig selskap da Tom Morken og jeg så derbyet Castleford Tigers v Wakefield Trinity på Wheldon Road i Castleford. Denne gang var jeg imidlertid igjen på egenhånd, uten Mr. Morken som makker.

Bradford Bulls er et kjent navn innen rugby league, men det har ikke alltid vært det klubben og deres forgjengere har bedrevet. Bradford FC ble stiftet i 1863, og drev med rugby, som den gang var én sport. Det var i 1895 at Bradford var en av 21 klubber fra nord-England som brøt ut av Rugby Football Union og stiftet Northern Rugby Football Union etter uenighet over betaling av spillere. Sistnevnte ble dermed de første til å betale spillere, og endret i 1922 navn til Rugby Football League (mens rugby union først tillot profesjonalitet 100 år senere; i 1995). Rugby union og rugby league forble samme sport en stund, men regelendringer som etter hvert kom til i rugby league gjorde at de ble stadig mer forskjellige.

Om vi går tilbake til 1907, skjedde det viktige ting, for etter å ha sett hvordan fotballen var på fremmarsj, ble det diskusjoner om hva man skulle spille. I et forsøk på å introdusere fotball i et område dominert av rugby, ble Bradford City innvilget medlemskap i Football League umiddelbart etter sin stiftelse i 1905, og også medlemmer av Bradford FC var bitt av fotball-basillen. Nå vet vel de fleste at fotball og rugby-grenene har samme røtter, og at man på 1800-tallet gjerne kunne spille forskjellige varianter om hverandre. På et møte i april 1907 virket det som om flertallet av klubbens medlemmer var mest interessert i å fortsette med rugby league, men så så det ut til å snu mot rugby union, før daværende formann Mr. Briggs klarte å overtale en majoritet til å stemme for ‘association football’; det vi i dag kjenner som…fotball.

Denne hendelsen har i ettertid gjerne fått navnet ‘The Great Betrayal’, og Bradford FC ble klubben vi i dag kjenner som Bradford Park Avenue. De blant minoriteten som ikke var fornøyd med vedtaket valgte å splitte fra klubben og fortsette med rugby league under navnet Bradford Northern. Denne klubben ble for øvrig slått konkurs i desember 1963, men ble ‘gjenfødt’ få måneder senere, i april 1964. Det var i 1996, samtidig at man gikk fra vintersesong til sommersesong og stiftet den nye toppdivisjonen Super League, at klubben tok navnet Bradford Bulls, og den har som kjent blitt et kjent navn innen sporten. De har fem ganger vunnet Challenge Cup, og ni ganger blitt kåret til seriemestre (hvorav fire i Super League). I tillegg har de tre ganger vunnet den såkalte World Club Challenge, som er en årlig kamp mellom vinnerne av British Super League og den australske National Rugby League.

Da nedrykk fra Super League ble gjeninnført i 2014, måtte Bulls også starte sesongen med seks minuspoeng fordi de ble satt under administrasjon, og det endte med nedrykk fra toppdivisjonen for første gang på 40 år. Verre skulle det ble, for da de i 2016 igjen ble satt under administrasjon, var det for tredje gang siden 2012. Tidlig i 2017 ble klubben slått konkurs igjen. Ligaen ville gjerne at noen fortsatte å drifte en klubb i Bradford, og det var 12 interessenter. Kriteriene var blant annet at klubben skulle starte Championship-sesongen med 12 minuspoeng, og at de skulle fortsette å spille under Bulls-navnet. Det endte med nedrykk til League 1, men de returnerte på første forsøk etter at en andreplass ble fulgt opp med playoff-suksess, og de er fortsatt å finne i Championship, som i likhet med motparten i fotball er ensbetydende med nivå to.

Klubbens hjemmebane er Odsal Stadium, som sto ferdig i 1933, og som fortsatt er en herlighet av et stadion. Dagens kapasitet er 26 019, men publikumsrekorden lyder på hele 102 569(!!) og stammer fra 1954 og en cupfinale-omkamp mellom Warrington og Halifax. West Stand er en stor og åpen ståtribune som alene tar nesten 10 000 stående tilskuere. Herfra følger den svingen over på den nordlige kortsiden Rooley Avenue End, som er lik av utseende. På den andre langsiden, East Stand, finner man anleggets eneste overbygde sittetribune, med plass til snaut 5 000. På kortsiden South Bank har ståtribunene blitt revet og erstattet med en bygning som også huser det som nok er VIP-plasser etc.

I tillegg til rugby har det blitt arrangert mye annet av idrett her. Speedway i regi av Bradford Dukes var lenge et fast innslag, mens stock cars nå visstnok er tilbake igjen. Fotballklubben Bradford City spilte dessuten en del av sine hjemmekamper her i kjølevannet av den tragiske brannen på deres Valley Parade i 1985. Odsal Stadium ligger for øvrig nedsunket i forhold til området rundt, og har derfor ofte vært åsted for en del tåke som til tider har skapt utfordringer. Det er nå Rugby Football League som eier stadionet, som de kjøpte da Bulls var i økonomiske problemer i 2012. Høsten 2019 offentliggjorde Bulls at de ikke lenger hadde råd til å fortsette der, og startet en banedeling hos Dewsbury Rams, men to år senere kom de til enighet om en ny avtale og flyttet inn igjen (i hvert fall så lenge det varer).

