På denne tiden av året har jeg normalt for lengst kommet meg opp i et tosifret antall kamper, selv om jeg aldri tidligere har sett kamp i Norge i januar. Det var en nokså uvant situasjon for meg, da min årvisse romjuls- og nyttårs-tur til UK måtte utgå for første gang siden 2008. Det hadde så langt blitt med et par hockeykamper der jeg hadde sett Stjernen borte mot Vålerenga og M/S. Jeg var nå ganske sulteforet, og valgte derfor å ta turen inn til Oslo for å se treningskamp mellom Vålerenga og Ull/Kisa. Spesielt siden den tidlige kampstarten lot seg kombinere med ishockey og Stjernens bortekamp mot Grüner noen timer senere.
Kampen skulle visst opprinnelig vært spilt i LSK-hallen, men hadde blitt flyttet til Vålerengas treningsbane på Valle Hovin. Etter å ha bussen inn til Oslo, tok jeg derfor T-banen til Hasle og gikk den ikke altfor lange biten derfra til Vallefeltet og klubbens treningsbane et steinkast fra Valhall Arena. Der var det flere personer som hadde møtt opp for å se Eliteserie-klubben Vålerenga spille treningskamp mot Ull/Kisa fra 1. divisjon, og blant de var flere banehoppere. FFK-fansen var i så måte godt representert, for i tillegg til meg selv kom snart både det nye groundhopper-paret Elisabeth & Marius, og også Jonas. Av andre tilstedeværende var det kanskje ikke mest overraskende å finne Ray Tørnqvist, og jeg slo av en prat med ham mens treningskampen ble blåst i gang.
Det var liten tvil om hvem som var det beste laget, for Vålerenga styrte fullstendig fra start, og allerede i kampens tredje minutt kunne Peter Michael sette inn 1-0. Bård Finne doblet ledelsen etter et snaut kvarter, og i det 27. minutt sørget Felix Horn Myhre for at det sto 3-0 til pause. Den ledelsen kunne vært større, for VIF kom gang på gang til farligheter; spesielt var det en rekke tilfeller der de spilte seg ned til dødlinja, trakk seg innover og la inn i feltet der det ble farligheter. Men Kisa slapp altså unna med å plukke tre baller ut av nettet før pause, uten selv å ha vist voldsomme takter offensivt. Det ble med en og annen halvskummel kontring, i tillegg til et godt frispark som VIF-keeperen reddet.
Hjemmelaget fortsatte der de slapp etter hvilen, og kun sekunder ut i andreomgangen sørget Brede Sandmoen for 4-0. Det femte lot vente litt på seg, men i det 77. minutt scoret Deyvver Vega dagens mål med et skudd i krysset fra utenfor 16-meteren. 6-0 kom som følge av et snodig selvmål der en Kisa-spiller skulle bryste ballen tilbake til egen keeper som fomlet litt. Selv om det så alt annet enn klart ut fra min posisjon, får man tro dommeren og hans linjemann hadde bedre utsikt til situasjonen da de dømte mål. Helt på tampen scoret Sandmoen sitt andre og fastsatt sluttresultatet til 7-0 foran det jeg talte meg frem til å være 172 skuelystne.
For en som ikke unner Fagermo og Vålerenga suksess kommende sesong, er det kanskje lov å håpe at denne kampen sa mer om Ull/Kisa enn om Vålerenga? Om så er tilfelle, har laget fra Jessheim en jobb å gjøre før sesongstart…om det nå i det hele tatt skulle bli noen 2020-sesong. FFK-gjengen brøt opp, og mens Elisabeth gikk hjem for å jobbe, ble Marius med henne men lovet å dukke opp i Grünerhallen. Jonas valgte å bli med meg der jeg strenet av gårde for å komme meg med en buss nedover mot Dælenenga-området. Vi kom oss til slutt dit ned og slo oss ned på The Shamrock Pub, og både mat og et par-tre seidler med øl var gjort kål på da Stjernen-fansen begynte å innta stedet. Snart kom også Marius som lovet, og for å gjøre en lang historie kort, fikk vi se Stjernen vinne 9-2 på bortebane før jeg beveget meg hjemover.
Norwegian ground # 127: Vålerenga v Ull/Kisa 7-0 (3-0) Friendly Valle Hovin kunstgress, 30 January 2020 1-0 Peter Michael (3) 2-0 Bård Finne (15) 3-0 Felix Horn Myhre (27) 4-0 Brede Sandmoen (46) 5-0 Deyvver Vega (77) 6-0 Own goal (80) 7-0 Brede Sandmoen (89) Att: 172 (h/c) Admission: Free
Det var klart for turens siste dag, og jeg skulle tilbake til København med 10.45-toget fra Aarhus. Denne dagen valgte jeg å innta min frokost på hotellet i Viby, og etter å ha sjekket ut tok jeg i god tid toget derfra inn til Aarhus H. Jeg kom meg der med det planlagte tog mot hovedstaden, og fikk meg litt ekstra søvn på den drøyt tre timer lange reisen mellom Danmarks to største byer. Jeg fikk raskt sjekket inn på City Hotel Nebo, og med pikkpakket slengt fra meg kunne jeg spasere en tur ned i Kødbyen for å teste en ny pub. Denne gang var det Fermentoren som skulle til pers, og i tur og orden fikk jeg lesket strupen med deres egen Yippie IPA, Tiny Rebel sin Pineapple Express IPA og til slutt Ebeltoft Gårdsbryggeris Lust For Life IPA. Med øltørsten midlertidig slukket kunne jeg for andre gang på få dager sette kursen mot kamp på Parken Stadion.
Fire dager tidligere hadde jeg sett FC København v Malmö FF i Europa League, og jeg trorr ganske sikkert jeg aldri tidligere har gjort en revisit så raskt etter å ha besøkt et nytt stadion for første gang. Således var dette en litt historisk begivenhet, men det hadde selvsagt bakgrunn i at det var den eneste kampen som ble spilt i Danmark denne dagen, før det også der var på tide med en vinterpause. Etter å igjen ha tatt metroen til stasjonen Trianglen var det som sist få meter å gå opp til Parken, men forskjellen denne gang var at det dreide seg om Superligaen snarere enn Europa League. Derfor var det nokså overraskende at jeg måtte ut med hele 175 kroner for en bortebillett, og det var 25 kroner mer enn jeg betalte for billett til Europa League-kampen! Det kan kanskje ha noe med at jeg denne gang kjøpte i billettlukene på kampdagen fremfor å kjøpe på nettet, men likevel noe overraskende.
Det var OB – eller Odense Boldklub om man vil – som var gjester denne mandagskvelden, og beslutningen om å velge bortetribunen hadde ikke kun bakgrunn i at jeg vel egentlig håpet på en borteseier. Etter at jeg hadde sett torsdagens europacupkamp fra øvre del av hjemmetribunen bak det ene målet, var det også greit med litt variasjon for å se litt mer av anleggets indre. Igjen forserte jeg Parkens innvendige trapper med dødsforakt, og kom meg etter hvert opp. For å gjenta meg selv, ble fusjonsklubben FC København stiftet i 1992, som en sammenslåing av toppsatsingen til Kjøbenshavn Boldklub (KB) og B 1903, som samtidig har fortsatt breddesatsingen under egne navn i lavere divisjoner. I den forbindelse skal det nevnes en par ting – spesielt rundt KB, som har en historie helt tilbake til 1876. De hadde for første gang fotball på menyen i 1878, og det gjør de faktisk til Europas eldste ikke-britiske fotballklubb. Samtidig er det fortsatt den klubben med flest danske seriemesterskap; hele 15 i tallet – inkludert de to første i 1913 og 1914. Nå man legger til at Gentofte-klubben B 1903 hadde sju seriemesterskap, var det vel aldri tvil om at fusjonsklubben FCK ville bli en stormakt i dansk fotball.
De vant ligaen på første forsøk, og det har siden den gang blitt totalt 13 seriemesterskap og 8 danske cuptitler. De som husker Royal League, vil jo vite at FCK også satt sitt preg på den turneringen. Det ble med tre utgaver, og alle endte med dansk seierherre etter at FCK vant de to første utgavene (etter finaleseire over henholdsvis IFK Göteborg og Lillestrøm) mens de tapte den heldanske finalen mot erkerival Brøndby i den hittil siste utgaven i 2006/07. Nå var det ligaspill i Superligaen det skulle dreie seg om, og før helgens runde hadde FC København på sin andreplass hatt sju poeng opp til ledende FC Midtjylland og ti poeng ned til treer AGF Aarhus, men med AGFs borteseier over FC Midtjylland i Herning dagen før, kunne FCK knappe litt innpå forspranget. OB på sin side hadde før helgen innehatt en femteplass, 16 poeng bak sitt vertskap for kvelden.
Det var likevel OB som tok ledelsen i kampens sjuende minutt, godt assistert av FCKs Viktor Fischer som valgte å legge ut på et lite dribleraid i eget felt. Det straffet seg da Mathias Greve stjal ballen, og han igjen serverte Anders Kvindebjerg Jacobsen som elegant vippet inn 0-1. Deretter la gjestene seg bakpå og lot FCK overta spillet, men det nærmeste hovedstadsklubben kom utligning før pause var en avslutning fra Rasmus Falk som traff stolpen. Det var god stemning blant bortefansen som nok begynte å få forhåpninger om å kunne ta med seg tre poeng tilbake til Fyn. Det ville i så fall være første OB-seier over FCK i Parken siden august 2003, men det var selvsagt 45 minutter igjen. Pausen ble for min del benyttet til å ta en ny tur ned trappegangene for å unne meg en røykepause, og deretter til å hente forsyninger i form av pølse og øl.
FCK dominerte totalt etter hvilen, men slet med å bryte ned OB-forsvaret. Michael Santos hadde en god mulighet etter en drøy times spill, men OB-keeper Oliver Christensen vartet opp med en fin redning. Med ti minutters tid igjen fikk FCK straffespark etter en duell i feltet der dommeren mente at Santos ble lagt ned på ufint vis. Tre minutter tidligere hadde Ståle Solbakken byttet inn Pieros Sotiriou, og det var han som nå tok straffesparket og utlignet til 1-1. Et drøyt minutt senere fullførte den kypriotiske innbytteren snuoperasjonen da han steg til være og headet inn 2-1. Med det knuste han OBs håp om poeng, for da de til tross for en aldri så liten sluttspurt aldri klarte å finne noen utligning, endte det 2-1 foran 12 226 tilskuere, og de måtte ta turen tilbake til Fyn uten poeng. For min del signaliserte det slutten på fotball-året 2019, for grunnet diverse forpliktelser ble for første gang siden 2008 dessverre ingen romjuls- og nyttårs-tur til UK denne gang. Etter å ha avsluttet kvelden med en tur innom et par serveringssteder, trakk jeg meg tilbake til hotellet og fikk meg omsider litt søvn før hjemreisen dagen etter.
