Lørdag 23.02.2019: Ballyclare Comrades v Knockbreda

Jeg skulle gjerne kunnet dra meg litt lenger, men det var greit å komme seg videre, og selv om jeg også kunne valgt en avgang snaut to timer senere, forlot jeg mitt krypinn i god tid før halv åtte og spaserte til togstasjonen for å forlate Drogheda med 08.10-toget. Det var tross alt greit å få mest mulig ut av dagen når jeg nå skulle ta et foreløpig farvel med Irland og dra nordover til Nord-Irland. På veien passerte til stasjonen jeg en åpen sjappe hvor jeg gikk til innkjøp av medbragt frokost i form av smørbrød, og jeg ankom stasjonen med god tid til avgang. Jeg fant imidlertid ut at Google Maps hadde en grunn til å be meg bytte i Newry, for det viste seg at det i forbindelse med vedlikeholdsarbeid var buss for tog på deler av linjen til Belfast.

Da jeg først begynte å planlegge denne turen var det fortsatt ikke klart hvem som ville møtes i den nordirske NIFL Championship, der man bruker et system hvor tabellen splittes i to, og man hadde foreløpig ikke kommet så langt. Jeg hadde imidlertid håpet at Portadown skulle bli tildelt hjemmekamp denne lørdagen. Ikke bare fordi det var praktisk med avreise fra Drogheda og base i Belfast, men også fordi jeg gjerne skulle ha besøkt deres Shamrock Park og beundret den flotte gamle hovedtribunen der før det er for sent. Da tiden kom for splitten viste det seg imidlertid at jeg ikke hadde hellet på min side i så måte da de fikk bortekamp, og i stedet ble Lisburn Distillery min nye plan A med Ballyclare Comrades som plan B.

Etter hvert tok syntes jeg dog at veien til Lisburn Distillery sin hjemmebane var såpass kronglete at jeg i stedet gjorde om på planene og valgte meg Ballyclare Comrades, selv om det bød på en litt lenger reise. Dermed var planene lagt, men når jeg nå dobbeltsjekket reiseruta med personalet på Drogheda stasjon, mente de at det beste ville være å bytte fra tog til buss i nettopp Portadown. Imidlertid oppfordret de til å sjekke igjen med betjeningen på selve toget, som snart ankom i rute, men etter å ha krysset grensen og vi nærmet oss Newry hadde jeg fortsatt ikke sett noe til de. Imidlertid var det en medpassasjer som må ha syntes at jeg så usikker ut, for da han i likhet med de fleste andre reiste seg for å gå av, sa han uoppfordret til meg at dersom jeg skulle til Belfast burde også jeg komme meg av fremfor å bli med til Portadown som var oppgitt endestasjon.

Han hadde åpenbart rett, for andre som også skulle til Belfast tok også plass på bussene som sto oppstilt utenfor stasjonen, og snart var vi på vei mot den nordirske hovedstaden og togstasjonen Belfast Lanyon Place, der vi ble sluppet av på utsiden av stasjonen. Jeg skulle ha buss videre fra bussterminalen Laganside Buscentre, og spaserte dit opp for å komme meg med 10.10-avgangen til rute nummer 153a. Jeg kvitterte ut en returbillett og lot bussen frakte meg de drøyt 35 minuttene opp til Ballyclare, der jeg nå ville ankomme nokså tidlig – faktisk så tidlig at ingen av stedets puber hadde åpnet ennå. En lokal kar upåklagelig antrukket i Rangers-kostyme tipset meg om at The Grange Bar ofte slipper inn de som banker på bakinngangen selv litt før åpningstid, men etter å ha studert en flott mural, gjort et uttak i minibanken og vært innom et supermarked, var det uansett ikke altfor lenge å vente til 11.30 da han mente de åpnet.

Ballyclare er en liten by i grevskapet Antrim, beliggende et stykke nord-nordøst for Belfast. Den har et innbyggertall på snaut 10 000, mens det nærmer seg det dobbelte om man regner med dens omland. Gjennom byen renner elven Six Mile Water (som for øvrig er en god del lenger enn navnet skulle tilsi) på sin vei mot Storbritannias største innsjø Lough Neagh. Ballyclare antas å ha vokst frem rundt et krysningspunkt langs elven, og vokste ytterligere ved jernbanens ankomst på siste halvdel av1800-tallet. Den ble en industriby med blant annet en stor papirfabrikk. Jernbanestasjonen ble nedlagt allerede i 1930, og også mye av industrien er nå for lengst borte, slik at Ballyclare i større grad har blitt en soveby for innbyggere som arbeider i Belfast.

Dørene på The Grange Bar åpnet ganske riktig klokka 11.30, og jeg slo meg ned med en pint Outcider og gjorde det til min base for de neste par timene. Mens jeg lesket strupen fikk jeg også sjekket opp reiseruter for de kommende dager, satt dagens spill, og også undersøkt ytterligere vedrørende billetter til det store Dublin-oppgjøret på mandagen som plutselig hadde vist seg utsolgt. Før kamp måtte jeg nesten også teste ut The Sportsmans Inn som jeg like nede i veien hadde passert litt tidligere, så det ble et raskt glass også der før jeg gikk den få meterne opp til dagens kamparena Dixon Park rett bak nevnte pub. Der betalte jeg meg inn med £7, og selv om det dessverre ikke var noe kampprogram, fikk jeg en hjertelig velkomst.

Min kompis Ulster Jim hadde vært i kontakt med Justyn Wallace som har ansvar for klubbsjappa, og som han kjenner fra bortekamper med det nordirske landslaget, og bedt ham ta godt imot meg. Det gjorde han (og klubben) da også til gangs, for etter at jeg stakk hodet innom klubbsjappa og introduserte meg slik han hadde bedt meg om, tok han meg med på en aldri så liten omvisning i styrerommet der klubbformann Trevor McCann tok over og ønsket meg velkommen før han bød meg slenge fram meg den lille bagen der. Deretter tok han seg tid til å peke og fortelle mens vi kikket på de mange bildene fra klubbens historie som pryder styrerommet. Etter hvert ble jeg også overrakt et skjerf av de to, og det ble dokumentert av klubbfotografen.

Ballyclare Comrades ble i 1919 stiftet av lokale veteraner som hadde kommet hjem fra første verdenskrig; de fleste av de medlemmer av det såkalte ‘C Company of the 12 Royal Irish Rifles’ som hadde kjempet både i slaget ved Somme og en rekke andre kjente slag under denne vanvittige krigen. Det nordirske fotball-systemet har gjennomgått en rekke omstruktureringer og kan muligens synes litt innviklet for noen her hjemme, men man opererer med et system der klubbene deles inn i tre grupperinger etter hva slags lisens man har. Det er senior, intermediate, og junior, og selv om det ikke alltid har vært slik har klubbene i de to øverste divisjonene senior-status, mens (den nye) Northern Ireland Football League også har en Intermediate League som nå er nivå tre i pyramiden. De som vil rykke opp herfra må oppfylle kravene for senior-status/lisens.

Det er ytterligere fire regionale intermediate-ligaer, og herfra kan klubbene rykke opp til NIFL Intermediate League ved å vinne sin liga samtidig som de oppfyller visse kriterier. Under der igjen har man junior-ligaer, men det skal vi ikke gå innpå i denne omgang. Jeg nøyer meg med å si at Ballyclare Comrades i 1990 fikk senior-status og spilte deretter noen år i toppdivisjonen uten å hevde seg i toppen. Da den nye (daværende) Irish Premier League ble startet i 2003 og antall lag i toppdivisjonen ble redusert, returnerte de midlertidig til intermediate-status. I 2011 rykket de ned på nivå tre, men returnerte til nivå 2 og NIFL Championship to år senere, og der finner man fortsatt klubben som fostret for eksempel nåværende Middlesbrough-spiller Paddy McNair (som sies å være publikummer her når han har anledning).

Jeg hadde spurt formannen om ambisjonene vedrørende en eventuell til toppdivisjonen i fremtiden, og han svarte at han gjerne skulle sett et slikt scenario, men slo fast at det er vanskelig å konkurrere med større langt mer pengesterke klubber. Som eksempel trakk han frem en av deres erkerivaler Larne, som han hevdet hadde et budsjett bortimot 20 ganger større enn hans halvprofesjonelle klubb, og det var faktisk overraskende å høre hvor store summer divisjonens suverene tabelltopp opererer med. Ballyclare hadde befunnet seg rett under midten av tabellen da man foretok den nevnte ‘splitten’, og selv om de på sin sjuendeplass nå hadde flere poeng enn Ballinamallard United på plassen over, ville de ikke kunne avansere ytterligere på tabellen. Dagens bortelag Knockbreda lå to plasser og seks poeng bak sine verter.

Dixon Park må være blant de bedre anleggene på nivå to av nordirsk fotball, og har tribunefasiliteter på tre av sidene. Disse er bygget i samme stil, og på langsiden der man kommer inn har man ikke bare én men to tribuner. Begge disse er sittetribuner, og en av de huser også det nevnte styrerommet, garderober og klubbsjappa. På kortsiden til høyre sett herfra er det bak mål en ståtribune, mens den på motsatt ende av banen er en lignende tribune som har noen rader med sitteplasser foran og ståplasser lenger bak. Jeg likte meg godt her på Dixon Park, der de imidlertid ikke har noen egen bar, så jeg fulgte Justyns oppfordring om å ta et lynraskt siste glass på The Sportsmans Inn der jeg gikk inn via bakveien (som ses rett over veien for inngangspartiet til Dixon Park) sammen med flere av Knockbreda-lederne.

Jeg var snart innenfor portene igjen, og måtte bortom burger-vogna for å teste det Justyn kalte ligaens beste burgere. Den falt da også godt i smak for en sulten groundhopper som ble stående og snakke litt med Justyn borte ved klubbsjappa idet lagene kom på banen. Dette var totalt min bane nummer 666, og vertene skulle få en djevelsk god start på kampen. Faktisk hadde jeg bare så vidt rukket å runde hjørnet mens Justyn fortsatt var i ferd med å stenge sjappa da hjemmelaget tok ledelsen etter kun 20 sekunder. Det skjedde etter et innlegg fra Gary Brown, og bortelagets Richard Copeland var uheldig og headet ballen i eget mål. Comrades klarte imidlertid ikke å bygge på dette, men slapp i stedet gjestene inn i kampen.

Utligningen kunne fort ha kommet da et frispark ble sendt inn i Ballyclare-feltet etter et drøyt kvarter, men avslutningen til Daniel Culbert gikk like utenfor. Justyn lot seg frustrere av et hjemmelag som nå fikk til lite offensivt og av feilpasningene som florerte, men etter en halvtimes tid fikk de dreis på et angrep som endte hos Gary Donnelly som fra god posisjon inne i feltet tvang frem en god redning fra Knockbreda-keeper Dean Smyth. Dermed gikk lagene til pause på stillingen 1-0, men Justyn var likevel tvilende til hvorvidt Comrades-manager Stephen Hughes var altfor imponert over det hans elever hadde levert før hvilen. Jeg hadde blitt invitert til te i styrerommet, men valgte å heller følge deler av Knockbreda-ledelsens eksempel og heller innta nok en lynrask forfriskning ved The Sportsmans Inn.

Returen til Dixon Park var perfekt timet da dommeren blåste i gang annenomgangen idet jeg rundt kom inn på nærmeste langside og tok plass på den ene tribunen der sammen med Justyn og en annen kar. Omgangen ble tidlig preget av en rekke skader og stopp i spillet, og ti minutter ut i omgangen hadde allerede to Comrades-spillere måttet kaste inn håndkledet og byttes ut – en av de måtte ut på båre, så man får håpe det var mindre alvorlig enn det så ut. Kampen var det britene kalles scrappy, og vertene så lenge ut til å ha god kontroll på de offensive truslene fra gjestene, men Knockbreda satt nærmest inn et ekstra gir mot slutten. Drøyt ti minutter før slutt vant Karl Hamill ballen fra Comrades-keeper Ben Fry og hadde bortimot åpent mål, men var ute av balanse og skjøt utenfor.

Kun et minutt senere ble samme Hamill spilt gjennom, vippet ballen over den utrusende keeper Fry, men den gikk også hårfint utenfor stolpen. Det virket som om vertene skulle holde ut og sikre de tre poengene, men i det 88. minutt kom omsider en fortjent utligning da ballen etter et hjørnespark endte hos Francis Rice som smalt ballen i mål til 1-1 fra i underkant av ti meter. Det var nå gjestene som presset på for et vinnermål, og i det sjuende overtidsminuttet kom de på en kontring der Patrick Cafolla ble spilt gjennom. Comrades-keeper Fry rykket ut og felte Cafolla. Sisteskansen fikk direkte rødt kort, men reddet sannsynligvis det ene poenget for vertene, for frisparket endte resultatløst, og dommeren blåste sekunder etter for full tid med 1-1 som sluttresultat. Her opererer man ikke med tilskuertall, men jeg anslo det til å være rundt 100 i tallet.

Jeg hentet bagen min i styrerommet, takket høflig for meg og ønsket lykke til før jeg gikk over til The Sportsmans Inn der jeg hadde tid til et glass før jeg gikk for å ta bussen tilbake mot Belfast. Planen hadde vært å hoppe av ved Yorkgate stasjon for å derfra ta toget til Botanic, men jeg satt i egne tanker til bussen hadde passert dette punktet slik at jeg i stedet ble med inn til sentrale Belfast. Derfra bevilget jeg meg en drosje ned til Kates B&B, der jeg hadde betalt £33 for kost og losji. Jeg hadde vurdert å dra raskt videre til Ravenhill Stadium for å se Ulster Rugby i aksjon, men det ble såpass knapt med tid at jeg tidlig droppet disse planene for å heller innta en middag på puben Hatfield House. Etter en svipptur innom Rose & Crown gikk jeg til The Royal Bar på Sandy Row, og ble i herlig selskap værende der helt til stengetid.

Northern Irish ground # 6:
Ballyclare Comrades v Knockbreda 1-1 (1-0)
NIFL Championship
Dixon Park, 23 February 2019
1-0 Richard Copeland (og, 1 – or 20 seconds)
1-1 Francis Rice (88)
Att: ??
Admission: £7
Programme: None
Pin badge: n/a

Next game: 25.02.2019: St. Patrick’s Athletic v Finn Harps
Next UK game: 29.03.2019: Dunfermline Athletic v Ayr United
Previous game: 22.02.2019: Drogheda United v Cobh Ramblers
Previous UK game: 13.01.2019: Cudworth West End v Highstone Road

More pics

This trip on a map

Fredag 22.02.2019: Drogheda United v Cobh Ramblers

Det var på tide med en langhelg jeg i lengre tid hadde planlagt, og turen skulle gå til Irland og Nord-Irland. Min snille mor hadde igjen insistert på å stå opp i otta for å skysse meg til Korsegården, selv om hun under et døgn tidligere selv hadde returnert fra forretningsreise til Thailand. Det ble i hvert fall satt pris på, og snart kunne jeg stige på flybussen med kurs mot Gardermoen. Selv om jeg skulle fly til Dublin, måtte jeg denne gang via Kastrup med 07.10-flyet til København. Med nytt gull-kort kunne jeg også flotte meg med å innta gratis frokost i en av SAS-loungene. Etter en søvnløs natt, sovnet jeg allerede før et noe forsinket take-off og våknet idet vi landet i Danmark, der jeg hadde to rundt to timer til avgang for flyet til Dublin.

