Søndag 23.04.2017: FC Bush v Mew River (@Henry Barrass Stadium)

Det var søndag morgen, og jeg hadde noe helt spesielt på menyen denne formiddagen. Det var også grunnen til at dagen før hadde reist ned til London for å installere meg der etter å ha sett kamp i Newhall, Derbyshire. Jeg hadde nemlig litt tidligere i sesongen kommet over flotte bilder fra Henry Barrass Stadium som umiddelbart gjorde at jeg med tanke på et fremtidig besøk la meg på minnet at det klassiske gamle anlegget fortsatt brukes av Edmonton & District Sunday League, som blant annet avholder sine finaler der. Problemet med denne ligaen er at de kun publiserer sitt kampoppsett for en uke av gangen, og det gjør de vanligvis to uker i forkant. Jeg hadde derfor fulgt nøye med når man nærmet seg offentliggjøring av kampene for denne søndagen, og fingrene var krysset for at den engelske nasjonaldagen ville by på en kamp der.

Jeg hadde under planleggingen av turen vært i kontakt med stadion-orakelet Peter Miles for å høre om han hadde noen formening om hvorvidt denne ligaen fortsatt ville være i gang på dette tidspunktet, men det kunne han ikke svare på. Det hindret ham imidlertid ikke i å «stjele» min idé ved å gjøre en revisit der i forbindelse med en cupfinale et par uker tidligere. Da man offentliggjorde kampene før søndag 16. april ble jeg skeptisk da det for første helg på lenge ikke var listet opp noen kamp der, men kun på de meget spartanske banene som omgir «hovedbanen» Henry Barrass Stadium. Lykken sto meg imidlertid bi da jeg registrerte at jeg kunne feire bursdag (ja, den samsvarer med St. George’s Day) ved å den 23. april se finalen i Edmonton & District Sunday Leagues Senior Challenge Cup, som til og med er denne ligaens gjeveste cup.

Med kampstart allerede klokka 10.30 var det bare å komme seg av gårde fra mitt overnattingssted i Poplar-området, og på veien opp til bussholdeplassen fikk jeg også snappet med meg et eksemplar av dagens Non-League Paper før jeg hoppet på buss 277. Denne hadde åpenbart Highbury Corner som endeholdeplass i stedet for Canonbury, slik jeg trodde det skulle være, men det kan for alt jeg vet være grunnet London maraton som åpenbart skulle avholdes denne dagen og allerede satt preg på visse områder i form av blant annet avsperringer. Bussen skulle visst uansett forbi i nærheten av Hackney Downs Overground-stasjon, og jeg hoppet av i nærheten av denne stasjonen for å ta toget derfra til Edmonton Green. Derfra gikk den siste korte etappen med buss 192, før jeg kunne stige av et par steinkast fra Jubilee Park.

Inne i denne offentlige parken ligger Henry Barrass Stadium, eller det som i dag er igjen av den. Vi befinner oss her i bydelen Enfield, som er den nordligste av Londons bydeler. Edmonton ligger snaut 14 kilometer nord-nordøst for Charing Cross, som gjerne benyttes som referansepunkt for sentrale London. Om man ser på valgkretsene Edmonton Green, Lower Edmonton og Haselbury, er innbyggertallet for dette området drøyt 50 000, men etter at den lokale industrien så en nedgang fra siste halvdel av 1900-tallet, har dette vært en av områdene med høyest arbeidsledighet i landet. De senere år har Edmonton også blitt svært multikulturell. Men nå var det fotballen jeg hadde kommet for, og inne i parken kunne jeg snart se foran meg den herlige tribunen som fortsatt har fått stå i fred her.

Litt historikk er nok på sin plass med tanke på anlegget og klubbene som har benyttet det som sin hjemmebane, og først ut av disse var klubben Edmonton FC. Denne klubben ble stiftet tilbake i 1921, og på siste halvdel av 1920-årene hadde de åpenbart merket seg at de lokale myndigheter bygget Henry Barrass Stadium, og de fikk snart flytte inn der med åpningskamp mot et Tottenham Hotspur XI som ble sett av over tusen tilskuere. Edmonton spilte i London League (som gjennom en hel serie med senere sammenslåinger er en av ligaene som har blitt til dagens Spartan South Midlands League), og hadde håpet at deres nye hjemmebane skulle trekke til seg flere tilskuere, men de slet med lave tilskuertall, og med et anlegg som ikke var gjerdet inn var det dessuten vanskelig å hindre at folk så kampene uten å betale.

Med Spurs som en av sine nære naboer var det nok ikke lett å konkurrere om tilskuernes gunst, og dette førte uansett igjen til en svak økonomi. Med en gjeld til ligaen valgte de midt i sesongen å forlate London League for å heller trappe ned med spill i Sunday League-fotballen, men London FA grep inn og forbød samtlige av klubbens spillere som fortsatt var registrert hos London League å spille noen form for organisert fotball i London inntil gjelden var betalt. Det skal etter hvert ha løst seg, men Edmonton forsvant uansett snart fra fotballkartet. Først i 1947 ble det gjort et nytt forsøk på å etablere en skikkelig fotballklubb i området, og Edmonton Borough tok også opp arven med spill på Henry Barrass Stadium, der de åpnet med en kamp mot Chelsea-reservene som ble sett av 1 620 tilskuere.

Fortsatt slet man med lave tilskuertall, og det var ikke minst tilfelle når Spurs spilte hjemme samtidig. Da kunne det visst gjerne være lave tosifrede tilskuertall, og man begynte å se på muligheten for at mangelen på overbygg var en medvirkende faktor til at folk holdt seg borte. Derfor sa de lokale myndigheter seg etter hvert villig til å reise et tribunebygg på den sørlige langsiden, og dette sto klart til sesongstart 1949/50 og ga etter sigende ly til mellom 500 og 1000 tilskuere. Klubben hadde uansett slitt i London League, og et annet sted i nord-London hadde klubben Tufnell Park et slags motsatt problem. De hadde en lengre historie tilbake til 1907, og spilte i Isthmian League, men hadde vært hjemløse etter å ha mistet sin hjemmebane i Holloway. I 1950 slo de to seg sammen og tok navnet Tufnell Park Edmonton.

De fortsatte med spill på Henry Barrass Stadium, men tok Tufnell Parks plass i Isthmian League, og nå ble det anlagt terracing under tribunen på den sørlige langsiden, samtidig som det ble bygget en ny tribune også på den nordlige langsiden. Den hadde da sitteplasser til 550 tilskuere, og dette må være identisk med tribunen som fortsatt står der den dag i dag. I Isthmian League hadde allerede Tufnell Park slitt tungt med to strake sisteplasser før sammenslåingen, og optimismen svant raskt da også den nye klubben nå registrerte ytterligere to strake jumboplasser som fikk klubben til å revurdere sin posisjon. I et forsøk på å ‘regruppere’ på et lavere nivå, trakk de seg i 1952 fra Isthmian League og søkte seg til Delphian League. I stedet fikk de innpass i Spartan League, der de tilbragte to sesonger før de hoppet over til nettopp Delphian League.

I løpet av 1950-årene var det ikke altfor mye å juble før, med en 9. plass som beste resultat, og i 1960 valgte man å fjerne Tufnell Park-delen av navnet som ble endret til Edmonton i et forsøk på å piske opp litt lokal entusiasme. Tre år senere ble de faktisk historiens siste vinner av Delphian League, og det skjedde på temmelig spesielt vis. Fimbulvinteren man opplevde i 1962/63 var så ekstrem at Delphian League med den enorme mengden avlyste kamper ikke så noen annen mulighet enn å avlyse den ordinære ligasesongen. I stedet avviklet man en slags nødløsning med to grupper av sju lag, der Edmonton (som hadde befunnet seg midt på tabellen da man avlyste) endte opp med å vinne den vestlige avdelingen, og dermed skulle møte vinneren av den østlige avdelingen til kamp om ligatittelen. Finalen ble spilt over to kamper, og Edmonton endte opp med å beseire Hertford Town.

Etter denne sesongen ble Delphian League i realiteten spist opp av Athenian League, og ble i bunn og grunn sistnevnte ligas nye Division Two. Etter å ha endt på andreplass i 1970, rykket Edmonton opp til Division One, der de debuterte med en 8. plass. To år senere hadde klubben en ønskeliste over utbedringer de gjerne ville at lokale myndigheter skulle utføre ved deres hjemmebane. Da de fikk negativ respons, begynte man å se på andre muligheter, og året etter (i 1973) slo de seg sammen med klubben Wood Green Town. Den nye klubben begynte å spille på sistnevntes hjemmebane Coles Park, under navnet Edmonton & Haringey, og dette er identisk med klubben som tre år senere igjen skiftet navn…..til Haringey Borough. Dette er nok en klubb mange også vil kjenne i dag, i og med at de fortsatt spiller under dette navnet.

Deres tilknytning til Henry Barrass Stadium ble imidlertid avsluttet ved sammenslåingen i 1973, så deres rolle i denne historien slutter her. Men for en annen klubb begynner deres rolle i denne beretningen omtrent på samme tid, for klubben Old Edmontonians flyttet inn her en gang i 1970-årene. De hadde i 1926 blitt stiftet av tidligere elever og ansatte ved Edmonton County Grammar School, og har spilt det aller meste av sin historie i det som den gang het Old Boys League, men som i dag heter Amateur Football Combination, og som opererer i stor-London og omegn. Unntaket er en 10-årsperiode i 1970- og 1980-årene da Old Eds spilte i Southern Olympian League. Mens de har spilt sine kamper her på lørdagene, har altså Edmonton & District Sunday League benyttet anlegget til søndagskamper, men nå hadde visst Old Eds lagt ned driften…trodde jeg.

Henry Barrass Stadium fremstår nok langt mer spartansk i dag enn i sine glansdager, og den tidligere nevnte eldste tribunen er nå borte, men fortsatt har man altså den andre tribunen her på den ene langsiden, og det er en virkelig flott sak. Med sitt lave tak i forkant er den nok likevel flottere å se på enn å se ut fra om man oppholder seg langt bak på tribunen. Borte er dog også bølgebryterne som man på dette klippet fra 1980 kan se flankerte denne tribunen på resten av langsiden. Selve tribunen virker dessuten å være lenger fra selve banen enn det tilfellet var den gang, og i tillegg fremstår den i dag mer som en ståtribune med betongavsatser enn en sittetribune. Flott er den uansett, og jeg var ikke den eneste som hadde benyttet anledningen til å ta turen hit.

Snart fikk jeg nemlig selskap av mine groundhopper-kompiser Richard ‘Cropper’ Bysouth og Andy English. Mens sistnevnte hadde tatt turen fra East Anglia, hadde ‘Cropper’ som en av de nærmeste naboene til White Hart Lane hatt en kort vei hit. Etter at vi hadde kikket oss litt rundt, foreslo jeg at vi satt kursen opp mot en paviljong som ligger litt tilbaketrukket i det ene hjørnet. Der var det nemlig samlet en del folk, og jeg hadde registrert at Peter Miles ved sitt besøk et par uker tidligere hadde klart å slå kloa i et kampprogram, så jeg ville opp dit for å forhøre meg. Ganske riktig; etter først å ha trodd at vi lette etter toalettene, kunne en kar stikke hodet innenfor og hente 3 stk eksemplarer av et program til oss. Slett ikke verst!

Dette ble for øvrig starten på en interessant samtale der denne ligarepresentanten kunne fortelle mer om anlegget, og jeg spisset ørene der han berettet. Han bekreftet at det tidligere hadde vært en tribune på motsatt langside, og fortalte at dette var en tribune i tre, som dessverre ble brent ned av vandaler for en del år siden. Videre pekte han bort på et mur-bygg i anleggets andre ende, som han identifiserte som anleggets tidligere toalettblokk og nåværende klubbhus for Old Edmontonians. Overraskende var det også å høre han hevde at Old Eds faktisk ikke har lagt ned driften, men kun tatt seg en sesongs pause. Vi takket for praten og returnerte til tribunen for å passe på min bagasje som jeg hadde slept med meg hit.

Dagens finale skulle spilles mellom FC Bush og New River, og vi hadde også fått bekreftet av vår samtalepartner at ligaens Senior Challenge Cup, som det nå skulle spilles om, ganske riktig var deres gjeveste cup. Denne ligaen holder fortsatt på logikken ved at øverste divisjon heter Division One, og det ser ut til at New River er en av dens beste klubber. FC Bush på sin side var ut fra logoen å dømme stiftet så sent som i 2016(!), men var allerede i ferd med å sikre seg Division Three-tittelen, og de hadde med seg en supportergruppe som hadde møtt mannsterke opp. Det var nok familie, WAGs, venner og kjente som med bannere og flagg i klubbens limegrønne farge var vanskelige å overse.

Jeg tror ikke jeg skal gå i noen voldsom detalj rundt det som skjedde på banen, men jeg lot meg imponere over nivået. Vi hadde jo ingen forutsetning for å identifisere spillere, spesielt når programmet ikke virket å være helt oppdatert med tanke på lagoppstillinger og spillertropp, men mine ledsagere ga fort flere av spillerne økenavn som «Pogba» eller «Carlton Palmer» ut fra utseende eller kroppsfasong og løpesett. Keeperen til New River ble snart omdøpt til «Shrewsbury» eller «Salop», da han stilte i en fantastisk overdel som minnet mest om de gule- og blå-stripede drakter som Shrewsbury Town har brukt i perioder av sin historie. New River tok uansett ledelsen fra straffemerket i det 22. minutt, og Ola Akinnawo var målscorer.

Etter pause utlignet Jamie Yates for FC Bush i det 58. minutt, og til tross for flere sjanser begge veier sto det fortsatt 1-1 da dommeren blåste for full tid. Dermed måtte det ekstraomganger til, og sju minutter ut i første ekstraomgang ga Jordan Johnson igjen New River ledelsen. Da Leon Wildman (det var vel han som var «Pogba») økte ledelsen et par minutter ut i andre ekstraomgang virket det avgjort, og kanskje var det divisjonsforskjellen som til slutt viste seg i ekstraomgangene. Foran paviljongen kunne etter hvert New River heve cuptroféet foran det vi hadde talt oss frem til var 68 tilskuere (og da hadde vi forsøkt å luke ut ligarepresentanter og forbipasserende turgåere). Ved hjelp av et par av spillerne fikk jeg omsider også bekreftet målscorerne før det var på tide å bryte opp og forlate Henry Barrass Stadium.

Mon tro om ikke New River har en tilknytning til idrettsanlegget som inkluderer New River Stadium, som i hvert fall ‘Cropper’ hadde vurdert som sitt neste stoppested denne dagen. Der skulle visst kvinnelaget til Tottenham Hotspur spille kamp, men jeg følte vel i hvert fall at det måtte være bedre ting å finne på enn å se kvinnefotball, og ‘Cropper’ hadde visst nå betenkeligheter han også. Han tilbød meg uansett skyss til White Hart Lane stasjon for å gjøre min ferd ned til Euston noe enklere, og etter å ha tatt avskjed med ham kunne jeg ta tubens Victoria Line dit ned for å etter hvert sette meg på 14.28-toget. Jeg hadde egentlig booket hotell i Reading denne dagen, men valgte etter hvert å heller reise nordover for å tilbringe kvelden med min venninne Kay i St. Helens – eller rettere sagt Thatto Heath.

Det passet uansett også bedre med min plan for dagen etter, i og med at jeg kun en dag eller to i forkant hadde bestemt meg for Skottland og Glasgow som mandags-destinasjon. Jeg hadde tilbragt bursdagen min med å besøke Henry Barrass Stadium, og det angret jeg på ingen måte på, for jeg hadde virkelig storkost meg. Nå gjensto bare togturen til Thatto Heath med et innlagt togbytte ved Wigan North Western, før jeg kunne hygge meg med Kay. Det ble til og med tid til en tur ned til hennes lokale pub The Boar’s Head og en pint eller to der før vi igjen trakk oss tilbake.

 

 

English ground # 417:
FC Bush v New River 1-3 AET (0-1, 1-1)
Edmonton & District Sunday League Senior Challenge Cup Final (@Henry Barrass Stadium)
Henry Barrass Stadium, 23 April 2017
0-1 Ola Akinnawo (pen, 22)
1-1 Jamie Yates (58)
1-2 Jordan Johnson (97)
1-3 Leon Wildman (108)
Att: 68 (h/c)
Admission: Free
Programme: Free

 

Next game: 24.04.2017: Pollok v Kirkintilloch Rob Roy
Previous game: 22.04.2017: Newhall United v Cromford

More pics

 

 

 

 

Lørdag 22.04.2017: Newhall United v Cromford

Jeg hadde blinket meg ut 07.57-toget fra Norwich, men før jeg forlot Marlborough Guest House rakk jeg å få servert en full english breakfast før jeg slepte med meg bagasjen til stasjonen og tok plass på toget til Liverpool Lime Street. Jeg skulle være med så langt som til Nottingham, der jeg etter drøyt to og en halv time steg av for å foreta et togbytte. Dagens fotballdestinasjon var Newhall i Derbyshire, og for å ta meg dit måtte jeg ha tog videre til Burton upon Trent og buss derfra, men jeg lot være å stresse med å rekke første tog som gikk seks minutter etter min ankomst. I stedet gikk jeg den korte veien til den gode puben Vat & Fiddle, der de imidlertid fortsatt ikke hadde åpnet. Det var dog heldigvis ikke lenge til åpning klokka 11.00, så jeg satt meg ned for å vente på utsiden, og fikk snart selskap av en gruppe Forest-fans som var ute etter et par pints før de skulle se sitt lag spille viktig hjemmekamp mot Reading.

Naturlig nok gikk også 11.10-toget uten meg, men etter å ha kost meg med en pint Stowford Press i sola ute på uteserveringen, kom jeg meg etter hvert på 11.41-toget, som brukte ganske nøyaktig 40 minutter til Burton upon Trent. Det var åpenbart kluss med nettet i bryggeribyen denne dagen, for da jeg kom ut av stasjonen hadde jeg store problemer med å få signal på telefonen. Jeg burde ha husket fra mitt besøk i Gresley i romjula at bussholdeplassen for buss nummer 8 var omtrent rett utenfor stasjonen, men jeg presterte å gå i feil retning, og bestemte meg for å fortsette innover mot sentrum for å kanskje finne et sted med WiFi. Kanskje var det rett og slett telefonen som var vrang, for det var heller ingen suksess, og ved busstasjonen i sentrum fant jeg ikke noe info om denne bussen. Uten muligheter for å rådføre meg med Google Maps bestemte jeg meg bare for å hoppe i en taxi da det tross alt ikke var altfor langt til Newhall.

