Mandag 14.11.2016: Winsford United v Hanley Town

Jeg hadde overhodet ingen hast med å forlate Sheffield, og hadde derfor avtalt å møte en gammel flamme som tilfeldigvis hadde fri denne dagen. Etter å ha startet dagen med frokost på mitt Premier Inn-hotell, gikk jeg derfor ut for å møte Kimberley, og vi hadde et par timer til å hygge oss før vi brøt opp fra Bankers Draft. Hun hadde et sykehusbesøk på agendaen, mens undertegnede på sin side skulle sette kursen mot Cheshire. Igjen valgte latsabben i meg å ta trikken de to holdeplassene fra Castle Square ned til jernbanestasjonen, der jeg hadde siktet meg inn på et tog med avgang klokka 12.11. Etter å først ha booket et hotell i Crewe, hadde jeg funnet et bedre og billigere alternativ i Middlewich, som dermed ble valgt som dagens base, og selv om veien dit ikke var så altfor lang, innebar den både flere togbytter og en etappe med buss.

Første del av reisen gikk med tog til Stockport, mens den korte andre togetappen gikk derfra til Wilmslow. Derfra gjensto et kvarters togtur ned til Sandbach, før den siste etappen skulle gå med buss nummer 37 opp til Middlewich. Etter å ha orientert meg frem til den nærliggende bussholdeplassen som Google Maps anbefalte, var det slett ingen holdeplass å finne der – i hvert fall ikke på riktig side av veien. En lokal eldre herremann som spaserte forbi klødde seg i hodet og forbannet seg på at bussholdeplassen vitterlig hadde vært nettopp her. Jeg så nå buss 37 komme borte i veien, og nå var det intet annet å gjøre enn å håpe at sjåføren uansett ville stoppe. Det gjorde han heldigvis, og etter å ha fortalt at holdeplassen nylig hadde blitt flyttet til andre siden av krysset, fikset han meg en dagsbillett til £5,30. Jeg skulle nemlig benytte denne bussruta også senere denne dagen, både til og fra kamp.

Etter i underkant av et kvarter på bussen kunne jeg stige av et steinkast fra puben Golden Lion i Middlewich få minutter før klokka slo 14.00. Det var fortsatt en times tid til innsjekking, og derfor benyttet jeg anledningen til å gjøre noe jeg uansett hadde planlagt; nemlig å ta en kikk på Middlewich Towns hjemmebane Seddon Street. Takket være et innlegg på en groundhopper-blogg, hadde jeg blitt oppmerksom på at de hadde fasiliteter som må sies å være nokså enestående for non-leagues step 8. Det så ut til at man i klubbhuset nå var opptatt med å arrangere bingo, om man skal dømme etter både skiltet på utsiden og de grå kvinne-frisyrene jeg skimtet toppen av der jeg snek meg forbi vinduene og inn gjennom den åpne porten.

En noe mer omfattende omtale av Seddon Street og Middlewich Town kan finnes et annet sted, men det slo meg som sagt at dette må være det klart beste anlegget i Cheshire League Division One. Begge kortsidene byr kun på såkalt hard standing, men midt på den ene langsiden står en meget karakteristisk og fjong tribune. Tilskuerne som velger å se kampen herfra må entre den via en av de små trappene som befinner seg i hver ende, og opphøyd fra bakken har de to rader med plastseter til disposisjon. Det spesielle er at man rett under seg har to innbytterbenker som er bygget inn i tribunen, og om man skal dømme ut fra finerplatene og plankene som hadde blitt spikret fast i gulvet oppe på tribunen, kan det tyde på at noen muligens har opplevd å ende opp nede på innbytterbenken etter å ha gått gjennom gulvet. På motsatt langside er det også en tribune, og dette er et noe mindre overbygg i mur, som dog er noe merkelig plassert delvis bak ytterligere to sammenhengende laglederbenker i mur. Jeg lurte først på om det var en erstatning for de andre laglederbenkene, men det skulle ikke overraske meg om lagene rett og slett benytter samtlige – med lagene på hver sin side av banen.

Etter min lille runde rundt på Seddon Street, var det bare å spasere tilbake til Golden Lion for å sjekke inn, eller i hvert fall ta seg en pint mens man ventet på å få sjekket inn. Det viste seg imidlertid at puben var stengt frem til klokka 15.00, så det var bare å sette seg ned med en bok og vente på utsiden en liten halvtimes tid. Jeg fikk omsider sjekket inn, og etter at den sjarmerende jenta bak disken hadde vist meg til rommet, fikk jeg installert meg og slappet av en halvtimes tid før jeg gikk ned i puben igjen for å unne meg en pint mens jeg ga den stakkars telefonen min en liten time med oppladning. Én pint ble til to, og jeg ble også fristet til å gå til innkjøp av en av deres hjemmelagde pork pies. Min favoritt-type hva paier gjelder, og servert med sennep var den intet mindre enn fantastisk. Jeg var fristet til å kjøpe en til, men det var greit å begrense seg før jeg skulle på kamp og således teste paiene også ved Winsford United.

Jeg valgte å ta 17.27-bussen til Winsford, og nærmest vantro konstaterte jeg igjen at det ikke var tegn etter bussholdeplassen som Google Maps anbefalte. Til alt overmål var dette stedet der jeg tidligere hadde gått av bussen, men da hadde jeg ikke tenkt i de baner, slik at jeg ikke registrerte at det her kun var en lyktestolpe med en søppelkasse på. Det var bare å bli stående til buss 37 kom, og sjåføren stoppet han… Lattermildt hevdet han at han holdeplassen fortsatt var i bruk, og benektet kjennskap til at den skulle være flyttet, før han nærmest spørrende mente at de nok bruker lyktestolpen og søppelkassa som ‘landemerke’ for holdeplassen. Snodige greier, men jeg kom meg da til Winsford, der jeg etter ganske nøyaktig ni minutter på bussen kunne takke for skyss og stige av i krysset Station Road / Kingsway. Det var bare å labbe oppover sistnevnte til jeg etter få minutter fikk kveldens kamparena på min høyre hånd, få meter fra puben The Top House som nå var mitt mål.

Winsford er en by som ligger midt i grevskapet Cheshire, ved elven Weaver. Den vokste frem rundt saltgruveindustrien, etter at elven ble kanalisert og muliggjorde frakt med lektere til havnene i Runcorn og Liverpool. Byen har i dag rett i overkant av 30 000 innbyggere, og deles i to av den nevnte elven. Egentlig deles byen gjerne inn i tre deler, med Wharton på den østlige siden av elven og Over på den vestlige, med bydelen Swanlow and Dene like sør for sistnevnte. Winsford United spiller i Wharton-delen som altså er øst for elven, og der slo jeg meg ned med en pint på puben The Top House, som er nærmeste nabo til klubbens hjemmebane. Fra uteserveringen eller røykearealet i bakgården ser man over til anleggets inngangsparti, der det foreløpig så nokså dødt ut, til tross for en viss aktivitet på parkeringsplassen. Men mens jeg sto der og speidet over, kom jeg i prat med det som viste seg å være klubbens ‘groundsman‘, som før han svelget unna pinten sin og forsvant, tipset meg om at klubbhusets bar allerede var åpen, så jeg fulgte hans eksempel ved å tømme glasset og fartet over dit.

Winsford United ble i 1883 stiftet under navnet Over Athletic; noe som tyder på at de hadde sitt opphav på vestsiden av elven. De spilte faktisk i walisiske Combination Football League før de tok dagens navn og senere la ned driften en gang før første verdenskrig. Da freden igjen hadde senket seg, startet de opp igjen og var i 1919 med å stifte Cheshire County League. De var etter hvert et fast innslag i denne ligaen som de vant de to ganger (i 1921 og 1977) før den i 1982 slo seg sammen med Lancashire Combination for å danne dagens North West Counties League. I 1987 prøvde Winsford United seg i Northern Premier League, der de fikk være med da denne ligaen utvidet med en andre divisjon. Etter 2. plass våren 1992 rykket de opp i NPLs toppdivisjon, der de debuterte med ny 2. plass – klubbens beste ligaplassering, der kun ligavinner Southport sto mellom de og opprykk til Conference.

Etter dette gikk det tyngre, og våren 2000 rykket de ned som jumbo, før de sesongen etter fulgte opp med et andre strake nedrykk, slik at de igjen befant seg i NWCL. To år senere ble det et tredje nedrykk på fire sesonger. Det var først i 2007 at The Blues returnerte til NWCLs toppdivisjon, der de har befunnet seg siden, og kveldens kappestrid mot Hanley Town dreide seg dermed om ligapoeng i North West Counties League Premier Division. Det skal også nevnes at Winsford United har sett en og annen kjent spiller ikle seg deres drakt, og den mest navngjetne er nok den walisiske keeperlegenden Neville Southall, som gikk derfra til Bury – før han senere skulle bli en Everton-legende. Han var selvsagt å se på en såkalt timeline som prydet en av veggene inne i klubbhuset (for øvrig en svært god idé), som jeg fant frem til ved å gå rundt på baksiden av anlegget.

Der inne fikk jeg lesket strupen med en pint Strongbow til £3, mens jeg samtalte litt med en av de få fremmøtte. Det var fortsatt rundt halvannen time til kampstart, så det var stort sett spillere og lagledere som foreløpig sto for aktiviteten, i tillegg til ildsjelene som klargjorde matutsalg og den slags. Snart kom imidlertid en kar med kveldens kampprogram, og jeg benyttet anledningen til å bytte £2 mot et eksemplar som viste seg nokså tjukt og innholdsrikt. For vertene var kveldens kamp den første av seks strake hjemmekamper, og de kunne trenge poeng etter å ha falt ned på 17. plass, etter å ha tapt tre av de fire siste kampene. De hadde dog spilt færre kamper enn noe annet lag i divisjonen, men hadde tøff motstand i et Hanley Town som befant seg på 7. plass.

NWCL har de siste årene bydd på en voldsom kamp om opprykksplassen herfra, og forrige sesong var det den step 5-ligaen med flest søkere. Igjen ser det ut til å bli et voldsomt race om tittelen og opprykket, og det vil tilsynelatende stå mellom Runcorn Town, Atherton Collieries, Bootle, Runcorn Linnets og 1874 Northwich. Disse fem har fått en solid luke i toppen av tabellen, og i kveldens kampprogram registrerte jeg at det for Runcorn Towns del nok har noe å gjøre med at storscoreren Craig Cairns allerede hadde registrert seg for 36 mål denne sesongen, og vi var ikke engang halvveis i november! Jeg fikk inntrykk av at Winsford United kan være villige til å søke opprykk igjen når og om det skulle føles riktig, men at det neppe blir denne sesongen. Til det er nok den nevnte femmerbanden for langt foran til at det skulle være noe poeng. Hanley Town på sjuende lå for eksempel 19 poeng bak ledende Runcorn Town, og 11 poeng bak 1874 Northwich på 5. plassen, og det med en og to flere kamper spilt. Mellom Hanley Town og Winsford United skilte det ti plasseringer, men kun åtte poeng, og da hadde Winsford hele fem kamper til gode på sine gjester fra ‘the Potteries’.

Det var på tide å ta en titt på anlegget, og jeg gikk gjennom klubbhuset for å se meg rundt. Det var etter tiden i walisisk fotball at klubben flyttet inn her, på det som da het Great Western Playing Field. Senere har man omdøpt stadionet til Barton Stadium etter R.G. Barton, som var den ledende kraften i komiteen som blåste liv i klubben igjen etter første verdenskrig. Det spesielle med dette stadionet er at det tidligere også ble brukt til hundeveddeløp, slik at det er ovalt – eller mer presist; elliptisk. På langsiden med klubbhuset har man en herlig og gammel tribune som fremstår nærmest som et overbygg på det nevnte klubbhuset, og der har man noen rader med seter. Ellers er det mye hard standing, og det er også tilfelle på begge kortsidene, mens man på den andre langsiden har et overbygg som gir tak over hodet til stående tilskuere. Det er også der man finner laglederbenkene, og jeg hadde via Twitter blitt oppfordret til å møte opp der i løpet av kampen for å treffe en gruppe som kalte seg ‘The Firm’.

Det skal selvsagt også nevnes at protest-klubben 1874 Northwich spiller sine kamper her, og det hadde nok vært interessant å være til stede når de møter Northwich Victoria – klubben de ga opp etter årevis med den notoriske eieren Jim Rushe og hans vanstyre – i Cheshire Senior Cup i januar. Men det er en avsporing, og etter å ha fått påfyll i glasset, gikk jeg som planlagt for å teste paiene hos ‘Debs Cafe’ som serverer mat til hungrige tilskuere. £2,50 for en steak pie med mushy peas og brun saus må kunne sies å være et røverkjøp, og denne herligheten fikk meg til å reflektere over hvor deilig det var å være tilbake i non-league. Stakkars PL/FL-folket som betaler langt mer for langt kjipere og masseproduserte paier som man stort sett ikke engang får slikt deilig tilbehør til. Og med det slo kanskje karmaen inn, da jeg rett og slett skle og datt på ræva mens jeg helte saus over meg selv og slo tinningen i en av setene i enden på en av seteradene! Det var bare å komme seg på beina og få tørket av seg selv og den hvite(!) nye jakka mi, for deretter å spise opp før det etter hvert var på tide å forberede seg på avspark.

Gutta i ‘The Firm’ sto ganske riktig ved laglederbenkene, og en av de kunne fortelle om det han mente var seks endringer i startoppstillingen i forhold til laget som hadde møtt Barnton en uke tidligere. Det var hjemmelaget som fikk den første sjansen, og det var en stor mulig Tom Wakefield fikk da han ble spilt gjennom allerede etter et par minutter, men han klarte ikke å omsette i scoring. I stedet skulle første omgang bli et sorgens kapittel for de blåkledde, og i det 13. minutt fikk Daniel Cope stå helt umarkert på bakre stolpe og enkelt heade inn 0-1. Gjestene fra Stoke doblet ledelsen kun tre minutter senere da Jonathan Sheldon scoret direkte på et frispark fra rundt 25 meter – for øvrig et totalt unødvendig frispark sett fra vertenes ståsted. Winsford presset på i et forsøk på å komme tilbake i kampen, men til tross for en del ballinnehav klarte de ikke å true målet til bortekeeper Joe Hemmings, og i tilleggstiden av første omgang sørget en litt merkelig manøver fra en Winsford-forsvarer (som dukket da et innlegg ble slått inn i feltet) for at Jonathan Higham kunne heade inn 0-3.

Det var dermed pauseresultatet da lagene gikk i garderoben etter det som for Winsford Uniteds del var en katastrofalt dårlig første omgang. Det kunne blitt enda verre da Hanley Town umiddelbart kunne puttet sitt fjerde etter at vi startet opp igjen, men Winsford-keeper Michael Langley var på pletten. Og kanskje hadde Winsford-manager Lee Duckworth brukt hårføneren i garderoben, for hjemmelaget fremsto nå langt bedre der de presset på for å få en tidlig redusering og komme seg inn i kampen igjen. Fem minutter ut i omgangen fikk de nettopp det da et frispark ble slått inn i feltet og Harry Brazel headet kontant i mål. 1-3, og det var fortsatt lenge igjen. Var det likevel håp for de blå?

