Denne helgen var det igjen klart for cupkamper, og denne lørdagen vurderte jeg å se en av disse, men så at det denne dagen også ville være mulig å få med seg to kamper dersom man valgte ‘riktig’. At cupkampen mellom Østsiden og Kråkerøy som hadde blitt flyttet inn i Østfoldhallen også hadde fått sent avspark, samtidig som Torp hadde arrangert treningskamp mot Bøn med tidlig avspark, gjorde det nemlig mulig å få med seg begge de to, og det var denne kombinasjonen jeg endte opp med å gå for.
I disse dager er det vel ikke så ofte at Torp er vertskap for klubber fra andre kretser, men nå de altså være det. Bøn hører hjemme i Eidsvoll kommune, og hadde bevilget seg en aldri så liten helgetur til Fredrikstad, der de også skulle ut på byen denne lørdagskvelden. Bøn spiller i Akershus-kretsen, der de i fjor vant 6. divisjon og dermed er nyopprykket til 5. divisjon i år. Man skulle tro at det dermed kunne være en passende motstander å måle krefter med for Torp, som jeg selv har som en av favorittene til å rykke opp fra sin 6. divisjons-avdeling i år.
Dagens første kamp skulle altså spilles på Sportsplassen på Torp, som jo er en av mine gamle boltreplasser fra min barndom, og jeg hadde vurdert å gå til fots dit opp, men brukte såpass med tid på å få ut fingeren at jeg endte opp med å måtte ta bussen. Da jeg ankom, var forbrødringen allerede i gang på Sportsplassen, og det virket som om noen av aktørene allerede hadde fokus på kveldens forlystelser. Foreløpig var også temperaturen slik at det heller ikke var nødvendig å søke ly inne i ‘peisestua’ i klubbhuset mens jeg ventet på avspark.
Jeg må innrømme at jeg denne dagen ikke var så oppmerksom som jeg burde ha vært med tanke på målscorere og tidspunktet for scoringene, og det skyldes i stor grad at jeg faktisk ble stående i telefonen fra rett før avspark og til rett før pause, og i tillegg fikk visse utfordringer med telefonen. Likevel registrerte jeg selvsagt at Torp puttet på både ett, to og tre i løpet av første omgang, og gikk til pause med ledelsen 3-0. Gjestene fra Akershus hadde dermed en viss jobb å gjøre i andre omgang.
I stedet puttet Torp på ytterligere tre mål etter hvilen, før Bøn reduserte til 6-1 på et frispark. Det ble også sluttresultatet på Sportsplassen, men Bøn-gutta hadde åpenbart ikke mistet humøret av den grunn. Nå gledet de seg til en tur på byen, og det var tydelig at de ville se igjen flere av Torp-spillerne der. Man ser i ettertid at Bøn åpenbart hygget seg i Fredrikstad og også satt pris på både byen og den herlige dialekten, om man skal tro sosiale medier. Selv skulle jeg videre til Østfoldhallen for å se cupkamp, så det var bare å komme seg med bussen mot Fredrikstad.
Denne fredagens fotballmeny i lokalområdet begrenset seg til en treningskamp mellom Kråkerøy og Gresvik i Østfoldhallen. I og med at Kråkerøy allerede dagen etter skulle ut i cupkamp mot Østsiden, forsto jeg at det ville dreie seg om Kråkerøy andrelag. Slikt sett ville det være to 5. divisjons-lag som skulle måle krefter, og selv om jeg må innrømme at jeg nå begynte å bli litt lei av Østfoldhallen, valgte jeg å ta turen over for å titte. Det var bare å komme seg med bussen inn til Fredrikstad og neste buss videre opp til Østfoldhallen.
Der rakk jeg før avspark å veksle noen ord med Kråkerøy-trener Bakkehaugen, og lurte litt på hva han tenkte foran seriestart i 4. divisjon. Han håpet at Kråkerøys A-lag skulle klare å kjempe med trioen Råde, Drøbak/Frogn og Askim Fotball, og det var litt interessant, for dette er de fire jeg selv har tippet på de fire første plassene (i en eller annen rekkefølge). Nå var det imidlertid altså Kråkerøys andrelag som skulle i aksjon mot et Gresvik som jeg personlig var litt spent på foran seriestart. Det var Gresvik som skapte de første to-tre sjansene uten å få ballen i mål, mens Kråkerøy 2 deretter produserte noen sjanser men heller ikke de fikk nettkjenning. Det var målløst til pause.
Kråkerøy 2 var nære på da de tolv minutter etter pause så en avslutning reddet på streken, og det gikk ikke altfor mange minuttene før det i stedet smalt i motsatt ende av banen. Det var Patrick Lien som i det 62. minutt ekspederte et innlegg kontant i mål, og med det sørget for 0-1. Noen minutter senere leverte Gresvik-keeperen en parade som hindret Kråkerøy-scoring, før de grønne og hvite også hadde en avslutning like utenfor. Med et snaut kvarter igjen fikk laget fra ‘blomsterøya’ en kjempesjanse, men Gresvik fikk reddet helt inne på streken. De blå holdt ut, og det endte 0-1 foran det jeg talte meg frem til å være 42 tilskuere. Fornøyd med dagens dont satt jeg deretter raskt kursen hjemover.
Revisit: Kråkerøy 2 v Gresvik 0-1 (0-0) Friendly Østfoldhallen, 24 March 2023 0-1 Patrick Lien (62) Att: 42 (h/c) Admission: Free
Etter et par fotballfrie dager var det på tide med en kamp igjen, samtidig som jeg holdt meg i lokalområdet. Denne kvelden gikk turen til Trosvikbanen, der det har vært vært mye tull med underlaget etter at gressmatta ble erstattet med kunstgress. Nå virket de som om de – i hvert fall til en viss grad – hadde fått delvis orden på det. Trosvik skulle denne kvelden ta imot Driv til treningskamp på sin plastsavanne. Mens Fredrikstad-laget spiller i 5. divisjon, hadde bortelaget fra Enebakk tilhold i Østfold-kretsens 6. divisjon, etter at de for noen år som kjent siden meldte overgang fra Oslo-kretsen.
