Nå er det slik at fjorårets cup ennå ikke er avgjort, men likevel er man allerede i gang med årets cup. Denne søndagen hadde jeg derfor blinket meg ut en kamp i cupens første kvalifiseringsrunde, og turen ville gå til Sandbakken, der Borgen skulle være vertskap for Kråkerøy. Jeg hadde også invitert med min kompis Jon Erik, og selv om han igjen var på jobb, ville han komme rett derfra til Sandbakken. Jeg besøkte for første gang Sandbakken i fjor høst, og det er jo for øvrig ikke helt unaturlig at kampen skulle spille på kunstgresset der, snarere enn på gresset på Mobakken, som ganske sikkert vil bli spart til lenger ut på året.
Søndagsrutene gjorde at jeg enten måtte dra opp og ankomme med en time til kampstart, eller ankomme med en buss som etter ruteplanen skulle være på Sandbakken kun to minutter for avspark. Jeg gikk for det siste alternativet, men nok en gang gjorde forsinkelser sitt til at jeg begynte å frykte at jeg ikke ville rekke bussbyttet i Sarpsborg, til tross for at jeg skulle hatt et snaut kvarter på meg. Heldigvis tok bussen inn et par minutter på veien opp til ‘stedet der ingen skulle tru at nokon kunne bu’, og jeg hadde til slutt til og med tid til å unne meg en rask røyk mens lukta i lufta ikke levnet noen som helst tvil om bussbyttet foregikk i Sarpsborg. Jeg steg av ved Sandbakken i henhold til ruteplanen, med et par hundre meters gange ned til selve banen, og mens jeg tuslet nedover med kurs for den, blåste dommeren i gang oppgjøret.
Dette var også en mulighet for å se på det som potensielt kan bli en motstander for FFK når vi kommer til første ordinære rundt, der NFF dessverre fortsatt foretrekker å sette opp snarere enn å trekke. Skjønt jeg hadde mine tvil, i hvert fall når det gjaldt Kråkerøy, som så sent som i fjor kom opp mot nettopp FFK i første runde. Borgen var vel på sin side ikke med i fjor, i et år da breddeklubbene også ble bortprioritert og kvalifiseringsrundene i cupen ble droppet. Det skulle vise seg at det også var flere kjente på plass på Sandbakken denne søndagen, og ikke minst traff jeg på Jon Erik etter å ha tatt en liten runde rundt banen.
Det var Kråkerøy som tok initiativet, og mens jeg var over ved laglederbenkene på bortre langside tok bortelaget også ledelsen. Gjestene hadde i det 12. minutt hatt et skudd i stolpen, men kun et lite minutt senere satt den for Ridouan Elyounoussi som sørget for 0-1. Jeg hadde regnet med at Kråkerøy til en viss grad skulle ta seg greit av Borgen, men de fikk langt tøffere kamp en forventet, og det var for så vidt også en tøff kamp med mye dueller, uten at det noen gang ble stygt. Resultatet var fortsatt 0-1 da aktørene tok pause og jeg gikk for å unne meg en vaffel og en flaske vann fra kiosken.
Det ble som nevnt tettere og jevnere enn jeg hadde trodd, og det er vanskelig å si om det var Borgen som imponerte eller Kråkerøy som skuffet litt i forhold til mine forventninger. Nå er jo dette to klubber som også vil møtes i årets 4. divisjon, men kanskje var det en blanding. Borgen skapte i hvert fall en god del hodebry for gjestene etter hvilen, og ikke minst da de fikk en kjempesjanse som ble blokkert helt inne på streken. Kråkerøy kontret umiddelbart og fikk selv en stor sjanse som endte med at Borgen-keeperen ordnet opp med en benparade. Kråkerøy klarte å ri seieren i land, og kunne omsider puste lettet ut da dommeren blåste av med 0-1 som sluttresultat. Det ble etter hvert klart at de nå skulle møte vinneren av det utsatte oppgjøret Lisleby v Østsiden, som jeg også hadde tenkt å få med meg noen dager senere.
Revisit: Borgen v Kråkerøy 0-1 (0-1) Norwegian Cup, 1st Qualifying Round Sandbakken, 20 March 2022 0-1 Ridouan Elyounoussi (13) Att: 88 (h/c) Admission: 50 NOK
Det var først sent fredag kveld at jeg hadde kommet hjem fra min tur til (Danmark og) Serbia, på et tidspunkt da bussene akkurat hadde sluttet å gå, slik at det ble taxi hjem fra Fredrikstad stasjon. Jeg var selvsagt likevel klar for å dra på Fredrikstad Stadion da jeg våknet på lørdagen etter å ha fått sovet ut. Der skulle FFK ta imot Ull/Kisa til treningskamp, men det var tidlig klart at det ikke ville bli noe trengsel på feltet. Interessen for denne treningskampen virket dessverre ikke å være den helt store, og i tillegg måtte flere av mine FFK-kompiser jobbe, så det var på egen hånd at jeg dro inn til byen og spaserte over elva og bort til stadion.
Mens jeg hadde vært i utlandet, hadde det kommet en svært gledelig nyhet. Ståfeltet for hjemmefansen på stadion skal igjen flyttes tilbake til Sørsia. Dette var akkurat det vi ønsket, men der dialog rundt dette aldri førte frem, var det handling som viste seg å hjelpe, og da tenker jeg overhodet ikke på en boikott, slik noen tydeligvis valgte. Den utløsende faktoren var ene og alene stemningen som ble skapt på Ståplass Nord, der min kompis Jon Erik skal ha haugevis med ros for måten han har stått på. Da man i fjor høst igjen kunne operere med fulle tribuner, hadde nemlig beboerne med leilighetene i det såkalte Dreieværste merket at potteplanter og bilder ristet da fansen på Ståplass Nord hoppet. Etter klager fra beboerne var det dette som fikk Værste til å måtte snu og finne en løsning. Så hvis alle hadde boikottet og/eller sittet hjemme eller på andre tribuneseksjoner og furtet, ville vi aldri fått Sørsia tilbake nå. Det var å støtte klubben på tribunen som viste seg å være nøkkelen!
Det virket ikke som om sutrepavene hadde opphevet sin boikott helt riktig ennå, for det var ikke mange negative elementer å se da jeg ankom. På spørsmål om Sørsia kunne benyttes allerede denne lørdagen, hadde arrangementsansvarlig for FFK, Clas Tofte, svart at det kom an på vakthold og at det bare var å spørre vaktene ved ankomst. Vakta jeg spurte hevdet imidlertid at jeg ikke kunne gå over dit, men jeg fikk lov til å i stedet gå over på Ståplass Nord, der det nå faktisk også var deiligere i vårsola, slik at jeg etter å ha hengt opp mitt flagg ble nødt til å kaste jakka – og senere også genseren. Ved en anledning tidligere i år hadde jeg hele den nordlige kortsiden for meg selv, men denne gang var det i hvert fall én annen kar som hadde valgt å slå seg ned i sola der.
Ull/Kisa rykket som kjent ned fra 1. division i fjor høst, og er nok en klubb som sikter mot en snarest mulig retur, men samtidig et lag som FFK slik jeg ser det burde ta seg greit av. Det var imidlertid gjestene fra Jessheim tok ledelsen allerede etter et drøyt minutts spill, da Ole Sebastian Sundgot fikk både tid og rom til å plassere ballen i mål via stolpen. Fem minutter senere var det imidlertid straffe til FFK etter at et skudd fra kaptein Kjelsrud ble blokkert med armen av en borteforsvarer. Nicolay Solberg var sikker fra straffemerket mot gamle lagkamerater, og utlignet til 1-1. I det 20. minutt var det nettopp Solberg som var frempå igjen og banket inn 2-1, og det var en fortjent hjemmeledelse som også sto seg til pause uten at FFK hadde imponert nevneverdig.
FFK startet best etter hvilen, og hadde noen gode muligheter til å øke ledelsen, men gjestene kom etter hvert mer med og begynte nå selv å skape farligheter. Jeg synes faktisk spesielt andre omgang ga litt grunn til bekymring på visse området, selv om FFK selvsagt hadde noen fravær. Håvar Jenssen måtte i aksjon med minst to glimrende redninger utover i andreomgangen, og det var til slutt det som reddet seieren for FFK i en kamp som gjorde at jeg personlig ble litt betenkt. Men det var tross alt en treningskamp, og nå var det bare å se fremover mot generalprøven mot IFK Göteborg, og deretter seriestart hjemme mot Stjørdals-Blink.
Revisit: Fredrikstad v Ull/Kisa 2-1 (2-1) Friendly Fredrikstad Stadion, 19 March 2022 0-1 Ole Sebastian Sundgot (2) 1-1 Nicolay Solberg (pen, 7) 2-1 Nicolay Solberg (20) Att: Ca. 250 (est) Admission: 50 NOK (concession)
Så var det endelig på tide ned en bortekamp med Rangers igjen, og også på tide med å huke av for fotball i et nytt land for første gang på lenge – til og med i et land jeg heller ikke har besøkt tidligere, men har ønsket å besøke en stund. Jeg hadde tilbragt helgen i Danmark, og planen var egentlig å fly hjem fra Kastrup på mandagen, men da jeg etter hvert begynte å kikke på mulighetene for å se Rangers sin bortekamp mot Crvena Zvezda i den serbiske hovedstaden Beograd, endret planene seg. Det var kronglete med flyvninger til Beograd på onsdagen, og derfor begynte jeg å kikke på tirsdagen, men fra Norge betinget det også et bytte i København. Det var liten vits å dra hjem mandag ettermiddag bare for å ‘snu i døra’ og dra ned igjen tirsdag morgen – eller eventuelt med nattbussen mandag kveld. Derfor bestemte jeg meg til slutt for å droppe hjemreisen og heller bli en ekstra natt i den danske hovedstaden.
