Søndag 02.04.2023: Tre Fiori v Fiorentino

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Denne søndagen våknet jeg opp i Milano, der jeg var på en helgetur med min banehopper-kompis Stig-André Lippert. Etter at vi fredag kveld hadde sett kamp i Sveits, og brukt lørdagen til å se Inter i aksjon på ikoniske San Siro, skulle vi nå benytte søndagen til å huke av et nytt land. Leiebilen skulle nemlig kjøres helt ned til San Marino, som ville bli nummer 27 i rekken av land jeg har sett fotball i. Etter å ha sjekket ut, rakk jeg å ta meg en røyk for Lippert kom ned klar til avreise. Vi hadde rundt fire timer fremfor oss i bilen, så vi kom oss av gårde, og fant snart ut at det kan koste flesk å kjøre på italienske motorveier. Vi passerte utkanten av byer som Piacenza, Parma, Reggio Emilia, Modena og Bologna, og fulgte deretter skiltene mot kystbyen Rimini. I den byens sørøstlige utkant, ikke altfor langt fra Adriaterhavet, dreide vi sørøstover, og rett før klokka slo tolv krysset vi grensen til San Marino.

San Marino hevder å være verdens eldste republikk, grunnlagt i år 301 av St. Marinus. I tillegg skal deres grunnlov fra 1600 være verdens eldste i fortsatt bruk. Landet er en enklave som er svært avhengig av naboen Italia, som de er omringet av på alle kanter. San Marino ligger ved fjellkjeden Apenninene, og mye av landet består av fjell. Det høyeste punktet er det 739 meter høye Monte Titano, som kan ses fra store deler av San Marino. Landet er for øvrig Europas tredje minste land etter Vatikanstaten og Monaco, og landets innbyggertall er kun snaut 34 000. For å sette akkurat det litt i perspektiv, kan jeg ta eksempelet Lippert brukte ved at hele landets befolkning kunne blitt presset inn nesten to og en halv gang på stadionet vi hadde sett kamp på dagen før.

Vi hadde entret San Marino helt nord i landet, og det gikk ikke lang tid før vi befant oss utenfor nasjonalstadionet Stadio Olimpico i Serravalle, der vi selvsagt måtte stoppe for å ta en aldri så liten titt. I området rundt stadionet var det hektisk aktivitet, da det var start og målgang for et rally som ble arrangert denne dagen, men vi fant en åpen inngang og kom oss inn på den ene langsiden for å kikke oss litt rundt på stadionet som ble åpnet i 1969 og som i 2004 var åsted for den hittil eneste seieren til San Marinos herrelandslaget i fotball – en 1-0-seier i en treningskamp mot Liechtenstein. Her er det også et OL-museum tilknyttet, selv om jeg ikke helt skjønte koblingen mellom San Marino og Vinter-OL i Torino i 2006.

Vi stoppet etter hvert også innom ytterligere et par av San Marino sine stadioner, og når man vet at San Marino er et lite land på størrelse med Nesodden kommune, sier det seg selv at det ikke var lange avstander mellom stoppestedene. Neste sted vi stoppet var ved et folketomt Stadio Borgo Maggiore, som er hjemmebane for klubbene Libertas og San Giovanni, og som ligger spektakulært til med den ene langsiden inntil en bratt fjellskrent. Der oppe på toppen kunne vi se noen gamle borger, så et flott bakteppe var det. Etter en rask kikk bar det videre til Campo di Montecchio, som er hjemmebane for klubbene Tre Penne og Murata. Denne dagen skulle Murata spille hjemmekamp her mot Cailungo, men vi hadde valgt oss en annen kamp, og fartet snart videre etter en aldri så liten kikk.

Før kamp hadde vi også tid til å koste på oss en titt innom San Marino by, som er landets hovedstad, og som ligger i den vestlige skråningen av Monte Titano. Den var åpenbart også landets mest turistifiserte, med en hel rekke typiske turistsjapper, og den tiltrekker seg da også en god del turister. Det er i og for seg ikke så merkelig, for ut fra vår lille spasertur i byen virket den meget idyllisk og trivelig. Jeg fikk også tatt ut noen flere euro til bruk på dagens kamp, som de imidlertid skulle vise seg at jeg ikke trengte. Deretter returnerte vi til bilen før vi risikerte parkeringsmulkt, og slo oss heller ned på en pizzarestaurant for å innta en lunsj få minutters kjøring fra stedet der vi skulle se kamp. Etter at vi hadde satt til livs hver vår pizza, var vi mette og fornøyde da vi orienterte oss frem til kamparenaen, og om man skal dømme ut fra måten noen lokale hadde parkert på, skulle man strengt tatt tro at vi kanskje ikke hadde løpt noen stor risiko for bot tidligere.

Toppdivisjonen i San Marino og også den eneste divisjonen, og består for tiden av 15 lag. Det blir kanskje litt selvsagt å kalle et oppgjør i denne ligaen for et lokaloppgjør, men i vårt tilfelle var det virkelig et slikt vi skulle se, for både Tre Fiori FC og FC Fiorentino hører hjemme i Fiorentino, der de bruker Campo Sportivo di Fiorentino som hjemmebane. Det var altså to banedelende klubber vi skulle se, og Tre Fiori sto denne gang oppført som hjemmelag. Det viste seg ved vår ankomst at det også var gratis inngang, og vi var nærmest overlatt til oss selv på stadionet der noen dog var i ferd med å varme opp ute på banen da vi kikket innenfor med en drøy halvtime til avspark.

Tre Fiori er også det mest kjente av de to klubbene, og dette er en klubb som ble stiftet i 1949. Etter at landets toppdivisjon kom på plass i 1985, har de vunnet ligaen åtte ganger, og er således mestvinnende. De er derfor også en klubb noen muligens har notert seg navnet på etter å ha sett de i ‘Champions’ League-kvalifiseringen. To ganger har de tatt seg videre fra den første kvalifiseringsrunden. I 2018/19 slo de ut walisiske Bala Town før de ble knust av slovenske Rudar Velenje. I 2022/23 var det Fola Esch fra Luxembourg som ganske imponerende ble slått ut 4-1 sammenlagt etter at Tre Fiori også ble den første sanmarinske klubben til å vinne en bortekamp i europacup. Det ble dog knepent tap for færøyske B36 ved neste korsvei. FC Fiorentino ble på sin side stiftet i 1974 under navnet SS Montevito, og det var under det navnet at de i 1992 sikret seg sin hittil eneste ligatittel, før de i 2005 tok dagens navn.

Campo Sportivo di Fiorentino er for ordens skyld ikke anlegget som blir benyttet når Tre Fiori spiller europacup, for alle slike kamper i San Marino spilles visst på nasjonalanlegget i Serravalle. Det er likevel et nokså fint lite anlegg, med en fin og overbygd hovedtribune midt på den ene langsiden der vi hadde kommet inn. Denne er opphøyet fra selve banen, og til begge sider for denne er det partier med benkerader. Ellers er det ingen tilskuerfasiliteter hverken på den andre langsiden eller på de to kortsidene, og det virket egentlig ikke engang som om det var mulig å ta seg rundt. Det beste utkikkspunktet har man nok imidlertid noen meter lenger oppe i veien som går forbi på utsiden bak tribunen, der man har fin oversikt over det som skjer nede på banen. Den har dessverre kunstgressdekke, og det synes å være normen i San Marino, men det overlevde vi.

