Mandag 28.12.2015: CB Hounslow v Bedfont & Feltham

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Turens tredje dag startet igjen med en Premier Inn-frokost, og denne dagen hadde jeg virkelig slått på stortromma med å planlegge hele tre kamper i London. Jeg hadde sjekket og dobbeltsjekket på alle mulige måter for å forsikre meg om at trippelen lot seg gjøre med metropolens kollektivtransport, men jeg var først og fremst avhengig av at værgudene spilte på lag, og at ikke det britiske «sikkerhetshysteriet» skapte problemer i form av avlysninger. Regnet hadde den siste tiden skapt voldsomme problemer rundt om i landet, men en siste sjekk mens jeg gaflet i meg de siste bitene av pølse og black pudding ga faktisk stor grunn til optimisme da jeg trasket de få meterne til East Croydon stasjon for å sette meg på toget.

Dagens første kamp skulle finne rett i nærheten av Heathow Airport, der CB Hounslow for tiden banedeler med Bedfont & Feltham, og etter den korte togturen opp til Clapham Junction, satt jeg meg på toget vestover til Feltham, der jeg steg av etter en rundt tjue minutters togtur. Herfra gikk ferden med buss H25 som plukket opp rett utenfor stasjonen, og som fraktet meg den korte nokså korte veien opp til Bedfont & Felthams hjemmebane The Orchard, der det er holdeplass rett på utsiden i Hatton Road. Dette er et område som hører inn under bydelen Hounslow, helt vest i London. Som navnet tilsier er det heller ikke langt til CB Hounslow Uniteds opprinnelige hjemsted i Osterley. Alt dette var tidligere et langt mer landlig område, men har for lengst blitt spist opp av stor-London, og ikke overraskende er den nærliggende flyplassen ved Heathrow områdets store arbeidsgiver.

Som nevnt er dette hjemmebanen til Bedfont & Feltham, som ble stiftet i 2012 etter at Feltham FC (opprinnelig stiftet som Tudor Park i 1946) slo seg sammen med baneeier Bedfont Football & Social Club (opprinnelig stiftet en gang på slutten av 1800-tallet). Da Feltham FC allerede var påmeldt under det navnet i FA Vase for 2012/13-sesongen, måtte de vente ytterligere et år på å ta i bruk det nye navnet, og de tok for øvrig Felthams plass i Combined Counties Division One. Der spiller de fortsatt, og denne dagen skulle de faktisk spille bortekamp på sin egen hjemmebane! Som nevnt spiller CB Hounslow United sine hjemmekamper her; noe de nå har gjort i noen år, og denne dagen skulle de altså være vertskap for sine egne ‘landlords’.

CB Hounslow United har røtter tilbake til en klubb som het Richmond Rangers, som ble stiftet av en gruppe venner og det de omtaler som ‘local naughty boys’. Denne klubben la ned driften under 1987/88-sesongen, men i 1989 blåste man liv i den under navnet CB Hounslow United, der initialene CB står for Cater Bank. Dette var nemlig selskapet til dagens klubbformann Frank James som den gang sponset klubben. De spilte den gang i Hounslow & District League, før de etter fem sesonger tok steget opp i Middlesex County League. Etter 11 sesonger der fikk de innvilget sin søknad om opprykk til Combined Counties League, der de har vært fast innslag på nedre halvdel av tabellen i Division One. Deres foreløpig beste ligasesong er forrige sesongs 7. plass, men det kan de fort overgå denne sesongen. Mer om det litt senere.

Mens bussen kjørte av gårde syntes jeg at jeg dro kjensel på en skikkelse som kom gående et stykke oppe i veien. Ganske riktig var det groundhopperen Howard fra Nottingham, som også hadde kommet til London for en trippel denne dagen. Både Southern Combination og Combined Counties League har gjort det til en vane å arrangere kamper med tidlige avspark ved visse helligdager og såkalte bank holiday Mondays, og så også denne dagen med avspark klokka 11.30 i CCL. Howard hadde imidlertid visse problemer med å finne en kamp klokka 15, men da jeg fortalte ham om mine planer om å haste mot Cockfosters, sjekket også han rutetidene og valgte seg samme trippel som meg.

Vi betalte oss inn med £5, og fikk utlevert hvert vårt program. På spørsmål om hvor mye han skulle ha for det, mumlet karen i bua noe jeg ikke helt snappet opp, men jeg forsto raskt at program var inkludert i prisen. Det var ikke det aller mest innholdsrike jeg har sett, men det var interessant å bla om og se en uttalelse om CB Hounslows nye stadion og et kart der man hadde merket av hvor det ville ligge. En kort prat med et par av styremedlemmene til det som for anledningen var dagens hjemmelag avslørte at de håper å være på plass på sitt nye anlegg før man feirer jul neste gang, og at deres nye hjemmebane vil ligge i området langs Green Lane – et lite stykke østover, omtrent en halvtimes gange fra The Orchard om man skal tro Google Maps. Han fortalte forresten også at flere av klubbens andre lag – som reserver og aldersbestemte lag – fortsatt benytter Osterley Sports Ground som sin hjemmebane.

Jeg har tidligere kikket innom The Orchard, og det er heller ikke altfor lenge siden. Det var på min august-tur denne sesongen, da jeg kikket innom både The Orchard og hos naboen Bedfont Sports som holder til rett ved siden av. Mens jeg kom meg inn på Bedfont Recreation Ground, hadde imidlertid The Orchard vært stengt slik at det var begrenset med innsyn, så jeg tok nå en runde rundt anlegget for å knipse noen bilder. Det skal også nevnes at Howard  og jeg nå var på plass med over en time og et kvarter til avspark, og da han ikke var klar over at Bedfont Sports spilte rett ved siden av, gikk vi først inn dit slik at også han fikk tatt en rask kikk etter at folk som satt i baren der hadde gitt oss grønt lys til å ta oss inn.

The Orchard entres på den ene kortsiden, på siden av klubbhuset, og på denne kortsiden er det hovedsakelig hard standing med unntak av et knøttlite «skur» som gir tak over hodet på et lite parti ut mot den ene siden. Begge langsidene har små sittetribuner, den ene noe mindre enn den andre, som står midt på hver sin langside. På bortre kortside har man to «skur», og om de er større og noe mer solide enn den vaklevorne varianten på motsatt ende av banen, er de også ganske enkle, men de gjør absolutt nytten, og The Orchard er slett ikke av de mest spartanske anleggene i denne ligaen. Og med runden fullført returnerte jeg til området rundt inngangspartiet for å veksle ytterligere noen ord med de to klubbenes representanter som hadde samlet seg her.

På The Orchard er det nok også en smal sak å skille de lokale fra fremmedfolk, for mest sistnevnte gruppe til stadighet blir gående å kikke opp på flyene som med voldsom hyppighet tar av eller lander på Heathrow, løfter de lokale knapt blikket når jumbojetene suser få meter over de nærliggende hustakene på sin ferd mot New York, Bangkok eller Sydney. The Orchard ligger kun et par hundre meter fra den sørlige rullebanen ved en av verdens største flyplasser, og en av de lokale kunne fortelle meg at mens de nå tok av derfra, ville det snus klokka tre, slik at flyene i stedet ville lande der mens take-off ble flyttet til den nordlige rullebanen. Derfor var det nå først og fremst flyene som tok av som til tider kom urovekkende lavt over hustakene, og som gjorde det vanskelig å motstå fristelsen av å forsøke å knipse noen bilder av anlegget med flyene som bakteppe. Jeg har sett noen virkelig spektakulære bilder herfra, og det er vel i slike settinger at skikkelig kamerautstyr gjør susen, sammenlignet med mitt usle mobilkamera som ikke er i nærheten av å skildre dette ordentlig.

Den nevnte lokale karen viste seg forresten å være ingen ringere enn Bedfont & Felthams formann, og han identifiserte meg som den norske groundhopperen han hadde fått med seg ville komme. Jeg måtte gi ham rett, og han gikk for å finne en håndfull med effekter som jeg ble overrakt. Da han fikk høre at jeg samlet på pins, stakk han igjen av gårde og returnerte med et gratis eksemplar til min samling. CB Hounslow hadde dog intet slikt, men nå reagerte jeg imidlertid mest på at baren fortsatt ikke var åpen. De to klubbenes ledere hadde ment at den nok kanskje ikke ville åpne før etter kampstart, og de klarte nesten å se alvorlige ut da de spøkefullt begrunnet dette med at man ikke kunne risikere at folk drakk for mye foran en slik høyrisikokamp.

Det som derimot ikke var en spøk var et dagens kamp var et virkelig toppoppgjør i Combined Counties League Division One. CB Hounslow United ledet divisjonen fire poeng foran Worcester Park, men Bedfont & Feltham hadde tre kamper til gode på begge to, og fra sin tredjeplass hadde de fire poeng opp til Worcester Park og åtte poeng opp til dagens motstander. Det kan altså fort være to opprykkere jeg skulle se denne formiddagen. Da vil man, som et apropos, kunne få et par skikkelige lokalderbies neste sesong dersom Bedfont Sports samtidig holder plassen sin i Premier Division. Hounslow sto med kun ett tap så langt i ligaen, og hadde 7-3-0 på sine siste ti i ligasammenheng. Bedfont & Feltham hadde på sine side imponert med 8-1-0 på de ni første i ligaen denne sesongen, og etter to strake tap i midten av november, kom de nå fra fire strake seire i ligaen, og begge lag var optimistiske på egne vegne før avspark.

Det var The Yellows (Bedfont & Feltham) som hadde mest ball i første omgang, men det var likevel Hounslow som spilte seg frem til sjansene, og i det 9. minutt tok de ledelsen da Gavin Bamford headet i mål fra kort hold. På motsatt side skapte The Yellows få store problemer for Hounslow-keeper Alex Wines. De hadde som nevnt mye ball, men det stoppet nærmest helt opp når de nærmet seg motstanderens 16-meter, og det manglet åpenbart initiativ og bevegelse på topp, samtidig som den avgjørende ballen gang på gang var upresis. Da dommeren blåste for halv tid sto det fortsatt 1-0 til CB Hounslow United, og jeg er usikker på om de omsider hadde fått åpnet baren som for øvrig må entres fra utsiden, men jeg nøyde meg uansett med å betale £1 for en boks Cola deres tea bar. Det var jo uansett fortsatt tidlig på dagen, og i tillegg ble jeg invitert med inn i styrerommet for å få en kopp te. Det ville jo være uhøflig å avslå dette tilbudet, men jeg takket nei til teen og nøyde meg med litt konversasjon med de høye herrer.

Andre omgang startet nokså jevnspilt, med et par halvsjanser begge veier før Nick Hardy kom alene med Yellows-keeper Sam Freeman og doblet ledelsen etter en snau time. Han burde økt ytterligere kort etter, men i stedet slo Bedfont & Feltham tilbake ti minutter etter den andre scoringen. Innbytter Leuis Sinclair raget høyest og headet inn 2-1 fra en corner, men kun sju minutter senere gjenopprettet leietakerne sin tomålsledelse da Jordan Vidal satt inn 3-1. Ytterligere seks minutter senere satt han inn sitt andre med en suser av et skudd, og fastsatte sluttresultatet til 4-1. Ballinnehavet var i andre omgang nokså jevnt, men Bedfont & Feltham hadde en frustrerende dag på jobben, og foran 115 betalende tilskuere ble de grundig slått av et bedre og langt mer effektivt lag denne dagen.

Yellows-formannen beklaget at de leverte sin så langt svakeste kamp for sesongen når vi kom på besøk, men jeg er sikker på at de vil reise seg, og jeg har en følelse av at begge disse klubbene vil kunne bli å se i ligaens Premier Division neste sesong. Da fløyta gikk for full tid var vi allerede halvveis på vei ut porten for å stress av sted til den nærliggende tube-stasjonen ved Hatton Cross. CB Hounslow – eller kanskje rettere sagt Bedfont & Feltham, selv om det nok er mest riktig å nevne begge – hadde vært et artig bekjentskap, men nå var det på tide å rette oppmerksomheten mot dagens andre kamp og ikke minst veien dit. Etter en heseblesende joggetur rakk vi toget vi hadde blinket oss ut, og kunne puste ut mens Piccadilly Line tok oss gjennom hele London og opp til Cockfosters.

Kamp 332:
English ground # 309:
CB Hounslow v Bedfont & Feltham 4-1 (1-0)
Combined Counties League Division One
The Orchard, 28 December 2015
1-0 Gavin Bamford (9)
2-0 Nick Hardy (59)
2-1 Leuis Sinclair (69)
3-1 Jordan Vidal (76)
4-1 Jordan Vidal (82)
Att: 115
Admission: £5
Programme: Included
Pin badge: Free (B & F one given to me by chairman)

Next game: 28.12.2015: Cockfosters v London Tigers
Previous game: 27.12.2015: Hythe Town v Folkestone Invicta

More pics

Søndag 27.12.2015: Hythe Town v Folkestone Invicta

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Premier Inn har utvidet sitt frokost-repertoar med både bubble & squeak og ikke minst black pudding, og det var grunn god nok til at jeg nå valgte hotellfrokost før jeg gikk for å slå kloa i dagens Non League Paper. Deretter gikk turen fra East Croydon til London Victoria, og etter en tur opp til London St. Pancras satt jeg meg på et av Southeasterns hurtigtog ned til Kent. Det brukte kun drøyt 50 minutter ned til endestasjonen Folkestone Central, der jeg steg av og gikk for å finne holdeplassen for buss nummer 16, som skulle ta meg til Hythe. Der var det nemlig duket for et durabelig lokaloppgjør som jeg tidlig blinket meg ut, og som var en av de forventede høydepunkter på turen.

Bussen brukte i underkant av en halvtime vestover langs kysten, men det kjøres visst på rundt kvarteret med bil. Hythe er en koselig liten markedsby med snaut 15 000 innbyggere, beliggende i Shepway-distriktet i den sørlige delen av grevskapet Kent. Med sin beliggenhet ved den engelske kanal var Hythe som en av de såkalte «Cinque Ports» en viktig havn både militært og i handelssammenheng, etter at den først og fremst ble anlagt for å hindre en fransk invasjon under Napoleonkrigene. Samme bakgrunn har kanalen Royal Military Canal som renner gjennom og setter sitt preg på byen. Det hadde for øvrig vært artig å kunne ankommet byen med museumsjernbanen Romney, Hythe and Dymchurch Railway, men den var romjuls-stengt, og jeg var uansett ivrig etter å komme meg til Reachfields Stadium.

Ikke bare var dagens kamp et fristende lokaloppgjør mellom de to erkerivalene Hythe Town og Folkestone Invicta, men jeg hadde også blitt fristet av bilder som viste Reachfields som et meget flott anlegg med en god dose karakter, og etter noen få minutters gange fra bussholdeplassen kunne jeg raskt konstatere at bildene ikke hadde løyet. Jeg betalte £9 for inngang og ytterligere £1,50 for et program, og tok umiddelbart fatt på en kjapp rundtur rundt banen. Jeg kom inn på den ene kortsiden, der man har ståplasser med tak over hodet som strekker seg i hele banens bredde. Denne henger i det ene hjørnet sammen med den venstre langsiden sett herfra, der fasilitetene er av samme typen, og også her har man tak over hodet i hele banens lengde. Slik luksus har ikke de som står under åpen himmel på bortre kortside.

Over på den andre langsiden har man et stort bygg som dominerer anlegget. Dette klubbhuset er rødmalt som resten av anlegget, og huser både garderober, kontorer og den slags, i tillegg til klubbens bar. På den ene siden av dette bygget har man imidlertid mer av samme slags type tribune, der man har noen benkerader i tre og tak over hodet. Dette overbygget strekker seg på en måte videre inn under forkanten av det nevnte bygget, der man også har laglederbenkene. Baren befinner seg oppe i andre etasje av klubbhuset, og der har man «balkonger» med vinduer ut mot banen. Der kunne man sikre seg en plass for et bidrag på ytterligere et pund eller to, og disse plassene ble for øvrig raskt revet bort.

Klubben hadde nemlig ventet storinnrykk, og hadde derfor oppfordret folk til å møte opp i god tid. Selv hadde jeg ankommet med rundt en time og tre kvarter til avspark. Med min runde nesten fullført og med kurs sakte men sikkert mot klubbhusets bar, traff jeg på det første av en rekke kjente groundhopper-fjes i form av Martin Bamforth, som hadde kommet helt fra Exeter-traktene. Jeg ble stående og slå av en prat med ham, og ble således tilbudt skyss tilbake til East Croydon etter kamp. Utenfor klubbhuset traff jeg også på Andy English, som er en annen groundhopper fra East Anglia, og det var etter hvert godt under halvannen time til avspark da jeg inntok baren og betalte £3,20 for en pint Thatcher’s Gold.

Den ble nippet til mens jeg bladde i et godt og nokså innholdsrikt program, og mens jeg satt der fikk jeg også selskap av min kompis «Splodge», som i tillegg til å være groundhopper også er klubbsekretær i Fareham Town. Han kom med noen råd og vink i forbindelse med mitt planlagte besøk på Isle of Wight og til Cowes Sports senere på turen, før vi også ble oppsøkt av groundhopperen Russell Cox – mannen bak bloggen The Wycombe Wanderer. Mange hadde fulgt rådet om tidlig ankomst, for det var snart travelt i baren, som faktisk presterte det kunststykket å gå tom for Thatcher’s Gold med rundt en halvtime til avspark! Det er jo for å si det mildt temmelig klønete når man forventer storinnrykk.

Hythe Town ble opprinnelig stiftet i 1910, og det var overraskende nok først i 1976 at de tok i bruk Reachfields, da de ble valgt inn i det som da het Kent League. I 1980-årene ble klubben tatt over av eiendomsutvikler Tony Walton, som faktisk hadde voldsomme ambisjoner om å få klubben opp i Football League! Selv om klubbens egne supportere anså dette som temmelig urealistisk, ble stadionet rustet opp til Southern League standard etter at de vant Kent League i 1989. De satset heftig etter opprykket til Southern League, men ytterligere suksess i ligaen uteble, og i 1992 bestemte Walton seg for å trekke klubben fra ligaen, og driften ble lagt ned.