Det trodde man i hvert fall da ballen igjen lå i Hanley-nettet etter en times spill. Tom Wakefield satt ballen i mål i duell med keeper Hemmings, men jubelen stilnet da linjemannen hadde flagget for angrep på keeper og målet ble annullert. Kanskje noe billig, da sistnevnte først og fremst så ut til å ha blitt satt ut av spretten som ga ballen en kinkig skru, men keeper er jo ofte nokså fredet i disse dager. Med ti minutters tid igjen kokte det over da Brazel satt inn en heftig takling på Hanley-kaptein Joshua Thorpe, og sistnevnte reagerte med å slå til ham. Som om ikke det var nok, bestemte hans lagkamerat og målscorer Jonathan Sheldon for å følge opp med å lugge(!) Brazel kraftig i hans lange manke, og begge Hanley-spillerne fikk se det røde kortet. Hjemmefolket ble styrket i troen på at de mot ni mann skulle kunne komme tilbake, men etter at de hadde presset på store deler av omgangen, spilte de seg kun frem til én sjanse etter dette, og Tom Wakefield avsluttet rett på keeper. Dermed endte det 1-3 foran 154 betalende tilskuere.

Det som vel var kveldens siste buss tilbake til Middlewich hadde avgang klokka 22.27, og jeg hadde derfor tid til å unne meg en pint til i klubbhuset, der jeg også fikk surret meg til å betale £2,50 for en pin til min samling. Jeg ønsket god tur hjem til både gutta i ‘The Firm’ og en lokal groundhopper jeg hadde pratet med før kampstart, og registrerte for øvrig at jeg nå faktisk hadde både sår og antydning til kul i tinningen. Snakker om kløne…og jeg var ikke helt ferdig riktig ennå! Etter en prat med noen skuffede representanter for hjemmefolket, takket jeg for meg og ønsket lykke til. Det hadde vært et trivelig besøk hos Winsford United, men nå var det bare å lange ut mot bussholdeplassen. På et mørkt strekke på veien dit ned gikk jeg da også på trynet igjen da jeg presterte å skli på en ansamling med våte blader. Den nye hvite jakka fikk virkelig kjørt seg denne kvelden! Bussen var i hvert fall i rute slik at jeg kom meg tilbake til Golden Lion og kunne unne meg med en siste pint og en pose ekte pork scratchings før jeg trakk meg tilbake og tok kvelden. 

 

 

English ground # 374:
Winsford United v Hanley Town 1-3 (0-3)
North West Counties League Premier Division
Great Western Playing Field (aka Barton Stadium), 14 November 2016
0-1 Daniel Cope (13)
0-2 Jonathan Sheldon (16)
0-3 Jonathan Higham (45+1)
1-3 Harry Brazel (51)
Att: 154
Programme: £2
Admission: £6
Pin badge: £2,50

Next game: 15.11.2016: Solihull Moors v Yeovil Town
Previous game: 13.11.2016: Chesterfield v Sheffield United

 

More pics

 

 

Søndag 13.11.2016: Chesterfield v Sheffield United

Jeg var litt vel ivrig med snooze-funksjonen denne søndagen, og den snaue timen med ekstra søvn gikk på bekostning av min planlagte hotellfrokost, men jeg hadde sikkert ikke vondt av å avstå fra en dag med full english breakfast. Etter å ha sjekket ut fra Premier Inn-hotellet benyttet jeg i stedet den korte spaserturen ned til Moston jernbanestasjon til å stikke innom en lokal sjappe for å raske med meg et smørbrød, og sannelig hadde de ikke også tatt inn dagens utgave av Non-League Paper som selvsagt også havnet i min handlekurv. Etter å ha flydd over fra Belfast til Manchester kvelden før, hadde jeg valgt overnatting i Manchester-området i frykt for å miste siste kveldstog mot Sheffield, så nå benyttet jeg i stedet formiddagen til å ta meg dit ned.

Forsinkelsen på 10.25-toget fra Moston var heldigvis kun på et par minutter, og Northern Rail-toget fraktet meg den korte turen ned til Manchester Victoria, der det bare var å bytte til trikk for å ta seg til Manchester Piccadilly. Da dette også var Remembrance Day-helgen, skulle det selvsagt være markeringer britene verdig. De er vanvittig flinke til slikt, og også denne dagen skulle det markeres – noe som blant annet innebar at busser og trikker ville stoppe opp i to minutter presis klokka 11.00. Jeg rakk å komme meg av trikken på Piccadilly noen få minutter før så skjedde, og fikk i stedet med meg markeringen inne på togstasjonen, der alt stoppet opp i et par minutter før det ved siste trompet-støt ble normal aktivitet igjen. 11.18-toget mot Cleethorpes fraktet meg så langt som til Sheffield, der jeg byttet til et av de mange togene med Chesterfield som første stoppested på sin ferd sørover.

På agendaen denne søndagen sto et besøk til Chesterfields nye hjemmebane, og det var grunnen til at jeg allerede kvelden før hadde flydd over fra Belfast. Ved avreise fra Belfast følte jeg at jeg gjerne skulle vært lenger i byen, og var litt usikker på om jeg hadde tatt et riktig valg i så måte, men selv om dagens kamp og stadion ikke var den jeg hadde sett mest frem til, var det selvsagt en god mulighet til å besøke et stadion på en ukedag da det ofte er lite på menyen, og dermed krysse av for nok et FL-stadion jeg ikke trengte å bruke en mer travel kampdag på ved en senere anledning. I tillegg skulle jeg treffe min groundhopper-kompis Neil fra Mansfield, som hadde fikset billetter til oss, og siden han skulle kjøre til Chesterfield hadde han gått med på at jeg kunne slenge fra meg bagen i hans bil slik at jeg slapp å sjekke inn i Sheffield på vei ned til Chesterfield.

Chesterfield er en markedsby som ligger nordøst i grevskapet Derbyshire, snaut fire norske mil nord for Derby, og drøyt to mil sør for Sheffield. Byen har rett i overkant av 100 000 innbyggere, og beliggende ved kullfeltene i Midlands har man lange tradisjoner med gruvedrift. Chesterfield er dog kanskje mest kjent for det såkalte “Crooked Spire” – det merkelig vridde tårnet på kirken Saint Marys and All Saints, som kan ses på lang avstand og har gitt kallenavn til fotballklubben jeg denne dagen skulle se. Legendene er mange, men én forteller at tårnet bøyde seg for å se nærmere på en jomfru som giftet seg i kirken. En annen mener at det var selveste djevelen som i smerte hoppet over kirken og slo spiret ut av stilling etter å ha blitt skodd feil av en lokal smed. Chesterfield er videre kjent for sitt marked som er blant de største i landet.

Nå hadde jeg andre ting fore i Chesterfield, og møteplass var puben The White Swan rett ved siden av den nevnte kirken inne i sentrum, fem minutters gange eller så fra jernbanestasjonen. Den ble valgt fordi den tilsynelatende hadde en forholdsvis stor parkeringsplass rett ved siden av, og etter å ha ankommet Chesterfield i rute ti over halv ett, trasket jeg dit opp. Et par minutter etter min ankomst kom Neil inn og fortalte at han hadde parkert et annet sted da han ikke hadde funnet innkjørselen til denne parkeringsplassen. Vi unnet oss en rask pint før vi trasket av gårde mot dagens kamparena, der det skulle være avspark klokka 14.15, og Neils bil var parkert på veien dit, slik at jeg fikk slengt fra meg pikkpakket i hans bagasjerom. Chesterfields nye hjemmebane ligger nord for sentrum, og etter 25 minutters gange hadde vi det foran oss, og vi kunne oppsøke billettluka for å hente ut billettene.

Med den nokså lokale rivalen Sheffield United på besøk var kampen flyttet til søndag, i tillegg til at det ble iverksatt visse billettrestriksjoner. Tilsynelatende besto de dog først og fremst i at det ikke ville bli salg av billetter på kampdagen (ei heller dagen før), og man har da sett strengere tiltak tatt i bruk, så Neil hadde ikke hatt problemer med sin bestilling, selv om jenta i billettluken syntes å stusse litt da hun ba ham å oppgi sin postkode. Mansfield-adresser er kanskje ikke det mest dagligdagse for Spireites-fan, og de fleste vil vel kjenne til rivaliseringen mellom Chesterfield og Mansfield Town, som uten tvil må kunne sies å være meget heftig. Disse oppgjørene er bortimot en garanti for at gruvestreikene i 1970-årene og beskyldninger om streikebryteri hagler fra selv fans som er født de siste par tiårene; selvsagt ledsaget av en strøm av andre skjellsord og nokså ufine kallenavn.

Et oppgjør mellom de to hadde selvsagt ikke vært å forakte, og ikke minst på gamle klassiske Saltergate – aka Recreation Ground. Jeg kom meg dessverre aldri til Chesterfields tidligere tumleplass, som nå dessverre for lengst har blitt erstattet med boliger, men jeg skulle gitt nokså mye for en tidsmaskin og muligheten til å se dagens kamp der, snarere enn på det nye anlegget som allerede har hatt et par forskjellige sponsornavn, men som jeg velger å omtale som Whittington Moor etter navnet man brukte under planleggingsstadiet med henvisning til den nærliggende ytre bydelen med samme navn. Det nye anlegget er ikke veldig spennende eller originalt, selv om det heller ikke er av verstingene hva nybygg gjelder, og klubben har selvsagt fått et funksjonelt sett flott og moderne stadion.

Etter lenge å ha operert med 1866 som stiftelsesår, mener man nå at det ikke finnes bevis for noe slikt før året etter – i 1867. Uansett er Chesterfield en gammel klubb, og ble startet opp av spillere fra Chesterfield Cricket Club. Klubben har stort sett oppholdt seg i Football Leagues to laveste divisjoner, og de fleste titler i troféskapet er herfra. Chesterfield Town, som de da het, ble valgt inn i Football Leagues andredivisjon i 1899 (på bekostning av Blackpool, som returnerte året etter), og debuterte med en 7. plass. Etter ti år var det slutt, da de i 1909 ble erstattet av Lincoln City etter å vært et bunnlag i flere strake sesonger, og de returnerte til Midland League hvor de hadde kommet fra. I 1921 var de imidlertid tilbake uten Town-suffikset, og de tok plass i den nordlige avdelingen av ligaens nye regionaliserte tredjedivisjon. Etter å ha vunnet denne divisjonen for andre gang i 1936, holdt de seg på nest øverste nivå frem til 1951, med 4. plass i 1946/47 som historisk bestenotering.

Siden den gang har Chesterfield hatt tilhold i ligaens to nederste divisjoner, og mest oppmerksomhet har de vel fått for sin innsats i FA Cupen, der de spesielt i 1996/97-sesongen gjorde furore ved å ta seg helt til semifinalen. Den nokså lokale kjempen Nottingham Forest var blant ofrene, og denne triumfen har man levd lenge på. Det var til slutt Middlesbrough som i semifinalen knuste drømmen om å bli første lag fra nivå tre i finalen – og da først etter 0-3 i omkampen etter 3-3 i det første møtet, der Chesterfield til alt overmål fikk et mål feilaktig annullert. Dommer David Elleray er fremdeles ikke tilgitt, og bør vel fortsatt velge seg andre feriemål enn Chesterfield. Chesterfield er selvsagt også kjent som klubben der Gordon Banks – muligens tidenes beste keeper – gjorde sin debut.

Han kunne de kanskje hatt bruk for denne sesongen, for etter å ha åpnet sesongen med to seire og en uavgjort på sine tre første ligakamper, har det senere vært et sorgens kapittel. The Spireites sto nå med kun ett poeng på de åtte siste i ligaen, og hadde kun én seier på de siste 13 ligakampene (1-2-10). Ikke spesielt ideelt når motstander var et virkelig formlag, og Sheffield United hadde hatt en helt motsatt utvikling på sin ligasesong, der de sto uten seier på sine fire første, men nå sto uten tap på de neste 11 kampene (8-3-0), og hadde med seier muligheten til å innta andreplassen. For Chesterfield sin del betød Shrewsbury Towns hjemmeseier over Oxford United dagen før at The Spireties nå var jumbo i League One, og med fem poeng opp til trygg plass kunne et poeng eller tre gjort seg.

Etter en kikk innom klubbsjappa hadde jeg også sikret meg en pin til min samling (£3), og vi kunne ta oss rundt til langsiden East Stand. Der fikk vi også tid til å kjøpe noe vomfyll, og i tillegg til å betale £3 for en chicken balti pie og £3,50 for en pint Carling cider, spanderte jeg også en pai på Neil, som takket nei til en ny pint da han måtte kjøre hjem etter kamp. Det var da også det minste jeg kunne gjøre siden han hadde ordnet billetter til oss. Etter at vi hadde inntatt de temmelig ordinære paiene og jeg hadde tømt plastglasset, fant vi omsider frem til våre seter nesten helt øverst på langsiden East Stand, og denne tribunen er nokså lik Main Stand på motsatt langside, med først og fremst den forskjellen at sistnevnte har en rekke VIP-bokser og den slags helt øverst. Begge disse langsidene har buede tak, og ingen av hjørnene er fylt inn, slik at man altså har fire enkeltstående tribuner. Kortsidene er igjen temmelig like, og bortefansen hadde fylt North Stand til høyre for oss, men hjemmefolket skulle skape mest liv på motsatt ende av banen. Blades-fansen hadde også fått en stor seksjon på den nordlige flanken av East Stand.

Selv om Chesterfield slet i ligaen, kom de faktisk fra to strake seire i henholdsvis FA Cup og Football League Trophy, og manager Danny Wilson håpet nok at man kunne ta med seg dette inn i ligaen når The Spireites skulle opp mot en av hans tidligere arbeidsgivere. I forhåndsomtalen hadde ikke minst media vært opptatt av hvorvidt Ched Evans ville score mot sin tidligere klubb, og mannen som nå har blitt renvasket for voldtektsanklagene (etter å ha sonet to og et halvt år i fengsel!) var i hvert fall involvert da hjemmelaget sjokket sine gjester allerede i kampens andre minutt. Evans trakk seg fri og la opp til Jon Nolan som hamret ballen opp i nettaket bak Blades-keeper Simon Moore, og hans første mål for Chesterfield gjorde at det sto 1-0.

For gjestene var det innledningsvis Kieron Freeman som fremsto som den største trusselen, da Blades først og fremst fikk sine muligheter på kontringer. Utover i omgangen spilte de seg mer inn i kampen, men Chesterfield imponerte i måten Blades-sjansene gjerne ble begrenset til langskudd. Spireites-keeper Ryan Fulton måtte imidlertid varte opp med en god redning på et av disse, da Mark Duffy fyrte løs. Jeg satt hele omgangen med følelsen av at gjestene fortsatt ville komme tilbake og snu dette, men det var Chesterfield som før pause var nærmest ny scoring, og de var uheldige som ikke doblet ledelsen da Ian Evatt headet i tverrliggeren etter en corner fra Jay O’Shea. Dermed gikk lagene i garderoben med 1-0 på resultattavla, og det var selvsagt Chesterfield-fansen svært fornøyd med.

De var på dette tidspunktet selvsagt lykkelig uvitende om hva som skulle komme. Selv benyttet jeg anledningen til å ta en røykepause på utsiden, for her slipper man i hvert fall ut røykerne i pausen. Mens jeg sto der ute ble jeg oppmerksom på en flott detalj utenfor East Stand, der man har en såkalt ‘Memorial garden’ for blant annet Chesterfield-spillere som har falt i krig, og denne var for anledningen selvsagt pyntet med kranser og den slags. Tilbake på tribunen kunne vi se at dommeren allerede noen få minutter ut i andre omgang åpenbart ga klar beskjed til hjemmelagets spillere om at han ikke satt pris på uthaling av tiden. Hadde Chesterfield allerede begynt å tenke i de baner? Etter at Billy Sharp hadde vært frempå for gjestene, hadde imidlertid Ched Evans en mulighet, og selv om keeper Moore fikk en hånd på ballen, så den ut til å fortsatt ha retning mot mål, men en forsvarer fikk klarert.

