vikinghopper En groundhoppers bekjennelser

Fredag 14.07.2023: Rapid Bucuresti v Sepsi

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Min forrige kamp var nå Riga-derbyet den siste dagen i juni måned, og snaut to uker ut i 2023/24-sesongen sto jeg fortsatt uten en eneste registrert kamp. Det var det på tide å gjøre noe med, og da var det bare å komme seg utenlands, for her hjemme skal det tydeligvis ikke spilles fotball når gressbanene er på sitt flotteste (selv om de fleste uansett dessverre har valgt bort skikkelig gress). Klart de skal få ha sommerferie de også, men jeg (og flere med meg; også flere personer involvert i diverse breddeklubber i området) synes denne sommerferien i norsk fotball bare blir lenger og lenger og har blitt altfor lang. Vel, jeg hadde i hvert fall sett litt på mulighetene, og endte opp med å bestille meg en tur som ville ta meg til både Romania, Bulgaria og Moldova.

Avreisen på torsdag gikk etter planen, og selv togene var faktisk i rute slik at jeg kom meg til Gardermoen som planlagt. Der startet imidlertid problemene, for jeg skulle fly til München og bytte til fly mot Bucuresti der, og selv om begge flyvningene var med Lufthansa, begynte jeg å ane uråd da flyvningen til München ble varslet å være tre kvarter forsinket. Vi ble vel også ytterlige litt forsinket innen vi tok av, og det spøkte nå for å rekke forbindelsen siden jeg kun skulle ha en times tid på meg. Det var flere enn meg som skulle videre med samme fly, og ved landing fikk vi beskjed om å løpe mot den relevante gate, som imidlertid var folketom og stengt da vi kom heseblesende dit. Flyet hadde ikke ventet på oss, slik jeg hadde håpet.

Det var bare å stille seg i Lufthansa sin service-skranke i denne delen av flyplassen, men der var det en lang og saktegående kø. Da det omsider ble min tur, ble jeg fortalt at de var i ferd med å stenge og ikke kunne gjøre annet enn å gi meg kuponger for taxi og hotellovernatting, og ba meg komme tilbake utpå formiddagen dagen etter. Det viste seg at hotellet befant seg i byen Landshut, en halvtimes kjøretur nordøst for flyplassen, men der var det folketomt da jeg ankom. Jeg fikk ringt et telefonnummer som sto oppført på en plakat i resepsjonen, og vedkommende fortalte at han var hjemme men skulle være der i løpet av et kvarters tid. Mens jeg ventet kom det ytterligere 7-8 gjester som åpenbart hadde lidd samme skjebne som meg, og resepsjonisten måtte ringe etter ‘forsterkninger’. En gang etter midnatt kom jeg meg i seng, men ikke før jeg hadde funnet ut at Lufthansa faktisk hadde en avgang til Bucuresti kl. 09.00 dagen etter. Da nyttet det ikke å dra ut til flyplassen utpå formiddagen, så jeg fikk bestilt en taxi til kl. 06.00 og la meg for å få noen timer på øyet.

Etter en drosjetur tilbake til flyplassen oppsøkte jeg det store servicesenteret til Lufthansa i flyplassens hovedbygg, og en hyggelig kar der fikk raskt sjekket og bekreftet at jeg kunne få komme med 09.00-flyet, så Lufthansa gjorde opp for seg der (og også i ettertid ved å refundere hele det betalte beløpet og vel så det). Etter landing var det bare å komme seg med toget inn til Bucuresti-stasjonen Gara de Nord, og derfra hadde jeg en kort spasertur til Hotel Uranus, der jeg hadde betalt 656 for to netters overnatting. Nå skulle jeg jo ankommet sent kvelden før, men bedre sent enn aldri (jeg hadde fått gitt de beskjed), og snart var jeg innlosjert på mitt rom. Det var dog ingen grunn til å sitte på hotellrommet og blomstre, så jeg gikk ut i et stekende varmt Bucuresti der gradestokken faktisk var i ferd med å bikke 40 grader.

Bucuresti er som kjent Romanias hovedstad og største by. Innbyggertallet har passert 1,7 millioner, og om man også inkluderer de tilstøtende urbaniserte områdene, har man en metropol med rundt 2,5 millioner innbyggere. Byen ligger på slettelandskapet sør i landet, ved elven Dâmbovita, og er et industrielt kjerneområde i det sørøstlige Europa. Bucuresti var et viktig handelssted i fyrstedømmet Valakia, og etter at dette ble forent med landskapet Moldova i fyrstedømmet Romania i 1859, ble Bucuresti landets hovedstad i 1862. Deretter vokste byen raskt, og med Paris som forbilde ble det anlagt brede avenyer og bulevarder. Det gjorde at den fikk tilnavn som Øst-Europas Paris og Lille Paris. Krigsskader, jordskjelv og ikke minst tidligere president Nicolae Ceauaescus ‘ekstravagante’ byfornyelsestiltak har gått hardt ut over byens historiske arkitekturarv. Det var mot gamlebyen jeg nå satt kursen for å forlyste meg litt.

Der slo jeg med ned ved Big Ben Pub, der uteserveringens parasoller ga beskyttelse mot sola. I tillegg hadde de i likhet med mange andre et system der det ble sprutet ut vanndamp, og det kom godt med. Deler av Øst-Europa er helt eksepsjonelle når det gjelder pølser, og det er ingen hemmelighet at jeg har en voldsom forkjærlighet for disse, så jeg måtte jo finne ut hvordan de rumenske sto seg, og lot meg derfor friste til å prøve et utvalg av rumenske pølser. De falt da også godt i smak, men jeg beveget meg etter hvert videre til Jack’s Pub. Turens første kamp skulle ikke spilles før klokken 21.30, så jeg hadde flust med tid til å også stikke innom både Beer O’ Clock, Beer Station og The Wallys før jeg tok metroen fra Piati Inurii til Politechnica og deretter trikken videre til holdeplassen Opera Comica Pentru Copii. Derfra var det få meter til Stadionul Rapid-Giulesti, som var kveldens kamparena.

Dessverre var jeg for sent ute til å se kamp på Rapids gamle hjemmebane Stadionul Giulesti-Valentin Stanescu, som ble revet i 2019 etter å ha vært Rapid hjemmebane siden 1939. Deres nye og moderne Stadionul Rapid-Giulesti er imidlertid bygget på samme sted, og åpnet våren 2022 med en kapasitet på 14 047. Det bærer fortsatt Giulesti-navnet etter dette området av byen. Her skulle Rapid denne kvelden opp mot Sepsi OSK fra Sfântu Gheorghe, og jeg hadde på forhånd bestilt meg billett på nettet. Den hadde jeg betalt 30 rumenske lei for, og det var vel noe slikt som rundt 70 kroner. Denne billetten var til den sørlige kortsiden, og etter å ha køet, latt meg ransake og fått vist frem billetten, kunne jeg med et snaut kvarter til avspark forsyne meg av bunken med ‘programmer’ ved inngangspartiet, ta meg inn på tribunen og speide utover et godt besatt anlegg.

Rapid Bucuresti ble i 1923 stiftet av jernbanearbeidere i Grivita-distriktet her i byen. De jobbet for de rumenske statsbaner CFR, og klubbens navn var derfor først «Asociatia Culturala si Sportiva CFR». Som CFR Bucuresti var de blant de beste lagene i Romania i årene før andre verdenskrig, og vant en rekke cuptitler, men ligatittelen lot vente på seg. I løpet av denne perioden skiftet de i 1937 navn til Rapid Bucuresti, etter inspirasjon fra østerrikske Rapid Wien. Etter at kommunismens klamme hånd tok grep om landet etter krigen, returnerte de flyktig til sitt gamle navn før det i 1950 ble igjen ble endret til det sovjet-inspirerte Locomotiva. Under dette navnet rykket de for første gang ned i 1951. Etter den sovjetiske okkupasjonens slutt i 1958, forsvant også de sovjetiske navnene, og klubben returnerte til Rapid-navnet. 1960-årene ble en god epoke for Rapid, som fulgte opp tre strake andreplasser med å endelig vinne ligatroféet i 1966/67-sesongen.

Siden den gang har det gått opp og ned, men klubben står med tre ligatitler (1998/99 og 2002/03, i tillegg til den nevnte) og hele 13 cuptitler i den rumenske cupen samt fire triumfer i den rumenske supercupen (som spilles mellom seriemesteren og cupmesteren). I Europa er deres beste innsats kvartfinaler i cupvinnercupen i 1972/73 og UEFA Cupen 2005/06. Så kan man jo diskutere om dagens klubb er den samme, for i 2016 ble Rapid slått konkurs. Det hadde kanskje ikke vært rumensk fotball uten litt forviklinger, for umiddelbart ble ikke bare én men flere klubber etablert. AFC Rapid Bucuresti og Miscarea Feroviara CFR var de som begge fikk starte opp i Liga V og sikret opprykk på første forsøk. De forstå imidlertid at det ville bli vanskelig uten å samarbeide, så sommeren 2017 ble Academia Rapid Bucuresti et faktum. Det var de som etter hvert vant auksjonen om konkursboet, samtidig som Miscarea Feroviara forsvant. Academia Rapid sikret seg nok en gang opprykk i 2018, og den sommeren fikk de også ta over Rapid-navnet.