En ny klubb ble raskt stiftet under navnet Hythe United, og denne klubben er identisk med dagens klubb, som tre år senere (i 1995) byttet navn til Hythe Town samtidig som de igjen tok plass i Kent League. Den ble vunnet i 2011, og de tre første sesongene i Isthmian League Division One South endte de på øvre halvdel. I 2012/13-sesongen tok de seg også til playoff, men fjerdeplassen ble fulgt opp med semifinale-tap for Faversham Town. Det skal også nevnes at de i 2010/11 spilte seg frem til første ordinære runde av FA Cupen, og selv om de tapte 1-5 borte mot Hereford United, ble de den første Kent League-klubben som scoret på dette stadiet av den gjeve cupturneringen på hele 53 år. Forrige sesongs 16. plass var kanskje en liten skuffelse, og det var flere som mente at en naturlig målsetning for sesongen kan være å forbedre det ved å ta seg opp på øvre halvdel.

De mest optimistiske hadde også et håp om at man kanskje kunne kjempe om en plass i playoff, men da var det viktig at man begynte å sanke poeng, for man lå før dagens kamp ti poeng bak Guernsey som la beslag på den siste playoff-plassen. Og gudene skal vite at det ikke bare var å bestille tre poeng denne søndags ettermiddagen, for på besøk kom ingen ringere enn den suverene serielederen. Folkestone Invicta hadde en 12 poengs ledelse ned til Worthing på andreplass, og det med én kamp til gode. Med statistikken 20-3-3 så de utvilsomt sterke ut, og Hythe-manager Clive Cook hadde i sin spalte i kampprogrammet gjort et poeng av at et lag som også vinner halvparten av sine seire med sifrene 1-0 vil være en soleklar tittelfavoritt.

Naturlig nok er det også mange forbindelser mellom de to naboklubbene. En av Hythe Towns direktører, Gary Stainforth, er tidligere manager for Folkestone Invicta. Og Invicta-manager Neil Cugley har tidligere også vært manager for Hythe Town. For å nevne kun to…og det har selvsagt heller ikke vært helt uvanlig med spillere som har gått mellom de to. Tabellsituasjonen tatt i betraktning var det ikke spesielt overraskende at mange hadde gjestene som klare favoritter, men dette er som sagt et heftig lite lokaloppgjør, og slike kamper har gjerne en egen tendens til å leve sine egne liv helt uavhengig av tabellposisjon og formutvikling. Og derfor var det likevel litt spenning knyttet til hvorvidt Hythe Town kunne stikke kjepper i Folkestone-hjulene.

Det skulle etter hvert vise seg at hele 1 527 tilskuere hadde betalt seg inn på Reachfields denne søndagen, og da det nærmet seg avspark var det fortsatt lange køer utenfor, slik at man derfor opplyste om at avspark ville bli utsatt med et kvarter. Lange køer var det også i matutsalgene, og jeg benyttet i stedet anledningen til å brøyte meg vei inn i klubbsjappa for å sikre meg en pin til min samling. I baren hadde man nå også gått tom for en av øltypene som ble servert fra en av tappekranene (heldigvis hadde man en rekke tappekraner med andre sorter), samtidig som man også var utsolgt for all cider på flaske, bortsett fra en av Kopparbergs varianter. Det var tydelig at de i hvert fall gjorde god butikk! Og omsider dro det da seg også mot et noe forsinket avspark i Shepway-derbyet.

Fra en av dagens andre kamper med tidlig avspark kom nyheten om at Worthing vunnet hele 5-0 over Peacehaven & Telscombe, slik at gjestene måtte vinne om de ville gjenopprette sin 12 poengs luke. Det var imidlertid vertskapet som fyrte på alle plugger fra start, og debutant Jack Harris hadde skjøt to ganger utenfor mens Alfie May traff utsiden av stolpen. Det var tydelig at Invicta savnet sin kaptein Liam Friend i midtforsvaret, men etter halvspilt omgang tok de likevel ledelsen mot spillets gang. Nat Blanks snappet opp en svak klarering og tok seg inn i feltet der han ble felt klønete av Ryan Johnson, og dommeren hadde lite annet valg enn å peke på straffemerket. Ian Draycott steg frem, sendte Hythe-keeper Joe Mant feil vei, og dermed 0-1.

Draycott kunne økt like etter, men Mant reddet med en finfin benparade, og sekunder senere testet Alfie May Invicta-keeper Tim Roberts med et susende skudd, før Roberts også hamlet opp med returen fra Frankie Sawyer. Noe senere rundet en livlig Alfie May keeper Roberts, men Josh Vincent kom seg tilbake på streken og reddet avslutningen. Hjemmefansen mente han hadde brukt hånda, man dommeren vinket spillet videre, og vertene fikk heller ikke uttelling da Craig Cloke sendte i vei et skudd som keeper Roberts bokset unna. Dermed sto det 0-1 til pause, og det var faktisk noe ufortjent. Jeg regnet med at køen i baren ville være nokså håpløs å gi seg i kast med, men Splodge hadde vært føre var, og jeg fikk melding om at han hadde handlet inn forfriskninger som ventet på meg i baren.

Etter pause var det fortsatt vertene som dominerte, og The Cannons skapte etter hvert et betydelig antall sjanser. Det var også tilløp til knuffing flere ganger, mens Sawyer og May begge testet keeper Roberts igjen; sistnevnte etter å ha snappet ballen da dommeren ufrivillig hælsparket en Folkestone-pasning. Sawyer var igjen på ferde etter rundt timen spilt, men igjen ble skuddet reddet, og Hythe-folket måtte begynne å lure på hva som måtte til for å score. Men så, tjue minutter ut i omgangen, fikk de omsider uttelling da Frankie Sawyer ble spilt fri på kanten, skar inn i feltet og sendte i vei et skudd som snek seg innunder keeper Roberts, som burde gjort bedre ved det tilfellet. 1-1, og nå var det kjempestemning på Reachfields.

Hythe pøste på fremover, men tidligere Invicta-spiller Darren Marsden burde konsentrert seg om å avslutte heller enn å (tilsynelatende) filme da han var på vei til å runde keeper. Alfie May skjøt deretter like over, før gjestenes Josh Vincent fikk sitt andre gule etter en takling. The Cannons trykket voldsomt på, og med seks minutter igjen av ordinær tid ble en lang ball spilt inn i feltet. Sawyer vant duellen med en nølende keeper og la tilbake til Alfie May, som styrte inn 2-1 og kronet en god kamp med å score vinnermålet. Stor jubel blant hjemmefolket naturlig nok, og en fin bursdagspresang til manager Clive Cook som fylte 57 år. For Hythe Town rodde i land seieren foran det som var Kent-fotballens største tilskuertall den uken, og befant seg nå på 13. plass med sju poeng opp til playoff, som kanskje ikke virket like usannsynlig lenger likevel..?

For gjestenes del var det nok en skuffelse, og de var da også en skygge av seg selv denne dagen. For at de kan bedre er det ingen tvil om, og de forblir både undertegnedes og de fleste andres store tittelfavoritt til tross for at de denne søndagen måtte reise tomhendt den korte veien hjem til Folkestone etter å ha blitt slått grundig av den lokale rivalen som ganske enkelt syntes å ville det mer denne dagen. Det hadde vært et artig lokalderby på et meget fjongt stadion, og besøket der står som et høydepunkt på turen. Jeg tok et foreløpig farvel med Splodge, som jeg ville se senere på turen, og gikk for å møte Martin Bamforth som hadde tilbudt meg skyss.

Til tross for at jeg hadde betalt £6,20 for en returbillett til bussen, valgte jeg å takke ja til dette tilbudet, og vi hadde god tid til å prate om fotball og groundhopping på turen opp til East Croydon, der han slapp meg av utenfor hotellet. Jeg ønsket god tur til Exeter, og gikk snart til puben Porter & Sorter, men der hadde de dessverre ikke matservering denne dagen. Dermed fikk jeg ikke gjenopplevd deres herlige black pudding stack, og etter en pint eller to trakk jeg meg tilbake og unnet meg i stedet en to retters middag på hotellet. Jeg hadde tross alt ikke spist siden frokost. En ny flott dag med groundhopping i den herlige engelske non-league-pyramiden var unnagjort, og nå ventet en hektisk dag med hele tre kamper dagen etter.

English ground # 308:
Hythe Town v Folkestone Invicta 2-1 (0-1)
Isthmian League Division One South
Reachfields Stadium, 27 December 2015
0-1 Ian Draycott (pen, 23)
1-1 Frankie Sawyer (66)
2-1 Alfie May (84)
Att: 1 527
Admission: £9
Programme: £1,50
Pin badge: £3

Next game: 28.12.2015: CB Hounslow v Bedfont & Feltham
Previous game: 26.12.2015: Bishop’s Stortford v St. Albans City

More pics

Lørdag 26.12.2015: Bishop’s Stortford v St. Albans City

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Etter at både ribbe, medisterkaker, pinnekjøtt og andre godsaker var satt til livs, var det på tide å pakke bagen for å endelig ta fatt på min etter hvert så årvisse romjuls- og nyttårstur. Jeg hadde fortsatt til gode å ta en endelig beslutning hva gjaldt valg av kamp for et par av dagene på turen, men det var i all hovedsak snakk om noen dager i turens avslutningsfase, og forventningsfull og optimistisk ble jeg plukket opp av min mor for å bli skysset til Rygge flyplass. Dette året hadde jeg valgt å dra over på Boxing Day, til tross for at morgenflyene for lengst var utsolgt, og med en ankomst på Stansted litt før klokka ett var det begrenset med valgmuligheter – spesielt på en dag der togene står over hele landet, med unntak av togene som kjører med redusert hyppighet mellom London og dens store flyplasser (det samme er vel tilfelle i Manchester).

Jeg hadde derfor tidlig merket meg at Bishop’s Stortford og Takeley begge sto oppført med hjemmekamp. Begge befinner seg i nærheten av Stansted, men da Takeley flyttet sin Boxing Day-kamp til 28. desember, var det bare å satse på Bishop’s Stortford og krysse fingrene for at jeg denne gangen ikke ville bli stående en evighet i marerittaktige køer i grensekontrollen. Denne frykten viste seg denne gang ubegrunnet da jeg kvart på ett landet litt før planlagt, og under en halvtime etter landing sto jeg allerede utenfor flyplassen etter at også bagasjen kom raskt. Jeg måtte inn igjen for å booke en taxi ved selskapets kontor inne på flyplassen, og det er ikke overraskende at de krevde hele £22,50 for den ikke altfor lange turen, men slik er det vel med disse selskapene som får operere med nærmest monopol fra flyplasser etc.

Det er vel fire-fem kilometer vestover at drosjekusken tok meg, og på den korte veien krysset vi over fra Essex til Hertforshire, da grevskaps-grensen på dette stedet går like etter der vi krysset motorveien M11 – ikke langt fra Woodside Park, som var åsted for turens første kamp. Dette stadionet ligger helt ute i den østlige utkanten av Bishop’s Stortford, som igjen altså ligger helt øst i Hertfordshire. Det er en by med rett i underkant av 40 000 innbyggere, og som under romertiden var et knøttlite tettsted på veien til Colchester. På 1800-tallet hadde byen vokst og blitt en markedsby med særlig fokus på kornhandel, og malting var da også hovednæringen her. I dag er den i stor grad en pendlerby for London, samtidig som nærheten til Stansted Airport betyr at en rekke innbyggere også har jobber tilknyttet flyplassen og turist- og reisenæringen. Bishop’s Stortford er for øvrig kjent som fødested for selveste Cecil Rhodes; imperialist og visjonær som med store vyer grunnla den tids Rhodesia. Hans barndomshjem er gjort om til museum og er i dag en del av Bishop’s Stortford Museum.

Der taxien svingte av hovedveien kunne jeg raskt se at Woodside Park ligger tilknyttet et ganske kjedelig industriområde; noe jeg allerede var klar over. Jeg punget ut mine £22,50 til drosjekusken, som med selskapets stive priser ikke fikk noen drikkepenger (det er for øvrig uansett ikke fast praksis å gi tips når man tar taxi i Storbritannia, der det i stedet er vanligere å kun runde opp til for eksempel nærmeste hele pund for å «gjøre det enklere» med tanke på veksel), før jeg slepte med meg bagen for å betale meg inn. £13 skulle man ha for inngang, og for ytterligere £2 fikk jeg også et eksemplar av dagens kampprogram før jeg entret klubbhusets bar for å slenge fra meg bagen i et hjørne. Turens første pint var en pint med Aspall til £3,70, og den falt godt i smak der jeg kun en snau time etter å ha landet nå satt og nippet til den mens jeg bladde i programmet.

Bishop’s Stortford FC ble stiftet så langt tilbake som i 1874, og var i 1951 med å stifte Delphian League, som ble vunnet i 1955. Da denne ligaen ble lagt ned i 1963 tok de plass i Athenian League, og etter å spilt seg opp i dennes Premier Division, vant de denne ligaen i 1970, før de etter den påfølgende sesongen tok steget opp i Isthmian League. I 1974 ble siste utgave av FA Amateur Cup arrangert, før den skulle erstattes av dagens FA Vase, og etter å tapt i semifinalen året før, spilte Bishop’s Stortford seg denne gang frem til finalen der de slo Ilford 4-1 på Wembley, og således ble den siste vinner av den tidligere svært så prestisjetunge FA Amateur Cup. I 1981 var de tilbake i Wembley-finale, og etter at Sutton United ble slått 1-0, kunne de også skryte av å ha vunnet FA Trophy. Ved omstruktureringen i 2004 kvalifiserte de seg med nød og neppe til å få være med i den nye Conference South, og der har de faktisk holdt seg siden. De tok seg også til playoff i 2007, men de har oftere vært å finne rundt midten eller på nedre halvdel av tabellen.

Også før dagens kamp var de å finne like under midten, der de la beslag på en 14. plass, med ni poeng opp til siste playoff-plass, men med kun tre poeng ned til nedrykkssonen. Der nede befant dagens motstander seg, for St. Albans City var nemlig nestjumbo med kun Basingstoke Town bak seg på tabellen, men hadde heller ikke mer enn ett poeng opp til Weston-Super-Mare over streken. Hjemmelaget hadde imidlertid en noe spesiell statistikk som fortalte at de ikke hadde vunnet en eneste Boxing Day-kamp siden 2001, og dette skapte muligens litt engstelse i Blues-leiren? Programmet fikk godkjent uten at det utmerket seg som noe spesielt fantastisk, og jeg savnet kanskje litt info om klubbenes historie, slik man gjerne ser i programmer rundt om i engelsk non-league. Det var uansett på tide å tømme glasset og komme seg ut for å ta en nærmere kikk på Woodside Park.

Fra 1919 spilte Bishop’s Stortford på sin gamle hjemmebane Town Ground i Rhodes Avenue, men det spørs om ikke de beseglet dens skjebne da de i 1988 solgte deler av sin parkeringsplass til en boligutbygger. Ni år senere ble de nemlig igjen kontaktet av en utbygger som ville bygge 45 nye boliger der deres hjemmebane sto, og klubbens økonomiske situasjon var slik at de valgte å takke ja til tilbudet. Rivingen av herligheten ble startet i november 1997, men det var først høsten 1999 at man kunne åpne den nye hjemmebanen Woodside Park med kamp mot Tottenham Hotspur. Det kan på ingen måte sies å være noe spesielt spennende anlegg, men det er et funksjonelt sett fint anlegg som absolutt dekker klubbens behov.

På den ene langsiden har man hovedtribunen Main Stand, som er en ikke altfor stor affære. Denne sittetribunen strekker seg noe slikt som 1/3 av banens lengde, og entres via trapper i forkant. Her finner man også klubbhuset med dets bar. På motsatt langside er det nok en sittetribune på midten, mens man på flankene må «ta til takke» med såkalt hard standing. Begge kortsidene har små ståtribuner delvis under tak, og en av disse kortsidene har det passende navnet Airport End. Bak denne kan man til stadighet se flyene som lander og tar av fra nærliggende Stansted Airport. Med den lille runden unnagjort kunne jeg returnere til baren for å unne meg en ny pint og slå av en prat med noen av de fremmøtte.

Begge lags supportere ga uttrykk for at det viktigste var å beholde plassen, og overlot tetkamp til andre. Det var naturlig nok gjengs oppfatning at kuwaitisk kapital betyr at Ebbsfleet United nok går mot divisjonstittelen og automatisk opprykk. Bishop’s Stortford hadde ikke vunnet siden tidlig i november måned, og i så måte var det kanskje ytterligere grunn til St. Albans-optimisme at gjestene hadde plukket sju poeng på sine tre siste kamper under ledelse av midlertidig manager Harry Wheeler. Med seier ville de også klatre opp i ryggen på sitt vertskap, for før kamp skilte det fire poeng i hjemmelagets favør. På min rundtur rundt banen hadde jeg også registrert at gressmatta virket nokså tung, og flere steder var den åpenbart noe humpete, og jeg mistenkte at det fort ville kunne bli en fysisk batalje med mye duellspill.

Da kampen startet bar den da også tidlig litt preg av en del dueller og at pasningsspillet led noe som følge av underlaget. De virkelig store sjansene var det ikke så mange av i første omgang, men vertene startet friskt, og både Elliott Buchanan og Johnny Herd kunne sendt de i ledelsen. I stedet tok gjestene over, og The Saints kunne scoret da Harry Crawford så at Blues-keeper Ross Fitzsimons sto langt ute og sendte ballen mot mål, men De’Reece Vanderhyde sto nesten inne på streken og fikk headet unna. The Saints fikk lite ut av sin gode periode, og spissene deres led også litt under dårlig «service» fra midtbanen, slik at vertenes forsvarsrekke hadde en takknemlig jobb med å rydde opp i det som kom. Da dommeren blåste for pause var det derfor fortsatt målløst, og jeg kunne svelge unna restene av en bacon cheeseburger (til £3,20) og igjen sette kursen mot klubbhusets bar.

Andre omgang startet med Bishops Stortford i førersetet, og ni minutter ut i omgangen tok de ledelsen da Kevin Bywater stupte frem for å heade inn innlegget fra Vanderhyde. Det virket først som om Saints-keeper Joe Welch reddet, men på et eller annet vis skle ballen mellom fingrene hans og fant veien over streken. 1-0! Det tok imidlertid kun sju minutter før gjestene sørget for balanse i regnskapet, da en corner fra James Comley ble stusset videre av en forsvarer og landet hos Ed Oshodi som lurte bak i feltet og satt inn 1-1. Med den siste ukenes form i tankene, var det åpenbart flere som nå forventet at gjestene ville jage vinnermålet, men i stedet var det Bishop’s Stortford som hadde initiativet og presset på.

