Fredag 06.01.2023: Dundela v Cliftonville

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Tidligere i uken hadde jeg rett og slett blitt så lei togstreik og tull at jeg rett og besluttet å bestille meg fly over til Belfast på fredagen. I Nord-Irland skulle det denne helgen nemlig være kamper i Irish Cup, så der kunne jeg få med meg et par godbiter. Før den tid var det imidlertid tid for å komme seg ned til Warrington-området for å treffe min datter, og det var jo også lettere sagt en gjort takket være togstreiken. Derfor hadde jeg torsdag morgen måttet sto opp i otta for å komme meg med Megabus sin 07.00-bus fra Edinburgh til Manchester og videre derfra til Warrington. Etter en fin ettermiddag med min datter, var det altså der jeg våknet opp denne fredagen, og jeg måtte igjen opp tidlig for å sette kursen mot Manchester Airport.

Takket være togstreiken var det heller ingen tog mellom Warrington og Manchester denne morgenen, men ved å busse opp til Newton-le-Willows kunne jeg komme meg med et tog derfra til Manchester Airport. Jeg skulle med EasyJet sitt fly til Belfast International klokken 11.45, og det gikk som planlagt, slik at jeg en kort flytur senere sto på nordirsk jord. Da gjensto det bare å komme seg med bussen derfra og ned til Belfast, hvor jeg hadde betalt £57,80 for å overnatte ved Premier Inn-hotellet i sentrum. Etter å ha sjekket inn, spaserte jeg mot det som er mitt faste vannhull fremfor noen ved mine Belfast-besøk, og det er ingen premie for å gjette at det er snakk om Royal Bar på Sandy Row. Der ble jeg etter hvert sittende i trivelig passiar med noen gamle kjente inntil det var å tide å komme seg mot kveldens kamparena.

Av helgens cupkamper, hadde oppgjøret mellom Dundela og Cliftonville blitt flyttet til fredagskvelden, og siden Dundela og deres Wilgar Park har vært en bane jeg har tittet litt på og vurdert med noen anledninger, passet jo det godt for meg denne gang. Ved hjelp av apostlenes hester gikk jeg den korte veien bort til jernbanestasjonen City Hospital og ble med de to stoppene opp til Belfast Lanyon Place, der jeg hoppet av og byttet til buss. Nå skulle jeg for første gang benytte meg av de nye Glider-bussene, som kanskje ser mest ut som en trikk. Jeg ble med østover så langt som til bydelen Strandtown i det østlige Belfast, der jeg gikk av ved holdeplassen Oakland Avenue, spaserte opp veien med samme navn, og snart så Wilgar Park foran meg.

Før jeg tar for meg temaet Dundela Football Club, tror jeg det nok en gang kan være på sin plass med en aldri så liten innføring i det kanskje noe kompliserte systemet i nordirsk fotball. Ikke bare har ligaen her en litt innviklet historie med en rekke omstruktureringer i nyere tid, men i tillegg opererer man med et system der klubbene deles inn i tre grupperinger etter hva slags lisens man har, og dette avgjøres igjen av visse kriterier som må innfris. Disse er senior, intermediate og junior, og selv om det ikke alltid har vært slik, har klubbene i de to øverste divisjonene senior-status, mens (den nye) Northern Ireland Football League også har en en divisjon på nivå tre (NIFL Premier Intermediate League), og klubbene som vil rykke opp herfra må oppfylle kravene for senior-status eller -lisens. Ytterligere fire regionale intermediate-ligaer finnes, og herfra kan klubbene rykke opp til NIFL Premier Intermediate League ved å vinne sin liga samtidig som de oppfyller de relevante kriterier. Under dette har man junior-ligaer, men det tar jeg ikke for meg nå.

Northern Ireland Football League var tidligere kjent som the Irish League, og da den ble grunnlagt i 1890, var den faktisk verdens nest eldste nasjonale fotball-liga – stiftet én uke før den skotske ligaen. Som naturlig var på en tid da hele den irske øya var en del av det britiske imperiet, var den opprinnelig stiftet som en liga for hele Irland, men ble dominert totalt av klubber fra Belfast, og ingen klubb fra det som i dag er republikken Irland hadde vunnet denne ligaen da de i 1921 trakk seg ut da de fikk sin egen League of Ireland. Det er uansett en helt annen historie, så la oss nå omsider kikke litt på Dundela Football Club.

Klubben jeg denne kvelden skulle se som hjemmelag ble stiftet i 1895 av arbeidere ved et lokalt meieri. Det er liten tvil om hva som er den største dagen i Dundela sin historie, for i 1954/55-utgaven av Irish Cup spilte de seg ikke bare frem til finalen ved å slå ut blant annet Cliftonville og Crusaders, men i selve finalen sørget de for en kjempeskrell ved å også beseire Glenavon med overbevisende 3-0. Dette regnes fortsatt som et av de aller største sjokkene i turneringens lange historie, og det var første gang en klubb fra Irish Allilance (som Dundela da spilte i) vant den gjeveste nasjonale cupen. Selvsagt et stolt øyeblikk i klubbens historie.

Etter at NIFL Division Two ble til NIFL Premier Intermediate League i 2016, vant Dundela denne i 2018, og rykket deretter opp til NIFL Championship, hvor de fortsatt befinner seg. Denne kvelden var det imidlertid altså cupens femte runde det dreide seg om, og Dundela sto overfor en knalltøff oppgave når toppklubben Cliftonville skulle komme på besøk. Som tidligere nevnt var Cliftonville en av ‘ofrene’ da Dundela vant sin cuptittel i 1955, og kanskje var det lov å håpe på et aldri så lite mirakel, men det virket ikke som om det var mange som hadde spesielt stor tro på at historien skulle gjenta seg 68 år senere. Jeg betalte meg inn med £12, og etter at jeg hadde konstatert at det dessverre ikke var noe kampprogram, slo jeg meg ned i klubbhusets bar for å leske strupen før kamp.

Wilgar Park har vært hjemmebane for Dundela siden 1900, og går også under kallenavnet ‘The Hen Run’. Den ligger inneklemt mellom veier på tre av sidene og en skole bak den ene kortsiden. På den ene langsiden har man en seksjon med overbygd terracing utenfor klubbhuset. Dundela har tilsynelatende slitt litt med å oppfylle visse krav, men det bør nå i så fall være fikset ved at man for få år siden fikk på plass to tribuner på den bortre langsiden. Wilgar Park er så absolutt et trivelig sted å se fotball. Jeg hadde ikke noe program å bla i mens jeg ventet på avspark, men ble i stedet sittende å snakke litt med et par hjemmesupportere som innrømmet at det realistisk sett ville bli tøft for deres gutter.

I en sur og godt merkbar vind startet kampen på Wilgar Park noe forsiktig, men idet jeg begynte å få et forsterket håp om at hjemmelaget faktisk skulle kunne klare å stille i stand en aldri så liten bragd, slo Cliftonville til. Det var den kun 17 år gamle Sean Moore som løp gjennom, skar inn i feltet og satt ballen forbi debutant Sam Johnston i Duns-målet. 0-1, og når nullen nå sprakk for hjemmelaget, gikk det dessverre ikke lang tid før gjestene doblet sin ledelse. Rory Hale var mannen som fant rommet mellom keeper Johnston og stolpen kun to minutter senere, og dermed sto det 2-0. Dundela sin største sjanse kom på overtid av første omgang, men Willie Faulkner klarte ikke å omsette sjansen i scoring, og det var fortsatt 0-2 ved pause.

Etter hvilen satt Cliftonville inn støtet allerede fra start, og kun et drøyt minutt var spilt da unggutten Moore ble felt og dommeren pekte på straffemerket. Joe Wormley var eksekutør, og gjorde ingen feil da han økte til 0-3. Det virket nå avgjort, og drøyt ti minutter senere gikk det fra vondt til verre da Rory Hale økte til 0-4 med sitt andre for kvelden. Med et drøyt kvarter igjen fullførte samme mann sitt hattrick ved å styre inn ballen i nettet fra kort hold etter at et hjørnespark hadde blitt headet mot mål. 0-5 ble også sluttresultatet, og dermed ble det ingen reprise fra møtet i 1955, uten at Dundela-folket hang voldsomt med nebbet av den grunn. Dundela var ute av cupen, Cliftonville tok seg videre.

For min del var det bare å tusle mot holdeplassen North Road, der jeg hoppet på Glider-bussen og ble med inn til Donegall Square i Belfast sentrum. Etter en svipptur innom Wetherspoons-puben The Bridge House, spaserte jeg nok en gang ned Sandy Row for å avslutte kvelden med et glass eller to på Royal Bar. Jeg var fornøyd med min beslutning om å forlate streik og togkaos for å heller ta turen til Nord-Irland, og jeg følte at det hadde vært et godt valg. Jeg hadde også en lørdagskamp på menyen i Nord-Irland før jeg skulle returnere til det britiske ‘fastlandet’, men før den tid måtte jeg også ha meg litt søvn, så ved stengetid gikk jeg tilbake til hotellet og fant senga.

Northern Irish ground # 7:
Dundela v Cliftonville 0-5 (0-2)
Irish Cup
Wilgar Park, 6 January 2023
0-1 Sean Moore (26)
0-2 Rory Hale (28)
0-3 Joe Gormley (pen, 48)
0-4 Rory Hale (59)
0-5 Rory Hale (74)
Att: ??
Admission: £12
Programme: None

Next game: 07.01.2023: Bangor v Tandragee Rovers
Previous game: 04.01.2023: Edinburgh Caledonian v Lochend Amateurs (@ Peffermill pitches)

More pics

This trip on a map

Onsdag 04.01.2023: Edinburgh Caledonian v Lochend Amateurs

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Da jeg våknet i Edinburgh, var jeg vel vitende om at det ville være en ny dag der jeg måtte vri hodet litt og legge nye planer sammenlignet med hva den opprinnelige planen hadde vært. Det hadde i utgangspunktet vært en noe sparsommelig meny, og det gjorde slett ikke ting enklere av at det også denne dagen var togstreik som medførte at jeg ville være nokså ‘fanget’ i Edinburgh-området. Jeg hadde likevel hatt et par alternativer da jeg booket hotellet i Edinburgh, men min plan A med kamp hos Civil Servive Strollers hadde siden den gang blitt flyttet, slik at det nå bli litt mer kronglete. Min plan B var kamp hos Cumbernauld Colts, men der registrerte jeg at returen derfra etter kamp nå ville bli langt mer kronglete enn først antatt. Det ble litt og slett ganske håpløst uten tog.

Jeg vurderte til og med å ta Megabus tur/retur Dundee, der et Dundee United XI skulle spille treningskamp mot Lochee United på treningsbanen Gussie Park kunne vært en fin mulighet til å huke av en bane som vel ellers kun benyttes til kvinnefotball, men det ble til slutt en litt for strabasiøs tur og ikke minst sen retur når jeg tross alt skulle grytidlig opp dagen etter. Redningen ble igjen det skotske fotball-orakelet Scott Struthers, som kunne tipse meg om en amatør-kamp i Edinburgh. Edinburgh Caledonian skulle møte Lochend Amateurs til treningskamp på en av kunstgressbanene på Peffermill-feltet, og om det kanskje ikke var noe som ga direkte vann i munnen, var det i hvert fall et kampalternativ på ny bane i nærområdet.