Det gikk dog ikke lenge før United fikk sin utligning, og den kom etter et innlegg fra kanten som ble headet i mål av Kieron Freeman. 1-1, og nå fulgte en periode der kampen åpnet seg opp og begge lag syntes å ville gå for alle tre poengene. Ched Evans fikk en siste sjanse før han ble byttet ut, mens Daniel Lafferty headet like utenfor for gjestene. The Blades tok etter hvert helt tydelig over banespillet, og spesielt etter at manager Chris Wilder gjorde offensive bytter, presset de Chesterfield bakover. Med snaut tjue minutter igjen ga det resultater da John Fleck vant ballen fra veteranen Ritchie Humphreys og skjøt i mål fra like utenfor 16-meteren. 1-2, og kampen var snudd. Blades-fansen feiret fortsatt hemningsløst da Chesterfield-keeper Fulton igjen måtte plukke ballen ut av nettmaskene etter at målsniken Billy Sharp hadde headet i mål på bakre stolpe.

Vi hadde så vidt passert 80 spilte minutter da siste rest av Chesterfield-håp ble kunst totalt av en gammel kjenning. Innbytter Leon Clarke har tidligere vært på lån hos nettopp Chesterfield, og han var mannen som besørget 1-4 da han skjøt i mål fra rundt tjue meter. Keeper Fulton burde kanskje kunnet ta akkurat den, men kampen var uansett avgjort, og Spireites-fansen stormet mot utgangene mens Mansfield-supporter Neil humret for seg selv og hadde problemer med å skjule sin begeistring. Resten av kampen var en formalitet, og da Jay O’Shea misset en kjempesjanse til å redusere helt på tampen, endte det 1-4 foran 8 451 tilskuere. Skjønt, mange av disse hadde allerede forlatt åstedet da dommeren blåste av, men jeg vil tippe at samtlige 2 761 Blades-supportere fortsatt var der for å hylle sine helter som for anledningen var kledd i svart og oransje.

Atmosfæren hadde tidvis vært overraskende god, når tilskuerne innimellom de langt mer rolige periode virkelig gikk inn for å skape stemning, og vi hadde også fått se det som nå må fremsto som den kanskje største opprykksfavoritten (skjønt, det sa jeg om Sheffield United også de to foregående sesongene). Vi spaserte tilbake til sentrum og ble stående og prate litt ved Neils bil før han satt kursen tilbake til Mansfield. Selv valgte jeg å stikke innom serveringsstedet Einstein’s for å innta en middag der, og det viste seg å være en liten bit av Deutschland midt i Chesterfield sentrum. Jeg endte opp med å bestille en porsjon curry würst med diverse tilbehør, samt en pint cider, og det falt virkelig i smak.

Nå gjensto det bare å ta seg opp til Sheffield for å sjekke inn, og ved ankomst Sheffield hadde det begynt å regne, slik at jeg valgte å ta trikken de to holdeplassene fra stasjonen opp til Castle Square – et kvartal fra Premier Inn-hotell i Angel Street, der jeg hadde betalt £35,50 for overnatting. Etter å ha sjekket inn og installert meg, kom jeg meg omsider ut og tok en svipptur opp til puben Bankers Draft for å unne meg en pint. Det ble imidlertid med denne ene pinten, før jeg returnerte til hotellet og tok tidlig kvelden med filmer på TV. Selv om det hadde vært litt trist å gå fra The Oval i Belfast til det langt mindre sjarmerende stadionet i Whittington Moor, hadde det vært nok en fin dag med groundhopping, og så skal det selvsagt sies at det er få stadioner som ikke vil oppleves som et antiklimaks etter et besøk på The Oval. Chesterfields nye stadion var heller ikke riktig den verstingen jeg hadde fryktet, men jeg skulle fortsatt likt å sett dagens kamp på gode gamle Saltergate.

 

 

English ground # 373:
Chesterfield v Sheffield United 1-4 (1-0)
League One
Whittington Moor, 13 November 2016
1-0 Jon Nolan (2)
1-1 Kieron Freeman (54)
1-2 John Fleck (72)
1-3 Billy Sharp (73)
1-4 Leon Clarke (81)
Att: 8 451
Admission: £25
Programme: £3
Pin badge: £3

Next game: 14.11.2016: Winsford United v Hanley Town
Previous game: 12.11.2016: Glentoran v Coleraine

 

More pics

 

 

Lørdag 12.11.2016: Glentoran v Coleraine

Etter eskapadene kvelden før, kunne jeg da jeg våknet nok en gang konstatere at jeg ikke er 23 år lenger. Formen var nokså slapp, men det hadde jeg håp om at en skikkelig ‘Ulster Fry’ ville bøte på. Jeg hadde fått noen frokost-tips dagen før, men da jeg foreløpig ikke følte for en lenger spasertur enn strengt tatt nødvendig, nøyde jeg med å krysse over til Harlem Café rett rundt hjørnet fra mitt hotell. Det var vel muligens også det etablissementet taxisjåføren hadde anbefalt da han i de tidlige nattetimer hadde skysset meg hjem fra Taughmonagh Social Club, og selv om serveringsstedene her midt i det nokså turistifiserte strøket av sentrum opererer med noe stivere priser enn alternativet på Sandy Row som jeg egentlig hadde vurdert, hadde jeg overhodet ingen verdens ting å utsette på den herlige ‘Ulster Fry’-frokosten jeg fikk servert.

Den hjalp da også markant på formen, men klokka var allerede i ferd med å passere 11.30, og jeg hadde nå rett og slett glemt at jeg hadde planer om å oppsøke en boksignering med UDA-mannen Frank Portinari. Innen jeg senere kom på det, hadde jeg for lengst betalt £3,40 for en dagsbillett for Metro-bussene i Belfast, tatt buss 4A østover til en av holdeplassene på Newtownards Road, unnagjort et ærend på postkontoret der, og tatt en liten spasertur for å kikke på noen av områdets mange murals. Det var først da jeg ladet opp til kamp med en cider på Raven Social Club at jeg kom på mine tidlige planer, og da var det dessverre allerede for sent. Men det var heller ikke helt tilfeldig at jeg stakk innom nettopp dette stedet.

Denne helgen var det også en kontingent med skotske Rangers-supportere som hadde inntatt Belfast, og en av disse var Barry McNeil, som er identisk med mannen som hjalp meg med en borte-billett i Rangers-seksjonen da jeg i våres besøkte Falkirk. Han og sannsynligvis også hans reisefølge hadde planer om å benytte Belfast-helgen til å se de to samme kampene som meg, og selv om jeg ikke hadde sett noe til ham hverken før, under eller etter landskampen på Windsor Park kvelden før, hadde han denne formiddagen tatt kontakt for å fortelle at Raven Social Club var deres møtested. Jeg hadde ikke før bestilt meg en forfriskning før jeg fikk kontrabeskjed om at taxisjåføren deres faktisk ikke hadde peiling hvor dette var og at de derfor hadde dratt til ‘Welders’, som jeg regnet med var Harland & Wolff Welders Social Club.

Da jeg hadde tømt i meg den gylne nektaren var klokka rundt kvart over ett, og selv om det kun ville vært en ørliten omvei på et kvartal eller to, tenkte jeg som så at det var like greit å heller sette kursen rett mot dagens kamparena. Jeg ivret rett og slett voldsomt etter å få tatt The Oval nærmere i øyesyn, for hjemmebanen til Glentoran var rett og slett hovedgrunnen til at jeg i det hele tatt begynte å planlegge denne turen. Sagt på en annen måte: uten kamp her denne lørdagen, ville det ganske sikkert ikke blitt noen november-tur på meg. The Oval figurerte nemlig helt på toppen av en tenkt liste over mine prioriterte fotball-reisemål, og grunnen til dette er at det nå igjen er planer om å totalrenovere (les: sterilisere) det fantastiske anlegget.

The Oval ligger altså i det østlige Belfast, på øst-siden av elven Lagan, ikke langt fra de enorme dokk-områdene som har spilt en så viktig rolle i byens historie. Jeg nevnte Harland & Wolff Welders, som også er en fotballklubb som holder til ikke langt fra The Oval, og som navnet tilsier ble denne klubben stiftet av sveisere ved verftet Harland & Wolff, der man finner verdens største tørrdokk. Det var her man bygget blant annet alle skipene til White Star Line; inkludert RMS Titanic, og i den forbindelse kan det nevnes at Titanic-museet så absolutt er å anbefale. Verftets to enorme kraner Samson og Goliath har blitt landemerker i seg selv der de kan ses fra lang avstand, og også når man er inne på The Oval ruver de i bakgrunnen når man ser i deres retning.

Glentoran ble stiftet i 1882, og sammen med erkerivalen Linfield går de gjerne under betegnelsen ‘Belfast’s big two‘. De to Belfast-klubbene har nemlig dominert nordirsk fotball – ikke minst etter at Belfast Celtic forsvant i 1949 – og de har mellom seg vunnet hele 74 av de 115 ligatitlene siden den nordirske ligaen startet opp i 1890 (hele 51 for Linfield, og 23 for Glentoran). Etter at Linfield vant de tre første ligatitlene, vant The Glens sin første i 1894, og før utbruddet av første verdenskrig hadde de plusset på med ytterligere fire titler, i tillegg til at de i 1914 vant sin første av etter hvert 22 titler i den nordirske cupen (som frem til 1921 var cupen for et samlet Irland). Samme år ble det arrangert en europeisk turnering ved navn Vienna Cup, og den ble også vunnet av Glentoran til tross for at en datidens storhet som Burnley var blant deltakerne.

I 1960-årene skulle Glentoran også markere seg med flere gode enkeltresultater i Europa, samtidig som de i perioden 1964-1972 vant fem ligatitler som foreløpig tok totalen opp i 15 ligatitler. I Europa gjorde de som nevnt flere gode kamper mot større navn, og dette var gjerne i form av svært hederlige uavgjort-resultater på hjemmebane. At bortekampene mot disse større klubbene ble tapt er en annen historie, men man holdt Panathinaikos til 2-2 i serievinnercupen i 1964/65, før man tapte knepent 2-3 borte. Påfølgende sesong i UEFA Cup-forgjengeren Fairs Cup ble det 3-3 hjemme mot Anderlecht og et knepent tap 0-1 borte. I 1966/67-utgaven av cupvinnercupen var det Rangers som ble holdt til uavgjort 1-1 før skottene vant returmøtet i Glasgow.

Det som imidlertid ofte blir trukket frem som Glentorans største øyeblikk i Europa er møtet med storheten Benfica i 1967/68-utgaven av serievinnercupen. Portugiserne hadde superstjernen Eusebio på laget, men det var The Glens som tok ledelsen på The Oval, og John Colrain sitt mål etter ti minutter så lenge ut til å være vinnermålet. Tommy Jackson hadde markert Eusebio totalt ut av kampen, men noen få minutter før slutt kom sistnevnte til sin eneste sjanse den dagen, og det var nok til at han scoret og sørget for 1-1. Etter heltemodig innsats i returkampen klarte Glentoran uavgjort 0-0 i Lisboa, men Benfica gikk dermed videre på bortemål, og gikk som kjent etter hvert helt til finalen mot Manchester United. 1967 var for øvrig også året da Glentoran med sine spillere og under ledelse av spillende manager John Colrain deltok i United Soccer Association under navnet Detroit Cougars, som en del av et forsøk på å etablere en profesjonell fotball-liga i USA, men det er en helt annen historie.

I 1973/74-sesongen tok Glentoran seg faktisk helt til kvartfinalen av den europeiske cupvinnercupen, der de dog måtte gi tapt for Borussia Mönchengladbach. Fire år senere var de et misset straffespark fra et uavgjortresultat hjemme mot selveste Juventus i den gjeveste europacupen (altså serievinnercupen). Det er nå lenge siden storhetstidene, og de siste årene har vært nokså tunge med Glentoran som en middelhavsfarer. Siste ligatittel kom i 2009, og de siste fem sesongers ligaplasseringer er 6-4-5-6-6. I det minste vant de våren 2015 nok en tittel i den gjeveste hjemlige cupen da Portadown ble slått 1-0 i finalen. Dette var Glentorans tittel nummer 22 i den turneringen (hvorav fire strake i 1980-årene), og i tillegg har de selvsagt en rekke titler i både ligacup og andre mindre cupturneringer.

Glentoran har selvsagt fostret en rekke kjente spillere opp gjennom årene, men den største av dem alle glapp gjennom fingrene på de. En ung lokal gutt med navn George Best ble ofte tatt med på Glentoran-kamp av sin bestefar, og skal ha vært Glens-fan. Han ble da også vurdert av klubben, men de bestemte seg for at han var “for liten og lett”. Doh! Jeg tipper at det var en og annen som etter hvert angret på akkurat den beslutningen, for speideren Bob Bishop så noe helt annet, og resten er – som de sier – historie. I min historie om dette besøket til Belfast skal det kanskje også nevnes at jeg hadde vurdert en svipptur bortom Wilgar Park i Strandtown, et lite stykke lenger øst. Der skulle Dundela spille kamp klokka 14.00, og jeg hadde vurdert å svippe bortom før kamp for å ta en kikk. Synd det ikke var avspark eksempelvis klokka 12.00, slik at jeg kunne fått med meg begge, og jeg valgte som sagt nå uansett å sette kursen rett mot The Oval.

Der jeg nå kom gående østover langs Mersey Street, kunne jeg se den høye hovedtribunen ruve over bygningene her og der, og jeg kjente nærmest blodet bruse allerede før jeg med sommerfugler i magen dreide til venstre inn i Parkgate Drive og så herligheten foran meg i all sin prakt – i hvert fall det man kan se fra utsiden her. Der jeg fotograferte heftig mens jeg nærmet meg inngangspartiet, var det nok tydelig at jeg var en fotballturist, og en kar som drev innsamling til et veldedig formål utenfor inngangspartiet kunne lattermildt fortelle at de tydeligvis har blitt temmelig vant til dette. Han fortalte om besøkende fra både Luxemburg, Tyskland, Sveits, Belgia, samt øvrige deler av Storbritannia i forbindelse med siste hjemmekamp, og det virket ikke som han helt forsto hvorfor horder av groundhoppere denne sesongen har valfartet til fantastiske The Oval.

The Oval er uansett en populær destinasjon for groundhoppere og andre fotballsupportere som vet å sette pris på klassiske anlegg, men nå har de nevnte oppgraderingsplanene ført til at mange nå valfarter hit for å få det med seg før det er for sent. The Oval har etter hvert blitt temmelig slitent, og det er da heller ikke første gang man vurderer slike og lignende planer. Helt siden 2002 har det vært snakk om en mulig flytting, og i 2012 la Glentoran frem planer om å bygge et nytt stadion i byens Titanic Quarter, mens det året etter gikk sterke rykter om at en eiendomsutvikler var i ferd med å legge inn et bud på The Oval, som ville rives for å gjøre plass til boliger (sågar sosialboliger). Heldigvis har dette foreløpig ikke blitt noe av, men sent i fjor dukket det igjen opp mørke skyer på horisonten, i form av nye planer.

Det var flere alternativer som ble vurdert, og et av disse var bygging av et helt nytt stadion rett på andre siden av hovedveien Sydenham By-Pass (A2), som sammen med jernbanelinja mellom Belfast og Bangor går rett utenfor bortre langside. Etter at man fikk bevilget penger fra det offentlige til å utbedre fasilitetene ved enten å bygge nytt stadion eller å totalrenovere The Oval, var det en diskusjon frem og tilbake vedrørende hva man ville velge, og i våres fikk vi vite at man tydeligvis har gått for en løsning der man vil bli på The Oval. Den som måtte tro at disse planene vil sikre den klassiske arenaens fortsatte eksistens må imidlertid tro om igjen, for det er ingen liten oppgradering man ser for seg. Alt som er av tribuneseksjoner vil nemlig jevnes med jorda og erstattes med nye tribuner, samtidig som gressmatta skal snus 90 grader. Det skal bli til et stadion med en kapasitet på rundt 8 000, hvorav omtrent 6 000 skal være sitteplasser.