Det var ikke kun undertegnede som hadde funnet frem til Trosvikbanen denne kvelden, for etter å ha bussen dit med 116-bussen traff jeg nokså raskt på et par kjente fjes. Tom Børkeeiet hadde nok en gang tatt turen fra Langhus til Østfold for å se litt fotball, mens sarpingen Trond Sæterøy igjen hadde latt seg friste av en utflukt til Fredrikstad, og akkurat det kan man vel ikke klandre ham for. De to utgjorde imidlertid som vanlig hyggelig selskap, og sammen fikk vi se en nokså jevnspilt kamp der Trosvik dog virket et lite hakk vassere.
Gorm Kolberg Olsen sendte vertene i ledelsen 1-0 i det 28. minutt, men ni minutter senere var det balanse i det berømte regnskapet. Vi bet oss merke i Driv sitt åpenbare ønske om spille fin fotball, og det var også etter fint spill at de utlignet til 1-1, som var stillingen halvveis. Seks-sju minutter ut i andre omgang falt avgjørelsen, og det skjedde ved at et hjørnespark ble stusset inn av Hojat Hohammedi. Til tross for noen sjanser begge veier, endte det også 2-1, og det var i og for seg ikke ufortjent, men Driv vil også ha tatt med seg positive ting fra denne kampen. Tom satt kursen tilbake mot Follo, mens stakkars Trond måtte mot Sarpsborg og skysset meg bortom bussterminalen i Fredrikstad på veien.
Ny uke og nye muligheter, og denne mandagen skulle det faktisk bli en ny bane på meg, selv om jeg egentlig ikke hadde regnet med det da jeg dro hjemmefra for å sette kursen mot Begby. Der oppe på Begby har jo den nye banen vært et kapittel for seg selv, for da den skulle åpnes til fjorårets siste hjemmekamp var den rett og slett ikke klar likevel, og det har den heller ikke vært ved de anledninger man tidligere i vinter hadde håpet å kunne spille treningskamp på den. Det har ikke minst min banehopper-kompis Stig-André Lippert fått med seg, der han til stadighet hadde etterlyst informasjon om kamparena for Begbys mange treningskamper i håp om å kunne få huket av den nye banen. Ved én anledning hadde han til og med vært på vei, men snudd og gjort vendereis da han fant ut at kampen likevel skulle spilles på den gamle banen.
Derfor regnet jeg med at det også var der kveldens treningskamp mot Rakkestad skulle spilles, og det hadde så vidt meg bekjent heller ikke kommet ut noe informasjon om noe annet, men da jeg ankom så jeg raskt at aktiviteten var borte på den nye banen. Det viste seg å være et av G16-lagene som hadde trening ledet av min gamle kompis Bothe, men han bekreftet at planen var å spille kveldens treningskamp på den nye banen. Jeg måtte selvsagt informere Lippert om dette, og han ergret seg nok litt da han fikk den beskjeden der han nå satt hjemme med familiære forpliktelser. Etter fjorårets høstsesong var det mange som mente, meg selv inkludert, at Begby kunne bli et lag å regne med i årets 5. divisjon. Rakkestad spilte på sin side i 4. divisjon i fjor, men rykket ned, slik at de to nå også skal møtes i årets 5. divisjon.
For å gjøre en lang historie kort, var det ingen festforestilling jeg ble vitne til på den nye banen denne kalde mars-kvelden, men Begby var nærmest nettkjenning før pause da de kom alene med Rakkestad-keeperen, som imidlertid reddet. Jeg sto med en stadig sterkere følelse av at det gikk mot 0-0, men idet jeg tenkte tanken igjen, scoret Rakkestad. Martin Johnsrud Kristiansen rundet keeper og satt inn 0-1 i det 73. minutt. Bortsett fra dette var et litt komisk ‘høydepunkt’ da en Rakkestad-spiller skle på sidelinja og ynket seg i smerte, og da en Begby-leder kom farende til, trodde vi det var for å hjelpe. Men neida, han var mest opptatt av å sjekke om det hadde gått bra med stativet jeg antar er til et kamera som filmer kampen. Det gikk heldigvis bra med både spiller og stativ, og kampen ebbet ut med 0-1 som sluttresultat. Det var bare å traske hjemover i kulda med en ny bane på samvittigheten, og det blir garantert flere kamper der utover i sesongen.
Norwegian ground # 216: Begby v Rakkestad 0-1 (0-0) Friendly Nye Begbybanen, 20 March 2023 0-1 Martin Johnsrud Kristiansen (73) Att: 22 (h/c) Admission: Free
Også denne søndagen skulle bli viet cupens første kvalifiseringsrunde, og i den forbindelse var det oppe i Sarpsborg duket for en aldri så liten godbit med litt historisk sus. Sparta skulle være vertskap for Sarpsborg FK på Spartabanen. Ellers sagt på en annen måte; norgesmestrene fra 1953 skulle ta imot norgesmestrene fra 1917, 1929, 1939, 1948, 1949 og 1951. Det er lenge siden storhetsdagene for begge klubber, men prestisje sto uten tvil på spill når de nå skulle kjempe om avansement i cupen. Noen uker tidligere hadde jeg sett de to i treningskamp på Spartabanen, og da hadde SFK snudd 2-0 til 2-3, men jeg håpet også på litt mer ‘fyr i teltet’ når det nå var tellende kamp.
Jeg hadde busset opp til Sarpsborg og spasert fra bussterminalen og bort til Spartabanen, der jeg betalte meg inn med 50 kroner og kunne se at også et par andre kjente fjes hadde møtt opp. Dette var som kjent to 4. divisjons-klubber som skulle møtes, og som i den nevnte treningskampen var det Sparta som slo til først. Jakub Lyczko satt inn 1-0 med drøyt ti minutter til pause, og det var også stillingen halvveis. Manus fra forrige møte ble også fulgt da Egzon Feka doblet ledelsen tidlig i andre omgang, sekunder etter at Sparta også hadde skutt i stolpen. Få minutter senere reduserte Clirim Sulimani på flott vis fra distanse, og etter en times spill hadde SFK et skudd i stolpen før Rahjan Dervisevic utlignet til 2-2. Skulle SFK igjen stå for en snuoperasjon på Spartabanen??
