Torsdag 01.07.2021: Sandefjord BK v Runar

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg har en stund ønsket å besøke Storstadion i Sandefjord. Ikke bare er det hjemmebanen til en gammel storhet som er den ekte Sandefjord-klubben, men det er også en klassisk arena som må være blant de fineste gjenværende på Østlandet. Min groundhopper-kompanjong Stig-André Lippert hadde åpenbart tenkt i samme baner, siden han også hadde den høyt på sin liste over norske baner han ønsket seg til. Derfor reagerte jeg med interesse da jeg så at Sandefjord BK la ut en sak om en spiller som ville legge opp, og der det avslutningsvis så vidt ble nevnt en kommende kamp mot Runar som ville bli hans siste. Dette måtte jeg til bunns i, og jeg sendte en melding til klubben for å bekreftet dette med dato og klokkeslett.

Det varte og rakk, og et par dager senere hadde jeg fortsatt ikke hørt noe da Lippert og jeg befant oss på lokaloppgjøret Eidsberg v Mysen. Med en kamp dagen derpå, begynte det nå å haste litt med å få informasjonen vi var ute etter så vi kunne planlegge en eventuell tur til Vestfold. Men mot slutten av kampen i Eidsberg dagen før, plinget det plutselig inn en melding der Sandefjord BK bekreftet avspark torsdag 1. juli klokka 20.00. Lippert var åpenbart lysten i likhet med meg, men måtte selvsagt få klarsignal fra fruen for nok en kamp. Hun er åpenbart meget medgjørlig, for like etter at jeg hadde kommet meg hjem den kvelden, fikk jeg melding om at det ville bli tur dagen etter. Planen var lagt.

Lippert hadde tenkt seg noenlunde rett på kamp, men selv valgte jeg å ta meg til Moss for å komme meg med en tidligere ferje til Horten. Planen var å ha en time eller to til å sjekke ut Horten Mikrobryggeri, og som sagt så gjort. Jeg ankom dette etablissementet kun et par minutter etter at de visstnok hadde åpnet klokka 17.00, og rakk å teste tre av deres egne produkter. Surølet som het Sur Passion falt så godt i smak at det også ble et påfyll eller to av dette før Lippert rakk å komme seg med ferja. Han hadde selv kommet seg med en tidligere ferje enn han opprinnelig hadde planlagt, og kom derfor oppom for å slå seg ned tjue minutters tid først. Etter å ha tømt glassene var det bare å sette kursen mot Sandefjord.

Etter en liten kjøretur sørover i Vestfold, ankom vi etter hvert byen som har rundt 45 000 innbyggere. Allerede i 1680 var Sandefjord et ladested, og fikk på 1800-tallet kjøpstadsrettigheter. På den tiden var de også et anerkjent kur- og badested, etter at det ble funnet svovelholdig vann og gytje. Men ikke minst er Sandefjord kjent som hvalfangerbyen, og sammen med sjøfart var det lenge viktigste næringsvei. Etter at hvalen på Finnmarkskysten ble fredet i 1904, ble det satset på hvalfangst i havområdene ved Antarktis, og Sandefjord ble da den ledende hvalfangstbyen frem til norsk hvalfangst i Antarktis tok slutt i 1960-årene. Byen har i dag en variert industri, med malingsprodusenten Jotun som den største og sannsynligvis mest kjente aktøren.

Men nå var det fotballen vi hadde kommet for, og vi ankom Storstadion med omtrent et kvarters tid til avspark. Vi ble møtt av vakter som oppfordret oss til å registrere oss, og mens det ble gjort, steg vi innenfor og fikk øye på et par kjente fjes. Groundhopper-paret Elisabeth og Marius var åpenbart blant de som hadde fått med seg mitt tips om denne kampen, og hadde også valgt å ta turen til Storstadion denne kvelden. Siden det begynte å dryppe så smått fra oven, tok vi plass under taket oppe på verandaen utenfor klubbhuset, og endte egentlig opp med å se majoriteten av kampen derfra, kun avbrutt av noen få ‘foto-runder’.

Sandefjord Ballklubb ble i 1917 stiftet under navnet Sportsklubben Frem, men byttet allerede året etter navn til Sandefjord Ballklub siden det var en annen klubb med samme navn. De gule og svarte ses på som en gammel storhet med en storhetstid i 1950-årene. Dette kan nok ha sammenheng med at klubben som en av få spilte samtlige sesonger i den daværende øverste divisjon, Hovedserien, gjennom hele dens epoke fra 1948 til 1962. Ut fra klubbens ry som gammel storhet, er det kanskje noe overraskende at det kom lite med titler ut av det, men klubber som Larvik Turn og Fredrikstad sto gjerne i veien. To ganger tok de seg til cupfinale, men i 1957 måtte de gi tapt for Fredrikstad, og tre år senere var det Viking som ble for sterke.

Spillere som Torbjørn ‘Klippen’ Svendsen og Yngve Larsen var sentrale i denne perioden av klubbens historie, og gjorde Sandefjord BK til et tøft lag å møte. Svendsen ble jo i seg selv et ikon, der han spilte hele sin karriere i klubben. Han er nok for mange mest kjent som mannen som lenge hadde den norske rekorden i antall landskamper. I en tid der det var lenger mellom landskampene, spilte han hele 104 landskamper for Norge, og i 93 av de var han kaptein. Da han i 1961 spilte sin landskamp nummer 100, var den engelske Wolves-kjempen Billy Wright den eneste andre spiller i verden som hadde nådd denne milepælen. Sandefjord BK rykket ned i 1962, og selv om de returnerte til toppdivisjonen på første forsøk, var det bare starten på nedturen. De rykket ned igjen i 1964, og i 1977 hadde de surret seg helt ned i 5. divisjon.

Det var på høsten 1998 at man valgte å kaste vrak på historien og arven i Sandefjord-fotballen ved at de beste lagene til byrivalene Sandefjord BK og Runar ble slått sammen. Sandefjord BK hadde på dette tidspunktet kjempet seg opp i 2. divisjon, men ga fra seg den plassen til den nye fusjonsklubben Sandefjord Fotball, og tok selv plass i 4. divisjon. De spilte seg opp i 3. divisjon, men falt senere ned i 5. divisjon, før de i 2008 fikk flytte opp i 4. divisjon for å overta plassen til Halsen, som da hadde trukket sitt lag i divisjonen. Denne kvelden var det altså duket for et møte mellom de to klubbene som slo sammen sin toppsatsning til fusjonsklubben Sandefjord Fotball, og begge hører også hjemme i 4. divisjon (sammen med fusjonklubbens andrelag).

Sandefjord BK spilte tidligere på det som nå kalles Gamle Stadion, og den var nok langt gjevere i tidligere år. De 14 076 tilskuerne som der overvar kvartfinalen mot Larvik Turn i 1959, sørget for det som fortsatt er tilskuerrekord for fotball i Sandefjord. Men i 1969 ble Storstadion åpnet, og klubben flyttet inn der. Til tross for at det kun er tribunefasiliteter på to av sidene, er det en flott, klassisk arena med herlige ståtribuner av typen engelskmennene kaller terracing som også strekker seg rundt den ene kortsiden i en sving. På store deler av langsiden er det installert blå plastseter. Noen vil selvsagt føle at løpebanene er et minus, men så lenge friidretten også holder til der, får man vel håpe at det i hvert fall er en garanti for at et langt større minus vil gjøre seg gjeldende med det første – nemlig kunstgress.

For andre dag på rad skulle vi se kamp på herlig naturgress, og det er dessverre ikke lenger hverdagskost her til lands. I tillegg var det som nevnt altså en kamp der den ekte og tradisjonelle Sandefjord-klubben var vertskap for sin tradisjonelle byrival. Vi hadde nok ikke helt sett for oss hvilken målfest vi skulle være vitne til, men da Runar tok ledelsen i kampens tredje minutt og Ballklubben utlignet kun to minutter senere, begynte vi å ane at det kunne bli underholdende. Hjemmelaget i sine tradisjonelle gule overdeler og sorte bukser tok ledelsen i det 13. minutt, og ved halvspilt omgang sto det 3-1. Det ble til 4-1, før Runar reduserte slik at det sto 4-2 til pause. Da var det tydeligvis på tide for mitt reisefølge og teste kaffen i kiosken.

Fem minutter ut i andre omgang reduserte Runar til 4-3, men det tok ikke lang tid før Ballklubben gjenopprettet sin tomålsledelse. Gjestene ga seg imidlertid ikke, og i det 73. minutt fikk de en ny redusering slik at det igjen ble spenning. Noen minutter før slutt ble det avgjort da Jon Simen Fredås Jarbekk fastsatt sluttresultatet til 6-4. En underholdende kamp, men da vi hadde en ferje vi håpet å rekke, hadde vi stått og trippet, og etter flere minutter med overtid, kunne vi hoppe i bilen og suse mot Horten. Det viste seg å ikke være noe problem å rekke ferja, og snart kunne vi unne os en svele på overfarten tilbake til Østfold.

