Søndag 01.01.2017: Hampton & Richmond Borough v Hemel Hempstead Town

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Mens mange klaget over hvor ‘fælt’ 2016 hadde vært, hadde jeg på min side stort sett latt meg begeistre, men hva kan 2017 by på, og hvordan ville det nye året starte? Første nyttårsdag bød denne gang på så godt som full runde i alle Conference-divisjonene, og jeg plukket meg vel tidlig ut møtet mellom Hampton & Richmond Borough og Hemel Hempstead Town i Conference South som årets første kamp. Fra min base i Cranford, noen få steinkast fra Heathrow Airports nordlige rullebane, var det også nokså greit å ta seg dit ned uten å måtte ta turen via London sentrum. Jeg droppet hotellfrokosten og tenkte i stedet å ty til smørbrød eller lignende fra den lokale sjappa samtidig som jeg forhåpentligvis snappet opp dagens utgave av Non-League Paper, men det var lettere sagt inn gjort, for asiaten bak disken fortalte at han ikke solgte slikt og hadde åpenbart aldri hørt om tidsskriftet.

Derfor bestemte jeg meg for å sette meg på buss 111 mot Hampton med uforrettet sak, og forhåpentligvis ha bedre lykke der nede. Denne bussen har når sant skal sies Kingston som endelig destinasjon, men etter omtrent 50 minutters delvis melkerute var det i Hampton jeg steg av. Det er her i koselige Hampton at man finner klubben jeg denne skulle besøke. Hampton har rundt 20 000 innbyggere, og hører inn under Greater London-bydelen Richmond upon Thames. Detter er en av de ytre bydeler, og Hampton ligger rundt to norske mil sørvest for Charing Cross i sentrale London. Her ligger Hampton idyllisk til ved Themsens nordre bredd, og er nok kanskje mest kjent for det tidligere kongelige palasset Hampton Court Palace, som ligger like sørøst for selve Hampton. Hit kan man ta seg med flere av båtene som kjører ruter på Themsen.

For min del var det som sagt altså med buss at jeg ankom, og etter å ha møtt stengte dører ved en lokal newsagent var første stopp den tilsynelatende flotte puben The Bell Inn. Den ligger idyllisk til i et flott bygg nede ved Themsen, og jeg unnet meg en pint Stowford Press. Det må nok sies at dette på meg virket å være minst like mye restaurant som pub, og jeg fikk også kastet innpå en liten frokost i form av et fancy smørbrød før jeg trasket den korte veien opp til Beveree Stadium for å sjekke ståa. Det var aktivitet der, men med over to timer til kampstart fikk jeg på spørsmål til svar at klubbhusets bar fortsatt ikke hadde åpnet. Ikke helt uventet, så jeg fortsatte som planlagt ned til puben The World’s End. Der hadde de også satt frem ost, kjeks og tortilla chips, og siden det fortsatt rumlet litt i magen lot jeg meg ikke be to ganger der jeg forsynte meg mellom slurkene av pinten med cider.

Da jeg etter hvert takket for meg og tuslet den korte veien tilbake til Beveree Stadium, traff jeg på en norsk groundhopper som jeg dro kjensel på, og etter en liten prat strenet han videre i jakt på et måltid før kamp mens jeg gikk for å betale meg inn med de £12 som synes å være nokså fast sats i de regionale Conference-divisjonene for tiden. Ytterligere £2,50 ble byttet mot et eksemplar av dagens kampprogram, og inne i klubbhusets bar kunne jeg snart slå fast at det var et godt 32-siders program jeg bladde i mens jeg skylte ned pork scratchings med en pint Strongbow til £3,90. Sakte men sikkert begynte det etter hvert å fylles opp der inne, og etter å ha tømt det første glasset benyttet jeg anledningen til å oppsøke klubbsjappa som nå hadde åpnet for å sikre meg en pin til min samling.

Klubben ble i 1921 stiftet som Hampton FC, og spilte lenge i lokale ligaer inntil de i 1964 vant Surrey Senior League og rykket opp i Spartan League (identisk med ligaen som senere gjennom flere sammenslåinger har blitt til dagens Spartan South Midlands League). I denne ligaen hadde de sju suksessrike sesonger, og allerede i debutsesongen vant de den første av tre strake ligatitler, og en fjerde kom våren 1970. I 1971 fikk de innpass i den ikke lenger eksisterende Athenian League, der to tok plass i Division Two. I debutsesongen var de kun ett poeng bak andreplassen og opprykk, og da de sesongen etter sikret nettopp andreplassen hadde de allerede blitt valgt ut til å få bli med i Isthmian Leagues nye Division Two, som i 1977 ble omdøpt til Division One. Der befant de seg helt frem til 1990, da de for første gang opplevde nedrykk.

Verre skulle det bli da Isthmian League året etter foretok en omstrukturering som betød at deres to regionale Division Two-avdelinger ble erstattet av en Division Two og en Division Three, og Hampton befant seg én plassering bak der man trakk linken, slik at de dermed ble å finne i sistnevnte. Da de våren 1992 sikret seg umiddelbar retur til Division Two var det ikke først og fremst takket være sportslig suksess, for fjerdeplassen var i utgangspunktet ikke godt nok til opprykk, men man hadde en ledig plass å fylle, og ligaens årsmøte bestemte at Hampton fikk denne. Den sjansen tok de godt vare på, for våren 1986 rykket de opp igjen, og to år senere betød ytterligere opprykk at de var å finne i Isthmian League Premier Division.

I 1999 tok klubben dagens navn i et forsøk på å utvide sitt nedslagsområde, men måtte uansett i 2003 ta turen ned igjen i det som etter ytterligere omstrukturering nå het Isthmian League Division One South. De rykket opp igjen på direkten og kom åpenbart styrket tilbake, for de var umiddelbart med i playoff-kampen. Våren 2005 ble femteplassen fulgt opp med semifinale-triumf over Heybridge Swifts, men et Fisher Athletic som hadde slått ut AFC Wimbledon i sin semi ble for sterke. Sesongen etter trengtes dog intet playoff da The Beavers vant Isthmian-tittelen og sikret opprykk til nokså nye Conference South. Etter tredjeplass i debutsesongen fikk de hevn over Fisher Athletic i semien, men denne gang var det Eastbourne Borough som ble for sterke i finalen. Daværende manager Alan Devonshire ledet i 2008/09-sesongen The Beavers til sin beste ligaplassering noensinne i form av andreplass i Conference South, og etter å ha slått Chelmsford City i semifinalene (som nå spiltes over to kamper), var det klart for opprykksfinale på hjemmebane mot Hayes & Yeading United.

Det sies at rundt 500 supportere fortsatt var låst ute da kampen startet på et totalt fullsatt Beveree Stadium, men til tross for tilskuerrekord (3 500 – identisk med kapasiteten) måtte vertene se seg slått med 2-3. Etter dette gikk det tyngre, og etter nedrykket i 2012 var de noen sesonger middelhavsfarer (og knapt nok det) før de våren 2016 vant Isthmian-tittelen etter en durabelig tvekamp med East Thurrock United og Bognor Regis Town. Først på sesongens siste dag kunne de juble over retur til Conference South, og der har de på ingen måte gjort seg bort denne sesongen. Tabellen i kampprogrammet var noe utdatert da den stammet fra 20 desember, men en rask kikk på nettet bekreftet at endringene etter Boxing Day-runden ikke var altfor dramatiske.

Hampton & Richmond Borough var i aller høyeste grad med i playoff-kampen der de befant seg på en femteplass og dermed altså la beslag på den siste playoff-plassen. De ble imidlertid pustet i nakken av klubber som først og fremst hardt satsende Chelmsford City og også Poole Town, som begge kun lå to poeng bak med en kamp til gode. For ordens skyld hadde The Beavers hele tolv poeng opp til ledende Maidenhead United, som hadde henholdsvis ni og ti poeng ned til forfølgerne St. Albans City og Ebbsfleet United. Der Readings gamle målsnik Jamie Cureton for tiden besørger mål for St. Albans, kan den ettertraktede storscoreren Dave Tarpey være i ferd med å skyte Maidenhead til Conference Premier, og det hadde i seg selv vært artig, men det skal også nevnes at Tarpey er tidligere Beavers-spiller. Men tilbake til det det skulle dreie seg om, og motstander Hemel Hempstead Town lå plassert omtrent midt på tabellen med tolv poeng opp til dagens vertskap med en kamp til gode.

Beveree Stadium har vært klubbens hjemmebane siden starten i 1921 – med unntak av sju sesonger i 1950-årene da de ble kastet ut til fordel for den lokale rivalen Twickenham Town. Saken var nemlig den at sistnevntes formann tilfeldigvis også var ordfører, og i kjent politiker-stil ordnet han det slik at hans klubb fikk overta leieavtalen ved det da fortsatt uutbygde anlegget. Rettferdigheten skjedde kanskje fyllest da Hampton etter sju år med spill på Hatherop Rec igjen fikk overta tomten da Twickenham Town ble kastet ut (og snart gikk under), og de overtok et nokså spartansk anleggs som de har oppgradert siden. Hovedtribunen erstattet i 1962 en tidligere variant, og her var det opprinnelig sitteplasser i form av trebenker, men de har senere blitt erstattet av 234 plastseter fra Wimbledons gamle hjemmebane Plough Lane og Leytonstones gamle hjemmebane Granleigh Road.

Ved siden av den lille hovedtribunen anla man i 1970 terracing slik at man her har en ståtribune med betongavsatser og tak over hodet til anslagsvis 800 tilskuere. På den andre flanken av denne langsiden står det ytterligere en sittetribune med rundt 250 seter, og denne har et utseende som ved første øyekast muligens får den til å fremstå litt som en midlertidig tribune. Laglederbenkene er å finne på motsatt langside, der tilskuerfasilitetene består av hard standing med et lite overbygg og en seksjon med to betongavsatser til den ene siden for midtstreken. På den sørlige kortsiden satt man i 1999 opp en ny liten sittetribune rett bak mål, og denne er opphøyet fra bakken og entres via trapper på sidene. På denne kortsiden har man også anleggets social club og garderober, samt et lite parti med tre trinns terracing på hver av flankene. Den nordlige (bortre) kortsiden byr på ståtribune med et par betongavsatser og tak over hodet kun på det midtre partiet.

Jeg likte meg umiddelbart godt ved The Beveree, som trygt kan kalles et anlegg med karakter, og under min lille runde rundt banen traff jeg på en groundhopper jeg kun kjente ved navn fra Facebook. David Rees er også Chelsea-supporter, men bor åpenbart nokså lokalt, og vi ble stående og slå av en liten prat. Heldigvis dreide samtalen seg ikke over på PL-temaer, så jeg slapp å unnskylde meg høflig for å unnslippe med det første. Det var likevel godt med tid til at jeg kunne å få påfyll i glasset og slå av en prat med noen av de fremmøtte i baren. En hjemmesupporter minnet meg på at de to klubbene også hadde møtt hverandre på Boxing Day, da det var Hemel Hempstead Town som seiret 1-0 i Hertfordshire, og nå var beverne lystne på revansj og tre viktige poeng i playoff-kampen.

Beavers-manager Alan Dowson måtte klare seg uten Jamal Lowe som omsider hadde forlatt The Beveree til fordel for sin nye arbeidsgiver Portsmouth, og hjemmelaget fikk ingen spesielt god start. Jake Robinson hadde scoret kampens eneste mål da de to lagene møttes seks dager tidligere, og igjen var han et problem for The Beavers. Deres forsvar «mistet» ham et lite øyeblikk, og det var nok til at han etter ti minutter ble spilt gjennom og sendte ballen i mål bak Beavers-keeper Billy Bishop. Vertene svarte nesten umiddelbart da Brendan Kiernan ble spilt gjennom av Nicke Kabamba to minutter senere. Kiernan lurte offside-fella før han på iskaldt vis overlistet Tudors-keeper Jamie Butler, slik at det sto 1-1.

Midtveis i omgangen fulgte to gode sjanser – en til hvert lag. Først kontret Hemel på sin venstreside, og keeper Bishop måtte storme ut for å blokkere. Deretter fosset vertene i angrep, men kontringen endte med at Christian Jolley skjøt like utenfor. Hjemmelaget skulle likevel snu kampen, for i det 29. minutt noterte Brendan Kiernan seg for sitt andre mål da han overlistet keeper Butler og fant nettmaskene fra den ene siden av 16-meterfeltet. Vertene presset på ytterligere, og Jolley tvang frem en redning fra Butler mens Kiernan igjen lurte offside-fella til et Hemel-lag som sto meget høyt i forsvar, og bortelaget ble ved det tilfellet reddet av at Butler ruset ut og nærmest sklitaklet ballen ut av Kiernans føtter.

Dermed 2-1 til pause, og de 808 betalende tilskuerne hadde skapt god stemning mens de så en underholdende omgang. Etter å ha bevilget meg en burger og en ny pint, ble jeg kapret av en kar som lurte på om jeg var den norske groundhopperen, og etter at han av en eller annen grunn tydeligvis tok min bekreftelse på at jeg i hvert fall var norsk groundhopper som en invitasjon til å begynne en samtale om Manchester United, måtte jeg denne gang unnskylde meg med et plutselig behov for et toalettbesøk. Jeg fant snart en mer interessant samtalepartner som kunne fortelle litt mer om Hampton & Richmond, og vi befant oss plutselig i en diskusjon om Dave Tarpey, der det viste seg også han hadde vært til stede da jeg så Tarpey score kampens eneste mål da The Beavers var bortelag ved mitt besøk hos Dover Athletic i mars 2012.

Hemel-manager Dean Brennan hadde tilsynelatende klart å oppildne sine gutter i pausen, for de startet andre omgang på en positiv måte der de skapte problemer for vertene. Jake Robinson var på jakt etter sitt andre, og sendte i vei et skudd som imidlertid ikke klarte å overliste keeper Bishop. Kaptein Jordan Parkes var nestemann med en frisparkvariant som han ikke helt klarte å få til å duppe nok, men Hemel nærmet seg, og noen minutter senere måtte Beavers-kaptein Kieran Murphy ta på seg rollen som reddende engel med en blokkering da en Hemel-spiller fikk stå umarkert på bakre stolpe og avslutte på mål. Utligningen kom med et kvarters tid igjen da Hemel stormet nedover den ene kanten, og inne foran mål fant de Jake Robinson som scoret sitt og Hemels andre for dagen.

2-2 sto seg ikke altfor lenge, for fem minutter senere hadde allerede Hemel-keeperen i mellomtiden reddet et forsøk fra Josh Carey da vertene fikk en corner. Den ble kun delvis klarert ut til Nathan Collier som hamret ballen i nettaket fra rundt 11-12 meter. 3-2, og hjemmefolket kunne igjen juble over det som nå lenge så ut som et seiersmål. Fire minutter ble lagt til, og vi nærmet oss det da hjemmelagets Christian Jolley ble utvist tilsynelatende nokså strengt etter en duell (forutsatt at jeg ikke overså noe). Mens hjemmefolket ropte om at dommeren måtte se på klokka og blåse av, fikk Hemel fortsette å presse, og i det femte tilleggsminuttet glapp markeringen av Jake Robinson igjen da han fikk hodet på et innlegg fra venstrekanten. Ballen gikk i bue over Bishop og dalte inn i mål til 3-3. Ellevill jubel blant Hemel-folket, og sinne og frustrasjon hos beverne.

Det var kanskje ikke noe å si på resultatet tross alt, men det var en dramatisk avslutning. Jeg ble igjen en liten stund før jeg takket for meg og omsider tok buss 111 tilbake mot Cranford. På den motsatte ferden tidligere på dagen hadde jeg merket meg et område rundt hovedgata i Hounslow der det var en del sjapper som jeg mistenkte kunne ha Non-League Paper, og jeg hoppet av for å tråle området…men uten hell. Etter å ha vært innom tre eller fire sjapper der asiatene bak disken alle så ut som spørsmålstegn, ga jeg opp og valgte å unne meg en pint ved Yates-kjedens Hounslow-filial. Den viste seg om mulig like lite sjarmerende som Hounslow i seg selv, og jeg ble «underholdt» av en enorm gjeng med det jeg antar var lokale asiater som tilsynelatende hadde en svært høylytt og endeløs diskusjon om hvem som hadde størst muskler. Jeg svelget unna pinten akkompagnert med en voldsom kakling og gjentagende «flexing» før jeg rømte stedet og hoppet på bussen igjen for å trekke meg tilbake til hotellet.

English ground # 384:
Hampton & Richmond Borough v Hemel Hempstead Town 3-3 (2-1)
Conference South
The Beveree, 1 January 2017
0-1 Jake Robinson (11)
1-1 Brendan Kiernan (13)
2-1 Brendan Kiernan (29)
2-2 Jake Robinson (75)
3-2 Nathan Collier (80)
3-3 Jake Robinson (90+5)
Att: 808
Admission: £12
Programme: £2,50
Pin badge: £4

Next game: 02.01.2017: Dorking v Chessington & Hook United (@Dorking Wanderers)
Previous game: 31.12.2016: Alvechurch v Quorn

More pics

Lørdag 31.12.2016: Alvechurch v Quorn

Etter å sett AFC Wulfrunians lide nederlag for sine gjester Sporting Khalsa, var jeg fortsatt bare halvveis i mitt fotballprogram for nyttårsaften. Som tidligere nevnt hadde jeg opprinnelig vurdert et par andre dobbel-muligheter før Spanner kom på banen med et tilbud om skyss som førte til vi omsider ble enige om dobbelen AFC Wulfrunians og Alvechurch. Mens tyskerne Jens og Magret satt kursen mot herlige Pelsall Villa, og Russell Cox og Chris Garner kjørte mot Alvechurch, hadde jeg og Spanner nå fått selskap av Pontefract-hopperen Eddie Fogden i Spanners bil som snart forlot Castlecroft Stadium med kurs for Worcestershire og Alvechurch. Med rundt tjue minutter til avspark hadde vi parkert utenfor Lye Meadow og kunne åpne lommeboka for å betale oss inn (og slippe ut en møll eller to).

Om det mot formodning skulle finnes noe slikt som faste lesere av mine skriverier, vil noen kanskje huske at dette slett ikke var mitt første forsøk på å se Alvechurch spille kamp på Lye Meadow, for allerede i romjula 2011 befant jeg meg her bare for å bli møtt av et mørklagt anlegg etter å ha toget til Alvechurch stasjon og trasket derfra gjennom hele landsbyen. Det var 29. desember 2011, og kampen mot Highgate United hadde den gang blitt avlyst tidligere på dagen uten at jeg – uerfaren som jeg var på den tiden, sammenlignet med nå – hadde registrert det. Jeg fikk den gang omsider fått klarhet i saken etter et tips om å ringe på i et av nabohusene, der en Neil kunne bekrefte avlysningen. Mon tro om ikke det kan ha vært Neil Tomlin, som nå står oppført som en av styremedlemmene.

Men historien om mine mislykkede forsøk på å besøke Lye Meadow ender ikke der, for andre nyttårsdag 2014 var det Alvechurch v Tipton Town som var førstevalget på det som skulle vise seg å være nok en dag der det britiske klimaveldet utraderte nær sagt hele programmet i (daværende) Midland Alliance. Dette var for øvrig en tur der hele åtte av mine tolv planlagte kamper ble avlyst, inkludert sju avlysninger på rad! Heldigvis klarte jeg å finne alternative kamper for alle bortsett fra én, og den gang fant jeg også ut i god tid at kampen i Alvechurch hadde blitt avlyst, slik at jeg til slutt endte opp med å i stedet besøke Coleshill Town, som vel var en av kun to kamper som overlevde den dagen. Vel, nok mimring.. Nå var alle gode ting endelig tre, men også denne gang hadde det vært litt bekymring, og baneinspeksjon hadde måttet til da man mente banen nå var litt våt etter tøværet som etterfulgte et par netters frost. Man skulle tro de hadde fått en meter snø! Men uansett hadde jeg fått den gode nyheten allerede da vi var på vei mot Wolverhampton og Castlecroft tidligere på dagen.

Alvechurch er en landsby som ligger nordøst i grevskapet Worcestershire; omtrent 17 kilometer sør for Birmingham, åtte kilometer nord for Redditch og en snau norsk mil øst for Bromsgrove. Da skulle Alvechurch være plassert nokså omhyggelig rent geografisk, og det kan også fortelles at innbyggertallet er omtrent 6 500. Det var det nok ikke da en Ælfgyth grunnla en kirke her allerede på 700-tallet. I 780 skjenket kong Offa av Mercia mye av landet her til biskopene av Worcester, men biskopenes ‘palass’ ble revet på 1600-tallet slik at kun vollgravene er igjen. Fra 1800-tallet og frem til midten av forrige århundre var en mursteins-fabrikk en viktig hjørnesteinsbedrift i landsbyens utkant, og det var også et senter for produksjon av spiker og nagler. En periode etter andre verdenskrig hadde også bilfabrikanten Dellow en fabrikk i Alvechurch.