Tirsdag morgen sjekket jeg ut og tok meg til Kastrup, der Air Serbia sitt 10.20-fly etter hvert tok av noenlunde i henhold til ruteplanen. Til tross for at munnbind fortsatt var påbudt på flyvningene til Air Serbia, klarte jeg å få litt søvn på turen ned til Beograd, der vi etter rundt to timer landet på serbisk asfalt på flyplassen som er oppkalt etter Nikola Tesla. Derfra kunne jeg selvsagt hoppet i en taxi inn til sentrum, men jeg liker ofte å ta meg frem med kollektivtransport som de lokale og således få et enda bedre inntrykk av stedet, så jeg ventet i stedet på bussrute nummer 72, og betalte sjåføren 150 dinarer (drøyt 12 kroner) for å bli fraktet inn til endeholdeplassen ved Zeleni Venac inne i Beograd sentrum.
Jeg klarte å orientere meg frem til fots derfra og den ikke altfor lange veien til restauranten Zavicaj Skadarlija, der jeg hadde betalt 660 kroner for å få overnatte tre netter i et rom de hadde i oppgangen ved siden av restauranten. Det var det ingen ting å si på, og uten å ha vært klar over det, var Skadarlija-området jeg hadde valgt meg som base visstnok byens bohem-området, mens den brolagte gågata Skadarska som var gaten jeg hadde som adresse gikk for å være en turistattraksjon i seg selv, med en mengde koselige restauranter etc. Jeg ble snart sjekket inn, og det var ingen grunn til å bli værende særlig lenge på rommet, da jeg nå ville ut og utforske den serbiske hovedstaden og se hva den hadde å by på. Men først unnet jeg meg en middag der, og for rundt 55 norske kroner fikk jeg en stor og herlig porsjon serbiske svinepølser med tilbehør.
Beograd skal ha rundt 1,3 millioner innbyggere i selve byen, og drøyt 1,8 millioner i storbyområdet, og er med det også Serbias klart største by. Byen ligger der elvene Sava og Donau møtes, og går for å være en av Europas eldste byer som har vært bebodd sammenhengende. Man vet at det har vært bosetninger her i over 7 000 år. Romerne erobret byen i år 86 f.Kr, og deres navn på Beograd var Singidunum. Senere var den sentral i kampen mot det ottomanske riket, som i lang tid skapte problemer her. Det første sted jeg hadde satt meg fore å utforske er ikke bare Beograds mest populære turistattraksjon, men også et sted som spilte en svært sentral rolle i kampen mot disse inntrengerne. Nemlig Kalemegdan-fortet og dets flotte område.
Denne festningen skal opp gjennom historien har vært åsted for minst 115 slag, og deler av den og byen omkring skal ha blitt ødelagt og gjenreist ikke mindre enn 40 ganger! Mest kjent er nok det store slaget som sto her i juli 1456, da forsvarerne knuste de ottomanske angriperne til tross for å være langt færre. Oppe på festningsmurene har man fin utsikt over deler av byen, samt elvene Sava og Donau og stedet der de møtes. Sikkerhetshysteriet i vesten har tydeligvis ikke nådd Beograd, for her satt unge par og andre på de festningsmurene og dinglet med bena mens de nøt utsikten. Tilknyttet festningen er også et flott parkområdet, og til og med en zoo som jeg skulle slå i hjel et par timer ved dagen etter. Jeg forlot etter hvert området og dro for å sjekke ut et par vannhull, og Gunners Pub viste seg å være et så fantastisk sted at det ble min foretrukne base under mitt opphold i Beograd.
Etter å også ha vært innom både Queens Pub og et eller to steder til, avsluttet jeg tirsdagen med et glass Jelen på Red Bar like nedenfor mitt værelse. Onsdagen var dagen da mange av Rangers-fansen ville ankomme, og etter å ha startet dagen med en herlig omelett på nabo-restauranten, benyttet jeg formiddagen til å besøke Beograd Zoo. Folket begynte åpenbart å ankomme fra klokka 12 og utover, og etter en vanningspause på BeerWood og en svipptur innom mitt værelse, dro jeg nedover mot Kombank Dvorana, som var stedet der Rangers på ettermiddagen ville dele ut kampbillettene. Jeg hadde betalt £14 + £1 i avgift for min billett, men måtte i likhet med de andre vente da det tydeligvis hadde blitt en forsinkelse. Jeg påtraff noen bekjente, og etter å ha slått i hjel litt tid med en øl på et sted vegg-i-vegg, fikk vi omsider hentet ut våre billetter.
Var gruppe ble av blant annet Lee Knox og hans far ledet frem til Funk & Soul Pub, der mange Rangers-fans hadde samlet seg, og det strømmet snart på med enda flere, slik at det snart var flere hundre der. Man hadde jo for så vidt blitt advart mot å ferdes ute i Beograd alene eller i mindre grupper, og i løpet av kvelden ble til og med tre av Rangers-fansens hoteller angrepet av serbiske fans. Også ved Funk & Soul Pub kom det en gruppe som imidlertid nøyde seg med å stå på utsiden og følge med med argusøyne. Mine kompiser valgte etter et par timer å trekke seg tilbake til leiligheten de hadde leid, og etter et par øl der brøt jeg opp og gikk mot mitt krypinn; skjønt jeg klarte ikke å motsto fristelsen av en siste øl på Gunners Pub.
Sistnevnte ble også stedet på torsdag formiddag, da jeg etter nok en herlig frokost ventet på at Rangers-fansen skulle våkne til liv og innta de to torgene de hadde fått disponere. På Gunners Pub traff jeg tilfeldigvis også på min groundhopper- og Rangers-kompis Anthony fra Preston, som hadde flydd over denne morgenen og skulle hjem igjen samme kveld. Da jeg etter hvert forflyttet meg opp til Studentski Trg, hadde det blitt masse liv der, og jeg påtraff der også min kompis Jared, som det viste seg faktisk skulle ha det samme flyet som meg til Gardermoen dagen etter, da han skulle avslutte turen med en helg med kompiser i Oslo. Det var etter hvert på tide å sette kursen mot Stadion Rajko Mitic, og det skulle vise seg å bli et svare strev.
Blant de mange bussene som ble satt opp for Rangers-fansen, var de fleste tilhørende forskjellige operatører som hadde solgt turer fra Glasgow, og det ble et fullstendig kaos da disse ble fylt opp av folk som ikke nødvendigvis hadde bestilt gjennom disse selskapene, slik at andre med riktig booking ikke kom på. Man begynte visst å gjennomgå folks bookinger for å kaste av de som ikke hadde papirene i orden, og det var tydelig at dette ville ta tid. I tillegg mente en Rangers-representant at det foreløpig ikke var noen busser for uavhengig reisende. Jeg bestemte meg for at jeg ikke gadd å vente på dette, men i stedet reise kollektivt. Jeg fikk imidlertid et prov på at det heller ikke i Beograd er noen garanti for at busser og trikker går i henhold til ruteplanen. Etter å ha busset ned til Bulevar Despota Stefana, ble jeg stående å vente på trikken som omsider kom godt over tjue minutter forsinket, men den fikk til slutt fraktet meg t il Trg Slavija, der jeg byttet til en buss.
Jeg hoppet av rundt fem minutters gange fra kveldens kamparena, og jeg må innrømme at jeg har vært høyere i hatten enn det jeg var da jeg nå gikk nedover Ljutice Bogdana med oppspilte hjemmesupportere på alle kanter. Nede ved svingen i den sydlige enden sto en vakt som bekreftet at bortesupporternes inngang var der på den kortsiden, og vinket raskt på tre opprørskledde politifolk som hastet til for å eskortere meg og et par andre raskt bort til borteinngangen, der vi stilte oss i en kø som beveget seg sakte fremover etter hvert som bortefans ble ransaket og sluppet innenfor. Mine kompiser og de andre hadde sittet på bussene i bortimot en time før de kjørte mot stadion, men hadde likevel ankommet rett før meg, og var allerede innenfor da jeg ble sluppet inn med en snau halvtime til avspark.
Crvena Zvezda er kanskje bedre kjent som Røde Stjerne her i Norge, og må kunne kalles den mest suksessrike klubben på Balkan. Klubben ble stiftet i 1945, og driver med flere andre idretter, men om vi holder oss til fotballen, har klubben etter hvert sikret seg 32 nasjonale seriemesterskap i Jugoslavia og senere Serbia, samt 25 nasjonale cupmesterskap. Crvena Zvezda spilte seg i 1991 frem til finalene i den europeiske serievinnercupen. Det var vel den nest siste utgaven før den ble erstattet av den langt mer usjarmerende ‘Champions’ League. I finalen i Bari var uansett franske Marseille motstander, og etter en målløs kamp, var det omsider serberne som til slutt seiret etter straffesparkkonkurranse, og dermed ble det kun andre (og fortsatt siste) laget fra øst-Europa til å vinne den gjeveste av europacupene.
Stadion Crvena Zvezda har vært klubbens hjemmebane siden 1963. Den erstattet da et tidligere stadion fra 1927, som sto på samme sted og opprinnelig hadde vært hjemmebane for en klubb ved navn SK Jugoslavija. Det nye anlegget fikk kallenavnet Marakana på folkemunne, og den offisielle publikumsrekorden lyder på 108 000, registrert i forbindelse med en kamp mot erkerival Partizan. Kapasiteten skal på det meste ha vært 110 000, og det hevdes at minst så mange var innenfor da man i 1975 spilte semifinale i den europeiske cupvinnercupen mot ungarske Ferencvaros. I takt med visse oppgraderinger og stadig flere sitteplasser, har kapasiteten siden den gang minsket betraktelig, og skal i dag være et sted mellom 53 000 og 56 000, avhengig av hvilken kilde man tror på. I 2014 ble stadionet omdøpt Stadion Rajko Mitic til ære for en klubblegende som gikk bort i 2008. Borteseksjonen fremsto temmelig shabby da jeg kom inn der, og bar tydelig preg av at Partizan hadde vært på besøk der helgen før og tilsynelatende hadde knust og revet opp en hel rekke seter.
