Tirsdag 19.08.2014: Mossley v Northwich Victoria

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Etter å ha blitt servert en full english breakfast på Atlantis Guest House var det på tide å sette kursen nordover igjen, og ferden startet med en togtur fra Southend Central til London Fenchurch Street. Etter en tur med tuben kunne jeg etter hvert sette meg på toget fra London Euston, og rett før klokka halv tre kunne jeg spasere fra Manchester Piccadilly opp til Britannia-hotellet på Tib Street, få meter fra Market Street og pariserhjulet på Piccadilly Gardens. En sen lunsj ble skylt ned med j2o, og etter å ha forlystet meg litt med Non League Paper og annet lesestoff, begynte jeg etter hvert å vende tankene mot kveldens kamp.

Dagens destinasjon var Mossley, og i lengre tid har Seel Park raget svært høyt på min liste over ønskede destinasjoner. Dessverre har det ikke vist seg så enkelt, da jeg to ganger tidligere har blitt skuffet etter å ha planlagt å se Mossley spille hjemmekamp. Jeg hadde tidligere blitt offer for en avlysning der, da jeg senest på min juli-tur i sommer igjen måtte gjøre om på planene. Ved sistnevnte anledning hadde det gått meg hus forbi at deres treningskamp mot FC Halifax Town hadde blitt flyttet til dagen etter mens jeg allerede hadde befunnet meg i England. Jeg hadde oppdaget dette ved ankomst Manchester, og det var derfor jeg etter å ha saumfart alternativene endte opp med å besøke det Salford City som nå i regi av deres egen variant av Vincent Tan har blitt redusert til nok en blek kopi av Manchester United. Nå hadde imidlertid dagen kommet da jeg endelig skulle få besøke Seel Park, og ingen ting skulle nå få stikke kjepper i hjulene for min lenge etterlengtede visitt.

Spent tuslet jeg ned til Manchester Victoria for å sette meg på 17.57-toget østover til Mossley. Dette toget som har Huddersfield som endelig destinasjon er identisk med toget jeg tok på turens første dag da jeg var i Stalybridge. Dessverre hadde ikke Northern lært av erfaringene siden den gang, for fortsatt var det en skranglekasse bestående av kun to vogner som var satt opp, og på perrongen sto allerede mennesker nok til å fylle tre-fire vogner. Pendlerne fikk presset seg på, og heldigvis klarte jeg å kapre et sete slik at jeg slapp å være blant de som sto som sild i tønne langs hele midtgangen. Dette skapte selvsagt både utfordringer og forsinkelser ved stopp i Ashton-under-Lyne og Stalybridge, der en stor mengde passasjerer brukte flere minutter på å komme seg av toget for å slippe av pendlerne som skulle av, for deretter å gå ombord igjen sammen med de nye passasjerer som skulle på. Kanskje burde Northern-sjefene selv vært tvunget til å benytte denne og andre av sine avganger med jevne mellomrom..?

Etter en snau halvtime kom vi da omsider til Mossley – om enn 5-10 minutter forsinket. Mossley er en liten by i Tameside-distriktet helt øst i Greater Manchester, og har en beliggenhet ved den vestlige kanten av fjellkjeden Penninene. Herfra går det en rekke turstier opp i heilandskapet. Som så mange andre steder i denne delen av landet var den lille byen tidligere sterkt forbundet med tekstilproduksjon, og hadde en rekke store spinnerier. I dag er disse for lengst nedlagt, og i disse dager er den snarere en pendlerby der majoriteten av de snaut 10 000 innbyggerne jobber i Manchester eller eventuelt Huddersfield.

Seel Park er dessuten en av den engelske pyramidens høyestliggende fotballstadioner, der de innehar fjerdeplassen på en slik statistikk. Kun Buxton, Tow Law Town og Bacup & Rossendale Borough har hjemmebaner høyere over havet, og når man ankommer med toget ser man med en gang at dette er et ganske bakkete sted, med forblåste og nakne åser som ruver på begge sider. Og selv om jeg som Drøbak-gutt burde være vant med bakker, så var det litt av en utfordring som ventet på spaserturen fra Mossley stasjon til Seel Park.

Fra stasjonen går veien omtrent rett inn i den bratte bakken Old Brow som kan ta pusten fra noen og enhver, og det er sammenhengende meget bratt bakke hele veien opp til Seel Park. Jeg tok en snarvei ved å kutte gjennom Round Hey og Vale Side for så å komme ut igjen i Old Brow, der jeg måtte ta en pustepause før jeg gjøv løs på det siste strekket opp mot puben The Highland Laddie. Her flater det noe ut, og ved denne puben finner man også nedkjørselen til Seel Park, der jeg nå fikk mitt første glimt av herligheten med heiene/åsene på den andre siden som fantastisk bakteppe. Tankene om en velfortjent pint på Highland Laddie ble derfor straks glemt, da jeg heller gikk for å se om telleapparatene hadde blitt bemannet.

Det hadde de, og med en drøy time til avspark betalte jeg meg inn med £8. Min kommentar om at de måtte være meget spreke som bodde her bragte frem latter blant veteranen i bua, og han fortalte lattermildt at han bodde i åsen på den andre siden, slik at han hadde heftige oppoverbakker begge veier. Jeg ble fortalt at kveldens kampprogram foreløpig ikke hadde kommet, med i samme øyeblikk kom en person fra ledelsen med et par esker som inneholdt programmene. For £2 fikk jeg byttet til meg et eksemplar av programmet som var både flott, interessant og innholdsrikt. Men jeg puttet det foreløpig i posen for først å benytte anledningen til å ta en runde rundt det flotte anlegget. For her snakker vi om en virkelig perle av et stadion!

Man kommer inn på den ene langsiden, mellom hovedtribunen og klubbhuset. For en gangs skyld valgte jeg å ta runden mot klokka da dette akkurat nå var mest hensiktsmessig da fremkomsten bortenfor hovedtribunen virket å være foreløpig blokkert av lagledere og spillere som hadde allmannamøte og gjorde seg klar til oppvarming. Derfor gikk jeg først ned på nærmeste kortside til høyre for meg, der en flott og klassisk ståtribune strekker seg omtrent 3/4 av banens bredde. Den gir tak over hodet til de som står på de bortimot ti betongtrinnene, og har også 6-7 hvite bølgebrytere. Ved siden av denne, nærmest klubbhuset, står et lite bygg i mur som jeg ikke vet funksjonen til, men jeg mistenker at det kan være en redskapsbod.

På bortre langside er det hard standing og tre-fire betongtrinn i hele banens lengde, og midt på denne langsiden har man også tak over hodet i form av en liten ståtribune som egentlig kun er et overbygg over betongtrinnene her. Tilsvarende er det hard standing og to-tre betongtrinn på bortre kortside, der man står under åpen himmel. Her er nok den lave muren i bakkant medvirkende til at vinduene til huset rett på utsiden sannsynligvis er litt utsatt, og det er nok et stort antall baller som havner i hagen(e) på utsiden her.

Men sammen med den andre kortsiden er det langsiden med hovedtribunen som virkelig oser karakter, godt hjulpet av en fantastisk beliggenhet og utsikt. Her har man først klassiske seksjoner av ståtribune under åpen himmel, før man kommer bort til hovedtribunen. Sistnevnte er virkelig flott, og er en sittetribune med fundament i murstein og et karakteristisk overbygg med svartbeisede søyler. Denne sittetribunen ligger tilbaketrukket øverst på anlegget med ståplasser i forkant. Foran her står laglederbenkene i murstein.

På bortsiden av hovedtribunen, nær stedet jeg kom inn, er den tilknyttet et mursteinsbygg som huser noen kontorer samt klubbens tea bar. Den klassiske ståtribunen som i forkanten strekker seg i hele banens lengde strekker seg selvsagt dermed helt mot hjørnet der jeg startet min rundtur, og på den bortre del av denne langsiden ligger øverst på tribunen bygget som huser klubbens bar. Nå hadde jeg da virkelig gjort meg fortjent til en etterlengtet pint, og i den fine baren bestilte jeg meg en pint med Strongbow.

Mens bartenderen tappet la jeg merke til at en rekke visdomsord som var hengt opp rundt barområdet. «Please be patient with the bartender, even a toilet can only serve one arsehole at the time» og «Life is like toilet paper, you’re either on a roll or taking shit from some arsehole» vitner i hvert fall om at noen har humor her, og med min pint i hånden kunne jeg kikke litt rundt på gamle bilder, nyhetssaker og utmerkelser som hadde fått en plass på veggen. I enden av lokalet hadde man også sin egen mural i form av klubblogoen malt på veggen. Og sannelig hadde man ikke også et eget koselig røykeområde på utsiden, der det i en liten hage var satt ut flere bord. Men nå var det endelig på tide å kikke litt i det gode programmet, som jeg ganske umiddelbart bestemte meg for å gi tommelen opp.

Mossley spiller som mange vil vite i Northern Premier League Division One North, og hadde som resten av NPL sesongstartet på lørdagen få dager tidligere. Da hadde de tatt med seg ett poeng hjem fra North Yorkshire etter at en vanvittig kamp mot Harrogate Railway Athletic endte 5-5! De siste sesongene har man vekslet mellom å kjempe om playoff og å slite mer på nedre halvdel, men et par supportere jeg snakket med håpet at man under ledelse av manager-duoen Peter Band og Lloyd Morrison denne sesongen vil kunne gjøre det første, selv om de ikke var helt overbevist. Det er en tøff divisjon, og de tippet ikke overraskende at tittelkampen ville stå mellom klubber som Darlington 1883, Spennymoor Town og ManU-kopiene Salford City.

Dagens motstander var den gamle non-league storheten Northwich Victoria, som faktisk også spilte to sesonger i Football League i 1890-årene, etter å ha vært med å stifte ligaens Division Two i 1892. Så sent som i 2009 spilte klubben i Conference Premier, men de fleste vil vel nå kjenne til den nyere historien med problemene de har hatt som følge av eier Jim Rushe sitt vanstyre. Klubben har ved flere anledninger de siste årene befunnet seg i en krise som til tider har virket å aldri ta slutt, og mange vil nok huske degraderingen til NPL 1 North for et par år siden. Da hadde allerede supporterne fått nok og stiftet sin egen klubb, 1874 Northwich, som har i stor grad har ribbet den opprinnelige klubben for fans.

Dette er imidlertid tatt for seg flere ganger tidligere, men jeg nøyer meg med å konstatere at det i det minste var noen tilreisende bortesupportere på Seel Park, og uten å gå inn på sensitive temaer fikk jeg høre at de håpet å kunne kjempe om en plass i playoff for å forhåpentligvis starte klatringen oppover i systemet igjen. Mer bekymringsfullt er det kanskje at de er hjemløse etter at eierne solgte deres nybygde stadion (som få år tidligere var bygget etter at hadde forlatt sin gamle Drill Field – antatt å være verdens eldste fotballstadion der fotball hadde blitt spilt kontinuerlig) til en kjemisk fabrikk, og nå spiller sine kamper i Flixton. For øvrig hadde også The Vics startet sesongen med uavgjort etter 0-0 hjemme mot Kendal Town.

Rett ved der jeg satt ble jeg plutselig oppmerksom på noen bilder og minner fra 1979/80-sesongens finale i FA Trophy, da Mossley til slutt måtte gi tapt for Dagenham (en av klubbene som senere slo seg sammen for a danne Dagenham & Redbridge) i Wembley-finalen som likevel står som et stolt øyeblikk i klubbens historie. Med ny pint i plastglass tok jeg med ti minutter til avspark ta oppstilling på ståtribunen utenfor klubbhuset, der jeg kunne beundre den vakre utsikten mens jeg kikket utover det flotte anlegget. Jeg forsøkte å forestille meg hvordan det så ut her da man i 1946 hadde nesten 7 000 tilskuere til stede da man møtte lokalrival Stalybridge Celtic til kamp i Cheshire League. Smått uvirkelig i dag!

Det var gjestene som startet best, og allerede i kampens tredje minutt hadde de ballen i nettet, men Josh Amis ble vinket av for offside. Imidlertid tok det kun ytterligere fire minutter før Vics tok ledelsen etter at en Mossley-spiller mistet ballen på egen banehalvdel. Stuart Cook spilte gjennom Gary Burnett som sendte ballen i mål bak hjemmekeeper Liam Higginbotham. Josh Amis kunne kort etter doblet ledelsen da han upresset fikk heade på mål fra kort hold, men hans avslutning var svak og gikk rett i klypene til Higginbotham. Gjestenes taktikk syntes å fungere godt, der hjemmelaget slet med å skape noe særlig mot deres storvokste forsvarere, og med hurtige folk fremover på banen var The Vics også skumle offensivt.

Bortelagets bakre firer virket i det hele tatt svært solid, ledet an av tidligere Mossley-spiller Danny Meadowcroft, og The Liliwhites’ beste mulighet i første omgang kom i form av et skudd fra Mike Fish som ble blokkert av Mohamud Ali, og returen som kaptein Steve Foster frekt forsøkte å hælsparke i mål uten å overliste Vics-keeper og -kaptein Tim Deasy. Og da Deasy også reddet et frispark fra Charlie Anderson kunne lagene gå i garderoben på stillingen 0-1. Noe skuffede hjemmesupportere kunne bare håpe på bedring og en snuoperasjon i andre omgang, og trøstet seg foreløpig med brygg fra baren. Undertegnede benyttet pausen til å oppsøke klubbens tea bar, der jeg betalte £2,90 for en steak & onion pie med mushy peas og brun saus.

Etter å ha mesket meg med dette snadderaktige måltidet rakk jeg også å hente meg en ny pint før andre omgang ble sparket i gang, og denne startet med at Vics-manager Jim Gannon foretok et dobbeltbytte. Omgangens første store sjanse tilfalt igjen gjestene, og igjen var det Sturart Cook som spilte gjennom målscorer Burnett, men keeper Higginbotham ordnet flott opp med en dobbeltredning. For The Lilywhites kunne Andrew Keogh utlignet etter flott forarbeid av Steve Foster, men avslutningen var svak og gikk rett på keeper Deasy.

Gjestene trakk stadig flere menn bak ballen og virket fornøyd med å ri på ledelsen – spesielt ved dødball da samtlige spillere ble sendt tilbake i forsvar. Dette frustrerte åpenbart Mossley-spillerne som slet med å spille seg til de helt store sjansene til tross for at de nå hadde mye ball. Klokka tikket i Vics’ favør, og de var da etter hvert som tiden gikk stadig flinkere til å drøye tid ved stopp i spillet. Manet frem av hjemmesupporterne – inkludert undertegnede – var det ringreven Steve Foster og Mike Fish som virket farligst for vertene, og som sto bak det som kom av muligheter. Begge hadde muligheter som ikke ble omsatt, og Mossley kunne fort blitt straffet hardt da målscorer Burnett igjen ble spilt gjennom og pirket ballen forbi keeper Higginbotham. Han skulle bare ta igjen ballen og sette den i det åpne målet, men presterte å skli idet han skulle avslutte, og til voldsom latter ble ballen sleivsparket utenfor mens Burnett falt så lang han var.

Fire tilleggsminutter ble varslet, og Mossley presset nå på med alt de hadde. Men da Charlie Andersons volley gikk like over tverrliggeren fikk gjestene brukt enda et drøyt minutt på å ta utspark, og de klarte å ri av stormen og kunne feire tre poeng på bortebane. Jeg hadde ikke hastverk med å forlate de idylliske omgivelsene, og valgte å bli igjen for en siste pint. I baren snakket jeg med en skuffet hjemmesupporter som kunne fortelle at hans sesongkort hos Mossley kostet £70. Ganske betenkelig når man vet at jeg betalte over halvparten av dette for kun en kamp da jeg gjestet Tottenham senere i uka – og i tillegg en kamp jeg fant langt mindre interessant enn hva tilfellet var med mitt besøk på flotte Seel Park.

Snart fikk jeg også en innføring i hvordan man fastsetter tilskuertallene, da veteranen som hadde bemannet telleapparatene fortale at det hadde vært 92 betalende som hadde kommet gjennom hos ham. Han la imidlertid til at dette ikke var det endelige tilskuertallet, og snart kom et kvinnemenneske fra kontoret og kunne fortelle at det offisielle tallet var 123 da en rekke personer i den gjestende klubbs apparat (selvsagt bortsett fra spillere og trenere såvidt jeg forsto) tydeligvis også skal medregnes, i tillegg til visse andre personer som hadde kommet inn via andre innganger. Så vet man det neste gang man forsøker seg på en manuell telling av tilskuerne på kamper enda lenger ned i systemet..

Etter en siste pint takket jeg for meg og ønsket lykke til før jeg ruslet nedover bakken tilbake mot stasjonen. Bakken som hadde tatt meg et meget drøyt kvarter å gå opp, ble nå tilbakelagt på godt under ti minutter. Ved ankomst Mossley stasjon konstaterte jeg imidlertid at 22.40-toget i følge informasjonstavlen var forsinket med 11 minutter. Dette steg i alarmerende hastighet, og kun fire-fem minutter senere var det økt til en forsinkelse på 23 minutter. En sjekk på National Rail Enquiries’ «live trains» seksjon fortalte at toget fortsatt ikke hadde forlatt startbyen Huddersfield, og da det snart ble varslet om en forsinkelse på 33 minutter, valgte jeg heller å oppsøke den nærliggende puben The Britannia Inn for en pint mens jeg ventet.

Mens jeg lesket strupen og pratet med den trivelige vertinnen registrerte jeg at toget nå i det minste var på vei, og uten å stresse tømte jeg glasset og gikk tilbake til stasjonen der de to andre ventende passasjerene fra tidligere nå hadde forsvunnet. En kikk på informasjonstavla avslørte kanskje grunnen, der avgangen nå sto oppført som kansellert! National Rail Enquiries fortsatte imidlertid å oppdatere og hevdet at toget akkurat hadde forlatt Greenfield, som er under fem minutter fra Mossley. Og ganske riktig, snart kom toget inn på stasjonen uten en eneste passasjer, og med en ansatt som beklaget at de hadde hatt tekniske problemer. Han fortalte dessuten at National Rail Enquiries som regel er mer troverdige enn informasjonstavlene på stasjonen. Jeg var i hvert fall på vei tilbake til Manchester, og kunne snart finne hotellsenga der jeg la meg fornøyd med dagens utflukt. Det eneste som manglet var en hjemmeseier..

English ground # 194:
Mossley v Northwich Victoria 0-1 (0-1)
Northern Premier League Division One North
Seel Park, 19 August 2014
0-1 Gary Burnett (7)
Att: 123
Admission: £8
Programme: £2
Pin badge £2,50

Next game: 20.08.2014: Richmond Town v Hartlepool FC
Previous game: 18.08.2014: Billericay Town v Harrow Borough

More pics

Mandag 18.08.2014: Billericay Town v Harrow Borough

Annonsørinnhold

De beste kuppene innen sport og friluft

Jeg forlot Grazier Arms i Wakefield, og med innkjøpt frokost i form av smørbrød og juice satt jeg meg på toget fra Wakefield Westgate, som ganske nøyaktig to timer senere ankom London Kings Cross. En kort ferd med tuben bragte meg til Liverpool Street, der jeg snart kunne sette meg på toget som skulle frakte meg til Southend Victoria. Med tanke på beliggenheten til Atlantis Guest House i Southend hadde det kanskje vært mer praktisk å ta toget fra London Fenchurch Street til Soutend Central, men gjort er gjort, og jeg tok ikke skade av en liten ekstra gåtur gjennom Southend sentrum.

Etter å ha fått slengt fra meg bagen gikk det ikke altfor lenge før jeg var på vei ut igjen for å innta en lunsj og benytte meg av WiFi-en på den enorme Wetherspoons-puben The Last Post. Min Southend-kompis Scott hadde «mast» på at jeg snart måtte komme til Southend igjen, og det var en av grunnene til at valgte kampen i Billericay denne dagen. Da han nå plutselig måtte avlyse var jeg ikke videre fornøyd for å si det mildt. Ikke bare hadde jeg tatt den lange turen sørover helt fra West Yorkshire, men også valgt Southend som base nærmest utelukkende grunnet dette, i tillegg til at jeg igjen skulle nordover dagen etter. Det hadde ikke vært all verdens med utvalg på fotballmenyen som ga meg vann i munnen denne mandagen, og av bekvemmelighetshensyn hadde jeg vurdert å bli i nord for å se Runcorn Town. Nå skal det sies at jeg nok uansett lutet mot et besøk hos Billericay Town denne kvelden, men om ikke annet ville jeg nok da funnet meg en base i eller i hvert fall nærmere London for å ha en enklere reise dagen etter.

