Søndag 16.04.2017: Ashton Town v Stockport Town

Årets store ‘Easter Hop’ hadde inntatt North West Counties League, og vi hadde allerede sett en kamp i Ashton-in-Makerfield denne dagen da vi samlet oss ved bussen utenfor Ashton Athletics hjemmebane Brocstedes Park. Derfra skulle vi nå foreta den korte ti minutters kjøreturen og krysse byen på vår vei til Ashton Towns hjemmebane Edge Green Street, der vi snart ankom med god tid til avspark klokka 14.30. Med fare for å gjenta meg selv: Ashton-in-Makerfield er en by som tidligere hørte til Lancashire, men som i dag ligger helt vest i grevskapet Greater Manchester; omtrent på grensen mot Merseyside. Den har omtrent 28 000 innbyggere, og også her har man en historie med kullgruvedrift som var en sentral industri i området. I tillegg var byen kjent for sin produksjon av låser og hengsler.

Så tidlig som i 1903 var det en Ashton Town-klubb som tok plass i tradisjonsrike Lancashire Combination og rykket opp i dens toppdivisjon på første forsøk. Der spilte de noen sesonger mot klubber som Stockport County, Accrington Stanley, Oldham Athletic og Rochdale, før klubben mot slutten av 1910/11-sesongen trakk seg og spesielt nok så sin terminliste bli overtatt av Tyldesley Albion. Dagens utgave av klubben ble på sin side ikke stiftet før i 1953, og da under navnet Makerfield Hill. Etter å ha spilt sine første sesonger i Wigan Sunday School League og St. Helens Combination, tok de i 1958 plass i Warrington & District League, der de snart skulle bli en dominerende kraft. Ligatittelen i 1960 var kun den første av fem ligatitler på seks sesonger i perioden 1960-1965, og de plusset senere på med en sjette ligatittel i 1970. I mellomtiden hadde de i 1962 endret navn til Ashton Town, før de to år senere flyttet inn på Edge Green Street.

Etter denne siste tittelen tok de steget opp i Lancashire Combination, før de hoppet over til Cheshire County League. Det var disse to sistnevnte ligaene som i 1982 slo seg sammen og stiftet dagen North West Counties League, og Ashton Town var dermed altså med fra starten, da de tok plass i det som den gang var Division Three. På midten av 1980-årene måtte de ta en sesong i Manchester League før de i 1986 var tilbake i NWCL. I 1987 ble den nederste divisjonen fjernet og dens klubber ble i stedet innlemmet i Division Two, og når man vet at denne i 2008 endret navn til mer ulogiske Division One, så har Ashton Town nå spilt sammenhengende på NWCLs nivå to siden 1987, med sjetteplassen i 2013 som den beste plasseringen de har oppnådd.

Det var fortsatt ikke noe spesielt trivelig vær, men regnet hadde i hvert fall gitt seg, og det så litt lysere ut i horisonten da vi ankom Edge Green Street etter omsider å ha fått parkert bussen. Da vi kom oss innenfor portene ble det snart åpenbart at tilskuermassene allerede så ut til å sørge for visse utfordringer. Med et tilskuertall opp mot ti ganger det man er vant til, er det kanskje ikke så rart, men når det etter hvert viste seg å være 315 tilskuere her denne dagen, kan man jo bare spørre seg hvordan det var her da hele 1 865 tilskuere møtte opp for å se FC United of Manchester spille her i 2007. Om det var stor pågang i baren, var det ingenting mot den enorme køen som slanget seg gjennom klubbhuset der sultne groundhoppere og andre tilskuere køet for å få seg en matbit i skrotten.

Da jeg endelig hadde sikret meg både fast og flytende føde, tok jeg meg ut i frisk luft og tok etter hvert en ny kikk på dagens kampprogram. Ashton Town har hatt en blytung sesong, og la beslag på jumboplassen, slik at mye tydet på nedrykk til step 7. Det var imidlertid kun målforskjellen som skilte de fra Eccleshall på plassen foran, men enda viktigere var det hele elleve poeng opp til Atherton LR, og selv om Ashton Town hadde fem kamper igjen mot de to andres fire, brant det virkelig et blått lys. I programmet hadde dog klubbformannen lovet at det unge laget skulle kjempe med nebb og klør, og dagens motstander var et Stockport Town som ble stiftet så sent som i 2014, og som befant seg midt på tabellen uten særlig å spille for bortsett fra æren.

En som hadde et par travle dager foran seg var en temmelig sprek frøken ved navn Lucy Weir, for i kraft av å være såkalt physio for både Ashton Town og Maine Road, skulle hun i aksjon to dager på rad, i og med at sistnevnte skulle være vertskap for arrangementets siste kamp dagen etter. I tillegg er hun Atherton Collieries-fans, og ville nok derfor også være å se på Alder Street da de skulle starte mandagsprogrammet. Lucy hadde nok vært opptatt også i dagene før denne kampen, for Ashton Towns faste keeper var blant skadeforfallene. Med blant annet en ungdomskeeper som visstnok også spilte med en mindre skade, var derfor hjemmefolket avventende til hva de kunne forvente, og håpet å kunne komme unna med et hederlig resultat.

Anlegget ved Edge Green Street har altså vært klubbens hjemmebane siden 1964, men er i seg selv eldre enn som så, for det hadde før dette vært hjemmebane for en klubb ved navn Stubshaw Cross Rovers. Man får anta at klubben selv har stått for oppgraderinger etter hvert som det har vært påkrevd, og til tross for at alt av tribunefasiliteter befinner seg på den ene langsiden, er det en trivelig og sjarmerende kamparena. Det er hard standing rundt hele banen, men på den ene langsiden står det altså i tillegg to tribuner. Forfriskende nok har man ikke falt for fristelsen å installere nymotens prefabrikerte tribuner av typen man ser overalt, men de to er i stedet skikkelige og klassiske tribuner som byr på en blanding av sitteplasser og ståplasser under tak. Spesielt den minste av disse var en artig sak med en god dose karakter, og denne har utelukkende sitteplasser, mens den noe større naboen altså har en blanding av seter og ståplasser.

Stockport Town var nok ute etter å reise seg etter at de to dager tidligere hadde lidd et sviende og pinlig nederlag med 1-5 hjemme mot lokalrival Cheadle Town, og de tok etter hvert grep om kampen. De fikk til tider drive noe som minnet om power play på hjemmelagets banehalvdel, mens vertene ble presset bakover og tvunget til å satse på lange baller fremover. Det nærmet seg halvtimen spilt da Adam Stubbs tok seg inn i Ashton-feltet og ble felt. Dommeren pekte på straffemerket, og Ben Halfacre steg frem og sendte gjestene i en fortjent ledelse. Alec Mudimu burde deretter ha doblet ledelsen, men hans avslutningen traff stolpen. Også Aaron Dwyer og Jamie Hinchcliffe hadde gode muligheter for gjestene, men det sto fortsatt kun 0-1 halvveis.

Noe av det vi lurte på i pausen var hvorvidt groundhopper Luke skulle klare å gjøre groundhopper også av sin nye flamme, for sannelig hadde han dratt med seg frøkna han hadde slått klørne i ute på byen i Wakefield på fredagskvelden, og fått henne til å kjøre til dagens kamper i NWCL. Men det var nok enda mer interessant å høre hva en hjemmesupporter tenkte om fremtiden. NWCL er jo normalt sett ikke den ligaen som har størst problemer med å rekruttere klubber fra sine feederligaer på step 7 – snarere tvert om. Derfor var det vel heller tvilsomt om lagene på nedrykksplass ville kunne ha håp om noen benådning. Men uansett skjebne ved sesongslutt, fikk jeg høre at man ville satse på å regruppere og å kjempe seg tilbake igjen.

Andre omgang bød på mer av det samme, og drøyt ti minutter ut i omgangen scoret Ben Halfacre sitt andre mål for dagen da han totalt umarkert fikk heade i mål. Han kunne også notert seg for et hattrick om det ikke var for en god redning fra Ashton-keeperen. De som hadde håpet å se unge frøken Lucy i aksjon måtte konstatere at det var hennes motpart som skulle få mest å gjøre mot slutten av kampen, for med ti minutter igjen måtte Aaron Dwyer kaste inn håndkledet på et tidspunkt da Stockport Town hadde foretatt alle sine bytter. Og som ikke det var nok ble de redusert til ni mann da også innbytter Syrone Allen måtte hinke av banen med skade. Ashton Town prøvde, men klarte ikke helt å dra nytte av denne fordelen, og det ebbet ut med borteseier 0-2.

De 315 tilskuerne satt kursen mot utgangen, og mange skulle videre til Runcorn Town, som skulle være vertskap for dagens tredje og siste kamp. Mens groundhopperne på den offisielle bussen samlet seg for avreise, hentet jeg for min del bagasjen min i bussen og gikk for å finne riktig bussholdeplass for bussene til St. Helens. Jeg skulle nemlig igjen overnatte hos min venninne Kay, og følte derfor jeg måtte være litt sosial, samtidig som jeg uansett hadde besøkt Runcorn Town tidligere. Etter bussturen til St. Helens måtte jeg bytte buss for den korte turen videre til Thatto Heath, og da det var litt venting på neste buss benyttet jeg anledningen til å unne meg en pint ved puben The Royal Alfred. Det hadde nemlig begynt å regne igjen, og det var derfor et passende sted å søke ly, men snart var jeg på vei mot Thatto Heath for å tilbringe kvelden med min venninne. Dagen etter skulle by på tre nye kamper.

 

 

English ground # 409:
Ashton Town v Stockport Town 0-2 (0-1)
North West Counties League Division One
Edge Green Street, 16 April 2017
0-1 Ben Halfacre (pen, 30)
0-2 Ben Halfacre (57)
Att: 315
Admission: With Hop ticket (otherwise £5)
Programme: With Hop ticket (otherwise £?)
Pin badge: £3

Next game: 17.04.2017: Atherton Collieries v AFC Darwen
Previous game: 16.04.2017: Ashton Athletic v Squires Gate

More pics

 

Søndag 16.04.2017: Ashton Athletic v Squires Gate

Jeg hadde fryktet at jeg skulle våkne opp fullstendig sauset, men selv om formen ikke var spesielt mye bedre enn dagen før, var den likevel langt bedre enn jeg hadde fryktet og egentlig forventet. Om det ikke ble verre enn dette, måtte jeg nok prise meg lykkelig over å ha sluppet nokså billig unna denne gang sammenlignet med hvordan det kunne vært. Det var bare å karre seg ned for å innta en frokost med Hop-arrangør Chris & Co før vi forlot Campanile-hotellet vi hadde måttet tilbringe denne ene natten på, og returnere til basen ved Cedar Court Hotel for å møte opp med de andre før avreise klokka 09.00.

Årets store ‘Easter Hop’ skulle nå forflytte seg til North West Counties League, men med fortsatt base ved Cedar Court Hotel. For min del var dette tidspunktet der jeg hadde planlagt å ta farvel med det offisielle arrangementet og kjøre mitt eget løp dets to siste dager. Imidlertid hadde det vist seg umulig å ta seg med offentlig transport fra Wakefield til Ashton-in-Makerfield tidsnok til kampstart for første kamp denne søndagen, og derfor hadde jeg også betalt for både busstransport samt dagens to første kamper. Den tredje kampen hos Runcorn Town hadde jeg valgt å droppe, da jeg igjen skulle overnatte hos min venninne i Thatto Heath, og derfor følte jeg måtte være litt sosial, samtidig som jeg uansett har gjestet Runcorn Town tidligere.

Med bagasjen min i «lasterommet» ankom vi etter hvert Ashton-in-Makerfield, der begge byens NWCL-klubber skulle besøkes denne dagen, og først ut var Ashton Athletic og deres Brocstedes Park. Ashton-in-Makerfield er en by som tidligere hørte til Lancashire, men som i dag ligger helt vest i grevskapet Greater Manchester; omtrent på grensen mot Merseyside. Den har omtrent 28 000 innbyggere, og også her har man en historie med kullgruvedrift som var en sentral industri i området. I tillegg var byen kjent for sin produksjon av låser og hengsler. Det var et ufyselig vær som snart møtte oss da vi tok oss inn gjennom inngangspartiet, så det var bare å søke ly i klubbhusets bar.

Ashton Athletic ble så sent som i 1968 stiftet som en Sunday League-klubb, og de spilte sine første år i Wigan Sunday League, der de umiddelbart spilte seg opp i toppdivisjonen og vant samtlige divisjoner i påfølgende sesonger. Etter dette tok de steget over i den ordinære «lørdagsfotballen» og fikk innpass i Warrington & District League, der ytterligere suksess førte til at de i 1978 fikk være med i Lancashire Combination. Denne tradisjonsrike ligaen slo seg i 1982 sammen med Cheshire County League og stiftet dagens NWCL, der Ashton Athletic således altså var med fra starten. De ble imidlertid plassert i Division Three og endte sist i begge de to første sesongene. Da de to år senere, våren 1986, endte sist nok en gang, ble de degradert fordi deres Brocstedes Park ikke oppfylte ligakravene.

De tok etter hvert plass i Manchester League Division One, der de fortsatte å slite med plasseringer på nedre halvdel av tabellen. Da de i 2006 endte på fjerdeplass og hadde utført nødvendige oppgraderinger ved sitt anlegg, ble deres søknad om retur til NWCL innvilget. To sesonger senere betød en tredjeplass i Division Two at de fikk rykke opp i toppdivisjonen som etter den sesongen kastet logikk over bord og endret navn til Premier Division. Der har de holdt seg siden, selv om de etter å endt som jumbo våren 2011 kun overlevde i divisjonen fordi New Mills rykket opp og Rossendale United og Formby ble degradert. De siste årene har de imidlertid hevet seg og vært temmelig fast innslag på øvre halvdel av tabellen.

Om jeg skal dømme ut fra likes og retweets, er nok Ashton Athletic kanskje den klubben som har fulgt meg ivrigst på Twitter denne sesongen, og i så måte var det trivelig å endelig kunne komme å hilse på. Men en brus satt jeg og bladde litt i programmet, som var et dobbeltnummer som også dekket kampen mot Abbey Hey tre dager tidligere. Det er aldri helt optimalt med slike dobbeltnummer, og det betød blant annet at jeg nå satt og studerte en seks dager gammel tabell, men programmet var av flott utseende og inneholdt ellers det man måtte kunne forvente av relevant informasjon. Jeg fikk også snart selskap av Lee og Katie, som hadde med seg Katies datter Jade, så det var bra jeg hadde husket å kjøpe med meg Skittles til henne slik jeg hadde lovet.

Non-League Paper kunne ellers bidra med mer oppdaterte tabeller på nettet, siden jeg fortsatt ikke hadde fått snappet opp et eksemplar denne søndagen. De fortalte uansett at Ashton Athletic nå befant seg på en niendeplass, og det med en eller to kamper mer spilt enn klubbene foran, i en divisjon der det var litt forskjell i antall spilte kamper grunnet perioder hvor hele ligarunder omtrent har regnet bort i løpet av vinteren og våren. Dagens gjester var Squires Gate, og klubben fra Blackpool lå tilsynelatende skummelt nær nedrykkssonen, men hadde ti poeng ned dit med fire kamper igjen for både seg selv og New Mills rett under streken, så en seier ville sikre deres videre eksistens i divisjonen.

Det er naturlig å tenke seg at Brocstedes Park har vært klubbens hjemmebane det meste av deres eksistens, og kanskje helt fra starten i 1968. Som nevnt var den en gang skyld i klubbens degradering fra NWCL, og oppgraderinger har nok blitt gjort på dugnad. På tre av sidene er det kun hard standing, mens alt av tribunefasiliteter befinner seg på nærmeste langside, der man også har både klubbhuset og laglederbenkene. Her er det to tribuner, og det er ingen tvil om hvem av de jeg likte best. En av de er en liten sittetribune av den moderne prefabrikerte typen som står på et noe opphøyet område et stykke ned langs den ene banehalvdelen. Den andre er et langt mer klassisk og sjarmerende overbygg som på bortimot hele den andre banehalvdelen gir tak over hodet til en blanding av sittende og stående tilskuere.

Noen hadde snakket om en mulig ny tilskuerrekord på Brocstedes Park denne dagen, men det var kanskje litt vel optimistisk. Den skal visstnok stamme fra 17. september 2016 – altså tidligere denne sesongen, da 479 tilskuere møtte opp for å se Ashton Athletic for første gang spille andre kvalifiseringsrunde i FA Cupen. Motstander den dagen var FC Halifax Town, og man får vel tro at det var en del Halifax-fans som bidro til dette. For de som måtte lure, så endte det 0-5 den dagen. Det virket meget tvilsomt om man denne gang skulle komme opp i tilsvarende tilskuertall, men den tidligere rekorden på 202 ble i hvert fall passert med god margin. For å foregripe begivenhetenes gang noe, endte det opp med et tilskuertall på 298, og også det er selvsagt et langt større publikum enn det Ashton Athletic er vant med.

