vikinghopper En groundhoppers bekjennelser

Lørdag 17.07.2021: Hønefoss BK v Lørenskog

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det var tid for en ny innenlands dagstur av et visst format, tatt i betraktning at jeg ville reise kollektivt, og det var en spesiell grunn til at jeg denne dagen hadde valgt meg Hønefoss som destinasjon. Der skulle nemlig Hønefoss BK spille treningskamp mot Lørenskog, og det skulle skje på deres gamle hjemmebane, der man også har deilig naturgress. Den sjansen valgte jeg å benytte meg av, og sto derfor tidlig opp for å komme meg til Fredrikstad stasjon og sette meg på toget nordover.

Det er tydeligvis ingen sommer uten buss for tog pga omfattende arbeid på Østfoldbanen, så vi måtte hoppe av og bytte til buss i Rygge, men jeg kom meg da omsider til Oslo, der jeg spaserte til bussterminalen for å få bli med til Hønefoss. Mens Brakar fraktet meg mot Ringerike, fordypet jeg meg i en medbragt bok, og før jeg visste ord av det var det på tide å trykke på knappen for å signalisere at jeg ville av. Jeg hadde flust med tid, så i det fine været slentret jeg i bedagelig tempo mot Hønefoss Idrettspark, der det fortsatt var en snau time til avspark. Det vil si, det var det jeg da fortsatt trodde…

Hønefoss er vel kjent for de fleste, men er altså en innlandsby i Buskerud, beliggende omtrent 60 kilometer nordvest for Oslo. Her vokste et tettsted frem rundt Hønefossen (som fikk sitt navn etter storgården Hønen). På første halvdel av 1800-tallet lanserte man planer om å anlegge en by her, og i 1852 fikk man omsider bystatus. Jernbanens ankomst i 1868 gjorde at utviklingen skjøt fart i det som hadde vært et lite samfunn knyttet til sagbruk og næringsvirksomhet rundt fossen, og byens industri og handel fikk nå vind i seilene. Hønefoss by har i dag rundt 16 300 innbyggere, og er administrasjonssenter for Ringerike kommune, i tillegg til å være regionens handels- og servicesentrum.

Undertegnede hadde jo tidligere besøkt Hønefoss BK, og det var skjedde faktisk på vei hjem fra en av mine turer til Storbritannia i 2018. Den gang var det duket for 16. mai-kamp mellom Hønefoss BK og FFK da jeg landet på Gardermoen etter en tur på balløya, og jeg la i den forbindelse kursen om Hønefoss for å få med meg den kampen. Den gang var det imidlertid på deres nye Hønefoss Stadion, som da for lengst hadde tatt over som hjemmebane. At de nå skulle bruke den gamle banen rett ved siden av som kamparena for dagens kamp, hadde altså fristet meg hit opp, og jeg tok en aldri så liten runde mens klokka tikket mot avspark (eller det jeg trodde var avspark).

Hønefoss Ballklubb mener seg stiftet allerede i 1895, og det ville gjort de til en av Norges eldste fotballklubber, men dette er en sannhet med visse modifikasjoner. Det var nemlig IF Liv som ble stiftet i 1895, og i 1987 slo den klubben seg sammen med den noe yngre Fossekallen IF under navnet Liv/Fossekallen (noen vil dermed si at det er dette som er det naturlige året å regne som stiftelsesår for dagens klubb). Ti år senere ble dette til L/F Hønefoss, før de i 2002 endelig ble hetende Hønefoss BK. Uansett er det vel først i de senere år at Hønefoss BK har gjort seg bemerket på den nasjonale arena.

I 1998 spilte L/F Hønefoss seg opp i 1. divisjon, og etter at de i flere sesonger hadde kjempet like bak opprykkssonen, rykket de i 2009 endelig opp til Eliteserien. Det endte med umiddelbart nedrykk, men de returnerte på første forsøk, og 13. plassen i 2012 står som deres beste plassering, før det året etter ble nytt nedrykk i 2013. I 2015 rykket de ned på nivå tre, og det er liten tvil om at noe har gått virkelig galt der oppe på Ringerike, for i 2018 rykket de forsyne meg ned igjen til nivå 4, og de er fortsatt å finne i 3. divisjon. På samme nivå spiller Lørenskog, som de denne dagen hadde avtalt å møte for å måle krefter med, men de vil for ordens skyld være i to forskjellige avdelinger.

Den gamle kamparenaen som i dag skulle benyttes, domineres av hovedtribunen på den ene langsiden. Den byr på plastseter, og strekker seg omtrent halve banens lengde. Til siden for denne fortsetter seksjonene med betongavsatser under åpen himmel ned mot dødlinjene, og også på deler av disse er det boltet fast plastseter. På motsatt langside er det en gressvoll, og her har man bygget en åpen tribune inn i deler av denne. Bak de to mål er det intet av tilskuerfasiliteter, og banen har forresten også løpebaner, og ikke minst deilig naturgress. Tilskuerrekorden her er fra august 2005, da 3 773 tilskuere så en cupkamp mot HamKam, og to år senere flyttet klubben inn på sitt nye anlegg rett ved siden av.

Fra der jeg hadde satt meg ned i skyggen av hovedtribunen, så jeg et kjent fjes ankomme og stige ut av bilen sin, og snart hadde jeg fått selskap av min groundhopper- og FFK-venninne Elisabeth. Etter hvert som det nærmet seg tidspunktet for avspark, stusset jeg over mangelen på aktivitet ute på banen, og en lagleder kunne snart fortelle at kampstart (uvisst av hvilken grunn) hadde blitt utsatt en halvtime. Det var bare å smøre seg med tålmodighet, men det stakk visse kjepper i hjulene for min retur, så jeg fikk i stedet avtalt skyss tilbake til hovedstaden med Elisabeth.

Da de endelig kom i gang på gresset i Hønefoss, var det lenge en jevnspilt affære som må sies å bære litt preg av å være en treningskamp. Det som kom av sjanser før pause ble ikke omsatt i mål, selv om Lørenskog riktignok hadde en ball i nettet. Den ble annullert for offside, mens vertene på sin side hadde et par gode muligheter som ble reddet av keeper. Dermed var det fortsatt målløst halvveis.

Jeg har på et eller annet vis klart å slette deler av mine ‘notater’ fra denne kampen, slik at jeg ikke lenger kan redegjøre for målscorere, men Lørenskog tok i hvert fal over mye av spiller de siste 45 minuttene, og tok da også ledelsen seks-sju minutter ut i andre omgang. Mot slutten puttet de på ytterligere to ganger, og vant dermed 3-0. Det må sies å ha vært en fortjent seier, først og fremst sett på bakgrunn av andreomgangen. Og med det satt vi kursen mot Oslo, der Elisabeth slapp meg av ved Lysaker stasjon. Det var bare å komme seg hjemover mot plankebyen.

Norwegian ground # 146:
Hønefoss BK v Lørenskog 0-3 (0-0)
Friendly
Hønefoss Idrettspark, 17 July 2021
0-1 ??? (52)
0-2 ??? (84)
0-3 ??? (90)
Att: 94 (h/c)
Admission: Free

Next game: 18.07.2021: Fredrikstad v Bryne
Previous game: 15.07.2021: Pors v Halsen

More pics

Torsdag 15.07.2021: Pors v Halsen

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Denne torsdagen hadde jeg bestemt meg for en innenlands langtur på egenhånd ved hjelp av offentlig transport, og destinasjonen var Telemark, Porsgrunn, og Pors Stadion, der Pors skulle ta imot divisjons- og avdelings-kollega Halsen til treningskamp. Det var en tur som naturlig nok måtte gjøres i flere etapper, og som startet med buss inn til Fredrikstad, toget derfra til Moss, og Bastø-ferja over til Horten. Derfra gikk ferden videre med buss til Tønsberg, der jeg hadde en times tid å slå i hjel før jeg skulle videre med toget. Den nokså brune puben Black & White var et fint sted å tilbringe litt tid i så måte, før det var på tide å fortsette ferden mot Grenland.

Neste etappe gikk med tog fra Tønsberg til Porsgrunn, der jeg gikk av med noen timer til avspark. Den viktige industribyen Porsgrunn ligger helt sørøst i Telemark, ved utløpet av Telemarksvassdraget. Av de drøyt 36 000 som bor i Porsgrunn kommune, skal rundt 13 000 av de bo i selve bykjernen. På 1700-tallet var det skipsverft og trelasthandel som dominerte næringslivet her, mens det fra 1850-årene ble fart i industrialiseringen. Mange har nok hvilt akterspeilet noen timer på porselen fra byen, for Porsgrunds Porselænsfabrik A/S startet produksjon i 1887.

