For andre dag på rad valgte jeg å ta turen til en av nabobyene for å se fotball. Etter å dagen før ha vært i Ski for å se Follo vinne lokaloppgjøret mot gjestende Drøbak/Frogn, ble det nå en enda kortere tur opp til Ås. Der skulle hjemmelaget Ås IL ta imot Idd, og når sant skal sies hadde vel egentlig mye av motivasjonen min for å dra denne kvelden bakgrunn i at jeg følte for et måltid på Babylon i Ås og således så muligheten for å slå to fluer i en smekk. Planen var lagt, og igjen lot jeg buss 510 frakte meg østover opp til Ås, der jeg som planlagt fikk inntatt en herlig gyros-pizza før jeg beveget meg oppover mot Ås Stadion.
Da det nå begynte å regne på vei dit opp, vurderte jeg en periode nesten å droppe hele kampen og returnere til Drøbak. Jeg bet imidlertid tennene sammen, og heldigvis gikk det snart over til et lett duskregn som jeg nok skulle klare å leve med, selv om det hadde vært deilig å ha et overbygg å stå under på Ås Stadion på slike dager. Om det finnes noe slikt som faste lesere av dette, vil de ha sett både mine bilder og beskrivelser av Ås Stadion tidligere, men for ordens skyld er det en bane med løpebaner rundt og uten noe av tilskuerfasiliteter, og der naturgresset som var der den gang jeg en periode gikk på skolen rett ved siden av dessverre for lengst er erstattet med kunstgress. Tilskuerne her tar gjerne plass på en av langsidene; ikke minst på nærmeste langside, på den lille gress-skråningen opp mot veien.
Denne kvelden var det duket for kamp i 4. divisjon Østfold, og for de som vet at Ås er i Akershus fylke, virker kanskje dette noe snodig. I likhet med flere andre lag i Follo-regionen av Akershus, har de imidlertid hatt fast tilhold der. Både de og klubber som Drøbak/Frogn, NMBUI, HSV etc har valgt(?) å spille i Østfold-kretsen, mens andre som Follo, Ski, Langhus, Oppegård, Nordby tilhører NFF Oslo. Det har selvsagt å gjøre med reisevei, for det er enklere for en klubb som Ås å ta turen over grensen til Østfold enn det er å manøvrere seg gjennom Oslo for å spille bortekamper i nordre Romerike. Men det var uansett en avsporing..
Etter at jeg i slutten av mars så Ås ryke ut av cupen mot Drøbak/Frogn i en elendig kamp i Drøbak, hadde Ås startet bra i serien, der de vant sine to første kamper. Deretter hadde de imidlertid tatt kun ett poeng på de tre neste, slik at de nå sto med 2-1-2. De hadde imidlertid berettiget håp om en ny trepoenger denne kvelden, for gjestene fra Østfold sto på sin side med 1-0-4. Og kanskje var en opptur det de grønnkledde vertene trengte, for de kom nå fra 0-5 borte mot Fredrikstads andrelag. For min del var jeg egentlig mest opptatt av at regnet skulle holde seg unna, der de i korte perioder økte litt i intensitet igjen før de foreløpig ga seg helt.
Ås fikk en god start, og kunne allerede ledet da Mats Tronbøl satt inn 1-0 ti minutter ut i kamper. Ledelsen varte dog i kun seks minutter før Bjørn-Henrik Ekeli sørget for balanse i regnskapet. Kjetil Vindedal gjenopprettet hjemmeledelsen idet vi nærmet oss halvtimen spilt, og det begynte å se ut som grei skuring da Raymond-Daniel Hoang-Larsen la på til 3-1 med ti minutter til pause. For øvrig glimret karen som vanligvis tar runden for å samle inn penger med sitt fravær denne kvelden, slik at det var kostnadsfritt å se kampen som viste seg å bli nokså underholdende. Pausen benyttet jeg personlig til å ta en tur ned i Coop Extra-butikken.
Det virket som om løpet var kjørt da Tobias Jarnfeldt Borgen la på til 4-1 tidlig i andre omgang, og Ås hadde tilsynelatende full kontroll. En snau halv omgang gjensto da Idd plutselig begynte å yppe seg litt, og med et kvarters tid igjen reduserte Henrik Olsen Ingerø til 4-2. Nå var det kamp igjen, for Idd var flere ganger skummelt frempå, og jeg var ikke helt sikker i min sak før Anders Herskedal Torgersen satt inn 5-2 med fem minutter igjen av ordinær tid. Da hjalp det lite for Idd at Joachim Hage satt inn et selvmål på overtid og dermed fastsatt sluttresultatet til 5-3 foran det jeg regnet meg frem til å være 37 tilskuere. Det hadde nå begynt å regne litt igjen, så det var bare å komme seg tilbake til Drøbak så fort som mulig.
Revisit: Ås v Idd 5-3 (3-1) 4. divisjon Østfold Ås Stadion, 20 May 2019 1-0 Mats Tronbøl (11) 1-1 Bjørn-Henrik Ekeli (17) 2-1 Kjetil Vindedal (30) 3-1 Raymond-Daniel Hoang-Larsen (36) 4-1 Tobias Jarnfeldt Borgen (49) 4-2 Henrik Olsen Ingerø (75) 5-2 Anders Herskedal Torgersen (86) 5-3 Joachim Hage (og, 90+1) Att: 37 (h/c) Admission: Apparently free, as noone collecting the money tonight Programme: None
Søndagen kunne like gjerne benyttes til å ta en tur til Ski for å se Drøbak/Frogn spille bortekamp mot lokalrivalene Follo. Jeg lot derfor buss 510 frakte meg dit opp, og hadde satt av ekstra tid slik at jeg kunne benytte anledningen til å innta et måltid på Balkan. Jeg hadde nok til og med satt av litt vel mye tid, for det var fortsatt en god stund til kampstart da jeg tuslet videre opp mot Ski Stadion. Med en times tid til kampstart er det selvsagt ikke all verden å gjøre på stadioner her til lands, og inngangspartiet var fortsatt ikke engang bemannet, så jeg gikk like greit rett inn (og glemte egentlig å gå tilbake for å betale meg inn).
Follo FK bør vel være kjent for de fleste, men er altså en av disse ‘paraplyklubbene’ eller samarbeids-klubbene om man vil. Da den ble stiftet høsten 2000 var det nemlig som en sammenslåing av klubbene Ski, Ås, Langhus, Oppegård og Nordby som sammen skulle drive toppsatsing under Follo-paraplyen mens de også fortsatte under egne navn. Det var opprinnelig tanken at også nettopp Drøbak/Frogn skulle være med, som mangeårig lokomotiv i Follo-fotballen, men de skal ha takket nei da de ikke var enige i at kampene skulle spilles i Ski snarere enn i Drøbak.
Follo FK startet i 3. divisjon der de umiddelbart vant sin avdeling og rykket opp. Nytt opprykk fulgte i 2004, og i 2005 gjorde de sin beste sesong ved å bli nummer 11 i 1. divisjon før det ble nedrykk året etter. I 2009 sikret de retur til 1. divisjon, og mange forbinder nok laget med cupinnsatsen de gjorde i 2010. Der slo de ut selveste Rosenborg i semifinalen av cupen, og spilte cupfinale mot Strømsgodset. Det endte med tap, og klubben rykket også rett ned igjen det året. Det gjorde de også i 2013, som var siste gang de var oppe på nivå to. Klubben slet etter hvert med store økonomiske problemer, og også på banen gikk det tungt. 2017-sesongen endte i nytt nedrykk, slik at de nå er tilbake på nivået der de startet.
Mens jeg var på min store påsketur i Storbritannia spilte Follo mot DFI i kvalifiseringen til cupen. Før jeg dro hadde jeg sett at DFI slet seg videre med knepen seier mot Ås i en fryktelig kamp, og var vel derfor kanskje ikke helt overrasket over at Follo slo DFI 4-1 i neste kvalik-runde – en kamp som for øvrig måtte spilles på banen til Langhus. Imidlertid hadde DFI overrasket i ligaen der de hadde vunnet to av sine tre første kamper. De sto nå med statistikken 2-0-2, men stygge tap 1-7 borte mot Lyn og 1-8 hjemme for Ørn Horten var ikke lystige signaler. Follo på sin side hadde innledet med 1-1-3 i serien, og for øvrig blitt slått ut av cupen av Bærum i runden etter triumfen over DFI.
Et DFI-lag som kom fra den nevnte smellen mot Ørn Horten, fremsto veldig forsiktige og var nok redde for å blottlegge seg for mye der de knapt beveget seg fremover da de fikk låne ballen. Samtidig skjedde det heller ikke all verden foran DFI-keeper Erlend Jensen, og det var i det hele tatt en dørgende kjedelig førsteomgang. Etter pause ble det etter hvert litt mer action, og det har nok en del å gjøre med at Follo snaut ti minutter ut i omgangen tok ledelsen. Kun et par minutter etter tok DFI-kaptein Nichlas Furu ansvar, tok med seg ballen opp i angrep og spilte flott gjennom Magnus Fagernes som utlignet. En avgjørende situasjon var det da Follo litt senere fikk tildelt straffespark etter det som for meg så ut som en god takling av Kasper Haukeberg Huseby. Etter denne håndsrekningen fra dommeren satt Stian Johnsen With straffesparket i mål, og dermed 2-1 med rundt tjue minutter igjen.
Spikeren i DFI-kista kom fem minutter senere da Markus Solvang Ottesen fastsatte sluttresultatet til 3-1 foran det som ble oppgitt å være 291 tilskuere. Både spillere og ledere i DFI skyldte på banedekket som journalisten i lokalavisa også refererte til som et potetjorde. Man liret av seg beskrivelser som «toppfotballens dårligste fotballbane» og mente at det var synd på Follo som måtte spille alle sine hjemmekamper her. Kanskje de også skal gå litt i seg selv, for banedekket kan vel ikke være eneste grunn til at de røde fremsto totalt tannløse. Selv syntes jeg selvsagt det var fint å se fotball på naturgress igjen også her hjemme, slik det tross alt var ment. I løpet av kampen hadde jeg forresten truffet flere kjente fra Drøbak, og således blitt tilbudt skyss hjem, så det var bare å forlate stasjonsbyen med kurs mot badebyen.
Revisit: Follo v Drøbak/Frogn 3-1 (0-0) 3. divisjon avd. 2 Ski Stadion, 19 May 2019 1-0 Markus Klepp Kraiem (55) 1-1 Magnus Fagernes (58) 2-1 Stian Johnsen With (70) 3-1 Markus Solvang Ottesen (75) Att: 291 Admission: Not sure (arrived before they manned the gate) Programme: None
Da min Fredrikstad-kompis Jon Erik kom med et tilbud jeg rett og slett ikke kunne si nei til, var det bare å gjøre seg klar for en ny utflukt med fotball som tema. Forslaget gikk ut på at han som AIK-supporter hadde tenkt å kjøre den lange veien ned til Helsingborg for å se sitt svenske lag i aksjon der, og jeg hadde ikke behov for all verdens med betenkningstid før jeg takket ja til å bli med. Dermed var det bare å komme seg til Fredrikstad denne onsdags formiddagen, og etter å ha tatt bussen til Ski kunne jeg der stige på toget til plankebyen. Jon Erik var fortsatt på jobb da jeg hadde tatt meg videre med buss til Selbak, men jeg låste meg inn hos ham og ventet der på at han skulle komme fra jobb.
Det gikk altfor lang tid før jeg hørte aktivitet utenfor, og det var FFK-supporter og groundhopper Marius som hadde tatt turen fra Mysen og hadde med seg en kompis. Like etter kom Jon Erik selv, og snart satt vi i hans bil og suste av gårde sørover mot Skåne. Ved Hallandsåsen gikk det litt vel fort for noen og enhver, og visse bilister ble stoppet og tildelt en klekkelig mulkt før de fikk kjøre videre. Vi kom oss frem til Helsingborg med god tid til å også finne oss et vannhull før kamp, og i mangel på alternativer rundt Olympia valgte vi oss en slags pizza-sjappe der vi fikk oss litt mat og noe å leske strupen med.
