vikinghopper En groundhoppers bekjennelser

Onsdag 21.09.2022: Plaza Colonia v Cerro Largo

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg hadde bestemt meg for å rett og slett ta en ny utflukt over til Uruguay denne dagen, og ferje tur/retur Buenos Aires – Colonia del Sacramento med Colonia Express hadde blitt bestilt. Etter en frokost på hotellet, pakket jeg sammen noen få ting siden jeg skulle være borte et døgn, og lot resten stå igjen på hotellrommet. Deretter busset jeg ned til terminalen for Colonia Express sine ferjer i god tid før avgang for 12.30-båten. Igjen var det den argentinske passkontrollen som tok tid, men snart kunne vi legge fra kai. Overfarten over Rio de la Plata tar én time og et kvarter, slik at vi ankom Uruguay og Colonia del Sacramento i rute klokken 13.45.

Colonia del Sacramento er en av de eldste byene i Uruguay, og dens ‘Barrio Histórico‘ (historiske kvarter) står på UNESCOs verdensarvliste. Litt som en slags uruguayansk versjon av Gamlebyen i Fredrikstad, med bygninger i kolonistil fra 1600-tallet. Denne bydelen er i seg selv en turistattraksjon, og jeg hadde sett på muligheten for et tur over for å utforske den. Da passet det bra at fotballklubben Plaza Colonia som hører hjemme i byen hadde hjemmekamp i den uruguayanske cupen denne kvelden. I dag bor det for øvrig rundt 27 000 i byen, som også er hovedstad i Colonia-departementet sørvest i landet som fikk sin uavhengighet i 1828. I tillegg til turismen har Colonia del Sacramento i dag blant annet også en tekstilindustri.

Jeg hadde betalt omtrent 400 kroner for overnatting ved Hotel Rivera, som lå få minutters gange fra ferjeterminalen, og ble raskt sjekket inn slik at jeg fikk slengt fra meg noen saker på rommet. Med den gamle bydelen å utforske, var det ingen grunn til å bli værende altfor lenge på hotellrommet, så jeg var snart på farten igjen. Jeg gikk et par timer på kryss og tvers og rundt i den utrolig koselige og sjarmerende gamlebyens gater, kikket både på de gamle bymurene, det gamle fyrtårnet, beundret arkitekturen generelt, og tittet til og med innom den gamle kirken. Etter to timers tid valgte jeg å stoppe innom en ‘kafeteria’ for å kaste innpå to empanadas, og snart var det snart også åpningstid for et vannhull jeg hadde sett frem til å prøve ut.

Barbot Brewpub viste seg i likhet med resten av området å være vel verdt en visitt, og jeg lot den sjarmerende frøkna bak disken skjenke meg både to og tre glass av deres produkter før jeg takket for meg og brøt opp. Det var på tide å rette oppmerksomheten mot kveldens kamp, og det hadde ikke bare vært enkelt å sikre seg en billett. Jeg hadde jo også visse utfordringer med dette ved min visitt i Montevideo en snau uke tidligere, og Uruguay viste seg rett og slett å være et særdeles kronglete sted å se fotball for turister. I hvert fall gjelder det visse klubber, og flere av de sies å operere med et system likt det Plaza Colonia bruker, og som ikke bare krever billettkjøp på nettet, men også at det betales med et uruguayansk kort.

Det sier seg selv at det byr på visse problemer, men via den britiske groundhopperen James Randell som har en spesiell interesse for søramerikansk fotball, ble jeg igjen satt i kontakt med hans brasilianske venn Joao Groh som var bosatt i Uruguay og sa seg villig til å hjelpe meg med å kjøpe en billett. Den kostet 200 uruguyanske pesos (omtrent 50 norske kroner) som jeg overførte til ham, og tilbake dumpet det ned en elektronisk billett i innboksen, så det ordnet seg uansett til slutt. Det var en spasertur på rett i underkant av en halvtime opp til Parque Juan Gaspar Prandi, som er Plaza Colonia sin hjemmebane og ligger noe lenger nord i byen, og jeg la av gårde med en times tid til avspark.

Club Plaza Colonia de Deportes, som er klubbens fulle og offisielle navn, ble stiftet i 1917. Den spilte faktisk i Colonias regionale ligaer helt frem til 1999, men spilte seg i 2001 opp i den uruguayanske toppdivisjonen. En periode med jojo-tilværelse fulgte, men i 2015/16-sesongen gjorde de virkelig vei i vellinga og overrasket stort ved å vinne Clausura-tittelen. Det gjorde at de ble kalt ‘The Leicester City of Uruguay’, som en sammenligning med den engelske klubben som overraskende vant en sjokkerende ligatittel det året. De møtte det årets Apertura-vinner Penarol for å kåre en ‘totalvinner’, men måtte der se seg slått av storklubben fra Montevideo etter ekstraomganger.

I 2021 gjorde de igjen furore ved å vinne Apertura-tittelen klart, og som Clausura-vinner og motstander i den avgjørende finalekampen var det igjen Penarol som ble for sterke etter at det denne gangen måtte straffesparkkonkurranse til for å kåre en totalvinner. Uruguayansk fotball har jo til de grader blitt dominert av Montevideo-gigantene Penarol og Nacional (sistnevnte var nå på god vei mot en ny ligatittel), og det er et land der det sannelig ikke virker enkelt for de mindre klubbene å hevde seg. Nå var det cupens åttendedelsfinaler det skulle dreie seg om, og Cerro Largo fra det nordøstlige Uruguay var bortelaget som kom på besøk. Det betød et møte mellom to klubber fra øverste nivå.

Parque Juan Gaspar Prandi er altså klubbens hjemmebane, og det ble åpnet i 1967. Det er et stadion som ikke nødvendigvis ville blitt godkjent i mange av toppdivisjonene vi her hjemme kjenner bedre til. Skjønt i Norge kunne de kanskje hatt en god mulighet, så rundhåndet som NFF har vært med dispensasjoner i årevis. Således ville det neppe vært noe problem at det tydeligvis kun var i fjor at man installerte flomlys, og en kapasitet som oppgis å være 3 000 eller 4 000 avhengig av hvilken kilde man fester lit til ville vel også fått tommelen opp. Her har man i hvert fall selvsagt også deilig naturgress.

Jeg merket igjen at sommeren tross alt ikke var i ferd med ankomme riktig ennå, for det ble kaldt da sola gikk ned, men til tross for kulden likte jeg meg på besøk hos Plaza Colonia. Jeg entret det lille og nokså trivelige stadionet i hjørnet på den ene kortsiden, der man har en liten åpen ståtribune bak mål, samt et matutsalg. På langsiden til høyre sett herfra har man mesteparten av tribunefasilitetene i form av en stort sett åpen tribune som strekker seg hele banens lengde. På den bortre kortsiden var det intet annet enn et par betongtrinn under åpen himmel, mens man på bortre langside hadde en liten tribune som virket å være bortetribunen, samt laglederbenkene og det jeg antar var et ‘TV-tårn’ man filmer kampene fra.

Etter en tur i matutsalget ble jeg stående og hutre meg gjennom en førsteomgang som bød på nokså lite av underholdning. Det skjedde rett og slett svært lite foran de to målene. Likevel sto jeg med en følelse av at gjestene virket litt farligere når de først kom fremover, men det var hjemmelaget som dog fikk det som må kalles første omgangs største sjanse, i form av et skudd som gikk like utenfor mål. Dermed var det fortsatt målløst 0-0 da dommeren blåste for pause, og om jeg ikke hadde store forhåpninger om litt varmere vær etter hvilen, håpet jeg i hvert fall at kampen skulle ta seg opp noe i andre omgang.

Det gjorde den for så vidt, og vertene hadde tidlig to gode muligheter de ikke klarte å utnytte. Etter halvspilt omgang var resultatet det samme da de fikk kampens hittil beste sjanse. Ballen ble lagt tilbake for en Plaza-spiller som skjøt over fra god posisjon. Minutter senere var vertenes spiss på vei alene gjennom, men gjestene ble reddet av en glimrende takling i siste liten. I det 72. minutt fikk vi omsider nettsus, og det skjedde etter en corner som ble headet på mål. Headingen ble reddet, returen ble blokkert, men en ny retur ble satt i mål av Cristian Rodríguez. 1-0 til Plaza Colonia, og nå håpet jeg at de skulle ri i land seieren slik at vi slapp ekstraomganger i kulda.

Cerro Largo hadde en dobbeltsjanse i det 78. minutt, men vertene fikk blokkert to ganger og slapp med skrekken. På overtid ble bortelaget redusert til ti mann da en av deres spillere fikk det røde kortet, og Plaza Colonia tok seg videre til kvartfinalene med seier 1-0. Der skulle de møte selveste Penarol, og jeg kan jo nå i ettertid opplyse at det endte med tap 0-1. Med en rennende nese hadde jeg nå skjønt at jeg nok hadde pådratt meg en aldri så liten forkjølelse, og ble ikke værende igjen særlig lenge før jeg trasket tilbake mot hotellet for å komme meg under dyna og få meg noen timer søvn for returen til Argentina og Buenos Aires morgenen etter.

Uruguayan ground # 2:
Plaza Colonia v Cerro Largo 1-0 (0-0)
Copa Uruguay
Parque Juan Gaspar Prandi, 21 September 2022
1-0 Cristian Rodríguez (72)
Att: 500 (est)
Admission: 200 UYU (a uruguayan card needed to pay online, so thanks to James Rendall who connected me with Joao Groh, and the latter who sorted my ticket for me)

Next game: 23.09.2022: Huracán v Banfield
Next uruguayan game: ???
Previous game: 20.09.2022: Talleres de Remedios de Escalada v Deportivo Merlo
Previous uruguayan game: 15.09.2022: Liverpool v Penarol

More pics

This day on a map / This whole trip on a map

Tirsdag 20.09.2022: Talleres de Remedios de Escalada v Deportivo Merlo

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Etter tre dager på rad med dobler, skulle jeg denne tirsdagen igjen nøye meg med én kamp, og siden det var en kveldskamp, hadde jeg noen timer til rådighet for å finne på noe annet. Etter en litt sen frokost ble jeg imidlertid værende litt på rommet for å benytte hotellets WiFi (i motsetning til eksempelvis danskene har vi dessverre ikke ‘roam like home’ i disse delene av verden, så det kan bli en kostbar affære å hele tiden kjøpe nye datapakker) for å spikre nok en svipptur over til Uruguay dagen etter. Deretter tok jeg meg en tur ut i det fine været, og etter en kort Subte (metro)-tur fra Bolívar til Correo Central, spaserte jeg bortover Avenida Corrientes og stakk innom El Palacio de la Pizza for å prøve en lokal pizzavariant etter anbefaling fra Tomás.

Deretter ruslet jeg bort til den berømte obelisken og satt meg rett og slett ned der en stund og nøt den argentinske våret mens jeg kikket i fotballavisen Olé. Da jeg omsider brøt opp var det for å ta metroens linje D til den nordvestlige endestasjonen Congreso de Tucumán. Planen var å gjøre noe jeg ikke hadde fått gjort altfor mye av i Buenos Aires; nemlig et pubbesøk, og rett i nærheten av nevnte stasjon lå Buller Brewing Company som høstet lovord og hadde egne produkter i tappekranene. Der hygget jeg meg en time eller to før jeg returnerte til hotellet ved å bli med linje D helt tilbake til den sørøstlige endestasjonen Catedral, som er en av flere metrostasjoner i nokså umiddelbar nærhet av der jeg hadde hotell.

Etter en tur innom hotellet, var det etter hvert på tide å sette kursen sørover mot kveldens kamp, og jeg følte at jeg etter hvert nesten kunne gjøre unna Subte-turen fra Bolívar til Independencia og videre til Constitución nærmest i blinde etter at det var en rute jeg hadde benyttet hyppig i første del av turen. Fra Plaza Constitución kom jeg meg igjen med et av togene sørover, og ble med til Remedios de Escalada. Togturen tok ganske nøyaktig 17 minutter, og deretter hadde jeg også en gåtur på et kvarters tid foran meg fra togstasjonen til kveldens kamparena. Remedios de Escalada er en av mange byer i storbyen Buenos Aires, hører til under Lanús partido, og har rundt 82 000 innbyggere. Før jernbanens ankomst i 1890 bodde de bare et tresifret antall mennesker her, men den vokste raskt etter det, og ble etter hvert også et populært sted for italienske immigranter å slå seg ned.

På Estadio Pablo Comelli skulle hjemmelaget Talleres de Remedios de Escalada ta imot Deportivo Merlo til kamp om poeng i Primera B Metropolitana, som for ordens skyld er ensbetydende med nivå tre av argentinsk fotball. Kampstart var klokken 21.10, og med en drøy time igjen til den tid befant jeg meg på utsiden av stadionet. Der hadde det allerede samlet seg noe folk, men billettlukene var ikke åpne. Jeg spurte en kar som bekreftet at billetter kunne kjøpes i disse billettlukene, men at de ikke var åpnet ennå. Om jeg forsto ham rett, la han til at de etter planen skulle åpne igjen en time før avspark, og noen minutter forsinket skjedde nettopp det. Dermed fikk jeg overlevert 2 400 pesos til dama som satt der inne halvveis bortgjemt bak gitteret, og fikk i retur en platea-billett til hovedtribunen.

