Fredag 30.12.2016: Gresley v Stocksbridge Park Steels

Etter to dager på rad som ikke hadde svart til forventningene, håpet jeg denne fredagen på at lykken skulle snu slik at jeg endelig igjen skulle få se en av kampene jeg faktisk hadde planlagt. Jeg våknet dog i et Nottingham som fortsatt var innhyllet i tåke, så jeg begynte allerede å uroe meg for at det denne kvelden skulle være skodden sin tur til å stikke kjepper i hjulene for meg. Jeg valgte å droppe hotellfrokosten for å i stedet plukke med meg et par smørbrød fra en sjappe inne på Nottingham stasjon, og satt meg ned på en benk der for å innta min provisoriske frokost mens jeg vurderte togtidene. Denne kvelden hadde jeg forhåpninger om å se hjemmekamp hos Gresley, og i mangel på overnattings-etablissementer i lille Church Gresley hadde valget falt på nærliggende Burton-on-Trent som base. Der hadde jeg betalt £38 for overnatting ved byens Travelodge, men med tanke på den hotellkjedens strenge policy var det ingen vits å ankomme altfor tidlig før innsjekking klokka 15.00.

Derfor hadde jeg unnet meg litt ekstra søvn den morgenen og ventet dessuten en stund før jeg sjekket ut fra Nottingham-hotellet, men hadde enda litt tid å slå i hjel før (eller etter) den 40 minutter lange togturen for ikke å ha altfor lang ventetid. Ikke altfor langt fra Nottingham jernbanestasjon ligger den gode puben Vat and Fiddle, og jeg valgte å tilbringe litt tid der før jeg satt kursen vestover – eller rettere sagt sørvestover. Til tross for at det fortsatt var litt tidlig, valgte jeg meg en pint med cider fra den spennende cider-menyen. Jeg benyttet ellers ventetiden til å gjøre noen notater og kikke en gang til på kveldens alternativer i Non-League Paper samt sjekke Twitter-kontoen til Gresley for å se om de hadde noe å melde. Det hadde de foreløpig ikke, og jeg tuslet etter hvert tilbake til stasjonen for å sette meg på 13.41-toget.

Travelodge-hotellet i Burton ligger et steinkast fra byens togstasjon, på andre siden av veien, og ved ankomst var det fortsatt snaut 40 minutter igjen til innsjekking. Heldigvis snublet jeg over den lille mikropuben Weighbridge Inn rett utenfor ved hotellets parkeringsplass, og det virket som et godt egnet sted for å slå i hjel en drøy halvtime. Det gjorde jeg da også med en pint Gwynty Farmhouse scrumpy cider, mens bartenderen fortalte skrekkhistorier om gjester med dårlige erfaringer fra Travelodge-hotellet ved siden av; ikke minst om paret som ble bortvist da hotellet hevdet å ikke finne deres booking og nå var fullbooket til tross for at paret hadde skrevet ut booking-dokumentene. Etter å ha tømt glasset og spasert over parkeringsplassen gikk det heldigvis bedre med meg, og jeg ble raskt sjekket inn.

Da toget mitt litt tidligere hadde nærmet seg Derby, hadde også tåken begynt å lette, og i Burton var det få spor etter den. Likevel var det knyttet spenning til status ved Moat Ground i Church Gresley, men dagens beste nyhet kom da Gresley FC via Twitter kunne fortelle meg at det ville bli kamp. Det var ikke bare dagens beste nyhet, men sannsynligvis den beste nyheten jeg hadde fått så langt på turen, og med forbehold om at det ikke kom en pysete dommer med andre planer, kunne jeg nå begynne å bestemme meg for reiseruta til Church Gresley. Første stopp var dog Weighbridge Inn, der jeg nesten måtte tilbake for å også teste en pint av cideren Lily the Pink mens jeg knasket en pose eller to med pork scratchings. Da jeg tuslet inn i sentrum av bryggeribyen fant jeg snart en Wetherspoons-pub, men valgte heller puben Prince of Brewers da jeg så at den tross alt lå vegg i vegg. Den var for så vidt ikke så voldsomt mye mer spennende enn en gjennomsnitts ‘Spoons’, og etter ett glass gikk turen mot bussterminalen for å komme meg av gårde.

Buss nummer 21 ankom etter ruteplanen, og jeg gikk til innkjøp av en returbillett siden jeg også regnet med å returnere med samme bussrute. Turen sørøstover fra Burton var nok en liten melkerute som tok rett i overkant av en halvtime til vi nådde stedet der jeg takket sjåføren og steg av få meter fra puben The Miners Arms. Det viste seg å være en koselig pub med en trivelig gjeng stamkunder som undret seg stort over at en nordmann hadde forvillet seg hit for å se fotball. Pubeieren kunne fortelle at hans pub hadde et eget lag i Burton & District Sunday League, og om man skal dømme ut fra pokalene i det som mest av alt minnet om et trofé-rom, må de ha hatt en viss suksess. Han viste meg noen bilder fra deres kamper, og det slo meg at de så ut til å spille på en hjemmebane som virket temmelig godt utbygget for en klubb i Sunday League, med blant annet skikkelige tribuner. Min mistanke ble bekreftet da han nikket og fortalte at de ganske riktig spiller sine hjemmekamper på anlegget til Stapenhill.

Church Gresley er en landsby som i 2011 ble oppgitt å ha 6 881 innbyggere, og den ligger helt sør i Derbyshire – mellom den mindre landsbyen Castle Gresley og den  større byen Swadlincote. Landsbyen har fått sitt navn etter kirken som på 1100-tallet ble anlagt her som et munkekloster. Senere ble landsbyen Church Gresley kjent som hjemsted for et anerkjent pottemakeri, og keramikkproduksjon var i det hele tatt viktig i området for øvrig. Church Gresley ble etter hvert også en gruvelandsby. Enda litt lenger frem i tid var det nok kanskje stedets fotballklubb Gresley Rovers som først og fremst satt Church Gresley på kartet – i hvert fall blant de fotballinteresserte, og det var altså stedets fotballklubb jeg nå skulle se. Etter en pint og en pose pork scratchings takket jeg for meg og forlot Miners Arms-folket for å spasere de fem-seks minuttene derfra til Gresleys hjemmebane Moat Ground.

Vel fremme kunne jeg betale meg inn med £8 pluss £1,50 for et eksemplar av kveldens program. Besøket ved Moat Ground var et jeg virkelig hadde sett frem til, men under planleggingen av turen gjorde usikkerheten rundt været at jeg vurderte et noe sikrere alternativ ved å i stedet besøke Rochdale. Gresley og Moat Ground fristet imidlertid såpass at jeg følte det var verdt risikoen, og jeg var nå glad for at jeg hadde tatt det valget. Dette er et klassisk stadion som jeg likte allerede da jeg sto utenfor inngangspartiet, og denne følelsen var ikke mindre da jeg kom meg gjennom telleapparatene. Før jeg tok en runde rundt banen var imidlertid første stopp klubbhusets bar, der jeg satt meg ned og bladde litt i programmet mens jeg nippet til en pint Thatchers Gold til £3,20 og satt til livs enda en pose eller to med pork scratchings. Ja, jeg innrømmer å ha fått totalt oppheng på denne delikatessen, og med mengden jeg gaflet i meg i løpet av denne dagen er det nesten rart at jeg ikke returnerte til hotellet som en enorm pork scratching ved slutten av kvelden.

Dagens klubb er når sant skal sies en føniksklubb som ble stiftet så sent som i 2009, da supporterne tok affære etter at nevnte Gresley Rovers gikk konkurs. Men det føles riktig å gå tilbake til 1882 og stiftelsen av Gresley Rovers for å finne dens røtter. Denne klubben spilte sine første år kun vennskapskamper og cupkamper inntil de i 1892 ble med i Burton & District Junior League. I perioder vinglet Rovers voldsomt med stadig bytte av ligaer, og frem til mellomkrigstiden var de innom både Leicestershire Senior League (som ble vunnet i 1901), Midland League (den opprinnelige), Central Alliance, og Birmingham Combination. Sistnevnte var på den tiden en anerkjent og sterk liga, og det var mens de spilte der at Rovers i 1930/31-sesongen tok seg til FA Cupens ordinære runder for første gang, men etter å ha havnet i økonomiske problemer trakk de seg tilbake til Central Alliance i 1933.

Etter et par sesonger der var de igjen tilbake i Leicestershire Senior League, og da fotballen startet opp igjen etter andre verdenskrig, vant Gresley Rovers denne ligaen i både 1947 og 1948, før de via nok et opphold i Central Alliance hoppet over til Birmingham & District League (som i 1962 ble til dagens West Midlands (Regional) League). I 1959 var det igjen tilbake til Central Alliance, der de befant seg frem til 1975. Rovers ble snart en dominerende klubb i denne ligaen, og i de fjorten sesongene mellom 1961 og 1975, var de aldri dårligere en nummer fem. I denne perioden vant de ligaen fire ganger og ble nummer to ved ytterligere fire anledninger, samtidig som Central Alliance i mellomtiden endret navn til East Midlands Regional League. Nå blir det forhåpentligvis ikke altfor forvirrende, men i 1975 tok de igjen plass i det som nå hadde fått navnet West Midlands (Regional) League, og som var en tøffere og mer anerkjent liga.

Etter å ha slitt noen år i denne ligaen, fikk de betalt for godt arbeid da de endte på andreplass våren 1986. Etter å ha fulgt opp med plasseringene 4-4-2-3, ble WMRL-tittelen vunnet to år på rad i 1991 og 1992. I samme periode vant de fire år på rad Derbyshire Senior Cup, og dette var de fire første av klubbens åtte titler i den turneringen. 1990-årene var i det hele tatt en god periode å være Gresley Rovers-supporter, for i 1991 spilte de seg også frem til finalen i FA Vase. I kamprapporter fra denne Wembley-finalen, er det flere av reporterne som omtaler det som «en av de mest spennende Wembley-finaler noensinne». Det føltes kanskje ikke slik da motstander Guiseley leder 3-0 etter en halvtimes tid, men Gresley-klubben slo tilbake og klarte til slutt å få sin utligning på overtid. Guiseley tok igjen ledelsen, men nok en gang utlignet Rovers og sørget for sluttresultatet 4-4 med en scoring på overtid av andre ekstraomgang. Dessverre er det nå slutt på omkamper i FAs finaler, men den gang var det fortsatt normal praksis. Omkampen på Brammall Lane i Sheffield var det imidlertid Guiseley som vant 3-1.

Etter den andre strake ligatittelen som ble nevnt, fikk klubben omsider også godkjent sitt anlegg for opprykk, og de tok plass i Southern League, der de ble plassert i det som da var ligaens Midland Division. Etter å ha debutert med andreplass fikk de rykke opp i Southern League Premier Division, og våren 1997 vant de Southern Leagues gjeveste divisjon – ikke verst av en klubb fra en liten landsby. Stadionkravene gjorde imidlertid at de ikke fikk rykke opp i Conference, og i den forbindelse skal det nevnes at Derby County visstnok skal ha tilbudt klubben å bruke deres nylig fraflyttede Baseball Ground, men dette ble avslått av fotballmyndighetene. Skuffelsen over å ikke få rykke opp i non-leagues toppdivisjon var stor, og både manager Paul Futcher og en rekke av spillerne forlot klubben, som straks fikk det så meget tyngre.

Våren 1999 ble det nedrykk tilbake til det som nå het Southern League Division One West, og der ble de frem til de i 2004 ble flyttet sidelengs over til Northern Premier League Division One – og senere NPL Division One South, etter utvidelsen i 2007. Ytterligere to år senere endte klubben nest sist, men problemene var nå så store at det var en bagatell oppe i det hele. Klubben var nemlig historie da den kort etter ble slått konkurs, og supporterne startet umiddelbart arbeidet med å reformere klubben – eller stifte en ny klubb, om man vil. Den tok straks plass i East Midlands Counties League, og etter andreplass i debutsesongen, vant de i 2011 den ligaen og sikret opprykk til Midland Alliance, som ble vunnet på første forsøk. Dermed et andre strake opprykk, og den nye klubben var (tilbake) i NPL Division One South, der de fortsatt befinner seg.

Det var ikke uventet å se kjente fjes her denne kvelden, for jeg visste at min groundhopper-kompis Neil ville ta turen fra Mansfield. Men det skulle etter hvert vise seg at han ikke var den eneste kjenningen som hadde valgt seg Moat Ground som destinasjon denne kvelden, for snart fikk jeg selskap av Joanna og Anthony som hadde kommet ned fra Preston. Senere skulle jeg også treffe på FC United-mannen Jim Brunt som var der sammen med et par andre groundhoppere, så vår noe snodige gruppe var temmelig godt representert. Det var greit å også få i seg noe annet enn cider, så da jeg etter hvert gikk for å ta en runde rundt banen, var det med en Bovril i hånden, men jeg kom foreløpig aldri lenger enn like utenfor baren der vi ble stående å samtale litt med en av klubbens styremedlemmer som ønsket oss velkommen til Moat Ground.

Gresley Rovers flyttet inn på Moat Ground i 1909, men allerede på midten av 1990-årene begynte de å snakke om et nytt stadion som de håpet å kunne flytte til. Selv om jeg personlig ikke har hørt mye om dette fra føniksklubben, er det nok ingen grunn til å føle seg trygg på at Gresley vil bli her for evig og alltid. Moat Ground er nemlig så vanvittig inneklemt at det er meget trangt på flere av sidene. Som Peter Miles sier i sin eminente book «Homes of Non-league Football», så er det nærmest uforståelig hvordan man klarte å presse inn 3 950 tilskuere her da man i 1957 møtte Burton Albion til kamp i daværende Birmingham & District League. Videre forteller han at det å overvære en kamp på et fullpakket Moat Ground er en enestående opplevelse, og akkurat det hadde jeg overhodet ingen problemer med å forestille meg!

Det er bare å håpe at Moat Ground kan overleve, for det er som sagt et meget flott og klassisk anlegg, som mine usle bilder tatt i like usle fotoforhold på ingen måte yter rettferdighet. Hovedtribunen og klubbhuset med tilhørende fasiliteter er å finne på langsiden der jeg hadde kommet inn. Den nevnte tribunen her er i all hovedsak en sittetribune med seksjoner med terracing på begge sider for seg, og disse strekker seg nedover foran klubbhuset som ligger ved siden av. Nede på bortre kortside har man bak mål hard standing under et overbygg som strekker seg omtrent halve banens bredde, og her er det så trangt at det kan by på en utfordring å ta seg forbi andre tilskuere om de da ikke står helt inntil gjerdet/gelenderet som omkranser banen. På borte langside (Queen Street side) er det også ganske trangt, og her består fasilitetene av en blanding av hard standing og et trinn eller to med terracing her og der, med et overbygg som gir tak over hodet på en seksjon omtrent midt på langsiden. På den siste kortsiden er det om mulig enda trangere, og her er det kun hard standing under åpen himmel

Det skulle være unødvendig å gjenta at jeg likte meg ved Moat Ground, der den eneste lille skuffelsen – bortsett fra at jeg ikke klarte å få tatt noen bilder jeg var veldig fornøyd med – var at de denne kvelden av en eller annen grunn ikke hadde noe pai på menyen. En av mange grunner til at jeg liker å se non-league fotball i Midlands og i nord-England er at man gjerne finner herlige paier med mushy peas & gravy på menyen, men denne kvelden måtte jeg nøye meg med å betale £1,80 for en sausage bap, uten at det la noen som helst demper på stemningen. Skjønt, noe skuffende var det kanskje også at jeg aldri så Gresleys maskot med det fantastiske navnet Elvis Gresley – en hund som dersom han var der i hvert fall var meget flink til å gjemme seg fra undertegnede, som dog ikke lette altfor nøye etter ham.

Femteplassen i NPL Division One South for to sesonger siden er føniksklubbens beste ligainnsats, og de ligger vel ikke akkurat an til å kunne forbedre det denne sesongen. De befant seg nemlig nede på 16. plass av de 22 lagene i divisjonen, og med ti poeng ned til nedrykksstreken var de marginalt nærmere nedrykkssonen enn playoff-sonen, da de hadde 11 poeng dit opp. Problemet i så måte var ar de også hadde spilt flere kamper enn de fleste av lagene foran seg. På toppen tronet Barnsley-klubben Shaw Lane (tidligere Shaw Lane Aquaforce), som også hadde kamper til gode på sine forfølgere, og som ser virkelig sterke ut. Man skal dog ikke glemme at Witton Albion, som ved første øyekast kun ser ut til å jage en playoff-plass, har en rekke kamper til gode på samtlige klubber. Kveldens gjester på Moat Ground var Stocksbridge Park Steels, som lå på en 11. plass med seks poeng og tre kamper til gode på Gresley. De hadde fem poeng opp til AFC Rushden & Diamonds på siste playoff-plass med like mange kamper spilt.

Da vi hadde fått påfyll i glassene og tatt oppstilling for å se kampen sparkes i gang, kunne vi se at gjestenes playoff-håp fikk seg en liten trøkk da de ikke hang helt med innledningsvis, og de ble straffet etter drøyt ti minutter da Matthew Melbourne fikk tid og rom til å fyre løs og sende ballen i nettet bak Steels-keeper David Reay. 1-0, og gjestene så fortsatt ikke ut til å våkne før Reay hadde vært reddende engel ved å rykke ut og gjøre seg stor da Keenan King stormet gjennom like etter. Etter dette kom Steels mer med og tilrev seg etter hvert et spillemessig overtak på det vanskelige underlaget, men til tross for dette manglet de kvalitet på det som skjedde i angrep. Gresley-keeper Rob Peet hadde derfor ikke altfor mye å gjøre før pause, for da gjestene først spilte seg frem til sjanser, klarte hverken Scott Rethven eller hans lagkamerater å treffe mål.

Gresley virket faktisk nokså fornøyd med tingenes tilstand og å holde motstanderen fra livet, men fikk helt på tampen av omgangen en gyllen sjanse til å øke da Dexter Morris-Clarke gikk i bakken og dommeren pekte på straffemerket. Hjemmelaget mente han hadde blitt meid ned, mens representanter for gjestene stilte seg fullstendig uforstående og lurte på hvem av de 229 betalende tilskuerne som var den usynlige snikskytteren. Uansett var straffesparket fra Leandro Browne svakt, og Steels-keeper Reay reddet nokså enkelt slik at det fortsatt sto 1-0 til pause. Den ble benyttet til å hente nye forsyninger med Bovril og pork scratchings (igjen!), samt litt småprat med mine groundhopper-kjenninger og et par representanter for de to lag.

En bortesupporter håpet at hans helter ville la seg tenne av Reays strafferedning, men selv om de etter pause fortsatte å styre, var det fortsatt like tamt helt der fremme. Det var et par halvsjanser begge veier før kampen utover i omgangen begynte å bære preg av det vanskelige underlaget. Jeg hadde allerede ved ankomst tenkt i de baner at det slett ikke hadde vært noen selvfølge at det ville bli kamp denne kvelden, for gudene må vite at det i dagens sikkerhets-hysteriske Storbritannia finnes nok av dommere som ville ha hatt betenkeligheter. Gresleys forsvarte seg godt, og gjestene hadde store problemer med å bryte ned deres etablerte forsvar. Det var i kampens siste ordinære minutt at de fikk det som nok var deres største sjanse da Joe Lumsden fyrte løs og keeper Peet måtte gi retur. Nathaniel Crofts fulgte opp, men Peet kom seg opp og gjorde en dobbeltredning som sørget for at alle tre poengene ble værende i det sørlige Derbyshire.

Gresley-manager Damion Beckford-Quailey kunne juble over hjemmeseier 1-0 og det som visstnok kun var sesongens andre clean sheet. Selv hadde jeg endelig fått se en av mine planlagte kamper igjen og stortrivdes ved Moat Ground, men etter en rask prat inne i klubbhuset valgte jeg å takke ja til Neils tilbud om skyss tilbake til Burton – spesielt ettersom jeg åpenbart hadde surret bort returbilletten til bussen som jeg hadde betalt noe slikt som £3,70 for. Vi takket for oss og oppdaget snart at vi kjørte feil vei da et skilt plutselig ønsket oss velkommen til Leicestershire, men Neil fikk snart skikk på sin Sat Nav slik at vi snudde og returnerte til Derbyshire for deretter å ta oss over grensen til Staffordshire. Jeg ble sluppet av utenfor jernbanestasjonen og takket for skyss før jeg unnet meg en ny siste pitstop ved Weighbridge Inn for å foreta en ny test av deres Gwynty Farmhouse. Endelig en dag der ting gikk på skinner. Livet smilte til meg, og jeg kunne fornøyd trekke meg tilbake for å få litt søvn før morgendagens dobbel. 

 

 

English ground # 381:
Gresley v Stocksbridge Park Steels 1-0 (1-0)
Northern Premier League Division One South
Moat Ground, 30 December 2016
1-0 Matthew Melbourne (11)
Att: 229
Admission: £8
Programme: £1,50
Pin badge: £3

Next game: 31.12.2016: AFC Wulfrunians v Sporting Khalsa
Previous game: 29.12.2016: Ilkeston U21 v Boston United U21

 

More pics

 

 

Torsdag 29.12.2016: Ilkeston U21 v Boston United U21 (@ Basford United)

Dette kapittelet burde kanskje fått tittelen «En frustrasjonens dag i Nottingham», men uansett.. Etter onsdagens fadese forlot jeg Newcastle og nordøst for denne gang med uforrettet sak – dog ikke før jeg hadde inntatt en full scottish breakfast (selvsagt inkludert haggis) ved CC Hudsons inne på Newcastle stasjon. Men en slik start på dagen var det med ny optimisme og entusiasme at jeg gikk tilbake til hotellet og pakket snippesken for å ta plass på Cross Countrys tog mot Reading med avgang klokka 10.35. Jeg ble med så langt som til Sheffield, der jeg hadde et kvarters tid på meg til å bytte til Nottingham-toget. For selv om det var Lincoln United som jeg hadde til hensikt å besøke denne kvelden, var det Nottingham jeg hadde valgt meg som base…ikke minst fordi hotellprisene i Lincoln hadde vokst seg langt dyrere mens jeg hadde vurdert alternativene under planlegging av turen.

