Onsdag 01.01.2014: Matlock Town v Worksop Town

Da jeg våknet av alarmen var jeg glad jeg hadde vært fornuftig nok til å begrense utskeielsene noe ved nyttårsfeiringen kvelden før. Og da jeg fikk min bestilte wake up call hadde jeg vært våken i et kvarters tid og var allerede ferdig dusjet. George Hotel bød på frokostbuffet, og jeg kastet innpå en selvkomponert full english før jeg vendte nesa mot Reading stasjon. Snart la jeg Reading bak meg, og allerede kvart over elleve ankom jeg Birmingham New Street. Igjen oppsøkte jeg Britannia Hotel, som skulle bli min base de kommende to nettene, og fikk der slengt fra meg bagasjen. Nå var det snart på tide å sette kursen mot dagens kamp.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Bortsett fra noen kortere skurer fikk jeg nå for første gang på turen merke syndefloden som den siste tiden hadde herjet Storbritannia. Himmelen åpnet seg, og en voldsom vind førte til at enorme mengder vann kom nærmest sidelengs. Men selv om en lite lystig værmelding hadde gjort meg skeptisk, var Halesowen Town optimistiske med tanke på at deres kamp mot Chasetown skulle kunne gå av stabelen. Ingen svarte på klubbens telefon, men jeg fikk tak i deres club secretary som kunne fortelle at han ikke hadde hørt noe som skulle tilsi avlysning. Den skrøpelige paraplyen jeg hadde med gjorde nytten i nøyaktig 1,88 sekunder før den rett og slett brakk i vinden. Den endte sitt liv i en søppelkasse på New Street, mens jeg gikk for å finne buss nummer 9 fra nærliggende Colmore Row.

Mens jeg sto der og ventet på bussen, gjorde jeg heldigvis en siste sjekk på nettet. Og sannelig kom det ikke i det øyeblikk en Twitter-oppdatering fra Halesowen Town om at de hadde måttet gi tapt og at kampen dessverre var avlyst. Nå raste tankene rundt i hodet mitt. Klok av skade lager jeg nå ofte en liste over alternative kamper, men den hadde jeg prestert å glemme å printe ut før avreise. Jeg husket imidlertid at Matlock Town hadde vært et av alternativene, i tillegg til å være en destinasjon som har stått på min ønskeliste en stund. En rask sjekk fortalte at de allerede hadde klarert banen for kamp, og jeg fant ut at det lot seg gjøre å ta seg dit tidsnok med tog. Hadde jeg funnet ut om Halesowen Towns avlysning 5 minutter før ville jeg muligens ha rukket 12.03-toget fra Birmingham, men måtte nå vente på 13.03-toget. Det medførte ankomst i Matlock kun 35 minutter før kampstart, men jeg bestemte meg for at det nå ville bli dagens reisemål.

Etter et kjapt togbytte i Derby, befant jeg meg snart på lokaltoget med Matlock som endestasjon. Utålmodig hoppet jeg omsider av i den idylliske Derbyshire-byen og travet av gårde de få hundre meterne til Matlock Towns stadion, Causeway Lane. Jeg forsto raskt de som påstår av den ligger i idylliske omgivelser her i utkanten av Peak District. Med en halvtime til avspark kunne jeg betale mine £9 for inngang og snappe til meg et kampprogram pålydende £2. En kjent skikkelse fra noen av non league- og groundhopper-gruppene på nettet er Matlocks speaker John Lawton (alias Pieman), men da jeg på vei fra Birmingham hadde varslet min ankomst, beklaget han at han dessverre ikke ville være til stede i dag. Han ønsket meg derimot et trivelig opphold.

Og akkurat det er det ikke vanskelig å ha på flotte Causeway Lane. Dette har vært klubbens hjem siden 1895, og tross en ørliten oppgradering de siste årene tar den seg svært godt ut. Man kommer inn i et av hjørnene, og ser øyeblikkelig Town Ends ståtribune bak det nærmeste målet. På nærmeste langside er Cyril Harrison Stand oppkalt etter en tidligere formann, og byr på både sitteplasser og ståplasser. Jeg forsto det slik at denne for få år siden var gjenstand for planer som innebar at den skulle erstattes med en ny tribune. Men såvidt jeg kan se er det den samme tribunen som har fått et nytt strøk maling og blitt pusset litt på. På motsatt langside har derimot den gamle hovedtribunen med treseter blitt erstattet av en mer moderne tribune. Det samme er tilfellet med det slitne gamle klubbhuset i tre som sto ved siden av. Her har man nå et moderne klubbhus i mur. På bortre kortside er det intet av fasiliteter; kun et lite tregjerde som skiller anlegget fra cricketbanen. Bak dette kan man skue opp på Riber Castle, som fra toppen av åssiden gjør sitt for å skape en idyllisk ramme.

Til tross for sen ankomst til meg å være ble det etter en svipptur innom den lille klubbsjappa tid til en halv pint i klubbhusets bar mens jeg bladde kjapt i programmet. Det var duket for kamp i NPL Premier Division, og mens hjemmelaget sto med kun en seier på de ni siste i ligaen, var gjestende Worksop Town ubeseiret på 12 ligakamper. Tigrene fra Nottinghamshire hadde med det blandet seg inn i den absolutte tittelkampen, til manges store overraskelse. For egen del var jeg ikke like overrasket, da jeg allerede i sommer utropte de som en mulig dark horse. Men mens jeg så for meg at de ville kjempe om en plass i playoff, er nok tittelkamp noe mer enn også jeg forventet.

Worksop sto med målforskjellen 80-57 på 26 ligakamper, og jeg forventet en ny målrik affære. Det var imidlertid en skuffelse å finne ut at Worksops storscorer Leon Mettam var uten med en ankelskade han hadde pådratt seg da Skelmersdale United ble beseiret få dager tidligere. Mettam er divisjonens suverene toppscorer, og jeg hadde sett frem til å ta en kikk på mannen som allerede før utgangen av 2013 sto med vanvittig imponerende 31 mål så langt denne sesongen. Den lange spissen Tom Denton var i hans fravær gitt kapteinsbindet av manager Mark Shaw, som på sin side har en fortid som midtbanespiller i nettopp Matlock Town. Vertene på sin side hadde spissen Lewis McMahon tilbake i laget etter et låneopphold hos Gainsborough Trinity, der han fra midtbaneposisjon hadde scoret fem mål på fire kamper.

På et tydelig vanskelig underlag (banen måtte gjennom to baneinspeksjoner) var det nettopp McMahon som var først frempå. Worksop-keeper Jonathan Stewart måtte gi retur på hans skudd, men fikk stupt frem og avverget foran føttene på McMahons spisspartner Daryl Thomas. Kort etter lobbet McMahon over Stewart, men Alex Pursehouse kom seg tilbake tidsnok til å få klarert nesten på streken. McMahon var involvert i mye av det som skjedde, og etter et snaut kvarter headet han like utenfor etter at David Haggerty hadde headet et frispark tilbake til ham. Worksops første sjanse kom like etter, da Conor Higginson sendte et frispark like over målet til hjemme-keeper – og tidligere Worksop-spiller – Jon Kennedy.

Det begynte å bli noe ampert, og dommeren begynte snart å dele ut gule kort fra kortstokken etter et par heftige taklinger og påfølgende knuffing. Et frispark ble løftet inn i feltet, og Cecil Nyoni headet inn en fortjent ledelse for hjemmelaget idet vi nærmet oss halvspilt omgang. Gjestenes venstreback Phil Roe har også han en fortid i Matlock, og han var til tider et uromoment med sine offensive raid. Det siste kvarteret før pause var en god periode for Worksop, men et skudd fra Alex Pursehouse ble slått utenfor av keeper Kennedy, og på den påfølgende corneren ble Chris Salts heading reddet på streken av James Ashmore. Dermed gikk hjemmelaget i garderoben med ledelse 1-0.

Gyllen nektar ble inntatt i pausen mens jeg samtalte kort med noen av supporterne. Et par representanter for hjemmefansen mente de ikke hadde spilt spesielt dårlig i det siste, men at de hadde hatt en del marginer mot seg. De håpet nå å sikre seg en etterlengtet trepoenger og snu en litt dårlig trend. Et par bortesupportere sa seg ikke overraskende meget tilfreds med sesongen så langt, og ga inntrykk av at de på forhånd ville være storfornøyd med en plass i playoff. De sa seg ellers enig i min iakttakelse om at de nok savnet Leon Mettam. Jeg forsvant ut i Derbyshire-regnet og gikk til innkjøp av en porsjon pie & mash før jeg tok oppstilling på Town End.

Worksop-keeper Stewart hadde måttet kaste inn håndkleet i pausen og ble erstattet med Ben Gathercole. Han måtte nesten plukke ballen ut av nettet tidlig i andre omgang, men skuddet fra Joe Leesley strøk utsiden av stolpen. Etter en times spill burde Matlock doblet ledelsen da Liam Needham la an til skudd, men sleivsparket. Ballen landet imidlertid hos lagkamerat David Haggerty som plutselig var alene med keeper, men innbytter Gathercole leverte en flott parade på forsvarerens avslutning.

Haggerty viste deretter solid forsvarsspill da Worksop begynte å yppe seg. Matlock-forsvaret og Haggerty spesielt hadde stort sett full kontroll på den storvokste spissen Tom Denton – akkurat slik manager Mark Atkins hadde planlagt det. Og selv om Worksop begynte å presse på for utligning, skapte de relativt lite. Jack Muldoons frispark gikk like over, mens backen Roe avsluttet utenfor. Og da The Gladiators red av stormen i form av et par påfølgende cornere på overtid, blåste dommeren av til stor jubel fra hjemmefolket blant de 351 fremmøtte. Og Matlock ble med det faktisk det første laget til å holde nullen mot Worksop i ligaen denne sesongen.

Inne i klubbhusets bar var det trivelig, og etter en prat med noen personer fra Matlock-apparatet var jeg interessert i å høre med gjestenes ledelse hva som nå skjer i Worksop. Det er jo som noen vil vite snakk om at klubben Worksop Parramore (tidligere Sheffield Parramore, som flyttet til Worksop og byttet til dagens navn) – som står som eier av Worksop Towns Sandy Lane – etter sesongen vil slå seg sammen med Northern Counties East League-klubben Handsworth og flytte tilbake til Sheffield-området. Det åpenbare spørsmålet er jo da hva som vil skje med Sandy Lane, og om Worksop Town igjen må ut i en eksiltilværelse. De har jo tidligere erfaring med dette, med banedeling hos både Gainsborough Trinity, Hucknall Town, Ilkeston Town og Retford United. Dette kunne de ikke svare på, men de antydet at de ikke ville være i stand til å kjøpe ut Parramore-eier Pete Whitehead.

Jeg ønsket lykke til og forsynte meg fra koldtbordet med smørbrød og annet godt etter oppfordring fra en Matlock-representant. Jeg så ingen grunn til å stresse av gårde for å rekke 17.37-toget tilbake til Derby, og koste meg med påfyll i glasset og ytterligere lesing i dagens program mens jeg ventet på avgangen en time senere. Jeg kom også i prat med en Matlock-representant som skulle med samme toget, og vi tok følge ned til stasjonen. Han skulle med toget helt til Derby da han bodde i Ilkeston, og mens vi pratet på toget ga han meg en kopi av hans offisielle kamprapport.

Jeg takket for hyggelig reisefølge og ønsket lykke til før jeg etter en røykepause hoppet på toget videre ned til Birmingham. Der fikk jeg omsider sjekket inn en gang etter klokka åtte. Etter en liten svipptur ut for å få litt kveldsmat, fant jeg snart senga etter nok en lang – men meget trivelig – dag.

English ground # 133:
Matlock Town v Worksop Town 1-0 (1-0)
Northern Premier League Premier Division
Causeway Lane, 1 January 2014
1-0 Cecil Nyoni (22)
Att: 351
Admission: £9
Programme: £2

Next game: 02.01.2014: Coleshill Town v Boldmere St. Michaels
Previous game: 30.12.2013: Atherton Collieries v Bacup & Rossendale Borough

 
More pics

Mandag 30.12.2013: Atherton Collieries v Bacup & Rossendale Borough

Jeg hadde allerede kvelden før funnet ut at Saltash United v Plymouth Parkway var avlyst, og bestemte meg derfor for å droppe den nesten 7 timer lange togturen fra Carlisle ned til Plymouth. Dermed slapp jeg å stresse av gårde med 07.02- eller 08.06-toget, men sto likevel nokså tidlig opp for å sjekke opp litt rundt alternativene. Winchester City v Romsey Town sto på Wessex League-menyen nede i Hampshire, men med været der nede den siste tiden var jeg meget usikker da deres håp om kamp var bygget på forhåpninger om tørt vær i løpet av dagen. Etter å ha fått i meg en frokost fant jeg ut at Atherton Collieries uttrykte berettiget håp om at deres kamp ville kunne spilles, og jeg bestemte meg for å booke et hotell i Manchester.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg skulle kanskje beveget meg ned til Carlisle stasjon litt tidligere, for det ble plutselig voldsomme forsinkelser skapt av toget jeg hadde blinket meg ut. Det hadde rett og slett fått slått løs et panel i Lockerbie-området, og etter å ha utført midlertidige reparasjoner på stedet hadde det sneglet seg ned til Carlisle, der de ble møtt av kyndige mekanikere. Da vi endelig fikk boardet måtte vi nå vente mens det ble ordentlig reparert på Carlisle stasjon, men heldigvis hadde jeg husket å plukke opp et eksemplar av Non-League Paper på vei fra hotellet. Omsider beveget vi oss sydover, over en time forsinket, og som følge av tidligere kanselleringer var det et fullpakket tog som også la inn et par ekstra stopp. Etter et togbytte i Preston kunne jeg hoppe av på Manchester Piccadilly stasjon rundt tre og en halv time etter at jeg ankom Carlisle stasjon.