Det er selvsagt ikke helt uten grunn at borteseksjonen her har både høye gjerder og enda høyere nett over disse på begge sider, for til tross for et enormt antall opprørskledd politi sto mellom gjerdet og hjemmefansen til høyre for oss, fikk de nokså fritt spillerom til å bombardere bortefeltet med lightere, biter av ødelagte seter og det som ellers måtte finnes av objekter de kunne kaste. Idet jeg skulle henge opp mitt flagg på gjerdet, fikk jeg en del av et sete midt i tinningen (det kom nok fra Rangers-seksjonen, traff nettet og falt ned i hodet på meg), men en aldri så liten kul kunne jeg leve fint med. Allerede før kampstart hadde jeg også fått et solid lager med et tosifret antall lightere som hadde landet innenfor en meter fra der jeg sto. At noen av de mest rabiate hjemmesupporterne ved et par anledninger fikk smake batongene så ikke ut til å hjelpe nevneverdig. Det roet seg ikke før kampen hadde blitt blåst i gang, da de rettet oppmerksomheten mot det som skjedde ute på gressmatta.
Rangers hadde vunnet første møte i Glasgow 3-0 i en dramatisk kamp der serberne når sant skal sies nok også var litt uheldig, så hjemmelaget hadde nå en tøff oppgave foran seg. De gikk da også ut i hundre, og Rangers hadde innledningsvis problemer med å henge med. Manet frem av et vanvittig trøkk fra tribunene hadde vertene allerede vært skummelt frempå ved et par anledninger da en corner i det 10. minutt endte med at Mirko Ivanic satt inn 1-0. Da samme mann kun ble hindret ny scoring av en flott redning fra Allan McGregor få minutter etter, var det nok en som begynte å bli litt nervøs blant de anslagsvis rundt 1500 på bortetribunen (noen kilder hevder rundt 2000, men det stiller jeg meg noe tvilende til). Milan Pavkov skjøt deretter like utenfor, før Rangers omsider kom i hvert fall litt mer med. Alfredo Morelos hadde deres beste sjanse da han ble spilt gjennom og skjøt utenfor. Det var fortsatt hjemmelaget som kjørte, men det sto 1-0 til pause da McGregor på glimrende vis også reddet det gode skuddet til Cristiano Piccini like før hvilen. Da var det bare å passe seg for flyvende objekter igjen, siden bombardementet fra den andre siden av gjerdet startet nok en gang.
Nå kom Robocop-politiene også over på vår seksjon, og ga med batong-slag signal om at de ville ha oss til å trekke lenger inn på tribunen. De 47 024 tilskuerne så uansett at Crvena Zvezda fortsatte kampen der de slapp, og jaget et tidlig mål også i andre omgang. McGregor i Rangers-buret måtte igjen i aksjon på en heading fra Guélor Kanga, og deretter på avslutninger fra Ivanic og Ben Nabouhane. Så slo plutselig Rangers til ti minutter ut i omgangen. Oppasseren fikk tydeligvis en strekk i løpsduellen, og Kent kunne avansere mot mål og lobbe inn utligningen til 1-1 via en motspiller. 1-4 sammenlagt, og nå var vel mye gjort for Rangers. Det virket da også som om luften med dette gikk litt ut av hjemmelaget. På overtid fikk de likevel sjansen til å sikre seg seieren i kampen, da Crvena Zvezda fikk straffespark. Ben Nabouhane satt inn 2-1, som også ble sluttresultatet, men det var Rangers som gikk videre til kvartfinalene med 4-2 sammenlagt over to kamper. Når var det bare å vente på å forlate stadion, og vi hadde blitt fortalt at vi ville holdes igjen i minst halvannen til to timer mens politiet fikk fjernet hjemmefans fra stadion og områdene i umiddelbar nærhet.
Det viste seg å holde stikk, men heldigvis var stemningen nå god på Rangers-feltet, og vi ble tidvis også litt underholdt av grupperinger av hjemmefans som tydeligvis ville måle krefter med eller forsøke å utmanøvrere lovens lange arm som imidlertid slo nådeløst tilbake. Da vi etter hvert fikk gå utenfor, var det et stort firesifret antall politi som sørget for at vi kom oss på bussene som ble satt opp for oss og deretter sto oppstilt langs store deler av veien bussene kjørte inn mot Studentski Trg i sentrum. Vi hadde blitt oppfordret til å være vekk fra sentrumsgatene innen klokka 22 eller 23, men jeg valgte likevel å unne meg en siste øl eller to på Gunners Pub, der jeg ble til stengetid. Det ble også møtestedet da jeg fredag formiddag møtte Jared og etter hvert satt kursen mot flyplassen sammen med ham. Igjen valgte vi rutebussen, og nå gjensto kun flyturen tilbake til Gardermoen. Beograd hadde svart til forventningene, og jeg hadde absolutt hatt en fin tur. Det spørs om jeg ikke må tilbake en gang i fremtiden for å se derbyet mellom Partizan og Crvena Zvezda.
Serbian ground # 1: Crvena Zvezda v Rangers 2-1 (1-0) Europa League, 1/8 final Stadion Crvena Zvezda, 17 March 2022 1-0 Mirko Ivanic (10) 1-1 Ryan Kent (56) 2-1 Ben Nabouhane (pen, 90+3) Att: 47 024 Admission: £15 (£14 + £1 booking fee, away ticket)
Jeg hadde allerede vært i Hillerød og sett Hillerød Fodbold slå B93 denne søndagen, da jeg nå satt kursen mot Brøndby Stadion, der det var duket for et aldri så lite hatoppgjør i form av Brøndby IF v AGF Aarhus. Allerede uken før hadde det vært utsolgt på samtlige hjemme-seksjoner, og jeg hadde da kjent min besøkelsestid og betalt 120 danske kroner for en billett på bortetribunen. Det var tilsynelatende merkelig få av mine Aarhus-venner som hadde varslet om at de ville ta turen, men det skulle vise seg at det likevel var et par som hadde dukket opp. Det var også svært tett om plassen på borteseksjonen, og køer for å komme seg inn og opp på tribunen, og det gikk da også rykter om at også borteseksjonen hadde nærmet seg utsolgt.
Dette skulle bli mitt tredje besøk til Brøndby Stadion, og alle denne sesongen. Min første visitt var en kamp mot FC Nordjælland tilbake i august, da Brøndby gikk på et sjokktap. Så fulgte jo senere på høsten min famøse tur til København for å se Rangers mot Brøndby i Europa League, i en kamp som endte uavgjort. I tillegg skal det kanskje nevnes at jeg tidligere også har sett Brøndby-reservene på en av banene på utsiden. Covid-pandemien har jo i det hele tatt gjort at jeg har fått tatt et aldri så lite jafs nede i Danmark, som har vært en god reserveløsning så lenge det har vært langt vanskeligere å reise til eksempelvis Storbritannia.
I Superligaen sto Brøndby faktisk med ni strake seire og 10-1-0 på de elleve siste i serien, og hadde også begynt vårsesongen med tre seire. De la beslag på en tredjeplass, målforskjellen bak FC Midtjylland, og tre poeng bak erkerivalen FCK. Det var liten tvil om at de var favoritter mot et AGF som sto med to strake tap, hadde surret bort muligheten til å ende på øvre halvdel før tabellen splittes, og så temmelig usle ut da jeg så de tape hjemme for FC Nordsjælland en snau uke tidligere. Fra AGF-seksjonen var det nå ikke overraskende en strøm av nidviser mot Brøndby og deres supportere fra det aarhusianerne kaller «Pestegnen» (Vestegnen). På tribunen klarte jeg etter hvert også å finne mine Aarhus-kompiser Morten og Michael, som selvsagt stemte i.
Det var en super stemning, men etter at røyken fra røykbomber og bluss hadde lagt seg, var det ikke helt overraskende Brøndby som tok initiativet ute på banen med mye ballbesittelse. Det tok 10-15 minutter før AGF kom seg litt mer med, men da den første reelle sjansen kom, var den likevel til hjemmelaget. Avslutningen til Anis Slimane ble imidlertid blokkert, men i det 24. minutt ble Marko Divkovic spilt fri og sendte Brøndby i føringen 1-0. Ti minutter senere produserte AGF sin første skikkelige sjanse. Jack Wilshere fikk sin debut fra start og la et innlegg som fant hodet til Yann Bisseck som headet i mål. Jubel på AGF-seksjonen, men den ble av det kortvarige slaget, for etter en VAR-sjekk ble målet annullert siden Albert Grønbæk hadde stått i offside. Brøndby kunne i stedet økt ledelsen før pause, men det sto 1-0 halvveis.
Andre omgang startet i et høyere tempo og med mer direkte spill snarere enn balltrilling på kryss og tvers. I det 52. minutt ble det nok en gang jubel i AGF-leiren da innlegget til Emil Kahl ble ekspedert i mål av Albert Grønbæk, og denne gang var det ingen VAR som ødela. 1-1. Vertenes Andreas Bruus testet AGF-keeper Jesper Hansen som måtte gjøre en god redning, og Brøndby presset en periode nokså kraftig på. I tillegg hadde det utviklet seg til å bli en tøff og amper kamp der dommeren bare i løpet av andre omgang måtte finne frem det gule kortet sju ganger. Mustapha Bundu var nære på å gi vertene enda en på trynet, men etter å ha driblet seg forbi et par man, gikk ballen til slutt utenfor målet. Det var dog Brøndby som kjørte mot slutten, men de måtte til slutt nøye seg med ett poeng da det sluttet 1-1 foran 23 128 tilskuere.
