Dag 11: Tirsdag 29.07.2014: Salford City v Chorley

Taxi ble bestilt til Travelodge Bromley og drosjekusken ble beordret i retning Bromley South, der jeg skulle ha toget til London Victoria. Herfra kunne jeg for n’te gang på turen ta Victoria Line mellom Victoria og Euston, og med smørbrød og juice fra Sainsburys kunne jeg igjen sette meg på toget nordvestover til Manchester. Vi ankom Manchester Piccadilly rett før halv to, og jeg benyttet meg av Manchesters gratis Metroshuttle-busser, der jeg lot den oransje buss 1 ta meg til toppen av Deansgate. Derfra gikk jeg den korte veien over til Premier Inn hotellet ved siden av Victoria Bridge – såvidt over på Salford-siden av elven Irwell.

Dagens destinasjon var Mossey AFC og Seel Park; en klubb og et stadion som i lengre tid har figurert svært høyt på min liste over ønskede destinasjoner. Men mens jeg slappet av litt i hotellsenga var det virkelig flaks at jeg dobbeltsjekket på internett, for nå fikk jeg plutselig ikke kampdatoen på Mossleys hjemmeside til å stemme. Jeg så snart at hjemmekampen mot FC Halifax Town flere dager tidligere ganske riktig hadde blitt flyttet mens jeg hadde vært uvitende på rundtur i fotball-England. Den ville nå spilles en dag senere enn opprinnelig planlagt, men jeg hadde allerede andre planer og hotell booket for onsdagen, og ikke minst gjaldt det nå å bestemme seg for en av backup-kampene jeg klok av skade hadde listet opp.

Det var vel først og fremst Clitheroe og Lancaster City som fristet mest av alternativene i nordvest, men begge bød på en en nokså lang reisevei – ikke minst returen etter kampslutt. Det sto til slutt mellom disse to og Salford City, som kunne nås med buss fra holdeplassen et steinkast unna hotellet. Det var de gamle Manchester United-stjernenes inntreden på eiersiden som gjorde at jeg hadde betenkeligheter, men samtidig kom jeg til den konklusjon at det ville være en fin mulighet til å avlegge et besøk før det eventuelt skjer større endringer, og kombinert med en langt enklere reisevei ble dette utslagsgivende da jeg til slutt valgte å sette kursen mot Moor Lane og Salford City.

Etter hvert var jeg på farten igjen, og gikk opp på Deansgate for å ta en matbit mens jeg ventet på en passende buss. På The Moon Under Water satt jeg og bladde litt i Non League Paper mens jeg gaflet i meg en chili dog som ble skylt ned med en j2o. Snart kunne jeg slentre ned til hjørnet av Chapel Street og Blackfriars Street, der jeg satt meg ned for å vente på buss nummer 93. Omsider kom den rundt hjørnet, og mens vi kjørte gjennom Salford fulgte jeg med på mobilens kartfunksjon for å forsikre meg om at jeg kom meg av på rett holdeplass. Vi nærmet oss Kersal-området, og etter et drøyt kvarter på bussen steg jeg av i Kersal Road.

Herfra gikk jeg opp igjen på Moor Lane, svingte ned Oaklands Road og inn i Nevile Road, og under fem minutter etter at jeg gikk av bussen så jeg en overraskende stor hovedtribune foran meg på venstre side av Nevile Road. Bortenfor denne fikk jeg inngangen på min venstre side, og jeg betalte mine £4 for inngang, mens jeg ikke lenger ble overrasket over at det ikke hadde blitt trykket opp noe kampprogram. Jeg stakk i stedet snuta innom klubbsjappa som befant seg umiddelbart til venstre når jeg kom gjennom telleapparatene. Her sikret jeg meg faktisk for den nette sum av £3 den siste pin som viser klubbens gamle logo.

De nye eierne har nemlig bestemt at klubben nå skal ha ny logo, men det skal vi komme tilbake til. For i klubbsjappa kom jeg i prat med den eldre herren som hadde ansvar for denne, og jeg kan ikke annet enn å ta hatten av for denne karen. Han hadde tydeligvis vært engasjert i klubben i en mannsalder, og da jeg måtte innrømme at jeg var tilreisende groundhopper fra Norge bød han meg forsyne meg med noen tidligere Salford City-programmer fra baljene, før han like godt stengte sjappa og tok stokken fatt for å vise meg stadionet og fortelle om dets historie. Han pekte med stokken og kunne blant annet fortelle at den store flotte hovedtribunen er fra 1920-årene; noe som stemmer godt med dens «art deco» design.

Den gang var ikke engang dagens fotballklubb stiftet, og Moor Lane ble stort sett brukt til rugby før Salford City flyttet inn så sent som i 1979. Da hadde anlegget stått tomt i noen år og bar preg av forfall og betydelig vandalisme. Selv taket på hovedtribunen var totalt ødelagt, og garderobene var fullstendig utbrent. Sakte men sikkert har Salford City restaurert anlegget som nå fremstår delvis ganske flott, og de kan med rette være stolte over jobben de har gjort. Veteranen måtte tilbake til klubbsjappa, men pekte først ut hvor de forskjellige ting som bar, matservering, toaletter etc var, og jeg takket midlertidig for praten og startet min runde rundt anlegget.

Man kommer inn nederst på den ene langsiden, bortenfor hovedtribunen. Rett foran seg når man kommer inn har man kortsiden der det ikke er stort annet enn en parkeringsplass for biler. Men det var motsatt vei jeg gikk min runde, med klokka. Den tok meg forbi den store brakka som har et vindu for matservering, og som huser klubbens bar. Bortenfor denne står den store hovedtribunen, og som sagt er den meget flott. Den var da også hovedgrunnen til at jeg ved mitt besøk ble positivt overrasket over Moor Lane.

På bortre langside er det heller ingen tribunefasiliteter; kun såkalt hard standing for de som ønsker å se kampen derfra. I hjørnet mellom denne og bortre langside er det ytterligere et inngangsparti som sannsynligvis ikke blir brukt særlig ofte – annet enn til å tilfredsstille FAs graderingsansvarlige. På denne bortre langsiden er det en gressvoll som går oppover fra banen opp mot muren rundt anlegget. Her står det også en artig liten ståtribune som gir ly til de som velger å stå på de tre betongtrinnene under tak her. Denne tribunen er kledd i oransje bølgeblikk, men det spørs hvor lenge det varer før den blir malt..

Med runden unnagjort var det på tide med en tur innom baren. Der kom nå også karen fra klubbsjappa for å forsikre seg om at jeg hadde funnet meg godt til rette. Han insisterte på å spandere en runde, så jeg kunne ikke annet enn å takke aller høfligst ja. Men det var midlertidig mangel på «ordentlig» cider (Magners går ikke under den kategorien mener nå jeg!), og det var varmt og jeg følte for noe fruktig. Dermed falt faktisk valget på en flaske Kopparbergs mixed fruits som jeg lesket strupen med mens jeg konverserte med veteranen og bladde i programmene jeg hadde blitt forært. Han lovet ellers å ordne en stensil med lagoppstillingene til meg, før han igjen returnerte til sjappa.

I mellomtiden fikk jeg slått av en prat med noen av bortesupporterne. Kveldens gjester var ingen ringere enn Chorley, forrige sesongs overbevisende mestre i Northern Premier League Premier Division, og nyopprykket til Conference North. De er av mange tippet til å klare seg greit der, og de tilreisende (som det var en god del av) som jeg snakket med mente de i første rekke skal etablere seg i divisjonen, og hadde tro på at de skulle klare nettopp det. Noen hevdet de ville være fornøyde om de holder nedrykksstriden på avstand og ender midt på tabellen, mens andre skjøt inn at de har håp om at de likevel kanskje kan blande seg inn i playoff-kampen. Det er en tøff divisjon, og den er vanskelig å tippe, men blant favorittene ble ikke overraskende nevnt Stockport County (i kraft av å være en stor klubb), AFC Fylde, Guiseley, og etter sigende hardt satsende Barrow, mens noen satt et utropstegn ved lag som Boston United og Harrogate Town. Sistnevnte bør være klart styrket ved målsniken James Walshaws ankomst.

Det var da lagene kom på banen at jeg på alvor fikk litt bitter smak i munnen. Jeg nevnte at hjemmelaget har byttet ut sin logo med en ny mer moderne variant, og da Salford City inntok banen i drakter som nærmest var et speilbilde av draktene til Manchester United koblet jeg det hele. Da de såkalte Class of 92 med Ryan Giggs, Paul Scholes, Nicky Butt, og Neville-søstrene offentliggjorde sine planer om overtakelse av Salford City syntes jeg (og andre jeg har snakket med) at de sa de riktige tingene. Det var lite som tydet på at man hadde å gjøre med en ny Vincent Tan. Men hva har skjedd siden det?? Det virker ikke lenger like troverdig, og når man begynner å tukle med en klubbs identitet og historie er koblingen til Tan velberettiget.

Hadde jeg ikke visst bedre hadde jeg trodd at det var Manchester United som kom ut på banen; så like var draktene. Hva var galt med Salford Citys tradisjonelle oransje og svarte drakter (og logo)?? Kanskje var det ikke godt nok å «bare» være Salford City…for det virker som om man nå heller vil være en latterlig Manchester United lookalike. Riktignok kan man fra store deler av Moor Lane skimte Old Traffords enorme North Stand ikke altfor langt unna, men om de tror de skal skaffe nye supportere ved å fremstå som en blek ManU-kopi, så stiller jeg meg tvilende da de som eventuelt vil like dette sannsynligvis allerede er faste innslag på Old Trafford. Men det er trist å se at man mener Salford Citys egen historie og identitet ikke er bra, interessant eller spennende nok, og kaster vrak på denne.

Både Paul Scholes og Phil Neville var til stede, og jeg så sistnevnte parkere bilen sin bak det ene målet og skrive autografer til noen unger før han forsvant for å meske seg med kanapeer mens vi andre gjorde oss klar til å se kampen sparkes i gang. Karen fra klubbsjappa kom bort og beklaget så mye at han ikke klarte å ordne en lagoppstilling da printeren hadde slått seg vrang. Men han ropte på klubbens speaker som hadde lagoppstillingene kloret ned for hånd i en håndskrift jeg gjorde mitt beste for å tyde. Sannelig hadde han ikke også fått beskjed av veteranen om over høyttaleranlegget å informere de 249 betalende og samtlige andre til stede om at de hadde «storfint» besøk av en norsk groundhopper som var i ferd med å se 13 kamper på 13 dager. Akkurat da skulle jeg gjerne sunket i jorda, men jeg får trøste meg med at de fleste nok ikke visste hvem jeg var. Og snart var det glemt da kampen startet med dommerens fløytesignal.

Klokka viste ikke mer enn 22 sekunder da gjestenes James Dean(!) trillet ballen forbi Ammies-keeper Andrew Robertson til 0-1 og sørget for sjokkåpning. Det var vel kanskje ikke det kampen trengte rent objektivt sett, men Chorley hadde tatt initiativet og hadde ingen planer om å gi det fra seg. De var det beste laget, og virket rett og slett å ha god kontroll på sitt vertskap fra to divisjoner lavere. Da Salford angrep virket de faktisk temmelig tannløse helt der fremme, og klarte ikke å skape problemer for skjærene fra Chorley. Deres avslutninger var ved flere anledninger nærmere å treffe bilen til Phil Neville enn Chorley-keeper Sam Ashtons mål, selv om de dessverre heller aldri traff førstnevnte.

I stedet var Chorley nærmere å øke sin ledelse, noe de kunne gjort både en og to ganger før Dale Whitham satt inn 0-2 med tre minutter til pause. Jeg hadde sett siste halvdel av omgangen stående helt bakerst oppe på hovedtribunen sammen med speakeren og hans kompis som viste seg å være Manchester City-supporter som var på besøk på Moor Lane for første gang. Men da dommeren blåste for pause tok jeg meg ned til baren for å få påfyll i glasset. Chorley-folket var naturligvis fornøyde, mens hjemmefansen hevdet de manglet tilstrekkelig offensiv slagkraft; noe som støttet observasjonene jeg hadde gjort basert på en omgang.

Andre omgang fortsatte med mer av det samme; Chorley hadde kontroll uten at de på noen måte rundspilte Salford City. Jeg sto med inntrykket av at Chorley gjorde det de måtte, og det var til tider nokså jevnspilt. Men jeg følte ikke at Chorleys ledelse på noe tidspunkt var alvorlig truet, og jeg vil igjen påstå – selv om motstanderen hører hjemme to divisjoner høyere – at Salford City må forsterkes offensivt om de skal kunne hevde seg i en tøff NPL Division One North, der de skal opp mot lag som Darlington 1883 og Spennymoor Town m.fl. Da Chorley fikk tildelt et straffespark med kvarteret igjen, fastsatte Harry Winter sluttresultatet til 0-3.

Da dommeren blåste av var det altså med en fortjent seierherre, og bortefansen kunne dra fornøyde hjem til sin del av Lancashire. Tilbake i baren nektet karen fra klubbsjappa å la meg kjøpe en runde til ham, men han insisterte på å gi meg skyss til bussholdeplassen. Jeg takket høflig, men poengterte at det kun var noen få minutters gange, men slikt ville han ikke høre på. Mens jeg drakk min Kopparbergs snakket vi med en person som var blant de som forståelig nok er alt annet enn fornøyde med det nevnte skiftet av image i klubben. Han hevdet at hans klubbs historie ble pisset på og at de blir gjort til latter, samtidig som han påpekte at flere personer med Manchester City-sympatier (og også andre) allerede har vendt klubben ryggen etter at de har valgt å fremstå som et “Manchester United light”. Jeg hadde faktisk stått med følelsen at jeg så enda et nytt FC United spille, og han hevdet at dette var eksakt hans poeng. Jeg kan ikke annet enn å innrømme at det gjorde at jeg forlot Moor Lane med en kraftig bismak, til tross for utrolig trivelige folk og personell.

Klubbsjappas egen gentleman slapp meg av på en annen bussholdeplass ute på hovedveien, og på veien dit røpet han at han som meg er såpass tradisjonalist at også han satt større pris på de tradisjonelle gamle klubbfargene og logoen. Han var også enig i min observasjon om at offensiven nok må styrkes, og hevdet at mange automatisk ser på klubben som en utfordrer i tetkampen denne sesongen etter ManU-folkets overtakelse. Mange ser nemlig for seg at de strør om seg med penger, men han hevdet at dette ikke stemmer, og selv mente han at det ikke var særlig realistisk å håpe på mer enn en plass midt på tabellen slik ting nå ser ut. Det er kanskje vel defensivt, for andre påpekte da også at man nok raskt ville være i stand til å dra frem sjekkheftet om man skulle trenge forsterkninger, og stallen er da også forventet styrket, slik at jeg inntil videre fortsatt velger å tro at Salford City vil være med å kjempe på øvre del av tabellen. Jeg takket for skyssen og sendte ham av gårde med lykkeønskninger om at klubben ikke totalt mister den siste rest av sjel. Det var da jeg oppdaget at buss 93 ikke stoppet her, men jeg fant snart ut at buss 98 gjorde samme nytte, og snart var jeg på vei tilbake inn til sentrale Manchester. Jeg trakk meg straks tilbake til hotellsenga etter en lang men innholdsrik dag i trivelig selskap. Men avslutningsvis vil jeg anbefale de som ønsker å besøke Salford City om å gjøre det umiddelbart før de totalt har utradert siste rest av sin egen historie…om det da ikke allerede er for sent.

English ground # 184:
Salford City v Chorley 0-3 (0-2)
Pre season friendly
Moor Lane, 29 July 2014
0-1 James Dean (1 – or 22 sec)
0-2 Dale Whitham (42)
0-3 Harry Winter (pen, 76)
Att: 249
Admission: £4
Programme: None
Pin badge: £3

Next game: 30.07.2014: Ossett Albion v Rotherham United XI
Previous game: 28.07.2014: Crockenhill v Phoenix Sports

More pics

Mandag 28.07.2014: Crockenhill v Phoenix Sports

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Etter å ha forsynt meg av hotellets varme frokostbuffet, unnet jeg meg en lengre dusj og litt avslapping på senga. Jeg hadde ikke dårlig tid, da det uansett ikke var innsjekking på Travelodge i Bromley før klokka 15. Utsjekking fra North Stafford Hotel var imidlertid klokka 11, og kun et par minutter før dette sjekket jeg ut og satt meg i sola på benkene utenfor. Jeg lot 11.12-toget kjøre uten meg, og nøt sola mens jeg bladde i Non League Paper. Først etter en stund i sola spaserte jeg over veien og inn på Stoke stasjon, der jeg satt meg på 11.50-toget til London Euston. Halvannen time senere kunne jeg der unne meg en røykepause før jeg tok meg ned til Victoria og satt meg på toget som skulle frakte meg til Bromley.