Jeg har flere ganger tenkt at det kan være på sin plass med et besøk til Odsal Stadium før det eventuelt blir for sent, og nå var jeg her og kunne skue utover herligheten. Lagene kom etter hvert ut på banen, og et Bradford Bulls som jaktet i flokken bak ledende Featherstone Rovers skulle opp mot nedrykkstruede Newcastle Thunder, og var i så måte favoritter. Det viste seg å holde stikk, for vertene raste opp i ledelsen og tok pause med ledelse 18-4. I rugby league er det tydeligvis fortsatt lov med cheerleading som pauseunderholdning uten at krenkehysteriet har satt en stopper for det, og etter at vi hadde sett spreke jenter gjøre sin greie nede på banen, ble gressmatta etter hvert overlatt til kraftpluggene igjen. Andre omgang endte med samme score, og det betød at Bradford Bulls seiret 36-8 foran 2 65 tilskuere.

I stedet for å ta turen inn til Bradford sentrum bestemte jeg meg for å spasere tilbake fra Odsal til Wibsey og min base og på gjøre returen til en grundig pub-til-pub-runde som startet på The Top House rett på den andre siden av veien. Om jeg hadde vært glad for nedoverbakke tidligere, var ulempen at returen nå gikk i oppoverbakke, men med hyppige vanningspauser var det ikke noe stort problem. The Market Tavern ble neste stopp i lystig lag, før turen gikk videre til The White Swan som fremsto noe shabby men med et artig klientell. The Hopper Micropub var et obligatorisk stopp, og på Ancient Foresters var folk i fin form. Noen av pubgjestene jeg hadde sett på veien hadde fulgt etter meg til The Upper George, mens The Dog & Gun fikk æren av å være mitt siste stoppested for kvelden før jeg kom meg tilbake til senga. Dagen etter var det tilbake til den ‘ordinære’ fotballen.

Rugby League # 3:
Bradford Bulls v Newcastle Thunder 36-8 (18-4)
Championship
Odsal Stadium, 20 August 2023
Att: 2 685
Admission: £20 (+ £1 fee)

More pics

This day on a map / This whole trip on a map

Lørdag 19.08.2023: Millhead v Hest Bank United

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Denne lørdagen var det duket for en visitt til en litt spesiell destinasjon; en som de færreste her hjemme i det hele tatt har hørt om, og som enda færre ville hatt på sin radar. Jeg bruker gjerne lørdagene til å besøke klubber som spiller i divisjoner der det ikke er krav om flomlys (det vil i England si fra nivå ni og nedover) og hvor man stort sett spiller lørdagskamper mens eventuelle midtukekamper gjerne er begrenset til noen anledninger helt i starten og slutten av sesongen. Et eksempel på en slik klubb er Millhead, som jeg hadde hatt lyst til å besøke en stund, og nå var omsider dagen kommet. Etter at planen var lagt, ble imidlertid avspark flyttet fra klokken 14.30 til 13.00, så det betinget nå en enda tidligere avreise fra den nordlige utkanten av Stirling, der jeg våknet opp.

Litt etter klokken sju forlot jeg rommet og gikk til resepsjonen for å sjekke ut fra Willow Court ved Stirling University, og spaserte deretter ned til hovedveien som går forbi innkjørselen til universitetsområdet. Ved en bussholdeplass der kom som planlagt en nordgående buss i rute klokken 07.41, og fraktet meg de fem minuttene det tok å kjøre opp til togstasjonen Bridge of Allan. Der skulle jeg egentlig hatt 08.04-toget ned til Stirling og byttet til tog mot Glasgow, men 07.42-toget som var et direktetog til Glasgow Queen Street var nå varslet 14 minutter forsinket, og det passet meg denne gang fint, for da hoppet jeg på det og kunne ankomme Glasgow før tiden. Jeg skulle imidlertid videre og forlate Skottland igjen, så det var bare å traske til Glasgow Central for å komme meg med tog sørover mot England.

At jeg hadde rukket et tidligere tog hadde fint lite å si da jeg drøyt to timer senere skulle bytte i tog i Lancaster og unnagjøre den foreløpig siste lille etappen nordover igjen til Carnforth. Vi ble rett og slett stående på Lancaster stasjon og vente uten at toget beveget seg, og vi ble fortalt at det var fordi de manglet et medlem av besetningen. Vedkommende var nå på vei fra Barrow-in-Furness i en taxi, og man visste ikke helt hvor stor forsinkelsen ville bli!! Der satt vi og blomstret i godt over en halvtime før vi plutselig begynte å bevege oss, og ni minutter senere steg jeg av i Carnforth og langet umiddelbart ut mot Millhead-området av den lille byen i håp om å fortsatt klare å rekke frem i tide til avspark.

I september 2017 var jeg i Carnforth for å besøke Carnforth Rangers, og kunne da konstatere at det er en koselig liten by. Den ligger helt nord i grevskapet Lancashire, et lite stykke nord for Lancaster, og har et innbyggertall på drøyt 5 500. Mye av Carnforths historie de siste par hundre år er knyttet til jernbanen, samt smelteverk og utvinning av kalkstein. Byen ble i sin tid et knutepunkt der tre jernbanelinjer møttes, og vokste fra en liten landsby til å bli en jernbane-by som også huser et viktig jernbane-depot. Carnforth stasjon er i seg selv verdt en kikk, og var i 1945 åsted for innspillingen av David Leans kortfilm «Brief Encounter», som har gjort den kjent. I dag er den koselige stasjonen også bevart som såkalt heritage centre og fremstår nesten like mye som museum som en jernbanestasjon.

