vikinghopper En groundhoppers bekjennelser

Lørdag 31.10.2020: Kvik Halden v Fredrikstad

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det er merkelig hvordan ting faller seg noen ganger, og etter at det i årevis hadde kommet ting i veien for et besøk ved Halden Stadion, skulle jeg nå få til tre besøk der i løpet av få uker. Først hadde vi jo FFKs bortekamp i midten av august som vi måtte se fra utsiden av gjerdet, og til tross for fullt innsyn følte jeg at jeg selvsagt måtte tilbake for en ‘ordentlig’ visitt. Jeg benyttet derfor en søndag i første halvdel av oktober til å se Kvik Halden v Tromsdalen fra anleggets innside. Nå når man i denne spesielle sesongen hadde nådd det såkalte sluttspillet, hadde FFK igjen fått bortekamp i Halden, og nå når det maksimale antallet tilskuere hadde blitt økt fra 200 til 600, øynet jeg også noe større håp om å få kloa i en billett. Det ordnet seg etter hvert uten problemer, men det var likevel en god del som meldte frafall til ‘gutteturen’ vi hadde hadde planlagt i Halden, med pub-runde før og etter kamp.

Jeg var likevel innstilt på å følge planen, og med avspark såpass tidlig som klokka 13.00 på en lørdag, gikk den ut til å komme seg med 10.14-toget fra Fredrikstad for deretter å forhåpningsvis finne et vannhull som var åpent såpass tidlig. O’Brien Pub skuffet ikke i så måte, og det var til og med god stemning der allerede da vi ankom kneipa i 11-tiden. Med uteservering i bakgården var det et utmerket sted å lade opp til kamp, selv om vi kun ble fire stykker, og noen av de øvrige gjestene var allerede tydelig gode i farta da vi forlot stedet med en knapp halvtime til avspark. Mens man forrige gang hadde advart om at FFK-fans ville bli nektet adgang og åpnet for å ringe politiet dersom mange FFK-ere samlet seg på utsiden, var anmodningen denne gang om at man tydeligvis kunne komme så lenge det ikke var som en større, organisert supportergruppe. Jeg hadde punget ut 100 kroner for en honnør-billett, som var en nesten dobling av de 40 kronene de tok mto Tromsdalen noen uker tidligere. Med den fikk jeg slippe forbi kontrollørene sammen med de andre tre.

Nå var saken den at FFK allerede helgen før hadde sikret seg avdelingstittelen og opprykket til 1. divisjon, mens Kvik Halden var av klubbene som kjempet om andreplassen og kvalik. Der var det nå Skeid og Hødd som hadde initiativet, og Kvik Halden var nok avhengig av en seier over Østfold-storebroren denne dagen. Jeg skrev vel litt om både Halden by og Kvik Halden etter mitt forrige besøk, som det er linket til lenger opp, men vi tok oss straks over på bortre langside og tribunen under åpen himmel der. Idet vi rundet hjørnet på klubbhuset rakk vi å se at Kvik-spillerne hadde kommet først ut av garderobene og sto æresvakt for FFK. På vei bortover langsiden for å møte på groundhopper Stig-André Lippert, havnet jeg i en rask ordveksling med Kvik-trener Kent Bergersen, som nylig har tegnet ny femårskontrakt. Han hevdet at de satser på å slå følge med FFK om et år, så kanskje var det et signal på at han allerede hadde gitt opp kampen om andreplassen..?

Det hadde for øvrig tidligere i uka vært usikkert hvor kampen ville spilles, for gressmatta hadde visst fått hard medfart i det siste, og det ble vurdert å flytte kampen til kunstgresset på Strupe. Da beslutningen ble tatt på torsdagen, kom man heldigvis til at det var innafor med kamp på Halden Stadion – eller Rødsjordet, som en del av de lokale tydeligvis kaller den. Gode nyheter, for jeg hadde sett frem til det jeg regnet med ville være min siste kamp for året med skikkelig naturgress. Matta var tydeligvis tung, men det var for meg personlig lite som tilsa at det i det hele tatt skulle være noe som helst problem å spille der. Om man har blitt så til de grader pysete at man ikke lenger kan spille på en tung gressmatte, da kan man like gjerne finne seg noe annet å drive med spør du meg. Men det hadde nok vært langt verre da man tidligere i uka vurderte en flytting av denne kampen.

Vi hadde vært litt spente på hva slags lag FFK ville stille med nå som opprykket uansett var i boks, men ‘Bummen’ hadde ikke til hensikt å stille noe B-lag, så det var et sterkt FFK-lag som inntok banen. Spesielt artig syntes jeg imidlertid det var at man mente at Love Reuterswärd nå endelig var klar for sin første kamp fra start denne sesongen, for han har ofte vært særdeles frisk når han har kommet innpå. Det var også svensken som sto bak FFKs første store sjanse da hans innlegg ble headet rett på keeper av Maikel Nieves. Kvik hadde også flere gode muligheter innledningsvis, og første omgang var nesten halvspilt da FFK-keeper Håvar Jenssen felte Øystein Lundblad Næsheim. Dommeren pekte på straffemerket, og det var på dette tidspunktet ikke helt ufortjent da Næsheim selv tok straffesparket og satt inn 1-0. Ikke altfor lenge etter kom omgangens snakkis da Kvik-keeperen var totalt ute av posisjon og FFK hadde muligheten til å utnytte dette med et raskt innkast. Ballgutten som sto der bestemte seg imidlertid for å hjelpe hjemmelaget ved å nekte å gi FFK ballen og heller dra en finte med ballen bak ryggen. Dette fikk FFKs keepertrener Samuel Dirschner til å eksplodere, og han stormet mot ballgutten for å gi ham en overhøvling. Han ble visst temmelig overrasket da han oppdaget at ballgutten var et 15 år gammelt keepertalent som tidligere har trent med nettopp Fredrikstad, og Dirschner returnerte til benken med et gult kort.

Ufine metoder til tross, hadde Kvik nå sitt fulle hyre med å forsvare seg mot et FFK som dominerte totalt og knapt lånte bort ballen i omgangens siste tjue minutter. Kanskje var baklengsmålet og ufine triks det de trengte for å virkelig fyre seg opp og ta grep. Ti minutter etter at Kvik hadde tatt ledelsen, var Love igjen involvert da han brukte sin hurtighet til å vinne en duell ute på kanten, og hans innlegg endte til slutt hos kaptein Henrik Kjelsrud Johansen som utlignet til 1-1. Med knapt fem minutter til pause var også FFK i ledelsen da en corner ble headet i mål av dansken Mads Nielsen, som for øvrig nesten har gått fra viking til babyface etter han klippet og barberte seg. Nielsen hadde ikke glemt ballguttens manøver fra tidligere i omgangen, og feiret med å hente en ball på sidelinja og demonstrere hvordan nevnte ballgutt skulle ha kastet ballen til en FFK-spiller. Det sto 1-2 til pause.

FFK fortsatte dominansen etter hvilen, og både Love og Kjelsrud hadde allerede tvunget frem redninger fra Kvik-keeperen da Maikel Nieves avsluttet snaut fem minutter ut i andre omgang. Keeper måtte gi retur, og den ble satt i mål av en som har vist seg som et mareritt for Kvik dette året. Det var kaptein Kjelsrud sitt femte mål i løpet av sesongens to kamper mot Kvik, så han liker tilsynelatende å spille mot de. Sju minutter senere reduserte hjemmelaget til 2-3 nærmest ut av ingenting, og Næsheim var igjen målscorer, med en avslutning Håvar Jenssen nok burde ha tatt. FFK lot seg ikke stresse, og i det 73. minutt fyrte Nicolay Solberg av fra 15-meteren og økte til 2-4. Det viste seg å være spikeren i kista, og FFK sto nå med 16 seire på 17 kamper i årets serie. For Kvik sin del var det håpet om kvalifisering som denne dagen ble knust av de suverene mesterne, men de får ha lykke til neste år, for det hadde ikke vært meg imot å få opp også haldenserne og ikke minst ytterligere en bane der det spilles på skikkelig naturgress.

Som vanlig var det Joakim Klæbo som tok seg best tid og kom bort for å slå av en prat med vår lille gruppe av supportere idet vi forlot anlegget. Mens FFK gikk i garderoben, gikk vi i retning Halden sentrum – via en tur innom et supermarked og stedets Burger King – og fant et godt egnet sted for inntak av litt mer øl. Alle gode ting var tre for meg da Halden Mikrobryggeri denne gang viste seg å være åpent, og vi ble sittende der en stund før vi forflyttet oss. Absolute Bar ble neste stoppested, og der fikk Lars Ivar viljen sin da han fikk se Chelsea på TV. Før vi returnerte til Fredrikstad med jernhesten, ble det en obligatorisk svipptur innom Grand Bar, der Per nok en gang hadde overlatt Bahare til seg selv i baren. Vi måtte drikke raskt opp og hastet snart bort til toget som sto på perrongen og ventet på avgang. De andre gutta skulle ha et lite vorspiel og deretter dra videre ut på byen, men jeg valgte å heller trekke meg tilbake og ta bussen hjem umiddelbart.

Revisit:
Kvik Halden v Fredrikstad 2-4 (1-2)
2. divisjon avd. 1
Halden Stadion, 31 October 2020
1-0 Øystein Lundblad Næsheim (pen, 23)
1-1 Henrik Kjelsrud Johansen (33)
1-2 Mads Nielsen (41)
1-3 Henrik Kjelsrud Johansen (50)
2-3 Øystein Lundblad Næsheim (57)
2-4 Nicolay Solberg (73)
Att: Officially 450
Admission: 100 NOK (concession)

Next game: 04.11.2020: Torp G19 v Driv G19
Previous game: 25.10.2020: Fredrikstad v Brattvåg

More pics

Søndag 25.10.2020: Fredrikstad v Brattvåg

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Så var altså dagen kommet da FFK kunne krone en imponerende sesong med å sikre seg 2. divisjons-tittelen og dermed også det etterlengtede opprykket tilbake til nivå to. Fotballåret 2020 har i stor grad vært et annus horribilis, der jeg siden tidlig i mars har vært ‘fanget’ her hjemme uten muligheter til å rømme landet. Det har ikke overraskende medvirket til en noe sviktende motivasjon, men samtidig har det gitt meg muligheten til å følge FFK tettere enn jeg normalt ville gjort dersom jeg hadde kunnet foretatt herlige turer over Nordsjøen, og det har tross alt vært et ørlite lyspunkt slik deres sesong har utartet seg. Jeg hadde denne gang blitt trukket ut som en av sesongkortholderne som ville få innpass, men fikk etter hvert også nok en gang invitasjon til Terje Høili sin VIP-losje, og tenkte derfor å gi billetten videre slik at en annen også kunne få med seg kamp.

Da Jon Erik måtte jobbe og nestemann på liste i mellomtiden hadde ordnet seg på egen hånd, gikk billetten til min groundhopper-kompis Stig-André Lippert. Selv ble jeg hentet av min far i god tid, og vi ankom nye Fredrikstad Stadion med en drøy time til avspark, slik det forventes når det tross alt er matservering en time før kamp. En samstemt forsamling var enige om at opprykket ville sikres denne dagen, men det var en merkelig avslappet stemning. Forventninger om et etterlengtet opprykk; ja. Men det var langt mindre oppstyr rundt dagens kamp enn det man skulle tro, og det var allerede klart at det ikke ville bli noen voldsom feiring. Dette hadde nok noe å gjøre med måten sesongen har utartet seg på, med et FFK som har vunnet alle årets kamper bortsett fra én og har vært såpass suverene at man en god stund har skjønt at det kun ville være et tidsspørsmål før tittelen ble sikret. Og ikke minst har man også dette elendige viruset som selvsagt var den aller største faktoren med diverse restriksjoner.

Brattvåg hadde kun æren å spille for, og var således kanskje en grei motstander, men de hadde skapt en del vansker for FFK på Sunnmøre noen uker tidligere, selv om FFK til slutt vant en knepen seier der. Nå er Brattvåg først og fremst sterke på hjemmebane, så jeg forventet i likhet med de andre at FFK skulle klare brasene allerede denne dagen. Det hadde kommet betydelige mengder regn den siste tiden, og kanskje var det grunnen til at man denne gang droppet vanning av det usjarmerende kunstgresset (uten at det stoppet de i å vanne ekstra før kampen mot Hødd, da det ble overvann flere steder). Før kamp fikk vi som vanlig besøk av en representant fra trenerapparatet som fortalte litt om dagens slagplan, men denne gang var han unormalt ensom, for med en skadefri tropp hadde han ingen spillere med seg. Ludvig Begby har blitt vant til denne rollen, men var gledelig nok nå endelig skadefri og frisk nok til å starte på benken.