Dermed fikk jeg også dagen til rådighet i den skotske hovedstaden, og etter en sen frokost på Wetherspoons-puben The Booking Office, tuslet jeg i ro og mak oppover mot Edinburgh Castle. Jeg slo meg etter hvert ned på Ensign Ewart, og kort fortalt ble det i tur og orden besøk på pubene The Jolly Judge, Deacon Brodie’s Tavern, The Last Drop, The White Hart Inn og The Beehive Inn før jeg kom meg med en buss mot Prestonfield-området og Peffermill-banene sør i byen. Der har byens universitet et felt med en rekke fotballbaner, og på hovedbanen der spiller Edinburgh University FC, som hører hjemme i Lowland League. Det var imidlertid på en av de mindre kunstgressbanene at det nå skulle være kamp.

Jeg fant frem til riktig bane, og jeg skal denne gang gjøre det veldig kort og greit, men Edinburgh Caledonian ser ut til å ha blitt stiftet i 2007, og har nå vunnet Lothian & Edinburgh Amateur Sunday Morning League sin toppdivisjon fire sesonger på rad. Motstander Lochend Amateurs befinner seg i samme liga, men i divisjonen under, der de er nyopprykket. Det er kanskje heller ikke noen grunn til å gå voldsomt i detalj rundt selve kampen, men det så i hvert fall ikke ut til at lokalbefolkningen hadde latt seg lokke. Jeg vet ikke hvor mange som vanligvis er og ser på kampene i ligaen der disse klubbene spiller, men i tillegg til meg var det kun to andre karer som tittet på (og de forlot vel åstedet halvveis ut i andre omgang).

Edinburgh Caledonian var rett og slett for gode for bortelaget fra divisjonen under, og ledet 3-0 til pause. Til slutt sto det 6-0, og forhåpentligvis fikk i det minste begge lag noe ut av denne treningskampen. Selv tok jeg bussen tilbake til sentrum av Edinburgh, der jeg stoppet innom The Advocate, The Mitre og til slutt The Royal Mile før jeg trakk meg tilbake. Jeg skulle tross alt tidlig opp, selv om torsdagen ville bli en fotballfri dag for meg, men jeg skulle ned til Warrington for å treffe min datter, og grunnet togstreiken måtte jeg derfor ha buss fra Edinburgh til Manchester med avgang allerede klokken 07.00. Jeg hadde nå også blitt så lei av streik og togkluss at jeg rett og slett hadde bestemt meg for å fly over til Belfast på fredagen, men det er en annen historie.

Scottish ground # 63:
Edinburgh Caledonian v Lochend Amateurs 6-0 (3-0)
Friendly
Peffermill pitches, 4 January 2023
Att: 3 (!!)
Admission: Free
Programme: None

Next game: 06.01.2023: Dundela v Cliftonville
Previous game: 03.01.2023: The Spartans v Rangers B

More pics

This trip on a map

Tirsdag 03.01.2023: The Spartans v Rangers B

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Etter en snau uke med Glasgow som base, var det nå på tide å forlate en av mine absolutte favorittbyer og forflytte seg til den skotske hovedstaden Edinburgh, men først var det tid for en full scottish breakfast på Wetherspoons-puben The Counting House. Det var nå togstreik, men jeg kom meg heldigvis med et av togene som faktisk gikk mellom Glasgow og Edinburgh. Jeg hadde valgt meg Edinburgh som base fordi det hadde vært muligheter for en dobbel denne dagen. Det var mulig fordi Edinburgh United skulle ha en tidlig kamp, men allerede få dager etter at jeg forlot Norge, hadde den kampen blitt flyttet, og den var nå allerede spilt. Derfor var det behov for å legge nye planer, eller rettere sagt finne ut hva de opprinnelige planene for dagen skulle begrenses til.

Det var litt for tidlig til å få sjekke inn, så jeg slo meg ned med en pint på puben The World’s End, og stakk også innom The Waverley før jeg gikk for å sjekke inn ved Travelodge Edinburgh Central, der jeg hadde betalt £69,98 for to netters overnatting; noe som absolutt ikke er galt i en by som gjerne ikke er blant de billigste. Min opprinnelige plan hadde vært kampen hos Edinburgh United fulgt av Lowland League-kampen mellom The Spartans og Rangers B (som er Rangers sitt reservelag). Det ble tidlig klart at det ikke ville bli noen dobbel, og togstreiken begrenset også mulighetene på kvelden merkbart. Gala Fairydean var et alternativ, men jeg ville ikke komme meg tilbake derfra, og jeg endte til slutt med å gå for det nevnte oppgjøret hos The Spartans.

Først var det imidlertid på tide å hygge seg litt i den skotske hovedstaden, og neste stoppested ble Bannermans Bar før jeg gikk videre til Grayfriars Bobby Bar. Det var etter hvert også på tide med et måltid, og da passet det særdeles godt at George IV Bar hadde haggis, neeps & tatties in whisky sauce på sin meny. Mett og fornøyd etter dette herremåltidet ble mitt neste stoppested Bow Bar, før jeg kom meg med en buss opp mot Ainslie Park lenger nord i byen. Jeg hoppet av en kort spasertur fra nevnte stadion, og kunne snart betale meg inn med £9. For £2 sikret jeg meg også et eksemplar av kveldens kampprogram som hadde 28 sider og også dekket hjemmekampen mot Civil Service Strollers som hadde blitt spilt tre dager tidligere.

The Spartans Football Club ble i 1951 stiftet av tidligere spillere fra Edinburgh University, og tanken var at det skulle være en klubb for de som tidligere hadde studert der. Senere har de for ordens skyld også åpnet for andre spillere. Klubben spilte lenge i East of Scotland League, og ble etter hvert en av de mestvinnende klubbene i den ligaen; ikke minst takket være merittene seks ligatitler etter årtusenskiftet. Den første ligatittelen ble vunnet i 1972, mens da de vant sin niende og siste i 2011, var det også den tredje på rad. Da Lowland League ble stiftet i 2013, ble The Spartans flyttet opp dit, og vant våren 2014 dens første utgave.

Da de neste gang vant Lowland League i 2018, hadde man fått på plass en mulighet for klubbene på nivå fem av skotsk fotball (Highland League og Lowland League) til å kvalifisere seg til opprykk til Scottish Football League. Det vil si, vinnerne av henholdsvis Highland League og Lowland League spilte mot hverandre om retten til å møte jumboen i den skotske League Two til avgjørende kvalifiseringskamper. For Spartans sin del ble ikke helt overraskende Highland League-klubben Cove Rangers for sterke, og Spartans befinner seg også fortsatt i Lowland League, der de denne kvelden altså skulle møte reservene til Glasgow-giganten Rangers.

For å si litt om Lowland League, har den for meg personlig lenge vært langt mindre interessant enn eksempelvis Highland League, som opererer på samme nivå, og noe av grunnen har vært at det har vært litt mye rart av klubber der, og en rekke banedelende klubber uten egne anlegg. Etter at en strøm av Junior-klubber søkte seg til over til den ‘ordinære’ pyramiden i form av først og fremst East of Scotland League og den nye West of Scotland League, med opp- og nedrykk mellom de og ligaene over, fikk man jo muligheten for at man over tid vil få byttet ut visse klubber med noen mer interessante klubber. Men så gjorde Lowland League et merkelig grep.

Før 2021/22-sesongen valgte de rett og slett å gjøre plass til reservelagene til de to Glasgow-gigantene Rangers og Celtic, og selv med mine Rangers-sympatier synes jeg ikke at det er noen god idé, men hadde snarere sett at de holdt seg til en egen reserveliga. Dette skulle visstnok være et prøveprosjekt, men i forkant av inneværende sesong, videreførte de sannelig dette tullete opplegget ytterligere ved å også inkludere reservelaget til Edinburgh-klubben Heart of Midlothian. For å gjøre det enda mer tullete, er ikke bare disse reservelagene forhindret fra å rykke videre opp i League Two (noe jeg er helt enig i), men også forhindret fra å rykke ned fra Lowland League!

Ainslie Park har vært klubbens hjemmebane siden 2008, og noe vil huske at også Edinburgh City spilte noen år her mens deres Meadowbank Stadium gjennomgikk en ombygging. Ainslie Park entres på den ene kortsiden, der man også har et klubbhus med bar. Midt på den ene langsiden er det ene sittetribune som strekker seg bortimot halve banens lengde, mens det på motsatt langside er en mindre tribune på den ene banehalvdelen, bortenfor laglederbenkene. På de to kortsidene er det ingen tribunefasiliteter. Ainslie Park har også plastsavanne (kunstgress) som spilleunderlag, men jeg prøvde å ikke la det legge noen demper på tingene.

Det var Rangers B som toppet tabellen, men The Spartans befant seg i sjiktet som jaktet bak. Det virket faktisk som om flertallet av de fremmøtte var Rangers-fans som hadde kommet for å se sitt reservelag, og det var de som fikk den første sjansen da Robbie Ure tvang frem en refleksredning fra Spartans-keeper Blair Carswell. I det 17. minutt var det imidlertid hjemmelaget som tok ledelsen ved Cammy Russell som skar inn og avsluttet i mål. 1-0, men Rangers var nære på en nokså umiddelbar utligning et drøyt minutt senere. Jack Harkness traff imidlertid ikke mål med sitt skudd, og litt senere fikk Ross McCausland sin avslutning blokkert. Det var nordirske McCausland som til slutt fant nettmaskene og utlignet til 1-1 etter en drøy halvtime. Til tross for sjanser begge veier, ble det ikke flere mål før pause, og det sto 1-1 halvveis.

Det hadde vært lovende takter fra ungguttene til Rangers før pause, og det var det også tidlig i andre omgang, da Charlie Lindsay skjøt centimetere over tverrliggeren etter at James Graham hadde danset seg nedover på kanten. Det var imidlertid Spartans som ti minutter ut i omgangen tok ledelsen for andre gang, da Jordan Tapping raget høyest og headet inn 2-1 fra en corner. Rangers skapte flere gode muligheter, og fortjente nok etter hvert en ny utligning, men det ville seg ikke for hverken Bailey Rice, Robbie Fraser eller Tyler Pasnik. Helt på tampen kontret i stedet vertene inn nok et mål, og det var Rhys Armstrong som fikk æren av å sette spikeren i kista og fastsette sluttresultatet til 3-1 i det 89. minutt. Nokså raskt etter kampslutt gikk jeg for å ta bussen tilbake til sentrum, og trakk meg tilbake til hotellet.

Scottish ground # 62:
The Spartans v Rangers B 3-1 (1-1)
Lowland League
Ainslie Park, 3 January 2023
1-0 Cammy Russell (17)
1-1 Ross McCausland (32)
2-1 Jordan Tapping (56)
3-1 Rhys Armstrong (89)
Att: Ca 250 (est)
Admission: £9
Programme: £2

Next game: 04.01.2023: Edinburgh Caledonian v Lochend Amateurs (@ Peffermill pitches)
Previous game: 02.01.2023: Rangers v Celtic

More pics

This trip on a map

Mandag 02.01.2023: Rangers v Celtic

Andre nyttårsdag er helligdag i Skottland, og den skulle også by på en fotball-godbit av dimensjoner. Det var nemlig klart for ‘Old Firm’-derbyet mellom Rangers og Celtic, og Ibrox var kamparenaen. Semifinalen i cupen på Hampden Park i 2022, da Rangers slo erkerivalen etter ekstraomganger, vil bli stående som en av mine største fotballopplevelser, men ville jeg denne gang klare å få billetter til ligamøtet mellom de to. Jeg kunne satset på å igjen oppsøke ‘The Unit’ i Glasgow med håp om å sikre meg en billett der, men det var sannelig ikke sikkert at de ville la seg gjøre, og jeg hadde vurdert å benytte dagen til å få med meg en ny bane i Skottland. Heldigvis kjenner jeg godt noen danske AGF Aarhus-fans som faktisk nå også sitter på sesongkort på Ibrox. Jeg fikk høre av Magnus at de ikke hadde tenkt seg over til Old Firm-kampen, og at jeg kunne låne hans sesongkort, og dermed var det i boks.

