21.08.2013: Crook Town v Dunston UTS

Med innsjekking i Durham fra klokka 14.00 var det ingen grunn til å stresse av gårde, og etter å ha kost meg med Waverley Hotels frokostbuffet (som inkluderte den beste black pudding jeg har smakt på år og dag) bestemte jeg meg for å ta livet med ro og droppe 09.20-toget fra Workington til fordel for neste tog klokka 10.46. Dette innebar 50 minutters venting i Carlisle, men ved ankomst Workington stasjon skjønte jeg raskt at det ikke ville bli så ille. Toget til Carlisle var nemlig over kvarteret forsinket, uten at det var grunn til sure miner.

Verre skulle det bli i Carlisle, der jeg etter en røykepause fant ut at toget videre til Newcastle plutselig hadde blitt kansellert. Årsaken var denne gang temmelig original: En stasjonsansatt fortalte at dette toget hadde blitt sent ut for å evakuere passasjerer fra et avsporet tog et sted ute i huttiheita oppe på heiene, noe som betød en times ekstra venting for min del. Etter en ekstra røykepause og litt hektisk tankevirksomhet besluttet jeg å slå i hjel tiden med en pint på puben The Griffin rett utenfor. Jeg hadde ikke før satt meg ned og begynt nippe til min Strongbow før jeg tenkte ta en kikk på National Rail Enquiries’ app for å se hva de der foreslo. Og med rundt ti minutter til avgang virket det jammen som om 12.28-toget var tilbake på ruteplanen.

Mesteparten av glasset ble fort tømt, og jeg ilte de få meterne for å sjekke opp dette. Og ganske riktig; på skjermen sto det ikke lenger Cancelled, men On time. Karen fra tidligere beklaget og fortalte at han hadde forsøkt å spore opp de han hadde snakket med om denne avgangen. Uansett kunne Northern Rail snart frakte meg over til Newcastle, gjennom milevis med heilandskap og et vanvittig antall sauer. Togbyttet i Newcastle gikk smertefritt, og etter en siste 12 minutters etappe ned til Durham kunne jeg vente på den såkalte Cathedral Bus. Denne kjører til og fra Durham Castle og jernbanestasjonen via sentrum og bussterminalen, og for £1 får man en dagsbillett.

Akkurat som ved mitt besøk hos Spennymoor Town i fjor høst, hadde jeg Durham som base, og bodde på selveste Durham Castle. Planen var å raskt ta meg til Crook for å møte Joachim (kjent som mikemodano på VGDs ‘Øvrig britisk’ forum), og etter å igjen ha kjempet meg opp de utallige trappene og slengt fra meg bagasjen på Durham Castle kunne jeg spasere ned gjennom gamle Durhams idylliske trange gater, over elven Wear og til bussterminalen. Klokka 16.10 hadde den avgang mot Crook, og en halvtime senere hoppet jeg av på endeholdeplassen på Market Place i Crook.

Jeg gikk de få meterne til The Crown, og så at forumets store sønn allerede var til stede og i ivrig passiar med et par gamle travere ved nabobordet. Han bestilte sporenstreks en runde til undertegnede, samtidig som jeg endelig fikk overlevert DVD-en han lenge hadde ønsket seg fra Stourbridge sitt oppgjør mot Plymouth i FA cupen. Han må ha vært snill i år, den godeste Joachim; for allerede i august hadde nissen også med til ham en av flaskene med Stamfords eget øl som jeg mente han hadde gjort seg fortjent til.

Samtalen gikk lystig rundt våre turopplevelser så langt, og jeg ble blant annet vist flotte bilder fra Tow Law Town og deres Ironworks Road – fotball-Englands nest høyestliggende bane. At tiden flyr i godt selskap skulle jeg få merke flere ganger denne dagen, men plutselig var klokka såpass at vi fant ut at det var på høy tid å lange ut den korte veien til (Sir Tom Cowie) Millfield.

Jeg hadde jo lest meg opp litt på Crook Town og deres stolte historie, der de blant annet er fem ganger vinner av den gjeve FA Amateur Cup – en forgjenger til FA Vase. Fire av disse triumfene kom i perioden 1954-1964, og klubben har fortsatt til gode å tape på Wembley. Som nevnt andre steder er finalen i 1954 berømt for å ha tiltrukket seg hele 200 000 tilskuere over de tre kampene det tok å kåre en vinner. 100 000 i den opprinnelige finalen på Wembley, 60 000 i den første omkampen på St. James’ Park i Newcastle, og til slutt 40 000 på Middlesbroughs gamle Ayresome Park da Bishop Auckland omsider ble slått. Utenkelige tall i dag, og i løpet av 1940- og 50-årene ble det utrolig nok ikke spilt en eneste kamp på Millfield med under 4 000 tilskuere! Ikke verst for en liten by som nå har rundt 10 000 innbyggere.

Vi betalte våre £6 for inngang og ytterligere £1 for program, og da vi kikket over gressvollen og utover Millfield kunne jeg neste føle den gamle historien og formelig se for meg de voldsomme tilskuermassene som løftet frem den gamle gruvebyens store helter. På kortsiden der vi kom inn er det betongavsatser for ståplasser under åpen himmel, mens langsiden til høyre stort sett kun besto av en gressvoll som strakte seg hele banens lengde. Dette var også tilfelle bak motsatt mål, med noe triste rekkehus som nærmeste nabo i bakgrunnen.

Det meste av fasiliteter er å finne på den andre langsiden, der to tribuner står side ved side. Lengst vekk fra inngangen står en gammel Grandstand som i 1925 erstattet den originale versjonen. Denne har sitteplasser i form av klassiske trebenker. På slutten av 1980-årene var den så forfallen at den ble vurdert revet, men restaureringen i 1989 ga den tilbake sin fordums glans. Senere fikk denne tribunen selskap av den overbygde ståtribunen som ble reist i 1960, og som nå står som nabo nærmest inngangen.

Etter en obligatorisk runde rundt anlegget for å ta noen bilder, fant vi frem til klubbhusets bar i hjørnet ved inngangspartiet. Men ikke før vi hadde fått oss en negativ overraskelse i form av en plansje vi oppdaget hengt opp på ståtribunen. Der ble et eventuelt nytt stadion presentert, og det er den gamle historien om ressurskrevende vedlikehold og kommersiell interesse for sentrums-tomten som er medvirkende at klubben vurderer dette alternativet.

Mens jeg nippet til en pint Woodpecker i baren, kunne vi høre artige anekdoter fra fordums tider og den heftige rivaliseringen man hadde med Bishop Auckland. Crook Town var forrige sesongs vinner av Northern League Division Two, og hadde startet sesongen i Division One imponerende. Denne kveldens møte med Dunston UTS – vinneren av FA Vase i 2012 – var imidlertid ventet å kunne bli en virkelig lakmustest.

Vi tok plass på den nevnte ståtribune og ble tilskuere til et scenario der gjestene fra Gazzas fødested nok virket noe skarpere. Spesielt bakover virket de solide, uten at noen av forsvarene ble satt på de aller største prøver i innledningen. Det hadde vel likevel ligget litt i lufta da de siste sesongers toppscorer Andy Bulford sendte de tilreisende i føringen etter 22 minutter. Det virket som om det var vekkeren hjemmelaget trengte, for etter dette hevet de seg et hakk og begynte å spille fjong fotball.

Adam Nicholls var av de jeg merket meg hadde brettet opp armene og ristet av seg respekten. Belønningen kom i form av Robbie Birds volley som sørget for 1-1 etter 37 minutter. Det var tilløp til en og annen sjanse begge veier, men ikke noe som satt keeperne på ytterligere prøve. Og de to nordmennene på tribunen ble en kort periode mer opptatt av at linjemannen som løp opp og ned på denne siden viste seg være et speilbilde av Harald Rønneberg – spesielt i profil.

Vi konstaterte at 1-1 nok var et ganske fair resultat til pause, og var vel enige i at Crook virket å ha spilt på seg mer og mer selvtillit mot slutten av omgangen. Etter et glass Woodpecker i baren benyttet jeg sjansen til å innta litt snadderaktig svinekjøtt fra matutsalget mens andre omgang ble sparket i gang. Og Joachim fikk sikret seg et portrett sammen med sin gamle Hartlepool-helt Mark Tinkler.

De oransje og svarte hjemmeheltene hadde nå tydeligvis lagt igjen siste rest av eventuell respekt i garderoben, og presset Dunston bakover. Chris Swailes måtte på et tidspunkt trå til med en avgjørende inngripen på streken etter en periode der Crook-spillerne formelig sto i kø for å fyre løs mot Liam Connell i Dunston-målet. Warren Byrne hadde få minutter i forveien misbrukt en nokså stor sjanse da han ble spilt gjennom etter 59 minutter. Han plasserte ballen forbi en utrusende Connell og sendte hjemmelaget i ledelsen. Terrierne på Crooks midtbane skapte problemer for gjestene, men etter 70 minutter sto det 2-2, etter at Bulford fant Michael Dixon på bakerste stolpe.

Spillet bølget frem og tilbake i denne perioden, og det var en meget underholdende kamp. Crook ga seg ikke, og hadde umiddelbart gode sjanser ved Richard Hodgson og nevnte Bird. Og etter 75 minutter tok den gode Adam Nicholls seg inn i feltet etter flott veggspill, og sendte igjen vertene i føringen 3-2. Denne gangen måtte det da holde? Men neida, Dunston viste seg i andre omgang uhyre effektive, og en skummel cross fra innbytter Lee McAndrew ble styrt (eller var han borti den?) i mål av Lewis Teasdale fire minutter senere. 3-3 etter 79 minutters spill, og vi begynte å føle med Crook, som vi kanskje ikke hadde helt tro på skulle kunne slå tilbake igjen.

Men med fem minutter igjen brøt jubelen løs da en corner på kontant og herlig vis ble stanget i mål av forsvarer Alex Marshall. Det beste eksemplet jeg har sett på denne typen mål siden Adrian Williams sørget for det som den gang var Readings beste ligaplassering med vinnermålet mot Charlton i sesongens siste kamp våren 1995. Teasdale og to ganger Dixon var farlig frempå i sluttminuttene, men Crook holdt ut og sikret seg tre velfortjente poeng og en gjev skalp.

Tilbake i baren rasket jeg med meg både pin, en rikt illustrert bok om klubbens historie, og en DVD – og de to sistnevnte havnet vel også i Joachims veske. Vi havnet i snakk med noen veteraner som hadde spennende historier å fortelle. Blant annet en lokal gammel krok som pekte på et bilde i den nevnte boken og fortalte at han var til stede den dagen julaften (!) 1952 da publikumsrekorden ble satt. Et sted mellom 17 500 og 20 000+ presset seg inn på Millfield for å se oppgjøret mot Walton & Hersham i FA Amateur Cup. Under en røykepause fikk jeg vite at noe offisielt tilskuertall ennå ikke var klart, men vi anslo tilskuertallet denne kvelden til å være opp mot 200.

En gammel Spennymoor-supporter viste seg også være en interessant samtalepartner, og han la ut om Spennymoor, Crook og Northern League generelt mens han spanderte et nytt glass Woodpecker på meg. Igjen fikk jeg merke at tiden flyr i lystig lag, og plutselig oppdaget jeg til min store overraskelse (og forskrekkelse) at det var 6 minutter til avgang for siste buss tilbake til Durham. Idet jeg skulle tømme glasset og spole ut døra tilbød Joachim meg skyss i sin leiebil; noe jeg takket aller ærbødigst ja til.

En halvtimes tid senere takket vi for oss og ønsket folket lykke til før vi spaserte tilbake til Market Place der han hadde parkert. Turen langs County Durhams småveier gikk raskt, og snart kunne min privatsjåfør slippe meg av utenfor Durham Castle før jeg takket for turen og hyggelig samvær, og dermed forsvant han i retning Stanhope mens jeg selv gikk for å finne senga. Crook Town hadde vært et nytt høydepunkt, og hadde gjort inntrykk på meg i den grad at jeg vil holde et ekstra øye med deres kamper denne sesongen.

English ground # 123:
Crook Town v Dunston UTS 4-3 (1-1)
Northern League Division 1
Millfield, 21 August 2013
0-1 Andy Bulford (22)
1-1 Robbie Bird (37)
2-1 Warren Byrne (59)
2-2 Michael Dixon (70)
3-2 Adam Nicholls (75)
3-3 Lewis Teasdale (79)
4-3 Alex Marshall (85)
Att: 193
Admission: £6
Programme: £1



Next game: 22.08.2013: Bootle v AFC Liverpool
Previous game: 20.08.2013: Workington v Stockport County

More pics 

Tirsdag 20.08.2013: Workington v Stockport County

Vertinnen ved Amber Guest House disket opp en full english breakfast, og etter at jeg hadde fått dusjet og pakket «snippesken» bestilte hun taxi for meg. Jeg hadde igjen en lang reise foran meg, og klokka 09.28 trillet toget ut fra Derby stasjon. Jeg hadde opprinnelig planlagt å ta toget en time senere, men valgte en tidligere avgang da det ga meg muligheten til et kjapt men koselig møte med en gammel flamme mens jeg byttet tog i Sheffield. Etter en drøy time sammen med Kimberley rullet jeg videre mot nytt togbytte ved Manchester Piccadilly, og den påfølgende etappen derfra opp til Carlisle.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Sistnevnte strekning ble tilbakelagt i samtale med en hyggelig kar (som viste seg være en jernbanearbeider som daglig pendler helt fra Whitehaven til Manchester!) som pekte og fortalte etter hvert som vi forlot Lancashire og tok oss nordover i Cumbria. Det flotte Lake District ble tilbakelagt, og jeg hadde for lengst gitt opp å telle sauer da vi nærmet oss Carlisle, der jeg fulgte i hælene på min sidemann over til plattformen der toget mot Barrow allerede sto klart. Etter en drøyt tre kvarters tur nedover Cumbria-kysten takket jeg for hyggelig reisefølge og kunne ta meg en etterlengtet røykepause utenfor Workington stasjon. Jeg spaserte de drøye fem minuttene til Waverley Hotel, og kunne rett før klokka halv fire sjekke inn.

