Denne mandagen var det andre pinsedag, men det var ingen grunn til å ikke starte den nye uka med nok en kamp. Jeg valgte å holde meg i lokalområdet, og hadde fått med meg både Pål og Anders Askedal ned til Østsiden Stadion der hjemmelaget skulle ta imot Kråkerøy. Vi ankom i god tid til avspark, og betalte oss inn med 50 kroner hver. Østsiden hadde vært litt vanskelige å bli kloke på hittil i sesongen, og jeg var ikke bare imponert over det jeg hadde sett hittil, men de hadde virket gode da jeg to uker tidligere så de valse over et riktignok svakt Moss 2. Nå kom de imidlertid fra det de selv beskrev som et pinlig 0-4-tap mot Tistedalen, og sto med 2-1-5.
Nå skulle de altså opp mot et Kråkerøy, som sto med omvendt statistikk. Med 5-1-2 var de som forventet med rett bak tetduoen Råde og Drøbak/Frogn, der de jaget sammen med Askim Fotball. De kom nå fra tap 1-6 borte i Drøbak, og hadde etter det også røket ut av cupen med 1-2 hjemme for Kvik Halden. Inne foran klubbhuset traff vi på Filip Kristiansen, som ofte er å se på Øssia sine hjemmekamper, og ut fra det vi hadde sett hittil i sesongen, hadde vi vel alle Kråkerøy som en knepen favoritt denne kvelden. Men som sagt er det litt vanskelig å bli spesielt klok på årets Øssia-lag.
Det skulle nemlig vise seg at Øssia skulle spille en god kamp denne kvelden, og de var nok det beste laget i en første omgang der de skapte flere sjanser. Det skal sies at Kråkerøy også var farlig frempå ved et par anledninger, men det var slett ikke ikke ufortjent da Enal Hasurdzic sendte hjemmelaget i ledelsen 1-0 i omgangens siste minutt. Dermed gikk også vertene i garderoben med en knepen ledelse halvveis, men ville de klare å holde på den kampen ut, eller ville gjestene fra Kråkerøy klare å reise seg etter hvilen?
Kråkerøy var i hvert fall nære på utligning da Bendik Hovde headet i stolpen et drøyt kvarter ut i andre omgang, men allerede et lite minutt senere var det i stedet Øssia som doblet ledelsen. Det var Magnus Andresen som økte til 2-0 etter fint forarbeid av Ola Øystad og Enal Hasurdzic. Etter dette virket det som om hjemmelaget hadde en viss kontroll, men nervene begynte kanskje å melde seg da Mathias Bertelsen reduserte til 2-1 i det 79. minutt. Øssia hadde rotet bort en rekke poeng mot slutten av kampene i det siste, og noen var nok bekymret for at det skulle gjenta seg. Denne gang klarte de imidlertid å ri seieren i land, og langt inne i overtiden satt innbytter Anri Selimovic spikeren i kista da han etter et gjennomspill fra Enal Hasurdzic fastsatt sluttresultatet til 3-1. En fortjent hjemmeseier, kunne vi konstatere da vi forlot anlegget.
Revisit: Østsiden v Kråkerøy 3-1 (1-0) 4. divisjon Østfold Østsiden Stadion, 29 May 2023 1-0 Enal Hasurdzic (45) 2-0 Magnus Andresen (63) 2-1 Mathias Bertelsen (79) 3-1 Anri Selimovic (90+6) Att: 69 (h/c) Admission: 50 NOK
Denne lørdagen hadde jeg tatt morgentoget ned til Göteborg etter å ha sett mulighetene for en dobbel og omsider bestemt meg for en aldri så liten dagstur. Første akt bestod av kamp med Västra Frölunda på Ruddalens IP, der de beseiret sine gjester IK Tord, og dermed var det nå klart for andre akt av dagens Göteborg-dobbel. Det betød at jeg hadde en drøy time på meg til å komme meg fra Ruddalen til Valhalla IP, der min andre kamp for dagen skulle gå av stabelen. Der skulle Qviding FIF være vertskap for Halmstad-klubben BK Astrio, og min svenske kompis Johan hadde uttrykt interesse for å møtes for å si hei.
Jeg spaserte mot trikkeholdeplassen Musikvägen, men forsto der etter hvert at noe var galt da linjen jeg ønsket ikke kom. Det viste seg at det var sporarbeide på deler av akkurat den linjen, slik at jeg måtte ty til en plan B. Jeg ble med en trikk til Botaniska Trädgården, og byttet der til en ny trikk som via en litt lenger rute enn opprinnelig planlagt tok meg til Scandinavium, der jeg steg av og møtte Johan og hans ene sønn. Herfra var det et steinkast til Valhalla IP, der jeg etter hvert betalte meg inn med 100 svenske kroner, og Johan valgte å bli med inn da han fikk beskjed om at Swish-systemet for tiden var nede og at man kunne betale senere.
En jeg derimot egentlig ikke forventet å se var min banehopper-kompis Stig-André Lippert, som var på familietur og koste seg som småbarnsfar på fornøyelsesparken Liseberg, som ligger rett ved siden av. Han hadde imidlertid fått poden til å sove, og hadde nå også fått innvilget søknaden om å få ta en liten tur over til Valhalla IP med en sovende junior i vogna, selv om det for hans del dreide seg om en revisit. Dermed bli vi en trio (ikke inkludert Lippert jr i vogna) som ble stående og skravle litt på den ene kortsiden, inntil Johan fikk en telefon og måtte dra i pausen for å se til familiære plikter. Men det er uansett å foregripe begivenhetene noe.
Dagens hjemmelag var Qviding FIF, og det er en klubb som har sitt opphav i Sävenäs, i de østre bydelene av Göteborg. Det var her at BK Qviding ble stiftet i 1952. Før dette, i 1938, hadde Fräntorps IF blitt stiftet. Det var disse to klubbene som i 1987 slo seg sammen av stiftet Qviding FIF. De klatret sakte men sikkert oppover i divisjonene, og i 2005 sikret de seg opprykk til Superettan for første gang ved å slå Syrianska FC i kvalifisering. Debutsesongen endte med nedrykk, men de returnerte umiddelbart, og registrerte i 2008 en 10. plass i Superettan, som fortsatt står som deres bestenotering. Siste sesong på nivå to var i 2011, og i 2017 ble de degradert to divisjon til Division 3 – tilsvarende nivå 5.