På begynnelsen av 1900-tallet var Porsgrunn faktisk Norges største seilskuteby, men det var selvsagt en epoke som gikk mot slutten. Snart var det industrien som dominerte totalt hva gjaldt arbeidsplasser, og ikke minst var det tilfelle etter at Norsk Hydro i 1929 anla sitt enorme produksjonsanlegg for kunstgjødsel på Herøya. Ellers er jo Porsgrunn i disse dager en del av et større sammenhengende byområde som også inkluderer både Skien og Bamble.

Karjolen Pub var uansett mitt første stopp i byen, og det viste seg å være et fint sted for en rast i varmen. I skyggen på uteserveringen hygget jeg meg med litt godt drikke inntil det var på tide å få litt mat i skrotten og deretter foreta en ny pitstop på Sailor’s Inn. Der ble jeg underholdt av en liten gruppe lokale drankere på nabobordet, og det gikk ikke altfor lang tid før det var i ferd med utarte i håndgemeng da en av deres kumpaner ankom og snart fornærmet en av de andre som åpenbart første seg krenket. Mens disse sto og tok kvelertak på hverandre og utvekslet trusler og fornærmelser, tok jeg det som et signal om at det kanskje var på tide å tømme glasset og komme seg videre.

Jeg hadde blinket meg ut en av bussene som går over på Vestsida og passerer Pors Stadion på sin vei nordover. Det var bare å få lastet ned den relevante app og betalt for skyss, og snart kom bussen som bestilt og fraktet meg over Porsgrunnselva og opp til ønsket destinasjon, der jeg i god tid før avspark hoppet av på holdeplassen rett utenfor Pors Stadion. Det var fortsatt nokså lite med aktivitet rundt inngangspartiet som sto ubemannet, og etter å ha tatt meg innenfor, hadde jeg også flust av tid til å ta meg en kikk rundt på anlegget før kveldens dyst.

Pors Fotball er fotballavdelingen til Idrettsforeningen Pors. Denne klubben ble i 1905 stiftet under navnet Lyn, men dette ble endret til Pors i 1914, siden Lyn-navnet ble brukt av minst to andre klubber andre steder i landet. Pors spilte i det første utgaven av Hovedserien i 1948/49, endte som nummer 7 i sin avdeling, og rykket ned. Neste og foreløpig siste opptreden i den norske toppdivisjon var i 1970. Nytt nedrykk fulgte i 1974, men klubben var fire år senere tilbake med en stamme av spillere fra laget som i 1973 hadde vunnet junior-NM etter at finalen mot Brann krevde hele fire omkamper.

Ellers spilte Pors kvalifisering til toppdivisjonen i både 1972, 1979, 1981 eller i 1983, men lyktes ikke med å ta steget opp igjen. I stedet ble det en tilværelse der de rykket opp og ned mellom nivå to og tre ved noen anledninger, før de slo seg til ro på nivå tre for en stund. Under ledelse av Dag-Eilev Fagermo returnerte klubben til (nåværende) 1. divisjon for foreløpig siste gang i 2003, og selv om Fagermo da hadde forlatt Pors, var de i 2005 lenge med i kampen om opprykk til toppdivisjonen. Påfølgende sesong ble tyngre, og når 2006 endte med nedrykk på målforskjell på sesongens siste dag, ville skjebnen det slik at det var takket være allerede opprykksklare Strømsgodset (under ledelse av nettopp Fagermo) klarte å surre bort en tomålsledelse i sin kamp mot Løv-Ham.

I 2014 skulle det bli enda dystrere, og etter at de endte det året med nytt nedrykk, betød det at Pors nå spilte på nivå fire for første gang siden 1960-årene. Til tross for at etablerte spillere forlot klubben, og at klubben ble sagt å være i økonomiske problemer, ble det jobbet såpass godt at man sikret seg et umiddelbart opprykk tilbake, men allerede året etter gikk turen ned igjen da antall avdelinger ble redusert og man havnet på nedre halvdel. De befinner seg dermed fortsatt på nivå fire, og skal der spille i avdeling 2. Der befinner også Halsen seg, og det var laget fra utkanten av Larvik som var motstander i dagens treningskamp. De to vil virkelig bli godt kjent med hverandre i år, for dette var faktisk fjerde gang på kun noen uker at de skulle møte hverandre i treningskamp. Pors hadde tatt første stikk, mens Halsen hadde vunnet de to neste.

Pors hadde siden 1910 spilt sine kamper på Grønlands Plass, men planene om en gressbane på Tollnes skjøt fart i 1935, og i juni 1936 ble Pors Stadion åpnet med kamp mot Mjøndalen foran 3 000 tilskuere. Tilskuerrekorden sies å være 8 000 fra en kamp mot Skeid i 1954, og den var naturligvis ikke i fare denne dagen. Dagens utgave av Pors Stadion har en etter forholdende stor og åpen betongtribune på den ene langsiden. Resten av anlegget er omkranset av små gressvoller, og klubbhuset er dessuten å finne på motsatt langside, nede i det ene hjørnet. På denne langsiden så det ut som om en gravemaskin hadde gravd dype «spor» i vollen; uvisst av hvilken grunn.

Sola stekte på Pors Stadion, og jeg satt meg på vollen i skyggen av gjerdet på langsiden med klubbhuset, i påvente av avspark. Da tok jeg etter hvert en foto-runde, og på det tidspunktet hadde allerede Pors scoret to ganger. Granit Shala åpnet tidlig scoringsballet, og Marius Bustgaard Larsen doblet ledelsen i det 12. minutt. Sistnevnte scoret sitt andre og sørget dermed for 3-0 drøyt tjue minutter senere. Det var også stillingen da lagene gikk til pause og jeg kunne unne meg en kald brus.

Det var liten tvil om at det var Pors som styrte showet og ledet fortjent, og de fortsatte andre omgang der de hadde avsluttet den første. I omgangens fjerde minutt sto det 4-0 etter at Sondre Lindgren Larsen fikk nettkjenning, og tjue minutter ut i andre omgang sørget Christoffer Knutsen for 5-0. Jeg stilte meg spørsmålet om hvordan Pors kort tid i forveien hadde tapt de to siste kampene mot motstanderen de nå valset over, men det kan jo for den saks skyld også ha vært ferieavvikling etc i Halsen-leiren. Mokhmad Ibragimov satt spikeren i kista og fastsatt sluttresultatet til 6-0 i det 89. minutt, og da var det bare å ta seg bort til utgangen og vente til dommeren blåste av kampen med perfekt timing for min del.

Kun et par sekunder senere så jeg nemlig bussen komme oppe i veien, og jeg ble med den tilbake til sentrum, der jeg kom meg med toget. Jeg hoppet etter hvert av på Skoppum, og ventet der på bussen som fraktet meg inn til Horten. Planen var å ta en øl eller to på Horten Mikrobryggeri og ta en senere ferje til Moss, siden det uansett ville bli en lang ventetid på toget tilbake til Fredrikstad. Dette stedet var imidlertid i ferd med å stenge, og jeg valgte meg derfor heller Saxon King som åsted for tidsfordriv i form av begersvinging. Jeg hadde ikke før kjøpt meg en øl før min kompis Jon Erik ringte og sa han var på vei hjem fra Oslo og tilbød seg å plukke meg opp i Moss om jeg tok neste ferje. Det takket jeg gladelig ja til, og slik ble dagens dont avsluttet.

Norwegian ground # 145:
Pors v Halsen 6-0 (3-0)
Friendly
Pors Stadion, 15 July 2021
1-0 Granit Shala (4)
2-0 Marius Bustgaard Larsen (12)
3-0 Marius Bustgaard Larsen (33)
4-0 Sondre Lindgren Larsen (49)
5-0 Christoffer Knutsen (65)
6-0 Mokhmad Ibragimov (89)
Att: 123 (h/c)
Admission: Free

Next game: 17.07.2021: Hønefoss BK v Lørenskog
Previous game: 13.07.2021: Tune v Navestad

More pics

Tirsdag 13.07.2021: Tune v Navestad

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Etter noen dager med fotballfri var det kanskje på tide med en dose fotball igjen, og ikke minst en ny bane. Jeg bestemte meg i hvert fall for å ta turen opp til Grålum og Tunebanen, der Tune IL skulle spille treningskamp mot Navestad. Turen gikk med buss inn til Fredrikstad, og videre derfra opp til Grålum, der jeg hoppet av rett utenfor Tunebanen med en drøy halvtime til avspark. Det var bare å ta seg en liten runde og kikke på anlegget mens spillerne varmet opp og gjorde klart for kamp. Samtidig var jeg i kontakt med min kompis Jon Erik, som vurderte å ta turen og komme innom en tur før han skulle på jobb på Kalnes.

