Det var fortsatt nokså tidlig i sesongen til å snakke om slikt, men etter fire strake tap for min lokale klubb DFI var det likevel ingen tvil om at det allerede begynte å se ut som de med sitt nye styre hadde strak kurs mot nedrykk til 4. divisjon. Det var denne fredagen duket for et bunnoppgjør i 3. divisjon avdeling 2 når Mjøndalen 2 skulle komme på besøk til Seiersten. Det er jo ingen hemmelig at jeg har svært lite til overs for at andrelagene (i hvert fall så høyt oppe i divisjonene) får delta i den ordinære ligaen og år etter år innvirke på både opp- og nedrykk i stedet for å spille i en egen ‘reserveliga’, og siden det denne helgen fortsatt var pause i Eliteserien, var det en viss spenning (om det er det rette ordet) knyttet til hva bruntrøyene ville komme med av spillere.
Det viste seg å være et ungt lag de kom med, men samtidig mønstret de en startellever der fire av spillerne har spilt Eliteserie-fotball i 2019. To av de også som temmelig fast innslag på A-laget, inkludert keeper Julian Faye Lund som også er en av landslagets U21-keepere. Nok en gang valgte jeg å ikke gi mine penger til det nye styret, så jeg innstilte meg på å se førsteomgangen fra utsiden bak det ene målet; rett ved hovedinngangen. Der traff jeg faktisk på min bror som var ute og luftet hunden sin, og ble stående å prate litt med ham. Da nystiftede Drøbak Trommedamer entret banen ble hun imidlertid så redd av alt bråket at han gikk videre mens jeg fikk selskap av en annen kjenning som heller ikke vil bidra økonomisk med det nye styret.
DFI fikk den første sjansen da måltyven Magnus Fagernes fikk skjære gjennom, men alene med Faye Lund var det VM-keeperen som vant dueller, og det var da også bruntrøyene som hadde tatt et initiativ spillemessig. Et indirekte frispark ble dog utnyttet for dårlig av Mjøndalen, og det straffet seg da Magnus Fagernes etter en halvtime utnyttet slapt forsvarsspill og sendte DFI i ledelsen 1-0. Litt mot spillets gang, men åtte-ni minutter senere kunne det sett enda lysere ut for de røde da dommeren pekte på straffemerket. Straffen ble imidlertid satt i tverrligger og over, og der gikk nok en mulig seier fløyten, for kun to minutter etter snurret Alfred Scriven (med et tosifret antall A-lagskamper i år) rundt med DFI-forsvaret og serverte til Vamouti Diomande (også han med flere A-lagskamper i år) som utlignet til 1-1.
Det var også stillingen til pause da billettselgerne forlot sitt bord ved inngangspartiet og således åpnet for fri inngang slik at vi kunne gå innenfor portene. Jeg talte for øvrig etter hvert 93 tilskuere, men det var i løpet av andreomgangen, og det offisielle tilskuertallet på 60 tyder på at flere valgte å følge min variant. Gjestene var friskest også etter hvilen, og da Tobias Karlsen smalt ballen i stolpen ti minutter ut i omgangen var det et tegn på hva som skulle komme. DFIs unggutter begynte etter hvert å bli slitne, og Diomande kunne sendte gjestene i føringen med en avslutning som med tjue minutter igjen snek seg like over. Christopher Taylor i DFI-målet måtte deretter varte opp med en finfin benparade for å hindre Scriven. Med et kvarter igjen klarte ikke lenger DFI å stå imot da innbytter Gustav Sving Helling var på rett sted til rett tid og satt inn 1-2. Mjøndalen fortsatte å produsere sjanser, men fikk ikke ytterligere nettkjenning. Et tannløst DFI var imidlertid ingen trussel, og da dommeren blåste av etter seks tilleggsminutter endte det 1-2. Det var bare å tusle hjemover igjen.
Revisit: Drøbak/Frogn v Mjøndalen 2 1-2 (1-1) 3. divisjon avd. 2 Seiersten Stadion, 7 June 2019 1-0 Magnus Fagernes (31) 1-1 Vamouti Diomande (41) 1-2 Gustav Sving Helling (75) Att: 60 (I counted 93) Admission: Probably the usual 100 NOK (but watched first half from outside and went in for free at HT as I didn’t wanna give my money to the new board) Programme: None
Etter gårsdagens dobbel hadde jeg egentlig tenkt å ta livet med ro og benytte kvelden til å gjøre et forsøk på å komme meg litt ‘up to date‘ med bloggen. Da min groundhopper-kompis Stig-André Lippert (sjekk ut hans blogg På Bortebane) ymtet frempå med et forslag om å dra til Hurum for å se kamp med Huringen som vertskap og lurte på om jeg var lysten på å slå følge, var jeg imidlertid ikke altfor vanskelig å overtale. Han fant frem fra sin nye base i Kambo til min bopel der han plukket meg opp, og skysset oss deretter over (eller rettere sagt under) Oslofjorden og til Klokkarstua, der Huringen IL hører hjemme.
Klokkarstua er et tettsted med rundt 700 innbyggere, og frem til 2012 var det administrasjonsenter for Hurum kommune som utgjør mesteparten av halvøya kalt Hurumlandet. Dette ble da for øvrig flyttet til Sætre, men det er en annen historie. Klokkarstua ligger på en høyde vest i kommunen, med utsyn over Drammensfjorden. Her er det større gårdsbruk med korndyrking, og Hurum Mølle er også å finne her. I tillegg har stedet et produksjonsanlegg for Rottefella skibindinger. Men nå var det fotballen vi hadde kommet for, og et lite øyeblikk etter at vi passerte Hurum kirke, tok vi av på en vei som ledet oss til Huringen Stadion.
Der var det åpenbart gratis inngang, og etter å ha parkert og tatt oss innenfor, gikk vi for å få oss noe å drikke på i kiosken. Mens så skjedde kom en dame og delte ut det som om man legger velviljen til nesten må kunne kalles et kampprogram her til lands. Et A4-ark brettet i to for å lage en 4-siders blekke med forside, lagoppstillinger og tabell. Det er da i hvert fall noe, og gratis var det også, så de skal ha skryt for innsatsen. Min kunnskap om Huringen IL må sies å være meget begrenset, men de ble stiftet i det herrens år 1928. Jeg trodde de var en ren fotballklubb, men kanskje driver de også flere idretter, for utfra deres logo synes det som man i hvert fall også driver med bordtennis. Huringen er for øvrig også moderklubben til Danmarks-proffen Iver Fossum.
Huringen Stadion har sin eneste tribune midt på nærmeste langside, der en åpen tretribune er bygget inn i en gresskråning. I forhold til selve banen, som heldigvis fortsatt har herlig naturgress, ligger dette opphøyet fra bakken med en mur. Det er også der oppe man finner kiosken. Hadde jeg vært i Storbritannia, ville jeg mistenkt at man tidligere muligens hadde hatt en speedway-bane rundt gressmatta, men kanskje er det rester av noen gamle løpebaner? Det er uansett ikke særlig mer av tilskuerfasiliteter på Huringen Stadion, men på bortre langside – der man også finner laglederbenkene – kunne vi skue ned mot Drammensfjorden og Verket, som med sin ferjeforbindelse til Svelvik lå der nede hvor landtunga stikker ut og gjør fjorden meget smal. En flott utsikt som kunne vært enda flottere dersom man hadde klart å fjerne eller trimme noe av skogen og villnisset der nede i skrenten.
På det tidspunktet vi sto der og skuet utover var kampen allerede godt i gang, men la meg først fortelle at dagens gjester var Konnerud fra Drammen. Det dreide seg om poeng i 4. divisjon Buskerud, og der var det Modum og Åssiden som ledet an. Modum sto med 8-0-1 og dermed 24 poeng på sine ni kamper hittil, men ble pustet i nakken av et Åssiden som med sine 7-1-0 kun lå to poeng bak og sågar hadde en kamp til gode. De to hadde opparbeidet seg en ørliten luke ned til Jevnaker og Drammens BK. Konnerud lå på en femteplass med 4-1-3 så langt, mens Huringen med sine 2-1-5 før kamp var nummer 10 av de i utgangspunktet 14 i avdelingen. Nå hadde Holeværingen trukket sitt lag allerede, så vi var nå nede i 13.