Neida, ikke denne gang, for med et kvarter igjen var Sparta tilbake i ledelsen etter et skudd som endret retning i en uheldig SFK-spiller og gikk inn. Musab Hussein fikk deretter æren av å sette spikeren i SFK-kista, og med 4-2 var det Sparta som vant lokaloppgjøret mellom de to ‘ekte’ Sarpsborg-lagene og sikret seg avansement. Trond var deretter galant nok til å skysse meg bort til bussterminalen, der jeg kunne benytte meg av det beste Sarpsborg har å by på; nemlig bussen mot Fredrikstad.
Revisit: Sparta v Sarpsborg FK 4-2 (1-0) Norwegian Cup, 1st Qualifying Round Spartabanen, 19 March 2023 1-0 Jakub Lyczko (35) 2-0 Egzon Feka (49) 2-1 Clirim Sulimani (52) 2-2 Rahjan Dervisevic (61) 3-2 Andreas Vigdal Elvestad (og, 76) 4-2 Musab Hussein (84) Att: 97 (h/c) Admission: 50 NOK
Etter å ha sett FFK tape for Sarpsborg 08 i en ubetydelig treningskamp som aldri burde vært spilt, satt jeg snart kursen mot Østfoldhallen, der det var langt mer spennende ting som skulle skje. Det var klart for første kvalifiseringsrunde i cupen, og Lisleby skulle ta imot Råde. Etter å ha unnet meg en burger inne i byen, busset jeg til Østfoldhallen, der Lisleby av en eller annen grunn hadde valgt å spille dagens kamp. Kanskje litt snodig all den tid de har egen kunstgressbane, og så sent som i fjor var det jo der jeg så de i aksjon i en tilsvarende kamp mot Østsiden. Nå var det uansett hallen som var kamparena, og noe overraskende
Dette var selvsagt et oppgjør mellom to klubber i Østfolds 4. divisjon, og Råde måtte tåle rollen som favoritter når det nå skulle kjempes om avansement i cupen. Til tross for et fartsfylt første omgang, sto det fortsatt 0-0 da jeg i pausen unnet meg en røykepause på utsiden, men det skjedde tilsynelatende noe med Råde i pausen. I andre omgangs første minutt sendte Deni Hasanagic gjestene i føringen med 0-1, og kun tre minutter senere hadde Tobias Guttulsrød doblet ledelsen for Råde, som få minutter etter der igjen hadde en avslutning i tverrliggeren før returen ble headet like over.
Vi måtte vente til det 79. minutt før vi fikk ny nettkjenning, og det var den gamle FFK-eren Maikel Nieves som økte til 0-3. Fem minutter senere økte Deni Hasanagic til 0-4, og ytterligere to minutter frem i tid noterte samme mann seg for hattrick ved å sette inn 0-5. På overtid fikk Lisleby et trøstemål signert Steven Wilondja, men med 1-5 som sluttresultat hadde Råde tatt seg videre på en nokså overbevisende måte. Det var liten tvil om at denne kampen også hadde vært langt mer severdig enn kampen på Fredrikstad Stadion litt tidligere på dagen. Nå var det bare å komme seg med bussen og sette kursen hjemover.
Jeg hadde kommet meg vel hjem fra den store mars-turen til Storbritannia, og tilbake i plankebyen skulle det denne lørdagen arrangeres en treningskamp som frembragte blandede følelser for mange. Eller for å si det på en annen måte; en kamp som etter min mening aldri burde vært spilt. Det er jo morsomt når FFK møter oppkomlingene fra Sarpsborg 08, men det skal ikke skje i trenings- og vennskapskamper. Oppgjørene bør spares til de to møtes til obligatoriske kamper i serie eller cup, og absolutt ikke vannes ut med årlige treningskamper av denne typen. Man vet jo også at dette heller ikke alltid er så populært andre steder, og siden jeg selv kjenner Rangers godt, kan jeg jo trekke frem eksempelet derfra, da man for ikke så altfor lenge siden aksepterte en invitasjon til å reise til den andre siden av jorde for å spille vennskapskamp mot erkerivalen Celtic i Australia. Det førte til så massiv kritikk fra rasende supportere at det hele måtte kanselleres. Men likevel er det utrolig nok tydeligvis noen som tror at dette må være toppen av lykke for supporterne.
Nå blir jeg riktignok ikke lenger spesielt overrasket over hva ormebolet av en FFK-ledelse finner på, og det er jo i den forbindelse en kjent sak at de også klarte å støte fra seg både en dyktig sikkerhetssjef og majoriteten av sine frivillige vakter med sine løgner og måten de har operert ved å gå bak ryggen på folk på. Nå var nye sikkerhetssjefer på plass for å ta fatt på den utakknemlige jobben, og vi hadde omtrent ikke før gått bort på Sørsia for å ta oppstilling før de kom farende som elefanter i en porselensbutikk og med en brautende opptreden. Sørsia skulle visstnok ikke brukes til annet enn A-lagets offisielle kamper, var det bestemt, til tross for at man annonserer for det nye tullet med navn Sørsia+ ved at det er gyldig til samtlige kamper der FFKs lag er involvert. Samtidig skulle det klages på flaggene som var hengt opp, og vi fikk ‘ødelagt’ den første halvtimen av kampen før det løste seg halvveis. En svært lite smart og smidig måte å starte en ny jobb på, om målet er samarbeid og dialog med supporterne, men dialog er uansett ikke noe man kan ha med det upålitelige regimet som for tiden dessverre styrer FFK.