Tre strake divisjonstitler og opprykk var fasit da også 2018/19-sesongen endte med suksess i Liga III. De måtte imidlertid ha to sesonger i Liga II før de i 2021 tok andreplassen og sikret seg opprykk (tilbake) til den rumenske toppdivisjonen. De hadde altså brukt seks år på å spille seg opp fra Liga V (nivå fem) til toppdivisjonen Liga I, der de nå altså skulle måle krefter med Sepsi i første serierunde. Det var et aldri så lite ekstra poeng her, for den italienske treneren Cristiano Bergodi som kun en knapp uke tidligere hadde tatt over Rapid som erstatter for Adrian Mutu kom fra jobben i nettopp Sepsi. Nå ville tilfeldighetene ha det slik at han altså skulle sesongåpne med Rapid mot sin tidligere arbeidsgiver kun noen dager senere.

Etter en muligens noe nølende start var det hjemmelaget som etter hvert kom best i gang, og i det 28. minutt var de uhyre nære på, men Sepsi fikk blokkert helt inne på streken. Kun to minutter senere var de frempå igjen med unggutten Catalin Cirjan som traff tverrliggeren med en heading. I det 34. minutt hadde Sepsi sin foreløpig beste sjanse da ballen ble lagt tilbake til en godt plassert spiller som imidlertid avsluttet like utenfor. Fire minutter senere driblet Rapids Jayson Papeau rundt med ‘halve’ Sepsi-laget inne i feltet før han til slutt sendte i vei et skudd som Sepsi-keeperen fikk reddet nede ved stolpen. Minuttet senere var samme mann frempå igjen, men skuddet ble blokkert, og det sto 0-0 til pause. Tjue minutter ut i andre omgang ble det fyr i teltet da bortelagets Marius Stefansecu satt ballen i Rapid-målet ved å vri den rundt to Rapid-forsvarere og inn i det bortre hjørnet. 0-1 trodde i hvert fall jeg, men VAR grep inn, og dommeren bestemte seg etter en kikk for å annullere.

Muligens noe heldig sett med Rapid-øyne, og det satt åpenbart også sinnene litt i kok, for det utløste litt knuffing og tilløp til håndgemeng. Etter dette var det lite av store sjanser, og selv om Rapid presset litt på for et vinnermål mot slutten, var det ingen av lagene som klarte å notere seg for scoring. Dermed endte det 0-0 foran 11 800 tilskuere, og jeg mener at jeg så et sted noen som skrev at det faktisk var ensbetydende med utsolgt. Jeg vet ikke helt hvor fornøyd Rapid-fansen var med poengdeling i dette oppgjøret, men ett poeng til hvert av lagene ble det. Nå var det bare å komme seg tilbake til mitt krypinn, og så sent på kvelden var det tydeligvis buss som var alternativet. Bussen kom den, og jeg kom meg tilbake til Hotel Uranus. Dagen etter skulle turen gå videre til Bulgaria og Sofia, men jeg skulle tilbake til Romania og Bucuresti senere på turen.

Romanian ground # 1:
Rapid Bucuresti v Sepsi 0-0 (0-0)
Liga I
Stadionul Rapid-Giulesti, 14 July 2023
Att: 11 800
Admission: 30 RON

Next game: 15.07.2023: Levski Sofia v CSKA Sofia 1948
Next romanian game: 17.07.2023: Dinamo Bucuresti v Universitatea Craiova
Previous game: 30.06.2023: Riga FC v FK Rigas Futbola Skola

More pics

Fredag 30.06.2023: Riga FC v FK Rigas Futbola Skola

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Denne fredagen var det på tide å forlate den estiske hovedstaden Tallinn for å sette kursen sørover til nabolandet Latvia og hovedstaden Riga. Den reisen skulle foregå med buss som hadde avgang fra Tallinn klokken 08.35, så det var bare å få i seg litt frokost og komme seg bort til bussterminalen for å komme seg med bussen som faktisk hadde Praha som endelig destinasjon. Det var virkelig bra at passet mitt hadde kommet til rette dagen før, for selv om min banehopper-kompis Stig-André Lippert hadde fortalt om ‘helt klar bane’ ved grensepasseringen da han hadde kjørt over dagen, var det ikke tilfelle da min buss nå skulle passere grensen inn til Latvia. Den ble nemlig vinket inn for en grundig undersøkelse, men heldigvis hadde jeg nå lite å frykte, og i 13-tiden kunne jeg i henhold til planen stige av i den latviske hovedstaden, Riga.

Med sine over 600 000 innbyggere ikke Riga bare Latvias største by, men også den største i de baltiske statene. Den ligger rett ved der elven Daugava renner ut i det området av Østersjøen som heter Rigabukten. Selv om det i 1158 ble etablert et handelssted her, regner man 1201 som året for grunnleggelsen av byen, siden det var da man fikk byprivilegier. Byen ble under både første og andre verdenskrig preget av krigens herjinger, og deretter gjenstand for ‘russifiseringen’ der Latvia ble kolonisert med etniske russere mens mange latviere ble deportert til Sibir. Uansett var det i Rigas gamleby at jeg hadde betalt 71 euro for overnatting ved Old Riga Plaza Hotel, og etter å ha fått sjekket inn der, tok jeg en tur ut for å se meg om litt mer i gamlebyen. Det ble også stopp ved Paddy Whelans Irish Pub og Lido Alus Seta mens jeg ventet på at ‘cider-spesialisten’ Siderija skulle åpne tvers over veien for mitt hotell. Der slo jeg meg ned frem til det var tid for å komme seg på kamp, og turen til Skonto Stadions gikk med buss.

Skonto Stadions er landets nest største fotballstadion (etter Daugava Stadions), og ble åpnet i det herrens år 2000 som hjemmebane for både Skonto Riga og det latviske landslaget. Sistnevnte har i senere år også begynt å bruke Daugava Stadions, men tilskuerrekorden på Skonto Stadions stammer fra en av deres kamper. 9 000 mennesker møtte opp for å se Latvia møte Nederland i kvalifiseringen til 2004-EM. Det er mer enn dagens kapasitet på 8 087. Det er i dag et stadion med tribuner på tre av sidene, mens det på den ene kortsiden ikke er noen tribunefasiliteter. Nevnte Skonto var jo den latviske storheten fremfor noen, og vant blant de 14 første utgavene av den latviske toppdivisjonen etter oppstarten i 1991!! Denne klubben gikk imidlertid konkurs i 2016, og Skonto Stadions er nå i stedet hjemmebanen til Riga FC, som ble stiftet så sent som i 2014. Det skjedde ved at FC Caramba og Dinamo Riga slo seg sammen, og tok plassen til førstnevnte som samme år spilte seg opp til nivå to. Under navnet FC Caramba/Dinamo vant divisjonen i 2015, og byttet navn til dagens Riga FC foran debuten i toppdivisjonen 2016. Den ble vunnet i både 2018, da de også vant den latviske cupen. Det ble fulgt opp med nye ligatitler i både 2019 og 2020.

Nå var det duket for Riga-derby når Riga FC skulle ta imot FK Rigas Futbola Skola (heretter omtalt som RFS), som vant den latviske ligaen så sent som i 2021, og dette var også et møte mellom lagene som la beslag på de to første plassene på tabellen. Nummer én mot nummer to i Riga-derbyet, og det minner jo ganske så mye om det jeg opplevde da jeg to dager tidligere fikk med meg det store Tallinn-derbyet. En annen ting var også likt, for i Tallinn hadde jeg fått selskap av selveste Stig-André Lippert, og det samme var tilfelle også denne kvelden i Riga. Forskjellen var at han nå kom ensom, uten sin lille familie. Sammen tok vi plass på den ene langsiden og så etter hvert lagene entre banen. Etter 19 runder ledet Riga FC med tre poeng på dagens bortelag RFS, men derfra var det hele 15 poeng videre ned til treer Liepaja, og ytterligere tre poeng til regjerende ligamester Valmiera på fjerde.