To strake opprykk fulgte, og Qviding var tilbake i Division 1, men i 2022-utgaven av Ettan Södra endte med med nedrykk tilbake til Division 2 Västra Götaland, der de også fortsatt befinner seg. Begge av mine kamper denne dagen dreide seg altså om oppgjør i nettopp denne divissjonen. Det var til og med et toppoppgjør jeg nå skulle se. Før dagens kamper hadde tabellen blitt toppet av Onsala BK, som sto med 5-2-1 og 17 poeng på sine åtte kamper. De hadde ett poeng ned til toer BK Astrio, og to poeng ned til treer Qviding FIF, og det var altså de to sistnevnte som jeg nå skulle se møtes på Valhalla IP.
Qviding FIF spilte tidligere sine hjemmekamper på Torpavallen i Sävanäs, men den ble revet i 2008. Det var da de flyttet inn på Valhalla IP, og har spilt her siden. Valhalla IP stå på sin side ferdig i 1964. Det var i 2006 at spilleunderlaget her ble nedgradert til kunstgress, så det hadde allerede skjedd da Qviding flyttet inn. Anlegget har i dag en kapasitet på 4 000, og tribunefasilitetene består av en sittetribune på den ene langsiden og en ståtribune på den andre. Johan kunne forresten fortelle at det hadde vært snakk om en oppgradering av dette stadionet som var hjemmebane for det som tydeligvis var et av de beste lagene i svensk kvinnefotball, og han mente at det i så måte ville kunne blitt en perfekt hjemmearena for hans GAIS, som sliter med å fylle Gamla Ullevi. Men dette falt visstnok i fisk da det aktuelle kvinnelaget ble en del av BK Häcken.
Nå sto det imidlertid viktige poeng på spill når Qviding og Astrio entret banen, og jeg vil denne gang oppsummere nokså raskt. Vi fikk se en nokså jevnspilt affære, men første stikk gikk til bortelaget da de fikk et straffespark som Sten Preuss omsatte i scoring i det 33. kampminutt. 0-1 var også stillingen til pause, men vertene fikk en nokså tidlig utligning i andre omgang, da Gaizka Barassa Perez sørget for 1-1 i det 53. minutt. Begge lag jaktet et vinnermål, men det ble ikke ytterligere scoringer, og jeg kunne ved full tid haste mot trikken for å komme meg tilbake til Göteborg Centralstation og ta plass på 18.10-toget tilbake til Fredrikstad.
Swedish ground # 46: Qviding FIF v BK Astrio 1-1 (0-1) Division 2 Västra Götaland Valhalla IP, 27 May 2023 0-1 Sten Preuss (pen, 33) 1-1 Gaizka Barrasa Perez (53) Att: 142 Admission: 100 SEK
Jeg hadde i noen dager vurdert en utflukt denne lørdagen, og hadde i så måte tittet litt på oppgjøret Nøtterøy v Flint i 4. divisjon Vestfold. Samtidig registrerte jeg etter hvert også at det var muligheter for en fin dobbel nede i Göteborg.. Siden Jon Erik skulle jobbe, kikket jeg på mulighetene for å gjøre det ved hjelp av offentlig transport, og det lot seg faktisk gjøre om jeg kom meg med 09.11-toget fra Fredrikstad og hjem igjen med 18.10-toget fra Göteborg. Jeg bestemte meg for å sove på det og ta en beslutning etter å ha våknet lørdag morgen, men i løpet av natten hadde faktisk toget dit ned blitt utsolgt!
Jeg bestemte meg for å likevel dra inn til Fredrikstad stasjon for å høre med konduktøren ved togets ankomst, og regnet egentlig med at det skulle gå greit. Det gjorde det også, for han sa at selv om det var et nokså fullt tog og han ikke kunne garantere noen sitteplass, var det bare å hoppe på og huke tak i ham når han kom gjennom toget. Det skulle vise seg at jeg aldri så noe mer til ham, så jeg fikk aldri betalt, og fikk dermed en gratis tur ned til Göteborg. Det kan man jo velge å se på som en ørliten kompensasjon for alle gangene de har kludret det til for meg. Men uansett ankom vi Göteborg et lite kvarter før klokken slo tolv.
Fra sentralstasjonen var det bare å komme seg med riktig trikk, og det gikk smertefritt, men snart kom jeg på at jeg hadde glemt å ta ut litt svenske kontanter. Jeg hoppet av ved holdeplassen Axel Dahlströms torg, der jeg så at det var en minibank i nærheten av trikkestoppet, og kom meg videre igjen med neste trikk. Ved stoppet Positivgatan gikk jeg av, og hadde derfra et kvarters tid å gå til Ruddalens IP, som er hjemmebanen til Västra Frölunda IF, og hvor den første av mine to kamper denne dagen skulle finne sted. I det ene hjørnet fikk jeg betalt meg inn med 100 svenske kroner, og samtidig fikk jeg et gratis ‘kampprogram’ delt ut.
Västra Frölunda IF ble stiftet i 1930, og vil nok for de fleste først og fremst være kjent for ishockey, men de spiller også blant annet fotball (ishockeyklubben brøt for ordens skyld ut i 1984, og har vært en selvstendig forening siden den gang). Om vi holder oss til fotball, har også de vært å finne på høyeste nivå i Sverige. Det var i 1986 at klubben sikret seg opprykk til Allsvenskan for første gang, og selv om det ble nedrykk i 1989, rykket de opp igjen i 1992. I 1995 rykket de ned selv om deres spiss Niklas Skoog ble divisjonens toppscorer, og det i seg selv er jo ganske godt gjort. I 1997 rykket de opp igjen, og som nyopprykket lag ledet Thorbjörn Nilsson de til femteplass i 1998, som er klubbens bestenotering.
I 2000 ble det nedrykk igjen, og det ble fulgt opp av ytterligere nedrykk i 2005, 2010 og 2012. Det sistnevnte nedrykket betød at klubben var nede i Division 3, som nå er ensbetydende med nivå fem av svensk fotball, og der ble de værende frem til de høsten 2019 rykket opp til Division 2. Som nyopprykket endte de 2020-sesongen på kvalik-plass, og slo der Åtvidaberg på bortemål etter at det sto 3-3 sammenlagt etter de to kampene. Åtvidaberg leverte imidlertid inn en protest på at Västra Frölunda hadde benyttet en spiller som skulle ha sonet karantene, og de fikk medhold i klagen, slik at Västra Frölunda mistet opprykket til Åtvidaberg og således fortsatt er å finne i Division 2 Västra Götaland.
