Det var full fart i Østfoldhallen denne søndagen, og jeg hadde allerede sett Rakkestad beseire divisjonskollega Ås med 2-0 da jeg gikk mot Elias for å slå i hjel litt tid med et måltid der før neste kamp. Selv om det kun er noen få titalls meter dit bort, hadde jeg kun kommet halvveis da min kompis Jon Erik ringte og fortalte at han akkurat hadde parkert utenfor Østfoldhallen etter å ha bestemt seg for å komme bort og se dagens andre kamp. Det var dog bortimot halvannen time til den skulle starte, så han ble med en tur på Elias. Der fikk jeg i meg en porsjon biffsnadder som ble skylt ned med en flaske Bulmers, og deretter var det bare å vende tilbake til hallen og det som der skulle skje.
Nå var det duket for nok en treningskamp, og denne gang var det Kråkerøy og Lisleby som skulle måle krefter. Igjen var det snakk om et møte mellom to klubber som i år også vil være divisjons-kollegaer i 4. divisjon, etter at Kråkerøy rykket ned i høst. De vil nok gjøre sitt ytterste for å returnere, men vil naturligvis få tøff motstand av Råde…og jeg mistenker muligens også av Drøbak/Frogn. For Lisleby sin del gjorde jo de en absolutt godkjent 2021-sesong som nyopprykket, og endte på en svært godkjent tredjeplass bak Sprint-Jeløy og Råde. Lisleby var en av klubbene som var satt opp med treningskamp i Østfoldhallen også på lørdagen, men jeg kom meg aldri på det som jeg trodde skulle være en kamp mot Lervik. En kar jeg vekslet noen korte ord med fortalte at Lervik imidlertid hadde blitt erstattet av Skogstrand, og at Lisleby hadde vunnet hele 10-3, så da får jeg inntil videre ta det for god fisk.
Vi tok oppstilling oppe på «mezzaninen» hvor vi fikk god oversikt over det som utspilte seg ute på kunstgresset. Det var Lisleby som fikk den første skikkelige sjansen, men en forsvarer fikk blokkert avslutningen, og få minutter senere slo i stedet Kråkerøy til og tok ledelsen. Vi befant oss i det 14. spilleminutt da et innlegg ble styrt i mål av Elias Huth som hadde kommet på et av sine løp inn i feltet. Første omgang var etter dette en nokså sjansefattig affære, og Jon Erik kommenterte at spillerne innimellom så ut til å muligens bli utmanøvrert av det tørre underlaget. Det sto fortsatt 1-0 til Kråkerøy halvveis, og det var tross alt ikke helt ufortjent.
Få minutter ut i andre omgang doblet Kråkerøy ledelsen da Daniel Nygård headet inn 2-0, og etter dette virket Kråkerøy ikke truet. Lisleby slet med å komme seg til de virkelige sjansene, og ti minutter ut i omgangen kunne i stedet Ridouan Elyounoussi øke til 3-0 fra straffemerket. Det virket avgjort, og med et par minutter igjen satt Markus Engebretsen spikeren i kista med en corner som gikk rett i mål. Dermed endte det 4-0 til Kråkerøy, uten at man kanskje skal legge altfor mye i akkurat det riktig ennå. Får vår del var det bare å komme tilbake til andre siden av elva, der Jon Erik slapp meg av utenfor min bopel. Det var selvsagt mer fotball i vente dagen derpå.
Revisit: Kråkerøy v Lisleby 4-0 (1-0) Friendly Østfoldhallen, 6 February 2022 1-0 Elias Huth (14) 2-0 Daniel Nygård (49) 3-0 Ridouan Elyounoussi (pen, 56) 4-0 Markus Engebretsen (88) Att: 121 (h/c) Admission: Free
Inne i Østfoldhallen skulle det denne helgen være hektisk aktivitet, og det inkluderte flere treningskamper. Lørdag skulle det begynne tidlig allerede klokken 09.45 med kampen Lisleby v Lervik (jeg ble i ettertid fortalt at Lervik ble erstattet av Skogstrand), og deretter påfølgende kamp mellom Østsiden og Oslo-klubben Grei. Jeg hadde vurdert å ta turen over elva ( i tillegg til at jeg først vurderte en tur til Skedsmo), men endte opp med å ligge på sofaen og se skiskyting fra OL, og fikk aldri ut fingeren. Da var det kanskje greit å heller ta det igjen med to nye treningskamper i Østfoldhallen på søndagen. Klokken 14.00 skulle 4. divisjons-klubbene Ås og Rakkestad, og tre timer senere skulle ytterligere to lag fra samme divisjon i sving; nemlig Kråkerøy og Lisleby.
Planen var lagt, men det er ikke bare de sene kvelder at distriktets busstilbud ikke er spesielt imponerende. Med timesruter og korrespondanse som ikke klaffet spesielt godt, måtte jeg derfor dra tidlig av sted, men jeg benyttet ventetiden til en liten spasertur i sentrum og å innta en pølse på 7-Eleven før jeg busset videre opp til Østfoldhallen. Der ankom jeg med fortsatt godt over en halvtime til kamp, så det var bare å slå seg ned og vente mens noen aldersbestemte lag gjorde seg ferdig med treningen på den ene banehalvdelen og skilleveggen etter hvert kunne heves slik at det etter hvert var klart for kampstart.
Disse to lagene endte begge på nedre halvdel av 4. divisjons-tabellen forrige sesong, med Rakkestad på en 8. plass og Ås på en 10. plass. Det var Ås som nå tok initiativet og var det førende laget i første omgang. De grønnkledde spilte gjerne lange baller opp mot raske spillere i et forsøk på å utnytte bakrommet, og Rakkestad hadde litt å stri med før pause. Likevel var det så som så med kvalitet i avslutningsfasen at jeg etter hvert sto med en følelse av at de kunne spilt hele dagen uten å score på Rakkestad-keeperen som også var medvirkende til at det fortsatt var målløst til pause, slik at lagene gikk i garderobene med 0-0 halvveis. Pausen kom litt raskere enn jeg forventet, og en av linjemennene bekreftet at de skulle spille 2 x 40 minutter.
Rakkestad benyttet åpenbart pausen godt, og fikk litt mer skikk på tingene. De hadde etter hvilen langt mer kontroll på Ås, og kampen endret karakter slik at det var Rakkestad som var det beste laget i andre omgang. Det var dog ingen voldsom festforestilling av en kamp, og jeg etterlyste fortsatt litt kvalitet foran målene da et innlegg inn foran Ås-målet ble styrt inn av en eller annen i klynga foran mål. Jeg mistenkte at det muligens var et selvmål, men målscoreren viste seg å være Rakkestads Stian Ringstad Nilsen. Snaut ti minutter senere fikk jeg i hvert fall ønsket om litt kvalitet oppfylt, for Martin Johnsrud Kristiansen doblet da Rakkestads ledelse med et herlig skudd fra rundt tjue meter som suste i mål.