Grålum var kommunesenteret i gamle Tune kommune, som i dag har blitt spist opp av Sarpsborg. Grålum fremstår da også i dag som en bydel i Sarpsborg, beliggende ca tre kilometer nordvest for Sarpsborg sentrum; midt på Tunøya. Sistnevnte er øya som blant annet også Sarpsborg sentrum ligger på, og skal være Norges nest mest folkerike øy etter Tromsøya. Grålum er også et knutepunkt på veien mellom Oslo og Göteborg, og også mellom indre og ytre Østfold. Så får det være en annen sak at Tune og særpingene prøver å stjele rampelyset rundt vikingskipet Haugenskipet… Men nå var det fotball det skulle dreie seg om.

Tune Idrettslag ble stiftet i 1933, og driver i tillegg til fotball også med håndball. Tidligere har de også hatt både bandy, friidrett og skisport, men la oss nå holde oss til fotballen. Der er det ikke altfor mye jeg kan fortelle, men høydepunktet var nok ganske sikkert da klubben i 1990 rykket opp i den daværende 2. divisjon. Kanskje har det heller ikke for Tune IL vært bare heldig å involvere seg i fusjonsklubben(e) i Sarpsborg, for de er nå å finne i 6. divisjon, der de for øvrig vil spille i samme avdeling som det som var kveldens gjester fra Navestad.

Tunebanen er en nokså enkel kunstgressbane typisk for norsk breddefotball på Østlandet. Etter å ha tilbragt sine første år på en leid idrettsplass ved Lekvoll, fant de seg etter krigen nytt tilholdssted der anlegget ligger i dag. Der ble det opparbeidet en grusbane som ble innviet i 1947, og denne fikk deretter gress i 1957. I 1985 åpnet man ytterligere en gressbane ved siden av den allerede eksisterende banen, samtidig som klubbhuset i årene som fulgte ble utvidet og oppgradert. Det ligger på en av kortsidene, og til siden for dette er det en voll som strekker seg bortover bak den «indre» banen som nå brukes, og som på et anlegg som mangler tribunefasiliteter er et naturlig utkikkspunkt. Det ble dessverre lagt kunstgress i 2009.

Da kampen ble sparket i gang, var det hjemmelaget som tidlig tok initiativet, og i kampens femte minutt tok de ledelsen. Mot en motstander som knapt skapte noe på offensiv banehalvdel i løpet av hele kampen, var det Tune som styrte showet, men de måtte vente en halvtime til før det sto 2-0. Med det resultatet tok de også pause, men det var mer i vente etter hvilen. En periode i andre omgang scoret vertene fire mål på ti-elleve minutter og tre mål på fire minutter. Da Arya Yousefi scoret hattrick ved å øke til 5-0, gikk det ikke mange sekundene før Nikolai Kaspersen kopierte bedriften. Jørgen Klausen fastsatt sluttresultatet til 7-0 på overtid.

En maktdemonstrasjon av Tune, eller var det Navestad som var fryktelig svake?? Vanskelig å si, men kanskje en kombinasjon? Og jeg vet jo heller ikke hva slags mannskap gjestene stilte med. Det var uansett jubel blant majoriteten av tilskuerne som jeg hadde tallfestet til 36 i tallet, og da først og fremst blant en kompisgjeng oppe på vollen som sto i bar overkropp og hadde stavet TUNE med bokstaver på overkroppen. For min del var det bare å spasere over til bussholdeplassen for å komme meg hjem.

Norwegian ground # 144:
Tune v Navestad 7-0 (2-0)
Friendly
Tunebanen, 13 July 2021
1-0 Nikolai Kaspersen (5)
2-0 Arya Yousefi (36)
3-0 Arya Yousefi (55)
4-0 Nikolai Kaspersen (62)
5-0 Arya Yousefi (65)
6-0 Nikolai Kaspersen (66)
7-0 Jørgen Klausen (90+2)
Att: 36 (h/c)
Admission: Free

Next game: 15.07.2021: Pors v Halsen
Previous game: 09.07.2021: Sparta v Tistedalen

More pics

Fredag 09.07.2021: Sparta v Tistedalen

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Takket være Sparta-entusiast Kenneth Sørensen, hadde jeg og andre groundhoppere blitt informert om at Sparta denne fredagen skulle være vertskap for Tistedalen i en treningskamp. Det var en god mulighet for meg til å besøke Spartabanen, og jeg blinket meg derfor ut denne kampen. Spartabanens beliggenhet gjorde at min reise denne gang gikk via Fredrikstad sentrum (der jeg benyttet anledningen til å kikke innom Outland), og etter hvert videre opp mot Sarpsborg på vestsiden av elven – via Rolvsøy og Greåker. Oppe ved E6 gikk jeg av ved Alvimkrysset og spaserte derfra bort til Spartabanen, der jeg ankom med en halvtimes tid til avspark.

Nå for tiden er Sparta naturligvis mest kjent for ishockey, men før ishockey i det hele tatt kom på programmet, gjorde Sparta seg sterkt bemerket innen fotball. Etter å ha blitt stiftet i 1928, skulle klubben bli en stormakt innen arbeideridretten. I mellomkrigsårene var det nærmest full ¨krig’ mellom NFF og AIF (Arbeidernes Idrettsforbund), som hadde sitt eget cupmesterskap og til og med eget landslag. Sparta vant Arbeidemesterskapet i både 1936 (1-0 over Sagene i finalen), 1937 (4-1 over Sprint-Jeløy i finalen) og 1938 (3-0 mot Rapid i finalen) I årene etter krigen dominerte Sarpsborg-lagene norsk fotball, og på den tiden hadde fotball-Norge blitt ‘samlet til ett rike’ ved at AIF begravde stridsøksa og gikk inn i NFF.

I 1952 ble Sparta også Norgesmestre da de vant cupfinalen i 1952, og det spesielle med finalen det året er at det var Sparta-spillere som scoret alle målene da Solberg ble slått 3-2. Klubbens siste sesong på øverste nivå er nå så lenge siden som 1958, og det gikk etter hvert også nedover med Sarpsborg-fotballen generelt. Fra rundt årtusenskiftet har fotballen i byen hatt en forvirrende og innviklet historie med flere satsningsprosjekter og fusjonsklubber der en rekke av klubbene i og rundt byen har gått til og fra. I 1999 startet 16 av distriktets klubber et samarbeid der målet var å skaffe byen et best mulig fotballag, og selv om det i første omgang ikke var noen suksess, var det forløperen til dagens satsningsklubb Sarpsborg 08, som overtok plassen til Sparta, som selv dermed tok plass lenger ned i divisjonene og nå befinner seg i 5. divisjon.

Selv om mange av de tidligere supporterne til Sarpsborg FK og Sparta har hoppet over til 08, er det jo ingen hemmelighet at det finnes personer i Sarpsborg FK som ikke har spesielt mye til overs for plastikk-klubben Sarpsborg 08, som noen av de mener har ‘ødelagt’ deres klubb. Det burde vel derfor ikke være noen overraskelse at det finnes slike og lignende meninger i Sparta-leiren, og en av de som virker å ha lite til overs for 08 er nevnte Sparta-fan og banehopper Kenneth Sørensen, som allerede hadde ankommet og hadde inntatt ‘sjefsplassen’ oppe på verandaen på klubbhuset. Jeg gikk dit opp og slo meg ned sammen med ham, og der fikk vi nokså umiddelbart også besøk av banehopperen Tom Børkeeiet.

Spartabanen er en meget spartansk kunstgressbane som ligger ved siden av ishockeyarenaen Sparta Amfi, og fra klubbhuset på motsatt langside hadde vi utsikt i den retning når treningskampen ble blåst i gang. Sparta spiller for tiden som nevnt i 5. divisjon, mens dagens gjester fra Tistedalen hører hjemme i divisjonen over. Det var da også gjestene som tok ledelsen, og selv om vertene utlignet etter tjue minutter, sto det 1-3 til pause. Det var og har vært visse problemer med å identifisere målscorerne, og det ble ikke enklere når Tistedalen hadde to spillere med nr 6 på ryggen som begge scoret hvert sitt mål før pause. En av de hadde kapteinsbindet; den andre ikke. Kenneth lot ikke anledningen gå fra seg til å gjøre narr av gjestene for dette noe amatørmessige preget, men ble kun sekunder senere gjort oppmerksom på at Sparta selv hadde to aktører på banen med nr 10 på ryggen.