Jeg vet ikke hvor gammel Ruddalens IP er, men den første fotballkampen som ble spilt her skal i hvert fall ha vært et oppgjør mellom Västra Frölunda og IFK Malmö i april 1985, så da er det vel kanskje nærliggende å tro at svaret kan ligge nokså tett opp mot dette. Stadionet har helt siden 2003 hatt kunstgress, og er for øvrig en del av et større idretts-kompleks. Bak den ene langsiden bygges det nå en hall, og en lokal helt kunne fortelle at dette var en ny innendørs hall for bandy. Selve fotballstadionet har en nokså stor tribune på hver langside – den ene en sittetribune, og den andre en ståtribune. Bak målene begrenser fasilitetene seg til en liten og åpen tribune av litt midlertidig utseende på den ene kortsiden, mens jeg bak motsatt mål fant en kiosk og en kar som hadde fyrt opp grillen.
På toppen av tabellen for Division 2 Västra Götaland tronet Onsala BK med 5-2-1 og 17 poeng på sine åtte kamper, og de hadde ett poeng ned til toer BK Astrio, og to poeng ned til treer Qviding FIF (de to sistnevnte skulle jeg senere på dagen se i innbyrdes møte). Västra Frölunda lå før denne kampen på en 10. plass (av 14 lag) med 2-3-3 og ni poeng. Bortelaget IK Tord fra Jönköping hadde hatt en noe bedre start, og med 4-1-3 og 13 poeng la de beslag på sjetteplassen før denne helgens runde. Jeg forventet vel derfor egentlig en nokså tett og jevn kamp mens jeg kjøpte meg en pølse og en brus og bladde litt raskt i det enkle ‘programmet’ før avspark.
Min spådom om en tett og jevn kamp viste seg å holde stikk, for etter drøyt halvspilt første omgang hadde det vært jevnspilt og med kun et par halvsjanser begge veier. Nærmest hadde IK Tord kommet, men de fikk ikke helt styrt ballen i mål, og den ble klarert til et hjørnespark. I det 40. minutt smalt det plutselig, og det hjemmelagets Arjanit Sumiqi som styrte inn en innlegg og sørget for 1-0. Kun to minutter senere var samme mann på farten igjen, og doblet ledelsen til 2-0. Västra Frölunda avsluttet omgangen godt og tok et lite grep i dens siste seks-sju minutter. De var rett før pause nære på igjen, med et skudd som gikk like utenfor. Det sto 2-0 halvveis.
Andre omgang føltes lenge som en stillingskrig der hjemmelaget var stadig mer fornøyd med tingenes tilstand mens gjestene slet med å skape de helt store sjansene. Så fikk plutselig IK Tord et straffespark, og med tjue minutter igjen reduserte Linus Lyck til 2-1. Kun to minutter senere hadde IK Tord en heading i tverrliggeren, så vertene levde nå litt farlig. Det ble stadig mer ampert mot slutten, og det var spennende der ute på plastsavannen, hvor gjestene jaktet utligning. På overtid kontret i stedet vertene, og de fikk straffe da Tord-keeperen meiet ned en motspiller. I det tredje overtidsminuttet satt Billy Nordström straffesparket i mål via tverrliggeren, og dermed endte det med 3-1 og hjemmeseier. For min del var det bare å komme seg tilbake mot trikkeholdeplassen for å sette kursen mot neste kamp.
Swedish ground # 45: Västra Frölunda IF v IK Tord 3-1 (2-0) Division 2 Västra Götaland Ruddalens IP, 27 May 2023 1-0 Arjanit Sumiqi (40) 2-0 Arjanit Sumiqi (42) 2-1 Linus Lyck (pen, 71) 3-1 Billy Nordström (pen, 90+3) Att: 133 Admission: 100 SEK Programme: Included
Torsdagen hadde jeg hatt til hensikt å se Torp 2 / Borgar på Gråvollen, og jeg skal innrømme at jeg der og da ikke var videre blid etter å ha ankommet et folketomt anlegg som føølge av at Berg 2 ikke hadde klart å stille lag. Det er for så vidt greit, men det jeg reagerte på var mangelen på informasjon utad fra klubbene, så det ble en bomtur og en bortkastet kveld. Det var uansett glemt når det denne fredagen kom noe muligheter. Jeg hadde tittet litt på blant annet lokaloppgjøret mellom Borgen og Sarpsborg FK, men også registrert at det var flere kamper over grensen i Sverige, og nå hadde det seg slik at Jon Erik var lysten på en tur over grensen.
Det var som sagt en god del å velge mellom, men Jon Erik hadde tilsynelatende tidlig blinket seg IFK Valla, som holder til nord på øya Tjörn. De skulle ta imot Tanums IF til kamp i Division 6 Bohuslän, så det var mot Tjörn vi satt kursen etter å ha stoppet for å unne oss et måltid på veien. Det betød at vi muligens måtte over Tjörnbron som forbinder øya med fastlandet ved Stenungsund. Denne brua erstattet den gamle Almöbron som i januar 1980 ble påkjørt av det norskeide bulkskipet Star Clipper og raste sammen. Sju biler kjørte utfor brokanten før man fikk stengt veien, og åtte personer døde. Nå endte vi uansett med å ta av ved Uddevalla og kjøre over naboøya Orust på vei ned.
Tjörn er ellers Sveriges sjuende største (og sjette største naturlige) øy, med et areal på 1487 kvadratkilometer. Øyas største tettsted er Skärhamn, og næringslivet på Tjörn har hatt i stor grad vært preget av skipsfart. Noen av Europas største rederier har gjennom årene holdt til her på Tjörn. På sommeren øker folkemengden fra rundt 15 000 til nesten 45 000 grunnet turismen. Som de historieinteresserte herrer vi er, fant også denne gang Jon Erik og jeg noe å titte på under vår utflukt til Tjörn, med det var når sant skal sies på Orust, og det var også litt tilfeldig at jeg plutselig så et skilt som viste vei til en runesten. Jon Erik reagerte raskt og tok av slik at vi kunne ta en titt på hva dette dreide seg om.
Hogastenen er den eneste kjente runestenen på Orust, og den antas å ha blitt reist rundt år 800, men har vært kjent siden 1643. Rett i nærheten er det også både gravfelt og stenringer fra jernalderen, og Jon Erik var selvsagt ikke snauere enn at han benyttet sjansen til å huke tak i en lokal dame som vi passerte for å forhøre seg om hva hun visste om disse fornminnene og om det eventuelt var andre i her i nærområdet. Etter en prat, og å ha tuslet rundt og tittet oss litt rundt, kom vi oss etter hvert videre og fikk krysset over til Tjörn, der IFK Valla sin hjemmebane Fjällebrovallen nå var vår neste destinasjon.
