Onsdag 05.10.2022: Flamengo v Internacional

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg hadde allerede fått med meg én kamp denne dagen, og rakk innom hotellet en tur før jeg igjen var på farten. Denne dagen skulle by på turens eneste brasilianske dobbel, og nå skulle jeg besøke et velkjent stadion som de aller fleste fotballinteresserte har hørt om. Det var duket for oppgjøret Flamengo v Internacional på selveste Maracana, og jeg spaserte opp til metro-stasjonen Uruguayana for å komme meg dit. Etter å ha forsert en rekke smale og brosteinsbelagte gater som var tilholdssted for en haug av selgere med diverse boder, kom jeg meg vestover til Maracana stasjon, der jeg gikk av, og som navnet tilsier, er man her rett i nærheten av det kjente stadionet. Det var allerede en strøm av (i stor grad rød- og svartkledde) folk som jeg fulgte ut av stasjonen, over en gangbro og ned på stadionområdet.

Jeg hadde som nevnt i det forrige innlegget allerede på forhånd sikret meg en billett til kveldens kamp. Det ble gjort tirsdag formiddag da jeg stakk innom en av Flamengo-sjappene ved navn Espaco Rubro Negro, der jeg hadde lest at de solgte kampbilletter. Det gjorde de ikke på den første jeg var innom, men en av de ansatte der henviste meg til en annen filial ikke altfor langt unna, og der hadde jeg fått kjøpt meg en billett til den nette sum av 100 brasilianske real (snaut 200 norske kroner) før jeg hadde lekt litt turist og tatt en tur med Santa Teresa-trikken. Men det var dagen før, og nå var det kampdag.

Clube de Regatas do Flamengo ble stiftet som en roklubb i 1895, men begynte også med fotball fra 1911, som følge av at en gruppe utbrytere meldte overgang fra Fluminense Football Club (noe som var sterkt medvirkende til at de to ble erkerivaler som utkjemper et av de største derbyene i brasiliansk fotball). Siden den gang har Flamengo utviklet seg til å bli den mest populære og rikeste klubben i brasiliansk fotball, med visstnok over 40 millioner supportere landet over, og de røde og svarte draktene kan ses overalt i bybildet også når det ikke er kampdag. Flamengo-supporterne ble i 2007 faktisk erklært å være en del av kulturarven til Rio de Janeiro.

Flamengo vant sin første av etter hvert åtte Série A-titler i 1980, og fulgte opp med å året etter vinne Copa Libertadores (etter finaleseier over chilenske Cobreloa) og den interkontinentale cupen (etter finaleseier 3-0 over engelske Liverpool). Nye Série A-titler fulgte i 1982 og 1983, og hele denne perioden forbindes av mange med blant annet en av min barndoms helter – nemlig Zico, som er mannen med flest scoringer og naturligvis en skikkelig klubblegende. Derfra og frem til 1992 kunne de plassere ytterligere to ligatroféer i premieskapet (1987 og 1992). Deretter fulgte noen år med trofé-tørke, før de igjen begynte så smått å sanke pokaler.

I 1999 vant de en av utgavene av Copa Mercosur, og i 2009 vant de sin sjette ligatittel. I 2019 vant de både ligatittelen og Copa Libertadores, og forsvarte ligatittelen året etter ved å vinne sin foreløpig siste ligatittel, samtidig som de vant Recopa Sudamericana. Det skal nevnes at klubben også har vunnet den brasilianske cupen fire ganger, og Rios delstatsmesterskap Campeonato Carioca hele 37 ganger. Nevnes skal også at de allerede var klare for en ny Copa Libertadores-finale som skulle spilles senere i oktober, etter at jeg ville være tilbake igjen i Norge (og jeg røper vel kanskje ingen stor hemmelighet når jeg forteller at de vant sin tredje slike tittel med seier over Athletico Paranaense).

Estádio do Maracana ble bygget til fotball-VM i 1950. Under det mesterskapets finale mellom Brasil og Uruguay ble det registrert tidenes største offisielle tilskuertall.199 854 ble registrert innenfor portene, men det sies at noen av telleapparatene ble ødelagt av folkemengden som presset seg inn, og at det nok var godt over 200 000 på innsiden. Anlegget ligger i Maracana-nabolaget som har gitt anlegget navn, men offisielt heter stadionet egentlig faktisk Estadio Mário Filho. Det har gjennomgått flere endringer opp gjennom årene, og ikke minst har tilskuerkapasiteten gått opp og ned (som oftest ned), men hele 26 ganger har man sett tilskuertall på over 150 000 her. Sist gang var i 1983, da 155 253 mennesker så Flamengo slo Santos.

Spesielt ble kapasiteten redusert betraktelig da strengere FIFA-krav dessverre gjorde at antall sitteplasser måtte økes i 1999. En renovering før de Pan-amerikanske lekene i 2007 reduserte deretter kapasiteten ytterligere til under 74 000, og deretter fulgte en delvis ombygging før VM i 2014. Stadionet ble for øvrig også brukt til både åpnings- og avslutningsseremonien under sommer-OL i 2016, og den offisielle kapasiteten er nå på 78 838. Så kan det jo også som en kuriosa nevnes at det norske bandet a-ha spilte konsert her for 198 000 mennesker i det herrens år 1991. Men nå var det på tide å ta seg innenfor og ta en kikk på stadionets indre, og om jeg noen dager tidligere hadde hatt problem med at en Botafogo-vakt syntes Rangers-logoen på jakka mi lignet på Flamengo-logoen, var det naturlig nok ikke noen utfordring denne kvelden.

Mange vil garantert riste oppgitt på hodet av dette, men selv om det vel er ganske gjevt i seg selv å se kamp på et sagnomsust stadion som Maracana, må jeg innrømme å ha blitt litt skuffet. Jeg var sannsynligvis noen år for sent ute, for det fremsto for meg litt for ‘sterilt’ etter moderniseringen. Jeg fikk rett og slett ingen wow-følelse; ikke engang av typen jeg – om ikke annet på grunn av størrelsen – har fått på Wembley. Kanskje har jeg blitt altfor bortskjemt og kresen, og muligens var forventningene litt høye, men jeg tok meg nok en gang i å savne Argentina og de argentinske anleggene. Nå skal det jo sies at det er et funksjonelt sett flott og moderne stadion som mange garantert vil sette langt mer pris på enn meg. Og man er jo tross alt også på litt fotballhistorisk grunn her.

Flamengo lå før kampen på en femteplass på tabellen for den brasilianske toppdivisjonen Série A, og hadde to poeng opp til Corinthians på fjerdeplassen. Ett poeng foran der igjen lå erkerivalen Fluminense, mens kveldens gjester Internacional fra Porto Alegre lå to poeng foran der igjen. Fra sistnevnte og opp til ledende Palmeiras var det imidlertid nå en luke på hele åtte poeng med ni runder igjen å spille. Det hadde etter hvert møtt opp 43 710 tilskuere for å se kveldens kamp på Maracana, og det nærmet seg for alvor avspark som var programfestet til klokken 21.30. Lagene inntok banen til unison jubel, og snart var vi i gang.

Flamengo fikk den første halvsjansen med et skudd som gikk i nettveggen, og deretter fulgte to halvsjanser for gjestene fra sør. Vi hadde akkurat passert halvspilt første omgang da vi fikk den første store sjansen, og den tilfalt Flamengo. Et innlegg ble headet tilbake til en spiller som hamret løs. Keeper parerte med nød og neppe, og returen ble satt utenfor. I det 42. minutt var Flamengo frempå igjen, med en knallhard heading på mål, men også rett på keeper som fikk armene opp og klarte å blokkere. På overtid prøvde Flamengo seg igjen med et skudd, men denne gang strøk det utenfor stolpen, og det sto 0-0 til pause.

Tidlig i andre omgang hadde gjestene en avslutning som gikk like over og muligens til og med via tverrligger. Deretter tvang Flamengo frem en god redning før returen ble klarert til corner. Internacional svarte med samme mynt og en lignende situasjon i motsatt ende av banen. Flamengo hadde deretter to gode angrep der de kun var en litt unøyaktig siste pasning fra å finne en perfekt plassert angriper inne i feltet. Når man er på kamp i i Brasil og på Maracana må man kanskje forvente et brassespark, og det dro Flamengo opp av hatten i det siste ordinære minutt, men da også det gikk over, endte som det nesten måtte med 0-0.

En målløs kamp la ingen enorm demper på opplevelsen i seg selv, selv om jeg selvsagt gjerne skulle sett noen mål. Nå hadde jeg i hvert fall fått sett kamp på Maracana, selv om jeg nok var en del år for sent ute til å få oppleve stadionet på sitt aller beste. Det er uansett en kamp for CV-en, og i så måte måtte jeg nesten si meg tilfreds da jeg spaserte den korte veien tilbake til metro-stasjonen. Vel fremme ved Uruguayana hoppet jeg av, og gikk tilbake til hotellet langs nokså øde og litt skumle små gater der alle kremmerne og bodene fra tidligere nå var borte. Det var bare å finne senga og komme seg under dyna for å få seg litt søvn. Det er langt fra like lett å finne kamper i Rio som i eksempelvis Buenos Aires, og nå ventet to fotballfrie dager før neste kamp.

Brazilian ground # 3:
Flamengo v Internacional 0-0 (0-0)
Séria A
Maracana, 5 October 2022
Att: 43 710
Admission: 100 BRL

Next game: 08.10.2022: Vasco da Gama v Gremio Novorizontino
Previous game: 05.10.2022: Portuguesa v Goncalense

More pics

This day on a map / This whole trip on a map

Onsdag 05.10.2022: Portuguesa v Goncalense

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg hadde benyttet tirsdag formiddag til å først skaffe meg en billett til onsdagens Flamengo-kamp på Maracana. Det fikk jeg gjort ved en av Flamengo-sjappene ved navn Espaco Rubro Negra. Det lå to slike ikke så langt fra mitt hotell, og jeg prøvde først filialen på Rua Buenos Aires, rett ved Uruguayana metro-stasjon. Der ble jeg fortalt at de ikke solgte billetter, men en av de ansatte som snakket ok engelsk henviste meg videre til filialen på hjørnet av Rua da Quintanda og Rua do Rosário. Der fikk jeg napp, og til den nette sum av 10 brasilianske real (i underkant av 20 norske kroner) ble jeg innehaver av en billett til onsdagens kveldskamp.

Tirsdagen hadde også blitt benyttet til å være litt turist, for det må man jo også være i Rio de Janeiro. Det ble en tur med Santa Teresa-trikken, som er en av verdens eldste trikkelinjer, og Latin-Amerikas eldste skinnegående kollektivrute. Den starter en kort spasertur fra Ibis-hotellet som var min base, og går gjennom bohem-områdene Santa Teresa og Lapa og klatrer oppover til Dois Irmaes, med flott utsikt over byen. Her har man også panaromautsikt over av noen av byens favelaer, i tillegg til Maracana, der en av onsdagskampene mine skulle spilles. Trikken ble elektrifisert i 1896, men har gått uavbrutt i rute her siden 1877; med unntak av perioden 2011-2015 da driften ble stoppet mens en alvorlig ulykke ble etterforsket og utredet og tiltak satt inn.

Vi kom oss også trygt ned bakken igjen til Carioca, og dermed var jeg klar for fotball på lørdagen. Det var til og med duket for en dobbel, og jeg bevilget meg en taxi fra hotellet og ut til kamparenaen for dagens første kamp. Den hadde avspark klokken 15.00, og det dreide seg faktisk om en semifinale i Copa Rio, der Portuguesa skulle være vertskap for Goncalense. Portuguese holder til ute på øya Ilha do Governador, like ved Galeao-flyplassen der jeg hadde landet to dager tidligere. Kjøreturen tok vel rundt 25 minutter, og med snaut tre kvarter til avspark kunne jeg betale drosjekusken og stige av et steinkast fra Estadio Luso Brasileiro, hvor jeg snart kunne betale meg inn med 10 brasilianske real.

Vi befinner oss som nevnt på øya Ilha do Governador, hvis vestlige og nordvestlige del domineres av den store Galeao-flyplassen. Øya fikk sitt navn etter at en av koloniherrenes første guvernører bygget seg et landsted der på 1500-tallet. Øya beregnes i dag å være hjemsted for drøyt 211 000 mennesker, og Portuguesa er også navnet på et av nabolagene her. Det er naturlig nok der klubben jeg skulle besøke hører hjemme. Den 42 kvadratkilometer store øya er forbundet med fastlandet og sentral Rio de Janeiro både med broer og med en ferje. Også her på denne øya er det noen favalaer, men her finner man også mer velstående nabolag som Jardim Guanabara. Imidlertid sies det at innbyggerne er plaget med at Guanabara-bukta som omgir den er sterkt forurenset i slik grad at strendene er nærmest ubrukelige til tross for en ‘opprydningsaksjon’ i forbindelse med Rio-OL i 2016.