Et tross alt oppløftende poeng for AGF, men sikkert to tapte poeng sett med Brøndby-øyne. Etter tre besøk på Brøndby Stadion, har jeg fortsatt tilgode å se Brøndby vinne der, og det er muligens litt spesielt. Etter å ha tatt farvel med mine venner som skulle kjøre tilbake til Aarhus, valgte jeg å spasere den lange veien helt opp til Brøndbyøster stasjon, siden den sedvanlige korken i området sørget for enorme forsinkelser på bussene. Inne i København sentrum valgte jeg denne gang rett og slett å bare få meg litt mat på en Burger King og deretter trekke meg stille og rolig tilbake til hotellrommet.
Mandagen skulle jeg for øvrig fått med meg en kamp i Sverige, der Lunds BK skulle tatt imot Malmö FF til treningskamp på Klostergårdens IP i Lund. Det var imidlertid først søndag kveld jeg ble oppmerksom på at den var avlyst, fordi Malmö FF nå i stedet skulle spille cupkamp mot AIK på Malmö IP. Jeg ville selvsagt dratt på den i stedet, men der var det ingen tilgjengelige billetter, og hadde tydeligvis heller ikke vært noe billettsalg. I stedet endte det opp med en kamp i første runde av det danske ishockey-sluttspillet, der jeg fikk se Rungsted Seier Capital slå Herning Blue Fox 5-1 og utligne til 1-1 i kamper. Jeg hadde jo først hatt planer å dra hjem mandag, men etter at jeg valgte å bestille fly København – Beograd på tirsdagen for å se Rangers i aksjon borte mot Crvena Zvezda (på torsdagen), valgte jeg å droppe flyvningen tilbake til Norge mandag og heller bli et ekstra døgn i København før turen skulle gå til Serbia og Beograd.
Revisit: Brøndby IF v AGF Aarhus 1-1 (1-0) Superligaen Brøndby Stadion, 13 March 2022 1-0 Marko Divkovic (24) 1-1 Albert Grønbæk (52) Att: 23 128 Admission: 120 DKK
Jeg hadde en ny travel dag planlagt, og med mine venner i AGF på besøk hos Brøndby, var dagen lagt opp rundt dette, men jeg hadde samtidig blitt oppmerksom på en tidligere kamp oppe i Hillerød, og ville nå gjøre et forsøk på å få med meg begge. Etter å ha gått til innkjøp av litt frokost, var det bare å komme seg med det det nordgående S-toget på linje A med Hillerød som endestasjon. Jeg ankom Hillerød med fortsatt rundt to timers tid til avspark, og det var ikke helt uten grunn at jeg hadde dratt tidlig hit opp, for jeg ville nemlig ta en ordentlig kikk på Fredriksborg Slott før jeg tuslet videre mot dagens første kamp.
Hillerød er en by som i 2021 har rett i underkant av 35 000 innbyggere, og den er også administrasjonssenter for både kommunen med samme navn og for Region Hovedstaden. Byen er også et industrielt senter for regionen, og et viktig knutepunkt på nord-Sjælland, men den er uten tvil mest kjent for Frederiksborg Slott, der danske konger ble kronet i perioden 1671-1840. Dette slottet er en populær turistattraksjon, og det er ikke vanskelig å skjønne når man er der. Første del av slottet ble påbegynt av kong Frederik II i 1560, men hans sønn Christian IV rev mesteparten av farens verk og oppførte i perioden 1620-1625 et nytt i hollandsk renessansestil. Da jeg kom inn i sentrum og så det på andre siden av Slottssøen, ble jeg nærmest helt bragtatt, og jeg ble ikke mindre imponert etter å ha vandret over vollgravene og tatt det fantastiske bygget nærmere i øyesyn. Like imponerende er egentlig de vanvittige slottsparkene, med blant annet sin barokkpark. Aldeles fantastisk!!
Stum av begeistring måtte jeg dog rive meg løs og traske videre gjennom de utrolige hagene og inn på stiene som leder inn i slottets skoger. Jeg orienterte meg frem på disse stiene og frem til stedet der jeg skulle dreie opp mot Hillerød Stadion, der jeg med en halvtimes tid til avspark ankom. Jeg stoppet opp på utsiden for å kjøpe en billett på nettet, siden man ble oppfordret til det, og det kostet meg 57,72 danske kroner (inkludert 7,72 kroner i gebyr). Deretter kunne jeg ta meg innenfor på det nokså spartanske stadionet og oppsøke matutsalget for å gå til innkjøp av en pølse og en Faxe Kondi mens jeg ventet på avspark i dagens toppkamp i 2. Division.
Klubben jeg i dag skulle se ble i 1937 stiftet under navnet Ullerød Gymnastik Forening (UGF), men etter en debatt om navnet i 1960-årene, endret de i 1968 navnet til Hillerød Gymnastik- og Idrætsforening (Hillerød G&IF). Et nytt navnebytte kom i 2009, da de tok dagens navn Hillerød Fodbold, og i 2017 hadde de nådd 2. Division etter fire opprykk på seks år. Da danske i fjor (2021) sommer gjorde om sin 2. Division med to avdelinger til å bli én 2. Division og én 3. Division, klarte også Hillerød å gjøre det godt nok til at de kvalifiserte seg for den nye 2. Division, og denne sesongen er de sannelig også med og kjemper i toppen der. Det var Næstved som toppet tabellen, og hadde fire poeng ned til nettopp Hillerød, med dagens bortelag B93 ytterligere fem poeng bak på en tredjeplass. De to sistnevnte hadde også denne kampen tilgode på Næstved, slik at spesielt Hillerød med seier ville ta seg opp i ryggen på et Næstved som hadde tapt sin kamp dagen før.
Hillerød Stadion består tilsynelatende av to baner, der er bane bortenfor har løpebaner og virker å huse friidrett. Fotballen spilles tydeligvis på den andre nærmest inngangspartiet, og begge har heldigvis naturgress. Ellers er det ikke all verden med tribunefasiliteter her, men nedover langs den bortre langside er det en seksjon med åpen tribune. I enden nedenfor dette tok etter hvert B93-fansen plass, mens jeg i likhet med flere andre tok oppstilling på flatmark på den andre langsiden og forsøkte å få litt sol i trynet. Der vaiet allerede de oransje flaggene til noen av hjemmesupporterne, og mens flere koste seg med øl, hadde jeg en ‘hvit’ dag. Snart kom også spillerne ut på banen, og vi kunne starte ballet.
De 538 tilskuerne fikk se en tett og nokså jevnspilt kamp, der jeg likevel sto med en tidlig følelse av at Hillerød hadde initiativet, og de tok da også ledelsen ved Matin Al-Atlassi etter tjue minutters spill. Mens et ekorn plutselig kom luskende og virket litt nysgjerrig på restene av mitt pølsemåltid (det vil si en skalk av et pølsebrød og litt ristet løk), hadde B93 en god mulighet til å utligne, men også i den andre enden hadde hjemmelaget sjansen til å øke. Det sto imidlertid fortsatt 1-0 da lagene gikk i garderoben ved pause, og jeg benyttet anledningen til å nok en gang dobbeltsjekke reiseveien herfra til Brøndby Stadion.
Ikke overraskende var B93 på jakt etter en utligning etter hvilen, men det var omsider Hillerød som i stedet økte slik at avgjørelsen falt etter omtrent halvspilt andre omgang, da Jonas Hemmingshøj tegnet seg på scoringslisten. Det ble ikke flere scoringer, så 2-0 ble sluttresultatet, og Hillerød hadde nå for alvor lagt press på serieleder Næstved. Selv hastet jeg av gårde tilbake gjennom skogen og mot Slottspavillonen stasjon på en lokal linje for å starte ferden mot Vestegnen og Brøndby og dagens andre kamp.
Etter at jeg søndagen før hadde fullført den danske Superligaen med mitt besøk hos Sønderjyske, hadde nå dagen kommet for å også fullføre den danske 1. Division, og dermed landets to øverste divisjoner. Det skulle skje med en kamp på Hvidovre Stadion, der Hvidovre IF skulle ta imot FC Helsingør, og jeg hadde i den forbindelse avtalt å møte en gammel kompis som jeg mistet kontakten med for noen år siden, men som jeg ved en tilfeldighet traff på igjen i forbindelse med Rangers sin bortekamp mot Brøndby i høst. Også denne karen heter Morten, og er ikke identisk med med kompis med samme navn i Aarhus.
Det dreier seg snarere om en kar jeg har kjent lenger enn som så – fra tilbake til midten eller siste halvdel av 1990-årene, og som jeg så mine første kamper i Danmark sammen med. Den gang fulgte han BK Frem i tykt og tynt, og jeg stusset litt på at han nå hadde begynt å følge deres rivaler Hvidovre IF. Det skulle vise seg at det hadde med mer å gjøre enn bare det at han nå hadde flyttet til Hvidovre. Med kampstart klokka 12.45, hadde vi avtalt å møtes ved Friheden stasjon klokka 10.30, like ved Hvidovre Stadion, og da vi slo oss ned med et par øl på bodegaen Nekudemus, var det rett og slett en sjokkerende historie jeg fikk høre.
Jeg var for så vidt klar over at BK Frem allerede for flere år siden hadde blitt redusert til et politisk sirkus der venstreekstremister fikk ture frem, men hadde ingen anelse over hvor ille det faktisk sto til. Det hadde begynt i det små, men en liten håndfull personer, men plutselig var det 15-20, så 40-50, og til slutt hadde de tatt totalt over på tribunen, og de som ikke passet inn i deres (kommunistiske) agenda ble truet, hetset, hengt ut, og til og med utsatt for grov vold. Min kompis hadde blitt vant til trusler og hets, men fant seg ikke i det da det også var tilfelle da han hadde med seg sin lille stesønn som naturlig nok ble veldig redd. Etter å ha gått hjem med stesønnen, hadde han returnert for å konfrontere bermen, og endte opp med å bli banket opp av et tosifret antall personer fra ‘voldsvenstre’.