Dette var for øvrig en dag der det lenge virket sannsynlig at jeg kunne befinne meg i Nord-Irland, og muligens med kamp hos Dundela. Da det ble klart at det ikke ville bli noen retur til Ulster i denne omgang, var det selvsagt nok å velge i også i den engelske pyramiden denne dagen, men valget sto til slutt mellom Brodsworth Welfare og Newhall United. Det ble til slutt Newhall United denne gang, og jeg hadde blitt fristet dit av blant annet Leon Gladwell sine flotte bilder fra deres hjemmebane The Hawfields. Newhall er en landsby helt sør i grevskapet Derbyshire, mellom Burton upon Trent og Swadlincote. Landsbyen har snaut 800 innbyggere, og herfra er det ikke langt til hverken Burton upon Trent på andre siden av Staffordshire-grensen i vest eller østover til markedsbyen Ashby-de-la-Zouch i Leicestershire.

Drosjekusken fant frem til St. John’s Drive, der jeg så skiltet ved inngangspartiet og fikk befalt ham å stoppe idet han var i ferd med å feie forbi. Det var vel noe slikt som £8 fattigere at jeg hoppet ut og gikk for å ta en etterlengtet kikk på dette anlegget som hadde sett så herlig falleferdig ut på bildene jeg hadde sett. Det skal også sies at jeg senere hadde sett bildebevis som hintet om en viss oppgradering av tribune-overbyggene, og det viste seg å stemme. The Hawfields fremsto nå ikke riktig like forfallent og vaklevorent som bildene til Mr. Gladwell vitner om (det skulle da kanskje også bare mangle), så man har nok fått ryddet og rettet opp og svingt malerkosten litt her og der, uten at det hadde gått altfor mye på bekostning av anleggets karakter.

Jeg gikk for å slenge fra meg bagasjen i et hjørne av klubbhuset, og snart kom det også en kar som kunne ønske meg velkommen og fiske frem en boks Strongbow til £2. Han bekreftet at det ikke var inngangspenger, og at det heller ikke var noe kampprogram trykket opp til dagens kamp, men fortalte at klubben tidligere i sesongen stort sett hadde trykket opp program til sine hjemmekamper. Slik er det vel gjerne når man nærmer seg slutten av sesongen i disse ligaene et stykke ned i fotballpyramiden. Imidlertid klarte han å finne frem en pin som ble min for £3,50, og med det kunne jeg sette meg ned for å slappe av litt i sola med litt godt drikke.

Det skal ha vært klubber som spilte med Newhall-navnet allerede i 1879, og på slutten av 1800-tallet var det en periode en hel bråte klubber med landsbyens navn som del av sine klubbnavn. Første gang man finner navnet Newhall United skal imidlertid ha vært i 1912/12-sesongen, mens dagens klubb antas å ha blitt stiftet i 1926. Etter spill i lokale ligaer, tok de i 1929 plass i Leicestershire Senior League, men den utgaven av ligaen opphørte å eksistere allerede året etter. Ved oppstart etter andre verdenskrig var klubben å finne i Burton & District League, som de vant i 1947. Deres beste prestasjon i FA Cupen kom i 1951/52-sesongen, da de tok seg til tredje kvalifiseringsrunde før de ble slått ut av Ilkeston Town.

I 1960- og 1970-årene spilte Newhall United i Central Alliance og etterkommeren East Midlands Regional League, der lokaloppgjørene mot Gresley Rovers trakk store tilskuermasser. 1970-årene var en god periode for klubben, der de to ganger sikret seg tittelen i Derbyshire Premier League, før de i 1983 tok plass i Central Midlands League, som for eventuelle lesere nok kanskje vil være en noe mer kjent liga. Newhall United spilte tolv sesonger i CML Premier Division – som til tross for navnet var denne ligaens andrenivå – med to femteplasser som beste resultat. I 1995 hoppet de i stedet over til Midland Combination og tok plass i Division One, der de etter tre sesonger trakk seg fra ligaspill for å ta en pause som etter hvert skulle vare i fire sesonger.

Da de startet opp igjen med å nok en gang vinne Burton & District League-tittelen, fulgte de opp med å i 2002 igjen ta plass i Midland Combination, der de nå måtte starte i Division Three. Etter to strake opprykk fulgte flere tyngre sesonger på nedre halvdel av Division One-tabellen før de i 2010 valgte å heller spille i Leicestershire Senior League i et forsøk på å kutte ned reiseutgiftene noe. En gang etter 2012 hoppet de over til Midlands Regional League, der de fortsatt hører hjemme og spiller i toppdivisjonen Premier Division. Midlands Regional League er for ordens skyld en liga som har sin toppdivisjon på et nivå tilsvarende step 8 (eller nivå 12 totalt, dersom man ikke skulle forstå sjargongen i non-league), og dette er en feederliga for Central Midlands League.

Dagens gjester var Cromford, som hører hjemme lenger nord i Derbyshire, like sør for Matlock. Et par av deres spillere var ute og varmet opp da jeg tok meg over på den nærmeste kortsiden for å gå en runde rundt banen. En av de var allerede inne i krattet bak mål for å forsøke å spore opp en ball på villspor da en av hans lagkamerater sendte av gårde en ny ball som bommet på mål og strøk like over hodet hans før den braste inn i villnisset og tok seg inn på nabotomten. Dette utløste en kraftsalve som fikk nabofruen til å reagere der inne i hagen. Han unnskyldte seg og forsøkte seg avvæpnende med en morsomhet om at hun må være temmelig lei av å få baller inn i hagen sin. Svaret var like kontant som det var kjølig: «I don’t mind the balls. But I certainly do mind the language!».

The Hawfields har vært klubbens hjemmebane siden helt på starten av 1950-årene, og etter at de i 2004 hadde spilt seg opp til Midland Combination Division One etter to strake opprykk, ble det gjort visse oppgraderinger. Et nytt klubbhus med garderobefasiliteter var allerede reist da man påtok seg oppgaven med å jevne ut det som skal ha vært en notorisk hellende gressmatte. Jeg hadde kommet inn via innkjørselen nede ved det ene hjørnet, der veien leder opp mot parkeringsplassen ved den ene langsiden. Litt inne på den ene banehalvdelen står her et overbygg i tre som gir tak over hodet til i utgangspunktet stående tilskuere; skjønt det sto en del stoler her som de som ønsket kunne hvile akterspeilet på. Ellers står man her rett på bakken og gresset, men lenger opp langs denne langsiden har klubbhuset både et overbygg og en slags terrasse med bord, og mange valgte etter hvert å se kampen derfra.

På kortsiden sett til høyre herfra har man bak målet (der den tidligere nevnte episoden fant sted) et litt større overbygg som gir tak over hodet og et parti med hard standing, men dette er nokså gjengrodd. Også på bortre langside har man et lignende overbygg over nok en seksjon med hard standing, men her er det totalt gjengrodd, og på min runde rundt banen måtte jeg et par steder gå ut på banen og rundt laglederbenkene for å komme meg forbi steder der villnisset var i ferd med å ta fullstendig overhånd. På den siste kortsiden er det bare en gressvoll der det ikke finnes noen verdens ting av tilskuerfasiliteter og således er ubenyttet. Med min lille runde unnagjort var det tid nok til å hente nye forsyninger i klubbhuset og slå av en prat med noen av klubbrepresentantene som var til stede.

En av disse var hjemmelagets manager (eller var han kanskje assistenten?), og han kunne fortelle at representanter for Central Midlands League faktisk har vært her for å inspisere med tanke på mulighetene for et fremtidig opprykk dit, og at de stort sett var fornøyd med det de så, bortsett fra et par småting her og der. Utfordringen mente han først og fremst ville ligge i at de har problemer med å rekruttere frivillige blant lokalbefolkningen, og da man ved et eventuelt opprykk dit også må ta inngangspenger, stilte han spørsmålstegn ved hvem som skulle utføre slike plikter som å betjene inngangspartiet og andre oppgaver man som supporter gjerne tar for gitt at blir gjort. Det er et problem av typen som de som kun følger fotball på de øverste nivåer ikke engang kan forestille seg at kan være et problem.

Flere av de fremmøtte var åpenbart spillernes kompiser og ‘WAGs’, og et par av de sistnevnte løp flere ganger for å betjene baren, så kanskje kan man rekruttere ytterligere der. Uansett må man nok – uten at jeg skal ha noen formening om akkurat hvor strenge CML er med akkurat dette – kvalifisere seg sportslig, og Newhall United var nok denne sesongen et stykke unna. Rowsley 86 hadde for øvrig allerede vunnet ligatittelen, og den var Newhall milevis unne å kjempe om, der de før dagens kamp lå på en 8. plass av de ti lagene i Midlands Regional Alliance Premier Division. Ut fra forrige sesong å dømme så det ut som om to klubber rykker ned, og med poeng i dette som var deres siste ligakamp for sesongen, ville Newhall klatre en plass. For gjestene Cromford så det litt styggere ut, for de lå på nest siste, og selv om de hadde tre kamper igjen av sin ligasesong (inkludert dagens kamp), hadde de også sju poeng opp til Newhall.

Utenfor utgangen til garderobene kom dommeren ut, og jeg ble stående og slå av en prat med ham, etter at han var behjelpelig nok til å hente lagoppstillingene for meg, slik at jeg kunne ta en kikk og avfotografere de. Det er jo alltid kjekt å kunne ha noen navn og feste til spillerne man ser i aksjon. Dommeren irriterte seg dessuten over at en av hans linjemenn for dagen hadde meldt forfall på så kort varsel at han nå kun ville ha én offisiell linjemann. I en del ligaer bruker man jo på dette nivået klubbrepresentanter som linjemenn, men så altså ikke her, selv om én utvalgt person fra hver klubb nå måtte ta flagget og utføre linjemanngjerningen i hver sin omgang. Man fikk snart ordnet opp i dette før lagene entret banen – Newhall United i sine mørkeblå drakter, og bortelaget Cromford i rødt.

Etter avspark klokka 14.00 var det lite av sjanser å notere i min notatblokk det første kvarteret, med unntak av et eller to tilløp til halvsjanser. Deretter tok bortelaget initiativet og hadde en god periode, og i det 19. minutt fikk de uttelling da et innlegg fra Daniel Wildgoose ble headet i mal av Ryan Marchington. 0-1, og Cromford fulgte opp med presse frem flere hjørnespark og dødballer. Vi nærmet oss 25 minutter spilt da Wildgoose fikk sin avslutning reddet av Newhall-keeper Simon Baldwin som fikk slått til corner, og hjørnesparket ble av Joe Kay headet rett på keeper. Snaut ti minutter senere fikk bortelaget frispark like utenfor 16-meteren, og fra foten til Rhys Kinder gikk frisparket via muren og i mål til 0-2.

På dette tidspunktet var det ikke ufortjent, men Newhall United reiste seg og slo plutselig tilbake allerede to minutter senere, da Richard Draycott reduserte til 1-2 ved å heade kontant i mål fra et hjørnespark. To-tre minutter før pause var vi like langt da hjemmelaget fikk frispark 20-25 meter fra mål, og igjen gikk ballen via muren slik at Cromford-keeper Adam Gratton var utspilt da Steven Wayte utlignet til 2-2. Jeg hadde talt meg frem til 21 tilskuere på The Hawfields, og da dommeren blåste for halv tid hadde de i hvert fall fått se en underholdende første omgang som hadde bølget frem og tilbake og der begge lag hadde hatt hver sin dominerende periode. Jeg hadde for øvrig også fått tilbake signalet på telefonen, og fikk benyttet pausen til å plotte reiseruten videre etter kampslutt.

Etter sidebytte gikk det innledningsvis en stund uten at det var særlig å notere, men da timen var passert fikk gjestene tildelt et straffespark. Kaptein Kyle Johnson klarte imidlertid ikke å overliste hjemmekeeper Baldwin og brant straffesparket, før Ryan Marchington sendte returen over mål via en motspiller. Herfra og ut var det stort sett hjemmelaget som skapte sjanser, og bortekeeper Gratton fikk så vidt slått over da Sam Taylor ble spilt gjennom etter rundt halvspilt omgang. Hjørnesparket ble kun klarert ut til Richard Draycott som skjøt like over. Med et drøyt kvarter igjen hadde hjemmelaget frispark, og James Ward fyrte av et hardt skudd som imidlertid gikk rett på keeper. Deretter ble Sam Taylor nok en gang spilt gjennom, men da Cromford-keeperen reddet med en benparade, endte det med 2-2 og poengdeling.

For å posisjonere meg før kamp søndag formiddag, skulle jeg ned til London og installere meg der, og jeg gikk ganske snart for å hente bagasjen og slepe den med meg opp til bussholdeplassen lenger opp i St. John’s Drive. Der kom snart buss nummer 8. som fraktet meg helt til jernbanestasjonen i Burton upon Trent. Derfra gikk den første korte etappen med tog til Tamworth, der jeg igjen byttet til 17.20-toget mot London Euston. Etter en røykepause kunne jeg ta tubens Northern Line ned til Bank, og bytte til DLR vestover til Westferry, der jeg spaserte de 5-6 minuttene opp til East India Dock Road. Der fant jeg frem til Davies Court, som virket å være studentboliger, men her hadde jeg betalt £35,50 for overnatting, og etter å ha betalt de ekstra £30 i depositum og bruke flere minutter på å fylle ut to forskjellige skjemaer, kunne jeg omsider få ta heisen opp og installere meg på mitt rom for natten.

Jeg burde ha ant lunta når jeg fikk e-mail om depositumet og at man måtte medbringe egne håndklær, men det var som vanlig svært dyrt å finne overnatting i London denne lørdagen, og jeg skulle tross alt bare sove der. Da jeg endelig kunne slenge fra meg bagasjen syntes jeg at en pint ikke var mindre enn fortjent etter en lang dag, men jeg var litt usikker på om jeg ville finne noe særlig utvalg av skikkelige puber i umiddelbar nærhet her i Poplar-området. Det viste seg heldigvis at The Manor Arms lå kun fem minutters rolig gange videre langs East India Dock Road, og med et klientell som må kunne omtales som interessant, tilbragte jeg lørdagskvelden mens jeg unnet meg to glass…eller ble det muligens tre? Newhall United hadde vel svart til forventningene, og da jeg omsider trakk meg tilbake, hadde jeg visse forhåpninger også til morgendagen og den interessante destinasjonen som da sto på menyen.

 

 

English ground # 416:
Newhall United v Cromford 2-2 (2-2)
Midlands Regional Alliance Premier Division
The Hawfields, 22 April 2017
0-1 Ryan Marchington (19)
0-2 Rhys Kinder (34)
1-2 Richard Draycott (36)
2-2 Steven Wayte (43)
Att: 21 (h/c)
Admission: Free
Programme: None
Pin badge: £3,50

 

Next game: 23.04.2017: FC Bush v New River (@Henry Barrass Stadium)
Previous game: 21.04.2017: Norwich City v Brighton & Hove Albion

More pics

 

 

 

Fredag 21.04.2017: Norwich City v Brighton & Hove Albion

Travelodge Oldham Chadderton hadde hatt en ypperlig beliggenhet som base for kampen hos Chadderton kvelden før, men like praktisk var det ikke da jeg denne morgenen skulle sette kursen mot Norwich. Jeg valgte å først ta meg inn til Manchester for å ta direktetoget fra Manchester Piccadilly, og jeg bestemte meg for å denne morgenen komme meg inn til Manchester ved hjelp av tog snarere enn buss. Derfor fikk jeg en drosjebil til å plukke meg opp og svippe meg til stasjonen Mills Hill, der jeg klokka 07.50 kunne stige på lokaltoget til Manchester Victoria. En trikketur senere kunne jeg kjøpe inn frokost fra Sainsburys-sjappa på Manchester Piccadilly, og deretter finne veien til riktig perrong for å vente på at mitt tog skulle ankomme fra Liverpool med retning for endestasjonen Norwich. Avgang var 08.39, og med drøyt fire og en halv times reisevei kunne jeg også få litt mer blund på øynene.

Også dette var en dag der jeg en stund var usikker på hvor jeg ville ende opp, men den opprinnelige planen var både ambisiøs og nokså spesiell. Jeg håpet nemlig i det lengste å få tatt en tur over til Nord-Irland denne helgen, og planen i så måte var å ta ferje eller fly over til Dublin eller Belfast fredag morgen for å se Dundalk i den irske ligaen for deretter å finne en lørdags-kamp i Belfast-området og omsider dra over igjen lørdag kveld eller søndag morgen. Dette viste seg imidlertid både dyrt og kronglete å få presset inn i programmet, så jeg måtte omsider innse at det dessverre måtte utgå, og jeg ble tvunget tilbake til terminlistene som ikke bød på et altfor stort utvalg denne fredagen. Både walisiske Port Talbot Town og en revisit til herlige Ipswich Wanderers ble vurdert, men da Norwich City v Brighton & Hove Albion ble flyttet til fredagskvelden, bestemte jeg meg vel for at dette kunne være en god mulighet til å få huket av for Carrow Road.

Det virket imidlertid som om utfordringen kunne være å sikre seg en billett, og jeg var i ferd med å igjen kikke på de to andre alternativene da Ffion Thomas så min Twitter-status og tok kontakt for å tilby seg å hjelpe til. Som sesongkortinnehaver ved Carrow Road hadde hun da også muligheter til dette, og jeg overførte penger til henne slik at hun fikk bestilt en billett til meg. Det virket nemlig som om det nærmet seg utsolgt, så jeg tok ikke sjansen på å vente lenger på ytterligere alternativ som aldri ville dukke opp. Typisk nok skulle det jo dukke opp alternativ som egentlig fristet meg til å anse pengene for både kampbillett og hotell som tapt, for på nokså kort varsel hadde skotske Ardrossan Winton Rovers etter hvert blitt satt opp med cupkamp på hjemmebane denne fredagen. Jeg vurderte det lenge og nøye, men kom omsider frem til at jeg ikke hadde et budsjett som tillot pengesløsing av en slik grad.

