Etter onsdagens bomtur til Skottland, var det bare å forlate Dundee og sette kursen sørover. Jeg hadde opprinnelig blinket meg ut en kamp hos Risborough Rangers, men denne hadde allerede før min avreise fra Norge blitt utsatt én uke, så nå var det en tynn meny, spesielt om jeg var ute etter en ny bane. Ikke helt uvanlig for torsdager det, og en annen utfordring var at jeg allerede hadde betalt £40,99 for overnatting ved Travelodge-hotellet i High Wycombe. Det måtte en aldri så liten nødløsning til, og dermed startet jeg ferden sørover mot London med 08.26-toget fra Dundee, siden direktetoget etter hadde blitt kansellert. Jeg måtte nå bytte i Edinburgh, og derfra ble vi etter hvert bortimot 80 minutter forsinket på veien ned til London grunnet en angivelig skade på skinnene i grenseområdet rundt Berwick. Til LNER kan jeg for øvrig opplyse at jeg ikke føler at det kvalifiserer til å omtales som en ‘minor delay‘!
Den nevnte nødløsningen var rett og slett en kamp i London Underground League, som ville være et nytt bekjentskap for meg, og som tydeligvis spiller alle sine kamper på de såkalte ‘Market Road pitches’, med tirsdag og torsdag ettermiddag som kamptidspunkter. Denne dagen var det ligaens egen cup det skulle dreie seg om, men forsinkelsen på toget ned til London gjorde at jeg fryktet å ikke rekke avspark. Da toget endelig ankom endestasjonen London Kings Cross, var det bare å komme seg rett ned i undergrunnen og ta tubens Piccadilly Line nordover til Caledonian Road, der jeg få minutter senere spaserte ut og hastet mot kamparenaen. Jeg ankom med fem minutters tid til avspark, og så umiddelbart at George Webb også hadde tatt turen, slik at vi til denne kampen var hele seks(!) tilskuere. En av disse var David Bogie, som heldigvis også er Rangers-entusiast, men som faktisk også har passert 250 kamper i London Underground League på dette anlegget. Det er temmelig vilt; ikke minst fordi det på ingen måte er noe anlegg som groundhopperne ivrer etter å valfarte tilbake til.
Han var i hvert fall riktig mann til å kunne gi en ytterligere innføring i temaet London Underground League, som kanskje kan kalles en slags bedriftsliga for Transport for London. Jeg fikk høre at man nemlig også må være ansatt i TfL for å kunne spille her. Ligaen består av to divisjoner med seks lag i hver, men nå var det altså dens ligacup det skulle dreie seg om, og de hadde kommet til kvartfinalene. Hammersmith & City Line og Circle Line stiller tydeligvis lag sammen under navnet Hammersmith & Circle Line FC, og de hører hjemme i den øverste divisjonen. Motstander var Jubilee Line FC fra divisjonen under, og flere kjennere mente at dette kunne bli riktig stygt, og at H&C ville spille ball i hatt med motstanderen. Slik skulle det ikke gå, for H&C fikk en kronglete start da de i det femte minutt fikk rødt kort for en hands på streken samtidig som det ble dømt straffespark som Jubilee scoret på. Enda mer overraskende var det at det sto 0-3 i det 18. minutt. H&C reduserte én gang etter halvspilt omgang, så det sto 1-3 til pause. H&C scoret tidlig i andre omgang kampens fineste mål med et langskudd, og utlignet deretter til 3-3 litt senere. Nå trodde flere av mine sidemenn at snuoperasjonen snart ville være et faktum, men det var Jubilee Line sin kveld, og de scoret fire mål den siste snaue halvtimen, slik at det endte 3-7.
Det hadde i det minste blitt en fotballkamp på meg denne dagen, selv om den måtte ses fra den ene langsiden, gjennom et nettinggjerde. Etter kampslutt hadde jeg planlagt å sjekke ut Two Tribes Brewery Taproom like i nærheten, og George var mer enn villig til å bli med dit. Vi fant omsider frem og unnet oss en forfriskning før vi gikk mot St. Pancras stasjon. Der tok jeg farvel med George og unnet meg en middag på Wetherspoons-puben The Barrel Vault, før jeg tok tuben til Marylebone via et kjapt bytte ved Baker Street. Jeg hadde som nevnt booket overnatting i High Wycombe, så jeg kom meg etter hvert med toget dit, og sjekket inn på Travelodge-hotellet. Etter at det var gjort, ble det nok en liten matbit på Wetherspoons-puben The Falcon, før kvelden ble avsluttet med en tur innom Chiltern Taps.
English ground # 575: Hammersmith & Circle Line v Jubilee Line 3-7 (1-3) London Underground League Cup, Quarter Final Market Road pitches, 9 March 2023 0-1 (pen. 6) 0-2 (14) 0-3 (18) 1-3 (23) 2-3 (50) 3-3 (59) 3-4 (64) 3-5 (67) 3-6 (69) 3-7 (81) Att: 9 (h/c) Admission: Free Programme: None
Etter to netter med Travelodge-hotellet i Halesowen som base, var det på tide å forflytte seg, og Scunthorpe var nå min destinasjon. Buss nummer 4H kom noen minutter forsinket for å skysse meg opp til jernbanestasjonen Sandwell & Dudley, men jeg hadde likevel få problemer med å rekke 10.03-toget inn til Birmingham New Street. Der kjøpte jeg inn litt frokost som jeg tok med meg på 11.03-toget med Edinburgh som endestasjon, mens jeg kun skulle være med til Sheffield. Der hadde jeg over tre kvarter til neste tog, og slo derfor i hjel litt tid på den fine puben Sheffield Tap på stasjonen. Toget forlot etter hvert Sheffield et kvarters tid forsinket fordi de måtte vente på den ene halvdelen av det som skulle bli 13.11-avgangen mot Cleethorpes, men etter at de to togsettene hadde blitt koblet sammen, rullet vi av gårde.
Et steinkast fra Scunthorpe jernbanestasjon ligger The Bridge Hotel, og der hadde jeg betalt £55 for overnatting. Etter at jeg hadde sjekket inn og installert meg på rommet, var det på tide med litt mat i skrotten, og jeg spaserte opp til Wetherspoons-puben The Blue Bell for å innta en tidlig middag. En porsjon gammon ble satt til livs før jeg gikk videre til The Honest Lawyer, som tydeligvis akkurat hadde åpnet. Jeg bevilget meg en pint der, mens jeg vurderte de alternative reiserutene til kveldens kamp. Scunthorpe United skulle ta imot Altrincham, og deres hjemmebane Glanford Park ligger jo ikke akkurat sentral plassert i sentrum, for å si det mildt.
Scunthorpe er en industriby som ligger helt nord i grevskapet Lincolnshire; fire norske mil nord for Lincoln. Opprinnelig var det fem mindre landsbyer her, før Scunthorpe vokste frem rundt en rik åre med blant annet jernmalm. Byen som gjerne kalles ‘The Industrial Garden City’ er Storbritannias største senter for jernindustri. Med sine drøyt 80 000 innbyggere er det også grevskapets tredje største by, etter Lincoln og Grimsby. Siden det ikke virket som om det var noen passende bussrute ut til Glanford Park, bestemte jeg meg for å like gjerne ta en liten omvei og ta 16.45-toget tilbake til Althorpe og spasere derfra via et par puber.
Sekunder etter at toget igjen hadde krysset elven Trent, gikk jeg av på Althorpe stasjon, og spankulerte bort til puben The Ironstone Wharf, hvis toaletter nesten er verdt et besøk i seg selv. Like opp i veien derfra ligger The Jolly Sailor, men den viste seg dessverre å være stengt, så da var det bare å traske videre mot Glanford Park. Nå var det bare å følge Doncaster Road, som lå snorrett foran meg med jorder på begge sider. Snart kunne jeg skimte Glanford Park langt der fremme, og etter omtrent en halvtimes gange over en forblåst og åpen slette, kunne jeg unne meg en pint på Hungry Horse-puben Old Farmhouse, som ligger rett ved det som skulle være arena for kveldens kamp mellom Scunthorpe United og Altrincham.
Scunthorpe United ble stiftet i 1899. I 1910 slo de seg sammen med den lokale rivalen North Lindsey United og endret navn til Scunthorpe & Lindsey United, før de to år senere satset profesjonelt og ble med i den daværende utgaven av Midland League. Den vant de i både 1927 og 1939, men hadde til tross for flere søknader ikke fått innpass i Football League. Da sistnevnte i 1950 skulle utvides fra 88 til 92 lag, var det imidlertid deres tur. De ble foretrukket foran klubber som blant annet Workington og Wigan Athletic, og ble plassert i det som da var den nordlige av de to tredjedivisjons-avedlingene. Etter at de i 1958 vant denne og sikret seg opprykk til nivå to, endret de navnet tilbake til Scunthorpe United. Den sesongen hadde de også tatt seg helt til femte runde av FA Cupen, der de til slutt tapte knepent 0-1 for Liverpool. I årene som fulgte gjorde ‘The Iron’ sine beste ligainnsatser, med fjerdeplassen i 1961/62-sesongen som bestenotering. De var altså kun to plasser fra opprykk til øverste nivå, men i 1968 befant klubben seg i stedet nede på nivå fire.
Under en glimrende sesong under ledelse av manager Nigel Adkins, kunne klubben i 2007 feire opprykk tilbake til nivå to. Det endte med direkte nedrykk etter en positiv start, men våren 2009 kunne de feire nytt opprykk på første forsøk etter å ha slått Millwall 3-2 i playoff-finalen. Den sesongen tok de seg for øvrig også til finalen av Football League Trophy, men måtte se seg slått med samme sifre av Luton Town. Tilbake i det som nå het Championship klarte de mot alle odds å overleve og sikre seg en ny sesong på nivået. Adkins, som hadde vært klubbens fysioterapeut før han tok over managerjobben, var umåtelig populær, og ble hedret med følgende sang: «Who needs Mourinho? We’ve got our physio!».
Adkins forsvant til jobben i Southampton tidlig i 2010/11-sesongen, og den endte med nedrykk. To år senere ble det nytt nedrykk, men de sikret en retur til nivå tre på første forsøk. Der kjempet de et par sesonger om ytterligere opprykk og en retur til nivå to, men i stedet måtte de i 2019 ta turen ned igjen, og verre skulle det bli. Våren 2022 endte de sist i ligaen og rykket ned i Conference Premier, og slet de også nå så tungt at det gikk mot et andre strake nedrykk. Det så altså ut som om det skulle bli Conference North-fotball neste sesong på det som faktisk var den første senior-klubben til tidligere engelske landslagsstjerner som Kevin Keegan og Ray Clemence. Noe har gått veldig galt, og jeg kan jo si det sånn at man har en eier som ikke står spesielt høyt i kurs hos alle supporterne. De skal kanskje være glad de ikke holder med en klubb som FFK, der kritikk av regimet virker omtrent sidestilt med russisk kritikk av Kreml.
