Torsdag 27.01.2022: BK Häcken v Fredrikstad

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Igjen var det dags for en tur over grensen, og denne gang skulle faktisk vi ut i Europa for å følge FFK. Nå dreide det seg riktignok kun om en treningskamp i Göteborg, der rødbuksene skulle måle krefter mot den svenske toppserieklubben BK Häcken, men det var påskudd godt som noe for en aldri så liten utflukt. Jeg hadde kikket litt på mulighetene for å toge ned og muligens også kombinere det med en kamp i Malmö dagen etter, men det var nokså tidlig klart at min kompis Jon Erik ville kjøre ned. Med oss fikk vi også hans søster, og vår FFK-kompis Henrik, og avreise var fastsatt til klokka 14.00 med oppmøte hos Jon Erik, som da sluttet på jobb rett oppi veien og snart kom rundt hjørnet, slik at vi et par minutter senere var på vei.

Etter en udramatisk ferd ned til Sveriges nest største by, var det med drøyt halvannen time til kampstart at vi parkerte bilen utenfor (Nye) Rambergsvallen og spaserte den ikke altfor lange veien bort til puben Whoopsi Daisy, som også er base for Häcken-supporterne. Der fikk vi bestilt oss både mat og drikke, og ble servert herremåltider som gikk ned på høykant. Selv valgte jeg meg stekt flesk, og det ble også mer enn nok tid til å unne seg påfyll med alkohol. Mens vi satt der dro jeg plutselig kjensel på et kjent fjes, for min GAIS-kompis Johan hadde likevel tatt turen innom for å hilse på. Han bor i en av blokkene rett ved siden av Häckens hjemmebane, men hadde dessverre ikke mulighet til å bli med på kampen da vi med rundt tjue minutter til kampstart reiste oss for å gå mot stadionet.

BK Häcken holder til på Hisingen, som faktisk er Sveriges femte største øy. Det er i øyas mest urbane strøk nærmest Göteborg sentrum at klubben hører hjemme. Frem til 1200-tallet var hele Hisingen norsk, mens riksgrensen etter dette gikk tvers over øya, frem til Danmark-Norge som kjent måtte avstå landområder i forbindelse med Roskilde-freden i 1658. BK Häcken ble i 1940 stiftet av en gjeng lokal ungdom, men de fikk ikke registrere seg under navnet BK Kick som var det de hadde spilt under, siden det navnet allerede var i bruk av en annen organisasjon. Dermed falt valget på navnet BK Häcken, og det navnet tok de faktisk fra en stor hekk som omga banen de den gang pleide å spille på.

I løpet av 1940-årene vant Häcken faktisk seks strake divisjonstitler og klatret raskt i divisjonene. Da de i 1951 sikret seg opprykk til nivå to, fikk de masse nasjonal oppmerksomhet som et ‘komet-lag’, og det ble ikke mindre oppmerksomhet da de i 1953 kjempet om opprykk til Allsvenskan helt til siste runde. Det ble ikke noe nytt opprykk den gang, og i stedet returnerte de snart til nivå tre, der de i 1955 satt publikumsrekord for svensk ligakamp på det nivået. 18 229 tilskuere så oppgjøret mot Oddevold som ble spilt på Gamla Ullevi, og det er for øvrig en rekord som fortsatt står. I 1970 var klubben tilbake helt nede på femte nivå, men klatret sakte med sikkert oppover igjen, og var i 1981 igjen nære på å kvalifisere seg for spill i Allsvenskan. Der måtte de imidlertid gi tapt for Elfsborg, men året etter lyktes det endelig da IFK Norrköping ble slått over to kamper i kvalik, og BK Häcken var klar for Allsvenskan.

Det endte med umiddelbart nedrykk, men Häcken var på 1990- og 2000-tallet flere ganger tilbake på korte visitter i toppdivisjonen. Det var først etter det foreløpig siste opprykket i 2008 at de virkelig har etablert seg, og de har følgelig vært i toppdivisjonen siden den gang. Om det var en overraskelse da de i 2009 som nyopprykket lag tok en 5. plass, har de siden den gang aldri blitt dårligere enn nummer ti, og deres beste ligainnsats ble notert med andreplassen i 2012. I Europa har de ikke hatt altfor mye suksess, og etter at UEFA Cupen ble til Europa League har de fortsatt til hode å ta seg videre fra kvalifiseringsrundene. Deres første store svenske tittel kom derimot i 2016, da de vant den svenske cupen, og den bragden gjentok de våren 2019. Klubben nyter jo for øvrig også økonomisk godt av sin rolle som arrangør av ungdoms-turneringen Gothia Cup.

Ved inngangen til bortetribunen – som vi hadde blitt lovet skulle være åpen for oss, var den ingen aktivitet, så vi måtte spasere rundt på en av langsidene og henvende oss i resepsjonen, der en av damene fikk tak i vakten Bengt som ba oss følge etter ham. Nå var det ikke borteseksjonen på den østlige kortsiden vi fikk, men etter å ha fått gitt litt moralsk støtte til FFK-spillerne på deres vei ut av garderoben og mot banen, ble vi ført over på den andre langsiden der en rekke fremmøtte allerede hadde tatt plass. Vår FFK-delegasjon på fire personer var i alvorlig undertall, men hadde i hvert fall med oss minst fem flagg som vi hang opp foran tribunen der vi tok opphold på tribunens ene flanke.

Rambergsvallen var vel hovedsakelig en friidrettsarena inntil BK Häcken valgte å flytte inn i forkant av sin debut på nest øverste nivå i 1952. Der spilte man i perioder på dispensasjon fra forbundet, siden Rambergsvallen ikke oppfylte kravene, og i april 2014 begynte omsider arbeidet med å rive anlegget for å erstatte det med et nytt og moderne anlegg bygget på nøyaktig samme sted. Om nye Rambergsvallen er belemret med både kunstgress og sponsornavn, slik tiden tydeligvis krever, hadde man ved åpningen sommeren 2015 i hvert fall fått et funksjonelt sett flott og moderne stadion, som også en temmelig intimt. Kapasiteten er kanskje noe overraskende kun 6 316, men kanskje er det helt greit for Häckens behov, og i anledning kveldens treningskamp var det i hvert fall ikke behov for noe mer! Langsidene byr på sitteplasser, mens kortsidene er en blanding av sitteplasser og ståtribuner, og over det hele ruver noen temmelig karakteristiske flomlys.

FFK hadde reist nedover uten tre av sine A-lagsspillere, mens Häcken visstnok manglet en hel rekke av sine. Etter at FFK hadde startet friskest de første minuttene, var det hjemmelaget som tok over og styrte førsteomgangen, og i det 19. minutt tok de ledelsen da Leo Bengtsson kranglet inn 1-0 etter assist fra ivorianeren Bénie Traoré. Sistnevnte hadde en snau uke tidligere vært tomålsscorer da jeg så Häcken vinne sin forrige treningskamp borte mot Norrby IF inne i Rydahallen i Borås, og Traoré var nå etter en drøy halvtime nære på å tegne seg på scoringslista igjen da han kom alene med FFK-keeper Håvar Jenssen og satt ballen i stolpen. FFKs juvel Taofeek Ismaheel var deretter frempå med en avslutning like utenfor, men i det 37. minutt kom utligningen da Olav Øby slo en corner som på bakerste stolpe ble headet i mål av Riki Alba. Häcken hadde et par gode muligheter til å ta tilbake ledelsen før pause, men det sto 1-1 halvveis.

Begge lag gjorde flere bytter i pausen, og Häcken byttet seg nok etter sigende litt ned. Det jeg talte meg frem til å være 202 tilskuere fikk se en andreomgang som startet nokså sjansefattig, men FFK virket i hvert fall å henge mer med. Likevel var det takket være Håvar Jenssen at de ikke lå under, for han sto en kjempekamp og var deres bestemann, med flere gode redninger – som den fantastiske enhåndsredningen han vartet opp med da han fikk slått Leo Bengtssons avslutning i stolpen og ut. I stedet var det FFK som litt mot spillets gang tok ledelsen i det 62. minutt, da et innlegg fra Ismaheel ble headet i mål av Alba som scoret sitt andre for kvelden. Elleve minutter senere økte Noa Williams FFKs ledelse, og nå så det ut til at Østfolds stolthet skulle gå mot nok en seier i treningskamp. Kampen ble etter hvert preget av mange bytter hos begge lag, men helt på tampen fikk vertene straffespark, og Traoré steg på overtid frem og reduserte til 2-3 med kveldens siste spark på ballen.

Det hadde vært artig å se FFK gi en rekke unggutter sjansen utover i kampen, og en av disse var blant annet en 16-åring som gjorde sin debut for FFKs A-lag. Fremtiden er forhåpentligvis lys. Jeg synes alt i alt det var mye positivt å ta med seg fra treningsøkten i Göteborg, og neste test er nå mot Mjøndalen i Østfoldhallen, men jeg skulle selvsagt på ny kamp før den tid. Jeg tror faktisk vårt lille tremannskor ga bra lyd fra seg om man skal dømme ut fra responsen fra både Häcken-fansen og TV-seere hjemme. Etter at spillerne hadde vært bortom for å takke for støtten, fikk vi pakket ned flaggene, og Bengt og hans kumpan låste oss deretter ut på nærmeste utgang slik at vi slapp å gå rundt hele stadionet. Det var bare å komme seg hjemover, med et raskt matstopp på veien. Det hadde vært en fin tur, og det var artig å se FFK i aksjon igjen.

