Tirsdag 02.04.2019: Radcliffe v Kendal Town

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Jeg så frem til å returnere til non-league da jeg denne morgenen våknet i hotellsenga på Travelodge Wembley. Det var ikke noen voldsom hastverk, men med buss til Stonebridge Park og Overground-tog derfra til Euston, tok jeg meg ned til nettopp Euston for å komme meg med 11.00-toget derfra til Manchester Piccadilly. Frokost innkjøpt fra Sainsbury-sjappa ved Euston stasjon ble inntatt på toget som som vanlig brukte rett i overkant av to timer til sin endestasjon i Manchester. Det var bare å slepe med seg bagen opp mot Merchant Hotel for å se om jeg kunne få sjekket inn allerede. Jeg har overnattet der en rekke ganger, og det er ikke noe Ritz, men med £27 for overnatting var det igjen rimelig denne dagen, og jeg trengte heller ikke noe mer. Rett ved siden av ble jeg imidlertid oppmerksom på puben Crafty Pig som jeg ikke kan huske fra tidligere og som dermed kan være et nytt etablissement, og jeg slo meg heller ned med en pint Symonds og en pose pork scratchings der.

Manchester hadde blitt valgt som base fordi jeg tidlig valgte meg kampen Radcliffe v Kendal Town denne kvelden, og etter å ha sjekket inn hadde jeg egentlig planer om å sjekke ut musemsbanen Heaton Park Tramway der de kjører gamle trikker rundt i Heaton Park nord i Manchester; på vei til Radcliffe. Nå hadde jeg imidlertid funnet ut at denne attraksjonen kun holdt helgeåpent, så da utgikk det til fordel for en liten pub-runde før jeg satt kursen mot Radcliffe. Castle Hotel var første stopp, etterfulgt av Crown & Kettle og Bar Fringe, før jeg gikk til Shudehill for å kvittere ut en billett og komme meg med trikken. Den brukte rundt tjue minutter på turen opp til Radcliffe, der jeg ankom med rundt 2-3 timer til avspark.

Radcliffe er en by som ligger omtrent en mil nord-nordvest for sentrale Manchester og fire kilometer sørvest for Bury. Den hørte tidligere til Lancashire, men sorterer nå under Greater Manchester, og har i dag i underkant av 30 000 innbyggere. Tilgangen på kull i området var viktig for den industrielle revolusjon, og Radcliffe ble som så mange andre byer i denne regionen et senter for tekstilindustri med en rekke bomullsspinnerier. Papirindustrien sto også sterkt her, og de dro nytte av en beliggenhet langs Manchester Bolton & Bury Canal. Mesteparten av denne industrien forsvant på siste halvdel av 1900-tallet, og i dag fremstår Radcliffe mer som en soveby for innbyggere som jobber i Manchester.

Bridge Tavern var første stopp for undertegnede, og etter en halv pint der ble samme fremgangsmåte benyttet da Morning Star ble besøkt. Deretter gikk jeg mot kveldens kamparena Stainton Park, med et innlagt stopp ved The Royal Oak som lå praktisk til langs min rute til banen. Herfra hadde jeg, etter å ha tømt glasset med Strongbow Cloudy Apple, rundt ti minutters gange foran meg før jeg kunne spasere opp til inngangspartiet til Stainton Park og betale meg inn med £8 samtidig som jeg sikret meg et eksemplar av kveldens kampprogram for ytterligere £2. Da jeg satt med ned inne i klubbhuset kunne jeg også snart konstatere at det ikke bare var et flott utseende program, men også godt hva gjaldt innhold, selv om en god del av de 36 sidene var reklame.

De som følger litt med i non-league vil kanskje kjenne Radcliffe FC under det tidligere navnet Radcliffe Borough. Klubben ble stiftet i 1949, og startet med spill i South East Lancashire League. Etter en kort periode der var de å finne i Manchester League, før de i 1963 fikk innpass i Lancashire Combination der de i 1972 vant ligacupen og endte som nr 3 i ligaen. To år senere ble de med i Cheshire County League, og som noen vil vite slo denne seg i 1982 sammen med Lancashire Combination og stiftet dagens North West Counties League. Der tok de plass i den nye ligaens andredivisjon (Divison One) som de vant på første forsøk, og våren 1985 tok de NWCL-tittelen ved å også vinne dens toppdivisjon. Noe nytt opprykk ble det ikke ved den anledningen, men det fulgte i 1987 da de fikk plass i den nye Northern Premier League sin nye Division One.

Der fulgte flere sesonger med plasseringer på nedre halvdel av tabellen, før de fikk en oppsving på midten av 1990-årene. I 1996/97-sesongen gjorde de sin beste innsats i FA Trophy og tok seg til tredje ordinære runde der de tapte knepent for Gateshead. Sesongen etter vant de NPL Division One, men oppholdet i NPL Premier ble kortvarig og det ble nedrykk etter én sesong. Etter en tredjeplass i 2003 returnerte de via playoff, der de slo North Ferriby United i semien og Chorley (på straffer) i finalen. Nå ble det fire sesonger i NPL Premier, med 9. plassen i 2005 som bestenotering (selv om NPL da befant seg ett nivå lavere enn tidligere etter stiftelsen av Conference North/South i 2004). Nedrykket kom i 2007, og etter den tid har Boro vært fast innslag på nedre halvdel av sin NPL Division One-avdeling og stort sett kjempet som nedrykk.

Den avdelingen har stort sett vært Division One North, men etter at NPL i fjor sommer gikk fra North og South til å heller dele inn sitt andrenivå i East og West, har de denne sesongen hørt hjemme i NPL Division One West. Samtidig byttet de etter forrige sesong navn ved å fjerne Borough-suffikset. De har for øvrig beholdt kallenavnet Boro. Kanskje var det navnebyttet som var medvirkende til et sportslig oppsving denne sesongen, men det har nok når sant skal sies mer å gjøre med det nye styret i klubben. Uansett var nå klubben så absolutt med i tittelkampen, der de lå kun ett poeng bak ledende Atherton Collieries. Ett og tre poeng bak Radcliffe fulgte Ramsbottom United og Runcorn Linnets, men de hadde henholdsvis to kamper og én kamp mer spilt enn de to tetlagene.

Radcliffe Borough spilte først på en spartansk bane på Bridge Street, men ble i 1968 kastet ut derfra da tomten ble øremerket til å huse nye boliger som skulle bygges. Etter et par år ved en midlertidig bane flyttet de i 1970 inn på det som i dag er deres hjemmebane Stainton Park. Denne har blitt gradvis oppgradert, og i forbindelse med opprykket til NPL i 1987 fikk man eksempelvis på plass både flomlys og den lille tribunen midt på kortsiden ut mot Pilkington Road. Sistnevnte gir tak over hodet til stående tilskuere. I motsatt ende av banen er det en større tribune som har rundt 350 seter som skal komme fra Bolton Wanderers’ gamle Burnden Park. På den ene langsiden har man klubbhuset i det ene hjørnet, og på den andre banehalvdelen et overbygg som igjen byr på ståplasser. På bortre langside er det herlig terracing med enda herligere bølgebrytere som er målt i klubbens blå farger. Jeg koste meg ved Stainton Park.

Ikke bare var det deilig å være tilbake i non-league, men også i nord der man kan det med fotball-mat. Siden det var på tide med litt mat og jeg registrerte at matutsalget hadde åpnet, var jeg derfor ikke sen om å oppsøke det for å få meg en steak pie med mushy peas og brun saus. En Bovril ble det sannelig også, og mens den fikk avkjøle seg litt, fikk jeg tatt en kikk på lagoppstillingene. Kendal Town var motstander, og også klubben fra Cumbria trengte virkelig poeng all den tid de lå nest sist på tabellen med kun Skelmersdale United bak seg og med to kamper mer spilt enn Glossop North End som lå på plassen foran. Således var det spenning siden begge lag trengte poeng i hver sin ende av tabellen.

Radcliffe-manager Jon Macken burde være et kjent navn for de fleste som har fulgt med litt på engelsk fotball, og hans utvalgte var snart på offensiven. Scott Metcalfe var stadig på farten på venstrekanten og hadde tidlig en avslutning fra spiss vinkel som ble reddet til corner. Callum Grogan var nestemann til å forsøke seg med en heading som endret retning og gikk utenfor. Tunde Owolabi hadde deretter to gode muligheter. Først rundet han Kendal-keeper Matthew Jones, men klarte ikke å få ballen forbi Kendal-forsvarerne som kom seg tilbake og ryddet opp. Deretter sendte han etter rundt halvtimen i vei et skudd som smalt i stolpen. The Mintcakes måtte til slutt kapitulere da Scott Metcalfe med drøyt fem minutter til pause tok frispark fra like utenfor 16-meteren og sendte ballen rett i vinkelen. Dermed 1-0 til vertene da de to lagene gikk i garderoben for å få instrukser fra sine respektive managere.

Hjemmelaget hadde en fortjent ledelse, men et par supportere jeg snakket noen minutter med i baren under pausen var ikke trygge så lenge de kan ledet med ett mål. De håpet selvsagt også på divisjonstittel, men holdt fortsatt Atherton Colls som favoritter i tittelkampen i likhet med undertegnede. Det var også et knippe tilreisende fra Kendal, og jeg følte tross alt at deres helter hadde forsvart seg nokså godt før pause. En Kendal-representant håpet på en snuoperasjon etter hvilen, og bekreftet at sesongavslutningen nå dreide seg om å unngå nedrykk til step 5 (som da nok ville være North West Counties League). Det var bare å ta oppstilling igjen da lagene igjen kom på banen klare for annenomgangen.

Radcliffe var fortsatt i førersetet, og både Jordan Tucker og Ben Wharton skjøt like over eller utenfor. Wharton hadde scoret hattrick da Boro slo Kendal Town 4-0 i det omvendte ligaoppgjøret i begynnelsen av mars, og en drøy halvtime etter pausen fikk han hodet på et frispark fra Matty Crothers og stusset inn 2-0. Bortelaget måtte vente til det 83. minutt før de noterte seg fo sin største sjanse, og Lewis Wainwright fyrte løs fra rundt tjue meter men så sin avslutning gå like utenfor målet til en tilsynelatende paralysert Ollie Martin i Boro-målet. Dermed endte det 2-0 foran 246 tilskuere, og Boro hadde inntatt en foreløpig tabelltopp frem til Atherton Colls fikk spilt sin hengekamp.

Radcliffe-folket var naturligvis fornøyde, mens bortelaget ikke fikk med seg noen poeng på veien tilbake til det sørlige Lake District. Nå i skrivende stund og i etterpåklokskapens navn vet vi jo at Atherton Colls vant tittelen foran Radcliffe, men når dette omsider skrives over en måned etter min kamp på Stainton Park, er det få dager siden Radcliffe også sikret seg opprykk til NPL Premier via playoff (noe som for øvrig ikke var så enkelt i en sesong der flere playoff-vinnere ikke fikk opprykk fordi man grunnet omstruktureringen kun hadde plass til å hente opp de med best poengsnitt). Jeg takket uansett for meg og trasket tilbake mot Radcliffe trikkeholdeplass, der trikken kom som på bestilling og fraktet meg tilbake til sentrale Manchester etter en trivelig kveld i Radcliffe.

Jeg gikk av trikken ved stoppet i Market Street, og gikk for å unne meg en pint ved den gamle lojalist-puben Mother Macs i sidegata/smuget Back Piccadilly, men der hadde de faktisk allerede stengt for kvelden. Derfor fant jeg meg en ny pub oppe på Oldham Street, og valget falt på Gullivers der det var en god del feststemte mennesker. For min del var det nok imidlertid et tegn på at det var på tide å ta kvelden ta jeg fikk uønsket selskap av en merkelig kar med både sminke, nettingstrømper og pelskåpe(!). Glasset ble raskt tømt, og jeg kunne snart krype under dyna på Merchant Hotel og slukke lyset for å få litt søvn før jeg dagen etter nok en gang skulle nordover til Skottland.

English ground # 512:
Radcliffe v Kendal Town 2-0 (1-0)
Northern Premier League Division One West
Stainton Park, 2 April 2019
1-0 Scott Metcalfe (39)
2-0 Ben Wharton (78)
Att: 246
Admission: £8
Programme: £2
Pin badge: £3,50

Next game: 03.04.2019: Hibernian v Kilmarnock
Previous game: 01.04.2019: Arsenal v Newcastle United

More pics

This day on a map / The whole trip on a map

Mandag 01.04.2019: Arsenal v Newcastle United

Etter å ha startet min store mars- og april-tur med en helg i Skottland, var det nå tid for en svipptur sørover til London, og derfor hadde jeg overnattet i Newcastle på min vei sørover. Fra Travelodge-hotellet nede på Quayside slepte jeg med meg bagasjen opp trappene med navnet Long Stairs, og kom meg pustende og pesende til togstasjonen der jeg kjøpte inn frokost fra Sainsburys-sjappa samtidig som jeg benyttet anledningen til å plukke opp gårsdagens utgave av Non-League Paper. Dette tok jeg med meg på 09.58-toget som brukte omtrent to timer og 50 minutter ned til den britiske hovedstaden og endestasjonen London Kings Cross, der jeg våknet få minutter før ankomst etter å ha duppet av en times tid.

Da turen var på planleggingsstadiet var det svært få kamper satt opp denne dagen, og da Premier League-oppgjøret Arsenal v Newcastle United ble flyttet for å bli vist på TV denne mandagen, så jeg det som en god mulighet til å få huket av for besøk ved stadionet jeg fortsatt velger å kalle Ashburton Grove. Det var på det tidspunktet nemlig kun et par andre alternativer, og ingen av de ville by på en ny bane. Således så jeg det som en fin mulighet uten å måtte bruke en dag med masse kamper på menyen, og Newcastle-supporter Glenn Wallace sa seg også villig til å hjelpe til med en bortebillett slik at jeg slapp en god del billigere unna, for det ville vært uaktuelt å betale blodprisen for billett til hjemmeseksjonen til en klubb som til og med krever at man kjøper medlemskap for å i det hele tatt ha en mulighet til å kanskje kvalifisere til å få punge ut ytterligere for billett.