«For Fredrikstad» var knapt sunget ferdig før kaptein Henrik Kjelsrud Johansen fikk en stor sjanse for FFK, men selv om han har scoret et antall mål denne sesongen, er det også en viss grunn til bekymring at trenger mange sjanser for hver ball som sitter i nettmaskene, og også denne gangen ble muligheten sløst bort med en avslutning utenfor. Det var imidlertid liten tvil om at FFK gikk ut i hundre og denne gang ikke så ut til å ha noen nerver situasjonen tatt i betraktning. De pøste rett og slett på, men keeper Stankovic i Brattvåg-målet var lenge i det umulige hjørnet. Tjue minutter var passert da Thomas Drage tok saken i egne hender, trakk seg fri og fra bortimot tjue meter limte ballen i krysset. 1-0, og en ny kandidat til årets mål på stadion, mente noen. Brattvåg var heldige som ikke ble redusert til ti mann da en av deres spillere hindret en overgang ved å sette albuen i ansiktet på Nicolay Solberg, og samme Solberg var like etter nære på å øke med en heading som Stankovic stoppet med en aldeles enorm redning. Sistnevnte var også på pletten for å redde et skudd fra Drage som forsøkte å kopiere sin 1-0-scoring. Dermed 1-0 halvveis.

Etter at vi hadde blitt servert dessert og jeg hadde tatt meg en tur utenfor for en lynrask røykepause, skulle vi etter hvert bli servert en festforestilling av en andreomgang fra FFK. Snaut fem minutter ut i omgangen kjempet Ayoub Aleesami inn 2-0, og etter halvspilt omgang sørget Jakob Lindström for 3-0. FFK fikk gjøre absolutt som de ville mot et tafatt Brattvåg-forsvar som sto som tilskuere da Kjelsrud kun to minutter senere snurret rundt med sunnmøringene og la inn til Riki Alba som en enkel jobb med å styre inn 4-0. Dagens største applaus hittil var forbeholdt Ludvig Begby da han kom innpå med sju-åtte minutter igjen på kampuret, og han var sterkt involvert da Kasander Getz ble kreditert med 5-0 i det 89. minutt. På overtid satt Nicolay Solberg prikken over i-en med 6-0, og feiringen kunne starte da dommeren kort etter blåste av. FFK er tilbake i 1. divisjon! Vel og merke om man nå bare klarer å fullføre sesongen på nivåene over.

Normalt sett ville det vel vært banestorming og vill feiring for fulle tribuner, men i den spesielle tiden vi befinner oss i var det noe mer dempet enn som så. Speaker hadde flere ganger gjentatt flere ganger i sin strengeste stemme at det ikke under noen omstendigheter skulle uvedkommende på banen, og det ble faktisk overholdt av samtlige tilstedeværende. Spillerne var nok de som uttrykte mest begeistring med ekte gledesscener der ute på banen, mens det var nokså avmålt jubel på tribunene der publikum applauderte spillerne. Takket være forskjellige sponsor-losjer som kan holde det som regnes som ‘egne lukkede arrangement’, var det garantert langt flere enn 600 til stede, for disse losjene hadde åpenbart vært svært populære denne dagen. Spillerne skulle visst ha seg en skikkelig fest, men for min del hadde jeg en stille og rolig kveld planlagt, og ble etter å ha overvært jubelscenene skysset hjem.

Så opprykket er altså et faktum (med et ørlite Covid-forbehold), men hva vil det bety for meg og måten jeg følger FFK på? Tja, først og fremst er det jo alltid moro å se sitt lag gjøre det bra og rykke opp, og for FFK sin del betyr det et skritt på veien tilbake mot der de hører hjemme – i toppen av norsk fotball. Samtidig er det flere av banene jeg gikk glipp av i 2. divisjon som jeg gjerne skulle besøkt med FFK, men om ting er noenlunde tilbake til normalt til neste sesong, vil det også være noen nye baner å by på også der. I motsatt fall kan det også bli et kjipt 2021 der det blir enda vanskeligere å få billett til bortekamper. Men alt dette får man ta som det kommer. FFK er uansett tilbake på nivå to, og hadde vært et aldri så lite lyspunkt i mareritt-året 2020. Mitt fåfengte og urealistiske håp om en retur til kunstgress på stadion som rager øverst på en personlig FFK-relatert ‘ønskeliste’ blir selvsagt ikke oppfylt, men opprykket raget et godt stykke opp på lista det også, og er slett ikke verst.

Revisit:
Fredrikstad v Brattvåg 6-0 (1-0)
2. divisjon avd. 1
Nye Fredrikstad Stadion, 25 October 2020
1-0 Thomas Drage (21)
2-0 Ayoub Aleesami (50)
3-0 Jakob Lindström (68)
4-0 Riki Alba (70)
5-0 Kasander Getz (89)
6-0 Nicolay Solberg (90+1)
Att: The maximum 600 allowed (and then some)
Admission: Free (invited to Terje Høili’s VIP lounge)

Next game: 31.10.2020: Kvik Halden v Fredrikstad
Previous game: 23.10.2020: Moss v Bærum

More pics

Fredag 23.10.2020: Moss v Bærum

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

En fredag uten store planer og uten muligheter til å rømme landet…hva skulle man da finne på? Etter at man ikke evnet å få i gang toppfotballen her til lands, ble det klart at det heller ikke ville bli noe nedrykk fra 2. divisjon, og dermed ingen grunn til å spille noe ‘sluttspill’ for klubbene på nedre halvdel av tabellen, slik man gjorde på øvre halvdel. Dermed var det slutt på sesongen for klubbene på nedre halvdel, men på initiativ fra Notodden hadde noen av disse arrangert en cup. Denne fredagen skulle Moss ta imot Bærum i denne cupen som jeg i utgangspunktet så på som en rekke treningskamper, og siden det var lenge siden mitt forrige besøk på Melløs Stadion og jeg manglet noen gode bilder derfra, bestemte jeg meg for å ta en tur til Moss. Jeg besluttet samtidig å kombinere dette med en liten pub-runde i Moss, og dermed var slagplanen lagt.

Som planlagt dro jeg hjemmefra litt utpå dagen og satt kursen mot Moss. Der ankom jeg med mange timer til rådighet, og tuslet inn i sentrum for å slå meg ned på Queens Pub med en flaske oransje Bulmers. Praten gikk konstant blant de fremmøtte, og fotball var tema. Likevel ble ikke byens fotballklubb MFK nevnt med et eneste ord, til tross for at de skulle spille kamp om noen timer. Det gikk i temaer som Manchester United, Solskjær, Liverpool, Braut Haaland, Hauges ferske overgang til AC Miland og «Champions» League. Men altså ikke et ord om hverken MFK eller kveldens kamp på Melløs Stadion. Dette bekreftet kanskje et inntrykk jeg hadde av at apatien i stor grad har inntatt fotball- og idretts-byen Moss, og dette var noe inntrykket skulle bli ytterligere forsterket i løpet av kvelden.

Moss er kanskje mest kjent for sin ferjeforbindelse der Bastøferga frakter bilister og andre passasjerer mellom Moss i Østfold og Horten i Vestfold, men også for den beryktede ‘mosselukta’ som plaget byens og omegnens befolkning i en årrekke. Den hadde sammenheng med cellulose-fabrikken som var virksom i byen i perioden 1883-2012, og Moss har da også vært en typisk norsk industriby anlagt rundt vannfallet fra Vansjø til Mossesundet. I dag bor det vel drøyt 30 000 i selve Moss by, og mosselukta er for lengst historie, slik at jeg i frisk luft kunne forflytte meg til Mikro’n Møllebyen som nå hadde åpnet. Dette var stedet jeg først og fremst hadde sett frem til å teste denne dagen, og det viste seg da også å være et finfint sted for litt begersvinging med gode varer i glasset, slik at det påfyll både én og to ganger.

Det ble etter hvert på tide å bryte opp fra denne oasen ved fossen, og turen skulle gå videre til George Pub for en rask visitt, men der var det stengte dører. Tvers over gata fikk dermed baren Cocktail gjøre nytte som en plan B før jeg etter en lynrask øl gikk for å busse mot Melløs. Det vil si, like ved holdeplassen der jeg gikk av ligger Villa Øre Kro, og jeg bevilget meg også en tur innom der for et siste glass før kamp. Det var liten vits å troppe opp mye tidligere enn nødvendig til en kamp jeg for øvrig fortsatt ikke hørt et eneste ord om i løpet av flere timer i Moss. Det var først med et drøyt kvarters tid til avspark at jeg gikk bort for å vise karene i inngangspartiet at jeg på forhånd vitterlig hadde punget ut 60 kroner for en honnør-billett og ta meg innenfor portene på et folketomt Melløs Stadion.

Moss FK ble under navnet Moss Idretsforening stiftet i 1906, og hadde i tillegg til fotball både friidrett, sykling, ski og skøyter på programmet. I en tid der fotballen fortsatt ikke hadde fått voldsomt fotfeste i Norge, og det ikke var noen regulerte fotballbaner i Moss, spilte man dog en form for fotballtennis, og det var først i 1910 at klubben begynte å spille fotball slik vi kjenner sporten i dag. Moss IF var i 1920-årene blant Østfolds beste, og ble flere år på rad avdelingsmester i sin Østfold-avdeling. På siste halvdel av dette tiåret sløyfet man gradvis de andre idrettene, og da friidretten til slutt ble utskilt i egen forening, sto man igjen med kun fotball og endret i 1929 derfor navnet til Moss Fotballklubb. MFK flyttet inn på nyåpnede Melløs Stadion i 1939, og rakk knapt å innvie den før krigen satt en stopper for videre organisert spill. Ved krigens slutt var fotballen raskt i gang igjen, men Moss gikk tyngre tider i møte.

De befant seg snart i en situasjon der de hadde mer enn nok med å holde seg i det som den gang het Landsdelsserien, og da man i 1963 endret ligastrukturen ble Moss plassert i den nye 3. divisjon. I 1969 rykket man visstnok noe overraskende også ned i 4. divisjon, men 1970-årene skulle bringe lysere tider til Melløs. Etter to strake opprykk i 1970 og 1971 var Moss tilbake på nivå to, og i 1976 sikret de seg opprykk til toppdivisjonen. Med en viss Einar Aas på laget tok Moss 2. plassen i 1979, og sikret seg dermed deltakelse i UEFA Cupen den påfølgende sesong (tap for østtyske Magdeburg). Einar Aas forlot deretter klubben til fordel for en profftilværelse i Bayern München (og skulle som kjent senere ble den første norske proff i England da han signerte for den daværende storhet Nottingham Forest), og MFK led nok noe under dette, men i 1981 spilte de seg frem til sin første cupfinale. Det ble imidlertid tap 1-3 for Lillestrøm i finalekampen på Ullevaal.

1983 er et gullår for MFK, til tross for at de ble nummer fire i ligaen. De spilte seg nemlig frem til ny cupfinale, og denne gang ble Vålerenga slått 2-0 etter scoringer av Stein Kollshaugen og kaptein Geir Henæs. Det betød kvalifisering for cupvinnercupen, der selveste Bayern München var motstander, og igjen ble det ikke uventet exit i første runde. I 1985 hadde MFK en tung sesong og rykket ned, men året etter hentet de en ny trener i form av en ung utgave av Nils Arne Eggen. Opprykk var målsetningen, og det ble innfridd. Som nyopprykket lag tok også MFK toppdivisjonen med storm i 1987, og en hjemvendt Einar Aas kunne til slutt avslutte karrieren ved å heve troféet som bevis på at Moss var norsk seriemester for første (og hittil eneste) gang. Også Nils Arne Eggen takket for seg og dro til Rosenborg, og fikk dermed ikke med seg at Moss året etter fikk besøk av selveste Real Madrid i den gjeve serievinnercupen. Mange av spillerne som vant serien hadde gitt seg, men Moss gjorde seg ikke helt bort da de kun tapte 0-1 hjemme på Melløs og 0-4 sammenlagt over to kamper. Moss har altså – som et apropos – tapt samtlige seks kamper de har spilt i europacupene.