Et kvarter ut i kampen var det brasilianeren Emerson Santana Deoclaciano som sendte RFS i føringen, og det var en meget flott scoring der han bøyde ballen opp i det bortre krysset. Det sto 0-1. Vi nærmet oss halvtimen da hjemmelaget fikk ballen i nettet etter et gjennomspill, men offside-flagget kom opp. I det 38. minutt var det nok en import som doblet ledelsen, for ivorianeren Cédric Kouadio headet inn 0-2 og feiret med akrobatiske krumspring. På overtid av første omgang ble det imidlertid blåst skikkelig liv i kampen igjen da kongoleseren Ngonda Muzinga reduserte til 1-2 etter et hjørnespark, og det var også stillingen til pause, da vi tok en liten tur i kiosken. RFS skapte de første halvsjansene etter hvilen, for vertene også noterte seg for noen muligheter. Tjue minutter ut i omgangen prøvde de seg også på en frekkis da de hadde frispark nesten på midtbanen. Alle ventet et innlegg, men man prøvde seg på et skudd som kanskje tok keeperen litt på senga men som imidlertid havnet oppe på nettaket. Det ble i perioder også litt ampert etter hvert, med et og annet tilfelle av litt knuffing. RFS hadde noen muligheter på kontringer mot slutten, men i stedet var det Riga FC som igjen slo til på overtid. I det andre overtidsminutt fikk spanjolen Brian Peña ballen inne i feltet. Han vendte opp og kvittet seg med en oppasser før han sendte ballen i mål og dermed utlignet til 2-2.

Tre minutter på overtid var Emerson nære på å sende RFS tilbake i føringen med et skudd som traff stolpen, og ytterligere et minutt frem i tid var det Riga FC som hadde en stor mulighet til å sikre seieren. Skuddet fra god posisjon inne i feltet gikk imidlertid himmelhøyt over. Dermed endte det 2-2 foran 4 752 tilskuere, og for tredje gang av tre mulige denne sesongen hadde de to topplagene delt poengene i sine innbyrdes møter. Jeg tok farvel med Lippert som skulle se kamp i Latvia også dagen etter, og tuslet tilbake mot gamlebyen der jeg igjen slo meg ned på Siderija. For å prøve et par andre av områdets vannhull gikk jeg etter hvert videre til The Armoury Bar, før kvelden ble avsluttet på The Thirsty Bulldog. Etter å ha tømt glasset der, var det bare å komme seg tilbake til hotellet og i seng. Dagen etter skulle jeg hjem, og siden frokost var inkludert, inntok jeg den på hotellet før jeg etter hvert gikk for å ta bussen ut til flyplassen. Det hadde vært en fin tur til Finland, Estland og Latvia. Nå skal jeg innrømme at jeg også hadde vurdert å dra videre til Litauen…og til og med kikket på mulighetene for en tur inn i Belarus (Hviterussland). Men jeg får si meg fornøyd med turen slik den ble. Den ble også slutten på en 2022/23-sesong som for min del endte med 234 kamper på 171 stadioner (128 av de nye for meg) i 19 land.

Latvian ground # 1:
Riga FC v FK Rigas Futbola Skola 2-2 (1-2)
Virsliga
Skonto Stadions, 30 June 2023
0-1 Emerson Santana Deocleciano (16)
0-2 Alain Cédric Herve Kouadio (38)
1-2 Ngonda Muzinga Glody (45+2)
2-2 Brian Pena Perez-Vico (90+2)
Att: 4 752
Admission: 5 euro (+ 1,20 euro booking fee)

Next game: 14.07.2023: Rapid Bucuresti v Sepsi
Previous game: 29.07.2023: Tallinna JK Legion v Viimsi JK

More pics

Torsdag 29.06.2023: Tallinna JK Legion v Viimsi JK

Jeg befant meg i Estlands hovedstad Tallinn, der jeg kvelden før hadde sett toppoppgjøret mellom Levadia Tallinn og Flora Tallinn, men jeg hadde ytterligere en kamp planlagt i den estiske hovedstaden siden jeg skulle være her i ett døgn til. Frokost var ikke inkludert i prisen jeg hadde betalt ved hotellet Three Crowns i hjertet av Tallinns gamleby, så jeg gikk etter hvert en tur ut for å få meg en frokost. Jeg nevnte i forrige kapittel at jeg presterte å miste passet mitt på turen fra Helsinki til Tallinn, men at jeg senere fikk en email om at det var funnet på fergeterminalen i Helsinki. Før jeg gikk for å få meg en frokost, forsøkte jeg derfor å ringe dit, men etter å ha blitt satt over tre ganger og snakket med fire forskjellige personer, fikk jeg beskjed om de måtte ringe meg tilbake litt senere.

Dermed gikk jeg en tur opp mot gamlebyens torg og fant en kafeteria som serverte meg en aldeles utsøkt frokost. Etter å ha fulgt opp med en ny rusletur halvveis på måfå rundt i gamlebyen, var jeg en liten tur tilbake på hotellet, og siden jeg fortsatt ikke hadde hørt noe tilbake, ringte jeg opp igjen. Jeg ble på nytt satt over til hovedkontoret på Mariehamn (Åland) før de omsider fikk satt meg i kontakt med de rette personer på terminalen i Helsinki. Problemet var nå at jeg skulle videre med buss til Latvia og Riga tidlig neste morgen, så eneste mulighet var om de var villige til å sende passet mitt med kveldsferga fra Helsinki til Tallinn. Det foreslo de heldigvis også selv, og jeg fikk også direktenummeret til informasjonen om bord i båten, slik at jeg kunne avtale med de når båten nærmet seg Tallinn.

Dermed så det heldigvis ut til å ordne seg, og da var det kanskje på sin plass å feire det med en bedre middag. Restauranten Olde Hansa fremstår egentlig som litt av en turistfelle, men er da også et trivelig sted å innta et måltid. De har også bjørn på menyen, og den sjansen kunne jeg egentlig ikke la gå fra meg, selv om det var det klart dyreste på menyen. 68 euro skulle de ha, men jeg lot meg likevel friste til å prøve. Det var godt det, men jeg ville nok ikke bestilt det en gang til til den prisen, så konklusjonen får være at det var godt men nokså overpriset sammenlignet med andre retter på menyen som sikkert ville falt like godt i smak. Prisen kan jo ha noe med tilgang og etterspørsel å gjøre, og kanskje er det også spesielt myntet på turistene, men nå var det i hvert fall prøvd. Jeg forflyttet meg mett og fornøyd til kneipa Viru Lokaal.

Som nevnt hadde jeg også en kamp på menyen denne dagen, og den skulle spilles på feltet rett ved siden av Lilleküla Stadion, der jeg kvelden før hadde sett kamp. Da jeg bestemte meg for å sette kursen dit, spaserte jeg denne gang til trikkeholdeplassen Viru og lot en av trikkene frakte meg ned til holdeplassen Vineeri. Derfra hadde jeg en liten spasertur til Sportland Arena, der Tallinna JK Legion skulle ta imot Viimsi JK til kamp i Esiliiga, som er det nest øverste nivået av estisk fotball. Jeg har dessverre ikke klart å spore opp noe annet navn på banen enn sponsornavnet Sportland Arena, men det er uansett den største av banene på feltet utenfor Lilleküla Stadion (eller rettere sagt, den av de med mest tilskuerfasiliteter).

Denne banen ble åpnet i 2003, men det var først i 2018 at man fikk på plass tribunen med 1 198 sitteplasser på den ene langsiden, som for øvrig også er den eneste tribunen. Banen har kunstgress, og i tillegg til å være hjemmebane for Tallinna JK Legion, har den de siste årene blitt brukt av både Flora og Levadia samt et par andre Tallinn-klubber i de perioder av året hvor man mener man ikke klarer å spille på skikkelig gress. I 2022-sesongen ble faktisk 51 av kampene i Meistriliiga spilt her på Sportland Arena (inkludert 23 av de første 45). Det betyr at 28% av fjorårets kamper i toppdivisjonen Meistriliiga ble spilt her, og det igjen medførte kraftig kritikk rundt i de estiske fotballmiljøer, som nokså sarkastisk til og med lanserte forslaget om å endre ligaens navn til «Sportland Arena Liiga».

Så mange Meistriliiga-kamper blir det nok uansett ikke her i år, for Legion ble degradert etter fjorårssesongen, men mer om det straks. La meg først fortelle at dagens Tallinna JK Legion har en forgjenger ved navn Tallinna JK. Denne klubben ble stiftet i 1921, og var samme år en av grunnleggerne av den første estiske ligaen, som de også vant to ganger i løpet av 1920-årene, før den sovjetiske okkupasjon. Denne klubben ble lagt ned i 1941, men i 2001 var det noen som blåste liv i det gamle klubbnavnet. I 2008 slo den nye klubben seg sammen med SK Legion og stiftet dagens Tallinna JK Legion. De første årene var fokus først og fremst på ungdom og talentutvikling, men i 2017 bestemte de seg for å satse mer seriøst også på klubbens seniorlag. Det ga umiddelbart resultatet, og de vant II Liiga (nivå fire) i 2017, Esiliiga B i 2018, og Esiliiga i 2019. Etter tre strake opprykk var de klare for toppdivisjonen Meistriliiga.

