vikinghopper En groundhoppers bekjennelser

Mandag 02.03.2020: Brøndby IF (R) v Lyngby BK (R)

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Jeg skulle igjen tilbake til Sjælland og København, men før jeg forlot Kolding, valgte jeg å spise frokost ved Hotel Saxildhus. Deretter kunne jeg krysse over til stasjonen og sette meg på 08.56-toget til den danske hovedstaden. Jeg hadde betalt 182 kroner for billetten, og toget brukte i overkant av to timer på å frakte meg til København H. Noen minutter over elleve kunne jeg dermed bytte til et lokaltog som tok meg til Nørreport, og like i nærheten der hadde jeg betalt 390 kroner for overnatting ved Hotel Jørgensen. Det var fortsatt ikke klart for innsjekking, men det var intet problem å få slenge fra seg bagasjen slik at jeg kunne dra på kamp uten å måtte slepe med meg alt pikkpakket.

Ting hadde gått såpass smidig at jeg til og med hadde mer enn nok av tid til å stoppe for en Tuborg ved Nørreport Bodega før jeg tok S-tog fra Nørreport til Glostrup. Foreløpig siste etappe gikk med buss derfra til en holdeplass på Brøndbyøster Boulevard; like ved Brøndby Stadion. Der skulle jeg ganske riktig se Brøndby IF i aksjon, men det var ikke deres førstelag det dreide seg om denne dagen. Det som vel var Danmarks eneste fotballkamp denne dagen var nemlig en kamp i reserveligaen, der Brøndby-reservene skulle møte sine motparter fra Lyngby. Danskene har i motsetning til Norge nemlig også en egen liga for Superliga-klubbenes reservelag, og det er jo noe både jeg og mange med meg har savnet her hjemme, da det ville fjernet noen av de mange andre- og tredjelagene fra divisjoner de ikke burde ha noen verdens ting å gjøre i.

På forbundets hjemmeside sto dagens kamp oppført med Brøndby Stadion som kamparena, men jeg hadde stilt meg noe tvilende til om det faktisk medførte riktighet. Da jeg med en halvtimes tid til avspark befant meg på utsiden av Brøndby Stadion, var det da heller ingen verdens ting som tydet på at det skulle være kamp der. Det var først med litt blandede følelser at jeg innså at kampen ville spilles på det jeg der og da mistenkte fort kunne vise seg å være et kjipt kunstgress-kompleks av typen vi nordmenn kjenner så altfor godt. Sekunder senere slo det meg at dette vel egentlig var en bra ting i og med at det ville la meg ‘spare’ Brøndby Stadion til en førstelagskamp. Med den tanken i hodet gikk jeg videre bort til stadionets østside hvor det var langt mer aktivitet.

Det var her dagens kamp skulle spilles, og jeg hadde strengt tatt ikke trengt å bekymre meg voldsomt. Kunstgress-farsotten har heldigvis nemlig ikke nådd Danmark med samme kraft som i Norge. Brøndby IFs anlæg består av flere baner rundt hovedstadionet, og etter hvert fikk jeg ved hjelp av noen Brøndby-fans (som slett ikke var helt enige innad) greie på at dette nok var banen som nå går under navnet ‘bane 1’. Der spiller de på deilig naturgress, og til tross for mangelen på tribunefasiliteter skulle det vise seg å være et helt ok sted å se fotball. På bortre langside er det en stor gressvoll som til tross for å ligger et stykke fra banen gir en flott utsikt over det som skjer, og med Brøndby Stadion som interessant bakteppe.

Senere på turen traff jeg på noen Brøndby-supportere som om jeg forsto de rett mente at dette er en nokså ny bane de har anlagt og begynt å benytte i den senere tid, og klubben har oppe på den nevnte vollen installert et gjerde eller gelender som tilskuerne her kan lene seg på. På baksiden av vollen går den såkalte Motorring 3, som er en ringvei rundt København, og som jeg mistenker er blant hovedstadens travleste. Muligens står man oppe på vollen minst like nærme denne motorveien som banen man ser kamp på; med et stadig sus av trafikken som dundrer forbi. Vollen strekker seg over på kortsidene bak begge mål, mens det på den andre langsiden er flatt. Der finner man kun en av sidelinjene, og gjerdet som skiller denne banen fra området utenfor Ebbe Skovdahl Lounge på Brøndby Stadion.

Brøndby IF er et resultat av at Brøndbyøster IF og Brøndbyvester IF slo seg sammen i 1964, og siden den gang har de etablert seg som en dominerende kraft i dansk fotball. Det er nok først og fremst fotballklubben som har satt Brøndby kommune på kartet. Denne kommunen i det vestlige København består av Brøndbyøster, Brøndbyvester og Brøndby Strand, og har et samlet innbyggertall på rundt 35 000. Brøndby IFs store gullalder var fra 1985 til 2005, da de vant samtlige av sine ti ligatitler. I tillegg vant de i samme periode den danske cupen fem ganger, og senere plusset de på med å vinne Royal League i 2007 og en sjette og foreløpig siste cuptittel i 2008. Nå var det derimot reservelaget det skulle dreie seg om.

Klistremerker med ‘Spark og slå på FCK’ hadde ønsket meg velkommen til den såkalte Vestegnen, Brøndby Stadion og Brændby IFs anlæg, men denne dagen var det ikke den store rivalens som kom på besøk, men snarere reservene til Lyngby BK. Gjestene var kanskje ute etter å revansjere førstelagets knepne nederlag fra dagen før, da Brøndby hadde vunnet 1-0 inne på Brøndby Stadion. Det var dog Vestegnens gule og blå helter som kom best i gang også i denne reservelagskampen. De dominerte ute på banen og spilte seg frem til en rekke sjanser, men det skortet på kvaliteten i avslutningene. Lyngby hadde ikke stort å by på fremover før pause, men kom seg i hvert fall noe mer med i kampen mot slutten av omgangen. Likevel var det Brøndby som absolutt hadde fortjent en ledelse da man gikk til pause på stillingen 0-0.

Der hjemmelaget hadde hatt problemer med å finne nettmaskene før hvilen, tok det ikke mange sekunder av andreomgangen før Mikael Uhre meget fortjent sørget for 1-0. Men så tok noe uventet Lyngby over kampen etter å ha benyttet hvilen til å gjøre noen taktiske endringer. Ti minutter ut i omgangen utlignet Andre Riel til 1-1, og det Brøndby-laget som hadde dominert før pause fremsto nå mer som elleve individualister enn som et lag. Timen var passert med en drøyt minutt da Gustav Marcussen fullførte snuoperasjonen ved å sette inn 1-2. Det sto seg helt til dommeren blåste av, og det jeg talte meg frem til å være 56 tilskuere kunne dermed konstatere at Lyngby-reservene nå toppet sin gruppe etter to runder, foran Farum, Brøndby og Vejle.

Selv forlot jeg åstedet og lot en buss frakte meg til Brøndbyøster stasjon, der jeg testet de to nærliggende vannhullene Mac Donald Pub og Tequila Bodega. På sistnevnte var det tydeligvis tilbud om 8 øl for 50 kroner(!!) via en app, men jeg hadde intet behov for slike mengder, og etter å ha tømt Tuborg-flasken returnerte jeg til stasjonen. Jeg lot meg friste til et herremåltid ved gatekjøkkenet inne på stasjonen der før jeg tok S-toget til Nørreport for å sjekke inn. Jeg var dog snart på farten igjen, og spaserte ned til Peders som hadde fått gode skussmål. Deres Blue Turn IPA fra Caleidoskope falt da også i smak, men verre var det da jeg skulle teste en annen IPA og bestilte feil og fikk en øl som var mistenkelig mørk. Det viste seg å være en stout som jeg først tenkte jeg skulle få ned, men halvveis måtte jeg kaste inn håndkledet. Kvelden ble avsluttet med en tur inn til sentrum og en visitt til Cafe Grotten før jeg returnerte til mitt hotell.

Danish ground # 17:
Brøndby IF (R) v Lyngby BK (R) 1-2 (0-0)
Reserveligaen
Brøndby IFs anlæg (bane 1), 2 March 2020
1-0 Mikael Uhre (46)
1-1 Andre Riel (55)
1-2 Gustav Marcussen (62)
Att: 56 (h/c)
Admission: Free
Programme: None

Next game: 03.03.2020: Esbjerg fB v AGF Aarhus
Previous game: 01.03.2020: Vejle BK v HB Køge

More pics

This trip on a map

Søndag 01.03.2020: Vejle BK v HB Køge

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Jeg våknet i Kolding vel vitende om at jeg skulle ha Hotel Saxildhus som base i ytterligere et døgn, så jeg tok livet med ro og unnet meg en hotellfrokost før jeg beveget meg ut. Denne søndagen skulle jeg se kamp i Vejle, men med avspark klokken 15.00 hadde jeg ikke altfor dårlig tid, slik at jeg rakk å kikke bortom det gamle kongelige slottet Koldinghus før 54 kroner fattigere satt meg på toget etter å punget ut for en billett til Vejle. Togturen tok en halvtimes det, inkludert et kjapt togbytte i Fredericia. Således ankom jeg Vejle med fortsatt noen timer til det skulle være kamp med den gamle storheten Vejle BK som hjemmelag.
Vejle

Vejle er en gammel by og tidligere kjøpstad; beliggende innerst i Vejle Fjord. Vejle ble første gang nevnt i 1256 i forbindelse med et stort kirkemøte i byen, og i 1327 fikk byen kjøpstadsrettigheter utstedt av Kong Valdemar III. Vejle har blitt rammet av både pest, kriger og flere bybranner på 1500- og 1600-tallet. Senere ble byen kjent som Danmarks Manchester på grunn av sine bomullsspinnerier. Vejle har i dag drøyt 57 500 innbyggere, og det skal gjøre byen til Danmarks niende største. Det må jo også sies å være en fotballby, men en smule mer om akkurat det litt senere. Det regnet nå i Vejle, så derfor ville jeg først og fremst søke ly til den tilsynelatende forbipasserende bygen var borte.

Som første stoppested valgte jeg meg en kneipe der jeg også tilbragte noen timer før jeg avsluttet en av mine førjulsturer til Danmark ved å fly hjem fra Billund. Lumskebugten var fortsatt et trivelig sted, men etter å ha tømt en Tuborg-flaske eller to beveget jeg med videre inn i sentrum der jeg oppsøkte Ølstuen. Det viste seg også å være et meget trivelig sted, men etter en Odense Pilsner valgte jeg å haste videre for også å sjekke ut Marys Pub like i nærheten før jeg tok meg til dagens kamparena. Som sagt så gjort, og etter en Tuborg der kunne jeg gå tilbake til Vejle Nørretorv for å bli plukket opp av en buss som skysset meg opp til Nørreskoven. Jeg skal ikke spekulere i om det var på grunn av dagens kamp, men i og med at veien forbi stadionet var sperret av for trafikk, ble jeg sammen med noen andre som skulle på kamp først sluppet av på en holdeplass litt lenger bort og måtte gå noen minutter tilbake til min destinasjon.

