Tirsdag 22.07.2014: Bognor Regis Town v Reading XI

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Jeg slo fra meg tanken om en utflukt til Northern Quarter og frokost på Home Sweet Home. Latskapen lenge leve, tenkte jeg, og betalte £1,20 for å ta Manchester Metrolink den ene holdeplassen fra New Islington til Manchester Piccadilly. Her kjøpte jeg i stedet inn frokost i form av smørbrød og juice fra Sainsburys før jeg satt meg på toget til London Euston. Derfra tok jeg tubens Victoria Line sørover til Victoria, hvor jeg omsider satt meg på toget til Bognor Regis. Southerns tog nedover til sørkysten er gjerne spesielle i den forstand at de deler seg underveis, og mens de fire første vognene skulle til Eastbourne så skulle de fire siste til Bognor Regis, så det gjaldt å finne frem til rett del av toget, selv om konduktørene er svært flinke til å spørre passasjerene om hvor de skal og rettlede de.

Jeg måtte selv innta den rollen for å hjelpe en rekke passasjerer, men snart var vi på god vei sørover, og rundt klokka tre kunne jeg endelig sjekke inn på Royal Hotel, flott beliggende med strandpromenaden og stranda som nærmeste nabo på andre siden av veien. Jeg bodde også her da jeg besøkte Littlehampton Town tidlig forrige sesong, og husket veien opp til Wetherspoons-puben The Hatters Inn, der jeg etter hvert gikk for å innta en pubmiddag i form av en large mixed grill. Wetherspoons hadde under min tur sin cider-festival gående, så det var en fin anledning til å teste ytterligere et par av festival-ciderne. Den walisiske Gwent y Ddraig Pyder og Westons Twist Raspberry ble testet denne gang, og fikk godkjent.

Heten gjorde seg fortsatt til de grader gjeldene at jeg deretter rett og slett valgte å hoppe i havet – eller rettere sagt den engelske kanal. Heldigvis hadde jeg tatt med badeshorts, og etter å ha skiftet til denne kunne jeg bare krysse veien for å ta meg ned på stranda og vasse uti. Vannet holdt overraskende høy temperatur – godt over 25 grader vil jeg anslå – og var faktisk ikke spesielt avkjølende, men deilig var det. Jeg ble liggende å plaske en halvtimes tid, og ble heldigvis aldri trukket ut av skumle strømninger og skylt i land i det vemmelige landet på den andre siden av kanalen.

Men det var nå engang fotballen jeg hadde kommet for, og det var snart på tide å vende snuta mot Nyewood Lane, der hjemmelaget Bognor Regis Town skulle ta imot et Reading XI som skulle vise seg å være Readings U21 lag. Turen på rundt 15 minutter ble tilbakelagt til fots, og der jeg spaserte opp Nyewood Lane dukket snart anlegget med samme navn opp på min venstre hånd. Readings spillerbuss drev og knotet utenfor idet jeg ankom, og nikkene jeg fikk fra personer i lagledelsen skyldtes nok Reading-drakta jeg med blandede følelser hadde tatt på meg denne dagen. Jeg betalte mine £6 for inngang, og fikk for fjerde dag på rad beskjed om at det ikke var noe kampprogram – denne gangen var unnskyldningen ferie hos trykkeriet.

Jeg har en stund sett frem til et besøk hos Bognor Regis Town; ikke først og fremst grunnet klubbens stadion, men fordi jeg rett og slett synes det virker som en meget interessant klubb. Det er heller ikke noe galt med Nyewood Lane, som er et fint stadion, uten at den utmerker seg som noe helt spesielt.Jeg kom inn i det ene hjørnet, ved kortsiden som huser klubbhuset og dens bar. Før jeg satt kursen dit foretok jeg imidlertid den faste runden rundt anlegget, med klokka.

Foran meg på venstre hånd hadde jeg nærmeste langside med dens tribuner, og det var opp langs denne jeg startet rundturen. Det var her jeg fant mest karakter i tribunefasilitetene, i delen med ståtribune nærmest det vi kan kalle Clubhouse End. Men samtidig fremsto også denne delen nå som en meget rotete bod eller søppeldynge, der det sto oppbevart en mengde gammelt skrot. Bortenfor denne er det to sittetribuner i henholdsvis leca og mur, mens det bortenfor dette igjen kun er såkalt hard standing. På bortre kortside er det en ganske standard ståtribune som strekker seg i hele banens bredde, og på taket av denne er det montert en lystavle som nå ønsket velkommen til Nyewood Lane.

Samme type sttribune er det på midten av bortre langside, men man på nærmeste kortside har en ståtribune under åpen himmel. Her er det utenfor klubbhuset tre-fire betongavsatser og det er også et par benker, så selv om man ikke har tak over hodet er det her mange samler seg da det er det eneste stedet det er lov til å drikke alkohol utendørs inne på anlegget. Det som ellers slo meg er det vanvittige antall søppelbøtter som finnes på anlegget. De står radet opp bortover med en usedvanlig hyppig tetthet på samtlige av tribunene, så her er det i hvert fall ingen unnskyldning for å kaste søppel.

Jeg oppsøkte baren og betalte £3 for en pint med Somersby, før jeg slo meg ned ved et bord der jeg fikk selskap av en kar som av alle ting viste seg å være Brighton-supporter. Han hadde blitt med en kompis som var Bognor-supporter, og snart fikk vi selskap av et par av den sorten. The Rocks hadde jo en god sesong sist i den tøffe Isthmian League Premier Division, der de endte på tredjeplass før de røyk ut med 1-2 hjemme for Lowestoft Town i playoff-semien. Jeg hadde regnet med at de igjen ville satse på opprykkskamp, men hjemmesupporterne kunne fortelle at de har mistet en rekke spillere. Faktisk skal de ha blitt såpass ribbet at de nå mente det kunne bli en kamp for å overleve i divisjonen. Og de sa da også at de ville være fornøyde om de holder plassen. Så fort kan det altså snu..

Når favorittene imidlertid skulle utpekes var det ikke uventet lag som Kingstonian, Dulwich Hamlet og Maidstone United som ble nevnt, men spesielt trakk de frem Margate som nå skal ha fått en solid dose kapital sprøytet inn i klubben og etter sigende skal operere med et budsjett som mange av klubbene i Conference hadde blitt grønne av misunnelse over. For Bognor Regis Town sin del har de jo tidligere vist at man har kapasitet til å trekke tilskuertall som anses som meget bra på dette nivået, og det ville være synd om klubben igjen skulle ramle ned på step 4.

Før jeg rakk å orientere meg frem til en Sarah som visstnok skulle kunne være behjelpelig med en pin til min samling, var det på tide å starte kampen. Jeg fikk rasket til meg en stensil med lagoppstilling, og måtte erkjenne at jeg ikke kjente til en eneste av spillerne i Reading-laget, som dessverre også inneholdt en (ifølge undertegnede) altfor stor mengde utenlandske navn. Allerede fra start ble hjemmelaget presset bakover av Readings unggutter. The Rocks ble løpende mellom og jage ball, og når de selv hadde ballen ble den snart vunnet tilbake av Reading-spillerne. De grønne og hvite hadde i det hele tatt problemer med å komme seg ut av sin egen halvdel med etablert spill, og kunne fort blitt straffet tidlig. Men Conor Shaugnessys skudd gikk like over, og Rocks-keeper Chris Winterton fikk avverget da spissen Dominic Samuel ble spilt gjennom.

I det 13. spilleminutt kunne imidlertid ikke Winterton hindre Samuel, som sikkert satt inn 0-1 etter et flott raid og innlegg fra høyreback Nana Owusu. Vingen Tariqe Fosu hadde spilt for førstelaget i deres treningskamp mot Yeovil Town på lørdagen, og han sendte nå i vei et skummelt skudd. Det ble imidlertid blokkert i feltet, og ballen falt til Liam Kelly som sneiet tverrliggeren med sitt skudd. Tre minutter før pause doblet Reading ledelsen. Denne gangen var det islendingen Sammi Fridjonsson som raidet nedover venstrekanten, og igjen var det Dominic Samuel som styrte innlegget i mål til 0-2. Da Reading-keeper Dan Lincoln helt på tampen av omgangen måtte i aksjon for å avskjære et farlig innlegg fra Darren Wheeler, var det vel faktisk bortimot første gang i kampen han hadde måttet gripe inn.