Uansett økte Tistedalen ytterligere ved Jonas Borge Svendsen i andre omgangs tolvte minutt, og med 1-4 så det ut som om seieren var sikret. Ti minutter senere reduserte dog Sparta, og da Fabian Furø Hagen satt inn 3-4 med snaut fem minutter igjen av ordinær tid, ble det også en viss spenning på slutten, men det viste seg å kun bli nok et trøstemål. Da dommeren blåste av, var det nemlig med 3-4 som sluttresultat. Mister Børkeeiet tilbød seg å skysse meg hjem, og det takket jeg gladelig ja til. Nå ventet også en fotballfri helg, og noen dager til neste kamp på agendaen.

Norwegian ground # 143:
Sparta v Tistedalen 3-4 (1-3)
Friendly
Spartabanen, 9 July 2021
0-1 Nr 20 (8)
1-1 Rajan Doski (21)
1-2 Nr 6 ikke kaptein (29)
1-3 Nr 6 kaptein (42)
1-4 Jonas Borge Svendsen (57)
2-4 Nr 79 (67)
3-4 Fabian Furø Hagen (86)
Att: 53 (h/c)
Admission: Free

Next game: 13.07.2021: Tune v Navestad
Previous game: 08.07.2021: Borgar v Ise

More pics

Torsdag 08.07.2021: Borgar v Ise

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

De stakkars skoene mine var fortsatt gjennomvåte etter syndefloden i Sarpsborg to dager før(!), men med et annet par var det bare å nok en gang sette kursen nordover mot ‘den andre byen’. Denne gang skulle jeg imidlertid ikke helt dit opp, men skulle kun til Årum, og dermed holde meg på riktig side av kommunegrensen. Oppe ved Årumkrysset og E6, holder klubben IL Borgar til på Sundløkka, og der skulle det denne kvelden være treningskamp mot Ise. Borgars hjemmebane Gråvollen (også kjent som Borgarbanen) føyer seg inn i rekken av baner der jeg selv har spilt en rekke aldersbestemte kamper men aldri (så vidt jeg husker) sett A-lagskamp. Derfor var dette en anledning god som noen til å gjøre noe med akkurat det

Jeg satt meg derfor på en av bussene med Sarpsborg som destinasjon, men med alt anleggsarbeidet som foregår i Årumkrysset, hadde jeg ikke tenkt i de baner at bussholdeplassen der rett og slett er midlertidig fjernet. Derfor måtte jeg bli med over E6 og noen hundre meter videre mot ‘den andre byen’, for deretter å traske tilbake via Sundløkkaveien, uten at det var noen krise. Allerede på vei over brua over E6 kunne jeg høre at det var liv ved anlegget, der liflige toner i form av «Football’s Coming Home» strømmet ut over høyttaleranlegget på Gråvollen. Da jeg ankom og kunne kikke utover den herlige naturgressmatta, var det fortsatt en halvtimes tid til avspark, og mens man fortsatte å underholde de allerede fremmøtte med en rad av diverse gamle engelske fotballsanger, fikk vi selskap av flere kjente groundhopper-fjes.

For å presentere Idrettslaget Borgar, ble de i 1929 stiftet som Arbeideridrettslaget Fremad. På denne tiden og frem til krigen var det jo også ‘krig’ mellom AIF (Arbeidernes Idrettsforbund) og NFF,. AIF stilte også egne landslag, og Trygve Martinsen, som ses på som klubbens største spiller, representerte dette landslaget 13 ganger. Da fotball-Norge deretter ble ‘samlet til ett rike’, droppet klubben ‘arbeider-referansen’ og ble til IL Fremad, men det varte ikke altfor lenge før de i 1947 foretok ytterligere et navnebytte og tok dagens navn. Borgar spilte seg i 1950-årene helt opp i 2. divisjon, og i 1958 kom selveste Skeid på besøk til Gråvollen i cupens første ordinære runde. Det fortelles at ca. 700 tilskuere så Borgar tape 0-4 uten på noen måte å gjøre seg bort.

1970- og 1980-årene så klubben oppgradere anlegget med nytt klubbhus og ny treningsbane med grus, mens en sportslig nedtur gjorde at man i første halvdel av 1990-årene befant seg i 7. divisjon. Etter to strake opprykk i 1994 og 1995, var optimismen tilbake, og ytterligere opprykk kom i 2003. Ambisjonen var å feire 75-års jubileum ved å etablere seg i 4. divisjon, men i stedet sikret de seg nok et opprykk, og med plass i 3. divisjon, var de på sitt høyeste nivå i moderne tid. Senere har de dessverre vært blant klubbene som har gått inn i samarbeidsavtalen rundt Sarpsborg 08 – i nabokommunen. Enda verre var det at Borgar etter hvert så seg nødt til å trekke sitt A-lag, men nå er de tilbake og er klare for å starte opp i 7. divisjon.

En av klubbene de skal møte der, er Ise, og det var nettopp de som kom på besøk denne kvelden for å spille treningskamp. Borgar skal forresten ha honnør for at de i anledning denne treningskampen hadde speaker som leste opp lagoppstillingene og deretter fulgte opp med å informere om målscorere i løpet av kampen. Gråvollen er en spartansk bane uten noen tribunefasiliteter, men vi hadde slått oss ned på en av benkene som står på den ene langsiden mellom klubbhuset og kiosken. Laglederbenkene er for ordens skyld på motsatt langside. Etter en tur i kiosken for å kvittere ut noe å leske strupen med i varmen, var jeg i likhet med spillerne klare for avspark.

Det er alltid en fornøyelse når man selv her til lands kan se fotball på skikkelig naturgress en gang i blant, og det så tidlig ut som om vi også skulle bli vitne til en skikkelig målfest. Allerede etter et drøyt minutt sendte nemlig Ole Alexander Hasthi hjemmelaget i ledelsen, og kun minuttet etter sørget samme mann for at det allerede sto 2-0 etter rundt to og et halvt minutt. Ise hadde fått fullstendig bakoversveis, men holdt deretter unna til det 20. minutt, da Morgan Mathisen besørget 3-0. Det ble var fortsatt også stillingen da dommeren blåste for pause, men Halvor Andersen økte ytterligere tidlig i andre omgang, og da Simon Olsen satt inn 5-0 snaut tjue minutter etter pause begynte det likevel å se litt stygt ut for gjestene. De fikk i det minste et trøstemål ved Jens Patrick Hundtsad, som fastsatte sluttresultatet til 5-1 foran det jeg talte meg frem til å være 46 tilskuere.

Nå skal man kanskje ikke legge altfor mye i treningskamper i ferietider, men kanskje var dette et lite tegn på Borgar vil kunne bli å regne med i sin 7.divisjons-avdeling denne høsten? Det er uansett fint å se at Borgar igjen har stablet et A-lag på beina, og om de også kan vise seg slagkraftige når årets forkortede sesong omsider starter, vil det jo bare være fryd og gammen på Gråvollen. Det var også et artig gjensyn med banen der for meg. Jeg slapp å tusle bort til bussholdeplassen da sarpingen Trond Sæterøy tilbød meg skyss hjem, og det takket jeg gladelig ja til. Denne kvelden holdt meg heldigvis også tørrskodd.

Norwegian ground # 142:
Borgar v Ise 5-1 (3-0)
Friendly
Gråvollen, 8 July 2021
1-0 Ole Alexander Hasthi (2)
2-0 Ole Alexander Hasthi (3)
3-0 Morgan Mathisen (20)
4-0 Halvor Andersen (51)
5-0 Simon Olsen (65)
5-1 Jens Patrick Hundstad (73)
Att: 46 (h/c)
Admission: Free

Next game: 09.07.2021: Sparta v Tistedalen
Previous game: 06.07.2021: Sarpsborg FK v Askim Fotball

More pics

Tirsdag 06.07.2021: Sarpsborg FK v Askim Fotball

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Som tirsdagskamp hadde jeg blinket meg ut treningskampen mellom Sarpsborg FK og Askim Fotball på Kurland. I den forbindelse måtte jeg selvsagt ta turen opp til ‘den andre byen’, og tenkte derfor å benytte anledningen til å teste ut Borg Bierstube, som i fjor åpnet ved Sarpsborg torg. Som sagt, så gjort, og jeg dro opp med en tidligere buss for å unne meg halvannen times tid der. Konklusjonen var vel at drikke virket noe overpriset mens matmenyen virket fristende og tilsynelatende noe mer ‘fornuftig’ priset, selv om jeg hadde inntatt en tidlig middag like før avreise og derfor ikke kjøpte noe mat.