Han mente imidlertid å ha en god grunn, og jeg hadde uansett ikke til hensikt å la dette ødelegge dagen for meg. Jeg valgte i stedet å ta meg en tur for å kikke litt på byens fotballstadioner, og startet med å ta toget en stasjon østover fra Southend Central til Southend East, der jeg etter 10-15 minutters gange kunne entre Southchurch Park. Her spiller klubben Southend Manor på et anlegg som deler navn med parken, og det må sies å være nokså lite spennende. På den ene langsiden står i tillegg til klubbhuset i mur tre tribuner av den nye kjedelige prefabrikerte sorten som har blitt så moderne på nye anlegg i non-league. En av disse er en ståtribune mens de to andre er sittetribuner, og mellom de to sistnevnte er det laget en slags spillertunnel. På motsatt langside står de to laglederbenkene i mur, malt i klubbens gule og sorte farger. Bortsett fra dette er det ingenting av fasiliteter ellers på anlegget, som ser ut til å ha vært langt mer spennende tidligere, før den gamle hovedtribunen ble erstattet med de nye tribunene.

Turen gikk tilbake dit jeg kom fra, før jeg vandret opp til Southend Victoria. Togene herfra til London stopper ved blant annet i Billericay, men når de også stopper ved Prittlewell valgte jeg å hoppe av for å slå i hjel litt tid også her. Rett i nærheten ligger Roots Hall; hjemmebane for langt mer kjente Southend United. Jeg har vært her på kamp flere ganger – faktisk er det i den engelske pyramiden kun Madejski Stadium i Reading som har blitt besøkt flere ganger av undertegnede – men ved mine besøk har jeg stort sett vært i selskap med begersvingende kompiser og har aldri riktig fått surret meg til å ta en ordentlig kikk rundt anlegget. Derfor var det en ypperlig anledning til å gjøre dette nå, og snart sto jeg utenfor et delvis nokså slitent, men meget sjarmerende stadion. Om mangelen på klassiske ståtribuner nå gjør at Roots Hall ikke lenger vil havne voldsomt høyt opp på en liste over mine favoritt-baner, vil det nok om ikke annet gjøre det på en liste over kun all seater anlegg, selv om det dessverre ikke behøver bety all verden. Men Roots Hall er flott. Spesielt sammenlignet med de altfor mange nye Football League anleggene som virker å forsøke overgå hverandre i ensformighet. Jeg skulle gjerne reist tilbake i tid og avlagt et besøk her mens det fortsatt hadde sine klassiske ståtribuner!

Jeg spaserte tilbake til Prittlewell, der jeg ankom akkurat i tide til å hoppe på toget som snaue 25 minutter senere slapp meg av i Billericay. Dette er i høyeste grad en pendlerby for London, der den ligger fire og en halv norsk mil øst for den engelske hovedstaden. Vi befinner oss altså i grevskapet Essex, og det er drøye 35 000 som bor her. Fotballklubben holder til sørvest i byen, drøye halvannen kilometer fra jernbanestasjonen. Mitt utprintede kart lå igjen i Southend, så jeg hoppet i en taxi som skysset meg til min ønskede destinasjon. Etter å ha slått av en prat med en veteran som sto ved inngangspartiet fikk jeg avlevert de £10 man krevde i inngangspenger, og for ytterligere £2 kjøpte jeg også et kampprogram før jeg gikk inn for å gå klubbens hjemmebane New Lodge nærmere etter i sømmene.

Jeg kom inn i det ene hjørnet, der jeg hadde langsiden med hovedtribunen og klubbhuset på min høyre hånd. Jeg valgte imidlertid å gå rundt andre veien, med klokka, og startet med å stikke hodet inn i klubbsjappa som står her i dette hjørnet i form av en blåmalt brakke. Dessverre hadde de ingen pins igjen, så etter en hyggelig liten prat fortsatte jeg min rundtur. På kortsiden nærmest inngangspartiet er det hard standing i tillegg til en liten ganske ordinær ståtribune som står rett bak mål. Denne gir tak over hodet til de som står på de 6-7 betongtrinnene her. På bortre langside er det en lengre tribune som strekker seg rundt 2/3 av banens lengde. Denne består vel egentlig av tre seksjoner, der jeg først ble møtt av en seksjon med klassisk ståtribune. Lenger bort er det to sammenhengende seksjoner med sitteplasser før det igjen går over til hard standing lengst ned mot hjørneflagget.

Over på bortre kortside er det egentlig ved første øyekast et speilbilde av det som befinner seg på motsatt kortside, med en ganske standard ståtribune som dekker snaut halve banens bredde. Men her er betongtrinnene kledd i metall. Mest fasiliteter er det på nærmeste langside, der det er et lappeteppe av tribuner og bygninger. Først kom jeg til klubbens tea bar, som ligger på siden i forkant av klubbhuset. Sistnevnte er først en lav hvit bygning som huser blant annet garderober, før den blir forbundet med en høyere bygning med mursteinsfasade. Bortenfor her står den karakteristiske og noe snodige hovedtribunen med sine sitteplasser, før en lengre seksjon med klassisk ståtribune strekker seg videre nedover mot hjørnet der jeg hadde kommet inn. Her vendte jeg på hælen og gikk tilbake til området mellom hovedtribunen og klubbhuset, der jeg fant klubbens bar.

Her bestilte jeg en pint Strongbow som jeg satt meg ned og nippet til mens jeg bladde i kveldens kampprogram. Jeg hadde ikke sittet der altfor lenge før jeg hørte navnet mitt og kikket opp for å oppdage at groundhopperen Jack Warner også hadde tatt turen til Billericay. Jeg hadde dagen før truffet på ham i Emley, men han hadde tvilt på om han ville se noen mandagskamp, så dette var en overraskelse. Vi ble sittende og prate litt før han gikk for å ta en foto-runde rundt banen, og jeg benyttet anledningen til å få påfyll i glasset samt å slå av en prat med noen av hjemmesupporterne på nabobordet.

«Ricay» hadde startet med to seire og ett tap så langt i Isthmian League Premier Division, etter å ha sesongåpnet med hjemmeseier over Grays Athletic. Dette ble fulgt opp av de supporterne beskrev som et noe ufortjent tap i Leiston, der The Blues hadde ledet før hjemmelaget hadde scoret vinnermålet helt på tampen. Deretter hadde de i East Sussex sikret seg sesongens første borteseier ved å slå Lewes. De innrømmet at Isthmian Premier er en tøff divisjon å ta seg ut av, men mente det ikke var urealistisk å håpe på en plass i playoff. Dagens motstander var Harrow Borough fra nordvest-London, og de hadde startet sesongen med en seier (over Enfield Town) og to knepne tap. Tapene kom imidlertid mot sterk motstand i form av Dulwich Hamlet (borte) og Margate (hjemme) – av mange tippet blant de største favorittene i denne sesongens Isthmian Premier.

Jack returnerte akkurat idet det ble delt ut stensiler med lagoppstilling, slik at vi begge fikk sikret oss et eksemplar. Med drøye fem minutter til avspark var det dessuten på tide å tømme glasset og ta oppstilling på tribunen, og vi valgte oss ståtribunen på den bortre langsiden. Billericay ville med en tomålsseier innta en foreløpig tabelltopp, og hjemmelaget startet friskt og dominerte innledningsvis. Spissen Ricky Benjamin hadde tidlig to gode muligheter til å sende vertene i føringen, og spesielt den siste var stor. Etter en feil av gjestenes Anthony Page kom Benjamin alene med Harrow-keeper Charlie Horlock, men presterte utrolig nok å sette ballen utenfor stolpen med en svak avslutning.

Hans makker Ricky Sappleton var nære på med to headinger, før Harrow fikk en corner med snaut halvspilt omgang. Gjestene hadde allerede signalisert styrke på dødball da Marc Charles-Smith noen minutter tidligere hadde headet like over på en corner fra Shaun Lucien. Denne gangen traff Lucien hodet til forsvarskjempen Michael Peacock som kontant headet Boro i ledelsen til enorm jubel fra medspillere og manager Dave Anderson. The Blues holdt på å utligne umiddelbart ved Frazier Shaw, men hans suser av et skudd traff innsiden av stolpen og spratt i sikkerhet. Etter at Simeon Akinola hadde skutt like utenfor for Harrow, fikk hjemmelaget et mål annullert for offside. Og da hverken vertenes Benjamin eller gjestenes Akinola klarte å utnytte sjanser sent i omgangen, gikk Harrow Borough til pause med ledelse for første gang så langt denne sesongen – og vi kunne gå i baren med 0-1 i protokollen.

Det vil si jeg gikk i baren mens Jack ville gå litt rundt for å ta flere bilder. Denne gang valgte jeg å prate litt med et par bortesupportere, og de var selvsagt fornøyd med tingenes tilstand så langt. Harrow Borough er en klubb som ved flere anledninger har blitt «kritisert» for å være fornøyd med kun å overleve i Isthmian Premier. Det er jo selvsagt ikke ulovlig, men jeg spurte om dette også nå var ambisjonen, og fikk bekreftet at de nok ville si seg fornøyd om de kunne styre klar av nedrykksstriden. Men de håpet samtidig at de kanskje ville kunne kjempe om en plass på øvre halvdel, og det er jo når sant skal sies ikke altfor mange sesonger siden de endte på 5. plass i denne divisjonen. Hva gjelder tittelkampen pekte de ikke overraskende på hardt satsende Margate, som skal ha et budsjett mange Conference Premier-lag ville vært misunnelige på, mens de mente lag som Dulwich Hamlet, Maidstone United og Kingstonian vil gi de hardest kamp om tittelen og det automatiske opprykket.

For andre omgang valgte jeg å bytte langside, og tok heller oppstilling på ståtribunen ved siden av hovedtribunen, der jeg snart fikk selskap av Jack. Harrow Borough kunne doblet sin ledelse i andre omgangs første minutt, men Akinola traff nettveggen fra god posisjon. Nå var det i stedet Billericay som igjen presset på i jakt på en utligning, og gjestene var stadig sjeldnere å se fremover på banen. Dave Anderson hadde tydeligvis gitt ordre om ti mann bak ballen for å satse på kontringer, så det var mest et spørsmål om de klarte å stå imot presset. Det var Anthony Page sterkt medvirkende til at de gjorde da han vant stort sett alt i lufta, og sammen med stopper-kollega Franny Otira fikk han ryddet unna det meste som kom, slik at keeper Horlock sjelden ble satt på alvorlig prøve. Så lenge Billericay pumpet høye innlegg inn, ble de enten vunnet av Page og hans makker, eller plukket ned av Horlock.

Den som etter hvert stjal mer og mer av showet var dommeren, som med stadige avblåsninger og pirk sørget for at en omgang som allerede var nokså svak ble enda mer oppstykket med et utall stopp i spillet. Dette var også medvirkende til at det ble stadig mer ampert både ute på banen og på sidelinjen. Det var nær ved å koke helt over for hjemmefolket da spissen Benjamin (sammen med lagkamerater, supportere og trenerapparat med manager Craig Edwards i spissen) ropte på straffespark da han mente seg ulovlig stoppet av Ola Williams, og dommeren vinket spillet videre til tross for at mange hevdet spissen hadde en god sak. Vertene fortsatte å presse, og målscorer Peacock var i sluttminuttene redningsmann da han ved to anledninger foretok viktige klareringer – først ved å blokkere en heading fra Ricay-kaptein Richard Halle som hadde kurs mot mål, og deretter i form av en glimrende takling etter at en lagkamerat hadde mistet ballen i farlig posisjon. De måtte gjennom noen nervøse tilleggsminutter der de var under konstant beleiring, men omsider kunne de strekke armene i været da dommeren blåste av med 0-1 som sluttresultat.

Hjemmefolket hevdet at hver gang Harrow Borough kommer til Billericay, er det med det for øyet å sparke livskiten ut av deres spillere. Komisk nok snakket jeg kort etter kampslutt med en kar i Harrow-apparatet som uavhengig av dette presterte å si akkurat det samme om Billericay og deres taktikk. Det hadde kanskje ikke vært noen stor forestilling, men hjemmelagets avgjørelse om å flytte flere av sine midtukekamper til mandag kveld hadde muligens fungert denne gang, for 302 tilskuere på en mandagskveld var vel ikke helt galt for The Blues. Jack tilbød seg å gi meg skyss tilbake til Billericay stasjon, og jeg takket høflig ja. Snart befant jeg meg på toget tilbake til Southend, hvor jeg unnet meg en siste pint på The Last Post, der en voldsom mengde feststemte mennesker hadde vorspiel. Men jeg fikk omsider revet meg løs fra en jentegjeng og trakk meg tilbake til Atlantis Guest House for å dyrke søvnkunsten. Jeg hadde tross alt nok en lang reise nordover igjen dagen etter.

English ground # 193:
Billericay Town v Harrow Borough 0-1 (0-1)
Isthmian League Premier Division
New Lodge, 18 August 2014
0-1 Michael Peacock (22)
Att: 302
Admission: £10
Programme: £2
Pin badge: n/a

Next game: 19.08.2014: Mossley v Northwich Victoria
Previous game: 17.08.2014: AFC Emley v Ashton Athletic

More pics

Søndag 17.08.2014: AFC Emley v Ashton Athletic

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Frisk og rask forlot jeg Claydens B&B, og der og da var jeg nokså glad for at jeg ikke hadde latt meg friste av Cleethorpes’ uteliv kvelden før. På den korte spaserturen ned til Cleethorpes stasjon stoppet jeg for å innta en full english breakfast på puben The Coliseum Picture Theatre, før jeg kunne sette meg på 10.26-toget til Manchester Airport som allerede ventet på perrongen da jeg ankom stasjonen kvarteret før avgang. Nå skulle jeg ikke bli med riktig så langt, og i Doncaster hoppet jeg av for å gjøre et kjapt togbytte på min vei til Wakefield. Få minutter over tolv gikk jeg ut av stasjonen Wakefield Westgate, og selv om jeg hadde booket rom på Graziers Arms hadde jeg ikke tenkt å sjekke inn ennå.

Da jeg et par uker i forveien overnattet her i forbindelse med mitt besøk hos Ossett Albion erfarte jeg nemlig at dette er en pub som ikke har innsjekking før klokka 14 og som ikke åpner for servering før klokka 16, så jeg gadd ikke å slepe med meg bagen ned dit bare for å finne stedet ubetjent og stengt og eventuelt måtte drasse med meg bagen tilbake igjen etter bomtur. Derfor hadde jeg bestemt meg for å ta med meg bagen på kamp i Emley og heller sjekke inn da jeg returnerte en gang i løpet av ettermiddagen eller kvelden.

Buss nummer 232 til Huddersfield skulle plukke opp nede på Westgate klokka 12.53, og et lite minutt eller to forsinket stoppet den på mitt signal. Jeg betalte £4,60 for en dagsbillett og var snart på vei sørvestover ut av Wakefield og opp i West Yorkshires heilandskap. AFC Emley er blant klubbene som spiller høyest over havet i den engelske pyramiden – kun fire stadioner ligger høyere, og jeg har tidligere selv blitt offer for avlysning her grunnet snø, selv om jeg den gang ble klar over dette i god tid og uten problem klarte å finne en reserveløsning. Denne gang var det vel ingen umiddelbar fare for snø, og etter en drøy halvtime på bussen steg jeg av på Upper Lane, rett ved The Welfare Ground.

Emley er en liten landsby med snaue 2 000 innbyggere, som altså ligger oppe i høylandet omtrent midt mellom Wakefield i nordøst, Barnsley i sørøst, og Huddersfield i nord-nordvest. Her har både landbruk og senere gruvedrift hatt en viktig rolle, men Emley er nok for mange i dag mest kjent for den høye telekommunikasjons-masten på Emley Moor. Med sine drøye 330 meter skal dette være Storbritannias høyeste konstruksjon, og på vei fra Wakefield kunne jeg se den lenge før vi i det hele tatt nærmet oss Emley.

Allerede da jeg kom inn på parkeringsplassen kunne jeg se at anlegget også fra utsiden domineres av klubbens vinrøde og lyseblå farger som man gjerne assosierer med klubber som West Ham United, Aston Villa, eller Burnley. Inngangspengene på £6 ble betalt, og for ytterligere £1,50 rasket jeg også med meg et godt og innholdsrikt kampprogram. Jeg hadde sett frem til besøket her, og da dette FA cupoppgjøret ble flyttet til søndagen grunnet cricket (som man deler den ene langsiden med) var jeg ikke sen om å spikre mitt besøk på The Welfare Ground.

Klubben har også en interessant historie i seg selv, der forgjengeren Emley AFC på begynnelsen av 1990-årene tok seg helt opp i Northern Premier League Premier Division. I 2000/01-sesongen gjorde de sin beste ligainnsats ved å bli nummer to i denne divisjonen, kun ett poeng bak Stalybridge Celtic og et opprykk til Conference (det vi i dag kjenner som Conference Premier, da Conference North/South ikke ble introdusert før i 2004). Dessverre for Emley skjerpet etter hvert NPL sine stadionkrav, og da The Welfare Ground ikke lenger var tilfredsstillende for spill på dette nivået valgte klubben i 2000 å flytte til Wakefield.

Dette falt ikke i videre god jord hos supporterne som da man i 2003 også byttet navn til Wakefield & Emley følte at det ikke lenger var deres klubb. Men reservelaget, som spilte i Northern Counties East Leagues egen Reserve Division, fortsatte å spille sine hjemmekamper i Emley, og disse kampene hadde som regel flere tilskuere enn førstelagets kamper i rugby-byen Wakefield. Da NCEL deretter valgte å legge ned sin Reserve Division hadde Emley-folket fått nok, og stiftet i 2005 dagens klubb; AFC Emley. Forgjengeren valgte deretter å fjerne Emley-navnet fra klubbens navn, og ble til det Wakefield FC vi kjenner fra de senere år. Sistnevnte klubb har dog slitt voldsomt med publikumstekke i det som jeg nevnte er en utpreget rugby-by, og valgte etter sist sesong å flytte ut fra rugbyklubben Wakefield Trinity Wildcats’ flotte Belle Vue der de ikke lenger hadde råd til å banedele.

Interessant nok var det nettopp i Emley man nå hadde planer om å banedele, og forgjengeren skulle altså returnere «hjem» til et samfunn som hadde vendt dem ryggen og stiftet en ny, egen klubb. Men her ligger nok også noe av grunnen til at AFC Emley sies å ha vært i visse økonomiske problemer i sommer, for før Wakefield FC i det hele tatt rakk å flytte tilbake til Emley valgte de i stedet å legge ned driften i løpet av sommeren. Wakefield FC er altså historie, og et AFC Emley som ganske åpenbart har budsjettert med inntekter i form av baneleie fant seg plutselig i økonomisk knipe. Man kan si til det kjedsommelige at man aldri skal budsjettere med eller bruke penger man ikke har før de faktisk står på bok, men slik er selvsagt ikke alltid realiteten. Uansett ble jeg nå fortalt at man tross alt var i ferd med å få skuta på rett kjøl igjen.

Man kommer inn på The Welfare Ground i det ene hjørnet, og umiddelbart til venstre har man et mursteinsbygg som huser blant annet garderobene, og sikkert også kontorer etc. Bortenfor denne står anleggets hovedtribune i form av den flotte Grandstand, og det er mellom disse to at man entrer klubbhusets koselige bar på enden av mursteinsbygget. I første omgang gikk jeg rett hit for å få satt fra meg bagen før jeg foretok min sedvanlige runde rundt banen, og en eldre kar bak bardisken bød meg å bare sette fra meg bagen, så skulle han sette den på bakrommet. Jeg ventet ikke på at han skulle tappe ferdig pinten til den ventende kunden, men lovet å snart returnere for et glass, og strøk på dør for å fullføre min runde.

