Det dro seg nå veldig fort mot onsdagens avreise til Sør-Amerika, men da Jon Erik foreslo å benytte tirsdagskvelden til å se kamp på Skogstrandbanen, var jeg likevel ikke altfor vond å be. Skogstrand skulle ta imot Navestad, og selv om jeg hadd vurdert Yven v Ise, ble jeg med Jon Erik, som etter hvert kom for å plukke meg opp. Ved min forrige visitt i august 2021, hørte Skogstrand hjemme i 5. divisjon, men de har slitt siden den gang, og dagens kamp dreide seg om poeng i 6. divisjon (avdeling 2). Etter å ha krysset Glomma og manøvrert oss frem til Skogstrandbanen, ankom vi med et kvarters tid til avspark.
Status i 6. divisjon Østfold avdeling 2 var at Berg toppet tabellen og gikk mot opprykk. De hadde riktignok kun ett poeng ned til Kråkerøy 3 (som hadde spilt én kamp mer), men sistnevnte ville ikke kunne rykke opp. Dermed var nærmeste konkurrent Lisleby 2 som hadde fem poeng opp til Berg. Det var imidlertid på nedre halvdel av tabellen av kveldens duellanter holdt til, for Skogstrand lå på en niende plass (av 12 lag), mens bortelaget Navestad befant seg på nest siste plass, med kun Tistedalen 2 bak seg. Det var seks poeng fra Navestad opp til Skogstrand, så en borteseier ville bety at det tettet seg til, ville en Skogstrand-seier sørge for at de fikk en luke til lagene bak seg.
Skogstrand tok ledelsen ved Tobias Andersen i det 13. minutt, og nå gikk det unna, for minuttet etter kom hjemmelaget alene med Navestad-keeperen, som imidlertid reddet. Tre minutter etter det igjen var Navestad nære på med et frispark, men nesten skyter ingen mann av hesten. Vi nærmet oss for halvspilt omgang da Skogstrand fikk straffespark, men det ble reddet av Navestad-keeperen. På overtid av første omgang var dog Skogstrand effektive, mens det raknet litt for Navestad. Erlend Skiftestad scoret to mål på et minutts tid, og sørget for at Skogstrand ledet 3-0 da dommeren blåste for pause.
Tidlig i andre omgang økte Henrik Løvereide Borgen til 4-0 ved å sende ballen mellom beina på Navestad-keeperen og i mål, og det virket for lengst avgjort. Kun et par minutter senere traff imidlertid Navestad stolpen, men det ville seg ikke. I det 70. minutt fikk Skogstrand et nytt straffespark som fra vår posisjon muligens så noe enkelt ut. Erlend Skiftestad gjorde ingen feil, og noterte seg for hattrick samtidig som han økte til 5-0. På overtid fikk Navestad et trøstemål da Alexander Syversen fastsatt sluttresultatet til 5-1. Sekunder senere blåste dommeren av det som ville bli min siste norske kamp på fem ukers tid, og nå var det bare å komme seg hjemover for å pakke.
Revisit: Skogstrand v Navestad 5-1 (3-0) 6. divisjon Østfold avd. 2 Skogstrandbanen, 6 September 2022 1-0 Tobias Nikolai Andersen (13) 2-0 Erlend Skiftestad (45+2) 3-0 Erlend Skiftestad (45+3) 4-0 Henrik Løvereide Borgen (49) 5-0 Erlend Skiftestad (70) 5-1 Alexander Syversen (90+2) Att: 22 (h/c) Admission: Free
Etter en fotballfri lørdag og søndag, kunne jeg vel unne meg en dose fotball igjen, og denne mandagen skulle det også by seg en mulighet for å huke av en ny bane. Jeg hadde opprinnelig vurdert å dra opp på Begby for å se Begby v Drøbak/Frogn 2, men så dukket det opp en kamp på Refsnesbanen på Jeløya. Det var tydeligvis ikke mulig å bruke Sprint-Jeløy sin hjemmebane Bellevue, men jeg avventet litt for å se, for jeg hadde registrert at også en av Tronviks kamper hadde blitt flyttet til Refsnesbanen for deretter å bli flyttet tilbake igjen. Så skjedde ikke denne gang, og Refsnesbanen ble bekreftet som kamparena.
Det hadde kanskje vært artigere å se førstelaget til Tronvik her, snarere enn et reservelag, men det var i hvert fall duket for et spennende oppgjør i kampen om opprykk fra 5. divisjon når Sprint-Jeløy 2 skulle ta imot Askim Fotball, så jeg dro av gårde med buss inn til Fredrikstad og derfra videre til Moss. Derfra passet bussavgangene såpass dårlig at jeg faktisk valgte å gå fra stasjonen til Refsnesbanen ved hjelp av apostlenes hester. Det var en drøy halvtimes gange, men jeg kom meg frem i god tid til avspark på det som skulle bli min norske bane nummer 211. Der traff jeg på den gamle FFK-kjempen Åge Johansen som skulle være kampdelegat, og snart dukket også Trond Sæterøy opp. Også Stig-André Lippert tok turen, så vi var et lite knippe banehoppere på Refsnesbanen denne kvelden.
Om det ikke er det mest spennende anlegget, har man små benker som gir mulighet til å hvile akterspeilet langs den ene langsiden. Banedekket er dessverre, men overhodet ikke overraskende, kunstgress. Status i toppen av 5. divisjon før denne kampen var at Selbak toppet tabellen med 41 poeng, med to poeng ned til toer Askim Fotball og treer Idd, og fire poeng ned til Sprint-Jeløy 2. De var disse det sto mellom, og Sprint-Jeløy 2 og Askim Fotball hadde denne kampen til gode på de andre to. Det vil si at Askim ville overta tabelltoppen med borteseier, mens Sprint 2 med hjemmeseier ville ta seg forbi Idd og Askim og innta andreplassen. To skal opp, og det var duket for en spennende høst.
Selv om jeg ikke akkurat kan beskyldes for å ha sympatier for Askim-laget, må jeg innrømme at det heller ikke hadde gjort meg noe med en borteseier denne kvelden; først og fremst i et håp om å få opp to førstelag snarere enn nok et reservelag. Askim manglet imidlertid en viktig brikke da de var uten Ole Herman Opås. Første omgang var nokså udramatisk og lite hendelsesrik, men minimalt av action foran de to målene, og det var fortsatt målløst da dommeren blåste til pause. Det hadde vært greit å ha samtalepartnere der i løpet av de første 45 minuttene.
Sprint tok ledelsen i det 52. minutt, og det var Simon Malterud Huseby som sørget for 1-0 med et frispark rett i Askim-målet. Tjue minutter senere hadde vertene ballen i nettet igjen, men denne gang ble det annullert for offside. I det 77. minutt ble vertene redusert til ti mann da målscoreren fikk sitt andre gule kort. Askim presset på for utligning, men det ville seg ikke, og i det siste ordinære minutt ble også gjestenes Erlind Krasniqi vist ut etter to gule. Helt håpløst å få den for munnbruk når man jager utligning med dårlig tid, men da kan man takke seg selv. Dermed endte det også med hjemmeseier 1-0, og jeg fikk tilbud om skyss hjem av Trond, så det takket jeg ja takk til.
Norwegian ground # 211: Sprint-Jeløy 2 v Askim Fotball 1-0 (0-0) 5. divisjon Østfold Refsnesbanen, 5 September 2022 1-0 Simon Malterud Huseby Att: 79 (h/c) Admission: Free
Heller ikke denne fredagskvelden klarte jeg å holde meg hjemme. Borgen v Sarpsborg FK på Mobakken var et alternativ, men det er jo selvsagt alltid greit å holde seg unna ‘den andre byen’ dersom man kan, så jeg valgte meg denne dagen oppgjøret Østsiden v Kråkerøy. Østsiden Stadion er tross alt den banen det tar meg kortest tid å gå til hjemmefra, så jeg gikk også for den mest lokale løsningen. Derfor var det også ved hjelp av apostlenes hester at jeg tok meg til kveldens kamparena for å se 4. divisjons-oppgjøret mellom lagene som beslag på henholdsvis sjetteplass og andreplass på tabellen.
Tabellen ble toppet av Råde, som var på god vei mot divisjonstittelen. De hadde en luke på 12 poeng ned til Kråkerøy og Drøbak/Frogn på andre og tredje. Ytterligere ett poeng bak fulgte Kvik Halden 2. Ned til Sarpsborg FK på femte hadde serielederen 15 poeng, og ned til Østsiden på sjette var det hele 18 poeng. Det skal sies at Kråkerøy hadde én kamp mindre spilt enn de andre nevnte, men selv med seier ville det være en luke på 9 poeng opp til Råde når åtte kampen gjensto, så det selv om det ikke var avgjort ennå, skulle det en del til å stoppe de (og vi vet jo også i ettertid hvordan det gikk).
