vikinghopper En groundhoppers bekjennelser

Mandag 26.09.2022: Ferro Carril Oeste v Estudiantes de Rio Cuarto

Jeg var godt i gang med turens siste argentinske dobbel, etter å ha besøkt Sacachispas og sett de tape 0-2 for sine gjester fra Deportivo Morón. Sistnevnte hadde for øvrig også vært bortelag da jeg tidligere på turen hadde gjestet Ferro Carril Oeste, og det var dit jeg nå hadde tenkt meg på kamp, for det som skulle bli turens eneste argentinske revisit. Etter å ha spasert tilbake til trikkeholdeplassen Nuestra Senora de Fátima, kom jeg med meg trikken tilbake til Intendente Saguier, som er forbundet med Subte (metro)-nettverket via stasjonen Plaza de los Virreyes; den sørvestlige endestasjonen på den lilla linje E. Jeg ble med metroen østover til Emilio Mitre, og tok derfra buss et lite stykke nordover til Caballito.

Caballito er et nabolag som ligger i det geografiske sentrum av området som defineres som selve Buenos Aires by, og skal med sine rundt 180 000 innbyggere være et av storbyens tettest befolkede områder. Det er også i dette området at ‘museums-trikken’ Tramway Histórico de Buenos Aires opererer, og det var selvsagt noe jeg hadde sett på mulighetene for å sjekke ut, men det viste seg at de kun kjørte i helgene og på helligdager. Caballito har i det hele tatt en lang historie knyttet opp mot kollektivtrafikken, med depoter for både metro og tog. Da metroens linje A åpnet og ankom områdets sørlige del i 1913, var det for øvrig som den første undergrunnsbanen på den sørlige halvkule.

Jeg hoppet av bussen på den sørlige siden av jernbanelinjen rett ved Caballito stasjon, men kveldens kamparena Estadio Arquitecto Ricardo Etcheverri et lite stykke foran meg på motsatt side. Jeg hadde god tid før dagens andre kamp, og etter å krysset jernbanesporene gikk jeg derfor til en liten og trivelig restaurant jeg også hadde benyttet meg av før min første kamp her. El Viejo Buzón drives av ‘Toto’ Evangelista, som er tidligere mangeårig klubbpresident i nettopp Ferro Carril Oeste, og han hadde ikke bare den gang vært behjelpelig med gratisbillett til kampen, men også hjulpet meg før mine besøk hos både El Porvenir og ikke minst Lanús.

‘Toto’ var foreløpig ikke der, men jeg fikk bestilt meg et skikkelig herremåltid, og hadde ikke før begynt å nyte av den herlige biffen før han kom inn døra og uttrykte oppriktig glede over å se at jeg kom tilbake for å nok en gang se hans klubb. Jeg forsikret lattermildt at jeg ikke kom innom hans sted kun for å få gratisbillett nok en gang, men snarere på grunn av den gode maten og det hyggelige stedet, men han insisterte og ville ikke høre snakk om noe annet. Ansgar Billehøj er en ung Brøndby-fan fra Danmark som nokså nylig hadde ankommet Buenos Aires og skulle tilbringe noen uker i Sør-Amerika, og da han også kom inn døra etter at jeg hadde fullført måltidet, ble også han ønsket velkommen før ‘Toto’ hev seg på telefonen og ‘beordret’ nok en gratisbillett.

Det var fortsatt tid til å hygge seg litt før kamp, og i trivelig selskap ble det en ny omgang med øl. Med en times tid til kampstart brøt ‘Toto’ opp fordi han skulle møte noen før kampen nede på stadionet, men med beskjed om at vi kunne hente ut billettene på et kontor der nede, tok vi et foreløpig farvel med den hyggelige og hjelpsomme mannen og ble værende igjen for å drikke opp ølen før vi et lite kvarter senere fulgte etter den korte veien ned til Estadio Arquitecto Ricardo Etcheverri. Det skulle være avspark klokken 21.00, og en av mange Estudiantes-klubber skulle være bortelag. Denne gang dreide det seg om Estudiantes de Rio Cuarto. Jeg fikk hentet ut billettene uten problemer, og vi var snart innenfor.

Ferro Carril Oeste ble under navnet Club Atlético del Ferrocarril Oeste de Buenos Aires stiftet i 1904, og her er det liten tvil om klubbens tilknytning til jernbanen. Som navnet tilsier, ble den stiftet av arbeidere ved Ferrocarril Oeste de Buenos Aires, hvis engelske navn var Buenos Aires Western Railway. Klubben driver en hel rekke idretter, og har vært en nasjonal maktfaktor i blant annet både basketball og volleyball, men er selvsagt mest kjent som fotballklubb. Den første offisielle fotballkampen ble spilt i 1907, og i 1912 vant Ferro División Intermedia, som var den daværende andredivisjon, og sikret opprykk til den argentinske toppdivisjonen for første gang. Mot slutten av 1930-årene kuttet de båndene til det nevnte jernbaneselskapet og tok dagens noe mer forenklede navn.

Klubben hadde en skikkelig gullalder i 1980-årene, for ikke bare radet de opp titler i både basketball og volleyball (for begge kjønn) på denne tiden. Nå gjorde de det skarpt også innen fotball, og Ferro ble argentinsk seriemester i både 1982 og 1984 under ledelse av treneren Carlos Griguol. Seriemesterskapet i 1982 ble vunnet etter at de hadde gått ubeseiret gjennom ligasesongen. På denne tiden hadde klubben 50 000 medlemmer. Griguol forsvant i 1987 til River Plate, og selv om han returnerte året etter, var Ferros storhetstid over – i hvert fall for denne gang. I 2001 rykket de til og med ned på nivå tre, men er nå å finne i Primera B Nacional, som nå er det nest øverste nivå i argentinsk fotball. Det hadde jo vært artig om de kunne komme seg opp igjen, slik at man nok en gang kunne få lokaloppgjørene mot rivalen Vélez Sarsfield.

Klubbens hjemmebane,Estadio Arquitetco Ricardo Etcheverri, ble åpnet i 1905. Det skal gjøre det til det eldste fotballstadionet som fungerer som hjemmebane for en klubb tilknyttet det argentinske forbundet AFA. Med sin sentrale beliggenhet i Buenos Aires har det opp gjennom årene ofte også blitt brukt som hjemmebane for andre klubber som ikke har hatt en egen bane å spille på. En av disse klubbene var Alumni, en tidlig gigant som var enormt dominerende i argentinsk fotball helt på begynnelsen av 1900-tallet. Det har imidlertid skjedd mye her på Estadio Arquitecto Ricardo Etcheverri siden den gang.

En tidlig hovedtribune brant ned i 1931, men ble bygget opp igjen. På denne tiden gjorde amatørismen sitt til at klubben måtte bytte bort spillere for materialer, og for en av disse spillerne fikk Ferro en hel Grandstand i tre fra Boca Juniors sitt tidligere stadion. Ferros hjemmebane fikk blant annet det engelske kallenavnet ‘The Temple of Wood‘, da anlegget var dominert av store tretribuner. Det ble etter hvert besluttet å oppgradere og modernisere anlegget, som i dag domineres av den store og flotte hovedtribunen med treseter. På kortsiden sett til høyre herfra er det nå en åpen ståtribune i betong, som er nokså typisk for Argentina. På motsatt kortside ser man at den nevnte oppgraderingen stoppet opp, og to seksjoner med betongtribune her er fortsatt ikke ferdig. På bortre langside er det for tiden ingen tribunefasiliteter, men kanskje får man etter hvert på plass noe her også.

Inne på hovedtribunen traff vi nok en gang også på groundhopper-paret Marina og Fernando, som også hadde tatt turen, så det var hyggelig. Ute på banen skulle det imidlertid bli lenger mellom høydepunktene denne kvelden, så jeg skal gå ganske raskt gjennom det denne gang. Vi nærmet oss kvarteret da en av hjemmelagets spillere sendte i vei et herlig og susende langskudd som gikk over bortekeeperen og smalt i stolpen. Ellers var det svært lite av interesse som skjedde ute på banen før pause, og det ble ikke stort bedre etter hvilen. Jeg har notert meg at Ferro i det 64. minutt hadde et skudd som ble slått til corner, og at de 20 minutter senere prøvde seg på en lobb fra bortimot 40 meter som var akkurat for høy.

Jeg oppsummerte vel kanskje greit da jeg etter hvert følte at de nok kanskje kunne spilt hele kvelden uten å score, og det endte da også målløst 0-0. Våre argentinske venner tilbød oss skyss tilbake, og i motsetning til etter vår kamp i Lanús, fikk Fernando denne gang også start på bilen. Da de slapp av Ansgar like ved den kjente obelisken, valgte også jeg å hoppe av der og spasere tilbake til hotellet derfra. Turens siste dobbel i Argentina var unnagjort, og det skulle vise seg at det nå gjensto kun to kamper her før jeg skulle forflytte meg nordover og avslutte den store søramerikanske turen i Brasil.

Revisit:
Ferro Carril Oeste v Estudiantes de Rio Cuarto 0-0 (0-0)
Primera B Nacional
Estadio Arquitecto Ricardo Etcheverri, 26 September 2022
Att: 4 000 (est)
Admission: Free (courtesy of club ex-president ‘Toto’ Evangelista)

Next game: 27.09.2022: Atlanta v Chaco For Ever
Previous game: 26.09.2022: Sacachispas v Deportivo Morón

More pics

This day on a map / This whole trip on a map

Mandag 26.09.2022: Sacachispas v Deportivo Morón

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det var starten på en ny uke, og mitt opphold i Argentina begynte nå å gå inn i avslutningsfasen. Denne mandagen skulle by på turens siste dobbel i landet før jeg dro videre på fredagen, og første kamp ut var et oppgjør i Primera B Nacional mellom Sacachispas og Deportivo Morón. Det var andre gang jeg skulle se sistnevnte i sving på bortebane, men bare navnet i seg selv gjorde jo at jeg gjerne også skulle besøkt de på deres hjemmebane. Det får bli en annen gang, om jeg skulle være så heldig at jeg kan returnere til Buenos Aires en gang i fremtiden. Etter å ha tatt metroens lilla linje E til den sørvestlige endestasjonen Plaza de los Virreyes, kunne jeg bytte til byens Premetro fra Intendente Saguier. Dette er en trikkelinje som går sørover gjennom Villa Soldati-området der Sacachispas hører hjemme.

Villa Soldati er hjemsted for rundt 45 000 innbyggere, og dette er et av områdene der jeg hadde blitt rådet til å utvise en viss forsiktighet, for å si det slik. Fra trikken kunne jeg se at vi passerte noen kvartaler som ikke akkurat kan sies å være blant Buenos Aires’ beste, før jeg kort etter steg av ved holdeplassen Nuestra Senora de Fátima, som ligger noen kvartaler fra Estadio Beto Larossa, der min første kamp for dagen skulle finne sted. Jeg skulle senere finne ut at to utlendinger (en engelskmann og en australier) som jeg senere traff på turens siste kamp hadde blitt ranet i forkant av akkurat denne kampen hos Sacashispas, men jeg hadde ingen problemer der jeg ankom stadionet med omtrent en time og et kvarter til avspark.

Sacachispas Fútbol Club er et resultat av at en gruppe unge menn i 1948 bestemte seg for å starte et lag som kunne delta i noe som ble kalt Evita-mesterskapet. De endte faktisk opp med å nå finalen i sin klasse, som ble spilte på Estadio El Monumental, og blant tilskuerne var selveste president Juan Perón og hans Eva som hadde gitt navn til turneringen. Presidenten bet seg merke i at klubben ikke hadde en egen hjemmebane å spille sine kamper på, og klarte deretter faktisk å ordne en tomt der de kunne bygge sitt stadion. Sacachispas-navnet hadde de for øvrig tatt fra en fiktiv fotballklubb som figurerte i en populær argentinsk film ved navn Pelota de Trapo.

Klubben ble tilknyttet det argentinske forbundet AFA i 1954, og vant Primera D på første forsøk, men rykket flere ganger opp og ned mellom Primera C og Primera D i tiårene som fulgte. Det er først i 2017 at de rykket høyere opp enn dette, og den gang sikret de seg Primera C-tittelen tre runder før slutt og rykket opp til Primera B Metropolitano. Så, i 2021, sikret de seg for første gang i sin historie opprykk til den nest øverste divisjonen av argentinsk fotball etter en god sesong og suksess i kvalifiseringsspillet. Sacachispas gjorde derfor nå sin debutsesong i Primera B Nacional, men var i poengnød i bunnen av tabellen.

Ved billettlukene fikk jeg snart sikret meg en billett for 3 000 pesos, og tittet meg litt rundt på utsiden før jeg gikk inn på anlegget med rundt 50 minutter til avspark. Min billett var til hovedtribunen på den ene langsiden, der man i likhet med de øvrige tribunene befinner seg under åpen himmel, og herfra ser man over på en tribune på motsatt langside der klubbens barra bravas etter hvert samlet seg. I bakgrunnen der kan man også se trikkene passere på sin ferd videre mot General Savio eller på vei tilbake derfra. På den ene kortsiden har man en mindre tribune, mens det ikke er noen tribunefasiliteter bak den siste langsiden. Der har man imidlertid en stor bro, der trafikken på en firefelts vei suste forbi mens lastebiler, trailere og andre i løpet av kampen tutet entusiastisk for å gi sin støtte.

