Etter å ha sett Eika Krapfoss få 0-10 i sekken på hjemmebane av Vansjø/Svinndal i en av dagens kamper med nokså tidlig avspark, hadde den opprinnelige planen vært å ta seg en rask Bulmers på Øre Villa Kro for deretter å sette kursen mot Ekholtbanen for å se Ekholt spille kveldskamp. Dette var jeg imidlertid klar over at ikke ville bli noe av, for kampen til Ekholt hadde forsvunnet fra listen av dagens kamper og hadde åpenbart blitt omberammet. Derfor valgte jeg å heller tusle tilbake til bussholdeplassen ved Melløs og hoppe på bussen til Sarpsborg for å ta meg hjem den veien, men jeg hadde ikke kommet altfor langt før jeg fikk en telefon som gjorde at det likevel ble en kamp nummer to på meg denne kvelden.
Min kompis Jon Erik satt åpenbart hjemme og kjedet seg, og var derfor lysten på en tur ut og se kamp. Han hadde sett seg ut Kambo sin kamp mot Badebyen Drøbak, og hadde også invitert med seg sarpingen Trond Sæterøy. Jeg var nå ikke helt overbevist, for ikke bare hadde jeg allerede besøkt Nøkkeland Stadion to måneders tid tidligere, men hadde ikke minst også en nokså tidlig avreise i vente når jeg dagen etter skulle opp til Trøndelag for å se FFKs bortekamp mot Stjørdals-Blink. Etter at han ba meg hoppe av ved Kalnes slik at han kunne plukke meg opp der, lot jeg meg til slutt overtale, slik at det ble en revisit til Nøkkeland.
For å gjenta meg selv litt fra forrige gang, er Kambo et boligområde rett nord for Moss, ikke langt fra grensen til Akershus. Allerede i 1919 var det et Kambo IL, men dette idrettslaget ble lagt ned i 1920-årene, og dagens klubb med samme navn ble stiftet i 1964. Det er ikke stort jeg kan fortelle om deres eventuelle meritter, men det sies at opprykket til det som i dag tilsvarer 4. divisjon i 1984 står høyt på listen. I dag hører de hjemme i 7. divisjon, som er laveste nivå i Østfold-kretsen, men de hadde hittil i år radet opp seire i sin avdeling, og sto med full poengpott etter seks kamper. Ved mitt forrige besøk knuste de avdelings-kollega SK Rapid-Moss 8-0 i en treningskamp, og jeg lurte den gangen litt på hvem av lagene det sa mest om, men nå i ettertid vet vi at Kambo i hvert fall har vært gode.
Nøkkeland Stadion er et temmelig grandiost navn på anlegget som ligger tilknyttet en skole, og det eneste som finnes av tribunefasiliteter er to bittesmå tribuner oppe i skråningen på bortre langside. Da vi parkerte og gikk ut av bilen, hørte vi dommeren fløyte i gang kampen, og ble stående en stund og se på fra gangveien som går forbi bak mål på den ene kortsiden. Der var det nemlig flere som hadde samlet seg, og et par av disse viste seg å være fra trenerapparatet til Vansjø/Svinndal, som jeg litt tidligere på dagen altså hadde sett knuse Eika Krapfoss. De viste seg å være trivelige og kunnskapsrike samtalepartnere som det var interessant å høre på.
Mens vi sto der og pratet, var det gjestene fra Drøbak som i det tolvte minutt tok ledelsen. Steinmo-klanen var igjen representert, og det var Ove Steinmo som var målscorer. Dermed 0-1, men med ti minutters tid til pause fikk Kambo sin utligning ved Eirik Sørling Bødtger, og fem-seks minutter senere hadde hjemmelaget snudd kampen. Tuan Thanh Tran satt inn ledermålet og sørget for at det sto 2-1 halvveis. Vertene lå dermed an til å opprettholde sin gode statistikk uten et eneste poengtap hittil i sesongen, men det var selvsagt én omgang igjen, og i motsetning til Jon Erik, fikk jeg aldri surret meg bort i kiosken før de var i gang igjen.
Vi ble stående å prate om løst og fast av først og fremst fotball-relaterte temaer mens andre omgang utspilte seg på kunstgresset på Nøkkeland. Til tross for sjanser begge veier, virket det som om Kambo var på vei mot en ny seier, og klokka jobbet også til deres fordel. Med drøyt fem minutter igjen var imidlertid Ove Steinmo nok en gang på ferde for de lilla gjestene og utlignet til 2-2. Det skulle vise seg å også bli sluttresultatet, men Kambo hadde fortsatt stø kurs mot avdelings-tittelen og opprykket til 6. divisjon (som de for øvrig også sikret seg uken etter). For oss var det bare å komme seg hjemover, og jeg fikk pakket ferdig og kommet meg i seng for å få litt søvn for turen til Trøndelag dagen etter.
Revisit: Kambo v Badebyen Drøbak 2-2 (1-1) 7. divisjon Østfold avd. 3 Nøkkeland Stadion, 28 September 2021 0-1 Ove Steinmo (12) 1-1 Eirik Sørling Bødtger (35) 2-1 Tuan Thanh Tran (41) 2-2 Ove Steinmo (85) Att: 41 (h/c) Admission: Free
Jeg hadde denne dagen planlagt en dobbel i Moss, der Eika Krapfoss skulle ha hjemmekamp klokken 17.00, mens Ekholt skulle i aksjon klokken 20.00. Eller så trodde jeg fortsatt da jeg dro hjemmefra, men det skulle vise seg at Ekholt sin kamp hadde forsvunnet fra agendaen siden kvelden før da jeg på veien tok en dobbeltsjekk. På det tidspunktet var jeg allerede på vei mot Moss, og denne gang valgte jeg buss, siden togene til Vy den siste tiden hadde vist seg totalt upålitelige. Det var kanskje greit jeg gjorde, for det skulle ikke overraskende vise seg at det var togkluss også denne dagen. Det jeg derimot ikke hadde tatt helt høyde for, var at det også var litt kaos i Fredrikstad sentrum i forbindelse med arbeidet med og stengingen av Kråkerøybrua.
Rutebussen er også langt billigere enn toget, men denne gang var også den over et kvarter forsinket, før den brukte nesten en halvtime bare på å komme seg fra Fredrikstad bussterminal og forbi Værstebrua. Det sørget for at jeg fikk dårlig tid, men jeg hoppet av ved Melløs med kun få minutter til avspark på Ørejordet, der jeg ankom heseblesende idet dommeren blåste i gang kampen mellom Eika Krapfoss og bortelaget Vansjø/Svinndal. Jeg hadde først blitt møtt av en BMX-bane der det senere skulle bli stor aktivitet, og en tribune som er vendt bort fra banen – mot BMX-banen – men som likevel kan brukes som utkikkspunkt for å se fotball om man står øverst og skuer utover banen som byr på deilig naturgress med intet annet av fasiliteter.