0-2 sto seg til pause, og den ble brukt til å på påfyll i glasset. Mens jeg sto der i køen kom plutselig denne Sarah, som kunne fortelle at klubbsjappa var under ombyggingen og at alt for tiden var et svare rot der det lå i kasser. Dette forklarte for øvrig også inntrykket av bruken av den tidligere nevnte tribunedelen som oppbevaringsplass for diverse saker og ting. Men hun tok adressen min og lovet meg å sende en pin så snart de fikk opp sjappa til sesongstart. Det var for øvrig en god del tilreisende fra Reading som hadde benyttet sjansen til en utflukt til the seaside, og selv om de ikke la all verden i resultatet denne kvelden virket de fornøyd med det ungguttene til Martin Kuhl hadde gjort de første 45 minuttene.

Reading hadde vært nokså overlegne i første omgang, men andre omgang ble mer jevnspilt. Bognor fikk sin største sjanse for kampen da Charlie Oatway fyrte av et skudd som suste like utenfor stolpen. Og like etter skjøt Harvey White over fra god posisjon. I stedet kunne Reading økt ytterligere da Liam Kelly sendte i vei en volley som smalt i tverrliggeren. Returen falt ned hos Dominic Samuel som hadde mulighet til et hattrick, men han headet ballen rett i klypa til keeper Winterton. Reading hadde uansett ballen i nettet for tredje gang, men Fridjonssons scoring ble annullert for offside, før samme mann skjøt like over rett før slutt.

0-2 var slett ikke et urettferdig sluttresultat, men jeg er veldig usikker på hva dette sa om Bognor Regis Town før sesongstart. Det de viste denne kvelden var til tider forferdelig svakt, spesielt i første omgang. Og kanskje skal manager Jamie Howell få litt å stri med denne sesongen. Selv valgte jeg å bli igjen for et siste glass eller to, og slo av en prat med en person i Rocks-apparatet. Hverken han eller noen andre kunne imidlertid fortelle meg kveldens tilskuertall som tydeligvis ikke ble registrert offisielt, men de anslo rundt 200 – noe som stemmer sånn noenlunde med min manuelle telling. Jeg hadde påtatt meg den utakknemlige oppgaven å telle over 200 personer manuelt, med personer som gikk ut og inn av baren, samt det problem at man ikke alltid vet hvem som er betalende tilskuere og hvem som er en del av støtteapparat etc. Men jeg kom til 228, og det skal ikke være så altfor galt.

Jeg takket omsider for meg og ønsket lykke til, og ble på vei ut selv takket av en kar i Reading-apparatet som kom bort og fortalte at han satt pris på fremmøtet, før han spurte om jeg ble å se på deres neste bortekamp mot Boreham Wood tre dager senere. Det måtte jeg svare benektende på da jeg den fredagen ville befinne meg i Taunton. Og med det vandret jeg tilbake til Royal Hotel der jeg for høflighets skyld tok en siste pint i hotellens bar før jeg fant senga. En ny lang reise sto på programmet morgenen etter.

English ground # 177:
Bognor Regis Town v Reading XI 0-2 (0-2)
Pre season friendly
Nyewood Lane, 22 July 2014
0-1 Dominic Samuel (13)
0-2 Dominic Samuel (41)
Att: 228 (hc)
Admission: £6
Programme: None
Pin badge: £3

Next game: 23.07.2014: Great Yarmouth Town v Norwich United
Previous game: 21.07.2014: Warrington Town v 1874 Northwich

More pics

Dag 3: Mandag 21.07.2014: Warrington Town v 1874 Northwich

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Inntaket av cider kvelden før hadde satt visse spor, men det var ikke verre enn at det ble kurert med en dusj. Og etter å ha gått til innkjøp av et dagsbillett på metroen hjalp det ikke minst med en fortreffelig full english breakfast på Home Sweet Home i Edge Street – som jeg vil påstå serverer den beste frokosten i byens Northern Quarter, og sannsynligvis i hele byen. Jeg hadde flere timer å slå i hjel før jeg skulle sette kursen mot kveldens kamp i Warrington, så jeg tok en utflukt med metroen for å drive litt fotball-«sightseeing».

Turen gikk østover med trikken mot Ashton-under-Lyne, og selv om jeg hadde tenkt å kjøre rett forbi bestemte jeg meg nærmest på impuls for å likevel hoppe av på holdeplassen Etihad Campus, som betjener City of Manchester Stadium. Etter å ha krysset over og tatt meg opp trappesystemet kunne jeg beskue Manchester Citys hjemmebane – i hvert fall på utsiden, der jeg unnet meg en drøy halv runde rundt det store anlegget før jeg returnerte til metroholdeplassen og fortsatte ferden videre østover.

Jeg hoppet av i Droylsden, der klubben med samme navn spiller på Butcher’s Arms. Denne ligger i Market Street, rett rundt hjørnet fra metroens holdeplass. Mens jeg kikket meg rundt utenfor så jeg at portene stå åpne, og jammen var ikke banemannen i full gang med klipping av gressmatta mens et av styremedlemmene drev forefallende ryddearbeid ved anlegget. Sistnevnte svarte at joda, selvsagt kunne jeg få kikke meg rundt og knipse noen bilder inne på deres stadion. Tydeligvis syntes han kun det var stas at klubben ble gjenstand for slik oppmerksomhet, for han la ut om stadionet og dets historie, samt klubben og deres tanker før sesongstart. Noe slikt hadde man man aldri funnet hos Manchester City!

Droylsden hadde jo en fryktelig sesong i Northern Premier League Premier Division i 2013/14, og sto fortsatt uten ligaseier da 38 kamper var spilt. Med seier i siste serierunde endte de med statistikken 2-3-41 (målforskjell 40-182), og med usle 9 poeng hadde de hele 44 poeng opp til sikker plass. Mange spådde at klubben var i fritt fall og også ville rase gjennom NPL Division One North kommende sesong. Men jeg ble fortalt at nytt managerteam og nye spillere har ankommet, og man håper å kunne konsolidere denne sesongen for på sikt å spille seg opp igjen. Butcher’s Arms var for øvrig et absolutt sjarmerende stadion som jeg ser frem til å besøke på kampdag en gang i fremtiden, men bildene (i linken lenger opp) får tale for seg for denne gang.

Vegg i vegg med Butcher’s Arms ligger puben King’s Head som driftes av det lokale Joseph Holt bryggeriet, og her unnet jeg meg en pitstop før jeg tok metroen tilbake til hotellet. Etter en svipptur innom hotellrommet var jeg snart på farten igjen, og kunne sette kursen mot Manchester Piccadilly og Warrington. Toget jeg hadde blinket meg ut hadde imidlertid blitt kansellert, og det stappfulle toget etter kom så langt som til Manchester Oxford Road før også det ble kansellert. Vi fikk beskjed om at det på plattform 4 sto et tog til Liverpool Lime Street som ville stoppe på de samme stasjonene, men da det allerede var like fullt som vårt tog hadde vært, bestemte jeg meg raskt for å i stedet vente på neste tog.

Derfor ankom jeg Warrington noe senere enn planlagt, og valgte å hoppe rett i en taxi. Den fant raskt frem til Warrington Towns Cantilever Park – navngitt etter den store karakteristiske brua i bakgrunnen bak bortre kortside. Den planlagte spaserturen med en kikk innom rugbyklubben Warrington Wolves’ gamle hjemmebane som fortsatt står der hadde altså måttet utgå, men det var nå glemt der jeg romsterte i lomma etter £5 i inngangspenger. Heller ikke her hadde man tatt seg bryet med å trykke opp et kampprogram (dvs programansvarlige skal ha hatt et dødsfall i familien), men i det minste klarte jeg senere å snappe til meg en stensil med lagoppstillinger. Rett innenfor inngangspartiet står en bu som fungerer som klubbsjappe, og her solgte man pins også fra andre klubber, slik at jeg i tillegg til en av hjemmelagets pins fisket med meg også en fra både Chorley og Farsley (£3 pr stk) som jeg manglet i min samling. Og så var det på tide med en runde rundt anlegget.

Hva skal man egentlig si om Cantilever Park? Tja, det er ikke det mest spennende anlegget i pyramiden, men det er heller ikke på noen måte blant de verste. Til tross for at tribunene i seg selv ikke byr på den store wow-faktor er det likevel noe som gjør det nokså trivelig – og den nevnte broen skaper også et fint bakteppe. Man kommer inn i det ene hjørnet der den nevnte klubbsjappa står, og bortenfor denne er den nærmeste kortsiden nokså trist, uten noen fasiliteter (bortsett fra såkalt hard standing) og en inngjerdet ballbinge som nærmeste nabo. På nærmeste langside står det nærmest inngangen en murkloss av en bygning som fungerer som klubbhus. Bortenfor denne er det en mindre bygning med blant annet klubbens bar og inngang dit fra banen. Foran her er det igjen hard standing, mens det bortenfor her igjen står en moderne sittetribune.