Snart kikket jeg igjen ut i Cumbria-ettermiddagen og spaserte en tur gjennom et nokså stille sentrum. Ved innfarten til Workington fikk jeg inntrykk av byen virket temmelig grå, og der den ligger forblåst til ble jeg møtt av rekkehus i mur der malingen var i ferd med å flasse av. Det kan nok være ganske værhardt her oppe vil jeg tro. Det var på tide å få litt vomfyll, og jeg oppsøkte Wetherspoons-puben The Henry Bessemer i den hensikt å nyte godt av tirsdagens Steak Club. Som det sunnhetens tempel jeg er falt valget på BBQ ribs servert med både løkringer og pommes frites. Mett og fornøyd satt jeg og bladde litt i Non League Paper mens jeg unnet meg et glass, før jeg til tross for at det var noe tidlig valgte å spasere rolig opp mot Borough Park.

Workington har vært et ønsket destinasjon en god stund, og ikke uten grunn. Deres stadion Borough Park høster jo unisont lovord blant kjennere, og trekkes frem som en av de absolutt flotteste gjenværende klassiske anlegg i den engelske pyramiden. Problemet for meg har vært beliggenheten, men nå skulle jeg altså endelig få min fotball-debut i Cumbria. Forventningene var enorme, og jeg merket sommerfuglene i magen da jeg skimtet flomlysene. Snart så jeg Borough Park ligge foran meg i all sin prakt, rett ved en rundkjøring, og jeg gikk forbi og opp på broen over elven Derwent (interessant nok andre dag på rad jeg krysset en engelsk elv ved navn Derwent, da en annen elv ved samme navn ble krysset i Derbyshire dagen før) hvorfra man har flott innsyn til anlegget.

Jeg tok meg ned foran hovedtribunen der en gruppe klubbrepresentanter sto i samtale. Jeg så kanskje noe forvirret ut, for en av disse spurte om jeg trengte hjelp. Jeg svarte som sant var at jeg kun tok en kikk på anlegget eksteriør, men til tross for at de ikke hadde åpnet riktig ennå lot ham meg slippe inn spillerinngangen mot et beløp på £12.

Da jeg dukket frem fra under hovedtribunen ble jeg møtt av et syn som ga meg godartede frysninger, og øyeblikkelig ble blikket dratt til høyre mot kortsiden «Town End», som muligens er det ypperste jeg har sett i fotball-England. En fantastisk ståtribune strekker seg hele banens bredde og bøyer i hjørnene rundt for å gå over i langsidene. På mesteparten av Town End står man på de øverste avsatsene i le under en herlig konstruksjon som også følger svingen rundt over til langsiden med hovedtribunen.

I dette hjørnet står restene av en av de gamle flotte flomlysmastene som et rustent minne om en bedre tid, og man kan fortsatt se hvordan denne har strukket seg opp gjennom tribunetaket. Alle de fire gamle mastene ble dessverre tatt ned og fjernet i sommer, men rester av de er å se i alle hjørnene i form av de nedre delene av mastene. I motsatt hjørne av Town End står man under åpen himmel, men også her følger ståtribunen svingen og går over i den andre langsiden. Midt på denne står Popular Stand som nå har fått seter installert.

Jeg ble stående og lytte observant til en gammel klubbveteran som kunne fortelle historier fra klubbens tid i Football League og anleggets glansdager. Han pekte over til motsatt kortside, der man finner en tilsvarende ståtribune. Her er det imidlertid intet overbygg, og det virket dermed litt mer anonymt, men veteranen fortalte at det der tidligere hadde vært et overbygg identisk med det man finner på Town End. Fra innsiden drar muligens den “nye” hovedtribunen ned ørlite, men du verden for et anlegg. Jeg har muligens funnet et nytt favorittstadion, og vi snakker om et stadion som er fullt på høyde med både St. George’s Lane i Worcester og Ebbsfleet Uniteds Stonebridge Road. Videre ble jeg imidlertid fortalt at hovedtribunen i kjølevannet av Bradford-brannen hadde erstattet den gamle Grandstand, som da ikke oppfylte de sikkerhetsmessige krav i kraft av å være bygget i tre.

Jeg fikk omsider fullført min runde rundt banen akkurat tidsnok til at baren var i ferd med å åpne. En pint Thatcher’s Gold ble nytt mens jeg beskuet de utstilte trofeer og kleniodier. Og jammen hang det ikke her et gammelt maleri av den gamle Grandstand. Der og da tenkte jeg som så at med den og det andre overbygget fortsatt på plass, ville det ikke vært et nåværende stadion i England som kunne målt seg med Borough Park! En person var på vei ut med dagens programmer, og jeg fikk byttet til meg et eksemplar mot £2,50.

Snart ble lokalet gradvis fylt opp, og jeg kom i prat med noen hjemmefans som anslo en plass midt på tabellen som et realistisk mål for Workington denne sesongen. Dagens kamp sto om poeng i Conference North, og Stockport County var motstander. De røde så ikke overraskende på gjestene som divisjonens store fisk denne sesongen, og til tross for at County gikk på en stjernesmell med 1-4 hjemme for Boston United i første kamp virket de å være fornøyd om de kunne ta ett poeng.

De tilreisende på sin side var selvsagt langt fra fornøyd med seriepremieren, men håpet de ville slå sterkere tilbake. De var jo jevnt over tippet å kjempe om tittelen sammen med blant annet AFC Telford United, men supporterne ga også uttrykk for at det tross alt er en ganske ny tropp. Jeg ble påspandert ytterligere et glass, og samtalen gikk til det var på tide å ta plass på Town End, som jeg valgte meg som utkikkspunkt. Hjemmelaget viste allerede fra start tydelig at de ikke hadde til hensikt å la Stockport få trille ball, og satt inn et par susende taklinger. Og det var faktisk hjemmelaget som hadde et lite initiativ da de etter 12 minutter fikk frispark ute på kanten. Ben McKenna servet, og stopperkjempen Kyle May stusset ballen, som seilte i bue over keeper Ian Ormson og i mål til 1-0. En fin måte å markere starten på sin tiende sesong med klubben!

Stockport kunne slått tilbake nesten umiddelbart, men Ian Craneys avslutning bød ikke på de største problemer for hjemmekeeper Jonathan Mitchell. I stedet begynte hjemmelaget å dominere, hjulpet av en kraftig medvind. Stephen Hindmarch kunne doblet ledelsen, men hans heading ble reddet på streken. Og samme mann var farlig frempå igjen kort etter, men redning kom i form av Aman Verma og hans desperate blokkering av skuddet fra Hindmarch.

Et nytt frispark fra McKenna ble headet på mål av Dan Wordsworth og hadde skummel retning, men ble klarert via hodet til en forsvarer. Countys beste sjanse i første omgang kom i form av et kjapt skudd fra Kristian Dennis, men keeper Mitchell fikk slått over før han hamlet opp med Jordan Fagbolas heading på den påfølgende corneren.

Pausen benyttet jeg til å ta en kikk i klubbsjappa, som ikke hadde åpnet ved min ankomst. Etter å ha sikret meg en pin ble det likevel tid til en halv pint i samtale med tilreisende supportere som var i harnisk etter en førsteomgang der hjemmeledelsen kunne vært større enn 1-0. Workington hadde på sin side vært gode, men jeg mistenkte også at Stockport County ikke helt hadde vært den målestokken mange forventet at de vil være denne sesongen.

Stockport tok imidlertid kommandoen fra start i andre omgang, og allerede to minutter etter oppstart sto det 1-1. Flott forarbeid av talentet Kristian Dennis på venstrekanten, og hans innlegg fant Iain Howard. Hans avslutning virket først å ha blitt blokkert, men han fikk pirket ballen under keeper Mitchell og i mål. Den gamle traveren Phil Jevons kunne gitt gjestene ledelsen, men headet upresset over målet til Mitchell.

Stockport presset på, og det gjorde ikke saken bedre for vertene at høyreback Lee Andrews med timen spilt måtte kaste inn håndkledet med skade. Det samme hadde venstreback Anthony Wright gjort allerede snaue ti minutter før pause, så det begynte gå hardt utover den nye forsvarsfireren manager Darren Edmondson hadde snekret sammen. Og nye omrokkeringer hjalp vel ikke akkurat på saken, men de klarte seg faktisk godt.

Kyle May og spesielt Dan Wordsworth sto frem som bautaer i midtforsvaret, og ryddet bestemt opp i det som kom deres vei. Det var imidlertid ikke all verden Workington hadde å by på offensivt i andre omgang, og Stockport kunne fort tatt alle poengene mot slutten. Men Mitchell vartet opp med en spektakulær redning på skuddet fra Kieran Charnock, og dermed endte det 1-1 foran 562 skuelystne på Borough Park.

Jeg fant plass i baren der supporterne konstaterte at uavgjort tross alt var et greit resultat i en kamp som trygt kan omtales med det engelske uttrykket a game of two halves. På tekst tv kunne vi se resultatene komme inn fra de andre kampene i Conference North. Det begynte snart å tynnes ut i rekkene, og da jeg tømte mitt andre glass etter kampen var det to-tre gamle travere igjen. Jeg vurderte et siste glass, men merket under en røykepause at det begynte å duskregne, så jeg takket for meg og ønsket Workington-folket lykke til før jeg stabbet i retning Waverley Hotel før himmelen åpnet seg. Jeg fant en snarvei der en gangvei skar rett under en boligblokk, og var snart ved hotellet. Jeg valgte å heller ta det siste glasset her, og var snart i samtale med far og sønn som tydeligvis hadde vært på samme kamp.

De viste seg være Stockport-fans, og faren likte å ta med seg sønnen på slike borteturer og gjerne overnatte for å se litt av stedet. Ikke alle som er så heldige å ha en slik far! Jeg takket høflig nei takk til hans tilbud om en ny pint da min Strongbow såvidt var drukket av, men vi hadde en hyggelig samtale frem til det var på tide å tømme glasset og finne frem til hotellrommet. Turens forventede stadionmessige høydepunkt var unnagjort, men jeg hadde et nytt høydepunkt i vente dagen etter.



English ground # 122:
Workington v Stockport County  1-1 (1-0)
Conference North
Borough Park, 20 August 2013
1-0 Kyle May (12)
1-1 Iain Howard (47)
Att: 562
Admission: £12
Programme: £2,50

Next game: 21.08.2013: Crook Town v Dunston UTS
Previous game: 19.08.2013: Ilkeston v Stamford

More pics 







Mandag 19.08.2013: Ilkeston v Stamford

Mitt utvalgte tog forlot ikke Bognor Regis før klokka 10.30, så etter å ha inntatt en full english breakfast ble det godt av tid til å fikse seg og slappe av før jeg spaserte rolig mot stasjonen for å legge sørkysten bak meg. Ferden nordover gikk via togbytter ved Three Bridges og London St. Pancras, og noen minutter på halv tre kunne jeg hoppe av i Derby. Jeg vurderte å ta turen til Amber Guest House ved hjelp av apostlenes hester, men utfra mine utprintede kart så det ut til å være en noe kronglete vei og en noe friskere promenade enn det jeg følte for med en stor bag og med sola som varmet. Om ruten drosjekusken kjørte ga en indikasjon var det intet dumt valg, men det var ikke mange minuttene senere at jeg ble ønsket velkommen av en blid og hyggelig frøken. Man har jo etter hvert blitt erfaren med B&Bs og guest houses, og overnatting til £24 med frokost inkludert gjorde at jeg i utgangspunktet var noe skeptisk avventende til hva som skulle møte meg der i Burton Road. Men det var da riktig så trivelig, og på kommoden på rommet var det til og med satt frem fruktfat med ferske druer.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Etter å ha fjonget meg litt tok jeg beina fatt og langet ut ned Burton Road og inn i Derby sentrum. Jeg hadde godt med tid, og valgte å fylle vommen med en stor porsjon gammon and eggs på puben Babington Arms, før jeg fant frem til byens busstasjon. Fortsatt var det bortimot tre kvarter til avgang for bussen jeg hadde sett meg ut, så jeg valgte å helle nedpå en pint Strongbow på puben Noah’s Ark. Men snart kunne jeg stige på bussen ved navn Ilkeston Flyer, og betalte £3 for å la den frakte meg til Ilkeston. En snau halvtime senere kunne jeg stige av på Heanor Road i Ilkeston, og bekreftet ovenfor sjåføren at jeg visste hvor jeg skulle. Jeg stabbet oppover Awsworth Road, og da puben The Little Acorn dukket opp på min høyre hånd avslørte en kikk på klokken at den såvidt hadde passert 18.

Dermed innvilget jeg meg selv en vanningspause, og kom i snakk med en gruppe Ilkeston-supportere. De skulle denne kvelden være vertskap for Stamford, og var derfor interessert i høre mine betraktninger rundt målfesten i Stamford to dager tidligere. De hadde tro på seier, og det at jeg skamroste Ryan Robbins og fortalte om Jordan Smiths hurtighet lot ikke til å endre på dette. Nå var vel uansett ikke Smith helt ukjent for dem i og med at han spilte deler av forrige sesong i nettopp Ilkeston. Hva gjaldt forventninger for sesongen, var det flere som mente det ville være en naturlig målsetning å havne på øvre halvdel, mens andre mente de burde kunne kjempe om plass i playoff. Ikke overraskende ble lag som AFC Fylde og FC United trukket frem som favoritter, mens noen advarte for eksempelvis Chorley.