Etter å ha debutert med en sjuendeplass, noterte de seg i 2021 for en femteplass. 2022-sesongen måtte startes med fire minuspoeng grunnet visse problemer med lisensen. I tillegg ble de ilagt restriksjoner som hindret de i å signere nye spillere, men med et ungt lag klarte de overraskende likevel å beholde plassen. Etter 2022-sesongen ble det imidlertid klart at de hadde økonomiske problemer og lot seg degradere tilbake til Esiliiga. Der skulle de nå opp mot Viimsi JK, som spiller sin andre sesong på dette nivået etter opprykket i 2021. I årets Esiliiga var nå status slik at Nõmme United (klubben til Mart Poom) ledet an og hadde en solid luke ned til toer Flora Tallinn U21 (ja, det er dessverre flere U21-lag tillatt på nivå to i Estland). Tre poeng bak der igjen fulgte dagens bortelag Viimsi JK, mens Legion lå helt nede på en åttendeplass, som var tredje siste og ensbetydende med nedrykks-kvalik.

Jeg hadde ankommet med en snau halvtime til kampstart, og slet først litt med å finne riktig inngangsparti fra området mellom Lilleküla Stadion og Sportland Arena. Der jeg først forsøkte meg ble jeg stoppet av en vakt som snakket så lite engelsk at han måtte bruke Google Translate for å forklare at det var feil inngang. Ut fra hvordan han gestikulerte, skjønte jeg at dette nok var spillerinngangen og at jeg måtte videre rundt den bortre kortsiden. Der måtte vi ta oss inn på den tilstøtende banen og ta oss inn på tribunen fra sidelinjen der. Jeg sier ‘vi’, for det var naturligvis også et par tyske groundhoppere til stede som slet med det samme som meg. Jeg var i hvert fall på plass oppe på tribunen med rundt 20 minutter til avspark, og som bakteppe på motsatt langside hadde vi nå Estlands største stadion, Lilleküla Stadion, der jeg hadde sett kamp kvelden før.

Da var gjestene som tok tak i kampen fra start, og i kampens fjerde minutt sørget Oscar Ollik for en tidlig ledelse 0-1. I det 18. minutt var det Gregor Lehmets som doblet ledelsen og økte til 0-2, og det virket som om Legion ikke hadde noe skikkelig svar på tiltale, men i kampens 33. minutt holdt Viimsi på å gjøre jobben for hjemmelaget da de var veldig nære på å score et selvmål. Ballen gikk via stolpen og ut til corner. Det sto fortsatt 0-2 til pause, og for å gjøre en lang historie kort, var det status gjennom andre omgang. Legion prøvde, men uten å klare å true gjestenes ledelse. I stedet var det Viimsi som på overtid fastsatt sluttresultatet til 0-3 ved Ken-Marten Tammeveski. Jeg talte meg for øvrig 77 tilskuere på tribunen, og de kunne altså konstatere at det ble borteseier.

Jeg måtte altså bortom fergeterminalen for å forhåpentligvis få tak i passet mitt, men jeg hadde litt tid før båtens forventede ankomst i 23-tiden, så jeg lot trikken frakte meg litt av veien til holdeplassen Mure Puiestee, der jeg gikk av og slo meg ned litt ved det gode skjenkestedet Scotland Yard før jeg etter hvert ned mot kaia i god tid for å møte båten. Det viste seg vanskelig å ta seg om bord slik jeg hadde blitt bedt om over telefon av personen i informasjonen, men i køen av passasjerer som gikk i land kom det heldigvis omsider en kar som strenet rett mot meg og kunne overrekke meg mitt pass. Jeg kunne bare takke ærbødigst og trekke et lettelsens sukk over at det tross alt ordnet seg. Nå kunne jeg rusle tilbake til hotellet og gjøre meg klar til avreise mot Latvia og Riga dagen etter.

Estonian ground # 2:
Tallinna JK Legion v Viimsi JK 0-3 (0-2)
Esiliiga
Sportland Arena, 29 June 2023
0-1 Oscar Ollik (4)
0-2 Gregor Lehtmets (18)
0-3 Ken-Marten Tammeveski (90+1)
Att: 77 (h/c)
Admission: Free

Next game: 30.06.2023: Riga FC v FK Rigas Futbola Skola
Previous game: 28.06.2023: Levadia Tallinn v Flora Tallinn

More pics

Onsdag 28.06.2023: Levadia Tallinn v Flora Tallinn

Denne dagen skulle jeg videre til et for meg nytt land; nemlig Estland. Jeg skulle med Viking Line sin avgang fra Helsinki til Tallinn klokken 10.30, og hadde betalt 20,90 euro for å la de frakte meg de rundt 8 milene sørover fra den finske til den estiske hovedstaden. Allerede i 9-tiden hadde jeg sjekket ut fra overnattingsstedet og tuslet de få meterne ned til fergeterminalen et steinkast unna. Jeg benyttet der ventetiden til å kjøpe meg litt frokost fra en kafeteria, og deretter kunne jeg etter hvert gå om bord, lykkelig uvitende om et problem som snart skulle dukke opp. Overfarten over Finskebukta var beregnet til to og en halv time, og etter å ha vært en tur ute på dekket mens vi la fra kai og beveget oss utover i den flotte skjærgården, ble den tilbragt med nesa i en medbragt bok mens jeg etter hvert også unnet meg både en porsjon nachos og en øl eller to.

Tallinn er som nevnt hovedstaden og den største byen i Estland, med et innbyggertall som nå har passert 450 000. Byen ble erobret av danskene i 1219 og solgt til Den tyske orden i 1346. Den ble deretter erobret av svenske under Livlandskrigen i 1561, og var under svensk kontroll helt frem til svenske tapte sine besittelser i Baltikum til Russland i 1710 under den store nordiske krig. Tallinn var hovedstad i det selvstendige Estland fra 1918 og frem til den sovjetiske okkupasjonen under og etter den andre verdenskrig, og ble hovedstad på nye etter Estlands selvstendighet i 1991. Tallinn er en av Nord-Europas best bevarte middelalderbyer, og er nok spesielt godt kjent for sin koselige gamleby som for øvrig står på UNESCOs verdensarvliste.

Det var midt i gamlebyen at jeg hadde betalt 80 euro for overnatting ved hotellet Three Crowns, og etter at båten hadde lagt til og jeg gikk i land i 13-tiden, var det bare å marsjere videre inn i gamlebyen og til nevnte hotell. Det var da jeg skulle sjekke inn at jeg oppdaget at passet mitt var borte! Det var jo litt krise, siden jeg skulle videre til nabolandet Latvia med buss et par dager senere, og ikke minst fly hjem igjen derfra. Etter å ha sjekket inn, fikk jeg ringt mitt overnattingssted i Helsinki, som kunne fortelle at de ikke hadde funnet noe pass. Deretter tok jeg en telefon til ambassaden for å sjekke ut mulighetene, og valgte i samråd med et hyggelig kvinnemenneske der å se avvente til dagen etter. Jeg bestemte meg for å ikke la dette ødelegge oppholdet i Tallinn, og tok en tur ut i gamlebyen i et forsøk på å hygge seg litt og få noe annet å tenke på.

Etter å ha tittet meg litt rundt, slo jeg meg etter hvert ned i skyggen på uteserveringen til Nimeta Baar (også kjent som ‘The Bar With No Name’). Der fikk jeg etter hvert også selskap av min groundhopper-kompis Stig-André Lippert som var på ferie i Baltikum med sin kone og deres unge arving. Han skulle naturligvis på samme kamp som meg denne kvelden, og som om ikke det var nok, skulle vi også på samme kamp i Riga to dager senere. Etter å ha holdt meg med selskap en liten stund, returnerte han til kone og barn mens jeg unnet meg ytterligere påfyll. Vi avtalte å møtes utenfor stadionet en stund før kamp, og da det var på tide å bevege på seg, trasket jeg til byens jernbanestasjon og ble med et lokaltog den ikke spesielt lange veien til Kitseküla stasjon, der jeg steg av noen få minutters gange fra kveldens kamparena.