Til tross for at president Perón i sin tid ordnet brasene med en tomt, var det visst ikke helt så enkelt, for det kom etter hvert frem at det var litt usikkerhet rundt kontrakten fra den gang. I 1983 fikk man omsider ordnet opp en gang for alle, takket være den lokale rådmannen Roberto ‘Beto’ Larossa, og han har rett og slett nå fått stadionet oppkalt etter seg som takk for hjelpen. Mens noen kilder opplyser at anleggets kapasitet er på 7 000, hevder andre at det kun er 4 000. Fotballstadionet er for øvrig en del av et kompleks som også inkluderer blant annet volleyballbaner, flere svømmebasseng og et innendørs treningsstudio.

Bunnlaget Sacachispas i sine karakteristiske lilla drakter var tidlig i problemer igjen da gjestene tok ledelsen allerede i kampens tredje minutt. En lang ball opp fra Deportivo Morón, og offside-fella til vertene fungerte ikke, slik at Morón kom to mot én. Leandro Ramos trengte ingen assistanse, og lobbet rett og slett ballen over en keeper som havnet på mellomdistanse. 0-1, og gjestene kunne doblet ledelsen tre minutter senere, men keeperen fikk slått ballen til corner selv om langskuddet fikk en lei sprett. Deretter fikk Sacachispas sin første mulighet fra en corner, men headingen gikk rett på keeper som parerte, og returen ble blokkert.

Et tilsynelatende harmløst skudd ble så nesten fomlet inn i eget mål av Sacachispas-keeperen, som med nød og neppe fikk ryddet opp med et resultatløst hjørnespark som resultat. Hans lagkamerater var deretter på hugget, og hadde et frispark som gikk like over målet i motsatt ende av banen. På overtid var de lilla igjen frempå, men også denne gangen var siktet feilinnstilt slik at skuddet suste like over tverrliggeren. Dermed sto det fortsatt 0-1 på resultattavla til pause, og jeg kunne benytte hvilen til å unne meg en herlig chori fra grillen og et glass brus å skylle det ned med, før det var klart for andre omgang.

Det første snaue kvarteret av andre omgang var det lite som skjedde foran de to målene, men i det 60. minutt fikk bortelaget Morón en god mulighet til å doble ledelsen. Imidlertid var det ingen som klarte å styre inn innlegget, men fire minutter senere kunne likevel Morón juble over ny scoring. Et nytt innlegg, og bakerst i feltet kom Gastón González og hamret ballen forbi keeperen og i mål til 0-2. Ti minutter senere scoret de nesten et tredje, men Sacachispas-keeperen reddet flott. I det 82. minutt var Morón nærme igjen, med et skudd like utenfor. Tre minutter senere var vertene nære på en redusering, da et innlegg ble stusset videre, men bortekeeperen var nede som en katt og reddet. Dermed endte det med 0-2 og borteseier.

Med tapet var Sacachispas et steg nærmere en umiddelbar retur til Primera B Metropolitana, mens jeg for min del var én kamp nærmere slutten på mitt opphold i Argentina og Buenos Aires. Jeg hadde riktignok noen dager igjen fortsatt, og til og med én kamp til på menyen denne dagen. Jeg havnet heller ikke i noen som helst problemer på den korte spaserturen tilbake til trikkeholdeplassen (og faktisk ikke i det hele tatt i løpet av hele turen), der trikken snart kom for å frakte meg tilbake til Intendente Saguier og forbindelsen med Plaza de los Virreyes og Subte-nettverket. Da jeg gikk av på stasjonen Emilio Mitre for å gjøre unna neste etappe med buss, hadde jeg allerede rettet oppmerksomheten mot dagens andre kamp.

Argentine ground # 22:
Sacachispas v Deportivo Morón 0-2 (0-1)
Primera B Nacional
Estadio Beto Larrosa, 26 September 2022
0-1 Leandro Ramos (3)
0-2 Gastón González (64)
Att: 900 (est)
Admission: 3 000 ARS

Next game: 26.09.2022: Ferro Carril Oeste v Estudiantes de Rio Cuarto
Previous game: 25.09.2022: Vélez Sarsfield v Barracas Central

More pics

This day on a map / This whole trip on a map

Søndag 25.09.2022: Vélez Sarsfield v Barracas Central

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg hadde allerede sett én kamp denne dagen, men hadde ytterligere en kamp søndagsmenyen da jeg forlot Estadio Enrique Sexto etter å ha sett vertene General Lamadrid spille uavgjort 1-1 og dele poengene med Atlas. Et steinkast eller to fra Estadio Enrique Sexto og det beryktede Devoto-fengselet som er dets nærmeste nabo fant jeg holdeplassen for bussen som skulle frakte meg til min neste destinasjon, og det var ikke mer enn rundt et kvarters busstur her fra Devoto og ned til Vélez Sarsfield sin hjemmebane i Liniers-området. Med to og en halv times tid til avspark var jeg borte ved billettlukene og betalte 2 200 pesos for en billett til kveldens kamp mellom Vélez Sarsfield og Barracas Central, og kunne deretter slå i hjel litt tid på et trivelig vannhull.

Rett på andre siden av en stor rundkjøring der ligger nemlig Lumberjack Beer Bar, som viste seg å være et utmerket sted å hygge seg i halvannen time eller vel så det. Der fikk jeg også snart selskap, for min argentinske venn Fernando hadde informert meg om han hadde blitt kontaktet av en dansk groundhopper som i likhet med meg hadde kontaktet ham for å få litt tips om visse ting i Argentina. Jeg hadde gitt ham tillatelse til å videreformidle nummeret mitt til denne dansken, og vi hadde nå avtalt å møtes over en øl før kampen hos Vélez Sarsfield. Ansgar Billehøj viste seg å være en ung Brøndby-fan som skulle tilbringe noen uker i Sør-Amerika, og jeg skulle også se mer til ham i de kommende dagene før jeg forlot Buenos Aires.

Liniers er et distrikt som ligger vest for sentrum av Buenos Aires og huser rundt 45 000 innbyggere. Det vokste frem rundt Liniers stasjon etter jernbanens ankomst i 1872, og er et viktig knutepunkt for både buss og tog, som også forbinder de vestlige bydeler, drabantbyer og utkantsområder med metroen til de mer sentrale delene av storbyen Buenos Aires. Mens jeg satt på Lumberjack og lesket strupen og knasket peanøtter, fikk jeg altså dansk selskap en stund før han gikk for å møte en kar han hadde avtalt å se kamp med og hadde billett sammen med. Ikke lenge etter brøt også undertegnede opp og tuslet nok en gang de få meterne bort til Estadio José Amalfitani.

Vélez Sarsfield er nok et navn de fleste fotballinteresserte har hørt også her hjemme. Historien sier at en gruppe unge menn som spilte fotball og måtte søke ly for regnet på Vélez Sarsfield jernbanestasjon (senere omdøpt til Floresta stasjon) da et skybrudd avbrøt deres lek bestemte seg for å stifte en klubb og spille mer ‘seriøst’. Det ble gjort 1. januar 1910, under navnet Club Atlético Argentinos de Vélez Sarsfield. I 1919 hadde de spilt seg opp i den øverste divisjonen, og har vært et nokså fast innslag der siden den gang. Det var først i 1940 at de rykket ned for første (og hittil eneste) gang, og de var da tilbake etter tre år.

Det var i 1968 at Vélez tok sitt første av etter hvert ti argentinske seriemesterskap, da de etter flere gode plasseringer omsider triumferte ved å vinne det årets Campeonato Nacional. Av økonomiske årsaker avsto de imidlertid fra å delta i 1969-utgaven av Copa Libertadores, selv om de naturlig nok dermed hadde kvalifisert seg. Det var i løpet av 1990-årene at de for alvor etablerte seg som en storhet i argentinsk fotball, og deres andre ligatittel i 1993 (Clausura) ble fulgt opp med at de året etter vant den gjeve Copa Libertadores etter finaleseier over brasilianske Sao Paulo. Deretter vant de også den interkontinentale cupen som ble spilt mellom den sør-amerikanske og europeiske mester frem til den dessverre ble erstattet av FIFAs klubb-VM og mistet det aller meste av glansen. Det var for øvrig italienske AC Milan som på tampen av 1994 ble slått 2-0 i Tokyo.

Da kalenderen viste 1998, hadde klubben med kallenavnet El Fortín sanket inn ytterligere tre ligatitler, samt triumfer i både Supercopa Sudamericana, Copa Interamericana, og Recopa Sudamericana. Deretter fulgte noen magrere år før de hanket inn nye ligatitler i både 2005, 2009 og 2011, og det dreide seg om Clausura-utgaven i alle disse tre årene. Nå eksperimenterer de ofte fælt i Argentina, og den neste ligatittelen kom i form av 2012 Inicial. Den tiende og foreløpig siste ligatittelen kom i 2012/13-sesongen, og samme år vant de også Supercopa Argentina. Deretter har det imidlertid vært trofé-tørke, men Vélez Sarsfield er absolutt en av de store og velkjente navnene i argentinsk fotball.

Etter nedrykket i 1940, måtte klubben flytte ut av sitt forrige stadion, Estadio Villa Luro, som de da hadde leid. Året etter sikret de seg tomten der deres nåværende hjemmebane står, men dette var da en sump, og det skal ikke ha vært noen enkel oppgave å bygge et nytt stadion der. Det var under ledelse av klubbpresidenten José Amalfitani at dette ble gjort, og et par av de gamle tretribunene hadde man visstnok med seg fra Villa Luro. Det nye stadionet ble åpnet i 1943, men allerede få år senere ble det revet og gjenoppbygget i sement på samme sted. Nyåpningen skjedde i 1951, og det er stadionet de fortsatt spiller på. Det var i 1968 at det ble omdøpt til dagens navn til ære for den nevnte klubbpresidenten, mens en omfattende oppgradering ble gjennomført i forkant av fotball-VM i 1978, der anlegget ble benyttet til tre av mesterskapets gruppespill-kamper.

Stadionet har i dag en offisiell kapasitet på 49 540, og er for øvrig ikke bare hjemmebane for eierne Vélez Sarsfield, men brukes gjerne også som et hovedkvarter for det argentinske rugby union-landslaget. Hovedtribunen ruvet foran meg i nabolaget når jeg nå etter hvert tuslet fra Lumberjack og bort til stadionet for å ta meg innenfor. De to langsidene har to nivåer, og min billett til hovedtribunen var for den nederste av disse. I forkant har man også her faktisk en vollgrav mellom tribunen og banen, komplett med vann i, så det er også en artig detalj. Også kortsidene er åpne, men disse er veldig blåmalte (noe som også gjelder bølgebryterne) og er avrundet i hjørnene for å følge ‘svingene’ over på langsidene. Et finfint sted å se fotball!

Denne sesongen hadde Vélez Sarsfield vist en overraskende skuffende form, for samtidig som de hadde tatt seg helt til semifinalene av Copa Libertadores (som eneste ikke-brasilianske innslag), slet de i bunnen av Clausura-tabellen. Flere argentinere jeg hadde snakket med hadde hevdet at de argentinske klubbene ikke lenger klarer å konkurrere med de brasilianske toppklubbene på grunn av blant annet pengene som nå sprøytes inn i den brasilianske fotballen, men at Vélez nok hadde satset såpass på Copa Libertadores at den muligens hadde blitt en forstyrrende faktor som gikk på bekostning av den hjemlige ligaen. Nå hadde de uansett tapt sin semifinale, så nå var det fullt fokus på serien og få til en godkjent avslutning, og med det argentinske systemet der nedrykk beregnes ut fra et gjennomsnitt av de tre siste år, sto de uansett neppe i fare for å rykke ned.

I den første halvdelen av første omgang var muligens det mest interessante som skjedde at det ble en pause i spillet i forbindelse med en situasjon på tribunen bak det ene målet. Kanskje hadde det noe å gjøre med at det visstnok var et forbud mot trommer og bannere til dagens kamp som følge av supporterbråk i forbindelse med Vélez sin siste kamp i Copa Libertadores. Den første skikkelige sjansen kom i det 26. minutt, da Lucas Janson fyrte løs og en Barracas Central-spiller kastet seg ned for å blokkere. Det gjorde han tydeligvis med hånda, og dommeren pekte på straffemerket. Walter Bou steg etter hvert frem, og selv om keeper Rodrigo Saracho var etter ballen, var den plassert helt borte ved stolpen. 1-0 i det 28. minutt.

Fem minutter senere var Janson nære på å doble ledelsen for Vélez Sarsfield da han steg til værs på et hjørnespark. Headingen hans smalt imidlertid i tverrliggeren, men det var Vélez som hadde initiativet nå. Det nærmeste Barracas Central kom før hvilen var en heading over målet til hjemmelagets uruguayanske burvokter Leonardo Burián. Dermed sto det 1-0 til vertene Vélez Sarsfield da lagene gikk i garderoben for en aldri så liten pust i bakken, men selv om hjemmelaget ledet fortjent, var det selvsagt kun ett måls ledelse og en hel omgang til igjen å spille, og dermed lenge igjen av kampen.