Omtrent klokka halv to spaserte jeg ut av Nottingham stasjon, lykkelig uvitende om at dagen etter hvert skulle by på nye frustrasjoner og en følelse av déjà-vu, selv om det kanskje burde ant meg. Jeg hadde betalt £31,50 for overnatting ved Premier Inn Arena på London Road, en fem minutters spasertur fra togstasjonen, og jeg merket meg nemlig at gresset langs kanalen som går forbi der var noe frossent. Skjønt det er vel en løgn – eller i beste fall en overdrivelse – å si at jeg på det tidspunktet var helt lykkelig uvitende, all den tid jeg på veien fra Newcastle til Nottingham hadde registrert at det var annonsert en baneinspeksjon klokka 15.00. De hadde da samtidig også gjort oppmerksom på at det slett ikke så lyst ut, men det var bare å vente på den forventede dårlige nyheten.

Men først var det min plan B som gikk dukken da Carlton Town annonserte at deres hjemmekamp var avlyst. Deretter var det heller ingen stor overraskelse da meldingen kom om at Lincoln Uniteds kamp på Ashby Avenue hadde lidd samme skjebne. Jeg skal være den første til å innrømme at jeg ikke er spesielt god til å takle denne typen skuffelser, og frustrasjonen tok igjen overhånd der jeg begynte å se for meg en andre «bortkastet» dag på rad. Denne dagen var det imidlertid noen flere alternativer enn hva tilfelle hadde vært dagen før, men likevel bukket en etter en av kampene under for det som denne kvelden først og fremst syntes å være frost. Jeg begynte å bli desperat, og vurderte nå seriøst å dra opp til Greater Manchester for å besøke Trafford, der de fortsatt ikke hadde annonsert utfallet av baneinspeksjonen. Det ville bety en reisevei på omtrent to og en halv time dit opp, og ikke minst en returreise på tre timer og ankomst tilbake i Nottingham etter kvart på ett på natten.

Jeg begynte faktisk å gjøre meg klar til denne reisen mens jeg avventet avgjørelsen, men idet jeg var klar for å strene ut døra så jeg at også Traffords kamp mot Glossop North End nå hadde blitt avlyst. Jeg var faktisk så desperat at jeg nå vurderte å sjekke ut, anse pengene for hotellovernattingen for tapt, og i stedet ta den lange veien opp til (og booke nytt hotell i) Carlisle, der forholdene skulle være gode i forkant av Carlisle City v Ashton Town. Om Trafford-kampen hadde bukket under noe tidligere, kunne jeg ha rukket dette, men når jeg nå sjekket togruta fra Nottingham til Carlisle fant jeg ut at jeg akkurat hadde mistet et tog og uansett nå var for sent ute, slik at jeg ikke ville ankommet Carlisle stasjon før klokka 20.00. Det var på tide å innse fiaskoen og nok en gang kaste inn håndkledet.

Det var imidlertid en siste mulighet til å se fotball på en ny bane denne kvelden, men dette alternativet som jeg noen timer i forkant hadde blitt tipset om (takk til Fareham Towns klubbsekretær og groundhopper Splodge), hadde jeg valgt å kun benytte som en absolutt siste utvei. Nå var dog tiden kommet for å vurdere dette, og det dreide seg om det som visstnok var en treningskamp mellom Ilkeston U21 og Boston United U21 som skulle spilles på Basford Uniteds hjemmebane Greenwich Avenue. Mens jeg vurderte dette, tok jeg en tur ut i Nottingham som startet med en trikketur opp til Old Market Square i sentrum. Torsdag er Curry Club på Wetherspoons-pubene, og jeg fikk fylt opp energilagrene med en stor porsjon Beef Madras som ble skylt ned med en pint Strongbow. Foran rådhuset på byens torg hadde man en tyskinspirert «julegate» under navnet Winter Wonderland, og jeg kunne se kremmerne falby sine godsaker som gjorde at jeg skulle ønske jeg hadde litt mer plass i magen.

I stedet var det på tide å hoppe på trikken og sette kursen mot Basford, som er en drabantby i det nordlige Nottingham. Basford ble i 1877 innlemmet i Nottingham, og hadde i 2011 i seg selv drøyt 16 000 innbyggere. I forrige århundre var en såpefabrikk den viktigste hjørnesteinsbedriften her, men såpeproduksjonen ble for et drøyt tiår siden flyttet til Thailand og fabrikken nedlagt. Mange av innbyggerne pendler naturlig nok til sentrale Nottingham, og således er nok trikken riktig så praktisk. Da jeg sommeren 2015 hadde base i Nottingham i forbindelse med at jeg skulle besøke Hucknall Town, benyttet jeg anledningen til å ta en kikk på Greenwich Avenue, som den gang var stengt og viste seg svært vanskelig å få noe særlig innsyn til. Jeg steg nå i likhet med den gang av trikken ved holdeplassen David Lane og gikk herfra til kveldens kamparena, som ved første øyekast virket noe folketom og forlatt. Snart hørte jeg dog lyden av mennesker på innsiden og fant en port som sto åpen slik at jeg kunne ta meg inn.

Det var åpenbart gratis inngang (og selvsagt intet kampprogram), men jeg fikk følelsen av at det hadde vært en større tilstelning her, og da jeg fant frem til klubbhuset fikk jeg dette bekreftet. På vei dit inn traff jeg på to karer bærende på hver sin store eske med øl, og i tillegg til å peke meg til riktig dør, kunne de også fortelle at det hadde vært avholdt en veldedighets-kamp her med avspark klokka 15.00 – der de for øvrig begge hadde spilt. Hva gjelder kampen jeg skulle se, visste jeg kun det jeg hadde lest meg til på Twitter, og det var ikke stort! Basford United hadde annonsert den som et alternativ for de som gjerne ville se fotball denne kvelden, men på spørsmål fra en person som lurte på om det var en vennskapskamp, svarte de at de regnet med at det var en U19-kamp i North Midlands League, men at de kun sto som nøytral arrangør og ikke var sikre. Senere så jeg noen andre snakke om en annen U19-liga, og om jeg skal foregripe begivenhetene noe så var kampen listet som en «U21 Friendly» på Boston Uniteds hjemmesider dagen derpå. Så forvirringen var komplett, men vi får legge sistnevnte til grunn i og med at kilden i det minste var involvert med sitt lag.

Jeg hadde også problemer med å forstå valget til min tyske venn (og usedvanlig bereiste groundhopper) Jens sitt valg denne kvelden, for han var visstnok på vei til Carlisle for å se den nevnte kampen hos Carlisle City da han så meg poste om kampen i Basford. Med hotell i Warrington skal han og hans ledsager Magret ha vært på god vei nordover da han visstnok valgte å snu et stykke sør for Preston og i stedet sette kursen mot Nottingham. Han droppet altså en ligakamp der oppe for å se en ubetydelig U21-vennskapskamp (eller hva det nå var) på en nøytral bane. Forstå det den som kan, men etter å ha fått satt meg ned med en pint cider gikk det ikke lang tid før de to germanerne entret klubbhuset. Jens’ forklaring på det for meg vanvittig snodige valget var at han så for seg at Carlisle City vil kunne bli å finne på en «NWCL Hop» i kommende sesonger, og at han derfor ville «spare» Gillford Park til dette skjer.

Det skulle ikke bli siste gang jeg så de to tyskerne på denne turen, og vi hadde en koselig prat over et par glass, før vi skulle se en kamp som ingen av oss egentlig var 100% sikre på hva var for noe. En person jeg syntes så ut som en klubbrepresentant, viste seg å være nettopp det…men for Basford United, og han hadde ingen bedre peiling enn undertegnede. Imidlertid var han i hvert fall svært behjelpelig med å hente nøklene og låse opp klubbsjappa slik at jeg kunne betale £4,80(!) for en Basford United-pin til min samling. Nokså stivt, men han bød meg også raske med meg et par gamle programmer fra tidligere i sesongen uten ytterligere vederlag. Jeg føler nok at jeg uansett vil måtte returnere for å se Basford United i kamp der, men det var likevel greit å få med seg et «memento» fra mitt besøk. Det var for øvrig voldsomt tåkete, og det er vel heller tvilsomt om man hadde fått unnagjort 90 minutter her denne kvelden dersom det hadde vært Basford United som spilte hjemmekamp i NPL Division One South, men det så ikke ut til å hindre disse ungdomsspillerne.

Da jeg entret Greenwich Avenue via en port ved siden av telleapparatene på den ene langsiden, ble jeg først og fremst noe overrasket over å se at spilleunderlaget nå er kunstgress. Jeg var temmelig sikker på at det ikke var tilfelle da jeg foretok min nevnte tidligere lille kikk, som dog kun begrenset seg til nettopp en liten kikk på avstand og gjennom et gjerde. I ettertid ser jeg at dette var noe som skjedde nå i sommer, og det var vel kanskje også derfor dette hadde blitt valgt som nøytral bane til denne kampen. Med Basford Uniteds raske klatring i pyramiden de siste årene er det ikke overraskende at anleggets tribunefasiliteter består av prefabrikerte tribuner. To av disse er sittetribuner og befinner seg på samme langside som klubbhuset, garderober etc. Bak mål på nærmeste kortside er det en liten ståtribune der man har tak over hodet. Ellers er det stort sett hard standing det går i.

I mangel på lagoppstillinger var det temmelig umulig å finne ut hvem som var hvem uten å forstyrre noen av de involverte, for majoriteten av de som ellers svinset rundt og så ut som klubbrepresentanter tilhørte igjen Basford United og visste lite eller rettere sagt ingen verdens ting om dette. Men i tåkeheimen kunne vi så vidt skimte at ungguttene til Ilkeston tok ledelsen etter en halvtimes tid da deres nummer 9 fikk uttelling. Men kun to minutter senere var det status quo da hans lagkamerat med nummer 7 på ryggen så ut til å være mannen som satt ballen i eget mål og dermed sørget for 1-1 som vel også var resultatet ved pause. Det skal innrømmes at vi i perioder var mer opptatt av vår småprat enn det som utspilte seg ute på banen, for når man egentlig ikke engang vet hva man ser, er det ikke alltid så lett å la seg engasjere som normalt.

Det var visst en slags happy hour i klubbhusets bar der man fortsatt fikk en pint til £2, så da det var pause lot vi oss ikke be to ganger. Det var ikke spilt mange sekundene av andre omgang før bortelaget scoret og snudde kampen til 1-2. Eller?? Andre omgang var halvspilt og vel så det da jeg tok sjansen på en rask toalettpause, og da jeg returnerte for å spørre om det fortsatt var 1-2, var det en av våre sidemenn som hevdet at det sto 2-2. Jeg trodde jeg hadde gått glipp av et mål mens jeg tømte blæra, men fikk til svar at det hadde vært 2-2 i lengre tid. Jens var også nå forvirret, og hvordan jeg har gått glipp av dette målet og når det eventuelt ble scoret forblir et mysterium. All den tid Boston United også rapporterte om 2-2 på sin nettside får vi tro at det stemmer, men jeg har i ettertid tatt kontakt med begge de to klubbene for å få gjort rede på målscorerne uten å ha hørt noen verdens ting til svar.

Jeg ville ikke vært mye til sportsreporter ved denne kampen er jeg redd, men det endte nå da tydeligvis 2-2 i tåkehavet, og mens Jens og Magret raskt satt kursen mot Warrington, bestemte jeg meg for å først unne meg en siste pint for høflighets skyld. De var trivelige, Basford-folket, og jentene som bemannet baren og matutsalget bød meg på gratis mat etter kamp. En chip butty ble tatt imot med takk, før tiden kom for å tømme glasset og traske tilbake til trikkeholdeplassen David Lane. En 17 minutter lang trikketur senere hoppet jeg igjen av ved Old Market Square og oppsøkte puben The Bank, der jeg trøstet meg med en pint eller to. Jeg hadde i hvert fall hatt noe mer hell enn dagen før, men jeg begynte å lure på når jeg igjen skulle få se en av kampene jeg faktisk hadde planlagt. Det var bare å krysse fingrene for mitt planlagte besøk hos Gresley dagen etter. Nottingham er en by jeg liker meg godt i, og den er kjent for sitt fantastiske uteliv, men jeg motsto fristelsen og endte denne gangen ikke opp på for eksempel Rock City. Kanskje er det alderen som etter hvert begynner å gjøre seg gjeldende, for i stedet trakk jeg meg tilbake til hotellet en gang rundt midnatt. 

 

 

English ground # 380:
Ilkeston U21 v Boston United U21 2-2 (1-1)
Friendly
Greenwich Avenue (at Basford United), 29 December 2016
Att: ??
Admission: Free
Programme: None
Pin badge (a Basford United one): £4,80

Next game: 30.12.2016: Gresley v Stocksbridge Park Steels
Previous game: 27.12.2016: Binfield v Ascot United

 

More pics

 

 

Tirsdag 27.12.2016: Binfield v Ascot United

Til tross for visse utfordringer som dukket opp, så det ut til at jeg likevel skulle klare å få med meg samtlige tre kamper jeg hadde planlagt å se denne dagen, da jeg nå var på vei til Binfield etter å ha besøkte både Walton & Hersham og AFC Croydon Athletic. Fra sistnevntes hjemmebane gikk første etappe med buss til Streatham Common togstasjon, der jeg snart hoppet på et tog til Clapham Junction. Ved denne travle stasjonen foretok jeg et raskt togbytte da lykken sto meg såpass bi at et tidligere forsinket tog mot Reading kom inn på perrongen. En rask sjekk bekreftet at dette toget ganske riktig ville få meg til Bracknell raskere enn det noe senere toget jeg opprinnelig hadde satset på å rekke, og jeg kunne gi beskjed til min venn Marc som hadde lovet å plukke meg opp utenfor Bracknell stasjon.

Marc er en gammel kompis fra min tid som mer aktiv Reading-supporter. Opprinnelig er han fra Wokingham, men flyttet nylig den korte veien til Bracknell. Han er også en ivrig supporter av Wokingham & Emmbrook (og tidligere Wokingham Town) og ser gjerne lokal Hellenic League-fotball for øvrig, så han sa straks ja da jeg under planleggingen av turen ymtet frempå for å høre om han var interessert i denne dagens kveldskamp hos Binfield. Mobiltelefonens batteri hadde virkelig fått kjørt seg i løpet av en dag der jeg gjentatte ganger måtte sjekke status på kamper og ikke minst finne frem til nye reiseruter og sjekke rutetider. Derfor viste nødladeren jeg hadde fått til jul seg som en uvurderlig hjelper, og da togturen til Bracknell ble benyttet til å gi mobilen en sårt tiltrengt oppladning, var det overhodet ikke for siste gang på turen – det skulle etter hvert snarere bli noe bortimot en fast rutine. Da jeg steg av ved Bracknell stasjon, fortalte Marc at han var rett rundt hjørnet, og snart kunne vi sette kursen mot Binfield.

 

Binfield er en landsby som i 2011 ble oppgitt å ha 7 888 innbyggere, og den ligger øst i grevskapet Berkshire – drøyt tre kilometer nordvest for Bracknell, snaut 5 kilometer nordøst for Wokingham, og 13 kilometer øst-sørøst for Reading. I tidligere tider var dette selvsagt et enda mer landlig område, og senter av Windsor-skogen skal ha vært i Binfield (markert av et stort almetre som bukket under for sykdom og ble endelig fjernet i 2004). Her var det allerede på 1500-tallet en ‘jakthytte’ som skal ha blitt flittig bruk av både Henry VIII og Elizabeth I. Vi skulle dog ikke på jakt denne kvelden – i hvert fall ikke i den forstand, men snarere på fotballkamp. Vi brukte sånn omtrentlig åtte minutter (ikke inkludert et raskt stopp ved en bensinstasjon) på å kjøre opp til Binfield FCs hjemmebane Stubbs Lane, som egentlig ligger temmelig grisgrendt til i den nordøstlige utkanten av selve Binfield.

Vi betalte oss inn med £6 per snute, og kveldens kampprogram var åpenbart inkludert i prisen. Marc hadde ikke fått tatt ut penger fra den lite samarbeidsvillige minibankautomaten ved bensinstasjonen, så jeg betalte for oss begge, men heldigvis for ham dukket også snart hans foreldre opp slik at han kunne innvilges et lite lån. De er også Wokingham Town-supportere, og jeg skal ikke si om de denne kvelden kom på grunn av den langveisfarende nordmannen eller om de kun følte for å se litt Hellenic League-fotball, men de var uansett ikke de eneste kjente fjesene der inne i klubbhuset. Groundhopperen Paul White var til stede sammen med sin kompis Les, og det ble «fargerikt» da min og Marcs kompis Paul Brown etter hvert også dukket opp.

Marc hadde tilbudt seg å gå til baren før Paul White rakk å reise seg for å ta første runde slik han hadde lovet, og førstnevnte kom tilbake med flasker med Kopparbergs som han hevdet var det beste cider-alternativet. Deretter ble det prat med gamle og nye kjente, for det var flere som ville ønske meg velkommen til Stubbs Lane – deriblant Binfield-formann Bob Bacon som også hadde gjort dette via Twitter. Jeg er ikke kar om å huske om det var ham eller en annen klubbrepresentant (kanskje var det klubbsekretær Rob Challis?) som gikk for å hente en bunke programmer fra tidligere i sesongen, men jeg fikk overrakt denne slik at jeg i hvert fall hadde noe å lese på togene de kommende dagene. En pin til min samling fikk de også fisket frem uten å ville ta imot betaling for den, og det skal kanskje også nevnes at jeg selv hadde blitt viet en side i kveldens program. Det var for så vidt ingen overraskelse all den tid Paul White har en spalte i Binfield-programmet, og kort tid før min avreise fra Norge hadde han tatt kontakt for å få noen linjer fra undertegnede i anledning mitt besøk. ‘Fame at last’!

Binfield FC ble i 1892 stiftet av arbeidere ved en lokal mursteins-fabrikk og lokale gårdsarbeidere, og de spilte tidlig i Ascot & District League, før de i 1946 ble med i Great Western Combination. Denne ble vunnet på første forsøk, og tittelen ble fulgt opp med en andreplass, før de i 1951 takket for seg og tok plass i Reading & District League. I 1989 fulgte et bytte til Chiltonian League, som de vant i 1996, før denne ligaen slo seg sammen med og ble en del av Hellenic League i 2000. Der tok de plass i Division One East, og året etter ble også junior-klubben Binfield Forest en del av Binfield FC. Våren 2009 vant de Division One East og rykket opp i Hellenic League Premier Division, der de i 2010/11-sesongen noterte sin beste plassering da de endte på 2. plass. The Moles har i det hele tatt etablert seg greit i Hellenic Leagues toppdivisjon, og har siden det nevnte opprykket aldri vært dårligere enn nummer åtte.

Det kan se ut som om det siste muligens også vil holde stikk etter denne sesongen, for Binfield befant seg før dagens kamper på nettopp en åttendeplass. De fleste andre klubbene i Hellenic League Premier Division hadde spilt dagen før, og Thame United toppet tabellen to poeng foran Bracknell Town, men med en kamp mer spilt enn sistnevnte. De hadde en ørliten luke ned til Flackwell Heath, Thatcham Town og Highworth Town, og derfra var det nok en luke ned til Ardley United, Tuffley Rovers og altså Binfield på åttende. Det er vel ellers kanskje ikke helt tilfeldig at de fire klubbene som har søkt om opprykk fra denne divisjonen er identisk med de klubbene som la beslag på de fire første plassene på tabellen. Hva gjelder kveldens gjester så var det Ascot United, som ganske riktig kommer fra stedet som er langt mer kjent som for sitt senter for hestesport og de fasjonable arrangementene der, og de befant seg på nedre halvdel av tabellen – nærmere bestemt som nummer 13 av det som nå er 18 klubber, etter at Carterton måtte trekke seg tidligere i sesongen.

Det var visstnok først i 1980 at Binfield flyttet inn på Stubbs Lane, og videre skal flomlysene ha kommet på plass først etter årtusenskiftet. Stubbs Lane er da også relativt sett et nokså spartansk anlegg, der det tross alt koselige klubbhuset befinner seg noe tilbaketrukket på nærmeste kortside. Her er det en liten gressbanke som går fra klubbhuset og ned mot selve banen, og selv om det er hard standing der nede, var det også noen som etter hvert valgte å stå oppe på gressbanken, der man på klubbhusets ene flanke også har et lite overbygg som gir tak over hodet. Anleggets eneste tribune ellers er en typisk moderne sittetribune som står midt på høyre (bortre) langside sett fra klubbhuset, med laglederbenkene på hver sin side av seg. Bortsett fra dette er det hard standing under åpen himmel som gjelder.

Men det er i ferd med å skje ting ved Stubbs Lane, og i programmet kunne formann Bob Bacon i sin velkomstspalte fortelle at arbeidet med et nytt garderobe-kompleks ville starte 9 januar, og at man samtidig ville pusse opp klubbhuset. Dette er beregnet å ta omtrent fem måneder, og Bacon mente det var et signal om Binfields fortsatte fremgang og intensjoner. Kanskje skal man tolke det dithen at det ikke er usannsynlig med en søknad også fra Binfield i kommende sesonger..? Under en røykepause dristet vi oss ut i kulda, og jeg benyttet i den forbindelse anledningen til å ta en liten runde for å se meg rundt. Sammen med Marc fikk jeg også slått av en meget rask prat med Binfield-manager Roger Herridge, som ønsket meg velkommen og fortalte at han hadde et par fravær som bekymret litt. Vi lot ham fortsette sin jobb med å overse oppvarmingen, og kom oss inn igjen i klubbhusets varme for å hente påfyll fra baren der.

Det skulle etter hvert vise seg å være en iskald opplevelse å stå og se fotball på Stubbs Lane denne kvelden, og gressmatta bar da også preg av at det hadde vært frost. Jeg var litt bekymret da vi først ankom, men ble beroliget av funksjonærer som hevdet at det ble kamp. Det skulle da heller egentlig ikke være noen grunn til å avlyse, men når man vet hvor pinglete fotball-England og dommerne i mange tilfeller har blitt, så kan man jo tydeligvis aldri føle seg helt sikker. Nå nærmet det seg uansett avspark, så det var bare å ta på seg hanskene, dra Pelsall Villa-lua godt nedover ørene og ta oppstilling i påvente av 2×45 kalde minutter. Spillerne entret banen, og vi gikk for å stille oss ved laglederbenkene til siden for hovedtribunen.