FK Eika ble stiftet i 1971, og det fortelles at banen ble åpnet med pomp og prakt samme sommer. Det er lite jeg ellers vet om klubben og deres eventuelle meritter, men de spiller nå i hvert fall i Østfold-kretsens 7. divisjon Østfold (avdeling 3), der de nå altså skulle ta imot Vansjø/Svinndal. Det ble allerede tidlig klart at det var en viss nivåforskjell her, og i det sjuende minutt tok V/S ledelsen. Mens jeg slet med et kranglevorent nett, slet deretter imidlertid V/S med å omsette sjansene i ytterligere scoringer, men etter en halvtime scoret Sondre Erøy Belgen det første av sine etter hvert fire mål, og kort etter kom 0-3. Fem minutter før pause sto det 0-4, og det kunne vært mer om ikke Eika-keeperen hadde vartet opp med et par gode redninger, som dobbeltredningen sekunder før dommeren blåste for pause.
Innen den tid hadde jeg omsider også fått nettet til å samarbeide, men for Eika ville det seg fortsatt ikke. Med nye scoringer i andre omgangs tredje og fjerde minutt sto det 0-6, og jeg begynte å ane at dette kunne bli virkelig stygt og at jeg muligens burde hatt med meg en kuleramme. Drøyt ti minutter ut i omgangen sto det 0-7, og etter en times spill var det 0-8. Eika hadde dog en meget god mulighet selv, men det var bare et tidsspørsmål for V/S slo til igjen. Etter å ha blitt stoppet av både gode redninger og tverrliggeren, økte de i det 73. minutt til 0-9 ved en ukjent spiller som scoret kampens mål med et langskudd fra skrått hold som fant veien til det bortre krysset. Det gikk mot tosifret, men ytterligere scoringer virket å utebli, inntil Sondre Erøy Belgen scoret sitt fjerde mål og sørget for 0-10 i kampens nest siste ordinære minutt.
Sekunder senere syntes dommeren åpenbart at det var nok, og følte kanskje litt sympati med Eika da han blåste av et minutts tid før tiden. 0-10 ble dermed stående som sluttresultat, og man kan jo undre seg over hvorvidt dette sier mest om Eika eller V/S. Vi vet jo nå i skrivende stund at de to lagene endte på henholdsvis sjuende og fjerde plass i sin avdeling med ti lag, så det var jo heller ikke et tilfelle av et desidert bunnlag mot et desidert topplag. Uansett skulle jeg jo nå i utgangspunktet dratt videre mot Ekholtbanen (via en tur innom Øre Villa Kro), men den kampen hadde åpenbart blitt omberammet, så jeg tok i stedet bussen sørover mot Sarpsborg for å ta meg hjem den veien. Jeg hadde imidlertid ikke kommet langt før jeg fikk en telefon som gjorde at det ble ny endring av planene og en ekstra kamp denne kvelden likevel.
Norwegian ground # 169: Eika Krapfoss v Vansjø/Svinndal 0-10 (0-4) 7. divisjon Østfold avd. 3 Ørejordet, 28 September 2021 0-1 Gisle Andre Unum (7) 0-2 Sondre Frøy Belgen (31) 0-3 Andreas Oskar Sandum (33) 0-4 Sondre Erøy Belgen (41) 0-5 Thomas Aaslund (48) 0-6 Haakon Terje Solli (49) 0-7 Andreas Oskar Sandum (57) 0-8 Sondre Erøy Belgen (61) 0-9 ??? (73) 0-10 Sondre Erøy Belgen (89) Att: 18 (h/c) Admission: Free
Etter min lille mini-weekend i Kristiansand, returnerte jeg til Østlandet noe forsinket søndag kveld, takket være forsinkelser hos både SAS og selvsagt Vy. Således rakk jeg ikke tilbake til Fredrikstad før bussene sluttet å gå, og det var en av grunnene til at jeg heller hadde tatt meg til Drøbak og overnattet der. Jeg hadde likevel ingen hensikt om å ikke benytte mandagen til å se kamp, og sammen med min groundhopper-kompis Stig-André Lippert hadde jeg for lengst lagt planer for denne dagen, med en utflukt til Sverige og Göteborg. Der skulle IFK Göteborg spille kamp mot Kalmar FF på Nya Ullevi, som nå tydeligvis kun går under navnet Ullevi, men som for ordens skyld er den store av Ullevi-arenaene.
Vi hadde selvsagt allerede kjøpt billett, og hadde blitt enige om avreisetidspunkt og slagplan, men det er ikke alltid så greit når planen er avhengig av en totalt upålitelig tredjepart. Ikke overraskende var det Vy som igjen stakk kjepper i hjulene, for etter å ha bussen opp til Ås for å toge derfra til avtalt møtested ved Moss stasjon, startet problemene. Toget sto ved min ankomst som sterkt forsinket, men før jeg rakk å informere Lippert om dette, ble skjermet endret til at toget var innstilt. Der sto man uten noe mer info, og det tok ytterligere tjue minutters tid før man over høyttaleranlegget ble fortalt at man nå jobbet med alternativ transport videre men at det ville ta tid. Deretter forsvant all info fra skjermene, og ble erstattet av info om toget som ville komme en time senere. Enden på visa ble at Lippert måtte kjøre opp til Ås for å hente meg der, slik at vi kom noe forsinket av gårde.
Vi hadde heldigvis ikke dårlig tid, og ankom likevel Göteborg med litt tid til å forlyste oss før kampstart, etter å ha parkert i parkeringshuset under Nya Ullevi. En deilig middag ble inntatt på en thai-restaurant i nærheten, og etter en liten runde rundt utsiden av kveldens kamparena, var det sannelig også tid til en aldri så liten forfriskning på Werner’s Bistro. Det var ikke vær til å sitte på hans uteservering som tydeligvis hadde fått navnet Öllevi, men en flaske oransje Bulmers var akkurat like god innendørs. Det var etter hvert på tide å komme seg bort til kamparenaen og ta seg innenfor, og etter en visitasjon og billettsjekk fikk vi passere og entre det som vel er Sveriges nest største stadion etter den nye Nationalarenan.
Nå har navnene på de to Ullevi-arenaene kanskje sørget for en viss forvirring i senere år, etter at Gamla Ullevi ble gjenreist på samme sted som det tidligere stadionet fra 1916 med samme navn. Dermed er dagens Gamla Ullevi faktisk det nyeste av de to, mens (Nya) Ullevi som vi nå befant oss på ble bygget for fotball-VM i 1958. Det ble da Ullevi, mens den eldre naboen Ullevi da ble Gamla Ullevi. Sistnevnte ble revet og altså gjenoppbygd under samme navn, så da er det bare å håpe at den forklaringen ikke var like forvirrende. Nya Ullevi er en stor arena, og kan fra utsiden nesten se litt ut som et slags romskip som har landet midt i et trafikkert område av Sveriges nest største by, med de karakteristiske trikkene som triller forbi.