Revisit:
BK Häcken v Fredrikstad 2-3 (1-1)
Friendly
(Nya) Rambergsvallen, 27 January 2022
1-0 Leo Bengtsson (19)
1-1 Riki Alba (37)
1-2 Riki Alba (62)
1-3 Noa Williams (73)
2-3 Bénie Traoré (90+1)
Att: 202 (h/c)
Admission: Free

Next game: 28.01.2022: Sparta v Tistedalen
Next swedish game: 18.02.2022: SKIF Semberija v Angered MBIK
Previous game: 26.01.2022: Hvaler v Gresvik
Previous swedish game: 21.01.2022: Norrby IF v BK Häcken (@ Rydahallen)

More pics

Onsdag 26.01.2022: Hvaler v Gresvik

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Tiden var kommet for årets første kamp i Norge, og den skulle arrangeres på Hvaler. Jeg hadde bestemt meg for å dra, og hadde sjekket ut at det også gikk en passende buss tilbake til Fredrikstad etter kamp, men flere timer før jeg kom så langt som å begynne å tenke på avreise, ble jeg oppringt av min kompis Jon Erik som nettopp hadde kommet hjem fra jobb og hadde lyst til å være med. Dermed ville han være sjåfør, og han foreslo nå en tidlig avreise for å kombinere turen ut på Hvaler med litt sightseeing ved å for eksempel kikke på noen fornminner eller lignende. Uten en nøyere plan dro vi derfor av gårde allerede litt før halv fire, mens det fortsatt var lyst.

Han foreslo raskt en tur innom Laenga, som var den gamle hjemmebanen til Vesterøy IL (senere Hvaler IL), og jeg var ikke vond å be. Det som i utgangspunktet skulle være en liten historisk rundtur før kamp skulle da også vise seg å bli en hovedsakelig fotball-historisk sådan. Laenga ligger noe ‘bortgjemt’ til på Papperøy, og fremstår som en forlatt gressbane der noen tilsynelatende i hvert fall må stelle litt med gresset fortsatt. Etter sammenslåingen som førte til stiftelsen av dagens Hvaler-klubb i 2001, ble etter hvert Laenga solgt i 2005 for å finansiere den nye kunstgressbanen klubben hadde ambisjoner om. På vei videre utover Hvaler forflyttet vi oss fra Vesterøy til Spjærøy, og deretter til Asmaløy, der vi svingte nedom Brattestø for å gjøre et aldri så lite ‘strandhugg’ ved Pikesten fyr.

Vi forlot denne idyllen da vi nå bestemte oss for ytterligere et stopp før det ble altfor mørkt, og fra Asmaløy førte tunnelen oss helt ut til Kirkøy, der vi også fikk tatt en kikk på Rove Idrettsplass. Dette var tidligere hjemmebanen til Øykameratene, som var den andre av klubbene som i 2001 slo seg sammen for å stifte dagens Hvaler-klubb. Her er det enda mindre som vitner om fortiden som hjemmebane for et seniorlag, bortsett fra at det også her sto et par små mål ute på naturgresset. Nå var vi jo helt ute ved Skjærhalden, og kunne like godt ta en matbit her ute, men det skulle vise seg at ikke var altfor mye aktivitet der denne ettermiddagen. Alle restauranter og serveringssteder var rett og slett stengt, og kontrasten var stor sammenlignet med hvordan det vil være et halvt år frem i tid. Redningen ble til slutt ferksvaredisken i den lokale SPAR-butikken, der vi rasket med oss et par porsjoner av deres gryte, som ble inntatt på en benk på brygga.

Det var fortsatt masser av tid å slå i hjel før kamp, og selv om vi derfor også tok en kikk innom Hvaler kirke (som skal være blant Norges eldste, og som i sin tid var gjenstand for utgravninger under ledelse av min farfar), var det fortsatt godt over en time til kampstart da vi hadde tatt oss tilbake til Asmaløy og parkert utenfor kveldens kamparena på Rød. Her skulle Hvaler IL nå spille treningskamp mot et Gresvik-lag som av noen hadde blitt betegnet som deres junior-lag. Jeg tolket det som om de kanskje ville komme med sitt andrelag som skal spille i samme 7.divisjons-avdeling som nettopp Hvaler, men en kar vi snakket med mente det knapt var det, og at det snarere var snakk om et 2-lag med en stor overvekt av unge juniorer. Det så ut til at også de fremmøtte Hvaler-spillerne hadde en nokså lav snittalder. Etter en kikk på pokalene i klubbhuset fikk vi beskjed om at de helst så at folk ikke oppholdte seg der inne for øyeblikket, så vi gikk for å varme oss en snau halvtime i Hvalerhallen rett ved siden av.

Fotballen på Hvaler har en noe innviklet historie, og en serie av sammenslåinger har dessverre også utradert alle øygruppens klubber som tidligere var en del av fotball-landskapet her. Tenk så morsomt det må ha vært med oppgjøret mellom Kirkøy IL og Kirkøy AIL, men da Øykameratene ble stiftet i 1946, var vel det som et resultat av en sammenslåing av disse to samt Herføl IL. Vesterøy IL ble på sine side stiftet i 1960, og byttet i 1996 til Hvaler IL fordi laget da besto av spillere fra andre deler av Hvaler. Øykameratene spilte altså sine kamper på Rove, mens Vesterøy spilte på Laenga, men dette har jeg jo allerede vært inne på lenger opp. De to klubbene slo seg i 2001 for å stifte dagens klubb, og i 2007 flyttet de også inn på dagens hjemmebane, etter at både Rove og Laenga som nevnt hadde blitt solgt.

Asmaløy kunstgress er en spartansk og nokså typisk kunstgressbane uten noen tribunefasiliteter, men klubben skal ha ros for å holde kiosken åpen til en treningskamp i januar, og også for rimelige priser med blant annet vafler til 10 kroner. Blant det jeg etter hvert talte meg frem til å være 38 tilskuere, var det også et par andre banehoppere. Både Ray Tørnkvist og Tom Børkeeiet var blant de som hadde tatt turen, og jeg la dessuten snart merke til noe litt snodig. På bortre langside sto klubbenes representanter langt inne på banen også da kampen hadde startet, og jeg så snart at det ved jevne mellomrom var lagt ut markører for å lage en tenkt dødlinje rundt to meter lenger inn på banen enn normalt. Dermed ble det en noe smalere bane enn normalt, og vi så etter hvert at grunnen til dette var flere issvuller på kunstgresset på den siden av banen.

Sånt får man vel se litt gjennom fingrene med på en treningskamp, og det hindret i hvert fall ikke gjestene fra Gresvik i å ta ledelsen i det 15. minutt. Det skjedde i form av et utsøkt skudd som gikk over på keeper og dalte ned i mål. I det 28. minutt doblet det unge Gresvik-laget ledelsen, slik at det sto 0-2 til pause. Målscorerne må for øvrig stå som ukjent (i hvert fall inntil videre), men etter at noen av oss hadde testet kiosken og fått litt å tygge på, kunne vi se at Hvaler reduserte til 1-2 i det 58. minutt. Gjestenes spiss med nummer 9 på ryggen virket imidlertid å avgjøre med to mål på to minutter, slik at det i det 74. minutt sto 1-4. Hvaler reduserte igjen i det 83. minutt, men Gresvik gjenopprettet få minutter senere tomålsledelsen, og helt på tampen fastsatt de sluttresultatet til 2-6 med det som vel ble kampens siste spark på ballen. Vi kunne forlate plastsavannen på Rød og sette kursen hjemover. Dagen etter skulle det dreie seg om treningskamp i Göteborg med FFK.

Norwegian ground # 184:
Hvaler v Gresvik 2-6 (0-2)
Friendly
Asmaløy kunstgress, 26 January 2022
0-1 Oskar Eldal (15)
0-2 Lukas Martinsen (28)
1-2 John Haugen (58)
1-3 Lukas Martinsen (72)
1-4 Lukas Martinsen (74)
2-4 Osama Kassim (83)
2-5 Las Hardy (pen, 87)
2-6 Oskar Eldal (90+1)
Att: 38 (h/c)
Admission: Free

Next game: 27.01.2022: BK Häcken v Fredrikstad
Next norwegian game: 28.01.2022: Sparta v Tistedalen
Previous game: 21.01.2022: Norrby IF v BK Häcken
Previous norwegian game: 06.12.2021: Fredrikstad v KFUM Oslo

More pics

Fredag 21.01.2022: Norrby IF v BK Häcken

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Kalenderen viste 21. januar, og på dette tidspunktet har jeg jo gjerne vært godt i gang med årets fotball-aktiviteter, takket være mine turer til Storbritannia, som nå nærmest begynner å bli et fjernt minne. Her hjemme er det selvsagt en annen historie, og det er jo strengt tatt ikke mange januar-kamper jeg har sett innenfor Norges (eller for den saks skyld Skandinavias) grenser. Så lenge utenlandsreise er såpass vanskelig som det har vært den siste tiden, har det jo også vært smalhans, men denne dagen hadde i det minste innreisereglene til Sverige blitt noe greiere å ha med å gjøre, og i den forbindelse hadde min banehopper-kompis Stig-André Lippert sett på en treningskamp i Borås.

Jeg hadde allerede fredag formiddag vært over grensen på en aldri så liten handletur da jeg takket ja, og kun halvannen times tid etter at jeg kom hjem fra Sverige, ble jeg plukket opp for å sette kursen over grensen igjen. Kjøreturen til Borås gikk uten særlig dramatikk, bortsett fra en steinsprut og en matstopp på en Max-restaurant på veien. Etter først å ha kjørt feil inne i Borås, fant vi snart riktig vei, og parkerte ved Rydahallen med en snau halvtime til kampstart. Samtidig som oss ankom bortelaget BK Häcken sin buss, med trener Per-Mathias Høgmo i spissen, og vi stusset begge litt over at de først ankom nå såpass kort tid før avspark.