Det var fortsatt rundt tre kvarters tid til avspark da vi parkerte utenfor Fjällebrovallen, betalte oss inn med 50 svenske kroner hver, og fikk slått av en rask prat med to karer som for øyeblikket betjente inngangspartiet. IFK Valla holder som nevnt til nord på øya Tjörn, og ble stiftet i det herrens år 1930, men det er heller ikke altfor mye mer enn det jeg kan berette om klubben, annet enn at de for noen år siden spilt i divisjonen over, men nå altså opererer i Division 6. Fjällebrovallen har kunstgress som underlag, men det trekker i hvert fall opp at de midt på den ene langsiden har en fin tribune som byr på sitteplasser i form av benkerader i tre.
Bortenfor dette har man innerst i det ene hjørnet et stort klubbhus med både garderober og annet. Det inkluderte også en kiosk, der vi fikk oss noen forfriskninger mens vi ventet på kampstart. Etter at to lag trakk seg, er det kun åtte lag i årets Division 6 Bohuslän, og tabellen ble foreløpig toppet av Morlanda GoIF som sto med 4-1-0 og 13 poeng. Bak jaget imidlertid Hogstorps IF / Skredsviks SK som kun hadde spilt tre kamper og sto med full pott hittil. På tredje fulgte Stala IF med 3-0-1 og ni poeng på sine fire kamper. Kveldens bortelag var Tanums IF, og de lå for øyeblikket på en femteplass med 2-0-2 og seks poeng. For IFK Valla sin del hadde også de kun spilt tre kamper, og lå på en sjuendeplass med 0-1-2 og ett enkelt poeng.
Den første sjansen tilfalt hjemmelaget, men skuddet fra Viktor Saeternes snek seg utenfor bortre stolpe. Like etter ble Tanums Sebastian Eliasson spilt gjennom, men Valla-keeperen fikk blokkert. I det 19. minutt ble det nettsus, og det var vertene som tok ledelsen da Patrik Hagström fyrte av og sendte ballen i det nærmeste krysset. 1-0, men Tanum startet umiddelbart jakten på en utligning. Viggo Hidalgo Casablanca skjøt imidlertid over da han ble spilt gjennom, og samme skjebne led avslutningen til Felix Kallin da han fikk skutt fra god posisjon. Med fem minutter til pause var nevnte Casablanca nære på da han dro seg forbi sin oppasser og fra skrått hold avsluttet i tverrliggeren. Valla fikk klarert, og ledet 1-0 halvveis.
Allerede i andre omgangs første minutt headet Tanums innbytter Edin Kruskic like utenfor, og i det 55. minutt var det Casablanca som igjen ble stoppet av en god redning. I det 59. minutt hadde vertene en stor sjanse med et hælspark som gikk i stolpen, men i det 67. minutt utlignet Tanum. Et frispark gikk i stolpen, men returen ble kranglet inn av Gholamreza Mohammedi, slik at det sto 1-1. Valla hadde en stor sjanse til å gjeninnta ledelsen i det 74. minutt, men den ble misbrukt, og i stedet var det gjestene som snaut ti minutter senere avgjorde. Edin Kruskic scoret fra skrått hold, og sørget for 1-2. Det ble også sluttresultatet, og vi kunne etter hvert driste oss over den nye Tjörnbron på vei hjem.
Swedish ground # 44: IFK Valla v Tanums IF 1-2 (1-0) Division 6 Bohuslän Fjällebrovallen, 26 May 2023 1-0 Patrik Hagström (19) 1-1 Gholamreza Mohammadi (67) 1-2 Edin Kruskic (83) Att: 60 Admission: 50 SEK
Denne dagen skulle det spilles kamper i første runde av årets cup, og FFK hadde blitt satt opp med bortekamp mot Sprint-Jeløy. Det var likevel en annen kamp i Østfold jeg først og fremst hadde vurdert denne onsdagen, for Veum skulle i følge planen spille sin kamp mot Skjeberg Sport på Kongstenbanen, og det hadde det vært knyttet interesse til i groundhopper-miljøet. Imidlertid skulle det vise seg at så ikke ville skje, for Fredrikstad kommune hadde faktisk ikke klart å ordne mål på Kongstenbanen, så noen dager i forveien kom beskjeden om at kampen ville bli spilt inne i Østfoldhallen. Det var på ingen måte like interessant, så da begynte jeg i stedet å vurdere en tur til Jeløya likevel.
Sammen med Jon Erik satt jeg kursen mot Moss og Jeløya, og vi hadde beregnet god tid, for han hadde tatt til orde for å lade opp med en matbit et sted på Jeløya. Valget falt til slutt på Café Røed, der vi i hyggelige omgivelser fikk servert god mat og drikke. En herlig club sandwich ble skylt ned meg cider, før vi etter hvert kom oss tilbake mot Bellevue, som var dagens kamparena. Vi parkerte et lite stykke unna, og traff noen kjente som vi gikk sammen med til banen, der de som ikke var utestengt av FFK betalte seg inn med 100 kroner. Andre tok til takke med en plass på utsiden av gjerdet.
Sprint-Jeløy er som kjent en sammenslåing av SL Sprint og Jeløy IF, og førstnevnte dominerte en periode Arbeidermesterskapet med seks titler på sju år i årene 1928-1934; inkludert fem strake. I tillegg var de tapende finalist i 1939, mens Jeløy IF var tapende finalist i 1937. Nå skulle 3. divisjons-klubben opp mot elleve ganger Norgesmester Fredrikstad Fotballklubb, og bortelaget var en naturlig favoritt. Hjemmelaget ble tidlig spilt lave, og FFK tok ledelsen i det 10. minutt da Joannes Bjartalid slo innlegg. Philip Aukland fikk avsluttet fra kloss hold, og det så først ut som han scoret, men Sprint-keeperen fikk reddet. På returen var uansett Brage Skaret og satt inn 0-1.
FFK-keeper Ole Langbråten måtte i aksjon på et overraskende skudd fra rundt 40 meter, men det var FFK som like etter doblet ledelsen etter et flott angrep der Noa Williams avsluttet i mål til 0-2. Sprint hadde nå nokså lite å svare med, og både Lucas Lima og Patrick Metcalfe var nære på å øke ytterligere, men det sto 0-2 til pause. Store deler av andre omgang var et eneste langt gjesp, men et kvarter før slutt fikk vertenes Fredrik Wasenius direkte rødt etter en takling, og fem minutter senere satt Thomas Drage spikeren i kista. 0-3 og avansement for FFK. Nå var spenningen knyttet til hvem de skulle få i neste runde av cupen. Det ble Ørn Horten.