Den nevnte flotte Grandstand er ganske dominerende og er en sittetribune med en blanding av gule og (slitte) vinrøde seter. Den er opphøyet fra bakken og entres via trapper i forkant. Den strekker seg ikke mer enn drøyt kvarte banens lengde, og begge laglederbenkene i forkant står ved siden av hverandre bortenfor denne tribunen. I enden av Grandstand er det en tea bar. Lenger ned langs denne langsiden er det kun såkalt hard standing. Det er også tilfelle på bortre kortside, mens det på bortre langside ikke engang er hard standing. Her er det kun gress, da banen går over i cricketbanen ved siden av, og da det dagen før hadde vært cricketkamp her var det altså grunnen til at denne kampen var flyttet til søndag.

Dette er overhodet ikke noe ukjent fenomen for klubber som deler sitt anlegg med cricket, der man tidlig i sesongen ofte må flytte kamper – spesielt i cupene – eller starte sesongen med en rekke bortekamper. Vel, tilbake på nærmeste kortside konstaterte jeg at man her har en ståtribune som er virkelig fjong. Den strekker seg nesten hele banens bredde, og er herlig usymmetrisk med tre sammenhengende seksjoner i ulik høyde. Den har selvsagt fått en overhaling med vinrød maling, mens stolpene i front er lyseblå. I bakgrunnen av denne tribunen ser man fra andre deler av anlegget den nevnte masten tårne over som bakteppe. Ikke overraskende ble det også tidlig klart at dagens kamp hadde tiltrukket seg en mengde groundhoppere.

På min vei rundt banen traff jeg først på mannen bak bloggen The Onion Bag, som senere den dagen klarte å fange meg med sitt kamera. Etter å ha slått av en prat med ham inntok jeg som lovet baren for å leske strupen med en pint Strongbow. Der fikk jeg også sikret meg en pin i bytte mot noe stive £3,75, før jeg kunne sette meg ned og kikke litt i det gode kampprogrammet. Klubbens bar er nokså liten og veldig koselig, og selv vegg-til-vegg teppet bar klubbens klubbens farger og ikke minst logo. På veggen henger memorabilia fra klubbens (og forgjengerens) historie, og de respektive lags drakter fra forgjengerens FA cupoppgjør mot selveste West Ham United i 1997/98-sesongen vitner om tidligere cupbragder.

Den gang hadde Emley-klubben i kvalifiseringsrundene tatt seg av Workington, Durham City, Belper Town, og det som den gang het Nuneaton Borough. I de ordinære rundene måtte både Morecambe og Lincoln City se seg slått etter omkamp og straffesparkkonkurranser i henholdsvis første og andre runde, før altså West Ham United ventet på Boleyn Ground i tredje runde. Der forlot de øst-London med æren i behold etter at storlaget kun vant 2-1, og på et tidspunkt utlignet faktisk Emley til 1-1 og sørget for nerver i cockney-leiren.

AFC Emley spiller nå til daglig i Northern Counties East League Division One, der de sesongåpnet med storseier på besøk hos Grimsby Borough. 8-1 sto det i Emleys favør ved kampslutt, men jeg var fortsatt usikker på om at dette sa mest om AFC Emley eller Grimsby Borough. Jeg hadde jo dagen før sett sistnevnte gjøre en godkjent kamp i lokaloppgjøret i Louth, men føler vel ikke at den kampen var helt representativ for styrkeforholdet de to imellom. Nå var jeg spent på Emley, og representanter for hjemmelaget innrømmet at de håpet å kunne kjempe i toppen og om opprykk. Men nå var det igjen altså FA Cup det dreide seg om.

Motstander denne dagen var Ashton Athletic, og i tillegg til de £1500 fra FA var gulroten en plass i FA cupens Preliminary Round der det allerede var klart at en bortekamp mot Northwich Victoria ventet vinneren. Ashton Athletic hører geografisk hjemme i Ashton-in-Makerfield helt vest i grevskapet Greater Manchester, rett sør for Wigan. Sportslig sett befinner de seg i North West Counties League Premier Division – altså non leagues step 5, og ett nivå høyere enn Emley. Likevel mistenkte jeg faktisk at hjemmelaget skulle kunne gi de hard kamp om avansementet.

I baren traff jeg også på denne Peterborough-supporteren jeg ikke er klar om å huske navnet på, men som jeg har tidligere har truffet ved en rekke anledninger – senest to dager tidligere i Staveley. Etter et tips fra en groundhopper tidligere på turen valgte jeg også å gå til innkjøp av en bok de hadde til salgs bak baren, og for £10 viste «Route 66: A journey around the football grounds of Yorkshire» seg å være et kupp. I løpet av 2011/12-sesongen reiser forfatteren rundt og besøker samtlige av Yorkshires fotballklubber ned til og med non leagues step 7. Interessant lesning, selv om det til tider kan bli litt tynn suppe der man gjerne skulle sett ham gå mer i dybden. Samtidig betalte jeg også rimelige £1 for heftet «90 years of History: Emley AFC 1903-1993», før jeg tømte glasset og gikk ut i vinden.

Utenfor baren traff jeg på ytterligere et par kjente fjes i form av groundhopperen Jack Warner, som jeg også støtte på ved mitt besøk ved Harwich & Parkestons fantastiske Royal Oak. Han var der sammen med en kjent karakter i groundhoppermiljøet; nemlig Chris Berezai, som er mannen bak GroundhopUK som arrangerer diverse «hops». Etter en interessant prat med disse to valgte jeg å følge Jacks anbefaling ved å oppsøke klubbens tea bar for å teste deres ekte hjemmelagde pai. For £3 fikk jeg servert en herlig meat & potato pie med mushy peas (ertestuing) og brun saus. Her snakker vi ekte fotballmat!

Kampen ble sparket i gang, og det var umiddelbart tydelig at den kraftige vindene ville spille en viktig rolle. Her oppe i heilandskapet er vel ikke det noe man er uvant med, men i første omgang var det gjestene som hadde medvind. Emley-keeper Adam Lawler slet i det hele tatt med å få sine utspill til å nå frem til midtstreken, der de høye ballene stoppet opp i vinden og raskt gikk inn for landing. Dermed var det nok klokt å holde ballen mest mulig langs bakken, og det var de tilreisende som ved hjelp av medvinden hadde et spillemessig initiativ og mest ballinnehav. Men NWCL-laget klarte ikke å utnytte denne fordelen, og hadde problemer med å spille seg frem til noe særlig med målsjanser.

I stedet var det faktisk hjemmelaget som tross gjestenes overtak skapte de største sjansene. Deres nye stjerneskudd, Max Leonard, som hadde scoret hattrick i sesongåpningen, skjøt like utenfor. Kaptein Ryan Brook så deretter sitt skudd reddet av Ashton-keeper Daniel Lever. Ashton fortsatte å dominere banespillet, men de klarte aldri å skape alvorlige problemer for et hjemmelag som forsvarte seg godt uten å bli satt på de helt store prøvelser, og fra min plass oppe på Grandstand sammen med Chris og Jack kunne jeg konstatere at dommeren blåste for pause med 0-0 i protokollen.

Pausen ble tilbragt i klubbens koselige bar, der også Jack hadde funnet ut at han skulle gå til innkjøp av «Route 66» boka. Jeg fikk dessuten lest litt mer i kampprogrammet mens jeg nippet til min Strongbow, og en liten prat med noen representanter for hjemmesupporterne vitnet dessuten om optimistiske Emley-fans som nå håpet å dra nytte av vindforholdene. Fra et par eldre supportere fikk jeg også også høre historien om hvordan den tidligere klubben hadde klatret nesten opp til non leagues øverste nivå for deretter å flyttes til Wakefield. Og jammen kom de ikke også med en førstehånds beskrivelse fra cupeventyret i 1997/98.

Ashton Athletic ble raskt straffet for å ikke ha klart å dra nytte av medvinden i første omgang, da vertene tok ledelsen kun et par minutter ut i andre omgang. Max Leonard sendte i vei et skudd som endret retning i en spiller og suste inn i krysset bak keeper Daniel Lever. Kun snaue to minutter senere måtte Lever igjen plukke ballen ut av nettmaskene etter å ha gitt en unødvendig retur som Reuben Jerome satt i mål til 2-0. Sistnevnte er bror av Football League spiller Cameron Jerome (med en fortid i blant annet Birmingham City og Stoke City), og også en tredje bror – Samuel Jerome – spiller for Emley. Til alt overmål har også deres far, Hanson Jerome, en lengre karriere hos forgjengeren Emley AFC.

Man skulle kanskje tro at det nå gikk mot en grei hjemmeseier, men etter at de doblet ledelsen begynte faktisk Emley å slite mer med et Ashton-lag som kjempet frenetisk for å komme inn i kampen igjen. Og da bror Samuel Jerome var uheldig og satt ballen i eget nett etter 58 minutter, var det spenning igjen. Dette var det Ashton trengte, og nå presset de stadig kraftigere på for en utligning. Hjemmekeeper Adam Lawler måtte flere ganger i aksjon, og både Ryan Small, Michael Downing og Adam Storey hadde gode sjanser til å utligne. Spesielt på sistnevntes avslutning gjorde Lawler en kanonredning som reddet hjemmelaget. Nervene var i høyspenn på The Welfare Ground, og fire minutter på overtid fikk Ashton frispark i farlig posisjon. Men da innbytter Sam Bailey sendte ballen over kunne majoriteten av de 165 tilskuerne slippe jubelen løs og feire avansement for The Pewits.

Tilbake i baren ble det tid til en siste pint og en kort samtale med en representant for gjestenes trenerapparat. Ashton Athletic endte forrige sesong på 6. plass i NWCL Premier Division, og han hadde som ambisjon å igjen være blant topp seks. Han innrømmet imidlertid at de nok ikke hadde noen forutsetninger for å kunne blande seg inn i den absolutte toppkampen, der han ikke overraskende spådde at tittelkampen ville stå mellom Runcorn Linnets og Glossop North End. For å slippe å vente to timer på neste buss valgte jeg å ta 17.25-bussen tilbake til Wakefield, og etter å ha fått hentet bagen og takket for meg gikk ferden nordøstover igjen. Jeg fikk sjekket inn på Grazier Arms, der jeg snart fikk selskap av en venninne fra området, og etter å ha hygget oss noen timer der gikk jeg etter nok en fin dag til sengs for å få meg litt søvn før en lang tur sørover dagen etter.

English ground # 192:
AFC Emley v Ashton Athletic 2-1 (0-0)
FA Cup, Extra Preliminary Round
The Welfare Ground, 17 August 2014
1-0 Max Leonard (48)
2-0 Reuben Jerome (50)
2-1 Samuel Jerome (og, 58)
Att: 165
Admission: £6
Programme: £1,50
Pin badge: £3,75

Next game: 18.08.2014: Billericay Town v Harrow Borough
Previous game: 16.08.2014: Louth Town v Grimsby Borough

More pics

Lørdag 16.08.2014: Louth Town v Grimsby Borough

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Jeg forsynte meg fra Ibis-hotellets varme frokostbuffet før jeg nydusjet og fjong kunne traske bort til Sheffield stasjon for å sette meg på 09.10-toget til Cleethorpes. Mens vi beveget oss østover (vel, først litt nordøstover og deretter østover) duppet jeg litt innimellom en nøyere kikk på gårsdagens kampprogram fra Staveley. Etter en time og tre kvarter kunne jeg stige av og gå de fem minuttene fra Cleethorpes stasjon opp til Isaac’s Hill, der jeg hadde booket rom på et B&B ved navn Claydens. Jeg var meget tidlig ute og hadde egentlig kun planer om å kaste fra meg bagen for å sjekke inn senere etter retur fra dagens fotballkamp, men den trivelige verten kunne fortelle at han allerede hadde rommet klart til innsjekking.

Jeg stresset snart av gårde igjen for å rekke neste tog tilbake til Grimsby Town stasjon. Den korte togturen tok noen få minutter, og jeg unnet meg en pint på puben The Yarborough Hotel mens jeg benyttet meg av deres WiFi. Denne dagen hadde jeg planlagt å besøke Louth Town, og via Twitter hadde jeg fått beskjed om å ta kontakt med deres klubbsekretær Rick. I følge min gamle Belfry-kompis Mark, som er fra Grimsby, kjører man fra Grimsby ned til Louth på en snau halvtime. Men bussen kjører selvsagt en ordentlig melkerute, og bruker drøye 50 minutter til busstasjonen i Louth. Jeg tømte omsider glasset og gikk for å finne bussholdeplassen rett rundt hjørnet utenfor Abbeygate Shopping Centre, der buss nummer 51 skulle plukke opp klokka 12.46. Den var i rute, og snart var jeg på vei sørover mot Louth, som er en koselig liten markedsby med drøyt 15 000 innbyggere.

Da vi hadde kommet oss ut av Grimsby og kjørte gjennom det «nord-Lincolnshirske» landskap forsto jeg snart hva Mark hadde ment med melkerute, da bussen snart dreide av for å kjøre gjennom en rekke små landsbyer på sin vei sørover. Men etter snaue 50 minutter kunne jeg omsider hoppe av utenfor Cordeaux School, et par stopp før byens busstasjon. Herfra hadde jeg 20 minutters gange ned til Park Avenue, der Louth Town holder til. Blant annet ved hjelp av mitt abonnement på det eminente bladet Groundtastic hadde jeg funnet ut at klubben sannsynligvis vil flytte på seg i nær fremtid og at Park Avenue snart vil være historie. Det var en tungtveiende grunn til at det ble min utvalgte destinasjon denne dagen, og snart svingte jeg til høyre ned Park Avenue der jeg etter et øyeblikks knoting fant riktig oppkjørsel til Park Avenue Stadium.

Det kostet £4 for inngang, men med en times tid til avspark hadde fortsatt ikke dagens kampprogram ankommet, så jeg la i stedet umiddelbart ut på min runde rundt banen. Jeg kom inn på den ene langsiden, der det store mursteinsbygget jeg hadde sett fra parkeringsplassen er anleggets eneste bygning. Inngangspartiet er rett ved siden av denne, og jeg startet min runde ved å dreie til venstre, vekk fra dette bygget. Over på den nærmeste kortsiden er det ingen fasiliteter, og kun såkalt hard standing.

Det er tilfellet også på bortre langside, og som ved de to kortsidene blir anlegget her omkranset av et nokså vaklevorent tregjerde. Midt på denne langsiden står det også rett på utsiden av gjerdet et høyt stillas som kikker over gjerdet, og som har en plattform som fungerer som utkikkspost. Det er uvvist hva slags funksjon denne konstruksjonen normalt har, men det hang i det minste et svart og hvitt Louth Town-flagg på dette stillaset. Også på bortre kortside er det kun hard standing, og deler av det ytre gjerdet er her erstattet av en vegg av vegetasjon i form av buskas og trær.

Tilbake på langsiden der jeg hadde kommet inn, domineres anlegget av det store nevnte bygget som huser alt som er av fasiliteter på Park Avenue. Det strekker seg i underkant av halve banens lengde, og står midt på langsiden. Foran på bygget finner man anleggets eneste tribune(r) i form av betongtrinn med benkerader innstallert. Foran her er også de nokså små laglederbenkene, og denne tribunen er spesiell i den forstand at spillertunnelen mellom de to laglederbenkene gjør at man ikke kan gå fra den ene siden av tribunen til den andre uten å benytte seg av en grind ut til banen på hver side av laglederbenkene. Men på hver ende av dette bygget har man trapper opp til andre etasje hvor man finner klubbhusets ganske store bar, og via denne kan man gå fra den ene siden til den andre. Herfra har man også panoramautsikt over banen, og det vil ikke overraske meg om mange velger å se kampene herfra.

Programmene hadde nå ankommet, og jeg byttet £1 mot et eksemplar før jeg forserte trappa opp til baren i andre etasje. Her fikk jeg kvinnemennesket bak baren til å fiske frem en boks Strongbow fra kjøleskapet, og £2 fattigere kunne jeg sette meg ned for å bla litt i programmet som ikke var altfor tjukt, men som likevel hadde det vesentligste av informasjon og et par interessante spalter. Etter en røykepause spurte jeg etter Rick slik jeg hadde lovet, og noen minutter senere kom klubbsekretæren for å ønske sin norske gjest velkommen. Han ville gjerne høre mer om min rundreise, og tok billedlig talt hatten av for mitt program og min reiserute. Selv var jeg mer interessert i å høre litt om hans forventninger for sesongen, og før han måtte løpe av gårde for å passe noen av sine plikter for kampdagen rakk han å gi meg et kort innblikk i disse.

Louth Town spiller i Northern Counties East League Division One (non leagues step 6, og nivå 10 totalt), og hadde startet sesongen forrykende med å slå en av de forventede tittelkandidatene, Eccleshill United, hele 6-0 – og det attpåtil på bortebane! Nå forventet riktignok Rick at Eccleshill United ville komme langt sterkere utover i sesongen, da flere av spillerne deres kom tilbake etter sommerferie. Deres spillerstall består nemlig av hovedsakelig amerikanske studenter med stipend på Richmond International Academy i Leeds. Dessuten hadde de vel kanskje ikke helt summet seg etter at deres manager Lee Duxbury overraskende sa opp sin stilling få dager før seriestart. Men uansett var det en svært sterk seier av Louth Town, og Rick håpet at de ville kunne være med å kjempe i toppen, der han i tillegg til Eccleshill også så for seg lag som Shirebrook Town og ikke minst AFC Emley, som hadde hatt en solid sesongstart og ledet tabellen etter seier i begge sine to kamper så langt med en imponerende målforskjell på 11-2.

Louth skulle nå imidlertid spille sin andre kamp, og kunne med storseier overta tabelltoppen. Og i en treningskamp kun to uker tidligere hadde The White Wolves, som Louth-laget kalles, knust dagens motstander Grimsby Borough hele 7-0. Det var vel kanskje litt optimistisk å forvente tilsvarende i dag, men det faktum at Grimsby Borough faktisk ble stiftet (i 2003) på en pub i nettopp Louth er et interessant poeng i forhold til dette oppgjøret. For Grimsby Borough sin del hadde de startet sesongen alt annet enn imponerende, ved å tape hele 1-8 på hjemmebane for AFC Emley. Da morgendagen ville ha det til at et besøk hos nettopp AFC Emley ventet, bød denne helgen på en fin anledning til å sammenligne Louth og Emley, og kanskje få svar på om det var Grimsby Borough som var dårlige eller AFC Emley som var sterke.

Det nærmet seg avspark, og jeg forsøkte forgjeves å få tak i lagoppstillingene. Her ble de ikke delt ut på stensiler, og heller ikke skrevet opp på en tavle slik man gjerne ser nedover i pyramiden. Min redningsmann ble Rick, som var opptatt nede ved laglederbenkene. Han bød meg gå opp i baren og finne en mappe i kofferten hans, der jeg skulle være kar om å finne lagoppstillingene. Jeg følte meg ikke helt komfortabel med å rote rundt i hans koffert, men her har man i det minste tiltro til sin sine besøkende..

Jeg fant om ikke annet hjemmelagets lagoppstilling idet Rick kom for å høre om jeg hadde funnet «den skjulte skatten». Han kom plutselig på at han hadde lånt bort arket med bortelagets lagoppstilling til manager Paul Walden, og før jeg rakk å komme med innvendinger hadde han strenet av gårde mot garderobene for å hente det til meg. Jeg nøyde meg med å ta et bilde av de to slik at jeg hadde navnene for hånden, og takket ham hjertelig for hjelpen før jeg med få minutter til avspark tok oppstilling til den ene siden for tribunen.