Helsingborg er Skånes nest største by etter Malmö, og har snaut 110 000 innbyggere. Den ligger ved Øresunds smaleste punkt, med danske Helsingør på motsatt side av stredet. Mange vil i likhet med undertegnede ha benyttet seg av ferjene mellom de to byene ved flere anledninger og til dels forbinde Helsingborg med disse. Byen har imidlertid en historie som strekker seg tilbake til vikingtiden, og med sin beliggenhet har den hatt en militær strategisk posisjon. I 1658 ble byen svensk ved den såkalte Freden i Roskilde, da Danmark-Norge blant annet måtte gi fra seg Skåne, Halland og Blekinge. I 1709 ble Helsingborg inntatt av danske tropper, men Slaget ved Helsingborg året etter endte i en avgjørende svensk seier.
Etter drøyt fire timer i bilen var det godt u kunne spasere ned til kneipa vi fant, og ta en rast der. Det til tross for at jeg på et tidspunkt klarte å velte den store kebabrullen ned i fanget slik at en hjelpsom svenske ved nabobordet måtte komme ilende til med servietter. Jeg får sende en varm tanke til ham, og jeg fikk da måltidet opp på tallerkenen igjen samtidig som jeg på halvveis tilfredsstillende måte også fikk gjort meg delvis presentabel ved å få tørket av meg saus etc. Slik er det å være fomlete, men med måltidet satt til livs gikk vi uansett snart opp til kveldens kamparena Olympia for å kjøpe billetter. Jon Erik var det selvsagt uaktuelt med noe annet enn bortebilletter, og vi punget ut 150 svenske kroner hver oss.
Helsingborgs IF ble i 1907 stiftet som en sammenslåing av de to klubbene Svithiod og Stattena . Klubben var i 1924 med å starte opp Allsvenskan, som de vant i både 1929, 1930, 1933 og 1934. I 1941 vant de både serie og cup, og ble med det første svenske lag til å vinne the double. Med unntak av to sesonger hadde Helsingborg spilt samtlige sesonger i Allsvenskan da de rykket ned i 1968. Verre skulle det bli, og de rykket i 1971 ned på nivå tre. Det var først i 1992 at de igjen returnerte til toppdivisjone; da med en viss Henrik Larsson på laget (før han dro på seg den ufyselige Celtic-drakta). I 1998 vant ‘Di Röe’ den svenske cupen, som første tittel siden 1941. Og med Åge Hareide som manager fulgte de året etter opp med å vinne Allsvenskan.
Helsingborg IF hadde igjen etablert seg i toppen, og var i denne perioden et fast innslag i europacupene. I 2000/01-utgaven av ‘Champions’ League slo de blant annet ut italienske Inter i siste kvalifiseringsrunde og tok seg til gruppespillet, men endte der sist i sin gruppe. Men for å gjøre en lang historie så kort som mulig, vant klubben igjen cupen i både 2006, 2010 og 2011, og har med det fem slike titler. Kronen på verket i 2011 var dog ny serietittel; klubbens sjuende. I 2016 rykket de imidlertid ned igjen, etter kvalik-kamper mot Halmstad som etter uavgjort i første kamp snudde returmøtet helt på tampen og sendte Helsingborg ned. Denne gang tok det kun to år før de returnerte med Superettan-tittel i 2018, slik at de nå igjen er å finne i toppdivisjonen der de må kunne sies å høre hjemme.
Vi tok oss inn på Olympia, som har vært klubbens hjemmebane helt siden starten, og også er eldre enn klubben. Olympia åpnet i 1898, med navn inspirert fra det første moderne OL som to år tidligere hadde pågått i Athen. Arenaen var opprinnelig planlagt å huse sykling, skøyter og tennis, men det er for lengst historie. I fotball-VM i 1958 var den vertskap for Tsjekkoslovakias kamper mot Tyskland og Argentina. Olympia har både før og ikke minst etter dette blitt ombygd en rekke gang, og seneste modernisering var ferdig for kun for et par år siden. Det medførte dessverre at de åpne ståtribunene også fikk unngjelde og ble erstattet av moderne sittetribuner slik tiden tydeligvis krever – dog med såkalt safe standing på store deler av disse seksjonene. Vi så da også fra utsiden at fasaden er moderne, og Olympia er uansett en flott arena som fremstår som ganske typisk for det man ser av dagens anlegg.
Vi hadde plass bak det ene målet, og derfra kunne vi se at det var den gamle FFK-helten Tarek Elyounoussi som igjen tegnet seg på scoringslista da han sendte AIK i føringen med en heading etter et kvarters tid. De regjerende seriemesterne fra Solna var ikke den største favoritten til tittelen denne sesongen om man skulle tro AIK-ere vi snakket med, men de lå før kampen og snuste like bak teten, mens vertene nok først og fremst var opptatt av å etablere seg i toppdivisjonen igjen denne sesongen. Allerede minuttet etter utlignet de da Max Svensson ble spilt gjennom på glimrende vis og plasserte ballen i mål bak AIK-keeperen. De sortkledde rakk dog å ta tilbake ledelsen før pause, og det skjedde fra straffemerket. Henok Goitom var gjennom og ble lagt i bakken av HIF-keeperen, og straffesparket til Daniel Sundgren snek seg inne nede ved stolpen slik at det sto 1-2 halvveis.
Ledermålet hadde igjen blitt feiret med bluss på AIK-seksjonen, og det var ikke populært blant lovens lange arm. Det ble i løpet av kampen tilløp til tumulter i borteseksjonen da snuten tilsynelatende gikk litt vel hardhendt til verks. Det var også store protester mot både politi og fotball-styresmakter som fikk fra begge supporter-leire fikk det glatte lag for deres strengere tiltak mot tifo, bluss etc. «Fotbollsmördare» runget frem og tilbake på anlegget der 8 538 tilskuere hadde møtt opp, og flere av de 691 bortesupporterne trakk på smilebåndet av Skåne-dialekten de fikk tilsvar på. Etter pause var det uansett Tarek som igjen var mannen som etter hvert satt spikeren i HIF-kista ved å styre inn 1-3 drøyt halvveis ut i andre omgang. Det ble også sluttresultatet, og etter at Tarek etter kampslutt hadde vært borte og vekslet noen ord med Jon Erik, var det bare å belage seg på hjemturen til Selbak, der jeg skulle overnatte hos Jon Erik.
Swedish ground # 3: Helsingborg v AIK 1-3 (1-2) Allsvenskan Olympia, 15 May 2019 0-1 Tarik Elyounoussi (16) 1-1 Max Svensson (17) 1-2 Daniel Sundgren (43) 1-3 Tarik Elyounoussi (69) Att: 8 538 (691 away) Admission: 150 SEK Programme: None
Sammen med min groundhopper-kompis Stig-André Lippert (sjekk ut hans «På bortebane») hadde jeg sett Sandefjord Fotball ta seg greit videre i cupen på bekostning av sitt vertskap FK Tønsberg i kampen mellom to samarbeidsklubber. Nå skulle vår ferd gå videre den korte veien til Tolvsrød, noen få kilometer øst for Tønsberg sentrum. Sjåførens puls begynte kanskje å stige noen hakk når vi nå kom frem til åstedet for dagens andre kamp, for nå var det hans Strømsgodset som skulle i aksjon i cupkamp mot vertskapet Flint, og selv om Godset selvsagt var enorme favoritter var han kanskje ørlite bekymret for et potensielt betydelig bananskall?
IL Flint ble stiftet i 1917, og var opprinnelig ren fotballklubb, men som vanlig er her hjemme har flere idretter kommet til under det samme banneret. Klubben var dessverre en av 20(!!) klubber som i 2001 ble med på den nye satsingen FK Tønsberg der toppsatsingen skulle foregå under sistnevntes paraply. Det er ingen hemmelighet at jeg i utgangspunktet har lite til overs for disse ‘paraplyklubbene’, og uten at jeg vet nøyaktig hva avtalen nå sier og om hvilke forpliktelser Flint eventuelt fortsatt måtte ha, er det en litt snodig situasjon vi nå har etter at Flint i fjor sikret seg opprykk til 3. divisjon. Det skjedde etter en aldeles vanvittig tvekamp med Eik-Tønsberg (en annen av klubbene som har blitt henvist til rollen som samarbeidsklubb for FK Tønsberg).
Etter ferdigspilt serie var nemlig fasiten den at begge sto med imponerende 18-1-1, og det var til slått ett eneste mål som gjorde at målforskjellen talte i Flints favør. Det interessante er jo da at Flint nå spilleri samme divisjon som laget de skal være samarbeidsklubb for, og kanskje er det ikke helt tilfeldig at de derfor ble plassert i forskjellige avdelinger? Hva vet nå jeg.. Uansett ankom vi Flint Arena med god tid til kampstart og kunne derfor kikke oss litt rundt på anlegget mens vi ventet på at det skulle dra seg til. Mitt reisefølge fant da også flere Godset-folk han kunne slå av noen ord med. Inngangspenger pålydende 100 kroner ble også betalt, men heller ikke her hadde man sett poenget med et program i kampens anledning.
Flint Arena ligger altså i Tolvsrød-området øst for Tønsberg sentrum og har flere matter, men noe skuffende var det å registrere at kampen åpenbart ikke skulle spilles på det man må kunne karakterisere som ‘hovedbanen’ med de flotteste tilskuerfasilitetene. Den har et murbygg som huser klubbhus og kiosk på den ene siden, og tribuner i form av betongavsatser tilknyttet denne. På motsatt side er det en enkel tretribune på deler av langsiden; alt under åpen himmel. En representant for hjemmelaget kunne fortelle at kunstgresset her imidlertid var så slitt at det måtte byttes ut, og at man derfor måtte spille på det andre kunstgresset som rett ved siden av har litt mindre fasiliteter og kun en liten seksjon med åpen tretribune på bortre langside.
Tanken om at de kanskje burde røske opp hele dritten og få på plass naturgress som ikke ville bydd på akkurat slike problemer klarte jeg å holde for meg selv, men det var en liten skuffelse for både meg og tydeligvis også for Stig-André. Det var uansett fort glemt da det snart begynte å fylle seg opp med folk og lagene gjorde seg klare til å entre banen. Eliteserie-laget fra Drammen tok ikke overraskende føringen, men de måtte faktisk vente en halvtimes tid før de fikk hull på byllen, og når det kun sto 0-1 til pause, var det en muligens noe betenkt groundhopper-kollega jeg hadde ved min side. Kunne Godset surre bort dette? Og var det fare for ekstraomganger?
Tidlig i andreomgangen roet mannen med kallenavnet Mos nervene til min sidemann, og det var da egentlig aldri tvil om hvor seieren ville gå. Godset hadde sløst voldsomt til nå, men med et kvarter igjen sørget Martin Rønning Ovenstad for 0-3. I avslutningsfasen raknet det fullstendig for vertene som slapp inn fire mål fra det 85. minutt og til pipeblåseren blåste av med 0-7 som sluttresultat. Hattrick av Rønning Ovenstad forresten, og vi fikk høre at de hadde vært «ca. 1 000 tilskuere» til stede. Et overslag der altså. Etter at sjåføren hadde slått av en prat med noen av Godsets representanter satt vi kursen mot Horten og ferja hjem.
Således rakk jeg også en tidligere ferje enn om jeg hadde reist kollektiv på egen hånd, så det var bare på sin plass at jeg vippset noen kroner for overfart, bensin etc. Nok en svele ble det også før jeg tok farvel med Stig-André, gikk av ferja til fots og trasket opp til Moss stasjon for å starte hjemreisen derfra. Det hadde vært en fin dobbel, og om ikke abstinensene helt ble tatt knekken på, var det en fin dag med groundhopping i godt selskap nok en gang. Nå gjensto bare bussen tilbake til Drøbak der jeg omsider kom meg i seng etter en lang dag på farten.