Jeg lot etter hvert en lokal buss frakte meg den ikke altfor lange veien fra Sarpsborg torg og opp til Kurland, der det skulle være avspark klokka 18.30. Ved inngangspartiet blir man ønsket velkommen av en byste av Asbjørn ‘Assi’ Halvorsen, som var svært delaktig i SFKs første cuptittel i 1917 og også ble en sentral spiller på landslaget. Han ble senere proff i tyske Hamburger SV, før han vendte hjem til trenergjerning i SFK og deretter det norske landslaget, som han ledet til bronse i Berlin-OL 1936. Jeg skulle tro at han nok ville synes det var litt trist at det tradisjonelle Sarpsborg-laget nå er henvist til å spille sine en birolle i byen, og at Sarpsborg Stadion har blitt byttet ut med langt mer spartanske Kurland.

Sarpsborg FKs historie starter på mange måter med engelskmannen Hugh Kenworthy, som i 1890 avslo tilbud om proffkontrakt med Glossop North End (Glossop er for øvrig den minste byen som noensinne har hatt en klubb i den øverste engelske divisjonen) for heller å dra til Norge og Sarpsborg for å ta jobben som kontorsjef for britiskeide Borregaard. Da man i nabobyen stiftet FFK i 1903, ville Kenworthy gjenoppta fotballkarrieren, men FFK ønsket ikke sarpinger på laget. Dermed stiftet Kenworthy kun en måneds tid senere det som ble SFK. Daværende FFK-formann (og senere mangeårig fotballpresident) Reidar Bergh tok med dette senere æren for at SFK i det hele tatt hadde blitt stiftet. Kimen var sådd for det som skulle bli fotball-Norges heftigste derby.

Om vi holder oss til SFK, etablerte de seg nokså raskt i toppen, og var tapende cupfinalist i både 1906 og 1907. Da de som nevnt vant sin første finale i 1917, med seier 4-1 over Brann, var det i den første norske cupfinale spilt på gress. Ytterligere cuptitler ble hanket inn i 1929, 1939, 1948, 1949 og 1951. På slutten av 1920-årene fikk de også konkurranse i egen by av Sparta, og Sarpsborg by var nokså dominerende i årene etter andre verdenskrig. Men ligatittelen har aldri havnet i Sarpsborg, og tredjeplassene i 1964 og 1965 er de beste prestasjonene i seriesammenheng. SFK tok et siste farvel med toppdivisjonen i 1974, og hadde i 1993 surret seg ned på nivå fire. Senere kom jo som kjent initiativet der en haug av klubber slo seg sammen sin toppsatsning for å stifte plastklubben Sarpsborg 08. SFKs B-lag ble det nye A-laget og tok plass i 5. divisjon, og den ekte Sarpsborg-klubben sin tid som byens storhet var forbi.

Siden den gang har SFK spile seg opp i 4. divisjon, mens gjestende Askim Fotball holder til i divisjonen under. Utenfor klubbhuset bak det ene målet kom jeg i prat med en tidligere SFK-profil som er blant de som ikke har hatt sansen for den nye fusjonsklubben og heller valgt å holde seg til SFK, men her er åpenbart meningene delte. Jeg traff snart også på et kjent fjes i form av tidligere keeper-trener i DFI, Scott Sedgwick, som nå har samme stilling i Kvik Halden men av en eller annen grunn har valgt å bosette seg i Sarpsborg. Sammen så vi dommeren blåse i gang kampen, og det gikk ikke mer enn 20-25 sekunder før den første ballen lå i nettet bak Askim-keeperen. Sju sekunder senere måtte han nok en gang kapitulere, og for å gjøre en lang historie kort, sto det 5-0 da lagene tok pause.

Det hadde vært en åpenbar klasseforskjell, men det skal være usagt om SFK tok foten litt av gasspedalen etter hvilen eller hvorvidt gjestene fra Indre Østfold hevet seg noe. De holdt i hvert fall bedre unna nå, men med et kvarter igjen kom SFKs sjette, og på overtid ble også sluttresultatet fastsatt til 7-0 etter et selvmål. På dette tidspunktet hadde himmelen akkurat åpnet seg noe voldsomt over Kurland og det sarpingene hevder er ‘solbyen’. På min spasertur tilbake mot Sarpsborg sentrum for å ta bussen, var det rett og slett en syndeflod. På få minutter hadde sprutregnet sørget for at det nærmest var en elv ute i veien der bilene slet seg gjennom vannet. Jeg kom etter et lite kvarter frem til bussholdeplassen, og da avtok selvsagt snart regnet. Litt sent for min del, for jeg kunne ikke blitt våtere om jeg hadde hoppet i Glomma på vei hjem! Det var bare å henge alt til tørk før jeg satt meg ned for å se EM-semien Italia v Spania.

Norwegian ground # 141:
Sarpsborg FK v Askim Fotball 7-0 (5-0)
Friendly
Kurland, 6 July 2021
1-0 Petter Olstad (1)
2-0 Andreas Elvestad (8)
3-0 Aleksander Kruse (25)
4-0 Clirim Sulejmani (pen, 28)
5-0 Malik Doski (42)
6-0 Scott Lysø (76)
7-0 Own goal (og, 90+3)
Att: 92 (h/c)
Admission: Free

Next game: 08.07.2021: Borgar v Ise
Previous game: 05.07.2021: Fredrikstad v KFUM Oslo

More pics

Mandag 05.07.2021: Fredrikstad v KFUM Oslo 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

En ny uke, og nye kamper, og denne dagen betød det ny FFK-kamp på Fredrikstad Stadion, der rødbuksene skulle ta imot KFUM Oslo. Siden sist hadde FFK vært på besøk hos Ranheim og kjempet med seg ett poeng derfra, men nå var det på tide med en seier igjen. KFUM var imidlertid i god form, og sto med seks strake kamper uten tap. Tidligere fotballpresident Per Ravn Omdal hadde fortsatt lånt min plass i losjen til Høili, mens jeg ville nøye med med oppladning i restauranten. Der skulle jeg denne gang få selskap av min kompis Jon Erik, og han plukket meg opp og kjørte oss inn til byen, der vi tuslet en tur langs bryggepromenaden. Idet vi kom ut i solsteken, var det som å gå inn i en bakerovn, og vi vurderte en øl på Havnelageret, men der var uteserveringen temmelig fullstappet, så vi valgte å traske bort til stadion og heller ta en øl til maten på restauranten.

Der kunne vi flotte oss med god mat i form av den som denne dagen var en deilig gryte, og deretter rett oppmerksomheten mot det som skulle skje ute på banen. Da det nærmet seg kampstart, tok jeg med meg Jon Erik opp til gjengen hos Høili, der jeg også traff på min far. Vi ble stående å samtale litt med den gamle FFK-kjempen Åge Johansen, som også hadde vært til stede da jeg så kamp på Torp en uke tidligere. Majoriteten av de fremmøtte virket å være optimister på FFKs vegne, men var klar over at det kunne bli en tøff oppgave – ikke minst så lenge FFK fortsatt savnet spillere som Jakob Lindström og Henrik Kjellsrud Johansen.

Det var Kåffa som startet best, og hadde et par farligheter. Først måtte FFK-keeper Håvar Jenssen i aksjon, og deretter snek en avslutning seg like utenfor hans stolpe. Etter 25 minutter fikk imidlertid Fredrik Dahl kjempetreff fra rundt tjue meter, og ballen suste inn i det lengste hjørnet bak Jenssen. 1-0, og et unisont sukk fra de lokale runget over stadion. Etter dette hevet FFK seg, men det var lenge en frustrerende kamp for hjemmelaget. Riki Alba misbrukte en stor mulighet før pause, og det sto 0-1 halvveis. FFK virket noe mer direkte etter hvilen, men det tok en stund før det løsnet. Jeg er ikke den eneste som har undret meg voldsomt over hva Love Reuterswärd må gjøre for å få sjansen i FFK, eller hva han har gjort galt, men det var lett å høre at forventningene steg blant folket rundt oss da han gjorde seg klar til å byttes inn etter en snau time. Men så…

Før de rakk å sette innpå svensken, fikk FFK en corner som ble headet i mål av Nicolai Solberg. 1-1! Reuterswärd var for øvrig umiddelbart et uromoment, og en halvtime ut i andreomgangen hadde FFK også snudd kampen. Thomas Drage skjøt på volley fra rundt 12 meter, og Kåffa-keeperen måtte melde pass. 2-1, og nå som Kåffa måtte frem, hadde FFK flerede gode muligheter til å avgjøre kampen en gang for alle. Da så ikke skjedde, lot de seg igjen bli presset bakover i sluttminuttene, og på overtid kan de takke Mads Nielsen for at de ikke igjen surret bort poeng på overtid. Mads Nielsen reddet med dagens lengste fot helt inne på streken, og kort etter kunne FFK juble over tre poeng. Vi kunne deretter bare komme oss tilbake til bilen i det som nå var et skikkelig skybrudd