Nya Ullevi har en spesiell arkitektur i den forstand at den er høyest midt på de to langsidene, som ruver over de små kortsidene de skråner ned mot. Helt øverst, høyt der oppe på den ene langsiden, hadde vi sikret oss plasser, og hadde virkelig et fugleperspektiv over det som skjedde. I 1985 holdt Bruce Springsteen konsert her med snaut 130 000 tilskuere over to dager, og man konkluderte med at stadionet da hadde blitt påført betydelige skader og holdt på å kollapse; noe som resulterte i en ombygging og modernisering, som igjen betød begrenset kapasitet. Tilskuerrekorden for en fotballkamp er fra 1959, da 52 194 skuelystne så Göteborg-derbyet mellom IFK Göteborg og Örgryte, men i dag er kapasiteten 43 200 når det arrangeres fotball.
Det er det vanskelig ikke altfor ofte man gjør i disse dager, så hvorfor spilte IFK her nå?? Det fant vi etter hvert ut av at hadde sammenheng med ‘kinaviruset’ og restriksjonene som følge av pandemien. Svensk fotball hadde nemlig operert med et system der antall tillatte tilskuere ble bestemt ut fra stadionets kapasitet, og man ville derfor kunne ta inn flere mennesker på Nya Ullevi enn Gamla Ullevi et steinkast bortenfor, slik at det ikke var vanskelig å skjønne hvorfor IFK hadde valgt den løsningen. Nå når restriksjonene skulle oppheves og man kunne returnere til en mer normal hverdag også på fotballstadioner, var dette IFKs siste hjemmekamp på Nya Ullevi før de neste gang ville returnere til Gamla Ullevi, og derfor var det en grei anledningen til å benytte seg av sjansen denne mandagen.
IFK Göteborg burde jo være kjent for de aller fleste, men ble stiftet i 1894, og selv om det er mange svenske klubber med IFK-prefikset i sitt navn, er det gjerne ‘Blåvitt’ man gjerne tenker på. Klubben er 18 ganger svensk seriemester – senest i 2007. I tillegg har de 8 ganger vunnet den svenske cupen. Ikke minst er de også den eneste nordiske klubb til å vinne en av de gjeve europacupene, for UEFA Cupen ble vunnet i både 1982 og 1987, med finaleseire over henholdsvis Hamburger SV og Dundee United. Noen vil også huske at de på denne tiden ved to anledninger også spilte seg frem til semifinale i den aller gjeveste europacupen; nemlig serievinnercupen (som for den yngre garde er forgjengeren til den nå utvannede turneringen som går under det misvisende navnet ‘Champions’ League).
Nå for tiden sliter IFK langt mer, og trengte poeng mot kveldens gjester fra Kalmar for å holde nedrykksstriden på avstand, men i en temmelig sjansefattig kamp var det gjestende fra østkysten som tok ledelsen ved Romario Pereira Sipiao i det 17. spilleminutt. Dermed fikk Kalmar FF kampen inn i sitt spor ved å score på sin egentlig eneste sjanse før pause, og IFK Göteborg måtte jage utligning mens Kalmar virket komfortable og fornøyd med tingenes tilstand. Hjemmelaget virket planløse og hadde store problemer med å bryte ned sine gjester. Det var i perioder litt mer interessant å følge med IFK-supporterne på motsatt langside, som med to trommer som ble spilt imponerende synkront og som virkelig dundret utover anlegget, gjorde sitt beste for å mane frem sine helter.
Det var 6 384 tilskuere som likevel fort kunne ha ‘druknet’ litt på dette store stadionet, men som fortsatte å kjøre på etter pause. Det gjorde også IFK, som kom litt friskere ut etter hvilen, men det endte stor sett i ingen verdens ting av farligheter foran Kalmar FF sitt mål. I stedet var det gjestene som et snaut kvarter ut i andre omgang kontret, og Jonathan Ring doblet deres ledelse da han headet inn 0-2. Det var et frustrert IFK Göteborg som nå hadde en vanskelig oppgave foran seg, og ble ikke mindre frustrerende av at de til tross for å ha en del ball slet med å skape noe særlig. Da det ebbet ut med 0-2 som sluttresultatet, sto fortvilelsen å lese i kroppsspråket til de blåhvite. Vi hadde en ganske lang vei hjem, så vi ble ikke igjen lenger enn nødvendig, men returnerte snart til bilen for å komme oss hjemover.
Swedish ground # 20: IFK Göteborg v Kalmar FF 0-2 (0-1) Allsvenskan Nye Allevi, 27 September 2021 0-1 Romario Pereira Sipiao (17) 0-2 Jonathan Ring (60) Att: 6 384 Admission: 200 SEK
Det var FFKs bortekamp mot Start denne søndagen som var bakgrunnen for at jeg i det hele tatt hadde begynt å kikke på muligheten for å ta turen ned til Sørlandet, men jeg hadde allerede fått med meg to lørdagskamper da jeg våknet denne morgenen på mitt hotell i Kristiansand. Uten frokost inkludert, var det bare å finne et sted som kunne serverte noe godt som en god start på dagen, og selv om flere av kandidatene virket å enten være søndagsstengt eller åpne senere, fant jeg omsider ut at Egon serverte engelsk frokost. Det var godt nok for meg, og selv om det var alt annet enn rimelig, var det akkurat det jeg trengte. Jeg hadde forresten opprinnelig tenkt meg på ishockeykamp i Kristiansand denne formiddagen som oppvarming til FFKs kamp, men den ishockeykampen hadde blitt utsatt, så dermed ble det i stedet å lade opp med litt flytende forfriskninger på en pub i Kristiansand sentrum.
Jeg hadde en stri tørn med å overbevise de andre yngre FFK-supporterne som hadde kommet til på Egon om at det ikke var forbundet med livsfare å ta en øl på Victoria Pub, men langs Markens gate krydde det angivelig av skumle personer som både så på oss, tok opp sine mobiltelefoner og sendte tekstmeldinger, sto samlet og kikket i butikkvinduer, eller ikke minst var kledd på en mistenkelig måte som tydeligvis utløste enorm frykt. Jeg ga opp og bestemte meg til slutt for å gå inn på Victoria Pub på egen hånd, men de dristet seg snart til å følge etter. Der inne satt en gjeng med ‘gamlinger’ fra Plankehaugen som ikke så ut til å være stive av skrekk, og blant disse var forresten mine gamle naboer fra Torp som jeg fikk slått av en prat med.
Vi var fortsatt i live og uskadet da vi etter hvert brøt opp for å ta oss til Sør Arena, som har vært Start sin hjemmebane siden åpningen i 2007. Den hadde opprinnelig naturgress inntil 2012, da hykler-politikerne i bystyret vedtok å bytte ut den flotte matta med usjarmerende kunstgress til store protester fra både supportere og spillere som til og med engasjerte NISO i et mislykket forsøk på å få vanviddet avgjort. Når man ikke kan ha gress i Kristiansand, hvor i Norge kan man da ha det?? Ellers er Sør Arena en funksjonelt sett flott arena som dog muligens ikke akkurat oser av sjarm slik som både Kristiansand Stadion, men mer om både Sør Arena og klubben kan leses i innlegget fra mitt forrige besøk på anlegget da jeg så Start ta imot Lillestrøm i kvaliken i desember 2019.