Men nå var det fotballen vi hadde kommet for, og vi betalte de £6 som ble avkrevd i inngangspenger. Det var en liten skuffelse at dagens kampprogram var utsolgt, og karen i bua kunne fortelle at de ble utsolgt allerede rundt klokka 14.20. Etter en melding til klubbens Twitter-ansvarlige der jeg ba ham ta kontakt om han skulle komme over et eksemplar, fikk jeg beskjed om at de gjerne ville sende meg et eksemplar. Jeg ba ham oppsøke meg for å få noen shilling for programmet og frakt, men det ville han ikke vite noe av. Da jeg entret klubbhusets bar for å betale £3,20 for en pint Kingstone Press, traff jeg på groundhopperen Jack Warner, som på sin side hadde fått sikret seg et program til £1,50, og det viste seg å være en dobbel-utgave som dekket både Boxing Day-kampen mot Highgate United og dagens kamp mot Quorn.

De tidligste beskrivelser av en fotballklubb i Alvechurch er fra 1913 og vitner om en klubb ved navn Alvechurch Juniors. Denne klubben gikk i 1920-årene under navnet Alvechurch Swifts, før den gikk under i 1926. Dagens klubb (eller den første versjonen av den, om man vil) ble stiftet i 1929, og spilte sine første år på Meadow Lane, men der hadde de ikke mulighet til å ta inngangspenger, og etter at klubben startet opp igjen etter andre verdenskrig hadde man et mellomspill på en bane kalt The Gaunts mens de omsider klarte å spare opp til en tomt der de bygget sitt nåværende stadion – Lye Meadow. I 1961 fikk Alvechurch innpass i Worcester Combination (som senere ble til Midland Combination), og vant den ligatittelen i 1963.

I denne perioden gjorde Alvechurch seg også bemerket med en og annen giant killing i FA Amateur Cup, og tok seg til kvartfinalene i 1964/65. Sesongen etter ble det overgått med semifinale. På tolv sesonger i ligaen som i mellomtiden byttet navn til Midland Combination ble ligatittelen vunnet fire ganger, i tillegg til at de ble nummer to ved fem anledninger, vant denne ligaens ligacup fem ganger og var tapende finalist to ganger. Den siste av disse ligatitlene ble vunnet i 1971/72 – en sesong der klubben skulle skrive seg inn i rekordbøkene. For andre gang var klubben nå meldt på i FA Cupen, og i den fjerde kvalifiseringsrunden ventet Oxford City. Der måtte det hele seks kamper og elleve timers spill til for å kåre en vinner. Etter 2-2, 1-1, 1-1, 0-0 og 0-0, vant omsider Alvechurch 1-0 i den sjette kampen. En rekord som aldri vil bli slått, med dagens straffesparkkonkurranser. For ordens skyld ble de i neste runde slått ut av Aldershot, men kjempet tappert i det som var deres tolvte kamp på tre uker, og kunne tross tap 2-4 gå med hevet hode.

I den påfølgende sesongen (1972/73) avsluttet Alvechurch sitt opphold i Midland Combination med andreplass samtidig som de ble første amatørklubb til å vinne Worcestershire Senior Cup – en tittel de forsvarte året etter. Alvechurch tok steget opp i West Midlands (Regional) League Premier Division, og debuterte med å vinne ligatittelen på første forsøk – i tillegg til å også vinne både WMRLs ligacup, Worcestershire Senior Cup og Birmingham Senior Amateur Cup. Samtidig tok de seg helt til tredje ordinære runde av FA Cupen, etter å ha slått ut Exeter City på St. James Park og deretter knust Kings Lynn 6-1 i andre runde. Tap 2-4 for Bradford City gjorde ikke skam på Alvechurch, som sesongen etter forsvarte både ligatittel og ligacup til tross for å ha mistet fem av sine viktigste spillere. Kort fortalt; da de igjen vant både ligatittelen og Worcestershire Senior Cup i 1977, hadde Alvechurch vunnet WMRLs ligatittel i samtlige fire sesonger siden opprykket dit. Dette ble fulgt opp med en andreplass før de tok steget opp i Southern League.

På et tidspunkt da Southern League i tre år kun opererte med to likestilte divisjoner, vant Alvechurch i 1981 deres Midland Division, og skulle deretter spille finale mot Southern Division-vinner Dartford for å kåre en overall vinner av Southern League. Etter 3-3 totalt over to kamper, vant Alvechurch 4-3 på straffer, og det eneste som hindret opprykk til Alliance Premier League (dagens Conference Premier) var at Lye Meadow ikke oppfylte stadionkravene. Så det er nok trygt å si at de færreste har noen som helst anelse om hvor gode Alvechurch faktisk var på dette tidspunktet. Påfølgende sesong ble de henvist til andreplass av klubben som da het Nuneaton Borough, og denne sesongen gjorde en av Alvechurch-spillerne også suksess på det engelske non-league landslaget. Dette var Alan Smith, som snart gikk til Leicester City (og senere til Arsenal, der mange nok vil huske ham fra).

Etter en omstrukturering før 1982/83-sesongen ble Alvechurch plassert i Southern League Premier Division, og endte opp med å vinne den sesongens utgave av deres ligacup. Det gikk etter hvert nedover med klubben både økonomisk og sportslig, og nedrykk i 1990 ble fulgt opp av nytt nedrykk to år senere, før man tilbake i WMRL ble slått konkurs i 1993. Året etter blåste supporterne liv i klubben igjen under navnet Alvechurch Villa, men dette suffikset ble fjernet i 1996. Etter å ha startet opp i Midland Combination sikret de seg i 2003 ligatittel og opprykk til Midland Alliance. De er fortsatt å finne på dette nivået, selv om Midland Alliance nå har blitt til Midland Football League Premier Division, og der gjorde de en knallsesong sist, da de ga føniksklubben Hereford FC kamp til døra.

Lye Meadow er et koselig lite anlegg i idylliske omgivelser, og vi hadde kommet inn nede ved den ene kortsiden, der tilskuerfasilitene er begrenset til hard standing under åpen himmel. Klubbhuset med det som finnes av fasiliteter er å finne på den høyre langsiden sett herfra, og også her er det hard standing som gjelder for tilskuerne. På bortre kortside er det mer hard standing i tillegg til en større og interessant seksjon med terracing i form av betongtrinn i ulik høyde – muligens fordi banen heller på tvers. Også her sto man tidligere under åpen himmel, men de siste årene har man fått på plass et tribunebygg som gir tak over hodet til de stående tilskuerne. Anleggets eneste sittetribune er hovedtribunen som er å finne på bortre langside, og slik den fremstår fikk jeg en mistanke om at den muligens tidligere har vært en ståtribune som nå er omgjort til sittetribune med røde plastseter over betongtrinnene – uten at jeg ellers har noen dekning for å påstå at det faktisk er tilfelle.

Det var tydeligvis en del groundhoppere her, noe som selvsagt kan være en av forklaringene på at programmene var utsolgt, og jeg ble stående en stund og snakke med en annen kjenning i form av Paul Fergusson. Uten å foregripe begivenhetene skal det for øvrig også nevnes at jeg ved hjemkomst fra turen hadde fått melding om ankommet pakke til uthenting på postkontoret, og at det var denne dagens kampprogram som Alvechurch til alt overmål hadde sendt rekommandert. Det alene vitner om en fantastisk klubb som vet å ta vare på sine tilskuere! Jeg benyttet anledningen til å gå til innkjøp av en cheeseburger med bacon fra «burger-vogna» ved siden av klubbhuset, før jeg igjen ble stående å samtale litt med Paul mens klokka tikket mot avspark.

Etter at det som nevnt var Alvechurch som forrige sesong var klubben som ga Hereford hardest kamp, var jeg nok ikke den eneste som følte at dette ville kunne bli deres sesong. De har også søkte igjen, og det hadde vært morsomt med et Church-opprykk, men de gikk på et og annet noe overraskende poengtap i sesonginnledningen. Nå hadde de imidlertid reist seg såpass at de var å finne øverst på tabellen, med ett poeng ned til et Lye Town som dog hadde to kamper mindre spilt. Lye Town har uansett ikke søkt om opprykk, men det har derimot Hereford-klubben Westfields, som tidligere i sesongen gjorde seg bemerket i FA Cupen samtidig som de hadde en kanonstart ved å vinne de ti første ligakampene. Senere har det gått litt tyngre, men med tanke på at de hadde fem kamper til gode på Alvechurch så var de så absolutt fortsatt en trussel der de lurte ni poeng bak.

Det hadde som sagt vært morsomt med et Alvechurch-opprykk til step 4, og en klubb som for noen år siden befant seg der er Leicestershire-klubben Quorn. Det var de som sto på motsatt banehalvdel denne ettermiddagen, og for deres del var de å finne rett over midten av tabellen – nærmere bestemt på en 10. plass av de 22 lagene i Midland Football League Premier Division. Alvechurch hadde vunnet den omvendte kampen med 5-0 tilbake i oktober, og var en naturlig favoritt igjen i denne siste kampen i 2016, så fremt manager Ian Long og hans utvalgte ikke undervurderte motstanderen, og det var det åpenbart ingen fare for at de gjorde. I stedet fikk vi servert en innledning der Alvechurch valset fullstendig over motstanderne og ga stakkars Quorn fullstendig bakoversveis.

Min stoppeklokke hadde kun passert minuttet med noen få sekunder da et innlegg fra Jamie Ashmore ble headet i mål av Danny Dubidat, og kun tre minutter senere måtte Quorn-keeper Leighton Smith igjen hente ballen ut av nettmaskene da et nytt innlegg fra Ashmore ble styrt i mål av Josh March uten at Smith klarte å avverge. Ytterligere to minutter frem i tid utnyttet Dave Bellis nølende forsvarsspill da han stjal ballen og sentret til bedre plasserte March som nokså enkelt kunne notere seg for sitt andre ved å sette ballen i den tomme målet. Vi var kun i det sjuende minutt, og det sto allerede 3-0! Quorn-manager Doug Keast fortvilte, og kampen virket nærmest avgjort allerede.

Det tok et kvarter før gjestene på alvor truet Alvechurch-målet, og James Hicks sendte i vei en suser som Church-keeper Lewis Fenney nok ikke ville hatt nubbesjans på, men Jamie Ashmore var heldig nok til å stå perfekt plassert for å blokkere skuddet med hodet. Det var dog Alvechurch som styrte showet, og i stedet økte de ytterligere tjue minutter ut i kampen. 4-0 kom som følge av en lang ball og nytt eksempel på uheldig forsvarsspill da Danny Dubidat stjal ballen, rundet keeper og sendte ballen i mål uten at noen av de tre Quorn-forsvarerne inne i feltet klarte å blokkere. Church hadde ikke tenkt å slå seg til ro med det, og både Josh March og Ryan Edmunds kunne økt ytterligere om det ikke hadde vært for gode redninger fra Quorn-keeper Smith.

Quorn-manageren hadde på sin side sett nok, og foretok et dobbelt defensivt bytte allerede før vi nådde halvtimen, men Alvechurch fortsette å presse på der de kom i angrep etter angrep. Da Edmunds la inn til March trodde flere at det var klart for 5-0, men sistnevntes kanon av en heading gikk hårfint utenfor stolpen. Heldigvis for gjestene fikk de litt mer pusterom da det gikk litt roligere for seg det siste lille kvarteret før pause, og de som tjue minutter tidligere hadde begynt å snakke om mulig tosifret, undret seg da dommeren blåste for pause over hvorvidt Alvechurch hadde tatt foten litt av gasspedalen eller om det var gjestene fra Leicestershire som omsider hadde fått litt mer skikk på sitt forsvar.

Kanskje var det en blanding av de to, men ut fra samtalene i pausen å dømme var i hvert fall groundhopperne imponert over det de hadde sett fra vertene, og deres supportere var ikke mindre fornøyd. Selv benyttet jeg også anledningen til å snakke litt med et par av de nevnte hjemmesupporterne som ikke overraskende håpet at dette skulle bli deres sesong og at de kan krone sesongen med opprykk. En av dem mente ganske riktig at det ville være en nokså stor bragd av det som i utgangspunktet er en liten landsbyklubb. Med påfyll i glasset kunne jeg se at Alvechurch tilsynelatende ikke hadde til hensikt å hvile på laurbærene i andre omgang, for allerede i omgangens første minutter hadde de ballen i nettet ved ytterligere to anledninger, men begge ganger ble det annullert. Først i forbindelse med en corner der dommeren allerede hadde blåst for angrep på keeper da Dubidat satt ballen i mål, og deretter da keeper Smith måtte gi retur og en offside-plassert Dubidat igjen fant nettmaskene bare for å se linjemannen holde flagget i været.

Quorn-keeperen leverte en flott redning på et skudd fra March før Edmunds driblet seg gjennom om avsluttet i stolpen. Det femte målet kom omsider med drøyt tjue minutter igjen, og det var Ryan Edmunds som fikk sette spikeren i kista da han smalt ballen inn via tverrliggeren. Nå var kanskje hjemmelaget tilfreds, men fortsatt var det flere halvsjanser foran et publikum som ble opplyst å være 138 i tallet. Jeg ser nå at det senere åpenbart har blitt endret til 131, men det spiller liten rolle. Det virket uansett som om Quorn-forsvaret endelig hadde fått summet seg nok til å nå holde sitt vertskap noenlunde i sjakk, og dermed ebbet det ut med at Alvechurch for andre gang denne sesongen slo Quorn 5-0. Det var på tide å takke for oss og forlate Lye Meadow, for Spanner skulle slippe meg av ved en passende jernbanestasjon på veien hans hjemover.

Vi ble enige om at Birmingham International var godt egnet i så måte, og jeg rakk akkurat å kaste meg på et London-tog som etter en lang dag på farten tok meg ned til London Euston. Derfra gikk turen videre til Green Park med tubens Victoria Line og videre vestover med Piccadilly Line. Sistnevnte etappe virket nå lenger enn den er for undertegnede, der vi sneglet oss utover mot Hounslow West, som var stedet der jeg omsider steg av og tok fatt på den siste og korte etappen med buss H98. Jeg hadde betalt £83 for tre netters overnatting ved Travelodge Heathrow Central-hotellet ved Cranford, rett i nærheten av Heathrow Airport, slik navnet tilsier. Etter fem minutters tid på bussen hoppet jeg av rett utenfor hotellet, som uten tvil er det største Travelodge-hotellet jeg har gjestet. Det var nyttårsaften, men etter en lang dag hadde jeg ingen planer om å begi meg ut på galeien i form av utelivet, så etter å ha sjekket inn bestilte jeg i stedet en pizza som jeg trakk meg tilbake med. 2016 hadde vært et flott år, og det var bare å håpe på mer av det samme i 2017. Etter å ha sett på fyrverkeriet et par minutter gjennom vinduet, ønsket jeg 2017 velkommen ved å snart krype under dyna. 

English ground # 383:
Alvechurch v Quorn 5-0 (4-0)
Midland Football League Premier Division
Lye Meadow, 31 December 2016
1-0 Daniel Dubidat (2)
2-0 Joshua March (5)
3-0 Joshua March (7)
4-0 Daniel Dubidat (21)
5-0 Ryan Edmunds (69)
Att: 131
Admission: £6
Programme: Sold out (but they sent me one free of charge – original price £1,50)
Pin badge: n/a

Next game: 01.01.2017: Hampton & Richmond Borough v Hemel Hempstead Town
Previous game: 31.12.2016: AFC Wulfrunians v Sporting Khalsa

More pics

Lørdag 31.12.2016: AFC Wulfrunians vSporting Khalsa

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Etter et par dager med uheldige «avsporinger» følte jeg etter besøket hos Gresley at turen var tilbake på skinner, men nyttårsaften var en dag som hadde voldt meg en god del hodebry under planleggingen av turen. Med tidlig start i London-området på første nyttårsdag var det en fordel å finne en mulig kamp nede i de traktene eller på vei dit ned, slik at jeg kunne installere meg der. Selv om det kanskje ikke var det som fristet mest, så jeg tidlig muligheten for en dobbel med Met Police og Molesey, før også sistnevnte flyttet sin kamp til 13.00 slik at de nå startet på samme tidspunkt. Jeg har for så vidt også tidligere vært inne på dette med avspark klokka 13.00 og hvordan det av en eller annen grunn ser ut til å ha blitt uhyre populært blant klubbene, men med fare for å gjenta meg selv må jeg si at det er et ubrukelig tidspunkt dersom målet er å trekke flere folk. Om man først skal ha tidlig avspark for å trekke flere folk i form av supportere fra andre (og gjerne større) klubber, er det totalt dødfødt med avspark klokka 13.00 da man i de aller fleste tilfeller ikke har mulighet til å komme seg til en 15.00-kamp etterpå.

Da den nevnte London-dobbelen utgikk, rettet jeg etter hvert i stedet oppmerksomheten mot Wolverhampton, der Old Wulfrunians skulle spille klokka 12.00 mens nabo AFC Wulfrunians skulle ha kamp klokka 15.00. Da de to holder til kun et steinkast fra hverandre, var dette en enkel dobbel, men igjen skulle det stikkes kjepper i hjulene. AFC Wulfrunians valgte plutselig å også de flytte sin kamp til 12.00, slik at de nå ville spille samtidig også her. Imidlertid så jeg snart at AFC Bridgnorth fortsatt sto oppført med kamp klokka 15.00, og det så ut til å la seg gjøre å ta seg fra Castlecroft til Bridgnorth dersom jeg foretok en meget rask exit fra førstnevnte stadion og hastet mot bussholdeplassen. Det hadde dog vært ok å slippe det stresset da jeg også måtte drasse på bagasjen, og da jeg så at min groundhopper-kompis Russell Cox (kjent som the Wycombe Wanderer) fortsatt hadde til gode å besøke begge, luftet jeg idéen for ham slik at jeg kanskje kunne få skyss.

Mens han vurderte alternativene, fikk jeg imidlertid en melding fra brukeren Youngster på Kempster-forumet, og da han hadde tenkt å se Old Wulfrunians fulgt av Leicester Road, tilbød han meg skyss dersom jeg ønsket å være med på dette. Det var slett ikke uinteressant, men en kikk på Google Maps røpet at det nok kunne bli litt vel tøft å ta seg fra Castlecroft til Hinckley på en drøy time. Dette sa Spanner, som han egentlig kalles, seg enig i etter å selv ha sjekket, men siden han uansett hadde besøkt alle Midlands-arenaer der det ble arrangert 15.00-kamper denne dagen, sa han at han var åpen for forslag. Bridgnorth var vel litt i feil retning for en som etter hvert skulle hjem til East Anglia, men det var da jeg så muligheten for å endelig få besøkt Alvechurch. Dette ble foreslått for Spanner, han samtykket, og planen var lagt. Han skulle overnatte et sted opp i Cheshire dagen før, og vi avtalte etter hvert at han skulle plukke meg opp på Stafford stasjon rundt klokka halv elleve, slik at det var dit jeg nå satt kursen denne morgenen.

Igjen droppet jeg hotellfrokost og gikk over til Burton-on-Trent stasjon for å ta plass på 08.49-toget som skulle ta meg den korte første etappen til Tamworth. Jeg hadde valgt en times tidligere avgang enn opprinnelig planlagt, i tilfelle forsinkelser og ikke minst at jeg ville være på plass før Spanner dukket opp. Jeg hadde ni minutter på meg til å bytte tog og stige på 09.09-toget fra Tamworth, som ankom Stafford i rute klokka 09.36. Med en tid å vente benyttet jeg tiden til å gå til innkjøp av en enkel frokost i form av smørbrød og juice, og leste litt i en medbragt bok mens jeg ventet på Spanner, som ankom like før halv elleve slik at vi kunne sette kursen mot Wolverhampton og Castlecroft. Vi brukte vel omtrent 40 minutter dit ned, og ankom Castlecroft Stadium med omtrent tre kvarter til avspark. Vi avtalte å møtes på parkeringsplassen der etter kamp, og mens Spanner stakk for å se Old Wulfrunians, gikk jeg for å betale meg inn hos AFC Wulfrunians.

AFC Wulfrunians holder altså til i Castecroft – en ytre bydel eller forstad like utenfor Wolverhampton; vest-sørvest for sistnevntes bysentrum. Denne bydelen har fått sitt navn etter Castlecroft House – et tidligere herskapshus og senere også hotell. Her befinner vi oss vel 4-5 kilometer fra Wolverhampton sentrum, og kun et steinkast fra grensen mot Shropshire. Vi er altså så vidt innenfor grensene til West Midlands, og noen vil vite at Wolverhampton historisk sett var en del av Staffordshire. Ved folketellingen i 2001 ble Castlecrofts innbyggertall oppgitt å være 1 869, slik at det utgjør en svært liten del av Wolverhamptons rundt 250 000 innbyggere. Wolverhampton vokste for øvrig frem som et handelssentrum med ull som spesialitet, mens gruvedrift og diverse industri ble langt mer dominerende etter den industrielle revolusjon.