Kampen vi skulle se dreide seg om en treningskamp mellom Borås-klubben Norrby IF fra Superettan og Göteborg-klubben BK Häcken fra toppdivisjonen Allsvenskan. Norrby er for ordens skyld en bydel i Borås, og kanskje var det greit at det ikke var der vi skulle se kamp, for det er et av to Borås-områder som av svensk politi kategoriseres som «særskilt utsatte områder». Med en stor overvekt av utenlandske og utenlandskfødte innbyggere, bærer dette området også preg et islamsk paralellsamfunn som skaper en god del utfordringer. Norrby IF er på sin side stiftet i 1927, og har én sesong bak seg i den svenske toppdivisjonen. Det skjedde i 1955/56-sesongen, da de rykket ned igjen på sesongens siste dag. Da har de tilbragt langt større deler av sin eksistens på nivå to og tre, med noen få lynvisitter på nivå fire. Nå har de befunnet seg i Superettan siden opprykket i 2016, og noterte seg i fjor for en fjerdeplass – kun målforskjellen fra en kvalifisering om mulig opprykk til toppdivisjonen.

Nå har jeg jo ikke akkurat for vane å reise land og strand rund for å huke av ‘gymsaler’, men dagens kamp skulle altså spilles inne i Rydahallen. Den ble innviet høsten 2019, og benyttes nok hovedsakelig til treninger og treningskamper. Tilsynelatende uten egen hjemmebane, banedeler jo Norrby IF med storebror IF Elfsborg på deres Borås Arena (og tidligere på Ryavallen), og det samme er tilfelle i denne hallen, som begge klubber benytter. Angående Elfsborg, så hadde jeg også registrert at de også står oppført med noen cupkamper i Rydahallen de neste ukene, men nå er det jo ikke noe nytt at den svenske cupen på denne tiden av året kan by på noen litt snodige kamparenaer.

Norrby IF hadde gått ut med info om at inngangspenger pålydende 50 kroner måtte betales via Swish, men vi regnet med at vi skulle kunne klare å få betale oss inn med de svenske kontantene vi hadde tatt med oss, og det viste seg da også å gå uten problemer. Det ble til og med litt til overs til å handle inn litt drikke fra den provisoriske kiosken slik at vi fikk lesket strupen. Rydahallen er en standard innendørs fotballhall, ikke helt ulik eksempelvis Østfoldhallen. Den har tribuneseksjoner på den ene langsiden, og ellers ingen tribunefasiliteter. Ute på kunstgresset drev nå de to lagene oppvarming, og var følelse av at gjestene fra Hisingen hadde kommet lovlig sent ble vel bekreftet av at de fortsatt drev oppvarming på et tidspunkt da kampen skulle ha startet. Snaut ti minutter forsinket kom vi omsider i gang.

Jeg syntes gjestene startet best de første minuttene, men det var Norrby som snart tok et grep om førsteomgangen. Moestafa El Kabir hadde allerede vært frempå få minutter tidligere da han i det 18. minutt headet dagens hjemmelag i føringen med 1-0. Det var etter hvert heller ikke ufortjent at det sto seg til pause, men etter at jeg hadde talt meg frem til 146 tilskuere, så vi at Häcken var det bedre laget etter hvilen. I omgangens sjuende minutt utlignet Bénie Traoré til 1-1, og samme mann var igjen målscorer da han i det 79. minutt snudde kampen og satt inn 2-1. Det ble også sluttresultatet, og det var det vel ikke altfor mye å si på, etter en kamp der klubbene hadde hver sin omgang. Nå var det bare å komme seg hjemover, og etter nok en stopp på en Max, var det ikke fritt frem over gamle brua uten en uniform å se. 2022-fotballen var nå i gang også for min del.

Swedish ground # 24:
Norrby IF v BK Häcken 1-2 (1-0)
Friendly
Rydahallen, 21 January 2022
1-0 Moestafa El Kabir (18)
1-1 Bénie Traoré (52)
1-2 Bénie Traoré (79)
Att: 146 (h/c)
Admission: 50 SEK

Next game: 26.01.2022: Hvaler v Gresvik
Next swedish game: 27.01.2022: BK Häcken v Fredrikstad
Previous game: 06.12.2021: Fredrikstad v KFUM Oslo
Previous swedish game: 29.11.2021: IF Elfsborg v AIK

More pics

Mandag 06.12.2021: Fredrikstad v KFUM Oslo

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Nå gjaldt det! Det var tid for det som forhåpentligvis kun ville bli FFKS første kamp i kvalifiseringsspillet der en plass i neste års Eliteserie lå i premiepotten. I kraft av sin fjerdeplass hadde FFK fått hjemmebanefordel i sin kamp mot vinneren av kampen mellom nummer 5 og nummer 6. Det viste seg å bli KFUM Oslo og Sogndal, og Oslo-laget trakk der det lengste strået slik at det var de som nå fikk gjeste plankebyen. Igjen var det Lille Dragen (tidligere West End) som ble åstedet for vår oppladning til kamp, og noen av oss var tidlig på plass og okkuperte vår faste ‘avdeling’, der vi snart fikk selskap av stadig flere som kom til. Det syntes å være en optimistisk gjeng, og flere snakket om bortekampen mot Jerv som ville møte dagens vinner, og til og med finalen på Vålerengens hjemmebane som deretter ventet vinneren der igjen. Men det kan være greit å ta én kamp av gangen.

Det er ikke første gang FFK har stiftet bekjentskap med KFUM i kvalifiseringskamper, og noen snakket om et lite Kåffa-kompleks, selv om det kanskje syntes å være først og fremst relatert til bortekamper. Jeg hadde da også selv en følelse av at FFK skulle ha en god sjanse til å ta seg av Kåffa denne kvelden, så i likhet med de andre var det med optimisme og en nokså god magefølelse at jeg etter hvert brøt opp og spaserte over elven for å ta plass på Ståplass Nord. Der hadde spesielt Jon Erik gjort en kjempejobb med å mobilisere junior- og guttespillere fra klubbene i området for å få de med på feltet, og Geir Nilsen i Aristokraten hadde også vært en viktig aktør i så måte. Det lover kanskje godt for fremtiden.

Negative elementer glimret i all hovedsak med sitt fravær, og dermed var det også en fin stemning på et ståfelt som ikke har huset så mange på veldig lenge. Det må imidlertid slås fast at oppmøtet ellers på stadion var usedvanlig skuffende. Klubben hadde da heller ikke vært spesielt begeistret over at NFF hadde gjort dette til en mandagskamp, men man skulle jo likevel tro at publikum hadde kjent sin besøkelsestid nå når FFK skulle ut i kvalifisering. Det hadde de de åpenbart ikke, og for å foregripe begivenhetenes gang noe, var 2 153 nærmest pinlig dårlig synes jeg, selv om det denne gang nok var et reelt tilskuertall og ikke et kunstig høyt tall takket være sesongkort, sponsorbilletter etc.

I kulda på Fredrikstad Stadion var det et nervøst og jevnspilt første kvarter før FFK fikk de første sjansene. To ganger fikk Riki Alba muligheten, men begge ganger ble sjansen skuslet bort. I stedet var det Kåffa som snart tok over, og etter halvspilt omgang var det bare så vidt FFK slapp med skrekken da Alagie Sanyang fikk avslutte fra kloss hold. Det gjorde de ikke noen minutter senere Sanyang igjen fikk sjansen, for denne gangen fant han nettmaskene slik at det sto 0-1. Om det var en kalddusj, var det mer i vente, for ti minutter før pause ble FFK regelrett utspilt etter alle kunstens regler da Kåffa leverte et mønsterangrep og doblet ledelsen. Sanyang var regissøren og Bilal Njie scoret målet, slik at det sto 0-2 halvveis. Nå hadde FFK virkelig en tøff jobb foran seg etter en slett første omgang.

FFK-trener ‘Bummen’ byttet like godt ut hele midtbaneleddet i pausen, og la i tillegg om til en slags 4-2-3-1. Utover i omgangen begynte FFK å skape mer offensivt, men klokken tikket så altfor fort i KFUM sin favør. Vi nærmet oss halvspilt omgang da kaptein Kjelsrud ble spilt gjennom og reduserte, og det tok av på Ståplass Nord. Nå var det håp, og FFK hadde åpenbart fått ny energi der de nå la press på Kåffa. Kjelsrud hadde kort etter en avslutning like over, men gjestene sto ellers godt imot og benyttet nå også enhver anledning til å drøye tid (noe de for øvrig begynte med allerede før pause). Det så ikke altfor lystig ut da vi beveget oss over i det 88. minutt, men da fant innbytter Adnan Hadzic kaptein Kjelsrud som ble tomålsscorer da han elegant chippet inn utligningen. Det eksploderte fullstendig på ståfeltet, og stemningen var fortsatt elektrisk da Nicolay Solberg var nære på et vinnermål for FFK på overtid. Hans skudd smalt imidlertid i tverrliggeren, og dermed var det klart for ekstraomganger.