Revisit: FC København v Odense BK 2-1 (0-1) Superligaen Parken Stadion, 16 December 2019 0-1 Anders Kvindebjerg Jacobsen (7) 1-1 Pieros Sotiriou (pen, 80) 2-1 Pieros Sotiriou (82) Att: 12 226 Admission: 175 DKK Programme: None
Etter å ha besøkt AC Horsens og sett vertskapet beseire Sønderjyske, kom jeg meg raskt tilbake til Horsens stasjon, for jeg hadde ytterligere en kamp planlagt denne dagen. Dermed var det bare å komme seg til Herning, og det betød en snau halvtimes togtur opp til Skanderborg, et raskt togbytte og ytterligere en times tid med tog til Herning. Det er en by beliggende i Midtjylland, og som så sent som på midten av 1800-tallet var et liten husklynge. Stedet vokste frem langs landeveien mellom Ringkøbing og Silkeborg som ble anlagt på den tiden, og så senere en ytterligere befolkningsøkning ved jernbanes ankomst. Herning og de nærliggende områdene på hedene i Midtjylland hadde tradisjon for ullproduksjon, og dette utviklet seg til en omfattende tekstilindustri. Herning har med sine drabanter i dag rundt 50 000 innbyggere, og er nå kanskje først og fremst kjent som en messeby takket være Messecenter Herning.
Ved ankomst Herning gikk jeg sporenstreks til puben Fox & Hounds, som hadde blitt blinket ut som åsted for oppladning til kamp. Fotball-monsteret FC Midtjylland skulle ta imot AGF Aarhus, og min Aarhus-kompis Morten som jeg hadde spist frokost med den morgenen ville også ta seg til Herning, men ga beskjed om at han ville komme rett til stadionet like før avspark. Han ga meg dog nummeret til AGF-er Thomas, og da jeg etter å ha kjøpt meg en Founders All Day IPA ringte ham, viste det seg at han faktisk allerede satt innerst i lokalet på Fox & Hounds sammen med en gjeng andre AGF-ere. Flere av de hadde jeg truffet tidligere, og med trivelig samtale hygget vi oss der en times tid før det var på tide å sette kursen mot MCH Arena. Jeg fikk tilbud om skyss med de, og slapp således å gå for å ta bussen.
FC Midtjylland føyer seg inn i rekken av danske fusjonsklubber, og ble stiftet så sent som i 1999, etter at Herning Fremad og Ikast FS slo seg sammen (begge har naturligvis fortsatt under eget navn i breddefotballen). Av disse var sistnevnte den tradisjonelt beste, med en rekke sesonger i toppdivisjonen, som de har ‘medaljer’ fra i premieskapet. Den nye klubben rykket allerede i sin første sesong opp til Superligaen etter en suveren 1. Divisions-tittel. FCM har som kjent deretter etablert seg og blitt en av de dominerende krefter i dansk fotball. Allerede i 2004 ble de den første danske klubben til å opprette et eget fotball-akademi. Ti år senere var man nære på konkurs, men med frisk kapital sprøytet inn slo de kraftig tilbake, og etter flere andre- og tredjeplasser vant de endelig sin første ligatittel i 2015. Det gjentok de i 2018, og året etter vant de den danske cupen, der de nå følgelig er regjerende mestre.
I gjørma på den store parkeringsplassen utenfor MCH Arena traff vi tilfeldigvis også på Morten, og sammen med en stort følge med AGF-fans gikk vi for å ta plass på bortetribunen. MCH står for MesseCenter Herning, og det er også navnet på anleggets eier. Fotballstadionet ligger tilknyttet en næringspark som også huser både dette messesenteret og hallen Boxen som håndball-fans her hjemme nok vil kjenne som ‘boksen i Herning’. Stadionet ble åpnet i 2004, og klubben hadde i årene frem til åpningen brukt den tilsynelatende flotte hjemmebanen til Ikast FS. MCH Arena er en typisk moderne og funksjonelt sett flott stadion. Da anlegget i 2011 var en av banene som ble brukt i U21 EM, benyttet UEFA navnet Herning Stadion, men jeg tror jeg skal styre klar av den fristelsen i og med at det også er navnet på et annet anlegg i byen. Uansett kom vi oss innenfor, fikk tak i programmer, kjøpt inn pølser og øl, og var dermed klar for avspark.
Dette var siste serierunde før Superligaen skulle ta vinterpause, og på tabellen var det FC Midtjylland som tronet på toppet og så ut til å være på god vei mot en ny ligatittel. De hadde nemlig sju poeng ned til toer FC København, og fra de to fotball-monstrene var det en enda større luke ned til treer AGF Aarhus. Dagens bortelag hadde ti poeng opp til FCK og dermed altså hele 17 poeng opp til FCM. De var nok derfor kanskje mest opptatt av å holde Brøndby bak seg, for de blågule fra Vestegnen startet helgen kun to poeng bak aarhusianerne. Vertene var solide favoritter, og tok ikke overraskende et initiativ, men AGF var skumle på kontringer og fikk den første store sjansen. Likevel tok FCM ledelsen 1-0 ved Awer Mabil med ti minutter til pause. Ikke helt ufortjent, og det lå an til å bli ‘business as usual’ for FCM da dette også var stillingen ved pause.
Serielederne skulle imidlertid få seg en formidabel kalddusj etter hvilen, for før halvminuttet av andre omgang var spilt, lå ballen i nettet bak deres keeper. Casper Højer fyrte løs, og FCM-spiller Erik Sviatchenko var uheldig og styrte ballen i eget mål. Dermed 1-1, og dette rystet åpenbart vertene, for drøyt fem minutter senere steg Jon Thorsteinsson til være og headet inn 1-2. Voldsom jubel blant AGF-fansen, og allerede et drøyt minutt senere skulle de få enda mer å juble for da Bror Blume satt inn 1-3 etter forarbeid av Mustapha Bundu. AGF hadde snudd med tre mil på ni minutter. De 11 009 tilskuerne kunne knapt tro det de så, og kun et par minutter etter kunne Bundu ha økt til 1-4. De holdt dog på tomålsledelsen, og et rystet hjemmelag klarte aldri å svare ved å true AGF-målet seriøst. Dermed endte det med 1-3 og en overraskende, men desto mer gledelig, borteseier. I nærheten av messesenteret er det en jernbanestasjon der togene visstnok kun stopper ved visse tilstelninger, men det skulle være et tog derfra etter kamp, og det hadde jeg blinket meg ut. Imidlertid skulle Morten i likhet med meg tilbake til Aarhus og tilbød meg skyss som jeg gladelig takket ja til. Dermed kom vi oss greit tilbake, via et stopp på en bensinstasjon der vi fikk raidet pølsedisken. Etter å ha kjørt hjem de øvrige passasjerene, slapp han meg av utenfor mitt hotell i Aarhus-utkanten Viby, og der tok vi farvel for denne gang. Den lille desember-turen gikk mot slutten, men dagen etter skulle jeg først tilbake til København for å avslutte turen med ytterligere en kamp (en revisit) og overnatting der. Ved retur til hotellet i Viby var jeg inne på tanken om å ta en tur inn til Aarhus for å oppsøke en pub eller to, men valgte til slutt heller å trekke meg tilbake og finne senga.
Danish ground # 13: FC Midtjylland v AGF Aarhus 1-3 (1-0) Superligaen MCH Arena, 15 December 2019 1-0 Awer Mabil (35) 1-1 Erik Sviatchenko (og, 46) 1-2 Jon Thorsteinsson (52) 1-3 Bror Blume (54) Att: 11 009 Admission: 105 DKK Programme: Free
Etter at jeg på torsdagen hadde flydd ned til København og benyttet kvelden til å se Europa League-oppgjøret FC København v Malmö FF, hadde jeg deretter hatt to fotballfrie dager i den danske hovedstaden. Jeg hadde allerede ved avreise fra Norge visst at fredagen ikke ville by på fotball, men i stedet fant jeg en god erstatning ved å besøke Den Blå Planet og deretter se ishockey i form av Rødovre Mighty Bulls v Frederikshavn White Hawks i den danske Superisligaen. Lørdag formiddag hadde jeg imidlertid planlagt kamp, men da alle andre enn Superliga-klubbene nå hadde tatt vinterferie var utvalget mildt sagt magert. Én eneste kamp i Reserveligaen var å finne på programmet, og noen dager før avreise hadde den også blitt flyttet til nyåret 2020. Dermed var det også duket for en fotballfri lørdag
Lørdagen ble i stedet benyttet til et besøk i København Zoo, der jeg slo i hjel noen trivelige timer før jeg plukket opp bagasjen og gikk for å sette meg på 16.00-toget fra København H til Aarhus. Planen hadde nemlig vært å installere meg i Danmarks nest største by i forkant av en søndags-dobbel, og etter drøyt tre timer på toget kunne jeg stige av og finne bussen som skulle frakte meg ut til Viby Centret. Der hadde jeg betalt 988 danske kroner for to netters overnatting ved Zleep Hotel Aarhus Syd Viby, og etter å ha sjekket inn var jeg raskt på farten igjen. En av mine Aarhus-kompiser bor i nettopp Viby og hadde invitert meg hjem til seg. Jeg tok apostlenes hester fatt og orienterte meg frem til oppgitt adresse, der han og hans livsledsager hadde middag med et vennepar. Jeg ble snart servert en deilig dansk middag, og etter litt hyggelig samvær stakk vi gutta på den lokale puben Queens Arms. Slik ble kvelden avsluttet, men jeg skulle se Morten igjen allerede dagen etter.
Som avtalt kom han morgenen etter og hentet meg utenfor mitt hotell, og skysset meg til AGFs treningsanlegg som han ville vise meg. Deretter gikk turen inn i Aarhus sentrum hvor jeg tok på meg spanderbuksene og spanderte en herlig frokost på et serveringssted i byen. Da han deretter slapp meg av utenfor byens jernbanestasjon, kunne jeg hoppe på 09.45-toget som jeg hadde betalt 84 kroner for å få bli med ned til Horsens. Den turen tok i underkant av en halvtime, og ved ankomst Horsens oppsøkte jeg sporenstreks Den Gyldne Hest. Der var det allerede en god del folk, og både ansatte og stamgjester var i full gang med juleforberedelser og produksjon av diverse julepynt. Jeg fikk igjen en påminnelse om at jeg ikke var i Norge da jeg kjøpte en Tuborg og fikk beskjed om at alle kjøp denne formiddagen kvalifiserte til en gratis shot.