Jeg hadde fått sendt over noen kroner til ham som kan gå til fornyelse av hans sesongkort, og fått beskjed om å møte deres nordirske kompis ‘Davie the Dug’ som skulle fly over fra Belfast og hadde sesongkortene. Jeg var i kontakt med Davie, og vi avtalte å møtes på Wetherspoons-puben The Counting House, der jeg inntok en full scottish breakfast – selvsagt med ekstra haggis. Han kom snart som avtalt, og etter at jeg hadde satt til livs maten, brøt vi opp og tok undergrunnen fra Buchanan Street til Ibrox, der vi ladet opp med et glass eller to på The Louden Tavern, som naturligvis var stappfull av Rangers-fans. Selv ute i bakgården var det tett om plassen, så vi gikk etter hvert de få meterne bort til stadionet, der jeg på utsiden fikk betalt £3,50 for et eksemplar av dagens kampprogram. Etter at vi også hadde tittet innom klubbsjappa, tok vi oss innenfor og fant plassene våre på Copland Road Stand, bak det ene målet.

Rangers Football Club trenger neppe noen nærmere presentasjon, men for ordens skyld så ble klubben stiftet i 1872, og har siden den gang radet opp titler. De står med 55 ligatitler (rekord), 34 titler i den skotske FA cupen, og 27 skotske ligacuptitler (rekord). Rangers ble i 1961 den første britiske klubb som nådde en europacup-finale. Det var i UEFA Cupen, og selv om de tapte både da og igjen i 1967, skulle triumfen i Europa komme. Den kom i 1972, da Dynamo Moskva ble slått i finalen av cupvinnercupen. Disse turneringene ble erstattet av Europa League, og der var igjen Rangers tapende finalist i både 2008 og senest i 2022. Siste hjemlige ligatittel kom i 2021, mens de i fjor fulgte opp den nevnte semifinale-triumfen jeg så ved å beseire Hearts i finalen av den skotske FA cupen.

Rangers er jo også kjent for sitt store antall supportere, og skal ha bortimot 700 supporterklubber i mer enn 35 land rundt om i verden. De har også satt flere rekorder i forbindelse med bortekamper, og en av disse knytter seg til Europa League-finalen i Manchester i 2008, da bortimot en kvart million(!!) Rangers-fans invaderte Manchester. Så sent som i fjor var det også rundt 100 000 Rangers-fans som dro til Sevilla i forbindelse med Europa League-finalen der. Det er lange ventetider på å få kjøpt sesongkort på Ibrox, og det er liten tvil om at Rangers er en gigant i skotsk fotball, som de i flere tiår har dominert totalt sammen med erkerivalen Celtic. Derbyet mellom de to er et av de aller heftigste i verden, men deres dominans har når sant skal sies heller ikke bare vært positiv for den skotske fotballen.

For meg er det nok kun Superclasico-oppgjørene mellom Boca Juniors og River Plate i Argentina som kan måle seg med Old Firm-derbyene. Det er rett og slett noe av det aller heftigste fotballverden har å by på, og derbyene har en historie og en rekke ingredienser som gjør det til noe helt unikt. Det var nå duket for det som visstnok var Old Firm-derby nummer 432 i rekken, og Rangers hadde vunnet 168 av disse mot Celtics 162. I ligaen skulle det visst være møte nummer 329, men foreløpig 126 seire til Rangers og 113 til Celtic. Dessverre har Old Firm-klubbene de siste årene redusert antallet billetter man gir sine rivaler, så Celtic-fansen hadde måttet ta til takke med en liten seksjon i det ene hjørnet. Fordelen var kanskje at stanken derfra ikke ble så voldsom som den kunne ha blitt…?

Det var bortelaget som startet best, og igjen var det deres lille horde av japanere som skulle skape en del problemer. Allerede i kampens femte minutt var det Daizen Maeda som snappet opp et hårreisende tversoverpasning fra Alfredo Morelos, satt fart mot mål, og satt inn 0-1 bak Gers-keeper Allan McGregor. Det virket skuffende nok ikke som om Rangers helt hadde våknet, for Celtic styrte mye de første 25 minuttene. Det første frustrerende å se på, men så kom det første tegnet på at noe var i ferd med å skje. Morelos holdt på å gjøre opp for seg ved å presse Celtic-keeper Joe Hart til et dårlig utspill rett i Morelos, og situasjonen endte med at Ryan Kent skjøt i stolpen. Morelos hadde deretter selv et skudd like utenfor, før samme mann headet en corner like til side for stolpen. Rangers hadde avsluttet omgangen godt og tatt over banespillet, men det sto fortsatt 0-1 da dommeren blåste for pause.

I andre omgang var heldigvis Rangers påskrudd allerede fra start, og det var kun spilt rundt halvannet minutt da Ryan Kent utløste jubelscener på Ibrox ved å sende ballen i mål i det bortre hjørnet. Fem minutter senere gikk Fasion Sakala i bakken med Carl Starfelt som synderen, og dommeren pekte på straffemerket. Dommeren pekte på straffemerket, og kaptein James Tavernier var sikker som banken da han dunket ballen i mål. 2-1, og nå kokte det på Ibrox. Det var Rangers som nå var i førersetet, og Celtic måtte gjøre noe. Det gjorde de også, med offensive bytter, men det skapte samtidig som for Rangers, og Malik Tillman kom gjennom på en skummel kontring som kun ble stoppet av en enorm blokkering fra Cameron Carter-Vickers. Det gikk mot en seier for det gode, men mot slutten var det igjen Celtic som presset på, og frustrerende nok falt ballen litt tilfeldig til rette for Kyogo Furuhashi som i det 88. minutt banket inn utligningen til 2-2. Det virket som om lufta gikk litt ut av noen og enhver der og da, og det ble også sluttresultatet.

Dette var uten tvil to tapte poeng for Rangers, og med det forsvant nok siste lille sjanse til å ta igjen Celtic som opprettholdt sin ledelse på ni poeng på toppen av tabellen. I stedet for å stå i voldsomme køer ved Ibrox Subway-stasjon, spaserte vi til Park Bar for å ta en pint der mens det roet seg litt ned. Der traff vi et par andre kjente, og en liten gruppe av oss dra etter hvert videre med undergrunnen fra Cessnock, og mitt forslag om en tur innom ‘The Unit’ fikk gehør, slik at vi gikk av Bridge Street stasjon og unnet oss en stopp der. Etter å ha tatt undergrunnen videre tilbake til Buchanan Street, ble dagen avsluttet på The Auctioneer, inntil vi gikk hver til vårt. Selv satt jeg kursen mot mitt hotell ved å ta undergrunnen til Cowcaddens, men valgte å unne meg en siste pitstop ved Jackson’s.

Nå hadde jeg hatt Glasgow som base i nesten en uke, og dagen etter var det omsider på tide å forflytte seg igjen, selv om jeg alltid stortrives i Skottlands største by. Om ikke resultatet denne gang var helt som jeg hadde håpet på, hadde det uansett vært en fin opplevelse, slik Old Firm-derbyene gjerne er. Og så får jeg naturligvis også huske å igjen takke min danske kamerat Magnus med hjelp i form av utlån av sitt sesongkort. Han skulle selv få benyttet det igjen noen uker senere, da han og et par kompiser skulle over igjen. Det er som nevnt lite – om noe – som overgår Old Firm-kampene, så om man skulle være så heldig å ha mulighet til å få met seg et slikt derby, anbefales det på det sterkeste.

Revisit:
Rangers v Celtic 2-2 (0-1)
Scottish Premiership
Ibrox, 2 January 2023
0-1 Daizen Maeda (5)
1-1 Ryan Kent (47)
2-1 James Tavernier (pen, 53)
2-2 Kyogo Furuhashi (88)
Att: 50 066
Admission: Season ticket
Programme: £3,50

Next game: 03.01.2023: The Spartans v Rangers B
Previous game: 01.01.2023: Spennymoor Town v Blyth Spartans

More pics

This trip on a map

Søndag 01.01.2023: Spennymoor Town v Blyth Spartans

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Nytt år og nye muligheter når 2022 nå hadde blitt til 2023, men det var mildt sagt ikke flust med muligheter i nærheten min base i Glasgow. Faktisk klarte jeg ikke å oppdrive en eneste kamp i hele Skottland denne dagen, så det måtte i så fall bli en dagstur ned til England, der første nyttårsdag er en større fotballdag (i hvert fall i visse ligaer i non-league) enn i Skottland, hvor det er andre nyttårsdag som gjelder. Jeg hadde kikket på Morecambe sin hjemmekamp, men det ble etter hvert klart at man benyttet blant annet denne dagen til å utføre vedlikeholdsarbeid på den såkalte West Coast Main Line, og at det derfor ikke ville gå tog fra Glasgow. Med et begrenset tilbud om buss for tog ville det ta så lang tid at jeg ikke ville kommet meg tilbake, så det måtte utgå.

Da sto jeg egentlig kun igjen med muligheten for en revisit til Spennymoor Town, som skulle ta imot Blyth Spartans i Conference North, men heller ikke det skulle være noen veldig enkel løsning denne dagen. Også på toglinjene mellom Glasgow og Edinburgh var det full stopp i togtrafikken denne dagen, så jeg hadde til slutt måttet bestille meg plass på en av bussene som kjører mellom de to byene. Man kan kanskje spørre seg om jeg er helt vel bevart når jeg står opp i otta på første nyttårsdag for å reise timesvis for å besøke Spennymoor Town for tredje gang, men jeg trasket uansett ned til Buchanan Street bussterminal og kom meg med 07.00-bussen. Vel fremme i Edinburgh kunne jeg bytte til tog fra Edinburgh Waverley, og lukke øynene litt på veien ned til Durham, der jeg steg av.

I Durham ble jeg stående å vente på en buss som lot vente på seg, og en forbipasserende dame tipset meg om at det ikke gikk busser i dag, til tross for at Google Maps hevdet det. Hun hadde åpenbart rett, så dette var nok en strek i regningen, men jeg fant snart en taxi som jeg beordret i retning Spennymoor. Det er en by som ligger i grevskapet County Durham, en drøy norsk mil sør for grevskapshovedstaden Durham. Frem til 1800-tallet hadde dette vært et temmelig landlig sted oppe på heiene, men Spennymoor vokste etter dette frem rundt gruvedriften som også her har hatt en svært sentral posisjon, i likhet med andre samfunn i regionen. Denne industrien er imidlertid nå en saga blott, men Spennymoor har i dag rett i underkant av 20 000 innbyggere.

Drosjekusken slapp meg av rett utenfor Spennymoor Towns hjemmebane, Brewery Field, der det fortsatt var ganske stille. En vakt bekreftet at det ikke var noen bekymringer med tanke på banedekket, og at det uten tvil ville bli kamp, og med tuslet jeg de få meterne bort til The Moors Tavern. Med drøyt to og en halv time til kampstart var det også der temmelig stille, for jeg var tydeligvis den første kunden, men det kom til en del mennesker mens jeg unnet meg et glass eller to og deretter gikk tilbake til Brewery Field for å betale meg inn med rundt en time og tre kvarter til avspark. Jeg har som sagt gjestet Brewery Field to ganger tidligere. Først i september 2012, da klubben spilte i Norhern League, og deretter i april 2017, da de spilte play-off om opprykk til Conference North.