Nå er det ikke så enkelt å reise kollektivt, og denne kvelden var eksempel på dette. Toget fra Moss tilbake til Fredrikstad går 22.44; noen få minutter før ferja fra Horten legger til. Neste tog går først klokka 00.52, og når det heller ikke noen busser som går, sier det seg selv at det er så som så med korresponderende transport, for å si det mildt. Jeg måtte rett og slett slå i hjel to timer i Moss, og satset på å gjøre det på Kråka Bar, men der virket det stengt, så jeg slo meg i stedet ned på The Old Irish Pub. Bussene fra Fredrikstad over til østsiden av elva og oppover mot Selbak og Torp (og Særp) slutter også å gå altfor tidlig, og hadde for lengst sluttet å gå da jeg omsider returnerte til plankebyen like etter kvart over ett. Jeg hadde vurdert å ta båten over til Gamlebyen og gå derfra, men valgte å unne meg en taxi. Veiarbeid på østsiden av Fredrikstadbrua sørget selvsagt nå også for en omvei og noe dyrere hjemreise, men jeg var likevel fornøyd med dagens dont i Sandefjord.

Revisit:
Sandefjord BK v Runar
Friendly
Storstadion, 1 July 2021
0-1 ??? (3)
1-1 Martin Amundrød (5)
2-1 ??? (13)
3-1 Jon Simen Fredås Jarbekk (23)
4-1 Martin Eriksen (28)
4-2 ??? (33)
4-3 ??? (51)
5-3 ??? (55)
5-4 ??? (73)
6-4 Jon Simen Fredås Jarbekk (86)
Att: 88 (h/c)
Admission: Free

Next game: 03.07.2021: Sprint-Jeløy v Drøbak/Frogn
Previous game: 30.06.2021: Eidsberg v Mysen

More pics

Onsdag 30.06.2021: Eidsberg v Mysen

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det var denne dagen spillefri i fotball-EM, og sammen med min groundhopper-kollega Stig-André Lippert hadde jeg valgt å benytte dagen til å huke av en ny bane i som ellers kunne vist seg særdeles kronglete for meg. Det dreide seg om en bane i Indre Østfold; nemlig Eidsberg Stadion, der Eidsberg skulle spille treningskamp mot naboen Mysen. Mr. Lippert var selv ivrig etter å få huket av denne banen, da det var en av svært få han nå manglet i Østfold-fotballen. Vi avtalte opprinnelig at jeg skulle ta meg til Råde for å bli plukket opp der, men så fikk han en tannlegetime i Fredrikstad slik at han likevel var i plankebyen. Der var han ferdig i svært god tid, slik at han kom innom på en visitt før vi etter hvert la av sted mot Indre Østfold.

Vi stanset for å ta en kikk på Hafslundbanen, der Hafslund IF nå har lagt kunstgressbane ved siden av gressbanen. Dermed er i hvert fall gressbanen der fortsatt, men jeg frykter naturligvis at kamper på gress snart vil være en saga blott også der. Vi bevilget oss også en rast på Varteig Gatekjøkken, der vi fikk fylt på med hver vår porsjon biffsnadder før vi fortsatt gjennom grisgrendte strøk til vi til slutt ankom Eidsberg Stadion. Klokka viste da at det fortsatt var nesten en time til avspark, og vi valgte derfor å ta oss en tur inn i Mysen sentrum. Slakteren Brygghus sin pub hadde akkurat åpnet, og var derfor et godt egnet sted for å slå i hjel en halvtimes tid før vi returnerte til kveldens kamparena.

Eidsberg er et sogn og tidligere kommune, og var en av de fem kommunene (i tillegg til Askim, Hobøl, Spydeberg og Trøgstad) som fra 1. januar 2020 ble slått sammen med tvang til å bli den nye storkommunen Indre Østfold. Her er det åpenbart jordbruk som dominerer, og man har også en historie med tømmerhogst og tømmerfløting. Mysen var kommunesenteret i gamle Eidsberg kommune, og det er vel ikke mer enn 5-6 kilometer fra Mysen sentrum ned til Eidsberg Stadion, så det var helt klart et lokaloppgjør vi skulle bevitne. Etter at vi på veien tilbake fra Mysen sentrum måtte vente på et passerende tog ved jernbaneovergangen, fryktet jeg et lite øyeblikk at vi ikke ville rekke avspark, men da vi parkerte kunne vi se spillerne gjøre seg klar til avspark, og ikke mange sekundene etter at vi hadde kommet oss ut av bilen, blåste dommeren i gang kampen.

Eidsberg IL ble i 1929 stiftet under navnet Lekum Idrettsforening, og «stiftetelsesmøtet» sies å ha funnet sted i en grøft i slåttonna. Allerede året etter ble navnet endret til Idrettsforeningen Bjørn, Eidsberg. Dette navnet varte heller ikke særlig lenge, for i 1935 tok de dagens navn. Eidsberg Stadion er en nokså enkel affære, men har en deilig gressmatte. Denne gressbanen ble offisielt åpnet sommeren 1965. I dag hadde de gjort seg stor flid og pyntet opp med en rad av klubbens grønne flagg som strakk seg fra parkeringsplassen, langs kortsiden bak det nærmeste målet, og bort til svingen over til bortre langside. På den langsiden står et lite bygg som huser en kiosk, mens laglederbenkene er å finne på motsatt langside.

Det var ikke bare Lippert og meg som hadde valgt å benytte dagen til litt banehopping i Indre Østfold. Tom Børkeeiet hadde også tatt turen, og det hadde også Marius Helgå som vi kunne se over på den andre siden der han virket å være i ferd med å sette opp sitt fotografi-stativ. I tillegg hadde ogsås Jørgen Knutsen ankommet med en liten delegasjon fra Romerike. Jeg talte meg frem til 41 tilskuere, og klubben hadde forhåpentligvis fått betalt for å faktisk informere om kampen på Facebook flere dager i forkant. De fremmøtte så i hvert fall ut til å kose seg i det fine været, og mange hadde slått seg ned i gresset.

Kanskje ikke helt overraskende har det vist seg temmelig håpløst å finne ut hvem som scoret denne dagen, men hjemmelaget som hører hjemme i 7. divisjon tok en tidlig ledelse mot sin lokale storebror fra divisjonen over. Vi var i det 20. minutt da Mysen utlignet med en fin heading, og ti minutter senere sto det 1-2 etter at Eidsberg-keeperen nok var litt uheldig med spretten. Det gikk ikke lenge før en Mysen-spiller igjen kom alene gjennom og økte til 1-3, men Eidsberg slo tilbake med en nydelig redusering på volley, slik at det sto 2-3 til pause. Noen av de fremmøtte benyttet da anledningen til å søke ly fra solsteken ved å sette seg i skyggen bak kiosken.

Fem minutter ut i andre omgang ble et frispark banket direkte i mål av en Mysen-spiller, og derfra og ut var det egentlig aldri noen særlig tvil. Mysen puttet ytterligere fire mål slik at målfesten til slutt endte 2-8. Det var bare å bryte opp og sette kursen hjemover, og vi kjørte samme vei tilbake slik at Lippert kunne slippe meg av oppe i Sarpsborg, der jeg kom meg med bussen mot Fredrikstad. Men i løpet av kveldens kamp hadde jeg også fått bekreftet en interessant treningskamp også kvelden etter, og vi hadde nå allerede begynt å planlegge for nok en utflukt i så måte. Etter at jeg hadde kommet meg hjem, fikk jeg også beskjed fra min kumpan at han hadde fått klarsignal fra fruen slik at torsdagen ville ta oss til en destinasjon vi begge har ønsket å besøke en stund.

Norwegian ground # 140:
Eidsberg v Mysen 2-8 (2-3)
Friendly
Eidsberg Stadion, 30 June 2021
1-0 Thor Anders Riiser (3)
1-1 Aymen Zebari (20)
1-2 Jo Kristoffer Støen Nerbøvik (30)
1-3 Kristian Nordli (32)
2-3 ??? (39)
2-4 Aymen Zebari (51)
2-5 Aymen Zebari (62)
2-6 Aymen Zebari (73)
2-7 Jo Kristoffer Støen Nerbøvik (80)
2-8 Andreas Kristoffer Tollefson (90)
Att: 41 (h/c)
Admission: Free

Next game: 01.07.2021: Sandefjord BK v Runar
Previous game: 28.06.2021: Torp v Trosvik

More pics

Mandag 28.06.2021: Torp v Trosvik

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Norske breddeklubber er generelt sett altfor dårlig på dette med informasjon og å promotere sine kamper på sosiale medier og i andre kanaler. For å sitere en groundhopper-kollega, så er det generelt sett gjerne «helt bekmørkt». Om man som klubb-representant klager over at det ikke kommer folk på kamper, burde man nok først av alt spørre seg selv om hva klubben gjør for å informere folk om at det faktisk er kamp. Da man omsider klarte å åpne for bredden, og klubbene der kunne starte planleggingen av treningskamper fremover mot seriestart i august, tok jeg kontakt med en hel rekke av klubber i Østfold-kretsen for å forhøre meg om deres planer for treningskamper. Jeg skulle ønske jeg kunne si at resultatet var sjokkerende.