Etter hvert som et par andre (og langt mer fristende) kamper i non-league ble omberammet til nettopp denne dagen, angret jeg nok litt på at jeg ikke hadde hatt mer is i magen, men gjort var gjort, og jeg så det fortsatt som en grei dag å unnagjøre et slikt besøk på. Først hadde jeg imidlertid planer om å besøke et par puber som skulle være gode cider-puber, og med innsjekking først klokka 15 ved Travelodge Wembley hadde jeg tid til å ta tubens Northern Line ned til Goodge Street for å teste The Green Man. Det viste seg at den nå hadde tatt navnet The Greener Man og fremstå som en veganer-pub med hipstere som stamgjester. Ikke helt min greie, så etter et glass gikk jeg til Oxford Circus og tok tubens Central Line til Hanger Lane og buss 112 derfra til holdeplassen rett utenfor hotellet, der jeg faktisk fikk sjekket inn et drøyt kvarter før tiden.

Ingen tid for å late seg på hotellrom 727, så jeg tok meg til Stonebridge Park og tok derfra Overground-tog til Gospel Oak, via et togbytte ved Willesden Junction. Tvers over veien ligger puben The Old Oak, der jeg unnet meg en stopp før jeg trasket mot puben Southampton Arms, som var grunnen til at jeg hadde tatt turen om Gospel Oak. Det viste seg da også å være en glimrende pub, og ble en av dagens høydepunkter snarere enn fotballkampen jeg skulle på. Det var dog etter hvert på tide å begynne å tenke fotball, og jeg returnerte til Gospel Oak stasjon for å toge videre til Highbury & Islington. Både ved The White Swan og The Famous Cock var det såpass fullt at det bare var å slå fra seg planene om et pub-måltid ved førstnevnte og heller nøye seg med litt rask ‘strupelesk’. Etter å ha busset den korte veien opp til The Coronet på Holloway Road, så jeg raskt at det ikke var bedre der, og satt snart heller kursen mot kamparenaen.

Det var ikke altfor langt å gå, og jeg nøyde meg nå med å kjøpe med meg smørbrød fra en Waitrose-sjappe på veien til Ashburton Grove. Området av nord-London der Arsenal hører hjemme skal faktisk ha vært nokså landlig før London-metropolen spredte seg utover på 1800-tallet, og i dag fremstår det som et pulserende område som dessuten er et av de tettest befolkede i London. Mens jeg nærmet meg stadionet og horden av fotballturister stadig ble større rundt meg, fikk jeg ny melding fra Glenn Wallace som tidligere hadde fortalt at hans tog til London var forsinket med nesten en halvtime og at vi måtte møtes utenfor stadion. Nå hadde han akkurat ankommet hovedstaden, og vi avtalte å møtes rett utenfor det relevante inngangspartiet. Jeg benyttet ventetiden til å stikke innom klubbsjappa i jakt på en pin til min samling, men de hadde det kun som en pakke med nøkkelring og noen andre effekter, så jeg droppet det, og betalte heller £3,50 for et program mens jeg ventet.

Arsenal er selvsagt kjent for alle og enhver, som en av de absolutt mest suksessfulle klubber i engelsk fotball med blant annet 13 ligatitler og 13 FA Cup-titler (sistnevnte er rekord). Klubben ble i 1886 stiftet av arbeidere ved ammunisjons- og våpenfabrikken Royal Arsenal i Woolwich i sørøst-London, og Woolwich Arsenal ble i 1893 den første sør-engelske klubb i Football League. I 1913 flyttet de til nord-London og droppet deretter Woolwich-navnet året etter. Klubben har utrolig nok vært i den øverste divisjon siden 1919, da de ble valgt til opprykk til tross for at de kun hadde blitt nr 5 på nivå to, og på bekostning av blant annet erkerival Tottenham Hotspur – og med beskyldninger om angivelig urent spill og bestikkelser.

Arsenal hadde sin første storhetstid i 1930-årene. Manager Herbert Chapman, som hadde gjort Huddersfield Town til Englands beste lag, kom sørover og la grunnlaget for 5 ligatitler og 2 FA Cup-titler i 1930-årene. Chapman døde i 1934, og da Arsenal vant FA Cupen i 1950 og ligaen i 1948 og 1953 skulle det ble de siste store titlene på nesten to tiår. De vant i 1970 Inter-Cities Fairs Cup som var en forgjenger til UEFA Cupen, og satt året etter kronen på verket da de først sikret seg ligatittelen for så å beseire Liverpool etter ekstraomganger i FA Cup-finalen. Arsenal-fans husker denne finalen for den lokale helten Charlie George sin scoring og påfølgende scoring der han lå rett ut på ryggen på Wembley-gresset med armene over hodet. De som er heldige nok til å huske fotballen i en morsommere tid husker nok også da Arsenal i 1979 igjen sikret seg FA Cupen i det som ofte kalles «The Five Minute Final» der de på dramatisk vis slo Manchester United 3-2.

Tidligere spiller George Graham ble ansatt som manager i 1986, og da han i 1985 forlot klubben etter en korrupsjonssak, hadde han hanket inn to ligatitler, to ligacuper, en FA Cup, samt den europeiske cupvinnercupen. Ligatittelen i 1989 kom på spesielt dramatisk vis, der Arsenal måtte slå tittelrival Liverpool med to mål i siste serierunde. Med 91 minutter spilt ledet Arsenal 1-0. og pokalen var på vei til Liverpool da Michael Thomas scoret og sendte Highbury til himmels ved å sørge for at Arsenal vant tittelen på målforskjell. I denne perioden var Arsenals suksess tuftet på et meget gjerrig forsvar med Tony «Mr. Arsenal» Adams som kaptein og klippe i forsvaret, og han var heller ikke den eneste Arsenal-spilleren på landslaget, som i perioder av 1990-årene hadde et forsvar der Arsenal var meget godt representert.

Det er ingen overdrivelse å si at det senere har blitt mye lenger mellom engelske innslag i Arsenal, og en ny epoke begynte med ansettelsen av Arsene Wenger i 1996. Man kan si hva man vil om franskmannen, men under hans regime vant klubben tre ligatitler og hele sju FA Cup-titler. Han takket for seg våren 2018, etter å ha fått fansen mot seg mot slutten av sin tid i managerstolen. For en som for lengst har mistet interessen for Premier League, må man jo for øvrig undres litt over hvor kravstore noen av PL-klubbenes supportere har blitt dersom krav om managerens avgang er realiteten om man går en sesong uten å vinne en av de store titlene i kamp med stadig mer pengesterke konkurrenter, men det har muligens også ligget mer bak. Uansett var det nå den for meg helt ukjente spanjolen Unai Emery som hadde tatt over og som denne kvelden skulle lede hjemmelaget mot gjestene fra nordøst.

Snart kom også Glenn slik at han kunne overrekke meg bortebilletten til £30 (+£1 gebyr, eller legalisert tyveri som noen kaller det), og vi tok oss inn på Ashburton Grove. Det var egentlig navnet på stedet der det ble bygget, men var også opprinnelig navnet på stadion-prosjektet. I disse dager skal jo dog alt tydeligvis ha et sponsornavn, men den diskusjonen tar jeg ikke nå. Stadionet har uansett vært Arsenals hjemmebane siden 2006, da de dessverre forlot Highbury (eller Arsenal Stadium) som hadde vært deres hjem siden 1913. Det gamle stadionet har for øvrig blitt til leiligheter ikke langt unna, men de har faktisk blitt bygget på en interessant måte som delvis har ivaretatt de gamle konstruksjonene. Blant annet er den flotte fasaden bevart, og den er i seg selv verdt en kikk. Om dagens anlegg er det vel ikke så mye å si annet enn at det er et funksjonelt sett flott og imponerende stadion. Til å være et nybygg var det slett ikke verst, og mye bedre enn jeg hadde fryktet, selv om jeg savnet litt karakter.

Jeg må innrømme at kveldens kamp ikke var blant de hvor jeg hadde den voldsomste interesse knyttet til det som skjedde ute på banen, men det var først og fremst artig å se kamp med Newcastle-fansen, og jeg så gjerne at de fikk med seg tre poeng hjem til nordøst. Det skulle selvsagt godt gjøres, for mens The Magpies fortsatt ikke var 100& sikre på å få spille i PL neste sesong, la Arsenal beslag på fjerdeplassen og hadde håp om å sikre seg den siste ‘Champions’ League-plassen som tydeligvis er alfa og omega i disse dager. Jeg tror ikke jeg skal gå altfor mye i detalj vedrørende selve kampen, men Arsenal trodde de hadde tatt ledelsen da Aaron Ramsey fikk nettsus med en volley. Det ble imidlertid annullert da en Arsenal-spiller hadde forbrutt seg i trekket før. Waliseren kunne imidlertid juble over gyldig scoring etter en snau halvtime da han sørget for 1-0. Like før pause var Alexandre Lacazette nære på, men Matt Ritchie reddet med en stupheading inne på streken.

Etter å ha konstatert at de som forventet ikke slapp ut en stakkar for å røyke i pausen, valgte jeg også å droppe å betale utsuger-prisene i matutsalget, og returnerte i stedet til mitt sete for å samtale litt med Glenn som tipset meg om en kamp i nordøst tre dager senere – da jeg etter planen skulle ha en fotballfri dag i Newcastle. Deretter kom lagene utpå igjen foran det som ble oppgitt å være 59 869 tilskuere (hmmm). Det var vel sikkert en viss spenning så lenge det kun sto 1-0, men Newcastle hadde ikke altfor mye å by på offensivt, og hadde nok en frustrerende aften der de stort sett ble løpende mellom og jage ballen som mesteparten av tiden var hos det dominerende hjemmelaget. Det var derfor heller ingen voldsom overraskelse da Lacazette avgjorde med å sette inn 2-0 i det 83. minutt.

Også denne gang var det bare så vidt hjemmefansen markerte med å forsiktig applaus samtidig som noen til og med dristet seg til å reise seg i noen sekunder (mon tro hva slik hårreisende ulydighet vil medføre av konsekvenser og reaksjoner). Kanskje er det faktum at jeg sto med Newcastle-fansen medvirkende, men gjennom hele kampen savnet jeg mangel på stemning og atmosfære fra hjemmeseksjonene som nesten minnet mer om et bibliotek. Nå er det visst ikke sjelden vare at Arsenal blir hånet for nettopp dette, men all den tid det var så mye fotballturister der som garantert ikke hadde engelsk som sitt førstespråk, fikk de det kanskje ikke engang med seg da Newcastle-fansen flere latterliggjorde dem for dette med tilrop som «sit down if you love the Spurs». Det endte uansett 2-0, og jeg hadde besøkt nok en PL-arena jeg nå ikke trenger å returnere til.

Med det hadde Arsenal faktisk tatt seg opp på tredjeplass (tilsynelatende uten at det syntes å begeistre hjemmefansen nevneverdig). Newcastle burde uansett være sikre med sju poeng ned til nedrykkssonen. Jeg takket Glenn igjen og ønsket ham god tur hjem før jeg spaserte til Caledonian Road tube-stasjon for å la Piccadilly Line frakte meg til Holborn. Der benyttet jeg anledningen til å unne meg en rast ved The Ship Tavern som viste seg å være en svært god pub. Etter en pint der gjensto bare turen tilbake til hotellet som gikk via samme rute som tidligere på dagen; nemlig tube til Hanger Lane og buss derfra. Om dette kanskje ikke var den dagen på turen der fotballen fikk undertegnedes blod til å bruse, hadde det i hvert fall som sagt bydd på en fin mulighet til å besøke en av de store PL-klubbene med en noe billigere bortebillett, og det på en dag der den øvrige menyen uansett ikke var altfor spennende.

English ground # 511:
Arsenal v Newcastle United 2-0 (1-0)
Premier League
Ashburton Grove, 1 April 2019
1-0 Aaron Ramsey (30)
2-0 Alexandre Lacazette (83)
At: 59 869
Admission: £31 (£30 + £1 fee)
Programme: £3,50
Pin badge: n/a

Next game: 02.04.2019: Radcliffe v Kendal Town
Previous game: 31.03.2019: Peebles Rovers v Newtongrange Star

More pics

This day on a map / The whole trip on a map

Søndag 31.03.2019: Peebles Rovers v Newtongrange Star

Det var en litt groggy groundhopper som våknet fra de døde denne søndagen, og et lite kvarter senere enn planlagt kom jeg meg ned for å møte min groundhopper-kollega Paul Ferguson til frokost ved Beefeater-filialen The Rosebank som var tilknyttet Premier Inn-hotellet. Han kom ned noen minutter etter meg, men snart fikk vi kastet innpå en frokost og gikk deretter for å pakke sakene før vi møttes igjen på parkeringsplassen for å sette kursen mot den siste kampen i helgens arrangerte ‘hop’. Jeg hadde opprinnelig planlagt å reise kollektivt til Peebles, og hadde dermed belaget med på tog til Edinburgh og buss derfra, men når Paul bodde på samme hotell og også skulle på kampen, tilbød han meg skyss som jeg gladelig takket ja til.

Det var rundt en times kjøretur ned til Peebles, som ligger i regionen Scottish Borders. Det er en plass med snaut 8 500 innbyggere, og det var opprinnelig en liten markedsby som skulle bli sentral i områdets tekstilindustri på 1800- og første del av 1900-tallet. I tillegg er det en populær turistdestinasjon, hovedsakelig i sommerhalvåret. Tidligere var det kurbad-turismen som lokket folk, men jeg mistenker at det i disse dager er andre ting, som den flotte naturen i området. I dag er Peebles også i stor grad en soveby for folk som arbeider i Edinburgh. Peebles ligger for øvrig der grenseelven Tweed møter elven Eddleston Water, og har også et museum som jeg hadde hørt var verdt en kikk. Det ble selvsagt ikke noe av siden det var søndag, men vi hadde da annet å slå i hjel en time eller halvannen med da vi ankom Peebles.

Vi kjørte rett til kamparenaen for å parkere bilen på parkeringsplassen der og ta en spasertur inn i sentrum. Der var det aktivitet allerede, og vi fikk betalt £1 for eksemplarer av dagens kampprogram som vi tok med oss da vi gikk mot Wetherspoons-puben The Cross Keys, der vi traff på groundhopperne Gyles og Vinny. Etter en halv pint der hadde klokka passert elleve slik at også The Central Bar var åpen like ved siden av, og dermed var det tid til et glass også der før vi returnerte til Whitestone Park der det skulle være avspark klokka 12.30. Mange av groundhopperne hadde nå også ankommet når vi betalte oss inn med £5 og kunne ta en kikk i salgsboden som klubben hadde satt opp; og der jeg endte opp med å betale £10 for en (brukt) drakt. Et kupp!

