Jeg befant meg i Bergen, der jeg hadde bevilget meg en aldri så liten langhelg i forbindelse med FFKs lørdagskamp borte mot Brann på Brann Stadion. Sammen med bergenske kompanjong Tom Morken hadde jeg nå allerede sett én kamp denne fredagen, og etter å ha bevitnet Loddefjords seier over NHHI, bar det rett videre til nok en kamp. Vi hadde forhåndsbestilt taxi som nå ventet ved Alvøen Idrettspark for å ta oss videre til Olsvik Stadion, og 4. divisjon skulle da byttes ut med 5. divisjon. Det var ikke den lengste turen, og etter bortimot ti minutter kunne vi betale drosjekusken og stige av klare for en ny kamp.
Vi hadde vel egentlig kun forflyttet oss internt i Laksevåg bydel vest i Bergen, der Olsvik er et boligområde. At Olsvik skole sies å være Bergens største grunnskole og ungdomsskole tyder i hvert fall på at det må bo en del folk der, men Olsvik Idrettslag ble faktisk først stiftet i 2000, med den hensikt å gi et tilbud til barn og unge i nærmiljøet. Klubbens mest kjente medlem er nok imidlertid den tidligere toppdommeren Terje Hauge, som burde være et kjent navn for de som følger med på fotball her hjemme. For ordens skyld var det naturlig nok altså ikke han som var kveldens pipeblåser, med kampen hadde fortsatt ikke rukket å starte da vi ankom.
Olsvik Stadion ligger rett ved siden av Olsvikhallen, og byr på tribunefasiliteter på den ene langsiden, eller i hvert fall deler av denne. Det er snakk om en åpen tribune med betongavsatser på deler av den ene banehalvdelen. Laglederbenkene er å finne på motsatt langside, inntil en skrent vi etter hvert gikk over og så deler av kampen på da vi selvsagt uansett måtte bevege oss en runde rundt banen. Ikke overraskende er banedekket også her dessverre kunstgress, men det fremsto likevel som et ok sted å se fotball – ikke minst da jeg tross alt hadde godt selskap på kamp denne fredagen.
Det skulle dreie seg om 5. divisjon Hordaland avdeling 1, og nå var det jo nokså tidlig i sesongen, men det er likevel på sin plass å fortelle at den ble toppet av Odda/Tyssedal som hadde full pott og dermed 15 poeng på sine fem kamper hittil. Like mange poeng hadde Bjarg 2 på plassen bak, men med én kamp mer spilt. Deretter fulgte Trio med 10 poeng på fem kamper, Mathopen med 9 poeng på fem kamper, BI Bergen med ni poeng på kun fire kamper, Løv-Ham med sju poeng på fem kamper, og Olsvik på en sjuendeplass med seks poeng på sine fem kamper hittil. Det var de to sistnevnte som nå skulle i aksjon, og dermed to tabellnaboer, så uten å kjenne ytterligere til styrkeforholdet og andre faktorer, så jeg for meg en jevn kamp.
Bortelaget bør vel være et kjent navn, og mange vil garantert huske Løv-Ham fra perioden på nest øverste nivå, der de etter opprykket i 2004 holdt seg helt frem til 2011. Etter en 4. plass i 2010 spilte de til og med kvalifisering om opprykk til Eliteserien, men tapte semifinalen for et Fredrikstad-lag som litt senere endte opp med å ta opprykket. Etter nedrykket i 2011 ble det besluttet å slå seg sammen med Fyllingen under navnet FK Fyllingsdalen, men et par år senere vedtok de å også starte opp igjen egen fotballgruppe, og har hittil altså klatret opp i 5. divisjon. Det var også løvene som etter hvert skulle komme best i gang.
Etter en nokså jevnspilt innledning på kampen, var det gjestene som tok ledelsen 0-1 ved Kasper Sælensminde Bergset. Det så ut til å stå seg til pause, men helt på tampen av omgangen fikk hjemmelaget et straffespark, og i omgangens siste ordinære minutt steg Christoffer Paulsen frem og utlignet til 1-1 fra straffemerket, slik at det var uavgjort halvveis. I det 54. minutt tok Olsvik også ledelsen da Niklas Vatshelle Raa fant nettmaskene. Løv-Ham var nære på en utligning sekunder før slutt, da det som så ut som et innlegg gikk rett i tverrliggeren. Olsvik slapp med skrekken og halte i land de tre poengene.
Vi kunne forlate åstedet og traske til nærmeste bussholdeplass for å komme oss innover igjen mot Bergen sentrum. Der valgte etter hvert Tom seg Victoria Cafe & Pub som neste stoppested for oss, før vi igjen beveget oss tilbake mot Zachariasbryggen og The Flying Dutchman. Det var en trivelig kveld, og den ble avsluttet som seg hør og bør når man gjester Bergen; nemlig med et besøk i den eminente pølseboden Trekroneren. Der tok jeg farvel med Tom, som dro hjemover, og også jeg tuslet sporenstreks tilbake mot hotellet for å få litt søvn før turens hovedmeny med Brann v FFK dagen etter.
Fredrikstad Fotballklubb skulle til Bergen for å spille bortekamp mot Brann, terminfestet til lørdagskvelden, så det åpnet for en langhelg i Bergen, med en solid dose fotball. Helgens terminlister for Hordaland ble studert, min bergenske svirebror og banehopper-busse Tom Morken ble informert, og fly, tog og hotell ble bestilt. Planen var lagt, og denne fredagen startet jeg ferden i Drøbak, der jeg hadde ligget over hos min mor. Etter å ha busset inn til Oslo og tatt toget derfra opp til Gardermoen, kunne jeg ta plass på SAS sin maskin med avgang klokka 10.55, og la den frakte meg over fjellet og til vestlandets hovedstad.
Fra Flesland tok jeg Bybanen inn til sentrum, og endestasjonen ved Byparken lå kun et kvartal fra Magic Hotel Xhibition, der jeg hadde betalt 1 537,29 kroner for to netters overnatting. Jeg fant frem til riktig bygg, som huser blant annet et kjøpesenter, og en inngang som førte til heisen opp til rommene, men det tok litt tid før jeg skjønte at resepsjonen faktisk lå inne i selve kjøpesenteret. Ta heisen til 2. etasje, rulletrappen ned en etasje igjen, eller lignende.. Jeg fant da i hvert fall frem til slutt, og ble sjekket inn på et rom som fikk tommel opp. Nå var det bare å installere seg, puste ut, og avtale møtested med den godeste Tom Morken.
Møtestedet ble The Flying Dutchman på Zachariasbryggen, men der var det foreløpig ikke åpent. Da Tom ankom ti minutters tid etter meg ble det imidlertid fart i sakene, slik at vi fikk ta plass og bli servert. Planen min denne fredagen hadde vært å dra vestover for å se Loddefjord v NHHI i 4. divisjon, for deretter å la en taxi frakte meg til Vadmyra sin hjemmekamp mot BI Bergen i 5. divisjon. Tom hadde på sin side blinket seg ut 5. divisjons-oppgjøret Olsvik v Løv-Ham, som heller ikke var langt fra den tidligere kampen hos Loddefjord. Etter at to kloke hoder hadde rådslått over et par forfriskninger, ble vi enige om å sammen dra på Loddefjord-kampen og deretter på Olsvik-kampen.
Turen gikk nå vestover med buss, inntil vi steg av ved Breivikskiftet og gikk de siste 7-8 minuttene ned til Alvøen Idrettsplass, der dagens første kamp skulle finne sted. Anlegget består av flere fotballbaner og andre fasiliteter, og det fortelles at den store gressbanen med løpebaner ble åpnet i 1992. Innenfor denne ligger en liten kunstgressbane, og helt innerst ligger den større kunstgressbanen som skulle være åsted for dagens kamp, og denne skal ha blitt åpnet i 2003. Tom hadde sett kamp her før, men ble positivt overrasket over at de siden hans forrige besøk hadde fått på plass en tribune med overbygg på den ene langsiden.