Selve kampen var ikke noe særlig å skrive hjem om, for i 70 minutter så det rett og slett ut som om heller ikke de to lags spillere var særlig interessert i å spille denne kampen, men snarere bare ville ha det overstått. De siste tjue minuttene startet imidlertid 08 å presse på, og spilte seg da frem til flere muligheter. Med ti minutter igjen falt avgjørelsen da Rajmon Pascal Lundqvist sendte sarpingene i føringen med 0-1. FFK hadde hatt svært lite å by på, og 0-1 ble også sluttresultatet i det som lenge var et langt gjesp av en kamp som aldri burde blitt spilt. Det må kanskje være lov å håpe at dette ble siste gang de to møtes til en slik kamp – i hvert fall på veldig lenge – men jeg har dessverre ikke spesielt stor tro på det, og tipper at vi i 2024 nok en gang vil se at det igjen arrangeres treningskamp mellom de to.
Revisit: Fredrikstad v Sarpsborg 08 0-1 (0-0) Friendly Fredrikstad Stadion, 18 March 2023 0-1 Ramjon Pascal Lundqvist (81) Att: ??? Admission: 50 NOK (concession)
Etter at onsdagen hadde vært en ny fiasko rent fotballmessig, med avlysning, var det nå bare å forlate Wigan og Greater Manchester med uforettet sak og heller sette kursen mot Morecambe for å avslutte turen med kamp der. Ferden gikk med tog fra Wigan North Western til Lancaster, der det ble togbytte og et nytt tog den ikke altfor lange veien derfra til Morecambe. Noen ser ut til å mene at jeg snart må ha besøkt hver eneste krok av Storbritannia, men slik er det altså selvsagt ikke. Til tross for at Morecambe har vært vurdert ved en anledning eller to tidligere, var dette faktisk første gang jeg befant meg i den byen. Jeg gikk fra jernbanestasjonen ned mot sjøen og promenaden der, og jeg slo meg ned med en pint på The Kings Arms mens jeg ventet på å kunne få sjekke inn ved Crown Hotel, der jeg hadde betalt £51,64 for overnatting.
Morecambe er en by som ligger nord i grevskapet Lancashire, ut mot Irskesjøen og den store bukta Morecambe Bay. Det var tidligere noen små fiskerlandsbyer her, før Morecambe vokste frem rundt en anlagt havn på 1800-tallet. På midten av 1900-tallet var den blitt en såkalt seaside resort, og selv om storhetstiden er et fjernt minne og de to store pirene nå for lengst er borte, er turismen fortatt meget viktig. Over den nevnte Morecambe Bay kan man skue over på Cumbria og Lake District i det fjerne, og fra Heysham like nord for Morecambe går det ferge til både Isle of Man og Belfast. Morecambe hadde ved folketellingen i 2011 et innbyggertall på rett i underkant av 35 000; noe som var en nedgang på rundt fem tusen fra forrige gang.
Byens mest kjente landemerke er sannsynligvis statuen av komikeren Eric Morecambe (født Bartholomew) som tok fødebyens navn som sitt artistnavn, og den står nede ved promenaden langs Irskesjøen. Etter å ha tatt en titt på den, unnet jeg meg en pubrunde som startet på The Bull. Deretter gikk turen videre til Joiners Arms og The Masons, før tiden var moden for et middagsmåltid ved Wetherspoons-puben The Eric Bartholomew. Pubrunden fortsatte med turer innom The Chieftain og The Lord Nelson,før jeg kom meg med en buss utover mot kveldens kamparena, der Morecambe skulle være vertskap for Charlton Athletic.
Morecambe FC ble stiftet i 1920, og tok plass i Lancashire Combination. I 1925 vant de sin første av etter hvert fem titler i den ligaen, men deretter fulgte snart også en periode hvor de slet både sportslig og økonomisk, og hvor det var en kamp for å overleve. I 1960-årene hadde de en god periode, og vant igjen Lancashire Combination i både 1962, 1963, 1967 og 1968. Etter sistnevnte triumf var de samme år med å stifte dagens Northern Premier League, mens en av deres store triumfer kom i 1974, da de spilte seg frem til finalen i FA Trophy og sikret seg troféet ved å slå Dartford i Wembley-finalen. I ligaen slet klubben imidlertid gjerne på nedre halvdel av NPL, og fortsatte med det utover på første halvdel av 1980-årene.
Et par gode cupinnsatser var da medvirkende til at man fikk en ny optimisme rundt klubben, og i 1996 kunne de slippe jubelen løs da manager Jim Harvey ledet klubben til opprykk til Conference. Der etablerte de seg raskt som et godt lag som ved flere anledninger snuste på opprykk og playoff-plasseringer (etter at sistnevnte ordning kom på plass på dette nivået). I november 2005 fikk manager Harvey hjerteinfarkt under en hjemmekamp, og hans gode venn Sammy McIlroy ble ansatt som midlertidig manager ut sesongen. Da Harvey skulle ha sin første dag tilbake på jobb, ble han møtt med oppsigelse, og McIlroy fikk jobben på permanent basis. Grunnet dette skal de to gamle vennene fra Nord-Irland visstnok fortsatt ikke være på talefot.
Der McIlroy allerede i sin andre sesong hadde tatt Macclesfield Town opp i Football League, trengte han kun én full sesong på å gjøre det samme med Morecambe. Våren 2007 ble en tredjeplass fulgt opp med opprykk via playoff. York City ble eliminert i semifinalene før Exeter City ble slått i finalen på Wembley. Selv etter at McIlroy forsvant fire år senere, har Morecambe etablert seg i Football League. Våren 2010 kvalifiserte de seg for playoff uten suksess etter en fjerdeplass, men ellers var de gjerne å finne på midten eller på nedre del av League Two-tabellen. Våren 2021 ble det igjen en fjerdeplass, og denne gang gikk det bedre. Tranmere Rovers ble slått i semifinalene, og i finalen mot Newport County vant Morecambe 1-0 og sikret seg opprykk til League One. Der debuterte de forrige sesong med en 19. plass, og nok en gang var fokuset på å overleve i den divisjonen.