Ascot United hadde ikke vunnet siden tidlig i november, men etter et nokså tam innledning var det gjestene som virket skarpest. De hadde også et for anledningen nytt spisspar i form av Matt Forder (fra egen ungdomsavdeling) og Luke Wilson, og selv om de to var blant banens minste, skapte de i løpet av kampen en god del hodebry for hjemmelaget med sin energi, fart og vilje til å løpe med ball mot Moles-forsvarerne som tidvis virket å ha visse problemer med underlaget når de måtte snu seg raskt. Omtrent tjue minutter ut i kampen kunne da også The Yellamen tatt ledelsen. Moles-keeper Mo Nyamunga måtte blokkere et skudd, og var på vei tilbake i posisjon da debutant Forder sendte returen mot mål. Det endte resultatløst, men kort etter la han inn til sin makker Wilson som avsluttet i tverrliggeren. Binfield hadde ikke all verden å by på offensivt i første omgang, men kaptein James Knight tvang i hvert fall Ascot-keeper Carl Dennison til å gjøre en god redning helt på tampen av omgangen.

Allerede i løpet av første omgang hadde jeg forkynt at jeg sto med en følelse av å være vitne til en 0-0-kamp, og det sto seg i hvert fall fortsatt da dommerens fløytestøt signaliserte pause, slik at vi kunne haste inn i klubbhusets varme. Etter 45+ minutter ute i kulda fristet det egentlig ikke spesielt med kald cider, så jeg jeg gikk i stedet til matutsalget og fikk bestilt meg en kopp rykende varm Bovril. Det var flere som fulgte mitt eksempel, og da den først nådde drikkbar temperatur gjorde den svært godt i skrotten. Faktisk så godt at jeg gikk for å få påfyll til å ta med meg ut da det etter hvert ble klart for andre omgang. Det var såpass kaldt at noen av de 152 betalende tilskuerne nå vegret seg for å gå ut igjen og valgte å heller se kampen der oppe fra klubbhuset.

Derfra kunne de kanskje se at gjestenes Luke Wilson først skjøt i nettveggen, før han ble spilt gjennom mot Moles-keeper Nyamunga som imidlertid fikk stormet ut og avverget i siste liten. Dette begynte å minne mer og mer om en 0-0-kamp, men en haltende Sean Moore var nære på for Binfield. Ettersom klokka tikket mot 90 minutter var det imidlertid stadig mindre sannsynlig at de fremmøtte ville få se et mål. Med kun et par minutter igjen fikk dog hjemmelaget et frispark (til tross for ville protester fra gjestene), og da ballen ble sendt inn i feltet, ble den omsider satt i mål av unggutten Luke Hayden. Egentlig noe mot spillets gang, men vi var i det 88. spilleminutt og det sto nå 1-0.

17-åringen så nå ut til å bli matchvinner med sitt sjuende mål for sesongen, men Ascot United hadde ikke til hensikt å gi seg uten kamp, og The Yellamen gikk rett i angrep. Dan Davies fikk også kjempet ballen i mål, og gjestene jublet over det de trodde var en utligning, inntil de så at linjemannen hadde hevet flagget for å markere for offside. Nærmere kom de aldri, og dermed endte det 1-0. Selv Binfield-manager Roger Herridge innrømmet at det var en noe heldig seier og at han følte litt med Ascot United som tross alt hadde vært det beste laget. Fortjent eller ikke; muldvarpene fra Binfield hadde i hvert fall sikret seg de tre poengene og klatret en plass på tabellen i løpet av kvelden. Nå gjensto bare å takke for meg og ta avskjed med alle kjente før Marc svippet meg tilbake til Bracknell stasjon slik at jeg kunne ta plass på 22.02-toget og returnere til East Croydon via et togbytte ved Clapham Junction. For andre dag på rad endte jeg opp med å bestille meg en pizza fra hotellresepsjonen, som jeg trakk meg tilbake med etter en lang dag med groundhopping.

 

 

English ground # 379:
Binfield v Ascot United 1-0 (0-0)
Hellenic League Premier Division
Stubbs Lane, 27 December 2016
1-0 Luke Hayden (88)
Att: 152
Admission: £6
Programme: Included
Pin badge: Free (gift from the club)

 

Next game: 29.12.2016: Ilkeston U21 v Boston United U21
Previous game: 27.12.2016: AFC Croydon Athletic v Cray Valley (PM)

More pics

 

 

 

Tirsdag 27.12.2016: AFC Croydon Athletic v Cray Valley (PM)

Etter å ha vært vitne til en dramatisk avslutning på Stompond Lane, der Walton & Hersham måtte gi fra seg to av poengene i det sjette tilleggsminuttet, forlot jeg sporenstreks Walton-on-Thames med karen som hadde vært vennlig nok til å tilby meg skyss. Han skulle tilfeldigvis til Mitcham, og sa seg villig til å sette meg av ved trikkeholdeplassen Mitcham Tramlink. Timingen var også perfekt, for en av trikkene kom idet jeg takket for skyss, og jeg kunne stige på for å la trikken frakte meg de tre stoppene ned til holdeplassen Therapia Lane. Jeg hadde funnet ut at dette skulle være holdeplassen nærmest Mayfield Stadium, og det som i følge Google Maps var en spasertur på 16 minutter ble unnagjort på nærmere ti, der jeg langet ut mot AFC Croydon Athletics hjemmebane. Men gangveien som Google Maps hadde foreslått, og som går forbi rett bak stadionet, viste seg å ikke være noen god rute, for mellom gangveien og stadionet var det både et gjerde, en stor voll og en tett buskas som jeg nå måtte forsere etter å ha funnet en åpning i gjerdet. Etter å ha forsert dette villnisset hadde jeg dog nådd frem med et snaut kvarter til avspark.

AFC Croydon Athletic hører hjemme i Thornton Heath, som er et distrikt i bydelen Croydon i sør-London. Thornton Heath har i seg selv omtrent 16 500 innbyggere, og ligger drøyt 11 kilometer sør for Charing Cross i sentrale London. Bebyggelsen går jo i ett fra London og hit ned, slik at området selvsagt for lengst har vokst sammen med både den langt større Croydon (som også er en egen by) og andre omkringliggende områder. Det skjedde etter jernbanens ankomst i 1862, og over de neste 50 årene gikk Thornton Heath fra å være en landlig «utpost» til å bli en del av London-metropolens ytre bydeler. I en periode var dette den største slike utbyggingen i verden på den tiden, og mye av arkitekturen bærer da også preg av viktoriatiden. Dessverre er de gamle viktorianske badene ikke blant bygningene som har overlevd.

Jeg fikk minst ett muligens noe merkelig blikk der jeg kom ut av vegetasjonen mellom stadionet og gangveien som går mellom dette og kirkegården (og der det av alle ting lå en totalt rusten og ribbet moped som så ut til å ha ligget der i evigheter), men vel fremme ved Mayfield Stadium kunne jeg betale meg inn med £7 for entré og £1,50 for et eksemplar av dagens program. Jeg kunne like gjerne utsette min lille runde rundt banen til kampen startet, så nå hadde jeg ti minutters tid til å puste ut mens jeg bladde litt i programmet og nippet til en Kopparbergs til £3,80. Sannelig rakk jeg ikke også å få rasket til meg både en tekstil med lagoppstillingene og en pin til min samling (£4), takket være en behjelpelig representant for hjemmelaget.

Selv om dagens klubb ble stiftet så sent som i 2012, har den en interessant og trist historie som gjør at vi må tilbake til forgjengeren Croydon Athletic – en klubb som i 1986 ble stiftet da de to klubbene Wandsworth FC og Norwood FC slo seg sammen. Begge hadde selvsagt igjen en mye eldre historie, men lå oss i denne omgang starte her. Klubben het da først Wandsworth & Norwood, og tok plass i London-Spartan League, der de etter debutsesongen rykket opp i toppdivisjonen av det som samtidig endret navn til Spartan League. Våren 1989 endte de på andreplass, og etter at de i 1990 tok navnet Croydon Athletic, gjentok de denne bedriften i 1994. Samtidig hadde de søkt opprykk til Isthmian League, men søknaden ble avslått da deres hjemmebane ikke oppfylte stadionkravene. Det var også tilfelle da de året etter vant Spartan League, men etter tredjeplassen våren 1997 hadde deres hjemmebane blitt oppgradert såpass at de omsider fikk innpass i Isthmian League.

Der tok de plass i Division Three, som den gang var Isthmian Leagues ‘kjeller-divisjon’. Den divisjonen ble vunnet i 2002, samtidig med at denne ligaen gjennomførte en omstrukturering som førte til at The Rams ble plassert i den nye Division One South. Der befant de seg også da klubben i 2008 ble kjøpt opp av Mazhar Majeed; en eiendomsutvikler som også opererte som agent for en rekke spillere på det pakistanske cricket-landslaget. Herfra er det en historie om hvor galt det kan gå når en klubb havner i klørne på en eier som aldri burde fått eie en klubb. Det var nok kanskje supporterne lykkelig uvitende om da de våren 2010 feiret divisjonstittel og opprykk til Isthmian Premier League, men snart kom det frem at Majeed var under etterforskning for sin rolle i en enorm kampfiksing-skandale rundt det pakistanske cricket-landslaget.

Det viste seg at Majeed hadde brukt sitt eierskap av Croydon Athletic til å hvitvaske penger fra blant annet kampfiksing, og på skjult kamera innrømmet han overfor en ‘undercover’ journalist at dette var den eneste grunnen til at han i det hele tatt hadde kjøpt fotballklubben. Klubben var nå under etterforskning av skattemyndighetene, og den daværende manageren og hans assistent forlot klubben etter en kamp tidlig i september 2010. Dagen etter ble flere av klubbens kamper utsatt, samtidig som de måtte trekke seg fra FA Cupen, og en strøm av spillere forlot nå klubben i det som ble omtalt som en «exodus» fra Croydon Athletic. Klubbens debutsesong i Isthmian Premier hadde blitt til et mareritt, og i oktober 2010 ble formann David Le Cluse funnet død etter å ha tatt sitt eget liv. Sesongen endte da også med nedrykk tilbake til Isthmian 1 South.

Klubben ble etter hvert tiltalt for 24 brudd på FAs regler, og ble dømt til en bot på £7500 og ti poengs trekk. Majeed på sin side slapp unna med 32 måneders fengsel, mens klubben nå var i total oppløsning. De hadde blitt låst ute av sin hjemmebane slik at de ikke fikk spilt kamper der, det nye manager-teamet takket for seg, og snart fikk de også problemer med å stille lag da spillerne igjen forlot klubben en masse. En ukes tid før jul 2011 kunne lokalavisen Croydon Advertiser fortelle at Croydon Athletic i realiteten var en saga blott. Klubben var nå historie, takket være Majeeds vanstyre. Utpå nyåret hadde supporterne fått summet seg, og de stiftet dagens klubb – føniksklubben AFC Croydon Athletic.

Denne klubben tok i 2012 plass i Combined Counties League Division One, der de spilte sine tre første sesonger. Etter andreplassen våren 2015 vanket det opprykk, og de ble nå flyttet sidelengs over til Southern Counties East League, der de fortsatt er å finne. Som forrige sesong er The Rams blant klubbene som har søkt opprykk til step 4, men som en av sju søkere fra denne divisjonen vil de få svært tøff konkurranse. I den forbindelse skal det også nevnes at den manglende søknaden fra Ashford United var den største overraskelsen for undertegnede, men det gikk ikke lang tid før de hevdet at søknaden var sendt, og at de ble overrasket over å ikke se sitt navn på listen fra FA, som på sin side hevder at noen slik søknad ikke ble mottatt. Ashford United skal ha sendt inn en anke, men de jeg snakket med på Mayfield Stadium kunne ikke kaste ytterligere lys over denne saken. Ingen sesong uten drama!

Mayfield Stadium har ingen spesielt lang historie slik det nå fremstår, for dette stedet ble tidligere kun brukt til ungdomsfotball frem til 1982, da Northwood flyttet inn. Etter den nevnte sammenslåingen i 1986 ble det utbedret til å bli et skikkelig stadion, og Croydon Athletic spilte der frem til sin undergang. Da dagens føniksklubb ble etablert kunne de ikke benytte dette anlegget, og derfor måtte de først banedele hos lokalrivalen Croydon FC. I januar 2013 brant også klubbhuset ved Mayfield Stadium, men det ble bygget opp igjen, og AFC Croydon Athletic kunne flytte inn og spille sin første hjemmekamp der i november 2014. Jeg hadde kommet inn gjennom inngangspartiet på den ene langsiden, ved siden av hovedtribunen, og når jeg nå kom ut av klubbhuset for å ta fatt på en rask liten runde (med klokka) var det på motsatt side av hovedtribunen.

Den nevnte hovedtribunen står midt på denne langsiden, og her skal det tidligere ha vært et overbygg som ga tak over hodet til stående tilskuere, som senere har blitt bygget om til å bli dagens hovedtribune som er en sittetribune. Til en av sidene for denne finner man altså inngangen til klubbhusets bar, mens man på den andre siden har hoved-inngangspartiet og deretter en liten seksjon med et par betongtrinn som strekker seg nedover mot nærmeste kortside. Bak mål der er det igjen betongtrinn for stående tilskuere, og et overbygg som gir tak over hodet. I det ene hjørnet her sto for øvrig en stige som i løpet av kampen måtte brukes et par ganger for å hente ned baller fra bølgeblikk-taket der. To lignende stå-seksjoner er å finne på bortre langside, på hver sin side av laglederbenkene. I tillegg er det hard standing, som også er det eneste bortre kortside har å by på. Tilbake på nærmeste langside så jeg at det også er et større parti med betongavsatser (terracing) i partiet mellom bortre kortside og hovedtribunen, som jeg nå tok oppstilling rett ved siden av.

AFC Croydon Athletic startet denne sesongen forrykende ved å vinne åtte av de ni første ligakampene. Senere har man surret bort litt flere poeng, men de ligger meget godt an til å i hvert fall forbedre 11. plassen fra sist sesongs debut i Southern Counties East League Premier Division. Opprykk kan dog kanskje bli tøft denne sesongen, for fra sin sjetteplass hadde The Rams før denne kampen åtte poeng opp til ledende Ashford United. Sistnevnte hadde dagen før tapt toppoppgjøret borte mot toer Sheppey United, og det skilte nå kun ett poeng, men Sheppey hadde også spilt to kamper mer. Crowborough United lurte dog på tredje kun fire poeng bak teten og med to kamper til gode på Ashford United. Deretter fulgte også Holland & Blair og Sevenoaks Town foran bukkene fra AFC Croydon Athletic, mens dagens gjester Cray Valley PM befant seg på sjuende; altså på plassen bak. Det skilte kun ett poeng mellom de to, og gjestene hadde dessuten en kamp mindre spilt.

Det var da også en nokså jevn affære innledningsvis, og de første 15-20 minuttene var det ingen av keeperne som ble satt altfor store prøver. Millers-keeper Jordan Carey fikk seg dog kanskje en støkk da han måtte i ilden for å hindre et Rams-innlegg fra å snike seg rett inn under tverrliggeren, mens gjestene hadde et nokså uberettiget rop om straffespark da Ben Francis følte seg klemt mellom Rams-keeper Dan Burnett og en av hans forsvarere. Like etter at vi hadde passert halvspilt omgang, pekte imidlertid dommeren på straffemerket, og det var hjemmelaget som ble tildelt straffespark da Warren Mfula ble hindret av Millers-forsvarer Steve Springett på sin vei inn i feltet. Mfula tok selv straffesparket, og gjorde ingen feil da han sendte vertene i føringen. Vi var i det tjuefemte minutt, og det sto nå 1-0.

Det var nesten en liten følelse av déjà-vu fem minutter senere, da Frankie Griffin hindret Mfula og dommeren igjen pekte på straffemerket. Igjen steg Mfula frem og scoret sitt og AFC Croydon Athletics andre. 2-0! Cray Valley PM forsøkte å svare, og deres beste sjanse før pause var nok da Ben Francis ble spilt gjennom av Denzel Gayle, men Rams-keeper Burnett vant den duellen mens jeg dristet meg til å oppsøke «burgervogna» for å kjøpe en cheeseburger. Det viste seg uansett å være omgangens siste sjansen av betydning, slik at det fortsatt sto 2-0 da dommeren blåste for pause og jeg kunne oppsøke baren for å få påfyll i glasset. Det hadde egentlig vært nokså jevnt, men Mfula sin fart hadde vært forskjellen som skapte problemer for gjestene når han stormet inn i 16-meteren.

Den siste biten av burgeren ble trykket inn i gapet og skylt ned med Kopparbergs mens jeg samtalte litt med klubbrepresentanten fra tidligere, som kunne fortelle fra tiden da vanstyre endte med at klubbens forgjenger omsider gikk under, og fra stiftelsen av dagens føniksklubb. Jeg lyttet interessert og kom med et par oppfølgingsspørsmål før han hadde visse plikter å se til da det snart nærmet seg andre omgang. Jeg fikk i pausen også sjekket ut reiseruta videre til dagens tredje kamp i Binfield (jeg hadde nemlig ikke til hensikt å forsere villnisset på utsiden en gang til på vei tilbake til trikken, og fant i stedet en rute der jeg kunne haste opp den skikkelige innkjørselen for å benytte en bussholdeplass litt oppe i veien), og da jeg hadde fått helt restene av flaska i et plastglass og tatt oppstilling ved siden av hovedtribunen, kom spillerne straks etter ut igjen på banen for å ta fatt på de siste 45 minuttene.

Manager James Collins hadde benyttet pausen til å gjøre tre bytter på sitt bortelag, og det hadde tydeligvis fått litt fart på hans gutter, for de startet friskt og ropte igjen på straffe da et skudd fra kaptein Jason Thompson så ut til å bli blokkert av hånda til en Rams-forsvarer. Thompson var litt senere frempå igjen med et frispark som ble slått over, og deretter fulgte en periode der spissen Ben Francis var i søkelyset. Han fikk flere sjanser som endte opp over eller utenfor, eller i klypene til Rams-keeperen. The Millers jaktet redusering, og det åpnet for kontringer, selv om Mfula hadde blitt byttet ut fem minutter ut i omgangen. James Frey hadde et par forsøk der i hvert fall ett av de tvang frem en god redning fra keeper Carey. Da scoringen kom var det i stedet hjemmelaget som økte ytterligere, da ballen ble spilt opp mot Carlton Murray-Price som løp mot mål og kjempet inn 3-0. Det hele virket avgjort, med 84 minutter på klokka.

Om så ikke var tilfelle, var det i hvert fall ingen tvil da også Murray-Price ble tomålsscorer to minutter senere. James Frey fyrte løs, og en retningsendring førte til at ballen falt til rette for Murray-Price, slik at han enkelt kunne sette spikeren i kista med 4-0. Helt på tampen fikk gjestene et straffespark etter en dytt inne i feltet, og kaptein Jason Thompson steg frem, men Rams-keeper Burnett fikk slått straffesparket til side for mål. Det var virkelig ikke Cray Valley PMs dag, virket det som, men i det andre tilleggsminuttet fikk de omsider sitt trøstemål da Francis fant Thompson inne i feltet, og kapteinen gjorde opp for straffemissen ved å skru inn reduseringen til 4-1, som snart ble bekreftet som sluttresultatet da dommeren blåste for full tid.

Jeg hadde sett en nokså underholdende kamp der resultatet til slutt nok var en smule flatterende, men ikke direkte ufortjent at det var manager Kevin Rayner som kunne juble over tre viktige hjemmepoeng. Jeg var raskt av gårde ut porten og strenet oppover mot bussholdeplassen som ble foreslått av Google Maps, der det skulle komme en buss som kunne frakte meg til Streatham Common jernbanestasjon. Det viste seg å stemme, og snart var jeg på vei til dagens tredje kamp i Binfield – med tog til Clapham Junction og videre til Bracknell, der jeg skulle møte min kompis Marc, som hadde sagt seg villig til å bli med på kamp og gi meg skyss.

 

 

English ground # 378:
AFC Croydon Athletic v Cray Valley PM 4-1 (2-1)
Southern Counties East League Premier Division
The Mayfield Stadium, 27 December 2016
1-0 Warren Mfula (pen, 25)
2-0 Warren Mfula (pen, 30)
3-0 Carlton Murray-Price (84)
4-0 Carlton Murray-Price (86)
4-1 Jason Thompson (90+2)
Att: 96
Admission: £7
Programme: £1,50
Pin badge: £4

Next game: 27.12.2016: Binfield v Ascot United
Previous game: 27.12.2016: Walton & Hersham v Westfield

 

More pics

 

 

Tirsdag 27.12.2016: Walton & Hersham v Westfield

Etter våkenatten natten før, hadde det gjort godt med en solid dose søvn, og jeg var oppe frisk og rask med store forventninger til en dag som skulle by på hele tre kamper. Den første av disse hadde avspark klokka 11.30 hos Walton & Hersham, og jeg droppet hotellfrokosten til fordel for smørbrød fra WHSmith på East Croydon stasjon, der jeg også snappet opp dagens Non-League Paper før jeg satt meg på et av togene med kurs mot sentrale London. Ved Clapham Junction foretok jeg et kjapt togbytte, og like før halv elleve kunne jeg spasere ut av Walton-on-Thames jernbanestasjon og gå de drøyt ti minuttene til Stompond Lane. I romjulen 2014 tok jeg en kikk innom Walton & Hershams hjemmebane da jeg hadde kamp hos lokalrival Walton Casuals på agendaen – en kamp som for øvrig ble avlyst og omberammet, men denne gang skulle jeg se kamp her.

Walton-on-Thames er en liten by som ligger i Londons pendlerbelte, og selv om den ligger helt nord i grevskapet Surrey, må den absolutt kunne sies å være en av Londons ytre bydeler. Walton har i dag omtrent 23 000 innbyggere, og den ligger som navnet røper selvsagt ved den kjente elven Themsen. Her befinner man seg snaut to og en halv mil sørvest for Charing Cross, som gjerne er utgangspunktet når man måler avstand fra sentrale London. Det er i dette området at Julius Cæsar skal ha krysset Themsen under sin andre invasjon av Storbritannia, og Walton har dessuten også vært åsted for filming av flere Monty Python-sketsjer. Deler av byens sentrumsområde var såpass nedslitt at det ble gjenstand for oppgradering i løpet av 1960-årene. For de som måtte undre, så er Hersham på sin side en landsby rett sør for Walton; på den andre siden av jernbanelinja.