Også jeg var litt positivt overrasket, for til tross for kunstgressdekket var det intet dårlig sted å se fotball; med en bane som nærmest virker sprengt inn i skrenten på den ene siden, og med en fin beliggenhet omgikk av knauser og skog på flere av sidene. Loddefjord IL ble stiftet i 1961, og driver med flere idretter i tillegg til fotball. De befinner seg altså i 4. divisjon, og skulle denne kvelden møte NHHI, som står for Norges Handelshøyskoles Idrettsforening. Vi ankom i nokså god tid til avspark, og kunne kikke oss litt rundt mens spillerne avsluttet sin oppvarming og gjorde seg klare til avspark.
Jeg har tidligere lagt merke til en Facebook-side ved navn Hordandsfotball, og oppdaget nå at de også har en ‘målservice’-side som virker å bli oppdatert på imponerende vis. Minst én av aktørene der var også til stede ved Alvøen Idrettspark denne kvelden for å dekke kampen, og han tok åpenbart notis av at det var banehoppere på plass, og ble åpenbart såpass imponert da han etterspurte våre ‘meritter’ at vi måtte la oss avbilde og deretter ble gitt en egen post på den siden. Det var da hyggelig det, men vi hadde imidlertid ikke bare kommet for å sole oss i glansen som Y-kjendiser i banehoppermiljøet.
Det var faktisk vertskapet Loddefjord som med 11 poeng på sine fem kamper hittil toppet 4. divisjon Hordaland avdeling 1, ett poeng foran duoen Sotra 2 og Østsiden Askøy, men sistnevnte hadde dog én kamp mindre spilt. NHHI hadde sanket fem poeng på like mange kamper, og lå på sin side på en niendeplass av avdelingens 12 lag, og hadde kun Askøy og fortsatt poengløse Fyllingsdalen 2 og Trott bak seg. Vi forventet dermed en hjemmeseier, men hva vet vel vi (eller i hvert fall jeg) om breddefotballen i Hordaland? En kar vi vekslet noen ord med før kamp virket i hvert fall å være enig i at det ikke var noe dårlig tips.
Det tok imidlertid ikke mange sekundene før NHHI sjokkåpnet og tok ledelsen 0-1 i kampens første angrep, med Christoffer Hartvedt Bue som målscorer. Om vertskapet var rystet, brukte de ikke altfor lang tid på å komme seg, og fire-fem minutter senere sto det 1-1 etter at Joachim Sæle Westrheim utlignet. Da kampen var ti minutter gammel fikk hjemmelaget et frispark, og Sæle Westrheim var ikke snauere enn at han på glimrende vis sendte ballen rett i krysset og noterte seg for sitt at Loddefjords andre. 2-1, og det sto seg etter hvert også til pause, for etter tre mål på de første 10-11 minutter, fikk vi ikke mer nettsus før hvilen.
Loddefjord hadde respondert bra på sjokkstarten, og var gode de neste 25-30 minuttene før de slapp gjestene til litt igjen. Etter at vi i pausen hadde den nevnte praten med representanten fra Hordalandsfotball som vi hadde registrert oppdaterte trofast, så vi at Loddefjord igjen tok tak og gjenopprettet tomålsledelsen et kvarter ut i andre omgang. Denne gang kom målet etter litt fomling av bortekeeperen som ble utnyttet nådeløst av vertene, og kaptein Joachim Sæle Westrheim noterte seg for hattrick da han satt inn 3-1. Det skulle etter hvert også vise seg å bli sluttresultatet foran det vi hadde talt oss frem til å være 76 tilskuere, og da sluttsignalet lød, strenet vi sporenstreks mot en ventende taxi for å komme oss til neste kamp.
Norwegian ground # 193: Loddefjord v NHHI 3-1 (2-1) 4. divisjon Hordaland avd. 1 Alvøen Idrettspark, 20 May 2022 0-1 Christoffer Hartvedt Bue (1) 1-1 Joachim Sæle Westrheim (5) 2-1 Joachim Sæle Westrheim (11) 3-1 Joachim Sæle Westrheim (61) Att: 76 (h/c) Admission: Free
Jeg skulle overnatte hos min mor i Drøbak i forbindelse med at jeg fredag morgen skulle fly over til Bergen, hvor FFK skulle møte Brann på lørdagskvelden, men etter å dagen før ha sett FFK med nød og neppe hangle seg videre i cupen etter ekstraomganger i Råde, skulle jeg først ha med meg ytterligere en cupkamp. Jeg hadde imidlertid mindre tro på en cupbombe på Østsiden Stadion, der 4. divisjonslaget Østsiden skulle ta imot Eliteserie-laget Sarpsborg 08 i cupens første ordinære runde, men jeg tenkte uansett det var verdt å ta turen ned og ta en kikk i håp om at jeg skulle ta feil. Det viste seg at også min kompis Jon Erik ville være med, og sannelig fikk vi ikke også selskap av hans svenske AIK-kompis Patrick som er i ferd med å flytte til Fredrikstad.
Jeg hadde også trodd at en bekjent Øssia-entusiast skulle ta ta turen, men vedkommende uttrykte noe overraskende at han «ikke gadd å betale 150 kroner for å se Øssia bli rundspilt og ydmyket». Om det var prisen som var bakgrunnen for den beslutningen, er jeg ikke slett ikke uenig i at 150 kroner er i stiveste laget her, og at man med fordel kunne nøyd seg med hundrelappen. Kanskje det da også hadde dukket opp enda noen flere enn de 410 som visstnok ble tilskuertallet, men det stoppet uansett ikke meg, og jeg har uansett få problemer med å støtte de lokale breddeklubbene med litt inngangspenger.
Også NRK var på plass med et team for å sende kampen, og ved inngangspartiet traff vi dessuten på et kjent fjes i form av Kvik Haldens engelske keepertrener Scott, som var spent på Kviks neste cupmotstander og uttrykte misnøye med at cupen ikke trekkes allerede fra start (noe jeg er helt enig med ham i). Der var også Trond Sæterøy som er supporterkoordinator for Sarpsborg 08, og som til tross for å være særping og 08-supporter tross alt er en trivelig kar. Han hadde tidligere hevdet at det neppe ville bli noe storinnrykk fra Sarpsborg, og det ble det da heller ikke, men det kom da i hvert fall noen bortesupportere som tok plass på gressvollen bak det ene målet, så det var langt mer folk enn vanlig er på Øssia sine kamper for tiden. Nå gjensto det bare å se om Øssia kunne sørge for en skikkelig cupbombe.
Det så dårlig ut, for det var 08 som tok initiativet allerede fra start, og i det 14. minutt tok de også ledelsen ved Mikkel Maigaard. Deretter kom imidlertid en periode der det var Øssia som produserte sjansene, og de hadde tre store muligheter til å utligne. Joachim Jørgensen var nære på ved to anledninger, før Michael Røn prøvde seg med en heading. Med litt flaks kunne Øssia faktisk ledet 3-1, men så slå i stedet 0-8 tilbake og doblet ledelsen ved Tobias Heinz ti minutters tid før pause. I omgangens siste minutt økte Maigaard til 0-3 på et uheldig tidspunkt for hjemmelaget, og det hele virket kjørt. I pausen måtte også Øssia-keeper Christian Sukke kaste inn håndkledet etter å ha skadet fingeren i situasjonen da 08 tok ledelsen.
Hans erstatter Jostein Skaar skulle imidlertid få litt oppmerksomhet, og var gjenstand for kveldens kraftigste applaus da han fintet vekk og dro av to særpinger inne i eget felt. Dette gjentok han ikke bare én, men to ganger. Dessverre hjalp det lite i målprotokollen, der bortelaget hadde full kontroll og puttet ytterligere fire mål etter hvilen, med scoringer fra Steffen Lie Skålevik, Kristian Opseth og Amadou Camara (x2), slik at det endte 0-7. Det skal godt gjøres å si at det ikke var fortjent. Selv skulle jeg altså mot Drøbak med bagasje jeg hadde pakket for en weekend i Bergen, og siden Patrick nå skulle kjøre mot Oslo, tilbød han seg å svippe meg innom Drøbak. Det takket jeg gladelig ja takk til.