Det voldsomme navnet Talleres de Remedios de Escalada er egentlig kun noe man bruker for å skille de fra andre Talleres-klubber, for offisielt er klubbens navn Club Atlético Talleres. Da den ble stiftet i 1906 var det imidlertid under navnet Talleres United Football Club, for det var en trend at mange argentinske klubber på denne tiden valgte engelske navn, og det hadde jo for øvrig også vært briter sterkt involvert i mange klubber i den argentinske fotballens første år. Draktene med røde og hvite striper ble forresten valgt etter inspirasjon fra klubben Alumni som hadde vært en dominerende kraft i argentinsk fotballs første par tiår. For Talleres sin del ble de tilknyttet det argentinske fotballforbundet i 1915, tok plass i Primera C, og sikret seg opprykk på første forsøk. I 1920 forenklet de navnet til Talleres Football Club, og fem år senere sikret de seg opprykk til den argentinske toppdivisjonen.

Femteplassen i 1930 står som klubbens bestenotering, og på denne tiden fostret de spillere som José Solomón (som etter hvert ble argentinsk landslagskaptein) og keeperen Ángel Bossio (som var argentinsk landslagskeeper de to tok andreplassen i både 1928-OL og 1930-VM). I 1934 fusjonerte de med lokalrival Lanús for å under navnet La Unión Talleres-Lanús stille et slagkraftig lag i det som da hadde blitt en profesjonell liga. Denne fusjonen ble reversert etter kun ett år, og tilbake på egen hånd og med dagens mer spanskklingende navn holdt Talleres seg i toppdivisjonen frem til 1938, da de omsider rykket ned. Etter dette har de aldri vært tilbake på øverste nivå av argentinsk fotball, og har i stedet vært å finne i de noe lavere divisjoner.

Nevnes kan likevel rekordsesongen i 1978, da de i Primera C tok 68 av 76 mulige poeng, scoret 118 mål på 38 kamper, slapp inn kun 30, og vant Primera C overlegent. I nyere tid er de nok kanskje mest kjent som klubben der forsvarskjempen Javier Zanetti startet sin karriere. Noen år etter at han forlot klubben, var de på tampen av 1990-årene i alvorlige økonomiske problemer og måtte til og med ta en aldri så liten pause før de med litt hjelp var tilbake igjen. I dag er de altså å finne i Primera B Metropolitana, og når Deportivo Merlo denne kvelden sto på motsatt banehalvdel, var det egentlig duket for et oppgjør mellom det som fremsto som to middelhavsfarere denne høstsesongen.

Det var i 1926 at Talleres sin hjemmebane Estadio Pablo Comelli ble åpnet, men den ble visst ikke innviet med kamp før året etter. På dette tidspunktet spilte som nevnt Talleres på øverste nivå. I dag fremstår stadionet som et nokså typisk søramerikansk anlegg, med fire frittstående og åpne tribuner i betong. Hovedtribunen jeg hadde billett til byr på sitteplasser, mens de tre øvrige fremsto som det vi her vil kalle ståtribuner. Slett ikke et dumt sted å se fotball en tirsdagskveld, men jeg merket igjen fort at om det var vårlig med deilige temperaturer om dagen, var det ikke klart for sommeren riktig ennå, for det var surt nå på kvelden etter at sola hadde godt ned, og i perioder søkte jeg etter beste evne ly for vinden bak (dvs på siden av) en kommentatorbu på toppen av hovedtribunen.

Her smalt det allerede idet spillerne entret banen, i form av fyrverkeri, og også i løpet av kampen skulle det bli sendt opp en del fyrverkeri borte i det ene hjørnet. Etter ti minutter var det også fyrverkeri på banen, da et flott innlegg ble headet i mål av Ariel Barreiro, og hjemmefansen kunne juble over 1-0 med litt mer fyrverkeri. Lucas Farías avsluttet deretter like utenfor for et hjemmelag kledd i sort for anledningen, mens gjestenes beste sjanse før hvilen kom fra en corner. Ballen ble styrt mot mål, men det var ingen fulltreff, og keeperen fikk ryddet greit opp. Dermed sto det 1-0 da lagene tok pause og jeg gikk for å kjøpe meg noe å tygge på.

Tidlig i andre omgang hadde Merlo et hjørnespark som endte med heading like utenfor. Deretter fulgte et par halvsjanser til begge lag, før vertenes Lucas Farías ble spilt glimrende gjennom. Fra litt skrått hold reddet imidlertid Merlo-keeperen. I det 82. minutt kom også utligningen da et innlegg på herlig vis ble headet i mål av Diego Aguirre. Det gikk nå mot uavgjort, men i det femte overtidsminuttet fikk Talleres en kjempesjanse da Farías ble sendt gjennom helt alene med keeper. Avslutningen gikk imidlertid ikke bare forbi den utrusende keeperen, men også utenfor stolpen. Da samme mann så sin avslutning reddet til en resultatløs corner et minutts tid senere, så endte det med uavgjort 1-1.

Etter å ha stått periodevis småhutrende og sett kampen, langet jeg ut tilbake mot togstasjonen i Remedios de Escalada for å rekke det som vel var det siste toget for kvelden tilbake til sentrale Buenos Aires. Ved Plaza Constitución hadde metroen avsluttet for kvelden, mens bussen jeg hadde blinket meg ut aldri kom. Det gjorde heller ikke neste buss et kvarter senere, så jeg ga til slutt opp og praiet rett og slett en taxi tilbake til hotellet. Dagen etter skulle jeg som jeg var inne på nok en gang på utflukt til Uruguay, og selv om jeg ikke hadde like tidlig start som sist, var det greit å få seg noen timer på øyet før den tid.

Argentine ground # 17:
Talleres de Remedios de Escalada v Deportivo Merlo 1-1 (1-0)
Primera B Metropolitana
Estadio Pablo Comelli, 20 September 2022
1-0 Ariel Barreiro (11)
1-1 Diego Aguirre (82)
Att: ??
Admission: 2 400 ARS

Next game: 21.09.2022: Plaza Colonia v Cerro Largo
Next argentine game: 23.09.2022: Huracán v Banfield
Previous game: 19.09.2022: Argentinos Juniors v Atlético Tucumán

More pics

This day on a map /This whole trip on a map

Mandag 19.09.2022: Argentinos Juniors v Atlético Tucumán

Annonsørinnhold

Dette er årets fineste sommerkjoler

Jeg var godt i gang med en ny dobbel da jeg forlot Estadio Guillermo Laza etter å ha sett vertskapet Deportivo Riestra vinne 1-0 over Brown de Adrogué. I dette som ikke akkurat er Buenos Aires sitt mest fasjonable område, tuslet jeg mot bussholdeplassen der jeg kunne skue over mot en av byens største og verste slummer, på motsatt side av krysset rundt 100-200 meter foran meg. Bussen kom heldigvis nokså raskt slik at jeg ikke rakk å bli altfor nedstøvet av tungtrafikken som gikk til og fra det som så ut som et forbrenningsanlegg for søppel litt lenger bort i veien. Jeg hadde altså én kamp til på menyen denne dagen, men den skulle spilles såpass sent på kvelden at jeg valgte å dra tilbake til hotellet for å slappe av litt der og planlegge litt for de kommende dager.

Turen tilbake dit gikk med buss til Plaza de los Virreyes, som er den sørvestlige endestasjonen på metroens linje E, og sistnevnte fraktet meg tilbake til Bolívar og min base ved Hotel De Las Luces. Jeg hadde i det lengste håpet å kunne benytte mandagskvelden til å få huke av den legendariske La Bombonera med Boca Juniors sin hjemmekamp mot Huracán, men siden Boca ikke selger billetter til ikke-medlemmer, er det håpløst om man ikke går via agenter (til vanvittige priser) eller kjenner noen. Min nye venn Martín hadde ymtet frempå at han muligens kunne hjelpe, men klarte til slutt ikke det, så da ble det i stedet en plan B med besøk hos Argentinos Juniors, som skulle ta imot serieleder Atlético Tucumán. Ingen dårlig erstatning det heller.

Det var en dag der metroens linje E ble hyppig brukt, og det var igjen den jeg benyttet meg av da jeg satt kursen vestover. Jeg ble med så langt som til stasjonen Jose Maria Moreno, der jeg tok en buss opp til Villa General Mitre. Sistnevnte er et nabolag med drøyt 35 000 innbyggere, og en stor mengde italienske immigranter bosatte seg her fra siste halvdel av 1800-tallet. Vi befinner oss her også helt på grensen til nabolaget som kalles La Paternal, som har litt av den samme historien. Dette er et tidligere industriområde som i stor grad ble besatt av italienske immigranter og nå har blitt et utpreget boligområde. Jeg var nå heller ikke helt ukjent med stadionet jeg skulle se kamp på, for jeg hadde allerede vært en tur innom der på turens tredje dag (flere av bildene her er tatt den dagen).

Via Marina og Fernando, som er paret bak Twitter-kontoen Groundspotters, hadde jeg kommet i kontakt med Argentinos Juniors-supporteren Tomás som faktisk også arrangerer omvisninger på Argentinos Juniors hjemmebane Estadio Diego Armando Maradona, og jeg hadde benyttet meg av dette. Mer om akkurat det kan leses et annet sted, men etter en rundtur der Tomás øste av sin kunnskap om Argentinos Juniors og Maradona, og der jeg både fikk se Copa Libertadores-troféet og ‘kapellet’ og ‘alteret’ tilegnet Maradona, samt blitt avbildet på laglederbenken til hjemmelaget, hadde jeg latt meg imponere over hans entusiasme og kunnskap. Jeg hadde en følelse av at han til og med var en enda større fan av Maradona enn av Argentinos Juniors, og han har til og med en egen Instagram-konto der han daglig poster et bilde av et veggmaleri e.l. av Maradona.

Jeg hadde igjen vært i kontakt med Tomás, og han hadde bekreftet at det neppe ville bli noe problem å få billett, og at det med stor sikkerhet ville kunne kjøpes fra billettlukene før kampstart på kampdagen. Derfor tok jeg det med ro, og avventet hvorvidt jeg hadde suksess med Boca Juniors-kampen. Da jeg ikke hadde det, ble valget enkelt, og jeg befant meg altså nå igjen utenfor Estadio Diego Armando Maradona. Kampen skulle starte klokken 21.30, og med i overkant av halvannen time til kampstart hadde jeg fått betalt 5 000 pesos for en billett på hovedtribunen, og ble stående å betrakte folkelivet litt før jeg etter hvert lot meg visitere og tok meg innenfor.

Argentinos Juniors ble stiftet i 1904, og har en noe broket historie, for de ble stiftet av en gruppe anarkister, og valgte de røde og hvite fargene som en hyllest til Alfredo Palacios, som var den første kongressmannen valgt inn fra det argentinske sosialistpartiet. Det var i 1909 at de ble tilknyttet det argentinske fotballforbundet og begynte å spille i deres turneringer, og i 1921 sikret de seg opprykk til toppdivisjonen for første gang, før de i 1926 registrerte en andreplass i ligaen. I 1931 var klubben med da en utbrytergruppe stiftet Argentinas første profesjonelle liga, men som jeg tidligere har vært inne på, ble det samling igjen i 1934 da amatørligaen gikk inn i denne nye ligaen. Det var i det momentet at Argentinos Juniors slo seg sammen med CA Atlanta, men allerede noen måneder senere ble fusjonen reversert grunnet ‘økonomiske uregelmessigheter’ i Atlanta-regnskapet. Til tross for en elendig sesong, ble de benådet fra nedrykk, men i 1937 var det ingen nåde.

I 1940 vant de andredivisjon, men fikk ikke rykke opp fordi deres nye stadion fortsatt ikke tilfredsstilte kravene. Åtte år senere følte de seg igjen urettferdig behandlet da de hadde ledet kvalifiseringsspillet om opprykk til toppdivisjonen da en spillerstreik satt stopper for videre spill. Forbundet AFA svarte med å annullere hele kvalifiseringsspillet og benådet i stedet de som skulle ha rykket ned fra toppdivisjonen. I 1955 rykket de omsider opp igjen til Primera Division etter 18 års fravær. Argentinos Juniors har en høy status i argentinsk fotball, og en av grunnene til dette er at de har vært litt av en talentfabrikk. Men én spiller skiller seg klart ut fra alle andre; én som som liten gutt hadde blitt oppdaget og hentet fra slummen i Villa Fiorito, og som fra 1969 hadde spilt for klubbens juniorlag Los Cebollitos (de små løkene).

Det er selvsagt snakk om ingen ringere enn tidenes kanskje beste fotballspiller; Diego Armando Maradona. Torsdag 20. oktober 1976 debuterte han for klubbens A-lag som 15-åring (han var ligaens yngste spiller frem til Sergio Agüero debuterte for Independiente i 2003). Han ledet klubben til andreplass i 1980, før han ble solgt til Boca Juniors året etter, og selv om han aldri vant noen tittel med Argentinos Juniors, gjorde pengene de fikk for ham at de kunne bygge opp et slagkraftig lag. De vant sin første ligatittel i 1984, og deltok dermed også i Copa Libertadores året etter. Der spilte de seg frem til finalen, der colombianske América de Cali var motstander. Etter at begge møtene hadde endt med hjemmeseier 1-0, måtte det spilles en tredje kamp på nøytral bane i Paraguays hovedstad Asunción. Den endte 1-1, men Argentinos Juniors vant 5-4 på straffer, og sikret seg den gjeveste pokalen i søramerikansk fotball. Samme år vant de også serietittelen nok en gang.