Norwegian ground # 98: Flint v Stømsgodset 0-7 (0-1) Norwegian Cup, 1st round Flint Arena, 1 May 2019 0-1 Stian Lunder Ringstad (30) 0-2 Mustafa Abdellaoue (54) 0-3 Martin Rønning Ovenstad (75) 0-4 Sebastian Pedersen (85) 0-5 Martin Rænning Ovenstad (88) 0-6 Amahl Pellegrino (89) 0-7 Sebastian Pedersen (90+2) Att: About 1 000 (est) Admission: 100 NOK Programme: None
Det var en snau uke siden jeg kom hjem fra min store utvidede ‘påsketur’, og allerede begynte abstinensene å melde seg. Om det kanskje ikke lenger alltid er like lett for meg å stagge disse her hjemme, hadde jeg i hvert fall denne dagen funnet en fin dobbel i Vestfold. Det dreide seg om to cupkamper, der FK Tønsberg hadde tidlig kampstart i sitt hjemmemøte med Sandefjord Fotball, før Flint tok imot Strømsgodset senere på ettermiddagen. Planen var lagt, og det var bare å komme seg med buss og tog til Moss for å la Bastø Fosen frakte meg over fjorden. Selv om det har blitt gratis for fotpassasjerer, går pengene fort ombord når man finner ut man skal smake på begge deres varianter av svele.
Jeg var da uansett ikke verre stilt enn at jeg ved ankomst Horten kikket meg om etter et vannhull, men dessverre var både Horten Mikrobryggeri og Glassmagasinet stengt og åpnet ikke før sent på ettermiddagen. Dermed var det bare å heller komme seg med neste buss nedover mot Tønsberg, og etter å ha lastet ned den relevante appen, kunne jeg idet jeg så bussen komme betale for billett og stige på. Hadde bussen kjørt fem sekunder tidligere, hadde vi sluppet å krypekjøre etter et marsjerende korps gjennom store deler av Horten sentrum, men musikantene som kanskje øvde seg før nasjonaldagen svingte etter snaut ti minutter av slik at vi kunne fortsette uhindret mot det som anses å være Norges eldste by.
Det sies at Tønsberg ble grunnlagt som by i 871 eller enda tidligere, og det var også gjennom hele middelalderen et politisk maktsenter med flere konger som residerte på festningen Tunsberghus. Denne festningen ble for øvrig inntatt og brent til grunnen av svenske soldater i 1503. Slik skumle hensikter hadde ikke jeg i byen som senere ble et viktig senter for sjøfart og hvalfangst, for jeg var nå mest opptatt av å komme meg av på riktig holdeplass for dagens kamparena Tønsberg Gressbane, der jeg steg av i god tid før kampstart. Det var allerede noe aktivitet utenfor det som fra utsiden så mest ut som et slags kjøpesenter og kontorbygg, og jeg fikk betalt de 100 kronene som på avkrevd i inngangspartiet.
Der jeg skuffende nok også fikk høre at de selvsagt ikke hadde tatt seg bryet med å trykke noe som minnet om et kampprogram i dagens anledning. Det er jo slett ingen overraskelse her til lands, men selv her burde man vel kunne klare å smøre sammen i hvert fall noen få sider når man er vertskap i selveste cupen, selv om jeg for lengst har gitt opp alle forventninger om noe slikt her hjemme. I stedet gikk jeg innenfor for å ta en kikk på banen med det nå så ironiske navnet. Også her har det evinnelige kunstgresset gjort sitt inntog, og navnet Tønsberg Gressbane blir derfor temmelig komisk – eller det kan være en trist påminnelse om man vil.
FK Tønsberg ble stiftet høsten 2001 som en samarbeidsklubb mellom hele 20(!!) klubber i lokalområdet, og det ble bestemt at de skulle ta over plassen til tradisjonsrike Eik-Tønsberg i 2. divisjon. I begge sine to første sesonger endte klubben på andreplass i sin avdeling, men i 2004 tok de endelig tittelen og sikret opprykk til 1. divisjon. Der ble det imidlertid med den ene sesongen og umiddelbart nedrykk tilbake til tredje nivå. Der tilbragte de flere sesonger med å kjempe i toppen uten å klare å sikre retur til nivå to, og etter hvert fikk de i stedet økonomiske problemer som gjorde at spillerne forsvant og med rene amatører klarte de ikke å hindre nedrykk til 3. divisjon før første gang i 2013. Opprykk i 2014 ble fulgt opp av et nytt nedrykk, og klubben er fortsatt å finne i 3. divisjon.
Tønsberg Gressbane ble åpnet i 1937, og var hjemmebane for Eik. Tilskuerrekorden på 16 000 er også fra en av deres kamper, da de møtte FFK i 1958. Eik er i dag dessverre henvist til rollen som samarbeidsklubb og en tilværelse på den kjipere Eikbanen, mens Tønsberg Gressbane ble totalt ombygget i 2003. Dagens tilskuerkapasitet oppgis til 5 600, hvorav 3 820 sitteplasser. Alle de sistnevnte er å finne på anleggets eneste tribune som er å finne på den ene langsiden og som dominerer anlegget totalt. På de tre andre sidene er det faktisk gressbanker eller -skråninger som nok ville fått det engelske FA til å sette i vrangstrupen. Jeg tuslet over dit og slo meg ned på en benk, der jeg snart fikk selskap av et par eldre karer som kunne fortelle litt om Eik og deres storhetstid.
Dagens motstander var lokalrival (og tør jeg si distriktets storebror?) Sandefjord Fotball som med sin tilhørighet i 1. divisjon var naturlig favoritt. Nå er jeg ingen fan av disse samarbeid- eller paraply-klubbene vi ser stadig flere av, og dagens møte var altså et oppgjør mellom to slike. Likevel var det liten tvil om at jeg gjerne så vertene besørge en skrell, og de hadde startet sesongen såpass godt at jeg ikke så det som helt usannsynlig at hvalfangerne igjen gikk på en smell slik de gjorde da jeg for to sesonger siden så de ryke ut av cupen borte mot Ørn-Horten i Lystlunden. Dommeren hadde ikke før rukket å blåse i fløyta før en kjent skikkelse kom spaserende bortover toppen av gressbanken med perfekt timet ankomst.
Det var ingen ringere enn Stig-André Lippert; groundhopperen bak bloggen «På bortebane». Han har etter hvert blitt en nokså fast kompanjong på banehopping her hjemme, ikke minst senere i sommer. Nå var hans tur til Vestfold naturligvis motivert av at hans Strømsgodset skulle spille cupkamp borte mot Flint, men siden han hadde rukket en tidligere ferje tok han turen for å først også holde meg med selskap her hvor det for hans del var snakk om en revisit. Det er alltid hyggelig, og vi har aldri problemer med å finne noe å snakke om. Nå fikk jeg da også skyss videre til Flint slik at jeg slapp å benytte meg av kollektivtilbudet og apostlenes hester.
Håpet om en aldri så liten cup-skrell fikk seg et solid skudd for baugen allerede i kampens fjerde minutt da Erik Mjelde slo 45 grader ut til Mohamed Ofkir somfik stå og luske helt umarkert og dermed hadde få problemer med å sende gjestene i føringen med 0-1. Etter dette er det lenge nokså jevnt, og selv om Sandefjord Fotball har flere gode sjanser som de sløser bort, er også hjemmelaget farlig frempå ved flere anledninger. Slik fortsetter det også etter hvilen, og 1. divisjonslaget er aldri helt sikre før Vidar Ari Jonsson dobler til 0-2 i det 83. minutt. Med det var nok avansementet sikret og frykten for ekstraomganger avverget, og det viste seg å holde stikk da dommeren blåste av uten flere mål. De 930 tilskuerne fikk ingen skrell, men de blåkledde bortesupporterne på tribunen kunne reise fornøyd hjem, mens vi satt kursen mot Tolvsrød og dagens andre kamp.
Norwegian ground # 97: FK Tønsberg v Sandefjord Fotball 0-2 (0-1) Norwegian Cup, 1st round Tønsberg Gressbane, 1 May 2019 0-1 Mohamed Ofkir (4) 0-2 Vidar Ari Jonsson (83) Att: 930 Admission: 100 NOK Programme: None
Jeg var sjeleglad for at jeg dagen før hadde fått skikk på telefonen min igjen, for uten den er jeg meget usikker på om jeg ville kommet meg opp etter godt under fem timers søvn denne morgenen. Jeg ble litt forskrekket av å finne det som så ut som innehaveren sovende på en sofa i gangen utenfor mitt rom da jeg i 7-tiden skulle snike meg ut av Russell Scott Backpackers Hostel, men spaserte snart til Leeds stasjon der jeg fikk kjøpt inn litt frokost før jeg satt meg på 08.07-toget til Glasgow Central. Det var rett i overkant av fire timer dit opp, så etter å ha kastet innpå litt mat kunne jeg unne meg litt mer søvn på veien. Jeg våknet ikke skikkelig igjen før vi var et kvarters tid unna endestasjonen, der jeg skulle ha 15-20 minutter på meg til en røykepause i forkant av dagens foreløpige siste etappe.
Den store og utvidede påsketuren skulle nå avsluttes med kamp i Skottland, men dagen skulle under planlegging by på visse utfordringer og skjær i sjøen, selv om det skulle ende godt. Jeg hadde opprinnelig blinket meg ut North Ayrshire-oppgjøret Irvine Meadow XI v Largs Thistle, og allerede tidlig i mars booket jeg overnatting i Irvine. Men allerede i midten av mars registrerte jeg at kampen hadde blitt fremskyndet og spilt allerede 23. mars siden de begge da hadde en ledig lørdag. Kjedelig, men jeg så muligheten for å beholde basen i Irvine siden det var flere interessante steder å se kamp i den skotske Junior-pyramiden denne dagen. Det sto til slutt mellom Beith og Johnstone Burgh, og jeg valgte meg til slutt sistnevnte.
Jeg skulle altså uansett til Irvine, som ligger ute ved den skotske vestkysten i North Ayrshire. 12.30-toget brukte nøyaktig 29 minutter dit, slik at jeg klokka 13 kunne spasere ut av stasjonen i fødebyen til SNP-leder Nicola Sturgeon. Det er kanskje ikke noe å skryte av, og heldigvis så jeg heller ikke noe til henne da jeg gikk de få meterne til Wetherspoons-puben The Auld Brig for å slå i hjel litt tid med et måltid mens jeg ventet på at klokka skulle nærme seg tid for innsjekking. Jeg klarte ikke å motstå fristelsen av en haggis-pizza. Etter at denne kulinariske herligheten var fortært, krysset jeg jernbanelinja og gikk den korte veien ned til Harbourside Hotel, der jeg hadde betalt £39 for losji. Jeg fikk sporenstreks sjekket inn, og gikk raskt ut igjen for å utforske Irvine litt nærmere.
Noen meter nedover mot havna ble puben Harbour Lights første stopp før jeg etter dagens første pint snudde og gikk tilbake mot sentrum. Irvine er en såkalt new town, men i motsetning til mange av disse nybyene, var Irvine allerede et nokså stort sted da den fikk slik status, og har derfor heldigvis litt mer karakter. En av gangbroene over elven som deler navn med og renner gjennom byen har blitt erstattet av et kjøpesenter som man kan gå gjennom for å krysse over til andre siden. Jeg hadde av de lokale blitt forsikret om at dette også ville være åpent for gjennomgang etter stengetid og gjennom natten slik at jeg eventuelt slapp den lange veien rundt dersom jeg skulle ha behov for å krysse elven senere den kvelden.