Det var nok som nevnt Squires Gate som trengte poengene mest, og dette burde være en bane de har gode minner fra, for så sent som forrige sesong var det nettopp her på Brocstedes Park at de sikret plassen på sesongens siste dag. Deres manager Daniel Penswick gikk tydeligvis offensivt ut med tre spillere på topp, og allerede i kampens andre minutt tok da også gjestene fra Blackpool ledelsen. Hjemmekeeper Martin Pearson klarte ikke å holde innlegget fra Tarren Moxon, og Joe Noblet var på rett sted og kunne dundre ballen opp i nettaket til 0-1. Ledelsen varte i kun sju minutter, og da hjemmelaget utlignet til 1-1 var det med en scoring som lokket frem klappsalvene hos også de nøytrale.

Et flott angrep ble avsluttet med at ballen ble spilt lavt inn i feltet, der Daniel Smith på bakerste stolpe rett og slett så ut til å hælsparke ballen i mål. Dette så likevel ikke ut til å påvirke Squires Gate nevneverdig, for de brettet opp ermene, og til tross for tabellposisjonen var de i lange perioder av førsteomgangen det førende laget. Både Max Rothwell og målscorer Noblet forsøkte lykken med skudd som gikk like utenfor. Mot slutten av omgangen hevet vertene seg igjen, og mon tro om det ikke var Marcus Cusani som skjøt like utenfor før Ashton deretter presset på med tre-fire hjørnespark etter hverandre. Gjestene levde litt farlig ved et par av disse, men fikk omsider klarert, og det var uavgjort 1-1 da dommeren blåste for pause.

I løpet av de første 45 minuttene hadde det vært et ordentlig drittvær, og himmelens sluser hadde åpnet seg over Brocstedes Park. Det var ikke slikt vær en litt forkjølet nordmann hadde ønsket seg, men nå var det bare å søke ly i klubbhuset og forsøke litt selvmedisinering med vidundermedisin fra baren. Der traff jeg igjen på tyskeren Jens og hans nokså faste reisefølge Magret, og han hadde selvsagt allerede hentet seg godsaker fra baren, slik han vel nå har gjort ved over 6 000 baner. Vi samtalte litt om morgendagen, siden han da i likhet med undertegnede hadde vurdert et besøk til Trafford i stedet for kampen hos West Didsbury & Chorlton. Nå hadde han bestemt seg for likevel å følge det offisielle programmet med sistnevnte kamp som den midterste av tre kamper, og da var det bare å returnere til planen om å benytte seg av taxi for min del.

Uansett, tilbake til Brocstedes Park, og det var en ganske annen kamp de 298 tilskuerne fikk se etter pause. Squires Gate fremsto som en skygge av seg selv sammenlignet med de første 45 minuttene, men kanskje var det hjemmelaget som hadde hevet seg betraktelig, eller til og med en blanding av de to. Uansett var det slik omgangen utartet seg mest overraskende at vi måtte vente til det 63. minutt før vertene tok ledelsen, selv om de strengt tatt ikke hadde klart å spille seg frem til de aller største sjansene. Et Squires Gate-angrep ble brutt, og tre pasninger senere befant ballen seg i deres felt, der et innlegg fant Lee Vaughan, som igjen fant nettmaskene bak Gate-keeper Joseph Griffith. 2-1, og Ashton Athletic hadde snudd kampen.

 

I motsetning til i første omgang, slet nå gjestene fra Blackpool med å kjempe seg inn i kampen igjen, og det virket som om hjemmelaget hadde nokså god kontroll og var nærmere å øke ytterligere. De hadde et par gode muligheter til å gjøre nettopp det, men avslutningene sto enten ikke i stil eller de ble reddet av Gate-keeper Griffith. Først helt på tampen fikk Squires Gate en mulighet i form av et frispark, men til syvende og sist var Ashton Athletic nærmere 3-1 enn gjestene var en utligning, og det var ikke ufortjent da dommeren satt fløyta til munnen og sendte ut dagens siste fløytestøt med hjemmeseier 2-1 i protokollen.

Til tross for et skikkelig drittvær, hadde Ashton Athletic vært et trivelig bekjentskap. Dette markerte også starten på tidenes første ‘Hop’ i NWCL, selv om det i den forbindelse skal nevnes at Atherton Collieries steppet inn som reserveløsning for noen år siden da en kamp hos AFC Emley måtte avlyses grunnet snø. Besøket ved Brocstedes Park lovet i hvert fall godt med tanke på de kommende kampene. Jeg skulle selv være med når vi nå krysset byen og besøkte Ashton Town, men etter det ville jeg altså takke for meg og la de andre groundhopperne gjøre unna dagens tredje kamp hos Runcorn Town uten min deltakelse.

 

 

English ground # 408:
Ashton Athletic v Squires Gate 2-1 (1-1)
North West Counties League Premier Division
Brocstedes Park, 16 April 2017
0-1 Joseph Noblet (2)
1-1 Daniel Smith (9)
2-1 Lee Vaughan (63)
Att: 298
Admission: With Hop ticket (otherwise £6)
Programme: With Hop ticket (otherwise £2)
Pin badge: £3

 

Next game: 16.04.2017: Ashton Town v Stockport Town
Previous game: 15.04.2017: Selby Town v Penistone Church

More pics

 

 

 

 

Lørdag 15.04.2017: Selby Town v Penistone Church

Vi hadde allerede sett to kamper denne dagen, men etter besøkene hos Rossington Main og Armthorpe Welfare, gjensto det ytterligere en tredje kamp på dagens ‘Easter Hop’ meny. Derfor kom vi oss snart på bussen som ganske raskt satt kursen mot Selby og Selby Towns hjemmebane Flaxley Road. Det har vært et eller annet med den, byen og Selby Town som har pirret nysgjerrigheten til undertegnede noe, så dette var nok en av kampene jeg hadde sett mest frem til i forbindelse med årets ‘Easter Hop’. Dessverre ble det denne gang ikke anledning til å utforske byen nærmere før kamp, og den fysiske formen tilsa vel uansett ikke at jeg ville følt for utstrakt vandring rundt i byen. Etter omtrent tre kvarters kjøretur, kom den offisielle ‘Hop’-bussen frem til destinasjonen med en drøy time til avspark.

Selby er en markedsby med i underkant av 15 000 innbyggere. Historisk sett har den sortert under West Yorkshire, men ligger i dag helt sør i grevskapet North Yorkshire. Som navnet også kan vitne om, skal dette opprinnelig ha vært en viking-bosetning fra 700-tallet, og Den anglosaksiske krønike fra 779 omtaler stedet som ‘Seletun’. Selby skal senere ha vært fødested for kong Henry I – den fjerde sønn av Vilhelm Erobreren. Med sin beliggenhet ved elven Ouse ble Selby en viktig havn, og de slo seg opp som et senter for skipsbygging. Mye av byens fremgang og velstand kom også fra handel med blant annet Leeds, og spesielt var dette tilfelle etter at kanalen Selby Canal ble åpnet i 1778 og forbant elven Ouse med elven Aire.

I tillegg har også Selby en historie med kullgruvedrift, og i en periode hadde kullfeltet i Selby noe av den mest avanserte gruveteknologien i Europa. En av de store gruvene her – Wistow Colliery – holder rekorden for mengde kull utvunnet på en uke, med hele 200 743 tonn (satt en gang i 1995). Selv om begge industrier nå er en saga blott i Selby, ser man fortsatt spor etter både gruvedrift og skipsbygging. Det skal også nevnes at byen er kjent for sin store klosterkirke Selby Abbey, som faktisk er større enn noen av landets katedraler. I dag er Selby først og fremst en soveby for innbyggere som i stor grad jobber i byer som Leeds, York og Wakefield.

Det var nå i hvert fall oppholdsvær da vi ankom Selby, og ikke lenge etter at vi hadde tatt oss inn gjennom inngangspartiet, kikket sannelig også sola frem igjen og sendte noen etterlengtede varme stråler ned på Flaxley Road. Der virket det allerede nokså klart at tilskuertallet igjen ville øke sammenlignet med den forrige kampen i Armthorpe, og blant annet var jo majoriteten av de som hadde benyttet anledningen til å se Billingham Synthonias siste hjemmekamp på Central Avenue nå også på vei tilbake til det offisielle arrangementet igjen. Etter en liten kikk rundt banen var det bare å oppsøke klubbhusets bar for å få seg en pint og nippe til mens jeg bladde litt i kveldens kampprogram, og kanskje også unne meg en ørliten feiring av det som faktisk var mitt stadion nummer 500 totalt (i ettertid viste det seg at det faktisk var nummer 501).

Selby Town ble stiftet i 1919, og var året etter med å stifte den andre utgaven av Yorkshire League. Dette er ligaen som i 1982 slo seg sammen med den tidligere Midland League og således stiftet dagens Northern Counties East League, og Selby Town er faktisk den eneste klubben som i samtlige 62 år holdt til i Yorkshire League. The Robins hadde en storhetstid på midten av 1930-årene, med tre ligatitler på de fire sesongene i perioden 1933-1936. Etter krigen plusset de på med ytterlige to strake ligatitler i 1953 og 1954, og i løpet av 1950-årene tok de seg til FA Cupens ordinære runder ved hele fire anledninger, hvorav 1954/55-sesongen står som deres beste FA Cup-prestasjon etter at de nådde andre ordinære runde.

I 1953/54-sesongen møtte hele 7 000 tilskuere opp da klubben i FA Cupens første runde møtte Football League-klubben Bradford Park Avenue. Dette skal fortsatt være tilskuerrekord, men Selby måtte gi tapt med 0-2. Sesongen etter tok de seg som nevnt et steg videre i samme turnering, men etter å ha slått ut Gainsborough Trinity og Rhyl, led Selby Town nederlag med 0-2 for Hastings United i andre runde. Det skal også nevnes at de i tillegg til sine fem ligatitler i Yorkshire League også vant den ligaens ligacup ved fire anledninger, samt to titler i både West Riding County Cup og West Riding Challenge Cup, og en triumf i West Riding Senior Cup. Jeg nevnte at Selby spilte samtlige sesonger i Yorkshire League, og etter at det ved den nevnte sammenslåingen ble til NCEL i 1982, har de sannelig spilt samtlige sesonger i den ligaen også.

Utover i 1970-årene hadde klubben falt ned i Yorkshire League Division Three, og derfor ble de ved NCELs oppstart i 1982 plassert i det som de første årene het Division Two North. Sakte men sikkert spilte de seg oppover, og i 1996 kunne de feire Division One-tittel og opprykk til NCEL Premier Division. Der ble de værende i 16 år, med andreplassen bak rivalen Goole i 2005 som beste resultat. Etter tredjeplassen i 2009 gikk det snart tyngre, og i 2012 måtte de ta turen ned igjen i NCEL Division One, der de fortsatt har tilhold etter å stort sett ha vært middelhavsfarer med plasseringer midt på tabellen i årene etter nedrykket. Det var derfor kanskje ingen overraskelse at de igjen befant seg midt på tabellen.

Flaxley Road har vært Selby Towns hjemmebane siden tidlig i 1950-årene, og er et koselig anlegg med en dose karakter. Denne er først og fremst å finne på den ene kortsiden, der man faktisk finner anleggets største tribune. Her er det en blanding av sittetribune og ståtribune, med tak over hodet i nesten hele banens bredde, og med klubbens navn påmalt med store bokstaver på veggen bak tilskuerne. På motsatt kortside er den en langt mindre og mer moderne ståtribune av den prefabrikerte typen rett bak mål, og ellers såkalt hard standing. Sistnevnte er det også mye av på begge langsidene, der man også har seksjoner med betongavsatser under åpen himmel. Klubbhuset er å finne på nærmeste langside rett ved siden av inngangspartiet, og det var også der borte at jeg nå gikk for å få meg litt mat.

Jeg ble nemlig fristet til å prøve de kulinariske tilbudene som klubben hadde vartet opp med, og betalte £2,50 for en porsjon chicken curry og ris, som falt meget godt i smak. Klokka begynte så smått å nærme seg kampstart klokka 18.00 da Luke, Vinny, ‘Cropper’ og flere av de andre som hadde vært i Billingham nå ankom med det som tross alt var god margin, etter å ha sett The Synners slå Whickham 2-0. En annen klubb som for noen år siden hadde planer om et nytt stadion er nettopp Selby Town, som håpet å flytte inn på et nybygg ved siden av Selby College i byens utkant. Dette skulle være et stadion av Conference-standard, og denne moroa skulle finansieres ved at man solgte sin nåværende hjemmebane til en boligutbygger som ville bygge 59 boliger der, men det virker som om dette for lengst har blitt lagt på is etter problemer med byggetillatelse.

For Selby Town sin del lå de før helgens kamper på en 11. plass, men med en kamp til gode på Winterton Rangers som kun lå foran på målforskjell. Dermed kunne de med poeng denne kvelden sikre tiendeplassen om resultatet et annet sted gikk deres vei, og om en slik plassering kanskje ikke var den største motivasjonen i seg selv, skal man være klar over at klubbene på dette nivået gjerne også kjemper om en best mulig tabellplassering for å kvalifisere seg til neste sesongs FA Cup – helst med en topp 4-plassering, men normalt er det av forskjellige grunner også klubber litt lenger ned på tabellen som får delta. Selby Town hadde nok derfor fortsatt en ørliten mulighet til å oppnå dette, men det skal innrømmes at det virket temmelig usannsynlig.

Bortelaget var denne kvelden femteplasserte Penistone Church, og for de var situasjonen litt annerledes. De hadde allerede sikret seg en plass i playoff, men hadde ingen mulighet til å innhente de tre som kjempet om tittelen og de to direkte opprykksplassene. Så var spørsmålet om de ville ta det med ro og kanskje hvile spillere før playoff, eller om de ville satse for fullt for å sikre seg hjemmebanefordel i playoff-semien. Om planen var det første, virket det i hvert fall ikke som om bortefolket ville bekrefte dette, og jeg kjente heller ikke deres spillertropp godt nok til å trekke noen konklusjon etter å ha studert lagoppstillingene som hadde blitt hengt opp på veggen utenfor klubbhuset.

Det virket i hvert fall som om begge klubbene var i noe bortimot feriemodus og tok livet med ro ute på banen, for det var nokså tamme saker de 386 tilskuerne fikk servert innledningsvis. Det tok 25 minutter før vi fikk en avslutning på mål, og det var hjemmelagets Wayne Brook som testet Church-keeper Marcus Pimbler. Vertene begynte å heve seg litt nå, og ti minutter senere fikk de uttelling og tok ledelsen 1-0 da Dane Mortimer hoppet høyest inne i feltet og headet i mål et innlegg fra Jason Crisp. Etter dette fortsatte det som tidligere uten at det skjedde stort foran de to målene, og jeg hørte flere rundt meg kommentere at de nesten følte de så en treningskamp. Kanskje hadde både Selby-manager Nigel Emery og hans motpart Ian Richards noe å jobbe med da lagene gikk i garderoben på stillingen 1-0 halvveis.

Til tross for at det ikke var noen voldsom festforestilling vi så langt hadde vært vitne til, var det likevel god stemning blant de fremmøtte. Da jeg i pausen ble stående sammen med et par hjemmesupportere, benyttet jeg anledningen til å spørre litt om disse nevnte planene om et nytt stadion. Den ene av de så ut som et stort spørsmålstegn, men hans kollega bekreftet at det stemte, men hevdet at han nå ikke hadde hørt noe om disse planene på en god del år, og at han derfor regnet med at de er om ikke døde og begravet så i hvert fall lagt på is for en god stund. God nytt for de av oss som like klassiske anlegg som Flaxley Road langt bedre enn de ofte nitriste nybyggene, men det spørs om klubbledelsen ser det på samme måte.