Første ekstraomgang var sjansefattig, og det virket som om Kåffa nå var fornøyd med å tingenes tilstand. Etter sidebyttet presset FFK igjen på, og i andre ekstraomgangs femte minutt fikk innbytter Maikel Nieves sjansen med et skudd som smalt i stolpen. Nå var ikke marginene med FFK, men et par minutter senere var det Nieves som igjen fikk muligheten, og denne gang fant han nettmaskene, sendte FFK i føringen 3-2 og utløste ekstase og elleville scener på Ståplass Nord. Nå så det ut til å gå FFK sin vei, og fem minutter senere fikk også Kåffa en mann utvist med gult kort nummer to. Når man er på overtid av ekstraomgangene og leder over et lag som er redusert til ti mann, skulle man tro at man det burde være mulig å ri seieren i land, men igjen ble FFK hjemsøkt av overtids-spøkelset! I det tredje overtidsminuttet fikk Bilal Njie utligne til 3-3! Etter at dommeren også rakk å utvise FFK-er Ayoub Aleesami, skulle det altså avgjøres på straffer.

Olav Øby tok FFKs første, men den smalt dessverre i tverrliggeren, og da hjalp det ikke at FFK scoret på sine resterende, for foran supporterne på Ståplass Nord scoret også KFUM på alle sine og tok seg videre. Det var Profetene som kunne juble, mens vi måtte gå skuffet hjem, men ikke før vi hadde hyllet spillerne (noen måtte også trøstes litt). FFKs sesong var over, og det hadde jeg en sterk mistenke om at også min var. Ikke lenge etter ble jo det bekreftet av nye restriksjoner, så da takker jeg for i år. Det ble til slutt et bedre år enn i fjor, med 105 kamper – hvorav 102 i perioden fra 27. juni til 6. desember. Det skal man vel ikke klage over, tross alt, men nå er det bare å se frem mot det som forhåpentligvis blir et enda bedre 2022, både for egen del og for FFK…om det er lov å håpe på det.

Revisit:
Fredrikstad v KFUM Oslo 3-3 AET (0-2, 2-2) – 4-5 on pens
Eliteserien kvalifisering
Fredrikstad Stadion, 6 December 2021
0-1 Alagie Sanyang (27)
0-2 Bilal Njie (36)
1-2 Henrik Kjelsrud Johansen (64)
2-2 Henrik Kjelsrud Johansen (88)
3-2 Maikel Nieves (112)
3-3 Bilal Njie (120+3)
Att: 2 153
Admission: 50 NOK

Next game: 21.01.2022: Norrby IF v BK Häcken (@ Rydahallen)
Next norwegian game: 26.01.2022: Hvaler v Gresvik
Previous game: 05.12.2021: Lervik v Berg (@ Østfoldhallen)

More pics

Søndag 05.12.2021: Lervik v Berg (@ Østfoldhallen)

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det hadde blitt desember måned, og det var naturlig nok så som så med fotball. Således var det kanskje naturlig at det ville bli mer ishockey i tiden fremover, og dagen før hadde vi da også vært i Stjernehallen og sett at Stjernen tok seg greit av Storhamar, men det var fortsatt også litt fotball på programmet. Tidligere i uka hadde jeg faktisk vurdert en tur til Sverige på egen hånd, og kampen jeg vurderte var Skövde AIK sin kvalifiseringskamp hjemme mot Akropolis. Med kollektivt ville det dog by på en meget kronglete og nokså dyr tur som ikke minst også betinget en overnatting eller alternativt hjemreise over natten og hjemkomst etter bortimot et døgn på farten. Det som imidlertid var den avgjørende faktoren da jeg til slutt bestemte meg for å droppe det, var det faktum at kampen ble flyttet fra Skövde AIK sin hovedbane på Södermalm IP til kunstgressbanen ved siden av. Det var ikke lenger like interessant og gjevt, så da sparte jeg heller de pengene.

Det skulle som sagt likevel bli en fotballkamp denne uka, selv om jeg måtte vente helt til søndag. I Østfoldhallen skulle man nå nemlig gjøre et forsøk på å fullføre kvalifiseringskampen til 5. divisjon mellom Lervik og Berg, som i seg selv allerede hadde blitt noe bortimot en parodi. Med en 12. plass i årets 5. divisjon, viste det seg etter hvert at Lervik måtte spille kvalifisering for å beholde plassen i divisjonen. Der skulle de møte vinneren av kvalifiseringskampen mellom toerne i Østfold-kretsens to 6. divisjons-avdelinger. Det ble Berg IL, som heldigvis slo Sarpsborg FK 2, men så var det det å få avviklet den avgjørende kampen med Lervik som hjemmelag da, og det skulle tydeligvis ikke bare være enkelt…

Lørdag 27. november klokken 13.00 skulle kampen opprinnelig vært spilt, men vertskapet Lervik visst noen utfordringer med en spiller tidspunktet ikke passet for, og fikk til slutt kampen flyttet til klokken 16.00 samme dag. Tanken bak avspark allerede klokken ett hadde vært at kampen skulle spilles mens det var dagslys, og omberammingen førte nå til komplikasjoner. Slik jeg forstår det var saken den at Lerviks hovedbane ikke har flomlys med nok lux, og at det var derfor kampen nå derfor også ble flyttet til Lerviks nye kunstgressbane ved siden av. Berg var tydeligvis ikke fornøyd med utsettelsen til å begynne med, og når det nå på kort varsel ble kamp på kunstgress med sand snarere enn kunstgress med gummispon, var de åpenbart heller ikke spesielt imponert.

Mens undertegnede var på Fredrikstad Stadion og så FFK v Ranheim, forsøkte de altså å få avviklet denne kampen der ute i Onsøy, men forholdene var tydeligvis så vanskelige at det ble en slags parodi. En både knallhard og veldig sleip bane sørget for at spillerne som til stadighet skle og deiset i bakken, og 35 minutter ut i oppgjøret hadde også dommeren fått nok. Med spillernes sikkerhet som begrunnelse valgte han rett og slett å blåse av og avbryte kampen. Det skal legges til at Lervik-spillernen som var bakgrunn for utsettelsen (ifølge Berg-kilder) faktisk ikke var på banen i parodi-kampen, så her kan man jo begynne å lure. Ikke minst lurte man på hva som nå ville skje, og etter en periode med uvisshet ble det bestemt at kampen skulle fullføres i Østfoldhallen søndag 5. desember.

Derfor var det at jeg altså bestemte meg for å ta turen til Østfoldhallen for å få en liten dose fotball denne søndagen. Etter et par dager med litt dårlig form, var også nemlig også såpass stigende at jeg tok turen til Rolvsøy. Jeg kunne strengt tatt tatt ferja fra Selbak over til Lisleby og spasert derfra, men følte ikke for det i kulda, så det ble buss inn til Fredrikstad sentrum og ny buss videre derfra på andre siden av elven. Jeg steg av utenfor Østfoldhallen med bortimot tre kvarter til avspark, og registrerte at det overraskende mye aktivitet inne i selve hallen. Der var ikke bare de to lagene i ferd med å starte oppvarmingen, men flere aldersbestemte lag drev også trening der. Etter hvert fikk dog Lervik og Berg banen for seg selv mens ungguttene pakket sammen.

Østfoldhallen er ikke en kamparena jeg har rent ned med jevne mellomrom opp gjennom årene, og da jeg så Fredrikstad v Sarpsborg 08 i treningskamp her i begynnelsen av februar 2010, var det så vidt jeg vet min første og hittil eneste kamp som tilskuer der. Nå er det gjerne ikke kamper i innendørs ‘gymsaler’ jeg ivrer mest etter å se, men dette var en fin anledning til å benytte en revisit til også å ta noen bilder, samtidig som jeg først og fremst var interessert i å få med meg det som forhåpentligvis ville bli siste akt i denne sagaen og se hvordan det hele endte. Den ble meldt om at rundt 100 Berg-supportere faktisk hadde tatt turen til den første kampen i Onsøy, og det var åpenbart at de også denne gang hadde møtt mannsterke opp, for de syntes å dominere på tribunen som for øvrig begrenser seg til den ene langsiden, selv om det også var noen Lervik-tilhengere å se (eller høre høre).

Den opprinnelige kampen hadde altså blitt blåst av etter 35 minutter, og det var der vi nå skulle starte, slik at det spesielt nok ville bli en første omgang på kun ti minutter. Det viste seg å bli nærmest som en treningsøkt eller oppvarming å regne. Jeg begynte dog å lure på om dommeren hadde glemt seg bort da vi nærmet oss kvarteret spilt før han omsider blåste i fløyta og satt punktum for en forkortet omgang som ikke hadde bydd på stort annet enn to lag som åpenbart følte på hverandre. Jeg mistenkte en forkortet pause da jeg benyttet anledningen til å telle tilskuere. Jeg kom til 116, og det var bare å håpe at de ville få litt mer action i en fullverdig andreomgang.

Der var det Lervik som kom best i gang, og allerede i omgangens første minutt skapte de kampens første skikkelige sjanse, men avslutningen gikk like utenfor. Snaut ti minutter etter pause lobbet Lerviks Harald Gjeldnes over Berg-keeperen, men også over mål. Nære på, men det sto fortsatt 0-0, selv om Lervik hadde tilrevet seg et initiativ og fremsto som det beste laget. De var også uhyre nære da Kristoffer André Mikalsen i omgangens tjuende minutt rundet keeper og trillet ballen mot det åpne målet bare for å se at en Berg-forsvarer med nød og neppe kom seg tilbake og fikk reddet på streken. Like etter fikk vi også oppleve at ballen ble sittende fast oppe i taket.

I det 73. minutt fikk Berg sin største sjanse hittil, men avslutningen gikk rett på keeper. De var i hvert fall plutselig mer med, og tok to minutter senere ledelsen da Lervik-keeperen måtte gi en retur som Erik Mjølnerød omsatte i scoring. 0-1, og plutselig virket Berg ganske trygge. I kampens siste ordinære minutt hadde Berg også en sjanse til å øke, men keeper parerte skuddet. Det begynte dog virkelig å haste for Lervik om de ikke skulle få angre på den manglende kvaliteten på avslutningene tidligere, og på overtid kom faktisk utligningen til 1-1 som ble dunket inn av Anders Tvete-Berger. Dermed var det klart at det ville bli en noe senere kveld enn opprinnelig planlagt, for nå gikk kampen til ekstraomganger.