På dette tidspunktet hadde jeg for øvrig oppdaget at jeg litt tidligere hadde fått en email fra «Passerkontroll Helsingfors», som kunne fortelle at passet mitt hadde blitt funnet på fergeterminalen i Helsinki, men det var nå for sent på dagen for å få tak i noen der, så det fikk nå pent vente til dagen etter. Kveldens kamparena var Lilleküla Stadion, som ikke bare er Estlands største stadion, men også hjemmebane for det estiske landslaget. Det hele startet med at den estiske storklubben Flora Tallinn i 1998 søkte om byggetillatelse om et nytt stadion. Det ble innvilget, og sommeren 2001 kunne stadionet åpnes med VM-kvalifiseringskamp mellom Estland og Nederland. Siden 2002 har anlegget også vært kjent under et sponsornavn betalt av Estlands største bryggeri. Senere har det blitt bygget ut et kompleks med flere baner i området rundt, og i 2012 ble det enighet om at Flora skulle selge anlegget til det estiske fotballforbundet.

Det er imidlertid fortsatt hjemmebane for Flora Tallinn, i tillegg til landslaget, men siden 2019 har også rivalen Levadia Tallinn spilt sine hjemmekamper der. Nå skal det sies at begge disse klubbene gjerne benytter en av kunstgressbanene på utsiden (Sportland Arena) i de periodene av året der de mener det ikke kan spilles på gress. Det var uansett nettopp Flora og Levadia som skulle møtes denne dagen, så dette var en kamp både Lippert og undertegnede hadde sett frem til. Snart kom den lille familien gående, og vi bevilget oss en titt inne i stadion-sjappa før vi tok oss innenfor portene. Billetten hadde jeg for øvrig kjøpt på nettet på forhånd, og man skal ikke klage over å ha måttet ut med 5 euro for å se møtet mellom de to Tallinn-rivalene som har vært nokså dominerende i estisk fotball.

2023-sesongen er den 33. utgaven av den estiske Meistriliiga, og med Floras 14 ligatitler og Levadias 10, har de to sammenlagt altså vunnet 24 av de 32 ligatitlene siden ligaen startet opp i 1992. I samme periode har de vunnet den estiske cupen ved 18 anledninger (ti titler til Levadia og åtte til Flora). Sammen med Narva Trans er for øvrig Flora den eneste klubben som fortsatt aldri har rykket ned fra den estiske toppdivisjonen. Denne kvelden var det imidlertid Flora som var satt opp som bortelag, for Levadia banedeler som nevnt her nå, og dette var altså deres hjemmekamp. Jeg kan forestille meg at man ikke nødvendigvis merker voldsom forskjell på akkurat det, og det var også nok av ledige seter da vi tok oss opp på tribunen. Der kunne vi konstatere at de to lags ivrigste supportere hadde inntatt hver sin tribuneseksjon mens man likevel kunne ta seg uhindret rundt store deler av stadionet.

Ikke overraskende var dette også de to siste sesongers seriemestere, og Flora var regjerende mester. Etter halvspilt serie ledet de nå også an på tabellen; to poeng foran nettopp Levadia. Derfra var det en solid luke på 17 poeng videre ned til treer Tallina Kalev. Når nevnte jeg at det var en god del ledige seter, men estisk fotball er jo ikke bortskjemt med enorme publikumstall. 3 510 tilskuere hadde møtt opp for å se dagens kamp, og det skal man faktisk ikke kimse av, for det viste seg faktisk å være ny tilskuerrekord for den estiske Meistriliiga! På den ene langsiden var det da også nokså godt besatt, og de ivrigste supporterne klarte i perioder dessuten å lage nokså god stemning på sine respektive seksjoner.

Selve kampen ble i så måte muligens et aldri så lite antiklimaks, for vi fikk aldri se noe nettsus siden ingen av lagene klarte å finne veien til nettmaskene denne kvelden. Sammen med familien Lippert så jeg første omgang fra det ene hjørnet, før jeg benyttet pausen til å kjøpe meg en øl. I motsetning til i Norge får man nemlig lov til det her.. Den tok jeg med meg over på motsatt kortside for å også få tatt noen bilder derfra. Jeg endte opp med å se den andre omgangen fra andre etasje der, og selv om det ble målløst, var det heller ikke noen direkte nitrist forestilling rekordpublikummet ble vitne til. Begge lag hadde nemlig flere muligheter til å score et vinnermål, og siden det var en jevn kamp som sto og vippet, var det også spenning til siste slutt, men det ville seg ikke, og dermed endte det med 0-0 og poengdeling.

Da dommeren blåste for full tid, traff jeg igjen på familien Lippert som jeg tok et foreløpig farvel med og spaserte den korte veien opp til jernbanestasjonen Lilleküla for å komme meg med toget tilbake til byens sentralstasjon. Kvelden ble for min del avsluttet på et par kneiper i gamlebyen i Tallinn. Først var jeg innom Brewery Ölleklubi, før siste stopp ble The Highlander. Deretter var det bare å komme seg tilbake til hotellet og finne senga. Det første dagen i Tallinn hadde vært en fin opplevelse, og jeg hadde ytterligere en dag foran meg i den estiske hovedstaden. Nå gjaldt det bare å forhåpentligvis også få tak i passet i løpet av torsdagen, men hvordan det gikk får du vite i neste ‘episode’. En skikkelig cliffhanger der altså..

Estonian ground # 1:
Levadia Tallinn v Flora Tallinn 0-0 (0-0)
Meistriliiga
Lilleküla Staadion, 28 June 2023
Att: 3 510
Admission: 5 euro

Next game: 29.06.2023: Tallinna JK Legion v Viimsi JK
Previous game: 27.06.2023: FC Honka v VPS

More pics

Tirsdag 27.06.2023: FC Honka v VPS

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det var på tide å avslutte 2022/23-sesongen med en aldri så liten utenlandstur, og jeg begynte først å titte på mulighetene for en tur til de baltiske landene. Deretter kom idéen om å også dra via Finland, men mens jeg vurderte ble de direkte flyvningene til Helsinki såpass dyre at jeg la det litt på is noen dager inntil jeg fant en rimeligere løsning med Air Baltic. Det betød imidlertid at jeg måtte fly via Riga og bytte fly der, men det var i utgangspunktet ikke noe stort problem, og denne tirsdagsmorgenen var jeg på plass i god tid til å komme meg med 08.25-flyet fra Gardermoen til Riga. Derfra skulle jeg ha 13.50-flyet videre til Helsinki, men mens jeg satt og unnet meg en øl på sportspuben Tickerdaze, ble flyvningen til Helsinki forsinket. Jeg skjønte at jeg nå fort kunne få litt dårlig tid med tanke på å rekke kampen jeg hadde planlagt denne kvelden.

Vi var vel forsinket med en times tid da vi endelig tok av, og etter landing mistet jeg med få sekunder første tog inn mot Helsinki sentralstasjon, slik at jeg måtte vente på neste tog. Jeg skulle videre til Tallinn med båten morgenen etter, og hadde betalt 50,85 euro for overnatting ved Eurohostel et par steinkast fra den relevante kaia på Skatudden. Jeg var nå usikker på om jeg ville rekke å først dra dit for å sjekke inn og slenge fra meg bagasjen, men valgte å gjøre et forsøk. En av byens trikker fraktet meg fra holdeplassen Ylioppilastalo til holdeplassen Marsokatu, rett rundt hjørnet for Eurohostel, der jeg raskt ble sjekket inn. Jeg var snart på vei ut døra igjen, og etter en ny trikketur tilbake, byttet jeg til en vestgående metro fra Rautatientori og ble med så langt som til stasjonen Utheilupuiston. Det betyr vel noe slikt som ‘idrettsparken’, så da skjønner man at det ikke var spesielt mange meterne opp til det som var dagens kamparena.

FC Honka var hjemmelaget jeg skulle se i aksjon, og de hører til i byen som heter Espoo på finsk og Esbo på svensk. Denne byen ligger et lite stykke vest for hovedstaden Helsinki, og begynte å vokse voldsomt på midten av forrige århundre. Innbyggertallet har nå passert en kvart million, og nærmer seg raskt 300 000. Den er også Finlands nest største by, og sammen med Helsinki utgjør de nå en metropol med godt over en million innbyggere. Espoo er litt spesiell i den forstand at byen ikke har ett utpreget sentrum, men flere mindre sentrum i de forskjellige bydelene som etter hvert har vokst frem og utgjør Espoo. Et av disse er Tapiola, som på svensk heter Hagalund, og er blant de østlige bydele. Metroen jeg hadde tatt hit fra sentrale Helsinki er den såkalt Länsimetro (Västmetron) som i 2017 ble åpnet som en metro mellom Helsinki og Espoo.