Andre omgang ga oss innledningsvis noe av det samme som den første, for igjen skjedde det nærmest ingenting av interesse før omgangen var bortimot halvspilt. Litt ut av det blå fikk gjestene en god mulighet, og mens hjemmekeeper Peter Lawrie klarte å blokkere da Andy Ring headet på mål fra kort hold, kunne han lite gjøre da Scott Whittington fulgte opp med å styre ballen i nettet og utligne til 1-1. Etter dette ble det plutselig – og endelig – litt liv i kampen, som åpnet seg opp litt der begge klubbene nå syntes å ville ha et seiersmål. Selby var ubeseiret på de siste sju ligakampene (4-3-0), og var nok åpenbart interessert i å opprettholde denne statistikken, men deres keeper Lawrie måtte med et kvarter igjen levere en herlig dobbeltredning.

Selby Town kom med en sluttspurt, og Jason Crisp var frempå der hjemmelaget nå stadig stormet i angrep, men den største sjansen var det venstreback James Arnold som sto for da han sendte i vei et skudd som smalt i tverrliggeren. I stedet fikk også gjestene muligheten til å knipe seieren da keeper Lawrie var feilplassert, men han ble reddet av sin forsvarer og målscorer Mortimer som reddet på streken. Dermed endte det omsider 1-1 etter en kamp som tok seg opp mot slutten, og mens Selby nå hadde gått åtte kamper uten tap, betød Winterton Rangers’ tap hos Eccleshill United at de også sikret tiendeplassen. For Penistone Church sin del kunne de belage seg på playoff-spill om opprykk til NCEL Premier. I ettertid vet vi jo at de tok den siste playoff-plassen og fulgte opp med å vinne hele kvalifiseringen – blant annet på bekostning av stakkars AFC Emley som lå så godt an – i tillegg til at de deretter også rasket med seg sesongens ligacup i NCEL.

For oss var det bare å komme seg på bussen og returnere til basen utenfor Wakefield, men jeg kunne fortsatt ikke ta kvelden riktig ennå. Arrangør Chris Berezai hadde nemlig informert meg om at Cedar Grove Hotel var overbooket, og en håndfull av oss måtte derfor tilbringe natten ved et annet hotell i nærheten. Jeg var en av de som nå plukket opp bagasjen og ble kjørt ned til Campanile Hotel av John Main. Ikke samme standard som Cedar Court, men jeg følte uansett ikke for annet enn å krype under dyna og forhåpentligvis svette ut dritten jeg åpenbart brygget på. Derfor takket jeg nei til forespørselen om å bli med opp på en lokal pub, og fant i stedet senga nokså umiddelbart. NCEL-delen av årets store ‘Easter Hop’ var ferdig, og dagen etter skulle den innta North West Counties League.

 

 

English ground # 407:
Selby Town v Penistone Church 1-1 (1-0)
Northern Counties East League Division One
Flaxley Road, 15 April 2017
1-0 Dane Mortimer (35)
1-1 Scott Whittington (68)
Att: 386
Admission: With Hop ticket (otherwise £5)
Programme: With Hop ticket (otherwise £1,50)
Pin badge: £3

 

Next game: 16.04.2017: Ashton Athletic v Squires Gate
Previous game: 15.14.2017: Armthorpe Welfare v Hemsworth Miners Welfare

More pics

 

 

 

Lørdag 15.04.2017: Armthorpe Welfare v Hemsworth Miners Welfare

Etter å ha gjestet Rossington Main, hadde vi fortsatt to kamper foran oss denne lørdagen, og neste stopp var Armthorpe, så turen gikk fra et tidligere gruvesamfunn til et annet. Bussturen tok da heller ikke mer særlig mer enn et kvarters tid, så det var ikke altfor god tid til å lese i kampprogrammet for kampen vi skulle se hos Armthorpe Welfare. Med en stadig synkende form med sår hals og rennende nese rakk jeg imidlertid å bla nok i det til å konstatere at det var et godt program, og at vertskapet åpenbart så frem til å ta imot årets ‘Easter Hop’ ved deres Welfare Ground – eller Church Street, som deres hjemmebane også kalles.

Armthorpe er en landsby som ligger like øst-nordøst for Doncaster. Her var det bosetning allerede i romertiden, og Armthorpe var lange kjent som et rikt jordbruksområde, men i senere år er det kullgruvedriften som har stått sentralt. I løpet av 1800-tallet og første del av 1900-tallet økte innbyggertallet voldsomt i forbindelse med denne industrien. Den store gruven her (Markham Main) stengte imidlertid i 1996, og det sørget for en tid med depresjon og høy arbeidsledighet. Siden den gang har man imidlertid sett flere selskaper etablere annen type industri her, eller store lager og distribusjons-sentre som det eksempelvis IKEA nå har her. Armthorpe skal i dag ha et innbyggertall på rundt 14 500.

Det Armthorpe imidlertid nok er mest kjent for når det er snakk om fotball, er at det er fødestedet til Kevin Keegan. Men ikke nok med det, for en annen kjent engelsk landslagsspiller vokste nemlig også opp her i Armthorpe – nemlig Peter Swan, som spilte midtstopper for Sheffield Wednesday og England i 1960-årene. Vi ankom Welfare Ground i Armthorpe litt mindre tallrike enn opprinnelig forventet denne dagen, for siden Northern League-klubben Billingham Synthonia noen dager tidligere hadde opplyst om at de ville forlate sin hjemmebane Central Avenue ved sesongslutt, var det naturlig nok flere av de som ikke hadde vært der allerede som nå ville benytte denne muligheten til å dra dit opp og se deres foreløpig siste hjemmekamp der (de har i hvert fall uttrykt håp om en mulig senere retur, men det får tiden vise).

Det falt ikke i spesielt god jord hos arrangørene, som snart «truet» med å i fremtiden sette opp et program som gjør at man ikke kan dra på en annen kamp uten å miste minst to av kampene på arrangementets program. Jeg har ikke noe problem med å se deres side av saken, men det er da heller ingen som helst tvil om at jeg forstår godt at man ville ha med seg et besøk ved Central Avenue, og jeg ville nok vurdert det selv om jeg ikke allerede hadde vært der. Armthorpe Welfare hadde kanskje heller ikke gått glipp av voldsomt hva gjelder inngangspengene, som jeg i stor grad vil tro allerede var forhåndsbetalt, men så vet man jo samtidig at mange også gjerne bruker mer penger i eksempelvis i baren eller matutsalget, og slik sett var det jo selvsagt synd for Armthorpe Welfare, som virkelig hadde gjort seg flid.

Armthorpe Welfare ble stiftet i 1926, og spilte sine første år i lokale ligaer som Doncaster Red Triangle League, før de i 1935 startet en halvprofesjonell satsing og tok plass i Sheffield Association League (en av de to ligaene som i 1983 slo seg sammen og stiftet dagens Sheffield & Hallamshire County Senior League). I 1950 trakk de seg og ble med i Doncaster & District League, der de snart skulle bli en dominerende kraft. Da de våren 1953 vant ligatittelen, var det kun den første av tre strake ligamesterskap. Da kalenderen viste 1962, hadde de vunnet ligatittelen sju av de ti siste sesongene, og de fulgte opp med ytterligere en ligatittel i 1965. To år senere rykket klubben ned, og ytterligere to nedrykk senere befant de seg i 1973 helt nede i Division Three av Doncaster & District League.

I 1974 ble klubben også lagt ned, men to år senere ble den blåst liv i igjen, og man spilte seg raskt opp igjen til Doncaster & District Leagues toppdivisjon, der de vant sin niende ligatittel i 1983. Samme sesong vant de også denne ligaens ligacup for fjerde året på rad, og tok deretter plass i Northern Counties East League, som hadde blitt stiftet året før. På dette tidspunktet var denne ligaen fortsatt på et stadium der de i sine første leveår eksperimenterte litt med antall divisjoner og avdelinger, og The Wellie tok plass i Division Two North. Etter en andreplass i debutsesongen og påfølgende omstrukturering var de deretter å finne i Division One Central, og da de vant denne på første forsøk, rykket de våren 1985 opp i ligaens toppdivisjon.

Inntil nå hadde de faktisk holdt seg der siden den gang, med 32 strake sesonger i NCEL Premier Division bak seg, og med andreplassen i 1988 som beste plassering, da de tapte tittelen til AFC Emley på målforskjell. Det beste de har gjort siden den gang er tredjeplassen i 2010, men de senere år er det snarere tunge sesonger på nedre halvdel av tabellen som har vært normen, og denne sesongen var det slutt. Et tap tidligere i uken betød nemlig at Armthorpe Welfare nå allerede var nedrykksklare da vi ankom. Med tre kamper igjen av sin sesong hadde de elleve poeng opp til Parkgate på sikker plass, og enkel hoderegning tilsa da at de dermed var nede – uten at det hindret klubben i å være et svært trivelig vertskap denne lørdagen.

Formen tatt i betraktning fristet det mindre enn vanlig med forfriskninger fra baren, men jeg kjøpte en kopp Bovril og betalte £2,50 for en Beef Barbecue Pie med mushy peas og brun saus. Etter å ha satt til livs dette smakfulle måltidet, prøvde jeg meg likevel på en pint mens jeg satt meg ned og bladde litt mer i programmet med tyskerne Jens og Magret som selskap. Denne dagen kom også deler av groundhopper-gjengen fra nordøst, for Lee og Katie var der med Katies datter Jade. I tillegg hadde duoen Peter Sixsmith og Harvey Harris tatt turen, men det var åpenbart ingen sympati å få fra herr Sixsmith. «That’s what happens when you go out with an open coat», hevdet han. Eller «Ååpen kååt», som han ville sagt det. «My mum would never let me leave the house with an open coat!». Jeg hadde dog bare vært en tur på toalettet, men passet på å dra opp glidelåsen godt før vi igjen gikk ut i drittværet som nå lå over Doncaster-traktene.

Jeg skal ikke prøve å gjette meg frem til hvor lenge Armthorpe Welfare har spilt på sin Welfare ground, men det er åpenbart en god stund. Det er mye hard standing her, men på den ene langsiden står den åpenbart hjemmelagde hovedtribunen inne på den ene banehalvdelen. Denne byr på sitteplasser, og er en ganske sjarmerende sak med nok av karakter. På motsatt langside står laglederbenkene i mur, og denne har ellers i likhet med de to kortsidene såkalt hard standing. I tillegg har man rett bak det ene målet et parti med opphøyde trinn for de stående tilskuerne som velger å stå under taket som gir ly her. Det er et koselig anlegg der jeg ville trivdes om det ikke var for drittværet og den dårlige formen.

Armthorpe Welfares tabellposisjon og dystre skjebne ved sesongslutt er nevnt, men de håpet selvsagt å i hvert fall avslutte sesongen så godt som mulig. I deres nest siste hjemmekamp for sesongen var det Hemsworth Miners Welfare som denne ettermiddagen gjestet Welfare Ground, så det var et møte mellom to gamle «gruve-klubber». Hemsworth Miners Welfare befant seg på sin side på en 10. plass, og var altså plassert omtrent midt på tabellen, slik at de i utgangspunktet kanskje ikke hadde all verden å spille for. Det var som sagt litt synd for Armthorpe Welfare at noen valgte å ta turen til Billingham, og 231 tilskuere var jo en ganske merkbar nedgang fra vår første kamp denne dagen. Men nå var nok også lørdag klokka 14.00 det vanskeligste tidspunktet i løpet av helgen i så måte, da det selvsagt ville være en rekke alternativer klokka 15.00, og oppmøtet var da uansett langt bedre enn det klubben er vant til.

Hemsworth viste fra start at de hadde skumle hensikter, og allerede i det fjerde minutt tok de ledelsen da Nash Connolly dro seg inn og dundret ballen i nettveggens innside i det bortre hjørnet. Ti minutter var spilt da vertene var frempå, men skuddet fra Jason Kearsley ble slått utenfor av Hemsworth-keeper Sam Leigh. Etter at gjestenes Nick Guest hadde headet utenfor fra god posisjon, burde Armthorpe ha utlignet idet vi nærmet oss halvspilt omgang. Liam Turner dro seg på ypperlig vis forbi sin oppasser og stormet mot mål, men keeper Leigh fikk med nød og neppe rykket ut og blokkert hans avslutning. Like etter ble Gary Collier spilt gjennom, men også han ble stoppet av bortekeeper Leigh. Armthorpe hadde åpenbart kommet seg etter det tidlige baklengsmålet, og det hadde vært nokså jevnspilt, men så endret alt seg da vi passerte halvtimen.

Armthorpe-keeper Liam Copley hadde allerede måttet i aksjon for å redde et godt skudd fra Richard Collier da målscorer Nash Connolly tok på seg hovmesterrollen. Han trakk seg fri på høyrekanten, skar inn i feltet og spilte tilbake til Bill Law, som avsluttet i mål til 0-2. Og kun to minutter senere sto det 0-3 da kantspilleren Richard Connolly godt hjulpet av en klart merkbar vind slo et hjørnespark som blåste rett inn i mål. Om det ikke var ufortjent at bortelaget ledet, så var i hvert fall pauseresultatet noe flatterende med tanke på ledelsens størrelse, og Armthorpe-manager Mick Carmody hadde nok ingen lystig pauseprat foran seg mens jeg forsøkte meg på en pint cider fra baren.

Hjemmelaget gjorde ett bytte i pausen, men kampen fortsatte likevel å vippe i gjestenes favør, og igjen var det Richard Collier som etter en drøy time vendte opp og sendte et skudd i mål nede i hjørnet til Armthorpe-keeper Copley. Det hjalp heller ikke saken at vertene måtte spille det siste kvarteret med ti mann etter at spillende assistent-manager Ben Chapman måtte kaste inn håndkledet med en skade på et tidspunkt da de hadde gjort alle sine tre bytter. Det er kanskje noe med det at man i motgang heller ikke har hellet med seg. Dette dro uansett gjestene nytte av, og i det 82. minutt sikret Richard Collier seg matchballen da han sendte i vei et skudd som snek seg i mål like under tverrliggeren.

Vertene skulle imidlertid få en liten belønning for strevet, men reduseringen til 1-5 med to-tre minutter igjen var nok fattig trøst. Med tanke på de to lagene som møttes var det kanskje passende at det igjen var en Collier som tegnet seg på scoringslista, og denne gang var det hjemmelagets Gary Collier som ble spilt gjennom av Reuben Pearse etter at sistnevnte vant en duell. Colliers avslutning ble først reddet av keeper Leigh, men returen satt han i mål. Hans navnebror på bortelaget, Richard Collier, hadde jo imidlertid allerede notert seg for et hattrick, men hadde åpenbart ikke tenkt å stoppe der. Idet klokka tikket over på overtid kom nemlig Hemsworth Miners Welfare igjen, og Richard Collier satt inn sitt fjerde for dagen og fastsatt sluttresultatet til 1-6 med det som også var hans åttende mål på seks kamper.

En imponerende oppvisning av Hemsworth og Richard Collier, men man kunne heller ikke annet enn å føle litt med stakkars Armthorpe Welfare som nå altså tar farvel med NCEL Premier etter 32 sesonger. Det var dog ingen sure miner der klubbrepresentanter sto og delte ut blå muffins med klubbens logo på til de som etter kampslutt gikk mot utgangen. En annen artig detalj jeg virkelig likte var at de utenfor klubbhuset nå hadde satt opp et stort skilt der man kunne lese seg frem til tilskuertall, målscorerne og tidspunkt for scoringene på sin vei ut av anlegget. Dette er en idé jeg virkelig hadde sansen for, at jeg skulle gjerne sett flere ta i bruk denne metoden. Det var bare å takke for seg, og for vår del var det deretter samling på bussen for å sette kursen nordover mot Selby og dagens tredje og siste kamp.

 

 

English ground # 406:
Armthorpe Welfare v Hemsworth Miners Welfare 1-6 (0-3)
Northern Counties East League Premier Division
Welfare Ground, 15 April 2017
0-1 Nash Connolly (4)
0-2 Bill Law (31)
0-3 Richard Collier (33)
0-4 Richard Collier (62)
0-5 Richard Collier (82)
1-5 Gary Collier (88)
1-6 Richard Collier (90+1)
Att: 231
Admission: With Hop ticket (otherwise £5)
Programme: With Hop ticket (otherwise £1,50)
Pin badge: £3

 

Next game: 15.04.2017: Selby Town v Penistone Church
Previous game: 15.04.2017: Rossington Main v Hall Road Rangers

More pics

 

 

 

Lørdag 15.04.2017: Rossington Main v Hall Road Rangers

Det var klart for en dag med tre nye kamper i Northern Counties East League i anledning årets ‘Easter Hop’, men ikke bare betalte jeg for å ikke komme meg i seng før klokka var nesten 04.00. Etter altfor få timer med søvn hadde jeg også våknet med en sår hals og rennende nese, og da jeg litt før klokka åtte inntok matsalen for å forsyne meg av hotellets frokost-buffét, var formen godt under pari. På vei ut igjen etter frokost traff jeg komisk nok på Luke, som akkurat da returnerte til hotellet etter vår vift på byen kvelden før. Han hadde tilbragt resten av natten hos en lokal frøken vi traff ute på byen, og hun hadde nå kjørt ham tilbake til hotellet. Kanskje ville det likevel være noen på bussen som var enda trøttere enn undertegnede.