Mens vi i bedagelig tempo hadde tuslet rundt banen og tatt noen bilder, hadde Severin Sørlie benyttet anledningen til å sende vertene i føringen med 1-0 i det 7. minutt. Ti minutters tid senere var det duket for straffespark til Huringen, og Emil Haldor Rørvik Fossum doblet ledelsen til 2-0. Dette må da for øvrig være en bror av den nevnte og mer kjente Iver Fossum, som også deler det doble etternavnet (Rørvik Fossum)? Oddsen er vel ikke skyhøy på at så er tilfelle. Det virket som om Huringen hadde noenlunde kontroll der ute på gresset, men på overtid av førsteomgangen sørget Eirik Aarholt Johansen for ny spenning ved å redusere til 2-1.
Både jeg og mitt reisefølge for dagen er glad i å prate om fotball, så pausen gikk fort der vi pratet om fotball- og groundhopper-relaterte temaer samtidig som vi også tok en ny tur innom kiosken. Et fyldig og interessant referat fra Stig-Andrés nylig avsluttede tur til Island, Canada og USA fikk jeg også; inkludert en beskrivelse av hans kampopplevelser etter å ha sett fotball i de to førstnevnte. Men snart var det på tide å også rette et lite øye mot det som skjedde ute på gressmatta da lagene nå kom ut på banen igjen klare for de siste 45 minuttene.
Konnerud hadde med sin redusering fått blod på tann, og de ga det et godt forsøk da de jaktet utligning. Den kunne de fort ha fått, men også Huringen var farlig frempå ved flere anledninger, og vi fikk vel en følelse av at det var avgjørelsen som falt da Severin Sørlie økte til 3-1 tjue minutters tid ut i omgangen. Og da samme mann så og si rett fra avspark fullførte sitt hat-trick sekunder senere med en delikat lobb, var vel siste rest av tvil borte. Huringen kontrollerte inn en 4-1 seier foran det vi talte oss frem til å være 56 publikummere, og kunne klatre litt på tabellen. For vår del satt vi nokså umiddelbart kursen hjemover mens vi la nye fotball-relaterte avtaler. Det skulle ikke gå altfor lenge før vi var på kamp sammen igjen.
Idet dommeren blåste et siste støt i fløyta og signaliserte slutten på min første kamp for dagen, langet jeg raskt ut mot bussholdeplassen, og dagens DJ på Skjetten Stadion hadde knapt rukket å starte opp igjen sin tortur av de tilstedeværende med nye doser gangster-rap før jeg rundet hjørnet og forsvant i sikkerhet bak Skjetten-senteret. Nå var det bare å komme seg tilbake til Lillestrøm, og jeg rakk akkurat en buss dit, slik at jeg snart kom med toget videre inn mot Oslo. Etter å ha tatt nok et tog til Sandvika, fikk en buss frakte meg derfra til Høvik, og jeg gikk det siste kvarteret eller så ned til Høvikbanen som altså var åsted for min andre kamp for dagen.
Høvik er et strøk i Bærum kommune, og ikke overraskende er det i disse dager også et ettertraktet boligområde. Noe lenger tilbake i tid var det imidlertid et industrisamfunn organisert rundt Høvik Glassverk. Glassverket tiltrakk seg mange arbeidere, og dette førte igjen til en storstilt utbygging av Høviks infrastruktur. Under krigen ble Høvik Verk overtatt av tyskerne og omgjort til bilverksted. Og i området hadde også selveste Josef Terboven sitt sommerhus som det i dag kun er grunnmuren igjen av. Ellers er vel området for mange kjent for Henie Onstad kunstsenter på Høvikodden. Da fristet det meg nok mer med en fotballkamp, og etter en frisk spasertur var jeg fremme ved mitt mål med et drøyt kvarter til avspark.
Høvik Idrettsforening ble stiftet i 1919 og er nok mest kjent for bandy, der de spiller i Eliteserien. I tillegg drives det med både fotball og alpint, men selv om fotballen nå er den største aktiviteten i klubben, var det visstnok mange år siden sist de hadde hatt A-lag da dette ble startet opp igjen så sent som i 2014. Siden den gang har de rykket opp i 6. divisjon og samtidig gjort seg bemerket i Oslomesterskapet (OBOS Cup) ved flere anledninger. Her på Høvikbanen spilles det både bandy og fotball, og med en bandyklubb i toppdivisjonen skulle det bare mangle om man ikke har visse tribunefasiliteter til tross for at bandy langt fra er like stort her som i våre naboland.
En åpen betongtribune på den ene langsiden er det som finnes av tribunefasiliteter. Den strekker seg i underkant av halve banens lengde der den er å finne på den ene banehalvdelen, med det ruvende klubbhuset på andre siden av midtlinjen. Foran alt dette står de to laglederbenkene slik at alt av fasiliteter er på denne ene langsiden. Heller ikke her har man sluppet unna det evinnelige kunstgresset, og det som tidligere var en grusbane fikk i 2014 lagt om til slikt plastikk-dekke. Ikke gå ut på isen uten skøyter, sto det på et skilt ved inngangen der en åpen port ledet inn til tribunen, men det var vel neppe en særlig aktuell problemstilling da kalenderen viste juni og det skulle spilles fotball.
Mens jeg startet på en liten runde rundt banen kom spillerne ut på matta, og på min vei rundt ble jeg stoppet av en liten gjeng med unggutter som lurte fælt på hvem jeg holdt med. De var tydeligvis ikke fornøyd med svarene jeg ga, for de fortsatte å spørre om hvem jeg egentlig holdt med av «klubber som Barcelona, Juventus, Manchester United og Liverpool». Man må vel egentlig bare synes synd på de som vokser opp med dagens business…unnskyld, «fotball». En av de pekte uansett ut hjemmelagets spiller nummer 11 og identifiserte ham vel som sin gymlærer eller noe i den duren, samtidig som jeg ble fortalt at han var god.
Faktisk var han da foreløpig også den som først og fremst utmerket seg positivt med tekniske finesser, gode pasninger og ved å stå bak mye av det Høvik skapte offensivt. Abildsø hang greit med i en halvtimes tid, men da var det nettopp gymlæreren(?) Christian Prestegaard Varmann som på flott vis sendte Høvik i ledelsen. Anders Greina doblet ledelsen seks-sju minutter før pause, og det var egentlig ikke altfor mye å si på at det sto seg til pause. I løpet av førsteomgangen hadde jeg også talt 19 tilskuere, men det inkluderte ikke 10-12 guttunger som var frem og tilbake og uansett tilbragte mesteparten av kampen nede på en liten bane på nedsiden bak det ene målet.
Om Abildsø hadde håp om et comeback, ble vel det mer eller mindre knust da Anders Greina satt scoret sitt andre tolv minutter ut i andreomgangen. Høvik hadde tilsynelatende full kontroll nå, og all tvil ble fjernet da Christoffer Ramstad økte til 4-0 etter snaut halvspilt omgang. Fire minutter senere sørget Martin Vefald Wennevold for et trøstemål, men drøyt fem minutter før slutt fastsatt Oskar Sten Olsen-Slagmann sluttresultatet til 5-1. Jeg kunne omsider komme meg hjemover etter dagens dobbel, og marsjerte sporenstreks til Høvik togstasjon for å toge inn til Oslo og komme meg med Drøbak-bussen.