De to lagene som nå skulle i aksjon hadde allerede møtt hverandre to ganger denne sesongen. Først møttes de i cupens andre kvalifiseringsrunde, da det tidlig i april endte med 2-3 og Øssia-seier på Kråkerøy. Kråkerøy hadde igjen hjemmebane da de nesten halvannen måned senere møttes i seriespill, og igjen endte det med borteseier 0-3. Kråkerøy var nok derfor revansjesugne, og var nok det noe bedre laget i en svak og kjedelig førsteomgang der det skjedde lite foran de to målene. Jeg ble stående og se de første 45 minuttene sammen med Filip Kristiansen; en ung kar som ser mange kamper her, og som nå var der med sin far. Vi var enige om at den første omgangen hadde vært alt annet enn en festforestilling, men at Kråkerøy nok hadde virket litt skarpere tross alt. Med det gikk jeg for å ta en runde rundt banen mens andre omgang ble sparket i gang.
Det ble litt mer fart i sakene etter pause, og Benjamin Gangfløt hadde tidlig i andre omgang et farlig raid som det imidlertid ikke kom noe ut av. På dette tidspunktet hadde jeg kommet meg rundt og over på den østlige kortsiden, der Øssia-entusiast Arild som vanlig satt på vollen bak målet. Sammen med ham fikk jeg se at Ridouan Elyounoussi sendte Kråkerøy i ledelsen i det 66. minutt, og selv om jeg fikk passet påskrevet av Arild, slo jeg fast at det kanskje ikke var helt ufortjent tross alt. I det 77. minutt var Øssia nære på en utligning da Enal Hasurdzic sendte i vei et susende skudd som smalt i tverrliggeren. Noen minutter senere hadde samme mann et voldsomt dribleshow, men avslutningen ble reddet flott av Kråkerøy-keeper Vebjørn Sahlin. Til tross for at Øssia våknet litt på slutten og presset for utligning, sto det fortsatt 0-1 da dommeren blåste av med borteseier som resultat før jeg tuslet hjemover.
Selv om jeg nettopp hadde kommet hjem fra England etter langhelgen der, og om noen dager skulle reise til Sør-Amerika, fant jeg tid til å rive meg løs fra planleggingen for å få med meg en kamp også denne torsdagen. Det var kanskje rastløsheten som tok overhånd, for jeg hadde egentlig tenkt å holde meg hjemme, men følte etter hvert for en tur ut, og da var det temmelig begrenset med kamper i området. Østfold-kretsens eneste kamp var oppgjøret Begby 2 v Borgar i 7. divisjon, og om det kanskje ikke direkte ga vann i munnen, valgte jeg etter hvert å ta turen opp til Begby for å kikke på.
Østfold-kretsens 7. divisjon avdeling 1 har i år utviklet seg til å bli en total parodi. Ikke bare har tre av lagene måttet trekke seg i løpet av sesongen. I tillegg klarte dessverre hverken Borgar eller Nylende å stille på egen hånd i år, slik at de i 2022 har spilt som henholdsvis Borgar / Torp 2 og Rolvsøy 2 / Nylende (det ser så vidt meg bekjent heller ikke ut som om de skal kunne klare det neste år heller). Det gjorde at vi fikk en avdeling der det kun var Hvaler og Ullerøy som var førstelag. Da også Ullerøy etter hvert måtte trekke seg, sto vi igjen med kun åtte lag – og Hvaler som ensom svale sammen med utelukkende motstandere som var (helt eller delvis) andre- eller tredje-lag. Et av disse var allerede på god vei mot avdelingstittel og opprykk, for Selbak 2 så ut til å vinne duellen med Hvaler.
Begby 2 lå på en fjerdeplass, mens Borgar / Torp 2 (som jeg for enkelhets skyld refererer til som Borgar) lå sist av de åtte i avdelingen som fortsatt så ut til å fullføre sesongen. Det var en kanskje noe overraskende jevn forestilling før pause, selv om Igor Makaruk sendte vertene i ledelsen i det 20. minutt. Borgar utlignet et drøyt kvarter senere, og det skjedde vet at Halvor Andersen sendte et herlig frispark fra 16,5 meter rett i krysset. 1-1 til pause, men utover i andre omgang begynte åpenbart Borgar å bli slitne. Begby-reservene fikk en straffe som ble satt inn av Igor Makaruk, og med ti minutter igjen sto det 3-1 etter at Halvor Andersen var uheldig og var sist på ballen før den gikk i eget mål. På tampen fastsatt Benjamin Che sluttresultatet til 4-1, og da hadde jeg og Trond Sæterøy også fått selskap av Begbys A-lagstrener Jørgen Fog, som blant annet bekreftet at man håpet å åpne den ‘nye Begbybanen’ i løpet av høsten (vi vet jo nå hvordan det gikk).
Revisit: Begby 2 v Borgar 4-1 (1-1) 7. divisjon Østfold avd. 1 Begby Arena, 1 September 2022 1-0 Igor Makaruk (20) 1-1 Halvor Andersen (30) 2-1 Igor Makaruk (pen, 75) 3-1 Halvor Andersen (og, 80) 4-1 Benjamin Che (89) Att: 24 (h/c) Admission: Free
Jeg hadde knapt rukket å komme meg hjem fra den siste Englands-turen på tirsdag før Jon Erik foreslo en utflukt over svenskegrensen på onsdagen. Han er jo veldig glad i våre naboer i øst, og trenger gjerne ikke rare unnskyldningen for å ta en tur over grensen. Tanken var denne gang å kjøre til Karlstad for å se cupoppgjøret mellom IF Karlstad Fotboll og Västerås SK på Tingvalla Idrottsplats, og jeg var som vanlig ikke altfor vond å be, så litt utpå dagen kom han for å plukke meg opp, og vi satt kursen mot Värmland og Karlstad, med en innlagt stopp på veien for å få i oss noe mat.
Karlstad er som kjent en by om ligger i nordenden av Sveriges største innsjø, Vänern; ved deltaet der Sveriges lengste elv Klarälven (Trysilelva) renner ut i denne. Byen ble grunnlagt av Karl IX i 1584, og er nok for mange nordmenn først og fremst kjent for ishockeylaget Färjestad. I 1685 brant store deler av Karlstad sentrum ned, og ble deretter bygget opp igjen med nytt gatesystem. Det var også her i Karlstad at man i 1905 hadde forhandlinger mellom den norske og svenske regjeringen angående Norges selvstendighet. I dag bor det rundt 66 000 mennesker i selve Karlstad by, og drøyt 90 000 i kommunen med samme navn. Karlstad er også en studentby, og universitetet der har rundt 16 000 studenter.
Jeg hadde jo et opphold i byen i august i fjor, da jeg hadde Karlstad som base et par netter og så noen kamper i regionen, men det var greit å også få kunne besøkt Tingvalla Idrottsplats, og det skulle vise seg å være svært god timing for vårt besøk; noe vi skulle oppdage først etter ankomst. Vi parkerte utenfor Tingvalla Idrottsplats, der vi betalte 120 svenske kroner for å få komme innenfor portene. Fra inngangspartiet fikk jeg også med meg et eksemplar av det enkle kampprogrammet, og det var også her vi ble fortalt at vi hadde kommet i grevens tid, for det viste seg at dette faktisk ville være klubbene nest siste kamp på Tingvalla før de skulle flytte inn på sitt nye anlegg som visstnok har navnet Sola Arena (Karlstad promoterer seg som ‘solbyen’, for øvrig med litt mer tynge bak påstanden enn Sarpsborg gjør her til lands).
IF Karlstad Fotboll er en nyvinning som ble stiftet så sent som i 2019, som et resultat av at Karlstad BK og Carlstad United slo seg sammen. Karlstad BK hadde blitt stiftet i 1923, og spilte seg aldri opp i øverste divisjon, men spilte flere ganger på nest øverste nivå, der deres bestenotering var to andreplasser i 1948 og 1952. Carlstad United ble på sin side stiftet først i 1998, og var en samarbeidsklubb der flere klubber gikk sammen om en toppsatsing. Av disse var FBK Karlstad, Sommarro IF, Norrstrands IF, Hertzöga BK, IFK Kronoparken, Råtorps IK og Innerstadens BK. Carlstad United tok plassen til FBK Karlstad i divisjonssystemet, men sistnevnte trakk seg senere ut igjen av samarbeidet. Da IF Karlstad Fotball ble stiftet i 2019, spilte både Karlstad BK og Carlstad United i Division 1 Norra (en av de to regionale avdelingene på svensk nivå tre), og det var naturlig nok der den nye klubben tok plass.