Jeg slo følge med en av mine yngre samtalepartnere på turen videre til New Manor Ground, som vi snart så foran oss nede i veien. Klubbens stadion er jo av de nybygde, og erstattet i 1992 deres gamle Manor Ground. Derfor var jeg noe avventende, samtidig som jeg hadde sett bildebevis som tydet på alt annet enn et typisk moderne anlegg. Etter å ha avlevert £9 for inngang byttet jeg bort ytterligere £2 mot et program i et ikke altfor flatterende format. Deretter kunne jeg ta runden rundt banen (via klubbsjappa) og med selvsyn konstatere at New Manor Ground ganske riktig er et flott eksempel på at nybygde fotballstadioner ikke på død og liv må være kjedelige plastarenaer blottet for karakter.

På nærmeste kortside, der jeg kom inn, er det ståplasser under tak for de som vil stå på asfaltert flatmark. Herfra ser man til høyre over på langsiden der klubbhuset (og en av burger-barene) er det eneste av fasiliteter. Bak bål på bortre side er det en en ståtribune som strekker seg i hele banens bredde, komplett med betong-avsatser og tre rader bølgebrytere. I hjørnet mellom denne og den andre langsiden er det originalt nok et klokketårn (komplett med værhane!) som gir inntrykk av en slags paviljong, og som er med å gi anlegget en god dose egenart. Den nevnte langsiden har i denne enden sitteplasser på The Clocktower Stand i «andre etasje» på bygget jeg mener huser blant annet garderobene. Flere sitteplasser finnes her også i form av en ganske ordinær moderne tribune lenger ned langs denne siden.

I klubbhusets bar ble et glass sakte tømt mens jeg samtalte med min ledsager fra tidligere. Det var også en god del personer fra Stamford som hadde tatt turen, også flere jeg dro kjensel på fra to dager tidligere. De var selvsagt klar over at de nå sannsynligvis sto ovenfor en noe større test enn hva tilfellet hadde vært i hjemmekampen mot Frickley Athletic.

Det ble også tid til å bla litt i programmet; et program som var merkelig forvirrende all den tid Stamford tropp på baksiden var totalt ukjent. Som speaker etter hvert opplyste om, viste den seg nemlig å ha blitt erstattet med troppen til Marine, som var neste lag til å gjeste New Manor Ground. Darren Caskey har nå rollen som assisterende manager i Ilkeston, og han ledet nå oppvarmingen ute på matta. Da sjansen bød seg fikk jeg ropt ham over, og den gamle Reading-spilleren signerte gladelig mitt program samtidig som han spådde Reading en god sesong.

Selv var jeg nok, slik ting har utviklet seg, kanskje noe mer spent på dagens kamp enn på Readings sesong, og snart ble den blåst i gang med et Stamford som tok kontroll fra start. Akkurat som to dager tidligere var Ryan Robbins toneangivende, og jeg tok meg i å fundere over hvor lenge spilleren som i sommer ble hentet fra Coalville Town får bli i Stamford før man får henvendelser fra klubber et nivå eller to høyere opp i systemet. Ilkeston hadde allerede blitt reddet av en desperat takling fra Matt Baker da Robbins var nære på å gi gjestene ledelsen etter ti minutter. Kun en redning på streken av Derby-kjenning Rob Kozluk hindret scoring, og Ilkeston kom seg etter hvert til hektene. Deres rop om straffe ble imidlertid oversett av dommeren da Kane Richards mente seg ulovlig hindret.

At Stamford ikke tok ledelsen etter 21 minutter må kunne karakteriseres som noe bortimot et under. Igjen var det Robbins som var frempå, og keeper Russell Peet kunne intet gjøre. Derimot var det kanskje rutinen som gjorde at en godt plassert Kozluk igjen kunne tre inn i rollen som reddende engel. Ballen gikk på utrolig vis nemlig via hans skulder og i stolpen, videre opp i tverrliggeren før den spratt på bortover målstreken inntil Kozluk fikk beinet den unna. Fem minutter senere var det Jordan Smiths tur til å ha marginene mot seg. Hans skudd smalt i stolpens innside og suste langs mållinjen, der Kozluk igjen(!) var perfekt plassert.

Kun minuttet etter dette ble sannsynligvis Ilkeston snytt for straffe da dommeren valgte å ikke blåse på det som så ut som en nokså klar hands fra en Stamford-forsvarer. Ilkeston var ikke ufarlige, men gjestenes forsvar og spesielt Joe Challinor virket å ha langt bedre defensiv kontroll enn to dager tidligere. Jeg har sett flere mene det var en etter hvert jevnspilt første omgang, men jeg vil påstå at Ilkeston nok burde prise seg lykkelig over at det sto 0-0 da dommeren blåste for pause.

Inne i baren konstaterte hjemmefansen at de hadde hadd fru fortuna med seg ved et par anledninger, mens i hvert fall deler av Stamford-folket innrømmet at at Ilkeston muligens skulle hatt en straffe. Det ble for så vidt også gjort et poeng av at mens Stamford etter første runde toppet tabellen, ville Ilkeston med seier overta tabelltoppen inntil resten av runden skulle spilles påfølgende dag. Snart så vi at andre omgang hadde startet, og jeg tømte glasset.

Jeg rakk å se Jordan Smith heade like utenfor etter flott forarbeid av Robbins, før jeg tok plass med min kompis fra tidligere på ståtribunen bak det bortre målet. Robbins var selv frempå like etter, men hans skudd gikk over. Så fikk Ilkeston et frispark like utenfor 16-meteren. Chris Palmer snodde ballen rundt muren og inn i mål utenfor rekkevidde for keeper Alex Lynch. Matchuret viste 49 minutter, og på måltavla sto det 1-0. Kun tre minutter senere ble et frispark slått inn i feltet som en blanding av innlegg og skudd, og Stamford-kaptein Richard Jones geleidet ballen inn i eget mål. 2-0.

Stamfords hittil gode innsats hadde fått et skudd for baugen i form av to frispark, og de fremsto etter dette som en blek og resignert kopi av seg selv. Ilkeston hadde derimot spilt på seg selvtillit og viste nå frem flott pasningsspill med frustrerte Stamford-spillere som ble løpende mellom og pådra seg noen nokså dumme gule kort. Og 537 tilskuere kunne se hjemmekaptein Laurie Wilson sette spikeren i kista etter 69 minutter. Han sendte i vei en kanonkule fra over 30 meter, og selv om keeper Lynch fikk fingrene på ballen, måtte han innse at den fant veien til nettmaskene nede i hjørnet.

Resten av kampen fremsto som en transportetappe, og da dommeren blåste av var det med 3-0 som sluttresultat og med Ilkeston på midlertidig tabelltopp med 4 poeng på to kamper. Selv valgte jeg å sporenstreks sette kursen tilbake mot bussholdeplassen på Heanor Road, da jeg hadde en tidlig start dagen etter, og bussene tilbake til Derby nå kjørte timesruter. Buss nummer 11 kjører noe mer melkerute enn Ilkeston Flyer på sin vei gjennom Derbyshire, men etter tre kvarter var jeg tilbake i Derby, og kunne gå de rundt 15 minuttene tilbake til Amber Guest House. Rett før klokka 23 kunne jeg legge meg i senga, men med The Two Towers på TV gikk det likevel en liten stund før det ble noe søvn.

English ground # 121:
Ilkeston v Stamford  3-0 (0-0)
Northern Premier League Premier Division
New Manor Ground, 19 August 2013
1-0 Christopher Palmer (49)
2-0 Richard Jones (og, 52)
3-0 Laurie Wilson (69)
Att: 537
Admission: £9
Programme: £2

Next game: 20.08.2013: Workington v Stockport County
Previous game: 18.08.2013: Littlehampton Town v St. Francis Rangers

More pics

Søndag 18.08.2013: Littlehampton Town v St. Francis Rangers



Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Min Cambridge-vertinne Sally skulle ikke på jobb før klokka 14, og vekket meg med frokost på senga. Snart måtte jeg imidlertid takke for gjestfriheten, og stresset av sted for å rekke 10.28-toget til London. Etter drøye 50 minutter hoppet jeg av på Finsbury Park, og lot tubens Victoria line frakte meg til Victoria Station. Der var det bare å passe på å plassere seg i riktig vogn, da 12.17-toget skulle dele seg i Worthing. Fire av vognene skulle derfra fortsette mot Portsmouth Harbour, mens de fire andre skulle mot Littlehampton, som var mitt reisemål.

Jeg hadde i over halvannen uke forsøkt å booke et rom ved Happy Dolphin i Littlehampton, men de virket ikke være særlig interessert i kunder. En forespørsel via email ble ikke besvart, og telefonoppringninger det samme. Da jeg omsider fikk telefonisk kontakt ble jeg lovet at en som hadde ansvaret for reservasjoner skulle ringe meg tilbake. Etter ytterligere to dager uten å høre noe, fikk jeg igjen den samme beskjeden. Jeg bestemte meg for å heller overnatte et annet sted, og med et ikke alt for imponerende utvalg i Littlehampton falt valget på Bognor Regis, et kvarters togtur unna. Planen var opprinnelig å først dra dit for å dumpe bagasjen, men jeg valgte til slutt å heller dra rett på kamp med bagasjen.

Etter å ha tøffet gjennom West Sussex en stund, kunne jeg like før klokka to stige av i Littlehampton. Fra stasjonen var det en smal sak å følge veien rett frem gjennom sentrum, og snart dukket The Sportsfield opp på min venstre hånd der St. Flora’s Road møtte Church Street. Ved inngangspartiet var det mulighet for å entre klubbhusets bar via en dør og trapp opp til andre etasje, og jeg undret på om det betød at forfriskninger måtte nytes før man betalte seg inn. En funksjonær kunne imidlertid avkrefte dette, og jeg betalte mine £6 for entré samt £1 for dagens kampprogram. Innenfor så jeg raskt at det gikk en utvendig trapp opp til baren, og siden jeg hadde en stor bag med meg valgte jeg først å gå opp dit for å sette den fra meg.

Det som møtte meg var en overraskende fjong bar som i realiteten var mer som en koselig pub – og jeg forsto det da også slik at den også fungerer som en vanlig pub som holder åpent til hverdags. Mange klubber langt høyere i pyramiden ville nok vært grønne av misunnelse, og jeg likte meg øyeblikkelig. En Strongbow ble bestilt, og jeg ble pekt i retning av styrerommet hvor jeg fikk sette fra meg bagen. Jeg så en person i Scarborough Athletic-drakt, og han bekreftet at han ganske riktig var Scarborough-supporteren fra Non League Matters-forumet (også kjent som «Kempster-forumet»), der en rekke av medlemmene hadde varslet sin tilstedeværelse i Littlehampton. Jeg slo meg ned sammen med denne karen ved navn Rob, som nå bor i det nordvestlige London, og sammen tok vi etter hvert runden rundt anlegget.

Klubbhuset med dets fasiliteter befinner seg bak nærmeste kortside, med en flott cricketpaviljong som nærmeste nabo. Langsiden til venstre sett fra denne deles med cricketbanen. Det spilles for øvrig en rekke idretter ved anlegget, og denne delingen med cricketfolket er grunnen til at de i sesongstarten spiller eventuelle hjemmekamper på søndager. Langs denne langsiden var satt opp et midlertidig gjerde, og noen publikummere sto på gresset her. På bortre kortside var det kun et lite stykke gressplen som skilte banen og nabohusene på andre siden av muren. Alt som er av tribunefasiliteter finnes dermed på den andre langsiden, der hele tre tribuner står på rad og rekke. Personlig likte jeg den midterste av disse, som også er den eldste. Jeg forsto det som om man vurderer å bygge en ny tribune på denne siden, men en person jeg snakket med senere mente at det var på siden ut mot cricketbanen dette eventuelt vil skje.

Sola skinte i Littlehampton og vi traff på stadig flere fra Kempster-forumet på vår runde rundt banen. På den ene siden av cricketbanen var det noen som spilte krokket (som også er en av idrettene som har en klubb med tilhold her). Men idyllen skulle snart bli brutt. Det var nemlig på tide å sparke i gang FA Cup oppgjøret Littlehampton Town v St. Francis Rangers. Det dreide seg om cupens extra preliminary round, mellom to lag fra Sussex County Leagues Division One (dens øverste nivå). Vertene vant forrige sesong Division Two, og som nyopprykket var det kanskje flere enn undertegnede som var litt spent på hvordan de ville stå seg mot et lag fra Division One.

Kampen hadde ikke før blitt sparket i gang før det utviklet seg til å bli en voldsom batalje der stygge taklinger suste inn fra alle kanter. Spesielt brutal var duellen mellom en av hjemmelagets spisser og hans oppasser i gjestenes forsvar, og jeg vil påstå at de i 9 av 10 tilfeller begge ville vært sendt i garderoben før pause. Vertenes spiss lå spesielt tynt an i så måte, men dommeren syntes å la det meste passere uten særlig mer enn litt tilsnakk. Mange tilskuere reagerte også på en språkbruk både på banen og på laglederbenkene som fort ville gitt direkte rødt kort med en annen og strengere dommer (vanligvis er det ikke videre klokt å kalle dommeren en f*cking c*nt).

For min del var det greit nok så lenge det ble dømt likt begge veier, men heller ikke jeg satt voldsomt pris på en første omgang som ble meget oppstykket og minnet lite om en fotballkamp. Uansett var det gjestene fra Haywards Heath som tok ledelsen da Jamie Weston var frempå på en retur etter 35 minutter. Kampen fortsatte som før frem til pause, og spesielt vertenes nummer 9 og gjestenes nummer 5 forsøkte stadig å sparke livskiten ut av hverandre. Dommeren trakk omsider frem det gule kortet, men han hadde nok latt det gå for langt til å kunne gjøre seg forhåpninger om å gjenvinne kontrollen nå.