Associacao Atlética Portuguesa er det fulle navnet på klubben som ble stiftet i 1924, men den omtales under flere navn. Portuguesa Carioca, Portuguesa do Rio, og Portuguesa da Ilha er alle navn som benyttes om klubben, som er å finne i den brasilianske Série D. I tillegg spiller de i delstatsligaen Campeonato Carioca på dens øverste nivå. Det klubben fortsatt lever litt på er en kamp fra 1969, da de slo selveste Real Madrid. En av spillerne som var med å beseire den spanske giganten var en spiller ved navn Escurinho, som spilte deler av sine karriere for både Flamingo og det brasilianske landslaget. Etter kampen mot Real Madrid var det flere europeiske klubber som var interessert i ham, men ingen turte å ta sjansen på en spiller som da allerede var 39 år.

Estadio Luso Brasileiro har en litt snodig historie, for her har det åpenbart skjedd mange endringer de siste par tiårene. Stadionet ble åpnet foran 8 565 tilskuere som i 1965 så åpningskampen mellom Portuguesa og Vasco da Gama. I 2005 skulle Maracana bygges om, og de store Rio-klubbene som spilte der måtte finne andre midlertidige hjemmebaner. Både Flamengo og Botafogo brukte denne banen, som ble utvidet og driftet på deres regning. Da Rio-OL i 2016 sto for døren, skulle Botafogos nye hjemmebane Engenhao klargjøres til det mesterskapets friidrettsøvelser, og de måtte igjen spille kampene sine her, med nye oppgraderinger som måtte gjøres. I dag er det lite som vitner om dette, og ikke minst en tilskuerrekord på 18 204 fra en kamp mot Gremio i 2017, for slike tilskuermasser ville ikke fått plass her i dag.

Jeg har sett bilder fra anlegget fra tiden da de store klubbene spilte her, og tribunene på tre av sidene er nå fjernet igjen siden den gang. På bortre langside er det åpenbart at noe er revet, på det som nå så ut som en byggeplass. Bak begge målene er tribunene erstattet med flere mindre fotballbaner. Hovedtribunen står imidlertid igjen, med en flott fasade, og den skal stamme fra den aller første tiden da Jockey Club of Guanabara hadde nøklene. Det har nemlig også blitt drevet en god del hestesport her. Stadionet går for øvrig også under kallenavnet ‘Estadio dos Ventos Uivantes’, som kan oversettes til noe sånt som ‘stadionet med den hylende vinden’. Stadionet skal for øvrig også ha vært åsted for det første mål i brasiliansk fotball scoret av en keeper fra et utspark (visstnok godt hjulpet av vinden det refereres til).

Det skulle nå dreie seg om Copa Rio, og som navnet tilsier er det en cupturnering for klubbene i Rio de Janeiro (ikke bare byen, men hele delstaten) – altså en delstatscup. Denne turneringen startet opp i 1991 som en kvalifisering til den brasilianske cupen det påfølgende år, men da det brasilianske forbundet i 1995 åpnet for at toppklubbene kunne bli automatisk kvalifisert – eller rettere sagt ‘invitert, som det het – var det ikke lenger særlig attraktivt for storklubbene å delta, og den ble avviklet. Det ble forsøkt å blåse liv i den igjen i 1998, men det skal ha vært en fiasko, og i 2000 ble den igjen lagt ned. I 2005 og 2007 forsøkte man igjen, og den har blitt holdt årlig siden den gang. Portuguesa vant for øvrig troféet i 2000 og 2016.

Det var en lite innholdsrik første halvtime jeg ble vitne til, og det var først i det 32. minutt at vi fikk den første sjansen. Den tilfalt hjemmelaget, men et godt skudd ble slått til corner av bortekeeperen som i samme situasjon ble liggende skadet for andre gang på få minutter. Da han var oppe på bena igjen, ble et hjørnespark slått over på bakre stolpe, der en Portuguesa-spiller nærmest bredsidet ballen mot mål fra sin posisjon ute i feltet. På snodig vis snek den seg inn, og det sto 1-0 med Joao Paulo som kreditert målscorer. Snaut ti minutter senere hadde gjestende Goncalense en mulighet med et frispark like over mål, men større sjanser tilfalt vertene på overtid av omgangen. Først kom de alene med bortekeeperen som reddet, men i det tredje overtidsminutt ble ledelsen likevel doblet. Litt nølende keeperspill (og også forsvarsspill) var det da et innlegg ble headet i mål fra kort hold av Dja Baiano, og det sto 2-0 halvveis.

Portuguesa var på god vei mot finalen, og hadde et snaut kvarter etter pause en stupheading like utenfor. Gjestene fra det som vel er nivå tre av delstatsserien i Rio hadde sin kanskje beste sjanse halvveis ut i andre omgang, men keeper reddet. I stedet holdt Portuguesa på å sette spikeren omhyggelig i kista i det 87. minutt, men avslutningen traff tverrliggeren. De hadde uansett gjort nok til å sikre seg avansement, for ikke altfor mange minuttene etter blåste dommeren av med 2-0 som sluttresultat. Nå kan det legges til at Poruguesa senere endte opp som tapende finalist etter å ha blitt slått av Volta Redonda (som tok sin femte seier i turneringen). Selv fikk jeg snart praiet en taxi tilbake til hotellet, der jeg skulle innom en tur før jeg satt nesa mot dagens andre kamp. Den skulle spilles på selveste Maracana.

Brazilian ground # 2:
Portuguesa v Goncalense 2-0 (2-0)
Copa Rio, semi final
Estadio Luso Brasileiro, 5 October 2022
1-0 Joao Paulo (34)
2-0 Dja Baiano (45+3)
Att: ??
Admission: 10 BRL

Next game: 05.10.2022: Flamengo v Internacional
Previous game: 03.10.2022: Botafogo Rio v Palmeiras

More pics

This day on a map / This whole trip on a map

Mandag 03.10.2022: Botafogo Rio v Palmeiras

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Etter at søndagen hadde blitt benyttet til å se fotball i den paraguayanske grensebyen Ciudad del Este, våknet jeg mandag morgen i brasilianske Foz do Iguacu for tredje morgen på rad, og det var nå på tide å forflytte seg igjen. Turen skulle nå avsluttes med en uke i Rio de Janeiro, og der skulle jeg også få sett litt brasiliansk fotball. Fra Ibis-hotellet i Foz do Iguacu ble jeg skysset til byens flyplass i en taxi, og flyselskapet Gol skulle frakte meg videre til Rio de Janeiro med sin 11.25-avgang. Flyvningen var beregnet til to timer, og vel fremme ble det igjen en drosjebil inn til sentrum og Ibis-hotellet som der skulle være min base de neste sju nettene, og hvor jeg ble nokså raskt sjekket inn.

Selv om området hotellet ligger i heter Centro, skulle jeg i løpet av oppholdet finne ut at det blir et nokså folketomt og temmelig lugubert område etter butikkenes stengetid. Da er det helt andre steder i Rio det skjer. Etter å ha fått installert meg på rommet og pustet ut litt, spaserte jeg opp til metro-stasjonen Uruguayana, kjøpte et RioCard for kollektivtrafikken, og ble med vestover til stasjonen Maracana. Der skiftet jeg til ordinært tog som tok meg den siste biten til Olimpica de Enhgenho de Dentro, som ligger rett ved siden av kamparenaen for kveldens kamp mellom Botofogo og storklubben Palmeiras fra Sao Paulo. Før jeg rakk å komme meg til billettlukene, ble jeg oppsøkt av en kar som spurte om jeg var ute etter billett til kveldens kamp, og selv om han krevde ørlite mer enn de 50 brasilianske real (snaut 100 norske kroner) som det sto på billetten, slo jeg til.

Rio de Janeiro bør være kjent for de fleste, men for ordens skyld er den med sine omtrent 7 750 000 innbyggere Brasils nest største by. Den ligger på den brasilianske østkysten; ut mot Atlanterhavet, der den i 1565 ble grunnlagt av portugiserne ved en naturlig bukt, og var brasiliansk hovedstad frem til 1960, da den tittelen gikk til den planlagte nye byen Brasilia. Rio de Janeiro er jo også kjent som et populært turistmål, ikke minst takket være attraksjoner som Copacabana-stranden, den store Kristus-statuen Cristo Redentor, Sukkertoppen etc. Dette skulle jeg også få med meg, men byen vil for mange også gi assosiasjoner til fotball, og det var selvsagt også på menyen. Selv om Botafogo er et område nærmere de nevnte attraksjonene (og i seg selv en av byens kjente strender), spiller de nå i byens såkalte Zona Norte.

Hva gjelder fotballklubben Botafogo Rio, har den røtter i to forskjellige Botafogo-klubber. I 1894 ble Club de Regatas Botafogo startet, og ti år senere ble Botafogo Football Club startet opp i samme nabolag. Disse to ble i 1942 slått sammen som Botafogo de Futebol e Regatas. I Brasil spiller man ikke bare en nasjonal serie, for i den andre delen av sesongen spiller man også delstatsmesterskap, og Botafogo har etter hvert vunnet Campeonato Carioca (delstatsmesterskapet for Rio de Janeiro) hele 28 ganger (det er fortsatt bak både Flamengo, Fluminense og Vasco da Gama på den statistikken); sist gang i 2018. I 1968 vant de den brasilianske Série A som den første Rio-klubben til å klare dette.

En av klubbens rekorder i brasiliansk fotball er rekorden på 52 strake kamper uten tap, i perioden 1977-1978. Likevel var det en periode der de gikk 21 år uten en tittel, og den ble først brutt da de i 1989 sikret seg en av sine titler i Campeonato Carioca. I 1993 vant de Copa Conmebol, som var en slags søramerikansk utgave av vår UEFA Cup, og en forgjenger til dagens Copa Sudamericana. Om vi hopper frem til 2020, endte Botafogo sist og rykket for tredje gang i sin historie ned til Série B. De returnerte imidlertid som divisjonsvinner på første forsøk, og var derfor nå tilbake i toppdivisjonen, men skulle denne kvelden opp mot virkelig tøff motstand i form av et Palmeiras som var på vei mot ligatittelen og fremstår som et av verdens beste lag for tiden.

Botafogo hadde sin første egne hjemmebane nærmere området av Rio de stammer fra, og spilte deretter på flere andre stadioner før de flyttet inn på sin nåværende hjemmebane. Etter fire år med bygging, åpnet det i 2007 under navnet Estadio Joao Havelange. Botafogo har gjerne benyttet navnet Estadio Nilton Santos, etter en klubblegende som også var en av de brasilianske VM-vinnerne i både 1958 og 1962. Det var her man arrangerte friidrettsøvelsene under sommer-OL i 2016, og året etter bestemte de lokale myndigheter å omdøpe anlegget offisielt til Estadio Olímpico Nilton Santos. Det kalles uansett gjerne Engenhao, etter området det ligger i, og var forresten også ett av fem stadioner som ble benyttet under 2021-utgaven av Copa America.

Kapasiteten for fotballkamper oppgis å være 46 931, og det er naturlig nok et moderne og funksjonelt sett flott anlegg. Etter alle mine kamper i Argentina, Uruguay og Paraguay, var det nå som å komme til en helt annen verden. En av grunnene til at jeg hadde ønsket meg en tur til Argentina nå, var at jeg fryktet en ‘oppgradering’ – eller sterilisering, om man vil – av anleggene neste gang de får et stort mesterskap (i hvert fall et VM), og det virker jo som om det er nettopp det som har skjedd i Brasil. Her er det tydeligvis flere av anleggene som nå minner mer om nye anlegg man finner i Europa, og det er nok liten tvil om at Botafogo har fått et anlegg jeg vil tro de er fornøyde med. Jeg hadde imidlertid visse problemer med å komme meg inn, for vaktene syntes tydeligvis Rangers-logoen på jakka mi lignet veldig på logoen til lokalrivalen Flamengo! Heldigvis ordnet det seg etter at deres overordnede ble tilkalt og jeg fikk overbevist ham.