Det var i første rekke Tre Penne og Cosmos som så ut til å utkjempe en tvekamp om tittelen, mens Tre Fiori lå på en tredjeplass. Fiorentino kjempet på sin side i bunnen av tabellen, men det sies at derbykamper kan leve sitt eget liv, og kanskje ville det også vise seg når de to banedelerne skulle barke sammen denne dagen..? Nja, det var i hvert fall Tre Fiori som var det førende laget før pause, og det var også de som kom nærmest scoring i en målløs første omgang, da de hadde en avslutning i tverrliggeren. I pausen konstaterte vi at det ikke så ut til å være noen åpen kiosk i det vi antok var klubbhuset bak det ene målet, men vi kunne i det minste notere at toalettfasilitetene på tribunen i hvert fall sto til toppkarakter. Vi kom også i prat med en tysker (selvfølgelig) som var der med sine sønner, og hadde dessuten talt oss frem til at det hadde møtt opp 59 tilskuere.

I andre omgangs femte minutt fikk vi også nettkjenning, og det var Tre Fiori som fortjent tok ledelsen 1-0 på en scoring signert Bojan Gjurchinoski. Nå var troen på en hjemmeseier ytterligere forsterket hos undertegnede, men i det 72. minutt lobbet Alessandro Torsani inn utligningen til 1-1. Fem minutter senere var imidlertid Tre Fiori tilbake i ledelsen. Vertene ble tildelt et straffespark, Fiorentino-keeperen reddet, men returen ble satt i mål av Bojan Gjurchinoski som sørget for 2-1 med sitt andre for dagen. Det ble også sluttresultatet, og det må sies at Tre Fiori totalt sett vant temmelig fortjent. Vi hadde ikke nødvendigvis latt oss imponere av nivået hele tiden, men det hadde vært en artig opplevelse, og nå hadde jeg sett fotball i 27 land.

Vi skulle etter kamp returnere til Milano Bergamo flyplassen, der vi skulle ha flyet til Landvetter grytidlig dagen etter, og leiebilen måtte også leveres innen en viss tid, så det var bare å komme seg i bilen. Selv om vi nå befant oss helt sør i landet, brukte vi kun et kvarter til vi krysset grensen igjen helt i nor. Eller rettere sagt, vi brukte et kvarter pluss den tiden Lippert brukte på å sikre seg en landslagsdrakt fra San Marino i en sportsbutikk han hadde sett var åpen på veien. Med et par innlagte mat- og vanningspauser gikk det tross alt radig nordover igjen, og fikk etter litt plunder levert leiebilen. Deretter fulgte mer plunder med å få sjekket inn på Zzzleepandgo inne på selve flyplassterminalen. Dette er såkalte pods som man overnatter i, og jeg tror jeg snakker for oss begge når jeg sier at det var nokså bortkastede penger og at vi nesten like gjerne kunne tatt et par timer på gulvet i avgangshallen.

Allerede 06.15 skulle flyet gå, og selv om jeg etter hvert hadde fått i hvert fall 2-3 timers tid på øyet, var jeg langt fra uthvilt, og sovnet derfor sporenstreks etter at vi hadde gått om bord i flyet. Det hadde vært en fin tur og noen fine dager i godt selskap, og det må sies at Lippert alltid er en trivelig kar å reise og se kamp med. Jeg hadde fått sett fotball i to nye land, og Lippert i hele tre. For min del gjenstår det nå å se hva som blir mitt fotball-land nummer 28 i rekken. Ved ankomst Göteborg Landvetter fikk han greit hentet ut nøklene til bilen sin mens jeg bevilget med en røykepause på utsiden. Deretter var det bare å sette kursen tilbake mot Norge og Østfold. Da vi kjørte nordover på E6 gjennom Bohuslän, visste jeg lite om hvor kort tid det skulle gå før jeg igjen skulle kjøre deler av samme veien sørover igjen..

Sammarinese ground # 1:
Tre Fiori v Fiorentino 2-1 (0-0)
Campionato Sammarinese
Campo Sportivo di Fiorentino, 2 April 2023
1-0 Bojan Gjurchinoski (50)
1-1 Alessandro Torsani (71)
2-1 Bojan Gjurchinoski (77)
Att: 59 (h/c)
Admission: Free

Next game: 03.04.2023: Skärhamns IK v Svenshögens SK
Next sanmarinese ground: ???
Previous game: 01.04.2023: Inter v Fiorentina

More pics

Lørdag 01.04.2023: Inter v Fiorentina

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Sammen med min banehopper-kompis Stig-André Lippert hadde jeg fredag morgen flydd ned til Milano Bergamo for en helgetur med fotballkamper i Sveits, Italia og San Marino, og fredagskvelden hadde blitt benyttet til å se kamp i Sveits. Det var imidlertid tilbake på den italienske siden av grensen at vi våknet denne lørdagen, og denne dagen ventet det som må sies å være turens høydepunkt. Vi skulle se kamp på velkjente San Siro Stadio, for etter at ryktene begynte å surre om at anleggets tid går mot slutten, var det kanskje på sin plass. Det var nok også grunnen til at Lippert i det hele tatt begynte å kikke på en mulig tur, som etter hvert klarte å ‘lure’ meg med på (nei, jeg var ikke veldig vanskelig å overtale).

Ved Stay Hotel i det lille stedet Brunello var ikke frokost inkludert i vår hotellbooking, så vi sjekket ut og satt oss i leiebilen for å sette kursen mot Milano. Planen var å finne et sted å spise frokost på veien, og en halvtimes tid senere hadde vi fortsatt ikke gjort det da vi parkerte drøyt fem minutters gange fra kveldens kamparena og spaserte noen få minutter i motsetning retning etter at hadde passert et etablissement der det så ut til at vi kunne få oss litt frokost. Idet vi trodde vi måtte nøye oss med kaker og diverse søtbakst mer passende til ‘ettermiddagskaffen’, fant han det omsider for godt å fortelle at han også kunne by på smørbrød og ting som samsvarte mer med det vi hadde sett for oss til frokost. Selv om Lippert fortsatte å ergre seg over at han tilsynelatende ikke fikk svart kaffe som hjemme, var vi fornøyde da vi returnerte til bilen.

Siden vi først hadde funnet en slik praktisk parkeringsplass i nærheten av San Siro, besluttet vi at det var like greit å la bilen stå der mens vi tok en tur inn i Milano sentrum, og vente til etter kampslutt med å kjøre til hotellet for å sjekke inn. Vi tuslet derfor bort til metrostasjonen som betjener stadionet, og jeg fikk til slutt også med meg Lippert inn på stasjonen etter at han hadde blitt shanghaiet av en av afrikanerne som gjør ytterste for å prakke på folk diverse ræl og deretter tigge penger. Jeg burde kanskje hatt et ørlite snev av dårlig samvittighet for å la ham i stikken der jeg erfaring valgte å ignorerte masekråkene og gikk målrettet videre mot stasjonsinngangen mens han stoppet opp og ble et ‘offer’, men han kom seg heldigvis unna til slutt han også. Vi gikk til innkjøp av dagsbilletter for byens kollektivtrafikk, og tok deretter metroen inn til sentrum for å leke turister i noen timer.