Kun tre år etter å ha blitt kronet seriemestre, rykket MFK i 1990 ned til 2. divisjon. Det var Per-Mathias Høgmo som omsider klarte å lede mossingene tilbake til eliten med opprykk i 1995, men det endte med direkte nedrykk, og sentrale spillere som Rune Tangen og Martin Andresen forlot klubben. Jobben med å få MFK opp igjen tilfalt nok en gang en Eggen, men denne gang sønnen Knut Torbjørn, som gjorde jobben på første forsøk. Moss etablerte seg på en måte i toppdivisjonene igjen under hans ledelse, selv om det til stadighet var kamp på nedre halvdel frem til Eggen i 2002 forsvant til rivalene i plankebyen da han skjønte at det var et steg opp å trene FFK selv om de befant seg på nivå tre. Senere det året rykket Moss ned igjen fra Eliteserien etter det som er deres hittil siste sesong på øverste nivå, og selv om de kjempet om en retur ved et par anledninger, rykket de i stedet ned på nivå 3 i 2010. Enda verre skulle det bli da de de i 2016 rykket ned til nivå 4, og fiaskoen var komplett. De returnerte riktignok umiddelbart til 2. divisjon, men har kjmpet på nedre halvdel siden, og skal være sjeleglad for at ingen rykker ned fra 2. divisjon denne sesongen.

Som nevnt ble Melløs Stadion innviet med pomp og prakt 21. mai 1939, og det var vel på tide når man vet at Moss kommune allerede i 1030 hadde bevilget penger til dette anlegget. I dag domineres det fortsatt av den store hovedtribunen på den ene langsiden, der man kan sitte under tak, mens man på motsatt langside har en åpen tretribune med fine gulmalte bølgebrytere. Melløs Stadion har også vært åsted for NM i både friidrett og skøyter, og jeg skal innrømme at jeg pleide å være en motstander av løpebaner. I disse dager ser jeg mer på det som et nødvendig onde for å bevare noen av naturgressbanene som er igjen i et land hvor kunstgress dessverre har blitt fullstendig dominerende. Man kan altså takke friidretten i Moss for at ikke også Melløs Stadion har fått naturgresset revet opp og erstattet med usjarmerende plast, så måtte det forbli slik! Egen kunstgressbane har de dog fått rett på utsiden, og mellom hovedtribunen og det ene hjørnet sto det en haug av sekker med tonnevis av den motbydelige plastgranulaten klar til å fylles på.

Jeg hadde på ingen måte forventet noen publikumsfest denne fredagskvelden når MFK skulle ta imot Bærum til det som egentlig må kunne kalles en glorifisert treningskamp, men var likevel overrasket over hvor folketomt det faktisk var. Det var vel kun 20-25 fremmøtte der da jeg ankom 10-15 minutter før avspark, og karene i inngangspartiet bekreftet hoderystende at det var en fullstendig apati og likegyldighet som hadde inntatt Moss, både hva gjaldt fotball og idrett generelt. En av de var innflytter og ymtet frempå at man kanskje altfor lenge har levd på minnene om Einar Aas og storhetstiden i 1980-årene, men det var åpenbart at det er noe som stykker dypere enn som så og ikke er fullt så enkelt. Dette skulle jeg få høre mer om, for etter en liten fotorunde tok jeg plass på den åpne tribunen der jeg traff på en groundhopper-kjenning som tilfeldigvis også er MFK-fan.

Her fikk jeg høre en frustrert supporters syn på hva som har gått så galt i klubben, og både han og hans kompanjonger var raske med å trekke frem styret og mangelen på åpenhet derfra som en viktig medvirkende årsak til at det har blitt som det har blitt. Det forklarer jo ikke apatien rundt idretten for øvrig i Moss, men er det så enkelt som at mossingene vil komme når lagene gjør det bra? Det er det sannsynligvis ikke, men for å holde oss til MFK, hadde mine samtalepartnere i hvert fall forhåpninger om bedring med et nytt og mer åpent styre. Jeg hadde jo lurt på om hvorvidt klubbene så på denne kampen i den såkalte PostNord Cup som noe mer enn en treningskamp, og jeg følte jeg fikk et lite svar på dette da lagoppstillingene ble lest opp og man vartet opp med flere prøve- og lånespillere som speaker ikke engang hadde fått opplyst navnene på! Uten hverken program eller lagoppstillinger måtte mine sidemenn inn på sine telefoner og google litt for å få noenlunde identifisert samtlige aktører.

MFK har i mange år vært flinke til å ‘stjele’ talenter fra Drøbak/Frogn, og Mikkel Aarstrand var ute på matta, men jeg etterlyste unggutten Magnus Fagernes, som jeg fikk vite var ute med skade. Det hadde for øvrig kommet til noen flere i de siste minuttene før (og etter) avspark, og de fikk se et MFK-lag som tok initiativet, men uten å skape noe særlig. Det var i det hele tatt i stor grad en nokså svak kamp der jeg allerede tidlig fikk følelsen av at de to lagene kunne spilt til morgenen etter uten å klare å score. Nærmest før hvilen var Moss, men som sagt uten at det var noen vanvittige sjanser. Jeg skal denne gang nøye meg med å si at det sto 0-0 til pause, da en prøvespiller fra FFK ved navn Magnus Johansen var blant de som kom innpå da MFK benyttet hvilen til å gjøre fire bytter og sette speaker på en aldri så liten utfordring all den tid han ikke hadde fått alle navnene.

Om hjemmelaget hadde et lite initiativ før hvilen, ga de det fra seg etter pause, men heller ikke Bærum var spesielt giftige fremover på banen. Det var etter hvert en jevnspilt, men ganske fryktelig kamp vi var vitne til der vi nå hadde begynt å fryse i høstkulda, men det var ingenting som bar bud om at noen skulle klare å få ballen i mål. Kort fortalt endte det 0-0, og det hele skulle avgjøres på straffer. MFK scoret sin første mens Bærum bommet sin første. Deretter scoret MFK alle sine slik at de vant straffesparkkokurransen 5-3 og vi endelig kunne forlate Melløs Stadion. Jeg hadde hatt planer om å busse inn til sentrum for å sjekke ut ytterligere et vannhull før togturen hjem, men når jeg nå fikk skyss tilbake til Moss stasjon, rakk jeg et tidligere tog og vendte derfor snuta hjem umiddelbart – uten å egentlig ha kommet til bunns i mysteriet rundt hvorfor idretts-apatien herjer i Moss.

Revisit:
Moss v Bærum 0-0 (0-0) – Moss win 5-4 on pens
Friendly
Melløs Stadion, 23 October 2020
Att: 56 (h/c)
Admission: 60 NOK (concession)

Next game: 25.10.2020: Fredrikstad v Brattvåg
Previous game: 18.10.2020: Tromsdalen v Fredrikstad

More pics

Søndag 18.10.2020: Tromsdalen v Fredrikstad

Da man skulle foreta trekningen av det såkalte ‘sluttspillet’ i årets non spesielle 2. divisjons-sesong, var jeg mest av alt spent på hvem FFK ville få borte og hvordan mulighetene ville være for en interessant bortetur eller to. Jeg skulle gjerne hatt en bortetur til Florø, men de skuffet jo enormt og havnet på nedre halvdel. Av de som tok seg videre i ‘vår’ avdeling, var jeg nok derfor mest lysten på Tromsdalen borte, og det fikk vi også. Derfor var det bare å planlegge en Tromsø-tur. Det så umiddelbart nokså vrient ut med tanke på fly, men dagen etter hadde det plutselig dukket opp flere flyvninger, og det attpåtil til overkommelige priser, så da var det bare å finne ut av om jeg skulle gå for én eller to overnattinger.

FFK hadde vært tidlig ute og bekreftet at det ville bli bli snakk om en søndagskamp, og jeg valgte å booke fly opp lørdag formiddag med retur på mandagen. Normalt sett ville jeg naturligvis også sjekket ut mulighetene for å få med seg en breddekamp både fredag og lørdag, men når man her til lands ikke har klart å få i gang breddefotballen, var det dessverre ingen vits. Imidlertid registrerte jeg at byens storhet TIL hadde hjemmekamp mot KFUM på lørdagen, og jeg sendte en henvendelse dit med spørsmål om hvordan billettsituasjonen var der. Jeg hadde fredag ettermiddag tatt turen til Drøbak for å ligge over hos min mor og således ha en litt kortere vei til Gardermoen på lørdag morgen.

Deilig frokost fra Håndverksbakeriet i Drøbak ble inntatt på bussen inn til Oslo, der Vy for en gangs skyld var i rute slik at jeg kom meg til flyplassen uten problemer. Et par andre FFK-ere var på samme SAS-fly som meg, og disse påtraff jeg i nærheten av gaten, der i slo oss ned med øl mens vi ventet på å kunne boarde. Etter å ha fått ytterligere litt søvn på flyet nordover, landet vi på Tromsø lufthavn Langnes, og kunne snart unne unne oss en taxi inn til sentrum. Over en uke etter at jeg hadde sendt en forespørsel til Tromsø IL, hadde klubben fortsatt ikke ‘nerverdiget’ seg til å svare på hvordan billettsituasjonen var i forbindelse med deres kamper på Alfheim, så det var bare å slå fra seg muligheten for å se TIL v KFUM. Jeg hadde på dette tidspunktet allerede fått andre planer, og satset på å kunne finne et sted å se Old Firm, og derfor beordret vi en taxi i retning O’Learys, men det også dette skulle vise seg vrient i ‘Nordens Paris’.

Jeg hadde håp om å kunne få se Rangers beseire sine vemmelige erkerivaler Celtic på fiendens terrirorium, men da vi ankom det nevnte vannhullet var det åpenbart at det ville være nokså håpløst å få se Old Firm. Der var det nemlig fullpakket av personer i Liverpool-drakter, og det gikk opp for meg at storkampen i Glasgow gikk samtidig som Merseyside-oppgjøret mellom Liverpool og Everton. Da sier det seg selv at det ville være temmelig håpløst å finne et vannhull som heller viste – eller ville avsette en TV-skjerm til – Old Firm. I tillegg ble vi raskt møtt av en ansatt som lurte på om vi hadde booket bord, og fulgte opp med å si at det var helt fullbooket, og det skulle vise seg å være noe av en gjennomgangsmelodi i Tromsø denne lørdagskvelden. Det var like greit å gå for å sjekke inn på Ami Hotel, der jeg hadde betalt 850 kroner for to netters losji. Ikke noe Ritz, men det gjorde nytten…

Flere kjentfolk hadde tatt det tidligere morgenflyet opp og hadde i stor grad installert seg på samme hotell som meg, så nå var vi vel 8 stykker som gikk for å få påfyll av både flytende og fast føde på Blue Rock Café. Da de øvrige etter hvert bestemte seg for å ta et vorspiel på hotellrommet til en av de andre, valgte jeg å bli ute på byen for å benytte anledningen til å sjekke ut et par vannhull som ville være søndagsstengt. En av disse var Ølhallen, som med sine hele 72 tappekraner med forskjellige øl, var et besøk verdt. Derfra gikk turen videre til den mer brune puben med det snodige navnet Tromsø Jernbanestasjon, og derfra videre til Bryggeri 13 / Tromsø Mikrobryggeri, der jeg akkurat rakk å få en smaksprøve fra tappekranene før de oppdaget at jeg ikke tilhørte en gruppe ved det ene bordet og kastet meg på dør. Utfordringen i Tromsø denne kvelden var å finne skjenkesteder som ikke var fullbooket, men for å gjøre en lang historie kort, slo jeg meg ned på Agenturet, der jeg etter hvert fikk selskap av de andre.