Horsens er en by med rundt 60 000 innbyggere, og den ligger i enden av Horsens Fjord på den jyske østkysten. Horsens var i middelalderen en viktig by med et betydelig antall klostre og festningsanlegg. Selv var jeg denne søndagen mer interessert i fotballkampen som skulle spilles med tidlig kampstart klokken 12.00, og etter å ha tømt min Tuborg fant jeg en buss som skulle i retning dagens kamparena. Vel fremme betalte jeg meg inn med 120 danske kroner, og innenfor var det bare å forsyne seg fra bunkene med gratis programmer. Selv om de 48 sidene bød på en voldsom mengde reklame, er jo dette noe man ikke er vant med her hjemme, men jeg synes de i hvert fall kunne kostet på seg en tabell. En kikk på nettet bekreftet dog at AC Horsens lå fjerde sist, kun bak dagens motstander Sønderjyske på dårligere målforskjell. De to hadde tre poeng opp til Lyngby foran seg, og seks poeng ned til Hobro bak seg.
AC Horsens ble stiftet så sent som i 1994 ved en sammenslåing av Horsens FS (Horsens Forenede Sportsklubber), FC Horsens og Stensballe IK. Førstnevnte hadde i 1915 selv blitt stiftet som en samarbeidsklubb og var lenge byens førende klubb med en kortvarig storhetstid i 1960-årene, da de blant annet noterte seg for en tredjeplass i ligaen (i 1967). Også FC Horsens var en samarbeidsklubb stiftet i siste halvdel av 1980-årene, men la oss nå holde oss til dagens klubb. Den tok over Horsens FS sin plass i 1. Division, men rykket raskt ned før de returnerte etter to sesonger. De etablerte seg i 1. Division, og i 2005 sikret de opprykk til Superligaen. Den gule fare flørtet først heftig med nedrykkssonen, og nedrykket kom da også omsider våren 2008 – ironisk nok etter en god 5. plass året før. De returnerte på første forsøk, og 4. plassen i 2011/12-sesongen står fortsatt som den nye klubbens bestenotering. Horsens rykket senere ned igjen, men har nå vært tilbake i Superligaen siden 2016.
Horsens Stadion – hvis offisielle navn er et sponsornavn – skal ha blitt innviet allerede i 1929, men det skulle man aldri tro når man ser kamp på det moderne anlegget. Det har å gjøre med at det ble totalrenovert i 2009, og mon tro om de ikke i den forbindelse muligens rev det hele og bygget nytt fra bunnen(?). Dagens stadion fremstår som nevnt uansett meget moderne, men har samtidig et par detaljer som likevel gir en viss karakter. Det gjelder først og fremst de meget originale flomlysene, som det er lettere å henvise til bilde av enn å beskrive. På anleggets kortsider legger man videre merke til fasongen på taket, som dupper ned på midten. Selv hadde jeg kjøpt billett til hjemmelagets ‘stemningsafsnit’ på ene langsidens ene flanke, og derfra skulle jeg se Horsens-trener Bo Henriksen (en karakter som noen muligens også vil huske fra svært korte opphold i Kidderminster Harriers og Bristol Rovers) og hans utvalgte forsøke å sende Sønderjyske hjem uten poengfangst.
Etter et snaut kvarter var vertenes Michael Lumb på ferde med et skudd som keeper fikk reddet til corner. Det påfølgende hjørnesparket ble slått av Louka Prip, og han sendte like godt ballen rett i mål med en avlevering som seilte gjennom feltet og snek seg inn i nettmaskene på bakre stolpe. Halvveis ut i omgangen kunne Jonas Thorsen doblet ledelsen, men hans skudd smalt i tverrliggeren. Likevel skulle Horsens gå til pause med ledelse 2-0, og igjen var det etter en corner som denne gang havnet i beina til Michael Lumb som fikk nettkjenning. De gule hadde sett nokså trygge ut, men tolv minutter ut i andreomgangen fant Mart Lieder lagkamerat Peter Christiansen som reduserte til 1-2. Kun minuttet senere holdt samme oppskrift på å gi utligning, men Horsens slapp med skrekken. Sønderjyske fortsatte å jage utligning, men kom aldri nærmere, og foran 1 261 tilskuere endte det dermed 2-1. Nå var det bare for min del å komme seg tilbake til stasjonen og sette kursen mot Herning og dagens andre kamp.
Danish ground # 12: AC Horsens v Sønderjyske 2-1 (2-0) Superligaen Horsens Stadion, 15 December 2019 1-0 Louka Prip (15) 2-9 Michael Lumb (38) 2-1 Peter Christiansen (58) Att: 1 261 Admission: 120 DKK Programme: Free
I dansk fotball var det nå kun Superligaen som ikke hadde tatt vinterpause, og derfor var det så som så med tilbud på fotball-programmet. Det betød at jeg allerede ved avreise var klar over at jeg ikke ville få meg noen fredagskamp, men jeg fant i stedet en ishockeykamp i Superisligaen, der Rødovre Mighty Bulls ville ta imot Frederikshavn White Hawks. Jeg hadde imidlertid mange timer til rådighet før det, så etter å ha inntatt en frokost på Hovedbanegården, satt jeg meg på metroen. Via et bytte på Kongens Nytorv kom jeg meg til stasjonen Kastrup, der jeg gikk av og spaserte bort til Den Blå Planet, som jeg tenkte var et fint sted å slå i hjel litt tid. Da dronning Margrethe åpnet akvariet i mars 2013, var det nord-Europas største akvarium, og det viste seg absolutt å være verdt en visitt.
Fra Amager og Kastrup gikk turen med metro tilbake til sentrale København, og jeg ble nå med helt til Nørreport, der jeg ville sjekke ut puben Bootleggers. Det viste seg å være et godt valg, og jeg fikk testet et par øl der før jeg brøt opp og tok toget fra Nørreport til Brøndbyøster, der neste korte etappe gikk med buss til Tårnvej. Det var ikke helt tilfeldig at jeg gikk av her, for et steinkast fra bussholdeplassen ligger Valhøj Bodega, der jeg hadde bestemt meg for å fortsette oppladningen til kveldens kamp. Der traff jeg på et par Rødovre-fans som også skulle på kamp, og de var ikke enige med de som hadde fortalt meg at jeg kunne forvente maksimalt rundt 100 tilskuere og et usselt nivå. De mente det ville ligge nærmere 1 000 enn 100, men innrømmet dog at jeg muligens ville bli skuffet over nivået sammenlignet med norsk eliteserie.
Jeg ble sittende sammen med disse to, og sammen gikk vi etter hvert opp til kamparenaen Rødovre Skøjte Arena mens jeg ordnet meg en billett på telefonen. Mon tro om det ikke var 100 kroner jeg betalte. Rødovre Mighty Bulls er elitesatsingen til Rødovre Skøjte & Ishockeyklubb, og de er seks ganger danske mestre – senest i 1999. Man har et nokså uortodoks sluttspill i dansk hockey, og kanskje er det derfor man også opererer med en cup. Den har Rødovre vunnet én eneste gang; i 2007. Klubben kunne i 2014 jubilere med 50 års historie i Danmarks toppdivisjon i hockey, og er fortsatt den eneste klubben som kan skilte med dette. Nå lå de nest sist med kun Odense Bulldogs bak seg, og skulle opp mot et topplag i form av Frederikshavn White Hawks som med seier ville overta andreplassen fra Rungsted Seier Capital. Helt i toppen var det for øvrig Aalborg Pirates som ruvet.
Om jeg hadde vært litt avventende til nivået, er det i hvert fall liten tvil om det å være tilskuer på Rødovre Mighty Bulls sine kamper ikke står noe tilbake for tribuneopplevelsen i Eliteserien. Inne i hallen var det allerede god stemning da vi ankom, og mine ledsagere benyttet seg sporenstreks av tilbudet der man kan kjøpe en ‘hank’ med seks øl for prisen av fem (et tilbud som er helt vanlig også på danske fotballarenaer). De insisterte på at to av de var til meg, og at det bare var å hente påfyll om nødvendig, men jeg fikk i hvert fall rasket med meg et program fra bunken som lå på en av diskene. Den åpenbart uinnvidde karen som tidligere hadde gitt et hoderystende tips om håpløst nivå og at jeg ville være heldig om det var tresifret antall tilskuere, kan ikke ha visst stort om dansk hockey, for faktum er at Rødovre har snittet på firesifret antall tilskuere.
Denne kvelden hadde 879 løst billett, og noe av skylden for det må kanskje deres svake sesong ta. Mine nye kamerater fortalte også om et Rødovre som for tiden slet med voldsomme skadeproblemer og således mange fravær. Hjemmelaget holdt dog nord-jydene fra livet til drøyt halvveis ut i midtperioden, men da kom det to kjappe med 11 sekunders mellomrom. Dane Fox noterte seg for de siste av de to, og han var banens store spiller. Dermed var det ikke noe sjokk at han la på til 0-3 i 3. periode. Frederikshavn fikk et fjerde mål før Mads Eller i kampens siste minutt i hvert fall sørget for å få hyll på byllen med et trøstemål. Dermed endte det 1-4, og det betød en femte strake seier til Frederikshavn. Jeg hadde for øvrig blitt positivt overrasket over nivået.
I det hele tatt en artig og positiv opplevelse, og jeg drar gjerne på ny hockeykamp i Danmark ved en annen anledning. Jeg valgte å bli med mine ledsagere til Rødager Bodega, men da det etter en øl der begynte å bli vel mye snaps og shots på bordet, var det kanskje et greit tidspunkt å takke for seg. Nå mente Google Maps at enkleste rute var buss til Husum stasjon og S-tog derfra tilbake til sentrale København, så jeg fulgte det rådet. Jeg valgte dog etter hvert å stige av allerede på Dybbølsbro, og la turen innom Freddy’s Bar før kvelden ble avsluttet på – av alle steder – Thai Corner Bar. En ny fotballfri dag ventet, siden min planlagte lørdagskamp hadde blitt flyttet, men jeg hadde da et ess i ermet også den dagen før jeg på ettermiddagen skulle toge mot Aarhus. Nemlig et besøk i København Zoo…
Danish ice hockey # 1: Rødovre Mighty Bulls v Frederikshavn White Hawks 1-4 (0-0, 0-2, 1-2) Superisligaen Rødovre Skøjtehall, 13 December 2019 0-1 36.38 Søren Nielsen (Thomas Søndergaard, Kristian Jensen) 0-2 36.49 Dane Fox (Christopher Frederiksen, Alexander Bumagin) 0-3 44.15 Dane Fox (Christopher Frederiksen, Alexander Bumagin) 0-4 47.27 Mads Larsen (Dane Fox, Christopher Frederiksen) – PP1 1-4 59.23 Mads Eller (Jannik Karvinen, Lasse L. Carlsen) Att: 879 Admission: 100 DKK(?) Programme: Free
Onsdagens drama på Åråsen markerte slutten på mitt norske fotball-år 2019, men allerede morgenen etter var jeg tidlig oppe da jeg på nytt skulle rømme landet. Det dreide seg om en aldri så liten tur til Danmark. Etter å ha busset inn til Oslo og toget derfra opp til Gardermoen, lot jeg Norwegian frakte med til den danske hovedstad. Etter en liten togtur fra flyplassen inn til København hovedbanegård, satt jeg igjen på Jernbanecaféen og unnet meg en øl mens jeg ventet på å kunne få sjekke inn ved City Hotel Nebo rett rundt hjørnet. Denne torsdagskvelden var det duket for et durabelig oppgjør i Parken, for FC København skulle opp mot Malmö FF i Europa League, og det var helt åpenbart et populært samtaleemne både i baren og på flere av bordene. Snart kom det til og med kjente fjes fra hjemlige trakter innom.