Av de rundt 30 klubbene jeg tok kontakt med, var det etter en ukes tid kun omtrent halvparten som i det hele tatt hadde tatt seg bryet med å svare. Et par av de svarte bra, flere svarte at de ikke visste og at jeg måtte ringe klubbens A-lagstrener, noen kom med et svar som gjorde at jeg ikke var det spor klokere, og et par var også mest interessert i å vite om det var lokalavisa som lurte. Noen sa også at de ikke hadde spikret noe ennå, men at de kunne sende meg en melding når så skjedde. Ingen av de har gjort dette. En av klubbene som ikke tok seg bryet med å svare, kunne noen dager senere melde på sin Facebook-side at de nå spilte sin første treningskamp, og stillingen ved pause var sånn og slik. Det er da lovlig sent å informere folk om at det er kamp når det allerede er pause!?

Jeg nevnte så vidt lokalavisene, og deres rolle i dette kan slik jeg ser det være interessant å dvele med. Avisene var jo tidligere langt flinkere til å dekke breddefotballen, og her i Fredrikstad hadde Fredrikstad Blad en imponerende dekning av alle kretsens divisjoner. Det inkluderte gjerne også korte kamprapporter fra samtlige kamper i samtlige divisjoner, og fyldige spalter med tabeller og kamper for kommende uke etc. I disse dager er alt fotball-fokus på FFK, mens det går år og dag mellom hver gang en av distriktets breddeklubber nevnes med et eneste ord. Om det da ikke har skjedd en ulykke eller lignende i forbindelse med breddekamp. Først da er media interessert. Men klubbene må åpenbart også innrette seg etter dette, og kanskje lever mange av de fortsatt i en tid der de tar det for gitt at avisa skal fortelle befolkningen om at det er kamp?

Nå skulle dette dreie seg om mandagskampen mellom Torp og Trosvik, og det må understrekes at dette ikke på noen måte er ment som et innlegg for å henge ut Torp spesielt. Grunnen til at jeg følte behov for å ta for meg dette temaet var imidlertid en håpløs situasjon noen dager tidligere, da jeg fikk meg en bomtur til Torp (som heldigvis ikke er langt unna). Jeg hadde tatt kontakt med de en ukes tid tidligere for å høre om de hadde planlagt noen kamper, og fikk til svar (via privat melding på Twitter) at de ville være vertskap for Skogstrand på torsdagen. Uvisst av hvilken grunn tok de ikke denne anledningen til å offentliggjøre dette på Twitter og/eller Facebook, men med tanke på hva som skulle skje, var det kanskje like greit.

Jeg ankom nemlig Torp Idrætsplass den torsdagen, men konstaterte at det der kun var trening for juniorlaget. En melding ble sendt til Torp IF, som svarte at kampen hadde blitt flyttet til Skogstrand. Uten noen som helst av informasjon om dette! Jeg var temmelig forbanna akkurat der og da; også fordi jeg mangler Skogstrandbanen og gjerne hadde tatt turen om jeg hadde visst om det. Men også fordi jeg hadde valgt bort andre kamper i distriktet og nå bare måtte traske hjem igjen. Klubben beklaget i hvert fall på det sterkeste, og hevdet at det nok var noen og enhver som var litt rustne nå etter den altfor lange pausen i breddefotballen.

Vel, vi spoler fire dager frem til mandagen, og jeg bar ikke noe nag da jeg nå hadde lagt torsdagens episode bak meg og igjen blinket meg ut en kamp på Torp Idrætsplass, der Torp skulle møte Trosvik til treningskamp. Denne gang hadde jeg også dagen før fått det bekreftet av FFK-legenden Åge Johansen, som jeg så kamp sammen med på Fredrikstad Stadion. Han er nå involvert i Trosvik, og kunne bekrefte at tid og sted for kampen faktisk stemte denne gang. Jeg valgte denne gang å ta bussen opp, og ilte av gårde i pausen på åttendedelsfinalen i EM mellom Spania og Kroatia. Jeg ankom med rundt tjue minutter til avspark, og denne gang var det heldigvis liten tvil om at det ville bli kamp.

Ikke mange straksene etter min ankomst, kom også Åge Johansen som avtalt. Og mens jeg snakket med ham, rant det snart også inn med banehoppere. Først Marius Helgå, som hadde tatt turen fra Oslo. Deretter kom de i tur og orden: Tom Børkeeiet, Marius Alnæs Sletten, Jonas Lundberg, og sarpingene Trond Sæterøy og Kenneth Sørensen. Flere av de hadde åpenbart ikke vært her tidligere, og benyttet nå anledningen til en visitt. For min del er det ikke så mange baner jeg har besøkt flere ganger, og jeg har jo selv også spilt for klubben i barndommen, men det begynner nå å bli lenge siden jeg briljerte i den sorte drakta til Torp. Den gang var det naturgress der, som nå dessverre for lengst har blitt erstattet med kunstgress. Samtidig har man nå fått på plass tribunefasiliteter man ikke hadde den gang.

Men alt dette har jeg vel vært inne på før. Som jeg også nevnte var det Trosvik som gjestet Torp denne kvelden, og forrige gang jeg så kampen Torp v Trosvik, endte det faktisk hele 17-0!! Det ble tidlig klart at gjestene ville klare seg bedre denne gang, selv om Andreas Jonassen sørget for 1-0 i det 13. minutt. Trosvik utlignet noen minutter senere, men etter drøyt halvspilt omgang sendte Ola Thorvaldsen igjen torpingene i føringen. I angrepet etter var Trosvik nære på med et skudd som sneiet tverrliggeren. 2-1 halvveis, men i Hans-Ludvig Lutnæs har Trosvik sikret seg en god spiller. Han imponerte da jeg så ham i aksjon for Kråkerøy G19 i fjor, og snudde nå kampen med to mål etter hvilen. Det gikk imidlertid ikke lenge før det igjen var balanse i regnskapet. Torp fikk straffespark, og Andreas Jonassen besørget 3-3 med sin andre nettkjenning for dagen. Med det fastsatt han også sluttresultatet, for det ble ikke flere mål, og jeg kunne snart takke ja til å bli skysset den ikke altfor lange hjem av Marius Sletten. Der ble kveldens utvilsomme høydepunkt at franskmennene ble slått ut av EM. Et fantastisk punktum på kvelden.

Revisit:
Torp v Trosvik
Friendly
Torp Idrætsplass, 28 June 2021
1-0 Andreas Jonassen (13)
1-1 ??? (17)
2-1 Ola Thorvaldsen (24)
2-2 Hans-Ludvig Lutnæs (53)
2-3 Hans-Ludvig Lutnæs (72)
3-3 Andreas Jonassen (pen, 74)
Att: 47 (h/c)
Admission: Free

Next game: 30.06.2021: Eidsberg v Mysen
Previous game: 27.06.2021: Fredrikstad v Grorud

More pics

Søndag 27.06.2021: Fredrikstad v Grorud

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Etter kun ett poeng på tre kamper, skulle FFK nå reise seg med full pott mot Grorud, eller i hvert fall var det de klare forventningene fra FFK-folket før kampen denne søndagen. Tidligere i uka hadde rødbuksene besøkt Jessheim, der de skuffet ved å kaste fra seg ledelsen og tape for et Ull/Kisa som spilte nesten en time med ti mann, og nå skulle derfor kjerringa reises til gangs slik at FFK kunne komme seg tilbake på vinnersporet. Jeg var selv også optimistisk da jeg ble plukket opp av min far halvannen times tid før kampstart for å sette kursen mot stadion.

Antallet tilskuere tillatt på stadion hadde siden sist økt fra 600 til 2 000, slik at alle sesongkortholderne ble invitert (det er vel i overkant av 2 000 av de, men man regnet ikke med at alle ville benytte seg av det). Personlig har jeg valgt å foreløpig ikke fornye sesongkortet i år, så lenge klubben står fast på å flytte ståfeltet fra der vi supportere vil står til en plass der vi absolutt ikke vil stå. I perioden hvor ‘kinaviruset’ har herjet har jeg heldigvis blitt invitert av Terje Høili som nå altså fikk holde hoff i sin losje igjen, men denne gang hadde jeg gitt min plass til tidligere NFF-president Per Ravn Omdal som skulle tilbringe noen uker på hytta på Hvaler. Derfor ble jeg ‘degradert’ til restauranten i etasjen under, uten at jeg led noe nød av den grunn. Jeg ladet opp til kamp ved å forsyne meg fra deres buffét, og gir deretter opp for å se kampen sammen med flottenfeierne.