Den svenske cupen har jo et litt annet format enn det vi er vant til her hjemme, eller har i hvert fall hatt de de senere år. I Sverige opererer de med et gruppespill, der gruppevinnerne går videre til sluttspillet med ordinære utslagsrunder. Også før gruppespillet er det to runder, og klubbene fra de to øverste divisjonene kommer inn i andre runde. Det var dit på nå hadde kommet, og en av disse var Superettan-klubben Västerås, som skulle gjeste Tingvalla og Division 1 Norra-klubben IF Karlstad United. Vertene hadde allerede måttet gjennom en kamp for å ta seg hit, og det hadde de tidligere i sommer gjort med en grei borteseier over Nordvärmlands FF. Nivåforskjellen tatt i betraktning var det kanskje naturlig å holde bortelaget som favoritter, men vi håpet på en aldri så liten cupskrell.
IF Karlstad Fotball knyttet for øvrig til seg selveste Sven-Göran Eriksson som sportslig rådgiver tidligere i år, og kanskje hadde han klart å gi hjemmelaget noen gode råd som ville være til hjelp når de skulle møte motstand fra divisjonen over? Vi så uansett ikke noe til ham da vi kikket oss rundt på Tingvalla før kampen ble sparket i gang. De som har kjørt gjennom Karlstad, har garantert sett Tingvalla IP, for den ligger kloss inntil E18, der trafikken suste forbi som et bakteppe. Stadionet ble åpnet i 1919, og publikumsrekorden på 10 421 stammer fra 2000 og en kamp mellom Carlstad United og SS Lazio. Anlegget domineres av den flotte hovedtribunen på den ene langsiden, mens det ellers er flere åpne ståtribuner her og der rundt banen. Jeg likte meg i det hele tatt godt på Tingvalla IP.
I store deler av første omgang virket det som om nivåforskjellen var i vertenes favør, for det var de som tok grep og leverte en solid omgang mot bedre rangerte gjester. At Västerås sine drakter også ga vemmelige assosiasjoner til Celtic, gjorde det ikke vanskeligere å holde med hjemmelaget som i det 29. minutt tok en fortjent ledelse 1-0 ved Govand Haidar. De fortsatte også å skape sjanser, og mens Agon Heqiri hadde en bra avslutning reddet til corner, skjøt Boye Isaac Edegware like utenfor, og ikke minst hadde Filip Johansson Bahar et skudd som gikk i tverrliggeren. Det hadde ikke vært ufortjent med en større ledelse for hjemmelaget halvveis, men i stedet fikk de ikke engang med deg en ledelse i garderoben, for i omgangens nest siste minutt utlignet Dusan Jajic med et skudd fra rundt straffemerket. 1-1 til pause da vi gikk i kiosken.
Det var et annet kampbilde etter pause, for vertene var ikke i stand til å holde nivået fra første omgangen. De virket mer forsiktige, og var også mer unøyaktige, slik at gjestene tok over initiativet. Tjue minutter ut i omgangen hadde de snudd kampen, og 1-2 kom etter flott forarbeid av Miguel Sandberg og scoring av Viktor Prodell. I det 72. minutt ble det også delt ut rødt kort til en av hjemmelagets spillere som hadde kommet innpå få minutter tidligere. Nå ville det bli tøft, og sekunder senere hadde Västerås et skudd i tverrliggeren på det påfølgende frisparket. Helt på tampen fikk gjestene straffespark, og Dusan Jajic satt inn sitt andre for dagen da han økte til 1-3 og med det fastsatt sluttresultatet.
Avansement til gruppespillet for Västerås, mens IF Karlstad Fotboll nå kunne fokusere på ligaspill. Uten at vi hadde vært klar over det, hadde vi altså tatt turen til Tingvalla IP i grevens tid, og fått med oss kamp der før det er slutt. Det var vi svært fornøyd med da vi takket for oss og gikk tilbake til bilen for å sette kursen tilbake mot grensen og Norge. Det ble et stopp for å spise litt også på veien hjem. Uten at jeg hadde bestemt meg helt riktig ennå, skulle det også bli en kamp på meg dagen etter, men da langt mer lokalt. Samtidig hadde jeg jo også¨fortsatt en del ting å gjøre med tanke på at det nå kun var en snau uke til avreise til Sør-Amerika.
Swedish ground # 30: IF Karlstad Fotboll v Västerås SK 1-3 (1-1) Swedish Cup Tingvalla Idrottsplats, 31 August 2022 1-0 Govand Haidar (29) 1-1 Dusan Jajic (44) 1-2 Viktor Prodell (65) 1-3 Dusan Jajic (pen, 89) Att: 755 Admission: 120 SEK Programme: Free
Mandag 29.08.2022: Calne Town v Malmesbury Victoria
Etter at en totalt idiotisk endring av et kamptidspunkt gjorde at jeg måtte forkaste min planlagte ‘Bank Holiday Monday trippel’, hadde jeg valgt å gå for en meget ambisiøs plan B i et forsøk på å likevel få til en trippel. Jeg hadde nå sett kamp hos både Tadley Calleva og Basingstoke Town da Dave Higgins skysset meg til Basingstoke stasjon, men den virkelig utfordrende delen av planen gjensto; nemlig kveldskampen hos Calne Town og returen derfra. Det betinget at kollektivtrafikken fungerte som planlagt, og første etappe fra Basingstoke til Reading gikk uten problemer, men ved ankomst der så jeg at ikke alt var som det skulle med toget videre til Chippenham.
Jeg skulle ha noe sånt som 25 minutter på meg til å bytte fra tog til buss i Chippenham, men i Reading så jeg raskt at 18.00-toget derfra hadde forlatt London Paddington tjue minutter forsinket og var varslet minst like forsinket til Reading. Nå spøkte det med tanke på å rekke kampen, og etter hvert som forsinkelsen økte til 22 og deretter 24 minutter, var jeg lite optimistisk med tanke på å kunne fullføre dagens plan. Da toget kom, var det helt i grenseland med tanke på om jeg kunne rekke det, men jeg valgte å bli med og se, og da vi omsider ankom Chippenham, stormet jeg ut av stasjonen og rakk bussen som sto utenfor og ventet med et lite halvminutt. Det er greit å kunne ha marginene med seg innimellom også…
Calne er en by i grevskapet Wiltshire; beliggende omtrent to og en halv mål sørvest for grevskapets største by, Swindon, og en mil øst for Chippenham. Allerede da den såkalte Domesday Book ble nedtegnet i 1086, var Calne etablert som et lite samfunn ved den lille elven Marden, på det som den gang var hovedveien mellom London og Bristol. På 1700-tallet hadde Calne en betydelig industri med produksjon av ullklær. Her gikk også en kanal som ikke minst ble brukt til å frakte kull fra kullfeltene i Somerset, og den sto ferdig i 1810, men ble forlatt og stengt i 1914. Jernbanen ankom i 1863, og det gikk en egen linje mellom Chippenham og Calne, men stasjonen og linjen var en av mange som i 1965 ble nedlagt som følge av de såkalte Beeching cuts. Det sies at denne linjen da var den mest ulønnsomme i hele landet når man målte tapene per meter. I 2011 bodde det snaut 17 300 peronser i Calne.
Bussen brukte et drøyt kvarter på turen fra Chippenham til Calne, der jeg hoppet av på stedet Google Maps rådet meg til å gjøre det. Det viste seg imidlertid at veien den guidet meg inn på var en blindvei som ledet inn på det som vel var en privatskole. Jeg hadde nå såpass dårlig tid at jeg ikke følte for å snu, og forsøkte å krysse gjennom den store hagen for å komme inn på en vei som gikk parallelt på andre siden. Jeg oppdaget imidlertid at jeg nå var sperret inne bak flere meter høye gjerder i smijern, men jeg følte ikke at jeg hadde tid til å snu, så jeg endte opp med å faktisk klatre over en tre meter høy smijernsport som en tyv i natten. Deretter fant jeg en bedre vei, og slik var det at jeg ankom Bremhill View med kun 5-6 minutter til avspark. Jeg betalte meg inn med £5, og heldigvis hadde de også flere kampprogram igjen, slik at jeg for £1 sikret meg et eksemplar av det 24-siders programmet.