Den siste oppladning skjedde ved supporterbaren The Iron Bar, under kortside-tribunen Doncaster Road End, der jeg på forhånd hadde betalt £21 for å få stå på anleggets eneste ståtribune. Da Scunthorpe United i 1988 forlot sin gamle hjemmebane Old Showground for å flytte inn på nybygde Glanford Park, var det første gange siden tidlig i 1950-årene at det ble bygget et nytt stadion til en engelsk ligaklubb. Det ligger som sagt et lite stykke utenfor byen, og alle tribunene er like høye og nokså identiske. Unntaket er som nevnt at kortsiden Doncaster Road End er en ståtribune, og naturlig nok derfor også huser den mest ivrige hjemmefansen. På vei inn hadde jeg betalt £3 for et 40-siders kampprogram, og tabellen der bekreftet at Scunthorpe kun hadde Maidstone United bak seg. Det var seks poeng opp til sikker plass, og Scunthorpe hadde også spilt flere kamper enn de fleste av lagene de jaktet på, så det så temmelig mørkt ut.
Det var hjemmelagets Harvey Bunker som sto for den første skikkelige sjansen med et skudd som så ut til å seile mot det ene krysset, men gikk på utsiden av målet. Altrincham lå rundt midten av tabellen og hadde i realiteten allerede sikret ny kontrakt, og hadde selv et skudd rett på keeper før de også ropte på straffespark uten hell. Det var imidlertid hjemmelaget som tilrev seg et initiativ ute på gresmatta, og Liam Feeney hadde testet bortekeeper Oliver Byrne før The Iron var nære på et ledermål på overtid. Ballen havnet ute hos Bunker som fyrte løs fra like utenfor 16-meteren, og den endret retning et par ganger på sin ferd mot mål, men keeper Byrne leverte en god redning og sørget for at det var målløst til pause.
Noen få minutter ut i andre omgang tok hjemmelaget ledelsen 1-0. Cameron Wilson la inn, og Liam Feeney skjøt. Keeper Byrne burde uten tvil holdt skuddet, men måtte gi en retur, og Richie Bennett var frempå og satt den i mål. I stedet for å legge seg bakpå, fortsatte vertene jakten på ytterligere mål. Det var flere ganger fare på ferde inne i Altrincham-feltet, men det var først med et kvarters tid igjen at det igjen ble nettsus. Will Smith styrte en corner i mål via stolpen, og det sto 2-0. Scunthorpe United vat på vei mot tre viktige poeng, og for å gjøre en lang historie kort, ble det ikke flere mål. Fornyet håp for Scunthorpe, men i ettertid vet vi at det ikke hjalp nevneverdig til syvende og sist. De rykket ned til Conference North etter et andre strake nedrykk.
For min del gjensto bare returen til The Bridge Hotel, og siden det tilsynelatende ikke var noen skyttelbusser som skysset folk inn til sentrum, hadde jeg en spasertur på rundt 40 minutter foran meg. Det var bare å finne senga for å få seg litt søvn, for dagen etter skulle jeg opp i 07.30-tiden for å komme meg med 08.11-toget og starte den lange turen opp til skotske Dundee. Jeg hadde planer om å besøke Brechin City, og deres oppgjør mot Fraserburgh var faktisk det samme som hadde blitt avlyst på min forrige tur, da jeg endte opp i Elgin. Igjen skulle dette oppgjøret bli avlyst, i likhet med alle de øvrige kampene i Highland League. Etter å ha sjekket inn ved mitt hotell i Dundee, vurderte jeg alternativene, og det sto til slutt mellom Dundonald Bluebell og Lochee United. Jeg satt meg til og med på toget sørover igjen da førstnevnte varslet om kamp, men hopept av ved Leuchars da også den langt mer lokale Lochee United lovet kamp. Ved ankomst der hadde imidlertid dommeren vendt tommelen ned, så da jeg ankom med en halvtimes tid til avspark, var kampen likevel avlyst. EN fattig trøst var det kanskje at Dundonald Bluebell sin kamp også hadde blitt avlyst; enda senere – under oppvarmingen. Det var bare å innse at det hadde vært en bomtur til Skottland, og satse på bedre lykke dagen etter.
English ground # 574: Scunthorpe United v Altrincham 2-0 (0-0) Conference Premier Glanford Park, 7 March 2023 1-0 Richie Bennett (49) 2-0 Will Smith (75) Att: 2 545 (68 away) Admission: £21 Programme: £3
Helgens store NWCL Hop var historie, og jeg hadde søndag kveld installert meg på Travelodge-hotellet i Halesowen, der jeg mandag morgen kunne dra meg litt ekstra lenge, vel vitende om at det skulle være min base i ytterligere én natt. Da jeg etter hvert kom meg ut, ruslet jeg bort til Wetherspoons-puben The William Shenstone for å få meg en skikkelig frokost der. Selv om de annonserte med haggis på menyen, var de dessverre utsolgt for det, men black pudding fikk jeg i det minste lagt til på min frokost-tallerken. Etter at både tallerkenen og flaske med j2o var tom, tuslet jeg litt rundt i et Halesowen sentrum preget av en hel mengde Black Country-flagg som det var pyntet opp med. Da Olde Queens åpnet dørene, slo jeg meg ned der med et glass Thatchers Gold og bladde i gårsdagens Non-League Paper.
Denne mandagen hadde jeg planer om å besøke en klubb jeg allerede hadde besøkt to ganger tidligere, men som jeg har veldig sansen for. Min første visitt hos Stourbridge fant sted i januar 2013, mens det senere ble en revisit i august 2017. Denne kvelden skulle jeg altså tilbake for tredje gang, mens Tom Morken skulle gjøre sitt første besøk der, og han hadde jeg avtalt å treffe i Stourbridge. Før jeg tok bussen dit, var jeg innom den gode puben Waggon & Horses før jeg tuslet videre til King Edward VII. Sistnevnte var dessverre stengt, så da hoppet jeg like godt på en buss mot Stourbridge. Lokaloppgjørene mellom Stourbridge og Halesowen Town kalles gjerne ‘the number 9 derby’, etter bussruta som forbinder de to, og det var nettopp den bussen som nå fraktet meg til Stourbridge.
Stourbridge er en markedsby som ved folketellingen i 2011 hadde snaut 65 000 innbyggere (inkludert ‘forsteder’). Den ligger drøyt to mil vest for Birmingham, i den sørvestligste delen av det som kalles Black Country. Byen hørte historisk sett til grevskapet Worcestershire, men har siden 1974 sortert under West Midlands, der den ligger helt vest i dette grevskapet. Stourbridge ble under den industrielle revolusjonen det britiske sentrum for glassproduksjon, og er fortsatt kjent for dette. Byen har for øvrig sitt navn etter elven Stour som renner gjennom den. En annen ting Stourbridge er litt kjent for er at toglinjen fra Stourbridge Junction til Stourbridge Town er Europas korteste, med tog som nærmest ser ut som en slags minibuss på skinner, og det var med denne at Tom Morken nå noen minutter før klokken slo to skulle ankomme Stourbridge Town, der jeg sto klar for å møte ham.
Et steinkast fra stasjonen ligger mikropuben The Dog House, som vi hadde blinket oss ut som vårt første stoppested i byen, og det viste seg å være et meget godt valg som fort ville ha blitt stående som turens beste pub om det ikke var for at vi var innom en annen Stourbridge-pub litt senere. Etter en tur innom Red House Botique (som også var et trivelig sted) bestemte vi oss nemlig for å ta turen bortom Waggon and Horses (ikke identisk med Halesowen-puben jeg hadde besøkt litt tidligere på dagen). Det må være en av de aller beste pubene jeg noen gang har besøkt, spesielt for en cider-drikker, og man kan jo lure på hvorfor jeg aldri har vært innom der tidligere. Pork pie kunne de også by på, og deretter unnet jeg meg en pose av deres naga jolokia pork scratchings, som jeg i ettertid angret litt på at jeg ikke kjøpte med et par poser av.
Jeg kunne egentlig blitt værende på Waggon and Horses så lenge som helst, men vi måtte etter hvert bryte opp for å spasere mot kveldens kamparena, War Memorial Athletic Ground. Det ble imidlertid ytterligere et par vanningspauser på vei dit opp. Vi var innom både The Duke William og The Old Wharf Inn før vi gikk de siste meterne opp til War Memorial Athletic Ground, der vi ankom med en drøy time til avspark. Etter å ha betalt £12 i inngangspenger og £3 for et 48-siders kampprogram (som også dekket hjemmekampen mot Leiston to dager tidligere), traff vi nokså raskt på min kompis Ulster Jim, som for øvrig er både Stourbridge-fan og også min kontakt for billetter til det nordirske landslagets kamper.
Klubben ble i 1876 stiftet som Stourbridge Standard FC, men da de i 1890 tok plass i Birmingham & District League (som i 1962 ble til dagens West Midlands (Regional) League), hadde de allerede droppet navne-suffikset og tatt dagens navn. I 1923 sikret Stourbridge seg ligatittelen, samtidig som de vant sin femte av etter hvert 12 titler i Worcester Senior Cup. Etter andre verdenskrig spilte klubben noen år i Birmingham Combination, som de vant i 1952, men den ligaen gikk under et par år senere, og The Glassboys returnerte til Birmingham & District League. I 1971 fikk de rykke opp i Southern League, som på den tiden ble utvidet, og tok plass i det som da het Division One North. Allerede i sin tredje sesong vant de våren 1974 denne divisjonen og rykket opp til toppdivisjonen Premier Division, der det i første omgang ble med to sesonger, og det gjentok seg da de rykket opp igjen på begynnelsen av 1980-årene.
Da de i 1991 igjen vant Division One, ble de nektet opprykk da banen ikke oppfylte Southern League sine krav, og våren 2000 måtte de i stedet ta turen ned i Midland Alliance etter å ha endt nest sist. Den ble vunnet i både 2002 og 2003, men igjen ble man nektet opprykk fordi banen deler den ene langsiden med cricket. I 2006 fikk de imidlertid grønt lys etter å ha endt som nummer to, og de var tilbake i Southern League Division One (Midlands). To år senere ble en tredjeplass fulgt opp med playoff-suksess. Etter å ha beseiret Sutton Coldfield Town i semien, ventet bortekamp mot Leamington i finalen, og Leon Broadhurst ble den store helten da han på tampen av ekstraomgangene scoret vinnermålet og sørget for at Stourbridge vant 2-1 og rykket opp for andre gang på tre sesonger.