Barracas Central jaktet utligning, mens Vélez var skumle på kontringer. Begge lag hadde en halvsjanse som gikk utenfor før en Vélez-spiller ble spilt gjennom alene med keeper, som imidlertid reddet. Med 7-8 minutter igjen av ordinær tid var gjestene farlig frempå med sin beste sjanse, og Vélez-keeperen måtte varte opp med en kjemperedning for å parere headingen fra Bruno Sepúlveda. Det er nesten utrolig at det ikke sto 2-0 noen minutter senere, da en Vélez-spiller fikk ballen forbi keeperen men snublet idet han skulle avslutte. Liggende pirket han ballen mot mål, men en forsvarer kom flyvende inn og fikk blokkert i siste liten. På overtid kom Vélez tre mot én, men klarte ikke å utnytte muligheten, og keeperen reddet.

Dermed endte det 1-0 på Estadio José Amalfitani, og Vélez Sarsfield hanket inn tre kjærkomne poeng som jeg vil tro ga en aldri så liten opptur. Dette var som nevnt min siste dag i Argentina med en dobbel med to nye baner, men jeg hadde da blinket meg ut en dobbel dagen etter også, selv om den ville inkludere en revisit. Nå var det bare å komme seg tilbake til min base ved Hotel De Las Luces, men bussen lot vente på seg, og da heller ikke neste buss kom, vinket jeg rett og slett på en taxi som fikk æren av å skysse meg tilbake til hotellet etter nok en lang men finfin dag med fotball i den fantastiske argentinske hovedstaden.

Argentine ground # 21:
Vélez Sarsfield v Barracas Central 1-0 (1-0)
Primera Division
Estadio José Amalfitani, 25 September 2022
1-0 Walter Bou (pen, 28)
Att: ??
Admission: 2 200 ARS

Next game: 26.09.2022: Sacachispas v Deportivo Morón
Previous game: 25.09.2022: General Lamadrid v Atlas

More pics

This day on a map / This whole trip on a map

Søndag 25.09.2022: General Lamadrid v Atlas

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Søndagen bød på en ny fin dag i den argentinske hovedstaden, der jeg til tross for en sen retrett kvelden før var nokså frisk og rask etter at jeg hadde fått kommet meg ned til frokost. Den skulle også by på det som skulle vise seg å bli turens siste argentinske dobbel med to nye baner. Jeg hadde blinket meg ut kveldskampen hos Vélez Sarsfield, men før den tid ville jeg også kunne få meg meg en kamp med tidligere avspark. Jeg kikket først på Gimnasia La Plata, men det var min argentinske kontakt Fernando som pekte på kampen til General Lamadrid og ganske riktig påpekte at den ville være langt enklere å kombinere med, og det var en sterkt medvirkende årsak til at det var dit jeg omsider satt kursen.

Jeg hadde gått meg en liten tur i byens ‘microcentro’ og kost meg i vårsola da jeg tok lot metroens lyseblå linje A frakte meg vestover fra Subte-stasjonen Avenida de Mayo til endestasjonen San Pedrito. Derfra gikk turen videre med buss til Villa Devoto, der jeg gikk av et steinkast fra stedet der min første kamp for dagen skulle spilles. Villa Devoto går for å være et middelklasseområde, har drøyt 70 000 innbyggere, og kalles gjerne «Buenos Aires’ hage». Rett over veien for Estadio Enrique Sexto, der jeg nå skulle se kamp, har det nok imidlertid ikke vært så trivelig å ha sin adresse, for der finner man det beryktede Cárcel de Devoto – et føderalt fengsel som i 1978 var åsted for voldsomme opptøyer som resulterte i 60 døde og 85 skadde.

Det var heldigvis roligere da jeg med halvannen times tid til kampstart gikk av bussen og passerte en rekke busser og biler tilknyttet fengselet og ordensmakten som hadde parkert langs veien der fengselet lå på den ene siden og stadionet på den andre. Uten at jeg hadde sett at jeg hadde passert noen billettluker, rundet jeg hjørnet og kom snart til det som virket å være hovedinngangen til klubbkontorene og den slags. Der inne var det et matutsalg, og ute i bakgården var klubbens Barra Bravas i full gang med oppladning til kamp med mat på grillen, fernet & cola i glassene, og instrumentene og sangen i full sving. Jeg spurte en av de hvor billettutsalget var, og han parerte ved å dra opp en billett som ble min for 500 pesos.

Club Atlético General Lamdadrid ble stiftet i 1950, og bedriver en hel rekke idretter, men er mest kjent for fotball, selv om de må kunne sies å ha tilbragt en nokså anonym tilværelse i lavere divisjoner. I 1977 vant de Primera D, og i 2011 vant de Primera C og sikret seg opprykk til Primera B Metropolitana, men oppholdet der varte i kun én sesong. Ellers skrev de seg inn i historiebøkene da de under en kamp mot Barracas Bolívar (i dag Sportivo Barracas) fikk 18 spillere utvist! Det som hadde startet med en diskusjon på tribunen mellom ungdomsspillere fra klubben og motstanderfans, utviklet seg til et masseslagsmål, og eskalerte fullstendig da klubbens spillere kom stormende av banen og opp på tribunene for å kaste seg med i slagsmålet.

Det skal være usagt om noen av de involverte endte opp i fengselet som er nærmeste nabo, og det er vel heller tvilsomt, men fengselet her har i hvert fall også gitt klubben kallenavnet Carceleros; fangevokterne. Stemningen var nå høy ute i den lille bakgården, men med en halvtimes tid til avspark overlot jeg foreløpig gjengen der til seg selv og gikk for å ta meg innenfor portene som nå hadde åpnet vis-à-vis fengselet. Det var bra det ikke var der jeg skulle inn, men at jeg i stedet skulle inn på Estadio Enrique Sexto, der hjemmelaget General Lamadrid og bortelaget Atlas skulle kjempe om poeng i Primera C.

Stadionet ble åpnet i 1951, og bærer navnet til en tidligere klubbpresident som også var hadde vært mannen som foreslo å knytte klubben opp mot det argentinske forbundet under navnet General Lamadrid (en hyllest til Gregoria Aráoz de Lamadrid; en general i den argentinske uavhengighetskrigen). Den åpne tribunen på langsiden ut mot Devoto-fengselet har nå blitt omdøpt til ære for klubblegenden Rubén ‘El Trucho’ Moraglio. Den er ikke veldig stor, men ruver i hvert fall mer i høyden enn hva tilfelle er med tribunen bak det ene målet, der denne imidlertid er noe lenger. Det er uansett et lite anlegg, med en oppgitt kapasitet på kun 3 500, og det må regnes som lite i en by der det regelrett florerer av fotballstadioner med kapasitet på det femsifrede.

Hjemmelaget fikk en horribel start på kampen da de allerede et drøyt minutt ut i kampen ble redusert til ti mann etter at Santiago Yossini fikk direkte rødt kort for en tøff takling. Det så nok muligens noe strengt ut fra min posisjon, men vertene ville nå uansett få en tøff oppgave. Naturlig nok var det deretter gjestene som trykket litt på og virket farligere, men etter at vi hadde hatt en par halvsjanser i begge ender av banen, var det faktisk hjemmelaget som tok ledelsen i det 38. minutt. Atlas-keeperen klønet det til med et tilbakespill, og Santiago Alvarez stjal ballen og satt den i det tomme målet. 1-0, og da Atlas på overtid av første omgang misbrukte en stor mulighet ved å skyte utenfor fra god posisjon, var det også stillingen halvveis.

Drøyt to minutter ut i andre omgang ble Atlas først tildelt et straffespark, men etter en prat med sin linjemann, omgjorde dommeren beslutningen til et frispark rett utenfor, ute på kanten. Frisparket resulterte nesten i et spektakulært selvmål, for ballen ble slått inn, og en forsvarer sleivsparket ballen mot eget mål, men heldigvis for ham gikk den også rett i klypene på Lamdadrid-keeperen. Etter en times spill glapp det igjen i Atlas-forsvaret, og en Lamadrid-spiller ble stående helt alene og fikk avslutte fra 6-7 meter, men Atlas-keeperen rykket ut og gjorde seg stor og fikk blokkert. I det 84. minutt fikk Atlas sin utligning, og det var en perle vi fikk se da en frisk Adrián Maldonado trakk seg innover og fyrte løs fra like utenfor hjørnet av 16-meteren. Ballen suste inn i det motsatte krysset, og det sto 1-1.

I det 88. minutt fikk General Lamadrid sine ti mann en stor sjanse til å score seiersmålet. En av hjemmelagets spillere tok seg flott forbi sin oppasser og hamret ballen i tverrliggeren. Returen havnet på hodet til en Lamadrid-spiller som hadde nærmest åpent mål, men den kom nok litt for hardt og brått på, og han klarte ikke å styre ballen på mål. Atlas prøvde seg på overtid med et susende langskudd som gikk like utenfor, og i det fjerde overtidsminuttet fikk de den store sjansen til å ta med seg alle poengene. Et innlegg ble styrt på mål fra rundt 5 meter, men igjen hadde nok ballen kommet litt brått på, og den gikk rett på hjemmelagets keeper som parerte flott slik at det endte med 1-1 og poengdeling.

Slik kampen hadde startet for vertene med rødt kort etter allerede et drøyt minutt, var det nok de som hadde mest grunn til å være fornøyd med det, utgangspunktet da tatt i betraktning, men dette kunne absolutt vippet begge veier. Jeg sa meg fornøyd med dagens dont så langt, etter å ha sett én av dagens to planlagte kamper, og tuslet snart mot bussholdeplassen for å komme meg videre til neste destinasjon. Jeg skulle som nevnt nå se Vélez Sarsfield, og ned dit var det nå kun en busstur på et kvarters tid. Jeg ville også ha tid til en aldri så liten pub-stopp for å innta både litt mat og flytende forfriskninger før kampstart der, men mer om det i neste kapittel.

Argentine ground # 20:
General Lamadrid v Atlas 1-1 (1-0)
Primera C
Estadio Enrique Sexto, 25 September 2022
1-0 Santiago Alvarez (38)
1-1 Adrián Maldonado (84)
Att: ??
Admission: 500 ARS (from one of their barra bravas)

Next game: 25.09.2022: Vélez Sarsfield v Barracas Central
Previous game: 24.09.2022: Chacarita Juniors v Deportivo Riestra

More pics

This day on a map / This whole trip on a map

Lørdag 24.09.2022: Chacarita Juniors v Deportivo Riestra

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det var min siste lørdag i Buenos Aires, og derfor hadde noen av mine nye argentinske venner invitert meg til å tilbringe kvelden sammen med de på puben The Gibraltar, men før den tid hadde jeg litt fotball på menyen. Jeg hadde vurdert hjemmekampene til både Defensa y Justicia og Estudiantes de Buenos Aires, men valgte meg til slutt et besøk til Chacarita Juniors, som skulle ta imot Deportivo Riestra. Samtidig hadde jeg også vurdert å etterpå ta med meg en revisit til Independiente som hadde kveldskamp mot Newell’s Old Boys, men allerede etter frokost hadde jeg vel egentlig mer eller mindre bestemt meg for at den ville utgå til fordel for noen øl med gutta på The Gibraltar.

Dermed ville det denne lørdagen bli med én kamp, og med det satt jeg etter hvert kursen mot Villa Maipú, som ligger i General San Martín partido, like vest for de sentrale delene av Buenos Aires. Turen dit gikk i tre etapper. Først en kort tur med Subte (metro) fra Bolívar til Correo Central på den lilla linje E, og deretter den røde Subte-linje B fra Leandro N Alem stasjon vestover til De Los Incas. Derfra ble det buss videre nordvestover til jeg gikk av et kvartal fra Estadio de Chacarita Juniors, som man av navnet forstår er hjemmebanen til Chacarita Juniors. Der ankom jeg med en times tid til kampstart, og kjøpte en billett før jeg kikket meg litt rundt.

For 4 000 pesos sikret jeg meg en platea-billett, og fikk nok en gang hele tre billetter i retur. Én er for selve inngangen, mens én er for adgang til hovedtribunen. Den siste, imidlertid, er jeg sannelig ikke sikker på hva er hensikten med. Uansett rives jo disse flotte billettene gjerne i to av kontrollørene ved inngang, og jeg må innrømme at jeg kjente det stakk litt i hjertet hver gang det ble gjort. Etter at jeg hadde tatt en titt på noen av de klubbrelaterte veggmaleriene i stadionets umiddelbare nærhet, hadde jeg latt meg visitere og tatt meg innenfor portene, og slo meg deretter ned på hovedtribunen og ventet på avspark i det fine været.