Både George Allen og Frankie Merrifield var frempå med henholdsvis en heading og et langskudd før kaptein Anthony Church headet inn 2-1 fra en corner med et snaut kvarter igjen av ordinær tid. Nå var det bare for manager Rod Stringer sine utvalgte å ro i land seieren, og gjestene bød når sant skal sies på svært få utfordringer etter dette. De nærmeste de kom nok en utligning var et skudd fra Louis Theophanous som suste like utenfor, og innbytter Jonathan Edwards’ skudd som endret retning og gikk til et hjørnespark som ble dårlig utnyttet. Dermed kunne de 514 tilskuerne se Stringer og hans gutter juble over seier 2-1 og den første triumfen på Boxing Day siden 2001 – hele 14 år! Det kan også vise seg å være en viktig seier i en uhyre jevn divisjon. Resultatet var det heller ikke noe å si på, for The Blues var nok totalt sett et lite hakk skarpere enn sine gjester.

For min del egen hadde jeg også benyttet pausen til å bestille taxi, men jeg rakk en siste pint før jeg ble plukket opp klokken kvart over fem, og innen den tid hadde jeg også fått tatt en nærmere kikk på diverse memorabilia fra klubbens Wembley-triumfer som henger i klubbhuset. £9 til byens jernbanestasjon var langt rimeligere enn taxituren tidligere på dagen, og jeg kunne snart sette meg på 17.39-toget til London Liverpool Street. For å slippe tuben gjennom London, hoppet jeg imidlertid av på Tottenham Hale, og tok derfra Thameslink-toget ned til East Croydon, der jeg skulle ha base de neste tre nettene. Der er det som regel langt billigere enn i det sentrale London, og for tre netter ved stedets Premier Inn – strategisk plassert rett ved jernbanestasjonen – hadde jeg betalt £105.

Etter å ha sjekket inn i 19.30-tiden, spaserte jeg en liten tur rundt togstasjonen for å sjekke om den gode puben Porter & Sorter var åpen, men de hadde dessverre julestengt, og jeg trakk meg derfor stille og rolig tilbake for å se Football League Tonight på TV. Dette er Channel 5 sin versjon av BBCs tidligere «Football League Show», men før de var ferdig med sitt voldsomme fokus på storkampene i Championship, sovnet jeg allerede lenge før turen hadde kommet til League One og League Two. Min egen tur hadde fått en fin start med lokalderbyet i Hertfordshire, men jeg så nok personlig enda mer frem mot det heftige lokaloppgjøret som ventet meg dagen etter.

English ground # 307:
Bishop’s Stortford v St. Albans City 2-1 (0-0)
Conference South
Woodside Park, 26 December 2015
1-0 Kevin Bywater (54)
1-1 Eddie Oshodi (61)
2-1 Anthony Church (77)
Att: 514
Admission: £13
Programme: £2
Pin badge: £3,50

Next game: 27.12.2015: Hythe Town v Folkestone Invicta
Previous game: 28.10.2015: North Ferriby United v Stalybridge Celtic

More pics

Onsdag 28.10.2015: North Ferriby United v Stalybridge Celtic

Min tur gikk ubønnhørlig mot slutten, men jeg skulle få med meg én siste kamp før jeg forlot Storbritannia for denne gang, og denne morgenen hadde jeg igjen en lang reise foran meg. Derfor hadde jeg stått tidlig opp for å ta 07.15-toget fra Greenock Central. Dessverre var det før åpningstiden til puben The James Watt, der jeg hadde håpet å kunne starte dagen med en skotsk frokost, slik at jeg måtte ta til takke med smørbrød og juice på toget mellom Glasgow og Edinburgh. Men da jeg skulle bytte tog i Glasgow klarte jeg på vanvittig vis å surre det til noe helt utrolig. Edinburgh-toget var varslet på plattformen der jeg befant meg, og selv om man visse steder i UK skal være oppmerksom på at man har flere tog foran hverandre, var det kun ett tog på perrongen da jeg steg på toget…som i stedet viste seg å være lokaltoget til Barrhead!

Enda verre var det at jeg i tillegg ikke enset det der jeg satt med nesa i Non-League Paper, før man annonserte Barrhead som endeholdeplass. Den trivelige kvinnelige konduktøren bekreftet etter en hurtig sjekk at det raskeste alternativet var å ta seg tilbake til Glasgow med toget som få minutter etter ankomst skulle returnere dit. Det var heldigvis ikke altfor lang reise, men nok til at jeg ikke rakk forbindelsen min fra Edinburgh til York. I stedet var det å kaste seg på neste tog fra Edinburgh, der min venninne fra Barrhead-toget igjen var konduktør. Nå hadde jeg på National Rail sin reiseplanlegger blitt rådet til å bytte i Leeds, men en grundigere sjekk viste at jeg ville ha et minutt eller to til å bytte i York og således komme meg til Hull langt raskere. Det var da verdt et forsøk, og da vi trillet inn mot perrongen i York noen minutter før planlagt bestemte jeg meg for å satse alt på ett kort.

Dessverre ble vi stående både to og tre minutter før vi trillet de siste få meterne og dørene ble åpnet et lite minutt før Hull-togets avgang. Jeg ilte gjennom undergangen til riktig plattform, men ble selvsagt hindret av en stor gruppe turister som i hele trappens bredde slet med et stort antall forvokste kofferter, og idet jeg kikket opp på perrongen så jeg toget forlate perrongen på sin ferd sørøstover. Det var bare å innse nederlaget, og resignert slo jeg meg ned på stasjonspuben York Tap, der jeg sluknet sorgene med et glass mens jeg ventet på neste direkte tog til Hull. Det var en times tid å vente, og da jeg omsider kunne stige ut av Hull Paragon stasjon en god del senere enn planlagt, hadde jeg vært på farten i nesten ni timer!!

Dette var vel så vidt jeg vet faktisk første gang jeg var tilbake i Hull siden jeg så Hull City sent i desember 2004 – altså for nesten 11 år siden! Min sene ankomst betød begrenset med tid til å på nytt utforske byen, men jeg bestemte meg for å sette av tid til det før avreise dagen etter. Opprinnelig hadde jeg med tirsdagens kamp i Skottland i tankene håpet på en omkamp i skotsk cup, og jeg holdt øye med et par interessante klubber i så måte. Det ble imidlertid ikke omkamp hos hverken Linlithgow Rose eller Arbroath, og jeg fikk jo uansett snart en påminnelse om at omkamper i Skottland ikke automatisk blir spilt førstkommende midtuke slik man gjør det i England. Da FA Cup-oppgjøret Stalybridge Celtic v North Ferriby United endte uavgjort og omkampen ble berammet til onsdag kveld, blinket jeg meg raskt ut denne, og det var derfor først søndag kveld at jeg hadde booket hotellet i Hull.

Jeg hadde betalt £38,70 for overnatting ved Gilson Hotel, som ligger strategisk plassert tvers over veien for Hull (Paragon) stasjon, og jeg fikk raskt sjekket inn. Da jeg ikke hadde spist siden min medbragte «tog-frokost», bestemte jeg meg for å krysse over til Wetherspoons-puben Admiral of the Humber for å innta en porsjon gammon og en pint før jeg etter hvert satt kursen mot North Ferriby, der kveldens kamp skulle gå av stabelen. Dette er en landsby med i underkant av 4 000 innbyggere, beliggende omtrent 13 kilometer vest for sentrum av Hull, ved den nordlige bredden av elven Humber. På folkemunne kalles den gjerne kun Ferriby, bortsett fra i de tilfeller der man skal skille mellom denne og den enda mindre South Ferriby på andre siden av elven (i Lincolnshire). Innbyggerne er i stor grad pendlere som jobber inne i Hull, og North Ferriby er en nokså søvnig liten landsby.

Også togstasjonen her har kun navnet Ferriby, og togturen fra Hull tok 11 minutter. Fra stasjonen var det 5-6 minutters gange til stadionet Grange Lane, som jeg hadde sett fra toget rett før toget rullet inn på Ferriby stasjon. Det var halvannen times tid til avspark da jeg betalte meg inn med £12, og rett på innsiden byttet jeg ytterligere £2 mot et eksemplar av kveldens kampprogram. Deretter måtte jeg nesten stikke hodet innom klubbsjappa, der jeg sikret meg både en pin til min samling (£3,50) og en DVD fra forrige sesongs finale i FA Trophy, der North Ferriby United triumferte over Wrexham etter ekstraomganger og straffespark på Wembley. I klubbsjappa ble jeg oppmerksom på to andre nordmenn, og en av disse var en kar jeg også traff på i Aveley tre dager tidligere, men som jeg ikke er kar om å huske navnet på. Den andre var den kjente groundhopperen Ray Tørnkvist, og jeg skulle snart ha en lengre samtale med disse to.

North Ferriby United dagens lys i 1934, og tok i 1969 steget opp i Yorkshire League. De spilte seg raskt opp i denne ligaens øverste divisjon, samtidig som de vant sin første av etter hvert 17 titler i East Riding County Cup. Da Yorkshire League var en av ligaene som slo seg sammen for å danne dagens Northern Counties East League i 1982, var North Ferriby United med fra starten og tok plass i det som den gang het Division One North. De ble den divisjonens første vinner, men måtte takke nei til opprykket da de ikke var i stand til å oppfylle stadionkravene. Da de tre år senere igjen vant Division One, kunne de imidlertid ta steget opp i NCEL Premier Division, der de debuterte med tredjeplass. Dette ble kopiert ytterligere to ganger i 1990-årene, samtidig som man i 1997 spilte seg frem til finalen i FA Vase, der de dog måtte gi tapt for Whitby Town. Våren 2000 ble NCEL-tittelen vunnet, og The Villagers var klare for spill i Northern Premier League.

Våren 2005 vant de denne ligaens Division One og tok steget opp i Northern Premier League Premier Division, der de etablerte seg. De hadde allerede tatt seg til playoff ved et par anledninger da de våren 2013 vant også denne divisjonen og for første gang i klubbens historie sikret opprykk til Conference North. De tok dette nye nivået med storm, og var innblandet i en spennende tittelkamp, der de til slutt måtte se seg slått av AFC Telford United. Andreplassen som ga hjemmebanefordel i playoff var derimot til liten nytte da Guiseley ble for sterke i playoff-semien. North Ferriby hadde likevel ikke gjort seg bemerket for siste gang, og det viste de til gangs i 2014/15-sesongen, da de som nevnt sikret seg FA Trophy-tittelen. I Wembley-finalen gikk Wrexham opp i en tomålsledelse, men North Ferriby slo tilbake og sikret ekstraomganger, før de tok ledelsen 3-2. Wrexham utlignet sent i andre ekstraomgang, men North Ferriby vant etter straffesparkkonkurranse. En bragd av en liten klubb på non-leagues step 2.

North Ferriby United er for øvrig klubben der Hull-legenden Dean Windass startet sin seniorkarriere etter at han som ungdomsspiller i hjemklubben Hull City ble vraket av daværende manager Brian Horton. Etter et års tid ble han imidlertid hentet tilbake til tigrene. Det skal vel også nevnes at The Villagers’ fremtid virket nokså usikker i våres, da eierne (som er datter og svigersønn av Hull City-eier Assem Allam – og jeg skal avstå fra å kommentere hans forsøk på å ytterligere kommersialisere fotballen) ytret ønske om å selge klubben. Flere av spillerne hevdet at det var aktuelt for klubben å søke frivillig nedrykk en eller to divisjoner, kort tid etter klubbens største triumf (FA Trophy), men det ser ut til at man hittil har klart å holde skuta på nokså rett kjøl tross alt.

Jeg ble stående i en lengre samtale med de to nordmennene, og mister Tørnkvist kunne fortelle at han nå hadde besøkt 380 baner i den engelske pyramiden, så da har norske groundhoppere noe å strekke seg mot. Han hadde dagen før vært hos Basingstoke Town, og så vidt jeg husker så hadde de vel begge blinket seg ut et besøk hos Chorley den kommende lørdagen. Jeg kunne bare bekrefte at Victory Park er et flott stadion og oppfordre til å smake på klubbens kritikerroste paier. Jeg hadde fått med meg at Ray har besøkt step 2-arenaer i fleng denne høsten, etter at supporterunionen for britisk fotball har åpnet for step 2-stadioner på sin groundhopper-liste, og dagens kamp ved Grange Lane var sågar en revisit for den bereiste karen som allerede hadde vært her tidligere på høsten. For min del var det imidlertid første visitt, så jeg takket snart for praten og gikk for å ta en liten runde rundt anlegget.

Grange Lane har vært klubbens hjemmebane siden 1970, da de etter avansementet til Yorkshire League året før følte behov for et bedre egnet anlegg. Det var først meget enkelt og spartansk, og har sakte men sikkert blitt oppgradert etter hvert som klubben har klatret i pyramiden. Likevel fremstår den fortsatt som temmelig enkel sammenlignet med mange av de øvrige anleggene i Conference North. På den ene langsiden er det noe bortimot et lappeteppe av seksjoner rundt klubbhuset som dominerer denne langsiden. På utsiden av dette bygget er det et lite overbygg som gir tak over hodet til de som velger å stå her mellom de to laglederbenkene. På motsatt langside finner man anleggets eneste ordentlige tribune, og denne strekker seg hele banens lengde. På midtpartiet er det en seksjon med sitteplasser, mens det på sidene er ståtribune. Begge kortsidene byr på hard standing under åpen himmel.

Jeg hadde tenkt til å sette meg ned i klubbhusets bar for å bla litt i kampprogrammet mens jeg lesket strupen, men der var det så folksomt og trangt om plassen at det ikke var hverken ledige sitteplasser eller særlig rom til å boltre seg på, slik at jeg hadde nok med å drikke min pint stående. Ståa i en meget tøff Conference North var uansett den at hjemmelaget befant seg like utenfor playoff-sonen, men med en og to kamper til gode på et par av klubbene foran seg på tabellen. For gjestende Stalybridge Celtic sin del lå de ytterligere to plasser og noen poeng bak, men denne kvelden var det uansett omkamp i FA Cupens fjerde kvalifiseringsrunde det dreide seg om, etter at det hadde endt 1-1 på flotte Bower Fold tre dager tidligere. North Ferriby hadde for tredje året på rad nådd denne runden, men har aldri tatt seg til første ordinære runde. Det hadde de vært sekunder fra å gjøre noen dager tidligere da Bohan Dixons utligning i kampens tredje tilleggsminutt sørget for omkamp, og det var nå klart at vinneren av omkampen ville bli belønnet med bortekamp mot Doncaster Rovers.

Kampen startet i et høyt tempo, og hjemmekeeper Adam Nicklin måtte i aksjon da Bohan Dixon avsluttet, mens Danny Clarke så sitt skudd reddet av Stalybridge-keeper Rony McMillan på motsatt banehalvdel. Adam Bolder så McMillan stå langt ute, og forsøkte å lobbe, men traff ikke mål. Kampen bølget frem og tilbake i et voldsomt tempo, men de store sjansene uteble. Likevel fremsto gjestene som noe skumlere når de kom fremover, til tross for at The Villagers er mestscorende lag i Conference North hittil i sesongen. Adam Farrell testet igjen vertenes keeper, før kampen dabbet litt av, og de to divisjons-rivalene gikk i garderoben med 0-0 på tavla halvveis. Køen ved matutsalget var så enorm at jeg la det hele på is og heller gikk for å innta en kjapp halv pint mens køen avtok…noe den ikke gjorde før andre omgang var bortimot halvspilt.

Tidlig i andre omgang hadde gjestene en gyllen mulighet da Chris Simm rundet den utrusende keeper Nicklin og spilte til Bohan Dixon, men sistnevnte sendte ballen utenfor. I stedet tok nå vertene initiativet og hadde en god periode. Det skyldtes ikke minst den lange spissen Tom Denton som hadde kommet innpå i pausen, og den tidligere Worksop-spilleren skapte en god del hodebry for gjestene. Han brant imidlertid også en god mulighet da han på volley skjøt utenfor for 6-7 meter. Til tross for presset og flere sjanser og halvsjanser klarte ikke Ferriby å finne nettmaskene, og Stalybridge var innimellom skumle på kontringer. Hjemmelaget mente seg snytt for et straffespark da Jack Higgins tilsynelatende felte Curtis Bateson inne i feltet. Dommeren vinket spillet videre, og hjemmemanager Billy Heath var i totalt harnisk på sidelinjen.

Mens jeg satt til livs en pai med mushy peas og brun saus radet plutselig gjestene opp to-tre gode muligheter, der den største ble reddet med en glimrende redning av Nicklin. På motsatt ende vartet McMillan opp med en minst like god redning på avslutningen fra Danny Clarke, og til tross for en rekke muligheter hadde jeg lenge stått med følelsen av at jeg så en 0-0-kamp. Det viste seg å stemme, og ekstraomganger var et faktum. De første 15 skjedde det ikke stort av interesse, men hjemmelaget presset på i andre ekstraomgang, og hadde en periode en hel serie med hjørnespark. Men da dommeren blåste av, hadde man spilt 210 minutter uten å klare å skille de to lagene, som nå skulle ut i straffesparkkonkurranse. Kort fortalt ble de første 15(!) straffesparkene scoret, og da hjemmelagets Russell Fry feide sin straffe over målet, var det Stalybridge Celtic som til syvende og sist kunne juble etter 7-8 på straffesparkkonkurranse.

På sidelinjen fikk dommeren en virkelig overhøvling av Billy Heath, som i fullt raseri ropte at det var en skam for dommerstanden, og at han bare kunne rapportere ham til FA så mye han ville. Planene om å rekke 22.32-toget hadde gått ut av vinduet med ekstraomgangene, men da slapp jeg i hvert fall å bytte i Brough, når jeg heller satset på siste avgang tilbake til Hull klokka 23.16. Før jeg spaserte mot stasjonen, hadde jeg god tid til å unne meg en siste pint, og også inne i klubbhuset foregikk det straffsparkkonkurranse – på TV-skjermene. Det var stor jubel og en solid dose skadefryd å spore da Middlesbrough slo ut Manchester United av ligacupen etter straffer. Hull City hadde dagen før avansert til kvartfinalene med seier over Leicester, og med en solid dose Hull-supportere i Ferriby, var det også knyttet spenning til den påfølgende trekningen, der de imidlertid ikke var særlig tilfreds over at Hull City fikk bortekamp mot Manchester City.

Stalybridge Celtic hadde på sin side altså sikret seg retten til å møte Doncaster i første runde av FA Cupen, og jeg spaserte etter hvert tilbake til stasjonen, der jeg påtraff den andre nordmannen. Han kunne fortelle at Ray Tørnkvist grunnet tog-kluss hadde måttet forlate Grange Lane allerede ved pause for å komme seg tilbake til Leeds, og også vårt tog i motsatt retning tilbake til Hull var noe forsinket, men rundt halv tolv var vi tilbake i byen. Jeg trakk meg umiddelbart tilbake til hotellet, men unnet meg en pint i hotellbaren for høflighets skyld før jeg tok kvelden. Dagen etter hadde jeg god tid da jeg skulle fly hjem med 19.55-flyet fra Stansted, og som sagt så unnet jeg meg noen timer i Hull før jeg satt meg på toget, siden jeg ikke hadde vært der på så mange år.