For å fortelle historien om Spennymoor Town, må man også ta med forgjengeren Spennymoor United, som ble stiftet i 1904. Den klubben vant fire ganger den halvprofesjonelle (og ikke lenger eksisterende) North Eastern League og seks ganger Northern League (inkludert fem titler og tre strake i 1970-årene), i tillegg til en tittel i Northern Counties East League. De spilte seg opp i Northern Premier League Premier Division før klubben gikk under i 2005. På dette tidspunktet slet Northern League-klubben Evenwood Town (som hadde spilte i Northern League siden 1931 og vunnet dens ligatittel i 1949). Spennymoor-folket hadde startet opp en gruppe med formål å starte opp igjen med fotball, og så sitt snitt til å tilby seg å ta over driften av Evenwood. Noen kaller det en sammenslåing, men i realiteten var det nok snarere en ren overtakelse av klubben som ble flyttet til Spennymoor og fikk navnet Spennymoor Town.

Dermed anses gjerne 2005 som stiftelsesåret til Spennymoor Town, og jeg vil nok si med rette. I 2007 vant de Northern League Division Two, og tre år senere vant de sin første av tre strake ligatitler i Northern League. Da man den påfølgende sesongen omsider bestemte seg for å søke opprykk, fikk de imidlertid knallhard konkurranse av den nye føniks-klubben Darlington 1883 (som de da het) som etter en voldsom duell tok tittel og opprykk og henviste Spenny til andreplassen. Likevel var der en stor 2012/13-sesong, for Spennymoor sikret seg det gjeve FA Vase-troféet etter seier 2-1 over Tunbridge Wells i Wembley-finalen. Sesongen etter var det hardt satsende Celtic Nation som ga de tøff konkurranse, men heldigvis klarte de å holde unna slik at de våren 2014 kunne feire ligatittel og opprykk. I 2016 fulgte et nytt opprykk via play-off, og i 2017 gjentok de bedriften med et andre strake opprykk via play-off. Semien jeg den gang så mot Nantwich Town ble fulgt opp med finaleseier over Stourbridge, og Spenny befant seg i Conference North. De var i 2019 i play-off etter å ha endt på fjerdeplass, men klarte ikke å rykke opp til non-leagues øverste nivå, og spiller dermed fortsatt i Conference North.

Jeg betalte meg inn med £15, og for ytterligere £2,50 fikk jeg ert eksemplar av dagens kampprogram. Jeg konstaterte fort at det har skjedd store ting her siden mitt forrige besøk; ikke minst på den ene kortsiden. Der hadde man ikke bare fått på plass en ny tribune, men også et nytt og moderne klubbhus med en større bar enn det man tidligere hadde oppe i hovedtribunen på den ene langsiden. Der tok jeg den siste oppladningen til kampen som dreide seg om viktige poeng i nedrykksstriden. Spennymoor Town lå som nummer fem fra bunnen, mens Blyth Spartans lå nest sist. Før avspark traff jeg også på min unge venn Connor Lamb, og endte opp med å bli stående og se hele kampen sammen med ham.

Kun seks dager tidligere – på Boxing Day – hadde det omvendte møtet blitt spilt på Croft Park i Blyth, og i en kamp som endte 1-3 hadde Isaac Walker scoret trøstemålet for Blyth Spartans. Det var han som nå fikk en enorm gavepakke i form av et svakt tilbakespill fra Spenny-kaptein James Curtis, og Walker snappet ballen og satt enkelt og greit inn 0-1 i kampens sjuende minutt. Hjemmelagets første sjanse kom i det 18. minutt, da Glen Taylor headet på mål, og kun en glimrende reaksjonsredning av Blyth-keeper Alex Mitchell hindret utligning. Den kom uansett tre minutter senere da Reece Kendall headet inn en corner og utlignet til 1-1. Det var en nokså jevnspilt førsteomgang, men noe overraskende var det Spenny-keeper Gio Bellagambi som et par ganger måtte i aksjon for å hindre forsøk fra Isaac Walker. Det sto fortsatt 1-1 halvveis.

Walker var frempå igjen for gjestene tidlig i andre omgang, men en viktig blokkering hindret scoring. I motsatt ende av banen prøvde både Rob Ramshaw og John Lufudu seg foreløpig uten hell. Ramshaw var en av spillerne som scoret i det omvendte oppgjøret på Boxing Day, da han puttet to ganger, og han skulle tegne seg på scoringslista igjen. Det skjedde i det 73. minutt, da en corner ble stusset videre, og Ramshaw headet i tverrliggeren. Han fikk deretter headet inn sin egen retur, og Spennymoor Town hadde snudd kampen og ledet 2-1. Både Tom Allan og Reece Kendall var nære på å øke ytterligere, men det endte med hjemmeseier 2-1. Connor skulle bli hentet av faren, og de skysset meg tilbake til Durham stasjon, der jeg kom meg med et tidligere tog tilbake til Edinburgh. Jeg hadde tid til å unne meg en haggis-pizza på Wetherspoons-puben The Booking Office i Edinburgh før jeg også kom meg med bussen tilbake til Glasgow. Det var en virkelig godbit som ventet dagen etter, så jeg trakk meg tidlig tilbake til hotellsenga.

Revisit:
Spennymoor Town v Blyth Spartans 2-1 (1-1)
Conference North
Brewery Field, 1 January 2023
0-1 Isaac Walker (7)
1-1 Reece Kendall (21)
2-1 Rob Ramshaw (73)
Att: 1 556 (114 away)
Admission: £15
Programme: £2,50

Next game: 02.01.2023: Rangers v Celtic
Previous game: 31.12.2022: Vale of Leven v Lugar Boswell Thistle

More pics

This trip on a map

Lørdag 31.12.2022: Vale of Leven v Lugar Boswell Thistle

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det var duket for Hogmanay-feiring, som skottene kaller nyttårs-feiringen, og det skulle for min del skje i Glasgow. Jeg skulle etter planen ha våknet opp i Aberdeen og returnert til Glasgow med et tidlig tog denne morgenen, men etter at oversvømmelser hadde sørget for kansellering av alle fredagens tog mot Aberdeen, hadde jeg altså blitt ‘fanget’ i Glasgow ytterligere en dag. Det er når sant skal sies absolutt ikke det verste stedet å bli ‘fanget’, og jeg hadde da også til slutt klart å finne meg en fredagskamp der. Nå håpet jeg at jeg igjen kunne returnere til den opprinnelige planen, og for denne dagen innebar det et besøk for å se kamp på en bane jeg hadde ønsket meg til en stund. Men ville det bli kamp der? Og ville været og togene spille på lag med meg igjen?

Min plan var å ta toget til Alexandria for å se Vale of Leven spille kamp, og etter å ha sjekket ut fra Premier Inn-hotellet ved George Square, stakk jeg nesa innom jernbanestasjonen Glasgow Queen Street for å sjekke ståa. Det viste seg at de påståtte oversvømmelsene fortsatt skapte problemer, og alle togene mot Balloch de neste par timene sto som kansellert. Dette lovet ikke godt, så over en full scottish breakfast (som selvsagt inkluderte haggis) på The Counting House måtte jeg sjekke opp litt rundt de forskjellige alternativene jeg hadde. Deretter tok jeg uansett undergrunnen den korte veien opp til Cowcaddens for å slenge fra meg bagasjen på Travelodge Glasgow Central. Der hadde jeg betalt £142,97 for tre netters losji. Nå var det bare å returnere til Queen Street-stasjonen for å forhåpentligvis komme meg med et tog, eller eventuelt legge ut på en noe mer kronglete og langt mer tidkrevende bussreise dersom togene fortsatt ikke gikk.

Nå hadde jeg ved denne anledningen heldigvis hellet meg meg, for det kom nå meldinger om at Balloch-togene skulle begynne å gå igjen fra stasjonens nedre nivå (Glasgow Queen Street Low Level), og med 10.43-toget som det første. Det virket først å være litt uenighet om hvorvidt dette faktisk var tilfelle, men jeg tok meg ned på korrekt plattform, og der kom snart ganske riktig toget til Balloch. Nå var jeg endelig på vei, og etter en togtur på tre kvarters tid kunne jeg stige av i Alexandria med omtrent to timer til kampstart i oppgjøret mellom Vale of Leven og Lugar Boswell Thistle i West of Scotland League Division Three.

Alexandria er – sammen med Balloch, Bonhill, Jamestown og Renton – én av fem byer i området som kalles Vale of Leven. Disse har tilsammen drøyt 22 000 innbyggere, og Alexandria er med sine rundt 6 750 innbyggere den største av disse. Byen har en fortid der blant annet tekstilindustrien var viktig. Vi befinner oss her i West Dunbartonshire, der Alexandria ligger langs elven Leven; kun en halv mil nord for Dumbarton, og snaut to og en halv mil nordvest for storbyen Glasgow. Som navnet tilsier ligger The Station Bar rett ved siden av jernbanestasjonen, og det var nå mitt første stopp. Deretter gikk turen innom The Laughing Fox, før jeg trasket ned til kamparenaen Millburn Park, der jeg ankom med en halvtimes tid til avspark.

Vale of Leven er et kjent, gammelt navn i skotsk fotball, men klubben som gjorde seg sterkt bemerket på siste halvdel av 1800-tallet må sies å være en forgjenger til dagens klubb. Den hadde blitt stiftet i 1872, og snart fulgte en periode der områdets klubber som Vale of Leven og Renton dominerte skotsk fotball sammen med Glasgow-klubben Queen’s Park. Vale of Leven vant den skotske cupen i både 1877, 1878 og 1879, og etter triumfen i 1878 dro de for øvrig sørover til England for å møte den engelske FA Cup-vinner The Wanderers. Til tross for at kampen ble spilt med ‘engelske regler’ (det var jo fortsatt litt forskjellige regler i bruk på denne tiden), var det tydelig at den skotske stilen med pasningsspill var bedre enn den engelske stilen med individuell dribling, og Vale of Leven vant 3-1. The Vale var for øvrig også tapende finalist i den skotske cupen i både 1883, 1884, 1885 og 1890.

Vale of Leven var også med å starte Scottish Football League i 1890, men hadde på dette tidspunktet blitt forbigått av Glasgow-klubber som trakk mye folk, samt lokalrivalen Dumbarton. I sin andre sesong i ligaen, registrerte ikke Vale of Leven en eneste seier, og det var noe man ikke så igjen i den skotske ligaen før Brechin City presterte det samme i 2017/18-sesongen. Heller enn å søke gjenvalg, trakk The Vale seg fra ligaen, og meldte overgang til Scottish Alliance, som var en kortlevd rivaliserende liga til Scottish Football League. De returnerte til Scottish Football League i 1905, som da utvidet sin andredivisjon. Selv om de ble nummer to i både 1907 og 1909, fikk de ikke stemmer nok til å rykke opp, og ble snart fast innslag på nedre del av tabellen. Kort fortalt endte det med at det var den store depresjonen som til slutt var nådestøtet og sørget for klubbens nedleggelse i 1929.

I 1930 hadde det blitt stiftet en ny lokal amatørklubb ved navn Vale of Leven Old Church Old Boys Association (forkortet Vale Ocoba). Det var i 1939 at denne klubben ble invitert med i en ny utgave av Scottish Football Alliance, samtidig som de tok navnet Vale of Leven Football & Athletic Club. 1939/40-sesongen ble selvsagt avbrutt av krigen, og ligaen ble suspendert. Vale of Leven valgte nå å i stedet ble med i den skotske Junior-fotballen (som jeg igjen får påpeke ikke har noen verdens ting med aldersbestemt fotball å gjøre). Deres stolteste øyeblikk som Junior-klubb er utvilsomt finaleseieren over Annbank United i den prestisjetunge Scottish Junior Cup i 1953. I 2020 var Vale of Leven blant de veldig mange Junior-klubbene som valgte å hoppe over til det ‘ordinære’ forbundet og være med i den nye West of Scotland League, der de nå altså spiller i den ligaens Division Three.