Etter et drøyt kvarter på dette toget hoppet jeg av på stasjonen Bromley South, som bør være kjent for de som har besøkt Bromley eller Cray Wanderers. Hotellet lå imidlertid nord i Bromley, og jeg unnet meg en taxi som snart slapp av meg og min bag utenfor stedets Travelodge. Jeg fikk raskt sjekket inn, men ble bare på hotellrommet lenge nok til å lade mobilene noe og benytte meg av hotellets halvtime med gratis WiFi. Deretter spaserte jeg nedover igjen mot Bromley South via High Street.

Rett overfor stasjonen ligger Wetherspoons-puben The Richmal Crompton, og da jeg hadde plenty av tid stakk jeg innom for å teste en ny festivalcider. Med 7,5% er det kanskje greit det ble med kun en pint av Mr. Whitehead’s Boxing Dog, men da jeg ikke var sikker på om det ville være matservering på dagens kamp bestemte jeg meg også for å ta en matbit. En porsjon gammon ble skylt ned med en j2o og deretter en pint Strongbow før jeg gikk for å ta toget.

Min destinasjon var Crockenhill i Kent, og den ligger omtrent på grevskaps-grensen mellom Kent og Greater London, men det lille stedet har ikke egen togstasjon. Derfor tok jeg toget til Swanley, og tok derfra taxi de få kilometerne ned til Crockenhill og Wested Meadow; hjemmebanen til Crockenhill FC. Det har en stund vært en ønsket destinasjon, og blir gjerne omtalt som «herlig falleferdig». Også i fjor sommer hadde jeg planlagt et besøk her. Den gang ble kampen jeg hadde sett meg ut flyttet, men det var heldigvis ikke tilfelle denne gang.

Allerede fra utsiden kunne jeg se at anlegget er temmelig slitent, og konstruksjonen som fra innsiden viste seg å være hovedtribunen fremstår fra utsiden som en forfallen rønne. Jeg tok det først for å være klubbhuset, men sjåføren forklarte at klubbhuset lå lenger bak, og pekte mot en bygning man skimtet deler av og som fra denne vinkelen virket som et falleferdig forvokst skur. Inngangspartiet var ubemannet men døra var åpen og hang og slang på halv tolv, og jeg tuslet inn gjennom åpningen i bølgeblikken. Det var en times tid til avspark, og jeg hadde sett et par av spillerne ankomme, men inne på anlegget var det kun en mann å se der han fikset på matta på motsatt side av banen. Så jeg la like gjerne ut på min runde rundt banen.

Man kommer inn på den ene langsiden, og til høyre for meg hadde jeg umiddelbart en liten ståtribune der en spinkel konstruksjon gir tak over hodet til de som står på en betongavsats her. Det vil si, den skulle gitt tak over hodet, men halvparten av bølgeblikken som utgjorde taket har blåst ned. Nå skal det sies at man under forrige sesong ble offer for en kraftig storm som rev ned deler av anlegget, blant annet et stillas bak det ene målet. På den nevnte ståtribunen har jeg senere sett bilder av at man har laget en benk ved hjelp av gamle øltønner og noen planker, men det var nå borte. I stedet sto det noen gamle stoler her, omringet av alt mulig slags skrot, som biter av bølgeblikk, en gammel presenning, biter av treverk etc.

Men jeg gikk motsatt vei da jeg startet min runde, og til venstre for der jeg kom inn står hovedtribunen midt på denne langsiden. Det er en tribune med benkerader i tre, og sidene kledd i rødt bølgeblikk. Samme materiale har man også på taket, og tribunen falt virkelig i smak hos undertegnede. På midten av denne er det en smal spillertunnel med klubbens logo malt over. Bortenfor hovedtribunen står en annen bygning i flere seksjoner, men denne var ikke åpen ved mitt besøk. På utsiden der var det et parti med ståplasser opphøyet med et betongtrinn, og mon tro om ikke det er her man har en tea bar. På baksiden av disse er klubbens bar, men det skal vi komme tilbake til.

Jeg tok meg over på bortre kortside, der en bølgebryter fikk meg til å lure på om det tidligere har vært en ørliten ståtribune i form av betongtrinn her. I så tilfelle er den (som så mye annet) gjengrodd av gress, men det er nå i hvert fall en liten gressvoll her. Rett bortenfor her står en knøttliten hjemmesnekret(?) tretribune der man kan stå i ly for eventuelt regn. Videre bortover mot bortre langside ble gresset høyere og høyere, og når jeg svingte rundt inn på denne langsiden måtte jeg tråkke meg gjennom gress og villniss som nådde meg til langt opp på leggen samtidig som jeg forsøkte å ikke tråkke på gamle bølgeblikkplater, planker, metallstenger og annet skrot som lå strødd her sammen med gamle malingspann, trafikk-kjegler, øltønner, helt eller delvis ødelagte stoler etc.

På denne langsiden står de to laglederbenkene i hvitmalt leca, med et hvitt tregjerde som kjemper for å holde seg noenlunde oppreist mellom de to. Lenger ned mot det hjørnet i andre enden kommer man rett og slett ikke rundt. En vegg av brennenesle, tornebusker og annet kratt hindrer sammen med en liten bekk folk i å gå rundt her, så jeg skrittet rett og slett elegant(?) over gjerdet som her var ødelagt og kuttet over banen over på kortsiden. Her er det heller ikke stort, annet enn en vegg av trær og vegetasjon bak mål, og selvsagt mer skrot. Det står deler av et gammelt stillas her, og det er såvidt jeg kan skjønne restene av stillaset som blåste ned i vinter. Det forklarer i så fall mengden av metallrør- og stenger som ligger her.

Med det var rundturen over idet jeg kom over på nærmeste langside igjen, og jeg må ærlig innrømme at selv om sikkert ikke alle (spesielt ikke om man kun er vant til PL og den slags) hadde likt seg her, kan jeg ikke annet enn å istemme i utsagnet om at Wested Meadow virkelig er «wonderfully ramshcakle» – eller herlig falleferdig. Når sant skal sies har jeg nok kanskje sett nedlagte og fraflyttede anlegg som har sett mindre falleferdige ut enn dette. Men herregud, for en karakter! Jeg elsket det, og kan bare si at det var verdt ventetiden.

Nå var det derimot på tide å finne baren. Den viste seg som sagt å være bak hovedtribunen, som man må gå rundt, og den er meget trivelig. Her kan man slå i hjel godt med tid med å se på alle bilder, skjerf og vimpler etc de har fylt opp vegger og tak med. Hadde jeg visst de hadde samlet på slikt, skulle jeg tatt med meg deler av den gamle skjerfsamlingen min.. En Stella cider ble bestilt og karen bak disken, som tydeligvis var en slags altmuligmann, serverte gladelig. Han var identisk med karen som hadde holdt på ute på matta tidligere, og for alt jeg vet kan han også han vært formannen selv.

Han klarte også å fiske frem en pin som jeg ga ham £3 for, og bekreftet samtidig at det var gratis inngang for kveldens kamp, der hjemmelaget var vertskap for Phoenix Sports. Gjestene hører jo hjemme i Southern Counties League – ett nivå over Crockenhill, men nå ble jeg fortalt at det tydeligvis var deres reservelag fra Kent County League som kom på besøk. De vant forrige sesong Kent County League Division Two West, og da de har rykket opp til Division One West vil det si at de spiller på non league step 8. Kent County League er jo en feederliga til Kent Invicta League (step 6) der Crockenhill spiller.

Når det er sagt ble jo Crockenhill desidert jumbo forrige sesong, som i det hele tatt var en marerittsesong for The Crocks. Flere ganger tapte de med resultater som ville vekket oppsikt i ishockey (fire ganger tap med tosifrede antall mål uten å score selv), og hadde i perioder store problemer med i det hele tatt å stille fulltallig da spillere rett og slett ikke dukket opp til kamp. Sesongen endte med tragikomiske 1-0-27 og 20-159 i målforskjell(!!) på 28 kamper! Den eneste seieren kom for øvrig hjemme mot lokalrival Eltham Palace.

Manager Craig Clark tok over i løpet av den vanskelige fjorårssesongen, og de regner ikke med noe under denne sesongen, men håper å kunne bygge opp et nytt lag fra grunnen. Lattermildt måtte de bekrefte min påstand om at det i hvert fall ikke kan bli så mye verre. Det er trist å se klubben slite slik, for så sent som under 1980-årene var Crockenhill en storhet i Kents non-league fotball. Det er jo dessuten klubben der Tony Cascarino startet sin karriere, og mange vil nok huske ham fra både Gillingham Millwall, Aston Villa, Chelsea og Marseille. Han ble i følge historien visstnok solgt fra Crockenhill til Gillingham i 1982 for et sett med nye treningsdrakter!

Mens jeg lesket strupen gikk jeg rundt i lokalet og kikket på de mange interessante avisartikler og bilder som hang på veggene, og karen bak disken hentet dessuten frem tre kampprogram fra fjorårssesongen til meg som trøst for at det ikke var noe kampprogram denne kvelden. Jeg bladde litt i disse mens jeg tømte glasset, og snart var det på tide å installere seg i påvente av kampstart, så jeg vandret ut i Kent-kvelden og tok oppstilling på langsiden på siden av hovedtribunen, på høyde med en tenkt 25-meters linje fra det ene målet.

Dommeren blåste og jeg startet min stoppeklokke, men uten noen lagoppstilling var det håpløst å forsøke å identifisere de forskjellige spillerne. Heldigvis var noen av mine sidemenn godt kjent med i hvert fall hjemmespillerne. Verre var det med gjestene, og da deres spiss og kaptein med nr 9 på ryggen scoret etter 12 minutter visste jeg foreløpig ikke at det var den gamle Welling United-spilleren Steadman Callender (det fikk jeg først vite flere dager senere, via Twitter). Det var ikke helt kompetent keeperspill ved det første målet, og da Phoenix Sports økte til 0-2 etter 39 minutter var det etter et selvmål av Jim Williams(?). Det må nok også sies at nivået på det som tidvis skjedde ute på banen kanskje er det hittil laveste jeg har sett på mine rundreiser i den engelske fotballpyramiden. Uansett, 0-2 sto seg til pause.

Etter en forfriskning i baren bar det ut igjen, akkurat tidsnok til å se andre omgang sparkes i gang. Jeg tok oppstilling på samme sted, men snart begynte det for første (og vel eneste) gang på turen å dryppe fra oven. Jeg stilte meg innunder den tidligere nevnte ståtribunen til høyre for inngangen, men selv med så få tilskuere (jeg talte 36 tilskuere) var det begrenset hvor mange som fikk plass under den lille flekken av tak som var komplett, så jeg valgte å heller sette meg opp på hovedtribunen. Her fikk jeg som sidemann en kar som nylig hadde blitt engasjert av Crockenhill for å analysere deres kamper, og han har sannsynligvis mer enn nok å gripe tak i.

Han fikk i det minste se hjemmelaget redusere til 1-2 ved Jack Bath etter 52 minutter, og de for anledningen blåkledde (ikke vet jeg hvorfor de ikke spilte i sine normale røde og hvite hjemmefarger av typen Doncaster Rovers spiller i) hjemmespillerne fikk fornyet håp. 20 minutter ut i omgangen gjenopprettet imidlertid gjestene sin tomålsledelse da Steadman Callender scoret sitt andre og økte til 1-3. Callender hadde virkelig kvelden, og kun tre minutter senere kunne han trille inn sitt tredje og lagets fjerde. Og da dommeren pekte på straffemerket etter at en Sports-spiller gikk i bakken, var det bare en mann som skulle ta straffesparket. Steadman Callender satt sikkert inn sitt fjerde for kvelden og fastsatte sluttresultatet til 1-5.

Jeg vet ikke hvor forsterket Phoenix Sports-laget eventuelt var med førstelagsspillere (om det var noen), men spesielt Callender herjet tidvis med Crocks-forsvaret, og ut fra det jeg så denne kvelden skulle man tro han skulle kunne forsvare en plass i deres førstelag i Southern Counties League. For Crockenhill sin del er det bare å håpe de får litt bedre skikk på spesielt det defensive til sesongen starter på alvor. Bortelaget stakk faktisk nesten umiddelbart uten å komme innom klubbhusets bar, og dermed gikk jeg glipp av muligheten til å spørre de ut om deres målscorer (som det heldigvis kun var en av tross alt). Det var et sammentreff som gjorde at jeg etter hjemkomst kom til bunns i saken via Twitter. Twitteransvarlig kunne ikke svare, men henviste til reservelagstreneren. Men før jeg kom så langt hadde Callender selv retweetet mitt innlegg. Han hevdet dessuten på Twitter å ha følt seg så dårlig den morgenen at han vurderte å stå over, så mon tro hvordan han spiller når han er frisk..

Da bortelaget hadde reist av gårde sporenstreks, fikk jeg beskjed om at det bare var å forsyne seg med smørbrød og andre godsaker som ble satt frem. Det begynte etter hvert å tynnes ut, og da jeg ringte etter taxi var jeg nesten den siste gjenværende. Jeg fikk beskjed om at taxien ikke kunne komme før om en halvtime, men belaget meg på å vente. Manager Craig Clark sa at han imidlertid kunne tilby meg skyss til Swanley stasjon da han skulle forbi der, så taxien ble avbestilt og glasset tømt, og snart var vi på vei.

Vel fremme i Swanley takket jeg Clark for skyss og ønsket lykke til, før jeg hoppet på toget den korte turen tilbake til Bromley South. Derfra unnet jeg meg en taxi tilbake til hotellet, og ble liggende å bla litt i de gamle programmene jeg hadde fått før jeg tok kvelden. Jeg satt stor pris på besøket i Crockenhill, og håper klubben kan komme seg på rett kjøl og snart kikke oppover igjen. Dagen etter skulle jeg nok en gang nordover igjen, så det var bare å slukke lyset og få seg litt søvn.

English ground # 183:
Crockenhill v Phoenix Sports 1-5 (0-2)
Pre season friendly
Wested Meadow, 28 July 2014
0-1 Steadman Callender (12)
0-2 Jim Williams (og, 39)
1-2 Jack Bath (52)
1-3 Steadman Callender (65)
1-4 Steadman Callender (68)
1-5 Steadman Callender (pen, 84)
Att: 36 (hc)
Admission: Free
Programme: None
Pin badge: £3

Next game: 29.07.2014: Salford City v Chorley
Previous game: 27.07.2014: Leek Town v Leek CSOB

More pics

Søndag 27.07.2014: Leek Town v Leek CSOB

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker



Heldigvis hadde innvandreren i aviskiosken rett rundt hjørnet tatt inn et eksemplar av Non League Paper, og dette rasket jeg med meg da jeg spaserte fra Belgrave House Hotel opp til London Victoria. Victoria Line fraktet meg fire holdeplasser nordover til Euston, der jeg akkurat ikke rakk å handle inn frokost før jeg satt meg på 09.20-toget til Manchester Piccadilly. Men da man åpnet sjappa ombord på toget fikk jeg kjøpt inn smørbrød som jeg mesket meg med mens toget tøffet nordvestover.

Etter to timer kunne jeg stige av i Stoke-on-Trent, der jeg spaserte over til Britannia-hotellet North Stafford Hotel rett på andre siden av veien. Der var det ikke innsjekking før klokka 14, men jeg fikk satt fra meg bagen før jeg gikk ut igjen og orienterte meg frem til bussholdeplassen et ørlite steinkast unna. Jeg hadde god tid og ble sittende i sola og lese litt i Non League Paper, men snart ble klokka 12.40 og buss nummer 118 mot Buxton kom rundt hjørnet. Jeg avleverte mine pund til verdens mest joviale bussjåfør, og tok plass fordypet i Non League Paper. Da vi nærmet oss Leek begynte jeg å følge med på kartet på mobilen, og kom meg etter snaue tre kvarter av ved krysset Broad Street/Sneyd Street slik planen var.