Mange hadde nok regnet med enveiskjøring fra Louth Town sin side, men den forventede kvalitetsforskjellen var ikke særlig tydelig i et lokaloppgjør som startet ganske tregt og med få sjanser. Det var mest spill på midtbanen, og begge lag slet offensivt med de avgjørende pasningene. Lee Croft skjøt like over for hjemmelaget, men over halve omgangen var spilt før keeperne ble satt på prøve. Gjestene kunne tatt en noe overraskende ledelse etter en halvtime, da Rob Bryant ble flott spilt gjennom av David Deane. Bryant løp fra sin oppasser, men med keeper Craig Wherry på vei ut traff ikke hans avslutning målet. Vertene hadde etter dette noen tilløp til gode angrep, men så var det dette med den avgjørende siste pasningen da.. Det var i det hele tatt en nokså sjansefattig første omgang som ebbet ut med 0-0 foran 114 tilskuere.

Pausen ble tilbragt i baren, der jeg gikk til innkjøp av en ny boks Strongbow, samt en bacon & sausage bap (£2,50). Dessverre kunne de bak disken meddele at de ikke hadde flere pins igjen, men jeg hadde ikke til hensikt å la det legge noen demper på mitt besøk. I stedet spurte jeg ut Rick om temaet flytting og nytt stadion, og han kunne bekrefte at så var tilfelle. Imidlertid har de ikke fått godkjent planene ennå, og man vil etter alle solemerker spille her på Park Avenue i hvert fall frem til sommeren 2016. Da håper de å kunne ha klart et nytt stadion ved et industriområde i byens nordlige utkant.

Jeg kunne selv se plantegningene i baren, og det er snakk om et anlegg med en sittetribune med plass til 125 tilskuere, samt to mindre ståtribuner som hver vil kunne huse 75 tilskuere. Dessverre inkluderer planene også kunstgress. Park Avenue vil selges til et firma som ønsker å bygge 98 boliger her, og dette er årsaken til at Sport England har protestert mot stadionsalget. De mener at tapet av et gressareal som huser to naturgressbaner ikke vil kunne erstattes av en enkelt kunstgressbane utenfor sentrumskjernen i byens nordlige utkant. Den som lever får se..

Hjemmelaget startet andre omgang i et noe høyere tempo, men slet fortsatt med å spille seg frem til de helt store sjansene. Inntil det 52. minutt.. Da fikk gjestene kun halvveis klarert etter en dødball, og innlegget fra Liam Wright ble på bakerste stolpe headet tilbake av kaptein Carl Martin. Jamie Coulson hadde en enkel oppgave med å sette ballen i mål til 1-0. Men de som regnet med at slusene nå ville åpne seg ble nok litt overrasket, for gjestene la om til to på topp og skapte faktisk flere farligheter og episoder der hjemmefansen nok hadde hjertet i halsen. To ganger måtte Louth-keeper kaste seg så lang han var for å hamle opp med gode frispark fra Rob Bryant. Men det unge Borough-laget klarte aldri å få hull på byllen, og uten å imponere nevneverdig sikret vertene seg sin andre seier av to mulige.

Gjestene hadde kjempet tapert med sitt unge lag, der to av tre debutanter kun var 16 år, og de virket noe skuffet over at deres innsats ikke hadde blitt belønnet med i hvert fall ett poeng. Managerparet Steve Newby og Nigel Fanthorpe innrømmet da også at deres målsetning for sesongen først og fremst var å unngå eventuelt nedrykk, og det kan når sant skal sies bli tøft nok (vel og merke dersom det i det hele tatt blir noen som rykker ned denne sesongen). Men om The Wilderness Boys fortsetter å vise en slik innsats som i dette derbyet, skal de ha en fair sjanse. Louth-spillerne virket nesten like skuffet, og selv om de var fornøyde med seier og tre poeng, irriterte de seg over egen innsats og mente de kan langt bedre – noe de helt sikkert også kan.

Jeg begynte etter hvert å gjøre meg klar til å spasere tilbake til bussholdeplassen, men før jeg kom så langt tok Rick ordet i plenum og lurte på om noen av spillerne kunne gi den norske groundhopperen skyss til busstasjonen. Jeg kunne der og da sunket i jorda, men om ikke annet fikk Rick en av spillerne til å slippe meg av der da han uansett skulle forbi den veien. Jeg takket for meg og ønsket lykke til, og spilleren (som det viste seg ikke hadde spilt dagens kamp da han hadde kommet hjem fra ferie kvelden før) slapp meg som avtalt av ved Louth bussholdeplass. Jeg takket for skyssen og tok snart fatt på melkeruta tilbake til Grimsby. Synd at jernbanestasjonen i Louth ble nedlagt i 1970..

Etter en ny og lengre pitstop på Yarborough Hotel begynte jeg å vurdere å kanskje unne meg en tur ut på livet i Cleethorpes, som skal ha et meget bra uteliv som langt overgår det i Grimsby. Spesielt talte jeg på knappene da jeg på 20.39-toget fra Grimsby Town ble sittende sammen med en feststemt jentegjeng som skulle ut på livet i Cleethorpes. Men fornuften seiret til tross for at det var lørdag, og allerede like etter klokka 21 lå jeg i hotellsenga med en bok og fjernkontrollen til TV-en. Kanskje begynner man bare å bli gammel..

English ground # 191:
Louth Town v Grimsby Borough 1-0 (0-0)
Northern Counties East League Division One
Park Avenue, 16 August 2014
1-0 Jamie Coulson (52)
Att: 114
Admission: £4
Programme: £1
Pin badge: n/a

Next game: 17.08.2014: AFC Emley v Ashton Athletic
Previous game: 15.08.2014: Staveley Miners Welfare v Worksop Town

More pics

Fredag 15.08.2014: Staveley Miners Welfare v Worksop Town

Annonsørinnhold

De beste kuppene innen sport og friluft

Etter frokost var det på tide å forlate Polygon Villas og Southampton, og jeg hadde valgt meg ut toget med avgang klokka 09.15 fra Southampton Central. Cross Country sitt tog mellom Bournemouth og Manchester var som vanlig et mareritt, og på her er det godt man har erfaring med stolleken fra familieselskaper i barndommen, da man gjerne må hoppe fra sete til sete etter hvert som de blir ledige eller reserverte på forskjellige strekninger. Det vil si, dersom man er heldig nok til å finne et ledig sete i det hele tatt.

Jeg har etter hvert en del erfaring med denne ruten, og opplever konstant overfylte tog der passasjerer må stå i midtgangen og ute i togets «vestibyler». Spesielt ille er det rundt turistbyen Oxford, der det alltid er mange som skal på. Men til tross for mine erfaringer med disse avgangene har tydeligvis ikke Cross County sett problemet. I hvert fall er det tilsynelatende det de forsøker å overbevise passasjerene om, der de til stadighet med tilgjort overraskelse beklager de overfylte togene og ubehaget det medfører. Kanskje burde de heller snart ta et hint og heller hekte på et par ekstra vogner!

Det får være utblåsningen for denne gang, men etter at vi forlot Oxford var frustrasjonen så stor at jeg rett og slett valgte å hoppe av i Banbury i stedet for å bli med til Birmingham New Street, hvor jeg egentlig skulle byttet tog. Nå ble det i stedet 20 minutters venting i Banbury, på et direktetog til Sheffield derfra. Dette var også en Cross Country avgang (til Newcastle), men viste seg heldigvis å by på langt mindre trengsel og en langt behageligere reise. Rundt klokka kvart på to ankom jeg Sheffield, der jeg nok en gang hadde valgt meg byens Ibis-hotell som base.

Jeg hadde ikke før sjekket inn før himmelen åpnet seg fullstendig, men etter hvert dristet jeg meg til å haste den korte veien opp til Bankers Draft for å få meg litt fôr mens jeg ventet på at regnet skulle avta. Etter at jeg hadde slukt mitt lille lunsj og glasset med Stowford Press var tømt, hadde det blitt redusert til yr, og jeg hastet derfor ned til Sheffield stasjon for å ta den rundt ti minutter lange togturen ned til Chesterfield. Der fant jeg etter fem minutters gange frem til bussholdeplassen på Brewery Street, og snart kunne grinebiteren av en bussjåfør skysse meg i retning Staveley, der jeg denne dagen skulle besøke Staveley Miners Welfare, og etter et kvarter på bussen kunne jeg stige av på Market Street i Staveley.

Regnet hadde fulgt meg ned fra Sheffield, og mens jeg satt på bussen hadde det vært et konstant skybrudd med voldsomme mengder vann som falt ned over det østlige Derbyshire. Derfor søkte jeg igjen tilflukt med en pint på Tilly’s Tavern – en pub stappfull av Chesterfield-effekter. Staveley ligger like øst for Chesterfield, og som fotballklubbens  navn vitner om har dette vært et samfunn der gruvedriften har vært alfa og omega. Men som med metallindustrien og smelteverket som var her har de fleste gruvene nå vært stengt en god stund. Det er vel nærliggende å tro at mange av de drøyt 15 000 innbyggerne i disse dager jobber i Chesterfield eller Sheffield.

Da jeg tømte glasset hadde regnet heldigvis stoppet igjen, og jeg kunne snart spasere den korte veien ned Inkersall Road. Her spiller Staveley Miners Welfare på stadionet som deler navn med den nevnte veien som går forbi på utsiden, og jeg så det snart på min høyre hånd. Allerede fra utsiden ser man at anlegget er veldig blått og hvitt, der alt er malt i blå og hvite vertikale striper. Jeg gikk over parkeringsplassen og med drøyt halvannen time til avspark betalte jeg meg inn med £5. Programmene hadde foreløpig ikke kommet, så jeg bestemte meg for å ta en runde rundt banen imens.

Jeg kom inn på den ene kortsiden som ligger ut mot veien som har gitt anlegget sitt navn. Bak mål er det her en ståtribune som jeg nå hadde på min høyre hånd. Den er selvsagt malt i blå-hvite striper, og har klubbens navn i forkant på taket. Her er det også en spillertunnel for spillerne som kommer ut fra garderobene som befinner seg i bygget bak denne tribunen. Jeg kom altså inn på anlegget mellom denne tribunen og klubbhuset som befant seg på min venstre hånd. Også her, som overalt ellers på Inkersall Road, har man vært rause med malingen, så det burde heretter være unødvendig å påpeke at absolutt samtlige konstruksjoner på Inkersall Road har de hvite og blå stripene! Bygget som huset baren fremsto ellers som temmelig moderne fra utsiden, men i denne omgang passerte jeg inngangen og fortsatte min runde rundt banen, med klokka.

Langsiden til venstre har kun en eneste konstruksjon, og det er ingen tribune, men snarere en snodig toetasjes bygning som er mye høyere enn den er bred. Tower Bar er et godt navn, for nede har man en tea bar. I etasjen over virket det derimot som om det var blant annet speakeren som holdt til, og opp hit tar man seg via en trapp i bakkant av bygget. Bortsett fra dette er det ingenting på denne langsiden bortsett fra masse såkalt hard standing. På midten av bortre kortside er det en ståtribune som ved første øyekast er ganske lik den på motsatt ende av banen. Denne er flankert av betongtrinn under åpen himmel, samt mer hard standing i forkant.

På den siste langsiden finner man anleggets eneste sittetribune, og denne er igjen flankert av klassiske små ståtribuner i form av betongtrinn under åpen himmel. Nå skal det sies at jeg i første omgang ikke kom lenger på min runde enn til nederst på den første langsiden jeg gikk opp, for i hjørnet der nede fant jeg Rob (mannen bak bloggen The 66 POW), som kjente meg igjen og ropte meg over. Han er involvert i klubben, og var nå en av flere som var i full gang med å forsøke å fjerne en stor mengde vann fra dette hjørnet av banen med koster og mopper, men han ville nå ta meg med for å introdusere meg for klubbformannen.

På veien til klubbhusets bar kunne Rob fortelle at dommeren allerede hadde sett på banen og sagt at han ville ta en ny kikk med en halvtimes tid til avspark. Og da Rob ikke turte å garantere kamp, begynte jeg å frykte litt for en uventet avlysning denne fredagskvelden i midten av August. Det var rundt tre timer med kraftig regn tidligere på dagen som hadde sørget for en heftig dam i det ene hjørnet av banen, og selv om Rob mente de skulle klare å fjerne det vannet som nå lå der i tilfredsstillende grad, var det imidlertid meldt mer regn utover kvelden (dette kom heldigvis ikke). Inne i baren ble jeg introdusert for en kar som sto bak baren ikledd treningsdrakt, og dette viste seg å være formann Terry Damms som også fungerer som kasserer.

Jeg kan ikke helt se for meg Roman Abramovich betjene en av barene på Stamford Bridge ikledd treningstøy, men Staveley Miners Welfare fremsto som usedvanlig ujålete og meget vennlig. Her er man jordnære, og formannen hevdet at ambisjonene for sesongen forfriskende nok var å ha det moro i hver eneste kamp. Muligheten for en eventuell søknad om opprykk til step 4 avfeide han umiddelbart, og hevdet at de uansett ikke er gode nok. Han hevdet også at den første pinten var på huset, og jeg takket høflig ja til en pint Strongbow. Jeg fikk høre at også kampprogrammet hadde kommet, og etter å ha byttet £1,50 mot et eksemplar satt jeg meg ned for å bla litt i den interessante blekka mens jeg lesket strupen.

Staveley Miners Welfare spiller i Northern Counties East League Premier Division, og de som har fulgt med litt vil kanskje vite at også dagens motstander Worksop Town nå hører hjemme der etter en dramatisk sommer. I juni offentliggjorde Worksop-eieren Jason Clark at han trakk seg tilbake, og uten hans økonomiske støtte så klubben ingen annen utvei enn å trekke seg fra Northern Premier League, der de var et av topplagene i Premier Division og senest våren 2014 spilte playoff om opprykk til Conference North.. Man fryktet en stund at en av verdens eldste klubber skulle gå konkurs, men man klarte å samle inn nok penger til å holde klubben gående. For øvrig er den Worksop-fødte golfstjernen Lee Westwood nå en av klubbens sponsorer, og klubben forsøkte senere å trekke tilbake sin oppsigelse til NPL. Det var imidlertid for sent, og de måtte i stedet nøye seg med å søke medlemskap i Northern Counties East League, der de altså har fått innpass med en helt ny tropp som det var stor usikkerhet rundt.

Mens jeg sto på «terrassen» utenfor baren traff jeg også på flere kjentfolk. Først i form av Matlock Town supporteren John «Pieman» Lawton, som selvsagt anbefalte paiene i matutsalget før vi snakket litt rundt hans forventninger for Matlock Town denne sesongen. Snart traff jeg også på Russell Cox (mannen bak bloggen The Wycombe Wanderer) som hadde tatt turen opp med en kompis. Det var i det hele tatt en god del groundhoppere som hadde valgt Inkersall Road som destinasjon denne fredagskvelden, og blant disse var også en Peterborough-supporter som jeg tidligere har møtt, men som jeg ikke er kar om å huske navnet på.

Selv om de to klubbene nå spiller i samme liga og divisjon, var det denne kvelden FA Cupen det dreide seg om. Det virker som om mange her hjemme tror at verdens eldste og gjeveste cupturnering starter med tredje ordinære runde da klubbene fra Premier League kommer inn; eller kanskje første ordinære runde, som er den første runden som inkluderer klubber fra Football League. Men faktum er at FA cupen starter langt tidligere i sesongen, med både fire kvalifiseringsrunder og til og med to “førkvalifiseringsrunder”, slik at det allerede er spilt seks runder når de første FL-klubbene kommer inn, og hele åtte runder når de store plastklubbene fra PL kommer inn. Disse tidlige rundene er nå for meg det mest interessante stadiet av sesongens FA Cup, før interessen gjerne daler i takt med de små non-league klubbenes exit og de store klubbenes dominans.

Jeg fikk omsider fullført min runde rundt banen, og fulgte Piemans råd ved å betale rimelige £2,20 for en steak pie med mushy peas. Skikkelig fotballmat, og det smakte fortreffelig. I baren fikk jeg byttet £3 for en pin og ytterligere 2,50 for en ny pint Strongbow før jeg slo av en prat med et par av de fremmøtte Worksop-supporterne. De var veldig usikre på hva de skulle forvente denne sesongen med en totalt ny spillerstall under manager Mark Shaw, men selv om de mente det kunne bli tøft å umiddelbart kjempe om tittel og opprykk, håpet de å kunne kjempe i toppen. Da anså blant annet Bridlington Town som en potensiell tøff utfordrer, og advarte også mot et Shaw Lane Aquaforce som skal satse friskt. De så ellers frem mot nye kamper mot den lokale rivalen Retford United, som man banedelte med en stund under eksiltilværelsen fra hjembyen.

NCEL hadde sesongåpnet helgen før, og Staveley Miners Welfare hadde startet med hjemmetap 1-4 for nevnte Bridlington Town i sin eneste kamp så langt. Worksop Town på sin side hadde spilt to kamper og vunnet begge – en borteseier 3-2 over Armthorpe Miners Welfare som ble fulgt opp med 5-3 hjemme over Liversedge. En spiller som hadde markert seg, og som man forventet ikke ville bli lenge på dette nivået, var den 18 år gamle spissen Andre Johnson. Han hadde blitt signert fra Derby County, og hadde scoret fire mål på de to kampene. Kanskje var det kun i kraft av navnet, men jeg hadde inntrykk av at mange som meg holdt Worksop som en liten favoritt denne kvelden. Et bortemøte med Rainworth Miners Welfare fra NPL 1 South (step 4 og altså nivået over) ventet for vinneren av kveldens dyst, og det var snart på tide å ta oppstilling utenfor da lagene var i ferd med å entre banen.

Det var vertene som startet best og styrte kampen de første 20 minuttene. Ellis Wall skjøt like over, mens Jack Watts tvang frem en god redning av Worksop-keeper Ben Gathercole. Ryan Damms er sønn av formann Terry, og hadde en god mulighet da han headet utenfor fra god posisjon. Sakte men sikkert kom også gjestene inn i kampen, og Mitch Husbands sto for deres første sjanse da hans avslutning tvang frem en benparade fra Welfare-keeper Steven Hernandez. Returen ble plukket opp av Andre Johnson, men hans blanding av avslutning og innlegg gikk gjennom hele feltet og til side for mål.

Da vi passerte halvspilt omgang var det gjestene som hadde tatt over som det førende laget, og keeper Hernendez måtte snart i aksjon igjen da Andre Johnson spilte vegg med Husbands og avsluttet på mål. Hernandez fikk slått til corner, men på den påfølgende headingen fra Jonathan Wafula måtte han ha hjelp av en forsvarer som fikk blokkert. Samspillet mellom gjestenes to spisser, Husbands og Johnson, syntes allerede å fungere bra, så her kan det bli virkelig sving på sakene når man kommer enda lenger ut i sesongen og de blir enda bedre kjent med hverandre. Og det var igjen etter fint samspill de to imellom at Johnson skjøt like over. I tilleggstiden holdt Worksop på å ta ledelsen på en corner. Luke Shiels headet på mål, men en forsvarer fikk reddet på streken kort tid før dommeren blåste for pause.

0-0 var vel kanskje greit etter første omgang. Welfare hadde startet klart best, mens Worksop var det beste laget i den andre halvdelen av omgangen, og hadde tross alt hatt de største sjansene. Jeg hadde sett første omgang i selskap med blant annet Pieman og Russell, men benyttet nå pausen til å grave litt mer i situasjonen rundt Worksop Town. Ikke minst var jeg nysgjerrig på fremtidsutsiktene hva gjelder spill på Sandy Lane, der man de siste sesongene har vært leietakere på sin egen hjemmebane.

Da de omsider fikk flytte hjem dit var det jo som leietaker hos Worksop Parramore (tidligere Parramore Sports og Sheffield Parramore) som hadde kjøpt Sandy Lane. Nå har Worksop Parramore slått seg sammen med Handsworth FC og dannet den nye klubben Handsworth Parramore, med planer om å flytte hjem til sin opprinnelige hjemby Sheffield. Handsworth FCs hjemmebane oppfyller imidlertid ikke kravene for spill på dette nivået, og mens man bygger et nytt stadion vil de fortsatt spille på Sandy Lane. Men hva skjer den dagen de flytter til Sheffield? Hvem vil overta Sandy Lane? Og vil Worksop Town kunne spille der?? Worksop-supporterne jeg snakket med kunne imidlertid ikke gi noe svar på dette, og visste ikke mer om dette enn jeg gjorde. Det er jo ingen heldig situasjon, og en slik sak kan fort bli en ting som fester seg i bakhodet og som gjør at man stadig går rundt i uvisse.