Det endte 2-0 mellom to klubber som nok ikke er ventet i kjempe helt i toppen i år heller. Hallen ble nå inntatt av et jentelag fra Trosvik som skulle trene, og selv hadde jeg bortimot halvannen time til dagens andre kamp i hallen. Derfor bestemte jeg meg for å traske bort på Elias for en matbit. Den som etter hvert hadde mest grunn til å være misfornøyd etter dagens første kamp, var nok faren til en Ås-spiller som hadde glemt igjen bagen i hallen. Etter at junior hadde kommet seg helt hjem til Ås før han savnet den, måtte pappa stille opp og kjøre tur-retur Ås-Rolvsøy. Jeg vil forestille meg at han nok hadde andre ting han heller skulle bedrevet denne søndagen… Det ordnet seg i hvert fall til slutt.
Revisit: Ås v Rakkestad 0-2 (0-0) Friendly Østfoldhallen, 6 February 2022 0-1 Stian Ringstad Nilsen (70) 0-2 Martin Johnsrud Kristiansen (79) Att: 34 (h/c) Admission: Free
Etter å ha sett Fredrikstad vinne treningskampen mot Mjøndalen på Fredrikstad Stadion, var jeg fortsatt ikke helt ferdig med fotball for dagen. Jon Erik og Marius bestemte seg etter hvert for at de hadde fått nok fotball, og følte heller for å ta turen til Rodgers Pub. Det endret imidlertid ikke mine planer om å dra til Sarpsborg for å se ytterligere en kamp, og jeg hoppet etter hvert på bussen mot ‘den andre byen’. Etter å ha hoppet av ved Alvimkrysset, var det bare å spasere derfra og opp til Spartabanen, der jeg ankom meg fortsatt rundt en halvtime til avspark. Her skulle Sparta ta imot lokalrival Borgen til treningskamp.
Også en uke tidligere hadde jeg jo vært her for å se fotball, og så da Sparta feie Tistedalen av banen med 4-0. For de som ikke måtte vite det, er Sparta Norgesmester fra 1952, da de slo Solberg 3-2 i cupfinalen på Ullevaal etter å ha ligget under 0-2 til pause. En spesiell ting med den finalen er for øvrig at alle målene ble scoret av Sparta-spillere. Når vi er inne på klubbens meritter, skal det også nevnes at de enda lenger tilbake i tid gjorde det skarpt i Arbeidermesterskapet, som de vant tre ganger på råd på siste halvdel av 1930-årene. I disse dager har jo samarbeidet rundt den usjarmerende nyvinningen Sarpsborg 08 ført til at Sparta har blitt redusert til en breddeklubb.
I fjor sikret de i hvert fall opprykk tilbake til 4. divisjon, etter en god sesongavslutning som gjorde at de kapret tredjeplass i 5. divisjon bak Drøbak/Frogn 2 og Greåker. Siden DFI 2 ikke kunne rykke opp, fikk Sparta slå følge med Greåker opp. Hva kan de så gjøre i 4. divisjon i år? Det er tydeligvis mye nytt i laget, men det vi hadde sett mot Tistedalen lovet jo slett ikke verst. Både Tistedalen og Borgen vil de møte i årets 4. divisjon, så sistnevnte som nå sto på motsatt banehalvdel ville kanskje være ytterligere en aldri så liten målestokk. Snaut tredve tilskuere hadde møtt opp i kulda da lagene entret banen.
«This is Sparta!», var ropet på en østeuropeisk Sparta-fan i balaklava og Stone Island, og dermed ble kampen blåst i gang av Gresvik-dommeren som hadde holdt oss med selskap på deler av kampen i Råde kvelden før. Den lille delegasjonen av balaklava-kledde herremenn og deres kompiser gikk snart over på bortre langside for å ta plass i den utvendige trappa til Sparta Amfi, der jeg allerede hadde hørt Sparta-entusiast Kenneth Sørensen. Det så ut til at deres gutter hadde et visst initiativ, og med ti minutters tid til pause tok de ledelsen. Et skudd ble reddet av Borgen-keeperen, men returen ble satt i mål fra skrått hold, og dermed 1-0 til pause.
I andre omgangs tolvte minutt doblet Sparta ledelsen med et langskudd som keeper forsøkte å slå over mål. Det lyktes han ikke spesielt godt med, for ballen dalte i stedet ned i mål, og dermed 2-0. I løpet av noen få minutter fjernet Sparta noe senere all tvil. I det 78. minutt var det først nesten et spektakulært selvmål av en Borgen-spiller som headet i egen tverrligger, men returen ble uansett headet i mål av Jakub Lyczko. Samme mann var på farten igjen kun 3 minutter senere, da han utnyttet surr i Borgen-forsvaret, stjal ballen, rundet keeper og økte til 4-0. Det ble også sluttresultatet, selv om Borgen helt på tampen hadde et skudd i tverrliggeren.
Nå hadde jeg sett Sparta vinne 4-0 over to divisjonskollegaer på en ukes tid, og kanskje vil de kunne slå greit fra seg, men det vil tiden vise. Borgen vil på sin side kanskje ha fått noe å tenke på, selv om det er en god stund til seriestart ennå. Selv spaserte jeg sporenstreks mot bussholdeplassen, og rutetidene gjorde at turen til Sellebakk vill gå raskest via Fredrikstad sentrum. En forsinket buss ble ytterligere forsinket av uregjerlige ungdommer som sørget for at sjåføren flere ganger måtte stoppe og true med å kaste de av, men jeg rakk med nød og neppe bussen videre, og ankom Rodgers Pub rundt kvart på ti. Der var det masse folk og lystig lag, og vi hadde en trivelig kveld der inntil jeg tok fikk et anfall og sunn fornuft og gikk hjemover rundt halv to.
Revisit: Sparta v Borgen 4-0 (1-0) Friendly Spartabanen, 4 February 2022 1-0 Nikolai Elven (35) 2-0 Gianni Turnsek (57) 3-0 Jakub Lyczko (78) 4-0 Jakub Lyczko (81) Att: 28 (h/c) Admission: Free
Denne fredagen hadde jeg tatt sikte på å få med meg to kamper, og den første av disse ville være FFKs treningskamp mot Mjøndalen. Dette ville være FFKs første treningskamp på norsk jord, etter at vi uken før hadde sett de slå BK Häcken i Göteborg. Kampen sto lenge oppført med Østfoldhallen som kamparena, men klubben var tydelige på at Fredrikstad Stadion var førstevalget dersom vær og forhold tillot det. Et for mange litt kronglete kamptidspunkt klokken 14.00 ble endret til klokken 15.00, men så sent som torsdag kveld visste man fortsatt ikke helt hvor kampen skulle spilles. Klubben orienterte om at en beslutning ville tas først fredag formiddag, og det endte opp med å bli Fredrikstad Stadion.
Uavhengig av hvilken av de to kampstedene som ville bli valgt, hadde jeg uansett avtalt med min kompis Jon Erik om å dra sammen med ham rett etter han sluttet på jobb klokken 13.00. Nå tilbød imidlertid Marius seg å hente oss, så takket vi ja til det, og satt kursen mot Fredrikstad sentrum for å lade opp litt med noen forfriskninger på Lille Dragen (tidligere West End Pub). Nå for tiden er det tilsynelatende lettere å bli sentralbanksjef enn det det har vært å få seg en øl på pub (i hvert fall om man har partiboka i orden), men nå hadde det jo heldigvis omsider åpnet opp såpass igjen at det lot seg gjøre å hygge seg litt før kampen.