For å kanskje si litt mer først om Villa Maipú, er det altså som nevnt et distrikt i General San Martín partido. Det virket i stor grad å være et boligområde, og skal ha rundt 25 000 innbyggere. General San Martín partido har på sin side til sammen omtrent ytterligere 425 000 innbyggere, og er oppkalt etter en general fra den argentinske uavhengighetskrigen (de er jo glade i å oppkalle steder etter militære ledere i denne delen av verden). Mens jeg nøt sola og den deilige vårdagen i Argentinas hovedstadsområde, fylte tribunene seg gradvis mer opp etter hvert som det dro seg sakte men sikkert mot avspark.

Da Chacarita Juniors ble stiftet i det herrens år 1906, skjedde det i grenseområdet mellom distriktene Chacarita og Villa Crespo; noe nærmere sentrum av Buenos Aires enn der de i dag spiller sine hjemmekamper. Klubben rykket i 1924 opp til Primera División for første gang, og holdt seg der frem til 1940. Da de da rykket ned, returnerte de på første forsøk, før de flyttet inn på dagens stadion sommeren 1945. I 1956 ble det nedrykk igjen, men nok en gang returnerte de på første forsøk, og i 1969 sikret de seg sin eneste argentinske ligatittel i form av Metropolitano-tittelen.

På dette tidspunktet utgjorde den den ene halvdelen av Primera División, og hadde et format der man spilte i to grupper med de to beste i hver pulje til et sluttspill. Chacarita Juniors endte som nummer to i sin pulje, på målforskjell bak Boca Juniors, men vant noe overraskende 1-0 over Racing Club i semifinalen, og slo deretter River Plate i finalen om ligatittelen. I årene som fulgte gikk det tyngre, og i 1980 rykket klubben ned på nivå tre. De klatret snart oppover igjen, men tilskuerbråk og påfølgende poengtrekk og sanksjoner gjorde at de nok en gang rykket ned og startet en lengre tilværelse i de lavere divisjoner (inkludert Primera C). Siste opphold i den argentinske toppdivisjonen startet med opprykk i 2009, men endte i 2012 etter kvalifiserings-tap for Nueva Chicago.

De er nå å finne i Primera B Nacional (som for ordens skyld altså er nivå to), og det var etter hvert nokså godt med folk på Estadio de Chacarita Juniors. Det var som nevnt ikke her klubben startet sin tilværelse, for det var i Villa Crespo, der en nærliggende kirkegård var opphavet til kallenavnet Funebreros. De flyttet på begynnelsen av 1930-årene videre til en annen bane i nærheten, men ble kastet ut i 1943, og måtte igjen se seg om etter en ny hjemmebane. De kom over dagens tomt, og fikk på et halvt års tid bygget et stadion som ble innviet et par måneder etter at vi her på berget hadde feiret frigjøringen i mai-dagene 1945. I 2005 ble det klart at anlegget ikke lenger oppfylte stadionkravene hva gjaldt sikkerhet, og det resulterte i at man rev tribunene og bygget opp igjen det anlegget man har i dag.

Etter dette arbeidet ble dagens versjon av anlegget innviet i januar 2011, og det har tre store åpne tribuner. En hovedtribune på den ene langsiden, og en stor ståtribune bak hvert mål. På bortre langside er det dermed ingen tribune, men kanskje er det her de planlegger noe når man hører rykter om at det vurderes en utvidelse som vil gjøre at kapasiteten vil kunne passere 30 000. Avspark skulle være klokken 15.30, men da spillerne inntok banen, var det snart åpenbart at det ville bli forsinket, for da vi passerte det tidspunktet var både lufta og banen helt full av en vanvittig mengde konfetti som måtte fjernes. Dette er de imidlertid godt vant med i Argentina, og med et par løvblåsere gikk det overraskende fort når de først kom i gang.

Det var vertene som kom best i gang, og allerede i kampens andre minutt var de skummelt frempå med et skudd som imidlertid endte i nettveggen. Fem minutter senere var de frempå igjen, men headingen fra Saúl Nelle ble med nød og neppe slått til corner av Riestra-keeper Matías Vega. Vi nærmet oss halvspilt omgang da vi fikk dagens hittil største sjanse, og det var nærmest utrolig at ikke hjemmelaget tok ledelsen i en situasjon der Riestra fikk blokkert helt inne på streken både to og tre ganger i løpet av et par sekunder. Under et minutt senere lå i stedet ballen i nettet på motsatt side av banen. Lázaro Romera lurte på bakre stolpe og sendte ballen i mål og Riestra i ledelsen. 0-1, og et slag i trynet for et hjemmelag som hadde styrt kampen frem til dette.

Etter dette hadde begge lag en halvsjanse, før vertene var nære på utligning med et godt skudd som igjen ble reddet til hjørnespark. I det 40. minutt kom omsider den fortjente utligningen, og det var Santiago Godoy som ble flott spilt gjennom og sendte ballen forbi bortekeeper Vega og inn i målet. 1-1, og det utløste jubel blant hjemmefansen som forresten også hadde møtt opp med et aldeles voldsomt imponerende antall flagg. Riestra fikk omgangens siste sjanse til å gjenopprette ledelsen da de kontret og kom alene med keeper, men hjemmelagets sisteskanse Federico Losas gikk seirende ut av duellen. 1-1 til pause, og pauseunderholdningen var noe for seg selv. Her bød man ikke bare på en triksende ballartist med imponerende egenskaper, men han var faktisk også ledsaget av en maskot utkledd som en empanada! Det mest komiske var da empanadaen skulle stå i mål og forsøke å redde et straffespark.

Da vi startet opp igjen, var det hjemmelaget som fortsatt virket mest interessert i å skape noe, men det var gjestene som fikk – og misbrukte – omgangens to første halvsjanser. I omgangens femte minutt hadde Chacarita Juniors ballen i mål, og i et sekund eller to trodde de at de hadde snudd kampen med et ledermål, men offside-flagget hadde vært oppe. Riestra ble stadig mer kyniske og defensive, og var åpenbart fornøyd med det ene poenget, og nå fulgte en periode der det ble temmelig oppstykket og lite av interesse som skjedde foran de to målene, men en hel rekke gule kort ble delt ut. Chacarita hadde en god mulighet i det 73. minutt, men skuddet suste like over, og da en ny god mulighet endte med at det ble reddet til en resultatløs corner, endte det med uavgjort 1-1 og poengdeling.

Det var liten tvil om at det var gjestene som hadde mest grunn til å være fornøyd med akkurat det. Selv forlot jeg etter hvert Estadio de Chacarita Juniors og tuslet til en bussholdeplass noen kvartaler unna, der jeg kunne komme meg med en buss som jeg ble med til Subte-stasjonen Juan Manuel de Rosas. Derfra gikk turen med metroens linje B tilbake til stasjonen Leandro N. Alem, og deretter fra Correo Central til Bolívar, rett rundt hjørnet fra min base ved Hotel De Las Luces. Etter en svipptur innom hotellrommet, var jeg på vei ut igjen, og jeg kunne som nevnt dratt til Avellaneda for å gjøre en revisit hos Independiente, men det var nå i stedet puben The Gibraltar som var destinasjonen.

Der hadde jeg som nevnt avtalt å møte Martín, Hernán og de andre av deres kompiser jeg hadde blitt kjent med under mitt opphold i Buenos Aires. Min siste lørdag kveld i denne fantastiske byen bød naturlig nok på en siste sjanse til en skikkelig kveld med de før jeg skulle videre noen dager senere, og det skulle vise seg å bli en trivelig kveld. Boca-fan Martín driver sammen med et par av de andre en Barra Bravas-sjappe, og hadde med en trøye derfra i gave til meg. River Plate-fan Hernán ville overrekke meg en hatt fra hans klubb, mens en Independiente fan hadde med seg en shorts fra sin klubb som gave. Kort fortalt ble det en trivelig kveld inntil jeg trasket de 10-15 minuttene tilbake til hotellet og låste meg inn på rommet en gang i halv tre-tiden. Det var tydelig at min tid i Buenos Aires gikk mot slutten, men jeg hadde naturligvis fortsatt tenkt å gjøre det meste ut av de siste dagene i denne fantastiske byen.

Argentine ground # 19:
Chacarita Juniors v Deportivo Riestra 1-1 (1-1)
Primera B Nacional
Estadio de Chacarita Juniors, 24 September 2022
0-1 Lázaro Romera (23)
1-1 Santiago Godoy (40)
Att: 18 000 (est)
Admission: 4 000 ARS

Next game: 25.09.2022: General Lamadrid v Atlas
Previous game: 23.09.2022: Huracán v Banfield

More pics

This day on a map / This whole trip on a map

Fredag 23.09.2022: Huracán v Banfield

Etter at jeg hadde tilbragt onsdagen i Uruguay og Colonia del Sacramento og sett kamp der, hadde jeg våknet litt småforkjølet på torsdagen. Apetitten var foreløpig heller ikke all verden, så jeg hadde forsynt meg sparsommelig til frokost ved Hotel Rivera før jeg sjekket ut og spaserte den korte veien ned til ferjeterminalen der en av Colonia Express-ferjene skulle ta meg over Rio de la Plata igjen og tilbake til Argentina og Buenos Aires. Jeg hadde ikke før gått om bord på ferja før jeg fikk melding fra det nevnte hotellet om at jeg hadde glemt igjen en av mine ladere på hotellrommet. Det var det nå lite å gjøre noe med, men jeg hadde heldigvis med meg en til som ventet på meg på hotellet mitt i Buenos Aires.

Tilbake i den byen hadde jeg faktisk ikke klart å spore opp noen torsdagskamp, men etter en tur tilbake til min base ved Hotel de las Luces, fikk jeg likevel noe produktivt ut av dagen. Fredagen skulle nemlig by på en mulighet til å besøke Huracán og deres hjemmebane Estadio Tomás Adolfo Ducó, og jeg bestemte meg for å oppsøke Huracán-kontorene i et forsøk på å sikre meg en billett. Jeg hadde nemlig fått informasjon om at var bedre å oppsøke klubbens hovedkontor dagen før snarere enn stadionet, og lot etter hvert derfor metroens (Subte) linje E frakte meg fra Bolívar til Jujuy, der jeg byttet til den nye linje H fra nærliggende Humberto 1. Dette er den nyeste linjen på byens Subte-nettverk, åpnet i 2007, og jeg ble med tre holdeplasser sørover, til Parque Patricios, der jeg gikk av et steinkast eller to fra Huracáns hovedkontor.

I inngangspartiet forklarte jeg en ansatt at jeg var ute etter en billett til morgendagens kamp, og ble vist inn på et av kontorene der jeg for 2 000 pesos ble innehaver av en billett til fredagens oppgjør mellom Huracán og Banfield. Jeg unnet meg litt tid i sola på en benk i parken før jeg returnerte motsatt vei av det jeg hadde kommet. Jeg vurderte en tur på puben The Gibraltar, men fant ut at jeg rett og slett skulle holde meg på hotellet og pleie formen litt under dyna, så det ble en lite begivenhetsrik torsdagskveld. Jeg var imidlertid i nokså grei form da jeg våknet på fredagen, selv om jeg etter hvert skulle slite litt med en kennelhoste resten av turen. Fredag var uansett kampdag igjen, og det var på tide å se kamp på et stadion jeg virkelig hadde sett frem til å besøke.

Kampstart var klokken 19.00, men før den tid valgte jeg dra tidlig ned på The Gibraltar for å forlyste meg litt der. Allerede like før klokken 13.00 var jeg på plass der, og kom etter hvert i prat med to engelske backpacker-jenter som hadde brukt 5 måneder på å reise lange den såkalte Gringo Trail. Det var spennende og interessant å høre om deres tur, der de hadde startet helt oppe i Costa Rica og nå omsider kommet seg til Buenos Aires. Med fortsatt en måned igjen, hadde de nå planlagt å være der i noen dager før de fortsatte mot Brasil og skulle avslutte sin tur der. Jeg hygget meg i deres selskap i noen timer, og fikk også bestilt meg noe mat. Denne gang falt valget på pubens curry. Det var først i 16.30-tiden at jeg brøt opp og trasket bort til Independencia Subte-stasjon for å sette kursen mot kveldens kamparena.

Igjen lot jeg meg frakte til Jujuy og byttet til linje H fra Humberto 1, men denne gang gikk jeg av sistnevnte linje etter to stopp, på stasjonen Caseros, og spaserte det siste strekket ned til Estadio Tomás Adolfo Ducó. Dette er en barrio med drøyt 40 000 innbyggere, og som tidligere huset landets største slakteri samt et stort og beryktet forbrenningsanlegg for søppel. Tidlig i forrige århundre ble disse imidlertid flyttet i myndighetenes transformasjon av bydelen, og i dag er den hjemsted for flere store sykehus som tar imot pasienter fra hele Argentina. I tillegg valgte man i 2015 å flytte hovedkvarteret til Buenos Aires-myndighetene hit, og idéen bak det var å få økonomien til å blomstre i de sørligere delene av sentrale Buenos Aires, og utjevne forskjellene mellom de sørlige og nordlige bydelene.