Calne Town ble stiftet i 1886, og i 1894 var klubben med å stifte Wiltshire League. De forlot selv denne ligaen i 1912, men vant sesongen etter Wiltshire Senior Cup etter finaleseier over Trowbridge Town. I 1919 returnerte de også til ligaspill i Wiltshire League, og året etter slo de seg sammen med Harris FC (mon tro om ikke det ble startet som bedriftslag for en lokal bacon-produsent) og tok navnet Calne & Harris United. Det var først i 1963 at de igjen tok navnet Calne Town, og det er kanskje bra de ikke var overtroiske, for klubben endte sist i ligaen de neste fire sesongene. I 1976 slo Wiltshire League seg sammen med Wiltshire Combination og skapte dagens Wiltshire County League, og Calne Town ble med i den nye ligaen. I 1984/85-sesongen vant de igjen Wiltshire Senior Cup etter finaleseier over Swindon Supermarine.
Etter 1985/86-sesongen, som endte i en tredjeplass, fikk Calne Town rykke opp i Western League Division One. Våren 1992 endte de på en andreplass der, og rykket opp i Premier Division. Der ble de værende i seks sesonger før de i 1999 måtte returnere som jumbo. I 2005 rykket de opp igjen etter en ny andreplass, og oppholdet i Premier Division varte denne gang i fem sesonger, med femteplassen i 2005/06 som bestenotering. I 2009/10-sesongen vant de sin tredje Wiltshire Senior Cup, men rykket samtidig ned igjen. To år senere hanket de også inn nevnte trofé for fjerde gang etter å ha slått Bemerton Heath Harlequins. I 2021 ble Calne Town flyttet over i Hellenic League, og fikk samtidig plass i dens Premier Division på bakgrunn av resultatene under de annullerte ‘Covid-sesongene’. Forrige sesong endte de nest sist, og spiller derfor nå i Hellenic League Division One.
Der skulle de nå møte en annen Wiltshire-klubb, i form av Malmesbury Victoria, og de to grevskapsrivalene var snart på vei ut på banen ikke lenge etter at jeg betalte meg inn. Bremhill View har vært klubbens hjemmebane siden 1960-årene, etter at de tidligere hadde benyttet flere banen i området. Her har man en hovedtribune på den ene langsiden, ved siden av klubbhuset. Ellers er det såkalt hard standing under åpen himmel som gjelder. Flomlysene skal ha kommet på plass så sent som i 2004. Jeg rakk en kjapp tur innom kiosken for å kjøpe meg en Bovril og noe å tygge på før dommeren blåste i gang kampen.
Calne Town hadde startet ligasesongen med 1-1-2 på sine fire første, mens bortelaget sto med 2-0-2, og det var gjestene som tok en tidlig ledelse da Jack Smith satt inn 0-1 i det åttende spilleminutt. Etter halvspilt førsteomgang svarte vertene da Josh Bright utlignet til 1-1 med en flott avslutning via stolpen. Malmesbury Victoria var nære på å ta tilbake ledelsen etter en halvtime, og det flotte langskuddet hadde fortjent bedre, men ballen smalt i tverrliggeren og ble deretter klarert. Dermed sto det 1-1 til pause etter en nokså jevnspilt omgang mellom de to lokalrivalene. Jeg hadde nå tid til å raskt sjekke ut baren i pausen.
Tidlig i andre omgang var Josh Bright på farten igjen, og med sin andre nettkjenning for dagen sørget han for ledelse 2-1 til vertene. Det var ikke bare gjestene som hadde en Jack Smith, for en navnebror spilte for Calne, og det var han som i det 59. minutt økte til 3-1, slik at en Jack Smith nå hadde scoret for begge lag. Et kvarter senere traff vertenes Garry Lock tverrliggeren med et susende skudd, men på overtid ble det likevel 4-1 da Jamie Norman headet inn kveldens siste scoring. En god andre omgang av Calne, på en kveld der det først og fremst var effektiviteten som til slutt var tungen på vektskålen.
Jeg måtte sporenstreks haste av gårde, og langet ut mot bussholdeplassen i Calne sentrum, der jeg ta bussen tilbake til Chippenham. Det som var kveldens siste buss var åpenbart forsinket, men idet jeg begynte å frykte en tilværelse som uteligger i Wiltshire, kom bussen rundt hjørnet. Også i Chippenham ble det meldt om at toget tilbake til London var forsinket, og dermed benyttet jeg anledningen til å unne meg en rask pint ved det eminente vannhullet Old Road Tavern et steinkast unna. Da fikk jeg vært innom en pub også på denne travle dagen. En ambisiøs plan om en trippel hadde blitt kronet med suksess. Det ble en sen retur til London, og nå gjensto kun hjemreisen dagen etter. Da kunne jeg også begynne å se frem mot avreise for min store tur til Sør-Amerika.
English ground # 553: Calne Town v Malmesbury Victoria 4-1 (1-1) Hellenic League Division One Bremhill View, 29 August 2022 0-1 Jack Smith (8) 1-1 Josh Bright (23) 2-1 Josh Bright (52) 3-1 Jack Smith (59) 4-1 Jamie Norman (90+2) Att: 178 Admission: £5 Programme: £1
Jeg hadde allerede sett én kamp denne dagen, men håpet å få med meg ytterligere to da vi forlot Barlows Park etter å ha sett vertene Tadley Town sikre tre nye poeng. Dave Higgins skulle i likhet med meg videre til Basingstoke Town, og hans tilbud om skyss ble selvsagt takket ja til. Basingstoke Town spiller som kjent(?) dessverre ikke lenger på The Camrose, men mer om det snart. Vi parkerte utenfor Winklebury Football Ground med en drøy time til avspark, og jeg fant ut at jeg like gjerne kunne betale meg inn med £10 først som sist, selv om det foreløpig ikke så ut til å skje mest på innsiden der. For ytterligere £2 ble jeg innehaver av et 32-siders kampprogram, før jeg fant ut at det ikke engang er noen bar her hvor jeg kunne sette meg ned med en pint og bla i programmet.
Først er det kanskje på sin plass å fortelle at Basingstoke er by i det nordøstlige Hampshire; beliggende to mil sør-sørvest for Reading, snaut fem mil nordøst for Southampton og 77 kilometer sørvest for Charing Cross i London sentrum. Allerede i Domesday Book av 1086 er den omtalt som et sted det ble holdt marked, men rett vest for byen er det funnet spor av bosetninger helt tilbake til rundt år 3000 f.Kr. Basingstoke forble en liten markedsby frem til 1950-årene, da boligbyggingen skjøt fart i et prosjekt som skulle gjøre noe med Londons befolkningsoverskudd. Ved slutten av andre verdenskrig bodde det rundt 25 000 i byen, men i dag er tallet beregnet til omtrent 114 000, inkludert de ytre bydeler. Byen ble et økonomisk senter, og flere selskaper har etablert sine britiske hovedkontor i Basingstoke.
Tilbake i august 2011 gjestet jeg The Camrose, som hadde vært Basingstoke Towns hjemmebane siden 1945, men det har dessverre skjedd ting siden den gang. I 2019 ble de kastet ut av tidligere klubbformann Rafi Razzak, da denne slimålen ønsket å selge The Camrose til utbyggere. Klubben måtte en periode leie seg inn hos Winchester City, men kunne i oktober 2020 i det minste returnere til hjembyen for å spille på et noe ‘oppgradert’ Winklebury Football Ground, som også er basen til Hampshire FA. Det er et nokså trist anlegg, med både kunstgressdekke og en masse forskjellige og usjarmerende markeringer i forskjellige farger ute på banen. Kanskje er det også FAs eierskap som hindrer klubben i å ha en bar? Men de gjør det beste ut av det, og er nok i hvert fall glade for å i det minste være tilbake i Basingstoke.
Det bekreftet også klubbens formann som hadde fått med seg mine planer om et besøk og nå oppsøkte meg for å hilse på og ønske velkommen. Det viste seg å være en trivelig kar, og han innrømmet at de selvsagt gjerne fortsatt skulle vært på The Camrose, og at den nåværende basen naturligvis ikke kan måle seg med deres gamle hjemmebane. Men som han også sa, må de samtidig se fremover og gjøre det beste ut av situasjonen de befinner seg i. Dagens bortelag var Binfield, og jeg så snart min gamle busse Roger Herridge som fortsatt er en del av deres trenerapparat. Vi fikk slått av en trivelig prat idet han gikk av banen etter å ha vært med å lede oppvarmingen, etter noen minutter ønsket jeg lykke til idet han gikk i garderoben.
Basingstoke Town ble stiftet i 1896, ved at klubbene Aldworth United og Basingstoke Albion slo seg sammen. De tok snart plass i Hampshire League, men registrerte en rekke jumboplasseringer før de etablerte seg for alvor. Etter to strake andreplasser vant de ligatittelen i 1968. Det ble fulgt opp med en ny andreplass, før de deretter hanket inn to nye ligatitler på rad. Etter at de i 1972 tok sin tredje ligatittel på fire år, fikk de ta steget opp i Southern League, og i 1985 rykket de opp til Southern League Premier Division, før de to år senere ble flyttet over i Isthmian League. Etter at de nye regionale Conference-avdelingene kom til sommeren 2004, fikk Basingstoke Town den siste plassen i Conference South, selv om de opprinnelig hadde tapt en playoff-kamp mot Lewes om den retten, men det ble en ledig plass da Hendon valgte å likevel ikke ta ‘opprykk’.