Norwegian ground # 100: Høvik v Abildsø 5-1 (2-0) 6. divisjon Oslo avd. 3 Høvikbanen, 5 June 2019 1-0 Christian Prestegaard Varmann (30) 2-0 Anders Greina (39) 3-0 Anders Greina (58) 4-0 Christoffer Ramstad (67) 4-1 Martin Vefald Wennevold (71) 5-1Oskar Sten Olsen-Slagmann (85) Att: 19 (plus 10-12 kids who were to and from) Admission: Free Programme: None
Denne onsdagen så jeg muligheten for en dobbel, og derfor tok jeg bussen inn til hovedstaden for å ta en lunsj med min far. Planen var å dra derfra videre opp til Romerike for å se Skjetten v Harstad klokka 17.00, for deretter å sette kursen vestover mot Bærum kommune for å se Høvik spille kveldskamp klokka 20.15. Etter en trivelig lunsj kom jeg meg med toget til Lillestrøm, og hadde nok av tid til å unne meg en cider på Lillestrøm kulturpub før jeg lot en lokalbuss frakte meg opp til en holdeplass rett i nærheten av Skjetten Stadion, der jeg ankom med omtrentlig tre kvarter til avspark.
Skjetten Sportsklubb har røtter tilbake til 1967 og stiftelsen av Skjetten Ungdoms- og Idrettslag. Denne klubben byttet senere navn til Skjetten Idrettslag. Dagens klubb er et resultat av at de i 1987 slo seg sammen med Valstad Idrettsforening (som selv hadde blitt stiftet i 1976). Klubben bedriver både fotball, basketball, håndball og volleyball, samtidig som de er en av Norges største svømmeklubber. Men la oss holde oss til fotball, og der startet Skjetten Sportsklubb en klatring med opprykk til 5.divisjon i 1987. To år senere ble det nytt opprykk, og nok et opprykk fulgte i 1991. I 1994 sikret de seg opprykk til 2. divisjon, og da de i 1998 rykket opp i 1. divisjon, hadde de klatret fem divisjoner på et drøyt tiår.
Oppholdet på det nest øverste nivået varer kun én sesong og ender med umiddelbart nedrykk etter å ha endt som nummer 12 av de 14 lagene – ett poeng fra sikkerhet. Det nærmeste de kom en retur til nest øverste nivå var da de året etter (2000) vant sin 2. divisjons-avdeling men tapte kvalifiseringen man da opererte med. Den gang var det hele åtte avdelinger i 2. divisjon, og Skjetten tapte mot Aalesund som hadde vunnet en av de andre avdelingene. Det var vel også rundt dette tidspunktet at klubben en kort periode opererte under navnet Romerike Fotball i en satsing som nok var et forsøk på å utvide sitt nedslagsfelt.
Det gikk vel ikke helt etter planen, og klubben er uansett nå tilbake i 3. divisjon, der de befinner seg i en avdeling 6 der flertallet av klubbene er fra Nord-Norge. Det var altså en av disse som skulle komme på besøk til Romerike denne dagen, og både Skjetten og Harstad trengte sårt poeng i nedrykkstriden. Da jeg ankom var det ingen verdens ting som tydet på at de ble avkrevd inngangspenger, og kanskje er ikke det helt merkelig på et anlegg der man uansett kan se kampen ute fra parkeringsplasser og areal tilhørende naboene Skjetten-senteret og Gjellerås skole på utsiden på den ene siden. Noe kampprogram var det naturlig nok heller ikke.
Skjetten-folket synes tydeligvis at ingenting er som å lade opp med litt skikkelig ganster-rap, før helt fra jeg ankom med tre kvarters tid til kamp og den neste drøye halvtimen var det utelukkende slikt møl som dundret utover høyttalerne. De tilstedeværende barna som fortsatt ikke kunne de, fikk en solid innføring i en hel rekke tabu-ord og ikke minst narkotikaens gleder. Kanskje skjønte de mange barna i barneskolealder allerede til ord som nigger, bitch, hoe, motherfucker og gledene ved å ‘knulle horer’ og bedrive ‘drive-by shootings‘, men merkelig at fotballen som påberoper seg å være en viktig bidragsyter til moralsk oppbyggende ungdomsarbeid er en arena hvor man får servert slikt møl.
Spesielt ironisk – og rent komisk – ble det da man etter denne oppladningen fra klubbens DJ noe senere valgte å gi tilsnakk til en Harstad-supporter som i løpet av kampen brukte et noe ramsalt nordnorsk uttrykk for å uttrykke frustrasjon. Jeg har tidligere hatt en runde med min lokale klubb Drøbak/Frogn om dette, og de måtte selvsagt legge seg fullstendig flate, selv om Norsk Tipping som ligasponsor ikke tok noen som helst kritikk for sitt bidrag ved å belønne den aktuelle artisten med pris som forbilde for barn(!). Da gnålet endelig nå ga seg og speaker fikk stotret frem lagoppstillingene hadde dosen med «kulturelt innslag» faktisk vært nok til at jeg håpet på Harstad-seier.
Det så således lyst ut da Marchus Strømøy Kajander sendte gjestene i ledelsen i det 10. minutt, og det var jubel blant de gule og svarte på tribunen som på den ene langsiden er anleggets eneste: Dette er en åpen tretribune som er bygget inn i en gresskråning. Jeg mistenkte ellers at antallet bortefans måtte skyldes endel Harstadværinger bosatt på østlandet, men hva vet nå jeg. Uansett holdt de ledelsen og burde sågar også økte den, men i omgangens siste fem minutter surret de det til for seg selv to ganger med svakt forsvarsspill. Hjemmelagets Mohammad Ibrahim Alkabra var frempå to ganger på tre minutter og sørget for at det litt mot spillets gang sto 2-1 til pause foran det jeg talte meg frem til å være 74 tilskuere.
Bortelagets håp om en utligning fikk seg en trøkk da Saeed Ahmad Rahim økte til 3-1 tidlig i andre omgang. Harstad hadde vist tafatt forsvarsspill, og kunne således takke seg selv, men presset nå på for redusering. Det varte og rakk uten at det ville seg, men i det 87. minutt kom den ved Marcus Ursin Ingebrgtsen. Noe i seneste laget, mistenkte jeg, og det viste seg å stemme, for selv om de gule og svarte kastet folk fremover i jakt på utligning kom de aldri nærmere. Dermed endte det med 3-2 og hjemmeseier, og vertene kunne feire med litt mer ganster-rap. Kanskje crack-pipa gikk på rundgang i seiersrusen etter kamp, men jeg ble ikke igjen for å finne ut av det. Jeg forlot i stedet det evinnelige kunstgresset umiddelbart og stresset mot bussholdeplassen for å sette kursen mot Bærum, Høvik og dagens andre kamp.
Norwegian ground # 99: Skjetten v Harstad 3-2 (2-1) 3. divisjon avd. 6 Skjetten Stadion, 5 June 2019 0-1 Marchus Strømøy Kajander (10) 1-1 Mohammad Ibrahim Alkabra (41) 2-1 Mohammad Ibrahim Alkabra (44) 3-1 Saeed Ahmad Rahim (53) 3-2 Marcus Ursin Ingebrigtsen (87) Att: 74 (h/c) Admission: Free Programme: None
Fredag 31.05.2019: Ärtemarks IF / Billingsfors v Dals Långeds IK
Til tross for at Elisabeth og jeg hadde sett hele tre kamper i Sverige dagen før, var vi ikke mette på svensk fotball, for jeg hadde funnet en virkelig godbit. I Billingsfors har stedets klubb en flott hjemmebane med en aldeles herlig tretribune, og jeg hadde en stund kikket på mulighetene for et besøk hit. Det er trist å se at en tradisjonsrik klubb som Billingsfors IK ikke klarer å stille lag på egen hånd for tiden, for denne sesongen spiller de under navnet Ärtemarks IF / Billingsfors, i form av et samarbeid med en annen lokal klubb. Dette var imidlertid sesongens eneste sjanse til å se de bruke flotte Lövåsvallen i hjemmekamp mot motstand som ikke var et reservelag, og den muligheten var vi begge enige om at var for god til at vi kunne la den gå fra oss.