Det kan dog nevnes raskt at Start ble stiftet i 1905, og at de ble seriemestre i både 1978 og 1980 etter heftige dueller med henholdsvis Lillestrøm og Bryne. FFK er kanskje heller ikke de mest populære blant visse Start-fans, spesielt etter serieavslutningen i 2005. Den gang toppet Start tabellen før siste runde og kunne sikret serietittelen, men et FFK som selv trengte poeng for å unngå nedrykks-kvalik vant en kamp som dessverre blir husket for den skjebnesvangre skaden til Dagfinn Enerly, og hjalp dermed VIF til gullet. Som FFK-supporter skulle jeg med glede ha risikert et tap og påfølgende kvalik-spill for å unngå å hjelpe den motbydelige hovedstadsklubben til tittelen, men slik endte det nå.
Vi hadde på forhånd betalt 200 kroner for billett på bortefeltet, der vi for første gang på lenge faktisk ble visitert på vei inn. FFK fikk ingen god åpning på kampen da Cameron Cresswell tuppet inn 1-0 allerede i det femte minutt, men kun to minutter senere utlignet Riki Alba med et hodestøt, og samme mann var igjen på ferde da han etter drøyt halvspilt omgang sørget for 1-2. Alba var i begivenhetenes sentrum da han under ti minutter senere forårsaket straffespark som Eman Markovic sendte i mål, men FFK-spissen var likevel ikke ferdig, for ytterligere fem minutter senere hamret han inn sitt hattrick og sendte på ny FFK i ledelsen. Ikke dårlig for en spiller som visse personer tidligere denne dagen hadde stilt spørsmålstegn ved om var god nok til å forsvare en plass i startoppstillingen (nå har han jo heller ikke slike kamper hver gang). På overtid av første omgang rotet Start det til for seg selv, og Vegard Bergan satt ballen i eget mål slik at det sto 2-4 til pause.
Ti minutter etter hvilen sto det 2-5 etter at Taofeek Ishmaeel tegnet seg på scoringslisten, og det var egentlig bare trist å se Start slik de nå fremsto. Det var i store deler av kampen fritt frem for FFK til å gjøre som de ville, og majoriteten av de usle 1 922 tilskuerne som hadde møtt opp var åpenbart ikke fornøyd med de gule og svarte. Flere av de var allerede vekk eller på ut da Henrik Kjelsrud Johansen fastsatt sluttresultatet til 2-6. Jeg ble skysset inn til byen av mine følgesvenner fra tidligere som skulle kjøre hjem. Jeg skulle selv fly fra Kjevik, og hadde tid til et glass eller to med bekjente i ‘Herrekvipasjen’ før jeg busset mot Kjevik. Der var flyet forsinket, og ved ankomst Gardermoen var selvsagt det samme tilfelle med toget, slik at jeg dro noe forsinket mot Drøbak og overnattet der etter en fin mini-helg på Sørlandet.
Revisit: Start v Fredrikstad 2-6 (2-4) 1. divisjon Sør Arena, 26 September 2021 1-0 Cameron Cresswell (5) 1-1 Riki Alba (7) 1-2 Riki Alba (24) 2-2 Eman Markovic (33) 2-3 Riki Alba (38) 2-4 Vegard Bergan (og, 45+2) 2-5 Taofeek Ismaheel (55) 2-6 Henrik Kjelsrud Johansen (65) Att: 1 922 Admission: 200 NOK
I forbindelse med FFKs søndagskamp borte mot Start, hadde jeg tatt turen til Sørlandets hovedstad allerede lørdag morgen, og hadde ikke overraskende planer om å få med meg litt mer fotball samtidig. På lørdagens program sto en dobbel bestående av 4. divisjons-oppgjøret Randesund v Hisøy klokken 13.00 og deretter 3. divisjons-oppgjøret Donn v Express på ærverdige Kristiansand Stadion klokken 16.00. Planen for søndagen var opprinnelig å se Kristiansand IK spille ishockeykamp på formiddagen, for deretter å dra til Sør Arena og se FFK, og til slutt fly hjem fra Kjevik søndag kveld. Hockeykampen hadde nå imidlertid blitt utsatt, men det er en annen historie, og la oss nå holde oss til lørdagen, der jeg nå allerede hadde sett Randesund slå Hisøy, og jeg var klar for noe såpass uvanlig som et norsk stadionbesøk jeg virkelig hadde sett frem til.
Jeg hadde i løpet av kampen hos Randesund blitt påminnet av en stadig mer rumlende mage om at det var på tide med litt mat siden jeg ikke hadde spist før frokosten på Oslo S før klokken 7 den morgenen. Jeg hadde fått skyss av Marius og Elisabeth fra Kristiansand sentrum til Randesund og derfra videre til Kristiansand Stadion, og da vi parkerte utenfor sistnevnte med tre kvarters tid til avspark, benyttet jeg anledningen til å tusle bort til en thai-restaurant vi nettopp hadde passert for å få litt mat i skrotten. Idet jeg etter hvert begynte å kikke på klokka med et ørlite snev av bekymring, kom omsider heldigvis maten tidsnok til at vi rakk å få i oss det herlige måltidet og deretter gå de få meterne bort til Kristiansand Stadion akkurat tidsnok til at vi kom oss innenfor portene før dommeren blåste i gang kampen.
Fotballklubben Donn hører hjemme i bydelen Lund i Kristiansand, og ble stiftet i 1909 av utbrytere fra den allerede eksisterende klubben Ready. Valget av Donn som klubbens navn har bakgrunn i at den rett og slett ble oppkalt etter en lokal doktor sin fryktede hund. I 1917 gikk Donn fra å være ‘gutteklubb’ til å bli ‘voksen forening da den ble tatt opp i NFF. Utover i 1920- og 1930-årene slo de godt fra seg og hanket inn flere lokale titler samtidig som de ved flere anledninger tuktet lag som Start i blant annet cupen. De man i 1937 startet den første noenlunde landsdekkende serien under navnet Norgesserien, var det med flere avdelinger inndelt etter distrikt der distriktsvinnerne gikk videre til sluttspill, og her var Donn med fra starten.
Da krigen satt en stopper for videre spill i 1939/40-sesongen, ledet attpåtil Donn din avdeling foran Start med tre kamper igjen. Da man omsider kom i gang igjen med fotballen, skulle 1947/48-sesongen bli den siste under navnet Norgesserien, og Donn vant sin gruppe foran Grane og Start, men tapte deretter for Viking og måtte i stedet spille kvalik om å få beholde plassen og bli med videre i den langt mindre Hovedserien. Det klarte de ikke, og rykket i stedet ned. Nærmest en retur til toppdivisjonen var de i 1956/57-sesongen, da de vant sin avdeling men tapte kvalifiseringskampen. Da vi i 1963 fikk en toppdivisjon med kun én avdeling, hadde Donn forsvunnet ytterligere nedover i divisjonene. Siden den gang har de stort sett vekslet mellom spill på nivå tre, fire og fem, men er nå å finne i 3. divisjon.
