Mandag 19.06.2017: Lyn v Gjøvik-Lyn

Jeg burde vel strengt tatt kanskje holdt meg hjemme om dagen for å forsøke å spare opp til det jeg håper kan bli en større august-tur over til Storbritannia, men når jeg kommer meg inn til Oslo for 53 kroner kunne jeg ikke la være å bli fristet av muligheten til å gjøre et første besøk på Bislett Stadion siden 1997, samtidig som jeg kunne se mandagskamp som faktisk ikke hadde et reservelag som en av duellantene. Uten at jeg vet med sikkerhet om dette var årsaken, mistenker jeg at torsdagens Bislett Games muligens var hovedårsaken til at kampen Lyn v Gjøvik-Lyn hadde blitt mandagskamp. Uansett årsak hadde jeg tenkt å ta turen.

Da min engelske groundhopper-kollega Paul Fergusson var i Oslo i mai måned, hadde han sett seg ut en kamp på Bislett Stadion, som var et stadion han gjerne ville besøke. Jeg var den dagen mer fristet av lokaloppgjøret Asker v Bærum, og Paul endte opp med å slå følge med meg dit, siden han ikke akkurat lot seg begeistre av at Lyns motstander den dagen var et andrelag. Nå var det imidlertid en gyllen mulighet for min del, og jeg visste jo at det hadde vært store endringer siden jeg så Vålerenga slå ut Brann av cupen på Bislett i 1997 – den gang fungerte jo Bislett som hjemmebane for Vålerenga, mens Lyn spilte sine kamper på Ullevål.

Utpå ettermiddagen satt jeg meg på en av ekspressbussene inn mot hovedstaden, og med en drøyt time til avspark ankom jeg Oslo Bussterminal, der jeg snart foretok et bussbytte og lot buss 37 mot Nydalen frakte meg så langt som til holdeplassen Colletts gate. I hjørnet ved Martinius Lørdahls plass, der statuene av Grete Waitz og «Hjallis» nå står, var det ikke åpent, så det var bare å fortsette ned til hjørnet ved enda travlere Bislett plass, der dørene ganske riktig var åpne og inngangspartiet bemannet. Jeg fikk avlevert min 200-lapp, og fikk tilbake 100 kroner samt en stensil jeg først trodde var et slags kampprogram.

Det viste seg imidlertid å kun være en løpeseddel som minnet om en slags show-kamp mot Stabæk. Jeg så ikke spor av noe kampprogram noe sted, og selv om jeg kanskje hadde trodd at en klubb som Lyn ville ha et slikt, er det jo heller ikke overraskende i et fotball-land der det i all hovedsak er mangelvare selv på de øverste nivåer. En sjekk på nettet vitnet imidlertid om at et kampprogram var tilgjengelig online. Det er et bra tiltak om det er i tillegg til en papirutgave, men personlig synes jeg det er trist om det er en erstatning for papirutgaven, selv om man som sagt ikke skal ha altfor høye forventninger til slikt her til lands.

Bislett Stadion er selvsagt velkjent både her hjemme og internasjonalt, og er først og fremst kjent som friidretts- og skøytearena, i tillegg til å være OL-stadion i 1952. Stadionet ble innviet i 1922, men det hadde allerede i 1913 blitt spilt landslagskamp i fotball her – på det som da var et temmelig spartansk anlegg. Fra rundt 1940 var det Norges hovedarena for friidrett og skøyter, og fra 1944 brukte Vålerenga Bislett Stadion som hjemmebane i et drøyt halvt århundre. Bislett ble nedlagt som skøytebane i 1988, men har fortsatt å huse Bislett Games som et av de store internasjonale friidrettsstevnene.

På midten av 1990-årene var Bislett så slitent og i så dårlig forfatning at Vålerenga ikke lenger kunne benytte det som sin hjemmebane. Etter et opphold på Ullevål Stadion, returnerte de en kort periode – det var da jeg i 1997 så denne cupkampen mot Brann – før de igjen forlot Bislett for godt i 1999. Etter å ha blitt totalt ombygget ble Bislett gjenåpnet i 2005, men det var lunken interesse for å spille fotball der. Det er ikke et spesielt intimt stadion til fotball, med åtte løpebaner (mot tidligere seks), og mens man på langsidene nå er tolv meter fra fotballbanen, er man i svingene opp til 37 meter unna. Selv om min aversjon mot løpebaner kanskje ikke er fullt like kraftig som tidligere, er det alt annet enn ideelt, men jeg har nå tross alt en langt sterkere aversjon mot de nye kjipe kunstgressbanene, og på Bislett er det i hvert fall fortsatt naturgress.

Skeid spilte noen år sine hjemmekamper her, og Manglerud Star benyttet vel også Bislett som hjemmebane i en sesong, men nå er for tiden Lyn enerådende her. Litt ironisk at Lyn etter konkursen i 2010 nå spiller på Vålerengas gamle hjemmebane, mens sistnevnte enn så lenge fortsatt benytter et Ullevål som i sin tid ble bygget som hjemmebane for Lyn. Vel oppe på det som var Store Stå, kunne jeg se forvandlingen Bislett har gjennomgått, men foreløpig utsatte jeg runden rundt anlegget for å søke ly under taket mens regnet høljet ned. Det hadde begynt å regne idet jeg ankom hovedstaden, og i store deler av første omgang var det nokså voldsomme nedbørs-mengder som falt ned over Bislett.

Lyn er som kjent en av Norges eldste og mest tradisjonsrike fotballklubber. De står med åtte cupmesterskap og to seriemesterskap, men de siste store titlene stammer fra en av storhetsperiodene i 1960-årene. I 2010 gikk klubben som kjent konkurs, og måtte starte opp igjen i 6. divisjon. De spilte seg opp igjen til 2. divisjon, men måtte i 2015 ta turen ned i 3. divisjon, der de nå befinner seg. Dagens kamp var ikke bare en kamp mellom to klubber med Lyn-navnet, men også to tradisjonsrike klubber som begge har vært Norgesmestre. Gjøvik-Lyn vant nemlig cupen i 1962, men nå var det ligapoeng det skulle spilles om i 3. divisjon avdeling 2.

Denne avdelingen ble toppet av Korsvoll med 25 poeng på ti kamper og Stabæk 2 med 24 poeng på sine ni kamper. Deretter fulgte Lyn med 21 poeng, men med henholdsvis én og to kamper til gode på lagene foran seg på tabellen. Man kan jo håpe at de eller en av de andre i hvert fall kan hindre ytterligere et reservelag i å rykke opp. Gjestene fra Gjøvik lå på en tiendeplass med elleve poeng på sine ni kamper, og jeg hadde såpass stor tro på Lyn-seier at jeg hadde inkludert en H med handicap-spill på min bong for dagen. Merkelig nok har Lyn de siste sesongene hatt et synkende tilskuersnitt, og fjorårets snitt på 603 tilskuere var faktisk under halvparten av det man hadde i 4. divisjon i 2011. Det ufyselige været sørget nok for at noen holdt seg borte denne mandagen, men likevel hadde det kommet noen hundre da spillerne kom ut i regnet.

Jeg fikk vite at Lyn hadde store skadeproblemer og noen tunge fravær, og ble alt annet enn beroliget da surr i eget forsvar førte til at Lars Johan Kollhaugen fikk tid og rom til å lobbe inn 0-1 allerede i det tredje minutt. Vertene hadde etter dette flere sjanser til å utligne mens regnet stadig tiltok, men det måtte et straffespark til. Rune Isaksen ble felt, og han tok selv straffesparket som han ekspederte til 1-1 i det 28. minutt. Isaksen var involvert i det meste av det som skjedde offensivt hos hjemmelaget, og han testet igjen gjestenes keeper med en god avslutning.

I stedet fikk Lyn igjen en på trynet fem minutter etter utligningen, da Gjøvik-Lyn viste hvor enkelt det kan gjøres. En av deres kontringer endte med et innlegg fra høyrekanten, og passivt forsvarsspill gjorde at Dag Alexander Olsen fikk vende opp og avslutte i mål til 1-2 fra et par meters hold. Noen få minutter før pause var imidlertid Lyn igjen à jour, og Isaksen var nok en gang involvert med en utsøkt lobb over forsvaret, til Johannes Johannesen som fra skrått hold skar inn, fintet ut keeper og spilte til bedre plasserte Anwar Pellegrino som enkelt kunne bredside i mål til 2-2 og sørge for at det sto likt halvveis. Lyn kunne ha gått i garderoben med ledelse, for i omgangens tre siste minutter hadde Lyn like mange kjempesjanser før dommeren blåste for halv tid.

Mot slutten av omgangen hadde plutselig regnet gitt seg, og jeg benyttet anledningen til å gå en runde rundt banen ved å forsere tribunene på et anlegg som nå er såkalt all seater og hvor de henger sammen hele veien rundt. Tak over hodet er det kun på store deler av gamle Store Stå og hovedtribunen på motsatt langside. Over i «søndre sving» måtte jeg klatre til topps, og jeg ble belønnet med en så flott utsikt at jeg valgte å se resten av omgangen herfra, samt første del av andre omgang. Mistanken om at Bislett Games var årsaken til mandagskamp ble dessuten forsterket av det faktum at en rekke effekter som trøyer, flagg og plakater fortsatt lå igjen her etter friidrettsstevnet i det som nå vel heter Diamond League.

Første omgang hadde sluttet med en ellevill sjanse-bonanza for Lyn, og etter pause fortsatte de der de hadde sluppet. Drøyt to minutter ut i omgangen la Bjarte Hovland inn, og Rune Isaksen headet tilbake til Christoffer Simensen som kom på løp inn i feltet og banket inn ledelse 3-2 til glede for den harde kjernen av Lyn-supportere som skapte en del liv under taket på gamle Store Stå. De jublet fortsatt da hjemmelaget økte ledelsen under et minutt senere. Rune Isaksen var igjen involvert da han spilte gjennom innbytter Bjarte Hovland, og alene med keeper satt sistnevnte inn 4-2. Om man ser bort fra pausen, hadde det vært snaut ti elleville minutter, og det begynte også å se lyst ut for bongen min.