Det ble noe senere enn planlagt der jeg og Lars ble de siste som tok kvelden, men det var mens det fortsatt var liv på byen. Jeg våknet søndag morgen klar for kamp, men først måtte jeg ha litt mat i skrotten, og valget falt på Koseverden, der jeg fikk en herlig hjemmelaget omelett og ferskpresset appelsinjuice. 239 kroner var ikke billig, men jeg fikk også en god start på dagen før det var på tide å sette kursen over til Tromsdalen og TUIL Arena, der dagens kamp skulle spilles. Jeg bestemte meg for å dra over i forveien med taxi på egen hånd, men ble stående en god stund å vente på taxiholdeplassen. Ut fra erfaringene denne dagen stiller jeg spørsmålstegn ved bransjens påstand om at kundegrunnlaget er borte som følge av Covid-pandemien, for sammen med et par og en eldre dame sto jeg der og blomstret i en halvtimes tid til tross for at sentralen hadde blitt oppringt minst to ganger. Til slutt valgte jeg å gi opp og heller slå til da en forbipasserende tilbød seg å kjøre meg dit ut. Dermed ankom jeg til slutt TUIL Arena en snau halvtime før avspark.

Tromsdalen Fotball er fotballavdelingen til Tromsdalen Ungdom- og Idrettslag (TUIL), og denne klubbens historie strekker seg tilbake til 1938, da idrettslaget het Fart og ungdomslaget Freidig. I 1947 tok man navnet Radar, før man i 1951 ble hetende Tromsdalen Idrettsforening. Dagens TUIL-navn kommer av en sammenslåing av sistnevnte og ungdomslaget Freidig. Det var først på siste halvdel av 1980-årene at TUIL virkelig begynte å gjøre seg bemerket. De fikk frem et juniorlag som var tapende finalist i juniorcupen i 1985, og spillerne derfra satt snart sitt preg på A-laget som spilte seg oppover i divisjonene. I 1990 sikret klubben seg for første gang opprykk til nest øverste nivå, og en viss Per-Mathias Høgmo kom til som spillende trener. TUIL debuterte med en 5. plass i det som da fortsatt var en 1. divisjon med to avdelinger, og ble værende der helt omstruktureringen i 1996, da man slo sammen de to og sendte over halvparten av lagene ned – inkludert TUIL.

Siden den gang har TUIL vært kanskje Norges mest utpregede ‘heislag’, der de til stadighet har rykket opp og ned mellom nivå to og tre. Det har skjedd hele 15 ganger siden klubbens debut i 1. divisjon, og i perioden 2007-2016 rykket klubben enten opp eller ned hele åtte ganger på ti sesonger! Etter opprykket i 2016 fulgte de faktisk opp med en 9. plass i 1. divisjon året etter, mens de i 2018 kun var en dårligere målforskjell fra å få spille kvalifisering om opprykk til Eliteserien da de endte på en imponerende 7. plass. Om det ga økte ambisjoner, ble det i så fall en solid nedtur da de et år senere endte som jumbo og igjen måtte ta turen ned i 2. divisjon før årets sesong. En artig detalj om TUIL er forresten at mannen med flest A-lagskamper for klubben visstnok skal være ingen ringere enn en viss Arhur Arntzen – også kjent som «Oluf» – og veien som leder til stadion har da også fått hans navn.

TUIL Arena ble under navnet Tromsdalen Stadion tatt i bruk i 1983, men det har skjedd endringer der siden den gang. Ikke minst med tanke på at de på nærmeste langside nå har fått på plass en ny hovedtribune som dominerer anlegget. Det er en moderne sittetribune med overbygg. Uvisst av hvilken grunn følte de dermed dessverre behovet for å rive den gamle åpne tribunen på motsatt langside, så den nye hovedtribunen er det eneste av tribunefasiliteter. Utenfor kortsiden til høyre sett derfra står et hus med noen virkelige falleferdige uthus eller skur som nok sikrer eieren noen biinntekter som reklameplass, og jeg fryktet nesten at de skulle falle sammen om en løpsk ball skulle treffe en av de i løpet av oppvarmingen som nå pågikk. Etter å ha vist vaktene billetten jeg på forhånd hadde betalt 100 kroner for på Vipps, tok jeg meg opp på tribunen og skuet over mot motsatt langside, der det så ut til å være en gammel travbane på baksiden. Det viste seg imidlertid å være Tromsdalen kunstisbane, og altså en skøytebane.

Kun ti minutters tid etter meg kom de andre, og vi kunne ta oppstilling nederst på tribunen i påvente av avspark. Tapet for Hødd helgen før betød at FFK ikke lenger kunne sikre seg tittelen og det etterlengtede opprykket denne dagen, men det var kun en utsettelse av det nokså uunngåelige. For TUIL sin del hadde de i utgangspunktet kun æren å spille for i og med at det realistisk sett var for langt frem til klubbene som kjempet om kvalik-plassen bak suverene FFK. Jeg vil personlig mene at den kanskje viktigste signeringen FFK har gjort i år er å få inn Joakim Klæboe som hjelpetrener. Det virker på meg som om det også har gjort at hovedtrener ‘Bummen’ også har tatt visse steg i løpet av sesongen. I tillegg er han en trivelig type som alltid tar seg tid til supporterne, og så også denne gang da han kom bort noen minutter for å slå av en prat mens spillerne gikk i garderoben for å gjøre seg klare for kamp.

Termometeret bikket nok bare så vidt pluss-siden av Celsius-skalaen, og det lå et lag av rim flere steder da kampen ble sparket i gang på en tynt besatt TUIL Arena. Etter et par nokså positive åpningsminutter sett med FFK-øyne, tok TUIL over mot et FFK som fremsto tafatt, og i det sjuende minutt fikk Gabriel Andersen ballen forbi Håvar Jenssen i FFK-målet slik at det sto 1-0. TUIL kjempet og løp voldsomt, og serielederne hadde problemer med å skape noe, men nærmest ut av intet kom utligningen da Nicolay Solberg etter en drøy halvtime viste frem skuddfoten og med et drømmetreff limte ballen i krysset fra 20-25 meter. FFK kan kanskje takke Ayoub Aleesami for at det fortsatt sto 1-1 da lagene gikk til pause, for han vartet opp med en aldeles glimrende takling da en TUIL-spiller var på vei alene gjennom inne i FFK-feltet. Det hadde også begynt å snø, så nå var det bare å få varmet seg noen minutter innendørs før de siste 45 minuttene.

Bortelaget kom bedre i gang etter hvilen, og i det 53. minutt fikk kaptein Henrik Kjelsrud Johansen godt treff med venstreslegga da en ball falt til rette for ham i feltet. Han dundret ballen i mål til 1-2, og det gjorde sikkert godt etter sjansesløsingen mot Hødd helgen før. TUIL var dog ikke slått, og i en andreomgang preget av innsats og dueller, var det sjanser begge veier. Den største hadde dog FFK i form av et frispark vunnet av innbytter Love Reuterswärd som nok en gang var et friskt pust. Frisparket rundt 17 meter fra TUIL-målet ble få minutter før full tid tatt av Maikel Nieves som traff innsiden av stolpen. I tilleggstiden trykket TUIL på, og FFK hang til tider litt i tauene, men da dommeren omsider blåste av, var det med 1-2 som sluttresultat. Det skjedde foran det som offisielt ble oppgitt å være 100 tilskuere, men jeg vil si at det reelle tilskuertallet nok var noe høyere, og vil anslå det til rundt (eller drøyt) 150. Uansett; ny seier til FFK, og nå var det kun meget syltynn teori som kunne frata de opprykket.

Etter at spillerne hadde vært bortom oss, forlot vi stadion og gikk for å leke turister ved å oppsøke Fjellheisen og punge ut for å la den gondolbanen frakte oss opp til den øvre stasjonen. Der ligger Fjellstua 421 meter over havet, og utsikten er spektakulær. Vi kunne blant annet se ned på åstedet for kampen litt tidligere, og selv om snøværet hadde gitt seg raskt der nede, lå det 20-30 cm snø her oppe. Siden seks av gutta hadde et kveldsfly å rekke, gikk turen raskt ned igjen og videre med buss tilbake til sentrum. Et utsøkt fellesmåltid på vertshuset Skarven var på sin plass, og jeg valgte meg kongekrabbe til forrett og reinsdyr til hovedrett. Alt annet enn billig, men vel verdt pengene. Deretter stakk majoriteten av gjengen mot flyplassen, og det var kun meg og Lars Ivar igjen i ‘Nordens Paris’. Vi flyttet oss over til stedets pub hvor vi forlystet oss en stund. Etter en tur innom både No. 24 og Tromsø Jernbanestasjon endte vi opp på Rorbua, der vi avsluttet kvelden. Nå gjensto det bare å komme seg med flyet hjem dagen etter. Jeg fryktet forresten at dette ville bli min siste nye bane i 2020, og når dette skrives er den mistanken uten tvil styrket.

Norwegian ground # 137:
Tromsdalen v Fredrikstad 1-2 (1-1)
2. divisjon avd. 1
TUIL Arena, 18 October 2020
1-0 Gabriel Andersen (7)
1-1 Nicolay Solberg (32)
1-2 Henrik Kjelsrud Johansen (53)
Att: Officially 100 (looked a bit more)
Admission: 100 NOK

Next game: 23.10.2020: Moss v Bærum
Previous game: 11.10.2020: Kvik Halden v Tromsdalen

More pics

Søndag 11.10.2020: Kvik Halden v Tromsdalen

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Dagen etter at jeg hadde sett Hødd påføre FFK sitt første poengtap for sesongen, lot jeg meg friste til å ta turen til Halden for å se om Kvik Halden kunne holde følge med sunnmøringene i kampen om andreplassen. Da FFK gjestet Halden tidligere i år, var det veldige restriksjoner og begrensninger på billettsalget, og da FFK-ere fikk klar beskjed om at de ikke var ønsket, ble vi derfor henvist til en plass på utsiden av gjerdene. Når motstanderen ikke heter FFK, var det naturligvis helt andre regler som gjaldt, og nå var det fritt frem med åpent billettsalg på Kvik Halden sin hjemmeside. Til tross for at det fortsatt var begrenset til kun 200 publikummere, hadde man på kampdagen fortsatt ikke klart å selge ut, så jeg bestemte meg for å ta turen og kapret en av de gjenværende billettene.

Dermed busset jeg inn til Fredrikstad for å komme meg med toget til Halden. Byen som inntil 1928 het Fredrikshald er en av Norges eldste industribyer, og industrien har fått kraft fra fossefallene i elven Tista som er en del av Haldenvassdraget. Halden var en periode skotøyhovedstad, og i 1950-årene skal omtrent hver femte sko i Norge ha blitt produsert i Halden. Enda tidligere hadde man blant annet tekstilindustri, men i senere år er det først og fremst treforedlingsindustrien som har overtatt. Byen er dog kanskje mest kjent for Fredriksten festning, som ble bygget i 1660-årene og var sentral i påfølgende kriger mellom Danmark-Norge og Sverige. Det var som kjent her den store svenske kongen Karl XII falt i 1718. I dag bor det drøyt 25 000 i selve Halden by, og jeg ankom med et par-tre timer til kampstart og med planer om å finne meg et vannhull.

Første stopp ble Siste Reis, og mens jeg satt der registrerte jeg at det fortsatt var noen ledige billetter igjen. Grand Bar skulle være neste stoppested, men de hadde ikke åpnet i henhold til åpningstiden, så jeg gikk over jernbanelinja og fant frem til den brune kneipa O’Brien Pub. Der var det liv i leiren, og ikke alle blant det åpenbart tørste klientellet var tilsynelatende like opptatt av smitterestriksjonene. Det var ikke mye å se til åpenbare Kvik-fans ute på byens vannhull, og det var først da jeg tuslet mot stadion at jeg så de første personene i Kvik-effekter. Jeg hadde betalt 60 kroner for en honnør-billett, og kom raskt innenfor portene der de var hverken program eller lagoppstillinger å by på – uten at det er noen direkte overraskelse her til lands.

Det var allerede på slutten av 1800-tallet flere fotballklubber i det som den gang het Fredrikshald. Disse gikk i 1904-05 sammen for å stifte Halden Idrætsforening, men siden den foreningens hovedfokus var friidrett, etablerte de fotballinteresserte medlemmene i 1906 Fotballklubben Kvik Fredrikshald (senere FK Kvik Halden). Klubbens glansdager var i perioden fra 1910 og utover i 1920-årene, da Kvik var blant landets beste lag med flere landslagsspillere i sine rekker. Etter å ha knust Brann med 4-0 i NM-finalen på Marienlyst i Drammen, ble Kvik norgesmestre i 1918. I tillegg tapte de cupfinalen for Odd i både 1915 og 1922, samtidig som de i den nevnte perioden nådde semifinalene ytterligere fire ganger.