Club Atlético Huracán har bakgrunn fra en klubb som i 1903 ble stiftet av en gjeng gutter fra Nueva Pompeya-området i byen, under navnet Los Chiquitos de Pompeya. Det var i 1908 at de tok dagens navn og stiftet Club Atlético Huracán. Logoen med varmluftsballongen ble valgt for å hedre den argentinske luftfartspioneren Jorge Newbury, og han fikk litt senere også en rolle som både ærespresident og beskytter for klubben. Det var også han som ordnet deres første baner, og som forhandlet på klubbens vegne da de ble tilknyttet det argentinske fotballforbundet. Klubben spilte først i noe som ble kalt Liga 43, der 43 klubber fra andre til fjerde divisjon møttes. I 1912 spilte de i tredjedivisjon, men kunne to år senere feire opprykk til toppdivisjonen Primera División.

De hadde gjort ære på ballongen til Newbury, men mer skulle komme, men en storhetsperiode var ikke langt unna. Etter flere gode plasseringer og en vunnet cuptittel i 1920, sikret Huracán seg i 1921 sin første ligatittel, og forsvarte den også i 1922 i en sesong der de kun gikk på ett tap, og også hanket inn en cup. 1923-sesongen ble suspendert med Huracán på første og Boca Juniors på andre, og det ble besluttet å spille en finale om tittelen, som Boca vant 2-0, men Huracán rasket likevel med seg en ny cuptittel. I 1925 vant de en tredje ligatittel ved å slå Nueva Chicago i en avgjørende kamp etter at begge hadde endt på like mange poeng. I 1928 vant de igjen ligatittelen, men det var på mange måter slutten på storhetstiden, og det skulle bli lenge til neste gang. En av spillerne som var med på den triumfen var for øvrig Guillermo Stábile, som noen vil vite var toppscorer i det første VM i 1930.

Huracán vant riktignok nye cuptitler i 1942, 1943 og 1944. Ellers blir 1940-årene kanskje husket av Huracán-fans for debuten til Alfredo di Stéfano (på lån fra River Plate) i 1946 og Adolfo Pedernera i 1948, men Huracán måtte i 1949 spille kvalifiseringskamp mot Lanús for å slippe nedrykk. Det gjorde de med hell, men først etter en fjerde kamp, og Huracán gjorde lite ut av seg i årene som fulgte. Vi må frem til første halvdel av 1970-årene for å finne nye triumfer, men triumf var det unektelig da klubben i 1973 sikret seg ligatittelen for første gang på 45 år. Året etter nådde de semifinalene i Copa Libertadores, men måtte gi tapt for den senere vinneren Independiente. I hjemlig liga ble det andreplass i både 1975 og 1976, men utover i 1980-årene gikk det ikke lenger så bra.

Huracán rykket i 1986 ned for første gang, og selv om de returnerte i 1990, rykket de ned igjen i 1999. Selv om de denne gang returnerte på første forsøk, rykket de igjen ned i 2003 etter intern uro og økonomiske problemer. Nytt opprykk kom i 2007, og de var faktisk nære på å vinne en ny ligatittel i 2009, da de mistet Clausura-tittelen til Vélez Sarsfield i siste runde. Et vinnermål som ville vunnet tittelen for Huracán ble annullert, og tittelen gikk altså i stedet til Vélez. I 2011 rykket de sannelig ned igjen, og selv om de var nære på en retur i 2014, tapte de en kvalifiseringskamp mot Independiente om retten til opprykket. Likevel ble det feiring det året, for 41 år etter sin forrige nasjonale tittel, vant de Copa Argentina ved å slå Rosario Central på straffespark i finalen, og de vant også den påfølgende Supercopa Argentina (den argentinske versjonen av Charity Shield). Året etter kom også opprykket tilbake til Primera División, der de har holdt seg siden.

Som nevnt var Estadio Tomás Adolfo Ducó et stadion jeg virkelig hadde sett frem til å besøk etter å ha sett svært flotte bilder og registrert at det høstet mye ros fra ‘stadion-feinschmeckere’. Jeg hadde jo allerede vært på utsiden og sett den flotte fasaden på turens andre dag, da jeg tok bussen herfra etter et mislykket forsøk på å kjøpe billett til nærliggende Barracas Central på kampdagen der. Nå sto jeg igjen på utsiden av det flotte anlegget og kikket på livet. Selv de kvinnelige politibetjentene som sto for visiteringen var ganske fine å se på. Jeg gikk etter hvert selv for å la meg visitere, fikk deretter å legitimere meg, og var således klarert for å få passere gjennom inngangspartiet med en snau time til avspark.

Huracán hadde benyttet to andre hjemmebaner da de i 1924 – i sin storhetstid – leide tomten de i dag spiller på. Der hadde de et stadion med kapasitet på 12 000, men i midten av 1930-årene hadde denne steget til nærmere 40 000, og hadde også en bane rundt gressmatta, der det ble arrangert bil-, motorsykkel- og sykkelløp. I 1939 la de planer om å bygge om stadionet, og arbeidet startet i 1941. Tretribuner ble erstattet med betong, og den nye flotte og oppgraderte versjonen av stadionet ble åpnet i 1949. Da jeg kom meg innenfor portene og opp på tribunen, kunne jeg konstatere at også innsiden sto i stil til forventningene. Det er rett og slett en herlighet som tar plass meget høyt på listen over mine favorittstadioner.

Dagens anlegg skal ha en kapasitet på 48 314, og selv om det ville være mange ledige plasser, var de store og åpne betongtribunene et herlig skue. Tribunene henger sammen rundt hele banen, og spesielt flott er kanskje den ene kortsiden jeg så over på, der klubbnavnet pryder betongkolossen som ruver over og buer ut fra banen og også er en av seksjonene med hvite bølgebrytere. Og også det flotte tårnet med klubbens navn som strekker seg opp fra den ene langsiden. Dette stadionet ble for øvrig først oppkalt etter nevnte Jorge Newbury, men ble i 1967 omdøpt til ære for Tomás Adolfo Ducó som i flere perioder var klubbens president. Om man ser bort fra La Bombonera og Superclasico-oppgjøret, var et besøk til Huracán (kanskje sammen med besøket til Racing Club) det som sto høyest på min ønskeliste før avreise til Argentina, og nå var jeg her.

På mange av mine kamper i Argentina var jeg litt skuffet over publikumsoppmøtet, og det var også tilfelle her, så lenge Huracán kjempet i toppen og hadde en mulighet til å virkelig kunne melde seg på som en utfordrer i tittelkampen med seier mot et Banfield som befant seg på nedre halvdel. Likevel var det god stemning blant de som hadde tatt seg bryet med å møte opp, ikke minst på kortsiden der jeg sto i likhet med de mest ihuga supporterne. Nå dro det seg sakte men sikkert mot kampstart, og det hadde begynt å skumre da spillerne entret banen til fyrverkeri og en masse røyk fra hjemmesupporterne.

Bortelaget Banfield hadde allerede i kampens tredje minutt en heading fra Alejandro Cabrera som slo i tverrligger og ned i låret på Huracán-keeperen og ut. VAR grep inn, og etter flere minutter ble det bestemt at ballen hadde krysset streken. 0-1, og en sjokkstart på kampen med gjestene i en tidlig ledelse. Huracán fikk en finfin mulighet til å utligne halvveis ut i omgangen, da dommeren blåste straffespark etter en klønete hands i feltet, men straffesparket fra Matías Cóccaro var svakt og ble reddet av Banfield-keeperen. Utligningen kom likevel med ti minutter til pause. En corner ble headet unna av Banfield-forsvaret, men ballen havnet hos Walter Pérez som fikk kjempetreff fra drøyt 25 meter. Keeperen fikk fingertuppene på ballen, men kunne ikke hindre at den gikk i mål via stolpen. 1-1.

Minuttet etterpå var Huracán farlig frempå igjen med en avslutning som gikk like utenfor, og i det 44. minutt kom de enda nærmere da et frispark ble flikket videre og ballen traff stolpen. I første omgangs femte tilleggsminutt tok Huracán ledelsen etter å ha vunnet ballen på Banfields banehalvdel. Igjen var det et skudd fra rundt 25 meter, og denne gang var det banens kanskje beste spiller, Rodrigo Cabral, som ladet børsa og sendte i vei et skudd som snek seg inne nede ved stolpen. 2-1, og hjemmelaget Huracán hadde snudd kampen like før dommeren blåste i fløyta og signaliserte at det var på tide med en pust i bakken. Det hadde vært en underholdende omgang, og jeg håpet på mer av det samme etter hvilen.

Noen minutter ut i andre omgang pekte dommeren på straffemerket, og det virket som om Huracán skulle få nok en mulighet fra straffemerket etter at en avslutning så ut til å ha blitt reddet med armen av en utespiller. Banfield-spilleren fikk også se det røde kortet. Etter en ny VAR-sjekk ble imidlertid begge avgjørelsene omgjort. Ingen straffe, og det røde kortet ble trukket tilbake. Etter hvert som klokka tikket stadig nærmere full tid, virket Huracán mer og mer fornøyd med tingenes tilstand, men var frempå med et kvarter igjen og tvang frem en redning fra Banfield-keeperen. Banfield hadde fem minutter senere en sjanse der skuddet gikk over mål, men på overtid ble det igjen drama.

I det fjerde tilleggsminuttet fikk Banfield en corner og sendte også opp sin keeper. Det endte med at de traff stolpen! Bortekeeperen var fortsatt der oppe da Huracán vant ballen i det femte tilleggsminuttet, og hjemmelagets Matías Cóccaro sendte ballen i det tomme Banfield-målet fra egen banehalvdel. 3-1, og like etter blåste dommeren for full tid. Jeg hadde stortrivdes på Estadio Tomás Adolfo Ducó, og kunne fornøyd tusle tilbake mot Caseros Subte-stasjon for å komme meg med tilbake til hotellet. For de som besøker Buenos Aires for å se fotball, bør Huracán og deres herlige stadion absolutt være en prioritert destinasjon! Nå hadde jeg for øvrig en uke igjen av mitt opphold i Buenos Aires, og det var bare å få mest mulig ut av de siste dagene der.

Argentine ground # 18:
Huracán v Banfield 3-1 (2-1)
Primera Division
Estadio Tomás Adolfo Ducó, 23 September 2022
0-1 Alejandro Cabrera (3)
1-1 Walter Pérez (35)
2-1 Rodrigo Cabral (45+5)
3-1 Matías Cóccaro (90+5)
Att: ??
Admission: 2 000 ARS

Next game: 24.09.2022: Chacarita Juniors v Deportivo Riestra
Previous game: 21.09.2022: Plaza Colonia v Cerro Largo
Previous argentina game: 20.09.2022: Talleres de Remedios de Escalada v Deportivo Merlo

More pics

This day on a map / This whole trip on a map

Onsdag 21.09.2022: Plaza Colonia v Cerro Largo

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg hadde bestemt meg for å rett og slett ta en ny utflukt over til Uruguay denne dagen, og ferje tur/retur Buenos Aires – Colonia del Sacramento med Colonia Express hadde blitt bestilt. Etter en frokost på hotellet, pakket jeg sammen noen få ting siden jeg skulle være borte et døgn, og lot resten stå igjen på hotellrommet. Deretter busset jeg ned til terminalen for Colonia Express sine ferjer i god tid før avgang for 12.30-båten. Igjen var det den argentinske passkontrollen som tok tid, men snart kunne vi legge fra kai. Overfarten over Rio de la Plata tar én time og et kvarter, slik at vi ankom Uruguay og Colonia del Sacramento i rute klokken 13.45.

Colonia del Sacramento er en av de eldste byene i Uruguay, og dens ‘Barrio Histórico‘ (historiske kvarter) står på UNESCOs verdensarvliste. Litt som en slags uruguayansk versjon av Gamlebyen i Fredrikstad, med bygninger i kolonistil fra 1600-tallet. Denne bydelen er i seg selv en turistattraksjon, og jeg hadde sett på muligheten for et tur over for å utforske den. Da passet det bra at fotballklubben Plaza Colonia som hører hjemme i byen hadde hjemmekamp i den uruguayanske cupen denne kvelden. I dag bor det for øvrig rundt 27 000 i byen, som også er hovedstad i Colonia-departementet sørvest i landet som fikk sin uavhengighet i 1828. I tillegg til turismen har Colonia del Sacramento i dag blant annet også en tekstilindustri.

Jeg hadde betalt omtrent 400 kroner for overnatting ved Hotel Rivera, som lå få minutters gange fra ferjeterminalen, og ble raskt sjekket inn slik at jeg fikk slengt fra meg noen saker på rommet. Med den gamle bydelen å utforske, var det ingen grunn til å bli værende altfor lenge på hotellrommet, så jeg var snart på farten igjen. Jeg gikk et par timer på kryss og tvers og rundt i den utrolig koselige og sjarmerende gamlebyens gater, kikket både på de gamle bymurene, det gamle fyrtårnet, beundret arkitekturen generelt, og tittet til og med innom den gamle kirken. Etter to timers tid valgte jeg å stoppe innom en ‘kafeteria’ for å kaste innpå to empanadas, og snart var det snart også åpningstid for et vannhull jeg hadde sett frem til å prøve ut.