Peebles Rovers ble stiftet i 1893 (la deg ikke lure av skiltet som på vei inn fra parkeringsplassen som forteller at Peebles FC ble stiftet i 2006, for det gjelder en ungdomsklubb som også spiller her), og mange vil nok bli overrasket over å få vite at de faktisk har spilt i den skotske Football League. Da denne ligaen utvidet med en tredjedivisjon i 1923 var nemlig Peebles Rovers en av klubbene som fikk være med fra starten. Det ble imidlertid et kortvarig eventyr, med åttendeplassen våren 1925 som bestenotering. Sesongen etter var godt over halvspilt da man valgte å kansellere hele tredjedivisjon fordi en rekke av dens klubber slet såpass økonomisk at de hadde problemer med å fullføre sesongen. Den skotske ligaens nivå tre gjorde ikke sitt comeback før i 1947, men Peebles Rovers returnerte aldri.

Etter tredjedivisjonens endelikt hadde de i stedet tatt plass i East of Scotland League, som de vant seks ganger i perioden 1929-1946; inkludert fire strake ligatitler i 1930-årene (1933-1936). Klubben slet etter hvert tyngre sportslig, og i 1966 valgte de å hoppe over til Junior-pyramiden. Det var først i 1980 at de igjen var tilbake i den ‘ordinære’ pyramiden og East of Scotland League. Der har de som tidligere nevnt fått selskap av en rekke klubber som før denne sesongen hoppet over fra Junior-fotballens SJFA East Region, og Peebles Rovers er å finne i Conference A – en av tre likestilte avdelinger, der vinnerne skal ut i play-off om opprykk til Lowland League. Det blir ikke Peebles, for de befant seg et stykke nede på nedre halvdel av tabellen, og når ligaen skal omstruktureres til to divisjoner før neste sesong, betyr det at de nok blir å finne på dens nivå to til høsten.

Dagens gjester Newtongrange Star hadde imidlertid godt håp om å holde sin plass på øvre halvdel og således få bli med i neste sesongs toppdivisjon. Helt i toppen tronet for ordens skyld Penicuik Athletic som hadde først og fremst Hill of Beath Hawthorn som tøffeste utfordrer. Men om vi holder oss til kampen vi skulle se denne formiddagen, virket det som om de fleste var enige om at bortelaget Newtongrange Star måtte tåle et aldri så lite favorittstempel, selv om de fremmøtte lot seg sjarmere av Peebles Rovers. Deres scotch pie var for øvrig selvsagt også svært god, for jeg måtte naturligvis ta en smaksprøve også denne gang. Det ble en del tid til prat med både kjente blant groundhopperne og lokale folk fra Peebles før det var klart for kamp.

Peebles Rovers hadde frem til 1937 spilt på Victoria Park, men måtte da flytte etter at en lokal forretningsmann tok kontrollen over tomten han ville bygge på. Annen verdenskrig satt en stopp for hans planer, men Rovers hadde da allerede flyttet inn på Whitestone Park, der de fortsatt spiller på en av flere forskjellige baner som ligger rett ved hverandre her i det som minner mest om en park ved bredden av elven Tweed. Det er nokså spartanske saker sammenlignet med det vi eksempelvis hadde opplevd hos Camelon eller Linlithgow dagen før, og det provisoriske ‘inngangspartiet’ var et bord som hadde blitt plassert der folk kom spaserende inn fra parkeringsplassen. På tre av sidene er det intet av fasiliteter, og der står man eventuelt rett på gresset og kan lene seg opp mot gjerdet rundt banen.

Men midt på langsiden nærmest elven står imidlertid en fantastisk tribune som jeg nesten ikke vet hvordan jeg skal beskrive. Bølgeblikken er grønnmalt, og i bakkant har den ikke bakkekontakt der den støttes opp av stålbjelker, men innsiden har flotte benkerader i tre. Denne artige tribunen gjorde alene besøket verdt turen, og jeg var langt fra den eneste som beundret og fotograferte den både før og etter avspark. Denne langsiden var vel dessuten også den eneste der man har lagt hard standing, og bortenfor tribunen strekker seg videre et parti med tre betongtrinn slik at man kan se kampen fra elevert posisjon også her. Det var tydelig at Whitestone Park nok ville bli noe bedre besøkt enn vanlig denne søndagen, men det var aldri noen fare for at man skulle kunne slå tilskuerrekorden på 1 750 fra 1961 og en Scottish Cup-kamp mot Scottish Borders-rival Gala Fairydean.

Det bør vel også nevnes at Peebles Rovers faktisk skulle vært vertskap på fjorårets ‘hop’ i denne ligaen, men da måtte kampen utsettes grunnet snø, så de var åpenbart tilfreds med at de hadde fått en ny sjanse. Ute på banen skapte de også den første sjansen da Grant Wilson headet like utenfor, men havnet bakpå 0-1 da Sean Jamieson i det 13. minutt sendte gjestene i føringen. Like etter burde Newtongrange Star doblet ledelsen da et innlegg fant Ryan Porteous på bakre stolpe, men Rovers-keeper Tom Kerr reddet både hans hodestøt og ikke minst returen fra Kyle Lander som fra to meters hold dundret ballen rett på sisteskansen. Både Porteous og Lander hadde ytterligere sjanser til å øke for Peebles ropte på straffe for hands uten å overbevise dommeren. Akkurat idet vertene begynte å skape noe igjen, slo Star til igjen fem minutter før pause da en lang ball ble stusset videre til Kyle Scott som sørget for at vi tok pause på stillingen 0-2.

Etter pause var det igjen vertene som skapte den første muligheten, men det var gjestene som fremsto som det beste laget, selv om det nå lenge var nokså sjansefattig. I det 73. minutt var det plutselig kamp igjen da en håpløs feil i Star-forsvaret endte med at de ga bort ballen til David Lindsay inne i sitt eget felt, og han straffet de ved å redusere til 1-2. Newtongrange hadde umiddelbart to gode muligheter til å gjenopprette ledelsen, men hverken Porteous, George Hunter eller Steven Thomson fikk nettkjenning. Likevel var Rovers-håpet kortvarig, for kun fem minutter etter deres redusering lå de igjen under med to mål. Thomson fant Lander, Lander fant Porteous, og Porteous fant nettmaskene da han scoret sitt andre og sitt lags tredje ved å skyte i mål i bortre hjørne. Gjestene kunne også økt ytterligere, for både Hunter og Dale O’Hara var farlig frempå, men det endte uansett med borteseier 1-3 foran 288 tilskuere.

Jeg hadde i løpet av kampen slått av en prat med min unge groundhopper.kompis Connor Lamb som hadde reist rundt på helgens ‘hop’ sammen med sin far, og siden de skulle noenlunde samme vei, tilbød de meg skyss til Newcastle, der jeg hadde valgt å overnatte. Det takket jeg selvsagt ja til, og etter å ha flyttet all min bagasje fra Pauls bil til Mr. Lambs bil, var vi snart på vei sørover – eller rettere sagt sørøstover – langs skotske landeveier. Jeg duppet av og ble vekket av at Connor snakket til meg da nærmet oss Newcastle Airport. Jeg trodde av en eller annen grunn at jeg skulle overnatte på byens easyHotel (der jeg hadde to overnattinger senere på turen), og gikk derfor dit da jeg ble sluppet av nede på Quayside. Jeg skjønte snart hvorfor karen bak disken ikke var kar om å finne min reservasjon, for etter å ha sjekket måtte jeg forlegen forklare forvirringen og traske til Travelodge Newcastle Quayside, der jeg hadde betalt £32 for overnatting.

Etter å ha installert meg på rom 115 var det på sin plass å rusle litt rundt i geordie-byen, og første punkt var nå å få seg en middag. Den ble inntatt på Wetherspoons-puben The Quayside, før jeg forserte de såkalte Long Stairs (og oppdaget at de mange trappetrinnene forsvarte navnet og fikk det til å brenne bra i lårene) og sjekket ut mikropuben Box Social som Shaun Smith hadde tipset meg om. En pub jeg deretter skulle sjekke ut oppe ved Bigg Market viste seg imidlertid stengt, og jeg slo meg i stedet ned med et glass på Rose & Crown før jeg avsluttet kvelden med en pint på Bridge Hotel, som er et nokså fast stoppested når jeg har base i en av mine absolutte favorittbyer. Det hadde vært en fin dag, og Peebles hadde vært et trivelig bekjentskap. Majoriteten av denne turen skulle foregå i Skottland eller nord-England, men dagen etter skulle jeg faktisk sørover på en sjelden svipptur.

Scottish ground # 32:
Peebles Rovers v Newtongrange Star 1-3 (0-2)
East of Scotland League Conference A
Whitestone Park, 31 March 2019
0-1 Sean Jamieson (13)
0-2 Kyle Scott (41)
1-2 David Lindsay (73)
1-3 Ryan Porteous (78)
Att: 288
Admission: £5
Programme: £1
Pin badge: £3

Next game: 01.04.2019: Arsenal v Newcastle United
Previous game: 30.03.2019: Linlithgow Rose v Jeanfield Swifts

More pics

This day on a map / The whole trip on a map

Lørdag 30.03.2019: Linlithgow Rose v Jeanfield Swifts

To kamper hadde allerede blitt overvært denne dagen, men jeg hadde planer om ytterligere en kamp da jeg forlot Tynecastle Park og omsider kom meg med 17.21-toget fra Haymarket med kurs for Linlithgow. Der hadde jeg planer om en revisit hos Linlithgow Rose som skulle ta imot Jeanfield Swifts på flotte Prestonfield. Dette var dagens fjerde kamp for GroundhopUK sitt ‘Scottish Hop’-arrangement denne helgen, men etter den tidlige kampen i Camelon hadde jeg droppet deres to midterste kamper for å heller se Hearts i aksjon og huke av Tynecastle Park. Nå hadde jeg også tid til å sjekke ut noen flere av Linlithgows mange gode puber før groundhopperne ankom byen og det ble klart for kampen med avspark klokka 20.00. Etter tolv minutter på toget ankom jeg Linlithgow like etter klokka halv seks, og kunne gå løs på min lille pub-til-pub-runde.

Linlithgow er en by som oppgis å ha 19 000 innbyggere, og den ligger et par mil vest for Edinburgh. Byen er nok mest kjent for turistattraksjonen Linlithgow Palace, som var kongelig bolig for de skotske monarkene på 1400- og 1500-tallet. Her ble blant annet Mary, Queen of Scots født. Selv om det ble lite brukt etter at de skotske monarkene dro sørover til England på begynnelsen av 1600-tallet, ble det vedlikeholdt, men ble i stor grad ødelagt da styrkene til hertugen av Cumberland beskjøt det og satt det i brann i 1746. I dag har blitt gradvis restaurert og konservert, og har altså blitt en turistattraksjon. Enda tidligere lå det her et fort som sikret forsyningsbasene mellom Edinburgh Castle og Stirling Castle, og denne ble i sin tid inntatt av den skotske folkehelten Robert the Bruce. Men nok historie i denne omgang.

Nå var det nemlig tid for å teste noen av Linlithgow-pubene jeg ikke var innom forrige gang jeg besøkte Linlithgow Rose. Det var august 2016, og uvisst av hvilken grunn gikk jeg den gang ikke innom den glimrende Platform 3, rett nedenfor stasjonen. Det gjorde jeg opp for denne gang, og det var det perfekte sted å starte en liten pub crawl på veien fra stasjonen til Prestonfield. En fin fremgangsmåte når man vil teste flere puber og har knapt med tid eller ikke føler for å drikke altfor mye før kamp kan være å holde seg til halve pints, og det gjorde jeg nå i stor grad da The Old Post Office ble neste stopp før jeg gikk videre til The Linlithgow Tap. Der bød de også på herlig scotch pie, så pork scratchings ble midlertidig erstattet med denne herligheten som også var litt mer mettende.

Deretter gikk turen innom The Swan Tavern og Kelpies Bar, før siste stopp ble puben med det spesielle navnet The Black Bitch. Dette skal være en av Skottlands eldste puber, og hadde faktisk egne pins som de solgte. Det var nå på tide å gå de få meterne herfra til Prestonfield for å ta siste oppladning i klubbhusets bar på utsiden av anlegget – eller social club som det gjerne heter her oppe nord for grensen. Jeg gikk først for å sikre meg et program for £2 i tilfelle de skulle bli utsolgt nå som horden av groundhoppere var på vei fra sin kamp hos Blackburn United. Det gikk ikke lenge før noen av de begynte å komme, og inne i baren hadde jeg knapt begynt å bla i det gode programmet før tyskerne Jens og Magret kom og holdt meg med selskap.

Linlithgow Rose ble stiftet i 1889, og har vært en av de største og mest kjente klubbene i den skotske Junior-pyramiden, som jeg for n-te gang vil presisere ikke har noen verdens ting med aldersbestemt fotball å gjøre. Før dagens system med tre regioner, best den skotske Junior-fotballen av seks regioner som hver styrte sitt eget ligasystem, og Linlithgow Rose tok i 1924 plass i West Lothian Junior League, som de vant på første forsøk. Om vi beveger oss noen tiår frem i tid, var klubben å finne i Edinburgh & District Junior League da de i 1965 vant sin første av fire strake ligatitler i denne ligaen. Snart var de å finne East Region League, og også der skulle de bli en dominerende kraft, for tittelen i 1975 var den første av det som skulle vise seg å bli ni ligatitler.

Etter reformen i Junior-pyramiden har Linlithgow inntil i fjor spilt i SJFA East Region Superleague, som er en av tre divisjoner på Junior-pyramidens øverste nivå (de to andre er toppdivisjonene i SJFA West og SJFA North), og denne vant de i både 2004, 2007 og 2013. Likevel er det Scottish Junior Cup som er det gjeveste av alle titler for Junior-klubbene, og den var The Rose vunnet fire ganger (1965, 2002, 2006 og 2010); selvsagt i tillegg til en hel bråte med mindre titler. Fra og med 2007/08-sesongen ble også den skotske FA Cupen åpnet for de tre Junior-regionenes respektive serievinnere, og senere også regjerende vinner av Scottish Junior Cup, og Junior-klubbene har til tider slått bra fra seg.