Det utrolig her er at den nye klubbledelsen stilltiende aksepterte dette, med begrunnelsen at disse nykommerne med sin agenda tross alt ‘skapte så god stemning’, så da var det ikke så nøye med de som fra barnsben av hadde vært trofaste fans i en årrekke. Beskjeden var at man sto fritt til å ikke komme lenger om man ikke likte retningen klubben hadde tatt, og Morten endte opp med å brenne alle broer etter å ha revet i stykker sitt medlemskort på klubbdirektørens kontor der og da. Det må ha sittet utrolig langt inne, og dette bør da også være en advarsel om hvor ille det kan gå om ikke slikt svineri slås ned på allerede i starten.
Nå skulle dette uansett handle mer om Hvidovre, og da er det vel naturlig å begynne med at det er en forstad i det vestlige København, omtrent 8 kilometer vest for sentrum av kongens by. Det ble i 1682 notert at Hvidovre landsby besto av 18 gårder og 14 hus uten jord. Liten tvil om at Hvidovre har vokst siden den gang, men til tross for åpningen av jernbanen mellom København og Roskilde i 1847, var det først på 1900-tallet at befolkningsveksten virkelig skjøt fart. Etter første verdenskrig var det voldsom boligmangel i København, og grunneierne så sitt snitt til å tjene gode penger på tomtesalg til boligutbygging. Hvidovre kommune hadde i 2021 heler 53 433 innbyggere, og er med det Københavns nest største bydel.
Hvidovre IF ble stiftet i 1925, men det var først i 1960-årene at de virkelig begynte å gjøre seg bemerket. I 1962 sikret klubben opprykk til 3. Division (som da også var nivå tre), og dette var starten på en klatring i divisjonene som endte med at Hvidovre i 1966 ble danske seriemestere. I 1971 ledet Hvidovre tabellen før siste serierunde, men måtte til slutt se seg forbigått av Vejle. I 1973 ble det imidlertid ny serietittel, blant annet takket være angriperen Hans Aabech, som satt scoringsrekord med 28 mål på 22 seriekamper. Både han og treneren forsvant etter den sesongen, og året etter rykket Hvidovre ned, men var tilbake i 1979, og i 1980 vant de den danske cupen etter finaleseier 5-3 over Lyngby. Året etter tok de også sin tredje og foreløpig siste serietittel.
Klubbens store profil i denne perioden var Michael Manniche, som etter hvert ble solgt til Benfica i 1983, men året etter klarte Hvidovre å sikre seg en ung, talentfull keeper ved navn Peter Schmeichel. Etter et nedrykk i 1985, var han med på å spille de opp igjen året etter, før han dro til Brøndby. Hvidovre rykket ned igjen i 1987, og i 1990 rykket de faktisk også ned i Danmarksserien for første gang på 41 år. De var i 1996/97-sesongen tilbake med en foreløpig siste sesong i Superligaen, men i 2004 var de igjen tilbake i Danmarksserien. Nå er de imidlertid tilbake i 1. Division, der de har befunnet seg siden opprykket fra 2. Division i 2018.
Etter å ha ladet opp med både Tuborg og Underberg (som jeg var svært skeptisk til, og dermed begrenset meg til én) på Nekudemus, var det på tide å gå den korte veien opp til Hvidovre Stadion. Dagens kamp var så absolutt en toppkamp, for gjestene FC Helsingør hadde en fem poengs luke i toppen ned til duoen Lyngby og Hvidovre. Jeg hadde jo med egne øyne sett at Lyngby rotet det til og tapte kvelden før, så nå hadde Hvidovre muligheten til å hoppe opp på andreplass, men det ville selvsagt bli en tøff kamp. Hvidovre IF hadde i anledning dagens kamp delt ut gratisbilletter til interesserte beboere med postnummer 2650, og det inkluderte min kompis Morten, som dermed hadde snappet opp billetter både til seg selv og til undertegnede. Vi stilte oss i køen utenfor med rundt en halvtime til kampstart, og hadde tilbragt såpass med tid på puben at vi imidlertid ikke var blant de første 500 ankomne som fikk utdelt gratis lue og hansker.
Hvidovre Stadion ble åpnet i 1954, og domineres av den store hovedtribunen som dog først ble reist i 1970. Anlegget har løpebaner rundt det som heldigvis er en matte med deilig naturgress, og minner egentlig veldig om anleggene til blant annet Vanløse og sirkus-klubben BK Frem. Rundt resten av banen er det stort sett noen avsatser med åpen tribune, men unntaket er vel bortre kortside, som også var det eneste området av anlegget jeg ikke beveget meg i løpet av dagen. Vi tok oppstillingen øverst på den store tribunen, og man skjønner at man er i Danmark og ikke i Norge når et skilt varslet om at det på denne seksjonen var fullt tillatt å røyke. Klubben skal høste ros for sine flæskestegs-sandwich, som jeg var lysten på å prøve, men da Morten i stedet hadde hentet ut pølser (og øl) til oss, falt de naturligvis også svært godt i smak.
Hvidovre var ubeseiret på hjemmebane denne sesongen, og det var divisjonens beste hjemmelag som nå skulle ta imot serielederen og divisjonens beste bortelag. Hvidovre fikk en god mulighet da Tobias Thomsen i det 13. minutt fikk hodet på et innlegg, men headingen gikk rett på keeper, og i stedet slo FC Helsingør fryktelig tilbake. I det 20. minutt hadde vertene problemer med å få klarert et hjørnespark, og ballen endte hos Nicolai Geertsen som hamret ballen opp i nettaket. Kun fire minutter senere hadde Hvidovre visse problemer med få klarert et hjørnespark, og Callum McCowatt fant til slutt Mikkel Knudsen som kom på et løp inn i feltet og økte til 0-2. Hvidovre var ikke helt ufarlige, og Christoffer Boateng hadde eksempelvis et susende skudd som bortekeeper Sebastian Militz måtte i aksjon for å redde. Jeg sto likevel med en følelse av at gjestene var et bedre lag og at dette ville bli vanskelig for Hvidovre, og det var fortsatt med 0-2 på resultattavla at lagene tok pause.
Hjemmelagets maskot, pandaen Helge, var neppe tilfreds, og det var sikkert heller ikke hjemmetrener Per Frandsen. Hans utvalgte forsøkte i hvert fall etter hvilen, da de startet omgangen med mye ball, men det ville seg ikke helt der fremme mot gjestenes solide forsvar. Da var bortelaget mer effektive, og Tonni Adamsen var nære på å øke ledelsen etter en drøy times spill. Et par minutter senere satt den imidlertid for Adamsen, som økte til 0-3. Ingen vei tilbake for Hvidovre, og på overtid fikk gjestene også straffespark som Kristoffer Munksgaard omsatte i scoring etter selv å ha blitt felt. Med det fastsatt han sluttresultatet til 0-4, og det var neppe noen av de 1 812 fremmøtte som med hånden på hjertet ville kunne si at borteseieren var ufortjent.
Vi forflyttet oss ned i Hulen, som er supporterbaren innunder tribunen, og fikk også der bekreftet at man ved Hvidovre har det samme fine miljøet jeg husket fra BK Frem før den klubben ble overtatt av berme. Neste stopp ble Wongs Grill, der jeg omsider også fikk meg en flæskestegs-sandwich, og turen gikk deretter med toget til Sjælør og Cafe Ellebo. Det er egentlig en BK Frem-pub, og Morten klarte ikke helt å holde tilbake skadefryden da noen av deres fans etter hvert kom inn etter å ha tapt sin bortekamp mot Dalum i 3. Division. Uansett skulle vi videre mot sentrum, og var innom både Cafe Sommersted, Thai Corner Bar, og til slutt City Pub, før vi trakk oss tilbake. Det hadde vært en trivelig dag med en gammel venn, og samtidig hadde jeg nå fullført begge de to øverste danske divisjoner. Jeg hadde imidlertid to dager til foran meg med base i den danske hovedstaden.
Danish ground # 41: Hvidovre IF v FC Helsingør 0-4 (0-2) 1. Division Hvidovre Stadion, 12 March 2022 0-1 Nicolai Geertsen (20) 0-2 Mikkel Knudsen (24) 0-3 Tonni Adamsen (65) 0-4 Kristoffer Munksgaard (pen, 90+3) Att: 1 812 Admission: Free
Etter å ha kommet hjem fra Danmark tirsdag kveld, ble det ikke altfor lange oppholdet i Norge før jeg igjen var på farten med en ny tur dit ned. Jeg skulle fly ned til København fredag morgen, og hadde i den forbindelse bestemt meg for å overnatte hos min mor i Drøbak fra torsdagen. Imidlertid skulle også Stjernen gjeste Frisk Asker i deres nye storstue på torsdag. Jeg vurderte et øyeblikk å droppe den, men Mr. Red Beavers, Runar Sandsengen, overtalte meg ved å tilby skyss til Asker og å slippe meg av ved Korsegården på vei tilbake. Det kunne jeg ikke takke nei til, og dermed fikk jeg også se Stjernen nok en gang snu underlege og vinne hele 6-1 i den nye Risenga ishall før jeg kom meg til Drøbak.
Forrige helg hadde Superligaen blitt fullført for min del, og denne helgen skulle også 1. Division fullføres med de siste to banene jeg hadde tilgode å besøke. 09.55- avgangen til SAS fraktet meg trygt ned til Kastrup, og derfra var det bare å toge inn til København sentrum, der jeg igjen hadde booket City Hotel Nebo på Istedgade som min base. Opprinnelig var tre overnattinger bestilt, men jeg hadde jo i ettertid bestemt meg for å droppe returen til Norge på mandagen for å heller dra rett videre til Beograd (og Rangers sin bortekamp mot Crvena Zvezda) på tirsdagen, og dermed bestilt en fjerde natt. Det kom på totalt 1679 danske kroner, og i resepsjonen ordnet de det greit slik at jeg slapp å bytte rom på mandagen.