Revisit:
Fredrikstad v KFUM Oslo 2-1 (0-1)
1. divisjon
Nye Fredrikstad Stadion, 5 July 2021
0-1 Fredrik Dahl (26)
1-1 Nicolay Solberg (69)
2-1 Thomas Drage (76)
Att: The maximum 2 000 allowed
Admission: Free

Next game: 06.07.2021: Sarpsborg FK v Askim Fotball
Previous game: 03.07.2021: Sprint-Jeløy v Drøbak/Frogn

More pics

Lørdag 03.07.2021: Sprint-Jeløy v Drøbak/Frogn

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Også denne dagen skulle jeg få med meg en fotballkamp, og selv om det denne gang var snakk om en revisit, dreide det seg om kamp på en bane jeg ikke hadde besøkt på mange, mange år. Min forrige visitt på Sprint-Jeløy sin hjemmebane, Bellevue, var i andre runde av cupen i 2006 – med et FFK som det året skulle ende opp som Norgesmestre. Bakgrunnen for dagens visitt var at min kompis, Drøbak/Frogn-kaptein Nichlas Furu, hadde tipset meg om deres planlagte treningskamper i sommer, og at jeg tenkte jeg fikk komme og ta en kikk. Mine tidligere besøk er også fra en tid før jeg tok noe særlig bilder når jeg så fotball, så det var greit å benytte anledningen og se dagens treningskamp som også ville la meg returnere hjem tidsnok til kveldens kvartfinaler i EM.

Etter å ha toget til Moss, var det bare å vente på bussen mot Refsnes, som skulle ta meg fra stasjonen og ut på Jeløya. Jeg hoppet av en liten spasertur fra Bellevue, der jeg ankom med bortimot tre kvarter til avspark. Denne 19 kvadratkilometer store øya var egentlig ikke en øy, men en halvøy som var forbundet med fastlandet frem til man i 1955 gravde ut en 20 meter bred kanal mellom Værlebukta og Mossesundet. Ikke særlig overraskende har bebyggelsen i selve Moss krøpet stadig lenger utover på Jeløya, og det som i sin tid var en egen kommune ble allerede under krigen slått sammen med Moss kommune.

Klubben jeg i dag skulle besøke har en interessant historie, selv om de største merittene knytter seg til årene før Sportsklubben Sprint-Jeløy i dagens form var et faktum. Den ble nemlig stiftet først i 1940, da Jeløy Idrettsforening og Sportsklubben Sprint slo seg sammen, men begge disse to klubbene hadde blitt stiftet allerede i 1926. De var medlemmer av Arbeidernes Idrettsforbund som i årene 1924 til 1939 arrangerte arbeidermesterskapet i fotball. SK Sprint dominerte i flere år ved å vinne mesterskapet fem år på rad fra 1928, og fulgte også opp med å vinne tittelen i 1934, slik at de sto med seks titler på sju år. Jeløy IF var åpenbart ikke helt borte de heller, for de spilte seg frem til finalen i samme turnering i 1937, men måtte da se seg slått av Sparta etter omkamp.

Arbeidermesterskapet i fotball opphørte ved krigens utbrudd, og gikk etter krigen inn i cupen til det sammenslåtte Norges Idrettsforbund. 1940 var også året da de klubbene altså slo seg sammen til SK Sprint-Jeløy, og har nok siden den gang kanskje gjort seg mest bemerket med sitt kvinnelag. Herrenes A-lag spilte mange år i 2. divisjon, men hadde sin siste visitt der i 2015. To år senere rykket de også ned i 4. divisjon for første gang siden 1970-årene, og der befinner de seg fortsatt. Også dagens motstandere fra Drøbak vil spille årets sesong i 4. divisjon Østfold, etter at deres unge lag rykket ned før ‘kinaviruset’ satt en stopper for fotballen, så dette ville bli et møte mellom to lag som skal måle krefter også i serien i høst.

Nå visste jeg jo at Bellevue dessverre har fått byttet ut sin deilige gressmatte med usjarmerende kunstgress siden min forrige visitt, og det var en av grunnene til at jeg en stund hadde vurdert å droppe dagens kamp der for å heller huske banen som den var. Men noen ganger må man bite ting i seg, og jeg hadde da også egentlig lovet Nichlas å møte opp. Bortelagets spillere hadde tilsynelatende ennå ikke kommet da jeg tok meg innenfor og sjekket ut anlegget slik det nå fremstår. Det var virkelig godt at jeg hadde husket å både smøre meg og også ta med solkrem for å få påført ytterligere en dose noe senere, for sola stekte virkelig på Bellevue denne dagen.

Bellevue har mindre tilskuerfasiliteter enn jeg kunne huske, men muligens er det hukommelsen som begynner å svikte hos en etter hvert aldrende mann. Det er nå i hvert fall en temmelig spartansk arena, der det lille som er av fasiliteter er å finne på den ene langsiden. Der har man klubbhuset ned mot det ene hjørnet, og bortenfor dette er en bitteliten tribune med tre avsatser. Ved siden av denne står det et lite bygg som muligens har fungert som kiosk eller noe i den duren(?), og som har en trapp som fører opp på taket, der man blant annet kan filme kampene fra. Bortenfor dette igjen kom jeg over inngangspartiet, komplett med et herlig gammelt engelsk tellerapparat som bare måtte foreviges. På motsatt langside er det en stor, slak gress-skråning der noen allerede hadde slått seg ned på medbragte pledd og/eller stoler.

Snart kom også DFI-folket, og jeg slo av noen ord med kaptein Nichlas som bekreftet at DFI hadde slått Nesodden nokså enkelt i sin første treningskamp. Han hadde noen dager i forveien vært usikker på om han kunne spille, men hadde nå fått ordnet barnevakt, slik at han kunne bidra med litt sårt tiltrengt rutine i det pur unge DFI-laget. Mødre er ofte gode å ha! Drøbak-gjengen satt straks i gang med oppvarmingen, og jeg gikk for å få meg noe å drikke i kiosken mens jeg ventet på avspark. Med kampen i gang kunne jeg knipse noen bilder på min vei over til motsatt langside, der også jeg slo meg pustende og pesende ned på gresset i den sparsommelige skyggen av en busk eller et lite tre.

Hjemmelaget fikk en god start da Alban Ramadani sørget for 1-0 i kampens sjuende minutt, men det var nokså jevnspilt frem til en sannsynligvis påkrevd vanningspause omtrent halvveis i omgangen. Etter dette hadde Sprint-Jeløy en periode der de presset gjestene bakover, men det jevnet seg deretter ut igjen, og DFI fikk like før pause sin utligning ved karen de bare kaller ‘Moa’. Det var fortsatt stillingen ved pause, og jeg benyttet anledningen til å kline på meg litt mer solkrem før jeg tuslet en ny runde rundt banen. På vei tilbake gikk jeg like foran DFI-leder Vidar Færgestad (som også er min firmenning) som hadde vært i kiosken og hentet ut en hel eske med is og nå ville by meg på en Lollipop. Det takket jeg gladelig ja til, og den var god i varmen.

Han og de andre tilreisende fra Drøbak fikk også noe mer å juble for en drøy time ut i kampen, da Maximillian Dahl satt inn 1-2. Kampen bølget frem og tilbake, men det så ut til å gå mot DFI-seier da det glapp i forsvaret noen minutter på overtid. En rasende Nichlas forsøkte å rydde opp, men klarte ikke å hindre Tim Reinback i å sette inn utligningen til 2-2, og vred samtidig kneet i forsøket. Mens en skadet Nichlas måtte kaste inn håndkledet, så jeg at bussen tilbake til Moss stasjon kom kjørende opp bak bortre kortside, og smøg meg raskt utenfor gjerdet idet avspark ble tatt og sluttsignalet gikk. Fin timing, og nå var det bare å ta seg hjem til plankebyen igjen for å se om det danske EM-eventyret kunne fortsette mot Tsjekkia og om engelskmennene kunne ta seg videre som ventet på bekostning av Ukraina.