Selv om Kvik Halden-trener Kent Bergersen fortsatt har hus i Drøbak, er det lenge siden jeg har truffet på ham, og som FFK-supporter var det derfor litt interessant å høre hva han hadde å si om et par ting fra den nylig avsluttede sesongen. Først og fremst hadde jeg undret meg voldsomt over FFK-apparatets taktikk under hjemmekampen mot nettopp Kvik. Dette var jo en kamp i nest siste serierunde der FFK ‘måtte’ innhente Kviks bedre målforskjell for å ha noen som helst mulighet på andreplassen og kvalik, men på et tidspunkt der de endelig fikk 1-0 og kjørte kampen, valgte FFK å gjøre defensive bytter og åpenbart trygge inn en 1-0 (det ble til slutt 2-0). I en kamp der målene teller dobbelt og Kvik var på gyngende grunn, virket det for meg helt meningsløst, og selv om det som skjedde i siste runde uansett ikke var nok, var det for meg et bevis på at Bummen & Co allerede hadde gitt opp. Men hva mente så Kenta?
Jo, han virket faktisk å være enig i min vurdering, og innrømmet at han etter det første målet og påfølgende minutter med FFK-press hadde vært livredd for at de nå skulle få 3-4-5 i sekken. Videre ga han uttrykk for at han i likhet med undertegnede hadde undret seg voldsomt over FFKs defensive bytter, som han hadde reagert på med lettelse. Kvik røyk jo i kvalik, men hadde Kenta forhåpninger om å kunne gjenta sesongen? Selv om han håpet på det, mente han ikke det var realistisk, men han hadde samtidig ikke veldig tro på at FFK skulle klare brasene denne gang heller. I stedet pekte han på nedrykkerne Tromsdalen og muligens Skeid som de største favorittene. Vi får nå se.. Det får uansett være nok om FFK i denne omgang, og jeg ønsket Kenta en fortsatt fin Danmarks-tur, der han sammen med noen kompiser skulle på samme kamp som meg denne kvelden.
Snart gikk jeg også for å sjekke inn ved City Hotel Nebo, der jeg hadde betalt 800 danske kroner for to netters overnatting. Med det gjort, kunne jeg stryke på dør igjen og orientere meg frem til Mikkeller Hyggestund. Deretter gikk turen videre til City Pub på Vesterbrogade, og på den britiske valgdagen kom jeg der faktisk i snakk med noen briter som viste seg å ha felles kjente med undertegnede. Paul ‘Splodge’ Proctor har inntil nylig vært klubbsekretær i Fareham Town, og turistene fra Portsmouth og Fareham kjente godt til ham. Etter en prat med de var det imidlertid på tide å bryte opp og komme seg mot kveldens kamparena, og med et dagskort for kollektiv-trafikken i København lot jeg metroen frakte meg fra København H til Trianglen, og med en times tid til avspark var det en solid strøm av folk som vrimlet ut av denne metrostasjonen og spaserte den korte veien opp til Parken Stadion.
Det danske fotball-monsteret FC København burde jo være kjent for de fleste, men fusjonsklubben ble stiftet i 1992, som en sammenslåing av toppsatsingen til Kjøbenhavns Boldklub (KB) og B 1903, som samtidig har fortsatt breddesatsingen under egne navn i lavere divisjoner (her skal man ha i både pose og sekk). I den forbindelse skal det nevnes en par ting – spesielt rundt KB, som har en historie helt tilbake til 1876. De hadde for første gang fotball på menyen i 1878, og det gjør de faktisk til Europas eldste ikke-britiske fotballklubb. Samtidig er det fortsatt den klubben med flest danske seriemesterskap; hele 15 i tallet – inkludert de to første i 1913 og 1914. Nå man legger til at Gentofte-klubben B 1903 hadde sju seriemesterskap, var det vel aldri tvil om at fusjonsklubben FCK ville bli en stormakt i dansk fotball.
De vant ligaen på første forsøk, og det har siden den gang blitt totalt 13 seriemesterskap og 8 danske cuptitler. De som husker Royal League, vil jo vite at FCK også satt sitt preg på den turneringen. Det ble med tre utgaver, og alle endte med dansk seierherre etter at FCK vant de to første utgavene (etter finaleseire over henholdsvis IFK Göteborg og Lillestrøm) mens de tapte den heldanske finalen mot erkerival Brøndby i den hittil siste utgaven i 2006/07. Nå var det Europa League det dreide seg om, for etter at den regjerende danske seriemester måtte gi tapt for serbiske Crvena Zvezda (Røde Stjerne) i ‘Champions’ League kvalifiseringen, fikk de ‘trøstepremier-plass’ i Europa League. Der slo de ut Riga FC i siste kvalik-runde og havnet i gruppe med Dynamo Kiev, Lugano og Malmö FF. Foran siste runde ledet de gruppa, men med svenskene og ukrainerne hakk i hæl. En eventuell vinner i dagens kamp ville være kvalifisert for utslagsrundene, mens en taper ville være i visse vanskeligheter.
Kampen var for lengst utsolgt, og man snakket om mulig tilskuerrekord for FCKs kamper i Europa League eller UEFA Cup, for 35 500 billetter var revet bort. Selv hadde jeg klart å huke tak i en billett øverst på kortsiden der den mest ihuga FCK-fansen holder til, ved å betale 150 danske kroner halvannen ukes tid i forkant. Unummererte plasser og mulighet for å få stå er alltid et pluss, men trappene opp til andre etasje av denne tribunen kan ta knekken på noen og enhver som ikke er topptrent. Jeg kom meg omsider opp og kunne skue utover Parken; eller Københavns Idrætspark som den egentlig het fra den ble innviet i 1911 frem til totalrenoveringen som ble påbegynt i 1990. I denne perioden var stadionet Danmarks nest største byggeplass etter Storebæltsbroen, og da man åpnet igjen høsten 1992, var det under navnet Parken. Kapasiteten skal nå på det meste være på 38 065, mens tilskuerrekorden på 44 345 stammer fra EM-kvalik mot Romania i 2003. For FCK-kamper lyder den på 41 044 og stammer fra cupfinalen mot Brøndby i 1998.
Der oppe fra andreetasjen har man normalt sett god utsikt, men jeg fikk naturlig nok ikke med meg det imponerende tifo- og pyro-arrangement FCK-fansen hadde på denne tribunen ved kampstart (det første bildet er derfor lånt fra siden ultras-tifo.net). På dette tidspunktet hadde jeg i hvert fall benyttet anledningen til å for lengst hente meg både pølse og øl, og lå snart også merke til at det nok ikke kun var ordinær tobakk som ble røyket her på tribunen. Helikopteret i lufta over Parken tilhørte nok de uniformerte noldusene fra lovens lange arm, som garantert var på vakt etter tidligere stygge episoder i forbindelse med møter mellom de to lagene. I tillegg til at det ikke er langt fra København til Malmö, var det for øvrig også et par andre ting som satt en ekstra spiss på oppgjøret. Ikke minst det faktum at svenske har en 51% regel, og Malmö-fansen la ikke bånd på sine følelser overfor den moderne fotballen og et FCK de mener kun er en ‘business’. Et artig banner på bortetribunen i så måte var ‘FC Køb Et Navn’.
FCK ville være klare med poeng mens Malmö FF måtte ha seier for å være sikre på avansement, og således var det egentlig Uwe Röslers gutter som måtte frem, men likevel var det vertene som startet best og skapte de klart største sjansene før pause. Dame N’Doye var ikke minst to ganger frempå med avslutninger fra god posisjon. Hans skudd ble reddet av Malmö-keeper Johan Dahlin, mens hans heading gikk like over. Det var dog ingen sjanse-bonanza de fremmøtte ble vitne til, men trøkket på tribunen var upåklagelig. Tilskuertallet endte for øvrig til slutt på 32 941, så det var tydeligvis en og annen med sponsorbilletter som ikke tok seg bryet med å møte opp. Uansett var det fortsatt målløst ved pause, og det hadde nok svenskene mest grunn til å være fornøyd med.
Det var tett og jevnt etter hvilen, og det meste av spillet fant sted midt på banen. Det virket som om begge lag naturlig nok var nokså redde for å slippe inn. Med et snaut kvarter igjen falt avgjørelsen. Et Malmö-innlegg endte hos Arnor Traustasson som headet mot mål, ballen endret retning i Sotirios Papagiannopoulos (som vel er svensk statsborger!) og endte i mål bak en utspilt FCK-keeper. 0-1, og de var de skånske flaggene som vaiet i Parken. Ståle Solbakkens menn klarte aldri å svare, og det endte med 0-1 og Malmö-seier i det som skal ha vært Marcu Rosenberg sin siste kamp. Malmö FF var videre, mens FCK var i trøbbel. På tribunen fulgte hjemmefansen spent med på telefonene og oppdateringer fra Kiev, der et allerede utslått Lugano endte opp med å klare uavgjort og dermed redde FCKs avansement. Dermed gikk både Malmö FF og FCK videre.
Selv slo jeg følge med tusenvis av andre ned til Trianglen metrostasjon og kom meg etter hvert med et tog tilbake til København H. Jeg spaserte en tur inn i Kødbyen for å teste puben WarPigs BrewPub, og deretter unnet jeg meg også en Tuborg på Freddy’s Bar før jeg forserte et antall prostituerte og takket nei til omtrent like mange tilbud på vei tilbake til mitt hotell på Istedgade. Nå ventet to fotballfrie dager, og dagen etter skulle det i stedet bli en dose ishockey, mens jeg måtte finne en ny plan før lørdagen etter at min kamp den dagen hadde blitt flyttet. Men det får bli en annen historie. Det var uansett deilig å igjen være tilbake i Danmark, og min lille tur hadde da fått en fin start.