Men når vil dette skje?? Det er ikke godt å si, for man har vært temmelig vage på akkurat dette. Signalene har tydet på at man kanskje vil starte arbeidet etter sesongslutt, men siden noen har ymtet frempå om muligheter for en oppstart i løpet av inneværende sesong, aktet jeg ikke å ta sjansen på å vente for lenge, i frykt for å gå glipp av denne herligheten. Det er vel lite trolig at man går for sistnevnte løsning, og da er det vel egentlig mer sannsynlig at man også vil starte 2017/18-sesongen her, men det var greit å benytte anledningen til et besøk så fort som overhodet mulig. Karen jeg snakket med på utsiden av inngangspartiet hadde faktisk liten tro på at de nevnte planene ville settes ut i livet i det hele tatt! Hans argument var at “dette er Glentoran, så her tar ting tid, og ender gjerne med at ting blir lagt på is”. Med håp om at han har rett, takket jeg for praten og betalte meg inn med £10. På innsiden kvittet jeg meg med ytterligere £3 for å motta et eksemplar av dagens kampprogram.

Jeg kom inn på den ene langsiden, der man entrer et åpent område mellom inngangspartiet og den veldig grønne hovedtribunen som ruver der. The Oval har vært klubbens hjemmebane siden 1892, og om man nå ender opp med å snu gressmatta slik man planlegger, så vil det faktisk ikke være første gang det skjer. Også i 1903 ble den nemlig snudd 90 grader. The Oval har en interessant historie, og i 1941 ble den totalskadet under et tysk bomberaid mot de nærliggende dokkanleggene. Begge de to Grandstand-tribunene man da hadde ble fullstendig ødelagt, og på selve banen var det et enormt krater som i årevis senere skapte store problemer med drenering og oversvømmelser skapt av elven Connswater. Det var først i 1949 at Glentoran igjen kunne spille kamper her, og det var stort sett opp til klubbens supportere å bygge opp igjen fasilitetene ved The Oval.

Dagens fantastiske hovedtribune ble reist i 1953, og hadde opprinnelig en paddock med ståplasser i forkant, men denne har for lengst fått installert seter og blitt omgjort til en ‘family stand’ som nå utgjør den nedre seksjonen av hovedtribunen. Det større øvre nivået entres via trapper fra utsiden (baksiden) og byr på en blanding av treseter og nyere plastseter. 2 720 tilskuere kan hvile akterspeilet på hovedtribunen, og det bratte øvre nivået byr også på en enestående utsikt over både dokkområdet med de nevnte kjempe-kranene, og Cave Hill som ruver over byen i bakgrunnen. Etter at jeg omsider klarte å rive meg vekk fra det flotte skuet og tok meg ned igjen på bakkenivå, benyttet jeg anledningen til å kikke raskt innom klubbsjappa, der jeg betalte £3 for en pin til min samling. Det fristet å slå meg ned med en forfriskning i serveringslokalet der, men jeg ville først fullføre min runde rundt det herlige anlegget.

Man skjønner hvordan The Oval har fått sitt navn (selv om den i sannhetens navn er mer elliptisk enn oval), for til begge sider for hovedtribunen har man klassisk ståtribune med betongavsatser som under åpen himmel strekker seg ned mot hjørnene og svinger rundt over på kortsidene. Slik fortsetter de over på den bortre langsiden, der man har anleggets andre tribune. I det nordvestlige hjørnet, ved siden av Railway Stand, satt man – uvisst av hvilken grunn – i 1995 opp et enormt skilt med teksten “JESUS”. Dette fikk en del oppmerksomhet, men ble fjernet i 2010. Tribunen på bortre langside kalles altså Railway Stand på grunn av den nevnte toglinjen på utsiden, og dette var tidligere en ståtribune der de samme klassiske seksjonene med terracing fortsatte under overbygget. I senere år har dette blitt omgjort til en sittetribune med kapasitet til 2 070 tilskuere ved at man har boltet fast seter til betongavsatsene.

Det skal også nevnes at noen av seksjonene med åpen ståtribune (som altså går rundt hele anlegget, kun avbrutt av de nevnte tribuneseksjonene) er sperret av etter at sikkerhetshysteriet også her har synes å ha tatt overhånd. I langt større grad enn installasjon av seter på tidligere stå-seksjoner er dette grunnen til at anleggets kapasitet er langt lavere enn tidligere. Kapasiteten på 26 556 er nå redusert av sikkerhetshensyn, og noen kilder oppgir nå at den tillatte kapasiteten nå er så lav som 6 050. Da kan man til sammenligning tenke på at tilskuerrekorden er fra en europacupkamp mot Rangers høsten 1966, da 55 000 sto som sild i tønne. Der jeg gikk langs seteradene på Railway Stand så jeg snart at jeg ikke ville kunne gå rundt banen, for ved enden av denne tribunen var en seksjon bortenfor sperret av med høye gjerder malt i klubbens farger (grønt, rødt og svart).

Imidlertid så jeg noe annet der inne på tribunen; nemlig et kjent groundhopper-fjes. Paul Brockett har jeg truffet en rekke steder rundt om i England, og også han hadde altså benyttet anledningen til å ta turen til Belfast denne helgen, der han nå gikk med et par andre groundhoppere. Han hadde i motsetning til undertegnede fulgt rådet fra Laurence Reade om å ta kontakt med klubbsekretæren for å melde sin ankomst og forhøre seg om mulighetene for en liten omvisning. Jeg syntes for egen del at det ble litt vel påtrengende, men Paul & Co hadde uansett blitt belønnet med en omvisning oppe i premie-rommet og de øvrige indre gemakker. Han kunne også fortelle at han hadde fått servert en historie som vitnet om at de nevnte stadion-planene nok vil skje likevel.

Det var da også de signalene man absolutt fikk ved å kikke i det meget gode programmet, som blant flere interessante artikler inneholdt en sak om en bok som snart ville være ute for salg. “There’s A Green Sward Called The Oval” må kunne sies å være et kjærlighets-produkt, der forfatteren (og klubbens tidligere program-redaktør) Sam Robinson valgte å skrive en 224 siders bok (med 64 sider med bilder) om The Oval og dens spennende historie da han plutselig innså den reelle muligheten for at det klassiske anleggets tid faktisk går mot slutten, og at det denne gang synes å være en realitet. Den var ikke ute riktig ennå, men etter min hjemkomst fra denne turen har jeg for øvrig bestilt meg et eksemplar som jeg virkelig ser frem til å fordype meg i.

Siden veien videre var sperret, var det bare å snu for å ta seg over på den østlige kortsiden for en kikk der. Overfor betongsavsatsene er det her en gress-skråning som gir flott utsikt over banen, og det var mens jeg sto her på denne kortsiden at jeg også plutselig registrerte et trekk ved anlegget som i disse dager er litt spesielt. Til tross for anleggets form er det for øvrig ikke løpebaner eller lignende, men i forkant av tribuneneseksjonene er det fortsatt et høyt gjerde som omkranser banen – nærmest slik man husker de fra engelsk fotball i 1970- og 1980-årene. Nå har det riktignok godt hardt for seg ved flere anledninger når spesielt Linfield har vært på besøk, men det spørs om ikke disse gjerdene nå først og fremst fortsatt står der fordi man rett og slett ikke har fått surret seg til å fjerne de.

Paul hadde av klubbsekretæren blitt fortalt at det klokka 14.30 ville bli avholdt en seremoni utenfor hovedtribunen i forbindelse med ‘Remembrance Day’. Slikt tar ikke britene lett på, og vi gikk selvsagt for å overvære dette. En representant fra Glentorans klubbledelse holdt en kort tale, og representanter fra begge klubber og militæret la ned kranser før klubb-presten (ja, her i Nord-Irland er det tydeligvis ikke unormalt at klubbene har en egen prest!) tok ordet og seremonien ble avsluttet med et minutts stillhet.
“They shall grow not old, as we that are left grow old:
Age shall not weary them, nor the years condemn.
At the going down of the sun and in the morning,
We will remember them.”

En kikk på tabellen i programmet kunne også avsløre at NIFL Premiership ble toppet av Belfast-rivalen Crusaders, som dermed ligger godt an til å ta sin tredje strake ligatittel, mens Linfield var nærmeste konkurrent tre poeng bak. Glentoran har som nevnt hatt noen ganske tunge sesonger der de ikke minst har slitt økonomisk, og de befant seg helt nede på 9. plass av de tolv klubbene i toppdivisjonen. Det sier kanskje litt om situasjonen i den tidligere storklubben at flere av supporterne sa seg enige med det man ga uttrykk for i programmet; nemlig at ambisjonen for sesongen nå må være å sikte seg inn på sjetteplassen før tabellen deles i to, og dette vil også kvalifisere for playoff om deltakelse i Europa League. Opp til Glenavon på sjetteplassen var det før denne serierunden fire poeng.

The Glens hadde i hvert fall sett bedring den siste tiden, og de var nå ubeseiret på de fem siste ligakampene, med 11 poeng av 15 mulige (3-2-0), slik at man hadde et berettiget håp om at dette ville fortsette når Coleraine denne lørdagen kom på besøk. Coleraine la beslag på femteplassen, som er identisk med plasseringen de fikk forrige sesong, og hadde ti poeng opp til ledende Crusaders, fire poeng ned til Ards på sjuende, og seks poeng ned til Glentoran. Jeg hadde registrert hvordan flere mente at Glens-fansen ikke er den mest tålmodige, og etter 0-0 i forrige hjemmekamp mot bunnlaget Portadown hadde laget blitt pepet av banen. Før kamp var det for øvrig lett å høre at krisen i Portadown var et hett samtaletema, der de nå har fått en heftig poengtrekk, og manager Vinny Arkins har langet ut mot forbundet som han mener forfølger klubben. Men også det er en annen historie.

Gary Haveron er manager for Glentoran, og han hadde nok som nevnt et berettiget håp om å fortsette rekken av kamper der The Glens er ubeseiret, men i det som var en nokså begredelig kamp følte jeg allerede nokså tidlig at det var gjestene fra Coleraine som virket noe skarpere når de kom fremover. Jordan Allan fikk den første skikkelige sjansen da han ble spilt gjennom, men Glens-keeper (og kaptein) Elliott Morris reddet med en benparade. Hjemmelaget svarte med et skudd fra Curtis Allen, men Christopher Johns i Coleraine-målet hadde få problemer. The Bannsiders burde tatt ledelsen da Jordan Allan igjen var på ferde like for pause, men hans avslutning gikk utenfor målet til hjemmekeeper Morris, og sistnevnte måtte like etter i ilden igjen. Han vartet opp med en helt fantastisk redning da Adam Mullen fikk stå alene foran mål, og det var dermed målløst da lagene gikk i garderoben.

I pausen benyttet jeg anledningen til å traske litt vekk fra min posisjon i det sørøstlige hjørnet for å speide litt etter skotske Barry, men blant de 1 675 betalende tilskuerne så jeg aldri snurten av ham. Etter å ha kjøpt meg en brus i kiosken kunne jeg også konstatere at ingen av mine innkjøpte lodd viste seg å være vinnerloddet i dagens ’50/50 draw’, så jeg tok igjen oppstilling på den østlige kortsiden og bladde litt mer i programmet mens jeg ventet på at spillerne igjen skulle entre banen for andre omgang. Det hadde så vidt begynt å mørkne, og flomlysene hadde for lengst blitt slått på da vi startet opp igjen, og det var Coleraine-manager Oran Kearney som fikk grunn til å juble tidlig i andre omgang.

Allerede i omgangens andre minutt ble Jamie McGonigle spilt gjennom av Darren McCauley, og han gjorde ingen feil da han sendte ballen forbi keeper Morris og inn i Glens-nettet. 0-1. Gjestene kunne økt ytterligere, og Glentoran hadde sin keeper å takke for at ikke McAuley doblet ledelsen fra en corner. Etter rundt en time spilt var Morris igjen redningsmannen da Jordan Allan utnyttet nølende forsvarsspill og snappet opp en heading tilbake til keeper. Morris reddet hans avslutning, mens Bradley Lyons noen minutter senere skjøt like utenfor. Glentoran hadde nå lite å svare med, og skapte lite offensivt. Jeg fikk heller aldri se den tidligere Rangers-spissen Nocho Novo på banen for The Glens, og det nærmeste Glentoran kom en utligning var Chris Laverys volley som etter halvspilt andre omgang gikk utenfor målet til Coleraine-keeper Johns.

I stedet kunne Lyons satt spikeren i kista med sju-åtte minutter igjen, men hverken han eller McGonigle klarte å doble ledelsen, og da Curtis Allen headet hjemmelagets siste sjanse utenfor, endte det med borteseier 0-1. Misfornøyde hjemmefans hadde da allerede i flere titalls minutter kommet med mishagsytringer og oppgitte utrop, og majoriteten av de fremmøtte forlot The Oval frustrerte. Selv skulle jeg fly tilbake til Manchester denne kvelden, og hadde slengt fra meg bagen på hotellet inne i sentrale Belfast, slik at jeg nå måtte haste dit og hente den før jeg satt kursen mot flyplassen. Jeg følte imidlertid at jeg måtte unne meg et lite minutt der jeg snudde meg og tok en siste kikk utover The Oval før jeg forlot det fantastiske stadionet. La det ikke være noen tvil – The Oval ble umiddelbart et av mine absolutte favorittstadioner som det skal bli vanskelig å overgå.

Nede på Newtownards Road kom snart buss 4B som fraktet meg tilbake til sentrum, og fra Donegal Square var det kort vei til Park Inn Radisson-hotellet, der jeg raskt fikk plukket opp bagasjen. Derfra var det bare å spasere over til Europa Buscentre for å ta buss 300 til flyplassen, og det hele hadde faktisk gått så radig at jeg nå med nød og neppe rakk 17.30-bussen i stedet for å måtte vente på 18.00-avgangen slik jeg hadde forventet. Tre kvarter senere steg jeg av utenfor Belfast International Airport i god tid før avgang for EasyJets avgang til Manchester klokka 20.15. Jeg skulle gjerne vært lenger i Belfast, men hotell var temmelig dyrt denne lørdagen (i tillegg til at mange var fullbooket), og i tillegg var det best å komme seg over til England allerede denne kvelden siden jeg også hadde planlagt kamp på søndagen.

Med søndagskamp i Chesterfield hadde jeg vurdert overnatting i Sheffield allerede fra lørdag til mandag, men med planlagt landing i Manchester 21.10 tok jeg ikke sjansen på at en eventuell forsinkelse skulle føre til at jeg mistet 21.47-toget som jeg ville være avhengig av. Det viste seg å ikke være noe problem da vi også landet godt før tiden, men slikt vet man jo aldri, og jeg hadde til slutt endt opp med å booke et hotell i Manchester-området – eller mer presist i Moston, nesten helt oppe i Oldham. Manchester hadde nemlig igjen vist seg nokså dyrt på en lørdag, og jeg måtte til slutt punge ut £67 for overnatting ved Premier Inn Oldham Broadway. Etter å ha tatt meg dit opp med buss 181 fra sentrale Manchester, kunne jeg kanskje hørt om noen av mine Oldham-kompiser var klar for en pint, men etter en lang dag stupte jeg i stedet rett til sengs og ble liggende å se på høydepunktene fra dagens runde i Football League før jeg sovnet.