For at ikke dette innlegget skal bli en voldsom avhandling, hopper vi over en rekke sjanser og spoler frem til det 58. minutt, da nølende forsvarsspill hos Lyn igjen ble straffet. Dag Alexander Olsen var mål for et langt oppspill, og han fikk det altfor enkelt da han rundet en Lyn-spiller og dunket ballen i mål i nærmeste hjørne. 4-3 og ny spenning. Denne spenningen varte i fem minutter før Lyn gjenopprettet sin tomålsledelse etter et herlig angrep som endte med at en avslutning fra Pellegrino ble blokkert før Isaksen satt inn returen og noterte seg for sitt andre for dagen. Tre minutter senere steg Bjarte Hovland til værs på en corner og satt den siste spikeren i Gjøvik-kista ved å heade inn 6-3. På dette tidspunktet skal vestlendingen ha spilt 27 minutter for Lyn, og sto allerede med to mål.

Ni mål fikk kanskje holde, og til tross for flere sjanser begge veier, ble det ikke flere. Lyn hadde avgjort, men det ble nesten en drømmedebut for en av deres spillere da debutanten Kapser Rath Kaaber ble spilt gjennom alene med keeper, men hans klarte ikke helt å flikke ballen forbi Gjøvik-Lyns burvokter. Med 6-3 på måltavla kunne en våt dommer droppe tilleggstiden og blåse av med solid hjemmeseier og fornøyde hjemmesupportere som applauderte sine helter. Det ble opplyst at det var 371 tilskuere til stede, og jeg har ingen grunn til å betvile dette.

Det var for min del også greit at man droppet tilleggstiden, for jeg hadde nå plutselig sett muligheten for å få med meg i hvert fall en omgang av en annen kamp på min bong for dagen. Jeg hadde nemlig fått en noe mystisk melding om at oppgjøret Fagerborg v Nordstrand hadde blitt forsinket som følge av en skade, og siden det var gangavstand dit opp, bestemte jeg meg for å trave raskt til Marienlyst for å få med meg mest mulig av en kamp der jeg hadde spilt på Nordstrand-seier. Mitt første besøk til Bislett Stadion siden 1997 – og det første siden den nevnte oppgraderingen – var historie, og det hadde vært en underholdende affære.

 

 

Revisit:
Lyn v Gjøvik-Lyn 6-3 (2-2)
3. divisjon avd. 2
Bislett Stadion, 19 June 2017
0-1 Lars Johan Kollshaugen (3)
1-1 Rune Isaksen (pen, 28)
1-2 Dag Alexander Olsen (33)
2-2 Anwar D’Vas Pellegrino (42)
3-2 Christoffer Simensen (48)
4-2 Bjarte Hovland (49)
4-3 Dag Alexander Olsen (58)
5-3 Rune Isaksen (63)
6-3 Bjarte Hovland (66)
Att: 371
Admission: 100 kroner

 

Next game: 19.06.2017: Fagerborg v Nordstrand
Previous game: 17.06.2017: Follo v Raufoss

More pics

 

 

 

Lørdag 17.06.2017: Follo v Raufoss

Jeg har ikke hatt for vane å legge ut på langturer for å se lørdags-fotball når jeg er her hjemme, men nå var den britiske sesongen slutt (selv om man i Skottland hadde et par kamper igjen i blant annet den herlige Junior-pyramiden), og min lokale klubb Drøbak/Frogn var satt opp med mandagskamp mot reservelags-motstand, så jeg vurderte en liten utflukt. Etter hvert følte jeg ikke for å dra særlig langt, og bussen til og fra Oslo på en lørdag fristet svært lite på en lørdag med flott vær med tanke på at denne bussruten også betjener Tusenfryd. I stedet falt jeg ned på en av kampene jeg hadde valgt ut på en av mine bonger denne lørdagen, og som heller ikke fant sted altfor langt unna – nemlig oppgjøret Follo v Raufoss.

Dermed gikk ferden til Ski, med bussen som somler seg dit via Ås, og med en times tid til avspark steg jeg av i Ski sentrum for å spasere de fem-ti minuttene opp til Ski Stadion, der jeg sist hadde vært drøyt tre år tidligere. Den 7. mai 2014 så jeg nemlig FFK gå på et pinlig tap i cupen her, og når jeg nå kom på besøk for fjerde gang, var det også med tanke på å få tatt noen flere bilder – noe jeg var dårlig med her hjemme i Norge lenge etter at det hadde blitt normal prosedyre på mine Englands-turer. I tillegg var jeg litt nysgjerrig på Raufoss, som er en klubb jeg vel aldri hadde fått stiftet bekjentskap med ved å se live.

De virket ikke overbegeistret over at jeg prøvde å kvitte meg med en 200-lapp, så jeg sa meg villig til å betale de 150 kronene med kort. Jeg vil i utgangspunktet si at det i hvert fall ikke er for billig for 2. divisjon, og synes vel 100 kroner kunne klart seg. Når det er sagt så tar jo DFI 100 kroner i divisjonen under, og selv om jeg vil si at også det kanskje er i meste laget, så vil vel 50 kroner bli litt i minste laget for 3. divisjons-klubbene. I disse dager vil jeg dog tro at de fleste ikke betaler med kontanter, slik at det ikke nødvendigvis må være «runde tall», og at man kanskje kan finne en mellomting. Det er vel alt i alt ikke noe å klage altfor mye på.

I tillegg hadde vel samtlige av de etter hvert 210 tilskuerne bedre økonomi enn det Follo FK har, så klubben trengte uansett pengene. Et kampprogram var også inkludert i inngangspengene, og i det tynne heftet hadde de i hvert fall en tabell og terminliste for hjemmelaget, samt en liste over hjemmelagets spillere. Tabellen var for øvrig alt annet enn lystig lesning fra hjemmelagets ståsted, men mer om det snart, for først var det på tide for meg å ta en liten runde rundt banen og knipse noen nye bilder av anlegget som var overraskende uforandret siden min siste visitt drøyt tre år tidligere.

Mon tro om det var på klubbens egen hjemmeside, men et eller annet sted på nettet hadde jeg nemlig sett et bilde eller to som kunne tyde på at hovedtribunen på den ene langsiden hadde fått et skikkelig tak. Det viste seg å ikke være tilfelle, selv om bærebjelkene til et tak står der. Den må altså ha hatt tak tidligere på et eller annet tidspunkt, uten at jeg kan huske å sett det ved mine tidligere besøk (det var i hvert fall ikke tilfelle i 2014). Jeg hadde kommet inn i hjørnet nederst på denne langsiden, ved kortsiden med klubbhuset bak det ene målet, og skulle til å legge ut på en runde med klokka. Den ble litt forsinket ved at jeg kjøpte inn forfriskninger fra bordene rett utenfor klubbhuset, der en kar var i ferd med å steke burgere på grillen.

Med løpebaner rundt gressmatta, som i hvert fall har skikkelig naturgress som underlag, er man et godt stykke unna bak målet her, og det er ingenting av tribunefasiliteter. På langsiden til venstre sett herfra har man en åpen tribune som har bydd på avsatser eller benkerader i tre, men hvor man nå har boltet fast blå plastseter på store deler av denne seksjonen. Her står det også noen brakker som ruver over tribunen i dens bakkant. På bortre kortside er det heller ingen tribunefasiliteter, og her er det kun en gressplen. På den andre langsiden står som nevnt anleggets hovedtribune, som er en sittetribune som bærer noe preg av å fremstå som en slags midlertidig tribune-variant.

Tabellen var som sagt ikke spesielt lystig for vertene, der de lå på 14. og siste plass i 2. divisjon avdeling 1 – dog med kun ett poeng opp til sikker plass. For totningene sin del hadde Raufoss etter ni runder lagt beslag på sjetteplassen med fem poeng opp til Alta på kvalik-plass og åtte poeng opp til ledende HamKam. Til tross for bortebane anså jeg de som nokså klare favoritter mot et Follo som denne sesongen virket å stort sett stille med unge, lokale gutter, og det var selvsagt derfor jeg hadde tatt med Raufoss på min bong. Det var såpass varmt at jeg angret litt på å ha tatt med meg jakke, og jeg valgte faktisk å slå meg ned på bortre kortside, der jeg kunne sitte på plenen i skyggen av et stort tre.

Innledningen på kampen bar egentlig bud om at det kun var et tidsspørsmål før Raufoss fikk hull på byllen, og det skjedde etter tretten minutter. Jeg skal ikke si om det var et skudd eller forsøk på innlegg fra Kristian Lønstad Onsrud, men hjemmelagets Michael Omoijuanfo var uansett sist på ballen da han styrte den forbi egen keeper og i mål til 0-1. Ytterligere tretten minutter frem i tid sto det 0-2 da Petter Senstad fyrte løs fra tjue meter, og ballen suste inn i krysset uten at Follo-keeperen kunne lastes. Da Ryan Doughman ble felt inne i Follo-feltet noen få minutter før pause, pekte dommeren på straffemerket, og Armin Aganovic gjorde ingen feil da han økte til 0-3, som var ledelsen totningene kunne ta med seg i garderoben.

Bak målet der jeg satt er det innsyn fra utsiden ved Ski videregående skole, og hele første omgang hadde det stått en fyr der som satt på sykkelen sin lent opp mot gjerdet og kom med kontinuerlige oppløftende rop til Follo-laget, men det var så vidt jeg hørte ham, så de nådde neppe frem til spillerne på banen. Selv denne karen hadde imidlertid åpenbart sett nok da han tråkket av gårde i pausen, samtidig som jeg benyttet pausen til å sjekke resultatene i mine andre utvalgte kamper og deretter flyttet meg til den ene langsiden i påvente av andre omgang. Raufoss virket å gjøre jobben med bravur, og jeg kunne ikke se de surre bort dette.

Det gjorde de heller ikke, for de virket å ha full kontroll på det som skjedde ute på gressmatta, og med unntak av et par halvsjanser var de aldri truet av Follo. De virket å vinne nesten alle dueller på midtbanen, og det var ikke ufortjent da Nicolai Fremstad økte til 0-4 i det 63. minutt. Herfra og ut var det egentlig kun en formalitet, og Raufoss var nærmere ytterligere scoringer enn det Follo var å redusere. I det andre tilleggsminuttet pirket innbytter Martin Heiberg inn det femte og fastsatt sluttresultatet til 0-5. Det virker som om Raufoss er på gang, selv om Follo nok ikke var noe særlig målestokk. Nå skal det vel kanskje godt gjøres å hamle opp med først og fremst HamKam, men Raufoss-fansen jublet i hvert fall da speaker informerte om at ‘Kamma’ måtte nøye seg med poengdeling etter en sen utligning borte mot Bærum.