På bortre kortside står en liten ståtribune midt på, med 7-8 betongtrinn. Det er i bakgrunnen bak denne at man ser den nevnte brua. På bortre langside står det en noe større sittetribune med en stor (og ganske stygg) transformator ved siden av seg. Med runden unnagjort var det på tide med en pint, men den nevnte inngangen til baren var fortsatt stengt. Jeg ble fortalt at man imidlertid kunne gå ut igjen gjennom telleapparatene om man sa fra slik at de husket deg når du skulle inn igjen. Noe tungvint, men jeg fulgte da rådet og inntok baren.

Der traff jeg umiddelbart på en gammel kjenning fra min påsketur, da vi delte sete på bussen på første dag av Northern League Easter Hop. Baren hadde en rekke tappekraner, men skuffet måtte jeg innse at majoriteten av de for tiden var ute av funksjon – blant annet krana med cider. Da slik drikke heller ikke var tilgjengelig på flaske, endte jeg opp med å rett og slett kjøpe en flaske Becks til £2,50. Vi ble sittende å konversere inne i baren, og således var det litt synd at det gjorde at jeg ikke fikk hørt like mye fra de to lags supportere som jeg gjerne skulle ha ønsket denne kvelden. Ikke minst var jeg spent på hva supporterne av protestklubben 1874 Northwich hadde å si om moderklubben Northwich Victoria.

Vi fikk i det minste en kort prat med to av deres supportere som ikke overraskende hadde svært lite godt å si om Vics-eier Jim Rushe, og selv om de hevdet det var noen som fortsatt også fulgte moderklubben og ønsket den godt, ga de selv uttrykk for at de nå ønsket den dit peppern gror. Ambisjonene for kommende sesong var de mer usikre på, etter at de etter sesongslutt plutselig fikk tildelt et uventet opprykk til North West Counties League Premier Division grunnet Formbys tragiske nedleggelse. Ingen dårlig slutt på klubbens første sesong! Men de to ga uttrykk for at målet i første omgang nå måtte være å etablere seg i divisjonen for på sikt å kikke mot step 4. Men de spiller jo som kjent nå i eksil med banedeling hos Winsford United, så enda viktigere enn nye opprykk er kanskje en retur til hjembyen i Northwich..?

Vi gikk ut og tok oppstilling på ståplassene utenfor baren, og så kampen starte ganske friskt. Det bølget frem og tilbake, og selv om hjemmelaget hadde et spillemessig lite overtak var det ikke noe som skulle tyde på at det for noen uker siden skilte to divisjoner mellom de to. Det var sjanser og halvsjanser begge veier, men en blanding av et noe humpete underlag og dårlig pasningskvalitet gjorde at den siste avgjørende pasningen aldri fant helt frem. Og når den gjorde det ble det ofte stopp i form av godt forsvarsspill, en god redning eller sjansesløseri. Det var likevel en underholdende kamp vi så, selv om det fortsatt sto 0-0 da dommeren blåste for pause.

Inngangen til baren ble nå åpnet og jeg dristet meg på en pint Foster til £2,50 som jeg ble stående utenfor å drikke av plastglass mens vi konverserte kort med noen hjemmefans. Warrington Town hadde jo en god sesong sist, med tredjeplass i Northern Premier Division One North før de noe overraskende røyk i playoff-semien med 0-1 for Bamber Bridge på hjemmebane. Supporterne håpet å igjen kunne være med i playoff-kampen, men mente det var andre sterkere klubber, og pekte ikke overraskende på spesielt Darlington 1883, Spennymoor Town og Salford City.

Andre omgang fortsatte som den første, men nå med enda større sjanser. Warrington Town hadde fortsatt de fleste og største, og ikke minst hadde spissen Ben Wharton en god mulighet da han måtte se sin avslutning reddet på streken etter å ha lobbet over keeper. Han eller spissmakkeren traff også tverrliggeren, og det var etter hvert ganske utrolig at det fortsatt sto 0-0. Gjestenes Matty Ward var nær ved å score da også han traff tverrliggeren etter å ha driblet av to Warrington-forsvarere. Men det ebbet faktisk ut med 0-0 i en likevel underholdende kamp, der Warrington Town var spillemessig litt bedre, men 1874 Northwich hang nokså godt med.

Min groundhopper-kjenning hadde tenkt å spasere den drøye halvtimen tilbake til stasjonen, og jeg valgte å slenge meg på og få litt trim heller enn å ringe taxi. Han tente umiddelbart på ideen om å kikke innom Warrington Wolves’ gamle Wilderspool Stadium, som de lokale bekreftet fortsatt ikke hadde blitt offer for påbegynt rivningsarbeid. Det ble imidlertid fort mørkt, og vi kom nok 5-10 minutter for sent til å få noen ordentlige bilder, og det eneste glimtet vi fikk av interiøret var gjennom en sprekk i en av de gamle portene. Likevel nøler jeg meg ikke med å hevde at den i mine øyne fortsatt virket langt mer interessant enn det nybygde stadionet de nå spiller på i nærheten av togstasjonen Warrington Central – der min ledsager hadde kikket innom tidligere på dagen. Det var også mot nevnte Warrington Central at vi nå vendte snuta.

22.53-toget fraktet oss de 26 minuttene tilbake til Manchester Piccadilly, og jeg sa farvel til groundhopperen som skulle ha nattbussen til Glasgow for å se C*ltic spille europacupkamp på Murrayfield Stadium – en av mange groundhoppere som hadde planlagt visitt til rugby-anlegget som normalt ikke brukes til fotball. Selv satt jeg kursen mot hotellet og senga. Morgendagen skulle by på en lengre reise ned til sørkysten.

English ground # 176:
Warrington Town v 1874 Northwich 0-0 (0-0)
Pre season friendly
Cantilever Park, 21 July 2014
Att: 173
Admission: £5
Programme: None
Pin badge: £3

Next game: 22.07.2014: Bognor Regis Town v Reading XI
Previous game: 20.07.2014: Irlam v Harrogate Railway Athletic

More pics

Søndag 20.07.2014: Irlam v Harrogate Railway Athletic

Frisk og rask våknet jeg som planlagt allerede rett før klokka 6, og kunne i ro og mak dusje og fjonge meg før jeg sjekket ut og spaserte den korte turen til Stevenage stasjon, der 07.03-toget skulle frakte meg ned til London – etter rettere sagt Finsbury Park, der jeg byttet til tubens Victoria Line. Tre holdeplasser senere befant jeg meg på London Euston, der jeg med innkjøpt frokost i form av smørbrød og juice satt meg på 08.20-toget til Manchester. Søndag morgen byr ikke på de aller raskeste avgangene mellom de to byene, men snaue to timer og tre kvarter senere hoppet jeg av på Manchester Piccadilly og spaserte de 10-15 minuttene til Ibis Budget hotellet på Pollard Street. Der oppdaget jeg at metrostasjonen New Islington befinner seg rett utenfor, så etter å ha fått sjekket inn og slengt fra meg bagasjen tok jeg denne tilbake til Manchester Picadilly.

Etter togbytte på Manchester Oxford Road kunne jeg omsider sette meg på toget som skulle frakte meg til dagens destinasjon. Irlam befinner seg mellom Manchester og Warrington, og regnes ofte som en forstad til Salford, omtrent en mil unna. Stålindustrien har stått sterkt i Irlam, men byen har vel sett nedgangstider i de senere år. Stasjonsbygget var nedlagt og hadde vinduene spikret igjen (en plakat vitnet dog om restaureringsplaner), og noen taxiholdeplass var det ikke her. Men jeg fikk ringt etter en taxi som lovet å komme i løpet av ti minutter. De holdt ord, og drosjekusken skysset meg snart de rundt tre kilometerne til Silver Street helt nord i byen.

Inngangspenger ble betalt i form av rimelige £2, og ikke overraskende ble jeg fortalt at man heller ikke her hadde trykket opp noe program i anledning dagens kamp. Jeg la i stedet ut på den obligatoriske runden rundt anlegget, med klokken. Inngangen er på kortsiden bak det ene målet, og når man kommer inn ser man straks foran seg denne kortsidens tribune – en av to tribuner ved anlegget. Denne strekker seg omtrent halve banens bredde, og gir tak over hodet til stående tilskuere som kan stå på to trinn i betong. I det nærmeste hjørnet er det en brakke som fungerer som bar og serveringssted, med tilhørende sitteplasser og benker på en avsats på utsiden. Ved siden av denne finner man på langsiden Silver Street’s andre tribune; en av de nymotens prefabrikerte tribunene. Dette er en sittetribune, men delen nærmest den nevnte brakka er et parti hvor man kan stå under tak på en opphøyet betongavsats. Bortenfor denne tribunen står laglederbenkene i grønn mur. Bortsett fra dette er det såkalt hard standing rundt resten av anlegget.