Millhead er et område på motsatt side av jernbanelinjen(e) i forhold til Carnforth sentrum. Der ligger det mellom Carnforth og landsbyen Warton, som USAs første president George Washington for øvrig skal ha hatt minst sju generasjoner med forfedre fra. Etter å ha passert gjennom et industriområde, kom jeg from til Millhead og tok til høyre inn veien som ledet meg frem til Iodine Park, der dagens kamp skulle foregå. Den ligger helt innerst i en blindvei, og jeg ankom i grevens tid, for idet jeg befant meg på parkeringsplassen på utsiden, blåste dommeren i gang kampen mellom Millhead og Hest Bank United i Westmorland League Division 3, så de var bare å får startet stoppeklokken og skynde seg innenfor.

Det er alt annet enn enkelt å finne noe særlig med informasjon om Millhead FC og deres historie, men allerede i 1920-årene var det en klubb med dette navnet som spilte i daværende North Lancashire League. All den tid logoen til dagens klubb vitner om 1962 som stiftelsesår, er det imidlertid naturlig å tro at det ikke er samme klubb, men at det i beste fall kan være snakk om en forgjenger. Millhead FC spilte inntil nylig i North Lancashire & District League, men har nå hoppet over til Westmorland League, der de spiller i den ligaens Division 3. Nå regner man jo egentlig ikke slik under non league step 7 (nivå 11 totalt), men om man skulle gjort det, ville det vel være ensbetydende med nivå 15 av engelsk fotball, om jeg har kalkulert rett.

Grunnen til jeg en stund har ønsket meg hit er imidlertid grunnet deres hjemmebane, Iodine Park. Her spiller de rett og slett i et gammel steinbrudd. På et kart fra 1913 er det også det det er markert som, og det er usikkert når det faktisk ble en fotballbane, men navnet Iodine Park kom en gang i løpet av 1950- eller 1960-årene. Iodine er det engelske ordet for jod, og det har som kjent blitt brukt i legemiddelindustrien som et antiseptisk middel med bakteriedrepende egenskaper. Det ble brukt til å rense sårene spillerne fikk på grunn av blant annet steinrester på banen, og det ga igjen banen et navn på folkemunne som har festet seg. Med sin unike beliggenhet er det en bane som er på mange britiske banehopperes radar.

Iodine Park og Millhead FC er neppe noe for de som foretrekker Premier League og toppfotballens nye og moderne stadioner, men for slike som meg er dette et herlig sted å se fotball. Midt på den ene langsiden har man en liten overbygd tribune i mur, mens den andre langsiden byr på en skrent full av villniss, der flere valgte å se kampen fra. Det var også jeg etter hvert klarte å få en torn i foten idet jeg skulle hjelpe til med å hente en løpsk ball, og den måtte faktisk senere skjæres ut av lege, men det er uansett en avsporing. Bak det bortre målet er fjellveggen som vitner om stedets fortid som steinbrudd, og har finner man en annen detalj som har blitt et kjennemerke for Iodine Park; nemlig en blink malt inn i fjellveggen, og teksten «Dave’s target». Ellers var Iodine Park høsten 2019 åsted for besøk fra Spania, da TV-programmet El Día Después sendte et team hit for å filme et innslag som er vel verdt en kikk selv om man ikke skulle kunne spansk.

Man kommer inn i det ene hjørnet, der jeg slang fra meg bagen i en container som tydeligvis blir brukt som redskapsbu, for jeg hadde møtt regnet på veien ned fra Skottland, selv om det ga seg omtrent idet jeg ankom. Westmorland League Division 3 hadde sesongåpnet en uke tidligere, og Millhead hadde tatt åpnet sesongen med borteseier 4-1 over Eden Valley, mens Hest Bank United også hadde vunnet borte; 2-1 over Alston Moor. I tillegg hadde Hest Bank United siden den gang benyttet midtuka til å spille nok en bortekamp, der de tapte 0-1 for reservelaget til Kendal County. Vertene hadde entret banen i flotte oransje og svarte drakter, mens gjestene fra kysten ørlite grann lenger sør hadde hvite overdeler og mørkeblå bukser.

Halvveis ut i omgangen fikk gjestene den hittil største sjansen da en av deres spillere om alene gjennom, men den ble skuslet bort. Få minutter senere var de frempå igjen da et innlegg ble styrt utenfor for nærmest åpent mål. Millhead hadde sekunder senere en heading like utenfor, og helt på tampen av første omgang burde de nok også tatt ledelsen da de hadde et par gode sjanser i rask rekkefølge. Det endte imidlertid med en heading over, og istedet slo Hest Bank United til i motsatt ende av banen i det neste angrepet. Vi var inne i omgangens siste minutt, og gjestene utnyttet slett forsvarsspill da de denne gang også klarte å sette ballen i mål. Det sto 0-1, og scoringen til Joshua Collins var også omgangens eneste, slik at det også var stillingen til pause.