En port i det ene hjørnet var åpen, og der betalte jeg de £6 som ble avkrevd i inngangspenger, samtidig som jeg også rasket med meg et program til £1,50 før jeg kom meg innenfor og satt kursen mot anleggets forholdsvis store hovedtribune som huser klubbens bar helt øverst på tribunen. Det var da jeg tok meg dit opp at jeg ikke uventet støtte på kjente nok en gang. Den tyske duoen Jens og Magret var der, og med en pint fra baren slo jeg meg ned sammen med de to. Sannelig hadde ikke også Russell Cox etter hvert valgt å følge mitt forslag, for snart kom også han inn sammen med Chris Garner og fortalte at de ganske riktig skulle til AFC Bridgnorth etterpå. Jeg hadde jo for lengst fortalt ham at mine planer var endret i og med at Alvechurch fristet, men Bridgnorth er også en destinasjon jeg også gjerne skulle besøkt. Ellers ble ventetiden benyttet til å hjelpe Jens med å bestemme seg for sin neste destinasjon, og blant alternativene han vurderte klokka 15.00 kunne jeg varmt anbefale Pelsall Villa. Etter å ha vist ham noen bilder derfra var han solgt og bestemte seg for å dra dit (og i likhet med meg var han åpenbart begeistret over det som møtte ham).

Jeg nevnte at Spanner gikk for å se naboen Old Wulfrunians og at også de en stund var en del av mine planer for denne dagen, og man kan nesten ikke ta for seg AFC Wulfrunians’ historie uten å nevne Old Wulfrunians. Selv om AFC Wulfrunians ble stiftet så sent som i 2005, har de nemlig sterke bånd til Old Wulfrunians, som på sin side har en historie som strekker seg tilbake til stiftelsen i 1922. Denne klubben ble startet som Wolverhampton Grammar School Old Boys, og har spilt hele sin historie i lokale og regionale ligaer. De dominerte en periode Birmingham AFA, der de fire år på rad sikret seg ‘the double’ med liga- og ligacup-titler. Da deler av denne klubben følte at tiden var moden for at de skulle prøve seg på et høyere nivå, endte det med at en rekke ‘utbrytere’ i 2005 stiftet AFC Wulfrunians.

Denne nye klubben tok plass i West Midlands (Regional) League Division Two, som våren 2006 ble vunnet på første forsøk. Da de ett år senere endte på andreplass i Division One, betød det opprykk til ligaens Premier Division. Våren 2009 ble også denne vunnet, men opprykket måtte de se langt etter da deres hjemmebane ikke oppfylte kravene. De måtte vente til våren 2013 da WMRL-tittelen igjen ble vunnet og de var tilbake på det oppgraderte Castlecroft Stadium før de fikk rykke opp i Midland Alliance, som året etter ble toppdivisjonen i den nye Midland Football League. De befinner seg fortsatt i MFL Premier Division, med 7. plassen våren 2015 som foreløpig beste plassering, og det ser i hvert fall ikke ut som om den bestenoteringen står i overhengende fare for å bli slått denne sesongen.

The Wulfs befant seg nemlig helt nede på 18. plass av de 22 klubbene, og hadde før denne kampen kun tre poeng ned til nedrykkssonen og Boldmere St. Michaels som dessuten hadde en kamp til gode. De innrømmet da også i programmet at dette nok var deres tyngste sesong hittil, og kunne heller ikke forvente noen lett kamp når Sporting Khalsa denne dagen kom på besøk. Den asiatiske klubben lå på femteplass, men hadde dog hele 16 poeng opp til ledende Alvechurch selv om de i det minste hadde fire kamper til gode. Det ser ut til å kunne stå mellom Alvechurch, Lye Town (ett poeng bak med to kamper til gode) og Westfield (ni poeng bak med fem kamper til gode), men spennende blir det åpenbart også i bunnstriden. En representant for hjemmelaget bekreftet at selv om de håper på fortsatt fremgang, så er hovedmålet for sesongen nå å klare seg, så det var viktige poeng å kjempe om da det etter hvert nærmet seg avspark.

Da Castlecroft Stadium ble bygget i 1950-årene var det opprinnelig som treningsanlegg for byens storklubb Wolverhamton Wanderers, som på den tiden jo også var en av de virkelige storhetene. I 1990-årene ble det kjøpt av Rugby Union-forbundet og benyttet som regionalt hovedkvarter, der man hadde blant annet «rugby-skole» og treningsfasiliteter for dommere. AFC Wulfrunians spilte som nevnt sine første år på Memorial Ground, der Old Wulfrunians fortsatt holder til, men måtte altså banedele med Wolverhampton Casuals mens man startet arbeidet med å få på plass en leieavtale ved Castlecroft Stadium. Dette anlegget domineres av den etter forholdene store hovedtribunen, som for øvrig også er anleggets eneste tribune. Den byr på sitteplasser, er opphøyet fra bakken og entres via trapper i forkant. Bortsett fra dette er det hard standing under åpen himmel som gjelder rundt resten av anlegget.

Om man ikke vet det, er det ikke nødvendigvis så enkelt å se at Khalsa er et asiatisk lag ut fra spillertroppen, men det var i hvert fall et par turbaner å se blant de 125 betalende tilskuerne som fikk se en kamp som startet i høyt tempo og litt temperatur men med lite som skjedde foran målene. Vi nærmet oss halvspilt omgang da vi fikk servert den første skikkelige sjansen, og gjestene utnyttet muligheten da Craig Bannister tok frispark. Hans første forsøk ble blokkert slik at ballen kom tilbake til ham, og på andre forsøk sendte han fra distanse ballen i nettmaskene bak Wulfs-keeper Josh Moreton. Fem minutter senere sto det 0-2 da Dave Meese headet i mål etter et langt innkast fra Johnny Haynes – noe som for øvrig skapte store problemer for vertene gjennom hele kampen. Hjemmelaget kom etter dette noe bedre med, og kom inn i kampen igjen da Marvin Robinson snappet opp et svakt tilbakespill og satt ballen i mål bak Khalsa-keeper Tom Turner. Yussif Ceesay burde kanskje ha gjenopprettet tomålsledelsen like før pause, men skjøt rett på keeper Moreton, slik at det sto 1-2 ved pause.

Wulfs-manager Steve Palmer likte nok langt bedre det han så innledningsvis i andre omgang, for det var Wulfs som nå dominerte spillet og presset på for utligning. Gjestenes stopperduo med Tes Robinson og Shawn Boothe virket imidlertid meget solid, og Khalsa kunne i stedet økt ledelsen da Fabrice Kasiama headet i tverrliggeren. De måtte uansett ikke vente altfor lenge før avgjørelsen falt, for dommeren pekte på straffemerket da Ceejay ble lagt i ballen av Wulfs-keeper Moreton, og Dave Meese gjorde ingen feil da han hamret ballen i mål til 1-3. Etter dette virket det nokså komfortabelt for Khalsa, og luften gikk tilsynelatende ut av vertene som måtte nøye seg med et siste forsøk fra innbytter Tom Grainger, men da hans avslutning gikk utenfor så endte det med 1-3 og borteseier. Mens de andre dro mot sine respektive destinasjoner sto Spanner allerede klar på utsiden etter å ha sett Old Wulfrunians slå Wyrley 4-1 i West Midlands (Regional) League Division One. Jeg hadde fått selskap av Eddie Fogden, en groundhopper jeg kun tidligere kjente ved navn fra en og annen groundhopper-gruppe på nettet, og han lurte på om vi hadde plass i bilen til Alvechurch. Jeg sa selvsagt at han måtte spørre Spanner, som imidlertid ikke hadde noen motforestillinger mot dette, og dermed forlot vi snart Castlecroft med kurs mot Alvechurch.

English ground # 382:
AFC Wulfrunians v Sporting Khalsa 1-3 (1-2)
Midland Football League Premier Division
Castlecroft Stadium, 31 December 2016
0-1 Craig Bannister (22)
0-2 David Meese (27)
1-2 Marvin Robinson (32)
1-3 David Meese (64)
Att: 125
Admission: £6
Programme: £1,50
Pin badge: n/a

Next game: 31.12.2016: Alvechurch v Sporting Khalsa
Previous game: 30.12.2016: Gresley v Stocksbridge Park Steels

More pics

Fredag 30.12.2016: Gresley v Stocksbridge Park Steels

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Etter to dager på rad som ikke hadde svart til forventningene, håpet jeg denne fredagen på at lykken skulle snu slik at jeg endelig igjen skulle få se en av kampene jeg faktisk hadde planlagt. Jeg våknet dog i et Nottingham som fortsatt var innhyllet i tåke, så jeg begynte allerede å uroe meg for at det denne kvelden skulle være skodden sin tur til å stikke kjepper i hjulene for meg. Jeg valgte å droppe hotellfrokosten for å i stedet plukke med meg et par smørbrød fra en sjappe inne på Nottingham stasjon, og satt meg ned på en benk der for å innta min provisoriske frokost mens jeg vurderte togtidene. Denne kvelden hadde jeg forhåpninger om å se hjemmekamp hos Gresley, og i mangel på overnattings-etablissementer i lille Church Gresley hadde valget falt på nærliggende Burton-on-Trent som base. Der hadde jeg betalt £38 for overnatting ved byens Travelodge, men med tanke på den hotellkjedens strenge policy var det ingen vits å ankomme altfor tidlig før innsjekking klokka 15.00.

Derfor hadde jeg unnet meg litt ekstra søvn den morgenen og ventet dessuten en stund før jeg sjekket ut fra Nottingham-hotellet, men hadde enda litt tid å slå i hjel før (eller etter) den 40 minutter lange togturen for ikke å ha altfor lang ventetid. Ikke altfor langt fra Nottingham jernbanestasjon ligger den gode puben Vat and Fiddle, og jeg valgte å tilbringe litt tid der før jeg satt kursen vestover – eller rettere sagt sørvestover. Til tross for at det fortsatt var litt tidlig, valgte jeg meg en pint med cider fra den spennende cider-menyen. Jeg benyttet ellers ventetiden til å gjøre noen notater og kikke en gang til på kveldens alternativer i Non-League Paper samt sjekke Twitter-kontoen til Gresley for å se om de hadde noe å melde. Det hadde de foreløpig ikke, og jeg tuslet etter hvert tilbake til stasjonen for å sette meg på 13.41-toget.

Travelodge-hotellet i Burton ligger et steinkast fra byens togstasjon, på andre siden av veien, og ved ankomst var det fortsatt snaut 40 minutter igjen til innsjekking. Heldigvis snublet jeg over den lille mikropuben Weighbridge Inn rett utenfor ved hotellets parkeringsplass, og det virket som et godt egnet sted for å slå i hjel en drøy halvtime. Det gjorde jeg da også med en pint Gwynty Farmhouse scrumpy cider, mens bartenderen fortalte skrekkhistorier om gjester med dårlige erfaringer fra Travelodge-hotellet ved siden av; ikke minst om paret som ble bortvist da hotellet hevdet å ikke finne deres booking og nå var fullbooket til tross for at paret hadde skrevet ut booking-dokumentene. Etter å ha tømt glasset og spasert over parkeringsplassen gikk det heldigvis bedre med meg, og jeg ble raskt sjekket inn.

Da toget mitt litt tidligere hadde nærmet seg Derby, hadde også tåken begynt å lette, og i Burton var det få spor etter den. Likevel var det knyttet spenning til status ved Moat Ground i Church Gresley, men dagens beste nyhet kom da Gresley FC via Twitter kunne fortelle meg at det ville bli kamp. Det var ikke bare dagens beste nyhet, men sannsynligvis den beste nyheten jeg hadde fått så langt på turen, og med forbehold om at det ikke kom en pysete dommer med andre planer, kunne jeg nå begynne å bestemme meg for reiseruta til Church Gresley. Første stopp var dog Weighbridge Inn, der jeg nesten måtte tilbake for å også teste en pint av cideren Lily the Pink mens jeg knasket en pose eller to med pork scratchings. Da jeg tuslet inn i sentrum av bryggeribyen fant jeg snart en Wetherspoons-pub, men valgte heller puben Prince of Brewers da jeg så at den tross alt lå vegg i vegg. Den var for så vidt ikke så voldsomt mye mer spennende enn en gjennomsnitts ‘Spoons’, og etter ett glass gikk turen mot bussterminalen for å komme meg av gårde.

Buss nummer 21 ankom etter ruteplanen, og jeg gikk til innkjøp av en returbillett siden jeg også regnet med å returnere med samme bussrute. Turen sørøstover fra Burton var nok en liten melkerute som tok rett i overkant av en halvtime til vi nådde stedet der jeg takket sjåføren og steg av få meter fra puben The Miners Arms. Det viste seg å være en koselig pub med en trivelig gjeng stamkunder som undret seg stort over at en nordmann hadde forvillet seg hit for å se fotball. Pubeieren kunne fortelle at hans pub hadde et eget lag i Burton & District Sunday League, og om man skal dømme ut fra pokalene i det som mest av alt minnet om et trofé-rom, må de ha hatt en viss suksess. Han viste meg noen bilder fra deres kamper, og det slo meg at de så ut til å spille på en hjemmebane som virket temmelig godt utbygget for en klubb i Sunday League, med blant annet skikkelige tribuner. Min mistanke ble bekreftet da han nikket og fortalte at de ganske riktig spiller sine hjemmekamper på anlegget til Stapenhill.

Church Gresley er en landsby som i 2011 ble oppgitt å ha 6 881 innbyggere, og den ligger helt sør i Derbyshire – mellom den mindre landsbyen Castle Gresley og den  større byen Swadlincote. Landsbyen har fått sitt navn etter kirken som på 1100-tallet ble anlagt her som et munkekloster. Senere ble landsbyen Church Gresley kjent som hjemsted for et anerkjent pottemakeri, og keramikkproduksjon var i det hele tatt viktig i området for øvrig. Church Gresley ble etter hvert også en gruvelandsby. Enda litt lenger frem i tid var det nok kanskje stedets fotballklubb Gresley Rovers som først og fremst satt Church Gresley på kartet – i hvert fall blant de fotballinteresserte, og det var altså stedets fotballklubb jeg nå skulle se. Etter en pint og en pose pork scratchings takket jeg for meg og forlot Miners Arms-folket for å spasere de fem-seks minuttene derfra til Gresleys hjemmebane Moat Ground.

Vel fremme kunne jeg betale meg inn med £8 pluss £1,50 for et eksemplar av kveldens program. Besøket ved Moat Ground var et jeg virkelig hadde sett frem til, men under planleggingen av turen gjorde usikkerheten rundt været at jeg vurderte et noe sikrere alternativ ved å i stedet besøke Rochdale. Gresley og Moat Ground fristet imidlertid såpass at jeg følte det var verdt risikoen, og jeg var nå glad for at jeg hadde tatt det valget. Dette er et klassisk stadion som jeg likte allerede da jeg sto utenfor inngangspartiet, og denne følelsen var ikke mindre da jeg kom meg gjennom telleapparatene. Før jeg tok en runde rundt banen var imidlertid første stopp klubbhusets bar, der jeg satt meg ned og bladde litt i programmet mens jeg nippet til en pint Thatchers Gold til £3,20 og satt til livs enda en pose eller to med pork scratchings. Ja, jeg innrømmer å ha fått totalt oppheng på denne delikatessen, og med mengden jeg gaflet i meg i løpet av denne dagen er det nesten rart at jeg ikke returnerte til hotellet som en enorm pork scratching ved slutten av kvelden.

Dagens klubb er når sant skal sies en føniksklubb som ble stiftet så sent som i 2009, da supporterne tok affære etter at nevnte Gresley Rovers gikk konkurs. Men det føles riktig å gå tilbake til 1882 og stiftelsen av Gresley Rovers for å finne dens røtter. Denne klubben spilte sine første år kun vennskapskamper og cupkamper inntil de i 1892 ble med i Burton & District Junior League. I perioder vinglet Rovers voldsomt med stadig bytte av ligaer, og frem til mellomkrigstiden var de innom både Leicestershire Senior League (som ble vunnet i 1901), Midland League (den opprinnelige), Central Alliance, og Birmingham Combination. Sistnevnte var på den tiden en anerkjent og sterk liga, og det var mens de spilte der at Rovers i 1930/31-sesongen tok seg til FA Cupens ordinære runder for første gang, men etter å ha havnet i økonomiske problemer trakk de seg tilbake til Central Alliance i 1933.

Etter et par sesonger der var de igjen tilbake i Leicestershire Senior League, og da fotballen startet opp igjen etter andre verdenskrig, vant Gresley Rovers denne ligaen i både 1947 og 1948, før de via nok et opphold i Central Alliance hoppet over til Birmingham & District League (som i 1962 ble til dagens West Midlands (Regional) League). I 1959 var det igjen tilbake til Central Alliance, der de befant seg frem til 1975. Rovers ble snart en dominerende klubb i denne ligaen, og i de fjorten sesongene mellom 1961 og 1975, var de aldri dårligere en nummer fem. I denne perioden vant de ligaen fire ganger og ble nummer to ved ytterligere fire anledninger, samtidig som Central Alliance i mellomtiden endret navn til East Midlands Regional League. Nå blir det forhåpentligvis ikke altfor forvirrende, men i 1975 tok de igjen plass i det som nå hadde fått navnet West Midlands (Regional) League, og som var en tøffere og mer anerkjent liga.

Etter å ha slitt noen år i denne ligaen, fikk de betalt for godt arbeid da de endte på andreplass våren 1986. Etter å ha fulgt opp med plasseringene 4-4-2-3, ble WMRL-tittelen vunnet to år på rad i 1991 og 1992. I samme periode vant de fire år på rad Derbyshire Senior Cup, og dette var de fire første av klubbens åtte titler i den turneringen. 1990-årene var i det hele tatt en god periode å være Gresley Rovers-supporter, for i 1991 spilte de seg også frem til finalen i FA Vase. I kamprapporter fra denne Wembley-finalen, er det flere av reporterne som omtaler det som «en av de mest spennende Wembley-finaler noensinne». Det føltes kanskje ikke slik da motstander Guiseley leder 3-0 etter en halvtimes tid, men Gresley-klubben slo tilbake og klarte til slutt å få sin utligning på overtid. Guiseley tok igjen ledelsen, men nok en gang utlignet Rovers og sørget for sluttresultatet 4-4 med en scoring på overtid av andre ekstraomgang. Dessverre er det nå slutt på omkamper i FAs finaler, men den gang var det fortsatt normal praksis. Omkampen på Brammall Lane i Sheffield var det imidlertid Guiseley som vant 3-1.

Etter den andre strake ligatittelen som ble nevnt, fikk klubben omsider også godkjent sitt anlegg for opprykk, og de tok plass i Southern League, der de ble plassert i det som da var ligaens Midland Division. Etter å ha debutert med andreplass fikk de rykke opp i Southern League Premier Division, og våren 1997 vant de Southern Leagues gjeveste divisjon – ikke verst av en klubb fra en liten landsby. Stadionkravene gjorde imidlertid at de ikke fikk rykke opp i Conference, og i den forbindelse skal det nevnes at Derby County visstnok skal ha tilbudt klubben å bruke deres nylig fraflyttede Baseball Ground, men dette ble avslått av fotballmyndighetene. Skuffelsen over å ikke få rykke opp i non-leagues toppdivisjon var stor, og både manager Paul Futcher og en rekke av spillerne forlot klubben, som straks fikk det så meget tyngre.

Våren 1999 ble det nedrykk tilbake til det som nå het Southern League Division One West, og der ble de frem til de i 2004 ble flyttet sidelengs over til Northern Premier League Division One – og senere NPL Division One South, etter utvidelsen i 2007. Ytterligere to år senere endte klubben nest sist, men problemene var nå så store at det var en bagatell oppe i det hele. Klubben var nemlig historie da den kort etter ble slått konkurs, og supporterne startet umiddelbart arbeidet med å reformere klubben – eller stifte en ny klubb, om man vil. Den tok straks plass i East Midlands Counties League, og etter andreplass i debutsesongen, vant de i 2011 den ligaen og sikret opprykk til Midland Alliance, som ble vunnet på første forsøk. Dermed et andre strake opprykk, og den nye klubben var (tilbake) i NPL Division One South, der de fortsatt befinner seg.

Det var ikke uventet å se kjente fjes her denne kvelden, for jeg visste at min groundhopper-kompis Neil ville ta turen fra Mansfield. Men det skulle etter hvert vise seg at han ikke var den eneste kjenningen som hadde valgt seg Moat Ground som destinasjon denne kvelden, for snart fikk jeg selskap av Joanna og Anthony som hadde kommet ned fra Preston. Senere skulle jeg også treffe på FC United-mannen Jim Brunt som var der sammen med et par andre groundhoppere, så vår noe snodige gruppe var temmelig godt representert. Det var greit å også få i seg noe annet enn cider, så da jeg etter hvert gikk for å ta en runde rundt banen, var det med en Bovril i hånden, men jeg kom foreløpig aldri lenger enn like utenfor baren der vi ble stående å samtale litt med en av klubbens styremedlemmer som ønsket oss velkommen til Moat Ground.