Revisit:
Sprint-Jeløy v Drøbak/Frogn 2-2 (1-1)
Friendly
Bellevue, 3 July 2021
1-0 Alban Ramadani (7)
1-1 ‘Moa’ (43)
1-2 Maximillian Dahl (62)
2-2 Tim Reinback (90+3)
Att: 74 (h/c)
Admission: Free

Next game: 05.07.2021: Fredrikstad v KFUM Oslo
Previous game: 01.07.2021: Sandefjord BK v Runar

More pics

Torsdag 01.07.2021: Sandefjord BK v Runar

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg har en stund ønsket å besøke Storstadion i Sandefjord. Ikke bare er det hjemmebanen til en gammel storhet som er den ekte Sandefjord-klubben, men det er også en klassisk arena som må være blant de fineste gjenværende på Østlandet. Min groundhopper-kompanjong Stig-André Lippert hadde åpenbart tenkt i samme baner, siden han også hadde den høyt på sin liste over norske baner han ønsket seg til. Derfor reagerte jeg med interesse da jeg så at Sandefjord BK la ut en sak om en spiller som ville legge opp, og der det avslutningsvis så vidt ble nevnt en kommende kamp mot Runar som ville bli hans siste. Dette måtte jeg til bunns i, og jeg sendte en melding til klubben for å bekreftet dette med dato og klokkeslett.

Det varte og rakk, og et par dager senere hadde jeg fortsatt ikke hørt noe da Lippert og jeg befant oss på lokaloppgjøret Eidsberg v Mysen. Med en kamp dagen derpå, begynte det nå å haste litt med å få informasjonen vi var ute etter så vi kunne planlegge en eventuell tur til Vestfold. Men mot slutten av kampen i Eidsberg dagen før, plinget det plutselig inn en melding der Sandefjord BK bekreftet avspark torsdag 1. juli klokka 20.00. Lippert var åpenbart lysten i likhet med meg, men måtte selvsagt få klarsignal fra fruen for nok en kamp. Hun er åpenbart meget medgjørlig, for like etter at jeg hadde kommet meg hjem den kvelden, fikk jeg melding om at det ville bli tur dagen etter. Planen var lagt.

Lippert hadde tenkt seg noenlunde rett på kamp, men selv valgte jeg å ta meg til Moss for å komme meg med en tidligere ferje til Horten. Planen var å ha en time eller to til å sjekke ut Horten Mikrobryggeri, og som sagt så gjort. Jeg ankom dette etablissementet kun et par minutter etter at de visstnok hadde åpnet klokka 17.00, og rakk å teste tre av deres egne produkter. Surølet som het Sur Passion falt så godt i smak at det også ble et påfyll eller to av dette før Lippert rakk å komme seg med ferja. Han hadde selv kommet seg med en tidligere ferje enn han opprinnelig hadde planlagt, og kom derfor oppom for å slå seg ned tjue minutters tid først. Etter å ha tømt glassene var det bare å sette kursen mot Sandefjord.

Etter en liten kjøretur sørover i Vestfold, ankom vi etter hvert byen som har rundt 45 000 innbyggere. Allerede i 1680 var Sandefjord et ladested, og fikk på 1800-tallet kjøpstadsrettigheter. På den tiden var de også et anerkjent kur- og badested, etter at det ble funnet svovelholdig vann og gytje. Men ikke minst er Sandefjord kjent som hvalfangerbyen, og sammen med sjøfart var det lenge viktigste næringsvei. Etter at hvalen på Finnmarkskysten ble fredet i 1904, ble det satset på hvalfangst i havområdene ved Antarktis, og Sandefjord ble da den ledende hvalfangstbyen frem til norsk hvalfangst i Antarktis tok slutt i 1960-årene. Byen har i dag en variert industri, med malingsprodusenten Jotun som den største og sannsynligvis mest kjente aktøren.

Men nå var det fotballen vi hadde kommet for, og vi ankom Storstadion med omtrent et kvarters tid til avspark. Vi ble møtt av vakter som oppfordret oss til å registrere oss, og mens det ble gjort, steg vi innenfor og fikk øye på et par kjente fjes. Groundhopper-paret Elisabeth og Marius var åpenbart blant de som hadde fått med seg mitt tips om denne kampen, og hadde også valgt å ta turen til Storstadion denne kvelden. Siden det begynte å dryppe så smått fra oven, tok vi plass under taket oppe på verandaen utenfor klubbhuset, og endte egentlig opp med å se majoriteten av kampen derfra, kun avbrutt av noen få ‘foto-runder’.

Sandefjord Ballklubb ble i 1917 stiftet under navnet Sportsklubben Frem, men byttet allerede året etter navn til Sandefjord Ballklub siden det var en annen klubb med samme navn. De gule og svarte ses på som en gammel storhet med en storhetstid i 1950-årene. Dette kan nok ha sammenheng med at klubben som en av få spilte samtlige sesonger i den daværende øverste divisjon, Hovedserien, gjennom hele dens epoke fra 1948 til 1962. Ut fra klubbens ry som gammel storhet, er det kanskje noe overraskende at det kom lite med titler ut av det, men klubber som Larvik Turn og Fredrikstad sto gjerne i veien. To ganger tok de seg til cupfinale, men i 1957 måtte de gi tapt for Fredrikstad, og tre år senere var det Viking som ble for sterke.

Spillere som Torbjørn ‘Klippen’ Svendsen og Yngve Larsen var sentrale i denne perioden av klubbens historie, og gjorde Sandefjord BK til et tøft lag å møte. Svendsen ble jo i seg selv et ikon, der han spilte hele sin karriere i klubben. Han er nok for mange mest kjent som mannen som lenge hadde den norske rekorden i antall landskamper. I en tid der det var lenger mellom landskampene, spilte han hele 104 landskamper for Norge, og i 93 av de var han kaptein. Da han i 1961 spilte sin landskamp nummer 100, var den engelske Wolves-kjempen Billy Wright den eneste andre spiller i verden som hadde nådd denne milepælen. Sandefjord BK rykket ned i 1962, og selv om de returnerte til toppdivisjonen på første forsøk, var det bare starten på nedturen. De rykket ned igjen i 1964, og i 1977 hadde de surret seg helt ned i 5. divisjon.

Det var på høsten 1998 at man valgte å kaste vrak på historien og arven i Sandefjord-fotballen ved at de beste lagene til byrivalene Sandefjord BK og Runar ble slått sammen. Sandefjord BK hadde på dette tidspunktet kjempet seg opp i 2. divisjon, men ga fra seg den plassen til den nye fusjonsklubben Sandefjord Fotball, og tok selv plass i 4. divisjon. De spilte seg opp i 3. divisjon, men falt senere ned i 5. divisjon, før de i 2008 fikk flytte opp i 4. divisjon for å overta plassen til Halsen, som da hadde trukket sitt lag i divisjonen. Denne kvelden var det altså duket for et møte mellom de to klubbene som slo sammen sin toppsatsning til fusjonsklubben Sandefjord Fotball, og begge hører også hjemme i 4. divisjon (sammen med fusjonklubbens andrelag).

Sandefjord BK spilte tidligere på det som nå kalles Gamle Stadion, og den var nok langt gjevere i tidligere år. De 14 076 tilskuerne som der overvar kvartfinalen mot Larvik Turn i 1959, sørget for det som fortsatt er tilskuerrekord for fotball i Sandefjord. Men i 1969 ble Storstadion åpnet, og klubben flyttet inn der. Til tross for at det kun er tribunefasiliteter på to av sidene, er det en flott, klassisk arena med herlige ståtribuner av typen engelskmennene kaller terracing som også strekker seg rundt den ene kortsiden i en sving. På store deler av langsiden er det installert blå plastseter. Noen vil selvsagt føle at løpebanene er et minus, men så lenge friidretten også holder til der, får man vel håpe at det i hvert fall er en garanti for at et langt større minus vil gjøre seg gjeldende med det første – nemlig kunstgress.

For andre dag på rad skulle vi se kamp på herlig naturgress, og det er dessverre ikke lenger hverdagskost her til lands. I tillegg var det som nevnt altså en kamp der den ekte og tradisjonelle Sandefjord-klubben var vertskap for sin tradisjonelle byrival. Vi hadde nok ikke helt sett for oss hvilken målfest vi skulle være vitne til, men da Runar tok ledelsen i kampens tredje minutt og Ballklubben utlignet kun to minutter senere, begynte vi å ane at det kunne bli underholdende. Hjemmelaget i sine tradisjonelle gule overdeler og sorte bukser tok ledelsen i det 13. minutt, og ved halvspilt omgang sto det 3-1. Det ble til 4-1, før Runar reduserte slik at det sto 4-2 til pause. Da var det tydeligvis på tide for mitt reisefølge og teste kaffen i kiosken.

Fem minutter ut i andre omgang reduserte Runar til 4-3, men det tok ikke lang tid før Ballklubben gjenopprettet sin tomålsledelse. Gjestene ga seg imidlertid ikke, og i det 73. minutt fikk de en ny redusering slik at det igjen ble spenning. Noen minutter før slutt ble det avgjort da Jon Simen Fredås Jarbekk fastsatt sluttresultatet til 6-4. En underholdende kamp, men da vi hadde en ferje vi håpet å rekke, hadde vi stått og trippet, og etter flere minutter med overtid, kunne vi hoppe i bilen og suse mot Horten. Det viste seg å ikke være noe problem å rekke ferja, og snart kunne vi unne os en svele på overfarten tilbake til Østfold.