Kun et par dager før dette omsider skrives ble det klart at Follo er i større økonomisk krise enn jeg hadde antatt. De har jo hatt problemer en stund, men nå har styret opplyst at de ikke klarer å betjene sin gjeld, og dermed ikke ser andre muligheter enn å legge ned driften. Spillerne skal være løst fra sine kontrakter, og man håper å kunne fullføre sesongen med rene amatørspillere før det er kroken på døra. For Drøbak/Frogn sin del er de kanskje glad for at de i sin tid til syvende og sist valgte å stå utenfor dette prosjektet. Nå gjenstår det å se hvor lenge det blir fotball på Ski Stadion, eller om noen ville redde de i tolvte time. For min del var det bare å ta bussen hjem, etter å ha konstatert at Korsvoll uansett hadde sviktet og ødelagt min bong for andre gang på noen få uker (deres to eneste poengtap så langt).

 

 

Revisit:
Follo v Raufoss 0-5 (0-3)
2. divisjon avd. 1
Ski Stadion, 17 June 2017
0-1 Michael Omoijuanfo (og, 14)
0-2 Petter Senstad (27)
0-3 Armin Aganovic (pen, 43)
0-4 Nicolai Fremstad (63)
0-5 Martin Heiberg (90+2)
Att: 210
Admission: 150 kroner
Programme: Included

 

Next game: 19.06.2017: Lyn v Gjøvik-Lyn
Previous game: 15.06.2017: Rustad v Brosundet

More pics

 

 

 

Torsdag 15.06.2017: Rustad v Brosundet

Torsdager er det gjerne full runde i Oslo-kretsen 5. divisjons-avdelinger, og det var en av kampene der jeg hadde vurdert. I stedet for å bli sittende hjemme og kope, kunne jeg like gjerne ta meg en tur, og siden jeg også hadde denne kampen på dagens bong, kunne det være av ekstra interesse å få med seg toppoppgjøret Rustad v Brosundet i 5. divisjon Oslo avdeling 2. Slik ble det, og etter å ha tatt ekspressbussen inn til Oslo, var det bare å la T-banen frakte meg til Bogerud. Derfra er det en kort spasertur ned til Rustadbanen som ligger nede i en slags dal i et stort grøntområde som åpenbart også er populært blant turgåere og ikke minst joggere.

Jeg så Rustad borte mot Langhus i 4. divisjon tidlig forrige sesong, men siden den gang har de altså blitt degradert til 5. divisjon. Denne sesongen har de imidlertid startet på en måte som gjør at en umiddelbar retur til 4. divisjon ser meget sannsynlig ut. Rustad vant rett og slett alle sine sju første seriekamper, og til tross for at de deretter gikk på et tap for Kurer, hadde de nå etter åtte runder fortsatt seks poengs luke ned til nummer to, som var nettopp Kurer. Dagens gjester var Brosundet, og de la beslag på tredjeplassen, sju poeng bak vertskapet, så det var som nevnt duket for toppkamp på Rustadbanen.

På motsatt side av «dalen» fra der jeg kom, er det en stor skråning langs den ene langsiden hvorfra mange av de fremmøtte etter hvert valgte å se kampen. Jeg gikk først en tur opp på veien som går forbi der oppe for å ta noen bilder fra elevert posisjon, før jeg slo meg ned på en stor stein i denne skråningen i påvente av kampstart. Mens joggerne stresset forbi på gangveien der fikk jeg med meg slutten på en Gutter 15-kamp mellom Rustad og Nordstrand 3 før det omsider var klart for kveldens førstelagskamp.

FK Brosundet er en klubb stiftet av og for ålesundere og sunnmøringer, og det var gjestene med tilknytning til Norges kanskje vakreste by som tok ledelsen allerede etter fem minutter, da Thomas Sæter fikk nettkjenning. Rustad fikk nok ikke ting helt til å stemme offensivt, men det var fortsatt en jevn kamp da Sven Erik Waagan doblet ledelsen ved å sette inn 0-2 etter drøyt halvspilt omgang. Jeg begynte å frykte for bongen min, men ble få minutter senere litt beroliget da Lark Erik Berild Schjeide styrte ballen i egen mål slik at det sto 1-2. Den stillingen sto seg til pause, og Rustad hadde nok litt å diskutere i pausen.

Denne tilbragte spillerne i garderobene i klubbhuset bak det ene målet, der det også var en kiosk. Anlegget er ellers en helt ordinær kunstgressbane som man er vant med i Oslo-regionen – uten tribunefasiliteter, men med den nevnte gress-skråningen som foretrukket utkikkspunkt for flere av de 53 tilskuerne jeg talte meg frem til. Den ligger i det minste fint til nede i denne dalen, og laglederne og innbytterne hadde i hvert fall et par mobile laglederbenker på den andre langsiden. Igjen fikk jeg for øvrig bekreftet at Oslo-kretsen ikke har fulgt Østfold-kretsens eksempler med linjemenn også i 5. divisjon.

Rustad startet andre omgang med å presse gjestene bakover i jakten på et utligningsmål, men i omgangens åttende minutt begynte det igjen å spøke for bongen min da Terje Nøstdahl satt inn 1-3. Det ble etter hvert nokså ampert på sidelinjen – ikke ved laglederbenkene, men på motsatt langside der en gruppe lokal innvandrerungdom sto nesten helt inne på banen og kom med stadig kraftigere mishagsytringer mot dommeren. Kampen måtte til slutt stoppes mens en av Rustad-lederne fikk de til å flytte seg tilbake noen meter. Timen var så vidt passert da Rustad også fikk uttelling og reduserte til 2-3 ved Kristian Vintermyr.

Samme mann utlignet til 3-3 i det 78. minutt, og det virket nå som om gjestene var i ferd med å bli slitne. Likevel hadde de et par farlige kontringer innimellom Rustads angrep. Med snaut fem minutter igjen falt avgjørelsen som også (foreløpig) reddet bongen min, og for en scoring det var! Mesud Ahmed klinte til fra rundt midtbanestreken på en ball som kom sprettende, og ballen dalte nå over en febrilsk ryggende Brosundet-keeper og inn i mål til 4-3. Rustad hadde snudd kampen i andre omgang! Gjestene forsøkte desperat å presse frem en utligning, men etter noen minutters tillegg var blåste dommeren av til 4-3 og hjemmeseier over det mange anser som den tøffeste utfordreren denne sesongen.

Det var bare å komme seg opp til Bogerud T-banestasjon for å starte hjemturen, men det hadde vært en underholdende og spennende affære på Rustadbanen. Jeg er ganske overbevist om at Rustad vil bli å finne i 4. divisjon neste sesong, for jeg klarer ikke helt å se hvem som skal kunne stoppe de. De skal ha takk for å ha reddet bongen min, men på banen ned til Oslo sentrum så jeg at det var til liten nytte da den uansett hadde blir ødelagt av at Larvik Turn sviktet. Rustad hadde i hvert fall gjort sin del av jobben – selv om det satt langt inne denne gang – og suste videre mot avdelingstittelen. Om min buss kanskje ikke akkurat suste mot Drøbak, kom jeg meg i hvert fall hjem til slutt jeg også.

 

 

Norwegian ground # 73:
Rustad v Brosundet 4-3 (1-2)
5. divisjon Oslo avd. 2
Rustadbanen, 15 June 2017
0-1 Thomas Sæter (6)
0-2 Sven Erik Waagan (24)
1-2 Lars Erik Berild Schjeide (og, 28)
1-3 Terje Nøstdahl (53)
2-3 Kristian Vintermyr (61)
3-3 Kristian Vintermyr (78)
4-3 Mesud Ahmed (86)
Att: 53 (h/c)
Admission: Free

 

Next game: 17.06.2017: Follo v Raufoss
Previous game: 12.06.2017: NMBUI v Rygge

More pics

 

 

 

Mandag 12.06.2017: NMBUI v Rygge

Jeg hadde en god stund vært litt nysgjerrig på et lite ‘mysterium’ i nabobygda Ås, der jeg i lengre tid har stusset over klubben NMBUI og deres hjemmebane, Storebrand Stadion. Det skyldes at NFFs hjemmesider har satt sin markør på det jeg husker som en grusbane rett ved siden av Ås Stadion, og jeg har en stund uttrykt litt forsiktig skepsis til om dette faktisk er tilfelle – spesielt etter at jeg et par uker tidligere hadde avlagt Ås Stadion en ny visitt og konstatert at denne nevnte grusbanen nå var helt borte og fremsto som en byggeplass full av brakker og anleggsmaskiner. Da NMBUI tydeligvis likevel hadde spilt kamp på Storebrand Stadion noen dager senere, sa det seg selv at noe ikke stemte.

Enten hadde NFF sine sider feil kamparena for denne kampen, eller så hadde de satt sin markør for Storebrand Stadion på feil sted, og det siste virket stadig mer sannsynlig. Da jeg på en DFI-kamp to dager tidligere hadde diskutert dette med Jens, hadde han straks skutt inn at «Storebrand Stadion må da være bak Aud Max!». Han mente det i hvert fall var noe som het det der, og en ny sjekk på NFF sine sider røpet jo at selve adressen syntes å bekrefte dette til tross for at markøren var feilplassert. Denne kvelden bestemte jeg meg for å finne ut av dette lille mysteriet, og jeg gikk for å ta bussen til Ås. Etter et plutselig innfall av impulsivitet, endte jeg faktisk opp med å heller bruke apostlenes hester og gå hele veien til Ås!

Jeg angret snart på at jeg hadde ombestemt meg, da jeg på Åsveien ble våt til skinnet i en rask men heftig skur. Det var bare å gå på med krum hals, og først etter drøyt halvannen time kom jeg til «studentsamfunnet» Aud Max og banen som ganske riktig befinner seg langs gang- og sykkelstien som går på baksiden der. Jeg har faktisk aldri tenkt over at den banen kunne være brukt til organisert fotball på seniornivå. Det er utrolig hva man plutselig kan finne ut i sitt (relative) nærområde. Jeg hadde fortsatt tid til å stikke raskt innom et av supermarkedene i Ås sentrum for å handle inn litt matvarer før jeg returnerte til spillere i full oppvarming.