Jeg betalte mine £7 i inngangspenger, og fikk samtidig beskjed om at avspark nå hadde blitt utsatt til klokka 12.00 fordi dommeren hadde fått det for seg at han ville gi det en ekstra halvtime i håp om å få ytterligere tint opp et lite område han mente var litt frossent. Jeg følte nærmest hjertet synke, for dette var en kraftig kjepp i hjulet for mine planer om å ta meg videre til AFC Croydon Athletic tidsnok til deres avspark klokka 15.00. Det var bare å belage seg på en ny grundig saumfaring av reiserutene for å sjekke muligheten for å likevel rekke frem dit, men jeg hadde uansett ikke til hensikt å la dette legge noen demper på mitt besøk ved Stompond Lane, der jeg nå oppsøkte bua som brukes til salg av kampprogrammer. Jeg betalte £1,50 for et eksemplar av dagens program, og ble stående en stund og samtale med karen i bua.

Selv om dagens klubb har røtter tilbake til 1895 og stiftelsen av Walton FC, er dagens klubb stiftet i 1945 etter at denne slo seg sammen med Hersham FC rett etter krigen. Walton & Hersham var dette året en av klubbene som var med å stifte den ikke lenger eksisterende Corinthian League, som de vant tre sesonger på rad i perioden 1947-1949, før de fulgte opp med en andreplass og deretter tok steget opp i Athenian League. Der debuterte de med andreplass våren 1951, men The Swans gjorde seg nå bemerket i den da svært så prestisjetunge FA Amateur Cup, der de i 1950/51-sesongen tok seg til kvartfinalen og kun tapte knepent 1-2 borte mot et Bishop Auckland som var denne meget gjeve turneringens storhet fremfor noen.

Begge de to påfølgende sesongene tok de seg ett skritt videre i denne turneringen, og da Crook Town – en annen storhet fra amatørfotballens glansdager – i 1951/52-utgaven ble slått 2-0 i kvartfinalens omkamp, skal det etter sigende ha vært ti tusen tilskuere på plass. Imidlertid måtte de i semifinalen se seg slått av Walthamstow Avenue på Fulhams Craven Cottage. Sesongen etter måtte det tre kamper til i kvartfinalen før Tooting & Mitcham United omsider ble slått 2-1 på nøytral bane hos Kingstonian, men igjen ble det semifinale-exit da Harwich & Parkeston vant 2-1 på Brentfords Griffin Park. I ligaen måtte de vente til våren 1969 før de kunne hanke inn Athenian League-troféet, og etter å ha fulgt opp med to strake andreplasser, ble de i 1971 valgt inn i Isthmian League. Deres stolteste øyeblikk var ikke langt unna…

Det må nemlig kunne sies å være 1972/73-sesongen, som endte med deres beste ligaplassering i form av andreplass i Isthmian Leagues toppdivisjon, som på den tiden (før etableringen av Conference) var en av tre ligaer som hadde sin toppdivisjon på nivået rett under Football League. I tillegg rasket de med seg troféet i Surrey Senior Cup for sjette gang, tok seg for første gang til FA Cupens andre ordinære runde, og ikke minst…de spilte seg endelig frem helt til finalen i FA Amateur Cup, der de også triumferte etter å ha beseiret Slough Town 1-0 på Wembley. Dave ‘Harry’ Bassett er nok det mest kjente navnet fra laget som vant den gjeve pokalen, men også andre av hans lagkamerater endte opp som faste innslag på det sterke engelske amatør-landslaget.

La oss også ta med at de den påfølgende sesongen igjen tok seg til andre ordinære runde av FA Cupen etter å gitt Football League-klubben Brighton & Hove Albion under ledelse av ingen ringere enn Brian Clough heftig bakoversveis da de feide FL-klubben av banen med 4-0 i omkampen på Stompond Lane. Så får det heller være at Hereford United ble for sterke i neste runde. I ligaen måtte de i 1975 ta turen ned i Isthmian Leagues andredivisjon, og det ble etter dette med en og annen visitt på den ligaens øverste nivå. Foreløpig siste slike visitt var et to sesongers opphold som endte i 2007, men klubben holdt seg i Isthmian League helt frem til våren 2016, da de etter flere år på nedre halvdel omsider måtte ta turen ned i Combined Counties League.

Det er nå lenge siden glansdagene, men min samtalepartner i program-bua hadde tydeligvis en god del anekdoter på lager fra denne perioden, og han kunne også etter hvert peke ut et par-tre Swans-legender fra denne epoken som hadde kommet for å se sin gamle klubb denne dagen. Idet jeg snudde meg for å oppsøke klubbhusets bar som ligger til siden for inngangspartiet tilbaketrukket fra selve banen og dens hovedtribune, så jeg en kjent skikkelse. Groundhopperen og den notoriske gjerrigknarken Howard hadde tatt turen fra Nottingham; sannsynligvis med en Megabus-billett til £1 på nattbussen, om jeg kjenner ham rett. Den halvtimes lange utsettelsen hadde skapt problemer også for ham, der han hadde tenkt seg til Fisher FC etter denne kampen – for øvrig en kamp også jeg hadde kikket på. Jeg kom frem til at det foreløpig var noe tidlig for en pint, så det var med en flaske j2o at jeg satt meg ned i klubbhusets bar for å ta en rask kikk på alternativene og de relevante reiseruter.

Heldigvis hadde jeg pakket med meg nødladeren jeg fikk til jul, og som i løpet av turen skulle vise seg å være en av de mest tiltrengte julegaver jeg har fått, for batteriet får kjørt seg når man til stadighet må på nett for å sjekke status på kamper og baneinspeksjoner samt oppdatere seg på reiseruter og andre ting. Det så nå stygt ut med tanke på å rekke neste kamp, dersom jeg ikke bevilget meg en taxi fra Wimbledon, og det ville ikke være gratis – spesielt ikke i julehøytiden! Fisher bød på tilsvarende utfordringer, men Howard mente han ville rekke det ved å løpe de siste 2-3 kilometerne! Den karen bruker ikke penger på slikt som taxi.. Jeg bestemte meg for å ta det som det kom og først konsentrere meg om kampen her på Stompond Lane, og jeg gikk nå for å ta en ny kikk på anlegget som har vært Walton & Hershams hjemmebane siden 1933.

Klubben skal allerede i 1908 ha blitt tilbudt denne tomten, men det er en annen historie. Siden 1942 har man banedelt med den lokale friidrettsklubben, men anlegget er på ingen måte blant de verste med løpebaner, og det har kanskje også noe med at det er seks løpebaner og ikke åtte som er mer normalt. Man kommer inn på den ene langsiden, med hovedtribunen noen titalls meter foran seg. Denne er bygget i mur, og erstattet i 1960-årene en mye eldre og visstnok temmelig falleferdig tribune som sto her. Dagens hovedtribune er opphøyet fra bakken, byr på sitteplasser, og entres via trapper i forkant av tribunen. I tillegg huser den også garderober og den slags, og på begge sider av tribunen er det såkalt hard standing.

På motsatt langside bygget supporterne i årene rett etter andre verdenskrig en klassisk ståtribune som strekker seg hele banens lengde, men denne er dessverre ikke bare stengt. Den har også blitt sperret av med store plater som er spikret opp slik at man ikke kan hverken bevege seg eller se inn i den – ‘boarded up‘ er en god engelsk beskrivelse. Man kan dog stå mellom denne avstengte tribunen og gjerdet som omkranser banen. Betongtrinnene med terracing som de anla i svingene på kortsidene er imidlertid fortsatt der, men her er man visse steder nokså langt fra det som skjer på gressmatta. Stompond Lane var nok enda mer spennende før man valgte å stenge av den nevnte ståtribunen på bortre langside, men det er uten tvil et stadion det er verdt å besøke før det muligens snart er for sent.

Saken er nemlig den at klubbens tilværelse her kan gå mot slutten, da lokale myndigheter tydeligvis ønsker tomten til noe annet. Den lokale rivalen Walton Casuals spiller jo for tiden sine hjemmekamper hos Whyeleafe mens deres Waterside Stadium gjennomgår en total forvandling, og når tiden er moden for retur til Themsens bredder nord i Walton, er det noen som mener at det vil være naturlig at Walton & Hersham også flytter inn slik at de to kan banedele der. Blant disse er det visstnok en del lokalpolitikere som ser dette som en praktisk og naturlig løsning, men Swans-folket jeg pratet med var på ingen måte overbegeistret over denne idéen. Min tidligere samtalepartner i bua virket å ha et ørlite horn i siden til Casuals, og uttalte at han håpet i det lengste at de kunne redde Stompond Lane, før han la til at det i motsatt fall heller ikke på noen måte er gitt at de ender opp sammen med Casuals.

Denne formiddagen var det Woking-klubben Westfield som sto på motsatt banehalvdel når en aldri så liten toppkamp skulle utkjempes i Combined Counties League Premier Division. Det vil si, det virket stadig mer usannsynlig at noen ville kunne gjøre noe med serieleder og tittelforsvarer Hartley Wintney, som hadde 15 poeng ned til Westfield på andreplass og hele 21 poeng ned til fjerdeplasserte Walton & Hersham. De to sistnevnte hadde dog henholdsvis to og tre kamper til gode på lederne, men det ser likevel tøft ut. For hjemmelagets del hadde selvsagt tre uavgjorte på de fire siste ligakampene vært medvirkende til at man var såpass hektet av, men man skal samtidig huske at Hartley Wintney ble nektet opprykk sist fordi deres hjemmebane ikke oppfylte stadionkravene. De sies å ha tro på at så ikke vil skje denne gang, men om så skulle skje, vil jo opprykket gå til beste søkerklubb blant de tre beste, så det var naturligvis viktige poeng det skulle kjempes om.

Tidligere Walton & Hersham-manager Tony Reid har nå ansvar for nettopp Westfield, og det var hans utvalgte som startet best. Til alt overmål var det også en tidligere Swans-spiller som sto bak da Westfield tok ledelsen i det sjuende minutt. James Cottee tok frispark fra utenfor det ene hjørnet av 16-meteren, og ballen endret retning i en spiller slik at keeper Liam Beach var utspilt. 0-1, og gjestene fortsatte å kjøre på mens hjemmelaget i innledningsfasen var nest best i stort sett alle spillets faser. Karle Carder-Andrews var nære på å doble ledelsen, og halvveis ut i omgangen var det nok en tidligere Swans-spiller som nesten straffet tidligere lagkamerater, men Aaron Watsons volley gikk like utenfor. Da vi begynte å nærme oss en halvtimes spill hadde imidlertid vertene kommet langt bedre med i kampen, og de fikk snart belønning.

Med drøyt ti minutter til pause ble et frispark slått inn i Westfield-feltet, og Jamil Okai la tilbake til Elliott Simpson som på volley og via nok en retningsforandring sendte ballen i mål bak Westfield-keeper Gary Ross – for øvrig nok en tidligere Swans-spiller! 1-1, og nå var hjemmelaget i støtet, for ikke lenge etter hadde de snudd kampen da en corner fra Billy Marshall fant Jamie Thoroughgood på bakre stolpe. Han gjorde ingen feil, og satt inn 2-1 til stor jubel fra hjemmefansen, og selv om Walton & Hersham hadde avsluttet omgangen bra, var det nok noe misvisende med tanke på det som hadde utspilt seg de første 20-25 minuttene. Likevel var det fortsatt hjemmelaget som ledet 2-1 da dommeren blåste kraftig i fløyta for å signalisere pause.

Jeg benyttet anledningen til å unne meg en rask pint cider i klubbens bar, og det skulle vise seg å være en ytterst vis beslutning, for der inne kom jeg nemlig i prat med en kar som skulle til Mitcham-området umiddelbart etter kampslutt, og som nå tilbød meg skyss dit slik at jeg kunne hoppe på trikken derfra. Med en bekymring mindre var det bare å tømme glasset og igjen ta oppstilling for å se andre omgang sparkes i gang. Det virket som om manager Simon Haughway hadde fått skikk på sitt hjemmelag, for de hadde nå tilsynelatende få problemer med å holde Westfield fra livet. Det var heller ikke stort å melde om av sjanser det første kvarteret etter pause, da mye foregikk på midtbanen.

Timen var passert med noen minutter da innbytter Joe Grant kunne økt ledelsen kort etter å ha kommet innpå. Et frispark ble av Thoroughgood headet ned til Grant, men hans avslutning gikk over mål. Like etter var det Billy Marshall som fyrte løs, men keeper Ross reddet nede ved stolpen. Med et kvarter igjen burde TJ Nkoma sikret de tre poengene for vertene, men fra god posisjon sendte han ballen over. Med unntak av noen gode raid fra Adam Bellmaine på venstrekanten, hadde ikke Westfield sett ut som noen stor trussel i andre omgang, og således så det ut til å gå mot hjemmeseier da vi gikk over på overtid og vi så smått begynte å forberede oss på å forlate Stompond Lane.

Men på overtid fikk gjestene plutselig noen gode muligheter da de presset sitt vertskap bakover, og Jake Bedford (nok en spiller med fortid i Walton & Hersham!) hadde allerede avsluttet like over da Westfield i det femte tilleggsminutt fikk sin til da største sjanse i omgangen. Arron Watson vendte opp og sendte i vei et skudd som mange så i mål, men keeper Beach fikk på mesterlig vis slått til corner. Flere pustet åpenbart lettet ut og antok at svanene hadde klart brasene, men da klokka hadde tikket over i det sjette tilleggsminuttet kom corneren inn i feltet, der Westfield hadde sendt opp man og mus. Arron Watson fikk en touch på ballen og sendte den i mål til 2-2 for en høydramatisk avslutning, der dommeren blåste for full tid før keeper Beach rakk å hente ballen ut av nettet.. Hjemmespillerne raste, og mens flere av de 154 betalende tilskuerne lot mishagsytringer hagle mot dommeren forlot vi åstedet for å haste mot sør-London.

 

 

English ground # 377:
Walton & Hersham v Westfield 2-2 (2-1)
Combined Counties League Premier Division
Stompond Lane, 27 December 2016
0-1 James Cottee (7)
1-1 Elliott Simpson (34)
2-1 Jamie Thoroughgood (37)
2-2 Arron Watson (90+6)
Att: 154
Admission: £7
Programme: £1,50
Pin badge: £4

 

Next game: 27.12.2016: AFC Croydon Athletic v Cray Valley (PM)
Previous gane: 26.12.2016 Wingate & Finchley v Staines Town

More pics

 

 

 

Mandag 26.12.2016: Wingate & Finchley v Staines Town

Da var turen endelig kommet for å sette kursen mot Storbritannia for å starte min store – og etter hvert årvisse – romjuls- og nyttårstur. Allerede i midten av oktober hadde jeg punget ut 1145 kroner for en av de siste plassene som var å få på et av morgenflyene over Nordsjøen på Boxing Day. Som vanlig gjelder det å være tidlig ute med avreise denne dagen. Etter at en koselig julaften ble tilbragt med familie, var det bare å starte å pakke og forberede seg på avreise grytidlig om morgenen 26. desember. Min snille mor hadde igjen tilbudt seg å skysse meg opp til E6, der jeg skulle ta flybussen til Gardermoen. All den tid sjefs-ugla Trine Schei Grande & Co signerte dødsdommen for Rygge flyplass må man jo dit opp, og litt etter klokka 4 ble jeg plukket opp slik at jeg snart kunne ta plass på bussen med avgang Korsegården klokka 04.32.

Norwegian sitt 07.20-fly med destinasjon London Gatwick forlot Gardermoen i rute, og jeg kunne etter hvert endelig få i hvert fall en snau halvannen times tid på øyet mens vi tok oss over Nordsjøen. Noldusen bak disken ved billettkontoret på flyplassens togstasjon validerte togpasset mitt på en slik måte at han ga meg 30 dagers gyldighet i stedet for de 22 dagene det var tiltenkt, uten at jeg klaget over akkurat det da jeg satt meg på et av togene inn til London Victoria. Jeg hadde for lengst booket overnatting ved Travelodge Croydon Central, der jeg hadde betalt £52 for to netters losji, og vurderte å hoppe av i Croydon for å slenge fra meg bagasjen før jeg fortsatte inn mot sentrale London. Jeg hadde uansett alt annet enn dårlig tid, men når man av erfaring vet at Travelodge kan være nokså strikse og vanskelige, var det like greit å fortsette inn til London, dra med seg bagasjen på kamp og deretter oppsøke hotellet etter innsjekkings-tid klokka 15 – eller i mitt tilfelle, en eller annen gang etter dagens kamp.

Hva denne dagens kampplaner gjelder, hadde jeg i det lengste håpet på å finne en mulig dobbel i London-området eller traktene ut mot en av hovedstadens flyplasser, der det i det minste går noen tog på en dag da det er fullstendig stans i landets øvrige togtrafikk. Tidlig blinket jeg meg ut Oakwood, i nærheten av Gatwick/Crawley, og deres formiddagskamp i Southern Combination, som tradisjonen tro hadde tidlige avspark på en slik dag. Dette var ment som forretten i forkant av en kamp klokka 15.00, og jeg ble tidlig fristet av et mulig besøk til Wingate & Finchley og deres Summers Lane. Da Oakwoods kamp snart ble omberammet til kveldskamp dagen etter, forsvant denne muligheten, og det ble etter hvert klart at jeg nok måtte nøye meg med én kamp denne dagen, uten at det la noen demper på noe som helst.

Jeg hadde derfor flust av tid til å ta meg opp til Nord-London, og ved ankomst Victoria stasjon valgte jeg å bevilge meg en full english breakfast på stasjonens Wetherspoons-pub. Etter at de fjernet black pudding fra menyen, er det ikke ofte jeg spiser frokost ved denne kjedens puber lenger, men jeg valgte denne praktiske og enkle varianten snarere enn å drasse med meg bagasjen til for eksempel Regency Café, som dog hadde fristet. Med måltidet inntatt hoppet jeg på tubens Victoria Line nordover, og etter et linjebytte til Northern Line ved Warren Street, kunne jeg omsider stige av ved West Finchley, spasere til puben Elephant Inn og nyte turens første pint med cider. Bortsett fra en ussel halvliter pils et par uker tidligere, var vel dette faktisk også den første siden forrige tur i midten av november!

Wingate & Finchley holder til i Finchley, som er et område i bydelen Barnet; helt nord i London. Finchley ligger på et platå, og var i tidligere dager et landlig område som tilhørte biskopen av London. De få innbyggerne drev den gang blant annet griseoppdrett for å forsyne deler av London. På 1500-tallet hadde deler av skogen her blitt ryddet, og her gikk hovedveien nordover fra London mot blant annet Skottland. Den var helt frem til 1800-tallet beryktet for sine landeveisrøvere. I dag går det roligere for seg, og Finchley er hovedsakelig et boligområde med tre «sentrumsområder» i North Finchley, East Finchley og Finchley Church End (Finchley Central). Innbyggertallet vokste ikke minst etter at The Edgware, Highgate and London Railway i 1867 startet å betjene Finchley på sin rute fra Finsbury Park til Edgware, som en slags forløper til tubens Northern Line.

Jeg støtte heldigvis ikke på noen landeveisrøvere på min drøyt ti minutter lange spasertur fra Elephant Inn og ned til Summers Lane. Det skumleste i så måte var kanskje en liten gruppe med hasidiske jøder, som jeg passerte like før jeg så Wingate & Finchley sin noe spesielle hjemmebane foran meg. Spesiell først og fremst på grunn av hovedtribunen som gjerne er det første både groundhoppere og andre personer med interesse for fotball på dette nivået tenker på når klubben nevnes. Med snaut halvannen time til avspark ble jeg møtt av en funksjonær som kommenterte at jeg var tidlig ute og etter hvert førstemann gjennom inngangspartiet etter å ha betalt £12. Jeg vil påstå at det er en nokså stiv pris på step 3, der £10 ofte synes å være normen, men jeg klaget ikke, og etter å ha betalt ytterligere £2 for et program, kunne jeg innta klubbhusets bar, sette fra meg bagasjen i et hjørne og sette meg ned med en pint Stella cider til £3,90.

Wingate & Finchley ble i dagens utgave stiftet så sent som i 1991, ved en sammenslåing av klubbene Finchley og Wingate, men har selvsagt røtter mye lenger tilbake i tid. Finchley FC var den mest meritterte av de to, og ble stiftet så langt tilbake som i 1874. I 1902 ble de med i London League, før de i 1912 var med å stifte Athenian League (som mange kanskje vil vite var en velrenommert feederliga til Isthmian League). De fortsatte å hoppe frem og tilbake mellom disse to ligaene, før de omsider slo seg til ro i Athenian League etter andre verdenskrig. I 1952/53-sesongen gjorde de stor suksess i FA Cupen, da de først tok seg til de ordinære rundene for andre gang. Der ble Kidderminster Harriers slått 1-0 borte, og i andre runde ble selveste Crystal Palace slått 3-1, før det i tredje runde ble exit etter bortetap 0-2 for Shrewsbury Town.

Finchley gjorde det i det hele tatt godt i cupturneringer i denne perioden, og i løpet av 1950-årene var de et temmelig fast innslag i kvartfinalene av den prestisjetunge FA Amateur Cup. I 1964/65 nådde de også semifinalen, men på Arsenals hjemmebane Highbury måtte de gi tapt for Hendon; en av storhetene i amatør-fotballens glansdager. Våren 1954 vant Finchley uansett Athenian League før første og eneste gang, men fulgte opp med å deretter ende de på 2. plass tre ganger på rad (to av de tre gangene tapte de tittelen på målforskjell), før de i 1973 tok plass i Isthmian Leagues nye andredivisjon. Noen år senere ble denne omdøpt til Division One mens man utvidet med enda et nivå, og Finchley klarte aldri å ta seg opp i Isthmian Leagues øverste nivå før de etter en periode med økonomiske problemer valgte å slå seg sammen med Wingate i 1991.

For Wingate sin del ble den klubben stiftet i 1946 med det formål å bekjempe antisemittisme gjennom fotballen, og de tok navnet etter Orde Wingate – en britisk offiser som var involvert i den paramilitære Haganah-organisasjonen som kan ses på som en forløper til det israelske forsvaret. De startet opp i Middlesex Senior League, og var i 1951 med å stifte Parthenon League, der de ble den ligaens første seriemester, før de umiddelbart ble med i London League. Ti år senere fulgte et kort opphold i Delphian League, før den i 1963 ble ‘spist opp’ av Athenian League og ble sistnevntes nye andredivisjon. Men så kan man jo i og for seg spørre seg om dette i det hele tatt er den samme Wingate-klubben som er en del av dagens klubb, for Wingate slo seg i 1975 sammen med Leyton FC og dannet Leyton-Wingate. For selv om sistnevnte splittet igjen, var det først i 1992, lenge etter at man i 1984 reetablerte Wingate og startet opp med spill i Hertfordshire County League. De hadde tatt seg opp i South Midlands League Premier Division før sammenslåingen med Finchley i det herrens år 1991.