Her ligger det nye Vejle Stadion ved siden av det gamle stadionet som opprinnelig hadde samme navn men som etter at klubben flyttet ut har blitt omdøpt til Vejle Atletikstadion. Jeg oppsøkte billettlukene og betalte 70 kroner for en billett til hjemmeseksjonen; det såkalte ‘stemningsafsnit’. På veien inn passerte jeg også en programselger, og byttet 10 kroner mot et eksemplar av dagens kampprogram. Det var det eneste stedet på turen der kampprogrammet ikke var gratis, men det var da også verdt pengene, for den 48 siders blekka hadde en del interessant stoff og bød på forholdsvis lite reklame til Skandinavia å være. I tillegg kunne man vinne premier på sitt kampprogram, der opphold på spa for to, to flasker vin og to billetter til neste hjemmekamp var premiene.

Vejle Boldklub er en av dansk fotballs mest tradisjonsrike klubber, og ble stiftet så langt tilbake som i 1891. Allerede i perioden mellom 1910 og 1920 hadde klubben det de kaller sin første gullalder, for sju ganger var de i dette tidsrommet i finalen om det jyske mesterskap. Det ble vunnet fire år på rad i perioden 1912-1915, og i 1914 kunne de også titulere seg provinsmestre. Et nasjonal serie hadde kommet på plass da klubben hadde sin neste gode periode i 1950-årene. Vejles første landslagsspiller Bent Sørensen var sentral ved opprykkene i både 1951 og 1956. Han scoret da også seiersmålet mot B93 da det ved sistnevnte anledning sikret opprykk til øverste nivå foran 25 000 tilskuere i Københavns Idrætspark. Det var starten på et 36 års opphold på øverste nivå; noe som er rekord.

I 1958 sikret Vejle BK seg sitt første av etter hvert fem seriemesterskap, og de ble en ‘Double’ da de fulgte opp med å også vinne den danske cupen samme år – den første av foreløpig seks danske cuptitler i deres pokalskap. Cupen forsvarte de ved å året etter slå storheten i AGF i en finale som gikk til omkamp. Ytterligere et år frem i tid tok danskenes fotballag sølv i OL i Roma, med fire Vejle-spillere i troppen. Tre av de spilte finalen, og deres Poul Jensen bar til og med kapteinsbindet. Da Vejle BK i 1971 fylte 80 år, markerte de de med å ta sin andre ligatittel. Klubben hadde på denne tiden et lag som lokket publikum til kampene med flott angrepsfotball, og den største profilen av dem alle var nok en viss den lokal kar ved navn Allan Simonsen. Han forlot Vejle etter 1971/72-sesongen, og ble som kjent i 1977 den første (og fortsatt vel også den eneste) skandinaviske vinner av utmerkelsen som årets spiller i Europa. For Vejle BK sin del var i det hele tatt 1970-tallet en gylden epoke, og de tok igjen The Double i 1972. før de vant cupen i 1975 og 1977, samt en ny ligatittel i 1978.

En ny cuptittel i 1981 og et foreløpig siste ligamesterskap i 1984 (med den hjemvendte Simonsen på laget) signaliserte en hittil foreløpig slutt på trofésankingen. Klubbens 100-års jubileum ble et bedrøvelig affære der Vejle BK rykket ned etter å vært blant eliten siden 1956. I årene som fulgte var returene tilbake til toppdivisjonen helst lynvisitter og korte opphold, og i 2004 var det full krise da man nesten rykket ned til tredje nivå samtidig som klubben var på randen av konkurs. Klubben ble reddet av nye investorer, men til tross for ny giv og optimisme ble det med jojo-tilværelse. Selv etter å ha vunnet 1. division som divisjonens mest suverene vinner i 2008, fulgte de opp med umiddelbart nedrykk. Så fulgte en merkelig periode i klubbens historie, for i 2011 ble fusjonen med Kolding FC en realitet under navnet Vejle Boldklub Kolding. Dette var ingen populær avgjørelse hverken i Kolding eller i fotballbyen Vejle, og det ble med to sesonger før man i 2013 oppløste og reverserte fusjonen. Vejle BK er nå tilbake på nivå to etter at forrige sesong i Superligaen endte med nedrykk, men de har selvsagt ambisjoner om snarlig retur.

Foran helgens kamper toppet Vejle BK tabellen foran FC Fredericia og Viborg FF, men jeg hadde selv sett Viborg FF kun spille uavgjort hjemme på fredagen, og Fredericia hadde gått på en smell borte mot Fremad Amager på lørdagen, så Vejle kunne med seier øke forspranget til henholdsvis sju og seks poeng. Motstander var fusjonsklubben HB Køge som ved første øyekast lå plassert som en middelhavsfarer, men en nærmere kikk avslørte at det kun var ett poeng ned til nedrykkssonen. Med pølse og øl handlet inn fant jeg veien til den relevante seksjonen og kikket utover anlegget som ble åpnet i 2008. Det er ikke så mye å si om det nye stadionet som selvfølgelig er funksjonelt sett fint og som har tribuner på alle fire sider. Kortsidene har en blanding av sitteplasser og ståtribune. Kapasiteten oppgis til å være 11 060, mens tilskuerrekorden lyder på 10 254 og stammer fra et oppgjør mot den jyske erkerivalen AGF i 2018.

HB Køge hadde de siste par årene hatt en bemerkelsesverdig god statistikk hav gjelder sine kamper i Vejle, og de hadde faktisk ikke sluppet inn mål der på sine tre siste visitter, slik at det var 303 minutter siden sist de fikk en baklengs på Vejle Stadion. De hadde benyttet vinterpausen til å hente inn ny trener i form av litauiske Auri Skarbalius, og de var nok vel vitende om at de ville være en bragd om han kunne fortsette den trenden, for det var full enighet blant ekspertene om at Vejle BK og deres rumenske trener Constantin Gâlca (som noen kanskje vil huske som midtstopper for Romanias landslag i 1990-årene) var favoritter til divisjonstittelen og opprykket. Det var da også Vejle som startet best, men Køge-keeper Kevin Mendoza stjal showet med en rekke flott glimrende redninger. Lucas Jensen og Diego Montiel kom nærmest for vertene før hvilen, men det sto 0-0 til pause.

Vejle fortsatte å presse på, og både Jensen, Montiel og Jacob Schoop hadde gode muligheter uten at noen av de klarte å overliste Mendoza. På motsatt ende av banen måtte Vejle-keeper Indy Groothuizen i aksjon på et skudd fra Mark Gundelach, men Vejle styrte. Idet vi nærmet oss en times spill fikk de endelig også uttelling da deres bestemann for dagen, Ylber Ramadani, skrudde inn 1-0 fra kanten av feltet. Køge og Liam Jordan hadde en god mulighet til å utligne umiddelbart, men Vejle-keeperen reddet mesterlig. I Køge-målet var det Mendoza som holdt sine lagkamerater inne i kampen med storspill og flere forrykende redninger. Kjartan Finnbogason trodde nok knapt sine egne øyne da hans avslutning ble reddet, og også en avslutning fra Schoop ble på mirakuløst vis holdt ute av målet. Køge hadde av en eller annen grunn startet med sin toppscorer Martin Koch Helsted på banken, og han fikk mot slutten en stor sjanse til å stjele ett poeng, men Vejle slapp med skrekken og sikret tre nye poeng foran 4 124 tilskuere.

Før jeg forlot Nørreskoven, ville jeg etter kampen ta en kikk på gamle Vejle Stadion som ligger like ved siden av. Det var i 1922 at man startet byggingen av et stadion her, og det skulle ble klubbens hjemmebane helt frem til 2007. Den første tribunen ble åpnet i 1939 og var en affære i tre som brant ned i 1954 og erstattet av tribunen som fortsatt er å se på stedet. I 1960 fikk anlegget flomlys som på det tidspunktet ble regnet som de beste i Norden. Men høsten 2007 var det slutt, og Pablo Pinones-Arce ble siste målscorer da Vejle forlot stadionet ved å slå BK Frem. Med et nytt anlegg på nabotomta ble gamle Vejle Stadion etter hvert omdøpt til Vejle Atletikstadion, og den blir visst ikke lenger brukt til fotball.

Det er mye åpne ståtribuner der, og først og fremst gjelder det langsiden foran det gamle klubbhuset, der et skilt i vinduet oppe i andre etasje vitnet om at de huser et museum. På motsatt langside måtte jeg klatre opp på tribunen for å ta en kikk. Jeg var ikke den eneste som benyttet anledningen til å ta en kikk på det gamle anlegget, for øverst på de åpne ståtribunene sto en eldre kar som etter at jeg hadde fullført min lille runde var nysgjerrig på hva jeg drev med. Han viste seg å være en Vejle-supporter som har som et slags ritual å ta en tur innom det gamle stadion før eller etter kamp. Der tenker han tilbake på de opplevelser han har hatt der, og et lite øyeblikk føltes det riktig så levende da han pekte og forklarte og berettet om tidligere oppgjør her.

For ordens skyld nevner jeg at de tre siste bildene er fra det gamle stadionet, og flere bilder derfra kan ses her. Jeg valgte etter hvert å spasere tilbake til Vejle sentrum og togstasjonen, der jeg kom meg med toget tilbake til Kolding. Etter en svipptur innom hotellrommet var det på tide å få i seg litt mat, og jeg fant meg et gatekjøkken rett borte i veien. Med litt mat i skrotten kunne jeg bevege meg videre, men jeg valgte igjen å tilbringe kvelden på Jernbanecafeen der jeg kunne kose meg med noen øl og en medbragt bok. Slik ble min helg i Kolding avsluttet med en rolig søndagskveld, og siden jeg neste morgen igjen skulle tilbake til Sjælland og København, trakk jeg meg etter hvert pent og pyntelig tilbake og krøp under dyna.

Danish ground # 16:
Vejle BK v HB Køge 1-0 (0-0)
1. Division
(Nye) Vejle Stadion, 1 March 2020
1-0 Ylber Ramadani (60)
Att: 4 124
Admission: 70 DKK
Programme: 10 DKK

Next game: 02.03.2020: Brøndby IF (R) v Lyngby BK (R)
Previous game: 29.02.2020: Kolding IF v Næstved BK

More pics

This trip on a map

Lørdag 29.02.2020: Kolding IF v Næstved BK

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Det var på tide å forlate Viborg og sette kursen mot Kolding for å besøke et stadion som har figurert høyt på min danske ønskeliste, og jeg måtte tidlig avsted for ikke å få det altfor travelt ved ankomst Kolding. Ved å være tidlig ute med bestillingen slapp jeg unna med kun 83 kroner for reisen dit ned, og jeg var tidlig oppe for å forlate Arne’s B&B tidsnok til å komme meg med 07.12-toget til Aarhus. Ved Aarhus H hadde jeg tid til å både unne meg en røykepause og kjøpe inn litt frokost på stasjonen før jeg ble med 08.45-toget videre derfra. I Fredericia foretok jeg et nytt lynraskt togbytte før jeg ankom Kolding idet klokka akkurat hadde passert 10. Jeg hadde betalt 1 105 kroner for to netters kost og losji ved ærverdige Hotel Saxildhus som ligger rett på andre siden av Banegårdspladsen, så jeg gikk umiddelbart dit over og fikk slengt fra meg bagasjen.