Andre omgang var seks minutter gammel da Hest Bank var nære på å doble ledelsen men traff tverrliggeren. Etter en times spill kunne de imidlertid juble igjen etter at Joshu Greenall dukket opp på bakre stolpe og headet inn 0-2. Få minutter senere var de frempå igjen i form av et frispark som endret retning og gikk til en corner som også endte med en god sjanse som keeper dog reddet. Deretter hadde Millhead en heading like utenfor, før de igjen fikk ‘illebefinnende’ i forsvar og lot Benjamin Leamy øke til 0-3 i det 73. minutt. Kun sekunder senere hadde imidlertid Millhead redusert til 1-3 ved Sam Shaw, og begynte å presse på for ytterligere redusering. Et godt frispark ble reddet, og i det 78. minutt traff Millhead kryssolpen. Nærmere kom de ikke, og Hest Bank fikk i stedet muligheten til å kontre inn enda et mål da de kom alene gjennom, men keeper reddet, og det endte 1-3 foran det jeg talte meg frem til å være 69 tilskuere,

Hest Bank United var forresten kanskje litt heldige som fikk avslutte kampen med ti mann, for med ti minutter igjen slo en av deres spillere tilsynelatende etter en Millhead-spiller, men dommeren fikk det nok ikke med seg. Millbank-folket virket ikke å være altfor tilfreds med kampen de hadde levert, men jeg hadde om ikke annet satt pris på min visitt til Iodine Park da jeg gikk for å hente bagen og forlate åstedet for å spasere de 10-15 minuttene tilbake til Carnforth stasjon. Jeg skulle videre til Blackpool, der jeg hadde bestilt overnatting, og en tidligere kampstart betød nå også en tidligere ankomst til Blackpool, men først hadde jeg tre kvarters tid å slå i hjel på Carnforth stasjon. Det er ikke spesielt vanskelig, all den tid mikropuben The Snug er tilknyttet stasjonsbygget der.

Nå slapp jeg også et bytte i Lancaster, og kunne dermed ta 15.43-toget rett ned til Preston og bytte der. En drøy time etter at jeg forlot Carnforth, ankom jeg Blackpool North, gikk ned mot sjøen og trikkeholdeplassen North Pier, gikk til innkjøp av en dagsbillett for Blackpool-trikkene, ble med så langt som til Central Pier, og gikk der av for å gå og sjekke inn ved min base for kvelden. På en tur som endte opp med å bli meget dyr, var det greit å spare inn litt her og der, og det gjorde jeg da jeg betalte £20 for overnatting ved etablissementet KM Central Pier. Ikke noe Ritz, men jeg skulle jo kun sove der, og etter å ha installert meg var jeg snart på vei ut døra igjen. Lørdag kveld i Blackpool kan jo være ensbetydende med at man virkelig havner på galeien, tatt i betraktning byens herostratisk berømte uteliv, men jeg hadde for så vidt ingen planer om å ta helt av denne kvelden.

Ikke så langt fra mitt krypinn var jeg innom både The Ardwick og The Life Boat Inn før jeg tok trikken fra Manchester Square ned til South Pier, der jeg slo meg ned på den store Rangers-puben The Gallant Pioneer. Jeg hadde avtalt å møte min kompis Steve Moss denne kvelden, etter at han hadde gjort seg ferdig med å dømme en cricket-kamp, og han ringte nå for å høre hvor jeg befant meg. Han fikk sin bedre halvdel til å kjøre seg til The Gallant Pioneer, og der ble vi værende en stund inntil de bestemte seg for at det var såpass rolig at de like gjerne kunne stenge. Vi gikk da videre til Wetherspoons-puben The Velvet Coaster, og derfra igjen til The Dutton Arms. Da Steve valgte å ta trikken hjemover mot Clevelys, ble jeg med så langt som til North Pier, men merket egentlig at jeg nå hadde fått nok, og forkastet planene om ytterligere begersvinging og nøyde meg med å kjøpe litt kveldsmat (eller nattmat om man vil) før jeg stabbet tilbake mot KM Central Pier for å finne senga. Dagen etter skulle det faktisk stå rugby league på menyen.

English ground # 579:
Millhead v Hest Bank United 1-3 (0-1)
Westmoreland League Division 3
Iodine Park, 19 August 2023
0-1 Joshua Collins (45)
0-2 Joshua Greenall (61)
0-3 Benjamin Leamy (73)
1-3 Sam Shaw (74)
Att: 59 (h/c)
Admission: Free
Programme: None

Next game: 21.08.2023: Cheadle Heath Nomads v Cammell Laird 1907
Previous game: 18.08.2023: Stirling Albion v Aberdeen

More pics

This day on a map / This whole trip on a map

Fredag 18.08.2023: Stirling Albion v Aberdeen

Torsdag morgen hadde jeg tatt turen fra Glasgow-området og ned til Manchester, der jeg hadde tilbragt en herlig dag med min datter. Hun har blitt opptatt av fotball, så av alle ting ble det blant annet et besøk på det nasjonale fotballmuséet før de etter et restaurantmåltid satt kursen tilbake mot Warrington. Jeg hadde unnet meg et par pubbesøk før jeg tok kvelden, men var nokså tidlig i seng, og denne fredagen skulle jeg forlate Manchester igjen og returnere til Skottland. Etter å forlatt Ibis budget-hotellet ved Salford Quays og tatt trikken fra Exchange Quay til Piccadilly, fikk jeg kjøpt inn noe frokost som jeg tok med meg på 08.50-toget fra Manchester Piccadilly til Glasgow Central. Jeg ankom sistnevnte stasjon i 12-tiden, og kunne deretter gå til Glasgows andre store jernbanestasjon; Glasgow Queen Street. Derfra kom jeg meg med 12.40-toget og ble med så langt som Stirling, der jeg etter en halvtime hoppet av.