Revisit: Sprint-Jeløy v Fredrikstad 0-3 (0-2) Norwegian Cup, 1st Round Bellevue, 24 May 2023 0-1 Brage Skaret (10) 0-2 Noa Williams (28) 0-3 Thomas Drage (79) Att: 650 Admission: 100 NOK
Også denne kvelden hadde jeg valgt å holde meg lokalt, selv om det betød en kryssing av Glomma. Kampen jeg hadde blinket meg ut var oppgjøret mellom Rolvsøy og Fredrikshald i 6. divisjon avdeling 1. Ville gjestene klare å stoppe Rolvsøys storscorer Andreas Sørensen, eller ville han notere seg for ytterligere nettkjenninger? Kanskje var det det også Pål ville finne ut av, for han bestemte seg for å være med, så derfor ble vi i stedet en duo som satt kursen mot Rolvsøy og Evjeplassen, der vi ankom med et kvarters tid til avspark.
Tabellen ble toppet av Torp, som fortsatt var min største favoritt til opprykk fra denne avdelingen sammen med Trøgstad/Båstad. Rolvsøy på sin side sto med 3-0-3 etter å ha vunnet sine tre hjemmekamper og tapt sine tre bortekamper. For Fredrikshald sin del hadde de startet sesongen traurig med tre strake tap, men hadde deretter registrert en seier og to uavgjorte, slik at de nå sto med 1-2-3. Pål oppdaget for øvrig til sin store overraskelse at hans fastlege faktisk spiller for Fredrikshald og var i startoppstillingen.
Rolvsøy tok raskt et lite grep, og i det 12. minutt tok de også ledelsen etter fint spill. Målscorer var selvsagt Andreas Sørensen. Noen minutter senere var hjemmelaget nære på å doble med et saksespark like utenfor. Sørensen var involvert i det aller meste som Rolvsøy skapte fremover, og i det 25. minutt var det han som doblet ledelsen til 2-0 med sitt andre for kvelden. Ti minutter senere hadde gjestene fra Halden en stor sjanse til å redusere da de kom alene gjennom, men Rolvsøys keeper reddet, og det sto dermed 2-0 til pause.
Da kom også regnet, og de fremmøtte måtte søke tilflukt under overbygget til kiosken. Derfra så vi at vertene var uhyre nære en tredje scoring fem minutter ut i den andre omgangen. Sørensen dro av en forsvarer og keeper, men for nærmest åpent mål gikk avslutningen i tverrliggeren. Tre-fire minutter senere hadde han også en i stolpen, og idet vi var halvveis ut i omgangen fikk han en ny mulighet alene med keeper, som imidlertid reddet. Fredrikshald sendte på overtid opp sin keeper på en corner, og han headet faktisk like utenfor, før det sekunder senere ble blåst av. Påls lege hadde kort tid i forveien blitt skadet, og måtte bæres i garderoben av lagkamerater, så Pål lot ikke sjansen gå fra seg til å utbasunere at det nå var han som måtte sykemelde legen, som tross alt tok det med et smil. 2-0 til Rolvsøy endte det, og det burde vel strengt tatt vært mer, men de hanket i hvert fall inn tre poeng og fortsatte sin fine hjemmestatistikk hittil i 2023.
Revisit: Rolvsøy v Fredrikshald 2-0 (2-0) 6. divisjon Østfold avd. 1 Evjeplassen, 23 May 2023 1-0 Andreas Sørensen (12) 2-0 Andreas Sørensen (25) Att: 17 (h/c) Admission: Free
Etter en hel bolk med kamper i Sverige og en fotballfri søndag, var det på sin plass å starte den nye uken med en lokal kamp på norsk jord igjen, og i disse dager blir det ikke stort mer lokalt for meg enn Selbak Stadion, der Selbak skulle ta imot Ekholt til toppkamp i 5. divisjon på naturgresset sitt. Det skulle etter hvert bli en liten gjeng av oss som dro dit opp for å se om Selbak kunne fortsette sin gode start på sesongen. Jeg må innrømme at Selbak var min favoritt i årets 5. divisjon før sesongstart, og av de jeg så for meg skulle kjempe i toppen, var det de som hadde fått den beste starten, der de sto med 5-1-0 og 16 poeng på sine første seks kamper.
En annen innrømmelse er at jeg før seriestart ikke så for meg at Ekholt skulle være en av klubbene som kjempet helt i toppen, men de sto med 5-0-1 og 15 poeng, og med tanke på de spillerne de har klart å rekruttere burde det kanskje likevel ikke være spesielt overraskende at de hadde slått bra fra seg i sesonginnledningen. Nå skulle de imidlertid få en skikkelig test når de skulle gjeste Selbak Stadion og bryne seg på Flemming Johansens gutter. Det skulle ved denne anledning bli en litt for tøft test for Ekholt.
Hans-Ludvig Lutnæs sendte vertene i ledelsen i det 12. minutt, og nesten rett fra avspark holdt samme mann på å doble ledelsen da han kom alene gjennom, men Ekholt-keeperen reddet med en benparade. Tjue minutter var spilt da keeperen sto langt ute og Selbak prøvde seg med en lobb fra distanse, men ballen gikk like utenfor. Ti minutter senere doblet Selbak likevel ledelsen, da Sander Heieren hadde en enkel jobb med å bredside 2-0. Ekholt fortsatte å ligge høyt, og ble ubønnhørlig straffet for det. Etter en halvtime prøvde Sondre Skulbørstad seg med et saksespark som med nød og neppe ble reddet, men samme mann fikk fulltreff da han like etter tok et frispark fra rundt 25 meter.
Akkurat den burde muligens keeperen tatt, og det burde han i hvert fall da Skulbørstad igjen tok frispark fra langt hold i omgangens siste ordinære minutt. Ballen gikk rett og slett mellom bena på målvakten, og det sto 4-0. Det var også stillingen til pause, etter at Selbak rett og slett hadde gitt Ekholt en leksjon i første omgang. Det så ut til å fortsette i samme spor etter hvilen, da Selbak fikk straffespark som Sebastian Silde satt inn i det 53. minutt. En time var spilt da også Ole Olsen tegnet seg på scoringslista og økte til 6-0. Vi var simpelthen vitne til en maktdemonstrasjon fra hjemmelaget sin side.
Tobias Hatlen Evjenn reduserte til 6-1 for gjestene i det 69. minutt, men det var selvsagt for sent, og åtte minutter senere økte Sebastian Silde til 7-1 for Selbak etter fantastisk spill. Thomas Klausen er udiskutabelt en av forsterkningene til Ekholt, og i det 84. minutt var det han som satt inn en ny redusering og fastsatt sluttresultatet til 7-2. Der og da sto jeg etter kampslutt med en følelse av at det skal bli vanskelig å stoppe Selbak i år, men når det er sagt, så er det en lang sesong. Med fjorårets sesong i minne, der Selbak også startet godt men fikk en knekk etter sommerferien, vet vi at det selvsagt gjelder å holde ‘trøkket’ oppe.