Jon Erik kunne heller ikke bli med denne dagen, da han igjen måtte på jobb. Etter at han hadde kommet seg av gårde for å utføre dagens dont, og Elisabeth og jeg omsider hadde kommet oss opp, var det bare å fikse seg en frokost for to før vi tok livet med ro og slappet av i påvente av avreise. Da vi etter hvert fant tiden moden for å sette kursen mot Sverige, var det med nokså god tid vi la i vei med Elisabeth bak rattet, og vi valgte å ta av ved Halden og kjøre veien over Prestebakke og Kornsjø. Vi orienterte oss frem til Bengtsfors, hvor vi stakk en tur innom Systembolaget, og frøkna jeg reiste med uttrykte irritasjon over å fortsatt bli spurt om legitimasjon.
Hun hadde fått rast fra seg da vi returnerte til bilen og ble enige om å ta en tur innom hjemmebanen til Bengtsfors for å kikke. Det var ikke all verden å se der, så vi kjørte tilbake mot Billingsfors som vi hadde passert tidligere. Selv om vi fortsatt hadde god tid, dro vi oppom Lövåsvallen for å ta en kikk allerede, og planen var å parkere der for å spasere ned igjen i ‘sentrum’ for å få seg litt mat. Sitrende av spenning fikk vi snart se Lövåsvallen dukke opp til venstre foran oss, og der jeg kikket bort på det fine inngangspartiet og videre inn på den herlige hovedtribunen visste jeg umiddelbart at det hadde vært et særdeles godt valg å dra hit.
Mer om Lövåsvallen litt senere, men vi tok da allerede nå en nærmere kikk ved å traske litt rundt der inne, og kom også i prat med en kar som befant seg på anlegget. Etter å ha fått tatt noen bilder av herligheten lot vi bilen stå og trasket ned i stedets lille sentrum og slo oss ned på et gatekjøkken for å få litt næring i skrotten. Billingsfors er et tettsted som ligger omtrent en halv mil sør for Bengtsfors. Vi befinner oss altså i Bengtsfors kommune i landskapet Dalsland, som igjen sorterer under Västra Götalands län. Stedet er kjent for Billingsfors bruk, som produserer papir og er en hjørnesteinsbedrift. Billingsfors har i flere tiår slitt med fraflytting, og innbyggertallet er nå snaut 1 200.
Det sies for øvrig at dette området har begynt å tiltrekke seg turister som gjerne vil se den gamle industrihistorien. Billingsfors selv ligger da også i utgangspunktet fint til ved innsjøen Laxsjön og med Dalslands kanal rennende forbi. Sistnevnte forbinder ved hjelp av tre sluser Laxsjån med innsjøen Bengtsbrohöljen ved Bengtsfors, og deler av denne strekningen er tilhørende et naturreservat. Nå var det imidlertid fotballen og kampen på Lövåsvallen vi hadde kommet for denne fredagen, så etter at siste matbit var satt til livs rettet vi igjen fokus mot dette og spaserte tilbake i retning Lövåsvallen. Til tross for at det fortsatt var litt tid til kampstart, var det nå langt mer aktivitet der, og vi betalte oss inn med 50 kroner per hode, og fikk samtidig gratis kampprogram inkludert i prisen.
Billingsfors IK ble stiftet i 1906, og selv om det nok ikke er altfor mange som kjenner til klubben her i Norge, er den nokså kjent i Sverige. Hovedårsaken til det er at den ligger på sisteplass av maratontabellen for Allsvenskan, der de i løpet av sin ene sesong ikke vant en eneste kamp og håvet inn kun tre poeng. Men la oss først nevne at oppturen kan sies å ha startet med at de i 1931/32-sesongen vant sin Division 3-avdeling. Den gang var divisjonsnavnene noe mer logiske, så opprykket til Division 2 (Västra) betød at de spilte på nest høyeste nivå. Der etablerte de seg raskt, og både i 1936 og 1944 vant de denne Division 2-avdelingen. Den gang betød det imidlertid kvalik, og der kom de til kort ved begge anledninger.
Da de gjentok bragden i 1945/46-sesongen skulle det dog endelig lykkes. Ingvar Rydell ble den store helten da han scoret alle målene da Billingsfors vant hjemmekampen mot Landskrona BoIS 3-0, og da også bortekampen ble vunnet (4-1) var man klare for spill i Allsvenskan. Der ble det som nevnt tøft, og etter kun tre poengdelinger og resten tap rykket de rett ned igjen. Nytt nedrykk fulgte to år senere, og klubben forsvant etter hvert nedover i pyramiden. Ingvar Rydell ble nevnt, og etter nedrykket fra Allsvenskan forsvant han for øvrig til Malmö FF der han hjemmedebuterte med fire mål mot AIK og senere ble både toppscorer i serien og landslagsspiller for Sverige. Han fikk 14 kamper med flagget på brystet og scoret 9 mål på disse. Han var blant annet med på Sveriges seier over Spania i 1950-VM.
Så hvordan skal man beskrive Lövåsvallen? Man blir som nevnt først og fremst møtt av et flott inngangsparti av typen man ser både her og der i Sverige men som av en eller annen måte dessverre aldri slo an på vår side av grensen. Innenfor domineres anlegget av den vakre hovedtribunen i tre, som fungerer som et blikkfang på bortre langside. Den er malt i klubbens grønne farger og har under sitt tak benkerader i tre. Vel verdt turen alene! På motsatt langside er det en åpen og tilsynelatende hjemmesnekret tribune som har fire avsatser i treverk. Bortsett fra dette er det lite av tilskuerfasiliteter. En klubbhus med tilhørende kiosk er å finne i det ene hjørnet.
Inne i klubbhuset kunne jeg både kjøpe leske og beskue diverse minner fra 1946/47-sesongen i Allsvenskan som hang på veggene. Spesielt artig var kanskje en illustrasjon fra bortekampen mot selveste Djurgården da de tok sitt første poeng den sesongen. En kar jeg vekslet noen ord med der inne fortalte litt mer, men jeg fikk et lite støkk da han fortalte at det var planer om å igjen pusse opp hovedtribunen. Han kunne dog berolige med at den ikke skulle bli gjenstand for noen slags for modernisering eller annen vandalisme. Han beklaget videre at klubben ikke nå evner å selv stable på beina et A-lag uten bistand fra lokale rivaler, men begrunnet det med at «det finns jo inte folk». Det var vel dette med fraflyttingen da…
Dagens bortelag var lokalrivalen fra Dals Långeds IK fra sørenden av innsjøen Laxsjön, og dette var ifølge en lokal kar en kamp man hadde ventet på. Det virket tidlig som om gjestene hadde forberedt seg best, for de tok tidlig initiativet uten å skape de helt store farlighetene.Vertenes Jonas Kamppinen hadde et godt skudd som ble reddet etter kvartspilt omgang, men det var bortelaget som ville mest, løp mest og vant duellene. De hadde en kjempesjanse etter halvspilt omgang, men avslutningen gikk utrolig nok ikke på mål. I stedet kunne vertene ha scoret da Kemppinen kunne lobbe ballen over bortekeeper Johnny Spångberg og inn i det åpne målet, men det ble lit for mye kraft slik at ballen også gikk over mål. Dals Långed burde etter dette satt både en og to og tre, men avslutningene fant enten ikke mål eller ble reddet av hjemmekeeper Bekir Maloku – for øvrig en av tre blad Maloku i vertenes startoppstilling.
Hjemmelaget spilte mesteparten av andre omgang med en spiller mer på banen, men likevel fortsatte det som i første. Gjestene var farlige på lange innkast fra Patrik Sundström, og utfra de oppgitte tilropene til hjemmelagets trener hadde man blitt gjort meget oppmerksom på dette, men likevel ga de stadig bort innkast i posisjoner der han kunne kaste langt inn i feltet og sørge for farligheter. Det var etter hvert nokså utrolig at de slapp unna uten baklengs, for Dals Långed hadde en hel haug med sjanser til å score. Effektiviteten var imidlertid under enhver kritikk, og flere ganger ble hjemmelaget også reddet av keeper Maloku som vartet opp med gode redninger. Ut fra sjanser og spill hadde gjestene fortjent tre poeng etter å ha vært klart best, men det dreier seg nå engang om å få ballen i mål, og når de ikke klarte det så endte det 0-0.