 

 

Northern Irish ground # 2:
Glentoran v Coleraine 0-1 (0-0)
NIFL Premiership
The Oval, 12 November 2016
0-1 Jamie McGonigle (47)
Att: 1 675
Admission: £10
Programme: £3
Pin badge: £3

Next game: 13.11.2016: Chesterfield v Sheffield United
Previous game: 11.11.2016: Northern Ireland v Azerbaijan

 

More pics

 

 

Fredag 11.11.2016: Nord-Irland v Aserbajdsjan

 

Jeg hadde håpet å kunne foreta en oktober-tur som inkluderte årets Western League Hop, men måtte dessverre innse at den denne gang måtte utgå. Da jeg litt senere i stedet så muligheten for en liten november-tur, var det imidlertid en aldri så liten trøst, og ikke minst ivret jeg nå voldsomt etter et gjensyn med Belfast og et besøk ved Glentorans fantastiske hjemmebane The Oval, som var hovedårsaken til at jeg i det hele tatt begynte å kikke på muligheten for å ta turen over. Jeg hadde bestilt plass på SAS sitt formiddagsfly til Manchester denne fredagen, og hadde der en time og et kvarter på å bytte til EasyJet sitt fly til Belfast. Etter at SAS-maskinen også landet noe tidligere enn planlagt, viste det seg også å være mer enn nok av tid. Vel fremme på Belfast International, var det bare å vente på buss 300 til sentrale Belfast, og etter at den kom nokså forsinket kunne jeg betale £10,50 for en returbillett og la den frakte meg de 45 minuttene ned til Europa Buscentre i Belfast sentrum.

Jeg hadde brukt mine fars Eurobonus-poeng til å booke overnatting ved Park Inn by Radisson på Clarence Street West, et par minutters gange fra bussterminalen, og jeg fikk raskt sjekket inn før jeg umiddelbart var på farten ut døra igjen. Klokka var nå nemlig i ferd med å bli fem, og jeg hadde planer for kvelden som først og fremst gikk ut på at jeg skulle møte min kompis Ulster Jim. Etter at jeg startet planleggingen av turen, oppdaget jeg nemlig at Nord-Irland skulle spille VM-kvalifiseringskamp mot Aserbajdsjan på Windsor Park denne fredagen, og Ulster Jim hadde vært behjelpelig med å ordne meg en billett til kampen som etter hvert hadde blitt utsolgt flere uker i forkant. Nordiren som nå bor i West Midlands og som i lengre tid har styrt klubbsjappa til Stourbridge, traff jeg første gang for snart fire år siden, under et besøk til Stourbridge, og vi har holdt kontakten siden den gang.

Møtested var Laverys Bar, og da jeg ankom der få minutter over fem, var Jim og et par av hans kumpaner i ferd med å tømme sine glass, og vi benyttet anledningen til å flytte oss rundt hjørnet og over til The Royal Bar på Sandy Row. Der kunne jeg unne meg turens første pint mens vi ladet opp med herlig lojalistisk live-musikk, og et par norske kompiser som hadde tatt seg en helgetur var allerede på plass. De hadde ikke tenkt seg på kampen, men hadde i likhet med flere engelske kompiser som ville ankomme utover ettermiddagen og kvelden reist over hovedsakelig for å unne seg en helgetur med kompiser i forbindelse med Remembrance Day-helgen og diverse arrangementer i tilknytning til dette. Jim fikk de £35 som han hadde lagt ut for billetten som ville gi meg adgang til North Stand, og stemningen sto i taket der vi rakk å helle innpå to-tre pints før de av oss som skulle på kamp brøt opp for å driste oss ut i regnet og spasere de rundt tjue minuttene ned til Windsor Park.

Windsor Park er hjemmebane både for den nordirske fotballstorheten Linfield og det nordirske landslaget, og har fått sitt navn etter det område av sør-Belfast det ligger i. For å ta litt raskt om Belfast, så burde det vel være unødvendig å fortelle at det er Nord-Irlands største by og administrasjonssenter. Med de relativt nye bygrensene ble innbyggertallet i selve Belfast by i 2014 beregnet til 333 000, men om man inkluderer omliggende områder som det vil være naturlig å se på som en del av storbyområdet, vil dette tallet i stedet være drøyt 585 000. Belfast spilte en vesentlig rolle i den industrielle revolusjon, og var frem til midten av 1900-tallet et betydelig globalt industrisentrum. Byen ligger ved elven Lagan, og er fortsatt hjemsted for verdens største tørrdokk. De enorme kranene ved verftet Harland and Wolff er da også kjente landemerker, og det var blant annet her Titanic ble bygget (den delen av byen skulle jeg igjen stifte nærmere bekjentskap med dagen etter).

Da man i 1903 begynte byggingen av Windsor Park, var det etter et design av stadion-arkitekten fremfor noen – skotten Archibald Leitch, men da det ble åpnet i 1905 så det nok ganske annerledes ut enn det det gjør i dag. Lenge var det kun én sittetribune i form av en klassisk Grandstand som sto på langsiden der man i dag har South Stand, og i forkant av denne hadde man en ‘paddock’ med ståtribune. De tre andre sidene hadde ståtribune, og kortsiden The Kop var den eneste under åpen himmel. På det meste hadde Windsor Park en kapasitet på 60 000, men i 1960-årene ble den andre kortsiden, the Railway End, omgjort til sittetribune, og i 1980-årene ble deretter ståtribunen på North Stand revet og erstattet med en ny toetasjes sittetribune. Anlegget ble renovert ytterligere i 1996, da også ståtribunen på The Kop ble rasert og erstattet med den nye sittetribunen Kop Stand. Så sent som i fjor startet man igjen en ny oppgradering av Windsor Park, der nå også Grandstand-tribunen dessverre ble revet og erstattet med den nye South Stand. Samtidig fant man sprekker i fundamentet på en av tribunene, slik at man også valgte å erstatte begge kortsidene. Begge langsidene har for øvrig nå to nivåer, mens kortsidene har ett stort nivå.

Jeg skulle gjerne vært her før den gamle Grandstand forsvant, men det hjelper lite å tenke slik, og man finner langt kjipere anlegg enn Windsor Park. Det at den nordirske fansen skulle vise seg å skape en flott atmosfære var da også medvirkende til et godt inntrykk. Men la oss ikke foregripe begivenhetenes gang. Der Ulster Jim fortsatte mot inngangen til The Kop, dreide jeg inn mot inngangen til North Stand og kunne omsider søke ly for regnet ved å dukke inn under sistnevnte tribune. Der fikk jeg byttet £4 mot et eksemplar av kveldens kampprogram, og ytterligere £3 ble også betalt for fanzinen Everywhere We Go, som denne gang hadde blant annet en omfattende gjennomgang av det nordirske landslagets tur til Frankrike i sommerens EM-sluttspill. Jeg fikk også anledningen til å dytte en burger i truten, siden jeg ikke hadde spist stort siden avreise fra Gardermoen.

Nå vi først er inne på sommerens EM, så var (i hvert fall for min del) Nord-Irland et særdeles velkomment og friskt pust, så lenge det varte. Dette var da også første gang de deltok i et EM-sluttspill, men de har jo som kjent tidligere vært med i VM-sluttspill. Da Peter McParlands scoringer var medvirkende til at de tok seg helt til kvartfinalen i 1958-VM, var det selvsagt noe før min tid, men jeg husker godt deres deltakelse i både 1982-VM i Spania og 1986-VM i Mexico. Det noe spesielle med Nord-Irland er jo at dagens nordirske fotballforbund IFA (Irish Football Association) og landslaget i perioden frem til 1921 representerte hele Irland, før FAI (Football Association of Ireland) ble stiftet som fotballens øverste organ i den irske republikk og det som i dag er Irland.

Som en rak motsetning til situasjonen i Norge for tiden, er nå entusiasmen voldsom rundt landslaget i Nord-Irland, og man håper nok å igjen kunne kvalifisere seg til et VM. Gruppeseieren vil selvsagt gå til Tyskland, men da de andre lagene i gruppa er Aserbajdsjan, Norge, San Marino og Tsjekkia, er det slett ikke utenkelig at nordirene skal kunne kjempe om andreplassen og dermed få muligheten til å kvalifisere seg til Russland-VM i 2018 via playoff. Norge er nok slik de fremstår for tiden kun en marginalt større trussel en San Marino, og på forhånd ville nok de fleste si at Tsjekkia blir den hardeste utfordreren i så måte. Det var imidlertid Aserbajdsjan som la beslag på andreplassen etter tre runder, og laget fra Kaukasus hadde faktisk til gode å slippe inn mål så langt. De hører jo egentlig hjemme i Asia, men lagene fra Kaukasus er jo medlemmer av UEFA, og Aserbajdsjans kamper hadde vært alt annet enn målfester så langt. Tyskland ledet med maksimal uttelling og 9 poeng, mens Aserbajdsjan på andre hadde 7 poeng (2-1-0 og en målforskjell på 2-0). Nord-Irland på tredje hadde 4 poeng (1-1-1, men de hadde møtt både Tyskland og Tsjekkia borte) og ville passere sine gjester med seier. For ordens skyld hadde Norge 3 poeng, Tsjekkia 2 poeng og San Marino 0 poeng.

Dette må kunne sies å ha vært en nøkkelkamp for Michael O’Neill og hans utvalgte, for med tap ville det se veldig tøft ut, mens man med seier derimot ville skaffe seg et godt utgangspunkt foran kampene i 2017. Aserbajdsjan har under sin trener Robert Prosinecki – den gamle kroatiske storspiller – imidlertid vist seg vanskelige å bryte ned, og hans bortelag hadde tidlig et par halvsjanser som satt et lite støkk i hjemmepublikummet. Mens regnet økte i styrke, tok nordirene dog gradvis over kontrollen, ledet an av ikke minst en glimrende Chris Brunt. Shane Ferguson hadde allerede fått en god mulighet og avsluttet i nettveggen, og Brunt hadde headet rett på keeper da vertene tok ledelsen i det 27. minutt. Et innkast ble stusset videre av Jonathan ‘Jonny’ Evans, og Kyle Lafferty kunne sette inn 1-0 til voldsom jubel. Tretten minutter senere ble ledelsen doblet da Chris Brunt sendte et utsøkt innoverskrudd frispark inn i feltet, der ballen traff pannebrasken til Gareth McAuley, og det var like lite å utsette på hans heading som besørget 2-0 og ikke ga Aserbajdsjan-keeper Kamran Aghayev noen særlig sjanse. Nordirenes ledelse virket komfortabel da de gikk i garderoben ved pause.

Aserbajdsjan skapte et par farligheter tidlig i andre omgang, og innbytter Deniz Yilmaz ble spilt gjennom av det som vel var Ruslan Gurbanov, men en utrusende Michael McGovern i det nordirske målet fikk avverget. I stedet fikk hjemmelaget igjen kampen inn i sitt spor. Deres press uten ball sørget for at gjestene fikk liten tid med ball, og en rekke ganger ble de stresset til feilpasninger som førte til at vertene vant igjen ballen. Flere mål lå nesten litt i kortene, og tjue minutter ut i andre omgang fikk Nord-Irland sitt tredje. Vertene viste styrke på dødball, og også dette målet kom fra en dødball – denne gang fra et hjørnespark som fant Conor McLaughlin på første stolpe, og han headet i mål til 3-0 med sitt første landslagsmål. Kampen var avgjort, og “Will Grigg’s on fire” runget igjen over Windsor Park, slik den også hadde gjort da han noen minutter tidligere hadde kommet innpå, og en rekke andre anledninger i løpet av kampen. En Chris Brunt som hadde spilt med bandasjert hode etter en skade han pådro seg tidlig i første omgang, fikk æren av å sette kronen på verket i det 83. minutt. Brunt gikk jo glipp av sommerens EM med en skade, og således var det kanskje et aldri så lite plaster på såret da han fastsatte sluttresultatet til 4-0 med et skudd fra like utenfor 16-meteren. Muligens fikk kaptein Steven Davis en ørliten touch som gjorde at ballen så ut til å endre litt retning, men Brunt ble kreditert, og 18 404 kunne juble over tre poeng – det vil si med unntak av den lille kontingenten fra Aserbajdsjan.

Det var altså godt besatt på et stadion som nå oppgis å ha en kapasitet på 18 614, og høljregnet la ingen demper på jubelscenene. Spesielt på The Kop hadde det vært voldsom stemning kampen gjennom, og jeg tror ikke det var en eneste person på denne tribunen som ikke sto oppreist i samtlige 90 minutter. Nord-Irland hadde dermed også tatt seg forbi Aserbajdsjan, som for øvrig også hadde blitt passert av et Tsjekkia som ikke uventet beseiret Norge. Jeg hadde tatt med meg en liten sammenleggbar paraply med det varslede skybruddet i tankene, men den hadde jeg selvsagt lagt igjen på Royal Bar, så nå måtte jeg traske tilbake i drittværet. Det var bare å trekke Pelsall Villa-lua godt ned over ørene og lange ut langs gater der vannet nå rant i strie strømmer og hadde laget store vannpytter. Heldigvis hadde jeg på meg en delvis vannavstøtende jakke, slik at jeg kunne blitt langt våtere enn det jeg var da jeg igjen dukket inn på Royal Bar og av en kompis fikk overrakt min paraply tjue minutters tid etter at jeg egentlig hadde bruk for den.

Nå hadde også flere kompiser fra Birmingham og omegn ankommet, og det ble snart bestemt at vi skulle ta en taxi ned til Taughmonagh Social Club, der jeg også tilbragte et par kvelder i juli. Dette etablissementet ligger enda lenger sør i Belfast, og en liten taxitur senere steg jeg ut av drosjebilen….og mistet kveldens kampprogram rett i en enorm vannpytt, slik at det skulle vise seg å bli totalt ødelagt (jeg må nok gå til anskaffelse av et nytt eksemplar til min samling). For å gjøre en lang historie kort, ble det noen timer med begersvinging i trivelig selskap før jeg fikk personalet til å ringe en taxi for å frakte meg tilbake til hotellet før det ble altfor sent. Den ankom litt før klokka to, og det hadde allerede vært en temmelig fuktig kveld. Nå var det på tide å få seg litt søvn før turens forventede høydepunkt dagen etter.

 

 

Northern Irish ground # 1:
Northern Ireland v Azerbaijan 4-0 (2-0)
FIFA World Cup Russia 2018, Qualifying Group C
Windsor Park, 11 November 2016
1-0 Kyle Lafferty (27)
2-0 Gareth McAuley (40)
3-0 Conor McLauglin (66)
4-0 Chris Brunt (83)
Att: 18 404
Admission: £35
Programme: £4

Next game: 12.11.2016: Glentoran v Coleraine
Previous game: 15.10.2016: Drøbak/Frogn v Oslojuvelene
Previous UK game: 31.08.2016: Annfield Plain v Richmond Town

 

More pics

 

 

Lørdag 15.10.2016: Drøbak/Frogn v Oslojuvelene

Kun et par dager etter at jeg snaut to uker tidligere hadde sett min lokale klubb Drøbak/Frogn i aksjon på Seiersten Stadion, kom meldingen om at deres siste hjemmekamp for sesongen måtte spilles på Frogn kunstgress på Måna da en feil med undervarmeanlegget gjorde at man plutselig måtte grave opp banen med det nye fordømte kunstgresset for å få det fikset før vinteren kom. Det høres kanskje unødvendig klønete ut, men uansett bød det på en etter hvert sjelden mulighet til å se DFI i kamp på Frogn kunstgress, der de jo spilte sine hjemmekamper store deler av forrige sesong mens Seiersten Stadion ble bygget om. Dermed kom jeg til å tenke på den unge groundhopperen Stig-André Lippert som er mannen bak loggen På Bortebane, og tipset ham og dette. Han var åpenbart lysten på å benytte seg av denne muligheten, og det ble etter hvert klart at også undertegnede måtte ta seg en tur slik at vi kunne møtes for å slå av en prat.