Ute på banen i Inkersall Road startet i hvert fall tigrene fra Worksop andre omgang slik de hadde avsluttet den første. Etter flott forarbeid av Alex Pursehouse avsluttet Johnson i tverrliggeren, og jeg sto med en følelse av at det kun var et tidsspørsmål før gjestene tok ledelsen. I stedet var det vertene som tok ledelsen ti minutter ut i omgangen etter at tidligere Worksop-spiller Ellis Wall snappet opp en feilpasning fra Sam Liversidge, og alene med keeper Gathercole straffet han sin gamle klubb ved å sette ballen i mål til 1-0.

Sju minutter senere doblet hjemmelaget ledelsen etter flott forarbeid av Ryan Damms, og fra hans pasning kunne Jordan Eagers plassere ballen i mål nede i bortre hjørne. 2-0 etter 63 minutter, og nå virket lufta å gå helt ut av The Tigers. Welfare spilte nå med ny selvtillit og kontrollerte kampen, og det nærmeste Worksop kom redusering var et skudd fra Tom Elliott som ble blokkert til en corner. I stedet kunne vertene økt ytterligere, og kun en takling i siste liten fra Jonathan Wafula hindret Michael Trench i å komme alene med keeper. Spissen Jack Watts var også nære på å øke, men da hans skudd traff tverrliggeren endte det til slutt med hjemmeseier 2-0. Manager James Collivers gutter hadde avansert til neste runde der Rainworth Miners Welfare ventet, og formann Terry Damms jublet over de £1500 fra det engelske fotballforbundet som tilfaller vinnerne i cupens Extra Preliminary Round.

Det ble tid til en ekstra pint før jeg omsider takket for meg, ønsket hjemmefolket lykke til i neste runde, og gikk for å rekke 22.11-bussen tilbake til Chesterfield. Slik rakk jeg også 22.43-toget til Sheffield, der jeg unnet meg en pint på Sheffield Tap rett ved siden av stasjonen. Og tilbake ved Ibis-hotellet var det fortsatt liv også på puben Norfolk Arms vegg i vegg, så en siste pint ble inntatt der før jeg trakk meg tilbake til hotellsenga. Det hadde vært en fin dag, og Staveley Miners Welfare var et usedvanlig trivelig bekjentskap.

English ground # 190:
Staveley Miners Welfare v Worksop Town 2-0 (0-0)
FA Cup, Extra Preliminary Round
Inkersall Road, 15 August 2014
1-0 Ellis Wall (56)
2-0 Jordan Eagers (63)
Att: 371
Admission: £5
Programme: £1,50
Pin badge: £3

Next game: 16.06.2014: Louth Town v Grimsby Borough
Previous game: 14.08.2014: Eastleigh v Aldershot Town

More pics

Torsdag 14.08.2014: Eastleigh v Aldershot Town

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Ved Newlands Lodge i Middlesbrough fikk omsider jenta på kjøkkenet servert meg en egg, bacon & sausage sandwich som utgjorde dagens frokost som jeg inntok mens jeg samtalte med en håndverker som også bodde der og snart skulle reise den lange veien hjem til Winchester. Pussig nok er det rett i nærheten av dit jeg skulle denne dagen, og etter morgenstellet fikk jeg personalet til å ringe en taxi som snart kom på utsiden. Det var en av byens Boro-taxier som ved mitt tidligere besøk i Middlesbrough fikk meg til å lure på om Middlesbrough FC har begynt i drosjenæringen, da man i tillegg til navnet har røde biler som til alt overmål bærer klubbens logo. 09.08-toget fraktet meg de ti minuttene til Eaglescliffe, der jeg etter ti minutters venting kunne hoppe på Grand Centrals tog fra Sunderland til London Kings Cross. Klokka halv ett ankom vi London-stasjonen, men jeg hadde fortsatt et godt stykke igjen av reisen.

Ved hjelp av tubens Northern Line og Waterloo & City Line tok jeg meg ned til Londons travleste stasjon, Waterloo. Der hoppet jeg omsider på toget som skulle ta meg til Southampton Central, og ankom sistnevnte stasjon ti på tre. Samtidig oppdaget jeg sjokkert at min nye Xperia Z2 telefon tydeligvis hadde avgått med døden. Dvs i hvert fall skjermen, da jeg hørte lyder men ikke fikk liv i skjermen. Etter å ha gått den korte turen opp på The Polygon, der jeg hadde booket et rom for £28 på Polygon Villas Guest House, bestemte jeg meg for å forhøre meg med den tekniske ekspertisen. Etter å ha forsøkt alt jeg kunne tenke på, sjekket jeg opp mobilsjapper og -reparatører i nærheten ved hjelp av min andre telefon (min gamle mobil som har gjort brite av seg da den har fått engelsk SIM til bruk på mine turer).

Men etter at også sjappe nummer fire måtte beklage at de ikke kunne fikse den uten å måtte sende den inn, var jeg i ferd med å gi opp da en pen jente bak disken anbefalte en annen reparatør som skulle være dyktig. Han holdt til i tilknytning til et stort ASDA supermarked, og etter å ha tuslet fra sted til sted i Southampton sentrum var det et nokså pinlig øyeblikk da skjermen kom til live i samme øyeblikk som han trykket på power-knappen. Det spørs om han helt trodde på at dette var sjappe nummer fem, og at fire andre hadde sjekket den med negativt resultat. Kanskje hadde han kun en magisk touch, eller mer sannsynlig hadde det bare tatt litt tid for å funke etter at karen i forrige sjappe omsider hadde forsøkt å trykke på en reset-knapp. Uansett var jeg lettet og lykkelig og takket for hans magiske touch.

Jeg hadde nå surret bort (eller slått i hjel) en god del tid på dette, men jeg hadde i hvert fall en fungerende telefon, og valgte å snart sette kursen mot Eastleigh. Jeg bestemte meg for å gå av på stasjonen med samme navn for å få meg et pubmåltid i sentrum heller enn å hoppe av på Southampton Airport Parkway, som kanskje er ørlite nærmere Eastleighs hjemmebane Ten Acres. Toget tok meg et lite kvarter tilbake den veien jeg hadde kommet tidligere, og tvers over veien for Eastleigh stasjon smatt jeg inn på Wetherspoons-puben The Wagon Works for å benytte meg av deres WiFi mens jeg inntok mitt måltid og nøt en pint av festival-cideren Cornish Orchards.

Det bor faktisk rundt 80 000 mennesker i Eastleigh, som først og fremst er en gammel jernbaneby beliggende mellom Southampton og Winchester, langs veien romerne bygget mellom Winchester og Bitterne. Senere har Eastleigh først og fremst blitt kjent som hjembyen til de legendariske Spitfire-flyene, som for første gang ble fløyet fra Eastleigh Aerodrome (i dag Southampton International Airport) i 1936. Ellers bodde komikeren Benny Hill i Eastleigh, og jobbet i sine yngre dager blant annet som melkemann i byen. Jeg hadde blitt kontaktet av en svensk groundhopper som skulle reise ned fra London og også hadde tenkt seg på kveldens kamp, og jeg hadde gitt ham mitt engelske nummer slik at han og hans følge kunne ta kontakt for å ta en pint i Eastleigh før kamp. Imidlertid hørte jeg aldri noe (det skulle vise seg at han hadde ikke hadde hatt nett på toget sørover, og dermed ikke så min beskjed før litt senere), så jeg bestemte meg med halvannen time til avspark for å bryte opp og hoppe på en buss ut mot Eastleighs hjemmebane.

Det var flere på bussen som åpenbart skulle på samme kamp, så da slapp jeg å følge med på kartet på mobilen. Det var etter hvert også stor trafikk, så det var tydelig at det ikke hadde gått upåaktet hen blant lokalbefolkningen at byens klubb denne kvelden skulle hjemmedebutere på femte nivå av engelsk fotball. Etter å ha sneglet oss sørover igjen mot Ten Acres, benyttet sjåføren av BlueStar buss nummer 2 det trafikale kaoset til å slippe oss av rett utenfor innkjørselen slik at vi slapp å bli med til holdeplassen et steinkast lenger nede i veien. Etter å ha tatt noen bilder av eksteriøret på anleggets hovedtribune fant jeg frem til billettkontoret der jeg fikk hentet min billett som jeg for sikkerhets skyld hadde ringt og bestilt på mandagen. £12 kostet den, og allerede da jeg la på røret angret jeg på at jeg ikke hadde bestilt på bortetribunen snarere enn en hjemmebillett. Jeg hadde nemlig fått bekreftet at det ville bli segregering av supporterne, og jeg håpet innerst inne mest på seier til Aldershot Town i kveldens kamp, selv om jeg kanskje ikke skal fortelle akkurat det til mine gamle kompiser i Reading-leiren.

Eastleigh er nyopprykket i Conference Premier etter å ha vunnet Conference South-tittelen i våres etter et par års hard satsing. Nå satses det knallhardt, og ambisjonene er intet mindre enn opprykk til Football League. Med en rekke signeringer fra klubber i Football League er klubben tippet å kunne blande seg inn opprykksstriden allerede i sin debutsesong på dette nivået. At spissen James Constable valgte å avslå ny kontrakt med Oxford United for heller å tegne en mer lukrativ avtale med Eastleigh, til tross for at han kun manglet ett mål på Ron Atkinsons klubbrekord, bekrefter vel både Eastleighs ambisjoner og økonomiske muskler. Pengene kommer fra formannen Stewart Donald, som tok over i 2012, og det skal bli spennende å se hva de kan gjøre i en tøff divisjon. Innenfor byttet jeg £2,50 mot et program som i hvert fall utseendemessig allerede holder FL-nivå. Heldigvis var det også et par interessante artikler inni.

Også på anleggssiden satses det heftig mot Football League, og dette var tydelig da jeg kom inn på anlegget som nå bærer sponsornavnet Silverlake Stadium. Bare i sommer har man satt opp to nye tribuner, og en av disse befinner seg på kortsiden Clubhouse End, der jeg kom inn. Etter å ha passert inngangen til klubbsjappa og klubbhusets bar kom jeg ut der denne tribunen befant seg på min høyre side. Den dekker snaut halve kortsiden, og det er snakk om en ståtribune som er en ganske ordinær affære. Bortenfor denne står det i bakgrunnen to etasjer med brakker som jeg antar benyttes av blant annet media, som også var til stede denne kvelden i form av BT Sport. Jeg så flere ganger Mark Clemmit – reporteren kjent som ‘Clem’ fra blant annet ‘The Football League Show’ – strene rundt på jakt etter intervjuobjekter.

Jeg kunne ta meg rundt på høyre langside så langt som til hovedtribunen, og dette er en sittetribune med plass til 370 tilskuere. Fundamentet er i murstein, og tribunen er opphøyet fra bakkenivå slik at den må entres via trapper i forkant. På begge sider av denne er det såkalt hard standing mellom denne tribunen og hjørneflaggene. På motsatt langside så jeg sommerens andre nye tribune; den såkalte East Terrace som denne kvelden ble gitt til bortefansen. Dermed kunne jeg dessverre ikke ta meg rundt hit, men det er en ståtribune som strekker seg i underkant av banens lengde. Den sies å kunne huse 1 250 tilskuere, og ble kjøpt fra Exeter Chiefs Rugby Club og fraktet fra Devon til Hampshire. På bortre kortside var det ingen verdens ting, men jeg fant snart ut av grunnen til at det så ut som en byggeplass i startfasen. Her har nemlig klubben hatt planer om å bygge ny tribune, og etter at de i sommer fikk byggetillatelsen håper de at den skal kunne stå ferdig allerede i løpet av oktober dette året! Det skal dreie seg om en sittetribune med plass til 2 300 tilskuere, og planen er visstnok at deler av denne etter hvert skal gir bortefansen.

Jeg hadde egentlig følelsen av å være i Football League allerede, og omgivelsene og det stappfulle klubbhuset innbød egentlig ikke til å forlyste seg med alkoholholdig drikke. Jeg stakk i stedet hodet inn i klubbsjappa, som jeg nærmest ved en tilfeldighet kom over i gangen utenfor baren. Jeg nøyde meg med å gå til anskaffelse av en pin til min samling, og forlot sjappa £2,50 fattigere. Jeg var interessert i å høre noen av supporternes betraktninger om klatringen i pyramiden og fremtidsutsiktene, men det var først min fjerde samtalepartner som hadde vært fast innslag på Ten Acres før sesonginnspurten forrige sesong. Imidlertid håpet de alle på å blande seg inn i opprykkskampen – spesielt flere av de «nye» supporterne som hevdet at det var tittelen og direkte opprykk som gjaldt, mens de med litt lenger fartstid mente man burde si seg fornøyd om de kunne klare playoff.

I anledning den første TV-sendte kamp fra Ten Acres hadde man nok håpet på en festforestilling, men det ble tidlig klart at så neppe ville skje. Majoriteten av de 1 914 tilskuerne (og langt flere TV-seere) vil nok påstå at det var en nitrist forestilling de var vitne til. Det meste foregikk på midtbanen, og sjansene uteble. Hjemmelagets Yemi Odubade skapte ved et par anledninger tilløp til problemer for Shots med farten sin, men han klarte aldri å servere noen god ball til hverken James Constable eller andre av sine lagkamerater. Shots virket farligst de gangene Chris Barkers langs innkast falt ned i feltet, men vertene syntes alltid å få klarert. Målfarlige Brett Williams skjøt like over for Shots, mens Jordan Roberts kanskje burde ha gjort bedre da han avsluttet utenfor fra nokså god posisjon på bakre stolpe. For hjemmelaget måtte både Jai Reason og Will Evans se sine avslutninger gå utenfor. Det var slett angrepsspill, og den avgjørende pasningen var til stadighet skuffende svak.

Den varme sommerdagen hadde nå forvandlet seg til en våt kveld da regnet begynte å hølje ned, og de jeg var mest imponert over var forsvaret til Aldershot, som virket solid. Deres spydspiss Brett Williams hadde ytterligere et par avslutninger, med hadde ikke stilt inn siktet ordentlig, og ble uansett ganske alene der oppe på topp. Det var egentlig en befrielse da dommeren blåste til pause med 0-0 på resultattavla, og jeg kunne søke tilflukt for regnet i klubbhusets bar. Jeg nøyde meg med å betale £1 for en boks Cola og fant en ledig plass ved et bord der jeg satt meg ned for å bla litt i programmet. Jeg skulle gjerne likt å høre hva Shots-fansen gjorde seg av tanker for denne sesongen, for det er jo en klubb der det de siste sesongene har vært mye rot og hvor det virker ganske uvisst hva man kan forvente seg.

Regnet hadde økt i styrke, og jeg bestemte meg for å se starten av andre omgang fra baren der man faktisk viste BT Sports direktesending på storskjerm. Eastleigh satt innpå tidligere Luton-spiller Stuart Fleetwood, og med ham på banen ble det straks mer fort over hjemmelaget. Ikke minst syntes dette å vekke James Constable som nå fikk langt bedre støtte, og det var han som headet like over få minutter ut i omgangen. Samme mann måtte like etter se en volley gå like utenfor, og Eastleigh hadde en periode et spillemessig overtak idet jeg igjen hadde beveget meg ut i regnet som nå hadde avtatt. Men Shots-manager Andy Scott tok grep, og innbytter og debutant Sam Hatton på midtbanen var medvirkende til at gjestene igjen virket solide bakover.

Det virket å gå mot 0-0, og det var faktisk først etter 83 minutter at en av keeperene for første gang i kampen måtte gjøre en redning da James Constable skjøt rett på Shots-keeper Phil Smith. På motsatt side hadde også Brett Williams fått stilt inn siktet, men hans avslutning ble reddet av Spitfires-keeper Ross Flitney. Jeg begynte å bevege meg tilbake mot baren der jeg hadde avtalt å møte en av mine samtalepartnere som hadde blitt igjen der etter pausen, og som faktisk hadde tilbudt meg skyss til Southampton Airport Parkway. Men idet vi passerte tre minutter av tilleggstiden og han ville gå mot bilen, fikk hjemmelaget en corner. Og sent i det fjerde tilleggsminutt ble Shots straffet svært hardt da innbytter Ben Wright fikk stikke fra sin oppasser og helt umarkert få styre inn 1-0 på bakerste stolpe med det som var bortimot kampens siste spark på ballen. Manager Richard Hill var i ekstase, og hans elever hadde vunnet kampen helt på tampen. Jeg kunne ikke unngå å føle litt med Aldershot, som jeg følte hadde fortjent det ene poenget.

Snart forlot vi Ten Acres, og etter en kort kjøretur ble jeg sluppet av på Southampton Airport Parkway, der jeg takket for turen og gikk for å vente på toget som snart kom. Tilbake i Southampton bar det rett tilbake til Polygon Villas og hotellsenga for å få meg litt søvn før en ny lang reise dagen etter. Eastleigh hadde vært et nytt bekjentskap for meg, og forventede topplag som Grimsby, Gateshead, Bristol Rovers, Kidderminster, Barnet, Torquay, Forest Green etc skal nok ikke kimse av de hardt satsende nykommerne fra Hampshire.

English ground # 189:
Eastleigh v Aldershot Town 1-0 (0-0)
Conference Premier
Ten Acres, 14 August 2014
1-0 Ben Wright (90+4)
Att: 1 914
Admission: £12
Programme: £2,50
Pin badge: £2,50

Next game: 15.08.2014: Staveley Miners Welfare v Worksop Town
Previous game: 13.08.2014: Guisborough Town v North Shields

More pics

Onsdag 13.08.2014: Guisborough Town v North Shields

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Når jeg våkner opp i Manchester har det nå nærmest blitt obligatorisk med frokost på cafeen Home Sweet Home, som jeg «oppdaget» i løpet av forrige sesong. Der i Northern Quarter serverer de det mange omtaler som byens beste full english breakfast. Og den inkluderer selvsagt black pudding, i tillegg til stekte potetbiter i stedet for hash browns. Kan man få en bedre start på dagen? Etter mitt herremåltid returnerte jeg til hotellet The Mitre og fikk pakket snippesken. Med tung bag pakket for 17 dager valgte jeg igjen å la de gratis Metroshuttle-bussene frakte meg den ikke altfor lange veien ned til Manchester Piccadilly, hvor jeg satt meg på First Transpennine Express sin 11.57-avgang til Middlesbrough.

Jeg unnet meg litt ekstra søvn på toget, og våknet kun nærmest som bestilt ved samtlige stopp – både i Huddersfield, Leeds, Thirsk, Northallerton og York. Etter to timer og 15 minutter på toget kunne jeg stige av i kaptein James Cooks ikke altfor sjarmerende fødeby, og tok meg raskt til Newlands Lodge. Her overnattet jeg også da jeg besøkte Billingham Synthonia forrige sesong, og det er lite å utsette på £20 for overnatting og frokost. Jeg fikk sjekket inn, og etter å ha slappet av litt på senga med Non League Paper, bestemte jeg meg for å gå en tur for å ta en nærmere kikk på Middlesbroughs Riverside Stadium.

I seg selv vil jeg si at Riverside fra utsiden er et temmelig kjedelig og uinteressant stadion, slik majoriteten av nybyggene gjerne er, men mange mener imidlertid at det ser flott ut opplyst i mørket. Jeg er dessuten fullstendig klar over at den tilsynelatende nitriste og anonyme innsiden overhodet ikke ville falt mer i smak. Men de skal i det minste ha ros for et par detaljer på utsiden. På parkeringsplassen utenfor hovedinngangen står statuer av de to klubblegendene George Hardwick og Wilf Mannion «The Golden Boy». Og mellom de to står faktisk en av de gamle portene fra deres gamle hjemmebane Ayresome Park.