Markedsbyen Leek med sine 15-20 000 innbyggere ligger i høylandet i det nordlige Staffordshire, og var i århundrer åsted for et stort kvegmarked og regionalt senter for jordbruk. Senere tok tekstilindustrien over – spesielt silke – men også denne industrien er nå borte. Det var imidlertid fotballen jeg nå hadde kommet for, og på menyen denne dagen sto det interessante lokaloppgjøret mellom Leek Town og lillebror Leek CSOB. Med det for øyet langet jeg ut mot Harrison Park, og etter snaue 20 minutter fikk jeg stadionet på min venstre hånd i Macclesfield Road.

Mens jeg satt på bussen fra Stoke hadde jeg blitt kontaktet av min Reading-kompis Marc som faktisk befant seg i Leek, der han hadde overnattet etter å ha vært i Buxton. Han var imidlertid på vei hjem med familien, og jeg klarte ikke å overtale ham til å bli med på kamp. Men snart kunne jeg i hvert fall betale mine £3 i inngangspenger og ta meg inn på Harrison Park. Her hadde de også trykket opp et kampprogram, og jeg byttet bort ytterligere £1 mot et ganske enkelt eksemplar i svarthvitt som dog inneholdt det meste av vesentlig informasjon.

Jeg kom inn nederst på den ene langsiden som huser den etter forholdene store hovedtribunen. Dette er en sittetribune som er opphøyet fra bakken og entres via noen murtrapper i forkant. Foran disse står laglederbenkene, mens man bortenfor hovedtribunen finner bygget som blant annet huser klubbens bar. I enden av denne er et påbygg der man har matservering. Foran her er det såkalt hard standing. På kortsiden nærmest Macclesfield Road er det en ståtribune, og konstruksjonen gir i hele banens bredde tak over hodet til de som står på betongavsatsene her.

På motsatt langside er det først en betong-«blokk» med toaletter, før det er et lengre parti med ståplasser under tak. Her er det åpenbart også flere inngangspartier med telleapparater, selv om de neppe blir altfor hyppig benyttet i disse dager. De ble i hvert fall ikke det denne dagen. Bortenfor denne tribuneseksjonen står en artig detalj i form av en gammel sliten resultattavle som jeg ble fortalt skulle demonteres. En person jeg senere snakket med fortalte at denne har en artig historie da en tidligere formann av egen lomme hadde kjøpt den fra Port Vale. Men i følge historien fungerte den aldri hverken på Vale Park eller på Harrison Park.

På den siste kortsiden står nok en ståtribune som er bortimot en speilbilde av det man ser på motsatt ende, og også her strekker konstruksjonen seg i hele banens bredde. Leek Town holder jo for tiden til i Northern Premier Division One South, men mange vil huske at det ikke er altfor lenge siden de befant seg i det som i dag heter Conference Premier. Dette bærer da også anlegget preg av, da det neppe er mange av deres nåværende ligamotstandere som kan skilte med større stadion og hovedtribune.

Jeg oppsøkte baren og måtte hoste opp £3,20 for en boks med Strongbow. Jeg hadde ikke før åpnet den før jeg ble oppsøkt av en kar som lurte på om jeg var den norske groundhopperen. Etter å ha bekreftet dette, ble jeg fortalt at en person fra Reading (åpenbart min kompis Marc) få minutter før min ankomst hadde stukket hodet innom for å se etter meg. Vedkommende forklarte rundt forskjellige bilder og pokaler i lokalet, og bekreftet ellers at dagens motstander Leek CSOB (kort for Leek County School Old Boys) også ville starte kommende sesong på Pointon Park i Cheddleton, etter å ha banedelt med Leek Town på Harrison Park siden tidlig i 1990-årene. Videre har de trukket seg fra North West Counties League for å spille i Staffordshire County League.

Jeg ble sittende å prate litt med denne karen og et par andre hjemmesupportere, og de kunne dog avkrefte at det var noen særlig rivalisering mellom de to Leek-klubbene. Til det hadde aldri Leek CSOB utgjort noen trussel, og hadde heller ikke spesielt mange supportere. Men at de har en frisk ungdomsavdeling var lett å se, med en rekke pjokker til stede i CSOBs røde og hvite treningsdrakter. Leek Town hadde også spilt kamp her dagen i forveien, da de måtte se seg slått 0-2 av Macclesfield Town.

Dagens kamp var imidlertid mer enn kun en treningskamp; det skulle også konkurreres om Chris McCullen Memorial Trophy, satt opp til minne om mannen som en lengre periode tjenestegjorde for begge klubber. Han anses som en av Leek Towns største spillere, og var blant annet kaptein da klubben i 1990 spilte seg frem til finalen i FA Trophy. Senere var han både manager og formann i Leek CSOB. 52 år gammel måtte han gi tapt for kreften og døde høsten 2012. Dette trofeet ble for første gang satt opp i fjor, og da var det storebror Leek Town som vant.

For Leek Town sin del ledet de lenge NPL 1 South forrige sesong, før en kollaps i januar var medvirkende til at Halesowen Town tok tittelen, mens Leek Town måtte nøye seg med tredjeplass og playoff-exit etter hjemmetap for Belper Town i semifinalen. De hadde forhåpninger om igjen å kjempe helt i toppen, og forventet tøffest konkurranse av blant annet Leicestershire-klubben Coalville Town, som de siste årene har vært et «nesten-lag».

Jeg tok plass med et par representanter for dagens hjemmelag som hendig nok kunne navnene på samtlige spillere på banen, slik at det var enklere å orientere seg om dette. Noe overraskende var det The Old Boys som etter et kvarter tok ledelsen da tidligere Town-forsvarer Mitch Shenton satt inn 0-1. Men ledelsen varte kun et drøyt minutt før hans navnebror Mitch Husbands utlignet til 1-1, og det gikk ikke lang tid før vertene hadde snudd kampen. Liam Shotton (eldre bror av Stoke Citys Ryan) utnyttet slapt forsvarsspill og hadde få problemer med å sette inn 2-1.

Lillebror CSOB hadde imidlertid ikke tenkt å gi seg uten kamp, og åtte minutter senere var det igjen balanse i regnskapet da Jamie Pointon utlignet til 2-2. Men da Mitch Husbands bidro med sitt andre mål i omgangens siste minutt sendte han igjen hjemmelaget i føringen med 3-2, slik at de kunne ta med seg en ledelse i garderoben etter en underholdende omgang. I pausen fikk jeg ordnet meg en pin til min samling samtidig som jeg hentet påfyll av drikke. Deretter var det bare å gjøre seg klar for andre omgang.

Begge lag gjorde en rekke bytter i pausen, men det var en av de startende som økte ledelsen etter 59 minutter. Niall Maguire sendte i vei en volley som Ash Knight i CSOB-målet hadde få muligheter på, og dermed 4-2. Andre omgang ble den siste halvtimen nokså oppstykket av både drikkepause, to lengre stopp i spillet grunnet skader, og en del bytter. Men da Zak Barker reduserte til 4-3 med fire minutter igjen ble det plutselig spenning igjen. Det kom nok imidlertid litt for sent for CSOB, for til tross for at de i sluttminuttene forsøkte å presse på for en utilgning klarte de aldri å true Town-keeper Brad Moorheads mål, og med seier 4-3 gikk trofeet til Leek Town også dette året, uten at det var stort å si på akkurat det.

De 141 betalende tilskuerne kunne se at det ble overrekkelse av trofe ute på banen, og deretter ble en sjekk på £226 donert til kreftforskning i Chris McMullens navn. For min del ble det tid til et siste glass før jeg gikk for å ta bussen, og jeg benyttet noe av tiden til en prat med en person i CSOB-apparatet. På spørsmål om de hadde til hensikt å slå seg til ro i Staffordshire County League, der de til alt overmål har tatt plass nede i Division One (non leagues step 8), mente han at man på sikt muligens vil kunne kikke litt oppover igjen etter hvert, men at anlegget de nå har flyttet inn på neppe vil være godkjent for eksempelvis NWCL-fotball slik det nå fremstår.

Jeg takket for meg og spaserte tilbake til holdeplassen der buss 118 i følge ruta skulle plukke opp klokka 17.25. Holdeplassen på denne siden av veien fremsto slik at jeg var usikker på om den fortsatt var i bruk, men snart kom bussen, og den joviale sjåføren fra tidligere bekreftet at så var tilfelle. Det er tydeligvis litt mindre melkerute tilbake mot Stoke, for 35 minutter senere kunne jeg hoppe av utenfor stasjonen og gå for å sjekke inn på hotellet.

Jeg hadde betalt £39,50 for rommet her, og det viste seg at dette faktisk inkluderte både middag og frokost, samt en flaske vin på huset. Da det uansett var på tide med middag gikk jeg snart ned for å benytte meg av dette. Jeg drikker ikke vin, men tenkte jeg kunne ta med vinen for å eventuelt gi den bort eller donere den til neste klubb jeg skulle besøke slik at de eventuelt kunne bruke den som lotterigevinst e.l. Det var visst derimot uaktuelt å ta med vinen opp på rommet eller ut av restauranten, så jeg lot vin være vin og trasket etter middag en liten tur inn mot sentrum.

Der slo jeg meg ned på den gamle Stoke City-bastionen The Glebe, hvor jeg kunne lese nøyere i både dagens kampprogram og Non League Paper innimellom småprat med en den sjarmerende frøkna bak bardisken. Jeg ble sittende der en stund som en av 15-20 gjester, men etter det tredje glasset takket jeg den blide jenta for servering, strøk på dør og returnerte til hotellet og senga. Dagen etter skulle jeg igjen sørøstover.

English ground # 182:
Leek Town v Leek CSOB 4-3 (3-2)
Chris McCullen Memorial Trophy
Harrison Park, 27 July 2014
0-1 Mitch Shenton (15)
1-1 Mitch Husbands (16)
2-1 Liam Shotton (21)
2-2 Jamie Pointon (29)
3-2 Mitch Husbands (45)
4-2 Niall Maguire (59)
4-3 Zak Barker (86)
Att: 141
Admission: £3
Programme: £1
Pin badge: £3

Next game: 28.07.2014: Crockenhill v Phoenix Sports
Previous game: 26.07.2014: Chesham United v Stevenage

More pics

Lørdag 26.07.2014: Chesham United v Stevenage

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Med smørbrød og juice fra Tesco troppet jeg opp på Taunton stasjon for å rekke 08.24-toget til London Paddington, men ble møtt av billettbarrierer som ikke var betjent. Etter å ha tatt meg rundt til hovedinngangen og vist frem mitt togpass fikk jeg imidlertid slippe inn med god tid til avgang. Etter å ha inntatt frokosten og ringt hotellet i London for å få bekrefte at jeg kunne komme innom og slenge fra meg bagen, unnet jeg meg å dorme litt den resterende snaue halvannen timen opp til London. Etter å halvveis ha registrert at vi stoppet i Reading kunne jeg ti over ti stige av på Paddington og sette kursen mot Victoria. Jeg valgte å benytte meg av tubens Circle Line, og kunne snart troppe opp på Belgrave House Hotel og få avlevert bagasjen slik at jeg uhemmet kunne farte videre.

Målet var Chesham i Buckinghamshire, en av de vestlige endestasjonene for tubens Metropolitan Line. Denne helgen var det imidlertid vedlikeholdsarbeid på denne linjen mellom Wembley Park og blant annet Chalfont & Latimer, slik at jeg hadde planlagt en annen – og sikkert uansett raskere – reiserute. Med Victoria Line og Bakerloo Line tok jeg meg til Marylebone, der jeg hoppet på toget til Aylesbury Vale Parkway. En halvtime senere steg jeg av på stasjonen Chalfont & Latimer, som er betjent av både tog og tube.

Her hoppet jeg på tubens Metropolitan Line som jeg tok til endeholdeplassen Chesham. For øvrig kan som en kuriosa nevnes at dette er de to holdeplassene med lengst avstand mellom seg på hele Londons undergrunns-nettverk, men etter åtte-ni minutter kunne jeg hoppe av i Chesham. Markedsbyen Chesham ligger som sagt i Buckinghamshire, og var tidligere kjent for produksjon av støvler, øl, koster…og for sine mange baptister. Den gamle markedsbyen har i nå 20-25 000 innbyggere, og har i stadig større grad blitt en pendlerby til London.

Mange kjenner den nå best for nettopp sin tube-stasjon, som er både den vestligste og nordligste på hele nettverket. I tillegg er den et populært startpunkt (eller avslutningspunkt) for en noe snodig konkurranseform der man forsøker besøke samtlige av Londons undergrunns-stasjoner på kortest mulig tid. For de som måtte føle for å forsøke seg er for øvrig den nåværende rekorden på 16 timer, 20 minutter og 27 sekunder, satt i 2013.

Langs med tube-linjen går det en gangvei som jeg fulgte mot den retningen jeg hadde kommet fra, før jeg omsider skjønte at tiden var inne for å dreie til høyre slik at jeg kom meg ned på hovedveien. Via Red Lion Street og Amersham Road endte jeg opp ved den store rundkjøringen der oppkjørselen til idrettsanleggene gikk på skrått opp til høyre foran meg. Det er nemlig mer enn kun Chesham Uniteds hjemmebane The Meadow som er å finne her inne.

Først passerer man nemlig en cricketbane, og der var en kamp i full gang mens tilskuere med medbragte hagestoler forlystet seg nede rundt selve banen, mens andre satt oppe på noen benker oppe på gressvollen der cricketklubben har bar rett ved siden av. Her sto jeg samtidig utenfor den ene kortsiden av min destinasjon for dagen; The Meadow – blant noen også kjent som Amy Lane etter hovedveien som går inn til høyre der jeg gikk inn oppkjørselen.

Uvisst av hvilken grunn ble jeg stående et par minutter å se på cricketspillerne, selv om det er en sport jeg til dags dato aldri helt har forstått. Men snart kunne jeg betale mine £8 for inngang på et stadion som svært lenge har figurert høyt på min ønskeliste. Det var noe skuffende at man heller ikke i Chesham United hadde tatt seg bryet med å trykke opp kampprogram selv om man skulle møte Football League motstand i form av Stevenage. Men jeg var så ivrig etter å få tatt en kikk på anlegget at det snart var midlertidig glemt.

Jeg kom inn på den ene kortsiden, der det nærmest banen i hele banens bredde er ståplasser i form av betongavsatser med tilhørende gråmalte bølgebrytere. Bak dette står på bortre halvdel en ståtribune som er av den kjedelige prefabrikerte sorten, men betongavsatsene og bølgebryterne i forkant gjør at denne kortsiden langt fra blir så “skjemmet” av denne som den kunne blitt. Bortenfor her er det nok et inngangsparti malt i klubbens lilla og blå farger, men denne blir nok sjelden brukt, og ble i hvert fall ikke det denne dagen.

Bortre langside er først mer betongavsatser (6-7 trinn) og bølgebrytere under åpen himmel, før man lenger inn på denne tribunen får tak over hodet i form av et tribunebygg som gir tak over hodet til de fire øverste trinnene. Denne strekker seg rundt 2/3 av banens lengde, og nærmest har den også toaletter for begge kjønn, samt det jeg antar er en bu som fungerer som klubbsjappe eller tea bar (men som var stengt denne dagen). Tribunekonstruksjonen virker ved nærmere ettersyn kanskje noe spinkel, men har karakter.

Borte kortside byr rett og slett på mer ståplasser i form av betongtrinn – fire i tallet – og midt på denne er det et overbygg som gir tak over hodet til de som står rett bak mål her. Jeg elsker når ståtribune følger svingene rundt hjørnene på banen, og det gjør de til en viss grad et par steder her på The Meadow. Men mest karakter finner man likevel på langsidene, og i likhet med den allerede besøkte langsiden, er nærmeste langside med klubbhuset også meget flott og en fryd for øyet i en fotballverden der man tydeligvis ikke lenger er særlig kapable til å designe eller bygge noe som er det minste interessant eller har et minimum av karakter.