Jeg betalte med inn med £6 og fikk bekreftet at det som ventet ikke var noe kampprogram i anledning dagens kamp da jeg fikk entre Millburn Park. Jeg lot meg nokså umiddelbart friste til å gå til innkjøp av et par herlige scotch pies og en Bovril som jeg koste meg med mens jeg kikket utover litt historisk grunn. Millburn Park har nemlig vært hjemmebane for de forskjellige Vale of Leven-klubbene siden åpningen i 1888, og var altså åsted for skotsk ligafotball mellom 1890 og 1926. Det er nok ingen drømme-destinasjon for de som foretrekker de nye og moderne elite-arenaene, men for slike som meg er Millburn Park en herlig destinasjon. Det er unektelig en noe sliten arena, men også en som oser av karakter, slik jeg liker det.

Jeg hadde kommet inn på den ene langsiden, der man har en lengre seksjon med overgrodd terracing, og i enden av denne et klubbhus som på et forum for skotsk fotball har blitt sammenlignet med ‘en bunker i Kosovo’. Fra et vindu i denne mur-klossen driver man kiosk-salg, og det var der jeg hadde fått sikret meg noen godsaker før kamp. På motsatt langside har man på den ene banehalvdelen et overbygg i form av en klassisk tribune med buet tak som gir tak over hodet til tilskuerne som står der. Både under dette og videre bortover er det terracing. Det samme er det på den ene kortsiden, der det følger anleggets ovale form, mens det bak det andre målet ikke er noe som helst av fasiliteter.

Både Vale of Leven og bortelaget Lugar Boswell Thistle befant seg midt på tabellen av West of Scotland League Division Three, og det skilte kun fire poeng mellom de to, så jeg forventet egentlig et tett og jevnt oppgjør. Det skulle det også bli, men tilskuerne (som jeg talte 93 av) skulle ikke på noen måte bli vitne til noen voldsom festforestilling denne gang; såpass tror jeg alle vil være enige om. Hjemmelaget satt en ekstrem høy linje som flere ganger truet med å slå sprekker og kun ble reddet av noen snodige offside-avgjørelser fra dommeren som virket å blåse for offside hver gang – inkludert i en situasjon der det for meg så ut som om spilleren var minst 2-3 meter onside. Det var ganske tidlig klart at de måtte ta grep, og det gjorde de også. Vertene skapte etter hvert flere muligheter én mot én ute på kanten, men innleggene endte sjelden til noen voldsomme farligheter, og det var mye ‘nesten’.

Likevel hadde Vale of Leven hatt et ørlite overtak ute på banen da dommeren blåste for pause, og nærmest hadde de kommet da Andy Campbell spilte gjennom Lewis King alene med Lugar-keeperen som stormet ut og presset frem en litt forhastet avslutning som gikk utenfor. Dommeren fikk en skyllebøtte fra Lugar-benken, som mente det var offside, men dette var en av avgjørelsene som så riktig ut. Ellers var det noen som også mente at hjemmelagets Joe May kanskje var noe heldig som ikke så rødt etter en temmelig uvøren takling, men gutter som har spilt skotsk Junior-fotball er vel vant til å både gi og tåle en trøkk. Det var ikke noe å si på at det sto 0-0 halvveis, etter at jeg også hadde benyttet omgangen til å bevege meg rundt banen for å knipse noen bilder.

Det hadde etter hvert begynt å regne litt, så store deler av andre omgang ble tilbragt innunder tribunen, men jeg fikk erfare at dens buede tak også var full av hull. Etter pause var det gjestende Lugar Boswell Thistle som tilrev seg initiativet. De virket sterkere, vant majoriteten av duellene, og presset på for et vinnermål. En av deres spillere gikk på et soloraid som endte med at han løsnet skudd på mål, men Kyle Baird i Vale-målet fikk slått ballen over til hjørnespark. For å gjøre en lang historie kort, endte det målløst og 0-0, og det var kanskje ikke altfor mye å utsette på kampen sett under ett. Jeg skulle selvsagt gjerne sett noen mål, men jeg hadde uansett satt pris på mitt besøk ved Millburn Park, selv om jeg kampen i seg selv ikke var noen ‘höjdare’.

Min siste kamp i 2022 var historie, og jeg spaserte etter hvert nedover langs elven Leven, med kurs mot nabobyen Renton, som Alexandria i stor grad har vokst sammen med. Planen var å ta en pint på The Central Bar rett ved Renton jernbanestasjon, men den viste seg å være stengt, så jeg ventet i stedet bare på første tog tilbake til Glasgow, der jeg sporenstreks dro for å få sjekket inn. En annen som befant seg i Glasgow var min groundhopper-kompis Luke Williams fra Worthing, og han hadde vært og sett fotball i Skottland med base hos sin nye frøken i Dunfermline. Han skulle nå ha Megabus sin nattbuss sørover fra Glasgow, og ga beskjed om at han befant seg på Walkabout og så på Brighton-kampen mens han ventet på bussen. Jeg dro for å møte ham, og sammen dro vi videre for å få oss en middag på Curry Cottage. Det ble også tid til en pint på Atholl Arms før han gikk for å ta bussen.

Jeg hadde selv lagt planer for dagen etter, og siden de betinget en tidlig start, ble jeg heller ikke ute voldsomt sent. Da 2022 ble til 2023, var jeg allerede i hotellsenga. 2022 må sies å ha vært et flott fotball-år for meg, med 216 kamper i 16 forskjellige land. Det hadde vært noen åpenbare høydepunkter, og da tenker jeg umiddelbart på min store tur til Sør-Amerika, med fotball i både Argentina, Uruguay, Paraguay og Brasil (og der spesielt ukene med base i Buenos Aires er fantastiske minner), men også et par flotte turer til Balkan, og jeg vil også ta med Rangers sin Old Firm-seier i semifinalen på Hampden Park tilbake i april. Måtte 2023 by på mer av det samme…

Scottish ground # 61:
Vale of Leven v Lugar Boswell Thistle 0-0 (0-0)
West of Scotland League Division Three
Millburn Park, 31 December 2022
Att: 93 (h/c)
Admission: £6
Programme: None

Next game: 01.01.2023: Spennymoor Town v Blyth Spartans
Previous game: 30.12.2022: St. Cadoc’s v Shotts Bon Accord (@ Benburb)

More pics

This trip on a map

Fredag 30.12.2022: St. Cadoc’s v Shotts Bon Accord

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg ante fred og ingen fare da jeg sjekket ut fra Travelodge-hotellet på Queen Street i Glasgow og tok med meg bagasjen opp til Wetherspoons-puben The Counting House for å innta en frokost. Jeg hadde dog hørt skumle rykter om ‘pitch inspection‘ på Kynoch Park i Keith, der Keith v Huntly var min plan A for dagen. I den forbindelse hadde jeg booket overnatting i Aberdeen, og det var dit jeg skulle sette kursen etter at siste rest med haggis var satt til livs. Ved Glasgow Queen Street stasjon rådet det imidlertid nå kaos, og 10.41-toget til Aberdeen var kansellert. Det samme skjedde etter hvert med 11.41-toget, og jeg begynte å sjekke ut muligheten for å reise med buss, men første buss med ledige plasser var Megabus sin 16.30-avgang. Da også 12.40-toget ble kansellert, skjønte jeg at jeg kom til å bli ‘fanget’ i Glasgow.

Alt av avganger fra øvre nivå av Glasgow Queen Street ble etter hvert kansellert, og forklaringen var oversvømmelse på en rekke linjer i Skottland. I 13.30-tiden hadde jeg resignert og innsett at hotellbookingen i Aberdeen var £35 tapt, og booket i stedet ny overnatting i Glasgow. Det var bare å punge ut med nye £54,40 for en overnatting ved Premier Inn-hotellet ved George Square. Men ville jeg kunne få med meg en kamp? Kampen i Keith hadde på dette tidspunktet for øvrig uansett bukket under, og min plan B med Banks O’ Dee ville jeg ikke komme meg til. Jeg blinket meg fort ut Glenafton Athletic som stedet å dra da deres kamp også overlevde en ‘baneinspeksjon’, men det viste seg at alle togene dit også ble innstilt. Likeledes ville jeg ikke komme meg tilbake fra kampen hos Cumnock Juniors. Nå begynte gode råd å bli dyre.

Litt for sent begynte jeg å vurdere Celtic B v Rangers B på Celtic Park, for fristen for å kjøpe billetter til den reservelagskampen gikk ut en halvtimes tid før jeg kom på de tanker. Da sto jeg rett og slett igjen med en siste mulighet i form oppgjøret St. Cadoc’s v Shotts Bon Accord i West of Scotland League Division One, som i hvert fall ikke være noe problem å ta seg til eller fra. Det hadde etter hvert blitt på tide med et måltid igjen, men The Counting House var nå som vanlig så travel at jeg ga opp og heller tuslet til søster-puben The Society Rooms for å få meg en matbit der. Mer haggis ble kastet innpå, og deretter valget jeg å ta undergrunnen til Partick for å lade opp på et par puber der. Både Windsor Tavern og Victoria Bar ble besøkt før jeg ble med undergrunnen tilbake én stasjon til Govan og spaserte derfra til New Tinto Park, som skulle være åsted for kveldens kamp.

St. Cadoc’s Youth Club ble stiftet i 1987, og har sitt opphav i Newton Mearns, en drøy mil sør-sørvest for sentrale Glasgow. Der ligger St. Cadoc’s Primary School, og det var skolens vaktmester som stiftet klubben som siden den gang har vokst seg større og konkurrerer i fotball og nettball. Da de fikk på plass en ‘voksen-avdeling’ i fotball, ble den en del av den skotske Junior-fotballen (som igjen ikke har noen verdens ting med aldersbestemt fotball å gjøre), men var i 2020 en av veldig mange Junior-klubber som meldte overgang til den nye West of Scotland League og det ‘ordinære’ forbundet. 2020/21-sesongen ble jo avbrutt og kansellert, men forrige sesong endte de høyt nok på tabellen til å få være med i den ligaens Division One når man (allerede) gjennomførte en omstrukturering.

St. Cadoc’s har inntil nå banedelt med St. Anthony’s, men har nå i flyttet på seg og i stedet inngått en avtale om banedeling med Benburb på sistnevntes nye hjemmebane New Tinto Park. Vi befinner oss her i hjertet av bydelen Govan, og for øvrig ikke altfor langt fra Ibrox. Det er ingen hemmelighet at jeg gjerne skulle ha besøkt Benburb sin gamle hjemmebane Tinto Park, men der var jeg dessverre for sent ute. Jeg sto kun med ett besøk stadion i Skottland (Ibrox) på det tidspunktet da Benburb i 2014 spilte sin siste kamp på et herlig Tinto Park som dessverre hadde forfalt og ble sagt å utgjøre en sikkerhetsrisiko. Bulldozerne ble sendt inn for å gjøre klar til boligbygging, og mens Benburb tilbragte en sesong med banedeling hos Neilston Juniors, ble New Tinto Park anlagt ved siden av, og åpnet sommeren 2015.

Her betalte jeg meg nå inn med £6, og kunne se at man siden den gang ganske riktig i hvert fall har fått på plass en liten tribune – eller rettere sagt et overbygg – midt på den ene langsiden. Man kommer inn på den ene kortsiden, der man også har klubbhuset som huser både garderober og en bar. Ellers er nok ikke New Tinto Park – i motsetning til sin forgjenger – det mest spennende stedet å se fotball, og slik det dessverre har blitt altfor vanlig i disse dager, er også underlaget kunstig. Noe program var det som ventet heller ikke å se, men en sjekk på nettet viste at St. Cadoc’s faktisk toppet tabellen ett poeng foran Gartcairn, mens bortelaget Shotts Bon Accord befant seg på en åttendeplass.