Ved et av hjørnene på den andre siden av anlegget er det dessuten en installasjon med et stort bilde av Ayresome Park, komplett med noen av av setene fra det gamle anlegget installert. Jeg irriterte meg igjen over at jeg aldri fikk besøkt Ayresome Park, slik tilfellet er med også en rekke andre tidligere Football League stadioner som har blitt blitt revet og erstattet med nybygg så kjedelige at det er rent deprimerende. Man kan spørre seg om evnen til å bygge noe interessant gikk tapt en gang i løpet av 1960-årene, men samtidig vet man jo at det i dagens idrett dessverre er funksjonalitet som er alfa og omega hva gjelder idrettsanlegg. For øvrig gjelder dette ikke bare Football League, men absolutt også non league.

Jeg spaserte tilbake langs industriområdet og oppsøkte like godt bussholdeplassen St. John’s Gate Flyover på Borough Road, der buss nummer 5 (eller 5A) mot Brotton akkurat forlot åstedet. Jeg hadde imidlertid godt med tid, og det gjorde meg ingenting å vente et kvarter på neste buss. Den var i rute, og jeg betalte £5,70 for en dagsbillett som også skulle ta meg tilbake etter kveldens kamp. Etter 36 minutters ferd sørøstover kunne jeg stige av i Guisborough, og dette er en sjarmerende markedsby som står i kontrast til industrialiserte Middlesbrough og sentrale Teesside. Medregnet forsteder bor det rundt 18 000 i Guisborough, og i disse dager jobber majoriteten av disse i steder som Middlesbrough og Billingham, og kanskje spesielt i den kjemiske industrien som dominerer der.

Med halvannen time til kampstart var det like greit å sette kursen mot King George V Ground, og få meter fra holdeplassen Hutton Lane End fant jeg en gangvei som ledet meg inn i Cobble Carr, og etter å ha krysset Park Lane gikk det strake veien opp Howlbeck Road. Her ligger det flere idretts- og rekreasjons-anlegg i tillegg til fotballbanen som gjerne omtales som KGV Ground. Noen eldre herrer klasket tennis på en av banene jeg passerte, og flere familier var tydeligvis på vei hjem fra et besøk ved byens svømmehall ved siden av KGV Ground. Her var det også et stort grøntareal med flere fotballbaner og en park med en rekke lekestativ for unger. Mon tro om det ikke også var en bane for (lawn) bowls der..

Jeg betalte de £6 som ble avkrevd i inngangspenger, og sikret meg også et kampprogram ved å kvitte meg med ytterligere £1,50, før jeg kunne ta foreta min runde rund Guisborough Towns King George V Ground. Jeg kom inn på den ene kortsiden, ved et av hjørnene, og hadde til venstre for meg et bygg jeg først trodde huset klubbhusets bar. Dette viste seg imidlertid ikke å stemme, da det åpenbart kun var garderober, kontorer og styrerom. Baren finner man i stedet ved å gå inn til venstre mellom denne bygningen og den hvite hovedtribunen i mur, men jeg klarte å motsto fristelsen av en pitstop. Den hvite hovedtribunen har stort sett sitteplasser, med et par benkerader bakerst, og hard standing i forkant av selve tribunen. Hard standing er det for øvrig rundt hele banen, og bortenfor hovedtribunen er det også en opphøyet seksjon med hard standing oppe på en liten gressvoll i forkant av det grønne brakke-lignende bygget som altså huser blant annet baren. Bak mål på bortre kortside er det null og niks bortsett fra hard standing og trær.

På bortre langside er det mer trær, og til og med bartrær som står tett i tett, og midt på denne langsiden er det en ståtribune som strekker seg snaut halve banens lengde. Denne har et fundament i leca og er kledd i røde blikkplater, og tilskuerne har her to-tre betongtrinn å stå på. På nærmeste kortside, der jeg kom inn, er det heller ikke all verden. Det er ingen tribunefasiliteter her, og bakgrunnen domineres av den nevnte svømmehallen. King George V Ground er et koselig lite stadion, og jeg trivdes i hvert fall der. Og med runden unnagjort var det på tide å orientere seg frem til baren, som jeg altså fant i bakkant av hovedtribunen.

Der betalte jeg £3 for en pint Strongbow, og for £2,50 fikk jeg også kloa i en pin til min samling, før jeg satt meg ned for å kikke i programmet. Umiddelbart stusset jeg over forsiden der motstanderens logo et øyeblikk fikk meg til å undres på om jeg hadde fått et gammelt program. I stedet for logoen til North Shields viste den nemlig logoen til Bedlington Terriers, som man hadde spilt mot i forrige hjemmekamp. Under en røykepause påpekte jeg dette for en av klubbens representanter, og hverken han eller andre hadde merkelig nok lagt merke til dette. Karen som viste seg å være klubbens presseansvarlige, tok det med et smil og hevdet at trykkfeilen kanskje kunne gjøre det til et samlerobjekt..

Snakkisen i Northern League var på dette tidspunktet, i tillegg til Esh Winnings usannsynlig katastrofale sesongstart, var overgangen til Danny Johnson fra Guisborough Town til Championship-klubben «Malaysia FC» – også tidligere kjent som Cardiff City. Dette var viet en dobbeltside i programmet, og et naturlig spørsmål er hvordan The Priorymen skal erstatte spissparet Danny Johnson og Mikey Roberts som kombinert sto for vanvittige 105 mål i alle turneringer forrige sesong. Den presseansvarlige hevdet imidlertid at han hadde god tro på at spillerne de har bragt inn vil medvirke til at målene nå i stedet vil bli fordelt på flere spillere og komme fra flere steder på banen.

Målsetningen er visstnok å tangere eller helst overgå forrige sesongs fjerdeplass i Northern League Division One, og selv om han i utgangspunktet ikke så det som spesielt sannsynlig at man vil ville søke seg til step 4, ville han heller ikke helt utelukke det. I sesongens første ligakamp skal de ha vært heldige som klarte å holde Bedlington Terriers til 0-0, og skal ha keeper Nick Liversedge å takke for det ene poenget. Også kveldens motstander North Shields hadde startet med poengdeling hjemme mot Crook Town, etter en meget sen utligning, og i likhet med undertegnede forventet også hjemmelagets presseansvarlige at kveldens nyopprykkede gjester ville bli å regne med på øvre halvdel denne sesongen. Hva tittelkampen gjelder var han ikke overraskende klar på at han i likhet med mange andre har Shildon som sin store favoritt.

De hadde ikke noe mushy peas eller brun saus i klubbens tea bar, men min mince pie gjorde uansett godt i en sulten skrott, og til en pris av rimelige £1,20 skal man absolutt ikke klage. Det ble også tid til en ny pint før avspark, mens jeg slo av en kort prat med en bortesupporter som fortsatt nektet å tro på den nye tilskuerrekorden som ble satt da jeg under forrige sesongs Northern League Easter Hop var en av offisielt 1 312 tilskuere til stede på deres Ralph Gardner Park da North Shields etter seieren over toer West Allotment Celtic fikk overlevert trofeet som den suverene mester i Division Two. Han mente dessuten at han ville være fornøyd med ett poeng i kveld, og innrømmet samtidig at klubbens uttalte målsetning (i følge kampprogrammet) om å beholde plassen var noe forsiktig, og at de nok har noe høyere ambisjoner innad.

Det nærmet seg avspark, og nå utstyrt med et plastglass tok jeg oppstilling på ståseksjonen på gressvollen ved siden av hovedtribunen, klar til å starte stoppeklokken på dommerens fløytesignal. Det startet i et nokså høyt tempo, og med et spillemessig overtak til Guisborough som hadde mye ball det første kvarteret. De hadde også de første halvsjansene, men Robins-keeper Michael Robinson reddet fra både Danny Earl og Nathan Jameson. Sakte men sikkert kom gjestene mer med i kampen som nå ble mer jevnspilt, og fjorårets toppscorer Gareth Bainbridge (55 scoringer i 2013/14, hvorav 47 i ligaen) fikk snart mulighetene man normalt forventer at han omsetter. Han hadde imidlertid ikke stilt inn siktet, for tre ganger skuslet han bort sjanser ved å avslutte over eller utenfor. Spesielt da han etter en halvtime lurte offside-fella og kom alene med hjemmekeeper Nick Liversedge regnet de fleste med mål, men ballen gikk utenfor målet.

Kun fem minutter senere tok imidlertid gjestene likevel ledelsen etter flott spill. Med fine og hurtige kombinasjoner tråklet gjestene seg gjennom, og da kampens beste spiller Dean Holmes fikk tilbake ballen etter veggspill, trakk han seg fri og plasserte ballen til side for keeper Liversedge. 0-1, og nå var det ikke helt ufortjent. Vertene burde dog utlignet like før pause, men etter godt forarbeid av Danny Earl og Nathan Mulligan gikk skuddet til Nathan Jameson like over. Og dermed var det gjestene som tok med seg en knapp ledelse i garderoben mens vi andre gikk for å fylle opp glasset i baren.

Der ble jeg tilbudt å ta et par av de eldre programmene som de selger for 10 pence pr. stk, men jeg hadde ikke samvittighet til å forsyne meg gratis og kastet et pund oppi krukka som betaling for tre utvalgte program fra fjorårssesongen. Foran 190 tilskuere var det Robins-manager Graham Fentons gutter som startet best i andre omgang, og i omgangens fjerde minutt doblet de ledelsen. Gareth Bainbridge hadde kanskje følt at han ikke helt hadde dagen i første omgang, men da Dean Holmes inntok hovmesterrollen og la inn etter et fine raid på venstrekanten, strakk Bainbridge frem en tå og fikk satt inn 0-2.

Guisborough-spillerne virket stadig mer frustrerte, og da gjestenes gode midtstopperpar med Kevin Hughes og John Parker tilsynelatende hadde full kontroll begynte vertene i stedet å slå flere lange baller, uten at det hjalp nevneverdig. I stedet ble det enda verre da Dean Holmes vant en løpsduell med to Town-spillere og sendte ballen i flott bue rundt keeper Liversedge. 0-3, og alt tydet på at det var game over etter 58 minutter. Etter dette hadde Guisborough igjen en del ball, og kanskje tok gjestene foten litt av gasspedalen, men manager Chris Hardys hjemmemannskap klarte aldri å omsette.

Dermed endte det 0-3, og jeg hadde rett og slett litt problemer med å se hvor de omtalte målene til hjemmelaget skal komme fra, og selv om Guisborough nok ikke var fullt så svake som resultatet kan tilsi, bør det i det minste være en tankevekker. Men etter kampen var jeg også enda sterkere i troen på at North Shields virkelig kan bli sesongens dark horse, og det skulle ikke overraske meg om de vil bli å finne blant de de øverste fem-seks. Folk fra North Shields-apparatet som jeg snakket med i baren etter kamp innrømmet at de nok innerst inne håpet på en plass på øvre halvdel om ikke annet, og uttalte at de håpet jeg hadde rett.

Hjemmefolket var selvsagt langt mer skuffet, men trøstet seg med at sesongen akkurat har startet, og at det derfor er leeenge igjen. Kanskje trenger man bare å få satt det nye laget litt, slik at de kan komme sterkere utover i sesongen. På spørsmål om hvem de regnet med å måtte kjempe med om en plass blant de topp 4 (rent bortsett fra Shildon, som gjennomgående ble tippet som vinnere) trakk de frem lag som Ashington, Durham City, Consett og West Auckland Town. Vedrørende sistnevnte fikk jeg dessuten høre (fra en person som skal få forbli anonym) noen utsagn og rykter angående West-manager Peter Dixon (som få dager senere trakk seg overraskende) som fort ville kunne ført til søksmål for injurier. I trivelig selskap ble jeg sittende der og prate med de lokale til jeg brøt opp og takket for meg like etter at klokken hadde passert ti på halv elleve. Buss nummer 5 plukket snart opp og fraktet meg tilbake til Middlesbrough, der jeg hoppet av på Borough Road og spaserte de to-tre minuttene tilbake til Newlands Lodge. Jeg hadde hatt en flott dag i nordøst, og Guisborough Town hadde vært et trivelig bekjentskap. Og sannelig ble jeg ikke omtalt i deres kamprapport også…

English ground # 188:
Guisborough Town v North Shields 0-3 (0-1)
Northern League Division One
King George V Ground, 13 August 2014
0-1 Dean Holmes (36)
0-2 Gareth Bainbridge (49)
0-3 Dean Holmes (58)
Att: 190
Admission: £6
Programme: £1.50
Pin badge: £2,50

Next game: 14.08.2014: Eastleigh v Aldershot Town
Previous game: 12.08.2014: Stalybridge Celtic v AFC Fylde

More pics

Tirsdag 12.08.2014: Stalybridge Celtic v AFC Fylde

Annonsørinnhold

De beste kuppene innen sport og friluft

Det er noe eget med de første ukene i en ny sesong. Ingen har ennå rykket fra eller blitt hektet av, alle har fortsatt håpet i behold om at de skal kunne oppfylle sine ambisjoner og forventninger for sesongen, og det er alltid en spennende tid å reise over på. Under 11 døgn etter at jeg hadde kommet hjem fra min «pre season-tur» i juli, satt jeg derfor igjen kursen mot balløya for en ny dose fotball. Skjønt noen vil kanskje heller kalle 18 kamper på 16 dager for en overdose. Nok en gang hadde min snille mor stått opp i otta for å kjøre meg opp på E6 der jeg hoppet på flybussen, og snart fikk jeg litt etterlengtet søvn mens Norwegians 07.20-avgang fra Gardermoen fraktet meg over Nordsjøen til London Gatwick.

Etter å ha brukt togreisen til London Victoria til å fungere som reiserådgiver for en norsk familie på London-ferie, benyttet jeg – etter en tur med Victoria Line – anledningen til å validere togpasset mitt på London Euston. Køen ved billettlukene på Gatwicks togstasjon hadde vært avskrekkende, men de var i hvert fall ikke mindre her. Men jeg hadde overhodet ikke dårlig tid; snarere tvert om. Etter å ha unnet meg en ekstra røykepause og gått til innkjøp av frokost i form av smørbrød og juice, somlet jeg meg omsider mot toget som skulle frakte meg til Manchester, og rundt klokka halv to kunne jeg stige av på Manchester Piccadilly.

Nok en gang var Englands tredje største by base for kveldens kamp, og jeg hadde betalt £34 for et dobbeltrom på normalt noe dyrere The Mitre, som er en kombinert pub/bar og hotell som har en flott og sentral beliggenhet rett ved Manchester Cathedral. Da Manchester har de glimrende Metroshuttle-bussene som kjører gratis rundt i sentrum, lot jeg like godt deres oransje buss (linje 1) frakte meg til krysset Deansgate/Market Street, og få minutter senere hadde jeg fått sjekket inn. Med 25% rabatt på første bestilling hadde jeg også fått et påskudd for å teste etablissementets bar, der jeg valgte meg en godt voksen club sandwich og en pint Strongbow som snart ble inntatt mens jeg benyttet meg av stedets WiFi og ventet på en kompis.

Det ble med ytterligere en pint før han stresset videre til en familiemiddag, mens det snart også var på tide for undertegnede å bevege på seg. En av grunnene til at jeg hadde valgt meg The Mitre som base var den korte veien til togstasjonen Manchester Victoria, og etter få minutters gange kunne jeg omsider presse meg ombord på et stappfullt Huddersfield-tog som skranglet seg østover mot pendlerbyer som Ashton-under-Lyne og Stalybridge. Det var sistnevnte som var min destinasjon for kvelden, og det var en befrielse å stige av og trekke litt frisk luft. Etter en lang dag på reisefot og lite søvn var jeg ikke videre lysten på den etter sigende rundt halvtimes lange spaserturen ut til Bower Fold, så jeg praiet en taxi.

Stalybridge ligger ca 13 kilometer øst for Manchester og en snau norsk mil nordvest for Glossop. Som flere andre byer i denne delen av landet slo de seg opp under den industrielle revolusjon, og tekstilindustrien og bomullsspinneriene bragte velstand til byen. Under forrige århundre gikk det også her nedover med denne industrien, og byen er nok nå hovedsakelig en pendlerby for først og fremst Manchester. Det bor i underkant av 25 000 her, men den fremstår delvis ganske landlig når man passerer med toget. Gjennom byen renner elven Tame, og man befinner seg her ved fjellområdet Penninene, som i det nordlige England utgjør vannskillet mellom Irskesjøen og Nordsjøen.

Bower Fold er nummer sju på lista over de høyestliggende fotballstadioner i den engelske pyramiden (i hvert fall ned til non-league’s step 6), og er dessuten det høyestliggende stadion som har huset en Football League-klubb – høyere enn både The Hawthorns, Vale Park og Boundary Park. Ja, Stalybridge Celtic har nemlig en fortid i Football League, da de i 1921 var med å stifte ligaens nye regionale Third Division North. Etter kun to sesonger (7. og 11. plass) valgte de imidlertid å trekke seg da de følte de ikke klarte å tiltrekke seg nok tilskuere til å forsvare en plass i ligaen – til tross for at deres tilskuersnitt på 5 480 var rundt to tusen mer enn hva lokalrival Rochdale snittet i samme divisjon.

Drosjekusken slapp meg av utenfor Bower Fold, og etter å ha slått av en kort prat med en veteran som så jeg fotograferte inngangspartiet, fikk jeg snart avlevert mine £12. Det vil si, jeg tok først en kikk på utsiden av den ene langsiden, der det av alle ting er en indisk restaurant tilknyttet anlegget! Det ville ikke overraske meg om de viser seg å være alene om å ha en slik bedrift tilknyttet sin hjemmebane. Ytterligere £2 ble byttet mot et glossy program før jeg kunne ta innsiden av Bower Fold i øyesyn. Og jeg konstaterte umiddelbart at avgjørelsen om å for en stund siden inkludere anlegget på listen over ønskede destinasjoner slett ikke var feil. Det er lett å skjønne hvorfor jeg også har hørt mange rosende omtaler av stadionet.

Jeg kom inn i det ene hjørnet, og ble umiddelbart møtt av liflige dufter fra klubbens tea bar rett ved siden av inngangspartiet. Bak målet på kortsiden her finner man klubbhuset med dens bar, som ligger i bakkant av en flott klassisk ståtribune som strekker seg rundt 2/3 av banens bredde. Mesteparten av denne befinner seg under tak i form av et overbygg, og de 6 betongtrinnene har to rader med blåmalte bølgebrytere. Men jeg motsto både matserveringen og barens fristelser for å først ta en runde rundt banen, med klokka. Dermed gikk jeg opp langs nærmeste langside, der jeg først hadde en murbygning på min venstre side. Dette antok jeg måtte være bygget som huser den indiske restauranten, og foran dennes bakside er den pussig nok et lite antall seter installert en og en med et større mellomrom mellom seg. Bortenfor her står hovedtribunen Main Stand, som er en sittetribune under tak. Bortenfor denne igjen er det et nytt lite felt med ståtribune under åpen himmel og med blåmalte bølgebrytere.

Over på bortre kortside er det en større ståtribune som virkelig er flott. På midtpartiet har man tak over hodet såfremt man ikke står på en av de nederste avsatsene. Tre rader med bølgebrytere – igjen malt i lyseblått – gjør sitt til å gi denne kortsiden karakter, og et gitter-gjerde og port i samme farger førte minnene tilbake til en tid da det var vanlig å segregere tilskuerne med slike. På bortre langside står anleggets nyeste tribune, flankert av nye små felt med ståtribuner. Denne nye tribunen er en sittetribune der man har stavet klubbens uheldige «etternavn» i seteformasjonen. Om ikke annet var det fornøyelig å se det ekle Celtic-navnet i blått og hvitt! Med det var runden unnagjort, og jeg returnerte til kortsiden der jeg hadde kommet inn, for å gå til innkjøp av en velfortjent pint i klubbens bar.

Det var ingen cider i kranene, så jeg betalte £3,30 for en flaske Bulmers (kanskje litt vel drøyt i disse traktene vil jeg påstå?) som jeg satt meg ned og nippet til mens jeg leste i kampprogrammet. Jeg hadde sittet der et lite kvarter da jeg fikk overraskende selskap av groundhopperen Anthony, som jeg også møtte i Stockport da AFC Fylde og Skelmersdale United spilte ligacupfinale i NPL på Edgeley Park i april. Han er Preston-supporter, men kveldens gjester AFC Fylde er nå den klubben som holder til nærmest hans hjemsted, slik at han også ser en god del av deres kamper. Han er også Rangers-supporter, og også han kommenterte Celtic-navnet i blått og hvitt på den nye tribunen. Men i motsetning til meg hadde han vært her før.