Milano er med sine rundt 1,4 millioner innbyggere Italias nest største by, og administrasjonssenter for Lombardia-regionen. Det antas at byen ble grunnlagt av kelterne i nord-Italia omkring år 600 f.Kr, før den noen århundrer senere ble underlagt romerne, som ga den navnet Mediolanum. Det var for øvrig her i Milano at Benito Mussolini i 1919 grunnla sitt fascistparti, og det herfra han tre år senere startet sin marsj mot Roma. Milano ble under andre verdenskrig sterkt ødelagt av alliert bombing, og fremstår i dag derfor svært moderne og nokså lite italiensk i sin karakter. Mange vil nok i dag tenke på byen som ‘motehovedstad’, og det er nok ikke få menn som har gått på en aldri så liten økonomisk smell etter å ha tatt med seg sin bedre halvdel eller ‘frøkna’ si på en shopping-tur hit.

Slike planer hadde ikke vi da vi gikk av på stasjonen Duomo for å bare tusle litt rundt på måfå, selv om jeg etter hvert måtte en tur innom Stone Island-sjappa, hvor jeg til slutt valgte å la fornuften seire og avsto fra å handle. Etter at vi hadde inntatt en lunsj satt vi kursen om mot Parco Sempione, og i denne flotte parken var det nå mange som nøt det fine været og koste seg på gresset og på benkene. Vi kunne ikke være dårligere enn at også vi unnet oss en is og slo oss ned der en liten stund før vi fant tiden moden for å bryte opp og spasere ned til metrostasjonen Cadorna for å sette kursen tilbake mot San Siro. Etter et bytte ved stasjonen Lotto, kom vi oss igjen på den lilla linje M5 med San Siro Stadio som vestlig endestasjon, og var nå klare for kamp ved et stadion der det i enda større grad enn tidligere nå myldret av liv på utsiden.

Jeg hadde selv et par italienske kamper på min CV fra tidligere; inkludert hovedstads-derbyet Lazio v Roma, men for Lippert ville Italia bli et nytt fotball-land. Vi hadde flere uker i forkant vært inne på klubbens nettsider og betalt den nette sum av 10 euro hver for billetter til kveldens kamp, og når man med valutakursene tatt i betraktning vet at det var marginalt mindre enn det vi dagen før hadde betalt for å se kamp på nivå seks i det sveitsiske ligasystemet, kan man vel ikke si annet enn at vi her hadde gjort et kupp. På utsiden gikk det en kar og solgte det som først så ut som kampprogrammer, men det viste seg å være en fanzine utgitt av Inter sin ultras-gruppering. Selv om vi ikke ville forstå spesielt mye av innholdet, punget vi ut for hvert vårt eksemplar før vi fortsatte vår lille utvendige runde rundt anlegget som vi hadde sett frem til å besøke. På kveldens meny sto oppgjøret mellom Inter og Fiorentina i Serie A.

Football Club Internazionale Milano er det fulle navnet på klubben som denne dagen var hjemmelag, og da den ble stiftet i 1908, skjedde det faktisk ved at en gruppe spillere brøt ut av cricket- og fotballklubben AC Milan, som jo er deres store rival. Utbryterne ville rett og slett benytte flere utenlandske spillere enn det man hadde tillatt, og man kan jo for så vidt si at det er filosofi som passer bra med slik dagens fotball dessverre har blitt. Inter vant sin første Scudetto (den italienske ligatittelen) i 1910, og ti år senere gjentok de bedriften. Klubbens navn og filosofi falt ikke i god jord hos Mussolini og fascistene, og i 1928 følte de seg tvunget til å slå seg sammen med Milanese Unione Sportiva og spille under navnet Ambrosia. Under dette navnet ble ytterligere tre ligatitler vunnet før de etter krigens slutt tok tilbake dagens klubbnavn og -farger.

Inter er en av de mest suksessrike klubbene i Italia, og har etter hvert sikret seg 19 seriemesterskap, i tillegg til sju italienske cupmesterskap. De vant den gjeveste europacupen – serievinnercupen i både 1964 og 1965, og den etterkommer ‘Champions’ League i 2010. UEFA Cupen ble vunnet i 1991, 1994 og 1998. Spesielt skal kanskje 2009/10-sesongen nevnes, for da vant de både hjemlig liga og cup samt ‘Champions’ League. Det var den gang også deres femte strake Scudetto. Siste ligatittel kom nå i 2021. Det kan også nevnes at etter Juventus’ degradering til Serie B etter dommerskandalen i italiensk fotball i 2006, er Inter nå den eneste klubben som uavbrutt har spilt i Serie A.

San Siro Stadio ble først åpnet i 1926, men har vært oppgradert flere ganger; ikke minst i forkant av VM i 1990, og en ny runde med oppgraderinger fant også sted i 2015-16. På et tidspunkt i 1950-årene var man oppe i en sekssifret kapasitet, mens man nå maksimalt kan ha rett i overkant av 80 000 innenfor. San Siro var vertskap for tre av VM-kampene i 1934, inkludert semifinalen der vertslandet slo Østerrike 1-0 på sin vei mot sin første VM-tittel. Tre kamper ble også arrangert der i EM 1980, men for mange på min alder husker man spesielt godt VM i 1990. Seks av kampene ble den gang spilt på San Siro; inkludert åpningskampen der Kamerun sjokkerte tittelforsvarer Argentina. Med plass helt øverst på øvre nivå skulle vi nå ta oss opp de karakteristiske tårnene, og det ble temmelig mange runder før vi omsider var på toppen og kunne skue utover det mektige stadionet.

Selv om San Siro nå har blitt modernisert noe og for lengst har blitt et såkalt all seater stadion, er det flott også innvendig, og har til tross for dette fortsatt også en del karakter. Den ene langsiden er også litt lavere enn de andre, slik at man fra vår posisjon kunne se utover deler av byen. Våre plasser helt oppe i det ene hjørnet hadde vært de billigste vi fant, men det viste seg nå at det ifølge noen lokale var fritt frem, så vi fant oss bare et par plasser lenger mot midten, og konstaterte igjen nok en gang at dette hadde vært et kupp. Inter var en av klubbene som lå i sjiktet som kjempet om ‘Champions- League-plassene bak suverene Napoli, som suste mot serietittelen. Bortelaget Fiorentina på sin side befant noe lenger ned mot midten av tabellen, så Inter var en naturlig favoritt før avspark, selv om de nå kom fra to strake serietap.