Også på denne siste langsiden er det hovedsakelig ståplasser under åpen himmel, med betongtrinn og bølgebrytere. Midt på denne langsiden er det øverst en sittetribune i mur og tre, som til og med har smijernsporter man må åpne for å ta seg inn fra siden. Midt foran her står de to laglederbenkene ganske tett, med spillertunnelen mellom seg. Bortenfor dette fortsetter det med betongavsatser og bølgebrytere på et flott parti foran det ganske lange klubbhuset som ligger tilbaketrukket oppe på den øverste avsatsen.

Jeg har nok besøkt anlegg som falt enda mer i smak enn The Meadow (jeg har etter hvert blitt særdeles bortskjemt), men du verden, jeg forstår godt hvorfor den har blitt anbefalt av så mange. Og den levde absolutt opp til bildene jeg tidligere har sett på et utall ganger. Og om det skulle være tvil: The Meadow vil nok figurere nokså høyt oppe om jeg skulle rangere mine besøkte stadioner. Jeg ble stående og unne meg et overblikk over herligheten før jeg dukket inn i klubbhusets bar og betalte £3,60 for en pint Symonds cider.

The Generals har jo de siste sesongene vært fast innslag i tetkampen av Southern League Premier Division, men det er sannelig ikke småtteri som har forlatt klubben i sommer. Spissene Chris Dillon og Drew Roberts har forlatt klubben til fordel for den ambisiøse ligarivalen St. Neots Town, mens den målfarlige vingen James Potton har signert for Hemel Hempstead Town – klubben som Chesham til slutt måtte se foran seg på tabellen i kampen om tittelen og det direkte opprykket. Disse tre noterte seg til sammen for hele 81 mål på 51 kamper i alle turneringer forrige sesong, så det er en voldsom offensiv kraft som nå må erstattes. Også forsvarskjempen John Kyriacou er borte, etter at han signerte for St. Albans City – klubben som slo Chesham i playoff-finalen. Om vi legger til forsvareren (som også kan spille midtbane) Toby Little og midtbanespillerne Scott Thomas og Bruce Wilson, så er faktisk hele sju spillere forsvunnet fra laget som måtte se seg slått i playoff-finalen i våres.

Inn har kommet den tidligere Oxford City-duoen Andrew Ballard og Mark Bell, begge med erfaring fra Conference. Også Ashley Smith har vel bakgrunn fra Oxford City. Tom Baddeley er ny i forsvaret, mens den tapte offensive slagkraften skal erstattes med signeringen av angriperne (i tillegg til allerede nevnte Bell) Ryan Blake fra Burnham, Josh Cooper fra Cheshunt, og Simon Thomas, som returnerer til The Meadow etter en sesong i Canvey Island.

Spillere og lagledelse har uttalt at de håper man ikke skal ha en svekket stall i forhold til i fjor, men jeg tillater meg å tvile inntil det motsatte er bevist. Supporterne jeg snakket med i baren håpet også at det skal vise seg å stemme, men virket ikke helt overbevist, og flere mente at de ville si seg fornøyd om de i det hele tatt var med i playoff-kampen. De klistret glatt favorittstempelet på St. Neots Town, som har vist at de har penger på bok ved å hente inn solide forsterkninger, inkudert tre fra nettopp Chesham (Roberts, Dillon og Wilson). Sammen med hardtsatsende Dunstable Town ble de ansett som de fremste kandidatene kommende sesong.

Selv om de fire dager tidligere hadde holdt Wycombe Wanderers til 2-2 sto de nok foran sin tøffeste test i pre-season da Stevenage nå var motstander denne glohete lørdag ettermiddagen. Hertfordshire-klubben hadde kommet med sitt førstelag, og spesielt nysgjerrig var jeg på en av nysigneringene. Min VGD-kjenning med aliaset mikemodano vil som Cambridge City supporter kjenne godt til spissen Adam Marriott, fjorårets toppscorer i Southern League Premier Division. Og jeg inntok min orkesterplass på ståtribunen utenfor baren, klar til å starte min stoppeklokke på dommerens fløytesignal.

Gjestene fra League Two tok kontrollen fra start, og hadde allerede hatt en halvsjanse (som Bira Dembele headet utenfor) da Marriott fyrte løs etter snaue 8 minutter. Hans skudd ble blokkert inne i feltet, og Tom Pett sendte i vei en kanonkule som suste like over. Fem minutter senere var Pett tilrettelegger da Darius Charles headet utenfor fra god posisjon. Det var for øvrig artig å se ringreven Darren Purse i aksjon i Chesham-drakta, og han utviste flere ganger stor rutine der bak selv om han ved et par anledninger ble slått på hurtighet. Men etter 28 minutter kom scoringen de hvite og røde ventet på, og etter at det var flipperspill inne i Chesham-feltet var det Marriott som satt inn 0-1 fra kort hold.

Fem minutter senere drev Pett nedover kanten, og hans blanding av innlegg og skudd ble styrt inn av Marriott, som viste seg som en skikkelig målsnik. Chesham-keeper Shane Gore måtte være på alerten for å hindre sin gamle klubb i å øke ytterligere. Først måtte han stoppe en avslutning fra Pett og deretter fra Darius Charles. Det nærmeste hjemmelaget kom noe som minnet om en sjanse var nok da Inih Effiong kom på et fint raid der han trakk seg inn i feltet, men han ble kontant (men helt fair) kroppstaklet av Stevenage-stopper Harry Worley. Sånn sett var det kanskje greit at dommeren blåste for pause med 0-2 i målprotokollen, slik at Chesham United kunne få gått gjennom et par ting i garderoben.

I pausen pratet jeg litt med et par tilreisende Stevenage-supportere, og de forventet på ingen måte noen automatikk i umiddelbar retur til League One etter nedrykket i våres. De håpet riktignok å kunne være med i kampen om en playoff-plass og mulig opprykk, men hevdet at andre – som ikke minst Luton Town – måtte bære et langt større favorittstempel. Ellers sa de seg så langt godt fornøyd med signeringen av Adam Marriott fra Cambridge City, og han hadde også hadde scoret i deres treningskamper mot Tonbridge Angels og Arlesey Town.

Marriott bruke kun snaue seks minutter av andre omgang på å sikre sitt hattrick. Han spilte fri Pett på kanten, tok plass inne i feltet og ekspederte Petts innlegg i mål til 0-3. Han er ikke store karen, Marriott, men han viste i hvert fall i denne kampen at han er meget dyktig til å finne de rette posisjonene inne i motstanderens felt. Etter en drøy time burde nykommer Ryan Blake redusert for vertene da han ble glimrende spilt gjennom av Daniel Brathwaite, men alene med Boro-keeper Sam Beasant (sønn av den mer kjente tidligere keeperen Dave) klarte han ikke å omsette i scoring da sisteskansen kom ut og reddet.

At innbytter Calvin Zola måtte halte av banen med skade var nok ikke i gjestenes planer før sesongstart, og kanskje var det derfor de med snaue kvarteret igjen valgte å spare Marriott, som gikk av til stor applaus. Den siste halvdelen av andre omgang var for øvrig nokså trege greier, der kampen også ble voldsomt oppstykket av både drikkepause og ikke minst et stort antall bytter. Men med tre minutter igjen av ordinær tid gjorde Ryan Blake opp for sin tidligere miss. Han ble spilt fri av Stephan Hamilton, rundet keeper Beasant og satt inn trøstemålet.

Dommeren blåste snart av med 1-3 som sluttresultat, og jeg gikk til baren for å fylle opp glasset og prate litt mer med supporterne. Riktignok har jeg tidligere selv sett Inih Effiong score hattrick for Boreham Wood i Conference South, og Simon Thomas har vel også tidligere vært en pålitelig målscorer for Chesham. Men jeg har likevel litt problemer med å se at de sammen med Blake og de andre nykommerne skal kunne fullt ut erstatte spillerne som har forsvunnet. Men nå sitter jeg på ingen måte med fasiten, og det var tross alt motstand fra Football League jeg hadde sett de bryne seg på denne dagen. En irritert representant for hjemmelaget oppfordret meg til å forsyne meg fra maten som ble satt frem, og fortalte at Stevenage hadde lagt frem nøye matkrav i forbindelse med sitt besøk her. Nå kunne vi imidlertid se at de likevel hadde droppet maten Chesham etter deres krav hadde disket opp med for i stedet å innta et antall takeaway pizzaer ute på gressmatta. Noen av supporterne mente dette delvis skyldes at de ikke ville omgås supporterne i klubbhuset, og spekulerte i at flere spillere i Football League klubben faktisk har i sine kontrakter at de ikke skal være nødt til å omgås supportere. 

Mens de tydeligvis bortskjemte divaene fra Football League spiste pizza før de gikk i garderoben, ble jeg sittende og kose meg i klubbhusets flotte bar, i passiar med trivelige folk fra begge leire, og med god mat godt drikke i glasset. Men etter hvert var det på tide å sette kursen tilbake mot London og hotellet, så jeg takket omsider for meg og spaserte tilbake til tube-stasjonen. Etter å ha hoppet av på Chalfont & Latimer kunne jeg snart ta toget herfra tilbake til London Marylebone og ta meg ned til Victoria med tubens Bakerloo Line og Victoria Line. Jeg fikk snart sjekket inn på Belgrave House Hotel, men da klokka ikke var mer enn åtte stakk jeg snart en liten tur ut for å unne meg et lite kveldsmåltid på en pub i nærheten. Deretter tok jeg tidlig kvelden med en medbragt bok, etter nok en vellykket dag og et trivelig bekjentskap.

English ground # 181:
Chesham United v Stevenage 1-3 (0-2)
Pre season friendly
The Meadow, 26 July 2014
0-1 Adam Marriott (28)
0-2 Adam Marriott (33)
0-3 Adam Marriott (51)
1-3 Ryan Blake (87)
Att: 254
Admission: £8
Programme: None
Pin badge: n/a

Next game: 27.07.2014: Leek Town v Leek CSOB
Previous game: 25.07.2014: Taunton Town v Bitton

More pics

Fredag 25.07.2014: Taunton Town v Bitton

Frokost var bestilt til klokka 08.00, og min vertinne på Victoria Villa B&B vartet opp med en full english breakfast som inkluderte en deilig black pudding. En time senere sto jeg og ventet på bussen fra Stourport til Kidderminster, og kunne snart hoppe av et minutts gange fra togstasjonen der. Neste etappe gikk til Worcester Foregate Street, og etter nytt togbytte ved Cheltenham Spa, kunne jeg like etter kvart over ett spankulere ut av Taunton stasjon og gå den korte veien til Royal Ashton Hotel.

Der ble jeg raskt sjekket inn av to middelaldrende kvinner i skranken. De gjorde oppmerksom på at hoveddøren ut mot gaten ble låst klokka elleve, men at en av de ville sitte der til rundt midnatt. Ingen egen nøkkel til ytterdøra der altså.. Men jeg hadde uansett planer om å være tilbake til den tid. Selv om det var flere timer til kamp stakk jeg snart ut døra igjen og trasket de bortimot halvannen kilometerne ut mot Taunton Towns hjemmebane, Wordsworth Drive – og passerte tidlig på turen den kjente cricketbanen til Somerset County.

Da East Reach omsider munnet ut i et veikryss dreide jeg til høyre inn i Wordsworth Drive, der jeg nokså umiddelbart fikk fotballstadionet på min venstre hånd. Porten sto åpen, så jeg kikket frekt og freidig inn på anlegget der banemannen var i ferd med å flytte på vannsprederne som vannet gressmatta. Jeg kom snart i snakk med vedkommende, som i tillegg til å ha ansvaret for banen også var både altmuligmann og medlem av styret, uten at jeg er kar om å huske hans tittel i så måte. Han sa jeg bare kunne kikke meg rundt på anlegget, så med hans velsignelse tok jeg fatt på en runde rundt banen.

Man kommer inn i det ene hjørnet der man har den ene kortsiden foran seg. Der er det en ståtribune med tre betongtrinn, og på midten av denne har man tak over hodet i form av en nokså moderne tribunekonstruksjon. I den ene enden av denne, nærmest inngangen, er det en artig detalj i form av en stolpe som med skilt i klubbfargene peker ut veien til klubbsjappe, toaletter, matutsalg etc. Over på bortre langside i forhold til adkomsten finner man flere bygninger og tribunekonstruksjoner, og det er vel også her man finner mest karakter.

Nærmest hjørnet står to bygninger malt i claret and sky blue – klubbens farger – slik også mesteparten av anlegget for øvrig er; inkludert seter, tribuner, skilt, og selv stengene som holder nettet oppe bak på målene. Den første og laveste av disse bygningene huser tydeligvis kontorer etc, mens man i det neste bygget med det skrånende taket finner klubbens bar. Bortenfor denne står en ganske flott liten tribune som har tre rader med seter for de som vil hvile akterspeilet. Laglederbenkene står plassert en på hver side av denne, og videre nedover mot bortre kortside er det et lite stykke med såkalt hard standing.

Bortre kortside er nokså like den på motsatt ende av banen, med betongavsatser for ståplasser, og med en mer moderne konstruksjon som gir tak over hodet til de som står på midten. Over på langsiden nærmest veien er det en lang klassisk tribune som strekker seg bortimot 3/4 av banens lengde. Dette er en sittetribune som har tre rader med seter, og som kanskje ser noe sliten ut. Men det er kanskje bare det lyseblå bølgeblikket som bidrar til akkurat den oppfatningen. I enden av denne er det igjen en seksjon med hard standing, og da er vi faktisk tilbake der vi startet rundturen.

Jeg ble stående å prate litt mer med karen fra tidligere, og han kunne fortelle at det ikke hadde blitt trykket opp noe kampprogram til kveldens kamp mot Western League-laget Bitton. Men han forsvant inn på kontoret og dukket opp igjen med et kampprogram fra treningskampen mot Truro City en uke tidligere, som han overrakte meg. Den kampen hadde The Peacocks tapt 0-3, men det var vel ventet et noe bedre resultat denne kvelden. Jeg takket foreløpig for meg og lovet å returnere til kampstart, før jeg trasket av sted for å slå i hjel et par timer.

Taunton har en lang og rik historie innen både militær- og religionshistorie, og den gamle markedsbyen hadde spesielt under den saksiske epoken en viktig rolle. Her sto tidligere også ullindustrien så sterkt at et spesielt ulltøy fikk navnet «Tauntons». I dag er det nok turismen som er den viktigste næringsvei, og Taunton er nå dessuten den største byen i Somerset, med drøye 65 000 innbyggere. Det var inn mot byens sentrum jeg nå vendte snuta der jeg gikk tilbake langs East Reach.

Varmen gjorde imidlertid sitt til at jeg snart søkte tilflukt på puben The White Hart, og når jeg først var i et kjerneområde for ciderproduksjon måtte jeg jo smake på et glass av en lokal vare før jeg vandret videre på East Reach som skiftet navn til East Street før jeg smatt inn på Wetherspoons-puben The Perkin Warbeck for å benytte meg av WiFi-en der. Det ble gjort mens jeg bladde i det gamle kampprogrammet, inntok et glass av festivalcideren Gwent y Ddraig Welsh Gold og knasket på en porsjon nachos. Jeg vurderte å stikke bort til Taunton Castle for å ta en kikk, men ble sittende og lese litt i søndagens Non League Paper, der jeg nå satt på uteserveringen med fin utsikt til den flotte Church of Saint Mary Magdalen.

Etter å ha surret bort litt tid med nettsurfing og lesing var det etter hvert på tide å spasere tilbake til Wordsworth Drive, men veien langs East Reach virket nå av en eller annen grunn lenger enn tidligere. Men jeg kom da omsider frem, og kunne med snaue halvannen time til avspark betale mine £5 for entré. Runden var allerede foretatt, så jeg oppsøkte baren og avleverte £3,05 i bytte mot en pint Thatchers Gold. Karen fra tidligere kom bort for å hilse på sammen med en person fra trenerapparatet, og lovet å forsøke å skaffe til veie en stensil med lagoppstillingene når de etter hvert ble klare.

Taunton Town endte forrige sesong på 8. plass i Southern League Division One South & West, og man håpet igjen å kunne kjempe om en plass i playoff. Men de mente ikke overraskende at favorittstempelet imidlertid må plasseres på andres skuldre, og pekte ut ikke minst Merthyr Town. Også nykommerne Sholing og Larkhall Athletic har jo imponerende sesonger bak seg, og ble også tippet til å gjøre seg bemerket. Ellers har jo Tiverton Town blitt utpekt som outsider i flere sesonger på rad, men det ble påpekt at det «alltid» er noe surr der som fører til at de tydeligvis aldri klarer å leve helt opp til forventningene.