Danish ground # 11: FC København v Malmö FF 0-1 (0-0) Europa League Parken Stadion, 12 December 2019 0-1 Sotirios Papagiannopoulos (og, 77) Att: 32 941 Admission: 150 DKK Programme: None
Da november ble til desember mistenkte jeg at jeg hadde sett min siste norske kamp for sesongen. Det viste seg å ikke stemme, men jeg var i hvert fall ikke i det minste tvil om at så var tilfelle etter at jeg hadde sett Start vinne den første kvalik-kampen mot Lillestrøm i Kristiansand. Når det skulle avgjøres hvem av de to som ville bli å finne i Eliteserien 2020, lot jeg meg likevel overtale av min groundhopper-kollega Stig-André Lippert til å bli med og se returoppgjøret på Åråsen, til tross for at jeg skulle av gårde på en ny tur til Danmark morgenen etter. Alle mine tidligere besøk på Åråsen hadde vært med FFK, og min siste visitt var så langt tilbake som i juni 2009. På den tiden var jeg ikke den flinkeste til å ta bilder, og dette var en god anledning til å få rettet på det, samtidig som det var greit å også få med seg avgjørelsen da jeg hadde sett første kamp.
Dermed gikk turen etter hvert til Romerike etter at Mr. Lippert hadde plukket meg opp i Drøbak, og vi parkerte i Lillestrøm sentrum med såpass god tid at vi rakk å både få oss litt mat på et gatekjøkken og stikke innom Gulating slik at jeg også fikk ladet opp med en øl. Da det var på tide å bryte opp, fulgte vi strømmen av LSK-fans som forlot stedet omtrent samtidig, og tråkket således oppover mot Åråsen på holkeføret. Vi kom oss helskinnet frem, og det var bare å finne frem billettene jeg hadde kjøpt og printet ut hjemme. Mitt reisefølge hadde følt for å innta bortefeltet, så det var der jeg endte opp med å kjøpe billetter, pålydende henholdsvis 200 kroner og 100 kroner for min honnør-billett. Bortefeltet og Åråsen generelt var egentlig ganske nøyaktig slik jeg husket det selv om promillen til tider har vært merkbar ved mine besøk med FFK.
Det gikk dog rolig for seg denne gang, men tankene gikk tilbake til en bortekamp med FFK der vi hadde blitt invitert opp på en av terrassene som på denne kortsiden vender ut mot banen. For øvrig de samme leilighetene som ble offer for Vålerenga-pakkets herjinger tidligere i 2019, da en beboer blant annet fikk et bluss kastet inn i leiligheten sin. Ellers er jo Åråsen kjent for sine spesielle flomlys som kan heves og senkes, og det skyldes den korte avstanden til Kjeller flyplass – ikke Gardermoen som noen synes å tro. Og selv i disse dager har man i det minste naturgress på Åråsen; noe som selvsagt alltid er et pluss. Innunder tribunen traff jeg for øvrig på en kjenning fra Sørlandet som hadde fått seg en stor, fin blåveis i forbindelsene med tumultene før det første oppgjøret i Kristiansand.
Start hadde med seg en 2-1 seier derfra, men meningene var delte når en favoritt nå skulle utropes.I kraft av den knappe ledelsen fra første kamp, var det noen som påpekte at sørlendingene hadde initiativet. Det er klart det er en fordel å lede halvveis, men andre mente det var helt åpent og påpekte i likhet med undertegnede at det ville holde for romerikingene å vinne 1-0 på egen hjemmebane. Jeg skal i ettertid ærlig innrømme at jeg var av de som før kampen mistenkte at Start sin ledelse kanskje burde vært på ytterligere et mål, og at jeg dermed holdt en ørliten knapp på at Tom Nordlie og hans utvalgte til slutt skulle klare brasene. Det var nok uansett nerver i høyspenn på begge sider da kampen omsider ble blåst i gang.
De tilreisende fikk bakoversveis allerede etter et minutts tid da Simen Kind Mikalsen satt inn 1-0 til fulga, og vi hadde fått en sjokkartet start på kampen. Om Start kom til Åråsen med en plan om å legge seg bakpå og ri på sin ledelse fra første kamp, kunne den planen allerede nå kasseres, for nå var det Start som måtte ha mål. I stedet var det LSK som i det tjueandre minutt doblet ledelsen til 2-0 da ballen gikk via en uheldig Damion Onandi Lowe og i mål. Det så ut til å gå LSK sin vei da dette også var stillingen ved pause, men ett eneste Start-mål var nå samtidig nok til at vi ville kunne få ekstraomganger – noe som egentlig hadde passet meg nokså dårlig med tanke på tidlig avreise dagen etter.
Faren for ekstraomganger var historie da Hans Daniel Gustafsson satt inn 3-0 tidlig i andre omgang, og Start-folket begynte virkelig å henge med nebbet. Jeg var nå personlig ganske sikker på at dette var avgjort, og etter en times spill var det nok ingen på Åråsen som tvilte på at Tom Nordlie for første gang skulle ha suksess med sitt lag i kvalifisering. Da styrte Aleksander Melgalvis nemlig inn 4-0, og Åråsen eksploderte. Hjemmefansen feiret slik at en av ‘gjerdene’ raste sammen, og på indre bane var også innbytter og klubblegende Frode Kippe i ekstase. Det var nok ikke mange som så for seg en snuoperasjon fra Start nå, men så skulle det snart altså bli Martin Ramsland show og en vanvittig utvikling jeg knapt har bevitnet tidligere – i hvert fall ikke i en såpass viktig kamp her hjemme i norsk fotball.
Med et kvarter igjen så det fortsatt dystert ut for gjestene, men da dukket Ramsland opp og reduserte til 4-1. Et trøstemål, tenkte i hvert fall undertegnede, men tre minutter senere var karen fra Marnardal på ferde igjen og besørget 4-2. Nå var det full fyr i teltet, for ett Start-mål nå ville bety at de ledet på bortemål. Det kokte over for en og annen Start-supporter som tok seg ut på banen og ble hardhendt og resolutt forvist fra Åråsen. Dermed gikk de glipp av det elleville øyeblikket da Ramsland ytterligere tre minutter senere satt inn 4-3, og sørlendingene gikk totalt av hengslene. LSK-fansen på sin side var nok i fullstendig sjokk, og den øredøvende stillheten ble snart erstattet av en merkbar nervøsitet og deretter en frustrasjon etter hvert som deres helter ikke klarte å svare på tiltale.
LSK satt inn Frode Kippe på topp i et forsøk på å få det befriende målet de nå trengte, men det kom aldri. Noen av hjemmesupporterne prøvde på sin side åpenbart å få kampen stoppet ved å flere ganger kaste bluss inn på banen, men selvsagt uten hell. Da sluttsignalet gikk var det naturligvis voldsomme gledesscener blant Start-folket, og en merkelig apatisk stemning over resten av Åråsen. Mange kunne nok ikke komme seg ut fort nok, mens det ulmet blant den harde LSK-kjerne som ble igjen og ga uttrykk for sitt raseri. Vi ble igjen 5-10 minutter, og det var fortsatt en spent stemning da vi gikk ut, der politiet åpenbart var redde for bråk. Ryktene gikk om at LSK-spillerne ville måtte ha politibeskyttelse når de skulle forlate anlegget. Det var altså slutten på en sammenhengende tilværelse i toppdivisjonen siden 1975, og første nedrykk for LSK siden 1966.
Det triste er at det nå er Rosenborg som kan skryte av å ha vært lengst i toppdivisjonen, og enda kjipere er det at det ga Vålerenga-pakket noe å glede seg over (det var flere nolduser i VIF-effekter til stede på borteseksjonen). For merkevaren Eliteserien sin del er nok det kjipeste kanskje at de i 2020-sesongen ikke vil ha oppgjørene mellom LSK og VIF å by på, og personlig vil jeg også tilføye det minus at et av altfor få lag med skikkelig gressmatte blir erstattet av ytterligere et som spiller på usjarmerende plastikk. Men Start er i hvert fall en klubb som hører hjemme der oppe. Så blir det opp til LSK å returnere så fort som mulig, og de vil uten tvil bli storfisken i 2020-utgaven av 1. divisjon. Jeg hadde fått tilbud om skyss hjem med LSK-supporter Jens som også skulle hjem til Drøbak, og dermed takket jeg ja til det slik at Stig-André slapp den omveien. Nå var det bare å komme seg hjem, pakke ferdig og gjøre seg klar for avreise til Danmark.
Revisit: Lillestrøm v Start 4-3 (2-0) Eliteserien qualification Åråsen Stadion, 11 December 2019 1-0 Simen Kind Mikalsen (2) 2-0 Damion Onandi Lowe (og, 22) 3-0 Hans Daniel Gustafsson (49) 4-0 Aleksander Melgalvis (61) 4-1 Martin Ramsland (76) 4-2 Martin Ramsland (79) 4-3 Martin Ramsland (82) Att: 7 892 Admission: 100 NOK (concession) Programme: None
Jeg trodde ærlig talt jeg hadde sett min siste norske kamp for året, men jeg holdt likevel et halvt øye med ståa i kvalifiserings-kampene, og da det til slutt endte opp med å bli Start og Lillestrøm som skulle kjempe om den siste plassen i Eliteserien 2020, begynte jeg faktisk å vurdere mulighetene for å ta turen til Kristiansand for å se på første kamp og samtidig huke av for en ny bane. Jeg skal jo være den første til å innrømme at fotballen her hjemme i Norge ikke er den som prioriteres aller høyest eller med mest entusiasme av undertegnede når det er snakk om groundhopping, og selv etter å ha betalt for både togbilletter og hotellovernatting i Kristiansand, var jeg fortsatt meget usikker på om det var riktig av meg å bruke såpass med ressurser på en slik tur for å kun se én enkeltstående kamp der jeg i utgangspunktet også ville være nøytral tilskuer.
Men tur til Sørlandet ble det altså, og jeg var denne lørdagen tidlig oppe for å komme meg til Oslo tidsnok til å komme meg med 07.25-toget til Stavanger. Turen ned til Kristiansand tok fire og en halv time, og jeg fikk litt søvn på ferden, inntil jeg våknet nokså beleilig idet vi forlot Vennesla. Ved ankomst Sørlandets hovedstad gikk jeg de få meterne til Yess! Hotel der jeg hadde betalt 538 kroner for kost og losji, og fikk slenge fra meg bagasjen midlertidig. Med det unnagjort kunne jeg snart spasere nedover Markens Gate og unne meg blant annet en seidel på Victoria Pub. Etter å også ha fått en matbit i skrotten kom jeg på at jeg naturligvis hadde klart å glemme kampbilletten i bagasjen, så det var like greit å returnere til hotellet for å sjekke inn samtidig som jeg hentet den.