Barbot Brewpub viste seg i likhet med resten av området å være vel verdt en visitt, og jeg lot den sjarmerende frøkna bak disken skjenke meg både to og tre glass av deres produkter før jeg takket for meg og brøt opp. Det var på tide å rette oppmerksomheten mot kveldens kamp, og det hadde ikke bare vært enkelt å sikre seg en billett. Jeg hadde jo også visse utfordringer med dette ved min visitt i Montevideo en snau uke tidligere, og Uruguay viste seg rett og slett å være et særdeles kronglete sted å se fotball for turister. I hvert fall gjelder det visse klubber, og flere av de sies å operere med et system likt det Plaza Colonia bruker, og som ikke bare krever billettkjøp på nettet, men også at det betales med et uruguayansk kort.

Det sier seg selv at det byr på visse problemer, men via den britiske groundhopperen James Randell som har en spesiell interesse for søramerikansk fotball, ble jeg igjen satt i kontakt med hans brasilianske venn Joao Groh som var bosatt i Uruguay og sa seg villig til å hjelpe meg med å kjøpe en billett. Den kostet 200 uruguyanske pesos (omtrent 50 norske kroner) som jeg overførte til ham, og tilbake dumpet det ned en elektronisk billett i innboksen, så det ordnet seg uansett til slutt. Det var en spasertur på rett i underkant av en halvtime opp til Parque Juan Gaspar Prandi, som er Plaza Colonia sin hjemmebane og ligger noe lenger nord i byen, og jeg la av gårde med en times tid til avspark.

Club Plaza Colonia de Deportes, som er klubbens fulle og offisielle navn, ble stiftet i 1917. Den spilte faktisk i Colonias regionale ligaer helt frem til 1999, men spilte seg i 2001 opp i den uruguayanske toppdivisjonen. En periode med jojo-tilværelse fulgte, men i 2015/16-sesongen gjorde de virkelig vei i vellinga og overrasket stort ved å vinne Clausura-tittelen. Det gjorde at de ble kalt ‘The Leicester City of Uruguay’, som en sammenligning med den engelske klubben som overraskende vant en sjokkerende ligatittel det året. De møtte det årets Apertura-vinner Penarol for å kåre en ‘totalvinner’, men måtte der se seg slått av storklubben fra Montevideo etter ekstraomganger.

I 2021 gjorde de igjen furore ved å vinne Apertura-tittelen klart, og som Clausura-vinner og motstander i den avgjørende finalekampen var det igjen Penarol som ble for sterke etter at det denne gangen måtte straffesparkkonkurranse til for å kåre en totalvinner. Uruguayansk fotball har jo til de grader blitt dominert av Montevideo-gigantene Penarol og Nacional (sistnevnte var nå på god vei mot en ny ligatittel), og det er et land der det sannelig ikke virker enkelt for de mindre klubbene å hevde seg. Nå var det cupens åttendedelsfinaler det skulle dreie seg om, og Cerro Largo fra det nordøstlige Uruguay var bortelaget som kom på besøk. Det betød et møte mellom to klubber fra øverste nivå.

Parque Juan Gaspar Prandi er altså klubbens hjemmebane, og det ble åpnet i 1967. Det er et stadion som ikke nødvendigvis ville blitt godkjent i mange av toppdivisjonene vi her hjemme kjenner bedre til. Skjønt i Norge kunne de kanskje hatt en god mulighet, så rundhåndet som NFF har vært med dispensasjoner i årevis. Således ville det neppe vært noe problem at det tydeligvis kun var i fjor at man installerte flomlys, og en kapasitet som oppgis å være 3 000 eller 4 000 avhengig av hvilken kilde man fester lit til ville vel også fått tommelen opp. Her har man i hvert fall selvsagt også deilig naturgress.

Jeg merket igjen at sommeren tross alt ikke var i ferd med ankomme riktig ennå, for det ble kaldt da sola gikk ned, men til tross for kulden likte jeg meg på besøk hos Plaza Colonia. Jeg entret det lille og nokså trivelige stadionet i hjørnet på den ene kortsiden, der man har en liten åpen ståtribune bak mål, samt et matutsalg. På langsiden til høyre sett herfra har man mesteparten av tribunefasilitetene i form av en stort sett åpen tribune som strekker seg hele banens lengde. På den bortre kortsiden var det intet annet enn et par betongtrinn under åpen himmel, mens man på bortre langside hadde en liten tribune som virket å være bortetribunen, samt laglederbenkene og det jeg antar var et ‘TV-tårn’ man filmer kampene fra.

Etter en tur i matutsalget ble jeg stående og hutre meg gjennom en førsteomgang som bød på nokså lite av underholdning. Det skjedde rett og slett svært lite foran de to målene. Likevel sto jeg med en følelse av at gjestene virket litt farligere når de først kom fremover, men det var hjemmelaget som dog fikk det som må kalles første omgangs største sjanse, i form av et skudd som gikk like utenfor mål. Dermed var det fortsatt målløst 0-0 da dommeren blåste for pause, og om jeg ikke hadde store forhåpninger om litt varmere vær etter hvilen, håpet jeg i hvert fall at kampen skulle ta seg opp noe i andre omgang.

Det gjorde den for så vidt, og vertene hadde tidlig to gode muligheter de ikke klarte å utnytte. Etter halvspilt omgang var resultatet det samme da de fikk kampens hittil beste sjanse. Ballen ble lagt tilbake for en Plaza-spiller som skjøt over fra god posisjon. Minutter senere var vertenes spiss på vei alene gjennom, men gjestene ble reddet av en glimrende takling i siste liten. I det 72. minutt fikk vi omsider nettsus, og det skjedde etter en corner som ble headet på mål. Headingen ble reddet, returen ble blokkert, men en ny retur ble satt i mål av Cristian Rodríguez. 1-0 til Plaza Colonia, og nå håpet jeg at de skulle ri i land seieren slik at vi slapp ekstraomganger i kulda.

Cerro Largo hadde en dobbeltsjanse i det 78. minutt, men vertene fikk blokkert to ganger og slapp med skrekken. På overtid ble bortelaget redusert til ti mann da en av deres spillere fikk det røde kortet, og Plaza Colonia tok seg videre til kvartfinalene med seier 1-0. Der skulle de møte selveste Penarol, og jeg kan jo nå i ettertid opplyse at det endte med tap 0-1. Med en rennende nese hadde jeg nå skjønt at jeg nok hadde pådratt meg en aldri så liten forkjølelse, og ble ikke værende igjen særlig lenge før jeg trasket tilbake mot hotellet for å komme meg under dyna og få meg noen timer søvn for returen til Argentina og Buenos Aires morgenen etter.

Uruguayan ground # 2:
Plaza Colonia v Cerro Largo 1-0 (0-0)
Copa Uruguay
Parque Juan Gaspar Prandi, 21 September 2022
1-0 Cristian Rodríguez (72)
Att: 500 (est)
Admission: 200 UYU (a uruguayan card needed to pay online, so thanks to James Rendall who connected me with Joao Groh, and the latter who sorted my ticket for me)

Next game: 23.09.2022: Huracán v Banfield
Next uruguayan game: ???
Previous game: 20.09.2022: Talleres de Remedios de Escalada v Deportivo Merlo
Previous uruguayan game: 15.09.2022: Liverpool v Penarol

More pics

This day on a map / This whole trip on a map

Tirsdag 20.09.2022: Talleres de Remedios de Escalada v Deportivo Merlo

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Etter tre dager på rad med dobler, skulle jeg denne tirsdagen igjen nøye meg med én kamp, og siden det var en kveldskamp, hadde jeg noen timer til rådighet for å finne på noe annet. Etter en litt sen frokost ble jeg imidlertid værende litt på rommet for å benytte hotellets WiFi (i motsetning til eksempelvis danskene har vi dessverre ikke ‘roam like home’ i disse delene av verden, så det kan bli en kostbar affære å hele tiden kjøpe nye datapakker) for å spikre nok en svipptur over til Uruguay dagen etter. Deretter tok jeg meg en tur ut i det fine været, og etter en kort Subte (metro)-tur fra Bolívar til Correo Central, spaserte jeg bortover Avenida Corrientes og stakk innom El Palacio de la Pizza for å prøve en lokal pizzavariant etter anbefaling fra Tomás.

Deretter ruslet jeg bort til den berømte obelisken og satt meg rett og slett ned der en stund og nøt den argentinske våret mens jeg kikket i fotballavisen Olé. Da jeg omsider brøt opp var det for å ta metroens linje D til den nordvestlige endestasjonen Congreso de Tucumán. Planen var å gjøre noe jeg ikke hadde fått gjort altfor mye av i Buenos Aires; nemlig et pubbesøk, og rett i nærheten av nevnte stasjon lå Buller Brewing Company som høstet lovord og hadde egne produkter i tappekranene. Der hygget jeg meg en time eller to før jeg returnerte til hotellet ved å bli med linje D helt tilbake til den sørøstlige endestasjonen Catedral, som er en av flere metrostasjoner i nokså umiddelbar nærhet av der jeg hadde hotell.

Etter en tur innom hotellet, var det etter hvert på tide å sette kursen sørover mot kveldens kamp, og jeg følte at jeg etter hvert nesten kunne gjøre unna Subte-turen fra Bolívar til Independencia og videre til Constitución nærmest i blinde etter at det var en rute jeg hadde benyttet hyppig i første del av turen. Fra Plaza Constitución kom jeg meg igjen med et av togene sørover, og ble med til Remedios de Escalada. Togturen tok ganske nøyaktig 17 minutter, og deretter hadde jeg også en gåtur på et kvarters tid foran meg fra togstasjonen til kveldens kamparena. Remedios de Escalada er en av mange byer i storbyen Buenos Aires, hører til under Lanús partido, og har rundt 82 000 innbyggere. Før jernbanens ankomst i 1890 bodde de bare et tresifret antall mennesker her, men den vokste raskt etter det, og ble etter hvert også et populært sted for italienske immigranter å slå seg ned.

På Estadio Pablo Comelli skulle hjemmelaget Talleres de Remedios de Escalada ta imot Deportivo Merlo til kamp om poeng i Primera B Metropolitana, som for ordens skyld er ensbetydende med nivå tre av argentinsk fotball. Kampstart var klokken 21.10, og med en drøy time igjen til den tid befant jeg meg på utsiden av stadionet. Der hadde det allerede samlet seg noe folk, men billettlukene var ikke åpne. Jeg spurte en kar som bekreftet at billetter kunne kjøpes i disse billettlukene, men at de ikke var åpnet ennå. Om jeg forsto ham rett, la han til at de etter planen skulle åpne igjen en time før avspark, og noen minutter forsinket skjedde nettopp det. Dermed fikk jeg overlevert 2 400 pesos til dama som satt der inne halvveis bortgjemt bak gitteret, og fikk i retur en platea-billett til hovedtribunen.

Det voldsomme navnet Talleres de Remedios de Escalada er egentlig kun noe man bruker for å skille de fra andre Talleres-klubber, for offisielt er klubbens navn Club Atlético Talleres. Da den ble stiftet i 1906 var det imidlertid under navnet Talleres United Football Club, for det var en trend at mange argentinske klubber på denne tiden valgte engelske navn, og det hadde jo for øvrig også vært briter sterkt involvert i mange klubber i den argentinske fotballens første år. Draktene med røde og hvite striper ble forresten valgt etter inspirasjon fra klubben Alumni som hadde vært en dominerende kraft i argentinsk fotballs første par tiår. For Talleres sin del ble de tilknyttet det argentinske fotballforbundet i 1915, tok plass i Primera C, og sikret seg opprykk på første forsøk. I 1920 forenklet de navnet til Talleres Football Club, og fem år senere sikret de seg opprykk til den argentinske toppdivisjonen.

Femteplassen i 1930 står som klubbens bestenotering, og på denne tiden fostret de spillere som José Solomón (som etter hvert ble argentinsk landslagskaptein) og keeperen Ángel Bossio (som var argentinsk landslagskeeper de to tok andreplassen i både 1928-OL og 1930-VM). I 1934 fusjonerte de med lokalrival Lanús for å under navnet La Unión Talleres-Lanús stille et slagkraftig lag i det som da hadde blitt en profesjonell liga. Denne fusjonen ble reversert etter kun ett år, og tilbake på egen hånd og med dagens mer spanskklingende navn holdt Talleres seg i toppdivisjonen frem til 1938, da de omsider rykket ned. Etter dette har de aldri vært tilbake på øverste nivå av argentinsk fotball, og har i stedet vært å finne i de noe lavere divisjoner.

Nevnes kan likevel rekordsesongen i 1978, da de i Primera C tok 68 av 76 mulige poeng, scoret 118 mål på 38 kamper, slapp inn kun 30, og vant Primera C overlegent. I nyere tid er de nok kanskje mest kjent som klubben der forsvarskjempen Javier Zanetti startet sin karriere. Noen år etter at han forlot klubben, var de på tampen av 1990-årene i alvorlige økonomiske problemer og måtte til og med ta en aldri så liten pause før de med litt hjelp var tilbake igjen. I dag er de altså å finne i Primera B Metropolitana, og når Deportivo Merlo denne kvelden sto på motsatt banehalvdel, var det egentlig duket for et oppgjør mellom det som fremsto som to middelhavsfarere denne høstsesongen.