Jeg fikk aldri sett Start på Kristiansand Stadion, men heldigvis spiller fortsatt Donn nå en del av sine kamper der. For de som har til hensikt å ta turen for å se de spille her, er det imidlertid et godt råd å dobbeltsjekke dette, all den tid de også bruker Kongsgårdbanen. Kristiansand Stadion ble åpnet med pomp og prakt i 1948 – ti år etter vedtaket, og var frem til 2006 selvsagt hjemmebane for byens storhet; IK Start. I tillegg er den byens hovedarena for blant annet friidrett, og så sent som to ukers tid før vår visitt, var de for fjerde gang arrangør av NM i friidrett. Dette er nok selvsagt også en av grunnene til at det herlige naturgresset inntil videre har fått ligge i fred her. Selv om Kristiansand Stadion lenge før flyttingen i 2006 ble ansett for å være utdatert og med sine løpebaner lite egnet for fotball, er ikke jeg i tvil om hva jeg ser på som det største ondet av løpebaner og kunstgress (og det er ikke løpebaner, for å si det sånn).
Planene for Kristiansand Stadion hadde opprinnelig vært et stadion som skulle romme 14 000 tilskuere, men tribunene sto ikke ferdige før i 1950-årene. Friidretten er nevnt, men også speedway ble arrangert her. I 1980-årene ble anlegget modernisert, og sittetribunen fikk tak. Likevel var det som nevnt flere som etter hvert som man nærmet seg årtusenskiftet følte at det var blitt altfor slitt og utdatert og ga uttrykk for behov for et mer moderne stadion, og spesielt gjaldt dette IK Start. De spilte sin siste kamp på Kristiansand Stadion i november 2006, da Odd var motstander, mens tilskuerrekorden på hele 16 563 stammer fra den dramatiske serieavslutningen mot Fredrikstad i 2005.
Anlegget domineres totalt av den store og flotte hovedtribunen på den ene langsiden. Den byr på sitteplasser i form av plastseter i blått og rødt, og ser fortsatt i stor grad ut slik jeg innbiller meg at den gjorde da Start spilte sine siste sesonger her. Andre steder er det gjort endringer, som eksempelvis på motsatt langside, der setene som tidligere var boltet fast der er fjernet fra betongavsatsene som utgjør en åpen tribune der. Bak det ene målet følger et mindre antall betongtrinn svingen rundt. Ellers er gjerdet rundt anlegget de fleste steder helt fjernet slik at man der kan gå rett inn uten å måtte passere gjennom inngangspartiene som er spredt rundt anlegget og naturlig nok uansett ikke var bemannet. For å oppsummere, falt Kristiansand Stadion meget godt i smak, om det skulle være noen som helst tvil.
Det var nå 3. divisjon avdeling 3 det skulle kjempes om poeng i. Dagens hjemmelag, Donn, hadde serieåpnet med seier hjemme mot Brodd, men etter det hadde det gått tyngre, og de sto nå med 1-1-4 og fire poeng på sine seks kamper hittil. Gjestende Express fra Fevik hadde på sin side kommet bedre i gang til tross for tap for MK i Mandal i seriepremieren, og sto nå med 3-1-3 på sine sju kamper så langt. Vi fant de andre som hadde gått i forveien på den åpne tribunen på den ene langsiden, der de ga uttrykk for at det var synd ikke søndagens kamp mellom Start og FFK skulle spiller her, men etterlot de snart for å ta en runde rundt anlegget for å forsøke å knipse noen blinkskudd.
Donn hadde en god mulighet da en av deres spillere kom alene gjennom i det 8. minutt, men sjansen ble skuslet bort, og i stedet var det gjestene fra Fevik som tok ledelsen fire minutter senere. Magnus Helland Kjølsrud sendte et utsøkt frispark rett i mål, og dermed 0-1. Ti minutter senere doblet Express ledelsen da et innlegg gikk over Donn-keeperen og ble headet inn på bakre stolpe av Markus Håbestad. Det gikk fra vondt til verre for hjemmelaget da Steinar Berås satt inn ytterligere en scoring for gjestene fra like utenfor 16-meteren i omgangens siste minutt, og lagene gikk dermed i garderoben med 0-3 på resultattavla.
Express hadde en kjempesjanse tolv minutter ut i andre omgang, men spilleren hadde ett skonummer for lite til å få styrt ballen i mål, og deretter var det i stedet Donn som tok over og hadde en god periode der de skapte flere gode sjanser. En heading ble med nød og neppe slått over, og en corner endte i en kjempesjanser der jeg trodde ballen var inne, men det var den tydeligvis ikke. Donn fortsatte å skape farligheter, og det begynte etter hvert å bli ganske utrolig at de ikke hadde scoret i hvert fall ett mål. I stedet ble de med drøyt ti minutter igjen kontret senket, og Tom André Runar Tungesvik satt inn 0-4. Donn fikk til slutt i hvert fall et trøstemål da Andreas Sersland like etter fikk ballen i mål, men mer klarte de ikke, og dommeren blåste til slutt av kampen med 1-4 som sluttresultat.
Selv om jeg aldri fikk Start i aksjon på Kristiansand Stadion, fikk jeg til slutt altså sett en kamp på det gamle ærverdige stadionet som absolutt er verdt et besøk, og vi tok en ny runde for å beundre anlegget før vi forlot åstedet. Etter å ha blitt skysset tilbake til Kristiansand sentrum fikk jeg sjekket inn på CityBox-hotellet, der jeg hadde betalt 699 kroner for overnatting. Det viste seg vel å være samme hotell som jeg bodde på sist jeg overnattet i Kristiansand, men med et navnebytte siden den gang. Det var ingen vits å sitte på rommet og glo, så etter å ha fått installert meg bar det ut igjen for å forlyste meg ute på byen i Kristiansand.
Jeg slo meg først ned på Victoria Pub, og fikk etter hvert selskap av en av de andre der. Etter at vi hadde forflyttet oss til Telford’s Pub, fikk vi også selskap av de to andre. Der var de koselig nok, men jeg hadde tenkt meg en liten pu-til-pub-runde, og tok etter hvert til orde for at vi skulle bevege oss videre. Det ble tidlig klart at min lille plan ikke hadde tatt høyde for mengden av folk som var ute for å feire gjenåpningen denne kvelden, og flere steder var allerede temmelig fulle med køer på utsiden, så vi valgte etter hvert å bli værende på Patricks Pub til jeg fant det fornuftig å få seg litt nattmat for deretter å komme seg tilbake til hotellet for å få litt søvn.
Norwegian ground # 168: Donn v Express 1-4 (0-3) 3. divisjon avd. 3 Kristiansand Stadion, 25 September 2021 0-1 Magnus Helland Kjølsrud (12) 0-2 Markus Håbestad (22) 0-3 Steinar Berås (45) 0-4 Tom André Runar Tungesvik (80) 1-4 Andreas Sersland (82) Att: 101 (h/c) Admission: Free
Etter å brukt torsdagskvelden til å se Stjernen v Stavanger Oilers i Stjernehallen, var planen å se fredagskamp på Soon Arena for deretter å ta meg videre til Drøbak og overnatte der siden jeg skulle med morgentoget til Kristiansand lørdag morgen. Dette var i forbindelse med FFKs bortekamp mot Start på søndagen, men det begynte snart å spøke for fredagens planer da toget hadde stått en stund på Fredrikstad stasjon uten å kjøre videre og vi fikk beskjed om at det var kansellert. For å gjøre en lang historie kort, var det Vy som ‘imponerte’ på sitt sedvanlige vis og brukte over to og en halv time(!!) på å få oss fraktet fra Fredrikstad og forbi Rygge, der jeg fortsatt sto og blomstret da HSVs kamp skulle ha vært sparket i gang. Det var bare å innse at det ikke ble noen kamp på meg, og heller ta seg til Drøbak. Heldigvis tar Vy rask affære med henvendelsene angående refusjon, for jeg fikk beskjed om at jeg ville få svar…innen 12-15 virkedager (noe jeg for ordens skyld fremdeles ikke har fått)!