Hull er på en måte litt som en utpost, der man ikke besøker byen om man ikke skal til nettopp Hull. Med noen få unntak er det liksom ikke stedet man er innom på vei til noe annet sted. Jeg husket også et inntrykk av en litt sliten, men interessant by. Byen Hull har i det hele tatt vært litt mytisk for meg, av en eller annen grunn. Nå var man åpenbart i ferd med å gjennomføre en stor ansiktsløftning i sentrum, og jeg fikk også kikket innom både den store attraksjonen The Deep, samt Hull Maritime Museum. Flotte greier! Forhåpentligvis blir det ikke 11 år til neste gang. En gang etter klokken 13 gikk jeg tilbake til Gilson Hotel for å hente bagasjen og starte reisen ned til Stansted Airport. Den store oktoberturen var kommet til veis ende; etter 16 dager med 20 fotballkamper i 12 forskjellige engelske grevskap, i tillegg til Skottland. Det er bare å spinke og spare til den årvisse romjulsturen.

English ground # 306:
North Ferriby United v Stalybridge Celtic 0-0 AET (7-8 on pens)
FA Cup 4^th Qualifying Round replay
Grange Lane, 28 October 2015
Att: 710
Admission: £12
Programme: £2
Pin badge: £3,50

Next game: 26.12.2015: Bishop’s Stortford v St. Albans City
Previous game: 27.10.2015: Greenock Morton v St. Johnstone

More pics

Tirsdag 27.10.2015: Greenock Morton v St. Johnstone

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det var på tide å sette kursen nordover mot Skottland, og da jeg hadde en lang reise foran meg, hadde jeg stått opp tidlig og sneket meg ut fra Elmhurst Hotel mens det fortsatt var mørkt ute. Etter å ha spasert de 5-6 minuttene opp til Whiteknights Road, var heldigvis 06.35-bussen til Nineteens 19B tilnærmet i rute, slik at jeg etter et kvarter kunne hoppe av et steinkast fra Reading stasjon. Der startet imidlertid problemene, for etter å ha kjøpt meg en frokost ble jeg oppmerksom på at 07.15-toget til London Paddington allerede var meldt sterkt forsinket. Jeg steg imidlertid på et tidligere tog i den tro at problemene var ute av verden, men på utrolig vis presterte dette toget å bli hele 27 minutter forsinket på veien inn til Paddington (omtrent det samme som de raskeste togene bruker på hele turen mellom Reading og London!).

Jeg skjønte at jeg nå hadde dårlig tid og at mulighetene for å rekke 08.30-toget fra London Euston hang i en svært tynn tråd, og de ble ikke bedre av at turister nærmest som vanlig skapte noe bortimot kaos på undergrunnen. Jeg har ofte uttrykt frustrasjonen over deres manglende evne til å eksempelvis forstå skiltingen som i klar tekst oppfordrer til å «keep left!» der jeg har stresset meg gjennom metropolen med dårlig tid, og det er (fortjent eller ikke) ofte franskmenn som har fått unngjelde. Denne gang er det ingen tvil om at de var de skyldige, for etter at en gruppe på 6-8 personer av arten først sperret en av rulletrappene totalt med å ta med seg det dobbelte antall kofferter etc i stedet for å ta heisen, gikk det totalt galt i den neste rulletrappa.

Mens de sperret veien for frustrerte og stressede londonere med dårlig tid på vei til jobb, presterte de å rase hele lasset med bagasje slik at det ble en dominoeffekt av personer som falt nedover rulletrappa, som ble fullstendig blokkert i begge ender der det befant seg personer som også hadde skadet seg og måtte ha medisinsk hjelp! Snakker om kaos, og det tok minst fem minutter før jeg i det hele tatt kom meg av rulletrappa, som raskt hadde blitt stoppet ved hjelp av nødknappen. Jeg var heldigvis ikke skadet da jeg hadde klart å holde meg fast, men håpet om å rekke toget hadde for lengst dødd hen da jeg kom ut fra Euston Square undergrunnsstasjon fem minutters tid etter avgang for mitt utvalgte tog.

Det var bare å innse realitetene. Jeg hadde stått opp ekstra tidlig for å komme meg til dagens destinasjon en time tidligere enn opprinnelig planlagt, men da det var en time til neste avgang mot Glasgow var jeg uansett tilbake til status quo grunnet forsinkelsene. Jeg satt meg rett og slett ned utenfor Euston og inntok min frokost ved benkene der, før jeg omsider kunne ta plass på 09.30-toget. Fire og en halv time brukte det oppover langs den vestlige ruten til Skottland; gjennom Lancashire og Cumbria. Ved Glasgow Central hadde jeg drøyt tjue minutter på meg til å bytte til toget mot kystbyen Gourock, og jeg ble med så langt som til Greenock Central.

Da turen var på planleggingsstadiet ble jeg nærmest ved en tilfeldighet oppmerksom på en post på en av groundhopping-gruppene på Facebook, som vitnet om at Greenock Mortons hjemmebane Cappielow Park er et fantastisk flott og klassisk fotballstadion som umiddelbart skapte begeistring hos undertegnede. Uvisst hvorfor dette har gått meg hus forbi tidligere, men disse nye bildene bekreftet en groundhopper-kjennings påstand om at Cappielow sammen med Ayr Uniteds Somerset Park og delvis Queen og the South sin hjemmebane Palmerston Park er det flotteste skotsk ligafotball har å by på. Derfor bet jeg meg merke i at Greenock Morton på denne tiden spilte seg frem til kvartfinale i den skotske ligacupen, og da trekningen resulterte i hjemmekamp, var den straks gjenstand for interesse hos denne karen.

Greenock er en by som ligger vest i Skottland, i området Inverclyde, ved den sørlige bredden av elven Clyde – omtrent der den går fra å være en elv til det man må kunne kalle en «fjord». Vi befinner oss rundt tre og en halv mil vest for Glasgow, og her har både fiskeindustri og ikke minst skipsbygging stått sterkt. I en tid da skipene ikke kom lenger opp elven Clyde, ble det også en viktig havn, og man har fortsatt en stor containerhavn. Greenock ble tidlig et senter for forskjellig industri, og også sukker og ull har vært viktig. Et stort sukker-lager i havnen vitner om at det første fortsatt er tilfelle, og Greenock ble en velstående by.

Under andre verdenskrig hadde den også en viktig rolle som havn for amerikanske tropper og forsyninger. Dette er også fødebyen til selveste James Watt, hvis arbeid med å forbedre dampmaskinen var avgjørende for den industrielle revolusjon, og han har fått både et college, bibliotek og en pub oppkalt etter seg i byen; selvsagt i tillegg til en statue. På et tidspunkt var Greenock den sjette største byen i Skottland, med et innbyggertall på over 81 000 tidlig i 1920-årene, men i dag bor det rundt 45 000 personer her. Toget fra Glasgow brukte en halvtime hit, og byen virket trivelig der klokkene slo tre idet jeg spaserte ned mot stedet der jeg hadde booket overnatting.

Jeg hadde betalt £28 for overnatting ved The Waterfront, som viste seg å ligge helt nede ved vannet, slik navnet tilsier. Det har visst tidligere vært brukt til studenthybler, og til tross for nokså dårlig skilting fant jeg omsider riktig hovedinngang og traff på et meget hyggelig kvinnemenneske som sjekket meg inn. Siden jeg hadde kommet en time senere enn planlagt, og vi hadde beveget oss over på vintertid, valgte jeg å ganske raskt sette kursen mot Cappielow Park for å ta en kikk mens det fortsatt var dagslys. Jeg hadde sett det flotte anlegget fra toget rett før vi stoppet ved Cartsdyke stasjon, og det jeg hadde sett la overhodet ingen demper på de store forventningene. Jeg tok derfor igjen toget den ene stasjonen og de få minuttene tilbake til Cartsdyke stasjon, rundt fem minutters gange fra Cappielow.

Der sto portene åpne ved hovedinngangen, men før jeg stakk hodet innenfor, benyttet jeg anledningen til å forsere en gressbanke for å ta noen bilder fra dette utkikkspunktet utenfor anleggets kortside Sinclair Street End, som byr på flott utsikt over det herlige anlegget. Innenfor portene var det aktivitet blant klubbrepresentanter som gikk ut og inn av et kontor. Usikker og blyg tok jeg et par skritt innenfor, og spurte en kar om det var greit at jeg tok en runde rundt på anlegget for å kikke meg rundt. «Aye, of course» lød svaret, og man kan jo spørre seg ved hvor mange engelske Football League-klubber man kunne gjort dette. Svaret er nok…ikke spesielt mange. Ivrig tråkket jeg inn for å ta en nærmere kikk på denne herligheten.

Cappielow Park – ofte bare kalt Cappielow – har vært klubbens hjemmebane siden 1879, og det skulle vel være unødvendig å gjenta nok en gang at det er en virkelig perle det her er snakk om. Jeg startet min rundtur i hjørnet mellom anleggets Grandstand og kortsiden Sinclair Street End, og gikk mot klokka der jeg startet med den nevnte kortsiden, som består av klassisk ståtribune med bølgebrytere og under åpen himmel. Over på bortre langside er The Cowshed anleggets virkelige perle – en herlig ståtribune der man har tak over omtrent 2/3 av dens lengde. Hele denne tribunen var tidligere ståtribune, men på nedre delen er det en større seksjon der man nå har installert plastseter. Jeg hadde allerede bestemt meg for at det var på denne tribunen jeg ville stå når det etter hvert ble klart for kamp.

På bortre kortside skulle det etter hvert vise seg at man plasserte bortesupporterne, og her befinner de seg under åpen himmel, på en tribune som byr på ordnede rader med trebenker. Trebenker hadde man tidligere også på hovedtribunen Grandstand, som ble bygget i 1931, men de ble mot slutten av 1990-årene byttet ut med plastseter. Den tar seg likevel flott ut med sin klassiske arkitektur, og på taket har den noen temmelig originale flomlys. Tilsvarende var tidligere plassert på taket av The Cowshed, men de ble for noen år siden erstattet av de gamle flomlysene fra St. Mirrens tidligere hjemmebane Love Street. Av de nåværende ligastadioner jeg har besøkt i England og Skottland, nøler jeg ikke med å plassere Cappielow øverst på lista.

Etter å ha fullført min runde rundt det herlige anlegget, var det på tide med en pint mens jeg ladet opp til kamp, og rett ved siden av Cappielow Park ligger bula Norseman med bar oppe i andre etasje. Med over tre timer til kampstart var det foreløpig nokså rolig her, og jeg satt meg i fred og ro for å lese litt mer i Non-League Paper mens jeg nippet til en pint med Strongbow. Innehaveren krevde forresten noe mer enn prisen som sto på tappekrana som vitnet om «tilbud til £2,90». Han hevdet imidlertid straks å vite hvem som var synderen som hadde flyttet dette skiltet fra en annen tappekran. Detektiven i meg forsto at det måtte være snakk om en cider-drikker som hovedmistenkt i saken, og det ble bekreftet av innehaveren som snart tok et humoristisk oppgjør med spøkefuglen da han kom inn etter en røykepause.

Morton ble stiftet så langt tilbake som i 1874, og det var først i 1994 at man la til Morton-navnet for å signalisere tilhørighet til hjembyen. Morton var en av klubbene som i 1893 fikk være med å stifte den skotske ligaens nye andredivisjon, og i 1900 sikret de seg for første gang opprykk til den skotske toppdivisjonen. De har etter hvert rykket opp og ned mellom de to øverste divisjonene hele 20 ganger (10 opprykk og 10 nedrykk) – noe som er rekord. Morton gjorde sin beste ligasesong da de våren 1917 endte på 2. plass, og i 1922 hadde de sin hittil største dag da de vant den skotske FA Cup-finalen med seier 1-0 over selveste Rangers. Jimmy Gourlay scoret kampens eneste mål, og sikret seg evig heltestatus i Greenock.

I 1948 var Morton tilbake i ny FA Cup-finale, og igjen var det Rangers som sto på motsatt banehalvdel da finalen endte 1-1. Omkampen på Hampden Park, som Rangers vant 1-0 etter ekstraomganger, ble spilt foran hele 133 750 tilskuere – noe som den gang var britisk rekord for en midtuke-kamp. Neste gang Morton spilte seg frem til en cupfinale var i 1963, da Rangers igjen var motstander, men denne gang i ligacupfinalen, der Rangers vant 5-0 foran 106 000 tilskuere. I 1967/68 kvalifiserte Morton seg for Europa, og spilte i Inter-Cities Fairs Cup (en forgjenger til UEFA Cupen), der de ble slått ut av Chelsea.

Deres siste cupfinale ble nådd i 1992/93-sesongen, og denne gang var det snakk om den skotske Challenge Cup – en slags skotsk variant av Football League Trophy, der de 32 deltakerne er de 30 klubbene i ligaens Championship, League One og League Two, i tillegg til de regjerende mestrene fra Highland League og Lowland League. Morton måtte imidlertid se Hamilton Academical seire 3-2, og ikke lenge etter startet en tyngre periode der de i 1994 for første gang måtte ta turen ned på nivå tre. Tiden med skifte mellom de to øverste divisjonene ble byttet ut med skifter mellom nivå to og tre, og etter en periode med store økonomiske problemer og administrasjon måtte man i 2003 også ned på nivå fire. Deres første og hittil eneste opphold der endte imidlertid med umiddelbart opprykk.

Morton var tilbake på nivå to (nå kalt Championship) i 2007, men rykket ned i 2014. Igjen returnerte de på første forsøk, og er altså tilbake igjen i Championship, der de hadde åpnet med 3-4-5 på de tolv første i ligaen. Med det hadde de i hvert fall fire klubber bak seg, og det er kun én som rykker direkte ned mens én må spille kvalifisering. Toppkampen var det jo uansett andre som var ventet å ta seg av, der storfavoritt Rangers var ventet å få tøffest konkurranse fra Hibernian og Falkirk. Denne gangen var det imidlertid ligacupens kvartfinale det dreide seg om, og Morton hadde tatt seg dit ved å slå ut Elgin City (5-0 borte), Queen of The South (1-0 borte) og PL-klubben Motherwell (3-2 hjemme). Nå skulle man igjen møte motstand fra Premier League i form av St. Johnstone.

Rett oppe i veien hadde man åpnet en mobil klubbsjappe, og på et tidspunkt benyttet jeg anledningen til å gå opp for å sikre meg en pin til min samling (£3,50) og sikre meg et eksemplar av kveldens kampprogram. Sistnevnte kostet £2 og viste seg å være et kombinert program for kveldens kamp og ligakampen mot Alloa Athletic, som man tre dager tidligere hadde vunnet 1-0. Programmet var ellers fint av utseende og hadde en del interessant stoff, selv for en som meg som må innrømme å (bortsett fra min Rangers-interesse) hittil ikke ha hatt den største kunnskapen om skotsk fotball og de skotske klubbenes historie målt opp mot tilsvarende for engelsk fotball gjerne skulle hatt litt mer av klubbenes historikk. Og jeg savnet også noe så enkelt som en tabell.

Klokken tikket mot avspark, og med en snau time til kampstart tømte jeg glasset og lettet på liket for å tusle de få meterne opp til inngangspartiet, der jeg betalte meg inn med £15. Morton hadde en nokså ussel statistikk mot sine gjester fra Perth, der de ti siste innbyrdes oppgjørene hadde endt med sju seire for St. Johnstone og tre uavgjorte kamper. St. Johnstone har de siste årene vært et fast innslag på øvre halvdel av skottenes Premier League, og hadde tatt seg av Rangers (3-1 borte) i forrige runde, så Morton sto over en tøff oppgave. Likevel var jeg optimist på vertenes vegne da jeg tok plass på The Cowshed, for jeg hadde faktisk fått en oppriktig sympati for Morton som jeg virkelig håpet som jeg håpet skulle sikre seg avansement.

Før avspark rakk jeg å smake på klubbens paier, og til tross for mangel på tilbehør var deres lille Steak pie så god at jeg fant frem ytterligere £1,80 for nok en smakebit. Men det var nå på tide å vende oppmerksomheten mot det som skjedde ute på banen, der St. Johnstone var først frempå etter drøyt fem minutter, da Graham Cummins headet i tverrliggeren. Både Cummins og høyreback Joe Shaughnessy hadde muligheter like etter, men Morton virket skumle på kontringer, og Ross Forbes fyrte av et langskudd som barberte stolpen til Saints-keeper Alan Mannus. Gjestenes Liam Craig gjorde det tilsvarende på motsatt banehalvdel, mens Denny Johnstone holdt på å gi The Ton ledelsen da han headet centimetere utenfor fra Ross Forbes’ frispark.

Dermed var det fortsatt målløst da dommeren blåste for pause og lagene kunne gå i garderoben for en velfortjent rast. Det må innrømmes at gjestene fra Perth hadde hatt et lite overtak, men hjemmelaget hadde hengt nokså godt med. Det skal også nevnes at det hadde blitt bestemt at begge lagene skulle stille i sine respektive bortedrakter, slik at Morton ikke bar sitt vanlige flotte hjemme-kostyme. Men deres bortedrakt er jo også nokså artig, med gult og blått rute-mønster av kroatisk type på overdelen, og ellers helgult. Det ble etter hvert annonsert at dagens tilskuertall var 2 433, og entusiastiske hjemmesupporterne rundt meg på The Cowshed virket nokså fornøyd med det de hadde sett, til tross for at det nå hadde begynt å regne.

De (og undertegnede) skulle få grunn til å juble i andre omgangs sjuende minutt, da Conor Pepper tok seg inn i feltet og la tilbake til Denny Johnstone, og spissen som er på lån fra Birmingham City satt inn 1-0. Jubelen brøt løs på The Cowshed, og på sidelinjen kunne Morton-manager Jim Duffy koste på seg en liten dempet feiring. Hans motpart Tommy Wright manet sine gutter fremover, samtidig som regnet økte i intensitet, og det brøt ut bråk på bortetribunen der en håndfull tilreisende virket å være i håndgemeng med vaktene. Etter at et par av de verste bråkmakerne hadde blitt fjernet fra anlegget roet det seg igjen. Hjemmefolket på sin side begynte å få troen på sin første store cup-semifinale på 34 år (og da ser jeg bort fra Challenge Cup), men hvor lenge var Adam i Paradis?