Kolding er en havneby og kjøpstad i regionen Syddanmark. Byen antas å ha blitt grunnlagt helt på slutten av 1000-tallet, og har i dag passert 60 000 innbyggere. Det gjør den til Danmarks syvende største by. På grunn av byens sentrale plassering i Danmark, har handel og eksport opp gjennom tidene vært av stor betydning for byens utvikling. Kolding Å renner her ut i Kolding Fjord, og førstnevnte var i mange år tollgrensen mellom kongeriket og de daværende hertugdømmene i i syd. Rett nord for den nevnte elven ligger byens største stolthet, kongeslottet Koldinghus. Dette ble bygget på midten av 1200-tallet for å bidra til forsvaret av landets grense i syd. Dette brant ned i 1808 og sto lenge som en ruin, inntil man på 1900-tallet fikk restaurert det. Både slottet og dets museum er i dag turistattraksjoner. Tilhørende slottet er Staldgården som overlevde den nevnte brannen, men som i krigsårene var regionalt hovedkvarter for Gestapo.

Det meste av den gamle bebyggelsen fra midten av 1500-tallet og fremover ellers er i dag borte, og har måttet vike plass for moderne bebyggelse etter hvert som befolkningstallet vokste voldsomt utover 1900-tallet. Kolding har gjennom årene også blitt rammet flere ganger av både pest og krig; som ved Slaget ved Kolding i 1849 da Schleswig-Holstein invaderte. Selv hadde jeg fredeligere hensikter, og vurderte å ta en tur innom Koldinghus for å kikke, men valgte å spare det til litt senere. Da det begynte å dryppe fra oven, strenet jeg i stedet av gårde i retning Viola Pub som jeg visste hadde åpnet allerede. Der fikk jeg meg en Tuborg mens jeg søkte ly for regndråpene, og snart kunne jeg tørrskodd komme meg til byen engelske pub.

Med navnet You’ll Never Walk Alone kan man nok enkelt gjette seg frem til hvor fotball-sympatiene ligger, men det la ingen demper på stemningen for min del, og det viste seg å være en meget god pub. Valget falt på en Track Day IPA fra Fat Lizard, og også den fikk tommelen opp. Menyen fortalte om at det denne uken var finsk festival, men retter og drikke fra de tusen sjøers land, og i tillegg reklamerte de med ølsmaking klokka 13.00. Det hadde slett ikke vært meg imot, men på det tidspunktet ville jeg være på Kolding Stadion for å se fotball, og etter å ha tømt glasset var det dit jeg snart satt kursen ved hjelp av apostlenes hester. Heldigvis holdt regnet seg fortsatt borte, og jeg ankom destinasjonen med en drøy halvtime til kampstart.

Ved inngangspartiet overleverte jeg de 80 kroner som ble avkrevd for å få komme innenfor, og jeg fikk også med meg et gratis kampprogram fra en vakt som sto og delte ut disse. Det viste seg å være en 24-siders affære med flere spalter og ikke minst utfyllende kamprapporter fra samtlige av klubbens treningskamper i løpet av vinterpausen, og med en reklameandel som neppe var noe særlig mer enn 25%. Tommel opp nok en gang. Deretter var det bare å få seg litt mat i skrotten, for slik kutymen er i Danmark, fristet man selvsagt også her med herlige store frankfurter-pølser på grillen. På Kolding Stadion er det Carlsberg i tappekranene, og til tross for at det ikke er noen enorm personlig favoritt, gjorde den absolutt nytten da den gode pølsa skulle skylles ned.

Kolding IF ble stiftet i 1895, men til tross for et par jyske mesterskap i 1930-årene, tok det klubbens fotballavdeling en god stund før de gjorde seg bemerket på alvor nasjonalt. Først i 1961 klarte de å spille seg opp på nivå 3. I perioden mellom 1974 og 1981 spilte Kolding IF seg opp fra Danmarksserien og helt opp i toppdivisjonen, og en viss lokal herremann ved navn Jan Mølby var med på å spille klubben opp i eliten for første gang før han året etter dro til Ajax og det som skulle bli en stor karriere som utenlandsproff. Til tross for dette noterte Kolding IF seg i 1982 for en niendeplass som fortsatt vel er klubbens bestenotering. Seks år senere var dog klubben tilbake i Danmarksserien, og først i 2001 klarte de å returnere til nest øverste nivå.

I årene som fulgte var det en – skal vi kalle det en noe merkelig – del av klubbens historie som utspilte seg. I 2002 fusjonerte nemlig Kolding IFs fotballavdeling med lokalrivalen Kolding BK og ble til samarbeidsklubben Kolding FC. Som om ikke det var nok, skulle enda snodigere ting skje i 2011, da klubben rett og slett slo seg sammen med den gamle storheten Vejle BK. Om Kolding kanskje ikke er blant Danmarks fremste fotballbyer, er Vejle så definitivt en fotballby, og jeg fikk inntrykk av at misnøyen med denne usjarmerende fusjonen var temmelig sterk. Det varte kun i to år, før man i 2013 heldigvis oppløste dette samarbeidet, og vi på nytt sto igjen med Kolding IF, Kolding BK og Vejle BK.

Vel, med pølsa satt til livs ville jeg nå gå en runde på Kolding Stadion, for å ta en nærmere kikk på et anlegg som jeg altså hadde sett frem til å besøke. Kolding IF har spilt her siden 1913, da stadionet het Olympia, men banen og forholdene var ikke mer tilfredsstillende enn at de lokale myndigheter gikk med på å finansiere et nytt stadion her. Kolding Stadion ble dermed åpnet i 1931, og har beholdt mye av sin karakter, til tross for at en tidligere hovedtribune skal ha blitt revet i 1972 og erstattet med dagens hovedtribune som igjen i 2006 fikk en ansiktsløftning med blant annet en ny VIP-seksjon. Denne tribunen på den østlige langside blir oppgitt å ha 1 517 sitteplasser, og i enden nær inngangspartiet – under det jeg antar er den nye VIP-seksjonen og restauranten – er det også en liten seksjon for de som måtte ønske å stå.

Det kan man også gjøre på den sydlige kortside, der klassisk ståtribune følger svingen rundt banen som for øvrig er belemret med en løpebane (med fire baner) mellom gressmatta og tribunene. Det er den gamle tribunen på den vestlige langsiden som er anleggets virkelige perle, og den sies å være nokså unik i Danmark. Det dreier seg om en over 100 år gammel tre-tribune fra tiden da anlegget her het Olympia, og den har man heldigvis klart å bevare. Under taket har den sitteplasser i form av trebenker, og 700 personer sies å skulle få plass her. På dens bortre ende hadde hjemmelagets mest ivrige og vokale fans installert seg. Bak det bortre målet er det for ordens skyld intet av tribunefasiliteter.

På min vei tilbake for å hente påfyll av øl og pølse, traff jeg av alle ting på en engelskmann som på en eller annen måte var involvert i South Midlands Football League. Jeg endte opp med å tilbringe store deler av min tid ved Kolding Stadion sammen med ham, og min første oppgave ble å påpeke at han kunne gå til inngangspartiet og spørre etter et program, siden han ikke hadde fått et på vei inn. Programmets tabell vitnet for øvrig om at nyopprykkede Kolding IF hadde gjort en god høstsesong der de la beslag på en fjerdeplass, bak Vejle, Fredericia og Viborg. Dermed kan man jo si at det såkalte Trekantområdet satt sitt preg på øvre del av tabellen i 1. division. Men kun ett lag skulle opp i år, og Kolding hadde hele ni poeng opp til ledende Vejle. Dagens bortelag var Næstved BK som kun hadde FC Roskilde bak seg og med fem poeng opp til sikker grunn.

Det er tilsynelatende ofte mye som skjer i vinterpausen, slik at det kan være store endringer på lagene fra høstsesongen når vårsesongen starter opp. I dette tilfellet hadde begge lag brukt pausen til å bytte trener, og spesielt Næstved hadde tydeligvis også hentet inn en rekke spillere. Kolding IF som hadde vært i god form før pausen, hadde benyttet anledningen til å gå fra amatørtilstand til en ‘mer profesjonell’ drift. Men hvordan ville alt dette innvirke på det som skulle se ute på gressmatta? Apropos; kunstgress-farsotten som har herjet Norge har heldigvis ikke nådd Danmark, og også her var det herlig naturgress. Med en flott tribune i tillegg, og et generelt koselig anlegg, kan jeg da godt leve med noen usle løpebaner.

Kolding hadde under sin nye trener Morten Mølkjær vunnet seks av åtte oppkjøringskamper, men det skulle vise seg å bli en sjokkstart for hjemmelaget, for allerede i det tredje minutt havnet de bakpå. Gjestene fra syd-Sjælland spilte seg gjennom det koldingensiske forsvar med fine kombinasjoner, og Mathias Kisum satt ballen sikkert i Kolding-målet. 0-1, og Næstveds nye unge, tyske trener Maximilian Dentz kunne juble over en drømmestart, mens de grønnkledde bortefans jublet minst like heftig på sin seksjon av hovedtribunen. Deretter fulgte en omgang der sjansene uteble. Avslutninger var det dog nok av, men ingen av de traff mål, og dermed var det fortsatt 0-1 halvveis.

790 tilskuere fikk se at andreomgangen i likhet med den første bød på et tidlig mål. Joel Felix gikk litt for hardt til verke i sitt forsøk på å stoppe Mikkel Jakobsen, og dommeren dømte straffespark til Kolding. Denis Fazlagic, som hadde nettet hyppig i oppkjøringskampene, gjorde ingen feil da han utlignet til 1-1. Nå var det noen en og annen som følte at Kolding hadde vind i seilene og at det var starten på en snuoperasjon, men Næstved var nesten tilbake i føringen kun minutter senere. Ivan Franjic ble spilt helt fri foran mål, men Koldings nye keeper Frederik Ibsen blokkerte glimrende. Timen var passert med et par minutter da Næstved igjen var frempå med en god mulighet, men Stefan Vico snublet rett og slett før han fikk avsluttet fra god posisjon inne i feltet. Næstved var nærmest et seiersmål, men det endte igjen 1-1.