Etter å ha stått opp i otta og tatt 05.17-bussen inn til Oslo, hadde jeg vært bekymret for at også turen ned til Kristiansand skulle by på togkluss, og det virket som om nesten alt av tog var enten innstilt, sterkt forsinket eller erstattet med tog for buss, men heldigvis var 07.25-toget til Stavanger det eneste som så ut til å gå som planlagt! Jeg sovnet en gang før Kongsberg, og våknet nærmest som bestilt rett før vi ankom Vennesla, slik at jeg like etter kunne stige av i Kristiansand, der toget utrolig nok ankom i henhold til ruteplanen. Grunnen til at jeg dro ned allerede lørdag morgen var en dobbel i Kristiansand, der en kamp på gamle ærverdige Kristiansand Stadion ville være det forventede høydepunktet, men først var det kamp hos Randesund, som hører hjemme i det som tidligere var en egen kommune med samme navn, men som nå er en bydel øst i Kristiansand.
Noen andre FFK-fans hadde også tatt turen til Kristiansand allerede, og jeg ble tilbudt skyss opp til Sukkevann Idrettspark, der Randesund skulle ta imot Hisøy til kamp i 4. divisjon Agder. Randesund IL ble stiftet i 1946, og kalles gjerne bare RIL lokalt. Dette skal ifølge en kilde faktisk være Sørlandets største idrettslag, og er også moderklubben til Kristoffer «Doffen» Hæstad og hans bror Morten, samt andre spillere som senere har representert blant annet Start, slik som Tom Berhus, Frank Tønnesen og Simon Larsen. Klubben var for noen år siden oppe i 3. divisjon, der de så sent som i 2014 ble nummer fem i sin avdeling. Det ble fulgt opp av en sjetteplass, før de i 2016 måtte returnere til 4. divisjon.
Vi ankom Sukkevann Idrettspark litt før avspark, og kunne der forsyne oss med gratis kampprogram fra et stativ. Det var en nokså enkel affære, og noe spesielt formet som en slags brosjyre man bretter ut, men det er egentlig ikke mye mer som skal til. Selve anlegget ligger fint til omkranset av skog, og består av flere baner, tennisbaner, sandvolleyballbane, og en hall. 11’er-banen vi skulle se kamp på har en åpen tribune på deler av langsiden der man kommer inn. Der finner man også klubbhuset med garderober, kiosk og andre fasiliteter. Bortenfor tribunen har man en speaker-bu som balanserer tilsynelatende faretruende ute på en klippe eller knaus som strekker seg derfra og bortover mot skogen bak mål på bortre kortside. På de tre andre sidene er det ikke noen tilskuerfasiliteter å snakke om.
Agder fotballkrets har i år delt opp sin 4. divisjon i to avdelinger à seks lag, som skal møte hverandre hjemme og borte, og i denne avdelingen hadde Randesund vunnet fem av sine seks kamper hittil. Det var ensbetydende med at de toppet tabellen. Gjestene fra Hisøy utenfor Arendal sto med 1-2-3 på sine seks kamper, og la mer beskjedent plassert. Det omvendte møtet på Hisøy tidligere på sommeren hadde også endt med 0-4 og tre poeng til Randesund, og de var naturlig nok favoritt til å ta tre nye poeng i dag. Dessverre var det begrenset med mat i kiosken, så jeg måtte vente litt med å stille hungeren som så smått hadde begynt å melde seg, og heller konsentrere meg om kampen.
Ti minutter ut i kampen fikk Randesund straffespark ute på kunstgresset, og bortelagets keeper skadet seg i situasjonen som førte til straffesparket og måtte byttes ut. Henrik Byklum var sikker eksekutør og sendte vertene i en nokså oppskriftsmessig ledelse 1-0. Kun et par minutter senere burde ledelsen vært doblet da hjemmelaget fikk en kjempesjanse med en heading på bakre stolpe med målet vidåpent, men den gikk utenfor. Det var først på overtid av første omgang at vertene fikk sitt andre mål, og det kom ved at Marhias Råkil ble spilt gjennom og doblet ledelsen. Dermed kunne de grønnkledde gå i garderoben med 2-0 halvveis.
Etter at jeg måtte ty til en knøttliten pose Sørlandschips fra kiosken som midlertidig løsning, så vi at Randesund fortsatt hadde initiativet etter hvilen. De spilte seg frem til flere gode muligheter som foreløpig ikke ble omsatt i ytterligere mål, og gjestenes innbytter-keeper måtte i aksjon ved flere anledninger. En av hjemmelagets spillere hadde også en stor sjanse der han kun skulle bredside inn, men sleivsparket. Det kunne fort straffet seg mer enn det gjorde like etter, for med ti minutter igjen reduserte Hisøy til 2-1 ved Andre Lindboe, og kun et par minutter senere hadde Hisøy et forsøk som dog gikk rett på keeper. Randesund svarte imidlertid med en avslutning som ble styrt like utenfor, før de i kampens nest siste ordinære minutt omsider satt spikeren i kista da Henrik Byklum ble tomålsscorer og fastsatt sluttresultatet til 3-1.
Randesund suste videre mot avdelingsseier, mens vi snart suste forventningsfulle videre mot Kristiansand Stadion med et inntrykk av Randesund IL som en veldrevet klubb. Den første del av dagens dobbel var unnagjort på det som var et nokså trivelig sted å se fotball, og siden vi nå hadde litt tid før andre akt, ville jeg benytte anledningen til å få litt sårt tiltrengt mat i skrotten. Rett før vi parkerte utenfor Kristiansand Stadion hadde jeg sett at vi passerte en thai-restaurant som lå praktisk til i så måte, og med en rumlende mage ble det derfor en tur bort dit for å få seg et måltid før dagens andre kamp.
Norwegian ground # 167: Randesund v Hisøy 3-1 (2-0) 4. divisjon Agder Sukkevann Idrettspark, 25 September 2021 1-0 Henrik Byklum (pen, 11) 2-0 Mathias Råkil (45+2) 2-1 Andre Lindboe (81) 3-1 Henrik Byklum (89) Att: 42 (h/c) Admission: Free Programme: Free
Denne onsdagen var det nok cupen som sto i fokus for mange andre, men den moroa var ikke lenger FFK med på. I tillegg var den øvrige Østfold-menyen svært begrenset hva gjaldt herrefotball med kamper over 90 minutter, og bød kun på kamper med ‘reservelag’ involvert. Jeg vurderte å heller følge cuprunden fra sofaen hjemme, men kom snart til den konklusjonen at livet vitterlig er altfor kort til å tilbringe kvelden med å høre på Schau & Co. Da var det faktisk langt mer fristende med en 7. divisjons-kamp mellom to andrelag, så av-knappen ble raskt funnet, og jeg bestemte meg for å heller sykle en tur opp til Begby for å se deres andrelag møte Torps andrelag i kamp om poeng i 7. divisjon Østfold avdeling 1.