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Jeg fant ved hjelp av en trivelig dansk rengjøringsarbeider frem til røyke-terrassen og benyttet deretter anledningen til å igjen flotte meg litt på loungen. Idet jeg etter hvert fant frem til riktig gate for neste flyvning slo det meg at det begynner å bli altfor lenge siden mitt siste besøk i dem danske hovedstaden, men det får bli en annen gang. Uansett sovnet jeg igjen ganske umiddelbart og våknet idet vi rundt klokka tolv fikk kontakt med irsk asfalt. Jeg tok meg raskt ut av terminalen med min håndbagasje og fant frem til riktig avgangssted for buss 100x som skulle ta meg nordover til Drogheda. Google Maps hadde denne gang ikke helt riktige rutetider, for rutetiden på holdeplassen hadde rett da den meldte om at bussen ville komme 20 minutter senere enn forventet. 8 euro fattigere tok jeg plass på bussen, klar for den 40 minutter lange etappen på irske veier.

Klokka begynte å nærme seg halv to da jeg ved Drogheda Bus Station takket jeg sjåføren og steg av i det som er en av Irlands eldste byer. Drogheda deles av elven Boyne som renner gjennom byen, og faktisk var det opprinnelige to byer forskjellige byer som vokste frem på hver sin side av elven som også er grevskaps-grense og sørget for at den nordlige delen lå i grevskapet Louth mens byen sør for elven sorterte under Meath. Drogheda fikk for øvrig bystatus allerede på slutten av 1100-tallet. I 1690 sto det kjente slaget Battle of the Boyne kun rundt seks kilometer vest for Drogheda, uten at jeg denne gang hadde tid til å dra på utflukt for å se stedet der William of Orange hadde knust og jaget tyrannen James. Drogheda ligger for øvrig snaut fem mil nord for Dublin (og rundt 11 mil sør for Belfast), og har i dag omtrent 41 000 innbyggere.

Fra busstasjonen hadde jeg 10-15 minutters gange foran meg, så jeg krysset elven Boyne og fant enkelt og greit frem til Roseville Lodge, der jeg hadde betalt 60 euro for overnatting. Jeg så aldri noe til vertskapet under mitt opphold der, men de hadde sendt meg koden til inngangsdøra, og som lovet sto romnøkkelen i døra til rommet de hadde tildelt meg. Etter å ha installert meg var det bare å komme seg ut og få seg en pint og ikke minst litt mat i skrotten. Valget falt i så måte på puben The Grey Goose, og der fikk jeg stillet sulten med et godt måltid og lesket strupen med det som skulle bli en av ganske mange pints med Orchard Thieves denne helgen. Samme vare fikk jeg i glasset ved både The Mariner, Cagney’s Bar og Gleesons, før det var på tide å spasere opp mot kveldens kamparena United Park, med en innlagt svipptur innom mitt overnattingssted for å plukke opp nødladeren.

Jeg skulle altså gjeste Drogheda United som tok imot Cobh Ramblers til dyst i League of Ireland First Division, som altså er nivå to i den irsk fotball. Drogheda United ble opprinnelig stiftet i 1919, men klubben slik man kjenner den i dag har en historie som startet i 1975. Den opprinnelige klubben spilte mange år i det man kanskje kan kalle irsk non-league, og i 1963 var det Drogheda FC – som kun hadde blitt stiftet året før (1962) – som ble valgt inn i ligaen da den ble utvidet fra ti til tolv lag. I 1975 slo disse to klubbene seg sammen og ble til dagens Drogheda United. De tok den yngre klubbens plass i League of Ireland, som på den tiden kun hadde én divisjon, og tok i 1983 andreplassen i ligaen bak suverene Athlone Town.

Kun to år senere var The Drogs en av klubbene som rykket ned og måtte da plass i den første utgaven av League of Ireland sin First Division da ligaen startet opp med en ‘andredivisjon’ før 1985/86-sesongen. Litt spesielt at de samtidig deltok i UEFA Cupen, der de ble knust hele 0-14 sammenlagt av Tottenham. Drogheda United ble et skikkelig jojo-lag, og spesielt fra første halvdel av 1990-årene, da de i perioden 1994-2001 skiftet divisjon hver eneste sesong. Etter opprykket i 2003 (samme år som irene la om til sommer-sesong) skulle de imidlertid ble værende i toppdivisjonen helt frem til 2015, og hanket samtidig inn noen titler som det selvsagt er på sin plass å nevne.

Klubben gikk på denne tiden fra å være halvprofesjonell til å bli helprofesjonell, og det skulle bære frukter sportslig. I 2005 vant de den irske cupen med finaleseier 2-0 over Cork City. Samme år startet daværende Setenta opp turneringen Setenta Cup som en cupturnering der både irske og nord-irske klubber deltok. Denne cupen (som arrangert for siste gang i 2014) ble vunnet av Drogheda United i både 2006 og 2007. I 2007 var det imidlertid enda mer prestisje å hente da de sikret seg den irske ligatittelen for første og hittil eneste gang etter en sesong der de kun tapte tre kamper. Naturlig nok var de på denne tiden også å se i europacupene, og tre år på rad tok de seg til andre kvalifiseringsrunde.

I 2006/07 var det norske IK Start som først etter 11-10 på straffer slo ut irene, mens det året etter var Helsingborg som ble for sterke. I 2008/09 ble Levadia Tallin slått, og man spilte faktisk jevnt med selveste Dynamo Kiev, De tapte knepent med 3-4 sammenlagt, etter å ha truffet stolpen i sluttminuttene av returkampen. Uansett førte den økonomiske satsingen ikke uventet snart til pengeproblemer, og konkursvarsler og poengtrekk var en realitet i tillegg til spillerflukt og en retur til halvprofesjonell drift. Nedrykket kom omsider i 2015, og klubben er fortsatt å finne i First Division, uten at de foreløpig har vært i nærheten av noen retur til Premier Division. Denne kvelden var det dog sesongstart, så blanke ark og nye muligheter. Med de forutsetningene fant jeg frem til United Parks inngangsparti.

Anlegget er klemt inne blant bolighus og med et stadion for gælisk fotball som nærmeste nabo. Jeg betalte meg inn med nokså stive 15 euro (det samme som i toppdivisjonen tre dager senere) og betalte ytterligere 3 euro for et godt og flott utseende program (de får det til i irsk fotball også, i motsetning til her hjemme) som for øvrig var et spesielt jubileums-nummer i forbindelse med klubbens 100-års jubileum. Vel innenfor portene kom jeg raskt også i snakk med et par klubbrepresentanter da jeg forhørte meg om mulighetene for å få ta en liten svipptur over på motsatt langside. De ga uttrykk for håp om en retur til toppdivisjonen, men mente det nok er andre klubber som Bray Wanderers og Shelbourne som med langt større budsjetter må ta på seg rollen som favoritter.

Det var nokså overraskende å oppdage at United Park faktisk åpnet så sent som i 1979, for den fremstår som en del eldre og er et herlig klassisk anlegg med en slags deilig ‘sliten’ karakter som gjerne kjennetegner stadioner bygget i eldre dager da man fortsatt klarte å bygge ting med karakter. Dette var da også en tungtveiende grunn til at jeg hadde valgt meg nettopp Drogheda United denne dagen, men tilskuerfasilitetene er her begrenset til de to langsidene. På langsiden der jeg hadde kommet inn er det to tribuneseksjoner; en sittetribune og en ståtribune. De to kortsidene er som nevnt uten tribunefasiliteter og utilgjengelig for publikum, og på en av de er det ikke engang plass til å gå bak målet. På bortre langside er det imidlertid en større tribune, og også her ble jeg nesten yr av den rustne bølgeblikken.

Denne tribunen har nok tidligere vært en ståtribune som i senere tid har fått boltet fast seter på den nederste seksjonen i hele tribunens lengde som for øvrig også strekker seg lenger ut på sidene enn det taket dekker. Bak raden med gamle bølgebrytere er det imidlertid fortsatt klassisk ståtribune i form av betongavsatser. Klubbrepresentanten som hadde fulgt meg over hit gikk tilbake med beskjed om at jeg selv kunne komme tilbake når jeg var klar, så lenge jeg husker å lukke grinde etter meg på motsatt side av banen. Det lovet jeg, men han hadde neppe regnet med at jeg skulle ende opp med å se hele første omgang herfra, og det hadde vel kanskje heller ikke jeg planlagt, men slik ble det. Jeg storkoste meg uansett på United Park, og nå gikk det mot avspark.

Det var som sagt sesongstart i First Division denne helgen, så begge startet med blanke ark. Gjestene hadde dog ikke hatt noen optimal oppladning da deres buss hadde fått motorstopp tre ganger(!) på veien slik at de først ankom klokka 19.25. Det første til at avspark hadde blitt utsatt med fem minutter, uten at det nødvendigvis var tilstrekkelig for gjestene som kun fikk ti minutters oppvarming. Det var nemlig liten tvil om at hjemmelaget startet friskest, og det gikk ikke altfor lang tid før sesongens første mål var et faktum. Thomas Byrne spilte gjennom Mark Doyle som kom på løp og sendte ballen forbi Ramblers-keeper Paul Hunt og inn i mål til 1-0 i det åttende minutt. Mark Hughes og kaptein Sean Brennan tok kontroll over midtbanen for vertene som nesten doblet ledelsen da sistnevnte spilte gjennom Chris Lyons som dog ikke fant nettmaskene.

Drogheda presset høyt, og Cobh fikk få muligheter til å true fremover. Vertene vant således et frispark drøyt 35 meter fra mål, men skuddet fra Brennan burde vært barnemat for Cobh-keeperen som fomlet ballen via stolpen og ut til Chris Lyons som fra kort hold hadde få problemer med å sette inn 2-0. Det gikk fra vondt til verre for gjestene som allerede hadde problemer med å demme opp for Drogs-offensiven, for med snaut ti minutter til pause fikk deres Cian Leonard sitt andre gule slik at Cobh ble redusert til ti mann. De sendte Ian Turner opp på topp, men det var vertene som nesten scoret et tredje før pause da Chris Lyons så sitt skudd ble blokkert på streken av navnebror Charlie Lyons før han satt returen over mål. Det sto 2-0 til pause da jeg gikk for å ta meg over igjen på den andre langsiden.

Der kom det en vakt løpende og ga signal om at jeg skulle stoppe. Her var det ingen adgang, mente han, men jeg fikk forklart situasjonen såpass at han skjønte greia og lot meg passere og ta plass på ståtribunen der. Liflige dufter nådde neseborene, og kilden ble lokalisert slik at jeg så den kom fra en kar som passerte og hadde vært en tur i matutsalget i enden av sittetribunen. Jeg ventet til køen der var borte og gikk deretter ned for å sikre meg litt vomfyll før andre omgang. Mens jeg gomlet på en pai kom lagene igjen på banen, og den andre omgangen begynte nærmest som en fortsettelse av den første, med hjemmelaget i førersetet. En reporter beskrev det som om Cobh Ramblers nesten fortsatt kunne befunnet seg på bussen.

Videre beskrev han det som om Mark Hughes nærmest spilte ‘quarterback’ der han fordelte ballene til Drogs-spillere som stadig stormet i angrep. Etter en av disse ballene førte flott spill mellom Conor Kane og Mark Doyle til at ballen havnet hos Adam Wixted som skar inn fra siden og plasserte ballen i mål. Vi var i omgangens tredje minutt, og det sto 3-0. Drogheda tok muligens foten litt av gasspedalen samtidig som deres kaptein Brennan måtte byttes ut med skade, men Cobh Ramblers kjempet seg uansett nå litt inn i kampen, uten at Drogheda-keeper Paul Skinner ble satt på de største prøver. På overtid satt Mark Boyle den siste spikeren i kista da han fastsatt sluttresultatet til 4-0 ved å styre inn et innlegg fra innbytter James Clarke.

I ettertid fant jeg ut at det var 620 tilskuere som hadde sett en maktdemonstrasjon fra hjemmelaget, men så spørs det hva slags målestokk gjestene var denne kvelden. En del av de fremmøtte hadde samme planer som undertegnede, og samlet seg på puben The Windmill House like på utsiden av United Park. Der ble det for min del med ett glass, men jeg lot meg også friste til å ta turen ned til Mother Hughes for å teste også dette etablissementet. Etter et siste glass der var det på tide å komme seg tilbake til min base og finne senga for å få en etterlengtet dose søvn. Den lille helgeturen var i full gang, og United Park og Drogheda United hadde sørget for at den fikk en fin start. En bedre dag enn stakkars Cobh Ramblers som på den lange veien hjem igjen hadde fått motorstopp i Dublin.

Republic of Ireland ground # 2:
Drogheda United v Cobh Ramblers 4-0 (2-0)
League of Ireland First Division
United Park, 22 February 2019
1-0 Mark Doyle (8)
2-0 Christopher Lyons (28)
3-0 Adam Wixted (48)
4-0 Mark Boyle (90+3)
Att: 620
Admission: €15
Programme: €3

Next game: 23.02.2019: Ballyclare Comrades v Knockbreda
Next ROI game: 25.02.2019: St. Patrick’s Athletic v Finn Harps
Previous game: 26.01.2019: Mjøndalen v Fredrikstad
Previous ROI game: 16.03.2018: Dundalk v Waterford

More pics

This trip on a map

Lørdag 26.01.2019: Mjøndalen v Fredrikstad

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Den store romjuls- og nyttårs-turen var historie, og der jeg så frem mot den planlagte februar-langhelgen i Irland og Nord-Irland, hadde jeg vel egentlig ikke forestilt meg at det skulle bli noen kamp hjemme i Norge før den tid, og kanskje ikke heller før jeg i slutten av mars igjen setter kursen mot Storbritannia. Å få styr på kampprogram, kamptidspunkt og korrekt kamparena for cup-kvalifiseringen her hjemme er i seg selv ikke alltid så enkelt, men enda verre er tilsvarende oppgave hva gjelder treningskamper. Jeg hadde imidlertid registrert at FFK skulle ha treningskamp borte mot Mjøndalen denne lørdagen, og siden jeg faktisk fortsatt ikke hadde sett kamp på Nedre Eiker Stadion (som jeg fortsatt velger å kalle det), ble det vurdert.

Det var på Groundhopper-appen at jeg først så denne kampen listet opp, og klok av skade dobbeltsjekket jeg med hjemmesidene til både Mjøndalen og FFK. Nå er ofte ikke norske fotballklubber de beste til å promotere ting som treningskamper, for å si det forsiktig (min lokale klubb DFI hadde eksempelvis ikke nevnt de med et ord, og hadde heller ikke engang oppdatert divisjons-sammensetningen for kommende sesong ennå, på sin hjemmeside som tilsynelatende hadde blitt oppdatert EN gang siden oktober 2018), men i dette tilfellet bekreftet utrolig nok begge klubbenes hjemmeside at kampen skulle finne sted. Jeg veide for og imot om jeg ville bruke en lørdag på dette, men endte til slutt opp med å ta turen.