AFC Fylde har jo store ambisjoner (med uttalt mål om spill i Football League innen 2022!), og Anthony mente ikke overraskende at de nok ville slå godt fra seg i Conference North etter opprykket i våres. De er jo av de fleste tippet å hevde seg på øvre halvdel allerede denne sesongen, men ganske riktig poengterte han at det nå er en utrolig tøff divisjon. Barrow og Boston United er av mange tippet å kjempe om tittelen, mens Anthony hevdet at mange nå undervurderer et lag som North Ferriby United til tross for en knallsterk sesong sist. Ikke overraskende trakk han også frem lag som Guiseley og Harrogate Town, samtidig som han forventet at også Chorley umiddelbart vil kunne hevde seg høyt oppe. Og som mange andre turte heller ikke han å helt avskrive en gammel storhet som Stockport County.

Han hevdet for egen regning at AFC Fylde burde være fornøyd hvis de i sin første sesong kan etablere seg på øvre halvdel og muligens kjempe om en playoff-plass, men han innrømmet å fortsatt tvile litt på klubbens langsiktige målsetning. Ikke minst gjelder dette hvor de skal trekke tilskuerne fra, da de befinner seg i et relativt tynt befolket område av Lancashire, mellom Preston og Blackpool. Således hevder han at det muligens var lite klokt å døpe om klubben fra Kirkham & Wesham (som var navnet de fortsatt brukte da de vant FA Vase i 2008) til AFC Fylde. De fleste vil kjenne til hatet mellom Blackpool og Preston North End, og for fans med sympatier for sistnevnte vil Fylde-navnet i seg selv gi Blackpool-assosiasjoner og dermed sørge for at disse nok vil styre unna. Ellers tyder ting på at dette kan bli klubbens siste sesong på Kellamergh Park, da de håper å starte bygging av sitt nye stadion i løpet av september 2014.

Conference North hadde startet lørdagen tre dager tidligere, og mens vertskapet hadde sesongåpnet med 2-2 mot Worcester City i Kidderminster, hadde gjestene overbevist med solid hjemmeseier 4-0 over Brackley Town. Således hadde jeg nok Fylde som en liten favoritt, og da vi fra tribunen så kampen sparkes i gang var det også de tilreisende som hadde de første avslutningene. Michael Potts forsøkte en frekk lobb fra 35 meter med hjemmekeeper Lewis King ute av posisjon, men ballen gikk også over målet. Få minutter senere hadde han fortsatt ikke stilt inn siktet da han skjøt utenfor, men det hadde heller ikke vertenes Liam Dickinson som sendte et frispark like over målet til Fylde-keeper Ben Hinchcliffe. Det var i det hele tatt en omgang der det var flere halvsjanser til begge lag, men ingen enorme sjanser, og det virket vel rett og slett som om begge lag muligens var litt rustne offensivt.

Joe Booth og Danny Rowe hadde de beste sjansene for Fylde, mens Charlie Ennis og nevnte Dickinson var frempå for vertene, men 0-0 sto seg til pause. I og for seg greit selv om bortelaget kanskje hadde hatt et ørlite overtak. Anthony valgte å ta en runde rundt anlegget mens jeg inntok baren, og i tillegg til påfyll av Bulmers fikk jeg byttet £3,50 mot en pin. Deretter samtalte jeg litt med noen representanter for hjemmefolket som kunne fortelle at manager Keith Briggs har en helt ny spillerstall, med kun en liten håndfull spillere igjen fra troppen som var involvert i nedrykksstriden forrige sesong. De satset på en forbedring fra fjorårssesongen, og selv om de ikke forventet noen toppkamp mente de at de skulle kunne overraske i en og annen kamp og forhåpentligvis holde nedrykksstriden på god avstand.

Jeg angret på at jeg ikke hadde oppsøkt matutsalget tidligere, for de var nå utsolgt for sine fristende paier. For £2,80 fikk jeg om ikke annet en cheesburger med bacon som jeg fikk overrakt i samme øyeblikk som dommeren blåste for starten på andre omgang. Vi tok igjen plass på ståtribunen bak mål, og kunne se omgangen starte nokså jevnspilt, med halvsjanser begge veier. Det virket imidlertid som om de stadig bli større nå, men i det 63. minutt var det nok en dose flaks med i bildet da Ben McKenna ga hjemmelaget ledelsen. Det var nok ganske sikkert ment som et innlegg, men hans crosser fra kanten gikk i bue over keeper og dalte inn i mål i bortre hjørne, og dermed 1-0. David Challinors gutter hadde knapt fått summet seg før de igjen fikk en i fleisen kun to-tre minutter senere. Sam Staunton-Turners fremspill ble godt tatt vare på av tidligere Fylde-spiller Aidan Chippendale som sikkert banket inn 2-0. Heldigvis sparte han seg for strippeshowet…

Som om ikke det var nok virket nå Fylde å være i fullstendig oppløsning, og kun to minutter senere inntok målscorer McKenna servitørrollen da Liam Dickinson kastet seg frem og nærmest stupheadet inn hans innlegg. 3-0, og alle tre målene på snaue seks minutter. Challinor var rasende på Fylde-benken, og ikke uten grunn. Spillerne hans virket rett og slett helt sjokkert, og hadde problemer med å etablere noe særlig spill. Det ble rett og slett en transportetappe herfra og ut. Nærmest redusering kom gjestene ved Danny Lloyd-McGoldrick, som Challinor hadde kastet innpå i jakt på mål. Men først sto keeper Lewis King i veien for hans skudd, og da hans avslutning utmanøvrerte King sto kaptein Matt Regan perfekt plassert og reddet på streken. Dermed var det resignerte Fylde-spillere og ekstatiske Stalybridge-spillere som kunne registrere at det endte med 3-0 og heimesiger foran 410 tilskuere.

Anthony hastet hjemover mens jeg ble igjen for en pint i baren. Det hadde kommet en del tilreisende, men majoriteten forlot raskt Bower Fold, mens hjemmefolket var langt mer feststemt og uttrykte selvsagt stor tilfredshet over de tre poengene. De brydde seg nok fint lite om at resultatet var ørlite flatterende, og seier er ganske riktig seier. Fortsetter de med slike resultater skal de nok kunne styre greit klar av nedrykksstriden. For Fylde sin del var jeg mest skuffet over måten de kollapset på etter å ha havnet under, men de kommer nok sterkere tilbake. Faktisk lærte jeg også noe nytt da en veteran kunne fortelle at det før stiftelsen av Stalybridge Celtic var en annen klubb som dominerte fotballen i byen. Stalybridge Rovers søkte til og med to ganger om opptak til Football League på begynnelsen av 1900-tallet, uten suksess.

Jeg unnet meg et siste glass, men nøyet meg nå faktisk med en pint med sitronbrus mens jeg ringte etter taxi. Den slapp meg av på Stalybridge stasjon i god tid til å rekke 22.46-toget tilbake til Manchester Victoria, og jeg rakk til og med å ta en siste pint i underetasjen på The Mitre rett før de stengte serveringen. De to andre gjenværende kundene og bartenderen var ivrig opptatt med en samtale om Manchester United, Premier League og “Champions” League som imidlertid gjorde at jeg slukte pinten temmelig raskt for å heller trekke meg tilbake til hotellrommet. Besøket på Bower Fold hadde vært en flott start på turen.

English ground # 187:
Stalybridge Celtic v AFC Fylde 3-0 (0-0)
Conference North
Bower Fold, 12 August 2014
1-0 Ben McKenna (63)
2-0 Aidan Chippendale (67)
3-0 Liam Dickinson (69)
Att: 410
Admission: £12
Programme: £2
Pin badge: £3,50

Next game: 13.08.2014: Guisborough Town v North Shields
Previous game: 31.07.2014: Hertford Town v Tring Athletic

More pics

Dag 13: Torsdag 31.07.2014: Hertford Town v Tring Athletic

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

The Cabin Sandwich Bar i Wakefield høstet lovord for sin frokost, så til tross for en 20 minutters spasertur dit ned fristet det mer enn frokostblandingene som var tilgjengelig for gjestene ved Graziers Arms. Jeg kom imidlertid på at det også går en gratisbuss rundt i Wakefield sentrum, som i hvert fall kjører ned til Hepworth Gallery, på sydsiden av elven Calder. Og herfra er det kun rundt fem minutters gange nedover Doncaster Road, så avgjørelsen ble tatt mens jeg sto i dusjen. Det hadde tydeligvis vært liv her kvelden før, for på det delte baderommet på gangen lå det noe som lignet på to jointer i dass, mens jeg med en pinne fra taket utenfor baderomsvinduet måtte fjerne en våt boxer som lå i servanten. I dusjen lå rester av innpakningen fra en kondom, så gudene vet hva som hadde foregått der.

Nå er Wakefield til de grader en utpreget rugby-by der fotballen har hatt svært trange kår, og noen vil vite at Wakefield FC (som tidligere het Emley FC og ble flyttet fra Emley til Wakefield) tidligere i sommer la ned driften kort etter å ha avtalt en banedeling med AFC Emley (som ironisk nok ble stiftet av Emley-supportere etter den nevnte flyttingen). Da hadde den de siste årene banedelt på byens rugbystadion Belle Vue, og da det mot slutten av forrige sesong ble kjent at deres tid der gikk mot slutten var det blant anleggene jeg håpet å få besøkt – men uten å lykkes. I forhold til The Cabin Sandwich Bar ligger imidlertid Belle Vue kun et par minutters gange videre nedover Doncaster Road, så det var en fin mulighet til også å ta en kikk der.

Som tenkt, så gjort…og etter å ha krysset elven Calder spaserte jeg snart nedover Doncaster Road og fikk Belle Vue på min høyre side. Sammenlignet med fotballen har man i rugbysporten tydeligvis i noe større grad vært flinkere til å ta vare på de gamle klassiske ståtribunene, og jeg hadde sett flotte bilder av de som finnes innenfor portene på Belle Vue. Dessverre var disse portene stengt og det var ikke enkelt å se stort av det som befant seg på innsiden, men den ene porten var såpass lav at det lot seg gjøre og ta bilder over porten. Og den ståtribunen jeg fikk sett er virkelig en perle. Det er trist å tenke på hvor mange slike som i fotballen har blitt ofre for bulldozere og «oppgraderinger» (eller vandaliseringer om man vil). Men samtidig må det ha vært snodig å se Wakefield FC spille kamper på et såpass stort stadion når man sjelden hadde mer enn tosifret antall tilskuere på sine hjemmekamper.

Med min runde rundt Belle Vue unnagjort var det på tide med en frokost, og deres «Full Monty» lovet tre i tallet av både egg, pølser og bacon, i tillegg til black pudding, tomatbønner, sopp, tomater, fried bread, og toast. For £7 kan man ikke klage på det, og for sikkerhets skyld la jeg til en ekstra black pudding, og mesket meg såpass at jeg (skulle det vise seg) ikke trengte å spise igjen før under kveldens kamp. Med en så heftig frokost valgte jeg av samvittighetsgrunner å spasere hele veien tilbake til Graziers Arms, der jeg slo i hjel litt tid ved å lese, før jeg få minutter på klokka 11 gikk ned for å levere nøklene til karen som var i ferd med å gjøre rent. Jeg hadde fortsatt flust med tid, så jeg ble sittende en liten stund og slappe av på pubens uteområdet mens jeg snyltet på deres WiFi. Først når klokka nærmet seg tolv spaserte jeg opp foran stasjonen Wakefield Westgate.

Jeg lot et tog kjøre uten meg mens jeg nøt sola på utsiden av stasjonen, men snart steg jeg ombord på et av togene mot London Kings Cross. Ved ankomst verdensmetropolen vurderte jeg et øyeblikk å ta en utflukt til Imperial War Museum der de i sommer åpnet en ny stor utstilling om første verdenskrig, men kun halvannen uke etter åpning regnet jeg med kaos. I tillegg gadd jeg rett og slett ikke å slepe med meg bagen dit, så jeg satt meg rett og slett i sola og leste en drøy times tid før jeg omsider bestemte meg for å hoppe på en av togene til Hertford North. Det vil si, etter togbytte på Finsbury Park var jeg på vei dit, og etter tre kvarter var jeg fremme.

Til tross for at byen er administrasjonssenter i grevskapet Hertfordshire har Hertford et fortsatt idyllisk og noe landlig preg over seg. Den ligger omtrent tre norske mil nord for London, der tre andre elver renner ut i elven Lea på dens vei sørover mot Themsen. Hertford har en viktig plass i engelsk historie, spesielt i saksisk tid, og var også sete for det første bispemøtet i England i år 672. Deler av markedsbyens sentrum gir fortsatt assosiasjoner til middelalderen, og det er som sagt en idyllisk og trivelig by med drøyt 25 000 innbyggere. Rett over veien for Hertford North stasjon ligger den store puben The Bridge House, og jeg hadde tid å slå i hjel, så jeg stakk innom her for et glass.

Et glass ble til to, som forsvant sakte mens jeg bladde litt i Non League Paper og pratet litt med stamgjestene. Men snart valgte jeg å sette kursen mot Hertingfordbury Park i håp om at det var liv der halvannen time før kampstart. Taxisjåføren måtte ta en kikk på mitt utprintede kart for å orientere seg frem til hvor vi skulle, men fant riktig vei. Der han slapp meg av i den tro at det var anleggets oppkjørsel, viste det seg imidlertid å være noe helt annet. Min destinasjon viste seg å være ytterligere noen minutters gange innover, før det fra den allerede smale veien gikk en liten stikkvei inn til høyre. Her ligger Hertingfordbury Park idyllisk til på den andre siden av en liten bro, med flotte piletrær og elven Lea som nærmeste nabo.

Jeg betalte mine £6, og etter en prat med karen som betjente telleapparatene gikk jeg for å slenge fra meg bagen i klubbens bar. Jeg kjøpte en boks Cola for å slukke tørsten, og kvinnen bak disken satt bagen på bakrommet for meg. Den var åpenbart tyngre enn hun hadde trodd, men med det ute av verden kunne jeg omsider ta en runde rundt anlegget. Men før jeg kom så langt ble jeg stående og prate mer med karen ved telleapparatene, som nå hadde fått selskap av en kollega. De kunne fortelle litt om anlegget, og berettet nå om brannen som i januar 1992 ødela det større klubbhuset som hadde stått der siden 1970-årene.

Man kommer inn på den ene kortsiden som kalles The Stable End, og navnet henviser selvsagt til stallene som befinner seg på utsiden her (og hvis eiere tydeligvis er i stadige små disputter med klubben). Til venstre for seg har man umiddelbart en liten asfalt-platting der det nå sto to små mål, så kanskje er det beregnet på barna som er med på kamp. Bortenfor her finner man klubbhuset som erstattet den tidligere nevnte nedbrente versjonen, og som huser baren. Ved siden av denne står en liten bu som fungerer som klubbsjappe, og fra inngangspartiet og bort hit er det såkalt hard standing i forkant. Anleggets stolthet er den etter forholdene store hovedtribunen på denne langsiden. Den sto ferdig i 1959, er hovedsakelig bygget i mur, og er virkelig flott. Den huser dessuten også garderobene, og visstnok et styrerom.

Bortenfor her er det kun hard standing, og det samme er tilfelle på den bortre kortsiden, der det ikke er noen fasiliteter. På langsiden ut mot elven Lea er det nærmest bortre kortside mer hard standing og heller ingen fasiliteter. Noe lattermildt konstaterte jeg imidlertid at det her var strategisk plassert ut noen campingstoler inntil muren, men de som eventuelt har sittet her kan ikke ha sett stort da de sto helt inne i greinene til et stort tre som hang over muren, slik vegetasjonen gjorde flere steder på denne langsiden. Lenger ned langs denne er det imidlertid en gammel ståtribune. Jeg er usikker på om det tidligere har vært et overbygg her, men her finnes i hvert fall en seksjon med 4-5 betongtrinn, med en hvit mur som gjør nytte som bølgebryter i forkant.

Videre nedover kommer vi igjen inn på Stable End, der ståtribunen med sine betongtrinn gjør en flott sving i hjørnet nærmest elven. Her er det først tre trinn, men de blir etter hvert til det dobbelte da den tar seg inn på partiet som er under tak – noe som er nesten hele banens bredde. Den var ganske fjong synes nå jeg, og er i tillegg til hovedtribunen der man finner anleggets karakter. Både herfra og fra langsiden ut mot elven har man dessuten en flott utsikt til akvadukten bak motsatt hjørne av banen, der togene kjører over på sin vei mot London eller Stevenage. Da jeg senere kom på ideen om å knipse et bilde av dette med hovedtribunen i forgrunnen var det dessverre blitt såpass mørkt at det ikke ble noe særlig resultat – og så var det også det å stå å vente på tog man ikke visste når skulle komme da.. Nå skal det også skytes inn at klubben sist vinter var offer for en voldsom flom som satt banen under vann, og noen vil kanskje huske de dramatiske bildene vi den gang så fra Hertingfordbury Park.

Tilbake ved inngangspartiet hadde nå kveldens kampprogram ankommet, og til tross for at det sto £1 på programmet fikk jeg vite at prisen var 50p. Han kunne faktisk for øyeblikket ikke gi tilbake på en £1 mynt, og jeg sa det ikke var noe hast, men plutselig fikk han det for seg at langveisfarende groundhoppere fra Norge ikke skulle betale for programmet. Hans sidemann mente da også at jeg burde vært sluppet inn gratis, men jeg insisterte på at jeg med glede støtter de mindre non-league klubbene, og gikk for å hente forfriskninger i baren før de forsøkte å prakke på meg en refusjon av mine inngangspenger. Det var Strongbow i tappekranene: jeg bestilte, kvinnen bak disken tappet, og jeg betalte £3. Deretter satt jeg meg ned for å kikke litt i det 8-siders kampprogrammet, der nesten halvparten var tilegnet kveldens motstander Tring Athletics historie. Interessant lesning var det, og det skal sies først som sist at dette – i motsetning til de andre kampene på denne turen – ikke var noen treningskamp, men snarere sesongens første obligatoriske kamp for begge klubber. Det skulle spilles om avansement i Hertfordshire FAs Charity Shield.

I motsetning til hva det kan høres ut som dreier det seg ikke om en kamp mellom noen liga- og cupvinner, men det er snarere navnet på en av grevskapets lavere rangerte cupturneringer, der vi nå var i første runde. Dagens motstandere spiller begge i Spartan South Midlands League Premier Division, og bør kjenne hverandre godt. Det var allerede klart at vinneren ville møte vinneren av oppgjøret mellom Oxhey Jets og St. Margaretsbury, som skulle spilles noen dager senere (og der Oxhey Jets vant etter straffer), og Hertford Towns apparat virket ikke spesielt fornøyd med det de anså som en tøff trekning. Jeg fikk høre at Oxhey Jets angivelig også skal ha fått tilbake sin tidligere storscorer Lewis Putman, som scoret vanvittige 81 mål på 38 kamper for klubben i 2012/13-sesongen før han signerte for Wealdstone. Imidlertid har jeg etter min hjemkomst sett visse ting som tyder på at så ikke er tilfelle; bl.a at han skal ha skrevet ny avtale med Wealdstone, samt registrert seg også for Hanwell Town for få matchtrening.

Jeg var etter hvert i prat med både hjemmefans og tilreisende fra Tring, og stortrivdes allerede på Hertingfordbury Park. Tring-folket forsøkte overbevise meg om at deres Grass Roots Stadium også er verdt et besøk, og den ser da ikke verst ut. Med påfyll i glasset tok jeg – etter en kikk innom klubbsjappa – plass utenfor klubbhuset og kunne se kampen sparkes i gang. Det var hjemmelaget som startet forrykende og satt et høyt tempo, og allerede i kampens andre minutt sendte spissen Charlie Smith vertskapet i føringen da han fintet vekk en forsvarer og satt inn 1-0 bak Tring-keeper Matt Evans. The Blues hadde for øvrig to spillere med navn Charlie Smith på banen, men mens backen Charlie K. Smith spilte med nummer 2, kalte hjemmefolket spissen med drakt nummer 10 for «fat Charlie Smith» for å skille de ad.