Ved fullført runde byttet jeg £2 mot en boks med Strongbow, og ytterligere £1,20 for en steak & onion pie – noe som må sies å være meget rimelig. Men som damen bak disken sa, dette er ikke øyrikets mest fasjonable område. Jeg satt meg ned på benkene utenfor, noe som skulle bli mitt utkikkspunkt for kampen. Og mens paien ble skylt ned med cider kom jeg i snakk med en eldre kar på benken ved siden av. Jeg syntes det var noe kjent med ham, og det viste seg snart at dette ganske riktig var identisk med karen jeg hadde møtt på da jeg besøkte Rochdale Town under min påsketur tidligere i år (og vel også hos Atherton Collieries under min jule- og nyttårstur). Hans ledsager var som vanlig hans store hund av typen Bolivar, som nå kikket glupsk på paien min til tross for at den selv nettopp hadde satt en pai til livs.

Hundens eier er gjerne fast innslag på det som er av non league i Greater Manchester og området rundt, og hilste snart på en bekjent som ankom i Barrow-drakt. Sistnevnte fortalte ivrig om ny amerikansk eier som ville sprøyte frisk kapital inn i Barrow, og gjorde sitt beste for å «berolige» undertegnedes nokså heftige tvil om denne eierens intensjoner. Riktignok skal det dreie seg om en kar som er født i nettopp Barrow, og hvis far også hadde et kjærlighetsforhold til Barrow, men jeg forbeholder meg likevel foreløpig retten til min skepsis. Uansett kan det tyde på at Barrow dermed vil bli å regne med i toppen denne sesongen, og Barrow-supporteren bekreftet at dette nå var håpet. Men den nye eieren nøyde seg ikke med det; man skal nå nemlig ha ambisjoner om etter hvert å returnere til Football League, som de forlot i 1972 etter 51 år i ligaen. Den gang måtte det omvalg til mellom de to da Barrow mistet ligaplassen til Hereford United. Noe overraskende har denne karen båret nag til Hereford helt siden den gang; og i en slik grad at han nå faktisk godtet seg over at de var i voldsomme problemer og kanskje vil gå konkurs!

Irlam spiller til daglig i North West Counties League Division One, og var denne søndagen vertskap for Harrogate Railway Athletic fra Northern Premier League Division One North – to nivåer over. På min runde rundt anlegget hadde jeg sett at gjestene drev sin oppvarming på en bane på baksiden av muren på bortre langside, men en person fra støtteapparatet var bortom for å hente vann, og han mente at man i utgangspunktet var fornøyde med tilværelsen i NPL 1 North for tiden og ikke hadde umiddelbare forhåpninger om eksempelvis playoff-kamp. Han mente han ville si seg fornøyd med en plass midt på tabellen, og utropte ikke overraskende andre lag som Darlington 1883, Spennymoor Town, Warrington Town og Salford City til favoritter. Ting kan tyde på at sistnevnte kanskje har blitt litt vel mye hausset opp av gjennom overtakelsen til de såkalte «Class of 92» – ManU-spillerne som nå er nye eiere.

Uten hverken kampprogram eller lagoppstillinger for hånden var det ingen enkel oppgave å finne ut hvem de forskjellige spillerne var, men uansett startet kampen nokså jevnspilt. Irlam hadde den første ordentlige sjansen, mens bortelaget snart tok et ørlite grep. Og med kvarteret spilt sto det 0-1 etter at Daniel Thirkell sendte gjestene i føringen. Ledelsen holdt i sju minutter, og like etter at The Rail kunne doblet sin ledelse utlignet i stedet vertene ved unggutten Isac Illage. Men ytterligere seks minutter senere gjenopprettet gjestene sin ledelse; denne gang ved spissen Djibril Bojan. Irlam hadde en god mulighet til å utligne, mens The Rail kunne puttet på ytterligere, men 1-2 sto seg til pause.

Det var god timing på dommerens traktering av fløyta, for jeg hadde nettopp gjort kål på min Strongbow da han blåste for halv tid. Og i varmen gikk jeg for å hente ytterligere en boks med herligheten. Min kjenning med hunden hadde dagen før sett Atherton Collieries ta en imponerende seier over Curzon Ashton, som han hevdet hadde stilt med sitt førstelag. Nå skal man vel ikke legge altfor stor vekt på resultater fra treningskampene, men det er uansett et godt resultat for klubben som spiller i Irlams divisjon, og han var enig i at Colls igjen blir å regne med denne sesongen. Hans makker fra Barrow poengterte at de riktignok har hatt en tendens til å sprekke de siste årene, men jeg er ikke den eneste som føler at dette kan bli sesongen da de tar seg opp igjen i NWCL Premier Division. Ellers er jo denne divisjonen nå en attraksjon fattigere etter den triste meldingen tidligere i sommer av om Formby se seg nødt til å legge ned driften etter 94 år – for øvrig noe spesielt da det også kom etter to av de beste sesongene i klubbens historie. For Irlam sin del endte de forrige sesong på 10. plass, og han spådde igjen en plass midt på tabellen.

Andre omgang startet igjen jevnt, og kampen bar vel egentlig preg av å være en treningskamp. Men Irlam var nære på å utligne da et skudd smalt i tverrliggeren, og kort etter måtte hjemmekeeperen varte opp med en god redning for å hindre gjestene i å øke. Det gjorde de likevel med 62 minutter spilt, og Ryan Sharrock var mannen som ble kreditert. Deretter ble det mest stillingskrig, og selv om det var en nivåforskjell å se, var den likevel ikke avskrekkende. Men da Djibril Bojan enkelt trillet inn sitt andre med et par minutter igjen, ble seieren likevel overbevisende. Dommeren blåste altså av med 1-4 som sluttresultat.

Jeg sa farvel til hunden og dens eier, men ble selv igjen for å få bekreftet målscorerne i mine notater. Rail-manageren hjalp mer enn gjerne til med dette, og Irlams unge målscorer bekreftet selv at jeg hadde riktig mann og navn. Jeg ble igjen for en siste Strongbow mens jeg slo av en prat med noen representanter for hjemmefolket. De kunne fortelle at det hadde vært 64 betalende, og bekreftet min samtalepartners påstand om at en plass midt på tabellen kan være realistisk. Irlam har et veldig ungt lag, og jeg ble fortalt at de nok vil trenge noe tid, men at man på lengre sikt selvsagt gjerne tar mål av seg til å ta steget opp igjen i NWCL Premier Division. Også Irlam-folket nevnte først og fremst Atherton Collieries når favoritter for kommende sesong skulle utpekes.

Jeg fikk snart ringt etter en taxi som skulle skysse meg tilbake til Irlam stasjon, men jeg falt for fristelsen til å stikke innom puben Railway Inn på veien, og drosjekusken adlød ordre. Det går alltid et nytt tog, var mottoet for dagen. Vel, i det minste en time senere, med timesruter på søndagen. Og etter to glass på den koselige puben gikk jeg den siste lille biten ned til stasjonen. Jeg skulle opprinnelig av på Manchester Oxford Road, men hoppet i stedet av på Deansgate, der jeg unnet meg et glass på puben The Deansgate. £4,05 for en pint med Kingstone Press må sies å være nokså ublu på disse kanter av landet, og pub-til-pub runden gikk snart videre til City Road Inn.

Det begynte å utvikle seg til å bli en nokså fuktig søndag, men med base på samme hotell i Manchester også dagen etter var det ingen grunn til å ta kvelden allerede. Sakte men sikkert spaserte jeg fra Deansgate opp mot Piccadilly Gardens med innlagte pauser på utvalgte vannhull. Etter en sen pubmiddag ble kvelden omsider avsluttet med et glass på The Piccadilly Tavern før jeg tok metroen tilbake til New Islington og tok fant veien til hotellsenga etter nok en flott dag som groundhopper i fotball-England.



