Det var kun noen dager siden jeg hadde kommet hjem fra min utvidede påsketur til Storbritannia, men allerede verket jeg etter mer, selv om jeg på det tidspunktet vel mistenkte at sesongen i UK var over for min del. Samtidig var den norske sesongen i ferd med å starte også for de lavere divisjonene, og jeg har også denne sesongen lovet meg selv å se litt mer fotball også her hjemme. Derfor valgte jeg denne dagen å ta den ikke altfor lange turen til Langhus for å se serieåpning i 4. divisjon Oslo avdeling 3 mellom Langhus og Rustad.
Buss 510 fraktet meg helt til Vevelstad stasjon, der jeg hoppet av og spaserte de få minuttene opp til Langhus Idrettspark. Det er flere baner her, og fasiliteter for en rekke idretter, men jeg har en bror som jobber i Ski kommune, og som kunne fortelle meg at det faktisk er han som ofte har ansvar for å klippe gress etc der. Han kunne videre fortelle at hovedbanen nå har kunstgress, mens det ligger en annen kunstgressbane i bakkant av Langhushallen, samt en gressbane som nå ligger noe bortgjemt inne i et skogholt. Jeg husker Langhus som nokså koselig fra min barndom, da jeg hadde en grandtante som bodde der, men jeg hadde blitt fortalt at det ikke nødvendigvis alltid er tilfelle lenger.
De andre klubbene i avdelingen hadde begynt sesongen allerede kvelden før, mens Langhus og Rustad altså hadde sin premiere denne onsdagen. Kampen skulle spilles på en bane der alt som er av tilskuerfasiliteter er å finne på den ene langsiden, der man har benkerader i tre opp mot Langhushallen. Øverst her går en gangvei langs hallen, og det skulle etter hvert vise seg å være en håpløs oppgave å fastslå et tilskuertall da det stadig var store grupper av mennesker som gikk forbi eller stoppet opp for å kikke litt på sin vei til og fra trening inne i hallen – i tillegg til at flere satt seg til inne i kafeteriaen der man kan se ut gjennom vinduene.
Det var i perioder en nokså jevnspilt kamp, men jeg sto den første halvtimen med en følelse av at Rustad absolutt hadde et initiativ og virket skumlere når de kom fremover, og det var da heller ikke ufortjent da de tok ledelsen etter et drøyt kvarter. Målet kom etter et hjørnespark, og Rustad hadde flere sjanser til å øke, før Langhus kom mer inn i kampen og hadde en god periode det siste kvarteret før pause. Noen minutter før pause fikk de utligningen i form av et mål fra Petter Sundaker Nordberg, og helt på tampen av omgangen hadde hjemmelaget også en vanvittig 100%-sjanse som de på nesten utrolig vis klarte å skusle bort.
Dermed 1-1 til pause, og andre omgang ble klart tøffere og enda jevnere. Tidlig i omgangen ble Rustad redusert til ti mann da Øyvind Vintermyr fikk sitt andre gule kort. De klarte likevel å skape en del sjanser, og det var lite som vitnet om at det ikke lenger var 11 mot 11. Kampen sto og vippet, og de tikket mot et uavgjortresultat da jeg med få minutter igjen måtte begynne å tusle langsomt mot utgangen for å rekke bussen. Heldigvis rakk jeg å få med meg at Thomas Eliassen skjøt Rustad til seier et par minutter før full tid. 1-2, og Rustad kunne ta med seg alle tre poengene hjem til Oslo og Østensjø bydel, mens jeg satt meg på buss 510 tilbake til Drøbak.
Norwegian ground # 52: Langhus v Rustad 1-2 (1-1) 4. divisjon Oslo avd. 3 Langhus Idrettspark, 6 April 2016 0-1 Delshad Moradi (17) 1-1 Petter Sundaker Nordberg (43) 1-2 Thomas Eliassen (87) Att: 60 (h/c) Admission: Free
Heldigvis var formen nesten tilbake til normalen da jeg våknet, bortsett fra kennelhosten. Denne dagen skulle by på turens siste kamp, men før jeg forlot Sheffield og satt kursen mot West Midlands, startet jeg dagen med å forsyne meg av hotellets varme frokostbuffe. Deretter valgte jeg å unne meg en taxi til stasjonen, og resepsjonisten ringte inn bestillingen for meg. Den asiatiske noldusen kjørte først feil, og måtte ta en ekstra sløyfe for å komme seg tilbake til stasjonen, der han var i ferd med å kjøre av gårde med bagasjen min i bagasjerommet. Jeg fikk heldigvis stoppet ham i siste liten, og han bråbremset i full forfjamselse og unnskyldte seg voldsomt før han stakk av gårde. Jeg hadde ligget litt ekstra denne morgenen, og også slappet av litt på rommet etter frokost, for toget jeg hadde blinket meg ut gikk ikke før 11.54.