Det var Inter-keeper André Onana som måtte først i aksjon på en volley fra Gaetano Castrovilli, og han fikk også slått ballen unna før Arthur Cabral fikk hugd til på returen. Første omgangs største sjanse tilfalt også Fiorentina, men Jonathan Ikone klarte ikke å treffe ballen da et sleivspark fra Riccardo Saponara endte opp som en perfekt pasning til ham med målet åpent. 0-0 halvveis, og Lippert gikk i kiosken der han fortsatt sto i kø da Alessandro Bastoni serverte Romelu Lukaku på gullfat, men for nærmest åpent mål og med Fiorentina-keeperen ute av spill, presterte Lukaku å sleivsparke ballen utenfor målet. Kort tid etter lå ballen i stedet i Inter-målet, og bortelaget jublet over ledelse. En corner ble stusset videre av Cabral, og selv om Inter-keeper Onana fikk parert, headet Giacomo Bonaventura inn 0-1 i det 53. minutt.

Kort etter kom Lippert tilbake fra kiosken, der han hadde forsøkt å se kampen gjennom et vindu, og ble litt betuttet da jeg kunne fortelle at det nettopp hadde blitt scoring til bortelaget. Inter startet jakten på utligning, og Nicolo Barella ledet an med et skudd som så ut til å overliste gjestenes burvokter Pietro Terracciano men også smalt i tverrliggeren. Senere ropte Inter på straffe, men ble ikke hørt av hverken kamplederen eller VAR, så Barella sitt skudd i metallet var det nærmeste de kom. Det endte nemlig 0-1 foran 73 576 tilskuere, og vi kunne gå ned alle rundene i tårnet igjen. På utsiden gikk vi til innkjøp av litt kveldsmat, selv om jeg fikk inntrykk av at mitt reisefølge allerede begynte å bli ørlite lei av varianter med focaccia og Parmaskinke.

Vi tuslet tilbake til parkeringsplassen der vi hadde parkert leiebilen, vel tilfredse med dagens dont. Vi hadde en kort kjøretur foran oss til Idea Hotel San Siro, der vi skulle overnatte til dagen etter, og hvor vi fikk sjekket inn. Deretter avtalte vi å møtes nede i hotellbaren, der kvelden ble avsluttet med et glass eller to. En finfin dag hadde det vært, og vi hadde fått huket av et mektig og velkjent stadion som nok står på manges ønskeliste. Selv om byens ordfører nå har gitt uttrykk for at dagens stadion skal sto til i hvert fall etter vinter-OL i 2026, hadde det ikke vært noen grunn til å utsette det særlig mye lenger. Vi trakk oss uansett snart tilbake til hvert vårt hotellrom for å få litt søvn før søndagen, da vi skulle besøke ytterligere et nytt land, og da et land ingen av oss hverken hadde besøkt eller sett fotball i fra tidligere.

Italian ground # 3:
Inter v Fiorentina 0-1 (0-0)
Serie A
San Siro Stadio, 1 April 2023
0-1 Giacomo Bonaventura (53)
Att: 73 576
Admission: 10 euro

Next game: 02.04.2023: Tre Fiori v Fiorentino
Next italian game: ???
Previous game: 31.03.2023: Arbedo-Castione v Balerna
Previous italian game: 03.03.2019: ASD Trastevere v US Ladispoli

More pics

Fredag 31.03.2023: Arbedo-Castione v Balerna

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det var duket for en helgetur til utlandet, og en litt spesiell sådan. Planen var nemlig å i løpet av helgen se tre kamper i tre forskjellige land på like mange dager. Det hele var min banehopper-kompis Stig-André Lippert sitt påfunn, og jeg visste at han hadde gledet seg veldig til dette en god stund. Han hadde bestilt seg fly tur retur Göteborg Landvetter – Milano Bergamo, og bestilt leiebil for å huke av kamper i både Sveits, Italia og San Marino. Han hadde da også sagt nærmest i en bisetning og med glimt i øyet at det bare var å slenge seg med, men hadde neppe trodd at jeg på ramme alvor skulle bli med selv om jeg sa at jeg skulle se på det og fikk ham til å sende over programmet han hadde lagt opp med fly, hoteller etc.

Det valgte jeg imidlertid å gjøre, og dermed kunne vi spleise på blant annet leiebil, slik at det også bli litt billigere for ham. Selv om vi hadde tidlig avreise denne fredagen hadde jeg opprinnelig tenkt å også få med meg en torsdagskamp først, men da treningskampen Selbak v Berg endte opp med å bli avlyst, bestemte jeg meg for å like godt holde meg hjemme for å pakke og få unna litt på bloggen før jeg fikk meg litt søvn. Søvnen ble det derimot verre med, for jeg endte opp med en våkenatt, og satt fortsatt og fulgte med på NHL-sluttspillet da Lippert kom for å plukke meg opp. Han hadde måttet børste snø av bilen, men sto utenfor i 04.50-draget, slik at vi kunne komme oss mot Landvetter, som for øvrig er en flyplass det nå var første gang jeg skulle benytte meg av. Etter litt knot med den bestilte parkeringen, fikk vi ordnet oss, sjekket inn og kommet oss med Ryanair sin 09.45-flyvning til Milano Bergamo.

Jeg hadde riktignok vært nødt til å punge ut en god del mer enn den godeste Lippert, som jo hadde vært tidligere ute med sin bestilling, men fikk meg i hvert fall litt etterlengtet søvn på flyturen nedover, og våknet først da vi landet på italiensk asfalt. Snart hadde vi også fått plukket opp leiebilen og suste av gårde nordvestover. Vi hadde booket overnatting på Stay Hotel i det lille stedet Brunello; rett sør for Varese. Der var vi innom og sjekket inn og slang fra oss pikkpakket før vi ganske raskt var på farten igjen. Det var på tide med et måltid, og vi stoppet ved en restaurant der vi fikk i oss hver vår porsjon med pasta før vi fortsatte nordover mot den sveitsiske grensen, som ikke lå altfor langt fra vår base. Etter å ha krysset den sveitsiske grense før første gang (for oss begge), måtte nesten svippe oppom den lille italienske enklaven Campione d’Italia før vi fortsatte ferden ved å krysse Luganosjøen.

Det hadde vært praktisk om klubber som Chiasso, Lugano eller Bellinzona hadde hatt hjemmekamp denne fredagen, men vi måtte ørlite lenger nordover for å finne en sveitsisk fredagskamp. Likevel unnet vi oss et aldri så lite stopp i Bellinzona, som er kjent for sine gamle festningsanlegg som gjenspeiler dens nøkkelposisjon for flere fjelloverganger. Det er også hovedstaden (selv om Lugano er en større by) i Ticino, som er den sørligste av Sveits’ provinser, og den eneste som er overveiende italienskspråklig. Det var rett nord for Bellinzona at ‘vår’ kamp skulle gå av stabelen denne fredagskvelden, så vi dro snart videre mot Arbedo-Castione og stakk innom kveldens kamparena for å ta en kikk mens det fortsatt var nokså lyst. Det var godt vi gjorde, for der var det allerede noen som kunne fortelle oss at det pleier å koste 10 sveitserfranc i kontanter, så da var det bare å få tatt ut litt lokal valuta.