English ground # 175:
Irlam v Harrogate Railway Athletic 1-4 (1-2)
Pre season friendly
Silver Street, 20 July 2014
0-1 Daniel Thirkell (15)
1-1 Isac Illage (22)
1-2 Djibril Bojan (28)
1-3 Ryan Sharrock (62)
1-4 Djibril Bojan (88)
Att: 64
Admission: £2
Programme: None
Pin badge: £2

Next game: 21.07.2014: Warrington Town v 1874 Northwich
Previous game: 19.07.2014: Biggleswade United v Biggleswade Town

More pics

Lørdag 19.07.2014: Biggleswade United v Biggleswade Town

Etter den lille ferien i Newcastle tidligere i juli, var det nå på tide med en lengre tur over til balløya. Jeg ventet utålmodig på sesongstart, og hadde derfor satt opp et reiseprogram med 13 kamper på like mange dager. Om ikke annet gir sommerens treningskamper en mulighet til å se kamper hver dag – og ikke minst noen lokaloppgjør man sjelden får mulighet til å se ellers. Og i det minste var en av kampene også en obligatorisk kamp. Forventningsfull ble jeg klokka ti over fire natt til lørdag plukket opp av taxien som skulle kjøre meg opp til E6 ved Korsegården, der jeg hadde siktet meg inn på flybussen med avgang 04.37.

Det ble ikke særlig med søvn på bussen oppover, men jeg fikk i det minste sovet hele veien på SAS-maskinen som fraktet meg til Heathrow. Jeg fikk validert togpasset og tatt meg til Paddington med Heathrow Express, og en tur med tuben ble fulgt opp med en herlig frokost på Station Café rett ved Kings Cross, der turens første full english breakfast (med både black pudding og bubble and squeak) ble inntatt før jeg hoppet på 11.53-toget fra Kings Cross til Cambridge. Jeg ble med så langt som til Stevenage, der jeg raskt spaserte til stedets Ibis-hotell som skulle bli min base for natten. Etter å ha slengt fra meg bagasjen og dobbeltsjekket at dagens kamp faktisk fortsatt sto på programmet, gikk jeg tilbake til stasjonen og hoppet på Peterborough-toget som fraktet meg et kvarters tid nordover til Biggleswade.

Biggleswade ligger i det østlige Bedfordshire, og har et innbyggertall på 15-20 000. Den lille byen og dens omegn er i England kanskje tradisjonelt mest kjent som åsted for grønnsaksdyrking, og tidligere gikk det daglige tog til London lastet med slike varer. Men det var ikke grønnsakene jeg hadde kommet for, men snarere by(gde)-oppgjøret mellom byens to beste fotballag. Derfor langet jeg ut mot Fairfield Road, der Biggleswade United skulle være vertskap for storebror Biggleswade Town i det som også var testimonial-kamp for hjemmelagets forsvarskjempe Martin Russell. Brannmannen skulle gjøres stas på etter ti år i klubben, og da tilsvarende oppgjør til syvende og sist ble valgt bort i fjor sommer, aktet jeg denne gang å være på plass.

Jeg svingte inn Fairfield Road og passerte cricketbanen på min venstre hånd. Frem til 2006 spilte også Biggleswade Town her, vegg i vegg med United – det kan ikke finnes særlig mange naboer som spiller nærmere hverandre enn dette. Uansett har Town nå flyttet til nybygget stadion sør for sentrum. Utenfor inngangen kom jeg i prat med en person som viste seg å være ingen ringere enn Uniteds manager Michael Reardon. Han mente at det fortsatt var en heftig rivalisering de to imellom, selv om den kanskje ikke er like intens som den var da begge spilte i Spartan South Midlands League. United hører jo fortsatt hjemme der, mens Town som kjent har spilt i Southern League siden opprykket fra SSML i 2009.



Klubbhuset og dens bar ligger utenfor selve anlegget, men her var det tydeligvis lagt opp til festligheter for hele familien. På den store gressplenen ved siden av klubbhuset var det, i tillegg til lekeapparatene som sto der, også satt opp en rekke hoppeslott etc som barna så ut til å sette pris på. Og ved klubbhusets bakre inngang – der en gangvei leder ned til banen – ble burgere og annen grillmat tilberedt på to griller. Jeg bestemte meg for først av alt å ta en runde rundt banen, selv om det i varmen fristet voldsomt med en forfriskning. Jeg betalte derfor mine £3 i inngangspenger og konstaterte at det ikke var noe kampprogram for dagens kamp, før jeg kunne foreta min lille runde rundt anlegget.

Second Meadow havner nok dessverre ikke på listen over mine favoritt-anlegg, og det er en nokså anonym og lite spennende affære. Det er gjerdet inn av et gjerde i blikk på alle kanter, og tribunefasilitetene består av en tribune på hver langside, mens det både på kortsidene og ellers er såkalt hard standing. Jeg kom inn på kortsiden nærmest klubbhuset, og på langsiden til venstre for meg kunne jeg se en av de nye ferdigproduserte tribunene som nå florerer i non league. Den står midt på og er relativt lang der den kanskje strekker seg rundt 1/3 av banens lengde. På mesteparten av den er det tre rader med seter, mens den borterste lille delen har ståplasser. På motsatt langside står det en mindre, men i hvert fall litt mer spennende, tribune i mur. Denne har ståplasser, og blir flankert av laglederbenker i samme materiale.

Hetebølgen i Bedfordshire gjorde seg gjeldende, og der folk nå så ut til å foretrekke bar overkropp, forbannet jeg min avgjørelse om å ta med (en riktignok tynn) jakke. Det var nemlig spådd regn utover ettermiddagen, men det var aldri i nærheten av å virke sannsynlig. Jeg søkte tilflukt i oasen som var klubbens bar, kastet jakka og inntok forfriskninger i form av kald Strongbow til £2,80 pr flaske. Det ble flere av de denne hete lørdagen. Flere grønnkledde Town-supportere hadde også møtt frem, og det var fristende å spørre om forrige sesongs sterke 9. plass i Southern League Premier Division ga grobunn for forhåpninger om mulig playoff-kamp. Selv om de jeg snakket med gjerne skulle sett et slikt scenario, var de imidlertid mer skeptisk og spådde en kanskje noe tøffere sesong denne gang, etter at de har mistet to av sine viktigste spillere.

Med nyinnkjøpt Strongbow tok jeg oppstilling på enden av den ene langsiden der gjerdet ga ørlite skygge, og jeg kunne for første gang på turen starte min stoppeklokke idet dommeren blåste kampen i gang. Det var gjestene som tok kontrollen fra start, og etter snaue fem minutters spill tok de ledelsen da den livlige midtbanespilleren Craig Daniel trakk seg inn i feltet og satt inn 0-1 via bortre stolpe. Ledelsen ble doblet sju minutter senere da forsvarsspiller Max York headet inn et frispark, og nivåforskjellen på to divisjoner var klart merkbar der Town kjørte over et tafatt United-lag. Fem minutter senere sørget Stuart Farrell for at det sto 0-3 da han kastet seg frem og styrte inn en corner, og man begynte å ane at dette kunne bli virkelig stygt!

Town kunne økt ytterligere, men ved halvspilt omgang begynte det sakte men sikkert å jevne seg mer ut. Om det var United som hevet seg eller Town som tok foten av gasspedalen er vanskelig å si, men jeg sto med en følelse av at det var en blanding av de to – og kanskje mest det første. Med snaue ti minutter til pause ble i hvert fall spissen Jack Boyd spilt gjennom og løftet ballen forbi den utrusende Town-keeperen og inn i mål til 1-3. På dette tidspunktet hadde en av United-spillere måttet forlate banen på båre, og linjemannens kommentar om at det nok var et beleilig tidspunkt å bli skadet for å få en drikkepause falt ikke helt heldig ut da han etter kampen ble sett på krykker med mistenkt leddbåndskade. United hadde et par gode muligheter til å redusere ytterligere, men til pause sto det 1-3.

Pausen ble tilbragt inne i det noe svalere klubbhuset med nye forfriskninger, og i baren fikk jeg også kjøpt en pin til min samling. United-folket var selvsagt ikke tilfreds med innledningen, men mente at de hadde løftet seg bra den siste halvdelen av omgangen etter å ha fått ristet av seg sjokket. Biggleswade må vel kunne sies å også være en del av nedslagsområdet til Luton, og flere personer var da også til stede i supporterutstyr fra Luton Town. Jeg snakket med et par av disse, og de måtte omsider innrømme at min påstand om at de vil være favoritt til League Two-tittelen og nytt opprykk ikke var helt urealistisk. De fleste bookmakerne har jo også The Hatters som favoritt. Mer overrasket var jeg over å høre at bookmakeren Coral har Bury som favoritt, så mon tro hva som har skjedd der i sommer.