Toget hadde Plymouth som endelig destinasjon, men jeg skulle kun være med så langt som til Birmingham New Street, der jeg byttet til tog mot Wolverhamton som igjen var min base for dagen. Like før kvart på tre ankom jeg Wolverhampton, og kunne spasere den korte veien opp til Britannia Hotel, der jeg hadde betalt £38 for et dobbeltrom. Jeg fikk raskt sjekket inn, og satt meg snart ned med en j2o på puben Moon Under Water mens jeg planla en liten utflukt på veien til kveldens kamp i Walsall Wood. Jeg steg derfor igjen på buss nummer 89, betalte £4 for en dagsbillett for West Midlands, og ble i denne omgang med så langt som til Bloxwich, der jeg hadde planlagt å kikke litt på et fotballstadion som har huset en rekke klubber.
Bloxwich United er dessverre en saga blott, i likhet med andre tidligere Bloxwich-klubber, men The Old Red Lion Ground er i disse dager hjemmebane for Rostance Edwards FC, som spiller i Midland League Division Two. Fra bussholdeplassen spaserte jeg dit ned for å ta en kikk, men hadde nok ikke helt hellet med meg. Idet jeg ankom så jeg foran meg en kar som kom ut av anlegget, låste porten bak seg, satt seg i bilen sin og kjørte av gårde. Dermed måtte jeg nøye meg med en kikk gjennom porten, samt en rask kikk over muren på bortre kortside. Men mer om det kan finnes her, og jeg trasket snart tilbake mot bussholdeplassen ved Bloxwich Park. Skjønt, jeg hadde alt annet enn dårlig tid, og unnet meg en pitstop innom puben The Prince of Wales på veien dit. Snart satt jeg imidlertid på buss nummer 10, som skulle frakte meg den siste etappen.
Walsall Wood er en bosetning som ligger anslagsvis rundt 6 kilometer nordøst for Walsall – mellom Aldridge og Brownhills. Vi befinner oss altså i et område som tidligere har tilhørt Staffordshire, men som nå sorterer under grevskapet West Midlands. Allerede sent på 1700-tallet var mange av stedets innbyggere involvert i gruvedrift med utvinning av kalkstein, og dette skjøt fart da den store gruven Walsall Wood Colliery ble åpnet i 1864. Den stengte for øvrig etter hundre års drift. Walsall Wood har nå et innbyggertall på drøyt 13 000, og det var her jeg steg av med såpass god tid at jeg gikk for å finne et vannhull. De som dagen hadde ledd av navnet på mitt pub-valg da jeg gjestet The Cock Inn i Oughtibridge, må ha fått totalt anfall da jeg denne dagen valgte å innta en pint på…The Black Cock!!
Etter å ha sjekket inn på Facebook, gikk det ikke lang tid før kommentarene kom mens jeg nøt en pint, og noen suspekte personer ville sågar vite om ryktene om dens betydelige størrelse var sanne. Etter å ha tømt glasset, forlot jeg den sorte hane og trasket den korte veien mot Oak Park. Her hjemme har vi blant annet på Vestlandet noen veistrekninger der det ikke er uvanlig med så smale og svingete veier at man gjerne må tute før krappe svinger for å varsle sin ankomst. Her hadde man en variant i form av en liten bro som gikk over en kanal, og den var så smal at det kun akkurat var plass til én bil. Den var likevel hyppig brukt med masse trafikk, og da den i tillegg var utformet slik at man ikke så over toppen av den lille broen før man var nesten helt på toppen – ja, da måtte man tute for å varsle motgående trafikk om at man var i løypa.
Bilistene som tutet for harde livet ble gradvis distansert der jeg nærmet meg Oak Park fra ‘baksiden’, der det står en installasjon som er et minnesmerke over stedets historie med gruvedrift. Her er det også en annen helt spartansk fotballbane der det faktisk foregikk en kamp i øyeblikket, og der jeg dro kjensel på en kar som sto og betraktet det som skjedde ute på gress-sletta. Det var tidenes gjerrigknark, groundhopperen Howard, som hadde tatt turen fra Nottingham. Han kunne fortelle at kampen var en kamp i Lichfield & Walsall District League, som vel er i Sunday League-pyramiden. Han fortalte videre at de akkurat hadde startet, og at det var Anchor og Oak Park Rangers som spilte. Jeg ble stående og se på et kvarters tid, og ble faktisk litt imponert over nivået. Etter å ha sett ett mål til hvert lag (Anchor vant til slutt 4-1), valgte jeg å i stedet gå rundt for å betale meg inn på Oak Park.