Tilbake i baren på The Sportsman Bar kunne jeg over en pint Strongbow konstatere at rekken av groundhoppere fra Kempster-forumet og Shaun Smiths Facebook-gruppe ikke var mindre forundret over at det fortsatt var 22 spillere på banen. Av de nevnte groundhopperne kan nevnes spesielt en Paul White; en Wealdstone-supporter som i programform har utgitt memoarer fra sine 172(!) besøkte kamper forrige sesong. Jeg tenkte som så at dette måtte være bra lektyre for den kommende ukes mange timer på tog, og byttet til meg et eksemplar mot £2 til hans veldedige formål.

Jeg ble oppmerksom på en rekke personer i Chelsea-drakter som helt tydelig ikke hadde til hensikt å se dagens oppgjør i FA cupen. Chelsea v Hull City var nemlig i ferd med å starte på TV, og de fleste rundt meg virket noe sjokkerte da jeg fortalte at jeg hadde takket nei til billett til Jose Mourinhos første ligakamp tilbake i Chelsea. Jeg hørte senere at billetter hadde gått for £250 på svartebørsen, men aldri ville det vært aktuelt for meg å velge bort Littlehampton til fordel for den kampen.

Fra balkongen utenfor baren ble jeg stående å se de første minuttene av andre omgang. Muligens var hjemmelaget bekymret for at de raskt kunne bli redusert til 10 mann, for deres nummer 9 hadde blitt erstattet. Hans «motstander» i gjestenes forsvar fortsatte imidlertid med en voldsom oppvisning i konstant sutring og klaging, mens Littlehampton virket å ta grep om kampen. Og drøye ti minutter ut i omgangen sørget et dårlig utspill fra gjestenes keeper for at Scott Packer ble spilt gjennom og satt inn utligningen for The Marigolds. Med drøye timen spilt hadde de snudd kampen, da det som tilsynelatende var et innlegg fra David O’Callaghan ble feilberegnet av Rangers’ keeper og gikk inn via stolpen i bortre kryss.

Hjemmelaget hadde både publikum og en ganske frisk vind i ryggen, og Rangers virket noe resignerte. Og da Jason Jarvis lurte offside-fellen og trillet inn 3-1 med 81 minutter på klokka var det avgjort. Littlehampton Town hadde sikret seg avansement til neste runde, der de skulle møte vinneren av oppgjøret mellom Greenwich Borough og Ringmer. Det offisielle tilskuertallet ble oppgitt til 147; noe lavt i forhold til det et samlet felt av garvede groundhoppere hadde anslått til å være opp mot 200. Som noen påpekte er det imidlertid ingen umulighet at noen har sneket seg inn ved å gå gjennom baren.

Tilbake i denne baren ble det tid til en ny pint før jeg sammen med Scarborough-supporteren Rob spaserte inn i sentrum for å ta en pint eller to på en av pubene. Han var svært ivrig etter å høre mer om mine rundreiser og hvordan jeg planlegger dette fra Norge, og samtalen gikk ellers om de samme gamle temaene. Han kunne dessuten fortelle at han håpet noe vil skje i løpet av neste år hva gjelder Scarborough Athletics stadionsituasjon. Og han forsikret meg at formannen, min gamle kjenning David Holland, gjør sitt ytterste for å få klubben hjem til Scarborough. Etter et par pints var det på tide å sette kursen mot hotellet i Bognor Regis, og jeg tok farvel med min ledsager som hoppet av samme toget på Ford stasjon. Ikke lenge etter ankom jeg min destinasjon, og etter en ti minutters spasertur kunne jeg sjekke inn på Royal Hotel helt nede ved vannet. Deretter ble det en svipptur ut for å innta en pubmiddag før jeg returnerte til hotellsenga.

English ground # 120:
Littlehampton Town v St. Francis Rangers  3-1 (0-1)
FA Cup Extra Preliminary Round
The Sportsfield, 18 August 2013
0-1 Jamie Weston (35)
1-1 Scott Packer (57)
2-1 David O’Callaghan (62)
3-1 Jason Jarvis (81)
Att: 147
Admission: £6
Programme: £1

Next game: 19.08.2013: Ilkeston v Stamford
Previous game: 17.08.2013: Stamford v Frickley Athletic

More pics 

Lørdag 17.08.2013: Stamford v Frickley Athletic

Endelig hadde 2013/14-sesongen startet, og under tre uker etter jeg kom hjem fra forrige ekskursjon til England, tok jeg allerede turen over igjen. Min snille mor hadde stått opp i otta før å kjøre meg til Rygge, og snart kunne jeg plukke opp bagasjen min på Stansted og gjøre unna den rundt halvtimen lange togturen til Cambridge. Der hadde min venninne Sally tilbudt meg losji for hele turen, men det var kun denne turens første dag det passet med Cambridge som base. Etter litt sosialisering var det på tide å ta turen tilbake til Cambridge stasjon for å sette kursen mot Stamford, der turens første kamp skulle finne sted. Jeg fikk til og med låne Sallys busskort slik at jeg fritt kunne ta meg gratis rundt i Cambridge med buss.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Togturen til Stamford tar drøye timen, og man har vel ikke før krysset over grensen til Lincolnshire før man ankommer den idylliske gamle markedsbyen. Stasjonen ligger rett bak klubbens stadion Wothorpe Road. Med rundt to timer til kampstart valgte jeg imidlertid å først ta en spasertur i sentrum, der man kan få inntrykk av at tiden har stått stille en god stund. Ikke vanskelig å forstå at det er en populær destinasjon for turister. Sulten begynte å gnage, og i puben The Golden Fleece inntok jeg en porsjon snadderaktig liver and bacon casserole with mash, før jeg igjen strenet mot Wothorpe Road. Skjønt, da man flyttet inngangspartiet for noen år siden forandret man stadionets navn til Kettering Road, som da ble mer korrekt. Men som den tradisjonalisten jeg er, holder jeg fortsatt fast ved det originale navnet.

Det har jo i flere år vært snakk om flytting for Stamford, men denne gang virker det temmelig sikkert at dette blir siste sesong på Wothorpe Road. Derfor var det en prioritert destinasjon for meg, og jeg ville gjøre unna besøket så raskt som mulig for å ikke miste muligheten, slik jeg holdt på å gjøre med Worcester City og deres St. George’s Lane forrige sesong. Grunnet det dårlige været den gang ble nemlig min kamp der i slutten av desember avlyst, men heldigvis ble en påsketur redningen da jeg til slutt heldigvis fikk besøkt St. George’s Lane. Jeg hadde sett flatterende bilder og lest rosende omtale av anlegget til Stamford, og etter å ha betalt mine £9 kunne jeg med selvsyn konstatere at det er et helt klart flott anlegg.

Langsidene er ganske fjonge, spesielt hovedtribunen ut mot Kettering Road. Her byr tre-tribunen på sitteplasser til rundt 250 personer, mens klubbhuset med dens tilhørende bar befinner seg ved siden av. På motsatt langside er det ståplasser på bar bakke, og i underkant av halve banens lengde strekker seg en konstruksjon som gir tak over hodet. For meg var det likevel noe som manglet, og kanskje var det kortsidene som først og fremst var «skyld» i dette..? I banens ene hjørne nedenfor klubbhuset hadde klubbsjappa åpnet, og etter en runde rundt banen kunne jeg stikke inn der for å sikre meg en pin, samtidig som jeg konstaterte et betydelig antall baljer med programmer til salgs.

Neste stopp var klubbhusets bar, der jeg nøt en Strongbow mens jeg bladde i et kampprogram pålydende £2. Allerede i sin spalte som ønsket velkommen slo klubbformannen fast at det var siste sesong på Wothorpe Road man nå tok fatt på, så da bør det vel ikke lenger være noen tvil. Spesielt ettersom de i våres fikk byggetillatelse for sitt nye anlegg et annet sted i byen. Klubben har jo for øvrig et noe merkelig kallenavn, The Daniels. Dette spiller rett og slett på navnet til det som skal ha vært Englands feteste mann, Daniel Lambert, som ved sin død i 1809 veide hele 335 kilo.

Motstandere i dagens seriepremiere i NPL Premier Division var Frickley Athletic, som jeg anså som en overkommelig oppgave for de nyopprykkede vertene. Som mange vil huske sikret Stamford seg opprykk som playoff-vinner i NPL Division One South i våres. Den gang slo man formlaget Belper Town etter ekstraomganger i semifinalen, før Chasetown ble finaleslått 2-1. Hjemmefolket var temmelig unisone i å uttrykke tilfredshet med å unngå nedrykk denne sesongen, og det virker å være sesongens store mål. Selv hadde jeg på forhånd et inntrykk av at de bør være gode nok til å klare dette, men det vil tiden vise. En representant for klubben informerte imidlertid om at det kun er 3-4 spillere igjen fra fjorårets stall.

Jeg tok snart oppstilling utenfor, og kunne se NPL-sesongen 2013/14 sparkes i gang. Og kun tre minutter var spilt da årets første mål i NPL Premier var et faktum. Jeg fikk et forsmak på kveldens tafatte forsvarsspill da Ryan Robbins passerte tre forsvarere og satt ballen under en utrusende Frickley-keeper Tom Woodhead. Snaue ti minutter senere var det hjemmekeeper Alex Lynch som ruset ut og måtte gi tapt da Stamford-forsvaret sovnet og slapp Gavin Allott alene gjennom. Lynch hadde få minutter tidligere reddet fra nettopp Allott, men denne gang sendte Allott ballen forbi Lynch til 1-1. Kampen svingte nå frem og tilbake, og muligens virket gjestende Blues noe giftigere, frem til hjemmelaget fikk straffe med 28 minutter på kampuret.

Et langt innkast fra Ash Robinson hadde skapt problemer for gjestene ved det første målet, og igjen var dette tilfellet. Det endte med at målscorer Robbins ble feid i bakken, og spissen Jordan Smith sendte vertene tilbake i føringen fra 11 meter. Ryan Robbins sto i det hele tatt bak mye av det Stamford skapte, og terroriserte tidvis Frickley-forsvaret. Stamfords tredje mål kom ti minutter før pause, da et innkast ble stusset videre av en forsvarer, og Jordan Smith stakk frem foten og scoret sitt andre. Til tross for at Stamford dominerte stort det siste drøye kvarteret av omgangen, fikk gjestene en vitamininnsprøytning da de igjen reduserte rett før pause. Målscorer Allott fyrte løs, og returen fra keeper Lynch havnet hos Mark Gray som med 43 minutter på klokken satt inn 3-2.

På denne stillingen ble pause-pinten inntatt, og en prat med et par av de tilreisende avslørte at også deres mål for sesongen er overlevelse. Ikke overraskende var det det defensive som bekymret dem mest; en bekymring de hadde hatt forrige sesong, og som ikke hadde minsket etter de første 45 minuttene. Etter et par historier om deres rivalisering med Stocksbridge Park Steels, var det på tide å tømme glasset og gjøre klart for andre omgang.

Frickley gikk ut i hundre for å få en utligning, men Grays heading rett på keeper var det nærmeste de kom før hjemmelaget våknet og igjen økte ledelsen på noe heldig vis. Liam Richardsons corner ble sleivsparket lavt på nærmeste stolpe, rett mot keeper. Han var selv i ferd med å snu seg oppgitt bort da keeper Woodhead upresset presterte å fomle ballen inn i eget mål! Men Frickley ga seg ikke, og Stamfords offside-felle feilet igjen da Allott spilte fri Joe Fox, som etter 72 minutter reduserte til 4-3. Frickley presset på, og både Allott, Luke Hinsley og Jake Picton hadde muligheter til å utligne.

Men de fleste trodde vel kampen var avgjort da Stamford gjenopprettet sin tomålsledelse etter 82 minutter. Flott samspill mellom Liam Richardson og Jordan Smith, som la tilbake Richardson. Hans skudd smalt i tverrliggeren, men ballen landet hos Dan Lawlor som dro av en forsvarer og satt inn 5-3. Gjestene nektet imidlertid å gi seg, og kun en flott redning fra Lynch hindret Fox i å redusere.

I siste ordinære spilleminutt kom et utspill fra Lynch raskt i retur, og han nådde ikke ut tidsnok til å hindre Luke Hinsley i å heade ballen, som seilte over ham og inn i mål til 5-4. Frickley satset nå alt fremover for å få en utligning, og på overtid sendte de opp mann og mus på en corner. Imidlertid ble ballen plukket opp av Jordan Smith som stormet i angrep med Ryan Robbins. Alene mot en forsvarer spilte de vegg før Jordan Smith enkelt satt inn 6-4 og fikk sitt hattrick.

Kort etter blåste dommeren av dagens mest målrike kamp i engelsk fotballs åtte øverste nivåer, og over en pint i klubbens bar kunne det reflekteres og synses. Forsvarsspillet var langt fra imponerende, men de 227 betalende tilskuerne fikk se en underholdende kamp. Jeg påpekte at Stamford nok ville få en bedre test på hvordan de står seg på dette nivået når de to dager senere skulle gjeste Ilkeston – med undertegnede på plass. Dette fikk jeg straks medhold i fra hjemmefolket, som også nikket til min påstand om at Frickley Athletic fort kan bli å finne i bunnen og er et av lagene man således burde slå hjemme om man vil klare seg. Jeg hadde observert at klubben solgte sitt eget øl, kalt Hanson’s Field. Før jeg forlot åstedet rasket jeg med meg de tre siste flaskene.