Til tross for at de har notert seg for flere sesonger i øvre del av tabellen på non-leagues step 3 (eller nivå 7 om man vil), har playoff ikke vært noen suksess for Stourbridge siden den gang. Både i 2013 og 2014 ble de slått ut i semien, og det samme var tilfelle i 2017, da de spilte i Northern Premier League. De ble i 2018 flyttet tilbake sidelengs til Southern League og våren 2019 ble det ny skuffelse i playoff. I FA Cupen har Stourbridge imidlertid gjort seg bemerket i senere år. Det var først i 2009/10-sesongen at de for første gang tok seg til første ordinære runde (og tapte knepent 0-1 for Walsall), men to år senere var de tilbake og skapte furore ved å holde FL-klubben Plymouth Argyle til 3-3 i Devon for deretter å vinne omkampen 2-0 hjemme. Dessverre ble Stevenage for sterke i neste runde. I 2017/18 slo The Glassboys ut både Whitehawk og Northampton Town og tok seg endelig til tredje ordinære runde. Der ventet bortekamp mot Wycombe Wanderers, og Stourbridge hadde på stillingen 1-1 et skudd i tverrliggere, men en sen Wycombe-scoring sørget for å knuse cupdrømmen. Det kan for øvrig nevnes at Stourbridge-fødte Jude Bellingham startet å spille fotball for klubbens aldersbestemte lag før han ble oppdaget av Birmingham City..
Inne i klubbhuset fikk vi god bevertning, og selv om vi allerede hadde gått til innkjøp av drikkevarer, kom den alltid trivelige klubbformannen Andy Pountney til for å slå av en prat og gi beskjed om at neste runde skulle settes på hans regning. For meg var det altså noen gamle kjente å hilse på her, men jeg tror også min bergenske kompanjong for kvelden koset seg. Før kveldens kamp i Southern League Premier Division Central hadde Stourbridge i realiteten allerede blitt hektet av i jakten på en playoff-plass. Motstander Alvechurch hadde tatt den ikke spesielt lange turen fra Worcestershire, og kikket seg nok litt over skulderen og trengte poeng for å holde nedrykkssonen på avstand.
Det var Alvechurch i sine grønne bortedrakter som skapte de første sjansene, og for å gjøre en lang historie kort, var det ikke ufortjent da Daniel Weldron stupte frem og headet et innlegg i mål til 0-1 etter en drøy halvtime. De var også nærmere en dobling av ledelsen enn Stourbridge var en utligning før pause, og det var ikke noe å si på at det var en borteledelse halvveis. Selv Ulster Jim var dog lattermild da vi gikk i klubbhusets bar for å hente nye forsyninger, for en av nordmennene hadde ikke klart å holde seg helt til pause etter inntaket av fludium, og en vakt hadde kommet til for å advare om at det hadde kommet ‘rapporter om urinering’ og at det ville resultere i utkastelse ved gjentakelse. Gjerningsmannen skal ha hatt skarre-r og for anledningen båret en Stocksbridge Park Steels-lue, men skal utover det få forbli anonym i denne omgang…
‘The Urinator’ ble vedkommenes økenavn i visse Stourbridge-kretser for resten av kvelden, men han fikk heldigvis bli inne på anlegget, slik at han også kunne bivåne andre omgang sammen med oss. Stourbridge prøvde seg tidlig i omgangen med et brassespark som gikk over Alvechurch-målet, men gjestene virket fortsatt litt giftigere, og i omgangens tjuende minutt pirket Tyrell Skeen-Hamilton inn 0-2. Stourbridge forsøkte å svare, og hadde et par gode muligheter, men Alvechurch fikk blokkert og klarert, og hadde selv et par muligheter til å øke ytterligere. Flere mål ble det imidlertid ikke, og det endte 0-2 foran temmelig nøyaktig 500 tilskuere.
Som vanlig var det ikke nødvendigvis så enkelt å forlate klubbhusets bar etter kampen, for formann Andy insisterte som vanlig på å bestille stadig nye runder, og det endte med at ‘The Urinator’ mistet siste tog tilbake til Birmingham. Det vil si, han lot det kjøre uten ham da jeg bekreftet at bussen jeg skulle ha tilbake til Halesowen også skulle videre til sentrale Birmingham. Vi kom oss da også omsider av gårde, og det må innrømmes at det var to nokså påseilede nordmenn som også svingte innom Wetherspoons-puben The Chequers Inn for en siste pint før vi til slutt kom oss med bussen. Jeg kom meg som planlagt av i Halesowen, og gikk for å finne senga mens Tom ble med videre mot Birmingham, og han kom seg tydeligvis også frem uten ytterligere ‘skandaler’. Dette hadde vært en nydelig dag i Stourbridge, og dagen etter skulle jeg fortsette min tur på egen hånd.
Revisit: Stourbridge v Alvechurch 0-2 (0-1) Southern League Premier Division Central War Memorial Athletic Ground, 6 March 2023 0-1 Daniel Waldron (32) 0-2 Tyrell Skeen-Hamilton (65) Att: 500 Admission: £12 Programme: £3
NWCL Hop-arrangementet skulle nå avsluttes med dets sjuende og altså siste kamp, og det skulle skje med Stafford Town som vertskap. Kun ti minutters tid etter at bussen vår hadde forlatt Brocton FCs hjemmebane Silkmore Lane, kunne vi parkere og stige av utenfor Stafford Towns hjemmebane Evans Park, som skulle bli min bane nummer 1 001. Her startet altså ‘jakten’ på de neste tusen. Jeg hadde på forhånd bladd litt i det 40-siders programmet som hadde blitt trykket opp i anledning dagens kamp mot Abbey Hey, og kunne nå entre Evans Park sammen med ‘hordene’ av banehoppere som nærmest hadde kjørt i kolonne fra kampen hos Brocton.
For å si litt om byen Stafford, så er den administrasjonsby for grevskapet Staffordshire, og har i overkant av 70 000 innbyggere. Byen ble anlagt ved det eneste stedet i området hvor det var mulig å krysse elven Trent med store hærstyrker, og var derfor så strategisk viktig at normannerne bygget Stafford Castle her i år 1070. Byen har lange tradisjoner med skoproduksjon, og senere med jernbaneindustri, mens man som grevskapets administrasjonsby i dag har mange som jobber i det offentlige. Stafford ligger for øvrig snaut tre mil sør for Stoke-on-Trent, drøyt to og en halv mil nord for Wolverhampton, og snaut fire mil nordvest for Birmingham, så da bør den også være ettertrykkelig plassert rent geografisk.
Stafford Town ble så sent som i 1976 stiftet som Stafford FC, og fikk året etter innpass i Midland Combination Division Two, som de vant i 1979. I 1981 tok de dagens navn, før de ett år senere trakk seg fra ligaen. Da Staffordshire Senior League ble stiftet i 1994, dukket Stafford Town der, som en av klubbene som var med fra starten. I 1990 slo klubben seg sammen med Sunday League-klubben MSHD, og spilte to sesonger under navnet Stafford MSHD før de returnerte til dagens navn. I forkant av 1993/94-sesongen tok de plass i West Midlands (Regional) League, der de i sin første sesong vant Division One og rykket opp til ligaens toppdivisjon, Premier Division. Den ble vunnet i 2000, og opprykket til Midland Alliance var et faktum.
13. plassen i deres første sesong på det nivået står som deres bestenotering, og i 2004 endte de sist og rykket ned igjen til West Midlands (Regional) League, der de befant seg frem til 2012, da de ble flyttet over til Midland League Division One. I 2018 rykket de ned til Staffordshire County Senior League, men returnerte på første forsøk. De to neste sesongene ble imidlertid spolert av Covid, og da man fikk begynne å spille igjen, ble klubben flyttet over til North West Counties League Division One South. Der så de ut til å slite denne sesongen, for de lå nå som nummer tre fra bunnen, og det betød i utgangspunktet nedrykksplass, så de trengte så absolutt poeng når Abbey Hey nå kom på besøk.
Nok en gang var det, som typisk er på disse arrangementene, masser av kjente å snakke med, og vertene hadde stelt i stand mye greier. Denne dagen hadde det også kommet til noen som ikke hadde vært til stedet på hverken fredagskampen eller lørdagens fire kamper. Før avspark ble jeg stående i en artig samtale med blant annet tyskeren Jens og Bournemouth-supporter Vinny. Den usedvanlig bereiste Jens hadde ikke veldig mye til overs for anlegget her. Evans Park har én stor tribune mist på den ene langsiden, og den byr etter sigende på sitteplass til 550 tilskuere. Ellers er det rundt resten av banen åpen hard standing, og dessverre ble gressmatte i 2016 erstattet med kunstgress. Dermed var det for første gang på denne turen at jeg skulle se fotball på en plastsavanne.
Kampens første sjanse tilfalt vertene, men det var neppe helt etter hensikten da et innlegg fra Jake Cartwright nesten fant veien til nettmaskene. Bortekeeper Joseph Lawton måtte strekke seg for å få avverget baklengsmål. Deretter avsluttet Josh Simcox fra like utenfor 16-meteren, men ballen snek seg på utsiden av stolpen til Abbey Hey sin sisteskanse. Det var likevel Simcox som skulle få hull på byllen da han i det 27. minutt lurte offsidefella og dunket ballen i mål til 1-0. Etter en halvtime levde Stafford Town farlig, men Jack Keeling kom sin keeper og kaptein Adam Jenkins til unnsetning med en redning på streken. Det sto 1-0 til pause.
I pausen ble det ikke bare trukket diverse vinnerlodd, men det ble også avholdt en auksjon der man kunne by på to billetter til torsdagens Europa League-kamp mellom Manchester United og Real Betis. Jeg visste på dette tidspunktet allerede at min planlagte torsdagskamp hadde blitt flyttet, så kanskje burde jeg slått til der og benyttet anledningen til å få huket av Old Trafford, men jeg sto på det tidspunktet i matkøen, og visste samtidig at det også ville bety tapte penger på hotellreservasjon og ny booking. Jeg slo fra meg tanken da budet kom opp i £50, men trodde da det dreide seg om én billett. Nå viste det seg å være to, og vinnerbudet endte så vidt jeg hørte på £55 eller der omkring, så kanskje burde jeg slått til.