Det var altså Tapiolan Urheilupuisto som var åstedet for dagens kamp mellom FC Honka og VPS, og det svenske navnet på arenaen er Hagalunds Idrottspark. Her ankom jeg nå i grevens tid, og kunne med snaut med minutter til avspark klokken 18.00 passere gjennom inngangspartiet etter å vist frem billetten jeg på forhånd hadde sikret meg. Den hadde jeg kjøpt på nettet, og måtte betale 10 euro i tillegg til ytterligere 1,50 euro i avgift for å få lov til å gjøre jobben selv. Det var uansett her jeg nå skulle gjøre min debut i finsk fotball, for selv om jeg tidligere har vært i Finland, var det på en bilferie for såpass mange år siden at jeg vel ikke engang hadde begynt på skolen og dermed ikke engang husker stort fra den turen.

FC Honka ble stiftet i 1957, under navnet Tapion Honka, som de het frem til de i 1975 tok dagens navn. Før de i 2005 omsider tok steget opp i den finske toppdivisjonen for første gang, hadde de blitt fått rykte på seg som en underpresterende ‘nesten-lag’ i Ykkönen (den nest høyeste divisjonen). Utover i 1990-årene hadde man gått høyt ut og satset hardt på opprykk, men snublet gang etter gang, og var til og med nær konkurs da de i 2005 ble overtatt av nye ressurspersoner. Det medførte omsider suksess som også kom umiddelbart, for den sesongen vant de Ykkönen suverent og rykket opp til toppdivisjonen Veikkausliga. I 2007-sesongen spilte Honka seg frem til den finske cupfinalen, der de tapte for Tampere United (noe som var Honkas tredje cupfinaletap), men siden Tampere United også vant ligaen det året, fikk Honka etter hvert også sin debut i Europa.

Året etter (altså 2008) noterte Honka seg for en andreplass i serien bak FC Inter, og året etter var det HJK Helsinki som ble for sterke da Honka gjentok bedriften. De to andreplassene er fortsatt deres bestenotering i ligaen, og det ble gjentatt igjen i 2013 (også den gang bak HJK). I mellomtiden hadde de også vunnet den finske cupen i 2012, da KuPS ble beseiret i finalen. I 2015 ble Honka imidlertid degradert til det tredje nivået (Kakkonen) grunnet økonomisk rot, men rykket opp igjen derfra i 2016, og ytterligere ett år frem i tid tok det et andre strake opprykk og returnerte med det til Veikkausliga. Siden den gang har de for øvrig også notert seg for en tredje ligacup-tittel (i 2022), i tillegg til flere hederlige plasseringer i ligaen.

Tapiolan Urheilupuisto – eller Hagalunds Idrottspark, om man vil – ble åpnet i 1970, og har senere blitt oppgradert i form av blant annet en utbygging i 2007. Anlegget inkluderer nå også flere kunstgressbaner, i tillegg til tennisbaner og en hall for annen racket-sport. Selve hovedbanen for fotball har heldigvis fortsatt naturgress, og også overbygde tribuner på begge langsidene. På kortsidene er det kun mindre åpne tribuner, og på den ene kortsiden knapt det. Lagene hadde aldri inntatt banen da jeg kom meg innenfor, og sto nå klare til å sparke i gang kampen. I toppen av tabellen var det trioen KuPS, SJK og HJK som hadde skaffet seg en luke, mens Honka lå på en foreløpig femteplass. Jeg mistenkte at de burde ha gode sjanser for poeng mot VPS denne kvelden, for gjestene fra Vaasa (eventuelt Vasa) lå helt sist på tabellen

Allerede et kvarters tid ut i kampen måtte også VPS sin sisteskanse ut med en skade, slik at reservekeeperen måtte innpå. I det 33 minutt var Honka nære på å ta ledelsen, men skuddet gikk i tverrliggeren. Med fem minutter til pause fikk i stedet gjestene en stor sjanse til å ta ledelsen. Et gjennomspill, og ballen ble snublet forbi Honka-keeperen, men den gikk et par små centimetere på feil side av stolpen. Det var dermed fortsatt målløst 0-0 da lagene tok pause og gikk i garderoben mens jeg tok en tur i kiosken og deretter også klarte å finne meg et sted å ta en røykepause. Jeg var nok ikke den eneste som håpet på ytterligere action og helst også litt nettsus i andre omgang, men det skulle aldri bli den helt store festforestillingen.

Jeg benyttet deler av den andre omgangen til å ta noen flere bilder ved å nok en gang bevege meg litt rundt på de deler av anlegget som var tilgjengelig for meg fra min seksjon. Ute på gressmatta derimot presset Honka på for et ledermål, men jeg begynte å ‘frykte’ at det skulle ende målløst i Tapiola. Så, i det 88. minutt, steg Ortiz Lara til værs og headet ballen i mål og sendte med det Honka i føringen med 1-0. Sent, men godt, og det viste seg også å bli kampens eneste mål og dermed seiersmålet. Honka vant altså 1-0 foran 2 052 tilskuere, mens VPS måtte se seg slått og fortsatt lå som jumbo i divisjonen. Med det kunne også majoriteten av de fremmøtte forlate stadion nokså fornøyd.

Selv valgte jeg å ikke ta første metro tilbake, men stakk i stedet innom Tauko Baari for en flytende forfriskning. Da jeg kom meg metroen tilbake mot Helsinki, hoppet jeg etter hvert av ved stasjonen Kamppi. Ikke langt derfra slo jeg med ned en stund på skjenkestedet Praha, og beveget meg deretter over til nabokneipa Kitty’s Public House. Da jeg tok trikken tilbake til Skatudden og holdeplassen Marsokatu var vel hensikten egentlig å trekke meg tilbake til min base. Tilknyttet dette etablissementet fant jeg imidlertid Island- K Bar, og ble fristet til en siste øl der, men var likevel i seng med en medbragt bok i god til før midnatt. Dagen etter skulle reise videre med båten til Tallinn, Estland, så det ble en flyktig visitt i Finland denne gang, men mitt første besøk til Finland i voksen alder ble da i hvert fall også kronet med en fotballkamp i landet.

Finnish ground # 1:
FC Honka v VPS 1-0 (0-0)
Veikkausliiga
Tapiolan Urheilupuisto, 27 June 2023
1-0 Ortiz Lara (88)
Att: 2 052
Admission: 10 euro (+ 1,50 euro fee)

Next game: 28.06.2023: Levadia Tallinn v Flora Tallinn
Previous game: 26.06.2023: Moss 2 v Tistedalen

More pics

Mandag 26.06.2023: Moss 2 v Tistedalen

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det nærmet seg min tur til Finland, Estland og Latvia, men før avreise på tirsdag morgen hadde jeg tid til å først få med meg en siste kamp her hjemme i Norge og Østfold. Det vil si, jeg hadde egentlig belaget meg på en rolig kveld hjemme, men det endret seg raskt da Pål ringte i siste liten og spurte om vi skulle dra på kamp. Få minutter senere var vi på vei til Moss og Melløs, der Moss 2 skulle ta imot Tistedalen til kamp i 4. divisjon Østfold. Den kampen skulle spilles på en av gressbanene på Melløs treningsfelt, og denne gang viste det seg å være treningsfelt A som skulle benyttes, slik at det til og med ble en ny bane.

Moss-reservene lå rett over midten av tabellen, mens Tistedalen kun hadde Kvik Halden 2 bak seg på tabellen og dermed trengte poeng. Vi ankom i grevens tid og kunne se at man tok avspark idet vi parkerte. Idet vi kom oss på innsiden av gjerdet, ga Liam Christopher Eriksson vertene ledelsen 1-0 allerede etter et drøyt minutt. Sju minutter senere utlignet imidlertid Simen Eriksen for gjestene, men i det 15. minutt tok mossingene igjen ledelsen ved Lorent Callaku. Samme man la på til 3-1 fem minutter senere, og vi begynte å mistenke en virkelig målrik kamp. Anders Kåre Stenrød reduserte til 3-2 fra straffemerket, men Blerton Ifufi gjenopprettet tomålsledelsen kort tid etter. En gammel sliter økte til 5-2 med fem minutter til pause; nemlig Amin Askar. Lorent Callaku rakk også å notere seg for hattrick og øke til 6-2 før det ble blåst for pause.

I løpet av kampen begynte det også å regne, og vi var glad for at vi satt (på medbragte stoler) under trærne på den ene langsiden. I det 57. minutt ble Moss 2 redusert til ti mann da Jørgen Haugsvær så rødt, og to minutter senere reduserte Joakim Lindblad til 6-3. Et eventuelt håp om et comeback ble imidlertid raskt knust, for Adan Abadala Hussein økte igjen ledelsen ikke lenge etter. Deretter noterte Nikolai Kase-Berg seg for to mål for mossingene, og det var ingen som helst tvil. Helt på tampen ble det tosifret da Sebastian Pedersen fastsatt sluttresultatet til 10-3. En overbevisende seier til hjemmelaget, og kanskje en grunn til å bli litt bekymret på bortelagets vegne. Det var bare å komme seg tørrskodd tilbake i bilen og sette kursen hjemover, der jeg kunne pakke ferdig og forberede meg på avreise.