I Mortons tilfelle var det denne kvelden omtrent ni minutter, før etter en times spill lå ballen på straffemerket da dommeren tydeligvis hadde sett noe inne i feltet. For meg og mange rundt meg var det først helt uforståelig hva dommeren hadde blåst for, men etter å ha sett bildene igjen så synes det klart at Ross Forbes på nærmest uforklarlig vis går opp med armene over hodet og handser et hjørnespark helt totalt unødig. Steven MacLean tok ansvar og sendte straffesparket i mål bak Ton-keeper Derek Gaston, og kun to minutter senere hadde gjestene snudd kampen da Michael O’Halloran altfor enkelt fikk avansere inn i feltet og sette ballen i det bortre hjørnet. 1-2, og jeg sto nå dessverre med en følelse av at Morton hadde «kastet bort» sin mulighet.

Hjemmelaget hadde imidlertid ikke gitt opp håpet, og presset på i sin jakt på utligning. Det ble dog med flere halvsjanser, og de virkelig store mulighetene uteble, til tross for at de nå hadde ganske mye ball. Og mens de satset fremover, førte et svakt hjørnespark til at gjestene kunne kontre. Med rundt sju minutter igjen tok de kontringen helhjertet og glimrende, og O’Halloran spilte til slutt frem innbytter Chris Kane som drepte den siste rest av håp hos vertskapet ved å plassere ballen opp i nettaket bak keeper Gaston. 1-3! Avgjørelsen hadde falt, og resten av kampen bar litt preg av dette. Det var ikke en ufortjent seier til bortelaget, men jeg følte fortsatt litt med et Morton-lag som hadde kjempet godt, men først og fremst ble felt i løpet av det som i løpet av et par minutter var en blanding av mulig konsentrasjonssvikt og noe bortimot et mentalt «illebefinnende».

Greenock Morton og deres fantastiske Cappielow Park hadde vært et meget trivelig bekjentskap, og det er bare å anbefale en visitt før man eventuelt skulle finne på å gjøre ugagn i form av «oppgraderinger» ved anlegget. Jeg forlot snart herligheten og strenet mot Cartsdyke togstasjon for å rekke 21.46-toget, og to minutter senere steg jeg av ved Greenock Central. Denne gang hadde jeg tid til å stikke innom Wetherspoons-puben The James Watt for å snylte litt på deres WiFi mens jeg nippet til en pint med gyllen nektar. Når jeg først var i Skottland kunne jeg selvsagt heller ikke motstå fristelsen av å unne meg litt haggis til kveldsmat. Jeg hadde nok en lang reise foran meg dagen etter, med en tidlig start nok en gang, så etter å ha trukket med tilbake til hotellet, slukket jeg umiddelbart lyset etter å ha krøpet under dyna.

Scottish ground # 2:
Greenock Morton v St. Johnstone 1-3 (0-0)
Scottish League Cup, Quarter Final
Cappielow Park, 27 October 2015
1-0 Denny Johnstone (52)
1-1 Steven MacLean (pen, 61)
1-2 Michael O’Halloran (63)
1-3 Chris Kane (83)
Att: 2 433
Admission: £15
Programme: £2
Pin badge: £3,50

Next game: 28.10.2015: North Ferriby United v Stalybridge Celtic
Previous game: 26.10.2015: Highmoor Ibis v Royal Wootton Bassett Town

More pics

Mandag 26.10.2015: Highmoor Ibis v Royal Wootton Bassett Town

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Den nye uken startet med at jeg denne formiddagen sjekket ut fra Southend Guest House og tok toget fra Westcliff-on-Sea inn til London Fenchurch Street. Metropolen ble krysset med undergrunnen fra Tower Hill til Paddington, der jeg etter hvert satt meg på et av togene vestover med Reading som første stopp. I Reading hadde jeg igjen booket meg et rom ved Elmhurst Hotel ute i Earley-traktene, der jeg denne gang hadde betalt £36 for kost og losji. Overnattingsstedene i Reading sentrum hadde nokså stive priser i denne perioden, muligens grunnet den kjente musikkfestivalen Reading Festival som var rett rundt hjørnet, så jeg hadde igjen valgt å gjøre et forsøk på å spare litt penger ved å booke lenger ute i periferien. Da jeg igjen ankom Reading stasjon, var det imidlertid rundt halvannen time til innsjekking, så jeg slo meg ned en stund på puben The Three Guineas, som ligger tilknyttet stasjonen.

Mens jeg satt der og leste i Non-League Paper ble jeg fristet av menyen, da jeg kun hadde spist et lite smørbrød den morgenen, og jeg valgte meg «Sausage of the week». Det var pork pumpkin & honey som gjaldt, og servert med potetmos og grønnsaker falt de godt i smak med en pint Cornish Orchards som leske. Denne gang valgte jeg å ikke ta ruta med tog til Earley, men hoppet i stedet på en av Reading-bussene som har holdeplass rett rundt hjørnet fra mitt utvalgte hotell. Der kunne jeg hoppe av £1,90 fattigere, og fikk raskt sjekket inn og installert meg. Det ble tid til å lese litt i en medbragt bok før rastløsheten tok meg og jeg gikk for å ta en kikk på kveldens kamparena mens det ennå var noe dagslys. Klokkene hadde jo nå blitt stilt bakover, og det ble plutselig tidlig mørkt, så det var egentlig bare å svinge seg.

I utgangspunktet hadde jeg denne dagen blinket meg ut en hjemmekamp for Burnham, som holder til like ved Slough, men den hadde blitt omberammet lang tid i forveien, før jeg i det hele tatt hadde forlatt fedrelandet. Det var flere andre kamper å velge mellom, men alle bortsett fra en av disse ville bety en revisit, og jeg var i utgangspunktet mest lysten på en ny destinasjon. Selv om jeg hadde leflet litt med tanken på et gjensyn med flotte Top Field, der Hitchin Town skulle ta imot Kettering Town, landet jeg derfor til slutt på Highmoor Ibis, til tross for at Palmer Park Stadium ikke akkurat var gjenstand for voldsom attrå. Allerede rundt halv fire spaserte jeg derfor ned mot det nevnte flerbruksanlegget for å ta en kikk.

Highmoor Ibis ble stiftet i 2001 etter en sammenslåing mellom to klubber. Highmoor FC hørte opprinnelig hjemme i den lille landsbyen Highmoor i det sørøstlige Oxfordshire, halvannen mil eller så nord for Reading. Det finnes dokumenter som vitner om en Highmoor-klubb som spilte frem til rett etter andre verdenskrig, men klubben som i 2001 flyttet over grevskapsgrensen til Berkshire for å slå seg sammen med Ibis FC ble stiftet i 1966. Ibis FC var en eldre klubb, stiftet i 1913 som et bedriftslag for selskapet Prudential Assurance Company. Begge disse klubbene spilte i Reading League (som senere har byttet navn til Thames Valley Premier League) da de i 2001 altså slo seg sammen og banedelte med Reading Town på Scours Lane.

Den nye klubben etablerte seg som en toppklubb i Reading League, som ble vunnet i 2004. I 2011 ble den vunnet igjen, og de tok da steget opp i Hellenic League Division One East. Etter å ha debutert med andreplass, rykket de opp for andre året på rad, og har de siste par sesongene vært å finne på øvre del av tabellen i Hellenic League sin toppdivisjon. Forrige sesong var de sågar innblandet i den absolutte toppkampen da de endte på andreplass bak Flackwell Heath. De har nå i noen år spilt på Palmer Park Stadium, og må vel kunne sies å ha etablert seg som den for øyeblikket nest beste fotballklubben i Reading. Palmer Park Stadium ligger ved en større park med navnet Palmer Park, og etter å ha kikket meg litt rundt på utsiden fant jeg faktisk et hull i gjerdet, der jeg kunne snike meg gjennom rett bortenfor et hjørne som åpenbart var et populært møtested for «etnisk minoritets-ungdom» som hadde samlet seg her for å smugrøyke.

Palmer Park Stadium ble bygget i 1988, og er base for en rekke idretter og idrettsklubber. Det må sies at det ikke er spesielt godt egnet for fotball, og den har ikke bare løpebaner mellom gressmatta og anleggets eneste tribune, men også en velodrom for banesykling. Dermed er man som tilskuer temmelig langt fra det som skjer ute på fotballbanen. Den nevnte tribunen er en etter forholdene stor sittetribune på nærmeste langside, og den er tilknyttet et stort bygg som huser treningssenter og diverse fasiliteter. Senere den kvelden fikk jeg imidlertid vite at disse fasilitetene, som visstnok inkluderer en kiosk inne i bygget, ikke er tilgjengelig for tilskuerne på fotballkamper. Rundt anlegget ellers er det hard standing som gjelder, men det er fortsatt spor av et lite betongtrinn her og der; ikke minst rundt hele den ene svingen.

Etter å ha kikket meg litt rundt, snek jeg meg igjen ut den veien jeg hadde kommet. Deretter slo jeg i hjel litt tid ved å stoppe innom den nærliggende puben College Arms. Jeg flyttet meg opp til The Three Tuns, og tilbake til College Arms, men hørte ikke noe mer fra en lokal kompis som noen dager tidligere hadde uttrykt interesse for å være med på kveldens kamp. Marlow-supporteren Gordon hadde imidlertid også gitt uttrykk for det samme, men han mente at det var så som så med salg av mat og drikke på Palmer Park Stadium, så da sulten begynte så smått å gnage, stakk jeg for sikkerhets skyld hodet innom en lokal filial av Domino’s Pizza. En liten pizza ble satt til livs mens jeg spaserte tilbake til Palmer Park, der jeg omsider betalte meg inn på anlegget med snaut en drøy halvtime til avspark.

Det kostet £6 for inngang, og kveldens kampprogram var inkludert. Det viste seg å være en tynn og ustiftet blekke som hadde de to klubbenes historikk og spillerstaller, mens jeg først og fremst savnet en tabell. På coveret hadde man klart å til de grader radbrekke navnet til kveldens motstander Royal Wootton Bassett Town, som hadde blitt til «Royal Wooten Basset», men godlynte gjester mente at de etter hvert har sett de fleste varianter…og langt verre. I en liten luke i enden av tribunebygget hadde man en enkel tea bar som ble betjent av en person fra klubbledelsen (mon tro om det ikke var formann Martin Law selv), og etter at vedkommende hadde beklaget at de ikke hadde noen pins til salgs, spurte jeg ham om klubblogoen som minner bemerkelsesverdig om logoen til det brasilianske landslaget. Han bekreftet da også at det var den han hadde brukt som utgangspunkt da han i sin tid selv designet logoen.

Kveldens kamp dreide seg om ligapoeng i Hellenic League Premier Division, der Highmoor Ibis før kampen lå på en 6. plass med fem poeng opp til tabelleder Thatcham Town, som sammen med tittelforsvarer Flackwell Heath og Kidlington utgjorde en liten trio som i form av poeng og antall spilte kamper virket å ha et ørlite forsprang på Ascot United og Highworth Town. Med unntak av Ascot hadde da også Highmoor Ibis spilt to eller tre kamper mer enn samtlige av lagene foran seg. Gjestene befant seg på sin side nede på 12. plass, ti poeng bak vertene, men med to kamper til gode. De stilte imidlertid denne kvelden uten hele seks av sine faste nøkkelspillere – inkludert deres faste førstekeeper, deres spiss og toppscorer, det faste stopperparet, deres kaptein, og en sentral midtbanemotor.

Et lite kvarter før avspark kom Gordon, og sammen så vi lagene entre banen og innlede kampen på en måte som vitnet om at de nok kansellerte hverandre ut litt på en temmelig humpete bane. Det gikk ti minutter før hjemmelagets Jamal Forde Small hadde kampens første avslutning da han skjøt utenfor. Til tross for at gjestene hadde en tynn stall med seg, hadde de etter dette en god periode der de tok initiativet, og etter tjue minutter hadde de kampens til da største sjanse da Joe Hiscock ble spilt gjennom, men Ibis-keeper Michael Cadle vant den duellen, og fra den påfølgende corneren headet Matt Cheetham over. Dan Bailey hadde også en heading som keeper Cadle reddet greit, og Bassett skulle snart få svi for missene.

Det nærmet seg halvtimen spilt da vertene tok ledelsen fra en corner, og det virket noe enkelt da Bassett-forsvaret ble stående å se på at et kort hjørnespark ble spilt inn til Jamal Forde Small som styrte inn 1-0. Drøyt fem minutter senere fikk vi se et temmelig vanvittig mål da det som nok var en lang klarering fra Austin Best fikk en merkelig stuss og seilte over hodet på Bassett-keeper Luke Kuczynski og inn i det tomme målet. Det sto 2-0 etter den mest bisarre scoringen jeg har sett på lang tid. Gjestene ga imidlertid ikke opp, og Dan Baileys skudd endret retning og gikk til en corner som endte med at Matt Cheetham skjøt like over. Dermed kunne to to lagene gå i garderoben på stillingen 2-0.

Gordon mente fra sine tidligere besøk her å vite at fotballsupportere ikke er velkommen ved fasilitetene inne i treningssenteret i tribunebygget, der forvorpne treningsentusiaster krever medlemskort. Og uten noen bar eller klubbhus av noe slag, var det bare å benytte pausen til å stå ute og vente på andre omgang. Der kom vi i snakk med to groundhoppere som hadde tatt turen fra Dudley, og det dreide seg vel om far og sønn. Ellers fikk jeg også slått av en prat med en representant for hjemmelaget, som mente at det kunne bli tøft å kopiere forrige sesongs andreplass, men at de i første omgang egentlig var nokså godt fornøyd med å etablere seg i det øvre sjikt av tabellen. Han trakk ikke overraskende frem klubber som Thatcham og Flackwell Heath når favoritter skulle utpekes, og advarte for så vidt også mot Binfield, som lå nede i tabellens midtsjikt med kamper til gode på samtlige lag.

Tidlig i andre omgang signaliserte gjestene at de fortsatt ikke hadde gitt opp kampen helt, og Steve Olphert hadde i løpet av kort tid to muligheter, men begge ganger gikk ballen utenfor mål. Bassetts beste sjanse kom med tjue minutter igjen, da Matt Cheetham fikk stå helt alene og heade et innlegg fra Dan Comer på mål, men utrolig nok presterte han å sette ballen utenfor. Etter dette gikk kanskje luften noe ut av gjestene, for derfra og ut dreide det seg om Highmoor Ibis, som fem minutter senere økte til 3-0 ved Harrison Bayley. Og det var virkelig «game over» da Ricardo Caitlyn to minutter etter det igjen fastsatt sluttresultatet til 4-0. Etter dette var det mest som en transportetappe mot full tid, der vertene totalt sett dro i land en fortjent seier, men det var kanskje litt flatterende, for gjestene var ikke så håpløse som resultatet tilsier – spesielt ikke når man tenker på at de faktisk manglet over halve første-elleveren sin.

Foran 54 betalende tilskuere var det imidlertid, som sagt, en fortjent seier til det som for tiden er det nest beste laget i Reading. Sammen med Gordon ble jeg stående igjen en liten stund for en kort samtale med en kar fra Ibis-ledelsen, før han svippet meg den korte veien opp til The Three Tuns. Jeg hadde en veldig lang tur og tidlig start foran meg morgenen etter, da jeg skulle opp til Skottland, men unnet meg likevel en siste pint ved denne trivelige puben før jeg etter hvert trakk meg tilbake for å få meg litt søvn før et lite «kaledonsk eventyr».

English ground # 305:
Highmoor Ibis v Royal Wootton Bassett Town 4-0 (2-0)
Hellenic League Premier Division
Palmer Park Stadium, 26 October 2015
1-0 Jamal Forde Small (27)
2-0 Austin Best (33)
3-0 Harrison Bayley (75)
4-0 Ricardo Catlyn (77)
Att: 54
Admission: £6
Programme: Included
Pin badge: n/a

Next game: 27.10.2015: Greenock Morton v St. Johnstone
Previous game: 25.10.2015: Grays Athletic v Welling United

More pics

Søndag 25.10.2015: Grays Athletic v Welling United

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg våknet overraskende frisk, og etter en rask dusj fikk jeg pakket snippesken og sjekket ut før vertinnen ringte etter en taxi for meg. Den slapp meg av på Coventry stasjon med tid nok til at jeg rakk å plukke opp dagens utgave av Non-League Paper før jeg satt meg på 08.51-toget til London. Frokost i form av smørbrød og juice hadde også blitt handlet inn, og den drøye halvannen timen ned til London Euston gikk temmelig fort der jeg satt med nesa dypt begravet i NLP, og i tilfelle jeg hadde oversett noe, hadde jeg for sikkerhets skyld også konsultert kampoppsettet i denne publikasjonen før jeg satt meg på London-toget, for det var først i siste liten at jeg bestemte meg for destinasjon og kamp denne dagen.

Jeg hadde i det lengste håpet på at noe spennende ville bli flyttet til denne søndagen. Samtidig ville jeg (om jeg i det hele tatt ville klart å få tak i en billett) faktisk ha vurdert PL-oppgjøret Sunderland v Newcastle United i kraft av at det tross alt er et heftig lokaloppgjør, men det var uaktuelt da det med tidlig avspark var fullstendig umulig å komme seg fra Coventry til Sunderland i tide. Da menyen denne søndagen dreide seg om PL mens alternativene i non-league glimret med sitt fravær, endte jeg dermed opp med å «ta til takke med» Grays Athletic v i Welling United i FA Cupens fjerde kvalifiseringsrunde. Da Grays Athletic nå banedeler hos Aveley, betød dette eventuelt en tredje visitt på flotte Mill Field.

Det hadde i tillegg vært en god del usikkerhet knyttet til hvorvidt denne kampen ville bli spilt på søndagen. Aveley hadde selv hjemmekamp i Isthmian League Division One North på lørdagen, og det var dermed naturlig å anta at Grays’ kamp ville bli flyttet. Det var imidlertid ikke motstander Welling enig i, og de presterte faktisk å protestere mot å spille på en bane der det hadde blitt spilt fotball dagen før! Dette fikk FA til å hevde at deres FA Cup burde ha rangen foran ligakamper og at det derfor var Aveleys ligakamp som burde flyttes, mens Grays v Welling ble arrangert på lørdag. Isthmian League var igjen uenig i dette, men på et eller annet vis kom de omsider frem til at cupkampen ble satt opp søndag klokken 14.00 – etter at det også hadde vært protester mot klokkeslettet som opprinnelig hadde vært foreslått til klokken 13.00.