Jeg levde uansett fint med å ikke ha gjort det, og så at Stafford Town i andre omgangs tiende minutt doblet ledelsen. Igjen var det Simcox som var målscorer, og denne gang stjal han ballen fra keeper Lawton etter litt kaos i borteforsvaret, og satt greit inn 2-0. Det virket som om det også skulle bli sluttresultatet, men på overtid hadde Abbey Hey et frispark på midtbanen. Dillon Kirkman skjøt rett og slett mot mål, og Stafford-folket sov kanskje litt i timen når ballen faktisk seilte over keeper Jenkins og inn i mål. 2-1, men Abbey Hey rakk aldri å på alvor true en utligning. Dermed endte det med hjemmeseier 2-1 foran 489 tilskuere; arrangementets høyeste tilskuertall.
Vårens NWCL Hop var ved veis ende, og det hadde vært en trivelig weekend, med sju kamper i løpet av de tre dagene. Nå gjensto transporten tilbake til de forskjellige stedene bussen skulle slippe av. Jeg hadde selv valgt å hoppe av ved første stopp ved Stafford Stasjon, og tok der avskjed meg resten av folket – inkludert Tom Morken, som skulle være med videre til Birmingham International, men som jeg skulle treffe igjen dagen etter. Jeg unnet meg nå en pint på puben The Coach & Horses før jeg kom meg med toget fra Stafford til Wolverhampton. Etter et togbytte der, gikk jeg igjen av på stasjonen Sandwell & Dudley, der jeg tok med videre med buss mot Halesowen. Der hadde jeg betalt £89,98 for to netters overnatting ved Travelodge-hotellet i Halesowen. Jeg hoppet av et steinkast derfra og fikk raskt sjekket inn. Kvelden ble avsluttet med en Wetherspoons-middag på The William Shenstone, og en tur innom pubene Picks og Church View Tavern.
English ground # 573: Stafford Town v Abbey Hey 2-1 (1-0) North West Counties League Division One South Evans Park, 5 March 2023 1-0 Joshua Simcox (27) 2-0 Joshua Simcox (55) 2-1 Dillon Kirkman (90+2) Att: 489 Admission: With Hop Ticket (otherwise £6) Programme: With Hop Ticket (otherwise £2)
Var det mulig å være lei fotball etter at vi hadde sett hele fire kamper på lørdagen? Ikke for denne karen! Det var for meg personlig duket for et stort jubileum som groundhopper når vårens NWCL Hop denne søndagen skulle avsluttes med to kamper, men først gjaldt det å få i seg en frokost, og denne dagen hadde også Tom Morken klart å komme seg opp i god tid til å forsyne seg fra hotellets frokostbuffet. Vi hadde allerede ved arrangementets start på fredag fått utdelt pakken med helgen kampprogrammer, og mens hotellpersonalet fløy frem og tilbake for å fylle på med bacon, pølser etc for sultne groundhoppere, rakk jeg også å bli litt i det 40-siders programmet før søndagens første kamp. Den var det Brocton FC som skulle være vertskap for, og deres hjemmebane Silkmore Lane ville bli min besøkte bane nummer 1 000.
Man må i all beskjedenhet kunne si at å ha sett fotballkamper på tusen baner er verdig en aldri så liten markering, og jeg unnet meg litt påfyll fra buffeten og et ekstra glass med juice før vi begynte å forberede oss på avreise. Nå skulle vi heller ikke tilbake til hotellet, så det var bare å få med seg bagasjen på bussen. Den skulle ikke spesielt langt fra vår base i den sørlige utkanten av Stafford, for Brocton spiller nå sine hjemmekamper i den sørøstlige delen av Stafford, og under ti minutter ett avreise kunne vi gå av bussen utenfor dagens første kamparena, klare for en ny dag med fotball i North West Counties League Division One South.
Dagens første hjemmelag hører, som navnet tilsier, egentlig til i Brocton, som er en landsby rundt seks kilometer sørøst for Stafford. De har imidlertid måttet søke seg hit til Stafford-utkanten, men mer om det litt senere. Først kan det jo for ordens skyld nevnes at landsbyen Brocton ved folketellingen i 2011 ble registrert med 1 082 innbyggere fordelt på 445 husholdninger. Den hører inn under den administrative regionen Stafford, og kaller seg selv ‘The Gateway to Cannock Chase‘. Brocton går for å være blant de mest velstående områdene av Staffordshire. Tidligere var det kjent for en stor militær treningsleir, og mange som kjempet i første verdenskrig vil ha vært innom der. Det skal blant også ha vært tilfelle med J.R.R. Tolkien. Fra 1917 fungerte den også som en fangeleir for krigsfanger, men i dag er det lite tilbake av de gamle leirene.
Brocton FC ble stiftet i 1937 etter at eieren av Brocton-puben The Chetwynd Arms gå en gruppe lokale ungdommer en fotball og oppfordret de til å starte en klubb. De tok ham på ordet, og spilte i flere lokale og regionale ligaer. I 1947 vant de Rugeley & District League og gjentok bedriften året etter, før de søkte lykken i Cannock Chase League. I 1978 hadde de vunnet denne ligaen for sjette gang da de deretter prøvde seg i Staffordshire County League (South). I 1991 ble de med i Staffordshire Senior League, som tre år senere byttet navn til Midland League (ikke identisk med hverken dagens utgave eller ligaen som i 1982 slo seg sammen med Yorkshire League for å stifte dagens Northern Counties East League) i et forsøk på å utvide sitt nedslagsfelt.
I 2003 søkte Brocton lykken i Midland Combination, og ble i 2014 den ligaens siste vinner. Dette var som kjent en feeder-liga for Midland Alliance, så opprykk dit ville ha vært neste naturlige skritt. Sommeren 2014 slo imidlertid de to seg sammen og stiftet dagens Midland League, så Brocton fikk i stedet plass i den nye ligaens Premier Division. 13. plassen i debutsesongen der ble deres bestenotering før de rykket ned i 2017. Etter at Covid hadde stukket kjepper i hjulene for to sesonger, ble Brocton i 2021 flyttet over til NWCL Division One South, der de altså fortsatt befinner seg.
Klubbens første hjemmebane var Chetwynd Arms Ground i Brocton, som det er naturlig å tenke seg lå ved den nevnte puben. Der spilte de frem til banekravene gjorde at de måtte flytte til Rowley Park i Stafford for å få spille i Staffordshire Senior League. I 2002 flyttet de nok en gang for å oppfylle kravet om flomlys, og nå gikk turen til Cannock Sports Stadium i Cannock, men der ble de kun værende i to år etter at de ikke kom til enighet med de lokale myndigheter om en leieavtale. Etter to nye år med banedeling hos Heath Hayes, kunne de i 2006 flytte inn på sin nåværende hjemmebane i Silkmore Lane og det som den gang var Old Police Sports Ground. Der sikret de seg en 30-års leieavtale.
Det var altså her jeg skulle markere min bane nummer 1 000, og flere av mine groundhopper-venner hadde fått med seg dette, og kom bort for å gratulere. Man fikk for øvrig tidlig mistanke om at tilskuertallene for søndagskampene ville overstige det vi hadde sett på lørdagen, og som vanlig på disse arrangementene var det mange gamle kjente å snakke med. Tribunefasilitetene ved Silkmore Lane består forresten av to tribuner som begge står på den samme langsiden. Begge er av den moderne, prefebrikerte sorten, men mens én er en sittetribune, er det andre en (noe mindre) ståtribune. I toppen av tabellen virket det å være en tvekamp mellom Stockport Town og Wythenshawe Amateurs, mens Brocton jaktet bak på en tredjeplass. Tre plasser bak der igjen fant man dagens bortelag, Stockport Georgians, som også de hadde en playoff-plass innen rekkevidde.
Det var en første omgang der lagene virket å føle litt på hverandre ute på gressmatta, og hvor det ikke akkurat var foran de to målene det skjedde mest, uten at det hindret oss fra å kose oss på Silkmore Lane. Tilskuertallet ble etter hvert annonsert til 457, og det betød ny publikumsrekord for Brocton, som nå sikkert håpet at de også kunne by de fremmøtte på litt mer action ute på banen etter pause.
Det fikk vi for så vidt, men det satt langt inne. Avgjørelsen falt etter en times spill, da Regan Smith tok frispark fra omtrent 17 meter. Han fikk ballen forbi muren, og den gikk i mål nede i den ene hjørnet. 1-0 til Brocton, og oppgaven ble ikke enklere for bortelaget da Samuel Corbishley fikk sitt andre gule og ble utvist med et kvarter igjen av ordinær tid. Brocton måtte imidlertid grave dypt for å innkassere alle poengene denne formiddagen, men de holdt unna og tok tre nye poeng etter seier 1-0. Da var også hjemmefolket glade, og det virket som om alle hadde hatt et par trivelige timer ved Silkmore Lane.
I ettertid vet vi nå at Wythenshawe Amateurs vant tittelen etter en voldsom tvekamp med Stockport Town, som overraskende røk for Cheadle Town i playoff-semien. Brocton tok fjerdeplassen, men tapte også de sin playoff-semi mot Sandbach Town. Det var for ordens skyld Cheadle Town som tok den andre opprykksplassen etter å ha slått Sandbach i playoff-finalen. De andre for prøve igjen neste sesong. Uansett, nå hadde jeg et firesifret antall baner på samvittigheten da vi entret bussen for å avslutte helgens arrangement med kamp hos Stafford Town. Man kan kanskje si at jakten på de tusen neste startet der..
English ground # 572: Brocton v Stockport Georgians 1-0 (0-0) North West Counties League Division One South Silkmore Lane, 5 March 2023 1-0 Regan Smith (61) Att: 457 Admission: With Hop Ticket (otherwise £6) Programme: With Hop Ticket (otherwise £1)
Er det egentlig mulig å rett og slett få for mye fotball i løpet av én dag når man er på en arrangert ‘Groundhop’ i fotballens hjemland? Tja, noen vil sikkert si det, og jeg vet at noen synes det kan bli litt lange dager de dagene hvor arrangementet skal besøke fire kamper på én og samme dag, men for å snakke for meg selv, har jeg aldri vært i nærheten av å føle meg lei eller at jeg er i ferd med å få en overdose. Det er bare moro, og det var det fortsatt denne lørdagen også, da vi forlot Abbey Hulton for å sette kursen mot Eccleshall og dagens fjerde og siste kamp. Bussen hadde en drøy halvtimes kjøring foran seg før den kunne parkere og slippe oss av utenfor Pershall Park.
Eccleshall er en liten by med omtrent 6 500 innbyggere, og den ligger en drøy mil nordvest for Stafford, og rundt to mil sør-sørvest for Stoke-on-Trent. Vi befant oss altså fortsatt i grevskapet Staffordshire, der Eccleshall ligger i et landsbruksområde. Allerede på 1100-tallet hadde Eccleshall blitt en markedsby for områdets innbyggere. Opp gjennom årene har spesielt produksjon av sko og diverse lær-artikler vært viktige næringsveier for den lille byen, men ikke minst takket være konkurransen fra mekaniserte skofabrikker som vokste frem i nærliggende Stafford, gikk det etter hvert nedover med den industrien i Eccleshall. En periode sto også glassindustrien sterkt her. Nå var det uansett fotballen vi hadde kommet for og så frem til.