Stirling er en by med en viktig plass i den skotske historien. Den ligger rundt den gamle borgen Stirling Castle, som ble fullført på 1500-tallet, oppe på en 75 meter høy vulkanplugg med stupbratte kanter på tre sider. Dette var lenge kongeresidens ved siden av Edinburgh, og det var her Maria Stewart ble kronet som dronning av Skottland i 1543, kun ni måneder gammel. To berømte slag ble utkjempet i nærheten av Stirling. I 1297 ledet William Wallace skottene mot engelskmennene i slaget ved Stirling Bridge, og i 1314 gjenvant skottene sin uavhengighet da Edward II ble beseiret i slaget ved Bannockburn. Fra da og frem til midten av 1500-tallet blomstret Stirling og delte status og privilegier med Edinburgh som hovedstad. Slottet var dessuten bolig for Stuart-kongene, men etter sammenslåingen av den skotske og engelske krone i 1603 mistet Stirling mye av sin nasjonale rolle.

Stirling er også administrasjonssenter for ‘grevskapet’ med samme navn, og ligger sentralt plassert i Skottland. Det skal ha vært Robert the Bruce som i sin tid sa at «Den som kontrollerer Stirling, kontrollerer Skottland». Det bor i dag rundt 40 000 innbyggere i byen, og den har også blitt kjent for sitt universitet som i tillegg til kommunen nå er byens største arbeidsgiver. Universitetet ligger et lite stykke nord for bykjernen, og det var faktisk der jeg skulle overnatte, men først tok jeg en tur inn i sentrum for å få meg en matbit ved Wetherspoons-puben The Crossed Peels. Da siste bit av haggis var satt til livs tok jeg en buss nordover mot universitetsområdet, og fant ganske greit frem til Willow Court, der jeg hadde betalt £43 for overnatting. Dette er vel til vanlig studentboliger som leies ut når de står tomme mellom semestrene.

På bussturen hadde vi kjørt forbi en pub som så ut til å virke veldig koselig, og med det kjente Wallace Monument som flott bakteppe i bakgrunnen. Etter å ha sjekket inn, valgte jeg å spasere dit ned gjennom universitetsområdet, og den spaserturen tok meg rundt 20 minutter. Den nevnte puben ligger i et kryss i Causewayhead-området av Stirling, og viste seg ganske riktig å være et trivelig sted å ta en rast, men jeg måtte etter hvert bryte opp og komme meg med en buss innover mot Stirling sentrum. Jeg skulle gjerne besøkt Stirling Castle og tatt en skikkelig titt der, men det var det ikke tid til denne gang. I stedet stakk jeg innom vannhullene Cold Beer Company og No. 2 Baker Street før jeg tok bussen utover mot industriparken Springkerse og kveldens kamparena; Forthbank Stadium.

Bussen stoppet et steinkast unna stadionet, men det var fortsatt godt over halvannen time til kampstart, så jeg gikk som planlagt bort til puben Springkerse View, få minutters gange unna. Der var det imidlertid så fullpakket (med ikke minst tilreisende Aberdeen-fans) at det tok langt over en halvtime å bli ekspedert. Da jeg omsider returnerte til Forthbank Stadium og fant frem til riktig inngang, var det rundt 20 minutter til avspark. Jeg hadde på forhånd betalt £18 for en billett til kveldens kamp, og innenfor portene traff jeg som avtalt snart på banehopperen George Webb, som hadde tatt den lange turen opp fra Devon for en liten kaledonsk helgetur. Jeg gikk for å sikre meg et eksemplar av kveldens kampprogram, men ble fortalt at det nå dessverre var utsolgt, så det var jo en aldri så liten nedtur.

Stirling Albion ble stiftet i 1945, men har en viss forbindelse til den tidligere klubben King’s Park, som representerte byen i den skotske ligaen i mellomkrigsårene. Denne klubben kom aldri tilbake etter andre verdenskrig, men en av lederne var Thomas Fergusson, og han tok straks initiativet til å stifte en ny klubb; Stirling Albion. Klubben ble valgt inn i den daværende C Division i 1946, og vant den på første forsøk. Våren 1949 sikret de seg for første gang opprykk til den øverste divisjonen, men fikk det tøft. De fikk snart rykte på seg for å være for gode for ‘andredivisjon’ og for dårlige for toppdivisjonen, og stadige opp- og nedrykk i de neste to tiårene gjorde at klubben på folkemunne fikk kallenavnet ‘The Yo-Yos’.

Foreløpig siste visitt i toppdivisjonen tok slutt med nedrykk våren 1968, og etter hvert begynte de i stedet å rykke opp og ned mellom nivå to og tre. Etter omstruktureringene i den skotske ligaen i 1975 og 1995, har Stirling Albion gjerne vært å finne ligaens to nederste divisjoner, og har gjort overraskende lite ut av seg. Da jeg to dager tidligere snakket med noen skotske banehoppere om dette, nevnte de faktisk Stirling Albion som den skotske klubben som ut fra sitt mulige potensiale kanskje har underprestert mest. Så sent som våren 2023 vant de i det minste League Two og er nå i hvert fall tilbake på nivå tre. Deres foreløpig siste visitt på nest øverste nivå var i 2011/12-sesongen, så vil tiden vise om de etter hvert kan komme seg opp dit igjen også.