Etter å ha tatt farvel med min engelske samtalepartner jeg dessverre ikke husker navnet på, var det bare å komme seg innover mot sentrum igjen, og en pitstop ved Domhuset Sportsbar var ikke feil da det så smått begynte å dryppe litt igjen. Her var det tilbud med to flasker Tuborg for 30 kroner, og det kan man ikke klage på. Etter en tur tilbake til hotellet for å sjekke inn og installere meg, tok jeg noe senere en ny tur ut for å få meg litt mat og deretter sjekke ut Jernbanecafeen. Dette skulle bli noen flasker Tuborg der i løpet av helgen, og jeg ble værende der et par timer mens jeg koste meg med en medbragt bok. Jeg tømte til slutt det som ble dagens siste øl og kom meg i seng før det ble altfor sent.

Danish ground # 15:
Kolding IF v Næstved BK 1-1 (0-1)
1. Division
Kolding Stadion, 29 February 2020
0-1 Mathias Kisum (3)
1-1 Denis Fazlagic (pen, 49)
Att: 790
Admission: 80 DKK
Programme: Free

Next game: 01.03.2020: Vejle BK v BH Køge
Previous game: 28.02.2020: Viborg FF v Hvidovre IF

More pics

This trip on a map

Fredag 28.02.2020: Viborg FF v Hvidovre IF

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Min utvidede Danmarks-tur var nå godt i gang, og etter å ha startet med kamp i Sverige og Malmö, var det på tide å forflytte seg til Jylland. Jeg hadde på forhånd betalt 128 danske kroner for en togbillett fra Køvebhavn til Viborg, og etter å ha tatt meg inn til København H og kjøpt inn litt frokost, satt jeg meg på 09.56-toget. Etter rett i overkant av to timer og tre kvarter kunne jeg unne meg en lynrask røykepause og unnagjøre et raskt togbytte i Aarhus, og nokså nøyaktig på slaget klokka 14 steg jeg omsider av toget i Viborg og kunne traske opp mot det som skulle bli min base for dagen. Arne’s B&B ligger en kort spasertur fra stasjonen, og der hadde jeg betalt 250 danske kroner for overnatting. Arne selv tok meg imot og fikk innlosjert meg, men jeg var raskt på farten igjen for å sjekke ut et vannhull jeg hadde sett frem til å besøke.

Viborg er en av Danmarks eldste byer, og ligger nord i regionen Midtjylland. Byen er delt i to av de to små innsjøene Nørresø og Søndersø, og har et innbyggertall på drøyt 35 000. Den er også administrasjonssenter for kommunen med samme nevn, som etter en stor kommunereform og sammenslåing med flere andre kommuner nå er Danmarks nest største i areal. Viborg var helt fra 1000-tallet hovedtingsted , der man skulle godkjenne den nyvalgte kongen. Denne skikken ble det slutt på da eneveldet og arvekongedømme ble innført i 1660, men landstinget ble først formelt nedlagt i 1806. Den nåværende Vestre Landsret som har hovedsete i byen, kan kanskje ses på som en slags etterlevning av dette.

Det var faktisk da jeg booket rommet hos Arne’s B&B at jeg ble oppmerksom på stedet med det spesielle navnet Ølluminati Brewbar, for i sin beskrivelse av sitt overnattingssted, nevner Arne det spesielt blant stedene som ligger rett i nærheten. Etter å ha installert meg, satt jeg sporenstreks kursen dit. Det viste seg å være et særdeles godt tips, men der jeg satt og forlystet meg med en India Chemtrail IPA, lurte jeg litt på om innehaveren hadde et skjult budskap. Der kom jeg etter hvert også i snakk med to eksil-briter fra henholdsvis Derby og Portsmouth, og det var sannelig godt jeg så gjorde. De hadde også tenkt seg på kampen, og de minnet meg nemlig på at avspark var klokka 18 og ikke klokka 19 slik jeg plutselig av en eller annen grunn hadde fått det for meg. Etter å ha testet et par øl der, valgte jeg derfor å bryte opp for å rekke innom et annet sted jeg også ville sjekke ut. På Viborg Bryghus fikk jeg meg en Sound of Mosaic IPA før jeg omsider kunne farte oppe til Viborg Stadion.

Her skulle årets første kamp spilles i 1. divisjon, når det nå var klart for vårsesongen av 2019/20-sesongen. Viborg FF skulle ta imot gjester fra hovedstaden i form av Hvidovre IF. Jeg ankom i godt tid før avspark, og betalte meg inn med 80 kroner for en plass på det såkalte ‘stemningsafsnit’. Det var deretter bare å ta seg inn på anlegget, som om det ikke hadde vært for flomlysene, nok ville minnet mer om et slags forretningsbygg fra utsiden. På innsiden fikk jeg igjen se et eksempel på noe av det blant annet norsk fotball har å lære, for her lå det bunker med kampprogrammer man kunne forsyne seg av. Ikke bare var de gratis, men det var også en 64-siders blekke. Riktignok med en overvekt av reklame, men likevel et solid pluss.

Viborg FF er en forkortelse for Viborg Fodsports Forening, men da klubben ble stiftet i 1896 var det med idretters som cricket, friidrett og bryting på menyen. Fotballen kom for alvor til først litt senere, men da Viborg FF vant den såkalte ‘Mesterrækken’ i 1924, var det en stor tittel. Den gang fantes det fremdeles ikke noen landsdekkende liga, men dette jyske mesterskap var en gjev utmerkelse all den tid storklubber som først og fremst AGF Aarhus dominerte fotballen på Jylland. De øvrige idretter ble for øvrig utskilt i egne foreninger, slik at klubben fra 1929 har vært en ren fotballklubb. Selv om Viborg i dag må kunne kalles en fotballby, skulle det imidlertid gå lang tid før klubben markerte seg nasjonalt. De hadde et par meget flyktige visitter i toppdivisjonen i 1980-årene, men hadde inntil det vært et fast innslag i de lavere divisjoner.

I 1993 var de tilbake i det som fra 1991 het Superligaen, og etter å igjen ha rykket opp og ned et par ganger mellom de to øverste divisjonene, klarte de til slutt å etablere seg. Fra 1998 spilte de ti strake sesonger i Superligaen, og deres beste sesong kom i 1999/2000. Viborg FF endte da på en fjerdeplass, men sikret seg samtidig pokalen ved å vinne den danske cupen etter å ha slått AaB 1-0 i finalen. I 2005/06 var de nære på å ta bronsemedaljene, men snublet i innspurten og tok en ny fjerdeplass. 2007/08 var en dårlig sesong, der blant annet Norges-kjenningen Anders Linderoth fikk sparken som trener. Det hjalp lite, for klubben rykket ned, og kom tilbake først i 2013. Det ble umiddelbart nedrykk, og selv om de rykket rett opp igjen, holdt det kun i to sesonger. I fjor ble en andreplass fulgt opp av exit i play-off, og selv om Viborg FF nå igjen var involvert på øvre del av tabellen, ville det denne gang bli enda vanskeligere enn vanlig.

Neste sesong skal etter planen Superligaen nemlig reduseres fra 14 til 12 klubber, og dermed blir det kun én opprykker. Den førsteplassen var det før helgens vårsesongens start Vejle BK (38 poeng) som la beslag på, tre poeng foran Fredericia, og fem poeng foran Viborg FF (som igjen hadde fire poeng ned til Kolding IF). I bunnen er det tre som skal ned, og der lå FC Roskilde som jumbo (13 poeng) med Næstved BK tre poeng foran seg og med dagens bortelag Hvidovre IF på den siste nedrykksplassen. Hvidovre hadde dog kun ett poeng opp til duoen Nykøbing FC og Skive IK, og to poeng opp til HB Køge. Jeg hadde hjemmelaget som favoritt før kamp, og mistenkte at de nok ville se på alt annet enn en seier som tapte poeng, mens gjestene muligens ville si seg godt tilfreds om de fikk med seg ett poeng hjemover.

Selv om det ikke ser slik ut, ble Viborg Stadion innviet i 1931. Under en B-landskamp mot Sverige i 1956 var det 18 000 tilskuere til stede, og det sies at det den gang faktisk var tilskuerrekord for hele Skandinavia. Nå er det ingen overdrivelse å si at det har skjedd store endringer med stadionet siden den gang, for faktum er at man i 2001 ikke bare nøyde seg med en ansiktsløftning, men rett og slett rev hele stadionet for å bygge nytt fra grunnen av på samme sted. Den nye utgaven har en kapasitet på 9 566, der ståplassene finnes bak mål på ‘stemningsafsnittet’ mens resten er sitteplasser. Jeg ville selvsagt stå, og hadde derfor valgt å ta plass på denne seksjonen. Som seg hør og bør i Danmark var det jo også deilige pølser på grillen og øl i tappekranene, så jeg hentet ut begge deler og tok med meg godsakene opp på tribunen der jeg bladde litt i programmet mens jeg ventet på at kampen skulle sparkes i gang.

Nå ble det vel egentlig ingen kamp som vil brenne seg inn i hukommelsen for evig tid, selv om jeg tidvis lot meg underholde. Hjemmelaget hadde et lite initiativ, manet frem av sine fans i grønt og hvitt, men det var for meg overraskende jevnspilt. Det tok en halvtime før vi fikk nettkjenning, og da var det de grønne og hvite som kunne juble etter at Jakob Bonde Jensen fikk stå helt umarkert i Hvidovre-feltet og heade inn 1-0. Det var fortsatt stillingen da dommeren blåste i fløyta for å signalisere at det var på tide med en pust i bakken. Et par lokale jeg snakket med virket ikke altfor imponert over det hjemmelaget hadde levert i årets første obligatoriske minutter, men sa seg fornøyd med en ledelse og håpet de kunne forvalte den etter pause.

Det klarte de imidlertid ikke, for noen minutter ut i den andre omgangen var vi like langt da Nikolaj Agger styrte ballen i mål med et hodestøt og utlignet til 1-1 for Hvidovre. Det fikk kampen til å åpne seg mer opp, og det var flere gode muligheter for begge lag. Kampen sto og vippet, og jeg sto med følelsen av at en scoring nå meget vel ville kunne være et seiersmål. Kanskje noe overraskende var det Hvidovre som etter hvert tok et initiativ og presset mest på mot slutten av kampen, men målet uteble, og dermed endte det med 1-1 og poengdeling. Det var det vel egentlig lite å si på, men jeg for Viborg sin del vil man kanskje se på dette som to tapte poeng? Uansett var det for min del bare å komme seg av gårde og søke varmen i form av et lunt serveringssted med litt godt drikke i glasset.