Jeg er da også svært fornøyd med at jeg kunne besøke Pershall Park i forbindelse med dette årets NWCL Hop, for den ligger åpenbart nokså kronglete til for de som reiser kollektiv. Kveldens kamparena ligger ved Pershall; en liten husklynge ute på landsbygda noen kilometer nordvest for selve Eccleshall. Her ville jeg etter alle solemerker ha visse problemer med å komme meg til og ikke minst tilbake fra kamp uten å bruke en del pund på taxi. Det slapp jeg altså nå, så det passet som sagt veldig fint at Pershall Park sto på Hop-programmet denne gang. Jeg hadde igjen benyttet kjøreturen til en liten kikk i det 28-siders kampprogrammet, og kunne med forhåndsbetalte ‘Hop-billett’ vise den frem og gå rett inn på Pershall Park.
Eccleshall FC ble i 1971 stiftet av ansatte ved Eccleshall Secondary School og et knippe andre lokale. Det opprinnelige navnet var da Eccleshall Old Boys FC, og de startet opp med spill i Mid-Staffordshire League. I 1975 tok de dagens navn, og i 1979 tok de – etter å ha spilt seg oppover i divisjonene – plass i Staffordshire County League. Der spilte de seg opp i ligaens toppdivisjon, og vant både den og dens cup i 1983/84-sesongen, før de hoppet av og var med å stifte Staffordshire Senior League. Sistnevnte liga endret i 1994 navn til Midland League i et forsøk på å utvide sitt nedslagsfelt (den har ingenting å gjøre med hverken dagens Midland League, eller den tidligere utgaven av Midland League som i 1992 slo seg sammen med Yorkshire League og stiftet dagens NCEL).
Da hadde allerede Eccleshall vunnet ligatroféet i 1990, og etter ligaens navnebytte tok de to strake titler i 2002 og 2003. Etter den siste av disse to fikk de rykke opp i North West Counties League, og der tok de plass i det som den gang het Division Two, men som likevel er identisk med dagens Division One, som følge av at NWCL i 2008 omdøpte divisjonene sine. Med unntak av to sesonger, har Eccleshall siden den gang vært å finne på nedre halvdel av tabellen, og sjuendeplassen fra våren 2012 står fortsatt som bestenotering i ligasammenheng. I 2018 gikk NWCL Division One fra å ha én avdeling til å få to, og Eccleshall hører nå naturlig nok til i Division One South, der de denne kvelden skulle måle krefter med Cheshire-klubben Barnton.
Det var på en bane tilknyttet den nevnte Eccleshall Secondary School at klubben i sine første år spilte sine hjemmekamper. Det var i 1981 at klubben fikk kjøpt en tomt ute i Pershall, og i 1983 kunne deres nye hjemmebane åpnes under navnet Pershall Park. I dag har den et overbygg over noen seter utenfor klubbhuset nederst på den ene langsiden, et lite overbygg på den ene kortsiden, og en liten tribune midt på bortre langside. Ellers er det mye såkalt hard standing som gjelder rundt resten av anlegget, der den denne kvelden for øvrig hadde rukket å bli temmelig kaldt da vår delegasjon ankom.
Eccleshall hadde i anledning Hop-arrangement slått litt på stortromma og utvidet den vanlige menyen hva gjaldt både mat og drikke. Før kampstart var det mange som benyttet anledningen til å få seg litt mat og å smake på en av de lokale spesial-ølene som ble tilbudt. Selv prøvde jeg igjen en ny versjon av den lokale spesialiteten oatcake, som jeg tror best kan beskrives som en slags pannekake. Klokken tikket raskt mot avspark, og en titt på tabellen bekreftet at både Eccleshall og Barnton lå rett under midten av tabellen, men med få poeng opp til lagene like foran seg. En eventuell vinner ville derfor kunne klatre litt, uten at noen playoff-plass var det minste realistisk for noen av de to.
Også her var det en første omgang som bar preg av at de to lagene nøytraliserte hverandre totalt, og det var en kald opplevelse når heller ikke banespillet varmet noe særlig for tilskuerne. Det nærmeste vi kom noe som helst før pause var da gjestenes Lee Turkington headet over etter godt angrepsspill, og vi var halvveis og spillerne gikk i garderoben for en pust i bakken, var det flere som lurte på om vi skulle være vitne til den andre strake målløse kampen denne dagen. Mange benyttet anledningen til å få seg litt mat eller flytende forfriskninger, mens andre sørget for å få varmet seg litt i klubbhuset, men alle håpet nok på en mer underholdende kamp etter pause.
Det fortsatte imidlertid i samme spor en stund, og det var først med tjue minutter igjen av ordinær tid at det ble litt sus over tingene ute på gressmatta. Etter det som foreløpig hadde vært en svært tam affære, var det nesten litt surrealistisk å se Lee Turkington sende gjestene i føringen med en skudd fra godt utenfor 16-meteren som suste inn i det ene krysset. 0-1! Nå ble det litt mer action, og vertene startet umiddelbart jakten på en utligning. I det 81. minutt fikk de også uttelling da Ryan Pickup headet på mål og deretter satt inn returen Barnton-keeperen måtte gi. Nå kokte det over for noen og enhver, og snart ble det skikkelig håndgemeng foran laglederbenkene som førte til at Barntons målscorer Turkington og vertenes Luke Lewis fikk det røde kortet. Det gikk mot poengdeling da Mitchell Glover i det tredje overtidsminutt driblet seg gjennom og spilte tilbake til Ethan Stanton som hamret inn 2-1 til Eccleshall.
Det viste seg å bli vinnermålet, og poengene ble igjen i Staffordshire mens Barnton måtte reise hjem til Cheshire uten poeng, men sannsynligvis med en følelse av at de kunne hatt med seg minst ett. Slik endte dagens fjerde og siste kamp, og for oss var det bare å komme seg på bussen med kurs tilbake mot vår base ved Holiday Inn Express i utkanten av Stafford. Denne kvelden var vi også tilbake før puben Catch Corner var åpen, så der samlet en rekke banehoppere seg over en pint eller tre, før man ved stengetid flyttet seg over parkeringsplassen og til hotellets bar. Hva gjør groundhoppere etter en dag der de har sett fire kamper? De diskuterer selvsagt fotball, og vi kunne se frem til to nye kamper dagen etter, da helgens arrangement skulle avsluttes. Kampen i Eccleshall betød også min bane nummer 999, og det betød at Brocton ville bli min base nummer 1 000 når vi skulle starte søndagen med kamp der.
English ground # 571: Eccleshall v Barnton 2-1 (0-0) North West Counties League Division One South Pershall Park, 4 March 2023 0-1 Tom Turkington (71) 1-1 Ryan Pickup (81) 2-1 Ethan Stanton (90+3) Att: 314 Admission: With Hop Ticket (otherwise £6) Programme: With Hop Ticket (otherwise £2)
Vi var halvveis i lørdagens NWCL Hop-program. Vi hadde sett to kamper, og to kamper gjensto da vi forlot Foley Meirs hjemmebane Whitecombe Road for å komme oss på bussen og sette kursen mot Abbey Hulton United og deres hjemmebane, Birches Head Road. Det skulle være en kjøretur som kun tok et lite kvarter, men det er en del veier i området som ikke egner seg best for en stor buss, og jeg fikk høre at arrangørene en stund fryktet at de måtte utsette avspark hos Abbey Hulton United, der det skulle være kampstart klokken 16.45. Det viste seg ikke nødvendig, for det var fortsatt ti minutters tid til avspark da vi ble sluppet av utenfor Birches Head Road og kunne ta oss innenfor portene.
Vi befant oss her i den vestlige utkanten av Stoke-on-Trent; nordvest for det kommersielle sentrum i Hanley. Den første delen av stedsnavnet Abbey Hulton kommer av at det tidligere lå et kloster her, grunnlagt i 1223 av Cistercienserordenen, som skal ha vært litt av noen pionerer innen landbruk. Dette nevnte klosteret ble for øvrig demontert i 1538, men nå hadde jeg uansett ikke til hensikt å melde meg til tjeneste og begynne en karriere som munk der, for vi hadde andre ting på agendaen; nemlig en fotballkamp vi skulle se.
Det er visse likhetstrekk mellom Abbey Hulton United og Foley Meir, som altså var den forrige klubben vi hadde besøkt. Ikke bare er også Abbey Hulton United stiftet i 1947, men i likhet med Foley, startet også de opp med spill i Longton League. Senere spilte de i andre lokale ligaer som Fenton & District League, Burslem & District League, og North Staffs Alliance League. Deretter gikk turen opp i Staffordshire County League. Der vant de ligaens ‘double’ med både ligatittel og ligacup i 1997/98-sesongen, og søkte seg deretter over til Midland League. Og her gjelder det å holde tunga rett i munnen.
For dette er ikke snakk om dagens Midland League, og heller ikke ligaen som opererte under dette navnet fra 1889 og frem til den i 1982 fusjonerte med Yorkshire League og ble til dagens Northern Counties East League. Snarere er det snakk om en liga som i 1984 ble stiftet under navnet Staffordshire Senior League og som ti år senere tok Midland League navnet i et forsøk på å utvide sitt nedslagsområde. Denne ligaen ble i 2004 vunnet av nettopp Abbey Hulton United, før den ett år senere slo seg sammen med Staffordshire Senior County League og stiftet dagens Staffordshire County Senior League. Forhåpentligvis er det fortsatt mulig å henge med, og da kan vi hoppe frem til våren 2017, da Abbey Hulton United vant Staffordshire County Senior League og også sikret seg opprykk til North West Counties League Division One.
Da klubben debuterte der, var det fremdeles kun én avdeling, men i forkant av 2018/19-sesongen ble jo NWCL Division One utvidet med ytterligere en avdeling, og Abbey Hulton United tok plass i Division One South. Der gjorde de den sesongen sin beste ligainnsats hittil med en 8. plass, mens tiden etter dette har vært preget av blant annet to avlyste sesonger grunnet Covid. Denne ettermiddagen skulle de opp mot Cheadle Heath Nomads, og igjen hadde jeg på forhånd tatt en titt i det 28-siders kampprogrammet. Tabellen fortalte at det for så vidt var to klubber som befant seg i et slags ingenmannsland midt på tabellen, selv om hjemmelaget ville kunne ha en ørlite sjanse til å henge seg på en jakt om den siste playoff-plassen om de begynte å rade opp seire.