Kveldens møte mellom NMBUI og Rygge var en kamp i 6. divisjon Østfold avdeling 2, og begge disse klubbene var i fjor å finne i 5. divisjon, men ble degradert til 6. divisjon da kretsens to 5. divisjons-avdelinger ble slått sammen til én. Råde 2 toppet tabellen med sine 19 poeng, mens Rygge lå på fjerdeplass med fem poeng dit opp, men med én kamp mer spilt enn lagene foran. NMBUI på sin side la beslag på sjetteplassen med ni poeng, men hadde to kamper til gode på sine gjester fra Østfold. Det var duket for heftig kamp om poengene, og Rygge hadde attpåtil med seg et par supportere; eller de fremsto i hvert fall slik.

Et par av de sto og slo av en prat ved en gammel traktor oppe på en av parkeringsplassene da jeg nå kom tilbake, mens det som var av lagledere og innbyttere snart tok oppstilling ved sidelinjen på den nærmeste langsiden, der den nevnte gang- og sykkelstien går rett forbi kun en meter eller to unna. Det er ingen verdens ting av fasiliteter for hverken tilskuere eller lagledere, og banen er for øvrig heller ikke gjerdet inn, men ligger helt åpen. Det er heldigvis i hvert fall naturgress det spilles på her, og det var i seg selv godt å se norsk fotball på skikkelig underlag igjen. Gresset på banen er klippet noe merkelig i en oval, og på bortre langside er det en gress-skråning som leder opp mot noen store jorder på baksiden.

Det er kanskje på plass med en forklaring rundt klubben NMBUI, som står for Norges Miljø- og Biovitenskapelige Universitets Idrettslag. Det er altså et lag tilknyttet universitet som tidligere het Norges Landbrukshøgskole (NLH), og institusjonens idrettslag ble stiftet allerede i 1902 under sistnevntes navn. Da NLH ble universitet ble navnet endret, før man i 2014 endret navn igjen samtidig som universitetets navnebytte til NMBU. Etter hvert kom det til en liten gruppe med personer som satt seg ned med medbragte pledd, og jeg hadde disse mistenkt for å være studenter ved NMBU. Det kan også ha vært tilfelle med to karer som tilsynelatende hadde tatt seg en pause i sykkelturen og ble stående ved gangveien og kikke på hele kampen.

Etter å ha silt ut de åpenbare klubbrepresentantene og spillerne, kom jeg omsider frem til at det var hele 10 tilskuere til stede, og jeg bestemte meg selvsagt også for å ikke regne med eventuelle turgåere, hundeluftere eller representanter for Ås’ mange syklister som måtte finne på å stoppe for å kikke et lite halvminutt før de fartet videre langs gangveien. Jeg konstaterte for øvrig at mens Østfold-kretsen nå opererer med linjedommere i sin 5. divisjon, så er det fortsatt ikke tilfelle i 6. divisjon. Imidlertid var det klubbrepresentanter som fungerte som linjemenn på hver sin side, men disse har vel så vidt jeg vet en begrenset myndighet (jeg mistenker blant annet at offside-situasjoner ikke inngår i det de skal bedømme?).

Nivået på det som skjedde i innledningen var ikke altfor avskrekkende, men det var i det minste fint å se en norsk kamp på ordentlig gress igjen, og det ble gått til i duellene. Kampen tok seg snart også opp litt i kvalitet etter som den satt seg, og til tross for sjanser begge veier, tok gjestene et ørlite initiativ. Drøyt halvveis ut i omgangen fikk de også uttelling da Andreas Lien sendte de i føringen, og like etter kunne de økt, før hjemmelaget hadde en god mulighet til å utligne. Mot slutten av omgangen benyttet jeg anledningen til å leke ballgutt mens jeg valgte å traske opp den nevnte gress-skråningen for å ta noen bilder fra elevert posisjon der oppe fra, og jeg hadde ikke før returnert før det ble blåst for pause.

Pausen ble av begge lag tilbragt ute på banen, og mens de hadde taktikkmøte ble jeg oppringt av min mor som etter hvert tilbød seg å hente meg ved kampslutt. Jeg takket ja til tilbudet før jeg igjen rettet oppmerksomheten mot det som skulle skje ute på gressmatta på Storebrand Stadion – for øvrig en temmelig raus beskrivelse å kalle dette et stadion, men det får være en annen sak. Det lyder i hvert fall bedre enn alle disse nye, kjipe kunstgressbanene som har fått «kunstgress» som sitt «etternavn». Jeg fikk nå uansett se en kamp som nå bølget frem og tilbake, og Rygge kunne økt ledelsen før det blåkledde hjemmelaget fikk sin utligning til 1-1 ved Joakim Røed med tjue minutters tid igjen.

NMBUI hadde deretter en avslutning i stolpen, mens også Rygge hadde en kjempesjanse til å få et seiersmål. Avgjørelsen falt i det 88. minutt, da Rygge kontret inn 1-2 til store protester fra hjemmespillerne som raste mot dommeren som ikke hadde stoppet spillet da en av deres spillere hadde landet på nakken etter en hodeduell på midtbanen. Rygges representant med flagget fikk så ørene flagret, men det er da opp til dommeren å blåse av ved eventuell hodeskade, og da må man spille til fløyta går! Vertene kastet sine menn fremover i jakt på utligning, men i stedet satt Eivind Fjeld Hansen spikeren i kista ved å sette inn 1-3 i kampens siste ordinære minutt. Etter et par minutters tillegg var det også slik det endte, og jeg kunne stikke bort til parkeringsplassen der jeg så at min snille mor svingte inn for å hente meg. Det hadde vært fin mandags-underholdning, og jeg kom jo omsider til bunns i det nevnte mysteriet også.

Norwegian ground # 72:
NMBUI v Rygge 1-3 (0-1)
6. divisjon Østfold avd. 2
Storebrand Stadion, 12 June 2017
0-1 Andreas Lien Eriksen (24)
1-1 Joakim Røed (70)
1-2 Niklas Edvardsen (88)
1-3 Eivind Fjeld Hansen (90)
Att: 10 (h/c)
Admission: Free

 

Next game: 15.06.2017: Rustad v Brosundet
Previous game: 10.06.2017: Drøbak/Frogn v Holmen

More pics

 

 

 

Lørdag 10.06.2017: Drøbak/Frogn v Holmen

En lørdag i den engelske fotballpyramidens sommerferie betyr at det er et vakuum som må fylles, da det føles uvant etter en lang sesong å ikke ha noen kamper å følge med på i non-league. Derfor bestemte jeg meg igjen for å stikke ned til Seiersten Stadion for å se min lokale klubb Drøbak/Frogn spille hjemmekamp mot Holmen. Mens jeg sto ute på verandaen og brukte en røykepause til å foreta en siste vurdering, kom Nichlas (Furu) ut av leiligheten under meg med snaut halvannen times tid til kampstart. Hans kjæreste Pia skulle svippe ham ned dit, men fortalte at hun skulle hjemom igjen og tilbød meg skyss ned en times tid senere. Det takket jeg ja til, og jeg minnet Nichlas på at han og hans lagkamerater måtte gjøre en god figur siden jeg hadde satt penger på DFI denne dagen.

Etter å ha dratt ned sammen med Pia litt senere, betalte vi oss inn med de sedvanlige 100 kronene idet spillerne stilte seg opp klare til avspark. Som vanlig var også et program inkludert – et tynt fire siders hefte med tabell, terminliste og en velkomst fra trener Teitur Thordarson, og med en stensil med lagoppstillingene stukket inni. Det er ikke all verden, men i et land der vi selv ikke på høyere nivåer er bortskjemt med slik, er dette et flott initiativ som i hvert fall jeg har satt pris på. Det er selvsagt ikke å forvente at man skal trykke opp programmer av typen man gjerne ser i for eksempel England, men det er ikke så mye som skal til. Jeg mistenker at æren for dette muligens må tilfalle keepertrener Scott Sedgewick, som nok har tatt med seg visse impulser fra sitt England.

Som nevnt forventet jeg en grei hjemmeseier denne dagen, og det var jeg ikke alene om, til tross for at DFI hadde surret bort flere poeng i det siste og sto med kun to poeng på sine tre siste kamper. Både borte mot Ullern og hjemme mot Oppsal hadde de surret bort en tomålsledelse sent i kampen, til tross for stor dominans. Det var vel imidlertid kanskje ikke forventet at de skulle få med seg noe borte mot Moss, men i sin forrige kamp hadde de visst i lange perioder vært helt på høyde med serielederne på Melløs. Igjen kom det imidlertid et sent mål imot som sørget for seier til mossekråkene, og DFI hadde også fått sin keeper Samsu Lowe utvist slik at han nå måtte sone karantene. Nichlas hadde heller ikke spilt mot Moss grunnet en konfirmasjon, men var nå tilbake på sin vante plass i midtforsvaret.

Med de tapte poengene den siste tiden var det nå færre poeng for DFI ned til nedrykkssonen enn til teten, der Moss hadde skaffet seg en fem poengs luke til Ørn Horten og Oppsal. DFI hadde i hvert fall fortsatt sjetteplassen, ytterligere fire poeng bak. Holmen var en av klubbene i nedrykkssonen, der de befant seg på tredje siste plass med kun seks poeng på de åtte rundene så langt. Etter hvert som første omgang skred frem ble det stadig mer klart at det ikke så ut til å gå som forventet denne dagen. Det var for øvrig en svak første omgang som var preget av manglende presisjon på pasningene, nokså svakt tempo og lite oppfinnsomhet fra vertene – noe som førte til at Holmen ikke bare holdt seg inne i kampen, men også virket farligst på sine kontringer.