Som planlagt var det i 08.45-tiden avreise fra Cedar Court Hotel med kurs for Doncaster-traktene, der dagens første kamp skulle finne sted i Rossington. Området som går under navnet Rossington har omtrent 13 500 innbyggere, og består egentlig av flere små landsbyer, der en av de også heter Rossington, mens de andre er Hesley, Littleworth, New Rossington, Rossington Bridge og Shooters Hill. Vi befinner oss like utenfor den sørøstlige utkanten av Doncaster, og i så måte er det vel neppe noen overraskelse at det her er snakk om gamle gruvesamfunn. Kullgruvedriften har stått sentralt, og den store gruven Rossington Main Colliery var en av de områdets siste som fortsatt produserte kull, inntil den stengte for godt så sent som i 2007. Kun et par kilometer øst for Rossington ligger også Doncaster Sheffield Airport – tidligere Robin Hood Airport.

Uten noen spesiell stor suksess hadde jeg benyttet bussturen til å forsøke å få meg litt blund på øynene, men da vi parkerte utenfor Rossington Mains hjemmebane Oxford Street hadde det ikke blitt noe særlig av akkurat det. Denne banen er for øvrig også kjent som The Welfare Ground – alt annet enn et uvanlig stadionnavn i områder med tidligere gruvesamfunn. På utsiden var klubbnavnet påmalt asfalten utenfor inngangspartiet, der jeg snart tok meg innenfor med min ‘Hop-billett’ og satt kursen mot klubbhusets bar for litt selvmedisinering. Jeg ble i så måte bistått av min groundhopper-venninne Joanna, som hadde tatt turen ned fra Preston med sin sønn Thomas og partner Anthony, for da hun fisket opp to paracet fra veska takket jeg ja takk og skylte de ned med en slurk Strongbow i håp om at det skulle bedre formen noe.

Det antas at Rossington Main ble stiftet i 1919 under navnet Rossington Main Colliery, og de spilte da på en bane bak kontorene til gruveselskapet med samme navn. I 1924/25-sesongen gjorde de det som fortsatt er deres beste innsats i FA Cupen, da de tok seg til fjerde kvalifiseringsrunde, der de tapte 0-3 for Lincoln City. Doncaster & District League ble vunnet i 1945, men etter nasjonaliseringen av kullgruveindustrien endret de i 1948 navn til Rossington Main Welfare. De fortsatte dog med spill i Doncaster & District League og Sheffield Association League (en av klubbene som i 1983 slo seg sammen til dagens Sheffield & Hallamshire County League) frem til 1975, da de prøvde seg i Yorkshire League.

Dette var jo identisk med ligaen som i 1982 slo seg sammen med den tidligere Midland League for å stifte dagens Northern Counties East League, men da hadde allerede Rosso takket for seg etter fem tøffe sesonger i Yorkshire League. I stedet tok de i 1983 i stedet plass i Central Midlands League samtidig som de tok navnet Rossington Main, og de spilte seg snart opp i den ligaens øverste divisjon. I 1991 fikk de innpass i NCEL Division One, der de nå har hatt tilhold helt siden den gang. Deres beste ligaplassering er sjuendeplassen de oppnådde i samtlige av sine tre første sesonger i NCEL, og dette ble for øvrig også kopiert i 2012. Rosso har opp gjennom årene også produsert flere spillere som senere har spilt i Football League, og ikke minst er det flere av disse som senere har ikledd seg Doncaster Rovers-drakta.

Det skal også nevnes at Rossington Main i 1998 offisielt slo seg sammen med klubben Rossington FC, som var en klubb som i 1970-årene ble startet opp som Sunday League-klubb under navnet Station FC, men som senere tok steget opp i Central Midlands League. Selv om det offisielt var en sammenslåing, virker det i praksis mer som om denne klubben ble «spist opp» av Rossington Main, for man fortsatte med spill under deres navn, på deres bane, og i ligaen der de hørte hjemme. Etter å ha hatt en trivelig samtale med Joanna (og Thomas, som i løpet av dagen skulle ha full kontroll over antall pints jeg tyllet i meg), kjempet jeg meg opp av stolen og gikk ut for å ta en nærmere kikk på anlegget som har vært klubbens hjemmebane siden 1921.

Fasilitetene ved Oxford Street bærer preg av at de i all hovedsak er «hjemmesnekret» av klubbens egne folk, og de har all grunn til å være stolte av dugnadsjobben de har gjort. Nærmeste langside er rett og slett et lappeteppe av forskjellige seksjoner der lite «matcher», men sjarmen utvilsomt er til stede. Midt på motsatt langside står en sittetribune, mens det ellers er såkalt hard standing – noe det også er på begge kortsidene. I ettertid vil jeg nok si at Oxford Street var et av de mest sjarmerende anleggene på årets ‘Easter Hop’, og kanskje det jeg personlig satt mest pris på av alle jeg besøkte i løpet av de fem dagene. En trivelig klubb var det også, og et godt vertskap for det som etter hvert viste seg å være 323 tilskuere.

Jeg hadde allerede på forhånd tatt en kikk i kampprogrammet som viste at Rossington Main før helgens kamper befant seg nede på en 15. plass. Med god form den siste tiden hadde de sikret fortsatt eksistens og hadde nå i utgangspunktet lite å spille for. Det var en tøff test som ventet, for bortelaget Hall Road Rangers hadde definitivt noe å spille for. De var nemlig involvert i kampen om NCEL Division One-tittelen og de to automatiske opprykksplassene. Etter at vi kvelden før hadde sett Pontefract Collieries vinne hos Knaresborough Town, hadde Pontefract overtatt tabelltoppen på bedremålforskjell enn AFC Emley, men Hall Road Rangers hadde kun to poeng opp og denne kampen til gode på de to, så gjestene fra Hull ville med seier overta tabelltoppen før siste serierunde.

De to automatiske opprykksplassene sto mellom disse tre, og det er selvsagt stor forskjell på å ende blant de to og det å måtte kjempe i playoff. Rosso hadde som nevnt vist god form der de var ubeseiret på de fem siste ligakamper (3-2-0), og i programmet hadde jeg merket meg at manager Chris Glarvey hadde god tro på at hans utvalgte skulle kunne stikke kjepper i hjulene for Hull-klubbens opprykksplaner med hjemmeseier og tre nye poeng. For egen del må jeg innrømme at jeg ikke ville hatt noe imot å se AFC Emley ta seg opp sammen med Pontefract Collieries, så det måtte gjerne ende med hjemmepoeng for min del. Det nærmet seg kampstart, og med en Bovril tok jeg oppstilling for å se lagene innta banen.

Hall Road Rangers kom fra storseier 8-0 over det allerede for lengst håpløst fortapte bunnlaget Nostell Miners Welfare, men det var vel lite som tydet på at de skulle få en like enkel dag på jobben denne gang, for Nostell Miners Welfare har denne sesongen vært elendige, og et Rossington Main i god form ville garantert by på langt bedre motstand enn som så. Det syntes i hvert fall å være den gjengse oppfatning blant de fremmøtte da vi tok oss ut i Rossington-formiddagen, og etter at dagens dommer blåste i gang kampen med et tydelig fløytestøt nokså presist klokka 11.00, viste det seg nokså snart å holde stikk.

Riktignok holdt Hall Road Rangers sitt vertskap godt fra livet i en første omgang der de spilte mot en merkbar vind, men de skapte heller ikke de altfor store sjansene selv. Et av unntakene var en heading fra James Piercy fra et hjørnespark, men selv om han traff Rosso-målet, ble ballen klarert inne på streken. Halvtimen var passert da hjemmelagets Jason Stokes ble spilt gjennom alene med keeper, men da det først glapp der bak, ble gjestene reddet av at keeper Phil Dobson reddet mesterlig. Kun noen få minutter etter slo Rangers tilbake da de brøt et Rosso-angrep og kontret. Josh Batty dro seg inn i feltet og ble lagt i bakken med en klønete takling, og dommeren pekte på straffemerket. Chris Spinks sendte Rosso-keeperen feil vei, scoret sitt mål nummer 26 for sesongen, og sørget for at det dermed sto 0-1 da pausesignalet gikk.

Pausen ble brukt til å kjøpe meg en brus og samtale flyktig med en Rosso-kar som bekreftet at klubben nok er ganske fornøyd med spill på dette nivået, selv om de sikkert ikke hadde takket nei til å etter hvert prøve seg på nivået over i ligaens Premier Division. Bortefolket hadde nok mer grunn til å være nervøse til tross for at de ledet halvveis, gitt deres behov for poeng i opprykkskampen, for Rosso hadde hengt nokså godt med de første 45 minuttene. Før lagene igjen inntok banen slo jeg meg sammen med tyskeren Jens, og forhørte meg om hans mandagsplaner i håp om å kunne slå meg sammen med og få skyss av ham dersom han hadde de samme planene. Men nå var det bare å rette oppmerksomheten mot det som skulle skje ute på gressmatta.

Etter hvilen var det hjemmelaget som tok grep og nok var det beste laget, men Jason Stokes brant igjen en kjempesjanse mens Niall Simpson avsluttet utenfor da det var hans tur til å bli spilt gjennom alene med Rangers-keeper Dobson. Det bil være naturlig å tenke seg at bortefolket på dette tidspunktet sto med hjertet i halsen, men Hall Road Rangers fikk samlet troppene, og deres forsvarsrekke ble glimrende ledet av Ash Dexter og slapp deretter til lite av muligheter. De skapte nå ikke stort offensivt selv, men virket fornøyd med å forsvare sin ledelse, og til tross for at Rosso fikk styre en del, ebbet det ut med 0-1 og borteseier.

Det betød at Hall Road Rangers overtok tabelltoppen foreløpig, inntil AFC Emley skulle spille sin siste ligakamp for sesongen senere denne ettermiddagen. Men de var altså fortsatt herre over sin egen skjebne hva gjaldt både tittel og opprykk, og i ettertid kan jeg jo røpe at Hull-klubben ganske riktig vant også sin siste ligakamp og dermed divisjonstittelen. For vår del var det bare å samle seg ved bussen som raskt skulle videre den korte turen til Armthorpe Welfare og neste kamp, men besøket hos Rossington Main hadde vært en trivelig opplevelse – til tross for at den fysiske formen ikke var noe særlig å skryte av for undertegnedes del.

 

 

English ground # 405:
Rossington Main v Hall Road Rangers 0-1 (0-1)
Northern Counties East League Division One
Oxford Street (aka Welfare Ground), 15 April 2017
0-1 Christopher Spinks (pen, 36)
Att: 323
Admission: With Hop ticket (otherwise £5)
Programme: With Hop ticket (otherwise £1,50)
Pin badge: £3

 

Next game: 15.04.2017: Armthorpe Welfare v Hemsworth Miners Welfare
Previous game: 14.04.2017: Knaresborough Town v Pontefract Collieries

More pics

 

 

 

Fredag 14.04.2017: Knaresborough Town v Pontefract Collieries

Til tross for at vi allerede hadde sett to kamper, var vi fortsatt ikke ferdig for dagen, og Easter Hop-bussen forlot Harrogate Railway Athletic med kurs mot Knaresborough og dagens tredje kamp. Det er bare noen få kilometer fra Starbeck til Knaresborough, som kun ligger rundt seks kilometer øst for Harrogate, så det var ingen lang busstur vi hadde fremfor oss. Det var imidlertid en del trafikk, antakelig delvis grunnet turister som skulle til eller fra, og det forsinket oss noe, men etter tjue minutters tid kunne vi stige av bussen ved Manse Lane og Knaresborough Towns hjemmebane med samme navn. Vi hadde for så vidt også kjørt gjennom Knaresborough på vei til Starbeck og Harrogate Railway Athletic noe tidligere på dagen, men nå var det altså deres tur til å få besøk av årets ‘Easter Hop’.

Knaresborough er en historisk markedsby som vokste frem rundt normannerborgen som har gitt byen sitt navn. Knaresborough Castle ble rundt år 1100 bygget på en klippe over elven Nidd, på et punkt som i dag ruver over det idylliske stedet der byenes kjente akvadukt krysser denne elven. Borgen har en interessant historie, men i dag er det kun ruinene som står igjen som en turistattraksjon. En annen av disse er Mother Shipton’s Cave, som skal være fødestedet til en mytisk spåkone som levde for rundt 500 år siden og skal ha vært nærmest ubeskrivelig heslig. I nyere tid ble markedsbyen Knaresborough i likhet med – men i langt mindre grad enn – naboen Harrogate et åsted for spa- og kurbad. I dag har byen drøyt 15 000 innbyggere og er hovedsakelig en soveby for innbyggere som i stor grad jobber i byer som blant annet York og Leeds, men det er også en liten turistnæring her.

Det er tydeligvis en liten usikkerhet knyttet til eksakt når Knaresborough FC – som de da het – først ble stiftet, men det finnes bevis for spill før 1902, og når man flere steder benytter 1900 som stiftelsesdato, er det sikkert et visst belegg for dette. Faktum er uansett at klubben dominerte York & District League (i dag York League) de første årene på 1900-tallet, med tre strake ligatitler i perioden 1903-1905. Den siste av disse tre titlene ble dessuten vunnet etter at de gikk gjennom hele ligasesongen uten et eneste poengtap. Ledelsen i Northern League var åpenbart blant de som lot seg imponere, for Knaresborough ble deretter invitert til å ta plass i deres liga, der de spilte mot klubber som York City og Scarborough. Det kan jo for øvrig nevnes at York City våren 1910 endte som jumbo da Knaresborough debuterte med en niendeplass av tolv klubber, før det påfølgende sesong var Knaresboroughs tur til å innta jumboplassen, og etter to nokså tøffe sesonger var det slutt på Northern League-eventyret.

Etter at klubben hadde ligget brakk en periode, returnerte de etter første verdenskrig til York League, og vant igjen denne i både 1925, 1926 og 1929. I 1930 trakk de seg fra ligaen, men to år senere var de tilbake under navnet Knaresborough Town, og allerede i sin andre sesong tilbake vant de igjen ligatittelen i 1934, samtidig som de vant samtlige tre (lokale) cuper de deltok i. Da de forsvarte ligatittelen året etter, var dette deres niende og siste tittel i York League, før de igjen la ned driften ved starten av andre verdenskrig. Da man startet opp igjen returnerte de ikke til York League, men tilbragte de neste tiårene i West Yorkshire League og dens feederliga Harrogate & District League (som de vant tre år på rad i midten av 1960-årene). Så sent som i 1993 forlot de Harrogate & District League etter omsider å ha fått klarsignal til igjen å ta steget opp i West Yorkshire League.

De returnerte ved å vinne ligaens Premier Division Cup i 1993/94, men det var først i 2008/09 at Knaresborough Town klarte å sikre seg ligatittelen i West Yorkshire League. Sesongen etter vant de West Riding County Challenge Cup, mens de etter tredjeplassen i ligaen våren 2012 fikk ta steget opp i Northern Counties East League. Plasseringene 8-6-12-8-7 tyder vel på at de har etablert seg greit i NCEL Division One. Før helgens kamper befant de seg igjen i denne sonen, på en sjuendeplass, og dermed på plassen rett bak playoff-sonen. Opp til Hallam på sjetteplass (og dermed siste playoff-plass) var det elleve poeng, og med kun to kamper igjen sier det seg selv at playoff-toget hadde forlatt perrongen, men The Boro er nok en klubb som kanskje selv håper å kjempe om en playoff-plass i kommende sesonger.

 

Det var nesten litt synd at jeg ikke hadde tid til å utforske nøyere den idylliske byen før kamp, men vi hadde en kamp å se frem til, og tok oss innenfor ved å vise våre ‘Easter hop’-billetter. Det skal ha vært på slutten av 1950-årene at Knaresborough Town flyttet inn her på Manse Lane, og det er naturlig å tenke seg at deres hjemmebane har blitt gradvis oppgradert i takt med avansementet i fotballpyramiden de senere år – noe den nok også bærer litt preg av. Etter å ha blitt møtt av smijernsporter med klubbens navn og passert inngangspartiet nær et av hjørnene på en av langsidene, kunne jeg konstatere at tilskuerfasilitetene stort sett består av såkalt hard standing rundt hele banen. På nærmeste kortside har man dessuten en liten ståtribune av den moderne prefabrikerte sorten, mens en tilsvarende type sittetribune med et 60-talls seter er å finne på bortre langside.