Merchants Hotel er ikke noe Ritz, men for £22,50 kan man ikke klage. Jeg hadde to ganger tidligere overnattet der, og visste også derfor hva jeg fikk. Med innsjekkingen unnagjort gikk jeg for å innta litt fast føde på en pub ved Piccadilly. Mens jeg sto der og ventet på å få bestille dro jeg plutselig kjensel på to personer som kom inn. Da jeg i oktober 2012 så Scarborough Athletic spille «hjemmekamp» i Bridlington, hadde jeg losji på lojalist-puben Golden Last i Scarborough. Den skotske innehaveren Ian og hans norske kone Liv var nå i Manchester da de skulle fly til Benidorm, der de har en søster-pub. Small world!

Etter et hyggelig gjensyn takket jeg for meg etter en drøy time, ønsket god tur til Benidorm, og strøk på dør for å ta toget til Atherton. En telefon til klubben bekreftet at kampen ville bli spilt, selv om vedkommende hevdet at matta var i en slik forstand at de egentlig kanskje burde avlyst. Men flere groundhoppere hadde meldt sin ankomst, og personen i andre enden fortalte at han var i ferd med å trykke opp dagens kampprogram. Etter et kjapt togbytte på Salford Crescent ankom jeg snart den gamle gruvebyen beliggende mellom Manchester, Wigan og Bolton. Etter en spasertur langs Bolton Road og Old Bolton Road kunne jeg dreie til venstre og finne Alder Streets inngangsparti ut mot gaten med samme navn. Det var foreløpig ingen som betjente telleapparatene, så jeg ble stående å slå av en prat med en annen tidlig ankommet mens jeg skuet utover anlegget.

Det er et nokså slitent anlegg som likevel har en viss sjarm. Man kommer inn i et av hjørnene, og på den nærmeste langsiden står en sittetribune som tydelig er bygget på en gammel ståtribune. Ved siden av denne sto tidligere en enda eldre og litt mindre tribune som nå er borte. På motsatt langside finner man klubbhuset, og bortenfor dette er det både sitteplasser og ståplasser under tak. Ellers er det ståplasser under åpen himmel. Bak målet på nærmeste kortside står et bygg som huser garderober; bortsett fra dette er det ingenting av fasiliteter på kortsidene. En person kom for å betjene telleapparatene, og jeg fikk avlevert mine £5 i inngangspenger. Jeg byttet bort ytterligere £1 for et program og oppsøkte klubbhusets bar. Med en pint cider i hånden satt jeg meg ned for å bla litt i programmet.

Dagens gjester var Bacup & Rossendale Borough fra North West Counties League Premier Division – nivået over vertskapet. Men de to kan fort komme til å bytte divisjon etter sesongen, da gjestene kjemper i bunnen mens Colls kjemper om opprykk fra ligaens Division One. Denne kampen i andre runde av NWCLs ligacup skulle vært spilt i slutten av oktober, men den gang hadde kampen blitt stoppet av dommeren (på stillingen 2-1 til Colls) da det brøt ut slagsmål mellom spillerne på vei inn til garderoben i pausen. Hjemmelaget hadde hatt en uheldig formutvikling de siste kampene, og håpet at en seier her ville kunne være med å snu tingene igjen. Siden nedrykket i 2009 har de jo vært fast innslag i øvre sjikt av tabellen, men hittil uten å sikre seg retur til ligaens Premier Division. Hva Bacup & Rossendale Borough angår er de identisk med klubben som inntil i fjor lød navnet Bacup Borough, og geografisk hører de hjemme helt øst i Lancashire nær grensen til West Yorkshire – eller i området mellom Rochdale og Burnley om man vil. Ligaen hadde krevd at lagene kun stilte med spillere som var spilleberettiget til det opprinnelige oppgjøret drøye to måneder tidligere, noe som skapte visse utfordringer for de to lags managere.

Gjestene startet med å angripe i «oppoverbakke» på den skrånende og tunge matta, og holdt på å ta ledelsen da en blanding av skudd og innlegg fra Adrian Bellamy holdt på å snike seg inn i bortre hjørne. Men etter 4 minutter tok hjemmelaget ledelsen da en Bacup-forsvarer solgte seg og Josh Peet kunne skyte sikkert i mål fra rett utenfor 16-meteren. Få minutter senere ble Jake Patton spilt gjennom, men en flott redning av Bacup-keeper Jon Ogden hindret dobling av ledelsen. Gjestene kunne utlignet da kaptein Daniel Cocks lobbet over Colls-keeper Matthew Ince, men Kieran Halliwell sto på streken og fikk ryddet unna. Et sleivete utspark fra Bacup-keeperen sørget deretter for at ballen havnet hos Jake Patton. Ogden kom farende ut for å rydde opp, men skle slik at Patton enkelt kunne runde ham og sette inn 2-0 idet 20 minutter ble passert. Gjestene presset en periode på, men skapte ikke all verden, og keeper Ince ryddet opp i det som kom. I stedet ble vertene tildelt straffespark for det dommeren mente var en viljehands i forbindelse med et frispark som ble stoppet av en spiller i muren. Med seks minutter til pause sendte Daryl Patton straffesparket i mål, og lagene tok pause på stillingen 3-0.

Jeg hadde sett deler av første omgang sammen med en lokal skikkelse, og han sa seg enig i at Colls-spillerne fra siden gikk litt i ett med dommeren. Slik sett lurte jeg flere ganger på hvorfor «Colls-spilleren» ikke skjøt eller tok ballen, for deretter å innse et millisekund senere at det faktisk var dommeren. Han fortalte at noen hadde nevnt muligheten for å få inn litt rødfarge i drakten, men at motstanden mot noe som helst rødt var stor i en Bolton Wanderers-bastion som Atherton, der hatet til Manchester United er intenst. I klubbhuset var det for øvrig en stor samling av Bolton-relatert memorabilia og bilder av Nat Lofthouse og andre gamle helter. En supporter jeg snakket med over en pause-pint uttrykte håp om at dette kan være sesongen da Colls rykker opp. Hardest konkurranse virker de få av Nelson, 1874 Northwich, og Formby. Sistnevnte var divisjonsvinner forrige sesong, men mistet opprykket da banen ikke oppfylte kravene. De banedeler nå med Burscough, men har allerede tapt nesten like mange poeng som gjennom hele den imponerende fjorårssesongen. Det forklarte vedkommende med at de har mistet noen spillere – ikke minst spissen Jason Carey, som forrige sesong scoret 49 mål. Dagens trekning av the 50/50 draw var det undertegnede som fikk æren av å utføre, uten av jeg klarte å trekke ut mitt eget nummer – men det ville kanskje uansett vært i overkant ufint. Det var nå tomt for paier, men jeg bestilte en hot dog av en hyggelig dame, før jeg i kulden tok på meg elgskinnshanskene og gjorde klar til andre omgang.

Bacup gjorde to bytter i pausen, men Jake Patton hadde snart en mulighet til å øke ytterligere. Gjestene hadde deretter en god periode, men igjen uten å komme til de største farlighetene. Nærmest kom de da Lee Oldham manglet en centimeter på å treffe et innlegg, og hans påfølgende cross holdt på å settes i eget mål av en Colls-forsvarer. I stedet ble de straffet på motsatt banehalvdel. Josh Peet skjøt like utenfor etter halvspilt omgang, men med 73 minutter spilt scoret han sitt andre etter å ha vendt opp i feltet og avsluttet nede i hjørnet. 4-0 og game over. Resignerte Bacup-spillere kunne kun konstatere at innbytteren med det passende navnet Paul Atherton enkelt kunne styre inn 5-0 med snaue ti minutter igjen av ordinær tid. Og fem minutter senere kunne 76 fremmøtte (og to hunder) se samme mann sende av gårde et prosjektil fra bortimot 30 meter. Ballen suste inn oppe i krysset uten at keeper Ogden var å bebreide. Med en imponerende seier over motstand fra nivået over hadde Colls sikret seg retten til å møte Rochdale Town borte i neste runde, mens Bacup & Rossendale Borough nå kan konsentrere seg om ligaspill.

Tilbake i klubbhuset kom jeg i snakk med club secretary Emil Anderson, som viste seg å være vedkommende jeg hadde vært i kontakt med på telefon og Twitter. Han fisket frem en pin til min samling, før han forsvant for å finne frem en kopi av programmet fra den opprinnelige kampen i oktober som han forærte meg. Det ble plutselig masse oppstyr der, og han ville ha meg til å posere for bilde med deres klubbskjerf – noe jeg selvsagt sa meg villig til. Uwdi Krugg, mannen bak den glimrende bloggen ‘Where’s the Tea Hut‘ hadde via Twitter varslet sin tilstedeværelse, men han så jeg aldri noe til, selv om jeg i ettertid fant ut at han hadde vært der. I 22.30-tiden ønsket jeg Emil og Colls-folket lykke til, takket for meg, og peset av gårde for å rekke 22.45-toget tilbake til Manchester. Forrige sesong hadde jeg en trivelig visitt i Atherton da jeg så det såkalte «Flat cap derby» mellom de to Atherton-klubbene – den gang på Laburnum Rovers’ Crilly Park. Jeg hadde det ikke mindre trivelig denne gang. Herlig!

English ground # 132:
Atherton Collieries v Bacup & Rossendale Borough 6-0 (3-0)
North West Counties League Challenge Cup, 2^nd Round
Alder Street, 30 December 2013
1-0 Josh Peet (4)
2-0 Jake Patton (21)
3-0 Daryl Patton (pen, 39)
4-0 Josh Peet (73)
5-0 Paul Atherton (81)
6-0 Paul Atherton (87)
Att: 76
Admission: £5
Programme: £1



Next game: 01.01.2014: Matlock Town v Worksop Town
Previous game: 29.12.2013: Carlisle United v Peterborough United

 
More pics

Søndag 29.12.2013: Carlisle United v Peterborough United

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Etter en god natts søvn gikk de få minuttene ned til Birmingham New Street stasjon, hvor jeg rasket med meg en sandwich og hoppet på 09.20-toget til Glasgow. Turen gikk nordvestover, og rett før klokka slo 12 spaserte jeg ut av Carlisle stasjon. Jeg gikk den korte veien bortover Botchergate til Ibis Hotel, men til tross for at mine papirer sa innsjekking fra klokka 12.00, hevdet kvinnemennesket bak disken hardnakket at jeg måtte komme tilbake etter 12.30. Da jeg ikke hadde spist stort siden jeg forlot Birmingham, satt jeg igjen bagasjen og strenet over veien til puben Woodrow Wilson for å innta en all day brunch mens jeg ventet på å kunne sjekke inn.

Da det var unnagjort gikk jeg de ti minuttene opp til Brunton Park for å ta en kikk på noe så sjeldent som et Football League stadion som fremdeles fristet til besøk. Utenfor på Warwick Road står statuen av Hugh McIlmoyle, en skotte som spilte tre perioder i Carlisle United i 1960- og 1970-årene. Her vokter han inngangen til klubbsjappa, der jeg stakk hodet innom før jeg tok en kikk på Main Stands eksteriør. Jeg sikret meg billett til Warwick Road End, og stakk deretter over på puben The Beehive for en pre-match pint.



Der var det allerede fullpakket halvannen time før avspark, og det var ikke en eneste sitteplass å oppdrive. Jeg var tydeligvis ikke eneste nordmann til stede, da jeg observerte en gruppe på 2-3 personer hvorav en var ikledd en jakke fra Nordland fotballkrets. Jeg slo i stedet av en prat med et par hjemmesupportere ved siden av meg. De håpet å kunne holde god avstand til nedrykksstriden, men snakket minst like mye om den kommende FA Cup-kampen i Sunderland som dagens kamp mot Peterborough United. Jeg ønsket de lykke til i begge kamper, tømte mitt andre glass, og gikk tilbake til Brunton Park med en drøy halvtime til kampstart.

Jeg gikk gjennom telleapparatene og inn på Warwick Road End. Idet jeg kom opp inn på selve tribunen likte jeg den umiddelbart. En herlig klassisk ståtribune med et karakteristisk tak. Til venstre for meg tok også Main Stand seg meget godt ut med sitteplasser under tak øverst, og paddock med ståtribuner i front. Disse to tribunene er sammen hovedgrunnen til at jeg vil karakterisere Brunton Park som det i øyeblikket (2013/14-sesongen) kanskje flotteste stadion i Football League.

På bortre kortside er Petterill Stand en liten ståtribune under åpen himmel. Den blir som oftest kun brukt for større kamper, og det ble denne gang kun benyttet til å henge opp supporterflagg. Bortesupporterne fikk i stedet plass på den bortre delen av East Stand, som er anleggets nyeste. Denne er noe spesiell i den forstand at den ene enden starter bak dødlinja ved Petterill End, mens den ikke strekker seg hele veien til dødlinja ved Warwick Road End. Dette stammer fra perioden da Michael Knighton satt som eier, og har bakgrunn i at da den sto ferdig i 1996 var planen å flytte matta noen meter nordover. Dette skulle gjøres for å gi plass til en ny tribune som skulle erstatte Warwick Road End, men heldigvis ble ikke det sistnevnte prosjektet noe av.

Jeg tenkte å ta meg over på Main Stand for å knipse noen blinkskudd av Warwick Road End, men porten mellom de to ble voktet av en vakt som mente han ikke kunne slippe folk gjennom ennå. Mitt skryt av anlegget var imidlertid starten på en samtale der han fortalte at han tidligere hadde hatt denne jobben på Middlesbroughs gamle Ayresome Park, som han også hadde mye fint å si om. Det samme var ikke tilfellet med det nye Riverside. Videre kunne han fortelle at han ved et par anledninger hadde vært for å se byens Northern League-klubb Celtic Nation denne sesongen, og han uttrykte begeistring over at de ved en bortetur hadde delt buss med spillerne, og at manager Willie McStay hadde takket hver enkelt for fremmøtet. Han kunne også berette at selveste Sir Alex Ferguson i dag var på plass i dag for å se sønnen Darren lede sitt Peterborough United, og med de ordene tok jeg oppstilling oppe på Warwick Road End.