Etter at Abbey Hulton United startet med spill på en kommunal bane i Abbey Hulton, hadde de i 1962 flyttet inn på en annet anlegg kalt Bucknall Park, der de til og med hadde egne garderober og dusj. Der ble de værende frem til 1985, da de fikk sikret seg en 99 år lang leieavtale på tomten langs Birches Head Road der de fortsatt spiller den dag i dag. Man startet umiddelbart arbeidet med å bygge et klubbhus med bar og garderober. Om anlegget kanskje ikke er det mest spennende, har de fått en base som hittil har passet deres behov. Et par små tribuner av den moderne, prefabrikerte typen er plassert rundt banen, mens det på den ene langsiden forresten også er en liten gressvoll (som det engelske FA jo er kjent for å hate) med parkeringsplass for biler på toppen. Etter hvert som det ble kaldere, var det noen som valgte å se kampen fra bilen derfra.
Som arrangør var det i hvert fall tydelig at Abbey Hulton United hadde scoret høyt og fått gode skussmål, slik jeg forsto medarrangør Laurence Reade som var svært fornøyd med hvordan klubben syntes å ha alt på stell og taklet et langt høyere tilskuertall enn det de er vant til. Ute på banen uteble dog den store underholdningen; i hvert fall for de som liker å se mål og målsjanser. Det var rett og slett to lag som nøytraliserte hverandre, og det defensive var uten tvil vinneren over det offensive, for begge lags forsvar virket å gå god kontroll på det motstanderlaget hadde å komme med fremover på banen.
Jeg benyttet pausen til å smake på en lokal spesialitet for Stoke-området, nemlig en oatcake. Det kan kanskje best beskrives som en slags pannekake, og det er noe de er stolte av her i denne regionen. Jeg gikk for en variant med bacon, og den fikk så absolutt tommel opp. Jeg unnet meg også en Bovril til å skylle den ned med, og det gjorde godt nå når det virkelig hadde begynt å bli litt kaldt. Den varmet ikke overraskende langt mer enn det spillet ute på gressmatta hadde gjort, men folk håpet på litt mer underholdning også foran de to målene når man var klar til å ta fatt på de siste 45 minuttene.
Det fikk de ikke, for andre omgang fortsatte egentlig i samme sporet. Det skal sies at bortelaget hadde lengre perioder der de dominerte banespillet litt, men uten at det ble noe særlig mer ut av det enn noen halvsjanser. Likeledes kom heller ikke vertene på til de store sjansene, og det ebbet ut med 0-0 foran 367 tilskuere, som var det foreløpig høyeste tilskuertallet på helgens arrangement. Det var også arrangementets første målløse kamp, og det var selvsagt til stor ergrelse for de banehopperne som faktisk presterer å ha en regel for seg selv om at besøket ikke er gyldig om det ikke har blitt scoret mål.
Akkurat det greiene der får stå for deres egen regning og være deres problem. Uansett signaliserte sluttsignalet at arrangementets fjerde kamp, og dagens tredje, var historie. Det var ytterligere én kamp igjen denne dagen, samt to på søndagen, så det var bare å komme seg tilbake på bussen som nå skulle sette kursen mot Eccleshall. Det begynte for øvrig også å nærme seg med stormskritt min bane nummer 1 000, men det ville ikke skje før dagen etter. Det var bare å takke for seg og spasere ut av anlegget på Birches Head Road for å la seg bli skysset videre; for til tross for at vi allerede hadde sett tre kamper denne dagen, var det langt fra alle som var slitne og følte at det hadde vært nok fotball.
English ground # 570: Abbey Hulton United v Cheadle Heath Nomads 0-0 (0-0) North West Counties League Division One South Birches Head Road, 4 March 2023 Att: 367 Admission: With Hop Ticket (otherwise £5) Programme: With Hop Ticket (otherwise £2)
Vi var godt i gang med årets NWCL Hop, og hadde allerede sett én kamp denne dagen da vi kom oss på bussen for å forlate Rocester og sette kursen mot dagens andre kamp. Den var det Foley Meir som skulle være vertskap for, og derfor satt vi kursen mot de sørvestlige utkantene av Stoke-on-Trent. Arrangementets offisielle buss brukte 20-25 minutter på å nå Foley Meir sin hjemmebane Whitecombe Road, men vi brukte også noen minutter på å finne ut at bussen nok ikke ville klare å komme seg ned den trange blindveien som leder ned til stadionet. Vi fikk omsider hoppe av oppe på veien et steinkast unna og gå den korte veien derfra og ned til inngangspartiet, hvor vi som hadde ‘Hop-billetter’ kunne gå rett inn og slippe å betale de £5 som ble avkrevd av de øvrige.
Meir er altså en liten forstad til Stoke-on-Trent, og ligger som nevnt i den byens sørøstlige utkant – rett ved Longton, som er den sørligste av de seks ‘byene’ som sammen utgjør Stoke-on-Trent. Det skulle kanskje da være unødvendig å fastslå at vi befant oss i grevskapet Staffordshire, og i området som blir kalt The Potteries. Her ved Meir lå det tidligere også en liten flyplass, men det er lenge siden den måtte vike plass til fordel for boligbebyggelse. Jeg har for øvrig også tidligere vurdert et besøk hos Foley Meir ved både én og to anledninger, men hadde til slutt endt opp andre steder, slik at også dette ville bli en ny bane for meg. Det siste gjaldt faktisk alle sju banene på helgens arrangement, så jeg fikk denne gang god valuta for pengene sånn sett.
Klubben vi nå gjestet ble i 1947 stiftet under navnet Foley FC, av en gruppe venner og tidligere militære fra Foley-området av East Fenton. Klubbens første base var en bane ved Foley Arms pub i Fenton. Denne gikk under kallenavnet ‘The Open Holes’. Foley startet opp med spill i Longton League Division 2, men i 1996 hadde de fått innpass i Midland League. Nå kan det liganavnet være litt forvirrende, for i dette tilfelle er det ikke snakk om dagens Midland League, og heller ikke ligaen som opererte under dette navnet fra 1889 og frem til den i 1982 fusjonerte med Yorkshire League og ble til dagens Northern Counties East League. Snarere er det snakk om en liga som i 1984 ble stiftet under navnet Staffordshire Senior League og som ti år senere tok Midland League navnet i et forsøk på å utvide sitt nedslagsområde.
Foley vant uansett den ligaens andredivisjon i sin første sesong, og spilte i dens toppdivisjon frem til 2005, da denne ligaen slo seg sammen med Staffordshire County League og skapte dagens Staffordshire County Senior League. Foley vant denne ligaen i 2009, men ble værende der, og det ble de fortsatt etter nok en ligatittel i 2021. Først etter fjorårets fjerdeplass kunne de få rykke opp i North West Counties League Division One South etter å ha fått sin søknad innvilget. Som tilfelle også var med de øvrige kampene i helgens arrangement, var det i denne divisjonen at kveldens kamp skulle finne sted når Manchester-klubben Maine Road kom på besøk. Det var for øvrig i 2016 at Foley endret navn til Foley Meir for å representere sitt nærområde bedre.
Whitcombe Road hadde da allerede vært klubbens hjemmebane en stund, for der flyttet de inn i det herrens år 1982. Medarrangør på helgens Hop-arrangement, Laurence Reade, fortalte at det var et nokså spartansk anlegg han hadde besøkt da han i 2010 var her for første gang, men det har skjedd visse ting her siden den gang. Den lille, artige tribunen som står på den ene banehalvdelen på den ene langsiden hadde blitt utvidet no, og det var tydelig at planene ikke stoppet der, for selv om det ikke er noen tribunefasiliteter på de tre andre sidene, var det åpenbart at det var i ferd med å skje etter eller annet. Vi hadde blitt oppfordret til å ikke bevege oss over på den ene kortsiden og bortre langside, men det var det ingen som så ut til å bry seg om. På sistnevnte så det rett ut slett ut som hadde gjorde klart for gravearbeid, og her var det flere som valgte å bruke en stor jordvoll som utkikkspunkt.
Også klubbhuset er det planer om å utvide, som vi kunne se ut fra plansjer som hang på veggen der inne, og det er det virkelig behov for. Det var rett og slett komplett umulig å få plass til alle som ville inn i det lille klubbhuset, der det var en konstant gå ved inngangen. Enda verre var det nok på toalettene, for det var kun ett toalett per kjønn, og konstant kø, spesielt på herretoalettet; noe som første til at flere biologiske herremenn tilsynelatende fikk en plutselig (men forhåpentligvis meget midlertidig) følelse av å identifisere seg som det motsatte kjønn. Kvinnetoalettet hadde for øvrig en artig detalj, for på døra der var det faktisk en brevsprekk helt nederst på døra. En annen morsom detalj på Whitecombe Road er et av skiltene med klubbens navn, der det helt tydelig er lagt til ‘Meir’ i ettertid.
Jeg hadde igjen brukt kjøreturen fra forrige kamparena til å ta en kikk i kampprogrammet som var trykket opp i anledning dagens kamp, og på en av de 16 sidene fant jeg en tabell som vitnet om at Foley Meirs første sesong i NWCL hittil har vært nokså tøff. De hadde kun håpløse Rocester bak seg på tabellen i NWCL 1 South, og hadde virkelig behov for å begynne poengsankingen nå om de skulle gjøre seg forhåpninger om å hente igjen lagene over nedrykksstreken. Maine Road lå på sin side nokså midt på tabellen, i et tilsynelatende ingenmannsland. Kunne rett og slett motivasjon bli en avgjørende faktor i denne kampen? Det var vanskelig å ikke ha litt sympatier med med det hyggelige hjemmefolket i så måte.
I kampens tolvte minutt var det knuffing mellom hjemmelagets Jayden Shepherd og bortekeeper Ryan Livesey, og begge fikk se det gule kortet. Livesey mistet imidlertid hodet fullstendig, nektet visstnok å gå navnet sitt til dommeren som han skjelte ut i tydelige ordelag, og dermed ble det rødt. Det haglet fortsatt med ukvemsord fra ham da han måtte forlate banen, og siden Maine Road ikke hadde noen keeper på banken, måtte spillende trener Rees Welsh steppe inn og gå i mål selv etter å ha overtatt Liveseys drakt, hansker og til og med sokker(!). Foley forsøkte å utnytte det tallmessige overtallet, men klarte ikke å sette Welsh på de helt store prøver før pause, og da heller ikke Maine Road maktet å utnytte kontringene de fikk, sto det 0-0 halvveis.