En femteplass i 2011/12-sesongen betød playoff, men Dartford ble for sterke i semifinalene. Våren 2015 registrerte de sin bestenotering i ligaen i form av en tredjeplass i Conference South, men igjen ble det stopp i semifinalene; denne gang med tap for Whitehawk. Et år senere endte Basingstoke som jumbo og rykket ned, og i 2019 var ytterligere et nedrykk et faktum, slik at klubben er tilbake på step 4 (nivå 8 totalt), der de spiller i det som nå heter Isthmian League Division One South Central. Det kan også nevnes at Basingstoke Town ved tre anledninger også har tatt seg til andre ordinære runde av FA Cupen, men sist gang var nå så langt tilbake som i 2006/07-sesongen. Publikumsrekorden på The Camrose som lyder på 5 085 stammer for øvrig også fra en av disse FA Cup-kampene, da de i november 1997 slo ut Wycombe Wanderers i første ordinære runde. De dagene kan nok fort virke som en fjern fortid for Basingstoke-fansen nå for tiden.
Winklebury Football Ground er vel kun en del av et større sportskompleks med navnet Winklebury Sports Complex, og er som nevnt ikke akkurat stadionet som oser mest av sjarm, for å si det mildt. Likevel har klubben etter beste evne forsøkt å gjøre det til et ‘hjem’, og de har fått på plass to små moderne tribuner som har blitt plassert bak hvert sitt mål. I tillegg har anlegget også en hovedtribune på den ene langsiden. Klubben lider nok først og fremst av å ikke ha noen skikkelig bar de kan ta inn inntekter fra, og jeg savnet også et sted å kunne lade opp med en pint og ikke minst få ladet telefonen. Det siste var ikke minst nå viktig siden jeg denne gang hadde glemt nødladeren hjemme i Norge, men det var bare å skru på ‘sparemodus’ inntil videre.
Basingstoke Town hadde startet sin ligasesong med 1-1-1 på sine tre første seriekamper, mens bortelaget Binfield sto med 2-1-0 på sine tre. Både her og der klager spillere og trenere på toppnivå over tett kampprogram, men Basingstoke-manager Dan Brownlie mønstret i hvert fall nøyaktig samme mannskap som kun to døgn tidligere hadde slått nyopprykkede Hanworth Villa og sørget for at sistnevntes vanvittige rekke med kamper uten tap i ligaspill stoppet på 49. Det dro seg mot avspark, og det kom stadig folk inn portene på Winklebury Football Ground da lagene entret det usjarmerende kunstgresset med de irriterende markeringene i forskjellige farger. Innen den tid hadde jeg også rukket å kjøpe meg en burger.
Det startet nokså jevnspilt, men jeg konstaterte snart at det virket litt farligere når gjestene fra Berkshire kom fremover. Vertenes keeper Paul Strudley måtte i aksjon med en god redning på en avslutning fra Taylor Morgan, og sistnevnte kom enda nærmere etter et kvarters tid, men Strudley sto nok en gang i veien. I det 27. minutt hadde Binfield en corner, og Joe Gater raget høyest og headet ballen i tverrliggeren så det smalt i metallet. Basingstoke hadde også en mulighet da Brad Wilson prøvde seg, men Binfield-keeper Chris Grace ryddet opp, og det var fortsatt målløst til pause etter en omgang der Binfield hadde virket et lite hakk vassere.
Tidlig i andre omgang var Harvey Harry på full fart inn i ‘Stokes-feltet, men Billy Upton ryddet opp med en glimrende takling i siste liten. I det 57. minutt fikk vi omsider nettsus, og det var Connor Holland som headet Binfield i en ikke helt ufortjent ledelse. 0-1. Med en snau halvtime igjen hadde vertene en god sjanse da Brad Wilson fikk muligheten fra kort hold, men keeper Grace reddet glimrende. På tampen måtte han også i ilden med en redning på et langskudd fra Simon Dunn. Basingstoke presset for en utligning nå, og ropte to ganger også på straffespark uten å bli hørt, men på overtid var det i stedet Binfield som satt spikeren i kista. Sean Moore headet inn 0-2, og fastsatt med det sluttresultatet.
Majoriteten av de 560 tilskuerne måtte gå skuffet hjem, mens Binfield kunne feire tre poeng og at de hadde fått en god start på sesongen. Selv skulle jeg videre, og selv om Dave skulle sette kursen hjemover, svippet han meg til Basingstoke stasjon slik at jeg kunne rette oppmerksomheten mot dagens tredje og siste kamp, eller i hvert fall å prøve å komme meg dit. Avslutningsvis kan det nevnes at Basingstoke Town og deres fans fortsatt driver en kampanje for å forsøke å redde The Camrose, og mer om det kan ses her. Det er rett og slett vanskelig å ikke føle sympati med Basingstoke-fansen, og man kan jo alltids håpe at de skal kunne klare det, selv om det ser veldig mørkt ut.
English ground # 552: Basingstoke Town v Binfield 0-2 (0-0) Isthmian League Division One South Central Winklebury Football Ground, 29 August 2022 0-1 Connor Holland (57) 0-2 Sean Moore (90+1) Att: 560 Admission: £10 Programme: £2
Siste mandag i august er i England ensbetydende med Bank Holiday Monday, og også i år åpnet dette for flere kamper takket være at noen ligaer opererer med tidlige avspark på denne dagen. Jeg hadde valgt meg base i London for å dra nytte av dette, og hadde opprinnelig kikket på en mulig trippel. Wembley FC skulle ha hjemmekamp med tidlig avspark klokka 11.30, og planen var å se den for deretter å dra til Hendon som hadde hjemmekamp på det mer tradisjonelle tidspunktet 15.00. Med hjemmekamp for Barnet klokka 17.15 lot det seg muligens også gjøre å få med seg tre kamper om jeg tok en taxi mellom de to siste. Selvsagt skulle det imidlertid dukke opp skjær i sjøen som ødela for denne planen.
I løpet av uken før kom meldingen om at kampen mellom Wembley og Hilltop ville bli flyttet til det fullstendig håpløse tidspunktet 13.30, og det utløste en solid dose av både irritasjon og frustrasjon hos ikke bare undertegnede, men flere andre banehoppere som hadde valgt seg samme kamp som en del av sine planer for denne mandagen. Jeg kommer aldri til å skjønne helt logikken bak disse 13.00- eller 13.30-kampen, som gjør at det da blir umulig å få med seg kampen og deretter dra til en annen kamp. På kamper med tidlige avspark der det er mulig, møter jeg ofte mange som har slike planer – både banehoppere og andre fans som bare tar turen innom for å se kamp før deres eget lag skal i aksjon. Med et langt mer krøkkete kamptidspunkt vil disse utebli, og klubben går glipp av inntekter fra både inngangspenger og ikke minst fra baren og matutsalg etc.
Det fikk være Wembley FC sitt tap denne dagen, for i likhet med mange andre hadde jeg imidlertid forkastet planen om et besøk der og heller kikket på mulige alternativer. Det viste seg å være svært kronglete å finne en dobbel som lot seg kombinere med den sene kampen hos Barnet. Men så dukket det opp noe som gjorde at jeg begynte å kikke på mulighetene for å dra ut av London. I Hellenic League hadde Calne Town meldt om at deres hjemmekamp mot Malmesbury Victoria ville bli kveldskamp med avspark 19.45, og jeg kikket etter mulige dobler som lot seg kombinere med denne. Ingen enkel trippel, men jeg fant ut at det kunne la seg gjøre å se Tadley Calleva i tidlig kamp 11.30, Basingstoke Town 15.00, og deretter forsøke å dra til Calne. Etter å ha sovet på det, bestemte jeg meg for å gjøre et forsøk.
Etter å ha forlatt min base ved The County Hotel og fått meg litt frokost, lot jeg tubens Northern Line frakte meg fra Kings Cross St. Pancras sørover til Waterloo. Der hopper jeg på et av togene mot Basingstoke, der jeg steg av for å unnagjøre neste etappe med buss. Buss nummer 2 brukte rundt tjue minutter opp til Tadley, der jeg hoppet av. Tadley er en by helt nord i grevskapet Hampshire; omtrent en mil nord for Basingstoke, og 16 kilometer sørvest for Reading. I 1950- og 1960-årene ble det bygget en rekke boliger for arbeidere ved det britiske forsvarets senter for atomvåpen i nærliggende Aldermaston. Ved siste folketelling bodde det omtrent 11 500 personer i Tadley.