I og med at kveldens motstander Bitton hører hjemme i Western League Premier Division – ett nivå lavere – bør det vel også nevnes at Taunton Town selv har en fortid i nettopp Western League. Det var herfra de rykket opp i Southern League i 1977, før de tidlig i 1980-årene valgte å returnere av økonomiske hensyn. Det neste tiåret hadde de en storhetsperiode i Western League, der de hanket inn hele fem ligatitler (i tillegg til den de hadde fra før) i perioden 1990-2001- inkludert de tre siste på rad og fire på seks sesonger.

Med fire andreplasser i samme periode kan man trygt si at de var dominerende i Western League i denne perioden, og i 2001 vant de også FA Vase med finaleseier 2-1 over Berkhamsted Town, sju år etter at de hadde tapt samme finale for Diss Town etter ekstraomganger. Med ny andreplass i 2002 tok de igjen turen opp i Southern League, og har oppholdt seg der siden. De siste årene har bydd på mange plasseringer på nedre del av tabellen, men forhåpentligvis kan de nå bygge på forrige sesongs 8. plass. En by av Tauntons størrelse bør kunne ha forutsetninger for en klubb på nivået over.

Etter påfyll i glasset nærmet det seg etter hvert kampstart, og som lovet fikk jeg dyttet i hånden et ark med lagoppstillingene skrevet for hånd. Det er gull når man skal forsøke å sette seg inn i hvem de forskjellige spillerne er, og jeg installerte meg ved en av benkene på utsiden av baren. Solen stekte fortsatt da dommeren blåste, og det var faktisk gjestene fra Bristol-området (mellom Bristol og Bath) som startet best. Det vil si, de hadde mest ballinnehav og styrte for så vidt innledningsvis, men uten at noen av keeperne ble satt på prøve. Taunton kom imidlertid mer og mer inn i kampen, og kunne tatt ledelsen da Ben Carter spilte gjennom Brett Trowbridge. Sistnevnte vred seg unna et taklingsforsøk, men med kun keeper John Rendell i veien smalt hans avslutning i stolpen og spratt i sikkerhet.

De måtte imidlertid ikke vente lenge, før rett før halvspilt omgang ble Steve Murray spilt alene gjennom av Josh Wadham. Murray rundet Bitton-keeper Rendell og satt ballen i det tomme målet. Sju minutter senere var det Murray som sto for forarbeidet da The Peacocks doblet ledelsen. Han utnyttet en feil fra Mike Baker og fosset ned venstrekanten. Hans innlegg fant Joe Bushin som hadde tid til en ekstra touch før han satt inn 2-0. Bushin kunne puttet på ytterligere med en heading, men hadde ikke stilt inn siktet ordentlig. Og da Steve Murray så sitt skudd reddet på streken av et Bitton-hode, sto det fortsatt 2-0 til pause.

Etter litt småprat i pausen kunne jeg med påfyll i glasset ta plass igjen før andre omgang, og jeg fikk nå besøk av en sjarmerende frøken som hadde tatt med seg den lille sønnen sin på kamp. Men tilbake til fotballen: Liam Orchard hadde kommet innpå for Bitton i løpet av pausen, og han brukte ikke lang tid på å markere seg. Allerede i omgangens første minutt dro han av en eller to mann før han fra rundt 25 meter sendte i vei et prosjektil som suste inn i mål bak keeper Joe Perry. Kveldens mål! Og Orchard kunne også utlignet, men måtte denne gangen se Perry varte opp med en fin redning. I stedet var det vertene som gjenopprettet sin tomålsledelse etter 57 minutter. Owen Irish gikk på et flott løp på høyrekanten og la inn til Joe Bushin som nokså enkelt kunne styre inn sitt andre og øke til 3-1.

Hjemmelaget spilte nå godt, og gjestene som hadde kommet med en liten tropp (deres reservelag spilte også kamp et annet sted denne kvelden) hadde nok å stri med. Bitton-keeper Rendell måtte varte opp med en benparade for å hindre Bushin i å score hattrick, men hadde ingen mulighet da innbytter Aidan Chainey etter 65 minutter (ett minutt etter at han kom innpå) sendte i vei et skudd som forandret retning i en forsvarer og fant nettmaskende bak en utmanøvrert Rendell. Sønnen til den nevnte frøkna hadde tippet 5-1, og hans far hadde lovet ham £10 om han hadde rett. Det var vel i og for seg grunn nok til å håpe på ytterligere ett mål.

Både Rob Norrish, Bushin og Chainey var også nære på å øke ytterligere. Norrish sitt skudd ble glimrende reddet av Rendell, mens Chainey burde prestert bedre fra en god posisjon. Med sju minutter igjen ble et innlegg klarert rett til Rob Norrish som kontant smalt inn 5-1, og den største jubelen kom fra den vesle pjokken ved min side, som nå ville at dommeren skulle blåse av. De 121 betalende fikk se at det aldri var virkelig fare på ferde etter dette, og kampen ebbet ganske riktig ut med 5-1. Godt tippet, og jeg sa farvel til frøkna og pjokken som gikk fornøyd hjem til sin bolig rett over veien, der man får håpe at hans far holdt ord.

Selv ble jeg igjen for et siste glass, og fikk etter hvert også vekslet noen ord med Bitton-folket. De endte jo forrige sesong på 6. plass i Western League Premier Division, og påsto at de ville si seg fornøyd om de igjen kunne ende blant de seks første. Bitton er jo langt fra store plassen, og som ventet mente de at noen søknad om opprykk til step 4 ikke var spesielt realistisk – selv om de ikke helt ville utelukke det fullstendig om de fikk en kjempestart på sesongen. Det var Bristol Manor Farm som forrige sesong var nærmest suverene Larkhall Athletic, og representantene fra Bitton mente at de denne sesongen vil være en naturlig tittelfavoritt.

Jeg ønsket lykke til da de snart dro av gårde, og etter en siste prat med noen representanter for hjemmefolket tømte jeg glasset og takket før meg. Jeg hadde tenkt å spasere tilbake til hotellet, men da det plutselig ble en taxi ledig rett utenfor tok jeg det som et tegn. Dermed var jeg snart tilbake på Royal Ashton Hotel, der jeg umiddelbart fant senga.

English ground # 180:
Taunton Town v Bitton 5-1 (2-0)
Pre season friendly
Wordsworth Drive, 26 July 2014
1-0 Steve Murray (22)
2-0 Joe Bushin (29)
2-1 Liam Orchard (46)
3-1 Joe Bushin (57)
4-1 Aiden Chainey (65)
5-1 Rob Norrish (83)
Att: 121
Admission: £5
Programme: None
Pin badge: n/a

Next game: 26.07.2014: Chesham United v Stevenage
Previous game: 24.07.2014: Stourport Swifts v Stourbridge

More pics

Torsdag 24.07.2014: Stourport Swifts v Stourbridge

Annonsørinnhold

De beste kuppene innen sport og friluft

På St. Anne’s Hotel i Great Yarmouth vartet Steve og hans kone opp med en full english breakfast før han tilkalte en drosjebil for skyss til byens togstasjon. Med hetebølge og drassende på en stor tung bag med bagasje for to uker er det ingen vits i å slite seg ut unødig; spesielt ettersom jeg nok en gang sto foran en nokså lang reise. Og da jeg etter togbytter i både Norwich, Ely, og Birmingham (der jeg grunnet forsinket ankomst måtte sette noe bortimot rekord på strekningen New Street – Moor Street i klassen utrent og korpulent mann med stor bag) kunne stige av i Kidderminster, var jeg fortsatt ikke helt fremme. Først måtte jeg nemlig ta meg ned på Oxford Street for å hoppe på Diamond Bus nummer 3 som skulle frakte meg de 15-20 minuttene ned til Stourport, der jeg omsider kunne hoppe av etter rundt seks timer på reisefot.

Klokka var drøye kvart over tre da jeg banket på Victoria Villa B&B i Lion Hill, der jeg hadde booket rom for natten. Imidlertid fikk jeg ingen svar, og måtte ringe nummeret jeg hadde på min reservasjon. Kvinnen som svarte fortalte at hun hadde stukket ut for et ærend hos frisøren, og at min ankomstid hadde blitt oppgitt til klokka 17.30. Dette viste seg å stemme, uten at jeg har noen forklaring på hvordan det har skjedd, men hun fortalte at hun uansett straks var ferdig og ville være tilbake om ti minutter. Hun holdt ord, og det som må være verdens blideste kvinnemenneske kom snart rundt hjørnet vinkende. Jeg fikk sjekket inn, og da jeg registrerte at black pudding var tilgjengelig på frokostmenyen valgte jeg å allerede legge til ytterligere £5 for frokost i tillegg til de £35 for rommet. Ikke noe å klage på da jeg også hadde blitt oppgradert til dobbeltrom da hun trengte enkeltrommet til å huse en håndverker.

Jeg er nok ikke den eneste som forbinder Stourport-on-Severn med kanaler og kanalbåter, og den ligger idyllisk til der elven Stour renner ut i den større elven Severn. Staffordshire and Worcestershire Canal ble ferdigstilt i 1772, og har vært viktig for byen som vokste frem rundt denne. Frakt av varer og gods på kanalen og elven var i rundt 150 år en viktig næringsvei. Jeg gikk nå for å kikke meg rundt etter et sted å få noe å spise, og satt kursen mot pubrestauranten The Steps House. Der hadde de imidlertid en pause i matserveringen frem til klokka 18, så det ble med to glass av Aspalls cider før jeg forsøkte meg på puben The Hollybush. Her var det ikke matservering, men jenta bak disken tilbød seg å lage et smørbrød, og jeg valgte meg en lokal pærecider til å skylle det ned. Hun kom tilbake med et skinkesmørbrød med en sterk sennep som gjorde meg lysten på et til, men jeg besinnet meg. Pærecideren smakte imidlertid mer oppvaskvann en cider, og ble byttet ut med en pint av Stowford Press.

Da jeg hadde takket for meg og spaserte mot elven merket jeg at det lille smørbrødet på langt nær hadde stillet sulten for et voksent mannfolk, og rett ved brua over Severn ligger Wetherspoons-puben Ye Olde Crown Inn. Der visste jeg at det i hvert fall ville være matservering, og da torsdag betyr «curry night» inntok jeg en flaming dragon curry mens jeg nippet til festivalcideren Sandford Orchards Rhubarbed. Rabarbra er jo godt i varmen, og den gled godt ned. Men det begynte å dra seg mot tidspunktet jeg hadde tenkt å troppe opp på Walshes Meadow. Stourport Swifts hjemmebane ligger på den andre siden av veien med elven Severn som nærmeste nabo, og snart svingte jeg inn til venstre ned innkjørselen.

Dagens motstander var Stourbridge, og jeg hadde avtalt å møte noen gamle kjenninger i regi av Ulster Jim. Han hadde fastsatt møtestedet til puben The Old Beams rett utenfor Walshes Meadow, men hverken han eller noen av de andre var å se inne i bindingsverkshuset som huser puben. Jeg valgte å vente litt på ham mens jeg nøt en Strongbow på den store uteserveringen, men da glasset var tomt og han fortsatt ikke hadde ankommet gikk jeg ned for å betale meg inn med snaue tre kvarter til kampstart. £5 fattigere slapp jeg innenfor med beskjed om at det ikke hadde blitt trykket noe kampprogram (her var unnskyldningen en kronglete maskin hos trykkeriet), men det rokket ikke ved humøret der startet min sedvanlige runde rundt anlegget.

Man kommer inn bak hjørnet av klubbhuset som står på den ene kortsiden; ut mot hjørnet mellom denne og langsiden nærmest elven. Det er en liten trebygning som også huser klubbens bar. Utenfor er det et overbygg som gir tak over hodet til de som velger stå på en betongplatting her. Bortsett fra dette er det kun en stor gressplen bak det nærmeste målet. På den nevnte langsiden ut mot elven er det heller ikke noe fasiliteter annet enn såkalt hard standing, men midt på her står de to laglederbenkene i grønn mur. Langs hele denne langsiden står en rekke bartrær tett i tett og hindrer at løpske fotballer havner i elven på baksiden. Også på bortre kortside er det kun hard standing og intet av fasiliteter. På bortre langside derimot står en sittetribune for de eventuelt som vil hvile akterspeilet.

Det var nå på tide å oppsøke baren, der jeg betalte £3,30 for en pint med Strongbow. Noen pin kunne de ikke hjelpe meg med, men jeg fikk i det minste slått kloa i en stensil med kveldens lagoppstillinger. Da dommeren etter hvert blåste kampen i gang gikk det kun få sekunder før Ulster Jim ankom. Han hadde tydeligvis blitt forsinket, men likevel stoppet for en rask pint på The Old Beams. Han rakk å se at Sean Geddes nesten ga gjestene en drømmeåpning da hans volley ble glimrende reddet av Swifts-keeper Brendon Bunn etter kun få minutters spill. Etter dette ble det det mye midtbanekrig, og hjemmelaget klarte holde gjestene fra to nivåer over fra livet uten å skape noe særlig selv. Det varte i 34 minutter, og det var Ben Billingham som sendte The Glassboys i føringen. Det åpnet seg nå litt mer frem mot pause, men de aller største sjansene uteble, og vi hentet påfyll i baren på stillingen 0-1.

Ulster Jim fortalte at klubbformann Andy Poutney hadde måttet melde avbud etter dødsfall i familien, men overbragte hilsener. Jeg forærte ham en flaske ekte norsk akevitt som jeg instruerte skulle deles med Andy ved en passende anledning, og stakkars Jim vet nok ikke hva han har i vente. Han var ellers fornøyd med ar Stourbridge har blitt flyttet sidelengs fra Southern League til Northern Premier League, og gledet seg til å besøke nye baner i sistnevnte ligas Premier Division. Riktignok sa han seg enig i at NPL Premier nok for tiden er noe tøffere og jevnere i toppen enn hva tilfellet er i Southern League, og han mente da også at han siden de i tillegg har mistet noen spillere siden sist sesong ville si seg fornøyd med en plass på øvre halvdel og muligens opp mot playoff-sjiktet.

Selv om Stourbridge hadde vært det beste laget i første omgang, hadde ikke nivåforskjellen på to divisjoner være voldsom. I andre omgang ble det bortimot enveiskjøring allerede fra start, og seks minutter ut i omgangen scoret Ben Billingham sitt andre og doblet ledelsen da han styrte inn et skudd fra Sam Rock. Kveldens mål var det imidlertid Jordan Fitzpatrick som sto for, halvveis inn i andre omgang. Etter flott forarbeid av Sean Geddes la Junior Sminkle igjen til Fitzpatrick som hamret inn 0-3 fra rundt 25 meter. Swifts satt innpå den portugisiske prøvespilleren Andre Rodrigues, og han hadde kun vært på banen da han styrte inn et innlegg til 1-3. Men dette var kun et trøstemål, og Sean Geddes var nære på å gjenopprette tremåls-ledelsen før innbytter Josh Morgan Parker gjorde nettopp det med en kontrollert avslutning to minutter før slutt. Dermed endte det med 1-4, og resultatet var det egentlig ingenting å si på.

Jeg tok farvel med Jim og de andre i hans følge og ønsket lykke til kommende sesong. Deretter unnet jeg meg et siste glass på Walshes Meadow, der mannen fra telleapparatene kunne fortelle at publikumstallet var 89. Jeg fikk også slått av noen ord med et par av Swifts-spillerne som innrømmet at de hadde hatt ambisjoner om tittelkamp og mulig opprykk tilbake til step 4, men etter å ha mistet et par spillere – inkludert krumtappen i forsvaret – var de mer usikre. De håpet likevel å kunne kjempe i toppen av den nye Midland League, som er en sammenslåing av Midland Alliance og Midland Cobination. Der skal de spille i Premier Division, og advarte ellers for lag som Boldmere St. Michaels og ikke minst Basford United. Sistnevnte skal satse friskt, og jeg regner med at det var Basford en av spillerne snakket om da han nevnte den ambisiøse klubben «Beeston» som en tittelkandidat kommende sesong.