Gresley Rovers flyttet inn på Moat Ground i 1909, men allerede på midten av 1990-årene begynte de å snakke om et nytt stadion som de håpet å kunne flytte til. Selv om jeg personlig ikke har hørt mye om dette fra føniksklubben, er det nok ingen grunn til å føle seg trygg på at Gresley vil bli her for evig og alltid. Moat Ground er nemlig så vanvittig inneklemt at det er meget trangt på flere av sidene. Som Peter Miles sier i sin eminente book «Homes of Non-league Football», så er det nærmest uforståelig hvordan man klarte å presse inn 3 950 tilskuere her da man i 1957 møtte Burton Albion til kamp i daværende Birmingham & District League. Videre forteller han at det å overvære en kamp på et fullpakket Moat Ground er en enestående opplevelse, og akkurat det hadde jeg overhodet ingen problemer med å forestille meg!

Det er bare å håpe at Moat Ground kan overleve, for det er som sagt et meget flott og klassisk anlegg, som mine usle bilder tatt i like usle fotoforhold på ingen måte yter rettferdighet. Hovedtribunen og klubbhuset med tilhørende fasiliteter er å finne på langsiden der jeg hadde kommet inn. Den nevnte tribunen her er i all hovedsak en sittetribune med seksjoner med terracing på begge sider for seg, og disse strekker seg nedover foran klubbhuset som ligger ved siden av. Nede på bortre kortside har man bak mål hard standing under et overbygg som strekker seg omtrent halve banens bredde, og her er det så trangt at det kan by på en utfordring å ta seg forbi andre tilskuere om de da ikke står helt inntil gjerdet/gelenderet som omkranser banen. På borte langside (Queen Street side) er det også ganske trangt, og her består fasilitetene av en blanding av hard standing og et trinn eller to med terracing her og der, med et overbygg som gir tak over hodet på en seksjon omtrent midt på langsiden. På den siste kortsiden er det om mulig enda trangere, og her er det kun hard standing under åpen himmel

Det skulle være unødvendig å gjenta at jeg likte meg ved Moat Ground, der den eneste lille skuffelsen – bortsett fra at jeg ikke klarte å få tatt noen bilder jeg var veldig fornøyd med – var at de denne kvelden av en eller annen grunn ikke hadde noe pai på menyen. En av mange grunner til at jeg liker å se non-league fotball i Midlands og i nord-England er at man gjerne finner herlige paier med mushy peas & gravy på menyen, men denne kvelden måtte jeg nøye meg med å betale £1,80 for en sausage bap, uten at det la noen som helst demper på stemningen. Skjønt, noe skuffende var det kanskje også at jeg aldri så Gresleys maskot med det fantastiske navnet Elvis Gresley – en hund som dersom han var der i hvert fall var meget flink til å gjemme seg fra undertegnede, som dog ikke lette altfor nøye etter ham.

Femteplassen i NPL Division One South for to sesonger siden er føniksklubbens beste ligainnsats, og de ligger vel ikke akkurat an til å kunne forbedre det denne sesongen. De befant seg nemlig nede på 16. plass av de 22 lagene i divisjonen, og med ti poeng ned til nedrykksstreken var de marginalt nærmere nedrykkssonen enn playoff-sonen, da de hadde 11 poeng dit opp. Problemet i så måte var ar de også hadde spilt flere kamper enn de fleste av lagene foran seg. På toppen tronet Barnsley-klubben Shaw Lane (tidligere Shaw Lane Aquaforce), som også hadde kamper til gode på sine forfølgere, og som ser virkelig sterke ut. Man skal dog ikke glemme at Witton Albion, som ved første øyekast kun ser ut til å jage en playoff-plass, har en rekke kamper til gode på samtlige klubber. Kveldens gjester på Moat Ground var Stocksbridge Park Steels, som lå på en 11. plass med seks poeng og tre kamper til gode på Gresley. De hadde fem poeng opp til AFC Rushden & Diamonds på siste playoff-plass med like mange kamper spilt.

Da vi hadde fått påfyll i glassene og tatt oppstilling for å se kampen sparkes i gang, kunne vi se at gjestenes playoff-håp fikk seg en liten trøkk da de ikke hang helt med innledningsvis, og de ble straffet etter drøyt ti minutter da Matthew Melbourne fikk tid og rom til å fyre løs og sende ballen i nettet bak Steels-keeper David Reay. 1-0, og gjestene så fortsatt ikke ut til å våkne før Reay hadde vært reddende engel ved å rykke ut og gjøre seg stor da Keenan King stormet gjennom like etter. Etter dette kom Steels mer med og tilrev seg etter hvert et spillemessig overtak på det vanskelige underlaget, men til tross for dette manglet de kvalitet på det som skjedde i angrep. Gresley-keeper Rob Peet hadde derfor ikke altfor mye å gjøre før pause, for da gjestene først spilte seg frem til sjanser, klarte hverken Scott Rethven eller hans lagkamerater å treffe mål.

Gresley virket faktisk nokså fornøyd med tingenes tilstand og å holde motstanderen fra livet, men fikk helt på tampen av omgangen en gyllen sjanse til å øke da Dexter Morris-Clarke gikk i bakken og dommeren pekte på straffemerket. Hjemmelaget mente han hadde blitt meid ned, mens representanter for gjestene stilte seg fullstendig uforstående og lurte på hvem av de 229 betalende tilskuerne som var den usynlige snikskytteren. Uansett var straffesparket fra Leandro Browne svakt, og Steels-keeper Reay reddet nokså enkelt slik at det fortsatt sto 1-0 til pause. Den ble benyttet til å hente nye forsyninger med Bovril og pork scratchings (igjen!), samt litt småprat med mine groundhopper-kjenninger og et par representanter for de to lag.

En bortesupporter håpet at hans helter ville la seg tenne av Reays strafferedning, men selv om de etter pause fortsatte å styre, var det fortsatt like tamt helt der fremme. Det var et par halvsjanser begge veier før kampen utover i omgangen begynte å bære preg av det vanskelige underlaget. Jeg hadde allerede ved ankomst tenkt i de baner at det slett ikke hadde vært noen selvfølge at det ville bli kamp denne kvelden, for gudene må vite at det i dagens sikkerhets-hysteriske Storbritannia finnes nok av dommere som ville ha hatt betenkeligheter. Gresleys forsvarte seg godt, og gjestene hadde store problemer med å bryte ned deres etablerte forsvar. Det var i kampens siste ordinære minutt at de fikk det som nok var deres største sjanse da Joe Lumsden fyrte løs og keeper Peet måtte gi retur. Nathaniel Crofts fulgte opp, men Peet kom seg opp og gjorde en dobbeltredning som sørget for at alle tre poengene ble værende i det sørlige Derbyshire.

Gresley-manager Damion Beckford-Quailey kunne juble over hjemmeseier 1-0 og det som visstnok kun var sesongens andre clean sheet. Selv hadde jeg endelig fått se en av mine planlagte kamper igjen og stortrivdes ved Moat Ground, men etter en rask prat inne i klubbhuset valgte jeg å takke ja til Neils tilbud om skyss tilbake til Burton – spesielt ettersom jeg åpenbart hadde surret bort returbilletten til bussen som jeg hadde betalt noe slikt som £3,70 for. Vi takket for oss og oppdaget snart at vi kjørte feil vei da et skilt plutselig ønsket oss velkommen til Leicestershire, men Neil fikk snart skikk på sin Sat Nav slik at vi snudde og returnerte til Derbyshire for deretter å ta oss over grensen til Staffordshire. Jeg ble sluppet av utenfor jernbanestasjonen og takket for skyss før jeg unnet meg en ny siste pitstop ved Weighbridge Inn for å foreta en ny test av deres Gwynty Farmhouse. Endelig en dag der ting gikk på skinner. Livet smilte til meg, og jeg kunne fornøyd trekke meg tilbake for å få litt søvn før morgendagens dobbel. 

English ground # 381:
Gresley v Stocksbridge Park Steels 1-0 (1-0)
Northern Premier League Division One South
Moat Ground, 30 December 2016
1-0 Matthew Melbourne (11)
Att: 229
Admission: £8
Programme: £1,50
Pin badge: £3

Next game: 31.12.2016: AFC Wulfrunians v Sporting Khalsa
Previous game: 29.12.2016: Ilkeston U21 v Boston United U21

More pics

Torsdag 29.12.2016: Ilkeston U21 v Boston United U21 (@ Basford United)

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Dette kapittelet burde kanskje fått tittelen «En frustrasjonens dag i Nottingham», men uansett.. Etter onsdagens fadese forlot jeg Newcastle og nordøst for denne gang med uforrettet sak – dog ikke før jeg hadde inntatt en full scottish breakfast (selvsagt inkludert haggis) ved CC Hudsons inne på Newcastle stasjon. Men en slik start på dagen var det med ny optimisme og entusiasme at jeg gikk tilbake til hotellet og pakket snippesken for å ta plass på Cross Countrys tog mot Reading med avgang klokka 10.35. Jeg ble med så langt som til Sheffield, der jeg hadde et kvarters tid på meg til å bytte til Nottingham-toget. For selv om det var Lincoln United som jeg hadde til hensikt å besøke denne kvelden, var det Nottingham jeg hadde valgt meg som base…ikke minst fordi hotellprisene i Lincoln hadde vokst seg langt dyrere mens jeg hadde vurdert alternativene under planlegging av turen.

Omtrent klokka halv to spaserte jeg ut av Nottingham stasjon, lykkelig uvitende om at dagen etter hvert skulle by på nye frustrasjoner og en følelse av déjà-vu, selv om det kanskje burde ant meg. Jeg hadde betalt £31,50 for overnatting ved Premier Inn Arena på London Road, en fem minutters spasertur fra togstasjonen, og jeg merket meg nemlig at gresset langs kanalen som går forbi der var noe frossent. Skjønt det er vel en løgn – eller i beste fall en overdrivelse – å si at jeg på det tidspunktet var helt lykkelig uvitende, all den tid jeg på veien fra Newcastle til Nottingham hadde registrert at det var annonsert en baneinspeksjon klokka 15.00. De hadde da samtidig også gjort oppmerksom på at det slett ikke så lyst ut, men det var bare å vente på den forventede dårlige nyheten.

Men først var det min plan B som gikk dukken da Carlton Town annonserte at deres hjemmekamp var avlyst. Deretter var det heller ingen stor overraskelse da meldingen kom om at Lincoln Uniteds kamp på Ashby Avenue hadde lidd samme skjebne. Jeg skal være den første til å innrømme at jeg ikke er spesielt god til å takle denne typen skuffelser, og frustrasjonen tok igjen overhånd der jeg begynte å se for meg en andre «bortkastet» dag på rad. Denne dagen var det imidlertid noen flere alternativer enn hva tilfelle hadde vært dagen før, men likevel bukket en etter en av kampene under for det som denne kvelden først og fremst syntes å være frost. Jeg begynte å bli desperat, og vurderte nå seriøst å dra opp til Greater Manchester for å besøke Trafford, der de fortsatt ikke hadde annonsert utfallet av baneinspeksjonen. Det ville bety en reisevei på omtrent to og en halv time dit opp, og ikke minst en returreise på tre timer og ankomst tilbake i Nottingham etter kvart på ett på natten.

Jeg begynte faktisk å gjøre meg klar til denne reisen mens jeg avventet avgjørelsen, men idet jeg var klar for å strene ut døra så jeg at også Traffords kamp mot Glossop North End nå hadde blitt avlyst. Jeg var faktisk så desperat at jeg nå vurderte å sjekke ut, anse pengene for hotellovernattingen for tapt, og i stedet ta den lange veien opp til (og booke nytt hotell i) Carlisle, der forholdene skulle være gode i forkant av Carlisle City v Ashton Town. Om Trafford-kampen hadde bukket under noe tidligere, kunne jeg ha rukket dette, men når jeg nå sjekket togruta fra Nottingham til Carlisle fant jeg ut at jeg akkurat hadde mistet et tog og uansett nå var for sent ute, slik at jeg ikke ville ankommet Carlisle stasjon før klokka 20.00. Det var på tide å innse fiaskoen og nok en gang kaste inn håndkledet.

Det var imidlertid en siste mulighet til å se fotball på en ny bane denne kvelden, men dette alternativet som jeg noen timer i forkant hadde blitt tipset om (takk til Fareham Towns klubbsekretær og groundhopper Splodge), hadde jeg valgt å kun benytte som en absolutt siste utvei. Nå var dog tiden kommet for å vurdere dette, og det dreide seg om det som visstnok var en treningskamp mellom Ilkeston U21 og Boston United U21 som skulle spilles på Basford Uniteds hjemmebane Greenwich Avenue. Mens jeg vurderte dette, tok jeg en tur ut i Nottingham som startet med en trikketur opp til Old Market Square i sentrum. Torsdag er Curry Club på Wetherspoons-pubene, og jeg fikk fylt opp energilagrene med en stor porsjon Beef Madras som ble skylt ned med en pint Strongbow. Foran rådhuset på byens torg hadde man en tyskinspirert «julegate» under navnet Winter Wonderland, og jeg kunne se kremmerne falby sine godsaker som gjorde at jeg skulle ønske jeg hadde litt mer plass i magen.

I stedet var det på tide å hoppe på trikken og sette kursen mot Basford, som er en drabantby i det nordlige Nottingham. Basford ble i 1877 innlemmet i Nottingham, og hadde i 2011 i seg selv drøyt 16 000 innbyggere. I forrige århundre var en såpefabrikk den viktigste hjørnesteinsbedriften her, men såpeproduksjonen ble for et drøyt tiår siden flyttet til Thailand og fabrikken nedlagt. Mange av innbyggerne pendler naturlig nok til sentrale Nottingham, og således er nok trikken riktig så praktisk. Da jeg sommeren 2015 hadde base i Nottingham i forbindelse med at jeg skulle besøke Hucknall Town, benyttet jeg anledningen til å ta en kikk på Greenwich Avenue, som den gang var stengt og viste seg svært vanskelig å få noe særlig innsyn til. Jeg steg nå i likhet med den gang av trikken ved holdeplassen David Lane og gikk herfra til kveldens kamparena, som ved første øyekast virket noe folketom og forlatt. Snart hørte jeg dog lyden av mennesker på innsiden og fant en port som sto åpen slik at jeg kunne ta meg inn.

Det var åpenbart gratis inngang (og selvsagt intet kampprogram), men jeg fikk følelsen av at det hadde vært en større tilstelning her, og da jeg fant frem til klubbhuset fikk jeg dette bekreftet. På vei dit inn traff jeg på to karer bærende på hver sin store eske med øl, og i tillegg til å peke meg til riktig dør, kunne de også fortelle at det hadde vært avholdt en veldedighets-kamp her med avspark klokka 15.00 – der de for øvrig begge hadde spilt. Hva gjelder kampen jeg skulle se, visste jeg kun det jeg hadde lest meg til på Twitter, og det var ikke stort! Basford United hadde annonsert den som et alternativ for de som gjerne ville se fotball denne kvelden, men på spørsmål fra en person som lurte på om det var en vennskapskamp, svarte de at de regnet med at det var en U19-kamp i North Midlands League, men at de kun sto som nøytral arrangør og ikke var sikre. Senere så jeg noen andre snakke om en annen U19-liga, og om jeg skal foregripe begivenhetene noe så var kampen listet som en «U21 Friendly» på Boston Uniteds hjemmesider dagen derpå. Så forvirringen var komplett, men vi får legge sistnevnte til grunn i og med at kilden i det minste var involvert med sitt lag.

Jeg hadde også problemer med å forstå valget til min tyske venn (og usedvanlig bereiste groundhopper) Jens sitt valg denne kvelden, for han var visstnok på vei til Carlisle for å se den nevnte kampen hos Carlisle City da han så meg poste om kampen i Basford. Med hotell i Warrington skal han og hans ledsager Magret ha vært på god vei nordover da han visstnok valgte å snu et stykke sør for Preston og i stedet sette kursen mot Nottingham. Han droppet altså en ligakamp der oppe for å se en ubetydelig U21-vennskapskamp (eller hva det nå var) på en nøytral bane. Forstå det den som kan, men etter å ha fått satt meg ned med en pint cider gikk det ikke lang tid før de to germanerne entret klubbhuset. Jens’ forklaring på det for meg vanvittig snodige valget var at han så for seg at Carlisle City vil kunne bli å finne på en «NWCL Hop» i kommende sesonger, og at han derfor ville «spare» Gillford Park til dette skjer.

Det skulle ikke bli siste gang jeg så de to tyskerne på denne turen, og vi hadde en koselig prat over et par glass, før vi skulle se en kamp som ingen av oss egentlig var 100% sikre på hva var for noe. En person jeg syntes så ut som en klubbrepresentant, viste seg å være nettopp det…men for Basford United, og han hadde ingen bedre peiling enn undertegnede. Imidlertid var han i hvert fall svært behjelpelig med å hente nøklene og låse opp klubbsjappa slik at jeg kunne betale £4,80(!) for en Basford United-pin til min samling. Nokså stivt, men han bød meg også raske med meg et par gamle programmer fra tidligere i sesongen uten ytterligere vederlag. Jeg føler nok at jeg uansett vil måtte returnere for å se Basford United i kamp der, men det var likevel greit å få med seg et «memento» fra mitt besøk. Det var for øvrig voldsomt tåkete, og det er vel heller tvilsomt om man hadde fått unnagjort 90 minutter her denne kvelden dersom det hadde vært Basford United som spilte hjemmekamp i NPL Division One South, men det så ikke ut til å hindre disse ungdomsspillerne.

Da jeg entret Greenwich Avenue via en port ved siden av telleapparatene på den ene langsiden, ble jeg først og fremst noe overrasket over å se at spilleunderlaget nå er kunstgress. Jeg var temmelig sikker på at det ikke var tilfelle da jeg foretok min nevnte tidligere lille kikk, som dog kun begrenset seg til nettopp en liten kikk på avstand og gjennom et gjerde. I ettertid ser jeg at dette var noe som skjedde nå i sommer, og det var vel kanskje også derfor dette hadde blitt valgt som nøytral bane til denne kampen. Med Basford Uniteds raske klatring i pyramiden de siste årene er det ikke overraskende at anleggets tribunefasiliteter består av prefabrikerte tribuner. To av disse er sittetribuner og befinner seg på samme langside som klubbhuset, garderober etc. Bak mål på nærmeste kortside er det en liten ståtribune der man har tak over hodet. Ellers er det stort sett hard standing det går i.

I mangel på lagoppstillinger var det temmelig umulig å finne ut hvem som var hvem uten å forstyrre noen av de involverte, for majoriteten av de som ellers svinset rundt og så ut som klubbrepresentanter tilhørte igjen Basford United og visste lite eller rettere sagt ingen verdens ting om dette. Men i tåkeheimen kunne vi så vidt skimte at ungguttene til Ilkeston tok ledelsen etter en halvtimes tid da deres nummer 9 fikk uttelling. Men kun to minutter senere var det status quo da hans lagkamerat med nummer 7 på ryggen så ut til å være mannen som satt ballen i eget mål og dermed sørget for 1-1 som vel også var resultatet ved pause. Det skal innrømmes at vi i perioder var mer opptatt av vår småprat enn det som utspilte seg ute på banen, for når man egentlig ikke engang vet hva man ser, er det ikke alltid så lett å la seg engasjere som normalt.

Det var visst en slags happy hour i klubbhusets bar der man fortsatt fikk en pint til £2, så da det var pause lot vi oss ikke be to ganger. Det var ikke spilt mange sekundene av andre omgang før bortelaget scoret og snudde kampen til 1-2. Eller?? Andre omgang var halvspilt og vel så det da jeg tok sjansen på en rask toalettpause, og da jeg returnerte for å spørre om det fortsatt var 1-2, var det en av våre sidemenn som hevdet at det sto 2-2. Jeg trodde jeg hadde gått glipp av et mål mens jeg tømte blæra, men fikk til svar at det hadde vært 2-2 i lengre tid. Jens var også nå forvirret, og hvordan jeg har gått glipp av dette målet og når det eventuelt ble scoret forblir et mysterium. All den tid Boston United også rapporterte om 2-2 på sin nettside får vi tro at det stemmer, men jeg har i ettertid tatt kontakt med begge de to klubbene for å få gjort rede på målscorerne uten å ha hørt noen verdens ting til svar.