En kar vi slo av noen ord med mente det var noe av det svakeste han hadde sett på lenge, og innrømmet at hjemmelaget hadde hatt en solid dose flaks når de sikret seg ett poeng. Men som han sa, det var bare å ta seg selv i kragen og se fremover mot neste kamp. Jeg hadde talt meg frem til 110 tilskuere, og det må kunne sies å være bra på nivå 8. Vi hadde uansett hatt nok en fin dag i Sverige, men det var på tide å komme seg hjemover. To dager med svensk fotball var ved veis ende, og nå ville det bli en stund til neste gang. Det hadde som vanlig vært meget hyggelig å reise med Elisabeth, og kanskje vi snart får til en ny fotballtur sammen til Sverige igjen – hvilket er meget sannsynlig.
Swedish ground # 7: Ärtemarks IF/Billingsfors v Dals Långeds IK 0-0 (0-0) Division 6 Dalsland Lövåsvallen, 31 May 2019 Att: 110 (h/c) Admission: 50 SEK Programme: Included
Jeg må si vi benyttet Kristi himmelfartsdagen godt dette året, min FFK- og groundhopper-venninne Elisabeth og meg. Jeg hadde funnet en fin trippel i svenske Bohuslän, og fikk overtalt Elisabeth som strengt tatt ikke var vanskelig å overtale da hun hørte om denne muligheten. Vi hadde denne dagen allerede sett kamp hos både Lysekils AIK og IK Oddevold da vi nå hastet fra Uddevalla mot den bittelille plassen Grohed like sørvest for Uddevalla. Der skulle vi se dagens tredje og siste kamp, men vi måtte passere gjennom Grohed og også etter hvert krysse E6 før vi kom til Grohedsvallen, der vi skulle se Groheds IF spille hjemmekamp mot IFK Lane i Division 5 Bohuslän. Det er overhodet ikke mye jeg kan fortelle om hverken Grohed eller Groheds IF, men ut fra klubbens logo å dømme virker de å ha blitt stiftet i 1933. Der stopper min kunnskap om kveldens hjemmelag, og jeg visste ikke mer om gjestene IFK Lane. Vel, jeg kunne også se at Groheds IF tydeligvis fortsatt sto uten seier denne sesongen, selv om man ikke skulle trodd det på bakgrunn av forestillingen de 41 tilskuerne skulle få se. Vi ankom Grohedsvallen omtrent idet kampen ble sparket i gang, og ble ønsket velkommen av en kar som krevde 40 kroner i inngangspenger. Noe program var det ikke, men åpen kiosk hadde de. Først måtte vi imidlertid selvsagt ta en runde rundt banen for å knipse noen bilder. Grohedsvallen er en nokså enkel affære, og allerede fra parkeringsplassen bak det ene målet hadde vi kunnet skue utover et anlegg som på motsatt kortside og den ene langsiden er omgitt av skog og en bratt skrent. På den nevnte langsiden har man også laglederbenkene og bygget med kiosken, og et par små benker. På motsatt langside har man veien som nærmeste nabo, men i den slake gress-hellingen dit opp står det enda flere benker. På vår vei rundt fikk vi med oss at det startet nokså jevnt, men at vertene snart tilrev seg et initiativ. Lane holdt ut til det var ti minutter igjen før pause, da Simon Gustafsson åpnet scoringsballet. To meget kjappe mål fra Sixten Cederholm sørget for at det sto 3-0 til pause. Vi hadde forresten bitt oss merke i at dommertrioen ved hjelp av elektronikk faktisk hadde kontakt med hverandre på øret. Temmelig overraskende såpass langt ned i divisjonene, og det er i hvert fall ikke noe man ser på nivå 7 av norsk fotball… Om gjestene hadde fått ristet av seg sjokket i pausen, fikk de en ny i fleisen da Simon Gustafsson ble tomålsscorer også han etter snaut halvspilt andre omgang. Simon Svanberg ville også være med på moroa og økte til 5-0, og da var det hele naturligvis avgjort. Oliver Lindh Gråsjö fikk æren av å fastsette sluttresultatet til 6-0 med et par minutter igjen av ordinær tid, og Grohed hadde gjort jobben til fulle. Det hadde vært en solid dose fotball på oss denne dagen, så etter at dommeren blåste i fløyta for å signalisere slutten på vår tredje kamp for dagen, fant vi raskt veien tilbake til bilen og vendte snuta mot Norge. Elisabeth skysset oss trygt frem til Jon Erik på Selbak, der vi begge skulle overnatte hos ham siden vi hadde nok en Sverige-tur planlagt dagen etter.
Kristi himmelfartsdag bød på muligheter for tripler i vårt naboland i øst, og sammen med min FFK- og groundhopper-venninne Elisabeth hadde jeg selvsagt lagt planer om å benytte meg av dette. Vi hadde allerede sett dagens første kamp på idylliske Gullmarsvallen da Elisabeth styrte bilen fra Lysekil videre mot Uddevalla, der vår andre kamp for dagen skulle ha avspark klokka 17.00. Det var nå rett over to timer til, så vi hadde nok av tid til å stoppe for å innta et måltid i byen før vi parkerte foran Rimnersvallen, der IK Oddevold skulle ta imot Kristianstad FC til kamp i Division 1 Södra.
Uddevalla bør jo være kjent for de fleste, men er for ordens skyld den største byen i det svenske landskapet Bohuslän. Denne byen har opp gjennom årene tilhørt både Norge, Sverige og Danmark, og har skiftet nasjonalitet hele sju ganger, men dette var en del av Norge da den på 1400-tallet vokste frem under navnet Oddevold eller Oddevald. Det var da en handelsplass som snart ble et sentrum for trelasthandel og sagbruksdrift, og økonomien har i stor grad vært basert på dette, selv om industrialiseringen på 1800-tallet etter hvert sørget for et mer variert næringsliv. Etter den såkalte Roskilde-freden i 1658 ble byen sammen resten av Båhuslen/Bohuslän innlemmet i Sverige, og byens navn ble forsvensket til Uddevalla. I dag bor det rundt 35 000 i byen.
Fotballklubben IK Oddevold holder med sitt navn liv i det gamle stedsnavnet, og deres hjemmebane Rimnersvallen er kjent for å ha vært en av banene som ble brukt da Sverige arrangerte fotball-VM i 1958. Blant annet spilt Brasil den gang gruppespills-kamp mot Østerrike her på sin vei mot VM-tittelen. Da jeg i februar 2018 så IK Oddevold ta imot AIK i den svenske cupen, var det faktisk min første kamp i svensk fotball. Den gang var dog dessverre ikke Rimnersvallen kamparena, men snarere lokalrivalen IFK Uddevalla sin hjemmebane Kamratgården, som med sitt kunstgress ble valgt som åsted for februar-kampen. Når vi nå var tilbake for å se de igjen, var de heldigvis tilbake på sin egen Rimnersvallen.
Vi betalte oss inn med 120 kroner, og for ytterligere 10 kroner fikk jeg et program i A4-format. Det hadde 32 sider, men med unntak av spiller-profiler øverst på noen av sidene, var det skuffende nok kun de 4 midterste sidene som hadde noe som helst annet enn reklame og annonser! Det spørs ellers om noen av aktørene fra 1958-VM ville kjent seg igjen her umiddelbart; for ikke å snakke om de som var med å åpne Rimnersvallen i 1923. Anlegget ble ombygget til det nevnte VM-sluttspillet, og hovedtribunen som på den ene langsiden dominerer anlegget har nok også blitt modernisert siden den gang. Dette er en sittetribune, men bak målet til venstre sett herfra ser man fortsatt de gamle klassiske åpne ståtribunene som følger svingen rundt. På den ene siden fortsetter den også et lite stykke ned deler av borte langside.