Hva gjelder Forthbank Stadium, har det vært klubbens hjemmebane siden 1993. Før det spilte de på Annfield Stadium, som ble åpnet i 1945. Forthbank Park, som hadde vært hjemmebane for nevnte King’s Park, hadde blitt ødelagt av Luftwaffe under krigen, og nevnte Thomas Fergusson var mannen som sørget for å få kjøpt land og bygget et nytt stadion. Annfield Stadium måtte i 1983 selges til kommunen for å hindre konkurs, og fire år senere ble det Skottlands første ligastadion med kunstgress. Det var forståelig nok voldsomt mislikt av motstanderne, og det skotske forbundet ga faktisk de andre lagene lov til å nekte å spille cupkamper der. Det medførte at klubben måtte spille samtlige av sine hjemmekamper i cupen på bortebane de neste fem årene! Etter en tre års prøveperiode ga forbundet beskjed om at man hadde to år på seg til å fjerne kunstgresset. I stedet for å ruste opp Annfield Stadium, bestemte man seg for å heller bygge nytt stadion i utkanten av byen.

Siste kamp på Annfield Stadium ble spilt våren 1992 (der et nå boliger der), og banedelte deretter med Stenhousemuir inntil dagens Forthbank Stadium ble åpnet i april 1993. Det er oppkalt etter den gamlebanen til nevnte King’s Park. Kapasiteten er på 3 808, og 2 508 av disse får sitte på et sete på en av langsidene. De to er ganske like, men med den jeg hadde billett til er litt større (dvs lenger) enn den på motsatt langside, som blir gitt til bortefansen. På kortsidene er det små, åpne ståtribuner som kom til litt senere, men av en eller annen grunn ble kun en av disse benyttet denne kvelden. Det dreide seg nå om andre runde i ligacupen, der ‘første runde’ er gruppespillet man nå spiller i løpet av sommeren. Stirling hadde tatt seg videre ved å bli nummer to i en gruppe som ble vunnet av Ayr United, og som for ordens skyld også inneholdt St. Johnstone, Stenhousemuir og Alloa Athletic. Aberdeen og de øvrige som hadde kvalifisert seg for europacup-spill sto over gruppespillet og kom inn i denne runden.

Publikumsrekorden på Forthbank Stadium, som er identisk med kapasiteten, stammer fra en cupkamp mot nettopp Aberdeen, og det var igjen folksomt denne kvelden. Mange bortefans hadde også tatt turen, og de fikk nesten noe å juble for etter få minutter, men headingen fra Luis Lopes ble slått i tverrliggeren og over av Stirling-keeper Blair Currie. I det 29. minutt kunne de tilreisende imidlertid slippe jubelen løs da en frisk Bojan Miovski sørget for 0-1 etter forarbeid av Nicky Devlin. Hjemmelaget hadde en gyllen mulighet til å utligne med fem minutter til pause, da Dale Carrick kom alene med Dons-keeper Kelle Roos, men sistnevnte gikk seirende ut av den duellen takket være en glimrende redning. Det sto 0-1 halvveis foran 2 943 tilskuere (det ble av visse kilder hevdet over 3 000, og flere meldte om utsolgt).

Stirling Albion startet andre omgang best og skapte en del problemer for gjestene fra toppdivisjonen, men klarte foreløpig ikke å få uttelling i form av scoring. I stedet var det Aberdeen som doblet ledelsen i det 63. minutt, etter at keeper måtte gi en retur på et skudd fra Graeme Shinnie, og Leighton Clarkson (på lån fra Liverpool) var raskt frempå og sørget for 0-2. Nå ble det med ett mye verre for vertene, men de ga seg ikke, og kjempet tappert. Med et drøyt kvarter igjen fikk de også sin redusering da innbytter Greig Spence headet inn et frispark. 1-2, og nå var det kamp igjen. Stirling presset på for en utligning mot slutten, og ropte også på et straffespark i sluttminuttene, men ble ikke hørt, og det endte dermed med 1-2 og Aberdeen-avansement.

Sikkert litt bittert for den tidligere Aberdeen-kapteinen Darren Young, som nå er manager for Stirling Albion, men han hadde uansett grunn til å være ganske så fornøyd med det hans gutter leverte, for de gjorde seg på ingen måte bort. George Webb valgte å spasere tilbake til Stirling jernbanestasjon for å komme seg med toget tilbake til Glasgow, der han skulle overnatte, og jeg slo følge med ham. Mens han ilte inn på stasjonen, gikk jeg for å ta oppstilling på bussholdeplassen og kom meg snart med en buss som skulle opp mot Stirling University. Der fant jeg ganske raskt senga og fikk meg litt søvn før jeg dagen etter nok en gang skulle vende snuta sørover og krysse grensen over til England.