Allerede i den første sesongen var Rose en av representantene og tok seg helt til fjerde runde før de måtte gi tapt for Queen of the South. Enda bedre gikk det i 2015/16-sesongen da de gjorde fullstendig furore ved å blant annet slå ut ligaklubben Forfar Athletic på sin vei til femte runde. Aldri tidligere hadde vel en Junior-klubb tatt seg så langt, og kun Ross County fra den skotske toppdivisjonen sto i veien mellom Linlithgow Rose og en kvartfinale. Det endte med tap 2-4 etter at det hadde stått 1-1 til pause, og the Rose gikk ned med flagget til topps etter virkelig å ha satt Junior-fotballen på kartet igjen. Før denne sesongen var Linlithgow Rose en av mange klubber fra East Region som valgte å forlate Junior-pyramiden til fordel for East of Scotland League i den ‘ordinære’ pyramiden.

Glasset ble tømt, og jeg gikk for å betale meg inn med £6. Prestonfield ble gjerne omtalt som en av de aller beste stadioner i Junior-fotballen, og det vil ikke være noe annerledes i East of Scotland League; snarere tvert om. Anlegget domineres av den ruvende to-etasjes tribunen midt på bortre langside, og det er nok klubber flere divisjoner høyere opp som vil kunne være misunnelige på denne. I ‘underetasjen’ er det garderober, kontorer og den slags, og utenfor her er det såkalt hard standing, men utsikten herfra vil nok være temmelig begrenset grunnet laglederbenkene rett foran. Sitteplassene er å finne opp i ‘andre etasje’, der man tar seg via trapper på begge ender av tribunen, og dem byr på 301 plastseter i klubbens rødbrune og hvite farger.

På motsatt langside er det klassisk terracing med et overbygg midt på som gir tak over hodet så lenge man ikke står helt fremme på tribunen. Mer terracing er det på kortsiden der jeg hadde kommet inn i hjørnet, nærmest deres social club, men her står man under åpen himmel. Det gjør man også på bortre kortside, der det kun er en gressbanke av typen som har vært populær i skotsk Junior-fotball (men som det engelske FA tydeligvis har lagt for hat). Prestonfield er så absolutt et flott anlegg, og som sagt et som kunne tjenestegjort høyere opp i systemet, og det er heller ikke vanskelig å kose seg her. Det gjorde vi til gangs, og på en dag der jeg tilsynelatende levde på scotch pies, gikk jeg til innkjøp av to nye slike samt en Bovril. Jeg konstaterte også at det meget flott utseende programmet også forsvarte prisen hva gjaldt innhold, selv om jeg ikke var kar om å finne noen tabell.

Linlithgow Rose spiller denne sesongen i East of Scotland Conference C, som er en av tre likestilte avdelinger denne ligaen nå opererer med. Neste sesong skal det i stedet bli to divisjoner, og de som ender på øverste halvdel i sine avdelinger vil utgjøre ligaens øverste divisjon neste sesong. I tillegg er det jo noen som skal opp, men her er nåløyet trangt. Denne sesongens tre avdelingsvinnere skal nemlig spille play-off om opprykket til Lowland League (som sammen med Highland League utgjør nivå fem i Skottland). Ved første øyekast så det ut til at Broxburn Athletic hadde godt grep om tittelen i denne avdelingen, for de hadde åtte poeng ned til nettopp Linlithgow, men The Rose hadde to kamper til gode. Det hadde også Jeanfield Swifts som lå ytterligere fire poeng bak Rose, og det var nettopp de som var bortelag denne kvelden.

Det var gjestene fra Perth som startet best, og de hadde allerede vært farlig frempå da de i det sjuende minutt tok ledelsen. Connor McLaren fant en muligens offside-plassert Scott Smith, og mens Linlithgow-spillerne stoppet i den tro at det var offside, holdt linjemannen flagget nede og Smith sentret uselvisk til Rhys Davies som trillet inn 0-1 til voldsomme protester fra hjemmespillerne som fikk dommeren til å dra opp det gule kortet for litt ufin munnbruk. Et kvarter var spilt da Roddy MacLennan stormet gjennom Swifts-forsvaret og lurte ballen forbi den utrusende Swifts-keeper Mark Mitchell, og med 1-1 var vi like langt. Det var en meget underholdende kamp vi var vitne til, og i det 39. minutt stusset klubblegenden Tommy Coyne videre til MacLennan som omtrent som ved utligningen løp gjennom og sørget for at det 2-1 til pause.

Swifts brukte kun et drøyt halvminutt av annenomgangen på å få seg en fortjent utligning da Connor McLaren besørget 2-2. Paul Simpson var deretter farlig frempå for Swifts, mens Ross Barbour headet like over for vertene. Gjestene hadde så en god periode der både Jamie Reid, målscorer McLaren og Rannoch Ramsey avsluttet like utenfor eller ble stoppet av Rose-keeper Michael McKinven. Vi nærmet oss tjue minutter spilt av annenomgangen da Rose fikk straffespark. De spiller knapt en kamp uten at Tommy Coyne tegner seg på scoringslisten, og mannen som nå har satt seg 300 mål i Rose-drakta som målsetning befestet sin status som klubbens mestscorende spiller da han omsatte straffesparket i scoring og sørget for 3-2. Han kunne like etter økt ledelsen, men mot slutten var det Swifts som presset på, og helt på tampen ble vertene reddet av tverrliggeren da en suser fra Lewis Mackie smalt i aluminiumen.

Det endte imidlertid 3-2 foran det arrangørene i GroundhopUK hadde regnet seg frem til å være 618 tilskuere, og dermed hadde Rose fortsatt et håp om avdelings-tittelen mens Swifts raste ned på fjerdeplass etter å ha blitt forbigått av Camelon Juniors.Samtlige groundhoppere syntes å ha satt pris på besøket ved Prestonfield, slik også jeg hadde kost meg ved min revisit. Min groundhopper-kompis Paul Fergusson hadde samme base som meg denne helgen, så han sto for skyss tilbake til hotellet i grenseområdet mellom Falkirk og Camelon. Der ble bilen parkert, og vi gikk for å sjekke puben Union Inn. Der var det litt for støyete (med masse techno-musikk etc) til å holde en skikkelig samtale, så vi gikk over til The Canal Inn på andre siden av kanalen, der vi hadde forlystet oss også kvelden før. Der fikk vi også selskap av groundhopper Neil Woolley som hadde tatt taxi ned fra sitt hotell, og vi ble værende der til nesten stengetid. Undertegnede skal vel for øvrig være fornøyd med at da han gikk på trynet på vei tilbake til hotellet, var det i buskene på ‘riktig’ side og gangveien, og ikke uti kanalen…
PS! Noen av bildene (nr 2-6) er fra mitt første besøk i august 2016.

Revisit:
Linlithgow Rose v Jeanfield Swifts 3-2 (2-1)
East of Scotland League Conference C
Prestonfield, 30 March 2019
0-1 Rhys Davies (7)
1-1 Roddy MacLennan (16)
2-1 Roddy MacLennan (39)
2-2 Connor McLaren (46)
3-2 Tommy Coyne (pen, 65)
Att: 618
Admission: £6
Programme: £2

Next game: 31.03.2019: Peebles Rovers v Newtongrange Star
Previous game: 30.03.2019: Heart of Midlothian v Aberdeen

More pics

This day on a map / The whole trip on a map

Lørdag 30.03.2019: Heart of Midlothian v Aberdeen

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Jeg hadde allerede sett én kamp denne dagen da jeg forlot flotte Carmuirs Park i Camelon. Helgens organiserte ‘Hop’ i regi av GroundhopUK skulle videre til Inverkeithing Hillfield Swifts og Blackburn United, for deretter å avslutte dagen hos Linlithgow Rose. Jeg hadde tidligere vært hos Blackburn United, og en revisit til kunstgressbanen der fristet ikke mer enn at jeg valgte å droppe de to midterste kampene til fordel for en annen ny bane – ikke minst ettersom også kunstgressbanen i Inverkeithing så nokså nitrist ut. Jeg var også avhengig av å finne noe som lot seg kombinere med den tidlige kampen i Camelon og gjerne også kveldskampen i Linlithgow. Valget falt til slutt på Hearts v Aberdeen i Scottish Premiership.

Derfor spaserte jeg etter kampslutt i Camelon raskt opp mot Camelon stasjon for å komme meg med 13.06-toget som denne gang var i rute. Jeg lot Scotrail frakte meg så langt som til Haymarket, og hadde der tid til en pint på puben The Haymarket før jeg lot en lokalbuss frakte meg den ikke altfor lange veien til Hearts’ hjemmebane Tynecastle Park. Denne ligger i Gorgie-området, vest i den skotske hovedstaden Edinburgh. Det er et tett befolket område av byen som tidligere hadde en god del industri som i stor grad forsvant fra 1960-årene og sørget for stor arbeidsledighet. Nye prosjekter har ført til at deler om området i dag har et mye mer moderne preg. Edinburgh generelt burde jo ellers være kjent for de fleste, som den skotske hovedstaden med rundt en halv million innbyggere, og som turistdestinasjon med attraksjoner som flotte Edinburgh Castle.

Første stopp ble nå billettkontoret for å hente ut kampbilletten som hadde kostet meg £30 pluss det latterlige gebyret på £1,50 som jeg hadde måttet punge ut med for å få lov til å gjøre deres jobb. På veien betalte jeg også en programselger £3,50 for et eksemplar av dagens program, og med program og billett ordnet, stakk jeg hodet innom klubbsjappa. Jeg var på utkikk etter en pin til min samling, men køen var såpass avskrekkende at jeg droppet det og heller gikk for å leske strupen med et glass på Tynecastle Arms mens jeg bladde litt flyktig i kampprogrammet i den grad det lot seg gjøre i folkemengden der inne. Klokka hadde passert halv tre da jeg etter hvert gikk for å ta meg innenfor og ta plass på Roseburn Stand på den ene kortsiden.

De fleste vil vite at klubben som ofte bare kalles Hearts egentlig heter Heart of Midlothian og ble stiftet i 1874. De var i 1890 med å stifte Scottish League, og i perioden mellom dette og 1906 vant de ligatittelen to ganger og den gjeveste skotske cupen fire ganger. En femte cuptittel fulgte i 1915; i en sesong der Hearts også hadde en komfortabel ledelse på toppen av tabellen da 16 av deres spillere vervet seg til for å kjempe i første verdenskrig. Sju av disse, i tillegg til en tidligere Hearts-spiller, ble drept i krigen. Neste storhetsperiode var i 1950-årene frem til starten av 1960-årene, og de ble cupmestre i 1956 mens ligaen ble vunnet i både 1958 og 1960. Sistnevnte triumf var deres fjerde ligatittel, og også den foreløpig siste, men i denne perioden vant de også ligacupen (en nyvinning i 1946/47) i både 1954, 1958, 1959 og 1962.

Etter ligacupseieren høsten 1962 måtte Hearts vente helt til 1998 før de igjen kunne hanke inn et trofé, og denne gang var det i den gjeveste skotske cupen, som de også sikret seg i både 2006 og 2012. I 2006 måtte det straffesparkkonkurranse til før Gretna ble finalebeseiret, mens finalen i 2012 nok var ekstra deilig for Hearts-fansen siden det da var erkerivalen Hibs som ble knust 5-1 i finalen. Hearts har med unntak av noen få raske svippturer på nivå to vært fast innslag i den skotske toppdivisjonen helt siden oppstarten, og har også hele 14 ganger endt som nummer to i ligaen, samtidig som de har seks tapte finaler i Scottish Cup og tre tapte finaler i ligacupen. De har også deltatt i europacupene ved flere anledninger, og i 1988/89-utgaven av EUFA Cupen tok de seg helt til kvartfinalene, der de knepent tapte 1-2 sammenlagt for selveste Bayern München.

Det har ikke vært alltid vært enkelt å konkurrere med ‘Old Firm’ i Glasgow, og det har overhodet ikke blitt noe enklere i nyere tid. I 2014 endte Hearts til og med sist i det som den sesongen fikk navnet Scottish Premiership, men tok seg tilbake til toppdivisjonen på første forsøk og har igjen etablert seg på øvre halvdel der. Denne dagen skulle de ta imot Aberdeen; en annen klubb som før denne sesongen hadde fire strake andreplasser i ligaen. Hearts lå på en femteplass mens Aberdeen la beslag på tredjeplassen bak de to store Glasgow-klubbene, og fokuset var derfor naturlig nok på å sikre seg europacup-spill. Jeg forventet en jevn kamp der utfallet var helt åpent, og det var for øvrig liten tvil om at sesongen gikk inn i en avgjørende fase der man i Hearts’ tilfelle skulle opp mot Aberdeen, Rangers og erkerival Hibs i løpet av en ukes tid, før man hadde cup-semifinale mot Inverness Caledonian Thistle.

Tynecastle Park har vært hjemmebane for Hearts siden 1886, og etter at man helt på starten av forrige århundre utvidet tilskuerfasilitetene, hadde man en kapasitet på 61 784 – godt over tre ganger så mye som den kapasitet man i dag opererer med. I 1914 ble fasilitetene på den ene langsiden erstattet med en ny tribune designet av Archibald Leitch; stadion-arkitekten fremfor noen. Senere gjennomgikk Tynecastle Park flere runder med moderniseringer; ikke minst i 1990-årene da man etter Taylor-rapporten rev tribunene på tre sider og erstattet de med nye som betød at ståplasser var historie. Den Leitch-designede Main Stand var den eneste som overlevde, og jeg skulle så gjerne ha besøkt Tynecastle Park før også den ble jevnet med jorden. Dessverre er tydeligvis intet fredet for vandalismen som herjer, og i 2017 ble også denne byttet ut med et ny tribune slik at alle de fire tribunene nå er temmelig identiske. Moderne og sikkert funksjonelle og fine, men ikke spesielt spennende sammenlignet med Leitch-tribunen.