Selv om NFF tilsynelatende gjør sitt beste for å redusere cupens status, var jeg aldri i tvil om at jeg denne dagen ville ta turen til Råde Idrettspark for å se FFK gjeste 4. divisjonslaget Råde i cupens andre runde. Det var slik jeg så det et potensielt bananskall for FFK, som allerede hadde klaget sin nød over det de mente var et altfor tett kampprogram med cupkamp drøyt to døgn etter 16. mai-kampen mot Skeid. Jeg, og sikkert flere andre, var derfor litt spent på hva FFK ville stille med, og jeg forventet ingen enkel transportetappe mot et Råde-lag som satser knallhardt på opprykk fra 4. til 3. divisjon i år.
Siden cupen var tema for dagens kamp, kan det nevnes spesielt at Råde i 1988 slo ut klubber som Lyn, Lillestrøm og Bodø/Glimt, og tok seg helt til kvartfinalen, der de til slutt tapte for Brann. Senere har klubben vært noen år helt nede i 5. divisjon, men rykket opp igjen derfra i 2015, før de året etter fulgte opp med å vinne sin 4. divisjons-avdeling – egentlig til ingen nytte, siden det det året ikke var noe opprykk fra divisjonen. Siden den gang har de ved et par anledninger vært nære på, for i 2017 måtte de se Selbak foran seg på tabellen, og i fjor var det Sprint-Jeløy som tok tittelen. Nå har de igjen satset tungt med signeringer som tidligere Lillestrøm-spiller Simen Kind Mikalsen og tidligere FFK-er Maikel Nieves, og er igjen favoritter til avdelingstittelen og mulig opprykk.
Jon Erik hadde også bestemt seg for å dra på kampen, og å selv kjøre. Vi var først en tur innom sentrum for å møte Geir Nilsen i Aristokraten og klubbens SK Linda, og kjørte sammen med de ut til Råde, der vi hadde planlagt å innta en middag ved Tvetes Tavernette. Der påtraff vi også flere andre fra FFK-miljøet som hadde hatt samme plan; ikke minst Lars Petter «Biffen» Hansen, som var i ferd med å sette til livs en voksen burgermiddag. Etter å ha fått litt mat i skrotten ble vi henvist til en parkeringsplass et stykke oppe i «skauen», og hadde en liten spasertur bort til dagens kamparena. Der ble jeg oppsøkt av Plankehaugen-leder Enrique som hadde en ekstra billett og lurte på om jeg ville ha den. Det passet bra, siden jeg enda ikke hadde rukket å betale 100 kroner for en billett på nettet.
Etter å ha hengt opp flagg og tatt plass på tribunen, kunne vi konstatere at FFK rett og slett faktisk hadde byttet ut nesten hele startelleveren siden seriekampen mot Skeid. Hvordan skulle dette gå mot et Råde som hadde vind i seilene etter å ha startet sin ligasesong med seks strake seire og kun to baklengsmål? I kvalifiseringsrundene av cupen hadde for øvrig slått ut Sarpsborg FK med overbevisende 6-1 på Kurland i Sarpsborg, og deretter Grei som ble beseiret 2-1 her i Råde. Råde-folket virket optimistiske med tanke på å kunne gi FFK kamp om avansementet, og det ble etter hvert opplyst om at 1 052 tilskuere hadde møtt opp.
I et vekslende vært der vi fikk perioder med lett regn, ble de ikke vitne til noe fyrverkeri av en kamp. Det var i lange perioder et kampbilde der FFK spilte og spilte uten å klare å finne ut av et kompakt og solid Råde-forsvar, og det var en nokså frustrerende kamp sett med FFK-øyne. Omtrent halvveis ut i første omgang ble de tilsynelatende også snytt for straffe etter en hands. Etter pause hadde FFK et par nokså gode sjanser, men med et kvarter igjen av ordinær tid var det Råde som var frempå med et skudd fra Kind Mikalsen som FFK-keeper Håvar Jenssen måtte slå til corner. I motsatt ende av banen fyrte innbytter Innocent Kinsley løs, Råde-keeperen måtte gi retur, men Riki Alba sendte ballen himmelhøyt over. Den aller største sjansen kom på overtid, og Råde burde ha avgjort da Jiress Suka Suka fikk en gigant sjanse fra få meters hold, men Håvar Jenssen var igjen reddende engel.
0-0 etter ordinær tid, og dermed ekstraomganger, og avgjørelsen falt omsider mot slutten av første ekstraomgang. Alexander Betten Hansen ble felt, dommeren pekte på straffemerket, og Riki Alba scoret sikkert. 0-1, og for å gjøre en lang historie kort, ble det også sluttresultatet. FFK hadde tatt seg videre i cupen, men det var med nød og neppe, og det satt veldig langt inne mot et Råde-lag som fort kunne ha sørget for en liten skrell. Det skulle vise seg at neste motstander i cupen skulle bli Kvik Halden, mens Råde-folket kunne fokusere på ligaen og opprykkskamp. For oss var det bare å pakke sammen og komme seg tilbake mot Fredrikstad etter å ha sett FFK hangle seg videre.
Revisit: Råde v Fredrikstad 0-1 AET (0-0, 0-0) Norwegian Cup, 1st Round Råde Idrettspark, 19 May 2022 0-1 Riki Alba (pen, 103) Att: 1 052 Admission: Free (otherwise 100 NOK)
Når man snakker om fotball, kalles 16. mai-runden her hjemme gjerne for Norges svar på Boxing Day, og det var varslet storinnrykk på Fredrikstad Stadion når Skeid nå skulle komme på besøk. Ståfeltet på Sørsia var for lengst utsolgt, og FFK inviterte til det de håpet skulle bli en aldri så liten folkefest ‘dagen før dagen’. Vi hadde som vanlig valgt å samle oss på Lille Dragen pub, og dro sammen med Jon Erik tidlig inn dit. Denne dagen skulle man også forsøke en ny vri ved at Bjørn ‘Bummen’ Johansen skulle komme en tur bort til oss på puben et par timer før kamp, for å fortelle litt om sine tanker og planer.
Som sagt så gjort, og i 16-tiden kom han som avtalt spaserende bort og slo seg ned med oss på pubens uteservering. Han var raskt ute med å påpeke at også han var klar over at motstanderen Skeid fortsatt sto uten poeng etter fem kamper, men poengterte samtidig at deres første seier like gjerne kunne komme nå. Han hadde dog planer for at så ikke skulle skje, og mente at FFK skulle gå ut i hundre og vise at de er gode nok til å feie Skeid av banen, samtidig som han uttrykte håp om at trøkket fra tribunen ville motivere rødbuksene og sette en støkk i gjestene. Snart takket han for seg og forsvant over elva tilbake mot Fredrikstad Stadion, og etter hvert fulgte vi også etter.
Vi tok som vanlig plass på Sørsia, der ståfeltet var fylt til randen og sørget for en elektrisk atmosfære. Det har virkelig tatt seg opp siden det ble tatt tak i fjor høst, men det begynner å bli en stund siden man opplevde stemning som dette på Fredrikstad Stadion. Det skulle etter hvert vise seg at 8 858 billetter hadde blitt solgt, og det er i hvert fall tall FFK ikke har vært bortskjemte meg de senere årene. Mens Skeid lå som poengløs tabelljumbo, befant FFK seg på en 8. plass, men ville kunne klatre opp i kvalik-sjiktet med seier, og hjemmefansen forventet vel egentlig rett og slett en trepoenger denne dagen.