Han hadde allerede ankommet da jeg kom traskende ned gangveien fra Frogn videregående skole til anlegget som altså ligger bak den nevnte skolen. Men før vi fikk stiftet bekjentskap måtte også jeg betale meg inn med 100 kroner. Om jeg skal si noe om det, så synes jeg faktisk 100 kroner er noe drøyt på dette nivået, og de som har lest mine blogginnlegg fra tidligere i sesongen vil vite at jeg ved andre kamper på dette nivået inne i Oslo har registrert at man der stort sett opererer med gratis inngang. Nå er det muligens et Oslo-fenomen, men den eneste arenaen jeg har betalt for inngang under 2. divisjon i år er hos Holmen, der de tok 50 kroner. Om jeg skal være helt ærlig, føler jeg vel at 50 kroner er mer riktig enn det dobbelte, som var det jeg også betalte ved mitt besøk på Frogn kunstgress forrige sesong. Nå et år senere er det altså det dobbelte, og det at kampen var ment å bli spilt på Seiersten Stadion synes jeg ikke har noen betydning. Kanskje hadde en mellomting vært mer riktig, men da vil man selvsagt ha en utfordring med veksel. Eller kanskje er det bare jeg som er helt på jordet…

Det DFI i hvert fall skal ha skryt for er at de faktisk har begynt å produsere et lite program som er inkludert i prisen. En enkel 4-siders affære som fremstår som et A4-ark brettet i to, men det er ikke så mye som skal til. Dette er da også noe folk legger merke til, og min groundhopper-kollega kommenterte da også på akkurat dette. I tillegg til at man får en tabell og en kort hilsen og vurdering fra trener Teitur Thordarsson var det også stappet en stensil med lagoppstillingene inni hvert program, og også det er et steg i riktig retning. Mon tro om ikke det er keeper-trener Scott Sedgewick som har tatt med seg en og annen idé fra England. Uansett, dagens kamp mellom DFI og Oslojuvelene var viktig i den forstand at DFI med seier ville sikre seg femteplassen som gir fornyet kontrakt i den ‘nye’ 3. divisjon (eller Regionserien) neste år. Oslojuvelene, som vel er et lag for innflyttere fra Grenlandsområdet, hadde på sin side ikke noe spesielt å spille for.

Frogn kunstgress er som tidligere nevnt meget spartansk, og det er intet av tribunefasiliteter rundt kunstgressbanen som ligger med skog på alle kanter. Om det i det hele tatt finnes noe av karakter, så er det at den ene langsiden virker sprengt ut av fjellet slik at man kan stå oppe på en slags fjellhylle oppe i skrenten der og se kampen med god oversikt. Bak det nærmeste målet er det kioskutsalg. I løpet av kampen ble jeg stående og samtale med Stig-André, og var således ikke like oppmerksom som vanlig, men vi fikk da med oss det viktigste, og så at det var en og annen mulighet i begge ender, men at det ikke var ufortjent da DFI tok ledelsen ved M’bandy Camara i kampens 18. minutt. 1-0 sto seg også til pause.

Min nabo og kompis Nichlas Furu hadde åpenbart kommet seg etter bruddet i hånda, og var i startoppstillingen. Halvveis ut i andre omgang kriget han inn 2-0, og står med et imponerende målsnitt denne sesongen. Da M’bandy Camara fem minutter senere scoret sitt andre for dagen, fastsatt han samtidig sluttresultatet til 3-0, og ingen av de 101 tilskuerne kan nok nekte på at det var fortjent. Drøbak/Frogn er å finne i 3. divisjon også neste sesong, da det ser ut som om det vil hete Regionserien, og det ga da grunn til feiring for DFI-guttene. Selv ble jeg tilbudt skyss hjem av Stig-André, og vi benyttet anledningen til å svippe innom Seiersten Stadion slik at han fikk tatt en kikk her. Jeg tror vel han kom til den konklusjon at han venter med sitt besøk til byggearbeidet er ferdig og det ikke ser ut som en byggeplass. Avslutningsvis er det bare å ønske DFI lykke til neste år!

 

 

Revisit:
Drøbak/Frogn v Oslojuvelene 3-0 (1-0)
3. divisjon avd. 1
Frogn kunstgress, 15 October 2016
1-0 M’bandy Camara (18)
2-0 Nichlas Furu (68)
3-0 M’bandy Camara (73)
Att: 101
Admission: 100 kr
Programme: Included (4 page leaflet + team sheet)

Next game: 11.11.2016: Northern Ireland v Azerbaijan
Next Norwegian game: 25.03.2017: Drøbak/Frogn v Ås
Previous game: 03.10.2016: Drøbak/Frogn v Follo II

 

More pics

 

 

Mandag 03.10.2016: Drøbak/Frogn v Follo II

Sist gang jeg så min lokale klubb Drøbak/Frogn spille hjemmekamp på Seiersten Stadion var faktisk 16. mai-kampen mot Moss; en stund før DFI forlot Seiersten Stadion for å spille sine kamper på Måna (Frogn kunstgress) mens Seiersten Stadion gjennomgikk en omfattende ombygging. Selv om de vel returnerte mot slutten av forrige sesong, hadde jeg fortsatt til gode å se en kamp etter deres retur, og denne mandagskvelden var en fin mulighet i så måte. Et lokalderby sto også på menyen, selv om en kamp mot Follo kanskje ikke er helt det samme når det er snakk om sistnevntes reservelag.

Jeg valgte uansett å traske ned til Seiersten Stadion, og der hadde det skjedd ting siden sist. Selv om jeg har registrert fremgangen i byggeaktiviteten ved en og annen spasertur forbi der, var det likevel overraskende å se hvor endret det hele var. Her skal det også bygges både tilhørende svømmehall og ‘boksehall’, i tillegg til at det vel skal reises en ny utgave av Frognhallen som tidligere sto øverst på langsiden med tribunefasiliteter, og det hele må fortsatt kunne beskrives som «work in progress», der anlegget nå fortsatt fremsto som en byggeplass.

Benkeradene i tre er nå fjernet fra langsiden som er opphøyet fra bakken, og erstattet med betongavsatser der man på deler av tribunen har installert plastseter. Tribunen strekker seg dog ikke like langt som den gamle gjorde, og jeg undret meg litt over at tilskuerkapasiteten der tilsynelatende har blitt redusert noe. Det er ellers vanskelig å kommentere på anlegget mens det fortsatt fremstår som en halvferdig byggeplass, men jeg fikk inntrykk av at meningene var nokså delte blant de jeg snakket med. Noen likte det mens andre var litt skeptiske. Det skal også nevnes at man også hadde benyttet anledningen til å legge om til kunstgress – sikkert glimrende for klubben, uten at undertegnede som den tradisjonalisten jeg er jublet over akkurat det.

Det er fortsatt altså kun den bortre langsiden som byr på tilskuerfasiliteter, og rundt banen har man for øvrig også løpebaner. I hjørnet ved den bortre kortsiden ned mot Drøbak barneskole er det en klippe som i min barndom og ungdom var kjent som gratishaugen der noen valgte å sitte oppe i skogen med noen pils og flott utsikt. Der har det for lengst blitt gjerdet inn, men da planene om ombygging ble offentliggjort lurte jeg litt på om man hadde tenkt å også bygge tribune inn mot fjellet der. Med løpebanene er man dog et stykke unna, så det var kanskje ikke helt naturlig å gjøre det.

Derimot var det i sin tid planer om å bygge tribune også på den andre langsiden, der man nå hadde et midlertidig(?) inngangsparti – muligens midlertidig fordi det tidligere inngangspartiet nå er fullstendig utilgjengelig inne på byggeplassen. Men tilbake til de nevnte tribuneplanene, så ble jeg fortalt at dette ble lagt på is på grunn av en gruppe trær rett utenfor gjerdet, der det også er en eik eller to som skal være fredet. I disse dager er det nok ikke behov for slikt, men det var annerledes da klubben hadde sin storhetstid for et par tiår siden.

Drøbak/Frogn Idrettslag har røtter tilbake til 1918, mens klubben i sin nåværende form er et resultat av en sammenslåing i 1946, da Drøbak Idrettsforening (stiftet 1918), Drøbak Ballklubb (stiftet 1920) og Frogn Idrettslag (stiftet 1934) slo seg sammen. Da jeg i min barndom var på mine første DFI-kamper var klubben å finne langt nede i divisjonene, men det skulle snart endre seg, for i 1980-årene satt klubben det som visstnok fortsatt er rekord i antall strake opprykk. Etter tre opprykk på rad var de å finne på nivå to, og debutsesongen 1986 endte der med at de ble nummer to i sin avdeling (bak Moss) og uten hell spilte kvalifisering om opprykk til toppdivisjonen.

Seks år senere gjentok de denne bedriften da de endte som nummer to bak suverene Bodø/Glimt i sin avdeling av det som nå hadde fått det misvisende navnet 1. divisjon, og nå var man enda nærmere det som nå hadde fått navnet Eliteserien. Etter å ha slått Strømmen i første kvalik-kamp, ville uavgjort mot HamKam på Briskeby være nok til at DFI rykket opp på øverste nivå, og de hadde lenge 1-1 før Hamar-laget scoret et sent seiersmål. I de kommende sesongene var DFI stadig involvert i toppkampen uten at de klarte å sikre hverken direkte opprykk eller kvalik, og i 1997 rykket de i stedet ned i 2. divisjon.

Tre år senere ble det også nytt nedrykk til 3. divisjon, før de rykket opp igjen i 2003. Siden den gang har de i perioder hatt ambisjoner om retur til nivå to, men i stedet har de gått mellom spill i 2- divisjon og 3. divisjon, og det er i sistnevnte at de nå spiller i 3. divisjon avdeling 1. Det er som følge av den kommende omstruktureringen ingen som rykker opp fra 3. divisjon denne sesongen, men de fire øverste vil være kvalifisert for neste sesongs ‘nye’ 3. divisjon – kalt Regionserien – der avdelingene skal halveres fra dagens 12 til 6. I tillegg skal de åtte beste femmerne med, og det var i første omgang femteplassen DFI nå hadde siktet seg inn på.

Tittelkampen sto mellom Kråkerøy og andrelaget til Sarpsborg 08, som ble jaget av Østsiden. Sprint/Jeløy la beslag på fjerdeplassen med sju poeng ned til femteplasserte DFI, som dog hadde kveldens kamp til gode. De hadde på sin side ett poeng ned til Nordstrand som også hadde en kamp mer spilt, slik at DFI med seier kunne ta et lite steg mot å sikre femteplassen, og det var allerede klart at femteplassen i denne divisjonen ville ha nok poeng til å få bli. Vi hadde for øvrig vært ute på byen på lørdagen for å feire bursdagen til min nabo og kompis Nichlas Furu, og han hadde deretter prestert å brekke hånda på søndagstrening. Forhåpentligvis var det ikke som et direkte resultat av natteranglingen, men faktum var at han uansett startet på benken og nok ikke ville komme innpå dersom hjemmelaget ledet klart.

Han var heldigvis ikke voldsomt savnet der fremme hos DFI, som periodevis kjørte fullstendig karusell med Follo-reservene. Allerede i det tredje minutt sørget Peder Mæhle for 1-0, og Mahmet Atik doblet ledelsen seks minutter senere. Ledelsen kunne vært større da Follo kun et minutts tid etter reduserte til 2-1 ved Mats Fredriksen, men det gjorde DFI opp for da Kawan Hussaini satt inn to raske mål slik at det sto 4-1 ved drøyt halvspilt omgang. Vi nærmet oss halvtimen da M’bandy Camara besørget 5-1, og noen minutter etter fikk Kawan Hussaini sitt hattrick da han satt inn 6-1 i det 32. minutt.

DFI brant i tillegg flere gode sjanser, og da dommeren blåste for halv tid kunne det faktisk ha vært enda styggere for Ski-laget om alt hadde gått badebyguttenes vei. Allerede ved drøyt halvspilt første omgang hadde flere av de 116 betalende tilskuerne begynt å snakke om tosifret, men man vet jo av erfaring at målene ikke alltid fortsetter å renne inn selv om det er tilfelle på et tidlig stadium av kampen. Seieren og de tre poengene virket dog selvsagt sikret. Jeg vil også benytte anledningen til å si at offentliggjøringen av tilskuertallet ble møtt med vantro ikke bare hos undertegnede, men hos flere av mine sidemenn, da vi hadde vært sikre på at det var bortimot det dobbelte. Pauseplanen om å gå til innkjøp av en hamburger som det ble annonsert for falt for øvrig i fisk da de ikke hadde flere hamburgerbrød!

Den første halvdelen av andre omgang ble litt av et antiklimaks sammenlignet med den første, og man fikk inntrykk av at DFI nå var fornøyd og også valgte å ta av og hvile noen spillere. Da alle deres bytter var gjort, kunne Nichlas benytte anledningen til å komme seg til Ski sykehus for å få gipset hånda mens hans lagkamerater fullførte jobben. Med et kvarter igjen fikk imidlertid Follo 2 nok et trøstemål, og igjen var det Mats Fredriksen som besørget deres mål. DFI var imidlertid ikke helt ferdig likevel, og tre minutter senere fikk de en vanvittig billig straffe. Fra mitt ståsted var det overhodet ingen forseelse, og om man skal dømme ut fra den lattermilde hoderistingen rundt meg, var jeg ikke det eneste som reagerte på dette, men DFI hadde da også tilsynelatende blitt snytt for i hvert fall ett straffespark noe tidligere av en svak dommer.

Mikkel Aarstrand satt uansett straffesparket i mål, og på overtid fastsatt innbytter Atle Norum Tronsmoen sluttresultatet til 8-2. Hockeysifre på Seiersten Stadion, og det betød at jeg på mine tre siste kamper hadde fått se hele 25 mål. Hadde bare det vært nok til å dempe savnet etter en ny fotballtur til Storbritannia… For DFI sin del var vel det eneste skåret i gleden at de halvveis ut i andre omgang nok en gang hadde fått en keeper utvist, men nå hadde de i det minste skaffet seg en luke ned til Nordstrand og så ut til å klare brasene selv om det imidlertid gjensto et par tøffe kamper.

 

 

Revisit:
Drøbak/Frogn v Follo II 8-2 (6-1)
3. divisjon avd. 1
Seiersten Stadion, 3 October 2016
1-0 Peder Mæhle (3)
2-0 Mehmet Atik (9)
2-1 Mats Fredriksen (10)
3-1 Kawan Hussaini (23)
4-1 Kawan Hussaini (24)
5-1 M’bandy Camara (29)
6-1 Kawan Hussaini (32)
6-2 Mats Fredriksen (76)
7-2 Mikkel Aarstrand (pen, 79)
8-2 Atle Norum Tronsmoen (90+2)
Att: 116
Admission: 100 kroner
Programme: Included (4 page leaflet + team sheet)

 

Next game: 15.10.2016: Drøbak/Frogn v Oslojuvelene
Previous game: 19.09.2016: Holmen v Kongsberg

More pics

 

 

 

Mandag 19.09.2016: Holmen v Kongsberg

Etter å ha sett Stabæk-reservene slå Mo, forlot jeg raskt Nadderud kunstgress for å ta meg til dagens andre kamp, og første etappe gikk med buss til Lysaker stasjon, der jeg først hadde visse problemer med å finne frem til riktig «perrong» for neste buss videre til Holmen. Jeg kom meg etter hvert på buss 252 mot Spikkestad, og etter et kvarter kunne jeg stige av like ved Holmensenteret. Jeg følte først at jeg befant meg i et lite ingenmannsland, men Holmen er kanskje ikke så usentralt som det virket, der det ligger langs E18 mellom Sandvika og Asker. Holmen Arena var min destinasjon, og idrettsanlegget lå få minutter unna, slik at jeg bare hadde å krysse over fra Holmensenteret på andre siden av en stor rundkjøring eller trafikkmaskin.