Jeg gikk omsider de få minuttene tilbake til stasjonen, og returnerte til Cambridge med tog. Jeg hadde avtalt å møte min vertinne på puben Carlton Arms, og da jeg hoppet av bussen rett utenfor puben befant hun seg allerede der. Jeg inntok en velsmakende porsjon gammon and eggs, og etter et par glass trakk vi oss tilbake i halv ti-tiden. Etter å ha hatt en våkenatt med søvn kun på flyet, kom snart Jon Blund. Like greit, for jeg hadde dagen etter en lang tur foran meg – skjønt langt fra den lengste på en tur med et meget ambisiøst program.

English ground # 119:
Stamford v Frickley Athletic  6-4 (3-2)
Northern Premier League Premier Division
Wothorpe Road (Kettering Road), 17 August 2013
1-0 Ryan Robbins (3)
1-1 Gavin Allott (12)
2-1 Jordan Smith (pen, 28)
3-1 Jordan Smith (36)
3-2 Mark Gray (43)
4-2 Thomas Woodhead (og, 63)
4-3 Joseph Fox (72)
5-3 Daniel Lawler (82)
5-4 Luke Hinsley (90)
6-4 Jordan Smith (90+1)
Att: 227
Admission: £9
Programme: £2

Next game: 18.08.2013: Littlehampton Town v St. Francis Rangers
Previous game: 27.07.2013: Aveley v Dulwich Hamlet

More pics

Lørdag 27.07.2013: Aveley v Dulwich Hamlet

Frokost var ikke inkludert i min booking ved Happy Dolphin Guest House, så jeg gikk de få meterne opp til Margate stasjon. Der var flere etablissementer åpne, blant annet et på selve stasjonen som hadde en imponerende og fristende frokostmeny. Imidlertid var klokka såpass at jeg ikke tok sjansen på å vente på en større frokost for å innta den der. I stedet fikk jeg de til å lage en BLT Torpedo, som jeg tok med på 08.53-toget til London. Planen for dagen var å ta meg til Southend og sjekke inn, for deretter å dra tilbake til Aveley med min kompis Scott.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Like etter at toget passerte Ebbsfleet ble vi imidlertid stående en god stund å vente grunnet problemer med signalene, og havnet deretter bak et somletog. Dette førte til at jeg hoppet av på Stratford International idet mitt tog skulle gå fra Stratford, men etter ett stopp med DLR kunne jeg hoppe på neste tog mot Southend. Scott hadde siden sist jeg traff ham begynt å jobbe som selvstendig taxisjåfør, og ba meg hoppe av ved Rayleigh, der han nå ville jobbe i området inntil jeg kom. Som sagt så gjort, og snart kunne vi etter et hjertelig gjensyn sette kursen mot Pavilion Hotel i Southend. Men ikke før vi hadde plukket opp en person kalt Tarzan; en kompis av Scott som ville være med på kampen.

Jeg fikk slengt fra meg sakene på Pavilion Hotel, og snart var vi på vei i retning Aveley. Da vi ankom Mill Field var det ganske stille og rolig der, bortsett fra det som virket å være spillere i aktivitet i og rundt sine biler på parkeringsplassen. Jeg tok først en tur bak hovedtribunen for å se på den flotte konstruksjonen som er påmalt lagets navn. Telleapparatene var ennå ikke åpne, men vi gikk inn og tok en kikk rundt anlegget.

Hovedtribunen er virkelig flott også fra innsiden, og har sitteplasser med treseter. Foran og på siden av denne er den en slags paddock med betong-trinn for ståplasser. En sjarmerende detalj ved anlegget er at det er noe buet på langsidene, slik at man midt på disse vil være ørlite lenger unna banen enn ute på sidene.

Den andre langsiden har lite fasiliteter, bortsett fra et lite parti midt på der en stilas-lignende konstruksjon delvis dekker en seksjon ståtribune med 3-4 trinn. Mens vi gikk der, kom vi i prat med en av karene som var i aktivitet på banen. Han var kanskje en banemann – det spurte vi ikke om – og hadde vært involvert i Grays Athletic før han nå også hadde involvert seg i Aveley. Grays skal jo for øvrig nå banedele med Aveley her på Mill Field.

Scott undret seg over de buede langsidene, og lurte på om det tidligere hadde vært arrangert hundeveddeløp der, men det kunne han ganske riktig avkrefte. Ellers kunne han fortelle, som jeg på forhånd hadde funnet ut, at anlegget sto ferdig i 1953. Jeg fikk ingen følelse for om han delte min skuffelse eller ikke over at klubben har offentliggjort planer om nytt stadion, men bekreftet ikke overraskende at konkurransen om publikum er tøff i et område der klubbene ligger tett som hagl.

På bortre kortside står en relativt ny og moderne liten sittetribune bak det ene målet, mens det bak det nærmeste målet kun er ståplasser på bar bakke. Utenfor gjerdet på sistnevnte kortside ligger klubbhuset, og med snaue halvannen time til kampstart mente den mistenkte banemannen at baren muligens allerede var åpen.

Det viste seg å stemme, og forfriskninger ble kjøpt inn. Jeg hadde litt sympati med sjåfør Scott som måtte nøye seg med shandy, men vi hadde en hyggelig samtale mens klokka tikket mot avspark. Her i klubbhusets bar var også hengt opp illustrasjoner av hvordan man ser for seg klubbens nye anlegg. En representant for hjemmelaget uttrykte håp om at de ville kunne gjenta (og kanskje overgå) playoff-deltakelsen sist sesong, og mente også at Isthmian South er noe mer åpen etter Grays’ opprykk.

Noen klubbsjappe var det ikke på Mill Field, men en person fra ledelsen kunne fortelle at de heller ikke hadde stort å selge for tiden, og at han bl.a har ventet i over to år(!!) på en bestilling med skjerf. Det høres for meg ganske vanvittig (og noe tafatt) ut, men men.. Noe program var heller ikke laget til dagens kamp, men snart var det uansett på tide å tømme glasset og ta seg inn på tribunen under en stekende sol.

£6 fattigere kunne vi se det nyopprykkede Dulwich Hamlet fra divisjonen over ta kontrollen fra start. De er kjent for å være et meget spillende lag, og hjemmelaget ble løpende mellom. Men til tross for spillemessig overtak skapte ikke gjestene all verdens med farligheter innledningsvis. Det var Aveley som fikk den første sjansen da Jay Leader headet en corner rett på keeper Paul Idem.

Dette skulle vise seg å bli hjemmelagets første og eneste avslutning på mål! The Hamlet presset på, men hjemmekeeper Jack Giddens hadde små problemer med det som kom. Det virket som om manager Justin Gardners gutter skulle klare å holde 0-0 til pause, men med sekunder igjen av omgangen pekte dommeren på straffemerket etter at Jerome Walker ble lagt ned inne i Aveley-feltet. Tyrkeren Erhan Öztümer sendte Giddens feil vei, og sørget for 0-1 til pause.

I løpet av omgangen hadde mine ledsagere truffet på en Southend-original med kallenavnet Dagenham Kev; en komisk skrue som muligens burde vært hentet tilbake til det lukkede asylet. Han var visst ivrig tilskuer på kamper rundt om i Essex og Greater Londons østligste deler, men virket mer opptatt av å advare om at heftig bruk av mobiltelefon (og annen teknologi) fører til at man transformeres til en robot – slik han også var overbevist om at den nylig fødte britiske tronarvingen var! Han dro opp av sekken både en av to skremmende eksempler på sirlig førte dagbøker med usedvanlig tettskrevne sider, og som fikk meg til å tenke på diverse psykopater man har sett i forskjellige filmer.

Jeg tok i stedet en liten prat med en av de fremmøtte fra sørøst-London, og vedkommende var optimistisk foran sesongstarten. Min påstand om at Dulwich Hamlet også denne sesongen kan bli å regne med helt i toppen og muligens vil kunne kjempe om et andre strake opprykk, ville han ikke umiddelbart si seg enig i. Men omsider innrømmet han at det vil være naturlig å ta sikte på en plass i playoff. Hans kompis ankom og skjøt inn at han personlig ville være skuffet om de ikke minst tok seg til playoff, og det er kanskje naturlig da flere har nevnt klubben blant favorittene. Som tidligere nevnt blir imidlertid Isthmian Premier en vanvittig tøff divisjon i 2013/14-sesongen.

Mens jeg spiste en saftig burger ble andre omgang sparket i gang, og kampen fortsatte som i første omgang. Gjestene hadde full kontroll, og imponerte med et pasningsspill som fikk vertene til å løpe mellom uten å få tak i ballen. Det eneste jeg har å utsette på Hamlet var at de til tross for sitt betydelige overtak skapte overraskende lite, og det manglet en brodd der fremme. Eller kanskje kan man velge å se det slik at Aveley-forsvaret gjorde en solid jobb, og det var ganske riktig godt organisert og ryddet unna det meste som kom.

Hverken forsvaret eller Giddens kunne imidlertid hindre gjestenes andre mål med kvarteret igjen å spille, og igjen var det Öztümer som var målscorer. En ball inn i feltet ble dempet før han vendte opp mesterlig og sendte ballen i mål utenfor Giddens’ rekkevidde. Etter dette virket det som om lagene gikk og ventet på sluttsignalet mens gjestene drev pasningstrening.

Öztümer kunne imidlertid fått sitt hat-trick like før slutt. Olu Lapite fyrte av fra over 25 meter, og ballen smalt i stolpen. Öztumer klarte imidlertid ikke å styre returen på mål, og dommeren blåste av med 0-2 som sluttresultat foran et ukjent antall tilskuere. Scott hadde slik hastverk med å komme seg til Southend og selv få seg en pint at jeg i farten glemte å spørre.

Etter å ha plukket opp Kieran i Wickford, kjørt innom Scott i Hockley, og deretter hentet hans nye frøken på Canvey Island, hadde vi vel kjørt rundt halve det sørlige Essex. Men omsider parkerte vi i bakgården på Southend-guttas stampub The Spread Eagle, der det snart ankom en rekke gamle kjente. Det ble en meget hyggelig kveld som etter hvert gikk videre via Railway Tavern til nattklubben Chameleon. Vi trakk oss omsider tilbake litt etter klokka 2, og jeg kunne få meg litt søvn før hjemreise til Norge dagen etter.





English ground # 118:
Aveley v Dulwich Hamlet  0-2 (0-1)
Pre-season friendly
Mill Field, 27 July 2013
0-1 Erhun Öztümer (pen, 45)
0-2 Erhun Öztümer (75)
Att: ??
Admission: £6
Programme: None


Next game: 17.08.2013: Stamford v Frickley Athletic
Previous game: 26.07.2013: Margate v Ramsgate

More pics 



Fredag 26.07.2013: Margate v Ramsgate

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Etter en full english breakfast på puben The White House satt jeg meg på toget fra Luton til London St. Pancras, der jeg byttet til hurtigtoget nedover til Margate – eller ‘the bullet train‘, som min landlady for dagen kalte det. Etter en reise gjennom Kent-landskapet ned til Thanet-halvøya, kunne jeg stige av i Margate. Da jeg kom ut av stasjonen så jeg den umiddelbart. I den stekende varmen lå den foran meg som en ørkenens oase eller en uimotstålig fristerinne: Margate Beach. Den fristende stranden strakte seg langt bortover, og fikk meg umiddelbart til å forbanne meg selv for ikke å ha pakket badeshorts.

Happy Dolpin Guest House var mitt krypinn for natten, og det lå rett over veien for stasjonen, med stranden som nabo på andre siden. Den nevnte landlady Susan åpnet døren og jeg fikk sjekket inn og frisket meg opp litt. Snart ble det tur til en liten spasertur langs stranden, før jeg slo meg ned på puben The Mechanical Elephant. En tidlig middag i form av gammon and eggs ble inntatt, og jeg begynte seriøst å vurdere å løpe over på en Primark-butikk jeg så like bortenfor for å kjøpe meg en badeshorts slik at jeg kunne ta et bad. Men tidevannet var nå etter hvert på vei ut (i følge de lokale kan man se det på måkenes oppførsel), og det ble med tanken.

I stedet gikk jeg for å hente en ny pakke røyk fra mitt rom, men kom ikke langt før jeg oppdaget at jeg hadde glemt igjen min ene telefon på puben. Jeg ilte tilbake og fant bordet tomt, men idet jeg var i ferd med å få panikktanker fant jeg den liggende under en meny. Jeg kunne puste lettet ut, og var snart på vei til Hartsdown Park etter å ha førhørt meg med Susan om hvilken rute som var raskest. Jeg valgte å følge hennes råd heller enn veibeskrivelsene fra Andy of Kents eminente side, og langet ut opp All Saints Avenue. Etter å ha svingt til venstre inn Tivoli Park Avenue fant jeg (som Susan lovet) snart gangveien som på høyre hånd førte gjennom parken over til stadionet Hartsdown Park.

Med nesten halvannen time til avspark trodde jeg kanskje jeg var noe tidlig ute, men en kar som sto ved det ene inngangspartiet som enda ikke hadde åpnet fortalte at, neida baren var åpnet den, og det var bare å gå inn lenger oppe i veien. Jeg betalte mine £7 for inngang og fikk beskjed om at kveldens kampprogram ennå ikke hadde ankommet. En forfriskende pint Strongbow ble bestilt og nytt mens jeg kikket rundt i lokalene, der mengden av hjemmesupportere økte raskt. Jeg smatt ut inngangen mot banen og benyttet en røykepause til å ta runden rundt anlegget for å ta noen bilder. Den delen av anlegget jeg personlig likte best var den delen jeg kom ut på…rett fra klubbhusets bar og ut på en ståtribune på denne kortsiden.

Bygningen her huser også klubbsjappe, og jeg fikk stukket hodet innom og snappet til meg en pin. Videre fikk jeg på venstre hånd den ene langsiden der jeg passerte burgerbodens liflige dufter og gikk mot anleggets eneste sitteplasser. De befinner seg midt på denne langsiden i form av to ganske typiske eksempler for moderne sittetribuner på dette nivået. På bortre kortside var det kun ståplasser på asfaltert flatmark, med parkens trær som nærmeste nabo i bakkant. Den andre langsiden har heller ikke stort av fasiliteter, og jeg beveget meg ikke langs denne, men her står noen brakker som synes å gjøre nytte som kontorer.