Dagens klubb tok etter sammenslåingen plass i South Midlands League, og etter å ha endt på 2. plass våren 1995, fikk de rykke opp i Isthmian League Division Three (ja, Isthmian League hadde den gang flere divisjoner enn i dag). Opprykk i 1999 ble fulgt opp med umiddelbart nedrykk, men en omstrukturering i 2002 sørget for at klubben ble plassert i Isthmian League Division One North. Etter to sesonger i Southern League i perioden 2004-2006, ble de flyttet tilbake sidelengs igjen til Isthmian 1 North, der de våren 2010 endte på 3. plass. Det betød at de sikret seg playoff-plass, men i semifinalen ble det hjemmetap med 2-3 for Enfield Town. 2010/11-sesongen ble imidlertid en ubetinget suksess da The Blues vant både Isthmians ligacup og London Senior Cup samtidig som en ny 3. plass sørget for en ny sjanse i playoff. Harlow Town ble slått 3-2 i semifinalen, og da de beseiret Brentwood Town med samme sifre i finalen, var de klare for Isthmian League Premier Division. Der har de holdt seg siden, selv om de var avhengige av hjelp og en solid dose flaks da de våren 2014 egentlig rykket ned, men senere ble benådet grunnet Worksop Towns i utgangspunktet (de forsøkte jo senere å angre seg, uten hell) frivillige degradering.

Finchley FC hadde allerede benyttet åtte forskjellige hjemmebaner da de i 1929 sikret seg tomten i Summers Lane der dagens anlegg ligger. Den nevnte hovedtribunen ble bygget ett år senere, og allerede i 1931 fikk man også på plass tribuneseksjonen på baksiden av denne. For de uinnvidde er det altså her snakk om et «dobbelsidig» bygg som både har tribuner ut mot både fotballbanen og mot rugby-banen ved siden av, og det er dette som gjør tribunen(e) ved Summers Lane helt unik og har gitt den status som verneverdig. For Wingate (eller ‘tidligere’ Wingate om man vil) sin del, mistet de i 1972 sin hjemmebane Hall Lane da den ble ofret for å bygge på motorveien M1, og de skal visst ha banedelt på Summers Lane allerede fra 1975.

Den spesielle hovedtribunen er bygget i art deco-stil, og noe bortenfor finner man blant annet klubbhuset og dets bar i det samme bygget som strekker seg et stykke nedover. Hovedtribunen er overraskende tilbaketrukket i forhold til banen, og i forkant av klubbhuset finner man der en seksjon der fire-fem betongtrinn utgjør en klassisk ståtribune under åpen himmel. På bortre kortside er det såkalt hard standing, og rett bak mål står i tillegg en liten ståtribune som gir tak over hodet. Tilsvarende har man også midt på bortre langside tak over hodet i form av et større overbygg, mens det på den siste kortsiden kun er hard standing under åpen himmel, og her er det også ganske trangt. Hovedtribunen som er det store trekkplasteret var ikke uventet også den delen av anlegget jeg selv likte best, og etter å ha unnagjort en foto-runde, kunne jeg returnere til baren for å få påfyll i glasset og også få kloa i en pin til £3.

Denne dagen var Staines Town på besøk, og tabellen for Isthmian League Premier Division var delvis noe uoversiktlig grunnet ulikt antall spilte kamper, men ved første øyekast så det ut som om begge lag trengte poeng av ulike grunner. Vertene hadde kun to lag mellom seg og Hendon som lå to poeng bak og befant seg på den siste nedrykksplassen, men samtidig hadde de en rekke kamper til gode på samtlige klubber bak seg, med unntak av Harrow Borough som også kun hadde spilt 19 kamper. For 11. plasserte Staines Town sin del hadde en dårlig periode sørget for at de var i ferd med å bli virkelig hektet av i playoff-kampen, og samtidig hadde de spilt flere kamper enn noen andre. Når man i tillegg kunne registrere at Staines hadde spilt hele sju kamper mer enn Wingate & Finchley, og at avstanden mellom de to kun var fem poeng, kan man vel kanskje si at tabellen løy noe.

Med det utgangspunktet var det nok trygt å si at ingen av disse to ville kunne ventes å blande seg inn i tetkampen, der Needham Market nå ledet an foran Bognor Regis Town, Havant & Waterlooville og Leiston som alle hadde kamper til gode på serielederen. Men da turens første kamp ble blåst i gang, fikk jeg se en frenetisk innledning der det muligens kunne stått noe sånt som 3-2 eller 3-3 etter et kvarters tid. Både Rob Laney og Reece Beckles-Richards hadde gode muligheter for hjemmelaget før Tanasheh Abrahams allerede i kampens fjerde minutt sendte de i føringen 1-0 med en herlig volley fra like utenfor 16-meterstreken. Kun et minutt eller to senere kom nesten utligningen da en heading fra en uidentifisert Staines-spiller ble reddet på streken av Bob Laney. Gjestene måtte imidlertid ikke vente lenge før de igjen var á jour.

Ti minutter hadde så vidt blitt passert da ballen falt til rette for Adrian Clifton, som fra utenfor 16-meteren sendte ballen forbi Blues-keeper Shane Gore. 1-1, i en periode som var preget av noe bortimot Hawaii-fotball. Herfra og ut var det dog sjansesløsingen de 170 betalende tilskuerne nok først og fremst vil huske fra denne kampen, for selv om det snart døde litt hen, var det fortsatt sjanser begge veier. Det meste gikk over eller utenfor, eller ble reddet av de respektive keepere. Clifton og Mohamed Bettamer hadde nettopp brent to gode sjanser for Staines da deres keeper Jack Turner måtte kapitulere og Reece Beckles Richards satt ballen i mål, men Blues-spissen var offside-plassert og linjemannen var oppe med flagget, slik at 1-1 sto seg til pause.

Det er neppe mange her hjemme (jeg vet kun om én til) som har lest den eminente boken «Changing Ends» av Mike Bayly, men han var i noen år involvert i nettopp Wingate & Finchley, og både i programmet og i et og annet bilde på veggen i klubbhuset fantes bevis for dette. Han har nå flyttet til Sheffield, men han engasjerte seg snart for å forsvare det jeg hevdet var en kanskje noe stiv inngangspris i en post på min Facebook-side. Ellers benyttet jeg pausen til å slå av en prat med noen fremmøtte fra begge leire mens jeg inntok en pause-pint. Hjemmefolket innrømmet at målet igjen må være å holde seg i divisjonen, mens representanter fra Staines-delegasjonen hevdet at playoff-toget nok allerede har gått og at de nå ville si seg fornøyd med en plassering midt på tabellen.

Innledningsvis var det noe lenger mellom sjansene i andre omgang, og det var nå nokså jevnspilt inntil hjemmelaget så ut til å tilrive seg et lite initiativ. Det var i hvert fall de som skapte sjansene i denne perioden med rundt en time spilt, og Swans-manager Johnson ‘Drax’ Hippolyte kan nok takke sin keeper Jack Turner for at vertene ikke scoret – spesielt da Turner med en solid inngripen hindret Beckles-Richards i å score sitt og hjemmelagets andre etter snaut halvspilt omgang. Noen minutter senere måtte han parere et brassespark fra Ben Pattie, og Turner fremsto nok etter hvert som en kandidat til tittelen «banens bestemann». På tampen ropte hjemmelaget på straffespark etter det de mente var en hands, men det ble raskt overskygget av at Swans-forsvarer Tommy Brewer nesten taklet ballen inn i eget mål. Heldigvis for ham ble han reddet av keeper Turner, og dermed endte det med 1-1 og poengdeling.

Etter en siste pint i klubbhusets bar, rasket jeg omsider med meg bagasjen, takket for meg og gikk for å la buss 263 frakte meg ned til East Finchley tube-stasjon, der puben The Old White Lion lå beleilig plassert rett ved siden av. Dermed ble det sannelig enda en liten rast der før jeg beveget meg sørover. Jeg valgte å la Northern Line frakte meg helt ned til Balham, og fikk også en liten halvtime på øyet på turen dit ned. Derfra gikk ferden med lokaltog til East Croydon, og snart hadde jeg sjekket inn. Jeg hadde vurdert en pint på den gode puben Porter & Sorter, men ved ankomst East Croydon hadde den sett temmelig mørklagt og stengt ut, så jeg trakk meg i stedet tilbake med en pizza og sovnet mens jeg så høydepunkter fra dagens runde i Football League. 

 

 

English ground # 376:
Wingate & Finchley v Staines Town 1-1 (1-1)
Isthmian League Premier Division
Summers Lane, 26 December 2016
1-0 Tanasheh Abrahams (4)
1-1 Adrian Clifton (11)
Att: 170
Admission: £12
Programme: £2
Pin badge: £3

Next game: 27.12.2016: Walton & Hersham v Westfield
Previous game: 15.11.2016: Solihull Moors v Yeovil Town

 

More pics

 

 

Tirsdag 15.11.2016: Solihull Moors v Yeovil Town

Klokka var i ferd med å passere 10.00 da jeg som anvist forlot rommet med nøkkelen i døra og gikk ned i puben for å ta meg ut via bakveien. Frokost var ikke inkludert i de £29 jeg hadde betalt for overnattingen ved Golden Lion i Middlewich, men på parkeringsplassen på utsiden hadde de faktisk en vogn der de drev matutsalg med både frokost- og lunsj-meny. Jeg valgte meg en egg & bacon bap som jeg tok med ned til bussholdeplassen, og jeg burde vel ha ventet med å spise den til buss nummer 37 hadde fraktet meg de sju minuttene til Winsford stasjon, der jeg uansett hadde en halvtimes tid å vente på toget. For om ikke den nye hvite jakka mi hadde fått kjørt seg nok kvelden før, da jeg to ganger presterte å gå på trynet, fikk den nå gjennomgå med litt rennende eggeplomme da jeg utålmodig skulle ta en bit mens jeg ventet på 10.27-bussen.

Enda hardere gikk det utover genseren, og selvsagt kom bussen akkurat nå mens jeg på beste vis forsøkte å redusere skaden med en serviett. Sammen med et snodig blikk fikk jeg av sjåføren utlevert en enkeltbillett pålydende £2,70, og etter den korte turen kunne jeg takke for skyss og benytte ventetiden på Winsford stasjon til å skifte genser. Jeg hadde sett meg ut 11.08-toget som skulle frakte meg direkte til Birmingham New Street, og etter at toget ankom i rute, tok denne etappen en time og ti minutter. Siden det ikke var innsjekking før klokka 14.00, valgte jeg å slå i hjel litt tid med en flaske j2o på Wetherspoons-puben The Briar Rose, der jeg også leste litt mer i søndagens Non-League Paper og etter hvert en medbragt bok.

Under planleggingen av denne turen, var dette en dag der jeg tidlig blinket meg ut oppgjøret Seaham Red Star v Marske United i Northern League, som jeg virkelig så frem til. Det gikk imidlertid ikke mange dagene før jeg registrerte at denne kampen hadde blitt fjernet fra terminlista for å bli omberammet, siden Northern League nå ville benytte denne dagen til å arrangere kamper i sin ligacup. Etter en rekke nye studier av kamputvalget, var det ikke noe som utmerket seg i like stor grad, selv om jeg vurderte en lang tur ned til Bashley, og ikke minst en tur til Lincoln United, samt en rekke andre alternativer. Helgen før min avreise var det første ordinære runde i sesongens FA Cup, og eventuelle omkamper ville derfor også kunne være aktuelle. Av disse merket jeg meg først og fremst Solihull Moors’ omkamp på hjemmebane, men jeg valgte til slutt å utsette avgjørelsen og ta en endelig beslutning på søndagen…to dager før.

I løpet av helgen hadde jeg egentlig begynt å helle mest mot Solihull Moors og omkampen på deres Damson Park, og endelig beslutning ble tatt søndag kveld etter å for siste gang ha saumfart kampoppsettet i blant annet Non-League Paper. Når jeg de siste par årene har hatt base i Birmingham, har jeg ofte overnattet ved Rollason Wood Hotel oppe i Erdington-området, der man ofte får særdeles billig kost og losji, men da prisen i løpet av min periode med betenkningstid hadde gått opp fra £27 til £39, valgte jeg å like gjerne betale £42 for en langt mer sentral base ved et annet hotell jeg opp gjennom årene har brukt hyppig – nemlig Britannia Hotel på New Street. Da jeg ankom litt over klokka 14.00, var det allerede kø for å få sjekket inn, og datasystemet hadde tydeligvis bestemt seg for å krangle, men etter et kvarters tid med venting fikk jeg installert meg på det store dobbeltrommet jeg tydeligvis hadde blitt oppgradert til.

Etter å ha slappet av litt på rommet var det tid for en liten spasertur langs New Street – der man var i ferd med å gjøre klar en rekke boder for julegateåpning – før jeg bestemte meg for å gå for å ta toget til Birmingham International. Buss 966 går i rute mellom Erdington og Solihull, og det var denne bussen som skulle frakte meg den ikke altfor lange veien fra bussholdeplassen ved flyplassen til holdeplassen ved den store Land Rover-fabrikken rett ved siden av Damson Park. National Express West Midlands opererer hverken med returbilletter eller vekslepenger, så jeg gikk til innkjøp av en dagsbillett til £4 og betalte med riktig veksel som jeg hadde lagt til side med dette i tankene. Etter en kort busstur steg jeg av der ute i landskapet et sted mellom Solihull og Birmingham International Airport.

Solihull ligger snaut halvannen mil sørøst for Birmingham sentrum, og anses gjerne for å være blant de mest velstående byene i West Midlands. I motsetning til Birmingham fant aldri den industrielle revolusjon helt veien til Solihull, som ved inngangen til forrige århundre fortsatt var en liten markedsby med drøyt 7 500 innbyggere. I dag er innbyggertallet rundt 95 000 i selve byen, som også har en rekke drabantbyer og et omland som gjør at Solihull ‘kommune’ har over 205 000 innbyggere. Befolkningsveksten skuldes flere faktorer, som “oppryddingen” i slumområdene i Birmingham og ikke minst det faktum at store landområder ble gjort tilgjengelig for bygging av boligfelt som tiltrakk seg mennesker fra alle deler av landet. I tillegg var oppgraderingen av en lokal flyplass til det som i dag er Birmingham International Airport en faktor, sammen med åpningen av den nevnte bilfabrikken som i dag tilhører Land Rover. Den ble et bombemål under krigen da man laget flymotorer til luftforsvaret her.

Damson Park ligger altså et lite stykke utenfor byen, i Solihulls nord-nordøstlige utkant, og inngangspartiene hadde fortsatt ikke åpnet da jeg etter noen minutters spasertur fra bussholdeplassen ankom med nesten en time og tre kvarter til avspark. Solihull Moors har ikke bare bar én bar i sitt klubbhus på utsiden, men visstnok hele tre, og jeg betalte £3,25 for en pint Strongbow og slo meg ned på et av bordene. Foreløpig var det alt annet enn trangt om plassen, men det var ventet storinnrykk, og på utsiden av klubbhuset var de i full gang med blant annet grilling av burgere. Det var her ikke noe mushy peas å få med min cheese & onion pie, som i stedet kom med pommes frites og brun saus (muligens er Solihull litt for langt sør til at man skal forvente mushy peas). Jeg befant meg snart i samtale med en eldre lokal kar som kanskje ikke kan kalles en groundhopper, men snarere en fotballentusiast som likte å reise rundt på kamper i distriktet.

Mens vi satt der og småpratet kom det en kar forbi med et kampprogram, og mannen som åpenbart tilhørte klubbledelsen tilbød seg å hente to eksemplarer til oss fra styrerommet. Han fikk £3 av hver, og vi kunne ta en kikk i det gode programmet. Snart begynte det også å strømme på med folk, og også supporterbussen(e) fra Yeovil hadde åpenbart ankommet. Etter å ha tømt det andre glasset, benyttet jeg anledningen til å stikke ut for å betale meg inn med £14 før jeg returnerte til klubbhusets bar for en siste pint før kampstart. Vi fikk også slått av en prat med et par Yeovil-supportere som slo seg ned på nabobordet og fortalte at de var sterke i troen på avansement til andre runde, der bortekamp mot Luton Town ventet vinneren av kveldens omkamp.

Solihull Moors ble stiftet så sent som i 2007, da de to klubbene Solihull Borough og Moor Green slo seg sammen. Sistnevnte var den eldste av de to og vel også den noe mer meritterte. Den nye klubben tok plassen til Moor Green i Conference North, mens de valgte å benytte Solihull Boroughs hjemmebane Damson Park som også sin hjemmebane. Deres ligahistorie så langt tar ikke all verdens tid å berette om, da den inntil forrige sesong hadde vært nokså udramatisk. De første sesongene var de å finne på nedre halvdel av tabellen, mens de senere ved noen anledninger var oppe og snuste på playoff. Så, nærmest ut av det blå, vant de forrige sesong den tøffe Conference North etter en imponerende sesong under ledelse av manager Marcus Bignot. Dermed opprykk til non-leagues ypperste selskap, der de nå i ferd med å gjøre sin debutsesong.

Marcus Bignot har imidlertid gjort sitt, og han hadde vært det store samtaleemnet i dagene opp mot denne kampen, da han hadde blitt hentet til managerjobben i Grimsby Town. Erstatteren var den unge manageren Liam McDonald, som hadde blitt lokket fra Hednesford Town, og som nå skulle få sin ilddåp i kveldens omkamp. Hans nye klubb hadde med avansementet til de ordinære rundene allerede tatt seg lenger i FA Cupen enn noen gang tidligere i sin korte historie i verdens gjeveste cupturnering. Selv om gjestene fra Somerset var de flestes favoritt, hadde da også Moors imponert i første møte på Huish Park, der de som bortelag kom fra to måls underlege og sikret 2-2 og omkamp mot motstand fra en divisjon over. Slik sett skulle de heller ikke avskrives, og jeg så for meg en mer åpen affære enn det mange tilsynelatende spådde.

Det var på tide å ta seg inn på Damson Park, der det nå var lange køer utenfor inngangspartiet med en halvtimes tid til avspark. Heldigvis hadde jeg nå min billett slik at jeg fikk bruke sideinngangen, og kunne kikke meg rundt på et allerede godt besatt Damson Park før kampstart. Dette var som sagt også hjemmebanen til Solihull Borough, og da de i 1989 solgte sin tidligere hjemmebane Widney Lane, hadde de neppe trodd at det skulle gå elleve år før de igjen ville ha et eget hjem. Denne perioden i eksil ble tilbragt med banedeling hos Redditch United og senere hos Moor Green mens de forsøkte å ruste opp en meget enkel bane på en tomt de hadde kjøpt i Tamworth Lane i Shirley. Dette viste seg imidlertid svært problematisk da den lå i et såkalt grøntbelte, og samtlige av utrolige 36 søknader om byggetillatelse ble avslått!

I 1999 rettet de i stedet oppmerksomheten mot en tomt som huset en nedlagt nattklubb og en driving range som var en del av et gammelt golf-anlegg. Det nye anlegget som etter hvert fikk en prislapp på £2 millioner ble snart en realitet, og den gamle nattklubben ble bygget om til dagens klubbhus, mens golfanleggets driving range på snedig vis ble forvandlet til en ståtribune. Fra 2005 var det Moor Green sin tur til å banedele hos Solihull Borough, etter at deres hjemmebane The Moorlands brant ned etter brannstiftelse, og to år senere slo de to seg altså sammen. Damson Park er en salig blanding av forskjellige fasiliteter, og bortre kortside har kun såkalt hard standing. Det var inntil nylig også tilfelle på bortre kortside, men der har man nå også satt opp en sittetribune med et meget midlertidig preg helt nederst mot den nevnte kortsiden.

På den andre kortsiden, ved siden av inngangspartiet, har man tribunen som står der det tidligere var en driving range, uten at man klarer å se dette. Dette er nå en blanding av sittetribune og ståtribune, og det var her den harde kjernen av hjemmefans hadde samlet seg. På nærmeste langside er hovedtribunen Main Stand tilknyttet det nevnte ombygde klubbhuset, og snodig nok har man på taket av denne tribunen installert en ekstra “etasje” i form av en slags “balkong” hvor klubbfunksjonærer, sponsorer og annet fintfolk fra sin utkikkspost kan få glimrende oversikt over banen…og nærliggende Birmingham International Airport. Før jeg tok en kjapp runde rundt banen, tok jeg også en kikk innom klubbsjappa, men måtte skuffet innse at de for utsolgt for pins. Men nå var det klart for kamp!

Hjemmelaget hadde reklamert for kampen ved å kalle den sin største kamp noensinne, og deres spillere responderte med å starte friskt. Det endte dog med et par avslutninger utenfor, før det jevnet seg mer ut, og i en nokså sjansefattig første omgang var det etter hvert gjestene som tok litt over og fikk de største mulighetene. Darren Ward hadde allerede skutt like over da Tom Eaves så sin heading bli reddet på streken av Moors-forsvarer Jordan Gough. Otis Khan testet deretter Moors-keeper Nathan Vaughan, som fikk slått over til corner. For hjemmelaget sin del var det foreløpig ikke de største farlighetene de skapte for Glovers-keeper Artur Krysiak, som hadde få problemer med de avslutningene som kom på mål. Dermed målløst til pause, og jeg hadde allerede en skummel følelse om at dette kunne gå til ekstraomganger, slik at jeg benyttet pausen til å sjekke bussalternativene ved en eventuell senere kveld enn forventet.

Om første omgang var nokså sjansefattig, må det samme kunne sies om andre omgang, som fortsatte i noenlunde samme spor. Det var temmelig jevnspilt ute på banen, men det føltes kanskje som om Yeovil hadde et ørlite overtak da de virket litt skumlere fremover – ikke at det florerte med farligheter akkurat, og Moors-forsvaret viste seg vanskelig å bryte ned. Omari Sterling-James fikk også en halvsjanse for vertene, men vinkelen ble for spiss for den tidligere Alvechurch-spilleren. Like etter var det dårlig nytt for vertene da keeper Vaughan gikk ned med skade. Etter flere minutter med behandling måtte han kaste inn håndkledet og ble erstattet av reservekeeper Danny Lewis. Klokka tikket mot full tid, og på overtid kunne Moors sikret avansementet da keeper Krysiak måtte gi retur og Shepherd Murombedzi fikk deres største mulighet i ordinær tid, men Krysiak leverte igjen en flott parade som sørget for ekstraomganger.