Jeg tok meg selv i å savne Argentina litt der jeg satt og ventet på avspark, men en ting som var fordel Brasil var at det her også er lov med bortefans, og bortesupporterne fra den beryktede Mancha Verde laget allerede god stemning på bortetribunen i den ene svingen. Hjemmefansen på sin side fyrte av fyrverkeri på bortre langside da spillerne entret banen og tok oppstilling. Mens Botafogo befant seg på en niendeplass på tabellen, var det gjestene fra Sao Paulo som toppet den, og med borteseier ville de grønne opparbeide seg en åtte poengs luke ned til toer Internacional med ni serierunder igjen. Nå kunne de også konsentrere seg fullt og helt om det, siden de noen uker tidligere hadde blitt eliminert i semifinalene av Copa Libertadores (der de for øvrig var regjerende mestre).

Det var da også Palmeiras som startet best, og de hadde to-tre gode muligheter det første kvarteret, men det var vertene Botafogo som tok ledelsen i det 20. minutt. En flott scoring var det også, der Tiquinho Soares skjøt fra bortimot 25 meter. Palmeiras-keeperen fikk fingertuppene på ballen, men klarte ikke å hindre baklengsmål, og dermed 1-0. Kun tre minutter etter ropte gjestene på straffe etter en hands, og etter en VAR-sjekk pekte dommeren på straffemerket. I det 26. minutt steg Gustavo Scarpa frem og utlignet til 1-1. Ytterligere ti minutter frem i tid hadde Palmeiras snudd kampen, og det skjedde etter eminent forarbeid av uruguayaneren Joaquín Piquerez som stormet nedover venstrekanten, dro seg innover, og drillet rundt med et par Botofogo-spillere før han serverte til Mayke som fra halvannen meter kunne sette inn 1-2.

Det var også stillingen halvveis, men et snaut kvarter ut i andre omgang økte gjestene ledelsen. De utnyttet slapt forsvarsspill og stormet i angrep, og inne i feltet dukket Dudu opp. Han dunket inn 1-3, og nå så det tungt ut for vertene. De øynet imidlertid kanskje et håp da bortelaget ble redusert til ti mann i det 69. minutt, etter at Zé Roberto stoppet en kontring på klønete (eller eventuelt kynisk) vis og fikk sitt andre gule. Det betyr som kjent rødt, og Palmeiras måtte dermed avslutte kampen med en mann mindre på banen. Det klarte imidlertid ikke Botafogo å utnytte, og etter dette ebbet det hele egentlig bare ut. Dermed endte det med 1-3 og borteseier, og Palmeiras tok et nytt langt steg mot sin ligatittel nummer 11 (som de da også sikret seg til slutt).

Selv så jeg ingen grunn til å henge igjen altfor lenge, og tuslet snart tilbake mot togstasjonen for å komme meg med et av togene tilbake mot sentrum. Ved Central do Brasil hoppet jeg av og byttet til trikk fra den tilknyttede trikkeholdeplassen Central. Deretter fulgte en kort trikketur til holdeplassen Tiradentes, et steinkast fra mitt hotell. Nå på kvelden var ikke dette et spesielt trivelig område, og om jeg ikke akkurat kan si at jeg følte meg direkte utrygg, var det nok i hvert fall noe mer tilfelle enn noen gang under mitt opphold i Buenos Aires. Brasil hadde blitt nummer 22 i rekken av land der jeg har sett fotball, og om ikke kampprogrammet var i nærheten av like tett som i Argentina, skulle jeg selvsagt se flere kamper de kommende dagene; innimellom litt turist-aktiviteter.

Brazilian ground # 1:
Botafogo Rio v Palmeiras 1-3 (1-2)
Série A
Engenhao, 3 October 2022
1-0 Tiquinho Soares (20)
1-1 Gustavo Scarpa (pen, 26)
1-2 Mayke (36)
1-3 Dudu (60)
Att: 16 545
Admission: 50 BRL

Next game: 05.10.2022: Portuguesa v Goncalense
Previous game: 02.10.2022: Guairena v Olimpia (@ 3 de Febrero)

More pics

This day on a map / This whole trip on a map

Søndag 02.10.2022: Guairena v Olimpia (@ 3 de Febrero) 

Fredag morgen hadde jeg for tjuetredje gang på turen våknet i Buenos Aires, men nå var det på tide å forlate den fantastiske byen og Argentina. Jeg sjekket ut fra Hotel De Las Luces og ble skysset i drosje til Jorge Newbery-flyplassen for å komme meg med Flybondi sin innenriksflyvning til Cataratas del Iguazí klokken 12.00. Flyvningen var beregnet til å ta én time og 50 minutter, og sistnevnte flyplass ligger omringet av jungel et stykke utenfor den argentinske grensebyen Puerto Iguazú og ikke langt fra de kjente Iguazúfallene. Min nye base skulle nå være Ibis-hotellet i den større grensebyen Foz do Iguacu på brasiliansk side, og jeg hadde på forhånd bestilt transport dit. Sjåføren sto ganske riktig og ventet, og snart suste vi av gårde mot den brasilianske grensen, der jeg måtte minne sjåføren på at jeg måtte innom for å få stemplet passet.

Tre kvarters tid etter at jeg satt meg i taxien på flyplassen, kunne jeg stige av foran det som skulle være min base i de neste tre dager og gå for å sjekke inn. Her i dette området møtes grensene mellom Argentina, Paraguay og Brasil. Mens den argentinske grensebyen Puerto Iguazú har drøyt 80 000 innbyggere, er brasilianske Foz do Iguacu større, med i overkant av en kvart million mennesker. Etter hvert tok jeg meg en liten rusletur rundt i det nærliggende området, og endte opp med å innta en herlig middag på Capitao Bar, tvers over veien for hotellet. Selv om jeg allerede savnet Argentina og Buenos Aires, begynte jeg å ane at jeg nok også skulle klare meg helt fint i Brasil. Fredagskvelden ble avsluttet med et par øl i hotellbaren, der man bød på artister som fremførte blant annet en rekke 80-talls hits. Deretter var det bare å komme seg i seng, for jeg hadde store planer for lørdagen.

I dette området ligger, som jeg var inne på, de verdensberømte Iguazúfallene, og jeg hadde satt av lørdagen til en utflukt dit. Jeg hadde booket en tur som inkluderte både den argentinske og brasilianske siden, og for å gjøre en lang historie kort, er det et av de aller mest utrolige stedene jeg har vært i hele mitt liv! Dette er verdens største system av fossefall, og det sier kanskje sitt at den daværende amerikanske førstedamen Eleanor Roosevelt utbrøt «Poor Niagara!» da hun i sin tid besøkte stedet. Iguazúfallene skal bestå av rundt hele 275 distinkte fosser over en bredde på 2 700 meter, og den høyeste og mest kjente er Garganta del Diablo («Devils’ Throat»). De fleste av fossene er på argentinsk side, mens noen av de beste utkikkspunktene er på brasiliansk side, og det ble en lang dag før jeg ble skysset tilbake til min base. Men igjen; en helt fantastisk opplevelse, og absolutt å anbefale!

Tilbake i Foz do Iguacu, etter en svipptur innom hotellet, valgte jeg å sjekke ut bryggeripuben 277 Craft Beer. Den lå like rundt hjørnet fra mitt hotell, og viste seg å være et utmerket sted å forlyste seg i en time eller to før jeg trakk meg tilbake og inntok en sen middag på hotellet. Jeg hadde fått med meg et besøk til Iguazúfallene, som hadde stått høyt på min ønskeliste og også var hovedgrunnen til at jeg la turen om dette området. En annen grunn var at jeg også håpet å kunne få med meg en kamp i området, og da gjerne over grensen i Paraguay. En bro forbinder brasilianske Foz do Iguacu med den paraguayanske grensebyen Ciudad del Este, der jeg hadde merket meg at klubben 3 de Febrero har tilhold på et flott anlegg. De spiller i Division Intermedia, som er den nest øverste i Paraguay, og de hadde de blitt satt opp med hjemmekamp denne helgen.

Jeg hadde tatt høyde for at den kunne bli spilt både fredag, lørdag og søndag, men da deres hjemmekamp mot Sportivo Iteno omsider ble endelig berammet etter at jeg allerede hadde booket både fly og hotell, ble den programfestet til torsdagen; dagen før jeg ville ankomme området. Dermed trodde jeg at løpet var kjørt. Da jeg et par dager før avreise fra Buenos Aires tilfeldigvis oppdaget at Guairena fra toppdivisjonen ville spille sin hjemmekamp mot storklubben Olimpia på nettopp Estadio Antonio Aranda i Ciudad del Este, måtte jeg dobbeltsjekke dette både én og to ganger, og da det viste seg å stemme, trodde jeg knapt hvordan lykken hadde stått meg bi i denne omgang. Derfor ble utflukten til Iguazú foretatt på lørdagen, men søndagen nå hadde blitt satt av til fotball i Paraguay.

Ciudad del Este er et litt merkelig sted. Det er den største av byene i grenseområdet mellom de tre nasjonene, med et innbyggertall som har passert 300 000. Den forbindes som nevnt med Brasil og Foz do Iguacu via den såkalte ‘vennskapsbroen’ som ble åpnet i 1965 og som krysser elven Paraná. Ciudad del Este ble grunnlagt så sent som i 1957 under navnet Puerto Flor De Liz, men fikk etter hvert navnet Puerto Presidente Stroessner, etter diktatoren Alfredo Stroessner som styrte landet med jernhånd fra 1954 til 1989. Det var etter hans fall i 1989 at man etter en avstemning endret navnet til Ciudad del Este. Rett i nærheten her har man også den store Itaipu-demningen, som er en av verdens største hydroelektriske demninger.

Økonomien her er dessuten knyttet sterkt opp mot grensehandelen, og byen er rett og slett et av verdens største ‘taxfree’-markeder. Brasilianere valfarter hit for å handle alt fra elektronikk og hvitevarer til mat, alkohol og klær. Det er også et kjent senter for smugling og lyssky virksomhet, og visse beregninger hevder at verdien i det svarte markedet her kan tilsvare så mye som fem ganger landets økonomi. Om man kun skal over til distriktet rundt Ciudad del Este og tilbake til Brasil uten å reise videre innover i Paraguay, behøver man ikke å bry seg med å stemple passet, takket være en avtale mellom de to landene, og jeg tok rett og slett en taxi fra utenfor hotellet og beordret den over grensen til Paraguay og Ciudad del Este.

Til tross for sin størrelse fremsto den paraguayanske grensebyen for meg som litt av en spøkelsesby denne dagen da jeg ble sluppet av i nærheten av en minibank i sentrum. De enorme markedene og kjøpesentrene holdt åpenbart søndagsstengt, og få personer var å se rundt alle bodene langs veien. Samtlige steder der jeg hadde lest reisetips for byen anbefalte å komme seg ut derfra før det ble mørkt, da det visstnok kan bli temmelig skummelt, men det visste jeg allerede at jeg ikke ville klare, da jeg tross alt skulle se en fotballkamp. Etter å ha fått tatt ut litt lokal valuta i minibanken, slo jeg fast at det rett og slett ikke virket å være noe som helst å gjøre i området for øyeblikket, og spaserte derfor ned mot kamparenaen allerede. Det medførte at jeg faktisk ankom hele to timer og tre kvarter før avspark.

Stadionet der jeg skulle se kamp er hjemmebane for Club Atlético 3 de Febrero, som ble stiftet så sent som i 1970. Etter spill i regionale ligaer, nådde de den paraguayanske andredivisjonen i 2000, og sikret seg for første gang opprykk til toppdivisjonen ved å vinne Division Intermedia i 2004. De holdt seg der til 2011, da de rykket ned igjen, hadde deretter et par flyktige besøk tilbake blant eliten, men er nå tilbake på nivå to. Dagens ‘hjemmelag’ var imidlertid Guairena Fútbol Club, som ble stiftet først i 2016, og som hører hjemme lenger vest i landet; i byen Villarrica. Det var uvisst for meg hvorfor de hadde valgt å spille sin hjemmekamp her såpass langt hjemmefra, men deres fans skulle likevel vise seg å være i solid undertall til tross for at bortelaget var enda lenger hjemmefra.

Gjestene var nemlig ingen ringere enn en paraguayansk fotballstorhet fra hovedstaden Asunción, over 325 kilometer lenger vest. Club Olimpia hadde nemlig hele 45 nasjonale ligatitler på sin merittliste (de var på god vei mot nummer 46), i tillegg blant annet til tre triumfer i Copa Libertadores (1979, 1990 og 2002), én tittel i Supercopa Sudamericana (1990), to titler i Recopa Sudamericana (1991, 2003), samt 1979-titlene i Intercontinental Cup (som var en forløper til VM for klubblag) og Copa Interamericana, for å nevne noe. Om det var tilreisende eller lokale Olimpia-fans skal jeg ikke uttale meg om, men noen hadde allerede satt opp salgsboder av supporterutstyr utenfor stadionet. Før jeg rakk å lete nøyere etter billettlukene kom en kar som tilbød meg en billett for 70 000 paraguyanske guarani (en snau norsk hundrelapp), og jeg gadd ikke engang å prute med ham da jeg slo til.