Akkurat det siste var imidlertid ganske greit for min del, da det denne søndagen var ytterligere utfordringer i form av logistikk og transport. Toglinjen som betjener Rainham i Essex (som er den nærmeste stasjonen til Aveley) var nemlig gjenstand for vedlikeholdsarbeid, og det betød buss for tog østover fra Barking. Jeg er derimot ikke helt tapt bak en vogn, og hadde sjekket ut andre (og raskere) kollektive alternativer, hvorav ett godt alternativ som jeg valgte meg. Etter å ha tatt den lange turen med tuben helt fra Euston til Elm Park, helt øst i London, kunne jeg bytte fra District Line til buss nummer 372. Den brukte rundt 25 minutter fra Elm Park til stedet hvor jeg like etter halv ett hoppet av, noen få minutters gange fra Aveleys hjemmebane.

Aveley er en liten by helt sørvest i Essex; rett ved grensen til Greater London. Fra Charing Cross i London sentrum er det drøyt to og en halv norsk mil ut hit, og mange av de rundt 8 000 innbyggerne jobber selvsagt i metropolen. I tillegg til å ligge i et område som domineres stort av West Ham-supportere, har non-league klubbene tøffe kår i denne delen av Essex, der en stort antall klubber ligger tett som hagl. En av disse er Grays Athletic, som egentlig selvsagt hører hjemme i den større nabobyen Grays, helt nede ved de nordlige breddene av Themsen. Mens jeg skrev denne «kamprapporten», kom jeg for øvrig over denne meget interessante (og ferske) artikkelen som tar for seg fotball-situasjonen i Thurrock-området av Essex.

Første stopp for meg var klubbhuset som ligger på utsiden av anlegget, og der fikk jeg satt fra meg bagen under et bord i et hjørne, mot at jeg naturligvis selv tok ansvaret. Deretter måtte jeg nesten for høflighets skyld bestille en pint Strongbow til £3,50 mens jeg kunne puste ut etter den lange turen fra Coventry. Ved et av bordene satt det faktisk en stor gruppe svensker, og jeg undret meg fælt over hva de gjorde på Mill Field. Det viste seg å være en gjeng på helgetur, og det var tidlig klart at de ikke var helt på hjemmebane på dette nivået. De hadde vel vært på Arsenal-kamp dagen før, og det passet de nok langt bedre. Før jeg stakk ut for å slå kloa i et program, fant jeg dog ut at det også var en nordmann på dette bordet, men som ikke hadde reist sammen med svenskene, og han skulle jeg tilfeldigvis støte på også hos North Ferriby noen dager senere.

Grays Juniors ble stiftet som en amatørklubb i 1890, og slo seg i 1906 sammen med Southern League-klubben Grays United for å danne dagens Grays Athletic. De var med å stifte både Athenian Leaugue i 1915 og Corinthian League i 1945. I 1983 tok de steget opp i Isthmian League, der de raskt spilte seg opp i Premier Division. Etter en liten svipptur tilbake i Division One, var de tilbake i Premier Division da man sommeren 2004 gjennomførte omstruktureringen med stiftelsen av de regionale Conference-divisjonene. Grays Athletic hadde endt på 6. plass, og fikk dermed være med å stifte Conference South, der de ble den divisjonens første vinner og sikret seg opprykk til Conference Premier.

Samtidig vant de FA Trophy i både 2005 og 2006, og etter at de debuterte i Conference Premier med 3. plass våren 2006, begynte man å snakke om Football League i disse traktene av Essex. Men da suksess-manager Mark Stimson forlot klubben for å prøve lykken i det som da het Stevenage Borough, gikk det etter hvert nedover med klubben, som i 2010 rykket ned. Samtidig hadde de blitt hjemløse ettersom Recreation Ground ble solgt til utbyggere som hadde planer om å bygge boliger der. Man fikk til en avtale om banedeling hos East Thurrock United, men da deres Rookery Hill ikke oppfylte Conference-kravene, ble Grays Athletic degradert ytterligere.

Bakgrunnen for deres hjemløshet er som følger: Grays Athletic hadde siden 1906 spilt på sin Recreation Ground, som fra 1890 hadde vært hjemmebane også for andre Grays-klubber, og som ble døpt om til New Recreation Ground etter at man foretok oppgraderinger for å imøtekomme stadionkravene. Da klubben hadde befunnet seg i store økonomiske problemer i begynnelsen av 1980-årene, hadde den lokale Ron Billings kommet inn som en reddende engel, og han tok også personlig over eierskapet av klubbens hjemmebane. Da han døde i 2009 var man ikke i stand til å forhandle frem en ny leieavtale med hans arvinger, som virker mer interessert i å selge til de nevnte boligutbyggerne. Siden den gang har man altså banedelt med både East Thurrock United, West Ham Uniteds reservelag (på deres Rush Green Stadium) og nå altså med Aveley.

Våren 2013 tok man det første steget opp i pyramiden etter degraderingen ved å vinne Isthmian League Division One og rykke opp til Isthmian League Premier Division. Der kjempet de i fjor om en plass i play-off, men var til slutt ett fattig poeng unna den siste plassen. De håper å igjen kunne kjempe der oppe denne sesongen, og har et spennende lag som på dette tidspunktet lå rett utenfor playoff-sonen, men med et par kamper til gode på noen av klubbene foran seg. Grays Athletic offentliggjorde for øvrig tidligere i år at de skal ha sikret midler til å bygge et nytt stadion og dermed få klubben tilbake til Grays, men de har foreløpig ikke kommet med noen detaljer da dette fortsatt er på planleggingsstadiet og åpenbart er gjenstand for forhandlinger.

Også hos Aveley har man dessverre planer om nytt stadion, og selv om det har blitt litt stille rundt dette, er disse langt mer fremskredne enn tilfellet er med Grays. Jeg fikk vite at håpet fortsatt er å flytte inn på nytt anlegg i løpet av et år eller to…eller tre. Uansett går tilsynelatende Mill Fields tid mot slutten, og det er synd, for det er et fantastisk stadion. Det domineres totalt av hovedtribunen på den ene langsiden, og det er denne langsiden som gir Mill Field sin herlige karakter. Sittetribunen er flankert av herlige ståtribuner som også strekker seg hele banens lengde i forkant av den nevnte hovedtribunen. Aveley har for øvrig spilt her siden 1953, og hovedtribunen skal være bygget i 1957.

På kortsiden nærmest inngangspartiet er publikum henvist til såkalt hard standing, mens man midt på motsatt kortside har en liten ståtribune i to seksjoner. Denne er av den moderne prefabrikerte typen man gjerne ser ved nye anlegg i non-league. Borte langside har en stillas-lignende konstruksjon som gir tak over hodet på en liten seksjon, der man har tre-fire betongtrinn som strekker seg mesteparten av denne langsiden. Jeg gikk nå som nevnt mot inngangspartiet for å bytte £2 mot et eksemplar av dagens kampprogram, som viste seg å være både tykt og innholdsrikt. Det tok jeg med meg tilbake til klubbhusets bar for nærmere studie over en ny pint.

Forrige gang jeg så Grays Athletic som hjemmelag var det på East Thurrock Uniteds hjemmebane Rookery Hill, i et heftig lokaloppgjør mot Tilbury i oktober 2011. Den gangen var det politioppbud og segregering av supporterne etter at det omvendte oppgjøret tidligere i sesongen hadde endt i masseslagsmål med 250-300 personer involvert. Temmelig spesielt for dette nivået, og det var i hvert fall langt mer avslappet stemning når man denne søndagen skulle ta imot Welling United fra Conference Premier til kamp i FA Cupens fjerde (og siste) kvalifiseringsrunde. Grays hadde entret turneringen i første kvalifiseringsrunde, og tatt seg hit via hjemmeseire over henholdsvis Biggleswade United (5-0) og Hullbridge Sports (6-0) samt borteseier 2-1 over Hanwell Town sist. Men nå ventet antatt tøffere motstand.

Med et drøyt kvarter til avspark betalte jeg meg omsider inn med £12, og kunne igjen ta en rask runde rundt denne perlen av et stadion som denne dagen var langt bedre besøkt enn ved mine to tidligere visitter – henholdsvis i juli 2013 (Aveley v Dulwich Hamlet) og desember 2014 (Aveley v Tilbury). På min vei rundt banen traff jeg på flere kjente fjes i det engelske groundhopper-miljøet, og ble stående å småprate litt med en av disse mens det dro seg mot avspark. Jeg nevnte at hjemmelaget har et spennende lag, med flere unge lovende spillere. Den 21 år gamle spissen Dubemi Dumaka sto med 17 mål på 13 kamper fra start denne sesongen, og ble jaktet av blant annet West Ham United og Ipswich Town. Og den 19 år gamle midtbanespilleren Nathan Fergusons storspill har gjort ham til et mål for en rekke større klubber, der Reading, Burton Albion og ikke minst Fleetwood Town virket å være mest ivrige.

Ferguson var imidlertid ikke å finne på startoppstillingen for spillende manager Mark Bentley sitt hjemmelag, men det var uansett vertene som tok initiativet mot sine gjester fra to nivåer over. Defensivt virket de å være overraskende solide mot bedre rangert motstand, med midtstopper Jay Leader som en bauta der bak. Fra en defensiv midtbaneposisjon var spillende manager Mark Bentley en talisman og drivkraft som både leverte noen eksempler på glimrende defensive kvaliteter og også startet mange av angrepene der han manet sine gutter fremover. Der fremme var nevnte Dumaka en konstant trussel, men led nok litt av at han ofte ble litt alene mot Welling-forsvaret. Han hadde hatt et par halvsjanser da Joao Carlos ble spilt gjennom og lobbet ballen over Welling-keeper Mike McEntegart, men ballen traff stolpen.

Det ville ikke vært ufortjent om vertene hadde gått til pause med en ledelse, for gjestene hadde knapt vært i nærheten av å true Grays-målet, og det nærmeste de kom noe som kunne minne om en halvsjanse var etter at Grays ga bort ballen på egen banehalvdel uten at Welling klarte å utnytte dette. Jeg valgte å benytte anledningen til å innta en kjapp pint i pausen, og på veien dit passerte jeg svenskene som tydeligvis ikke hadde latt seg imponere i like stor grad over måten Grays tok luven av Conference-laget, men i stedet mente at det hadde vært en svak og nokså kjedelig kamp. Riktignok hadde det ikke vært de største sjansene, sett bort fra det nevnte stolpeskuddet, men jeg hadde i hvert fall latt meg imponere av hjemmelaget, som for øvrig nå også har min gamle Reading-busse Glen Little som assisterende manager.

Vertene startet andre omgang i samme stil, samtidig som de forsøkte å gi Dumaka litt bedre arbeidsvilkår. Et frispark fra Harry Agombar ble parert av Welling-keeperen, og ballen var centimetere fra å treffe Mark Bentley. Grays hadde nå en svært god periode, og en corner fra Jay Silva så ut til å gå rett i tverrliggeren. Omtrent ved halvspilt omgang begynte imidlertid Welling å skape noe mer, og med tjue minutter igjen fikk Sam Corne en gyllen mulighet, men en ekkel sprett gjorde at han avsluttet over fra tre meter. Vingen Alex Addai kom innpå for hjemmelaget, og han hadde ikke vært lenge på banen da han spilte veggspill med Dumaka og avsluttet i mål til 1-0. Et glimrende mål, og fullt fortjent hjemmeledelse!

Publikum var i ekstase og luktet en liten skrell, men i det 83. minutt utlignet gjestene noe ufortjent da Sam Corne trakk seg innover og skrudde ballen rundt Grays-keeper Lamar Johnson og i mål til 1-1. Begge lag gikk nå for seieren, og Grays-keeperen reddet glimrende fra Sahr Kabba. Med snaut fem minutter igjen kunne vertene tatt tilbake ledelsen, men skuddet fra Dumebi Dumaka smalt i tverrliggeren. Dermed ebbet det ut med 1-1, og det var duket for omkamp på Park View Road. Grays Athletic hadde gjort en svært god figur, og jeg kunne ikke annet enn å føle litt med de blåkledde som nå fikk stående applaus av majoriteten av de 512 tilskuerne. Likevel sto jeg med en følelse av at dette var deres store mulighet, og noen dager senere vant da også Welling United omkampen 4-0.

Det var først nå at jeg sjekket ut hotelltilbudet mens jeg unnet meg en pint i baren. En kompis i Southend ytret interesse for å treffes over en pint eller to, og ved Southend Guest House fikk jeg booket overnatting til £35. Med den ene av linjene mot Southend ute av drift, måtte jeg imidlertid først ta meg til Upminster med buss, før jeg der byttet til tog. Omsider kunne jeg hoppe av ved Westcliff stasjon, fem minutters gange fra mitt utvalgte hotell. Min noldus av en kompis hadde imidlertid ikke fått barnefri, og måtte bli hjemme med sitt spedbarn, men det var egentlig ingen alvorlige sure miner av den grunn. Jeg spaserte i stedet de 25 minuttene inn til den enorme Wetherspoons-puben The Last Post, som ligger vis-à-vis Southend Central togstasjon. Der inntok jeg en sen middag og en siste pint før jeg trakk meg tilbake ved å ta toget den ene stasjonen tilbake til Westcliff-on-Sea.

Revisit:
Grays Athletic v Welling United 1-1 (0-0)
FA Cup 4^th Qualifying Round
Mill Field, 25 October 2015
1-0 Alex Addai (75)
1-1 Sam Corne (83)
Att: 512
Admission: £12
Programme: £2

Next game: 26.10.2015: Highmoor Ibis v Royal Wootton Bassett Town
Previous game: 24.10.2015: Bedworth United v Bideford

More pics

Lørdag 24.10.2015: Bedworth United v Bideford

Jeg hadde blinket meg ut 09.05-toget fra Feltham, men hadde planlagt å starte dagen med å først teste Travelodge-hotellets nye varme frokost-buffet. Da jeg bråvåknet noe senere enn planlagt måtte jeg imidlertid droppe de planene og svinge meg for å rekke det nevnte toget. Jeg rakk i det minste å ta turen innom ASDA-sjappa vegg-i-vegg med hotellet for å kjøpe inn frokost i form av smørbrød og juice som jeg kastet i meg på toget til Clapham Junction, der jeg etter snaue tjue minutter hoppet av og hadde et kvarter på meg til å komme meg på neste tog som jeg skulle være med så langt som til Watford Junction. Der foretok jeg enda et togbytte, og jeg ankom omsider Coventry noen minutter før halv elleve.

Der hadde jeg betalt £35 for overnatting ved Highcroft Guest House, som i tillegg til prisen ble valgt fordi de tilbød innsjekking allerede fra klokken 11.00. Drosjekusken var tilsynelatende ikke helt sikker på hvor dette stedet var, men jeg klarte tydeligvis i hvert fall å forklare det såpass at han åpenbart fant ut av det og slapp meg av ved riktig adresse i Barras Lane. Det var imidlertid ikke vanskelig å forstå at dette kunne være vanskelig å finne, for det var ingen skilting, og adkomsten gikk via noen trapper som førte opp langs en skråning der en rekke med hus lå tilbaketrukket oppe på toppen. Jeg fikk raskt sjekket inn, og ikke lenge etter var jeg på farten der jeg valgte å spasere tilbake gjennom Coventry sentrum på vei tilbake til jernbanestasjonen.

Etter rundt tjue minutters gange var jeg tilbake ved stasjonen og kunne igjen sette meg på toget. Bookingen i Coventry var den første jeg gjorde, og den ble til og med gjort på et tidspunkt da mesteparten av den øvrige turen såvidt hadde nådd planleggingsstadiet. Grunnen til det var at min kompis Andy slo på stortromma i forbindelse med sin 50-års dag og hadde varslet stort kalas med konsert og det hele i Coventry denne lørdagen. Men selvsagt hadde jeg da også planlagt litt fotball mens jeg befant meg i området og før det var tid for festivitas. I så måte var det lite som var bedre egnet enn hjemmekamp hos Bedworth United. Opprinnelig var det Solihull Moors v Brackley Town som hadde blitt vurdert, og det ble de ikke minst igjen da jeg fant ut at Bedworth nå har lagt kunstgress på sin hjemmebane, men med Brackley opptatt i FA Cupen ble det likevel altså Bedworth.

Bedworth er en markedsby som ligger i grevskapet Warwickshire i West Midlands. Om jeg sier at Bedworth ligger 9 kilometer nord for Coventry, 5 kilometer sør for Nuneaton, 163 kilometer nord for London, og 31 kilometer øst for Birmingham, burde byen ha blitt plassert ettertrykkelig på kartet. Byen vokste under den industrielle revolusjon, ikke minst takket være kullgruvedrift, men den siste gruven stengte i 1994. Med sin nærhet til Coventry, Birmingham og Leicester, er Bedworth med sine 30-35 000 innbyggere i disse dager i stadig større grad en pendlerby. På midten av 1800-tallet fikk byen for øvrig tilnavnet «Black Bedworth», grunnet sitt store antall skjenkestedet og mange tørste gruvearbeidere.

Jeg er ganske overbevist om at antallet puber i likhet med i landet for øvrig dessverre nå har blitt kraftig redusert i Bedworth, og jeg passerte vel så vidt jeg husker heller ingen der jeg etter et snaut kvarters togtur satt kursen strakt fra jernbanestasjonen til Bedworth Uniteds hjemmebane, The Oval. Det var vel noe slikt som 8 minutters gange før jeg ankom dagens kamparena med over en time og tre kvarter til kampstart, men jeg fikk likevel betalt meg inn med £9. Dagens program måtte jeg vente litt på, men jeg benyttet ventetiden med å ta en liten runde rundt banen og etter hvert oppsøke klubbhusets bar for å betale £2,90 for en pint med Carling cider.

The Oval ble bygget ut umiddelbart etter krigen, og jeg har sett årstallet 1946 nevnt i forbindelse med når man startet å spille her. Kanskje er det greit at man gikk bort fra det noe uheldige navnet The Knob, som tidligere ble brukt om det som nå er Bedworth Uniteds hjemmebane. Den domineres av hovedtribunen på bortre langside, og dette er en nokså fjong sittetribune som er opphøyet fra bakken og entres via trapper i forkant. Foran denne tribunen står laglederbenkene. Bortsett fra dette er det hard standing under åpen himmel som gjelder, med unntak av et parti på nærmeste langside, der et overbygg fra klubbhuset gir tak over hodet for noen av de tilskuerne som velger å plassere seg her.