Min FFK- og groundhopper-venninne Elisabeth hadde også tenkt seg dit og tilbød meg skyss fra Oslo. Det passet bra, for da slapp jeg å ta tog derfra til Mjøndalen og tilbake, og Oslo S ble avtalt som møtested. Etter litt venting i kulda kom hun, og snart var vi på vei mot Buskerud, Drammen og etter hvert Mjøndalen, som de fleste vil vite er et tettsted en drøy mil vest for Drammen. Med sine rundt 8 000 innbyggere er det administrasjonssentrum i Nedre Eiker kommune, og er kjent som både stasjonsby og industristed med tømmer-, sagbruk og betydelig papir- og celluloseindustri. Den sistnevnte industrien ble avviklet i 1970-årene, men møbel- og trevareindustri er også tradisjonelle virksomheter her.

Hva gjelder Mjøndalen IF så er det i stor grad denne klubben som har satt stedet på kartet. Klubben som ble stiftet i 1910 er som mange andre norske klubber en ‘fleridrettsklubb’, og ikke minst er deres bandylag norgesmester hele 14 ganger, men det er likevel fotballklubben de fleste tenker på når de hører navnet Mjøndalen. I 1920- og 1930-årene var klubben blant landets førende klubber, og spilte i denne perioden sju cupfinaler. Av disse tok de cupmesterskapet i 1933, 1934 og 1937. Når man vet at aristokraten FFK på sin side vant fire cuptitler i 1930-årene, var dagens møte uten tvil et oppgjør mellom det tiårets cup-storheter, og kanskje var det lov å håpe på en reprise på NM-finalen 1936 da FFK slo nettopp Mjøndalen 2-0.

Mjøndalen går for å være den første norgesmester som ikke kom fra en av byene, og det samme sies om deres innsats som norsk representant i europacupene. Deres møte med Cardiff City i 1969/70 omtales som den første europacupkamp på en norsk ‘bygdearena’. At de tapte sammenlagt 2-12 er en annen historie. I 1977/78-utgaven av UEFA Cupen gikk det ikke bedre da det fikk 0-12 sammenlagt mot Bayern München. Ti år senere gjorde de dog en bedre figur, for selv om de tapte 1-5 sammenlagt, vant de overraskende bortekampen 1-0 over Werder Bremen på Weserstadion. Etter at en landsdekkende serie kom på plass her hjemme, er deres beste ligaplassering en andreplass som de oppnådde i både 1976 og 1986 – begge ganger bak Lillestrøm.

På nærmest utrolig vis klarte bruntrøyene etter hvert å surre seg helt ned i 3. divisjon (altså nivå 4)! Således var dagens møte kanskje også et oppgjør mellom to klubber med en stolt historie som periodevis i nyere tid har vært preget av surr. I Mjøndalens tilfelle er de imidlertid klar igjen for spill i Eliteserien kommende sesong, mens FFK fortsatt surrer på nivå tre…i hvert fall inntil videre. Det vil altså skille to divisjoner mellom de to denne sesongen, og dermed var kanskje bruntrøyene en liten favoritt til tross for at det var treningskamp, for det ble visst meldt at de ville stille et sterkt lag.

På veien til Nedre Eiker hadde været gjort oss litt usikre å om det faktisk ville bli kamp, men som vanlig her hjemme var det foreløpig lite eller rettere sagt ingen info å finne på sosiale medier som Twitter, så det var bare å fortsette mot Mjøndalen med håp om at banen var spillbar til tross for snøen. Det var vel en times tid til kamp da vi ankom og fikk parkert, samtidig som også FFK-bussen slapp av bortelagets spillere. Da vi kikket utover banen så vi at de hadde klart å holde banen fri for snø ved hjelp av en liten traktor som kjørte rundt der ute, men deler av tribuneseksjonene som ikke var under tak hadde en heftig lag med snø over seg – nok til at sikkerhetshysteriet ganske sikkert kunne ha seiret om dette hadde dreid seg om kamp i den engelske Football League.

Nedre Eiker Stadion ble åpnet i 1950, og det fikk meg til å lure litt på hvor klubben spilte tidligere. Uansett gjennomgikk stadionet en total ombygging i 2011/12, da blant annet dagens hovedtribune ble reist. Flomlysene ble også oppgradert, og samtidig ble dessverre også gressmatta erstattet med kunstgress slik tiden tydeligvis krever. Man bytte sponsornavn så ofte man vil uten at jeg vil kalle det annet enn Nedre Eiker Stadion, men i denne anledning fikk man også et nytt sponsornavn…som nå nylig selvsagt har blitt endret igjen til en enda mindre sjarmerende variant. Hovedtribunen er det uansett ikke mye å utsette på, og det er tilsvarende planer om en ny tribune på motsatt langside som for tiden står tom. Bak det ene målet var eventuelle fasiliteter for stående tilskuere totalt dekket av snø, og det var også tilfelle med de få radene med seter som på motsatt kortside står foran noen nye boligblokker med panoramautsikt til banen.

Det var Mjøndalen som startet best i snødrevet, og spesielt på høyresiden skapte de problemer for rødbuksene. I det 19. minutt fikk de også uttelling da islendingen Dagur Thorhallson styrte et innlegg i mål til 1-0. Det var kanskje det som skulle til for å vekke FFK, for de kom mer med i kampen etter dette, og like før pause fikk de et frispark like utenfor 16-meteren. Joona Veteli viste frem godfoten da han fant nettmaskene i keeperhjørnet, og dermed 1-1 til pause mens undertegnede var til knes i snø mens han surret rundt bak mål i et forsøk på å få knipset noen blinkskudd av anlegget.

I pausen gjorde hjemmelaget fire bytter mens FFK nøyde seg med to, mens andre omgang skulle uansett bli preget av en rekke bytter utover i omgangen – en omgang som MIF igjen startet best der de skapte flere gode muligheter. Laget fra plankebyen kom seg dog igjen inn i kampen, og nå var det deres tur til å ha flere sjanser; blant annet et skudd i tverrliggeren. Etter hvert fikk FFK straffe da Tim Nilsen ble spilt gjennom og lagt i bakken av keeper George Bokwe, og han tok selv straffesparket og sørget for 1-2 i det 73. minutt. Det skjedde på et tidspunkt da vertene igjen hadde tatt et initiativ, og kom således litt mot spillets gang. Det gikk nå mot borteseier, og det var to meget unge lag som avsluttet kampen. En som definitivt dro opp snittalderen var ringreven Olivier Occean, og med seks-sju minutter igjen headet han innlegget fra Alfred Scriven i mål bak Håvar Jenssen.

Flere mål ble det ikke, og dermed endte det 2-2 foran det som ble anslått å være rundt 150 tilskuere. Nå gjensto kun hjemturen, men vi ble først stående å snakke litt med FFK-er og groundhopper Marius før han satt kursen hjem mot Mysen ved hjelp av NSB. Elisabeth skysset meg trygt tilbake til hovedstaden mens samtalen naturlig nok gikk rundt fotball, groundhopping og diverse kampplaner. Sannelig lå det ikke an til at jeg også skulle ha en innbringende ettermiddag, for slik så det ut da jeg ble sluppet av på Oslo S og gikk for å ta bussen hjem fra bussterminalen. Turen hjem ble tilbragt med øynene klistret til telefonen for å forsikre meg om at de relevante lag holdt ut slik at jeg kunne få et fint tilskudd til reisekassa. Nå var det Irland neste.

Norwegian ground # 96:
Mjøndalen v Fredrikstad 2-2 (1-1)
Pre season friendly
Nedre Eiker Stadion, 26 January 2019
1-0 Dagur Thorhallson (19)
1-1 Joona Veteli (44)
1-2 Tim Nilsen (pen, 73)
2-2 Olivier Occean (84)
Att: 150-ish (est.)
Admission: Free

Next game: 22.02.2019: Drogheda United v Cobh Ramblers
Next Norwegian game: 24.03.2019: Drøbak/Frogn v Ås
Previous game: 13.01.2019: Cudworth West End v Highstone Road
Previous Norwegian game: 27.10.2018: Fredrikstad v Alta

More pics

Søndag 13.01.2019: Cudworth West End v Highstone Road

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Det var min siste fulle dag i Storbritannia i denne omgang, men én siste kamp hadde jeg valgt å få med meg denne søndagen. Jeg droppet frokosten ved hotellet i utkanten av Barnsley, og etter å ha sjekket ut gikk jeg for å ta en lokalbuss inn til sentrum. Mot et gebyr på £4,40 kvitterte sjåføren ut en dagsbillett fra Stagecoach-bussene i Barnsley-distriktet. Jeg hadde blinket meg ut en kamp i Cudworth, og derfor måtte jeg ha en annen buss videre fra Barnsley Interchange, der jeg først gikk til innkjøp av frokost fra et supermarked og deretter satt denne til livs mens jeg satt på en benk og ventet på en passende buss. Den brukte ikke altfor lang tid på den drøyt fem kilometer lange turen opp til Cudworth, der jeg takket sjåføren og steg av noen få minutters gange fra formiddagens kamparena.

Cudworth omtales som en urban landsby, og ligger altså like nordøst for Barnsley. Innbyggertallet oppgis til å være i underkant av 12 000, og veien gjennom landsbyen var helt siden middelalderen hovedveien mellom Barnsley og Pontefract. Ikke overraskende med tanke på området vi her befinner oss i, var gruvedriften lenge alfa og omega også her i Cudworth, men det er nå lenge siden også kullgruvene her stengte. Det var uansett fotball jeg kom for, og snart så jeg Dorothy Hyman Stadium foran meg; oppkalt etter en olympisk sprinter som tok både sølv og to bronse i Roma-OL i 1960. Det var inne på friidrettsbanen der, i skyggen av anleggets store hovedtribune, at jeg skulle se kamp i Barnsley & District Sunday League. Eller så trodde jeg i hvert fall.

Det var først om å gjøre å finne inngangen, og det viste seg at jeg måtte inn på parkeringsplass på siden og inn dørene i et inngangsparti der. Jeg var nå inne i bygget som henger sammen med den nevnte tribunen, og der er det åpenbart en rekke andre ting også, men det satt en dame bak en skranke der som kunne bekrefte at jeg måtte videre nedover gangen der og ut på andre siden. Hun stirret dog på den store bagen jeg drasset på og spurte om jeg var spiller, og var nesten i ferd med å starte veibeskrivelsen til garderobene, men hun så litt forvirret ut da jeg svarte at jeg bare var tilskuer. Her skulle jeg altså se Cudworth West End være vertskap for Highstone Road i Barnsley & District League, men jeg fikk meg snart en liten overraskelse.

Ute på motsatt side var snart hjemmelagets oransje-kledde spillere i ferd med å bære med seg stolper, nett etc, og jeg påpekte at det ikke var noen divatakter i Sunday League men at de i hvert fall spilte på en bane med tribunefasiliteter. En av spillerne samtykket lattermildt, men fulgte deretter opp med å si at de gjerne skulle spilt på hovedbanen men at de er henvist til den ‘nedre banen’ som følgelig ligger på nedsiden av friidrettsbanen. Det var jo en grunn til at jeg hadde valgt meg denne kampen, da jeg trodde det var snakk om en bane med tribunefasiliteter som ikke blir brukt av andre (jeg fant senere ut at den muligens brukes av Euroglaze i Sheffield County Senior League), så dette var en strek i regningen. Spesielt ettersom en groundhopper på kampen i Wombwell to dager tidligere feilaktig hadde bekreftet at man brukte hovedbanen. Men jeg mistet overhodet ikke humøret av den grunn.

Veien ned til den relevante banen gikk via en gangvei som snirklet seg ned på utsiden av gjerdene på hovedbanens ene kortside, og videre ned en lang og åpenbart nylig anlagt trapp. En stor gressvoll går oppover fra denne banens ene langside og opp mot hovedbanen slik at det også gikk an å stå oppe på vollen med god oversikt. Det blåste ganske heftig, og der nede i gryta hadde de problemer med å sette opp cornerflaggene som raskt blåste av gårde hver gang de ble satt på plass, men vi kom da snart i gang. Det var for øvrig langt flere tilskuere på en barne-kamp på en bane bortenfor, og i løpet av kampen talte jeg kun 4 tilskuere som jeg følte kunne medregnes (selvsagt ekskludert de foreldrene som etter å ha sett sine håpefulle stoppet noen minutter for å kikke på sin vei ut).

Jeg skal selvsagt ikke på noen måte gå i detalj med tanke på kampen, men Cudworth-klubben var vel jumbo, og det ble snart åpenbart hvorfor. Etter at gjestene fikk hull på byllen i det tolvte minutt, rant det inn tre til før pause slik at det sto 0-4 halvveis, og den ledelsen kunne nok faktisk også vært større. Vinden hadde da også hatt noe å si, og to kjappe hjemme-mål før kvarteret av andre omgang var spilt sørget for nye spenning. Gjestene puttet imidlertid to til sent i kampen, og etter at det siste målet ble scoret på straffespark i det 85. minutt valgte dommeren rett og slett å blåse av kampen med 2-6 som sluttresultat. Enda merkeligere er det kanskje at Cudworth West End i ettertid synes å ha forsvunnet fra tabellen, så kanskje har de trukket seg fra ligaen.

Uansett skulle jeg videre, men rakk først en halv pint på The Victoria rett overfor bussholdeplassen før bussen kom for å frakte meg tilbake til Barnsley. Jeg skulle videre med toget til Huddersfield, der jeg hadde klart overtale en heit, ung frøken til et stevnemøte og derfor hadde valgt meg byen som base den siste natten. Jeg hadde betalt £49,50 for overnatting ved The Huddersfield Hotel, og fikk raskt sjekket inn før jeg tok meg en runde i byen mens jeg ventet på at frøkna skulle bli ferdig med dagens plikter. Et måltid på The Lord Wilson ble etterfulgt av en tur innom Head of Steam som er et herlig vannhull tilknyttet Huddersfield stasjon. Møtestedet ble Wetherspoons-puben The Cherry Tree, men vi beveget oss etter hvert videre til noen andre steder før vi tok kvelden.

Nå gjensto kun hjemreisen morgenen etter, og jeg passet selvsagt på hamstre med meg både haggis og black pudding da jeg passerte en slakter mandags morgen. Det var bare å komme seg til Manchester Airport og vente på flyet hjem. Turen var ved veis ende, men nok en gang hadde det vært en flott tur. Fasiten var som følger: 19 dager, 18 kamper, 72 tog, 52 forskjellige togstasjoner, 7 tube-tog, 25 busser, 10 drosjeturer, 138 puber…og en haug med cider og pork scratchings. Nå var det dag 20, og jeg var på vei hjem, allerede ivrig etter å begynne planleggingen av neste tur. Nå blir det først en langhelg i Irland og Nord-Irland, før jeg og min bror drar en helg til Roma, men deretter vil jeg i slutten av mars være tilbake i både England, Skottland og Wales på det jeg håper skal bli en enorm april-tur.