Om ikke Manse Lane er noen direkte perle av et klassisk anlegg som oser av karakter, var det overhodet ingenting å utsette på Knaresborough Towns prestasjoner som vertskap. Deres catering var upåklagelig, og de hadde slått på stortromma ved å for anledningen hente inn flere typer lokalt øl, inkludert flere real ales som øldrikkerne satt pris på – og øl-monstre er det flere av blant de faste Hop-deltakerne. Også i matveien hadde de gjort seg stor flid, og jeg kunne ikke motstå å prøve deres hjemmelagde Cottage Pie servert med mushy peas og brun saus, og det til en pris av £3 – for øvrig mindre enn det jeg ved flere anledninger betalte for en liten, simpel pai uten tilbehør hos Football League-klubber i løpet av mine siste turer.

Med forfriskninger fra baren tok jeg, etter å ha inntatt måltidet, sammen med tyskeren Jens og hans groundhopper-partner Magret plass ved et av bordene på utsiden av klubbhuset som før øvrig ligger ved et av banens hjørner. Der hadde man en slags veranda som virket å fremstå nærmest som en uteservering på en bar, og vi var åpenbart ikke de eneste som trivdes der og med måten Knaresborough Town utmerket seg som vertskap. Ikke minst lot både jeg og andre seg imponerende hvordan de håndterte det som faktisk skulle vise seg å bli det største tilskuertallet i NCEL-delen av årets ‘Easter Hop’, og det nest høyeste totalt – kun slått av Atherton Collieries. Arrangørene talte seg etter hvert frem til 405 tilskuere, mens ligaen av en eller annen grunn har endret dette til 427 i ettertid. Uansett er det tre-fire ganger så mange som Knaresborough Town er vant med, så all honnør til arrangørklubben.

De hadde også en tøff oppgave foran seg denne kvelden, for på besøk var opprykksjagende Pontefract Collieries, som var ute etter å sikre seg en umiddelbar retur til NCEL Premier Division. Knaresborough Towns tabellposisjon ble nevnt, men for gjestenes del dreide det seg om å sikre seg en av de to automatiske opprykksplassene. De hadde allerede sikret minimum playoff, og de var sammen med AFC Emley og Hall Road Rangers en av tre klubber som kjempet om tittelen og altså de to automatiske opprykksplassene. AFC Emley ledet an to poeng foran Hall Road Rangers, med Pontefract Collieries ytterligere et poeng bak, men de to sistnevnte hadde to kamper igjen mot Emleys ene, så det var stor spenning knyttet til sesongavslutningen.

Om jeg har vært et svært uheldig omen for Harrogate Railway Athletic ved mine besøk til deres Station View, er nok Pontefract Collieries en av klubbene som burde være langt gladere for å se meg. Jeg hadde riktignok kun sett de to ganger tidligere, men for en vanvittig uttelling de hadde på de to kampene! Da jeg besøkte deres hjemmebane Skinner Lane i januar 2015, feide de stakkars Lincoln Moorlands Railway totalt av banen med hele 12-2, og dette er i skrivende stund fortsatt den mest målrike kampen jeg har sett. Da jeg snaut tre måneder senere så de som bortelag hos Penistone Church i forbindelse med det årets ‘Easter Hop’, endte det 0-7 og altså med ny storseier til The Colls. Dermed sto de med to seire og vanvittige 19-2 i målforskjell på de to kampene jeg hadde sett de i, så for de var nok i hvert fall min tilstedeværelse et godt omen.

Fra vår utkikkspost utenfor klubbhuset kunne vi se at gjestenes Glyn Cotton sendte et frispark utenfor tidlig i kampen, men de over 400 tilskuerne fikk se en nokså jevn første omgang der begge lagene kjempet som løver, men hvor Knaresborough Town klarte å holde sine gjester i sjakk. Selv var de frempå ved et par anledninger, og spissen Fraser Lancaster hadde to gode forsøk som gikk henholdsvis like over og utenfor. Med snaut ti minutter til pause fyrte Lancaster løs igjen, og skuddet ble først blokkert, men Colin Heath var på rett sted til rett tid og trillet ballen forbi Ben Saynor i Colls-målet. Dermed sto det 1-0, men gjestene forsøkte å svare umiddelbart. Skuddet fra Jack Greenhough endret imidlertid retning og seilte like utenfor mål, og da Colls-keeper Saynor vartet opp med en flott redning på headingen fra Brad Walker, så sto det fortsatt 1-0 da dommeren blåste for pause og lagene gikk i garderoben.

En hjemmesupporter som vi samtalte kort med i pausen var fornøyd med det han hadde sett i første omgang, og på direkte spørsmål bekreftet han at han gjerne ser sin klubb kjempe om playoff-plass neste sesong. Like fornøyde var ikke et par Colls-supportere som slo seg ned ved siden av oss en liten stund, men de hadde fortsatt tro på at de skulle kunne snu det i andre omgang, og at de skulle kunne ta en av de to automatiske opprykksplassene. Det ville i så fall bety en tredje strake sesong med skifte mellom ligaens Premier Division og Division One, og jeg var litt overrasket over at de rykket rett ned igjen forrige sesong etter det jeg hadde sett av de sesongen før. Jeg fikk også vite at Colls-sekretær Trevor, som jeg stiftet bekjentskap med ved mitt besøk til Skinner Lane, hadde andre forpliktelser denne kvelden og derfor ikke var til stede, men kanskje fikk de i hvert fall fornyet håp da jeg fortalte de om min Ponte Colls-statistikk.

Den lå jo selvsagt an til å sprekke halvveis, men pausepraten hadde i hvert fall kanskje gjort susen for gjestene, og Glyn Connor hadde allerede vært frempå med et godt forsøk da han fem minutter ut i omgangen utlignet til 1-1 etter et hjørnespark. Ballen ble ikke skikkelig klarert, og havnet hos Cotton som dunket den i mål. Fem minutter senere hadde de tilreisende fra lakris-byen snudd kampen, og det fremsto vel egentlig først som et innlegg da Luke Jeffs sendte ballen inn i feltet på en måte som gjorde at den gikk i en bue over hjemmekeeper Ben Ledger og dalte ned i det bortre hjørnet. 1-2, og nå hadde Knaresborough store problemer med å demme opp for bortelaget som spilte med et helt annet tempo enn i første omgang.

Det nærmet seg halvspilt andre omgang da Ponte Colls slo til igjen, og da et frispark ikke ble skikkelig klarert var det denne gang Jack Greenhough som smalt inn 1-3. Nå gikk hjemmelaget fullstendig i oppløsning, og to minutter senere skar Kane Reece inn fra venstrekanten, tok seg forbi flere nokså passive hjemmespillere og sendte ballen i mål til 1-4. Jubelen blant bortefolket hadde knapt stilnet da Boro-keeper Ledger et minutts tid senere måtte plukke ballen ut av nettmaskene for tredje gang på fire minutter. Det var Glyn Cotton som så at Ledger sto langt ute, og med en utsøkt lobb sørget han for 1-5 med sitt andre mål for dagen. Fullstendig kollaps for vertene, men etter dette var det bare å konstatere at bortelaget nok tok foten av gasspedalen en smule. Knaresborough fikk også summet seg noe, og fikk et par muligheter til å redusere, men Harry Browns skudd ble reddet av keeper, mens Colin Heath headet sin mulighet utenfor.

Dermed endte det 1-5 foran et publikum som hadde latt seg imponere av det Pontefract Collieries leverte etter pause. For Knaresborough Town sin del, hadde det jo sett så lovende ut halvveis, men det var kanskje litt Jekyll & Hyde-takter over det de leverte om man ser de to omgangene opp mot hverandre, og de hang ikke helt med da gjestene virkelig skrudde opp tempoet i andre omgang. Samtidig betød jo dette at Pontefract Colls har en statistikk som ingen andre hva gjelder kamper som jeg har sett de spille i. Etter å ha sett de tre ganger, står de nå med tre seire og utrolige 24-3 i målforskjell. Jeg tipper de gjerne skulle hatt meg som fast tilskuer på deres kamper!

Nå i ettertid når dette omsider skrives, vet vi jo også utfallet av ligainnspurten i denne divisjonen, og i den forbindelse røper jeg kanskje ingen stor hemmelighet når jeg forteller at Pontefract Collieries til slutt rykket opp (sammen med Hall Road Rangers og playoff-vinner Penistone Church). Så gjenstår det å se om de denne gangen klarer å etablere seg eller om de nok en gang kommer rett ned igjen. Dette markerte også slutten på langfredags-programmet, og etter tre kamper var nok de fleste fornøyd da det var på tide få gjetet saueflokken på bussen og returnere til våre base ved Cedar Grove Hotel like utenfor Wakefield.

Vel fremme ved hotellet var kvelden ennå ung – eller i hvert fall ung nok til at noen av den yngre garden blant groundhopperne følte for å ta seg en tur ut på byen i Wakefield. Jeg lot meg overtale av Luke, Vinny og ‘Cropper’, og en drosjebil kom snart og hentet oss for å slippe oss av ved The Wakey Tavern. Etter et glass eller to der gikk turen etter hvert videre, og for å gjøre en lang historie kort, var vi innom både The Six Chimneys, Vegas, og Reflex, før vi til slutt endte opp på klubben med det spesielle navnet Fanny & Bacardi, der Luke klarte å slo kloa i en lokal frøken. Da jeg fant tiden moden for å ta kvelden, hadde han derfor andre planer, mens også de andre følte for ytterligere forlystelser. Derfor var det alene at jeg etter at anfall av fornuft fikk praiet en taxi som tok meg tilbake til hotellet mye senere enn planlagt.

 

 

English ground # 404:
Knaresborough Town v Pontefract Collieries 1-5 (1-0)
Northern Counties East League Division One
Manse Lane, 14 April 2017
1-0 Colin Heath (37)
1-1 Glynn Cotton (51)
1-2 Luke Jeffs (56)
1-3 Jack Greenhough (67)
1-4 Kane Reece (69)
1-5 Glynn Cotton (70)
Att: 427
Admission: With Hop ticket (otherwise £5)
Programme: With Hop ticket (otherwise £1,50)
Pin badge: £3,50

 

Next game: 15.04.2017: Rossington Main v Hall Road Rangers
Previous game: 14.04.2017: Harrogate Railway Athletic v Pickering Town

More pics

 

 

 

Fredag 14.04.2017: Harrogate Railway Athletic v Pickering Town

Årets store ‘Easter Hop’ var nå godt i gang – større enn noensinne – og etter å ha sett dagens første kamp hos Garforth Town, var vi snart på vei nordover mot Harrogate og den andre av tre kamper denne dagen. Det var visst nokså kaotiske forhold på motorveien A1 denne dagen i forbindelse med påsketrafikken, men behjelpelige Garforth-representanter hadde visstnok heldigvis tipset arrangørene om dette slik at vår buss kjørte en annen vei og unngikk trafikkork. Til tross for dette var det fortsatt god tid til avspark da vi – etter å ha kjørt gjennom noen åpenbart svært velstående landsbyer på veien – ankom Starbeck, der Harrogate Railway Athletic spiller sine hjemmekamper på Station View. Dette var en revisit for min del, etter at jeg for første gang besøkte Station View tilbake i august 2015, men den gang bragte jeg de ikke mye hell da de fikk 0-6 i sekken av Scarborough Athletic i Northern Premier League Division One North.

Harrogate er blant Englands mest fasjonable byer, og har et innbyggertall på omtrent 75 000. Byen ligger omtrent to norske mil nord for Leeds og tre mil vest for York, og hørte historisk sett til West Yorkshire. Nå sorterer den imidlertid under Englands største grevskap, North Yorkshire, og er også kjent som en såkalt spa town. Etter at mineralrike kilder ble oppdaget på 1600-tallet, vokste byen frem som et spa- og kur-sted, og det er fortsatt dette mange av turistene kommer for. Til tross for en av landets høyeste boligpriser, har byen også flere ganger blitt kåret til Englands beste sted å bo, samtidig som den i 2013 faktisk ble kåret til verdens tredje mest romantiske by – foran byer som Paris, Roma og Venezia. Starbeck på sin side er en bydel i Harrogates utkant, og har i seg selv i overkant av 6 000 innbyggere.

Etter at bussen hadde fått parkert, kunne vi snart innta anlegget og det store klubbhuset i det ene hjørnet. Der vartet klubben opp med utvidet meny for anledningen, og jeg valgte å betale £2,50 for en porsjon av deres chili servert med bakt potet. Tiden frem til avspark ble ellers brukt til å samtale med kjente og hittil ukjente blant de øvrige fremmøtte mens jeg lesket strupen med en pint Strongbow og knasket på en pose pork scratchings. Jeg kunne ikke unngå å bite meg merke i at en av mine samtalepartnere bemerket at hjemmelaget nå skal befinne seg i en økonomisk knipe som kan vise seg å bli så alvorlig at de vil kunne måtte selge sin hjemmebane. Man vet jo at det stort sett alltid betyr flytting til et nytt og langt kjipere anlegg, så vi får håpe de kan klare å klore seg fast ved Station View, men om dette stemmer kan det virke som om klubben kan ha en potensielt vanskelig avgjørelse fremfor seg.

Harrogate Railway Athletic ble i 1935 stiftet av jernbanearbeidere som jobbet ved et depot her ved Starbeck. Deres arbeidsgiver LNER (London & North Eastern Railway) var en av de såkalte fire store før de ble splittet av som følge av nasjonaliseringen av jernbanen i 1948. I sine første år besto klubben utelukkende av jernbanearbeidere, og i tillegg til spill i Harrogate & District League, deltok de også blant i British Railways National Cup, der de spilte seg frem til finalen i 1946. Senere ble de på midten av 1950-årene med i Yorkshire League, som i 1982 slo seg sammen med en tidligere liga ved navn Midland League for å stifte den nye Northern Counties East League. Der tok The Rail plass i den tidens Division Two North, men hadde spilt seg opp i Premier Division da de i 2002/03-sesongen gjorde furore i FA Cupen ved å bli tidenes lavest rangerte klubb til å nå andre ordinære runde. Der fikk de hjemmekamp mot Bristol City, valgte å spille den hjemme, og ble belønnet med TV-kamp på Sky. De gjorde seg heller ikke bort selv om de til slutt måtte gi tapt 1-3, og de hadde så absolutt gjort seg bemerket.

Etter å ha endt på 3. plass i NCEL Premier våren 2007, fikk de rykke opp i Northern Premier League, der de naturlig nok tok plass i Division One North. Debutsesongen på det nivået så da også klubben nok en gang ta seg til andre ordinære runde i FA Cupen, der de denne gang trakk hjemmekamp mot Mansfield Town. Denne gang var BBC Match of the Day til stede for å sende live, og The Rail ga sine langt mer meritterte gjester en liten støkk før de måtte gi tapt 2-3. Etter opprykket i 2007 var The Rail gjerne et fast innslag på nedre halvdel av NPL 1 North-tabellen, der de ved én anledning også var avhengige av benådning grunnet andre klubbers degradering for å holde plassen. I 2014/15-sesongen var de imidlertid kanskje divisjonens største positive overraskelse. Godt hjulpet av målene til Nathan Cartman, som ble divisjonens toppscorer, sikret de seg en 8. plass som betød tidenes beste ligasesong for klubben.

Dessverre for The Rail var forrige sesong en helt annen historie. Cartman hadde forsvunnet til Darlington, og uten at det var den eneste grunnen, slet The Rail i bunnen. Da status ble gjort opp våren 2016, befant klubben seg på nest sisteplass, og måtte ta turen tilbake til NCEL etter ni sesonger på step 4. Også i NCEL Premier har klubben slitt etter nedrykket, og befant seg nå igjen på nedre tabellhalvdel også der. Med tre kamper igjen av sesongen var de fortsatt ikke helt sikre, men med sju poeng og tre plasser ned til nedrykkssonen skulle vel mye gå galt om de ikke skulle sikre seg en ny sesong på nivået. Denne dagen hadde de i hvert fall en voksen oppgave foran seg, for på besøk var et Pickering Town som lå på andreplass og fortsatt hadde et ørlite håp om å kunne innhente FA Vase-finalistene Cleethorpes Town. Sistnevnte hadde to poengs ledelse på Pickering, og ikke minst også tre kamper til gode i kraft av blant annet svært god innsats og mange kamper i cuper som blant annet FA Vase, der de altså har spilt seg frem til årets finale.