Det var fortsatt lenge til kampstart, men det var bare å smøre seg med tålmodighet frem til de åpnet portene med rundt én time og tre kvarter til avspark. Innen den tid hadde det også begynt å ankomme flere Olimpia-fans i hvitt og svart, og de skulle etter hvert dominere totalt på tribunen. Etter ukene i Argentina var det for øvrig litt uvant å igjen være på kamp der det var tillatt med bortefans. Det var dog et temmelig folketomt anlegg jeg entret som en av de første innenfor, men det kom flere til etter hvert som vi nærmet oss kampstart klokken 17.00. Innen den tid hadde jeg for lengst også kjøpt en Olimpia-solhatt for å få litt beskyttelse mot sola som nå stekte ganske bra her i Ciudad del Este. Langbuksa hadde for øvrig blitt pakket ned ved ankomst Foz do Iguacu på fredagen, og resten av turen skulle det komme til å gå i shorts.

Estadio Antonio Aranda ble åpnet i 1973, og skal med sin kapasitet på 28 000 være Paraguays tredje største fotballstadion. Det ble renovert i forkant av 1999-utgaven av Copa America, da det ble brukt til gruppespillskampene i den ene gruppa, samt en av kvartfinalene og en semifinale. Det var i sin tid også åsted for den paraguayanske landslagsspilleren Roche Santa Cruz’ første landslagsscoring for ‘Albirrioja’. Anlegget virket på meg kanskje noe større enn det er, med sine store betongtribuner. Et klassisk søramerikansk stadion som virkelig falt i smak hos undertegnede. Rundt på tribunen gikk det folk og solgte både brus og et bakverk kalt chipas som de bar i store kurver som de gjerne balanserte på hodet. Det var viktig å leske strupen i varmen, men en romlende mage minnet meg også på at jeg ikke hadde spist siden frokost, så jeg benyttet også anledningen til å prøve et par chipas.

Jeg hadde mistet mobilsignalet totalt få minutter etter at jeg krysset over grensen til Paraguay, så jeg fikk ikke oppdatert på Twitter (og dermed gjort notater for meg selv) slik jeg pleier, men det var i hvert fall gjestene fra hovedstaden Asunción som tok kommandoen. De hadde allerede vært skummelt frempå ved minst én anledning da de i det 15. minutt tok ledelsen. Det skjedde fra et hjørnespark, og det var Mateo Gamarra som fikk stukket frem hodet der inne i feltet og stanget inn 0-1. Det var Olimpia som sto bak det meste som ble skapt i første omgang, og flere ganger kom de til gode innlegg uten å klare å omsette i ytterligere scoringer. Ved en anledning ble også deres spiss spilt gjennom alene med keeper, men kom for tett opp i burvokteren som kom ut og parerte. Dermed sto det 0-1 halvveis.

Olimpia fikk også andre omgangs første sjanse i form av et frispark som ble sendt like over mål, men Guairena var nå etter hvert mer med enn det de hadde vært før hvilen, og den lille kontingenten med ‘hjemmefans’ i det ene hjørnet merket seg tydeligvis også dette. Olimpias keeper måtte varte opp med en kjemperedning for å avverge scoring på en heading fra fem meter. Deretter måtte begge keeperne i aksjon for å stoppe hvert sitt susende langskudd, og det var til tider nå temmelig underholdende saker vi ble servert der ute på gresset, selv om ytterligere scoringer uteble. Det ebbet ut med 0-1 som sluttresultat, og Olimpia tok et skritt nærmere ligatittel nummer 46 (som de da også endte opp med å sikre seg).

Det hadde nå blitt mørkt, og jeg hadde for så vidt rådene jeg hadde lest i bakhodet da jeg forlot Estadio Antonio Aranda og tuslet innover mot sentrum i håp om å kunne praie en forbipasserende taxi. Etter 5-10 minutter kom jeg over en ventende drosje rett ved et veikryss, og fikk sjåføren til å skysse meg tilbake til den brasilianske siden (via en bensinstasjon rett over grensen, der han fylte opp tanken siden bensin tydeligvis var en av de tingene som var billigere i Brasil). Det var en snakkesalig kar, og for meg var det da også enklere å føre en samtale med en spansktalende kar enn med den brasilianske sjåføren fra tidligere. Jeg ble sluppet av utenfor Capitao Bar, men der var det så fullt at jeg gikk videre til Cartório Bar og inntok en sen middag der.

Dagen etter skulle jeg videre til Rio de Janeiro for å avslutte turen med en ukes tid der, men jeg hadde hatt noen fine dager med base i Foz do Iguacu. Ikke bare hadde jeg fått med meg de aldeles fantastiske Iguazúfallene, men også en kamp på et flott stadion i Paraguay, som med det ble nummer 21 i rekken av land jeg har sett fotball i. Jeg fant ingen kamper i selve Foz do Iguacu, men det skulle likevel ikke drøye lenge før jeg også fikk brasilianske kamper på merittlisten, for det ville jeg selvsagt gjøre noe med når jeg ankom Rio de Janeiro. Det får imidlertid bli en fortelling for neste kapittel.

Paraguayan ground # 1:
Guairena v Olimpia 0-1 (0-1)
Division de Honor
Estadio Antonio Aranda (at 3 de Febrero), 2 October 2022
0-1 Mateo Gamarra (15)
Att: 9 731
Admission: 70 000 PYG

Next game: 03.10.2022: Botafogo Rio v Palmeiras
Previous game: 29.09.2022: Barracas Central v Gimnasia La Plata

More pics

This day on a map / This whole trip on a map

Torsdag 29.09.2022: Barracas Central v Gimnasia La Plata

Denne torsdagen var min siste fulle dag i Buenos Aires før jeg skulle fly videre. Etter en fotballfri onsdag, var jeg nå klar for turens siste argentinske kamp. Det kan imidlertid nevnes at jeg naturligvis hadde sett på mulighetene for en onsdagskamp, og selv om det i utgangspunktet ikke var noen slike i det argentinske hovedstadsområdet, hadde det etter hvert dukket opp et alternativ i form av lokaloppgjøret Luján v Leandro Nicéforo Alem i Primera C. Jeg stusset dog over at kamparenaen ikke var Luján vest for Buenos Aires, men snarere banen til El Porvenir, på helt andre siden av storbyen. Det var også merkelig at den ikke var listet opp overalt, men en rask sjekk med min argentinske venn Fernando bragte klarhet i situasjonen, som viste seg et resultat av en dramatisk hendelse i sommer.

Det viste seg at den kampen egentlig skulle vært spilt tilbake i juli, men den gang hadde kampen blitt avbrutt allerede i det 14. minutt etter en tragisk hendelse. Noen biler med bevæpnede bortefans hadde ankommet, og det ble rett og slett åpnet ild mot hjemmefansen. En 18 år gammel gutt ble truffet i brystet av et 9mm våpen, og døde senere på sykehuset, mens minst seks andre også ble truffet av kulene. Kampen ble naturligvis avblåst, men i bråket som fulgte eskalerte det til regelrette opptøyer der minst 15 andre ble skadet. Nå skulle resten av denne kampen spilles ferdig, men da på nøytral bane i Gerli, og bak lukkede dører uten publikum, så det ville det uansett skje uten meg som tilskuer.

Onsdagen hadde jeg også brukt til noe annet; nemlig å dra til hjemmebanen til Barracas Central i et forsøk på å sikre meg en billett til torsdagens kamp. Barracas Central er visstnok notorisk beryktet for sin manglende informasjon om billettsalg, og det kan nesten virke som de ikke er spesielt interessert i få ‘utenforstående’ på sine kamper. Det hadde jeg også fått merke på en av turens første dager, da jeg møtte opp et par timer før kampstart og rett og slett ble nektet å kjøpe billett uten å få noen særlig begrunnelse. Derfor ville jeg nå prøve en ny vri for å få kloa i en billett til det som ville bli turens siste kamp i Argentina.

Planen var å ta en tur til deres Estadio Claudio Chiqui Tapia og prøve lykken et døgn før kamp, og da jeg ankom var det et par vakter utenfor inngangen. Jeg spurte rett og slett de om mulighetene for å få kjøpt billetter til morgendagens kamp, og en av de kikket seg stjålent rundt før han ba meg følge med ham ut på parkeringsplassen ved siden av. Mellom noen biler der, kikket han seg omhyggelig rundt nok en gang, før han dro frem et par billetter som han skulle ha 5 000 pesos for per billett. Jeg gadd ikke engang å prøve å prute, men kjøpte to billetter, siden jeg visste at dansken Ansgar Billehøj også ville være interessert. Etter det som føltes litt som en lyssky narkotikahandel kunne jeg dra til The Gibraltar og kose meg med en en curry med kampbilletter på lomma.

Jeg hadde deretter også tatt en tur opp til kirkegården Recoleta, men ankom såpass sent at de var i ferd med å stenge. Derfor bestemte jeg meg for å dra opp dit igjen på torsdag formiddag. Det gjorde jeg ved hjelp av byens Subte (metro), og den lilla linje E fraktet meg fra Bolívar til Jujuy, der jeg byttet til den gule linje H fra Humberto 1 til Las Heras. Recoleta-kirkegården huser gravene til mange av Argentinas prominente, og er også et populært turistmål, der den store attraksjonen er graven til Eva ‘Evita’ Perón. Blant en haug av usedvanlig flotte graver og mausoleer fant jeg med litt assistanse også graven til nordmannen Peter ‘Don Pedro’ Christophersen, som slo seg opp i Argentina. Etter hvert var det på tide å rette oppmerksomheten mot kamp.

Fra Recoleta-området kom jeg meg med en buss som faktisk skulle til Barracas, og jeg gikk av få minutters gange fra kamparenaen. Der hadde jeg avtalt å møte Ansgar, og 10-15 minutter etter meg ankom han med rundt en time og et kvarter til avspark, slik at jeg fikk overlevert ham hans billett. Inngangspartiet virket fortsatt ikke å være åpent, så vi benyttet ventetiden til å kjøpe oss en deilig chori fra noen karer som hadde dratt frem grillen og sto i gata og solgte mat. Etter å ha satt til livs herligheten kunne vi etter hvert stille oss i kø for å la oss ble visitert og kontrollert, før vi deretter fikk slippe innenfor.

Barracas er et distrikt som antas å huse rundt 80 000 innbyggere, og har sitt navn etter ‘brakkene’ som dukket opp her langs Riochuela-elven på 1700-tallet, da det snart utviklet seg til et slave-kvarter, men også som hjemsted for flere garverier og slakterier. På 1800-tallet ble det imidlertid et populært bosted for byens mer velstående, men gulfeber-epidemien som herjet her i 1871 fikk de rike og bemidlede til å flytte, gjerne lenger nordover i byen. De ble erstattet av immigranter, mange fra Italia, og Barracas ble et arbeiderklasse-område. Rett bak anlegget der vi nå skulle se kamp, ligger for øvrig en slum (eller ‘villa miseria’ eller simpelthen ‘villa’, som det heter her) jeg hadde blitt rådet til å styre unna, så dette var ikke byens beste strøk, men nok en gang hadde jeg ingen problemer i det hele tatt.

Club Atlético Barracas Central ble stiftet i 1904, men da under navnet Barracas Central del Sud, og da de i 1911 ble tilknyttet det argentinske fotballforbundet AFA, var det under navnet Villa Soldati. To år senere hadde de tatt dagens navn, og i 1919 vant de División Intermedia, som var den tidens nivå to, og rykket dermed opp til toppdivisjonen. Der spilte de frem til den første splitten i argentinsk fotball fant sted i 1931. Liga Argentina de Football var en konkurrerende profesjonell liga som kom til og forårsaket dette, men Barracas Central forble blant amatørene i forbundets liga, og i 1934 ble de to slått sammen etter å ha operert parallelt. Det skjedde imidlertid ved at amatørklubbene ble plassert på nivå to, så 1934 ble samtidig et farvel med argentinske toppdivisjoner for Barracas Central, og det skulle gå veldig lenge før de returnerte.