Senere Kvik-lag har aldri klart å leve opp til dette, og etter at nasjonalt seriespill i form av Hovedserien ble etablert i 1948, har Kvik aldri spilt høyere enn nest øverste nivå. Det gjør visstnok Halden til den nest største norske byen (etter Arendal) som aldri har hatt en klubb i toppdivisjonen. Det nærmeste de ha kommet var da de i 1951 spilte kvalifisering om opprykk – uten suksess. Siden den gang har Kvik gjerne operert på nivå tre og fire i norsk fotball, med en liten renessanse i 1980-årene, da de spilte på nest høyeste nivå i perioden 1980-1985, samt en rask gjestevisitt i 1988. Det skal også nevnes at man i 1987 fikk en sammenslåing av FK Kvik Halden og Halden Fotballklubb, og man tok da dagens navn Kvik Halden Fotballklubb.

Kvik Halden rykket i 2005 ned i 3. divisjon, og ble der i fem år. Etter å ha tapt opprykks-kvaliken tre ganger på fire år, lyktes det endelig da de i 2020 vant sin avdeling og deretter slo Eik-Tønsberg. Kvik etablerte seg i 2. divisjon, men etter omleggingen av divisjonssystemet i 2016 måtte de igjen ta turen ned. I 2018 returnerte de, og overrasket stort da de i fjor som nyopprykket lag tok andreplassen bak Stjørdals-Blink og dermed snæt Fredrikstad for kvalik-plassen. Det ble tap for Åsane i kvaliken, og Kvik-trener Kent Bergersen mente da jeg tilfeldigvis påtraff ham i København før jul i fjor at det skulle mye til å kopiere en slik sesong, men de har da slått fra seg på nokså imponerende vis også i år.

Halden Stadion kalles åpenbart også Rødsjordet av mange lokale, og det var et navn som var ukjent for meg, men uansett skal anlegget ha blitt åpnet i 1927 – ironisk nok idet Kviks storhetsperiode var på hell. I dag er det tribunefasiliteter på begge langsider. På den gamle tribunen på oversiden av anlegget har man nå festet røde og hvite seter i de gamle benkeradene i tre. ‘TV-bua’ midt på tribunen har fått et strøk med blåmaling for å signalisere at det er Kvik som spiller her, og ikke FFK, slik en av Kvik-veteranene uttrykte det. Her befinner man seg under åpen himmel, med på motsatt side har man tak over hodet på hovedtribunen man her tydeligvis kaller ‘den nye tribunen’. Dette er en nokså flott tribune, og spesielt fint er det å se over dit fra motsatt side med Fredriksten festning som bakteppe.

Halden Stadion har som kjent også løpebaner rundt banen, og det er selvsagt ikke helt ideelt for fotball. Jeg har ikke vært noen stor fan av dette, men i en fotballnasjon der kunstgress-pandemien herjer og det synes som man på død og liv skal erstatte alt av naturgress-baner med usjarmerende kunstgress, har jeg kommet til den konklusjon at en banedeling har noe positive konsekvenser tross alt. Så lenge friidrettsgruppa til Halden Idrettslag også bruker Halden Stadion, vil det nemlig (forhåpentligvis) være vanskelig å erstatte den flotte naturgressmatta med en plastikk-variant. Måtte det bare vare! Det var nemlig en av grunnene til at jeg tok turen denne dagen, for å se kamp på skikkelig gress, i tillegg til å få et ‘ordentlig’ besøk på banen etter at jeg snaut to måneder tidligere hadde måttet heie frem eget lag fra utsiden.

Ved inngangspartiet hadde jeg svingt over mot den nye hovedtribunen der man befinner seg under tak, og det viste seg å være et godt valg da det kort tid før avspark begynte å regne. Man hadde åpenbart klart å selge ut alle billettene til slutt, og flere av de fremmøtte flyttet seg nå til en plass i le under tribunetaket her. Det var klart for første runde i det såkalte ‘sluttspillet’ i 2. divisjon avdeling 1, og selv om ledende Fredrikstad hadde gått på sitt første poengtap ved å tape for Hødd dagen før, var det i realiteten kampen om andreplassen og kvalifisering det nå dreide seg om i denne avdelingen. Hødd hadde hatt ett poeng ned til Alta, Kvik Halden og Skeid, og siden også Alta hadde vunnet (borte mot Brattvåg) dagen før (Skeid hadde spillefri denne helgen), måtte Kvik slå Tromsdalen for å henge med.

Kvik-trener Kent Bergersen hadde fått litt å stri med de siste ukene, for Kvik Halden hadde en voldsom skadeliste. Det sies at de til kampen mot Brattvåg et par uker i forveien hadde hatt 8 mann ute som normalt ville vært i en førsteellever, og at de også i den kampen fikk en skade tidlig slik at de kun stilte med én forsvarsspiller i forsvarsrekka. Nå hadde de imidlertid hentet inn fire eller fem mann før overgangsvinduet stengte. Nå var jeg litt spent på å se hva de hadde å bidra med og hva Kvik sto for om dagen etter å ha tapt to på rad (hjemme mot Brattvåg og sist borte mot nettopp Tromsdalen), og det var kanskje også karen som kom for å søke tilflukt for regnet og slo seg ned et par seter bortenfor meg med Kvik-skjerf, Sarpsborg 08-matboks og RBK-sitteunderlag(!!). Kvik skulle nå altså møte TUIL for andre helg på rad, og jaktet nok revansj etter at motstanderen vant 3-0 der oppe i nord.

Kvik startet godt, og Uranik Seferi hadde flere gode muligheter i innledningen. Det tok kun drøyt ti minutter før ballen lå i målet bak TUIL-keeperen. Nysigneringen Markus Kaasa – som knapt tapte en hodeduell – vant en duell, og nedfallsfrukten plukket Deni Hasanagic opp før han plasserte ballen rolig i mål til 1-0. Begge lag kjempet og løp voldsomt, men Kvik var veldig solide bakover og slapp knapt til en sjanse. Det TUIL kom med rant ut i sanden, og det sto fortsatt 1-0 til pause. Siden det hadde sluttet å regne, forflyttet jeg meg da over til motsatt langside og tok oppstilling på den gamle tribunen der. Da spillerne igjen kom på banen og andre omgang ble blåst i gang, fikk jeg derfor også knipset noen bilder derfra med Fredriksten festning i bakgrunnen.

Hjemmelaget var etter hvilen nokså dominerende i banespillet, og TUIL fikk knapt etablert noe spill på ‘riktig’ del av midtstreken til tross for at de aldri sluttet å kjempe. Det fremsto etter hvert som en kamp mellom to lag som var best defensivt, for selv om Kvik hadde mye ball på TUILs banehalvdel, slapp heller ikke de til mange store sjanser. Etter noen nervøse sluttminutter for Kvik-folket, blåste dommeren av med 1-0 som sluttresultat. Kvik holdt følge med lagene foran, og hadde fortsatt ett poeng opp til toer Hødd og var á poeng med Alta. Selv forlot jeg nokså raskt Halden Stadion og gikk for å få meg en forfriskning før toget hjem. På Grand Bar hadde det nå kommet opp en lapp om at de var stengt grunnet sykdom, så jeg tuslet heller ned til havna for å sjekke ut Havnehagen Gastropub. Etter en oransje Bulmers der var det bare å komme seg med toget som planlagt og komme seg hjem.

Revisit:
Kvik Halden v Tromsdalen 1-0 (1-0)
2. divisjon avd. 1
Halden Stadion, 11 October 2020
1-0 Deni Hasanagic (11)
Att: The maximum 200 allowed
Admission: 60 NOK (concession)

Next game: 18.10.2020: Tromsdalen v Fredrikstad
Previous game: 10.10.2020: Fredrikstad v Hødd

More pics

Lørdag 10.10.2020: Fredrikstad v Hødd

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Etter at Fredrikstad hadde gått gjennom ‘grunnserien’ uten poengtap, skulle man nå ta fatt på det såkalte ‘sluttspillet’ man har bestemt seg for å gjennomfør i årets temmelig spesielle sesong. Med seier i samtlige 13 kamper ledet selvsagt FFK stort, og hadde 13 poengs luke ned til forfølgerne. En av disse var Hødd, som var gjester på stadion denne lørdagen. Nok en gang hadde jeg blitt invitert til Terje Høili’s VIP-losje. I tillegg hadde jeg også fått tilbud om å overta billetten til min kompis Jon Erik, som i motsetning til meg hadde blitt trukket ut, men i og med at jeg allerede hadde sikret meg innpass, var det greit å gi beskjed om at han kunne gi den til noen andre slik at også en annen FFK-er kunne komme seg på kamp.

Etter å ha blitt hentet av min far, kom vi oss på plass en times tid før avspark, og mens vi ventet på matservering gikk praten med blant annet min sidemann Raymond Kvisvik. Dagens rett var biff à la Lindström, og kanskje derfor følte Ludvig Begby det passet seg å påpeke at hans svenske lagkamerat Jakob Lindström var i start-elleveren og således ikke hatt noe med maten å gjøre. Begby selv håpet også at dette var siste gang han representerte spillergruppa i VIP-losjen og at han snart heller kunne gjøre comeback etter et langt skadefravær. Etter at vi hadde fått høre litt om kampplanene, fikk vi spist opp før det var på tide å trekke ut i påvente av spillernes innmarsj og avspark.

Mens de sju nederste i de to 2. divisjons-avdelingene nå var ferdigspilt for sesongen, skulle de sju øverste altså kjempe videre om opprykk i det såkalte sluttspillet. FFK hadde som nevnt full pott og 13 poeng ned til dagens gjester fra Ulsteinvik. Hakk i hæl på Hødd fulgte ulveflokken som bestod av Alta, Kvik Halden og Skeid, og alle disse tre hadde kun ett poeng opp til andreplassen. Til sluttspillet hadde også Brattvåg og Tromsdalen tatt seg, men med henholdsvis sju og åtte poeng opp til kvalkik.plassen, skulle akkurat det godt gjøres. TUIL skal i hvert fall ha berøm for at de med en sen scoring i siste ‘grunnspill-runde’ tok sluttspill-plassen på bekostning av VIF 2. Således sørget de heldigvis for at vi slapp et sluttspill som ble redusert til ytterligere parodi med deltakende andrelag (som selvsagt burde hatt en egen liga).

Hødd måtte ha et resultat her for å holde forfølgerne bak seg, og det var sunnmøringene som i det 10. minutt tok ledelsen da Robin Hjelmeseth.headet inn 0-1. Det var dog FFK som kjørte kampen, og de leverte faktisk sin kanskje beste omgang. Dessverre sto ikke avslutningene i stil der rødbuksene produserte sjanser på løpende bånd. Både kaptein Henrik Kjelsrud Johansen og Anas Farah Ali brant sjanse etter sjanse. Ryggsekken var på, og skudd gikk over, til side for mål, ble blokkert eller reddet av en glimrende Ole- Monrad Alme i Hødd-målet. FFK skjøt og skjøt, men utrolig nok sto det fortsatt 0-1 da vi trakk oss inn igjen i losjen for å få servert dessert. Imponerende FFK-spill til tross for sjansesløseriet, og de fleste hadde fortsatt god tro på at denne kampen nok skulle snus.

FFK startet andre omgang på samme måte, og gikk straks i gang med jakten på en utligning. Men mens FFK bommet der fremme, var Hødd effektive og kontret inn 0-2 i det 53. minutt. Etter dette virket det på meg som om FFKs spill ble noe mer tafatt. Kaptein Kjelsrud burde alene hat et hattrick, og selv om han scorer en del mål, er det litt bekymringsfullt hvor mange sjanser han som lagets spydspiss trenger. Med et drøyt kvarter igjen sto det 0-3 etter nok en Hødd-kontring, og på det tidspunktet sto det 17-3 til FFK i skuddstatistikken! Noen minutter senere fikk dog FFK et straffespark, og Maikel Nieves – som heldigvis hadde kommet innpå for Anas Farah Ali – sørget for et trøstemål ved å sette inn 1-3. Det ble også sluttresultatet, og FFK hadde gått på årets første poengtap mot et Hødd som gjorde jobben de kom for å gjøre og således kanskje tilrev seg et lite initiativ i kampen om andreplassen enn så lenge.