Klubben klarte ikke å opprettholde dette nivået, og etter at Apertura- og Clausura-systemet ble innført i 1990, hadde de etter hvert flere sesonger der de slet i bunnen, og rykket etter hvert ned i 1996. De rykket opp igjen på første forsøk, men startet en tilværelse som heislag mellom de to øverste divisjonene i noen år, før de i 2004 returnerte til toppdivisjonen. I 2010 vant de Clausura- tittelen, og sikret seg med det sin tredje ligatittel, før de rykket ned igjen i 2016. På første forsøk returnerte de etter en imponerende sesong, og har senere igjen kvalifisert seg for Copa Libertadores. Denne dagen var det altså Primera Division det dreide seg om når de skulle få en tøff test ved å ta imot Atlético Tucumán.

Da Argentinos Juniors i 1937 ble kastet ut av sitt daværende stadion i La Paternal grunnet ubetalt leie til jernbaneselskapet som eide tomten, ble stadionet demontert og klubben måtte se seg om etter en ny hjemmebane.I 1940 ble Estadio Argentinos Juniors åpnet, og det var i stor grad bygget i tre. I 1983 ble det ansett å være for lite og rett og slett utrygt, og man flyttet ut for å banedele hos Ferro Carril Oeste mens man planla å bruke pengene man fikk for Maradona til å bygge et nytt stadion. Disse ble imidlertid brukt på andre ting; ikke minst et treningskompleks, og nytt stadion måtte vente litt. I 1995 ble det gamle stadionet revet, men først i 2003 – etter flere forsinkelser – sto dagens stadion ferdig på samme sted.

Det fikk da navnet Estadio Diego Armando Maradona, etter fotballguden som hadde startet sin karriere der. Dagens anlegg skal ha en kapasitet på 26 000, og domineres av tribunene på langsidene. Hovedtribunen har tre nivåer med sitteplasser, inkludert et noe mindre midtre nivå. Tribunen på den andre langsiden har ett stort nivå. På den ene kortsiden har man en mindre tribune, mens det ikke er noe bak mål på den andre kortsiden. Jeg lot meg begeistre av spillertunnelen, for spillerne kom etter hvert ut av en oppblåsbar spillertunnel som strakk seg et stykke inn på banen og endte i det som skal forestille overkroppen og hodet til selveste Diego Maradona. En meget artig og original vri.

Det var en underholdende kamp vi skulle bli vitne til, med to lag som spilte god og artig fotball. Vi måtte imidlertid vente til det 29. minutt før det var skjedde noe av voldsom betydning, og det var bortelaget fra nord som da tok ledelsen, Christian Menéndez dro av en forsvarer inne i feltet før han med venstrebenet fant en åpning mellom keeper og nærmeste stolpe. 0-1, og etter dette virket det i en periode som om hjemmelaget mistet litt fokus og ble litt slurvete. Det ble de straffet for da Menéndez var på farten igjen ni minutter senere. Denne gangen var det med høyreslegga at han dro til på halvspretten, og det sto 0-2. Det var også stillingen halvveis, og Argentinos Juniors hadde en jobb å gjøre.

Hjemmelaget fikk muligens en vitamininnsprøytning i pausen, for de var friskest i andre omgang. Først var de farlig frempå da et innlegg ble styrt like utenfor, og ikke lenge etter headet de i tverrliggeren. Tjue minutter ut i omgangen fikk de igjen muligheten etter et fint gjennomspill, men avslutningen traff ikke mål. Tucumán-spillerne hadde nå begynt å tilbringe mye tid på bakken, og jeg mistenkte at det ikke akkurat ville bli mindre av dette når tomålsscorer Menéndez fikk sitt andre gule kort i det 72. minutt. Et Argentinos Juniors som nå var i overtall presset på for redusering, og David Zalazar fikk omsider headet inn 1-2 fra et hjørnespark, men i og med at det skjedde i det sjette tilleggsminuttet, var jeg neppe alene om å føle at den kom altfor sent. Det viste seg å stemme, og kort tid etter blåste dommeren av.

Fotballavisen Olé anslo dagen etter tilskuertallet til ca 10 000, og de fikk altså se kampen ende med borteseier 1-2. Argentinos Juniors lå med det på en åttendeplass, mens Tucumán tok en seier igjen og holdt foreløpig på serieledelsen (den skulle de ikke klare å holde på). For min del sa jeg meg fornøyd med dagens dobbel da jeg forlot Estadio Diego Armando Maradona. Fra noen kvartaler unna skulle det gå en buss som jeg kunne ta helt til Bolívar og hotellet mitt, og det viste seg å stemme, så jeg kom meg tilbake til min base ved Hotel De Las Luces også denne kvelden. Nå var jeg også over halvveis i den argentinske delen av min store søramerikanske tur.

Argentine ground # 16:
Argentinos Juniors v Atlético Tucumán 1-2 (0-2)
Primera Division
Estadio Diego Armando Maradona, 19 September 2022
0-1 Christian Menéndez (29)
0-2 Christian Menéndez (38)
1-2 David Zalazar (90+6)
Att: 10 000 (est)
Admission: 5 000 ARS

Next game: 20.09.2022: Talleres de Remedios de Escalada v Deportivo Merlo
Previous game: 19.09.2022: Deportivo Riestra v Brown de Adrogué

More pics

This day on a map / This whole trip on a map

Mandag 19.09.2022: Deportivo Riestra v Brown de Adrogué

Annonsørinnhold

Få oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Nye uke betyr nye muligheter, sies det, og denne mandagen så jeg i hvert fall muligheter for nok en dobbel. Planen min var å se Deportivo Riestra klokken 15.30 for deretter å få med meg en kveldskamp. Jeg hadde håpet å klare å sikre meg en billett til Boca Juniors v Huracán uten å måtte ty til agenter etc, men uten suksess, så kveldskampen ville i stedet bli oppgjøret til Argentinos Juniors klokken 21.30. Først var det uansett duket for et besøk hos Deportivo Riestra, så etter å ha slappet av på hotellet satt jeg kursen dit. Første etappe gikk med Subte (metroens) linje E fra Bolívar til Boedo, og derfra gikk ferden videre med buss. Rett etter at vi hadde passert gjennom det som omtales som en av de største og verste slummene i Buenos Aires, gikk jeg av bussen på Avenida Varela med Deportivo Riestra sin hjemmebane til høyre for meg og San Lorenzo sin mer kjente hjemmebane El Nuevo Gasómetro til venstre for meg på motsatt side av veien.

Vi befinner oss her i grenselandet mellom Villa Soldati-området og Nuevo Pompeya-området, der tangoen har spesielt sterke røtter. Dette området ble stadig mer urbant utover i forrige århundre, og huser som nevnt også en stor slum (som jeg var glad jeg kun så fra bussen) som har vokst mye grunnet tilflytting fra fattigere og landlige områder nord i landet, samt innvandrere fra ikke minst det nordlige nabolandet Bolivia. Dette er et området man gjerne blir rådet til å utvise stor forsiktighet i, og det er for øvrig ikke helt uten grunn at San Lorenzo nesten har sluttet med kveldskamper (etter at flere fans har opplevd å bli ranet etter kamp), men jeg hadde også denne gang få problemer.

Det mest bekymringsfulle var vel egentlig hvordan jeg ble støvet ned av vogntogene og lastebilene som kjørte forbi på den støvete veien på sin vei til eller fra det som så ut som et anlegg for søppelhåndtering rett bortenfor åstedet for min første kamp for dagen. Jeg hadde nemlig blitt stående å beundre (og fotografere) veggmaleriene av Diego Maradona som var å se også her, før jeg gikk mot inngangspartiet og betalte meg inn med 2 400 pesos. Deportivo Riestra er nok ikke den argentinske klubben som er mest vant med utenlandske turister som kommer for å se de spille, for jeg fikk noen snodige blikk, og en av klubbrepresentantene lurte lattermildt på om jeg hadde gått meg bort og endt opp på feil kamp. Jeg forsikret om at det hadde jeg overhodet ikke, og ble ønsket velkommen og fikk stige innenfor portene med tre kvarters tid til avspark.

Deportivo Riestra ble formelt stiftet i 1931, av en gruppe unge mennesker som da hadde holdt på med fotball et par år allerede. Det var først i 1946 at de ble tilknyttet det argentinske fotballforbundet og begynte å delta i deres turneringer. De tok plass i Primera C, men ble senere flyttet ned til Primera D da den ble introdusert i 1950. De vant Primera D i 1953, og tilbragte de neste to tiårene i Primera C uten å gjøre altfor mye ut av seg i de øvre deler av tabellen. Nedrykkskamp var mer vanlig, og i 1963 endte de på det som i utgangspunktet var en nedrykksplass, men ble kun reddet av at ingen rykket ned det året. I 1971 slo de seg sammen med Asociación de Fomento Barrio Colón, slik at klubbens offisielle navn nå faktisk er Deportivo Riestro Asociación de Fomento Barrio Colón.

I 1981 var intet godt år for klubben, for da kom omsider nedrykket, samtidig som militærjuntaen kastet ut klubben fra sin hjemmebane for å bygge en motorvei. I 1986 rykket de opp igjen, men rykket også rett ned igjen, og vaket nå noen år mellom Primera C og Primera D. Så sent som i 2014 spilte de i nettopp Primera D, men etter to strake opprykk i rask rekkefølge, kunne de det året feire opprykk til Primera B Metropolitana og nivå tre for første gang i sin historie. To opprykk i ett og samme år er ikke hverdagskost, og det kan forklares med at man etter 2013/14-sesongen la om systemet (igjen!) før neste sesong som ble en forkortet 2014-utgave. Men Riestra var ikke ferdige der…

2016/17-sesongen endte med Riestra på andreplass, og i kvalifiseringen spilte de seg frem til finale mot Comunicaciones. Typisk nok for Argentina ble den preget av kontroverser, med flere regelbrudd og en banestorming (visstnok initiert av en Riestra-spiller) med fem minutter igjen. Kampen måtte spilles ferdig senere på en nøytral bane, men Riestra vant 2-1 og sikret seg opprykk til nivå to for første gang, selv om de måtte tåle å få med seg en poengstraff på 20 minuspoeng til neste sesong (den ble senere redusert til 10 poeng). Takket være poengstraffen endte Riestra i nedrykkssonen og måtte ta turen ned igjen. De klarte imidlertid å beholde mesteparten av spillerne, og returnerte på første forsøk til Primera B Nacional, der de altså fortsatt er å finne.

Deportivo Riestra spilte først på en bane i Nueva Pompeya-nabolaget, før de bygget sitt eget stadion i Villa Soldati i 1950. Som nevnt ble de i 1981 kastet ut derfra av militærregimet som ville bygge en motorvei der, og klubben ble hjemløse de neste 12 årene. De klarte imidlertid å få tak i en tomt der de i 1993 omsider kunne åpne sin nåværende hjemmebane. Den heter Estadio Guillermo Laza, og er oppkalt etter en tidligere visepresident i klubben. Den domineres av hovedtribunen på den ene langsiden, mens det er små og åpne ståtribuner bak målene. På den bortre langsiden er det omtrent intet annet enn laglederbenkene, og denne siden er også utilgjengelig for publikum, bortsett fra at man har tilgang til en liten tribune helt borterst på den ene flanken. Når man ser over dit fra hovedtribunen har man imidlertid San Lorenzo sin store hjemmebane El Nuevo Gasómetro som bakteppe.

Det virker egentlig litt naturstridig at en liten klubb som Deportivo Riestra skal kunne hevde seg på øvre del av nivå to og kjempe om opprykk til øverste nivå av argentinsk fotball, for de er ikke det man kan kalle en tradisjonsrik klubb med historie i toppfotballen, og de virker heller ikke å være noen publikumsmagnet (omtrent 600 dukket opp på denne kampen jeg overvar). Det bekreftet også et par av mine nye argentinske venner, og liret samtidig av seg noen konspirasjonsteorier om hvordan en del merkelige avgjørelser syntes å gå i favør av Riestra som nå skal ha en rik og innflytelsesrik person ved roret. Nå hadde jeg ingen holdepunkter for å si meg hverken enig eller uenig i dette, men nøyde meg med å ta en tur bort i kiosken for å få litt god mat og drikke mens jeg slo i hjel litt tid frem mot avspark.

Riestra la som jeg muligens var inne på beslag på en av kvalifiserings-plassene (som dog gikk helt ned til 13. plass), mens gjestene Brown de Adrogué fra det sørlige Buenos Aires lå noe lenger bak og befant seg på nedre halvdel. Dagens dommer la raskt lista da han allerede i kampens første minutt var oppe med det gule kortet, for kortstokken skulle etter hvert bli nokså flittig brukt med ni gule og to røde. Hjemmelaget fikk den første sjansen, men keeper slo til corner, og første omgang var ingen festforestilling. Nærmest kom bortelaget med et skudd i tverrliggeren, og ellers hadde keeperne og de to lagenes forsvar kontroll på det som kom. Det var 0-0 og målløst halvveis.