Nå er det ikke så enkelt å reise kollektivt, og denne kvelden var eksempel på dette. Toget fra Moss tilbake til Fredrikstad går 22.44; noen få minutter før ferja fra Horten legger til. Neste tog går først klokka 00.52, og når det heller ikke noen busser som går, sier det seg selv at det er så som så med korresponderende transport, for å si det mildt. Jeg måtte rett og slett slå i hjel to timer i Moss, og satset på å gjøre det på Kråka Bar, men der virket det stengt, så jeg slo meg i stedet ned på The Old Irish Pub. Bussene fra Fredrikstad over til østsiden av elva og oppover mot Selbak og Torp (og Særp) slutter også å gå altfor tidlig, og hadde for lengst sluttet å gå da jeg omsider returnerte til plankebyen like etter kvart over ett. Jeg hadde vurdert å ta båten over til Gamlebyen og gå derfra, men valgte å unne meg en taxi. Veiarbeid på østsiden av Fredrikstadbrua sørget selvsagt nå også for en omvei og noe dyrere hjemreise, men jeg var likevel fornøyd med dagens dont i Sandefjord.

Revisit:
Sandefjord BK v Runar
Friendly
Storstadion, 1 July 2021
0-1 ??? (3)
1-1 Martin Amundrød (5)
2-1 ??? (13)
3-1 Jon Simen Fredås Jarbekk (23)
4-1 Martin Eriksen (28)
4-2 ??? (33)
4-3 ??? (51)
5-3 ??? (55)
5-4 ??? (73)
6-4 Jon Simen Fredås Jarbekk (86)
Att: 88 (h/c)
Admission: Free

Next game: 03.07.2021: Sprint-Jeløy v Drøbak/Frogn
Previous game: 30.06.2021: Eidsberg v Mysen

More pics

Onsdag 30.06.2021: Eidsberg v Mysen

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det var denne dagen spillefri i fotball-EM, og sammen med min groundhopper-kollega Stig-André Lippert hadde jeg valgt å benytte dagen til å huke av en ny bane i som ellers kunne vist seg særdeles kronglete for meg. Det dreide seg om en bane i Indre Østfold; nemlig Eidsberg Stadion, der Eidsberg skulle spille treningskamp mot naboen Mysen. Mr. Lippert var selv ivrig etter å få huket av denne banen, da det var en av svært få han nå manglet i Østfold-fotballen. Vi avtalte opprinnelig at jeg skulle ta meg til Råde for å bli plukket opp der, men så fikk han en tannlegetime i Fredrikstad slik at han likevel var i plankebyen. Der var han ferdig i svært god tid, slik at han kom innom på en visitt før vi etter hvert la av sted mot Indre Østfold.

Vi stanset for å ta en kikk på Hafslundbanen, der Hafslund IF nå har lagt kunstgressbane ved siden av gressbanen. Dermed er i hvert fall gressbanen der fortsatt, men jeg frykter naturligvis at kamper på gress snart vil være en saga blott også der. Vi bevilget oss også en rast på Varteig Gatekjøkken, der vi fikk fylt på med hver vår porsjon biffsnadder før vi fortsatt gjennom grisgrendte strøk til vi til slutt ankom Eidsberg Stadion. Klokka viste da at det fortsatt var nesten en time til avspark, og vi valgte derfor å ta oss en tur inn i Mysen sentrum. Slakteren Brygghus sin pub hadde akkurat åpnet, og var derfor et godt egnet sted for å slå i hjel en halvtimes tid før vi returnerte til kveldens kamparena.

Eidsberg er et sogn og tidligere kommune, og var en av de fem kommunene (i tillegg til Askim, Hobøl, Spydeberg og Trøgstad) som fra 1. januar 2020 ble slått sammen med tvang til å bli den nye storkommunen Indre Østfold. Her er det åpenbart jordbruk som dominerer, og man har også en historie med tømmerhogst og tømmerfløting. Mysen var kommunesenteret i gamle Eidsberg kommune, og det er vel ikke mer enn 5-6 kilometer fra Mysen sentrum ned til Eidsberg Stadion, så det var helt klart et lokaloppgjør vi skulle bevitne. Etter at vi på veien tilbake fra Mysen sentrum måtte vente på et passerende tog ved jernbaneovergangen, fryktet jeg et lite øyeblikk at vi ikke ville rekke avspark, men da vi parkerte kunne vi se spillerne gjøre seg klar til avspark, og ikke mange sekundene etter at vi hadde kommet oss ut av bilen, blåste dommeren i gang kampen.

Eidsberg IL ble i 1929 stiftet under navnet Lekum Idrettsforening, og «stiftetelsesmøtet» sies å ha funnet sted i en grøft i slåttonna. Allerede året etter ble navnet endret til Idrettsforeningen Bjørn, Eidsberg. Dette navnet varte heller ikke særlig lenge, for i 1935 tok de dagens navn. Eidsberg Stadion er en nokså enkel affære, men har en deilig gressmatte. Denne gressbanen ble offisielt åpnet sommeren 1965. I dag hadde de gjort seg stor flid og pyntet opp med en rad av klubbens grønne flagg som strakk seg fra parkeringsplassen, langs kortsiden bak det nærmeste målet, og bort til svingen over til bortre langside. På den langsiden står et lite bygg som huser en kiosk, mens laglederbenkene er å finne på motsatt langside.

Det var ikke bare Lippert og meg som hadde valgt å benytte dagen til litt banehopping i Indre Østfold. Tom Børkeeiet hadde også tatt turen, og det hadde også Marius Helgå som vi kunne se over på den andre siden der han virket å være i ferd med å sette opp sitt fotografi-stativ. I tillegg hadde ogsås Jørgen Knutsen ankommet med en liten delegasjon fra Romerike. Jeg talte meg frem til 41 tilskuere, og klubben hadde forhåpentligvis fått betalt for å faktisk informere om kampen på Facebook flere dager i forkant. De fremmøtte så i hvert fall ut til å kose seg i det fine været, og mange hadde slått seg ned i gresset.

Kanskje ikke helt overraskende har det vist seg temmelig håpløst å finne ut hvem som scoret denne dagen, men hjemmelaget som hører hjemme i 7. divisjon tok en tidlig ledelse mot sin lokale storebror fra divisjonen over. Vi var i det 20. minutt da Mysen utlignet med en fin heading, og ti minutter senere sto det 1-2 etter at Eidsberg-keeperen nok var litt uheldig med spretten. Det gikk ikke lenge før en Mysen-spiller igjen kom alene gjennom og økte til 1-3, men Eidsberg slo tilbake med en nydelig redusering på volley, slik at det sto 2-3 til pause. Noen av de fremmøtte benyttet da anledningen til å søke ly fra solsteken ved å sette seg i skyggen bak kiosken.

Fem minutter ut i andre omgang ble et frispark banket direkte i mål av en Mysen-spiller, og derfra og ut var det egentlig aldri noen særlig tvil. Mysen puttet ytterligere fire mål slik at målfesten til slutt endte 2-8. Det var bare å bryte opp og sette kursen hjemover, og vi kjørte samme vei tilbake slik at Lippert kunne slippe meg av oppe i Sarpsborg, der jeg kom meg med bussen mot Fredrikstad. Men i løpet av kveldens kamp hadde jeg også fått bekreftet en interessant treningskamp også kvelden etter, og vi hadde nå allerede begynt å planlegge for nok en utflukt i så måte. Etter at jeg hadde kommet meg hjem, fikk jeg også beskjed fra min kumpan at han hadde fått klarsignal fra fruen slik at torsdagen ville ta oss til en destinasjon vi begge har ønsket å besøke en stund.

Norwegian ground # 140:
Eidsberg v Mysen 2-8 (2-3)
Friendly
Eidsberg Stadion, 30 June 2021
1-0 Thor Anders Riiser (3)
1-1 Aymen Zebari (20)
1-2 Jo Kristoffer Støen Nerbøvik (30)
1-3 Kristian Nordli (32)
2-3 ??? (39)
2-4 Aymen Zebari (51)
2-5 Aymen Zebari (62)
2-6 Aymen Zebari (73)
2-7 Jo Kristoffer Støen Nerbøvik (80)
2-8 Andreas Kristoffer Tollefson (90)
Att: 41 (h/c)
Admission: Free

Next game: 01.07.2021: Sandefjord BK v Runar
Previous game: 28.06.2021: Torp v Trosvik

More pics