Vi hadde kommet inn i det ene hjørnet på nærmeste langside, der fasilitetene (eller mangelen på slike) består av hard standing, men på utsiden her står det altså en stor dominerende kloss av en mursteinsbygning som huser både garderober og kontorer, samt klubbhusets bar oppe i andre etasje. Også på kortsiden til venstre sett herfra er det hard standing som gjelder, mens det på bortre langside er et parti med betongtrinn for stående tilskuere, før man nærmere midten har en liten sittetribune av den moderne, prefabrikerte typen stående mellom laglederbenkene. Station View har naturlig nok endret seg lite siden mitt forrige besøk, og dermed var det fortsatt den bortre kortsiden som falt best i smak hos undertegnede. Der man har en tribuneseksjon som strekker seg nesten hele banens bredde, og mens den ene halvdelen er sittetribune, byr den andre halvdelen på tak over hodet for et antall stående tilskuere.

I klubbens barndom hadde jernbanearbeiderne fått låne £1 500 fra arbeidsgiveren LNER for å kjøpe tomten der deres hjemmebane nå ligger. Intet lite beløp den gangen, og over 300 jernbanearbeidere var med på å betale 1d (en gammel penny) hver i uka som nedbetaling på lånet. Om ikke Station View fremstår som noen virkelig klassiker av et anlegg, så er det et koselig lite anlegg der jeg igjen trivdes som gjest hos en trivelig klubb. Gressmatta har for øvrig en heftig sidelengs helling som er meget merkbar, og anlegget lever for øvrig opp til sitt navn med en beliggenhet rett rundt hjørnet for Starbeck stasjon og med utsikt mot togene som passerer utenfor på vei mellom Harrogate og Knaresborough. Det var nå bare å tømme glasset og komme seg ut for å ta oppstilling i påvente av avspark.

Harrogate Railway Athletic hadde tapt ti av sine elleve siste kamper, og kom fra en ydmykende opplevelse i Grimsby, der de hadde fått hele 1-10 i fleisen av Cleethorpes Town, så det var ikke spesielt overraskende at det var Pickering Town som tok initiativet. Gjestene presset på uten å få uttelling, men de var flere ganger nære på, og Rail-keeper James Webster hadde nok å henge fingrene i det første kvarteret. Vertene hadde på sin side lite å by på før Henry King sendte i vei et ambisiøst skudd som fra rundt 30 meter suste over Pickering-målet. Akkurat idet vertene så ut til å kjempe seg litt inn i kampen, ble The Rail redusert til ti mann da forsvarer Mike Morris fikk direkte rødt kort for å ha lekt keeper og reddet med hånda fra Eddy Birch inne på streken. Straffespark ble det selvsagt også, og med første omgang ganske nøyaktig halvspilt steg Lewis Taylor frem og besørget 0-1.

Morris hadde akkurat returnert etter skade, og vertskapet hadde gledet seg over dette, men da han nå hadde fått marsjordre ble det blytungt for hjemmelaget. Man følte faktisk allerede at dette nærmest var avgjort, og drøyt ti minutter senere så det enda mørkere ut for vertene da Nick Thompson fikk stå umarkert på bakerste stolpe og doble ledelsen ved å heade et innlegg i mål. Det så ut til at de røde og grønne skulle klare å unngå ytterligere baklengs før pause, men i omgangens siste ordinære minutt slo gjestene til igjen da Eddy Birch fra like utenfor 16-meteren sendte i vei et skudd som fant veien til nettmaskene. Selv om de som sagt burde være trygge i praksis, befant hjemmelaget seg også nå i en situasjon der det kunne være avgjørende å begrense antall baklengsmål i tilfelle målforskjellen skulle bli utslagsgivende i nedrykkskampen, og da spillerne gikk i garderoben med 0-3 i protokollen, hadde neppe Rail-manager Ray Green noen spesielt lystig pauseprat foran seg i hjemmegarderoben.

Da hadde nok hans motpart Paul Marshall en hyggeligere jobb mens jeg sammen med mange av de andre 352 tilskuerne valgte å benytte pausen til å innta forfriskninger i påvente av andre omgang. I løpet av pausen fikk jeg også slått av en prat med en lokal kar som kunne fortelle litt mer om disse økonomiske problemene jeg hadde hørt rykter om tidligere. Han mente at pengesekken nå ganske riktig var tom, og at det er en stund siden spillerne ble betalt. Man skulle jo tro at den tidligere nevnte Bristol City-kampen og inntektene man den gang fikk i forbindelse med TV-kampen ville være et solid tilskudd til videre drift i mange år, men det jo nå en del år siden, samtidig som at disse pengene ifølge min samtalepartner i all hovedsak gikk med til å betale allerede eksisterende gjeld. Det er bare å krysse fingrene for at de kan holde hodet over vannet.

Sportslig sett var det heller ikke altfor lystig om dagen, og målforskjellen fikk enda en trøkk kun seks-sju minutter ut i andre omgang. Hjemmelaget klarte ikke å klarere et hjørnespark fra Pickering, og ballen falt perfekt til rette for Pikes-forsvarer George Bissett, som fikk ballen omtrent rett i beina og fra få meter tuppet inn 0-4. Det begynte å se temmelig stygt ut for vertene, som dog fikk sin beste mulighet etter en times spill. Cameron Lyn spilte gjennom Roy Fogarty, men sistnevnte valgte å runde keeper, og kom deretter på såpass skrått hold at Pikes-spillere kom seg tilbake og sjansen rant ut i sanden. Kun et lite minutt senere var det på motsatt ende av banen en gammel kjenning som viste hvordan det skulle gjøres.

Også ved mitt forrige besøk ved Station View så jeg Ryan Blott tegne seg på scoringslista, men da som Scarborough Athletic-spiller. Det var heller ikke eneste gang jeg har sett ham få nettsus for Boro, men nå er han å finne i Pickering Town, og det var han som fikk æren av å sette inn 0-5 og således sette den siste spikeren i Rail-kista. Nå skal det også sies at seieren kunne vært enda større, for Pickering hadde også etter dette en rekke sjanser, men en kombinasjon av sjansesløsing og oppofrende og heroisk forsvarsspill av hjemmespillere som fortsatt kastet seg helhjertet ned for å blokkere skudd sørget for at sifrene ikke ble enda styggere. Det hjalp jo selvsagt ikke hjemmelaget at de fikk en mann utvist, men allerede før den tid hadde det for så vidt vært klasseforskjell på de to lagene, og det var alt annet enn en ufortjent borteseier.

Jeg kunne imidlertid ikke unngå å føle litt medfølelse med Harrogate Railway Athletic, men de håper nok at de aldri ser undertegnede på Station View igjen. Jeg har nemlig vært alt annet enn et godt omen for klubben i forbindelse med deres hjemmekamper. Riktignok har jeg sett de vinne borte i en treningskamp mot Irlam, med etter to besøk ved Station View har jeg nå sett de tape begge kampene – med en sammenlagt målforskjell på stygge 0-11!! Det var uansett på tide å farte videre mot vår neste destinasjon og kamp hos Knaresborough Town, og så snart hele saueflokken hadde kommet seg på bussen, startet vi den korte kjøreturen til Knaresborough, der vi skulle se dagens tredje og siste kamp.

 

 

Revisit:
Harrogate Railway Athletic v Pickering Town 0-5 (0-3)
Northern Counties East League Premier Division
Station View, 14 April 2017
0-1 Lewis Taylor (pen, 23)
0-2 Nicholas Thompson (34)
0-3 Eddy Birch (45)
0-4 George Bissett (52)
0-5 Ryan Blott (61)
Att: 353
Admission: With Hop ticket (otherwise £5)
Programme: With Hop ticket (otherwise £1,50

 

Next game: 14.04.2017: Knaresborough Town v Pontefract Collieries
Previous game: 14.04.2017: Garforth Town v Staveley Miners Welfare

More pics

 

 

 

Fredag 14.04.2017: Garforth Town v Staveley Miners Welfare

Årets ‘Easter Hop’ hadde riktignok tjuvstartet hos Campion kvelden før, men det var denne dagen det tette kampprogrammet startet. Tre kamper sto på langfredags-programmet, og jeg skulle være med på alle tre – inkludert en revisit til Harrogate Railway Athletic. Først på menyen denne dagen sto imidlertid Garforth Town v Staveley Miners Welfare, og det var bare å kaste innpå litt frokost fra bufféten før avreise klokka ni. Dessverre var det ingen black pudding å se, men det ble kompensert for med et lite lass bacon og en ekstra pølse. En horde av pensjonister på tur hadde inntatt matsalen ved Cedar Court Hotel i utkanten av Wakefield, og lurte nok på hva det var for en merkelig gjeng som etter hvert fikk samlet seg og kommet seg på bussen som klokka ni hadde avreise med Garforth Town som første destinasjon. Jeg kikket litt i dagens tre kampprogrammer som jeg hadde tatt meg som lektyre på bussen, og turen gikk radig.

Garforth ligger øst i grevskapet West Yorkshire – en drøy mil øst for Leeds, og sorterer under den enhetlige myndigheten City of Leeds. Nå er det ikke helt uvanlig at man i England har andre mindre byer innenfor bygrensene til en større by, men Garforth skal vel kanskje snarere kalles en landsby all den tid den ikke har bystatus. Landsbyens vekst skyldes først og fremst at det fra 1600-tallet ble startet opp med det som etter hvert ble utstrakt gruvedrift i området, der den velstående Gascoigne-familien opererte en rekke kullgruver. De er for lengst historie i dette området, og Garforth er nå mer å regne som en soveby for nærliggende Leeds. Garforth har omtrent 15 000 innbyggere, og mange av de som ikke arbeider inne i Leeds, er ansatt i lokal produksjonsindustri. Klubbens hjemmebane ligger i den nordøstlige utkanten av Garforth, og vi ankom med god tid til å kikke oss rundt og innta forfriskninger før avspark klokka 11.00.

Garforth Town ble så sent som i 1964 stiftet under navnet Miners Arms, og startet opp som et Sunday League-lag med base i puben klubben ble oppkalt etter. Etter å ha spilt i Elmet Sunday League og Leeds Sunday Combination, var det i 1976 at de tok steget over i den ‘ordinære’ lørdags-fotballen og tok plass i West Yorkshire League. To år senere hadde de tatt navnet Garforth Miners da de fikk innvilget sitt ønske om en plass i Yorkshire League. Der tok de plass i ligaens Division Three, men i sin andre sesong endte de våren 1980 på andreplass og rykket opp i Division Two. Denne ligaen slo seg som kjent i 1982 sammen med den tidligere Midland League for å stifte dagens Northern Counties East League, der Garforth Town ble plassert i NCEL Division One North – en av hele tre Division One-avdelinger de første årene av NCELs eksistens.

I 1985 sørget en omstrukturering av ligaen for at klubben ble plassert i den nye Division Two, samtidig som de hadde tatt dagens navn, Garforth Town. På første forsøk rykket de opp til Division One etter en andreplass, og det var starten på et tolv sesonger langt opphold i denne divisjonen. I 1998 vant de divisjonen og rykket opp i ligaens toppdivisjon, Premier Division, samtidig som de vant sin første av etter hvert fire West Riding County Cup-titler. Etter en lovende debutsesong i ligaens toppdivisjon, gikk det snart tyngre for Garforth Town, som i 2002 endte som jumbo og kun ble reddet av at Denaby United dessverre måtte legge ned driften. Det viste seg å kun være en utsettelse av nedrykket som påfølgende sesong kom etter ny jumboplassering. I 2003 ble dog klubben kjøpt av forretningsmannen Simon Clifford, og en ny æra i klubbens historie skulle bli skrevet.

Clifford var tilsynelatende besatt av brasiliansk fotball, og sto bak flere brasilianske fotballskoler i Leeds-traktene. Naivt nok skal han ha tatt over klubben med en uttalt visjon om å gjøre Garforth Town til en Premier League-klubb(!) innen tjue år! Han tok selv over som manager tidlig i 2004/05-sesongen, og gjorde flere meget oppsiktsvekkende signeringer. Ikke minst signerte han den brasilianske tidligere superstjernen Sócrates, som mange vil huske fra VM i 1982, men den da 50 år gamle brasilianeren fikk kun én eneste kamp…som innbytter (se klipp her). Likevel var det et firesifret antall tilskuere til stede da han kom innpå mot Tadcaster Albion. En annen av Cliffords signeringer som endte opp med litt mer spilletid var den tidligere Manchester United-spilleren Lee Sharpe, og det kan jo også nevnes at han sommeren etter også fikk brasilianeren Careca til å ikle seg Garforth-trøya i en treningskamp.

Den nevnte 2004/05-sesongen endte med andreplass og opprykk tilbake til NCEL Premier Division, og en fjerdeplass to sesonger senere var nok til at klubben i 2007 fikk rykke opp i Northern Premier League Division One North. Deres klart beste plassering der er femteplassen de noterte seg for våren 2012, og det betød at de også kvalifiserte seg for playoff. I semifinalen borte mot Curzon Ashton måtte de imidlertid se seg slått på straffer etter at kampen hadde endt 2-2, og sesongen etter endte i stedet med jumboplass og nedrykk tilbake til NCEL. Clifford forsvant etter hvert, og etter nedrykket i 2013 befinner klubben seg fortsatt i NCEL Premier, der de siden den gang har nøyd seg med plasseringer på nedre tabellhalvdel – eller i sjiktet rett under midten av tabellen, om man vil. Der hadde de igjen slått seg til, men nå var det først på tide med dagens første pint.

Klubbens tidligere hjemmebane i Brierlands Lane hadde hindret klubben i å klatre i pyramiden etter at lokale beboere hadde klart å sette en stopper for installasjon av flomlys, men boligutbyggeren Wheatley Construction tilbød seg å bygge ett nytt stadion for klubben et annet sted mot at de fikk overta tomten. Dette har vist seg å være et sjeldent eksempel på at fotballklubb og utbygger har samarbeidet for begges beste. Wheatley Park ble etter hvert åpnet i 1998, og her har man i det minste forsøkt å skape litt karakter med et temmelig spesielt design på anleggets eneste skikkelige tribune. Det er det spesielle taket som gjør at det skiller seg ut, der det nærmest synes å sveve høyt over tribunen, uten noen «vegg» i bakkant. Det gjør når sant skal sies taket ganske meningsløst når det regner, for vind og regn blåser rett gjennom, men det er da i det minste et forsøk på å gjøre noe annerledes. Ellers er det såkalt hard standing rundt resten av banen, med et lite overbygg rett bak det ene målet.

Klubbhusets bar er å finne i et bygg som er koblet til tribunebygget med en spesiell «tunnel» som fungerer som gangvei (men kanskje mer som et slags hospitality area). Siden det var såpass tidlig, valgte jeg meg en j2o før jeg snart likevel falt for fristelsen og betalte £3,50 for en pint Strongbow. Det var igjen masse kjente fjes å se, både fra inn- og utland. Heller ikke her var jeg eneste nordmann, for Brann-supporter Bjarte hadde tatt turen slik han hadde sagt at han skulle, og jeg slo meg ned en stund med ham. En kikk på tabellen viste som nevnt at Garforth igjen hadde lagt seg til i sjiktet like nedenfor midten av tabellen, der de før helgens kamper la beslag på 14. plassen. Imidlertid hadde de kamper til gode på klubbene foran, så de hadde en god mulighet til å klatre i hvert fall et par plasser, selv om de med svak sesongavslutning også ville kunne droppe ytterligere en plass eller to. Dagens gjester var Staveley Miners Welfare, og de befant seg på sin side på en sjetteplass.

Mens spillerne entret banen ble jeg kontaktet av en kar som ledet en gruppe studenter som gjerne ville intervjue meg i forbindelse med et prosjekt de hadde, og da de skulle følge helgens ‘Hop’ og dokumentere dette på film, avtalte vi å prates i løpet av en av lørdagskampene. Etter et minutts applaus for en avdød klubbrepresentant var vi også klare for å sparke i gang dagens første kamp, men de 324 tilskuerne som sørget for sesongbeste, skulle ikke få se noen voldsom festforestilling. Det var nemlig en kamp av typen som den jevne fotballsupporter ville karakterisert som alt annet enn det, for det var langt mellom de virkelig sjansene, og finspillet var det så som så med. Imidlertid fikk vi se en kamp der begge lagene kjempet hardt, men hvor de to lags forsvarsrekker syntes å ha god kontroll på det som kom offensivt, der det for anledningen virket å skorte noe mer. Etter at gjestene hadde hatt et tidlig initiativ, jevnet det seg ut, og etter et par halvsjanser begge veier, sto det fortsatt 0-0 ved pause.