I stedet rykket de ned igjen i 1941, og spilte en årrekke i både Primera C og Primera D. Så sent som i 2011 var de å finne på nivå fire, men siden det har de virkelig fått sving på sakene, og i 2021 kunne de feire retur til Primera División 87 år etter at de forrige gang rykket ned fra toppdivisjonen. 2022 var altså deres første sesong blant eliten på en mannsalder og vel så det. Store deler av denne oppturen skjedde for øvrig mens den nåværende presidenten i det argentinske forbundet, Claudio Tapia, var president i Barracas Central. Den rollen overlot han i 2020 til sin sønn Matías, som dermed har tatt over roret.

Estadio Claudio Chiqui Tapia er som man skjønner oppkalt etter den mektige presidenten, men het opprinnelig Estadio Olavarría y Luna da det ble innviet her i 1916. Skjønt, det er forsvinnende lite ved dagens anlegg som minner om det som opprinnelig sto her. Det skal ha blitt oppgradert etappevis, inntil hovedtribunen i tre ble revet i 1970 og erstattet med betongtribuner. Det er et lite anlegg i argentinsk målestokk, men en kapasitet på kun 4 400, og etter opprykket i 2021 ble de først nektet å spille sine hjemmekamper her da det ikke oppfylte de nødvendige kravene. Det ble imidlertid reversert, og noen mener selvsagt at Tapia senior hadde en behjelpelig finger med i spillet. Bak det ene målet er det for øvrig en noe snodig seksjon med VIP-bokser(?), mens vi hadde billett til hovedtribunen på den ene langsiden.

Etter at store mengder konfetti hadde blitt fjernet fra gressmatta, var vi i gang, og vertene i sine ‘Sunderland-kostymer’ fikk i det sjuende minutt en enorm sjanse etter en defensiv blunder, men spilleren som fikk stå helt alene snublet da han skulle avslutte alene med keeper. Vi hadde passert 25 minutter da det var hjemmekeeperens tur til å nesten kløne det til, men han gjorde det godt igjen ved å redde avslutningen, og returen ble blokkert. I det 29. minutt kom dagens første mål, og det var en herlig cross som ble headet i mål med et like herlig hodestøt fra hjemmelagets Neri Bandiera. 1-0, og fem minutter senere hadde Barracas en avslutning like utenfor, før de deretter var nære på å styre inn nok et mål fra en corner. Gjestene fra La Plata avsluttet første omgang med to gode sjanser, men uten å finne nettmaskene, slik at det sto 1-0 halvveis.

I det 52. minutt ble en Gimnasia-spiller spilt gjennom og skar inn i feltet alene med Barracas sin keeper, men burvokteren kom ut og fikk blokkert. Gjestene jaktet utligning, mens det virket som om Barracas ble stadig mer fornøyd med tingenes tilstand, og følgelig også stadig mer kyniske – noe de er eksepsjonelt gode på i Argentina. Med tjue minutter igjen av ordinær tid var Gimnasia imidlertid alene gjennom igjen. Alexis Dominguez spilte ballen forbi Barracas-keeperen og trillet deretter ballen inn i det tomme målet. 1-1, og med det fikk han æren av å score det som skulle vise seg å bli det siste målet jeg fikk se i Argentina. Gjestene hadde imidlertid også en mulighet til å vinne kampen, men en avslutning fra kort med skrått hold ble reddet, og da endte det uavgjort 1-1.

Med et besøk hos en klubb som ikke virker spesielt enkel for ‘utenforstående’ å besøke, hadde jeg med det satt et punktum for argentinsk fotball på denne turen. Man kan kanskje tenke seg at jeg var litt sliten etter drøyt tre uker fullspekket med fotball, men jeg skulle gjerne vært enda litt lenger for å få med meg enda mer. Nå var det imidlertid bare å komme seg tilbake til hotellet for å forberede seg på avreise dagen etter. Da skulle flyselskapet Flybondi frakte meg fra Jorge Newbery-flyplassen i Buenos Aires til Iguazú, der turen fortsatte med tre overnattinger (på brasiliansk side) i grenseområdet mellom Argentina, Brasil og Paraguay, og til og med en kamp i Paraguay. Men mer om det i neste akt.

Argentine ground # 24:
Barracas Central v Gimnasia La Plata 1-1 (1-0)
Primera Division
Estadio Claudio Chiqui Tapia, 29 September 2022
1-0 Neri Bandiera (28)
1-1 Alexis Dominguez (71)
Att: ??
Admission: 5 000 ARS

Next game: 02.10.2022: Guairena v Olimpia
Next argentine game: ???
Previous game: 27.09.2022: Atlanta v Chaco For Ever

More pics

This day on a map / This whole trip on a map

Tirsdag 27.09.2022: Atlanta v Chaco For Ever

Tirsdagen skulle vise seg å bli min nest siste kampdag i Argentina på denne turen, men før jeg rettet oppmerksomheten mot kveldskampen hos Atlanta, benyttet jeg anledningen til å gjøre noe jeg hadde bestemt meg for å vente med til de siste dagene i Buenos Aires. Det dreide seg rett og slett om en mulig shopping-runde, og etter å ha tatt metroen til Catalinas, ble første stopp en Adidas-sjappe. Uten å ha funnet noe av voldsom interesse, hadde jeg større forventninger til en Stone Island-outlet jeg spaserte videre til, men jeg tok meg til slutt ikke råd til noe der heller. Etter å ha trasket litt rundt, fraktet metroen meg fra Florída til Carlos Pellegrini og derfra videre fra 9 de Julio til Callao, der noen av mine nye argentinske venner hadde en egen Barra Bravas-sjappe like i nærheten.

Den viste seg å ligge i et lite kjøpesenter som kanskje må kunne kalles ‘alternativt’, og allerede da jeg kom gående på utsiden, så jeg et kjent fjes stå utenfor og unne seg en røykepause. Han insisterte imidlertid på at det ikke var nødvendig å sneipe røyken for å gå inn på senteret. Der inne var tre av mine kjenninger på jobb denne dagen, og de ga meg en god pris på noen trøyer, slik at jeg etter hvert dro derfra med et lite sortiment. Etter å returnert til stasjonen Catedral med metroen, klarte jeg ikke å motstå fristelsen, og kjøpte en herlig chori av noen karer som sto og trakterte grillen utenfor stasjonen. Deretter gikk turen innom hotellet for å slenge fra meg de innkjøpte varene, før jeg igjen var på farten med fokus rettet mot kveldens kamp.

Fra Bolívar tok jeg metroens lilla linje E den korte turen opp til Correo Central, der jeg byttet til den røde linje B vestover fra den tilknyttede stasjonen Leandro N. Alem. Jeg ble med så langt som til Dorrego, som ligger et par kvartaler fra det som skulle være kveldens kamparena. Vi befinner oss her i Villa Crespo, som er et middelklasseområde i Buenos Aires. Det sies å være hjemsted for rundt 90 000 mennesker, og er også kjent for sin tilknytning til det jødiske samfunnet i byen. Rett ved stasjonen hadde den unge dansken Ansgar Billehøj slått seg ned på en kneipe for å få seg et måltid før kamp, og jeg hadde lovet å komme innom slik at vi kunne tusle bort til stadionet sammen. Han satt akkurat og svelget de siste munnfullene av sin middag da jeg kom inn døra, og ikke veldig lenge etterpå gikk vi mot Estadio Don León Kolbowsky.

Club Atlético Atlanta ble stiftet i 1904, og det er et par forskjellige teorier om bakgrunnen for valget av klubbnavn. Én teori er at det skal ha vært til minne om et jordskjelv i den amerikanske byen Atlanta noen måneder tidligere, mens en annen antyder at man snarere oppkalte klubben etter et krigsskip som ankom havnen i Buenos Aires i anledning innsettelsen av Manuel Quintana som president for den argentinske republikken. Andre igjen peker på en mulig inspirasjon fra den greske myten om Atalanta, og også på den italienske klubben fra Bergamo. Uansett var det i 1906 at klubben ble tilknyttet det argentinske forbundet AFA og begynte å spille i tredjedivisjon, som de vant året etter.

Atlanta spilte sin første sesong på øverste nivå i 1912, og har etter hvert spilt 64 sesonger på den nivået, men sist gang var nå så langt tilbake som i 1984. To år senere rykket de for første gang ned til nivå tre, og har siden den gang rykket opp og ned noen ganger mellom nivå to og tre. De har nå hatt tilhold på nivå to (nå Primera B Nacional) siden 2019, og det var poeng i den divisjonen som sto på spill når de denne kvelden skulle ta imot Chaco For Ever, som var dagens bortelag. Med tre kvarters tid til avspark betalte vi 1 800 pesos hver for billetter på den ene kortsiden, og gikk like godt inn på stadionet nesten med det samme.

Klubbens kallenavn Los Bohemios vitner om at de i sine tidlige år var hjemløse og levde et omflakkende liv på forskjellige baner. En tidligere hjemmebane ble innviet i 1922, før de i 1940-årene kjøpte nabotomten som hadde tilhørt erkerivalen Chacarita Juniors. Mangelen på finansiering gjorde at planene om et nytt stadion der måtte utsettes, men da det argentinske forbundet skjerpet sikkerhetskravene i 1959, måtte de agere, og dagens stadion sto ferdig i 1960. Det hadde den gang tribuner i tre, og kapasiteten var på 34 000. Det engelske kallenavnet på anlegget var «The Wooden Monumental». I 2005 ble anlegget stengt av de lokale myndigheter da de mente det ikke lenger oppfylte sikkerhetskravene, og selv om det ble midlertidig åpnet igjen et snaut år senere, ble det fort stengt igjen etter tilskuerbråk under en kamp mot All Boys.

Det ble nå foretatt en storstilt renovering, eller ombygging om man vil. Tretribunene ble erstattet av tribuner i betong, men kapasiteten ble samtidig redusert til et sted mellom 14 000 og 18 000, avhengig av hvilken kilde man fester lit til. Fortsatt er det tribuner på kun tre av sidene, for på den ene langsiden er det helt åpent, uten noen slik konstruksjon. Ellers er det et nokså typisk anlegg for det jeg hadde blitt vant til i Argentina, med åpne tribuner der vi koste oss i vårsola som fortsatt varmet litt. Under tribunen vi hadde billett til, sto hjemmefansens trommer ferdig oppstilt på rekke og rad, og de entret også selve tribunen med brask og bram da det nærmet seg avspark.

Atlanta startet best, og hadde hatt minst to-tre halvsjanser allerede da de tok ledelsen i det 13. minutt. Jeg trodde Lucas Ríos hadde gått seg inn i trøbbel, men sannelig klarte han ikke å drible seg forbi en klynge av Chaco-spillere og sette ballen i mål. 1-0, og allerede minuttet etter kunne Atlanta doblet ledelsen da de kom alene gjennom, men endte opp for nærme keeperen som fikk blokkert. Litt senere hadde de også en heading som gikk like utenfor. Det samme hadde bortelaget, men den beste Chaco-sjansen før pause kom nok på overtid. En av deres spillere rundet keeper, men vinkelen ble for spiss, og flere Atlanta-forsvarere kom seg tilbake, og en av de fikk headet unna. Dermed sto det fortsatt 1-0 halvveis.

Uten at jeg egentlig la merke til det før vi var et stykke ut i andre omgang, hadde gjestene Chaco For Ever faktisk benyttet pausen til å bytte trøyer, for før hvilen hadde de spilte i sorte og hvite striper, mens de kom ut igjen etter hvilen i helhvite overdeler. Sju minutter ut i andre omgang ble en Atlanta-corner headet på mål, og Chaco-keeperen måtte i aksjon med en redning der han slo til ny corner. På det påfølgende hjørnesparket styrte Rodrigo Colombo inn 2-0, og nå var vi inne i en artig periode. Fire minutter senere bød Evelio Cardozo på kveldens mål da han fra rundt 25 meter limte ballen helt opp i krysset og økte hjemmelagets ledelse til 3-0. Det virket avgjort, men kun to minutter senere headet Emanuel Díaz inn reduseringen til 3-1 fra en corner.

Det fulgte noen gode muligheter i begge ender i baner, og det var en underholdende affære vi nå var vitne til. Det ble imidlertid ikke flere mål, og et skudd over mål for hjemmelaget ble kampens siste mulighet helt på tampen, før dommeren blåste av med 3-1 som sluttresultat. Vi tuslet snart tilbake mot Dorrego, og Ansgar hoppet av metroen et stopp eller to før der jeg byttet for å ta meg tilbake til Bolívar og min base ved Hotel De Las Luces. Nå gikk oppholdet i Argentina virkelig mot slutten, og det skulle altså vise seg at det kun gjensto én eneste kamp for meg før jeg skulle fly videre på min søramerikanske tur.