Rundt kvart over ett var jeg fremme ved togets endestasjon i Norwich, og kunne snart traske mot Marlborough Guest House, der jeg hadde betalt £45 for kost og losji. Norwich burde være kjent for de fleste, men ligger altså i grevskapet Norfolk, i regionen som kalles East Anglia. Med en beliggenhet ganske isolert fra andre storbyer, har man gjerne tenkt på dette som bondelandet, men Norwich skal på et tidspunkt ha vært Englands nest største by. Den industrielle revolusjon nådde imidlertid byen sent, slik at den ble forbigått. Innbyggertallet med forsteder er i dag rundt 215 000, mens snaut 150 000 av disse skal bo inne i selve bykjernen. Industri og skoproduksjon har de siste tiår veket plass for servicenæringer som ryggraden i næringslivet. Byen er også et nokså populært turistmål, spesielt grunnet mange gamle historiske bygninger som Norwich-katedralen og Norwich Castle. I tillegg har byen et av de største frilufts-markedene i Storbritannia.

Etter å ha fått sjekket inn og installert meg, spaserte jeg snart den ikke altfor lange veien ned til Carrow Road for å hente ut kampbilletten, før jeg krysset elven Wensum på vei inn mot sentrum for å finne meg en god pub og en matbit. Valget hadde falt på puben The Gardeners Arms, som skal være byens eldste pub med en mulig historie helt tilbake til 1530. Den er nok bedre kjent under navnet ‘Murderers’, etter et drap som ble begått her i 1895. Jeg fryktet at den ville fremstå som litt av en turistfelle, men det var i hvert fall på dette tidspunktet nokså ubegrunnet, selv om det snart ble ganske travelt der inne. Jeg fikk i hvert fall kastet innpå en porsjon bangers & mash, servert i en enorm Yorkshire pudding. Dette ble skylt ned med litt cider, før jeg tok turen innom The Steam Packet for å sjekke ståa der. Etter et glass eller to der var det på tide å spasere tilbake til Carrow Road og rette oppmerksomheten mot kveldens kamp.

Norwich City ble stiftet etter et møte på Criterion Cafe i Norwich i 1902. Etter spill i Southern League var klubben etter første verdenskrig med å stifte Football Leagues nye tredjedivisjon i 1920. Det var imidlertid først flere tiår senere at det virkelig begynte å skje ting ute i Norfolk. Man hadde som tredjedivisjonslag en flott sesong i FA Cupen i 1959. Først etter omkamp i semifinalen ble senere tapende finalist Luton Town for sterke. I 1962 vant Norwich City sitt første trofé da Rochdale ble slått 4-0 sammenlagt over to finalekamper i det som var ligacupens andre utgave. I 1972 vant Norwich andredivisjon og rykket dermed opp i øverste divisjon for første gang i klubbens historie. Året etter var de i sin første Wembley-finale, men måtte se seg slått 1-0 av Tottenham i ligacupfinalen. To år senere var de dog tilbake i samme finale, men tapte igjen med samme sifre – denne gang for Aston Villa.

Norwich City etablerte seg på øverste nivå, og da de ved tre anledninger i løpet av 1970- og 1980-årene rykket ned, rykket de hver eneste gang direkte opp igjen neste sesong. I 1985 sikret klubben seg et nytt trofé, og nok en gang var det i ligacupen. Sunderland ble beseiret 1-0 i en finale utkjempet mellom to lag som faktisk begge rykket ned ved sesongslutt. Norwich hadde i årene som fulgte noen av sine høyeste plasseringer i klubbens historie. 3. plassen under ledelse av manager Mike Walker står som klubbens beste ligaplassering i det som var Premier Leagues aller første sesong. De hadde ledet store deler av sesongen, men sviktet mot slutten, og måtte til slutt se Manchester United og Aston Villa foran seg. The Canaries hadde ved et par anledninger tidligere blitt fratatt muligheten for europacupspill grunnet UEFAs utestengelse av engelske klubber etter Heysel-tragedien, men nå fikk de endelig prøve seg i Europa. Det ble exit i tredje runde mot Inter Milan, men ikke før de hadde slått ut selveste Bayern München i runden før.

Etter dette gikk det nedover med Norwich City, og i en beklageligvis stadig mer pengeorientert sport rykket klubben ned i 1995. Den upopulære formannen Robert Chase trakk seg etter store protester fra supporterne som hadde sett seg lei på at klubben til stadighet solgte sine beste spillere. I 2004 rykket klubben opp igjen i Premier League, men det ble med én eneste sesong før man var tilbake på nivå to. Og nedturen stoppet ikke der, for i 2009 rykket Norwich ned igjen og befant seg nå på nivå tre for første gang på nesten 30 år. Også der fikk de en marerittaktig start da sesongens første kamp endte i sjokkartet hjemmetap 1-7 for Colchester United; faktisk klubbens heftigste hjemmetap noensinne. Allerede etter drøye 20 minutter hadde hjemmelaget fått fire i sekken, og to supportere entret banen i protest og rev i stykker sesongkortene sine. Manager Bryan Gunn fikk kort tid etterpå sparken, og ble erstattet av Paul Lambert fra nettopp Colchester United.

Under Lambert suste imidlertid Norwich gjennom divisjonen og rykket opp igjen på første forsøk. Og som om ikke det var nok, sikret de det andre strake opprykk våren 2011, og var dermed igjen tilbake i Premier League. Lambert var borte da de tre år senere måtte ta turen ned igjen, og etter å ha tilbragt de siste årene som et virkelig heislag, var de nå altså tilbake i Championship. En av grunnene til at salget av kampbilletter så ut til å gå bra på det tidspunktet jeg kjøpte, var nok som Ffion Thomas sa at man da fortsatt hadde en mulighet på playoff. Med tre serierunder igjen hadde nå imidlertid playoff-toget gått, slik at kanarifuglene på en 8. plass i realiteten kun hadde æren (og eventuelle kontrakter) å spille for når de denne kvelden skulle ta imot allerede opprykksklare Brighton & Hove Albion.

Jeg hadde allerede tidligere på dagen vært innom klubbsjappa for å plukke opp en pin til min samling (£3,25), og hadde da samtidig også kunnet punge ut med £3,50 for et kampprogram, slik at jeg nå satt kursen direkte mot inngangspartiet til The Barclay Stand, der jeg hadde plass et stykke bak på nedre seksjon. Carrow Road har vært hjemmebane for Norwich City siden 1935, etter at de valgte å forlate sitt karakteristiske tidligere stadion, The Nest (et stadion som ville figurert høyt på min liste over fotballrelaterte reisemål dersom jeg fant opp en tidsmaskin). Økende tilskuertall gjorde at man trengte noe mer egnet, og Carrow Road sto ferdig på kun 82 dager og fikk navn etter veien som går forbi på utsiden. Den har siden den gang gjennomgått flere ansiktsløftninger, og alle de originale tribunene er nå erstattet av nye tribuner.

Av disse er The Barclay en av kortsidene og tradisjonelt tilholdssted for den mest høylytte hjemmefansen. Dessverre ble den originale tribunen fra 1937 revet i 1992, da den ble erstattet med dagens toetasjes tribune. Den var da inspirert av tribunen på motsatt kortside, som i 1979 erstattet den tidligere River End, og sistnevnte navn brukes fortsatt av mange til tross for at erstatningen offisielt har et annet sponsornavn. Langsidene er South Stand og Geoffrey Watling City Stand, der sistnevnte er anleggets minste hva kapasitet gjelder, og det er her man også til tider har vurdert en oppgradering som eventuelt vil kunne øke anleggets kapasitet fra 27 244. Det vil nok først skje om Norwich City igjen etablerer seg i Premier League, men allerede denne sommeren skal man visstnok øke kapasiteten på The Barclay med drøyt tusen. Dette skal gjøres ved å erstatte setene her med seter som er 3 cm smalere. Dårlig nytt for alle som er større enn størrelse M! For å oppsummere så var vel min oppfatning av Carrow Road som forventet. Det var helt ok, men ikke lenger spesielt interessant.

Nå er jo også dette et nivå av engelsk fotball som jeg etter hvert har fått et noe ambivalent og ofte anstrengt forhold til, men da spillerne entret banen forsøkte jeg å innstille meg på å se kampen med et åpent sinn. Brighton var som sagt allerede klare for opprykk til PL, og ville med seier også sikre seg Championship-tittelen, men det var vertene som fikk den første sjansen, selv om Nelson Oliveira ikke helt nådde frem til Jonny Howsons innlegg. Mens bortefansen innimellom fikk forventede salver i form av sanger som «Does your boyfriend know you’re here?», hadde de selv nokså konstant utsatt vertenes Alex Pritchard for en viss hets, men han slo tilbake da han i det 18. minutt sendte av gårde et skudd som smalt i tverrliggeren for deretter å treffe Brighton-keeper David Stockdale i ryggen og sprette inn i mål til 1-0.

Gjestene trodde de hadde utlignet da et innlegg fra Oliver Norwood fant hodet til Uwe Hunemeier, men en refleksredning fra Canaries-keeper John Ruddy sørget for at så ikke skjedde. Deretter ropte Brighton på straffe da Jamie Murphy mente seg lagt i bakken av Graham Dorrans. Det så ut som om det var kontakt, men Murphy virket da også å gå nokså lett i bakken, og dommeren vinket spillet videre. Så var det duket for en dose déjà-vu, da Pritchard med seks-sju minutter til pause igjen fyrte løs fra rundt 20 meter. Ballen traff denne gang stolpen, men resultatet var det samme da den igjen traff ryggen på keeper Stockdale og gikk i mål til 2-0. Hva er oddsen for at noe slikt skal skje to ganger i løpet av drøyt tjue minutter?!? De lagene gikk i garderoben ved pause på stilingen 2-0, fikk stakkars Stockdale rungende applaus fra hjemmepublikummet som lot ham få vite at de nå håpet på et hattrick.

Jeg hadde denne gang ikke til hensikt å køe en evighet for overpriset mat og drikke, så etter å ha konstatert at man her ikke slapp ut for å røyke, returnerte jeg straks til mitt sete i påvente av andre omgang. Glenn Murray hadde tidlig muligheten til å redusere, men hans heading ble reddet på streken av Jonny Howson. De 26 932 tilskuerne fikk etter dette se en andre omgang som aldri helt tok av, og det mest underholdende var egentlig hjemmefansens ironiske hyllest av motstanderens keeper med hymner som «You’re defence is terrified, Stockdale’s on fire» og «David Stockdale, he scores when he wants». For å gjøre en lang historie kort, endte det med hjemmeseier 2-0, og det må sies å være meget spesielt i en kamp der Norwich City faktisk ikke registrerte et eneste skudd på mål!

Brighton & Hove Albion måtte vente litt til på en eventuell tittel, men ifølge tilropene og sangene fra den leiren var de åpenbart fornøyde med at de har rykket opp. Mon tro hvor lenge som vil gå før noen av de begynner å oppdage at de nå skal spille i en liga der de sammen med majoriteten av konkurrentene vil spille for en 17. plass. For min del forlot jeg raskt Carrow Road, men passerte mitt overnattingssted og fortsatte opp på Thorpe Road, der jeg unnet meg en siste pint ved puben The Coach & Horses. Deretter var det bare å gå de få meterne tilbake til Marlborough Guest House for å komme seg i seng og få seg litt søvn før morgendagen, som igjen ville by på en nokså tidlig start og nye krumspring.

 

 

English ground # 415:
Norwich City v Brighton & Hove Albion 2-0 (2-0)
Championship
Carrow Road, 21 April 2017
1-0 David Stockdale (og, 18)
2-0 David Stockdale (og, 39)
Att: 26 932
Admission: £31 (£30 + £1 booking fee)
Programme: £3,50
Pin badge: £3,25

 

Next game: 22.04.2017: Newhall United v Cromford
Previous game: 20.04.2017: Chadderton v City of Liverpool FC

More pics

 

 

 

Torsdag 20.04.2017: Chadderton v City of Liverpool FC

Det var vel egentlig litt typisk at den ene dagen jeg virkelig kunne dra meg i senga, så våknet jeg like etter klokka 05.00, og det tok en stund før jeg fikk sove igjen. Jeg hadde overhodet ingen hastverk med å forlate Alfreton, og da jeg endelig kom meg opp av senga, slepte jeg meg ned til Little Chef-restauranten som er tilknyttet Travelodge-hotellet der for å starte dagen med en full english breakfast. Det var først med 12.08-toget at jeg forlot Alfreton, etter at jeg fikk frøkna i resepsjonen til å bestille en taxi til stasjonen. Rett i underkant av halvannen time tok togturen til Manchester Piccadilly, der jeg steg av med ytterligere litt tid å slå i hjel.

Under planleggingen av turen var dette en dag hvor kamputvalget var svært magert for å si det mildt. På et tidspunkt sto valget mellom en fotballfri dag og et besøk til Old Trafford, der Manchester United skulle møte et eller annet lag i Europa League, og selv om det hadde vært en fin mulighet til å i det minste få huket av for Old Trafford, skapte det ikke voldsom entusiasme hos undertegnede, som uansett sikkert ville hatt problemer med å sikre seg billett. I Spartan South Midlands League dukket det deretter også opp et alternativ med Holmer Green som vertskap, men alt endret seg da ligacupen til North West Counties League nådde semifinale-stadiet og Chadderton ble satt opp med hjemmekamp i andre semifinalekamp denne dagen. Dette var helt andre saker, og avgjørelsen ble raskt tatt, selv om det senere dukket opp enda flere alternativ.

Denne gangen var jeg også klar over at Manchester United hadde hjemmekamp, slik at jeg var påpasselig med å ikke gjøre den kardinaltabben å booke hotell i sentrale Manchester. I stedet betalte jeg £29 for overnatting ved Travelodge Oldham Chadderton, og ville forhåpentligvis der være på trygg avstand fra hordene av utenlandske fotballturister som garantert ville innta og sette preg på bybildet. Samtidig hadde det for min del også en god beliggenhet med en kort spasertur fra kveldens kamparena, og selv om det betød en litt kronglete reisevei morgenen etter, var det ikke noe å lure på. Innsjekking var ikke før klokka 15.00, og siden det var torsdag og ‘Curry Club’ hos Wetherspoons, benyttet jeg anledningen til det som etter hvert har blitt en fast torsdags-ritual – nemlig å innta en stor porsjon Beef Madras.

Omsider kunne jeg forlate Wetherspoons-puben ved Piccadilly og la buss 181 frakte meg opp til Chadderton, der jeg raskt fikk sjekket inn. Chadderton er historisk sett en del av Lancashire, men sorterer nå under det nye grevskapet Greater Manchester, der den har vokst sammen med den større naboen Oldham. Chadderton har en historie som industriby, som under den industrielle revolusjon vokste frem som et sentrum for tekstilindustrien, slik som var tilfelle med mange av byene i denne regionen. På begynnelsen av 1900-tallet var det faktisk over 50 tekstilspinnerier i Chadderton! I tillegg var det en viss gruvedrift her, men kullfeltet ble tømt raskere enn forventet, og da den siste gruven ble lagt ned i 1920, holdt fortsatt tekstilindustri det gående en stund før også den til slutt var en saga blott.

I dag er det annen type industri her, og mange av Chaddertons snaut 35 000 innbyggere jobber nok også i Manchester eller andre nærliggende byer. Chadderton ligger kun drøyt halvannen kilometer vest for Oldham, drøyt sju kilometer sør for Rochdale, og en snau mil nordøst for sentrale Manchester. Fra mitt hotell var det rundt et kvarter å gå ned Broadway til Chaddertons hjemmebane Andrew Street, men etter innsjekking var det først tid for å teste et par lokale puber. Jeg hadde i utgangspunktet vurdert å ta bussen inn til Oldham sentrum, men valgte nå i stedet å krysse Broadway og slå meg ned med en pint på The Rifle Range. Herfra er det faktisk ikke langt til Oldham Athletics hjemmebane Boundary Park, og denne Latics-puben ble også besøkt av undertegnede da jeg høsten 2011 besøkte Oldham Athletic. Jeg hadde nå forsøkt å lokke med meg et par lokale kompiser, men Jason var i Surrey i forbindelse med jobb, og Kevin hadde familiære forpliktelser.

Jeg klarte meg dog fint alene, og mens jeg koste meg med et par seidler med cider kunne jeg også få gjort unna en del ting på nettet og sjekket og besvart e-poster i innboksen, samt sjekke ut kamputvalget og alternativene for neste uke. Etter å ha tømt det andre glasset takket jeg for meg og spaserte nedover i strålende vær. Neste stopp var The Spring Vale Inn, som med en beliggenhet rett rundt hjørnet fra kveldens kamparena selvsagt var et naturlig sted for en pitstop før jeg etter hvert gikk for å betale meg inn med omtrent en time til kampstart. £5 i inngangspenger og £2 for et eksemplar av kveldens kampprogram ble bladd opp, og jeg fikk således passere gjennom portene på Andrew Street.

Chadderton FC har røtter tilbake til 1946, da klubben ble stiftet under navnet Burnley Lane Estate Juniors. I motsetning til i Skottland vitner navnet her om at de spilte sin første sesong i aldersbestemt fotball, og det skjedde i Middleton Youth League. Allerede året etter startet man også med «voksen-fotball», med et førstelag som snart var å finne i Oldham Amateur League, etter at klubbnavnet ble endret til North Chadderton Amateurs. På midten av 1950-årene tok de plass i Manchester Amateur League, og tok dagens navn i 1957, før de i 1963 tok steget opp i Manchester League. Der spilte de seg snart opp i toppdivisjonen, og i tok de ytterligere et steg oppover i pyramiden da de fikk innpass i den tradisjonsrike Lancashire Combination.

Dette var jo sammen med Cheshire County League en av de to ligaene som to år senere – i 1982 – slo seg sammen for å stifte dagens North West Counties League, og Chadderton var dermed med fra starten og har siden den gang spilt samtlige NWCL-sesonger. De aller fleste sesongene der har blitt tilbragt på ligaens andre nivå, og da de i 1989 rykket opp til dens toppdivisjon, endte det med jumboplass og umiddelbar retur. Langt bedre gikk det da de i 1992 returnerte til toppdivisjonen som da fortsatt het Division One, og tredjeplassen i den påfølgende sesongen er deres klart beste ligaplassering. Seks sesonger varte denne gang oppholdet i toppdivisjonen, og det kunne vært lenger, om de ikke i 1998 hadde blitt degradert som følge av at Andrew Street ikke lenger oppfylte kravene.