Neste stopp ble Patricks Pub, før jeg testet Christiansand Brygghus. Mens jeg så gjorde, var det imidlertid noen som hadde skumlere hensikter ved et annet av byens serveringssteder, for litt lenger nede i Markens Gate hadde det visst vært temmelig vill vest når Start- og LSK-fans hadde røket i tottene på hverandre og det ble meldt av vilt masseslagsmål. Det så dog undertegnede ingenting til; ei heller da jeg forflyttet meg tilbake til Victoria Pub. Mens jeg satt der og lesket strupen gikk det plutselig opp for meg at avspark var klokka 18 og ikke klokka 19 som jeg av en eller annen grunn plutselig hadde fått for meg i løpet av ettermiddagen. En kikk på klokka viste at det dermed bare var å sluke resten av ølen litt faderlig fort og komme seg med bussen mot Lund. Som sagt så gjort, og således kom jeg meg heldigvis tidsnok frem til kveldens kamparena, som for øvrig også skulle bli min bane nummer 750 totalt sett.
Det fortelles at fotballen kom til Kristiansand med Haakon Frøstrup, som senere skulle bli Starts første æresmedlem. Han hadde sett spillet i England, og tok det således med tilbake til sin hjemby. Christiansands Fotballklubb skal ha vært byens første da den ble stiftet i 1891, men denne klubben ble oppløst da deres eneste ball ble sparket i stykker i 1898. Dagens klubb så dagens lys i 1905, som et resultat av at gutteklubben Gyldenløve tok initiativ til en sammenslutning med andre gutteklubber i byen. Resultatet var altså FK Start; senere IK Start. Vest-Agders fotball-flaggskip fikk var for første gang i daværende Hovedserien i 1959/60, men det endte med umiddelbart nedrykk. Det samme var tilfelle da de i 1969 var tilbake i toppdivisjonen i form av den landsdekkende 1. divisjon, men de gode tider var ikke altfor langt unna.
Høsten 1972 sikret Start seg retur til toppdivisjonen under ledelse av trenerlegenden Karsten Johannessen, og overrasket ved å ta tredjeplassen sesongen etter. I årene som fulgte skulle Kristiansand-klubben sette sitt preg på norsk toppfotball med sin såkalte makrellfotball. I ble det igjen en tredjeplass, samtidig som de spilte seg frem til sin første semifinale i cupen. I det hele tatt har Start etter hvert nådd semifinalene hele sju ganger, uten å noen gang klare å komme seg til finale! I 1978 sikret de seg derimot sin første ligatittel, etter en durabelig duell med Lillestrøm. Da de to år senere gjentok bedriften, var det om mulig enda mer spenning da Bryne til slutt ble slått på målstreken. Etter 15 strake sesonger i toppdivisjonen, som blant annet endte med to ligatitler og fem tredjeplasser, måtte Start takke for seg da de rykket ned i 1987.
Med nye navn som for øvrig raskt ble kjente norske fotball-navn var Start igjen tilbake på i 1990-årene, med nye tredjeplasser i både 1991 og 1992, men måtte igjen ned i 1. divisjon etter hvert som disse støttespillerne forsvant utover tiåret. Med kvalik-seier over Godset returnerte de høsten 1999, og i 2005 var de nære på ny ligatittel under Tom Nordlies ledelse. De ville sikret gullet med seier over FFK i siste serierunde, men et FFK i desperat poengnød i nedre del av tabellen stakk kjepper i hjulene for sørlendingene i en kamp som dessverre blir best husket for den tragiske episoden der Dagfinn Enerly brakk nakken. Som FFK-supporter skulle jeg for øvrig gjerne risikert nedrykkskvalik for mine gutter snarere enn å hjelpe Vålerenga til seriegullet, men slik gikk det altså.
Tilbake i 2019 hadde Start endt på tredjeplass i 1. divisjon og sikret seg retten til å spille kvalik mot et Lillestrøm som endte tredje sist i Eliteserien, og det var det første av de to oppgjørene jeg nå skulle se. Jeg var i utgangspunktet til stede på Sør Arena som nøytral og med litt blandede følelser, for selv om det neppe er gjensidig etter den nevnte kampen i 2005 og deretter semifinalen i cupen året etter, må jeg innrømme at jeg opp gjennom årene ofte har hatt sansen for Start. Men samtidig var det som kjent nå ingen som hadde holdt seg i toppdivisjonen enn Lillestrøm, og jeg unnet på ingen måte Rosenborg å ta over den æren. I tillegg ønsket jeg om mulig enda mindre at Vålerenga-pakket skulle få grunn til å juble – noe de garantert ville ved LSK-nedrykk.
Kristiansand Stadion var hjemmebane for Start i perioden 1948-2006, men den valgte de å forlate til fordel for nytt anlegg i form av Sør Arena som ble åpnet våren 2007. Et moderne og funksjonelt sett flott anlegg, som dog ikke kan beskyldes for å ose av karakter. Her hadde man i hvert fall skikkelig naturgress, og matta ble av mange også kalt Norges beste, men det satt miljø-hyklerne i kommunestyret en solid stopper for da de med et vedtak i 2012 bestemte seg for å bytte ut gressmatta med kunstgress. Tragisk! Det er ikke akkurat Tromsø det er snakk om her, og man kan jo spørre seg hva behovet er her helt sør i landet. Der fikk mine eventuelle Start-sympatier seg en solid bulk. Selv løpebaner rundt banen er bedre enn kunstgress, så gi meg heller gamle Kristiansand Stadion med sin gressmatte og sine løpebaner når som helst.
LSK hadde hentet inn Tom Nordlie for kvalik-kampene i håp om at han skulle bli redningsmann. Men det var Start som åpnet best og hadde flere gode angrep. Da de ikke ga uttelling i målprotokollen slå romerikingene til, og Daniel Gustafsson fant nettmaskene i det 28. minutt slik at det sto 0-1 til pause. Jeg var da for øvrig fortsatt sjokkert over det jeg hittil hadde sett fra noldusene i uniform inne på Sør Arena. Først skal det kanskje nevnes at jeg aldri i mitt liv har blitt ransaket flere ganger av vaktene inne på et fotballstadion. Først idet man skulle opp på hjemmeavsnittet, og deretter hver bidige gang man kom tilbake etter en tur i kiosken eller på toalettene. Til tross for dette klarte noen å smugle inn et bluss, og det ble full baluba da det ble antent. Etter å brøytet seg vei for å rive til seg det enslige blusset, veivet den snute-noldusen til de grader med det at han var millimetere fra å plante det i fjeset på andre tilskuere (mye tryggere enn den opprinnelige blussingen gitt!). Deretter rykket de inn, etter å ha økt sin styrke til et tosifret antall, og fikk virkelig vist hvor barske de er ved å på brutalt vis overmanne en stakkars tenåring som ble herset med og resolutt slept ut av stadion. Imponerende!
Det eneste den såkalte ordensmakten klarte var å fyre opp stemningen til å bli temmelig hatsk, men det var midlertidig glemt da Start nokså tidlig i andre omgang fikk straffespark etter at Martin Ramsland gikk i bakken. Den så muligens noe billig ut, men protestene fra LSK-folket falt for døve ører, og Aron Sigurdarson utlignet til 1-1. Et kvarter senere kunne sørlendingene juble igjen da samme mann satt inn 2-1. LSK kom ikke nærmere enn et stolpeskudd, mens Sigurdarson misbrukte en god mulighet til å få sitt hattrick og besørge 3-1. Dermed endte det 2-1 foran 4 013 tilskuere (noe skuffende kampens viktighet tatt i betraktning?), og dermed en liten fordel Start foran returmøtet. For min del busset jeg snart tilbake mot sentrum og unnet meg en øl eller to på et av byens utesteder før jeg trakk meg tilbake til hotellet. Nå gjensto kun togturen hjem med 09.56-toget dagen etter; det vil si etter å ha startet søndagen med en hotellfrokost.
Norwegian ground # 126: Start v Lillestrøm 2-1 (0-1) Eliteserien qualification Sør Arena, 7 December 2019 0-1 Hans Daniel Gustafsson (28) 1-1 Aron Sigurdarson (pen, 54) 2-1 Aron Sigurdarson (69) Att: 4 013 Admission: 200 NOK Programme: None
Min aldri så lille Danmarks-tur gikk sakte men sikkert mot slutten, men før hjemreisen på tirsdag kveld, skulle jeg få med meg en siste kamp. Med mandagskamp i Odense var det bare å sette kursen dit, men først måtte jeg karre meg opp av senga og komme meg i dusjen. Med morgenstellet unnagjort kunne jeg sjekke ut fra hotellet Wakeup som hadde vært min base i to netter, og deretter spasere de få meterne ned til Aarhus hovedbanegård for å etter hvert forlate Danmarks nest største by for denne gang. På stasjonen fikk jeg meg litt frokost før jeg tok plass på 11.14-toget som jeg hadde betalt 99 danske kroner for å få være med så langt som til Odense. Turen dit ned tok rett i overkant av halvannen time, og dermed hadde jeg godt med tid å slå i hjel før jeg kunne sjekke inn på min base for dagen.
Odense er Danmarks tredje største by, og den desidert største på øya Fyn, der den med sine rundt 180 000 innbyggere huser godt over en tredel av Fyns totale innbyggertall på rundt 470 000. Odense er også en av de eldre i Danmark, og den er nevnt i skrifter fra 900-tallet. Byens navn kommer ifølge Snorres kongesagaer av ‘Odinsø’, hvor guden Odin skal ha bodd. Under byen ligger restene av Nonnebakken; en av de seks kjente trelleborger. Ellers er jo byen selvsagt kjent for dikteren H.C. Andersen som ble født og vokste opp her. For min del var jeg minst like interessert i Danmarks Jernbanemuseum, som ligger et steinkast fra dagens jernbanestasjon i Odense, men til tross for god tid, valgte jeg å spare den visitten til dagen etter da jeg ville ha langt mer tid å slå i hjel.
I stedet stakk jeg en tur innom Slotskroen der jeg slo meg ned med en øl. Et riktig trivelig sted, samtidig som dets størrelse gjorde at jeg mistenkte at dette er et av de etter sigende ganske mange serveringsstedene som rett og slett velger å ignorere røykeloven som i Danmark kun tillater røyking på serveringssteder under 40 kvadratmeter. Ikke at det var meg imot, men etter en Albani pilsner var det på tide å sjekke ut en annet vannhull; nemlig Sir Club. Også der fikk jeg lesket strupen litt før det etter hvert var på tide å sjekke inn. Jeg hadde betalt 430 danske kroner for overnatting ved Danhostel Odense City, som ligger vegg-i-vegg med byens togstasjon. Der fikk jeg sjekket inn, men fikk også beskjed om at jeg måtte betale ekstra hvis jeg ville ha sengetøy, siden det ikke var inkludert i prisen! Jeg måtte selvsagt punge ut for dette, og fikk med meg en pakke med sengetøy, slik at jeg deretter selv måtte stå og re opp senga, nokså lite imponert.