Det var imidlertid gjestene fra North Lanarkshire som tok en tidlig ledelse da spissen Paul McGeough satt inn 0-1 allerede i kampens femte minutt, og det var da også bortelaget som styrte mye i første omgang. De kunne fort doblet ledelsen, og levnet ingen tvil om at ledelsen var fortjent, men det sto fortsatt 0-1 ved pause. Serielederne hadde en jobb å gjøre i andre omgang. I pausen kunne jeg varme meg litt i klubbhuset, og se oppdateringer fra min tyske groundhopper-kollega Jens som i motsetning til meg hadde kommet seg til Glenafton Athletic sin kamp. Det var snart bare å komme seg ut igjen i kulda for å gå løs på de siste 45 minuttene.

Det så ikke lysere ut for St. Cadoc’s da Ryan Thomson fikk sitt andre gule kort og dermed ble sendt tidlig i dusjen snaut tjue minutter ut i andre omgang. Det gikk imidlertid ikke mer enn rundt halvannen minutt før hjemmelagets ti mann kjempet inn utligningen til 1-1 da Grant Anderson sendte ballen forbi Shotts-keeperen og i mål. Da var vi like langt, og begge lag ville ha de tre poengene, men jeg mistenkte at det gikk mot poengdeling. Shotts-treneren satset med flere offensive bytter, men det slo denne gang ikke til til tross for at de hadde én spiller mer, for da avgjørelsen falt i det 85. minutt, var det St. Cadoc’s som kunne juble. Smart Osadolor sendte ballen i mål via tverrliggeren, og dermed sto det 2-1; noe som også ble sluttresultatet.

Det var ingen grunn til å bli igjen for å henge ved New Tinto Park lenger enn nødvendig, så jeg gikk nokså raskt etter kampslutt mot Ibrox for å komme meg med undergrunnen derfra. Etter å ha passert den flotte fasaden på Rangers sin hjemmebane, kunne jeg få minutter etter forsvinne ned i Subway-stasjonen med samme navn og bli med tilbake til Buchanan Street. Kvelden ble avsluttet med en pint på Piper Bar før jeg trakk meg tilbake. Når det ikke var togstreiken som skapte problemer og kanselleringer, hadde det vært været, men selv om dagen ikke kan sies å ha gått helt som planlagt, hadde jeg i det minste tross alt fått med meg en kamp likevel.

Scottish ground # 60:
St. Cadoc’s v Shotts Bon Accord 2-1 (0-1)
West of Scotland League Division One
New Tinto Park (at Benburb), 30 December 2022
0-1 Paul McGeough (5)
1-1 Grant Anderson (66)
2-1 Smart Osadolor (85)
Att: 127 (h/c)
Admission: £6
Programme: None

Next game: 31.12.2022: Vale of Leven v Lugar Boswell Thistle
Previous game: 29.12.2022: Kilwinning Rangers v Irvine Meadow XI

More pics

This trip on a map

Torsdag 29.12.2022: Kilwinning Rangers v Irvine Meadow XI

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg våknet i Glasgow, og hadde dagen til rådighet i det som kanskje er min britiske favoritt-storby. Der skulle jeg da også tilbringe noen dager på denne turen; faktisk noe mer enn planlagt, skulle det vise seg. Det var ingen grunn til å dra seg altfor lenge på Travelodge-hotellet på Queen Street, så jeg tuslet opp til Wetherspoons-puben The Counting House for å innta en frokost. Da siste bit av deilig haggis var satt til livs, tok jeg undergrunnen fra Buchanan Street til Ibrox for å snoke litt i Rangers-sjappa der. Det jeg var på jakt etter, hadde de i alle andre størrelser enn den jeg var ute etter, så jeg dro igjen tomhendt. Jeg kunne rasket med meg noe annet derfra, men skulle jo være flere dager i Glasgow, så det var ingen hast. Etter å ha tatt undergrunnen tilbake igjen, unnet jeg meg en rast på Shilling Brewing Company, og bestemte meg deretter for å ta turen innom et av mine nokså faste vannhull i byen.

Jeg tok et lokaltog den korte veien fra Glasgow Queen Street til Duke Street, og inntok der et glass eller to ved Bristol Bar (der det eneste grønne var juletreet på taket). Det var etter hvert på tide å komme seg mot Kilwinning, som var dagens destinasjon, så jeg toget tilbake til Glasgow Queen Street, spaserte til Glasgow Central, og kom meg med et av togene derfra til Kilwinning, med mer tid til å lade opp litt ved et par av den byens puber. Første stopp i så måte ble Market Bar, før jeg fortsatte til Victoria Bar, og siden sistnevnte er en Rangers-pub, var jeg også i godt selskap. Jeg hadde også planlagt en tur innom byens Orange Club, som jeg imidlertid ikke hadde funnet noen åpningstider til. Et par av stamkundene ved Victoria Bar kunne imidlertid fortelle at den holdt stengt denne dagen.

Kilwinning er en by som ligger i North Ayrshire; omtrent tre og en halv mil sørvest for Glasgow. Dette var i middelalderen et senter for bueskyting, og har senere vært åsted for diverse gruvedrift. Klesmerket Pringle produserte opprinnelig også sine klær her, før produksjonen ble flyttet ut av landet. Kilwinning ligger langs elven Garnock, og har etter jernbanens ankomst i 1840 etter hvert fått tilnavnet ‘The Crossroads of Ayrshire‘, som et viktig trafikknutepunkt. I dag bor det drøyt 16 000 innbyggere i Kilwinning, og det var der jeg altså skulle se kveldens kamp som for øvrig også var et skikkelig lokaloppgjør. Da jeg forlot Victoria Bar, kom jeg ikke mange meter før det kom en vanvittig haglbyge som gjorde at jeg måtte søke ly noen minutter i et busskur. Det gikk etter 4-5 minutter over til regn, før det igjen ble opphold idet jeg ankom Kilwinning Rangers sin nye hjemmebane Buffs Park.

Kilwinning Rangers ble stiftet i 1899, og ble i 1902 medlem av det skotske Junior-forbundet (her får jeg igjen poengtere at den skotske Junior-fotballen ikke har noe men aldersbestemt fotball å gjøre, men snarere en slags non-league som opererer parallelt med det ‘ordinære’ skotske fotballforbundet. Det gjeveste av alle troféer i skotsk Junior-fotball er Scottish Junior Cup, og det har etter hvert blitt mange vinnere fra Ayrshire, men Kilwinning Rangers ble den første av disse da de i 1909 vant troféet etter en finale der det måtte omkamp til før Strathclyde ble beseiret. Året etter var de tapende finalist, og det var de også i 1922. Da de i 1999 spilte seg frem til sin fjerde finale, var det 90 år siden deres nevnte cup-triumf, og da Kelty Hearts ble slått i finalen, sikret de seg sitt andre trofé i den gjeve turneringen. Denne sesongen vant for øvrig klubben seks av de sju turneringene de stilte opp i.

Etter en omorganisering av Junior-fotballen i 2002, ble Kilwinning Rangers plassert i den nye SJFA West Region Super League Premier Division, som var en av tre toppdivisjoner i Junior-fotballen. Den ligaen vant de i 2004, men allerede året etter rykket de ned. De hadde tatt seg tilbake til toppdivisjonen da det for alvor begynte å skje ting igjen med Junior-pyramiden for noen år siden. Flere Junior-klubber søkte seg over til den ‘ordinære’ pyramiden, og det ble snart et ras av klubber som fulgte over til East of Scotland League og den nye West of Scotland League. Kilwinning Rangers var en av disse, og ble plassert i West of Scotland League Premier Division (som nå opererer på nivå seks av skotsk fotball). Den første sesongen (2020/21) ble som kjent kansellert, mens de forrige sesong registrerte en femteplass.

Med £8 betalte jeg meg inn på Buffs Park, som er en ny base for Kilwinning Rangers. De hadde spilt på sin tidligere hjemmebane Abbey Park i 90 år da de i 2019 flyttet ut derfra og inn på det som da het Kilwinning Sports Club. Sistnevnte ble oppgradert og omdøpt til Buffs Park, og klubben har heldigvis valgt å beholde naturgresset slik at kampene blir spilt på skikkelig underlag. Ellers er det nå tilskuerfasiliteter på alle fire sider, etter at et overbygg på bortre langside kom på plass før oppstarten i West of Scotland League i 2020. Lignende overbygg har man på begge kortsider, mens man midt på nærmeste langside har en åpen sittetribune som har et visst midlertidig preg. Noen bar har man forresten ikke her; i hvert fall ikke foreløpig.

Det var ikke trykket opp noe kampprogram i forbindelse med kveldens kamp, og selv om det alltid er en liten skuffelse, har det jo heller ikke vært like utbredt hos de tidligere Junior-klubbene i Skottland som eksempelvis i engelske non-league. Det var uansett raskt glemt nå jeg tok meg innenfor og raskt støtte på kjente fjes. Det var nå lenge siden jeg hadde truffet på den tyske groundhopperen Jens (med langt over 7000 baner på samvittigheten!), men her var han sammen med sin nokså faste reisepartner Magret. Blant de fremmøtte var det også flere kjente; inkludert et par skotske groundhoppere som tidligere har gitt meg skyss tilbake til Glasgow etter mitt besøk hos Darvel. Også denne gang ble jeg tilbudt skyss tilbake, og det var ingen grunn til å takke nei til akkurat det.

Det var altså duket for et skikkelig lokaloppgjør mellom Killwinning Rangers og Irvine Meadow XI fra nabobyen Irvine. Mens vertene var innblandet i bunnstriden og trengte poeng i så måte, var gjestene å finne på øvre halvdel av tabellen. Etter en forsiktig start, fikk bortelaget den første sjansen, men skuddet fra Ross Urquhart gikk rett i klypene til Buffs-keeper Ewan Henderson. Da vi fikk nettsus i det 24. minutt, var det faktisk hjemmelaget som tok føringen, og Jordan Stuart fikk tid og rom til å sikte og plassere ballen i Medda-målet. Seks minutter senere var det igjen svakt press fra gjestene, og vertene doblet ledelsen da Mark Lamont sendte i vei et langskudd som gikk i mål via stolpen. De anslagsvis 500-600 fremmøtte så at det sto 2-0 til pause.

Etter at jeg hadde fått brukt pausen til å få meg en scotch pie og en Bovril, kunne jeg noe overrasket konstatere at gjestene ikke hadde lært leksen sin, for Kilwinning puttet to raske mål, og kampen virket avgjort. Ti minutter ut i andre omgang scoret Ben Lewis en fantastisk mål der han bøyde ballen inn i bortre kryss, og kun to minutter senere var det noe bortimot en kopi da Dylan Mackin tegnet seg på scoringslista og økte til 4-0. I det 73. minutt ble Callum Graham felt, og dommeren dømte straffe til Irvine Meadow. Graham tok selv straffesparket, og reduserte til 4-1. Fire minutter senere måtte Buffs-keeperen bokse et langt innkast, og ballen havnet hos Ross Urquhart som reduserte ytterligere til 4-2. Var det likevel håp om en vanvittig opphenting??

Neida, Kilwinning Rangers fikk åpenbart summet seg og gjenvant en slags kontroll som gjorde at de klarte å unngå ytterligere baklengsmål. Det endte dermed 4-2, og The Buffs kunne juble over tre viktige poeng. Jeg hadde som nevnt fått tilbud om skyss tilbake til Glasgow, og slapp derfor å tenke på toget. Jeg ble sluppet av utenfor Glasgow Central, og gikk deretter for å unne meg en pint ved The Auctioneers før jeg trakk meg tilbake. Dagen etter skulle jeg etter planen forflytte meg midlertidig til Aberdeen for deretter å returnere til Glasgow tidlig på lørdagen, men så var det jo selvsagt slik at ting ikke alltid går som planlagt – eller på skinner, for å bruke det uttrykket.