Revisit:
Fredrikstad v Hødd 1-3 (0-1)
2. divisjon avd. 1
Nye Fredrikstad Stadion, 10 October 2020
0-1 Robin Hjelmeseth (10)
0-2 Melvin Tony Frithzell (53)
0-3 Paul-Henri Moussinga Mouasso (75)
1-3 Maikel Nieves (pen, 79)
Att: The maximum 200 allowed
Admission: Free (invited to Terje Høili’s VIP lounge)

Next game: 11.10.2020: Kvik Halden v Tromsdalen
Previous game: 05.10.2020: Kråkerøy G19 v Drøbak/Frogn G19 2

More pics

Mandag 05.10.2020: Kråkerøy G19 v Drøbak/Frogn G19 2 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Kun halvannet døgn etter at jeg hadde kommet hjem fra turen til Sunnmøre og FFKs bortekamp mot Brattvåg, var jeg rastløs og kikket på mulighetene for å få med seg en kamp. Med dagens situasjon der man blant annet (så vidt jeg vet som eneste land i Europa) ikke har klart å få i gang breddefotballen, var det selvsagt langt enklere sagt enn gjort å finne noe i området. Jeg måtte dykke ned i aldersbestemt fotball for å finne noe, og tenkte som så at da får det i det minste bli G19 siden tross alt spiller 2 x 45 minutter. På Kråkerøy skulle det være kamp i nettopp den aldersgruppen når Kråkerøys G19-lag skulle være vertskap for et av G19-lagene til Drøbak/Frogn. Min kompis Jon Erik var overraskende positiv da jeg luftet det for ham, og kanskje var det et behov for å komme seg ut litt som gjorde at han umiddelbart svarte «det gjør vi».

Han plukket meg opp som avtalt en liten halvtime før avspark, og kjørte oss over til ‘blomsterøya’. Min familie på farssiden er fra nettopp Kråkerøy, men utrolig nok hadde jeg fortsatt til gode å se kamp der. Riktignok hadde jeg spilt der flere ganger selv i mine yngre dager, men det var snakk om kamper på smågutt- og gutte-nivå, samtidig som jeg ikke hadde grunnlag for å si i dag hvilke(n) bane(r) det var snakk om. Kråkerøy Stadion har vel også vært gjenstand for ‘utbedringer’ den siste tiden, og det er vel hovedårsaken til at A-laget deres de siste sesongene har hatt Fredrikstad Stadion som fast hjemmebane. Vi kjørte nå forbi minst én bane før vi parkerte utenfor den innerste av banene utenfor Kråkerøy ungdomsskole.

Der er det selvsagt kunstgress som gjelder, slik tiden nå åpenbart krever. Banen er ellers enkel å beskrive, for det eneste som finnes som kan minne om tilskuerfasiliteter er en bitteliten seksjon der man i gressbanken på nærmeste langside har anlagt noe som minner om avsatser ved hjelp av noen trestokker e.l. Jeg kom ikke helt innpå for å se nærmere på det, for det var sperret av med tape, og et skilt fortalte at man av hensyn til NFFs korona-regler ikke tillot tilskuere på kamper i klubbens regi. Det betød at vi sammen med de øvrige tilskuerne var henvist til å stå oppe på toppen av denne gressbanken. Der hadde det allerede samlet seg en god del personer da vi kom. I all hovedsak foreldre skulle man tro, og åpenbart også flere fra Drøbak blant disse.

Det skulle spilles om poeng i G19 KM avdeling 1, og det var faktisk nummer 1 mot 2 på tabellen. Kråkerøy sto med 13 poeng på sine fem kamper hittil, mens DFI lå kun ett poeng bak. Det skal nevnes at det i dette tilfellet var snakk om Drøbak/Frogn 2, for de stiller tre lag i G19-klassen (som alle ser ut til å gjøre det bra). Jon Eriks iver etter å se denne kampen var kanskje det faktum at hjemmelaget ble trent av hans arbeidskollega, og vi var litt spent på nivået på det vi skulle få se. Jeg var i kontakt med min kompis, DFIs A-lagskaptein Nichlas Furu, som ba meg følge med på gjestenes Maximilian Dahl som nå også er spiss på klubbens særdeles unge A-lag.

Jeg skal på ingen måte gå i detalj, men vi lot oss imponere over nivå begge lag holdt – og da spesielt Kråkerøy. 1-0 ble headet inn fra en corner nokså tidlig, og deretter reddet DFI på streken før vertene hadde ytterligere en kjempesjanse. Det hadde ligger i kortene en stund da Kråkerøy doblet ledelsen til 2-0, og det sto seg til pause. Da Kråkerøy fem minutter ut i andre omgang gikk opp i 3-0 virket det avgjort, men nettopp Maximilian Dahl reduserte til 3-1 og ga fornyet håp til de rødkledde. Det var likevel liten tvil om hvor poengene ville ende, og da Mathias Bertelsen satt inn 4-1 med et kvarters tid igjen skulle det også vise seg å bli sluttresultatet. Som sagt, vi ble imponert over nivået, og flere av spillerne her vil jeg ganske sikkert se igjen på diverse A-lag etter hvert. Jeg talte for øvrig 52 tilskuere, og de fikk se en underholdende kamp.

Norwegian ground # 136:
Kråkerøy G19 v Drøbak/Frogn G19 2  4-1 (2-0)
G19 KM, avd. 1
Kråkerøy Stadion, 5 October 2010
1-0 Axel Sebastian Johansen (8)
2-0 Mathias Bertelsen (34)
3-0 Hans-Ludvig Lutnæs (51)
3-1 Maximilian Dahl (58)
4-1 Mathias Bertelsen (75)
Att: 52 (h/c)
Admission: None

Next game: 10.10.2020: Fredrikstad v Hødd
Previous game: 03.10.2020: Brattvåg v Fredrikstad

More pics

Lørdag 03.10.2020: Brattvåg v Fredrikstad

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Når det såkalte ‘grunnspillet’ i årets noe spesielle 2. divisjons-sesong skulle avsluttes med bortekamp i Brattvåg for FFK, hadde jeg selvsagt i lang tid blinket meg ut denne datoen og kikket på mulighetene for en tur. Brattvåg borte var (i likhet med bortekampen mot Florø) en av borteturene der jeg allerede booket både fly og hotell da Covid-19 sørget for utsatt sesongstart og nye kampdatoer med enkel serie. Heldigvis lot det seg i det minste refundere, men det har hele sesongen irritert meg litt at jeg ikke kom meg til Florø. Brattvåg-kampen skulle nå ikke gå uten meg, og jeg kikket på fly og overnattinger med den nye kampdatoen i tankene. Et par uker i forkant var jeg klar for å bestille, men min groundhopper-kompis Stig-André Lippert hadde nå uttrykt ønske om å slenge seg på, og ville i så fall kjøre opp.

Selv om det også er overnattingsmuligheter i Brattvåg, er det vel ikke helt unaturlig å ha base i Ålesund om man skal dit opp, men det byr på visse utfordringer om man ikke kjører selv. Bussrutene mellom Ålesund og Brattvåg på lørdag og søndag er ikke akkurat imponerende. Avhengig av om det var lørdagskamp eller søndagskamp, ville man enten ikke komme seg til Brattvåg tidsnok, eller man ville ikke komme seg tilbake etter kamp. Jeg hadde vurdert å be en venninne fra Ålesund om å være ‘taxi’, men når Lippert nå bestemte seg for å slå følge og heller kjøre opp, kunne jeg heller spleise på hans utgifter og sitte på med ham. Sikkert greit å ha litt selskap også på den lange kjøreturen over til Sunnmøre og tilbake.

Planen var lagt, og dermed droppet jeg bookingen av fly, men fikk omsider i stedet booket hotell i ålebyen. Vi ville kjøre opp fredag morgen, ligger over én natt i Ålesund, kjøre til Brattvåg og se kampen, og deretter kjøre rett hjem etter kampslutt. Som avtalt kom jeg meg med toget til Moss, der vi møttes på stasjonen rundt kvart på ni. Etter at jeg hadde fått i meg en frokost i form av en toast fra kiosken der, kunne vi lystige til sinns sette kursen mot Ålesund, vel vitende om at vi hadde mange timer i bil foran oss. Første stopp ble Espa, og jeg tror kanskje jeg må ha vært den eneste personen i Norge som ikke hadde hørt om Espa-bollene, men nå fikk jeg prøvd de. Ved Lillehammer unnet vi oss nok en rast, og valgte å benytte anledningen til å kikke raskt på fotballbanen der og deler av det olympiske anlegget.

Etter en ny rast i Dombås kunne vi ta av E6, og tenkte at nå er mye gjort. Men E136 derfra til Ålesund er en meget drøy affære. Spesielt gjennom trøtte steder som Lesja, men når man passerer Bjorli og kommer inn i Møre og Romsdal på god vei mot Åndalsnes blir det i hvert fall snart storslagen natur å se på. Det er vel ikke helt uten grunn at Tom Cruise har valgt å filme her, og vi fikk snart merke at han han filmet inn sin neste film her for tiden. For det første må han ha leid inn alt som er å oppdrive av biler fra Hertz, som vi sikkert må ha sett 50-60 av på veien. I det naturskjønne området ved Marstein ble vi plutselig stoppet og fikk beskjed om å vente på følgebil. Vi kunne først ikke skjønne hvorfor det var kolonnekjøring her, men skjønte snart at det var grunnet Tom Cruise & Co. Flere politibiler var til og med involvert i operasjonen. Det har de ressurser til, det uniformerte syndikatet…

Det gikk et lite kvarter mens vi ventet på følgebilen, men vi kom oss snart videre, og unnet oss etter hvert et stopp i Åndalsnes, der vi tok en kikk på Øran Stadion før vi fortsatte videre. Rundt tre timer etter at vi hadde tatt av fra E6, og bortimot ni timer etter at jeg ble plukket opp i Moss, kunne vi omsider parkere utenfor Hotel Atlantica som skulle være vår base for natten. Vi fikk raskt sjekket inn på hvert vårt rom, men ivrig etter å igjen kunne ta en tur ut i det som kanskje er Norges flotteste by, nøyde jeg meg med å slenge fra meg bagasjen før jeg strøk på dør. Molo Brew var første stopp, og jeg hadde rukket å få påfyll i glasset før mitt reisefølge kom for å holde meg med selskap. Etter et par glass der, bevilget vi oss en sen middag ved Brokiosken. Deilig biffsnadder gikk ned på høykant før jeg måtte fungere som guide i det vakre området ved Brosundet og deretter lede oss til Smutthullet Pub.

Mitt reisefølge stakk snart av gårde for å tilbringe kvelden med en utflyttet kompis, men på ‘Smutten’ var det selvsagt liv på en lørdagskveld, og jeg fikk etter hvert selskap ved mitt bord idet jeg begynte å vurdere en retur til hotellet. Dermed ble det en noe senere kveld enn det en stund tydet på å kunne bli, men jeg var likevel under dyna i hotellsenga i god tid før midnatt. Jeg hadde til og med senga for meg selv, for den lokale frøkna fra Smutten som så freidig hadde invitert seg selv til mitt hotellrom ble værende igjen og hadde tenkt seg videre til et nachspiel. Kanskje like greit, så det var nokså frisk og uthvilt at jeg lørdag morgen gikk ned til frokost med Mr. Lippert. Matlysten var ikke helt på topp, men vi fikk begge trykket ned et par blingser for å holde kroppen i gang noen timer.

Sola skinte, og det var en strålende lørdag morgen i Ålesund. Noen vil kanskje mene at man ikke kan skryte på seg et fullverdig besøk til den flotte byen om man ikke har klatret opp trappene til byfjellet Aksla. Til tross for flere besøk i Ålesund, hadde Stig-André fortsatt ikke gjort dette, så det skulle vi nå endre på. Derfor gikk vi til Byparken og tok fatt på de 418 trappetrinnene derfra og opp. Med litt pusting og pesing og et par korte stopp underveis, kom jeg meg opp også denne gang. I likhet med forrige gang jeg var der oppe, var det ingen servering åpen, og det er må man ha lov til å si er nokså svakt. Vel nede igjen, etter å ha beundret den fantastiske utsikten, gikk vi for å hente sakene våre og sjekke ut.