Flaggene vi hadde tatt med ble hengt opp utenfor puben, og vi hygget oss en drøy time før vi spaserte bortover mot stadion. Der var det kun en av inngangene på hovedtribunen som hadde åpnet, men etter å ha betalt oss inn (100 kroner for voksen, og 50 kroner for barn og honnør) kunne vi bevege oss ned langs den langsiden, ut på indre bane og bort på vårt faste felt på Ståplass Nord, slik klubben hadde lovet oss at vi skulle få lov til. Her var det bare å henge opp diverse flagg og bannere igjen, og vi konkluderte litt humoristisk med at det foreløpig var flere flagg en folk på vår ståplass-seksjon. Nå var det jo tross alt et litt kinkig kamptidspunkt da majoriteten var på jobb, men det kom da etter hvert noen flere til også her.
Etter hvert var det etter sigende 150 tilskuere på plass, og på Ståplass Nord var det bare for de som hadde møtt opp der å trøkke til og gjøre sitt beste uavhengig av oppslutning. Vi må tilbake til 2019 for å finne sist gang FFK ikke vant en treningskamp, men nå var det mannefall i forsvaret. Inn på stopperplass sammen med Mads Nielsen kom debutant Tage Johansen, og han skulle imidlertid vise seg å være et av lyspunktene denne dagen. Det var nemlig ingen stor kamp, hverken generelt eller fra FFK sin del, men unggutten leverte med bravur. Etter en tam innledning hadde gjestene kampens første mulighet, men Håvar Jenssen slo til corner. Både Nicolay Solberg og Riki Alba hadde prøvd seg for FFK da Olav Øby i det 29. minutt slo en flott ball opp mot Ayoub Aleesami som har gått på løp. Han fant igjen kaptein Henrik Kjelsrud Johansen, som på sin side fant nettmaskene. 1-0.
Førsteomgangen bød avslutningsvis på litt underholdning, og Håvar Jenssen viste igjen at han har blitt en klassekeeper da han på mesterlig vis reddet en farlig avslutning fra bruntrøyene. Det sto 1-0 halvveis, og FFK gjorde tre bytter i pausen. En av de som kom innpå var Håvard Åsheim, men han måtte etter få minutter tusle av banen igjen med en skade i albuen. Forhåpentligvis er han snart tilbake. Andre omgang ble en sjansefattig affære, og bare etter hvert preg av mange bytter. Gjestene gjorde for eksempel åtte(!) bytter på én gang etter drøye timen spilt. FFK hadde etter dette en mulighet der Mjøndalen fikk reddet på streken. Da heller ikke Olav Øby eller Adnan Hadzic traff mål med sine avslutninger, endte det 1-0.
På tampen hadde dog debutanten Tage Johansen blitt utvist etter å ha fått sitt andre gule. Begge virket nokså meningsløse å gi kort på i en treningskamp, spør du meg, og jeg vil påstå det uansett virket noe billig. FFK fortsatte uansett seiersmarsjen i treningskamper. Nå gjelder det bare å etter hvert ta med seg dette inn i de obligatoriske kampene. Det var igjen artig å se FFK gi flere unggutter muligheten, selv om det aldri var noen god kamp vi fikk se, og vi tar med oss de lyspunktene vi kan. I FFKs sesongoppkjøring blir nå neste test bortekampen mot Sandefjord Fotball; også det på dagtid på en fredag, men jeg regner uansett med at jeg vil ta turen til hvalfangerbyen og innfinne meg der.
Jeg skulle få med meg en kamp til denne dagen, og skulle etter hvert dra mot Spartabanen. Jon Erik og Marius valgte å ikke bli med dit, men tok i stedet til ordet for en tur på Rodgers Pub for å forlyste seg på det som har blitt byens kanskje koseligste skjenkested – i hvert fall ifølge meg. Det var kanskje intet dumt valg sammenlignet med å fryse i ‘den andre byen’. Avtalen ble uansett at de dro dit mens jeg kom etter senere, etter å ha sett Sparta v Borgen. Som sagt, så gjort, og det ble da til slutt også en svært så trivelig kveld. Fint hadde det også vært å være tilbake igjen på Ståplass Nord, klare for et nytt år der vi følger FFK.
Revisit: Fredrikstad v Mjøndalen 1-0 (1-0) Friendly Fredrikstad Stadion, 4 February 2022 1-0 Henrik Kjelsrud Johansen (29) Att: 150 Admission: 50 NOK (concession)
Etter noen dager uten kamper i området, var det greit at det denne torsdagen var noen treningskamper på menyen i Østfold. Samtidig var det greit å komme seg ut og riste av seg skuffelsen etter den aldeles tafatte Rangers-innsatsen i Old Firm-kampen mot ‘de uvaskede’ kvelden før. Opprinnelig hadde jeg blinket meg ut Torp sin kamp mot Trosvik, men hadde kvelden før fått høre at kampen var avlyst grunnet kinaviruset. Det samme viste seg etter hvert også å være tilfelle med et av de andre alternativene; nemlig oppgjøret mellom Greåker og Gresvik på Moa. Min FFK-kompis Marius hadde ytret interesse for å bli med på litt breddefotball denne uka, og sammen med ham bestemte jeg meg til slutt for en destinasjon det sannsynligvis var på høy tid med et gjensyn med.
I 18-tiden ble jeg plukket opp, og vi kjørte mot Råde, der 4. divisjonsklubben Råde skulle ta imot 5. divisjonsklubben Askim Fotball til treningskamp. Vi hadde dratt tidlig av sted og hadde planer om å innta en middag på Råde Vertshus. Etter at min innbakte and hadde blitt skylt ned med en San Miguel, tilbakela vi de siste få hundre meterne bort til Råde Idrettspark, der vi parkerte med rundt tjue minutter til det som skulle vært avspark klokka 20.00. I Råde var det nok av snø, men ute på kunstgresset hadde den blitt fjernet av en traktor som fortsatt kjørte rundt der ute på banen mens spillerne var på vei utpå for å kjøre en aldri så liten oppvarming.
Det viste seg etter hvert at avspark var utsatt til klokka 20.15, og utenfor klubbhuset traff vi for øvrig på et kjent fjes i form av en dommer som dømmer for Gresvik. Han var riktignok kun her som tilskuer denne kvelden, men sammen med ham tok vi oss over kunstgressmatta og forserte snøfonnene på bortre langside for å ta plass på tribunen der. Det vil si, tribunen og dens seter var helt nedsnødd, men vi tok oppstilling på bakken på toppen av tribunen, samtidig som vi forsøkte å unngå å skli på den lumske isen som mange steder lå under snøen. Jeg var for øvrig allerede glad for at jeg hadde husket både lange underbukser, lue og tjukke votter.