Til tross for at The Oval ligger nokså sentralt i Bedworth, har man likevel en skjermet beliggenhet i en grønn lunge, men så ligger den da også tett inntil en stor park. Det nye grønne metallgjerdet rundt selve banen gjør nok sitt til at anlegget får et litt moderne preg som fører tankene til sportskomplekser av nyere dato, og i forkant av 2014/15-sesongen la man ikke minst kunstgress. Jeg er som kjent ingen fan av sistnevnte, og det var faktisk grunnen til at jeg som nevnt begynne å kikke etter andre alternativer da jeg ble oppmerksom på dette. Men som man skjønner valgte jeg til slutt å likevel holde meg til planen, selv om jeg kanskje burde spart et slikt alternativ til en regnværsdag, med tanke på hvor pysete britene dessverre har blitt når det gjelder kanselleringer og «health & safety»-hysteri..

Mens jeg spaserte rundt banen stoppet jeg for å slå av en prat med det jeg antar er Deb, som var i ferd med å åpne sitt utsalg ved navn Deb’s Shed. Hennes bod står ved siden av hovedtribunen, og der selger hun både snack og supportereffekter. Jeg måtte innrømme å ikke være særlig begeistret for kunstgress, og selv om hun roste det opp i skyene og hevdet hardnakket at det fortsatt ble spilt «ordentlig» fotball med skikkelige taklinger og intensitet, lot jeg meg ikke helt overbevise. Etter en trivelig samtale benyttet jeg anledningen til å bytte £3 mot en pin til min samling, og satt som planlagt deretter kursen mot klubbhusets bar.

Bedworth United påberoper seg historien til en rekke av Bedworth Town-klubber som har røtter tilbake til 1895 og stiftelsen av den første av disse. Tre klubber med navnet Bedworth Town opererte henholdsvis i tidsrommene 1895-1900, 1905-1922, og 1925-1940 før de la ned driften. Da man for fjerde gang startet opp igjen i 1947 var det igjen under Town-navnet, og klubben spilte i den halvprofesjonelle og ikke lenger eksisterende Birmingham Combination som de vant to ganger før de byttet til spill i West Midlands (Regional) League. I 1968 ble denne klubben reformert under dagens navn Bedworth United, og de sikret seg i 1972 innpass i Southern League.

Klubben spilte i 1980-årene sju strake sesonger i Southern League Premier Division, med 5. plassen i 1983 som beste resultat, før de rykket ned i 1989. Etter dette var de med varierende suksess et fast innslag i en av ligaens step 4-divisjoner som flere ganger har byttet navn, før de i 2012 rykket opp igjen via playoff etter finaleseier 3-1 over Beaconsfield SYCOB. Denne gang ble det med én sesong i Premier Division, og etter nedrykket befant de seg i ukjent farvann i NPL Division One South. Der slet de i bunnen, men ble foran sist sesong flyttet tilbake til Southern League (Division One Central), og etter en 4. plass sikret de seg igjen opprykk via playoff, etter å ha slått Barton Rovers 2-0 i playoff-finalen, slik at de nå igjen er tilbake i Premier Division.

Klubbens bar er flott og koselig, og mens jeg var i ferd med å gjøre kål på min første pint, fikk jeg nyss om at programmene hadde ankommet. Jeg ilte dermed ut og betalte £2 for et eksemplar som jeg tok med meg inn for nærmere studier mens jeg ladet en av telefonene og nippet til en ny pint. Programmet var nokså tykt og ganske innholdsrikt, og fikk helt klart godkjent. Det fortalte meg også at dagens kamp mot Bideford var en viktig kamp i bunnstriden, der The Greenbacks lå på nest siste plass med kun Paulton Rovers bak seg. Det er fire lag som skal ned, og med kun 8 poeng på 15 kamper hadde de 8 poeng opp til Histon, som lå på den siste sikre plassen. Det lovet heller ikke godt at hjemmelaget kom fra fire strake tap i ligaen, selv om de i den perioden hadde vunnet to cupkamper.

Ikke overraskende var det gjengs oppfatning blant hjemmefolket at denne sesongen kun dreier seg om å overleve i divisjonen, og at de vil si seg fornøyd om de ender på 20. plass og dermed såvidt unngår nedrykk. Det var jo heller ikke vanskelig å forstå den logikken når man kikket på tabellen, der det ikke sto så mye bedre til for gjestene fra Bideford, som befant seg på plassen rett foran sitt vertskap. To poeng skilte de to i gjestenes favør, og selv om det fortsatt var tidlig i sesongen, var det kanskje ikke helt unaturlig at folk snakket om en kamp som ingen egentlig hadde råd til å tape. Mens jeg satt der, kom også en klubbrepresentant som delte ut stensiler med dagens lagoppstillinger, og jeg fikk selvsagt snappet til meg en kopi. Dessverre så jeg ikke noe til delikatessen faggots som flere hadde tipset meg om at ble servert her, og måtte i stedet ta til takke med en cheeseburger før det var på tide å ta oppstilling før avspark.

Vertene fikk ingen heldig start på kampen da Edward Appleton måtte ut med skade allerede etter fire minutter, men det skulle snart bli så mye bedre for de grønnkledde. Allerede et minutt senere tok de nemlig ledelsen da Jordan Archer spilte gjennom Justin Marsden, og sistnevnte markerte sin debut med å sende vertene i ledelsen. Debutanten var igjen involvert ni minutter senere, da han fant lagkamerat Chad Degville-Cross, som etter å ha snodd seg unna to taklingsforsøk plasserte ballen i mål bak Bideford-keeper Kyle Moore. Ut fra kommunikasjonen mellom bortespillerne og manager Sean Joyce på laglederbenken var det tydelig at Bideford var ukomfortable og hadde store problemer med å venne seg til det hersens kunstgresset, og vertene kunne etter 25 minutter økt til 3-0 da Daniel Creaney sendte i vei et skudd som smalt i stolpen.

Få sekunder etter hadde imidlertid gjestene en gyllen mulighet, men Sean Downing klarte ikke å score da han kom nærmest alene med keeper. Likevel virket det plutselig som om Bideford fikk skikk på sakene, for de var med ett langt mer med, og skapte flere farligheter. Kevin Squire var nestemann til å bli spilt gjennom, men heller ikke han klarte å overliste Greenbacks-keeper Denham Hinds, og da heller ikke hjemmelaget klarte å omsette de sjansene de nå fikk, sto det fortsatt 2-0 da dommeren blåste for pause. Ut fra den første halvdelen av omgangen var det overhodet ingenting å si på, og hjemmesupporterne var fornøyde i baren da jeg benyttet pausen til å unne meg en kjapp pint.

I motsetning til i første omgang hang gjestene med fra start etter pause, og de presset nå mer på. Ikke minst Kevin Squire var aktiv, og han var ikke redd for å løsne skudd, for han hadde en periode en liten privat kanonade mot Bedworth-keeper Hinds. Vertene virket på sin side fornøyd med å ha ballen og trille den frem og tilbake på kunstgresset – spesielt etter hvert som klokka stadig tikket nærmere full tid. Hjemmelagets Aron Wint hadde allerede sett en god avslutning reddet av Bideford-keeper Kyle Moore da han sent i kampen fyrte av et skudd som traff stolpen. Poengene virket uansett sikret for hjemmelaget da vi gikk over på tilleggstiden, og hadde det vært Premier League er det ikke unaturlig å tenke seg at majoriteten av et imponerende antall Bideford-fans ville forlatt stadionet for lengst.

Da Bedworth United tapte sin siste ligakamp på besøk hos Frome Town hadde de blitt senket av et seiersmål som kom tre minutter på overtid, men likevel ante de vel ikke noen umiddelbar fare for déjà-vu da innlegget fra Kevin Squire ble satt i mål av innbytter Jamie Chamberlain i kampens tredje tilleggsminutt. Men omtrent rett fra avspark surret vertene bort ballen, og midtstopper Chris McGrath sendte en lang ball opp mot Bedworth-feltet, der den falt til rette for innbytter Matt Hockley, og han satt inn 2-2. Det var virkelig overtidsdrama på The Oval, og mens hjemmefolket i hoderystende vantro konstaterte at seieren hadde blitt sølt vekk på noen sekunder helt på tampen, var det selvsagt fullstendig ekstase i Bideford-leiren.

Det som et minutt eller to tidligere hadde sett fullstendig håpløst ut hadde blitt realitet, og den lange veien tilbake til det den nordlige Devon-kysten (jeg ble fortalt at de regnet med bortimot fire og en halv times busstur tilbake) ville nok nå være langt lystigere. Lystig var det ikke hos hjemmemanager Stuart Storer og hans apparat, og det var tross alt ikke spesielt vanskelig å forstå akkurat det. Til syvende og sist var dette egentlig kanskje ikke noe godt resultat for noen av klubbene, der det endte 2-2 foran 163 tilskuere, og kanskje spesielt siden man snart fikk bekreftet at flere av de andre bunnlagene også hadde plukket poeng.

Fem-ti minutter etter kampslutt forlot jeg The Oval via det ene bortre hjørnet (der man har fin utsikt over anlegget) og trasket tilbake mot togstasjonen. Jeg hadde fått adressen for kveldens festivitas, slik at jeg ved ankomst tilbake i Coventry kunne orientere meg frem til riktig holdeplass for bussen som skulle frakte meg ut til lokalet i Tile Hill-området av byen. Selvsagt hadde jeg glemt å legge til side litt veksel, og da bussene i området ikke veksler, endte jeg opp med å måtte betale hele £5-seddelen for en billett som i utgangspunktet kostet £2. Jeg fikk om ikke annet bedt om en returbillett i tilfelle, men visste vel egentlig at returen til hotellet ville skje i taxi.

Etter en flott kveld med gamle og nye kjente trakk jeg meg tilbake en halvtimes tid etter midnatt, og fikk meg en overraskelse da jeg kom tilbake til Highcroft Guest House. De asiatiske innehaverne hadde surret med rommene slik at det nå var en familie på rommet jeg hadde fått tildelt, mens mine saker hadde blitt flyttet inn på et annet rom. I mørket der i gangen var jeg imidlertid ikke kar om å se lappen de hadde hengt opp på døra, slik at min knoting med nøkkelen førte til at familiefaren våknet og fortalte meg hva som hadde skjedd. Lettere brydd forsto jeg snart sammenhengen idet også den asiatiske fruen kom ilende, og om ikke annet kom jeg meg omsider i seng.

English ground # 304:
Bedworth United v Bideford 2-2 (2-0)
Southern League Premier Division
The Oval, 24 October 2015
1-0 Justin Marsden (6)
2-0 Chad Degville-Cross (15)
2-1 Jamie Chamberlain (90+3)
2-2 Matt Hockley (90+4)
Att: 163
Admission: £9
Programme: £2
Pin badge: £3

Next game: 25.10.2015: Grays Athletic v Welling United
Previous game: 23.10.2015: Hanworth Villa v Redhill

More pics

Fredag 23.10.2015: Hanworth Villa v Redhill

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det var på tide å forlate Newcastle, men etter å ha busset inn til sentrum stoppet jeg først for å unne meg en full scottish breakfast på Centurion Bar sin kafé inne på stasjonen. Deretter tok jeg plass på 10.25-toget som brukte rundt tre timer og et kvarter ned til endestasjonen London Kings Cross. Utenfor sistnevnte stasjon er det i disse dager ofte et spennende matmarked, og jeg benyttet anledningen til å kjøpe inn noen godsaker som skulle utgjøre en herlig lunsj. Med en stor, tradisjonell pork pie og en forvokst sausage roll surret i bacon tok jeg tubens Victoria Line ned til Vauxhall, der jeg gikk løs på den foreløpige siste etappen mot Feltham.

I løpet av min forrige tur i august bodde jeg et par dager ved Travelodge-hotellet rett ved Feltham stasjon, og igjen var dette hotellet valgt da det utgjorde en svært praktisk base for kveldens kamp. Jeg hadde betalt £40 for overnatting, og etter en ny snau halvtime på toget fikk jeg raskt sjekket inn. Den herlige lunsjen ble inntatt der på hotellrommet, før jeg etter hvert satt kursen mot kveldens kamparena. Jeg hadde opprinnelig vært mest fristet av storkampen St. Austell v Bodmin Town nede i SWPL Premier, men uansett hvor mye jeg ønsket meg til Cornwall, lot det seg rett og slett ikke gjøre da jeg hadde forpliktelser i Coventry dagen etter. Dermed valgte jeg meg i stedet Hanworth Villa v Redhill i Combined Counties League.

Hanworth er et forstadsområde i det sørvestlige stor-London som har vokst sammen med blant annet Feltham. Det hørte tidligere til det ikke lenger eksisterende grevskapet Middlesex (Middlesex-navnet blir dog fortsatt brukt i en rekke sammenhenger), men sorterer nå offisielt under det nye grevskapet Greater London, der man hører hjemme i bydelen Hounslow, rett ved grensen mot Surrey. Dette var tidligere et temmelig landlig område, og man har fortsatt flere store parker og grøntområder. Buss H25 fraktet meg den korte veien fra Feltham sørover mot min destinasjon, og etter en kort busstur på rundt ti minutter kunne jeg stige av og spasere mot Hanworth Villa sin hjemmebane Rectory Meadow.

Selv om den ligger få meter fra en tungt trafikkert seks felts hovedvei, er den overraskende godt skjermet der den også har en stor park som nærmeste nabo. Jeg fulgte en sti gjennom trærne som skiller banen fra den nevnte hovedveien, og kom snart ut rett ved hovedinngangen til anlegget. Der var det åpent slik at jeg kunne ta meg innenfor for en kikk, og planen hadde vært å deretter spasere til en lokal pub for å lade opp med en pint. Klokken var ikke mer enn 17.15, og det var således svært overraskende at det faktisk allerede var en del aktivitet i klubbhuset. En kar som sto utenfor og røyket med en pint i hånda, svarte på spørsmål at jeg selvsagt kunne ta meg en runde rundt banen for å kikke og ta noen bilder, uten at jeg i ettertid er sikker på at vedkommende hadde noe som helst verv i klubben.

Rectory Meadow er et temmelig enkelt og spartansk anlegg, der de eneste tribunefasilitetene er å finne på nærmeste langside, og de består av to tribuner av den moderne, prefabrikerte sorten – en sittetribune og en noe mindre ståtribune. Tilbaketrukket på denne langsiden har man også klubbhuset. Ellers er det hard standing som gjelder på Rectory Meadow, og laglederbenkene står for øvrig på bortre langside. Jeg fikk bekreftet at min research var korrekt og at det ikke var noen puber i umiddelbar nærhet, og at det nærmeste vannhullet var Sizzling-puben General Roy som lå rundt 20 minutters gange unna, på god vei tilbake mot sentrale Feltham. Siden klubbhusets bar allerede hadde åpnet for business, slo jeg meg i stedet ned her.

Hanworth Villa ble stiftet i 1976, og spilte seg opp i Combined Counties League så sent som i 2005, etter å ha vunnet Middlesex County League. Våren 2009 fikk de, etter å ha endt på 2. plass i Division One for andre sesong på rad, rykke opp i Combined Counties League Premier Division, der de har holdt seg siden. Deres beste sesong var 2011/12-sesongen, da de til tross for tre poengs trekk sikret seg tredjeplassen, samtidig som de spilte seg frem til fjerde og siste kvalifiseringsrunde i FA Cupen. Etter å ha kjempet på øvre halvdel av tabellen etter opprykket, var det en langt tøffere sesong sist, da de endte tredje sist. I utgangspunktet skal tre klubber ned, men sammen med Chertsey Town endte de opp med å bli benådet fra nedrykk da Premier Division forrige sesong hadde et ujevnt antall klubber (21) samtidig som ligamester Molesey forsvant med sitt opprykk til step 4.

Jeg fant snart ut at årsaken til den tidlige aktiviteten i klubbhuset var en bursdagsfest for en av jentene som jobbet i baren, og en liten håndfull med mennesker vokste sakte men sikkert mens det dro seg mot avspark. Det skal være usagt om det er et fast innslag eller ikke, men på utsiden av klubbhuset var det også satt opp et party-telt. Da jeg etter hvert registrerte at telleapparatene ble bemannet, betalte jeg mine £6 for inngang, og sikret meg samtidig et eksemplar av kveldens kampprogram for et bidrag på £1 til klubbkassa. Inne i det koselige klubbhuset satt jeg meg ned og leste litt i dette mens jeg nippet til en pint Strongbow til £2,90, da jeg plutselig fikk selskap av noen kjente fjes.

Wealdstone-supporter Paul White bor i Stor-London, og gir hvert år ut i programform en review av alle sine kamper i løpet av foregående sesong, der inntektene går til et veldedig formål, og jeg hadde tidligere denne sesongen sikret meg et eksemplar for tredje sesong på rad. Mens vi hadde en kort prat, dro jeg også kjensel på et par andre kjente fjes, der to eldre karer ikledd Leicester City-effekter entret lokalet. Spesielt Alan har jeg flere ganger støtt på det siste året, og jeg ble sittende å prate litt med disse før jeg gikk for å lodde stemningen blant de fremmøtte supporterne og representanter for de to klubbene.

I programmet hadde jeg blitt oppmerksom på en meget spesiell sak, der klubben tilsynelatende hadde «etterlyst» sin manager under overskriften «Anyone seen our manager?». Dette dreide seg om en merkelig sak der manager Wayne Noad tydeligvis hadde valgt å rett og slett stikke av midt under kampen mot Farnham Town snaut to uker tidligere, for deretter å ikke gi lyd fra seg. Det ble dog presisert at han hadde kommet til rette, men at han hadde presisert at han ikke hadde noen intensjoner om å returnere til manager-jobben i klubben. Man aner jo at det ligger noe mer bak her, men ut fra det som sto å lese i kampprogrammet var klubben både overrasket og sjokkert og hevdet at det kom helt ut av det blå.

Etter denne saken, som de hadde gitt navnet «Noadiegate», hadde spissen Matt Grave tatt ansvar sammen med lagkameratene Adam Willis og Luke Muldowney. I kampprogrammet sto Grave oppført med spreke 115 mål på 139 kamper i løpet av sin Villains-karriere, men klubben hadde likevel tapt de tre kampene etter Noads exit, slik at de nå sto med fire strake tap i alle turneringer – hvorav to i ligaen. Etter en glimrende sesonginnledning hadde de dermed nå rast ned til sjetteplassen, der de nå befant seg med 7-1-3 og 23 poeng. Med det lå de ti poeng bak serieleder Ashford Town (Mx), som dog hadde spilt tre kamper mer, og som ble pustet i nakken av Camberley Town. Men det var først og fremst en annen klubb som etter en fabelaktig seriestart nå hadde favorittstempelet blant de fremmøtte supporterne.