FFK fikk seg en skikkelig kalddusj i kampens femte minutt. Grorud fikk en tvilsomt idømt corner, og tidligere FFK-spiller Henrik Bredeli steg til værs og headet inn 0-1. Det var nok kun Grorud-entusiast Omdal som satt pris på dette blant de tilstedeværende på VIP-tribunen. Hjemmelaget ristet dog av seg sjokket, og fikk uttelling drøyt ti minutter senere. Alexander Betten Hansen vant ballen høyt i banen og serverte målfarlige Nicolay Solberg, som kontant utlignet til 1-1. Etter dette var det FFK som styrte totalt ute på kunstgresset, men ballen ville ikke i mål. Det har stanget litt for Tafoeek Ismaheel i det siste, og han misbrukte først en god sjanse ved å skyte over, før han sendte i vei et skudd som ble reddet av Grorud-keeperen. På det påfølgende hjørnesparket reddet Grorud to ganger på streken – først fra Solberg, og deretter fra Mads Nielsen. Da dommeren blåste for pause, ville det da stått 1-1 på resultattavla, dersom den hadde fungert denne dagen.

Det første kvarteret etter hvilen var noe frustrerende sett med FFK-øyne. Mot et Grorud som lå lavt og til tider var skumle på kontringer, stokket det seg til stadighet for et vertskap som nå slet med å finne rytmen. Timen var passert da trener ‘Bummen’ gjorde klart til et dobbelt-bytte, men før man kom så langt, hadde Betten Hansen noe spesielt å dra opp av hatten. Han klinket til, og ballen suste inn i nettmaskene til 2-1. Deretter burde FFK ha punktert kampen, men sløste bort flere gode sjanser, og i stedet endret kampen helt karakter igjen de siste ti minuttene. Da det forløsende tredje målet uteble, virket det som om FFK plutselig fant ut at de heller skulle gi fra seg initiativet, legge seg bakpå, og forsvare ledelsen. Det gikk som det måtte gå, og på overtid headet toppscorer Oscar Aga inn utligningen til 2-2. Kort tid etter blåste dommeren, og det var tilløp til pipekonsert fra deler av stadion. Skuffende av FFK som for andre gang på få dager rotet bort poeng på overtid.

Revisit:
Fredrikstad v Grorud 2-2 (1-1)
1. divisjon
Nye Fredrikstad Stadion, 27 June 2021
0-1 Henrik Bredeli (5)
1-1 Nicolay Solberg (16)
2-1 Alexander Betten Hansen (62)
2-2 Oscar Aga (90+1)
Att: The maximum 2 000 allowed
Admission: Free

Next game: 28.06.2021: Torp v Trosvik
Previous game: 18.06.2021: Fredrikstad v HamKam

More pics

Fredag 18.06.2021: Fredrikstad v HamKam

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det var duket for toppkamp i Fredrikstad denne fredagskvelden, når FFK skulle ta imot HamKam, og siden sist hadde nå også Terje Høili fått invitere folk til sin losje på stadion igjen. I den forbindelse hadde jeg igjen blitt invitert til å se kampen derfra, i likhet med min far, og jeg valgte denne dagen å ta apostlenes hester fatt når jeg dro hjemmefra. Etter en spasertur ned til Gamlebyen, tok jeg ferja til sentrum, og unnet meg en rask øl på et av byens skjenkesteder før jeg gikk for å møte min far utenfor stadion. I losjen til Høili ble det som vanlig disket opp med middag før kampen, og denne gang kom også den skadde FFK-kaptein Henrik Kjelsrud Johansen innom for å gi oss en statusoppdatering.

Det var divisjonens to eneste ubeseirede lag som nå skulle møtes i den sjette serierunden av 1. divisjon 2021, og FFK toppet tabellen med HamKam lurende to poeng bak. Samtidig ville dagens oppgjør bety at Kamma-trener Kjetil Rekdal var tilbake på arenaen der han som VIF-trener i 2006 hadde sin etter hvert så kjente utblåsning og hevdet at han «ikke reiste rundt i landet for å bli pissa på…». Akkurat det ofret han neppe særlig mange tanker denne dagen, og faktum er at han har stått bak en imponerende snuoperasjon etter at tok over et nedrykkstruet HamKam i fjor. Siden den gang har de vært et av divisjonens virkelige formlag, og FFK stå nå overfor en tøff test, selv om den gode seriestarten hadde medført at FFK nå var ‘verdensmestre’ i mange av de mer optimistiske supporternes øyne.

HamKam er et fysisk og robust lag, og jeg slet med å forstå valget med å starte med den ekstremt porøse Anas Farah i Kjelsruds fravær. FFK slet da også veldig mot et HamKam som kjempet FFK totalt ut av stilen, og det var i det hele tatt begredelige greier. For å bruke FFK-trener Bjørn Johansens beskrivelse etter kampen, var det rett og slett en skikkelig «møkkakamp». Det eneste som minnet om en sjanse før pause var markkryperen fra Kristian Onsrud som ble reddet av en noe dekket FFK-keeper Håvar Jenssen. Da var det spilt rundt et kvarter, og resten av omgangen ble et stort gjesp.

HamKam startet friskest etter pause, og fikk uttelling fire minutter ut i omgangen. FFK var i ubalanse, og et innlegg ble bredsidet i mål av Rubén Alegre på bakerste stolpe. 0-1, og nå virket FFK helt utafor de neste tjue minuttene. HamKam spilte på resultatet, mens et stillestående FFK virket helt tafatte. Det var først med drøyt ti minutter igjen at FFK produserte sin første sjanse, og da kom det fra en dødball. Dansken Mads Nielsen sendte i vei en kanon som man knapt har sett maken til på stadion, men dessverre smalt ballen i tverrliggeren. Litt senere ble Nicolay Solberg spilt gjennom av Riki Alba, men da Kammas sisteskanse Julian Faye Lund reddet, endte det 0-1. En skuffende aften for FFK. Høili hadde invitert gruppa med videre på Restaurant Slippen, og der ble det både god mat og drikke til å slukke sorgene. Først ved stengetid brøt de siste av oss opp, og jeg fikk skyss hjem for å finne senga.

Revisit:
Fredrikstad v HamKam 0-1 (0-0)
1. divisjon
Nye Fredrikstad Stadion, 18 June 2021
0-1 Ruben Alegre (49)
Att: The maximum 600 allowed
Admission: Free

Next game: 27.06.2021: Fredrikstad v Grorud
Previous game: 05.06.2021: Notodden v Fløy-Flekkerøy (@ Kragerø)

More pics

Lørdag 05.06.2021: Notodden v Fløy-Flekkerøy (@ Kragerø)

Det nærmet seg et slags jubileum, og når jeg nå var kun et par dager unna å runde utrolige seks måneder uten å ha besøkt en ny bane, var det kanskje på tide igjen. Da fikk det heller være at det denne gang var snakk om en treningskamp på nøytral bane, som ikke involverte banens egentlige hjemmelag. Da min groundhopper-kumpan Stig-André Lippert luftet muligheten for en tur til Kragerø, måtte det derfor selvsagt vurderes, og jeg helte vel allerede fra starten mot at jeg ville takke ja og hive meg med. Særlig siden vi også fikk planlagt en noe tidligere avreise slik at vi kunne få et par timer i Kragerø før kampstart mellom Notodden og Fløy-Flekkerøy, som åpenbart hadde blitt enige om å møtes ‘midt mellom’.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

For vår del ble vi enige om å sikte oss inn på 10.30-ferja fra Moss til Horten, og simpelthen bare møtes om bord. Jeg tok en tidligere buss inn til byen for sikkerhets skyld, og for en gangs skyld kom sannelig toget også i rute slik at jeg denne gang også rakk ferja vi hadde blinket oss ut. Mens jeg tygget på en svele, fikk jeg snart selskap av unge Lippert. Etter overfarten var det halvannen times kjøring ned til Kragerø, og vi unnet oss også en rast på veien, slik at vi ankom Kragerø med et par timer til kampstart og dermed hadde tid til å kose oss litt nede i byens meget koselige sentrum nede ved vannet.

Kragerø bør være kjent for de fleste, og jeg er nok kanskje ikke den eneste som tenker på byen nærmest som en sørlandsby, til tross for at den ligger helt sør i Telemark. Jeg ble imidlertid noe overrasket etter å ha sjekket ut innbyggertallet og funnet ut at selve byen kun har snaut 5 500 innbyggere, mens folketallet er det dobbelte for kommunen med samme navn. Byen vokste frem som ladested for trelasteksport under Skien, og var i seilskutetiden en av Norges største sjøfartsbyer. Opp gjennom årene har det også blitt drevet betydelig gruvedrift i området, og spesielt kjent er nok Rutilgruva og utvinningen av rutil. Likevel er Kragerø i dag mer kjent som turistdestinasjon i sommerhalvåret, og kommunen er da også hjemsted for mange tusen fritidsboliger.