Med det trakk jeg meg tilbake til Victoria Villa B&B, der jeg låste meg inn og la meg til å lese litt før jeg slukket lyset. Det hadde vært en trivelig dag i Stourport-on-Severn, og et hyggelig gjensyn med Ulster Jim & Co, selv om Andy ikke kunne komme. Det var en ny dag i morgen, med ny reise sørvestover, så det var bare å få seg en god natts søvn.

English ground # 179:
Stourport Swifts v Stourbridge 1-4 (0-1)
Pre season friendly
Walshes Meadow, 24 July 2014
0-1 Ben Billingham (34)
0-2 Ben Billingham (51)
0-3 Jordan Fitzpatrick (68)
1-3 Andre Rodrigues (73)
1-4 Josh Morgan Parker (90)
Att: 89
Admission: £5
Programme: None
Pin badge: n/a

Next game: 25.07.2014: Taunton Town v Bitton
Previous game: 23.07.2014: Great Yarmouth Town v Norwich United

More pics

Onsdag 23.07.2014: Great Yarmouth Town v Norwich United

Vertskapet ved Royal Hotel i Bognor Regis vartet opp med full english breakfast, som faktisk ble etterfulgt av en tur over veien for et nytt forfriskende bad i sjøen. Og temperaturen var nå ikke overraskende langt mer frisk nå i morgentimene enn hva tilfellet hadde vært på tirsdag ettermiddag. Det var en lang reise jeg hadde foran meg denne dagen, og den innebar retur til London, tube fra Victoria til Liverpool Street, tog derfra til Norwich, før jeg omsider kunne ta fatt på siste etappe med tog fra Norwich til Great Yarmouth, hvor jeg ankom kvart over tre  – etter fem timer og tre kvarter på reisefot.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

En lokal drosjekusk slapp meg over foran St. Anne’s Hotel, der jeg hadde betalt rimelige £24 for kost og losji. Jeg havnet raskt i en lengre fotballrelatert samtale med min vert Steve. Han viste seg å være ihuga Tottenham-supporter som hadde flyttet hit fra London for å drive etablissementet sammen med sin kone. Han var noe overrasket over at en nordmann kom til Great Yarmouth for å se fotball, og til tross for at han selv dro på de fleste av Spurs’ hjemmekamper var han nærmest sjokkert over min nokså ambisiøse reiserute.

Etter å ha sjekket inn og slengt fra meg bagasjen spaserte jeg snart inn mot sentrum – langs strandpromenaden og forbi piren – for å forsøke å finne meg en ny bukse, da jeg av alle ting hadde våknet til oppdagelsen av at min bukse hadde spjæret i baken. Nå er ikke shopping blant mine favorittsysler, og da det i tillegg nærmet seg stengetid ble det en noe stressende opplevelse. Når man i tillegg har problemer med å finne store nok størrelser, er det en utfordring, og kanskje er det et signal om at en slankekur eller litt mer mosjon er på sin plass. Men på Debenhams fant jeg da omsider – etter å ha prøvd minst 7-8 bukser – en som gjorde midlertidig nytte, selv om jeg fortsatt ikke var helt tilfreds.

£35 fattigere spaserte jeg litt rundt i sentrum og endte igjen opp ved Britannia Pier, der jeg satt meg ned på en cafe og satt til livs en porsjon pie & mushy peas. Great Yarmouth er jo først og fremst kjent som en seaside resort, men enda lenger tilbake i tid var det en fiskerlandsby der fiske og spesielt sildefiske var den viktigste næringsveien. Dette er det i dag ikke mye igjen av, og etter oljefunn utenfor kysten i Nordsjøen har i stedet offshore-virksomhet tatt over. Fra land ser man også en stor vindmøllepark ute til sjøs, med turbiner som lager vindkraft.

Det var så varmt at det igjen fristet med et vad. Når man først er ved sjøen må man jo utnytte dette, og snart hadde jeg igjen skiftet til badeshorts og forserte den brede sandstranden før jeg kunne vasse uti for å ta et forfriskende bad. Vannet i Nordsjøen var åpenbart noen grader kjøligere enn hva tilfellet var i den engelske kanal dagen før, men holdt nok fortsatt over 20 grader. Langt der ute til sjøs i horisonten kunne jeg skimte det som minnet om land. En øy utenfor kysten her var ukjent for meg, men Steve kunne fortelle at det dreier seg om en stor sandbanke som er bebodd av seler. Jeg unnet meg et drøyt kvarters plasking før jeg returnerte den korte veien til hotellet for å skifte og gjøre meg klar til kveldens kamp.

St Anne’s Hotel ligger rett over veien for bortre kortside av Wellesley Recreation Ground; hjemmebanen til Great Yarmouth Town. Den er jo først og fremst kjent for sin gamle Grandstand; hovedtribunen som antas å være verdens eldste grandstand i fortsatt bruk ved fotball-anlegg. Den er også verneverdig, og sies være den mest fotograferte tribunen i non league. Det jeg i farten glemte å nevne var at jeg hadde tatt en kikk rundt anlegget tidligere på dagen, før jeg dro på bukse-shopping. Da fikk jeg også klatret opp i den gamle herlige tribunen som for tiden er stengt av.

Wellesley Recreation Ground – eller bare The Wellesley – ligger tilknyttet en liten park, slik at det går en gangvei for turgåere etc forbi her. Bak det som må kunne kalles anleggets bortre kortside – nærmest mitt hotell og sentrum – er det innganger til denne parken, og det var gjennom en av disse jeg tidligere gikk under en smijernsport med anleggets navn. På denne enden er det også tennisbaner og fasiliteter for annen idrett, og anlegget er i det hele tatt et flerbruksanlegg som dessverre også har løpebaner rundt.

Langs den bortre langsiden går gangveien forbi en lang ståtribune med et par betongtrinn under tak. Her har man også satt inn noen benker. I svingen bak motsatt mål finner man klubbhuset og klubbens bar ved navn Bloaters Bar. Videre rundt svingen, over på den andre langsiden, står en liten tea hut malt i klubbens gule og svarte farger. Og ved siden av denne…ja, der står herligheten som er klubbens store stolthet; den gamle hovedtribunen. Og den er vitterlig aldeles fantastisk, nesten et kunstverk, og om det er en bane der man kan godta løpebaner så er det her, i og med at den gamle Grandstand mer enn gjør opp for irritasjonen over disse.

Det var på denne langsiden jeg nå kom gående inn på anlegget og ble stoppet av funksjonærer som lurte på om jeg skulle på kamp. Jeg svarte bekreftende og måtte dermed punge ut £6 for inngang. For første gang så langt på turen min hadde det også blitt trykket opp kampprogram, og jeg betalte ytterligere £1,50 for et eksemplar som bar preg av annonsør-jakt foran sesongstarten. Men interessant å lese om de to klubbers historie. Jeg tok meg inn i baren og valgte meg ut en flaske Bulmers og satt meg ned for å lese i programmet.

Great Yarmouth Town har en stolt historie, og hadde sin storhetstid i årene etter andre verdenskrig, da de som halvprofesjonell klubb fikk nasjonal oppmerksomhet ved å ta seg til FA cupens ordinære runder ved flere anledninger. Første runde ble nådd for første gang i 1947/48 da 4160 tilskuere på The Wellesley så Shrewsbury Town bli for sterke. I 1952/53 ble Guildford City slått i første runde før de måtte seg seg slått 1-4 av Wrexham foran 6963 tilskuere – ny rekord. Den ble slått året etter da uvirkelige 8944(!) tilskuere skviset seg inn på The Wellesley og fikk se The Bloaters’ stolteste øyeblikk da selveste Crystal Palace ble slått 1-0 i første ordinære runde. Exit kom igjen i andre runde; denne gang med respektable 2-4 på besøk hos Barrow, som den gang befant seg i Football League.

Etter å ha vært med å stifte Eastern Counties League i 1935 har nå The Bloaters – etter Lowestoft Towns opprykk for noen år siden – æren av å være den eneste klubben som har spilt samtlige sesonger i den ligaen. Riktignok holder de for tiden til i Division One, men har ambisjoner om opprykk og skal visstnok ha imponert i sommerens innledende treningskamper. De hadde vunnet samtlige fire kamper før denne, men kveldens motstander var Norwich United, som forrige sesong ble nummer seks på nivået over i samme liga. Det var dermed ventet at gjestene fra Plantation Park skulle utgjøre den tøffeste testen hittil i sommer.

Kampinnledningen med spill som bølget frem og tilbake skulle bli betegnende for en underholdende kamp, og det var vertene som fikk den første gode sjansen da forsvarskjempen Gareth Palmer headet like over fra en corner. Gjestene slo tilbake, og et frispark ble skrudd rundt muren og smalt i stolpen. Lagoppstillingene hadde blitt lest opp i rasende fart, og med en lav sol midt imot var det heller ikke lett å få med seg alt som skjedde på banen. Derfor vandret jeg over på motsatt langside, der jeg snart fikk selskap av Len Beresford – tidligere formann, som sa fra seg vervet til fordel for en lokal forretningsmann i våres og nå er klubbens secretary. Han var om ikke annet behjelpelig med hjemmelagets lagoppstilling.

Det var som sagt en underholdende kamp som utspilte seg på The Wellesley, der det var sjanser begge veier og begge lag bød på godt spill. Mangelen på mål og de aller største målsjansene kan nok først og fremst tilskrives godt forsvarsspill, og nivåforskjellen var overhodet ikke merkbar. Den unge Bloaters-manager Ricci Butler (assistert av sin far Carl) er tidligere spiller for nettopp Norwich United, og må ha likt det han så sine spillere prestere mot hans gamle klubb. Mange av de var for øvrig i likhet med Butler selv også nye i klubben.

0-0 sto seg til pause, og med en ny flaske Bulmers ble jeg stående å snakke med Beresford. Mange vil huske at Great Yarmouth Town i 2008 sto i fare for å gå konkurs, og kampanjen Save Our Bloaters ble lansert. Det var da han hadde kommet inn som formann og fått skuta på rett kjøl, og han fortalte at han ikke visste hva han gikk til. Han hadde vært involvert i Essex Senior League klubben Ilford som spiller på friidrettsanlegget Cricklefield, og hadde sett frem til en tilværelse på en ekte fotballbane. Han hadde derfor blitt noe overrasket over at man også her har løpebaner og den slags. Men så har de jo den herlige Grandstand da.. Han kunne dessuten fortelle at denne kun er midlertidig stengt og forventes åpnet til sesongstart.

Min følelse var at Great Yarmouth vil kunne bli å regne i kampen om opprykk kommende sesong, og Beresford bekreftet at nettopp det var målet. Han innrømmet også at de i løpet av hans tid i klubben aldri har sett sterkere ut, og han var optimistisk. Hardest kamp forventet han fra Saffron Walden Town og muligens Haverhill Borough, og det ville ikke være meg imot om både Great Yarmouth og Saffron Walden er å finne i Premier Division neste sesong. Beresford lovet også å sende meg en pin da de for tiden ventet på en bestilling, før han overtalte meg til å la meg avbilde foran den flotte Grandstand sammen med en av spillerne.

Ellers har jo en ny League Three i Football League, med inkludering av storklubbenes reservelag, vært tema den siste tiden. Dette (etter min mening) aldeles idiotiske forslaget fra FA-formann Greg Dyke har høstet kraftig motstand fra de mindre klubbene, og jeg var derfor interessert i høre meningen til en som har erfaring med nettopp en liga som inkluderer reservelag. I ECL Division One møter jo Great Yarmouth Town reservelagene til både AFC Sudbury, Braintree Town, Dereham Town, Needham Market, og Bury Town (om man kategoriserer Team Bury som sistnevntes resrvelag slik de i realiteten er). Beresford var overhodet ikke nådig, og hevdet tilskuertallene og dermed også inntektene var merkbart mye lavere i kampene mot disse, da folk naturlig nok er langt mindre interessert i å se reservelag, samtidig som de stort sett kommer på besøk uten en eneste bortesupporter. Han hadde også en rekke andre argumenter, men faktum er at så lenge ECL med relativt strenge stadionkrav har hatt problemer med å erstatte klubbene de etter hvert har mistet til eksempelvis Isthmian League, så har vel ECL sett på dette som en måte å fylle opp ligaen.

Andre omgang fortsatte som den første, med underholdende spill som bølget frem og tilbake. En Planters-spiller jeg identifiserte som Paul Cook barberte stolpen med et skummelt skudd, mens en god Scott Woodcock sto bak vertenes kanskje største sjanser. Først med et flott raid ned venstrekanten og et godt innlegg som Jason Thompson ekspederte like over på volley. Deretter med en glimrende gjennombruddspasning som spilte fri spissen Mitch Forbes, men om avslutningen gikk forbi keeper gikk den også like utenfor stolpen.

Det endte målløst på The Wellesley, men denne kampen vil nok ha fortalt hjemmelaget langt mer enn seirene i de fire foregående kampene mot noe svakere motstand. Og jeg fant ingen spesiell grunn til å forandre mening og tvile på realismen i Beresfords optimisme. Hjemmesupporterne ved siden av meg sa seg også godt fornøyd, og bekreftet dessuten at den store rivalen er Gorleston. Så ved et eventuelt opprykk kan det bli et artig lokaloppgjør neste sesong. Og med det returnerte jeg til baren og bestilte en ny Bulmers.

Der ville klubbsekretær Beresford gjerne introdusere meg for manager Ricci Butler, og sistnevnte sa seg meget fornøyd med både spill, innsats og innstilling i spillergruppa som helhet, og samtykket med Beresford i at også han hadde tro på at laget hans vil komme til å slå bra fra seg. Det hadde denne dagen i hvert fall spilt jevnt med en av de store ligafavorittene fra nivået over. Jeg ble igjen for et siste glass før jeg ønsket lykke til, sa farvel og slentret over til St. Anne’s Hotel etter en meget trivelig dag ved østkysten.

Great Yarmouth Town er en herlig klubb, og jeg vil nok holde et lite øye med dem i det som forhåpentligvis blir deres opprykkskamp kommende sesong. Men de vil få tøff konkurranse. Selv hadde jeg nok en gang en lang reise foran meg dagen etter, og fant raskt frem til senga der jeg snart fikk besøk av Jon Blund.

English ground # 178:
Great Yarmouth Town v Norwich United 0-0 (0-0)
Pre season friendly
Wellesley Recreation Ground, 23 July 2014
Att: 58 (hc)
Admission: £6
Programme: £1,50
Pin badge: n/a

Next game: 24.07.2014: Stourport Swifts v Stourbridge
Previous game: 22.07.2014: Bognor Regis Town v Reading XI

More pics

Tirsdag 22.07.2014: Bognor Regis Town v Reading XI

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Jeg slo fra meg tanken om en utflukt til Northern Quarter og frokost på Home Sweet Home. Latskapen lenge leve, tenkte jeg, og betalte £1,20 for å ta Manchester Metrolink den ene holdeplassen fra New Islington til Manchester Piccadilly. Her kjøpte jeg i stedet inn frokost i form av smørbrød og juice fra Sainsburys før jeg satt meg på toget til London Euston. Derfra tok jeg tubens Victoria Line sørover til Victoria, hvor jeg omsider satt meg på toget til Bognor Regis. Southerns tog nedover til sørkysten er gjerne spesielle i den forstand at de deler seg underveis, og mens de fire første vognene skulle til Eastbourne så skulle de fire siste til Bognor Regis, så det gjaldt å finne frem til rett del av toget, selv om konduktørene er svært flinke til å spørre passasjerene om hvor de skal og rettlede de.

Jeg måtte selv innta den rollen for å hjelpe en rekke passasjerer, men snart var vi på god vei sørover, og rundt klokka tre kunne jeg endelig sjekke inn på Royal Hotel, flott beliggende med strandpromenaden og stranda som nærmeste nabo på andre siden av veien. Jeg bodde også her da jeg besøkte Littlehampton Town tidlig forrige sesong, og husket veien opp til Wetherspoons-puben The Hatters Inn, der jeg etter hvert gikk for å innta en pubmiddag i form av en large mixed grill. Wetherspoons hadde under min tur sin cider-festival gående, så det var en fin anledning til å teste ytterligere et par av festival-ciderne. Den walisiske Gwent y Ddraig Pyder og Westons Twist Raspberry ble testet denne gang, og fikk godkjent.