Jeg slo av en prat med en representant for klubben, som samtykket i at Margate forrige sesong hadde hatt en meget god sesongåpning i Isthmian Premier, mens han var skuffet over at de falt sammen mot slutten av sesongen. Han håpet å kunne kjempe om playoff igjen denne sesongen, men mente ikke overraskende at det er en meget tøff divisjon. Overraskende var det heller ikke at han trakk frem klubber som Lowestoft Town, Billericay Town, Wealdstone, AFC Hornchurch og ikke minst Maidstone United, mens han tydeligvis også delte min følelse av at Dulwich Hamlet fort kan overraske. Dette er som han sa en meget tøff liga/divisjon! Samtalen dreide over på dagens motstander og bitre rival Ramsgate litt lenger sør på halvøya.

Det er ikke mange kilometrene som skiller de to, og han kunne fortelle at rivaliseringen til tider kan være ganske heftig, og at det har vært en del episoder. Han regnet imidlertid med at det ville gå rolig for seg denne kvelden, da det «kun» var en treningskamp. Vel, en sannhet med modifikasjoner er det kanskje – for de kjempet også om Thanet Challenge Cup, med returmøte i Ramsgate uken etter. Vedkommende pekte ut secretary Ken Tomlinson for meg, og jeg gikk for å hilse på mannen som via email hadde ønsket meg så hjertelig velkommen til Hartsdown Park.

Han kunne fortelle mer om denne Thanet Challenge Cup, som virket som en fin måte å sette en spiss på oppkjøringskampen(e). Den ble første gang spilt i 1987 (i en periode da Margate gikk under navnet Thanet United), etter initiativ fra lokalavisen Thanet Gazette. Den gang ble det spilt til inntekt for et fond etter ferjekatastrofen i Zeebrugge tidligere samme år, men ideen har siden den gang blitt børstet støv av ved (u)jevne mellomrom. Sist gang den ble spilt var sommeren 2010, da Margate etter en amper affære i returoppgjøret vant 2-1 sammenlagt. Det var første gang det ble spilt om trofeet etter årtusenskiftet, men Tomlinson håpet at man kanskje nå kunne gjøre det til en litt mer hyppig tilstelning igjen, slik tilfellet var det første tiåret.

Jeg merket meg at Ramsgate-supporterne ankom og gjorde seg bemerket, og da jeg så flere bære på kampprogram oppsøkte jeg inngangspartiet der jeg fikk byttet bort £2 for et eksemplar. Endelig et fullgodt program på denne turen! Jeg hadde håpet å i løpet av kvelden kunne slå av en liten prat med den gamle Reading-spilleren Simon Osborn, som nå har manageransvaret i Margate sammen med Craig Holloway. Noe skuffende kunne Tomlinson fortelle at han imidlertid fortsatt var på ferie i Portugal.

Det så ikke ut til å plage hjemmelaget, som tok kontrollen fra start. De skapte raskt flere sjanser, og kunne allerede vært i ledelsen da en ball ut i returrommet ble løftet inn igjen i feltet av en god Matt Bodkin og tilsynelatende ble stoppet av armen til Rams-forsvarer Dean Hill. Dommeren pekte på straffemerket, og angriper Zac Attwood steg frem. Han sendte ballen rolig i mål nede i venstre hjørnet bak bortekeeper Daren Hawkes. Klokka viste sju minutter og det sto fortjent 1-0. Det virket innledningsvis som om gjestene fra Isthmians Division One South ikke hang helt med, og vertene fra nivået over styrte det aller meste. Ryan Dolby var meget god, og allerede et par minutter etter scoringen var det han som skapte sjansen da Charles Ademenos heading over keeper ble reddet på streken.

Da vi passerte halvspilt omgang begynte imidlertid Ramsgate omsider å våkne, og avsluttet omgangen langt bedre. James Everitt hadde muligheten til å utligne, men han har nok grunn til å være skuffet over sin avslutning like utenfor. Og rett før pause kunne tidligere Margate-spiss Ian Pulman straffet gamle lagkamerater, men hans avslutning forandret retning og snek seg like utenfor stolpen til hjemmekeeper (og spillende manager) Craig Holloway.

Pause-pinten kunne dermed inntas med hjemmelaget i ledelsen, og inne i baren ble jeg raskt oppsøkt av Mr. Tomlinson som hadde huket tak i klubbens fotgraf. Det var vanskelig å si nei da han overtalte meg til å la meg fotografere i en noe tvilsom positur til bruk på klubbens hjemmesider (men som i ettertid også ble snappet opp av både lokalavisen og Isthmian League). Med den noe pinlige seansen unnagjort kunne Tomlinson fortelle at han var fornøyd med det han hadde sett i første omgang. Ramsgate var forrige sesong meget nære ved å ta seg til playoff, og en supporter jeg snakket med mente at dette ville være et mål denne sesongen.

The Gate kunne doblet ledelsen etter kun et par minutter av andre omgang, men Scott Kinch headet skuddet/innlegget fra Elliot Cox like over tverrliggeren. Ti minutter ut i omgangen trodde Ian Pulman han hadde utlignet mot gamle venner da han sendte ballen i nettet, men linjemannen hadde hevet flagget for offside. Sekunder senere ropte Warren Schultz og Ramsgate på straffe, men dommeren vinket spillet videre. Det ble etter hvert noe oppstykket med en rekke bytter, og en av disse så Holloway bytte ut seg selv for å gi plass til den unge keeperen Daniel O’Neill. Av innbytterne var det imidlertid Margates kypriotiske prøvespiller Jack Sammoutis som utmerket seg. Med snaue fem minutter igjen fyrte han av et skudd som fant veien til nettmaskene, og 2-0. Kort etter viste han akselerasjon ved å på flott viss rykke fra forsvarerne og storme inn i feltet, men hans avslutning gikk hårfint utenfor stolpen. En situasjon førte til tilløp til håndgemeng og heftige diskusjoner idet kampen gikk over på overtid, men da dommeren blåste av hadde Margate sikret seg et godt utgangspunkt foran returen i Ramsgate.

Alt i alt var 2-0 et greit resultat foran 402 tilskuere, etter at Margate tidlig var overlegne, mens Ramsgate reiste seg etter hvert. Nå lever jo ofte lokaloppgjør sine egne liv, så hjemmefolket ville ikke ta noen ting for gitt før returkampen. En siste pint ble inntatt mens jeg samtalte med forskjellige aktører. Bortefolket satt snart kursen hjemover, og jeg takket etter hvert Mr. Tomlinson og de andre for meg og ønsket lykke til med sesongen, før jeg tok beina fatt på returen til Happy Dolphin for å få noen timer på øyet.

PS! Returkampen på Southwood Stadium i Ramsgate endte 2-2, og Margate vant dermed Thanet Challenge Cup med 4-2 sammenlagt.



English ground # 117:
Margate v Ramsgate  2-0 (1-0)
Thanet Challenge Cup
Hartsdown Park, 26 July 2013
1-0 Zac Attwood (7)
2-0 Jack Sammoutis (86)
Att: 402
Admission: £7
Programme: £2

Next game: 27.07.2013: Aveley v Dulwich Hamlet
Previous game: 25.07.2013: Dunstable Town v Luton Town XI

More pics 



Torsdag 25.07.2013: Dunstable Town v Luton Town XI

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Etter en full english breakfast på puben Moon Under Water vis-à-vis Britannia Hotel, gikk jeg den korte veien til Wolverhampton jernbanestasjon og tok den korte togturen til Stafford, hvor jeg byttet til toget mot London Euston. Jeg valgte å spasere den korte strekningen fra Euston til St. Pancras, men med glødelampa som varmet på himmelen var det en svett opplevelse slepende på en bag. Jeg fant frem til riktig plattform, og snart kom toget mot Bedford som skulle frakte meg til Luton. Vel fremme i Luton så jeg sporenstreks at det var blitt betydelige forandringer på byens jernbanestasjon om området rundt siden min siste visitt. Det som tidligere var en utgang mot sentrum via fotovergang til sidegata Bute Street, har nå blitt en voldsom og helt åpen plass der det er lagt til rette for busstrafikk på utsiden. Jeg dreide til høyre ut av stasjonen og gikk de få meterne ned den foreløpig ubenyttede Station Road, og fikk kjapt sjekket inn på Comfort Hotel.

Etter å ha slappet av litt på hotellet tok jeg igjen beina fatt og beveget meg utover mot Dunstable Road. Snart svingte jeg opp foran Kenilworth Road, hjemmebanen til Luton Town. Jeg tok en omhyggelig runde rundt banen, slik jeg ikke fikk mulighet til ved mitt besøk våren 2010, og det er helt vanvittig å se hvor inneklemt anlegget faktisk er! Etter å ha brukt en halvtimes tid på å kjempe meg gjennom horder av burkaer og den slags i Bury Park-området, returnerte jeg til Luton sentrum og inntok en pubmiddag på The White House.

Rett utenfor denne puben sto jeg etter hvert og ventet på buss X31 som skulle ta meg til Dunstable, og sjåføren lovet å si fra når jeg skulle av. Dunstable er jo ikke lagt fra Luton, og de to har jo delvis vokst sammen, men bussen brukte likevel godt over halvtimen på melkeruten før sjåføren gå tegn til at vi nærmet oss mitt stoppested. Rett ved holdeplassen lå puben og restauranten The Bird in Hand, og jeg tok en rast der for å kjøle meg ned med en j2o før dagens første pint ble bestilt.

Men en snau time til kampstart svingte jeg inn Creasey Park Drive som fører til Dunstable Towns hjemmebane. Jeg hadde vært noe spent på hva som ville møte meg, og etter å ha betalt mine £10 i inngang kunne jeg konstatere at det er en komplett forvandling som har foregått. Creasey Park slik jeg kjente den fra bilder var totalt ugjenkjennelig, der den var forvandlet til et moderne og funksjonelt anlegg (men akk så kjedelig og blottet for karakter). Hovedbygningen på den ene langsiden huser fine fasiliteter, men klubbhusets bar kunne da virkelig vært større! Det fantes ikke sitteplasser, men på siden var det bord og benker. Og i bakkant hadde klubben et eget større barlokale som virket å være forbeholdt sponsorer, VIP-gjester og de to lagenes personell. På motsatt langside står en liten moderne sittetribune av den prefabrikerte typen, mens en enda mindre variant står på nærmeste kortside. På bortre kortside er det kun en gressvoll, men hele anlegget er gjerdet inn. Klubben deler for øvrig Creasey Park med AFC Dunstable.

På utsiden av baren kom jeg i prat med en dresskledd og piperøykende herre som viste seg å være club secretary Paul Harris. Han fortalte at rivaliseringen mellom de to Dunstable-klubbene ikke var all verden, da Town var mer opptatt av noe større fisker i regionen, slik som Hitchin Town, St Albans City og til og med Stevenage. I tillegg mente han det ikke var tilfelle, slik jeg trodde, at mange Dunstable-fans også holder med Luton Town. Mange ser visstnok i stedet på de som en rival. I sin bok «Home of non-league football» fra 2002 sier forfatter Peter Miles følgende om Creasey Park: «The ugly barn-like grandstand is in complete disrepair, with every pane of glass in the glazed stand ends being broken and the roof having numerous gaping holes. Creasey Park is one of the few ground that would definitely benefit from knocking down the existing stand and replacing it with a shiny new modern structure». Mr. Harris kunne fortelle at de lokale myndigheter (som nå eier anlegget) har spyttet inn £3 millioner av de rundt rundt £3,5 millionene det har kostet, og han virket svært tilfreds med resultatet. Den eneste som irriterte ham var plasseringen av laglederbenkene, som de mot hans og andres råd har plassert noe merkelig med den følge at de sperrer for utsikten fra ståplassene foran langsiden ved klubbhuset.

Med Luton Towns tette kampliste i denne perioden, var det ingen overraskelse at Luton ankom med en blanding av unggutter, reserver, og til og med et par prøvespillere. Mr. Harris var noe tvilende til hva hjemmelaget ville få ut av det, og mente de muligens kunne hatt bedre nytte av en kamp mot et toppet Hitchin eller St Albans. Han beklaget at det (for tredje kveld på rad for meg) ikke var noe kampprogram for dagen, og forklarte det med at trykkeriet var i ferd med å bytte utstyr, og kun ville kunne tilby program i svart/hvitt – noe han mente ikke var anledningen verdig. Bedre enn ingenting spør du meg, men det får så være..

Dunstable Town hadde noen dager i forveien knust Isthmian North-laget Ware 6-0 (nok et signal om at de blir å regne med), og tok en form for kontroll etter en nølende start på kampen. Mr. Harris var raskt ute med å kommentere at Lutons meget mørke blå drakter gikk i ett med dommerens svarte, uten at noen syntes å reagere på dette ute på banen. Det var uansett vertene som skapte det meste som kom av sjanser, og Adam Watkins fyrte av et skudd som suste over tverrliggeren. Vi hadde såvidt passert halvspilt omgang da Watkins sendte i vei et frispark som spissen Lee Roache headet tilbake til makker Matt Nolan, som umarkert og fra kort hold kunne heade inn 1-0 bak Lutons nye keeper Eliot Justham. Luton begynte å yppe seg da klokka tikket mot pause, men hjemmeforsvaret virket vel organisert og hadde god kontroll på gjestenes offensive trekløver bestående av Jake Wooley, Moses Ashikodi og Zane Banton.