Ved billettlukene på det jeg fortsatt velger å kalle Westgate Stadium (selv om det selvsagt også er belemret med sponsornavn) fikk jeg betalt £20 for en billett på ståtribunen West Stand bak det ene målet, og jeg fikk også byttet £3 mot et eksemplar av kveldens 48-siders kampprogram før jeg slo fast at det var mer enn nok tid for å lade opp med en siste pint på puben The Hurley Flyer på nabotomta. Da Morecambe sommeren 2010 valgte å flytte ut fra Christie Park, hadde den vært klubbens hjemmebane siden 1921, men hadde kort tid etter blitt jevnet med jorden og erstattet med en stor Sainsbury-butikk. Deres nye stadion har to kortsider som begge er ståtribuner, mens hovedtribunen på den ene langsiden byr på sitteplasser. På den andre kortsiden er det en åpen ståtribune, og den er visst bygget slik med hensikt for å gi en følelse av å minne om Christie Park. Kapasiteten oppgis å være 6 476, mens tilskuerrekorden på tidspunktet for mitt besøk var 5 831 og stammet fra forrige sesong, da de møtte mot Sunderland og sikret plassen på sesongens siste dag.
Morecambe befant seg i poengnød nede i nedrykkssonen, mens Charlton Athletic lå litt under midten av tabellen og heller ikke var sikre. 3 795 tilskuere skulle imidlertid få se en første omgang der det var liten tvil om hvem som hadde vært best. Etter et drøyt kvarter tok gjestene fra sørøst-London ledelsen da Miles Leaburn sendte ballen i mål med en volley. Tjue minutter var så vidt passert da en corner ble headet tilbake i feltet til Corey Blackett-Taylor som dunket inn 0-2. Morecambe hadde lite å by på fremover, og et overbevisende Charlton hadde tilsynelatende full kontroll. Det virket allerede avgjort da Blackett-Taylor et par minutter før pause headet inn et innlegg fra Tyreece Campbell og økte til 0-3 med sitt andre for dagen.
Etter pause fikk Morecambe sin redusering etter en times spill, da Donald Love fikk fulltreff, men om Morecambe fikk fornyet håp, var det nokså kortvarig. Åtte minutter senere hadde Scott Fraser spilt vegg med en medspiller og gjenopprettet gjestenes tremålsledelse ved å sette inn 1-4. Morecambe-folket var oppgitt, og med rette, men Charlton hadde levert en solid kamp og vant fortjent. I ettertid kan jeg fortelle at Morecambe til slutt endte opp med å rykke ned tilbake til League Two. Etter kampslutt for turens trettende og siste kamp spaserte jeg selv tilbake mot hotellet, og unnet meg en tur innom JB’s Bar før jeg tok kvelden og fikk meg litt søvn før hjemreisen dagen etter. Jeg skulle på onsdagen fly hjem fra Manchester Airport, og turen gikk med tog fra Morecambe til Lancaster og videre derfra til Manchester Airport, hvor jeg bevilget meg en skikkelig frokost på flyplass-puben Bridgewater Exchange før jeg fløy tilbake til Gardermoen. Turen var ved veis ende.
English ground # 577: Morecambe v Charlton Athletic 1-4 (0-3) League One Westgate Stadium, 14 March 2023 Att: 3 795 0-1 Miles Leaburn (17) 0-2 Corey Blackett-Taylor (21) 0-3 Corey Blackett-Taylor (43) 1-3 Donald Love (61) 1-4 Scott Fraser (69) Admission: £20 Programme: £3
Jeg hadde en travel dag foran meg da jeg våknet i Wrexham og etter hvert trasket de få meterne fra Premier Inn-hotellet bort til Wrexham General for å komme meg med 08.35-toget til Shrewsbury, der jeg skulle bytte tog. Turen dit ned tok snaut 40 minutter, men jeg hadde en mye lenger etappe foran meg med 09.30-toget som skulle bruke nesten tre og en halv time på å frakte meg til Porthmadog. På veien kunne jeg imidlertid unne meg en røykepause da toget stoppet i Machynlleth, der vi skulle stå i et kvarters tid mens toget ble splittet. Den ene delen skulle fortsette mot Aberystwyth, mens den andre skulle til Pwlheli. Jeg skulle med sistnevnte, og like før klokken ett kunne jeg stige av i Porthmadog etter en fin tur oppover den walisiske vestkysten.
Stedet het Porthmadoc da det ble anlagt som havn på første halvdel av 1800-tallet, og det var først i 1974 at navnet ble endret til Porthmadog. Den ble raskt en viktig utskipingshavn for skifer fra skiferbruddene i Blaenau Ffestiniog, og det var med dette for øyet at Ffestiniog Railway ble anlagt i 1836. Først ble vognene trukket av hester, men i 1863 ble de erstattet av damplokomotiver. Denne linjen er for øvrig bevart som museumsjernbane den dag i dag. De raskt voksende engelske byene hadde behov for skifer, og lignende linjer for skiferbruddene i Gorseddau og Croesor fulgte, men Gorseddau Tramway varte ikke særlig lenge, og Croesor Tramway var historie tidlig i 1920-årene. Første verdenskrig signaliserte på en måte slutten på skifereksporten via Porthmadog, for mange av skipene hadde blitt senket av fienden, og ikke minst hadde også det tyske markedet for skifer kollapset. I tillegg var det nå flere aktører som hadde begynt å betjene Blaenau Ffestiniog med sine tog.
Den siste lasten med skifer levert hit med Ffestiniog Railway ble skipet ut fra Porthmadog i 1946, og to måneder senere hadde linjen blitt lagt ned. Den ble som nevnt senere gjenåpnet som en museumsjernbane, og er en populær turistattraksjon. Det siste gjelder også museumsjernbanen Welsh Highland Railway, som forbinder Porthmadog med Caernarfon lenger nord. Sommeren 2019 hadde jo min mor og jeg en ferie i Wales, der vi blant annet tok begge disse toglinjene. I dag er nok turisme den viktigste næringsveien i Porthmadog, som nå har omtrent 4 200 innbyggere. Det var her jeg skulle se dagens kamp, og jeg hadde før jeg byttet tog i Shrewsbury forsikret meg om at det ikke ble noen avlysning; i den grad det går an å forsikre seg om slikt.