Som i første omgang var det Town som igjen tok kontrollen fra start. De spilte seg frem til flere sjanser, og Uniteds keeper måtte mer enn en gang prestere gode redninger for å hindre gjestene i å øke ledelsen. Et stykke ut i omgangen takket dagens mann Martin Russell for seg til stående applaus fra begge sett med supportere. Og fra benken kunne han se at innbytter Reynaldo Carbon reduserte til 2-3 etter 73 minutter, da han fra skrått hold plasserte ballen i det bortre hjørnet. United var også frustrerende nær en sen utligning da en avslutning traff en Town-forsvarer som sto plassert på streken. Sistnevnte var nok langt mer heldig enn dyktig, og virket ikke helt være klar over hva som skjedde da ballen traff ham i hælen. Dermed blåste dommeren av til 2-3 som sluttresultat – totalt sett ikke ufortjent.

Mange av de 175 betalende ble tydeligvis igjen for å få med seg de etterfølgende festlighetene i klubbhuset, der Martin Russell ble overrakt både blomsterbuketter og den slags, i tillegg til en sjekk på £310 til hans utvalgte veldedige formål. Flere var borte for å yte en ekstra skjerv, og jeg fulgte opp med å donere en £10-seddel. Jeg kom igjen i prat med manager Reardon, som virket noe vag angående ambisjonene for sesongen. I en liga som kan bli ganske vanskelig å spå, så han det heller ikke som naturlig at Biggleswade United vil være blant søkerklubbene til step 4, men ville likevel ikke helt utelukke det om de får en god start. Kanskje har de sett fremgangene rivalen Town har gjort, der Waders de siste årene har slått seg opp i Southern League Premier Division og mangedoblet tilskuertallene.

Det var etter hvert på tide og vende snuta tilbake til stasjonen, men på vei dit fant jeg ut at jeg ikke gadd å stresse, og unnet meg heller en pitstop på puben The Rose. Etter to pints med gyllen nektar tok jeg fatt på den siste lille strekningen ned mot stasjonen, og snart var jeg tilbake i Stevenage. På toget hadde jeg plutselig kjent sulten gnage, og derfor valgte jeg å innta en pubmiddag på Wetherspoons-puben The Standard Bearer før jeg returnerte til hotellet. Med kun snaue to timers søvn på flyet var jeg nå så trøtt at jeg sovnet tidlig og nesten med en gang hodet traff puta. Men det hadde vært en fin dag, og en fin start på turen.

English ground # 174:
Biggleswade United v Biggleswade Town 2-3 (1-3)
Pre season friendly
Second Meadow, 19 July 2014
0-1 Craig Daniel (5)
0-2 Max York (12)
0-3 Stuart Farrell (17)
1-3 Jack Boyd (36)
2-3 Reynaldo Carbon (73)
Att 175
Admission: £3
Programme: None
Pin badge: £2,50

Next game: 20.07.2014: Irlam v Harrogate Railway Athletic
Previous game: 03.07.2014: Jarrow FC v Whitley Bay



More pics



Torsdag 03.07.2014: Jarrow FC v Whitley Bay





Annonsørinnhold

De beste kuppene innen sport og friluft



Sammen med min mor og min nevø var jeg på en liten 3-4 dagers ferie i Newcastle, og i tillegg til turistattraksjoner i Newcastle, Durham og omegn, ble det jammen tid til å se en pre season kamp også. Dette var selvsagt ikke helt tilfeldig, da jeg allerede ved planleggingen av turen så muligheten for å få med meg en treningskamp. Vi hadde tirsdag morgen blitt fraktet fra Rygge til Stansted med Ryanair, og derfra toget opp til Newcastle. Etter ankomst rundt kvart på to fikk vi sjekket inn, og benyttet ettermiddagen (og tidlig kveld) til å forlyste oss i Geordie-byen; inkludert herlig middag og VM-kampen Argentina v Sveits på The Strawberry (etter en liten kikk rundt St. James’ Park). Onsdag startet med taxi til en lokal favoritt…spisestedet Butterfly Cabinet på Heaton Road, der man kan få servert en episk frokost. Deres «Business Breakfast» er en utfordring selv for storspiserne. Anbefales for besøkende i Newcastle! Da turen uansett skulle gå østover ut med metroen var dette et godt sted å innta frokost, og etter å tvunget ned 99% av det som befant seg på den enorme tallerkenen hadde jeg nok ikke vondt av gåturen på rundt ti minutter ned til metrostasjonen Chillingham Road.

To stasjoner lenger øst hoppet vi av for å besøke Segedunum, få meter fra Wallsend stasjon. Etter å ha lært mer om hverdagen på Hadrians Wall under romertiden, murens historie og Wallsends rike lokalhistorie, fraktet metroen oss videre ut mot kysten. Tynemouth var destinasjonen, og etter å ha steget av på byens verneverdige gamle togstasjon ble vi møtt av en idyllisk liten by da vi tok oss opp på Front Street. Et overraskende koselig og tilsynelatende posh sentrum, og Front Street ledet oss ut mot Nordsjøen der Tynemouth Castle and Priory har en dramatisk og spektakulær beliggenhet ved munningen av Tyne. Fra utkikkspunktene her speidet vi utover Nordsjøen og pirene som beskytter Tynes munning for vær og vind, og de flotte sandstrendene som strakk seg bortover til begge sider. Bortenfor det som kalles «The Spanish Battery» står en enorm statue av Admiral Lord Commander Collingwood (Admiral Nelsons nestkommanderende) ruvende over selv trær og bygninger i nærheten der han speider utover Tynes munning, flankert av flere kanoner. Etter en frisk spasertur på en snau kilometer ut til fyrtårnet på tuppen av Tynemouth Pier var det på sin plass med en pitstop og forfriskninger på den meget koselige puben Cumberland Arms oppe i «sentrum» på Front Street.





Metroen fraktet oss omsider tilbake til Newcastle, der vi på ekte turistvis så Gateshead Millennium Bridge «rotere» – dette skal være verdens første tilting bridge. Torsdag var i stor grad forbeholdt besøk i Durham, der vi fikk tatt den veldige Durham Cathedral i nærmere øyesyn. Det var åpenbart graduation day i Durham, for det krydde av festkledde studenter og stolte foreldre i den flotte gamle bydelen ved og rundt Durham Cathedral og Durham Castle. I førstnevnte var det dessuten markering i gang i anledning dette, med høytidelige taler fra prekestolen. I en av de trange gatene bak denne ligger Durham Museum and Heritage Centre, og det ble selvsagt også besøkt før en fortreffelig lunsj ble inntatt på koselige Market Tavern. Så, da vi omsider returnerte til Newcastle, ble det tid til ytterlige forfriskninger på Centurion Bar tilknyttet Newcastle stasjon, før det snart var på tide for meg å sette kursen mot sesongens første (i følge FIFA kalenderen der 1 juli markerer ny sesong) kamp.





Mitt reisefølge var ikke videre interessert i å tilbringe siste kveld i nordøst med å se en treningskamp på et meget enkelt «stadion» uten noen verdens ting av fasiliteter, så jeg tipset de om at Life Science Centre ville ha åpent til klokka 20 et steinkast fra Newcastle stasjon før jeg selv gikk for å ta metroen. Whitley Bays første oppkjøringskamp for sesongen hadde Wearside League klubben Jarrow FC som vertskap – ikke Northern League-kollega Jarrow Roofing, slik jeg grunnet feilinformasjon på nettet først trodde da jeg først så kampen annonsert på Northern Leagues hjemmesider. Jeg ble imidlertid klar over dette i god tid før planlegging og bestilling av reisen ble, men lille Jarrow FC hadde tydeligvis problemer med å bestemme seg for hvor denne kampen skulle spilles.





Opprinnelig hadde man klubbens hjemmebane Perth Green som kampsted, men et par dager før vår avreise kunne plutselig Whitley Bay opplyse om at kampen i stedet ville bli spilt på South Shields’ gamle Filtrona Park, med langt bedre fasiliteter. Som noen vil vite var 2012/13 South Shields’ siste på Filtrona Park, etter at banens eier John Rundle annonserte at han ville selge anlegget. Han skal ha krevd mer mer enn det klubben var villig til å betale, og de spiller dermed nå i eksil i Peterlee, mens Filtrona Park fortsatt ikke er solgt – i følge en rekke groundhoppere og lokale fans grunnet et alt for høyt prisforlangende. Men om man kunne flytte denne kampen tilbake dit, må det nødvendigvis fortsatt bli vedlikeholdt. Kanskje krevde Rundle for mye for leie av banen, for det gikk ikke lang tid før Jarrow FC igjen hadde flyttet kampen tilbake til sin Perth Green. Og etter å ha sjekket opp en siste gang at dette fortsatt var kveldens kampsted lot jeg metroens grønne linje mot Sunderland og South Hylton frakte meg til stasjonen Brockley Whins, der jeg hoppet av og spaserte gjennom boligfeltet mot Perth Green Community Centre.