Jeg ville ikke vært mye til sportsreporter ved denne kampen er jeg redd, men det endte nå da tydeligvis 2-2 i tåkehavet, og mens Jens og Magret raskt satt kursen mot Warrington, bestemte jeg meg for å først unne meg en siste pint for høflighets skyld. De var trivelige, Basford-folket, og jentene som bemannet baren og matutsalget bød meg på gratis mat etter kamp. En chip butty ble tatt imot med takk, før tiden kom for å tømme glasset og traske tilbake til trikkeholdeplassen David Lane. En 17 minutter lang trikketur senere hoppet jeg igjen av ved Old Market Square og oppsøkte puben The Bank, der jeg trøstet meg med en pint eller to. Jeg hadde i hvert fall hatt noe mer hell enn dagen før, men jeg begynte å lure på når jeg igjen skulle få se en av kampene jeg faktisk hadde planlagt. Det var bare å krysse fingrene for mitt planlagte besøk hos Gresley dagen etter. Nottingham er en by jeg liker meg godt i, og den er kjent for sitt fantastiske uteliv, men jeg motsto fristelsen og endte denne gangen ikke opp på for eksempel Rock City. Kanskje er det alderen som etter hvert begynner å gjøre seg gjeldende, for i stedet trakk jeg meg tilbake til hotellet en gang rundt midnatt. 

English ground # 380:
Ilkeston U21 v Boston United U21 2-2 (1-1)
Friendly
Greenwich Avenue (at Basford United), 29 December 2016
Att: ??
Admission: Free
Programme: None
Pin badge (a Basford United one): £4,80

Next game: 30.12.2016: Gresley v Stocksbridge Park Steels
Previous game: 27.12.2016: Binfield v Ascot United

More pics

Tirsdag 27.12.2016: Binfield v Ascot United

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Til tross for visse utfordringer som dukket opp, så det ut til at jeg likevel skulle klare å få med meg samtlige tre kamper jeg hadde planlagt å se denne dagen, da jeg nå var på vei til Binfield etter å ha besøkte både Walton & Hersham og AFC Croydon Athletic. Fra sistnevntes hjemmebane gikk første etappe med buss til Streatham Common togstasjon, der jeg snart hoppet på et tog til Clapham Junction. Ved denne travle stasjonen foretok jeg et raskt togbytte da lykken sto meg såpass bi at et tidligere forsinket tog mot Reading kom inn på perrongen. En rask sjekk bekreftet at dette toget ganske riktig ville få meg til Bracknell raskere enn det noe senere toget jeg opprinnelig hadde satset på å rekke, og jeg kunne gi beskjed til min venn Marc som hadde lovet å plukke meg opp utenfor Bracknell stasjon.

Marc er en gammel kompis fra min tid som mer aktiv Reading-supporter. Opprinnelig er han fra Wokingham, men flyttet nylig den korte veien til Bracknell. Han er også en ivrig supporter av Wokingham & Emmbrook (og tidligere Wokingham Town) og ser gjerne lokal Hellenic League-fotball for øvrig, så han sa straks ja da jeg under planleggingen av turen ymtet frempå for å høre om han var interessert i denne dagens kveldskamp hos Binfield. Mobiltelefonens batteri hadde virkelig fått kjørt seg i løpet av en dag der jeg gjentatte ganger måtte sjekke status på kamper og ikke minst finne frem til nye reiseruter og sjekke rutetider. Derfor viste nødladeren jeg hadde fått til jul seg som en uvurderlig hjelper, og da togturen til Bracknell ble benyttet til å gi mobilen en sårt tiltrengt oppladning, var det overhodet ikke for siste gang på turen – det skulle etter hvert snarere bli noe bortimot en fast rutine. Da jeg steg av ved Bracknell stasjon, fortalte Marc at han var rett rundt hjørnet, og snart kunne vi sette kursen mot Binfield.

Binfield er en landsby som i 2011 ble oppgitt å ha 7 888 innbyggere, og den ligger øst i grevskapet Berkshire – drøyt tre kilometer nordvest for Bracknell, snaut 5 kilometer nordøst for Wokingham, og 13 kilometer øst-sørøst for Reading. I tidligere tider var dette selvsagt et enda mer landlig område, og senter av Windsor-skogen skal ha vært i Binfield (markert av et stort almetre som bukket under for sykdom og ble endelig fjernet i 2004). Her var det allerede på 1500-tallet en ‘jakthytte’ som skal ha blitt flittig bruk av både Henry VIII og Elizabeth I. Vi skulle dog ikke på jakt denne kvelden – i hvert fall ikke i den forstand, men snarere på fotballkamp. Vi brukte sånn omtrentlig åtte minutter (ikke inkludert et raskt stopp ved en bensinstasjon) på å kjøre opp til Binfield FCs hjemmebane Stubbs Lane, som egentlig ligger temmelig grisgrendt til i den nordøstlige utkanten av selve Binfield.

Vi betalte oss inn med £6 per snute, og kveldens kampprogram var åpenbart inkludert i prisen. Marc hadde ikke fått tatt ut penger fra den lite samarbeidsvillige minibankautomaten ved bensinstasjonen, så jeg betalte for oss begge, men heldigvis for ham dukket også snart hans foreldre opp slik at han kunne innvilges et lite lån. De er også Wokingham Town-supportere, og jeg skal ikke si om de denne kvelden kom på grunn av den langveisfarende nordmannen eller om de kun følte for å se litt Hellenic League-fotball, men de var uansett ikke de eneste kjente fjesene der inne i klubbhuset. Groundhopperen Paul White var til stede sammen med sin kompis Les, og det ble «fargerikt» da min og Marcs kompis Paul Brown etter hvert også dukket opp.

Marc hadde tilbudt seg å gå til baren før Paul White rakk å reise seg for å ta første runde slik han hadde lovet, og førstnevnte kom tilbake med flasker med Kopparbergs som han hevdet var det beste cider-alternativet. Deretter ble det prat med gamle og nye kjente, for det var flere som ville ønske meg velkommen til Stubbs Lane – deriblant Binfield-formann Bob Bacon som også hadde gjort dette via Twitter. Jeg er ikke kar om å huske om det var ham eller en annen klubbrepresentant (kanskje var det klubbsekretær Rob Challis?) som gikk for å hente en bunke programmer fra tidligere i sesongen, men jeg fikk overrakt denne slik at jeg i hvert fall hadde noe å lese på togene de kommende dagene. En pin til min samling fikk de også fisket frem uten å ville ta imot betaling for den, og det skal kanskje også nevnes at jeg selv hadde blitt viet en side i kveldens program. Det var for så vidt ingen overraskelse all den tid Paul White har en spalte i Binfield-programmet, og kort tid før min avreise fra Norge hadde han tatt kontakt for å få noen linjer fra undertegnede i anledning mitt besøk. ‘Fame at last’!

Binfield FC ble i 1892 stiftet av arbeidere ved en lokal mursteins-fabrikk og lokale gårdsarbeidere, og de spilte tidlig i Ascot & District League, før de i 1946 ble med i Great Western Combination. Denne ble vunnet på første forsøk, og tittelen ble fulgt opp med en andreplass, før de i 1951 takket for seg og tok plass i Reading & District League. I 1989 fulgte et bytte til Chiltonian League, som de vant i 1996, før denne ligaen slo seg sammen med og ble en del av Hellenic League i 2000. Der tok de plass i Division One East, og året etter ble også junior-klubben Binfield Forest en del av Binfield FC. Våren 2009 vant de Division One East og rykket opp i Hellenic League Premier Division, der de i 2010/11-sesongen noterte sin beste plassering da de endte på 2. plass. The Moles har i det hele tatt etablert seg greit i Hellenic Leagues toppdivisjon, og har siden det nevnte opprykket aldri vært dårligere enn nummer åtte.

Det kan se ut som om det siste muligens også vil holde stikk etter denne sesongen, for Binfield befant seg før dagens kamper på nettopp en åttendeplass. De fleste andre klubbene i Hellenic League Premier Division hadde spilt dagen før, og Thame United toppet tabellen to poeng foran Bracknell Town, men med en kamp mer spilt enn sistnevnte. De hadde en ørliten luke ned til Flackwell Heath, Thatcham Town og Highworth Town, og derfra var det nok en luke ned til Ardley United, Tuffley Rovers og altså Binfield på åttende. Det er vel ellers kanskje ikke helt tilfeldig at de fire klubbene som har søkt om opprykk fra denne divisjonen er identisk med de klubbene som la beslag på de fire første plassene på tabellen. Hva gjelder kveldens gjester så var det Ascot United, som ganske riktig kommer fra stedet som er langt mer kjent som for sitt senter for hestesport og de fasjonable arrangementene der, og de befant seg på nedre halvdel av tabellen – nærmere bestemt som nummer 13 av det som nå er 18 klubber, etter at Carterton måtte trekke seg tidligere i sesongen.

Det var visstnok først i 1980 at Binfield flyttet inn på Stubbs Lane, og videre skal flomlysene ha kommet på plass først etter årtusenskiftet. Stubbs Lane er da også relativt sett et nokså spartansk anlegg, der det tross alt koselige klubbhuset befinner seg noe tilbaketrukket på nærmeste kortside. Her er det en liten gressbanke som går fra klubbhuset og ned mot selve banen, og selv om det er hard standing der nede, var det også noen som etter hvert valgte å stå oppe på gressbanken, der man på klubbhusets ene flanke også har et lite overbygg som gir tak over hodet. Anleggets eneste tribune ellers er en typisk moderne sittetribune som står midt på høyre (bortre) langside sett fra klubbhuset, med laglederbenkene på hver sin side av seg. Bortsett fra dette er det hard standing under åpen himmel som gjelder.

Men det er i ferd med å skje ting ved Stubbs Lane, og i programmet kunne formann Bob Bacon i sin velkomstspalte fortelle at arbeidet med et nytt garderobe-kompleks ville starte 9 januar, og at man samtidig ville pusse opp klubbhuset. Dette er beregnet å ta omtrent fem måneder, og Bacon mente det var et signal om Binfields fortsatte fremgang og intensjoner. Kanskje skal man tolke det dithen at det ikke er usannsynlig med en søknad også fra Binfield i kommende sesonger..? Under en røykepause dristet vi oss ut i kulda, og jeg benyttet i den forbindelse anledningen til å ta en liten runde for å se meg rundt. Sammen med Marc fikk jeg også slått av en meget rask prat med Binfield-manager Roger Herridge, som ønsket meg velkommen og fortalte at han hadde et par fravær som bekymret litt. Vi lot ham fortsette sin jobb med å overse oppvarmingen, og kom oss inn igjen i klubbhusets varme for å hente påfyll fra baren der.

Det skulle etter hvert vise seg å være en iskald opplevelse å stå og se fotball på Stubbs Lane denne kvelden, og gressmatta bar da også preg av at det hadde vært frost. Jeg var litt bekymret da vi først ankom, men ble beroliget av funksjonærer som hevdet at det ble kamp. Det skulle da heller egentlig ikke være noen grunn til å avlyse, men når man vet hvor pinglete fotball-England og dommerne i mange tilfeller har blitt, så kan man jo tydeligvis aldri føle seg helt sikker. Nå nærmet det seg uansett avspark, så det var bare å ta på seg hanskene, dra Pelsall Villa-lua godt nedover ørene og ta oppstilling i påvente av 2×45 kalde minutter. Spillerne entret banen, og vi gikk for å stille oss ved laglederbenkene til siden for hovedtribunen.

Ascot United hadde ikke vunnet siden tidlig i november, men etter et nokså tam innledning var det gjestene som virket skarpest. De hadde også et for anledningen nytt spisspar i form av Matt Forder (fra egen ungdomsavdeling) og Luke Wilson, og selv om de to var blant banens minste, skapte de i løpet av kampen en god del hodebry for hjemmelaget med sin energi, fart og vilje til å løpe med ball mot Moles-forsvarerne som tidvis virket å ha visse problemer med underlaget når de måtte snu seg raskt. Omtrent tjue minutter ut i kampen kunne da også The Yellamen tatt ledelsen. Moles-keeper Mo Nyamunga måtte blokkere et skudd, og var på vei tilbake i posisjon da debutant Forder sendte returen mot mål. Det endte resultatløst, men kort etter la han inn til sin makker Wilson som avsluttet i tverrliggeren. Binfield hadde ikke all verden å by på offensivt i første omgang, men kaptein James Knight tvang i hvert fall Ascot-keeper Carl Dennison til å gjøre en god redning helt på tampen av omgangen.

Allerede i løpet av første omgang hadde jeg forkynt at jeg sto med en følelse av å være vitne til en 0-0-kamp, og det sto seg i hvert fall fortsatt da dommerens fløytestøt signaliserte pause, slik at vi kunne haste inn i klubbhusets varme. Etter 45+ minutter ute i kulda fristet det egentlig ikke spesielt med kald cider, så jeg jeg gikk i stedet til matutsalget og fikk bestilt meg en kopp rykende varm Bovril. Det var flere som fulgte mitt eksempel, og da den først nådde drikkbar temperatur gjorde den svært godt i skrotten. Faktisk så godt at jeg gikk for å få påfyll til å ta med meg ut da det etter hvert ble klart for andre omgang. Det var såpass kaldt at noen av de 152 betalende tilskuerne nå vegret seg for å gå ut igjen og valgte å heller se kampen der oppe fra klubbhuset.

Derfra kunne de kanskje se at gjestenes Luke Wilson først skjøt i nettveggen, før han ble spilt gjennom mot Moles-keeper Nyamunga som imidlertid fikk stormet ut og avverget i siste liten. Dette begynte å minne mer og mer om en 0-0-kamp, men en haltende Sean Moore var nære på for Binfield. Ettersom klokka tikket mot 90 minutter var det imidlertid stadig mindre sannsynlig at de fremmøtte ville få se et mål. Med kun et par minutter igjen fikk dog hjemmelaget et frispark (til tross for ville protester fra gjestene), og da ballen ble sendt inn i feltet, ble den omsider satt i mål av unggutten Luke Hayden. Egentlig noe mot spillets gang, men vi var i det 88. spilleminutt og det sto nå 1-0.

17-åringen så nå ut til å bli matchvinner med sitt sjuende mål for sesongen, men Ascot United hadde ikke til hensikt å gi seg uten kamp, og The Yellamen gikk rett i angrep. Dan Davies fikk også kjempet ballen i mål, og gjestene jublet over det de trodde var en utligning, inntil de så at linjemannen hadde hevet flagget for å markere for offside. Nærmere kom de aldri, og dermed endte det 1-0. Selv Binfield-manager Roger Herridge innrømmet at det var en noe heldig seier og at han følte litt med Ascot United som tross alt hadde vært det beste laget. Fortjent eller ikke; muldvarpene fra Binfield hadde i hvert fall sikret seg de tre poengene og klatret en plass på tabellen i løpet av kvelden. Nå gjensto bare å takke for meg og ta avskjed med alle kjente før Marc svippet meg tilbake til Bracknell stasjon slik at jeg kunne ta plass på 22.02-toget og returnere til East Croydon via et togbytte ved Clapham Junction. For andre dag på rad endte jeg opp med å bestille meg en pizza fra hotellresepsjonen, som jeg trakk meg tilbake med etter en lang dag med groundhopping.

English ground # 379:
Binfield v Ascot United 1-0 (0-0)
Hellenic League Premier Division
Stubbs Lane, 27 December 2016
1-0 Luke Hayden (88)
Att: 152
Admission: £6
Programme: Included
Pin badge: Free (gift from the club)

Next game: 29.12.2016: Ilkeston U21 v Boston United U21
Previous game: 27.12.2016: AFC Croydon Athletic v Cray Valley (PM)

More pics

Tirsdag 27.12.2016: AFC Croydon Athletic v Cray Valley (PM)

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Etter å ha vært vitne til en dramatisk avslutning på Stompond Lane, der Walton & Hersham måtte gi fra seg to av poengene i det sjette tilleggsminuttet, forlot jeg sporenstreks Walton-on-Thames med karen som hadde vært vennlig nok til å tilby meg skyss. Han skulle tilfeldigvis til Mitcham, og sa seg villig til å sette meg av ved trikkeholdeplassen Mitcham Tramlink. Timingen var også perfekt, for en av trikkene kom idet jeg takket for skyss, og jeg kunne stige på for å la trikken frakte meg de tre stoppene ned til holdeplassen Therapia Lane. Jeg hadde funnet ut at dette skulle være holdeplassen nærmest Mayfield Stadium, og det som i følge Google Maps var en spasertur på 16 minutter ble unnagjort på nærmere ti, der jeg langet ut mot AFC Croydon Athletics hjemmebane. Men gangveien som Google Maps hadde foreslått, og som går forbi rett bak stadionet, viste seg å ikke være noen god rute, for mellom gangveien og stadionet var det både et gjerde, en stor voll og en tett buskas som jeg nå måtte forsere etter å ha funnet en åpning i gjerdet. Etter å ha forsert dette villnisset hadde jeg dog nådd frem med et snaut kvarter til avspark.

AFC Croydon Athletic hører hjemme i Thornton Heath, som er et distrikt i bydelen Croydon i sør-London. Thornton Heath har i seg selv omtrent 16 500 innbyggere, og ligger drøyt 11 kilometer sør for Charing Cross i sentrale London. Bebyggelsen går jo i ett fra London og hit ned, slik at området selvsagt for lengst har vokst sammen med både den langt større Croydon (som også er en egen by) og andre omkringliggende områder. Det skjedde etter jernbanens ankomst i 1862, og over de neste 50 årene gikk Thornton Heath fra å være en landlig «utpost» til å bli en del av London-metropolens ytre bydeler. I en periode var dette den største slike utbyggingen i verden på den tiden, og mye av arkitekturen bærer da også preg av viktoriatiden. Dessverre er de gamle viktorianske badene ikke blant bygningene som har overlevd.

Jeg fikk minst ett muligens noe merkelig blikk der jeg kom ut av vegetasjonen mellom stadionet og gangveien som går mellom dette og kirkegården (og der det av alle ting lå en totalt rusten og ribbet moped som så ut til å ha ligget der i evigheter), men vel fremme ved Mayfield Stadium kunne jeg betale meg inn med £7 for entré og £1,50 for et eksemplar av dagens program. Jeg kunne like gjerne utsette min lille runde rundt banen til kampen startet, så nå hadde jeg ti minutters tid til å puste ut mens jeg bladde litt i programmet og nippet til en Kopparbergs til £3,80. Sannelig rakk jeg ikke også å få rasket til meg både en tekstil med lagoppstillingene og en pin til min samling (£4), takket være en behjelpelig representant for hjemmelaget.

Selv om dagens klubb ble stiftet så sent som i 2012, har den en interessant og trist historie som gjør at vi må tilbake til forgjengeren Croydon Athletic – en klubb som i 1986 ble stiftet da de to klubbene Wandsworth FC og Norwood FC slo seg sammen. Begge hadde selvsagt igjen en mye eldre historie, men lå oss i denne omgang starte her. Klubben het da først Wandsworth & Norwood, og tok plass i London-Spartan League, der de etter debutsesongen rykket opp i toppdivisjonen av det som samtidig endret navn til Spartan League. Våren 1989 endte de på andreplass, og etter at de i 1990 tok navnet Croydon Athletic, gjentok de denne bedriften i 1994. Samtidig hadde de søkt opprykk til Isthmian League, men søknaden ble avslått da deres hjemmebane ikke oppfylte stadionkravene. Det var også tilfelle da de året etter vant Spartan League, men etter tredjeplassen våren 1997 hadde deres hjemmebane blitt oppgradert såpass at de omsider fikk innpass i Isthmian League.

Der tok de plass i Division Three, som den gang var Isthmian Leagues ‘kjeller-divisjon’. Den divisjonen ble vunnet i 2002, samtidig med at denne ligaen gjennomførte en omstrukturering som førte til at The Rams ble plassert i den nye Division One South. Der befant de seg også da klubben i 2008 ble kjøpt opp av Mazhar Majeed; en eiendomsutvikler som også opererte som agent for en rekke spillere på det pakistanske cricket-landslaget. Herfra er det en historie om hvor galt det kan gå når en klubb havner i klørne på en eier som aldri burde fått eie en klubb. Det var nok kanskje supporterne lykkelig uvitende om da de våren 2010 feiret divisjonstittel og opprykk til Isthmian Premier League, men snart kom det frem at Majeed var under etterforskning for sin rolle i en enorm kampfiksing-skandale rundt det pakistanske cricket-landslaget.

Det viste seg at Majeed hadde brukt sitt eierskap av Croydon Athletic til å hvitvaske penger fra blant annet kampfiksing, og på skjult kamera innrømmet han overfor en ‘undercover’ journalist at dette var den eneste grunnen til at han i det hele tatt hadde kjøpt fotballklubben. Klubben var nå under etterforskning av skattemyndighetene, og den daværende manageren og hans assistent forlot klubben etter en kamp tidlig i september 2010. Dagen etter ble flere av klubbens kamper utsatt, samtidig som de måtte trekke seg fra FA Cupen, og en strøm av spillere forlot nå klubben i det som ble omtalt som en «exodus» fra Croydon Athletic. Klubbens debutsesong i Isthmian Premier hadde blitt til et mareritt, og i oktober 2010 ble formann David Le Cluse funnet død etter å ha tatt sitt eget liv. Sesongen endte da også med nedrykk tilbake til Isthmian 1 South.