På en restaurant i nærheten fikk vi bestilt oss hver vår pizza, som for min del ble skylt ned med en øl fra Feldschlösschen. Vi fikk der også en bekreftelse på at Sveits ikke er noe billig land å feriere i, og da tipset fra karen viste seg å stemme og vi ble avkrevd i overkant av en norsk hundrelapp for å se kamp på nivå seks av sveitsisk fotball, var det vel bare ytterligere en bekreftelse på nettopp dette. Da var dog ingen vits å klage, for vi var bare glade og fornøyde da vi betalte oss inn. Nå var jeg klar for å også se fotball i et nytt land, og Sveits ble således nummer 26 i rekken av land jeg har sett fotballkamper i. Det er imidlertid ikke all verden jeg vet eller kan fortelle om de to klubbene som vi nå skulle se i aksjon.

Kampen mellom AC Arbedo-Castione og SC Balerna var i hvert fall et oppgjør i Liga 2. Ticone, som altså er ensbetydende med nivå seks av sveitsisk fotball. I tillegg lå begge klubbene blant topp tre på tabellen, så det må kunne sies å ha vært et slags toppoppgjør. Campo Al Ponte var navnet på kamparenaen, og det betyr vel løst oversatt noe slikt som ‘banen ved brua’. Det må kunne sies å være et beskrivende navn, for bak det bortre målet var nemlig en bro der trafikken gikk over, og litt lenger bak der igjen en enda mer trafikkert motorvei-bro. Bak det motsatte målet suste togene forbi på vei til og fra Lugano med vanvittig hyppighet. Vi kom imidlertid inn nederst på den ene langsiden, og den domineres av klubbhuset som for øvrig også har kiosk med salg av alkohol. På den andre langsiden har man anleggets eneste tribune, om den kan kalles det. Der er det i hvert fall 6-7 til dels bratte avsatser i grovhugget stein som man kan sitte på dersom man drister seg til å klatre opp der.

Det måtte man selvsagt når man skulle foreta en liten bilderunde rundt banen, og allerede lenge før kampen ble blåst i gang hadde vi allerede blitt vant til alle togene som til stadighet suste forbi. Her i Norge unnskyldes gjerne det dårlige tilbudet med at det er vanskelig å bygge og drive jernbane i et fjell-land, men det er da sannelig Sveits også, og de er i tillegg kjent for sin pålitelighet. Når jeg deretter registrerte antall tog som passerte, kan man bare spørre seg hvordan kollektivtilbudet i Norge står seg mot det sveitsiske, for jeg overdriver nok ikke når jeg sier at det i snitt må ha passert et tog her minst hvert andre eller tredje minutt. Lippert på sin side var opptatt av å svi av den resterende mengden sveitserfranc, og gikk derfor ‘bananas’ i kiosken.

For de fleste som eventuelt måtte lese dette, vil en fyldig kamprapport være av nokså begrenset interesse, så jeg nøyer meg med å si at Emanuele Fiori sendte gjestende Balerna i føringen i det 24. minutt, og 0-1 sto seg også til pause, da min turkamerat nok en gang raidet kiosken etter at han sannsynligvis hadde kommet over noe mer sveitsisk valuta. Vi talte oss for øvrig frem til at kampen ble bivånet av 63 tilskuere, og de se at hjemmelagets jakt på utligning bar frukter da Roberto Decristophoris i det 70. minutt headet inn inn innlegg og sørget for at det var balanse i det berømte regnskapet. For å oppsummere raskt, ble 1-1 også sluttresultatet. Vi hadde ingen grunn til å bli igjen stort lenger enn nødvendig, så vi satt snart kursen tilbake mot Italia og hotellet vårt for å få litt etterlengtet søvn før lørdagen, da vi skulle til Milano og besøke et velkjent stadion.

Swiss ground # 1:
Arbedo-Castione v Balerna 1-1 (0-1)
Liga 2. Ticone
Campo Al Ponte, 31 March 2023
0-1 Emanuele Fiori (24)
1-1 Roberto Decristophoris (70)
Att: 63 (h/c)
Admission: 10 CHF

Next game: 01.04.2023: Inter Milan v Fiorentina
Next swiss game: ???
Previous game: 29.03.2023: Munkedals IF v Skredsviks SK / Hogstorps IF 2 (@ Sjövallen KG, Hällevadsholm)

More pics

Onsdag 29.03.2023: Munkedals IF v Skredsviks SK / Hogstorps IF 2

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Menyen denne onsdagen var ribbet for kamper i denne delen av landet, så da passet det jo svært så bra at Jon Erik foreslo en utflukt til Sverige for å se en treningskamp der, selv om det ikke ville være med ‘riktig’ hjemmelag. Man kan ikke alltid være så kresen på slikt, så vi satt snart i hans bil og suste sørover med kurs mot svenskegrensen og Bohuslän. Vi skulle se Munkedals IF i aksjon mot Skredsviks SK / Hogstorps IF 2, og den kampen skulle spilles på Sjövallen i Hällevadsholm, som strengt tatt er en av arenaene til Svarteborgs FK. Denne består av en gressbane og en kunstgressbane, og det var på kunstgresset at det nå skulle være kamp.

Vi hadde først vært en tur innom Hamburgsund på veien ned til Sjövallen, der vi straks registrerte at gressbanen lå under snø. Etter en kikk på kveldens kamparena foreslo Jon Erik å kjøre videre ned til Dingle for å spise siden vi hadde god tid til kampstart, og det ble enstemmig vedtatt. Etter å ha kost oss med pizza, returnerte vi, og kom i prat med en lokal kar som inviterte oss inn i klubbhuset og også kunne informere litt mer angående anlegget. Han fortalte at Svarteborg gjerne spiller vårsesongen på Skogsvallen i Dingle, og høstsesongen på gressbanen her på Sjövallen. Han hørte selv til Munkedals IF, og kunne bekrefte at de har en hjemmebane med en fin tribune som vi også må få besøkt ved en passende anledning.

Det var altså Munkedals IF som sto som hjemmelag på kveldens kamp på kunstgresset ved Sjövallen, og det er en klubb som ble stiftet i 1908. 1943/44-sesongen tilbragte de til og med på nivå to av svensk fotball, men det ble da umiddelbart nedrykk. I senere år har de oppholdt seg i lavere divisjoner, og de er nå å finne helt nede i Division 6 Bohuslän. Munkedals IF er for øvrig barndomsklubben til to tidligere keepere med landskamper for ‘söta bror’; nemlig Dick Last og Magnus Kihlstedt. Motstander denne dagen var Skredsviks SK / Hogstorps IF, og etter litt detektivvirksomhet forstår jeg det som at dette er to lag som tydeligvis ikke har klart å stille lag på egen hånd, men derfor stiller sammen. Det hindrer de dog ikke i å ha to lag. Som Hogstorps IF / Skredsviks SK spiller de i Division 6 Bohuslän, mens andrelaget har fått reversert navnet og spiller i Division 7 som Skredsviks SK / Hogstorps IF (2).