Edvard Munch kalte Kragerø for ‘perlen blant kystbyene’. En annen kjent kunstmaler var åpenbart enig, for Christian Krogh skal under et besøk ha utbrutt at «Denne byen burde males!». Det kunne da for så vidt også vært gjort av en lokal mester, skulle man tro, for selveste Theodor Kittelsen var fra nettopp Kragerø. Kanskje var det i hans fotspor vi beveget oss da vi etter hvert fikk parkert og tuslet bortover langs bryggepromenaden nede i havna. Jeg hadde på forhånd blinket meg ut Jensemann Pub som første stoppested, og fikk meg der en oransje Bulmers som jeg lesket strupen med i finværet. Deretter beveget vi oss over til Onkel Oskar for å også få litt mat i skrotten. Også i Kragerø har man gjort det såpass vanskelig for folk å parkere at dagens sjåfør måtte ile bort for å flytte bilen etter at vi fikk bestilt og mens maten ble tilberedt.

Mette og fornøyde etter et herremåltid, kunne vi returnere til bilen for å kjøre opp bakkene til dagens kamparena. Mr. Lippert hadde uttrykt en viss bekymring om hvorvidt vi ville få slippe inn, for Fløy hadde lagt ut en status angående dagens kamp som ble avsluttet med å påpeke at det ikke var tillatt med tilskuere. En annen banehopper, Marius Helgå, var dog allerede på plass, og hadde beroliget med at han hadde blitt ønsket velkommen. Etter å ha fått parkert, ble også vi ønsket velkommen ved den flotte smijernsporten, men med instrukser om at vi måtte registrere oss. Det ble gjort, og dermed kunne vi innta Kragerø Stadion.

Anleggets inngangsparti befinner seg på den ene kortsiden, og til siden for dette har man også klubbhuset som ruver oppe på en stor knaus. Tribunefasilitetene er å finne på den ene langsiden, der man har benkerader i tre. Disse strekker seg i, tja, skal vi to tredeler av banens lengde? Selve banen er omkranset av løpebaner, men om det fortsatt drives friidrett her, kan det neppe inkludere kastøvelser på selve hovedbanen, før banedekket er dessverre usjarmerende kunstgress. Ikke at det er voldsomt overraskende her til lands, hvor naturgressbaner snart står i fare for å bli en saga blott. På den nevnte tribunen traff vi ikke bare på Marius Helgå, men også den meritterte groundhopper Ray Tørnkvist som var i følge med flere andre banehoppere.

Dagens kamp hadde altså tiltrukket seg en del personer fra groundhopper-miljøet, og det til tross for at det som nevnt var en treningskamp på nøytral bane. Til daglig er det naturlig nok Kragerø IF som spiller sine hjemmekamper her, og selv om det ikke var involvert denne dagen, er det kanskje på sin plass å i hvert fall nevne at denne klubben ble stiftet i 1900. I hvert fall gjelder det klubbens fotballavdeling, som er en økonomisk uavhengig del av Kragerø Idrettsforening Allianse, som på sin side ble stiftet i 1881 – den gang som Kragerø Turnforening. Kragerø må vel kunne kalles mer håndballby enn fotballby; med et herrelag som i en årrekke spilte håndball i toppdivisjonen. Merkelig nok har det åpenbart aldri blitt noe særlig skikk på fotballaget som surrer rundt i lavere divisjoner. Det har nok lidd under at eventuelle talenter flytter vekk for å studere, eller forsvinner til andre Telemark-klubber som Odd, Pors etc.

Nå for tiden kaver Kragerø IF helt nede i 6. divisjon. Jeg vil mene at en by som Kragerø burde hatt et lag i minst 4. divisjon (og kanskje egentlig 3. divisjon?), så her har man en jobb å gjøre. De to lagene som skulle i aksjon denne dagen, skal på sin side også møte hverandre i 2. divisjon avdeling 2. Det gjorde de også i fjor, men selv om det var Notodden som da vant det eneste møtet (på hjemmebane), var det Fløy som endte foran på tabellen. Sørlendingene tok seg til ‘sluttspillet’ i den spesielle 2020-sesongen, og endte på sjetteplass, mens 9. plassen til Notodden betød at de endte på nedre halvdel og ikke kom til ‘sluttspillet’.

Mens Fløy hadde tatt turen opp fra Agder, befant i det minste Notodden seg i sitt hjemfylke, og kanskje var det derfor de tilsynelatende hadde påtatt seg rollen som vertskap i Kragerø. Mens banehopperne skravlet og utvekslet røverhistorier, ble kampen sparket i gang, og vi fikk se en omgang som nok bar litt preg av at det var lenge siden sist. Det var lenge en lite hendelsesrik første omgang, og jeg benyttet anledningen til å spasere en tur rundt banen på egen hånd for å ta noen bilder. I husene på utsiden av langsiden med tribunefasilitetene var det flere av beboerne som hadde trukket ut på sine verandaer for å la seg underholde, men de måtte vente en god stund på at det skulle skje noe. Med rundt fem minutter til pause så det ut som en av Fløy-spillerne fikk kjempetreff, og jeg var ikke den eneste som så ballen i mål, men den hadde sneket seg utenfor og rikosjert tilbake i nettet, så jubelen på Fløy-benken var kortvarig.

Det var såpass varmt at spillerne i løpet av første omgang måtte ha en drikkepause, og når dommeren nå blåste for pause, valgte jeg sammen med Lippert og Helgå å ta oppstilling i skyggen av ‘klippen’ med klubbhuset. Da fikk det heller være at vi ikke hadde best oversikt da man tok fatt på andre omgang. Vi så imidlertid at Notodden nå tilrev seg et aldri så lite initiativ, og etter en times spill tok de også ledelsen 1-0 da Melvin Tony Frithzell headet i mål. Det virket som om dette satt litt fart i sørlendingene, og de fikk etter hvert straffespark. I det 83. minutt ble straffesparket ekspedert i mål av Kristian Strømland Lien, og kun to minutter senere hadde Fløy snudd kampen da Lasse Sigurdsen satt inn 1-2 etter et flott angrep.

Det ble også sluttresultatet, og Lippert og jeg kunne komme oss i bilen, sette på AC-en, og sette kursen mot Horten for å komme oss over på ‘riktig’ side av Oslofjorden igjen. Ved ankomst Moss takket jeg Lippert for turen og gikk i land til fots, men det var halvannen times tid til neste tog mot Fredrikstad, så jeg oppsøkte Kråka Bar for å slå i hjel litt tid med litt godt i glasset og en medbragt bok. Jeg kom meg etter hvert også med det nevnte toget, og slik endte dagens utflukt til en koselig by og et (for meg) nytt stadion. Nå var det bare å håpe at man snart også ville åpne opp for bredden, og/eller i hvert fall åpnet grensene.

Norwegian ground # 139:
Notodden v Fløy-Flekkerøy 1-2 (0-0)
Friendly
Kragerø Stadion (at Kragerø), 5 June 2021
1-0 Melvin Tony Frithzell (61)
1-1 Kristian Strømland Lien (pen, 83)
1-2 Lasse Sigurdsen (84)
Att: 56 (h/c)
Admission: Free

Next game: 18.06.2021: Fredrikstad v HamKam
Previous game: 30.05.2021: Fredrikstad v Jerv

More pics

Søndag 30.05.2021: Fredrikstad v Jerv

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det gjør åpenbart noe med motivasjonen å være fanget her hjemme i et land som til alt overmål fremdeles (når dette ble skrevet) ikke har klart å få i gang breddefotballen, men det er vel på tide å få rablet ned noen ord om mine første kamper på lang, lang tid. Jeg kan seriøst ikke huske sist jeg gikk så lenge uten å dra på fotballkamp, men nå begynte det for alvor å nærme seg et halvt år siden sist. Det var heller ikke særlig mye som tydet på annet enn at denne triste rekken skulle forlenges med ytterligere noen dager og uker, selv om FFK denne helgen skulle spille sin andre hjemmekamp for sesongen. Misnøyen med flyttingen av hjemmefansens stå-felt mot supporternes vilje er hovedgrunnen til at jeg foreløpig har valgt å ikke fornye sesongkortet denne sesongen, og således var jeg heller ikke blant de som hadde mulighet til å bli trukket ut som en av de 600 som denne gang fikk se kampen mot Jerv.

Foreløpig hadde åpenbart heller ikke Terje Høili fått ha sammenkomst med gjester i sin losje på stadion, men det var likevel takket være ham at jeg til slutt kom meg på kamp denne søndagen. Jeg lå fortsatt og dro meg i sengen da min far ringte for å spørre om jeg hadde tenkt meg på kampen. Jeg svarte som sant var at jeg ikke hadde billett og kun hadde planer om å sannsynligvis se den på TV hjemme. Jeg fikk vite at Terje Høili hadde hadde en billett til meg om jeg var interessert, og jeg trengte ikke lange betenkningstiden for å takke ja. Det var bare å sende Høili en melding og takke så meget, og deretter gjøre seg klar for kamp. Min kompis Jon Erik hadde allerede også fått klørne i en billett, men ville komme rett fra jobb, så jeg dro inn mot byen på egen hånd, men avtalte å møte ham utenfor stadion før kampstart.