Vi måtte imidlertid finne oss i å holde oss på hovedtribunen som var den eneste som var åpen for publikum denne dagen, selv om jeg gjerne skulle tatt oppstilling på en av de gamle ståtribunene nå som været heldigvis hadde bedret seg og det hadde sluttet å regne. Publikumsrekorden på 17 778 er for øvrig for den nevnte kampen mellom Brasil og Østerrike i 58-VM, og vil garantert aldri bli slått. Jeg spurte også en vakt om mulighetene for å få ta en liten tur ut på indre bane for å få noen bedre bilder av hovedtribunen, men ble bryskt avfeid med en nærmest sjokkert mine mens han med sine advarsler om at dette var strengt forbudt og at klubben ville bli straffet knallhardt av det svenske forbundet, mer eller mindre bekreftet min oppfatning av hvor strengt det har blitt i vårt naboland der man for øvrig også virker å ville drepe et hvert tilløp til tribunekultur.
IK Oddevold hadde sin spede start i en bydelsklubb ved navn Karlsbergs IF, og ble offisielt stiftet i 1932. To år senere tok de dagens navn, og i løpet av 1950-årene – etter at de omsider hadde flyttet inn på Rimnersvallen – startet de også en klatring i divisjonssystemet. I begynnelsen av 1960-årene snuste de også på spill i Allsvenskan med et par sesonger der de endte høyt oppe i daværende Division 2 (tilsvarende dagens Superettan). Det var på midten av 1990-årene at IK Oddevold omsider fikk oppleve spill på øverste nivå, da de under ledelse av Torbjörn Nilsson sikret divisjonstittel og opprykk til Allsvenskan. Deres første sesong blant eliten ble også den hittil eneste, og jumboplassen i 1996 ble fulgt opp med ny jumboplass og et andre strake nedrykk.
Med nytt nedrykk i 1999 hadde Oddevold rykket ned tre ganger på fire år. Og siden den gang har de flere ganger rykket opp og ned mellom nivå tre og fire. De spiller nå i Division 1 Södra, som er en av to avdelinger på nivå tre, og etter det siste opprykket i 2010 har de også flere ganger kjempet i toppen, med andreplass og kvalifiseringsspill i 2013 som det nærmeste de foreløpig har vært en retur til nest øverste nivå. De hadde nå startet ligasesongen med 3-2-4 på sine ni kamper, og lå med det rett under midten av tabellen som ble toppet av Utsikten og deretter Skövde AIK. Dagens gjester var Kristianstad FC, og de lå helt sist med usle 1-1-7, så hjemmefolket håpet med rette på tre poeng til sine helter.
Det så ut til å gå som forventet da Kamal Mustafa oppskriftsmessig sendte vertene i føringen med 1-0 i det 14. minutt, og det var da også Oddevold som så ut til å kjøre kampen. De oransje gjestene var imidlertid svært effektive, og Abdussalam Magashy utlignet drøyt ti minutter senere, slik at vi var like langt. Ytterligere snaut ti minutter frem i tid var vertskapet igjen i føringen da Mergim Shala sørget for 2-1, og det holdt seg også til pause. Siden vi så bryskt hadde blitt avfeid tidligere, benyttet vi denne pausen til å ta en tur ut av portene som nå var åpne og spasere rundt målet på en av kortsidene der man i hvert fall kunne få en noenlunde ok kikk utover anlegget mellom stolpene i gjerdet med inngangsporter som selvsagt alle var omhyggelig låst.
Etter å ha kommet oss innenfor igjen, fikk jeg meg litt Ramlösa i kiosken før andre omgang ble blåst i gang. Det tok ikke mange sekundene før ballen lå i Oddevold-nettet, og Magashy var igjen mannen som sørget for 2-2. Kampen sto nå og vippet og kunne gått begge veier, men gjestenes utligning hadde åpenbart gitt de blod på tann, og med tolv minutter igjen falt avgjørelsen da Teddy Bergqvist var sist på ballen og besørget 2-3. Oddevold klarte ikke å finne noe tilsvar på dette, og dermed endte det med borteseier foran 248 tilskuerne. Selv hadde vi bare tiden av veien til vår tredje og siste kamp for dagen, så det var borte å skynde seg til bilen og komme seg av gårde.
Swedish ground # 5: IK Oddevold v Kristianstad FC 2-3 (2-1) Division 1 Södra Rimnersvallen, 30 May 2019 1-0 Kamal Mustafa (14) 1-1 Abdussalam Magashy (25) 2-1 Mergim Shala (34) 2-2 Abdussalam Magashy (46) 2-3 Teddy Bergqvist (78) Att: 248 Admission: 120 SEK Programme: 10 SEK
Jeg hadde i lengre tid kikket på mulighetene for en dobbel eller trippel på andre siden av svenskegrensen, og gjerne en der Lysekils AIK var en av hjemmelagene. Sjansen bød seg da jeg på programmet for Kristi himmelfartsdag fant en rekke kamper med tidlig avspark, inkludert deres kamp på flotte Gullmarsvallen. Jeg luftet tanken om en svensk trippel denne dagen for Elisabeth, og hun likte umiddelbart denne idéen. Etter at hun hadde fått arrangert med hundepass, ble planen lagt, og det var klart for en Sverige-tur. Jeg hadde også ordnet med overnatting hos min kompis Jon Erik på Selbak, siden vi var avhengige av en tidlig start denne torsdagen, så jeg dro ned til ham allerede onsdag ettermiddag eller kveld.
Etter en trivelig kveld sammen med Jon Erik var det etter hvert bare å komme seg i seng for noen timers søvn før vår utflukt dagen etter. Elisabeth hadde overnattet hjemme i Rømskog og skulle plukke meg opp i Sarpsborg, så jeg hadde planer om å ta bussen dit opp. Da vi våknet til striregn og nitrist vær, insisterte imidlertid Jon Erik på å svippe meg dit opp før han selv dro på jobb (noe som hindret ham i å slenge seg på vår tur). Det skulle være avspark klokka 13.00 i Lysekil, og vi hadde en drøy halvannen times kjøretur foran oss fra ‘pæddekummen’ og dit ned. I tillegg hadde vi beregnet rikelig med tid for å ankomme i god tid og muligens også bevilge oss en rast underveis. Derfor var det vil så vidt jeg huske ikke lenge etter klokka elleve at jeg møtte Elisabeth ved bussterminalen i ‘den andre byen’ og satt kursen mot Sverige.
Drittværet vedvarte, men turen ned til Lysekil gikk likevel uten større problemer. Lysekil ligger i landskapet Bohuslän, og er en liten by med snaut 8 000 innbyggere. Den har på tre sider av seg sjøen med en skjærgård full av små øyer, holmer, skjær og flott natur. Lysekil var opprinnelig en liten fiskerlandsby, og sildefiske og tilhørende industri har vært av stor betydning opp gjennom årene. På 1700-tallet var dette en av kun fem vestkyst-havner der sildepakking og sildevraking var tillatt. Salterier og trankokerier ble etablert, og Lysekil vokste. På siste halvdel av 1800-tallet utviklet den seg også til å bli badested som tiltrakk seg turister. Lysekil var også involvert i eksport av kulelager til England i den såkalte Operation Bridford under andre verdenskrig. I 1975 ble for øvrig et stort raffineri innviet, og det har blitt en viktig arbeidsgiver i området.
Lysekil gir meg assosiasjoner til svensk skjærgårds-idyll, og jeg er nok langt fra den eneste som forbinder vakre Lysekil med slik idyll. Det er lett å se hvorfor turister stikker innom her når man kommer inn i den koselige byen, men akkurat denne dagen fremsto den så visst ikke fra sin beste side. Den blåste heftig, og regnet som pøste ned kom blåsende sidelengs i de konstante vindkastene. Det var rett og slett fullstendig ufyselig, men likevel var det med en herlig forventning at vi parkerte utenfor Gullmarsvallen; hjemmebanen til Lysekils AIK. Det som på idrottsplats.se beskrives som et av Sveriges vakreste idrettsanlegg ligger usedvanlig flott til ned mot sjøen og omkranset av svaberg. Der jeg skuet utover kunne jeg bare tenke meg hvor fint det er her når den viser seg fra sin beste side, og ikke på det som veteranen i inngangspartiet beskrev som årets hittil tristeste dag.