Etter å igjen ha svippet innom Ølluminati Brewbar, valgte jeg å teste ut et utvalg av øvrige Viborg-vannhull. Både på Café Børsen, Sportspubben Målet og Bodega Hegnet holdt jeg meg til flaskeøl av typen Grøn Tuborg. På Bodega Sankt Hans valgte jeg imidlertid en Old Gambrinus Dark som viste seg å være en bokk som overhodet ikke falt i smak hos undertegnede. Kanskje var det på tide å finne senga? Tja, det ble da en tur innom Zwei Grosse Bier Bar også, men det levde på ingen måte opp til navnet. Det som vel også er en kjede, viste seg å fremstå minst like mye som diskotek som bar. Derfor ble det med den ene flasken Tuborg Classic før jeg med dårlig utbytte av inngangspengene takket for meg og gikk for å krype til køys.

Danish ground # 14:
Viborg FF v Hvidovre IF 1-1 (1-0)
1. Division
Viborg Stadion, 28 February 2020
1-0 Jakob Bonde Jensen (31)
1-1 Nicolaj Agger (50)
Att: 2 468
Admission: 80 DKK
Programme: Free

Next game: 29.02.2020; Kolding IF v Næstved BK
Previous game: 27.02.2020: Malmö FF v VfL Wolfsburg
Previous Danish game: 16.12.2019: FC København v Odense BK

More pics

This trip on a map

Torsdag 27.02.2020: Malmö FF v VfL Wolfsburg

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Endelig var tiden kommet for igjen å rømme utenlands og således bytte ut kjipe kunstgressbaner med skikkelig gress. I forbindelse med det som må kunne kalles en utvidet Danmarks-tur, hadde jeg valgt meg ut en rekke kamper, men den første av disse skulle finne sted i Sverige. Likevel var det et av Norwegian sine morgenfly med København som destinasjon jeg tok plass på denne torsdagen. Etter å ha ventet på bagasjen på ‘den andre siden’, tok jeg metroen inn til Kongens Nytorv, der jeg slo meg ned med et smørbrød og en øl på Hvii Vinstue. Dette skal være byens eldste vinstue, grunnlagt i 1723. Etter å ha drukket og spist opp fraktet metroen meg videre til København H, der jeg nå slo i hjel ytterligere litt tid med en Krenkerup IPA på Jernbanecaféen. Etter hvert kunne jeg begynne klokka å bli såpass at jeg kanskje kunne gjøre meg forhåpninger om å få sjekke inn, så jeg satt kursen mot mitt hotell for dagen.

Igjen var det metroen som fikk æren av være mitt fremkomstmiddel da jeg tok meg til Islands Brygge og spaserte den korte veien ned til Hotel Copenhagen, der jeg hadde betalt 329 danske kroner for overnatting. Noe før tiden fikk jeg sjekke inn, men etter å ha installert meg på rommet var jeg raskt på farten igjen og spaserte ned til Isbjørnen for å leske strupen ytterligere. Deretter returnerte jeg til metrostasjonen Islands Brygge for å la metroen frakte meg til Ørestad, hvor jeg byttet fra metro til tog og gikk til innkjøp av en billett til Malmö Central. Etter tjue minutters tid ankom vi Malmö Hyllie, der svensk politi hadde møtt mannsterke opp for å gjennomføre passkontroll, men ikke lenge etter kunne jeg stige av på Malmö C. Etter å ha fått en korv i magesekken, trasket jeg bort til puben The Green Lion og unnet meg en Beavertown Neck Oil IPA før det var på tide å bryte opp.

Planen hadde opprinnelig vært å også sjekke ut Pickwick Pub noe lenger inn i sentrum, men jeg følte det var på tide å komme seg utover mot kveldens kamparena, og fant etter hvert den relevante bussholdeplass utenfor Malmö C togstasjon. Bussen skysset meg til en holdeplass ved navn Hålsjögatan, og ikke så langt derfra ligger Kvarterskrogen Lorensborg, som hadde virket som et greit sted å lade opp. Nokså fullt var det, for jeg var åpenbart ikke den eneste av de som skulle på kampen som hadde bestemt seg for en slik plan, men jeg fikk meg da en øl før jeg fortsatte mot Malmö FFs nye storstue. Der skulle Malmö FF spille 16-delsfinale i Europa League mot tyske VfL Wolfsburg, og den dagen da man la ut de resterende billetter for offentlig salg, var jeg tidlig ute med å snappe opp en billett pålydende 445 svenske kroner.

Malmö FF ble stiftet i 1910, og debuterte først i Allsvenskan i 1931/32-sesongen. De tok sin første store nasjonale tittel da de i 1944 vant både liga og cup, og siden den gang har de blitt Sveriges suksessrike klubb målt i antall titler. Det har etter hvert blitt hele 20 svenske mesterskap, 23 ligatitler, og 14 cuptitler. Grunnen til at man har flere ligatitler enn svenske mesterskap, er rett og slett at svenskene i en periode i 1980-årene (da Roy Hodgson førte Malmö FF til fem strake ligatitler samt to cuptitler) opererte med et system der man etter ferdigspilt Allsvenskan-sesong spilte et sluttspill for å kåre den svenske mesteren. Ellers er Malmö FF den eneste svenske klubb som har spilt finale i den gjeveste europacupen, og det skjedde i 1979, da Nottingham Forest slo skåningen 1-0 i finalen av serievinnercupen på Olympiastadion i München. Malmö FFs siste store tittel er nå ligagullet i 2017.

Tilknyttet stadionet er Eric’s Bar & Restaurang, og der var det god stemning og masser av folk da jeg ankom. Etter å ha gransket tappekranene falt valget på et glass A Ship Full of IPA, og det falt i god smak. Dette lokalet og vanningshullet var en stjerne i boka til et stadion som i utgangspunktet kanskje ikke hadde fått tennene helt til å løpe i vann hos undertegnede, men klubbens nye moderne storstue er naturlig nok funksjonelt sett svært flott. Den ble åpnet i 2009, etter at Malmö FF hadde spilt på den nå gamle Malmö Stadion siden 1958. Sistnevnte får man vel da besøke ved å se IFK Malmö… Det nye stadionet velger jeg å kalle Nya Malmö Stadion, men det har som tiden tydeligvis krever allerede hatt en rekke sponsornavn, og i en periode uten et slikt, gikk det rett og slett under navnet Stadion. Det skal ha en kapasitet på rundt 22 500, men med en ørliten begrensning ved internasjonale kamper.

Det ble sagt å være utsolgt når byens fotballstorhet denne kvelden skulle måle krefter med tyske VfL Wolfsburg i Europa Leagues første utslagsrunder etter gruppespillet. Vertene hadde sammen med FC København tatt seg videre fra en gruppe som ellers besto av ukrainske Dynamo Kiev og sveitsiske Lugano. Bortelaget fra «folkevogn-byen» hadde sammen med belgiske Gent tatt seg videre fra en gruppe som for øvrig inkluderte franske St. Etienne og ukrainske Oleksandriya. Mens skåningene hadde vunnet sin gruppe, hadde Wolfsburg blitt nummer to bak Gent, men nå var det kamp om en plass i åttendedelsfinalen, og tyskerne hadde med seg en ledelse 2-1 fra første kamp. Dette var altså returoppgjøret, og Malmö FF-fansen hadde forhåpninger om at blant annet et potensielt viktig bortemål fra kampen i Tyskland kunne hjelpe de til avansement.

Det dro seg sakte men sikkert mot avspark, og jeg gikk for å finne min plass oppe i det ene hjørnet. Det var for øvrig med skuffelse jeg registrerte at man åpenbart ikke har funnet kampen verdig et kampprogram selv når man er i en av europacupenes sluttspill. Vel, det var uansett godt med liv blant de 20 500 fremmøtte, og tyskerne laget et skikkelig lurveleven på kortsiden rett nedenfor meg, mens hjemmefansen bød på tifo og farget majoriteten av anlegget lyseblått og hvitt med hevede skjerf. Også det skånske flagget ble hyppig benyttet, og idet dommeren blåste kampen i gang, fyrte tyskerne like godt av en rekke bluss; for øvrig ikke for siste gang denne kvelden. Nå skulle det avgjøres hvem som fikk ta seg videre til åttendedelsfinalene.

Vel vitende om at ett mål ville være nok om de samtidig holdt nullen, var det hjemmelaget som startet friskest, og en Isaac Kiese Thelin som vant flere hodedueller skapte således muligheter for angriperne. Tyskerne var dog ikke uventet godt organisert, og det ble etter hvert en nokså jevn forestilling utover i omgangen. Det skjedde ikke altfor mye foran de to målene før det virkelig ble drama med snaut fem minutter igjen til pause. Josip Brekalo spilte vegg med Wout Weghorst og satt ballen i Malmö-målet fra like utenfor 16-meteren. Tyskerne jublet, men linjemannen hadde vært oppe med flagget. Den skotske dommeren var tilsynelatende i villrede, og det virket først som om han annullerte, for deretter å signalisere at VAR dessverre måtte i aksjon. Linjemannen skal ha vinket offside på Weghorst, men det skal ha vært så hårfint og vinkelen så vrien at det var vanskelig å se. Det endte med at dommeren godkjente målet, og det sto 0-1. Det var også stillingen ved pause, og svenskene måtte nå ha to mål for å sikre ekstraomganger.

Dette var visstnok første gang VAR har blitt benyttet i Sverige. De lokale lot seg naturlig nok ikke imponere og delte der og da undertegnedes misnøye med dette våset. Flere påpekte også at Malmö-spillerne hadde stoppet opp da linjemannen var tidlig oppe med flagget, men det er noe som heter at man skal spille til dommeren blåser, og Malmö skal uansett ikke bare skylde på VAR, selv om det nok var et slag i ansiktet å få den mot seg like før pause. Trener Jan Dahl Tomasson var blant de som i etterkant raste, og hans utvalgte hadde en jobb å gjøre. De ga ikke opp, men tyskerne hadde også etter hvilen god kontroll. Det gikk mot tysk avansement da Yannick Gerhardt doblet ledelsen rundt tjue minutter ut i omgangen, og all tvil var fjernet da Joao Victor fastsatte sluttresultatet til 0-3 fire minutter senere.

Flere av Malmö-tilhengerne satt så liten pris på dette at frustrasjonen tok overhånd og en rekke gjenstander havnet inne på banen. Et og annet plastglass fullt av øl ble kastet mot borteseksjonen, der tyskerne ikke på noen måte lot det legge noen demper på stemningen. Wolfsburg gikk altså videre med 5-1 sammenlagt, og da var det jo egentlig liten tvil til slutt…VAR eller ei. Malmö FF fikk for øvrig også en bot på 300 000 svenske kroner for publikums oppførsel denne kvelden, og det var en ‘besviken’ gjeng med hjemmefans som forlot stadionet ved kampslutt. Jeg kunne fortsatt høre den tyske fansen feire da jeg tok meg ut av anlegget og gikk for å finne bussholdeplassen. Det var lettere sagt enn gjort å orientere seg frem til riktig holdeplass, men jeg kom meg snart med en buss i retning Malmö Hyllie stasjon.