Kampen startet i høyt tempo, og den første sjansen gikk til hjemmelaget. Tom Lawrence er hentet på lån fra Manchester United, og etter 13 minutter var han nære på å sende Carlisle i føringen etter et flott raid inn i feltet. Hans avslutning så ut til å gå i mål, men Posh-keeper Bobby Olejnik leverte en klasseredning. Lawrence var i det hele tatt involvert i mye av det vertskapet skapte av farligheter fremover. Få minutter senere var han frempå igjen, men Olejnik fikk slått til corner. På motsatt side ble et frispark fra Lee Tomlin stusset videre av Shaun Brisley, men Britt Assombalonga fikk ikke rent treff med sin stupheading. Brisley var en offensiv trussel på dødballer, og headet like utenfor etter en snau halvtime. Det utviklet seg snart til å bli en heftig batalje med flere herlige susende taklinger, og et par gule kort ble snart delt ut da det begynte å bli ampert. Lawrence var igjen på farten, men på overtid avsluttet han over, og lagene gikk i garderoben på stillingen 0-0.

Den tidligere nevnte vakten hadde av en eller annen grunn åpnet porten mot slutten av første omgang, og jeg strenet raskt over på Main Stand for å ta noen bilder av herligheten Warwick Road End herfra. Deretter kunne samme vakt fortelle meg at man kunne røyke oppe i hjørnet der jeg hadde kommet inn. Der var en av portene åpnet ut mot veien utenfor slik at man kunne stikke hodet utenfor og ta seg en blås i et avsperret område. Med det unnagjort gikk jeg for å tømme blæra på et herlig klassisk toalett med en renne i betonggulvet og kun hønsenetting over hodet.

Jeg tok igjen plass på «The Warwick» med en Bovril som jeg satt til kjøling. Den var fortsatt gloheit da gjestenes lånespiller fra QPR, Hogan Ephraim, etter 52 minutter fikk direkte rødt kort for en takling på Mark Noble. Sistnevnte skjøt kort etter rett på keeper Olejnik fra god posisjon, før Danny Swanson skjøt like utenfor for Posh. Det føltes som om Carlisle hadde et grep om kampen. Men det var Peterborough som tok ledelsen etter en times spill. De tilreisende ble tildelt et frispark på rundt 20 meter, og Lee Tomlin sendte ballen i nydelig bue over muren og inn via undersiden av tverrliggeren, uten at hjemme-keeper Ben Amos kunne gjøre stort. 0-1!

Carlisle hang imidlertid ikke med hodet, og presset kraftig etter dette. 72 minutter var spilt da Tom Lawrence trakk seg fri på kanten og sendte en presis pasning inn i feltet, der hjemmelagets toppscorer David Amoo fikk tid til å ta en touch før han sendte ballen i mål. Og The Cumbrians var ikke fornøyd med det, for rett fra avspark vant Matt Robson ballen og stormet oppover. Hans innlegg kunne enkelt sklis i mål av Amoo, og med hans tiende mål for sesongen hadde Carlisle i løpet av et drøyt minutt snudd kampen til 2-1.

Et voldsomt skudd forandret deretter retning i James Berrett og holdt på å seile inn i Carlisle-målet, og etter 86 minutter ble det virkelig drama på Brunton Park. Dommeren pekte på straffemerket etter at vertenes Courtney Meppen-Walter hadde forbrutt seg i feltet, og den normalt sikre Grant McCann fikk oppgaven med å utligne. Imidlertid fikk hjemme-keeper Amos på imponerende vis fingertuppene på ballen, og det var nok til at ballen smalt i stolpen og ut i feltet, der Carlisle-bein klarerte frenetisk. Vertene kunne økt ledelsen ved Tom Lawrence, men da hans gode skudd ble reddet, så 3 904 tilskuere at dommeren blåste av med 2-1 som sluttresultat. Jubelen sto i taket, bortsett fra hos de 288 tilreisende.

Snart travet jeg bort til The Beehive for en post-match pint, og her var det om mulig enda mer sild i tønne enn før kamp. Et par Posh-fans konstaterte slukøret at kamp om direkte opprykk nå er redusert til håp om playoff. Jeg kom i prat med en liten gjeng Carlisle-fans som naturlig nok var svært fornøyd med resultatet, men mens en sidemann begynte snakke om playoff, avfeide de andre kontant at dette var realistisk. Forfriskende nok hevdet de at de heller ikke var særlig lystne på opprykk da det sannsynligvis ville bety snarlig farvel med de herlige ståtribunene man fortsatt har på Brunton Park.

Dette penset samtalen inn på klubbens stadionplaner, der planene om nytt 12 000-seters stadion i Kingmoor Park-området nå virker forkastet. De skal dog visstnok snuse på andre tomter i området, men mine samtalepartnere var skeptiske til om det vil realiseres med det første. Jeg håper i hvert fall som de at så ikke vil skje, for Brunton Park er en sjelden perle i Football League. Jeg ønsket omsider lykke til mot Sunderland og resten av sesongen, og beveget meg ned Aglionby Road til Botchergate, der jeg hadde planer om å sjekke ut puben Caledonian Inn. Som tidligere på dagen var den imidlertid stengt, og muligens nedlagt, så jeg inntok i stedet en middag på Woodrow Wilson før jeg dannet trakk meg tilbake til hotellsenga.

Mens jeg lå der og ventet på at The Football League Show skulle starte, sjekket jeg ståa for morgendagens kamp helt nede i Saltash, Cornwall. Og sannelig var den ikke allerede avlyst! Jeg sjekket raskt hotellreservasjonen i Plymouth og fant ut at den var bindende. Skulle jeg virkelig gidde å dra nesten 7 timer med tog ned dit for en kamp som var avlyst? Jeg sjekket morgendagens alternativer, og vurderte snart å anse de 35 pundene som tapt og heller reise et annet sted. Atherton Collieries skulle spille hjemme, og det var også langt nærmere. Etter at Football League Show var ferdig og lyset slukket, ble jeg liggende å vurdere dette, selv om jeg vel egentlig hadde bestemt meg lenge før jeg sovnet.





English ground # 131:
Carlisle United v Peterborough United 2-1 (0-0)
League One
Brunton Park, 29 December 2013
0-1 Lee Tomlin (61)
1-1 David Amoo (72)
2-1 David Amoo (73)
Att: 3 904
Admission: £19
Programme: £2

Next game: 30.12.2013: Atherton Collieries v Bacup & Rossendale Borough
Previous game: 28.12.2013: Braintree Town v Tamworth

 
More pics

Lørdag 28.12.2013: Braintree Town v Tamworth

I frykt for ny avlysning hadde jeg stått opp tidlig for å sjekke ståa, for således å eventuelt kunne ta meg ned til Surrey, der Dorking var førstevalg av eventuelle backup-kamper. Men etter å ha pakket bagen fikk jeg omsider bekreftet at kampen i Braintree ikke var i overhengende fare. Etter å ha inntatt frokost på et etablissement ved stasjonen, forlot jeg kystbyen Clacton-on-Sea for å toge 40 minutter innover i Essex til Witham. Her hadde jeg drøye tre kvarter å slå i hjel mens jeg ventet på toget videre, men slo raskt fra meg tanken om å oppsøke Witham Towns hjemmebane som jeg dagen før hadde sett fra toget. Omsider kunne jeg hoppe på toget det siste kvarteret opp til Braintree, og siden jeg igjen måtte ta med bagasjen på kamp hoppet jeg i en taxi til puben The Orange Tree på Cressing Road – rett i nærheten av klubbens stadion med samme navn.

Det var fortsatt rundt to timer til avspark, og dørvakten dro litt på det før han sa seg villig til å slenge bagen min på bakrommet. Noen av de fremmøtte fulgte West Ham v West Bromwich på TV-skjermene, men jeg var nok ikke av de som var mest interessert. Jeg tømte i stedet glasset og beveget meg den korte veien ned til et stadion jeg en stund hadde ønsket å besøke. Cressing Road skal jo etter planen erstattes med et nytt stadion i løpet av få år, så jeg ville avlegge et besøk mens jeg kunne. Jeg avleverte mine £15 i inngangspenger og betalte £2 for et kampprogram, før jeg kunne ta en runde rundt et fjongt anlegg.

På kortsiden Clubhouse End finner man som navnet sier klubbhuset, og utenfor denne er det klassisk ståtribune under åpen himmel bortover mot langsiden der sittetribunen Main Stand strekker seg rundt halve banens lengde med ståplasser på begge sider. Quag End på bortre kortside er bortetribune i de kamper der supporterne blir segregert, og dette er også en klassisk ståtribune under åpen himmel. Ståtribunen Cressing Road Stand gir tak over hodet for flesteparten av tilskuerne på den andre langsiden. Alt i alt likte jeg Cressing Road svært godt, og et besøk før den sannsynligvis forsvinner kan anbefales. Via en kjapp visitt innom klubbsjappa gikk jeg tilbake til klubbhuset og dets bar. Med en pint Strongbow kunne jeg i ro og mak bla litt i dagens kampprogram.

Jeg fikk selskap ved bordet av et par hjemmefans som ikke overraskende sa seg fornøyd med sesongen så langt. Braintree Town omtaler noen ganger seg selv humoristisk som «The pub team from Essex», og det er jo egentlig noe naturstridig at denne lille halvprofesjonelle klubben skal slå så bra fra seg i konkurranse med helprofesjonelle klubber med langt større budsjetter. Eksempelvis er det ganske utrolig at de ligger godt foran klubber som Wrexham og Forest Green Rovers på tabellen. Etter å ha debutert med en 12. plass på nivået for to sesonger siden, ble dette forbedret med 9. plass forrige sesong. De to forsikret imidlertid at de ikke var i ferd med å bli kravstore, og hevdet de ville være fornøyd med nok en gang å holde nedrykksstriden på avstand. I programmet leste jeg at manager Alan Devonshire hadde 50 poeng som sitt hittil eneste mål for ligasesongen, og at han først ville revurdere målsetningene når dette eventuelt blir nådd.

Tamworth på sin side hadde så store problemer med skader og suspensjoner at manager Dale Belford måtte gjøre fem endringer i laget som hadde spilt uavgjort mot Nuneaton Town to dager tidligere. I tillegg viste det seg at han måtte sette opp både seg selv og sin assistent Scott Lindsey som innbyttere! Klokka tikket mot avspark, og jeg tømte glasset og gikk ut i solskinnet. Jeg tok oppstilling på Cressing Road Stand, og snart ble kampen sparket i gang på en våt og tung bane som bar noe preg av den siste tidens regn.

Hjemmelaget tok kontroll fra start, men Dan Sparkes headet den første sjansen rett på Lambs-keeper Cameron Belford (sønn av manageren). Kun åtte minutter var spilt da Tamworth-kaptein Duane Courtney haltet av banen og føyde sitt navn til Tamworths lange skadeliste. Braintree begynte å dominere og kunne tatt ledelsen etter et kvarters tid, men Jordan Cox skjøt like over mens bedre plasserte lagkamerater forgjeves ropte etter ballen. Kort etter headet Sean Marks like utenfor Lambs-målet. Da de traff mål sto Cameron Belford i veien, og ikke minst presterte han en imponerende dobbeltredning på avslutninger fra Ryan Peters og Jordan Cox.

Klokka hadde såvidt passert halvtimen spilt da gjestenes Lee Hildreth fikk se det gule kortet for å ha sparket bort ballen. Kun to minutter senere fikk han sitt andre gule da han stoppet en kontring ved å takle James Mulley bakfra, og måtte dermed forlate banen. Nick Chadwick testet vertenes keeper Nick Hamann med et snedig skudd, men det var nå et betydelig spillemessig overtak for Braintree. Gjestenes ti mann forsvarte seg imidlertid tappert, og da keeper Belford stoppet avslutningen fra Dan Sparkes på overtid i første omgang, gikk lagene til pause med 0-0.

I pausen kom jeg i prat med en Tamworth-supporter som hadde tatt samme tog som meg fra Witham. Det viste seg at han nå bodde i Ipswich, og at dagens kamp dermed var hans korteste reise til en ligakamp med Tamworth denne sesongen. Han var klar på at han ville være fornøyd med sesongen om Tamworth havnet på 20. plass og unngikk nedrykk. «Det er målet hver sesong på dette nivået» sa han, og hevdet at klubben ikke har budsjett til å konkurrere med divisjonens tungvektere. Videre fortalte han at laget har hatt en egen evne til å ødelegge for seg selv med unødvendige og idiotiske gule kort og suspensjoner for ting som å sparke bort ballen etc. Det var jo for så vidt første omgang et bevis på, og det var sikkert ikke uten grunn at Tamworth også var jumbo på divisjonens «fair play»-tabell.

Han likte godt turene til Cressing Road, sa han, og fortalte at han delte min utilfredshet med de nye plastarenaene som skyter opp som paddehatter, og raseringen av gamle klassiske stadioner. Han kunne for øvrig fortelle at han et par uker tidligere hadde blitt bedt med på kamp i Colchester, der selv flere Colchester United-fans hadde unnskyldt seg for den nitriste og usjarmerende plastarenaen de nå spiller på.