Det viste seg heldigvis å stemme, og etter å ha båret med meg bagasjen mot til dagens kamparena, Y Traeth, kunne jeg se at det allerede var bra med folk der. Jeg betalte meg inn med £6, og for ytterligere £2 fikk jeg et eksemplar av dagens 48-siders kampprogram. Med halvannen time til avspark fikk jeg slenge fra meg bagen i et hjørne av klubbhusets bar, som allerede var nokså travel. To busser med fans fra Colwyn Bay (og visstnok også en minibuss) hadde nemlig tatt turen for å se bortelaget jakte opprykk. I matutsalget fikk jeg et herlig måltid for £6. Pie, chips, mushy peas & gravy ble kastet innpå mens jeg slurpet i meg en Bovril. Deretter ble det byttet ut med cider i klubbhusets bar, der det ble ladet opp til kamp.
Man trodde lenge at Porthmadog FC hadde blitt stiftet i 1884, men for kun et par år siden dukket det opp bevis for at stiftelsesdatoen var allerede i oktober 1872, og det gjør klubben til en av de eldste i Wales. De vant 1902/03-utgaven av North Wales League, og hadde senere suksess mellom 1950-årene og 1970-årene, da de både vant Welsh Amateur Cup i 1955/56 og senere radet opp titler i Welsh League (North). All den tid Wales ikke hadde en nasjonal toppdivisjon før i 1992, hopper vi imidlertid raskt frem til det, og i så måte var klubbens triumf i Welsh Alliance i 1990 ganske sikkert medvirkende til at de i 1992 fikk være med i den nye League of Wales (i dag Cymru Premier). Den ble stiftet som en forent walisisk toppdivisjon etter at personer i forbundet fryktet at deres medlemskap i FIFA sto i fare uten en slik.
League of Wales bestod den gang av 20 klubber, og niendeplassen i dens første sesong er Porthmadogs bestenotering. Den påfølgende sesongen scoret spissparet Dave Taylor og Marc Lloyd-Williams 70 mål tilsammen. Taylor sto for 43 av disse, og ble faktisk tildelt ‘the Golden Boot’ som toppscorer i de europeiske toppdivisjonene (dette var før det ble lagt inn faktorer for hvilken liga man spiller i). Til tross for dette ble det kun en 11. plass, men Taylor scoret for øvrig hele 62 mål på 66 kamper i løpet av sin tid i klubben. I 1998 rykket Porthmadog ned til Cymru Alliance da antall lag i toppdivisjonen ble redusert. I 2003 rykket de opp igjen, men måtte i 2010 ta turen ned nok en gang. Da man startet opp igjen etter Covid, befant Porthmadog seg i Ardal League North West; en av de nye divisjonene på nivå tre av walisisk fotball, men rykket i fjor opp derfra, og spiller nå i Cymru North, som er ensbetydende med nivå to av walisisk fotball.
Y Traeth er altså navnet på Porthmadogs hjemmebane, og det gir nok mer mening når jeg forteller at det oversatt til engelsk blir ‘The Beach‘. Her har man to tribuner på den ene langsiden, der man også finner klubbhuset. På den ene kortsiden er det en sittetribune av den moderne typen, mens det på motsatt kortside er et overbygg for stående tilskuere. Y Traeth er et koselig sted å se fotball; i hvert fall når det er bedre og tørrere vær enn det som var tilfelle under lange perioder av mitt besøk. Kapasiteten i disse dager oppgis til 2 000, men det sies at 3 250 kom for å se Bangor City kjempe for (og vinne) ligatittelen her våren 1994. Med den nye sittetribunen bak det ene målet, skal man nå også ha oppfylt kravene for spill i Cymru Premier, dersom det skulle bli aktuelt, og i et fotball-land der opp- og nedrykk dessverre ofte avgjøres av nettopp slike ting, kan det selvsagt være greit å ha på stell.
Tilfeldigvis dobbeltsjekket jeg nå min rute tilbake, da jeg etter kamp hadde tenkt å busse til Blaenau Ffestiniog, ta toget derfra til Llandudno Junction, og derfra toge videre til Warrington for å installere meg der for en søndag med min datter. Nå fikk jeg en svært ubehagelig overraskelse da det viste seg at alle tog mellom Blaenau Ffestiniog og Llandudno rett og slett var kansellert uten at det ble satt opp alternativ skyss. Igjen ble det skyldt på været. Nå var gode råd dyre om jeg ikke ville friste en tilværelse som uteligger i Porthmadog. Jeg vurderte å likevel busse til Blaenau Ffestiniog og kanskje få en uber eller taxi derfra til Llandudno Junction, men jeg forsøkte meg først med en tweet til bortelaget Colwyn Bay som tross alt skulle hjem den veien, og valgte å utsette avgjørelsen til etter kamp, selv om jeg skal innrømme at dette bekymret meg litt der jeg sto og prøvde å få med meg kampen.
Mens Porthmadog lå på en 10. plass (av 16) og hadde sju poeng ned til nedrykkssonen, sto serieleder Colwyn Bay med imponerende 24-1-0 og hadde en tolv poengs luke til toer Holywell Town (som dog hadde to kamper til gode) og hele 16 poeng ned til treer Llandudno. Det var imidlertid vertene som var frempå først, men skuddet til Gareth Jones-Evans gikk like utenfor, og forsøket fra Matty Hill gikk like over tverrliggeren. Hjemmelaget måtte deretter klarere en ball på streken før gjestene tok ledelsen i det 27. minutt. Det var Sam Hart som styrte inn en dødball fra Tom McCready, og det sto 0-1. Med fem minutter til pause var oppskriften den samme da McCready slo corner og Hart headet inn 0-2, og den stillingen sto seg til pause.
Porthmadog hadde mer ball i andre omgang, men slet med å skape noe særlig mot et solid Seagulls-forsvar, og Sam Hart var i stedet nære på et hattrick da han stupheadet like utenfor etter nok et frispark fra McCready. McCready selv hadde også en mulighet med en avslutning like utenfor, men det endte 0-2 foran 431 tilskuere, og Colwyn Bay hadde med sin 25. strake ligaseier tatt et nytt langt steg mot divisjonstittel og opprykk til den walisiske toppdivisjonen, som de ikke overraskende også sikret seg til slutt. Colwyn Bay er jo som kjent en klubb som har spilt mange år i engelsk fotball, og som så sent som i 2019 valgte å returnere til walisisk fotball. Det blir spennende å se hvordan de kan hevde seg i konkurranse med de beste klubbene i Wales.