Etter at jeg sammen med et par andre av tilskuerne hadde unnet meg en rask røykepause på utsiden, fikk vi se at Berg fikk ekstraomgangenes første skikkelige sjanse på en fin kontring, men at Lervik-keeperen ryddet opp med en benparade. På motsatt banehalvdel hadde deretter Lervik en stor sjanse som endte med blokkering og en resultatløs corner, og det sto fortsatt 1-1 ved sidebytte før de siste 15 minuttene. Allerede i andre ekstraomgangs andre minutt hadde Lervik ballen i nettet, men det ble annullert for offside. Fem minutter senere var det imidlertid ingen som vinket da Harald Gjeldnes sendte Lervik i føringen med 2-1. Berg hadde to minutter senere en god mulighet som ble skuslet bort, og fant aldri noen utligning. Lervik blir derfor å finne i 5. divisjon også neste år, mens Berg må ta fatt på nok en sesong i 6. divisjon. Nå var det bare å komme seg hjem og forberede seg på FFKs kvalik-kamp dagen etter, og bussen kom omsider i kulda slik at jeg til slutt kom meg hjem også denne kvelden.

Revisit:
Lervik v Berg 2-1 AET (0-1, 1-1)
5. divisjon Østfold, kvalifisering
Østfoldhallen, 5 December 2021
0-1 Erik Mjølnerød (75)
1-1 Anders Tvete-Berger (90+1)
2-1 Harald Gjeldnes (112)
Att: 116 (h/c)
Admission: Free

Next game: 06.12.2021: Fredrikstad v KFUM Oslo
Previous game: 29.11.2021: IF Elfsborg v AIK
Previous norwegian game: 27.11.2021: Fredrikstad v Ranheim

More pics

Mandag 29.11.2021: Elfsborg v AIK

Etter en søndag i Stjernehallen, der Stjernen dessverre fikk 0-5 i sekken av Oilers, hadde Jon Erik og jeg nye planer også denne mandagen. De dreide seg igjen om en utflukt til Sverige, der Borås denne gang var den aktuelle destinasjon. På Borås Arena skulle nemlig IF Elfsborg ta imot AIK til kamp i Allsvenskan, og det er en arena jeg tidligere ikke hadde besøk. Når jeg i tillegg vet at Jon Erik også er en ihuga AIK-supporter, tenkte jeg han muligens hadde lyst til å ta turen, og det fant han til slutt ut at han hadde. Derfor ble det avtalt at vi skulle dra rett etter at han var ferdig på jobb, og at jeg skulle møte ham utenfor hans arbeidsplass klokken 14.45. Som sagt så gjort, og snart var vi på vei sørover mot den svenske grensen.

Grunnet ‘frykten’ for rushtids-trafikk og kø gjennom Göteborg la vi en slu plan om å kjøre via Trollhättan og Vårgårda, men etter å ha passert Trollhättan og tatt av inn på ’42:an’ mot Borås mistenkte vi fort at det ikke hadde vært den lure planen vi hadde trodd det var. Veikvaliteten var nemlig snart en helt annen, med veier som gikk gjennom flere små tettsteder og flere seksjoner med 50-sone. Det var kanskje slik at ‘genväg’ hadde blitt ‘senväg’, slik svenskene sier, men på den annen side vet vi ikke hvor lenge vi hadde blitt stående og stange i kø i Göteborg, og vi ankom uansett Borås med bortimot halvannen time til avspark.

Borås er en by som hører til landskapet Västergötland og länet Västra Götaland, og ligger omtrent 60 kilometer øst for Göteborg, ved elven Viskan. Byen ble i 1621 grunnlagt av kong Gustav II Adolf, tenkt som en base for omreisende kremmere og kolportører i området. Senere vokste Borås frem til å bli Sveriges største sentrum for tekstil- og konfeksjonsindustri. Denne industrien har fortsatt en sterk stilling i byens næringsliv, som nå dog har blitt noe mer variert. Blant annet er Borås kjent for sin store mengde engros- og postordrefirmaer, og dette bygger vel igjen på de gamle kremmertradisjonene. Borås har også blitt et knutepunkt, ikke minst etter jernbanens ankomst, og i dag nærmer byens folketall seg 75 000.

Vi hadde parkert ved kjøpesenter-området Knalleland, et steinkast fra Borås Arena. Nå var det bare å orientere seg frem til restauranten Brödrernas, der noen av Jon Eriks AIK-kompiser satt og ladet opp med litt mat. Det var åpenbart ikke hvem som helst som vi slo oss ned sammen med, men tydeligvis legender i AIK-kretser, og vi ble fortalt at personen som hadde ordnet oss billetter ikke ville ha noen penger for de. Det var bare å takke, og snart fikk også vi bestilt oss litt mat, slik at vi fikk litt påfyll av næring før vi måtte bryte opp og rusle over til Borås Arena der det tross alt var en kamp vi skulle se.

Kveldens hjemmelag ble i 1904 stiftet under navnet Borås Fotbollslag, men allerede to år senere følte de at det var så mange lag med Borås i navnet at de endret det til dagens IF Elfsborg. Klubben vant i 1926 sin avdeling (Division 2 Västsvenska Serien), og møtte Halmstad til kvalifiseringskamp om opprykk til Allsvenskan. Det måtte tre kamper til for å kåre en vinner, der Elfsborg til slutt seiret 4-1 og tok seg opp i toppdivisjonen for første gang. Året etter debuterte Sven Jonasson, som skulle bli en skikkelig Elfsborg-legende. Han spilte etter dette faktisk samtlige Elfsborg-kamper i toppdivisjonen frem til 1943! Det betød 332 kamper på rad i Allsvenskan; noe som fortsatt er rekord. Hans 252 mål på 409 kamper i Elfsborg-drakta er begge også klubbrekorder, og han ble to ganger også toppscorer i Allsvenskan, samtidig som han representerte Sverige i VM i b åde 1934 og 1938. Han var medvirkende til at Elfsborg utover i 1930-årene skulle bli en virkelig storhet.

Klubben vant nemlig Allsvenskan for første gang i 1936, og nye serietitler fulgte i 1939 og 1940. Fjerdeplassen i 1947 signaliserte på mange måter slutten på en storhetstid der Elfsborg for øvrig hadde vært en svært viktig bidragsyter til det svenske landslaget. I 1953 var eventyret over for denne gang da Elfsborg rykket ned, men da de i 1960 rykket opp igjen, fulgte de opp med å året etter vinne sin fjerde tittel, og dette var første gang en nyopprykket klubb ble svenske ligamestre. Da de et tiår senere rykket ned igjen, tok det litt lenger tid å komme tilbake som en etablert Allsvenskan-klubb, men har nå vært fast innslag igjen siden opprykket i 1996. Siden den gang har de også vunnet to ny ligatitler i henholdsvis 2006 og 2012, i tillegg til at de også har hanket med seg tre cup-titler.

Det var derfor to store svenske klubber som nå skulle møtes på Borås Arena, som har vært Elfsborgs hjemmebane siden 2005. Klubben hadde opprinnelig spilt på den ikke lenger eksisterende Ramnavallen, med i 1941 flyttet de inn på Ryavallen, som (minus minst én tribune) fortsatt ligger der vegg-i-vegg med dagens Borås Arena og visstnok brukes mest til friidrett i disse dager. Borås Arena deles med den lokale rivalen Norrby IF, og med unntak av at det evinnelige kunstgresset har blitt foretrukket som banedekke, er anlegget slett ikke verst til et nybygg å være. Langsidene Sjuhäradsläktaren og Algårdsläktaren er toetasjes sittetribuner, og vi hadde billetter til sistnevnte, helt ute på flanken nærmest kortsiden der de ivrigste AIK-supporterne allerede gjorde seg bemerket. På motsatt kortside hadde Elfsborgs supportergruppe Guliganerna møtt mannsterke opp på Elfsborgsläktaren

Det var nå nest siste serierunde som skulle fullføres, og etter søndagens kamper var situasjonen nå slik at en vinner ville innta andreplassen, mens et uavgjort resultat her rett og slett ville bety SM-gull til Malmö FF. Det var bikkjekaldt, og den kalde lufta gjorde også sitt til at avspark ble litt utsatt da røyken fra en rekke bluss i AIK-seksjonen ble liggende tett over anlegget i lang tid. Den menneskeskapte tåken hadde knapt lettet opp før nye bluss ble fyrt av, og dette var egentlig bare starten på en etter hvert nokså komisk greie hvor vi mistet tellingen på hvor mange ganger speaker i løpet av kampen følte det nødvendig å minne om pyro-forbudet og gang på gang lese opp den samme meldingen om hvor farlig, skummelt og ikke minst forbudt det er…uten at det hjalp noe som helst.

Det var AIK som startet friskest og skapte de første farlighetene, men det var hjemmelaget som tok ledelsen i kampens 12. minutt. Simon Olsson stusset glimrende videre til Rasmus Alm som fyrte i vei et skudd som fant veien til nettmaskene, og dermed 1-0. AIK skulle slå tilbake et kvarter senere, og det var Nabil Bahoui som nikket inn utligningen til 1-1. Elfsborg virket å gire opp et hakk i omgangens siste kvarter, og det var igjen kombinasjonen Olsson-Alm som slo til da vertene på nytt tok ledelsen med snaut fem minutter til pause. Olsson fant Alm som igjen fant målet og scoret sitt og lagets andre for kvelden. Selv om jeg sto sammen med AIK-fans, klarte jeg dog heller ikke å flire litt for meg selv over å se den tidligere Celtic-spilleren Mikael Lustig fortvile. Det sto 2-1 til pause, og jeg benyttet anledningen til å kikke meg litt rundt på de tilgjengelige seksjoner og også få et nytt prov på at røykere i Sverige er den nye og ikke velkomne pariakaste.

