Lørdag 12.03.2022: Hvidovre IF v FC Helsingør
Etter at jeg søndagen før hadde fullført den danske Superligaen med mitt besøk hos Sønderjyske, hadde nå dagen kommet for å også fullføre den danske 1. Division, og dermed landets to øverste divisjoner. Det skulle skje med en kamp på Hvidovre Stadion, der Hvidovre IF skulle ta imot FC Helsingør, og jeg hadde i den forbindelse avtalt å møte en gammel kompis som jeg mistet kontakten med for noen år siden, men som jeg ved en tilfeldighet traff på igjen i forbindelse med Rangers sin bortekamp mot Brøndby i høst. Også denne karen heter Morten, og er ikke identisk med med kompis med samme navn i Aarhus.
Det dreier seg snarere om en kar jeg har kjent lenger enn som så – fra tilbake til midten eller siste halvdel av 1990-årene, og som jeg så mine første kamper i Danmark sammen med. Den gang fulgte han BK Frem i tykt og tynt, og jeg stusset litt på at han nå hadde begynt å følge deres rivaler Hvidovre IF. Det skulle vise seg at det hadde med mer å gjøre enn bare det at han nå hadde flyttet til Hvidovre. Med kampstart klokka 12.45, hadde vi avtalt å møtes ved Friheden stasjon klokka 10.30, like ved Hvidovre Stadion, og da vi slo oss ned med et par øl på bodegaen Nekudemus, var det rett og slett en sjokkerende historie jeg fikk høre.
Jeg var for så vidt klar over at BK Frem allerede for flere år siden hadde blitt redusert til et politisk sirkus der venstreekstremister fikk ture frem, men hadde ingen anelse over hvor ille det faktisk sto til. Det hadde begynt i det små, men en liten håndfull personer, men plutselig var det 15-20, så 40-50, og til slutt hadde de tatt totalt over på tribunen, og de som ikke passet inn i deres (kommunistiske) agenda ble truet, hetset, hengt ut, og til og med utsatt for grov vold. Min kompis hadde blitt vant til trusler og hets, men fant seg ikke i det da det også var tilfelle da han hadde med seg in lille stesønn som naturlig nok ble veldig redd. Etter å ha gått hjem med stesønnen, hadde han returnert for å konfrontere bermen, og endte opp med å bli banket opp av et tosifret antall personer fra ‘voldsvenstre’.
Det utrolig her er at den nye klubbledelsen stilltiende aksepterte dette, med begrunnelsen at disse nykommerne med sin agenda tross alt ‘skapte så god stemning’, så da var det ikke så nøye med de som fra barnsben av hadde vært trofaste fans i en årrekke. Beskjeden var at man sto fritt til å ikke komme lenger om man ikke likte retningen klubben hadde tatt, og Morten endte opp med å brenne alle broer etter å ha revet i stykker sitt medlemskort på klubbdirektørens kontor der og da. Det må ha sittet utrolig langt inne, og dette bør da også være en advarsel om hvor ille det kan gå om ikke slikt svineri slås ned på allerede i starten.
Nå skulle dette uansett handle mer om Hvidovre, og da er det vel naturlig å begynne med at det er en forstad i det vestlige København, omtrent 8 kilometer vest for sentrum av kongens by. Det ble i 1682 notert at Hvidovre landsby besto av 18 gårder og 14 hus uten jord. Liten tvil om at Hvidovre har vokst siden den gang, men til tross for åpningen av jernbanen mellom København og Roskilde i 1847, var det først på 1900-tallet at befolkningsveksten virkelig skjøt fart. Etter første verdenskrig var det voldsom boligmangel i København, og grunneierne så sitt snitt til å tjene gode penger på tomtesalg til boligutbygging. Hvidovre kommune hadde i 2021 heler 53 433 innbyggere, og er med det Københavns nest største bydel.
Hvidovre IF ble stiftet i 1925, men det var først i 1960-årene at de virkelig begynte å gjøre seg bemerket. I 1962 sikret klubben opprykk til 3. Division (som da også var nivå tre), og dette var starten på en klatring i divisjonene som endte med at Hvidovre i 1966 ble danske seriemestere. I 1971 ledet Hvidovre tabellen før siste serierunde, men måtte til slutt se seg forbigått av Vejle. I 1973 ble det imidlertid ny serietittel, blant annet takket være angriperen Hans Aabech, som satt scoringsrekord med 28 mål på 22 seriekamper. Både han og treneren forsvant etter den sesongen, og året etter rykket Hvidovre ned, men var tilbake i 1979, og i 1980 vant de den danske cupen etter finaleseier 5-3 over Lyngby. Året etter tok de også sin tredje og foreløpig siste serietittel.
Klubbens store profil i denne perioden var Michael Manniche, som etter hvert ble solgt til Benfica i 1983, men året etter klarte Hvidovre å sikre seg en ung, talentfull keeper ved navn Peter Schmeichel. Etter et nedrykk i 1985, var han med på å spille de opp igjen året etter, før han dro til Brøndby. Hvidovre rykket ned igjen i 1987, og i 1990 rykket de faktisk også ned i Danmarksserien for første gang på 41 år. De var i 1996/97-sesongen tilbake med en foreløpig siste sesong i Superligaen, men i 2004 var de igjen tilbake i Danmarksserien. Nå er de imidlertid tilbake i 1. Division, der de har befunnet seg siden opprykket fra 2. Division i 2018.