Det nærmeste DFI kom mot en motstander som la seg lavt var et skudd som Holmen-keeper Kristoffer Bjørlow Solberg fikk slått i stolpen, og gjestene var nok fornøyd med tingenes tilstand da de gikk i garderoben. Etter pausen fortsatte DFI å ha mye ballinnehav, men de klarte ikke å trenge gjennom, og i stedet burde Holmen tatt ledelsen på en av sine kontringer. Forsvaret virket å være det eneste som fungerte, for det var balltap i angrep og i midtbaneleddet som stort sett førte til kontringer imot. Frustrasjonen steg hos DFI, og det ble etter hvert også litt ampert. Med tjue minutters tid igjen fikk Nichlas se det røde kortet etter å ha vært for sen i en takling, og en til tider noe overivrig og kortglad dommer brukte flere minutter på å roe ned situasjonen.

Fra min posisjon syntes jeg det så noe strengt ut, og jeg trodde dommeren skulle nøye seg med gult. Jens hadde imidlertid sett situasjonen fra en annen vinkel og mente rødt var greit, og i ettertid hørte jeg at også Teitur mente det var rødt, så da får man legge det til grunn. Ni minutter etter utvisningen falt avgjørelsen, og Bjørnar Dalsegg Sæter var sist på ballen da Holmen kontret inn 0-1. DFI forsøkte å svare, og presset på for en utligning, men klarte ikke å omsette i scoring, og det endte derfor med en noe overraskende borteseier som dog må sies å ha vært nokså fortjent. Nå var det kanskje på tide å virkelig begynne å ta seg en kikk over skulderen. DFI virker å ha et toppnivå som matcher en hvilken som helst motstander i divisjonen, men har altså slitt med effektiviteten og ikke minst at man slipper motstanderne inn igjen i kampene de dominerer.

Forhåpentligvis kan de få ting tilbake på skinner og være stabilt gode, men nå ventet tre strake kamper mot andre- og til og med tredjelag, så jeg regnet med at det ville bli en stund til jeg neste gang ser DFI i aksjon. Utenfor garderobene på bortre langside slo vi av en prat med Nichlas, som skal slippe å få skylden for at min bong ikke gikk inn (den ble uansett også ødelagt av Start). Ironisk nok hadde Jens få minutter før utvisningen fortalt meg at Nichlas håpet å bli byttet ut mot slutten fordi han skulle på landskamp, men han bedyret at dette ikke hadde hatt noe med hans røde kort å gjøre. Landskampene den kvelden skulle heldigvis også vise seg bedre jaktmarker for undertegnedes gambling. Etter at Pia hadde kjørt meg og Nichlas hjem, ble jeg stående og snakke litt med ham før han stakk for å ta bussen til Oslo, og jeg satt meg til for å streame Nord-Irlands kamp i Aserbajdsjan.

 

Revisit:
Drøbak/Frogn v Holmen 0-1 (0-0)
3. divisjon avd. 1
Seiersten Stadion, 10 June 2017
0-1 Bjørnar Dalsegg Sæter (79)
Att: 128 (h/c)
Admission: 100 kroner
Programme: Included

 

Next game: 12.06.2017: NMBUI v Rygge
Previous game: 08.06.2017: Oppegård v Driv

More pics

 

 

 

Torsdag 08.06.2017: Oppegård v Driv

Det virker ofte som om dagene snegler seg av gårde på denne årstiden når man venter på terminlistene fra non-league i Storbritannia, og for å komme meg ut litt, tenkte jeg å benytte anledningen til å få med meg en fotballkamp denne torsdagskvelden. Jeg vurderte blant annet både Abildsø og Veitvet, men bestemte meg til slutt for å besøke Oppegård etter å ha tatt en kikk på deres hjemmeside. Der så jeg nemlig at de virket å ha fasiliteter som må kunne sies å være nokså imponerende for en klubb på det nivået av norsk fotball som de spiller på; med bilder av en tribune som ble oppgitt å være oppført i 2013.

Planen var lagt, og jeg gikk for å ta Ski-bussen som jeg ble med helt til Langhus stasjon. Etter å ha konstatert hvordan arbeidet med Follo-banen har omgjort området mellom Ski og Langhus til en gigantisk byggeplass, steg jeg av der for å vente på toget som skulle ta meg den siste strekningen til Oppegård. Det var ikke lange togturen, og vel fremme kunne jeg spasere opp mot Østre Greverud, der kveldens kamp mellom Oppegård og Driv i 5. divisjon Oslo avdeling 2 skulle gå av stabelen. Det var over en halvtime til avspark da jeg ankom, men travel aktivitet i form av en jentekamp der klubbens jenter 13-lag var i ferd med å valse over Skeid 2.

Mens jeg kikket meg litt rundt og ventet på avspark, rant ballene inn i Skeid-målet, og det endte visstnok 6-0 da de omsider blåste av slik at herrespillerne som trippet utålmodig endelig fikk innta kunstgresset og starte kampen et minutt eller to forsinket. Etter sju runder i denne divisjonen ble tabellen toppet soleklart av Rustad, som hadde full pott og allerede opparbeidet seg en sju poengs luke ned til toer Brosundet. Begge de to lagene jeg skulle se befant seg betraktelig lenger ned på tabellen, og Oppegård befant seg på en sjuendeplass med sju poeng, mens bortelaget Driv lå på tiende og sisteplass med ett usselt poeng og en betydelig jobb å gjøre.

Jeg hadde som sagt benyttet litt av ventetiden med å ta en kikk rundt på banen, og den nevnte tribunen bød ganske riktig på fasiliteter som nok ikke er dagligdags i 6. divisjon i Oslo-avdelingene. Jeg skal ikke være altfor bombastisk, men en liten sjekk tydet på at også idrettshallen ved siden av ble åpnet i 2013, så hele anlegget er åpenbart ganske nytt. Det kan tyde på at Oppegård tidligere spilte sine kamper et annet sted, men uansett.. Den nevnte tribune er reist opp mot et av byggene ved siden av, og byr på betongtrinn for sitte- eller ståplasser. Her befinner man seg under et tak som jeg mistenker kan by på beskjeden ly for regn som kommer fra «riktig» side, om man ikke tar plass på den øverste delen av tribunen.

Foran denne langsiden hadde man også de mobile laglederbenkene, mens det rundt resten av banen ikke er andre tilskuerfasiliteter. På utsiden på bortre langside er det imidlertid en lekeplass der det sto et stort indianertelt, og forbi her og på en av kortsidene går det en gangvei som åpenbart var populær blant områdets hundeeiere, turgåere og joggere. Da spillerne tok oppstilling for avspark tok jeg meg igjen ned fra tribunen, der jeg hadde fått selskap av en del andre tilskuere (deriblant tidligere spydkaster Trine Hattestad, som kanskje har et familiemedlem i en Robin Hattestad som stilte for hjemmelaget?), for å ta en ny runde rundt banen og knipse noen flere bilder med spillet i gang.

Innledningen på kampen bød på et spill som var alt annet enn imponerende, og ved et par anledninger tenkte jeg faktisk at det nesten var som om kvaliteten ikke var særlig høyere enn noe av det jeg hadde sett ved jentekampen tidligere. Feilpasningene florerte, og begge lag hadde problemer med å holde ballen i laget i mer en et trekk eller to. Da vi passerte kvarteret hadde det imidlertid begynt å ta seg opp noe, uten det skulle mye til. Det var gjestene fra Enebakk som tok ledelsen idet vi var i ferd med å nærme oss halvtimen spilt, og Stein Arild Degrum var målscorer for Driv. Ledelsen varte imidlertid ikke lenge, for like etter utlignet Magnus Skogli til 1-1.

Hjemmelaget hadde en avslutning i tverrliggeren før de med rett i overkant av fem minutter til pause scoret igjen. Anders Hommelstad Lundanes var mannen som sørget for at vertene kunne gå til pause med ledelse 2-1. For øvrig hadde jeg naturligvis registrert allerede fra start at man i Oslo-kretsen fortsatt ikke har fått på plass linjemenn i 5. divisjon, slik man har gjort i Østfold-regionen. Da sistnevnte krets innførte dette, regnet jeg med at det var en endring besluttet sentralt og som omfattet samtlige kretsers 5. divisjon, men det er da tydeligvis en sak som er opp til den enkelte krets. Det gjør jo ikke dommerens jobb spesielt enkel ved offside-situasjoner, men foreløpig klarte dommeren seg likevel nokså greit denne kvelden.

Andre omgang startet igjen nokså jevnspilt, med kanskje et ørlite overtak til vertene, men det var sjanser og halvsjanser begge veier, og det var gjestene som tok vare på en av sine da Marius Wiker Nyquist i det 60. minutt utlignet til 2-2. Det ble etter hvert også temmelig ampert, og Driv-treneren måtte irettesettes av dommeren etter at han to ganger på kort tid havnet i munnhuggeri med Oppegård-keeper Elvis Fazlic, som selv virket nokså breial og rappkjeftet. Han fikk i hvert fall påpekt overfor dommeren at Driv-treneren nå var helt borte på Oppegård-benken og kranglet høylytt med flere representanter for hjemmelaget. Dommeren utviste myndighet ved å fortelle ham i klartekst at han skulle sette seg ned på egen laglederbenk og holde seg i ro, og at han ved den neste kommentar til motspillerne ville bli sendt på tribunen.

I det 72. minutt tok igjen vertene ledelsen 3-2 ved Daniel Berntsberg Lundahl, og kunne like etter økt ytterligere om det ikke hadde vært for en god redning fra Driv-keeper Jimmy Eriksson. Deretter hadde Driv en god mulighet som ble misbrukt, før de med det imaginære kampuret på 86 minutter ble tildelt straffespark. En gammel kjenning steg frem, og noen vil nok huske Knut Hovel Heiaas fra Vålerenga, Hønefoss eller Moss. Han kan i hvert fall ta straffespark fortsatt, for han gjorde ingen feil da han utlignet til 3-3, og nå begynte de 27 tilskuerne (ifølge min hodetelling) å ane poengdeling. Marius Aarseth ville det imidlertid annerledes, for i neste angrep sørget han for gul og svart jubel ved å igjen sende vertene i føringen 4-3.

Det ble også sluttresultatet, og kampen som hadde en slik fryktelig innledning endte etter hvert opp med å bli en underholdende affære. Jeg hadde ingen grunn til å bli værende, så jeg trasket rett og slett bare tilbake til Oppegård stasjon, og etter en svipptur innom Kiwi-sjappa kunne jeg omsider ta plass på toget som skulle frakte meg til Ski. Derfra gjensto bare bussturen hjem til Drøbak, etter det som må kunne sies å ha vært en nokså trivelig kveld på Østre Greverud. Lite visste jeg på dette tidspunktet at jeg allerede uken etter skulle se en ny kamp i denne avdelingen.