Hertford fortsatte å presse, og kunne puttet på igjen der de flere ganger testet Evans. Et Tring-lag med seks førstelagsdebutanter måtte vente til et snaut kvarter var spilt før de registrerte sin første sjanse i form av et skudd fra Chris Vardy som gikk like utenfor. Rett etter var det kun en lang tå fra Danny Wolf som hindret Vardy i å bli spilt gjennom alene med keeper, men akkurat idet Tring var på vei inn i kampen slo vertene til igjen. Et frispark fra like utenfor 16-meteren ble på glimrende vis skrudd i mål av Lewis Donovan, og det sto 2-0 etter 19 minutter. Hertford Town hadde full kontroll nå, og kunne økt ytterligere. Men idet man begynte å forbedere seg på pause ble Stewart King revet ned i feltet etter flott forarbeid av Vardy og Ryan Sturges. Og i omgangens siste minutt steg Chris Vardy frem og dundret inn reduseringen til 2-1 fra straffemerket.

Etter å ha fått påfyll i glasset ble pausen tilbragt i passiar med supportere fra begge leire. Bortefansen var oppgitt over kampinnledningen, men hadde nå fornyet håp. Jeg rakk også å kjøpe meg en burger før starten på andre omgang, og den kunne for gjestene startet like katastrofalt som den første. Keeper Evans måtte varte opp med en klasseredning for å hindre Charlie Smith i å bli tomålsscorer, mens han like etter måtte ruse ut for å hindre Jordan Watson. Kun sekunder senere kunne han bare se på da den samme Watson sendte i vei et skudd fra 35-40 meter som smalt i tverrliggeren. På den andre siden av banen kunne Vardy utlignet etter godt forarbeid av King og Sonny Bailey-Aird, men hans avslutning gikk utenfor.

Og da økte i stedet Hertford slett ikke ufortjent til 3-1 da Leigh Rose utnyttet nøling i Tring-forsvaret. Vertene burde satt spikeren i kista, og hadde både en og to gode muligheter til å gjøre nettopp det, men i stedet løp Stewart King gjennom, sendte ballen forbi Blues-keeper Harry Ricketts, og reduserte til 3-2 med sju minutter igjen. Gjestene presset nå de siste minuttene, men hjemmelaget var flinke til å blant annet bruke tid ved hjørneflaggene. Og da dommeren foran 66 betalende tilskuere blåste for full tid var det med 3-2 som sluttresultat og avansement for Hertford Town, som i løpet av andre omgang også ga debut til en Matt Crook som med det ble tidenes yngste Blues-spiller.

Tilbake i baren var det trivelig, selv om jeg nesten til tider ble litt brydd av oppmerksomheten en norsk groundhopper skal få. Jeg klaget imidlertid ikke over å få forsyne meg av godsakene som var satt frem til spillere og ledere, og jeg ble sittende i passiar med flere av disse. Noen vil vite at Hertford Town har en lang fortid i Isthmian League, der de spilte fra 1973 frem til nedrykket etter omstrukturering av denne ligaen i 2006. På spørsmål om de hadde ambisjoner om en retur dit, fikk jeg det ikke overraskende svaret at de på sikt kanskje vil være interessert i det, men at det for øyeblikket ikke er noe voldsomt mål i seg selv. De ville imidlertid ikke avvise fullstendig at de kunne bli fristet til å søke dersom de skulle gjøre en god sesongstart.

Jeg har en følelse av at den ypperste divisjonen av Spartan South Midlands League nå vil bli jevnere enn på en god stund. For to sesonger siden feide Dunstable Town ubeseiret gjennom divisjonen på vei til en suveren tittel, og forrige sesong var Hanwell Town nesten like overlegne. Den gang var Ampthill Town de som best holdt følge, og kanskje vil de være der oppe igjen, men det virker som sagt noe mer åpent. Nettopp derfor hadde Tring-folket vært noe usikre på hva de skulle forvente, men supporterne så gjerne en forbedring av forrige sesongs 10.plass. For Hertford Town sin del har de siste tre sesongene sett klubben på tabellens nedre halvdel, så kanskje er det ingen grunn til å håpe på tittelkamp, men flere jeg snakket med hadde forhåpninger om at de i hvert fall skulle hevde seg på øvre halvdel av tabellen.

Jeg hadde på ingen måte dårlig tid – snarere tvert imot – og forlystet meg i godt selskap, der manager Paul Halsey nå insisterte på å bli avbildet sammen med meg og et klubbskjerf han senere forærte meg. For å gjøre en lang historie kort hadde jeg en storartet kveld på besøk hos Hertford Town, men det var omsider på tide å takke for meg. Men da jeg spurte etter nummeret til taxi ble jeg i stedet tilbudt skyss til togstasjonen, og en av klubbveteranene skysset meg snart opp til Hertford North sammen med sin kone som jobbet i klubbens matservering.

Jeg takket så mye for skyss og satt meg snart på 22.43-toget tilbake til London Kings Cross. Derfra skulle jeg krysse over til St. Pancras, og etter litt venting kom toget mot Gatwick Airport. Det var på tide å vende snuta tilbake mot Norge, og rett før klokka to på natten ankom jeg Gatwick, der jeg hadde plass på Norwegians fly til Gardermoen klokka 05.50. Det hadde vært en flott tur, som dessverre hadde kommet til veis ende. Men allerede dagen etter min hjemkomst startet jeg bestillingen av neste tur!

English ground # 186:
Hertford Town v Tring Athletic 3-2 (2-1)
Hertfordshire County Charity Shield, 1^st round
Hertingfordbury Park, 31 July 2014
1-0 Charlie Smith (2)
2-0 Lewis Donovan (19)
2-1 Chris Vardy (pen, 45)
3-1 Leigh Rose (56)
3-2 Stewart King (66)
Att: 66
Admission: £6
Programme: 50p
Pin badge: £3

Next game: 12.08.2014: Stalybridge Celtic v AFC Fylde
Previous game: 30.07.2014: Ossett Albion v Rotherham United XI

More pics

Onsdag 30.07.2014: Ossett Albion v Rotherham United XI

Nydusjet og fjong valgte jeg å spasere til Edge Street i Manchesters Northern Quarter, der jeg mesket meg med det mange mener er storbyens beste full english breakfast på cafeen Home Sweet Home. Jeg tillater meg å si meg enig inntil jeg har fått dette motbevist. Det var langt fra den verste starten på dagen, og mett og fornøyd kunne jeg gå den korte veien tilbake til mitt Premier Inn-hotel for å pakke snippesken. I ro og mak gikk jeg deretter opp på Deansgate for å benytte meg av de gratis Metroshuttle-bussene, og den oransje buss nummer 1 kunne snart skysse meg ned til Manchester Piccadilly.

Da jeg satt meg på 12.11-toget jeg hadde pekt meg ut, gikk det imidlertid ikke lenge før beskjeden kom om at avgang ville bli forsinket med minst et kvarter. Dermed så det stygt ut med tanke på å rekke forbindelsen videre ved togbytte i Huddersfield, og jeg bestemte meg raskt for å heller hoppe på 12.20-toget til Middlesbrough et par perronger bortenfor, og heller bytte i Sheffield. Det var i rute, og etter det nevnte togbyttet i stålbyen kunne jeg et lite kvarter før klokka to stige av på Wakefield Westgate og orientere meg frem til Graziers Arms. Her har man utleie av rom over puben, og jeg hadde betalt £23 for et enkelt rom, men alt var låst. Puben åpner tydeligvis ikke før klokka 16, men etter å ha ringt telefonnummeret som var oppgitt på reservasjonen, kom straks en fyr og låste opp slik at jeg fikk sjekket inn.

Etter å ha slappet av litt mens jeg ladet mobiltelefoner og benyttet meg av stedets WiFi gikk jeg en liten tur i Wakefield sentrum. Rugbybyen ligger sørøst i West Yorkshire, og var tidligere en markedsby med nord-Englands største kornmarked og en av Englands største kvegmarked. Her ble det dessuten utkjempet harde slag under rosekrigene, og byen var dessuten en bastion for rojalistene under borgerkrigen på midten av 1600-tallet. I tillegg til kornhandel var det etter den industrielle revolusjon næringsveier som tekstilindustri og kullgruvedrift som tok over. Men sammen med annen industri så man utover forrige århundre en betydelig nedgang, og på midten av 1980-årene hadde de fleste av gruvene og tekstilfabrikkene lagt ned, og i dag fremstår Wakefield delvis som temmelig slitent.

Jeg returnerte til Graziers Arms som nå hadde åpnet, og etter en svipptur oppom hotellrommet valgte jeg for høflighets skyld og ta et glass her før jeg gikk opp på Westgate for å ta bussen til Ossett. Om det var buss 126 eller 127 er jeg nå ikke kar om å huske, men begge synes følge samme rute på sin ferd mellom Wakefield og Dewsbury. Etter drøyt 20 minutter på bussen hoppet jeg av på en av holdeplassene på Station Road, rett ved krysset ved Southdale Road. Jeg svingte ned sistnevnte, og der den kommer ned på The Green dreide jeg til høyre. Ned til venstre gikk nå Dimple Wells Road som leder til Ossett Albions stadion, men foran meg på motsatt side av veien hadde jeg nå siktet meg inn på puben The Tap, som jeg hadde fått anbefalt.

Ossett ligger som sagt mellom Wakefield og Dewsbury, og også her står tekstilindustrien sterkt. Byen med drøyt 20 000 innbyggere har også to real ale bryggerier, og nå valgte jeg meg en pint av Ossett Brewery sin Silver King som fikk absolutt godkjent. De som har lest mine tidligere skriverier vil kanskje vite at jeg også tidligere har sett fotball i Ossett, men den gang (i september 2012) var det Ossett Town jeg besøkte. Denne gang var det den lokale rivalen Ossett Albion som sto for tur; et besøk jeg egentlig hadde vurdert å «spare» til et oppgjør mellom de to Ossett-klubbene. De to spiller jo nå begge i Northern Premier League Division One North, og det er ikke altfor mange byer på denne størrelsen som har to lag som begge kjemper såpass høyt oppe i systemet. Denne kvelden var det imidlertid ikke Ossett Town som skulle stå på motsatt banehalvdel, men snarere et forventet reserve- eller ungdomslag fra Rotherham United.

Selv om klokka fortsatt ikke viste mer enn halv sju, tømte jeg glasset og vandret med en drøy time til avspark ned Dimple Wells Road. Dimple Wells er for øvrig også navnet mange bruker på stadionet Queen’s Terrace, som i tillegg nå har fått et temmelig usjarmerende sponsornavn. Foran fotballstadionet ligger det rett utenfor et cricketanlegg, hvis flotte tårn med resultattavle står nesten helt inntil muren som omkranser fotballstadionet. Inngangen var fortsatt stengt, men da jeg kikket meg rundt ned langs nærmeste kortside var det noen spillere som gikk inn på anlegget gjennom en åpen port her. Jeg skulle jo uansett betale når man åpnet, så frekt og freidig gikk også jeg inn her slik at jeg kunne ta en runde rundt banen.

Man kommer normalt inn nederst på den ene langsiden, nær den nevnte kortsiden hvor klubbhuset står. Men jeg kom nå inn midt på denne kortsiden, mellom klubbhuset og tribunen ved siden av. Jeg startet runden – med klokka, og tok meg over på bortre langside der det midt på står en sittetribune. Denne har tre rader med seter, og er spesiell i den forstand at man passerer denne ved å gå innunder tribunen gjennom en gangvei bak setene. Ellers er det såkalt hard standing på denne langsiden. Det er det også på bortre kortside, der man også har en prefabrikert liten ståtribune bak målet.

På den andre langsiden er det mer hard standing, og her må man på et punkt forsere en stor murtrapp som leder ned fra en av flere inngangspartier som ikke var i bruk ved mitt besøk (og som jeg mistenker sjelden gjør annen nytte enn å tilfredsstille graderingskravene til FAs paragrafryttere), og denne må krysses over når vi skal ned mot nærmeste kortside. Men rett ved den nevnte trappen står de to laglederbenkene i rød og gul mur. Det var idet jeg kom forbi her og kikket i retning kortsiden med klubbhuset at jeg for første gang virkelig la merke til hvor skjevt banedekke på Queen’s Terrace faktisk er.

Herfra heller banen ganske merkbart ned mot bortre langside, og om det ikke er like stor helling som hos eksempelvis Hallam FC, tror jeg ikke jeg har sett større helling så høyt oppe i pyramiden som dette. Borte på den nærmeste kortsiden, rett bortenfor telleapparatene, står først et bygg som huser blant annet klubbens bar. Ved siden av er det på stedet jeg kom inn en terrasse med et par benker. Her står også en toetasjes brakke, der den nederste delen skulle vise seg å huse klubbsjappa, mens speakeren holder til i andre etasje som nås via en utvendig trapp. Herfra kan man om ønskelig klatre over gelenderet og over på tribunen som står ved siden av brakkene igjen, og skue utover landsbygda sør for Ossett. Dette er for øvrig en ståtribune som gir tak over hodet til de som står på de bakerste betongavsatsene her.

Klokka hadde passert sju før det begynte å bli liv i baren, og jeg overleverte £2,50 for en boks med Strongbow. Ikke før hadde jeg satt meg ned før jeg observerte at noen kom inn med et kampprogram under armen, og jeg registrerte gjennom vinduet at man nå også hadde fått betjent telleapparatene. Dermed gikk jeg for å betale de £5 det krevdes for inngang, samt ytterligere £1,50 for et flott utseende program i farger. Som det hadde blitt hintet til på forhånd var dette et program som dekket samtlige av Ossett Albions hjemmekamper i sesongoppkjøringen. Jeg hadde nemlig på forhånd vært i kontakt med klubbsekretær Steve Hanks, og han hadde fortalt at man vurderte å gjøre nettopp dette.

Jeg hadde lovet å gi meg til kjenne for Steve, og da jeg spurte bartenderen, pekte han få sekunder etter en ut kar som kom inn døra. Han ønsket hjertelig velkommen og fortalte at han hadde tatt med seg noe til meg. Han forsvant, og jeg satt igjen som et spørsmålstegn, men da han kom tilbake hadde han med seg en liten pose med norsk mynt han hadde til overs etter en ferie i Norge. Disse ville han gjerne gi meg, og jeg takket ærbødigst og forsikret om at de snaut 40 kronene muligens ville kunne kjøpe meg en halv pils. Innimellom hans diverse gjøremål rundt på anlegget ble det tid til litt koselig passiar med Steve, og bort til bordet mitt kom snart også en kar som er aktiv på Kempster-forumet og som hadde identifisert meg. Og jeg var jo noe spent på hva slags tanker de gjorde seg før kommende sesong.

Ossett Albion hører som sagt for tiden hjemme i NPL Division One North, og har nå hatt tilhold i denne ligaen siden opprykket fra Northern Counties East League i 2004. Riktignok har Albion de siste årene mer enn en gang beholdt plassen kun grunnet benådning som følge av at andre klubber har trukket seg, gått konkurs, eller ikke oppfylt stadionkriteriene for opprykk til non leauges step 4. Håpet er at man denne gang skal slippe å havne i en slik situasjon, og at de forhåpentligvis kan holde nedrykksstriden på avstand med gode sportslige prestasjoner. Det skal de kanskje være fornøyd med om de klarer, for de har nok ingen forutsetninger for å ta opp kampen med klubbene som forventes kjempe om tittelen.

Klubbsekretær Steve Hanks var for øvrig tidligere formann, før han tidligere i år overlot den posten til tidligere spiller Dominic Riordan, og da Hanks kom gående med en bunke stensiler med dagens lagoppstilling fikk jeg rasket til meg en av disse. Han gjorde samtidig oppmerksom på at klubbsjappa nå var åpnet, og jeg stakk hodet innom for å sikre meg en pin til min samling. Der hadde jeg mer hell enn jeg hadde hatt i baren tidligere, da jeg etter å ha gjentatt spørsmålet flere ganger til slutt ble tilbudt batterier! Jeg er usikker på hvordan man fikk «pin badge» til å bli «batteries», men det var uansett en artig episode som høstet stor latter fra alle parter da man forsto hva som hadde skjedd.

Jeg tok med meg en Strongbow ut på terrassen og slo meg ned på en av benkene, og snart lød kveldens første fløytesignal. Blant den tilreisende Millers-ungdommen ute på banen var det bare å innrømme at det ikke var særlig med navn jeg tidligere hadde hørt om, og hjemmelaget var fullt på høyde i en kamp som startet med mye spill på midtbanen og få store målsjanser. Det var ved flere anledninger tilløp til noe med gode raid på kantene, men det ble stort sett med halvsjanser. Da vertene ble tildelt straffespark med ti minutter til pause, tok spissen Ryan Harrison ansvar. Fra elleve meter satt han ballen sikkert i mål bak Millers-keeper Tony Thompson og sendte de oransje og sorte i føringen med 1-0. Dette ble fulgt opp med et par halvsjanser begge veier før spillerne fikk gå i garderoben. Hjemmelaget hadde nok vært hakket bedre, så det var slett ikke ufortjent.

Etter å ha ha fikset påfyll av gyllen nektar ble pausen for min del benyttet til hyggelig passiar med supportere og ledelse fra hjemmelaget, som var nokså tilfreds med det de hadde sett i første omgang. Ellers fikk jeg nok en gang en innføring i rivaliseringen mellom Ossett Albion og Ossett Town, med beretninger og anekdoter fra tidligere oppgjør de to imellom. Det har flere ganger blitt spekulert i om Town vil selge sitt stadion Ingfield for å bruke pengene til å bygge nytt anlegg, men jeg glemte dessverre å spørre om nyheter rundt dette. Noe annet som ved jevne mellomrom har vært et tema er en mulig sammenslåing mellom de to Ossett-klubbene, der tanken er at sammenslåing til en større klubb vil gjøre det enklere å hevde seg bedre. Heldigvis var motstanden mot dette fortsatt stor blant samtlige Albion-folk jeg snakket med om dette.

Fra matutsalget fikk jeg i bytte mot £2,50 servert en utmerket pork pie med tilhørende mushy peas (eller ertestuing om man vil) og brun saus akkurat i tide til starten på andre omgang. Den fortsatte innledningsvis som i første; med et lite overtak til vertene. Og fem minutter ut i omgangen ble Ryan Harrison tomålsscorer da han doblet ledelsen til 2-0. Det var etter dette stort sett ganske jevnspilt, og jeg sto med følelsen av at Albion hadde full kontroll. De gangene gjestene truet offensivt ordnet stort sett forsvaret greit opp. Omgangen ble etter hvert også litt oppstykket av spillerbytter, og det ebbet omsider ut med en ikke ufortjent seier 2-0 til Albion.

Med påfyll av fludium ble jeg sittende i baren og kikke litt nøyere i programmet og prate litt med folket der. Det var trivelig, men i godt selskap flyr tiden, og omsider var det på tide å takke for meg og ønske lykke til kommende sesong. Og med det gikk jeg opp på The Green, der buss 117 etter planen skulle plukke opp ved holdeplassen utenfor The Tap. Tilbake i Wakefield hoppet jeg av på Westgate og gikk rett tilbake til Graziers Arms, der det var lystig lag. Jeg unnet meg et glass eller to før jeg trakk meg tilbake.

English ground # 185:
Ossett Albion v Rotherham United XI 2-0 (1-0)
Pre season friendly
Queen’s Terrace, 30 July 2014
1-0 Ryan Harrison (pen, 35)
2-0 Ryan Harrison (50)
Att: 106
Admission: £5
Programme: £1,50
Pin badge: £3

Next game: 31.07.2014: Hertford Town v Tring Athletic
Previous game: 29.07.2014: Salford City v Chorley

More pics