Der ved endestasjonen gikk jeg av og fant ut at jeg plutselig hadde hastverk om jeg ville rekke første tog og slippe en halvtimes venting på neste. Med kø foran billettautomatene valgte jeg å fikse billett på mobilen og hoppet på toget, men med en nettside som ikke ville samarbeide rakk jeg slett ikke å betale før konduktøren kom. Han hadde liten sympati for min situasjon og utstedte en bot, så selv om jeg ikke har hørt noe mer derfra, kan det ha blitt en dyr aften. Jeg ble med toget så langt som til Ørestad, der jeg byttet til metro og således kom meg tilbake til Islands Brygge. Få meter etter at jeg passerte mitt hotell ankom jeg Amager Bryghus Taproom, som tydelig også går under navnet Antons Køkken, og der fikk jeg avsluttet kvelden med et herlig glass B63 Åben IPA før jeg gikk for å finne senga.

Swedish ground # 15:
Malmö FF v Wolfsburg 0-3 (0-1)
Europa League, Round of 32, 2nd leg
(Nya) Malmö Stadion, 27 February 2020
0-1 Josip Brekalo (41)
0-2 Yannick Gerhardt (65)
0-3 Joao Victor (69)
Att: 20 500
Admission: 445 SEK
Programme: None

Next game: 28.02.2020: Viborg FF v Hvidovre IF
Next swedish game: 07.08.2021: KB Karlskoga FF v Grums IK
Previous game: 26.02.2020: Fet v Flisbyen
Previous swedish game: 21.11.2019: BK Häcken v Norrby IF

More pics

This trip on a map

Onsdag 26.02.2020: Fet v Flisbyen

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Sammen med banehopper Stig-André Lippert hadde jeg planlagt en kamp tidligere denne uka, men på et vis som dessverre ikke er helt unormalt her hjemme i Norge, ble kampen på mystisk vis fjernet fra menyen på Groundhopper-appen uten noe som helst info fra noen av klubbene. Hadde det ikke vært for at en av personene som legger inn kamper på appen via en bekjent som spiller på bortelaget funnet ut ved en tilfeldighet at kampen var utsatt, kunne det fort endt opp med en gedigen bomtur. Slikt blir man dessverre vant til her hjemme, men vi la uansett nye planer. Det dreide seg om en tur til Fetsund for å se Fet IL spille mot Flisbyen i det som nå kalles OBOS Cup men som i dette tilfellet vil måtte kunne kalles Akershusmesterskapet.

Det til tross for at jeg måtte gjøre en vurdering om hvorvidt jeg følte det hensiktsmessig med en kveldskamp da jeg dagen etter skulle tidlig opp for å reise til Danmark. Nå var ikke 18.15 den seneste kampstarten, men om det var sunn fornuft som til slutt seiret eller ikke, får nok være opp til andre å avgjøre. Jeg valgte i hvert fall til slutt å ta turen. Det kunne også kombineres med et treff med min far, så derfor tok jeg tidlig turen inn til hovedstaden og traff ham for en hyggelig lunsj. Etter å ha tatt farvel med ham hadde jeg også som planlagt tid til å sjekke ut et par bokhandlere for å se om det var noe interessant på det store ‘mammutsalget’. Jeg begynte et øyeblikk nesten å lure på om jeg ble skygget av den godeste Hans Olav Lahlum, for han kom luskende etter meg både på Tanum og Norli.

Han fulgte dog ikke etter meg da jeg forlot butikkene tomhendt og satt kursen mot Café Fiasco, der jeg slo meg ned med et glass godt drikke mens jeg ventet på herr Lippert. Glasset ble etter hvert tømt, og vi gikk som planlagt over til Oslo S for å ta 17.04-toget mot Kongsvinger. Vi skulle kun være med så langt som til den lille stasjonen Nerdrum, der vi etter et kvarters togtur kunne stige av med en snau time til kampstart. Vi befinner oss her et stykke sørøst for Lillestrøm, rett ved stedet der Glomma renner ut i Øyeren. Glomma renner her gjennom det som skal være Nord-Europas største innlandsdelta, og tømmerlense-anlegget som har blitt museum under navnet Fetsund Lenser er visst Norges største. Jeg hadde oppdaget at det tilknyttet det tilsynelatende var en pub som heter Lensepuben, men da vi gikk en aldri så liten omvei dit bort, viste det seg at det hele rett og slett virket å holdt stengt. Neppe helt usannsynlig at de stenger for vinteren.

Dermed var det intet annet å gjøre enn å traske mot kamparenaen og vente på avspark. Fet IL spiller sine hjemmekamper på et anlegg med det flotte navnet Fedrelandet, og den har en flott og idyllisk beliggenhet ved Glommas vestre bredd. Nå må det sies at navnet er langt mer storslagent enn anlegget, som er et nokså typisk norske bredde-anlegg – selvsagt komplett med kunstgressbane som igjen naturligvis var dekket av streker for forskjellige banestørrelser. På den ene langsiden er det i det minste en artig liten liten tribune i tre, men ved klubbhuset bak mål var det ingen kiosk åpen for anledningen. Det hadde tidligere på dagen vært så deilig i sola, men nå ble det raskt bikkjekaldt, og mitt reisefølge som kanskje ikke helt hadde tatt på eller med seg klær for anledningen, sjekket allerede ut mulighetene for å søke tilflukt og litt varme inne i gangen på klubbhuset.

Vi var ute i kulda igjen i god tid før avspark for kampen i denne siste gruppespills-kampen i gruppa som også inkluderte Hvam. Fet hadde slått nettopp Hvam i sin første kamp, mens Hvam på sin side deretter hadde slått Flisbyen. Kveldens oppgjør var en kamp mellom to lag som begge skal spille 2020-sesongen i 5. divisjon, i og med at Fet IL endte fjorårssesongen med nedrykk fra 4. divisjon. Den klubben ble for øvrig stiftet i 1900 og driver også med en rekke andre idretter. Det er kanskje håndball de har hevdet seg best i, men nå var det fotball det dreide seg om, så denne kvelden ville det forhåpentligvis bli dømt hands om noen andre enn målvaktene tok ballen med hendene.

Fet tok initiativet fra start, og i det 10. minutt sørget Robin Moheim for 1-0. Et kvarter senere doblet Marius Tolcsiner hjemmelagets ledelse, og ytterligere fem minutter senere satt Sondre Gundersen inn 3-0. Det begynte å bli litt stygt da Marius Søgård besørget 4-0, men Joakim Alfredsen ga i det minste Filsbyen en redusering sekunder før dommeren blåste for halv tid. Det var nå så kaldt at vi rett og slett rømte inn i klubbhuset, der det tydeligvis foregikk et møte bak låste dører, og forsøkte så godt vi kunne å varme oss i gangen der. Fet lot seg åpenbart ikke affisere voldsomt av kulde, for Simen Rustadbakken økte til 5-1 tidlig i andre omgang. Kveldens flotteste mål var det i hvert fall gjestene som sto for, og en av de ble kreditert Anders Taraldsen da han reduserte til 5-2 snaut halvveis ut i omgangen. Med et kvarters tid igjen fastsatt Sondre Gundersen sluttresultatet til 6-2 med sitt andre for kvelden.

To frosne banehoppere kunne omsider sette kursen tilbake til stasjonen da dommeren blåste av foran det vi talte oss frem til å være 16 tilskuere, men det var fortsatt en god stund å vente på toget. Vi fikk en fiks idé da tog i motsatt retning ankom, og ble med den korte veien til noe mer sentrale Fetsund stasjon for å varme oss et par minutter på toget. Der var det akkurat også tid til å stikke innom en kolonialbutikk hvor vi drøyde tiden og varmet oss mens vi plukket med oss noe småtteri. Omsider kom toget for å frakte oss tilbake til Oslo S, der vi umiddelbart gikk hvert til vårt for å komme oss hjemover. For min del var det bare å komme seg hjem for å pakke ferdig og få seg litt søvn før Danmarks-turen…og ikke minst håpe at jeg hadde fått igjen varmen i kroppen innen den tid.

Norwegian ground # 131:
Fet v Flisbyen 6-2 (4-1)
Akershusmesterskapet (OBOS Cup), group stage
Fedrelandet Idrettspark, 26 February 2020
1-0 Robin Moheim (10)
2-0 Marius Tolcsiner (25)
3-0 Sondre Gundersen (30)
4-0 Marius Søgård (38)
4-1 Joakim Alfredsen (45)
5-1 Simen Rustadbakken (50)
5-2 Anders Taraldsen (67)
6-2 Sondre Gundersen (75)
Att: 16 (h/c)
Admission: Free

Next game: 27.02.2020: Malmö FF v VfL Wolfsburg
Next Norwegian game: 18.07.2020: Sotra SK v Nardo
Previous game: 21.02.2020: Notodden v Arendal (@ Telemarkshallen)

More pics

Fredag 21.02.2020: Notodden v Arendal

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Jeg hadde egentlig ingen store planer om å se norsk fotball på en stund, og da min banehopper-kumpan Stig-André Lippert tok initiativet til en utflukt for å se fotball i Telemark, må jeg innrømme at jeg var litt avventende. Han hadde sett seg ut treningskampen mellom Notodden og Arendal som denne fredagen skulle spilles i Telemarkshallen, og var nok langt mer entusiastisk enn det undertegnede var med tanke på en innendørs treningskamp mellom to lag der ingen av de var hallens primærbruker Idrettslaget Skarphedin. Han var nok også langt mer ivrig etter å besøke disse innendørshallene enn hva undertegnede har vært, men med utsikter om en fin tur i godt selskap valgte jeg til slutt likevel å takke ja.

Dermed ble det tur, og jeg sto klar da han kom for å plukke meg opp i Drøbak sentrum. Ferden gikk via den forhatte Oslofjordtunnelen og via Drammen og Kongsberg, der det på sistnevnte sted ble en stopp for å fylle drivstoff og få litt mat i skrotten. Vi kom oss inn i Telemark og passerte Notodden, der jeg som FFK-er har dystre minner fra mitt besøk hos Notodden FK, men det var altså ikke der de skulle arrangere dagens kamp. Vi tok av ved Notodden flyplass og fortsatte mot Bø, og for en som overhodet ikke er lokalkjent her var det overraskende hvor bratt og lang stigningen var opp til det jeg har funnet ut at heter Reshjemheia. Etter å ha passert veiens høyeste punkt på rundt 400 meter over havet, kom vi oss etter hvert til Telemarkshallen, der vi så vidt klarte avkjøringen som kom litt vel brått på.