Det var da også FFK som skapte de første sjansene, og Nicolay Solberg headet en corner like utenfor før Philip Aukland ropte på straffespark uten å bli hørt. I det 14. minutt ble det imidlertid nettsus, og ledermålet kom da Solberg hadde sneket seg inn bak forsvaret til Skeid og headet inn et frispark fra Jakob Lindström. 1-0 til FFK, og det kunne vært mer da Ludvig Begby drøyt ti minutter senere jaget et tilbakespill og fikk blokkert Skeid-keeperens klarering, men ballen gikk like over. I stedet kunne Skeid like etter utlignet da Johnny Buduson kom alene med FFK-keeper Håvar Jenssen, men avslutningen gikk like utenfor. Noah Williams viste seg også frem, og sto bak et par gode muligheter, samtidig som han selv hadde et skudd i tverrliggeren.
Det var ingen grunn til å føle seg trygge som FFK-supportere, for Skeid var frempå med et par sjanser tidlig i andre omgang, før FFK hadde en enorm sjanse. Hjemmespillerne sto nærmest i kø for å score, men det ble klarert helt inne på streken. Jeg var sikkert ikke den eneste som fryktet at FFK igjen skulle kaste bort poeng, og Buduson var nære på å utligne for Skeid med tjue minutter igjen, men Håvar Jenssen vartet opp med en herlig redning. Heldigvis kom det forløsende 2-0-målet i det 77. minutt, da Ludvig Begby kriget til seg ballen, vendte om og spilte frekt til innbytter Ayoub Aleesami som kunne sette ballen i åpent mål. Det utløste herlige scener på Sørsia. Skeid prøvde å svare, men FFK var nærmere ny scoring på sine overganger, selv om presisjonen ikke var helt på topp. Det endte 2-0, så FFK kunne gå i toget med et smil dagen etter.
Revisit: Fredrikstad v Skeid 2-0 (1-0) 1. divisjon Fredrikstad Stadion, 16 May 2022 1-0 Nicolay Solberg (14) 2-0 Ayoub Aleesami (77) Att: 8 858 Admission: Season Ticket
Det er lite om noe i fotball-Norge som overgår rivaliseringen mellom Fredrikstad og Sarpsborg – i hvert fall i et historisk perspektiv, og selv om noen kanskje sliter litt med å få opp helt det samme engasjementet mot Sarpsborg 08 som tilfellet var mot den tradisjonelle rivalen Sarpsborg FK, er det liten tvil om at det fortsatt er noe spesielt når sarpingene står på motsatt banehalvdel. Skjønt, denne dagen var det så som så med virak, for det var de to rekruttlagene til FFK og Sarpsborg 08 som skulle møtes på Fredrikstad Stadion. Dagen etter skulle FFK være vertskap for Skeid på det noen kaller fotballens nasjonaldag, 16. mai, så jeg ladet opp med å dagen før ta en kikk på FFKs unggutter.
I 3. divisjon avdeling 4 var det foreløpig Fram Larvik som ledet an på toppen av tabellen med sine 14 poeng. Bak der fulgte et kobbel lag på 10 poeng; nemlig Mandalskameratene, Eik Tønsberg 871, Sarpsborg 08 2, Pors, Follo, og Halsen. Mandalskameratene, Sarpsborg 08 2 og Follo hadde for ordens skyld kun spilt fem kamper mot de andres seks. For FFK 2 sin del lå de under streken med kun Urædd og jumboen Express bak seg, og hadde usle tre poeng på sine fem kamper hittil, samtidig som også de hadde én kamp mindre spilt enn klubbene rundt seg, så en seier ville bety at de ville komme seg opp på samme antall poeng som klubbene over streken.
Etter å ha busset inn til byen og spasert bort til Fredrikstad Stadion, betalte jeg meg inn med 50 kroner. Det skjedde på hovedtribunen som er den eneste de åpner i anledning disse kampene, men jeg tuslet nokså raskt bort til Sørsia og installerte meg i total ensomhet som eneste tilskuer på ståfeltet der. Et par kompiser som hadde vurdert å være med hadde nemlig måttet melde avbud grunnet jobb og familiære plikter. Noen andre hadde imidlertid møtt frem på hovedtribunen (inkludert et par negative elementer) , og jeg klarte etter hvert å telle meg frem til 112 tilskuere. På Fredrikstad Stadion.
Det var FFKs unggutter som kom best i gang, og det var alt annet enn ufortjent da de i det 14. minutt tok ledelsen 1-0 ved Sadir Abud. Hjemmelaget var klart best, og skapte flere sjanser, men måtte vente til det 36. minutt før ledelsen ble doblet. Da var det Innocent Kinsley som sørget for 2-0, som sto seg til pause. I andre omgang fjernet Markus Wenneberg all tvil med to mål på noen få minutter, slik at det endte med en overbevisende hjemmeseier 4-0. Sesongens første trepoenger for FFK-rekruttene som dermed doblet sin poengfangst i ligaen. En fin oppladning til A-lagets 16. mai-kamp mot Skeid dagen etter.
Revisit: Fredrikstad 2 v Sarpsborg 08 2 4-0 (2-0) 3. divisjon avd. 4 Fredrikstad Stadion, 15 May 2022 1-0 Sadir Abud (14) 2-0 Innocent Kingsley (36) 3-0 Marcus Wenneberg (74) 4-0 Marcus Wenneberg (77) Att: 112 (h/c) Admission: 50 NOK (consession)
Sesongens fotballturer til Storbritannia var historie etter at jeg på onsdagen hadde flydd hjem fra London Gatwick, men det var da også noe fotball å se her hjemme, så etter to fotballfrie dager var det denne fredagen igjen på tide med en ny dose fotball selv om jeg holdt meg meget lokalt. På Selbak Stadion, en liten spasertur hjemmefra, skulle Selbak ta imot Idd til kamp om poeng i 5. divisjon Østfold, og jeg bestemte meg for å gå opp og kikke på for å se om Selbak kunne fortsette sin gode og ubeseirede start på sesongen. Som sagt så gjort, og der oppe møtte jeg snart på Trond Sæterøy, som hadde blitt bydd på kaffe av Selbak-oppmann Anders Askedal.
På Selbak Stadion har man jo som kjent to baner – én hovedbane med flott naturgress, og én kunstgressbane – med parkeringsplassen mellom seg. Da er det dessverre ingen selvfølge at man benytter seg av naturgresset, for hos mange klubber med lignende fasiliteter står naturgresset tilsynelatende nærmest ubrukt mens man tydeligvis for enhver pris må spille kampene på kunstgresset uansett årstid og forhold. Heldigvis er Selbak en av klubbene som gjerne velger å spille sine kamper på naturgresset så lenge det lar seg gjøre, og dermed var det duket for en kamp på skikkelig underlag. Samtidig ville det sannelig også bli min første norske kamp på naturgress i 2022.
Et toppoppgjør må det også kunne sies å ha vært, for Selbak toppet foreløpig 5. divisjon Østfold med full pott på sine fem kamper hittil (hvorav to av de fem var seire på ‘walkover’ etter at motstanderen ikke kunne stille). De hadde fire poeng ned til Sprint-Jeløy 2, og fem poeng ned til dagens motstander Idd og fjerdeplasserte Gresvik. Jeg merket meg også at Askim Fotball befant seg på femteplass, seks poeng bak, men med én kamp mindre spilt. Jeg hadde før sesongen spådd at tittelkampen ville kunne bli en duell mellom Selbak og Askim, selv om man naturlig nok aldri vet helt hva de forskjellige andrelagene ville gjøre.
Selbak Stadion er ofte svært vindutsatt, og også denne kvelden blåste det heftig der, slik at kampen bar preg av den sterke vinden. Idd hadde medvind i første omgang, og var det beste laget før pause. De hadde flere sjanser før Christoffer Moen Ståhl headet inn 0-1 fra en corner i det 27. minutt, men da Selbak svarte noen minutter senere, var også det som en følge av vinden. En høy ball opp stoppet i vinden, og Idd-keeperen og hans forsvar ble tydeligvis litt satt ut og nølte. Det endte med en kollisjon mellom keeper og en forsvarer, slik at førstnevnte mistet ballen til Stian Børresen som utlignet til 1-1.