Råde IL ble stiftet i 1929, og på slutten av 1950-årene hadde de spilt seg opp på nivå to av norsk fotball. Da de i 1990 noterte seg for en 7. plass, endte de faktisk på plassen foran FFK. To år tidligere hadde de tatt seg helt til kvartfinalene i cupen, etter å ha slått ut både Kvik Halden, Lyn, Lillestrøm og Bodø/Glimt. I kvartfinalen ble imidlertid senere tapende finalist Brann for sterke og vant en knepen seier 1-0. Det var forresten FFK som også var motstander da jeg i 1998 noterte meg for mitt hittil eneste besøk ved Råde Idrettspark, og det endte da med borteseier 2-5 i det som da var et oppgjør på nivå tre, som da hadde fått navnet 2. divisjon. Siden den gang har også gresset på Råde Stadion dessverre blitt byttet ut med kunstgress.
I 2007 rykket Råde ned for andre gang på rad, og befant seg med det helt nede i 5. divisjon. Til tross for flere sesonger med kamp i toppen, var det først i 2015 at de igjen rykket opp i 4. divisjon. De fulgte da opp med å vinne 4. divisjon året etter, men akkurat det året var det grunnet omstruktureringer i divisjonssystemet intet opprykk, og til tross for knallhard satsning de siste årene, har Råde foreløpig ikke klart å ta steget opp igjen til 3. divisjon. I fjorårets sesong med ‘enkel serie’ var det en voldsom duell med Sprint-Jeløy, som Råde gikk tapende ut av etter å ha vunnet samtlige kamper bortsett fra oppgjøret mot Sprint, som vant alle sine kamper. De vil garantert være de flestes favoritter også i år, men hadde tapt sin første treningskamp mot Drøbak/Frogn, som jeg personlig tror har potensiale til å bli den tøffeste utfordreren ved siden av Kråkerøy.
Det var altså noe forsinket at vi omsider kom i gang, mens trafikken på E6 suste forbi bak trærne bak oss. Råde har jo vakt litt oppsikt med sine signeringer i vinter, og først og fremst gjelder det Maikel Nieves og Simen Kind Mikalsen. Med våre FFK-sympatier var det kanskje ikke helt unaturlig at vi holdt et lite ekstra øye med nettopp Nieves, og det var da også han som sendte Råde i føringen allerede i kampens femte minutt. Han kan nok fort bli en slager i årets 4. divisjon. Noen dager tidligere hadde jeg latt meg imponere av det Askim Fotball hadde vist mot Rakkestad, da de var veldig direkte og angrepsvillige. Det ble tidlig klart at de hadde en langt mer defensiv innstilling denne kvelden, og det hadde heller ikke nødvendigvis bare med motstanderen å gjøre, for vi ble fortalt at Askim manglet en hel rekke spillere og kom med et meget ungt lag med en snittalder på under 20.
Bortelagets unggutter kjempet dog iherdig for hverandre, selv om Råde ikke uventet var det klart førende laget. Hjemmelaget doblet ledelsen med rundt fem minutter til pause, og målscorer var nå en annen nysignering; nemlig Simen Kind Mikalsen. 2-0 halvveis, og mens vi benyttet anledningen til å gå over for å varme oss litt i klubbhuset, valgte Råde å benytte pausen til å gjøre hele ni bytter. Likevel økte de til 3-0 i det 64. minutt ved Tobias Eugen Guttulsrød. Det ble ikke flere mål, og da dommeren blåste av, var det mest av alt godt å komme seg inn i varmen i bilen. Vi hadde sett en kamp mellom to lag jeg forventer å kjempe i toppen av hver sin divisjon. Nå var det bare å komme seg hjemover.
Etter fire dager på rad med kamper, hadde jeg egentlig sett for meg en søndag hjemme, men hovedgrunnen til det var mangelen på kamper i området, og det skulle endre seg. Jeg hadde registrert at det var muligheter for å få med seg både to og tre kamper oppe i Gjøvik-traktene denne dagen, og nevnte vel muligheter for min banehopper-kollega Stig-André Lippert, men utfra hans svar var det liten tvil om at han virkelig fått andre ting å drive med om dagen, og jeg slo det selv fra meg. Men på søndag formiddag dukket det sannelig opp informasjon om at Askim Fotball skulle ta imot Rakkestad til treningskamp senere den dagen, og begynte jeg igjen å vurdere mulighetene for nok en kamp.
Mens jeg ventet fra svar på Jon Erik, som hadde tatt betenkningstid, fikk jeg beskjed fra Trond Sæterøy om at han ville dra og tilbød seg å hente meg. Da Jon Erik deretter omsider bestemte seg for å bli hjemme, ble der derfor sammen med Trond at jeg altså satt kursen mot indre Østfold og Askim. Etter en kjøretur på mørke landeveier ankom vi Askim, og kunne snart parkere utenfor kveldens kamparena med et drøyt kvarter til avspark. Det begynner å bli en stund siden sist jeg så fotball i Askim, for vi må da tilbake til 2012 og oppgjøret mellom Askim og FFK i cupen. Den gang ble kampen spilt på Askim Stadion, mens det nå var kunstgressbanen ved siden av som skulle benyttes.
Askim Fotball er en nyskapning som så dagens lys som et følge av at Askim FK og Korsgård slo seg sammen fra 01.01.2020. Askim FK hadde på sin side brutt ut av Askim IF i 1989, og befant seg i 5. divisjon, mens Korsgård var i 7. divisjon. Den nye klubben tok Askim FKs plass i 5. divisjon, og var i fjor lenge med i kampen om opprykksplassene, men fikk det nok litt tungt mot slutten av sesongen og endte på en 6. plass. Motstander denne kvelden var et Rakkestad-lag som endte forrige sesong på en 8. plass i 4. divisjon, og de ville vel dermed kunne være en god målestokk og sparring-partner.
Askim kunstgress bar preg av at man for øyeblikket driver med noe arbeid der, med graving på nærmeste langside. Ut fra det en av de lokale sa, skal det tydeligvis settes opp et nytt gjerde der. På denne langsiden ser det også ut til at banen er sprengt ut i fjellet, og oppe i skrenten utenfor gjerdene har man god oversikt over det som skjer på banen. Det er for øvrig ingen tribunefasiliteter rundt banen, men de har en kiosk ved inngangspartiet, og siden jeg ikke hadde spist på mange timer, unnet jeg meg en vaffel derfra mens lagene gjorde seg klare til kamp. Idet man tok avspark kom en funksjonær og ‘jaget’ oss bort fra indre bane, der det for anledningen tydeligvis ikke var lov å stå, så vi måtte traske opp i skrenten for å ta oppstilling der.
Det må ha vært mens vi gjorde det at Rakkestad tok ledelsen ved Samuel Oustorp, for det gikk faktisk både meg og Trond hus forbi. Vi trodde derfor det var Askim som tok ledelsen da unggutten Ole Herman Opås fant nettmaskene med et herlig frispark i det 10. minutt. Samme mann tråklet seg i det 29. minutt gjennom Rakkestad-forsvaret og besørget 2-1, og fem minutter senere var han sannelig på farten igjen og scoret sitt tredje mål. Rakkestad hadde deretter et skudd i stolpen, før Askim økte til 4-1 ved Milad Yousef Nerway noen minutter før pause. Askim imponerte i det hele tatt veldig i første omgang, og var veldig direkte med baller som gikk i lengderetningen og spillere som konstant gikk på løp. Til tross for at de ikke nødvendigvis hadde noe særlig mer ball, brukte den godt og ledet fortjent ved pause.