Argentine ground # 23:
Atlanta v Chaco For Ever 3-1 (1-0)
Primera B Nacional
Estadio Don León Kolbowsky, 27 September 2022
1-0 Lucas Ríos (13)
2-0 Rodrigo Colombo (53)
3-0 Evelio Cardozo (57)
3-1 Emanuel Díaz (59)
Att: 3 500 (est)
Admission: 1 800 ARS

Next game: 29.09.2022: Barracas Central v Gimnasia La Plata
Previous game: 26.09.2022: Ferro Carril Oeste v Estudiantes de Rio Cuarto

More pics

This day on a map / This whole trip on a map

Mandag 26.09.2022: Ferro Carril Oeste v Estudiantes de Rio Cuarto

Jeg var godt i gang med turens siste argentinske dobbel, etter å ha besøkt Sacachispas og sett de tape 0-2 for sine gjester fra Deportivo Morón. Sistnevnte hadde for øvrig også vært bortelag da jeg tidligere på turen hadde gjestet Ferro Carril Oeste, og det var dit jeg nå hadde tenkt meg på kamp, for det som skulle bli turens eneste argentinske revisit. Etter å ha spasert tilbake til trikkeholdeplassen Nuestra Senora de Fátima, kom jeg med meg trikken tilbake til Intendente Saguier, som er forbundet med Subte (metro)-nettverket via stasjonen Plaza de los Virreyes; den sørvestlige endestasjonen på den lilla linje E. Jeg ble med metroen østover til Emilio Mitre, og tok derfra buss et lite stykke nordover til Caballito.

Caballito er et nabolag som ligger i det geografiske sentrum av området som defineres som selve Buenos Aires by, og skal med sine rundt 180 000 innbyggere være et av storbyens tettest befolkede områder. Det er også i dette området at ‘museums-trikken’ Tramway Histórico de Buenos Aires opererer, og det var selvsagt noe jeg hadde sett på mulighetene for å sjekke ut, men det viste seg at de kun kjørte i helgene og på helligdager. Caballito har i det hele tatt en lang historie knyttet opp mot kollektivtrafikken, med depoter for både metro og tog. Da metroens linje A åpnet og ankom områdets sørlige del i 1913, var det for øvrig som den første undergrunnsbanen på den sørlige halvkule.

Jeg hoppet av bussen på den sørlige siden av jernbanelinjen rett ved Caballito stasjon, men kveldens kamparena Estadio Arquitecto Ricardo Etcheverri et lite stykke foran meg på motsatt side. Jeg hadde god tid før dagens andre kamp, og etter å krysset jernbanesporene gikk jeg derfor til en liten og trivelig restaurant jeg også hadde benyttet meg av før min første kamp her. El Viejo Buzón drives av ‘Toto’ Evangelista, som er tidligere mangeårig klubbpresident i nettopp Ferro Carril Oeste, og han hadde ikke bare den gang vært behjelpelig med gratisbillett til kampen, men også hjulpet meg før mine besøk hos både El Porvenir og ikke minst Lanús.

‘Toto’ var foreløpig ikke der, men jeg fikk bestilt meg et skikkelig herremåltid, og hadde ikke før begynt å nyte av den herlige biffen før han kom inn døra og uttrykte oppriktig glede over å se at jeg kom tilbake for å nok en gang se hans klubb. Jeg forsikret lattermildt at jeg ikke kom innom hans sted kun for å få gratisbillett nok en gang, men snarere på grunn av den gode maten og det hyggelige stedet, men han insisterte og ville ikke høre snakk om noe annet. Ansgar Billehøj er en ung Brøndby-fan fra Danmark som nokså nylig hadde ankommet Buenos Aires og skulle tilbringe noen uker i Sør-Amerika, og da han også kom inn døra etter at jeg hadde fullført måltidet, ble også han ønsket velkommen før ‘Toto’ hev seg på telefonen og ‘beordret’ nok en gratisbillett.

Det var fortsatt tid til å hygge seg litt før kamp, og i trivelig selskap ble det en ny omgang med øl. Med en times tid til kampstart brøt ‘Toto’ opp fordi han skulle møte noen før kampen nede på stadionet, men med beskjed om at vi kunne hente ut billettene på et kontor der nede, tok vi et foreløpig farvel med den hyggelige og hjelpsomme mannen og ble værende igjen for å drikke opp ølen før vi et lite kvarter senere fulgte etter den korte veien ned til Estadio Arquitecto Ricardo Etcheverri. Det skulle være avspark klokken 21.00, og en av mange Estudiantes-klubber skulle være bortelag. Denne gang dreide det seg om Estudiantes de Rio Cuarto. Jeg fikk hentet ut billettene uten problemer, og vi var snart innenfor.

Ferro Carril Oeste ble under navnet Club Atlético del Ferrocarril Oeste de Buenos Aires stiftet i 1904, og her er det liten tvil om klubbens tilknytning til jernbanen. Som navnet tilsier, ble den stiftet av arbeidere ved Ferrocarril Oeste de Buenos Aires, hvis engelske navn var Buenos Aires Western Railway. Klubben driver en hel rekke idretter, og har vært en nasjonal maktfaktor i blant annet både basketball og volleyball, men er selvsagt mest kjent som fotballklubb. Den første offisielle fotballkampen ble spilt i 1907, og i 1912 vant Ferro División Intermedia, som var den daværende andredivisjon, og sikret opprykk til den argentinske toppdivisjonen for første gang. Mot slutten av 1930-årene kuttet de båndene til det nevnte jernbaneselskapet og tok dagens noe mer forenklede navn.

Klubben hadde en skikkelig gullalder i 1980-årene, for ikke bare radet de opp titler i både basketball og volleyball (for begge kjønn) på denne tiden. Nå gjorde de det skarpt også innen fotball, og Ferro ble argentinsk seriemester i både 1982 og 1984 under ledelse av treneren Carlos Griguol. Seriemesterskapet i 1982 ble vunnet etter at de hadde gått ubeseiret gjennom ligasesongen. På denne tiden hadde klubben 50 000 medlemmer. Griguol forsvant i 1987 til River Plate, og selv om han returnerte året etter, var Ferros storhetstid over – i hvert fall for denne gang. I 2001 rykket de til og med ned på nivå tre, men er nå å finne i Primera B Nacional, som nå er det nest øverste nivå i argentinsk fotball. Det hadde jo vært artig om de kunne komme seg opp igjen, slik at man nok en gang kunne få lokaloppgjørene mot rivalen Vélez Sarsfield.

Klubbens hjemmebane,Estadio Arquitetco Ricardo Etcheverri, ble åpnet i 1905. Det skal gjøre det til det eldste fotballstadionet som fungerer som hjemmebane for en klubb tilknyttet det argentinske forbundet AFA. Med sin sentrale beliggenhet i Buenos Aires har det opp gjennom årene ofte også blitt brukt som hjemmebane for andre klubber som ikke har hatt en egen bane å spille på. En av disse klubbene var Alumni, en tidlig gigant som var enormt dominerende i argentinsk fotball helt på begynnelsen av 1900-tallet. Det har imidlertid skjedd mye her på Estadio Arquitecto Ricardo Etcheverri siden den gang.

En tidlig hovedtribune brant ned i 1931, men ble bygget opp igjen. På denne tiden gjorde amatørismen sitt til at klubben måtte bytte bort spillere for materialer, og for en av disse spillerne fikk Ferro en hel Grandstand i tre fra Boca Juniors sitt tidligere stadion. Ferros hjemmebane fikk blant annet det engelske kallenavnet ‘The Temple of Wood‘, da anlegget var dominert av store tretribuner. Det ble etter hvert besluttet å oppgradere og modernisere anlegget, som i dag domineres av den store og flotte hovedtribunen med treseter. På kortsiden sett til høyre herfra er det nå en åpen ståtribune i betong, som er nokså typisk for Argentina. På motsatt kortside ser man at den nevnte oppgraderingen stoppet opp, og to seksjoner med betongtribune her er fortsatt ikke ferdig. På bortre langside er det for tiden ingen tribunefasiliteter, men kanskje får man etter hvert på plass noe her også.

Inne på hovedtribunen traff vi nok en gang også på groundhopper-paret Marina og Fernando, som også hadde tatt turen, så det var hyggelig. Ute på banen skulle det imidlertid bli lenger mellom høydepunktene denne kvelden, så jeg skal gå ganske raskt gjennom det denne gang. Vi nærmet oss kvarteret da en av hjemmelagets spillere sendte i vei et herlig og susende langskudd som gikk over bortekeeperen og smalt i stolpen. Ellers var det svært lite av interesse som skjedde ute på banen før pause, og det ble ikke stort bedre etter hvilen. Jeg har notert meg at Ferro i det 64. minutt hadde et skudd som ble slått til corner, og at de 20 minutter senere prøvde seg på en lobb fra bortimot 40 meter som var akkurat for høy.

Jeg oppsummerte vel kanskje greit da jeg etter hvert følte at de nok kanskje kunne spilt hele kvelden uten å score, og det endte da også målløst 0-0. Våre argentinske venner tilbød oss skyss tilbake, og i motsetning til etter vår kamp i Lanús, fikk Fernando denne gang også start på bilen. Da de slapp av Ansgar like ved den kjente obelisken, valgte også jeg å hoppe av der og spasere tilbake til hotellet derfra. Turens siste dobbel i Argentina var unnagjort, og det skulle vise seg at det nå gjensto kun to kamper her før jeg skulle forflytte meg nordover og avslutte den store søramerikanske turen i Brasil.

Revisit:
Ferro Carril Oeste v Estudiantes de Rio Cuarto 0-0 (0-0)
Primera B Nacional
Estadio Arquitecto Ricardo Etcheverri, 26 September 2022
Att: 4 000 (est)
Admission: Free (courtesy of club ex-president ‘Toto’ Evangelista)

Next game: 27.09.2022: Atlanta v Chaco For Ever
Previous game: 26.09.2022: Sacachispas v Deportivo Morón

More pics

This day on a map / This whole trip on a map

Mandag 26.09.2022: Sacachispas v Deportivo Morón

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det var starten på en ny uke, og mitt opphold i Argentina begynte nå å gå inn i avslutningsfasen. Denne mandagen skulle by på turens siste dobbel i landet før jeg dro videre på fredagen, og første kamp ut var et oppgjør i Primera B Nacional mellom Sacachispas og Deportivo Morón. Det var andre gang jeg skulle se sistnevnte i sving på bortebane, men bare navnet i seg selv gjorde jo at jeg gjerne også skulle besøkt de på deres hjemmebane. Det får bli en annen gang, om jeg skulle være så heldig at jeg kan returnere til Buenos Aires en gang i fremtiden. Etter å ha tatt metroens lilla linje E til den sørvestlige endestasjonen Plaza de los Virreyes, kunne jeg bytte til byens Premetro fra Intendente Saguier. Dette er en trikkelinje som går sørover gjennom Villa Soldati-området der Sacachispas hører hjemme.

Villa Soldati er hjemsted for rundt 45 000 innbyggere, og dette er et av områdene der jeg hadde blitt rådet til å utvise en viss forsiktighet, for å si det slik. Fra trikken kunne jeg se at vi passerte noen kvartaler som ikke akkurat kan sies å være blant Buenos Aires’ beste, før jeg kort etter steg av ved holdeplassen Nuestra Senora de Fátima, som ligger noen kvartaler fra Estadio Beto Larossa, der min første kamp for dagen skulle finne sted. Jeg skulle senere finne ut at to utlendinger (en engelskmann og en australier) som jeg senere traff på turens siste kamp hadde blitt ranet i forkant av akkurat denne kampen hos Sacashispas, men jeg hadde ingen problemer der jeg ankom stadionet med omtrent en time og et kvarter til avspark.

Sacachispas Fútbol Club er et resultat av at en gruppe unge menn i 1948 bestemte seg for å starte et lag som kunne delta i noe som ble kalt Evita-mesterskapet. De endte faktisk opp med å nå finalen i sin klasse, som ble spilte på Estadio El Monumental, og blant tilskuerne var selveste president Juan Perón og hans Eva som hadde gitt navn til turneringen. Presidenten bet seg merke i at klubben ikke hadde en egen hjemmebane å spille sine kamper på, og klarte deretter faktisk å ordne en tomt der de kunne bygge sitt stadion. Sacachispas-navnet hadde de for øvrig tatt fra en fiktiv fotballklubb som figurerte i en populær argentinsk film ved navn Pelota de Trapo.