For min del hadde jeg ikke fått noen svar på Twitter, men i baren etter kampslutt fikk jeg et tips om å forhøre meg med en Gary som skulle ha ansvar for bortelagets supporterbusser. Gary viste seg å være en trivelig type, og ikke minst behjelpelig da han sa han hadde en ledig plass på en av bussene som skulle tilbake til Colwyn Bay. Det ligger jo på linjen der jeg kunne komme meg med toget til Warrington Bank Quay, så det passet fint, og jeg var svært takknemlig for at en trivelig gjeng etter hvert kunne slippe meg av like ved togstasjonen i Colwyn Bay. Der kom jeg meg med neste tog, og fikk etter hvert sjekket inn ved Patten Arms, rett overfor Warrington Bank Quay stasjon. Der hadde jeg betalt £49,50 for overnatting, og rakk også en pint før de stengte baren. Kvelden ble avsluttet med en tur ut og og et måltid på Wetherspoons-puben The Friar Penketh, og deretter en siste pint på 9 Gallon.
Søndag morgen og formiddag ble tilbragt sammen med min datter, som naturligvis ble et høydepunkt på turen. Da vi etter hvert brøt opp, satt jeg kursen mot Altrincham, der jeg sjekket inn på Travelodge-hotellet og benyttet kvelden til å se ishockey i form av oppgjøret Manchester Storm v Belfast Giants. Det var heldigvis litt mindre hoiing og skriking fra speaker her enn det var hos Coventry Blaze, men fortsatt litt vel mye etter min smak. Mandag skulle by på fotball igjen, og planen var faktisk å besøke Leigh Sports Village for å se U21-lagene til Manchester United og Leicester City i PL2, men etter at jeg hadde tatt meg opp til Wigan, installert meg på Premier Inn-hotellet, kost meg i et par puber, og busset til Leigh, kom meldingen om at kampen var avlyst grunnet regnet. Helt utrolig, for ut fra vær-beskrivelsen skulle man tro at flommen dro med seg både folk og biler og det som var nedover gatene, men det var slett ikke så verst da jeg i stedet tok en pub-runde i Leigh og så frem mot tirsdagskampen i Morecambe, som skulle bli turens siste.
Welsh ground # 22: Porthmadog v Colwyn Bay 0-2 (0-2) Cymru North Y Traeth, 11 March 2023 0-1 Sam Hart (27) 0-2 Sam Hart (40) Att: 431 Admission: £6 Programme: £2
Etter to dager der det ikke hadde gått etter planen, hadde jeg håp om ting skulle tilbake på skinner når jeg denne morgenen forlot High Wycombe med kurs for Wrexham. Slik skulle det imidlertid ikke gå, men det var jeg foreløpig lykkelig uvitende om da jeg toget fra High Wycombe til Birmingham Moor Street, og også da jeg spaserte derfra til Birmingham New Street for å unnagjøre den neste togetappen til Shrewsbury. På togturen derfra opp til Wrexham General kjørte vi gjennom noen områder der det lå snø, og av erfaring mistenkte jeg at dette kunne by på problemer for pysete briter. Ved ankomst Wrexham kunne jeg registrere at det lå et lite lag med snø utenfor veiene der, og ganske riktig hadde Cefn Druids sin hjemmekamp mot Llandudno nå blitt avlyst. Jeg hadde betalt £56,50 for overnatting ved Premier Inn-hotellet i Wrexham, men siden det ennå ikke var klart for innsjekking, gikk jeg til Wetherspoons-puben The Elihu Yale for å få i meg litt mat før jeg returnerte og sjekket inn.
De som synes å tro at kunstgressbaner er en garanti for at kampene blir spilt, kunne fått bevis for det motsatte denne dagen, dersom de hadde vært mottakelig for det. Tilfeldighetene ville det nemlig slik at de tre mest aktuelle reserve-planene – i likhet med kampen til Cefn Druids – også skulle spilles på kunstgress. Flint Mountain røyk først, og jeg sto igjen med Widnes eller South Liverpool. Jeg lutet mot Widnes, og South Liverpool ble da også den avlyst etter hvert, men utfordringen var nå å komme seg til Widnes og tilbake, for det er ikke bare fotballfolket som ikke takler litt vær på de britiske øyer. Samtlige tog som betjener stasjonene i Widnes og Runcorn denne dagen hadde rett og slett blitt kansellert. «Severe weather» var begrunnelsen, og samme begrunnelse var det også for at de heller ikke satt opp buss for tog, til tross for at det var bare veier, og det vi her i Norge ville kalt en fin vårdag!
Løsningen ble å ta toget til Chester, tog videre derfra til Runcorn East, og buss(er) derfra til Widnes. Med usikkerheten som nå knyttet seg til togene, var det en risiko å ta, og jeg fryktet for at jeg kunne bli strandet i Widnes, men tok sjansen. Fra Runcorn East måtte jeg ha en buss inn mot de mer sentrale delene av Runcorn for å bytte til en ny buss der, og bussbyttet gikk skeis da buss nummer to rett og slett kjørte rett forbi uten å stoppe. Det var bare å smøre seg med tålmodighet og vente på neste avgang, og slik kom jeg meg etter hvert til Widnes, der jeg ladet opp til kamp med et glass på The Cricketers Arms – tydeligvis også kalt Leggies. Der bar inventaret preg av at dette er en rugby-pub i en rugby-by, og praten blant de lokale dreide seg tilsynelatende også mer om rugby enn om fotball, så de fleste der var kanskje ikke engang klar over – eller brydde seg ikke nevneverdig om – at Widnes FC denne kvelden skulle spille kamp mot City of Liverpool i Northern Premier League Division One West.