Kun et par minutter ut i andre omgang reduserte Mats Grønnern for Rakkestad med et flott frispark rett i krysset, og Askim virket etter hvert ikke fullt like friske som før hvilen. Vi nærmet oss en times spill da Rakkestad hadde hjørnespark, og det så ut til å gå rett i mål via den bortre stolpen. Dermed 4-3, og Rakkestad hadde deretter et nytt skudd i stolpen etter snaut halvspilt andre omgang. På overtid fikk de en ny stor sjanse til å utligne, før det var Askim sin tur til å kontre og treffe stolpen. Dermed endte det med seier 4-3 til Askim, selv om vi faktisk fortsatt trodde det hadde endt 4-2 da vi satt oss i bilen.
Det trodde jeg helt til Rakkestad-trener Ole Jørgen Nordahl heldigvis så det og rettet meg. Han var for øvrig også behjelpelig med Rakkestads målscorere, så takk for det. For Askim Fotball sin del var jeg positivt overrasket over det jeg så i en treningskamp i januar, og de blir nok å regne med i toppen av årets 5. divisjon, skulle jeg tro. For min egen del var det nå noen fotballfrie dager i vente etter fem dager på rad med kamper. Så får jeg avslutte for denne gang med å takke Trond for turen og hyggelig selskap i indre Østfold.
Norwegian ground # 185: Askim Fotball v Rakkestad 4-3 (4-1) Friendly Askim kunstgress, 30 January 2022 0-1 Samuel Oustorp 1-1 Ole Herman Opås (10) 2-1 Ole Herman Opås (29) 3-1 Ole Herman Opås (34) 4-1 Milad Yousef Nerway (42) 4-2 Mats Grønnern (48) 4-3 Stian Ringstad Nilsen (59) Att: 79 (h/c) Admission: Free
Denne lørdagen var det opprinnelig et lite knippe kamper som hadde vært oppe til vurdering, men når jeg endte opp med å sove såpass lenge som jeg gjorde, begrenset det seg drastisk, og spesielt når jeg også ble sittende å surre såpass lenge at jeg ville slitt med å nå selv oppgjøret mellom Moss og Sprint-Jeløy. Derfor falt valget ned på den mest lokale av dagens alternativer, og det var først etter at klokka hadde passert 13.30 at jeg kom meg ut døra for å sette kursen mot Selbak Stadion. Jeg vurderte å sykle dit opp, men valgte apostlenes hester, og ankom med kun et minutt eller to til avspark.
Der skulle Selbak ta imot Tune til treningskamp, og det skulle skje på kunstgressbanen. Anlegget til Selbak består som kjent av to baner, og begge disse var i sin tid gressbaner, men nå er det én gressbane og én bane med plastikk, med parkeringsplassen mellom seg. Som banehopper har jeg inntil nå hatt en policy på at jeg i slike tilfeller har regnet det som én besøkt bane da det er del av samme anlegg. Dette har jeg også vært nokså sta på, men da jeg ser hvilken vei det går, er det tydeligvis på tide å bite i det sure eplet og regne anlegg som Selbak ‘dobbelt’. Nå var jo dette uansett en revisit uavhengig av hvilken bane man denne dagen skulle spille på, all den tid jeg tidligere har sett kamper på begge.
Selbak hadde jo som kjent en vanskelig oppkjøring til fjorårets sesong, der de lenge sto i fare for å måtte trekke laget sitt. Inn kom Flemming Johansen som trener, og han fikk samlet en gruppe spillere, slik at neste mål nå var å beholde plassen i 4. divisjon. Denne oppkjøringen tatt i betraktning, så de slett ikke så verst ut de par gangene jeg så de forrige sesong, men de måtte likevel ta turen ned i 5. divisjon, der de i år tar samling i et forsøk på å returnere. Dagens motstander var et Tune-lag som i fjor kjempet i toppen av sin 6. divisjons-avdeling, og da de sies å ha mye av det samme mannskapet, vil jeg forvente å se de der oppe også i år.
På gressvollen på den ene langsiden tok jeg oppstilling sammen med min kompis Anders Askedal, som tilfeldigvis også har påtatt seg rollen som oppmann i Selbak. Han fortalte at de nå hadde en solid gruppe spillere på kontrakt, og var optimistisk på klubbens vegne med tanke på mulighetene for en snarlig retur til 4. divisjon. De skal nok få god motstand, men jeg tror optimismen kan være berettiget i forhold til at jeg i hvert fall forventer å se de kjempe i toppen. Nå skulle vi få se litt på hva Flemming og hans gutter hadde å by på, og vi fikk snart også selskap av Trond Sæterøy som også hadde tatt turen. Det var det i det hele en del som hadde gjort, og jeg talte meg etter hvert frem til 59 tilskuere, som vel må sies å være bra for en treningskamp i januar.
Nå var det jo kraftig vind denne dagen, og Selbak Stadion ligger jo åpent til og er beryktet i området for nettopp dette, så det var kanskje ikke noen voldsom overraskelse at vindene virkelig satt sitt preg på kampen. Det ene målet hadde de måttet binde fast, og her var det tydelig at det kunne være en god idé å holde ballen mest mulig langs bakken. Tune hadde medvind i første omgang, og det var nok kanskje litt medvirkende til at det var de som skapte mest før pause. Selbak så imidlertid ut til å finne ut av det utover i omgangen, men i dens siste ordinære minutt tok Tune ledelsen. En stupheading ble glimrende reddet av Selbak-keeperen, som også reddet returen, men nok en retur ble fulgt opp med scoring signert Sindre Berntsen. Dermed 0-1 halvveis.
Nå var det Selbak sin tur til å spille i medvind, og det tok kun drøyt to minutter før Sivert Thorsen hadde utlignet for ‘lerpæddene’. Nå hadde de fått blod på tann, men de måtte vente til det 76. minutt før de igjen kunne feire scoring. Da var det Sebastian Engsmyr som sendte Selbak i ledelsen med 2-1. Det virket i perioder som om vinden var i ferd med å avta noe, men det var fortsatt friskt og satt fortsatt et visst preg på spillet ute på kunstgresset. Ytterligere scoringer ble det uansett ikke, og dermed endte det 2-1. Så gjenstår det å se om disse klubbene kan sette sitt preg på hver sin divisjon denne sesongen. For meg var det bare å spasere hjem igjen for en stille og rolig lørdagskveld.
Revisit: Selbak v Tune 2-1 (0-1) Friendly Selbak Stadion (KG), 29 January 2022 0-1 Sindre Berntsen (45) 1-1 Sivert Thorsen (47) 2-1 Sebastian Engsmyr (76) Att: 59 (h/c) Admission: Free
Etter torsdagens utflukt til Göteborg for å se FFKs treningskamp mot svenske Häcken, var det ingen grunn til å hvile på laurbærene, så jeg hadde planlagt å se en kamp også denne dagen. I løpet av dagen hadde jeg dog vært inne på tanken om å droppe det og bli hjemme, men fant til slutt motivasjonen til å komme meg av gårde og sette kursen mot ‘den andre byen’, der Sparta skulle ta imot Tistedalen til treningskamp. Jeg busset opp til Sarpsborg bussterminal, der jeg unnet meg en baconpølse fra Narvesen-kiosken mens jeg ventet på bussen som kjører forbi Sparta Amfi, som jo ligger rett ved siden av Spartabanen. Den kom noenlunde i rute, og med rundt tjue minutter til avspark ankom jeg kveldens kamparena.