Etter perioder med både overskyet vær, duskregn og sol, hadde det i løpet av første omgang begynt å bøtte ned med regn. Det gjorde at mange av de som søkte tilflukt på tribunen selv fikk erfare hvor lite ly den egentlig kan gi for regn når det også blåser. Dette var fortsatt den meteorologiske ståa da jeg etter en pausepint kom ut igjen for å se mer av det samme. Tidlig i andre omgang hadde dog begge lag en nokså god mulighet. James Beaston skjøt like utenfor for vertene, mens gjestenes Craig Getliff headet like utenfor fra en corner. Hjemmelagets beste sjanse kom etter omtrent en times tid, da en langpasning fant Mark Simpson som tvang frem en god redning fra bortekeeper Lewis Naylor. Men fortsatt manglet det noe helt der fremme hos begge lag, og det var som sagt forsvarernes kamp.

Gjestene fra Derbyshire hadde sin beste sjanse på tampen, i form av et frispark fra innbytter Alan Lee som endret retning og gikk like utenfor. Deretter headet Steven Carty like over sekunder før dommeren blåste av med 0-0 på resultattavla. En kamp for entusiastene snarere enn den jevne fotballfan, og jeg hørte mange rundt meg som klaget over det de mente var en elendig forestilling, men det hadde i hvert fall ikke vært noe å utsette på innsatsen. Det var bare det at det offensive ikke matchet det defensive, og at det var så som så med skikkelige sjanser. Det hadde uansett vært et trivelig besøk hos Garforth Town, der det nå igjen var strålende sol fra nærmest skyfri himmel da vi etter hvert kom oss på bussen for å sette kursen mot Harrogate (eller rettere sagt Starbeck) og dagens andre kamp.

 

 

English ground # 403:
Garforth Town v Staveley Miners Welfare 0-0 (0-0)
Northern Counties East League Premier Division
Wheatley Park, 14 April 2017
Att: 324
Admission: With Hop ticket (otherwise £5)
Programme: With Hop ticket (otherwise £1,50)
Pin badge: £3

 

Next game: 14.04.2017: Harrogate Railway Athletic v Pickering Town
Previous game: 13.04.2017: Campion v Dronfield Town

More pics

 

 

 

Torsdag 13.04.2017: Campion v Dronfield Town

Turen gikk nå inn i sin andre uke, og også inn i en fase som skulle bli preget av årets store ‘Easter Hop’, som skulle tjuvstarte med én kamp denne kvelden, før den fortsatte med ytterligere tolv kamper over de neste fire dagene. Jeg hadde bestemt meg for å være til stede på flesteparten av disse – inkludert flere revisits – og hadde blant annet bestilt full pakke for NCEL-delen av arrangementet. Arrangementets base var flotte Cedar Court Hotel rett utenfor Wakefield, og moroa skulle starte med et besøk til Campion, som er nyopprykket og dermed var en ny destinasjon for nesten samtlige. Det var ikke tilfellet for meg, og da Bottesford Town etter hvert fikk en hengekamp omberammet til denne dagen, var jeg lysten på å dra dit. Det lot seg imidlertid ikke gjøre å ta seg tilbake til Wakefield etter kamp, og med kamp og ikke minst hotell allerede booket og betalt, valgte jeg å holde meg til det planlagte Hop-programmet inntil videre.

Men først var det på tide å forlate Darlington, og denne formiddagen hadde jeg ingen hast. Jeg var nokså tidlig oppe for å kjøpe inn en litt beskjeden frokost fra Sainsburys-sjappa oppe i veien, og kunne deretter ta livet med ro en time eller to før jeg tok med meg bagasjen, sjekket ut, og gikk for å ta plass på 11.13-toget som skulle ta meg direkte til Wakefield Westgate. Da jeg steg av der var klokka fortsatt ikke engang halv ett, så det var egentlig ingen vits å allerede sette kursen mot hotellet. I stedet trasket jeg ned til Wetherspoons-puben The Six Chimneys for å slå i hjel litt tid med en flaske j2o og et måltid. Torsdag er tross alt Curry Club, og da var det nesten obligatorisk for meg med en Beef Madras. Jeg var for øvrig ikke den eneste der som hadde kommet for å delta på årets ‘Easter Hop’, for det var flere kjente groundhopper-fjes å se på den store puben.

Mens de fleste av disse åpenbart hadde tenkt å slå i hjel ytterligere litt tid der, gikk jeg for å ta bussen ut til hotellet, og det første jeg så der var flere groundhoppere. Arrangør Chris Berezai var med et par medhjelpere allerede i full sving med forberedelser i et hjørne av lobbyen, og fikk snart også selskap av sin kollega Laurence Reade. Det var ikke spesielt enkelt for de å fokusere på å sette samme alle programpakkene så lenge utålmodige groundhoppere som ankom ignorerte skiltene som ba dem om å smøre seg med tålmodighet og gi de arbeidsro. Til slutt måtte man lage en hindring av utvalgte møbler som befant seg i denne salongen, med undertegnede utnevnt som vakt med arbeidsinstruks som gikk ut på å hindre de som måtte forsøke å forsere denne blokaden. Jeg hadde nemlig fått sjekke inn og installere meg på rommet, og kunne nå unne meg en pint fra hotellbaren mens jeg utførte denne oppgaven som i sannhetens navn først og fremst besto av å sitte i en stol som sperret veien.

Noe forsinket fikk man omsider orden i sysakene, og man kunne så smått begynne å tenke på avreise klokka 17.30. Sammen med faste innslag som Luke, Vinny og ‘Cropper’ benyttet jeg ventetiden med forfriskninger i baren, og etter hvert ankom bussen og man fikk omsider også samlet saueflokken og startet turen mot Bradford og Manningham. Fra min pakke med programmer tok jeg med meg kveldens kampprogram for å lese litt i det på bussen, og det viste seg å være et glossy program av typen der man bruker det samme omslag for alle kamper, mens det inni var lagt ved et oppdatert hefte som i seg selv kunne gjort nytte som kveldens kampprogram. Som nevnt ville dette for min del være en revisit, og jeg var nok ganske alene om det på bussen, for så sent som forrige sesong spilte Campion i West Riding County Amateur League da jeg ved mitt forrige besøk så Huddersfield YMCA løfte ligatittelen på Manningham Mills Sports Ground.

Bradford ligger i grevskapet West Yorkshire, snaut halvannen mil vest for Leeds. Byen har en lang historie som senter for ullindustrien som strekker seg tilbake til 1300-tallet. Det var på denne tiden at man også startet å utvinne kull, mens det noen hundre år frem i tid var tekstilindustrien som tok over og førte til en eksplosjonsartet vekst på 1800-tallet. Ellers er Bradford kjent for å være en av landets mest multikulturelle byer, og det er ikke minst tilfelle i Manningham-området der Campion hører hjemme. Da alvorlige raseopptøyer herjet England sommeren 2001, var Manningham sentrum for det som fikk navnet Bradford Riots, i tillegg til at man i 1995 hadde de såkalte Manningham Riots. Dette var også tidligere den ‘jødiske bydelen’ av Bradford, men det er kanskje ikke direkte overraskende at denne befolkningen har sett en sterk nedgang i et område som har fått rykte på seg som et vekstområde for radikal islamisering.

Fra min tidligere opplevelse av bydelen, visste jeg at den snarere er mer fremmedkulturell enn ‘multikulturell’, for det er nokså kjemisk fritt for briter av kaukasisk ætt her, og man kan fort få inntrykk av å befinne seg i Karachi snarere enn Storbritannia. Det er nok lenge siden Manningham var hjemsted for store tekstilspinnerier og herskapshus for regionens velstående kjøpmenn. Den enorme Lister Mills går også under navnet Manningham Mills og var i sin tid verdens største produsent av silke. Fortsatt står de enorme bygningene som landemerker i Bradfords skyline – ikke minst gjelder det den høye pipa som ses fra store deler av byen. I dag har deler av det enorme anlegget allerede blitt omgjort til leiligheter. Faktisk så har vel Campions hjemmebane vært en del av rekreasjonstilbudet til enorme Manningham Mills, der bortimot 7 000 av de ansatte i sin tid var med på spleiselaget som besørget fasiliteter for en rekke aktiviteter som fotball, cricket, tennis, bordtennis, snooker, bowls, og til og med ballroom dancing! Her er det mye historie, men det spørs om personene som i 1865 grunnla denne sportsdelen ville gjenkjent dagens anlegg, som jeg har sett omtales med en rekke navn – blant annet Scotchman Road etter veien som går forbi på utsiden.

Det er her man ankommer, og sammenlignet med min forrige visitt, var det denne gang langt mer folksomt utenfor, med klubbrepresentanter som pekte vei inn mot inngangspartiet på banens ene kortside, som domineres av det store klubbhuset. Fortsatt er det hard standing som gjelder på begge kortsidene og den bortre langsiden som deles med cricketbanen ved siden av. Og fortsatt er alt av tribunefasiliteter å finne på den andre langsiden, der en artig liten ståtribune i mur strekker seg rundt halve banens lengde. Drøyt halvparten av denne har en stillas-lignende konstruksjon i forkant som holder oppe et bølgeblikk-tak, og tilskuerne står på noen betongavsatser. Men noe nytt har skjedd, for ved mitt forrige besøk hørte jeg at de snart skulle få flomlys, og de da også kom på plass i fjor sommer. Videre var det snakk om å ordne opp på bortre kortside, slik at man kunne ta seg rundt hele banen, men denne kvelden var jeg faktisk ikke der borte for å sjekke opp eventuelle utbedringer. Ikke minst har klubben videre planer om minst en tribune på den ene langsiden, som er planlagt adskilt fra cricketbanen med et gjerde.

Dagens klubb ble opprinnelig stiftet i 1963 under navnet St. Edmund Campion og tok dagens forkortede navn i 1976. De spilte sine første år i lokale ligaer i Bradford, før de i 1981 tok plass i West Riding County Amateur League. I 1985 hadde klubben store økonomiske problemer og Campion AFC måtte ‘reformeres’, men i 1993 hadde de spilt seg opp i denne ligaens Premier Division. I perioden 2006-2008 vant de denne ligaens ligacup for Premier Division-klubber tre år på rad, og i denne turneringen var de også tapende finalist både i 2014 og 2015. Forrige sesong ble altså deres siste i West Riding County Amateur League, da de tok avskjed med en tredjeplass. Skjønt det er ikke helt riktig, for andrelaget har overtatt plassen i denne ligaen mens førstelaget altså fikk innpass i Northern Counties East League.

Den største forskjellen fra mitt forrige besøk var nok imidlertid rammen rundt, som var nokså fraværende den gang. I motsetning til da var det denne gang kampprogram, åpent klubbhus (med bar) og salg av klubbeffekter (slik at jeg omsider fikk snappet opp en Campion-pin). Det myldret av groundhoppere og mange kjente fjes, og klubben gjorde nok god business der de selvsagt hadde disket opp med både curry (kanskje ingen bombe i Bradford?) og chili. For £2 sikret jeg meg en porsjon av førstnevnte, og den var så godt at jeg bestemte meg for å returnere for å også teste chilien litt senere. Da cider-utvalget dessverre kun besto av Magners, måtte den imidlertid skylles ned med annen drikke, uten at det la noen demper på stemningen. Tyskeren Jens var selvsagt til stede, og noe annet var vel heller ikke ventet av en mann som for lengst har passert 6 000 besøkte fotballstadioner. Han hadde reist med sin faste reisepartner Magret, og de skulle jeg tilbringe en god del tid sammen med de kommende dagene.

Like forventet var det nok ikke å støte på andre nordmenn her, om jeg da ikke visste at Bjarte Wilhelm Hjartøy hadde hintet om at han ville innfinne seg hos Campion samt hos Garforth Town formiddagen etter, og oppe i klubbhusets bar så jeg ham da også snart der han satt med en pint og vinket meg over. Det ble tid til en trivelig prat over en pint, før det var på tide å rette oppmerksomheten mot det som skulle skje utpå gressmatta. Med to ligakamper igjen av sesongen befant Campion seg på 8. plass i sin debutsesong i NCEL Division One, og de ville uansett ende mellom sjuende og niende. Klubbene fra tredje til sjette spiller jo playoff om opprykk fra denne divisjonen, men opp dit var det hele 13 poeng. Dronfield Town var på sin side nummer fire fra bunnen, men hadde betryggende klaring ned til de to bunnlagene Nostell Miners Welfare og Westella & Willerby.

Det har nok vært langt større tilskuermasser her i tidligere dager, men 268 tilskuere var visst faktisk rekord for Campion i nyere tid, men majoriteten av de var nok ikke altfor underholdt av de det så i første omgang, som egentlig kan oppsummeres ganske enkelt. Det var svært lite som skjedde foran målene, og det var som om kampen aldri kom riktig helt i gang. Det hadde rett og slett skjedd svært lite av interesse da jeg helt på tampen av omgangen slo av en kort prat med en klubbrepresentant som bekreftet at de forståelig nok var fornøyde med debutsesongen i NCEL, og som videre uttalte at et naturlig mål for neste sesong vil være å satse mot opprykk eller i hvert fall sikte seg inn på playoff-sonen. Da dommeren blåste av og jeg gikk for å hente meg en porsjon chili, var det altså målløst, og det var lite som hadde vitnet om det vi skulle få servert etter at pause-pinten var inntatt i klubbhuset.

Fortsatt befant jeg meg der – i ferd med å tømme glasset, og kikkende gjennom vinduet fra baren i 2. etasje – da det ble action umiddelbart. I omgangens første minutt tok Dronfield Town ledelsen da Daniel Wood leverte en utsøkt lobb over Campion-keeper Danny Armitage og i mål. Hjemmelaget gikk imidlertid rett i angrep, og et minutts tid senere fikk de straffespark da Eli Hey ble meid ned. Jeg raste ned trappa og kom meg ut tidsnok til å se at Jason Davis la ballen på straffemerket og omsatte i scoring. 1-1! Kampen dreide i hjemmelagets favør, men det var de siste drøye tjue minuttene at de avgjorde . Først var det den tidligere Ossett Town-spissen Danny Cunningham som sendte i vei et skudd som snek seg inn i nettmaskene bak Dronfield-keeper Jamie Davies, og med et snaut kvarter igjen økte Ben Kendall til 3-1 med et skudd i krysset. Noen minutter før slutt satt Eli Hey spikeren i kista og fastsatte sluttresultatet til 4-1 etter å ha vendt opp og sendt ballen i mål.

Det ble altså til slutt en overbevisende seier til hjemmelaget, og det var fornøyde groundhoppere som snart tok plass på bussen for å returnere til vår base utenfor Wakefield. Easter Hop 2017 var i gang, og de kommende dagens ville bli virkelig travle! Da vi kom oss tilbake til hotellet, var det en svipptur innom rommet før det etter hvert ble en liten samling ute i hotellbaren. Folk syntes tilfreds med arrangementets første dag, og praten gikk en stund til folk begynte å trekke seg tilbake. Etter at Chris tok kvelden, var det snart bare meg, Luke og Vinny igjen i baren, og da også jeg trakk meg tilbake rundt midnatt, var Vinny sistemann. Det var bare å få seg litt søvn før fredagens tre kamper, så jeg krøp snart under dyna og slukket lyset.

 

 

Revisit:
Campion v Dronfield Town 4-1 (0-0)
Northern Counties East League Division One
Manningham Mills Ground, 13 April 2017
0-1 Daniel Wood (46)
1-1 Jason Davis (pen, 48)
2-1 Daniel Cunningham (70)
3-1 Benjamin Kendall (77)
4-1 Eli Hey (87)
Att: 268
Admission: With Hop ticket (otherwise £5)
Programme: With Hop ticket (otherwise £2)
Pin badge: £3

Next game: 14.04.2017: Garforth Town v Staveley Miners Welfare
Previous game: 12.04.2017: Coxhoe Athletic v Sunderland West End

More pics

 

 

 

 

Onsdag 12.04.2017: Coxhoe Athletic v Sunderland West End

Ved Station Hotel i Gloucester kan de virkelig det med full english breakfast – det må sannelig sies! Den inkluderte både black pudding og fried bread, og det er ikke hverdagskost å få servert i sør. Deres Gloucester Spot Dog pølser var for øvrig også utsøkte! Men nok matblogg i denne omgang… Jeg hadde en lang reise foran meg opp til nordøst, og etter å ha gaflet i meg den aldeles herlige frokosten tok jeg etter hvert med meg bagasjen, sjekket ut, og gikk de få 10-20 meterne opp til det som må være en av den britiske jernbanens styggeste stasjonsbygninger. Jeg hadde siktet meg inn på 09.50-toget fra Gloucester til Birmingham New Street, der jeg droppet stresset ved å løpe rundt som en idiot og i stedet lot første tog gå, for deretter å heller ta plass på 11.30-toget som skulle ta meg videre så langt som til Darlington.