AIK hadde dog ikke gitt opp, og i det 54. minutt hadde de også litt marginer med seg da et innlegg endret retning i en Elfsborg-spiller og falt til rette for Filip Rogic som plasserte inn utligningen til 2-2. Jubelen i AIK-seksjonene hadde knapt lagt seg før AIK også tok ledelsen, men det var en tilsynelatende en noe enkel retur hjemmekeeperen ga og som AIKs argentiner Nicolas Stefanelli omsatte i scoring som betød 2-3. Mens Elfsborg jaktet utligning, slo Stefanelli til igjen med et snaut kvarter igjen av kampen, og fastsatte sluttresultatet til 2-4 til stor jubel blant de tilreisende som fortsatt ikke hadde til hensikt å etterkomme speakers stadige oppfordringer. Da dommeren blåste av med 2-4 på resultattavla foran 10 157 tilskuere, betød det også at AIK fortsatt hadde en teoretisk mulighet på seriegullet foran siste serierunde (slik skulle det dog ikke gå, for det ble gull til Malmö FF og sølv til AIK).

Undertegnede – og tydeligvis også Jon Erik – hadde fortsatt ikke lært sin lekse, og hadde derfor stått i -9 med Adidas-joggesko som inneholdt etter hvert stivfrosne tær som det knapt var følelse i da vi tok farvel med svenskene og beveget oss tilbake mot bilen. Nå var det på ingen måte noen situasjon som minnet om Jan Bålsrud sin, men det gikk uansett et kvarters tid med full varme ned på føttene før jeg igjen begynte å føle blodomløpet i tærne. Noe mer kloke av skade var vi kanskje hva gjaldt valg av rute, men så var det heller ingen grunn til å unngå Göteborg på denne tiden av døgnet, så vi peiset på mot Sveriges nest største by og deretter videre nordover på E6. Etter en aldri så liten rast og en matbit rett før grensen, var vi tilbake på vårt hjemsted rundt midnatt. Alt i alt en fin tur, som ganske sikkert også ville bli årets siste for å se fotball i utlandet.

Swedish ground # 23:
Elfsborg v AIK 2-4 (2-1)
Allsvenskan
Borås Arena, 29 November 2021
1-0 Rasmus Alm (12)
1-1 Nabil Bahoui (27)
2-1 Rasmus Alm (41)
2-2 Filip Rogic (54)
2-3 Nicolas Stefanelli (56)
2-4 Nicolas Stefanelli (77)
Att: 10 157
Admission: Free (given to us by AIK fans, otherwise 200-ish SEK)

Next game: 05.12.2021: Lervik v Berg (@ Østfoldhallen)
Next swedish game: 21.01.2022: Norrby IF v BK Häcken (@ Rydahallen)
Previous game: 27.11.2021: Fredrikstad v Ranheim
Previous swedish game: 21.11.2021: Varberg BoIS v AIK

More pics

Lørdag 27.11.2021: Fredrikstad v Ranheim

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det var en uke siden vår satningstur til Hamar for å se HamKam v FFK, og seks dager siden vår lille utflukt ned til svenske Varberg. Det betød dog ikke at det ikke hadde blitt noe som helst sport på meg siden forrige helg, for torsdagen hadde blitt benyttet til å sammen med min banehopper-kompis Stig-André Lipper besøke Kristins Hall der vi så Stjernen slå hjemmelaget Lillehammer. Nå var det imidlertid duket for fotball igjen, og siste serierunde i 1. divisjon, med Ranheim som motstander på Fredrikstad Stadion. I den forbindelse kjørte vi igjen en variant der en liten gruppe av oss møttes for å innta frokost på Egon, og etter å ha satt til livs en full english breakfast, kunne jeg sammen med de andre bevege meg videre til puben Lille Dragen (tidligere West End) for å lade opp.

Nå var jo situasjonen slik at FFK ville ende på fjerdeplass uansett hva som skjedde i kveldens kamp, samtidig som Ranheim hadde absolutt null og niks å spille for, så det ville for de nøytrale kanskje være en temmelig uinteressant affære, og det var også grunnen til at vi hadde fryktet et svakt oppmøte på stadion denne kvelden; spesielt når det var såpass kaldt som det det nå var i plankebyen. Det mest interessante for FFK sin del ville jo være å ta med seg noe positivt inn i kvalifiseringen. FFK hadde tatt signalet fra supportere som spesielt Jon Erik Kristiansen og Geir Nilsen, som har stått på voldsomt med å forsøke å mobilisere og rekruttere supportere for å få liv på stadion, og satt billettprisen på Ståplass Nord til 50 kroner.

Etter å ha gått litt tidlig bort for å ta en tur opp i VIP-en til Høili og hilse på min far og kjenninger der, var også jeg på plass på ståfeltet, og derfra fikk jeg sammen med de andre se det som i perioder nesten minnet litt om en treningsøkt. Det var FFK som skapte sjansene, og den første tilfalt kaptein Henrik Kjelsrud Johansen som dog så sitt skudd blokkert. Ti minutters tid før pause var det fortsatt målløst, men da tok Håvard Åsheim ansvar. «Rolvsøys Iniesta» skrudde nemlig ballen i mål helt oppe i vinkelen, og FFK kunne juble over et ledermål. Det sto også 1-0 da spillerne gikk i garderoben halvveis og jeg gikk for å få noe vomfyll i den provisoriske kiosken der køene igjen var såpass avskrekkede og ikke minst trege at jeg imidlertid bestemte meg for å heller få seg litt mat på vei hjem etter kamp.

Etter hvilen fikk vi en kalddusj da Ranheim fikk en tidlig utligning etter passivt forsvarsspill av FFK, men det meste handlet etter dette om vertene og det som skulle bli en skikkelig ‘sjansebonanza’. Både Kjelsrud, Taofeek Ismaheel og Riki Alba var blant de som fikk flere gode muligheter til å på nytt sende rødbuksene i ledelsen, for de kjørte nå totalt over Ranheim, men sjansesløsingen var enorm og til en viss bekymring. I det 70. minutt løsnet det endelig for både FFK og kaptein Kjelsrud da han dunket inn 2-1, og akkurat det var nok viktig foran kvalifiseringen. Det gikk i lang tid før nevnte Ismaheel økte ytterligere og fastsatt sluttresultatet til 3-1. En veldig fortjent seier som burde vært større, for det var klasseforskjell ute på banen. Nå ventet vinneren av KFUM og Sogndal i kvalik (og vi vet jo nå i ettertid hvordan det gikk).

Det hadde for øvrig vært en svært skuffende oppmøte, og selv speaker var tydeligvis såpass pinlig berørt av å opplyse om dagens tilskuertall på 3 097 at han denne gang la til at det var solgte billetter som også inkluderer sesongkort, sponsorbilletter etc. Tallet utløste litt hoderisting og oppgitt latter, for det kan ikke ha vært særlig mer enn tusen mennesker på stadion denne lørdagen, og jeg vil si maksimalt 1500. Heldigvis var mange av disse på ståfeltet og sørget for at stemningen der i hvert fall var meget god tross alt, og bortsett fra kulda var det denne gang kun et par negative elementer å se på feltet. Kvelden var for øvrig et bevis på at november og Adidas-joggesko ikke nødvendigvis er noen god kombinasjon, men det var bare å komme seg hjem og få tilbake følelsen i tærne, og se frem mot kvalifiseringen (som vil bli tatt for seg senere).

Revisit:
Fredrikstad v Ranheim 3-1 (1-0)
1. divisjon
Fredrikstad Stadion, 27 November 2021
1-0 Håvard Åsheim (36)
1-1 Elias Hoff Melkersen (47)
2-1 Henrik Kjelsrud Johansen (70)
3-1 Taofeek Ismaheel (72)
Att: 3 097
Admission: 50 NOK

Next game: 29.11.2021: IF Elfsborg v AIK
Next norwegian game: 05.12.2021: Lervik v Berg (@ Østfoldhallen)
Previous game: 21.11.2021: Varberg BoIS v AIK
Previous norwegian game: 20.11.2021: HamKam v Fredrikstad

More pics

Søndag 21.11.2021: Varberg BoIS v AIK

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Vi – eller rettere sagt Jon Erik – hadde fortsatt besøk av vår engelske venn Steve Moss, som hadde flydd over for å tilbringe en helg med oss i forbindelse med FFKs bortekamp mot HamKam. Han skulle ikke hjem igjen før på mandag, og siden han i likhet med Jon Erik også har AIK-sympatier, var han lysten på å se deres bortekamp i Varberg på søndagen. Det var for så vidt jeg også, siden det ville være en ny bane, og da Jon Erik bestemte seg for å ta turen, meldte jeg raskt min interesse. Dermed var det et trekløver som la ut fra Selbak og satt kursen mot Sverige i Jon Erik sin Mercedes, krysset grensen og suste sørover på E6 med Påskbergsvallen i Varberg som mål.