 

 

Norwegian ground # 71:
Oppegård v Driv 4-3 (2-1)
5. divisjon Oslo avd. 2
Østre Greverud, 8 June 2017
0-1 Stein Arild Degrum (30)
1-1 Magnus Skogli (32)
2-1 Anders Hommelstad Lundanes (40)
2-2 Marius Wiker Nyquist (60)
3-2 Daniel Berntsberg Lundahl (72)
3-3 Knut Hovel Heiaas (pen, 87)
4-3 Marius Aarseth (88)
Att: 27 (h/c)
Admission: Free

 

Next game: 10.06.2017: Drøbak/Frogn v Holmen
Previous game: 05.06.2017: Drøbak/Frogn II v Torp

More pics

 

 

 

Mandag 05.06.2017: Drøbak/Frogn II v Torp

Jeg pleier ikke å ta meg bryet med å se reservelag (andre- og tredjelag osv) – i hvert fall ikke på hjemmebane, om de da ikke spiller på en bane som kun de benytter, men denne mandagskvelden gjorde jeg et unntak fra denne regelen. Det var vel egentlig to hovedgrunner til det. Først og fremst skulle DFIs andrelag ta imot min gamle klubb Torp på Seiersten Stadion denne kvelden, og jeg tenkte det kunne være artig med en ny kikk på svarttrøyene som hadde imponert meg forrige sesong. I tillegg skulle min kompis Nichlas (Furu) spille kampen etter at han hadde stått over helgens førstelags-kamp mot Moss på grunn av en konfirmasjon, og jeg vekslet noen ord med ham idet han var på vei ut en halvtimes tid før jeg selv spaserte nedover.

Det er naturlig nok ikke inngangspenger på kampene til DFI 2 i 5. divisjon (og selvsagt heller ikke noe program), så jeg gikk rett inn portene og traff straks på Jens der borte på tribunen. Mens vi ventet på kampstart, ble jeg stående og snakke med ham og kikke på noen engelske fotball-programmer jeg hadde hatt med som en kompis av ham skulle kjøpe. Det som skulle skje ute på kunstgressmatta var møtet mellom forrige sesongs vinnere av hver sin 5. divisjons-avdeling. Østfold-kretsen opererte da altså med to avdelinger, og de to vinnerne skulle møtes til en slags ‘superfinale’, men DFI 2 stilte ikke, slik at tittelen som kretsmester i 5. divisjon gikk til Torp. Før denne sesongen ble de to avdelingene slått sammen til én.

Det vil være naturlig å tenke seg at det har ført til en noe tøffere divisjon, og en annen ting som er nytt av året i Østfold-kretsen er at man benytter linjemenn også i 5. divisjon – noe som jeg velger å tro vil være med å heve nivået på det som skjer. DFI 2 trengte tre poeng for å henge med i toppen mens Torp hadde hatt en for meg overraskende skuffende sesong så langt sammenlignet med fjorårssesongen og sto med kun sju poeng på sine seks kamper så langt. De hadde i det minste kamper til gode på de øvrige lagene, men det de viste denne kvelden fikk meg igjen til å undre meg over hva som har skjedd der siden i fjor.

Uten at jeg på noen måte har full oversikt over Torp-stallen, har jeg inntrykk av at det i stor grad er samme mannskap som i fjor, men de havnet tidlig bakpå i Drøbak. Med førstelags-trener Teitur Thordarson på tribunen blant det jeg talte meg frem til var 39 tilskuere, leverte Karim Zeraig-Bounezaf en søknad om å få prøve seg i 3. divisjon. Først var han frempå og satt inn 1-0 i det femte spilleminutt, og under ti minutter senere noterte han seg for sitt andre mål da han doblet ledelsen. Markus Aaser Grønli satt inn DFIs tredje slik at det sto 3-0 allerede i det 20. minutt, og kampen virket allerede avgjort. Torp hadde skuffende lite å by på, og Nichlas og hans lagkamerater i DFI-forsvaret hadde full kontroll på det som kom.

Etter pausen fikk vi se mer av det samme, der hjemmelaget i andre omgangs fjerde minutt puttet på ytterligere ved Henrik Wefre Jensen. Kun fire minutter senere begynte det å bli virkelig stygt da Karim Zeraig-Bounezaf besørget 5-0 og fikk sitt hattrick. Sifrene kunne faktisk også blitt enda større, og den godeste Nichlas Furu hadde flere muligheter på dødballer, der han ble sendt opp på blant annet cornere, men det virker ikke som om avslutnings-teknikken sitter helt for tiden slik den gjorde forrige sesong. Det kommer seg nok.. Det var uansett grei skuring, og kampen ebbet ut med 5-0 og en overlegen hjemmeseier. Forhåpentligvis kan også torpingene heve seg etter hvert.

 

 

Revisit:
Drøbak/Frogn 2 v Torp 5-0 (3-0)
5. divisjon Østfold
Seiersten Stadion, 5 June 2017
1-0 Karim Zeraig-Bounezaf (5)
2-0 Karim Zeraig-Bounezaf (14)
3-0 Markus Aaser Grønli (20)
4-0 Henrik Wefre Jensen (49)
5-0 Karim Zeraig-Bounezaf (53)
Att: 39 (h/c)
Admission: Free

 

Next game: 08.06.2017: Oppegård v Driv
Previous game: 27.05.2016: Drøbak/ Frogn v Oppsal

More pics

 

 

 

Lørdag 27.05.2017: Drøbak/Frogn v Oppsal

Det var lørdag, men lite av non-league å følge med på nå som den engelske sesongen var avsluttet, så etter å ha vurdert litt frem og tilbake, bestemte jeg meg for å benytte anledningen til å igjen se min lokale klubb Drøbak/Frogn, som skulle spille toppkamp mot Oppsal på Seiersten Stadion. Jeg lot derfor apostlenes hester frakte meg dit ned på det som var en varm dag, og jeg hadde ikke gått mange minuttene før jeg forsto at jeg godt kunne ha hengt fra meg den tynne vindjakka hjemme. I god tid ankom jeg Seiersten Stadion, der jeg fikk avlevert min hundrelapp og mottatt billetten som bevis på dette, i tillegg til det tynne kampprogrammet som som vanlig var inkludert og som også hadde en stensil med lagoppstillingene brettet i to og stukket inni seg.

Seiersten Stadion fremstår fortsatt delvis som en byggeplass, men det går sakte men sikkert fremover. Nå var det bare å håpe at badebyguttene kunne slå tilbake etter å ha kastet bort en tomålsledelse og fått et sent utligningsmål mot seg borte mot svakt plasserte Ullern i forrige kamp. Samtidig var Oppsal forventet å by på tøff motstand, for med sin tredjeplass lå de tre plasser og fire poeng foran DFI, og mens hjemmelaget med seier ville kunne klatre til en fjerdeplass, ville en seier for Oslo-klubben kunne føre de opp i ryggen på ledende Moss, som etter åtte runder allerede hadde fem poengs luke ned til duoen Ørn Horten og Oppsal.

Fra min posisjon øverst på tribunen kunne jeg sammen med noen kjente se at hjemmelaget tok initiativet og ble tildelt straffespark. Kaptein Peder Mæhle tok ansvar og sendte vertene i føringen fra straffemerket i det åttende minutt. Drøyt ti minutter senere sto det 2-0 da unggutten Magnus Fagernes var våkent frempå på en retur. DFI spilte i deler av første omgangen rett og slett ball i hatt med Oppsal. Atle Tronsmoen snurret rundt med blåkledde gjester, Peder Mæhle styrte midtbanen, og Nichlas (Furu) hadde sammen med sin stoppermakker Mats Lien Vågan stålkontroll der bak. DFI burde egentlig ledet med fire-fem mål til pause, men takket være sjansesløsing måtte de nøye seg med 2-0 da dommeren blåste for pause og lagene gikk i garderoben.

Det var ikke engang spilt et minutt av andre omgang før DFI gjorde sitt beste for å skusle bort overtaket de hadde skaffet seg. En fryktelig klarering fra DFI-keeper Samsu Lowe ble snappet opp av Oppsal, og Wilhelm Osman Adra kunne sette inn reduseringen til 1-2. Et lite kvarter ut i omgangen så det likevel ut som om hjemmelaget var tilbake på sporet da et innlegg ble headet i mål på nydelig vis av Magnus Fagernes. 3-1, og tomålsledelsen var gjenopprettet. Dette skulle vel ikke DFI surre bort?? Tilskuerne som det ifølge speaker var 161 av (NFF hevder senere 180 på sine sider) begynte nok å tvile igjen da en ny dose defensivt slendrian førte til ny redusering kun et par minutter senere.

Ibrahima Konate surret seg nemlig bort og ga på utilgivelig vis bort ballen i eget forsvar, og fulgte opp med å lage straffespark. For andre gang hadde Oppsal blitt invitert inn igjen i kampen, og Mikkel Klein Gulbrandsen takket og bukket og reduserte til 2-3. I det 83. minutt var opphentingen et faktum da et innlegg ble styrt i eget mål av DFI-spiller Samy Slama. Dermed 3-3, og for andre kamp på rad hadde DFI kastet bort en tomålsledelse og mistet to poeng mot slutten etter å ha dominert store deler av kampen. Reaksjonene til de to lags spillere da dommeren blåste av levnet da heller ingen tvil om hvilket lag som hadde mest grunn til å være fornøyd med poengdeling.

Det var egentlig ganske utrolig at DFI klarte å surre bort dette, og denne gang skyldtes det personlige feil der bak. Det spørs forresten om ikke keepertrener Scott har en jobb å gjøre når det gjelder igangsetting, og når ballen til stadighet blir tatt og vinden, er det snodig at man fortsetter å spille ut på nøyaktig samme måte. Kommunikasjon i forsvaret er en annen ting som for meg virker å mangle til tider, og selv om jeg kanskje ikke er helt objektiv på det punktet, kan det for meg synes som at Nichlas ofte er den eneste som til stadighet snakker der bak. Kanskje han på sikt burde vurderes som kaptein? Uansett, nå var det bare for DFI å ta med seg det positive til bortekampen mot Moss.