Det var med en snau time til kampstart at jeg gikk av bussen og spaserte de 6-7 minuttene bortover Silchester Road til jeg fikk formiddagens kamparena Barlows Park på min venstre hånd. Der avleverte jeg £6 i inngangspenger, og ytterligere £1 for et eksemplar av dagens kampprogram. Det viste seg å være en 24-siders blekke, men før jeg rakk å i det hele tatt bla noe særlig i det, traff jeg på kjente fjes. Luton Town- og Rangers-supporter Dave Higgins hadde tatt turen, og han var ikke den eneste, for snart så jeg også Shrewsbury Town-supporter Lee Vaughan og hans bedre halvdel inne på anlegget. Det var nå lenge siden sist, og vi ble nå stående og snakke sammen mens det nærmet seg avspark.
Det hadde blitt spilt fotball i Tadley også tidligere, og dagens klubb må kanskje kunne ses på som en etterfølger av disse. Tadley Calleva ble i 1989 stiftet som Tadley FC, og spilte først i Basingstoke & North Hants League, og sikret seg nokså raskt opprykk til Hampshire League, der de sakte men sikkert klatret i divisjonene samtidig som de i 1999 tok navnet Tadley Town. I 2004 fulgte et nytt navneskiftet da de tok dagens navn, og Calleva-suffikset viser for ordens skyld til den gamle romerske byen Calleva Atrebatum som lå i dette området. Samtidig med dette siste navnebyttet kunne klubben også ta steget opp i Wessex League, der de tok plass i det som den gang var den ligaens Division Three. I 2006 ble den omdøpt til Division Two, og våren 2007 noterte de seg for en andreplass (i den siste sesongen før ligaen igjen returnerte til kun to divisjoner) og sikret opprykk til Division One.
Våren 2008 vant de Wessex League Division One på første forsøk, men ble nektet et andre strake opprykk til Premier Division da klubbens hjemmebane ikke oppfylte kravene. De måtte vente helt til våren 2018 før de fikk rykke opp, etter at man i mellomtiden hadde oppgradert anlegget noe. 8. plassen i debutsesongen i Wessex League Premier Division står fortsatt som deres bestenotering, for de to neste sesongene ble som kjent avbrutt og annullert, og for 2021/22-sesongen ble Tadley Calleva flyttet over til Combined Counties League. Sistnevnte har nå fått to avdelinger i sin toppdivisjon, og The Tadders er å finne i CCL Premier South, der de forrige sesong endte som nummer 10.
Jeg nevnte at Tadley Calleva i 2008 ble nektet opprykk fordi hjemmebanen ikke oppfylte kravene. Barlows Park ble da også åpnet så sent som i 2007, og var åpenbart meget spartansk. Mange vil nok si at det fortsatt kan være en passende beskrivelse, men man har siden den gang fått på plass mer tilskuerfasiliteter. Hva gjelder tribuner er de nå å finne på den ene langsiden, der det står tre tribuner på rekke og rad. I midten har man en sittetribune av den moderne og prefabrikerte typen, og ellers er det to enkle overbygg på stående tilskuere. Rundt banen ellers er det såkalt hard standing under åpen himmel som gjelder. Bak det ene målet har man inngangspartiet, klubbhuset med matutsalg etc.
Etter noen jevnspilte åpningsminutter var det hjemmelaget som kom best i gang og fikk en god start da Kallum Cousins spilte gjennom Ben Wright som sendte ballen forbi keeper og i mål til 1-0. Noen få minutter senere var det nesten en reprise, men denne gangen ble avslutningen reddet av Frimley Green-keeper Nativ Yanko. Gjestene hadde også sin del av angrepsspillet, men slet med å bryte ned et Tadley-forsvar som virket å ha nokså god kontroll. Vertene hadde på sin side flere sjanser til å øke ledelsen før pause, og ikke minst var Cousins nære på med en heading i tverrliggeren, men det sto fortsatt 1-0 halvveis. Lee hadde vært i matutsalget og tipset meg om at de faktisk hadde scotch pies men at det kun var én igjen, så jeg hastet bort og sikret meg den siste.
Tadley Calleva startet best etter pause, og Dean Stow var med sine gode pasninger og innlegg involvert i og sto bak mye av det som skjedde fremover hos vertskapet. Den foreløpig beste sjansen i andre omgang kom imidlertid fra bortelaget i form av et langskudd som smalt i tverrliggeren noen minutter før vi passerte timen spilt. I det 78. minutt kom doblet hjemmelaget omsider ledelsen, og det kom etter at Stow spilte frem innbytter Aaron Parfitt som fintet bort en mann og fant Sheldon Wright som igjen fant nettmaskene. 2-0! Fem minutter senere var det imidlertid kamp igjen da hjemmeforsvaret for en gangs skyld sov og tillot Ross Murdoch å løpe gjennom og redusere til 2-1. Dette førte til noen hektiske sluttminutter der gjestene plutselig presset på og hadde en serie med cornere, dødballer og innlegg, men vertene klarte å ri av stormen.
Dermed endte det 2-1 foran 119 betalende tilskuere, og Tadley Calleva hadde notert seg for sin tredje strake seier i ligaen (og femte i alle turneringer). Dave Higgins hadde i likhet med meg tenkt seg videre til Basingstoke, Wrinklebury Football Ground og kampen mellom Basingstoke Town og Binfield, og tilbød meg skyss som jeg gladelig takket ja til. Vi tok farvel med Lee og fruen og fartet sørover igjen mot Basingstoke. Første del av min ambisiøse trippel var historie, men nå gjensto fortsatt to kamper. Det var bare å takke for oss hos Tadley Calleva (som faktisk hadde fått æren av å bli min bane nummer 550 i den engelske pyramiden) og rette oppmerksomheten mot neste kamp.
English ground # 551: Tadley Calleva v Frimley Green 2-1 Combined Counties League Premier Division South Barlows Park, 29 August 2022 1-0 Ben Wright (6) 2-0 Sheldon Wright (78) 2-1 Ross Murdoch (83) Att: 119 Admission: £6 Programme: £1
Det var ingen lang etappe jeg i første omgang hadde foran meg da jeg litt før halv elleve befant meg på Leicester stasjon etter å ha sjekket ut fra Grafton House. Søndager er ikke alltid de enkleste for en banehopper, og under den tidlige planleggingsfasen av turen hadde jeg faktisk vurdert å benytte dagen til å se rugby league. I tillegg var det såpass lenge siden min visitt til City Ground i Nottingham at jeg flyktig også vurderte en revisit for å se Nottingham Forest sitt oppgjør mot Tottenham. Det endret seg da noen av helgens kamper i FA Vase ble flyttet til søndagen, og jeg endte opp med å velge meg oppgjøret mellom Burton Park Wanderers og Penn & Tylers Green. Det var bare å komme seg med toget ned til Kettering.
Etter å ha krysset over grensen til Northamptonshire, steg jeg etter hvert av i Kettering etter en bortimot 25 minutter lang togtur. Tanken hadde vært å ta et nokså tidlig tog ned til Kettering for å innta frokost på Wetherspoons-puben i sentrum der, og det var det jeg gjorde etter å ha tuslet inn i sentrum og funnet frem til The Earl of Dalkeith. Etter å satt til livs frokosten der, spaserte jeg tilbake til The Stitching Pony for å slå i hjel litt tid med en pint der før jeg gikk for å ta bussen til Burton Latimer og dagens kamp der. På busstasjonen traff jeg på en eldre groundhopper, og i samråd med et par lokale, klarte vi å finne riktig perrong og riktig buss. Sjåføren gjorde etter hvert et stopp og proklamerte at dette var det nærmeste vi ville komme Latimer Park, så vi gikk av der med rundt et kvarters gange foran oss.
Burton Latimer er en liten by i det nordlige Northamptonshire; beliggende kun rundt fem kilometer sørøst for den langt større naboen Kettering. Her benyte man på siste halvdel av 1800-tallet med utvinning av jernmalm, samtidig som også flere klesfabrikker åpnet i området. Ved siste folketelling var det rett i underkant av 7 500 innbyggere i Burton Latimer, og mange av disse pendler nok i dag til andre steder. Den siste delen av den lille byens navn stammer for øvrig fra Latimer-familen som holdt til her på 1200-tallet. Men nå var det tross alt fotballen jeg hadde kommet for, og vi orienterte oss greit frem til Latimer Park, der vi ankom med rett i overkant av halvannen time til avspark i dagens kamp.