Det var pubene Delta Bar og The Carrick som nå fikk besøk av undertegnede, som imidlertid snart begynte å tenke på togturen til Johnstone. Jeg valgte til slutt å ta et tidligere tog enn opprinnelig planlagt, og jernhesten brukte nøyaktig 27 minutter på turen. Johnstone er en by i ‘grevskapet’ Renfrewshire. Den har drøyt 15 500 innbyggere og ligger frem kilometer vest for mer kjente Paisley, snaut to mil vest for sentrale Glasgow, og snaut to mil nordøst for Kilwinning. Med Johnstone behørig geografisk plassert kan jeg videre fortelle at tekstilindustrien tidligere sto sterkt her, og de var på et tidspunkt hjemsted for en av Skottlands største bomullsspinnerier. Også kullgruvedrift drev man med her, men i dag arbeider nok de aller fleste inne i Glasgow.
Nå var det uansett fotballen jeg hadde kommet for, selvsagt i tillegg til det å kunne sjekke ut noen av stedets puber. Med sistnevnte mål for øye fulgte jeg hovedveien fra stasjonen innover i sentrum, og det ble rast på både The Globe Bar og Callum’s før jeg vendte om og gikk tilbake til motsatt retning med planer om ytterligere vanningspauser på vei til kveldens kamparena. Da jeg hadde krysset jernbanelinja så jeg imidlertid at Silver Tassie var stengt. Med krummet nakke fortsatte jeg med håp om bedre hell ved Thorn Inn, men også der ble jeg møtt av stengte dører. Nå sto valget mellom å snu for å returnere til sentrum eller å fortsette oppover til Keanie Park. Jeg valgte det siste til tross for at det ville bety en meget tidlig ankomst, men jeg var ivrig etter å få tatt en kikk på herligheten, så jeg peset meg videre i det som er oppoverbakke omtrent helt fra stasjonen og til Keanie Park.
Johnstone Burgh FC ble stiftet i 1956, og det ligger en nokså artig historie bak. En journalist i lokalavisen Johnstone & Linwood Gazette ble av sin sjef beordret ut av kontorene med beskjed om å ikke returnere før han hadde en god sak. Byen hadde tidligere hatt klubben Johnstone FC som i perioden 1912-1926 hadde to opphold i Scottish Football League før den ble lagt ned i 1927. Nå fikk demme journalisten er plutselig idé etter å ha sett noen gutter sparke fotball, og han begynte å spørre lokalbefolkningen om hva de tenkte om å starte opp en ny fotballklubb i byen. Bladsmøreren hadde fått sin sak, og det vekket åpenbart noe i deler av befolkningen, slik at fotballklubben Johnstone Burgh var snart et faktum.
Denne klubben har siden starten spilt i den skotske Junior-pyramiden, som jeg til det kjedsommelige presiserer at ikke har noen verdens ting med aldersbestemt fotball å gjørere, men snarere kan sammenlignes med et slags skottenes svar på non-league (veldig enkelt fortalt) som dog har et eget forbund som opererer parallelt med SFA. Uansett skulle Johnstone Burgh tidlig få suksess, og allerede i 1958/59-sesongen vant de både ligatittelen i daværende Central League, West of Scotland Cup, og Glasgow Dryburgh Cup. Dette var imidlertid kun starten på deres storhetstid i 1960-årene som skulle bli deres klart beste periode.
Det klart største av alt i skotsk Junior-fotball er den meget gjeve Scottish Junior Cup, og jeg vil påstå at folk her hjemme ikke har den fjerneste anelse av hvilken utrolig prestisje det er å vinne denne. I 1964 vant Johnstone Burgh denne tittelen etter omkamp i finalen der Cambuslang Rangers til slutt ble slått 3-0. Året etter tok The Burgh igjen The Double ved å vinne både Central League og West of Scotland Cup. I 1968 vant de ikke bare Central League igjen, men de var også tilbake i ny finale i Scottish Junior Cup. Igjen måtte det omkamp til, men nok en gang sto de omsider seirende igjen etter 4-3 over Rutherglen Glencairn. Etter dette forsvant snart en rekke av spillerne til større klubber i den skotske og engelske ligaen, og The Burgh gikk tøffere tider i møte.
Klubben har for øvrig fostret flere spillere som har tatt steget opp å høyeste nivå i både Skottland og England, og til og med et par skotske landslagsspillere. For vår generasjon er nok den mest kjente av disse i dag Frank McAvennie som noen vil huske i West Ham United-drakta fra siste halvdel av 1980-årene. Johnstone Burgh har uansett siden den gang vært å se i én Scottish Junior Cup-finale, og det var våren 2000, da finalen mot Whitburn endte 2-2. Da var det slutt på omkamper, og Whitburn vant på straffesparkkonkurranse. Siden årtusenskiftet har det jo skjedd store omveltninger i den skotske Junior-fotballen, som nå er delt inn i de tre regionene West Region, East Region og North Region. Disse har hvert sin liga, og Johnstone Burgh har naturlig nok tilhørighet i West Region, der de nå hører til i SJFA West Region League Two (deres fjerde nivå). Det kan nok virke lenge siden velmaktsdagene.
Da jeg ankom Keanie Park var det bare så vidt noen av spillerne hadde begynt å komme, så jeg hadde mer enn nok av tid til å utforske Keanie Park. Det ble i hvert fall snart aktivitet ved inngangspartiet, der jeg ble ønsket velkommen av to veteraner som fortalte at det var gratis inngang grunnet at dette var en kamp som tidligere i sesongen hadde blitt avbrutt grunnet en skade, men som hadde stilt opp en bøtte til eventuelle donasjoner. Jeg hadde vært inne på tanken om å likevel snu og finne meg en pub i sentrum, siden det nå sannsynligvis ville bli en god stund å vente, men alle slike tanker var raskt glemt da jeg leverte fra meg litt klingende mynt i donasjons-bøtta og kunne skue utover anlegget og feste blikket på den fantastiske tribunen på bortre langside. Dette er virkelig en perle i ordets rette forstand!
Johnstone Burgh synes å ha spilt på Keanie Park helt siden starten i 1956, og banen er oppkalt etter mannen som donerte tomten. I dag domineres den av den vidunderlige gamle tribunen som med sitt karakteristiske buede tak oser av karakter. Den var i seg selv verdt besøket, og måtte undersøkes nærmere. Innunder taket fikk jeg nesten en slags grotte-aktig følelse, og kunne nærmest se for meg hvordan det var liv og røre her i klubbens storhetstid. Den står i hvert fall midt på bortre langside, og strekker seg vel i underkant av 1/3 av banens lengde. Ingen seter her, så den gir kun tak over hodet til stående tilskuere. På motsatt langside er det på den ene halvdelen et parti med terracing, samt et lite overbygg på tommen av gressbanken. Ellers rundt banen har man igjen disse gressbankene som FA har lagt for hat, men som man ser på en rekke av de klassiske Junior-banene i Skottland.
Det burde være unødvendig å understreke at jeg umiddelbart likte meg ved Keanie Park, og det var liten tvil om at den store turen nå ville avsluttes med et høydepunkt rent stadionmessig. På min runde rundt banen hadde jeg møtt på en kar fra Kilwinning som hadde tatt kontakt på Twitter og sagt fra at vi nok ville ses på Keanie Park. Han kunne bekrefte at Johnstone Burgh dessverre har hatt planer om å forlate Keanie Park til fordel på nytt anlegg, for de har visst ikke minst slitt med dårlig drenering her. Imidlertid synes det som om lite har skjedd, og han kunne ikke fortelle mer enn dette, selv om han la til at også hans lokale klubb Kilwinning Rangers selv var i ferd med å flytte. Nå så lenge i ettertid er jeg heller ikke kar om å huske om jeg i det hele tatt fikk noe mer klarhet i dette i løpet av kvelden, men et besøk til Keanie Park er uansett å anbefale.
Inne i klubbhuset som ligger tilbaketrukket på nærmeste langside var det ingen bar i den forstand, men et rom med en luke der det ble servert te, kaffe og den slags. Det var selvsagt på sin plass å teste en scotch pie, og under luka hadde de også satt opp en tavle der kveldens lagoppstillinger var å lese. Der inne kunne jeg også kikke på diverse pokaler og titler som sto utstilt, og jaggu klarte ikke en av klubbrepresentantene også å fiske frem en boks cider til meg fra et kjøleskap. Det nærmet seg avspark klokka 18.45, og dagens motstander var St. Anthony’s.fra den vestlige Glasgow-drabanten Cardonald. Både deres farger og historikk vitner om tette forbindelser til Celtic, så det var liten tvil om at mine sympatier denne kvelden lå hos hjemmelaget. Begge befant seg uansett midt på tabellen uten altfor mye mer enn æren å spille for.
All den tid dette nå begynner å bli svært lenge siden, og notatene uansett har sunket i jorden siden den gang, skal jeg ikke på noen måte gå i detalj rundt selve kampen. Men det var vel når sant skal ses ikke den aller mest imponerende forestillingen jeg har vært vitne til, men det var flere gode sjanser som dog ble misset. Likevel storkoste jeg meg som en av de 127 tilskuere (ifølge min egen manuelle telling) til stede denne kvelden. Det var fortsatt målløst da dagens pipeblåser signaliserte at det var på tide med en hvil før sidebyttet. Kampen ble avgjort med én eneste scoring, og Mark Garner sin nettkjenning med drøyt fem minutter igjen viste seg til slutt å være nok til å vinne kampen. Besøket til Johnstone Burgh og Keanie Park hadde vært en verdig avslutning på min store påsketur.
Jeg takket for meg og lot etter hvert toget frakte meg til Kilwinning, der jeg nå måtte bytte tog. Jeg benyttet anledningen til å la første tog videre gå uten meg, og sjekket heller ut pubene The Alton Inn og Taylors før jeg unnagjorde den siste etappen tilbake til Irvine. Der tok jeg igjen turen innom The Auld Brig, og ble sannelig nok en gang fristet til å avslutte kvelden med en siste haggis-pizza før hjemturen dagen etter. Nå gjensto noen timer med søvn før jeg morgenen etter skulle ha 07.59-toget og sette kursen mot Edinburgh Airport. Etter et måltid på flyplass-puben The Turnhouse og turens siste pint på både Brewdog, kunne jeg boarde og returnere til Norge etter 31 kamper på 27 dager; pluss rugby-kampen i Castleford. De ble sett i 27 forskjellige grevskap. Etter nøyaktig 100 tog, 29 busser og 220 besøkte puber var det på tide å komme seg hjem.
Scottish ground # 40: Johnstone Burgh v St. Anthony’s 1-0 (0-0) SJFA West League 2 Keanie Park, 24 April 2019 1-0 Mark Garner Att: 127 (h/c) Admission: Donation Programme: None Pin badge: n/a
Som bursdagsbarn våknet jeg denne morgenen opp i Croydon, glad for at jeg ikke hadde forsovet meg. Etter at skjermen på min telefon dagen før tilsynelatende hadde avgått med døden, hadde jeg vært redd for at så skulle skje uten alarmer til hjelp. Jeg hadde lagt meg til å sove med TV-en på slik at jeg nå kunne se at ITVs frokost-TV var i gang og at klokken var litt over halv sju. Etter en dusj gikk turen til puben The George for å få seg en full english breakfast mens jeg forsøkte å sjekke åpningstidene på to mobilsjapper som lå rett i nærheten. Jeg skulle denne dagen til Leeds, og siden de ikke så ut til å åpne før klokka 10, bestemte jeg meg heller for å ta et tidligere tog for å komme meg dit opp og satse på at mulighetene for å få telefonen reparert var noe større der. Dermed var det bare å pakke snippesken, sjekke ut fra hotellet og komme seg med 08.45-toget.