English ground # 510:
Cudworth West End v Highstone Road 2-6 (0-4)
Barnsley & District Sunday League Premier Division
Dorothy Hyman Stadium (bottom pitch), 13 January 2019
0-1 Nr 16 (12)
0-2 Nr 16 (18)
0-3 Nr 19 (36)
0-4 Nr 8 (42)
1-4 Nr 10 (56)
2-4 Nr ? (59)
2-5 Nr 15? (82)
2-6 Nr 8 (pen, 85)
Att: 4 (h/c)
Admission: Free
Programme: None
Pin badge: n/a

Next game: 26.01.2019: Mjøndalen v Fredrikstad
Next UK game: 23.02.2019: Ballyclare Comrades v Knockbreda
Previous game: 12.01.2019: Dodworth Miners Welfare v Grimethorpe Sports

More pics

This day on a map

Lørdag 12.01.2019: Dodworth Miners Welfare v Grimethorpe Sports

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Frem og tilbake er like langt, og det var vel tilfellet da jeg denne morgenen forlot Premier Inn-hotellet ved Baglan like utenfor Port Talbot. Dagen før hadde jeg dratt den lange veien ned fra Wombwell i South Yorkshire for å se lokalderbyet Goytre United v Briton Ferry Llansawel, og nå skulle jeg tilbake samme vei, og enda bittelitt lenger, for å besøke en klubb som jeg lenge har ønsket å gjeste. Jeg hadde over fem timers reisevei foran meg da jeg steg på 07.58-toget som fraktet meg vestover til den større stasjonen i Neath, for dit måtte jeg for å komme meg med 08.11-toget derfra og østover til Bristol Parkway, der det var tid for et nytt raskt togbytte. Det var nærmest en følelse av deja-vu da jeg like etter kvart over tolv hoppet av i Sheffield og ventet på Northern Rail sin Pacer videre opp til Barnsley.

Dette var samme linja jeg hadde reist med da jeg to dager tidligere befant meg i Wombwell, og også da jeg på fredag morgen hadde reist derfra til det sørlige Wales. Men nå hadde det dukket opp visse problemer, for Northern Rail var i streik med redusert tilbud hver eneste helg i januar, og jeg kunne ikke lenger ta 12.35-toget fra Sheffield til Dodworth slik jeg hadde planlagt. Jeg hadde imidlertid vært klar over dette i noen dager, blant annet takket være groundhopper-kompiser som jobber for Northern og i jernbanen generelt. Dagen før hadde jeg vært i kontakt med Northern Rail via Twitter, og de fortalte at toget ikke ville gå til Dodworth, men de fulgte opp med å bekrefte at det imidlertid ville gå til Barnsley, og derfra var det kun en kort taxi-tur til Dodworth.

Da vi passerte Wombwell stasjon var det allerede over fem timer siden jeg hadde sjekket ut den morgenen, men først da var jeg tilbake der jeg hadde startet dagen før. Ikke lenge etter ankom vi Barnsley rundt klokka ett, og jeg praiet umiddelbart en drosjebil som tok meg til Welfare Ground, hjemmebane for Dodworth Miners Welfare. Ikke overraskende for dette området er Dodworth en tidligere gruvelandsby som ligger noen få kilometer vest for Barnsley, med motorveien M1 mellom seg og den større naboen som de nesten har vokst sammen med. Noen kilder oppgir et innbyggertall på snaut 6 000, mens andre påstår at det de siste årene nå har økt til godt over 9 000. Riktignok har det visst vært en voldsom utbygging av boliger her, og med M1 et steinkast unna pendler mange nå til både Leeds og Sheffield, i tillegg til Barnsley.

Jeg visste at mine groundhopper-venner fra nordøst, Katie & Lee, hadde latt seg friste av mine planer til å ta turen hit også de, og da jeg hoppet ut av drosjen kunne jeg se Katies bil parkert helt nederst på parkeringsplassen. Foreløpig var de dog ikke å se inne på Dodworth Miners Welfare Club, i bygningen som ligger foran selve sports-anlegget og som brukes som klubbhus selv om baren ikke er spesifikt tilknyttet fotballklubben. Der inne fikk jeg slengt fra meg bagen under et bord i et hjørne, og jeg hadde kun gjort kål på halve pinten da Katie og Lee kom inn med en drøy halvtime til avspark. I motsetning til i Northallerton to dager tidligere var det nå bare de to, og sammen gikk vi snart nedover til fotballbanen på nedsiden.

Det er tydeligvis ikke så enkelt å finne ut når Dodworth Miners Welfare ble stiftet, men det er jo selvsagt naturlig å gå ut fra at så uansett skjedde som et tilbud for gruvearbeiderne i foreningen med samme navn. Det som imidlertid er på det rene er at klubben i 1959 ble med i den ikke lenger eksisterende Yorkshire League (som i 1982 slo seg sammen med den tidligere utgaven og Midland League og stiftet dagens Northern Counties East League), og spilte i flere perioder der frem til de forlot den ligaen i 1979. I løpet av tilværelsen i Yorkshire League var deres beste plassering en sjuendeplass i Division Two som ble oppnådd våren 1959; altså i deres aller første sesong i denne ligaen.

Etter dette skal det ha vært spill i både Wakefield & District League, Sheffield County Senior League og South Yorkshire Amateur League. De befant seg i Sheffield County Senior League da de i 2005 tok Division Two-tittelen og sikret opprykk til Division One, men noen år senere la de rett og slett ned driften. Da man i 2016 blåste liv igjen i klubbnavnet ble det tydeligvis satset godt, for etter dette har det virket som en eneste lang parademarsj så langt. De suste gjennom Sheffield County Senior League Division Two North som de vant på første forsøk, og forrige sesong var de enda mer imponerende da de fulgte opp med en andre strake tittel etter å ha vært helt suverene og kun tapt én kamp. Dermed er de nå å finne i den ligaens toppdivisjon, Premier Division, der de umiddelbart ble en favoritt til en tredje strake tittel.

Jeg har jo også et par ganger tidligere planlagt besøk til Dodworth Miners Welfare, men første gang ble vel kampen flyttet, mens de ved forrige anledning hadde en avlysning på grunn av overvann på gressmatta. Den gang tok klubben kontakt via Twitter allerede sent kvelden før for å informere meg om dette slik at jeg unngikk en bomtur og kunne endre planene, og der er det mange klubber som har noe å lære (kanskje ikke minst her til lands); også på langt høyere nivåer. Denne gang var det imidlertid ingen slike problemer, og det hadde ikke vært det minste tvil om at det ville bli kamp når de nå skulle ta imot Grimethorpe Sports til lokalderby. Dette hadde jeg sett frem til, og da får det heller være at det ikke var noe kampprogram, men det var heller ingen inngangspenger å betale når vi gikk ned mot banen.

Mellom ‘klubbhuset’ og fotballbanen ligger to baner for lawn bowls som man først må passere før man kommer inn på fotball-delen av anlegget rett ved siden av den flotte hovedtribunen på nærmeste langside. I hvert fall om man følger gangveien fra ‘klubbhuset’ og ikke tar veien utenom som leder ned fra parkeringsplassen og gjør at man kommer inn i det ene hjørnet. Som navnet tilsier er det her snakk om en av de (dessverre) stadig færre ‘Welfare grounds’ som har vært nokså typisk for regionen, med en herlig hovedtribune av typen man i dag stort sett kun finner i den skotske Junior-pyramiden. Ni steg med betongavsatser å stå på under taket som gjør at man nesten får litt følelse av å være i en grotte. Foran denne tribunen er laglederbenkene, mens det rundt banen ellers ikke er noe av tilskuerfasiliteter og eventuelt er henvist til å stå rett på gresset.

En kikk på tabellen for Sheffield County Senior League Premier Division fortalte at Dodworth Miners Welfare ganske riktig igjen var innblandet i tetstriden, der de sammen med North Gawber Colliery utgjorde en tet-duo som ble jaktet av Swinton Athletic og reservelaget til Penistone Church. For Grimethorpe Sports sin del lå de plassert nokså midt på tabellen. Man skulle tro at Dodworth-klubben med sin klatring i divisjonene nå snart ville være klar for å ta steget opp i NCEL, men de har ikke søkt opprykk til step 6 (faktisk har ingen fra denne ligaen gjort det), og en enkel forklaring på dette kan være mangelen på flomlys. Således vil de jo ikke oppfylle kravene til NCEL, så eventuelle slike ambisjoner vil nok i så fall være mer langsiktige og kanskje også involvere flytting (gudene forby).

Men la oss nå ikke foregripe begivenhetene, for jeg har jo ikke hørt noe om slike planer. På tribunen var det uansett allerede livlig når lagene inntok banen, og mens vi så en nokså tett første omgang der vertene nok hadde et ørlite spillemessig overtak, var vi også vitne til en atmosfære som var fantastisk for step 7 til tross for at vi kun talte oss frem til 58 tilskuere. De lokale og en gruppe bortefans hadde tatt oppstilling på hver sin halvdel av tribunen, og leverte faktisk sanger og tilrop. Innimellom hundset de hverandre, stort sett med glimt i øyet, og en bortesupporter rev til og med av seg Shaw Lane-overdelen og hoppet rundt i bar overkropp i kulda. Ved et tilfelle måtte dog folk fra laglederbenkene entre tribunen for å ta på seg meglerrollen da nettopp denne karen holdt på å barke sammen med hjemmefansen. Men dette var simpelthen storartet.

Jeg skal denne gang ikke si så mye om selve kampen, men Dodworth fikk til slutt hull på byllen da kaptein Arron Brotherton sendte de i føringen med 1-0 noen få minutter før pause, og temperaturen steg ytterligere på tribunen der mange av de fremmøtte åpenbart allerede var i god gang med lørdags-festen. Jeg hadde tidligere sett herlige bilder fra Dodworth som gjorde meg oppmerksom på banen, og da husker jeg å ha sett at man tydeligvis solgte øl fra en trillebår full av boksøl. Noe slikt var det ikke denne dagen, så i pausen fulgte vi i stedet den lille køen tilbake til baren for å hente forfriskninger som kunne bringes tilbake på banen i plastglass etter å ha sjekket ståa i dagens spill med en kikk på TV-skjermen og Sky Sports Soccer Saturday.

Jeg nøyer meg med å si at annenomgangen var en affære med sjanser begge veier, der Grimethorpe jaktet utligning men vertene også hadde sjanser til å øke ledelsen. Det ble imidlertid ingen flere mål, så det endte med favorittseier 1-0 til hjemmelaget som fortsetter å jage ligatittelen. Jeg kan jo for øvrig legge til at jeg lar meg imponere over nivået i denne ligaen, som jeg mistenker må være av de bedre på step 7 (skjønt konkurransen er tøff der), og det er selvsagt alt annet enn negativt at den også byr på noen interessante baner. Jeg valgte å bli igjen med mine venner fra nordøst for å ta et glass eller to mens vi fulgte Jeff Stelling & Co oppdatere fra annenomgangen av kampene på Sky Sports Soccer Saturday. Det holdt igjen på å bli basketak der inne, men man fikk snart roet gemyttene, og karen fra tidligere fikk en siste advarsel.

Katie hadde latt seg overtale til å skysse meg opp til mitt hotell, som vi faktisk hadde kunnet se fra tribunen, for beliggende helt inntil M1 der de skulle på motorveien var det overhodet ingen omvei. Jeg hadde somlet litt med å bestille hotell for denne dagen, og det var først et par dager i forkant at jeg hadde endt opp med å betale £49 for overnatting ved Ibis Styles Barnsley, der jeg nå sjekket inn. Det var kanskje like greit at mine venner hadde valgt å droppe et måltid på Toby Carvery-restauranten der og heller komme seg hjem, for da jeg etter innsjekking gikk over dit viste det seg at det var halvannen times ventetid, så jeg gikk i stedet ned til en bussholdeplass for å ta bussen inn til Barnsley og forlyste meg litt i pubene der.

Typisk nok var mikropuben The Tipsy Cow stengt grunnet vannlekkasje, men for å gjøre en lang historie kort, ble det i stedet et raskt måltid ved The Silkstone Inn, før jeg var innom både Chennells, Arcade Alehouse, The Old No. 7, Chambers, og til slutt The Corner Pin, før jeg omsider praiet en taxi og kom meg tilbake til min base. Nå gikk turen virkelig mot slutten, og hjemreisen lurte i det fjerne. Jeg hadde nå i hvert fall endelig fått besøkt Dodworth Miners Welfare som virkelig var verdt en visitt. Dette skulle egentlig vært turens siste kamp, men når jeg nå krøp under dyna, hadde jeg vel egentlig bestemt meg for å gå for en bonuskamp formiddagen etter.

English ground # 509:
Dodworth Miners Welfare v Grimethorpe Sports 1-0 (1-0)
Sheffield County Senior League Premier Division
Welfare Ground, 12 January 2019
1-0 Aarron Brotherton (43)
Att: 58 (h/c)
Admission: Free
Programme: None
Pin badge: n/a

Next game: 13.01.2019: Cudworth West End v Highstone Road
Previous game: 11.01.2019: Goytre United v Briton Ferry Llansawel

More pics

This day on a map

Fredag 11.01.2019: Goytre United v Briton Ferry Llansawel

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Dagen før hadde jeg erfart hvor langt det var fra Premier Inn-hotellet i Wombwell opp til jernbanestasjonen, og når det nå også var oppoverbakke store deler av veien var det nokså uaktuelt å slepe med meg bagasje for tre uker, slik at jeg i stedet hadde bestilt en taxi til 08.10. Jeg skulle ha 08.27-toget fra Wombwell, og hadde over fem timer med tog å se frem mot – om togene var noenlunde i rute og jeg ikke misset noen av mine fire togbytter. Noen vil kanskje si det er galskap at jeg nå skulle ta turen herfra helt ned til det sørlige Wales og deretter opp igjen til dette området dagen etter, men jeg hadde funnet meg en fredagskamp jeg var lysten på; nemlig lokaloppgjøret mellom Goytre United og Briton Ferry Llansawel. Så da var det bare å håpe at alt var i rute da første etappe gikk ned til Sheffield.

Heldigvis gikk alt på skinner (pun intended), og etter ytterligere togbytter i Derby og Newport, steg jeg omsider av i Neath og kunne stresse over til den andre perrongen for å la et Arriva Wales-tog frakte meg det siste lille strekket tilbake til stasjonen Baglan i den vestlige utkanten av Port Talbot. Der ankom jeg like etter halv to, og gikk straks for å sjekke inn ved Premier Inn-hotellet rett ved siden av Baglan stasjon. Der hadde jeg betalt £24,50 for overnatting, og etter å ha sjekket inn og slappet av litt på rommet hadde jeg tid til et glass på etablissementet Beefeater Bagle Brook rett på utsiden før jeg skulle ha 15.32-toget til Port Talbot Parkway. Den togturen tok hele tre minutter, og ble fulgt opp med en tur innom The Grand Hotel før jeg gikk opp til The Lord Caradoc for å innta en pub-middag.

Pig Iron Tavern var neste stopp, og da jeg avsluttet den lille pub-runden i Port Talbot med besøk hos Route 66 Sports Bar og The Forge Tavern, slo det meg at byen kanskje ikke er den beste hva gjelder puber, for i de to siste måtte jeg også nøye meg med bokser fra et kjøleskap bak baren. Det var uansett på tide å komme seg til kveldens kamp i Goytre, og det så såpass kronglete ut å reise dit kollektivt (spesielt returen etter at bussene for lengst hadde sluttet å gå) at jeg bestilte en taxi opp Goytre Uniteds hjemmebane Glenhafod Park. Goytre er en liten landsby rundt tre kilometer øst for Port Talbot, og da vi kjørte gjennom den så jeg at det sannelig ikke var store plassen, og tenkte at det er ganske vanvittig at en så knøttliten landsby kan ha et lag så høyt oppe i den walisiske fotball-pyramiden. Port Talbot burde dog være mer kjent for de fleste, og på store deler av turen kunne jeg se det enorme stålverket som er Storbritannias største og en av Europas største. Fortsatt er det arbeidsplass for nesten 5 000 mennesker, men om man skal tro drosjekusken så var over tre ganger så mange ansatt der i glansdagene.