Her i et nokså anonymt boligfelt i det sydlige Jarrow-området ligger klubbens hjemmebane i et flerbrukssenter langs Inverness Road. Ved min ankomst ble jeg møtt av en gjeng med barn og ungdom som tydeligvis nettopp hadde avsluttet sin kampsport-trening inne i en av senterets bygninger. De to bygningene var forbundet av en «glass-tube» som man gikk inni, og i den ene enden av denne kunne man krysse «tunnelen» via to dører. Slik tok jeg meg inn på selve banen, som mangler totalt fasiliteter som klubbhus, tribuner etc. Banen består rett og slett av en gressmatte som er gjerdet inn av et gjerde/gelender med steinstolper. På utsiden av dette er anlegget gjerdet inn av et høyere tregjerde, og publikum er henvist til ståplasser langs det innerste gjerdet i form av såkalt hard standing rundt banen. På min rundtur rundt banen kunne jeg høre trafikkstøyen fra den trafikkerte A19 som går forbi på utsiden av banens bortre langside, der bortelagets spartanske laglederbenk i mur står midt på langsiden. Tilsvarende er hjemmelagets laglederbenk plassert på motsatt motsatt langside, og det var da jeg var her på vei tilbake mot hjørnet der jeg kom inn at jeg jeg traff på to gamle kjenninger.





Groundhopperen Lee Stewart og hans bedre halvdel Katie er velkjente ansikter for mange i groundhopper- og non league miljøet, spesielt i nordøst. De hadde med seg Katies to barn, og hadde dagen før vært på besøk i Billingham for å se Billingham Synthonia slå Darlington Railway Athletic 4-1 på Synners’ treningsbane. Lee kunne fortelle at Jarrow FC for noen år siden var et nokså fast innslag på øvre del av tabellen i Wearside League, men at løsningen med en laglederbenk på hver side faktisk er medvirkende til at man ikke vil kunne gjøre seg forhåpninger om noe spill i Northern League. Selv var jeg faktisk ikke klar over at man hadde slike regler og krav også på dette punktet, men da lærte jeg i det minste noe nytt. Ikke spesielt overraskende hevdet Lee også at det heller ikke er noen spesiell rivalisering mellom Jarrow Roofing og Jarrow FC, da begge har andre rivaler på sitt nivå å konsentrere seg om.





Både Lee og andre fremmøtte hadde store forventninger til Whitley Bay kommende sesong, og så frem til å se deres nykommere i aksjon. Av de fire nye i den nokså store troppen som hadde blitt med over elven Tyne var tre av disse i startoppstillingen. Fra Spennymoor Town har man hentet den rutinerte stopperen Michael Laws (årets spiller i Spennymoor i 2011) som sammen med den storvokste spillende manageren Leon Ryan utgjorde kveldens stopperpar. På midtbanen startet to spillere som begge har blitt hentet fra Crook Town; den hardtarbeidende midtbanekrigeren Mark Ellison og mer offensive Robbie Bird, som jeg selv tidligere har sett gjøre en god profil. Forrige sesongs toppscorer i Team Northumbria, Peter Watling, måtte nøye seg med en plass på benken fra start. Ellers hadde Whitley Bay for anledningen gitt kapteinsbindet til backen Chris McDonald, som ble hentet fra nettopp Jarrow FC i februar, og således møtte gamle lagkamerater.





Kanskje hadde dommeren gått i surr etter at kampstart flere ganger hadde blitt endret mellom 19.00 og 19.30, men et kvarter forsinket kunne han omsider blåse i gang kampen kvart over sju. Gjestene tok kontroll fra start, og nivåforskjellen var tydelig umiddelbart. Mesteparten av spillet foregikk på Jarrows banehalvdel, og nykommer Mark Ellison burde gitt sjøhestene ledelsen etter drøye ti minutter, men avslutningen gikk like utenfor. Om jeg under mitt besøk på Hillheads i påsken var noe skuffet over ikke å få se klubblegenden Paul Chow (med fortid i hjemmelagets nabo Jarrow Roofing), fikk jeg i hvert fall tatt en kikk på storscoreren denne gang. Klokken tikket forbi 15 minutter spilt da Alex Kempster slo en corner som ble kontant headet i mål av nettopp Paul Chow. Kun få minutter senere var det nykommer Robbie Bird sin tur til å vise seg frem, og det gjorde han med måte da han satt inn kampens mål etter et flott raid på venstrekanten, der han driblet av tre-fire motstandere mens han trakk seg innover i feltet og satt ballen flott opp i nettaket ved nærmeste stolpe.





Bird var nok kampens beste spiller for meg, og det var han som sto for forarbeidet da Chow etter 25 minutter scoret sitt andre og sørget for 0-3 med et godt plassert skudd. Lee og et antall groundhoppere vi ble stående sammen med snakket allerede om tosifret, og det kunne fort sett enda styggere ut, men Alex Kempster brant to gode sjanser – hvorav en der Jarrows for anledningen flyvende keeper skal ha mye ros for en feberredning. Whitley Bay presset på, og Paul Chow kunne fått sitt hattrick da han ble spilt gjennom alene med keeper, men hans avslutning traff stolpen. Craig McFarlane på sin side forsøkte seg på en akrobatisk avslutning med et brassespark fra kanten av 16-meteren, og det var nesten synd at ballen strøk tverrliggeren og landet oppå nettet. Kort etter løftet Brad Brooking ballen inn i feltet, og vinden gjorde sitt til at Jarrows keeper ble utmanøvrert, og ballen traff tverrliggeren og falt ned i feltet der den ble klarert. To minutter før pause fikk Chow likevel sitt hattrick da han enkelt og nærmest upresset knuste hjemmespillerne i lufta og headet inn Kempsters corner til 0-4.





De to lags spillere tilbragte pausen sittende på gressmatta ved laglederbenkene, og groundhoppere og lokale som var til stede virket som sagt enige i at Whitley Bay vil kunne bli å regne med kommende sesong. Nå var nok ikke Jarrow FC noen målestokk i så måte, og det var for øvrig unison enighet om at nivåforskjellen er langt større mellom Northern Leagues to øverste divisjoner enn den er mellom Northern League Division Two og Wearside League. Hva gjelder 2014/15-sesongens Northern League spådde Lee at Whitley Bay vil kunne bli å finne blant topp 5, mens han og flere andre også hadde stor tro på Shildon i tittelkampen. West Auckland Town ble selvsagt også nevnt, mens det er litt usikkerhet rundt Celtic Nation som har mistet en del spillere. De har fortsatt penger på bok, men foreløpig virker de ikke å ha erstattet disse i forventet grad, om man skal tro fotball-menigheten i nordøst. De stilte også spørsmålstegn ved – og uttrykte usikkerhet rundt hva man vil kunne forvente fra – Durham City. Men vi går nok en spennende sesong i møte i Northern League.





Whitley Bay gjorde hele 6 eller 7 bytter ved pause, og blant de som fikk hvile var målscorerne Paul Chow og Robbie Bird (sistnevnte kom dog på innpå igjen i andre omgang, etter å ha fått hvile seg første halvdel av omgangen). Hjemmelaget fikk nå låne ballen litt mer, uten at de klarte å skape stort, og Bay-keeper Daniel Gladstone var aldri truet. Vertenes beste sjanse ble ødelagt av et dårlig mottak da de spilte seg frem til en god avslutningsposisjon inne i feltet, og det var det nærmeste de blå og hvite kom. I stedet var det Whitley Bay – for anledningen i gule og blå bortedrakter – som satt inn sitt femte tjue minutter ut i omgangen da innbytter (og nykommer) Peter Watling satt opp Craig McFarlane som skjøt i mål fra rundt 16 meter. Med et kvarter igjen så Thomas Bott sin avslutning stryke stolpen, men få minutter senere kunne han skrive seg inn i scoringsprotokollen etter flott forarbeid av Robbie Bird. Det virket alt for enkelt da Bird trakk seg fri på kanten, og med markeringsglipp og fraværende forsvarsspill kunne Bott simpelt sette bredsiden til og styre inn kampens sjette mål.





Nykommer Peter Watling hadde et friskt innhopp, og to minutter før slutt var det noe bortimot en kopi av det forrige målet da også han tegnet seg på scoringslista og fastsatte sluttresultatet til 0-7. En manuell hodetelling vitnet om 88 fremmøtte, hvorav rundt 10-20 groundhoppere og en del bortefans, og de var nok fornøyd med det de hadde sett, selv om de kanskje ikke skal legge alt for mye i dette resultatet. Bortekampen mot Blyth Spartans to dager senere vil nok sannsynligvis gi et bedre bilde på hvor de står foran sesongstart. Det var ingen grunn til å bli igjen på Perth Green, så vi forlot snart anlegget, og etter å ha tatt farvel med Lee, Katie & Co spaserte jeg tilbake til Brockley Whins metrostasjon. Der var jeg et lite minutt for sent ute til å rekke et av togene, og måtte dermed vente et lite kvarter på neste tog. På perrongen fikk jeg selskap av en Whitley Bay fan som skulle hjem til Cullercoats. Han var som ventet fornøyd med det han hadde sett av nykommerne i sommerens første treningskamp.