 

 

Revisit:
Drøbak/Frogn v Oppsal 3-3 (2-0)
3. divisjon avd. 1
Seiersten Stadion, 27 May 2017
1-0 Peder Mæhle (pen, 8)
2-0 Magnus Fagernes (19)
2-1 Wilhelm Osman Adra (46)
3-1 Magnus Fagernes (59)
3-2 Mikkel Klein Gulbrandsen (62)
3-3 Samy Slama (og, 83)
Att: 161
Admission: 100 kroner
Programme: Included

 

Next game: 05.06.2017: Drøbak/Frogn II v Torp
Previous game: 24.05.2017: Ørn Horten v Sandefjord Fotball

More pics

 

 

 

Onsdag 24.05.2017: Ørn Horten v Sandefjord Fotball

Dette var uken for avvikling av andre runde i cupen, og jeg hadde vel trodd at det kanskje skulle by på en anledning til å besøke en ny bane med Fredrikstad som bortelag, men Norges for tiden største største surreklubb hadde som kjent gått på et sviende og pinlig – men kanskje ikke altfor overraskende – nederlag for Kråkerøy i første runde. Samtidig hadde min lokale klubb Drøbak/Frogn fått 1-10 i sekken av en dessverre langt bedre driftet Østfold-klubb, nemlig Sarpsborg 08. Dermed var heller ikke de med i trekningen – eller rettere sagt oppsettet – for andre runde, og det var ikke altfor mange alternativ som sto frem som veldig fristende samtidig som jeg ville kunne klare å ta meg dit og tilbake med kollektivtrafikk uten å bruke en liten formue.

Ved en tilfeldighet oppdaget jeg at Bastøferja hadde blitt gratis for fotpassasjerer fra nyttår, og plutselig begynte jeg derfor å fristes av oppgjøret mellom Ørn Horten og Sandefjord Fotball. Denne tanken ble til slutt til en slagplan, og etter å ha busset til Ås, kunne jeg stige på toget mot Moss. Vel fremme var det bare å traske ned til ferjekaia og spasere om bord, og jeg må si at dette med gratis frakt for fotpassasjerer er et godt tiltak, selv om jeg mistenker at det kanskje har blitt subsidiert med å la bilistene få unngjelde ytterligere(?). Jeg fant jo dessuten ut at det ikke nødvendigvis ble så billig likevel, når jeg endte opp med å bevilge meg selv en ekstra stor pølsemeny med drikke på begge overfarter.

Likeledes gikk det jo ytterligere penger ut av kontoen da jeg ved ankomst Horten oppsøkte Stallen Galleri & Café og måtte punge ut hele 85 kroner for en liten flaske Somersby. Men jeg hadde jo god tid, og deres uteservering i bakgården var i hvert fall et trivelig sted å slå i hjel litt av denne tiden. Jeg får kanskje benytte anledningen til å bringe opp igjen en personlig kjepphest, og det er rett og slett at jeg synes den norske cupen burde trekkes fra de tidligste rundene. Det vil øke sjansen for askeladder, for så lenge man i stedet sitter på et kontor og bestemmer hvem som skal spille mot hverandre, vil aldri to Eliteserie-lag møte hverandre i de første rundene, og likeledes vil småklubbene alltid bli satt opp mot regionale storklubber. For eksempel vet jo småklubbene fra 3. og 4.divisjon i Trøndelag at de på et eller annet tidspunkt blir satt opp mot Rosenborg – om ikke i første runde, så i andre, om de mot formodning skulle ta seg av den første motstanderen som blir valgt ut for de. Selv om det sikkert er artig for de å få RBK på besøk i første runde, hadde det vel kanskje vært artig å også avansere ytterligere.

Man hevder at oppsettet der hjemmekamper mot storklubbene er en gave til disse småklubbene som kan tjene gode penger på kiosksalg med storinnrykk mot storlag, og selvsagt er det en god tanke. Men la oss si at man i stedet trakk overkommelig motstand og dermed tok seg ytterligere en runde eller to. Ville ikke også det skape entusiasme som gjør opp for dette? Og man kan jo selvsagt uansett trekke hjemmekamp mot et storlag. Argumentet om at trekning fører til lange reiseveier sammenlignet med ofte regionaliserte oppsett er lett å parere, for det kan løses med regionale trekninger med stadig større regioner etter hvert som cupen skrider frem (slik eksempelvis det engelske fotballforbundet FA gjør i de tidligere rundene av sine nasjonale cuper).

Når det er sagt, var det en liten godbit som NFF hadde servert denne gang, med 3. divisjonsklubben Ørn Horten på hjemmebane mot Vestfold-rival og storebror Sandefjord Fotball fra Eliteserien. Faktisk ante jeg også muligheten for en liten skrell på Lystlunden denne onsdagskvelden. Jeg hadde ikke tenkt til å blakke meg helt med påfyll av forfriskninger, og gikk heller etter hvert opp mot Lystlunden – via sentrumsgater som vitnet om at båtfolket og sommerhungrige ferierende ennå ikke hadde inntatt Vestfold-byen med drøyt 20 000 innbyggere. Jeg hadde forventet storinnrykk i forbindelse med dagens kamp, og hadde derfor vært tidlig ute, men da jeg hadde krysset gjennom parken og ankommet dagens kamparena med en drøyt time til avspark, var det nokså liten aktivitet ved inngangspartiene som kunne gi inntrykk av å ikke være åpne riktig ennå.

Det var de snart, og jeg fikk betalt de 100 kronene som ble avkrevd i inngangspenger. Sammen med billetten ble jeg overrakt et eksemplar av kampprogrammet, og jeg kunne entre Lystlunden. Ørn Horten ble stiftet i 1904, og er en gammel storhet i norsk fotball, med fire norgesmesterskap på merittlisten. Det er imidlertid en stund siden, og alle de fire cup-titlene kom i perioden 1920-1930. I tillegg var de tapende finalist ved fire anledninger i årene mellom 1916 og 1932, så dette var en gullalder for Horten-klubben. Senere var det klubben som fostret blant annet Italia-proff Per Bredesen. Sist gang Ørn var å se på nest øverste nivå var i 2003, da de rykket ned igjen etter tre sesonger, og de har siden den gang vekslet mellom spill i 2. og 3. divisjon. Forrige sesong endte de nest sist i sin 2. divisjonsavdeling, og måtte derfor ta turen ned i den nye 3. divisjon.

Lystlunden Stadion ligger fint til i parken med samme navn; ikke langt fra Hortenskanalen med Karljohansvern på andre siden. Anlegget er også hjemmebane for Falk, som nå ser ut til å muligens ha gjennomgått en sammenslåing, all den tid de nå tydeligvis opererer under navnet Falk/Borre. Lystlunden er uansett et flott og koselig anlegg som etter norsk målestokk også har en liten dose karakter. Tilskuerfasilitetene er å finne på langsidene, og på en av denne har man hovedtribunen som et lite lappeteppe av tribuneseksjoner som strekker seg hele banens lengde. Den byr på sitteplasser i form av plastseter, før den bortenfor speaker-bua og det jeg antar er klubbhuset går over i å ha trebenker. På bortre langside er det tribune med mer trebenker som strekker seg hele banens lengde.

Gjestene fra hvalfangerbyen hadde kanskje undervurdert sitt vertskap noe, eller de har muligens valgt å nedprioritere cupen for å ha fokus å å sikre plassen i Eliteserien denne gang, for Lars Bohinen hadde valgt å hvile noen av sine faste. Det visste Ørn å utnytte, og de gikk rett i strupen på gjestene og tok initiativet fra start. De spilte seg frem til noen gode sjanser, og blant annet måtte Sandefjord-keeper Øystein Øvretveit ut i full strekk for å så vidt få slått over et frispark fra Thomas Utter Jensen. Selv om kampen jevnet seg litt mer ut utover i omgangen, hadde fortsatt Ørn god kontroll på gjestene, og Håvard Hetlevik sto frem ved å vinne hver eneste duell med en stadig mer frustrert Flamur Kastrati som snart pådro seg gult kort.

Etter at også Thomas Knutsen hadde vært frempå og testet Sandefjord-keeperen, kom omgangens største sjanse da Lasse Brandsdal med drøyt fem minutter til pause spilte gjennom Thomas Utter Jensen, men keeper Øvretveit fikk en fingertupp på hans avslutning slik at ballen gikk til hjørnespark. Ørn Horten hadde vært klart best, og bortelaget hadde ikke klart å skape noen verdens ting fremover, men det sto likevel 0-0 halvveis da hjemmefolkets brune helter ble applaudert av banen for en velfortjent hvil. Deres drøm om en Eliteserie-skalp og en liten cupbombe levde i beste velgående. Ut fra de øvrige cup-resultatene som speakeren leste opp, var det her på Lystlunden at sjansen for en skrell var til stede.

Denne speakeren ble for øvrig belønnet for lang og tro tjeneste i pausen, og med flere tiår bak seg i klubben hadde selveste ordføreren møtt frem for å avduke en plakett i hans ære. Lars Bohinen hadde på sin side brukt pausen til å blant annet sette innpå Peter Kovacs, og det skapte en viss bekymring blant Ørn-folket. Det skulle det vise seg at de hadde liten grunn til, for Ørn-trener Kjell André Thu og hans assistent Trym Bergman la om til en diamant på midtbanen, og deres gutter hadde fortsatt full kontroll på sine gjester. Åtte minutter ut i omgangen fikk de da også endelig som fortjent da bortekeeperen måtte gi retur etter et flott raid fra en meget god Alen Patros, og Lasse Brandsdal var på rett plass for å sette returen i mål til 1-0.

Dette utløste selvsagt ville jubelscener blant de brune, og jubelen hadde knapt stilnet da Lasse Brandsdal like etter ble spilt gjennom og avsluttet med å sette ballen forbi SF-keeperen og i mål. 2-0, og Ørn var i ferd med å sørge for den omtalte cup-skrellen. Sandefjord forsøkte å skape mer offensivt trykk ved å flytte opp den store Abdoulaye Seck sammen med Kovacs, men Ørn-forsvaret virket å ha fullstendig kontroll, og det som kom av avslutninger var helt ufarlig for Ørn-keeper Jorge Vieira. Hjemmelaget hadde både en og to sjanser til å øke før gjestene fikk straffespark med fem minutter igjen av ordinær tid.