Etter å ha kjørt gjennom Goytre, og forbi kirkegården som nesten var større enn den lille landsbyen, ledet en liten stikkvei ned til Glenhafod Park. Der ble jeg sluppet av, og sjåføren lovet å hente meg igjen etter kampslutt. Klubben har en egen Social Club som ligger på utsiden av selve anlegget, og det var ting som tyder på at denne muligens også holder åpent også på dager det ikke spilles kamp, selv om vi her befinner oss et stykke fra nærmeste nabo. Uansett gikk jeg først bortom inngangspartiet for å sikre meg et kampprogram. Og £1 fattigere kunne jeg ta det med meg inn i baren for å bla litt i det over en pint mens det strømmet på med både borte- og hjemmefans som ville leske strupen før kampstart som var rundt tre kvarter unna. Programmet var en 20-siders blekke som hadde den informasjonen man forventet i tillegg til sju sider med reklame.

Goytre United ble stiftet i 1963, da beholdningen til en tidligere klubb ble gitt til klubbsekretær Boris Suhanski, og klubben ble gjenfødt og tok plass i Port Talbot & District League. På siste halvdel av 1960-årene rykket de opp i South Wales Alliance, men etter en positiv start på tilværelsen der, ble det etter hvert vanskeligere, og mot slutten av 1970-årene var de tilbake i Port Talbot League. I 1988 ble de igjen valgt inn i South Wales Alliance, og nå spilte de seg seg snart opp i dens toppdivisjon med opprykk i 1990. Kun et år senere ble de hentet opp i Welsh Football League, og fortsatte snart klatringen der. Opprykk i både 1994 og 1996 betød at klubben var i denne ligaens toppdivisjon, på nivå to av walisisk fotball.

I 2005 vant klubben ligacupen til Welsh Football League, og året etter fulgte de opp med å vinne ligatittelen etter å ha tapt kun tre kamper. Normalt vil vinneren av Welsh Football League og Cymru Alliance kvalifisere for opprykk til den walisiske toppdivisjonen Welsh Premier League, men det er avhengig av oppfylte krav til anlegg og finanser/lisens, i tillegg til at klubben må ha søkt opprykk. Det hadde ikke Goytre United gjort, så de ble værende i Welsh Football League der de de neste fire sesonger ble nummer to og vant tittelen annethvert år. Hverken i 2008 eller 2010 hadde de heller ikke hatt noen interesse av å søke seg opp til tross for at de endte opp med ligatittelen, og derfor var det kanskje litt snodig å se at de i programmet understreket at de hadde ambisjoner om spill i Welsh Premier League. Men det er tydelig at de har endret mening de siste årene, for en av klubbrepresentantene bekreftet også at det er det langsiktige målet.

Tabellen vitnet imidlertid om at det ikke vil skje denne sesongen, for tittelkampen sto mellom Penybont, Haverfordwest County og Cambrian & Clydach Vale BGC, mens de to lokalrivalene som skulle møtes i kveldens kamp var å finne lenger ned på tabellen. Av divisjonens 16 lag, lå Goytre United på en 8. plass med fire poeng og tre plasser ned til Briton Ferry Llansawel. Begge hadde et lite hav opp til tetkampen, men med seier ville man bevege seg enda et langt skritt bort fra nedrykkskampen, i tillegg til at lokal prestisje sto på spill. Det var også interessant å høre den nevnte klubbrepresentanten fortelle om rivaliseringen i det han berettet var et område med mange klubber som kjempet om de samme spillerne og sponsorene. Jeg takket for praten da han hadde oppgaver å se til, og snart var det uansett på tide å ta seg over til inngangspartiet for å betale seg inn med £5.

På veien dit traff jeg groundhopperen Jim Brunt som akkurat hadde ankommet og ville ile inn i klubbhuset for en lynrask forfriskning, så jeg tok midlertidig avskjed med ham og entret Glenhafod Park. Her domineres banen av én eneste (etter forholdene) stor tribune på den ene langsiden. Den er nok grunnen til at det ofte sies at andre walisiske klubber er misunnelig på fasilitetene her, og det er snakk om en sittetribune med 350 seter som ble reist i 1990. Den har nå blitt oppkalt etter mannen som startet det hele i 1963. Bortsett fra dette er det såkalt hard standing som gjelder rundt resten av banen, og det slo meg at Glenhafod Park ligger bemerkelsesverdig landlig til med tanke på at det enorme stålverket i Port Talbot kun er noen få kilometer unna. Det var i hvert fall lett å like seg her, synes jeg.

Det bar tidlig bud om at dette ville bli et heftig lokaloppgjør med massevis av tøffe dueller, men det var også sjanser i begge ender, og Ryan Kostromin tok vare på en av disse da han etter en snau halvtime sendte vertene i ledelsen 1-0. Ikke altfor lenge etter hadde faktisk begge lagene blitt redusert til ti mann, da både vertenes Curtis Belle og bortelagets Luke Harris begge fikk se det røde kortet. Jeg sto da plassert helt på motsatt side av banen og si dessverre ikke ordentlig hva som skjedde bortsett fra litt knuffing etter at fløyta hadde gått, men en Briton Ferry-kar hevdet det hadde vært tilløp til håndgemeng. Uansett sto 1-0 seg til pause, da Jim overtalte meg til en svipptur over i baren. Vi kunne høre fløyta til dommeren, så det var spilt et minutts tid da vi igjen kom oss over, uvitende om dramatikken som ventet.

Omgangen nærmet seg halvspilt da Briton Ferry utlignet med en heading fra Gavin Jones, men så fikk de nok en mann utvist og ble redusert til ni mann. Det så ut til å gå mot uavgjort, men i det 87. minutt fikk vertene et frispark like utenfor 16-meteren, og Thomas Walters sendte ballen over muren og inn i mål via tverrliggeren. Et glimrende frispark, og 2-1. Men i kampens siste ordinære minutt klarte gjestenes ni spillere sannelig å utligne igjen, og denne gang var det Ian Hillier som headet inn utligningen. Briton Ferry-folket som sto ved siden av oss (og som ga meg og Jim hver vår gratis pin) trodde de nå hadde berget et poeng, men det var mer sent drama i vente, for nesten to minutter på overtid falt avgjørelsen da Sam Johnson satt inn 3-2 for hjemmelaget og sikret seieren foran det jeg vil anslå var 175-200 tilskuere.

Vi hadde fått en solid dose underholdning og satt pris på lokaloppgjøret da vi gikk for å vente på drosjekusken som med perfekt timing kom kjørende for å plukke oss opp. Planen min hadde vært å bli skysset tilbake til Port Talbot for å ta toget derfra til Baglan, men Jim hadde foreslått å stikke innom en pub i landsbyen Cwmafan som lå like i nærheten, og jeg lot meg lett overtale til å bli med på dette, så taxien ble nå beordret dit. Der var det ikke vanskelig å se hvorfor Jim hadde merket seg puben The Brit, for den var virkelig verdt den lille omveien. Han hadde egentlig også tenkt seg videre til en annen pub i landsbyen, men vi likte oss så godt på The Brit at vi ble værende der til vår sjåfør for kvelden kom og hentet oss. Jim skulle videre til Swansea, der han hadde base, og etter å ha sluppet av ham på Port Talbot Parkway stasjon, valgte jeg å la taxien frakte meg tilbake til Baglan og hotellet mitt siden det ikke så ut til å være flere tog som stoppet ved Baglan denne kvelden. Lokalderbyet hadde vært vel verdt den lange turen ned fra Yorkshire, men nå var det på tide å komme seg i seng da jeg hadde en tidlig start dagen etter.

Welsh ground # 19:
Goytre United v Briton Ferry Llansawel 3-2 (1-0)
Welsh League Division One
Glenhafod Park, 11 January 2019
1-0 Ryan Kostromin (30)
1-1 Gavin Jones (69)
2-1 Thomas Walters (87)
2-2 Ian Hillier (90)
3-2 Sam Johnson (90+2)
Att: ?? (est. 175-200)
Admission: £5
Programme: £1
Pin badge: n/a

Next game: 12.01.2019: Dodworth Miners Welfare v Grimethorpe Sports
Previous game: 10.01.2019: Wombwell Town v Sheffield Bankers

More pics

This day on a map

Torsdag 10.01.2019: Wombwell Town v Sheffield Bankers

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Jeg kunne dra meg litt ekstra denne morgenen, men det var litt av et syn som møtte meg da jeg gikk ut av rommet mitt ved The Dalesman i Darlington og skulle gå ned trappa for å komme meg opp til Sainsburys-sjappa oppe i veien for å kjøpe meg en frokost. Trappa var borte! Det vil si, de hadde revet opp gulvet for å legge nytt gulv i trappa. Stedets landlord var imidlertid på pletten og spratt opp for å vise meg bakveien. Det var også den jeg brukte da jeg litt senere skulle forlate Darlington med 11.09-toget fra stasjonen like oppe i veien. Torsdag er gjerne den ukedagen det er mest vrient å finne kamper på balløya, men under planleggingen av turen hadde jeg bitt meg merke i at Wombwell Town hadde hjemmekamp i en lokal cup, og bestemte meg etter hvert for at det ble destinasjonen.

Første etappe gikk med tog til Sheffield, der jeg etter en time og et kvarter kunne stige av og unne meg en lynrask røykepause før jeg tok pass på Northern Rail sin Pacer med avgang klokka 12.35. Den brukte tjue minutter til Wombwell, som er en by like sørøst for Barnsley, og som oppgis å ha drøyt 15 000 innbyggere. Vi befinner oss altså i det som i dag er grevskapet South Yorkshire, og dette er et område der gruvedriften virkelig sto sentralt. Wombwell hadde to gruver, og fotballklubben Wombwell Main bærer arven til gruven med samme navn videre der de spiller like ved jernbanestasjonen. Det var imidlertid altså Wombwell Town jeg skulle se denne kvelden, men først måtte jeg komme meg til hotellet for å sjekke inn. Det var dog ingen drosjer eller holdeplass for slike ved stasjonen, så jeg begynte å traske innover i byen.

Google Maps anslå en spasertur på over tre kilometer og 35-40 minutters gange, og det var nokså uaktuelt slepende på bagasje pakket for nesten tre uker. Derfor valgte jeg å gå til jeg passerte første pub for å ringe en taxi derfra etter å ha lesket strupen. Som sagt så gjort, og det ble The George som fikk æren av å være mitt første stoppested i byen. Taxien kom med perfekt timing få sekunder etter at jeg hadde tømt glasset og kommet meg på utsiden, og jeg ble nå skysset til Premier Inn Barnsley Dearne Valley, der jeg hadde betalt £29,50 for overnatting. Det lå tilknyttet en næringspark i byens utkant, og etter å ha sjekket inn spaserte jeg snart innover mot sentrum i jakt på et måltid. I så måte hadde jeg tenkt å gå for den praktiske varianten ved å oppsøke Wetherspoons-puben The Horseshoe, men på veien valgte jeg å først stikke snuta innom Locky’s Bar, og det viste seg å være litt av et lykketreff.

Der oppdaget jeg nemlig at de hadde liver & onions på menyen, og alle tidligere middagsplaner ble forkastet til fordel for et tradisjonelt og herlig herremåltid her. Etter at turens beste måltid var satt til livs, valgte jeg likevel å også ta en svipptur innom The Horseshoe for å sjekke ståa, før turen gikk videre til The Butchers Bar, Prince of Wales og Old Town Hall. Ved sistnevnte mistenkte jeg for øvrig at jeg avbrøt en narkotikahandel på toalettet da jeg gikk for å tømme blæra. Uansett ble The Churchill’s siste stoppested før det var på tide å sette kursen mot Wombwell Recreation Ground der kveldens kamp skulle spilles. Der forventet man en del banehoppere i forbindelse med at det var torsdagekamp, og det igjen var en følge av at banen hadde vært utilgjengelig på tirsdagen. Det var kanskje ikke noen ulempe for Wombwell Town som dermed kanskje ville få plusset på tilskuertallet noe på en ukedag uten mye annet på fotball-menyen.

I inngangspartiet ble jeg ønsket velkommen av klubbpersonell som hadde eksemplarer av kveldens kampprogram til salgs for £1. Inngangen var gratis, men det ble vel forventet at de besøkende betalte £1 for et lodd i deres lotteri, slik jeg naturligvis gjorde. Jeg tok med meg det 8-siders programmet inn i klubbhuset, der den store baren i den ene delen var kledd i Harry Potter-tema; tydeligvis etter en fest noen hadde arrangert der nylig. Her fikk jeg både cider i glasset, og servert herlige hjemmelagde pork pies som ble delt opp for meg. Dette er altså snakk om en klubb på step 9 – identisk med nivå 13 av engelsk fotball(!) – og mens selv majoriteten av de norske Eliteserie-klubbene ikke engang klarer å by sine tilskuere på et kampprogram, hadde de her både program, klubbhus med egen bar og matutsalg, og salg av supporter-effekter.

I tillegg var de svært gode på sosiale medier som Twitter, som ofte synes å være bortimot et fremmedord hjemme i Norge. For å ta min egen lokale 3. divisjonsklubb har vel ikke engang deres hjemmeside nå i skrivende stund ikke blitt oppdatert mer enn én gang siden november 2018, og da dreide det seg vel om barnefotballen i klubben. For eksempel ikke et ord om årets treningskamper, eller for dens saks skyld oppsettet for kommende sesong, så kanskje er de likevel ikke så opptatt av å fortelle folk om dette, og det virker nesten som om man rett og slett tenker at folk likevel ikke er interessert i det de driver med. Kan man da forvente at folk kommer strømmende?? Vel, på balløya har man i hvert fall forstått nettopp dette, og er ofte eminente på det området. Wombwell Town er da også et prov på dette, selv på nivå 13 der man i utgangspunktet ikke forventer slikt.

Wombwell Town er imidlertid kanskje ingen typisk step 9-klubb, og selv om den ble stiftet så sent som sommeren 2018 har den forgjengere med samme navn som har spilt i (og vunnet) de tidligere utgavene av Yorkshire League. Den andre av disse ble rett etter annen verdenskrig stiftet som Wombwell Athletic og fikk umiddelbart innpass i Yorkshire League som de våren 1946 vant på første forsøk. Det ble ligatitler også i 1965 og 1966, før denne ligaen i 1982 slo seg sammen med den tidligere utgaven av Midland League for å stifte dagens Northern Counties East League. Senere ble det nedrykk og spill i Central Midlands League og deretter i Sheffield County Senior League, før de la ned driften i 2000.

Det var først i fjor sommer at det ble blåst liv i navnet Wombwell Town, og de er dermed i gang med sin første sesong. De har tatt plass i Sheffield County Senior League Division Two, og har imponert voldsomt. De sto faktisk fortsatt uten tap i obligatorisk kamp, og dette var nok første gang jeg gjestet en klubb som aldri tidligere har tapt en tellende kamp. I ligaen sto de med imponerende 9-1-0 på sine ti kamper, og uavgjort-resultatet hadde kommet i deres siste kamp, borte mot ungdomsavdelingen til Stocksbridge Park Steels så for øvrig også lå på plassen bak. Denne kvelden dreide det seg om den lokale cup-turneringen Brian Bradley Memorial Cup; oppkalt etter en kjent kar i lokalfotballen som i 2015 hadde fått et illebefinnende og omkommet i en trafikkulykke. Det var første runde, og selv om Wombwell Town var de flestes favoritt selv om de skulle opp mot Sheffield Bankers fra divisjonen over.