Nå skulle turen gå mot Brattvåg, men først måtte vi svippe oppom for å se hva som var igjen av AaFK sin gamle stadion; den sagnomsuste Kråmyra. Der var det imidlertid skuffende lite som minnet om at det gamle anlegget, og boligblokker står nå der Drillo en gang i tiden oppfant det som senere ble kalt «Flo-pasningen» og AaFK spilte kamper foran skuelystne som delvis klamret seg til trær og buskas i skrenten på bortre langside. Skuffet satt vi kursen mot Brattvåg, og etter å snirklet oss rundt Ellingsøyfjorden og Tennfjorden og deretter satt kursen nordover, kom vi oss omsider frem til vår destinasjon i god tid før kamp. Nå var det bare å få parkert og tatt en liten kikk på hva Brattvåg hadde å by på en lørdags formiddag.

Brattvåg er et tettsted som ligger rett i overkant av 20 kilometer nord-nordvest for Ålesund når man måler i luftlinje, men takket være geografien og fjordene man må kjøre rundt, er det godt over dobbelt så langt å kjøre, og vi brukte vel bortimot tre kvarter på den turen. Her bodde det visst faktisk ikke folk før Brattvåg i 1911 ble anlagt med det formål å bygge opp et industristed. Her er det skipsverft som gjelder, og i tillegg huser stedet også en av verdens største produsenter av vinsjer og styremaskiner. Brattvåg har rett i underkant av 2 500 innbyggere, og var tidligere kommunesenter i Haram kommune, inntil den fra 1. januar 2020 var en av kommunene som ble spist opp og inngikk i den nye enorme Ålesund kommune.

Selv om deler av sentrum nå bar preg av veiarbeid, fikk vi etter hvert parkert, og tuslet rundt noen minutter for å orientere oss før vi valgte oss et passende sted for en lunsj. Valget falt på Brattvåg Restaurant, der en gruppe FFK-fans allerede var gode i farta, men innehaveren meddelte at han var fullbooket. I det fine været var det uansett helt greit å ta med oss maten ut i sola, og en ny porsjon biffsnadder ble derfor satt til livs på en benk over veien. Utenfor Brattvåg Fjordhotell så vi det jeg mente å gjenkjenne som FFK-bussen som så ut til å være klar til å frakte spillerne til dagens kamparena, og det var også dit vi satt kursen – til anlegget i Synnalandsdalen, der vi parkerte på parkeringsplassen bak det ene målet og registrerte at det ikke ville vært noe som helst problem å se kampen uten billett.

Billetter hadde vi dog, for vi hadde begge vippset klubben for billett nokså tidlig. Vi måtte likevel vente på en endelig bekreftelse, for den godeste Lippert hadde blitt kontaktet av en kar i Brattvåg-styret som fortalte at det var fullt men at vi sto på venteliste. Først to dager før avreise fikk vi det gledelige budskapet om at vi hadde fått innpass og således stå på lista. Dermed var det bare å oppgi navnene våre til et smilende kvinnemenneske vi hadde truffet på i sentrum tidligere men som nå var vakt ved det ene inngangspartiet. Kampprogram var også tilgjengelig, men det krevdes oppsøkende arbeid for å få tak i det ved inngangspartiet på motsatt side. I visse andre land ville jeg kanskje nølt med å kalle det program, men her i Norge er man så dårlig vant med slikt at en A4-side brettet i to for å lage et 4-siders hefte nok kan leve opp til et slikt navn. De hadde i hvert fall fått med både tabellen, lagoppstillingene, rundens kamper i avdelingen, og en aldri så liten forklaring rundt ‘sluttspillet’ og hvordan det ville fungere.

Det er på det rene at Brattvåg IL ble stiftet 7. oktober 1940. Kanskje et noe merkelig tidspunkt med tanke på at det var under krigen, men det virker uansett ikke som om man spilte noen kamper før noen år senere. Det fortelles at de i 1946 ble nektet innpass i kretsen fordi banen ikke oppfylte minimumsmålene, og man satt derfor i gang med arbeid på banen. Det ble gjort ved hjelp av pliktarbeid og dugnad, og i 1950 fikk klubben for endelig være med å spille seriekamper. Det skjedde neppe på dagens bane, men sannsynligvis på den store gressbanen bak dagens tribune. Som vanlig er det ikke altfor lett å finne god informasjon, men da Brattvåg i 2015 vant sin 3. divisjons-avdeling og rykket opp i 2. divisjon, er det kanskje nærliggende å tro at det var første gang? Det endte med direkte nedrykk, men de rykket umiddelbart opp igjen i 2017 og har nå tilsynelatende etablert seg i 2. divisjon.

2018-sesongen og innsatsen i det årets norske cup må vel også nevnes med et par ord. Det var da Brattvåg slo ut selveste Molde med 1-0 etter ekstraomganger i 2. runde. Der ventet en annen storhet i form av Rosenborg. Foran 2 083 tilskuere på Brattvåg Stadion gjorde hjemmelaget seg overhodet ikke bort, men måtte se seg slått knepent 0-1. Så mange ville det naturlig nok ikke være når vi nå skulle se Brattvåg v FFK, men i finværet ønsket speaker velkommen til Brattvåg Stadion i det han lettere humoristisk kalte «typisk sunnmørsvær». Brattvåg Stadion ligger flott til med dramatiske fjell som bakteppe, men er nokså enkel å beskrive. Det skulle nesten være unødvendig å nevne at det ellers dessverre dreier seg om en kunstgressbane, og den er lett å beskrive. Det eneste av tilskuerfasiliteter er hovedtribunen på bortre langside. Bak den ligger som nevnt det vi antar er den gamle gressbanen, og bak det ene målet – der vi parkerte – har man for øvrig også bygget en innendørshall hvis bruksområde jeg ikke skal forsøke å gjette meg frem til.

FFK sto altså med full pott etter tolv runder, og var ute etter å ta ytterligere et steg mot avdelingstittelen og opprykk, men Brattvåg var ubeseiret på eget gress på over et år, og var også allerede klare for ‘sluttspillet’. Fra sin sjetteplass hadde de hele 17 poeng opp til FFK, og hadde mer enn nok med å innhente lagene foran seg. Med seks poeng opp til Kvik Halden på andreplassen som gir kvalik var de nok fullstendig avhengige av seier mot FFK – spesielt siden det også var en rekke lag mellom de og kvalik-plassen. Det var tilsynelatende også flere av de fremmøtte som ikke hadde fått billett, får noen mindre grupper hadde tatt oppstilling på parkeringsplassen bak mål og på veien utenfor den ene langsiden. På den andre siden av denne veien er det et stort fjell, og langt der oppe i det en av FFK-erne omtalte som «muligens Norges største gratishaug» hadde noen parkert bilen for å se kampen med virkelig panoramautsikt – og sannsynligvis med kikkert.

I flotte omgivelser og deilig vær så vi lagene innta banen. Vertene fikk den første store sjansen da Torbjørn Grytten etter ti minutter ble spilt gjennom og traff innsiden av stolpen. Få minutter senere fikk FFK en corner. Jeg har tidligere nevnt hvordan hjørnesparkene som i fjor virket å stort sett ende rett i førsteforsvarer er så mye bedre i år, og nok en gang viste Thomas Drage det da han fant pannebrasken til kaptein Henrik Kjelsrud Johansen som steg til værs og stanget inn 0-1. Hjemmelagets Sondre Beite var meget god og skapte en god del hodebry for gjestene. Han kunne fort utlignet før pause, men klarte ikke å overliste FFK-keeper Håvar Jenssen. På motsatt side hindret Brattvåg-keeper Aleksandar Stankovic FFK i å øke ledelsen både en og to ganger før hvilen, og dermed sto det 0-1 halvveis.

Selv «Kaffemannen» Stig-André Lippert hadde neppe rukket å svelge unna pausekaffen da Brattvåg et par minutter ut i andre omgang utlignet. Ola Ormset Husby vartet opp med en perle da han limte ballen helt oppe i krysset fra rundt 20 meter. Dermed 1-1, og FFK måtte igjen jakte ledermål. Det var en artig kamp som bølget frem og tilbake, og begge lagene hadde sine muligheter. FFK hadde riktignok de fleste, men jeg stusset eksempelvis fortsatt på hvorfor Anas Farah Ali tilsynelatende har klippekort da han ble spilt alene gjennom med keeper men fortsatt ikke klarte å overliste Stankovic. Det gikk mot poengdeling da dommeren plutselig pekte på straffemerke. Fra vår posisjon ved siden av tribunen på motsatt halvdel av banen klarte jeg ikke helt å se hva som skjedde annet enn at Kjelsrud går over ende. Muligens noe billig, mente mitt reisefølge som i sin relativt unge alder kanskje har noe bedre syn. Den ene gangen jeg så TV-bildene i ettertid ble jeg vel ikke særlig mye klokere, men jeg registrerer at FFK selv mener kapteinen deres ble hockey-taklet. Uansett satt Maikel Nieves inn vinnermålet fra straffemerket i det 88. minutt.

FFK holde på å surre det helt til på overtid. Nieves lekte julenisse da han i et forsøk på å drøye tid i eget forsvar leverte en grusom feilpasning til motstander. Inne i feltet feilberegnet keeper Jenssen, og ballen traff etter hvert tverrliggeren, men fru Fortuna var på rødbuksenes side. Dermed 1-2 og FFK kunne reise hjem med tre poeng. De hadde flydd opp, men i mangelen på kveldsfly tilbake skulle de nå kjøres hjem av FFKs faste sjåfør som hadde kjørt en tom buss opp. Vi hadde en drøy tur foran oss når også vi skulle kjøre hjem rett etter kampslutt, og vi fikk et forsprang på spillerbussen ved å legge av sted umiddelbart. Etter en lynrask pissepause på Bjorli, og deretter korte stopp ved Dombås, Lillehammer-området og Espa, kunne Stig-André – ridderlig som han var – slippe meg av utenfor min nye bopel før han dro for å hilse på sin frue som var i lystig lag på Gressvik. Der fikk han visst fått beskjed om at venninnene hadde det helt fint uten innslag av brushaner, så hans omvei via plankebyen ble kanskje ikke helt det han tenkte. Men jeg var uansett glad for skyss helt til døra på den tiden av døgnet!

Norwegian ground # 135:
Brattvåg v Fredrikstad 1-2 (0-1)
2. divisjon avd. 1
Brattvåg Stadion, 3 October 2020
0-1 Henrik Kjelsrud Johansen (15)
1-1 Ola Ormset Husby (48)
1-2 Maikel Nieves (pen, 88)
Att: The maximum 200 allowed
Admission: 150 NOK
Programme: Free (4- page leaflet)

Next game: 05.10.2020: Kråkerøy G19 v Drøbak/Frogn G19
Previous game: 27.09.2020: Fredrikstad v Tromsdalen

More pics

Søndag 27.09.2020: Fredrikstad v Tromsdalen

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Viruset og den sene sesongstarten har sørget for at årets sesong blir temmelig spesiell i 2. divisjon, der det som kjent ble bestemt å spille enkel serie etterfulgt av et ‘sluttspill’ der lagene på øvre halvdel skal møtes innbyrdes én gang til. Det samme skulle være tilfelle for nedre halvdel, men da man utrolig nok (jeg tror muligens som eneste land i Europa) ikke å klarte å få i gang breddefotballen – inkludert 3. divisjon, ville de jo ikke være noen som rykket opp til 2. divisjon. Derfor var det unaturlig å sende noen ned, og følgelig ble hele sluttspillet for nedre halvdel annullert. Det er jo liten vits for en klubb som Moss å bruke masser av penger på å reise til eksempelvis Senja for å spille totalt betydningsløse kamper. Men for øvre halvdel ville det bli sluttspill, og med to runder igjen av ‘grunnsesongen’ var FFK for lengst klare for det.