For å si litt kort om Hällevadsholm som sted, er det et tettsted i Munkedal kommune; enkelt forklart mellom Strömstad og Uddevalla. Her gikk tidligere E6 gjennom Hällevadsholm, men den ble lagt om i år 2000. Bohusbanan (som har tog mellom Strömstad og Uddevalla / Göteborg) har også en stasjon her i Hällevadsholm, og der kunne vi i løpet av kampen se Bohusbanan sine tog stoppe ved stasjonen som lå rett utenfor den bortre langsiden av den spartanske kunstgressbanen. Det er nok enda triveligere her i sommerhalvåret, når gresset er grønt og man kan benytte badeplassen ved Kolstorpevattnet et steinkast unna banene, for denne kvelden var vi etter hvert glade for å kunne få varme oss inne i en av byggene i pausen.

Før vi kom så langt hadde imidlertid Edwin Olsén sendte Munkedal i ledelsen 1-0 fra straffemerket i det tiende spilleminutt, og Viktor Valberg sendte åtte minutter senere i vei et langskudd som snek seg inn og sørget for 2-0. I det 25. minutt headet Christoffer Larsson inn en corner og reduserte til 2-1, og to minutter før pause hadde Skredsvik (som vi for enkelthets skyld får kalle de denne gang, siden de denne kvelden spilte i deres gule og svarte drakter) en avslutningen i tverrliggeren. På overtid av første omgang gjenopprettet imidlertid Adam Olsson Rafalski Munkedals tomålsledelse og sørget med det for at de sto 3-1 da vi sammen med den tidligere nevnte laglederen søkte varmen inne i en av byggene.

Da vi kom oss ut igjen i kulda, skulle vi bli vitne til en skikkelig snuoperasjon i løpet av andre omgang. I det 52. minutt reduserte Mattias Jednäs til 3-2, og seks minutter senere hadde Skredsvik også utlignet fra straffemerket. Munkedals keeper slo straffesparket til David Sylveson i stolpen, men ballen snek seg likevel inn. I det 75. minutt hadde Skredsvik igjen fått straffe, og denne gang var det Daniel Andersson som var eksekutør og sendte Skredsvik i ledelsen for første gang i kampen. 3-4, og kun tre minutter senere økte David Sylveson til 3-5 med sitt andre for dagen. Samme mann noterte seg for hattrick da han i kampens siste ordinære minutt fastsatt sluttresultatet til 3-6 foran det som ble oppgitt å være 10 tilskuere, men som vi talte oss frem til å være 6. Nå var det bare å komme seg hjemover, via en stopp på en Max, men Jon Erik hadde tydeligvis fått blod på tann og snakket allerede om flere mulige turer over til Sverige utover våren.

Swedish ground # 31:
Munkedals IF v Skredsviks SK / Hogstorps IF 2 3-6 (3-1)
Friendly
Sjövallen (at Hällevadsholm), 29 March 2023
1-0 Edwin Olsén (pen, 10)
2-0 Viktor Valberg (18)
2-1 Christoffer Larsson (25)
3-1 Adam Olsson Rafalski (45+1)
3-2 Mattias Jednäs (52)
3-3 David Sylveson (pen, 58)
3-4 Daniel Andersson (pen, 75)
3-5 David Sylveson (78)
3-6 David Sylveson (90)
Att: 10
Admission: Free

Next game: 31.03.2023: Arbedo-Castione v Balerna
Next swedish game: 03.04.2023: Skärhamns IK v Svenshögens SK
Previous game: 28.03.2023: Rygge v Ekholt
Previous swedish game: 26.01.2023: BK Häcken v Fredrikstad

More pics

Tirsdag 28.03.2023: Rygge v Ekholt

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Denne tirsdagen lot jeg meg friste til Rygge, der det skulle være et lokaloppgjør mellom 5. divisjons-klubbene Rygge og Ekholt. Da jeg så tilsvarende oppgjør i oktober 2021, var det i realiteten en opprykksfinale foran hele 426 tilskuere, og den gang var det Rygge som trakk det lengste strået. Denne gang var det kun snakk om en treningskamp, men etter at Ekholt vant sin 6. divisjons-avdeling fjor høst, og med det sikret opprykk, skal de altså igjen møte hverandre i serien i 2023. Da blir det som nevnt i 5. divisjon, så dette var en fin mulighet til å også se hvor de to lokalrivalene sto.

Det ville ikke vært unaturlig å ta toget til Rygge, men da jeg så at det denne gang også passet nokså bra med buss, valgte jeg sistnevnte da det også ble langt billigere. Jeg gikk av noen minutters gange fra Rygge Stadion, der jeg ankom med et kvarters tid til avspark. Også denne kvelden skulle jeg få selskap av Trond Sæterøy, som denne kvelden tilsynelatende hadde benyttet anledningen til å komme seg vekk fra Sarpsborg i noen timer. Akkurat det kan man jo i så fall godt forstå, men som sarping ser han neppe slik på det selv, selv om akkurat det ikke er noe han selv kan noe for.

Men nå skal jeg være snill med Trond, for han er jo tross alt en trivelig fyr, og sammen tok vi oppstilling oppe på verandaen på klubbhuset, der vi hadde god oversikt over det som skulle skje ute på kunstgresset. Første omgang ble egentlig preget av at vi mistet tellingen på hvor mange ganger linjemannen måtte heve flagget for å markere at Ekholt gikk i offside. I de siste ti minuttene før pause åpnet det seg litt opp, og pasningene satt bedre. Ekholt hadde først en avslutningen i stolpen før de fem minutter før pause tok ledelsen 0-1.

Et drøyt minutt etter hvilen var Rygge nære på å score et vanvittig selvmål, men heldigvis for vertene traff ballen igjen stolpen. Fem minutter senere hadde de i stedet utlignet etter et flott gjennomspill. Keeper ble rundet og en forsvarer lurt bort før ballen endte i nettet. Det sto 1-1. Det hadde for øvrig også begynt å snø nokså kraftig, men det hindret ikke Ekholt å ta tilbake ledelsen i det 64. minutt. Rygge hadde med drøyt ti minutter igjen et frispark i tverrliggeren, men det endte 1-2 i et etter hvert vanvittig snøvær. Jeg tok farvel med Trond og ilte bort til Rygge stasjon, der jeg kom meg på toget temmelig nedsnødd. Det ble bekreftet av konduktøren som lattermildt lurte på om han hadde fått en snømann om bord.

Revisit:
Rygge v Ekholt 1-2 (0-1)
Friendly
Rygge Stadion, 28 March 2023
0-1 (40)
1-1 (52)
1-2 (64)
Att: 24 (h/c)
Admission: Free

Next game: 29.03.2023: Munkedals IF v Skredsviks SK / Hogstorps IF 2 (@ Sjövallen KG, Hällevadsholm)
Next norwegian game: 10.04.2023: Kristiansund BK v Fredrikstad
Previous game: 27.03.2023: Hafslund v Skogstrand

More pics

Mandag 27.03.2023: Hafslund v Skogstrand

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

En ny uke sto for døren, og jeg bestemte meg for at den skulle startes med treningskamp på Hafslundbanen, der Hafslund skulle ta imot og måle krefter med Skogstrand. Det var bare å ta bussen opp til holdeplassen ved Hafslund hovedgård og spasere ned til Hafslundbanen derfra, og da jeg gikk forbi den gamle gressbanen tenkte jeg som vanlig nok en gang at det er synd at den nå tilsynelatende ligger der ubrukt, men på denne tiden av året ville det vel i disse dager neppe vært spesielt aktuelt med kamp på gress uansett, og den var naturligvis på kunstgressbanen innenfor at også kveldens treningskamp skulle spilles.