Selbak-trener Flemming Johansen hadde ikke virket altfor misfornøyd med det hans gutter hadde levert før hvilen, og satset nok på at det var de som nå skulle dra fordel av medvinden etter pausen. Det var kanskje det de gjorde, for i omgangens fjerde minutt scoret Stian Børresen sitt andre for kvelden da han headet inn en corner og sendte Selbak i ledelsen med 2-1. Selbak leverte en bedre andreomgang, men mot slutten var det likevel Idd som presset på for en utligning. Den kom aldri, og Selbak fortsatte sin gode start med en sjette seier av seks mulige, slik at de styrket sin posisjon på toppen av tabellen.
Det var klart for turens siste kamp, og også sesongens siste for min del i Storbritannia, og den skulle finne sted nede ved sørkysten. Det betød at jeg måtte forflytte meg sørover fra Dewsbury, der jeg hadde overnattet, og etter å ha fått servert en full english breakfast sjekket jeg ut fra Wellington Tavern og kom meg med toget fra Dewsbury til Leeds. Neste etappe gikk til London Kings Cross, der jeg krysset over til London St. Pancras og kom meg toget videre sørover. Jeg ble med til East Croydon, der jeg hadde betalt £59,99 for overnatting ved stedets Travelodge-hotell. Det var litt tid til innsjekking, så jeg slo i hjel litt tid med et måltid ved Wetherspoons-puben The George før jeg gikk for å sjekke inn.
Denne dagen hadde voldt meg litt hodebry med tanke på kamputvalget, men siden dette var siste tog med gyldig togpass, og med en flyvning fra Gatwick morgenen etter, hadde jeg vært avhengig av en kamp som lot seg kombinere med en base i nærheten. En kamp jeg etter hvert merket meg var Sussex Senior Cup-finalen mellom Brighton & Hove Albion og Worthing på førstnevntes hjemmebane. Det dreide seg om vertenes U23-lag, og i utgangspunktet vil jeg jo gjerne se førstelaget når jeg besøker et nytt stadion, men samtidig bød dette på en mulighet til å gjeste Falmer Stadium uten å måtte se Premier League. Selv om jeg hadde betalt £12 for en billett på nettet, begynte jeg likevel etter hvert å vingle, og vurderte å i stedet dra til Fleet Town som skulle være vertskap for Southern Combination sin ligacupfinale mot Ashford Town (Mx), men endte til slutt opp med å holde meg til planen.
Turen til Falmer kunne gå via enten Brighton eller Lewes, og jeg valgte meg sistnevnte rute, for Lewes er en trivelig liten by, og da jeg i april 2014 så Lewes FC i aksjon på The Dripping Pan fikk jeg aldri surret meg inn i sentrum, så det var det på tide å bøte litt på. Etter å ha toget ned til Lewes, var jeg innom både The Lansdown Arms, The Royal Oak, og Rights of Man, før jeg krysset elven Ouse og besøkte John Harvey Tavern, som er pub til det lokale John Harvey bryggeriet. Alle var fine vannhull, og det var også The Volunteer som jeg var innom før turen gikk tilbake til stasjonen for å komme meg med toget videre til Falmer. Det er en liten landsby som ligger åtte kilometer nordøst for Brighton, og det er altså der Brighton & Hove Albion nå spiller sine hjemmekamper, og har gjort det siden åpningen i 2011.
Brighton & Hove Albion ble stiftet i 1901, og tok i 1920 plass i Football League sin nye tredjedivisjon. Våren 1979 sikret de seg opprykk til øverste nivå, og ble værende i fire sesongen. I nedrykkssesongen 1982/83 spilte de seg imidlertid frem til sin første (og hittil eneste) FA Cup-finale, og var nære på å slå Manchester United, men det endte 2-2 på Wembley, og Manchester-laget vant omkampen hele 4-0. Brighton forfalt senere i den grad at de i 1997 sto i fare for å ryke ut av ligaen, og de reddet til slutt plassen på målforskjell på bekostning av Hereford United, som de til alt overmål måtte i sesongens siste kamp og spilte uavgjort med etter en sen utligning. Klubben sto likevel i fare for å gå under, men et nytt styre reddet klubben, og klatringen tilbake startet med to strake opprykk i 2001 og 2002. I 2017 hadde de også sikret seg opprykk til Premier League og dermed en retur til øverste nivå (der de denne sesongen noterte seg for historisk bestenotering med en 9. plass).
Da det tidligere styret med Bill Archer og David Bellotti i 1997 solgte Goldstone Ground i håp om egen vinning, betød det starten på en 14 år lang nomadisk tilværelse for klubben. Klubben ble kastet ut, Goldstone Ground revet, og Archer og Bellotti ble de mest forhatte personene i Sussex, mens Brighton de to neste sesongene måtte spille sine hjemmekamper i Gillingham – over tolv mil unna. Senere spilte de på friidrettsarenaen Withdean Stadium, men det var optimisme å spore da byggingen av nye Falmer Stadium noe forsinket startet opp i 2006, for ikke å snakke om da det altså åpnet i 2011. Det har høstet en del ros, og selvsagt har klubben fått et moderne og funksjonelt sett flott stadion. Selv om jeg personlig ikke lot meg begeistre i like stor grad som visse andre, er det ingen som helst tvil om at det har vært positivt for klubben.
Jeg hadde kjøpt en billett til seksjonen med Worthing-fans, og foreløpig var det de som gjorde seg mest bemerket rundt Falmer Stadium da jeg slo i hjel litt tid ved å kikke innom klubbsjappa. Der fikk jeg raskt påminnelser om at jeg befant meg ved et PL-stadion, for her kunne man kjøpe tidligere programmer for £3,50, selv om flere av de (bl.a kvinne-kamper) opprinnelig hadde kostet £2. Etter at jeg hadde tatt meg innenfor på den eneste tribunen som hadde blitt åpnet i anledning kveldens kamp, virket det heller ikke som om de hadde klart å trylle frem noe program til kveldens kamp, og selv om flere etterlyste dette, kom det ingen forklaring. I matutsalget sto faktisk kampprogram på den digitale menyen, men de visste heller ikke var de var. Det ble nå snakket om en forsinkelse, men lenge etterpå kom en nokså utrolig forklaring…eller unnskyldning. Det ble hevdet at programmene faktisk hadde blitt levert til feil adresse og endt opp i Dagenham, av alle steder!!
Mens jeg følte litt på at jeg nok kanskje hadde valgt litt feil denne dagen, var det i hvert fall gledelig å se at gjestene fra Worthing tok ledelsen i det 24. minutt, og det skjedde ved at Ollie Pearce satt inn et straffespark, til stor jubel fra en forholdsvis stor delegasjon bortefans. Dessverre skulle det ikke vare, for sju minutter senere utlignet Lorent Tolaj, og samme mann sørget for 2-1 i det 40. minutt. Det var også stillingen halvveis, og det virket avgjort da Cam Peupion økte til 3-1 i det 58. minutt. Da Andrew Moran fem minutter senere sørget for 4-1 var det i hvert fall ingen tvil, og Joel Colbran kunne kun pynte på resultatet med en redusering litt senere. Brighton & Hove Albion vant grevskapscupen, men jeg hadde ingen voldsom interesse av å bli igjen å se de heve pokalen, så jeg gikk raskt de få meterne til Falmer stasjon for å toge tilbake til East Croydon via et bytte ved Haywards Heath. Jeg rakk innom både Green Dragon og The Ship før stengetid, og gikk deretter tilbake til hotellet. Morgenen etter var det klart for returen til Norge.