Siden den gang har de oppholdt seg i det som i 2008 endret navn fra NWCL Division Two til NWCL Division One. Da man før 2014/15-sesongen innførte playoff om den tredje opprykksplassen fra NWCL Division One, tok Chadderton den siste playoff-plassen, men de tapte 1-2 borte for AFC Darwen i semifinalen, og det er det nærmeste de hittil har vært en retur til ligaens toppdivisjon. Jeg så for øvrig Chadderton borte mot nettopp AFC Darwen få uker før de to møttes i den nevnte playoff-semifinalen, men nå skulle jeg se de på deres hjemmebane, og inne på Andrew Street fikk jeg tatt en rask kikk utover anlegget før jeg gikk for å sjekke ut klubbhuset og dets bar på den nærmeste kortsiden. Med en pint Strongbow til £3 kunne jeg sette meg ned og bla litt i programmet mens jeg ventet på avspark.

Chadderton lå for øyeblikket på en niendeplass uten noen mulighet på playoff, men denne kvelden dreide det seg altså om NWCLs ligacup, der gjestene var City of Liverpool FC som jaget opprykk i sin første sesong. Der de la beslag på en fjerdeplass, hadde de allerede sikret seg en av playoff-plassene, og teoretisk hadde de også fortsatt mulighet på en av de to automatiske opprykksplassene, selv om seks poeng opp til andreplasserte Widnes realistisk sett virket å være nokså tøft med tre ligakamper igjen. Uansett, semifinalene i NWCLs ligacup går over to kamper, og Chadderton hadde en 2-0-ledelse etter første kamp på New Bucks Park, der Liverpool-klubben banedeler med Bootle. Finalen var datofestet til 17. mai med Fleetwood Towns Highbury Stadium som finalearena, og det var allerede klart at Barnoldswick Town ventet vinneren etter å ha slått ut nettopp Bootle i den andre semifinalen.

Det var altså to step 6-klubber som møttes i denne semifinalen, og følgelig ville Division One ha en representant i finalen. Det hadde allerede møtt frem en god del bortesupportere kledd i bortelagets lilla farger, og jeg må innrømme at jeg var temmelig skeptisk da NWCL før denne sesongen omsider valgte å tilby klubben den ledige plassen som Northwich Manchester Villas endelikt skapte. Min tanke var at man allerede har AFC Liverpool, men denne nye klubbens idé ved stiftelsen i 2015 var å være et alternativ for hele byen – ikke bare Liverpool-supportere, men også Everton-supportere og andre som har sett seg lei på eller blitt priset ut av den moderne toppfotballen i PL etc. Imidlertid synes det som om de faktisk har vært inne på noe, for de har hatt gode tilskuertall, så kanskje var det på tide at jeg revurderte min tidligere oppfatning og åpnet for at de faktisk kan ha noe for seg(?).

Jeg tok etter hvert en tur ut for å kikke meg litt nærmere rundt og ta en runde rundt banen, og konstaterte igjen at jeg likte meg ved Andrew Street. Jeg kan ikke si med sikkerhet nøyaktig hvor lenge dette har vært klubbens hjemmebane, men ut fra deres historikk er det mye som tyder på at de flyttet inn her på slutten av 1940-årene eller helt på starten av 1950-årene. Jeg hadde kommet inn i det ene hjørnet, der man altså finner klubbhuset på kortsiden. Ellers er det hard standing under åpen himmel som gjelder bak målet her, men over på bortre langside finner man bedre tribunefasiliteter. Så godt som hele denne langsiden har et overbygg, og midt på er det et parti med sittetribune, mens det er ståplasser med et betongtrinn eller to ute på flankene.

Bortre kortside har igjen kun hard standing, men her befinner man seg oppe på en gressvoll, opphøyet fra banen og resten av anlegget. Det gjør at det i hjørnene går trapper herfra ned til begge langsidene. På den siste langsiden står man også under åpen himmel, på en blanding av ordinær hard standing og en betongavsats eller to. Her har man dessuten også laglederbenkene, der klubbenes representanter nå snart var i ferd med å ta plass – med manager Mark Howard som skulle forsøke å forsvare forspranget og ta Chadderton til finale, og hans motpart Simon Burton hvis utvalgte gutter denne kvelden hadde en jobb å gjøre i så måte.

Gjestene i lilla hadde vunnet begge ligamøtene de to imellom denne sesongen, og gikk offensivt til verks allerede fra start. De tilrev seg initiativet ute på banen og presset Chadderton bakover, men uten å skape de helt store sjansene. Det var faktisk Chaddertons unge mannskap som hadde omgangens største sjanse, men Aaron Scholes var litt for sen på avtrekkeren, og ikke fikk han straffespark slik noen ropte på heller – noe som så korrekt ut fra min posisjon. Med scoring for hjemmelaget der kunne det selvsagt blitt en helt annen kamp, men i stedet måtte de fortsatt forsvare seg mot et bortelag som trykket på. Den jobben klarte de foreløpig godt, slik at det fortsatt var målløst da lagene gikk til pause med Chadderton 45 minutter unna ligacupfinalen i Fleetwood på vår nasjonaldag.

Andre omgang bød på mer av det samme, der City of Liverpool presset på uten å få hull på byllen mot et hjemmelag som forsvarte seg heroisk. Det virket imidlertid som om det etter hvert ble litt mer brodd fremover for gjestene da de byttet innpå Matty Williams, og han viste ikke minst ved et par anledninger at han har en farlig frisparkfot. Også en innbytter hos hjemmelaget var et friskt pust, men jeg fikk ikke med meg navnet på deres spiller nummer 12, og uansett ble Aaron Scholes veldig alene der fremme sett fra vertskapets ståsted. Likevel var Chadderton nok sannsynligvis nokså tilfreds så lenge de klarte å holde sine gjester fra Liverpool fra livet og klokka tikket i deres favør. Men så…

De fleste sto nok med en følelse av at det gikk mot Chadderton-finale da gjestene fikk et frispark i det 84. minutt, men Matty Williams hadde som nevnt allerede vist frem sin frisparkfot, og nå måtte Chadderton-keeper Michael Smith kapitulere når Williams på flott vis sendte frisparket rett i mål. Chaddertons forsvarsmur hadde omsider slått sprekker, men Chadderton hadde fortsatt ledelsen sammenlagt. Gjestene hadde imidlertid fått blod på tann, og kun tre minutter senere klarte sannelig de lilla å presse frem en utligning. Joe Carmozzi var mannen som satt inn 0-2 og utløste jubelbrøl blant bortefolket og fortvilelse blant hjemmefansen. Det var altså 2-2 sammenlagt, og en NWCL-representant stående like ved siden av meg kunne bekrefte at de ville bli ekstraomganger før man eventuelt gikk til straffesparkkonkurranse.

Jeg hadde utover i andre omgang fått selskap av en kar som hadde tatt med sønnen sin på kamp, og jeg har også tidligere møtt Mark Metcalf, som til tross for å være en skikkelig raddis fremstår som en nokså trivelig kar når han vil. Det må sies å være et litt skremmende signal på fotballens utvikling at når sønnen hans benyttet pausen før ekstraomgangene til å trene på sine fotballferdigheter, så var filming noe av det han faktisk øvet på! Da vi kom i gang med ekstraomgangene virket det som om Chadderton forsøkte å legge seg høyere i banen, og til tross for at gjestene fortsatt hadde et visst initiativ, var det nå litt jevnere, men jeg var nok ikke den eneste av de 286 tilskuere (bortelaget har senere hevdet 298) som sto med en følelse av at det nå ville vippe de lillas vei.

Ikke minst var Matty Williams igjen nære på for bortelaget, men da hans frispark gikk noen centimetere over tverrliggeren, endte ekstraomgangene uten ytterligere mål. Med fornyet optimisme på Chaddertons vegne var det derfor bare å belage seg på straffesparkkonkurranse. Det skulle skytes på målet nærmest klubbhuset, og det så lyst ut for hjemmelaget da de ledet 3-2 etter at begge lagene hadde tatt tre straffer. Imidlertid brant de sine to neste mens gjestene satt sine, og bortekeeper Stephen Longrigg ble en av heltene for Liverpool-laget. Jeg kunne ikke annet enn å føle med Chadderton, som så lenge forsvarte seg tappert for deretter å bli slått ut på en så bitter måte, men det var utvilsomt fortjent at City of Liverpool avanserte ut fra det som skjedde denne kvelden.

I ettertid er det bare å ta av seg hatten for det City of Liverpool leverte i sin første sesong, for de hadde spilt seg frem til finalen også i cupen som kun er for lagene i NWCL Division One, og hadde allerede sikret seg det troféet da over 1300 tilskuere – majoriteten av de CoL-supportere – etter hvert så klubben rykke opp til NWCL Premier med seier i playoff-finalen borte mot byrival Litherland REMYCA. Da de i ligacupfinalen i Fleetwood slo NWCL Premier-klubben Barnoldswick Town – også det etter straffespark – kunne de feire en vanvittig sesong som endte med opprykk og to cuptitler, og av bookmakeren Coral fikk de prisen som «Non-league club of the year». For Chaddertons del er det bare å prøve igjen neste sesong, men de sies å ha et ungt og lovende lag med fremtiden foran seg.

Med ekstraomganger og straffesparkkonkurranse hadde det blitt en senere kveld enn det jeg i utgangspunktet hadde forestilt meg. Det var nok også langt over leggetid for sønnen til Marc Metcalf, som tilbød meg skyss tilbake til hotellet siden han skulle forbi der på sin vei tilbake til det som vel er Halifax-området. Etter et par sekunders betenkningstid valgte jeg å droppe planen om en siste pint i klubbhuset for i stedet å takke ja til dette tilbudet, da det kanskje var greit å komme seg i loppekassa og få litt søvn. Jeg hadde nemlig en ny lang reise foran meg dagen etter. Tilbake til hotellet fikk jeg melding fra en groundhopper-kompis med takk for at jeg hadde anbefalt et besøk til Halesowen Town, som etter hvert også hadde hatt en omberammet kamp denne kvelden, og jeg kunne bekrefte at jeg også hadde satt pris på mitt besøk hos Chadderton.

 

 

English ground # 414:
Chadderton v City of Liverpool FC 0-2 (0-0) – 2-2 on aggregate, 3-4 on pens
North West Counties League League Cup. Semi Final 2nd leg
Andrew Street, 20 April 2017
0-1 Matthew Williams (84)
0-2 Joseph Carmozzi (87)
Att: 286
Admission: £5
Programme: £2
Pin badge: £2

 

Next game: 21.04.2017: Norwich City v Brighton & Hove Albion
Previous game: 19.04.2017: South Normanton Athletic v Holbrook Sports

More pics

 

 

 

Onsdag 19.04.2017: South Normanton Athletic v Holbrook Sports

Jeg skulle gjerne tilbragt mer tid i idylliske Ilfracombe, men jeg hadde en ny kamp på agendaen denne dagen, og måtte derfor videre. Det var med en lang ferd foran meg at jeg forlot den nordlige Devon-kysten med 07.36-bussen som skulle ta meg den første etappen fra Ilfracombe til Barnstaple. I etterpåklokskapens navn burde jeg siktet meg inn på 07.10-bussen, for jeg forregnet meg virkelig med hordene av skolebarn og -ungdom som åpenbart bruker dette som skyss til diverse skoler, og der store grupper elever til stadighet gikk av og på den fulle bussen, ble det snart nokså åpenbart at den ville bruke langt mer enn de 56 minuttene som ruteplanen fortalte om. Jeg skulle ha elleve minutter på meg til å bytte fra buss til tog ved Barnstaple stasjon, men ankom der over et kvarter forsinket, etter at 08.43-toget hadde forlatt perrongen.

Lettere irritert måtte jeg bare innse at det var en snau time å vente på neste avgang, men jeg fikk i hvert fall benyttet anledningen til å få kjøpt meg litt frokost fra en stor Tesco-filial like ved stasjonen. Den ble inntatt mens jeg ventet på 09.43-toget, og etter hvert var jeg omsider på vei sørover mot Exeter. Toglinjen mellom Exeter og Barnstaple kalles Tarka Line, og det er på ingen måte noe hurtigtog, men den går gjennom flott landskap der den betjener noen temmelig landlige stasjoner på sin ferd. Ved Exeter St. Davids fikk jeg kommet meg på neste tog som betjente Chesterfield, og jeg kunne unne meg litt mer søvn på den lange ferden nordøstover. Jeg duppet av idet toget stoppet i Taunton, og sov deretter til jeg med nokså god timing våknet idet vi forlot perrongen i Derby.

Omtrent klokka 15 kunne jeg stige av i Chesterfield, og nå gjensto kun den siste lille ti minutters etappen til Alfreton, som var valgt ut som min base for dagen. Jeg ankom Alfreton en time senere enn opprinnelig planlagt, uten at det viste seg å være noen krise. Stedets Travelodge-hotell, der jeg hadde betalt £38 for overnatting, befant seg i utkanten på den andre siden av Alfreton, og det ble anslått til rundt 35 minutters gange, så planen hadde uansett vært å koste på meg en taxi fra stasjonen. Dette var for øvrig en dag der jeg lenge hadde vurdert mulighetene og avventet ytterligere alternativer, og til slutt hadde det stått mellom Houghton Main (i Sheffield & Hallamshire County Senior League) og South Normanton Athletic. Det var et tøft valg, men jeg valgte meg til slutt sistnevnte, blant annet fordi hotellet i Alfreton var billigere enn det jeg måtte ha gitt uten å ha en strevsom retur etter kamp hos Houghton Main.

I tillegg skulle jeg treffe min groundhopper-kompis Neil Woolley, som også hadde lovet å plukke meg opp før kamp og skysse meg tilbake til hotellet etter kamp. Før den tid måtte jeg jo selvsagt sjekke ut Alfreton litt nærmere, i og med at jeg aldri kom så langt da jeg sommeren 2012 gjestet Alfreton Town og deres North Street. Jeg spaserte nå innover mot sentrum med det for øyet å teste et par av byens puber, og første stopp på veien ble The Miners Arms, som slett ikke var noe ille sted å ta en rast. Lenger inn i sentrum ble The Blue Bell neste etablissement til å få lov til å servere meg, og jeg valgte meg der en pint av Rosie’s Pig. Deretter endte jeg opp på den store King Alfred, der jeg også fikk i meg et måltid mens jeg avtalte møtetidspunkt med Neil. Han kom som avtalt med en snau time til avspark, og kjøreturen til kveldens kamparena Lees Lane tok ikke mer enn 7-8 minutter.

South Normanton er en landsby som ligger øst i grevskapet Derbyshire; ikke så langt fra grensen mot Nottinghamshire. Den ligger eksempelvis bare tre-fire kilometer øst for Alfreton, og har i dag rett i overkant av 9 000 innbyggere om man tar med det lille tettstedet Upper Birchwood. South Normanton har tradisjonelt vært et landbruksamfunn der man i middelalderen også drev med garving som næringsvei. Det var senere fødebyen til Jedediah Strutt, som skulle bli en av pionerene innen tekstilindustrien ved å blant annet finne opp en maskin til produksjon av strømper. South Normanton ble et senter for slik produksjon, og de som arbeidet med dette hadde lange arbeidsdager sittende ved maskinene; noe som gjorde at de med sine slitte og skinnende buksebaker gjerne ble kalt ‘Shiners’ – og det har faktisk gitt fotballklubben sitt kallenavn. Tidlig i forrige århundre ble det for alvor også startet opp med gruvedrift her, og dette ble snart stedets dominerende næringsvei, så lenge det varte.

Klubben vi i dag kjenner som South Normanton Athletic har røtter tilbake til 1926 og stiftelsen av klubben South Normanton Miners Welfare. Så får man selv gjøre seg opp en mening om hvorvidt det er identisk med dagens klubb eller kun en forgjenger. De spilte uansett under dette navnet helt frem til 1990, da de endret navn til South Normanton Athletic og samtidig tok plass i Central Midlands League. Det er faktisk litt av en gåte for meg hva slags ligaer de før den tid spilte i, men uansett sikret de seg opprykk ved å i 1994 bli nummer to i CML Premier Division, som til tross for navnet ikke var ligaens toppdivisjon. I dag har jo CML kun to likestilte avdlinger på step 7 (North Division og South Division), men de brukte jo i flere år nemlig det enda mer pompøse navnet Supreme Division på sin toppdivisjon, og det var altså dit The Shiners rykket opp.

Ligaens regler tilsa at klubben måtte ha installert flomlys i løpet av sin tredje sesong i toppdivisjonen, og da det ikke hadde blitt gjort, ble klubben i 1997 degradert. Etter én sesong fikk de returnere til Supreme Division, der de raskt etablerte seg på øvre del av tabellen, og tredjeplassen i 2003 var tilstrekkelig til å sikre seg opprykk til Northern Counties East League. I 2007 rykket de opp til toppdivisjonen, men ett år senere ble en drastisk beslutning tatt, for med et aldrende styre og mangel på nye yngre krefter så man seg nødt til å legge ned driften. Etter hvert ble det heldigvis blåst liv i klubbnavnet igjen da man i 2009 var tilbake i Central Midlands League med et nytt styre. Da CML gjennomførte en omstrukturering i 2011, ble klubben plassert i den nye South Division, som nå altså er en av ligaens to likestilte avdelinger, og en andreplass i 2014 var nok til at de fikk rykke opp i East Midlands Counties League, der de fortsatt befinner seg.

Fremme ved Lees Lane betalte vi oss inn med £5 hver, og fikk beskjed om at kveldens kampprogram ikke hadde ankommet riktig ennå, men at de snart ville være å finne ved klubbsjappa på innsiden. Der ventet allerede et par andre groundhoppere, og en av disse var Jim Brunt, som også er styremedlem i FC United of Manchester og identisk med mannen som hjalp meg med billett da jeg så de hjemme mot Stockport County tidlig i sesongen. Sist jeg så ham var i Gresley, og også da var Neil med, så vi oppsøkte nå klubbhusets bar for å slå av en prat over en pint. Da vi gikk for å sjekke ståa litt før avspark, hadde det fortsatt ikke kommet noe kampprogram, og det var etter hvert tydelig at så ikke ville skje, så da venter vel en bot fra ligaen.