Det var her ute i skogen noen kilometer nord for Bø, og for øvrig rett ved siden av Sommerland i Bø, at dagens treningskamp skulle spilles, og flaggene på utsiden viste med tydelighet at det er Bø-klubben Skarphedin som normalt holder til her. En fancy spillerbuss som sto parkert lenger inn på parkeringsplassen levnet liten tvil om at Arendal selvsagt hadde ankommet allerede. Vi fant omsider også frem til riktig inngangsdør og inntok hallen der oppvarmingen var i full gang. Det var gratis inngang, og det hadde dukket opp en og annen person til tross for tidlig avspark på en hverdag. Etter at kampen hadde kommet i gang, talte vi oss for øvrig frem til 47 tilskuere som hadde møtt opp se de to 2. divisjonsklubbene måle krefter.

Telemarkshallen er som nevnt driftet av Idrettslaget Skarphedin, som for øvrig er en av Telemarks eldste idrettslag. Hvor gammel hallen er skal jeg ikke forsøke og gjette meg frem til, men tribunefasilitetene består uansett av en opphøyet tre-tribune på den ene langsiden. Der virker det overraskende romslig sammenlignet med eksempelvis LSK-Hallen, men det har naturlig nok å gjøre med at mens det i sistnevnte hall er tribunefasiliteter på begge langsiden, er det kun på én av langsidene i Telemarkshallen. På bortre langside står det dog et slags ‘utkikkstårn’ i tillegg til to meget enkle innbytterbenker, men her er det ikke voldsom stor avstand fra banen og inn til veggen. Bak det ene målet, der vi hadde kommet inn, er det dessuten bygget en slags to-etasjes ‘utstikker’ med blant annet kiosk i første etasje og kontorer i etasjen over.

Dagens kamp mellom Notodden og Arendal var en kamp mellom to av klubbens som av mange er forventet å kjempe i toppen av sin 2. divisjons-avdeling og ta opp kampen med eksempelvis Egersund. Notodden var jo i fjor et 1. divisjons-lag, men rykket til slutt ned og ble av Åsane som beseiret telemarkingene i kvalifiseringen. De har visst ambisjoner om umiddelbar retur til nivå to, men også Arendal har ambisjoner om opprykk. Etter en treg start på forrige sesong kom de etter hvert sterkere utover året, og vil garantert kunne hevde seg i toppen. Hvem av de var foreløpig best rustet for det begge håper skal bli en opprykkskamp? Etter å hentet ut en Farris fra kiosken og således støttet Skarphedin litt, var det det jeg sammen med de øvrige fremmøtte nå skulle finne ut av.

Standarden ble satt da Arendal tok ledelsen fra straffemerket allerede i kampens sjuende minutt, og sørlendingene fremsto som det beste laget. Conrad Wallem var det som satt straffesparket trygt i mål bak Notodden-keeperen som fort kunne ha måttet plukke ut et par baller til av nettet før dommeren blåste i fløyta for å signalisere at det var på tide med en aldri så liten hvil. 0-1 sto seg derimot til pause, men det kunne altså vært mer, for mens telemarkingene nok klødde seg litt i hodet og kanskje innså at man har en jobb å gjøre før sesongstart, spilte nok arendalittene på seg ytterligere selvtillit. Jeg ser i ettertid an NFK selv mener det var en jevnspilt førsteomgang der de spilte godt, og så lenge de selv er fornøyd med innsatsen så er det jo bra for de, men vi oppfattet nok Arendal som klart best før hvilen.

Sannsynligvis var nok uansett det viktigste å få prøvd ut en rekke spillere og få litt oversikt over hvor landet ligger, og således var det garantert positive ting å ta med seg også for NFK, som tidlig i andreomgangen fikk flere ok sjanser. Arendal var imidlertid også mer effektive foran mål, og halvveis ut i andre omgang satt Fabian Stensrud Ness inn 0-2. Det ble også sluttresultatet, og Arendal kunne reise hjemover med ny seier i treningskampene. For Notodden sin del ville jeg sagt at det til tider virket litt betenkelig, men de virket selv nokså tilfreds og har garantert bedre innsikt enn meg i hva som rører seg i klubben. Vi forlot uansett ganske omgående åstedet og vendte hjemover samme vei vi hadde kommet – naturlig nok i motsatt retning – og med en ny rast for å innta litt føde på veien hjem. Utrolig nok var Oslofjordtunnelen åpen også på hjemturen, så vi kom oss tilbake på riktig side av fjorden etter det som viste seg å bli en ganske så trivelig tur.

Norwegian ground # 130:
Notodden v Arendal 0-2 (0-1)
Friendly
Telemarkshallen, 21 February 2020
0-1 Conrad Wallem (pen, 7)
0-2 Fabian Stensrud Ness (68)
Att: 47 (h/c)
Admission: Free

Next game: 26.02.2020: Fet v Flisbyen
Previous game: 13.02.2020: Løvenstad v Hvam

More pics

Torsdag 13.02.2020: Løvenstad v Hvam

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Det var snart to uker siden min forrige kamp, og tiden i mellomtiden hadde i større grad gått med til å se ishockey ved både å følge Stjernen og å ta en tur opp til Ski for å se 2. divisjons-oppgjøret Ski v Skien. Men nå var det klart for en dose fotball igjen, og en stor del av ‘skylden’ for det må nok tilfalle min engelske groundhopper-kompis Paul Fergusson som hadde meldt sin ankomst denne dagen i forbindelse med at han skulle se Rally Sweden. Etter noen dager i Danmark og Sverige ville han komme med tog fra Göteborg for å overnatte oppe ved Oslo Lufthavn Gardermoen, og siden han sikkert ville se en kamp, var jeg mitt ansvar bevisst og fant et par alternativer til ham på Romerike. Til tross for at det var en treningskamp, falt til slutt valget på Løvenstad v Hvam, og Fiasco ble valgt som møteplass.

Der på hans favoritt-etablissement i Oslo slo jeg meg ned med en god bok og ventet på at han skulle dukke opp etter togturen. Han hadde visst blitt heftet av tollere som tok imot passasjerene ved ankomst Oslo S, men dukket snart opp slik at vi begge kunne få påfyll i glassene. Etter en lystig stund på Fiasco var det på tide å komme seg av gårde, for siden Paul insisterte på først å dra opp til hotellet ved flyplassen for å sjekke inn, bød det på litt av en omvei. Men vi tok oss dit opp med tog, og fant etter hvert en buss som kjørte forbi det aktuelle hotellet slik at han fikk sjekket inn. Bussen som skulle frakte oss tilbake kom imidlertid aldri, men en snau halvtime etter at den ifølge ruteplanen skulle ha vært der, kom det en annen buss slik at vi i hvert fall kom oss tilbake til flyplassen og kunne komme oss med en av togene sørover til Lillestrøm.

Der fikk vi forlystet oss med en seidel på Kulturpuben før vi fortsatte bort til Gulating. Det falt åpenbart i smak hos min ledsager for dagen, men etter å ha inntatt god mat og ikke minst god drikke, gikk vi for å ta bussen som skulle frakte oss til Løvenstad. Igjen lot bussen fra Ruter vente på seg, men ti minutters tid forsinket kom den omsider, slik at vi kom oss til vår destinasjon med få minutter til avspark. Sandbekkbanen er ikke overraskende en enkel kunstgressbane, men på den ene langsiden har man en liten, åpen tribune av provisorisk utseende. Denne har plastseter som gir sitteplass til anslagsvis 100-150 tilskuere. Et klubbhus ligger bak kortsiden der vi ankom, men det virket ikke å være noe åpent.

Løvenstad FK er noe så forfriskende som en norsk breddeklubb som faktisk er ren fotballklubb, og da den ble stiftet i 1972 skal det faktisk ha vært av en guttegjeng som hadde som medlemskrav at man måtte være Leeds United-supporter. Jeg skal ikke spekulere i om alle faktisk var det, men det fortelles at grunnet guttenes unge alder måtte foreldre på banen for å signere relevante papirer for å få medlemskap i NFF. Sistnevnte krevde sågar ett års medlemskap i Norges Idrettsforbund for å få stille lag i divisjonene, men klubben fikk en hjelpende hånd av nabo Rælingen FK som lot de spille sin første sesong under navnet Rælingen 3. Løvenstad FK har på sitt beste spilt i 3. divisjon, og har fostret en og annen kjent spiller som senere har dratt på seg Lillestrøm-drakta. Både Bjarne Sognnæs og Geir Frigård var i Løvenstad FK i sin junior-karriere. Det var for så vidt også Anders Eriksen, som kanskje er mest kjent i LSK for å ha blitt utvist kort etter at han kom innpå som innbytter i det som visstnok skal ha vært hans eneste opptreden i LSK-trøya (en europacup-kamp mot Glentoran).

Kampinformasjon på NFF sine sider i etterkant av oppgjøret er svært begrenset, og med en telefon som streiker i kulda var det en liten utfordring (derfor også få bilder herfra), men om jeg tolket klubbenes respektive info i etterkant riktig, skal jeg muligens ha klart å komme frem til de riktige målscorere. Uansett var det Hans Kristian Hofsrud som ga bortelaget Hvam ledelsen etter knapt ti minutters spill, men fem minutter senere var vi like langt. Etter en halvtime hadde vertene snudd kampen, og gikk derfor til pause med ledelse. Til treningskamp å være var det til tider underholdende, og det kunne vært langt flere mål, men etter hvilen tok vertene grep og satt inn ytterligere tre mål slik at det med ti minutter igjen sto 5-1. En av deres målscorere forblir dog uidentifisert, men liten tvil om at Niklas Skogly fastsatt sluttresultatet til 5-2 med en sen redusering foran det vi talte oss frem til å være 14 tilskuere. Nå var det bare å komme seg hjemover, og etter å ha sendt Paul av gårde med en buss mot Lillestrøm, ventet jeg igjen forgjeves på at Oslo-bussen skulle dukke opp slik at jeg kunne komme meg ut av kulda. Ingen stor dag for Ruter, og jeg skal ikke gjette om det var en forsinket buss eller neste avgang som omsider kom et kvarters tid forsinket. Men jeg kom meg da hjem til slutt jeg også.