Etter at jeg hadde fått installert meg, gikk turen tilbake til Slotskroen, der jeg ladet om ytterligere frem til det var på tide å ta bussen ut mot kveldens kamparena. Med en halvtimes tid til kampstart ankom jeg Odense Stadion og fikk gått til innkjøp av en billett pålydende 140 danske kroner. Noe kampprogram så jeg imidlertid aldri, så det glimret helt åpenbart med sitt fravær. Uten å foregripe begivenhetenes gang, skal jeg i den forbindelse dog nevne at det etter kampslutt ble delt ut en 56-siders gratis klubbavis som virket å være en månedlig utgivelse. Uansett fant jeg på innsiden anledning til å teste varer fra tappekranene, for i tillegg til det ordinære utsalget av mat og drikke, hadde man også et eget ølutsalg med mer variert utvalg. Valget falt på en Albani Mosaic IPA, og deretter fikk jeg også kvittert ut en fristende og saftig pølse fra grillen.
Odense Boldklub omtales gjerne som OB i dagligtale, og har en historie som strekker seg tilbake til klubbens stiftelse i 1887, skjønt dette navnet tok man ikke før i 1889 da tennis og fotball kom på programmet. Da dansk fotball ble reorganisert etter krigen, ble OB plassert i 3. divisjon, men rykket raskt opp i toppdivisjonen og sikret seg i 1951 sine første ‘medaljer’ ved å ta andreplassen bak den suverene seriemestrene fra AB. Etter dette gikk det tyngre, og OB rykket ned i 1955. Til tross at de et par ganger returnerte flyktig til toppdivisjonen, klarte de ikke å igjen etablere seg der før etter opprykket i 1975. Det ble heller ikke enklere av at lokalrivalene B1909 og B1913 i denne perioden begge etablerte seg i toppen av dansk fotball, og B1909 vant sågar serietittelen i både 1957 og 1966. Rivaliseringen kulminerer med en kamp i 1972 der hele 28 000 ser oppgjøret OB v B 1909 på Odense Stadion.
I 1974 spilte OB sin første danske cupfinale, men tapte der 2-5 for Vanløse. Imidlertid sikret de seg som nevnt opprykk tilbake til toppdivisjonen året etter, og nå har de ingen problemer med å etablere seg. Ledet av suksess-treneren Richard Møller Nielsen tar de i 1977 sin første ligatittel, og blir i denne perioden raskt en av toppklubbene i dansk fotball. Det er liten tvil om hvilken klubb som nå er best i Odense når OB plusser på med en andre ligatittel i 1982, og når de året etter vinner cupfinalen over B 1901 er de et tidspunkt både regjerende ligamester og cupmester. Møller Nielsen er for lengst borte og konsentrerer seg nok helt og holdent for sin jobb i DBU når OB i 1989 vinner sin tredje og foreløpig siste danske ligatittel, men de er til stadighet i øvre del av tabellen, og følger opp med å vinne cupen i både 1991 og 1993. For øvrig må deltakelsen i 1994/95-utgaven av UEFA Cupen nevnes med noen ord.
Der hadde OB nemlig for første gang tatt seg forbi første runde i en av europacupene, og etter å ha slått ut tyske Kaiserslautern i andre runde, ventet giganten Real Madrid i tredje runde. OB tok overraskende nok ledelsen i Odense, med det endte 2-3 etter at danske Michael Laudrup hadde scoret seiersmålet for spanjolene. OB ble selvsagt ikke levnet store sjansene foran returoppgjøret i den spanske hovedstaden, men OB sjokkerte fotball-Europa ved å vinne 2-0 på bortebane, slå ut selveste Real Madrid, og ta seg til kvartfinale. Bragden fikk fort navnet «Miraklet i Madrid», men i kvartfinalen måtte OB for øvrig gi tapt etter knepent sammenlagt tap 0-1 for italienske Parma. I hjemlig liga er tre strake andreplasser i perioden 2009-2011 det nærmeste de har vært en fjerde ligatittel, men de hanket inn cuptittel 4 og 5 i henholdsvis 2002 og 2007. De siste årene ser det ut til å ha gått noe tyngre der OB oftere har befunnet seg på nedre tabellhalvdel, men de virket nå å gå mot en nokså god sesong.
Odense Stadion ble innviet i 1941, og har vært hjemmebane for OB siden 1940-årene. Den har dog blitt ombygget siden den gang, og fikk på slutten av 1990-årene en ‘ansiktsløftning’. Likevel hadde jeg en følelse at jeg befant meg på en noe eldre arena og ikke på en moderne plastikk-bolle da jeg entret det såkalte ‘stemningsafsnit’ på Richard Møller Nielsen-tribunen bak det ene målet. Den nå avdøde trenerlegenden skal for øvrig også ha fått en statue utenfor anlegget, men i november-mørket la jeg egentlig aldri merke til denne (jeg tenkte heller ikke på det der og da). På tribunen som bærer hans navn har man heldigvis fortsatt seksjoner med ståplasser, og matta er av ekte, deilig naturgress. Så får det heller være at anlegget – som forresten nå opererer med en kapasitet på 15 790 – i de senere år også har vært belemret med et stadig skiftende sponsornavn.
Det var en tøff kamp som ventet ‘De Stribede’ denne kvelden, for på besøk fra kom serieleder FC Midtjylland. Fotball-monsteret fra Herning hadde før helgens runde sju poengs ledelse ned til toer FC København, så man kan vel si at det var to fotball-monstre på topp. OB på sin side hadde før runden lagt beslag på en femteplass, for ordens skyld med 15 poeng opp til sine gjester denne kvelden. Det var for øvrig en utfordring å få tatt noen gode bilder grunnet flomlyset, så det får unnskyldes. Ellers fikk jeg til tross for mangelen på kampprogram skaffet meg en stensil med lagoppstillingene slik at jeg i det minste kunne sette meg litt mer inn i hvem de forskjellige aktørene var. Nå var jeg klar for å rette oppmerksomheten mot det som skulle skje der ute på den flotte, grønne naturgressmatta.
Gjestene fra FCM hadde benyttet den seneste uken til å ansette trener Brian Priske på fast basis, etter at han hadde hatt jobben midlertidig siden august, og det virket som om hans spillere var innstilt på å markere dette med seier, for de tok umiddelbart initiativet ute på banen. De virkelig store sjansene lot imidlertid vente på seg, men drøyt halvveis ut i første omgang fikk FCM uttelling. Ballen traff tverrliggeren, og ble deretter headet på tvers av feltet, der Evander Ferreira kunne nikke inn 0-1. OB-forsvareren Jeppe Tverskov hadde vært vertenes beste da han med snaut ti minutter til pause måtte forlate banen med en skade, og det var dårlig nytt for OB, selv om erstatteren Issan Jebali skulle vise seg å gjøre sine saker godt også han. Det virket tøft for OB da Awer Mabil like før pause økte til 0-2 for gjestene, og det var også stillingen da aktørene tok seg en aldri så liten hvil før sidebyttet.
Et par OB-supportere jeg snakket med i pausen mente at noe av deres problem den siste tiden hadde vært at de tilsynelatende hadde visse startvansker i sine kamper, der det tok en stund før de våknet til liv. Også denne gang kom de bedre ut etter pausen, og jaktet umiddelbart redusering. I omgangens tolvte minutt kom den da Bashkim Kadrii vendte opp og plasserte ballen i mål helt nede ved stolpen. 1-2, og nå var ble det liv i leiren på hjemmefeltet der OB-fansen nå hadde fått fornyet håp om poeng. Det hadde kanskje også deres helter i blå og hvite striper der ute på gressmatta, men det nærmeste de kom utligning var en heading fra Issam Jebali som var frustrerende nære der den flere minutter på overtid snek seg like over tverrliggeren. Dermed endte det 1-2 foran 6 392 tilskuere, og jeg kunne gå for å finne bussen tilbake til sentrum.
Det var ikke den lengste bussturen før jeg hoppet av ved Kongens Torv og gikk for å teste noen flere av Odenses vannhull. Første stopp i så måte ble Bill’s Pub 47, før turen gikk videre til den britiske puben The Tipsy Toad og deretter James Dean Bar. På The Old Irish Pub traff jeg et kjent fjes i form av Rodney som i sin tid var med i den første sesongen av Big Brother her hjemme i Norge. Han var fortsatt seg selv lik og viste seg å være en artig svirebror en stund, frem til jeg fant det for godt å komme meg tilbake til hotellet via en svipptur innom Slotskroen. Det signaliserte også slutten på min tur, rent bortsett fra at jeg naturlig hadde en hjemreise i vente dagen etter. Med kveldsflyet fra Billund hadde jeg imidlertid en god del tid å slå i hjel på tirsdagen, men jeg hadde selvsagt planlagt for det.
Et bittelite steinkast fra Odense jernbanestasjon og mitt hotell ligger nemlig Danmarks jernbanemuseum, og der hadde jeg til hensikt å slå i hjel en times tid. Etter en nokså sen frokost gikk jeg derfor dit bort og gjorde som planlagt. Vel anvendte penger og en interessant utstilling for en som er lettere fascinert av tog. Med det unnagjort kunne jeg igjen ta en tur innom Slotskroen for siste gang på denne turen, før jeg gikk innom hotellet og hentet bagasjen. På Odense jernbanestasjon ble det sannelig også tid til en øl på Giraffen før jeg tok toget til Vejle. Her hadde jeg nå fortsatt flere timer å slå i hjel, så jeg stakk innom vannhullet Sømærket og beveget meg deretter videre til den trivelige Lumskebugten der jeg koste meg såpass at jeg ble værende et par timer, inntil det var på tide å komme seg med bussen til Billund Lufthavn for å returnere til Norge med fly derfra. Men allerede lekte jeg med tankene om en ny Danmarks-tur i desember.
Danish ground # 10: Odense BK v FC Midtjylland 1-2 (0-2) Superligaen Odense Stadion, 25 November 2019 0-1 Evander Ferreira (24) 0-2 Awer Mabil (44) 1-2 Bashkim Kadrii (57) Att: 6 392 Admission: 140 DKK Programme: None
Denne søndagen hadde jeg en dansk dobbel planlagt, og etter å ha sett bortelaget Esbjerg fB snu til seier i Silkeborg, var jeg altså kun halvveis i dagens program. Nå var det bare å ta seg tilbake til Aarhus for del to av min dobbel, men under planleggingen så jeg umiddelbart at det bød på visse utfordringer. Det lot seg ikke gjøre å ta seg til Aarhus Idrætspark i tide ved hjelp av tog, så det eneste reelle alternativet var å benytte seg av buss. Etter å ha sittet på med en lokalbuss tilbake til en holdeplass utenfor Silkeborg stasjon, var det bare å vente på at bussen til Aarhus skulle komme og plukke meg opp. Den kom heldigvis i rute, for jeg hadde allerede i utgangspunktet litt knapt med tid der jeg regnet med ankomst kun 10-15 minutter før kampstart, men jeg var foreløpig uvitende om ytterligere hindringer som skulle dukke opp i veien.