I mangel på program måtte vi igjen ty til nettet for å ta en kikk på tabellen for East Midlands Counties League, og den fortalte at South Normanton Athletic nå var den eneste klubb med fortsatt mulighet til å innhente West Bridgford. Sistnevnte hadde ni poeng ned til toer Birstall United med kun to runder igjen. South Normanton Athletic lå før kveldens kamp på tredjeplass elleve poeng bak West Bridgford, men hadde også tre kamper til gode. Kveldens gjester var Holbrook Sports som befant seg på en 19. plass av de 22 klubbene i denne ligaen, så majoriteten av de fremmøtte forventet nok en hjemmeseier på Lees Lane denne aftenen. Om det ikke var noe program denne kvelden, fikk jeg i hvert fall tak i en pin til min samling ved å stikke snuta innom klubbsjappa for å snoke.

Lees Lane var klubbens – eller forgjengerens, om man velger å se det slik – hjemmebane allerede siden starten i 1926, og har fortsatt en solid dose karakter. Innenfor inngangspartiet ved det ene hjørnet har man klubbhuset med sin bar rett ved siden av på venstre hånd. Lenger nedover denne kortsiden har man klubbsjappa bygget inn i enden av anleggets største tribune. Dette er en sittetribune, og er altså plassert bak mål på denne kortsiden. Ikke nok med det, for i svingen herfra over mot bortre langside står ytterligere en tribune. Også dette er en sittetribune, men av en noe mindre størrelse. Nedover langs den nevnte langsiden er det hard standing, men med et større parti der et overbygg gir tak over hodet. På bortre kortside og den andre langsiden er det igjen hard standing, men her står man helt under åpen himmel.

Lees Lane er altså nokså spesiell ved at mesteparten av tribunefasilitetene befinner seg på en av kortsidene, og den er også litt spesiell i den forstand at muren rundt banen antyder en oval som gjør det naturlig å spørre seg om det tidligere har vært arrangert speedway, hundeveddeløp eller lignende her. Samtidig spørs det om det hadde vært plass til noe slikt, selv om det selvsagt kan ha endret seg noe. Det var vel en av våre samtalepartnere som nevnte noe om dette, men jeg er ikke kar om å huske hvorvidt han mente det kun var anleggets design eller om det hadde vært en liten sykkelbane der. Jeg nevnte for øvrig at Lees Lane var skyld i en degradering i 1997, men jeg skylder da også å gjøre oppmerksom på at midlene som den gang var satt av til flomlys måtte brukes for å utbedre skader etter en brann som i 1996/97-sesongen totalskadet garderobebygget og holdt på å ta knekken på klubben. Til tross for dette og det harde arbeidet de la ned, viste ligaen altså ingen nåde den gang, men de ble jo ordnet opp i sesongen etter.

Nå var det på tide å rette oppmerksomheten mot gressmatta, men første omgang var på ingen måte noen festforestilling for den kresne tilskuer. Den besto mest av spill midt på banen, med lite av interesse som skjedde foran de to målene. Et par halvsjanser var det, men forsvarerne virket å ha nokså god kontroll på det som kom, samtidig som det åpenbart manglet noe offensivt for begge lag. Hjemmelaget burde kanskje tatt ledelsen like før pause, men avslutningen var nokså svak og gikk utenfor gjestenes mål slik at det fortsatt var målløst da spillerne gikk i garderoben. Det offisielle tilskuertallet ble for øvrig etter hvert oppgitt å være 75, og det var nok ørlite høyere enn de 53 vi hadde talt oss frem til. Jeg mistenker at man kjører en variant man kjenner godt fra lavere divisjoner i Norge, der man gjerne opererer med anslag og gjetninger, og det at man veldig ofte har runde tall styrket også denne mistanken.

Det svirret nå rykter om at Nottingham-klubben West Bridgford ikke ville få godkjent sin bane for opprykk, og uten at jeg automatisk svelget dette rått, lurte jeg på om South Normanton Athletic ville ta opprykk om så var tilfelle. Et par karer vi pratet med mente at svaret var JA, men så gjenstår det jo selvsagt å se om disse ryktene har rot i virkeligheten. Vi fikk også høre litt mer om det som skjedde da man som nevnt følte seg nødt til å legge ned driften, og dette med et aldrende styre og bekymringer om hvem som skal ta over stafettpinnen, er jo også noe jeg har tenkt over flere ganger når jeg har besøkt klubber der snittalderen på de involverte har vært meget høy. Samtidig ser vi jo at dagens unge generasjoner som regel heller følger PL-klubber fra andre siden av landet eller valser rundt i Messi- og Ronaldo-drakter. Ikke unaturlig det selvsagt, men heldigvis er det i hvert fall noen av de som vokser det av seg, for uten at det kommer yngre krefter til, vil en klubb naturlig nok være dødsdømt i det lange løp.

Etter hvilen skulle det i hvert fall bli langt mer å juble for for de som ønsket seg mål og sjanser. I omgangens 13. minutt sørget Shane Newton for hjemmeledelse 1-0, men kun fire minutter senere utlignet Phil Summerfield for gjestene. Det nærmet seg et kvarter igjen av ordinær tid da vertskapet igjen tok ledelsen, og Kevin Hemagou ble kreditert 2-1-målet. Nå hadde South Normanton Athletic koblet et visst grep, men Holbrook Sports prøvde seg med en par halvskumle kontringer. I det 84. minutt følte man imidlertid at avgjørelsen falt da Samuel Chambers økte til 3-1, og SNA kunne for så vidt puttet nok et mål helt på tampen. De var nok uansett fornøyd da dommeren blåste av med hjemmeseier og 3-1 som sluttresultat.

I ettertid røper jeg vel heller ingen stor hemmelighet når jeg forteller at man aldri klarte å innhente West Bridgford, som vant tittelen og rykket opp i Midlands Football League, så ryktene om de viste seg altså å ikke stemme. Vi forlot uansett Lees Lane ikke altfor lenge etter kampslutt. For første gang på en god stund hadde jeg en morgendag foran meg der jeg faktisk kunne dra meg litt, men Neil måtte forståelig nok hjem til kone og barn, så jeg lot ham skysse meg tilbake til mitt hotell og takket for skyss før han satt kursen mot Mansfield. Jeg vurderte å unne meg en siste pint i hotellbaren, men valgte i stedet å trekke meg tilbake til hotellrommet, der jeg ble liggende å se en film på TV før jeg tok kvelden.

 

 

English ground # 413:
South Normanton Athletic v Holbrook Sports 3-1 (0-0)
East Midlands Counties League
Lees Lane, 19 April 2017
1-0 Shane Newton (58)
1-1 Phil Summerfield (62)
2-1 Kevin Hemagou (74)
3-1 Samuel Chambers (84)
Att: 75
Admission: £5
Programme: None
Pin badge: £3

 

Next game: 20.04.2017: Chadderton v FC City of Liverpool
Previous game: 18.04.2017: Ilfracombe Town v Fremington

More pics

 

 

 

Tirsdag 18.04.2017: Ilfracombe Town v Fremington

 

Årets store ‘Easter Hop’ var nå ferdig, og jeg var på vei inn i en ny fase av min enorme og ambisiøse april-tur. Jeg hadde denne dagen en svært lang reise foran meg, og jeg hadde nok ikke fått like mange timer søvn som jeg helst burde hatt da jeg i 06.00-tiden sto opp sammen med min venninne Kay, som igjen hadde vært vertskap for meg de to siste nettene. En drøy halvtime senere kom drosjebilen hun hadde bestilt til meg, og jeg kom meg således med 06.57-toget fra Thatto Heath. Ved endestasjonen Wigan North Western kunne jeg deretter foreta et raskt togbytte og ta plass på 07.22-toget som skulle ta meg så langt som til Birmingham New Street. Etter et nytt raskt togbytte der, kunne jeg endelig ta sjansen på å blunde litt mens toget tok meg til Exeter St. Davids, der jeg skulle bytte til dagens siste tog.

Fra Exeter St. Davids måtte jeg nemlig ha toget opp til Barnstaple, men hadde nesten tre kvarters ventetid på toget videre dit. Det gjorde imidlertid at jeg kunne benytte anledningen til å endelig unne meg en røykepause. Siden jeg kun hadde spist et smørbrød på et av togene, fikk jeg også kjøpt meg et nytt smørbrød og litt leskedrikk før jeg steg på Barnstaple-toget med avgang 12.27. Denne jernbanelinjen har navnet Tarka Line, og på sin ferd gjennom idylliske omgivelser brukte den en time og ti minutter opp til endestasjonen Barnstaple. Jeg var fortsatt ikke fremme ved min destinasjon, og tidligere gikk det tog helt Ilfracombe, men det ble det slutt på i 1970, slik at jeg nå trengte buss på denne siste strekningen.

Jeg hadde ti minutter på meg til å bytte fra tog til buss, og heldigvis var bussholdeplassen rett utenfor Barnstaple jernbanestasjon, der buss nummer 21 snart kom. Etter 50-55 minutter på bussen kunne jeg i henhold til ruteplanen klokka 14.40 omsider hoppe av ved St. James’s Place Gardens i Ilfracombe – over åtte timer etter at jeg hadde tatt et foreløpig farvel med Kay den morgenen. Et steinkast fra bussholdeplassen jeg nå steg av på ligger Ocean Backpackers, der jeg hadde betalt £30 for overnatting. Jeg hadde vel for så vidt merket meg at det ikke var innsjekking før klokka 16.00, men hadde regnet meg å kunne få slengt fra meg bagasjen for å utforske den idylliske byen i mellomtiden. I stedet ble jeg møtt av låste dører og et skilt som fortalte at resepsjonen nå var stengt til klokka 16.00.

Ilfracombe er en kystby og seaside resort som ligger på den nordlige kysten av grevskapet Devon, og som i dag har omtrent 11 000 innbyggere. Her var det allerede i jernalderen en festning på klippen Hillsborough Hill som ruver som et landemerke over havnen, og næringsveiene her var tidlig knyttet til maritim aktivitet som fiske og handel med Wales, som ligger på den andre siden av den brede Bristolkanalen som her er en stor bukt. Med ferjer som opererte i denne bukta utviklet Ilfracombe seg snart til en populær turistdestinasjon, og dette skjøt ytterligere fart med jernbanens ankomst. I 1950-årene var pågangen så stor at det rett og slett ikke var nok lokal arbeidskraft til å betjene turistnæringen, og man annonserte derfor gjerne etter arbeidskraft i nord-engelske byer som eksempelvis Manchester og Liverpool.

I denne gullalderen var det i høysesongen tusenvis av turister som ankom med tog hver lørdag, og minst like mange som kom med ferjene. Som mange andre slike turistdestinasjoner kom nedgangen da ikke minst sydenturismen skjøt fart i 1960-årene, og nedleggelsen av jernbanen sørget for ytterligere nedgang og stor arbeidsledighet. Senere har man igjen sett en viss oppsving med etableringen av diverse lettere industri, samtidig som det åpenbart fortsatt er en viss turisme her. Jeg skulle som sagt gjerne spasert litt rundt i den koselige byen, heller enn å slå i hjel tiden med en pint og et måltid på Wetherspoons-puben The Admiral Collingwood, men følte ikke for å slepe rundt på bagasje for tre og en halv uke, og irriterte meg nå litt over at jeg ikke hadde brukt noe mer penger på et skikkelig hotell.

På slaget fire sto jeg igjen og ringte på ringeklokka til Ocean Backpackers, og etter noen minutter var det endelig aktivitet der inne, slik at jeg snart fikk sjekket inn. Jeg slang fra meg bagasjen på rommet og gikk straks av gårde for å se meg rundt. Spektakulære Tunnels Beeches skulle jeg gjerne tatt en kikk på, men der var det visst dessverre i ferd med å stenge, og det samme var vel tilfelle ved Ilfracombe Museum like ved, så jeg gikk i stedet ned for å utforske det koselige havneområdet. Der i den indre havnen lå båtene på sandgrunnen som et bevis på at tidevannsforskjellen her skal være den nest største i verden. På vei ut til tuppen og den kjente Verity-statuen, kunne jeg latt meg friste av tilbud om båtutflukter til Lundy Island, men med en fotballkamp på programmet hadde jeg strengt tatt ikke tid til slikt.

Etter litt vandring rundt i sentrumsgatene, oppsøkte jeg etter hvert puben George & Dragon, men ankom samtidig som en horde av utenlandske turister, og beveget meg derfor ganske raskt videre for å i stedet sjekke ut The Boathouse, der jeg ble fristet innenfor av en plakat som på utsiden vitnet om et godt utvalg av cider. Dermed fikk jeg lesket strupen mens jeg rablet ned en hilsen på et par postkort jeg hadde kjøpt, og etter at jeg også fikk postet disse, var det etter hvert på tide å ta seg til kveldens kamparena Marlborough Park. Ilfracombe omgis av klipper og er usedvanlig bakkete, og Marlborough Park ligger nesten helt på toppen av bakkene på vei ut av byen. Bartenderen ved The Boathouse hadde derfor anbefalt meg å ta en taxi dit opp, i stedet for å traske over halvannen kilometer i konstant og bratt oppoverbakke. Også drosjekusken var i liten tvil om at det var et meget godt valg, og etter hvert som bilen hans klatret oppover i åsen over Ilfracombe, var jeg snart glad for at jeg hadde fulgt rådet.

Med en drøy halvtime til avspark klokka 18.30 ble jeg sluppet av utenfor klubbhuset ved Marlborough Park, og dette var en visitt jeg virkelig hadde sett frem til. Jeg hadde rett og slett forventninger til at dette skulle bli et av turens store høydepunkter, og jeg har jo en stund ønsket meg til Marlborough Park. Et snaut år tidligere hadde jeg da også valgt meg ut Ilfracombe som vertskap for turens første kamp da jeg foretok min siste tur i 2015/16-sesongen. Etter at alt var booket ble den gang kampen flyttet på nokså kort varsel, og jeg ble sittende igjen med en hotellreservasjon i Ilfracombe som jeg omsider valgte å ikke benytte meg av da jeg i stedet valgte å besøke Treharris Athletic Western og deres fantastiske hjemmebane – i seg selv ikke noen dårlig erstatning, og spesielt siden den walisiske klubben nå dessverre har forlatt sin herlige Athletic Ground. Uansett; nå skulle jeg endelig se kamp ved Marlborough Park.

Ilfracombe Town ble i 1902 stiftet under navnet Ilfracombe FC, og var to år senere med å stifte North Devon League. I 1920 tok de dagens navn ved å legge til Town-suffikset, før de ytterligere to år senere tok plass i East Devon League. Etter andre verdenskrig var The Bluebirds med å stifte Western League Division Three, da denne ligaen i 1949 utvidet med en tredjedivisjon. 1952/53-sesongen står fortsatt som deres beste i FA Cupen, og det var kun et knepent 0-1 tap borte mot Llanelli i fjerde kvalifiseringsrunde som hindret klubben i å ta seg til første ordinære runde. Våren 1953 hadde også klubben spilt seg opp i Western League sin toppdivisjon, men der ble det foreløpig med to sesonger før de rykket ned igjen, og fire år senere forlot de i 1959 Western League og returnerte til North Devon League.

Etter et kvart århundre i North Devon League var de i 1984 igjen tilbake i Western League, der de tok plass i det som nå het Division One. Opprykk til toppdivisjonen fulgte i 2007, og i 2010 kapret de tredjeplassen og registrerte sin beste ligainnsats noen sinne. Dette ble kopiert påfølgende sesong, og på dette tidspunktet var det nok en rekke Southern League-klubber som etter å ha erfart bortekampene til Truro City fryktet nye lange borteturer til den utposten Ilfracombe tross alt er, for på denne tiden virket det som om Ilfracombe Town var ambisiøse og interessert i å ta steget opp på step 4. I 2011 vant man dessuten Western Leagues ligacup, men etter et par litt tyngre sesonger, valgte klubben i 2014 å takke for seg og forlate Western League Premier Division for igjen å returnere til North Devon League, der de overtok plassen til sitt reservelag.

Man kan kanskje si at ringen var sluttet med at man igjen returnerte til ligaen der man i sin tid startet, men etter to strake sjetteplasser siden den frivillige degraderingen, hadde jeg hørt rykter om at man etter denne sesongen håpet å kunne ta et steg opp igjen i fotball-pyramiden. North Devon League har sin toppdivisjon på step 8 (eller nivå 12 totalt, om man ikke helt forstår denne ‘sjargongen’), og er en av feederligaene for South West Peninsula League. Da jeg gikk opp til banen ved hjelp av en trappegang ved siden av klubbhuset, virket det ikke som om det ble avkrevd noen inngangspenger, og det ble da også snart bekreftet av en klubbrepresentant som også innrømmet at de ofte ikke har trykket kampprogram de siste sesongene.

Om Ilfracombe by er idyllisk og pittoresk, må det samme kunne sies om Marlborough Park, som jeg begeistret nå kunne skue utover. Selv den obligatoriske turen innom klubbhusets bar måtte nå vente mens jeg tok en aldri så liten kikk og knipset noen bilder. Det var i 1923 at klubben sikret seg tomten, og etter at de fikk lagt gressmatte og den slags, har Ilfracombe Town spilt sine hjemmekamper her på Marlborough Park siden starten av 1924/25-sesongen. Det er åpenbart anlagt inn i «fjellsiden», og det har nok vært medvirkende til at gressmatta hadde en voldsom helling før den ble (i hvert fall nesten) jevnet ut. Et par steder henger det fortsatt skilt som vitner om perioden i Western League, og dette må være en kamparena som skiller seg kraftig ut i deres nåværende liga som jeg mistenker stort sett består av temmelig spartanske anlegg.

Jeg kom opp ved siden av klubbhuset ved midten av den ene langsiden, der noen av tribunefasilitetene er å finne. Ved toppen av denne trappen kommer man nemlig opp mellom klubbhuset og en liten sittetribune som har støttepillarer i forkant og byr på anslagsvis rundt 50 blå plastseter til å hvile stussen på. Klubbhuset har ellers et ørlite overbygg som gir delvis tak over hodet til et lite parti der, men for øvrig er det hard standing under åpen himmel som gjelder her. Det er også tilfelle på den ene kortsiden, der jeg imidlertid i løpet av kampen kunne gå opp på en liten gressvoll bak en noe sliten redskapsbod i bølgeblikk for å få god oversikt for å ta noen bilder. Borte langside byr på mer hard standing, men her har man også de to laglederbenkene.