Jeg tok uansett plass på Roseburn Stand bak det ene målet, og derfra kunne jeg se at Hearts åpenbart satset på baller opp mot spissen Uche Ikpeazu. Han hadde tidlig en avslutning som ble reddet av Dons-keeper Joe Lewis, men snart tok gjestene fra oljebyen over og det gikk heller ikke altfor lenge før de tok ledelsen. Sam Cosgrove steg til være og satt pannebrasken til en corner fra Niall McGinn, og ballen smalt i tverrliggeren, men Connor McLennan satt returen i mål fra kort hold og sørget for 0-1 etter et kvarters spill. Det var bortelaget som dominerte førsteomgangen, og på midtbanen var det Graeme Shinnie som var sjefen der han styrte spillet. Han hadde selv en avslutning like utenfor, mens Cosgrove litt senere så sin heading ble slått over av Hearts-keeper Zdenek Zlamal. Hearts unngikk ytterligere baklengs før de gikk i garderoben for å høre hva som skulle gjøre annerledes etter hvilen, og med 0-1 på tavla var det selvsagt fortsatt spenning.

I pausen fant jeg ut at de slipper ut folk for å røyke nedenfor Wheatfield Stand på den ene langsiden, som jeg også hadde gått gjennom på min vei inn. Mens jeg var der nede og trakk litt ufrisk luft traff jeg utrolig nok på et par gamle danske kompiser fra Århus som jeg ikke har sett på mange år. Jeg må holde meg forholdsvis godt siden en av de hadde dratt kjensel på meg og ropt på meg idet jeg gikk forbi. De hadde tatt seg en langhelg i Glasgow og Edinburgh, og en kort prat ønsket jeg de en fortsatt god tur før jeg gikk tilbake til plassen min via en tur innom matutsalget. Med to scotch pies og en Bovril var jeg klar for andre omgang, etter å ha tatt en rask stopp og kikket på det flotte minnesmerket som står på hjørnet mellom Wheatfield Stand og Roseburn Stand og som hyller Hearts-spillerne som tjenestegjorde i første verdenskrig.

Det var som om det var et helt nytt Hearts-lag som kom på banen igjen etter pause, og de hadde tidlig i andre omgang en kjempesjanse. Dons-keeper Lewis var ute på 16-meterstreken for å fakke et oppspill da han mistet ballen i duell med Jamie Brandon, og ballen endte hos Ikpeazu som hadde åpent mål men presterte å sette ballen utenfor stolpen. Vi nærmet oss en times spill da Jake Mulraney tok seg inn i Dons-feltet og ble felt av Andy Considine. Dommeren pekte på straffemerket, og derfra utlignet Sam Clare til 1-1. Hearts ropte igjen på straffe da Ikpeazu jaget et tilbakespill og så ut til å bli felt av keeper, men i stedet for ny straffe ble det nå gult kort for filming. Hearts presset nå på for et ledermål, men Craig Wighton klarte ikke helt å stokke beina da han også fikk seg et puff idet han avsluttet over fra seks meter.

Vertenes gode andreomgang skulle likevel belønnes med et seiersmål, for i det 77. minutt overlistet Ikpeazu en eller to forsvarere da en lang ball ble spilt opp mot ham. Han stormet inn i feltet og plasserte ballen forbi keeper og i mål til 2-1. Hearts hadde snudd kampen, og Ikpeazu ble kort etter byttet ut til stående applaus fra hjemmefansen. Etter dette virket det egentlig aldri som om Aberdeen skulle klare å få en utligning, og Hearts rodde i land seieren og de tre poengene foran 17 880 tilskuere. Det var imidlertid bare å håpe at Aberdeen kunne få et bedre resultat når jeg drøyt to uker senere skulle se de i cup-semifinale mot Celtic. Tynecastle Park var nå uansett besøkt, og selv om jeg dessverre var for sent ute til å få med meg Leitch-tribunen, hadde jeg en helt grei opplevelse her denne lørdagen.

Med dette var altså dagens andre kamp historie, men jeg hadde nok en kamp på min lørdagsmeny, og jeg strenet raskt opp på Gorgie Road for å la en av lokalbussene frakte meg raskt tilbake til Haymarket. Raskt ble det kanskje ikke, for det var ikke uventet en del trafikk rett etter kampslutt, og det gjorde at jeg mistet toget jeg egentlig hadde håpet å rekke. Jeg hadde uansett ikke hastverk, og det var heller ikke mer enn elleve minutter å vente på neste (og noe raskere) tog til Linlithgow, der jeg skulle se kamp og gjøre en revisit. De som har reist med tog vestover fra Edinburgh ved at man like etter Haymarket passerer det store rugby-stadionet Murrayfield Stadium. Omtrent samtidig kan man så vidt skimte toppen av tribunekonstruksjonene ved Tynecastle Park på motsatt side, og jeg sendte et blikk ditover idet 17.21-toget rullet ut av Haymarket med kurs for Linlithgow.

Scottish ground # 31:
Heart of Midlothian v Aberdeen 2-1 (0-1)
Scottish Premiership
Tynecastle Park, 30 March 2019
0-1 Connor McLennan (16)
1-1 Sean Clare (pen, 60)
2-1 Uche Ikpeazu (77)
Att: 17 880
Admission: £31,50 (£30 + £1,50 fee)
Programme: £3,50
Pin badge: n/a

Next game: 30.03.2019: Linlithgow Rose v Jeanfield Swifts
Previous game: 30.03.2019: Camelon Juniors v Edinburgh United

More pics

This day on a map / The whole trip on a map

Lørdag 30.03.2019: Camelon Juniors v Edinburgh United

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Min store tur var nå i gang, og da jeg våknet opp i grenseområdet mellom Falkirk og Camelon denne morgenen visste jeg at det ville bli en travel dag med hele tre kamper. Den organiserte ‘Scottish Hop’ hadde fire kamper på lørdagsmenyen, og dette arrangementet er jo grunnen til at jeg valgte å fly over allerede denne helgen, selv om jeg også denne dagen hadde valgt å følge en egen plan. I stedet for å følge det offisielle programmet ville jeg hoppe over de to midterste kampene hos Inverkeithing Hillfield Swifts og Blackburn United (siden sistnevnte allerede var besøkt) for heller å huke av for et besøk hos Hearts og deretter slutte meg til arrangementet igjen ved kveldskampen hos Linlithgow Rose (også en revisit).

Tilknyttet Premier Inn-hotellet jeg bodde på ligger Beefeater-restauranten The Rosebank, og etter å ha inntatt en frokost der, spaserte jeg rett og slett til Camelon Juniors’ hjemmebane Carmuirs Park som skulle være dagens første kamparena. Camelon er en landsby som ligger kun rundt to kilometer vest for Falkirk, og som har vokst sammen med sin større nabo i en slik grad at de går i ett med hverandre. Selve Camelon har rett i overkant av 4 500 innbyggere, og forbi her går kanalen (Edinburgh and Glasgow) Union Canal. Rett i nærheten av Camelon gikk også den antoninske mur; et forsvarsverk som romerne bygde fra Firth of Clyde i vest til Firth of Forth i vest. Dette var en mur bygget i stein, jord og torv, og er nok langt mindre kjent enn sin ‘slektning’ som var den mer solid Hadrians mur lenger sør.

Den antoninske mur ble rundt år 142 beordret bygget av den romerske keiser Antoninus Pius, og ble til en langstrakt jordvoll på rundt fire meter og med en vollgrav på nordsiden. Den ble imidlertid oppgitt kun tjue år senere da legionene her ble trukket tilbake til Hadrians mur. Rett ved Camelon finner man et av stedene der dette forsvarsverket er best bevart. Det var imidlertid helt andre ting som denne helgen hadde bragt meg til Camelon, og for å forsikre meg om at jeg ankom før horden av groundhoppere, gikk jeg fra hotellet allerede litt etter klokka halv ti og fulgte kanalen forbi The Canal Inn der vi kvelden før hadde forlystet oss. Etter ti minutters gange ankom jeg Carmuirs Park med godt over en time til avspark, og kunne både betale meg inn med £6 og punge ut med £2 for et program.

Camelon Juniors bør være et kjent navn for de som har fulgt den skotske Junior-pyramiden (som jeg for ordens skyld nok en gang for presisere ikke har noe med aldersbestemt fotball å gjøre, men i stedet kan ses på som en slag skotsk non-league som har operert parallelt med den ‘ordinære’ pyramiden), men selv om Camelon-navnet var representert i Junior-fotballen allerede i 1906, så ble dagens klubb stiftet i 1920. Tidligere dager i Junior-fotballen er såpass kompliserte greier at jeg tror jeg nøyer meg med å si at de i 1952 hadde sin første opptreden i Scottish Junior Cup, som er den gjeveste av alle turneringer for Junior-klubbene. Der ble det tap for Kilbirnie Ladeside foran nesten 70 000 tilskuere på Hampden Park, men de skulle komme sterkere tilbake selv om det skulle gå mange år.

The Mariners synes umiddelbart kanskje et noe snodig kallenavn for en klubb såpass langt fra havet, men dette har med den nevnte kanalen å gjøre. I 1995 var de tilbake i Scottish Junior Cup-finalen, og denne gang ble det triumf da Whitburn ble slått 2-0. Året etter ble det ny finale, men nå måtte de se seg slått av Tayport med samme sifre. Camelon Juniors spilte siden opprykket i 2006 i den øverste divisjonen i SJFA East (en av tre regioner i Junior-fotballen), men i fjor sommer var de en av mange Junior-klubber fra SJFA East Region som valgte å hoppe over til East of Scotland League i den ‘ordinære’ pyramiden. Et par av disse klubbene har valgt å droppe Juniors-suffikset for å signalisere dette, men Camelon-klubben er blant de som har valgt å beholde det som en del av sin arv.

Den observante faste leser (om det i det hele tatt skulle finnes noe slikt) vil kanskje vite at jeg allerede for noen år siden tok en kikk inne på Carmuirs Park. Det skjedde da jeg i mars 2016 var på vei til Falkirk v Rangers og benyttet anledningen til å hoppe av i Camelon og ta en kikk. Den gang viste Camelon-folket seg som utrolig trivelige og gjestfrie, for der de selv drev på med å klargjøre Carmuirs Park til kamp bød de meg innenfor og insisterte til og med på å få vise meg rundt med en kikke også inne i garderober etc. Jeg visste jo selvsagt allerede at Carmuirs Park var et flott, klassisk anlegg, men ble der og da enda mer overbevist om at jeg en dag måtte returnere hit for å se kamp. Og nå var den dagen endelig kommet.

Carmuirs Park er som nevnt et herlig, klassisk anlegg. Her er det ikke mange sitteplasser, men desto mer av herlig, delvis meget mosegrodd terracing rundt banen. På den ene langsiden har man klubbhuset som også har et overbygg som gir tak over hodet til de tilskuerne som velger å se kampen herfra. På motsatt langside er det en større ståtribune, med den nevnte terracing som strekker seg videre ned mot hjørnene. En slik seksjon med slike betongavsatser er det også bak det ene målet, der den følger svingen på denne kortsiden. På bortre kortside er det kun en gressvoll, men øverst på denne er det en frekk nabo som rett og slett har bygget en egen liten og elevert tribune inne i sin egen hage. Helt fantastisk! Sammen med det jeg antar var en kompis så han også kampen derfra denne formiddagen. Nærbildet jeg mente jeg tok av denne konstruksjonen har dessverre forsvunnet sporløst, men den kan ses på bloggen til Laurence Reade eller på siste bildet i dette innlegget fra groundhopperen Russell Cox.

Et kjent fjes som allerede hadde ankommet var Terry Hall fra Terry’s Pin Badges som var i ferd med å sette opp sine bord med salg av pins, og etter en kort prat med ham slo jeg meg ned for å kikke litt i programmet. Sammenlignet med noe av det øvrige på årets Hop, forsvarte de åtte sidene kanskje ikke helt prisen på £2, men de trykket da i hvert fall et program, og det er mer enn selv de fleste toppklubber klarer her hjemme. Programmer er vel heller ikke hverdagskost hos alle i East of Scotland League, så tommelen opp i alle fall. Mens jeg satt der strømmet det snart på med groundhoppere og en rekke kjente fjes, så det var tydelig at bussen hadde kommet med arrangørene Chris og Laurence i spissen (eller rettere sagt var de vel blant de siste).

East of Scotland League har med utvidelsen før denne sesongen blitt delt opp i tre sidestilte avdelinger, og denne kampen var mellom klubber tilhørende Conference C. Programmet hadde en tabell som viste at tittelkampen her sto mellom Broxburn Athletic og Linlithgow Rose. Førstnevnte hadde åtte poeng ned til Rose, 12 poeng ned til Jeanfield Swifts, og 14 poeng ned til Camelon Juniors, men hadde også to kamper mer spilt enn de andre nevnte. De tre avdelingsvinnerne skal vel spille playoff om opprykk til Lowland League, men det er også viktig å kapre en plass på øvre halvdel, for før neste sesong skal East of Scotland gjøre om systemet og legge om til flere divisjoner, slik at de beste i hver avdeling blir å finne i det som neste sesong blir den ligaens toppdivisjon. Edinburgh United lå nest sist med kun Ormiston bak seg, og blir nok å finne på nivået under til høsten.

Camelon var av en eller annen grunn uten sin lokale storscorer Kieran Anderson som så langt denne sesongen sto med 28 nettkjenninger på 22 kamper, og kanskje var han skadet, men likevel hadde The Mariners få problemer med å ta seg av gjestene fra den skotske hovedstaden. Allerede i det åttende minutt sørget Alan Docherty for 1-0 fra kort hold, og kun tre minutter senere sto det 2-0 etter at en spiller rundet bortekeeper Shea Dowie og sentret til Alan Sneddon som enkelt fant nettmaskene. 25 minutter var spilt da Sneddon noterte seg for sitt andre og besørget 3-0 ved å heade inn et innlegg, og fem minutter senere kunne det stått 4-0 da Camelon traff stolpen. I stedet ble gjestene tildelt straffespark fem minutter før pause, og Gabri Auriemma omsatte i scoring og reduserte til 3-1. Om bortelaget fikk nytt håp, var det kortvarig, for like før pause gjenopprettet Conor McKenzie tremålsledelsen slik at Camelon gikk i garderoben med ledelse 4-1.