Holmen IF ble stiftet i 1918, og driver i ekte norsk stil også med en hel rekke andre idretter. Etter to strake opprykk hadde fotballklubben en snarvisitt i 2. divisjon i 1994, men det endte med umiddelbart nedrykk. Siden den gang skiftet de på å spille i 3. divisjon og 4. divisjon, frem til det igjen var to strake opprykk som førte til at de i 2014 var tilbake i 2. divisjon. Denne gang beholdt de plassen med en 9. plass, men året etter måtte de igjen ta turen ned etter å ha endt sist. Med andre ord: de er denne sesongen tilbake i 3. divisjon, der de spiller i avdeling 4.

Holmen Arena høres gjevere ut enn det er, for det er nok en gang et nokså typisk anlegg for lavere divisjoner i Oslo-regionen. En kjip kunstgressmatte som er gjerdet inn med et lavt standard nettinggjerde og har Slemmestadveien som nærmeste nabo på den ene langsiden. På den andre langsiden finnes det eneste som «arenaen» byr på i form av tribunefasiliteter; nemlig to moderne og temmelig grelle metalltribuner som er stilt inntil hverandre og byr på sitteplasser.

Et stykke bak dette er det en ås der man fortsatt ser tydelige spor etter hoppbakkene som har stått der, og de to nevnte tribunene står nærmest på det som må ha vært «sletta» for hopperne. Tilbaketrukket et steinkast fra banen var også et klubbhus og en kiosk der jeg gikk for å kjøpe meg en brus. På veien dit la jeg merke til at selv om kortsiden jeg tok meg inn på hadde vært ubemannet, så satt det en kar og betjente inngangspartiet i hjørnet på motsatt kortside. Jeg måtte oppsøke ham før han spurte om jeg skulle se kamp, slik at det virket nokså vilkårlig hvem som betalte eller ikke. Jeg mistenker at ikke alle var like ærlige.

Det er da også første gang denne sesongen jeg har betalt inngangspenger på kamper i Norge under 2. divisjon, men 50 kroner var ikke altfor avskrekkende tross alt. Veteranen som satt ved bordet der kunne også bekrefte at de nevnte hoppbakkene nylig hadde blitt revet, der nå kun deler sto igjen. Han fortalte vel også hva K-punkt eller bakkerekord hadde vært i den største av de tre(?) bakkene, men det er jeg ikke kar om å huske. Jeg hadde ellers en trivelig samtale med ham frem til det kom presse fra Kongsberg og jeg overlot ham til hans plikter.

Det nærmet seg kampstart klokka 18.30, og i 3. divisjon avdeling 4 var stillingen den at Vestfossen ledet an men ble jaget av et kobbel av reservelag fra Strømsgodset, Mjøndalen og Odd som alle hadde en kamp til gode. Denne avdelingen har i år hele fem reservelag, og det gjør ikke akkurat susen for min interesse, men spenningen var uansett knyttet til hvorvidt Holmen kunne klatre et par plasser fra sin sjuendeplass og kvalifisere seg til neste års ‘nye’ 3. divisjon.

Det skal jo som kjent etter sesongen foretas en omstrukturering av ligaen, og det betyr at ingen rykker opp fra 3. divisjon i år, men de fire øverste får bli med i den nye 3. divisjon – kalt Regionserien – der avdelingene skal halveres fra dagens 12 til 6. For å være sikre på å få være med på dette må man ende blant de fire beste, men også femteplassen kan gi fornyet kontrakt da de åtte beste femmerne også skal med. Holmen lå à poeng med Halsen på sjette, og hadde tre poeng opp til Ready og Odd 3 på henholdsvis femte og fjerde. For Odd og Godset er det jo i denne divisjonen også snakk om tredjelaget, slik at det her kan bli endringer om deres andrelag skulle rykke ned fra divisjonen over. Jeg skal imidlertid ikke komme med nye frustrerte tirader om reservelagenes plass i ligaen.

Heldigvis var det ikke noe reservelag involvert i denne kampen, der Holmen skulle ta imot Kongsberg, men jeg tok meg i å tenke at en by som Kongsberg burde hatt et bedre fotballag. De var dog i realiteten allerede fortapt og vil spille på et enda lavere nivå neste sesong. Det hadde jo selvsagt vært mye artigere å ha slike lag med høyere opp i stedet for tredjelagene til Godset, Odd etc (ok, så klarte jeg ikke riktig å holde meg fra å komme med et siste sukk).

Det virket innledningsvis nokså jevnt, men Holmen tilrev seg et lite initiativ og tok etter et kvarter ledelsen ved Bjørnar Dalsegg Sæter. Det var på ingen måte noen enveiskjøring, og Kongsberg hadde også sine muligheter, men slet litt med å skape skikkelig sjanser og sløste voldsomt med de de fikk. I stedet doblet Mikkel Herman Røisland vertenes ledelse etter en knapp halvtime, og da Jakob Bergman Hole satt inn et straffespark og besørget 3-0 fem minutter senere var jeg nok ikke den eneste som følte at kampen for lengst var avgjort.

Ellers kan jeg jo igjen bare undres over hvordan man har kommet frem til et tilskuertall på 37 når jeg selv talte hele 86 – altså godt over det dobbelte. Besynderlig siden man her også tok inngangspenger, men som jeg nevnte var det alt annet enn vanskelig å spasere rett inn. I tillegg virket det som om det foregikk trening for jenter i aldersbestemte klasser på en liten gressmatte mellom banen og de ikke lenger eksisterende hoppbakkene, slik at det kan ha vært en rekke foreldre og andre involverte som benyttet anledningen til å se kamp og dermed ble talt av undertegnede.

Uansett, snaut ti minutter ut i andre omgang satt Bjørnar Dalsegg Sæter spikeren i Kongsberg-kista med sitt andre for dagen, og med 4-0 var det game over. Med tjue minutter igjen reduserte dog Jørgen Fjærdingstad Hagen for Kongsberg, og da samme mann pyntet ytterligere på resultatet sju minutter senere var det faktisk nesten så man begynte å ane ørlite spenning igjen. Nå var det gjestene som presset på, men Holmen klarte å ro seieren i land slik at de fortsatt hadde berettiget håp om fornyet kontrakt. Selv startet jeg umiddelbart på den lange veien hjem.

 

 

Norwegian ground # 66:
Holmen v Kongsberg 4-2 (3-0)
3. divisjon avd. 4
Holmen Arena, 19 September 2016
1-0 Bjørnar Dalsegg Sæter (16)
2-0 Mikkel Herman Røisland (30)
3-0 Jakob Bergman Hole (pen, 35)
4-0 Bjørnar Dalsegg Sæter (55)
4-1 Jørgen Fjerdingstad Hagen (71)
4-2 Jørgen Fjærdingstad Hagen (78)
Att: 37
Admission: 50 kroner

 

Next game: 03.10.2016: Drøbak/Frogn v Follo II
Previous game: 19.09.2016: Stabæk II v Mo

More pics

 

 

 

Mandag 19.09.2016: Stabæk II v Mo

Som tidligere nevnt er jeg ikke overvettes begeistret for kamper som inkluderer reservelag, og når reservelaget i tillegg står oppført som hjemmelag, er det i all hovedsak uinteressant for meg og mange andre groundhoppere, da man selvsagt helst vil se førstelaget spille når man først skal besøke et nytt stadion. De eneste unntakene er der det er snakk om en bane som stort sett kun benyttes av den aktuelle klubbens reservelag, og noen slike har vi her hjemme. I Oslo-området er Valhall Arena (VIF 2) og LSK-hallen (LSK 2) gode eksempler på dette, men også i Stabæks tilfelle har reservene en egen kunstgressbane på utsiden av Nadderud Stadion.

Jeg ville vanligvis ikke ha tatt meg bryet med å dra hit, men hovedgrunnen til at jeg valgte å dra dit denne mandagen var rett og slett at det var tidlig avspark, slik at det kunne utgjøre første del av en dobbel. Klokka 15.00 på en mandag er et nokså snodig tidspunkt for en fotballkamp, og hadde nok bakgrunn i at nordlendingene fra Mo i Rana hadde et fly å rekke for å komme seg hjem samme dag. Uansett betød det som nevnt at det plutselig var muligheter for en dobbel, og jeg fant kveldskampen Holmen v Kongsberg som kanskje gjorde det verdt turen likevel, og siden jeg hadde anledning til det, valgte jeg å sette meg på bussen inn til hovedstaden.

Det bød også på en god anledning til å kombinere med lunsjavtale med min far, slik at jeg også dro inn noe tidligere, men etter at vi hadde spist lunsj og pratet litt, dro han i et møte mens jeg snart satt meg på T-banen vestover. Kolsåsbanen fraktet meg over grensen til Akershus og Bærum, der jeg hoppet av på Bekkestua stasjon og spaserte ned mot Nadderud Stadion. Det var imidlertid altså ikke på selve Nadderud Stadion dagens kamp skulle spilles, men snarere på en av kunstgressbanene på utsiden. Jeg sier ‘en av’ fordi det faktisk ikke bare er en men to kunstgressbaner her som ligger på hver sin side av Nadderud Stadion. Det skal fra undertegnedes side være usagt om andrelaget bytter på å bruke disse to eller om de holder seg til den ene.

Jeg hadde vurdert en halvliter på puben Onkel Blaa, men valgte i stedet å kjøpe med meg iste og sette meg ned i en liten gressvoll bak det ene målet for å lese litt i en medbragt bok mens jeg ventet på at det skulle nærme seg kampstart. Jeg hadde ankommet med drøyt tre kvarter til avspark, og der det på et slikt tidspunkt hadde vært aktivitet ved en britisk kamp, er det her hjemme selvsagt nærmest helt folketomt uten noe særlig ramme. Et lite kvarter før kampstart hadde det så smått begynt å samle seg noen fremmøtte, og snart så jeg også en kar som gikk rundt og delte ut tekstiler med lagoppstillinger, slik at jeg fikk snappet til meg et eksemplar.

Nadderud kunstgress er ikke mye å skryte av – eller sagt på en annen måte så er det vel riktigere å si at det ikke akkurat er voldsomt spennende. Denne beskrivelsen er av kunstgressbanen som er nærmest hovedveien, og det er kort og godt en kunstgressbane uten tilskuerfasiliteter. Langs den ene langsiden går det imidlertid en steinmur mellom kunstgressbanen og ‘gangveien’ som går opphøyd fra banen mellom denne banen og Nadderud Stadion. Her sto også en speaker og leste opp lagoppstillingene over sin mikrofon, og artig nok hadde den gamle storkeeperen og nåværende Mo-trener Thor-André Olsen satt opp seg selv om innbytter i en alder av 52 år.

I 2. divisjon avdeling 1 var det i realiteten kun teori som kunne hindre Tromsdalen i å ta tittel og opprykk, men hverken Stabæk 2 eller Mo var innblandet i toppkampen. Mo var til og med klar jumbo og dermed klar for neste sesongs 3. divisjon. Etter inneværende sesong skal jo dessuten ligaen omstruktureres, og for 2. divisjon betyr det at fire avdelinger skal reduseres til to. Dermed gjaldt det å bli dårligst nummer sju for å få bli med i den nye 2. divisjon neste år, og selv om det også for Stabæk 2 sin del så stygt ut så var ikke alt håp ute i og med at de hadde en teoretisk sjanse. Med seier i denne hengekampen vill de ha sju poeng opp til Kjelsås på 7. plass med fem kamper igjen, og det ble også diskutert blant hjemmefansen.

For meg er reservelagenes deltakelse i den ordinære ligaen en skikkelig uting, og vi har sett flere ganger hvordan de har påvirket både opprykks- og nedrykksstrid. En tittelkandidat kan for eksempel møte et gitt reservelag tidlig i sesongen når de stiller med reserver og urutinerte unggutter, mens en annen tittelkandidat kan møte samme reservelag på tampen av sesongen, men da komme opp mot et lag toppet med flere førstelagsspillere om de trenger poeng for å beholde plassen. Ikke overraskende overhørte jeg da også flere Stabæk-fans som diskuterte muligheten for å hente ned flere førstelagsspillere i innspurten til reservelaget. Ideelt sett burde reservelagene spilt i en egen reserveliga, men det er dessverre neppe noe tema for NFF, som i det minste burde benytte anledningen til å etter sesongslutt sørge for at det øverste nivået reservelagene kan spille på blir dyttet ned minst ett hakk.

Uansett var det denne mandagen tidlig klart at Stabæk-reservene hadde få problemer med nordlendingene som de periodevis rundspilte, og allerede i kampens fjerde minutt sørget Ohi Kwoeme Omoijuanfu for 1-0. Oskar Løken doblet ledelsen fem minutter senere, og man sto allerede med en følelse av at dette kunne bli virkelig stygt. På sidelinjen jublet målscorerens far Karl Petter Løken, og han var ikke den eneste tidligere landslagsspiller som hadde møtt frem, for også Lars Bohinen hadde kommet for å se sin sønn Emil Bohinen i Stabæk-drakta. Ut av intet fikk Mo en redusering få minutter etter da Jesper Daland var uheldig og satt ballen i eget mål, og Mo var godt med i en kort periode før en navnebror av undertegnede besørget 3-1 i det 18. minutt.

3-1 sto seg også til pause, og det var noe flatterende for bortelaget, for om Stabæk ikke hadde drevet et vanvittig sjansesløseri, kunne de ha scoret minst dobbelt så mange i første omgang. Speaker opplyste om at en av portene inn til selve Nadderud Stadion hadde blitt åpnet slik at publikum kunne benytte seg av toaletter og kiosk der inne, og jeg benyttet pausen til å gjøre begge deler. For øvrig talte jeg meg frem til 68 tilskuere, mens jeg i ettertid ser at man opererer med 92 fremmøtte. Gudene vet hvor alle disse kom fra og hvordan de falt ned på det tallet, men så ussel er jeg neppe i telling.

Etter pause var det fortsatt vertene som kjørte på, og to mål av Markus Myre Aanesland sørget for at det sto 5-1 etter en times tid. Drøyt ti minutter senere tegnet Sebastian Pedersen seg på scoringslista, og da Omoijuanfu også han ble tomålsscorer, sto det 7-1 med snaut ti minutter igjen. På overtid satt Remi Jakobsen inn et trøstemål for Mo, uten at det kanskje var særlig til trøst, og fastsatt samtidig sluttresultatet til 7-2. Ingenting å si på hjemmeseieren, og sannsynligvis en lang reise hjem for gjestene. For egen del ruslet jeg snart ned til bussholdeplassen for å sette kursen mot dagens andre kamp.