Det gikk ikke altfor lang tid før jeg fikk selskap av Trond Sæterøy, og sannelig hadde ikke også småbarnsfaren Stig-André Lippert fått seg en frikveld og valgt å benytte den til å foreta en revisit til Hafslundbanen, så det ble i trivelig selskap at jeg skulle se kamp mellom to lag som i år spiller i hver sin 6. divisjons-avdeling. Jeg må innrømme at jeg ikke hadde noen av de som opprykksfavoritter, og at jeg til og med har vært litt bekymret på Skogstrand sine vegne, men vi var spente på å se hva de to hadde å by på når de nå skulle måle krefter.

Jeg kjenner ikke de to lagene godt nok til at jeg var kar om å notere meg for målscorere, men det var Skogstrand som tok ledelsen tjue minutter ut i kampen. Utligningen kom i det 29. minutt, og 1-1 sto seg til pause etter en jevnspilt første omgang. Vertene tok mer over etter hvilen, og spilte seg etter hvert også frem til større sjanser. To ganger alene med keeper, og en avslutning i stolpen, men i det 69. minutt ble det endelig nettkjenning igjen. Skogstrands keeper reddet først glimrende, men returen ble satt i mål til 2-1. Allerede minuttet etter sto det 3-1, og i det 74. minutt sto det 4-1 etter tre nokså raske mål. Spikeren i Skogstrand-kista ble satt inn med fem minutter igjen, og dermed endte det 5-1. Vi takket ganske raskt for oss og satt kursen hjemover.

Revisit:
Hafslund v Skogstrand 5-1 (1-1)
Friendly
Hafslundbanen, 27 March 2023
0-1 (21)
1-1 (29)
2-1 (69)
3-1 (70)
4-1 (74)
5-1 (86)
Att: 17 (h/c)
Admission: Free

Next game: 28.03.2023: Rygge v Ekholt
Previous game: 26.03.2023: Fredrikstad v Skeid

More pics

Søndag 26.03.2023: Fredrikstad v Skeid

Etter lørdagens dobbel, var skulle søndagen bli viet til FFK-kamp og treningskamp mot Skeid på Fredrikstad Stadion. Sammen med Jon Erik og Christian dro jeg inn til Fredrikstad og gikk bort til stadion, der vi installerte oss på Sørsia. Heldigvis var det denne gang ikke stort å se til hverken de løgnaktige slangene fra det ormebolet som FFK-ledelsen har blitt, eller lakeiene deres, så vi fikk denne gang stå der i fred og uforstyrret se kampen.

Det hadde vel imidlertid kanskje vært mer underholdende å faktisk bli plaget av slangenes lakeier enn å se på det som ble levert ute på banen, for det var mildt sagt ingen festforestilling vi ble vitne til på Fredrikstad Stadion. Vi spurte oss om FFK rett og slett ikke hadde hatt godt av turen til Marbella, for etter at de dro på treningsleir der, hadde de rett og slett ikke scoret mål. Der nede i Spania hadde det blitt 0-1 og 0-0 mot henholdsvis HamKam og Kongsvinger, og etter returen til Norge hadde de fulgt opp med tap 0-1 for både Vålerenga og Sarpsborg 08. Siste FFK-scoring hadde kommet i førsteomgangen mot Mjøndalen halvannen måned tidligere, og hadde dermed siden det spilt ni omganger uten å score.

Den trenden fortsatte en god stund denne søndagen, og i første omgang var det Skeid som var farligst frempå. Ved et par anledninger måtte Håvar Jenssen i FFK-målet i aksjon, og var som så mange ganger før redningsmann, men det skal da også sies at FFK igjen virket nokså solide bakover. Det var først og fremst fremover det lugget, og selv om de var noe bedre etter pause, klarte de ikke å skape særlig med klare sjanser. Vi befant oss i det fjerde tilleggsminutt da Mikail Maden la inn, og Lucas Lima steg til være og headet inn 1-0. FFK hadde scoret igjen, visstnok 495 minutter etter at de sist hadde funnet nettmaskene. Den sene scoringen ble ikke overraskende også vinnermålet. Nå gjensto kun én treningskamp for FFK – hjemme mot KFUM, men da ville jeg befinne meg i Italia.

Revisit:
Fredrikstad v Skeid 1-0 (0-0)
Friendly
Fredrikstad Stadion, 26 March 2023
1-0 Lucas Lima (90+4)
Att: 193 (h/c)
Admission: 50 NOK

Next game: 27.03.2023: Hafslund v Skogstrand
Previous game: 25.03.2023: Østsiden v Kråkerøy (@ Østfoldhallen)

More pics

Lørdag 25.03.2023: Østsiden v Kråkerøy (@ Østfoldhallen)

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Etter å ha sett Torp slå Bøn i en treningskamp på Sportsplassen på Torp, kom jeg meg med bussen mot Fredrikstad, for jeg hadde ytterligere en kamp på agendaen denne lørdagen. I Østfoldhallen skulle nemlig Østsiden være vertskap for Kråkerøy når det var duket for lokaloppgjør i cupens andre kvalifiseringsrunde. Dessverre var tydeligvis ikke gressmatte til Østsiden klar ennå, for jeg skulle gjerne sett kampen på gresset der, og om jeg dagen før hadde begynt å bli litt smålei Østfoldhallen, var vel ikke den følelsen noe særlig mindre nå. Det hadde tross alt blitt en god del treningskamper på meg der hittil i år.

Etter å ha byttet buss og kommet meg til Østfoldhallen, betalte jeg meg inn ved å vippse 50 kroner, og tok plass sammen med Filip Kristiansen. Østsiden hadde tatt seg videre fra første kvalifiseringsrunde ved å slå Borgen knepent på bortebane på plastsavannen på Sandbakken. De hadde da scoret et sent seiersmål, i en kamp der Borgen for øvrig fikk to mann utvist. Kråkerøy på sin side hadde vunnet 6-3 på hjemmebane over Tistedalen. Nå sto det både avansement til første ordinære runde og lokal prestisje på spill. Igjen må jeg si meg helt enig i de som mener cupen bør trekkes allerede fra første runde (det kan gjøres innen geografiske soner som gradvis utvides), for vi kunne allerede før kampstart synse oss frem til hvem som var naturlige motstandere og ikke for dagens vinner.

Det var Kråkerøy som tok ledelsen etter ti minutters spill, og målscorer var Fredrik Arni Bjørgulfsen som nesten ikke kunne unngå å score da han satt ballen i mål via tverrliggeren. Det sto 0-1, og det gjorde det også fortsatt da lagene gikk i garderoben etter de første 45 minuttene. Kråkerøy ledet fortjent, men etter pause begynte Øssia å yppe seg litt mer. I det 70. minutt fikk Benjamin Gangfløt fulltreff, og utlignet til 1-1 via tverrliggeren. Det var deretter et par sjanser begge veier, og også et par rop på straffespark, men vinnermålet lot vente på seg, og det gikk mot ekstraomganger. Idet publikum begynte å forbedere seg på det, dro Elias Huth frem en klassescoring flere minutter på overtid, og selv om Øssia protesterte vilt, ble den godkjent av dommeren, som også delte ut et rødt kort til Øssias Said Barakat. Vinnermålet kom sent men godt for Kråkerøy, som dermed tok seg videre.