Jeg rakk til og med en rask øl på Stadion Taphouse før jeg gikk for å møte Jon Erik utenfor stadionets sørøstlige hjørnet, og etter en prat med et par kjente, stilte vi oss i køen for å komme oss innenfor på den østlige langsiden. Litt vel tidlig å snakke om slikt etter tre serierunder, men det var duket for toppkamp mellom et FFK som ledet tabellen med full pott og et Jerv som fulgte på tredjeplass to poeng bak. FFK var for øvrig eneste lag uten poengtap etter tre runder, men hadde også hatt litt marginer med seg – ikke minst i den første hjemmekampen mot Sandnes Ulf. Men det er jo en styrke å kunne vinne også på dårlige dager.

Siden forrige sesong har man byttet ut banedekket på nye Fredrikstad Stadion, og det man skrytt veldig av på både klubbens egne kanaler og i lokalpressen. Dessverre er det nye ‘gresset’ like falskt som en politikers smil, for selv om underlaget er skiftet ut, er det triste faktum at det fortsatt er kunstgress som gjelder her. Før kampstart var det en markering der det ble uttrykt støtte til kampen for å få i gang breddefotballen, og dette ble gjort ved at FFK-spillerne inntok banen iført draktene til de øvrige klubber i Fredrikstad kommune. På rekke og rad kunne publikum se Nylende, Selbak, Lisleby, Lervik, Rolvsøy, Gresvik, Skogstrand, Kråkerøy, Torp, Østsiden, og Begby. Selv mosse-klubben Ekholt var representert i den forstand at keeper Håvar Jenssen også hadde med seg drakta til sin barndomsklubb. Men hvor i all verden var Østsiden-drakta?? Den glimret nemlig med sitt fravær.

Etter en noe nølende start, fikk gjestene fra Grimstad kampens første sjanse, men avslutningen fra Luis Furtado gikk over mål, og deretter var det kun ett lag på banen resten av omgangen. FFK tok grep om kampen, og i det 20. minutt tok de ledelsen på sin første store sjanse. Stopper Mads Nielsen hadde blitt igjen i Jerv-feltet etter en corner, og dansken vant overlegent i lufta og headet ned til kaptein Henrik Kjelsrud Johansen som fra 5 meter hadde få problemer med å besørge 1-0 via et Jerv-bein. Jubelen fra de 600 tilskuerne som hadde fått slippe inn hadde knapt stilnet før nykommer Olav Øby ladet kanonen fra 20 meter og sendte i vei et skudd som fant veien til nettmaskene bak Jerv-keeper Øystein Øvretveit. Etter en halvtimes tid presset Kjelsrud Jerv-keeperen til å gjøre et dårlig utspill som gikk rett til Riki Alba, og sistnevnte fikk en kjempesjanse han absolutt burde ha utnyttet bedre, men Øvretveit fikk en hånd på avslutningen og avverget. FFK gikk til pause med en 2-0-ledelse som kunne vært større.

FFK fortsette i samme spor etter hvilen, og etter andre omgangs ti første minutter burde nok Riki Alba kanskje notert seg for hattrick allerede, men han hadde åpenbart ikke dagen foran mål. I stedet fulgte nå en periode der FFK sloknet helt og ble spilt lave av et Jerv-lag som tok helt over. Sørlendingene hadde nå en rekke gode sjanser, men Håvar Jenssen i FFK-målet var banens beste, og vartet blant annet opp med en enorm dobbeltrening, i tillegg til at han ved et tilfelle fikk hjelp av tverrliggeren. Etter et kvarters tid med svakt FFK-spill tok det seg opp igjen, og godt hjulpet av innbytterne Love Reuterswärd og Nicolay Solberg tok FFK tilbake kontrollen. Solberg spilte gjennom Reuterswärd på tampen, og for en som har stor sans for svensken Love, var det godt ham dundre ballen i krysset til 3-0. Kampen var avgjort, og på overtid noterte faktisk Anas Farah seg også på scoringslista. Han kunne simpelthen ikke bomme der Reuterswärd fant ham på bakerste stolpen med åpent mål og fra kort hold.

Dermed endte det 4-0, og vi kunne fornøyd forlate stadion for å unne oss flytende forfriskninger inne i byen. På bryggepromenaden var det imidlertid folksomt og med restriksjoner som var med å gjøre det til en utfordring å finne en plass på uteserveringene, og vi følte ikke for å sette oss inn i det fine været som nå var i Østlandets flotteste by. Vi bestemte oss derfor for å prøve Cactus, og ble sittende der med godsaker i glassene og flere påfyll. Det ble omsider enstemmig vedtatt å ta bussen tilbake til Sellebakk og dra innom vår lokale pub, og der avsluttet vi således en fin dag. Vi hadde sett FFK fortsette sesongstarten uten poengtap, og til og med få en ørliten luke på tabelltopp.

Revisit:
Fredrikstad v Jerv 4-0 (2-0)
1. divisjon
Nye Fredrikstad Stadion, 30 May 2021
1-0 Henrik Kjelsrud Johansen (20)
2-0 Olav Øby (22)
3-0 Love Reuterswärd (88)
4-0 Anas Farah Ali (90+4)
Att: The maximum 600 allowed
Admission: Free (ticket given to me)

Next game: 05.06.2021: Notodden v Fløy-Flekkerøy (@ Kragerø)
Previous game:  07.12.2020: Åsane v Strømmen

More pics

Mandag 07.12.2020: Åsane v Strømmen

November hadde blitt til desember, og det var på dagen en måned siden det jeg trodde skulle være min siste kamp for sesongen. Denne mandagen hadde jeg likevel latt meg friste til en sannsynligvis aller siste fotballrelatert utflukt for året. Bergen var destinasjonen, og etter å ha overnattet hos min mor i Drøbak, var jeg grytidlig oppe for å unnagjøre første etappe til Gardermoen med 04.15-bussen til Oslo. Jeg hadde bestemt meg for en svipptur til Bergen ved å fly over til Bergen, se kamp, og deretter fly hjem igjen etter kamp. En slik fotballrelatert dagstur med fly har jeg vel aldri gitt meg ut på før her til lands, men med billetter fra 279 kroner hver vei med WizzAir lot det seg gjøre uten å tømme kontoen.

Bakgrunnen for min noe impulsive beslutning om å et par dager tidligere bestille tur var nokså enkel. Det skjer jo som kjent(?) visse ting hos Åsane, men det er tydelig at jeg kanskje ikke er like flink til følge nøye med på slike saker her hjemme som jeg er i visse andre land. Nå er det jo naturligvis langt enklere å få med seg slike saker i fotball-nasjoner hvor info også på dette området er bedre, og ikke minst når man til og med har en egen publikasjon tilegnet temaet fotballstadioner og -baner. Men likevel spørs det om jeg i dette tilfellet ikke må ta det litt på min egen kappe. Det jeg av en eller annen grunn har trodd var en ombygging av Myrdal Stadion, viste seg nemlig å være noe ganske annet, og det var først tidligere i uken at jeg ved en tilfeldighet oppdaget at det i stedet dreier seg om et nytt stadion på motsatt side av Vestlandshallen.

Der skal de visstnok starte 2021-sesongen, og da Åsanes siste hjemmekamper litt tidligere ble flyttet til nettopp Vestlandshallen, skulle det nå egentlig vært for sent å se de spille A-lagsfotball på Myrdal Stadion. Med kampen mot Strømmen utsatt grunnet Covid-19 og senere omberammet til Myrdal ble det dog en siste(?) mulighet som jeg valgte å benytte meg av, og det var derfor jeg noen dager i forveien tok en beslutning om å ta en dagstur til Bergen. Jeg landet på Flesland i henhold til ruteplanen, og hadde god tid på meg, så det var bare å finne noe å bedrive vente tiden med i vestlandets hovedstad. Jeg hadde vurdert en tur på Akvariet, men fant ut at jeg helst skulle ha litt bedre tid der, og valgte derfor å spare det til en senere anledning.

I stedet bestemte jeg meg for å sette kursen mot Fotballpuben, som jeg hadde funnet ut at skulle åpne klokka 09.00. Etter å ha benyttet Skyss-appen til å gå til anskaffelse av en 24-timers billett, kom jeg meg med bybanen i retning sentrum og ble med til endestasjonen Byparken. Det viste seg at Fotballpuben imidlertid ikke hadde åpmet dørene da klokken hadde passert ni med god margin, men jeg fant info som tydet på at 10.00 muligens var det korrekte klokkeslettet, Med regnet som nå bøttet ned (selv om de lokale kanskje ville kalt det for litt yr) var det greit å søke ly mens jeg ventet, og jeg slo derfor i hjel litt tid ved å kikke rundt på et kjøpesenter før jeg returnerte for å finne puben åpen. Det hadde også sluttet å regne, og tre-fire kunder var allerede på plass da jeg fikk meg et glass med noe godt og slo meg ned med en medbragt bok.