English ground # 540: Brighton & Hove Albion U23 v Worthing 4-2 (2-1) Sussex Senior Cup final Falmer Stadium, 10 May 2022 0-1 Ollie Pearce (pen, 24) 1-1 Lorent Tolaj (31) 2-1 Lorent Tolaj (40) 3-1 Cam Peupion (58) 4-1 Andrew Moran (63) 4-2 Joel Colbran (82) Att: 3 086 Admission: £12 Programme: None (despite saying so, claiming a ‘delay’, then a ‘wrong delivery address’…in Dagenham’!!)
Det var på tide å forlate Glasgow og Skottland for siste gang denne sesongen, så det var bare å sjekke ut fra Travelodge-hotellet på Paisley Road og slepe med seg bagasjen ned til subway-stasjonen Shields Road for å la undergrunnen frakte meg til Buchanan Street. Rett ved ligger stasjonen Glasgow Queen Street, og jeg kom meg med 08.45-toget til Edinburgh, der jeg rakk å kjøpe inn litt frokost før ferden gikk videre med 10.00-toget sørover mot London. Jeg ble med så langt som til York, der neste togbytte skulle unnagjøres. Dewsbury var foreløpig destinasjon, men siden jeg hadde god tid lot jeg første tog gå uten meg, og unnet meg i stedet en pitstop ved både Duke of York og York Tap – begge puber tilknyttet York stasjon.
Jeg kom meg etter hvert med 13.20-toget, og det brukte 35 minutter til Dewsbury, som jeg hadde valgt meg som base i anledning kveldens kamp. Dette er på ingen måte noen by jeg ville anbefalt som et feriemål, men jeg har også ved et par anledninger tidligere hatt byen som base, og igjen passet det nokså bra i forhold til mine plaser. Jeg oppsøkte Wellington Tavern, som er en pub med rom til leie i etasjen over, og der hadde jeg betalt £35 for kost og losji. Vertinnen dro faktisk kjensel på meg, og jeg kunne bekrefte at jeg ganske riktig hadde overnattet der også to ganger tidligere. Jeg ble raskt vist til rommet, og returnerte deretter til puben i første etasje for å ta en pint for høflighets skyld før jeg beveget meg videre.
Det beste må Dewsbury må være puben West Riding Refreshment Rooms som ligger tilknyttet byens jernbanestasjon, og dette er et herlig vannhull, så jeg gikk tilbake dit og ladet opp litt med blant annet en herlig hjemmelaget pai og godt drikke der før jeg etter hvert satt kursen nordvestover mot Heckmondwike, hvor kampen skulle spilles. Den etappen gikk med buss, og etter å ha funnet bussholdeplassen et lite stykke nede i veien, på Halifax Road, kunne jeg betale bussjåføren £2,70 for å la meg frakte et kvarters tid opp til Heckmondwike, der jeg steg av ved byens torg med nok av tid til å utforske byens sentrum og dens puber før kveldens kamp mellom Littletown og Wortley i Yorkshire Amateur League.
Heckmondwike ligger i grevskapet West Yorkshire, omtrent 14 kilometer sørvest for Leeds. Vi befinner oss i et område mellom Dewsbury og Bradford, der flere byer og landsbyer ligger tett i tett og utgjør en nokså sammenhengende bebyggelse. I likhet med mange andre steder i denne regionen, sto tekstilindustrien også sentralt her i Heckmondwike, som i dag har rundt 17 000 innbyggere. Dette føles som en del av det ‘ekte’ Yorkshire, og min første stopp ble puben The Wike Horse. Rett over veien lå Red Lion Inn, som ble neste stopp, før jeg deretter fikk både en pint Old Rosie og litt pork scratchings ved Westgate 23. Siste oppladning ble foretatt ved Heckmondwike Tavern, som viste seg å være den tøffeste og mest slitne puben jeg har frekventert på lange tider.
Det er få om noen klubber jeg har planlagt å besøke flere ganger uten å komme meg dit enn hva tilfellet er med Littletown. Flere ganger har jeg plottet inn besøk der i mine turplaner, men gang på gang har det kommet ting i veien. Stort sett har det dreid seg om omberamminger, eller ved minst ett tilfelle en kamp som de allerede en dag eller to i forveien visste ville bli avlyst grunnet en søkkvåt gressmatte og som de informerte meg om. Da det i april 2017 så ut til at jeg endelig skulle komme meg til Beck Lane for å se Littletown, ble jeg sannelig offer for et komplett togkaos som gjorde at det også denne gang måtte utgå da jeg underveis ble så forsinket at jeg måtte ty til en av reserveløsningene og heller gjeste Brodsworth Welfare. Denne gang kunne vel ikke noe gå galt? Eller??
Nei da, da jeg kom tuslende ned stikkveien Beck Lane, dukket anlegget med samme navn opp like etter at jeg hadde gått gjennom en undergang. Selv om denne banen vil være totalt ukjent for mange her hjemme, er det flere tidligere storheter som opp gjennom årene har spilt på gressmatta ved Beck Lane. Dette var i sin tid nemlig en bane som fra 1930-årene ble brukt av Huddersfield Town til å spille blant annet reservelagskamper, og det var som unggutt i Huddersfield Town at den senere VM-vinneren med England i 1966, Ray Wilson, spilte en rekke kamper her. Mest av alt er den nok kjent for at den skal være banen der en Manchester United-speider i 1957 oppdaget en ung Denis Law under en kamp i FA Youth Cup med rundt 5 000 tilskuere.
Daværende Manchester United-manager Matt Busby fikk imidlertid ikke napp med en gang, for Law gikk til rivalen Manchester City, og det var først noen år senere at Busby fikk sin man, som da kom fra italienske Torino. En annen profil som startet sin seniorkarriere i Huddersfield Town og spilte her var Frank Worthington, og for de som er kjent med engelsk fotball på denne tiden, kan også nevnes spillere som Trevor Cherry, Mike O’Grady og Bob McNab. Nå er det imidlertid lenge siden spillere fra Huddersfield Town var å se på Beck Lane, og Littletown har visstnok leid banen siden slutten av 1990-årene. Nå skulle den endelig besøkes også av undertegnede, som hadde sett frem til dette.
Det kan være litt vanskelig å finne noe særlig info om Littletown FC sin historikk, men heldigvis sto det litt om dette i programmet jeg fikk. Det kunne ikke bare bekrefte at klubben ble stiftet i 1960, men også at de tok plass i Spen Valley League. Allerede i sin første sesong vant de både ligatittelen og den ligaens ligacup. Det skulle bli totalt fire triumfer i denne cupen i tiden frem til 1973, da de også avsluttet sin til i Spen Valley League med ny ligatittel. Deretter tok de plass i den ikke lenger eksisterende West Riding Amateur Football League, der de i 2011 vant Division One og rykket opp til denne ligaens toppdivisjon Premier Division. Etter dette var andreplassen i 2019 bestenotering i ligaen, og det ble også siste sesong for West Riding County Amateur League, som la ned driften.
Erstatteren på non-leagues step 7 (eller nivå 11 totalt, om man vil) ble Yorkshire Amateur League sin nye toppdivisjon Supreme Division, som tok inn sju av klubbene fra WRCAL Premier; deriblant Littletown. Der har de umiddelbart hevdet seg i toppen, selv om Covid stakk visse kjepper i hjulene for de to foregående sesongene. I programmet jeg hadde fått, ga de uttrykk for at målet var å vinne flere trofeer i årene som kommer, og det lå de nå godt an til å gjøre. De tronet nemlig på toppen av tabellen, med fire kamper igjen å spille. Middleton på andreplass lå 14 poeng bak men med to kamper mindre spilt, mens Wortley lå 17 poeng bak men med hele fire kamper mindre spilt, og det var nettopp sistnevnte som nå skulle gjeste Beck Lane denne kvelden. Ellers er jo Yorkshire Amateur League en av feederligaene til Northern Counties East League, men denne sesongen hadde ingen av dens klubber søkt om opprykk til non-leagues step 6.