Dunstable Town var jo totalt suverene i sin ferd mot tittelen i forrige sesongs Spartan South Midlands League, der de gikk ubeseiret gjennom seriespillet samtidig som de sikret seg The Treble med triumfer også i Spartan South Midlands League Challenge Trophy og Bedfordshire Premier Cup. Jeg har en stund gitt uttrykk for at de sammen med Darlington 1883 er nykommerne jeg tror vil ha mest å fare med på step 4 kommende sesong. Med forfriskninger fra baren kunne jeg i pausen høre Mr. Harris’ syn på saken, og på spørsmål om ambisjoner for sesongen smattet han på snadda og sendte meg et megetsigende blikk før han rett og slett uttalte: «Very high». Min påstand er at de garantert vil kunne kjempe om tittelen i Southern League Division One Central, men det virket på meg som om klubben også har enda større ambisjoner enn som så. Klubbnavnet Dunstable Town er jo ikke ukjent med ambisjoner, og en tidligere versjon av klubben ble jo kjent for med voldsomme lønninger å tiltrekke seg aldrende stjerner som George Best, Jeff Astle og Tony Currie før den gikk under. Dunstable Town var også klubben der Reading kjøpte stjernespissen Kerry Dixon fra, så det er nok av kjente navn som har trådt gressmatta her.

Det viste seg å være 654 tilskuere, og en del av disse hadde tatt den korte veien fra Luton. Og det var nok flere enn Lutons keeper som ble tatt på senga da hjemmelaget rett fra avspark fosset i angrep, og Lee Roache sendte i vei et skudd fra skrått hold. En passiv keeper Justham gikk stille og rolig for å kontrollere ballen utenfor bortre stolpe, men fikk nok et lite sjokk da den smalt i stolpen bak ham. En forsvarer fikk klarert, og kanskje var dette en vekker for The Hatters. Snart tok nemlig Luton over mer, spesielt etter at Ashikodi ble erstattet av en meget frisk Alex Wall. Han skapte umiddelbart mer problemer for vertenes forsvar, og fikk en gyllen mulighet til å utligne da han driblet vekk to forsvarere. Hans lobb over keeper Jamie Head gikk imidlertid hårfint utenfor stolpen.

Kampen sto og vippet, og mens Luton (ofte med Wall involvert) flere ganger var farlig frempå var ikke vertene ufarlige. Og etter 73 minutter vant Nathan Frater en hodeduell inne i feltet til Luton. Ballen ble dempet av Lee Roache som satt den i mål over Lutons keeper. Dermed 2-0, og ikke ufortjent at Roache var målscorer, da han var et stadig uromoment. Han hadde da også scoret hat-trick i den nevnte kampen mot Ware noen dager tidligere. Luton presset voldsomt mot slutten, og hadde fortjent en redusering. Men keeper Jamie Head leverte to feberredninger på avslutninger fra kaptein Matt Robinson og den nye signeringen Jim Stevenson. Dermed endte det med 2-0 seier til Dunstable Town, som skal bli morsomme å følge ved sesongstart.

For høflighets skyld tok jeg en siste pint før jeg takket for meg og ønsket Paul Harris lykke til kommende sesong. For øvrig klarte han inkludere min visitt i sin kamprapport. Etter å ha ventet en stund på Houghton Road kom omsider buss nummer 7 som bragte meg tilbake til Luton. Området foran jernbanestasjonen er tilsynelatende ennå ikke åpnet for busstrafikk, så jeg gikk av nederst i Hatters Way – ikke langt fra Kenilworth Road – og spaserte det snaue kvarteret tilbake til hotellet.

English ground # 116:
Dunstable Town v Luton Town XI 2-0 (1-0)
Pre-season friendly
Creasey Park, 25 July 2013
1-0 Matt Nolan (24)
2-0 Lee Roache (73)
Att: 654
Admission: £10
Programme: None

Next game: 26.07.2013: Margate v Ramsgate
Previous game: 24.07.2013: Bilston Town v Boldmere St Michaels

More pics 

Onsdag 24.07.2013: Bilston Town v Boldmere St Michaels

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Min vertinne hadde tatt formiddagen fri, og det planlagte 10.00-toget ble byttet ut med avgangen en time senere. Nok en gang var det bare såvidt jeg rakk toget, og drosjekusken viste meg noe overraskende tillit ved å gi meg hele hans filtpose med penger slik at jeg kunne veksle selv på veien. Cambridge er forresten en av byene som virker ha så godt som utelukkende anglosaksiske taxisjåfører, noe som ikke er hverdagskost rundt om på øya. Vel, snart satt jeg på toget til Birmingham New Street – en linje jeg tidligere har undret meg over bruker så lang tid. Toget kommer vel fra Stansted, og går via Peterborough og Stamford, helt opp til Leicester og Nuneaton før det vender sørvestover mot The Second City. Derfor bruker det hele 2 timer og 38 minutter fra Cambridge – ikke mange minuttene kortere enn hva det tar å reise ned til London Kings Cross og bytte til tog fra London Euston til Birmingham. Jeg hadde i hvert fall Non League Paper å begrave nesa i, og etter hvert kunne jeg bytte til tog fra Birmingham New Street til Wolverhampton.

Den glødende kula på himmelen gjorde seg igjen gjeldende da jeg hoppet av i Lady Wulfruns hjemby. Britannia Hotel lå ideelt plassert et par minutters gange fra stasjonen, og med sentrum på dørstokken. Da jeg ikke hadde spist siden kvelden før, valgte jeg å ta en liten matbit på puben Moon Under Water tvers overfor hotellet. Deretter tok jeg beina fatt og orienterte meg frem nordover til Molineux Stadium. Jeg beveget meg langsomt rundt det overveldende anlegget mens jeg knipset bilder. Til tross for min aversjon mot moderne anlegg og den moderne toppfotballen, må det sies at jeg synes deler av Molineux tok seg ok ut fra utsiden. Dessverre vet jeg at innsiden ikke ville begeistret. Man får inntrykk av at det er en historisk storklubb som spiller der, og ikke en tredjedivisjonsklubb (for å bruke et gammelt og langt mer logisk begrep) slik Wolves nå er. Jeg tok farvel med statuene av Billy Wright og Stan Cullis og beveget meg igjen tilbake mot sentrum. Etter en rast og dusj på hotellet var jeg igjen på farten, men ikke før jeg hadde inntatt en noe tidlig pubmiddag i form av en mixed grill.

Denne dagen var den som hadde voldt meg mest hodebry under planleggingen. Den opprinnelige planen hadde vært å se Great Yarmouth Town v Wroxham, men få dager etter jeg blinket ut denne, ble den avlyst. Valget falt deretter på Kent-oppgjøret Whitstable Town v Dover Athletic, men snart ble også denne flyttet til dagen før. Jeg ble stående med en bindende hotellreservasjon i Gillingham, mens jeg sonderte alternativer i nærheten. Da jeg kom over kampen Bilston Town v Boldmere St Michaels ble jeg imidlertid raskt fristet til å la hotellbooking være hotellbooking og anse de £32 som tapt for i stedet å reise til Wolverhamptons sørøstlige utkant. Jeg hadde nemlig kort tid i forveien lest meg opp litt på Bilston Town og deres spennende historie, og jeg falt omsider ned på dette som valg av destinasjon.

Min Wolves-kompis Phil hadde meldt interesse for å være med, men hadde kun få timer tidligere kommet hjem fra Chesterfield og orket ikke likevel. Han advarte imidlertid om at Bilston er et svært dårlig område der jeg kunne risikere å bli både knivstukket, ranet, øksedrept og det som verre var. Det skal dog mer til for å skremme meg fra å gå på kamp, og derfor gikk jeg rett før klokka 18 den korte veien ned til Metro-holdeplassen Wolverhampton St. George’s, som er det nordvestlige startpunkt for trikkene til Birmingham Snow Hill. Jeg betalte £4,20 for en returbillett, og gikk etter snaue ti minutter av på Bilston Central.

Selv med utprintet kart måtte det et minutts tankevirksomhet til før jeg forstå hvilken vei jeg skulle, og da jeg først langet ut i riktig retning var det en enkel sak å finne frem langs gangstiene som førte inn i Queen Street. Snart så jeg klubbens stadion, som man raskt forstår ikke er noe vanlig step 7-anlegg. Hovedtribunen ut mot veien bar klubbens navn i store bokstaver, og denne tribunen huser nok alene flere tilskuere enn de fleste klubber på step 7 kan drømme om å ha på sine kamper. ‘The Steelman Bar’ var imidlertid stengt, men nederst på denne langsiden var det flere biler som kjørte inn en port. Klokka var nesten halv sju da jeg gikk gjennom denne åpne porten og så at det var spillere som parkerte bak det ene målet.

Klubbens stadion bærer også navnet Queen Street, og er nokså spesielt. Stort sett det som er av fasiliteter er på langsiden med den nevnte hovedtribunen, som også inneholder klubbens bar, kontorer, garderober etc. På den motsatte langsiden ruver en meget original struktur over anleggets murer. Grunnet den meget travle hovedveien Black Country Route som går rett på utsiden, har man satt opp en rekke meget spesielle barrikader/gjerder (i mangel av et bedre ord) i klubbens oransje farge, og disse går i ett og svinger rundt for å dekke også deler av kortsidene.

Etter en runde for å fotografere litt kom jeg i snakk med en kar som var til stede for å se sin sønn spille høyreback for Boldmere St Michaels, som hører hjemme i Sutton Coldfield-området. Han hadde tatt turen fra Tamworth, der han nå bodde, men viste seg være Birmingham City-supporter som delte min frustrasjon over den moderne fotballen, og nå heller fulgte sønnens lag. Ved siden av sto en kar i samme kategori, en lokal Bilston-kar (og Aston Villa-supporter) som nå stort sett nøyde seg med å følge Bilston Town. Han hadde fulgt klubben siden barnsben av, og var en meget interessant samtalepartner denne kvelden, der han gladelig fortalte om klubben og området generelt. Bilston-området har en fortid som viktig senter for stålindustri (derav klubbens kallenavn ‘The Steelmen’), men det var etter denne industriens nedgang at det gikk nedover med lokalområdet. Samtidig gikk det etter hvert nedover også med klubben, som tidligere var en lokal non-league-storhet med fortid i Southern League.

Jeg hadde merket meg at klubben endte forrige sesong på 2. plass (etter AFC Smethwick) i West Midlands (Regional) League Division One – som er tilsvarende non-leagues step 7. Imidlertid virket det på nettet være noe uenighet om klubben i 2013/14-sesongen ville spille i ligaens Division One eller Premier Division. Dette hadde ifølge min sidemann bakgrunn i at man på en eller annen måte ikke oppfylte ligaens krav. Om dette var stadionmessig er det for meg en gåte, for jeg har selv besøkt anlegg på både step 6, step 5, og step 4 som ikke er bedre enn dette! Den eneste klubben jeg har besøkt i denne aktuelle ligaens Premier Division er Lye Town, og jeg kan på ingen måte se at den skulle være noe bedre rustet, der de i tillegg deler den ene langsiden med cricketbanen ved siden av, og sidelinjen rett og slett markeres med et tau! I tillegg nevnte vedkommende en rekke andre anlegg i divisjonen som han mente var langt simplere enn Lye Towns Stourbridge Road. Og når man vet at Guildford City også fikk godkjent sitt forferdelige anlegg for spill på step 4, kan man begynne å lure. Min sidemann mente at personer høyt oppe i West Midlands FA rett og slett har et horn i siden til Bilston Town.

Klokka var passert 19 med nesten ti minutter da baren endelig åpnet, og etter å ha tatt rede på at det heller ikke i kveld ville bli avkrevd inngangspenger, kunne dagens første Strongbow inntas. En representant for klubbledelsen bekreftet det min sidemann hadde fortalt, og fortalte at en anke ville bli behandlet av FA på fredagen (altså to dager etter min visitt). Han sa jeg gjerne måtte ringe formannen på kveldstid etter min hjemkomst for å forhøre meg om utfallet. Jeg fikk tak i en pin til min samling, før min samtalepartner fra tidligere avslørte at hans kone var programansvarlig, og muligens ville gjøre et intervju med meg for neste program (heldigvis ble ikke dette noe av)! Hun beklaget at det ikke var noe program i dag, men låste opp et skap fullt av gamle programmer og sa jeg gjerne måtte ta et par. Ikke før hadde jeg valgt ut et program fra 2003/04-sesongen, før en annen representant fra ledelsen kom ilende med to programmer fra fjorårssesongen som han hadde klart å grave frem til meg.

Vi tok oppstilling utenfor baren for å se kampen sparkes i gang, og uten hverken lagoppstillinger eller det minste snev av kamprapporter i ettertid er det vanskelig å gjengi det som utspilte seg på Queen Street denne kvelden. Men allerede etter et par minutter tenkte jeg å benytte anledningen til å fylle på med en ny Strongbow før kampen satt seg. «You just missed a goal, mate» fortalte min samtalepartner da jeg kom ut. Vantro måtte jeg konstatere at gjestene hadde tatt ledelsen etter kun noen minutters spill. Jeg la raskt merke til hjemmelagets keeper Sam Astley, som utmerket seg med en veldig størrelse og voksent magemål. Han var omtrent på størrelse med undertegnede, og så ut til å ha tilbragt mye tid på både pub og gatekjøkken, uten at det syntes være noen hindring for ham. Min sidemann fortalte at han var på tampen av sin karriere, og har vært en god keeper for klubben.