Sammen med Tamworth-karen tok jeg igjen oppstilling på Cressing Road Stand og bivånet en andre omgang som startet som den første – med Braintree i førersetet, mens gjestene hadde mer enn nok med å forsvare seg. Sju minutter ut i omgangen ble Jordan Cox spilt gjennom, og han fant bedre plasserte Ryan Peters. Høyrebacken med fem år i klubben satt inn sitt første mål for The Iron, og det sto 1-0. Både Cox og Matt Paine kunne doblet ledelsen på hjørnespark, men begge headet like utenfor. Braintree-spillerne fyrte nå løs fra alle hold og vinkler i håp om å doble ledelsen. De måtte imidlertid vente til det gjensto kvarteret av ordinær tid.

James Mulley raidet oppover høyrekanten, og mot et ryggende Tamworth-forsvar skar han inn i feltet. Han fyrte løs, og ballen fant nettmaskene i bortre hjørne. 2-0, og min sidemann fastslo at det var avgjørelsen som falt. Det nærmeste Tamworth kom var et frispark fra rett utenfor 16-meteren, men det gikk rett i klypene til keeper Hamann. Omsider blåste dommeren av, og en fornøyd Alan Devonshire i karakteristisk sixpence jublet på sidelinjen og applauderte supporterne. Ikke overraskende virker han å ha en høy stjerne i denne delen av Essex.

Jeg hadde ikke hatt håp om å rekke 17.00-toget, og med timesruter fra Braintree hadde jeg ikke hastverk. Men jeg tok meg snart opp til The Orange Tree, hvor jeg tok en pint for høflighets skyld før jeg tok med meg bagen min og ringte en taxi. Med ti minutter til avgang ankom jeg Braintree stasjon, der min Tamworth-bekjente snart kom for å ta samme tog. Vi ble sittende å samtale til han gikk av i Witham. Selv ble jeg med helt til London Liverpool Street. Med Carlisle på menyen dagen etter hadde jeg nemlig valgt Birmingham som åsted for søvndyrking denne kvelden, for således å komme meg noe tidligere opp til Cumbria.

Jeg stresset meg fra Liverpool Street til Euston, men kom inn på stasjonen 2 minutter for sent til å rekke toget jeg hadde håpet på. Igjen forbannet jeg franskmenn og andre som ikke forstår skiltingen om «Keep left!» som pryder tube-stasjonene, men det var for så vidt ingen krise. I stedet kunne jeg unne meg en røykepause og hoppe på toget 20 minutter senere. Klokka viste 21.15 da jeg tuslet ut av Birmingham New Street stasjon og gikk den korte veien opp på New Street for å sjekke inn på Britannia Hotel. Da jeg ikke hadde spist siden frokosten i Clacton tok jeg en kveldspromenade og fikk i meg en sen middag før jeg trakk meg tilbake etter nok en lang dag.



English ground # 130:
Braintree Town v Tamworth 2-0 (0-0)
Conference Premier
Cressing Road, 28 December 2013
1-0 Ryan Peters (52)
2-0 James Mulley (76)
Att: 811
Admission: £15
Programme: £2

Next game: 29.12.2013: Carlisle United v Peterborough United
Previous game: 27.12.2013: Hadleigh United v Brantham Athletic

More pics

Fredag 27.12.2013: Hadleigh United v Brantham Athletic

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Endelig! Siden august-turen hadde jeg gått med stadig heftigere abstinenser; ikke minst etter at oktober-turen jeg hadde hatt forhåpninger om dessverre måtte utgå. Men etter å ha fått litt skikk på økonomien, kunne jeg omsider ekstatisk starte planleggingen. I utgangspunktet var planen å starte turen med en dobbel dose fotball på Boxing Day (26. desember), men mens jeg ventet på penger på konto steg raskt flyprisene den dagen til de grader at jeg omsider besluttet å utsette avreisen med en dag. Tidlig denne fredagsmorgenen, tredje juledag, ble jeg kjørt til Rygge av min snille mor, og boardet 07.05-flyet til Stansted.

Clacton var utpekt som første destinasjon, og hjemmelaget FC Clacton skulle ta imot lokalrival Brightlingsea Regent til oppgjør i Eastern Counties League Premier Division. Jeg var jo imidlertid klar over hvordan været den siste tiden hadde skapt store problemer med voldsomme mengder regn, og en lokal helt advarte om at kampen på The Rush Green Bowl kunne stå i fare. Og ganske riktig…en sjekk på nettet mens jeg ventet på å bli servert frokost på puben Hamilton Hall ga nedslående lesning: «Game off. Waterlogged pitch». Lite ante jeg om at dette til de grader skulle bli gjennomgangsmelodien denne turen. Jeg hadde booket hotell i Clacton, og satt meg derfor likevel på Clacton-toget mens jeg forsøkte å bringe klarhet i forholdet rundt de andre kampene. Utvalget var denne dagen nokså tynt, men mens toget forlot London Liverpool Street i sin ferd mot det nordlige Essex, kunne Hadleigh United fortelle på sin Twitter-konto at de regnet med å kunne avvikle kamp i samme divisjon. Etter litt tankevirksomhet og sjekking av reiseruter valgte jeg derfor å hoppe av i Colchester for å dra rett på kamp med bagasjen. Der var det bare å hoppe på første tog til Ipswich, hvor jeg oppsøkte bussholdeplassen få meter nede i veien. Bus 91 mot Sudbury brukte en halvtime på den drøyt halvannen mil lange melkeruta vestover, mens jeg med telefonen fulgte med på kartet. Inne i den lille markedsbyen Hadleigh hoppet jeg av, og fant snart veien som først ble til gangvei og deretter til en sti som snirklet seg over elven Brett, der den kom opp ved parkeringsplassen utenfor Hadleigh Uniteds stadion Millfield.

Utenfor inngangen sto det en håndfull karer og fotograferte flittig. Jeg ble noe overrasket da jeg nærmet meg såpass at jeg kunne slå fast at disse groundhopperne var tyskere – og kun en liten del av en enorm gruppe. Jeg kjenner ikke til Hadleighs lokalhistorie, men det skulle ikke forundre meg om de denne dagen var åsted for tidenes tyskerinvasjon. £7 i inngangspenger ble avlevert, og rett på innsiden byttet jeg ytterligere £1 mot et program. Med en drøy time til avspark var det allerede en del fremmøtte, men jeg fikk kastet fra meg bagen under et bord i et hjørne av klubbhuset. Deretter unnet jeg meg turens første pint mens jeg tok en nærmere kikk i programmet, før den obligatoriske foto-runden rundt anlegget sto for tur. Alt som er av fasiliteter befinner seg på de to langsidene, og det er på en av disse at man kommer inn på anlegget. Telleapparatene befinner seg rett ved siden av en stor kloss av et bygg som huser alt av garderober og klubbhus med dets kontorer og bar. Fra midt på dette bygget strekker seg forbi telleapparatene to partier med overbygg der man har ståplasser på bar bakke. På bortre langside står hovedtribunen der man kan hvile akterspeilet på benkeradene. Bak denne er det en treningsbane, mens det på de to kortsidene som nevnt ikke er noe som helst av fasiliteter.

Tilbake i klubbhuset var skuffelsen over avlysningen i Clacton nesten glemt, der jeg unnet meg nok en pint. Jeg skulle tross all se serielederen i Eastern Counties League i lokaloppgjør mot Brantham Athletic fra et lite stykke lenger sør i Suffolk, nesten på Essex-grensen. Hadleigh United virket ut fra tabellen og resultater så langt temmelig ustoppelige, med kun ett ligatap (17-4-1) på 22 kamper. De har imidlertid ikke søkt opprykk til step 4, noe gjestende Brantham har gjort. Mens de resterende fire søkerne utgjorde firkløveret som jager Hadleigh, virket dog Brantham å ha tapt litt terreng til konkurrentene. Mens jeg bladde i programmet fant jeg ut at Hadleigh i løpet av november hadde signert Tes Bramble – bror av langt mer kjente Titus Bramble – med fortid i blant annet Southend United, Stockport County og Cambridge United. Jeg leste meg til at han på fire opptredener fra start samt fire innhopp allerede hadde nettet åtte ganger for The Brettsiders.

Brantham hadde en rekke fravær som følge av skader og suspensjoner, og manager Paul Abrahams manglet ikke minst tre faste fra sin bakre firer. Allerede fra start hadde gjestene store problemer, og i kampens første minutt måtte keeper Ryan Bedingfield slå et skudd fra Tes Bramble til corner. Den førte til ny corner, og på andre forsøk headet Ollie Canfer inn 1-0 på bakerste stolpe. Hadleigh stormet umiddelbart i angrep igjen, og Brantham-forsvaret holdt på å kløne det til for seg igjen, men fikk klarert med nød og neppe. Men gleden var kortvarig, og da hjemmelagets toppscorer Josh Mayhew skar inn fra vingen straffet han gamle lagkamerater med et overraskende skudd fra spiss vinkel. Skuddet gikk muligens via en forsvarer, men fant uansett veien til nettmaskene. Det var snaue 5 minutter spilt, og det sto 2-0. Brantham kom seg etter hvert av sjokket og hang snart noe bedre med. Og de kunne fort redusert ved kaptein Matt Ryland, men hans frispark ble såvidt slått utenfor av den unge Hadleigh-keeperen Fred Howe. I stedet økte Hadleigh til 3-0 etter snaut halvspilt omgang, og igjen var det toppscorer Josh Mayhew som var på farten. Fra kort hold satt han inn sitt sitt andre for kvelden (og sitt mål nummer 19 for sesongen).

Og det skulle bli verre for The Blue Imps. Ikke lenge etter ble de redusert til ti mann da James Turner fikk direkte rødt kort for det dommeren tydeligvis anså som en tofots-takling på Matt Downing. Det var vanskelig å se fra der jeg sto, men meningene blant publikum var tydelig svært delte. Uansett var Brantham nære på å redusere kort etter, men Ben Deacons avslutning fra 25-30 meter traff toppen av tverrliggeren og falt ned i armene på keeper Howe. Like etter var det Duane Wright sin tur til å treffe tverrliggeren på motsatt banehalvdel. Og med 38 minutter på matchuret sto det 4-0 etter at Paul Donnelly scoret enkelt fra kort hold. Om ikke kampen hadde vært avgjort etter halvspilt førsteomgang, var den i hvert fall det da Tes Bramble gjorde glimrende forarbeid og spilte gjennom Ollie Canfer som satt inn 5-0 etter 42 minutter. Det var også resultatet da pause-pinten kunne inntas.

Jeg hadde planlagt å snakke litt med supporterne fra de to lag, men kom aldri så langt. Jeg ble nemlig raskt stående i samtale med en kar i Leiston-jakke. Han hadde tidligere hatt en rekke verv i Leiston, og kunne berette litt av hvert om både Eastern Counties League og fotballen generelt i East Anglia. Det var også han som pekte ut Needham Market-manager Danny Laws blant de fremmøtte. Ellers mente han det var litt synd at Hadleigh hadde besluttet ikke å søke opprykk, da han mente de ville kunne hatt noe å fare. Men han innrømmet ikke overraskende også at Eastern Counties League har blitt kraftig svekket etter at en rekke av de beste klubbene har forsvunnet opp til step 4 herfra de siste årene. Det var også denne karen som fortalte at nevnte Tes Bramble kort tid i forveien hadde blitt løslatt fra fengsel (muligens med fotlenke for hjemmesoning) etter å ha blitt mistenkt i en stygg voldtektssak. Hva toppkampen i divisjonen gjelder, kunne han ikke se noen utfordrere til Hadleigh. Flere av lagene bak har kamper til gode, men Hadleigh har en solid luke, og han mente at de uansett er sterkere. Etter den førsteomgangene vi nettopp hadde sett, var det ingen grunn til å betvile dette – og i tillegg er det jo dette med kamper til gode kontra poeng allerede i sekken.

Jeg vekslet også noen ord med et par representanter for den enorme tyske gjengen med groundhoppere. De viste seg at de ikke var en kameratgjeng fra samme sted i Tyskland, men snarere en samling av personer fra rundt om i hele landet som sammen hadde organisert en groundhopping-tur på nettet. Jeg fikk vite at de var hele 40 i tallet, og mens 25 av de skulle videre til kveldskamp hos Cornard United, ville 15 av de dra ned til Hampshire der Alton Town hadde hjemmekamp i Combined Counties League. De fleste virket når sant skal sies ikke videre interessert i kampen der de sto med ryggen til kampen og spøkte og lo, og mens én fortalte at han foretrakk non-league, mente han at de fleste nok så mer frem til morgendagens Premier League-kamp i Hull.

Jeg ble stående sammen med Leiston-karen mens andre omgang ble sparket i gang, og det ble snart klart at det nå var et helt annet kampbilde. Hadleigh hadde tatt foten av gasspedalen, og virket fornøyd med å holde Brantham fra livet. I tillegg tok de ut noen av sine viktigste spillere for å hvile disse. Gjestenes ti mann fikk nå styre langt mer, og Jamie Cole og David Grimwood skapte med sine raid en del hodebry for et vertskap som med sin komfortable ledelse dog ikke var altfor vettskremte. Keeper Howe måtte en rekke ganger i aksjon for å hindre baklengs, men gjestene fikk omsider sitt trøstemål med ti minutter igjen av ordinær tid. Linjemannen flagget febrilsk da han hadde sett en Hadleigh-spiller som holdt en motstander rundt halsen og dro ham ned. Sean Gunn steg frem og dundret ballen i nettet bak Howe fra straffemerket. 5-1. Tross en vanskelig første omgang kjempet Brantham tappert, men det de fleste vil huske er likevel overkjøringen vi så i første omgang. De skal være gode de som skal nekte Hadleigh tittelen denne sesongen.