Den virkelige perlen er kortsiden ut mot Marlborough Road, der man bak mål har en noe større tribune. Dette er hovedsakelig en sittetribune, men har ut mot begge endende en liten seksjon for eventuelle stående tilskuere under taket. Som bakteppe har man steinmuren ut mot Marlborough Road, og ikke minst et flott lite kapell på kirkegården på andre siden av veien. Som noen ganske riktig kommenterte da jeg postet bilder herfra; dette må utvilsomt være en av de mest pittoreske kortsider den engelske fotballen har å by på. Bortsett fra tribunen er det ellers mer hard standing, naturligvis. I hjørnet mot den bortre langsiden er det for øvrig et gammelt inngangsparti, men trappa som i den bratte skråningen førte dit opp ville nok gitt sikkerhets-hysterikerne fullstendig anfall, og den var åpenbart heller ikke i bruk lenger.

I kveld skulle Ilfracombe Town ta imot Fremington, og i mangel på et kampprogram sjekket jeg igjen tabellen for North Devon League Premier Division, som bekreftet det jeg mente å vite. Ilfracombe Town tronet på toppen av tabellen med imponerende 19-1-1 (og en målforskjell på vanvittige +109) på sine 21 ligakamper så langt, og så ut til å kunne gå mot ligatittelen. Kun to poeng bak lurte imidlertid Braunton som dog hadde en kamp mer spilt, så de hadde likevel ikke råd til å surre for mye i sesongavslutningen. Jeg forventet derfor en hjemmeseier når de denne kvelden altså skulle være vertskap for Fremington, som på sin side befant seg på en 10. plass av divisjonens 15 lag.

Inne i klubbhusets bar fikk jeg bestilt meg et glass med noe godt, og selv om jeg selvsagt også hadde stortrivdes på årets ‘Easter Hop’, var det samtidig litt godt å være tilbake i mer normal gjenge slik at man kommer litt tettere på klubben man besøker og klubbrepresentantene som har litt bedre tid til å slå av en prat. Jeg var nemlig svært interessert i å høre mer om klubben fra de selv, og kom i prat med noen karer som kunne bekrefte at de etter tre sesonger tilbake i North Devon League nå føler seg rustet og lystne på å igjen prøve seg på et høyere nivå. Jeg fikk høre hvordan spillergruppen består av lokale gutter som også ser frem mot dette. Når spillerne etter hvert begynte å gjøre seg klare for å innta banen, var det bare å få seg påfyll i glasset og komme seg ut.

Det ble en ørliten forsinkelse da dommeren hadde glemt fløyta si i garderoben, men da han hadde løpt ned og hentet den, kunne han blåse i gang kampen. Vertene tok ikke overraskende et visst grep fra start, og i det femte minutt ble et hjørnespark omsatt i scoring da Joe Seldon headet i mål på bakerste stolpe. Etter dette fulgte en periode der jeg ikke lot meg imponere nevneverdig av det som skjedde, og bortelaget kom mer med. I det 19. minutt utlignet de etter at et innkast ble headet videre til Ryan Sanders, og han fikk stå helt alene og skyte i mål til 1-1. Altfor enkelt fra hjemmelagets ståsted, og en kar som sto ved siden av meg hevdet at vertskapet så langt leverte sin svakeste kamp på en god stund.

Fire minutter senere var de i hvert fall tilbake i ledelsen igjen, og det var Cassian Blackmore som fikk kronglet med seg ballen etter et innlegg, og halvveis liggende avsluttet han i mål til 2-1. Halvtimen var passert med et minutt eller så da hjemmelaget fikk en vanvittig trippel-sjanse og burde økt ledelsen. I løpet av få sekunder ble ballen blokkert tre ganger da Ilfracombe-spillerne nærmest sto i kø for å avslutte, og til slutt var det målscorer Blackmore sin avslutning som gikk via en motspiller og utenfor. Kampen hadde hevet seg noe, men ble i perioder nærmest blåst i stykker av en til tider voldsomt pirkete dommer som kanskje hadde et lite markeringsbehov. Uansett sto det fortsatt 2-1 halvveis, foran det jeg med en manuell telling hadde tallfestet til 79 tilskuere.

Det var egentlig litt merkelig at dommeren hadde glemt fløyta i garderoben før kamp, for han virket oppriktig glad i den, og drøyt fem minutter etter pause fikk han muligheten til å blåse for et straffespark. Simon Townsend steg frem og økte hjemmelagets ledelse til 3-1, og det var ikke ufortjent, for nå hadde de hevet seg. Kun tre minutter senere var Simon Townsend på farten igjen, da han på flott vis headet et innlegg i mål til 4-1. Det virket for lengst avgjort, og fortsatt gjorde dommeren i perioder sitt beste for å stykke opp kampen med unødvendige avblåsninger og stopp i spillet.

Med et kvarter igjen var også Joe Seldon nære på å kunne feire sin andre scoring for dagen, men hans avslutning traff innsiden av stolpen før ballen spratt i sikkerhet for Fremington. Med rett i overkant av fem minutter igjen av ordinær tid fikk han imidlertid det andre målet sitt da han fastsatte sluttresultatet til 6-1. Keeperspillet var alt annet enn imponerende da han sendte et frispark rett i mål, for målmannen forsøkte ikke engang å slenge seg, men prøvde i stedet å sparke ballen…som han bommet på og derfor måtte hente ut av nettet for sjette gang. Det var til slutt en overbevisende seier til hjemmelaget, til tross for at de åpenbart har enda mer å gå på, men de var nok uansett fornøyd med tre nye poeng og et nytt steg mot ligatittelen.

Jeg hadde tilbragt den siste delen av kampen på bortre langside, der jeg småpratet litt med en tidligere(?) klubbrepresentant som igjen kunne bekrefte at Ilfracombe Town vil bli å finne i South West Peninsula League neste sesong. De vil bli et flott tilskudd til en liga som de siste årene ofte har måttet ty til disse hersens reservelagene i sin liga, og til og med har sluppet de opp i sin øverste divisjon. Derfor er det desto mer gledelig å se når de i stedet får hentet opp klubber som Ilfracombe Town. Nå spaserte vi sammen over banen for å innta klubbhusets bar, der han spanderte neste runde, og snart kom også spillerne inn for å få seg en matbit og noe flytende fra baren, slik at jeg fikk de til å hjelpe meg med å identifisere dagens målscorere.

Jeg fikk beskjed om å forsyne meg av maten som hadde blitt satt frem, og det var en ordre jeg ikke kunne annet enn å adlyde. Jeg ble værende en stund, og var til slutt en av de siste til stede da jeg takket for meg og ønsket lykke til. En av klubbrepresentantene skulle samme vei, og slo følge med meg der vi spaserte ned bakkene mot sentrum. Der våre veier skiltes ønsket jeg igjen lykke til og gikk for å ta kvelden etter en lang dag. En ny lang reise ventet dagen etter, men Ilfracombe, Ilfracombe Town og Marlborough Park var denne dagen så absolutt verdt det, og blir ganske riktig stående som et av turens virkelige høydepunkter.

 

English ground # 412:
Ilfracombe Town v Fremington 5-1 (2-1)
North Devon League Premier Division
Marlborough Park, 18 April 2017
1-0 Joe Seldon (5)
1-1 Ryan Sanders (19)
2-1 Cassian Blackmore (23)
3-1 Simon Townsend (pen, 52)
4-1 Simon Townsend (55)
5-1 Cassian Blackmore (85)
Att: 79 (h/c)
Admission: Free
Programme: None
Pin badge: n/a

 

Next game: 19.04.2017: South Normanton Athletic v Holbrook Sports
Previous game: 18.04.2017: Maine Road v Abbey Hey

More pics

 

 

 

Mandag 17.04.2017: Maine Road v Abbey Hey

Da jeg forlot Traffords hjemmebane Shawe View hadde jeg allerede fått med meg to kamper denne dagen, og jeg var ikke helt ferdig riktig ennå. Jeg slapp i hvert fall å måtte bestille taxi fra Shawe View til dagens tredje og siste kamp, for jeg hadde blitt tilbudt skyss av en annen groundhopper som også hadde valgt å i stedet se Trafford v Colwyn Bay enn å følge det offisielle programmet da det flyttet seg fra Atherton Collieries til West Didsbury & Chorlton. Nå skulle vi imidlertid få et siste gjensyn med arrangementet som skulle avsluttes med kamp hos Maine Road – den siste av 13 kamper i årets store ‘Easter Hop’.

Karen som tilbød meg skyss er en ‘skadedyrutrydder’ fra Maidenhead, og han er både Maidenhead Town- og Millwall-supporter, i tillegg til å være litt av en skrue. I firmabilen til «Pest UK» forlot vi Flixton med kurs mot Chorlton, og jeg måtte jo bare spørre hva som var det ekleste oppdraget han hadde støtt på. Jeg fikk et merkelig blikk før han fulgte opp med å si at det selvsagt kommer an på øyet som ser, men at han ikke lar seg plage av slik. Han kunne fortelle at han gjerne tar livet av mus og rotter med bare hendene, men at det eneste han er redd for er hunder, for de er han merkelig nok livredd for. Turen gikk smidig, og etter 15-20 minutter var vi fremme ved Brantingham Road og vår destinasjon.

Chorlton, eller Chorlton-cum-Hardy som det heter offisielt, ligger drøyt seks kilometer sørvest for Manchester sentrum. Dette var tidligere en landsby som befant seg ved Lancashires sørlige grense mot Cheshire, men området har for lengst blitt spist opp av storbyen Manchester, og Chorlton ble i 1904 offisielt innlemmet i Manchester. I dag er da også Chorlton en bydel i storbyen, med et eget befolkningstall anslått til drøyt 14 000. Befolkningsveksten fant i sin tid sted først og fremst etter at boligutbygging og jernbane- og metro-forbindelser gjorde at man trakk til seg mennesker som gjerne arbeidet inne i Manchester men ville bo litt mer landlig. Med en drøy halvtime til kampstart klokka 17.45 parkerte vi utenfor i Brantingham Road, og jeg takket for skyss og ønsket Maidenhead Town lykke til i opprykkskampen de var involvert i.

Min groundhopper-kompis Luke hadde etter dagens første kamp hos Atherton Collieries valgt å heller foreta en utflukt til Blackpool(?) med sin nye flamme, men hadde betalt for hele Hop-arrangementet, så der hadde han gitt meg sin billett slik at jeg kunne bruke den her hos Maine Road. Derfor nøyde jeg med å punge ut med £1,50 for et kampprogram som var tykt og innholdsrikt. Innenfor traff jeg også på de andre groundhopperne som nå altså kom fra besøk hos West Didsbury & Chorlton, og da jeg fikk høre at de siden mitt besøk i mars 2016 har blitt fast møtested for en hel gjeng med venstreradikale hipster-supportere, var jeg enda gladere for at jeg hadde valgt å heller besøke Trafford og Shawe View.

Om ikke et navn som Maine Road FC i seg selv varsler om en tilknytning til Manchester City, er det liten tvil om dette når man også ser klubbens logo og klubbfarger, og klubben ble da også i 1955 opprinnelig stiftet av en gruppe Manchester City-supportere under navnet City Supporters Rusholme. Etter å ha spilt sine første sesonger i Rusholme Sunday League og Manchester Amateur Sunday League, flyttet de i 1960-årene sitt hovedkvarter til det nye Maine Road Social Club, og tok da dagens navn. Etter at de på begynnelsen av 1970-årene vant både ligaen og dens ligacup, søkte de nye utfordringer og hoppet over til den «ordinære» lørdagsfotballen og tok plass i Manchester League. De de våren 1983 vant ligatittelen, var det kun den første av fire strake ligatitler i Manchester League.

Klubben hadde i 1980 flyttet inn på sitt nåværende anlegg, og fremgangen hadde vært såpass at Maine Road i 1987 fikk innpass i North West Counties League. Da de to år senere endte på andreplass bak Vauxhall Motors, mistet de opprykket fordi deres hjemmebane ikke oppfylte kravene, men det var fikset da de sesongen etter tok Division Two-tittelen og rykket opp i NWCLs toppdivisjon. Etter 12 sesonger på dette nivået, opplevde klubben for første gang nedrykk i 2002, men trengte kun to sesonger på å returnere. De har siden den gang holdt seg i toppdivisjonen, som i mellomtiden har endret navn fra Division One til Premier Division, med andreplassen i 2013 som bestenotering. Den gang måtte de se seg slått med ett poeng av Padiham. I denne perioden søkte Maine Road for øvrig opprykk ved et par anledninger, men det har de imidlertid ikke gjort de siste årene.

Etter at Manchester City flyttet fra det sørlige Manchester til Eastlands øst i byen, holder nå faktisk Maine Road til nærmere Citys historiske hjemsted enn det oljesjeik-klubben selv gjør, men så var det denne tilknytningen da. Under mitt første besøk til AFC Blackpool var Maine Road gjester, og jeg hadde den gang en lengre samtale med en av klubbrepresentantene som hevdet at de nå har lite med hverandre å gjøre bortsett fra at de innimellom kan få et draktsett eller noe slikt. For en klubb stiftet av Manchester City-supportere er det vel ikke altfor overraskende at det åpenbart fortsatt er visse forbindelser, for klubbens hovedsponsor er Manchester City Supporters Club, mens den skandinaviske avdelingen av denne også var godt synlig i programmet med annonser og sponsing av spillere etc.

Midt i en kompleks som består av en rekke fotballbaner står klubbhuset egentlig utenfor selve hovedbanen, og for å ta meg inn dit måtte jeg først orientere meg gjennom en liten labyrint av gjerder. Oppe i baren fikk jeg betalt £2 for en boks Strongbow, men kunne snart konstatere at klubben til tross for deres hjertelige velkomst hadde visse utfordringer denne dagen, for til tross for at de skrøt av hjemmelaget curry på menyen, var de allerede utsolgt, og da jeg i stedet betalte £2 for en steak & kidney pie, var den alt annet enn varm. Etter en prat med tyskeren Jens gikk vi ned igjen til banen og slo oss en stund sammen med Shaun Smith samt Lee, Katie & Jade mens vi ventet på at kampen skulle sparkes i gang.

Brantingham Road har altså vært klubbens hjemmebane siden 1980, etter at de tidligere hadde levd en noe omflakkende tilværelse. Som nevnt var den også grunn til at man i 1989 ble nektet opprykk til NWCLs toppdivisjon, og man gjorde åpenbart visse oppgraderinger etter dette. Det er fortsatt et nokså enkelt anlegg som kanskje heller ikke virker blant de mest spennende fra utsiden, men det er slett ikke verst, og de har i hvert fall ikke falt for fristelsen til å benytte seg av moderne prefabrikerte tribuner. På den ene langsiden har man begge laglederbenkene samt en ståtribune lenger nede på den ene banehalvdelen, der man har tak over hodet og noen betongtrinn å stå på. På den andre langsiden er det en tilsvarende men litt større tribune som byr på blanding av sitte- og ståtribune, mens det på kortsidene går i såkalt hard standing.

Etter at jeg som nevnt tidligere på dagen hadde sett Atherton Collieries ta et steg nærmere ligatittelen og opprykk, ventet nå en kamp mellom to lag med langt mindre å spille for. Det var duket for lokal derby mot Abbey Hey, og både Maine Road og dagens gjester befant seg på nedre halvdel av NWCL Premier-tabellen. Det skilte fire poeng mellom de to i Abbey Heys fordel, og de hadde også spilt en kamp mindre enn sitt vertskap for ettermiddagen. Begge de to hadde for øvrig solid avstand ned til nedrykkssonen, så det var overhodet intet tema for to klubber som denne sesongen har vært middelhavsfarere. Vertene hadde for øvrig en rekke skadeforfall, så den snertne unge frøkna Lucy Weir hadde nok igjen vært travel, der hun var physio for både Maine Road og Ashton Town, i tillegg til at hun også hadde vært på dagens første kamp i kraft av å være Atherton Collieries-fan.

Abbey Hey startet best, og deres Ashford Blake hadde to ganger testet hjemmekeeper Ryan Livesey før vertene kom bedre med. De hadde tatt litt kontroll på midtbanen da de 259 tilskuerne i det 18. minutt fikk se det første målet. Joel Senior vant ballen og leverte flott forarbeid før han fant Martin Owen, som igjen spilte videre til Matthew Morgan. Sistnevnte nådde ballen rett før den utrusende bortekeeper Thomas French, trillet ballen forbi ham og sørget for ledelse 1-0. Abbey Hey reiste seg igjen og jaget utligning, men deres keeper French måtte varte opp med en god redning da Connor Hughes avsluttet en Maine Road-kontring. Abbey Hey burde utlignet da en uidentifisert spiller fyrte løs, men keeper Livesey fikk slått ballen ut via stolpen.

Dermed kunne hjemmelaget gå i garderoben med en knapp 1-0-ledelse da dommeren blåste for halv tid, og jeg benyttet pausen til å samtale litt med andre kjente og ukjente blant de fremmøtte. En av de tidligere ukjente var en hjemmesupporter som tydeligvis kjente en av mine samtalepartnere, og som stoppet opp der noen minutter. Dermed benyttet jeg anledningen til å spørre om hvorfor man for noen år tilbake søkte opprykk for deretter å slutte å søke, og ikke overraskende mente han det var en blanding av at klubben ikke minst var usikre på om de var i en posisjon til å ta steget opp, samtidig som det ble stadig tøffere å kjempe i toppen av denne ligaen. Han så imidlertid ikke bort fra at de igjen kan la seg friste til å søke på et senere tidspunkt.

Etter sidebytte var Abbey Hey igjen frempå tidlig i omgangen, og denne gang var det Nick Collins som sørget for at hjemmekeeperen holdt seg varm i trøya. Likevel var det hjemmelaget som fem minutter ut i omgangen doblet sin ledelse da Matthew Morgan omsatte en pasning fra Connor Hughes i scoring, og dermed 2-0. Maine Road virket nå å ha kontroll, men da vi passerte en times spill var det tydelig at de var i ferd med å slippe gjestene inn i kampen. Tjue minutters tid ut i omgangen fant et innlegg Matthew Cook, som ga bortelaget fornyet håp med redusering til 2-1. I den omvendte kampen tidligere i sesongen hadde Maine Road kastet bort en tomålsledelse og endt opp med å tape, og hjemmefolket begynte nok nå å frykte at så skulle skje igjen.