Jeg hadde igjen valgt å benytte The Dalesman som base, da de tilbyr billig overnatting for £25 med en beliggenhet kun et par steinkast fra Darlington stasjon. Toget ankom Darlington rundt kvart over to, og få minutter senere hadde jeg blitt sjekket inn og kunne installere meg på rommet, før jeg gikk ned igjen til puben for å unne meg en pint. Denne gang ble det også tid til å sjekke ut The Old Vic på andre siden av veien, der de spesialiserer seg på real ales og real ciders i andreetasjen på en bygning som slett ikke ligner noen pub. Etter å ha tømt cider-glasset var det bare å strene opp til togstasjonen for å la 15.41-toget frakte meg ytterligere nordover…til Durham. Etter å ha småjogget fra stasjonen der og ned til byens busstasjon, rakk jeg med nød og neppe buss 58 sin 16.05-avgang fordi sjåføren hadde problemer med å få lukket døra skikkelig.

Bussen brukte drøyt tjue minutter ned til Coxhoe, som var min fotballdestinasjon for dagen, etter at jeg raskt forkastet alternativer i Wales da Wearside League omsider offentliggjorde sine april-kamper. Coxhoe er en liten by som ligger anslagsvis en snau mil sør-sørvest for Durham. Coxhoe har rett i overkant av 7 000 innbyggere, og som så mange andre steder i grevskapet County Durham, har kullgruvedriftens vært alfa og omega også her. Utvinning av kull var allerede godt i gang på siste halvdel av 1700-tallet, og i årene mellom 1801 og 1841 økte innbyggertallet fra 117 til nesten 4 000. Gruvedriften her er nå en saga blott, men fortsatt ser man spor etter dette i området. Coxhoe hadde tidligere ikke bare en, men to togstasjoner – en nord i byen, og en i sør. I disse dager er de imidlertid begge for lengst lagt ned, og det var derfor jeg hadde måttet benytte meg av bussen fra Durham for å ta meg hit denne ettermiddagen.

I forhold til kveldens kamparena, Beechfield Park, hadde jeg blitt med bussen en holdeplass eller to lenger, for å sjekke ståa ved puben The Red Lion. Tilsynelatende var det imidlertid noe snodig i Coxhoe, som virket nesten tørrlagt på dette tidspunktet, for Red Lion var stengt, og bortsett fra bilene som kjørte forbi virket det faktisk ikke å være særlig med aktivitet. Selv om det var lenge til kampstart, bestemte jeg meg for å gå mot Beechfield Park for å i hvert fall ta en kikk, men håpet om å passere en pub var åpenbart ikke berettiget. Jeg passerte riktignok noe som så ut som en Social Club, som jeg senere hørte skulle være åpen, men da jeg gikk forbi fremsto den så stengt at jeg ikke engang gadd å prøve inngangsdøra.

I stedet fortsatte jeg altså mot Beechfield Park, og etter å ha dreid av mot høyre så jeg snart stadionet foran meg på høyre hånd, vis-à-vis det som åpenbart er et nybygget boligfelt. Der var det langt mer aktivitet enn inne på banen på motsatt side av veien, men etter å ha stått et minutts tid og betraktet den artige tribunen på denne langsiden, ble jeg snart oppmerksom på en kar på motsatt side av banen. Han var i full gang med å klargjøre for kamp, og da han trasket mot den ene målet for å henge opp nettet, gikk jeg dit ned for å høre om det var greit at jeg tok en kikk og tok noen bilder. «Of course, do whatever you want, mate», svarte han, før han la til at det bare var å gå på banen om jeg ønsket.

Coxhoe Athletic har en ikke altfor lang, men likevel tilsynelatende innviklet historie. Det har selvsagt blitt spilt fotball i Coxhoe lengre tilbake i tid, også på slutten av 1800-tallet. På begynnelsen av 1900-tallet hadde de flere klubber som bar byens navn; slik som Coxhoe Pottery, Coxhoe St. Mary’s og Coxhoe United. Men dagens klubb skal ha utspring i en klubb ved navn Steetley FC, og dette var bedriftslaget til Steetley Lime Company – et Derbyshire-selskap som drev med utvinning av kalkstein og hadde en ‘filial’ her i Coxhoe. Ut fra logoen å dømme får man legge til grunn at denne ble stiftet i 1950, og på denne tiden hadde jo de fleste store selskaper med respekt for seg selv egne sportsanlegg for diverse sporter. I dette tilfellet var det i hvert fall snakk om både fotball og cricket.

Det som er klart er at dette selskapet la ned driften i Coxhoe en gang i løpet av 1970-årene, og Coxhoe Athletic tok over driften av fotballklubben. Vi vet også at de spilte i Auckland & District League og senere Durham Alliance, før de i 2004 tok steget opp i Wearside League. Fjerdeplassen i debutsesongen er deres beste ligaplassering, men noen år senere var tilsynelatende klubben i store problemer, for det sies at et samarbeid med Spennymoor Town var med å redde klubben. Fra 2014 spilte derfor nemlig klubben to sesonger under navnet Spennymoor Town Reserves – altså som Spennymoors reservelag. De er fortsatt å finne i Wearside League, men denne sesongen er de heldigvis også tilbake som Coxhoe Athletic.

Beechfield Park er et anlegg som kunne huset fotball på høyere nivåer, og det er utvilsomt et av de bedre anleggene i Wearside League. På den nevnte langsiden ut mot veien står denne nevnte snodige tribunen rett ved inngangspartiet. Det er et lite overbygg kledd i grønn bølgeblikk som fra anleggets innside virker merkelig «smal», men som gir tak over hodet til de som velger å stå her…eller sitte på en benk der inne. På begge kortsider er det hard standing som gjelder – med en gressbanke lenger bak det bortre målet. Øverst der oppe står faktisk en liten hjemmelaget benk med en egen liten takkonstruksjon. Det er på den andre langsiden at man finner majoriteten av tilskuerfasilitetene, med to tribuner – en ståtribune og en sittetribune.

Denne ståtribunen er i sannhetens navn kun et overbygg som gir tak over hodet, og også her er det hard standing. Unntaket er selvsagt sittetribunen midt på denne langsiden, og tilbaketrukket mellom disse to tribunene har man et par «brakker» som har forskjellige funksjoner. En av de fungerer som matutsalg, mens en annen tydeligvis blir brukt til både kontor og såkalt hospitality area. Etter å ha trasket en runde rundt banen, stoppet jeg igjen opp for å veksle noen ord med min tidligere samtalepartner, som tipset meg om en restaurant rett nede i veien, der han mente jeg skulle kunne få meg en pint. Et av de få minusene ved Beechfield Park er nemlig at de ikke har en egen bar. Med fortsatt nesten halvannen time til avspark, tenkte jeg å gå dit ned for en pint, men dette ble faktisk starten på en lang og interessant samtale som gjorde at tiden fløy.

Ikke minst var det interessant å høre ham fortelle litt om klubben og bakgrunnen for perioden som Spennymoors reservelag, og han bekreftet da også at den ikke altfor populære avgjørelsen nok reddet klubben fra den sikre undergang, samtidig som han selvsagt uttrykte begeistring for at de nå var tilbake under Coxhoe Athletic-navnet. Videre var det ikke mindre interessant å høre hans betraktninger rundt toppkampen i Wearside League og kampen om opprykk herfra. Redcar Athletic må ha vært overbevist om at det endelig var deres tur denne gang, men noe overraskende for meg har både Jarrow og Richmond Town søkt, og Jarrow så ut til å gå mot klar tittel. Enda mer overraskende var det å høre at de faktisk skal ha fått positive signaler, for ved mitt besøk til deres hjemmebane Perth Green i 2014, var det en svært spartansk bane.

Jeg ble fortalt at de siden den gang nå skal ha fått installert flomlys og til og med fått på plass én eller muligens to små prefabrikerte tribuner, slik at de antas å kunne oppfylle stadionkravene for Northern League. Sistnevnte kan snart kanskje ha behov for flere klubber, etter at Norton & Stockton Ancients forsvant midt under sesongen, og det samme kan skje med West Allotment Celtic etter sesongslutt, i tillegg til at det forventes at man vil plukke noen klubber derfra ved innføringen av en ny step 4-liga om et drøyt års tid. Også Richmond Town har kanskje noe overraskende hevdet seg i toppen av Wearside League denne sesongen, og enda mer overraskende er det at de har søkt opprykk, for også deres hjemmebane Earls Orchard holder – til tross for et fantastisk bakteppe – knapt nok Wearside League-standard.

Det var nok derfor de tidligere i sesongen begynte å snuse på banedelinger et godt stykke hjemmefra, og selv om man i utgangspunktet ikke skal kunne få banedele seg til opprykk, så vet man jo at det tidligere har skjedd merkeligere ting. Richmond Town viste visstnok interesse for Norton & Stockton Ancients’ hjemmebane, men så kom Billingham Synthonia på banen og fortalte at de vil forlate Central Avenue etter sesongen, og dermed ble de en langt mer aktuell leietaker på Ancients’ bane. Uansett bar på dette tidspunktet Wearside League preg av en til dels enorm forskjell i antall spilte kamper, som gjorde tabellen nokså uoversiktlig. For eksempel hadde Darlington-reservene (tidligere Horden CW) allerede spilt alle sine 38 ligakamper, mens en klubb som Cleator Moor Celtic kun hadde spilt 26, og dermed hadde hele tolv kamper igjen! De ville få en heseblesende sesongavslutning, men man får håpe de likevel hadde sympati med PL-divaene som innimellom må spille to-tre kamper i uka..

Det var altså Jarrow som toppet med 89 poeng på sine 36 kamper, og de hadde hele 18 poeng ned til toer Redcar, som dog hadde fire kamper til gode, men som på sin side også ble presset av Richmond Town. Mer interessant for kveldens kamp var det at både Coxhoe Athletic og gjestende Sunderland West End befant seg i tabellens midtsjikt, med Coxhoe på 8. plass, og bortelaget tre plasseringer og sju poeng bak, men med to kamper mindre spilt. Min groundhopper-kompis Lee hadde fortalt meg at bortelaget etter hans mening var et underholdende lag å se, men igjen så jeg hverken ham eller Katie denne kvelden. Mon tro om Katie måtte jobbe..? Unge Connor Lamb hadde i forkant gitt uttrykk for at han ville innfinne seg, men en ukes tid tidligere hadde han gitt kontrabeskjed da han måtte i en konfirmasjon i Skottland.

Samtalen med Coxhoe-karen pågikk så lenge at jeg med snaut tre kvarter til avspark til slutt valgte å droppe restaurantbesøket og heller betale ham de £3 som ble avkrevd i inngangspenger. Han hadde fortalt at de i høstsesongen hadde hatt kampprogram å by på, men at de på et tidspunkt droppet dette da etterspørselen dessverre ikke var til stede. Da flere klubbrepresentanter ankom, ble jeg imidlertid bedt inn i den ene brakka hvor jeg fikk beskjed om at jeg bare kunne forsyne meg med gamle programmer. I veska havnet både et par av klubbens egne programmer fra tidligere i denne sesongen, samt noen langt eldre programmer fra klubber som Spennymoor Town, Horden CW og Ferryhill Athletic, og da hadde jeg jo sikret meg litt interessant lesning for buss- og tog-turen tilbake etter kamp.

Da matutsalget åpnet, benyttet jeg også anledningen til å betale rimelige £2 for en mince pie med mushy peas. Om ikke Lee, Katie eller Connor var til stede, traff jeg likevel snart på et kjent fjes i form av en groundhopper fra Middlesbrough, som jeg skulle se også flere steder i løpet av den kommende langhelgens ‘Easter Hop’. Spillerne kom snart inn på banen, og den lave sola gjorde at jeg valgte å slå følge med Boro-karen over på den andre langsiden for å slippe å myse mot sola i første omgang. Etter en litt nølende innledning, ble det snart klart at vi skulle bli vitne til en virkelig underholdende kamp, og gjestenes Keiron Martin med nummer 2 på ryggen imponerte meg tidlig ved å være involvert i det meste av det som skjedde fremover for bortelaget.

Etter snaut ti minutter var han alene med Coxhoe-keeper Luke Cowie, men sistnevnte reddet både denne muligheten og et frekt hælspark like etter. Keiron Martin var også mannen bak et innlegg som nesten blåste rett inn i mål, før han like etter spilte vegg og avsluttet på mål, der keeper Cowie reddet greit. En av hans lagkamerater var deretter alene gjennom, men leverte en meget svak avslutning utenfor. I stedet gikk Coxhoe rett i angrep, og borte-keeper Neal Bussey måtte varte opp med en benparade på avslutningen fra Kyle Morris. Med tre-fire minutter til pause tok vertene ledelsen da Richie McKenna omsider fikk ballen i mål på tredje forsøk etter to blokkeringer. Imidlertid sov de da Martin Thompson ble spilt gjennom og utlignet umiddelbart etterpå, og gjestene kunne gått til pause med ledelse, men en av deres spillere fulgte opp et flott raid hvor han dro av 2-3 mann med å lobbe like over.

Dermed 1-1 til pause, og jeg trasket bort til brakka der jeg hadde blitt lovet en kopp te. Da sola gikk ned ble det etter hvert temmelig kaldt, så på veien dit hadde jeg allerede betalt £1 for en kopp Bovril, så jeg takket høflig nei takk, men satt pris på en rask pauseprat med representanter for de to klubbene før det var på tide å ta fatt på andre omgang. Jeg hadde talt meg frem til et tilskuertall på 49, og de skulle igjen få se en underholdende omgang som startet med at hjemmelagets Ross Morrow avsluttet fra god posisjon men rett på keeper. Timen var passert da Robert Thompson gjenopprettet hjemmelagets ledelse ved å spille ballen forbi keeper og pirke den i mål rett foran en forsvarer. Men igjen slo gjestene raskt tilbake, for fire minutter senere var det igjen likt i målprotokollen. Keiron Martin hadde som nevnt vært frisk i første omgang, og han fikk velfortjent belønning i form av sin scoring til 2-2.

Med rundt seks minutter igjen så det ut til at gjestene skulle ta med seg alle poengene da de for første gang tok ledelsen. David Keithley steg til værs, og med en kanonkule av en heading fikk han nettmaskene til å bule. Denne gang var det imidlertid hjemmelagets tur til å slå tilbake nokså umiddelbart, for kun to minutter senere ble et innlegg slått over på bakre stolpe, og der fyrte Mark Brown løs på volley og sørget for at sluttresultatet ble 3-3 etter en herlig underholdende kamp. Jeg trasket bort for å takke for meg, og ble stående å samtale litt med et par personer før jeg spaserte ned til bussholdeplassen for å returnere til Darlington, via Durham. Med tidlig avspark betød det at jeg denne kvelden også kunne returnere litt tidligere, og 20.38-bussen ankom i rute.

Etter å ha toget tilbake til Darlington og ankommet The Dalesman litt før klokka ti, oppdaget jeg at de faktisk var i ferd med å stenge baren fordi samtlige av kundene nettopp hadde gått hjem. Jeg lot husfruen få stenge i fred, og gikk i stedet opp på Hogans, rett utenfor Darlington stasjon, og unnet meg en siste pint der. Coxhoe Athletic hadde vært et trivelig nytt bekjentskap i Wearside League, der jeg gjerne besøker Prudhoe Town som neste klubb. Dette var også den siste kampen før årets store ‘Easter Hop’ skulle tjuvstarte dagen etter, så jeg hadde en travel langhelg foran meg, slik at det bare var å tømme glasset og komme seg tilbake til rommet sitt.

 

 

English ground # 402:
Coxhoe Athletic v Sunderland West End 3-3 (1-1)
Wearside League
Beechfield Park, 12 April 2017
1-0 Richie McKenna (42)
1-1 Martin Thompson (43)
2-1 Robert Thompson (62)
2-2 Keiron Martin (66)
2-3 David Keithley (84)
3-3 Mark Brown (86)
Att:49 (h/c)
Admission: £3
Programme: None
Pin badge: n/a

 

Next game: 13.04.2017: Campion v Dronfield Town
Previous game: 11.04.2017: Cinderford Town v Cambridge City

More pics