En fornøyd person fra hjemmelagets klubbledelse kunne fortelle at tilskuertallet var 245 – klart sesongbeste på den fronten – mens han fant frem en pin til min samling. Leiston-karen hadde tilbudt meg skyss tilbake til Ipswich stasjon. Jeg ble i min tid advart mot å sette meg inn i bilen til fremmede menn, men med skyss tilbake til Ipswich ville jeg kunne rekke tidligere tog fra Ipswich og Colchester, så jeg gikk for å hente bagen min. På vei ut ble jeg imidlertid stanset av en person som gjenkjente meg fra min sommervisitt hos Dunstable Town da de spilte treningskamp mot Luton Town. Han hadde som meg tenkt seg på Erith & Belvedere v Burnham Ramblers søndag 5. januar, og sa at vi nok ville ses der. Med det hastet jeg til den ventende Leiston-karen som skysset meg langs Suffolkske landeveier i retning Ipswich, mens samtalen gikk rundt non-league i regionen. Han mente for øvrig at grensen var nådd for hans klubb Leiston med spill i Isthmian Premier, og anså dette som et noe unaturlig høyt nivå for klubben. Han hevdet derfor at han ville si seg mer enn fornøyd om 12. plassen fra forrige sesong skulle bli kopiert.

Jeg takket for turen og ønsket lykke til, før jeg omsider hoppet på toget til Colchester. Etter nytt togbytte ankom jeg etter hvert Clacton i 19-tiden, og fikk sjekket inn på stedets Travellodge, 10 minutters gange fra stasjonen. Stedet jeg hadde sett meg ut som serverte områdets spesialitet eel, pie & mash var dessverre for lengst stengt, så jeg spaserte en tur ned til promenaden og Clacton Pier, der jeg inntok en porsjon gammon and eggs på Wetherspoons-puben Moon & Starfish. Det hadde vært en lang dag, så jeg trakk meg snart tilbake til hotellsenga og sovnet raskt.

English ground # 129:
Hadleigh United v Brantham Athletic 5-1 (5-0)
Eastern Counties League Premier Division
Millfield, 27 December 2013
1-0 Ollie Canfer (2)
2-0 Josh Mayhew (5)
3-0 Josh Mayhew (22)
4-0 Paul Donnelly (38)
5-0 Ollie Canfer (42)
5-1 Sean Gunn (pen, 80)
Att: 245
Admission: £7
Programme: £1

Next game: 28.12.2013: Braintree Town v Tamworth
Previous game: 26.08.2013: Aldershot Town v Woking

 
More pics

Mandag 26.08.2013: Aldershot Town v Woking

Med 11.30-kampen i Ash unnagjort, slapp drosjekusken meg av i Aldershot; rett utenfor Recreation Ground. Det var en drøy time til kampstart, og det var allerede en del folk både utenfor og innenfor. Det var klart for kamp i Conference National, og Woking var på besøk til det som lovet bli et heftig lokalderby. Drosjekusken fra tidligere mente det var skuffende om det ikke kom over 4 000. Jeg hadde vært noe usikker på om det ville iverksettes billettrestriksjoner ved denne kampen, men en email til klubben før avreise fra Norge avkreftet dette.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Der hadde jeg også blitt fortalt at det ikke ville by på noe problem å ha med bagen. Jeg skulle tross alt rett til Gatwick etter kamp, så den måtte nødvendigvis med. I motsetning til hos både Halifax og til og med Doncaster skulle det imidlertid vise seg at det var svært vanskelig å finne et sted å sette den fra seg. En representant på utsiden mente jeg kanskje kunne sette den på billettkontorene på utsiden, men den gang ei.

Jeg tok derfor med meg bagen innenfor telleapparatene etter å ha betalt mine £17. På innsiden sto det en rekke program-selgere, og jeg byttet bort stive £3 mot et eksemplar. I tillegg gikk jeg også til innkjøp av lodd for både the 50/50 draw og golden goal. Heller ikke på innsiden var det noen steder muligheter for å sette fra meg bagen, så jeg valgte å innse at jeg fikk ta den med meg på tribunen. Jeg sa vel mot slutten av forrige sesong noe slikt som at Recreation Ground nok er den klart mest fristende av de Football League-stadioner jeg ikke hadde besøkt. Nå er de ikke lenger i Football League, men etter mitt besøk vil jeg uten å nøle fastslå følgende: uansett tidligere besøk eller ikke finnes det i Football League ikke lenger et herligere og mer klassisk stadion enn Recreation Ground.

Jeg var jo her en januar-dag i 2008 for å se hjemmelaget spille mot Notts County, men den gang kom jeg aldri så langt som å bevege meg innenfor portene. Mens jeg satt på puben Crimea Inn tvers over veien, kunne County-supporterne den gang skuffet fortelle at kampen grunnet frossen bane hadde blitt avlyst med under en time til avspark. Siden den gang har den eneste forandringen skjedd på den nærmeste kortsiden; den såkalte High Street End. Her var det tidligere kun en «sti» bak mål, men i år har man her satt opp en liten moderne sittetribune med plass til 250 personer. Den strekker seg bare rundt halve banens bredde, og den resterende delen blir ikke benyttet av supportere.

Da jeg skuet utover resten av anlegget fikk jeg når sant skal sies virkelig godfølelsen. Det er deilig å konstatere at det er som om tiden har stått stille i noen tiår på Aldershot Towns hjemmebane. Bortsett fra den nevnte kortsiden har her nemlig ikke skjedd stort siden forgjengerens konkurs i 1992. Men unntak av noen flere sitteseksjoner er den rett og slett ganske lik det som var tilfelle ved utbruddet av andre verdenskrig, og den ligger da også fint til delvis inne i en offentlig park.

Sett fra den nye Community Stand på High Street End skuet jeg over til høyre på South Stand. Til å være bygget i 1929 ser den saktens betraktelig nyere ut, men partiet på midten med sittetribune under tak blir ut mot sidene flankert av små ståtribuner under åpen himmel. Jeg gikk under denne, men måtte omsider snu da stå-seksjonen nærmest East Bank var sperret av og forbeholdt Woking-fansen. På motsatt langside er hovedtribunen North (Main) Stand et flott skue, og også her er det et midtparti med sitteplasser mens det ut mot kantene er klassisk ståtribune. Bak denne står et bygg som huser klubbkontorer etc, mens jeg få meter tidligere hadde passert en klubbsjappe som overraskende nok viste seg å holde stengt.

Den virkelige rosinen i pølsa er East Bank, som sammen med hovedtribunen utgjør den flotteste og mest klassiske halvdelen av anlegget. Her bak det bortre målet er East Bank hjemmefolkets bastion, og de har her til rådighet en klassisk ståtribune som kan gi en vann i munnen, komplett med bølgebrytere i klubbens røde og blå farger. Det var bakerst på denne tribunen at jeg installerte meg og slang fra meg bagen. På fiendtlig territorium ikledd en Reading-relatert trøye fikk jeg et og annet mistenksomt blikk, men den yngre garde har nok dessverre i langt større grad enn de eldre glemt den heftige rivaliseringen forgjengeren hadde med Reading.

Gjennom føniks-klubbens mange år i non-league har nok The Shots vært mer opptatt av lokale rivaler som Farnborough og Woking, og nettopp Woking var altså motstander i dag. Alderhot har jo hatt en traurig sommer etter vårens nedrykk fra Football League, og var i ferd med å nok en gang gå under. Heldigvis ble klubben reddet i tolvte time, men måtte som kjent starte sesongen med 10 minuspoeng etter å ha blitt satt under administrasjon. Det var derfor viktig for klubben å få sanket noen poeng i starten for raskest mulig å begrense forspranget til lagene foran.

Ingen lett oppgave for en nokså ny tropp, og etter en overraskende positiv start med 4 poeng på de to første kampene (sterkt uavgjort i Grimsby og 3-0 hjemme mot Dartford) kom de nå imidlertid fra to strake tap. Tap for sterke Cambridge United var ingen overraskelse, men mange hadde nok håpet at de skulle gjøre bedre enn å tape på besøk hos Salisbury City. To dager var nå gått siden kampen i Salisbury, og jeg hadde vel en følelse av at hjemmelaget burde kunne få noe ut av dagens kamp.

Mens jeg sto og beundret anlegget, ble jeg plutselig oppmerksom på en detalj bak motsatt mål. En av reklameplakatene der reklamerte nemlig for en annen fotballklubb. Jeg var klar over at Chelsea i sommer kom med sårt tiltrengte midler da man inngikk en avtale om at 25 av gigantens U19- og U21-kamper skal spilles her de neste to sesongene. Videre forstår jeg godt at Aldershot har behov for pengene. Men å reklamere for en annen klubb på denne måten? Det synes jeg uansett er en uting!

Vel, spillerne var nå i hvert fall stilt opp klare for avspark, og hjemmelaget fosset rett i angrep. Gjestenes forsvar ble tatt på senga da Southend-kjenningen Matt Paterson slapp alene gjennom og plasserte ballen bak keeper Aaron Howe. Kun 22 sekunder var spilt, og det sto allerede 1-0! East Bank eksploderte fullstendig, og holdt for øvrig kampen gjennom et imponerende lydnivå det er svært lenge siden jeg har opplevd. Det kom et par halvsjanser begge veier, men vertene virket klart friskest. Og etter fint spill doblet de ledelsen med 19 minutter på kampuret. Et innlegg til Brett Williams på bakerste stolpe, og han straffet tidligere lagkamerater (han spilte forrige sesong i Woking på utlån fra Reading) ved å sette inn 2-0. Noen minutter senere kunne Williams blitt tomålsscorer, men etter å ha dratt seg forbi tre forsvarere ble hans avslutning blokkert.

Med 26 minutter spilt trodde hjemmesupporterne de hadde gått opp i 3-0 da Jake Goodman tydeligvis fikk pirket ballen inn etter mølje foran Woking-målet. Dommeren godkjente først, men etter en lang diskusjon på over et minutt med linjemannen valgte han å annullere for det som angivelig var en offside. Wokings største sjanse kom i form av et skummelt skudd fra Gavin McCallum som keeper Glenn Morris dog hamlet greit opp med. Aldershot var best og Williams hadde både en og to ytterligere sjanser. Nærmest var det imidlertid Craig Stanley som kom med sin frekke lobb fra rundt 35 meter. Han hadde sett keeper Howe langt ute, men Howe rygget tidsnok til at han med nød og neppe klarte å fakke ballen i fast grep på streken. Det var fullt fortjent at hjemmelaget ledet 2-0 til pause.

Andre omgang startet med et Woking som hevdet seg bedre og skapte sjanser ved McCallum og Joe McNerney i forbindelse med cornere. Keeper Morris måtte deretter gi retur på et skudd fra McCallum, før hjemmelagets Martin Rowlands sendte i vei et frispark som sneiet stolperota. Aaron Wickham burde nok økt ledelsen, men vinkelen ble litt for spiss. Og med drøye kvarteret igjen fikk gjestene muligheten fra 11-meteren etter at Gavin Williams ble lagt ned idet han var i ferd med å runde keeper Morris. Den tilreisende Cards-fansen var i harnisk, og innimellom en strøm av hets og obskøne gloser lot de dommeren få vite at Morris burde vært utvist. Gavin Williams tok selv straffen, og selv om Morris gikk riktig vei rakk han ikke helt frem. 2-1, og det var duket for et spennende siste kvarter.

Aldershot skal ha kreditt for at de forsøkte å gjenopprette tomålsledelsen i stedet for å legge seg bakpå, og Brett Williams var igjen frempå med en akrobatisk avslutning. Sakte men sikkert ble imidlertid The Shots liggende lavere og lavere etter hvert som klokka passerte 80 minutter. Med fem minutter igjen ropte Woking igjen på straffe da Kevin Betsy mente seg felt av en meget god Joe Oastler. Dommeren var imidlertid ikke overbevist, og Woking-fansen var igjen fra seg av raseri. Fire minutter ble lagt til, og Woking presset heftig på de siste minuttene. Men omsider kunne Shots-spillerne og en imponerende East Bank juble over tre nye viktige – og alt i alt velfortjente – poeng foran 3 138 tilskuere.

Jeg gikk snart mot Aldershot stasjon, der det var satt opp busser for tog. En gruppe Woking-tilhengere på bussen mot Guildford mente tydeligvis at de hadde tapt for en elendig dommer. Jeg forlot de og hoppet av på Ash stasjon, der jeg snart kunne stige på toget til Redhill. Etter et nytt raskt togbytte ankom jeg Gatwick Airport, og med en time og et kvarter til avgang kunne jeg sjekke inn på Norwegians avgang til Gardermoen klokka 20.00. En ny flott tur var over, og etter reise med flytoget og 541-bussen fra Oslo (takk til sjåføren som så meg komme løpende idet han var på vei til å kjøre) kunne jeg låse meg inn hjemme like etter klokka ett på natta. Jeg krysser fingrene for at det ikke blir altfor lenge til neste tur!

English ground # 128:
Aldershot Town v Woking 2-1 (2-0)
Conference Premier
Recreation Ground, 26 August 2013
1-0 Matt Paterson (1 – or 22 seconds)
2-0 Brett Williams (18)
2-1 Gavin Williams (pen, 74)
Att: 3 138
Admission: £17
Programme: £3

Next game: 27.12.2013: Hadleigh United v Brantham Athletic
Previous game: 26.08.2013: Ash United v Cove

More pics 

Mandag 26.08.2013: Ash United v Cove

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det var bank holiday monday, og jeg følte meg temmelig groggy der jeg våknet med tilløp til hodepine og teppe på tunga. Det hadde gått litt hardere for seg enn planlagt i Ash kvelden i forveien, og det lystige laget ved The Lion Brewery hadde satt sine spor. Innehaveren Mike hadde dagen før gitt beskjed om at jeg kunne spise frokost når jeg ville, og like etter klokka ni var jeg tilbake på åstedet for gårsdagens slag. En dusj hadde gjort underverker, og engelsk frokost og en ekstra j2o bedret formen ytterligere, slik at jeg var fit for fight da jeg litt før klokka ti takket for meg og forlot The Lion Brewery.