 

 

Norwegian ground # 65:
Stabæk II v Mo 7-2 (3-1)
2. divisjon avd. 1
Nadderud kunstgress, 19 September 2016
1-0 Ohi Kwoeme Omoijuanfo (4)
2-0 Oskar Johannes Løken (9)
2-1 Jesper Daland (og, 13)
3-1 Anders Johan Johansen (18)
4-1 Markus Myre Aanesland (50)
5-1 Markus Myre Aanesland (60)
6-1 Sebastian Pedersen (72)
7-1 Ohi Kwoeme Omoijuanfo (82)
7-2 Remi Jakobsen (90+2)
Att: 92
Admission: Free

 

Next game: 19.09.2016: Holmen v Kongsberg
Previous game: 13.09.2016: Kolbotn v Frigg II

More pics

 

 

 

Tirsdag 13.09.2016: Kolbotn v Frigg II

Etter å ha vurdert frem og tilbake en stund, endte det til slutt med at jeg for andre dag på rad bestemte meg for å benytte kvelden til å besøke et for meg nytt fotballstadion for å se kamp. Til tross for at et reservelag var involvert som bortelag, valgte jeg meg denne kvelden oppgjøret mellom Kolbotn og Frigg 2, og hovedgrunnen til dette var at kampen skulle spilles på hjemmelagets hovedarena Sofiemyr Stadion og ikke kunstgressbanen ved siden av. I en jungel av temmelig nitriste anlegg i Oslo og omegn, har nemlig Sofiemyr Stadion i det minste en ørliten dose med karakter.

Med bil er det enkelt å ta seg raskt fra Drøbak til Sofiemyr, men det er noe mer kronglete om man må reise kollektivt. Begge er nå i samme sone, og Ruter-appen ga da også tydelig beskjed om at jeg ville belastes for reise innen en og samme sone, til tross for at et bussbytte måtte unnagjøres inne på Mosseveien rett innenfor Oslo-grensen. Jeg stolte på at jeg likevel hadde mitt på det tørre da jeg etter hvert steg av bussen på holdeplassen Katten og strevde meg opp serpentiner-svingene i stien som har navnet Siksakveien. Vel oppe tok jeg oppstilling på bussholdeplassen ved samme navn, rett nedenfor Ljan stasjon, og ventet på buss 81A som skulle frakte meg videre.

Noen minutter forsinket kom bussen, og jeg spaserte rett inn i en billettkontroll. Selv om jeg mente å ha mitt på det rene, mistenkte jeg at kontrollørene kanskje ikke ville være helt enige, men de var ikke grundigere enn at de såvidt kikket på mobilskjermen min og så at jeg hadde gyldig billett. Etter å ha passert Hauketo ble bussen også såpass tømt at det til og med ble ledige seter. Jeg hoppet omsider av utenfor Sofiemyr Senter, der jeg konstaterte at puben eller pizzarestauranten jeg husket ganske riktig var borte slik en lokal kompis hadde fortalt da jeg et par timer tidligere hadde forhørt meg om han var interessert i å være med.

Med såpass sent varsel hadde han uansett andre forpliktelser, slik at jeg igjen kjørte solo på fotballkamp. Etter en svipptur innom den lokale Rema-sjappa orienterte jeg meg frem til inngangen som var å finne i motsatt ende av banen. Som vanlig er på dette nivået i Oslo-området, virket det å være gratis inngang, så jeg gikk bare inn og kunne se en større gruppe ungdom fra fridrettsgruppa i full gang med sin trening på løpebanene som går rundt selve banen. Sofiemyr Stadion er nemlig et flerbruksanlegg, og til tross for det så er det blant de mer spennende arenaer i hovedstadsregionen – noe som egentlig sier mest om hvor mange kjipe kamparenaer det er.

Fotballklubben er en del av Kolbotn IL, som skal ha vært stiftet i 1916, og som i så fall feirer sitt 100 års-jubileum i år. Som mange andre norske idrettslag driver de med en hel rekke forskjellige idretter, men er takket være Jon Rønningen kanskje mest kjent for bryting. Om vi holder oss til fotball så er det ikke til å legge skjul på at det er deres kvinnelag som først og fremst har satt de på fotballkartet som en av landets beste kvinnelige fotballklubber. Herrene er på sin side nå å finne nede i 4. divisjon, men spilte i 2. divisjon så sent som i 1993.

Det som er av karakter på Sofiemyr Stadion er å finne på bortre langside, og den delen av anlegget er faktisk ganske fjong, der den åpenbart er sprengt inn i fjellet. Tribunen her er anleggets eneste, og det er en opphøyet tribune med betongavsatser, som strekker seg hele banens lengde. På midtpartiet har man tak over hodet, og der er det hovedsakelig sitteplasser i form av plastseter som er montert i betongen. Noen sitteplasser er også å finne under åpen himmel ute på flankene, men her er det mer ståplasser. På denne langsiden finner man også et snodig ‘tårn’ som jeg mistenker er tilholdssted for anleggets speaker. Laglederbenkene er å finne på motsatt langside.

Hva angår speakeren, er det nok (i likhet med Røa som jeg besøkte kvelden før) først og fremst i forbindelse med kvinnelagets kamper at man har et slikt tilbud. Det samme gjelder vel kanskje også kiosken, siden den forble stengt, men den ligger flott til i hjørnet mellom den nevnte tribunen og inngangspartiet, med flott utsikt over banen. Sammenlignet med majoriteten av regionens anlegg, er Sofiemyr Stadion ganske fjong, og det har også tidligere blitt benyttet til å arrangere kvinnelandskamper, i tillegg til at det i tidligere år også ble benyttet til skøyteløp. Tilskuerrekorden sies å være 1 547, og skal faktisk stamme fra en kvinnelandskamp i fotball mellom Norge og Australia i 1997. Slik tall var ikke forventet denne kvelden.

Det dreide seg nå om 4. divisjon Oslo avdeling 3, der Årvoll var suveren serieleder med sine 48 poeng etter 19 serierunder. Deretter fulgte Lille Tøyen med 37 poeng, foran Lyn 2 og kveldens vertskap Kolbotn som begge lå på 33 poeng. Kveldens bortelag Frigg 2 lå på sjetteplassen, to plasser og fire poeng bak Kolbotn, med Ski mellom seg. Reserver eller ei; Frigg hadde faktisk med seg et par supportere som med jevne mellomrom gaulet om at «Frigg er digg!» og andre lignende ‘perler’, og de skulle faktisk få litt å juble for.

Etter det som var en nokså jevnspilt innledning tok nemlig gjestene ledelsen da vi nærmet oss halvspilt omgang, og Kenneth Torvik Tønne var mannen som sørget for 0-1. Det var ingen direkte stor forestilling jeg var vitne til, og det mest skuffende var kanskje hvor tannløse først og fremst vertene var offensivt. Begge lag benyttet dog resten av omgangen til å sløse bort de få skikkelige sjansene de fikk, slik at det sto 0-1 halvveis.

Etter pause var det mer av det samme, samtidig som det etter hvert begynte å bli litt ampert. Igjen var vi så godt som halvveis ut i omgangen da Frigg-reservene igjen fant nettmaskene, og denne gang var det Bård Ola Tjønneland som la på til 0-2. Kolbotn fikk også sin innbytter Robin Stengraff Hjorth utvist med direkte rødt kort etter en grisetakling, og det endte med borteseier 0-2 foran det jeg jeg talte meg frem til å være 44 tilskuere. Senere har man offisielt anslått det til 40 tilskuere, men jeg vet av erfaring at tilskuertallene i kamper med gratis inngang på dette nivået gjerne kun er et resultat av at en klubbrepresentant har gjort et raskt overslag.

Det var ikke direkte ufortjent med borteseier, og om ikke annet hadde jeg fått gjestet Sofiemyr Stadion og sett en kamp på naturgress – noe som dessverre ikke er spesielt vanlig lenger på disse trakter. I løpet av pausen hadde jeg dessuten blitt oppringt av min mor, som faktisk tilbød seg å komme for og hente meg slik at jeg slapp å krongle meg hjem kollektivt. Hun ankom som avtalt rundt ti minutter etter kampslutt, og dermed var jeg også hjemme noe tidligere enn antatt.

 

 

Norwegian ground # 64:
Kolbotn v Frigg II 0-2 (0-1)
4. divisjon Oslo avd. 3
Sofiemyr Stadion, 13 September 2016
0-1 Kenneth Torvik Tønne (22)
0-2 Bård Ola Tjønneland (67)
Att: 44 (h/c)
Admission: Free

 

Next game: 19.09.2016: Stabæk II v Mo
Previous game: 12.09.2016: Røa v Ås

More pics

 

 

 

Mandag 12.09.2016: Røa v Ås

Her hjemme i Norge er mandag en ukedag der fotball-menyen gjerne domineres av kamper som involverer reservelag; noe som ikke akkurat frister undertegnede voldsomt. Denne mandagen var det imidlertid en kamp som lokket meg til Oslo uten å måtte se reservelag i aksjon, og det dreide seg om oppgjøret mellom Røa og Ås i 3. divisjon avdeling 1. Dermed gikk igjen turen inn til Oslo med buss, og heldigvis slapp jeg denne gang å stifte ytterligere bekjentskap med en destinasjon i Groruddalen, men kunne i stedet sette meg på T-banen mot Østerås og etter hvert stige av på Røa og beste vestkant.

Her holder Røa IL til, og som klubblogoen bærer preg av så var det som ski- og skytterforening at klubben opprinnelig ble stiftet i det herrens år 1900. Senere kom andre idretter til, og fotballen kom vel på programmet i 1918, men idrettsforeningen er nok langt mer kjent for andre ting enn sitt herrelag i fotball. Ikke minst gjelder dette vintersports-utøvere som Olav Hansson og Martin Johnsrud Sundby, men jeg så ikke noe til hverken ‘stilhopperen fra Røa’ eller langrennsløperen som kanskje var mer opptatt av å finne en ny lokal Ventolin-langer.

Av klubbens fotballag er det naturligvis kvinnelaget til Røa som må kunne sies å ha vært flaggskipet, og deres «Dynamite Girls» har siden 2004 fem triumfer i både serie og cup. Det er liten tvil om at herrelaget har tilbragt en tilværelse i skyggen av damelaget, men gutta spiller enn så lenge altså i 3. divisjon, der de så sent som forrige sesong endte helt oppe på andreplass i sin avdeling – kun slått med ett poeng av avdelingsvinner og opprykker Frigg. Denne sesongen har det imidlertid gått langt tyngre.

Etter en liten spasertur så jeg etter hvert Røabanen foran meg, og der var det hektisk aktivitet med foreldre som slapp av eller plukket opp sine håpefulle, mens det inne på selve anlegget var en rekke barn og ungdom som trente og/eller spilt kamp under oppsyn av trenere og ivrige foreldre. Her har man et par kunstgressbaner ved siden av hverandre, og på banen nærmest klubbhuset var det åpenbart aldersbestemte klasser som var i aksjon der man nå hadde delt banen i to. Et gjerde og stort nett skiller denne fra hovedbanen bortenfor.

Den er nokså spartansk, men man blir jo ikke akkurat bortskjemt i Oslo-regionen, og igjen kan man nok takke klubbens kvinnelag for at den har såpass med tilskuerfasiliteter som den faktisk har. På den ene langsiden finner man nemlig to tribuner. Den største av disse er en tretribune der man på majoriteten av denne har festet plastseter på avsatsene. Den andre er en mindre og mer moderne tribune i metall som også byr på sitteplasser i form av plastseter. Laglederbenkene er å finne på motsatt langside; på hver sin side av et merkelig bygg som tårner over denne langsiden og sannsynligvis er tilholdssted for speaker etc. Ikke at man hadde noe slikt denne kvelden, da det sikkert er forbeholdt kvinnelagets kamper i Toppserien.

Tabellen i 3. divisjon avdeling 1 ble toppet av Kråkerøy, som dog ble utfordret av Østsiden og Sarpsborg 2, som lå henholdsvis fire og sju poeng bak – men da skal det sies at særpingens reservelag hadde en kamp til gode. Etter at Kråkerøy som forhåndsfavoritter tapte tittelkampen mot Oppsal i fjor, må jeg innrømme at jeg unner de tittelen denne gang, og således er det synd at de i så fall ikke får rykke opp i 2. divisjon – og det sier jeg ikke bare fordi min fars familie er fra Kråkerøy. Som kjent skal jo den norske ligaen gjennomgå en aldri så liten omveltning før neste sesong, og kun de fire øverste er garantert å få være med i den «nye» 3. divisjon i 2017, samtidig som de beste femmerne også skal med. Men altså intet opprykk denne sesongen, og det betyr jo i seg selv en noe mindre gulrot enn normalt.

Noen slike forhåpninger hadde uansett ikke Røa, som før kveldens hengekamp lå på siste plass med kun 4 poeng på sine 19 kamper. Gjestene denne kvelden var en klubb som er nokså lokal for undertegnede, og Ås hadde vel kanskje heller ikke de altfor største forhåpningene om å få bli med i den nye 3. divisjon. Til det hadde de nok for mange klubber mellom seg og min lokale klubb Drøbak/Frogn som la beslag på en av 5.plassene som virket å gi fornyet kontrakt. Opp til sin lokalrival DFI hadde Ås hele ti poeng før kveldens kamp, dog med en kamp til gode. Tatt i betraktning den svake sesongen til Røa, så var jo også Ås uansett favoritt.

Ås-trener Tor Arild Haddal poengterte da også at alt kunne skje i sesongavslutningen, og ville derfor på sin side ikke utelukke at det fortsatt var håp for de grønnkledde fra Ås. Da var i så fall dette en kamp de måtte vinne, og Ås presset da også på og spilte seg frem til flere sjanser og halvsjanser. I det 25. minutt tok de ledelsen da en Røa-spiller var uheldig og styrte ballen i eget mål, men selv om Ås styrte så var det imidlertid ingen direkte enveiskjøring. Røa hang relativt godt med, og kun fire minutter senere utlignet de ved Gerard Seland slik at det sto 1-1 til pause.

Med status quo opprettet bød andre omgang på mer av det samme, med et Ås-lag som presset på men stanget mot Røa-forsvaret som kjempet med nebb og klør for det ene poenget. Med ni minutter igjen ble imidlertid Ås tildelt et straffespark, og Anders Tronbøl sørget for 1-2. Ytterligere to minutter senere ble vel tvilen fjernet da Oskar Aas hamret ballen i mål og fastsatt sluttresultatet til 1-3. En fortjent borteseier foran det jeg med visse utfordringer talte meg frem til var et publikum på 28 tilskuere; utfordringer fordi det med aktivitet på nabobanen var en rekke personer som gikk til og fra, i tillegg til flere turgåere som stoppet opp for å kikke litt (jeg valgte å ikke inkludere noen av disse).

Uansett var det ingen grunn til å bli igjen ved Røabanen, så jeg trasket tilbake opp bakkene mot T-banestasjonen mens jeg konstaterte at Sarpsborg 2 hadde vunnet 5-0 borte mot Follo 2 slik at det fortsatt var spenning også i toppen av denne divisjonen – opprykk eller ei. Siden jeg fikk en telefonsamtale, glemte jeg helt å betale før jeg steg på T-banen, men hadde griseflaks da samtalen ble avsluttet og jeg husket å gjøre dette kun et lite minutt eller to før det kom på kontrollører. Da gjensto bare bussturen hjem til Drøbak; for anledningen med en kandidat til tittelen Ruters mest gretne bussjåfør.

 

 

Norwegian ground # 63:
Røa v Ås 1-3 (1-1)
3. divisjon avd. 1
Røabanen, 12 September 2016
0-1 Torkil Andreassen (og, 25)
1-1 Gerard Seland (29)
1-2 Anders Tronbøl (pen, 82)
1-3 Oskar Aas (84)
Att: 28 (h/c)
Admission: Free

 

Next game: 13.09.2016: Kolbotn v Frigg II
Previous game: 07.09.2016: Lambertseter v Bøler

More pics