Mens jeg satt på bussen hadd jeg blitt kontaktet av min kompis Jon Erik, som nå meldte at også han ville sette kursen mot Spartabanen, og han ankom noen få minutter etter meg, slik at vi nå i hvert fall var en liten ‘delegasjon’ fra riktig side av kommunegrensene. Det var ikke tilfelle med Trond Sæterøy, som jeg også visste ville dukke opp, og som så gjorde like etter oss. Der ble vårt trekløver stående og skravle frem til kampstart, mens vi konstaterte at hjemmefolket nok var tilfreds med oppmøtet for en treningskamp i januar. Jeg talte forresten etter hvert 44 tilskuere, og det er vel slett ikke så verst.
Kveldens treningskamp skulle spilles mellom to lag som i år vil møtes i 4. divisjon. Tistedalen slet i fjor lenge i bunnstriden i den divisjonen, men det var som kjent Selbak og Kråkerøy 2 som til slutt måtte ta turen ned. I 5. divisjon var det Drøbak/Frogn 2 som vant foran Greåker, og Sparta tok tredjeplassen etter å ha sneket seg forbi Gresvik på slutten av sesongen. Siden DFI 2 ikke kunne rykke opp, betød det imidlertid at Sparta fikk rykke opp sammen med Greåker, og det skal bli interessant å se hva de kan gjøre i årets 4. divisjon. Da en liten delegasjon østeuropeiske Sparta-fans ankom ikledd balaklava, mistenkte vi at det kunne bli litt liv også utenfor banen, men alt gikk etter hvert nokså rolig for seg.
Spartabanen ligger som tidligere nevnt rett bak Sparta Amfi, der kunstgressbanen er anlagt på tvers i forhold til hockeyhallen. På den siden hadde den ivrigste Sparta-fansen tatt opphold i de utvendige trappene til Sparta Amfi, mens majoriteten av de øvrige fremmøtte så kampen fra motsatt langside, der man har klubbhuset. Her kan man for øvrig ta seg opp på klubbhusets balkong for å se kampen fra elevert posisjon, men vår lille gruppe holdt seg denne gang nede på bakken. Derfra kunne vi se at Sparta i det 38. minutt tok ledelsen 1-0 ved Keywan Ahmadi, og det var ikke ufortjent at denne ledelsen sto seg også til pause.
I andre omgang fikk vi også selskap av Sparta-entusiast Kenneth Sørensen, som heldigvis kunne være behjelpelig med å identifisere målscorerne. Han hadde også med seg blant annet en av gutta bak podcasten Kald Kaffe, så nå var vi en liten gruppe som kunne se andre omgang bli sparket i gang. Sparta skulle nå gi gjestene fra Tistedalen en aldri så liten bakoversveis, for Dana Peroti doblet hjemmelagets ledelse et drøyt minutt etter pause, og fem minutter senere økte Gianni Turnsek til 3-0. Sparta var imidlertid ikke ferdige, for ytterligere to minutter senere scoret Dana Peroti sitt andre og sørget for 4-0.
Etter denne frenetiske starten på andre omgang, roet det seg igjen litt ned, men det var liten tvil om hvem seieren ville gå til. Sparta hadde også et skudd like utenfor helt på tampen, men det endte til slutt med 4-0 til vertene, og det må vel sies å være godkjent mot en av årets divisjons-kollegaer. Jeg kom for øvrig frem til at 44 tilskuere var til stede. Selv satt vi kursen hjemover, og jeg satt nå på med Jon Erik, som foreslo en tur ned på vår lokale pub. Det ble enstemmig vedtatt, og etter å ha benyttet anledningen til å også hente ut en pakke på ‘posten’, tilbragte vi omkring to hyggelige timer på Rodgers pub før jeg takket for meg og spaserte hjem.
Revisit: Sparta v Tistedalen 4-0 (1-0) Friendly Spartabanen, 28 January 2022 1-0 Keywan Ahmadi (38) 2-0 Dana Peroti (47) 3-0 Gianni Turnsek (52) 4-0 Dana Peroti (54) Att: 44 (h/c) Admission: Free
Igjen var det dags for en tur over grensen, og denne gang skulle faktisk vi ut i Europa for å følge FFK. Nå dreide det seg riktignok kun om en treningskamp i Göteborg, der rødbuksene skulle måle krefter mot den svenske toppserieklubben BK Häcken, men det var påskudd godt som noe for en aldri så liten utflukt. Jeg hadde kikket litt på mulighetene for å toge ned og muligens også kombinere det med en kamp i Malmö dagen etter, men det var nokså tidlig klart at min kompis Jon Erik ville kjøre ned. Med oss fikk vi også hans søster, og vår FFK-kompis Henrik, og avreise var fastsatt til klokka 14.00 med oppmøte hos Jon Erik, som da sluttet på jobb rett oppi veien og snart kom rundt hjørnet, slik at vi et par minutter senere var på vei.
Etter en udramatisk ferd ned til Sveriges nest største by, var det med drøyt halvannen time til kampstart at vi parkerte bilen utenfor (Nye) Rambergsvallen og spaserte den ikke altfor lange veien bort til puben Whoopsi Daisy, som også er base for Häcken-supporterne. Der fikk vi bestilt oss både mat og drikke, og ble servert herremåltider som gikk ned på høykant. Selv valgte jeg meg stekt flesk, og det ble også mer enn nok tid til å unne seg påfyll med alkohol. Mens vi satt der dro jeg plutselig kjensel på et kjent fjes, for min GAIS-kompis Johan hadde likevel tatt turen innom for å hilse på. Han bor i en av blokkene rett ved siden av Häckens hjemmebane, men hadde dessverre ikke mulighet til å bli med på kampen da vi med rundt tjue minutter til kampstart reiste oss for å gå mot stadionet.
BK Häcken holder til på Hisingen, som faktisk er Sveriges femte største øy. Det er i øyas mest urbane strøk nærmest Göteborg sentrum at klubben hører hjemme. Frem til 1200-tallet var hele Hisingen norsk, mens riksgrensen etter dette gikk tvers over øya, frem til Danmark-Norge som kjent måtte avstå landområder i forbindelse med Roskilde-freden i 1658. BK Häcken ble i 1940 stiftet av en gjeng lokal ungdom, men de fikk ikke registrere seg under navnet BK Kick som var det de hadde spilt under, siden det navnet allerede var i bruk av en annen organisasjon. Dermed falt valget på navnet BK Häcken, og det navnet tok de faktisk fra en stor hekk som omga banen de den gang pleide å spille på.