Det var i 1926 at Talleres sin hjemmebane Estadio Pablo Comelli ble åpnet, men den ble visst ikke innviet med kamp før året etter. På dette tidspunktet spilte som nevnt Talleres på øverste nivå. I dag fremstår stadionet som et nokså typisk søramerikansk anlegg, med fire frittstående og åpne tribuner i betong. Hovedtribunen jeg hadde billett til byr på sitteplasser, mens de tre øvrige fremsto som det vi her vil kalle ståtribuner. Slett ikke et dumt sted å se fotball en tirsdagskveld, men jeg merket igjen fort at om det var vårlig med deilige temperaturer om dagen, var det ikke klart for sommeren riktig ennå, for det var surt nå på kvelden etter at sola hadde godt ned, og i perioder søkte jeg etter beste evne ly for vinden bak (dvs på siden av) en kommentatorbu på toppen av hovedtribunen.

Her smalt det allerede idet spillerne entret banen, i form av fyrverkeri, og også i løpet av kampen skulle det bli sendt opp en del fyrverkeri borte i det ene hjørnet. Etter ti minutter var det også fyrverkeri på banen, da et flott innlegg ble headet i mål av Ariel Barreiro, og hjemmefansen kunne juble over 1-0 med litt mer fyrverkeri. Lucas Farías avsluttet deretter like utenfor for et hjemmelag kledd i sort for anledningen, mens gjestenes beste sjanse før hvilen kom fra en corner. Ballen ble styrt mot mål, men det var ingen fulltreff, og keeperen fikk ryddet greit opp. Dermed sto det 1-0 da lagene tok pause og jeg gikk for å kjøpe meg noe å tygge på.

Tidlig i andre omgang hadde Merlo et hjørnespark som endte med heading like utenfor. Deretter fulgte et par halvsjanser til begge lag, før vertenes Lucas Farías ble spilt glimrende gjennom. Fra litt skrått hold reddet imidlertid Merlo-keeperen. I det 82. minutt kom også utligningen da et innlegg på herlig vis ble headet i mål av Diego Aguirre. Det gikk nå mot uavgjort, men i det femte overtidsminuttet fikk Talleres en kjempesjanse da Farías ble sendt gjennom helt alene med keeper. Avslutningen gikk imidlertid ikke bare forbi den utrusende keeperen, men også utenfor stolpen. Da samme mann så sin avslutning reddet til en resultatløs corner et minutts tid senere, så endte det med uavgjort 1-1.

Etter å ha stått periodevis småhutrende og sett kampen, langet jeg ut tilbake mot togstasjonen i Remedios de Escalada for å rekke det som vel var det siste toget for kvelden tilbake til sentrale Buenos Aires. Ved Plaza Constitución hadde metroen avsluttet for kvelden, mens bussen jeg hadde blinket meg ut aldri kom. Det gjorde heller ikke neste buss et kvarter senere, så jeg ga til slutt opp og praiet rett og slett en taxi tilbake til hotellet. Dagen etter skulle jeg som jeg var inne på nok en gang på utflukt til Uruguay, og selv om jeg ikke hadde like tidlig start som sist, var det greit å få seg noen timer på øyet før den tid.

Argentine ground # 17:
Talleres de Remedios de Escalada v Deportivo Merlo 1-1 (1-0)
Primera B Metropolitana
Estadio Pablo Comelli, 20 September 2022
1-0 Ariel Barreiro (11)
1-1 Diego Aguirre (82)
Att: ??
Admission: 2 400 ARS

Next game: 21.09.2022: Plaza Colonia v Cerro Largo
Next argentine game: 23.09.2022: Huracán v Banfield
Previous game: 19.09.2022: Argentinos Juniors v Atlético Tucumán

More pics

This day on a map /This whole trip on a map

Mandag 19.09.2022: Argentinos Juniors v Atlético Tucumán

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg var godt i gang med en ny dobbel da jeg forlot Estadio Guillermo Laza etter å ha sett vertskapet Deportivo Riestra vinne 1-0 over Brown de Adrogué. I dette som ikke akkurat er Buenos Aires sitt mest fasjonable område, tuslet jeg mot bussholdeplassen der jeg kunne skue over mot en av byens største og verste slummer, på motsatt side av krysset rundt 100-200 meter foran meg. Bussen kom heldigvis nokså raskt slik at jeg ikke rakk å bli altfor nedstøvet av tungtrafikken som gikk til og fra det som så ut som et forbrenningsanlegg for søppel litt lenger bort i veien. Jeg hadde altså én kamp til på menyen denne dagen, men den skulle spilles såpass sent på kvelden at jeg valgte å dra tilbake til hotellet for å slappe av litt der og planlegge litt for de kommende dager.

Turen tilbake dit gikk med buss til Plaza de los Virreyes, som er den sørvestlige endestasjonen på metroens linje E, og sistnevnte fraktet meg tilbake til Bolívar og min base ved Hotel De Las Luces. Jeg hadde i det lengste håpet å kunne benytte mandagskvelden til å få huke av den legendariske La Bombonera med Boca Juniors sin hjemmekamp mot Huracán, men siden Boca ikke selger billetter til ikke-medlemmer, er det håpløst om man ikke går via agenter (til vanvittige priser) eller kjenner noen. Min nye venn Martín hadde ymtet frempå at han muligens kunne hjelpe, men klarte til slutt ikke det, så da ble det i stedet en plan B med besøk hos Argentinos Juniors, som skulle ta imot serieleder Atlético Tucumán. Ingen dårlig erstatning det heller.

Det var en dag der metroens linje E ble hyppig brukt, og det var igjen den jeg benyttet meg av da jeg satt kursen vestover. Jeg ble med så langt som til stasjonen Jose Maria Moreno, der jeg tok en buss opp til Villa General Mitre. Sistnevnte er et nabolag med drøyt 35 000 innbyggere, og en stor mengde italienske immigranter bosatte seg her fra siste halvdel av 1800-tallet. Vi befinner oss her også helt på grensen til nabolaget som kalles La Paternal, som har litt av den samme historien. Dette er et tidligere industriområde som i stor grad ble besatt av italienske immigranter og nå har blitt et utpreget boligområde. Jeg var nå heller ikke helt ukjent med stadionet jeg skulle se kamp på, for jeg hadde allerede vært en tur innom der på turens tredje dag (flere av bildene her er tatt den dagen).

Via Marina og Fernando, som er paret bak Twitter-kontoen Groundspotters, hadde jeg kommet i kontakt med Argentinos Juniors-supporteren Tomás som faktisk også arrangerer omvisninger på Argentinos Juniors hjemmebane Estadio Diego Armando Maradona, og jeg hadde benyttet meg av dette. Mer om akkurat det kan leses et annet sted, men etter en rundtur der Tomás øste av sin kunnskap om Argentinos Juniors og Maradona, og der jeg både fikk se Copa Libertadores-troféet og ‘kapellet’ og ‘alteret’ tilegnet Maradona, samt blitt avbildet på laglederbenken til hjemmelaget, hadde jeg latt meg imponere over hans entusiasme og kunnskap. Jeg hadde en følelse av at han til og med var en enda større fan av Maradona enn av Argentinos Juniors, og han har til og med en egen Instagram-konto der han daglig poster et bilde av et veggmaleri e.l. av Maradona.

Jeg hadde igjen vært i kontakt med Tomás, og han hadde bekreftet at det neppe ville bli noe problem å få billett, og at det med stor sikkerhet ville kunne kjøpes fra billettlukene før kampstart på kampdagen. Derfor tok jeg det med ro, og avventet hvorvidt jeg hadde suksess med Boca Juniors-kampen. Da jeg ikke hadde det, ble valget enkelt, og jeg befant meg altså nå igjen utenfor Estadio Diego Armando Maradona. Kampen skulle starte klokken 21.30, og med i overkant av halvannen time til kampstart hadde jeg fått betalt 5 000 pesos for en billett på hovedtribunen, og ble stående å betrakte folkelivet litt før jeg etter hvert lot meg visitere og tok meg innenfor.

Argentinos Juniors ble stiftet i 1904, og har en noe broket historie, for de ble stiftet av en gruppe anarkister, og valgte de røde og hvite fargene som en hyllest til Alfredo Palacios, som var den første kongressmannen valgt inn fra det argentinske sosialistpartiet. Det var i 1909 at de ble tilknyttet det argentinske fotballforbundet og begynte å spille i deres turneringer, og i 1921 sikret de seg opprykk til toppdivisjonen for første gang, før de i 1926 registrerte en andreplass i ligaen. I 1931 var klubben med da en utbrytergruppe stiftet Argentinas første profesjonelle liga, men som jeg tidligere har vært inne på, ble det samling igjen i 1934 da amatørligaen gikk inn i denne nye ligaen. Det var i det momentet at Argentinos Juniors slo seg sammen med CA Atlanta, men allerede noen måneder senere ble fusjonen reversert grunnet ‘økonomiske uregelmessigheter’ i Atlanta-regnskapet. Til tross for en elendig sesong, ble de benådet fra nedrykk, men i 1937 var det ingen nåde.

I 1940 vant de andredivisjon, men fikk ikke rykke opp fordi deres nye stadion fortsatt ikke tilfredsstilte kravene. Åtte år senere følte de seg igjen urettferdig behandlet da de hadde ledet kvalifiseringsspillet om opprykk til toppdivisjonen da en spillerstreik satt stopper for videre spill. Forbundet AFA svarte med å annullere hele kvalifiseringsspillet og benådet i stedet de som skulle ha rykket ned fra toppdivisjonen. I 1955 rykket de omsider opp igjen til Primera Division etter 18 års fravær. Argentinos Juniors har en høy status i argentinsk fotball, og en av grunnene til dette er at de har vært litt av en talentfabrikk. Men én spiller skiller seg klart ut fra alle andre; én som som liten gutt hadde blitt oppdaget og hentet fra slummen i Villa Fiorito, og som fra 1969 hadde spilt for klubbens juniorlag Los Cebollitos (de små løkene).

Det er selvsagt snakk om ingen ringere enn tidenes kanskje beste fotballspiller; Diego Armando Maradona. Torsdag 20. oktober 1976 debuterte han for klubbens A-lag som 15-åring (han var ligaens yngste spiller frem til Sergio Agüero debuterte for Independiente i 2003). Han ledet klubben til andreplass i 1980, før han ble solgt til Boca Juniors året etter, og selv om han aldri vant noen tittel med Argentinos Juniors, gjorde pengene de fikk for ham at de kunne bygge opp et slagkraftig lag. De vant sin første ligatittel i 1984, og deltok dermed også i Copa Libertadores året etter. Der spilte de seg frem til finalen, der colombianske América de Cali var motstander. Etter at begge møtene hadde endt med hjemmeseier 1-0, måtte det spilles en tredje kamp på nøytral bane i Paraguays hovedstad Asunción. Den endte 1-1, men Argentinos Juniors vant 5-4 på straffer, og sikret seg den gjeveste pokalen i søramerikansk fotball. Samme år vant de også serietittelen nok en gang.

Klubben klarte ikke å opprettholde dette nivået, og etter at Apertura- og Clausura-systemet ble innført i 1990, hadde de etter hvert flere sesonger der de slet i bunnen, og rykket etter hvert ned i 1996. De rykket opp igjen på første forsøk, men startet en tilværelse som heislag mellom de to øverste divisjonene i noen år, før de i 2004 returnerte til toppdivisjonen. I 2010 vant de Clausura- tittelen, og sikret seg med det sin tredje ligatittel, før de rykket ned igjen i 2016. På første forsøk returnerte de etter en imponerende sesong, og har senere igjen kvalifisert seg for Copa Libertadores. Denne dagen var det altså Primera Division det dreide seg om når de skulle få en tøff test ved å ta imot Atlético Tucumán.

Da Argentinos Juniors i 1937 ble kastet ut av sitt daværende stadion i La Paternal grunnet ubetalt leie til jernbaneselskapet som eide tomten, ble stadionet demontert og klubben måtte se seg om etter en ny hjemmebane.I 1940 ble Estadio Argentinos Juniors åpnet, og det var i stor grad bygget i tre. I 1983 ble det ansett å være for lite og rett og slett utrygt, og man flyttet ut for å banedele hos Ferro Carril Oeste mens man planla å bruke pengene man fikk for Maradona til å bygge et nytt stadion. Disse ble imidlertid brukt på andre ting; ikke minst et treningskompleks, og nytt stadion måtte vente litt. I 1995 ble det gamle stadionet revet, men først i 2003 – etter flere forsinkelser – sto dagens stadion ferdig på samme sted.