Nede på fjerdeplass lå nemlig Hartley Wintney med full pott. De hadde kun spilt 8 ligakamper, grunnet blant annet suksess i flere cuper, men hadde altså fortsatt til gode å avgi poeng. Hjemmefansen mente at tapsrekken måtte stoppes denne kvelden om Hanworth Villa skulle ha noen mulighet til å henge med i kampen om en plassering blant de 4-5 beste. De anså det som usannsynlig at de skulle kunne kjempe om noen tittel, og selv om mange i likhet med undertegnede innrømmet å ha hatt Ashford Town (Mx) som sin forhåndsfavoritt før sesongstart, var det nå mange som selvsagt trakk frem Hartley Wintney som favoritt, selv om det er veldig lenge igjen av sesongen.

For gjestene sin del, er det nok mange som vil huske at Redhill i fjor spilte i Isthmian League, der de etter to sesonger i Division One South måtte returnere til step 5. I stedet for å returnere til Sussex County League (eller rettere sagt: Southern Combination som den i sommer byttet navn til) ble det altså CCL, og dagens møte var faktisk tidenes første mellom de to klubbene. Redhill har hatt en noe bortimot katastrofal start på livet tilbake på step 5, og de tapte sine første sju ligakamper, og sto med kun ett eneste poeng etter ni kamper. De siste par ukene hadde imidlertid varslet om mulig bedring, med sju poeng på tre kamper, slik at de nå lå tredje sist. Med 2-2-8 og 8 poeng, hadde de kun Bedfont Sports og jumbo Cove bak seg på tabellen. Med tanke på at en av Redhills nevnte seire kom i form av 5-0 borte mot divisjonens prügelknabe Cove, var det likevel kanskje litt usikkert hva man skulle legge i denne oppsvingen i form.

Denne kvelden virket det imidlertid ikke å være mye tvil om at Redhill var i bedring, mens det motsatte var tilfellet med vertene. Allerede etter drøyt tre minutter skar Redhill-kaptein Fiachra McArdle inn i feltet og plasserte ballen i bortre hjørnet bak Villains-keeper Terry Buss. The Lobsters kunne og burde faktisk ha økt både en og to ganger før Charlie Cooke headet inn 2-0 snaut ti minutter senere. Redhill dominerte midtbanen, der de vant stort sett alt som var av dueller, og spesielt Ali Bolagi og Joe Goldsmith var svært gode. Selv med Ulric Campbell som ensom spiss skapte de stadig problemer for vertskapet, og det var faktisk ikke ufortjent da McArdle satt inn sitt andre og sørget for 0-3 fra straffemerket.

Hjemmelaget var tamme, og de halvsjansene de hadde kom i form av et par skudd som ble greit reddet av Lobsters-keeper Rhys Hughes. 0-3 til pause var noe overraskende, men som sagt ikke ufortjent. I pausen hadde noen av hjemmesupporterne allerede gitt opp og i stedet inntatt baren, der bursdagsfesten var i full sving med langt flere personer enn det som etter hvert ble oppgitt å være et offisielt tilskuertall på 76. Hjemmefansen slaktet lagets innsats i første omgang, men etter pause startet i hvert fall Hanworth Villa på en måte som vitnet om at de ville gjøre opp for sin svake forestilling før hvilen. Både Jack Buckle, Matt Grave og Ross Cheetham prøvde seg, men et disiplinert Redhill hadde i all hovedsak full kontroll, og halvveis ut i omgangen satt de den siste spikeren i Villains-kista.

0-4 kom etter at kaptein Fiachra McArdle avanserte rundt 30 meter før han avsluttet i mål bak en fortvilet hjemmekeeper og dermed noterte seg for sitt første hat-trick for klubben. Med jobben gjort kunne gjestene slippe opp litt på gasspedalen, mens hjemmelaget kjempet forgjeves etter et trøstemål. Det nærmeste de kom var et skudd fra en uidentifisert hjemmespiller som ble slått over av Redhill-keeper Rhys Hughes. Dermed endte det med 0-4, og et på forhånd noe overraskende resultat som imidlertid ikke var ufortjent. Kanskje kunne jeg likevel slå fast at Redhill var på vei opp. Jeg ble igjen for et par pints blant en feststemt forsamling i klubbhuset og et par snertne frøkner, før jeg etter hvert gikk tilbake til bussholdeplassen og avsluttet kvelden med et sent måltid og en siste pint på Wetherspoons-puben Moon on the Square, rett ved siden av mitt hotell for natten.

English ground # 303:
Hanworth Villa v Redhill 0-4 (0-3)
Combined Counties League Premier Division
Rectory Meadow, 23 October 2015
0-1 Fiachra McArdle (4)
0-2 Charlie Cooke (13)
0-3 Fiachra McArdle (pen, 23)
0-4 Fiachra McArdle (67)
Att: 74
Admission: £6
Programme: £1
Pin badge: £2 (for an old one from 2011/12 season)

Next game: 24.10.2015; Bedworth United v Bideford
Previous game: 22.10.2015: Easington Colliery v Alnwick Town

More pics

Torsdag 22.10.2015: Easington Colliery v Alnwick Town

Newcastle skulle være min base ytterligere en dag, og da jeg derfor ikke hadde noe hastverk med å forflytte meg til en annen kant av landet denne morgenen, unnet jeg meg en ekstra time eller to på øyet. Jeg hoppet dermed glatt over den kontinentale frokosten ved Express Rooms, og inntok etter hvert i stedet en herlig full scottish breakfast (med ekstra haggis) på Centurion Bar’s kafé inne på Newcastle stasjon, etter å ha busset de rundt ti minuttene inn til Newcastle sentrum. Etter denne glimrende frokosten kunne jeg i ro og mak vandre litt rundt på halvveis måfå i geordie-byen, før jeg omsider valgte å sette kursen sørover.

Torsdag er som kjent en ukedag det som regel kan være meget vanskelig å finne kamper, men denne dagen fikk jeg etter hvert to å velge mellom. En av de ville bety en tredje visitt for sesongen hos Easington Colliery, mens den andre ville bli et nytt bekjentskap i form av Hook Norton, som hadde hadde hjemmekamp i Hellenic League Division One West. Det ble imidlertid tidlig klart at utfordringen ville bli å komme seg tilbake til «sivilisasjonen» etter kamp i den lille landsbyen Hook Norton, som ligger temmelig landlig i det nordlige Oxfordshire. Nærmeste by av litt størrelse er Banbury, og siste buss tilbake dit gikk allerede før avspark, samtidig som de to overnattingsstedene jeg fant i Hook Norton begge ville ha over £100. Med rundt to norske mil til Banbury, ville det også bety en taxiregning jeg ikke var videre klar for, så dermed måtte jeg dessverre forkaste dette alternativet.

Dermed ble det nok et besøk hos Easington Colliery, og det var i og for seg praktisk med tanke på at jeg da kunne ha base i Newcastle for andre dag på rad. På vei dit hadde jeg også planlagt en liten omvei som plaster på såret etter at min planlagte kamp hos Horden Colliery Welfare dagen før hadde blitt utsatt. Etter å ha tatt den grønne metro-linjen fra Newcastle ned til Park Lane i Sunderland, skiftet jeg til buss nummer 23 sørover mot Horden. Jeg kjøpte en dagsbillett, som tydeligvis uansett ikke er dyrere enn en returbillett, og ble med bussen gjennom Easington Colliery og videre ned til Horden via Peterlee. Snart kunne jeg stige av, og etter en liten spasertur ankom jeg snart Welfare Park.

Det har vært hjemmebane for Horden Colliery Welfare siden starten i 1908, og domineres av den meget flotte hovedtribunen som må sies å ha vært hovedgrunnen til at jeg først fattet interesse for klubben. Det er visst noe usikkert akkurat hvor gammel den er, men den tar seg fortsatt meget flott ut. Samtidig har stadionets ‘terracing’ (betongavsatsene for stående tilskuere) blitt restaurert etter at de i 1980-årene ble delvis stengt av sikkerhetshensyn. Welfare Park ligger tilknyttet en offentlig park med samme navn, og der den nå lå badet i sol gjorde den meg mer innstilt på å få med meg en kamp her enn noen gang. Etter en kikk rundt anlegget trasket jeg etter hvert tilbake til bussholdeplassen for å vente på bussen tilbake til Easington Colliery.

For å gjenta meg selv: Easington Colliery er i aller høyeste grad et gruvesamfunn i det østlige County Durham, og vokste frem rundt en stor kullgruve som så tusenvis av mennesker komme flyttende fra hele landet. Mest kjent er nok stedet for den store gruveulykken som i 1951 kostet 83 mennesker livet her, og det er i den forbindelse at det er plantet 83 trær og satt opp et minnesmerke i en liten park som adkomsten til klubbens hjemmebane går gjennom. Da gruven her stengte i 1993, betød det at hele 1400 arbeidsplasser plutselig forsvant, og man sliter vel fortsatt noe med problemene som følge av dette. Det bor i dag rundt 5000 personer i Easington Colliery (som altså er et separat sted i forhold til den noe mindre nabo-landsbyen Easington), og noen vil også vite at det fiktive gruvesamfunnet i filmen Billy Elliott i virkeligheten er Easington Colliery.

Fotballklubben Easington Collery ble stiftet i 1913, og het opprinnelig Easington Colliery Welfare. De tok umiddelbart plass i Wearside League, der de har tilbragt majoriteten av sine sesonger, og denne ligaen har de vunnet ved fem anledninger. Klubben forsøker seg for tredje gang i Northern League, etter at de første gang spilte seg opp fra Wearside League i 1986. Den gang sikret de seg direkte opprykk opp til Division One i sin første sesong, og hadde en 10. plass som beste bestenotering før de etter noen år som heislag rykket ned i Northern Alliance i 2005. Etter et sidelengs bytte tilbake til Wearside League fikk de igjen prøve seg i Northern League i 2011/12-sesongen, men det endte med jumboplass og umiddelbar retur. Etter opprykket i våres håper de å igjen kunne etablere seg, og deres uttalte mål har vært å overleve.

Det ser det ikke ut som om de har de største problemene med, for foran kveldens kamp mot Alnwick Town hadde de faktisk lagt beslag på 6. plassen, og virker å gå mot en svært god sesong. Etter å ha hoppet av bussen valgte jeg denne gang å foreta en pitstop på puben The Victory, der jeg unnet meg en pint blant de lokale drankerne. Deretter trasket jeg etter hvert opp alléen med de 83 trærne på vei til klubbens hjemmebane, som også denne (i likhet med hjemmebanen til Horden Colliery Welfare) heter Welfare Park. Der ble jeg møtt av klubbsekretær Billy Banks, som lattermildt fastslo at jeg med et tredje besøk på kort tid kanskje burde ha gått til anskaffelse av et sesongkort.

Welfare Park domineres av nærmeste langside, der man finner hovedtribunen og en klassisk ståtribune under åpen himmel. Her har man plassert klubbhuset i mur noe tilbaketrukket midt på langsiden. På den ene siden av klubbhuset står hovedtribunen som har en blanding av ståplasser bakerst og sitteplasser i forkant. Herfra og forbi klubbhuset strekker det seg altså en klassisk ståtribune med rundt seks betongtrinn. Nede i det ene hjørnet går denne over i et parti med svært bratte betongtrinn på den ene kortsidens flanke, men dette området var for øyeblikket sperret av. Ellers på Welfare Park er det hard standing som gjelder.

Jeg betalte mine £5 for entré og slo meg ned i klubbhusets bar med en boks Strongbow til £1,50. Dette var andre torsdag på rad at jeg gjestet Welfare Park, og altså tredje gang siden midten av august, da jeg først var til stede da kampen mot Crook Town ble avbrutt etter 82 minutter grunnet flomlyssvikt. På TV-apparatet kunne jeg nå se bilder fra en av hjemmelagets kamper, og en av spillerne som befant seg i klubbhuset kunne bekrefte at dette dreide seg om den omberammede hjemmekampen mot Crook, som de «selvsagt» hadde tapt 2-3 etter at de i den opprinnelige kampen ledet 2-1 og hadde fått tildelt straffespark da kampen ble avbrutt.

Formann Paul kom snart med kveldens program, og for £1 sikret jeg meg et eksemplar. Der kunne jeg registrere at kveldens gjester Alnwick Town befant seg rett under midten av tabellen, men likevel kun sju poeng bak sitt vertskap med én kamp til gode. Alnwick ligger jo nokså langt nord i Northumberland, og er vel det nordligste laget som spiller i den ordinære engelske pyramiden (der eksempelvis en liga som North Northumberland League ikke er med). Da man tidligere i sesongen fikk problemer med flomlysene her ved Welfare Park, var det jo også denne kampen man var bekymret for med tanke på Alnwick Towns lange reisevei, og man spurte seg «hva hvis dette hadde skjedd mot Alnwick?». Heldigvis har de siden den tid fått skikk på flomlysene og også leid inn et ekstra aggregat for sikkerhets skyld.

I klubbhusets bar var det som vanlig en avslappet og vennlig stemning der latteren satt løst, og mens jeg slo av en prat med formann Paul Adamson og karen som kalles «Cockney John», kom etter hvert også noen gamle kjenninger inn døra. Først ankom den unge Connor Lamb, og like etter mine venner Lee og Katie med sistnevntes barn på slep. Og sannelig skulle jeg ikke litt senere også treffe på Harvey Harris for andre dag på rad, der han også hadde med seg Peter Sixsmith. Det må sies at Easington Colliery sin avgjørelse om å spille sine midtukekamper på torsdager har vært en ubetinget suksess, for publikumstallene for disse kampene har vel jevnt over ligget godt over 100, og det for en klubb som tradisjonelt ikke har vært noen voldsom publikumsmagnet.

Hjemmelaget hadde i løpet av den siste uka signert midtstopperen Max Stoker fra den lokale rivalen Horden Colliery Welfare. Ifølge Connor (som følger Horden tett) var det en god signering, og Stoker debuterte da også fra start. Det var imidlertid gjestene som etter snaue tre minutter tok ledelsen på kampens første sjanse. En corner ble ikke klarert skikkelig, og Davy Brown sørget for 0-1 da han satt ballen i mål fra 6-7 meter. Etter dette var det en lang periode der det ikke skjedde stort av interesse, før vi plutselig fikk et par halvsjanser begge veier. Da vi passerte halvspilt omgang tok vertene et lite grep, og både Joe Kerridge og David Paul hadde gode forsøk som ble henholdsvis blokkert og reddet av keeper. Kerridge var også mannen som tok sats da vertene fikk et frispark rundt 20 meter fra mål, og sekunder før halvtimen var spilt sendte han på flott vis frisparket over muren og inn i mål bak Alnwick-keeper Callum Brooks. 1-1!

Jordan Miller og Davy Brown hadde muligheter til å sende gjestene tilbake i ledelsen, mens David Paul og ikke minst Chris Pearson kunne scoret for vertene, men det sto fortsatt 1-1 da lagene gikk i garderoben og undertegnede kunne hente seg en ny Strongbow fra baren. Det store samtaleemnet blant Northern League-folket var igjen Durham Citys plutselige eksil fra New Ferens Park, og man spekulerte rundt hvor de nå ville spille sine hjemmekamper. De hadde reversert flere av sine kommende kamper til bortebane, men de måtte jo finne en ny kamparena, og Lee ville ikke umiddelbart se bort fra mitt forslag om at de kanskje ville kunne bli å finne på Peterlee Towns gamle hjemmebane Eden Lane, som fortsatt blir holdt ved like. I ettertid vet vi selvsagt at det endte opp meden banedeling med Consett.

Andre omgang startet med at hjemmelaget gikk rett i angrep og scoret nesten umiddelbart. Alnwick-forsvaret virket fortsatt å ha pause, og da David Paul ble spilt gjennom, gjorde han ingen feil. 2-1. Gjestene fra Northumberland svarte imidlertid umiddelbart, og hjemmelagets ledelse varte kun et par minutter. Jordan Miller hadde allerede tvunget frem en god redning fra hjemmekeeper Kyle Donaldson da innbytter Darren Riddell vant ballen på midtbanen og avanserte ned langs kanten. Hans innlegg traff Davy Brown, som headet i mål og utlignet til 2-2 med sitt andre for kvelden. Det var en fartsfylt start på andre omgang, og det gikk ikke lenge før Easington Colliery hadde ballen i nettet igjen, men denne gang ble det avblåst for offside. Drøyt ti minutter ut i omgangen kunne Davy Brown fullført sitt hat-trick, men traff ikke mål fra god posisjon.

Det dabbet etter hvert litt av, men det var fortsatt halvsjanser begge veier. Debutant Max Stoker headet like utenfor for vertene, mens skuddet fra hans lagkamerat og innbytter Nick Doyle led samme skjebne. Gjestene hadde også muligheter, men Darren Riddells blanding av skudd og innlegg gikk gjennom hele feltet og ut til utspill fra mål. Kampen kunne vippet begge veier, men etter et par halvsjanser i sluttminuttene ebbet det ut med 2-2 og poengdeling – noe det i og for seg ikke var stort å si på. Med 110 tilskuere hadde igjen også torsdagskamp båret frukter for vertskapet, som likevel kanskje irriterte seg litt over at de ikke klarte å sikre seieren, som ville ført de opp på 3. plass bak South Shields og Chester-le-Street Town.

Jeg tok raskt farvel med Connor, og ble stående å snakke litt med Lee og Katie. Vi ble ikke så lenge, for jeg hadde en buss å rekke, og vi takket snart for oss. På utsiden så vi at de allerede hadde oppdatert skiltet for neste kamp, og det var med latter vi konstaterte at Esh Winning hadde blitt stavet feil. Cockney John og formann Paul la skylden på klubbsekretær Billys engelskkunnskaper, og med det forlot vi Welfare Park. Nede ved parkeringsplassen tok jeg avskjed med Lee, Katie og barna, før jeg gikk for å vente på Arrivas buss 22 tilbake til Sunderland og Park Lane. Etter bussturen dit gjensto kun en tur med metroen og en ny busstur ut til Benwell. Morgendagen skulle by på en ny lang reise, så jeg trakk meg raskt tilbake og fant senga.

Revisit:
Easington Colliery v Alnwick Town 2-2 (1-1)
Northern League Division Two
Welfare Park, 22 October 2015
0-1 Davy Brown (3)
1-1 Joe Kerridge (30)
2-1 David Paul (46)
2-2 Davy Brown (48)
Att: 110
Admission: £5
Programme: £1

Next game: 23.10.2015: Hanworth Villa v Redhill
Previous game: 21.10.20.15: Heaton Stannington v Willington

More pics