I løpet av 1940-årene vant Häcken faktisk seks strake divisjonstitler og klatret raskt i divisjonene. Da de i 1951 sikret seg opprykk til nivå to, fikk de masse nasjonal oppmerksomhet som et ‘komet-lag’, og det ble ikke mindre oppmerksomhet da de i 1953 kjempet om opprykk til Allsvenskan helt til siste runde. Det ble ikke noe nytt opprykk den gang, og i stedet returnerte de snart til nivå tre, der de i 1955 satt publikumsrekord for svensk ligakamp på det nivået. 18 229 tilskuere så oppgjøret mot Oddevold som ble spilt på Gamla Ullevi, og det er for øvrig en rekord som fortsatt står. I 1970 var klubben tilbake helt nede på femte nivå, men klatret sakte med sikkert oppover igjen, og var i 1981 igjen nære på å kvalifisere seg for spill i Allsvenskan. Der måtte de imidlertid gi tapt for Elfsborg, men året etter lyktes det endelig da IFK Norrköping ble slått over to kamper i kvalik, og BK Häcken var klar for Allsvenskan.
Det endte med umiddelbart nedrykk, men Häcken var på 1990- og 2000-tallet flere ganger tilbake på korte visitter i toppdivisjonen. Det var først etter det foreløpig siste opprykket i 2008 at de virkelig har etablert seg, og de har følgelig vært i toppdivisjonen siden den gang. Om det var en overraskelse da de i 2009 som nyopprykket lag tok en 5. plass, har de siden den gang aldri blitt dårligere enn nummer ti, og deres beste ligainnsats ble notert med andreplassen i 2012. I Europa har de ikke hatt altfor mye suksess, og etter at UEFA Cupen ble til Europa League har de fortsatt til hode å ta seg videre fra kvalifiseringsrundene. Deres første store svenske tittel kom derimot i 2016, da de vant den svenske cupen, og den bragden gjentok de våren 2019. Klubben nyter jo for øvrig også økonomisk godt av sin rolle som arrangør av ungdoms-turneringen Gothia Cup.
Ved inngangen til bortetribunen – som vi hadde blitt lovet skulle være åpen for oss, var den ingen aktivitet, så vi måtte spasere rundt på en av langsidene og henvende oss i resepsjonen, der en av damene fikk tak i vakten Bengt som ba oss følge etter ham. Nå var det ikke borteseksjonen på den østlige kortsiden vi fikk, men etter å ha fått gitt litt moralsk støtte til FFK-spillerne på deres vei ut av garderoben og mot banen, ble vi ført over på den andre langsiden der en rekke fremmøtte allerede hadde tatt plass. Vår FFK-delegasjon på fire personer var i alvorlig undertall, men hadde i hvert fall med oss minst fem flagg som vi hang opp foran tribunen der vi tok opphold på tribunens ene flanke.
Rambergsvallen var vel hovedsakelig en friidrettsarena inntil BK Häcken valgte å flytte inn i forkant av sin debut på nest øverste nivå i 1952. Der spilte man i perioder på dispensasjon fra forbundet, siden Rambergsvallen ikke oppfylte kravene, og i april 2014 begynte omsider arbeidet med å rive anlegget for å erstatte det med et nytt og moderne anlegg bygget på nøyaktig samme sted. Om nye Rambergsvallen er belemret med både kunstgress og sponsornavn, slik tiden tydeligvis krever, hadde man ved åpningen sommeren 2015 i hvert fall fått et funksjonelt sett flott og moderne stadion, som også en temmelig intimt. Kapasiteten er kanskje noe overraskende kun 6 316, men kanskje er det helt greit for Häckens behov, og i anledning kveldens treningskamp var det i hvert fall ikke behov for noe mer! Langsidene byr på sitteplasser, mens kortsidene er en blanding av sitteplasser og ståtribuner, og over det hele ruver noen temmelig karakteristiske flomlys.
FFK hadde reist nedover uten tre av sine A-lagsspillere, mens Häcken visstnok manglet en hel rekke av sine. Etter at FFK hadde startet friskest de første minuttene, var det hjemmelaget som tok over og styrte førsteomgangen, og i det 19. minutt tok de ledelsen da Leo Bengtsson kranglet inn 1-0 etter assist fra ivorianeren Bénie Traoré. Sistnevnte hadde en snau uke tidligere vært tomålsscorer da jeg så Häcken vinne sin forrige treningskamp borte mot Norrby IF inne i Rydahallen i Borås, og Traoré var nå etter en drøy halvtime nære på å tegne seg på scoringslista igjen da han kom alene med FFK-keeper Håvar Jenssen og satt ballen i stolpen. FFKs juvel Taofeek Ismaheel var deretter frempå med en avslutning like utenfor, men i det 37. minutt kom utligningen da Olav Øby slo en corner som på bakerste stolpe ble headet i mål av Riki Alba. Häcken hadde et par gode muligheter til å ta tilbake ledelsen før pause, men det sto 1-1 halvveis.
Begge lag gjorde flere bytter i pausen, og Häcken byttet seg nok etter sigende litt ned. Det jeg talte meg frem til å være 202 tilskuere fikk se en andreomgang som startet nokså sjansefattig, men FFK virket i hvert fall å henge mer med. Likevel var det takket være Håvar Jenssen at de ikke lå under, for han sto en kjempekamp og var deres bestemann, med flere gode redninger – som den fantastiske enhåndsredningen han vartet opp med da han fikk slått Leo Bengtssons avslutning i stolpen og ut. I stedet var det FFK som litt mot spillets gang tok ledelsen i det 62. minutt, da et innlegg fra Ismaheel ble headet i mål av Alba som scoret sitt andre for kvelden. Elleve minutter senere økte Noa Williams FFKs ledelse, og nå så det ut til at Østfolds stolthet skulle gå mot nok en seier i treningskamp. Kampen ble etter hvert preget av mange bytter hos begge lag, men helt på tampen fikk vertene straffespark, og Traoré steg på overtid frem og reduserte til 2-3 med kveldens siste spark på ballen.
Det hadde vært artig å se FFK gi en rekke unggutter sjansen utover i kampen, og en av disse var blant annet en 16-åring som gjorde sin debut for FFKs A-lag. Fremtiden er forhåpentligvis lys. Jeg synes alt i alt det var mye positivt å ta med seg fra treningsøkten i Göteborg, og neste test er nå mot Mjøndalen i Østfoldhallen, men jeg skulle selvsagt på ny kamp før den tid. Jeg tror faktisk vårt lille tremannskor ga bra lyd fra seg om man skal dømme ut fra responsen fra både Häcken-fansen og TV-seere hjemme. Etter at spillerne hadde vært bortom for å takke for støtten, fikk vi pakket ned flaggene, og Bengt og hans kumpan låste oss deretter ut på nærmeste utgang slik at vi slapp å gå rundt hele stadionet. Det var bare å komme seg hjemover, med et raskt matstopp på veien. Det hadde vært en fin tur, og det var artig å se FFK i aksjon igjen.
Revisit: BK Häcken v Fredrikstad 2-3 (1-1) Friendly (Nya) Rambergsvallen, 27 January 2022 1-0 Leo Bengtsson (19) 1-1 Riki Alba (37) 1-2 Riki Alba (62) 1-3 Noa Williams (73) 2-3 Bénie Traoré (90+1) Att: 202 (h/c) Admission: Free
Tiden var kommet for årets første kamp i Norge, og den skulle arrangeres på Hvaler. Jeg hadde bestemt meg for å dra, og hadde sjekket ut at det også gikk en passende buss tilbake til Fredrikstad etter kamp, men flere timer før jeg kom så langt som å begynne å tenke på avreise, ble jeg oppringt av min kompis Jon Erik som nettopp hadde kommet hjem fra jobb og hadde lyst til å være med. Dermed ville han være sjåfør, og han foreslo nå en tidlig avreise for å kombinere turen ut på Hvaler med litt sightseeing ved å for eksempel kikke på noen fornminner eller lignende. Uten en nøyere plan dro vi derfor av gårde allerede litt før halv fire, mens det fortsatt var lyst.