Det var flere kjente groundhopper-fjes der, og mens jeg sto og snakket med FC United of Manchester-mannen Jim Brunt kom en kar bort og introduserte seg som klubbens ‘media-mann’ og altså karen jeg hadde vært i flyktig kontakt med på Twitter. De hadde åpenbart merket seg at det var folk som ville komme langveis fra, men det var faktisk først litt senere at jeg oppdaget at jeg i denne forbindelse også ble nevnt i kveldens kampprogram, der det ble referert til turen min. Forfatteren håpet at jeg ville få en like fin dag som da jeg fire dager tidligere hadde sett Newport County slå ut Leicester City av FA Cupen, men kanskje ikke helt uventet satt jeg nok enda mer pris på besøket her og så nå frem til kampen. Uansett var det interessant å høre at klubben har ambisjoner om spill i Northern Counties East League, og det skulle slett ikke overraske meg om de i løpet av få år er å finne i NCEL.

Wombwell Recreation Ground er en temmelig spesiell sak fordi det faktisk går en go-cart-bane forbi like på utsiden, langs den ene langsiden og bak den bortre kortsiden. Man kommer inn på den ene kortsiden, der klubbhuset med sin bar er å finne bak mål der. Den eneste tribunen står midt på den ene langsiden (den uten go-cart på utsiden), og dette er en fjong ståtribune. Rundt selve banen har det åpenbart vært løpebaner tidligere, eller har det kanskje vært bane for hundeveddeløp, speedway eller lignende? De er uansett ikke lenger dekke der for hverken friidrett eller noe annet. På hver langside har man fire flomlys-master som gjorde at man nå kunne spille kveldskamp. Lagoppstillingene ble hengt opp på en tavle inne i klubbhuset, eller skal man si lagoppstillingen? Det var nemlig kun hjemmelagets utvalgte som figurerte der, så et par av groundhopperne la ut på en panisk jakt etter bortelagets lagoppstilling.

Det var uansett klart for kampstart, og etter at spillerne hadde entret banen la jeg ut på en liten runde rundt anlegget mens kampen ble sparket i gang. Vertene kom godt i gang, og tolv minutter var spilt da Ryan Smith lurte offside-fella og fant Callum Wood som igjen fant nettmaskene da han headet Wombwell Town i ledelsen 1-0. Det virket som om de hadde tatt grep, men ni minutter senere var vi imidlertid like langt da bankmennene til Sheffield Bankers (jeg er vel heller tvilende til hvorvidt de er utelukkende bankansatte gitt) utlignet etter en corner. Wombwell-keeper Sam Leigh fomlet, og ballen endte opp hos Jack Joyce som sørget for 1-1. Det sto seg også til pause, og sammen med Jim og et par andre groundhoppere jeg hadde sett slutten av førsteomgangen med, gikk jeg sporenstreks mot klubbhuset for å søke litt varme.

Etter hvilen tok Wombwell Town grep og styrte spillet ute på matta, men til tross for en til tider total dominans klarte de ikke å få ballen i mål. Edward Agnew sendte i vei et skudd som ble reddet av bortekeeperen, og ikke minst var Luke Needham frustrerende nære da hans skudd smalt i undersiden av tverrliggeren og spratt ned på streken. Flere spillere markerte før scoring, og fra vår posisjon kunne den se ut som om ballen kanskje var over streken, men den langt bedre plasserte linjemannen var ikke enig. Heller ikke kaptein Luke Exley klarte å overliste Bankers-keeperen, og i stedet kontret gjestene inn 1-2 i det 73. minutt. Det var virkelig mot spillets gang, og rundt ti minutter senere måtte vertenes målscorer Callum Wood også ut med skade. Hans erstatter Karl Rose holdt på å utligne umiddelbart, og da Nathan Kendrick heller ikke fikk straffe da han helt på tampen gikk i bakken inne i feltet, endte det 1-2.

Sheffield Bankers var videre til neste runde, og Wombwell Town hadde gått på sitt første tap noensinne, foran det jeg talte meg frem til å være 78 tilskuere (det stemte godt med klubbens anslag om ca 80). Tydeligvis var jeg ikke akkurat noen lykkebringer for de, men jeg tror i hvert fall ganske sikkert de vil suse mot en divisjonstittel og klatre et par divisjoner de kommende årene. Ambisjonene om dette er i hvert fall til stede. Jeg takket uansett etter hvert for meg og spaserte tilbake mot hotellet, med en innlagt vanningspause ved Wombwell Conservative & Unionist Club. Tilbake ved min base ble jeg også fristet til et siste glass inne på Brewers Fayre-etablissementet som er tilknyttet hotellet, før jeg omsider kom meg i seng. Wombwell Town hadde vært et trivelig og interessant nytt bekjentskap.

English ground # 508:
Wombwell Town v Sheffield Bankers 1-2 (1-1)
Brian Bradley Memorial Cup, 1st round
Wombwell Recreation Ground, 10 January 2019
1-0 Callum Wood (13)
1-1 Jack Joyce (22)
1-2 Sam Patterson (73)
Att: 78 (h/c)
Admission: Free (or by raffle)
Programme: £1
Pin badge: £3

Next game: 11.01.2019: Goytre United v Briton Ferry Llansawel
Previous game: 09.01.2019: Northallerton Town v Jarrow

More pics

This day on a map

Onsdag 09.01.2019: Northallerton Town v Jarrow

Jeg var strent tatt ikke altfor lysten på å slepe med meg bagasjen til fots fra Travelodge-hotellet helt nede ved sjøen og opp til Worthing jernbanestasjon såpass tidlig på morgenen, så før jeg gikk til sengs kvelden før hadde jeg fått personalet til å bestille en taxi for meg til kvart over åtte. Den kom som avtalt, og dermed hadde jeg som planlagt nokså god tid på meg til å rekke 08.35-toget til London, slik at jeg rakk å stikke innom en sjappe tvers over veien og kjøpe en sparsommelig frokost i form av et lite smørbrød. Jeg hadde en nokså lang ferd foran meg, men ankom London Victoria i rute like før klokka slo ti. Det var bare å komme seg med tubens Victoria Line til Kings Cross St. Pancras, for jeg skulle videre med 11.00-toget fra Kings Cross. Den beskjedne frokosten tidligere hadde halvveis vært med tanke på markedet utenfor Kings Cross stasjon, der en av bodene gjerne har hjemmelagde paier, og jeg ble selvsagt fristet av varianten pork & black pudding.

Med denne herligheten kunne jeg snart ta plass på toget og meske meg idet vi trillet ut fra perrongen og forlot London. Etter hvert fikk jeg til og med halvannen times tid på øyet før jeg våknet til liv idet vi stoppet i York. Jeg hoppet av i Darlington og spaserte ned til The Dalesman, som nå har vært min faste base i byen så lenge at de kjenner godt til meg. Omtrent på slaget halv to gikk jeg inn i puben i første etasje og ble møtt av den sjarmerende Sarahs blide åsyn som ønsket meg velkommen med et bredt smil. Rommet var allerede klart som avtalt, og jeg rakte henne betalingen på £25 for overnatting og fikk nøkkel i retur. Etter å ha installert meg ovenpå, returnerte jeg raskt til puben der nede for å unne meg en pint og en prat med Sarah. Hun lurte på hvor jeg skulle se fotball denne kvelden, og svaret var Northallerton, der jeg omsider skulle gjeste Northallerton Town.

Denne klubben har jo to ganger tidligere stukket kjepper i hjulene for mine planer om dobler eller tripler på Bank Holiday Mondays i august, da Northern League gjerne setter opp kampene med avspark klokka 11.00. Etter å ha brent meg to-tre ganger på dette, har jeg etter hvert begynt å styre unna denne herlige ligaen på slike dager, for både Northallerton Town og en rekke andre Northern League-klubber har tilsynelatende en besettelse med å (gjerne på kort varsel) endre kamptidspunktet til håpløse 13.00. I nordøst er det både spillere, funksjonærer og fans som gjerne dukker opp på andre kamper med tidlige avspark selv om deres klubb skal spille senere den dagen, og slike tilskuere går man jo da glipp av, i tillegg til at jeg ved mitt første planlagte besøk til Northallerton også ventet selskap av minst 35-40 tyskere som alle endte opp med å i skuffelse velge seg andre destinasjoner. De kunne nok bidratt til en mer innbringende kampdag enn vanlig, men noen virker helt besatt av å spille klokka 13.00 heller enn klokka 11.00.

Vel, nå skulle jeg i hvert fall dit, og jeg kom meg med 14.57-toget som brukte nøyaktig ti minutter ned til Northallerton. Det er en markedsby med drøyt 16 000 innbyggere, og den er administrasjonsby for grevskapet North Yorkshire. Her var det allerede bosetning i romertiden, men det var etter at datidens konge på 1000-tallet skjenket landskapet til biskopen av Durham at Northallerton vokste i betydning som et viktig religiøst sentrum. I årene som fulgte spilte den også en betydelig rolle i konflikten mellom England og Skottland; ikke minst med tanke på ‘The Battle of the Standard‘ som ble utkjempet rett nord for byen og endte med engelsk seier og over 12 000 døde. Senere vokste Northallerton som frem som stoppested på hovedveien mellom London og Edinburgh, og handel, transport og jernbanens ankomst sørget for vekst.

Station Hotel ligger som navnet tilsier like ved stasjonen, og denne puben ble mitt første stoppested på en aldri så liten pub-til-pub-runde i Northallerton, før turen gikk videre inn i sentrum og til Nags Head og The Durham Ox. Noe av det jeg virkelig savner her hjemme i moderlandet er skikkelig tradisjonelle slakterbutikker, og da jeg beveget meg videre ble jeg selvsagt fristet innom en slik. Kistons bød på varme paier og fristet med noen fantastiske pork pies. Jeg tok med meg to stykker som jeg nøt før jeg gikk innom Tickle Toby Inn. Coachman’s Tap Bar og The Fleece Inn ble deretter besøkt, men jeg hadde spart det beste til slutt…nemlig mikropuben Stumble Inn, som viste seg vel verdt ventetiden, og jeg skulle gjerne tilbragt litt mer tid der. Det var imidlertid på tide å komme seg til kveldens kamparena.

Da jeg gikk opp igjen på High Street, var det derfor for å vente på buss nummer 73, siden 25-30 minutters trasking ikke fristet nevneverdig for øyeblikket. Sjåføren kvitterte ut en billett og levet å si fra når jeg skulle av. Han holdt ord, og jeg takket for skyss og gikk for å betale meg inn. Men på parkeringsplassen så jeg kjente fjes. Jeg visste at mine groundhopper-venner Katie & Lee ville ta turen, men de hadde også med seg Connor Lamb i tillegg til Katies datter Jade, og jeg var naturlig nok den eneste i vårt følge som aldri tidligere hadde besøkt Ainderby Road og Northern League sin sørligste klubb. Vi betalte oss inn med £6 i inngangspenger, samtidig som jeg betalte £1,50 for et eksemplar av kveldens gode kampprogram. Kanskje skulle jeg sneket meg for bi Lee da vi to entret sist, for rett på innsiden kjøpte han det som skulle vise seg å være vinnerloddet i kveldens 50/50 draw, rett foran snuta på meg.

Northallerton Town ble stiftet i 1895, og spilte lenge i navngjetne ligaer som Allertonshire League, Vale of Mowbray League og Ripon & District League, før de i 1972 tok plass i Teesside League. Der ble de kun i to sesonger før ferden gikk videre til North Yorkshire League, Darlington & District League og Harrogate & District League. I dag tenker man på Northallerton Town som et naturlig innslag i Northern League, men det var først i 1982 at de tok steget opp fra Harrogate & District League for å være med i Northern League sin nye andredivisjon som ble startet opp det året. Andreplassen i 1990 var nok til å sikre opprykk til den tradisjonsrike ligaens toppdivisjon, og dette ble starten på deres beste periode.

De klarte aldri å kjempe om ligatittelen i verdens nest eldste liga, men de vant i 1994 dens ligacup med finaleseier over Blyth Spartans. Samme sesong sikret de seg også sin bestenotering i form av en 6. plass i ligaen, og tok seg for andre sesong på rad til FA Cupens fjerde (og siste) kvalifiseringsrunde – noe som også fortsatt er bestenotering. Men dette var så bra som det ble, for som noen sier: i likhet med Ikaros fløy nok Northallerton Town for nære solen, og hodeløs økonomisk satsing endte med at de sommeren 1994 ble slått konkurs. Umiddelbart ble det blåst liv i klubben under navnet Northallerton FC, men sesongen etter endte med nedrykk. Town-suffikset var tilbake fra sommeren 1996, og nærmest som å markere dette vant de Division Two våren 1997 og var tilbake i toppdivisjonen.

Deres gjensyn med toppdivisjonen har etter dette har vært av nokså kortvarig art, men de har hatt suksess i turneringen det også denne kvelden skulle dreie seg om. Ernest Armstrong Memorial Cup er en slags ligacup utelukkende for klubbene i ligaens Division Two, og den vant Northallerton Town både i 2012, 2016 og 2017. Det er vel bevis på at de i tar denne turneringen seriøst, og jeg har i det hele tatt inntrykk av at Northern League er en liga der klubbene faktisk tar dens cup-turneringer seriøst – i motsetning til en visse andre ligaer som har ligacuper som fremstår nærmest som en vits, og med tafatte styrer som åpenbart ikke evner eller gidder å gjøre noe med det. Uansett var kveldens kamp et møte mellom Northallerton Town og Jarrow, og det dreide seg om tredje runde som i realiteten er kvartfinale, så kveldens vinner ville naturlig nok dermed være klar for semifinale.

Northallerton Town spilte tidligere på en bane rett ved County Hall, ikke langt fra jernbanestasjonen, men slik jeg forstår det ble denne tomta i 1974 ekspropriert av lokale myndigheter som hadde planer om å utvide sitt hovedkvarter. Denne utvidelsen ble det for øvrig ikke noe av, og det skal fortsatt være en liten gressbane der, men Northallerton Town endte opp et stykke utenfor sentrum der de lokale myndighetene sørget for å bygge en ny bane for de. Det var i 1976 at de kunne flytte inn på Ainderby Road, der man tidlig i 1990-årene oppgraderte tilskuerfasilitetene. Hovedtribunen med 150 sitteplasser er fra denne perioden, men er kun av en seksjoner på den langsiden der man har tak over hodet. Der er det også et overbygg over en større seksjon med klassisk terracing, og mellom de to finner man klubbhuset. På bortre langside er det kun såkalt hard standing, mens det er flott, åpen terracing på begge kortsider.