Det fine med togene til Thameslink er at de går gjennom London slik at man slipper å bytte og benytte seg av andre fremkomstmidler der, og etter en snau time hoppet jeg av i Stevenage for å foreta et raskt togbytte og ta plass på toget som skulle frakte meg til Leeds. Allerede ti minutters tid før kirkeklokka tolv var jeg fremme i Yorkshire-byen. Jeg skulle denne dagen igjen møte min norske groundhopper-kollega Tom Morken, og etter at jeg uten suksess hadde tatt en lynrask kikk etter en mobilsjappe i umiddelbar nærhet til stasjonen, la jeg en ny plan. Jeg tenkte som så at han ved ankomst Leeds sannsynligvis ville følge en rutine jeg selv har brukt mange ganger; nemlig å først stikke innom puben Scarborough Hotel (aka Scarborough Taps) for å meske seg med noe godt i glasset før innsjekking.
Derfor slo jeg meg ned der og holdt øye med utgaven av trappegangen som fører fra stasjonen og ned dit på andre siden av veien. Forhåpentligvis kunne Mr. Morken være behjelpelig med å finne en sjappe, men foreløpig var det ingen bergenser å se da jeg fikk påfyll i glasset. Jeg bestemte meg for at dersom han ikke dukket opp innen jeg hadde tømt mitt andre glass, ville jeg ta en taxi til mitt krypinn for å sjekke inn for deretter å prøve lykken lenger inne i sentrum. Idet siste slurk med svelget unna og jeg begynte å tenke på å gå, kom den glade bergenser ganske riktig gående ut av trappegangen som på bestilling. Perfekt timing! Og med hans hjelp kunne jeg også få plottet inn en håndfull mobilsjapper i Leeds sentrum, samtidig som han fikk en innføring i bruk av Google Maps. En lang historie kort; vi var innom noe sånt som fem sjapper som alle måtte melde pass, men idet jeg var i ferd med å gi opp stakk vi innom en sjappe der de mente å kunne fikse den og ba meg komme tilbake om to timer.
Med det unnagjort var det bare å krysse fingrene og hoppe i en taxi for å få sjekket inn. Jeg hadde betalt £29,99 for overnatting ved etablissementet med navn Russell Scott Backpackers Hostel – et navn som fort kunne ha virket avskrekkende på meg, men jeg hadde da selvsagt bestilt privat rom, og skulle da også bare sove der. Rett nede i veien derfra ligger puben Editor’s Draught, og der rastet vi flyktig for å innta litt fludium før vi trasket til byens easyHotel for å få sjekket inn Tom. Med begge sjekket inn er det vel ingen overraskelse at neste post på programmet nå var å sjekke ut noen av de gode pubene i sentrum. Tom hadde noen bekjente som ville møtes, og møtested ble den eminente Whitelock’s Ale House. Jeg brøt etter hvert opp og fikk hentet min telefon som heldigvis hadde blitt fikset, og etter å ha født den beste bursdagspresangen jeg kunne fått den dagen, var det med glede jeg betalte de £15 til innehaveren som fortalte at alt fortsatt var der også (han hadde advart om en 50/50-sjanse for at ALT ville forsvinne).
Humøret hadde plutselig steget mange hakk, og tilbake på puben smakte cideren nå nesten ekstra godt. Vi flyttet oss uansett videre til The Pack Horse, som var nok en glimrende pub. Og da turen gikk videre til The Ship begynte jeg å skjønne at det var noen virkelig gode puber inne i Leeds sentrum som det var på høy tid at jeg fikk besøkt. Den godeste Morken og undertegnede hadde imidlertid også andre planer i Leeds denne dagen, og klokken begynte etter hvert å nærme seg et tidspunkt der det var naturlig for oss å finne en taxi og komme oss mot kveldens kamparena. På Bracken Edge i Potternewtown-området nord i byen skulle Yorkshire Amateur ta imot Hemsworth Miners Welfare til dyst i NCEL Premier, og vi hadde til hensikt å bivåne det.
Yorkshire Amateur ble stiftet i 1918, men begynte først å spille kamper året etter. Da tok de etter hvert faktisk tilhold på selveste Elland Road, der Leeds City hadde spilt inntil de det året (1919) ble ekskludert fra Football League grunnet ulovlige spillerutbetalinger og deretter ble lagt ned. Og her blir det interessant, for Yorkshire Amateur følte visst ikke at Elland Road sto i stil til deres ambisjoner som var å ta opp kampen med datidens profesjonelle giganter i nord-England. Derfor lot de i 1920 nystartede Leeds United ta over Elland Road for den nette sum av £250. Man kan vel ikke si at Yorkshire Amateur oppfylte sine høye ambisjoner, men i 1920 var de med å stifte Yorkshire League. De måtte i denne perioden banedele rundt om i området før de flyttet inn på Bracken Edge i 1922.
The Ammers har siden den gang spilt mesteparten av sine sesongen i Yorkshire League og dens etterkommere, som dagens Northern Counties East League. I 1931/32-sesongen tok de seg ikke bare til første ordinære runde av FA Cupen, men spilte seg også helt frem til semifinalene i den gjeve FA Amateur Cup. Der hadde de i en tidligere runde knust de regjerende mestrene Wycombe Wanderers 4-0, og i kvartfinalen hadde slått Wimbledon etter omkamp. 12 000 tilskuere hadde sett det første oppgjøret ende 2-2 i Wimbledon, og på Bracken Edge ble det tilskuerrekord da 3 569 betalende tilskuere møtte opp for å se omkampen som Ammers vant 5-2. I semifinalen (som ble spilt på Filbert Street i Leicester) måtte de imidlertid se seg slått 1-3 av Merseyside-klubben Marine.
I 1945/46-sesongen var de igjen i første ordinære runde av FA Cupen, etter å ha slått ut blant annet Scunthorpe & Lindsey United (dagens Scunthorpe United). Denne sesongen spilte man over to kamper i første runde, og Yorkshire Amateur vant første kamp 1-0 hjemme over FL-klubben Lincoln City, men tapte likevel sammenlagt. Yorkshire Amateur klarte mot slutten av 1970-årene å surre seg helt ned i Yorkshire League Division Three, men hadde rykket opp ett nivå igjen da den ligaen i 1982 slo seg sammen med (en tidligere utgave av) Midland League og dermed stiftet dagens Northern Counties East League. Våren 1991 ble klubben flyttet opp i Division One, og der holdt de seg helt frem til 2018 da de med en andreplass sikret opprykk til toppdivisjonen, slik at de nå gjorde sin debutsesong i NCELs toppdivisjon.
Drosjekusken slapp oss av som avtalt utenfor Bracken Edge, der vi snart betalte oss inn med £6 hver og gikk til innkjøp av programmer pålydende £1. Alt av fasiliteter er å finne på den ene langsiden, der man har et par overbygg som gir tak over hodet til stående tilskuere og også en større sittetribune som er nokså fjong. På denne langsiden finner vi også laglederbenker, klubbhus, garderober etc, og rundt resten av banen er det såkalt hard standing under åpen himmel. Vi likte oss i hvert fall her, og satt ikke overraskende kursen rett mot klubbhusets bar, der vi etter hvert også støtte på min groundhopper-kompis fra Shrewsbury; Lee Vaughan. Et originalt innslag på menyen var for øvrig medvirkende til at jeg fant tiden moden for å få litt mat i skrotten, og porsjonen med curry goat falt godt i smak. Det må kunne kalles et både smakfullt og spennende avbrekk fra den vanlige fotball-maten.
Yorkshire Amateur hadde gjort en solid debutsesong og befant seg før kampen på en fjerdeplass med to kamper igjen å spille. Worksop Town hadde allerede vunnet tittelen og opprykket, og Penistone Church ville med 99,99999% sikkerhet ta andreplassen. På tredje lå Bridlington Town med ett poeng ned til Yorkshire Amateur og fem poeng ned til Hamsworth Miners Welfare som var kveldens bortelag på Bracken Edge. De to hadde imidlertid en kamp til gode på Bridlington, så det var en mulig tredjeplass man spilte om. Hjemmelaget forventet et tøff kamp mot en sterkt Hemsworth-lag som hadde hatt taket på de i sesongens tidligere møter, men Ammers var selv divisjonens formlag. Etter at både geit og cider var satt til livs, var det derfor med spenning vi tok oppstilling før lagene entret banen.
Hjemmelaget har jo en slagkraftig offensiv der spydspissen er Ashley Flynn som noen vil huske bøttet inn aldeles vanvittige mengder mål for daværende AFC Emley, og han har fortsatt å score etter overgangen til Ammers for et par år siden, men vertenes manager-duo Neil Sibson og Phil Harding manglet noen viktige brikker denne tirsdagen. Det var derfor gjestene fra utkanten av Wakefield som tok kontrollen og hadde mye ball i første omgang; dog uten å skape like mye som deres manager Wayne Benn nok hadde likt å se ut fra spillets gang. Det må innrømmes at vår trio nok ikke var de som fulgte nøyest med denne kvelden, men vi fikk da med oss såpass at Hamsworth-laget nok kanskje hadde fortjent en ledelse til pause, selv om vertene da også forsvarte seg meget godt.
Selv om vi vel egentlig burde gått for Bovril i pausen, ble det ikke slik, og med påfyll i glassene så vi andre omgang starte jevnspilt med to lag som forsvarte seg glimrende og kansellerte hverandre ut. Det var likevel en artig kamp mellom to gode lag, og en sidemann påpekte at dette var god reklame for ligaen, selv om hans samtalepartner la til at han gjerne også skulle sett noen mål. De lot vente på seg, og det var først med snaut fem minutter igjen av ordinær tid at avgjørelsen falt. Yorkshire Amateur kunne tatt ledelsen et lite halvminutt før de på noe uheldig vis i stedet havnet under. Deres keeper kastet ut ballen til en medspiller ute på kanten, og den traff ham bak på hælen slik at ballen spratt perfekt for Hemsworth-spiss Adam Knight. Han gjorde ingen feil da han satt inn 0-1, og han sørget med det også for kampens eneste mål foran 81 tilskuere (kampen hadde fortjent langt mer).
Med 0-1 ble dermed alle tre poengene med tilbake til Hemsworth, og klubben hadde sikret seg sin beste ligaplassering noensinne. Det ville vel også Yorkshire Amateur gjøre, selv om det nok var litt bittert å tape denne kampen på litt uheldig vis. De er uansett en klubb som har tatt store steg og som er verdt å følge med på. For Lee sin del skulle ferden gå tilbake til Shrewsbury, og han var elskverdig nok til å skysse oss den korte biten opp til Wetherspoons-puben The Three Hulats et stykke oppe i veien, siden det var en av få vannhull jeg fant i nærheten. Tom og jeg satt oss ned med et glass og gransket menyen, men fant ut at det om kun noen minutter ville gå en buss tilbake til Leeds sentrum, så vi tømte glassene på rekordtid og jogget over veien til bussholdeplassen for å komme oss med og slippe og vente på neste buss som så ut til å også by på bussbytte underveis. Nå skulle de to nordmenn på pub-runde i Leeds.
Både The Brewery Tap, Tapped og Head of Steam fikk absolutt tommel opp, men nå begynte serveringsstedene å stenge. Dette hadde kanskje vært et godt tidspunkt å trekke seg tilbake på, men vi fant frem til The Smokestack som fortsatt holdt åpent. Da også den stengte ble det rett og slett en slags nattklubb (eller late night bar) ved navn Ten Bar. Dørvakten ville først ikke slippe oss inn, men etter å ha dratt «norsk turist»-kortet og vist ham våre norske pass fikk vi av vår nye venn Bongo fra Kongo lov til å passere. Jeg hadde en nokså tidlig start dagen etter, så det var kanskje greit at fornuften til slutt seiret (om enn muligens litt sent) slik at jeg fikk praiet en taxi tilbake til mitt krypinn der jeg til slutt fikk låst meg inn på rommet for å få noen timers søvn. En flott dag i Leeds, og jeg får igjen takket Tom Morken – ikke bare for hjelp med mobilen, men også for å igjen ha vist seg som glimrende selskap og reisefølge. Forhåpentligvis blir det ikke altfor lenge til neste gang.