For de som følger med i engelsk non-league, burde det være en kjent sak at også Kettering Town nå også spiller her på Latimer Park, etter at de måtte forlate sin gamle hjemmebane Rockingham Road i 2011. Etter å ha banedelt med både Rushden & Diamonds og Corby Town, var det vel i 2013 at de flyttet inn her, og mon tro om de ikke nå også har kjøpt anlegget og står som eier. Det ser man også godt fra utsiden, der skiltene som bærer Kettering Towns navn er de største og mest iøyenfallende. Også baren på utsiden viste seg å være Kettering Town sin, uten at jeg var klar over det da jeg gikk inn der for å unne meg en pint. Først noe senere oppdaget jeg at Burton Park Wanderers faktisk har en egen liten bar på innsiden.
Karen som betjente Kettering-baren viste seg å være en trivelig type som vel også var en av lederne i klubben. Han fortalte at baren også fungerte som en vanlig pub som holdt åpent også utenom kampdager, og forærte meg en Kettering Town-pen, en pin, og et kampprogram fra deres forrige hjemmekamp. Etter en hyggelig prat, skulle jeg egentlig kun ut og unne meg en røykepause, og ville da benytte anledningen til å se om dagens kampprogram hadde ankommet i inngangspartiet. Det hadde de, og jeg betalte £1 for et eksemplar, men her ble jeg også bydd å betale meg inn med ytterligere £5 for å lade opp i baren til Burton Park Wanderers. Det var først da jeg ble klar over at de faktisk ikke benyttet Kettering sin på utsiden, og jeg gikk for å tømme glasset og betalte meg deretter inn.
Burton Park Wanderers ble stiftet i 1961 under navnet Kettering Park Wanderers, og holdt da til i nettopp Kettering. Det var først i 1973 at de flyttet til sin nåværende base og tok dagens navn. De hadde i 1968 tatt plass i United Counties League, og der holdt de seg faktisk frem til de sommeren 2021 ble flyttet over i South Spartan Midlands League. Tiden i UCL bestod gjerne av en kamp på nedre halvdel av ligaens nivå to, og etter at en flyktig visitt i UCL Premier Division tok slutt våren 1991 har de flere ganger endt sist i ligaen. Hele åtte ganger siden årtusenskiftet endte de som jumbo i UCL, inkludert fem strake sesongen, men beholdt plassen hver gang. Også i SSML Division One slet de i bunnen forrige sesong, og endte nest sist.
Baren til Burton Park Wanders mer en mer enkel og spartansk affære, og var å finne i en brakke som sto litt bortgjemt og inngjerdet ikke langt fra inngangspartiet. Der gikk det i salg av øl og cider på boks, og jeg slo meg ned for å titte litt i kampprogrammet. Det var av typen som hadde 16 sider (hovedsakelig reklame) som nok brukes hver eneste kamp denne sesongen, i tillegg til at et 8 siders hefte var stukket inni. Der ble igjen hjemmelagets historikk gjentatt, i tillegg til at tok for seg gjestenes. En tabell for SSML Division One var det også. Ikke det beste programmet jeg har sett, men prisen var da heller ikke avskrekkende, og her hjemme i Norge ville det nok naturligvis uansett vært en kandidat til årets program.
Latimer Park ble som jeg så vidt nevnte åpnet i 1973; eller det var i hvert fall da klubben flyttet inn og begynte å spille der. Det er imidlertid etter storebror Kettering Town sin ankomst for noen år siden at det virkelig begynte å skje ting her, og det som skal ha vært et meget spartansk anlegg har blitt oppgradert etter deres behov. Anlegget bærer derfor litt preg av dette, og visse seksjoner har til og med et visst midlertidig preg. Det som må kunne kalles hovedtribunen på den ene langsiden er vel den med mest karakter, og denne har sitteplasser. Det samme gjelder en tribune som står ved siden av og ser ut som en midlertidig løsning. Sitte kan man også gjøre på en tribune bak det ene målet, mens den motsatte kortsiden har en ståtribune. Bortre langside er helt åpen med hard standing, i tillegg til små partier med noen trinn med ståplasser under åpen himmel
Det dreide seg altså om første kvalifiseringsrunde av sesongens FA Vase, og motstander var Penn & Tylers Green fra området mellom Beaconsfield og High Wycombe. Mens Burton Park Wanderers i 2021 hadde blitt flyttet fra UCL Division One til SSML Division One, hadde Penn & Tylers Green faktisk blitt flyttet fra nettopp SSML Division One til Combined Counties League Division One. Det var dermed ikke to ligarivaler som møttes, men likevel to lag som begge hadde tilhold på step 6 (nivå 10 totalt). I tillegg hadde begge startet sesongen hittil med 1-1-2 på sine fire første kamper i hver sin respektive liga. Men nå var det altså FA Vase og cupspill.
Ute på gressmatta var det etter hvert gjestene fra Buckinghamshire som kom best i gang, og i det tiende minutt traff de tverrliggeren med et langskudd. Ti minutter senere hadde de en ny mulighet som hjemmekeeperen måtte slå til corner, og hjørnesparket endte med en avslutning som tvang frem en ny redning der keeper fikk reddet via stolpen. Med rundt ti minutter til pause tok Penn & Tylers Green ledelsen, og det var faktisk en corner fra Dean Mirza som gikk rett i mål. Det sto også 0-1 da lagene tok pause, og bortelaget laget fortjent halvveis, uten at jeg følte at nivået hadde vært avskrekkende godt. Jeg følte at jeg så to svake step 6-lag, og ikke minst gjalt det vertene Burton Park Wanderers.
Deres keeper måtte igjen i aksjon for å hindre ytterligere baklengsmål ti minutter ut i andre omgang, og nå var det det rett og slett en svak kamp de 113 tilskuerne var vitne til. Det skjedde lite foran de to målene etter hvilen, men vertene skapte etter hvert et par halvsjanser, mens gjestene kanskje ble mer og mer fornøyd med tingenes tilstand etter hvert som klokka tikket mot full tid. Burton Park Wanderers hadde en heading rett på keeper, et godt og lovende angrep som ikke første til noe som helst, og på overtid en siste mulighet som ble parert av bortelagets keeper slik at det endte med 0-1 og borteseier. Avansement for Penn & Tylers Green, og jeg følte at Burton Park Wanderers kunne spilt til det ble mørkt uten å klare å få ballen i nettet. Tross alt en fortjent borteseier, spesielt sett i lys av førsteomgangen.
Jeg hadde slengt fra meg bagen i baren til Kettering Town, og gikk raskt dit for å bevilge meg en ny pint før karen bak disken var så vennlig å bestilte en taxi til meg. Den skysset meg tilbake til Kettering stasjon, der jeg kom meg med toget sørover til London St. Pancras. Med tanke på en planlagt trippel dagen etter, hadde jeg nemlig valgt meg London som base de to siste nettene. Jeg hadde betalt £81 for to overnattinger ved The County Hotel ved Kings Cross, og fikk raskt sjekket inn der. Kvelden ble benyttet til å sjekke ut noen av områdets puber. I tur og orden ble Lord John Russell, Norfolk Arms, Mable’s Tavern og The Rocket besøkt før jeg trakk meg tilbake for å få litt søvn før en travel mandag.
English ground # 550: Burton Park Wanderers v Penn & Tylers Green 0-1 (0-1) FA Vase, 1st Qualifying Round Latimer Park, 28 August 2022 0-1 Dean Mirza (35) Att: 113 Admission: £5 Programme: £1
Lørdag 27.08.2022: Friar Lane & Epworth v Highfield Rangers
Fredagskampen i Histon hadde vist seg å være en fin start på turen, og da jeg denne lørdagen våknet i Cambridge, var jeg også nokså uthvilt etter en god natts sårt tiltrengt søvn. Etter å ha sjekket ut fra Travelodge-hotellet, rasket jeg med meg en frokost i form av smørbrød fra en Sainsbury’s-sjappe vegg-i-vegg, og satt disse til livs mens jeg trasket bort til Cambridge stasjon. Derfra kom jeg meg med et tog som skulle mot Leicester, som var min neste destinasjon, og der ankom jeg med såpass god tid at jeg kunne unne meg en pitstop på puben The Parcel Yard før jeg tok med meg bagasjen og hoppet på en lokal buss sørover mot bydelen Knighton.
Jeg steg av et steinkast fra puben The Cradock Arms, der jeg hadde planlagt et aldri så lite stopp. Her hadde de satt ut skilt som vitnet om at det denne helgen var ‘beer & cider festival‘, så det passet jo som hånd i hanske. Det viste seg også å være en meget god og trivelig pub, med et stort og koselig uteareale på baksiden, der ‘cider-teltet’ var satt opp, og det var kanskje ikke altfor overraskende at det var dit jeg satt kursen. Karen der hadde også et utall forskjellige Lilley’s-varianter, og tilbød også salg av 3 x 1/3 pints slik at det lot seg gjøre å smake på flere av de. Da jeg måtte bryte opp, lovet jeg både ham og meg selv å returnere etter kampen, og slepte deretter med meg bagasjen mot Whittier Road, der min kamp denne dagen skulle finne sted.