Klubben ble tilknyttet det argentinske forbundet AFA i 1954, og vant Primera D på første forsøk, men rykket flere ganger opp og ned mellom Primera C og Primera D i tiårene som fulgte. Det er først i 2017 at de rykket høyere opp enn dette, og den gang sikret de seg Primera C-tittelen tre runder før slutt og rykket opp til Primera B Metropolitano. Så, i 2021, sikret de seg for første gang i sin historie opprykk til den nest øverste divisjonen av argentinsk fotball etter en god sesong og suksess i kvalifiseringsspillet. Sacachispas gjorde derfor nå sin debutsesong i Primera B Nacional, men var i poengnød i bunnen av tabellen.

Ved billettlukene fikk jeg snart sikret meg en billett for 3 000 pesos, og tittet meg litt rundt på utsiden før jeg gikk inn på anlegget med rundt 50 minutter til avspark. Min billett var til hovedtribunen på den ene langsiden, der man i likhet med de øvrige tribunene befinner seg under åpen himmel, og herfra ser man over på en tribune på motsatt langside der klubbens barra bravas etter hvert samlet seg. I bakgrunnen der kan man også se trikkene passere på sin ferd videre mot General Savio eller på vei tilbake derfra. På den ene kortsiden har man en mindre tribune, mens det ikke er noen tribunefasiliteter bak den siste langsiden. Der har man imidlertid en stor bro, der trafikken på en firefelts vei suste forbi mens lastebiler, trailere og andre i løpet av kampen tutet entusiastisk for å gi sin støtte.

Til tross for at president Perón i sin tid ordnet brasene med en tomt, var det visst ikke helt så enkelt, for det kom etter hvert frem at det var litt usikkerhet rundt kontrakten fra den gang. I 1983 fikk man omsider ordnet opp en gang for alle, takket være den lokale rådmannen Roberto ‘Beto’ Larossa, og han har rett og slett nå fått stadionet oppkalt etter seg som takk for hjelpen. Mens noen kilder opplyser at anleggets kapasitet er på 7 000, hevder andre at det kun er 4 000. Fotballstadionet er for øvrig en del av et kompleks som også inkluderer blant annet volleyballbaner, flere svømmebasseng og et innendørs treningsstudio.

Bunnlaget Sacachispas i sine karakteristiske lilla drakter var tidlig i problemer igjen da gjestene tok ledelsen allerede i kampens tredje minutt. En lang ball opp fra Deportivo Morón, og offside-fella til vertene fungerte ikke, slik at Morón kom to mot én. Leandro Ramos trengte ingen assistanse, og lobbet rett og slett ballen over en keeper som havnet på mellomdistanse. 0-1, og gjestene kunne doblet ledelsen tre minutter senere, men keeperen fikk slått ballen til corner selv om langskuddet fikk en lei sprett. Deretter fikk Sacachispas sin første mulighet fra en corner, men headingen gikk rett på keeper som parerte, og returen ble blokkert.

Et tilsynelatende harmløst skudd ble så nesten fomlet inn i eget mål av Sacachispas-keeperen, som med nød og neppe fikk ryddet opp med et resultatløst hjørnespark som resultat. Hans lagkamerater var deretter på hugget, og hadde et frispark som gikk like over målet i motsatt ende av banen. På overtid var de lilla igjen frempå, men også denne gangen var siktet feilinnstilt slik at skuddet suste like over tverrliggeren. Dermed sto det fortsatt 0-1 på resultattavla til pause, og jeg kunne benytte hvilen til å unne meg en herlig chori fra grillen og et glass brus å skylle det ned med, før det var klart for andre omgang.

Det første snaue kvarteret av andre omgang var det lite som skjedde foran de to målene, men i det 60. minutt fikk bortelaget Morón en god mulighet til å doble ledelsen. Imidlertid var det ingen som klarte å styre inn innlegget, men fire minutter senere kunne likevel Morón juble over ny scoring. Et nytt innlegg, og bakerst i feltet kom Gastón González og hamret ballen forbi keeperen og i mål til 0-2. Ti minutter senere scoret de nesten et tredje, men Sacachispas-keeperen reddet flott. I det 82. minutt var Morón nærme igjen, med et skudd like utenfor. Tre minutter senere var vertene nære på en redusering, da et innlegg ble stusset videre, men bortekeeperen var nede som en katt og reddet. Dermed endte det med 0-2 og borteseier.

Med tapet var Sacachispas et steg nærmere en umiddelbar retur til Primera B Metropolitana, mens jeg for min del var én kamp nærmere slutten på mitt opphold i Argentina og Buenos Aires. Jeg hadde riktignok noen dager igjen fortsatt, og til og med én kamp til på menyen denne dagen. Jeg havnet heller ikke i noen som helst problemer på den korte spaserturen tilbake til trikkeholdeplassen (og faktisk ikke i det hele tatt i løpet av hele turen), der trikken snart kom for å frakte meg tilbake til Intendente Saguier og forbindelsen med Plaza de los Virreyes og Subte-nettverket. Da jeg gikk av på stasjonen Emilio Mitre for å gjøre unna neste etappe med buss, hadde jeg allerede rettet oppmerksomheten mot dagens andre kamp.

Argentine ground # 22:
Sacachispas v Deportivo Morón 0-2 (0-1)
Primera B Nacional
Estadio Beto Larrosa, 26 September 2022
0-1 Leandro Ramos (3)
0-2 Gastón González (64)
Att: 900 (est)
Admission: 3 000 ARS

Next game: 26.09.2022: Ferro Carril Oeste v Estudiantes de Rio Cuarto
Previous game: 25.09.2022: Vélez Sarsfield v Barracas Central

More pics

This day on a map / This whole trip on a map

Søndag 25.09.2022: Vélez Sarsfield v Barracas Central

Jeg hadde allerede sett én kamp denne dagen, men hadde ytterligere en kamp søndagsmenyen da jeg forlot Estadio Enrique Sexto etter å ha sett vertene General Lamadrid spille uavgjort 1-1 og dele poengene med Atlas. Et steinkast eller to fra Estadio Enrique Sexto og det beryktede Devoto-fengselet som er dets nærmeste nabo fant jeg holdeplassen for bussen som skulle frakte meg til min neste destinasjon, og det var ikke mer enn rundt et kvarters busstur her fra Devoto og ned til Vélez Sarsfield sin hjemmebane i Liniers-området. Med to og en halv times tid til avspark var jeg borte ved billettlukene og betalte 2 200 pesos for en billett til kveldens kamp mellom Vélez Sarsfield og Barracas Central, og kunne deretter slå i hjel litt tid på et trivelig vannhull.

Rett på andre siden av en stor rundkjøring der ligger nemlig Lumberjack Beer Bar, som viste seg å være et utmerket sted å hygge seg i halvannen time eller vel så det. Der fikk jeg også snart selskap, for min argentinske venn Fernando hadde informert meg om han hadde blitt kontaktet av en dansk groundhopper som i likhet med meg hadde kontaktet ham for å få litt tips om visse ting i Argentina. Jeg hadde gitt ham tillatelse til å videreformidle nummeret mitt til denne dansken, og vi hadde nå avtalt å møtes over en øl før kampen hos Vélez Sarsfield. Ansgar Billehøj viste seg å være en ung Brøndby-fan som skulle tilbringe noen uker i Sør-Amerika, og jeg skulle også se mer til ham i de kommende dagene før jeg forlot Buenos Aires.

Liniers er et distrikt som ligger vest for sentrum av Buenos Aires og huser rundt 45 000 innbyggere. Det vokste frem rundt Liniers stasjon etter jernbanens ankomst i 1872, og er et viktig knutepunkt for både buss og tog, som også forbinder de vestlige bydeler, drabantbyer og utkantsområder med metroen til de mer sentrale delene av storbyen Buenos Aires. Mens jeg satt på Lumberjack og lesket strupen og knasket peanøtter, fikk jeg altså dansk selskap en stund før han gikk for å møte en kar han hadde avtalt å se kamp med og hadde billett sammen med. Ikke lenge etter brøt også undertegnede opp og tuslet nok en gang de få meterne bort til Estadio José Amalfitani.

Vélez Sarsfield er nok et navn de fleste fotballinteresserte har hørt også her hjemme. Historien sier at en gruppe unge menn som spilte fotball og måtte søke ly for regnet på Vélez Sarsfield jernbanestasjon (senere omdøpt til Floresta stasjon) da et skybrudd avbrøt deres lek bestemte seg for å stifte en klubb og spille mer ‘seriøst’. Det ble gjort 1. januar 1910, under navnet Club Atlético Argentinos de Vélez Sarsfield. I 1919 hadde de spilt seg opp i den øverste divisjonen, og har vært et nokså fast innslag der siden den gang. Det var først i 1940 at de rykket ned for første (og hittil eneste) gang, og de var da tilbake etter tre år.

Det var i 1968 at Vélez tok sitt første av etter hvert ti argentinske seriemesterskap, da de etter flere gode plasseringer omsider triumferte ved å vinne det årets Campeonato Nacional. Av økonomiske årsaker avsto de imidlertid fra å delta i 1969-utgaven av Copa Libertadores, selv om de naturlig nok dermed hadde kvalifisert seg. Det var i løpet av 1990-årene at de for alvor etablerte seg som en storhet i argentinsk fotball, og deres andre ligatittel i 1993 (Clausura) ble fulgt opp med at de året etter vant den gjeve Copa Libertadores etter finaleseier over brasilianske Sao Paulo. Deretter vant de også den interkontinentale cupen som ble spilt mellom den sør-amerikanske og europeiske mester frem til den dessverre ble erstattet av FIFAs klubb-VM og mistet det aller meste av glansen. Det var for øvrig italienske AC Milan som på tampen av 1994 ble slått 2-0 i Tokyo.

Da kalenderen viste 1998, hadde klubben med kallenavnet El Fortín sanket inn ytterligere tre ligatitler, samt triumfer i både Supercopa Sudamericana, Copa Interamericana, og Recopa Sudamericana. Deretter fulgte noen magrere år før de hanket inn nye ligatitler i både 2005, 2009 og 2011, og det dreide seg om Clausura-utgaven i alle disse tre årene. Nå eksperimenterer de ofte fælt i Argentina, og den neste ligatittelen kom i form av 2012 Inicial. Den tiende og foreløpig siste ligatittelen kom i 2012/13-sesongen, og samme år vant de også Supercopa Argentina. Deretter har det imidlertid vært trofé-tørke, men Vélez Sarsfield er absolutt en av de store og velkjente navnene i argentinsk fotball.

Etter nedrykket i 1940, måtte klubben flytte ut av sitt forrige stadion, Estadio Villa Luro, som de da hadde leid. Året etter sikret de seg tomten der deres nåværende hjemmebane står, men dette var da en sump, og det skal ikke ha vært noen enkel oppgave å bygge et nytt stadion der. Det var under ledelse av klubbpresidenten José Amalfitani at dette ble gjort, og et par av de gamle tretribunene hadde man visstnok med seg fra Villa Luro. Det nye stadionet ble åpnet i 1943, men allerede få år senere ble det revet og gjenoppbygget i sement på samme sted. Nyåpningen skjedde i 1951, og det er stadionet de fortsatt spiller på. Det var i 1968 at det ble omdøpt til dagens navn til ære for den nevnte klubbpresidenten, mens en omfattende oppgradering ble gjennomført i forkant av fotball-VM i 1978, der anlegget ble benyttet til tre av mesterskapets gruppespill-kamper.

Stadionet har i dag en offisiell kapasitet på 49 540, og er for øvrig ikke bare hjemmebane for eierne Vélez Sarsfield, men brukes gjerne også som et hovedkvarter for det argentinske rugby union-landslaget. Hovedtribunen ruvet foran meg i nabolaget når jeg nå etter hvert tuslet fra Lumberjack og bort til stadionet for å ta meg innenfor. De to langsidene har to nivåer, og min billett til hovedtribunen var for den nederste av disse. I forkant har man også her faktisk en vollgrav mellom tribunen og banen, komplett med vann i, så det er også en artig detalj. Også kortsidene er åpne, men disse er veldig blåmalte (noe som også gjelder bølgebryterne) og er avrundet i hjørnene for å følge ‘svingene’ over på langsidene. Et finfint sted å se fotball!