Gjestene fikk den første sjansen etter hvilen da de kom to mot én, men keeper reddet, og i neste angrep var det vertene som avsluttet centimetere utenfor stolpen. Riestra skulle ta stadig mer over, og ikke minst var det tilfelle etter at gjestenes Emiliano Mayola fikk sitt andre gule og ble utvist snaut tjue minutter ut i omgangen. Riestra hadde deretter en god mulighet da de lobbet keeper, men lobben gikk også over målet. Jeg begynte å ane at det gikk mot 0-0, men så fikk Riestra straffespark. Det så for meg noe snodig og billig ut, og konspirasjonsteoretikerne ville nok kanskje fått vann på mølla, men uansett gjorde Walter Acuna ingen feil da han med fem minutter igjen av ordinær tid satt straffesparket i mål til 1-0.

På overtid hadde Riestra en god mulighet til å doble ledelsen da de kom tre mot to, men avslutningen gikk utenfor. Det kunne de angret på da bortelaget sekunder senere fikk en siste mulighet, men skuddet gikk over, og det endte dermed med hjemmeseier 1-0. Jeg kom meg etter hvert av gårde og gikk igjen ut på den støvete veien utenfor for å tusle i retning den nevnte slummen. Jeg skulle heldigvis kun til bussholdeplassen, og jeg hadde jo ytterligere en kamp på menyen denne kvelden. Men det var faktisk såpass lenge til at jeg nå satt kursen tilbake mot hotellet for å lade opp litt der og planlegge litt for de kommende dagene.

Argentine ground # 15:
Deportivo Riestra v Brown de Adrogué 1-0 (0-0)
Primera B Nacional
Estadio Guillermo Laza, 19 September 2022
1-0 Walter Acuna (pen, 86)
Att: 600 (est)
Admission: 2 400 ARS

Next game: 19.09.2022: Argentinos Juniors v Atlético Tucumán
Previous game: 18.09.2022: Platense v Racing Club

More pics

This day on a map / This whole trip on a map

Søndag 18.09.2022: Platense v Racing Club

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Etter å ha sett Tigre beseire sine gjester Vélez Sarsfield, hadde jeg allerede én kamp på samvittigheten denne søndagen, men da jeg forlot El Coliseo de Victoria for å spasere tilbake til Victoria stasjon og komme meg med toget, hadde jeg ytterligere en kamp planlagt for dagen. Jeg ble med toget tilbake mot sentrale Buenos Aires i tjue minutters tid før jeg steg av ved stasjonen Rivadavia. Derfra gikk jeg i 15-20 minutter til jeg ankom Estadio Ciudad de Vicente López; hjemmebanen til Platense, som skulle spille kveldskamp mot Racing Club. Det var fortsatt flere timer til avspark, men billettlukene var åpne slik at jeg kunne få kjøpt en billett til kveldens kamp. Om jeg ikke husker helt feil, mener jeg at de skulle ha 8 000 pesos for en platea-billett for et ikke-medlem, og det var noe av grunnen til at jeg i stedet valgte å betale 1 800 pesos for en popular-billett sammen med den mest ihuga fansen.

Platense holder til i Florida-nabolaget, som ligger omtent halvannen mil nordvest for sentrale Buenos Aires, og hører til Vicente López Partido. Sistnevnte er med sine 33 kvadratkilometer det minste partido i Buenos Aires-provinsen, og det nest minste i hele Argentina, men det er hjemsted for anslagsvis rundt 270 000 mennesker. Rundt 48 000 av disse bor i Florida, som for alvor vokste mot slutten av 1800-tallet, etter jernbanens ankomst. En rekke italienske og engelske immigranter slo seg ned, og stedet ble stadig mer urbant. I dag er det et middelklasseområde som er av de mer velstående i Buenos Aires. Det var imidlertid noen timer til kampstart klokken 20.00, og lite å finne på i umiddelbar nærhet til stadionet, så jeg tok en aldri så liten avstikker.

Jeg hadde ankommet med Mitre-linjen til stasjonen Rivadavia, men enda nærmere Platenses hjemmebane ligger stasjonen Aristóbulo del Valle som opererer på Belgrano Norte-linjen. Etter å ha fått litt mat i skrotten, ble jeg derfra med den korte turen til stasjonen Ciudad Universitaria, som ligger rett ved siden av Estadio El Monumental; hjemmebane for River Plate. Det var greit å slå i hjel litt tid ved å kikke seg rundt der, men jeg falt ikke for fristelsen til å stille meg i køen sammen med turister som skulle ha omvisning og/eller besøke klubbens museum. I stedet tuslet jeg tilbake mot stasjonen og ble med et av togene tilbake dit jeg hadde kommet fra, og var tre kvarters tid før avspark tilbake ved Estadio Ciudad de Vicente López.

Club Atlético Platense ble i 1905 stiftet av en gruppe unge mennesker, men de trengte startkapital for å realisere sin drøm om å starte en idrettsklubb. De satset penger på et hesteveddeløp og vant pengene de trengte. Klubbnavnet falt på Platense til ære for hesten de hadde satset på, og klubbfargene ble etter hvert brunt og hvitt i likhet med antrekket hestens jockey hadde båret under løpet. Etter en restrukturering i 1912, ble Platense forfremmet til å spille i toppdivisjonen fra og med 1913, og der har de etter hvert spilt over 75 sesonger. De noterte seg for en andreplass i 1916, før de i 1931 var med da Argentina fikk sin første profesjonelle liga. I 1949 tok de en ny andreplass, men i 1955 rykket de for første gang ned etter 42 år i toppdivisjonen.

Platense rykket opp igjen i 1964, ned igjen i 1971, og opp igjen i 1976. Etter dette siste opprykket fikk de snart en slags kultstatus etter flere år med dramatiske sesongavslutninger der de på nærmest mirakuløst vis maktet å beholde plassen gang på gang, og de skulle nå holde seg i toppdivisjonen helt frem til 1999. Tre år senere rykket de også ned på nivå tre, og selv om de rykket opp igjen i 2006, måtte de i 2010 ta turen ned igjen. Så sent som i 2018 spilte de på nivå tre, men rykket da opp etter kvalifiseringsseier mot Estudiantes de Caseros, og i 2021 tok de igjen steget opp i toppdivisjonen på første gang på 22 år etter at Estudiantes de Rio Cuarto ble slått på straffesparkkonkurranse i kvalifiseringen. I nyere tid er klubbens for øvrig kjent for at det var her den franske landslagsspilleren David Trezeguet startet sin seniorkarriere.

Platense spilte først noen få år i Retiro-området, deretter en kort peiode i Belgrano-området, og deretter i Núnez-området fra 1917 og helt til 1971. Klubben hadde allerede i 1947 skaffet seg en tomt i Vicente López-området og sikret seg et lån for å bygge et stadion der. Planen var å et stadion med kapasitet til 60 000 tilskuere, bygget i betong, og etter inspirasjon fra det flotte stadionet til Huracán. Det skulle imidlertid ikke bli noe av, for det ble skrinlagt etter at at militærregimet kuppet makten i Argentina i 1955. Klubben måtte i stedet pusse opp sitt daværende stadion, men havnet etter hvert i dype økonomiske problemer, og måtte forlate Núnez.

I 1974 startet arbeidet med å bygge et nytt stadion, og det ble omsider innviet i 1979. Der spiller Platense fortsatt, og anlegget ble for øvrig også renovert i 1994. Det er et nokså typisk søramerikansk stadion, bygget i betong, og med fire åpne tribuner. Som så mange andre stadioner i argentinsk fotball, har man også her en rekke veggmalerier av Diego Maradona på og rundt stadionet. Han er rett og slett overalt her i Argentina! Etter å ha blitt kroppsvisitert tok jeg meg innenfor med en drøy halvtimes tid til avspark, og tok plass på tribunen bak det ene målet, der stoffremser i klubbens brune og hvite farger var hengt opp. Her skulle det etter hvert bli solid stemning når klubbens barra bravas gjorde sitt inntog og kampen kunne starte.

Platense lå på en niendeplass, men tok imot et Racing Club som nå lå i sjiktet rett bak tabellederne og jaktet en mulig serietittel, så ‘blekksprutene’ ville få tøff motstand. Det var likevel hjemmelaget som fikk den første muligheten etter to-tre minutters spill, men skuddet fra Jorge Benítez gikk rett på keeper, og det skulle bli langt mellom de store høydepunktene, for det virket allerede tidlig som at det var to lag som slet med å finne ut av ting offensivt og skape muligheter foran målene. Det mest interessante før pause var muligens at det en periode var tilløp til tumulter på tribunen jeg befant meg på. Flere stormet mot en av utgangene der sinnene var i kok og det virket å være håndgemeng, men det roet seg nokså raskt, før spillerne også tok pause på stillingen 0-0 etter en nokså kjedelig første omgang.

Heller ikke etter pause ble det noen direkte festforestilling, men det skjedde i hvert fall litt mer av interesse ute på banen. Et snaut kvarter ut i andre omgang tok gjestene ledelsen. Et skuddforsøk ble blokkert, og ballen falt til rette for Maxi Romero som vippet ballen elegant over Calamares-keeperen og i mål. 0-1. Etter dette ble Racing enda mer fornøyd med å trille ball, mens det noe mer direkte Platense slet med å skape det helt store. Det ble litt drama på slutten da gjestenes chilenske back Eugenio Mena fikk sitt andre gule og dermed ble utvist. Selv om Racing klarte å ro i land seieren, skulle han ikke bli den eneste chilenske Racing-spilleren med rødt, før etter at sluttsignalet hadde gått var sinnene i kok igjen.

Racing-keeper Gabriel Arias feiret seieren med obskøne gester mot hjemmefansen og fikk etter hvert det røde kortet. I tumultene som fulgte så også Platense-innbytter Carlo Lattanzio rødt. Det endte altså med 0-1 og borteseier, og man hadde tilsynelatende også klart å roe gemyttene noe da jeg forlot stedet, selv om det faktisk endte med politietterforskning der keeper Arias i ettertid visstnok måtte forklare seg på politistasjonen. For min del sa jeg meg fornøyd med dagens dont, og trasket snart tilbake mot stasjonen Aristóbulo del Valle for å komme meg med et av togene tilbake mot Retiro-stasjonen og sentrale Buenos Aires. Tilbake i sentrum hadde Subte-togene (metroen) nå nettopp sluttet å gå for kvelden, men jeg benyttet meg av en buss for å komme meg fra Retiro tilbake til en holdeplass ved Bolívar-stasjonen og hotellet.

Argentine ground # 14:
Platense v Racing Club 0-1 (0-0)
Primera Division
Estadio Ciudad de Vicente López, 18 September 2022
0-1 Maximiliano Romero (60)
Att: ??
Admission: 1 800 ARS

Next game: 19.09.2022: Deportivo Riestra v Brown de Adrogué
Previous game: 18.09.2022: Tigre v Vélez Sarsfield

More pics

This day on a map / This whole trip on a map

Søndag 18.09.2022: Tigre v Vélez Sarsfield

Det var duket for en ny innholdsrik dag med base i Buenos Aires, og denne søndagen hadde jeg nok en gang blinket meg ut en dobbel. Etter en frokost på hotellet la jeg etter hvert derfor av sted, og lot metroen frakte meg fra Bolívar til Retiro, der jeg kunne bytte til tog mot Tigre. Sistnevnte er en by som ligger snaut tre mil nord for sentrale Buenos Aires og er et populært reisemål. Med flotte kanaler og en idyllisk beliggenhet ved Paraná-deltaet er det mange som velger å ta en utflukt hit. Jeg skulle imidlertid ikke bli med helt til endestasjonen Tigre, men hoppet opp av noen få stasjoner og noen kilometer før; i Victoria, der jeg skulle se Tigre ta imot Vélez Sarsfield i det som skulle være min første kamp denne søndagen.

I likhet med Tigre, hører også Victoria inn under Greater Buenos Aires, som er inndelt i såkalte partidos, og Victoria er å finne i San Fernando Partido. Byen har i seg selv rundt 40 000 innbyggere og vokste frem rundt en jernbanestasjon som hadde blitt oppkalt etter den britiske dronning Victoria. Jeg hadde jo allerede på min andre dag i Buenos Aires tatt turen hit opp i håp om å se Tigre i aksjon på deres hjemmebane El Coliseo de Victoria, men måtte den gang tusle slukøret tilbake mot stasjonen og finne meg en annen kamp, siden billettsalget hadde stengt dagen før. Jeg følte vel imidlertid at jeg nå hadde blitt litt mer garvet og bevandret i argentinsk fotball på de ti dagene som hadde gått siden den gang.

Denne gang hadde jeg vært påpasselig med å sjekke informasjon om billettsalg, og hadde et par dager i forkant kjøpt en billett på internett for den nette sum av 5 000 pesos, slik at jeg denne gang var klar til kamp. Det var kampstart klokka 13.00, og det var fortsatt halvannen times tid til da jeg gikk av toget og spaserte de rundt ti minuttene derfra langs gater som bar stadig mer preg av at det var kamp. Jeg unnet meg å nok en gang kikke innom supporter-sjappa uten å kjøpe noe, før jeg lot meg visitere og legitimerte meg for å få komme forbi politisperringene og bort til inngangspartiet der jeg tok meg innenfor med rundt tre kvarter til avspark.

Club Atlético Tigre ble i 1902 stiftet av tolv unge menn som møttes med det for øye å starte en sportsklubb, og den ble som navnet sier startet i Tigre. Klubben ble i 1911 medlem av det argentinske forbundet (AFA), men da det i 1912 skjedde en splittelse i argentinsk fotball med stiftelsen av Ferecación Argentina de Football (FAF), hoppet de over dit , og vant samme år División Intermedia som var deres nivå to, slik at de rykket opp i toppdivisjonen. Splittelsen var for øvrig kortvarig, og FAF fusjonerte med forbundet i 1914. Det kom imidlertid i 1919 en ny splittelse med opprettelsen av Asociación Amateurs de Football, og igjen var Tigre med der, men igjen var den kortvarig og ble igjen en del av forbundet i 1927.