Klubben ble etter hvert tiltalt for 24 brudd på FAs regler, og ble dømt til en bot på £7500 og ti poengs trekk. Majeed på sin side slapp unna med 32 måneders fengsel, mens klubben nå var i total oppløsning. De hadde blitt låst ute av sin hjemmebane slik at de ikke fikk spilt kamper der, det nye manager-teamet takket for seg, og snart fikk de også problemer med å stille lag da spillerne igjen forlot klubben en masse. En ukes tid før jul 2011 kunne lokalavisen Croydon Advertiser fortelle at Croydon Athletic i realiteten var en saga blott. Klubben var nå historie, takket være Majeeds vanstyre. Utpå nyåret hadde supporterne fått summet seg, og de stiftet dagens klubb – føniksklubben AFC Croydon Athletic.

Denne klubben tok i 2012 plass i Combined Counties League Division One, der de spilte sine tre første sesonger. Etter andreplassen våren 2015 vanket det opprykk, og de ble nå flyttet sidelengs over til Southern Counties East League, der de fortsatt er å finne. Som forrige sesong er The Rams blant klubbene som har søkt opprykk til step 4, men som en av sju søkere fra denne divisjonen vil de få svært tøff konkurranse. I den forbindelse skal det også nevnes at den manglende søknaden fra Ashford United var den største overraskelsen for undertegnede, men det gikk ikke lang tid før de hevdet at søknaden var sendt, og at de ble overrasket over å ikke se sitt navn på listen fra FA, som på sin side hevder at noen slik søknad ikke ble mottatt. Ashford United skal ha sendt inn en anke, men de jeg snakket med på Mayfield Stadium kunne ikke kaste ytterligere lys over denne saken. Ingen sesong uten drama!

Mayfield Stadium har ingen spesielt lang historie slik det nå fremstår, for dette stedet ble tidligere kun brukt til ungdomsfotball frem til 1982, da Northwood flyttet inn. Etter den nevnte sammenslåingen i 1986 ble det utbedret til å bli et skikkelig stadion, og Croydon Athletic spilte der frem til sin undergang. Da dagens føniksklubb ble etablert kunne de ikke benytte dette anlegget, og derfor måtte de først banedele hos lokalrivalen Croydon FC. I januar 2013 brant også klubbhuset ved Mayfield Stadium, men det ble bygget opp igjen, og AFC Croydon Athletic kunne flytte inn og spille sin første hjemmekamp der i november 2014. Jeg hadde kommet inn gjennom inngangspartiet på den ene langsiden, ved siden av hovedtribunen, og når jeg nå kom ut av klubbhuset for å ta fatt på en rask liten runde (med klokka) var det på motsatt side av hovedtribunen.

Den nevnte hovedtribunen står midt på denne langsiden, og her skal det tidligere ha vært et overbygg som ga tak over hodet til stående tilskuere, som senere har blitt bygget om til å bli dagens hovedtribune som er en sittetribune. Til en av sidene for denne finner man altså inngangen til klubbhusets bar, mens man på den andre siden har hoved-inngangspartiet og deretter en liten seksjon med et par betongtrinn som strekker seg nedover mot nærmeste kortside. Bak mål der er det igjen betongtrinn for stående tilskuere, og et overbygg som gir tak over hodet. I det ene hjørnet her sto for øvrig en stige som i løpet av kampen måtte brukes et par ganger for å hente ned baller fra bølgeblikk-taket der. To lignende stå-seksjoner er å finne på bortre langside, på hver sin side av laglederbenkene. I tillegg er det hard standing, som også er det eneste bortre kortside har å by på. Tilbake på nærmeste langside så jeg at det også er et større parti med betongavsatser (terracing) i partiet mellom bortre kortside og hovedtribunen, som jeg nå tok oppstilling rett ved siden av.

AFC Croydon Athletic startet denne sesongen forrykende ved å vinne åtte av de ni første ligakampene. Senere har man surret bort litt flere poeng, men de ligger meget godt an til å i hvert fall forbedre 11. plassen fra sist sesongs debut i Southern Counties East League Premier Division. Opprykk kan dog kanskje bli tøft denne sesongen, for fra sin sjetteplass hadde The Rams før denne kampen åtte poeng opp til ledende Ashford United. Sistnevnte hadde dagen før tapt toppoppgjøret borte mot toer Sheppey United, og det skilte nå kun ett poeng, men Sheppey hadde også spilt to kamper mer. Crowborough United lurte dog på tredje kun fire poeng bak teten og med to kamper til gode på Ashford United. Deretter fulgte også Holland & Blair og Sevenoaks Town foran bukkene fra AFC Croydon Athletic, mens dagens gjester Cray Valley PM befant seg på sjuende; altså på plassen bak. Det skilte kun ett poeng mellom de to, og gjestene hadde dessuten en kamp mindre spilt.

Det var da også en nokså jevn affære innledningsvis, og de første 15-20 minuttene var det ingen av keeperne som ble satt altfor store prøver. Millers-keeper Jordan Carey fikk seg dog kanskje en støkk da han måtte i ilden for å hindre et Rams-innlegg fra å snike seg rett inn under tverrliggeren, mens gjestene hadde et nokså uberettiget rop om straffespark da Ben Francis følte seg klemt mellom Rams-keeper Dan Burnett og en av hans forsvarere. Like etter at vi hadde passert halvspilt omgang, pekte imidlertid dommeren på straffemerket, og det var hjemmelaget som ble tildelt straffespark da Warren Mfula ble hindret av Millers-forsvarer Steve Springett på sin vei inn i feltet. Mfula tok selv straffesparket, og gjorde ingen feil da han sendte vertene i føringen. Vi var i det tjuefemte minutt, og det sto nå 1-0.

Det var nesten en liten følelse av déjà-vu fem minutter senere, da Frankie Griffin hindret Mfula og dommeren igjen pekte på straffemerket. Igjen steg Mfula frem og scoret sitt og AFC Croydon Athletics andre. 2-0! Cray Valley PM forsøkte å svare, og deres beste sjanse før pause var nok da Ben Francis ble spilt gjennom av Denzel Gayle, men Rams-keeper Burnett vant den duellen mens jeg dristet meg til å oppsøke «burgervogna» for å kjøpe en cheeseburger. Det viste seg uansett å være omgangens siste sjansen av betydning, slik at det fortsatt sto 2-0 da dommeren blåste for pause og jeg kunne oppsøke baren for å få påfyll i glasset. Det hadde egentlig vært nokså jevnt, men Mfula sin fart hadde vært forskjellen som skapte problemer for gjestene når han stormet inn i 16-meteren.

Den siste biten av burgeren ble trykket inn i gapet og skylt ned med Kopparbergs mens jeg samtalte litt med klubbrepresentanten fra tidligere, som kunne fortelle fra tiden da vanstyre endte med at klubbens forgjenger omsider gikk under, og fra stiftelsen av dagens føniksklubb. Jeg lyttet interessert og kom med et par oppfølgingsspørsmål før han hadde visse plikter å se til da det snart nærmet seg andre omgang. Jeg fikk i pausen også sjekket ut reiseruta videre til dagens tredje kamp i Binfield (jeg hadde nemlig ikke til hensikt å forsere villnisset på utsiden en gang til på vei tilbake til trikken, og fant i stedet en rute der jeg kunne haste opp den skikkelige innkjørselen for å benytte en bussholdeplass litt oppe i veien), og da jeg hadde fått helt restene av flaska i et plastglass og tatt oppstilling ved siden av hovedtribunen, kom spillerne straks etter ut igjen på banen for å ta fatt på de siste 45 minuttene.

Manager James Collins hadde benyttet pausen til å gjøre tre bytter på sitt bortelag, og det hadde tydeligvis fått litt fart på hans gutter, for de startet friskt og ropte igjen på straffe da et skudd fra kaptein Jason Thompson så ut til å bli blokkert av hånda til en Rams-forsvarer. Thompson var litt senere frempå igjen med et frispark som ble slått over, og deretter fulgte en periode der spissen Ben Francis var i søkelyset. Han fikk flere sjanser som endte opp over eller utenfor, eller i klypene til Rams-keeperen. The Millers jaktet redusering, og det åpnet for kontringer, selv om Mfula hadde blitt byttet ut fem minutter ut i omgangen. James Frey hadde et par forsøk der i hvert fall ett av de tvang frem en god redning fra keeper Carey. Da scoringen kom var det i stedet hjemmelaget som økte ytterligere, da ballen ble spilt opp mot Carlton Murray-Price som løp mot mål og kjempet inn 3-0. Det hele virket avgjort, med 84 minutter på klokka.

Om så ikke var tilfelle, var det i hvert fall ingen tvil da også Murray-Price ble tomålsscorer to minutter senere. James Frey fyrte løs, og en retningsendring førte til at ballen falt til rette for Murray-Price, slik at han enkelt kunne sette spikeren i kista med 4-0. Helt på tampen fikk gjestene et straffespark etter en dytt inne i feltet, og kaptein Jason Thompson steg frem, men Rams-keeper Burnett fikk slått straffesparket til side for mål. Det var virkelig ikke Cray Valley PMs dag, virket det som, men i det andre tilleggsminuttet fikk de omsider sitt trøstemål da Francis fant Thompson inne i feltet, og kapteinen gjorde opp for straffemissen ved å skru inn reduseringen til 4-1, som snart ble bekreftet som sluttresultatet da dommeren blåste for full tid.

Jeg hadde sett en nokså underholdende kamp der resultatet til slutt nok var en smule flatterende, men ikke direkte ufortjent at det var manager Kevin Rayner som kunne juble over tre viktige hjemmepoeng. Jeg var raskt av gårde ut porten og strenet oppover mot bussholdeplassen som ble foreslått av Google Maps, der det skulle komme en buss som kunne frakte meg til Streatham Common jernbanestasjon. Det viste seg å stemme, og snart var jeg på vei til dagens tredje kamp i Binfield – med tog til Clapham Junction og videre til Bracknell, der jeg skulle møte min kompis Marc, som hadde sagt seg villig til å bli med på kamp og gi meg skyss.

English ground # 378:
AFC Croydon Athletic v Cray Valley PM 4-1 (2-1)
Southern Counties East League Premier Division
The Mayfield Stadium, 27 December 2016
1-0 Warren Mfula (pen, 25)
2-0 Warren Mfula (pen, 30)
3-0 Carlton Murray-Price (84)
4-0 Carlton Murray-Price (86)
4-1 Jason Thompson (90+2)
Att: 96
Admission: £7
Programme: £1,50
Pin badge: £4

Next game: 27.12.2016: Binfield v Ascot United
Previous game: 27.12.2016: Walton & Hersham v Westfield

More pics

Tirsdag 27.12.2016: Walton & Hersham v Westfield

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Etter våkenatten natten før, hadde det gjort godt med en solid dose søvn, og jeg var oppe frisk og rask med store forventninger til en dag som skulle by på hele tre kamper. Den første av disse hadde avspark klokka 11.30 hos Walton & Hersham, og jeg droppet hotellfrokosten til fordel for smørbrød fra WHSmith på East Croydon stasjon, der jeg også snappet opp dagens Non-League Paper før jeg satt meg på et av togene med kurs mot sentrale London. Ved Clapham Junction foretok jeg et kjapt togbytte, og like før halv elleve kunne jeg spasere ut av Walton-on-Thames jernbanestasjon og gå de drøyt ti minuttene til Stompond Lane. I romjulen 2014 tok jeg en kikk innom Walton & Hershams hjemmebane da jeg hadde kamp hos lokalrival Walton Casuals på agendaen – en kamp som for øvrig ble avlyst og omberammet, men denne gang skulle jeg se kamp her.

Walton-on-Thames er en liten by som ligger i Londons pendlerbelte, og selv om den ligger helt nord i grevskapet Surrey, må den absolutt kunne sies å være en av Londons ytre bydeler. Walton har i dag omtrent 23 000 innbyggere, og den ligger som navnet røper selvsagt ved den kjente elven Themsen. Her befinner man seg snaut to og en halv mil sørvest for Charing Cross, som gjerne er utgangspunktet når man måler avstand fra sentrale London. Det er i dette området at Julius Cæsar skal ha krysset Themsen under sin andre invasjon av Storbritannia, og Walton har dessuten også vært åsted for filming av flere Monty Python-sketsjer. Deler av byens sentrumsområde var såpass nedslitt at det ble gjenstand for oppgradering i løpet av 1960-årene. For de som måtte undre, så er Hersham på sin side en landsby rett sør for Walton; på den andre siden av jernbanelinja.

Jeg betalte mine £7 i inngangspenger, og fikk samtidig beskjed om at avspark nå hadde blitt utsatt til klokka 12.00 fordi dommeren hadde fått det for seg at han ville gi det en ekstra halvtime i håp om å få ytterligere tint opp et lite område han mente var litt frossent. Jeg følte nærmest hjertet synke, for dette var en kraftig kjepp i hjulet for mine planer om å ta meg videre til AFC Croydon Athletic tidsnok til deres avspark klokka 15.00. Det var bare å belage seg på en ny grundig saumfaring av reiserutene for å sjekke muligheten for å likevel rekke frem dit, men jeg hadde uansett ikke til hensikt å la dette legge noen demper på mitt besøk ved Stompond Lane, der jeg nå oppsøkte bua som brukes til salg av kampprogrammer. Jeg betalte £1,50 for et eksemplar av dagens program, og ble stående en stund og samtale med karen i bua.

Selv om dagens klubb har røtter tilbake til 1895 og stiftelsen av Walton FC, er dagens klubb stiftet i 1945 etter at denne slo seg sammen med Hersham FC rett etter krigen. Walton & Hersham var dette året en av klubbene som var med å stifte den ikke lenger eksisterende Corinthian League, som de vant tre sesonger på rad i perioden 1947-1949, før de fulgte opp med en andreplass og deretter tok steget opp i Athenian League. Der debuterte de med andreplass våren 1951, men The Swans gjorde seg nå bemerket i den da svært så prestisjetunge FA Amateur Cup, der de i 1950/51-sesongen tok seg til kvartfinalen og kun tapte knepent 1-2 borte mot et Bishop Auckland som var denne meget gjeve turneringens storhet fremfor noen.

Begge de to påfølgende sesongene tok de seg ett skritt videre i denne turneringen, og da Crook Town – en annen storhet fra amatørfotballens glansdager – i 1951/52-utgaven ble slått 2-0 i kvartfinalens omkamp, skal det etter sigende ha vært ti tusen tilskuere på plass. Imidlertid måtte de i semifinalen se seg slått av Walthamstow Avenue på Fulhams Craven Cottage. Sesongen etter måtte det tre kamper til i kvartfinalen før Tooting & Mitcham United omsider ble slått 2-1 på nøytral bane hos Kingstonian, men igjen ble det semifinale-exit da Harwich & Parkeston vant 2-1 på Brentfords Griffin Park. I ligaen måtte de vente til våren 1969 før de kunne hanke inn Athenian League-troféet, og etter å ha fulgt opp med to strake andreplasser, ble de i 1971 valgt inn i Isthmian League. Deres stolteste øyeblikk var ikke langt unna…

Det må nemlig kunne sies å være 1972/73-sesongen, som endte med deres beste ligaplassering i form av andreplass i Isthmian Leagues toppdivisjon, som på den tiden (før etableringen av Conference) var en av tre ligaer som hadde sin toppdivisjon på nivået rett under Football League. I tillegg rasket de med seg troféet i Surrey Senior Cup for sjette gang, tok seg for første gang til FA Cupens andre ordinære runde, og ikke minst…de spilte seg endelig frem helt til finalen i FA Amateur Cup, der de også triumferte etter å ha beseiret Slough Town 1-0 på Wembley. Dave ‘Harry’ Bassett er nok det mest kjente navnet fra laget som vant den gjeve pokalen, men også andre av hans lagkamerater endte opp som faste innslag på det sterke engelske amatør-landslaget.

La oss også ta med at de den påfølgende sesongen igjen tok seg til andre ordinære runde av FA Cupen etter å gitt Football League-klubben Brighton & Hove Albion under ledelse av ingen ringere enn Brian Clough heftig bakoversveis da de feide FL-klubben av banen med 4-0 i omkampen på Stompond Lane. Så får det heller være at Hereford United ble for sterke i neste runde. I ligaen måtte de i 1975 ta turen ned i Isthmian Leagues andredivisjon, og det ble etter dette med en og annen visitt på den ligaens øverste nivå. Foreløpig siste slike visitt var et to sesongers opphold som endte i 2007, men klubben holdt seg i Isthmian League helt frem til våren 2016, da de etter flere år på nedre halvdel omsider måtte ta turen ned i Combined Counties League.

Det er nå lenge siden glansdagene, men min samtalepartner i program-bua hadde tydeligvis en god del anekdoter på lager fra denne perioden, og han kunne også etter hvert peke ut et par-tre Swans-legender fra denne epoken som hadde kommet for å se sin gamle klubb denne dagen. Idet jeg snudde meg for å oppsøke klubbhusets bar som ligger til siden for inngangspartiet tilbaketrukket fra selve banen og dens hovedtribune, så jeg en kjent skikkelse. Groundhopperen og den notoriske gjerrigknarken Howard hadde tatt turen fra Nottingham; sannsynligvis med en Megabus-billett til £1 på nattbussen, om jeg kjenner ham rett. Den halvtimes lange utsettelsen hadde skapt problemer også for ham, der han hadde tenkt seg til Fisher FC etter denne kampen – for øvrig en kamp også jeg hadde kikket på. Jeg kom frem til at det foreløpig var noe tidlig for en pint, så det var med en flaske j2o at jeg satt meg ned i klubbhusets bar for å ta en rask kikk på alternativene og de relevante reiseruter.

Heldigvis hadde jeg pakket med meg nødladeren jeg fikk til jul, og som i løpet av turen skulle vise seg å være en av de mest tiltrengte julegaver jeg har fått, for batteriet får kjørt seg når man til stadighet må på nett for å sjekke status på kamper og baneinspeksjoner samt oppdatere seg på reiseruter og andre ting. Det så nå stygt ut med tanke på å rekke neste kamp, dersom jeg ikke bevilget meg en taxi fra Wimbledon, og det ville ikke være gratis – spesielt ikke i julehøytiden! Fisher bød på tilsvarende utfordringer, men Howard mente han ville rekke det ved å løpe de siste 2-3 kilometerne! Den karen bruker ikke penger på slikt som taxi.. Jeg bestemte meg for å ta det som det kom og først konsentrere meg om kampen her på Stompond Lane, og jeg gikk nå for å ta en ny kikk på anlegget som har vært Walton & Hershams hjemmebane siden 1933.

Klubben skal allerede i 1908 ha blitt tilbudt denne tomten, men det er en annen historie. Siden 1942 har man banedelt med den lokale friidrettsklubben, men anlegget er på ingen måte blant de verste med løpebaner, og det har kanskje også noe med at det er seks løpebaner og ikke åtte som er mer normalt. Man kommer inn på den ene langsiden, med hovedtribunen noen titalls meter foran seg. Denne er bygget i mur, og erstattet i 1960-årene en mye eldre og visstnok temmelig falleferdig tribune som sto her. Dagens hovedtribune er opphøyet fra bakken, byr på sitteplasser, og entres via trapper i forkant av tribunen. I tillegg huser den også garderober og den slags, og på begge sider av tribunen er det såkalt hard standing.

På motsatt langside bygget supporterne i årene rett etter andre verdenskrig en klassisk ståtribune som strekker seg hele banens lengde, men denne er dessverre ikke bare stengt. Den har også blitt sperret av med store plater som er spikret opp slik at man ikke kan hverken bevege seg eller se inn i den – ‘boarded up‘ er en god engelsk beskrivelse. Man kan dog stå mellom denne avstengte tribunen og gjerdet som omkranser banen. Betongtrinnene med terracing som de anla i svingene på kortsidene er imidlertid fortsatt der, men her er man visse steder nokså langt fra det som skjer på gressmatta. Stompond Lane var nok enda mer spennende før man valgte å stenge av den nevnte ståtribunen på bortre langside, men det er uten tvil et stadion det er verdt å besøke før det muligens snart er for sent.

Saken er nemlig den at klubbens tilværelse her kan gå mot slutten, da lokale myndigheter tydeligvis ønsker tomten til noe annet. Den lokale rivalen Walton Casuals spiller jo for tiden sine hjemmekamper hos Whyeleafe mens deres Waterside Stadium gjennomgår en total forvandling, og når tiden er moden for retur til Themsens bredder nord i Walton, er det noen som mener at det vil være naturlig at Walton & Hersham også flytter inn slik at de to kan banedele der. Blant disse er det visstnok en del lokalpolitikere som ser dette som en praktisk og naturlig løsning, men Swans-folket jeg pratet med var på ingen måte overbegeistret over denne idéen. Min tidligere samtalepartner i bua virket å ha et ørlite horn i siden til Casuals, og uttalte at han håpet i det lengste at de kunne redde Stompond Lane, før han la til at det i motsatt fall heller ikke på noen måte er gitt at de ender opp sammen med Casuals.