Andre omgang bød på mer av det samme, med vertene som presset på for et vinnermål uten å klare å bryte ned gjestene og skape det helt store. Flere begynte å mistenke at det gikk mot et målløst oppgjør da en en feil hos vertene gjorde at Maine Road kunne bryte og gå i angrep. Ballen ble til slutt headet inn av Joseph Keyworth, og etter halvspilt andre omgang sto det 0-1. Blytungt for Foley, og til tross for at de forsøkte, sto ikke uttellingen i stil til resultatet, og noen kommenterte at denne kampen muligens kunne oppsummere sesongen deres litt. 0-1 ble også sluttresultatet foran 303 tilskuere (som for øvrig ble sagt å være rekord for hjemmelaget), og Foley var nå i alvorlig trøbbel i nedrykksstriden.
Nå i ettertid vet vi at Foley Meir ganske riktig endte nest sist på tabellen, og i utgangspunktet derfor skal rykke ned til en av feederligaene (skal vi også her tippe en retur til Staffordshire County Senior League?), men når det gjelder opp- og nedrykk mellom step 6 og step 7 (eller nivå 10 og 11, for de uinnvidde) er det som vanlig greit å vente til det er endelig bekreftet, for her kan det komme benådninger grunnet eksempelvis blant annet manglende søkere til step 6 etc. Om det skulle ende med et bekreftet nedrykk, håper jeg Foley Meir vil satse på en snarlig retur. For oss banehoppere ble det nå en snarlig retur til bussen (eller egne doninger) etter kampslutt, for nå skulle turen gå videre til Abbey Hulton United og dagens tredje av fire kamper.
English ground # 569: Foley Meir v Maine Road 0-1 (0-0) North West Counties League Division One South Whitecombe Road, 4 March 2023 0-1 Joseph Keyworth (68) Att: 303 Admission: With Hop Ticket (otherwise £5) Programme: With Hop Ticket (otherwise £1,50)
Årets NWCL Hop var i gang, og den første av arrangementets sju kamper var historie. Denne lørdagen sto det hele fire kamper på menyen, så det var bare å komme seg ned i hotellets restaurant for å innta en frokost med det øvrige folket før avreise mot Rocester, som var dagens første stopp. En person var imidlertid savnet, og det var ingen ringere enn den godeste Tom Morken, som jeg heller ikke fikk tak i på telefon da vi begynte å gjøre oss klare til å gå om bord i bussen. Det nærmet seg faretruende tidspunktet for avreise, og jeg var akkurat i ferd med å spørre arrangør Chris om Toms romnummer for å gå og banke på døra der, men før jeg kom så langt, ble den savnede omsider observert inne i restauranten.
Han hadde visstnok ikke fått ladet telefonen i løpet av natten, slik at den nå var tom for strøm, så han kom lovlig sent ned til frokost og måtte nå kaste seg rundt og komme seg i fillene. Til sarkastisk applaus fra en full buss som kun ventet på ham kunne han entre bussen som deretter kom seg av sted noe forsinket, og Chris kunne over bussens høyttaleranlegg informere om at den offentlige henrettelsen ville skje på et senere tidspunkt. Dermed kunne vi til slutt rulle mot Rocester, og vi brukte vel omtrent 35-40 minutter til Rocester FCs hjemmebane Hillsfield, som skulle være åsted for dagens første kamp. På veien dit hadde jeg også fått tittet litt i det 16-siders kampprogrammet som hadde blitt trykket opp i anledning deres hjemmekamp mot Sandbach United.
Rocester er en landsby som ligger helt øst i Staffordshire, omtrent helt på grensen mot Derbyshire. Ved folketellingen i 2011 hadde den 1 700 innbyggere. Et romersk fort ble grunnlagt her i år 69, og etter at romerne trakk seg tilbake rundt år 400, hadde det vokst frem en landsby liten befolket av anglosaksere. Jordbrukssamfunnet ble endret etter at oppfinneren Richard Arkwright i 1871 anla et vanndrevet bomullsspinneri som sørget for vekst i landsbyen. Dette har senere blitt omgjort til hovedkvarter for JCB, som er et stort britisk firma innen jordbruks- og anleggsmaskiner etc. Landsbyen fikk for øvrig egen togstasjon i 1849, men denne ble lagt ned i 1965.
Rocester FC ble stiftet i 1876, men spilte sin første drøye århundre i lokale ligaer som Stafford Amateur League og Uttoxeter & District League, før de i 1984 var med å stifte Staffordshire Senior League. Den vant de i både 1986 og 1987, og ble deretter flyttet over i West Midlands (Regional) League, der de vant den ligaens Division One på første forsøk. Etter flere gode sesonger i WMRL Premier Division, var Rocester i 1994 med å stifte den nye Midland Alliance (som senere slo seg sammen med sin feeder-liga Midland Combination og stiftet dagens Midland League). I 1999 vant de Midland Alliance, og sikret seg opprykk til Southern League, der de tok plass i det som da het Division One West. Da de våren 2000 endte på en 16. plass i sin debutsesong på det nivået, skulle de samtidig notere seg for det som fortsatt er deres beste ligainnsats.
Våren 2003 rykket de ned igjen, returnerte på første forsøk ved å vinne Midland Alliance for andre gang, og ble denne gang plassert i Northern Premier League Division One. Der hadde de en grusom 2004/05-sesong der de endte uten en eneste seier og rykket ned som klar jumbo. En ny elendig sesong fulgte der de ikke tok sin første seier før i januar, etter 67 strake ligakamper uten seier(!), og igjen endte de som jumbo og ville blitt degradert for andre år på rad om de ikke hadde blitt reddet av en omstrukturering av ligaen. Midland Alliance (og Midland Combination) hadde for lengst blitt til Midland League da Rocester igjen endte som jumbo våren 2018, og rykket ned til Midland League Division One. Så kom Covid, og etter gjenåpningen, ble klubben flyttet over til North West Counties League Division One South, der de har fortsatt å slite.
Vi ankom med rundt 40 minutter til avspark klokken 11.00, og et par av oss rakk å fremstå som førsteklasses sulliker ved å allerede hente ut alkoholholdige forfriskninger fra klubbhusets bar som det første vi gjorde etter å ha entret Hillsfield (der vi kun viste Hop-billettene og således slapp å betale de £6 som ble avkrevd de som ikke hadde gått til innkjøp av slike). Det var nok en gang mange kjente fjes å hilse på mens man kikket seg rundt på anlegget, og mange som ikke hadde fått med seg fredagskampen hadde nå tatt turen ned for å se de fire lørdagskampene. Man kunne knapt gå en meter uten å treffe på noen man kjente.
Rocester hadde tidligere en annen hjemmebane der de spilte frem til 1987, men det var da de flyttet inn på Hillsfield. Den gang het anlegget riktignok Riversfield, men det har senere blitt omdøpt til ære for den tidligere klubbformannen Don Hill, så den får vi kanskje godta tross alt. Anlegget ligger på stedet der det tidligere nevnte romerske fortet i sin tid sto, og det har vært medvirkende til at klubbens kallenavn er The Romans. Som bakteppe bak det ene målet har man dessuten det nevnte gamle bomullsspinneriet til Richard Arkwright. Hillsfield er et trivelig sted å se fotball, og må nok få prisen som anlegget jeg likte best av de sju på årets NWCL Hop-arrangement.
Kanskje var det ikke bare en forglemmelse at Rocester (uttales ‘Roaster’, og rimer på det engelske ordet ‘Toaster’) ikke hadde inkludert en tabell i sitt kampprogram, for den var et trist skue for deres del. Med usle åtte poeng på sine 28 kamper, lå de helt sist, og det var liten tvil om at kun en benådning ville kunne redde de fra nedrykk. I toppen var det en aldri så liten tvekamp mellom Stockport Town og Wythenshawe Amateurs, med et lite overtak til førstnevnte. Dagens bortelag Sandbach Town lå på en fjerdeplass, og la således beslag på en av playoff-plassene, og var naturlig nok også store favoritter denne formiddagen. Stensiler med lagoppstillinger hadde blitt delt ut, og vi var klare for avspark.
Det var ingen stor overraskelse at Sandbach Town tok initiativet i kampen tidlig, men det gikk en stund før hjemmekeeper Charlie Wood ble satt på de store prøver. Mot spillets gang forsøkte Rocester seg med en frekk variant fra distanse, men Sandbach-keeper Eric Merner ordnet opp. Tjue minutter var spilt da gjestene tok ledelsen, og det kom etter flott forarbeid av Callum Chapman ute på kanten. Hans innlegg ble møtt med en herlig heading fra Stanley Tatters, som fant nettmaskene og dermed sørget for 0-1. Drøyt ti minutter senere var det kun en aldeles glimrende takling som hindret Tatters i å avslutte fra god posisjon, og i det 44. minutt leverte Rocester-keeper Wood en simpelthen enorm redning etter en kanonkule av en heading fra Joshua Oultram, som også hadde hatt et par gode muligheter i minuttene før. I omgangens siste ordinære minutt kom likevel gjestene andre mål, og det var Liam Fitzpatrick som hamret ballen i mål fra distanse.
Dermed sto det 0-2 halvveis, og jeg var nok ikke alene om å føle at de tre poengene var på god vei til Cheshire. Rocester-manager Mark Wilson har jo åpenbart ikke hatt noen enkel jobb denne sesongen, og nå hadde han nok en gang en voksen oppgave foran seg når hans gutter skulle prøve å snu dette etter hvilen. For ordens skyld kan jeg nå i ettertid informere om at Wilson trakk seg få dager etter denne kampen, men det ante vi jo selvsagt ingen verdens ting om da lagene igjen kom ut på banen etter at jeg hadde brukt pausen til å gi min Rangers- og groundhopper-kompis Anthony Robinson noen råd før han og han bedre halvdel (også hun en ivrig groundhopper) skulle en tur til Argentina halvannen måneds tid senere.