Abbey Hey presset da også for en utligning nå, og både Blake og Jonathon Hardy hadde avslutninger som gikk like over. Med snaut tolv minutter igjen kom sannelig også utligningen da Road mistet ballen, og Ashford Blake fikk endelig uttelling da han fra like utenfor 16-meteren sendte i vei et skudd som snek seg i mål bak Road-keeper Livesey. Nå var hjemmefansen mest opptatt av at de ikke skulle ende opp med å tape, og det ønsket fikk de i hvert fall oppfylt selv om deres tidligere spiller Nicholas Alexander skjøt like utenfor for gjestene noen minutter på overtid. Kort tid etter var det slutt, og poengdelingen var et faktum.

Dette markerte også slutten på årets store ‘Easter Hop’, og det var mange kjente å ta avskjed med før jeg gikk for å finne korrekt holdeplass for bussen som skulle ta meg til Manchester Oxford Road. Fra togstasjonen der gikk ferden videre til Wigan North Western og et nytt togbytte før siste etappe til Thatto Heath, der jeg igjen altså skulle overnatte hos min venninne Kay. Jeg ankom togstasjonen der litt før klokka halv ti, og kunne spasere til hennes bopel for å tilbringe et par timer med henne før litt søvn måtte til. Jeg hadde nemlig en tidlig start og en voldsom reisevei dagen etter, da forventningene var skyhøye til det jeg hadde sett for meg som en av turens mulige høydepunkter.

 

 

English ground # 411:
Maine Road v Abbey Hey 2-2 (1-0)
North West Counties League Premier Division
Brantingham Road, 17 April 2017
1-0 Matthew Morgan (18)
2-0 Matthew Morgan (51)
2-1 Mattthew Cook (65)
2-2 Ashford Blake (79)
Att: 259
Admission: With Luke’s Hop ticket (otherwise £5)
Programme: £1,50
Pin badge: £3

 

Next game: 18.08.2017: Ilfracombe Town v Fremington
Previous game: 17.04.2017: Trafford v Colwyn Bay

More pics

 

 

 

Mandag 17.04.2017: Trafford v Colwyn Bay

Jeg hadde allerede fått med meg en revisit til Atherton Collieries denne mandagen; andre påskedag, og siden det var full runde klokka 15.00, fulgte jeg ikke det offisielle ‘Easter Hop’-programmet ved å dra videre til en revisit hos West Didsbury & Chorlton, slik mange av de andre groundhopperne gjorde. I stedet hadde jeg tenkt å benytte anledningen til å se en kamp i Northern Premier League Division One North – på nivået over – og besøke Trafford og deres hjemmebane Shawe View. Dette var en av kun fire baner jeg manglet i NPL 1 North, og ironisk nok var dagens motstander Colwyn Bay en av de andre tre jeg fortsatt hadde til gode å besøke. Jeg rakk imidlertid å tilbringe litt tid med Atherton Colls-folket i deres bar før jeg takket for meg og forlot Alder Street.

Jeg hadde blinket med ut 13.44-toget, og spaserte ned til Atherton stasjon, der jeg tok plass på dette toget. Etter rundt 35 minutter kunne jeg stige av og foreta et raskt togbytte ved Manchester Oxford Road, og 14.16-toget herfra brukte nøyaktig ti minutter til Chassen Road, som er noen få minutters gange fra Traffords hjemmebane Shawe View. Der ankom jeg altså med en snau halvtime til avspark, og fikk raskt betalt de £8 som ble avkrevd i inngangspenger, samt £2 for et eksemplar av dagens kampprogram. Det viste seg for øvrig å være et godt program, men de hadde nok surret litt med noe av innholdet, der flere sider med informasjon om bortelaget ikke tok for seg Colwyn Bay, men snarere Kendal Town som hadde vært gjester i deres siste hjemmekamp.

Jeg befant meg i Flixton, som er en landsby som hører til grevskapet Greater Manchester. Flixton har i dag drøyt 10 000 innbyggere, og ligger en snau mil sørvest for sentrale Manchester. Den industrielle revolusjon sørget for at det ble etablert noe tekstilindustri her, men ikke på langt nær i samme grad som visse andre nærliggende områder. Til tross for en befolkningsvekst på første halvdel av 1800-tallet var også den beskjeden sammenlignet med den eksplosjonsartede befolkningsveksten som flere av nabogrendene så. Flixton forble nokså landlig og avsides inntil jernbanelinja mellom Manchester og Liverpool begynte å betjene byen, og etter hvert har den blitt en slags drabantby og «pendlerby» for Manchester.

Trafford FC ble så sent som i 1990, stiftet under navnet North Trafford, og deres søknad om medlemskap i Mid-Cheshire League ble da opprinnelig avslått. Etter at en annen klubb trakk seg på kort varsel før sesongstart, fikk de imidlertid likevel innpass, og de debuterte med andreplass i Division Two og opprykk. Dette ble påfølgende sesong fulgt opp med en fjerdeplass, og det var nok til at de fikk ta plass i North West Counties League. I sin andre sesong i denne ligaen, tok de våren 1994 andreplassen bak Haslingden i det som da fortsatt hadde det logiske navnet Division Two, og rykket derfor opp i toppdivisjonen, samtidig som de etter denne sesongen endret navn til dagens Trafford FC.

De var umiddelbart å finne i toppen også der, og etter tredje- og fjerdeplass, kunne de i sin tredje sesong på nivået feire ligatittel våren 1997. Det betød også opprykk til step 4 og Northern Premier League. Etter å ha endt sist i 2003 måtte de ta turen ned igjen i NWCL, men returnerte etter at de i 2008 vant NWCL-tittelen foran et Salford City som på den tiden fortsatt hadde klubbsjela og integriteten i behold. Da de våren 2013 endte på fjerdeplass i NPL 1 North, betød det deltakelse i playoff, og til tross for at de måtte spille både semifinale og finale på bortebane, sikret de seg opprykket etter å først ha slått New Mills og deretter triumfert på straffesparkkonkurranse etter at finalen mot Cammell Laird endte målløs. Dermed var klubben klar for opprykk til NPL Premier Division.

Deres beste ligaplassering stammer fra 2013/14-sesongen da de debuterte på nivået med en 10. plass i NPL Premier. Men så var det denne vanskelige andresesongen det ofte snakkes om da… Den endte nemlig med nest sisteplass og retur til NPL 1 North, der de denne sesongen kjempet febrilsk om å kapre en av de siste playoff-plassene. Det klarte de ikke forrige sesong da de endte på 8. plass, og selv om de igjen befant seg i sjiktet rett bak playoff-plassene, hadde de denne gang langt bedre heng på disse i en divisjon som denne sesongen har vært langt tettere bak de to topplagene Farsley Celtic og Lancaster City som utkjempet en durabelig duell om det automatiske opprykket. Men mer om det snart..

Shawe View er langt eldre enn klubben, og det var Manchester City som i 1946 slo kloa i tomten de brukte som treningsbane. Den fungerte i årevis også som hjemmebane for deres ungdomslag, og den beskjedne belysningen besto den gang av halogenlamper festet på telegrafstolper. Etter at Manchester City senere flyttet til et mer moderne treningsanlegg, ble Shawe View benyttet av Altrincham-reservene, i tillegg til at det fungerte som rugby-bane. Deretter ble anlegget overtatt av den lokale klubben Urmston Town, som på midten av 1980-årene spilte et par sesonger i NWCL, men Shawe View hadde en stund ligget brakk da klubben som da het North Trafford flyttet inn og tok den i bruk.

Klubben har åpenbart gjort en fantastisk jobb med å ruste opp anlegget, for etter å først ha reist nye gjerder og anlagt såkalt hard standing, ble det også reist både en ny hovedtribune og ytterligere to tribuner/overbygg. Jeg hadde kommet inn hovedinngangen i det ene hjørnet, og det er midt på den nærmeste langsiden der at man finner hovedtribunen som er en sittetribune med seter som skal stamme fra Huddersfield Towns gamle Leeds Road. På denne langsiden finner man også laglederbenkene og klubbhuset, mens man på motsatt langside også har en tribune midt på. Denne strekker seg litt lenger enn hovedtribunen, og byr på to rader med seter, med mulighet for å stå bak disse. På kortsiden nede ved inngangspartiet er det kun hard standing under åpen himmel, mens man bak det bortre målet har et overbygg som gir tak over hodet til de som velger å stå på en seksjon med et par betongtrinn.

Shawe View er så absolutt et trivelig sted å se fotball, og du verden for en voldsom mengde med unger som hadde møtt frem. Noen av de var åpenbart maskoter eller ballgutter, men det var likevel et vanvittig antall barn der, og etter å ha køet en stund blant unge karer som hadde problemer med å bestemme seg for hva de ville ha, fikk jeg omsider betalt £2,30 for en Chicken Balti pie med mushy peas og brun saus. Etter at herremåltidet var inntatt fikk jeg også sikret meg både en pin til min samling og en boks Strongbow som jeg tok med meg på en rask rekognoseringsrunde rundt banen. På runden traff jeg på en annen groundhopper som hadde valgt å ta en pause fra det offisielle programmet – en Maidenhead Town- og Millwall-fan fra Maidenhead, som i likhet med meg hadde tenkt seg videre til Maine Road etter kamp, og derfor tilbød meg skyss som jeg gladelig takket ja til slik at jeg likevel slapp å bestille taxi.

Som nevnt sto tittelkampen mellom Farsley Celtic og Lancaster City, og de to hadde god klaring ned til de øvrige. Dermed var det ytterligere tre playoff-plasser å kjempe om, og i så måte var det Ossett Town som ledet an på tredjeplass, der de sammen med Glossop North End hadde 69 poeng. Med to serierunder igjen var det Colne som med 68 poeng la beslag på femteplassen og dermed siste playoff-plass. Deretter fulgte Scarborough Athletic og Clitheroe med 67 poeng, før Trafford var å finne på åttendeplass med 66 poeng, og ble pustet i nakken av Brighouse Town med sine 65 poeng. Det er vel unødvendig å si at det var jevnt og at det ville bli et voldsomt kjør om playoff-plassene.

Selv om Trafford kun hadde tre poeng opp (og faktisk en bedre målforskjell) til Colne, var det selvsagt ikke ideelt med flere lag mellom seg og femteplassen, og siden jeg så vidt var inne på deres forrige kamp mot Kendal Town, så kunne den vise seg å bli avgjørende, for der rotet de bort en 2-0-ledelse og måtte nøye seg med ett poeng etter at Kendal hadde scoret to mål de siste fire minuttene. Nå nyttet det ikke å tenke på at man kunne hatt et bedre utgangspunkt med full pott i den kampen, men i stedet nullstille og sørge for å ta alle poengene mot dagens walisiske gjester. Colwyn Bay var på sin side å finne på en 13. plass, og hadde vel således i utgangspunktet lite annet enn æren å spille for.

Kampen mot Kendal ni dager tidligere var nå faktisk Traffords siste kamp, for de hadde hatt spillefri påskelørdagen, da andre resultater gikk mot klubben slik at Trafford hadde gått fra en fjerdeplass til en åttendeplass. De virket nå noe nervøse fra start, men nervene roet seg nok litt da de i det tolvte minutt fikk tildelt straffespark etter at Sam Barnes hadde handset i feltet. Aaron Burns tok ansvar for hjemmelaget og sendte Trafford i føringen 1-0 ved å finne nettmaskene bak Bay-keeper Karl Wills. Jubelen fra deler av de 325 tilskuerne klarte bare nesten å overdøve skrik og skrål fra hordene av unger som virket langt mindre interessert i selve kampen enn å støyende jage hverandre rundt på anlegget. Waliserne hadde åpenbart uansett ikke til hensikt å dra tomhendt hjem, og de skulle snart slå tilbake.

Det nærmet seg halvtimen spilt da Barnes gjorde opp for seg for handsen ved å være sistemann på et frispark som ble slått inn i feltet. Ballen endte i mål bak Trafford-keeper Terry Smith, og det sto 1-1. Colwyn Bay hadde fått blod på tann, og Louis Corrigan sendte i vei et skudd som keeper Smith med nød og neppe fikk slått i tverrliggeren. Det var en god og spennende kamp vi var vitne til, og bortsett fra de nevnte ungene virket det som om så godt som samtlige lot seg underholde av det som ble levert. Ved sidebytte var det fortsatt uavgjort 1-1, og jeg benyttet anledningen til å hente nye forfriskninger fra klubbhusets bar, der det for anledningen var nokså travelt.

Etter pause fikk var det fortsatt nerve og spenning, og Colwyn Bay hadde tidlig en god sjanse da Danny Bartle skjøt like utenfor. Deretter var det Louis Corrigans tur til å igjen tvinge frem en god redning fra hjemmekeeperen. Ved rundt halvspilt omgang tok kampen en dramatisk vending i løpet av kort tid. Astley Mullholland driblet seg inn i Trafford-feltet, og uten at jeg kunne se noen forseelse, pekte den tross alt langt bedre plasserte dommeren på straffemerket. Danny Andrews steg frem, men Trafford-keeper Terry Smith kastet seg riktig vei og fikk slått straffesparket utenfor. Fra den påfølgende corneren kontret hjemmelaget, og Lee Neville spilte gjennom Jack Dorney, som fra fem-seks meter kunne trille ballen forbi Bay-keeper Wills og gi hjemmelaget Trafford ledelsen med 2-1.

Slik de andre resultatene utviklet seg, var det avgjørende for Trafford å holde på denne ledelsen. Det klarte de foreløpig, selv om de ved et par anledninger levde litt farlig der kampen bølget frem og tilbake med et par muligheter begge veier. Da dommeren etter noen tilleggsminutter omsider blåste av, var det med hjemmeseier 2-1 som sluttresultat, og Trafford-folket kunne juble over tre viktige poeng. Nå hadde de tatt seg opp på en sjetteplass, ett poeng bak den siste playoff-plassen, og det siste skulle avgjøres i siste serierunde da Trafford for sin del skulle gjeste playoff-rival Ossett Town i en vanskelig bortekamp.

I ettertid er det jo ingen hemmelighet at Trafford endte på en sjetteplass, to poeng bak Colne på den siste playoff-plassen, og dermed må belage seg på en ny sesong i NPL 1 North. Klubben og deres Shawe View hadde uansett vært et trivelig bekjentskap til tross for alt ungeskriket (kanskje begynner jeg å bli en gammel grinebiter), og jeg var fornøyd med mitt valg av kampprogram denne dagen da jeg gikk til inngangen for å møte groundhopperen som skulle gi meg skyss til Maine Road og deres hjemmebane Brantingham Road, der vi skulle se dagens tredje og siste kamp. Der skulle også årets store ‘Easter Hop’ avsluttes, så turen var snart i ferd med å gå inn i en ny fase.

 

 

English ground # 410:
Trafford v Colwyn Bay 2-1 (1-1)
Northern Premier League Division One North
Shawe View, 17 April 2017
1-0 Aaron Burns (pen, 12)
1-1 Sam Barnes (29)
2-1 Jack Dorney (68)
Att: 325
Admission: £8
Programme: £2
Pin badge: £3,50

 

Next game: 17.04.2017: Maine Road v Abbey Hey
Previous game: 17.04.2017: Atherton Collieries v AFC Darwen

More pics

 

 

 

Mandag 17.04.2017: Atherton Collieries v AFC Darwen

Selv om jeg denne dagen ikke ville følge det offisielle opplegget for årets ‘Easter Hop’ til punkt og prikke, var jeg ikke helt ferdig med arrangementet som nå skulle avsluttes med tre mandagskamper på andre påskedag. Atherton Colliers, West Didsbury & Chorlton, og Maine Road sto på programmet. Jeg hadde tidligere besøkt både Atherton Collieries og West Didsbury & Chorlton, og hadde derfor tenkt å få med meg kampen Trafford v Colwyn Bay i NPL 1 North i stedet for kampen hos West Didsbury & Chorlton, før jeg tok turen til arrangementets siste kamp hos Maine Road. Siden det ikke var andre tidlige kamper som lot seg kombinere med Trafford, hadde jeg imidlertid få betenkeligheter med å bestemme meg for å starte dagen med en revisit til Atherton Collieries, som hadde vist seg som et trivelig vertskap da jeg gjestet deres hjemmebane Alder Street en mandagskveld dagen før nyttårsaften 2013. Derfor forlot jeg foreløpig min venninne Kay, som uansett hadde ting på agendaen for dagen, og fikk omsider snappet med meg gårsdagens Non-League Paper i en sjappe på spaserturen fra hennes bolig til Thatto Heath togstasjon.

Jeg satt meg på 08.57-toget til Wigan North Western, og etter 25 minutters tid kunne jeg der stige av. Jeg hadde sju minutter på meg til å bytte tog, og befant meg snart på vei mot Atherton, dit toget brukte snaut 25 minutter fra Wigan. Atherton er en by som historisk sett sorterte under Lancashire, men som nå hører innunder Greater Manchester, der den ligger vest i grevskapet – åtte kilometer vest for Wigan, og omtrent 17 kilometer nordvest for Manchester. Atherton er sterkt forbundet med kullgruvedrift, som i lang tid sto sentralt her frem til den siste gruven stengte i 1966. Spikerproduksjon og tekstilindustri er andre næringsveier som nå er en saga blott i byen som i dag har omtrent 22 000 innbyggere.

Mens jeg gikk fra stasjonen mot formiddagens kamparena og speidet etter en minibank, ble jeg passert av groundhopperen med artistnavnet Brekk Sarney – en merkelig Reading-kar som opptrer som tryllekunstner for barneselskaper og andre lignende begivenheter. Hans dype røst mumlet som vanlig noe jeg ikke var kar om å tyde, men jeg tippet han spurte om jeg trengte skyss ned til banen, og jeg vinket ham videre med svar om at jeg først måtte innom en minibank. Like etter passerte også den offisielle ‘Hop’-bussen, og da jeg noen minutter senere kom spaserende på utsiden av det som også kalles Alder House, var den i ferd med å parkere. Da jeg betalte meg inn med £5, var det fortsatt en times tid til avspark, så timingen var ganske god. Ytterligere £1,50 ble byttet mot et program, og jeg kunne deretter kikke meg litt rundt før jeg inntok klubbhusets bar for å slå av en prat med noen kjente fjes.