Ved Beck Lane var det gratis inngang, og der traff jeg snart også på en gammel kjenning. Shaun Smith er en kjent skikkelige i det engelske groundhopper-miljøet, spesielt i nordøst. Han er også mannen bak blant annet bloggen 100 Football Grounds Club og den eminente boken «On the Trail of the Scottish Holy Grail», og skulle være trivelig selskap under mitt opphold ved Beck Lane. Sammen hadde vi en samtale med en klubbrepresentant som for øvrig måtte beklage at det ikke var noe kampprogram i anledning dagens kamp, og nå er det uansett ikke noe jeg forventer under non-leagues step 6, men det var fortsatt en ørliten skuffelse da jeg vet at klubben har hatt de tidligere. Vedkommende gikk da inn på klubbkontoret og hentet et gammelt program til meg som plaster på såret.
Etter en trivelig samtale var det bare å kikke seg litt mer rundt, og Beck Lane er en nokså enkel bane å beskrive. Den har en flott tribune på den ene langsiden; eller rettere sagt så er det vel egentlig mer et overbygg som gir tak over hodet til tilskuere og med lite annet av fasiliteter. Rundt resten av anlegget er det ikke engang hard standing, men man står rett på gresset rundt banen som er inngjerdet med det engelskmennene kaller post-and-rail. Foran det nevnte overbygget har man hjemmelagets laglederbenk, men bortelagets befinner seg på motsatt langside. Garderobene er i noen brakker ved inngangspartiet. Beck Lane er et trivelig sted å se fotball, og Littletown er da også en trivelig klubb å besøke.
Det var altså førsteplassen mot tredjeplassen, og det var Wortley som kom best i gang og tidlig hadde en heading i tverrliggeren. Littletown hadde deretter en god sjanse som endte opp med at gjestene fra Leeds fikk reddet helt inne på streken, og det var en underholdende kamp vi var vitne til, med en rekke sjanser begge veier, og det var etter hvert ganske utrolig at ingen av de to lagene hadde fått hull på byllen. Vi hadde også benyttet første omgang til å foreta en fotorunde rundt banen og talte oss samtidig frem til at det var 69 fremmøtte som fikk se at de to lagene gikk i garderoben på stillingen 0-0 halvveis.
Andre omgang fortsatte i samme spor som den første, og det var fortsatt god underholdning vi ble servert. Det ble endelig nettsus i det 63. minutt, da bortelaget Wortley tok ledelsen. Et innlegg fra kanten, og ballen syntes å henge i luften før den falt ned på hodet til Jordan Tate, som på nærmeste stolpe headet inn 0-1. Det var ikke ufortjent, for av de mange sjanse, var det nok Wortley som hadde hatt de fleste og største. Det mest overraskende var at det ikke ble flere mål, for det var tidvis noen temmelig store sjanser som ble brent eller avverget med gode redninger. Sjansesløseri var muligens et godt stikkord og en god forklaring på hvorfor den underholdende kampen til slutt endte med kun 0-1.
Wortley knappet altså inn på Littletowns ledelse på tabellen, men sistnevnte hadde fortsatt alt i egne hender, for selv om forfølgerne skulle vinne alle sine resterende kamper, ville Littletown ta tittelen med minimum sju poeng på sine siste tre kamper. De endte opp med å ta seks av ni poeng på de tre siste, men det viste seg likevel å være mer enn nok til å vinne tittelen fire poeng foran Middleton. Wortley på sin side falt helt sammen på slutten av sesongen og til slutt raste ned på en femteplass. Littletown vil altså være tittelforsvarer neste sesong, for det er som nevnt ingen fra denne ligaen som har søkt seg opp.
Jeg tok farvel med Shaun som satt kursen tilbake mot Newcastle eller Gateshead, men vi hadde truffet på en annen kar som hadde tatt turen sammen med sin kone, og etter å ha takket for meg gikk jeg sammen med de tilbake mot torget og bussholdeplassen. De skulle i motsatt retning av meg, men lot seg først friste til en svipptur innom en av pubene da jeg uttrykte at det var min hensikt. De to som var meget engasjerte CAMRA-medlemmer og real ale-entusiaster rynket litt på nesa over utvalget, men fant seg til slutt noe å slukke tørste med før vi gikk til bussholdeplassen. Deres buss kom først, og like etter kom bussen som jeg returnerte til Dewsbury med. Det ble en stopp ved puben Black Bull før jeg trakk meg tilbake til Wellington Tavern, som faktisk nå allerede hadde stengt puben slik at jeg måtte bruke bakveien.
English ground # 539: Littletown v Wortley 0-1 (0-0) Yorkshire Amateur League Supreme Division Beck Lane, 9 May 2022 0-1 Jordan Tate (63) Att: 69 (h/c) Admission: Free Programme: None
Frisk og rask våknet jeg i Glasgow, klar for å nok en gang se selveste Rangers i aksjon på Ibrox, der de skulle ta imot Dundee United til seriekamp, og jeg hadde for lengst rukket å sikre meg en billett for £30 på nettet. Da jeg forlot Travelodge-hotellet på Paisley Road denne morgenen, var første bud å få seg litt frokost, og det ble ordnet i en sjappe i nærheten. Jeg valgte å tusle ned til Shields Road Subway-stasjon for å la undergrunnen frakte meg de to stasjonene til Bridge Street, der jeg tenkte foreta en aldri så liten oppladning med Queen Street True Blues i deres ‘bule’. De hadde imidlertid ikke åpnet ennå, så jeg gikk opp til Rangers-puben Lord Nelson for å unne meg dagens første pint der. Her dreide samtalene seg ikke overraskende om den kommende Europa League-finalen i Sevilla, og det skulle bli et hett tema også resten av dagen, slik det ville være det også i tiden fremover.
Etter en pint ved Lord Nelson, returnerte jeg til QSTB sin ‘hemmelige’ base, som nå hadde åpnet. Det var foreløpig kun et par fremmøtte, men det antallet økte raskt, og Stevie var etter hvert travelt opptatt med å svare på forespørsler om finalebilletter. Rangers hadde jo benyttet torsdagen til å beseire den tyske plastklubben RB Lepizig i semifinalen av Europa League, og skulle derfor til Sevilla for å spille finale mot en annen (og langt mer autentisk) tysk klubb; nemlig Eintracht Frankfurt. Finalen skulle spilles onsdag 18. mai, og det var liten tvil om at det ikke overraskende ville bli storinnrykk av Rangers-fans. Mange av mine venner og bekjente hadde allerede bestilt tur, og flere av de også sikret seg billetter – inkludert et par danske Aarhus-kompiser som har sesongkort på Ibrox og som hadde flaks og fikk finalebilletter via UEFAs trekning.
Tre dager etter den finalen ventet ytterligere en finale, for da jeg noen uker tidligere var så heldig at jeg fikk se Rangers beseire erkerivalen Celtic i den skotske cupens semifinale på Hampden Park, betød det naturlig nok avansement til finalen også i den gjeveste skotske cupen. Den skulle på sin side spilles lørdag 21. mai, så Rangers hadde to store finaler på kort tid foran seg. Dessverre ville begge bli spilt uten meg til stede, for jeg hadde allerede andre forpliktelser, og ville nok heller ikke noen mulighet til å få kloa i billett til først og fremst europacup-finalen i Sevilla, der det var forventet at over 100 000 Rangers-fans ville ankomme uten billett. Litt misunnelig hørte jeg forskjellige samtalepartnere nå fortelle om planene for Sevilla-tur.