Denne formiddagen var det Woking-klubben Westfield som sto på motsatt banehalvdel når en aldri så liten toppkamp skulle utkjempes i Combined Counties League Premier Division. Det vil si, det virket stadig mer usannsynlig at noen ville kunne gjøre noe med serieleder og tittelforsvarer Hartley Wintney, som hadde 15 poeng ned til Westfield på andreplass og hele 21 poeng ned til fjerdeplasserte Walton & Hersham. De to sistnevnte hadde dog henholdsvis to og tre kamper til gode på lederne, men det ser likevel tøft ut. For hjemmelagets del hadde selvsagt tre uavgjorte på de fire siste ligakampene vært medvirkende til at man var såpass hektet av, men man skal samtidig huske at Hartley Wintney ble nektet opprykk sist fordi deres hjemmebane ikke oppfylte stadionkravene. De sies å ha tro på at så ikke vil skje denne gang, men om så skulle skje, vil jo opprykket gå til beste søkerklubb blant de tre beste, så det var naturligvis viktige poeng det skulle kjempes om.

Tidligere Walton & Hersham-manager Tony Reid har nå ansvar for nettopp Westfield, og det var hans utvalgte som startet best. Til alt overmål var det også en tidligere Swans-spiller som sto bak da Westfield tok ledelsen i det sjuende minutt. James Cottee tok frispark fra utenfor det ene hjørnet av 16-meteren, og ballen endret retning i en spiller slik at keeper Liam Beach var utspilt. 0-1, og gjestene fortsatte å kjøre på mens hjemmelaget i innledningsfasen var nest best i stort sett alle spillets faser. Karle Carder-Andrews var nære på å doble ledelsen, og halvveis ut i omgangen var det nok en tidligere Swans-spiller som nesten straffet tidligere lagkamerater, men Aaron Watsons volley gikk like utenfor. Da vi begynte å nærme oss en halvtimes spill hadde imidlertid vertene kommet langt bedre med i kampen, og de fikk snart belønning.

Med drøyt ti minutter til pause ble et frispark slått inn i Westfield-feltet, og Jamil Okai la tilbake til Elliott Simpson som på volley og via nok en retningsforandring sendte ballen i mål bak Westfield-keeper Gary Ross – for øvrig nok en tidligere Swans-spiller! 1-1, og nå var hjemmelaget i støtet, for ikke lenge etter hadde de snudd kampen da en corner fra Billy Marshall fant Jamie Thoroughgood på bakre stolpe. Han gjorde ingen feil, og satt inn 2-1 til stor jubel fra hjemmefansen, og selv om Walton & Hersham hadde avsluttet omgangen bra, var det nok noe misvisende med tanke på det som hadde utspilt seg de første 20-25 minuttene. Likevel var det fortsatt hjemmelaget som ledet 2-1 da dommeren blåste kraftig i fløyta for å signalisere pause.

Jeg benyttet anledningen til å unne meg en rask pint cider i klubbens bar, og det skulle vise seg å være en ytterst vis beslutning, for der inne kom jeg nemlig i prat med en kar som skulle til Mitcham-området umiddelbart etter kampslutt, og som nå tilbød meg skyss dit slik at jeg kunne hoppe på trikken derfra. Med en bekymring mindre var det bare å tømme glasset og igjen ta oppstilling for å se andre omgang sparkes i gang. Det virket som om manager Simon Haughway hadde fått skikk på sitt hjemmelag, for de hadde nå tilsynelatende få problemer med å holde Westfield fra livet. Det var heller ikke stort å melde om av sjanser det første kvarteret etter pause, da mye foregikk på midtbanen.

Timen var passert med noen minutter da innbytter Joe Grant kunne økt ledelsen kort etter å ha kommet innpå. Et frispark ble av Thoroughgood headet ned til Grant, men hans avslutning gikk over mål. Like etter var det Billy Marshall som fyrte løs, men keeper Ross reddet nede ved stolpen. Med et kvarter igjen burde TJ Nkoma sikret de tre poengene for vertene, men fra god posisjon sendte han ballen over. Med unntak av noen gode raid fra Adam Bellmaine på venstrekanten, hadde ikke Westfield sett ut som noen stor trussel i andre omgang, og således så det ut til å gå mot hjemmeseier da vi gikk over på overtid og vi så smått begynte å forberede oss på å forlate Stompond Lane.

Men på overtid fikk gjestene plutselig noen gode muligheter da de presset sitt vertskap bakover, og Jake Bedford (nok en spiller med fortid i Walton & Hersham!) hadde allerede avsluttet like over da Westfield i det femte tilleggsminutt fikk sin til da største sjanse i omgangen. Arron Watson vendte opp og sendte i vei et skudd som mange så i mål, men keeper Beach fikk på mesterlig vis slått til corner. Flere pustet åpenbart lettet ut og antok at svanene hadde klart brasene, men da klokka hadde tikket over i det sjette tilleggsminuttet kom corneren inn i feltet, der Westfield hadde sendt opp man og mus. Arron Watson fikk en touch på ballen og sendte den i mål til 2-2 for en høydramatisk avslutning, der dommeren blåste for full tid før keeper Beach rakk å hente ballen ut av nettet.. Hjemmespillerne raste, og mens flere av de 154 betalende tilskuerne lot mishagsytringer hagle mot dommeren forlot vi åstedet for å haste mot sør-London.

English ground # 377:
Walton & Hersham v Westfield 2-2 (2-1)
Combined Counties League Premier Division
Stompond Lane, 27 December 2016
0-1 James Cottee (7)
1-1 Elliott Simpson (34)
2-1 Jamie Thoroughgood (37)
2-2 Arron Watson (90+6)
Att: 154
Admission: £7
Programme: £1,50
Pin badge: £4

Next game: 27.12.2016: AFC Croydon Athletic v Cray Valley (PM)
Previous gane: 26.12.2016 Wingate & Finchley v Staines Town

More pics

Mandag 26.12.2016: Wingate & Finchley v Staines Town

Da var turen endelig kommet for å sette kursen mot Storbritannia for å starte min store – og etter hvert årvisse – romjuls- og nyttårstur. Allerede i midten av oktober hadde jeg punget ut 1145 kroner for en av de siste plassene som var å få på et av morgenflyene over Nordsjøen på Boxing Day. Som vanlig gjelder det å være tidlig ute med avreise denne dagen. Etter at en koselig julaften ble tilbragt med familie, var det bare å starte å pakke og forberede seg på avreise grytidlig om morgenen 26. desember. Min snille mor hadde igjen tilbudt seg å skysse meg opp til E6, der jeg skulle ta flybussen til Gardermoen. All den tid sjefs-ugla Trine Schei Grande & Co signerte dødsdommen for Rygge flyplass må man jo dit opp, og litt etter klokka 4 ble jeg plukket opp slik at jeg snart kunne ta plass på bussen med avgang Korsegården klokka 04.32.

Norwegian sitt 07.20-fly med destinasjon London Gatwick forlot Gardermoen i rute, og jeg kunne etter hvert endelig få i hvert fall en snau halvannen times tid på øyet mens vi tok oss over Nordsjøen. Noldusen bak disken ved billettkontoret på flyplassens togstasjon validerte togpasset mitt på en slik måte at han ga meg 30 dagers gyldighet i stedet for de 22 dagene det var tiltenkt, uten at jeg klaget over akkurat det da jeg satt meg på et av togene inn til London Victoria. Jeg hadde for lengst booket overnatting ved Travelodge Croydon Central, der jeg hadde betalt £52 for to netters losji, og vurderte å hoppe av i Croydon for å slenge fra meg bagasjen før jeg fortsatte inn mot sentrale London. Jeg hadde uansett alt annet enn dårlig tid, men når man av erfaring vet at Travelodge kan være nokså strikse og vanskelige, var det like greit å fortsette inn til London, dra med seg bagasjen på kamp og deretter oppsøke hotellet etter innsjekkings-tid klokka 15 – eller i mitt tilfelle, en eller annen gang etter dagens kamp.

Hva denne dagens kampplaner gjelder, hadde jeg i det lengste håpet på å finne en mulig dobbel i London-området eller traktene ut mot en av hovedstadens flyplasser, der det i det minste går noen tog på en dag da det er fullstendig stans i landets øvrige togtrafikk. Tidlig blinket jeg meg ut Oakwood, i nærheten av Gatwick/Crawley, og deres formiddagskamp i Southern Combination, som tradisjonen tro hadde tidlige avspark på en slik dag. Dette var ment som forretten i forkant av en kamp klokka 15.00, og jeg ble tidlig fristet av et mulig besøk til Wingate & Finchley og deres Summers Lane. Da Oakwoods kamp snart ble omberammet til kveldskamp dagen etter, forsvant denne muligheten, og det ble etter hvert klart at jeg nok måtte nøye meg med én kamp denne dagen, uten at det la noen demper på noe som helst.

Jeg hadde derfor flust av tid til å ta meg opp til Nord-London, og ved ankomst Victoria stasjon valgte jeg å bevilge meg en full english breakfast på stasjonens Wetherspoons-pub. Etter at de fjernet black pudding fra menyen, er det ikke ofte jeg spiser frokost ved denne kjedens puber lenger, men jeg valgte denne praktiske og enkle varianten snarere enn å drasse med meg bagasjen til for eksempel Regency Café, som dog hadde fristet. Med måltidet inntatt hoppet jeg på tubens Victoria Line nordover, og etter et linjebytte til Northern Line ved Warren Street, kunne jeg omsider stige av ved West Finchley, spasere til puben Elephant Inn og nyte turens første pint med cider. Bortsett fra en ussel halvliter pils et par uker tidligere, var vel dette faktisk også den første siden forrige tur i midten av november!

Wingate & Finchley holder til i Finchley, som er et område i bydelen Barnet; helt nord i London. Finchley ligger på et platå, og var i tidligere dager et landlig område som tilhørte biskopen av London. De få innbyggerne drev den gang blant annet griseoppdrett for å forsyne deler av London. På 1500-tallet hadde deler av skogen her blitt ryddet, og her gikk hovedveien nordover fra London mot blant annet Skottland. Den var helt frem til 1800-tallet beryktet for sine landeveisrøvere. I dag går det roligere for seg, og Finchley er hovedsakelig et boligområde med tre «sentrumsområder» i North Finchley, East Finchley og Finchley Church End (Finchley Central). Innbyggertallet vokste ikke minst etter at The Edgware, Highgate and London Railway i 1867 startet å betjene Finchley på sin rute fra Finsbury Park til Edgware, som en slags forløper til tubens Northern Line.

Jeg støtte heldigvis ikke på noen landeveisrøvere på min drøyt ti minutter lange spasertur fra Elephant Inn og ned til Summers Lane. Det skumleste i så måte var kanskje en liten gruppe med hasidiske jøder, som jeg passerte like før jeg så Wingate & Finchley sin noe spesielle hjemmebane foran meg. Spesiell først og fremst på grunn av hovedtribunen som gjerne er det første både groundhoppere og andre personer med interesse for fotball på dette nivået tenker på når klubben nevnes. Med snaut halvannen time til avspark ble jeg møtt av en funksjonær som kommenterte at jeg var tidlig ute og etter hvert førstemann gjennom inngangspartiet etter å ha betalt £12. Jeg vil påstå at det er en nokså stiv pris på step 3, der £10 ofte synes å være normen, men jeg klaget ikke, og etter å ha betalt ytterligere £2 for et program, kunne jeg innta klubbhusets bar, sette fra meg bagasjen i et hjørne og sette meg ned med en pint Stella cider til £3,90.

Wingate & Finchley ble i dagens utgave stiftet så sent som i 1991, ved en sammenslåing av klubbene Finchley og Wingate, men har selvsagt røtter mye lenger tilbake i tid. Finchley FC var den mest meritterte av de to, og ble stiftet så langt tilbake som i 1874. I 1902 ble de med i London League, før de i 1912 var med å stifte Athenian League (som mange kanskje vil vite var en velrenommert feederliga til Isthmian League). De fortsatte å hoppe frem og tilbake mellom disse to ligaene, før de omsider slo seg til ro i Athenian League etter andre verdenskrig. I 1952/53-sesongen gjorde de stor suksess i FA Cupen, da de først tok seg til de ordinære rundene for andre gang. Der ble Kidderminster Harriers slått 1-0 borte, og i andre runde ble selveste Crystal Palace slått 3-1, før det i tredje runde ble exit etter bortetap 0-2 for Shrewsbury Town.

Finchley gjorde det i det hele tatt godt i cupturneringer i denne perioden, og i løpet av 1950-årene var de et temmelig fast innslag i kvartfinalene av den prestisjetunge FA Amateur Cup. I 1964/65 nådde de også semifinalen, men på Arsenals hjemmebane Highbury måtte de gi tapt for Hendon; en av storhetene i amatør-fotballens glansdager. Våren 1954 vant Finchley uansett Athenian League før første og eneste gang, men fulgte opp med å deretter ende de på 2. plass tre ganger på rad (to av de tre gangene tapte de tittelen på målforskjell), før de i 1973 tok plass i Isthmian Leagues nye andredivisjon. Noen år senere ble denne omdøpt til Division One mens man utvidet med enda et nivå, og Finchley klarte aldri å ta seg opp i Isthmian Leagues øverste nivå før de etter en periode med økonomiske problemer valgte å slå seg sammen med Wingate i 1991.

For Wingate sin del ble den klubben stiftet i 1946 med det formål å bekjempe antisemittisme gjennom fotballen, og de tok navnet etter Orde Wingate – en britisk offiser som var involvert i den paramilitære Haganah-organisasjonen som kan ses på som en forløper til det israelske forsvaret. De startet opp i Middlesex Senior League, og var i 1951 med å stifte Parthenon League, der de ble den ligaens første seriemester, før de umiddelbart ble med i London League. Ti år senere fulgte et kort opphold i Delphian League, før den i 1963 ble ‘spist opp’ av Athenian League og ble sistnevntes nye andredivisjon. Men så kan man jo i og for seg spørre seg om dette i det hele tatt er den samme Wingate-klubben som er en del av dagens klubb, for Wingate slo seg i 1975 sammen med Leyton FC og dannet Leyton-Wingate. For selv om sistnevnte splittet igjen, var det først i 1992, lenge etter at man i 1984 reetablerte Wingate og startet opp med spill i Hertfordshire County League. De hadde tatt seg opp i South Midlands League Premier Division før sammenslåingen med Finchley i det herrens år 1991.

Dagens klubb tok etter sammenslåingen plass i South Midlands League, og etter å ha endt på 2. plass våren 1995, fikk de rykke opp i Isthmian League Division Three (ja, Isthmian League hadde den gang flere divisjoner enn i dag). Opprykk i 1999 ble fulgt opp med umiddelbart nedrykk, men en omstrukturering i 2002 sørget for at klubben ble plassert i Isthmian League Division One North. Etter to sesonger i Southern League i perioden 2004-2006, ble de flyttet tilbake sidelengs igjen til Isthmian 1 North, der de våren 2010 endte på 3. plass. Det betød at de sikret seg playoff-plass, men i semifinalen ble det hjemmetap med 2-3 for Enfield Town. 2010/11-sesongen ble imidlertid en ubetinget suksess da The Blues vant både Isthmians ligacup og London Senior Cup samtidig som en ny 3. plass sørget for en ny sjanse i playoff. Harlow Town ble slått 3-2 i semifinalen, og da de beseiret Brentwood Town med samme sifre i finalen, var de klare for Isthmian League Premier Division. Der har de holdt seg siden, selv om de var avhengige av hjelp og en solid dose flaks da de våren 2014 egentlig rykket ned, men senere ble benådet grunnet Worksop Towns i utgangspunktet (de forsøkte jo senere å angre seg, uten hell) frivillige degradering.

Finchley FC hadde allerede benyttet åtte forskjellige hjemmebaner da de i 1929 sikret seg tomten i Summers Lane der dagens anlegg ligger. Den nevnte hovedtribunen ble bygget ett år senere, og allerede i 1931 fikk man også på plass tribuneseksjonen på baksiden av denne. For de uinnvidde er det altså her snakk om et «dobbelsidig» bygg som både har tribuner ut mot både fotballbanen og mot rugby-banen ved siden av, og det er dette som gjør tribunen(e) ved Summers Lane helt unik og har gitt den status som verneverdig. For Wingate (eller ‘tidligere’ Wingate om man vil) sin del, mistet de i 1972 sin hjemmebane Hall Lane da den ble ofret for å bygge på motorveien M1, og de skal visst ha banedelt på Summers Lane allerede fra 1975.

Den spesielle hovedtribunen er bygget i art deco-stil, og noe bortenfor finner man blant annet klubbhuset og dets bar i det samme bygget som strekker seg et stykke nedover. Hovedtribunen er overraskende tilbaketrukket i forhold til banen, og i forkant av klubbhuset finner man der en seksjon der fire-fem betongtrinn utgjør en klassisk ståtribune under åpen himmel. På bortre kortside er det såkalt hard standing, og rett bak mål står i tillegg en liten ståtribune som gir tak over hodet. Tilsvarende har man også midt på bortre langside tak over hodet i form av et større overbygg, mens det på den siste kortsiden kun er hard standing under åpen himmel, og her er det også ganske trangt. Hovedtribunen som er det store trekkplasteret var ikke uventet også den delen av anlegget jeg selv likte best, og etter å ha unnagjort en foto-runde, kunne jeg returnere til baren for å få påfyll i glasset og også få kloa i en pin til £3.

Denne dagen var Staines Town på besøk, og tabellen for Isthmian League Premier Division var delvis noe uoversiktlig grunnet ulikt antall spilte kamper, men ved første øyekast så det ut som om begge lag trengte poeng av ulike grunner. Vertene hadde kun to lag mellom seg og Hendon som lå to poeng bak og befant seg på den siste nedrykksplassen, men samtidig hadde de en rekke kamper til gode på samtlige klubber bak seg, med unntak av Harrow Borough som også kun hadde spilt 19 kamper. For 11. plasserte Staines Town sin del hadde en dårlig periode sørget for at de var i ferd med å bli virkelig hektet av i playoff-kampen, og samtidig hadde de spilt flere kamper enn noen andre. Når man i tillegg kunne registrere at Staines hadde spilt hele sju kamper mer enn Wingate & Finchley, og at avstanden mellom de to kun var fem poeng, kan man vel kanskje si at tabellen løy noe.

Med det utgangspunktet var det nok trygt å si at ingen av disse to ville kunne ventes å blande seg inn i tetkampen, der Needham Market nå ledet an foran Bognor Regis Town, Havant & Waterlooville og Leiston som alle hadde kamper til gode på serielederen. Men da turens første kamp ble blåst i gang, fikk jeg se en frenetisk innledning der det muligens kunne stått noe sånt som 3-2 eller 3-3 etter et kvarters tid. Både Rob Laney og Reece Beckles-Richards hadde gode muligheter for hjemmelaget før Tanasheh Abrahams allerede i kampens fjerde minutt sendte de i føringen 1-0 med en herlig volley fra like utenfor 16-meterstreken. Kun et minutt eller to senere kom nesten utligningen da en heading fra en uidentifisert Staines-spiller ble reddet på streken av Bob Laney. Gjestene måtte imidlertid ikke vente lenge før de igjen var á jour.

Ti minutter hadde så vidt blitt passert da ballen falt til rette for Adrian Clifton, som fra utenfor 16-meteren sendte ballen forbi Blues-keeper Shane Gore. 1-1, i en periode som var preget av noe bortimot Hawaii-fotball. Herfra og ut var det dog sjansesløsingen de 170 betalende tilskuerne nok først og fremst vil huske fra denne kampen, for selv om det snart døde litt hen, var det fortsatt sjanser begge veier. Det meste gikk over eller utenfor, eller ble reddet av de respektive keepere. Clifton og Mohamed Bettamer hadde nettopp brent to gode sjanser for Staines da deres keeper Jack Turner måtte kapitulere og Reece Beckles Richards satt ballen i mål, men Blues-spissen var offside-plassert og linjemannen var oppe med flagget, slik at 1-1 sto seg til pause.

Det er neppe mange her hjemme (jeg vet kun om én til) som har lest den eminente boken «Changing Ends» av Mike Bayly, men han var i noen år involvert i nettopp Wingate & Finchley, og både i programmet og i et og annet bilde på veggen i klubbhuset fantes bevis for dette. Han har nå flyttet til Sheffield, men han engasjerte seg snart for å forsvare det jeg hevdet var en kanskje noe stiv inngangspris i en post på min Facebook-side. Ellers benyttet jeg pausen til å slå av en prat med noen fremmøtte fra begge leire mens jeg inntok en pause-pint. Hjemmefolket innrømmet at målet igjen må være å holde seg i divisjonen, mens representanter fra Staines-delegasjonen hevdet at playoff-toget nok allerede har gått og at de nå ville si seg fornøyd med en plassering midt på tabellen.