English ground # 524: Yorkshire Amateur v Hemsworth Miners Welfare 0-1 (0-0) Northern Counties East League Premier Division Bracken Edge, 23 April 2019 0-1 Adam Knight (86) Att: 81 Admission: £6 Programme: £1 Pin badge: n/a
Etter å ha sett Mile Oak vinne lokaloppgjøret med erkerival Southwick i formiddagskampen hos sistnevnte, hadde jeg allerede én kamp på samvittigheten denne påskemandagen da jeg temmelig frustrert startet ferden mot dagens andre kamp. Frustrasjonen skyldtes ikke at jeg klarte å miste toget fra Fishersgate med et lite minutt, men snarere en av hovedgrunnene til dette – nemlig at skjermen på telefonen min i løpet av kampen hadde streiket fullstendig og muligens avgått med døden. Nå var det bare å orientere seg frem til Burgess Hill uten slike hjelpemidler, og frustrasjonen steg ytterligere noen hakk da jeg ved togbyttet i Brighton ankom en stasjon der det komplette kaos rådet. Alt av tog nordover var enten kansellert eller kraftig forsinket, og stasjonen var totalt fullpakket av frustrerte reisende – inkludert en god del personer som åpenbart skulle til Gatwick Airport og nå fryktet å miste flyet sitt. Ingen kunne heller fortelle når neste nordgående tog ville kunne forventes å gå, men da et Thameslink-tog nordfra omsider kom inn sterkt forsinket, ble det opplyst om at dette etter hvert ville gå nordover som første tog. Jeg hadde begynt å gi opp håpet om å komme meg til Burgess Hill i tide, men nå var det likevel en god mulighet da et fullstendig fullpakket tog sneglet seg nordover en snau time forsinket.
Heldigvis var det kun 10-12 minutters reise opp til Burgess Hill, der jeg kunne presse meg ut av vogna og puste frisk luft og få litt armslag igjen. Burgess Hill er en by som ligger helt øst i grevskapet West Sussex; kloss inntil grensen mot East Sussex. Den ligger eksempelvis drøyt seks mil sør for London og halvannen mil nord for Brighton. Planene om en tur inn til sentrum for å teste en pub eller to måtte nå utgå for min del, så jeg praiet i stedet en drosjekusk som sto utenfor og beordret ham i retning Leylands Park nord i byen. Da han hørte at jeg skulle på kamp, vurderte han selv å ta turen, og mente han i det minste ville stikke innom for å sikre seg billett il finalen i Sussex Senior Cup, der Burgess Hill Town et par uker senere skulle møte Bognor Regis Town på Brighton & Hove Albions hjemmebane Falmer Stadium.
Denne dagen var det imidlertid ligaen det dreide seg om når hjemmelaget Burgess Hill Town skulle ta imot Lewes og garantert ville være på desperat jakt etter poeng for å sikre plassen i Isthmian League Premier Division. Det var vel fortsatt bortimot tre kvarter til kampstart da drosjekusken slapp meg av utenfor inngangspartiet til Leylands Park, og mens han stakk for å ta et siste oppdrag før han ville returnere, gikk jeg for å betale meg inn med de £10 som ble avkrevd. For ytterligere to pund kunne jeg også putte en eksemplar av dagens kampprogram trygt ned i veska foreløpig, og deretter oppsøkte jeg klubbhusets bar. Nå måtte det nemlig en solid dose edle dråper til for å døyve frustrasjonen over en telefon som fortsatt ikke ville samarbeide. I den forbindelse skal det her også nevnes at jeg naturlig nok ikke fikk tatt et eneste bilde fra mitt opphold i Burgess Hill, slik at samtlige bilder er lånt fra andre steder; inkludert flere av bildene hjemmelaget selv la ut etter kampen.
Det var under navnet Burgess Hill FC at klubben ble stiftet det herrens år 1882, og senere det året var de med å stifte Sussex County FA. De vant grevskapscupen Sussex Senior Cup tre år på rad – 1884, 1885 og 1886, og etter den tredje strake tittelen fikk de troféet til odel og eie. Klubben var også med å stifte Mid-Sussex League, og ble i 1901 dens første ligavinner. Denne tittelen vant de også i både 1904, 1940, 1937 og 1957, før de i 1958 tok steget opp i Sussex County League (i dag Southern Combination). Der skulle de bli værende helt frem til 2003, men det var etter sammenslåingen med den lokale klubben med det artige navnet Worlds End FC (World’s End er navet på området av byen der Leylands Park ligger) i 1969 at det begynte å skje ting. Klubben tok da dagens navn ved å legge til Town-suffikset, og fikk også muligheten til å flytte inn på dagens hjemmebane. I 1971 sikret de seg deretter opprykk til toppdivisjonen av Sussex County League for første gang.
De måtte en tur ned igjen, men var tilbake i toppdivisjonen etter divisjonstittel og opprykk (samt ligacupen) i 1975, og tok nå toppdivisjonen med storm da de som nyopprykket lag tok ligatittelen i 1976. De neste to tiårene klarte de ikke å gjenta den bedriften, selv om de rasket med seg en og annen cuptittel. De var på siste halvdel av 1990-årene at det virkelig begynte å svinge av The Hillians igjen. Sussex County League ble vunnet i både 1997, 1998 og 1999. Deretter ble de to andreplasser før de igjen tok tittelen i både 2002 og 2003. Etter den siste av disse ligatitlene tok de steget opp i Southern League, men ble etter én sesong flyttet sidelengs over i Isthmian League. I 2015 vant de Isthmian League Division One South og sikret opprykk til Isthmian League Premier Division, der de enn så lenge fortsatt befant seg da jeg gjestet Leylands Park denne påskemandagen. I likhet med de foregående sesongene etter opprykket (20. plassen i 2017 er deres beste ligaplassering), sto de nemlig med begge veina solid plantet i nedrykksstriden.
En kikk på tabellen bekreftet at Burgess Hill Town med to runder igjen lå nest sist på tabellen med kun Harlow Town bak seg. Tre skulle ned, med både Wingate & Finchley og Whitehawk hadde kun tre poengs forsprang på The Hilliers. Kun én av disse fire ville overleve, så dette kunne bli drama! I motsatt ende av tabellen hadde Dorking Wanderers allerede sikret seg tittelen og opprykket til step 2, men det var full kamp om de siste playoff-plassene. Dagens bortelag fra Lewes hadde tatt den korte veien over grevskapsgrensen, men hadde etter all sannsynlighet surret bort sin siste mulighet med hjemmetap mot Bishop’s Stortford to dager tidligere, slik at deres nå ikke hadde all verden å spille for der to fra sin 11. plass hadde seks poeng og en del mål å hente inn på nettopp Bishop’s Stortford på femteplassen…og ikke minst en haug av lag foran seg.
Inne i klubbhusets bar fant jeg for øvrig ut at de her faktisk solgte egne hjemmelagde pork scratchings! Det er sannelig ikke hverdagskost, og jeg måtte naturligvis prøve en pose. Mens klokka tikket mot avspark drev jeg multitasking på høyt nivå, der jeg innimellom mislykkede forsøk på å få liv i telefonen, lesket strupen med cider og leste i programmet mens jeg forsøkte å motstå fristelsen av å åpne posen med pork scratchings som jeg visste ville fette til programmet. Det var uansett snart på tide å helle i de siste dråpene og komme seg ut for å ta oppstilling før avspark. Leylands Park har altså vært klubbens hjemmebane siden en gang like etter den nevnte sammenslåingen i 1969, men muligens spilte Worlds End FC der før den tid? Uansett har det inntil de siste årene kun vært én tribune her. Det er en sittetribune av den moderne typen som står midt på den ene langsiden. Den siste tiden har man imidlertid gjort saker og ting bak begge målene. På bortre langside er det nå en liten prefabrikert tribune som gir tak over hodet til stående tilskuere, mens man bak mål rett ved siden av klubbhuset har satt opp en stillas-lignende affære som må være en midlertidig tribune. Ellers er det såkalt hard standing som gjelder.
Ikke helt overraskende var det en nervøs start på kampen, og hjemmelaget visste at de etter alle solemerker måtte vinne får å ha noen realistisk mulighet om overlevelse i sesongavslutningen kommende helg. Det tok derfor en stund før det var noen sjanser av betydning, og de 798 tilskuere måtte vente en god stund før det ble noe som minnet om en målsjanse. En halvsjanse til hvert av lagene var det eneste som var notert på blokka da Joe Felix var nære på å gi vertene ledelsen med et skudd som suste like utenfor. Hjemmelaget avsluttet omgangen best, og kaptein Dan Beck hadde to farlige muligheter, men det var målløst ved pause. Med resultatene som etter hvert tikket inn visste vertene at de måtte vinne, og de kom tilsynelatende ut etter pause med en klar målsetning om å satse alt på å få en scoring.
Fire-fem minutter ut i omgangen hadde de da også tatt ledelsen ved Aaron Smith-Joseph om ikke Rooks-forsvarer Thomas Day hadde kommet seg tilbake og reddet på streken. Lewes kontret umiddelbart og det ble jubel i deler av borteleiren da tidligere Hillians-spiller Kieron Pamment fikk nettsus. Avslutningen endte imidlertid i nettveggen. Hjemmemanager Simon Wormull gjorde et par offensive bytter, og med snaut tjue minutter igjen så det ut til at de hadde fått uttelling da Smith-Joseph headet i mål fra en corner. Dommeren hadde dog blåst for frispark, til store protester fra Hillians-folket. De måtte imidlertid ikke vente lenge før de kunne juble, for med tolv minutter igjen ble innlegget til Smith-Joseph headet i mål av kaptein Dan Beck, og Leylands Park eksploderte. Nå øynet man håp om overlevelse og begynte å snakke om en avgjørende sesongavslutning borte mot nedrykksrival Wingate & Finchley, som også var i med å ta en sterk borteseier hos tabelltoer Haringey Borough. Men ti minutter senere, i det 88. minutt, skulle Lewes stikke kjepper i hjulene. Frisparket fra James Hammond ble stusset i mål av innbytter Ola Adeyemo, og dermed 1-1. Burgess Hill Town kastet alt fremover i jakt på nytt ledermål, men det endte 1-1.
Det betød at kun syltynn teori sto mellom Burgess Hill Town og nedrykk til step 4, og nedrykket ble da også endelig bekreftet helgen etter. Det skal kanskje også nevnes at The Hillians senere tapte den nevnte grevskapsfinalen mot Bognor Regis Town etter ekstraomganger. For min del måtte jeg bare orientere meg frem til Wivelsfield togstasjon, og et lite øyeblikk vurderte jeg å huke tak i drosjekusken fra tidligere idet jeg så ham gå rett foran meg på vei ut av kamparenaen. Jeg hadde hatt muligheten for å også ta med meg en tredje kamp denne dagen, ved å dra til Stamford Bridge og se Chelsea v Burnley, men valgte å slå det fra meg. Nå var jeg uansett mest opptatt av å prøve å få fikset telefonen, men etter togturen tilbake til East Croydon var det selvsagt ikke overraskende å finne ut at slike sjapper hadde stengt, Det var tross alt andre påskedag. Dermed ble det en trøste-pint på Slug & Lettuce, etterfulgt av en kort spasertur og en rast på den gode puben Bedford Tavern. Det ble også en ny tur innom Green Dragon før jeg slukøret trakk meg tilbake til hotellet med håp om at ting ville ordne seg dagen etter…dersom jeg ville komme meg opp i tide uten alarm etc.