Pausen benyttet jeg til å samtale med flere av de fremmøtte, og kanskje mest interessant var det da jeg under en samtale med tyskeren Jens kom i snakk med en lokal kar som sto ved siden av oss og kunne fortelle hvordan han så på Camelon Juniors sin sesong som han mente hadde gått over all forventning. Tre tap på fire kamper i en periode fra romjula (inkludert tap for de to topplagene) hadde nok hektet de av litt i den absolutte toppkampen, men var samtalepartner var fornøyd og stolt over at klubben etter 98 år i Junior-fotballen umiddelbart satt sitt preg på det sjette nivå av skotsk fotball. Med kamp i Skottland måtte jeg selvsagt også teste en scotch pie, men det var ikke altfor lenge siden jeg hadde spist frokost, og køen var nå uansett såpass avskrekkende at jeg valgte å utsette smaksprøven til utover i annenomgangen.

Allerede i den omgangens andre minutt lå ballen igjen i Edinburgh United-nettet, og Conor McKenzie var igjen mannen som ble kreditert da hans avslutning endte i bortre hjørne. 5-1 og spikeren i kista, men gjestene kom mer med i kampen etter dette. Om de var de som hevet seg eller vertene som tok foten noe av gasspedalen skal være usagt, men det ble i hvert fall langt mer jevnspilt samtidig som det også ble langt mer sjansefattig. I begge ender av banen var det dog muligheter for ytterligere scoringer, men Mariners-keeper Dean Shaw ble aldri overlistet igjen, og Camelon nøyde seg med de fem. Dermed endte det med hjemmeseier 5-1 foran det som GroundhopUK talte seg frem til å være et publikum på 352 tilskuere.

Drøyt tre år etter at jeg lovet meg selv å returnere til Carmuirs Park for å se en kamp, hadde jeg altså omsider fått realisert dette. Det var personlig også det jeg så mest frem til på denne helgens ‘Hop’, og Carmuirs Park hadde selvsagt ikke skuffet. Det hadde heller ikke hverken gjestfriheten, møtet med mange gamle kjente, eller kampen i seg selv…selv om det ble så som så med spenning. Mens GroundhopUK skulle videre til Inverkeithing Hillfield Swifts, hadde jeg som nevnt lagt andre planer, og trasket snart mot Camelon stasjon for å komme meg med 13.06-toget til Haymarket. Den første av mine tre kamper denne dagen var ferdigspilt. Nå var det Tynecastle Park og Hearts v Aberdeen som var neste på agendaen.

Scottish ground # 30:
Camelon Juniors v Edinburgh United 5-1 (4-1)
East of Scotland League Conference C
Carmuirs Park, 30 March 2019
1-0 Alan Docherty (8)
2-0 Alan Sneddon (11)
3-0 Alan Sneddon (26)
3-1 Gabri Auriemma (pen, 41)
4-1 Conor McKenzie (44)
5-1 Conor McKenzie (47)
Att: 352
Admission: £6
Programme: £2
Pin badge: £3

Next game: 30.03.2019: Heart of Midlothian v Aberdeen
Previous game: 29.03.2019: Dunfermline Athletic v Ayr United

More pics

This day on a map / The whole trip on a map

Fredag 29.03.2019: Dunfermline Athletic v Ayr United

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Så var det endelig tid for min store utvidede ‘påsketur’ (for å kalle den det) med hele fire ukers rundreise i Storbritannia. Mange kamper på menyen, men oppkjøringen var ikke den beste da jeg en uke eller to før avreise fikk beskjed fra Norwegian om at mitt fly nå ville ha en senere avgang enn opprinnelig fastsatt. Jeg mistenker at dette hadde noe å gjøre med MAX 8-flyene som ble satt på bakken, og uansett passet det meg svært dårlig da jeg uansett skulle hatt dårlig tid men nå ikke ville ankomme Edinburgh før den kveldens kamp ville starte. Ruteendringen var derfor uakseptabel for meg, og jeg ringte Norwegian for å høre om jeg kunne få booke om til morgenflyet eller alternativt få den refundert for å heller booke på morgenflyet til SAS. Jeg fikk da uten ekstra kostnad mulighet til å booke om til Norwegians langt dyrere morgenfly, og selv om jeg da måtte via Stockholm eller København, ville jeg ankomme Edinburgh med bedre tid enn opprinnelig planlagt.

Jeg valgte varianten via København, og det var faktisk tredje gang på en drøy måned at jeg mellomlandet på Kastrup, der jeg nå hadde snaut to timer til å bytte fly. Alt gikk på skinner frem til landing i Edinburgh like før klokka ett britisk tid, men det ville vel ikke være Edinburgh Airport om det ikke skulle dukke opp heftelser ved ankomst også denne gang. Forrige gang ventet vi bortimot en time på bagasjen her, og det var en følelse av deja-vu da det igjen varte og rakk. Man fikk omsider høre at bagasjebåndet var kaputt, og det gikk godt over en time før de fikk skikk på saker og ting. Jeg hadde ikke lenger like god tid da jeg endelig kunne ta med meg bagen og komme meg med en av trikkene som fraktet meg så langt som til Edinburgh Park der jeg byttet til tog til Falkirk Grahamston.

Buss X37 skulle frakte meg til hotellet, men ti minutter etter at den skulle ha hatt avgang ga jeg opp og gikk innover i sentrum for å ta en annen buss. Da jeg var femti meter oppe i veien ble jeg selvsagt passert av nettopp X37-bussen, og nokså irritert kom jeg meg i stedet med buss 38 etter å ha slept med meg bagasjen opp til en annen holdeplass og ventet nye ti minutters tid der. Men jeg kom meg da omsider frem til holdeplassen ved Premier Inn Falkirk Central, som tross navnet ligger i byens vestlige utkant få meter fra grensen mot Camelon. Her hadde jeg betalt £79 for to netters overnatting, og jeg fikk raskt installert meg på rom 307 før jeg langet ut mot Camelon togstasjon for å rekke 15.33-toget. Denne helgen var det organisert ‘Hop’ i East of Scotland League, men heller enn å følge programmet med å se den første kampen hos Dunipace, hadde jeg valgt meg kamp hos Dunfermline Athletic, og det var dit jeg nå satt kursen.

Dog måtte jeg via Haymarket for å bytte tog, og på veien mot Edinburgh ble selvsagt toget så forsinket (med over et kvarter) at jeg mistet forbindelsen med få sekunder. Det var bare å døyve irritasjonen med en pint ved puben Ryrie’s like utenfor Haymarket stasjon. Da jeg etter hvert kom meg med 16.55-toget fra Haymarket hadde jeg en snau halvtimes togreise foran meg til Dunfermline Town, og med avspark allerede klokka 19.05, var jeg allerede klar over at den planlagte pubrunden i Dunfermline nå ville bli nokså begrenset. Jeg måtte også ha meg noe mat, så derfor ble første stopp Wetherspoons-puben Guildhall & Linen Exchange. Allerede idet jeg skulle sette meg ned hørte jeg noen tiltale meg fra nabobordet, og der satt groundhopperne Neil Woolley og Kizz Everard som jeg slo med ned sammen med.

Dunfermline skal være en av Skottlands eldste bosetninger og ligger i regionen Fife, et par kilometer fra den nordlige bredden av ‘fjorden’ Forth. Dunfermline var også Skottlands hovedstad, og skottenes store helt Robert the Bruce ligger begravet under det gamle klosteret her. Forfatteren Daniel Defoe beskrev på 1700-tallet byen som ‘den komplette perfeksjon av forfall’, men ny fremgang fulgte da den ble et senter for lintøy-industri og veving av tekstiler. Senere bidro andre industrier til byens fremgang. I dag operer man med et innbyggertall på rett i overkant av 50 000, og Dunfermline er for øvrig også vennskapsby med Trondheim. Etter et raskt måltid forlot jeg de to groundhopperne for å i hvert fall sjekke ut ytterligere et par puber, og The Old Inn var mye koseligere. Jeg nøyde meg også med en halv pint ved Creepy Wee Pub rett ved siden av, før jeg gikk raskt mot kveldens kamparena East End Park.

Historien om Dunfermline Athletic starter i 1874, da medlemmer av cricketklubben startet med fotball under navnet Dunfermline FC for å holde seg i form utenfor cricket-sesongen. En senere disputt endte imidlertid med at flere medlemmer brøt med klubben og stiftet Dunfermline Athletic i 1885. De fikk i 1912 innpass i Scottish Football League, der de tok plass i dens andredivisjon, og der spilte de lenge uten stor suksess, men med et og annet flyktig besøk i toppdivisjonen. Riktignok vant de ligacupen i 1950, men det var først etter opprykket i 1958 at de virkelig etablerte seg, og 1960-årene skulle vise seg å bli klubbens storhetsperiode. I sin første managerjobb ledet Jock Stein klubben til cuptriumf, da de finalebeseiret selveste Celtic 2-0 etter omkamp. De var tilbake i finalen i 1965, men måtte da se seg slått i en sesong der de imidlertid noterte seg for en tredjeplass i ligaen – en bestenotering som ble kopiert i 1969.

Jock Stein var på dette tidspunktet borte, men George Farm ledet klubben til ny finale i 1968, og der slo det et Hearts-lag med norske ‘Kniksen’ i startoppstillingen, slik at de sikret seg sin andre og foreløpig siste tittel i den gjeveste skotske cupen. På denne tiden var klubben med kallenavnet The Pars også fast innslag i europacupene, der de tok flere gjeve skalper og i 1968/69-utgaven av cupvinnercupen tok de seg helt til semifinalene etter å ha slått ut APOEL, Olympiakos og West Bromwich Albion. Sammenlagt ble det dog knepent tap mot de senere vinnerne Slovan Bratislava. I 1970-årene ble det tyngre, og etter nedrykket i 1972 slet de med å igjen etablere seg i toppdivisjonen. Etter at en tredje divisjon ble innført ble det i stedet nedrykk dit i 1978, og de ble et heis-lag som vekslet mellom nivå to og tre.

I 1992 vant de igjen ligacupen, og etter årtusenskiftet hadde The Pars noen relativt stabile sesonger tilbake i toppdivisjonen, med en fjerdeplass i 2004 som nokså imponerende slik fotballen nå har blitt. Samme sesong spilte de seg på nytt frem til finale i den gjeveste Scottish Cup, men Celtic ble dessverre for sterke i finalen, og det var også tilfellet ved finalen i 2007, i en sesong som også endte med nedrykk. De surret seg deretter ned på nivå tre igjen, men har nå vært tilbake på nivå to siden divisjonstittelen og opprykket i 2016. Jeg nevnte at Jock Stein startet sin manager-karriere hos The Pars, men det er også andre kjente managere som har representert klubben som spillere. En viss Alex Ferguson spilte her i 1960-årene, og senere gjorde både David Moyes og Owen Coyle det samme.

Jeg ankom East End Park med en snau halvtime tid til avspark, og gikk først til billettluka der jeg betalte £18 for en kampbillett. Deretter betalte jeg £3 for et eksemplar av kveldens kampprogram før jeg stakk hodet raskt innom klubbsjappa på jakt etter en pin til min samling. Så var det bare å komme seg innenfor og ta plass på Norrie McCathie Stand som er den vestlige kortsiden, oppkalt etter en tidligere klubbkaptein som på tragisk vis omkom mens han fortsatt var i klubbens tjeneste. Der traff jeg igjen på mine to kompiser fra tidligere, og vi var enige om at East End Park hadde vært et godt valg denne kvelden sammenlignet med det spartanske typiske kunstgressanlegget som virket å være åsted for kveldens ‘Hop-kamp’.

East End Park har vært klubbens hjemmebane helt siden starten i 1885, men på den tiden var selve gressmatta noen meter lenger vest. I 1920 kjøpte man land ved siden av, og matta ble anlagt slik den er i dag. En tretribune ble reist på den sørlige langsiden, og terracing ble anlagt. I 1930-årene måtte klubben i en periode banedele med hundeveddeløp for å spe på inntektene, men det var ikke helt uproblematisk da dette skar over hjørnene på banen. East End Park sies å ha vært nokså uutviklet til en toppdivisjons-arena å være, helt frem til 1962 da man med penger fra cuptriumfen året før bygget en toetasjes hovedtribune der den nevnte tretribunen tidligere hadde stått. Samtidig ble anleggets terracing utbedret, og det kom nok godt med da tilskuerrekorden med 27 816 tilskuere ble satt i forbindelse med en kamp mot Celtic i 1968. Det var nok flere innenfor, for det var fullstendig kaos med folk som klatret på både tribunetaket opp i flomlysmastene for å komme seg innenfor og se kampen, og en person omkom etter å ha falt ned.

På slutten av 1990-årene startet man en total ‘oppgradering’ av anlegget som nå har blitt all-seater. Bak begge mål er det nye tribuner fra denne tiden, og på North Stand på den andre langsiden er det en mindre sittetribune. I forkant av Main Stand kan man imidlertid fortsatt se at det har vært en slags paddock med ståtribune i forkant der. East End Park har til tross for moderniseringen og mangel på ståtribuner en slags følelse av å fortsatt være et klassisk anlegg, og mye av det kan de nok takke sin gamle Main Stand for. Nå skulle vi se The Pars måle krefter med Ayr United, og mens tittelen og det automatiske opprykket syntes å stå mellom Ross County og Dundee United, kjempet kveldens duellanter sammen med tredjeplasserte Inverness Caledonian Thistle om de øvrige playoff-plassene. Inverness hadde tre poeng ned til Ayr og fem poeng ned til Dunfermline, men Ayr hadde to kamper til gode på de to andre.

Ayr United hadde startet sesongen forrykende, men formsvikt hadde ført de noen plasser nedover på tabellen, og de hadde nå kun én seier på de seks siste. Med TV-kameraer til stede dominerte imidlertid bortelaget førsteomgangen på East End Park, og innledningsvis fikk vertene knapt låne ballen. Michael Moffat og storscorer Lawrence Shankland virket å være tilbake i slag, og Declan McDaid var god på venstrevingen til Ayr, men det gikk en halvtime før de fikk hull på byllen. Det var McDaid som omsider klarte å overliste Pars-keeper Ryan Scully, og mens forsvaret nok var mest opptatt av å ha kontroll på Shankland inne i feltet, gikk innlegget fra McDaid rett i mål i bortre hjørnet. Et nytt slag for vertene da Joe Thomson plutselig falt om mens han helt upresset hadde ballen, og det gikk lang tid før han forlot banen på båre med det som ble antatt å være en stygg kneskade.