Mens jeg satt der ble jeg kontaktet av en kjenning fra Fredrikstad som nå for tiden har tilhold i Bergen, og han stakk etter hvert innom et kvarters tid på vei til et møte. Mens han fartet videre, fikk jeg påfyll i glasset, men det var etter hvert også for meg på tide å bryte opp og sette kursen nordover mot Åsane. Den turen skulle gå med buss fra Festplassen, og rute nummer 4 brukte rett i overkant av tjue minutter derfra til holdeplassen Salhuskrysset, hvor jeg gikk av og spaserte de siste minuttene til Myrdal Stadion. Med en times tid til avspark hadde jeg fortsatt flust av tid, men jeg hadde tenkt å benytte anledningen til å ta en kikk på det nye anlegget som skal være under bygging. Det var imidlertid svært lite å se annet enn en byggeplass der adkomsten var sperret av allerede fra utenfor Vestlandshallen, så jeg snudde på hælen og gikk mot korrekt inngangsparti for Myrdal Stadion.

Etter å ha vist honnør-billetten jeg hadde betalt 50 kroner for, fikk jeg passere. Nå er det jo her til lands gjerne svært lite å ta seg til når man ankommer kamparenaen før kampstart, men noen minutter fikk jeg slått i hjel ved å kikke meg rundt. Det tok når sant skal sies ikke altfor lang tid, for alt av fasiliteter befinner seg på den ene langsiden, der en åpen tribune strekker seg i omtrent hele banens lengde. Den har sitteplasser i midten, og ståseksjoner ute på flankene. Som vanlig her til lands er det ikke altfor mye informasjon å finne, men Åsane selv forteller på sin hjemmeside at ‘Myrdal Gress’ faktisk ble åpnet så sent som i 1995. Slik jeg ser det har anlegget mistet retten til den betegnelsen ved at man dessverre la om til kunstgress i 2017. Det blir garantert også det foretrukne underlaget på den nye hjemmebanen, men hva vil da skje med Myrdal Stadion? Tja, kanskje vil den være hjemmebane for reservelag og aldersbestemte lag?

Ikke helt overraskende var det hverken kampprogram eller stensiler med lagoppstillinger å få da jeg ankom, men jeg ble i stedet overrakt et sitteunderlag. Når det nå omsider dro seg mot kampstart, skulle det vise seg å likevel komme godt med, for min plan om å se kampen fra en av ståseksjonene falt i fisk da speaker informerte om at samtlige tilskuere måtte sette seg ned på setene (med annenhver rad ledig og to seter mellom hver person). Vaktene sørget for at dette ble overholdt, og gjetet folk bort fra ståeseksjonene og området over/bak tribunen. Og jeg som hadde håpet å kunne bevege meg rundt og ta noen bilder fra forskjellige områder av anlegget i løpet av kampen, og dermed hadde avventet dette under min tidligere lynraske kikk. Akk, fotball er sannelig ikke helt det samme i 2020…

Åsane har i hvert fall vært en positiv overraskelse i 2020, og la beslag på en av kvalik-plassene som ga kvalifisering til Eliteserien. Dagens gjester var altså Strømmen, som fortsatt trengte poeng for å holde nedrykksspøkelse på avstand. Etter at spillerne hadde spasert ut fra garderobene i Vestlandshallen og tatt seg over på banen ved siden av, fikk vi snart se to lag som virket å bære preg av den lengre pausen i kampprogrammet. Det var lite av sjanser den første halvtimen, og to tilsynelatende noe kamprustne lag bød foreløpig ikke på noen festforestilling. Mot slutten av omgangen begynte det i det minste å skje noe. Jeg må innrømme at jeg ikke akkurat hadde tatt til tårene om Strømmen ble blant lagene som måtte ta turen ned en divisjon, men det var gjestene fra Romerike som egentlig ganske fortjent tok ledelsen på overtid av omgangen. Kjell Rune Sellin fikk avsluttet før han ble tatt av Åsane-keeperen, men dommeren pekte likevel på straffemerket etter at ballen gikk over tverrliggeren. Hasan Kurucay steg frem, scoret, og det sto 0-1 da dommeren sekunder senere blåste for pause.

Jeg hadde hatt god tro på en hjemmeseier, og var nok ikke den eneste som var noe overrasket over hvor svake Åsane fremsto denne dagen, for verre skulle det bli etter pause. Det var til tider tilløp til sjansebonanza, og de fleste sjansene tilfalt Strømmen. Det var også gjestene som tok best vare på de, og i tur og orden fikk Kjell Rune Sellin, Lasse Nordås og Moren Renå Olsen nettkjenning slik at det sto 0-4 med sistnevntes scoring i det 72. minutt. Harald Nilsen Tangen reduserte raskt til 1-4, men siste del av kampen bar preg av et utall med bytter og fikk nesten et treningskamps-preg. Åsane hadde flere gode sjanser til å redusere ytterligere på tampen, men Strømmen-keeperen sto i veien. Da sluttsignalet gikk hadde jeg allerede reist meg og var på vei mot utgangen. Jeg hadde nemlig en buss å rekke om jeg skulle komme meg med flyet hjem.

Strømmen kunne ta med seg tre poeng hjem til østlandet, og tok et solid steg mot fornyet kontrakt i divisjonen. Åsane hadde på sin side fortsatt et grep om kvalifiserings-plass. Vi vet jo nå i ettertid at de der tapte for Ranheim (etter å ha slått Raufoss), og at både Åsane og Strømmen blir å finne i 1. divisjon også neste år. Kanskje blir det en tur til Åsanes nye anlegg når FFK skal dit..? Jeg rakk med nød og neppe en tidligere buss enn jeg egentlig hadde forhåpninger om, og ved hjelp av buss og bybane kom jeg meg til Flesland tidsnok til å komme meg med uten problemer. Men var det verdt turen? Tja, flyvningen i seg selv var ikke altfor dyr, men det går jo fort noen kroner uansett. Så jeg er sannelig ikke sikker. Men besøk til Myrdal Stadion ble det da uansett. Og med det satt jeg også et punktum for fotballåret 2020.

Norwegian ground # 138:
Åsane v Strømmen 1-4 (0-1)
1. divisjon
Myrdal Stadion, 7 December 2020
0-1 Hasan Kurucay (45+3)
0-2 Kjell Rune Sellin (53)
0-3 Lasse Nordås (68)
0-4 Morten Renå Olsen (72)
1-4 Harald Nilsen Tangen (74)
Att: Officially 200
Admission: 50 NOK (concession)

Next game: 30.05.2021: Fredrikstad v Jerv
Previous game: 07.11.2020: Fredrikstad v Alta

More pics

Lørdag 07.11.2020: Fredrikstad v Alta

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Opprykket og avdelingstittelen var for lengst i boks, og nå gjensto kun den siste hjemmekampen i FFKs imponerende sesong. FFK sto med 16 seire på 17 kamper i serien, og skulle nå avslutte opp mot Alta. Lite å spille for i den forstand for FFK, men motstander Alta hadde fortsatt et håp om å ta andreplassen og dermed få kvalifisering, selv om de på dette tidspunktet hadde en jobb å gjøre overfor Hødd og ikke minst Skeid, som hadde grepet om andreplassen. Jeg hadde ikke blitt trukket ut blant sesongkortholdende som fikk billett denne gang, men nok en gang ble jeg invitert av Terje Høili til å se kampen fra hans losje, så da ordnet det seg. Det har jo i høst nærmest blitt en vane, og jeg takket naturligvis nok en gang ja. Jeg hadde ikke før gjort det før jeg ble tilbudt billett av en kompis, men nå hadde jeg uansett ordnet meg, så da var det greit at den gikk til en annen FFK-patriot.

Jeg ble også kontaktet med forslag om en aldri så liten oppladning på pub i Fredrikstad sentrum, men hadde avtale med min far som kom for å hente meg, og med middagsservering en time før avspark, betinget det jo også tidlig oppmøte. Denne gangen var vi ute i god tid og var faktisk de første som ankom, men fikk ikke mange minuttene senere selskap av FFK-legender som Reidar Lund og Åge Johansen, og ikke minst Terje Høili selv. Vi ble snart fulltallig, og dagens rett ble servert. Kokken hadde denne gang valgt svinenakke, og mens vi mesket oss med det herlige måltidet, fikk vi som vanlig en aldri så liten orientering fra representanter for lagledelsen før årets siste hjemmekamp.

Lagoppstillingene de delte ut vitnet om at FFK igjen stilte et sterkt lag, men det som fikk mest oppmerksomhet var at reservekeeper Aleksander Karstensen fikk prøve seg fra start etter å ha vært meget tålmodig på benken i lang tid. Faktisk hadde FFK startet 75 strake kamper med Håvar Jenssen i mål, så det var kanskje greit at Karstensen fikk prøve seg i en kamp som dette. Ellers måtte Philip Aukland stå over, og derfor hadde man trukket Håvard Åsheim ned på høyrebacken mens Kasander Getz kom inn for ham på midtbanen. For øvrig kom Alta også denne gang uten sin gamle stjerne Morten Gamst Pedersen. Etter måltidet rakk jeg en tur ut for å unne meg en rask røykepause før det var tid for avspark i det som etter alle solemerker ble min siste kamp i det elendige uåret 2020.