Widnes er en industriby som ligger ved den nordlige bredden av elven Mersey, mellom Liverpool og Warrington. Den hørte lenge til Lancashire, men sorterer nå under grevskapet Cheshire. Etter at den første kjemiske fabrikken ble åpnet i 1847, vokste Widnes, og innbyggertallet ble tidoblet over de neste fire tiårene. Det var mye forurensning fra både røyken og avfallsstoffer fra industrien, og Widnes ble i 1888 beskrevet som «den mest skitne, styggeste og mest deprimerende byen i England», og i 1905 som «a poisonous hell-town»! Det er lite flatterende beskrivelser, men forholdene ble etter hvert forbedret. I 1950-årene hadde Widnes 45 store forskjellige kjemiske fabrikker, men mange av disse er nå historie eller har blitt erstattet med mer moderne fabrikker. Det første området av Widnes som ble industrialisert på denne måten har til og med blitt omgjort til et grøntområde, men dette er så avgjort fortsatt en industriby, som i dag har et innbyggertall som har passert 60 000.
Klubben jeg denne kvelden skulle se i aksjon på hjemmebane ble stiftet så sent som i 2003 som en juniorklubb under navnet Dragons AFC. I 2012 ble det besluttet at man skulle gå inn under paraplyen til byens rugby league-storhet Widnes Vikings, og under dette navnet fikk de i 2013 innpass i North West Counties League Division One, etter en debutsesong i West Cheshire League. Allerede i 2014 ble det imidlertid enstemmig vedtatt å trekke seg ut igjen og stå på egne ben som Widnes FC. I 2017 vant de NWCL Division One, og rykket opp i NWCL Premier Division. Et andre strake opprykk ble et år senere sikret med andreplass, og Widnes var klar for spill i Northern Premier League Division One West. 12. plassen i debutsesongen der er hittil bestenotering, og de er fortsatt å finne i den divisjonen. Dette var for øvrig tredje forsøk på å få spille kveldens kamp mot City of Liverpool, som allerede hadde blitt omberammet to ganger.
Widnes FC banedeler på stadionet til nevnte Widnes Vikings, og det er liten tvil om at det er langt flere folk der når sistnevnte spiller rugby league. Her på Lowerhouse Lane har de spilt helt siden det åpnet i 1895, men det ble revet og totalt ombygget med nyåpning i 1997. Den hadde kun tribuner på de to langsidene, men da East Stand sto ferdig i 2005, hadde det blitt et all-seater stadion med tribuner på alle fire sider, og det skal nå ha en kapasitet på 13 350. I 2011 ble det dessverre lagt kunstgress, og det var for øvrig også grunnen til at de ble strøket av listen over arrangørsteder for Rugby League VM i 2013. Fotballklubben har på sin side spilt her siden 2012, og i forbindelse med deres kamper åpner man kun en del av den ene langsiden. Akkurat det er neppe spesielt overraskende når man vet at tilskuerrekorden i forbindelse med en av deres fotballkamper her skal lyde på 522 og stamme fra et lokaloppgjør mot Runcorn Linnets i desember 2021.
Ved inngangspartiet betalte jeg meg inn med £8, og fikk samtidig utdelt gratis et eksemplar av det 28-siders kampprogrammet. Det ble begrunnet med at det var programmet som hadde blitt trykket opp til kampens opprinnelige dato 21. januar, og det var jo realt at de i så måte hadde bestemt seg for å ikke ta penger for det. Innunder tribunen fikk man etter hvert åpnet baren, som er av typen man gjerne ser i Football League, men det betød at vi måtte stå der i gangen under tribunen og drikke alkoholen. Litt merkelig å tenke på at når Widnes Vikings spiller rugby league her med langt flere tilskuere, er det fritt frem å ta det med seg opp på tribunen. Men sånn fungerer det nå engang. Det var etter hvert 364 tilskuere som hadde møtt frem – godt hjulpet av en delegasjon bortefans – og vi måtte alle finne oss i å oppholde oss i det samme avstengte område i den ene enden av tribunen på den ene langsiden.
Widnes befant seg i nedrykkssonen og trengte virkelig poeng, men nå lå de også tett som hagl lenger foran, og selv City of Liverpool var langt fra sikre selv om de lå midt på tabellen. Det var surt og kaldt denne kvelden, og de nektet for øvrig å slippe folk ut for å røyke i pausen, men her hadde man i det minste tak over hodet. Vi fikk se et Widnes-lag som virket tent i jakten på poeng, og som i det 12. minutt tok ledelsen da Connor McCarthy hamret ballen forbi bortekeeper Ben Barnes og i mål i det bortre hjørnet. 1-0, og det sto seg også til pause. Andre omgang var kun 37 sekunder gammel da Widnes doblet sin ledelse. Sean Miller avsluttet i stolpen, men Will Jones dunket returen i mål til 2-0. Seks minutter senere traff Miller igjen stolpen med en heading, men ballen gikk deretter via en uheldig Nick Ryan og i mål til 3-0.
Nå virket det egentlig avgjort, og mye av den resterende tiden virket da også som en slags transportetappe. Jeg nøyer meg med å si at det endte 3-0, og Widnes klatret ut av nedrykkssonen etter en overbevisende seier. Nå var det bare for min del å komme seg tilbake til Wrexham, og fra Widnes gikk turen i første omgang tilbake til Runcorn East, der jeg heldigvis kom meg med toget tilbake til Chester. Derfra måtte jeg imidlertid ha buss, siden kveldens siste tog allerede hadde gått, og det var såpass med tid til bussen gikk at jeg unnet meg en pint på The Town Crier før jeg hoppet på bussen rett på utsiden og lot meg frakte til Wrexham. Der var det bare å spasere tilbake til hotellet og finne senga for å få seg litt søvn før en ny lang dag dagen etter.
English ground # 576: Widnes v City of Liverpool 3-0 (1-0) Northern Premier League Division One West Lowerhouse Lane, 10 March 2023 1-0 Connor McCarthy (12) 2-0 William Jones (46) 3-0 Nick Ryan (og, 52) Att: 364 Admission: £8 Programme: Free (programme from original date, now rearranged twice – face value £2)