Historien gjentok seg da Argentinas første profesjonelle liga startet opp i 1931, under navnet Liga Argentina de Football. Den var historie i 1934, da det igjen ble fusjon, men samme år rykket Tigre ned etter 21 år i de argentinske toppdivisjoner. I 1936 flyttet de til Victoria og sin nåværende hjemmebane, men mer om akkurat det litt senere. De neste tiårene rykket Tigre uansett med jevne mellomrom opp og ned mellom de to øverste divisjonene. Da de i 1979 rykket opp i toppdivisjonen, virket de dog som om de hadde noe stort på gang, og de solgte eksempelvis flere billetter enn klubber som Racing Club, Independiente og San Lorenzo i en sesong. Det endte likevel med nedrykk i 1980, men til tross for det satt Tigre sammen med San Lorenzo tilskuerrekord for nivå to da de i 1982 møttes i serien. Stor etterspørsel gjorde at kampen ble spilt på El Monumental, og mer enn 70 000 billetter ble solgt.

I begynnelsen av 1990-årene rykket Tigre ned til nivå tre, og da de først kom seg opp derfra i 1995, bar det rett ned igjen sesongen etter. Etter å ha rykket opp og ned noen ganger, var de tilbake på nivå to da de i 2006/07-sesongen kvalifiserte seg for play-off til toppdivisjonen. Der slo de Platense 2-0 og Nuevo Chicago 3-1 over to kamper, og var tilbake i toppdivisjonen for første gang på over to tiår. Som nykommer endte de som nummer to i Apertura-utgaven, mens de i 2008 Apertura var ett fattig mål fra å vinne mesterskapet. Det hadde heller ikke vært Argentina om det skjedde uten dramatikk og kontroverser, for Tigre endte på samme poengsum som San Lorenzo og Boca Juniors, og det sies at det på forhånd hadde blitt bestemt at det da skulle avgjøres på innbyrdes oppgjør (som ville gitt Tigre tittelen), men at man deretter ombestemte seg og heller arrangerte et omspill mellom de tre. Alle vant én og tapte én, slik at alle ble stående med tre poeng, men Boca Juniors hadde ett måls bedre målforskjell enn Tigre.

I 2012 Clausura ble de igjen nummer to etter en overraskende god sesong, og samme år spilte de seg frem til sin første internasjonale finale i form av Copa Sudamericana finalen, der Sao Paulo imidlertid ble for sterke. Til tross for nedrykk i 2019, bød dette året likevel på en viss suksess for Tigre, for de sikret seg Copa de Superliga etter å slått Boca Juniors 2-0 i finalen. Tigre var derfor representert i 2020-utgaven av Copa Libertadores, til tross for at de spilte på nivå to i Argentina. I 2021 vant de Primera Nacional og sikret med det opprykk, slik at de nå igjen er å finne i toppdivisjonen Primera Division. Det var tydelig at de fortsatt også har publikumstekke, for det var folksomt i gatene på utsiden, og det strømmet stadig på med folk inn portene.

Som jeg var inne på, flyttet Tigre hit til Victoria og stadionet med kallenavnet El Coliseo de Victoria i 1936, og det skjedde visst ikke helt uten oppstyr den gang. Stadionets offisielle navn er Estadio Jose Dellagiovanna; oppkalt etter mannen som ikke bare var klubbens første president, men også kasserer, manager og spiller. Anlegget har i dag en overbygd sittetribune på den ene langsiden, og det var der jeg hadde sikret meg en billett. Den andre langsiden og begge kortsidene er åpne tribuner med betongtrinn, og spesielt den ene kortsiden likte jeg veldig godt. Betongtribunen bak det ene målet er tilholdssted for de mest ivrige Tigre-tilhengerne, og er en buet affære som også er noe høyere enn de andre.

Jeg likte meg svært godt også her hos Tigre, og dette var muligens også den kampen på turen min der det var færrest ledige plasser; noe som igjen sørget for en veldig stemning som jeg lot meg imponere av. Tigre befant seg på øvre halvdel, og gikk mot en god sesong, mens det siste ikke akkurat kunne sies om bortelaget Vélez Sarsfield; i hvert fall ikke når det gjelder den hjemlige ligaen. Vélez Sarsfield hadde faktisk vært den eneste ikke-brasilianske representant i semifinalene av årets Copa Libertadores (flere av mine nye argentinske venner hadde slått fast at argentinske lag ikke lenger hadde mulighet til å konkurrere med pengestrømmen som nå finnes i brasiliansk fotball), der de hadde blitt slått ut av Flamengo. Kanskje har den turneringen tatt mye fokus for Vélez, for i hjemlig serie hadde de samtidig vært usle, og befant seg helt nede i bunnsjiktet.

Allerede fem minutter ut i kampen fikk vi se denne trenden fortsette, da Vélez var noe uheldige i egen sone. En støttepasning gikk ikke helt som planlagt da mottakeren skle og gikk over ende, og en glimrende Mateo Retegui snappet ballen for Tigre. Han spilte videre til Blas Armoa, og den unge paraguayaneren satt ballen i mål til 1-0 og voldsom jubel blant de fremmøtte på tribunene.Vélez prøvde å svare ved å flytte laget høyere opp, og kom seg til en god sjanse etter et fint gjennomspill, men avslutningen var altfor svak. I den nordlige Buenos Aires-forstaden var det i stedet hjemmelaget som like etter doblet ledelsen. Etter et innlegg fra Armoa var det en duell inne i feltet, og ballen havnet ute hos Facundo Colidio som fra 14-15 meter hamret ballen i mål. 2-0 i det 22. minutt.

I det 37. minutt var Tigre nære på å øke ytterligere. Et frispark fant hodet til Retegui inne i feltet, og hans heading smalt i stolpen før Vélez fikk klarert. Gjestene hadde deretter en heading rett på keeper, før hjemmelaget igjen hadde to store muligheter helt på tampen av første omgang. Begge endte med avslutning like utenfor fra god posisjon, og det sto 2-0 til pause. Det hadde bortelaget mest grunn til å være fornøyd med, for ledelsen kunne og burde nok vært større. Nå hadde Vélez Sarsfield en jobb å gjøre i andre omgang, og jeg hadde problemer med å se hvordan de skulle klare å snu dette. Hjemmefansen virket også som om de var i gang med å feire tre poeng, men der hadde det jo vært feststemning allerede fra før kampstart.

Oppgaven ble ikke enklere for bortelaget da Emanuel Insúa snaut ti minutter ut i andre omgang måtte ty til ulovligheter for å stoppe Retegui og ble utvist etter å ha fått sitt andre gule. På det påfølgende frisparket sendte en av Tigre-spillerne ballen rett i tverrliggeren. Slapt forsvarsspill førte deretter til at Tigre stjal ballen og kom to mot én uten å klare å overliste Vélez-keeperen igjen. Senere fikk en bortespiller blokkert et skudd fra Colidio som hadde skummel retning mot målet. Mot slutten virket det som om Tigre sa seg fornøyd, og det ebbet ut uten ytterligere mål. 2-0 som sluttresultat. Tigre kunne juble, mens den elendige ligasesongen fortsatte for Vélez.

Det hadde vært noen artige timer i Victoria, der jeg omsider hadde fått sett kamp og latt meg begeistre. I gatene utenfor stadionet var det nå skikkelig liv og høy stemning. Som nevnt var jeg imidlertid ikke helt ferdig med dagens fotball riktig ennå, for jeg hadde altså ytterligere en kamp på søndags-menyen. Fornøyd tuslet jeg tilbake mot Victoria stasjon for å komme meg med toget og rette oppmerksomheten mot neste kamp. For ordens skyld; Tigre og El Coliseo de Victoria er (i likhet med mange andre klubber og stadioner her) vel verdt en visitt om man skulle befinne seg i fantastiske Buenos Aires og dens omegn.

Argentine ground # 13:
Tigre v Vélez Sarsfield 2-0 (2-0)
Primera Division
El Coliseo de Victoria, 18 September 2022
1-0 Blas Armoa (6)
2-0 Facundo Colidio (22)
Att: ??
Admission: 5 000 ARS

Next game: 18.09.2022: Platense v Racing Club
Previous game: 17.09.2022: All Boys v Guillermo Brown

More pics

This day on a map / This whole trip on a map

Lørdag 17.09.2022: All Boys v Guillermo Brown

Jeg var allerede godt i gang med dagens dont da jeg forlot Estadio Nueva Espana etter å ha sett vertene Deportivo Espanol beseire El Porvenir med 3-1, men jeg hadde ytterligere en kamp på agendaen denne lørdagen. Etter å ha funnet frem til holdeplassen for buss 114, kom den snart kjørende, og jeg ble med tjue minutter nordover. I det som må være de nordlige delene av Floresta-området steg jeg av og hadde et par kvartalers gange til Estadio Islas Malvinas, der jeg drøyt halvannen time senere skulle se All Boys ta imot Guillermo Brown. Det er ikke alltid så lett å se om billettlukene er bemannet før man er helt borte ved vinduet, men ved det første vinduet jeg prøvde, satt det en person delvis bortgjemt der inne bak gitrene, klar til å betjene meg.

For 2 100 pesos ble jeg innehaver av en billett til kveldens kamp, og det tilsvarer i utgangspunktet omtrent 120 norske kroner. Men i den forbindelse får jeg kanskje gjenta litt rundt dette med pesos og kurs, for i likhet med slikt jeg hadde blitt anbefalt, hadde jeg som tidligere nevnt hatt med meg US dollar som jeg hadde vekslet inn til bortimot dobbel kurs på det uoffisielle markedet. Således kommer man enda bedre ut av det, så det gjelder å følge med på slike ting om man skulle ha planer om å besøke og tilbringe litt tid i Argentina. Uansett hadde jeg nå fått sikret meg en billett, og ventetiden frem til inngangene ble åpnet benyttet jeg til å suge inn atmosfæren i de omkringliggende gatene, der flere bød på godsaker fra grillen og grupper av supportere som hovedsakelig så ut til å lade opp med fernet og cola hadde samlet seg.

Det var i mars 1913 at en gruppe venner i Floresta-området av Buenos Aires stiftet Club Atlético All Boys, og navnet var ment å reflektere kameratenes unge alder. Engelskklingende navn var for øvrig heller ikke spesielt uvanlig i Sør-Amerika på denne tiden. Klubben ble uansett tilknyttet det argentinske forbundet AFA i 1914, og begynte å spille i daværende División Intermedia, som var nivå to av argentinsk fotball. De sikret seg i 1922 opprykk til den argentinske toppdivisjonen for første gang, og fjerdeplassen i 1924 står fortsatt som en av deres bestenoteringer i ligasammenheng. All Boys forsvant etter hvert fra toppdivisjonen, men var tilbake i 1973, og holdt seg der frem til 1980. To år senere var de kun en vunnet kvalik-kamp unna ytterligere nedrykk, men det kom uansett ved omstruktureringen i 1986, da klubben ikke var blant de som klarte å kvalifisere seg for den nye Primera B Nacional som kom til på nivå to.

I 1993 rykket de opp igjen, og det skal ha vært 25 000 All Boys-fans på den avgjørende kampen borte mot Defensores de Belgrano. Det sies at det i den kampen også ble satt tilskuerrekord for de lavere argentinske divisjoner. Selv om de igjen rykket ned i 2001, fulgte opprykk i 2008, og i 2010 rykket de igjen opp via kvalifisering. All Boys var tilbake i toppdivisjonen etter 30 års fravær! I 2012 Clausura registrerte de en tredjeplass og ny bestenotering, og var laget som slapp inn færrest mål. I 2014 kom imidlertid nedrykket, og nytt nedrykk fulgte i 2018, men et år senere rykket El Albo opp ett hakk igjen, slik at de nå er å finne på nivå to; i Primera B Nacional. All Boys er for øvrig også klubben der Carlos Tevez startet sin ungdomskarriere , og også Néstor Fabbri er blant spillerne som startet her.

All Boys hadde allerede hatt et par hjemmebaner i Floresta-området da myndighetene i 1959 ga de en tomt til et nytt stadion. Samme år begynte byggingen, og i 1963 kunne Estadio Islas Malvinas åpnes. Jeg er usikker på om det var navnet allerede den gang, men det vitner uansett om hvor opptatt mange argentinere er av det som vi kaller Falklandsøyene, og det kan ses på en rekke steder og områder i det argentinske samfunnet. Uansett hadde stadionet først tribuner kun på langsidene, men det har gjennomgått flere renoveringer siden den gang, og i dag har man tribuner på alle fire sidene, og en kapasitet som oppgis å være alt fra 12 199 til 25 000 avhengig av hvilken kilde man fester lit til. Personlig vil jeg nok tro at det ligger et sted mellom der, og kanskje en del nærmere det siste.