Sorgenfri sin egen lanterne rouge ankom Begby Arena et lite kvarter før avspark, og jeg gjør denne gang litt kort prosess og hopper rett til en noe overfladisk kamprapport fra en divisjon der det allerede var klart at totalt overlegne Kråkerøy 3 vinner en suveren avdelings-tittel. Det var Begby 2 som kom best i gang, og hadde flere gode sjanser den første halvtimen, inkludert et skudd i stolpen. For Torp 2 hadde storscorer Kenth Børresen et hardt frispark som gikk rett på keeper, og selv om han måtte gi retur, kom den nok litt bardus på en torping som fikk ballen rett i bena uten at han rakk å reagere. Det sto 0-0 halvveis. Men jeg hadde i det minste sluppet å høre på Schau, Tete Lidbom etc mens jeg så fotball..
Torp-veteran Regin Wernersen brant to store sjanser i løpet av et minutts tid, og fulgte opp med å rope til benken: «Da kan jeg bytte, Terje!». Torp-trener Terje Jonassen innvilget dog ikke ønsket, og i det 57. minutt tok Torp ledelsen da Begby-keeperens dårlige utspill straffet seg og Sander Danielsen sendte gjestene i føringen. Vertene utlignet dog umiddelbart, da Casper Michael Johansen ble spilt gjennom, løp fra midtbanen, rundet keeper og satt inn 1-1. Ti minutters tid senere fikk Begby straffe, men den ble reddet av Torps keeper, og det ble deretter fullt fyr i teltet da surr i Torp-forsvaret førte til en ny (misbrukt) Begby-sjanse. Med et snaut kvarter igjen tok likevel Begby ledelsen ved Peder Svendsen. Torp hadde en heading i tverrliggeren, og på overtid hadde Begby en enorm dobbeltsjanse der de først traff stolpen og deretter hadde nærmest åpent mål men fikk avslutningen blokkert. Det var uansett tid nok igjen til at Peder Svendsen kunne sette spikeren i kista med 3-1 og sikre seieren for Begby, og jeg kunne sykle hjem.
Det var igjen duket for et nytt banebesøk, og også denne gang var det til en bane der jeg selv har spilt aldersbestemt kamp i 1980-årene. Det var Greåker og Moa Idrettsplass som ville være destinasjon var kveldens utflukt, der jeg ville sjekke ut i hvilken grad Raymond Kvisvik hadde fått skikk på Greåker-mannskapet han nå er trener for. Jeg dro av gårde tidligere enn nødvendig, og det var med hensikt, for planen var rett og slett å lade opp med en visitt på Olav’s Pub. Etter å ha bussen inn til Fredrikstad sentrum og derfra opp til Greåker, slo jeg med ned på nevnte pub med en Bulmers, og det ble også tid til et påfyll før jeg brøt opp og gikk mot Moa Idrettsplass.
Greåker ligger der Visterflo og Glomma møtes, og til tross for at det ikke lenger er det handelssentrum det en gang var i gamle Tune kommune, har de fortsatt betydelig industri med mekaniske verksteder og den store papirfabrikken. Greåker Fort ligger dominerende til på toppen av en kolle over Greåker sentrum, og ble ferdig utbygget i 1913. Den gang var det svenskene man fryktet, men det var under den tyske invasjonen i april-dagene i 1940 at fortet var involvert i kamphandlinger. Det var langt fredeligere her når jeg nå spaserte opp mot Moa, der jeg ankom med en halvtimes tid til avspark.
Det er ikke helt uten grunn at jeg nevnte Greåker fort, for da Greåker IF ble stiftet i april 1919, var det etter initiativ fra Olaf Siversen som da var major ved fortet, og det var også han som skaffet eiendommen på Moa der klubben fortsatt holder til. De var på god vei opp i Norgesserien etter 1939-sesongen, men krigen satt en stopper for ytterligere spill. Utover i 1950-årene gjorde de seg dog igjen bemerket, og etter flere opprykk var de i 1959 klare for spill i Hovedserien, som var den tids øverste divisjon. Fire sesonger ble det, med 4. plass i sin gruppe i 1961 som beste plassering, før de måtte takke for seg etter 1962-sesongen som er kjent som ‘Maratonserien’ og der én enkelt avdeling utgjorde toppdivisjonen for første gang.
Sentrale spillere forsvant og la opp, og Greåker raste snart ned i 5. divisjon, men gjorde seg i 1969 bemerket ved å ta seg til fjerde runde av cupen, og det er fortsatt beste cup-prestasjon av en klubb fra det nivået. To år senere var de også tilbake i 3. divisjon. Det var dog ikke første gang de gjorde seg bemerket i cupen, for 10 år tidligere – i 1959 – hadde de tatt seg til semifinale (som de tapte for Sandefjord BK). For å gjøre en lang historie kort, er Greåker IF nå å finne i 5, divisjon, der de denne sesongen kjemper i toppen. For ordens skyld hadde klubben tidligere også bandy, bryting, håndball, friidrett og ski på programmet, men konsentrerer seg nå åpenbart om fotballen.
Klubbens bane på Moa var åpenbart først en grusbane, for det fortelles at grusbanen der under krigen ble åsted for en fangeleir, og det tok senere en del tid å få etablert en fotballbane der igjen. I dag er det dessverre kunstgress som gjelder på banen som ligger langs Moaveien på den ene siden og med få meter ned til elva på den andre. Det er ikke noen tribunefasiliteter, og de fleste valgte etter hvert å se kampen fra langsiden opp mot veien, der man stor litt høyere oppe, og hvor det er en kiosk i det ene hjørnet. Garderobene ligger oppe i skrenten på andre siden av Moaveien, og entres via en lang trapp, så man skulle tro at turen dit opp var oppvarming i seg selv. Det ble dog drevet oppvarming ute på banen, der Raymond selv sto borte ved laglederbenkene på motsatt banehalvdel og overvåket det hele.
Til tross for at Raymond hadde hevdet at de eneste ambisjonene denne sesongen var å ha det moro og skape et miljø på Moa, har Greåker meldt seg på i tetstriden der de kjemper en durabelig duell med Gresvik og Askim Fotball. Kveldens motstander var et Begby-lag som hadde hatt en noe mer kronglete start på sin sesong. Lagene kom etter hvert ned trappene fra garderoben igjen, krysset veien, og var klare for avspark. Det var også karen i kiosken, som måtte forlate sin post midlertidig for å starte den manuelle klokka oppe på kioskens fasade. Til dette måtte han ha riktig hjelpemiddel, og i dette tilfellet var det snakk om en kost eller mopp med langt skaft som han brukte til å dra viseren tilbake til null med, for således å slippe idet dommeren blåste i gang kampen slik at klokka begynte å gå. Det er sjarm..