Blant annet takket være behandlingen av Vaughan endte andre omgang så sent at jeg allerede stilte meg sterkt tvilende til om jeg i det hele tatt ville rekke siste buss tilbake, og jeg måtte bestemme meg for om jeg ville gå før kampslutt eller å friste lykken med en taxi. Etter alle de målløse minuttene var det typisk at vi fikk scoring allerede i ekstraomgangenes tredje minutt! Det var innbytter Francois Zoko som avanserte med ballen og sendte den i mål med et langskudd som gikk via undersiden av tverrliggeren. 0-1, og jubel blant Somerset-folket. Ryan Hedges kunne kort etter avgjort, men innbytter Lewis i Moors-målet holdt sitt lag inne i kampen. Nå var det plutselig liv i kampen, og Sterling-James hadde like etter en god mulighet til å utligne, men hans avslutning snek seg utenfor stolpen.

The Moors måtte imidlertid ikke vente lenge på sin utligning, for etter at Sterling-James ble hindret av Liam Shepherd, ropte de på straffespark og fikk gehør hos dommeren som resolutt pekte på straffemerket, og Akwasi Asante gjorde ingen feil da han satt inn 1-1 i ekstraomgangenes niende minutt. Deretter døde det hen igjen, og kampen bar nå i periodevis preg av spillere som slet med strekk og diverse andre småskader. Det var åpenbart at det gikk mot straffesparkkonkurranse, og mens lagene byttet side hadde jeg benyttet anledningen til å forhøre meg med en av vaktene som kunne berolige med at man i klubbhuset hadde telefon med direktelinje til en lokal taxisentral, og at drosjebilene plukket opp i veien på utsiden. Dermed var det bare å glemme hele bussen og forberede seg på straffer, men i det som var omtrent kampens siste spark, gikk et innlegg fra bortelagets Ryan Hodges i stolpen mens hjemmepublikummet gispet.

Det hele skulle altså avgjøres på straffer, og hjemmelaget vant myntkastet slik at det skulle foregå foran deres fans. Yeovil Town startet, men bommet på to av sine tre første straffer – Ryan Dickson skjøt utenfor, og innbytter Danny Lewis reddet straffen fra Tom Eaves – mens Solihull Moors scoret på sine tre første. Selv om Zoko satt inn Yeovils fjerde straffe, kunne Omari Sterling-James sende Midlands-laget videre. Han scoret, og dermed holdt det med åtte straffer for å kåre Solihull Moors som vinner. Det var selvsagt duket for invasjon av banen der hjemmefolket feiret avansement til andre ordinære runde, og jeg ble stående og observere noen minutter før jeg gikk for å ringe en taxi som ganske riktig kom etter 10-15 minutter. Det hadde vært knyttet litt spenning til om det ville bli tilskuerrekord på Damson Park, men 1 460 var over 500 mindre enn tilskuertallet fra Tranmeres nylige visitt i ligaen. Det virket for meg som om det var langt flere der, og jeg hadde tippet over 2 000. Ut fra samtaler jeg hørte da tilskuertallet ble annonsert, var jeg tydeligvis heller ikke den eneste, men det får så være.

Drosjekusken fraktet meg raskt og rimelig tilbake til Birmingham International slik at jeg fikk kastet meg på et av togene inn til Birmingham New Street. Den lille november-turens siste kamp var unnagjort, og nå gjensto kun hjemreisen fra Heathrow til Gardermoen dagen etter. Jeg hadde opprinnelig planlagt ytterligere en dag på balløya for å se Frome Town v Chesham United, men jeg valgte å droppe det av en eneste grunn. Om enten Frome eller Chesham eller begge hadde spilt uavgjort i FA Trophy-runden som ble avholdt 12. november, ville kampen bli omberammet, og jeg ville blitt sittende med et hotell i Frome som enten ville vært svinedyrt og/eller inkludere bindende reservasjon, og det er heller ikke særlig mange steder hvor man kan se kveldskamp i midtuka for så å komme seg tilbake til Frome med kollektivtransport. Nå unngikk begge omkamp, men det kunne jeg ikke vite da jeg booket, og jeg var denne gang ikke villig til å ta sjansen. Greit å heller bruke pengene til å spare opp til en heftig romjuls- og nyttårs-tur!

 

 

English ground # 375:
Solihull Moors v Yeovil Town 1-1 AET (0-0, 0-0) – 4-2 on penalties
FA Cup, 1st Round Replay
Damson Park, 15 November 2016
0-1 Francois Zoko (93)
1-1 Akwasi Asante (pen, 99)
Att: 1 460
Admission: £14
Programme: £3
Pin badge: n/a

Next game: 26.12.2016: Wingate & Finchley v Staines Town
Previous game: 14.11.2016: Winsford United v Hanley Town

 

More pics

 

 

Mandag 14.11.2016: Winsford United v Hanley Town

Jeg hadde overhodet ingen hast med å forlate Sheffield, og hadde derfor avtalt å møte en gammel flamme som tilfeldigvis hadde fri denne dagen. Etter å ha startet dagen med frokost på mitt Premier Inn-hotell, gikk jeg derfor ut for å møte Kimberley, og vi hadde et par timer til å hygge oss før vi brøt opp fra Bankers Draft. Hun hadde et sykehusbesøk på agendaen, mens undertegnede på sin side skulle sette kursen mot Cheshire. Igjen valgte latsabben i meg å ta trikken de to holdeplassene fra Castle Square ned til jernbanestasjonen, der jeg hadde siktet meg inn på et tog med avgang klokka 12.11. Etter å først ha booket et hotell i Crewe, hadde jeg funnet et bedre og billigere alternativ i Middlewich, som dermed ble valgt som dagens base, og selv om veien dit ikke var så altfor lang, innebar den både flere togbytter og en etappe med buss.

Første del av reisen gikk med tog til Stockport, mens den korte andre togetappen gikk derfra til Wilmslow. Derfra gjensto et kvarters togtur ned til Sandbach, før den siste etappen skulle gå med buss nummer 37 opp til Middlewich. Etter å ha orientert meg frem til den nærliggende bussholdeplassen som Google Maps anbefalte, var det slett ingen holdeplass å finne der – i hvert fall ikke på riktig side av veien. En lokal eldre herremann som spaserte forbi klødde seg i hodet og forbannet seg på at bussholdeplassen vitterlig hadde vært nettopp her. Jeg så nå buss 37 komme borte i veien, og nå var det intet annet å gjøre enn å håpe at sjåføren uansett ville stoppe. Det gjorde han heldigvis, og etter å ha fortalt at holdeplassen nylig hadde blitt flyttet til andre siden av krysset, fikset han meg en dagsbillett til £5,30. Jeg skulle nemlig benytte denne bussruta også senere denne dagen, både til og fra kamp.

Etter i underkant av et kvarter på bussen kunne jeg stige av et steinkast fra puben Golden Lion i Middlewich få minutter før klokka slo 14.00. Det var fortsatt en times tid til innsjekking, og derfor benyttet jeg anledningen til å gjøre noe jeg uansett hadde planlagt; nemlig å ta en kikk på Middlewich Towns hjemmebane Seddon Street. Takket være et innlegg på en groundhopper-blogg, hadde jeg blitt oppmerksom på at de hadde fasiliteter som må sies å være nokså enestående for non-leagues step 8. Det så ut til at man i klubbhuset nå var opptatt med å arrangere bingo, om man skal dømme etter både skiltet på utsiden og de grå kvinne-frisyrene jeg skimtet toppen av der jeg snek meg forbi vinduene og inn gjennom den åpne porten.

En noe mer omfattende omtale av Seddon Street og Middlewich Town kan finnes et annet sted, men det slo meg som sagt at dette må være det klart beste anlegget i Cheshire League Division One. Begge kortsidene byr kun på såkalt hard standing, men midt på den ene langsiden står en meget karakteristisk og fjong tribune. Tilskuerne som velger å se kampen herfra må entre den via en av de små trappene som befinner seg i hver ende, og opphøyd fra bakken har de to rader med plastseter til disposisjon. Det spesielle er at man rett under seg har to innbytterbenker som er bygget inn i tribunen, og om man skal dømme ut fra finerplatene og plankene som hadde blitt spikret fast i gulvet oppe på tribunen, kan det tyde på at noen muligens har opplevd å ende opp nede på innbytterbenken etter å ha gått gjennom gulvet. På motsatt langside er det også en tribune, og dette er et noe mindre overbygg i mur, som dog er noe merkelig plassert delvis bak ytterligere to sammenhengende laglederbenker i mur. Jeg lurte først på om det var en erstatning for de andre laglederbenkene, men det skulle ikke overraske meg om lagene rett og slett benytter samtlige – med lagene på hver sin side av banen.

Etter min lille runde rundt på Seddon Street, var det bare å spasere tilbake til Golden Lion for å sjekke inn, eller i hvert fall ta seg en pint mens man ventet på å få sjekket inn. Det viste seg imidlertid at puben var stengt frem til klokka 15.00, så det var bare å sette seg ned med en bok og vente på utsiden en liten halvtimes tid. Jeg fikk omsider sjekket inn, og etter at den sjarmerende jenta bak disken hadde vist meg til rommet, fikk jeg installert meg og slappet av en halvtimes tid før jeg gikk ned i puben igjen for å unne meg en pint mens jeg ga den stakkars telefonen min en liten time med oppladning. Én pint ble til to, og jeg ble også fristet til å gå til innkjøp av en av deres hjemmelagde pork pies. Min favoritt-type hva paier gjelder, og servert med sennep var den intet mindre enn fantastisk. Jeg var fristet til å kjøpe en til, men det var greit å begrense seg før jeg skulle på kamp og således teste paiene også ved Winsford United.

Jeg valgte å ta 17.27-bussen til Winsford, og nærmest vantro konstaterte jeg igjen at det ikke var tegn etter bussholdeplassen som Google Maps anbefalte. Til alt overmål var dette stedet der jeg tidligere hadde gått av bussen, men da hadde jeg ikke tenkt i de baner, slik at jeg ikke registrerte at det her kun var en lyktestolpe med en søppelkasse på. Det var bare å bli stående til buss 37 kom, og sjåføren stoppet han… Lattermildt hevdet han at han holdeplassen fortsatt var i bruk, og benektet kjennskap til at den skulle være flyttet, før han nærmest spørrende mente at de nok bruker lyktestolpen og søppelkassa som ‘landemerke’ for holdeplassen. Snodige greier, men jeg kom meg da til Winsford, der jeg etter ganske nøyaktig ni minutter på bussen kunne takke for skyss og stige av i krysset Station Road / Kingsway. Det var bare å labbe oppover sistnevnte til jeg etter få minutter fikk kveldens kamparena på min høyre hånd, få meter fra puben The Top House som nå var mitt mål.

Winsford er en by som ligger midt i grevskapet Cheshire, ved elven Weaver. Den vokste frem rundt saltgruveindustrien, etter at elven ble kanalisert og muliggjorde frakt med lektere til havnene i Runcorn og Liverpool. Byen har i dag rett i overkant av 30 000 innbyggere, og deles i to av den nevnte elven. Egentlig deles byen gjerne inn i tre deler, med Wharton på den østlige siden av elven og Over på den vestlige, med bydelen Swanlow and Dene like sør for sistnevnte. Winsford United spiller i Wharton-delen som altså er øst for elven, og der slo jeg meg ned med en pint på puben The Top House, som er nærmeste nabo til klubbens hjemmebane. Fra uteserveringen eller røykearealet i bakgården ser man over til anleggets inngangsparti, der det foreløpig så nokså dødt ut, til tross for en viss aktivitet på parkeringsplassen. Men mens jeg sto der og speidet over, kom jeg i prat med det som viste seg å være klubbens ‘groundsman‘, som før han svelget unna pinten sin og forsvant, tipset meg om at klubbhusets bar allerede var åpen, så jeg fulgte hans eksempel ved å tømme glasset og fartet over dit.

Winsford United ble i 1883 stiftet under navnet Over Athletic; noe som tyder på at de hadde sitt opphav på vestsiden av elven. De spilte faktisk i walisiske Combination Football League før de tok dagens navn og senere la ned driften en gang før første verdenskrig. Da freden igjen hadde senket seg, startet de opp igjen og var i 1919 med å stifte Cheshire County League. De var etter hvert et fast innslag i denne ligaen som de vant de to ganger (i 1921 og 1977) før den i 1982 slo seg sammen med Lancashire Combination for å danne dagens North West Counties League. I 1987 prøvde Winsford United seg i Northern Premier League, der de fikk være med da denne ligaen utvidet med en andre divisjon. Etter 2. plass våren 1992 rykket de opp i NPLs toppdivisjon, der de debuterte med ny 2. plass – klubbens beste ligaplassering, der kun ligavinner Southport sto mellom de og opprykk til Conference.

Etter dette gikk det tyngre, og våren 2000 rykket de ned som jumbo, før de sesongen etter fulgte opp med et andre strake nedrykk, slik at de igjen befant seg i NWCL. To år senere ble det et tredje nedrykk på fire sesonger. Det var først i 2007 at The Blues returnerte til NWCLs toppdivisjon, der de har befunnet seg siden, og kveldens kappestrid mot Hanley Town dreide seg dermed om ligapoeng i North West Counties League Premier Division. Det skal også nevnes at Winsford United har sett en og annen kjent spiller ikle seg deres drakt, og den mest navngjetne er nok den walisiske keeperlegenden Neville Southall, som gikk derfra til Bury – før han senere skulle bli en Everton-legende. Han var selvsagt å se på en såkalt timeline som prydet en av veggene inne i klubbhuset (for øvrig en svært god idé), som jeg fant frem til ved å gå rundt på baksiden av anlegget.

Der inne fikk jeg lesket strupen med en pint Strongbow til £3, mens jeg samtalte litt med en av de få fremmøtte. Det var fortsatt rundt halvannen time til kampstart, så det var stort sett spillere og lagledere som foreløpig sto for aktiviteten, i tillegg til ildsjelene som klargjorde matutsalg og den slags. Snart kom imidlertid en kar med kveldens kampprogram, og jeg benyttet anledningen til å bytte £2 mot et eksemplar som viste seg nokså tjukt og innholdsrikt. For vertene var kveldens kamp den første av seks strake hjemmekamper, og de kunne trenge poeng etter å ha falt ned på 17. plass, etter å ha tapt tre av de fire siste kampene. De hadde dog spilt færre kamper enn noe annet lag i divisjonen, men hadde tøff motstand i et Hanley Town som befant seg på 7. plass.

NWCL har de siste årene bydd på en voldsom kamp om opprykksplassen herfra, og forrige sesong var det den step 5-ligaen med flest søkere. Igjen ser det ut til å bli et voldsomt race om tittelen og opprykket, og det vil tilsynelatende stå mellom Runcorn Town, Atherton Collieries, Bootle, Runcorn Linnets og 1874 Northwich. Disse fem har fått en solid luke i toppen av tabellen, og i kveldens kampprogram registrerte jeg at det for Runcorn Towns del nok har noe å gjøre med at storscoreren Craig Cairns allerede hadde registrert seg for 36 mål denne sesongen, og vi var ikke engang halvveis i november! Jeg fikk inntrykk av at Winsford United kan være villige til å søke opprykk igjen når og om det skulle føles riktig, men at det neppe blir denne sesongen. Til det er nok den nevnte femmerbanden for langt foran til at det skulle være noe poeng. Hanley Town på sjuende lå for eksempel 19 poeng bak ledende Runcorn Town, og 11 poeng bak 1874 Northwich på 5. plassen, og det med en og to flere kamper spilt. Mellom Hanley Town og Winsford United skilte det ti plasseringer, men kun åtte poeng, og da hadde Winsford hele fem kamper til gode på sine gjester fra ‘the Potteries’.

Det var på tide å ta en titt på anlegget, og jeg gikk gjennom klubbhuset for å se meg rundt. Det var etter tiden i walisisk fotball at klubben flyttet inn her, på det som da het Great Western Playing Field. Senere har man omdøpt stadionet til Barton Stadium etter R.G. Barton, som var den ledende kraften i komiteen som blåste liv i klubben igjen etter første verdenskrig. Det spesielle med dette stadionet er at det tidligere også ble brukt til hundeveddeløp, slik at det er ovalt – eller mer presist; elliptisk. På langsiden med klubbhuset har man en herlig og gammel tribune som fremstår nærmest som et overbygg på det nevnte klubbhuset, og der har man noen rader med seter. Ellers er det mye hard standing, og det er også tilfelle på begge kortsidene, mens man på den andre langsiden har et overbygg som gir tak over hodet til stående tilskuere. Det er også der man finner laglederbenkene, og jeg hadde via Twitter blitt oppfordret til å møte opp der i løpet av kampen for å treffe en gruppe som kalte seg ‘The Firm’.

Det skal selvsagt også nevnes at protest-klubben 1874 Northwich spiller sine kamper her, og det hadde nok vært interessant å være til stede når de møter Northwich Victoria – klubben de ga opp etter årevis med den notoriske eieren Jim Rushe og hans vanstyre – i Cheshire Senior Cup i januar. Men det er en avsporing, og etter å ha fått påfyll i glasset, gikk jeg som planlagt for å teste paiene hos ‘Debs Cafe’ som serverer mat til hungrige tilskuere. £2,50 for en steak pie med mushy peas og brun saus må kunne sies å være et røverkjøp, og denne herligheten fikk meg til å reflektere over hvor deilig det var å være tilbake i non-league. Stakkars PL/FL-folket som betaler langt mer for langt kjipere og masseproduserte paier som man stort sett ikke engang får slikt deilig tilbehør til. Og med det slo kanskje karmaen inn, da jeg rett og slett skle og datt på ræva mens jeg helte saus over meg selv og slo tinningen i en av setene i enden på en av seteradene! Det var bare å komme seg på beina og få tørket av seg selv og den hvite(!) nye jakka mi, for deretter å spise opp før det etter hvert var på tide å forberede seg på avspark.

Gutta i ‘The Firm’ sto ganske riktig ved laglederbenkene, og en av de kunne fortelle om det han mente var seks endringer i startoppstillingen i forhold til laget som hadde møtt Barnton en uke tidligere. Det var hjemmelaget som fikk den første sjansen, og det var en stor mulig Tom Wakefield fikk da han ble spilt gjennom allerede etter et par minutter, men han klarte ikke å omsette i scoring. I stedet skulle første omgang bli et sorgens kapittel for de blåkledde, og i det 13. minutt fikk Daniel Cope stå helt umarkert på bakre stolpe og enkelt heade inn 0-1. Gjestene fra Stoke doblet ledelsen kun tre minutter senere da Jonathan Sheldon scoret direkte på et frispark fra rundt 25 meter – for øvrig et totalt unødvendig frispark sett fra vertenes ståsted. Winsford presset på i et forsøk på å komme tilbake i kampen, men til tross for en del ballinnehav klarte de ikke å true målet til bortekeeper Joe Hemmings, og i tilleggstiden av første omgang sørget en litt merkelig manøver fra en Winsford-forsvarer (som dukket da et innlegg ble slått inn i feltet) for at Jonathan Higham kunne heade inn 0-3.

Det var dermed pauseresultatet da lagene gikk i garderoben etter det som for Winsford Uniteds del var en katastrofalt dårlig første omgang. Det kunne blitt enda verre da Hanley Town umiddelbart kunne puttet sitt fjerde etter at vi startet opp igjen, men Winsford-keeper Michael Langley var på pletten. Og kanskje hadde Winsford-manager Lee Duckworth brukt hårføneren i garderoben, for hjemmelaget fremsto nå langt bedre der de presset på for å få en tidlig redusering og komme seg inn i kampen igjen. Fem minutter ut i omgangen fikk de nettopp det da et frispark ble slått inn i feltet og Harry Brazel headet kontant i mål. 1-3, og det var fortsatt lenge igjen. Var det likevel håp for de blå?

Det trodde man i hvert fall da ballen igjen lå i Hanley-nettet etter en times spill. Tom Wakefield satt ballen i mål i duell med keeper Hemmings, men jubelen stilnet da linjemannen hadde flagget for angrep på keeper og målet ble annullert. Kanskje noe billig, da sistnevnte først og fremst så ut til å ha blitt satt ut av spretten som ga ballen en kinkig skru, men keeper er jo ofte nokså fredet i disse dager. Med ti minutters tid igjen kokte det over da Brazel satt inn en heftig takling på Hanley-kaptein Joshua Thorpe, og sistnevnte reagerte med å slå til ham. Som om ikke det var nok, bestemte hans lagkamerat og målscorer Jonathan Sheldon for å følge opp med å lugge(!) Brazel kraftig i hans lange manke, og begge Hanley-spillerne fikk se det røde kortet. Hjemmefolket ble styrket i troen på at de mot ni mann skulle kunne komme tilbake, men etter at de hadde presset på store deler av omgangen, spilte de seg kun frem til én sjanse etter dette, og Tom Wakefield avsluttet rett på keeper. Dermed endte det 1-3 foran 154 betalende tilskuere.

Det som vel var kveldens siste buss tilbake til Middlewich hadde avgang klokka 22.27, og jeg hadde derfor tid til å unne meg en pint til i klubbhuset, der jeg også fikk surret meg til å betale £2,50 for en pin til min samling. Jeg ønsket god tur hjem til både gutta i ‘The Firm’ og en lokal groundhopper jeg hadde pratet med før kampstart, og registrerte for øvrig at jeg nå faktisk hadde både sår og antydning til kul i tinningen. Snakker om kløne…og jeg var ikke helt ferdig riktig ennå! Etter en prat med noen skuffede representanter for hjemmefolket, takket jeg for meg og ønsket lykke til. Det hadde vært et trivelig besøk hos Winsford United, men nå var det bare å lange ut mot bussholdeplassen. På et mørkt strekke på veien dit ned gikk jeg da også på trynet igjen da jeg presterte å skli på en ansamling med våte blader. Den nye hvite jakka fikk virkelig kjørt seg denne kvelden! Bussen var i hvert fall i rute slik at jeg kom meg tilbake til Golden Lion og kunne unne meg med en siste pint og en pose ekte pork scratchings før jeg trakk meg tilbake og tok kvelden. 