Norwegian ground # 227:
Moss 2 v Tistedalen 10-3 (6-2)
4. divisjon Østfold
Melløs treningsfelt A, 26 June 2023
1-0 Liam Christopher Eriksson (2)
1-1 Simen Eriksen (9)
2-1 Lorent Callaku (15)
3-1 Lorent Callaku (20)
3-2 Anders Kåre Stenrød (pen, 28)
4-2 Blerton Isufi (32)
5-2 Amin Askar (41)
6-2 Lorent Callaku (43)
6-3 Joakim John Lindblad (59)
7-3 Adan Abadala Hussein (61)
8-3 Nikolai Kase-Berg (74)
9-3 Nikolai Kase-Berg (79)
10-3 Sebastian Pedersen (89)
Att: 44 (h/c)
Admission: Free

Next game: 27.06.2023: FC Honka v VPS
Next norwegian game: 29.07.2023: Sarpsborg FK v Ekholt
Previous game: 24.06.2023: Åsgårdstrand v Flint

More pics

Lørdag 24.06.2023: Åsgårdstrand v Flint

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Denne lørdagen valgte jeg å ta turen over fjorden for å huke av en ny bane i Vestfold, og jeg kom meg inn til Fredrikstad tidsnok til å komme meg med 13.39-toget som jeg ble med til Moss. Derfra lot jeg 12.20-ferga frakte meg over fjorden til Horten, og siste etappe gikk med buss derfra til Åsgårdstrand, hvor jeg hoppet av på holdeplassen Paletten, få minutters gange fra Åsgårdstrand Idrettspark. Der skulle hjemmelaget Åsgårdstrand møte Flint til viktig toppkamp i 4. divisjon Vestfold.

Åsgårdstrand er en liten by med rundt 3 000 innbyggere. Den ligger omtrent ti kilometer sør for Horten, og like langt nord for Tønsberg. Byen ligger helt sør i Horten kommune, men var frem til 1965 en egen kommune, og var ved den sammenslåingen en av Norges minste kommuner. Åsgårdstrand har en historie som eksporthavn for trelast, men er kanskje enda mer kjent som sentrum for bildekunstnere, og Edvard Munch og Christian Krogh er blant de som hadde tilknytning til Åsgårdstrand. Fra 1920-årene har det også vært et populært ferie- og badested, og store deler av byens sentrum er for øvrig omfattet av NB!-registeret som er Riksantikvarens liste over bymiljøer med nasjonal kulturhistorisk verneinteresse.

Men nå var det fotballen jeg hadde kommet for, og var heller aldri helt nede i sentrum, men jeg ankom dagens kamparena med et drøyt kvarter til avspark, og registrerte at de her har to kunstgressbaner som ligger ved siden av hverandre. Det var den ‘nederste’ av disse som skulle benyttes, og der var det tribunefasiliteter i form av avsatser i stein som på den ene langsiden strekker anslagsvis 3/4 av banens lengde. Åsgårdstrand IF ble stiftet i 1936, og er nyopprykket etter at de i fjor vant 5. divisjon Vestfold.

De har gjort det godt i sin første sesong tilbake i 4. divisjon, og lå på en tredjeplass, fire poeng bak lederduoen Flint og Sandefjord BK. De to sistnevnte lå à poeng på tabelltoppen, med Flint foran på målforskjell, så de var nummer tre mot nummer én som nå skulle måle krefter på kunstgresset i Åsgårdstrand. De to hadde også denne kampen til gode på Sandefjord BK, og dette var for øvrig også den siste kampen som skulle spilles i 4. divisjon Vestfold før man tok ferie. Det var også duket for publikumskamp, og vertskapet håpet derfor på godt oppmøte. Det var da også godt besøkt denne dagen, og Flint hadde også med seg en gruppe unge ultras som skapte liv på tribunen.

Med divisjonens to mestscorende lag i aksjon, var det nok mange som forventet, men kanskje lå det nettopp derfor litt i kortene at det ikke ville bli noen målfest..? Det ble nemlig en kamp der de to lagene i stor grad kansellerte hverandre ut, og det mest interessante som skjedde i første omgang var kanskje at Åsgårdstrand fikk ballen i nettet etter et snaut kvarter. Det var imidlertid et forsøk på å kopiere Maradonas «Guds hånd», og i stedet for mål, ble det derfor et fortjent gult kort. Det var fortsatt målløst til pause, da jeg tok en tur i kiosken. Det var likevel et spennende oppgjør vi var vitne til, men jeg ønsket meg litt mer action foran målene etter hvilen.

Ti minutter ut i andre omgang var Flint farlig frempå med et innlegg som hjemmekeeperen med nød og neppe fikk bokset…rett til en Flint-spiller som skjøt like utenfor. Deretter fikk en Åsgårdstrand-spiller dratt seg fri i feltet og avsluttet, men skuddet ble for løst og gikk rett på keeper. Flint fulgte opp med et par gode sjanser som imidlertid ikke ble omsatt, og det gikk mot 0-0 da de også hadde et skudd som ble reddet like før vi gikk inn i overtiden. I det tredje tilleggsminuttet kom omsider avgjørelsen, og det var Jostein Bruun som fikk nettkjenning for Flint, som scoret sent men godt og dermed sikret seg de tre poengene på dramatisk vis.

Dermed kunne Flint ta sommerferie med tre poengs luke på tabelltoppen, og de kan jo fort bli laget som vinner avdelingen og skal ut i kvalik mot vinneren av Østfold-avdelingen. Luken til Åsgårdstrand økte samtidig til sju poeng. Selv tok jeg turen innom den lokale Meny-butikken før jeg tok oppstilling på bussholdeplassen for å vente på en buss som ble stadig mer forsinket. Det er tydeligvis ikke bare i mitt lokalområde at det er mye tull med kollektivtrafikken, for bussen kom omsider et kvarters tid forsinket. Heldigvis tok den inn noen minutter slik at jeg akkurat rakk å løpe ombord på 17.00-ferja og dermed også rakk 17.46-toget tilbake fra Moss. Deretter ble kvelden tilbragt på Rodgers Pub på Selbak.

Norwegian ground # 226:
Åsgårdstrand v Flint 0-1 (0-0)
4. divisjon Vestfold
Åsgårdstrand Idrettspark, 24 June 2023
0-1 Jostein Bruun (90+3)
Att: 500+ (est)
Admission: Free

Next game: 26.06.2023: Moss 2 v Tistedalen
Previous game: 23.06.2023: Sparta v Ås

More pics

Fredag 23.06.2023: Sparta v Ås

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det var fredag og klart for helg, og denne fredagskvelden hadde jeg blinket meg ut oppgjøret mellom Sparta og Ås i 4. divisjon Østfold. Pål var heller ikke vond å be, så sammen dro vi dit opp for å se om Sparta kunne hamle opp med overraskelseslaget Ås, eller om sistnevnte ville kunne fortsette sin gode start på sesongen. I toppen hadde det jo ikke overraskende utviklet seg til en tvekamp mellom Råde og Drøbak/Frogn, der førstnevnte hadde en to poengs ledelse etter 12 kamper. Askim Fotball på tredje lå åtte poeng bak Råde, mens Ås på fjerde lå ytterligere ett poeng bak der igjen. Sparta lå på sin side på en niendeplass før kveldens kamp.

Vi hadde tatt plass på en av benkene under overbygget på klubbhuset, og så derfra at de to lags spillere entre banen. Det som slo meg var at Sparta-entusiasten Kenneth Sørensen tilsynelatende glimret med sitt fravær, men selv uten ham til stede var det Sparta som var nærmest scoring i en nokså jevnspilt og sjansefattig første omgang. Egzon Feka traff stolpen for Sparta fem minutter før pause, og sammen med et skudd like utenfor for hjemmelaget i omgangens siste minutt, var det egentlig beholdningen hva gjelder sjanser før pause.

I det 49. minutt var det imidlertid gjestene fra Ås som tok ledelsen 0-1 etter scoring av Thomas Torgersen Herskedal. Fem minutter senere hadde Sparta en kjempesjanse da Ås-keeperen ikke fikk tak i ballen. Den havnet i stedet hos en Sparta-spiller som skjøt over for nærmest åpent mål. Kun et par minutter etterpå hadd Ås en stor sjanse da en skudd fra skrått hold ble reddet med en benparade, mens returen nok kom litt brått på Ås-spilleren som satt ballen over for åpent mål. Likevel var det Ås som doblet ledelsen ved Anders Tronbøl etter halvspilt omgang, og det skulle vise seg å bli nådestøtet. Sparta hadde imidlertid en corner som ble headet mot krysset helt på tampen, men den ble reddet, og det endte dermed 0-2. Siden Askim hadde tapt hjemme mot SFK, betød det at Ås kunne ta ferie på en overraskende tredjeplass.