Etter å ha ladet opp med både Tuborg og Underberg (som jeg var svært skeptisk til, og dermed begrenset meg til én) på Nekudemus, var det på tide å gå den korte veien opp til Hvidovre Stadion. Dagens kamp var så absolutt en toppkamp, for gjestene FC Helsingør hadde en fem poengs luke i toppen ned til duoen Lyngby og Hvidovre. Jeg hadde jo med egne øyne sett at Lyngby rotet det til og tapte kvelden før, så nå hadde Hvidovre muligheten til å hoppe opp på andreplass, men det ville selvsagt bli en tøff kamp. Hvidovre IF hadde i anledning dagens kamp delt ut gratisbilletter til interesserte beboere med postnummer 2650, og det inkluderte min kompis Morten, som dermed hadde snappet opp billetter både til seg selv og til undertegnede. Vi stilte oss i køen utenfor med rundt en halvtime til kampstart, og hadde tilbragt såpass med tid på puben at vi imidlertid ikke var blant de første 500 ankomne som fikk utdelt gratis lue og hansker.
Hvidovre Stadion ble åpnet i 1954, og domineres av den store hovedtribunen som dog først ble reist i 1970. Anlegget har løpebaner rundt det som heldigvis er en matte med deilig naturgress, og minner egentlig veldig om anleggene til blant annet Vanløse og sirkus-klubben BK Frem. Rundt resten av banen er det stort sett noen avsatser med åpen tribune, men unntaket er vel bortre kortside, som også var det eneste området av anlegget jeg ikke beveget meg i løpet av dagen. Vi tok oppstillingen øverst på den store tribunen, og man skjønner at man er i Danmark og ikke i Norge når et skilt varslet om at det på denne seksjonen var fullt tillatt å røyke. Klubben skal høste ros for sine flæskestegs-sandwich, som jeg var lysten på å prøve, men da Morten i stedet hadde hentet ut pølser (og øl) til oss, falt de naturligvis også svært godt i smak.
Hvidovre var ubeseiret på hjemmebane denne sesongen, og det var divisjonens beste hjemmelag som nå skulle ta imot serielederen og divisjonens beste bortelag. Hvidovre fikk en god mulighet da Tobias Thomsen i det 13. minutt fikk hodet på et innlegg, men headingen gikk rett på keeper, og i stedet slo FC Helsingør fryktelig tilbake. I det 20. minutt hadde vertene problemer med å få klarert et hjørnespark, og ballen endte hos Nicolai Geertsen som hamret ballen opp i nettaket. Kun fire minutter senere hadde Hvidovre visse problemer med få klarert et hjørnespark, og Callum McCowatt fant til slutt Mikkel Knudsen som kom på et løp inn i feltet og økte til 0-2. Hvidovre var ikke helt ufarlige, og Christoffer Boateng hadde eksempelvis et susende skudd som bortekeeper Sebastian Militz måtte i aksjon for å redde. Jeg sto likevel med en følelse av at gjestene var et bedre lag og at dette ville bli vanskelig for Hvidovre, og det var fortsatt med 0-2 på resultattavla at lagene tok pause.
Hjemmelagets maskot, pandaen Helge, var neppe tilfreds, og det var sikkert heller ikke hjemmetrener Per Frandsen. Hans utvalgte forsøkte i hvert fall etter hvilen, da de startet omgangen med mye ball, men det ville seg ikke helt der fremme mot gjestenes solide forsvar. Da var bortelaget mer effektive, og Tonni Adamsen var nære på å øke ledelsen etter en drøy times spill. Et par minutter senere satt den imidlertid for Adamsen, som økte til 0-3. Ingen vei tilbake for Hvidovre, og på overtid fikk gjestene også straffespark som Kristoffer Munksgaard omsatte i scoring etter selv å ha blitt felt. Med det fastsatt han sluttresultatet til 0-4, og det var neppe noen av de 1 812 fremmøtte som med hånden på hjertet ville kunne si at borteseieren var ufortjent.
Vi forflyttet oss ned i Hulen, som er supporterbaren innunder tribunen, og fikk også der bekreftet at man ved Hvidovre har det samme fine miljøet jeg husket fra BK Frem før den klubben ble overtatt av berme. Neste stopp ble Wongs Grill, der jeg omsider også fikk meg en flæskestegs-sandwich, og turen gikk deretter med toget til Sjælør og Cafe Ellebo. Det er egentlig en BK Frem-pub, og Morten klarte ikke helt å holde tilbake skadefryden da noen av deres fans etter hvert kom inn etter å ha tapt sin bortekamp mot Dalum i 3. Division. Uansett skulle vi videre mot sentrum, og var innom både Cafe Sommersted, Thai Corner Bar, og til slutt City Pub, før vi trakk oss tilbake. Det hadde vært en trivelig dag med en gammel venn, og samtidig hadde jeg nå fullført begge de to øverste danske divisjoner. Jeg hadde imidlertid to dager til foran meg med base i den danske hovedstaden.
Danish ground # 41:
Hvidovre IF v FC Helsingør 0-4 (0-2)
1. Division
Hvidovre Stadion, 12 March 2022
0-1 Nicolai Geertsen (20)
0-2 Mikkel Knudsen (24)
0-3 Tonni Adamsen (65)
0-4 Kristoffer Munksgaard (pen, 90+3)
Att: 1 812
Admission: Free
Next game: 13.03.2022: Hillerød Fodbold v B93
Previous game: 11.03.2022: Lyngby BK v Nykøbing FC