English ground # 523: Burgess Hill Town v Lewes 1-1 (0-0) Isthmian League Premier Division Leylands Park, 22 April 2019 1-0 Dan Beck (78) 1-1 Ola Adeyemo (88) Att: 798 Admission: £10 Programme: £2 Pin badge: n/a
Etter at jeg med noe blandede følelser valgte meg en fotballfri påskesøndag var jeg nå veldig klar for kamp igjen. Andre påskedag byr stort sett alltid på muligheter for minst en dobbel grunnet blant annet tidlige avspark i visse ligaer. Combined Counties League og Southern Combination har vært to av step 5/6-ligaene som har hatt for vane å gjøre dette, og selv om CCL nå dessverre synes å ha gått bort fra dette (det ble kun spilt èn kamp i den ligaen denne dagen) var mulighetene gode også denne dagen, først og fremst takket være en rekke kamper med avspark klokka 11.00 i Southern Combination. Det gjelder dog å følge med, for rett som det er finner klubben(e) ut at de vil flytte kampen til en annen dag eller til et annet klokkeslett.
Dessverre har det blitt enda vanligere for klubbene på nivåene over å flytte sine kamper fra det planlagte klokkeslettet 15.00 til håpløse tidspunkt som 13.00. Når det nærmest blir normen, blir det vanskelig å legge planer, men heldigvis var det ingen slike kjepper i hjulene for meg denne dagen. Etter å ha vurdert alternativene og registrert hvilke klubber som blant annet bestemte seg for et idiotisk 13.00-tidspunkt, var det klart hvor ferden ville gå. Nemlig til Southwick nede på sørkysten, og siden Burgess Hill Town heldigvis ikke hadde falt for fristelsen til å tukle med sin 15.00-kamp, lot de to seg kombinere. Det var til og med en mulighet for å få med seg Chelsea-kamp på Stamford Bridge senere den kvelden, men jeg avventet akkurat det med knusende ro.
Etter å ha inntatt en full english breakfast ved The Milan Bar, satt jeg kursen mot sørkysten med tog fra East Croydon. Jeg valgte å unnagjøre togbyttet i Portslade snarere enn i Brighton, og kunne snart stige av i Southwick. Dette er en liten by som ligger på sørkysten, åtte kilometer vest for Brighton. Ved folketellingen i 2001 hadde den 13 195 innbyggere, og de hører inn under grevskapet West Sussex, i og med at Southwick ligger akkurat vest for grensen mot East Sussex. Southwick vokste etter hvert som sørkysten ble en populær turistdestinasjon, og da jernbanen kom i 1840 var den til og med endestasjon en periode.
Jeg var sannelig ikke sikker på om det ville være en pint å få på spaserturen fra stasjonen til klubbens hjemmebane Old Barn Way, men jaggu var ikke The Ship Inn åpen. Det virket som om innehaveren akkurat hadde åpnet dørene, og han ønsket meg velkommen innenfor. Han serverte meg en pint Stowford Press mens han undret seg på hvorfor jeg hadde kommet langveis fra for å se lille Southwick FC. Etter en kort samtale med verten var det på tide å tømme glasset og komme seg videre, og han bekreftet at jeg ganske riktig kunne benytte gangveien langs jernbanelinja før jeg takket for servering og strøk på dør. Jeg har flere ganger kjørt forbi Old Barn Way med tog og kikket inn på anlegget fra togsetet, og foran meg så jeg snart anlegget der jeg betalte meg inn med £5.
Jeg hadde ikke før fått beskjed om at dagens kampprogram var på vei før en klubbrepresentant kom bærende på en bunke. For en sum av £1 ble jeg eier av et eksemplar som jeg sporenstreks tok med meg inn i klubbhusets bar for å studere over en pint. Da jeg hadde fått en cider i hånda valgte jeg å sette meg på en av benkene utenfor, siden det deilige været inviterte til dette. Der i solen kunne jeg konstatere at programmet bød på solid valuta for pengene, i form av å være en 52-siders blekke aldeles spekket med interessant stoff, info og statistikk – ikke bare fra deres egen divisjon, men også fra de andre divisjonene i Southern Combination. Således ble jeg sittende å fordype meg i diverse spalter, tabeller etc.
Southwick FC ble stiftet i 1882, og var fire år senere med å stifte West Sussex League. De ble den ligaens første vinner, og forsvarte tittelen påfølgende sesong. I 1920 var The Wickers også med å starte Sussex County League (i dag Southern Combination), og de vant ligatittelen der i både 1926, 1928, 1930 og 1948. I 1952 prøvde klubben lykken i den ikke lenger eksisterende Metropolitan & District League, men etter to sesonger uten suksess, returnerte de til Sussex County League etter å ha endt som jumbo i 1954. Southwick rykket for første gang ned fra denne ligaens toppdivisjon i 1960, men var nokså raskt tilbake, og i 1969 tok de sin femte ligatittel i Sussex County League. I 1975 kunne de plusse på med nok en tilsvarende tittel, men det er også foreløpig siste gang de har vunnet denne (selv om de i 1977/78 tok sin andre tittel i dens ligacup).
Det skal også nevnes at de i 1974/75-sesongen ikke bare vant ligatittelen, men også tok seg til FA Cupens første ordinære runde for første og hittil eneste gang i klubbens historie. Der fikk imidlertid eventyret en brå slutt med 0-5 borte mot AFC Bournemouth. I 1984 forlot klubben igjen Sussex County League, og prøvde nå lykken i Combined Counties League. Deres eneste sesong i den ligaen endte med andreplass og opprykk til Isthmian League. Sistnevnte opererte den gang med flere divisjoner enn tilfellet er nå, og Southwick ble plassert i Division Two (South). Der var de ikke snauere enn at de vant divisjonen og sikret opprykk til Division One, der de debuterte med en fjerdeplass. Det ble overgått med tredjeplassen i 1990, som fortsatt står som klubbens beste plassering. Snart fulgte dog to strake nedrykk, og klubben var tilbake i Sussex County League, der de sommeren 1992 måtte ta plass i deres Division Two.
Southwick har siden den gang rykket opp og ned et par ganger mellom denne ligaens to øverste divisjoner, men deres siste sesong i toppdivisjonen er nå så langt tilbake som i 2005/06-sesongen, og i 2013 rykket de til og med helt ned i Division Three for første gang. De brukte to år på å rykke opp igjen derfra til Division Two, som deretter ble omdøpt til Division One i forbindelse med at ligaen byttet navn til Southern Combination og gjorde om på sine divisjonsnavn. En kikk på tabellen avslørte at Southwick før dagens kamp lå som nummer fire fra bunnen, men hadde med to kamper igjen sikret plassen når de nå skulle spille sin siste hjemmekamp for sesongen. Motstander Mila Oak lå midt på tabellen og hadde således lite å spille for, men da de to er hverandres erkerivaler sto det selvsagt stor prestisje på spill – kanskje spesielt siden det i programmet ble hevdet at halve Mile Oak-laget startet sesongen i nettopp Southwick.
Jeg skal ikke påstå å vite hvor lenge klubben har spilt sine hjemmekamper på Old Barn Way, men det er lenge, og det var da også det første stadionet i Sussex County League til å installere flomlys da så skjedde i 1968. Man hadde tidligere en Grandstand i tre, men den brant dessverre ned i 1990-årene, og seksjonene med terracing til begge sider for denne ble deretter fjernet like etter årtusenskiftet. På denne langsiden har man nå i stedet et nytt klubbhus med tilhørende garderober, bar etc. Under dets overbygg har man plassert rundt 50 seter der tilskuere kan hvile akterspeilet. Ellers er det såkalt hard standing rundt banen; også på bortre langside der man finner laglederbenkene. På kortsiden Old Barn End er det et par trinn med betongavsatser, og her var det tidligere også et lite overbygg, men det forfalt og ble fjernet like etter årtusenskiftet. På motsatt kortside suser forresten Southern sine tog forbi rett utenfor.
Det var klart for avspark i lokaloppgjøret, og det var tidlig nokså jevnt, selv om de for anledningen grønne gjestene etter hvert virket noe skarpere. Hjemmekeeper Tyler D’Cruz var på dypt vann i forbindelse med et frispark, men headingen fra Jack Arnold på bakre stolpe gikk utenfor. Mile Oak ropte deretter på straffe etter en hands i feltet, men mens gjestene protesterte fikk Southwick kontre. Morgan Kennett hadde nesten hele målet å sikte på, men klarte utrolig nok å skyte over. En stor sjanse til bortelaget fulgte da Jack Stenning ble spilt gjennom av Adam Dine, men keeper D’Cruz reddet glimrende. Dermed sto det 0-0 til pause.
Det var bare å benytte anledningen til å leske strupen, men idet jeg gjorde meg klar for andre omgang og skulle starte stoppeklokken, fikk jeg plutselig ikke liv i telefonen igjen. Eller rettere sagt; det var tydelig liv i den, men skjermen hadde bestemt seg for å streike. Dette har skjedd meg en gang før med en tidligere telefon mens jeg satt på toget til Southampton, og den gang kom den plutselig på igjen av seg selv etter et par timer og etter at jeg hadde vært innom tre-fire mobilsjapper. Nå fikk jeg litt å tenke på der min bekymring over å bli telefonløs på resten av turen ikke gikk helt sammen med mitt ønske om å følge kampen.
Jeg fikk likevel med meg at gjestene fortsatte å styre uten å få hull på den berømte byllen. Adam Dine hadde dribleoppvisning, men skuddet gikk like utenfor. Jack Arnold skjøt over fra god posisjon. Så kontret Southwick, men også skuddet fra Toby Funnell var for høyt. Med et kvarter igjen falt avgjørelsen, og det var Adam Dine som fant nettmaskene etter at Jack Stenning hadde lødtet ballen over en forsvarer og lagt tilbake til ham. Ufortjent var det heller ikke, og til tross for et par halvsjanser ble det ikke flere mål, og det endte 0-1 foran 73 tilskuere. For andre gang denne sesongen hadde Mile Oak scoret lokaloppgjørets eneste mål og kunne hovere. For min egen del økte frustrasjonen stadig over den lite samarbeidsvillige telefonen, men det var bare å komme seg videre i og med at jeg hadde ytterligere en kamp på agendaen denne dagen.
Uten telefonen til hjelp måtte jeg nå spørre om veien til Fishergate stasjon, og jeg dillet nok litt for mye før jeg krysset over jernbaneovergangen rett bak den ene kortsiden og kom meg til nevnte stasjon, for jeg mistet toget med et lite minutt. Det var bare på gjøre det beste ut av situasjonen og komme seg med neste tog, men det spørs om jeg ikke skulle ha byttet i Hove heller enn i Brighton, for der rådet det fullstendige kaos på jernbanestasjonen. Nær sagt alt av tog nordover var enten kansellert eller kraftig forsinket, og stasjonen var stappfull av fortvilte reisende. Jeg begynte å frykte at min kamp i Burgess Hill ville måtte utgå, men så ble det omsider satt opp et tog nordover som jeg kom meg med. Det er uansett en annen historie som vil fortelles i neste kapittel.
English ground # 522: Southwick v Mile Oak 0-1 (0-0) Southern Combiantion Division One Old Barn Way, 22 April 2019 0-1 Adam Dine (75) Att: 73 Admission: £5 Programme: £1 Pin badge: n/a
Grunnet en hel rekke uforutsette omstendigheter som for øvrig også inkluderer en solid dose datatrøbbel, har jeg havnet solid på etterskudd, og det er på høy tid å komme seg på sporet igjen. Vi må nå imidlertid over fire måneder tilbake i tid for å plukke opp stafettpinnen der jeg slapp, og jeg befant meg da i Croydon med base på stedets Travelodge-hotell. Denne lørdagen var også identisk med påskeaften, og jeg trodde lenge jeg visste hvor ferden ville gå for å se kamp denne dagen. I løpet av turen hadde jeg imidlertid begynt å bli noe mer usikker; først og fremst etter å ha sjekket rutetidene for kollektivtransporten i påsken. Derfor funderte jeg fortsatt på dette da jeg etter midnatt omsider hadde lagt hodet på puta etter å reist fra den ‘essexske’ landsbygda og det som hadde blitt en overraskende dobbel i det grevskapet.