Et Fredrikstad-lag som sto med 11 strake seire av 11 mulige (og som også vant alle sine treningskamper før sesongstart) var ute etter å øke forspranget ytterligere før ‘sluttspillet’, men fra Tromsø kom dagens gjester Tromsdalen som jaktet poeng for å kunne havne på øvre halvdel. Heller ikke denne gang hadde jeg blitt trukket ut blant sesongkortinnehaverne, men igjen hadde jeg sammen med min far fått invitasjon til Terje Høili sin VIP-losje, slik at det ville bli kamp på meg. Denne gang kom fattern kjørende og plukket meg opp tidlig siden vi skulle hente Høili i hans imponerende palass på Kråkerøy. Som sagt så gjort, og vi ankom stadion med en drøy time til avspark.

Igjen var det flere tidligere FFK-spillere blant de ca. 15-16 i losjen, og blant faste innslag i så måte er visst – i tillegg til Høili selv – personer som Reidar Lund (mannen med flest FFK-kamper) og Åge Johansen. Denne gang var blant annet også Kai Erik Herlovsen og Raymond Kvisvik til stede, og dermed satt det visst i Bergen et par groundhopper-kompiser med sterke Brann-sympatier som ble lettere misunnelige på at jeg hadde ‘super-Ray’ som bordkamerat. Tiden på året tatt i betraktning var det vel passende at vi ble servert fårikål, og så godt som samtlige hadde god tro på ny FFK-seier da man tok runden for å høre alles resultattips. Dag Solheim var som vanlig blant de mest optimistiske med 5-0-tipset han hevdet er hans faste tips. Mens vi spiste fikk vi igjen også besøk av representanter for spillergruppa som forklarte litt rundt tanker og uttak. Denne gang hadde også Ludvig Begby med seg svensken Jakob Lindström som måtte stå over grunnet gule kort men som lovet at han hadde fått sin siste suspensjon for sesongen. Etter at den herlige maten var satt til livs, var det på tide å se hvem som hadde tippet best.

Det første kvarteret var jevnspilt, men idet FFK begynner å tilrive seg et initiativ i banespillet, kommer scoringen i stedet for gjestene. Det virket egentlig litt for enkelt da Gabriel Andersen fikk skyte i mål fra skrått hold i det 21. minutt. En kalddusj for FFK, men de brukte ikke mange sekundene på å svare. Nærmest rett fra avspark gikk FFK i angrep, og Maikel Nieves utlignet til 1-1 i det 22. minutt. Nå gikk det unna, for kun et drøyt minutt senere hadde hjemmelaget snudd kampen da en fantastisk pasning fra Håvard Åsheim fant Riki Alba som sendte FFK i føringen med 2-1. FFK hadde en god periode, og noen trodde at det nå ville bli plankekjøring, men det siste kvarteret før pause falt kvaliteten noe igjen i FFK-laget. Det sto fortsatt 2-1 da dommeren blåste for pause og vi igjen trakk innendørs for å innta en dessert.

Da man startet opp igjen, fikk snart FFK en ny kalddusj, for allerede et par minutter ut i andre omgang sendte utlignet Gabriel Andersen til 2-2 med et frispark rundt eller under muren. Ballen snek seg inn nede ved stolperota der, og FFK-keeper Håvar Jenssen er nok neppe helt fornøyd med den. Nå hadde det utviklet seg til å bli en ny slitekamp, og det var klart at TUIL ikke ville gi FFK noe gratis. Gjestene fra nord løp og kjempet fælt, og en spiller som Andreas Løvland virket å være overalt. Kanskje var det hans lett gjenkjennelige utseende som gjorde at vi bet oss spesielt merke i ham; noe som fikk Solheim til å gi ham navnet «Martin Johnsrud Sundby» (samme man ga for øvrig også en av TUIL-forsvarerne tilnavnet «Dan Eggen»). Han sto i hvert fall på fælt, og selv om FFK hadde mye av banespillet, sørget han og hans lagkamerater for at hjemmelaget slet med å skape noe særlig.

Heldigvis har FFK en god bredde i troppen i år, og blant de som kom innpå var spesielt Love Reuterswärd igjen et særdeles friskt pust. Han skapte umiddelbart problemer for TUIL, og det begynte å skje litt på den siste tredjedelen igjen. Fortsatt var det dog noe som manglet med presisjonen og avslutningene. Det måtte til slutt et straffespark til, og det var Philip Aukland som ble lagt ned i feltet. Det så ikke ut som det klareste straffesparket vi har sett, og min sidemann Kvisvik utbrøt blant annet umiddelbart «den ser billig ut». Uansett; Nicolay Solberg hadde kommet innpå for Kjelsrud i pausen, og han var en sikker og iskald eksekutør da han satt inn 3-2 i det 85. minutt. Dermed tok FFK sin tolvte strake seier og hadde fortsatt full pott når én runde gjensto av grunnspillet. Enda viktigere var det at både Alta og et voldsomt skaderammet Kvik Halden hadde snublet denne helgen, slik at ledelsen ned til de to nå var på hele elleve poeng. Nå ventet Brattvåg borte, og dit hadde jeg tenkt meg.

Revisit:
Fredrikstad v Tromsdalen 3-2 (2-1)
2. divisjon avd. 1
Nye Fredrikstad Stadion, 27 September 2020
0-1 Gabriel Andersen (21)
1-1 Maikel Nieves (22)
2-1 Riki Alba (24)
2-2 Gabriel Andersen (48)
3-2 Nicolay Solberg (pen, 85)
Att: The maximum 200 allowed
Admission: Free (invited to Terje Høilli’s VIP lounge)

Next game: 03.10.2020: Brattvåg v Fredrikstad
Previous game: 12.09.2020: Fredrikstad v Alta

More pics

Lørdag 12.09.2020: Fredrikstad v Alta

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Som FFK-supporter har man med dagens situasjon og restriksjoner hatt en ekstra utfordring i forhold de fleste andre supporterne av klubber på nivå tre. Med kun 200 tilskuere tillatt på kamper har det nemlig vært nokså vrient å få billetter til kamp, for å si det mildt. Mens mange av de andre klubbene kan legge ut billetter til åpent salg, er det selvsagt ikke mulig for en klubb som har over ti ganger så mange sesongkortholdere som det tillatte antall. Derfor har det vært gjennomført trekning blant sesongkortinnehaverne, og det er vel ganske fair. Av hjemmekamper denne sesongen hadde jeg foreløpig kun fått innpass på Kjelsås-kampen, men denne lørdagen kunne jeg se frem til ny hjemmekamp når Alta kom på besøk til toppkamp.

Jeg hadde dog ikke blitt trukket ut, men i stedet hadde jeg fått invitasjon til VIP-losjen til selveste Terje Høili. Det har seg slik at han er en kompis av min far, og i den forbindelse har jeg truffet ham noen ganger. Han har nok merket seg min interesse for FFK, fotball og ikke minst groundhopping med fotball-relatert reisevirksomhet, og derfor hadde han spurt min far (som også er nokså fast gjest der) om jeg hadde lyst til å komme å se kampen derfra. Det kunne jeg selvsagt ikke takk nei til! Dermed bussen jeg inn til byen og stakk en tur innom Stadion Taphouse, der flere av mine kompiser ladet opp til Leeds-kamp. Jeg rakk en øl der før jeg gikk for å møte min far, som kom nedover fra Oslo sammen med tidligere fotballpresident Per Ravn Omdal. Etter at vaktene hadde kontrollert at våre navn sto på lista over inviterte, ble vi temperatur-sjekket og fikk en dose Antibac før vi fikk adgang til å ta oss opp i 4. etasje.

Som avtalt møtte vi en time før kampstart, og ble servert drikke før en herlig middag ble servert. Det var rundt 15 av oss der, og mens vi begynte å spise fikk vi besøk av representanter fra spillergruppa som fortalte litt om spillernes og ikke minst trenerteamets tanker, vurderinger og planer rundt dagens kamp. Det virket på Ludvig Begby som om han har hatt denne oppgaven en stund nå, men slik er det vel å være langtidsskadet. Han kunne også fortelle at Alta kom til plankebyen uten Morten Gamst Pedersen. Deretter kom en representant for styret med en Powerpoint-presentasjon der han gikk gjennom den økonomiske står i klubben, som han for øvrig hevdet var god.

Etter måltidet kunne vi etter hvert flytte oss ut på tribunen, og med dette har jeg nå sett FFK fra alle fire tribuner på nye Fredrikstad Stadion. Det var altså duket for toppkamp i 2. divisjon avdeling 1, der FFK sto med 9 seire av 9 mulige og dermed full pott. Det var nettopp Alta som var nærmest, og med 7-1-1 på sine første ni kamper, hadde de fem poeng opp til FFK. Ett poeng bak der igjen lurte Kvik Halden, mens også Skeid og Hødd hang med. Mange har hevdet at Alta med sin høye snittalder ville falle av utover høsten, og nå kom de riktignok fra sitt første tap borte mot Hødd i Ulsteinvik, uten at det automatisk er et svakhetstegn å tape for Hødd. Dette var således en viktig kamp, for med hjemmeseier ville FFK få en voksen luke, mens det ville tette seg mer til dersom Alta skulle vinne.

Sammen med fiffen kunne jeg se lagene entre banen, og det var litt artig å ha en av mine barndoms fotballhelter og mannen bak tidenes cupfinalemål som sidemann – nemlig selveste Per Egil Ahlsen. Det tok litt tid før FFK-maskineriet kom i gang, men da så skjedde malte de sakte men sikkert i stykker Alta. 25 minutter var spilt da Anas Farah Ali faktisk for en gangs skyld vant en duell i stedet for å ligge igjen på bakken, og det ble til og med noe ut av hans involvering da hans pasning fant Riki Alba som driblet av en mann og satt ballen i mål til 1-0. Alta slet med å skape noe offensivt, og det nærmeste de kom før pause var da Dag Andreas Balto sendte ballen opp på den folketomme tribunen bak mål. Alba kunne like etter doblet ledelsen etter en gavepakke fra Alta-keeper Grzegorz Flasza, men polakken kunne trekke et lettelsens sukk da avslutningen gikk over hans mål.

Rett før pause kunne han dog lite gjøre da FFK-kaptein Henrik ladet venstreslegga og doblet ledelsen til 2-0. Vi var vel nokså fornøyd med det vi hadde sett hittil da dommeren blåste for pause og vi trakk tilbake inn i losjen for å få servert dessert. Med flere gamle FFK-spillere fra både 1980-, 1970-, og ikke minst 1960-årene til stede, skulle man tro det var et kresent publikum som ikke lot seg imponere altfor lett, men samtidig har de vel ikke alltid vært like godt vant med det FFK har levert etter deres tid. Samtlige syntes å god tro både på at FFK skulle vinne dagens kamp og også at de styrte mot opprykk denne sesongen. De virket å være skjønn enighet om at den største trusselen nå var Covid-19.

Andre omgang startet som en nokså tam affære, men FFK satt inn nådestøtet et snaut kvarter ut i omgangen. Et innlegg ble stusset i mål av Nicolay Solberg, og med 3-0 følte vi oss sikre på at det var spikeren i Alta-kista. FFK skapte flere farligheter etter dette, og ikke minst hadde en utsøkt lobb fra Maikel Nieves fortjent noe bedre enn å snike seg centimetere utenfor stolpen, men det endte 3-0. Dermed tre nye FFK-poeng, og avstanden ned til Alta hadde økt til åtte poeng. Kvik Halden hadde dog slått Moss, og tatt seg opp på andreplassen seks poeng bak rødbuksene. Vi takket for oss og rettet selvsagt en spesiell takk til verten Høili for invitasjonen g gjestfriheten. Mens min far og den tidligere fotballpresidenten satt kursen mot Oslo, stakk jeg igjen innom Stadion Taphouse, men der var det så kaotisk at jeg nøyde meg med å plukke opp gevinsten for å ha gjettet riktig resultat for FFK-kampen i en intern tippekonkurranse. Jeg dro heller innom Rodgers Pub og unnet meg en forfriskning i fred og ro før jeg kom meg hjem.

Revisit:
Fredrikstad v Alta 3-0 (2-0)
2. divisjon avd. 1
Nye Fredrikstad Stadion, 12 September 2020
1-0 Riki Alba (26)
2-0 Henrik Kjelsrud Johansen (44)
3-0 Nicolay Solberg (70)
Att: The maximum 200 allowed
Admission: Free (invited to Terje Høili’s VIP lounge)

Next game: 27.09.2020: Fredrikstad v Tromsdalen
Previous game: 05.09.2020: Flekkerøy v Levanger

More pics