Det fikk da navnet Estadio Diego Armando Maradona, etter fotballguden som hadde startet sin karriere der. Dagens anlegg skal ha en kapasitet på 26 000, og domineres av tribunene på langsidene. Hovedtribunen har tre nivåer med sitteplasser, inkludert et noe mindre midtre nivå. Tribunen på den andre langsiden har ett stort nivå. På den ene kortsiden har man en mindre tribune, mens det ikke er noe bak mål på den andre kortsiden. Jeg lot meg begeistre av spillertunnelen, for spillerne kom etter hvert ut av en oppblåsbar spillertunnel som strakk seg et stykke inn på banen og endte i det som skal forestille overkroppen og hodet til selveste Diego Maradona. En meget artig og original vri.

Det var en underholdende kamp vi skulle bli vitne til, med to lag som spilte god og artig fotball. Vi måtte imidlertid vente til det 29. minutt før det var skjedde noe av voldsom betydning, og det var bortelaget fra nord som da tok ledelsen, Christian Menéndez dro av en forsvarer inne i feltet før han med venstrebenet fant en åpning mellom keeper og nærmeste stolpe. 0-1, og etter dette virket det i en periode som om hjemmelaget mistet litt fokus og ble litt slurvete. Det ble de straffet for da Menéndez var på farten igjen ni minutter senere. Denne gangen var det med høyreslegga at han dro til på halvspretten, og det sto 0-2. Det var også stillingen halvveis, og Argentinos Juniors hadde en jobb å gjøre.

Hjemmelaget fikk muligens en vitamininnsprøytning i pausen, for de var friskest i andre omgang. Først var de farlig frempå da et innlegg ble styrt like utenfor, og ikke lenge etter headet de i tverrliggeren. Tjue minutter ut i omgangen fikk de igjen muligheten etter et fint gjennomspill, men avslutningen traff ikke mål. Tucumán-spillerne hadde nå begynt å tilbringe mye tid på bakken, og jeg mistenkte at det ikke akkurat ville bli mindre av dette når tomålsscorer Menéndez fikk sitt andre gule kort i det 72. minutt. Et Argentinos Juniors som nå var i overtall presset på for redusering, og David Zalazar fikk omsider headet inn 1-2 fra et hjørnespark, men i og med at det skjedde i det sjette tilleggsminuttet, var jeg neppe alene om å føle at den kom altfor sent. Det viste seg å stemme, og kort tid etter blåste dommeren av.

Fotballavisen Olé anslo dagen etter tilskuertallet til ca 10 000, og de fikk altså se kampen ende med borteseier 1-2. Argentinos Juniors lå med det på en åttendeplass, mens Tucumán tok en seier igjen og holdt foreløpig på serieledelsen (den skulle de ikke klare å holde på). For min del sa jeg meg fornøyd med dagens dobbel da jeg forlot Estadio Diego Armando Maradona. Fra noen kvartaler unna skulle det gå en buss som jeg kunne ta helt til Bolívar og hotellet mitt, og det viste seg å stemme, så jeg kom meg tilbake til min base ved Hotel De Las Luces også denne kvelden. Nå var jeg også over halvveis i den argentinske delen av min store søramerikanske tur.

Argentine ground # 16:
Argentinos Juniors v Atlético Tucumán 1-2 (0-2)
Primera Division
Estadio Diego Armando Maradona, 19 September 2022
0-1 Christian Menéndez (29)
0-2 Christian Menéndez (38)
1-2 David Zalazar (90+6)
Att: 10 000 (est)
Admission: 5 000 ARS

Next game: 20.09.2022: Talleres de Remedios de Escalada v Deportivo Merlo
Previous game: 19.09.2022: Deportivo Riestra v Brown de Adrogué

More pics

This day on a map / This whole trip on a map

Mandag 19.09.2022: Deportivo Riestra v Brown de Adrogué

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Nye uke betyr nye muligheter, sies det, og denne mandagen så jeg i hvert fall muligheter for nok en dobbel. Planen min var å se Deportivo Riestra klokken 15.30 for deretter å få med meg en kveldskamp. Jeg hadde håpet å klare å sikre meg en billett til Boca Juniors v Huracán uten å måtte ty til agenter etc, men uten suksess, så kveldskampen ville i stedet bli oppgjøret til Argentinos Juniors klokken 21.30. Først var det uansett duket for et besøk hos Deportivo Riestra, så etter å ha slappet av på hotellet satt jeg kursen dit. Første etappe gikk med Subte (metroens) linje E fra Bolívar til Boedo, og derfra gikk ferden videre med buss. Rett etter at vi hadde passert gjennom det som omtales som en av de største og verste slummene i Buenos Aires, gikk jeg av bussen på Avenida Varela med Deportivo Riestra sin hjemmebane til høyre for meg og San Lorenzo sin mer kjente hjemmebane El Nuevo Gasómetro til venstre for meg på motsatt side av veien.

Vi befinner oss her i grenselandet mellom Villa Soldati-området og Nuevo Pompeya-området, der tangoen har spesielt sterke røtter. Dette området ble stadig mer urbant utover i forrige århundre, og huser som nevnt også en stor slum (som jeg var glad jeg kun så fra bussen) som har vokst mye grunnet tilflytting fra fattigere og landlige områder nord i landet, samt innvandrere fra ikke minst det nordlige nabolandet Bolivia. Dette er et området man gjerne blir rådet til å utvise stor forsiktighet i, og det er for øvrig ikke helt uten grunn at San Lorenzo nesten har sluttet med kveldskamper (etter at flere fans har opplevd å bli ranet etter kamp), men jeg hadde også denne gang få problemer.

Det mest bekymringsfulle var vel egentlig hvordan jeg ble støvet ned av vogntogene og lastebilene som kjørte forbi på den støvete veien på sin vei til eller fra det som så ut som et anlegg for søppelhåndtering rett bortenfor åstedet for min første kamp for dagen. Jeg hadde nemlig blitt stående å beundre (og fotografere) veggmaleriene av Diego Maradona som var å se også her, før jeg gikk mot inngangspartiet og betalte meg inn med 2 400 pesos. Deportivo Riestra er nok ikke den argentinske klubben som er mest vant med utenlandske turister som kommer for å se de spille, for jeg fikk noen snodige blikk, og en av klubbrepresentantene lurte lattermildt på om jeg hadde gått meg bort og endt opp på feil kamp. Jeg forsikret om at det hadde jeg overhodet ikke, og ble ønsket velkommen og fikk stige innenfor portene med tre kvarters tid til avspark.

Deportivo Riestra ble formelt stiftet i 1931, av en gruppe unge mennesker som da hadde holdt på med fotball et par år allerede. Det var først i 1946 at de ble tilknyttet det argentinske fotballforbundet og begynte å delta i deres turneringer. De tok plass i Primera C, men ble senere flyttet ned til Primera D da den ble introdusert i 1950. De vant Primera D i 1953, og tilbragte de neste to tiårene i Primera C uten å gjøre altfor mye ut av seg i de øvre deler av tabellen. Nedrykkskamp var mer vanlig, og i 1963 endte de på det som i utgangspunktet var en nedrykksplass, men ble kun reddet av at ingen rykket ned det året. I 1971 slo de seg sammen med Asociación de Fomento Barrio Colón, slik at klubbens offisielle navn nå faktisk er Deportivo Riestro Asociación de Fomento Barrio Colón.

I 1981 var intet godt år for klubben, for da kom omsider nedrykket, samtidig som militærjuntaen kastet ut klubben fra sin hjemmebane for å bygge en motorvei. I 1986 rykket de opp igjen, men rykket også rett ned igjen, og vaket nå noen år mellom Primera C og Primera D. Så sent som i 2014 spilte de i nettopp Primera D, men etter to strake opprykk i rask rekkefølge, kunne de det året feire opprykk til Primera B Metropolitana og nivå tre for første gang i sin historie. To opprykk i ett og samme år er ikke hverdagskost, og det kan forklares med at man etter 2013/14-sesongen la om systemet (igjen!) før neste sesong som ble en forkortet 2014-utgave. Men Riestra var ikke ferdige der…

2016/17-sesongen endte med Riestra på andreplass, og i kvalifiseringen spilte de seg frem til finale mot Comunicaciones. Typisk nok for Argentina ble den preget av kontroverser, med flere regelbrudd og en banestorming (visstnok initiert av en Riestra-spiller) med fem minutter igjen. Kampen måtte spilles ferdig senere på en nøytral bane, men Riestra vant 2-1 og sikret seg opprykk til nivå to for første gang, selv om de måtte tåle å få med seg en poengstraff på 20 minuspoeng til neste sesong (den ble senere redusert til 10 poeng). Takket være poengstraffen endte Riestra i nedrykkssonen og måtte ta turen ned igjen. De klarte imidlertid å beholde mesteparten av spillerne, og returnerte på første forsøk til Primera B Nacional, der de altså fortsatt er å finne.

Deportivo Riestra spilte først på en bane i Nueva Pompeya-nabolaget, før de bygget sitt eget stadion i Villa Soldati i 1950. Som nevnt ble de i 1981 kastet ut derfra av militærregimet som ville bygge en motorvei der, og klubben ble hjemløse de neste 12 årene. De klarte imidlertid å få tak i en tomt der de i 1993 omsider kunne åpne sin nåværende hjemmebane. Den heter Estadio Guillermo Laza, og er oppkalt etter en tidligere visepresident i klubben. Den domineres av hovedtribunen på den ene langsiden, mens det er små og åpne ståtribuner bak målene. På den bortre langsiden er det omtrent intet annet enn laglederbenkene, og denne siden er også utilgjengelig for publikum, bortsett fra at man har tilgang til en liten tribune helt borterst på den ene flanken. Når man ser over dit fra hovedtribunen har man imidlertid San Lorenzo sin store hjemmebane El Nuevo Gasómetro som bakteppe.

Det virker egentlig litt naturstridig at en liten klubb som Deportivo Riestra skal kunne hevde seg på øvre del av nivå to og kjempe om opprykk til øverste nivå av argentinsk fotball, for de er ikke det man kan kalle en tradisjonsrik klubb med historie i toppfotballen, og de virker heller ikke å være noen publikumsmagnet (omtrent 600 dukket opp på denne kampen jeg overvar). Det bekreftet også et par av mine nye argentinske venner, og liret samtidig av seg noen konspirasjonsteorier om hvordan en del merkelige avgjørelser syntes å gå i favør av Riestra som nå skal ha en rik og innflytelsesrik person ved roret. Nå hadde jeg ingen holdepunkter for å si meg hverken enig eller uenig i dette, men nøyde meg med å ta en tur bort i kiosken for å få litt god mat og drikke mens jeg slo i hjel litt tid frem mot avspark.

Riestra la som jeg muligens var inne på beslag på en av kvalifiserings-plassene (som dog gikk helt ned til 13. plass), mens gjestene Brown de Adrogué fra det sørlige Buenos Aires lå noe lenger bak og befant seg på nedre halvdel. Dagens dommer la raskt lista da han allerede i kampens første minutt var oppe med det gule kortet, for kortstokken skulle etter hvert bli nokså flittig brukt med ni gule og to røde. Hjemmelaget fikk den første sjansen, men keeper slo til corner, og første omgang var ingen festforestilling. Nærmest kom bortelaget med et skudd i tverrliggeren, og ellers hadde keeperne og de to lagenes forsvar kontroll på det som kom. Det var 0-0 og målløst halvveis.

Gjestene fikk den første sjansen etter hvilen da de kom to mot én, men keeper reddet, og i neste angrep var det vertene som avsluttet centimetere utenfor stolpen. Riestra skulle ta stadig mer over, og ikke minst var det tilfelle etter at gjestenes Emiliano Mayola fikk sitt andre gule og ble utvist snaut tjue minutter ut i omgangen. Riestra hadde deretter en god mulighet da de lobbet keeper, men lobben gikk også over målet. Jeg begynte å ane at det gikk mot 0-0, men så fikk Riestra straffespark. Det så for meg noe snodig og billig ut, og konspirasjonsteoretikerne ville nok kanskje fått vann på mølla, men uansett gjorde Walter Acuna ingen feil da han med fem minutter igjen av ordinær tid satt straffesparket i mål til 1-0.

På overtid hadde Riestra en god mulighet til å doble ledelsen da de kom tre mot to, men avslutningen gikk utenfor. Det kunne de angret på da bortelaget sekunder senere fikk en siste mulighet, men skuddet gikk over, og det endte dermed med hjemmeseier 1-0. Jeg kom meg etter hvert av gårde og gikk igjen ut på den støvete veien utenfor for å tusle i retning den nevnte slummen. Jeg skulle heldigvis kun til bussholdeplassen, og jeg hadde jo ytterligere en kamp på menyen denne kvelden. Men det var faktisk såpass lenge til at jeg nå satt kursen tilbake mot hotellet for å lade opp litt der og planlegge litt for de kommende dagene.

Argentine ground # 15:
Deportivo Riestra v Brown de Adrogué 1-0 (0-0)
Primera B Nacional
Estadio Guillermo Laza, 19 September 2022
1-0 Walter Acuna (pen, 86)
Att: 600 (est)
Admission: 2 400 ARS

Next game: 19.09.2022: Argentinos Juniors v Atlético Tucumán
Previous game: 18.09.2022: Platense v Racing Club

More pics

This day on a map / This whole trip on a map