 

 

English ground # 374:
Winsford United v Hanley Town 1-3 (0-3)
North West Counties League Premier Division
Great Western Playing Field (aka Barton Stadium), 14 November 2016
0-1 Daniel Cope (13)
0-2 Jonathan Sheldon (16)
0-3 Jonathan Higham (45+1)
1-3 Harry Brazel (51)
Att: 154
Programme: £2
Admission: £6
Pin badge: £2,50

Next game: 15.11.2016: Solihull Moors v Yeovil Town
Previous game: 13.11.2016: Chesterfield v Sheffield United

 

More pics

 

 

Søndag 13.11.2016: Chesterfield v Sheffield United

Jeg var litt vel ivrig med snooze-funksjonen denne søndagen, og den snaue timen med ekstra søvn gikk på bekostning av min planlagte hotellfrokost, men jeg hadde sikkert ikke vondt av å avstå fra en dag med full english breakfast. Etter å ha sjekket ut fra Premier Inn-hotellet benyttet jeg i stedet den korte spaserturen ned til Moston jernbanestasjon til å stikke innom en lokal sjappe for å raske med meg et smørbrød, og sannelig hadde de ikke også tatt inn dagens utgave av Non-League Paper som selvsagt også havnet i min handlekurv. Etter å ha flydd over fra Belfast til Manchester kvelden før, hadde jeg valgt overnatting i Manchester-området i frykt for å miste siste kveldstog mot Sheffield, så nå benyttet jeg i stedet formiddagen til å ta meg dit ned.

Forsinkelsen på 10.25-toget fra Moston var heldigvis kun på et par minutter, og Northern Rail-toget fraktet meg den korte turen ned til Manchester Victoria, der det bare var å bytte til trikk for å ta seg til Manchester Piccadilly. Da dette også var Remembrance Day-helgen, skulle det selvsagt være markeringer britene verdig. De er vanvittig flinke til slikt, og også denne dagen skulle det markeres – noe som blant annet innebar at busser og trikker ville stoppe opp i to minutter presis klokka 11.00. Jeg rakk å komme meg av trikken på Piccadilly noen få minutter før så skjedde, og fikk i stedet med meg markeringen inne på togstasjonen, der alt stoppet opp i et par minutter før det ved siste trompet-støt ble normal aktivitet igjen. 11.18-toget mot Cleethorpes fraktet meg så langt som til Sheffield, der jeg byttet til et av de mange togene med Chesterfield som første stoppested på sin ferd sørover.

På agendaen denne søndagen sto et besøk til Chesterfields nye hjemmebane, og det var grunnen til at jeg allerede kvelden før hadde flydd over fra Belfast. Ved avreise fra Belfast følte jeg at jeg gjerne skulle vært lenger i byen, og var litt usikker på om jeg hadde tatt et riktig valg i så måte, men selv om dagens kamp og stadion ikke var den jeg hadde sett mest frem til, var det selvsagt en god mulighet til å besøke et stadion på en ukedag da det ofte er lite på menyen, og dermed krysse av for nok et FL-stadion jeg ikke trengte å bruke en mer travel kampdag på ved en senere anledning. I tillegg skulle jeg treffe min groundhopper-kompis Neil fra Mansfield, som hadde fikset billetter til oss, og siden han skulle kjøre til Chesterfield hadde han gått med på at jeg kunne slenge fra meg bagen i hans bil slik at jeg slapp å sjekke inn i Sheffield på vei ned til Chesterfield.

Chesterfield er en markedsby som ligger nordøst i grevskapet Derbyshire, snaut fire norske mil nord for Derby, og drøyt to mil sør for Sheffield. Byen har rett i overkant av 100 000 innbyggere, og beliggende ved kullfeltene i Midlands har man lange tradisjoner med gruvedrift. Chesterfield er dog kanskje mest kjent for det såkalte “Crooked Spire” – det merkelig vridde tårnet på kirken Saint Marys and All Saints, som kan ses på lang avstand og har gitt kallenavn til fotballklubben jeg denne dagen skulle se. Legendene er mange, men én forteller at tårnet bøyde seg for å se nærmere på en jomfru som giftet seg i kirken. En annen mener at det var selveste djevelen som i smerte hoppet over kirken og slo spiret ut av stilling etter å ha blitt skodd feil av en lokal smed. Chesterfield er videre kjent for sitt marked som er blant de største i landet.

Nå hadde jeg andre ting fore i Chesterfield, og møteplass var puben The White Swan rett ved siden av den nevnte kirken inne i sentrum, fem minutters gange eller så fra jernbanestasjonen. Den ble valgt fordi den tilsynelatende hadde en forholdsvis stor parkeringsplass rett ved siden av, og etter å ha ankommet Chesterfield i rute ti over halv ett, trasket jeg dit opp. Et par minutter etter min ankomst kom Neil inn og fortalte at han hadde parkert et annet sted da han ikke hadde funnet innkjørselen til denne parkeringsplassen. Vi unnet oss en rask pint før vi trasket av gårde mot dagens kamparena, der det skulle være avspark klokka 14.15, og Neils bil var parkert på veien dit, slik at jeg fikk slengt fra meg pikkpakket i hans bagasjerom. Chesterfields nye hjemmebane ligger nord for sentrum, og etter 25 minutters gange hadde vi det foran oss, og vi kunne oppsøke billettluka for å hente ut billettene.

Med den nokså lokale rivalen Sheffield United på besøk var kampen flyttet til søndag, i tillegg til at det ble iverksatt visse billettrestriksjoner. Tilsynelatende besto de dog først og fremst i at det ikke ville bli salg av billetter på kampdagen (ei heller dagen før), og man har da sett strengere tiltak tatt i bruk, så Neil hadde ikke hatt problemer med sin bestilling, selv om jenta i billettluken syntes å stusse litt da hun ba ham å oppgi sin postkode. Mansfield-adresser er kanskje ikke det mest dagligdagse for Spireites-fan, og de fleste vil vel kjenne til rivaliseringen mellom Chesterfield og Mansfield Town, som uten tvil må kunne sies å være meget heftig. Disse oppgjørene er bortimot en garanti for at gruvestreikene i 1970-årene og beskyldninger om streikebryteri hagler fra selv fans som er født de siste par tiårene; selvsagt ledsaget av en strøm av andre skjellsord og nokså ufine kallenavn.

Et oppgjør mellom de to hadde selvsagt ikke vært å forakte, og ikke minst på gamle klassiske Saltergate – aka Recreation Ground. Jeg kom meg dessverre aldri til Chesterfields tidligere tumleplass, som nå dessverre for lengst har blitt erstattet med boliger, men jeg skulle gitt nokså mye for en tidsmaskin og muligheten til å se dagens kamp der, snarere enn på det nye anlegget som allerede har hatt et par forskjellige sponsornavn, men som jeg velger å omtale som Whittington Moor etter navnet man brukte under planleggingsstadiet med henvisning til den nærliggende ytre bydelen med samme navn. Det nye anlegget er ikke veldig spennende eller originalt, selv om det heller ikke er av verstingene hva nybygg gjelder, og klubben har selvsagt fått et funksjonelt sett flott og moderne stadion.

Etter lenge å ha operert med 1866 som stiftelsesår, mener man nå at det ikke finnes bevis for noe slikt før året etter – i 1867. Uansett er Chesterfield en gammel klubb, og ble startet opp av spillere fra Chesterfield Cricket Club. Klubben har stort sett oppholdt seg i Football Leagues to laveste divisjoner, og de fleste titler i troféskapet er herfra. Chesterfield Town, som de da het, ble valgt inn i Football Leagues andredivisjon i 1899 (på bekostning av Blackpool, som returnerte året etter), og debuterte med en 7. plass. Etter ti år var det slutt, da de i 1909 ble erstattet av Lincoln City etter å vært et bunnlag i flere strake sesonger, og de returnerte til Midland League hvor de hadde kommet fra. I 1921 var de imidlertid tilbake uten Town-suffikset, og de tok plass i den nordlige avdelingen av ligaens nye regionaliserte tredjedivisjon. Etter å ha vunnet denne divisjonen for andre gang i 1936, holdt de seg på nest øverste nivå frem til 1951, med 4. plass i 1946/47 som historisk bestenotering.

Siden den gang har Chesterfield hatt tilhold i ligaens to nederste divisjoner, og mest oppmerksomhet har de vel fått for sin innsats i FA Cupen, der de spesielt i 1996/97-sesongen gjorde furore ved å ta seg helt til semifinalen. Den nokså lokale kjempen Nottingham Forest var blant ofrene, og denne triumfen har man levd lenge på. Det var til slutt Middlesbrough som i semifinalen knuste drømmen om å bli første lag fra nivå tre i finalen – og da først etter 0-3 i omkampen etter 3-3 i det første møtet, der Chesterfield til alt overmål fikk et mål feilaktig annullert. Dommer David Elleray er fremdeles ikke tilgitt, og bør vel fortsatt velge seg andre feriemål enn Chesterfield. Chesterfield er selvsagt også kjent som klubben der Gordon Banks – muligens tidenes beste keeper – gjorde sin debut.

Han kunne de kanskje hatt bruk for denne sesongen, for etter å ha åpnet sesongen med to seire og en uavgjort på sine tre første ligakamper, har det senere vært et sorgens kapittel. The Spireites sto nå med kun ett poeng på de åtte siste i ligaen, og hadde kun én seier på de siste 13 ligakampene (1-2-10). Ikke spesielt ideelt når motstander var et virkelig formlag, og Sheffield United hadde hatt en helt motsatt utvikling på sin ligasesong, der de sto uten seier på sine fire første, men nå sto uten tap på de neste 11 kampene (8-3-0), og hadde med seier muligheten til å innta andreplassen. For Chesterfield sin del betød Shrewsbury Towns hjemmeseier over Oxford United dagen før at The Spireties nå var jumbo i League One, og med fem poeng opp til trygg plass kunne et poeng eller tre gjort seg.

Etter en kikk innom klubbsjappa hadde jeg også sikret meg en pin til min samling (£3), og vi kunne ta oss rundt til langsiden East Stand. Der fikk vi også tid til å kjøpe noe vomfyll, og i tillegg til å betale £3 for en chicken balti pie og £3,50 for en pint Carling cider, spanderte jeg også en pai på Neil, som takket nei til en ny pint da han måtte kjøre hjem etter kamp. Det var da også det minste jeg kunne gjøre siden han hadde ordnet billetter til oss. Etter at vi hadde inntatt de temmelig ordinære paiene og jeg hadde tømt plastglasset, fant vi omsider frem til våre seter nesten helt øverst på langsiden East Stand, og denne tribunen er nokså lik Main Stand på motsatt langside, med først og fremst den forskjellen at sistnevnte har en rekke VIP-bokser og den slags helt øverst. Begge disse langsidene har buede tak, og ingen av hjørnene er fylt inn, slik at man altså har fire enkeltstående tribuner. Kortsidene er igjen temmelig like, og bortefansen hadde fylt North Stand til høyre for oss, men hjemmefolket skulle skape mest liv på motsatt ende av banen. Blades-fansen hadde også fått en stor seksjon på den nordlige flanken av East Stand.

Selv om Chesterfield slet i ligaen, kom de faktisk fra to strake seire i henholdsvis FA Cup og Football League Trophy, og manager Danny Wilson håpet nok at man kunne ta med seg dette inn i ligaen når The Spireites skulle opp mot en av hans tidligere arbeidsgivere. I forhåndsomtalen hadde ikke minst media vært opptatt av hvorvidt Ched Evans ville score mot sin tidligere klubb, og mannen som nå har blitt renvasket for voldtektsanklagene (etter å ha sonet to og et halvt år i fengsel!) var i hvert fall involvert da hjemmelaget sjokket sine gjester allerede i kampens andre minutt. Evans trakk seg fri og la opp til Jon Nolan som hamret ballen opp i nettaket bak Blades-keeper Simon Moore, og hans første mål for Chesterfield gjorde at det sto 1-0.

For gjestene var det innledningsvis Kieron Freeman som fremsto som den største trusselen, da Blades først og fremst fikk sine muligheter på kontringer. Utover i omgangen spilte de seg mer inn i kampen, men Chesterfield imponerte i måten Blades-sjansene gjerne ble begrenset til langskudd. Spireites-keeper Ryan Fulton måtte imidlertid varte opp med en god redning på et av disse, da Mark Duffy fyrte løs. Jeg satt hele omgangen med følelsen av at gjestene fortsatt ville komme tilbake og snu dette, men det var Chesterfield som før pause var nærmest ny scoring, og de var uheldige som ikke doblet ledelsen da Ian Evatt headet i tverrliggeren etter en corner fra Jay O’Shea. Dermed gikk lagene i garderoben med 1-0 på resultattavla, og det var selvsagt Chesterfield-fansen svært fornøyd med.

De var på dette tidspunktet selvsagt lykkelig uvitende om hva som skulle komme. Selv benyttet jeg anledningen til å ta en røykepause på utsiden, for her slipper man i hvert fall ut røykerne i pausen. Mens jeg sto der ute ble jeg oppmerksom på en flott detalj utenfor East Stand, der man har en såkalt ‘Memorial garden’ for blant annet Chesterfield-spillere som har falt i krig, og denne var for anledningen selvsagt pyntet med kranser og den slags. Tilbake på tribunen kunne vi se at dommeren allerede noen få minutter ut i andre omgang åpenbart ga klar beskjed til hjemmelagets spillere om at han ikke satt pris på uthaling av tiden. Hadde Chesterfield allerede begynt å tenke i de baner? Etter at Billy Sharp hadde vært frempå for gjestene, hadde imidlertid Ched Evans en mulighet, og selv om keeper Moore fikk en hånd på ballen, så den ut til å fortsatt ha retning mot mål, men en forsvarer fikk klarert.

Det gikk dog ikke lenge før United fikk sin utligning, og den kom etter et innlegg fra kanten som ble headet i mål av Kieron Freeman. 1-1, og nå fulgte en periode der kampen åpnet seg opp og begge lag syntes å ville gå for alle tre poengene. Ched Evans fikk en siste sjanse før han ble byttet ut, mens Daniel Lafferty headet like utenfor for gjestene. The Blades tok etter hvert helt tydelig over banespillet, og spesielt etter at manager Chris Wilder gjorde offensive bytter, presset de Chesterfield bakover. Med snaut tjue minutter igjen ga det resultater da John Fleck vant ballen fra veteranen Ritchie Humphreys og skjøt i mål fra like utenfor 16-meteren. 1-2, og kampen var snudd. Blades-fansen feiret fortsatt hemningsløst da Chesterfield-keeper Fulton igjen måtte plukke ballen ut av nettmaskene etter at målsniken Billy Sharp hadde headet i mål på bakre stolpe.

Vi hadde så vidt passert 80 spilte minutter da siste rest av Chesterfield-håp ble kunst totalt av en gammel kjenning. Innbytter Leon Clarke har tidligere vært på lån hos nettopp Chesterfield, og han var mannen som besørget 1-4 da han skjøt i mål fra rundt tjue meter. Keeper Fulton burde kanskje kunnet ta akkurat den, men kampen var uansett avgjort, og Spireites-fansen stormet mot utgangene mens Mansfield-supporter Neil humret for seg selv og hadde problemer med å skjule sin begeistring. Resten av kampen var en formalitet, og da Jay O’Shea misset en kjempesjanse til å redusere helt på tampen, endte det 1-4 foran 8 451 tilskuere. Skjønt, mange av disse hadde allerede forlatt åstedet da dommeren blåste av, men jeg vil tippe at samtlige 2 761 Blades-supportere fortsatt var der for å hylle sine helter som for anledningen var kledd i svart og oransje.

Atmosfæren hadde tidvis vært overraskende god, når tilskuerne innimellom de langt mer rolige periode virkelig gikk inn for å skape stemning, og vi hadde også fått se det som nå må fremsto som den kanskje største opprykksfavoritten (skjønt, det sa jeg om Sheffield United også de to foregående sesongene). Vi spaserte tilbake til sentrum og ble stående og prate litt ved Neils bil før han satt kursen tilbake til Mansfield. Selv valgte jeg å stikke innom serveringsstedet Einstein’s for å innta en middag der, og det viste seg å være en liten bit av Deutschland midt i Chesterfield sentrum. Jeg endte opp med å bestille en porsjon curry würst med diverse tilbehør, samt en pint cider, og det falt virkelig i smak.

Nå gjensto det bare å ta seg opp til Sheffield for å sjekke inn, og ved ankomst Sheffield hadde det begynt å regne, slik at jeg valgte å ta trikken de to holdeplassene fra stasjonen opp til Castle Square – et kvartal fra Premier Inn-hotell i Angel Street, der jeg hadde betalt £35,50 for overnatting. Etter å ha sjekket inn og installert meg, kom jeg meg omsider ut og tok en svipptur opp til puben Bankers Draft for å unne meg en pint. Det ble imidlertid med denne ene pinten, før jeg returnerte til hotellet og tok tidlig kvelden med filmer på TV. Selv om det hadde vært litt trist å gå fra The Oval i Belfast til det langt mindre sjarmerende stadionet i Whittington Moor, hadde det vært nok en fin dag med groundhopping, og så skal det selvsagt sies at det er få stadioner som ikke vil oppleves som et antiklimaks etter et besøk på The Oval. Chesterfields nye stadion var heller ikke riktig den verstingen jeg hadde fryktet, men jeg skulle fortsatt likt å sett dagens kamp på gode gamle Saltergate.

 

 

English ground # 373:
Chesterfield v Sheffield United 1-4 (1-0)
League One
Whittington Moor, 13 November 2016
1-0 Jon Nolan (2)
1-1 Kieron Freeman (54)
1-2 John Fleck (72)
1-3 Billy Sharp (73)
1-4 Leon Clarke (81)
Att: 8 451
Admission: £25
Programme: £3
Pin badge: £3

Next game: 14.11.2016: Winsford United v Hanley Town
Previous game: 12.11.2016: Glentoran v Coleraine

 

More pics

 

 

Lørdag 12.11.2016: Glentoran v Coleraine

Etter eskapadene kvelden før, kunne jeg da jeg våknet nok en gang konstatere at jeg ikke er 23 år lenger. Formen var nokså slapp, men det hadde jeg håp om at en skikkelig ‘Ulster Fry’ ville bøte på. Jeg hadde fått noen frokost-tips dagen før, men da jeg foreløpig ikke følte for en lenger spasertur enn strengt tatt nødvendig, nøyde jeg med å krysse over til Harlem Café rett rundt hjørnet fra mitt hotell. Det var vel muligens også det etablissementet taxisjåføren hadde anbefalt da han i de tidlige nattetimer hadde skysset meg hjem fra Taughmonagh Social Club, og selv om serveringsstedene her midt i det nokså turistifiserte strøket av sentrum opererer med noe stivere priser enn alternativet på Sandy Row som jeg egentlig hadde vurdert, hadde jeg overhodet ingen verdens ting å utsette på den herlige ‘Ulster Fry’-frokosten jeg fikk servert.

Den hjalp da også markant på formen, men klokka var allerede i ferd med å passere 11.30, og jeg hadde nå rett og slett glemt at jeg hadde planer om å oppsøke en boksignering med UDA-mannen Frank Portinari. Innen jeg senere kom på det, hadde jeg for lengst betalt £3,40 for en dagsbillett for Metro-bussene i Belfast, tatt buss 4A østover til en av holdeplassene på Newtownards Road, unnagjort et ærend på postkontoret der, og tatt en liten spasertur for å kikke på noen av områdets mange murals. Det var først da jeg ladet opp til kamp med en cider på Raven Social Club at jeg kom på mine tidlige planer, og da var det dessverre allerede for sent. Men det var heller ikke helt tilfeldig at jeg stakk innom nettopp dette stedet.

Denne helgen var det også en kontingent med skotske Rangers-supportere som hadde inntatt Belfast, og en av disse var Barry McNeil, som er identisk med mannen som hjalp meg med en borte-billett i Rangers-seksjonen da jeg i våres besøkte Falkirk. Han og sannsynligvis også hans reisefølge hadde planer om å benytte Belfast-helgen til å se de to samme kampene som meg, og selv om jeg ikke hadde sett noe til ham hverken før, under eller etter landskampen på Windsor Park kvelden før, hadde han denne formiddagen tatt kontakt for å fortelle at Raven Social Club var deres møtested. Jeg hadde ikke før bestilt meg en forfriskning før jeg fikk kontrabeskjed om at taxisjåføren deres faktisk ikke hadde peiling hvor dette var og at de derfor hadde dratt til ‘Welders’, som jeg regnet med var Harland & Wolff Welders Social Club.

Da jeg hadde tømt i meg den gylne nektaren var klokka rundt kvart over ett, og selv om det kun ville vært en ørliten omvei på et kvartal eller to, tenkte jeg som så at det var like greit å heller sette kursen rett mot dagens kamparena. Jeg ivret rett og slett voldsomt etter å få tatt The Oval nærmere i øyesyn, for hjemmebanen til Glentoran var rett og slett hovedgrunnen til at jeg i det hele tatt begynte å planlegge denne turen. Sagt på en annen måte: uten kamp her denne lørdagen, ville det ganske sikkert ikke blitt noen november-tur på meg. The Oval figurerte nemlig helt på toppen av en tenkt liste over mine prioriterte fotball-reisemål, og grunnen til dette er at det nå igjen er planer om å totalrenovere (les: sterilisere) det fantastiske anlegget.

The Oval ligger altså i det østlige Belfast, på øst-siden av elven Lagan, ikke langt fra de enorme dokk-områdene som har spilt en så viktig rolle i byens historie. Jeg nevnte Harland & Wolff Welders, som også er en fotballklubb som holder til ikke langt fra The Oval, og som navnet tilsier ble denne klubben stiftet av sveisere ved verftet Harland & Wolff, der man finner verdens største tørrdokk. Det var her man bygget blant annet alle skipene til White Star Line; inkludert RMS Titanic, og i den forbindelse kan det nevnes at Titanic-museet så absolutt er å anbefale. Verftets to enorme kraner Samson og Goliath har blitt landemerker i seg selv der de kan ses fra lang avstand, og også når man er inne på The Oval ruver de i bakgrunnen når man ser i deres retning.

Glentoran ble stiftet i 1882, og sammen med erkerivalen Linfield går de gjerne under betegnelsen ‘Belfast’s big two‘. De to Belfast-klubbene har nemlig dominert nordirsk fotball – ikke minst etter at Belfast Celtic forsvant i 1949 – og de har mellom seg vunnet hele 74 av de 115 ligatitlene siden den nordirske ligaen startet opp i 1890 (hele 51 for Linfield, og 23 for Glentoran). Etter at Linfield vant de tre første ligatitlene, vant The Glens sin første i 1894, og før utbruddet av første verdenskrig hadde de plusset på med ytterligere fire titler, i tillegg til at de i 1914 vant sin første av etter hvert 22 titler i den nordirske cupen (som frem til 1921 var cupen for et samlet Irland). Samme år ble det arrangert en europeisk turnering ved navn Vienna Cup, og den ble også vunnet av Glentoran til tross for at en datidens storhet som Burnley var blant deltakerne.