Norwegian ground # 129:
Løvenstad v Hvam 5-2 (2-1)
Friendly
Sandbekkbanen, 13 February 2020
0-1 Hans Kristian Hofsrud (10)
1-1 Anders Nikolai Lappegård (15)
2-1 Jesper Jordheim Vieskar (30)
3-1 Anders Nikolai Lappegård (63)
4-1 Arian Bashiri (68)
5-1 Nr 48 (80)
5-2 Niklas Skogly (87)
Att: 14 (h/c)
Admission: Free

Next game: 21.02.2020: Notodden v Arendal (@ Telemarkshallen)
Previous game: 01.02.2020: Lillestrøm v Tromsø

More pics

Lørdag 01.02.2020: Lillestrøm v Tromsø

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Denne lørdagen hadde jeg valgt å rive meg løs fra runden i engelsk non-league for å få med meg en dobbel, og jeg hadde nå allerede sett FFK vinne årets første treningskamp borte mot KFUM Oslo da jeg satt kursen mot Romerike og LSK-Hallen, der Lillestrøm skulle spille treningskamp mot Tromsø. Etter den korte bussturen tilbake til Oslo sentrum, gikk turen videre med tog til Lillestrøm, og deretter en ny kort busstur til holdeplassen Vigernes. Mine Adidas-sko fikk delvis kjørt seg på spaserturen over Vigernesjordet, men jeg kom meg trygt frem til LSK-Hallen i god tid før avspark, og rakk å også ta en kikk på Lillestrøm Stadion. Den ligger rett ved siden av hallen, og med sin gressmatte og tribune er det litt synd at den tydeligvis ikke lenger blir brukt til fotball av klubbene som nå har flyttet sin kampaktivitet til kunstgressbanene ved siden av.

Det var altså duket for en treningskamp mellom to klubber som forrige sesong spilte i Eliteserien, men som i 2020 vil være 1. divisjons-klubber, og jeg var jo selv til stede på begge kampene da Lillestrøm til slutt på dramatisk vis ble sendt ned en divisjon. Det var 50 kroner å betale i inngangspenger, og etter å ha punget ut fikk jeg adgang til hallen som ifølge en kilde har en kapasitet på 3 000. Det skulle jeg likt å se, og jeg føler nok at en annen kilde muligens virker litt mer edruelig når den oppgir 500 sitteplasser og 1 000 ståplasser. Det er kun på langsidene av at det er tribunefasiliteter, og på den ene er det utelukkende sitteplasser i form av noen få rader med seter som strekker seg i hele banens lengde. På motsatt side kan man også stå.

Geir Bakke har etter forrige sesong forlatt ‘pæddekummen’ og plastikk-klubben 08 til fordel for trenerjobben i Lillestrøm, og nå skulle han teste sitt mannskap mot et Tromsø som neppe var glade for å se undertegnede i LSK-Hallen. TIL hadde nemlig tapt samtlige av de sju forrige kampene jeg hadde sett de i (seks av de på Fredrikstad Stadion). Det var da også kanarifuglene som startet best, og Thomas Lehne Olsen fikk tidlig ballen i mål, men dommeren og hans linjemann mente ballen hadde vært ute da unggutten Magnus Knudsen slo innlegget. I det 12. minutt tok de ledelsen 1-0 ved nettopp Knudsen som for øvrig var en kandidat til tittelen som banens beste. Det var ellers nokså jevnt ute på kunstgresset, men LSK skapte noe mer fremover, og 1-0 sto seg til pause.

Kampen bar egentlig preg av å være en treningskamp, men tidlig i andre omgang doblet Ebiye Moses LSKs ledelse til 2-0 ved å skru ballen i mål fra distanse. Knudsen var senere nære på å notere seg for sitt andre mål, men det endte 2-0 foran et uvisst antall tilskuere. Det var det vel heller egentlig ikke altfor mye å si på. Så spørs det bare hva de to lags trenere fikk ut av denne kampen. For Tromsø sin del mistenker jeg nok at de fortsatt helst ser at jeg holder meg langt borte fra deres kamper..

Jeg hadde fått med meg to kamper, og også sett FFK vinne sin kamp, så jeg kunne vel derfor være sånn noenlunde fornøyd med dagens dont. Jeg valgte å spasere hele veien tilbake til Lillestrøm stasjon, og ved ankomst Oslo unnet jeg meg også en svipptur innom Fiasco for å leske strupen litt før jeg kom meg med en av bussene hjemover mot Drøbak. Dagen etter hadde jeg tenkt meg på kamp igjen, med fikk igjen merke at norsk fotball fortsatt har svært mye å lære om bruk av sosiale medier. Det viste seg en bortimot håpløs oppgave å finne ut hvor og når kampen skulle spilles, for man opererte med to forskjellige kamparenaer og hele tre forskjellige klokkeslett! Når det er det beste man kan by publikum, gidder jeg rett og slett ikke, så jeg dro i stedet på ishockey og så Frisk Asker v Stjernen.

Norwegian ground # 128:
Lillestrøm v Tromsø 2-0 (1-0)
Friendly
LSK-hallen, 1 February 2020
1-0 Magnus Knudsen (12)
2-0 Ebiye Moses (52)
Att: ??
Admission: 50 NOK

Next game: 13.02.2020: Løvenstad v Hvam
Previous game: 01.02.2020: KFUM Oslo v Fredrikstad

More pics

Lørdag 01.02.2020: KFUM Oslo v Fredrikstad

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

To dager etter at jeg hadde min seneste start på et fotball-år siden 2008, tok jeg igjen turen inn til Oslo for å se kamp. Dagens plan var å se FFK starte sesongoppkjøringen med treningskamp borte mot KFUM Oslo, for deretter å sette kursen mot Lillestrøm og se treningskampen Lillestrøm v Tromsø. Etter å ha ankommet Oslo bussterminal, gikk turen videre med Ljabru-trikken, og jeg ble med så langt som til holdeplassen Sportsplassen. Til tross for navnet, var det ikke der jeg nå skulle se kamp, for sportsplassen som holdeplassen tar navnet fra brukes neppe til fotball. I stedet måtte jeg traske fem minutters tid i oppoverbakke for å komme meg til KFUM Arena, som de fleste vil vite ligger langs Ekebergveien, midt i området der man om sommeren spiller Norway Cup.

Årets første treningskamp for 2. divisjons-klubben FFK bød altså på motstand fra 1. divisjon i form av KFUM Oslo. Den klubbens fulle navn er KFUM-kameratene Oslo, og den ble stiftet i 1939. Så sent som i 2008 spilte ‘Kåffa’ 3. divisjons-fotball, men etter mange år i den divisjonen klarte trener Ståle Andersen det året å lede de til avdelingstittel og senere opprykk etter kvalik-seier over Høland, som vant en av divisjonens øvrige avdelinger. De etablerte seg i 2. divisjon, og i 2015 sikret de seg opprykk til 1. divisjon. Der endte debutsesongen med nedrykk, men i 2018 sikret de seg retur til nivå to etter å ha fulgt opp 2. plassen med å ta seg av FFK og Åsane. Om klubben av mange var nedrykkstippet, overrasket de stort i 2019-sesongen og endte opp med en imponerende 4. plass. Det betød kvalik til Eliteserien, og der slo de ut Kongsvinger før de omsider måtte gi tapt for et Start som senere tok opprykket.

Forrige gang undertegnede så kamp på KFUM Arena var da de jaget opprykk høsten 2015 og fikk besøk av opprykksrival Tromsdalen. Mitt førsteinntrykk var nå at KFUM Arena hadde endret seg relativt lite siden den gang, der anlegget fortsatt domineres av en åpen tribune som strekker seg i hele banens lengde på den ene langsiden. Rundt resten av anlegget er det relativt åpent, med kun nett som ‘skjermer’ mot eksempelvis Ekebergveien som går forbi rett på utsiden. KFUM holdt for øvrig lenge til i Oslo sentrum, og det var på første halvdel av 1970-årene at de flyttet til Ekeberg. Dagens KFUM Arena åpnet i 2007, men det har de siste årene vært flere planer for utvidelse eller oppgradering av anlegget, uten at jeg kan si hva status er der. Ved mitt tidligere besøk skal det forresten ha blitt satt publikumsrekord, men den ble senere slått grundig da 1 860 møtte opp for å se cupkamp mot Vålerenga i 2016.

Den var selvsagt på ingen måte i fare for å slått denne lørdagen, for de var naturlig nok ikke akkurat horder av folk som hadde møtt opp for å se Østfolds fotballstolthet komme på besøk. Nå begynner det vel uansett å bli en stund siden et besøk fra FFK fikk folk til å gå mann av huse, men for å foregripe begivenhetenes gang noe, talte jeg etter hvert i hvert fall 129 tilskuere. Blant de var det ikke overraskende et par kjente fjes å se. Dog var det noen groundhoppere med FFK-sympatier som glimret med sitt fravær grunnet andre forpliktelser, så sammen med Elisabeth og hennes firbeinte kompanjong måtte jeg vel ta det ansvaret denne gang. De var tydeligvis også flere tilreisende fra plankebyen, også da groundhopperen Marius Helgå som hadde valgt seg samme dobbel som meg denne dagen.

FFK hadde flere fravær og stilte blant annet uten Henrik Kjelsrud Johansen, men de fikk likevel hull på byllen da Nicolai Solberg fikk stå nokså alene og heade et for anledningen sortkledd FFK i ledelsen i det 14. minutt. Mot motstand fra divisjonen over synes jeg det så nokså bra ut med FFK-øyne, og det ble med det ene målet i en første omgang der jeg var temmelig godt fornøyd med det de leverte. De var til tider friske fremover, og virket å ha relativt god kontroll bakover, men sesongen i fjor viste oss jo at det ikke er mot antatt god motstand FFK har problemer og surrer bort poeng, så man får vel bare håpe at man i år også kan finne ut av antatt dårligere motstand som legger seg lavt.

Begge lag gjorde flere bytter i pausen, og en av de som kom innpå for FFK var Marius Hagen. Han skulle gjøre seg bemerket, og andreomgangen hadde knapt startet før han doblet ledelsen. Hans skudd så ut til å gå via et Kåffa-bein før den fant veien til nettmaskene, og dermed 0-2. Snaut tjue minutter ut i omgangen fikk samme Hagen direkte rødt kort etter en heftig takling. Hjemmelaget fikk etter dette naturlig nok mer ball og tok litt over banespillet, men FFK forsvarte seg godt og vant de viktige duellene inne i feltet. KFUM kom seg til et par halvfarlige sjanser mot slutten av kampen, men FFK holdt ut, og det endte 0-2.

En fin start på sesongoppkjøringen for FFK, men i treningskampene har det jo også sett ganske så strålende ut tidligere. For KFUM sin del har jeg jo naturlig nok ikke den samme innsikten, men jeg vil tro at de ikke var helt tilfreds med dagens forestilling, selv om det var årets første kamp. Det kan jo forresten bli spennende å se om KFUM kan klare å gjenta bragden fra forrige sesong. For FFKs del er det jo selvsagt kun opprykk som gjelder også i år. Selv gikk jeg temmelig raskt over til bussholdeplassen på andre siden for å starte ferden mot dagens andre kamp; oppe i LSK-Hallen.

Revisit:
KFUM-kameratene v Fredrikstad 0-2 (0-1)
Friendly
KFUM Arena, 1 February 2020
0-1 Nicolai Solberg (14)
0-2 Marius Hagen (47)
Att: 129 (h/c)
Admission: Free

Next game: 01.02.2020: Lillestrøm v Tromsø
Previous game: 30.01.2020: Vålerenga v Ull/Kisa

More pics