Det var Greåker som i det 19. minutt tok ledelsen etter et noe snodig mål. Keeperen glapp det som så ut som et innlegg, og Begby-spiller kunne kun skli ballen i eget mål…om den da ikke allerede var inne, men den var den tydeligvis ikke, siden han har blitt kreditert med den tvilsomme æren som målscorer. Det utløste jubel blant den store majoriteten av de fremmøtte; også de som hadde valgt å se kampen fra noen benker utenfor klubbhuset oppe i skrenten på andre siden av veien. Begby hadde en stor sjanse like før pause, men en refleksredning fra Greåker-keeperen sørget for at det sto 1-0 halvveis. Det var i det hele tatt en nokså morsom kamp selv om det ikke ble noen målfest, og Greåker hadde utover i andre omgang noen kjempesjanser til å doble ledelsen, men det endte 1-0. Kampen hadde jeg sett sammen med Trond Sæterøy, og han var også galant nok til å tilby meg skyss hjem.
Norwegian ground # 166: Greåker v Begby 1-0 (1-0) 5. divisjon Østfold Moa Idrettsplass, 21 September 2021 1-0 Hans Christian Larsen (og, 19) Att: 62 (h/c) Admission: Free
Denne mandagen hadde jeg egentlig blinket meg ut kampen Gresvik v Idd i Trondalen, der jeg ikke hadde vært på besøk siden 2005. Til syvende og sist var det dog latsabben i meg som vant denne dagen, siden jeg nå ikke følte for turen med to busser og en solid spasertur fra Gressvik ‘sentrum’. I stedet valgte jeg – til tross for et ‘reservelag’ involvert – å holde meg meget lokalt og heller tusle ned til Østsiden Stadion, der Østsiden skulle to imot Moss 2. Jeg gikk innom min navnebror som er en av de nærmest naboene til Østsiden Stadion, siden han ville være med, og to blad Anders Johansen ankom derfor fem minutters tid før avspark.
I motsetning til hjemmekampen mot Selbak, var det denne gang en person som gikk rundt og krevde inn 50 kroner i inngangspenger, så da fikk også klubben litt metaforisk klingende mynt i klubbkassa. De håpet selvsagt også på at kvelden skulle være innbringende med tanke på poeng, og selv om jeg personlig ikke hadde helt troen på at de på alvor skulle kunne kjempe med Råde og Sprint-Jeløy om divisjons-tittelen til slutt, hang de nokså greit med foreløpig. Etter et overraskende tap for SFK i seriepremieren hadde de radet opp seire, og kom nå fra en imponerende borteseier over Drøbak/Frogn, så Moss 2 skulle vel i så måte også være overkommelig motstand.
Allerede i kampens første minutt var Øssia frempå ved Thomas Kolseth som løp seg fri og skjøt like utenfor, og hjemmelaget tok tak i kampen fra start. De presset frem feil hos mossingene, og bød på fine overganger og angrep, men ballen ville i mål før i det 19. minutt. Oskar Fritzner var enorm ute på den herlige naturgressmatta, og det var han som spilte fri Enal Hasurdzic som dermed kom alene med keeper og besørget 1-0. Kolseth hadde deretter nok en avslutning like utenfor, før vertene også traff stolpen, og det kunne fort stått mer enn 1-0 til pause, etter en omgang der Øssia hadde full kontroll og mossingene knapt klarte å skape noe som helst av farligheter.
Øssia fortsatte i samme sporet etter hvilen, og snaut tjue minutter ut i andre omgang fikk de straffespark da Sander Heieren ble holdt igjen i feltet. Enal Hasurdzic scoret fra straffemerket, og doblet ledelsen til 2-0. Under ti minutter senere var det ingen tvil om kampens utfall da Øssia økte til 3-0 med det som på mange måter var en kopi av det første målet. Fritzner spilte gjennom Hasurdzic som noterte seg for hattrick ved å plassere ballen forbi keeper og i mål. Øssia kunne fort scoret både ett og to til, for de bedrev litt sjansesløseri mot slutten, men kunne uansett si seg fornøyd med tre nye poeng etter en forestilling der seieren egentlig aldri virket truet.
Selv om søndagskamper ikke nødvendigvis innbyr til samme type festligheter og utskeielser som lørdagskamper, valgte vi igjen å lade opp til kamp på Lille Dragen (gamle West End pub). Det var Ullensaker/Kisa som var motstander for FFK denne søndagen, og vi forventet nå en ny trepoenger fra et FFK som kun hadde tre poeng på sine tre siste kamper, og som derfor trengte poeng for å henge med i toppen. Ull/Kisa på sin side kom fra tre strake tap, og hadde nok så smått kanskje begynt å se seg litt over skulderen. Det var en optimistisk liten gjeng med FFK-supportere som etter hvert forlot Lille Dragen og krysset elva på sin vei bort til Fredrikstad Stadion.
Etter noen nølende åpningsminutter, tok FFK grep om banespillet, og skulle levere noe bortimot årsbeste sett bort fra at de slet med å få ballen i mål. Vertene produserte sjanser på løpende bånd, og både Henrik Kjelsrud Johansen, Taofeek Ismaheel, Riki Alba og Håvard Åsheim var blant de som hadde gode muligheter uten å klare å overliste Stefan Hagerup i gjestenes mål. Selv ikke fra straffemerket ville det seg, for da FFK fikk straffe, leverte Thomas Drage et dårlig straffespark i keeperhøyde som Hagerup reddet greit. Gjestene fra Jessheim hadde en ok sjanse de også, men da avslutningen gikk såpass høyt over mål at den ikke var i nærheten av å sette Håvar Jenssen på prøve, sto det 0-0 til pause.
FFK fortsatte å kjøre på etter hvilen, og kaptein Kjelsrud hadde på egen hånd sjanser til å score hattrick, og da han først fikk ballen i mål, ble det blåst et billig frispark motsatt vei. Innimellom hans sjanser kom Ull/Kisa sin kanskje beste sjanse, men heller ikke nå traff de mål. Mens flere mente at det kun var et tidsspørsmål før FFKs mål kom, begynte andre å frykte en frustrerende kamp der de aldri ville få hull på byllen til tross for overlegenhet på banen. Nicolay Solberg ble redningsmannen mot sin gamle klubb, etter å ha kommet innpå etter en time. Han hadde allerede markert seg med en volley like utenfor da han i det 83. minutt møtte innlegget fra Drage med et nydelig hodestøt som endte i nettmaskene. 1-0! Han var heller ikke ferdig der, for på overtid kunne han fra rundt 30 meter lobbe over en utrusende Hagerup. Det endte dermed 2-0, og også Ståplass Nord var denne dagen nokså imponerende tatt antallet i betraktning, med den beste stemningen på lang tid.
Revisit: Fredrikstad v Ullensaker/Kisa 2-0 (0-0) 1. divisjon Fredrikstad Stadion, 19 September 2021 1-0 Nicolay Solberg (83) 2-0 Nicolay Solberg (90+3) Att: 3 107 Admission: 120 NOK