Atherton Colliers ble i 1916 stiftet av lokale gruvearbeidere med det formål å samle inn penger for lokale involvert i krigsinnsatsen. Etter første verdenskrig spilte de i flere lokale ligaer som Bolton Combination og Lancashire Alliance. Førstnevnte liga har de for øvrig vunnet ved hele ti anledninger, ikke minst takket være fire titler på fem sesonger i perioden 1937-1941. Etter nok en tittel i 1945 forsvant de til Manchester League, og derfra videre til West Lancashire League og Lancashire Combination, før de på begynnelsen av 1950-årene var tilbake i Bolton Combination. Da kalenderen viste 1965 hadde de hanket inn fire nye ligatitler, og i 1971 var de tilbake i den tradisjonsrike Lancashire Combination. Senere fulgte fire sesonger i Cheshire County League, og disse to sistnevnte var jo som tidligere nevnt de to som i 1982 slo seg sammen og stiftet dagens North West Counties League.

Colls har siden den gang vært fast innslag i NWCL, men det var først i 1996 at de klarte å spille seg opp i ligaens toppdivisjon. Der klorte de seg fast – godt hjulpet av minst én benådning – helt frem til våren 2009. Dette var første sesong etter at NWCL kastet logikk til side og døpte om sin toppdivisjon fra Division One til Premier Division, og den endte altså med nedrykk for Colls. Seks sesonger brukte de på å returnere, og det gjorde de med bravur da de våren 2015 vant en klar divisjonstittel. Tilbake i toppdivisjonen var tredjeplassen forrige sesong deres historiske bestenotering, men denne sesongen så ut til å kunne overgå alt og bli deres beste sesong noensinne. Ikke bare ledet de nå NWCL Premier, men de hadde også tidvis imponert i den gjeve cupturneringen FA Vase, der de nok var skuffet over exiten i femte runde.

Groundhopperen Joseph Gibbons er med i styre og stell i klubben, men hadde selvsagt også vært til stede på flere andre av helgens Hop-kamper, og det var trivelig å se igjen både ham og klubbsekretær Emil Anderson. Det slo meg nokså umiddelbart hvordan Atherton Collieries åpenbart har tatt store steg siden mitt forrige besøk – ikke bare på banen, men også utenfor. Den gang var det 76 tilskuere som så laget knuse det som da het Bacup & Rossendale Borough 6-0 i ligacupen, mens man denne sesongen har ligaens nest høyeste snitt med 275 – kun slått av Runcorn Linnets – og de har aldri vært under 150 i ligaen. I tillegg virker det som om anlegget har fått litt omsorg og pleie siden min forrige visitt, som riktignok fant sted på en nitrist desemberkveld med ufyselig vær. Selv om dette var den første ‘NWCL Hop’, har jo dessuten også GroundhopUK vært her tidligere, da Colls under en tidligere ‘NCEL Hop’ på kort varsel gjorde en kjempeinnsats med å steppe inn for AFC Emley da sistnevnte ble offer for snø oppe i høylandet og måtte avlyse.

Alder Street, eller Alder House om man vil, skal ha vært klubbens hjemmebane helt fra starten i 1916. På et eller annet tidspunkt skal de ha snudd banen 90 grader, mens flomlys ble installert så sent som i 1994. Det var nok nokså slitent en periode, for en tribune som ble revet i 2007 beskrives som om den «lente seg fremover nærmest som i bønn om fortsatt eksistens». Denne var følgelig også borte lenge før mitt første besøk her, men selv om det i motsetning til den gang nå var dagslys, sto jeg med et inntrykk av at anlegget virket litt mindre slitent. Likevel har det beholdt sin karakter, og tribunefasilitetene er å finne på langsidene. En av disse er en sittetribune på langsiden der man kommer inn øverst i det ene hjørnet. På motsatt side av den skrånende gressmatta er det på den andre langsiden to overbygg som står rett ved siden av hverandre og gir tak over hodet til en miks av sitte- og ståplasser. Bortsett fra dette er det mye hard standing i tillegg til et par seksjoner med noen betongtrinn.

Som nevnt toppet altså Atherton Collieries tabellen, men det har igjen vært et voldsomt race i kampen om NWCL-tittelen og opprykket til step 4. De hadde nå fem poeng ned til Runcorn Linnets, som imidlertid hadde en kamp mer spilt. Deretter fulgte Bootle og Runcorn Town åtte poeng bak, men førstnevnte hadde en kamp til gode, og Atherton Collieries skulle møte Runcorn Town i siste serierunde. Alle disse fire hadde søkt om opprykk, og serieavslutningen mot Runcorn Town var en kamp Colls-folket tilsynelatende var nervøse for dersom den skulle vise seg direkte avgjørende, så de var nok ute etter å sikre seg nok poeng før den tid. Dagens motstander var faktisk en klubb hvis forgjenger har en historie i Football League, men AFC Darwen trengte nå selv poeng for å være helt sikre på å beholde plassen i divisjonen, selv om de med ni poeng ned til New Mills under streken, allerede burde være temmelig sikre.

Majoriteten av de 478 tilskuerne kunne slippe jubelen løs etter tre minutter, da Darwen-forsvarer Jamie Edwards var uheldig og styrte et innlegg i eget mål. Kun et par minutter senere trodde Jordan Cover at han hadde doblet ledelsen, men linjemannen hadde flagget for offside, og målet ble annullert. Det tidlige ledermålet betød at Colls kunne senke skuldrene noe, og de vartet opp med flott fotball. Jordan Cover var igjen i begivenhetenes sentrum da han ble felt på vei inn i feltet, og i det tjuende minutt tok hans selv straffen, sendte Darwen-keeper Ben Proctor feil vei, og økte til 2-0 med sitt mål nummer 25 for sesongen. Etter at en Darwen-spiss hadde avsluttet like utenfor, hadde Cover både en og to sjanser til å øke ytterligere, men til tross for hjemmelagets dominans sto det fortsatt 2-0 da dommeren blåste og de fremmøtte kunne unne seg en pausepint eller Bovril.

Etter pause fortsatt vertene der de slapp, og i omgangens fjerde minutt fikk de sitt tredje mål. Darrhyl Mason hadde en glimrende kamp og var mannen bak da han etter et strålende forarbeid spilte gjennom Cover, som fant Vinny Bailey, og han igjen fant nettmaskene. Etter snaut halvspilt omgang ville venstreback Gareth Peet være med på moroa, og etter at han stormet ned venstrekanten, ble hans presise innlegg headet i mål av Jordan Cover. Noen minutter senere fikk Cover sitt hattrick da han igjen omsatte et straffespark i scoring, og dermed 5-0. Jeg var overbevist om at det var ligamestrene jeg så imponere, men Darwen fikk da til slutt et trøstemål med ti minutter igjen av ordinær tid. De skal ha for at de aldri sluttet å kjempe, og spissen Nick Hepple var et godt eksempel på dette. Det var også han som var sist på ballen da bortelagets beste angrep for dagen endte i scoring og redusering til 5-1.

Gleden var stor blant Colls-folket i klubbhuset da den offisielle Hop-bussen satt kursen mot West Didsbury & Chorlton, men hverken Gibbo eller Emil ville høre noe om at vi sannsynligvis hadde sett mesterne – til det var de fortsatt altfor nervøse foran de resterende kampene, og de skulle selvsagt ikke ta noen ting på forskudd, men jeg følte meg der og da nokså overbevist om at Colls ville bli å se i NPL 1 North neste sesong. Det viste seg da også i ettertid å stemme. For egen del hadde jeg altså tenkt meg til Trafford, og jeg hadde tid til en pint i klubbhusets bar før jeg ønsket oppriktig lykke til og gikk for å rekke 13.44-toget som skulle ta meg den første etappen til Manchester Oxford Road.

 

 

Revisit:
Atherton Collieries v AFC Darwen 5-1 (2-0)
North West Counties League Premier Division
Alder Street, 17 April 2017
1-0 Jamie Edwards (og, 4)
2-0 Jordan Cover (pen, 20)
3-0 Vincent Bailey (49)
4-0 Jordan Cover (67)
5-0 Jordan Cover (pen, 71)
5-1 Nicholas Hepple (80)
Att: 478
Admission: £5
Programme: £1,50

 

Next game: 17.04.2017: Trafford v Colwyn Bay
Previous game: 16.04.2017: Ashton Town v Stockport Town

More pics

 

 

 

Søndag 16.04.2017: Ashton Town v Stockport Town

Årets store ‘Easter Hop’ hadde inntatt North West Counties League, og vi hadde allerede sett en kamp i Ashton-in-Makerfield denne dagen da vi samlet oss ved bussen utenfor Ashton Athletics hjemmebane Brocstedes Park. Derfra skulle vi nå foreta den korte ti minutters kjøreturen og krysse byen på vår vei til Ashton Towns hjemmebane Edge Green Street, der vi snart ankom med god tid til avspark klokka 14.30. Med fare for å gjenta meg selv: Ashton-in-Makerfield er en by som tidligere hørte til Lancashire, men som i dag ligger helt vest i grevskapet Greater Manchester; omtrent på grensen mot Merseyside. Den har omtrent 28 000 innbyggere, og også her har man en historie med kullgruvedrift som var en sentral industri i området. I tillegg var byen kjent for sin produksjon av låser og hengsler.

Så tidlig som i 1903 var det en Ashton Town-klubb som tok plass i tradisjonsrike Lancashire Combination og rykket opp i dens toppdivisjon på første forsøk. Der spilte de noen sesonger mot klubber som Stockport County, Accrington Stanley, Oldham Athletic og Rochdale, før klubben mot slutten av 1910/11-sesongen trakk seg og spesielt nok så sin terminliste bli overtatt av Tyldesley Albion. Dagens utgave av klubben ble på sin side ikke stiftet før i 1953, og da under navnet Makerfield Hill. Etter å ha spilt sine første sesonger i Wigan Sunday School League og St. Helens Combination, tok de i 1958 plass i Warrington & District League, der de snart skulle bli en dominerende kraft. Ligatittelen i 1960 var kun den første av fem ligatitler på seks sesonger i perioden 1960-1965, og de plusset senere på med en sjette ligatittel i 1970. I mellomtiden hadde de i 1962 endret navn til Ashton Town, før de to år senere flyttet inn på Edge Green Street.

Etter denne siste tittelen tok de steget opp i Lancashire Combination, før de hoppet over til Cheshire County League. Det var disse to sistnevnte ligaene som i 1982 slo seg sammen og stiftet dagen North West Counties League, og Ashton Town var dermed altså med fra starten, da de tok plass i det som den gang var Division Three. På midten av 1980-årene måtte de ta en sesong i Manchester League før de i 1986 var tilbake i NWCL. I 1987 ble den nederste divisjonen fjernet og dens klubber ble i stedet innlemmet i Division Two, og når man vet at denne i 2008 endret navn til mer ulogiske Division One, så har Ashton Town nå spilt sammenhengende på NWCLs nivå to siden 1987, med sjetteplassen i 2013 som den beste plasseringen de har oppnådd.

Det var fortsatt ikke noe spesielt trivelig vær, men regnet hadde i hvert fall gitt seg, og det så litt lysere ut i horisonten da vi ankom Edge Green Street etter omsider å ha fått parkert bussen. Da vi kom oss innenfor portene ble det snart åpenbart at tilskuermassene allerede så ut til å sørge for visse utfordringer. Med et tilskuertall opp mot ti ganger det man er vant til, er det kanskje ikke så rart, men når det etter hvert viste seg å være 315 tilskuere her denne dagen, kan man jo bare spørre seg hvordan det var her da hele 1 865 tilskuere møtte opp for å se FC United of Manchester spille her i 2007. Om det var stor pågang i baren, var det ingenting mot den enorme køen som slanget seg gjennom klubbhuset der sultne groundhoppere og andre tilskuere køet for å få seg en matbit i skrotten.

Da jeg endelig hadde sikret meg både fast og flytende føde, tok jeg meg ut i frisk luft og tok etter hvert en ny kikk på dagens kampprogram. Ashton Town har hatt en blytung sesong, og la beslag på jumboplassen, slik at mye tydet på nedrykk til step 7. Det var imidlertid kun målforskjellen som skilte de fra Eccleshall på plassen foran, men enda viktigere var det hele elleve poeng opp til Atherton LR, og selv om Ashton Town hadde fem kamper igjen mot de to andres fire, brant det virkelig et blått lys. I programmet hadde dog klubbformannen lovet at det unge laget skulle kjempe med nebb og klør, og dagens motstander var et Stockport Town som ble stiftet så sent som i 2014, og som befant seg midt på tabellen uten særlig å spille for bortsett fra æren.

En som hadde et par travle dager foran seg var en temmelig sprek frøken ved navn Lucy Weir, for i kraft av å være såkalt physio for både Ashton Town og Maine Road, skulle hun i aksjon to dager på rad, i og med at sistnevnte skulle være vertskap for arrangementets siste kamp dagen etter. I tillegg er hun Atherton Collieries-fans, og ville nok derfor også være å se på Alder Street da de skulle starte mandagsprogrammet. Lucy hadde nok vært opptatt også i dagene før denne kampen, for Ashton Towns faste keeper var blant skadeforfallene. Med blant annet en ungdomskeeper som visstnok også spilte med en mindre skade, var derfor hjemmefolket avventende til hva de kunne forvente, og håpet å kunne komme unna med et hederlig resultat.

Anlegget ved Edge Green Street har altså vært klubbens hjemmebane siden 1964, men er i seg selv eldre enn som så, for det hadde før dette vært hjemmebane for en klubb ved navn Stubshaw Cross Rovers. Man får anta at klubben selv har stått for oppgraderinger etter hvert som det har vært påkrevd, og til tross for at alt av tribunefasiliteter befinner seg på den ene langsiden, er det en trivelig og sjarmerende kamparena. Det er hard standing rundt hele banen, men på den ene langsiden står det altså i tillegg to tribuner. Forfriskende nok har man ikke falt for fristelsen å installere nymotens prefabrikerte tribuner av typen man ser overalt, men de to er i stedet skikkelige og klassiske tribuner som byr på en blanding av sitteplasser og ståplasser under tak. Spesielt den minste av disse var en artig sak med en god dose karakter, og denne har utelukkende sitteplasser, mens den noe større naboen altså har en blanding av seter og ståplasser.

Stockport Town var nok ute etter å reise seg etter at de to dager tidligere hadde lidd et sviende og pinlig nederlag med 1-5 hjemme mot lokalrival Cheadle Town, og de tok etter hvert grep om kampen. De fikk til tider drive noe som minnet om power play på hjemmelagets banehalvdel, mens vertene ble presset bakover og tvunget til å satse på lange baller fremover. Det nærmet seg halvtimen spilt da Adam Stubbs tok seg inn i Ashton-feltet og ble felt. Dommeren pekte på straffemerket, og Ben Halfacre steg frem og sendte gjestene i en fortjent ledelse. Alec Mudimu burde deretter ha doblet ledelsen, men hans avslutningen traff stolpen. Også Aaron Dwyer og Jamie Hinchcliffe hadde gode muligheter for gjestene, men det sto fortsatt kun 0-1 halvveis.

Noe av det vi lurte på i pausen var hvorvidt groundhopper Luke skulle klare å gjøre groundhopper også av sin nye flamme, for sannelig hadde han dratt med seg frøkna han hadde slått klørne i ute på byen i Wakefield på fredagskvelden, og fått henne til å kjøre til dagens kamper i NWCL. Men det var nok enda mer interessant å høre hva en hjemmesupporter tenkte om fremtiden. NWCL er jo normalt sett ikke den ligaen som har størst problemer med å rekruttere klubber fra sine feederligaer på step 7 – snarere tvert om. Derfor var det vel heller tvilsomt om lagene på nedrykksplass ville kunne ha håp om noen benådning. Men uansett skjebne ved sesongslutt, fikk jeg høre at man ville satse på å regruppere og å kjempe seg tilbake igjen.

Andre omgang bød på mer av det samme, og drøyt ti minutter ut i omgangen scoret Ben Halfacre sitt andre mål for dagen da han totalt umarkert fikk heade i mål. Han kunne også notert seg for et hattrick om det ikke var for en god redning fra Ashton-keeperen. De som hadde håpet å se unge frøken Lucy i aksjon måtte konstatere at det var hennes motpart som skulle få mest å gjøre mot slutten av kampen, for med ti minutter igjen måtte Aaron Dwyer kaste inn håndkledet på et tidspunkt da Stockport Town hadde foretatt alle sine bytter. Og som ikke det var nok ble de redusert til ni mann da også innbytter Syrone Allen måtte hinke av banen med skade. Ashton Town prøvde, men klarte ikke helt å dra nytte av denne fordelen, og det ebbet ut med borteseier 0-2.

De 315 tilskuerne satt kursen mot utgangen, og mange skulle videre til Runcorn Town, som skulle være vertskap for dagens tredje og siste kamp. Mens groundhopperne på den offisielle bussen samlet seg for avreise, hentet jeg for min del bagasjen min i bussen og gikk for å finne riktig bussholdeplass for bussene til St. Helens. Jeg skulle nemlig igjen overnatte hos min venninne Kay, og følte derfor jeg måtte være litt sosial, samtidig som jeg uansett hadde besøkt Runcorn Town tidligere. Etter bussturen til St. Helens måtte jeg bytte buss for den korte turen videre til Thatto Heath, og da det var litt venting på neste buss benyttet jeg anledningen til å unne meg en pint ved puben The Royal Alfred. Det hadde nemlig begynt å regne igjen, og det var derfor et passende sted å søke ly, men snart var jeg på vei mot Thatto Heath for å tilbringe kvelden med min venninne. Dagen etter skulle by på tre nye kamper.

 

 

English ground # 409:
Ashton Town v Stockport Town 0-2 (0-1)
North West Counties League Division One
Edge Green Street, 16 April 2017
0-1 Ben Halfacre (pen, 30)
0-2 Ben Halfacre (57)
Att: 315
Admission: With Hop ticket (otherwise £5)
Programme: With Hop ticket (otherwise £?)
Pin badge: £3

Next game: 17.04.2017: Atherton Collieries v AFC Darwen
Previous game: 16.04.2017: Ashton Athletic v Squires Gate

More pics