Vi ble sittende og slå av en prat inne i klubbhusets bar, og det var som alltid interessant å høre Lee sin betraktninger rundt sesongens Northern League, der Northallerton Town igjen var med i opprykkskampen i Division Two. Billingham Town så ut til å gå mot en suveren tittel, og ble fulgt av Thornaby og Northallerton på andre og tredje. Lee trodde da også det var de to sistnevnte som ville kjempe om andreplassen, selv om lag som Chester-le-Street Town og Heaton Stannington jaget bak. Jarrow lå for ordens skyld på en åttendeplass i divisjonen før kveldens cupkamp. I programmet kunne vi lese om hvordan Northallerton hadde brukt helgen til å feie håpløse Durham City av banen, og man kan ikke annet enn å undre seg over hva som har gått så galt i den vanstyrte Durham-klubben.

Hjemmelagets keeper og kaptein Tom Dawson (mon tro om han er beslektet med brødrene Michael, Andy og Kevin, som alle startet sin karriere her) hadde måttet kaste inn håndkledet med en skade, og ble erstattet av unggutten Max Ridhardson. Hverken han eller Jarrow-keeper Mark English ble satt på store prøver i innledningen, for det som var av sjanser endte opp med skudd utenfor eller over. Etter hvert ble siktet bedre innstilt, og etter at Jarrow hadde klarert på streken etter en mølje i feltet, måtte unge Richardson i aksjon på motsatt banehalvdel, før Nicky Martin sneiet stolpen med et skudd for vertene. Martin var på farten igjen et par minutter senere, men Jarrow-keeperen reddet og returen fra Damon Reaks gikk over, og da det var Northallertons tur til å klarere inne på streken, sto det fortsatt 0-0 til pause.

Pausen benyttet jeg til å få meg litt vomfyll fra matutsalget, for én av grunnene til at jeg liker meg i nord; det er maten. Jeg sikret meg den siste paien, som vel var av typen steak og selvsagt hadde mushy peas og brun saus som tilbehør, og da det også var en kald og klar kveld var det selvsagt også på sin plass med en kopp Bovril til å varme seg på mens vi flyktig søkte ly i klubbhusets bar. Der fikk jeg også slått av en prat med tidligere ligaformann Mike Amos. På vei ut igjen ble også Lee & Katie utropt som vinnere av lotteriet og gikk jublende for å hente pengepremien mens vi andre så de 22 spillerne komme ut igjen på banen. Katie hadde for øvrig begynt å bekymre seg over eventuelle ekstraomganger, men Mike Amos som nå for en stund hadde tatt oppstilling ved siden av oss kunne bekrefte at man i denne turneringen går direkte til straffesparkkonkurranse ved uavgjort etter 90 minutter.

Det var svært lite som skjedde foran målene hva sjanser angår det første drøye kvarteret etter hvilen, men plutselig fant Andrew Shepherd sin lagkamerat Damon Reaks, og Reaks dro seg innover, kikket opp og skrudde ballen opp i det bortre krysset. 1-0, og en herlig scoring. Vertene kunne doblet ledelsen rundt ti minutter senere da Nicky Martin headet like over fra en corner, og samme mann kom seg like etter i god posisjon men skle dessverre idet han avsluttet slik at keeper English reddet greit. Også innbytter Chris Emms var skummelt frempå et par ganger, men Jarrow hadde ikke gitt opp, og den unge hjemme-keeperen måtte redde forsøk fra både Jonny Evans og Nicky Little. På overtid sendte Jarrow til og med opp keeper English i angrep, og sannelig fikk de belønning da Jonny Evans i det fjerde overtidsminuttet siktet på det bortre hjørnet. Hjemme-keeperen fikk en hånd på ballen, men klarte ikke å hindre den i å gå inn. 1-1 helt på tampen, og dermed måtte det avgjøres på straffer.

102 tilskuere fikk se at det var Northallerton Town som startet, og de scoret på samtlige fem straffer. Når unge Richardson reddet den første Jarrow-straffen til Kris Allen, betød det 5-3 da Reaks satt den avgjørende straffen og sørget for avansement. Northallerton Town var for øvrig også semifinalist forrige sesong, så dette er åpenbart en turnering de liker. Katie tilbød meg skyss tilbake til Northallerton stasjon, der toget mitt var forsinket med et snaut kvarter, men jeg kom meg da tilbake til Darlington og unnet meg et par glass nede i puben ved The Dalesman før det var stengetid og jeg tømte glasset, ønsket vertskapet en god natt og trakk meg tilbake til mitt rom i etasjen over.

English ground # 507:
Northallerton Town v Jarrow 1-1 (0-0) – 5-3 on pens
Ernest Armstrong Memorial Cup, Quarter Final
Ainderby Road, 9 January 2019
1-0 Damon Reaks (64)
1-1 Jonny Evans (90+4)
Att: 102
Admission: £6
Programme: £1,50
Pin badge: £4

Next game: 10.01.2019: Wombwell Town v Sheffield Bankers
Previous game: 08.01.2019: Shoreham v AFC Uckfield Town

More pics

This day on a map

Tirsdag 08.01.2019: Shoreham v AFC Uckfield Town

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Jeg hadde drøyt fire timers reise foran meg da jeg sjekket ut fra Premier Inn-hotellet i Walsall og gikk for å ta 09.31-toget. Den engelske frokosten ble droppet til fordel for smørbrød som jeg på veien rasket med meg fra en sjappe på vei til togstasjonen. Første stopp var Birmingham New Street, der jeg byttet til tog mot London Euston, og etter å ha krysset metropolens sentrum sørover til Victoria kpm jeg meg med 12.16-toget som jeg skulle være med så langt som til Worthing. Jeg begynte å kjenne at turen snart gikk inn i sin tredje uka da jeg slepte med meg bagen fra togstasjonen ned til Travelodge Worthing Seafront. Der hadde jeg betalt £28 for overnatting, men jeg trodde det knapt da jeg på et Travelodge-hotell faktisk fikk sjekket inn uten problemer en time før de egentlig åpner for innsjekking. Nå står sannelig ikke verden til påske!

Da hadde jeg i hvert fall litt tid til å forlyste meg med noen pub-besøk etter å ha installert meg på rommet. Første stopp i så måte ble The Rose & Crown, og deretter JB’s Traditional Bar, før jeg regnet med at mikropuben Anchored omsider hadde åpnet. Det viste seg imidlertid at jeg ble møtt av stengte dører og fant ut at den dessverre ikke ville åpne denne dagen, så da var det bare å komme seg videre til Hare & Hounds. Det var på tide med en kjapp matbit, og Wetherspoons-puben The Three Fishes ville vel være et praktisk stoppested i så måte? Vel, igjen var det utsolgt for det jeg opprinnelig bestilte, og da jeg spurte om de hadde noe ‘real cider’ måtte karen bak bardisken spørre tre ganger om hva jeg mente. Hans kollega kom til uten at han heller forstå hva det var for noe. Ganske utrolig.

Selv om jeg ikke er noen voldsom fan av Wetherspoons-kjeden annet enn at den er meget praktisk till å innta frokost og andre måltider, pleier de jo faktisk ofte å ha godt utvalg på cider-fronten. Tydeligvis ikke her, for jeg kikket selv i kjøleskapene bak disken uten å se spor av noe slikt. Etter et raskt måltid tok jeg derfor et av togene østover, men hoppet av igjen allerede i Lancing for å teste mikropuben Stanley Ale House. Dette var mye bedre, og jeg skulle gjerne blitt for et påfyll i glasset, men valgte å komme meg videre med toget til Shoreham-by-Sea. Ved mitt forrige besøk i Shoreham, da jeg var på vei til kamp hos Steyning Town, var jeg innom mikropuben Old Star Ale & Cider House, og det ga såpass mersmak at jeg nå måtte innom der en tur.

Shoreham-by-Sea er en by som ligger helt sørøst i grevskapet West Sussex – omtrent midt mellom Brighton og Worthing. Den har drøyt 20 000 innbyggere, og elven Adur deler sentrum av byen fra en landtunge som skjærer vestover og inneholder Shoreham Beach, før den nevnte elven renner ut i den engelske kanal. Old Shoreham har hatt bosetning lenge, men det var naboene Brighton og Worthing sin vekst som sammen med jernbanens ankomst i 1840-årene var medvirkende til at Shoreham ble en havneby med flere skipsverft og også et handelssted. Like vest for byen krysser Shoreham Tollbridge (fra 1782) elven Adur, og denne broen skal være en av få gjenværende av sitt slag i hele verden. Shoreham er ellers kjent for ‘fiske’ av muslinger, og det har gitt byens klubb som jeg denne kvelden skulle se kallenavnet The Musselmen.

Selv om jeg som forventet likte gjensynet med Old Star Ale & Cider House, hadde jeg denne gang tenkt å også prøve noen flere Shoreham-puber, og derfor gikk jeg videre til The Marlipins. Det var ingen dårlig pub, og en av stamgjestene tipset meg om at neste pub burde bli Piston Broke, så slik ble det. Han må ha visst hva jeg likte, for også denne puben fikk tommelen opp, før jeg krysset over til The Bridge Inn. Jeg mistenkte sterkt at et par av stamkundene hadde overdrevet voldsomt da de mente det ville være en drøy halvtimes gange herfra til kveldens kamparena Middle Road, men selv om jeg tippet at sannheten lå nærmere det halve, unnet jeg meg likevel en taxi herfra for å ankomme Middle Road med en times tid til avspark. Jeg hadde til og med i overkant av dette da jeg betalte drosjekusken og deretter betalte meg inn med £6 pluss £1 for kveldens program.

Shoreham FC ble stiftet i 1892, og var fire år senere med å stifte West Sussex League, som de vant tre ganger helt på begynnelsen av 1900-tallet. Etter første verdenskrig spilte de flyktig i Brighton, Hove & District League, før de i 1920 var med å stifte Sussex County League (som i dag har blitt til Southern Combination). Med unntak av noen år i perioden 1927-1933 (og selvsagt da ligaen tok en pause under annen verdenskrig) skulle de bli værende der helt frem til 2017. De vant denne ligaen for første gang i 1952, og forsvarte tittelen året etter. Deretter måtte de vente til 1977 på neste ligatittel, men da var det som nyopprykket lag at de vant tittelen etter å ha surret seg ned i ligaens andredivisjon noen år tidligere. Det gjorde de også ved flere anledninger senere, men tok seg stort sett raskt opp i ligaens toppdivisjon igjen hver gang.

Sommeren 2015 ble Sussex County League til Southern Combination, og toppdivisjonen Division One ble til det mer tidsriktige(?) Premier Division. Shoreham hadde i flere sesonger slitt på nedre del av tabellen da de plutselig slo til 2017/18-sesongen. Det endte opprinnelig med andreplass bak Haywards Heath Town, men etter sesongslutt ble sistnevnte idømt en poengstraff på ni poeng for bruk av en ikke-spilleberettiget spiller, og Shoreham ble dermed tildelt tittelen og opprykket til step 4. Haywards Heath anket avgjørelsen, og det hele dro ut slik at Shoreham inntil en uke før seriestart ikke var sikre hvilken divisjon de skulle spille i. Det sørget igjen selvsagt for problemer med blant annet å tiltrekke seg spillere og planlegge for en ny sesong, og det hele endte med sisteplass i Isthmian League Division One South og umiddelbart nedrykk tilbake til Southern Combination, etter en fjorårssesong der de kun vant tre ligakamper.

På klubbens hjemmebane Middle Road finner man klubbhuset med sin bar over på den ene langsiden, og det var dit jeg satt kursen for å bla litt i programmet med litt forfriskninger fra baren. Lenger ned, midt på denne langsiden, er anleggets hovedtribune. Det er noe deilig med gamle tribuner kledd i slitent bølgeblikk, og Shorehams variant er en blanding av sitte- og ståtribune, med et par betongtrinn som jeg mistenker at man i senere år har boltet fast seter til. Bak begge målene er det et overbygg som gir tak over hodet for stående tilskuere; på den ene kortsiden en liten vaklevoren variant, og på motsatt ende av banen en større og mer solid utgave. Og på den siste langsiden er det utelukkende hard standing under åpen himmel, i tillegg til at laglederbenkene er plassert på den siden. Jeg likte meg umiddelbart på Middle Road.

Kveldens kamp hadde blitt promotert som en viktig sådan for både Shoreham og bortelaget AFC Uckfield Town, og der jeg satt i klubbhuset og tok en kikk på tabellen kunne jeg vel se hvorfor. Southern Combination Premier Division ble toppet av Chichester City som hadde fem poeng ned til et Newhaven som dog hadde to kamper til gode, og ytterligere to poeng ned til treer Horsham YMCA. Men det var lenger ned på tabellen at kveldens kamp hadde betydning. AFC Uckfield Town lå midt på tabellen på en 11. plass, og det hadde blitt luke opp til 10. plassen, men de hadde spilt færrest kamper av alle i divisjonen, takket være blant annet innsatsen i FA Vase, der de så sent som tre dager tidligere hadde blitt slått ut med tap for Windsor i fjerde runde. Med seier i hengekampene ville de kunne få kontakt med lagene bak tet-trioen.

For Shoreham sin del slet de tilsynelatende igjen også denne sesongen. Så vidt jeg vet er det vel i utgangspunktet to som skal ned, og Shoreham lå som nummer fem fra bunnen, med fem poeng ned til nest-jumbo Loxwood. Imidlertid skal nå i hvert fall den nye manageren Curtis Foster fått skikk på det defensive etter at han tok over i romjula. Da hadde ikke Shoreham vunnet siden oktober, og de avsluttet året 2018 med den begredelige rekken 0-2-8. Altså kun to poeng på ti kamper, men allerede i dette årets første kamp hadde de overrasket med borteseier 1-0 over treer Horsham YMCA, og det vitnet vel kanskje om at utviklingen var positiv. Jeg snakket så vidt med en Shoreham-kar som syntes å ha tro på det, og han mente at det nå handlet om å stabilisere skuta og at eventuelle ambisjoner om nytt opprykk til step 4 får komme senere når eller dersom det skulle være naturlig.

Det dro seg mot kampstart, og utenfor klubbhuset hadde man hengt opp tavla med lagoppstillingene. Lagene inntok snart banen, og da dommeren blåste i gang kampen, var det en jevnspilt innledning. Det var i det hele tatt svært få sjanser å fortelle om, og de to lags forsvar virket å ha nokså god kontroll på alt som kom. Det var tilløp til en farlighet i forbindelse med en corner for bortelaget, men det endte med flere blokkeringer inne i Shoreham-feltet. For vertenes del var omgangens største sjanse en kontring der Uckfield-keeper Louis Rogers var på dypt vann da han rykket ut for å avskjære en lang ball opp mot Shoreham-spiss Mike McCormick. Det ble nesten misforståelse med en Uckfield-forsvarer, og ytterligere en Shoreham-spiller kom til da Uckfield-keeperen forsøkte å drible av de to motstanderne utenfor feltet sitt. Det holdt på å gå galt, men han slapp med skrekken og fikk klarert. Til pause sto det 0-0.

Det var en virkelig kjølig kveld, selv med Brandon United-lua trukket godt nedover ørene, og det var derfor naturligvis på plass med en Bovril i pausen, samtidig som jeg også fikk kastet innpå en burger mens drikken ble noe avkjølt fra sin skoldende temperatur. Ute på banen var det fortsatt ikke noen sjanse-bonanza, men gjestene som utover i første omgang hadde begynt å tilrive seg et aldri så lite initiativ, fortsatte å presse på. Uckfield styrte banespillet, men det sviktet i de avgjørende situasjoner, og det ebbet stort sett ut i halvsjanser. De burde imidlertid ha tatt ledelsen da et innlegg med ti minutter igjen fant veien til Dee Okojie på bakre stolpe. Utrolig nok klarte han ikke å finne nettmaskene, men bare klypene til Shoreham-keeper James Broadbent, og hverken linjemann eller dommer lot seg overbevise av Uckfield-spillernes protester der de hevdet at ballen hadde vært over streken.