Det hadde vært en nitrist førsteomgang for Dunfermline, men kanskje hadde manager Stevie Crawford holdt en tordentale i garderoben, for The Pars hang bedre med etter hvilen og skapte plutselig visse problemer for sine gjester. Likevel var det Ayr United – for anledningen kledd i rosa – som to ganger på kort tide var nære på å øke ledelsen ved Lawrence Shankland. Når Ayr United scorer er det ofte han som står bak, men denne gang klarte han ikke å overliste Pars-keeperen. I stedet var det i stedet vertene som i stadig større grad presset på for utligning, men hverken Danny Devine eller Louis Longridge fikk ballen i mål bak, og da Bruce Anderson fikk siste sjanse og blåste ballen over tverrliggeren til Ayr-keeper Ross Doohan endte det med 0-1 og borteseier foran 4 671 tilskuere.

Ayr United tok seg med det opp på tredjeplassen, men playoff-håpet til Dunfermline hadde fått seg en alvorlig knekk. Neil og Kizz skulle tilbake til sitt hotell i den nordlige utkanten av Falkirk, og de ga meg skyss til Larbert stasjon, der jeg hadde avtalt å møte groundhopperen Paul Ferguson på puben Station Hotel. Han hadde denne helgen samme hotell som meg, og etter en pint kjørte han oss tilbake dit. Etter å ha parkert bilen ble kvelden avsluttet med en kort spasertur langs kanalen, bort til The Canal Inn. Denne puben ligger rett ved (Edinburgh and Glasgow) Union Canal, og viste seg å være et nokså trivelig plass, selv om både jeg og Paul kunne ønsket oss litt mer spenning i utvalget av cider og real ale. Nå var den store turen i gang…

Scottish ground # 29:
Dunfermline Athletic v Ayr United 0-1 (0-1)
Scottish Championship
East End Park, 29 March 2019
0-1 Declan McDaid (31)
Att: 4 671
Admission: £18
Programme: £3
Pin badge: £2,99

Next game: 30.03.2019: Camelon Juniors v Edinburgh United
Previous game: 24.03.2019: Drøbak/Frogn v Ås
Previous UK game: 23.02.2019: Ballyclare Comrades v Knockbreda

More pics

This day on a map / The whole trip on a map

Søndag 24.03.2019: Drøbak/Frogn v Ås

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Det nærmet seg avreise for min store utvidede ‘påsketur’ der jeg skulle være borte i hele fire uker, men før den tid valgte jeg å benytte anledningen til å få med meg lokaloppgjøret DFI v Ås her hjemme i Drøbak. Med søndagskamp kunne jeg like gjerne gjøre det, selv om jeg meget skeptisk hadde registrert urolighetene i DFI-ledelsen, der styret ble ‘kuppet’ av en gruppe som varslet store endringer med mindre satsing på A-laget. Representanter for denne gruppen hadde til og med leserinnlegg i lokalavisen der de rett og slett hevdet at det var direkte uinteressant hvilket nivå klubbens A-lag for herrer spiller på. Lite visste man vel da om hvor dramatisk dette skulle bli; i hvert fall var det tilfelle for meg da jeg betalte meg inn med 100 kroner (som jeg fortsatt vil hevde er noe stivt i norsk 3. divisjon).

Det er svært få igjen av de som var fast innslag på A-laget forrige sesong, men min nabo og kompis Nichlas Furu var fortsatt på plass som kaptein og ledet rødtrøyene ut på banen når nå lokalrivalen Ås skulle slås i cupens første kvalifiseringsrunde, og det var også spydspissen Magnus Fagernes som skulle få en sentral rolle. Mot Ås fra 4.divisjon skilte det én divisjon i DFIs favør, og de fleste fremmøtte forventet nok grei skuring. Det så da også ut til å bli slik da nevnte Magnus Fagernes sendte DFI i føringen i det sjette minutt, og ikke minst da samme mann doblet ledelsen i det tolvte minutt. De grønnkledde fra Ås fikk imidlertid en redusering ved Kjetil Vindedal i det 37. minutt, og det var også resultatet ved pause.

Det var en skikkelig sur opplevelse på Seiersten Stadion denne søndagen, og noen av de 137 tilskuerne hadde utover i annenomgangen åpenbart fått nok av kulda da de gikk hjem uten å gå glipp av stort. Det hadde nemlig raskt utviklet seg til å bli en svært lite velspilt kamp der gjestene fra Ås pådro seg en rekke gule kort. Selv om DFI rodde i land en fortjent seier, lot jeg meg på ingen måte overbevise av det de viste frem. De lot seg frustrere av et Ås-lag som de beskyldte for å ikke ville spille fotball, og når dagen gjester ikke kunne mistenkes for å være noen voldsom målestokk, fryktet jeg på DFI sin vegne for hvordan det skal gå i årets ligasesong. Men med et eventuelt nedrykk til 4. divisjon vil vel det nye styret få viljen sin…

DFI-trener Teitur hadde vært sykemeldt etter en operasjon, og hinket nå rundt på krykker nede på indre bane mens andre ledet laget. Men dette skulle bli siste gang jeg så islendingen i DFI-regi, for ikke lenge etter begynte hoderullingen der selv frivillige ildsjeler (som det riktignok skulle vise seg blant annet har hatt heftig kjøregodtgjørelse) fikk et tupp i ræva. Jeg har i ettertid fått høre førstehåndsberetninger om hvordan styret skal ha forsøkt å annullere kontrakter til spillere som ved hjelp av advokatbistand fra NISO har fått forhindret dette. Nå hadde man i hvert fall tatt seg videre i cupen, der bortekamp mot Follo ventet i neste runde (det ble tap 1-4), men til tross for seier var jeg da jeg forlot Seiersten (uten å bruke en krone i kiosken) mer skeptisk enn på lenge før serieåpningen.

Det er vel bare å ønske det nye styret ‘lykke til’ i arbeidet med å gjøre klubbens flaggskip til en breddeklubb i 4. eller 5. divisjon. Min grasrotandel får de ikke lenger, og slik styret har turet frem også etter jeg dro på min store tur, spørs det om ikke denne kampen mot Ås var min siste visitt på en stund, så lenge dette styret sitter ved spakene. Om jeg da ikke tar en og annen kamp der jeg ser første omgang fra utsiden for deretter å ta meg inn gratis i pausen for å slippe å bidra økonomisk til dette styret. Dette er først og fremst bare trist, og flere personligheter med tilknytning til klubben har allerede uttrykt bekymring for at klubben fort kan bli en breddeklubb som spiller foran 20 tilskuere i 6. divisjon dersom den nåværende styret får viljen sin.

Revisit:
Drøbak/Frogn v Ås 2-1 (2-0)
Norwegian Cup, 1st qualifying round
Seiersten Stadion, 24 March 2019
1-0 Magnus Fagernes (6)
2-0 Magnus Fagernes (12)
2-1 Kjetil Vindedal (37)
Att: 137
Admission: 100 kroner

Next game: 29.03.2019: Dunfermline Athletic v Ayr United
Next Norwegian game: 01.05.2019: FK Tønsberg v Sandefjord Fotball
Previous game: 03.03.2019: ASD Trastevere v US Ladispoli
Previous Norwegian game: 26.01.2019: Mjøndalen v Fredrikstad

More pics

Søndag 03.03.2019: ASD Trastevere v US Ladispoli

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Langhelgen i Roma hadde allerede vært en opplevelse, og mer var i vente, men i tillegg til det store derbyet kvelden før, hadde jeg klart å presse inn nok en fotballkamp i programmet for søndag. Da jeg og min bror våknet i den evige stad, satt vi derfor kursen mot Trastevere med tog. Trastevere er Romas rione (eller bydel om man vil) nummer 13, og ligger på vestsiden av elven Tiber. Dette området var tidligere tilholdssted for etruskere, men ble etter hvert erobret av romerne, selv om de en stund ikke virket spesielt interessert i å bygge der. Rundt 500 f.Kr hadde en rekke sjømenn og fiskere bosatt seg der, men det var først noe senere at den romerske eliten begynte å bygge seg landsteder på denne siden av elven.

I dag har deler av Trastevere bevart mye av karakteren med sine trange, svingete og brolagte gater, og har blitt en populær destinasjon for turister. Det har også blitt et noe bohem-aktig strøk med en høy andel av både kunstnersjeler og tilsynelatende også andre typer raddiser. Her stoppet vi ved restauranten Cajo e Gajo som reklamerte med english breakfast, og de hadde en noe spesiell vri på akkurat det med en sannsynligvis langt sunnere utgave, men den meget gode frokosten falt så absolutt i smak blant begge to. En av stedets attraksjoner er kirken Basilica di Santa Maria in Trastevere, og det var dit vi nå gikk. Dette er en av Romas eldste kirker, og de eldste delene av bygget stammer fra 340-årene. Den har innvendig en fantastisk utsmykning som nesten fikk den til å fremsto som Peterskirken i miniatyr.

Der inne var til alt overmål sannelig en gudstjeneste (eller noe slik) i full gang også, så det var litt artig å få tatt en kikk der inne mens det var aktivitet. Et par kvartaler bortenfor svingte vi ned et av de trange smugene (det er ikke vanskelig å skjønner hvorfor scooter er et så populært fremkomstmiddel her) og fant frem til puben som tydeligvis hadde det for oss noe snodige navnet Ma Che Siete Venuti a Fà. Der gjorde vi en rast for å ta et glass eller to og smake på et par forskjellige øl fra det utvalget. Så var det bare å sko seg for å spaserturen derfra til Trastevere Stadium, der vi tidlig denne ettermiddagen skulle se kamp i Serie D, Girone (eller gruppe) G. Snart kom vi til punktet der vi visste at anlegget befant seg til høyre for oss på andre siden av en skrent, og like etter kom vi til inngangspartiet.

Selv om de var (trodde vi) kun i overkant av en tre kvarter til avspark, sto vaktene og passet på at ingen gikk gjennom den stengte porten eller inngangspartiet med telleapparater som fortsatt ikke var åpnet. En håndfull personer sto allerede der fortsatt, og jeg sjekket etter hvert opp, og fant snart en kilde som kunne fortelle at kampstart var en time senere enn de de aller fleste kilder feilaktig hadde oppgitt; noe som ble bekreftet av en av vaktene. Det gikk nå ikke altfor lang tid før vi kunne betale oss inn med 10 euro, og etter å ha skuet utover det fine anlegget, gikk vi bort i ‘restauranten’ som ligger med uteservering innerst i innkjørselen som går inn øverst bak tribunen på anlegget som ligger nede i en slags ‘gryte’ eller lite dalsøkk. Øl ble kjøpt inn, og vårsola stekte nå såpass på uteserveringen at vi periodevis måtte søke ly under en parasoll.

Trastevere har tydeligvis vært base for en rekke klubber, og den ‘opprinnelige’ klubben ble stiftet i 1909, uten at kilden forteller noe mer om hva som skjedde med denne. Blant de tidligere klubbene her er også Santa Maria in Trastevere, som faktisk var en av klubbene der selveste Francesco Totti spilte i sin barndom, men som gikk under i 1987. Den nyere historien virker temmelig innviklet, for etter at ASD Trastevere FC ble stiftet i 2012 (og startet opp i Terza Categoria som er tiende og laveste nivå italiensk fotball), ble ASD Trastevere Calcio stiftet året etter ved at ASD Maccarese Calcio tilsynelatende rett og slett ble flyttet til Trastevere for å representere de i Promozione (nivå seks). Mon tro hva som skjedde med den fra 2012.

Jeg lurer faktisk på om det i Italia er slik som i visse andre land at man rett og slett kan kjøpe (eller overta) lisensen til andre klubber, for det fortelles at opprykk igjen ble ‘kjøpt’ i 2014 ved at man denne gang flyttet ASD Ciampino til Trastevere. Uansett vant de i 2015 Eccellenza (nivå fem) og sikret med det opprykk til Serie D, som altså er fjerde nivå. Det hele virker temmelig merkelig og innviklet for oss som ikke så altfor vant til slike. Uansett trivdes vi godt og nøt nå livet her i vårsola på Trastevere Stadium, der det etter hvert kom en kar og delte ut stensiler med lagoppstillinger (i mangel av kampprogram, som virker som det muligens er like sjelden vare i støvellandet som her hjemme).

Vi hørte snart at vi ikke var de eneste turistene til stede, for ved et bord nå få meter unna satt en gruppe briter, mens vi snart også hørte en gruppe svensker som kom for å hente flytende forfriskninger i baren. Før avspark tok jeg nå en ny liten kikk på banen, som har så godt som alt av fasiliteter på denne langsiden, der en flott tribune strekker seg nesten hele banens lengde. Denne har betongavsatser for stående eller sittende tilskuere, og herfra går det trapper opp til området der vi nøt uteserveringen og ble betjent av en ivrig innehaver eller servitør som innimellom kom for å tilby ny servering av øl. Det er intet av tilskuerfasiliteter på de do kortsidene, og på bortre langside var kun laglederbenkene, men bak disse et flott bakteppe med en slags park eller et lite skogholt som tydeligvis hadde gangstier oppover i skråningen der bokstaver også stavet stadionets navn.

Tabellen i Serie A Girone G ble toppet av Lanusei, som la beslag på det som så ut til å være den eneste direkte opprykksplassen. De hadde fem poeng ned til Trastevere som hadde andreplassen på bedre målforskjell enn Avellino, men lagene på 2-5 plass skal tilsynelatende også spille playoff om det man får tro er ytterligere en opprykksplass. Dagens gjester var US Ladispoli, og de så de litt styggere ut for. To av de tjue lagene skal tilsynelatende rett ned, og de var kun målforskjellen foran nest-jumbo Lupa Roma. I tillegg ser det ut som om lagene på 15-18 spiller en slags kvalik om å unngå nedrykk, og Ladispoli hadde fem poeng opp til Ostia Mare Lido på 14. plassen. Det var vel derfor liten tvil om at hjemmelaget var favoritter denne søndagen.

Vertene fikk da også en kjempestart da deres nummer 5, Marco Sfano, allerede i kampens tredje minutt kastet seg frem på bakerste stolpe og headet inn 1-0 fra skrå vinkel etter en dødball. Det utløste glede og voldsom entusiasme hos karen som et par meter bortenfor satt og kommenterte kampen for en eller annen radio-kanal. Han kunne også rapportere at hjemmelaget virket å ha nokså god kontroll og at de hadde flere sjanser til å øke, men utover i omgangen fikk også Ladispoli flere gode muligheter som de imidlertid ikke klarte å omsette i scoring. Dermed sto det fortsatt 1-0 da lagene gikk til pause og vi hentet nye forsyninger av både fast og flytende føde.