Det er uansett et typisk argentinsk stadion, med åpne betongtribuner, og min billett var til seksjonen ‘platea alta‘. Det vil si at jeg hadde plass på den øvre seksjonen av hovedtribunen på den ene langsiden, som for øvrig er den eneste som har to nivåer. Det fortelles at denne øvre seksjonen i mange år var stengt av sikkerhetsgrunner, men ble åpnet igjen i 2008 etter en renovering. På motsatt side har man en åpen ståtribune som av utseende er temmelig lik den jeg etter hvert kunne se på kortsiden til høyre for meg. På den siste kortsiden har det kommet til en mye mindre ståtribune som ikke så ut til å være i bruk denne dagen, annet enn at det hadde blitt hengt opp en del flagg der. Med en snau time til avspark hadde de begynt å slippe inn folk, og etter å ha legitimert meg og blitt ransaket, kunne jeg entre stadionet og kikke meg rundt mens jeg ventet på avspark.

Av rivaler for All Boys har man klubber som Argentinos Juniors og Atlanta, men det er Nueva Chicago som er den mest forhatte rivalen. Når de møtes, kalles derbyet for Superclasico del Ascenso, og mange mener at det er det mest intense derbyet utenfor toppdivisjonen. Jeg skulle gjerne sett at det var dagens kamp, men måtte nøye meg med Guillermo Brown som bortelag. Nueva Chicago var for øvrig også en av klubbene jeg hadde håpet å besøke i løpet av mitt opphold i Argentina, men til tross for forbudet mot bortesupportere hadde det nylig vært store opptøyer i forbindelse med en kamp der, slik at de nå måtte spille sine neste kamper uten tilskuere. Det siste var for øvrig også tilfelle med Los Andes, som var en annen klubb jeg hadde håpet å besøke i Buenos Aires. Det får bli en annen gang, om jeg skulle være så heldig å noen gang få muligheten til det igjen.

All Boys var uansett å finne på en femteplass og var blant klubbene som befant seg i gruppa bak ledende Belgrano som hadde fått en solid luke. For gjestene fra Patagonia sin del, var Guillermo Brown å finne rundt en 20. plass, men det var hele 37 lag i årets Primera B Nacional, og klubbene helt ned til og med 13. plass(!!) ville få mulighet til opprykk gjennom kvalifisering. Som tidligere nevnt, en argentiner sa til meg helt i starten av turen at hans råd til meg var å bare nyte fotballen i Argentina og ikke nødvendigvis forsøke å forstå den. Det er nok ikke nødvendigvis noe dårlig råd, for her er det en del ting som vi i vår del av verden nok vil kunne reagere på som litt snodig. Og ikke minst med det som synes å være stadige endringer, gjerne på kort varsel.

Bortelaget fikk den første muligheten da de kom to mot én etter fem minutter, men valget om å sentre til sin motspiller var kanskje ikke det rette, eller rettere sagt pasningen ble for hard. Det var imidlertid All Boys som snart tok et lite initiativ, og de var nære på med et frispark som ble slått til corner, og deretter da en spiller var akkurat for sent ute til å styre inn på bakre stolpe. Vertene kjørte på, men de fikk foreløpig ikke uttelling, og da en ny god mulighet endte med skudd rett på keeper, var det målløst da lagene gikk i garderobene til pause. Selv gikk jeg for å oppsøke matutsalget og kjøpe meg noe mat.

Allerede før to minutter var spilt av andre omgang, hadde All Boys hatt to gode muligheter, men den første endte med et skudd like utenfor, mens bortekeeperen reddet flott på den andre. Ti minutter senere yppet gjestene seg, og litt mot spillets gang hadde de en mulighet der de testet hjemmekeeperen som måtte varte opp med en kjemperedning. Med et kvarters tid igjen fikk All Boys betalt, men målet kom på litt snodig vis. Det var fullstendig kaos og sjansebonanza inne i feltet før svakt forsvarsspill førte til at ballen havnet hos Fernando Brandán som kunne pirke inn 1-0 til jubel på tribunene. Det var målet de trengte, og for å si det enkelt og greit, så hadde de egentlig få problemer med å ri det i land, slik at 1-0 også ble sluttresultatet. At det i ettertid anslås et tilskuertall på rundt 10 000 til tross for flere folketomme seksjoner, vitner forresten om at kapasiteten nok er mye nærmere 25 000 enn det halve, slik jeg var inne på litt tidligere, selv om noen av disse anslagene muligens også skal tas med en ørliten klype salt.

Uansett var nå også dagens andre og siste kamp historie, og fornøyd forlot jeg Estadio Islas Malvinas for å komme meg med bussen. Den fraktet meg til Jujuy, der jeg byttet til Subte (metro) og ble med til Independencia. Derfra var det noen få minutters gange til puben The Gibraltar, der jeg nå hadde avtalt å møte mine nye venner Martín, Hernán & Co. Det skulle feires bursdag, og stamkunder som de er hadde de fått et eget rom i andre etasje til disposisjon, og jeg hadde blitt invitert. Kort fortalt var det en trivelig kveld, og det var først i 2-tiden at jeg omsider takket for meg og spaserte tilbake til min base ved Hotel De Las Luces etter nok en fin dag i Buenos Aires.

Argentine ground # 12:
All Boys v Guillermo Brown 1-0 (0-0)
Primera B Nacional
Estadio Islas Malvinas, 17 September 2022
1-0 Fernando Brandán (75)
Att: 10 000 (est)
Admission: 2 100 ARS

Next game: 18.09.2022: Tigre v Vélez Sarsfield
Previous game: 17.09.2022: Deportivo Espanol v El Porvenir

More pics

This day on a map / This whole trip on a map

Lørdag 17.09.2022: Deportivo Espanol v El Porvenir

Annonsørinnhold

Dette er årets fineste sommerkjoler

Etter torsdagskampen i Uruguays hovedstad, Montevideo, hadde jeg fredag morgen dratt tilbake igjen til Buenos Aires. Turen gikk med buss tilbake til Colonia del Sacramento, og videre med ferje derfra tilbake til den argentinske hovedstaden. Der var det ingen fredagskamper på menyen, så det ble faktisk en fotballfri dag, men etter en svipptur innom min base ved Hotel De Las Luces hadde jeg brukt ettermiddagen til å ta en tur på det nasjonale jernbanemuseet. Kvelden ble deretter tilbragt på puben The Gibraltar, der jeg fikk selskap av mine nye venner jeg hadde møtt noen dager tidligere – Boca-supporter Martín, River-supporter Hernán og flere av deres venner. Kort fortalt var det en lystig kveld inntil jeg trakk meg tilbake og fikk litt søvn før en lørdag som igjen ville by på dobbel-muligheter.

Min første kamp for dagen var Primera C-oppgjøret mellom Deportivo Espanol og El Porvenir, og etter en sen frokost på hotellet og litt avslapning med en bok, gikk ferden først med Subte (metro) fra Bolívar til Plaza de los Virreyes, som er vestlig endestasjon på linje E og for øvrig sies å være verdens sørligste metro-stasjon. Derfra hadde jeg en kort busstur foran meg inntil jeg steg av noen kvartaler fra Estadio Nueva Espana, der kampen skulle finne sted. Martín hadde kvelden før advart meg om at dette ikke var blant byens beste områder, og det var det muligens heller ikke, men jeg opplevde heller ikke denne gang noe som minnet om problemer hverken på vei til stadionet eller i løpet av mitt opphold der.

Jeg ankom med i underkant av halvannen time til avspark, og gikk rett på billettlukene ut mot veien. Der fikk jeg snart ordnet meg en billett, og jeg valgte denne gang å betale 1 500 pesos for en ‘general‘ billett snarere enn en dyrere ‘platea‘. Det vil si at jeg ville bli stående på tribunen sammen med den harde kjerne. Selve stadionet ligger ikke langs den nevnte veien, så vi måtte følge en gangvei derfra og inn til stadionet og dets innganger. Da portene ble åpnet med drøyt tre kvarters tid til avspark, kom billettselgeren og en annen klubbfunksjonær jeg hadde slått av en rask prat med etter meg og oppfordret meg til å gå på hovedtribunen og å gi vaktene i inngangen beskjed om at de hadde tillatt det. Jeg valgte å likevel gjøre som planlagt denne gang, og tok meg inn på den ene kortsiden der jeg hadde billett.

Deportivo Espanol ble stiftet først i 1956, og har offisielt et langt navn. «Club Social, Deportivo y Cultural Espanol de la República Argentina» er nemlig det fulle navnet, så det er kanskje ikke fullt så rart at det ikke benyttes i dagligtale. Stiftelsesdatoen 12. oktober ble valgt for å markere årsdagen for Columbus’ ankomst til det amerikanske kontinentet. Allerede to år etter stiftelsen hadde klubben over 2 000 medlemmer, og mange av de var argentinere med spanske røtter. Klubben ble i 1957 tilknyttet tet argentinske forbundet og tok plass på nivå fire av argentinsk fotball, før de allerede året etter vant divisjonen og sikret seg sitt første opprykk. Tre år senere rykket de opp igjen, og i 1967 – kun ti år etter stiftelsen – rykket de opp i toppdivisjonen Primera Division.

Klubben med kallenavnet Gallegos ble den mest populære spanske klubben i Argentina, men etter nedrykk flere år på rad var de i 1972 tilbake i Primera C. De rykket imidlertid opp igjen som mestre i 1979, og ytterligere divisjonstittel og opprykk i 1984 betød en retur til toppdivisjonen. I 1985/86-sesongen noterte de seg for foreløpig bestenotering i form av en tredjeplass kun slått av toer Newells Old Boys på målforskjell. Nye gode plasseringer fulgte i form av en tredjeplass i 1998/99 og en andreplass i 1992 Clausura. Etter 14 år sammenhengende i toppdivisjonen rykket Deportivo Espanol ned i 1998, og påfølgende nedrykk betød at glansdagene var over for klubben som i disse dager spiller i Primera C, som nå altså er det fjerde nivå.

Klubben hadde på et tidspunkt fått 16 hektar å boltre seg på av de lokale myndigheter, og sammen med medlemmene selv bygget de opp et senter med diverse sportsfasiliteter. Det var imidlertid først i 1981 at Estadio Nueva Espana ble åpnet; skjønt det het da kun Estadio Espana og hadde en kapasitet på 18 000. Det ble innviet med vennskapskamp mot spanske Deportivo La Coruna, som Gallegos for øvrig vant 1-0. Det var i forbindelse med klubbens 40-års jubileum i 1996 at anlegget ble oppgradert. Moderne belysning ble installert, og stadionet utvidet slik at kapasiteten ble nesten doblet.

Den lyder nå på 32 500, og av disse byr hovedtribunen på ca 3 000 sitteplasser, mens de tre øvrige tribunene er store og flotte åpne (hovedsakelig) ståtribuner i betong som nå er malt i de spanske farger. Det skjedde etter en dugnad i 2007, da det ble tatt grep og ordnet opp etter at anlegget hadde vært stengt siden 2003 i forbindelse med at klubben nesten hadde gått konkurs. Jeg likte svært godt Estadio Nueva Espana og dets store ståtribuner, selv om de nå for tiden er altfor store for klubbens behov. Det var ikke akkurat trangt om plassen, selv ikke etter at vi nærmet oss kampstart og de mest ihuga supporterne hadde inntatt tribunen i de spanske farger.

Hjemmelaget Deportivo Espanol kjempet i toppen av tabellen og var vel derfor favoritter mot gjestene El Porvenir som på sin side befant seg helt i bunnen av tabellen. El Porvenir var jo for så vidt en av klubbene jeg allerede hadde besøkt, da jeg fire dager tidligere hadde sett at de som vertskap spilte en målløs 0-0 kamp mot Central Córdoba. Nå var det altså de som skulle være bortelag, mens vertene Deportivo Espanol var et nytt bekjentskap for meg, men ytterligere et artig sådan. Et par av hjemmesupporterne jeg snakket med var optimistiske da lagene inntok banen og ble introdusert, og vi var snart klare for avspark.

Til tross for at hjemmelaget i kraft av lagenes respektive tabellposisjoner måtte finne seg i å ha et favorittstempel, var det bortelaget El Porvenir som sjokkerte sine verter og tok ledelsen allerede etter halvannet minutt. Slurv i forsvaret straffet seg da en feilpasning endte opp hos Blas Sosa som satt inn 0-1. Til tross for dette tidlige sjokket tok Deportivo Espanol deretter et visst grep om kampen og slo tilbake etter halvspilt første omgang. En lang ball opp mot Ivo Alexis Constantino endte med at han fikk kjempet seg forbi en forsvarer og fra rundt 20 meter lobbet ballen elegant over en keeper som var på vei ut og havnet på halvdistanse. Ballen dalte inn i mål, og Deportivo Espanol hadde utlignet til 1-1; noe som fortsatt også var stillingen ved pause.

Etter hvilen fortsatte kampen i samme spor, med et hjemmelag som jaktet ledermålet mens El Porvenir forsvarte seg med nebb og klør og kom stadig nærmere ett poeng. Det virket stadig mer sannsynlig med poengdeling, men i det 84. minutt hadde Deportivo Espanol blitt tildelt et frispark ved hjørnet av 16-meteren. Leandro Luszko tok fart og sendte rett og slett ballen på nydelig vis rett opp i det bortre krysset. 2-1! Det skulle også bli tid til ett mål til, for på overtid brøt vertene et angrep og sendte ballen nærmest på måfå opp til spissen Sebastian Vivas som vant en duell og avanserte mot mål. Keeper kom ut, men bommet og satt seg selv fullstendig ut av spill, og Vivas kunne runde en forsvarer og sette ballen i mål. Med det fastsatte han også sluttresultatet til 3-1.