Heten gjorde seg fortsatt til de grader gjeldene at jeg deretter rett og slett valgte å hoppe i havet – eller rettere sagt den engelske kanal. Heldigvis hadde jeg tatt med badeshorts, og etter å ha skiftet til denne kunne jeg bare krysse veien for å ta meg ned på stranda og vasse uti. Vannet holdt overraskende høy temperatur – godt over 25 grader vil jeg anslå – og var faktisk ikke spesielt avkjølende, men deilig var det. Jeg ble liggende å plaske en halvtimes tid, og ble heldigvis aldri trukket ut av skumle strømninger og skylt i land i det vemmelige landet på den andre siden av kanalen.

Men det var nå engang fotballen jeg hadde kommet for, og det var snart på tide å vende snuta mot Nyewood Lane, der hjemmelaget Bognor Regis Town skulle ta imot et Reading XI som skulle vise seg å være Readings U21 lag. Turen på rundt 15 minutter ble tilbakelagt til fots, og der jeg spaserte opp Nyewood Lane dukket snart anlegget med samme navn opp på min venstre hånd. Readings spillerbuss drev og knotet utenfor idet jeg ankom, og nikkene jeg fikk fra personer i lagledelsen skyldtes nok Reading-drakta jeg med blandede følelser hadde tatt på meg denne dagen. Jeg betalte mine £6 for inngang, og fikk for fjerde dag på rad beskjed om at det ikke var noe kampprogram – denne gangen var unnskyldningen ferie hos trykkeriet.

Jeg har en stund sett frem til et besøk hos Bognor Regis Town; ikke først og fremst grunnet klubbens stadion, men fordi jeg rett og slett synes det virker som en meget interessant klubb. Det er heller ikke noe galt med Nyewood Lane, som er et fint stadion, uten at den utmerker seg som noe helt spesielt.Jeg kom inn i det ene hjørnet, ved kortsiden som huser klubbhuset og dens bar. Før jeg satt kursen dit foretok jeg imidlertid den faste runden rundt anlegget, med klokka.

Foran meg på venstre hånd hadde jeg nærmeste langside med dens tribuner, og det var opp langs denne jeg startet rundturen. Det var her jeg fant mest karakter i tribunefasilitetene, i delen med ståtribune nærmest det vi kan kalle Clubhouse End. Men samtidig fremsto også denne delen nå som en meget rotete bod eller søppeldynge, der det sto oppbevart en mengde gammelt skrot. Bortenfor denne er det to sittetribuner i henholdsvis leca og mur, mens det bortenfor dette igjen kun er såkalt hard standing. På bortre kortside er det en ganske standard ståtribune som strekker seg i hele banens bredde, og på taket av denne er det montert en lystavle som nå ønsket velkommen til Nyewood Lane.

Samme type sttribune er det på midten av bortre langside, men man på nærmeste kortside har en ståtribune under åpen himmel. Her er det utenfor klubbhuset tre-fire betongavsatser og det er også et par benker, så selv om man ikke har tak over hodet er det her mange samler seg da det er det eneste stedet det er lov til å drikke alkohol utendørs inne på anlegget. Det som ellers slo meg er det vanvittige antall søppelbøtter som finnes på anlegget. De står radet opp bortover med en usedvanlig hyppig tetthet på samtlige av tribunene, så her er det i hvert fall ingen unnskyldning for å kaste søppel.

Jeg oppsøkte baren og betalte £3 for en pint med Somersby, før jeg slo meg ned ved et bord der jeg fikk selskap av en kar som av alle ting viste seg å være Brighton-supporter. Han hadde blitt med en kompis som var Bognor-supporter, og snart fikk vi selskap av et par av den sorten. The Rocks hadde jo en god sesong sist i den tøffe Isthmian League Premier Division, der de endte på tredjeplass før de røyk ut med 1-2 hjemme for Lowestoft Town i playoff-semien. Jeg hadde regnet med at de igjen ville satse på opprykkskamp, men hjemmesupporterne kunne fortelle at de har mistet en rekke spillere. Faktisk skal de ha blitt såpass ribbet at de nå mente det kunne bli en kamp for å overleve i divisjonen. Og de sa da også at de ville være fornøyde om de holder plassen. Så fort kan det altså snu..

Når favorittene imidlertid skulle utpekes var det ikke uventet lag som Kingstonian, Dulwich Hamlet og Maidstone United som ble nevnt, men spesielt trakk de frem Margate som nå skal ha fått en solid dose kapital sprøytet inn i klubben og etter sigende skal operere med et budsjett som mange av klubbene i Conference hadde blitt grønne av misunnelse over. For Bognor Regis Town sin del har de jo tidligere vist at man har kapasitet til å trekke tilskuertall som anses som meget bra på dette nivået, og det ville være synd om klubben igjen skulle ramle ned på step 4.

Før jeg rakk å orientere meg frem til en Sarah som visstnok skulle kunne være behjelpelig med en pin til min samling, var det på tide å starte kampen. Jeg fikk rasket til meg en stensil med lagoppstilling, og måtte erkjenne at jeg ikke kjente til en eneste av spillerne i Reading-laget, som dessverre også inneholdt en (ifølge undertegnede) altfor stor mengde utenlandske navn. Allerede fra start ble hjemmelaget presset bakover av Readings unggutter. The Rocks ble løpende mellom og jage ball, og når de selv hadde ballen ble den snart vunnet tilbake av Reading-spillerne. De grønne og hvite hadde i det hele tatt problemer med å komme seg ut av sin egen halvdel med etablert spill, og kunne fort blitt straffet tidlig. Men Conor Shaugnessys skudd gikk like over, og Rocks-keeper Chris Winterton fikk avverget da spissen Dominic Samuel ble spilt gjennom.

I det 13. spilleminutt kunne imidlertid ikke Winterton hindre Samuel, som sikkert satt inn 0-1 etter et flott raid og innlegg fra høyreback Nana Owusu. Vingen Tariqe Fosu hadde spilt for førstelaget i deres treningskamp mot Yeovil Town på lørdagen, og han sendte nå i vei et skummelt skudd. Det ble imidlertid blokkert i feltet, og ballen falt til Liam Kelly som sneiet tverrliggeren med sitt skudd. Tre minutter før pause doblet Reading ledelsen. Denne gangen var det islendingen Sammi Fridjonsson som raidet nedover venstrekanten, og igjen var det Dominic Samuel som styrte innlegget i mål til 0-2. Da Reading-keeper Dan Lincoln helt på tampen av omgangen måtte i aksjon for å avskjære et farlig innlegg fra Darren Wheeler, var det vel faktisk bortimot første gang i kampen han hadde måttet gripe inn.

0-2 sto seg til pause, og den ble brukt til å på påfyll i glasset. Mens jeg sto der i køen kom plutselig denne Sarah, som kunne fortelle at klubbsjappa var under ombyggingen og at alt for tiden var et svare rot der det lå i kasser. Dette forklarte for øvrig også inntrykket av bruken av den tidligere nevnte tribunedelen som oppbevaringsplass for diverse saker og ting. Men hun tok adressen min og lovet meg å sende en pin så snart de fikk opp sjappa til sesongstart. Det var for øvrig en god del tilreisende fra Reading som hadde benyttet sjansen til en utflukt til the seaside, og selv om de ikke la all verden i resultatet denne kvelden virket de fornøyd med det ungguttene til Martin Kuhl hadde gjort de første 45 minuttene.

Reading hadde vært nokså overlegne i første omgang, men andre omgang ble mer jevnspilt. Bognor fikk sin største sjanse for kampen da Charlie Oatway fyrte av et skudd som suste like utenfor stolpen. Og like etter skjøt Harvey White over fra god posisjon. I stedet kunne Reading økt ytterligere da Liam Kelly sendte i vei en volley som smalt i tverrliggeren. Returen falt ned hos Dominic Samuel som hadde mulighet til et hattrick, men han headet ballen rett i klypa til keeper Winterton. Reading hadde uansett ballen i nettet for tredje gang, men Fridjonssons scoring ble annullert for offside, før samme mann skjøt like over rett før slutt.

0-2 var slett ikke et urettferdig sluttresultat, men jeg er veldig usikker på hva dette sa om Bognor Regis Town før sesongstart. Det de viste denne kvelden var til tider forferdelig svakt, spesielt i første omgang. Og kanskje skal manager Jamie Howell få litt å stri med denne sesongen. Selv valgte jeg å bli igjen for et siste glass eller to, og slo av en prat med en person i Rocks-apparatet. Hverken han eller noen andre kunne imidlertid fortelle meg kveldens tilskuertall som tydeligvis ikke ble registrert offisielt, men de anslo rundt 200 – noe som stemmer sånn noenlunde med min manuelle telling. Jeg hadde påtatt meg den utakknemlige oppgaven å telle over 200 personer manuelt, med personer som gikk ut og inn av baren, samt det problem at man ikke alltid vet hvem som er betalende tilskuere og hvem som er en del av støtteapparat etc. Men jeg kom til 228, og det skal ikke være så altfor galt.

Jeg takket omsider for meg og ønsket lykke til, og ble på vei ut selv takket av en kar i Reading-apparatet som kom bort og fortalte at han satt pris på fremmøtet, før han spurte om jeg ble å se på deres neste bortekamp mot Boreham Wood tre dager senere. Det måtte jeg svare benektende på da jeg den fredagen ville befinne meg i Taunton. Og med det vandret jeg tilbake til Royal Hotel der jeg for høflighets skyld tok en siste pint i hotellens bar før jeg fant senga. En ny lang reise sto på programmet morgenen etter.

English ground # 177:
Bognor Regis Town v Reading XI 0-2 (0-2)
Pre season friendly
Nyewood Lane, 22 July 2014
0-1 Dominic Samuel (13)
0-2 Dominic Samuel (41)
Att: 228 (hc)
Admission: £6
Programme: None
Pin badge: £3

Next game: 23.07.2014: Great Yarmouth Town v Norwich United
Previous game: 21.07.2014: Warrington Town v 1874 Northwich

More pics

Dag 3: Mandag 21.07.2014: Warrington Town v 1874 Northwich

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Inntaket av cider kvelden før hadde satt visse spor, men det var ikke verre enn at det ble kurert med en dusj. Og etter å ha gått til innkjøp av et dagsbillett på metroen hjalp det ikke minst med en fortreffelig full english breakfast på Home Sweet Home i Edge Street – som jeg vil påstå serverer den beste frokosten i byens Northern Quarter, og sannsynligvis i hele byen. Jeg hadde flere timer å slå i hjel før jeg skulle sette kursen mot kveldens kamp i Warrington, så jeg tok en utflukt med metroen for å drive litt fotball-«sightseeing».

Turen gikk østover med trikken mot Ashton-under-Lyne, og selv om jeg hadde tenkt å kjøre rett forbi bestemte jeg meg nærmest på impuls for å likevel hoppe av på holdeplassen Etihad Campus, som betjener City of Manchester Stadium. Etter å ha krysset over og tatt meg opp trappesystemet kunne jeg beskue Manchester Citys hjemmebane – i hvert fall på utsiden, der jeg unnet meg en drøy halv runde rundt det store anlegget før jeg returnerte til metroholdeplassen og fortsatte ferden videre østover.

Jeg hoppet av i Droylsden, der klubben med samme navn spiller på Butcher’s Arms. Denne ligger i Market Street, rett rundt hjørnet fra metroens holdeplass. Mens jeg kikket meg rundt utenfor så jeg at portene stå åpne, og jammen var ikke banemannen i full gang med klipping av gressmatta mens et av styremedlemmene drev forefallende ryddearbeid ved anlegget. Sistnevnte svarte at joda, selvsagt kunne jeg få kikke meg rundt og knipse noen bilder inne på deres stadion. Tydeligvis syntes han kun det var stas at klubben ble gjenstand for slik oppmerksomhet, for han la ut om stadionet og dets historie, samt klubben og deres tanker før sesongstart. Noe slikt hadde man man aldri funnet hos Manchester City!

Droylsden hadde jo en fryktelig sesong i Northern Premier League Premier Division i 2013/14, og sto fortsatt uten ligaseier da 38 kamper var spilt. Med seier i siste serierunde endte de med statistikken 2-3-41 (målforskjell 40-182), og med usle 9 poeng hadde de hele 44 poeng opp til sikker plass. Mange spådde at klubben var i fritt fall og også ville rase gjennom NPL Division One North kommende sesong. Men jeg ble fortalt at nytt managerteam og nye spillere har ankommet, og man håper å kunne konsolidere denne sesongen for på sikt å spille seg opp igjen. Butcher’s Arms var for øvrig et absolutt sjarmerende stadion som jeg ser frem til å besøke på kampdag en gang i fremtiden, men bildene (i linken lenger opp) får tale for seg for denne gang.

Vegg i vegg med Butcher’s Arms ligger puben King’s Head som driftes av det lokale Joseph Holt bryggeriet, og her unnet jeg meg en pitstop før jeg tok metroen tilbake til hotellet. Etter en svipptur innom hotellrommet var jeg snart på farten igjen, og kunne sette kursen mot Manchester Piccadilly og Warrington. Toget jeg hadde blinket meg ut hadde imidlertid blitt kansellert, og det stappfulle toget etter kom så langt som til Manchester Oxford Road før også det ble kansellert. Vi fikk beskjed om at det på plattform 4 sto et tog til Liverpool Lime Street som ville stoppe på de samme stasjonene, men da det allerede var like fullt som vårt tog hadde vært, bestemte jeg meg raskt for å i stedet vente på neste tog.

Derfor ankom jeg Warrington noe senere enn planlagt, og valgte å hoppe rett i en taxi. Den fant raskt frem til Warrington Towns Cantilever Park – navngitt etter den store karakteristiske brua i bakgrunnen bak bortre kortside. Den planlagte spaserturen med en kikk innom rugbyklubben Warrington Wolves’ gamle hjemmebane som fortsatt står der hadde altså måttet utgå, men det var nå glemt der jeg romsterte i lomma etter £5 i inngangspenger. Heller ikke her hadde man tatt seg bryet med å trykke opp et kampprogram (dvs programansvarlige skal ha hatt et dødsfall i familien), men i det minste klarte jeg senere å snappe til meg en stensil med lagoppstillinger. Rett innenfor inngangspartiet står en bu som fungerer som klubbsjappe, og her solgte man pins også fra andre klubber, slik at jeg i tillegg til en av hjemmelagets pins fisket med meg også en fra både Chorley og Farsley (£3 pr stk) som jeg manglet i min samling. Og så var det på tide med en runde rundt anlegget.

Hva skal man egentlig si om Cantilever Park? Tja, det er ikke det mest spennende anlegget i pyramiden, men det er heller ikke på noen måte blant de verste. Til tross for at tribunene i seg selv ikke byr på den store wow-faktor er det likevel noe som gjør det nokså trivelig – og den nevnte broen skaper også et fint bakteppe. Man kommer inn i det ene hjørnet der den nevnte klubbsjappa står, og bortenfor denne er den nærmeste kortsiden nokså trist, uten noen fasiliteter (bortsett fra såkalt hard standing) og en inngjerdet ballbinge som nærmeste nabo. På nærmeste langside står det nærmest inngangen en murkloss av en bygning som fungerer som klubbhus. Bortenfor denne er det en mindre bygning med blant annet klubbens bar og inngang dit fra banen. Foran her er det igjen hard standing, mens det bortenfor her igjen står en moderne sittetribune.

På bortre kortside står en liten ståtribune midt på, med 7-8 betongtrinn. Det er i bakgrunnen bak denne at man ser den nevnte brua. På bortre langside står det en noe større sittetribune med en stor (og ganske stygg) transformator ved siden av seg. Med runden unnagjort var det på tide med en pint, men den nevnte inngangen til baren var fortsatt stengt. Jeg ble fortalt at man imidlertid kunne gå ut igjen gjennom telleapparatene om man sa fra slik at de husket deg når du skulle inn igjen. Noe tungvint, men jeg fulgte da rådet og inntok baren.