Det ble aldri noen god kamp på Queen Street, og hjemmelaget viste til tider et hårreisende forsvarsspill, med stadige tilfeller av total mangel på markering. Slikt straffer seg, og Boldmere St Michaels gikk snart opp i en tremålsledelse. Kanskje var det nivåforskjellen (gjestene spiller på step 5 i Midland Football Alliance), men Bilston Town hadde ikke all verden å by på, bortsett fra to avslutninger som gikk like utenfor. Men så skal det også sies at flere av deres spillere ikke var til stede. Det samme var tilfelle med sønnen til min sidemann, som ringte for å si at han var på vei etter å nettopp ha kommet hjem etter ferie i Syden. Jeg fikk anslått at halvparten av spillerne jeg så på banen ikke ville være i noen startellever for bortelaget når sesongen startet. Pause-pinten ble inntatt på stillingen 0-3, og det kunne faktisk vært ett eller to til om det ikke hadde vært for gode redninger fra keeper Astley.

På spørsmål om hjemmelagets ambisjoner kommende sesong, var svaret ikke overraskende at det selvsagt kom helt an på hvilken divisjon de ville bli å finne i. Men om anken ble avslått ville de gå for divisjonstittel, mens de i motsatt fall håpet å i første omgang etablere seg i Premier Division. Jeg anslo dagens tilskuertall til å ligge et sted mellom 80 og 100, og ble fortalt at de normalt trekker mellom 100 og 200 avhengig av motstander. Jeg mener han sa at forrige sesongs snitt hadde vært 140 eller 150; slett ikke verst for step 7!

I andre omgang virket det som om gjestene tok foten av gasspedalen noe; eller kanskje var det vertene som hadde hevet seg og hadde bedre kontroll defensivt. En rekke bytter førte til stadige pauser i spillet, og kampen bar preg av dette. Bilston hadde et par gode muligheter, og en av spissene skjøt i stolpen, mens en corner førte til heading som gikk over via tverrliggeren. Boldmere St Michaels fikk så straffe, men keeper Astley viste at han faktisk har reflekser. Han var raskt nede så lang han var og leverte en glimrende redning ved å få slått ballen utenfor. Det hele ebbet ut med 0-3, og etter en pint i baren tok jeg farvel med min lokale samtalepartner for kvelden da han trakk seg tilbake med sin kone. Selv tok jeg en siste pint for høflighets skyld, og på en kveld der fotballen nok ikke var den mest imponerende, imponerte i hvert fall Bilston Town med sin gjestfrihet. Jeg forlot Queen Street rett før klokka slo elleve, og måtte ikke vente mange minuttene før metroen kom og fraktet meg tilbake til Wolverhampton.

PS! Et par dager etter min hjemkomst ringte jeg klubbformann Graham Hodson, som kunne fortelle at deres anke hadde ført frem. Dermed vil Bilston Town bli å finne i West Midlands (Regional) League Premier Division i 2013/14-sesongen.





English ground # 115:
Bilston Town v Boldmere St Michaels  0-3 (0-3)
Pre-season friendly
Queen Street, 24 July 2013
0-1
0-2
0-3
Att: ??
Admission: Free entry
Programme: None





Next game: 25.07.2013: Dunstable Town v Luton Town XI
Previous game: 23.07.2013: March Town United v Soham Town Rangers XI

More pics 



Tirsdag 23.07.2013: March Town United v Soham Town Rangers XI

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Solen hadde stort sett gått i dekning denne morgenen, men med rundt 30 grader var det klart at «hetebølgen» ikke ville gi seg. Regn, lyn og torden var varslet over deler av Sør-England, men det merket jeg foreløpig ingenting til annet enn at det var voldsomt trykkende. Etter en utmerket full english breakfast på et spiseri vis-à-vis jernbanestasjonen i Bath, satt jeg snart på toget tilbake mot London. ‘Cambridge Express’-toget mot Kings Lynn bragte meg fra Kings Cross til Cambridge, der det i følge en taxisjåfør hadde vært voldsomme regnbyger (med heftig lyn og torden) denne morgenen. Det eneste jeg hadde sett til det var et par minutters heftig skur rett etter at toget passerte Royston, men jeg så i Cambridge spor i form av antydninger til dammer her og der.

Jeg skulle overnatte hos et kvinnelig bekjentskap, så den nevnte taxisjåføren ble beordret i retning av hennes arbeidsplass, hvor jeg plukket opp hennes reservenøkkel. Mens jeg var inne på Primark hadde det begynt å regne, og jeg ble stadig våtere der jeg måtte spasere gjennom en av parkene og inn i sentrum for å få tak i ny drosjebil. En halvtimes tid etter at jeg hadde låst meg inn og hengt opp jakka til tørk, hadde dog regnet igjen gitt seg.

Via tekstmeldinger hadde jeg kontakt med en kompis som skulle komme over for å se Cambridge City v AFC Hornchurch på Citys nye «hjem» ved anlegget til Histon. Han kunne fortelle at han tross forsinkelser snart var på vei, og jeg la i vei til fots de drøye 20 minuttene ned til «triangelet» ved Milton Road/Chesterton Road. Der entret jeg The Portland Arms, hvor de hadde tatt noen timers pause i matserveringen fra kjøkkenet, men bød i hvert fall på hjemmelaget pizza som falt i smak.

Jeg hadde ikke før gjort meg ferdig med pizzaen og bestilt en ny pint Strongbow før Joachim (kjent som mikemodano på VGDs “øvrig britisk”-forum) kom inn døra. Det ble et hyggelig gjensyn, og praten gikk ikke overraskende rundt forskjellige non-league- og stadion-temaer. Det ble drøye to timers sosialisering før vi bestilte taxi til Cambridge stasjon. Mens Joachim forsvant for å ta bussen mot Histon, hastet jeg inn på stasjonen idet 18.00-toget mitt rullet inn på perrongen. Mynt som forsvant nedover buksebeinet og rullet klirrende utover perrongen gjorde meg oppmerksom på at jeg hadde fått hull i bukselommen. Jeg fikk raskt feid sammen de største og kastet meg på toget nordover.

Turen gikk nordover i det såkalte Fenlands, som både er flatt og lavtliggende (Storbritannias laveste punkt på -4 meter befinner seg her). Derfor hadde både jeg og Joachim vært noe usikre med tanke på om områdets ofte dårlige drenering ville kunne sette kjepper i hjulene for våre kamper for dagen. Snart hoppet jeg av toget i den lille markedsbyen March, mellom Ely og Peterborough, og langet ut mot min destinasjon langs Robingoodfellows Lane. Da jeg svingte inn i sistnevnte gate, gikk det ikke lenge før jeg skimtet grunnen til at jeg denne dagen hadde valgt March Town United som destinasjon: nemlig klubbens fantastisk flotte gamle Grandstand i tre.

Det var ingen synlig aktivitet å se fra utsiden, men jeg entret anlegget via en åpen port lenger nede, og ble raskt beroliget med at kampen overhodet ikke var i fare. Det var en snau time til kampstart, og spillerne var i ferd med å innta matta for å varme opp. Jeg tok kontakt med en person som åpenbart var en representant for klubbledelsen, og gjorde ham oppmerksom på at jeg slett ikke hadde betalt, og jeg fikk til svar at det ikke ville bli avkrevd inngangspenger for kveldens kamp. Ikke overraskende var det heller ikke noe kampprogram for aftenens kamp. På spørsmål om det fantes noen bar, fikk jeg dessverre negativt svar, så jeg fordrev tiden med å ta en runde for å knipse noen bilder – ikke minst av den flotte gamle hovedtribunen.

Denne kunne vi tidligere i sommer lese var i umiddelbar fare for å bli jevnet med jorden og erstattet allerede før sesongstart, og jeg hadde mailet klubben med forespørsel om jeg ville være tidsnok. Denne henvendelsen fikk jeg imidlertid aldri svar på, men jeg fikk raskt inntrykk av at den ikke er i fare med det aller, aller første. Jeg gikk en tur opp på tribunen for å ta noen bilder, og som man ser av bildene er den absolutt flott å se på, men med hele 12 søyler og sitt lave tak er den langt mindre flott å se ut av. Resten av anlegget har ikke all verdens med fasiliteter, skjønt en vaklevoren kunstruksjon gir tak over hodet til de som velger stå på deler av bortre langside.

En prat med formannen bekreftet at anlegget ikke hadde noen bar eller klubbhus (en av dørene bak på tretribunen var imidlertid merket board room). Den nærmeste baren lå på nabotomten – «them bastards over there» nærmest hveste formannen mens han pekte over til GER Sports & Social Club. Sarkastisk opplyste han at de tross navnet ikke driver noen som helst form for sportslige aktiviteter, men at det er de som eier hjemmebanen The GER Sports Ground (navn for øvrig etter Great Eastern Railways). Han fortsatte med å fortelle at de nettopp hadde vært involvert i en rettssak mot sine naboer, og vunnet denne. Omstendighetene rundt dette virket imidlertid noe kompliserte, og han var vel heller ikke voldsomt snakkesalig.

Jeg penset derfor heller samtalen over på den flotte tribunen som han med stolthet hevdet var den nest eldste Grandstand i tre. Jeg uttrykte forvirring over hvorfor lokale medier få uker tidligere hadde oppslag som fortalte om snarlig riving. «That’s what them bastards think» sa han, og nikket igjen mot naboene. Han fulgte opp med å fortelle at en byggetillatelse har blitt gitt med krav om at dette skjer innen fem år, men han hevdet de ikke har hastverk, og at det nok fortsatt kan gå et par år. Han mente å forstå hvorfor jeg mente det ville være utrolig synd å se denne tribunen forsvinne til fordel for en anonym nymotens variant, men hevdet vedlikeholdet var så dyrt og tidkrevende at det rett og slett var noe de måtte gjøre.

Da det begynte å duskregne en kort periode, valgte jeg for en gangs skyld å sette meg ned på hovedtribunen for å se kampen bli sparket i gang. Kveldens kamp var en grevskapsduell mellom March Town United og grevskapskollega Soham Town Rangers som hadde sendt sitt reservelag. Vertene spiller til daglig i Eastern Counties League Division One (non-leagues step 6), mens reservene til Soham Town Rangers spiller i Cambridgeshire County League Premier Division (step 7). Likevel var det gjestene som tok kommandoen fra start, og stadig spilte seg frem til farligheter.

Med total mangel på både lagoppstillinger og fyldige kamprapporter i etterkant, kan jeg ikke annet enn å fortelle at vertene viste frem ekstremt slett og tafatt spill – ikke minst i forsvar. Det var derfor ikke ufortjent at det snart sto 0-2 i protokollen, etter mål av Adam Clements og Matt Simpson. Hjemmelagets kaptein Max Mattless reduserte, men Charlie Bowditch gjenopprettet raskt gjestenes tomålsledelse. 1-3 til pause var egentlig greit.

I pausen fikk jeg tak i en pin til min samling, før jeg slo av en liten prat med formannen om statusen. Han var selvsagt langt fra tilfreds med førsteomgangen, og hevdet rett ut at han regnet med å ville slite voldsomt den kommende sesongen, der han spådde en plass blant de tre nederste på tabellen. På spørsmål om han var urolig for nedrykk til Cambridgeshire County League ga han inntrykk av at det ikke var noe automatikk i dette(?), men at det selvsagt kunne være en mulighet.

Dermed sporet samtalen av og dreide seg plutselig om Cambridge University Press, som til tross for å være forrige sesongs vinner av Eastern Counties Division One, nå må ta turen ned i nettopp Cambridgeshire County League i stedet for å rykke opp. Dette har vel bakgrunn i at deres banedeling med Histon opphørte da Cambridge City kom med en fetere leie enn hva CUP betalte. Dermed måtte de returnere til sitt eget Cass Centre, som ikke tilfredsstiller kravene til Eastern Counties League. På spørsmål om hvem han så for seg kjempe i toppen av Eastern Counties League Division One, svarte han rett ut at det vil være totalt avhengig av hvem som plutselig bestemmer seg for å begynne å betale sine spillere (noe March Town United ikke gjør).

Etter at en representant for bortelaget hadde gitt meg en hjelpende hånd med å bekrefte målscorernes identiteter, startet andre omgang med hjemmelaget langt bedre med. Det ble imidlertid veldig oppstykket av etter hvert mange bytter, og The Hares klarte aldri å lage virkelig spenning i kampen. Det ble med noen sjanser begge veier, før dommeren blåste for full tid og 1-3 foran det jeg vil anslå var rundt 25-30 tilskuere.

En artig detalj som fikk kampen til å fremstå som temmelig hobbypreget, var det faktum at det ikke var noen linjemenn. Formannen forklarte at han ikke så det bryet verdt å spandere slike summer på linjemenn i det som bare var en treningskamp, og dermed var det de to lags spillere som vekslet på å innta rollen som linjemenn. Hvert lag hadde sin side, der spillerne stadig skiftet på dette innad i laget. Noe spesielt, og forhåpentligvis blir det en stund til jeg ser akkurat dette igjen.. Jeg hadde i det minste rukket å få med meg en fantastisk flott hovedtribune som strengt tatt burde vært fredet.

Med timesavganger tilbake til Cambridge hadde jeg planlagt å slå ihjel en drøy halvtimes tid i klubbens bar, men i mangel av en slik satt jeg raskt kursen tilbake mot stasjonen. Noe forsinket (angivelig grunnet problemer med systemet etter de mange lynnedslagene) kom omsider toget, og jeg hastet tilbake i taxi til min venninnes leilighet. Jeg hadde tidligere på dagen sett brosjyrer med «2 for 1»-tirsdagstilbud fra en lokal pizzasjappe, så jeg tok spanderbuksene på før vi tok kvelden.

English ground # 114:
March Town United v Soham Town Rangers XI  1-3 (1-3)
Pre-season friendly
GER Sports Ground, 23 July 2013
0-1 Adam Clements
0-2 Matt Simpson
1-2 Max Mattless
1-3 Charlie Bowditch
Att: ??
Admission: Free entry
Programme: None

Next game: 24.07.2013: Bilston Town v Boldmere St Michaels
Previous game: 22.07.2013: Bath City v Bristol City XI

More pics