Alt i alt en fortjent hjemmeseier for Deportivo Espanol, som feiret tre nye poeng og fortsatt var med i kampen om opprykk. Etter å ha blitt igjen og fått med meg litt av feiringen og den gode stemningen blant supporterne, forlot jeg Estadio Nueva Espana, men hadde jo ytterligere en kamp på menyen denne lørdagen. Etter beste evne forsøkte jeg å finne frem til holdeplassen for bussen som skulle frakte meg mot neste destinasjon og kamp, og selv om det ikke bar preg av å være noen holdeplass der Google Maps hevdet den skulle være, måtte jeg ty til en forbipasserende kar som også kom fra kampen og bekreftet at bussen ganske riktig ville stoppe der. Det viste seg også å stemme, og snart var jeg på vei mot neste kamp etter at Estadio Nueva Espanol hadde svart til mine forventninger.

Argentine ground # 11:
Deportivo Espanol v El Porvenir 3-1 (1-1)
Primera C
Estadio Nueva Espana, 17 September 2022
0-1 Blas Sosa (2)
1-1 Ivo Alexis Constantino (23)
2-1 Leandro Kuszko (84)
3-1 Sebastian Vivas (90+5)
Att: ??
Admission: 1 500 ARS

Next game: 17.09.2022: All Boys v Guillermo Brown
Previous game: 15.09.2022: Liverpool v Penarol
Previous argentine game: 14.09.2022: Lanús v Boca Juniors

More pics

This day on a map / This whole trip on a map

Torsdag 15.09.2022: Liverpool v Penarol

Annonsørinnhold

Dette er årets fineste sommerkjoler

Denne torsdagen var det på tide å midlertidig forlate min base i Buenos Aires og Argentina for å ta en svipptur over til Uruguay. På en dag der kamputvalget i Buenos Aires var så som så, så jeg nemlig muligheten til å besøke og se fotball i et for meg nytt land. Et par dager tidligere hadde jeg punget ut for ferjebillett og booket overnatting i Uruguays hovedstad Montevideo, der det til og med ville være muligheter for en dobbel. Fra Buenos Aires går det altså ferjer over den brede munningen av Rio de La Plata; til Uruguay på den andre siden. Først og fremst til Colonia del Sacramento, der det går busser videre til Montevideo, men selskapet Buquebus har også noen avganger direkte til Montevideo. Denne overfarten er imidlertid såpass dyr at jeg undret meg over hvordan «folk flest» i denne delen av verden har råd til det.

Et noe rimeligere alternativ til Buquebus er Colonia Express, som ifølge det jeg ble fortalt gjerne kjøper gamle ferjer fra Buquebus og opererer mellom Buenos Aires og Colonia del Sacramento til en noe rimeligere penge. Ved denne anledningen passet det best for meg å reise med Buquebus, og for en sum som ville vært nokså typisk for en flybillett tur-retur Oslo – London bestilte jeg en returbillett med ferja til Sacramento del Colonia, som også inkluderte buss videre til Montevideo og tilbake. Etter å ha passert gjennom både argentinsk og uruguayansk grensekontroll på den argentinske siden, tok selve overfarten omtrent en time og et kvarter. Ved terminalen i Colonia del Sacramento (som jeg skulle stifte nærmere bekjentskap med senere) rakk jeg en røykepause før vi ble skysset om bord på bussen som skulle frakte oss videre til Montevideo.

Etter at vi hadde kommet oss ut av Colonia del Sacramento, fikk jeg snart bekreftet inntrykket av Uruguay som et land der en stor del av befolkningen bor i hovedstaden Montevideo mens landsbygda virker nokså øde og folketom. Kilometer etter kilometer kjørte vi på snorrette veier der det knapt var nødvendig for sjåføren å svinge på rattet, mens det var langt mellom husene og gårdene vi passerte. Bussturen tok vel rundt to og en halv time, om jeg ikke husker helt feil, før vi ankom endeholdeplassen ved terminalen eller senteret Tres Cruces i Montevideo. Rett ved siden av dette knutepunktet hadde jeg betalt rundt 650 kroner for én natts overnatting ved Hotel Ciudadano Suites, som skulle vise seg å være det muligens beste hotellet jeg hadde på turen, og jeg ble raskt sjekket inn.

Montevideo ligger ved den nordlige bredden av den store munningen til Rio de La Plata, og er på alle måter landets viktigste by; både som hovedstad, største havneby, og finansielt og kulturelt senter. Den har med sine forsteder et innbyggertall på rundt nærmere to millioner, og huser dermed en betydelig del av Uruguays befolkning på rundt 3,4 millioner mennesker. Når Uruguay nå skulle bli land nummer 20 der jeg har sett fotball, måtte jeg raskt ut i byen for å ordne billetter til dagens kamper, og det er ikke nødvendigvis bare enkelt for turister i dette landet. Noen av klubbene har online-salg, men det kreves uruguyansk bankkort, og dermed var det uaktuelt for meg. For andre klubber hadde jeg funnet ut at billetter kan kjøpes hos filialer av Redpagos eller Abitab. Jeg fant frem til en av disse rett i nærheten, men fant snart ut det skulle være enklere sagt enn gjort å kjøpe fotballbilletter her.

Jeg var ute etter billetter til kampen mellom Liverpool og storheten Penarol, i tillegg til kveldskampen mellom Defensor Sporting og Cerro Largo. Etter å ha sjekket på datamaskinen sin, fortalte karen bak disken at de ikke solgte de der, men ga meg adressen til en filial i nærheten som skulle kunne være behjelpelige. Adressen viste seg ikke spesielt enkel å finne, men da jeg spurte en tilfeldig forbipasserende men svært behjelpelig kar, slo han snart over på meget god engelsk og endte opp med å følge meg helt til den aktuelle sjappa. Frøkna bak disken der kunne fortelle at hun kun hadde lov til å selge meg en bortebillett til Liverpool v Penarol, og at de var 200 pesos dyrere, men jeg hadde ingen problem med å punge ut 800 uruguayanske pesos (ca 200 kroner; den er for øvrig mer verdt enn den argentinske).

Billett til Defensor Sporting v Cerro Largo kunne hun imidlertid ikke hjelpe meg med, men tok seg tid til å sjekke opp på nettet for meg og henviste meg deretter til den andre kjeden. Etter å ha vært innom en av deres filialer, hadde jeg nok en gang blitt sendt videre med beskjed om at de ikke solgte billetter til Defensor Sporting sine kamper, og etter at jeg deretter ble offer for ytterligere en bomtur, ga jeg rett og slett opp og valgte å konsentrere meg om den ene kampen jeg nå faktisk hadde billett til. Det var bare å kapre en taxi og beordre drosjekusken i retning av Estadio Belvedere, i Belvedere-området nordvest i byen. Selv om det viste seg at sjåføren var fan av Nacional, var det ingen sure miner fra ham selv om jeg skulle se kampen med fans fra Penarol som er deres erkerivaler.

Kanskje har det noe å gjøre med at Penarol denne sesongen lå midt på tabellen i den uruguayanske toppdivisjonen og således ikke ville utgjøre noen trussel mot hans Nacional denne gang, der de så ut til å gå mot sin tittel nummer 49 (Penarol har for øvrig 51, og de to har vært totalt dominerende i uruguayansk fotball). Vertskapet Liverpool derimot, var faktisk involvert oppe i toppkampen, men det var de gule og sorte fra Penarol som dominerte gatebildet totalt da jeg ble sluppet av ved en vei som ledet til inngangen for bortesupporterne. Det var et yrende liv, med gule og sorte fans som vrimlet rundt de diverse salgsbodene som var satt opp i området.

Liverpool Fútbol Club ble stiftet i 1915, og det er vel ikke vanskelig å forstå hvor de hentet inspirasjon til klubbnavn fra. Det er muligens også litt mindre unaturlig enn man skulle tro, for det var en viss link mellom Montevideo og Liverpool, da majoriteten av kullet som ankom Uruguay kom med båter som hadde lagt ut fra nettopp Liverpool. I tillegg vet vi jo at mange briter var involvert i både business og idrett i dette området av verden på denne tiden, og Liverpool Montevideo var da heller ikke alene om å ta et engelskinspirert navn, for det er jo som kjent en rekke av disse i Sør-Amerika. Det var uansett i 1919 at Liverpool for første gang rykket opp i Primera División.

Det virker som om det er først i senere år, etter seneste opprykk i 2015, at klubben har begynt å gjøre seg bemerket på alvor med tanke på tittelkamp på øverste nivå. I Uruguay har de et system som for oss kan virke noe snodig, der sesongen er delt inn i tre deler. Først har man ‘vårsesongen’ (i hvert fall for oss på den nordlige halvkule) Apertura, deretter en mellomrunde kalt Torneo Intermedia der lagene deles inn i to grupper, og til slutt den avsluttende Clausura før poengene legges sammen for å kåre en vinner. Liverpool vant i 2019 det nevnte ‘mellomspillet’, men kan ikke kalles seriemester av den grunn, siden den æren i Uruguay kun går til sammenlagtvinneren det året. Det kvalifiserte de i hvert fall for den påfølgende sesongens utgave av Supercopa Uruguaya, som er en slags variant av den engelske Charity Shield som man her har operert med siden 2018.

I 2020 vant Liverpool den tredje og avsluttende delen av seriespillet, Clausura, men endte sammenlagt på en andreplass og måtte se seg slått av Nacional. Nå i 2022 hadde de faktisk vunnet årets Apertura, så de hadde fortsatt muligheter til å hanke inn sin første nasjonale ligatittel. Det er lettere sagt en gjort for klubbene som konkurrerer med de langt større Montevideo-gigantene Penarol og Nacional, og det var da også sistnevnte som nok en gang skulle bli en vrien nøtt (og som jeg så vidt var inne på endte opp med å vinne tittelen). Ellers skal det for ordens skyld kanskje også nevnes at Montevideo-utgaven av Liverpool FC ikke spiller i rødt, men i mørkeblå drakter med svarte vertikale striper.

Estadio Belvedere ble åpnet i 1909, og var først hjemmebane for Montevideo Wanderers og en ikke lenger eksisterende klubb ved navn Platense. Disse klubbene måtte forlate stadionet da det skulle bygges nytt sykehus på tomten. Selv om grunnsteinen ble lagt, stoppet imidlertid det hele opp, og det ble aldri noe av sykehuset. Det åpnet for at Liverpool FC kunne flytte inn i 1938, siden Montevideo Wanderers i mellomtiden hadde fått seg ny hjemmebane. Dette er for øvrig også på dette stadionet at Uruguays landslag i 1910 for første gang brukte sine lyseblå drakter de har blitt kjent for. I dag har man åpne tribuner på alle fire sider, mens kapasiteten spriker fra 7 780 til 10 000 avhengig av hvilken kilde man fester lit til.

Som vanlig er i denne delen av Sør-Amerika, er det høye gjerder mellom banen og tribunene, og Penarol-fansen hadde hengt opp en enorm mengde med flagg og bannere på gjerdet langs langsiden de hadde til rådighet; noe som gjorde at mange hadde en utfordring med å få god utsikt over det som skjedde på banen. Selv om jeg hadde blitt vant til lukten av marihuana under kampene i Argentina, skulle det også nå nye høyder her blant Penarol-fansen, der det nærmest lå en konstant sky over hele deres langside og man til enhver tid kjente en sterk eim fra jointene som åpenlyst gikk på rundgang. De fikk se at det var vertene som var best i første omgang, og allerede fem minutter ut i kampen hadde de en stor trippel-sjanse der Penarol ble reddet av tre blokkeringer. Liverpool klarte kort forklart ikke å straffe et skuffende Penarol før hvilen, og derfor var det målløst halvveis.

Gjestene var mer med etter pause, men det var en utvisning til hjemmelagets Axel Prado halvveis ut i andre omgang som var medvirkende til å bikke kampen i deres favør. Fem minutter etter dette hadde innbytter Sergio Núnez en avslutning som ble reddet på streken. Det var dog helt på tampen at vi fikk dramaet. I det 87. minutt var hjemmelagets ti menn nære på å ta ledelsen med et frispark som smalt i tverrliggeren, men to minutter senere var det i stedet Penarol som kunne juble. På et hjørnespark stupte Brian Mansilla frem og headet inn 0-1, og utløste et enda større lurveleven på bortetribunen. I det tredje overtidsminutt hadde Penarol ballen i nettet igjen, men denne gang ble det avblåst for offside, og det endte dermed 0-1.

Jeg hadde vurdert å ta en taxi videre til Defensor Sporting sin hjemmebane for å prøve lykken og kanskje få kloa en billett, og det er jo slett ikke umulig at det hadde latt seg gjøre, men jeg hadde nå allerede slått det fra meg og sa meg egentlig fornøyd med dagens dont i Montevideo. Derfor forhastet jeg meg ikke, men stoppet for å kjøpe en chori og en grapefrukt-brus fra en vogn like bortenfor utgangen. Jeg tuslet sakte bortover og overvar det yrende folkelivet rundt meg før jeg satt kursen tilbake mot hotellet. Bussen jeg trodde jeg skulle med, viste seg å visstnok ikke gå dit jeg trodde, og det samme var tilfelle med neste buss jeg forsøkte meg på, så jeg vinket like gjerne på en passerende taxi og fikk den til å skysse meg tilbake til hotellet, der jeg unnet meg en øl eller to i hotellbaren. Dagen etter skulle jeg igjen returnere til Buenos Aires, men da med en fotballfri dag på menyen.