Kampen jeg hadde endt opp med å velge meg var oppgjøret mellom Friar Lane & Epworth og Highfield Rangers i Leicestershire Senior League Premier Division. Jeg tuslet vestover på Knighton Lane East, og etter å ha krysset under toglinjen dreide jeg snart til venstre inn på Whittier Road, der jeg nokså umiddelbart fikk innkjørselen til Friar Lane & Epworths hjemmebane på min venstre hånd. Dette området sorterer vel under bydelen Aylestone, som tidligere var en separat landsby, men for lengst har blitt spist opp av storbyen Leicester og nå er en bydel sør for Leicester sentrum. Her fant jeg frem til klubbens bar på utsiden av selve anlegget, og fikk tillatelse til å slenge fra meg bagen i et hjørne der etter å ha bestilt meg en pint.
Friar Lane & Epworth ble stiftet så sent som i 2004, men var da et resultat av at de to klubbene Friar Lane Old Boys og Epworth slo seg sammen. Friar Lane Old Boys blitt med i Leicestershire Senior League i 1969, og skulle snart dominere denne ligaen med hele sju ligatitler i løpet av 1970-årene; inkludert fem på rad i perioden 1974-1978. Samtidig spilte de seg frem til semifinalene i FA Vase i både 1974/75 og 1975/76, men til tross for suksess i ligaen, valgte de å ikke ta steget opp. Etter 1978 hadde de derimot ikke like stor suksess, men noterte seg (takket være målforskjell) for tre andreplasser i 1990-årene.
Epworth er ikke like merittert, og for deres del var det først i 2002 at de tok plass i Leicestershire Senior League, og da i Division One. Den ble imidlertid vunnet på første forsøk, slik at de sikret seg opprykk til den ligaens toppdivisjon, men allerede et år senere – i 2004 – slo de seg altså sammen med Friar Lane Old Boys. Resultatet var som sagt at dagens Friar Lane & Epworth så dagens lys, og suksessen lot ikke vente altfor lenge på seg, for våren 2006 vant de Leicestershire Senior League. Denne gang valgte de også å ta opprykket, og ble plassert i Midland Alliance. 15. plass i tre av sesongene der står som deres foreløpig bestenotering i ligaen, men sommeren 2011 valgte klubben å trekke seg fra Midland Alliance og ta reservelagets plass i Leicestershire Senior League, der de fortsatt befinner seg.
Whittier Road kalles av noen også for Knighton Lane East, etter hovedveien som førstnevnte går inn fra. Uansett hvilket navn man foretrekker, var dette uansett banen til Friar Lane Old Boys før sammenslåingen, og skal ha blitt åpnet i 1971. Det er et stadion jeg flere ganger har passert med tog, og man har da også virkelig god utsikt mot banen der når man suser forbi med toget på vei til eller fra Leicester stasjon. Det er neppe et anlegg som ville fristet den gjennomsnittlige fotball-turist, men er nok snarere en mer interessant destinasjon for spesielt interesserte, slik som eksempelvis undertegnede.
Etter å ha tømt pinten, var det på tide å tusle over både bekken og parkeringsplassen for å ta seg bort til inngangspartiet og betale seg inn. Der ble jeg avkrevd £3 av en kar som bekreftet at det ikke var noe kampprogram i anledning dagens kamp, og som også la til at det var en stund siden de hadde hatt slikt å by på. Jeg kunne deretter kikke meg rundt på det som er et nokså enkelt anlegg. Midt på den ene langsiden har man en overbygd tribune som byr på sitteplasser i form av en blanding av røde og blå plastseter. Litt nedenfor er det et overbygg som gir tak over hodet til stående tilskuere. På motsatt langside har man laglederbenkene og ellers lite annet, men det er her togene suser forbi oppe på jernbanelinjen få meter på utsiden av gjerdet.
Heller ikke på kortsiden bak det bortre målet er det noen fasiliteter, mens det på kortsiden ved inngangspartiet er et bygg som blant annet huser et lite kiosk- eller matutsalg. Litt bortenfor hadde det her også blitt pyntet opp betonggjerdet litt ved hjelp av noen malingstrøk i klubbens farger. Jeg likte meg her hos Friar Lane & Epworth, og syntes det var et koselig sted å tilbringe noen timer for å se fotball. En god dose karakter var det også. Her befant jeg meg lysår unna Premier League sin glamour og business, og det passet meg helt fint. Etter en svipptur innom luka til kiosken var det bare å vente på avspark. Friar Lane & Epworth hadde tapt sine to første kamper, mens Highfield Rangers hadde tapt sin ene, og følgelig ville minst en av klubbene dermed starte poengsankingen for sesongen.
Det tok litt tid før det ble fart i sakene, men da kampen først tok fyr, ble det virkelig action en periode. I det 33. minutt sendte Scott Stevenson vertene i føringen 1-0, og kun fire minutter senere raget Harry Parker høyest da han headet inn en corner til 2-0. Nå svingte det virkelig, og med fem minutter til pause fikk gjestene straffespark. Straffen fra O’Neill Rawle reddet av keeper, men han scoret på returen slik at det sto 2-1. Kun et minutt senere var det nytt straffespark, og denne gang til hjemmelaget. Scott Stevnson gjorde ingen feil, og sørget for at The Lane gjenopprettet tomålsledelsen. 3-1 sto seg også til pause.
I andre omgangs fjerde minutt ble en av hjemmelagets spillere spilt gjennom, rundet keeper, og ble felt. Før dommeren rakk å blåse for straffespark, var Scott Stevenson frempå, satt ballen i mål, og noterte seg for hattrick ved å øke til 4-1. Sekunder senere gikk det fra vondt til verre for gjestene da de også fikk en mann utvist, og i det 53. minutt var vertene nære på ny scoring da de traff tverrliggeren. Stevenson jaktet sitt fjerde for dagen, men ble hindret av en god redning av bortekeeperen. Gjestene yppet seg med et skudd som endret retning og gikk til corner, før deres keeper igjen måtte i aksjon med en benparade og deretter ytterligere en god redning. På overtid traff vertene igjen tverrliggeren, før dommeren sekundet senere fant ut at han like gjerne kunne blåse av med 4-1 som sluttresultat.
Jeg unnet meg ytterligere en pint i klubbens bar på utsiden mens jeg fikk ladet telefonen litt, og måtte avslå formannens forsøk på å kjøpe en Rangers-trøye jeg hadde på meg. Etter hvert takket jeg for meg og trasket tilbake til The Cradock Arms for å hygge meg litt mer med deres ‘beer & cider festival‘. Etter hvert var det også på tide å komme seg tilbake mot Leicester sentrum for å få sjekket inn. Premier Inn-hotellet jeg hadde overnattet på et par uker tidligere, hadde nå vært langt dyrere, så jeg endte i stedet opp med å betale £37 for overnatting ved det private Grafton House. Etter en busstur tilbake mot sentrum, fikk jeg sjekket inn der, men det var ingen grunn til å bli på værelset, så jeg tok raskt en aldri så liten tur ut igjen for å forlyste meg litt med en ørliten pubrunde.
Ikke langt unna ligger The Marquis Wellington, og der fikk jeg også en god pubmiddag. Fra bussen hadde det sett ut som om puben The Old Horse var et trivelig vannhul, så jeg gikk utover dit igjen for å sjekke det ut, og var på veien tilbake også innom The Loaded Dog før jeg etter hvert trakk meg tilbake. Leicester er nok fortsatt ikke blant mine britiske favorittbyer, men jeg hadde hatt en trivelig dag i byen. Friar Lane & Epworth hadde omsider blitt besøkt etter en rekke tidligere observasjoner av deres bane fra togvinduet. Den ville jeg nok også se igjen fra togvinduet da jeg skulle reise videre fra Leicester dagen etter. Det var ikke en altfor lang reise jeg da hadde foran meg, men jeg var likevel tilbake på rommet i god tid før lørdag ble til søndag.
English ground # 549: Friar Lane & Epworth v Highfield Rangers 4-1 (3-1) Leicestershire Senior League Premier Division Whittier Road, 27 August 2022 1-0 Scott Stevenson (33) 2-0 Harry Parker (37) 2-1 O’Neill Rawle (42) 3-1 Scott Stevenson (pen, 43) 4-1 Scott Stevenson (49) Att: 48 (h/c) Admission: £3 Programme: None