Allerede et par minutter ut i andre omgang var Rocester nære på en redusering da de traff stolpen, men kort etter smalt det i stedet i motsatt ende igjen. Det var i det 49. minutt at et skudd fra Kieran Alley snek seg forbi Rocester-keeperen og i mål til 0-3. Ti minutter ut i omgangen fikk vi også se det såkalte (etter min mening noe tullete) ‘sin bin‘ systemet i aksjon, da bortelagets Joshua Oultram måtte sette seg på banken i ti minutter etter ufint språkbruk. Han var nesten klar til å komme innpå igjen da Rocester hadde en heading som med nød og neppe ble reddet og klarert helt inne på streken. Vertene var ikke ufarlige på dødballer, og litt senere hadde de igjen en avslutning blokkert på streken. I stedet satt innbytter Brian Barton et solid punktum for bortelaget da han dro seg forbi et par forsvarere og plasserte ballen opp i krysset. 0-4! Gjestenes Robbie Hatton ville også være med på moroa, og helt på tampen prøvde han seg med et saksespark, uten hell
Dermed endte det 0-4 foran 356 betalende tilskuere, og det er ingen hemmelighet at Rocester til slutt endte sist og sannsynligvis vil rykke ned til en av feeder-ligaene (skal vi tippe Staffordshire County Senior League?). For Sandbach United sin del endte de opp med å kapre tredjeplassen, og har i skrivende stund nylig spilt seg frem til playoff-finale mot Cheadle Town. Wythenshawe Amateurs endte for ordens skyld opp med å ta tittelen og det direkte opprykket. Hva meg og de øvrige groundhopperne angår, var denne kampen i Rocester som nevnt kun den første av fire kamper denne dagen, så vi var snart om bord i bussen igjen for å farte videre, med kamp hos Foley Meir som neste punkt på agendaen.
English ground # 568: Rocester v Sancbach United 0-4 (0-2) North West Counties League Division One South Hillsfield, 4 Match 2023 0-1 Stanley Tatters (21) 0-2 Liam Fitzpatrick (43) 0-3 Kieran Alley (47) 0-4 Brian Barton (83) Att: 356 Admission: With Hop Ticket (otherwise £6) Programme: With Hop Ticket (otherwise £1)
Selv om det hadde gått tre dager uten fotball, hadde jeg ikke ligget på latsiden siden sist, for tirsdagen hadde jeg vært oppe i den andre byen for å se Sparta v Stjernen, og dagen etter hadde det stått mer ishockey på menyen onsdag Comet da Jon Erik og jeg benyttet sjansen til å se Comet v Nidaros. Torsdagen hadde imidlertid bydd på en bomtur opp til Torp da fotball igjen skulle stå på menyen, for motstander Tveter hadde ikke klart å stille lag. Litt merkelig at man ikke klarer å informere om dette til tross for at det visstnok hadde vært kjent allerede et par dager tidligere, og ifølge Torp-trener Terje Jonassen hadde til og med dommeren møtt opp til ingen nytte og måtte gjøre vendereis. Det var uansett nå historie, for nå ventet endelig igjen en ny tur over til Storbritannia.
Jeg hadde nokså tidlig meldt meg på årets North West Counties League Hop, og denne gangen hadde jeg til og fått med meg min bergenske banehopper-kompis Tom Morken på moroa. Årets ‘Hop’ skulle utelukkende ta for seg kamper i North West Counties League Division One South, og basen var Stafford. Jeg hadde booket plass på Ryanair sitt 10.45-fly fra Gardermoen til London Stansted, og var oppe allerede før klokken 05.30 for å gjøre meg klar og komme meg inn til Fredrikstad og med 06.10-toget derfra. Det hele gikk egentlig etter planen, selv om jeg etter landing med nød og neppe mistet 12.12-toget mot London. Dermed ble det i stedet 12.43-avgangen til Tottenham Hale, tubens Victoria Line videre til Euston, og 13.46-toget fra London Euston til Stafford.
Tom hadde hatt et tidligere fly enn meg over fra Bergen til Gatwick, og vi hadde avtalt å møtes på en pub i Stafford for å sammen dra ut til hotellet der folket skulle samles. Det var en allerede godt påseilet bergenser som ventet på meg inne på Wetherspoons-puben The Picture House, der han til og med hadde klart å surre til bestillingen sin på kjedens egen app og hadde lagt inn feil pub da han bestilte seg middag. Det var nok kanskje noen på en av kjedens puber i Stoke-on-Trent som fikk seg et gratis måltid bangers & mash. Han hadde visst i hvert fall fått lagt inn en ny bestilling ved bardisken, og jeg fikk også unnet meg et glass Thatchers Gold før vi brøt opp. Tom insisterte på å bestille en Uber, og den kom snart for å frakte oss til Holiday Inn Express i utkanten av byen.
Der hadde vi fått beskjed om å møte opp før klokken 16.30, og de var allerede i ferd med å pakke sammen da vi ankom noen få minutter før det, men Craig Dabbs fikk ordnet opp og delt ut våre billetter og pakker med kampprogrammer for helgens arrangement. Jeg hadde blitt tildelt rom 210, og fikk installert meg der før jeg returnerte til lobbyen for å snakke litt med gamle kjente over en pint frem til bussen skulle skysse oss til arrangementets første kamp. Det som ventet oss var én fredagskamp, fire lørdagskamper og til slutt to søndagskamper, og første vertskap ut var Ellesmere Rangers, som skulle ta imot Alsager Town. Det var selvsagt ikke helt tilfeldig, for av de klubbene vi skulle besøke i løpet av helgen, var det Ellesmere Rangers som var lengst vekk fra vår base i Stafford.
Det tok rett i overkant av en time å kjøre fra Stafford til den lille markedsbyen Ellesmere, som ved siste folketelling hadde snaut 4 000 innbyggere, og ligger i den nordvestlige delen av grevskapet Shropshire; rett ved den walisiske grensen. Byen er kjent for et antall grunne innsjøer kalt meres som ligger i umiddelbar nærhet. Her har man også Llangollen-kanalen, som opprinnelig het Ellesmere-kanalen. Da man på slutten av 1700-tallet begynte arbeidet på den under ledelse av Thomas Telford, var planen å forbinde West Midlands med elven Mersey, men den ble aldri fullført, og den ble etter hvert i stedet en del av den allerede fullførte Shropshire Union Canal. Ellers tiltrekker Ellesmere seg mange ornitologer som kommer for å observere områdets fugleliv.
Det var fotballen vi hadde kommet for, og vi ankom kveldens kamparena, Beech Grove, med en times tid til avspark. Det var igjen mange gamle kjente å hilse på, for ikke overraskende hadde mange fra groundhopper-miljøet kjent sin besøkelsestid. En av disse var tyskeren Jens, som alltid er trivelig selskap, og som jeg nå ble stående å prate litt med mens vi ventet på avspark og til stadighet hilste på andre kjente fjes. Jeg fikk også tid til å hente meg en porsjon curry & chips før avspark, og den ble skylt ned med cider fra klubbhusets tappekraner. Kampprogrammet hadde jeg allerede benyttet bussturen til å titte litt på, og det dreide seg om et godt 36-siders program.
Ellesmere Rangers ble stiftet i 1969, etter et møte på puben The Railway, og het opprinnelig Railway Rangers. De begynte å spille i Oswestry & District League, byttet i 1974 til dagens navn, og tok året etter steget opp i Shrewsbury & West Shropshire League, og senere Shropshire County League. Etter å ha vunnet sistnevnte i 2004, ble de flyttet opp i West Midlands (Regional) League, og spilte seg nokså raskt opp i den ligaens toppdivisjon. I 2010 vant de også den, og rykket dermed opp til det som da het Midland Alliance (en av ligaens som nå har blitt til dagens nye utgave av Midland League). 13. plassen i deres debutsesong på step 5 (eller nivå 9 totalt, om man vil) er vel fortsatt deres bestenotering.
Våren 2013 endte de sist og rykket ned igjen til West Midlands (Regional) League, der de holdt seg frem til de i 2018 skiftet beite og fikk innpass i NWCL Division One South, der de altså fortsatt befinner seg. Nå befant de seg før kveldens kamp på en sjuendeplass, og hadde eksempelvis fire poeng opp til Cheadle Town på femteplass, som er den siste playoff-plassen. For gjestende Alsager Town sin del var de å finne som nummer fire fra bunnen, og selv om de hadde kamper til gode på flere av lagene rundt seg på tabellen, kikket de seg nok litt nervøst over skuldrene, for de tre siste står i fare for å bli degradert til feeder-ligaene.
Etter en litt avventende innledning på kampen, var det gjestene som fikk det første som kunne minne om en sjanse, helt uten å skape den selv. Rangers-keeper Ashley Spittlehouse holdt på å gjøre det helt store da et tilbakespill gikk under foten hans, men heldigvis for ham var det ikke mer fart i ballen enn at han fikk stoppet den før mållinjen og slapp med skrekken. I motsatt ende av banen leverte Alsager-keeper Ryan Forde en kjemperedning da han fikk slått skuddet fra Steven Hole i tverrliggeren og over. Det var gjestene som tok ledelsen i det 34. minutt, og Harrison Bebbington var ikke akkurat gjenstand for voldsomt press da han sendte The Bullets i føringen. 0-1, og det sto seg også til pause, selv om både Bebbington og Kallum Boyle hadde gode muligheter til å øke før hvilen.
Etter en times spill kom utligningen, og the bar Jack Harris som sørget for balanse i regnskapet med 1-1. Jeg sto med følelsen av at det gikk mot uavgjort, men at Alsager Town nok hadde vært det beste laget kampen sett under ett. Da ladet hjemmelagets Carl Rodges kanonen og fyrte av fra rundt 25 meter, og ballen suste i mål så nettet bulet. En herlig scoring, og 2-1 med rett i overkant av ti minutter igjen av ordinær tid. Kallum Boyle forsøkte å svare for gjestene, men han traff tverrliggeren så den sto og dirret. Like etter ble samme mann felt like utenfor 16-meteren, men det påfølgende frisparket ble slått over mål. Dermed endte det 2-1, og mens vertene kunne juble over tre poeng, hadde bortelaget grunn til å være litt skuffet over det, for de leverte en god kamp, og hadde fortjent å få med seg noe fra Shropshire.
For oss var det bare å sette kursen tilbake mot vår base i Stafford, og etter at banehopperne som hadde inkludert busstransport hadde blitt gjetet om bord i bussen, kunne vi vinke farvel til Beech Grove og Ellesmere. På veien tilbake sovnet min bergenske sidemann, og holdt flere ganger på å velte ut i midtgangen, til forlystelse for flere av de som satt rett i nærheten av oss. Ved siden av vårt hotell ligger puben Catch Corner, men den hadde allerede stengt for kvelden da vi kom tilbake. Noen av oss vurderte en pint i hotellbaren, men Tom våknet tilsynelatende lettere forfjamset og strenet rett mot hotellrommet sitt, og det var ikke lenge etter at også jeg trakk meg tilbake for å få meg litt etterlengtet søvn.
English ground # 567: Ellesmere Rangers v Alsager Town 2-1 (0-1) North West Counties League Division One South Beech Grove, 3 Match 2023 0-1 Harrison Bebbington (34) 1-1 Jack Harris (61) 2-1 Carl Rogers (80) Att: 272 Admission: With Hop Ticket (otherwise £6) Programme: With Hop Ticket (otherwise £1)