Revisit: Selbak v Ekholt 7-2 (4-0) 5. divisjon Østfold Selbak Stadion, 22 May 2023 1-0 Hans-Ludvig Lutnæs (12) 2-0 Sander Heieren (22) 3-0 Sondre Bøhler Skulbørstad (33) 4-0 Sondre Bøhler Skulbørstad (45) 5-0 Sebastian Silde (pen, 53) 6-0 Ole Olsen (61) 6-1 Tobias Hatlen Evjenn (69) 7-1 Sebastian Silde (77) 7-2 Thomas Klausen (85) Att: 102 (h/c) Admission: 50 NOK (optional)
Med tre kamper i Sverige på torsdagen (som var Kristi Himmelfartsdag) og én på fredagskvelden, kunne man kanskje tro at vi var mettet på fotball i nabolandet på en stund, men vi var slett ikke ferdige for helgen. Jon Erik hadde nemlig planlagt en tur til Degerfors denne lørdagen, og det var med hans AIK-sympatier ikke overraskende fordi nettopp AIK skulle være bortelaget på Stora Valla denne lørdagen. I den forbindelse hadde han også avtalt å møte noen kompiser fra Stockholm før kamp, så det ble en tidlig avreise. Opprinnelig skulle både Geir og Christian også være med, men Geir hadde funnet ut at han skulle i bryllupsfest og hadde fått streng beskjed av kona om at det skulle prioriteres, så derfor ble vi til slutt et trekløver som satt av gårde fra Selbak med noen timer i bil foran oss.
Degerfors ligger omtrent en mil sør for Karlskoga, der vi hadde tatt av E18. Byen tilhører Örebro län, men landskapet Värmland. Den har i dag rundt 7 300 innbyggere i selve byen, som ligger ved sørenden av innsjøen Möckeln. Her har historisk sett det store jernverket vært dominerende, og byens store arbeidsgiver. Vårt avtalte møtested var kultursenteret Berget, i den sørlige utkanten av byen. Her finner man gammeldagse handelsboder, tradisjonelle håndverkere og forskjellige utstillinger og artister, i tillegg til matservering. Herfra går det også stier inn mot naturreservatet Sveafallen, som blant annet byr på en rekke jettegryter og andre spor fra istiden.
Her hadde våre svenske venner på forhånd bestilt mat til oss, og det var en svensk klassiker som snart kom på bordet. Smörgåstårta er en svensk festfavoritt, men kanskje ikke så velkjent her hjemme, og Christian var temmelig skeptisk, men jeg tror den falt i smak hos alle og enhver. Etter at alle var mette og fornøyde, tok noen av oss en liten spasertur langs stiene inn i skogen for å titte på noen av jettegrytene. Det var også deilig å komme seg inn under trærne og få et lite avbrekk fra den stekende solen på årets hittil varmeste dag. Da vi etter hvert brøt opp, var det for å sette kurs for Stora Valla, der Degerfors IF altså skulle ta imot AIK til kamp om poeng i den svenske toppdivisjonen Allsvenskan.
Degerfors IF ble stiftet i 1907, og det var i stor grad arbeidere ved det lokale bruket som startet opp klubben. Våren 1938 hadde Degerfors spilt seg opp på øverste nivå for første gang, etter at Malmö BI ble slått i kvalifiseringen. 1938/39-sesongen ble dermed deres første i Allsvenskan, der de etter hvert har rundt 30 sesonger på merittlisten. Våren 1941 endte de på en andreplass i serien, og den bedriften gjentok de senere i 1963. Tretti år senere – i 1993 – vant de den svenske cupen etter finaleseier over Landskrona BoIS. Det betød deltakelse i den europeiske cupvinnercupen, der de nokså enkelt slo ut maltesiske Sliema Wanderers i kvalifiseringsrunden. I første runde ble det imidlertid tøffere, og italienske Parma ble der for sterke.
Etter årtusenskiftet var Degerfors flere sesonger nede på nivå tre, men returnerte til Superettan, og i 2021 tok de der andreplassen og sikret seg således en retur til Allsvenskan. Degerfors har også forstret flere gode spillere, og Olle Åhlund er den mannen med flest landskamper for Sverige mens han har spilt i Degerfors. Herfra kom også Ralf Edström, som var en av de aller største svenske fotballprofilene i 1970-årene. Fra litt nyere tid kan nevnes spillere som Olof Mellberg og Ola Toivonen. Det var for øvrig også her i Degerfors IF at Sven-Göran Eriksson startet sin trenerkarriere. Etter to strake 13. plasser, vil Degerfors kanskje håpe å forbedre det i år, og unngå en ny nedrykksstrid, men samtidig vil det være sannsynlig å tenke seg at de også vil være fornøyd med å fornye kontrakten for ytterligere en sesong.
Vi ankom Stora Valla med tre kvarters tid til avspark, og Jon Erik hadde på forhånd ordnet billetter til oss pålydende 195 svenske kroner. Vi fant frem til riktig inngang, og kom oss gjennom det flotte inngangspartiet for å ta plass nederst på den ene langsiden, i en stekende sol. Stora Valla ble offisielt åpnet i 1938, og har vært hjemmebane for Degerfors siden den gang. Publikumsrekorden lyder på 21 065, og stammer fra en kamp mot IFK Norrköping i 1963. Slett ikke verst når man vet innbyggertallet i Degerfors, og den rekorden vil nok heller aldri bli slått, spesielt ikke siden kapasiteten siden den gang har blitt redusert betraktelig. Stora Valla er uansett et fint sted å se fotball, og spesielt hovedtribunen på motsatt langside i forhold til der vi sto tar seg flott ut. På kortsiden til venstre for oss hadde den harde kjernen av AIK-fans tilhold, men mange bortefans sto også på den ene delen av langsiden der vi befant oss.
Det vil muligens komme noe overraskende på noen, men kampen vi skulle se var faktisk et bunnoppgjør. Etter 8 runder lå nemlig Degerfors tredje sist, med kun Sirius og Varberg BoIS bak seg på tabellen, mens AIK kun lå foran Degerfors på målforskjell og la beslag på plassen foran. Tredje sist mot fjerde sist, altså. Tabellen ble for øvrig toppet av Malmö FF, som hadde full pott på sine første åtte kamper og allerede hadde en liten luke ned til forfølgerne Elfsborg og Häcken. Det blir fort den trioen som kjemper og tittelen, uten at klubbene vi nå skulle se vil blande seg inn. Det var som nevnt mye lenger ned på tabellen at de skulle kjempe om viktige poeng.