I stedet kunne Shoreham stjålet alle poengene da Mike McCormick kom seg fri inne i feltet, men avslutningen gikk like utenfor. Da gjestenes siste mulighet endte med at Taylor Maddock i forbindelse med en corner avsluttet rett i finger på Shoreham-keeperen, endte det da også 0-0 til slutt. Det var tydelig at den nye Shoreham-manageren som nevnt var i ferd med å få litt skikk på det defensive, mens flere av Uckfield-spillerne og -lederne var tydelig nokså misfornøyd med poengdeling og ga uttrykk for at de hadde fortjent seieren. Det hjelper lite når man ikke får ballen i mål. Jeg forlot uansett snart Middle Road via en annen utgang enn der jeg hadde kommet inn, men det var først en dag eller to senere at jeg fant ut at det hadde vært 101 tilskuere til stede.

Nå ville jeg komme inn til puben Duke of Wellington og søke ly i varmen der. Det skulle være en god pub, ut fra anbefalingene jeg hadde fått. Det var det sikkert også, men denne kvelden var det en slags lyrikk-aften med åpen mikrofon, og siden det mildt sagt ikke er min greie, tømte jeg fort glasset og rømte stedet. I stedet slo jeg meg ned til med et glass på Buckingham Arms, tvers overfor togstasjonen. Jeg hadde blinket meg ut toget med avgang klokka 22.39 for å ankomme tidsnok til en siste pint ved Grand Victorian Hotel i Worthing. Nå skulle det vise seg at dette toget imidlertid var over ti minutter forsinket, og dermed ankom jeg ikke Worthing før på slaget elleve. Det første jeg så da jeg kom ut av stasjonen var at stedets landlady stakk hodet ut av det nevnte etablissementet og låste døra for kvelden. Dermed spaserte jeg i stedet rett tilbake til hotellet og tok kvelden etter å ha fått betjeningen til å bestille en taxi for meg til morgenen etter.

English ground # 506:
Shoreham v AFC Uckfield Town 0-0 (0-0)
Southern Combination Premier Division
Middle Road, 8 January 2019
Att: 101
Admission: £6
Programme: £1
Pin badge: n/a

Next game: 09.01.2019: Northallerton Town v Jarrow
Previous game: 07.01.2019: Rushall Olympic v Barwell

More pics

This day on a map

Mandag 07.01.2019: Rushall Olympic v Barwell

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Det var på tide å forlate Bristol etter to dager med base i byen, men jeg hadde ikke noen bråhast denne morgenen, så før jeg så gjorde, gikk jeg for å innta en full english breakfast på Wetherspoons-puben The Commercial Rooms. Først deretter gikk jeg tilbake for å pakke snippesken og sjekke ut fra Travelodge-hotellet på Mitchell Lane. Jeg kom meg med 11.30-toget fra Bristol Temple Meads, og snaut halvannen time senere befant jeg meg på Birmingham New Street, der jeg skulle gjøre et togbytte og komme meg videre med 13.12-toget som skulle frakte meg så langt som til Walsall. Der hadde jeg betalt £38 for overnatting ved Premier Inn-hotellet i Walsall sentrum, og etter drøyt tjue minutter på dagens andre tog satt jeg sporenstreks kursen dit for å sjekke inn. Etter å ha installert meg og pustet ut litt var jeg imidlertid snart på farten igjen.

Ved tidligere besøk i Walsall har jeg egentlig aldri hatt tid til å sjekke ut byens puber ordentlig, og det hadde jeg nå tenkt å gjøre noe med. Nokså koselige The Oak Inn ble første stopp, før jeg gikk videre til det som temmelig sikkert må være Walsalls mest slitne pub. På utsiden av The Prince Blucher manglet nesten halvparten av bokstavene som stavet pubens navn, og det innvendige inventaret og klientellet sto i stil. En lokal kjenning kommenterte på Facebook at alle han kjente unngikk dette etablissementet, der et nokså tannløst kvinnemenneske virket å by seg frem for andre stamkunder. Etter å ha nøyd meg med en halv pint gikk jeg videre til The Black Country Arms, og det var som natt og dag da sistnevnte viste seg å være en aldeles utmerket pub og byens soleklart beste.

Etter å ha gjort kål på både en pint med Lilley’s Mango og en pose ‘habanero pork scratchings‘ måtte jeg unne meg en ny halv pint i den eminente puben, men deretter var det på tide å få et aldri så lite måltid i skrotten, og derfor spaserte jeg opp til St. Matthew’s Hall for å få orden på dette. Fortsatt hadde jeg tid til et lite glass på The Tap and Tanner før jeg innfant meg på Walsall bussterminal og fant frem til riktig ‘plattform’ for buss 997. Den skulle ta meg den ikke altfor lenge veien opp til Rushall, som er en tidligere gruvelandsby noen få kilometer nord for Walsall sentrum, og jeg mistenker at innbyggertallet på i underkant av 12 000 også inkluderer noen nærliggende grender. Etter ti minutter kunne jeg uansett takke sjåføren og stige av i området kalt Daw End, et steinkast fra puben The Boathouse.

Det var fortsatt over to og en halv time til kampstart, så jeg stakk naturligvis innom den nevnte puben som viste seg overraskende stor. Deretter fant jeg frem også til The Manor Arms, der jeg forvirret forsøkte å finne baren. Hadde jeg lest skiltet på utsiden, ville jeg sett at jeg ble ønsket velkommen til ‘the pub with no bar‘, og et par stamkunder moret seg nok litt over mitt forfjamsede uttrykk før de fortalte at baren var der i rommet de satt. Sekunder senere kom da også stedets landlady og kunne skjenke meg et glass fra tappekranene i veggen. Det var imidlertid snart på tide å komme seg til kveldens kamparena Dales Lane, som ligger like oppe i veien, og der ankom jeg med godt over en time til avspark. Jeg betalte mine £10 for å få komme innenfor og ytterligere £2 for et program og satt raskt kursen mot klubbhusets bar.

Det fortelles om en klubb med navn Rushall Olympic som spilte i 1890-årene, men denne la ned driften i årene før annen verdenskrig. Dagens klubb med kallenavnet The Pics ble stiftet i 1951, da en gruppe unge menn ville blåse liv i klubbnavnet. De spilte i lokale ligaer som Walsall & District Amateur League og Staffordshire County League (South), og vant sistnevnte fire ganger på første halvdel av 1960-årene, før det virkelig begynte å skje ting et tiår senere. I 1977 flyttet de inn på Dales Lane, og dette ble startskuddet på klatringen i systemet, for året etter fikk de innpass i West Midlands (Regional) League. Våren 1980 vant de Division One-tittelen og sikret opprykk til Premier Division, der de i årene som fulgte var en middelhavsfarer frem til de i 1994 var med å stifte Midland Football Alliance.

Der endte de som nummer to i både 2001 og 2003, men i 2005 sikret de seg endelig tittelen og opprykk til step 4. For The Pics ble det ensbetydende med spill i Southern League Division One West og deretter to sesonger i Division One Midlands, før de i 2008 ble flyttet sidelengs over til Northern Premier League og deres nye Division One South. De hadde tatt et foreløpig farvel med Southern League med å ta seg til playoff der de tapte semifinalen for Leamington, og sin første sesong i NPL ble det ny femteplass og igjen playoff. Denne gang var det Belper Town som ble for sterke, men etter en tredjeplass i 2010/11-sesongen ble det endelig playoff-suksess. Brigg Town ble slått i semifinalen, før Grantham Town ble finaleslått, og opprykket til step 3 var et faktum. De ble værende i NPL Premier – med sjetteplassen i 2013 som bestenotering – inntil de i sommer ble flyttet over i den nye Southern League Premier Division Central.

Mens jeg inne i klubbhuset fikk et glass med forfriskninger hørte jeg en kjent stemme bak meg, og borte i et hjørnet ved døra hadde jeg ikke sett at groundhopper og grinebiter Tony Morehead satt, allerede på plass. Jeg måtte slå meg ned for en obligatorisk prat, men fikk også tatt en nærmere kikk på det fine programmet som dog viste seg å være en dobbel-utgave som dekket dagens kamp mot Barwell i tillegg til hjemmekampen mot Redditch United to dager tidligere. I så måte var naturlig nok ikke tabellen oppdatert etter helgens kamper (selv om programmet for øvrig hadde en god del stoff), men jeg hadde med meg Non-League Paper i veska, og til tross for å tapt seg voldsomt i senere tid, hadde de i hvert fall tilsynelatende klart å få tabellen riktig denne gang.

Nå har man som jeg vel var inne på utvidet step 4 med en fjerde avdeling før denne sesongen, og det er Southern League som har fått ansvaret for å nå styre to step 3-avdelinger. I deres Premier Division Central var det Stourbridge som toppet tabellen to poeng foran et Kettering Town som imidlertid hadde tre kamper til gode. Det så allerede ut til å bli en ren tvekamp mellom disse to, for de hadde skaffet seg en solid luke ned til de nærmeste konkurrentene. For dagens kamp var det snarere nedre halvdel av tabellen som var av interesse. Rushall Olympic og Barwell var tabell-naboer på henholdsvis 17. og 16. plass av de 22 lagene, og det skilte to poeng i Barwells favør. Rushall hadde fem poeng ned til nedrykksstreken, og ville som man skjønner passere Barwell på tabellen med seier.

Dales Lane har som nevnt vært hjemmebane for The Pics’ siden august 1977, og man kommer inn på den ene kortsiden der klubbhuset står, men der er det lite av tribunefasiliteter. Midt på langsiden til venstre sett herfra står en eldre tribune som i dag er en blanding av ståtribune og sittetribune, og dette var den delen av anlegget som falt best i smak hos undertegnede. Lenger opp har man installert en nyere, moderne sittetribune med en tilsvarende tribune vis-à-vis på motsatt side av banen. På den borterste kortsiden er det ståplasser i form av noen betongavsatser, og på seksjonen bak mål har man tak over hodet. Det er en del ting som vitner om at Dales Lane opprinnelig var arena for fotball lenger ned i systemet, og at man gradvis har utført diverse «oppgraderinger». Jeg likte meg i hvert fall her da jeg benyttet en røykepause til å kikke meg litt rundt.

Rushall Olympic hadde ikke noen kjempeform å vise til, der de sto med kun to poeng på sine sju siste ligakamper (0-2-5). Ørlite bedre form på Barwell, med 2-1-5 på de siste åtte var heller ikke noen veldig imponerende rekke, og jeg forventet vel egentlig en tett og jevn kamp på Dales Lane denne kvelden. På vei inn igjen i klubbhuset slo jeg av en rask prat med en hjemmesupporter som selvsagt håpet de skulle få seg en seier igjen, men av ambisjoner for øvrig virket det som om han fortsatt sa seg fornøyd med å kjempe på step 3 og hevdet at ytterligere et eventuelt opprykk nok uansett kanskje ville være et litt for stort steg for klubben. Tilbake i klubbhuset hadde det kommet flere kjente groundhopper-fjes til, og en klubbrepresentant kom snart og delte ut stensiler med kveldens lagoppstillinger.

Før avspark rakk jeg å oppsøke matutsalget og få en påminnelse om hvorfor jeg liker å se fotball i Midlands og i Nord-England. En herlig pai med mushy peas og en kopp Bovril var det jeg trengte, og fornøyd kunne jeg se lagene innta banen og selv starte en liten fotorunde rundt banen mens kampen ble sparket i gang. Gjestene fra Leicestershire startet friskest med et par tidligere sjanser, men det var vertene som tok ledelsen i det åttende minutt da Orrin Pendley raget høyest i feltet og stusset ballen mot mål før Danny Waldron styrte den videre inn i nettmaskene til 1-0. Anthony Dwyer hadde to dager tidligere debutert for Barwell med å score, og han hadde to gode muligheter før det så ut til å bli enda vanskeligere for gjestene. Allerede i det fjortende minutt ble de nemlig redusert til ti mann da Jamie Towers fikk direkte rødt for å ha sparket en motspiller.

I kvarteret som fulgte virket det tungt for Barwell, som med en mann mindre hadde nok med å forsvare seg, men sakte men sikkert spilte de seg etter hvert inn i kampen igjen og kunne selv komme på et og annet angrep. Det var det de gjorde i det 27. minutt, da Reece Blackmore leverte et glimrende innlegg som Alex Tomkinson styrte i mål med hodet. Dermed 1-1, men vertene kunne ti minutter senere vært i ledelsen igjen om ikke Barwell-keeper Liam Castle hadde vært på pletten med en god redning på avslutningen fra målscorer Waldron. Hjørnesparket førte til en kontring der Dwyer løp helt fra midtbanen, men den avgjørende pasningen fant ikke Eliot Putman som sto helt alene foran mål. Dermed 1-1 halvveis.

Det hadde vært tett og jevnt og til tider temmelig ampert, og det første som skjedde etter hvilen var at Barwells midtbanespiller Nigel Julien etter en duell fikk klar beskjed fra dommeren om at dette var absolutt siste sjanse siden han allerede hadde fått gult før pause. Det var i det hele tatt langt flere heftige dueller enn målsjanser på Dales Lane denne kvelden. Barwell hadde en ok mulighet ved Brady Hickey som ikke fikk nok kraft i headingen, men det var Rushall som utover i omgangen hadde mye ball uten å klare å utnytte det numeriske overtallet og presse ballen i mål. Vel, i hvert fall ikke før 85 minutter var spilt. Da fyrte Simeon Maye løs, skuddet gikk i en annen spiller og falt ned hos Edwin Ahenkorah som pirket den i mål. Hans feiring ble avbrutt da han så at linjemannen hadde hevet flagget for offside, og det hele ebbet ut med 1-1 og poengdeling.

Mange av de 123 tilskuerne forlot raskt Dales Lane, men siden min buss tilbake til Walsall ikke gikk før 22.16 unnet jeg meg et siste glass i klubbhuset der hjemmelaget til manager Liam McDonald snart begynte å komme inn. Jeg tømte glasset, takket for meg og gikk for å vente på buss 997. Jeg hadde ikke ventet mange minuttene før den kom og fraktet meg de ti minuttene tilbake til Walsall bussterminal. Jeg skulle nok tatt en tur innom The Black Country Arms, men jeg valgte i stedet å sjekke ut en pub rett bortenfor hotellet, og da den viste seg å allerede ha stengt for kvelden, gadd jeg rett og slett ikke å gå tilbake. Derfor trakk jeg meg heller tilbake til hotellrommet etter nok en lang og innholdsrik dag med groundhopping.

English ground # 505:
Rushall Olympic v Barwell 1-1 (1-1)
Southern League Premier Division Central
Dales Lane, 7 January 2019
1-0 Daniel Waldron (8)
1-1 Alex Tomkinson (27)
Att: 123
Admission: £10
Programme: £2
Pin badge: £3

Next game: 08.01.2019: Shoreham v AFC Uckfield Town
Previous game: 06.01.2019: Newport County v Leicester City

More pics

This day on a map