Etter 20 minutter på metroen kunne jeg hoppe av på Central Station i Newcastle og returnere til Royal Station Hotel rett ved siden av stasjonen. Deretter var det bare å forberede seg på avreise og retur til Norge dagen etter. Hjemreisen startet med deilig frokost på The Centurion Bar på stasjonen, før vi satt oss på 08.06-toget til Liverpool Lime Street. Vi ble med dette til York, der vi raskt hoppet på toget som fraktet oss gjennom et «Tour de France»-klart Yorkshire og vestover til Manchester Airport. Vår lille ferie var over, men jeg drar selv tilbake på egen hånd om et par uker. Og da har jeg enda flere spennende oppkjøringskamper og destinasjoner på menyen.

English ground # 173:
Jarrow FC v Whitley Bay 0-7 (0-4)
Pre season friendly
Perth Green, 3 July 2014
0-1 Paul Chow (16)
0-2 Robbie Bird (19)
0-3 Paul Chow (25)
0-4 Paul Chow (43)
0-5 Craig McFarlane (65)
0-6 Thomas Bott (79)
0-7 Peter Watling (88)
Att: 88 (headcount)
Admission: Free
Programme: None

Next game: 19.07.2014: Biggleswade United v Biggleswade Town
Previous game: 23.04.2014: Bracknell Town v Maidenhead United reserves

More pics

Lørdag 28.10.2000: UD Las Palmas v Racing Santander

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Revisit:
UD Las Palmas v Racing Santander 2-1 (1-0)
Primera Division
Estadio Insular, 28 Oktober 2000
1-0 Souleyman Oulare (28)
1-1 Jose Emilio Amavisca (pen, 59)
2-1 Souleyman Oulare (pen, 82)
Att: 18 069



Lørdag 23.09.2000: UD Las Palmas v Real Valladolid

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Revisit:
UD Las Palmas v Real Valladolid 1-1
Primera Division
Estadio Insular, 23 September 2000
0-1 Valentin Sergio Pachon (46)
1-1 Jose Eloy (51)
Att: 18 822



Søndag 10.09.2000: UD Las Palmas – Deportivo Alaves

Mens jeg i år 2000 bodde 6 måneder på Gran Canaria, ble det noen muligheter til å se øyas fotballstolthet, UD Las Palmas, som på den tiden befant seg i Primera Division. Mitt første besøk til det  Estadio Insular (som nå dessverre er revet og erstattet med et nytt stadion) var for å se de gule og blå ta i mot et Alaves-lag med blant annet Jordi Cruyff på laget.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Las Palmas v Deportivo Alavés  0-3 (0-1)
Primera Division
Estadio Insular, 10 September 2000
0-1 Delfi Geli (1)
0-2 Javi Moreno (60)
0-3 Javi Moreno (65)
Att: 18 233

Lørdag 18.06.2005: Køge BK v BK Frem

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Jeg befant meg i deilige Danmark, der jeg tilbragte noen dager på besøk hos min gode venn Morten i København. Under oppholdet skulle jeg også være med ham og Frem-gjengen til bortekamp i Køge, der det var sesongavslutning i 1. divisjon. Sammen med Morten og de andre glade ‘drengene’ i supportergrupperingen Blok 6 tok jeg plass på supporterbussen som skulle frakte oss til Køge, som er en gammel markedsby med rundt 35 000 innbyggere; beliggende snaut 40 kilometer sørvest for København, ved den store bukten Køge Bugt. Steningen var høy blant de begersvingende ‘Fremmerne’, som fortsatt ikke hadde gitt opp håpet om opprykk og retur til Superligaen.

Status var nemlig den at Horsens allerede var sikret opprykk, mens den andre og siste opprykksplassen sto mellom SønderjyskE og BK Frem, men da var københavnerne avhengige av å vinne samtidig som SønderjyskE gikk på et lite sannsynlig tap hjemme mot Fredericia. Men man sier jo at håpet er det siste som dør, og de røde og blå ankom Køge Stadion ved godt mot. Da dette blir skrevet leeeeenge etter den aktuelle dagen, er det håpløst å huske detaljer, og jeg er derfor uskikket til å fortelle hvordan jeg fikk min billett eller hvor mye jeg eventuelt betalte for den, men jeg mener å huske at jeg fikk den av en av Mortens kompiser som hadde noen gratisbilletter…og billetten bærer da også preg av å være nettopp dette.

Man skulle tro at BK Frem burde være topp motivert for å gjøre en god kamp, men selv om Køge BK ikke hadde voldsomt å spille for, var de da også blant divisjonens beste lag, der de allerede hadde sikret seg fjerdeplassen. Hele første omgang var en eneste stor midtbanekrig, der det var intenst men meget sjansefattig, og underholdningsverdien var overhodet ikke den helt store. BK Frem hadde kun én avslutning på mål, da Mirko Selak med 7-8 minutter til pause fyrte av et langskudd fra bortimot 30 meter som Køge-keeperen hadde visse problemer med å holde. Også hjemmelaget slet med å skape noe, og dermed sto det 0-0 til pause.

Etter pause viste umiddelbart Frem bedre takter da Yasin Avci avsluttet like utenfor stolpen, og de spilte seg deretter til et par raske halvsjanser. Men i omgangens femte minutt så siste rest av motivasjon ut til å forsvinne da en misforståelse i Frem-forsvaret førte til at Køges Søren Nielsen fikk stå helt alene og plassere ballen forbi Frem-keeper Jørgen Nielsen til 1-0. Samtidig visste man nok at SønderjyskeE også ledet sin kamp, og det som fulgte var en aldri så liten kollaps. Sju minutter etter det første målet slo Køge til igjen, da Stephan Petersen snappet opp en svak tversoverpasning i Frem-forsvaret og spilte frem Anders Jochumsen som enkelt satt inn 2-0. Frem-trener Ebbe Skovdahl hadde nok også innsett nederlaget, og benyttet anledningen til å gi noen mindre meritterte innbyttere litt spilletid.

Snaut 20 minutter før slutt sto det 3-0 da Anders Nielsen fikk fritt spillerom, og Mortens kompis Søren hevdet at han ville invadere banen ved et eventuelt fjerde mål. Det kom sju minutter senere ved Stephan Petersen, og Søren skred over gjerdet med en ‘ung og dum’ nordmann på slep. Stille og rolig gikk vi inn i midtsirkelen, skålte og tok en slurk mens smilende spillere spøkte om at det jammen så godt ut. Vi fulgte nokså raskt dommerens oppfordring om å gå av banen, og hadde det vært i Norge, hadde man vel blitt utestengt på ubestemt tid og det som verre er. I Danmark lo man av opptrinnet, og karen som hadde ansvar for øl- og pølseutsalget, kom løpende for å belønne oss med pølser. «Vent litt – øl skal I jo også ha», gliste han før han stakk for å hente en øl til oss hver. Resten av kampen dreide seg om å vente på at dommeren blåste for full tid, og vi kunne returnere til hovedstaden og gravøl på Sørens egen pub, «Det Listige Sted».
 

PS! Jeg gjør oppmerksom på at dette var på en tid før jeg begynte å ta bilder på mine fotball-besøk, slik at de fleste bildene er ‘lånt’ fra andre steder.

Danish ground # 3:
Køge BK v BK Frem 4-0 (0-0)
1 divisjon
Køge Stadion, 18 June 2005
1-0 Søren Nielsen (49)
2-0 Anders Jochumsen (56)
3-0 Anders Nielsen (72)
4-0 Stephan Petersen (79)
Att: 1 405
Admission: ??

Next game: 26.06.2005: Lillestrøm v Fredrikstad
Next Danish game: 26.05.2016: Aalborg BL v FC Midtjylland
Previous game: 12.06.2005: Fredrikstad v Bodø/Glimt
Previous Danish game: 14.11.2004: Fremad Amager v BK Frem 

Søndag 14.11.2004: Fremad Amager v BK Frem

Bortekamp med min gode danske venn Morten og felles venner i BK Frem.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Danish ground # 2:
Fremad Amager v BK Frem 0-0 (0-0)
1 divisjon
Sundby Idrætspark, 14 November 2004
Tilskuere: 2 185