Scottish ground # 59:
Kilwinning Rangers v Irvine Meadow XI 4-2 (2-0)
West of Scotland League Premier Division
Buffs Park, 29 December 2022
1-0 Jordan Stuart (24)
2-0 Mark Lamont (30)
3-0 Ben Lewis (56)
4-0 Dylan Mackin (58)
4-1 Callum Graham (pen, 73)
4-2 Ross Urquhart (77)
Att: 500-600 (est)
Admission: £8
Programme: None

Next game: 30.12.2022: St. Cadoc’s v Shotts Bon Accord
Previous game: 28.12.2022: Kilmarnock v Aberdeen

More pics

This trip on a map

Onsdag 28.12.2022: Kilmarnock v Aberdeen

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Når jeg nå skulle forflytte meg opp til Skottland, gikk togene heldigvis i mer normal rute igjen, og 09.39-toget fra Bolton ville frakte meg direkte til Glasgow Central. Etter en frokost på hotellet, kom jeg meg med nettopp det toget, og sov litt av veien opp til en av mine britiske favorittbyer. I Glasgow regnet det, og jeg hastet bort til Travelodge-hotellet på Queen Street, der jeg hadde betalt £81,98 for to netters overnatting. Der valgte jeg å unne meg en tidlig innsjekking, og fikk etablert meg på rom 221. Jeg gikk etter hvert til Wetherspoons-puben The Counting House for å få meg en tidlig middag, og selv om det var fullstappet, fant jeg meg omsider et bord. Da Wetherspoons-appen også omsider hadde bestemt seg for å samarbeide, gikk imidlertid ordren gjennom to ganger, men siden det holdt med én haggis-pizza, fikk jeg refundert den ene. Et annet nokså fast stoppested i Glasgow er The Horseshoe, og også der var det temmelig fullt. Godt besøkt var det også på Toby Jug, som ble siste stoppested før det var på tide å dra mot Kilmarnock og kveldens kamp.

Jeg kom meg med 17.12-toget, som brukte 40 minutter til Kimarnock, som er en by i East Ayrshire. Med sine rundt 47 000 innbyggere er det den største byen i Ayrshire, og det var blant annet her det kjente whisky-merket Johnnie Walker ble etablert; opprinnelig under navnet Walker’s Kilmarnock Whiskey. Jeg har tidligere vært i byen, og også hatt den som base (da jeg besøkte Auchinleck Talbot), men hadde fortsatt til gode å gjestene Kilmarnock FC og deres hjemmebane Rugby Park, så det var det kanskje på tide å gjøre noe med. Rett overfor stasjonen ligger puben Fanny by Gaslight, og det ble neste stopp. Det ble også tid til en tur innom The Tartan Sheep før jeg spaserte mot Rugby Park. Jeg hadde på forhånd betalt £25 for en kampbillett på nettet. Program er det dessverre dårlig med i Kilmarnock i disse dager, og de har tydeligvis erstattet det med et månedlig magasin, som jeg punget ut £4 for et eksemplar av.

Kilmarnock ble stiftet i 1869, etter et møte på Robertson’s Temperance Hotel på Portland Street, og er med det Skottlands nest eldste profesjonelle fotballklubb. Klubben var en av de som i 1873 var med å stifte det skotske fotballforbundet, og samme år var de involvert i tidenes første kamp i den skotske FA Cupen, der de tapte for Renton. ‘Killie’ ble i 1895 med i den skotske ligaen, og tok plass i dens andredivisjon. Det var på den tiden ikke direkte opp- og nedrykk mellom de to divisjonene, men snarere en avstemningsprosess. Etter at de i 1899 vant andredivisjon for andre året på rad, fikk Kilmarnock nok stemmer til å få ta steget opp på øverste nivå. I 1920 vant Kilmarnock den skotske FA Cupen for første gang etter finaleseier over Albion Rovers. Samme trofé sikret de seg i 1928 da de slo selveste Rangers i finalen og fikk en slags hevn for finaletapet i 1898.

Kilmarnock tapte to FA Cup-finaler i løpet av 1930-årene, men holdt seg i øverste divisjon frem til 1947, da de rykket ned og måtte tilbringe noen år på nivå to. I 1957 ble det nytt finaletap i FA Cupen, men nå sto en god periode for døren. Killie ble nummer to i ligaen i både 1960, 1961, 1963 og 1964 (først bak Hearts og deretter tre ganger Rangers), men i 1965 var det Kilmarnock sin tur til å ta sin første og hittil eneste ligatittel. Det skjedde imidlertid ikke helt uten dramatikk. Tittelkampen sto mellom Kilmarnock og Hearts, og det hele skulle avgjøres i siste serierunde, da de to møttes på Hearts sin hjemmebane, Tynecastle. Kilmarnock måtte vinne med to mål, og selv om bergenseren Roal ‘Kniksen’ Jensen traff stolpen for Hearts tidlig i kampen, scoret Kilmarnock to ganger og vant 2-0. De to endte med like mange poeng, og Kilmarnock vant knepent på målsnitt (0,042 bedre enn Hearts) selv om de hadde en svakere målforskjell.

Det var medvirkende til at Hearts var blant de som involverte seg for å få endret reglementet for å skille lag på samme poeng (en regelendring som ironisk nok fungerte i Hearts sin disfavør da de mistet tittelen på målforskjell i 1986). I 1966/67-utgaven av Inter-Cities Fairs Cup (som var en forgjenger til UEFA Cupen og dagens Europa League) spilte Kilmarnock seg helt frem til semifinalene, men tapte der for Leeds United. Hjemme i Skottland måtte de i 1970-årene ta flere svippturer ned på nivå to, og den gode perioden var over. I 1997 vant Kilmarnock sin tredje og foreløpig siste tittel i den skotske FA Cupen med finaleseier over Falkirk, og i 2012 sikret de seg også den skotske ligacupen (som de tidligere hadde fem finaletap i) da de scoret kampens eneste mål i finalen mot Celtic. Det er deres foreløpig siste tittel, og i 2021 måtte de igjen ta turen ned igjen på nivå to, men returnerte våren 2022 på første forsøk som divisjonsvinner etter en heftig duell med Arbroath.

Rugby Park har vært Kilmarnocks hjemmebane siden åpningen i 1899, etter at klubben tidligere hadde benyttet fire andre baner; inkludert en bane som også het Rugby Park (fra 1877) og som lå like ved dagens stadion. Det har imidlertid skjedd mye her siden den gang, og blant annet hadde den opprinnelig løpebaner rundt banen. Under den andre verdenskrig hadde det britiske forsvaret oppbevart store oljetanker her, og selv om ikke klubben ble kompensert for dette, ble anlegget satt i stand igjen (og deler av anleggets terracing utvidet) ved hjelp av italienske krigsfanger. Tilskuerrekorden lyder på 35 995 og stammer fra en kamp mot Rangers i 1961/62-utgaven av den skotske FA Cupen, og vil neppe bli slått. Strengere sikkerhetsreglement hadde allerede redusert kapasiteten betydelig i 1980-årene da Taylor-rapporten kom i 1990. På dette tidspunktet fikk klubben også et nytt styre som vurderte et nytt stadion i utkanten av Kilmarnock.

Det endte til slutt med at de besluttet å ‘oppgradere’ Rugby Park, og de siste ståplassene forsvant dessverre da dette ble gjennomført i løpet av 1994/95-sesongen, men anlegget gikk tre nye tribuner; inkludert to kortsider som er nokså identiske. Den eldste tribunen er nå hovedtribunen Main Stand fra 1960-årene. Denne har et sett med litt originale flomlys montert på taket. I 2014 ble dessverre gressmatta byttet ut med kunstgress, slik at det nå spilles på en plastsavanne. Ellers installerte klubben i november 2019 et par små seksjoner med såkalt safe standing, for øvrig som den nest første klubb i Skottland, etter at supporterne kjempet for og samlet inn penger til dette. Jeg hadde billett til en av kortsidene, og gikk innenfor for å finne min plass, men først måtte jeg selvsagt få meg en scotch pie og en Bovril.

Kilmarnock hadde behov for poeng i nedre del av tabellen, mens Aberdeen trengte poengene for å kunne henge med i kampen om tredjeplassen. Ikke helt overraskende var det jo de to store Glasgow-klubbene som ledet an med solid luke ned til Hearts på tredje, og ytterligere tre poeng bak fulgte Aberdeen, som imidlertid kom fra tre strake tap. Onde tunger i Rangers-miljøet vil ha det til at Aberdeen helst bretter opp ermene når de møter nettopp Rangers mens de gjør mye rart ellers, og om det fikk i hvert fall nok å stri med i denne kveldens første omgang på Rugby Park, for det var hjemmelaget som styrte den allerede fra start. Kilmarnock hadde et skudd like utenfor, en heading rett på keeper, og deretter et utsøkt innlegg som igjen ble headet like utenfor, før Killie-keeper Sam Walker parerte gjestenes første avslutning på mål halvveis ut i omgangen.

Det var liten tvil om at Kilmarnock hadde initiativet, og Christian Doidge var nære på ved to anledninger før Jack McKenzie kom alene med Dons-keeper Kelle Roos som imidlertid reddet. Killie nærmet seg, og etter en halvtime fikk de omsider uttelling. Et innlegg som Aberdeen ikke fikk klarert ble satt i mål av Scott Robinson, og det sto 1-0. I det 42. minutt var det vertenes forsvarsspillere som var i fokus de de doblet ledelsen. De hadde vært oppe i forbindelse med offensiv dødball, og Ash Taylor fikk masser av tid til å sikte og legge inn til Joe Wright som headet i mål. Dermed kunne Kilmarnock ta pause med en fullt fortjent 2-0-ledelse, og jeg kunne unne meg nok en scotch pie.

Aberdeen-trener Jim Goodwin var under press, og håpet garantert på et svar fra sine spillere etter hvilen, men det var Kilmarnock som ti minutters tid ut i andre omgang kunne puttet igjen da Scott Robinson hoppet over og Dan Armstrong avsluttet like utenfor fra glimrende posisjon. Det hadde imidlertid vært en del mer severdig før pause enn det de 6 171 tilskuerne ble vitne til i andre omgang, og Kilmarnock virket nå stadig mer interessert i å kun ri på ledelsen. Aberdeen fikk dermed mer ballinnehav nå, men klarte ikke å skape noe særlig før innbytter Christian Ramirez avsluttet like utenfor med et snaut kvarter igjen. De 1 246 bortesupporterne fikk i det minste se sine gutter score til slutt, men vi befant oss allerede på overtid da Matty Kennedy sendte et frispark over muren og rett i mål fra rundt 25 meter. Kilmarnock klarte å ri av de siste tilleggsminuttene, slik at det endte 2-1.

En fin seier for Kilmarnock, mens Aberdeen gikk på sitt fjerde strake tap og tapte terreng (deres manager skulle jo i ettertid også komme under enda større press og etter hvert få sparken). Jeg strenet nokså selv umiddelbart tilbake mot togstasjonen i Kilmarnock, men kveldens kamp hadde sluttet såpass sendt at jeg akkurat ikke rakk 21.57-toget tilbake til Glasgow Central. Dermed var det bare å slå i hjel ventetiden med et glass på Fanny by Gaslight før jeg kom meg med 22.21-toget, som tydeligvis også var kveldens siste. Dermed var det selvsagt en fordel å komme seg med det, og etter ankomst Glasgow var det egentlig bare å trekke seg tilbake til Travelodge-hotellet på Queen Street for å få seg litt søvn.