Den åpenbart dårlige stemningen som var blant AIK-supporterne etter den svake sesongstarten ble ikke bedre av at det var Degerfors som startet best og fortjent tok ledelsen. Det skjedde fra straffemerket, og det var den tidligere Jerv-spilleren Diego Campos som sendte vertene i ledelsen med 1-0. Etter dette kom omsider AIK mer med i kampen og tok et aldri så lite initiativ ute på banen, men uten å spille seg til de store sjansene. Det endte stort sett med langskudd fra distanse eller at de gikk seg bort, og flere offensive dødballer førte ikke til stort foran Degerfors-målet. Det gikk mot hjemmeledelse til pause, men i det andre overtidsminuttet dukket John Guidetti opp og utlignet til 1-1, slik at det var balanse i det famøse regnskapet halvveis.
Pausen ble for min del brukt til å ta nok en tur i kiosken for å hente noe drikke å kjøle seg ned med, og det var lange køer til vannkranene og hageslangene som man ble oppfordret til å bruke i hjørnene. Kampen sto og vippet etter pause, men avgjørelsen falt i det 69. minutt, da Justin Salmon sendte hjemmelaget tilbake i ledelsen ved å sette inn 2-1. Et tilsynelatende frustrert AIK klarte ikke å svare på dette, og Degerfors vant fortjent. Det mest overraskende var kanskje at det ikke ble mer protester og aksjoner fra sinte AIK-fans, men det skulle komme noen dager senere. Etter å ha sett Degerfors vinne 2-1, kom vi oss etter hvert i bilen, der jeg var den eneste som ikke var potte sur på veien hjemover. Jeg hadde fått huket av Stora Valla, og hadde overhodet ingen grunn til å være sur.
Swedish ground # 43: Degerfors v AIK 2-1 (1-1) Allsvenskan Stora Valla, 20 May 2023 1-0 Diego Campos (pen, 13) 1-1 John Guidetti (45+2) 2-1 Justin Salmon (69) Att: 5 880 Admission: 195 SEK Programme: Free
Fredag 19.05.2023: Bullarens GoIF v Hamburgunds IF
Etter torsdagens trippel, hadde jeg egentlig ikke regnet med at Jon Erik var klar for en ny utflukt over grensen til Sverige allerede denne fredagen, og spesielt ikke når vi i dagen etter skulle på en langtur til Degerfors som vi hadde planlagt i lengre tid. Men sannelig var han ikke lysten på en liten tur også denne dagen, og vi fikk også med oss Pål. Han var i Halden en tur, så vi avtalte å plukke ham opp der, og satt deretter kursen mot Sverige, Bohuslän og Bullarebygden, for det var oppgjøret i Division 5 Bohuslän mellom Bullarens GoIF og Hamburgsunds IF vi hadde landet på denne fredagen.
Det betød at vi skulle til de nordøstlige traktene av Bohuslän, ikke langt fra den norske grensen. Bullaren eller Bullarebygden er en bygd som ligger i området rundt de langstrakte Bullaresjøene. Tidligere var Bullaren egen kommune, men i dag utgjør området den nordøstre delen av Tanums kommune. Her er det jord- og skogbrukslandskap, og selv om Östad går for å være bygdas ‘sentrum’ så er det heller ikke store plassen, for å si det mildt. På veien dit unnet vi oss også et stopp ved et av helleristningsfeltene i Tanum. Det var ikke første gang vi stoppet der, men det er jo viktig å være interessert i ting, for å sitere en jeg kjenner.
Siden vi fortsatt hadde god tid før kampstart, var vi en tur innom kolonialbutikken i Östad og slo oss ned litt med en øl på benken på utsiden. Der kom vi i prat med en lokal kar som var i butikken for å handle inn for helgen, og en av mine følgesvenner spurte i den forbindelse om han også hadde tenkt seg på kveldens stormatch i området. Han så ut som et spørsmålstegn, og lurte på hva det var snakk om. Da han fikk høre at det dreide seg om Division 5-oppgjøret mellom Bullaren og Hamburgsund, utbrøt han bare «Å herregud!» og forsvant lattermild inn i bilen med sine handleposer. Om ikke han hadde tenkt å tenkt seg på kveldens kamp, ville vi i hvert fall kjenne vår besøkelsestid.
Det var avspark klokken 19.00 på Kvännevi, og med en snau halvtime til kampstart fikk vi parkert og kunne se spillerne varme opp. På et klubbhus bak den ene kortsiden kan man se Bullarens GoIF sin logo, og ut fra den forstår man at klubben ble stiftet i 1940. Det er ikke altfor mye annet jeg kan fortelle om deres historikk, annet enn at de nå spiller i Division 5 Bohuslän, men man kan jo for eksempel se for seg hvordan de tidligere har utkjempet lokaloppgjør mot klubber som Krokstrand, både her på Kvännevi og på Idefjordsvallen i Krokstrand (der vi håper det vil bli kamper igjen en gang i fremtiden)
Kvännevi har ingen tribunefasiliteter, men er likevel et trivelig sted å se fotball. På den ene langsiden står en rekke banker ved siden av hverandre, mens man på bortre kortside får fin oversikt oppe fra toppen en skråning. På den andre kortsiden, der vi parkerte, står det også et par bord og benker, og der var det en feststemt gruppe med mennesker som allerede var godt i gang med kveldens vorspiel da vi slo oss ned på nabobenken. Det kom etter hvert en kar som gikk rundt og samlet inn inngangspenger pålydende 50 svenske kroner fra de fremmøtte, som jeg i løpet av kampen for øvrig talte meg frem til å være 133 i tallet.
Tabellen i Division 5 Bohuslän ble toppet av Rosseröds IK, som sto med full pott etter sine seks første kamper, og hadde to poeng ned til toer Vallens IF og fem poeng ned til treer Svenshögens SK. Bullarens GoIF lå på en sjuendeplass med 2-1-3 og sju poeng, mens gjestende Hamburgsunds IF sto med 1-1-4 og fire poeng. Med det la sistnevnte beslag på 10. plassen, og hadde kun to lag bak seg på tabellen, men ville følgelig altså kunne innhente sitt vertskap for kvelden med seier i denne kampen. Idet kampen ble sparket i gang på naturgresset på Kvännevi, la jeg ut på en aldri så liten fotorunde rundt anlegget.
Vi nærmet oss så smått halvspilt første omgang da Daniel Söderlund i det 22. spilleminutt sendte det rødkledde bortelaget Hamburgsunds IF i ledelsen med 0-1. Det var det kanskje ikke altfor mye å si på, selv om det slik jeg så det hadde vært en nokså jevnspilt innledning på kampen. Hjemmelaget i blått skulle få sin utligning før pause, men det var bare så vidt, for den kom på overtid av omgangen. Utligningen kom i forbindelse med et hjørnespark, og en fint slått corner ble på bakre stolpe headet i mål av Olle Kristoffersson. Dermed var det med 1-1 som pauseresultat at spillerne kunne gå i garderoben for å få pustet ut litt før de siste 45 minuttene.