Snaut tre timer etter at vi kjørte hjemmefra, ankom vi Påskbergsvallen, som er hjemmebanen til Varberg BoIS og derfor skulle være åsted for dagens kamp. Vi fant imidlertid ut at det var et lite stykke å gå herfra og inn til sentrum, så vi vendte om og parkerte i stedet i en sentrumsgate rett rundt hjørnet fra Oscars Restaurant och Sportbar, der vi hadde planlagt å lade opp med en matbit og et forfriskende glass eller to. På dette stedet var det allerede en del AIK-fans, og blant de var selvsagt flere Jon Erik kjente og kom i prat med før vi slått oss ned, kikket på menyen og bestilt oss noe mat.

Varberg er en by som ligger i Halland län, på den svenske vestkysten. Byen ligger omtrent midt mellom Göteborg i nord og Halmstad i sør, og har nå drøyt 36 000 innbyggere, mens hele kommunen med samme navn nærmer seg det dobbelte. Det er for øvrig rundt Varberg at kysten endrer seg fra svaberg og landskap av typen man finner nordover gjennom Bohuslän og inn i Østfold til sandstrendene som er mer dominerende mot sør. Varberg er ellers kjent for ferjen som fra 1960 gikk i rute til og fra danske Grenaa, men nylig ble denne ferjens svenske havn flyttet fra Varberg til Halmstad. Varberg virket for øvrig som en overraskende trivelig by i løpet av vårt korte opphold i sentrum av byen.

Etter å ha satt til livs et herlig måltid og deretter fått i oss litt forfriskninger, var det etter hvert på tide å kjøre opp igjen til Påskbergsvallen, der vi trodde vi hadde kapret en god parkeringsplass rett ved inngangspartiet. Det viste seg imidlertid at bortetribunen (som Jon Erik hadde ordnet oss plass på til 140 kronor per billett) hadde en inngang helt på andre siden, og at man måtte gå rundt hele området for å komme dit, slik at det ble en ekstra spasertur på langt over en halv kilometer. Vi kom oss da frem til riktig inngangsparti, og tok oss innenfor med et lite kvarter til avspark, etter også å ha blitt grundig visitert.

Varberg BoIS ble i 1925 stiftet av en gruppe unge menn fra Haga-bydelen, og er kjent for sine drakter med grønne og svarte vertikale striper. Det må kanskje være lov å si at de siden den gang i stor grad har hatt en nokså anonym tilværelse, for da de i 2019 ble nummer to i Superettan og dermed sikret opprykk til Allsvenskan, betød det at de for første gang i sin historie var klar for spill i toppdivisjonen. Det etter at de så sent som i 2004 spilte på nivå 5. Tilbake i 2020 endte debutsesongen i Allsvenskan med en 11. plass med betryggende avstand ned til nedrykkssonen, og det lå de an til å kunne kopiere eller til og med forbedre denne sesongen, selv om et medaljejagende AIK nå kom på besøk.

Påskbergsvallen ble med pomp av prakt åpnet av daværende kong Gustaf V i juli 1925. Den har flere ganger blitt brukt som treningsbase for det svenske landslaget, og internasjonale klubber som Tottenham Hotspur, Manchester City, Leeds United, Barcelona, Lazio, Inter, Dynamo Moskva og Portugals herrelandslag har trent eller spilt (trenings)kamper der. Det er et typisk idrettsanlegg for sin tid, og har derfor også løpebaner rundt banen, men heldigvis er også naturgresset beholdt. Anlegget har ellers blitt oppgradert noe etter opprykket il Allsvenskan, og tribunefasilitetene er først og fremst å finne på langsidene. Kapasiteten i dag skal være 4 700, og bortesupporterne ble plassert i det ene hjørnet, der AIK-fansen allerede laget et skikkelig liv.

Da røyken fra de første blussene i AIK-svingen hadde lagt seg, var det gjestene fra Stockholm som virket friskest og tok en viss kontroll over banespillet. Bortelaget skapte i det hele tatt en rekke gode muligheter i løpet av den første omgangen, og flere av disse tilfalt Nicolas Stefanelli, men foreløpig ville ikke ballen i mål. Nå var heller ikke vertene helt ufarlige, og de hadde omgangens største sjanse da Robin Simovic traff stolpen, men var nok omgangen sett under ett likevel noe heldige som ikke lå under da dommeren blåste for pause på stillingen 0-0.

AIK fortsatte jakten på et ledermål etter pause, og Nabil Bahoui traff tverrliggeren etter å ha blitt spilt gjennom av Stefanelli, men etter en drøy time kom den forløsende scoringen for bortelaget. Nevnte Nabil Bahoui fikk hodet på et innlegg og nikket inn 0-1, og nå la AIK seg mer bakpå for å kontrollere inn seiere. Det klarte de relativt komfortabelt, og bortefansen kunne til slutt juble over seier. Det inkluderte også et par utestengte supportere som faktisk likevel hadde tatt den lange turen fra Stockholm for å se kampen fra et tak på utsiden av Påskbergsvallen, og som Jon Erik kom i snakk med på vår vei tilbake til bilen. Vi hadde en lang vei hjem, så vi kom oss nokså raskt av gårde. Turen til Varberg hadde vært en fin avslutning på en flott fotballhelg.

Swedish ground # 22:
Varberg BoIS v AIK 0-1 (0-0)
Allsvenskan
Påskbergsvallen, 21 November 2021
0-1 Nabil Bahoui (62)
Att: 2 566
Admission: 140 SEK

Next game: 27.12.2021: Fredrikstad v Ranheim
Next swedish game: 29.11.2021: Elfsborg AIK
Previous game: 20.11.2021: HamKam v Fredrikstad
Previous swedish game: 18.10.2021: FC Trollhättan v Skövde AIK

More pics

Lørdag 20.11.2021: HamKam v Fredrikstad

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det hadde gått to uker siden min forrige fotballkamp, og det var første gang siden det åpnet opp igjen ved å også tillate bredden å spille her til lands. Nå hadde jeg riktignok sett to hockeykamper i mellomtiden, inkludert en tur til Vålerengens Nye Jordal der vi hadde blitt vitne til en helt vanvittig snuoperasjon av Stjernen, men det var virkelig på tide med litt fotball igjen også, og denne lørdagen var det flere som hadde ventet litt på. FFKs bortekamp mot HamKam hadde nokså tidlig blitt utpekt som en mulig satsningstur, og slik ble det, da vi var en av grupperingene som satt opp buss til mjøsbyen denne lørdagen.

Vi – eller rettere sagt, Jon Erik – fikk denne helgen besøk av vår engelske kompis Steve Moss, som nokså tidlig på fredagen skulle lande på Torp Lufthavn etter å ha flydd over. Jeg hadde etter torsdagens hockeykamp i Oslo valgt å overnatte hos min mor i Drøbak, der jeg hadde en legetime morgenen etter, og hjemreisen derfra var timet nokså godt med tanke på at jeg da kunne møte Steve på kaia i Moss. Vår kompis Henrik, som nå bor i Vestfold, hadde nemlig plukket ham opp på flyplassen, skysset ham til Horten og fått satt ham på ferja som ankom rett etter jeg ankom Moss for å bytte tog. Slik sett passet det bra, og snart hadde jeg fått med meg vår engelske gjest til plankebyen og hjem til Jon Erik slik at han kunne få installert seg.

Han skulle være her til mandag, og med FFKs bortetur til Hamar på lørdagen som høydepunkt. Kanskje ikke helt uventet ble det en tur ned på vår lokale Rodgers Pub for å innta en middag og noen flytende forfriskninger, men med en tidlig start dagen etter var jeg etter hvert smart nok til å komme meg hjem i noenlunde tid samtidig som de andre forlot puben for å fortsette hjemme hos Jon Erik. Bussen til Hamar skulle gå klokken 08.00 lørdag morgen, og Jon Erik hadde tatt initiativ til felles frokost hos ham i 7-tiden, så jeg var derfor tidlig oppe for å være hos ham rundt det klokkeslettet. Som lovet disket han opp med en finfin cowboyfrokost der egg og bacon hadde hovedrollene, og snart kom bussen for å plukke oss opp slik at vi kunne jekke ølen (eller cideren) og sette kursen mot Hedmark og Hamar.

Vi var tre busser som kjørte samlet fra Fredrikstad, og i tillegg ville en buss fra Plankehaugen komme litt senere. Også en buss eller minibuss med FFK-supportere fra Oslo var meldt. For øvrig hadde alle medlemmer av Supras ikke bare blitt erklært uønsket på vår buss, men faktisk også samtlige øvrige busser som kjørte like tidlig som oss, slik at det var lite negative elementer på vei opp til Hedmarken, og stemningen var god hele veien opp. Ved ankomst stoppet vi rett ved puben O’Learys, som vi hadde reservert og tok fullstendig over. Vertskapet var også med på notene og lot seg gladelig dresse opp i diverse FFK-effekter. De bortimot tre timene vi tilbragte der var i det hele tatt helt topp, og selv ikke snuten klarte å ødelegge den gode stemningen da de kom for å eskortere oss til Briskeby Stadion.

Hamarkameratene oppgir 1918 som sitt stiftelsesår, men historien forteller at det var en lokal klubb ved navn Freidig som ble stiftet det året. Da de i 1927 meldte seg inn i Hamar og omegn fotballkrets, tok de navnet Briskebyen Fotball-Lag (BFL). Litt senere samme år ble Hamar Arbeideridrettslag stiftet. Etter krigen uttrykte Hamar kommune ønske om at byens idrettslag skulle slå seg sammen, og selv om ikke alle ønsket dette, ble i 1946 BFL og Hamar AIL slått sammen til et nytt idrettslag som fikk navnet Hamarkameratene. De første par tiårene etter krigen var det gjerne kamp om å bli best i byen, men HamKam inntok i 1960-årene en ledende posisjon der, og skulle snart også gjøre seg bemerket nasjonalt.