Revisit:
Østsiden v Kråkerøy 1-2 (0-1)
Norwegian Cup, 2nd Qualifying Round
Østfoldhallen, 25 March 2023
0-1 Fredrik Arni Bjørgulfsen (10)
1-1 Benjamin Gangfløt (70)
1-2 Elias Huth (90+4)
Att: 89
Admission: 50 NOK

Next game: 26.03.2023: Fredrikstad v Skeid
Previous game: 25.03.2023: Torp v Bøn

More pics

Lørdag 25.03.2023: Torp v Bøn

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Denne helgen var det igjen klart for cupkamper, og denne lørdagen vurderte jeg å se en av disse, men så at det denne dagen også ville være mulig å få med seg to kamper dersom man valgte ‘riktig’. At cupkampen mellom Østsiden og Kråkerøy som hadde blitt flyttet inn i Østfoldhallen også hadde fått sent avspark, samtidig som Torp hadde arrangert treningskamp mot Bøn med tidlig avspark, gjorde det nemlig mulig å få med seg begge de to, og det var denne kombinasjonen jeg endte opp med å gå for.

I disse dager er det vel ikke så ofte at Torp er vertskap for klubber fra andre kretser, men nå de altså være det. Bøn hører hjemme i Eidsvoll kommune, og hadde bevilget seg en aldri så liten helgetur til Fredrikstad, der de også skulle ut på byen denne lørdagskvelden. Bøn spiller i Akershus-kretsen, der de i fjor vant 6. divisjon og dermed er nyopprykket til 5. divisjon i år. Man skulle tro at det dermed kunne være en passende motstander å måle krefter med for Torp, som jeg selv har som en av favorittene til å rykke opp fra sin 6. divisjons-avdeling i år.

Dagens første kamp skulle altså spilles på Sportsplassen på Torp, som jo er en av mine gamle boltreplasser fra min barndom, og jeg hadde vurdert å gå til fots dit opp, men brukte såpass med tid på å få ut fingeren at jeg endte opp med å måtte ta bussen. Da jeg ankom, var forbrødringen allerede i gang på Sportsplassen, og det virket som om noen av aktørene allerede hadde fokus på kveldens forlystelser. Foreløpig var også temperaturen slik at det heller ikke var nødvendig å søke ly inne i ‘peisestua’ i klubbhuset mens jeg ventet på avspark.

Jeg må innrømme at jeg denne dagen ikke var så oppmerksom som jeg burde ha vært med tanke på målscorere og tidspunktet for scoringene, og det skyldes i stor grad at jeg faktisk ble stående i telefonen fra rett før avspark og til rett før pause, og i tillegg fikk visse utfordringer med telefonen. Likevel registrerte jeg selvsagt at Torp puttet på både ett, to og tre i løpet av første omgang, og gikk til pause med ledelsen 3-0. Gjestene fra Akershus hadde dermed en viss jobb å gjøre i andre omgang.

I stedet puttet Torp på ytterligere tre mål etter hvilen, før Bøn reduserte til 6-1 på et frispark. Det ble også sluttresultatet på Sportsplassen, men Bøn-gutta hadde åpenbart ikke mistet humøret av den grunn. Nå gledet de seg til en tur på byen, og det var tydelig at de ville se igjen flere av Torp-spillerne der. Man ser i ettertid at Bøn åpenbart hygget seg i Fredrikstad og også satt pris på både byen og den herlige dialekten, om man skal tro sosiale medier. Selv skulle jeg videre til Østfoldhallen for å se cupkamp, så det var bare å komme seg med bussen mot Fredrikstad.

Revisit:
Torp v Bøn 6-1 (3-0)
Friendly
Sportsplassen, 25 March 2023
1-0
2-0
3-0
4-0
5-0
6-0
6-1
Att: 24 (h/c)
Admission: Free

Next game: 25.03.2023: Østsiden v Kråkerøy (@ Østfoldhallen)
Previous game: 24.03.2023: Kråkerøy 2 v Gresvik (@ Østfoldhallen)

More pics

Fredag 24.03.2023: Kråkerøy 2 v Gresvik (@ Østfoldhallen)

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Denne fredagens fotballmeny i lokalområdet begrenset seg til en treningskamp mellom Kråkerøy og Gresvik i Østfoldhallen. I og med at Kråkerøy allerede dagen etter skulle ut i cupkamp mot Østsiden, forsto jeg at det ville dreie seg om Kråkerøy andrelag. Slikt sett ville det være to 5. divisjons-lag som skulle måle krefter, og selv om jeg må innrømme at jeg nå begynte å bli litt lei av Østfoldhallen, valgte jeg å ta turen over for å titte. Det var bare å komme seg med bussen inn til Fredrikstad og neste buss videre opp til Østfoldhallen.

Der rakk jeg før avspark å veksle noen ord med Kråkerøy-trener Bakkehaugen, og lurte litt på hva han tenkte foran seriestart i 4. divisjon. Han håpet at Kråkerøys A-lag skulle klare å kjempe med trioen Råde, Drøbak/Frogn og Askim Fotball, og det var litt interessant, for dette er de fire jeg selv har tippet på de fire første plassene (i en eller annen rekkefølge). Nå var det imidlertid altså Kråkerøys andrelag som skulle i aksjon mot et Gresvik som jeg personlig var litt spent på foran seriestart. Det var Gresvik som skapte de første to-tre sjansene uten å få ballen i mål, mens Kråkerøy 2 deretter produserte noen sjanser men heller ikke de fikk nettkjenning. Det var målløst til pause.

Kråkerøy 2 var nære på da de tolv minutter etter pause så en avslutning reddet på streken, og det gikk ikke altfor mange minuttene før det i stedet smalt i motsatt ende av banen. Det var Patrick Lien som i det 62. minutt ekspederte et innlegg kontant i mål, og med det sørget for 0-1. Noen minutter senere leverte Gresvik-keeperen en parade som hindret Kråkerøy-scoring, før de grønne og hvite også hadde en avslutning like utenfor. Med et snaut kvarter igjen fikk laget fra ‘blomsterøya’ en kjempesjanse, men Gresvik fikk reddet helt inne på streken. De blå holdt ut, og det endte 0-1 foran det jeg talte meg frem til å være 42 tilskuere. Fornøyd med dagens dont satt jeg deretter raskt kursen hjemover.

Revisit:
Kråkerøy 2 v Gresvik 0-1 (0-0)
Friendly
Østfoldhallen, 24 March 2023
0-1 Patrick Lien (62)
Att: 42 (h/c)
Admission: Free

Next game: 25.03.2023: Torp v Bøn
Previous game: 23.03.2023: Trosvik v Driv

More pics