I 1960-årene skulle Glentoran også markere seg med flere gode enkeltresultater i Europa, samtidig som de i perioden 1964-1972 vant fem ligatitler som foreløpig tok totalen opp i 15 ligatitler. I Europa gjorde de som nevnt flere gode kamper mot større navn, og dette var gjerne i form av svært hederlige uavgjort-resultater på hjemmebane. At bortekampene mot disse større klubbene ble tapt er en annen historie, men man holdt Panathinaikos til 2-2 i serievinnercupen i 1964/65, før man tapte knepent 2-3 borte. Påfølgende sesong i UEFA Cup-forgjengeren Fairs Cup ble det 3-3 hjemme mot Anderlecht og et knepent tap 0-1 borte. I 1966/67-utgaven av cupvinnercupen var det Rangers som ble holdt til uavgjort 1-1 før skottene vant returmøtet i Glasgow.

Det som imidlertid ofte blir trukket frem som Glentorans største øyeblikk i Europa er møtet med storheten Benfica i 1967/68-utgaven av serievinnercupen. Portugiserne hadde superstjernen Eusebio på laget, men det var The Glens som tok ledelsen på The Oval, og John Colrain sitt mål etter ti minutter så lenge ut til å være vinnermålet. Tommy Jackson hadde markert Eusebio totalt ut av kampen, men noen få minutter før slutt kom sistnevnte til sin eneste sjanse den dagen, og det var nok til at han scoret og sørget for 1-1. Etter heltemodig innsats i returkampen klarte Glentoran uavgjort 0-0 i Lisboa, men Benfica gikk dermed videre på bortemål, og gikk som kjent etter hvert helt til finalen mot Manchester United. 1967 var for øvrig også året da Glentoran med sine spillere og under ledelse av spillende manager John Colrain deltok i United Soccer Association under navnet Detroit Cougars, som en del av et forsøk på å etablere en profesjonell fotball-liga i USA, men det er en helt annen historie.

I 1973/74-sesongen tok Glentoran seg faktisk helt til kvartfinalen av den europeiske cupvinnercupen, der de dog måtte gi tapt for Borussia Mönchengladbach. Fire år senere var de et misset straffespark fra et uavgjortresultat hjemme mot selveste Juventus i den gjeveste europacupen (altså serievinnercupen). Det er nå lenge siden storhetstidene, og de siste årene har vært nokså tunge med Glentoran som en middelhavsfarer. Siste ligatittel kom i 2009, og de siste fem sesongers ligaplasseringer er 6-4-5-6-6. I det minste vant de våren 2015 nok en tittel i den gjeveste hjemlige cupen da Portadown ble slått 1-0 i finalen. Dette var Glentorans tittel nummer 22 i den turneringen (hvorav fire strake i 1980-årene), og i tillegg har de selvsagt en rekke titler i både ligacup og andre mindre cupturneringer.

Glentoran har selvsagt fostret en rekke kjente spillere opp gjennom årene, men den største av dem alle glapp gjennom fingrene på de. En ung lokal gutt med navn George Best ble ofte tatt med på Glentoran-kamp av sin bestefar, og skal ha vært Glens-fan. Han ble da også vurdert av klubben, men de bestemte seg for at han var “for liten og lett”. Doh! Jeg tipper at det var en og annen som etter hvert angret på akkurat den beslutningen, for speideren Bob Bishop så noe helt annet, og resten er – som de sier – historie. I min historie om dette besøket til Belfast skal det kanskje også nevnes at jeg hadde vurdert en svipptur bortom Wilgar Park i Strandtown, et lite stykke lenger øst. Der skulle Dundela spille kamp klokka 14.00, og jeg hadde vurdert å svippe bortom før kamp for å ta en kikk. Synd det ikke var avspark eksempelvis klokka 12.00, slik at jeg kunne fått med meg begge, og jeg valgte som sagt nå uansett å sette kursen rett mot The Oval.

Der jeg nå kom gående østover langs Mersey Street, kunne jeg se den høye hovedtribunen ruve over bygningene her og der, og jeg kjente nærmest blodet bruse allerede før jeg med sommerfugler i magen dreide til venstre inn i Parkgate Drive og så herligheten foran meg i all sin prakt – i hvert fall det man kan se fra utsiden her. Der jeg fotograferte heftig mens jeg nærmet meg inngangspartiet, var det nok tydelig at jeg var en fotballturist, og en kar som drev innsamling til et veldedig formål utenfor inngangspartiet kunne lattermildt fortelle at de tydeligvis har blitt temmelig vant til dette. Han fortalte om besøkende fra både Luxemburg, Tyskland, Sveits, Belgia, samt øvrige deler av Storbritannia i forbindelse med siste hjemmekamp, og det virket ikke som han helt forsto hvorfor horder av groundhoppere denne sesongen har valfartet til fantastiske The Oval.

The Oval er uansett en populær destinasjon for groundhoppere og andre fotballsupportere som vet å sette pris på klassiske anlegg, men nå har de nevnte oppgraderingsplanene ført til at mange nå valfarter hit for å få det med seg før det er for sent. The Oval har etter hvert blitt temmelig slitent, og det er da heller ikke første gang man vurderer slike og lignende planer. Helt siden 2002 har det vært snakk om en mulig flytting, og i 2012 la Glentoran frem planer om å bygge et nytt stadion i byens Titanic Quarter, mens det året etter gikk sterke rykter om at en eiendomsutvikler var i ferd med å legge inn et bud på The Oval, som ville rives for å gjøre plass til boliger (sågar sosialboliger). Heldigvis har dette foreløpig ikke blitt noe av, men sent i fjor dukket det igjen opp mørke skyer på horisonten, i form av nye planer.

Det var flere alternativer som ble vurdert, og et av disse var bygging av et helt nytt stadion rett på andre siden av hovedveien Sydenham By-Pass (A2), som sammen med jernbanelinja mellom Belfast og Bangor går rett utenfor bortre langside. Etter at man fikk bevilget penger fra det offentlige til å utbedre fasilitetene ved enten å bygge nytt stadion eller å totalrenovere The Oval, var det en diskusjon frem og tilbake vedrørende hva man ville velge, og i våres fikk vi vite at man tydeligvis har gått for en løsning der man vil bli på The Oval. Den som måtte tro at disse planene vil sikre den klassiske arenaens fortsatte eksistens må imidlertid tro om igjen, for det er ingen liten oppgradering man ser for seg. Alt som er av tribuneseksjoner vil nemlig jevnes med jorda og erstattes med nye tribuner, samtidig som gressmatta skal snus 90 grader. Det skal bli til et stadion med en kapasitet på rundt 8 000, hvorav omtrent 6 000 skal være sitteplasser.

Men når vil dette skje?? Det er ikke godt å si, for man har vært temmelig vage på akkurat dette. Signalene har tydet på at man kanskje vil starte arbeidet etter sesongslutt, men siden noen har ymtet frempå om muligheter for en oppstart i løpet av inneværende sesong, aktet jeg ikke å ta sjansen på å vente for lenge, i frykt for å gå glipp av denne herligheten. Det er vel lite trolig at man går for sistnevnte løsning, og da er det vel egentlig mer sannsynlig at man også vil starte 2017/18-sesongen her, men det var greit å benytte anledningen til et besøk så fort som overhodet mulig. Karen jeg snakket med på utsiden av inngangspartiet hadde faktisk liten tro på at de nevnte planene ville settes ut i livet i det hele tatt! Hans argument var at “dette er Glentoran, så her tar ting tid, og ender gjerne med at ting blir lagt på is”. Med håp om at han har rett, takket jeg for praten og betalte meg inn med £10. På innsiden kvittet jeg meg med ytterligere £3 for å motta et eksemplar av dagens kampprogram.

Jeg kom inn på den ene langsiden, der man entrer et åpent område mellom inngangspartiet og den veldig grønne hovedtribunen som ruver der. The Oval har vært klubbens hjemmebane siden 1892, og om man nå ender opp med å snu gressmatta slik man planlegger, så vil det faktisk ikke være første gang det skjer. Også i 1903 ble den nemlig snudd 90 grader. The Oval har en interessant historie, og i 1941 ble den totalskadet under et tysk bomberaid mot de nærliggende dokkanleggene. Begge de to Grandstand-tribunene man da hadde ble fullstendig ødelagt, og på selve banen var det et enormt krater som i årevis senere skapte store problemer med drenering og oversvømmelser skapt av elven Connswater. Det var først i 1949 at Glentoran igjen kunne spille kamper her, og det var stort sett opp til klubbens supportere å bygge opp igjen fasilitetene ved The Oval.

Dagens fantastiske hovedtribune ble reist i 1953, og hadde opprinnelig en paddock med ståplasser i forkant, men denne har for lengst fått installert seter og blitt omgjort til en ‘family stand’ som nå utgjør den nedre seksjonen av hovedtribunen. Det større øvre nivået entres via trapper fra utsiden (baksiden) og byr på en blanding av treseter og nyere plastseter. 2 720 tilskuere kan hvile akterspeilet på hovedtribunen, og det bratte øvre nivået byr også på en enestående utsikt over både dokkområdet med de nevnte kjempe-kranene, og Cave Hill som ruver over byen i bakgrunnen. Etter at jeg omsider klarte å rive meg vekk fra det flotte skuet og tok meg ned igjen på bakkenivå, benyttet jeg anledningen til å kikke raskt innom klubbsjappa, der jeg betalte £3 for en pin til min samling. Det fristet å slå meg ned med en forfriskning i serveringslokalet der, men jeg ville først fullføre min runde rundt det herlige anlegget.

Man skjønner hvordan The Oval har fått sitt navn (selv om den i sannhetens navn er mer elliptisk enn oval), for til begge sider for hovedtribunen har man klassisk ståtribune med betongavsatser som under åpen himmel strekker seg ned mot hjørnene og svinger rundt over på kortsidene. Slik fortsetter de over på den bortre langsiden, der man har anleggets andre tribune. I det nordvestlige hjørnet, ved siden av Railway Stand, satt man – uvisst av hvilken grunn – i 1995 opp et enormt skilt med teksten “JESUS”. Dette fikk en del oppmerksomhet, men ble fjernet i 2010. Tribunen på bortre langside kalles altså Railway Stand på grunn av den nevnte toglinjen på utsiden, og dette var tidligere en ståtribune der de samme klassiske seksjonene med terracing fortsatte under overbygget. I senere år har dette blitt omgjort til en sittetribune med kapasitet til 2 070 tilskuere ved at man har boltet fast seter til betongavsatsene.

Det skal også nevnes at noen av seksjonene med åpen ståtribune (som altså går rundt hele anlegget, kun avbrutt av de nevnte tribuneseksjonene) er sperret av etter at sikkerhetshysteriet også her har synes å ha tatt overhånd. I langt større grad enn installasjon av seter på tidligere stå-seksjoner er dette grunnen til at anleggets kapasitet er langt lavere enn tidligere. Kapasiteten på 26 556 er nå redusert av sikkerhetshensyn, og noen kilder oppgir nå at den tillatte kapasiteten nå er så lav som 6 050. Da kan man til sammenligning tenke på at tilskuerrekorden er fra en europacupkamp mot Rangers høsten 1966, da 55 000 sto som sild i tønne. Der jeg gikk langs seteradene på Railway Stand så jeg snart at jeg ikke ville kunne gå rundt banen, for ved enden av denne tribunen var en seksjon bortenfor sperret av med høye gjerder malt i klubbens farger (grønt, rødt og svart).

Imidlertid så jeg noe annet der inne på tribunen; nemlig et kjent groundhopper-fjes. Paul Brockett har jeg truffet en rekke steder rundt om i England, og også han hadde altså benyttet anledningen til å ta turen til Belfast denne helgen, der han nå gikk med et par andre groundhoppere. Han hadde i motsetning til undertegnede fulgt rådet fra Laurence Reade om å ta kontakt med klubbsekretæren for å melde sin ankomst og forhøre seg om mulighetene for en liten omvisning. Jeg syntes for egen del at det ble litt vel påtrengende, men Paul & Co hadde uansett blitt belønnet med en omvisning oppe i premie-rommet og de øvrige indre gemakker. Han kunne også fortelle at han hadde fått servert en historie som vitnet om at de nevnte stadion-planene nok vil skje likevel.

Det var da også de signalene man absolutt fikk ved å kikke i det meget gode programmet, som blant flere interessante artikler inneholdt en sak om en bok som snart ville være ute for salg. “There’s A Green Sward Called The Oval” må kunne sies å være et kjærlighets-produkt, der forfatteren (og klubbens tidligere program-redaktør) Sam Robinson valgte å skrive en 224 siders bok (med 64 sider med bilder) om The Oval og dens spennende historie da han plutselig innså den reelle muligheten for at det klassiske anleggets tid faktisk går mot slutten, og at det denne gang synes å være en realitet. Den var ikke ute riktig ennå, men etter min hjemkomst fra denne turen har jeg for øvrig bestilt meg et eksemplar som jeg virkelig ser frem til å fordype meg i.

Siden veien videre var sperret, var det bare å snu for å ta seg over på den østlige kortsiden for en kikk der. Overfor betongsavsatsene er det her en gress-skråning som gir flott utsikt over banen, og det var mens jeg sto her på denne kortsiden at jeg også plutselig registrerte et trekk ved anlegget som i disse dager er litt spesielt. Til tross for anleggets form er det for øvrig ikke løpebaner eller lignende, men i forkant av tribuneneseksjonene er det fortsatt et høyt gjerde som omkranser banen – nærmest slik man husker de fra engelsk fotball i 1970- og 1980-årene. Nå har det riktignok godt hardt for seg ved flere anledninger når spesielt Linfield har vært på besøk, men det spørs om ikke disse gjerdene nå først og fremst fortsatt står der fordi man rett og slett ikke har fått surret seg til å fjerne de.

Paul hadde av klubbsekretæren blitt fortalt at det klokka 14.30 ville bli avholdt en seremoni utenfor hovedtribunen i forbindelse med ‘Remembrance Day’. Slikt tar ikke britene lett på, og vi gikk selvsagt for å overvære dette. En representant fra Glentorans klubbledelse holdt en kort tale, og representanter fra begge klubber og militæret la ned kranser før klubb-presten (ja, her i Nord-Irland er det tydeligvis ikke unormalt at klubbene har en egen prest!) tok ordet og seremonien ble avsluttet med et minutts stillhet.
“They shall grow not old, as we that are left grow old:
Age shall not weary them, nor the years condemn.
At the going down of the sun and in the morning,
We will remember them.”

En kikk på tabellen i programmet kunne også avsløre at NIFL Premiership ble toppet av Belfast-rivalen Crusaders, som dermed ligger godt an til å ta sin tredje strake ligatittel, mens Linfield var nærmeste konkurrent tre poeng bak. Glentoran har som nevnt hatt noen ganske tunge sesonger der de ikke minst har slitt økonomisk, og de befant seg helt nede på 9. plass av de tolv klubbene i toppdivisjonen. Det sier kanskje litt om situasjonen i den tidligere storklubben at flere av supporterne sa seg enige med det man ga uttrykk for i programmet; nemlig at ambisjonen for sesongen nå må være å sikte seg inn på sjetteplassen før tabellen deles i to, og dette vil også kvalifisere for playoff om deltakelse i Europa League. Opp til Glenavon på sjetteplassen var det før denne serierunden fire poeng.

The Glens hadde i hvert fall sett bedring den siste tiden, og de var nå ubeseiret på de fem siste ligakampene, med 11 poeng av 15 mulige (3-2-0), slik at man hadde et berettiget håp om at dette ville fortsette når Coleraine denne lørdagen kom på besøk. Coleraine la beslag på femteplassen, som er identisk med plasseringen de fikk forrige sesong, og hadde ti poeng opp til ledende Crusaders, fire poeng ned til Ards på sjuende, og seks poeng ned til Glentoran. Jeg hadde registrert hvordan flere mente at Glens-fansen ikke er den mest tålmodige, og etter 0-0 i forrige hjemmekamp mot bunnlaget Portadown hadde laget blitt pepet av banen. Før kamp var det for øvrig lett å høre at krisen i Portadown var et hett samtaletema, der de nå har fått en heftig poengtrekk, og manager Vinny Arkins har langet ut mot forbundet som han mener forfølger klubben. Men også det er en annen historie.

Gary Haveron er manager for Glentoran, og han hadde nok som nevnt et berettiget håp om å fortsette rekken av kamper der The Glens er ubeseiret, men i det som var en nokså begredelig kamp følte jeg allerede nokså tidlig at det var gjestene fra Coleraine som virket noe skarpere når de kom fremover. Jordan Allan fikk den første skikkelige sjansen da han ble spilt gjennom, men Glens-keeper (og kaptein) Elliott Morris reddet med en benparade. Hjemmelaget svarte med et skudd fra Curtis Allen, men Christopher Johns i Coleraine-målet hadde få problemer. The Bannsiders burde tatt ledelsen da Jordan Allan igjen var på ferde like for pause, men hans avslutning gikk utenfor målet til hjemmekeeper Morris, og sistnevnte måtte like etter i ilden igjen. Han vartet opp med en helt fantastisk redning da Adam Mullen fikk stå alene foran mål, og det var dermed målløst da lagene gikk i garderoben.

I pausen benyttet jeg anledningen til å traske litt vekk fra min posisjon i det sørøstlige hjørnet for å speide litt etter skotske Barry, men blant de 1 675 betalende tilskuerne så jeg aldri snurten av ham. Etter å ha kjøpt meg en brus i kiosken kunne jeg også konstatere at ingen av mine innkjøpte lodd viste seg å være vinnerloddet i dagens ’50/50 draw’, så jeg tok igjen oppstilling på den østlige kortsiden og bladde litt mer i programmet mens jeg ventet på at spillerne igjen skulle entre banen for andre omgang. Det hadde så vidt begynt å mørkne, og flomlysene hadde for lengst blitt slått på da vi startet opp igjen, og det var Coleraine-manager Oran Kearney som fikk grunn til å juble tidlig i andre omgang.

Allerede i omgangens andre minutt ble Jamie McGonigle spilt gjennom av Darren McCauley, og han gjorde ingen feil da han sendte ballen forbi keeper Morris og inn i Glens-nettet. 0-1. Gjestene kunne økt ytterligere, og Glentoran hadde sin keeper å takke for at ikke McAuley doblet ledelsen fra en corner. Etter rundt en time spilt var Morris igjen redningsmannen da Jordan Allan utnyttet nølende forsvarsspill og snappet opp en heading tilbake til keeper. Morris reddet hans avslutning, mens Bradley Lyons noen minutter senere skjøt like utenfor. Glentoran hadde nå lite å svare med, og skapte lite offensivt. Jeg fikk heller aldri se den tidligere Rangers-spissen Nocho Novo på banen for The Glens, og det nærmeste Glentoran kom en utligning var Chris Laverys volley som etter halvspilt andre omgang gikk utenfor målet til Coleraine-keeper Johns.

I stedet kunne Lyons satt spikeren i kista med sju-åtte minutter igjen, men hverken han eller McGonigle klarte å doble ledelsen, og da Curtis Allen headet hjemmelagets siste sjanse utenfor, endte det med borteseier 0-1. Misfornøyde hjemmefans hadde da allerede i flere titalls minutter kommet med mishagsytringer og oppgitte utrop, og majoriteten av de fremmøtte forlot The Oval frustrerte. Selv skulle jeg fly tilbake til Manchester denne kvelden, og hadde slengt fra meg bagen på hotellet inne i sentrale Belfast, slik at jeg nå måtte haste dit og hente den før jeg satt kursen mot flyplassen. Jeg følte imidlertid at jeg måtte unne meg et lite minutt der jeg snudde meg og tok en siste kikk utover The Oval før jeg forlot det fantastiske stadionet. La det ikke være noen tvil – The Oval ble umiddelbart et av mine absolutte favorittstadioner som det skal bli vanskelig å overgå.

Nede på Newtownards Road kom snart buss 4B som fraktet meg tilbake til sentrum, og fra Donegal Square var det kort vei til Park Inn Radisson-hotellet, der jeg raskt fikk plukket opp bagasjen. Derfra var det bare å spasere over til Europa Buscentre for å ta buss 300 til flyplassen, og det hele hadde faktisk gått så radig at jeg nå med nød og neppe rakk 17.30-bussen i stedet for å måtte vente på 18.00-avgangen slik jeg hadde forventet. Tre kvarter senere steg jeg av utenfor Belfast International Airport i god tid før avgang for EasyJets avgang til Manchester klokka 20.15. Jeg skulle gjerne vært lenger i Belfast, men hotell var temmelig dyrt denne lørdagen (i tillegg til at mange var fullbooket), og i tillegg var det best å komme seg over til England allerede denne kvelden siden jeg også hadde planlagt kamp på søndagen.

Med søndagskamp i Chesterfield hadde jeg vurdert overnatting i Sheffield allerede fra lørdag til mandag, men med planlagt landing i Manchester 21.10 tok jeg ikke sjansen på at en eventuell forsinkelse skulle føre til at jeg mistet 21.47-toget som jeg ville være avhengig av. Det viste seg å ikke være noe problem da vi også landet godt før tiden, men slikt vet man jo aldri, og jeg hadde til slutt endt opp med å booke et hotell i Manchester-området – eller mer presist i Moston, nesten helt oppe i Oldham. Manchester hadde nemlig igjen vist seg nokså dyrt på en lørdag, og jeg måtte til slutt punge ut £67 for overnatting ved Premier Inn Oldham Broadway. Etter å ha tatt meg dit opp med buss 181 fra sentrale Manchester, kunne jeg kanskje hørt om noen av mine Oldham-kompiser var klar for en pint, men etter en lang dag stupte jeg i stedet rett til sengs og ble liggende å se på høydepunktene fra dagens runde i Football League før jeg sovnet.

 

 

Northern Irish ground # 2:
Glentoran v Coleraine 0-1 (0-0)
NIFL Premiership
The Oval, 12 November 2016
0-1 Jamie McGonigle (47)
Att: 1 675
Admission: £10
Programme: £3
Pin badge: £3

Next game: 13.11.2016: Chesterfield v Sheffield United
Previous game: 11.11.2016: Northern Ireland v Azerbaijan

 

More pics