Vi betalte 50 svenske kroner hver for entré, og fikk jaggu med et slags ‘program’ gratis. Det var en tynn 4-siders affære, men hadde i hvert fall både de to lags tropper og en oppdatert tabell; noe som er mer enn man kan regne med å få på tilsvarende nivå i Norge. Det var bare å stikke det innenfor jakka for å beskytte det mot regnet mens vi tok en aldri så liten kikk rundt på Gullmarsvallen, som for øvrig har fått sitt navn etter fjorden Gullmarn som her går inn ved Lysekil. Det fristet lite, men det bare å først som sist ta på seg rollen som fjellgeit og klatre litt i svabergene og klippene bak bortre langside for å få knipset noen blinkskudd. Elisabeth snudde på grunn av regnet som kom piskende sidelengs og gjorde det hele til en nokså miserabel oppgave, men jeg følte jeg måtte litt lenger opp før jeg kunne snu.
Gullmarsvallen ligger som nevnt nesten helt nede ved vannet, helt ytterst på en odde som går ut fra byen. Omgitt av bohuslänske klipper og svaberg har den en fantastisk beliggenhet, og er faktisk et resultat av det vi i hvert fall her til lands kalte nødsarbeid. I 1930-årene var jo arbeidsledigheten stor, og staten hyret arbeidsløse steinarbeidere til å stå for steinarbeidet ved Gullmarsvallen, som åpnet i 1934. Det var nok da et flott skue, med sitt herlige inngangsparti i stein som fortsetter rundt i en steinmur. Det eneste av tribunefasiliteter er en tribune på den ene langsiden (nærmest sjøen). Jeg vil påstå at den strekker seg noe slikt som 3/5 av banens lengde, men den står nær sagt naturligvis midt på denne langsiden.
Denne tribunen byr på tre rader med sitteplasser i form av benkerader i tre, og bak disse er det ståplasser. På motsatt langside – der jeg klatret oppover i svabergene – står man eventuelt under åpen himmel, men det var en slags opphøyd murkant der man kan stå på et betongunderlag og lene seg mot et gjerde om man skulle ønske det. Lite fristende akkurat denne dagen, og der jeg kunne forestille meg at det nok også kan være populært å sitte oppe i selve svabergene på en herlig sommerdag, var det nå temmelig uaktuelt der naturen ga uttrykk for sin vrede over Gullmarsvallen. Det skal også nevnes at det her også har vært arrangert konserter og andre tilstelninger. Gyllene Tider, Roxette og Håkan Hellström er blant de som har opptrådt her.
Dagens kamp dreide seg om ligapoeng i Division 4 Boshulän/Dalsland, der Bengtsfors toppet tabellen foran IF Viken og IFK Valla. Dagens gjester Håfreströms IF lå på en sjetteplass med fire poeng opp til teten, mens for vertene så det ikke spesielt lyst ut. Av divisjonens tolv lag lå de nemlig som nestjumbo med kun ett poeng så langt, og med bare Brålanda bak seg på målforskjell. Om man skulle dømme ut fra dette burde det jo være gode muligheter for en borteseier, men det er ikke alltid så enkelt som at man kan vurdere slikt ut fra en tabell uten annen informasjon og ytterligere kjennskap til saker og ting, og det skulle denne kampen bli et prov på.
Det er dessverre ikke altfor mye jeg kan fortelle om Lysekil AIK, men logoen deres vitner om en stiftelsesdato så sent om 2015. Det var åpenbart da Lysekils FF og Slättens IK slo seg sammen med det resultat at Lysekils AIK så dagens lys. Litt overraskende var det for meg å oppdage at de var en såpass ung klubb, selv om de to klubbene som slo seg sammen selvsagt har en lenger historie hver for seg, men slik er det når man driver banehopping på jaktmarker der man hittil ikke har fordypet seg altfor grundig i de forskjellige klubbene og deres historier. Til tross for været likte jeg meg i hvert fall godt her, og hadde sett frem mot mitt besøk for å se kampen som nå ble sparket i gang i uværet.
Allerede mens jeg fortsatt lekte fjellgeit hadde dommeren blåst i fløyta for å signalisere starten på dagens batalje, og mens jeg gjorde mitt beste for å komme meg nedover igjen uten å skli, så jeg at det utfra tabellen å dømme kanskje noe overraskende var vertene som tok et lite initiativ. I ruskeværet tok de ledelsen i det 19. minutt da Rasmus Wik fant nettmaskene, og noen få minutter før pause doblet Robin Karlsson ledelsen til 2-0. Det sto seg også til pause, og spillerne kunne haste inn i garderobene for å søke ly for en stakket stund. Det hadde allerede tilskuerne kunnet gjøre under overbygget der samtlige så kampen fra.
Skjønt én tilskuer trosset i etter hvert værgudene og tok seg en klatretur opp i svabergene, for Elisabeth fant etter å ha sett mine bilder ut at også hun likevel måtte en tur høyere opp, og hun så nokså stakkarslig ut der hun til dels tvekroket kjempet mot regnet og vindkastene for å klatre helt til topps og få sine blinkskudd. Våt men fornøyd med egen innsats kom hun tilbake, og vi talte oss frem til 72 tilskuere – noe som sto i enorm kontrast til det offisielle tilskuertallet som etter hvert ble offentliggjort som 28! En del av de var tilreisende fra Håfreström, og de håpet naturlig nok på en snuoperasjon mens hjemmefolket var fornøyd med det de hadde sett og nå luktet muligheten for sesongens første seier slik at de kunne starte en liten klatring på tabellen.
Tidlig i andre omgang ble det ny spenning da Hamed Hosseini reduerte til 2-1, men etter at både Karlsson og deretter Wik ble tomålsscorere sto det 4-1 med tjue minutters tid igjen. All tvil ble fjernet da Neo Forsström besørget 5-1 med kvarteret igjen, og en sen redusering fra Florijan Fejzulovic ble naturlig nok kun et trøstemål som fastsatt sluttresultatet til 5-2. Årets første trepoenger for Lysekils AIK, og for oss en flott ny bane huket av, til tross for at vi som nevnt til det kjedsommelige var alt annet med heldige været ved vårt besøk. Det hadde i det minste begynt å roe seg litt mot slutten av kampen, og det lovet godt da vi med to kamper til på dagens meny forlot idylliske Gullmarsvallen med kurs for Uddevalla.
Swedish ground # 4: Lysekils AIK v Håfreströms IF 5-2 (2-0) Division 4 Bohuslän/Dalsland Gullmarsvallen, 30 May 2019 1-0 Rasmus Wik (19) 2-0 Robin Karlsson (42) 2-1 Hamed Hosseini (48) 3-1 Rickard Karlsson (64) 4-1 Rasmus Wik (70) 5-1 Neo Forsström (76) 5-2 Florijan Fejzulovic (86) Att: 26 (officially, but we counted 72!!) Admission: 50 SEK Programme: Included
Etter et kupp der nytt styre har tatt over DFI-skuta, er ikke lenger klubbens A-lag noe satsningsområde, og sesongen så langt hadde da allerede båret bud om at det ville bli tøffe kår for de i årets 3. divisjon avdeling 2. Lite ante jeg imidlertid om hvor ille de skulle bli videre utover våren og sommeren da jeg denne mandagen tenkte som så at jeg like gjerne kunne tusle ned til Seiersten Stadion for å se de røde ta imot Lokomotiv Oslo til dyst.
Siden jeg ikke ville gi mine penger til det nye styret, tok jeg nok en gang oppstilling på utsiden rett bak det ene målet, og så første omgang derfra for deretter å gå inn vederlagsfritt i pausen. Innen den tid hadde jeg sett en nokså lite spennende første omgang der det lenge var temmelig jevnspilt. DFI-kaptein Nichlas Furu måtte dog gripe inn et par ganger der ‘Loket’ var farlig frempå, men hverken han eller keeper Erlend Jensen klarte å hindre Iver Bjørnsson Ukkestad i å sette inn 0-1 i det 38. minutt. Det var også pauseresultatet.