Uruguayan ground # 1:
Liverpool v Penarol 0-1 (0-0)
Primera División
Estadio Belvedere, 15 September 2022
0-1 Brian Mansilla (89)
Att: 5 000 (est)
Admission: 800 UYU

Next game: 17.09.2022: Deportivo Espanol v El Porvenir
Next uruguayan game: 21.09.2022: Plaza Colonia v Cerro Largo
Previous game: 14.09.2022: Lanús v Boca Juniors

More pics

This day on a map / This whole trip on a map

Onsdag 14.09.2022: Lanús v Boca Juniors

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Denne dagen hadde jeg allerede sett Berazategui beseire sine gjester Excursionistas 2-0 da jeg trasket tilbake mot Berazategui jernbanestasjon. Jeg hadde dog ytterligere en kamp på menyen, men det hadde ikke vært noen selvfølge at jeg skulle få med meg kveldskampen mellom Lanús og gigantene Boca Juniors. Den andre kveldskampen i Buenos Aires-området denne dagen var oppgjøret mellom River Plate og Banfield, og det er ikke spesielt enkelt å få billett til River Plate sine hjemmekamper uten å betale skjorta og vel så det. Om ikke like håpløst som hjemmekampene til Boca, er det i hvert fall svært vanskelig, og kampen var nå uansett utsolgt. Det var uansett Lanús-kampen jeg hadde kikket på, og jeg hadde forhåpninger om å få en billett til den. Men så kom billettinformasjonen noen dager i forkant…

Det ble bestemt at man måtte være medlem (eller såkalt sosio) for å få komme inn på kampen; muligens et forsøk på å hindre Boca-fans i å kjøpe billetter (bortesupportere er jo som kjent fortsatt bannlyst i argentinsk fotball). Det stakk imidlertid også kjepper i hjulene for undertegnede, og min dobbel hang i en meget tynn tråd. Noen dager tidligere hadde jeg imidlertid gjestet Ferro Carril Oeste, og i den forbindelse truffet på klubbens tidligere og mangeårige president ‘Toto’ Evangelista da det viste seg at han rett og slett var eieren av etablissementet jeg da hadde ladet opp på. Jeg hadde fått hans nummer for å holde kontakten, og var etter hvert frekk nok til at jeg tirsdag formiddag sendte ham en melding og spurte om han tilfeldigvis hadde noen forbindelser i Lanús-systemet som eventuelt kunne hjelpe.

‘Toto’ svarte ganske raskt at han skulle forhøre seg og gi meg beskjed, og under en time senere dumpet det ned en melding på WhatsApp med to billetter vedlagt og beskjed om å ta med meg en venn og hygge meg. Det var bare å takke og bukke nok en gang, og jeg skulle jo for øvrig også treffe på ‘Toto’ igjen under mitt opphold i den aldeles fantastiske byen Buenos Aires. Hvem skulle så få være med på kamp på Estadio Ciudad de Lanús? Allerede før avreise fra Norge hadde jeg kommet i kontakt med Marina og Fernando, som jeg også traff da jeg så turens første kamp hos Independiente. I tillegg til å være Independiente-fans, er de også groundhoppere, og selv om de selvsagt hadde besøkt Lanús en rekke ganger allerede, spurte jeg om en av de hadde lyst til å være med.

De takket for tilbudet, og det ble til slutt Fernando som skulle være med. Han var for øvrig til hjelp i rollen som ‘rådgiver’ en rekke ganger i løpet av turen, så det var greit å kunne få gjengjelde tjenesten noe. Avtalt møtested ble et av kryssene ved Plaza Sarmiento i Lanús, og for å komme meg dit tok jeg nå toget fra Berazategui tilbake til ‘Dario Maxi’ (Avellaneda) og byttet til et tog sørover igjen på en annen linje der nest første stasjon var Lanús. Etter en liten spasertur var jeg rett ved møtestedet i god nok tid til at jeg unnet meg en aldri så liten rast på serveringsstedet El Bar de La Plaza. Jeg rakk å bevilge meg en øl der før jeg gikk de få meterne bort til krysset for å møte Fernando som hadde parkert et steinkast unna.

Lanús er en by som har blitt spist opp av storbyen Buenos Aires, og som i dag fremstår som en av de største av byens sørlige forsteder. Den hadde ved siste folketelling i 2010 et innbyggertall på drøyt 212 000, og er administrasjonssenter for Lanús partido, hvis innbyggertall på samme tid var drøyt 453 000. Lanús er et viktig industrielt sentrum, og for øvrig kan det også legges til at det var her tidenes sannsynligvis beste fotballspiller Diego Armando Maradona ble født i 1960. Lenge før den tid hadde imidlertid byen i 1888 blitt grunnlagt som Villa General Paz, oppkalt etter en general i den argentinske borgerkrigen. Det var i 1955 at byen ble omdøpt til dagens navn, etter Anacarcis Lanús, som var grunneieren som byen den gang hadde blitt grunnlagt på.

Tilbake i 2022 gikk jeg sammen med Fernando nå mot Estadio Ciudad de Lanús, som skulle være åsted for kveldens kamp. Han hadde flere besøk der fra tidligere, mens det naturlig nok ville være undertegnedes første visitt. Etter at vi hadde identifisert oss og blitt ransaket, fikk vi slippe gjennom, og i den forbindelse kan det nevnes at jeg nå hadde blitt såpass erfaren at jeg hadde fått med meg at de tilsynelatende sjelden sjekker eventuelle hetter. Derfor hadde det nå blitt det faste stedet å gjemme lighteren (etter at jeg fikk en konfiskert hos Banfield), og for sikkerhets skyld også nødladeren.

Club Atlético Lanús ble stiftet i 1915 ved at to lokale foreninger slo seg sammen, og de spilte først i División Intermedia, som på den tiden opererte på nivå to av argentinsk fotball. Det var i 1919 at de for første gang rykket opp i toppdivisjonen, men med unntak av en tredjeplass i 1927, gjorde de vel ikke altfor mye ut av seg der, og i 1934 ble de til og med truet til å spille sammen med den lokale rivalen Talleres de Remedios de Escalada under navnet Unión Talleres-Lanús. Det var faktisk forbundet som truet med degradering om de ikke adlød, men heldigvis ble det reversert året etter. Til tross for flere svake sesonger (særlig før dette), forble Lanús i toppdivisjonen frem til 1949, da de rykket ned på meget kontroversielt vis.

Lanús var involvert i bunnstriden sammen med Huracán og storheten Boca Juniors, men i siste runde hadde sistnevnte knust nettopp Lanús 5-1 og med det tatt seg opp fra jumboplassen og gått forbi Lanús og Huracán. Det ble bestemt at de to sistnevnte skulle spille kvalifisering om hvem som skulle rykke ned, og mans Huracán vant den første kampen 1-0, seiret Lanús 4-1 i returmøtet. Dette var imidlertid før man avgjorde slikt på sammenlagt målforskjell, så en tredje og avgjørende kamp ble arrangert. På stillingen 3-3 ble Lanús tildelt straffespark, men Huracán-spillerne var uenige i avgjørelsen og forlot banen og nektet å fullføre kampen. Ikke bare avsto forbundet fra å straffe Huracán, men besluttet også at kampen skulle spilles på nytt. I den ledet Huracán 3-2 da Lanús mente seg snytt for straffe og gikk av banen slik motstanderen hadde gjort forrige gang. Denne gang besluttet imidlertid forbundet at 3-2 skulle stå som sluttresultat, og degraderte Lanús.

Riktignok returnerte Lanús på første forsøk, og hadde også en rekke gode plasseringer i 1950-årene (som andreplassen i 1956), men ble etter hvert et lag som nokså hyppig vekslet mellom spill i de to øverste divisjonene. Flere av nedrykkene kom også på kontroversielt vis. På siste halvdel av 1970-årene rykket de også ned på nivå tre og hadde en stor gjeld. De klarte imidlertid å snu det, men den virkelige oppturen startet i 1990-årene. Tilbake blant eliten noterte de seg igjen for plasseringer som nå ga kvalifisering til de kontinentale cupturneringene. Under ledelse av Héctor Cúper vant de 1996-utgaven av (den ikke lenger eksisterende) Copa CONMEBOL (som var en slags søramerikansk utgave av vår UEFA Cup) etter å ha slått colombianske Independiente Santa Fé i finalen.

I 2007 vant Lanús det årets Apertura, og sikret seg dermed sin første ligatittel og nasjonale tittel. I 2013 hanket de også inn en ny kontinental tittel; nemlig den nye Copa Sudamericana (som kan sammenlignes med vår Europa League). Det var brasilianske Ponta Preta som ble slått i finalen. Tre år senere – i 2016 – ble også ligatittel nummer to vunnet, og året etter var de tapende finalist i den gjeveste av de søramerikanske kontinentale cupene, nemlig Copa Libertadores. De hadde imponert ved å slå ut selveste River Plate 4-3 sammenlagt i semifinalen, men tapte begge finalekampene mot brasilianske Gremio. Fernando gjorde meg oppmerksom på en José Sand, som nå var innbytter for Lanús, men som han fortalte var en klubblegende som hadde vært med på begge ligatitlene og også ble ligaens toppscorer da de vant den første.

Estadio Ciudad de Lanús sto ferdig i 1929 på land gitt av det britiskeide Buenos Aires Great Southern Railway (Ferrocaril del Sud), og har vært klubbens hjemmebane siden den gang. De første tribunene var bygget i tre, som var vanlig den gang, og året etter åpningen ble kapasiteten utvidet til 30 000. Den første betongtribunen ble bygget tidlig i 1960-årene, og i 1993 startet de jobben med å erstatte de gjenværende tretribunene med betong. Etter forsinkelser underveis ble dette ikke fullført før i 2003, og i 2010 startet arbeidet med å få tak over deler av tribunene. Det er vel i det hele tatt ikke spesielt mange argentinske stadioner som har mer overbygg, og dagens kapasitet er på rundt 47 000. Mellom selve banen og hovedtribunen vi befant oss på har man faktisk en vollgrav, komplett med både vann og små fisk!

Mens hjemmelaget Lanús befant seg helt nede i bunnsjiktet, kunne Boca Juniors overta en i hvert fall midlertidig tabelltopp med borteseier før serieleder Atlético Tucumán først skulle i aksjon dagen etter. Brian Blando kom til den første muligheten for Lanús, men skuddet ble greit reddet av Boca-keeper Agustín Rossi. I det 19. minutt hadde Boca et flott angrep der de dundret nedover høyrekanten, og innlegget fra Juan Ramírez havnet hos Óscar Romero, men han fikk ikke helt dreis på avslutningen, og fra god posisjon gikk den over mål. I en meget sjansefattig første omgang skulle det vise seg å bli den største sjansen de visstnok rundt 12 000 tilskuerne fikk se, og vi håpet på litt mer action etter pause da jeg benyttet hvilen til å oppsøke matutsalget.

Drøyt ti minutter ut i andre omgang kom Lanús til en god mulighet, men innlegget fra Brian Blando ble med nød og neppe slått vekk av Boca-keeperen slik at det ikke nådde frem til en Luciano Boggio som ville hatt bortimot åpent mål. For bortelaget prøvde innbytter Luca Langoni seg, men Lanús-keeperen reddet greit, og det var i det hele tatt en nokså sjansefattig affære som gikk mot 0-0 da avgjørelsen falt i kampens siste ordinære minutt. Et minutts tid etter at deler av Lanús-fansen mente at gjestenes Carlos Zambrano burde fått det røde kortet, stormet Frank Fabra ned på venstresiden og la inn til innbytter Darío Bernadetto som plasserte ballen opp i nettaket. 0-1, og etter noen overtidsminutter ble det også sluttresultatet. En viktig seier for Boca, som tok over tabelltoppen (og som vi nå vet til slutt også sikret seg nok en ligatittel).

Fernando hadde tilbudt meg skyss tilbake til hotellet, men da vi returnerte til hans bil, fikk han rett og slett ikke start på kjerra. Jeg mistenkte flatt batteri, men det var det tydeligvis ikke altfor enkelt å få rask hjelp med. Fernando ringte til slutt en argentinsk variant av NAF, som anslo en ventetid på bortimot halvannen time. Klokka hadde etter hvert passert midnatt, og jeg skulle tidlig opp for å ha ferja til Uruguay dagen etter, så Fernando forsikret om at han ville klare seg der alene og ba meg komme meg av gårde. Togene hadde dog sluttet å gå, og jeg måtte krysse jernbanelinja over til en hovedferdselsåre der jeg sto et kvarters tid før jeg fikk vinket ned en passerende taxi. Heldigvis er jo også taxi billig i Argentina, og drosjekusken fikk sluppet meg av rett foran inngangsdøra på hotellet, der jeg straks fant senga for å få noen timer på øyet.

Argentine ground # 10:
Lanús v Boca Juniors 0-1 (0-0)
Primera Division
Estadio Ciudad de Lanús, 14 September 2022
0-1 Dario Benedetto (90)
Att: 12 000 (est)
Admission: Free (complimentary)

Next game: 15.08.2022: Liverpool Montevideo v Penarol
Next argentine game: 17.09.2022: Deportivo Espanol v El Porvenir
Previous game: 14.09.2022: Berazategui v Excursionistas

More pics

This day on a map / This whole trip on a map