Scottish ground # 67:
Stirling Albion v Aberdeen 1-2 (0-1)
Scottish League Cup
Forthbank Stadium, 18 August 2023
0-1 Bojan Miovski (29)
0-2 Leighton Clarkson (63)
1-2 Greig Spence (75)
Att: 2 943
Admission: £18
Programme: Sold out

Next game: 19.08.2023: Millhead v Hest Bank United
Previous game: 16.08.2023: Kilsyth Rangers v Glasgow Perthshire

More pics

This day on a map / This whole trip on a map

Onsdag 16.08.2023: Kilsyth Rangers v Glasgow Perthshire

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Jeg hadde ingen direkte bråhast denne morgenen, og før jeg forlot Dundee var det på sin plass med enn full scottish breakfast på Wetherspoons-puben The Counting House. Jeg hadde allerede pakket sammen og sjekket ut fra min base rett rundt hjørnet da jeg gikk for å innta denne frokosten, som selvsagt inkluderte både black pudding og ikke minst haggis. Mett og fornøyd gikk jeg etter hvert ned til Dundee jernbanestasjon, der jeg tok plass på 10.55-toget med Glasgow Queen Street som endestasjon. Jeg ble med helt dit, men jeg tror neppe oppvisningen med trommer og sekkepiper på Buchanan Street var til ære for min ankomst i Glasgow. I en av mine absolutte favorittbyer hadde det vært nokså dyrt med overnatting denne dagen, så jeg endte opp med å booke i forstaden Crookston.

Dermed måtte jeg spasere den ikke altfor lange veien fra Glasgow Queen Street til Glasgow Central, der lokaltogene mot Paisley Canal går fra. Siden jeg hadde godt med tid, slo jeg meg imidlertid ned en liten stund på Toby Jug, rett over veien fra Glasgow Central, før jeg tok toget derfra til Crookston. Her befinner vi oss helt ved Glasgows yttergrense, og faktisk nærmere Paisley enn sentrale Glasgow, men jeg har også et par ganger tidligere benyttet Crookston Hotel som base. Det ligger et steinkast fra jernbanestasjonen, og jeg hadde nå betalt £38 for overnatting der. Siden jeg raskt ble sjekket inn allerede før tiden, var jeg på vei tilbake til Glasgow med toget litt tidligere enn planlagt.

Etter å ha toget tilbake til Glasgow Central og spasert tilbake til Glasgow Queen Street, ble jeg med et av togene som stoppet ved stasjonen Croy, der jeg etter 10-15 minutter gikk av og tok en lokalbuss opp til nærliggende Kilsyth. Det er en liten by som ligger nord i grevskapet North Lanarkshire; omtrent midtveis mellom Glasgow og Stirling. Kilysth er kanskje først og fremst kjent for slaget ved Kilsyth i 1645, som var et av mange slag i borgerkrigene som på midten av 1600-tallet raste mellom parlamentarianerne og rojalistene. Etter dette har Kilsyth en historie som gruveby, og på slutten av 1800-tallet var det opp mot 5 000 arbeidere ansatt i byens kullgruver, men også dette er nå en saga blott. I dag bor det drøyt 10 000 innbyggere i byen.

Nå hadde jeg tid til en aldri så liten pub-til-pub-runde i Kilsyth, og gikk først til The Curling Stone, der jeg entret et folketomt lokale. Siden det også var så som så med belysning, mistenkte jeg at de ikke hadde åpnet ennå, men da bartenderen omsider dukket opp etter et minutt eller to, beroliget han med at han så visst hadde åpnet. Dermed fikk han skjenke meg en pint som jeg nippet til mens jeg fordypet meg i en medbragt bok. Etter å ha tømt glasset, gikk jeg videre til The Scarecrow for et glass der, før oppladningen ble fullført på vannhullet Campsie Bar. Kveldens kamp mellom Kilsyth Rangers og Glasgow Perthshire skulle ha avspark klokken 19.00, og etter å ha tuslet ned dit, ankom jeg etter hvert Duncansfield Park med rundt 50 minutter til avspark.

Kilsyth Rangers ble stiftet i 1913 og har kallenavnet The Wee Gers. De har inntil nylig spilt i den skotske Junior-fotballen (som jeg igjen får presisere ikke har noen verdens ting med aldersbestemt fotball å gjøre, men snarere er en parallell ‘pyramide’ med eget forbund). Den gjeveste av alle troféer i Junior-fotball har vært – og er fortsatt – deres Scottish Junior Cup. Det var i 1954/55-sesongen at Kilsyth Rangers spilte seg frem til sin første finale i denne turneringen, og på Hampden Park så hele 64 976 tilskuere at det endte målløst mot (ikke lenger eksisterende) Duntocher Hibernian. Omkampen ble imidlertid vunnet 4-1, og alle målene til Kilsyth-klubben ble scoret av Alex Querrie, som for øvrig er deres toppscorer gjennom alle tider.

To år senere var det tilbake i finalen i denne turneringen, men tapte da knepent 0-1 for Banks O’Dee. I 1966/67 var de imidlertid tilbake igjen, og nok en gang ble det omkamp mot Rutherglen Glencairn etter 1-1 i første kamp, men The Wee Gers kunne igjen heve et av skotsk fotball mest prestisjetunge troféer med seier 3-1 i omkampen. Dette er også deres siste finaleopptreden, og troféene etter dette har vært et knippe divisjonstitler fra Junior-fotballen, som også har en litt innviklet historie med inndeling i flere regioner og ikke minst flere omstruktureringer. Etter at Junior-klubbene i den østlige regionen begynte å melde overgang til den ‘ordinære’ ‘senior’-pyramiden og East of Scotland League, ble det snart et ras av klubber som fulgte, og klubbene i den vestlige regionen fulgte etter.