Det var Alta som trengte poeng, men det var et FFK på lave skuldre som tok et solid grep om kampen. Vertene hadde allerede vært skummelt frempå ved et par anledninger da kaptein Henrik Kjelsrud Johansen i det 18. minutt spilte gjennom Maikel Nieves med et flott veggspill. Nieves lobbet iskaldt ballen over den utrusende Alta-keeperen og i mål til 1-0. Finnmarkingene var ikke helt tannløse, og hadde et par sjanser der de godt kunne ha straffet hjemmelaget. FFK var dog fortsatt det førende laget, og 1-0 sto seg frem til pause. Vi trakk oss innendørs for å innta dessert i påvente av de siste 45 minutter på dagens kunstgress på Fredrikstad Stadion. Dessverre blir det ikke en retur til naturgress, slik et overveldende flertall av FFK-supporterne i sin tid stemte for da stadionet var nytt. I stedet blir det nytt kunstgress, og flere rundt bordet ga uttrykk for en preferanse i favør naturgress, selv om jeg nok var den eneste som med glede ville tatt både én og to sesonger til på nivå tre om det betød en naturgress. Uansett en totalt irrelevant problemstilling, så nok om det.

FFK kom best ut også etter hvilen, og Love Reuterswärd traff tverrliggeren med et skudd fra rundt tjue meter. Samme mann burde fått mer ut av det da Kjelsrud litt senere hoppet over ballen og på den måten fintet ut Alta-forsvaret, men svensken nølte nok til at Alta-keeperen fikk fanget kastet seg frem og fanget ballen ut av beina hans. I det 73. minutt fikk endelig FFK lønn for strevet igjen. Riki Alba var først nære på da en Alta-spiller reddet på streken, men ballen endte deretter opp hos innbytter Nicolay Solberg som hamret inn 2-0 – helt i tråd med mitt tips om at han ville score da han ble byttet inn. Solberg skjøt deretter centimetere utenfor, før Ludvig Begby skjøt like over. Alta hadde på sin side hatt et par halvsjanser, og fikk helt på tampen tildelt straffespark, Karstensen var etter ballen, men straffesparket fra Pål Even Heggelund var for godt plassert. Noen få minutter senere blåste dommeren av, og dermed endte det 2-1.

De øvrige resultatene betød for øvrig også at Skeid hadde avgjort kampen om andreplassen, og i FFKs sesongavslutning skulle de gjeste nettopp Skeid det som nå ville bli en nokså betydningsløs kamp. Det var med FFK-øyne bare å se frem mot 2021 og spill i 1. divisjon, med noen flere artige borteturer om man innen den tid er mer tilbake til normalen. I skrivende stund er det imidlertid knyttet litt usikkerhet til visse ting, og sesongkortet jeg var så rask til å fornye for neste år har nå blitt kansellert ved hjelp av angreretten. Det har bakgrunn i at klubben plutselig informerte om at ståfeltet for hjemmesupportere vil bli flyttet fra supporternes foretrukne ‘Sørsia’ til den langt mer upopulære ‘Elvesiden’. Det har ikke hjulpet at kommunikasjonen eller mangelen på slik har vært kritikkverdig, og at den offisielle supporterklubben Plankehaugen skal ha blitt informert om dette allerede i oktober uten å gi informasjonen videre til sine medlemmer. Ikke alle har vist seg som like tafatte nikkedukker overfor klubben, og nå ulmer det i deler av supportermiljøet. Men vi får bare se hva som skjer og hva jeg etter hvert da velger å gjøre.

Revisit:
Fredrikstad v Alta 2-1 (1-0)
2. divisjon avd. 1
Nye Fredrikstad Stadion, 7 November 2020
1-0 Maikel Nieves (18)
2-0 Nicolay Solberg (73)
2-1 Pål Even Heggelund (pen, 90)
Att: The maximum 600 allowed
Admission: Free (invited to Terje Høili’s VIP lounge)

Next game: 07.12.2020: Åsane v Strømmen
Previous game: 04.11.2020: Torp G19 v Driv G19

More pics

Onsdag 04.11.2020: Torp G19 v Driv G19

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg hadde en ukes tid tidligere meget flyktig vurdert å ta en svipptur til Bergen denne dagen for å se Åsane på Myrdal Stadion før de flytter kampene sine innendørs i ‘gymsalen’ Vestlandshallen, og kikket i den forbindelse på WizzAir sine billige flyvninger over fjellet. Jeg kom imidlertid raskt til at det fikk utgå, og at Myrdal nok får vente til neste år når FFK eventuelt skal dit. Det var kanskje like greit, for jeg ble sittende oppe hele natten og følge det amerikanske valget, og var temmelig trøtt i trynet da en håndverker kom her i 10-tiden på formiddagen. Først da han en times tid senere var ute av døra, fikk jeg unnet meg 2-3 timers søvn, men var fortsatt såpass trøtt at jeg følte for å komme meg ut litt for å ikke sovne på sofaen igjen altfor tidlig. Jeg hadde notert meg at Torp sitt G19-lag skulle spille mot sine kollegaer i Driv denne kvelden, og etter å ha gått en lengre tur, dro jeg den korte turen dit opp.

Torp er jo en klubb jeg kjenner godt til fra før, først og fremst fra perioden da jeg på midten av 1980-årene bodde tre år på Torp og spilte i klubben. Det begynner dog å bli lenge siden jeg briljerte i den sorte drakta, men jeg har ofte fulgt med litt på klubbens resultater og sett flere av deres kamper de siste årene. Dette er også en bane der jeg har langt flere besøk enn de jeg har registrert, og da tenker jeg overhodet ikke på kamper jeg selv har spilt, men på A-lagskamper jeg var til stede på på den tiden. Meget vanskelig å finne datoer og fakta fra den tidens oppgjør mot klubber som Skiptvet etc, mens man kanskje skulle tro det var litt enklere å finne slikt rundt lokaloppgjør mot Selbak, som jeg husker trakk relativt mange folk på den tiden. Det var også her på Torp Idrætsplass at jeg så sent som for drøyt to år siden så Torp avslutte 2018-sesongen med å totalt overhøvle stakkars Trosvik med hele 17-0 – noe som fortsatt er den største seieren jeg har sett fra ‘tribuneplass’.

Denne kvelden var det altså ikke A-laget det skulle dreie seg om, men snarere G19-laget og det som skulle være deres siste kamp for sesongen. Det var snakk om Østfold-kretsens G19 bredde-avdeling 1, der man også spilte ‘enkel serie’, og hvor torpingene lå dårlig an på tabellen. Med kun tre poeng på sine seks kamper hittil la de beslag på en åttendeplass, og kun Idd 2 og Trosvik 2 bak seg – to lag som åpenbart hadde trukket seg i og med at deres resultater var nullet (sistnevnte sto faktisk med -1 i kolonnen for antall spilte kamper, av en eller annen merkelig grunn!!).Tabellen ble toppet av Askim som var ferdigspilt og hadde 15 poeng, og to poeng bak jaget Sarpsborg FK 2 med én kamp igjen. Deretter fulgte Driv og Rakkestad på tolv poeng. Mens Rakkestad også hadde én kamp igjen, hadde Driv hele tre kamper igjen, og hadde vunnet alle sine fire hittil, så ut fra det holdt jeg vel Enebakk-laget som favoritt før kamp.

Det var imidlertid torpingene som tok ledelsen da Auron Seferaj hamret inn 1-0 etter klabb og babb i feltet, men Driv svarte raskt ved å utligne kun et par minutter senere. 1-1 var også stillingen til pause, da jeg fikk selskap av min kompis Jon Erik. Det var bra vi hadde kledd oss godt, for det var nokså surt og kaldt, men vi talte likevel 40 tilskuere – en blanding av faste slitere som vel ser alle kampene til Torp og åpenbare familiemedlemmer, inkludert en delegasjon fra Enebakk. Snaut fem minutter ut i omgangen tok torpingene igjen ledelsen, og noen få minutter senere markerte Seferaj seg igjen med en kanon av et direkte frispark som fant veien til nettmaskene. Driv reduserte tjue minutter ut i omgangen, men fikk aldri noen utligning, og dermed endte det noe overraskende for meg 3-2 til hjemmelaget. Det var bare å komme seg hjem og etter hvert få seg litt søvn.

Revisit:
Torp G19 v Driv G19 3-2 (1-1)
G19 bredde avd. 1
Torp Idrætsplass, 4 November 2020
1-0 Auron Seferaj (12)
1-1 Sander Gundersen Røkeness (15)
2-1 Thomas Nygård Olsen (50)
3-1 Auron Seferaj (54)
3-2 Andreas Crantz Tiller (66)
Att: 40 (h/c)
Admission: Free

Next game: 07.11.2020: Fredrikstad v Alta
Previous game: 31.10.2020: Kvik Halden v Fredrikstad

More pics