Jeg hadde tidlig blinket meg ut Lakenheath som destinasjon, til tross for at jeg hadde valgt å ha base i Croydon hele påskehelgen. Det skulle i utgangspunktet by på spesielt store utfordringer, men så var det dette med påskehelgen da.. Togene ville denne dagen ikke betjene Lakenheath, slik at turen eventuelt måtte gå til nabobygda Brandon (via et togbytte ved Cambridge eller Cambridge North) for å deretter ta meg derfra i en forhåndsbestilt taxi; med samme løsning tilbake etter kamp. Jeg skal ikke si at det virket direkte avskrekkende på en garvet groundhopper, men likevel kronglete nok til at jeg så sent som da jeg unnagjorde morgenstellet bestemte meg for å utsette Lakenheath-besøket til en senere anledning og heller velge meg plan B fra listen av reserveløsninger jeg hadde notert meg.
Første etappe bød uansett på samme togtur, der jeg kastet meg på et av Thameslink sine tog nordover og steg av på London St. Pancras. Her ville jeg benytte anledningen til å innta en frokost på Wetherspoons-puben The Barrel Vault, som nylig hadde åpnet inne på den store stasjonen. Jeg vurderte dagens plan en siste gang, og da siste rest av både black pudding og øvrige godsaker var svelget unna, hadde jeg bestemt meg for å stå ved mitt valg fra litt tidligere. Dermed ble det tur til Ramsgate, og jeg satt meg på et av høyhastighetstogene nedover mot Kent. Det brukte i overkant av en time og et kvarter på sin tur til Ramsgate, der jeg tuslet ut av stasjonen med to-tre timer til kampstart.
Ramsgate var opprinnelig en liten fiskerlandsby som utover på 1800-tallet vokste frem til å bli en av de store strandbyene på sørkysten. Den ligger helt øst i grevskapet Kent; på halvøya Thanet, og tidligere gikk det ferjetrafikk herfra til det europeiske fastlandet. Det drives for øvrig kampanjevirksomhet for å få tilbake denne ferjetrafikken. Byen har i dag drøyt 40 000 innbyggere, og fortsatt er de viktigste næringsveiene turisme og fiske. Attraksjonen for turistene er først og fremst kystlinjen og strendene, og Ramsgate Main Sands har også fått såkalt Blått Flagg-status. For fiskernes del er Ramsgate fortsatt den byen i grevskapet som levere mest fisk, til tross for nedgangstider for denne industrien.
Nå var det imidlertid hverken strendene eller fiske jeg hadde kommet for, men et lite stykke nede i veien fra jernbanestasjonen så jeg puben The Flying Horse som lokket til en rast og vanningspause. Etter å ha fått lesket strupen litt var det bare å bryte opp og komme seg videre, for jeg hadde ytterligere en pub-visitt planlagt før dagens kamp. Jeg hadde naturlig nok merket meg mikropuben Conqueror Alehouse i tilfelle det skulle blir Ramsgate-tur, og den viste seg da også å være verdt besøket. Valget falt på en pint med Henry Westons Family Reserve, og snart var jeg i samtale med innehaveren og tre stamkunder som underet seg fælt over at en nordmann kom til Ramsgate for å se fotball. De spurte og grov om både groundhopping og Norge (der to av de også kunne fortelle at de hadde feriert) mens jeg fikk både ett og to påfyll av varianter med ekte cider. Men til slutt måtte jeg takke for meg og spasere opp til Southwood Stadium, der det tross alt skulle spilles kamp.
Med en times tid til avspark ankom jeg Southwood Stadium, der jeg kunne betale meg inn med £10 og bytte ytterligere £2 mot et eksemplar av dagens kampprogram – for øvrig en 44 siders flott utseende utgave. Deretter gikk turen inn i klubbhusets bar for å sette seg ned med en pint og bla litt i programmet. Dagens motstander i Isthmian League Division One South East var Haywards Heath Town, som denne sesongen har vært nykommer på nivået som forrige sesongs vinner av Southern Combination etter at de for to sesonger siden, som noen kanskje vil huske, mistet tittelen grunnet en poengstraff etter sesongslutt. De jaktet nå en playoff-plass og la da også beslag på den siste av disse, men Ramsgate på sin side befant seg midt på tabellen uten hverken mulighet for å kjempe om opprykk og playoff eller fare for å rykke ned.
Allerede i 1886 skal det ha vært et Ramsgate FC, men disse la ned driften i 1924 og har ingenting å gjøre med dagens klubb. Etter førstnevntes endelikt ble Southwood Stadium tatt over av klubben Ramsgate Glenville, men disse startet ikke opp igjen da freden kom etter andre verdenskrig. Det var først da, i 1945, at dagens klubb ble stiftet under navnet Ramsgate Athletic. De tok umiddelbart plass i (den første utgaven av) Kent League, der de vant ligatittelen i både 1949, 1956 og 1957. Da Kent League gikk under i 1959, skiftet The Rams beite og fikk innpass i Southern League. I 1972 tok de andre plassen i Southern League Division One South, og sikret med det opprykk til Southern League Premier Division etter å ha tapt tittelen hårfint på målforskjell. Dette ble markert med at man fjernet Athletic-suffikset og tok dagens forkortede navn.
Det ble med én sesong i Southern Leagues toppdivisjon, og det var igjen målforskjellen som ble avgjørende da ble sendt rett ned igjen. Den økonomiske situasjonen gjorde senere sitt til at Ramsgate i 1976 valgte å trekke seg fra Southern League og returnere til den nye utgaven av Kent League (i dag Southern Counties East League). Der skulle de i et par tiår oppholde seg uten å seriøst kjempe om opprykk, og i løpet av denne perioden var de også jumbo ved fire-fem anledninger. Mot slutten av 1990-årene endret dog dette seg, og Kent League ble vunnet i 1999. De søkte imidlertid ikke opprykk, og forble i divisjonen, før de påfølgende sesong tok seg til kvartfinale i FA Vase (tap mot Newcastle Town).
Opprykket kom da de igjen vant Kent League våren 2005, og i den påfølgende sesongen spilte Ramsgate seg frem til første ordinære runde av FA Cupen for andre gang i klubbens historie (og første gang siden 1950-årene) samtidig som de tok Isthmian League Division med storm og vant tittelen på målforskjell. Dermed opprykk til Isthmian Premier, der de i et par sesonger gjorde sakene sine bra. En 9. plass ble fulgt opp med en 5. plass i 2007/08-sesongen, samtidig som de i sistnevnte sesong også vant Isthmian Leagues ligacup. Femteplassen betød også playoff. Men Staines Town ble for sterke i semien, og i 2009 endte det i stedet med nedrykk. Siden den gang har de befunnet seg på step 4, og divisjonen heter nå altså Isthmian League Division One South East.
En røykepause ble benyttet til å sjekke ut klubbsjappa som viste seg å ha et slikt laget av gamle programmer at jeg til slutt måtte rive meg løs og planlegge en retur i pausen eller etter kampslutt. Det var nemlig på tide å ta en nærmere kikk på Southwood Stadium, som nok ikke er av de enkleste å finne frem til uten bruk av hjelpemidler, der den har sin hovedinngang innerst i en blindvei i et boligområde. Det fremstår som et klassisk stadion som av en eller annen grunn også har den ovale formen vi eksempelvis finner ved Dens Park i Dundee. Jeg vet ikke når man begynte å spille fotball her, men tomten ble i følge en kilde gitt i gave til den tidligere Ramsgate-klubben av Mr & Lady Weigall, og dette står nevnt i forbindelse med at denne klubben etter første verdenskrig startet opp igjen under navnet Ramsgate Town, så kanskje er det på den tiden.
Det har uansett vært hjemmebane for dagens klubb helt siden starten i 1945, og det var supporterklubben som i 1958 bygget hovedtribunen som erstattet et tidligere overbygg. Denne tribunen står der fortsatt med sitt flotte buede tak, selv om man de siste årene har byttet ut benkeradene i tre med røde plastseter. I 1960-årene ble det anlagt såkalt terracing til begge sider for denne tribunen samt på begge kortsidene, og betingavsatsene følger svingene flott i hjørnene, akkurat slik jeg liker det. På begge kortsidene har det for øvrig i senere år kommet nye overbygg som erstattet noen tidligere enkle varianter. Den andre langsiden har ingen fasiliteter og er heller ikke tilgjengelig for tilskuere, men Southwood Stadium som helhet er et flott sted å se fotball, selv om noen vil mene at man står litt langt unna på kortsidene.
Det dro seg mot avspark, og selv om det i utgangspunktet var gjestene som hadde mest å spille for, var det hjemmelaget som innledningsvis hadde mest ball og skapte det meste av det som minnet om farligheter. Gil Carvalho var et friskt innslag og var involvert i mye av det vertskapet hadde å komme med, men likevel lot de største sjansene vente på seg. Vi var i det 25. minutt da bortekeeper Anthony Ender måtte i aksjon med en herlig redning for å stoppe headingen fra George Crimmen. Etter en halvtime var det derimot gjestene som fikk en gedigen sjanse. Først skjøt Alex Laing i tverrliggeren, før ballen havnet i beina til Nathan Cooper. Hans avslutning ble på et eller annet vis parert av Rams-keeper Luke Watkins, som til og med reddet den påfølgende returen fra Karl Akehurst også. Omgangen ebbet ut med 0-0 da hjemmelagets Rory Smith skjøt over fra god posisjon.
Etter å ha benyttet pausen til å bla i klubbsjappas esker med programmet, var jeg en av 183 tilskuere som så at andreomgangen var en nokså jevn affære som på ingen måte var noe fyrverkeri. Gjestenes keeper reddet både fra både Tom Chapman og Gil Carvalho, mens bortelaget selv hadde et par gode sjanser. Det var George Crimmen som reddet The Rams da han med et kvarters tid igjen var reddende engel. Kenny Pogue rundet nemlig Rams-keeper Watkins og sendte i vei et skudd mot det åpne målet, men Crimmen kom seg tilbake og reddet på streken slik at det endte med poengdeling etter en målløs affære. Jeg takket snart for meg og gikk av gårde med en pose med gamle programmer. Turen gikk innom både Vale Tavern og The Australian Arms før jeg satt meg på snøggtoget tilbake til London.
Derfra var det bare å komme seg tilbake med tog til East Croydon, og jeg unnet meg der en svipptur innom puben Porter & Sorter like ved stasjonen. Det var ingen grunn til å ikke bevilge seg en tur på byen i Croydon, og jeg var innom både Dog & Bull, Art & Craft og Market Tavern, før kvelden ble avsluttet med å prøve noen av ciderne fra Lilley’s Cider. Etter nok en flott dag på reisefot kunne jeg omsider stabbe meg tilbake til Travelodge-hotellet, finne frem til rom 209 og komme meg under dyna for å få litt søvn. Jeg hadde på dette tidspunktet sånn halvveis bestemt meg for å la påskesøndagen bli en fotballfri dag, selv om det var søndags-action i årets Hellenic Hop med tre kamper den dagen. En kronglete reisevei kombinert med kollektivtilbudet på påskesøndag gjorde at de utgikk for min del, selv om jeg sikkert hadde klart å fikse meg skyss med en av groundhopperne mellom kampene. Man kan ikke få med seg alt..
English ground # 521: Ramsgate v Haywards Heath 0-0 (0-0) Isthmian League Division One South East Southwood Stadium, 20 April 2019 Att: 183 Admission: £10 Programme: £2 Pin badge: £3,50