Det skjedde ved at man i 2020 stiftet West of Scotland League, hvis toppdivisjon nå altså opererer på nivå seks av skotsk fotball. Kilsyth Rangers er nå imidlertid å finne i denne ligaens Division Two. Det hadde vært litt artig å se de i aksjon mot Kirkintilloch Rob Roy, som er den store erkerivalen, men de spiller for tiden to divisjoner høyere opp. Man har for øvrig også en enda mer lokal rival i form av Kilsyth Athletic, men de spiller på sin side i divisjonen under, og er i tillegg en nokså ny klubb. Kanskje kan det utvikle seg en skikkelig rivalisering der etter hvert, og de møttes i cupen tidlig denne sesongen, da Blair McNally benyttet anledningen til å ta en nærmere kikk på Duncansfield Park og dekke kampen på sin videoblogg. Vel verdt en kikk.

Som man kan se i den videoen så er Duncansfield Park et flott anlegg, og det er ikke uten grunn at det har stått på min ønske liste en stund. Dessverre har man fjernet store deler av seksjonene med såkalt terracing, blant annet bak begge målene, men et stort parti er igjen på den ene langsiden, og midt på har man den fantastiske spillertunnelen som omtales grundig i den nevnte videoen. Den går fra utenfor klubbhusene utenfor garderobene og kommer ut på indre bane, og er dekorert innvendig med hyllester til klubbens historie og byens gruvefortid – noe som også henger sammen. På motsatt langside har man en fantastisk tribune som strekker seg i hele banens lengde. Den er nå delvis avsperret, men tar seg likevel svært godt ut og er hovedgrunnen til at jeg i lengre tid har ønsket meg hit.

I disse dager er kapasiteten begrenset til 2 000 eller 1 500 avhengig av hvilken kilde man fester lit til, men det er uansett en heftig reduksjon i forhold til glansdagene. Publikumsrekorden lyder på 8 760, og stammer fra en Junior Cup-kamp mot Broxburn Athletic i 1951. Den blir nok stående for all tid, og var selvsagt ikke i nærheten av å bli truet da jeg denne kvelden ankom og betalte meg inn med £8. Et par skotske groundhoppere jeg har blitt godt kjent med de siste par årene hadde tilbudt meg skyss begge veier, men jeg valgte altså å dra tidlig oppover mot Kilsyth og heller møte de der. Jeg traff nå etter hvert på de inne i klubbens lille bar, der vi også kom i prat med en klubbrepresentant som ønsket oss velkommen og insisterte på å vise oss den nevnte spillertunnelen. Han gikk etter hvert også for å eksemplarer av en bok om klubbens historie som han overrakte oss, for han hevdet at klubben setter pris på banehoppere, og det var tydelig.

Kilsyth Rangers hadde startet sesongen i West of Scotland League Division Two med 2-1-1 og dermed sju poeng på sine fire første kamper, men kom nå fra to strake seire. Bortelaget Glasgow Perthshire på sin side hadde 1-1-2 og dermed fire poeng etter sine fire første kamper. Nå vare det bare å gå til innkjøp av to scotch pies og en Bovril før kampen ble sparket i gang. Det var hjemmelaget som tok ledelsen i det 14. minutt, og det var et fantastisk mål. Davie Waters fikk ballen på hjørnet av 16-meteren, og slo det jeg først trodde var et innlegg mot bakre stolpe, der det imidlertid ikke fant seg noen Rangers-spillere, men ballen seilte i stedet over keeper og inn i det bortre krysset, og dermed 1-0. Gjestene fra Possilpark-området nord i Glasgow slo imidlertid tilbake tjue minutter senere, da Sean Hanlon utlignet til 1-1.

Det var også stillingen til pause, og det var fortsatt tett og jevnt etter hvilen, med to lag som la ned masse innsats. I godt selskap så jeg at Kilsyth Rangers traff tverrliggeren halvveis ut i omgangen, mens bortelaget hadde på sin side et mål annullert. Det ble ikke flere mål, og dermed endte det også 1-1. Jeg skal ikke si hvem av de to lagene som var mest fornøyd med det, men det hadde uansett vært en spennende kamp på Duncansfield Park, der jeg hadde befunnet meg i godt selskap. Mine skotske venner insisterte på å ikke bare gi meg lift tilbake til Glasgow, men å skysse meg helt til mitt hotell i Crookston, så jeg takker igjen for det. I hotellets bar- og restaurant-område hadde det åpenbart vært en stor tilstelning som var i ferd med å avslutte, og jeg slo fra meg planene om en siste pint og gikk i stedet for å ta kvelden tidlig med min medbragte bok. Dagen etter skulle by på turens tross alt største høydepunkt da jeg skulle treffe min datter, men på fredagen skulle det igjen bli mer skotsk fotball på menyen.

Scottish ground # 66:
Kilsyth Rangers v Glasgow Perthshire 1-1 (1-1)
West of Scotland League Division Two
Duncansfield Park, 16 August 2023
1-0 Davie Waters (14)
1-1 Sean Hanlon (34)
Att: ??
Admission: £8
Programme: None

Next game: 18.08.2023: Stirling Albion v Aberdeen
Previous game: 15.08.2023: Brechin City v Hibernian B

More pics

This day on a map / This whole trip on a map