Der traff jeg umiddelbart på en gammel kjenning fra min påsketur, da vi delte sete på bussen på første dag av Northern League Easter Hop. Baren hadde en rekke tappekraner, men skuffet måtte jeg innse at majoriteten av de for tiden var ute av funksjon – blant annet krana med cider. Da slik drikke heller ikke var tilgjengelig på flaske, endte jeg opp med å rett og slett kjøpe en flaske Becks til £2,50. Vi ble sittende å konversere inne i baren, og således var det litt synd at det gjorde at jeg ikke fikk hørt like mye fra de to lags supportere som jeg gjerne skulle ha ønsket denne kvelden. Ikke minst var jeg spent på hva supporterne av protestklubben 1874 Northwich hadde å si om moderklubben Northwich Victoria.

Vi fikk i det minste en kort prat med to av deres supportere som ikke overraskende hadde svært lite godt å si om Vics-eier Jim Rushe, og selv om de hevdet det var noen som fortsatt også fulgte moderklubben og ønsket den godt, ga de selv uttrykk for at de nå ønsket den dit peppern gror. Ambisjonene for kommende sesong var de mer usikre på, etter at de etter sesongslutt plutselig fikk tildelt et uventet opprykk til North West Counties League Premier Division grunnet Formbys tragiske nedleggelse. Ingen dårlig slutt på klubbens første sesong! Men de to ga uttrykk for at målet i første omgang nå måtte være å etablere seg i divisjonen for på sikt å kikke mot step 4. Men de spiller jo som kjent nå i eksil med banedeling hos Winsford United, så enda viktigere enn nye opprykk er kanskje en retur til hjembyen i Northwich..?

Vi gikk ut og tok oppstilling på ståplassene utenfor baren, og så kampen starte ganske friskt. Det bølget frem og tilbake, og selv om hjemmelaget hadde et spillemessig lite overtak var det ikke noe som skulle tyde på at det for noen uker siden skilte to divisjoner mellom de to. Det var sjanser og halvsjanser begge veier, men en blanding av et noe humpete underlag og dårlig pasningskvalitet gjorde at den siste avgjørende pasningen aldri fant helt frem. Og når den gjorde det ble det ofte stopp i form av godt forsvarsspill, en god redning eller sjansesløseri. Det var likevel en underholdende kamp vi så, selv om det fortsatt sto 0-0 da dommeren blåste for pause.

Inngangen til baren ble nå åpnet og jeg dristet meg på en pint Foster til £2,50 som jeg ble stående utenfor å drikke av plastglass mens vi konverserte kort med noen hjemmefans. Warrington Town hadde jo en god sesong sist, med tredjeplass i Northern Premier Division One North før de noe overraskende røyk i playoff-semien med 0-1 for Bamber Bridge på hjemmebane. Supporterne håpet å igjen kunne være med i playoff-kampen, men mente det var andre sterkere klubber, og pekte ikke overraskende på spesielt Darlington 1883, Spennymoor Town og Salford City.

Andre omgang fortsatte som den første, men nå med enda større sjanser. Warrington Town hadde fortsatt de fleste og største, og ikke minst hadde spissen Ben Wharton en god mulighet da han måtte se sin avslutning reddet på streken etter å ha lobbet over keeper. Han eller spissmakkeren traff også tverrliggeren, og det var etter hvert ganske utrolig at det fortsatt sto 0-0. Gjestenes Matty Ward var nær ved å score da også han traff tverrliggeren etter å ha driblet av to Warrington-forsvarere. Men det ebbet faktisk ut med 0-0 i en likevel underholdende kamp, der Warrington Town var spillemessig litt bedre, men 1874 Northwich hang nokså godt med.

Min groundhopper-kjenning hadde tenkt å spasere den drøye halvtimen tilbake til stasjonen, og jeg valgte å slenge meg på og få litt trim heller enn å ringe taxi. Han tente umiddelbart på ideen om å kikke innom Warrington Wolves’ gamle Wilderspool Stadium, som de lokale bekreftet fortsatt ikke hadde blitt offer for påbegynt rivningsarbeid. Det ble imidlertid fort mørkt, og vi kom nok 5-10 minutter for sent til å få noen ordentlige bilder, og det eneste glimtet vi fikk av interiøret var gjennom en sprekk i en av de gamle portene. Likevel nøler jeg meg ikke med å hevde at den i mine øyne fortsatt virket langt mer interessant enn det nybygde stadionet de nå spiller på i nærheten av togstasjonen Warrington Central – der min ledsager hadde kikket innom tidligere på dagen. Det var også mot nevnte Warrington Central at vi nå vendte snuta.

22.53-toget fraktet oss de 26 minuttene tilbake til Manchester Piccadilly, og jeg sa farvel til groundhopperen som skulle ha nattbussen til Glasgow for å se C*ltic spille europacupkamp på Murrayfield Stadium – en av mange groundhoppere som hadde planlagt visitt til rugby-anlegget som normalt ikke brukes til fotball. Selv satt jeg kursen mot hotellet og senga. Morgendagen skulle by på en lengre reise ned til sørkysten.

English ground # 176:
Warrington Town v 1874 Northwich 0-0 (0-0)
Pre season friendly
Cantilever Park, 21 July 2014
Att: 173
Admission: £5
Programme: None
Pin badge: £3

Next game: 22.07.2014: Bognor Regis Town v Reading XI
Previous game: 20.07.2014: Irlam v Harrogate Railway Athletic

More pics

Søndag 20.07.2014: Irlam v Harrogate Railway Athletic

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Frisk og rask våknet jeg som planlagt allerede rett før klokka 6, og kunne i ro og mak dusje og fjonge meg før jeg sjekket ut og spaserte den korte turen til Stevenage stasjon, der 07.03-toget skulle frakte meg ned til London – etter rettere sagt Finsbury Park, der jeg byttet til tubens Victoria Line. Tre holdeplasser senere befant jeg meg på London Euston, der jeg med innkjøpt frokost i form av smørbrød og juice satt meg på 08.20-toget til Manchester. Søndag morgen byr ikke på de aller raskeste avgangene mellom de to byene, men snaue to timer og tre kvarter senere hoppet jeg av på Manchester Piccadilly og spaserte de 10-15 minuttene til Ibis Budget hotellet på Pollard Street. Der oppdaget jeg at metrostasjonen New Islington befinner seg rett utenfor, så etter å ha fått sjekket inn og slengt fra meg bagasjen tok jeg denne tilbake til Manchester Picadilly.

Etter togbytte på Manchester Oxford Road kunne jeg omsider sette meg på toget som skulle frakte meg til dagens destinasjon. Irlam befinner seg mellom Manchester og Warrington, og regnes ofte som en forstad til Salford, omtrent en mil unna. Stålindustrien har stått sterkt i Irlam, men byen har vel sett nedgangstider i de senere år. Stasjonsbygget var nedlagt og hadde vinduene spikret igjen (en plakat vitnet dog om restaureringsplaner), og noen taxiholdeplass var det ikke her. Men jeg fikk ringt etter en taxi som lovet å komme i løpet av ti minutter. De holdt ord, og drosjekusken skysset meg snart de rundt tre kilometerne til Silver Street helt nord i byen.

Inngangspenger ble betalt i form av rimelige £2, og ikke overraskende ble jeg fortalt at man heller ikke her hadde trykket opp noe program i anledning dagens kamp. Jeg la i stedet ut på den obligatoriske runden rundt anlegget, med klokken. Inngangen er på kortsiden bak det ene målet, og når man kommer inn ser man straks foran seg denne kortsidens tribune – en av to tribuner ved anlegget. Denne strekker seg omtrent halve banens bredde, og gir tak over hodet til stående tilskuere som kan stå på to trinn i betong. I det nærmeste hjørnet er det en brakke som fungerer som bar og serveringssted, med tilhørende sitteplasser og benker på en avsats på utsiden. Ved siden av denne finner man på langsiden Silver Street’s andre tribune; en av de nymotens prefabrikerte tribunene. Dette er en sittetribune, men delen nærmest den nevnte brakka er et parti hvor man kan stå under tak på en opphøyet betongavsats. Bortenfor denne tribunen står laglederbenkene i grønn mur. Bortsett fra dette er det såkalt hard standing rundt resten av anlegget.

Ved fullført runde byttet jeg £2 mot en boks med Strongbow, og ytterligere £1,20 for en steak & onion pie – noe som må sies å være meget rimelig. Men som damen bak disken sa, dette er ikke øyrikets mest fasjonable område. Jeg satt meg ned på benkene utenfor, noe som skulle bli mitt utkikkspunkt for kampen. Og mens paien ble skylt ned med cider kom jeg i snakk med en eldre kar på benken ved siden av. Jeg syntes det var noe kjent med ham, og det viste seg snart at dette ganske riktig var identisk med karen jeg hadde møtt på da jeg besøkte Rochdale Town under min påsketur tidligere i år (og vel også hos Atherton Collieries under min jule- og nyttårstur). Hans ledsager var som vanlig hans store hund av typen Bolivar, som nå kikket glupsk på paien min til tross for at den selv nettopp hadde satt en pai til livs.

Hundens eier er gjerne fast innslag på det som er av non league i Greater Manchester og området rundt, og hilste snart på en bekjent som ankom i Barrow-drakt. Sistnevnte fortalte ivrig om ny amerikansk eier som ville sprøyte frisk kapital inn i Barrow, og gjorde sitt beste for å «berolige» undertegnedes nokså heftige tvil om denne eierens intensjoner. Riktignok skal det dreie seg om en kar som er født i nettopp Barrow, og hvis far også hadde et kjærlighetsforhold til Barrow, men jeg forbeholder meg likevel foreløpig retten til min skepsis. Uansett kan det tyde på at Barrow dermed vil bli å regne med i toppen denne sesongen, og Barrow-supporteren bekreftet at dette nå var håpet. Men den nye eieren nøyde seg ikke med det; man skal nå nemlig ha ambisjoner om etter hvert å returnere til Football League, som de forlot i 1972 etter 51 år i ligaen. Den gang måtte det omvalg til mellom de to da Barrow mistet ligaplassen til Hereford United. Noe overraskende har denne karen båret nag til Hereford helt siden den gang; og i en slik grad at han nå faktisk godtet seg over at de var i voldsomme problemer og kanskje vil gå konkurs!

Irlam spiller til daglig i North West Counties League Division One, og var denne søndagen vertskap for Harrogate Railway Athletic fra Northern Premier League Division One North – to nivåer over. På min runde rundt anlegget hadde jeg sett at gjestene drev sin oppvarming på en bane på baksiden av muren på bortre langside, men en person fra støtteapparatet var bortom for å hente vann, og han mente at man i utgangspunktet var fornøyde med tilværelsen i NPL 1 North for tiden og ikke hadde umiddelbare forhåpninger om eksempelvis playoff-kamp. Han mente han ville si seg fornøyd med en plass midt på tabellen, og utropte ikke overraskende andre lag som Darlington 1883, Spennymoor Town, Warrington Town og Salford City til favoritter. Ting kan tyde på at sistnevnte kanskje har blitt litt vel mye hausset opp av gjennom overtakelsen til de såkalte «Class of 92» – ManU-spillerne som nå er nye eiere.

Uten hverken kampprogram eller lagoppstillinger for hånden var det ingen enkel oppgave å finne ut hvem de forskjellige spillerne var, men uansett startet kampen nokså jevnspilt. Irlam hadde den første ordentlige sjansen, mens bortelaget snart tok et ørlite grep. Og med kvarteret spilt sto det 0-1 etter at Daniel Thirkell sendte gjestene i føringen. Ledelsen holdt i sju minutter, og like etter at The Rail kunne doblet sin ledelse utlignet i stedet vertene ved unggutten Isac Illage. Men ytterligere seks minutter senere gjenopprettet gjestene sin ledelse; denne gang ved spissen Djibril Bojan. Irlam hadde en god mulighet til å utligne, mens The Rail kunne puttet på ytterligere, men 1-2 sto seg til pause.

Det var god timing på dommerens traktering av fløyta, for jeg hadde nettopp gjort kål på min Strongbow da han blåste for halv tid. Og i varmen gikk jeg for å hente ytterligere en boks med herligheten. Min kjenning med hunden hadde dagen før sett Atherton Collieries ta en imponerende seier over Curzon Ashton, som han hevdet hadde stilt med sitt førstelag. Nå skal man vel ikke legge altfor stor vekt på resultater fra treningskampene, men det er uansett et godt resultat for klubben som spiller i Irlams divisjon, og han var enig i at Colls igjen blir å regne med denne sesongen. Hans makker fra Barrow poengterte at de riktignok har hatt en tendens til å sprekke de siste årene, men jeg er ikke den eneste som føler at dette kan bli sesongen da de tar seg opp igjen i NWCL Premier Division. Ellers er jo denne divisjonen nå en attraksjon fattigere etter den triste meldingen tidligere i sommer av om Formby se seg nødt til å legge ned driften etter 94 år – for øvrig noe spesielt da det også kom etter to av de beste sesongene i klubbens historie. For Irlam sin del endte de forrige sesong på 10. plass, og han spådde igjen en plass midt på tabellen.

Andre omgang startet igjen jevnt, og kampen bar vel egentlig preg av å være en treningskamp. Men Irlam var nære på å utligne da et skudd smalt i tverrliggeren, og kort etter måtte hjemmekeeperen varte opp med en god redning for å hindre gjestene i å øke. Det gjorde de likevel med 62 minutter spilt, og Ryan Sharrock var mannen som ble kreditert. Deretter ble det mest stillingskrig, og selv om det var en nivåforskjell å se, var den likevel ikke avskrekkende. Men da Djibril Bojan enkelt trillet inn sitt andre med et par minutter igjen, ble seieren likevel overbevisende. Dommeren blåste altså av med 1-4 som sluttresultat.

Jeg sa farvel til hunden og dens eier, men ble selv igjen for å få bekreftet målscorerne i mine notater. Rail-manageren hjalp mer enn gjerne til med dette, og Irlams unge målscorer bekreftet selv at jeg hadde riktig mann og navn. Jeg ble igjen for en siste Strongbow mens jeg slo av en prat med noen representanter for hjemmefolket. De kunne fortelle at det hadde vært 64 betalende, og bekreftet min samtalepartners påstand om at en plass midt på tabellen kan være realistisk. Irlam har et veldig ungt lag, og jeg ble fortalt at de nok vil trenge noe tid, men at man på lengre sikt selvsagt gjerne tar mål av seg til å ta steget opp igjen i NWCL Premier Division. Også Irlam-folket nevnte først og fremst Atherton Collieries når favoritter for kommende sesong skulle utpekes.

Jeg fikk snart ringt etter en taxi som skulle skysse meg tilbake til Irlam stasjon, men jeg falt for fristelsen til å stikke innom puben Railway Inn på veien, og drosjekusken adlød ordre. Det går alltid et nytt tog, var mottoet for dagen. Vel, i det minste en time senere, med timesruter på søndagen. Og etter to glass på den koselige puben gikk jeg den siste lille biten ned til stasjonen. Jeg skulle opprinnelig av på Manchester Oxford Road, men hoppet i stedet av på Deansgate, der jeg unnet meg et glass på puben The Deansgate. £4,05 for en pint med Kingstone Press må sies å være nokså ublu på disse kanter av landet, og pub-til-pub runden gikk snart videre til City Road Inn.

Det begynte å utvikle seg til å bli en nokså fuktig søndag, men med base på samme hotell i Manchester også dagen etter var det ingen grunn til å ta kvelden allerede. Sakte men sikkert spaserte jeg fra Deansgate opp mot Piccadilly Gardens med innlagte pauser på utvalgte vannhull. Etter en sen pubmiddag ble kvelden omsider avsluttet med et glass på The Piccadilly Tavern før jeg tok metroen tilbake til New Islington og tok fant veien til hotellsenga etter nok en flott dag som groundhopper i fotball-England.



English ground # 175:
Irlam v Harrogate Railway Athletic 1-4 (1-2)
Pre season friendly
Silver Street, 20 July 2014
0-1 Daniel Thirkell (15)
1-1 Isac Illage (22)
1-2 Djibril Bojan (28)
1-3 Ryan Sharrock (62)
1-4 Djibril Bojan (88)
Att: 64
Admission: £2
Programme: None
Pin badge: £2

Next game: 21.07.2014: Warrington Town v 1874 Northwich
Previous game: 19.07.2014: Biggleswade United v Biggleswade Town

More pics