Jeg valgte å betale 500 kroner for et 4 dagers City Pass av typen ‘large’ (som gir fri reise på alt av kollektiv og dekker hele hovedstadsområdet og vel så det; blant annet helt opp til Helsingør), og med det gjort var det bare å sette kursen nordover. S-toget med Hillerød i panna fraktet meg så langt som til Lyngby, der jeg steg av og fant frem til bodegaen Lille Fortun. Kongens Lyngby ligger rundt 11 kilometer nord for København sentrum, og er således en forstad eller drabantby til København. Det er litt vanskelig å tallfeste noe innbyggertall for selve Kongens Lyngby, men Lyngby-Taarbæk kommune (hvor Kongens Lyngby er det største stedet) har omtrent 57 000 innbyggere.
Her har man funnet bevis på at det var bosetninger i området allerede for rundt 8 500 år siden. Navnet Lyngby stammer fra vikingtiden, og indikerer at byen ble grunnlagt på den tiden. ‘Kongens’-delen av navnet menes å ha vært en måte å skille den fra andre steder med samme navn, i tillegg til at området her inntil reformasjonen i 1536 var krongods som altså tilhørte kongen. Da togforbindelsen med København kom i 1863 (og ble forlenget til Helsingør året etter), medførte det at det rikere borgerskap i København fikk muligheten til å bosette seg i Kongens Lyngby, og i tillegg sørget det for at industrien blomstret. Dette var også det første sted i Danmark som fikk elektrisk belysning. I dag har Kongens Lyngby for lengst vokst sammen med både København og andre forsteder nord for hovedstaden.
På Google Maps hadde jeg funnet noe som utfra navnet Lyngby Fan Bar tydet på at det rett utenfor stadion ville være være mulig å lade opp til kamp med en øl inne i varmen, så jeg tok snart en buss mot stadion og spaserte det siste strekket fra der den slapp av. Denne ‘baren’ viste seg imidlertid å kun være en utendørs greie der man har satt opp to-tre containere med blant annet ølsalg, og jeg angret nå et lite øyeblikk litt på at jeg hadde dratt opp så tidlig at det fortsatt var over halvannen time til kampstart, men selv om det var kaldt og surt, ga containerne i hvert fall litt le for vinden som til tider gikk gjennom marg og bein. Heldigvis hadde jeg husket både lue og hansker, og jeg overlevde frem til jeg gikk inn på selve stadionet med en drøy halvtime til avspark.
Lyngby Boldklub ble stiftet i 1921, ved at 30 unge menn brøt ut av fotballavdelingen til Lyngby IF for å stifte sin egen klubb, og de har jo dermed også nylig markert 100-årsjubileum. Klubben sikret det danske seriemesterskapet i både 1983 og 1992, i tillegg til at de tre ganger har blitt nummer to, og fire ga ganger nummer tre. I den danske cupen har de tre titler; i 1984, 1985 og 1990. Lyngby spilte så sent som i 2017/18 i Europa League kvalifiseringen, men rykket året etter ned fra Superligaen. De returnerte på første forsøk, men i fjor endte 2020/21-sesongen med nytt nedrykk slik at de igjen nå er å finne i 1. Division. De håper dog på en umiddelbar retur nok en gang, og la beslag på andreplassen bak ledende FC Helsingør, mens dagens gjester fra Nykøbing hadde mer enn nok med å kjempe om en plass på øvre halvdel av tabellen før den skal splittes.
Lyngby Stadion åpnet i 1949, og har vært hjemmebane for Lyngby BK helt siden den gang. Det er en tribune på hver langside, hvorav den vestlige ble byttet ut så sent som i 2013. Tre år senere kom en ny åpen tribune på plass på den sydlige kortsiden, men den var åpenbart ikke i bruk denne dagen, og ifølge min groundhopper-kollega Klaus Parmo Jensen (som snart skulle holde meg med selskap på Lyngby Stadion), blir det vel egentlig kun brukt til store oppgjør med klubber som Brøndby og FCK på besøk. På den nordlige kortsiden er det ikke noe særlig med tribune, men her ser man godt spor etter den gamle løpebanen, og også er det noen avsatser igjen av en tribune på den ene del av svingen.
Som jeg var inne på hadde Klaus Parmo Jensen sett at jeg var i Danmark igjen, og tatt kontakt med spørsmål om jeg skulle til Lyngby. Da jeg bekreftet dette, sa han at han også hadde tenkt seg dit, og vi avtalte å møtes oppe på enden av den østlige tribunen, der vi ble stående og se mesteparten av kampen fra. Klaus insisterte nå på å stå for innkjøp av pølse og øl, og en ting jeg merket med ved utsalgene på Lyngby Stadion var at det gjerne er store køer hele kampen gjennom. Vanligvis dør de jo gjerne hen i løpet av kampen, og tar seg opp igjen i pausen, men Klaus bekreftet at det ved samtlige av hans besøk til Lyngby har vært en konstant kø hele kampen gjennom, slik det også var denne kvelden. Han fortalte også at Lyngby er en klubb som har et meget trofast publikum, og at man derfor gjerne opererer med nokså like tilskuertall uavhengig om det er spill i Superligaen eller 1. Division som gjelder (selvsagt sett bort fra at flere av de større Superliga-klubbene har med seg flere bortefans.
Lyngby hadde som nevnt andreplassen før de nå tjuvstartet helgens runde, med fem poeng opp til FC Helsingør, men kun målforskjellen foran treer Hvidovre, så en seier ville komme godt med. Det ville det også for et Nykøbing-lag som jaktet sjetteplassen og hadde ett poeng opp til HB Køge. Lyngby gikk ut i hundre og hadde blant annet en kjempesjanse i det sjuende minutt, da Rezan Corlu traff stolpen. Det første 10-15 minuttene ble de 3 784 tilskuerne vitne til et veldig press fra hjemmelaget, og det virket nærmest som om det kun var et tidsspørsmål før Lyngby-målet ville komme, men det ville seg ikke foran mål for hjemmelaget, og da smalt det i motsatt ende noen minutter før pause. Selv om Nykøbing kom noe mer med etter Lyngbys voldsomme start, var det liten tvil om at det var mot spillets gang at Mathias Johannsen headet inn 0-1 i det 42. minutt. Lyngby hadde vært best i første omgang, men det var Nykøbing som gikk i garderoben med ledelse halvveis.
Etter å hentet nye forsyninger med pølse og øl (Klaus avslo da han var mett og skulle kjøre hjem etter kamp), så vi at Lyngby omsider fikk sin velfortjente utligning i andre omgangs tiende minutt. Magnus Kaastrup fant navnebror Magnus Westergaard med et innlegg, og da sto det 1-1. Jeg var vel neppe den eneste som nå sto med en følelse av at en Lyngby-seier nå lå i kortene, men de hadde visse utfordringer med å bryte ned Nykøbing-forsvaret, og gjestene var ved flere anledninger skumle på kontringer. Klokka tikket rett og slett mot et uavgjort-resultat som Lyngby-fansen neppe ville være helt tilfreds med. Så på overtid kom vinnermålet, men ikke den veien vi forventet. I det andre tilleggsminuttet fant et innlegg frem til Mathias Kristensen som etter en fin berøring sendte ballen i mål for Nykøbing. 1-2, og frustrasjonen var til å ta og føle på på Lyngby Stadion. Lyngby rakk å få en mulighet til å utligne helt på tampen, men måtte se seg slått.
Jeg takket Klaus for selskapet og tok umiddelbart beina fatt i et forsøk på å rekke et tog som skulle gå fra stasjonen Lyngby Lokal; på en lokal linje mellom Jægersborg og Nærum. Den rakk jeg med et par små minutters margin, og ble med til endestasjonen Jægersborg, der jeg kom meg med S-toget mot sentrale København. Grunnet en påkjørsel viste det seg at trafikken gjennom København H var stanset, så toget gikk nå kun til Østerport, men derfra hoppet jeg på metroen. Jeg trakk meg nokså stille og rolig tilbake og fant senga, for dagen etter var jo også en dag, og da hadde jeg planlagt ikke bare en kamp som ville bety komplett 1. Division for meg, men også å i den forbindelse møte en gammel kompis.
Danish ground # 40: Lyngby BK v Nykøbing FC 1-2 (0-1) 1. Division Lyngby Stadion, 11 March 2022 0-1 Mathias Johannsen (42) 1-1 Magnus Westergaard (55) 1-2 Mathias Kristensen (90+2) Att: 3 784 Admission: 100 DKK
Etter å ha kommet hjem fra Danmark tirsdag kveld, skulle jeg bare være hjemme et par dager før jeg dro nedover igjen, og hadde egentlig ingen store planer for onsdagen. Min kompis Jon Erik viste seg imidlertid å muligens være litt rastløs denne dagen, og følte for en tur ut, samtidig som han vel manglet en kamp på Melløs kunstgress, der Moss sitt A-lag skulle måle krefter mot FK Eik Tlnsberg 871 i en treningskamp. Jeg var nok tross alt ganske lett å overtale, og ble til slutt med, slik at Moss var destinasjonen da Jon Erik plukket meg opp med i underkant av en time til kampstart, og snart parkerte vi utenfor brakka på Melløs.
Mens Moss går løs på en ny sesong i 2. divisjon, må den nye Tønsberg-klubben ta fatt på nok en sesong i 3. divisjon, etter at de i fjor høst mistet avdelingstittelen og opprykket i siste serierunde. Representanter for hjemmefansen hadde i anledning kveldens treningskamp kostet på seg litt pyro som ble antent fra hovedtribunen inne på Melløs Stadion mens spillerne kom ut for å gå over til kunstgresset ved siden av. Det var langt mer fyrverkeri enn det det var på banen i en målløs første omgang som Jon Erik og jeg i stor grad benyttet til å slå av en prat med en av de unge Fredrikstad-guttene i MFK-troppen.