Allerede i vikingtiden var det en vikingby der dagens Aarhus ligger, anlagt med en imponerende halvsirkelformet forsvarsvoll. Senere fikk Aarhus militær betydning, og fikk virkelig unngjelde under 1600-tallets mange kriger. Byen ble i dette tidsrommet blant annet beleiret tre ganger på få år, i tillegg til at den fikk ble offer for både bybranner og pest. Likevel var Aarhus på 1600- og 1700-tallet en nokså viktig handelsby med en stor handelsflåte. Det var imidlertid utover 1800-tallet at den virkelige veksten skjedde, etter at man hadde frigjort seg fra den slesvigske dominans. Mens Aarhus i år 1800 var Jyllands tredje største by, hadde den et halvt tiår senere overtatt rollen som Jyllands største by. Det er den fortsatt, i tillegg til å være Danmarks nest største, og selve byen rommer snaut 280 000 innbyggere mens kommunen har snaut 350 000.
Nå var det fotballen jeg skulle tilbake til Bergens danske vennskapsby for, og alt gikk etter planen helt til vi hadde passert Brabrand og var å god vei inn til Aarhus sentrum. Vi nærmet oss holdeplassen der jeg hadde planlagt å hoppe av og foreta et bussbytte, men på holdeplassen før ble vi stående og vente uten at sjåføren fikk motoren i gang igjen! Etter et par minutter mistet jeg rett og slett tålmodigheten og hoppet av da jeg konkluderte meg at jeg måtte frem med en plan B om jeg skulle rekke kampstart. Jeg hadde ingen håp om å rekke frem til åstedet for det planlagte bussbytte tidsnok, men jeg oppdaget at jeg ville kunne ta en buss fra en holdeplass kun et par hundre meter lenger fremme. Den kjørte riktignok en omvei innom sentrum, men det var eneste alternativ da også mine forsøk på å speide etter en taxi på veien ikke bar frukter.
Der jeg sto ute på Silkeborgvej, ikke langt fra Gellerupparken – ikke akkurat byens beste strøk, visstnok – følte jeg meg nokså frustrert, men bussen jeg nå hadde blinket meg ut kom heldigvis nokså presist. Etter en svingom innom sentrum vendte bussen kursen i riktig hold, og med kun rundt ti minutter til avspark kunne jeg hoppe av utenfor sykkelbanen og trave de par minuttene bort til kveldens kamparena, der jeg vist frem billetten (pålydende 100 kroner) og stresset meg innenfor portene med kun drøy fem minutter til avspark. Jeg rakk akkurat å kjøpe meg en øl og en pølse før byens hvite fotballhelter skulle måle krefter med Brøndby. Storkampen mot hovedstads-rivalene var for øvrig også grunnen til at jeg i god tid på forhånd hadde kjøpt billett på nett.
Fotballklubben som er kjent som AGF Aarhus er egentlig fotball-delen av idrettsforeningen som har det offisielle navnet Aarhus Gymnastikforening af 1880. Utfra dette forstår man hva forkortelsen AGF står for, og også når idrettsforeningen ble stiftet. Fotballen kom imidlertid først på programmet i 1902, etter at foreningen i sine første år hovedsakelig hadde drevet med gymnastik og fekting. I 1927 ble fotballklubben med i den nystartede og landsdekkende Danmarksturneringen, og skal etter sigende fortsatt være den klubb med flest sesonger bak seg i den danske toppdivisjonen. Selv om de allerede den gang hadde vunnet flere jyske mesterskap, var det først mot slutten av 1940-årene at AGF virkelig begynte å markere seg for alvor nasjonalt.
I perioden 1949-1951 ble det tre strake tredjeplasser før man måtte en en lynvisitt ned på nivå to. Da de returnerte i 1953 var det for å legge fotball-Danmark for sine føtter. Med den ungarske trenerlegenden Géza Toldi skulle AGF komme til å kjempe i den absolutte toppen. Fra 1954 og elleve år fremover i tid vant AGF fire ligatitler (inkludert tre på rad i perioden 1955-1957) og fem ganger den danske cupen. Tre av disse årene vant de ‘the double’. AGF fikk også være med i den første utgaven av europacupen for serievinnere – lenge før dagens ‘Champions’ League-nonsens. Debutsesongen 1955/56 endte dog med tap for franske Reims, men best suksess hadde de i turneringens 1960/61-utgave.
Denne huskes gjerne av oss FFK-patrioter for at Fredrikstad slo ut selveste Ajax, men mange er kanskje ikke like flinke til å huske at det var AGF som slo ut FFK i runden etter. AGF slo ut både Legia Warszawa og FFK, og måtte først i kvartfinalen gi tapt for et Benfica som omsider ble turneringsvinner. Mot slutten av 1960-årene gikk det tyngre, og det var ikke før i 1980-årene at de igjen virkelig kjempet i toppen, etter også ha vært et par turer nede på nivå to. Etter å ha vært nære på ny ligatitler ved et par anledninger, lyktes det endelig igjen i 1986, da AGF vant en suveren tittel med fire runder igjen. Denne femte ligatittel er dog også deres siste, men nye cuptitler fulgte i 1987, 1988 og 1992, samtidig som det vel skal nevnes at de i 1988/89-utgaven av den europeiske cupvinnercupen spilte seg frem til kvartfinale der det ble knepent tap 0-1 sammenlagt for selveste Barcelona.
Med spillere som Stig Tøfting og Håvard Flo på laget var de i 1996 nære på en ny ligatittel, men en uavgjort mot OB i siste runde gjorde at Brøndby kunne snike seg forbi. Man fikk i det minste en liten revansj da nettopp Brøndby ble slått 2-0 i cupfinalen senere samme måned. Klubbens niende cuptittel betyr at ingen har vunnet flere i Danmark, men det er også fortsatt AGFs siste store tittel. Deres hjemmebane Aarhus Idrætspark ble åpnet allerede i 1920, og er Danmarks tredje største fotballstadion (med en offisiell kapasitet på rundt 20 000), men også en god kandidat til tittelen som den danske toppdivisjonens mest umoderne. Det i seg selv er behøver slett ikke å være negativt slik jeg ser det. Noen av mine AGF-venner ga uttrykk for ønsket om nytt stadion (noe som er under planlegging) og forventet nok at løpebaner og den slags skulle gi totalslakt fra undertegnede. Til tross for at jeg misliker løpebaner, er det langt å foretrekke fremfor kunstgressbaner og moderne plastikk-boller uten noen verdens karakter, og jeg likte meg derfor likevel bedre her enn på flere av de nyere baner jeg har besøkt i den danske toppdivisjon.
Stemningen hjalp jo også på i så måte, for det er jo bare nødt til å bli trøkk når AGF møter Brøndby. Det var det allerede da jeg ankom og tok plass på hjemmeseksjonen i det ene hjørnet. De to var før helgens runde også tabellnaboer, med fjerdeplasserte AGF fire poeng bak treer Brøndby, slik at en hjemmeseier ville bringe de ‘hvide’ helt opp i ryggen på de blågule fra Vestegnen. Man bør for øvrig ikke være i tvil om at dette er et Danmarks store hatoppgjør, til tross for at klubbene er fra forskjellige landsdeler. Før avspark ble AGF-legenden Martin Jørgensen hyllet ute på banen på et godt besatt Aarhus Idrætspark, og etter at han hadde blitt gjort stas på var det klart for å sparke i gang kampen.
I en første omgang med flust av dueller var AGF det klart beste laget, og Patrick Mortensen hadde en kjempesjanse som ble brent fra god posisjon. Brøndby-stopper Andreas Maxsø var flere ganger reddende engel med viktige og oppofrende blokkeringer inne i feltet, men etter en drøy halvtime kunne heller ikke han hindre nettsus. Det var en feilpasning i Brøndby-forsvaret som gjorde at Patrick Mortensen kunne snappe ballen og servere kollega Mustapha Bundu som igjen fant nettmaskene. Dermed 1-0, og det gjorde ikke stemningen på hjemmefeltet noe dårligere. I sin sving på motsatt ende av banen hadde for øvrig Brønsby-fansen møtt opp i nokså solid antall og satt sitt preg på arrangementet med en del pyro, men de fikk lite å juble over før hvilen, for det sto fortsatt 1-0 da lagene gikk i garderoben. Brøndby hang bedre med allerede fra start i andre omgang, men det tok nesten en time før de produserte sin første store sjanse, men AGF-keeper William Eskeleinen reddet flott avslutningen fra Superligaens toppscorer Kamil Wilczek. I stedet fikk de svi for å legge seg høyt, og AGF utnyttet dette da de kontret inn 2-0. Jon Dagur Thorsteinsson fant Patrick Mortensen inne i feltet, og med en heading doblet han ledelsen. AGF styrte mot tre poeng, men med et kvarter igjen var det plutselig ny spenning da målsniken Kamil Wilczek reduserte til 2-1. AGF ble nå litt lave i det som nok var et forsøk på å ri i land seieren, og Brøndby presset på, men det nærmeste de kom utligning var et skudd fra Wilczek som suste like utenfor stolpen. Dermed endte det 2-1 foran 14 043 tilskuere, og det var kampen sett under ett fortjent nok.
Min kompis Morten så jeg aldri noe til da han hadde sittet på en annen tribune sammen med sin far, og etter kamp skulle han rett hjem siden det var arbeidsdag i vente dagen etter. Derfor var det i eget selskap at jeg buset innover i byen, men Den Hvide Hest var mystisk nok stengt denne kvelden. Derfor satt jeg meg i stedet ned på vertshuset med det originale navnet Pub’en mens jeg fikk lesket strupen med en øl. Etter en svipptur innom Peter Gift og en ny kort busstur enda lenger inn i et sentrum som var nokså folketomt denne søndagskvelden, ble kvelden avsluttet med et par øl på Bodegaen før jeg omsider kom meg i seng etter en travel fotball-dag. Kom så de hviii’e!!
Danish ground # 9: AGF Aarhus v Brøndby 2-1 (1-0) Superligaen Aarhus Idrætspark, 24 November 2019 1-0 Mustapha Bundu (32) 2-0 Patrick Mortensen (66) 2-1 Kamil Wilczek (76) Att: 14 043 Admission: 100 DKK Programme: Didn’t see one