Scottish ground # 58:
Kilmarnock v Aberdeen 2-1 (2-0)
Scottish Premiership
Rugby Park, 28 December 2022
1-0 Scott Robinson (31)
2-0 Joe Wright (42)
2-1 Matty Kennedy (90+1)
Att: 6 171 (1 246 away)
Admission: £25
Programme: None (but a monthly magazine at £4)

Next game: 29.12.2023: Kilwinning Rangers v Irvine Meadow XI
Previous game: 27.12.2023: Bolton Wanderers v Derby County

More pics

This trip on a map

Tirsday 27.12.2022: Bolton Wanderers v Derby County

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Alarmen vekket meg allerede klokken 04.44, og før klokken fem var jeg ute av av døra på Premier Inn-hotellet i East Croydon. Jeg skulle forflytte meg opp til Bolton, og hadde en lang og kronglete reise foran meg siden det reduserte togtilbudet denne dagen betød at det ikke gikk noen tog tidlig nok for meg. Jeg hadde derfor booket plass på National Express-bussen som skulle fra London Victoria til Manchester klokken 07.00, men heller ikke inn til London gikk det tidlig nok tog denne dagen, så jeg måtte feste min lit til busser. Jeg tuslet bort til West Croydon busstasjon for å komme meg med en buss til Brixton, der planen var å bytte til tubens Victoria Line. Ved Brixton ble jeg og andre morgenfugler imidlertid møtt av en stengt stasjon og beskjed om at den først ville åpne noe senere, så jeg måtte panisk sjekke alternativene. Det viste seg at buss nummer 2 mot Marylebone straks skulle ankomme og passere Victoria, så jeg kom meg med den og ankom derfor omsider Victoria Coach Station med fortsatt god tid til avgang.

Det var noe veldig kjent med karen som etter hvert bisto passasjerene med å laste på bagasjen, og det viste seg at en av sjåførene faktisk var min gamle kompis Wes. Det var en drøyt fem timers tur opp til Manchester, og jeg sovnet nokså raskt, og våknet da bussen stoppet for en annonsert halvtimes stopp på en rasteplass. Da vi kjørte videre, ble jeg sittende å snakke med Wes resten av veien, men jeg begynte å bli bekymret for å miste bussforbindelsen min videre fra Manchester da vi et sted i Cheshire ble stående og stampe en stund i kø grunnet en ulykke. Heldigvis løste den seg snart opp, og vi ankom derfor likevel Manchester Chorlton Street i henhold til ruteplanen. Jeg tok farvel med Wes, og trasket bort til holdeplassen for buss nummer 37 som skulle komme klokken 12.30 og ta meg videre til Bolton. Den brukte en drøy time opp til Bolton, der jeg hoppet av og strenet bort til Travelodge Bolton Central River Street, der jeg hadde betalt £43,99 for overnatting. Kjeden er ikke alltid den enkleste, men selv om kvinnemennesket i resepsjonen dro litt på det, fikk jeg lov til å slenge fra meg bagasjen slik at jeg kunne haste mot dagens kamp.

Bolton er en by med omtrent 200 000 innbyggere. Den tilhørte tradisjonelt grevskapet Lancashire, men har siden 1974 og opprettelsen av Greater Manchester sortert under sistnevnte. Bolton er en av mange byer i regionen der tekstilindustrien var dominerende. På det meste hadde Bolton alene faktisk hele 216 bomullsspinnerier, og var et av verdens største industrisenter innen denne bransjen. Denne industrien så en nedgang etter første verdenskrig, og i 1980-årene var den nærmest helt forsvunnet fra Bolton. Byen er også kjent for ‘Bolton-massakren’ i 1644, da rojalistene stormet byen som var en høyborg for parlamentarianerne, og skal ha slaktet ned opp mot 1 600 mennesker. Siden Bolton Wanderers faktisk spiller utenfor bygrensene til Bolton, måtte jeg nå komme meg mot Horwich, og det gjorde jeg ved hjelp av buss 575. Den tråklet seg sakte men sikkert ut mot stadionet i det stadig travlere trafikken, og jeg ankom til slutt med kun et drøyt kvarter til avspark.

Bolton Wanderers ble i 1874 stiftet under navnet Christ Church FC, men tok dagens navn i 1877. De var en av de tolv originale medlemmene som i 1888 var med å stifte Football League som verdens eldste fotballiga. Siden den gang har klubben spilt 73 sesonger i den engelske toppdivisjonen, og det er mest av de som fortsatt ikke har vunnet ligatittelen. Det er i FA Cupen at Bolton har hentet sine største titler, men de sto med to tapte finaler (1894 og 1904) da de i 1923 var et av lagene som spilte i den herostratisk berømte FA Cup-finalen som var den første kampen på Wembley Stadium og som i ettertid har blitt kjent som ‘The White Horse Final‘. Offisielt var det 126 047 som så at Bolton vant 2-0 og sikret seg sin første store tittel, men uoffisielt beregnes det at det har vært så mange som opp mot 300 000 innenfor! 1920-årene var et godt tiår for Bolton, for i 1926 slo de Manchester City 1-0 i finalen og tok sin andre FA Cup-tittel, og i 1929 vant de den gjeve cupen for tredje gang etter å ha slått Portsmouth 2-0 i finalen. Dette var også tiåret da de to ganger registrerte en tredjeplass i ligaen og tangerte det som fortsatt er deres bestenotering i ligasammenheng.

I 1950-årene var Bolton Wanderers igjen involvert i to berømte FA Cup-finaler. I 1953 var det duket for det som har blitt kjent som ‘The Matthews Final‘, etter Stanley Matthews, men selv om Nat Lofthouse sendte Bolton i en tidlig ledelse, endte en dramatisk finale med seier 5-3 for Blackpool. Fem år senere var Bolton igjen tilbake i finalen i 1958, og møtte et Manchester United som tre måneders tid tidligere hadde mistet mange av sine spillere i München-ulykken. Bolton-legenden fremfor noen, Nat Lofthouse, scoret begge målene da Bolton Wanderers vant FA Cupen for tredje gang. Det er deres foreløpig siste store tittel, og på midten av 1960-årene var deres ‘storhetstid’ forbi. I 1971 rykket de ned på nivå tre for første gang, og selv om de returnerte i 1978, gikk det snart nedover igjen, og 1988/89-sesongen måtte tilbringes på nivå fire. Den sesongen vant de imidlertid Football League Trophy med finaleseier 4-1 over Torquay United.

I 1995 kunne de feire retur til det som nå het Premier League, etter en sesong der de også hadde spilt seg frem til finalen av ligacupen. Der tapte de 1-2 for Liverpool, og samme resultat ble det da de i 2004 møtte Middlesbrough i finalen av samme turnering. Klubbens siste periode i Premier League varte fra 2001 til 2012. Klubben havnet etter hvert i økonomiske problemer, og det medvirket til at The Trotters måtte starte 2019/20-sesongen med minuspoeng. Da sesongen ble avbrutt grunnet Covid, befant Bolton seg nederst på League One-tabellen, og rykket ned til nivå fire (League Two). Våren 2021 sikret de seg dog den siste automatiske opprykksplassen tilbake til League One etter seier på sesongens siste dag.

Jeg skulle gitt mye for å kunne se dagens kamp på Burnden Park, som var klubbens hjemmebane fra 1895 til 1997, men den ble i sistnevnte år erstattet av stadionet som aldri har hatt annet enn sponsornavn, og som jeg derfor velger å omtale som Bolton Wanderers Stadium (slik UEFA også gjør det). Det ligger bortimot en mil utenfor selve Bolton, og ble bygget på et tidspunkt da klubbene hadde begynt å tenke på nye stadioner etter Taylor-rapporten. Jeg hadde allerede på forhånd betalt £25 for en kampbillett på nettet, og klarte nå etter hvert også å finne en programselger slik at jeg kunne betale £3 for et eksemplar av dagens 48-siders kampprogram før jeg hastet innenfor portene og fant min tildelte plass.

League One-tabellen ble toppet av Plymouth Argyle, fulgt av Ipswich Town og Sheffield Wednesday, mens Bolton og dagens bortelag Derby County lå på fjerde og femte, med henholdsvis sju og åtte poeng opp til den tredje og siste automatiske opprykksplassen. En eventuelt vinner her ville passere Barnsley og innta fjerdeplassen, og de to lags supportere hadde virkelig kjent sin besøkelsestid. 25 428 tilskuere betød faktisk det største tilskuertallet her siden nedrykket fra Premier League i 2012, og 5 147 av disse var bortesupportere. De fremmøtte hadde fortjent litt bedre underholdning, for det var ikke noe fyrverkeri ute på en bane som ble stadig tyngre og våtere etter at himmelen hadde åpnet seg.

Kampens største sjanse kom helt på slutten av første omgang da Bolton-forsvarer Eoin Toal nesten scoret et spektakulært selvmål i sitt forsøk på å klarere. Ballen gikk i stedet i tverrliggeren, og Bolton og Toal kunne puste lettet ut. Forut for dette hadde Bolton virket noe skarpere, og de skapte tidvis en del problemer for Derby-forsvaret, men de klarte likevel ikke å bryte de ned, slik at det gjerne stoppet når de nærmet seg motstanderens mål. Derby på sin side manglet sin toppscorer David McGoldrick, og klarte heller ikke å skape noe særlig…før de altså fikk litt hjelp av motstanderen. Slik fortsatte det etter pause, der Dion Charles var nærmest å sette ballen i mål for vertene med et skudd like utenfor. Helt på tampen kunne vi fått et spektakulært vinnermål for hjemmelaget, men den akrobatiske avslutningen fra Elias Kachunga gikk rett på Derby-keeperen, og dermed endte det med 0-0 og poengdeling. Jeg var usikker på om Nat Lofthouse ville vært fornøyd, da jeg etter kampslutt benyttet anledningen til å ta en kikk på statuen av legenden som står på sokkel utenfor stadionet.

Jeg hadde registrert at det faktisk ville gå et tog fra Horwich Park, som ligger like ved, tilbake til Bolton, og siden det fortsatt regnet, søkte jeg i likhet med en god del andre tilflukt på puben Horwich Park mens jeg ventet på toget. Tilbake i Bolton gikk jeg straks for å få sjekket inn, men selv om det regnet, hadde jeg ingen planer om å tilbringe kvelden på hotellrommet. Det var bare å komme seg ut for å utforske pub-landskapet i Bolton, men først ble det litt mat i form av en porsjon Beef Madras på Wetherspoons-puben The Spinning Mule. Rett ved siden av ligger The Northern Monkey, som fikk tommelen opp etter å ha vært neste stoppested. Det gjorde til de grader også Ye Olde Man & Scythe, som jeg virkelig hadde sett frem til å besøke. Denne puben er den eldste i Bolton, og en av de eldste i England, med pubdrift siden minst 1251. Nå har den riktignok blitt ombygget siden den gang, men det var et herlig vannhull der jeg gjerne kunne tilbragt resten av kvelden. På vei tilbake til hotellet ble det imidlertid stopp innom både The Dragonfly og The Alma Inn, før jeg tok kvelden etter en lang dag.

English ground # 555:
Bolton Wanderers v Derby County 0-0 (0-0)
League One
Bolton Wanderers Stadium, 27 December 2022
Att: 25 428 (5 147 away)
Admission: £25
Programme: £3

Next game: 28.12.2022: Kilmarnock v Aberdeen
Previous game: 26.12.2022: AFC Wimbledon v Newport County

More pics

This trip on a map