Denne dagen var det dog seriekamp mot Dundee United det dreide seg om, men fokus var ikke på den, for ligaen var dessverre allerede så godt som avgjort. De motbydelige grønne og hvite fra en annen del av Glasgow ville ta den tittelen, og ville gjøre det allerede denne dagen dersom Rangers avga poeng. Kampen på Ibrox denne dagen var ellers litt spesiell fordi Rangers’ legendariske kit man Jimmy Bell, som hadde vært en del av klubben siden 1986, gikk bort kort tid i forveien og nå skulle minnes. Med alt dette som bakteppe tok jeg etter hvert undergrunnen fra Bridge Street til Ibrox, der det allerede sydet av liv i området; med selgere av supportereffekter som gjorde gode penger på sine finale- og Sevilla-relaterte effekter. Jeg ble selv eier av en solhatt, og i program-bua fikk jeg også byttet £3,50 mot et eksemplar av dagens kampprogram før jeg igjen tok en runde inne i den travle klubbsjappa. Også denne gang var det noe som ble med meg ut derfra.
Ved porten i hjørnet mellom Main Stand og Copland Road Stand var det mange som hadde hengt opp eller lagt ned en hyllest til Jimmy Bell, og det var også tilfelle ved blant annet statuen av klubblegenden John Greig, som også fungerer som et minnesmerke over ulykkene ved Ibrox; ikke minst ulykken i 1971, da 66 døde og over 200 ble skadd i trengselen etter en Old Firm-kamp med over 80 000 tilskuere til stede. Jeg blir for øvrig aldri lei av å se på Ibrox, og spesielt den fantastiske og verneverdige fasaden på hovedtribunen ut mot Edmiston Drive, og ble gående rundt og lodde stemningen litt før jeg gikk inn. Selv musikken man spilte og sang på utsiden hadde spansk tema, og et par av selgerne hadde til og med sombrero-hatter til salgs.
Min billett var til den tre-etasjes hovedtribunen Bill Struth Main Stand, men helt ute på den ene flanken, slik at jeg så resten rett ned på Rangers sin ultras-gruppering Union Bears som har tilhold nederst på Broomloan Road Stand, i hjørnet nærmest hovedtribunen, og der moret seg med et stort antall badeballer for anledningen. Det er vanligvis Tina Turner som med sin «Simply the Best» får Ibrox til å koke som lite annet, men denne dagen slo også en annen kvinnelig artist an. Over høyttalerne før kamp ljomet nemlig Sylvia sin låt fra 1974; «Y Viva Espana», og folk sang med av full hals og koste seg. Rangers valgte ikke helt overraskende å gjøre en rekke bytter og dermed hvile noen spillere samtidig som en og annen unggutt fikk sjanse. Dundee United på sin side hadde et lite hav opp til Hearts på tredje, men så ut til å sikre seg en plass i Conference League-kvaliken med en fjerdeplass.
Rangers styrte ikke overraskende spillet med godt pasningsspill og godt oppbygde angrep, men det stoppet gjerne opp når de kom til Dundee United-feltet. Det skal sies at bortelagets forsvar var solid og godt organisert, og ryddet spesielt godt opp i lufta, samtidig som de hadde en god keeper I Benjamin Siegrist helt bakerst. Sist gang Dundee United vant på Ibrox var i 2011, og det var aldri noen seriøs fare for at den trenden skulle brytes. Både Scott Arfield og Fashion Sakala hadde gode muligheter med avslutninger som ble stoppet av Siegrist, og Aaron Ramsey traff stolpen før han så at linjemannen hevet flagget. Det nærmeste Dundee United kom for pause var da Adrian Sporcle sendte en blanding av innlegg og skudd høyt over målet. Til tross for et nokså konstant Rangers-press klarte gjestene å ri av stormen frem til pause, slik at det fortsatt sto 0-0 da lagene gikk i garderoben.
I pausen hadde Amad Diallo kommet innpå for Scott Wright, og han var frempå umiddelbart med to muligheter som henholdsvis gikk like utenfor og ble reddet av Siegrist. Man hadde stått med en følelse av at det var et tidsspørsmål før Rangers-målet kom, og det skjedde i andre omgangs tiende minutt. Sakala ble meid ned av Siegrist etter å ha blitt flott spilt frem av Ramsey, og James Tavernier var sikker som banken fra straffemerket. 1-0, og Rangers fortsatte å fosse frem. Både Sakala og Diallo var nære på før gjestenes beste sjanse kom i det 74. minutt. Den kom til alt overmål fra Rangers-spiller Connor Goldson som med et litt for kraftig tilbakespill holdt på å sette ut dagens Rangers-keeper Jon McLaughlin, men sistnevnte fikk hastet tilbake og klarert. Sakala var kanskje banens beste, og Diallo var svært frisk etter at han kom innpå, og det var disse to som sto bak da Rangers doblet ledelsen i det 78. minutt. Sakala spilte fri Diallo, og han vippet elegant inn 2-0.
Det var intet mer enn Rangers fortjente, og 2-0 ble også sluttresultatet i en kamp Rangers dominerte stort og fort kunne vunnet med større sifre. De uvaskede fra lenger øst i byen hadde måtte utsette feiringen, selv om det dessverre kun var nettopp en ørliten utsettelse. Det var uansett ikke fokus for Rangers-fansen etter kampen, for fokus var fortsatt på de kommende finalene, og først og fremst Europa League-finalen i Sevilla. Det bar også Louden Tavern rett overfor Ibrox subway-stasjon preg av, og der påtraff jeg for øvrig også min kompis Lee Knox, som selv skulle til Spania sammen med sin far og sine kompiser. Det skadet selvsagt ikke på stemningen at Rangers hadde vunnet dagens kamp mot Dundee United nokså oppskriftsmessig, men supporternes tanker virket å være et helt annet sted.
Nå i ettertid vet vi jo hva som skjedde i Sevilla, der finalearenaen har en kapasitet på i underkant av 43 000, og det ble informert om at hver klubb ville få 10 000 billetter. Tyske Eintracht Frankfurt hadde visstnok hatt rundt 100 000 billettforespørsler. Og Rangers – som noen vil huske hadde rundt en kvart million(!!) supportere i Manchester for UEFA Cup finalen i 2008 – hadde en enda større etterspørsel. Til slutt var det rundt 50 000 Frankfurt-fans og godt over 100 000 Rangers-fansen som faktisk dro til Sevilla; majoriteten av de uten billetter. Rangers-fans har i ettertid fortalt om et håpløst arrangement i byen kalt ‘Spanias stekepanne’, der supporterne ble holdt innelåst på stadionet i flere timer i en enorm hete uten tilgang til hverken mat, vann eller noe annet å drikke. I selve kampen tok Rangers ledelsen, men tyskerne utlignet, og selv om Rangers burde avgjort i ekstraomgangene, ble det straffesparkkonkurranse, og der vant som så ofte før tyskerne etter at Aaron Ramsey dessverre ble syndebukken. En fattig trøst var kanskje seieren over Hearts i den skotske cupfinalen tre dager senere, men i hvert fall et plaster på såret.
Det skal forhåpentligvis bli spennende å følge Rangers i Europa igjen også neste sesong. Nå gjaldt det å etter hvert forlate Louden Tavern og komme seg med siste subway-tog fra Ibrox inn til sentrum, for de slutter å gå overraskende tidlig på søndager. Det var flere som hadde samme planer, så det ble et fullt tog som jeg ble med til Buchanan Street. Et måltid ble inntatt på Wetherspoons-puben The Counting House, før jeg toget til Duke Street (faktisk via Springburn denne gang) for å forlyste meg litt ved Bristol Bar. Som sagt så gjort, men etter et par-tre pints der tok jeg en buss som skulle utover Paisley Road på sin vei vestover, og The Union Bar ble neste stoppested, før jeg avsluttet kvelden med en tur innom Quayside Bar. Deretter var det bare å traske tilbake til hotellet for å få seg litt søvn før jeg igjen skulle forlate Glasgow morgenen etter.
Revisit: Rangers v Dundee United 2-0 (0-0) Scottish Premiership Ibrox Park, 8 May 2022 1-0 James Tavernier (pen, 55) 2-0 Amad Diallo (78) Att: 49 340 Admission: £30 Programme: £3,50