Innledningsvis var det noe lenger mellom sjansene i andre omgang, og det var nå nokså jevnspilt inntil hjemmelaget så ut til å tilrive seg et lite initiativ. Det var i hvert fall de som skapte sjansene i denne perioden med rundt en time spilt, og Swans-manager Johnson ‘Drax’ Hippolyte kan nok takke sin keeper Jack Turner for at vertene ikke scoret – spesielt da Turner med en solid inngripen hindret Beckles-Richards i å score sitt og hjemmelagets andre etter snaut halvspilt omgang. Noen minutter senere måtte han parere et brassespark fra Ben Pattie, og Turner fremsto nok etter hvert som en kandidat til tittelen «banens bestemann». På tampen ropte hjemmelaget på straffespark etter det de mente var en hands, men det ble raskt overskygget av at Swans-forsvarer Tommy Brewer nesten taklet ballen inn i eget mål. Heldigvis for ham ble han reddet av keeper Turner, og dermed endte det med 1-1 og poengdeling.

Etter en siste pint i klubbhusets bar, rasket jeg omsider med meg bagasjen, takket for meg og gikk for å la buss 263 frakte meg ned til East Finchley tube-stasjon, der puben The Old White Lion lå beleilig plassert rett ved siden av. Dermed ble det sannelig enda en liten rast der før jeg beveget meg sørover. Jeg valgte å la Northern Line frakte meg helt ned til Balham, og fikk også en liten halvtime på øyet på turen dit ned. Derfra gikk ferden med lokaltog til East Croydon, og snart hadde jeg sjekket inn. Jeg hadde vurdert en pint på den gode puben Porter & Sorter, men ved ankomst East Croydon hadde den sett temmelig mørklagt og stengt ut, så jeg trakk meg i stedet tilbake med en pizza og sovnet mens jeg så høydepunkter fra dagens runde i Football League. 

English ground # 376:
Wingate & Finchley v Staines Town 1-1 (1-1)
Isthmian League Premier Division
Summers Lane, 26 December 2016
1-0 Tanasheh Abrahams (4)
1-1 Adrian Clifton (11)
Att: 170
Admission: £12
Programme: £2
Pin badge: £3

Next game: 27.12.2016: Walton & Hersham v Westfield
Previous game: 15.11.2016: Solihull Moors v Yeovil Town

More pics

Tirsdag 15.11.2016: Solihull Moors v Yeovil Town

Klokka var i ferd med å passere 10.00 da jeg som anvist forlot rommet med nøkkelen i døra og gikk ned i puben for å ta meg ut via bakveien. Frokost var ikke inkludert i de £29 jeg hadde betalt for overnattingen ved Golden Lion i Middlewich, men på parkeringsplassen på utsiden hadde de faktisk en vogn der de drev matutsalg med både frokost- og lunsj-meny. Jeg valgte meg en egg & bacon bap som jeg tok med ned til bussholdeplassen, og jeg burde vel ha ventet med å spise den til buss nummer 37 hadde fraktet meg de sju minuttene til Winsford stasjon, der jeg uansett hadde en halvtimes tid å vente på toget. For om ikke den nye hvite jakka mi hadde fått kjørt seg nok kvelden før, da jeg to ganger presterte å gå på trynet, fikk den nå gjennomgå med litt rennende eggeplomme da jeg utålmodig skulle ta en bit mens jeg ventet på 10.27-bussen.

Enda hardere gikk det utover genseren, og selvsagt kom bussen akkurat nå mens jeg på beste vis forsøkte å redusere skaden med en serviett. Sammen med et snodig blikk fikk jeg av sjåføren utlevert en enkeltbillett pålydende £2,70, og etter den korte turen kunne jeg takke for skyss og benytte ventetiden på Winsford stasjon til å skifte genser. Jeg hadde sett meg ut 11.08-toget som skulle frakte meg direkte til Birmingham New Street, og etter at toget ankom i rute, tok denne etappen en time og ti minutter. Siden det ikke var innsjekking før klokka 14.00, valgte jeg å slå i hjel litt tid med en flaske j2o på Wetherspoons-puben The Briar Rose, der jeg også leste litt mer i søndagens Non-League Paper og etter hvert en medbragt bok.

Under planleggingen av denne turen, var dette en dag der jeg tidlig blinket meg ut oppgjøret Seaham Red Star v Marske United i Northern League, som jeg virkelig så frem til. Det gikk imidlertid ikke mange dagene før jeg registrerte at denne kampen hadde blitt fjernet fra terminlista for å bli omberammet, siden Northern League nå ville benytte denne dagen til å arrangere kamper i sin ligacup. Etter en rekke nye studier av kamputvalget, var det ikke noe som utmerket seg i like stor grad, selv om jeg vurderte en lang tur ned til Bashley, og ikke minst en tur til Lincoln United, samt en rekke andre alternativer. Helgen før min avreise var det første ordinære runde i sesongens FA Cup, og eventuelle omkamper ville derfor også kunne være aktuelle. Av disse merket jeg meg først og fremst Solihull Moors’ omkamp på hjemmebane, men jeg valgte til slutt å utsette avgjørelsen og ta en endelig beslutning på søndagen…to dager før.

I løpet av helgen hadde jeg egentlig begynt å helle mest mot Solihull Moors og omkampen på deres Damson Park, og endelig beslutning ble tatt søndag kveld etter å for siste gang ha saumfart kampoppsettet i blant annet Non-League Paper. Når jeg de siste par årene har hatt base i Birmingham, har jeg ofte overnattet ved Rollason Wood Hotel oppe i Erdington-området, der man ofte får særdeles billig kost og losji, men da prisen i løpet av min periode med betenkningstid hadde gått opp fra £27 til £39, valgte jeg å like gjerne betale £42 for en langt mer sentral base ved et annet hotell jeg opp gjennom årene har brukt hyppig – nemlig Britannia Hotel på New Street. Da jeg ankom litt over klokka 14.00, var det allerede kø for å få sjekket inn, og datasystemet hadde tydeligvis bestemt seg for å krangle, men etter et kvarters tid med venting fikk jeg installert meg på det store dobbeltrommet jeg tydeligvis hadde blitt oppgradert til.

Etter å ha slappet av litt på rommet var det tid for en liten spasertur langs New Street – der man var i ferd med å gjøre klar en rekke boder for julegateåpning – før jeg bestemte meg for å gå for å ta toget til Birmingham International. Buss 966 går i rute mellom Erdington og Solihull, og det var denne bussen som skulle frakte meg den ikke altfor lange veien fra bussholdeplassen ved flyplassen til holdeplassen ved den store Land Rover-fabrikken rett ved siden av Damson Park. National Express West Midlands opererer hverken med returbilletter eller vekslepenger, så jeg gikk til innkjøp av en dagsbillett til £4 og betalte med riktig veksel som jeg hadde lagt til side med dette i tankene. Etter en kort busstur steg jeg av der ute i landskapet et sted mellom Solihull og Birmingham International Airport.

Solihull ligger snaut halvannen mil sørøst for Birmingham sentrum, og anses gjerne for å være blant de mest velstående byene i West Midlands. I motsetning til Birmingham fant aldri den industrielle revolusjon helt veien til Solihull, som ved inngangen til forrige århundre fortsatt var en liten markedsby med drøyt 7 500 innbyggere. I dag er innbyggertallet rundt 95 000 i selve byen, som også har en rekke drabantbyer og et omland som gjør at Solihull ‘kommune’ har over 205 000 innbyggere. Befolkningsveksten skuldes flere faktorer, som “oppryddingen” i slumområdene i Birmingham og ikke minst det faktum at store landområder ble gjort tilgjengelig for bygging av boligfelt som tiltrakk seg mennesker fra alle deler av landet. I tillegg var oppgraderingen av en lokal flyplass til det som i dag er Birmingham International Airport en faktor, sammen med åpningen av den nevnte bilfabrikken som i dag tilhører Land Rover. Den ble et bombemål under krigen da man laget flymotorer til luftforsvaret her.

Damson Park ligger altså et lite stykke utenfor byen, i Solihulls nord-nordøstlige utkant, og inngangspartiene hadde fortsatt ikke åpnet da jeg etter noen minutters spasertur fra bussholdeplassen ankom med nesten en time og tre kvarter til avspark. Solihull Moors har ikke bare bar én bar i sitt klubbhus på utsiden, men visstnok hele tre, og jeg betalte £3,25 for en pint Strongbow og slo meg ned på et av bordene. Foreløpig var det alt annet enn trangt om plassen, men det var ventet storinnrykk, og på utsiden av klubbhuset var de i full gang med blant annet grilling av burgere. Det var her ikke noe mushy peas å få med min cheese & onion pie, som i stedet kom med pommes frites og brun saus (muligens er Solihull litt for langt sør til at man skal forvente mushy peas). Jeg befant meg snart i samtale med en eldre lokal kar som kanskje ikke kan kalles en groundhopper, men snarere en fotballentusiast som likte å reise rundt på kamper i distriktet.

Mens vi satt der og småpratet kom det en kar forbi med et kampprogram, og mannen som åpenbart tilhørte klubbledelsen tilbød seg å hente to eksemplarer til oss fra styrerommet. Han fikk £3 av hver, og vi kunne ta en kikk i det gode programmet. Snart begynte det også å strømme på med folk, og også supporterbussen(e) fra Yeovil hadde åpenbart ankommet. Etter å ha tømt det andre glasset, benyttet jeg anledningen til å stikke ut for å betale meg inn med £14 før jeg returnerte til klubbhusets bar for en siste pint før kampstart. Vi fikk også slått av en prat med et par Yeovil-supportere som slo seg ned på nabobordet og fortalte at de var sterke i troen på avansement til andre runde, der bortekamp mot Luton Town ventet vinneren av kveldens omkamp.

Solihull Moors ble stiftet så sent som i 2007, da de to klubbene Solihull Borough og Moor Green slo seg sammen. Sistnevnte var den eldste av de to og vel også den noe mer meritterte. Den nye klubben tok plassen til Moor Green i Conference North, mens de valgte å benytte Solihull Boroughs hjemmebane Damson Park som også sin hjemmebane. Deres ligahistorie så langt tar ikke all verdens tid å berette om, da den inntil forrige sesong hadde vært nokså udramatisk. De første sesongene var de å finne på nedre halvdel av tabellen, mens de senere ved noen anledninger var oppe og snuste på playoff. Så, nærmest ut av det blå, vant de forrige sesong den tøffe Conference North etter en imponerende sesong under ledelse av manager Marcus Bignot. Dermed opprykk til non-leagues ypperste selskap, der de nå i ferd med å gjøre sin debutsesong.

Marcus Bignot har imidlertid gjort sitt, og han hadde vært det store samtaleemnet i dagene opp mot denne kampen, da han hadde blitt hentet til managerjobben i Grimsby Town. Erstatteren var den unge manageren Liam McDonald, som hadde blitt lokket fra Hednesford Town, og som nå skulle få sin ilddåp i kveldens omkamp. Hans nye klubb hadde med avansementet til de ordinære rundene allerede tatt seg lenger i FA Cupen enn noen gang tidligere i sin korte historie i verdens gjeveste cupturnering. Selv om gjestene fra Somerset var de flestes favoritt, hadde da også Moors imponert i første møte på Huish Park, der de som bortelag kom fra to måls underlege og sikret 2-2 og omkamp mot motstand fra en divisjon over. Slik sett skulle de heller ikke avskrives, og jeg så for meg en mer åpen affære enn det mange tilsynelatende spådde.

Det var på tide å ta seg inn på Damson Park, der det nå var lange køer utenfor inngangspartiet med en halvtimes tid til avspark. Heldigvis hadde jeg nå min billett slik at jeg fikk bruke sideinngangen, og kunne kikke meg rundt på et allerede godt besatt Damson Park før kampstart. Dette var som sagt også hjemmebanen til Solihull Borough, og da de i 1989 solgte sin tidligere hjemmebane Widney Lane, hadde de neppe trodd at det skulle gå elleve år før de igjen ville ha et eget hjem. Denne perioden i eksil ble tilbragt med banedeling hos Redditch United og senere hos Moor Green mens de forsøkte å ruste opp en meget enkel bane på en tomt de hadde kjøpt i Tamworth Lane i Shirley. Dette viste seg imidlertid svært problematisk da den lå i et såkalt grøntbelte, og samtlige av utrolige 36 søknader om byggetillatelse ble avslått!

I 1999 rettet de i stedet oppmerksomheten mot en tomt som huset en nedlagt nattklubb og en driving range som var en del av et gammelt golf-anlegg. Det nye anlegget som etter hvert fikk en prislapp på £2 millioner ble snart en realitet, og den gamle nattklubben ble bygget om til dagens klubbhus, mens golfanleggets driving range på snedig vis ble forvandlet til en ståtribune. Fra 2005 var det Moor Green sin tur til å banedele hos Solihull Borough, etter at deres hjemmebane The Moorlands brant ned etter brannstiftelse, og to år senere slo de to seg altså sammen. Damson Park er en salig blanding av forskjellige fasiliteter, og bortre kortside har kun såkalt hard standing. Det var inntil nylig også tilfelle på bortre kortside, men der har man nå også satt opp en sittetribune med et meget midlertidig preg helt nederst mot den nevnte kortsiden.

På den andre kortsiden, ved siden av inngangspartiet, har man tribunen som står der det tidligere var en driving range, uten at man klarer å se dette. Dette er nå en blanding av sittetribune og ståtribune, og det var her den harde kjernen av hjemmefans hadde samlet seg. På nærmeste langside er hovedtribunen Main Stand tilknyttet det nevnte ombygde klubbhuset, og snodig nok har man på taket av denne tribunen installert en ekstra “etasje” i form av en slags “balkong” hvor klubbfunksjonærer, sponsorer og annet fintfolk fra sin utkikkspost kan få glimrende oversikt over banen…og nærliggende Birmingham International Airport. Før jeg tok en kjapp runde rundt banen, tok jeg også en kikk innom klubbsjappa, men måtte skuffet innse at de for utsolgt for pins. Men nå var det klart for kamp!

Hjemmelaget hadde reklamert for kampen ved å kalle den sin største kamp noensinne, og deres spillere responderte med å starte friskt. Det endte dog med et par avslutninger utenfor, før det jevnet seg mer ut, og i en nokså sjansefattig første omgang var det etter hvert gjestene som tok litt over og fikk de største mulighetene. Darren Ward hadde allerede skutt like over da Tom Eaves så sin heading bli reddet på streken av Moors-forsvarer Jordan Gough. Otis Khan testet deretter Moors-keeper Nathan Vaughan, som fikk slått over til corner. For hjemmelaget sin del var det foreløpig ikke de største farlighetene de skapte for Glovers-keeper Artur Krysiak, som hadde få problemer med de avslutningene som kom på mål. Dermed målløst til pause, og jeg hadde allerede en skummel følelse om at dette kunne gå til ekstraomganger, slik at jeg benyttet pausen til å sjekke bussalternativene ved en eventuell senere kveld enn forventet.

Om første omgang var nokså sjansefattig, må det samme kunne sies om andre omgang, som fortsatte i noenlunde samme spor. Det var temmelig jevnspilt ute på banen, men det føltes kanskje som om Yeovil hadde et ørlite overtak da de virket litt skumlere fremover – ikke at det florerte med farligheter akkurat, og Moors-forsvaret viste seg vanskelig å bryte ned. Omari Sterling-James fikk også en halvsjanse for vertene, men vinkelen ble for spiss for den tidligere Alvechurch-spilleren. Like etter var det dårlig nytt for vertene da keeper Vaughan gikk ned med skade. Etter flere minutter med behandling måtte han kaste inn håndkledet og ble erstattet av reservekeeper Danny Lewis. Klokka tikket mot full tid, og på overtid kunne Moors sikret avansementet da keeper Krysiak måtte gi retur og Shepherd Murombedzi fikk deres største mulighet i ordinær tid, men Krysiak leverte igjen en flott parade som sørget for ekstraomganger.

Blant annet takket være behandlingen av Vaughan endte andre omgang så sent at jeg allerede stilte meg sterkt tvilende til om jeg i det hele tatt ville rekke siste buss tilbake, og jeg måtte bestemme meg for om jeg ville gå før kampslutt eller å friste lykken med en taxi. Etter alle de målløse minuttene var det typisk at vi fikk scoring allerede i ekstraomgangenes tredje minutt! Det var innbytter Francois Zoko som avanserte med ballen og sendte den i mål med et langskudd som gikk via undersiden av tverrliggeren. 0-1, og jubel blant Somerset-folket. Ryan Hedges kunne kort etter avgjort, men innbytter Lewis i Moors-målet holdt sitt lag inne i kampen. Nå var det plutselig liv i kampen, og Sterling-James hadde like etter en god mulighet til å utligne, men hans avslutning snek seg utenfor stolpen.

The Moors måtte imidlertid ikke vente lenge på sin utligning, for etter at Sterling-James ble hindret av Liam Shepherd, ropte de på straffespark og fikk gehør hos dommeren som resolutt pekte på straffemerket, og Akwasi Asante gjorde ingen feil da han satt inn 1-1 i ekstraomgangenes niende minutt. Deretter døde det hen igjen, og kampen bar nå i periodevis preg av spillere som slet med strekk og diverse andre småskader. Det var åpenbart at det gikk mot straffesparkkonkurranse, og mens lagene byttet side hadde jeg benyttet anledningen til å forhøre meg med en av vaktene som kunne berolige med at man i klubbhuset hadde telefon med direktelinje til en lokal taxisentral, og at drosjebilene plukket opp i veien på utsiden. Dermed var det bare å glemme hele bussen og forberede seg på straffer, men i det som var omtrent kampens siste spark, gikk et innlegg fra bortelagets Ryan Hodges i stolpen mens hjemmepublikummet gispet.

Det hele skulle altså avgjøres på straffer, og hjemmelaget vant myntkastet slik at det skulle foregå foran deres fans. Yeovil Town startet, men bommet på to av sine tre første straffer – Ryan Dickson skjøt utenfor, og innbytter Danny Lewis reddet straffen fra Tom Eaves – mens Solihull Moors scoret på sine tre første. Selv om Zoko satt inn Yeovils fjerde straffe, kunne Omari Sterling-James sende Midlands-laget videre. Han scoret, og dermed holdt det med åtte straffer for å kåre Solihull Moors som vinner. Det var selvsagt duket for invasjon av banen der hjemmefolket feiret avansement til andre ordinære runde, og jeg ble stående og observere noen minutter før jeg gikk for å ringe en taxi som ganske riktig kom etter 10-15 minutter. Det hadde vært knyttet litt spenning til om det ville bli tilskuerrekord på Damson Park, men 1 460 var over 500 mindre enn tilskuertallet fra Tranmeres nylige visitt i ligaen. Det virket for meg som om det var langt flere der, og jeg hadde tippet over 2 000. Ut fra samtaler jeg hørte da tilskuertallet ble annonsert, var jeg tydeligvis heller ikke den eneste, men det får så være.

Drosjekusken fraktet meg raskt og rimelig tilbake til Birmingham International slik at jeg fikk kastet meg på et av togene inn til Birmingham New Street. Den lille november-turens siste kamp var unnagjort, og nå gjensto kun hjemreisen fra Heathrow til Gardermoen dagen etter. Jeg hadde opprinnelig planlagt ytterligere en dag på balløya for å se Frome Town v Chesham United, men jeg valgte å droppe det av en eneste grunn. Om enten Frome eller Chesham eller begge hadde spilt uavgjort i FA Trophy-runden som ble avholdt 12. november, ville kampen bli omberammet, og jeg ville blitt sittende med et hotell i Frome som enten ville vært svinedyrt og/eller inkludere bindende reservasjon, og det er heller ikke særlig mange steder hvor man kan se kveldskamp i midtuka for så å komme seg tilbake til Frome med kollektivtransport. Nå unngikk begge omkamp, men det kunne jeg ikke vite da jeg booket, og jeg var denne gang ikke villig til å ta sjansen. Greit å heller bruke pengene til å spare opp til en heftig romjuls- og nyttårs-tur!

English ground # 375:
Solihull Moors v Yeovil Town 1-1 AET (0-0, 0-0) – 4-2 on penalties
FA Cup, 1st Round Replay
Damson Park, 15 November 2016
0-1 Francois Zoko (93)
1-1 Akwasi Asante (pen, 99)
Att: 1 460
Admission: £14
Programme: £3
Pin badge: n/a

Next game: 26.12.2016: Wingate & Finchley v Staines Town
Previous game: 14.11.2016: Winsford United v Hanley Town

More pics