I fjorårssesongen leverte DFI den ene fantastiske snuoperasjonen etter den andre, men det er et nå et helt nytt mannskap siden den gang. Mann og mus har enten rømt klubben eller blitt presset ut, både hva gjelder spillere og trenere etc. Håpet om en snuoperasjon etter pause denne gang fikk et skudd for baugen fem minutter ut i andre omgang da Jonas Njerve økte til 0-2. Med et kvarter igjen sto det 0-3, og det begynte å bli pinlig da Loket økte til 0-4 med fem minutter igjen. Dog ikke i nærheten av like ydmykende som det de fikk gjennomgå på overtid.
I det andre tilleggsminuttet ble DFI igjen redusert til statister og rundingsbøyer da Vegard Hellebust rundet keeper og bare kunne trille kula i mål. nemlig Det var tydeligvis ikke godt nok, får han stoppet nemlig ballen på målstreken, nemlig ned på alle fire og nikket ballen over streken til pipekonsert fra DFI-publikummet som tydeligvis ikke satt pris på å få gnidd salt i sårene slik. Det er noe som heter at som man reder ligger man, og dette var da også en total ydmykelse. Det mest overraskende – med tanke på utviklingen og kursen styret har staket ut for DFI-skuta – var egentlig at jeg talte så mange som 142 tilskuere.
Revisit: Drøbak/Frogn v Lokomotiv Oslo 0-5 (0-1) 3. divisjon avd. 2 Seiersten Stadion, 27 May 2019 0-1 Iver Bjørnsson Ukkestad (38) 0-2 Jonas Njerve (52) 0-3 Henrik Elvevold (76) 0-4 Mathias Nordby Sørensen (85) 0-5 Vegard Hellebust (90+2) Att: 142 (h/c) Admission: Probably the usual 100 NOK (but watched first half from outside and went in for free at HT as I didn’t wanna give my money to the new board) Programme: None
Det er på Wikipedia en lang og glimrende artikkel om derby-kampene mellom Fredrikstad Fotballklubb og de forskjellige klubbene som opp gjennom årene har dominert i nabobyen Sarpsborg, der spesielt oppgjørene mellom aristokratene FFK og den tidligere storheten SFK har et historisk sus uten sidestykke i norsk fotball. De blir der rett og slett beskrevet som Norges største fotballderby, og det legges til at selveste Arne Scheie karakteriserte disse kampene som alle lokaloppgjørs mor her til lands. Jeg har jo de siste årene ikke vært like fast innslag på Fredrikstad Stadion som det jeg var for noen år siden, men når FFK nå hadde blitt tildelt cupkamp mot Sarpsborg 08, var det soleklart at jeg igjen måtte ta turen.
Jeg må innrømme at jeg er blant de som synes det er synd at Sarpsborg FK har blitt redusert til en breddeklubb og samarbeidsklubb under 08-bannere, og at de nå spiller sine 4. divisjonskamper på kunstgresset på Kurland, mens paraplyklubben og storsatsingen 08 med et utall klubber involvert ikke helt har den samme sjarmen for nostalgikere som undertegnede. Likevel er det liten tvil om at oppgjørene mellom de to fortsatt engasjerer voldsomt, og det var vel heller ikke helt overraskende at den ble valgt ut som TV-kamp fra denne runden. Selv lot jeg nok en gang 510-bussen frakte meg til Ski for der å gå på toget til Fredrikstad.
Vel fremme i plankebyen hadde jeg avtalt med min kompis Jon Erik at Tæpps var dagens møteplass, og idet jeg på min vei fra stasjonen valgte å ta en omvei om Cicignon, forbi Tollbodbrygga og Strandpromenaden, fikk jeg beskjed om fra en utålmodig Jon Erik om at han allerede hadde inntatt Tæpps noe tidligere enn planlagt og ventet på meg der. Ganske riktig, etter min idylliske spasertur langs Glomma fant jeg Jon Erik sittende på Tæpps, og han hentet sporenstreks en mugge med øl fra baren. Den fikk snart bein å gå på, og mens jeg gikk for å hente påfyll fikk vi også selskap av Patrick og noen andre. Nå kom det stadig folk til, og det fylte seg raskt opp på bordene våre på utsiden.
Man merket tydelig i byen at det ikke var en hvilken som helst kamp som skulle spilles denne kvelden, men for å gjøre en lang historie kort, hadde vi med kampstart først klokka 20.00 hatt en del timer til å lade opp da vi etter hvert brøt opp for å krysse Vesterelva via gangbrua over til stadionet på Kråkerøy-siden. Med billett til 50 kroner tok jeg meg innenfor sammen med de andre, og vi tok som vanlig selvsagt oppstilling på ståfeltet bak mål, der jeg sammen med Jon Erik og noen andre posisjonerte meg helt bakerst i påvente at spillerne skulle innta banen og bataljen kunne blåses i gang.
Aristokraten FFK har jo gått løs på sin andre sesong tilbake på nivå tre etter nedrykket i 2017, og etter at fjorårets ambisjon om umiddelbart opprykk gikk i vasken. I cupen hadde jeg ingen forventninger om at FFK skulle et tolvte Norgesmesterskap dette året, men det hadde vært morsomt å kunne hamle opp med de blå fra «den andre byen» nå i andre runde. I første runde hadde FFK vunnet nettopp der, med storseier 9-0 borte mot Sparta Sarpsborg, mens 08 på sin side hadde tatt seg av Sprint-Jeløy borte på Bellevue. Men særpingene sto med svake 1-4-4 i serien hittil og slet offensivt i Eliteserien, der de kun hadde scoret sju mål på ni kamper så langt. Var dette dagen da FFK skulle kunne tukte smurfene?
Det var lite som tydet på det innledningsvis, for de første 10-15 minuttene hadde FFK mer enn nok med å holde 08 fra livet og fikk muligens litt bakoversveis. Etter å ha ridd av denne lille stormen, kom rødbuksene imidlertid mer med og avsluttet slik jeg så det best den siste snaue halvtimen før pause. FFK var altså etter hvert fullt på høyde og vel så det, og Marius Hagen hadde et par brukbare sjanser som dog kanskje ikke var like store som en av de særpingene hadde tidlig. Likevel følte jeg at dette kunne FFK faktisk vinne, for motstanderen fra Eliteserien hadde foreløpig ikke imponert voldsomt.
Dessverre sprakk den bobla allerede to og et halvt minutt ut i andre omgang da 08s nye spisspar sto bak ledermålet. Lars-Jørgen Salvesen spilte flott gjennom Steffen Lie Skålevik, og alene med keeper Håvar Jenssen satt han inn 0-1. FFK ga seg ikke, men en periode fulgte der ingen av lagene fikk til særlig mye offensivt. Hjemmelagets jakt på utligning ga i stedet gjestene muligheten til å øke, og den tok Salvesen vare på da han doblet til 0-2 i det 82. minutt. Med det gikk lufta litt ut av FFK, og de blå hadde ballen i nettet igjen helt på tampen, men det ble vinket for offside slik at det endte 0-2.
6 087 tilskuere fortalte speaker om, og det er jo mange klubber som bare kan drømme om slike tall…ikke minst for en 2. divisjons-klubb. Likevel hadde jeg tippet at noen flere kanskje skulle ta turen, men jeg var muligens litt vel optimistisk i så måte. TV må for øvrig kanskje også ta noe av skylda der? Uansett bittert å tape for erkerivalen, men det var uansett ikke en kamp jeg hadde regnet med at FFK skulle vinne, så det hadde vært en bonus. Og nå kunne de i hvert fall konsentrere seg om ligaen, som det så fint heter. Bare å sette kursen hjemover, og jeg fikk skyss med Elisabeth til Korsegården hvorfra jeg kunne ta bussen hjem.