Han foreslo raskt en tur innom Laenga, som var den gamle hjemmebanen til Vesterøy IL (senere Hvaler IL), og jeg var ikke vond å be. Det som i utgangspunktet skulle være en liten historisk rundtur før kamp skulle da også vise seg å bli en hovedsakelig fotball-historisk sådan. Laenga ligger noe ‘bortgjemt’ til på Papperøy, og fremstår som en forlatt gressbane der noen tilsynelatende i hvert fall må stelle litt med gresset fortsatt. Etter sammenslåingen som førte til stiftelsen av dagens Hvaler-klubb i 2001, ble etter hvert Laenga solgt i 2005 for å finansiere den nye kunstgressbanen klubben hadde ambisjoner om. På vei videre utover Hvaler forflyttet vi oss fra Vesterøy til Spjærøy, og deretter til Asmaløy, der vi svingte nedom Brattestø for å gjøre et aldri så lite ‘strandhugg’ ved Pikesten fyr.
Vi forlot denne idyllen da vi nå bestemte oss for ytterligere et stopp før det ble altfor mørkt, og fra Asmaløy førte tunnelen oss helt ut til Kirkøy, der vi også fikk tatt en kikk på Rove Idrettsplass. Dette var tidligere hjemmebanen til Øykameratene, som var den andre av klubbene som i 2001 slo seg sammen for å stifte dagens Hvaler-klubb. Her er det enda mindre som vitner om fortiden som hjemmebane for et seniorlag, bortsett fra at det også her sto et par små mål ute på naturgresset. Nå var vi jo helt ute ved Skjærhalden, og kunne like godt ta en matbit her ute, men det skulle vise seg at ikke var altfor mye aktivitet der denne ettermiddagen. Alle restauranter og serveringssteder var rett og slett stengt, og kontrasten var stor sammenlignet med hvordan det vil være et halvt år frem i tid. Redningen ble til slutt ferksvaredisken i den lokale SPAR-butikken, der vi rasket med oss et par porsjoner av deres gryte, som ble inntatt på en benk på brygga.
Det var fortsatt masser av tid å slå i hjel før kamp, og selv om vi derfor også tok en kikk innom Hvaler kirke (som skal være blant Norges eldste, og som i sin tid var gjenstand for utgravninger under ledelse av min farfar), var det fortsatt godt over en time til kampstart da vi hadde tatt oss tilbake til Asmaløy og parkert utenfor kveldens kamparena på Rød. Her skulle Hvaler IL nå spille treningskamp mot et Gresvik-lag som av noen hadde blitt betegnet som deres junior-lag. Jeg tolket det som om de kanskje ville komme med sitt andrelag som skal spille i samme 7.divisjons-avdeling som nettopp Hvaler, men en kar vi snakket med mente det knapt var det, og at det snarere var snakk om et 2-lag med en stor overvekt av unge juniorer. Det så ut til at også de fremmøtte Hvaler-spillerne hadde en nokså lav snittalder. Etter en kikk på pokalene i klubbhuset fikk vi beskjed om at de helst så at folk ikke oppholdte seg der inne for øyeblikket, så vi gikk for å varme oss en snau halvtime i Hvalerhallen rett ved siden av.
Fotballen på Hvaler har en noe innviklet historie, og en serie av sammenslåinger har dessverre også utradert alle øygruppens klubber som tidligere var en del av fotball-landskapet her. Tenk så morsomt det må ha vært med oppgjøret mellom Kirkøy IL og Kirkøy AIL, men da Øykameratene ble stiftet i 1946, var vel det som et resultat av en sammenslåing av disse to samt Herføl IL. Vesterøy IL ble på sine side stiftet i 1960, og byttet i 1996 til Hvaler IL fordi laget da besto av spillere fra andre deler av Hvaler. Øykameratene spilte altså sine kamper på Rove, mens Vesterøy spilte på Laenga, men dette har jeg jo allerede vært inne på lenger opp. De to klubbene slo seg i 2001 for å stifte dagens klubb, og i 2007 flyttet de også inn på dagens hjemmebane, etter at både Rove og Laenga som nevnt hadde blitt solgt.
Asmaløy kunstgress er en spartansk og nokså typisk kunstgressbane uten noen tribunefasiliteter, men klubben skal ha ros for å holde kiosken åpen til en treningskamp i januar, og også for rimelige priser med blant annet vafler til 10 kroner. Blant det jeg etter hvert talte meg frem til å være 38 tilskuere, var det også et par andre banehoppere. Både Ray Tørnkvist og Tom Børkeeiet var blant de som hadde tatt turen, og jeg la dessuten snart merke til noe litt snodig. På bortre langside sto klubbenes representanter langt inne på banen også da kampen hadde startet, og jeg så snart at det ved jevne mellomrom var lagt ut markører for å lage en tenkt dødlinje rundt to meter lenger inn på banen enn normalt. Dermed ble det en noe smalere bane enn normalt, og vi så etter hvert at grunnen til dette var flere issvuller på kunstgresset på den siden av banen.
Sånt får man vel se litt gjennom fingrene med på en treningskamp, og det hindret i hvert fall ikke gjestene fra Gresvik i å ta ledelsen i det 15. minutt. Det skjedde i form av et utsøkt skudd som gikk over på keeper og dalte ned i mål. I det 28. minutt doblet det unge Gresvik-laget ledelsen, slik at det sto 0-2 til pause. Målscorerne må for øvrig stå som ukjent (i hvert fall inntil videre), men etter at noen av oss hadde testet kiosken og fått litt å tygge på, kunne vi se at Hvaler reduserte til 1-2 i det 58. minutt. Gjestenes spiss med nummer 9 på ryggen virket imidlertid å avgjøre med to mål på to minutter, slik at det i det 74. minutt sto 1-4. Hvaler reduserte igjen i det 83. minutt, men Gresvik gjenopprettet få minutter senere tomålsledelsen, og helt på tampen fastsatt de sluttresultatet til 2-6 med det som vel ble kampens siste spark på ballen. Vi kunne forlate plastsavannen på Rød og sette kursen hjemover. Dagen etter skulle det dreie seg om treningskamp i Göteborg med FFK.
Norwegian ground # 184: Hvaler v Gresvik 2-6 (0-2) Friendly Asmaløy kunstgress, 26 January 2022 0-1 Oskar Eldal (15) 0-2 Lukas Martinsen (28) 1-2 John Haugen (58) 1-3 Lukas Martinsen (72) 1-4 Lukas Martinsen (74) 2-4 Osama Kassim (83) 2-5 Las Hardy (pen, 87) 2-6 Oskar Eldal (90+1) Att: 38 (h/c) Admission: Free