Revisit:
Sparta v Ås 0-2 (0-0)
4. divisjon Østfold
Spartabanen, 23 June 2023
0-1 Thomas Torgersen Herskedal (49)
0-2 Anders Tronbøl (68)
Att: 43 (h/c)
Admission: Free

Next game: 24.06.2023: Åsgårdstrand v Flint
Previous game: 22.06.2023: Töcksfors IF v IK Arvika Fotboll
Previous norwegian game: 21.06.2023: Ise v Begby 2

More pics

Torsdag 22.06.2023: Töcksfors IF v IK Arvika Fotboll

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det var på tide med en tur over grensen igjen for å se litt svensk fotball, og det var min groundhopper-kompis Stig-André Lippert som tok initiativ til en utflukt som denne gang skulle gå til Värmland, Töcksfors, og Hagavallen. Der skulle vi begge få huket av for en ny bane når Töcksfors IF skulle ta imot IK Arvika Fotboll til dyst i Division 4 Värmland, som for ordens skyld er en av avdelingene på nivå 6 av svensk fotball. Moss ble valgt som møtested, og etter at jeg hadde klart å komme meg dit, var det bare å sette kursen mot Indre Østfold, E18, og etter hvert svenskegrensen.

Töcksfors burde være kjent for de fleste, men er et tettsted som ligger langs E18, omtrent fem kilometer fra grensen. Tettstedet hører til Arjäng kommune, sørvest i Värmlands län. Det har rundt 1 300 innbyggere, og domineres i disse dager naturlig nok av grensehandelen. Her finner man blant annet også de to øverste slusene i Dalslands kanal, som forbinder den store innsjøen Vänern med deler av innsjø-systemet i Dalsland og det sørvestlige Värmland. Det var her jeg denne dagen skulle notere meg for min svenske bane nummer 48.

Etter å ha fått tatt ut litt svenske penger, ankom vi Hagavallen med rundt ti minutter til avspark, fikk parkert og betalt oss inn med 50 kronor. Anlegget her består av flere baner, og vi tok oss i å tenke at dersom vi hadde vært i Norge, hadde nok sjansen vært stor for at det var anleggets eneste kunstgressbane vi nå måtte samle oss rundt, men her var det heldigvis herlig naturgress vi skulle se kamp på. Hovedbanen domineres av en stor og slak gressvoll på den ene langsiden, der man også har både klubbhus og et par plattinger. Etter en liten bilderunde utfordret vi mitt reisefølges gressallergi ved å rett og slett sette oss ned i gresset.

Tabellen for Division 4 Värmland ble toppet av Forshaga IF og Hertzöga BK som hadde rykket fra og fått en luke ned til treer IFK Sunne. Kampen vi skulle se var en hengekamp mellom to tabellnaboer, der bortelaget IK Arvika Fotboll lå på en sjuendeplass; ett poeng foran vertskapet Töcksfors IF på plassen bak. En eventuell seierherre her ville klatre forbi Karlskoga SK og opp på sjetteplass, men uten å ha noen inngående kunnskap om styrkeforholdet de to imellom, forventet vi vel egentlig en tett og jevn kamp.

Det var i det 19. minutt at hjemmelaget Töcksfors tok ledelsen 1-0 etter scoring av Pavel Staszczak, men Arvika svarte med rundt ti minutter til pause, da Jefferson Parra Parra utlignet med et flott frispark som han sendte rett i mål. Det ble lagt til en del på slutten av første omgang, og det var i det femte tilleggsminuttet at Töcksfors igjen tok ledelsen. Ballen snek seg inn helt nede ved den bortre stolpen, og Morteza Yawadi var mannen som ble kreditert. 2-1 var også stillingen da dommeren omsider blåste av omgangen og signaliserte pause.

Det var varmt i sola, så vi benyttet pausen til å få oss noen forfriskninger i kiosken. Deretter så vi at Töcksfors i det 58. minutt hadde ballen i nettet igjen, men flagget var nå oppe. Arvika hadde deretter et skudd like utenfor, mens Töcksfors fikk en stor sjanse i form av en heading på blank som gikk i bakken og over. Det sto og vippet litt, men i det 88. minutt kunne vertene senke skuldrene noe etter at Alexander Oscarson stusset inn et frispark og økte til 3-1. Det ble også sluttresultatet, og vi kunne takke for oss, returnere til bilen og unne oss et måltid på svensk side før vi returnerte til Norge. Der ble jeg sluppet av oppe i Sarpsborg slik at jeg kunne komme meg hjem med bussen derfra etter nok en fin dag med fotball i Sverige.

Swedish ground # 48:
Töcksfors IF v IK Arvika Fotboll 3-1 (2-1)
Division 4 Värmland
Hagavallen, 22 June 2023
1-0 Pavel Staszczak (19)
1-1 Jefferson Parra Parra (35)
2-1 Morteza Yawadi (45+5)
3-1 Alexander Oscarson (88)
Att: 143
Admission: 50 SEK

Next game: 23.06.2023: Sparta v Ås
Next swedish game: 08.09.2023: IFK Strömstad v Groheds IF
Previous game: 21.06.2023: Ise v Begby 2
Previous swedish game: 06.06.2023: Eds FF v Skärhamns IK

More pics

Onsdag 21.06.2023: Ise v Begby 2

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Denne onsdagen hadde jeg sammen med Jon Erik igjen vurdert en tur over til Sverige for å se fotball, men da han måtte jobbe valgte jeg meg nokså raskt i stedet toppoppgjøret i 7. divisjon Østfold avdeling 3 mellom Ise og Begby 2. Jeg klarte også å ‘lure’ med meg Pål dit opp, slik at jeg fikk selskap, og han var når sant skal sies ikke spesielt vanskelig å overtale. Jeg ble etter hvert plukket opp som avtalt, og vi ankom Isebanen (eller Ise Gress om man vil) med et drøyt kvarter til avspark. Mitt reisefølge hadde også vært rutinert nok til å ta med stoler, så det var bare å slå seg ned og vente på kampstart.

Jeg nevnte at dette var et toppoppgjør, og det er morsomt å se at Ise hadde fått en så bra start på sesongen, der de sto med 7-0-1 og 21 poeng etter sine åtte første kamper. Med det la de beslag på andreplassen, for kveldens motstander Begby 2 toppet tabellen to poeng foran, men hadde også én kamp mer spilt, slik at Ise ville overta tabelltoppen med seier. De to hadde en ørliten liten luke ned til Hvaler på tredje. Det er jo ingen hemmelighet at jeg gjerne ser at førstelagene gjør det bra og går opp fremfor andre- og tredjelagene, så det var liten tvil om hvor mine sympatier lå denne onsdagskvelden.

Etter få minutters spill hadde da også Ise to gode sjanser i rask rekkefølge, men traff dessverre ikke mål. Etter drøyt halvspilt første omgang hadde Begby 2 et frispark, og ballen endte opp med å treffe tverrliggeren. Noen minutter senere hadde Ise ballen i nettet etter en corner, men det var allerede blåst. I det 30. minutt slo Begby 2 corner, ballen traff stolpen, og returen ble deretter satt i mål av Andreas Karlsen. Dermed 0-1, og det sto seg også frem til pause, da lagene kunne ta en pust i bakken etter en omgang som hadde bølget frem og tilbake.

Ise startet friskt etter hvilen, og i det 53. minutt fikk de uttelling da et innlegg mot bakre stolpe fant Torkil Andreassen som fikk stå helt alene og styre inn utligningen til 1-1. Kampen sto nå og vippet, men med et kvarter igjen var det Begby 2 som igjen tok ledelsen. Martin Aareskjold-Gulbrandsen var denne gang målscorer. Det var deretter noen sjanser begge veier, og ikke minst fikk Ise en kjempesjanse til å utligne i kampens nest siste ordinære minutt, men avslutningen gikk dessverre over mål, slik at det endte med 1-2 og borteseier. Dette var siste serierunde før ferien, og Begby 2 tok dermed ferie på tabelltoppen.

Revisit:
Ise v Begby 2 1-2 (0-1)
7. divisjon Østfold avd. 3
Ise Gress, 21 June 2023
0-1 Andreas Karlsen (29)
1-1 Torkil Andreassen (52)
1-2 Martin Aareskjold-Gulbrandsen (75)
Att: 29 (h/c)
Admission: Free

Next game: 22.06.2023: Töcksfors IF v IK Arvika Fotboll
Next norwegian game: 23.06.2023: Sparta v Ås
Previous game: 20.06.2023: Kråkerøy v Råde

More pics