Med bagen på slep langet jeg ut forbi stasjonen, gjennom Ash i retning dagens første av to kamper. Jeg hadde blitt tipset om en snarvei via en sti i enden av Longacre, og det viste seg å stemme der jeg snart krysset Shawfield Road og befant meg utenfor Shawfield Stadium. Jeg betalte meg inn med £6, pluss ytterligere £1 for et eksemplar av dagens program. Første bud var å få slengt fra meg bagen, og etter å ha satt den fra meg i et hjørne av klubbhusets bar kunne jeg ta den obligatoriske runden rundt banen.

På kortsiden der man kommer inn er det ved siden av klubbhuset en ganske fjong trekonstruksjon som strekker seg over halve banens bredde, og som gir ly til supportere som her står på bar bakke. Sett herfra byr langsiden til høyre på det eneste som er av ytterligere tribunefasiliteter, og stadionets eneste sittetribune er en typisk moderne sak av typen man gjerne ser ved non-leagues nyere anlegg. Likevel så den ikke malplassert ut her på Shawfield Stadium, som var ganske koselig rammet inn av hekker. Bortenfor sittetribunen står to klassiske laglederbenker i mur. På både bortre kortside og motsatt langside er det ingen fasiliteter for de som velger stå her under åpen himmel med hekken som nærmeste nabo.

På min runde rundt banen gikk det en kar noen titalls meter foran meg, og jeg mistenkte ham for også å være en groundhopper. På vei tilbake til klubbhuset ble jeg oppmerksom på dets fasade, der det i tillegg til klubbens navn også var gjort plass til navnet Ash Rangers. En boks cola ble bestilt og jeg satt meg ned med programmet, men snart var jeg i full samtale med denne andre karen som ganske riktig bekreftet min mistanke om at han var en groundhopper. Han viste seg å være en Norwich City-supporter som hadde tatt turen fra Norfolk, og han husket meg snart fra Kempster-forumet.

Praten gikk rundt de vante temaer, og han kom med en rekke anbefalinger for destinasjoner i Norfolk samtidig som han tipset meg om den meget fristende ‘Norfolk Hop‘ som vil bli arrangert i Eastern Counties League 15. mars neste år. Det vurderes allerede sterkt! Ellers hadde vi begge valgt Ash som destinasjon for dagens 11.30-kamp, men mens jeg skulle videre til Aldershot var hans andre kamp for dagen Godalming Town v Guildford City.

Det var duket for kamp om ligapoeng i Combined Counties League Premier Division, og Cove hadde tatt den korte turen fra Farnboroughs utkant. Forrige sesong endte de på en imponerende 3. plass, men hadde nå startet sesongen med 1-1-2 på de fire første i ligaen. Hjemmelaget på sin side kunne skilte med 2-1-2 på sine fem kamper, i en liga der Windsor muligens virker å være på vei tilbake etter en skuffende fjorårssesong. Foran denne runden ledet de tabellen med 4-1-0 og 13 poeng. Rett bak lurte imidlertid Epsom & Ewell som hadde startet fantastisk og sto uten poengtap.

Ash United inntok banen i sine nesten helgrønne drakter med rød trim, mens gjestende Cove stilte i gule overdeler og strømper og svarte shorts. Etter et minutts stillhet til minne om en avdødd gammel traver i Ash-systemet, startet kampen med Cove i førersetet. Jeg ble stående sammen med groundhopperen fra Norwich, og det var ingen stor forestilling som utspilte seg foran oss. Cove virket som nevnt å ha styringen, men det var langt mellom sjansene. Etter 32 minutter fikk de imidlertid uttelling da Callum Eagles innlegg ble headet i mål av Daniel Akinwande, og det sto 0-1 i målprotokollen. Det ble nå litt mer fart over sakene, men begge forsvar virket å ha kontroll med det som kom.

Pausen ble benyttet til mer prat med groundhopperen mens jeg lesket strupen med en cola. Han reflekterte over at Cove så langt denne sesongen hadde virket noe svekket i forhold til laget som hevdet seg så godt forrige sesong, og en sidemann opplyste om at de ganske riktig har mistet et par sentrale spillere i løpet av sommeren.

Andre omgang startet som den første hadde sluttet, og det var til tider ganske underholdende med spill som bølget frem og tilbake. Begge lag virket dog noe tannløse fremover. Cove hadde hatt initiativet, men etter halvspilt andre omgang ble de plutselig langt sløvere. En rekke feilpasninger og en plutselig nerve i forsvarsspillet slapp vertene til noe mer.

Med ti minutter igjen satt Harrison Bauer punktum for en 5 timers lang måltørke for hjemmelaget da han satt inn 1-1 fra rundt 10 meter. Dette ga manager Alan Reeds gutter nye krefter, og få minutter senere ble Jourdain Coleman lagt ned inne i feltet. Dommeren pekte på straffemerket, og Ben Boukhobza satt ballen i mål til 2-1. 109 tilskuere hadde sett United fullføre en sen snuoperasjon etter at Cove lenge virket nokså trygge.

Dommeren blåste av og Cove-manager Antony Millerick var i harnisk over at hans Wasps hadde kastet bort ledelsen mot slutten. Han kjeftet og smalt og virket fullstendig rasende. Jeg ønsket god tur til Norwich-karen som satt kursen mot Godalming i sin bil. Selv ringte jeg etter taxi som skulle frakte meg til Aldershot. Det er ikke mer enn et par-tre kilometer mellom Ash og Aldershot, men mens Ash ligger i Surrey, tilhører Aldershot grevskapet Hampshire.

Mens jeg sto der og ventet på drosjen pratet jeg med en veteran som hadde en røykepause på klubbhusets utside. Han kunne fortelle at denne klubben Ash Rangers som det ble henvist til var en tidligere heftig rival som for noen år siden hadde gått konkurs. Han kunne imidlertid fortelle at de hadde startet opp igjen, men nå spilte i Aldershot & District Sunday League.

Da han hørte mine planer for neste kamp røpet han at han også var tilhenger av Aldershot Town. Han var selvsagt lettet over at klubben i sommer ble reddet, men uttrykte samtidig irritasjon over situasjonen i nærliggende Farnborough. Slik han så det hadde Aldershot Town og deres forgjenger aldri fått det minste hjelp eller sympati fra de lokale myndigheter, mens det han beskrev som en klubb som «har blitt drevet av den ene kjeltringen verre enn den andre» har hatt klippekort på hjelp og støtte fra de lokale myndighetene i Farnborough. Og som om jeg skulle sagt det selv hudflettet han det siste stuntet i Farnborough og mente det var en skam for fotballen (mine tanker trundt dette kan leses her). Hør hør! Og med det forlot jeg Shawfield Stadium og beordret drosjen i retning Aldershot og Recreation Ground.

English ground # 127:
Ash United v Cove 2-1 (0-1)
Combined Counties League Premier Division
Shawfield Stadium, 26 August 2013
0-1 Daniel Akinwande (32)
1-1 Harrison Baker (80)
2-1 Ben Boukhobza (pen, 84)
Att: 109
Admission: £6
Programme: £1

Next game: 26.08.2013: Aldershot Town v Woking
Previous game: 24.08.2013: Falmouth Town v Saltash United

More pics 

Lørdag 24.08.2013: Falmouth Town v Saltash United

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg hadde en meget lang reise ned til Cornwall foran meg, og etter en dusj forlot jeg i grålysningen mitt krypinn i Southampton. Klokka var rundt halv sju da jeg gikk den korte veien fra Mayview Guest House ned til Southampton Central på veier som bar preg av at det hadde kommet en liten nattlig skur; muligens et forvarsel på de voldsomme mengder regn som var meldt senere på dagen i de østlige områder av sør-England. Denne lørdagsmorgenen var det fortsatt meget stille på stasjonen, og jeg måtte innse at jeg her ikke ville få kjøpt meg noen frokost.

Jeg hoppet på 06.53-toget, og etter rundt 50 minutter kunne jeg under et togbytte i Reading konstatere at stasjonen her er totalt bygget om, og heller ikke her fikk jeg tid til å gå til innkjøp av frokost. På den lange etappen herfra ned til Truro var det imidlertid servering, og etter å ha oppsøkt vognen med utsalg fikk jeg omsider inntatt en frokost bestående av varm bacon-baguette og juice. Mens toget rullet vestover og etter hvert sørvestover satt jeg og duppet av med jevne mellomrom. Og drøye fire timer etter avgang Reading kunne jeg unne meg en etterlengtet røykepause i Truro før jeg hoppet på et nytt tog for dagens siste etappe.

20 minutter tok toget fra Truro til stasjonen Falmouth Town, der jeg klokka 13.11 omsider kunne stige av nesten seks og en halv time etter jeg forlot Southampton. Jeg skulle møte en venninne fra Cornwall som skulle tilbringe dagen i Falmouth med meg, og hun hadde sagt seg villig til å være med på kamp. Men først ville jeg slenge fra meg bagasjen på Tudor Court Hotel. Jeg var i kontakt med min venninne som kunne opplyse om at hun var rett rundt hjørnet, og snart kom Gillian gående inn på parkeringsplassen foran stasjonen. Vi gikk snart opp bakken (en av MANGE bakker i Falmouth!) de få hundre meterne opp til hotellet, men fikk der en overraskelse.

Min booking av et dobbeltrom hadde blitt registrert som et enkeltrom da jeg hadde booket det for en person. Ok, så hadde vi begge gjort en feil. Men ekteparet som drev stedet ordnet opp og fikk fikset oss et dobbeltrom på Lynford Guest House, som vi hadde passert rett etter vi gikk fra togstasjonen. En koselig landlady innlosjerte oss, og da jeg nå hadde kastet bort unødvendig tid fikk jeg henne til å ringe en taxi for å ta oss til Bickland Park. Det var uansett planen å rekvirere en drosjebil dit ut, da det er et meget drøyt stykke å gå.

Klokka var ikke langt fra å slå to glass da vi hoppet av utenfor Bickland Park, og vi entret klubbens bar (eller Social Club om man skal være korrekt) på utsiden. Det viste seg å være et meget koselig publignende lokale som helt tydelig også holder åpent utenom fotball og som leies ut til andre formål. Med henholdsvis en pint Strongbow og et glass Bacardi & Cola i hånden kunne vi til slutt sette oss ned og ha en uforstyrret samtale. For første gang på turen dreide pre-match samtalen seg ikke om fotball, men jeg advarte om at mitt fokus de kommende to timene nok ville være fotball, og at jeg ville gjøre det godt igjen etter kampen.

Falmouth Town skulle ta imot Saltash United til kamp om poeng i South West Peninsula League Premier Division, og hjemmelaget hadde tapt sine fire første ligakamper. Motstanderne kommer fra Saltash helt øst i Cornwall, der man ser over til Plymouth og Devon over elven Tamar. De sto med en seier og ett tap før dagens kamp. Jeg hadde en stund ønsket å overvære en kamp i Cornwall, og jeg hadde falt litt for bildene jeg tidligere hadde sett fra Bickland Park. Men så går den da også for å være av det ypperste Cornwall har å by på hva gjelder fotballstadioner.

Etter påfyll i glassene nærmet det seg avspark og vi betalte oss inn med £5 per snute, samt £1 for et kampprogram. Vel innenfor så jeg umiddelbart hvorfor Bickland Park høster lovord. I tillegg til en betydelig sum tilbød oljegiganten Shell å bygge et nytt stadion for klubben i bytte mot at de fikk overta klubbens gamle hjemmebane Ashfield. Dette nye anlegget er Bickland Park som sto ferdig i 1957, og det er tydelig at man på denne tiden fortsatt kunne det å bygge stadioner med karakter. Inngangspartiet med telleapparatene var for øvrig med på flyttelasset fra Ashfield den gang, og dermed har man også et minne om sitt forrige hjem.

Vi kom inn på kortsiden ut mot Bickland Hill, i hjørnet mellom denne og langsiden med hovedtribunen. Vi sto rett og slett høyt over banen og kikket ned på spillerne som varmet opp nede på matta. Langs hele denne langsiden er nemlig en eneste stor gressvoll der den flotte hovedtribunen er bygget inn i denne, og den entres øverst på tribunen. Her finnes på hver side en trapp som tar deg ned til tribunens inngang. Hovedtribunen har sitteplasser i form av benker, og tar seg virkelig flott ut. Tilbake på nærmeste kortside er det ståplasser i så godt som hele banens bredde, delvis under tak og med trinn og avsatser her og der. Denne seksjonen har også flust av karakter og heller heftig nedover fra inngangspartiet til det gradvis flater ut.

Min runde rundt banen førte meg over på bortre langside, der to små trinn nesten var begravet i nedtråkket, vissent villniss. Midt på denne siden kan stående supportere kan søke ly under taket på det som best kan beskrives som et muligens noe vaklevorent bølgeblikk-skur. Tilsvarende kan supportere stå bak mål på bortre kortside, der man på det midtre partiet har tak over hodet og bølgeblikk i ryggen.

Det hadde ikke vært spilt mange minutter før jeg fikk en dårlig følelse på Falmouths vegne. Forsvarsspillet virket slett, og gjestene slapp flere ganger til altfor lett. Og etter 10 minutter sto det 0-1 da Jon Hoyles fikk nok rom inne i Falmouth-feltet til å plassere ballen i bortre hjørne utenfor keeper Danny Burrows’ rekkevidde. The Ashes hadde flere muligheter til å doble ledelsen, men Falmouth ble reddet av gjestenes ineffektivitet i avslutningsfasen. Og to minutter før pause ble Saltash straffet da et svakt tilbakespill av Lewis Russell ble snappet opp av Paul Cox. Alene med keeper Tom Blackler gjorde han ingen feil, og noe ufortjent kunne Falmouth ta med seg 1-1 inn i garderoben.