Få sekunder ut i andre omgang var Hamburgsund tilbake i ledelsen, for de gikk rett i angrep, og Daniel Söderlund var nok en gang mannen som ble kreditert. I det 57. minutt økte Hans Wikström til 1-3 for Hamburgsund, og nå hadde vertene fått en tøff oppgave foran seg. Den ble da også for tøff for de, og Hamburgsund hadde tilsynelatende nokså god kontroll etter dette. Med ti minutter igjen av ordinær tid økte Hans Wikström til 1-4 med sitt andre mål for kvelden, og tre minutter senere satt Daniel Söderlund spikeren i kista med 1-5 samtidig som han noterte seg for hattrick. 1-5 ble også sluttresultatet, og vi kunne snart sette kursen hjemover etter nok en trivelig utflukt til Bohuslän.
Swedish ground # 42: Bullarens GoIF v Hamburgsunds IF 1-5 (1-1) Division 5 Bohuslän Kvännevi, 19 May 2023 0-1 Daniel Söderlund (22) 1-1 Olle Kristoffersson (45+1) 1-2 Daniel Söderlund (46) 1-3 Hans Wikström (57) 1-4 Hans Wikström (81) 1-5 Daniel Söderlund (84) Att: 133 (h/c) Admission: 50 SEK
Da vi forlot Thordéngården i Uddevalla etter å ha sett IK Oddevold feie over bortelaget Oskarshamns AIK med 6-0, hadde vi sett to av våre planlagte tre kamper denne dagen, Jon Erik og jeg. Nå skulle vi tilbake til Trollhättan, der vi også hadde sett dagens første kamp hos Trollhättans FK. En av de som også hadde valgt seg en trippel i dette området denne dagen, var banehopperen André Wauthier. Mens vi hadde vært hos Trollhättans FK, hadde han besøkt Skoftebyns IF, men hadde i likhet med oss valgt seg IK Oddevold som kamp to og Trollhättans BoIS som tredje og siste kamp.
Derfor traff vi på ham igjen da vi etter en rundt 25 minutters kjøretur hadde parkert utenfor Torsbovallen og betalt oss inn med 60 kroner hver. Vi befant oss nå i Strömslund, som virket å være et villaområde i den delen av Trollhättan som ligger på vestsiden av Göta älv. Her hører Trollhättans BoIS hjemme, og det er en klubb som ble stiftet i 1946. Ellers er det ikke spesielt enkelt å finne en grundig gjennomgang av deres historie, men det er i hvert fall på det rene at de i fjor spilte i Division 3, der de endte sist i sin divisjon og rykket ned. Det var dermed i Division 4 Västergötland Västra at vi denne kvelden skulle se de i aksjon mot Vara SK.
Torsbovallen har flere baner, men også her er hovedbanen av de som heldigvis byr på skikkelig naturgress. Etter at vi hadde betalt oss inn, kunne vi se at tribunefasilitetene består av en hovedtribune midt på den ene langsiden. Dermed var det mer tribunefasiliteter her enn hva det hadde vært på Stavrelunds IP der vi hadde startet dagen med kamp hos byrival Trollhättans FK. Laglederbenkene var å finne på motsatt langside. På den ene kortsiden skulle jeg for øvrig treffe på jounalisten Ulf Thuresson, som gjorde en sak på meg for sin avis TTELA etter at vi kom i snakk med ham under en kamp med Göta BK i Lilla Edet tidligere i år. Det husket han tydeligvis godt, og det ble en ny artig prat med ham.
Dette var en bunnkamp i Division 4 Västergötland Västra, der Trollhättans BoIS før dagens kamper hadde ligger tredje sist, med bortelaget Vara SK på plassen bak. I og med at nunnlaget Holmalunds IF hadde vunnet den tidlige kampen borte mot Trollhättans FK, hadde de imidlertid gått forbi de to som nå skulle i aksjon, som dermed la beslag på de to siste plassene ved kampstart. Det var imidlertid en tabell der ingen foreløpig hadde skilt seg ut voldsomt hverken oppe i toppen eller i bunnen. Vi forventet en tett og jevn kamp da de to lagene entret banen for å utkjempe en duell om viktige poeng.
Det var vertene som tok initiativet hjemme på Torsbovallen, og i det femte minutt tok de også ledelsen da Jakob Lenhoff headet inn 1-0. En god start for hjemmelaget i rødt, og det var de som fortsatte å presse på, selv om det også var en og annen halvsjanse for bortelaget. Hjemmelaget burde muligens ha doblet ledelsen før pause, men det sto fortsatt 1-0 halvveis da lagene gikk i garderoben for å puste ut litt. Det var på dette tidspunktet at jeg fikk selskap av skribenten Ulf på den ene kortsiden, og snart kom Jon Erik også bort etter å ha tilbragt mesteparten av første omgang oppe på tribunen.
Hjemmelaget fortsatte å male på etter pause, og i det 57. minutt hadde de fått et straffespark. Det ble reddet av Vara-keeperen, men kun et minutts tid senere var det likevel 2-0 etter at Anton Westman headet i mål og doblet ledelsen. Det var ikke direkte ufortjent, og med ti minutter igjen kunne Trollhättans BoIS satt en solid spiker i kista, men heading traff denne gang stolpen. Det holdt uansett til seier 2-0, og med tre viktige poeng klatret Trollhättans BoIS et par plasser mens Vara etter denne kampen befant seg helt sist som tabell-jumbo.
Sluttsignalet i denne kampen signaliserte også sluttsignalet for vår svenske trippel denne dagen. Kristi Himmelfartsdag hadde blitt benyttet godt denne gang. Nå gjensto bare turen hjem, men først bestemte vi oss for å innta et måltid på en lokal pizzasjappe. André ville også være med på det, og snart satt vi tre med hver vår pizza å kose oss med før vi gikk løs på etappen hjem. Det skulle imidlertid ble mer svensk fotball i dagene som fulgte, for også begge de påfølgende dagene skulle det ende opp med turer over grensen. Men mer om det senere…
Swedish ground # 41: Trollhättans BoIS v Vara SK 2-0 (1-0) Division 4 Västergötland Västra Torsbovallen, 18 May 2023 1-0 Jakob Lenhoff (6) 2-0 Anton Westman (58) Att: 155 Admission: 60 SEK