Denne sesongen hadde Vélez Sarsfield vist en overraskende skuffende form, for samtidig som de hadde tatt seg helt til semifinalene av Copa Libertadores (som eneste ikke-brasilianske innslag), slet de i bunnen av Clausura-tabellen. Flere argentinere jeg hadde snakket med hadde hevdet at de argentinske klubbene ikke lenger klarer å konkurrere med de brasilianske toppklubbene på grunn av blant annet pengene som nå sprøytes inn i den brasilianske fotballen, men at Vélez nok hadde satset såpass på Copa Libertadores at den muligens hadde blitt en forstyrrende faktor som gikk på bekostning av den hjemlige ligaen. Nå hadde de uansett tapt sin semifinale, så nå var det fullt fokus på serien og få til en godkjent avslutning, og med det argentinske systemet der nedrykk beregnes ut fra et gjennomsnitt av de tre siste år, sto de uansett neppe i fare for å rykke ned.

I den første halvdelen av første omgang var muligens det mest interessante som skjedde at det ble en pause i spillet i forbindelse med en situasjon på tribunen bak det ene målet. Kanskje hadde det noe å gjøre med at det visstnok var et forbud mot trommer og bannere til dagens kamp som følge av supporterbråk i forbindelse med Vélez sin siste kamp i Copa Libertadores. Den første skikkelige sjansen kom i det 26. minutt, da Lucas Janson fyrte løs og en Barracas Central-spiller kastet seg ned for å blokkere. Det gjorde han tydeligvis med hånda, og dommeren pekte på straffemerket. Walter Bou steg etter hvert frem, og selv om keeper Rodrigo Saracho var etter ballen, var den plassert helt borte ved stolpen. 1-0 i det 28. minutt.

Fem minutter senere var Janson nære på å doble ledelsen for Vélez Sarsfield da han steg til værs på et hjørnespark. Headingen hans smalt imidlertid i tverrliggeren, men det var Vélez som hadde initiativet nå. Det nærmeste Barracas Central kom før hvilen var en heading over målet til hjemmelagets uruguayanske burvokter Leonardo Burián. Dermed sto det 1-0 til vertene Vélez Sarsfield da lagene gikk i garderoben for en aldri så liten pust i bakken, men selv om hjemmelaget ledet fortjent, var det selvsagt kun ett måls ledelse og en hel omgang til igjen å spille, og dermed lenge igjen av kampen.

Barracas Central jaktet utligning, mens Vélez var skumle på kontringer. Begge lag hadde en halvsjanse som gikk utenfor før en Vélez-spiller ble spilt gjennom alene med keeper, som imidlertid reddet. Med 7-8 minutter igjen av ordinær tid var gjestene farlig frempå med sin beste sjanse, og Vélez-keeperen måtte varte opp med en kjemperedning for å parere headingen fra Bruno Sepúlveda. Det er nesten utrolig at det ikke sto 2-0 noen minutter senere, da en Vélez-spiller fikk ballen forbi keeperen men snublet idet han skulle avslutte. Liggende pirket han ballen mot mål, men en forsvarer kom flyvende inn og fikk blokkert i siste liten. På overtid kom Vélez tre mot én, men klarte ikke å utnytte muligheten, og keeperen reddet.

Dermed endte det 1-0 på Estadio José Amalfitani, og Vélez Sarsfield hanket inn tre kjærkomne poeng som jeg vil tro ga en aldri så liten opptur. Dette var som nevnt min siste dag i Argentina med en dobbel med to nye baner, men jeg hadde da blinket meg ut en dobbel dagen etter også, selv om den ville inkludere en revisit. Nå var det bare å komme seg tilbake til min base ved Hotel De Las Luces, men bussen lot vente på seg, og da heller ikke neste buss kom, vinket jeg rett og slett på en taxi som fikk æren av å skysse meg tilbake til hotellet etter nok en lang men finfin dag med fotball i den fantastiske argentinske hovedstaden.

Argentine ground # 21:
Vélez Sarsfield v Barracas Central 1-0 (1-0)
Primera Division
Estadio José Amalfitani, 25 September 2022
1-0 Walter Bou (pen, 28)
Att: ??
Admission: 2 200 ARS

Next game: 26.09.2022: Sacachispas v Deportivo Morón
Previous game: 25.09.2022: General Lamadrid v Atlas

More pics

This day on a map / This whole trip on a map

Søndag 25.09.2022: General Lamadrid v Atlas

Søndagen bød på en ny fin dag i den argentinske hovedstaden, der jeg til tross for en sen retrett kvelden før var nokså frisk og rask etter at jeg hadde fått kommet meg ned til frokost. Den skulle også by på det som skulle vise seg å bli turens siste argentinske dobbel med to nye baner. Jeg hadde blinket meg ut kveldskampen hos Vélez Sarsfield, men før den tid ville jeg også kunne få meg meg en kamp med tidligere avspark. Jeg kikket først på Gimnasia La Plata, men det var min argentinske kontakt Fernando som pekte på kampen til General Lamadrid og ganske riktig påpekte at den ville være langt enklere å kombinere med, og det var en sterkt medvirkende årsak til at det var dit jeg omsider satt kursen.

Jeg hadde gått meg en liten tur i byens ‘microcentro’ og kost meg i vårsola da jeg tok lot metroens lyseblå linje A frakte meg vestover fra Subte-stasjonen Avenida de Mayo til endestasjonen San Pedrito. Derfra gikk turen videre med buss til Villa Devoto, der jeg gikk av et steinkast fra stedet der min første kamp for dagen skulle spilles. Villa Devoto går for å være et middelklasseområde, har drøyt 70 000 innbyggere, og kalles gjerne «Buenos Aires’ hage». Rett over veien for Estadio Enrique Sexto, der jeg nå skulle se kamp, har det nok imidlertid ikke vært så trivelig å ha sin adresse, for der finner man det beryktede Cárcel de Devoto – et føderalt fengsel som i 1978 var åsted for voldsomme opptøyer som resulterte i 60 døde og 85 skadde.

Det var heldigvis roligere da jeg med halvannen times tid til kampstart gikk av bussen og passerte en rekke busser og biler tilknyttet fengselet og ordensmakten som hadde parkert langs veien der fengselet lå på den ene siden og stadionet på den andre. Uten at jeg hadde sett at jeg hadde passert noen billettluker, rundet jeg hjørnet og kom snart til det som virket å være hovedinngangen til klubbkontorene og den slags. Der inne var det et matutsalg, og ute i bakgården var klubbens Barra Bravas i full gang med oppladning til kamp med mat på grillen, fernet & cola i glassene, og instrumentene og sangen i full sving. Jeg spurte en av de hvor billettutsalget var, og han parerte ved å dra opp en billett som ble min for 500 pesos.

Club Atlético General Lamdadrid ble stiftet i 1950, og bedriver en hel rekke idretter, men er mest kjent for fotball, selv om de må kunne sies å ha tilbragt en nokså anonym tilværelse i lavere divisjoner. I 1977 vant de Primera D, og i 2011 vant de Primera C og sikret seg opprykk til Primera B Metropolitana, men oppholdet der varte i kun én sesong. Ellers skrev de seg inn i historiebøkene da de under en kamp mot Barracas Bolívar (i dag Sportivo Barracas) fikk 18 spillere utvist! Det som hadde startet med en diskusjon på tribunen mellom ungdomsspillere fra klubben og motstanderfans, utviklet seg til et masseslagsmål, og eskalerte fullstendig da klubbens spillere kom stormende av banen og opp på tribunene for å kaste seg med i slagsmålet.

Det skal være usagt om noen av de involverte endte opp i fengselet som er nærmeste nabo, og det er vel heller tvilsomt, men fengselet her har i hvert fall også gitt klubben kallenavnet Carceleros; fangevokterne. Stemningen var nå høy ute i den lille bakgården, men med en halvtimes tid til avspark overlot jeg foreløpig gjengen der til seg selv og gikk for å ta meg innenfor portene som nå hadde åpnet vis-à-vis fengselet. Det var bra det ikke var der jeg skulle inn, men at jeg i stedet skulle inn på Estadio Enrique Sexto, der hjemmelaget General Lamadrid og bortelaget Atlas skulle kjempe om poeng i Primera C.

Stadionet ble åpnet i 1951, og bærer navnet til en tidligere klubbpresident som også var hadde vært mannen som foreslo å knytte klubben opp mot det argentinske forbundet under navnet General Lamadrid (en hyllest til Gregoria Aráoz de Lamadrid; en general i den argentinske uavhengighetskrigen). Den åpne tribunen på langsiden ut mot Devoto-fengselet har nå blitt omdøpt til ære for klubblegenden Rubén ‘El Trucho’ Moraglio. Den er ikke veldig stor, men ruver i hvert fall mer i høyden enn hva tilfelle er med tribunen bak det ene målet, der denne imidlertid er noe lenger. Det er uansett et lite anlegg, med en oppgitt kapasitet på kun 3 500, og det må regnes som lite i en by der det regelrett florerer av fotballstadioner med kapasitet på det femsifrede.

Hjemmelaget fikk en horribel start på kampen da de allerede et drøyt minutt ut i kampen ble redusert til ti mann etter at Santiago Yossini fikk direkte rødt kort for en tøff takling. Det så nok muligens noe strengt ut fra min posisjon, men vertene ville nå uansett få en tøff oppgave. Naturlig nok var det deretter gjestene som trykket litt på og virket farligere, men etter at vi hadde hatt en par halvsjanser i begge ender av banen, var det faktisk hjemmelaget som tok ledelsen i det 38. minutt. Atlas-keeperen klønet det til med et tilbakespill, og Santiago Alvarez stjal ballen og satt den i det tomme målet. 1-0, og da Atlas på overtid av første omgang misbrukte en stor mulighet ved å skyte utenfor fra god posisjon, var det også stillingen halvveis.

Drøyt to minutter ut i andre omgang ble Atlas først tildelt et straffespark, men etter en prat med sin linjemann, omgjorde dommeren beslutningen til et frispark rett utenfor, ute på kanten. Frisparket resulterte nesten i et spektakulært selvmål, for ballen ble slått inn, og en forsvarer sleivsparket ballen mot eget mål, men heldigvis for ham gikk den også rett i klypene på Lamdadrid-keeperen. Etter en times spill glapp det igjen i Atlas-forsvaret, og en Lamadrid-spiller ble stående helt alene og fikk avslutte fra 6-7 meter, men Atlas-keeperen rykket ut og gjorde seg stor og fikk blokkert. I det 84. minutt fikk Atlas sin utligning, og det var en perle vi fikk se da en frisk Adrián Maldonado trakk seg innover og fyrte løs fra like utenfor hjørnet av 16-meteren. Ballen suste inn i det motsatte krysset, og det sto 1-1.

I det 88. minutt fikk General Lamadrid sine ti mann en stor sjanse til å score seiersmålet. En av hjemmelagets spillere tok seg flott forbi sin oppasser og hamret ballen i tverrliggeren. Returen havnet på hodet til en Lamadrid-spiller som hadde nærmest åpent mål, men den kom nok litt for hardt og brått på, og han klarte ikke å styre ballen på mål. Atlas prøvde seg på overtid med et susende langskudd som gikk like utenfor, og i det fjerde overtidsminuttet fikk de den store sjansen til å ta med seg alle poengene. Et innlegg ble styrt på mål fra rundt 5 meter, men igjen hadde nok ballen kommet litt brått på, og den gikk rett på hjemmelagets keeper som parerte flott slik at det endte med 1-1 og poengdeling.

Slik kampen hadde startet for vertene med rødt kort etter allerede et drøyt minutt, var det nok de som hadde mest grunn til å være fornøyd med det, utgangspunktet da tatt i betraktning, men dette kunne absolutt vippet begge veier. Jeg sa meg fornøyd med dagens dont så langt, etter å ha sett én av dagens to planlagte kamper, og tuslet snart mot bussholdeplassen for å komme meg videre til neste destinasjon. Jeg skulle som nevnt nå se Vélez Sarsfield, og ned dit var det nå kun en busstur på et kvarters tid. Jeg ville også ha tid til en aldri så liten pub-stopp for å innta både litt mat og flytende forfriskninger før kampstart der, men mer om det i neste kapittel.

Argentine ground # 20:
General Lamadrid v Atlas 1-1 (1-0)
Primera C
Estadio Enrique Sexto, 25 September 2022
1-0 Santiago Alvarez (38)
1-1 Adrián Maldonado (84)
Att: ??
Admission: 500 ARS (from one of their barra bravas)

Next game: 25.09.2022: Vélez Sarsfield v Barracas Central
Previous game: 24.09.2022: Chacarita Juniors v Deportivo Riestra

More pics

This day on a map / This whole trip on a map