Det ble selvsagt gitt tillatelse til å oppsøke baren i pausen, og en kar jeg snakket kort med hevdet at hjemmelaget i sesonginnledningen har slitt med en del fravær. Gillian på sin side hevdet at hun nok hadde lest alle reklameskilt på stadion, men jeg beroliget henne med at det kun var en omgang igjen. Jeg tømte glasset og gjorde klar for å returnere til kampen, men gentleman som jeg er ventet jeg utålmodig på at Gillian skulle gjøre kål på drinken sin.

Da vi omsider tok plass på hovedtribunen var det akkurat tidsnok til å se Saltash igjen gå i ledelsen etter 53 minutter. Et innlegg fra kanten ble av Aaron Cusack headet ned til Dimitri Kanaki som med venstrebeinet kontant satt inn 1-2. Saltash fortsatte å presse på, og spesielt Sam Hughes utmerket seg, men så var det dette med effektiviteten da. Etter 63 minutter klarte de imidlertid omsider å sette spikeren i kista. Hughes tok selv affære, spilte vegg med målscorer Hoyles, og fyrte av et flott skudd som suste inn i krysset.

Etter dette virket det som om Saltash tok foten noe av gasspedalen uten at det noen gang var noe som tydet på ny spenning. Mot slutten fikk dog Falmouth en stor sjanse til å pynte på resultatet da Paul Cox rundet keeper, men en forsvarer kom seg tilbake akkurat tidsnok til å redde hans avslutning på streken. Dermed endte det 1-3 i en kamp der Saltash strengt tatt burde vunnet klarere.

Jeg huket tak i en kar som bekreftet at han hadde tilknytning til hjemmelaget, og han oppga dagens tilskuertall til å være “hele” 76. Videre bekreftet han at de hittil hadde vært noe svekket med fravær, men at de håpet å snart kunne starte poengfangsten og avansere noe på tabellen. Jeg hadde ellers merket meg en noe rufsete sesonginnledning for Bodmin Town, som de siste sesongene har dominert denne ligaen. Han kunne fortelle at Bodmin i sommer har mistet noen av sine mest sentrale spillere, og spådde at et lag som Plymouth Parkway ville kunne utfordre deres hegemoni denne sesongen. Han advarte også om det nyopprykkede Godolphin Atlantic som i fjor vant ligaens Division One West, og som synes ha tatt nivået med storm. Om han ikke tippet Newquay-laget helt oppe i den ypperste tittelkamp spådde han de i hvert fall som en mulig dark horse.

Jeg klarte til slutt å rive meg løs og ny runde ble bestilt i den koselige baren. Og mens vi satt her kom jeg plutselig på at jeg hadde lest om et tidligere norsk innslag i Falmouth Town. Min samtalepartner fra tidligere kom inn bekreftet han dette, og senere research viser at en Gunnar Garfors spilte for klubben i perioden 1995-98. Han er vel her hjemme kanskje mest kjent fra karrieren som måljeger i Førde. Jammen klarte ikke Falmouth-karen også å trylle frem en pin som han kom med idet jeg bestilte det jeg lovet skulle bli siste runde.

Ikke altfor lenge etter kom vår taxi, og vi forlot fantastiske Bickland Park. Om det skulle være noen tvil: et deilig og idyllisk stadion i en herlig del av verden! Turen gikk inn i sentrum, der jeg slo på stortromma med middag på The Packet Station. Mette og fornøyde satt vi en stund og snakket inntil vi tok trakk oss tilbake til hotellet. Falmouth – eller Aberfala om vi skal bruke det korniske (ja, det heter tydeligvis det på norsk) språket – og Cornwall (Kernow) er deilig, og den lange turen ned var virkelig verdt det.

English ground # 126:
Falmouth Town v Saltash United  1-3 (1-1)
South West Peninsula League Premier Division
Bickland Park, 24 August 2013
0-1 Jon Hoyles (10)
1-1 Paul Cox (43)
1-2 Dimitri Kanaki (53)
1-3 Sam Hughes (65)
Att: 76
Admission: £5
Programme: £1



Next game: 26.08.2013 Ash United v Cove
Previous game: 23.08.2013: Sholing v Blackfield & Langley

More pics



Fredag 23.08.2013: Sholing v Blackfield & Langley

Jeg var fortsatt ikke lei den klassiske engelske frokosten, og hvorfor skulle jeg egentlig være det? Med dagens variant i magen gikk jeg de få meterne fra Lord Nelson hotell til stasjonen Liverpool Lime Street, der jeg startet dagens lange ferd tilbake til sørkysten. Etter togbytte i Wolverhampton begynte reisens virkelige prøvelse, med et stappfullt Bournemouth-tog, og med halve kupeen full av det som tilsynelatende var svært høylytte og irriterende grupper av jentespeidere på vei til helgeleir eller noe i den duren. Snart var jeg i tillegg omringet av kaklende franskmenn, og speiderne virket ikke lenger så slitsomme, der jeg lovet meg selv å investere i bedre hodetelefoner. Men omsider kunne jeg hoppe av toget på Southampton Central, etter over fire og en halv time på reisefot.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

The Polygon høres vel strengt tatt kanskje mer ut som en kino, men var i stedet gateadressen for Mayview Guest House; min base for dagen. Etter å ha satt fra meg bagasjen og frisket meg opp, kunne jeg spasere ned langs den lange Above Bar Street, forbi Bargate (den vernede bygningen som er en del av Southamptons bymurer som ble bygget mens normannerne herjet) og videre nedover High Street. Der valgte jeg å innta et pubmåltid og slappe av litt på The Standing Order, før jeg gikk videre for å finne den aktuelle bussholdeplassen. Jeg kunne ikke se den på Briton Street, men skimtet den snart rundt hjørnet et lite stykke oppe på Queensway. Buss nummer X4 stoppet på mitt signal, og jeg lot den frakte meg over elven Itchin. Etter et drøyt kvarter kunne jeg hoppe av på korrekt holdeplass, rett utenfor inngangen til VT Sports Ground – eller Silverlake Arena som nå for tiden er sponsornavnet.

Jeg tuslet opp oppkjørselen der flere spillere nå ankom i sine biler. Det var lite som vitnet om at man hadde åpnet for publikum, men i det jeg konstaterte at klokka nærmet seg ti over seks, dukket det opp en kar som var i ferd med å sette ut et skilt som pekte publikum i retning telleapparatene. Jeg fikk avlevert mine £5 for inngang, og noe av det første som møtte meg innenfor portene var et bygg med logoen til Vosper Thornycroft Pigeon Club. Man driver tydeligvis med mye annet rart enn bare fotball her.

De fleste vil kanskje vite at Sholing ble startet opp under navnet Vosper Thornycroft, som et bedriftslag for firmaet med samme navn; en kjent leverandør av tjenester og utstyr til det britiske forsvaret. Dette ble senere forkortet til VT i 2003; året før de klatret opp fra Hampshire League til Wessex League. Etter at moderselskapet ble kjøpt opp i 2010, tok klubben navnet Sholing etter området de har tilhold i. Siden de ankom Southern League i 2009 har de vært fast innslag i toppen av Division One South & West, men valgte frivillig å ta turen tilbake ned i Wessex League før inneværende sesong.

På kortsiden der jeg entret fikk jeg klubbhuset til venstre for meg, men her var foreløpig ikke baren åpnet. I en bu på min høyre side sto derimot en person i full gang med å henge opp drakter, trøyer, gensere, jakker og skjerf, og på bordet hadde han ytterligere supportereffekter av denne typen, i tillegg til både mansjettknapper, pins, programmer etc. Dagens kampprogram hadde han også, og for £2 sikret jeg meg et eksemplar. En pin gikk jeg også til innkjøp av, før jeg ble stående og slå av en prat. Sholing hadde startet sesongen med tre strake ligaseire og 10-0 i målforskjell, og noe overraskende sa vedkommende at de håpet å kunne kjempe om retur til step 4 etter sesongen.

Jeg tenkte som så at det må jo være en grunn til at de selv ba om degradering, og han fortalte at det hele tiden hadde vært tanken å ta en sesong tilbake i Wessex League for å spare litt penger da de er i ferd med å gjennomføre en ombygging av sitt anlegg. Planen er deretter å ta seg opp igjen, men han advarte mot Winchester City, som i våres tok turen ned sammen med Sholing, og som toppet tabellen ett poeng foran Sholing med en kamp mer spilt. Forvirret slo jeg fast at også Winchester City forrige sesong varslet at de ville søke frivillig degradering (nå endte de jo uansett sist), men han påsto at det var nokså sannsynlig at også de ville søke opprykk etter å ha «samlet seg» i Wessex League.

Jeg tok en runde rundt anlegget, som når sant skal sies ikke var altfor mye å skryte av. Et typisk eksempel på den nyere typen funksjonelle stadioner i non-league, omringet av et gjerde i blikk. På langsiden til høyre for meg sto to tribuner av typen vi kjenner fra disse arenaene; en med seter installert, og en mindre versjon for stående supporterne. Bortsett fra dette er det ingenting bortsett fra ståplasser på flat bakke rundt banen, og dette er tilfelle for hele både bortre kortside og den andre langsiden. Utenfor klubbhuset på nærmeste kortside strekker et stort tak seg godt ut fra bygningen og gir dog ly for de føler for å oppholde seg her. Baren hadde nå åpnet, så jeg entret i håp om en forfriskning.

Skuffet hørte jeg mannen bak baren fortelle at de kun hadde flaske-cider i form av Magners. Jeg bestilte heller en brus mens jeg vurderte å heller smake på ølet, men da han trakk frem «Magners»-flasken som viste seg være Bulmers cranberry cider tok jeg med også en av disse. Jeg ble sittende og bla litt i programmet inntil blikket plutselig falt på noen innrammede plansjer på veggen. Dette viste seg å være illustrasjoner av hvordan ombyggingen av anlegget skal bli, uten at de enkle arkitekttegningene sa meg altfor mye. På spørsmål om når dette vil skje i praksis, svarte en kar at man har begynt på treningsbanen på utsiden og at problemet nå var å få tid under sesongen.

Det var ventet at Sholing denne kvelden ville bli stilt på sesongens hittil største test med regjerende mester Blackfield & Langley på besøk. Gjestene gikk respektløst til verks ikledd drakter som ga ekle assosiasjoner til et vemmelig skotsk lag i grønt og hvitt, men jeg beroliget meg med at de tross alt minnet noe mer om Yeovil Town. Uansett virket hjemmeforsvaret tidlig meget solid, og etter et par halvsjanser til gjestene ble Sholing tildelt frispark like utenfor 16-meteren. Frisparkspesialist Kevin Brewsters avslutning ble bare såvidt reddet på streken.

Det meste som var av sjanser og halvsjanser kom i det hele tatt som følge av dødballer. Halvtimen var passert med to minutter da gjestene fikk corner, og Sholings første baklengs i ligaen var et faktum da Nathan Lynch headet inn 0-1. Vertskapet kastet seg fremover for å få en utligning før pause, men idet klokken var i ferd med å tikke over på tilleggstid kontret i stedet Blackfield & Langley. Craig Feeney gjorde ingen feil, plasserte ballen forbi keeper Matt Brown, og doblet ledelsen for The Watersiders.

Pausen ble brukt til å bestille en cheeseburger med bacon, men da min bovril var nådd drikkbar temperatur var burgeren allerede for lengst inntatt og lagene var klare for andre omgang. Sholing hadde en jobb å gjøre, men det var ikke spilt mange sekundene da Lee Wort i omgangens første minutt dro seg elegant fri og la inn til Ashley Jarvis som satt inn 1-2 fra kort hold. Hjemmelaget fikk blod på tann, men gjestene virket giftige på kontringer, og hadde en periode der de fikk en rekke cornere etter hverandre. Marvin McLean kom innpå for vertene og skapte umiddelbart hodebry for Blackfield & Langley, og han var mannen bak da en avslutning ble reddet på streken.

I det 73. minutt ble Sholing tildelt frispark i god posisjon. «Watch it! A Brewster special» erklærte min sidemann, og som på kommando limte Kevin Brewster ballen oppe i krysset fra rundt 20 meter. 2-2! Med ti minutter igjen av ordinær tid ble gjestene redusert til ti mann, og fire minutter senere ble et frispark slått inn i feltet. Peter Castle satt pannebrasken til og sørget for ellevill jubel blant majoriteten av de 193 tilskuerne, og ikke minst Sholing Ultras (ja, faktisk!) som befant seg på den lille ståtribunen på langsiden. Snuoperasjonen var et faktum, og det var kun i dette øyeblikket jeg skjønte at målscoreren var identisk med den Peter Castle jeg husket fra Readings academy og som i 2003 ble tidenes yngste Reading-spiller i en alder av 16 år og 49 dager.

Gjestene virket nå noe resignerte og hadde intet tilsvar. The Boatmen hadde spilt en imponerende andre omgang og sikret seg tre poeng som kan vise seg meget viktige. Manager Dave Diapers eventuelle «hårføner» i pausen må ha hatt den ønskede effekt. Jeg kan for øvrig ikke gjøre rede for om han er i familie med venstrebacken Marc Diaper, men med et såpass spesielt navn ser jeg ikke bort fra at de deler mer enn det jeg vil anta er en fortid med erting i de tidligere skoleår. Tilbake i den overraskende lille baren nøyde jeg meg med en j2o mens jeg forkastet tanken på å spasere de anslagsvis 20-25 minuttene til bussholdeplassen der bussen tilbake til Southampton ville plukke opp fra. Jeg hadde fortsatt såre og ømme føtter, og de lokale anslo at en taxi tilbake til min base ikke ville koste mer enn 10-12 pund. Da spillerne kom for å innta sitt måltid ringte jeg derfor en taxi, og gikk snart ut for å møte denne etter å ha takket for meg. Tipsene fra de lokale var slett ikke verst, for da turen over Itchen bridge endte utenfor Mayview Guest House viste taksameteret £9,80. Jeg hadde en tidlig start dagen etter, og en meget lang reise, så jeg slukket umiddelbart lyset og krøp under dyna.