I 1969 sikret HamKam seg for første gang opprykk til den nasjonale toppdivisjonen, og tredjeplassen i debutsesongen året etter står fortsatt som deres bestenotering i ligasammenheng. I tillegg har HamKam spilt hele seks semifinaler i den norske cupen uten å noen gang komme seg til finalen, men sist gang var nå så lenge siden som i 1989. ‘Kamma’ har også i perioder vært en skikkelig heislag, og har siden den gang vekslet mellom de tre øverste divisjonene. Nå var de på vei opp i Eliteserien igjen etter at ringreven Kjetil Rekdal har gjort en kjempejobb med å forvandle de fra nedrykkskandidater i fjor til suverene divisjonsvinnere i år, og selv om de dermed allerede hadde gjort jobben, forventet vi ikke noe annet enn fortsatt full innsats av et lag ledet av Rekdal, slik at FFK selvsagt ville få tøff motstand.

HamKams hjemmebane ble påbegynt i 1930, men først i 1936 sto kretsens første gressbane ferdig. Navnet Briskeby Gressbane ble opprinnelig foretrukket fremfor «stadion» fordi borgerskapets klubb Hamar IL spilte på Hamar Stadion, og arbeiderklassemedlemmene ikke på noen måte ville assosieres med de. Når de i senere år dessverre har lagt kunstgress, har de vel uansett mistet retten til å kalle det en gressbane. Briskeby var til og med cupfinalearena i 1938, da Fredrikstad slo Mjøndalen 3-2 foran 14 500 tilskuere på et anlegg som den gang vanligvis kun tok rundt 1 200. Det er fortsatt også tilskuerrekorden, selv om det siden den gang har skjedd mye med Briskeby Stadion. Etter at kommunen sa nei til deres forslag om nytt stadion, vedtok man i 2005 i stedet og oppgradere Briskeby, men pengesekken ble tømt før arbeidet ble fullført, slik at man nå har tribuner på tre av sidene.

Vi ble plassert nederst på den ene langsiden; nærmest det gamle klubbhuset. Derfra fikk vi se FFK applaudere seriemestrene inn på banen sammen med 3 849 tilskuere, og deretter at vertene skapte de første mulighetene. De skapte også flest før pause, men FFK skapte de største, og den største tilfalt kaptein Kjelsrud som fra en posisjon ved straffemerket avsluttet centimetere utenfor målet til en utspilt HamKam-keeper. Ellers var det åpenbart et vanskelig underlag der flere av spillerne til tider slet litt med å holde seg på beina på det glatte kunstgresset, og det var fortsatt målløst da vi tok pause. Ti minutter etter hvilen tok vertene ledelsen 1-0 ved Kristian Eriksen, men bortsett fra dette var det en sjansefattig første halvtime av andre omgang. FFK gjorde deretter flere bytter i jakt på utligning, men det var HamKam som nå fikk mulighetene uten at de klarte å utnytte de. Dermed endte en relativt tam fotballkamp med 1-0 og hjemmeseier til mesterne, og vi kunne vende snuta hjemover mot Østfold.

Revisit:
HamKam v Fredrikstad 1-0 (0-0)
1. divisjon
Briskeby Stadion, 20 November 2021
1-0 Kristian Eriksen (56)
Att: 3 849
Admission: 100 NOK (concession)

Next game: 21.11.2021: Varberg BoIS v AIK
Next norwegian game: 27.11.2021: Fredrikstad v Ranheim
Previous game: 06.11.2021: Fredrikstad v Aalesund

More pics

Lørdag 06.11.2021: Fredrikstad v Aalesund

Det travle kampprogrammet fortsatte, og denne dagen hadde vi forsøkt å samle supportermiljøet i byen til en aldri så liten satsning. Ikke bare skulle Fredrikstad spille viktig hjemmekamp mot AaFK, men senere på dagen skulle Stjernen ta imot Frisk Asker i Stjernehallen, og derfor hadde det blitt tatt initiativ til å få til en felles greie der det også ble satt opp busser rett fra stadion til hallen. Vi ble en liten kompisgjeng som hadde avtalt å møtes til frokost på Egon, der vi ankom litt etter klokken 11. En full english breakfast var jo nesten på sin plass, og gjorde vel egentlig bare savnet etter UK mer merkbart hos flere av oss.

Vår lille gruppe forflyttet seg den korte veien bort til Lille Dragen, der det etter hvert kom flere til, og vi fikk ladet opp en stund mens klokken tikket mot kampstart på Fredrikstad Stadion. Det var en viktig kamp for både FFK og gjestene fra Ålesund i kampen om andreplassen bak HamKam. FFK måtte nemlig ha seier om det skulle være noe som helst håp om direkte opprykk, mens AaFK med seier ville ta et langt steg mot det samme. Vi krysset etter hvert elva og tok plass på Ståplass Nord. Jeg hadde igjen blitt spurt om å flagge ved innmarsjen, men det hadde gått såpass hardt for seg da jeg fulgte Rangers i København et par dager tidligere at jeg nå hadde en mistenkt forstuet finger og overlot denne gang til andre å stri med de tunge, enorme flaggene i vinden.

Jeg må innrømme at jeg var litt skeptisk grunnet FFKs ikke altfor imponerende prestasjoner den siste tiden, men nå tok de kontrollen umiddelbart, mot et AaFK-lag som åpenbart ikke hadde kommet til plankebyen for å være med på noen festfotball. Dansken Mads Nielsen testet sin fryktede skuddfot og tvang frem en redning, før Jakob Lindström skjøt like utenfor fra rundt 16 meter, men den største sjansen før pause tilfalt Riki Alba som etter 20 minutter ble spilt gjennom av kaptein Kjelsrud men fikk sin avslutning glimrende blokkert av AaFK-keeper Lanzing. Deretter fulgte en lang periode der tangotrøyene i stor grad klarte å drepe kampen inntil Taofeek Ismaheel like før pause skjøt i nettveggen via en bortespiller.

Dermed målløst til pause, men det hadde i hvert fall vært solid trøkk fra de som møtte opp på Ståplass Nord, og både Fredrikstad Blad og klubben selv skrev i ettertid om gåsehud når de omtalte det som ble sagt å være den beste stemningen på stadion på mange år. Det til tross for at vi selvsagt kunne vært flere, men samtidig klarer man seg ofte også bedre uten negative elementer. Kreditt til de som faktisk møtte opp og sto på (inkludert representanter for Red Beavers), og ikke minst de som har jobbet flittig med å mobilisere, så da var det ingen som savnet brønnpisserne som har forsøkt å spre dårlig stemning og tilsynelatende fortsatt ‘boikotter’ hjemmekamper ved å ‘gjemme seg bort’ på sittetribunene eller holde seg hjemme. Der kan de gjerne forbli…

Uansett var det en andre omgang som startet med samme kampbilde som den første. AaFK lå bakpå og virket egentlig ikke spesielt interessert i annet enn at klokka skulle gå, mens FFK styrte og forsøkte å finne ut av AaFK-forsvaret. Kjelsrud var veldig nære da han headet en corner i innsiden av stolpen, i keeper og ut. FFK hadde hatt sjanser nok til å score, men når så ikke skjedde, straffet det seg typisk nok da AaFK totalt mot spillets gang tok ledelsen i det 64. minutt. Toppscorer Sigurd Haugen fikk altfor enkle arbeidsvilkår da han satt inn 0-1. Nå brant det et veldig kraftig blått lys for FFKs opprykksmuligheter.

Riki Alba kunne utlignet nokså umiddelbart, men traff ikke ballen skikkelig. Heldigvis gikk det ikke altfor mange minutter før utligningen likevel kom, og ikke helt overraskende var det Ismaheel som ble spilt gjennom av Kjelsrud og med en frekk heading satt inn 1-1 i det 70. minutt. Nå hadde FFK blod på tann, og kun to minutter senere serverte Thomas Drage en solid kandidat til tittelen som årets mål på stadion da han driblet seg fri og limte ballen helt oppe i det bortre krysset. 2-1, og kampen var snudd på få minutter. Kort etter mente FFK seg snytt for straffe da Ismaheel ble felt på 16-meterstreken. FFK virket nå i det hele tatt nå å ha kontroll, men så skulle dette overtids-spøkelset slå til igjen.

AaFK fikk en corner, og vi var altså over på overtid da Quint Jansen fikk stige til være og nådeløst stange inn utligningen til 2-2. AaFK hadde scoret to mål på sine to sjanser, og mer eller mindre sikret seg opprykk sammen med HamKam, mens det var klart at FFK ville måtte satse på kvalik. En skuffende avslutning på en kamp der FFK leverte sin beste kamp på en stund og hadde fortjent så mye mer. Men slik er fotballen. Etter å ha takket spillerne for innsatsen, var det bare for oss å komme oss til Stjernehallen, der serieleder Stjernen skulle være vertskap for Frisk Asker. Heller ikke det endte altfor lystig, da det ble tap. Og nå skulle det faktisk bli noe så sjeldent som en to uker lang pause fra fotballen på meg.

Revisit:
Fredrikstad v Aalesund 2-2 (0-0)
1. divisjon
Fredrikstad Stadion, 6 November 2021
0-1 Sigurd Haugen (64)
1-1 Taofeek Ismaheel (70)
2-1 Thomas Drage (72)
2-2 Quint Jansen (90+1)
Att: 6 257
Admission: 50 NOK

Next game: 20.11.2021: HamKam v Fredrikstad
Previous game: 05.11.2021: Lervik v Trøgstad/Båstad

More pics