For å ta dette veldig raskt og greit, løsnet det for hjemmelaget etter pause, og tjue minutter ut i andre omgang sendte Vetle Hellestø vertene i føringen. I det 74. minutt doblet mossingene deretter ledelsen fra straffemerket, ved en spiller hvis navn nærmest ruller av tunga – nemlig Kabamba Tumba Kalabatama. I det 83. minutt satt Claudio Braga spikeren i kista og fastsatt sluttresultatet til 3-0 foran det jeg hadde talt meg frem til å være 72 tilskuere. Underholdningen kom med målene etter pause, og forhåpentligvis ble begge lags trenere litt klokere foran seriestart. Moss sies for eksempel å ha hatt tre prøvespillere i aksjon. For vår del bar det rett hjem, og jeg hadde jo en ny tur å pakke for.
Superligaen var fullført, og helgens ‘jobb’ var på en måte gjort i så måte, men med mandagskamp for AGF Aarhus, var det selvsagt på sin plass med en dag i Danmarks nest største by for å treffe gode kompiser og få med seg kamp med dem i Aarhus. Utsjekking fra Hotel Vojens var klokka 11.00, og jeg skulle ha toget fra Vojens stasjon klokka 11.36. På vei opp til rommet etter å ha inntatt en hotellfrokost, oppdaget jeg at hotellets egen pub – Perron – allerede var åpen, så da jeg gikk ned for å sjekke ut en gang etter halv elleve, slo jeg meg ned med en Tuborg der mens jeg ventet på at toget skulle gå fra stasjonen rett over veien. Det var svært godt besøkt til å være en mandags formiddag. Ved togbyttet i Fredericia snaut 40 minutter senere hadde jeg en halvtimes tid på meg til neste tog, og det var selvsagt mer enn nok tid til å svippe innom Sidesporet for en ny Tuborg før jeg ble med 12.43-toget videre til Aarhus H, der jeg etter ytterligere en time på jernhesten kunne stige av.
450 danske kroner hadde blitt betalt for overnatting ved Cabinn Aarhus, der jeg også overnattet ved mitt forrige besøk i byen, tilbake i august, og etter å ha spasert gjennom sentrum fra stasjonen, fikk jeg umiddelbart sjekket inn. Nå var det på tide å få i seg noe mat, og det ble gjort på Mackie’s Pizza, der jeg ikke helt unaturlig satt til livs en meget god pizza. Neste stopp ble en folketom Cockney Pub der jeg åpenbart avbrøt den kvinnelige bartenderen i en avholde en privat karaoke-sesjon for seg selv. Det var i hvert noen flere kunder på Sherlock Holmes Pub, der jeg nøt en pint Stowford Press mens en kompis forsøkte å overtale meg til å komme opp i leiligheten til en kamerat av ham. Jeg ga omsider etter, og spaserte dit opp. Da min kompis Morten etter hvert også kom, ble han kun værende en halvtimes tid før han valgte å spasere mot stadion, og jeg ble med ham.
Spaserturen dit ut tok bortimot tre kvarter, men det var greit å få beveget litt på seg. Da vi kom nedover Stadion Allé, så vi snart den lyserøde fasaden foran oss i enden av veien, og den skal ifølge Morten være fredet. Det ble nemlig et tema da han fortalte at AGF Aarhus i løpet av et par år håper å ha ferdig et nytt stadion her. Det vil i så fall si at det meste av dagens stadion vil rives, og erstattes med et nytt på samme sted (muligens vil man dog velge å vende matta etc). Han har da også i lengre tid gitt uttrykk for at Aarhus Idrætspark dessverre ikke lenger er en spesielt god hjemmebane for klubben, og at trenger noe nytt og mer moderne. Selv har jeg i hvert fall alltid likt med der ved mine besøk, og det finnes da verre ting enn løpebaner (for eksempel kunstgress). Jeg håper at det i hvert fall ikke vil bli noe fullstendig sterilt og dørgende kjedelig, men det vil tiden vise. Når minst to av mine bekjente i Aarhus også er West Ham fans som ikke har noe spesielt å utsette på deres nye stadion, vet man jo imidlertid at alle ikke er like kresne.
Jeg hadde på forhånd betalt 100 danske kroner for en billett på AGF sitt ‘stemningsafsnit’, der også mine kompiser har fast tilhold helt øverst, men jeg var klar over at flere ville glimre med sitt fravær denne kvelden. Noen hadde tilbragt helgen i Skottland, der de faktisk er sesongkortholdere på Ibrox, og hadde ikke landet tilbake i Danmark tidsnok til å rekke kampen. Men etter at jeg og Morten hadde tatt oss innenfor og klatret opp til toppen av seksjonens andre nivå, traff vi uansett snart på flere kjente fjes der, rett ved siden av ølutsalget som er der oppe. Jeg vet ikke om mine danske venner vil være helt enig i dette, men jeg synes nok at AGF har hatt en noe skuffende sesong utfra forventningene jeg hadde, og det var nå kun syltynn teori som kunne skaffe dem en plass på øvre halvdel av tabellen før den splittes. De skulle nå opp mot et FC Nordsjælland som lå tredje sist og sto med 13 strake kamper uten seier, så i så måte hadde man i hvert fall god tro på en trepoenger for hjemmelaget.
De 10 339 tilskuerne fikk se en kamp som innledningsvis ikke bød på hverken finspill eller store målsjanser, men med heftige dueller der det ikke ble lagt noe imellom. I det 19. minutt tok AGF ledelsen da et innlegg fra Eric Kahl fant Albert Grønbæk som plasserte inn 1-0. Nokså oppskriftsmessig må man kanskje ha lov til å si, men FCN fulgte ikke oppskriften, for etter målet var det de som presset på, og AGF var til tider nokså usle å se på. Likevel var det så som så med sjanser gjestene produserte, men da de utlignet etter en halvtime, var det etter en solid hjelpende hånd fra vertenes keeper Jesper Hansen. Da han skulle gripe et innlegg fra kanten, presterte han rett og slett å i stedet bokse ballen inn i eget mål. 1-1, og fem minutter før pause trodde Mads Hansen at han hadde sendt gjestene i føringen, men AGF slapp foreløpig med skrekken i og med at VAR bestemte at det hadde vært en offside. Dermed uavgjort 1-1 til pause.
Siden ølutsalget opp i ‘toppetasjen’ kun aksepterer MobilePay, hadde mine danske kompiser måttet stå for innkjøpene i førsteomgangen, men jeg gjorde nå opp for det ved å benytte pausen til å gå ned i det større utsalget under tribunen og benytte meg av tilbudet på seks øl, samt tilbudet på fem lakris-shots, som jeg fraktet med meg opp igjen. Tidlig i andre omgang ble det hjemmejubel igjen da det i det 48. minutt var FCN-keeper Andreas Hansen sin tur til å kløne det til. Han klarte ikke å få kontroll på ballen, og da snappet Mikael Anderson den fra ham og satt den i mål til 2-1. AGF var tilbake i ledelsen uten å ha imponert. Med et drøyt kvarter igjen var vi imidlertid like langt nok en gang, da Mads Kristian Hansen utlignet til 2-2. Igjen skulle VAR se på scoringen, men denne gang ble den godkjent. Begge klubbene jaktet nå vinnermålet, og da det kom med drøyt ti minutter igjen, var det til FCN, med innbytter Simon Adingra som målscorer.
Med ti minutter igjen, og 2-3 på resultattavla, begynte det virkelig å haste for AGF. Jeg tror imidlertid aldri jeg har sett en svakere kamp fra AGF sin side, og det ble aldri farlig rundt FCN-målet mot slutten. Dermed endte det 2-3, til stor skuffelse for hjemmefansen, og alarmklokkene begynte nok for alvor å gå i Aarhus nå. Morten skulle rett hjem siden han tross alt hadde forpliktelsen tidlig morgenen etter, så jeg gikk på egen hånd innover mot byen, og hadde tenkt meg en tur innom puben Hvide Hest. Der var det stengt, men Morten hadde også tipset meg om bodegaen Søren Bruun, der selveste AGF-legenden Stig Tøfting fortsatt skal være inne på eiersiden. Der var det liv, og noen kjente fjes. Det som etter planen skulle være én siste øl på vei tilbake til hotellet, ble både fire, fem og seks, før jeg ble overtalt til å bli med videre til Vinstuen. Det var tross alt på vei tilbake til mitt hotell, og da de snart forflyttet seg videre til Bodegaen, ble det siste stopp for meg før jeg kom meg i seng. Nå gjensto det bare å komme seg opp og med 09.45-toget til København Lufthavn morgenen etter, siden jeg skulle fly hjem derfra.
Revisit: AGF Aarhus v FC Nordsjælland 2-3 (1-1) Superligaen Aarhus Idrætspark, 7 March 2022 1-0 Albert Grønbæk (19) 1-1 Jesper Hansen (og, 31) 2-1 Mikael Anderson (48) 2-2 Mads Kristian Hansen (75) 2-3 Simon Adingra (80) Att: 10 339 Admission: 100 DKK
Det var på tide å forlate København og Sjælland og sette kursen mot det sydlige Jylland, for denne dagen var det på tide med et aldri så lite jubileum når jeg skulle fullføre den danske Superligaen ved å gjeste Sønderjyske. I den forbindelse hadde jeg valgt meg Vojens som base, blant annet fordi man der fortsatt har operativ togstasjon i motsetning til Haderslev. Jeg hadde bestilt plass på 07.56-toget fra København H, og etter to og en halv time på jernhesten kunne jeg stige av i Vojens, der jeg hadde betalt 725 danske kroner for overnatting ved Hotel Vojens rett overfor stasjonen. Jeg håpet å få slenge fra meg bagasjen der, men fikk like godt også sjekke inn allerede, og fikk installert meg på rommet før jeg snart var på farten igjen.