English ground # 125:
Sholing v Blackfield & Langley  3-2 (0-2)
Wessex League Premier Division
VT Sports Ground, 23 August 2013
0-1 Nathan Lynch (32)
0-2 Craig Feeney (45)
1-2 Ashley Jarvis (46)
2-2 Kevin Brewster (73)
3-2 Peter Castle (84)
Att: 193
Admission: £5
Programme: £2

Next game: 24.08.2013: Falmouth Town v Saltash United
Previous game: 22.08.2013: Bootle v AFC Liverpool

More pics 

Torsdag 22.08.2013: Bootle v AFC Liverpool

I storslagne omgivelser i Durham Castles ‘Grand Hall’ gikk frokosten ned på høykant. Etter å ha slukt både egg, bacon, pølser, tomatbønner og mer bacon fra buffeten, var jeg snart klar til å la dagens første ‘Cathedral Bus’ klokka 10 frakte meg til byens jernbanestasjon. Snaue ti minutter senere ankom jeg i god tid til å kunne unne meg en siste sigg før 10.31-avgangen mot Manchester Airport. Etter togbytte på Manchester Piccadilly var jeg snart på vei mot Liverpool. Og litt før klokka to kunne jeg spasere ut av stasjonen Liverpool Lime Street for å sjekke inn på Nelson Hotel, rett bak stasjonen. Jeg ante uråd da karen i resepsjonen kommenterte den angivelige flommen av skandinaver som hadde ankommet hans hotell de siste dagene, og da jeg en stund senere tok en tur ut i Beatles-byen for å få meg noe vomfyll, forsto jeg hva han mente.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg passerte flere grupper der norsk og svensk ble snakket, og jeg hadde ikke før bestilt min pubmiddag før en slik gruppe slo seg ned på nabobordet. Dollet opp fra topp til tå i de nyeste produktene fra klubbsjappa til deres foretrukne business-konsern (unnskyld, klubb) gikk diskusjonen høylytt rundt Luis Suarez’ fremtid i Liverpool og hvilke internasjonale storsigneringer som eventuelt kunne hentes inn. Etter å ha kastet innpå en porsjon chicken balti flyktet jeg raskt og søkte tilflukt i en pub nærmest vegg i vegg. Plakater som lokket med happy hour og meget overkommelige priser gjorde at jeg testet stedets cider.

Jeg tenkte å slå i hjel litt tid ved å ta en kikk på Goodison Park og Anfield, og lot Merseyrails tog frakte meg fra Liverpool Central til Kirkdale, som uansett var på veien dit jeg skulle. Etter en frisk spasertur ned til Goodison Park tok jeg runden rundt Evertons hjemmebane. Det beste jeg har å si om den fra utsiden er at jeg likte måten de rundt hele anlegget (dvs i hvert fall den delen av anlegget man kan gå rundt og som ikke befinner seg langt innenfor høye låste gjerder med lite innsyn) har dekorert deler av fasaden med bilder og historikk fra klubbens lange liv. Innvendig er vel Goddison ut fra bilder å dømme en av stadig færre stadioner på dette nivået som fortsatt har et ørlite snev av karakter, der man på Bullens Road Stand i det minste kan se spor av konstruksjonen til Archibald Leitch, legenden over alle blant stadionarkitekter. Noe innsyn var det dessverre ikke snakk om, og jeg følte nå ikke veldig for turen gjennom Stanley Park til Anfield, men tenkte som så at jeg fikk fullføre når jeg først hadde startet.

Anfield bød imidlertid ikke på mindre avsperrede område enn Everton, men jeg fikk knipset et bilde av Shankley-statuen og Hillsborough-minnesmerket bak The Kop, uten at det faktisk gjorde det helt store inntrykk. Det hadde det tydeligvis gjort på andre nordmenn, da det blant annet hang et Kristiansund-skjerf der. Jeg registrerte et vanvittig antall fraflyttede og falleferdige boliger, og i et par av gatene var det ikke et eneste hus som ikke hadde fått lemmer spikret opp foran vinduene. Det slo meg plutselig noe senere at dette vel har noe med Liverpools planer for Anfield å gjøre, og jeg mener å ha hørt at de har kjøpt opp disse nærliggende boligene for å gjøre plass til en utvidelse. Besøk her er nok uansett mer spennende på kampdager når større deler av anleggene er tilgjengelige, og jeg følte vel at omveien hadde vært nokså bortkastet. Belønningen for min utflukt var først og fremst gnagsår og vannblemmer, men jeg fikk snart vinket over en passerende taxi slik at jeg slapp å gå tilbake til Kirkdale.

Herfra hoppet jeg igjen på Ormskirk-toget som jeg etter noen få stasjoner igjen hoppet av på stasjonen Aintree. Foran meg lå på motsatt side av veien Aintree Racecourse; et av verdens mest kjente sentre for hestesport, og arrangørsted for det gjeve Grand National. Men jeg snudde ryggen til veddeløpsbanen og vandret mot kveldens destinasjon. Bootle FC holder til inne på et typisk industriområde, og i luftlinje er det ikke langt fra Aintree stasjon i det hele tatt. Aberet er at man må en omvei rundt hele det usjarmerende industriområdet. Spesielt sjarmerende virket heller ikke anlegget jeg nå nærmet meg på verkende føtter. Utenfor sto programselgere som solgte kveldens program, utgitt av Liverpool County FA. Jeg byttet bort £2 mot et eksemplar og betalte deretter £5 for å slippe gjennom telleapparatene.

Før vi går videre får jeg si litt om Bootle FC. Mange vil vite at dette var navnet på en klubb som har spilt i Football League. Denne klubben ble stiftet i 1880, og var det neste tiåret faktisk Evertons store rival. Da Football Alliance i 1892 ble slått seg sammen med Football League, var Bootle en av klubbene som var med å stifte sistnevntes nye andredivisjon. Der debuterte de med 8.plass, men takket likevel for seg etter kun en sesong. Dermed står de som den første klubben til å trekke seg fra Football League, samtidig som de sammen med Middlesbrough Ironopolis er den eneste med kun en enkelt sesong i verdens eldste liga. Den opprinnelige Bootle gikk snart konkurs, og har egentlig ingen ting å gjøre med dagens klubb som under navnet Langton FC ble stiftet så sent som i 1953. I 1973 tok de dagens navn, og selv om det ikke er noen forbindelse med deres mer kjente forgjenger er dagens klubb flinke til å nevne koblingen – blant annet i historikken-delen på deres egen hjemmeside.

Dagens Bootle var med å stifte North West Counties League i 1982, der de var medlemmer til de forlot sin gamle Bucks Park og ble degradert på tampen 1990-årene. Eksiltilværelsen var historie da de flyttet inn på New Bucks Park i 2005, og de er nå tilbake i North West Counties League der de de siste par årene har etablert seg i toppen. Anlegget New Bucks Park går nå offisielt under det usjarmerende navnet Delta Taxis Stadium, og det som møtte meg på innsiden var vel når sant skal sies heller ikke av det yndigste fotball-England har å by på.

Jeg kom inn på den nærmeste langsiden, der klubbhuset med dets fasiliteter er å finne. Lent inntil dette står ikke bare en, men tre små tribuner av typen man finner på moderne non-league anlegg. To av disse har seter for å hvile akterspeilet, mens den siste er en knøttliten ståtribune. På kortsiden til høyre står tribunen som tross alt er anleggets mest sympatiske trekk; ståplasser i rundt 2/3 av banens bredde, med 2-3 betongavsatser og tak over hodet i form av et stilas-lignende skur med stolpene målt i klubbens blå og gule farger. På bortre langside finnes ikke stort, bortsett fra noen ballbinger som nærmeste nabo bak laglederbenkene. Tilsvarende finnes det ingenting bak mål på den andre kortsiden.

Inne i klubbhusets bar fikk jeg lesket strupen mens jeg bladde i programmet. Grunnen til at Liverpool County FA sto som utgiver var den simple grunn at dagens kamp var finalen i Liverpool Senior Cup, og Bootles motstander var AFC Liverpool. De to lagene spiller til daglig i samme divisjon – North West Counties League Premier Division, der begge hadde hatt en god start og sto med 3-0-1 på de fire første i ligaen. Dagene i forkant hadde jeg igjen lest på Bootles hjemmeside hvordan de brukte sin forgjengers historie, og de manet publikum til å møte opp og støtte klubben i å få Bootle-navnet tilbake på trofeet for første gang siden 1889 (Bootle ble også den første vinner av trofeet da det først ble arrangert i 1883, samt ny suksess i 1888).

De ble raskt klart at dette ikke ville bli den beste av kampene på denne turen. Det var mye kamp på midtbanen, og få sjanser. AFC Liverpool skapte kun en sjanse i første omgang, men det var til gjengjeld alt de trengte for å ta ledelsen. Et høyt innlegg fra Paul Brown falt ned hos Ronnie Morgan på bakerste stolpe, og til tross for at han kun fikk halvveis treff var det nok til at ballen gikk via bakken og spratt over Dean Porter i Bootle-målet. Vertene hadde vært frempå med et par langskudd som ikke trøblet AFC-keeper Stephen Longrigg, og rett etter scoringen fikk de sin hittil største sjanse da Shaun Miller avsluttet i nettveggen.

Pause-pinten ble inntatt på 0-1 og jeg fikk spurt en av de mange representantene fra Liverpool County FA om hvorfor Bootle hadde hjemmekamp i denne finalen. Jeg trodde kanskje årsaken var, slik vi ser i mange andre turneringer, at det hadde blitt bestemt på forhånd. Det som viste seg å være lokalforbundets secretary kunne imidlertid opplyse om at det hadde kommet i stand kort tid i forkant, etter at det opprinnelige kampstedet hadde blitt utilgjengelig.

Andre omgang fortsatte omtrent som den første; det var tett og jevnt. Ti minutter ut i omgangen utlignet hjemmelaget nærmest ut av det blå. En corner ble kun klarert så langt som Shaun Miller som tok seg til dødlinja og slo inn. Hans innlegg ble stusset videre av Sean Coulton, før AFCs forsvarer Jack McDowell satt ballen i eget mål. Det var nå noe nervøst over lagene, og det skjedde ikke stort av betydning. Jeg begynte ane hvor dette bar, og fikk bekreftet av sidemannen at det skulle avgjøres i kveld, eventuelt med ekstraomganger og straffer. En FA-representant brøt inn og opplyste om at de eventuelt ville gå rett til straffesparkkonkurranse uten ekstraomganger. Mens vi diskuterte dette tok kampen seg inn i de siste minuttene, og det begynte faktisk å skje noe. Shaun Miller ble spilt gjennom alene med keeper Longrigg, men avsluttet rett på målvakten. AFC Liverpool fosset rett i angrep på motsatt side, og ble muligens snytt for straffe da Ronnie Morgan virket å bli klippet ned av en Bootle-forsvarer. Et imponerende antall røde hadde møtt frem, men deres rop på straffe falt for døve ører. Dommeren vinket i stedet spillet videre, og blåste for full tid ikke lenge etter.

Det varte og rakk før duellantene omsider ble klare for straffesparkkonkurransen, og det var hjemmelaget som tok første straffe. Etter fire straffer hver seg sto det 3-3. Tom Peterson, Shaun Miller og Paul Byrne hadde scoret for vertene, mens Mark Kilroy brant den tredje straffen. For AFC Liverpool hadde Darren Torpey, Ronnie Morgan og Steve Jones scoret, mens Paul Brown misset på lagets andre straffe. Nå skulle det avgjøres. Jamie Hay gikk frem og sendte Bootle i føringen. Nå måtte Liam Loughlin score om AFC Liverpool skulle ha noen sjanse. Hans skudd gikk utenfor keepers rekkevidde…men slo i innsiden av stolpen og ut. Vinneren av Liverpool Senior Cup 2013 het Bootle FC!

Kveldens tilskuertall var imponerende 445, og i motsetning til hva tilfellet ville vært i Football League ble flesteparten av disse igjen for å beskue jubelscenene og overrekkelsen ute på banen foran hovedtribunen. Omsider forsvant spillerne inn i garderoben, og jeg dukket inn i baren for å kjøpe en siste pint. Jammen hadde ikke kvinnemennesket bak baren også klart å finne frem en pin til meg. Mens jeg betalte for denne kom en av hjemmespillerne inn og rekvirerte ut en kasse øl til garderoben.

Det lystige laget flyttet seg snart ut i baren etter hvert som spillerne ankom, men for meg var det snart på tide å returnere til sentrale Liverpool. Og etter et drøyt kvarter på toget kunne jeg litt før klokka 23 låse meg inn på hotellrommet. Jeg fikk av meg de nye skoene, stakk hull på en vannblemme og hvilte de stakkars føttene mine mens jeg la meg til å sove. Dagen etter ville tross alt by på en lang reise.

English ground 124:
Bootle v AFC Liverpool 1-1 (0-1) 4-3 on pens
Liverpool Senior Cup Final
New Bucks Park, 22 August 2013
0-1 Ronnie Morgan (32)
1-1 Jack McDowell (og, 56)
Att: 445
Admission: £5
Programme: £2

Next game: 23.08.2013: Sholing v Blackfield & Langley
Previous game: 21.08.2013: Crook Town v Dunston UTS

More pics