Som i første omgang startet også den andre med at Marco Sfano headet inn en dødball i omgangens tredje minutt, og dermed gikk Trastevere opp i en 2-0-ledelse som vi mistenkte hadde avgjort kampen. De kunne økte ytterligere, men slapp samtidig Ladispoli inn i kampen igjen og lot de få flere brukbare muligheter, og det ble ny spenning da Francesco Manoni reduserte til 2-1 med rundt ti minutter igjen. Trastevere holdt likevel ut, og flere minutter på overtid fjernet Emanuele Renzi siste rest av tvil da han fastsatt sluttresultatet til 3-1 foran det vi anslo å muligens være så mange som rundt 300 tilskuere. Vi hadde hygget oss, men gikk nå for å komme oss tilbake mot sentrum. Etter en spasertur til togstasjonen Quattro Venti, fraktet et lokaltog oss til Roma Ostiense, der vi byttet til metro fra Piramide og gikk av ved stasjonen Colosseo.

Det var nå søndag ettermiddag, og her måtte vi selvsagt ta en kikk på Colosseum, for deretter å forlate hordene av afrikanske gateselgere og spasere via Foro Romano opp til Altare della Patria. Da vi etter hvert tok metroen tilbake til Termini, ble det en middag på en restaurant like utenfor hotellet, og deretter måtte vi prøve de to pubene The Druid’s Den og The Fiddler’s Elbow før vi trakk oss tilbake. Nå gjensto kun returen til Norge dagen etter, men også mandag morgen og formiddag hadde vi planer for vi forlot Roma, for vi var tidlig oppe og tok en tur innom Vatikanstaten for å se på (og klatre helt til topps i) den imponerende Peterskirken. Det var etter hvert bare å komme seg tilbake til hotellet og plukke opp bagasjen for deretter å komme oss med toget til flyplassen. Det hadde vært en glimrende helg i Roma, der det er så mye å se at vi med fordel kunne hatt ytterligere noen dager til disposisjon.

Italian ground # 2:
ASD Trastevere v US Ladispoli 3-1 (1-0)
Serie D, Girone G
Trastevere Stadium, 3 March 2019
1-0 Marco Sfano (3)
2-0 Marco Sfano (48)
2-1 Francesco Manoni (80)
3-1 Emanuele Renzi (90+5)
Att: Maybe around 300 (est)
Admission: €10
Programme: None

Next game: 24.03.2019: Drøbak/Frogn v Ås
Next italian game: 01.04.2023: Inter v Fiorentina
Previous game: 02.03.2019: SS Lazio v AS Roma

More pics

This trip on a map

Lørdag 02.03.2019: SS Lazio v AS Roma

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Etter å ha kommet hjem fra helgen I Irland og Nord-Irland på tirsdag ettermiddag, var det allerede grytidlig fredag morgen på tide å komme seg til Gardermoen for å igjen ta en langhelg i utlandet. Denne gang gikk turen til den italienske hovedstaden Roma, og reisefølge var min bror som jeg også hadde hatt en trivelig langhelg sammen med i Praha tilbake i mai i fjor. Vi ble med Norwegian sitt morgenfly til København, og for andre fredag på rad mellomlandet jeg der. Etter litt mer søvn på neste flyvning landet vi på italiensk asfalt på Roma-Fiumicino Airport og kunne gå til innkjøp av billetter til flytoget. Etter å ha sjekket inn ved Hotel Charter, der vi hadde betalt 210 euro for tre netters overnatting.

Etter at vi hadde installert oss ble fredag ettermiddag brukt til å surre rundt i Roma. En obligatorisk tur til Spansketrappen ble etterfulgt av en utsøkt middag ved toppen av denne. Også ved både Trevi-fontenen og Pantheon var det et heftig antall turister, men etter å ha besøkt disse stedene var det på tide å tenke litt på helgens store fotballkamp. Jeg hadde jo selvsagt også klart å presse inn litt fotball på menyen, og lørdag kveld var det klart for det stor derbyet – Derby della Capitale – mellom byens to storklubber SS Lazio og AS Roma. Nå var det bare å få ordnet billett, og helst ville vi oppleve kampen blant Lazio-fansen på Curva Nord, men det skulle vise seg å by på problemer. Jeg er nokså grønn på hvordan ting fungerer i Italia, men min engelske kompis Karl hadde via Lazio-kompiser ordnet seg billett på Curva Nord allerede før kampbillettene ble lagt ut for salg i de offisielle kanaler.

En annen engelsk kompis som er gift med en italiensk frøken bekreftet lattermildt at slik kan det være i Italia, og la til at landet på mange områder er gjennomkorrupt, før han hadde tipset meg om å oppsøke puben Excalibur der en del av Lazio-grupperingen Irriducibili visstnok ofte drikker. Det var dit nå valgte å sette kursen på fredagskvelden, og metroen fraktet oss til stasjonen Libia, i gangavstand fra dette etablissementet. Der ble vi værende et par timer, men kom ikke særlig lenger i jakten på billetter på Curva Nord som folket der var enige om at var utsolgt. Imidlertid ble vi blant annet av bartenderen tipset om Lazio-sjappa på Via Guglielmo Calderini, og de mente vi uten problem ville kunne få kjøpt billett der lørdag morgen. Det fikk altså vente til morgenen etter, og etter hvert takket vi for oss og returnerte til sentrum for å forlyste oss litt før vi tok kvelden.

Vi bestemte oss for å møte opp Lazio-sjappa rundt åpningstiden klokka 10.00, og frokost ble inntatt på veien dit; nærmere bestemt ved Vergnani 1882 like ved siden av metro-stasjonen Flaminio, der vi skulle bytte til trikk. Vi ankom sjappa Lazio Style 1900 etter kvarters tid etter at klokka hadde passert ti, og allerede var det kø på utsiden. Det var kølapp-system, og vi brukte ventetiden til å diskutere litt. På internett hadde de billigste billettene gått for 95 euro, og min motvilje mot å betale en slik pris var hovedgrunnen til at vi hadde ventet til ankomst Roma. Jeg var mest tilbøyelig til å droppe hele greia om prisen var den samme her, men sa meg villig til å strekke meg litt siden min bror var veldig sugen. Det var derfor en liten positiv overraskelse da det ble vår tur og vi ble fortalt at de gjenværende billettene startet på 50 euro, selv om det også i utgangspunktet er temmelig drøy kost.

Nå hadde vi i hvert fall billetter sikret til kveldens store derby, og kunne ta trikken tilbake til Flaminio for deretter å etter hvert velge oss en restaurant rett ved Ottaviano metro-stasjon som åsted for en lunsj. Etter å ha forlatt La Caravella Trattoria og surret litt rundt i den evige stad, begynte vi etter hvert å rette oppmerksomheten mot kveldens kamp, og startet turen dit med en kort metro-tur til Lepanto for å ta buss derfra. Mørket begynte å senke seg, men det var likevel ikke vanskelig å se alle politisperringene da vi nærmet oss delen av byen der kveldens kamp skulle spilles. Bussen ble på et tidspunkt beordret om å stoppe, for den ble stående i minst fem minutter uten tegn til å ville fortsette, og omsider ble samtlige passasjerer sluppet av der med drøyt tjue minutter å gå til Stadio Olimpico.

Dette stadionet er en del av det større idrettsanlegget Foro Italico – opprinnelig Foro Mussolini – som huser flere anlegg i tillegg til Stadio Olimpico; som for eksempel det flotte Stadio dei Marmi. Stadio Olimpico er Romas største idrettsanlegg, men het opprinnelig Stadio dei Cipressi da det ble påbegynt i 1927 og åpnet ti år senere. Stadionet har siden 1953 vært hjemmebane for både SS Laxio og AS Roma, og var etter annen verdenskrig kjent som Stadio dei Centomila, før det igjen ble omdøpt til dagens navn i forbindelse med sommer-OL i Roma i 1960. Det var også hovedarenaen for fotball-VM i 1990, og gjennomgikk en omfattende ombygging før det mesterskapet. Nye oppgraderinger fulgte i 2007 og 2008 i forbindelse med at man skulle være vertskap for ‘Champions’ League-finalen i sistnevnte år.

SS Lazio var altså vertskap denne kvelden, og det er en klubb som i 1900 ble stiftet under navnet Società Podistica Lazio. Det skjedde i Prati-distriktet, og klubben spilte først amatørfotball før de i 1912 ble med i ligaen. Lazio var den eneste av de større Roma-klubbene som i 1927 sto imot fascist-regimets forsøk på å forene alle Roma-klubbene under ett navn og banner for å ta opp kampen med de dominerende nord-italienske klubbene (noe som førte til at AS Roma ble stiftet). De lyseblå har to ganger vunnet Serie A; i 1974 og 2000. I tillegg har de ved seks anledninger vunnet Coppa Italia. I 1999 vant de også den europeiske cupvinnercupen (som dessverre ble den siste utgaven av denne turneringen), før de senere det året også vant UEFAs ‘Super Cup’.

Bevæpnet politi hadde slått en stor ring rundt hele den nevnte idrettsparken, men etter å ha kommet oss gjennom denne første ringen kom vi snart inn på et område med diverse matutsalg, der vi kjøpte oss litt å spise på mens vi gikk videre opp til selve stadionet. Der måtte vi igjen vise både billett og pass (som ble sjekket opp mot navnet på billettene) for å komme inn på stadionområdet, der vi etter hvert fant igjen ble ransaket og fikk billettene sjekket før vi omsider fant frem til riktig inngang og kunne ta oss inn på den østlige tribunen. Øl ble kjøpt inn før vi tok oss opp på øvre tribuneseksjon og fant frem til våre plasser. Jeg hadde fått beslaglagt lighteren(!) på vei gjennom den siste kontrollposten, men her var det tydeligvis fritt frem å røyke, og jeg fikk fyr av en kar som sto og pratet med en vakt rett ved siden av våre plasser.

Det var altså Lazio som var hjemmelag i dagens derby-kamp mellom de ‘banedelerne’, og de hadde håp om å kunne nærme seg klubbene som lå foran de i kamp om en plass i ‘Champions’ League. Spenning i tittelkampen er det så som så med, for Juventus går igjen mot en suveren tittel. Juve hadde før dagens kamper 13 poeng ned til toer Napoli, og henholdsvis 22 og 24 poeng ned til Milano-duoen Inter og AC Milan på tredje og fjerde. Deretter fulgte AS Roma på femte, ett poeng bak AC Milan, og med seks poeng ned til trioen SS Lazio, Atalanta og Torino som alle sto med 38 poeng. De lyseblå vertene kunne altså kappe ned på forspranget til sine erkerivaler med seier, men AS Roma hadde åtte strake kamper uten tap i Serie A (6-2-0), så det var således ingen enkel oppgave som ventet Simone Inzaghis menn.

Noe overraskende for undertegnede (som dog ikke følger Serie A spesielt tett) hadde Inzaghi valgt å starte med Ciro Immobile på benken, men allerede i det tolvte minutt fikk de uttelling da Joaquin Correa spilte fri Felipe Caicedo som rundet Roma-keeper Robin Olsen og satt inn 1-0 til stor jubel på Curva Nord til høyre for oss. Der var det for øvrig stor atmosfære hele kampen gjennom, og Roma-fansen skapte lenge tilsvarende stemning bak motsatt mål, men langsidene var overraskende tynt besatt, slik at vi snart benyttet anledningen til å flytte oss helt opp til toppen av tribunen slik at jeg både kunne se kampen stående og bevege meg litt lenger ned langs langsiden for å ta noen bilder. 1-0 sto seg uansett til pause, og det var nokså fortjent da Lazio hadde vært det beste laget i første omgang.

Etter å ha benyttet pausen til toalettbesøk og å hente nye forsyninger med øl, så vi at Roma kom mer med etter hvilen, og både Stephan El Shaarawy og Nicolo Zaniolo testet Lazio-keeper Thomas Strakosha før Alessandro Florenzi var nære på med et skudd som ble tippet over tverrliggeren av Strakosha. Vi nærmet oss halvspilt omgang da Immobile omsider kom innpå, og etter åtte minutter på banen straffet han motstanderne fra straffemerket etter at Correa ble spilt gjennom og lagt i bakken på ureglementert vis av en desperat Federico Fazio som var i ferd med å bli fraløpt. Straffesparket gikk under Olsen og i mål, og dermed 2-0. I kampens nest siste ordinære minutt ble all tvil fjernet da et glimrende angrep endte med at Danilo Cataldi skrudde inn 3-0. Vondt ble til verre for AS Roma da Aleksandar Kolarov deretter måtte forlate banen etter å ha fått to gule kort i rask rekkefølge.

Det ble også sluttresultatet, og Lazio reduserte med det avstanden mellom de to til tre poeng. Fortsatt opererer man tydeligvis med hele sifre i Serie A, og 51 000 ble senere oppgitt som tilskuertall. Det må vel sies å ha vært noe skuffende ved et slikt derby, og jeg ble overrasket over antallet ledige seter på langsidene, selv om det var skikkelig trøkk blant den harde kjerne bak målene. Uansett var det nå bare å komme seg tilbake, og det mistenkte jeg kunne by på en utfordring med store deler av området sperret av med bevæpnet politi. En av disse var imidlertid hjelpsom nok til å smilende peke oss mot en bussholdeplass der han sa det snart skulle komme en buss, og det viste seg å stemme. Det ble en øl på et etablissement i nærheten av hotellet vårt før vi tok kvelden. Så hadde jeg altså fått oppleve Derby della Capitale…og dagen etter sto en ny kamp på menyen.

Italian ground # 1:
SS Lazio v AS Roma 3-0 (1-0)
Serie A
Stadio Olimpico, 2 March 2019
1-0 Felipe Caicedo (12)
2-0 Ciro Immobile (pen, 73)
3-0 Danilo Cataldi (89)
Att: 51 000
Admission: €50
Programme: None

Next game: 03.03.2019: ASD Trastevere v US Ladispoli
Previous game: 25.02.2019: St. Patrick’s Athletic v Finn Harps

More pics

This trip on a map