Selv om passasjertrafikken på Haderslevbanen mellom Vojens og Haderslev ble nedlagt i 1978, skal det nevnes at den er gjort om til museumsjernbane med avganger på søndager, men selv om jeg traff med ukedagen, var det nok dessverre lenge til de starter opp for sesongen. Derfor måtte det bli buss når jeg skulle videre til Haderslev, og etter å omsider ha fått betalt sjåføren, tok bussturen rett i overkant av et kvarter. Med fortsatt god tid til kamp hadde jeg selvsagt blinket meg ut et vanningshull i byen, og fant raskt frem til Lanternen bodega, der jeg kunne slå meg ned og kose meg med en Tuborg.
Haderslev ligger i det østlige Sønderjylland, 28 kilometer sør for Kolding og 26 kilometer nord for Aabenraa, og selve byen har rett i overkant av 22 000 innbyggere. Saxo Grammaticus omtalte byen allerede tidlig på 1200-tallet, og arkeologiske utgravninger har avslørt at byen etter all sannsynlighet ble anlagt på midten av 1100-tallet. Dette hadde nok noe å gjøre med at det var her avstanden fra Ribe til Østersjøen var på sitt korteste, og således kunne handelsmenn og kjøpmenn møtes der for å utveksle varer. Denne regionen var for øvrig en periode (1864-1920) på tyske hender, og et og annet veiskilt rundt om i Haderslev forteller også på tysk at man befinner seg i Hadersleben.
Jeg kunne kanskje blitt værende på Lanternen, men valgte etter hvert å bryte opp og forflytte meg. I nokså folketomme gater virket det som om det neste vannhullet jeg hadde blinket meg ut hadde forsvunnet sporløst, mens et annet viste seg å holde stengt til tross for informasjon om det motsatte. Jeg fant dog frem til Bar De Ville, og fikk meg et glass pils fra Fuglsang, som gjerne er bryggeriet som gjelder her nede i Sønderjylland. Det var dog etter hvert på tide å tømme glasset og tusle oppover mot Haderslev Fodboldstadion, der det skulle være avspark i kampen Sønderjyske v OB klokka 14.00. Jeg ankom med rundt tre kvarter til avspark og hadde på forhånd betalt 111,25 danske kroner (110 + 11,25 i avgift) for en billett som ga meg innpass.
Sønderjyske, eller SønderjyskE som de insisterer på å kalle seg, er en litt spesiell klubb. SønderjyskE Fodbold er fotball-avdelingen i det som heter Sønderjysk Elitesport (A/S), men la oss likevel starte i 1906, da Haderslev FK ble stiftet. På denne tiden var Haderslev altså tysk område, frem til den såkalte gjenforeningen i 1920, og flere medlemmer hadde en periode tatt til orde for å endre navnet til Haderslebner Fussball Club, uten at det fikk gehør hos flertallet. Klubben gjorde uansett lenge lite ut av seg på den nasjonale scene, og det var først i 1990-årene at det virkelig begynte å skje ting. Klubben endret navnet til HFK Sønderjylland i et forsøk på å tiltrekke seg fans og sponsorer fra hele regionen snarere enn kun Haderslev-området, og de rykket i 2000 opp i Superligaen.
Det endte med umiddelbart nedrykk tilbake til 1. Division, men så skjedde de noe i 2003, da flere av de beste sønderjyske klubbene i forskjellige idretter gikk sammen under en felles fane. 1. januar 2004 ble Sønderjyske Elitesport A/S stiftet, og mens fotballseksjonen var bygget på Haderslev FK / HFK Sønderjylland, ble eksempelvis ishockeyseksjonen bygget på toppklubben Vojens, herrehåndballklubben på TM Tønder (senere byttet ut med Sønderborg) etc. Det vil altså si at SønderjyskE sine klubber spiller sine hjemmekamper i forskjellige sønderjyske byer avhengig av hvilken idrett det er snakk om. For fotballen sin del har den nye klubben nå vært i Superligaen siden opprykket i 2008, med en andreplass i 2016 som bestenotering i ligaen. I 2020 vant de sin første store tittel ved å slå AaB i finalen av den danske cupen.
Haderslev Fodboldstadion ble innviet i 2001, og med en beliggenhet svimlende 48 meter over havet, er den en av de høyestliggende stadioner i den danske toppdivisjonen. De to langsidene er ikke overraskende sittetribuner. Bak det ene målet er det ståtribune for hjemmefansen, og det er her jeg hadde kjøpt meg billett; skjønt jeg kunne uten problemer gå mellom de forskjellige tribunene, tydeligvis med unntak av borteseksjonen på bortre kortside. Det er forresten herlig naturgress det spilles på, slik det skal være, og ikke nok med det, for her fikk jeg også årets første program i form av en 32-siders blekke som lå i pappesker ved inngangen slik at man gratis kunne forsyne seg selv. Ikke minst hadde de happy hour på øl frem til avspark, med 2 for 1. Om noen danske sikkert vil mene at 43 dansker kroner for en halvliter er stiv pris, kan vel heller ikke de klage når man får to, og jeg kostet selvsagt også på meg en herlig pølse fra grillen.
Det var to lag på nedre halvdel av Superliga-tabellen som skulle møtes. Gjestende OB fra Odense lå på en 9. plass med 20 poeng, mens vertene Sønderjyske lå helt sist med kun 10 poeng på sine 19 kamper hittil, men ville i det minste kunne passere Vejle med seier. Selv om OB med seier ville passere Viborg og ta seg helt opp i ryggen på AGF (som hadde sin mandagskamp til gode) var min AGF-kompis Morten ikke i tvil om at helst så OB ta denne da han gjerne ville ha Sønderjyske ned. Begrunnelsen var at han ikke likte modellen til klubber som Sønderjyske, Midtjylland etc, og at de heller ikke hadde særlig fans eller kultur. I løpet av kampen skulle jeg i hvert fall få et skikkelig skoleeksempel på hvordan megafon og/eller mikrofon ikke skal brukes på tribunen. Fine hjelpemidler til å dra i gang etc, men hos hjemmefansen var det en kar som konstant gaulet i mikrofonen koblet til store høyttalere, og dermed overdøvet han hele tiden totalt de medsupporterne han skulle dra med, og det eneste som hørtes var hans stemme som kontinuerlig gnålte over anlegget.
Det hadde vært nokså sjansefattig inntil OB slo til i det 15. minutt. Joel King spilte frem til Max Fenger som kjempet seg forbi sin oppasser og scoret alene med keeper Lawrence Thomas. 0-1, og OB fortsatte nå å kjøre på i høyt tempo mens vertene slet med å henge med. Jakob Breum kunne gjort 0-2, men valgte å runde keeper og kom på for skrått hold da han skulle avslutte og traff stolpen. Det var dog en advarsel om at det var ytterligere fare på fare for sønderjydene, og i det 28. minutt var det 0-2 da nordmannen Sander Svendsen siktet på bortre hjørne og fant nettmaskene der. Hjemmelaget slet med å skape noe som helst, og skal prise seg lykkelig over at det kun sto 0-2 til pause, for OB kunne saktens puttet på et par til før hvilen. Speaker beskrev det kanskje bra sett med hjemmebriller, da han oppsummerte omgangen med at «man kan si meget, men vejret er da godt». Det stemte da også, for det var deilig i sola denne dagen.
I pausen gjorde hjemmelaget et par byttet, og en av de som kom innpå var Emil Berggreen, som nå gjorde sin debut etter overgangen fra Greuther Fürth. Det skulle han gjøre med stil, for allerede i omgangens tredje minutt sendte han i vei en kanon som suste i mål til 1-2. Nå levde kampen virkelig, og det var et helt annet hjemmelag som nå ga gjestene langt mer kamp etter hvilen. OB-treneren fikk to gule på kort tid, og ble sendt på tribunen, og derfra kunne han nok med en viss nervøsitet se at debutant Berggreen virkelig hadde satt fart på hjemmelaget. Han hadde allerede vært frempå nok en gang med et skudd som ble reddet, da han med et kvarter igjen utnyttet en vanvittig forsvarsfeil. OB-forsvarer Jørgen Skjelvik spilte ballen rett i bena på Berggreen rundt straffemerket, og selv om sistnevnte ikke så ut til å få skikkelig treff, var det nok til at ballen gikk i mål, og utligningen til 2-2 var et faktum. Etter dette var det Sønderjyske som presset på mot slutten, men det ble ikke flere mål, og dermed endte det 2-2 foran 2 673 tilskuere.
Det var først og fremst deilig å komme ut av stadion uten å ha Sønderjyske sin forsanger konstant rungende ut av høyttalerne. Jeg gikk nå for å ta bussen tilbake til Vojens, og vel fremm unnet jeg meg en pitstop på en sandwich-sjappe før jeg gikk for å sjekke ut Østerkroen. Det fremsto fra veien som et vanlig bolighus, og virket også å være stengt, men jeg fant til slutt en inngang på baksiden, slik at jeg fikk meg en Tuborg. Utenfor var det en vei som het Stadion Allé, og på Google Maps så det ut som om den ganske riktig førte til en bane, så jeg måtte selvsagt følge veien og ta en kikk, uten at jeg vet hvem som eventuelt spiller på den enkle banen der oppe (rett ved hockeyhallen). Derfra gikk jeg tilbake, krysset under jernbanelinja, og fant frem til Congo Bar, hvor det var mer liv. Der satt nå også pubverten fra Østerkroen, som tydeligvis hadde stengt, og jeg unnet meg to Tuborg før jeg returnerte til hotellet. Der har de egen pub, men da den var stengt, trakk jeg meg stille og rolig tilbake. Superligaen er fullført!
Danish ground # 39: Sønderjyske v OB 2-2 (0-2) Superligaen Haderslev Fodboldstadion, 6 March 2022 0-1 Max Fenger (15) 0-2 Sander Svendsen (28) 1-2 Emil Berggreen (48) 2-2 Emil Berggreen (76) Att: 2 673 Admission: 111,25 DKK (100 + 11,25 booking fee) Programme: Free