Det var nokså uheldig sett fra vertenes ståsted at Adnan Hadzic handset da han skulle klarere med en heading som imidlertid ble temmelig klønete. Sandefjord hadde ikke hatt en eneste reell sjanse, men fikk nå muligheten fra straffemerket, og Kovacs steg frem og ekspederte ballen i mål til 2-1. Folk kikket på klokka og var nok litt bekymret for at det nå skulle rakne. Jeg var en av de, for jeg var ikke spesielt lysten på ekstraomganger da jeg tross alt hadde en ferje å rekke. Jeg rakk ikke engang å begynne å sjekke eventuelle senere returmuligheter før Thomas Utter Jensen dro seg forbi flere SF-spillere og la inn til Artan Brovina som enkelt kunne sette inn 3-1 og sikre avansement for Horten-klubben.

Ørn Horten hadde samtidig også sikret seg en gjev Eliteserie-skalp, og det er slett ikke dårlig for et 3. divisjonslag. Faktum er at det også var full fortjent, og om sifrene var flatterende for noen av lagene så var det for gjestene, for Ørn kunne fort vunnet mer. Det hadde overraskende nok ikke blitt offentliggjort noe tilskuertall, og klubbens anslag på 850+ som jeg registrerte på ferja tilbake over fjorden, ble senere nedjustert til et anslag på 7-800. Uansett hadde jeg latt meg imponere av Ørn, som denne sesongen jo spiller i avdelingen til min lokale klubb Drøbak/Frogn. De hadde en måneds tid tidligere også vært på besøk ved Seiersten Stadion i Drøbak, og i andre serierunde hadde det da endt 0-4. Jeg var på det tidspunktet i England, men har fått høre at det skal ha vært et noe flatterende resultat der Ørn hadde scoret på alt de hadde av muligheter.

Uansett forlot jeg Lystlunden med en følelse av at Ørn blir å regne med i toppen, selv om det kanskje skal litt til at noen klarer å utfordre Moss i kampen om tittelen og opprykket. Etter å ha spankulert tilbake til ferjekaia, kunne jeg snart stige om bord og unne meg den nevnte andre pølsemenyen mens jeg ble fraktet over Oslofjorden. Da gjensto bare togturen fra Moss til Ås og bussturen hjem derfra. Kanskje kan Bastøferja også senere benyttes til å få med en kamp på andre siden av fjorden. Det hadde i hvert fall vært en fin opplevelse på Lystlunden, der speaker rett før slutt hadde informert om at Kråkerøy faktisk hadde utlignet til 2-2 hjemme mot Vålerenga. Det eneste skåret i gleden denne kvelden var at Kråkerøy måtte gi tapt på straffer etter å ha holdt pakket fra Oslo øst til uavgjort etter 120 minutter.

 

 

Norwegian ground # 70:
Ørn Horten v Sandefjord Fotball 3-1 (0-0)
Norwegian Cup, 2nd round
Lystlunden Stadion, 24 May 2017
1-0 Lasse Brandsdal (54)
2-0 Lasse Brandsdal (56)
2-1 Peter Kovacs (pen, 86)
3-1 Artan Brovina (88)
Att: 7-800
Admission: 100 kroner
Programme: Included

 

Next game: 27.05.2017: Drøbak/Frogn v Oppsal
Previous game: 15.05.2017: Spydeberg v Drøbak/Frogn II

More pics

 

 

 

Mandag 15.05.2017: Spydeberg v Drøbak/Frogn II

For tredje gang på fire dager skulle jeg på kamp med min engelske groundhopper-kollega Paul Fergusson, som hadde flydd over på fredagen og fortsatt hadde et par dager igjen før han skulle fly hjem på kvelden 17. mai. Jeg hadde saumfart kampprogrammet på Østlandet for ham, og mandags-programmet er jo som kjent gjerne preget av kamper med reservelag som enten hjemme- eller bortelag. Det sørget naturlig nok for en i utgangspunktet lunken interesse, men det ga oss i det minste noen alternativ, og et av disse var kampen der Spydeberg skulle være vertskap for andrelaget til mitt lokale Drøbak/Frogn. Da Paul fulgte mitt forslag og valgte seg denne, kunne jeg ikke være dårligere enn at jeg tok turen til Indre Østfold sammen med ham, og etter å ha busset til Ski, tok jeg plass på toget med endestasjon Mysen.

Som trainspotter og generell togentusiast som til og med jobber på jernbanen, hadde Paul dratt nedover i forveien med et av togene helt ned til linjens endeholdeplass i Rakkestad, for deretter å komme tilbake til Spydeberg, der våre to tog faktisk møttes slik at vi steg av ganske samtidig. Spydeberg er i disse dager kanskje kjent som hjemstedet til Petter og Henning Solberg, og for en rally- og motorsport-interessert person som Paul var det en informasjon som tydeligvis begeistret. Noe begeistret ble han kanskje også at puben som min kompis Morten hadde foreslått hadde tre forskjellige øl i tappekranene, for det var vel muligens ikke helt å forvente i Spydeberg. Jeg må innrømme at vi uttrykte litt skepsis da han tipset om Fredriks Pizza, men han hadde sagt at det også var en slags sportspub, og han hadde sine ord i behold.

Etter en rast der var det bare å spasere videre ned til Spydeberg Stadion, som er en nokså grandios omtale av det som er et temmelig spartansk anlegg. På den ene langsiden har man dog faktisk en bitteliten sittetribune av den prefabrikerte sorten, og den står ikke langt fra klubbhuset som også står på denne langsiden. Ellers er det intet av fasiliteter, men på motsatt side er det en stor gress-skråning som gjør at banen ligger nede i en slags naturlig gryte. Vi stusset litt på grusen rundt banen, der det på mange anlegg ville vært løpebaner med tartandekke, og med tanke på området vi var i, begynte vi å vurdere muligheten for at det faktisk kunne ha blitt brukt til travløp eller lignende. Jeg er usikker på om vi faktisk kom til bunns i dette, men mon tro om ikke en lokal kar avviste det..?

Det var et par kjente fjes i gang med oppvarmingen for DFI, og jeg ble blant annet litt overrasket over å se at DFI-kaptein Emil Steinmo skulle i aksjon for DFI-reservene. Han hadde dog vært litt ut og inn av førstelaget den siste tiden, så han skulle vel matches. Min kompis og nabo Nichlas Furu skulle dog ikke spille, etter at han har etablert seg på førstelaget, men han varslet at DFI stilte med et sterkt lag der majoriteten i hvert fall trener med førstelaget. Hans onkel Morten er identisk med min bestekompis som har flyttet til Spydeberg, og han hadde varslet at han kanskje ville ta turen, men var aldri å se. Kanskje ikke så rart få dager etter å ha fått sin andre datter. I stedet fikk vi selskap av en annen norsk groundhopper; nemlig Stig-André Lippert, som er mannen bak bloggen På Bortebane (jeg anbefaler en kikk innom der).

DFI II vant sin 5. divisjonsavdeling i fjor (den andre ble vunnet av Torp, og torpingene ble kretsvinner av divisjonen da DFI II ikke stilte lag i finalen), og selv om Østfold-kretsen nå har slått sammen de to til kun én 5. divisjon, var DFI-reservene av mange igjen regnet som en av forhåndsfavorittene. Men det var vertene som nå hadde to poengs forsprang på sine gjester, og dessuten mulighet til å ta seg opp på andreplass med seier. Spydeberg tok da også initiativet og fikk uttelling i det 12. minutt da Mathias Aanerød satt inn 1-0. Ni minutter senere doblet Kastriot Besimi ledelsen, og til tross for at DFI også hadde et par muligheter, kunne ledelsen fort vært større enn 2-0 ved pause.

Etter en kort ordveksling med en frustrert DFI kaptein Emil Steinmo idet han gikk i garderoben, fikk vi testet både pølser og kaffe i kiosken ved siden av klubbhuset – skjønt kaffen overlot jeg til de to andre, og nøyde meg med brus, for til tross for at min mor en gang sa at jeg ville like kaffe når jeg blir voksen, har så aldri skjedd. Eller kanskje jeg bare ikke har blitt voksen ennå.. DFI hadde etter pause en periode der de hang greit med og skapte noen ok sjanser, men snart var det tilbake til et kampbilde der Spydeberg-spillerne kom gjennom gang på gang, og DFI-keeper Mats Schiøtz stoppet i hvert fall to-tre 100%-sjanser der vertene var alene gjennom. Det var egentlig kun et tidsspørsmål før et tredje mål kom, og det skjedde til slutt i det 78. minutt, da Ludvig Våler Langseth satt inn 3-0.

Helt på tempen raknet det for DFI, og Frederik Graakjær kunne øke til 4-0 i det 88. minutt, før Mathias Aanerud i det siste ordinære minutt fastsatt sluttresultatet til 5-0 med sitt andre mål for kvelden. Det kunne som sagt endt med enda styggere sifre for DFI, og vi hadde latt oss imponere over Spydeberg, men ved det siste fløytesignalet var det tid for å ile tilbake til togstasjonen for å rekke toget slik at vi slapp å vente en time på neste avgang. Med et par minutters margin rakk vi frem, og ved Ski takket jeg Paul for denne gang og steg av. Han skulle dagen etter se Fredrikstad, mens jeg hadde andre planer. Jeg fikk imidlertid meldinger om at han satt pris på Nye Fredrikstad Stadion, Fredrikstad by og Gamlebyen, og han mente dette var turens høydepunkt. For meg ventet en drøy uke med fotballfri.

 

 

Norwegian ground # 69:
Spydeberg v Drøbak/Frogn II 5-0 (2-0)
5. divisjon Østfold
Spydeberg Stadion, 15 May 2017
1-0 Mathias Aanerød (12)
2-0 Kastriot Besimi (21)
3-0 Ludvig Våler Langseth (78)
4-0 Frederik Graakjær (88)
5-0 Mathias Aanerød (90)
Att: 43 (h/c)
Admission Free

 

Next game: 24.05.2017: Ørn Horten v Sandefjord Fotball
Previous game: 14.05.2017: Asker v Bærum

More pics