Det er usikkert hvor lenge fotballklubben Walsall Wood har eksistert, men de tidligste sporene er fra 1915. Klubben ble uansett stiftet under det fantastiske navnet Walsall Wood Ebenezer Primitive Methodists, og hadde som man kanskje forstår en tilknytning til den lokale metodistkirken. I mellomkrigsårene ble klubben regnet for å være en av regionens beste non-league klubber, og i 1951 tok de plass i Worcestershire Combination (senere Midland Combination). De hadde da for lengst tatt dagens kortere navn, og de vant denne ligaen på første forsøk. I løpet av de neste åtte sesongene endte de deretter på andreplass ved hele fem anledninger. I 1982 slo de seg sammen med klubben Walsall Sportco og tok navnet Walsall Borough, men fire år senere tok man igjen Walsall Wood-navnet som man bruker i dag.
Etter en sesong nede i Staffordshire Senior League tidlig i 1990-årene, spilte de i West Midlands (Regional) League frem til 2007, da de igjen var å finne i Midland Combination. Ved å sikre seg ligatittelen i 2013, ble de den ligaens nest siste mester, og sikret seg opprykk til Midland Alliance. Disse to ligaene slo seg som kjent sammen for å stifte den nye Midland League i 2014, og Walsall Wood virket å ha etablert seg på øvre halvdel av ligaens Premier Division, selv om det kanskje skulle godt gjøres å kopiere fjorårets fjerdeplass. Det skal også nevnes at Walsall Wood gjorde seg bemerket i 2012/13-utgaven av FA Vase, da de tok seg helt til kvartfinalen, der det måtte omkamp til før de måtte gi tapt for hardt satsende Guernsey.
Jeg betalte inngangspengene på £6 pluss ytterligere £1 for et program, og entret et Oak Park som domineres av hovedtribunen som er hovedgrunnen til at dette en stund har vært en ønsket destinasjon for meg…og også grunnen til at jeg hadde forlenget turen med én dag etter at dagens kamp ble omberammet. Denne hovedtribunen står midt på bortre langside, og skal være en av kun to gjenværende tribuner av denne typen i England. Jeg kan dessverre ikke si akkurat hva som er så spesielt med den, men den er uansett et flott skue. Den har et fundament i murstein, og byr på sitteplasser i form av benkerader i tre. Bortsett fra dette er det kun såkalt hard standing og flere steder knapt nok det. På nærmeste langside finner man klubbhuset, der jeg etter fullført runde tittet innom for å unne meg en pint.
Jeg måtte nesten smake på klubbens egen real ale mens jeg kikket litt i programmet og konstaterte at Walsall Wood igjen var i ferd med å gjøre en god sesong. Dette var før kampen Alvechurch v Hereford omsider ble spilt, og på dette tidspunktet var det fortsatt stor spenning i tittelkampen, der Alvechurch hadde fem poengs luke ned til Hereford, men også to kamper mer spilt. Deretter fulgte Sporting Khalsa, Shepshed Dynamo og Heanor Town, før jeg fant Walsall Wood på sjette. Der hadde de fire poeng opp til Heanor, men også kun tre poeng ned til et Highgate United som hadde tre kamper til gode. Rocester var kveldens bortelag, og der de lå trygt plassert på 11. plass hadde de heng på først og fremst AFC Wulfrunians og Lye Town på plassene foran.
Min Birmingham-kompis Dean hadde vist interesse for å bli med på en av West Midlands-kampene på denne turen, og da han hadde andre planer da jeg besøkte Walsall Woods lokalrival Pelsall Villa tidligere på turen, var dette selvsagt siste sjanse. Mens jeg var i ferd med å bytte ut ølen med en ny pint cider, kom han sammen med sin sønn, og slo seg ned i den lille salongen jeg hadde okkupert. Det burde vel heller ikke vært noen stor overraskelse da jeg så groundhopperen Jack Warner komme inn. Jeg kunne fortelle at jeg hadde sikret meg klubbens siste pin, men jaggu hadde ikke fyren bak baren enda en, og Jack fikk i likhet med meg beskjed om at det var ‘den siste’. Et mer originalt innkjøp fra min side var en bok jeg så var til salgs i baren. ‘Who’s putting the nets up?’ er en beretning om en lokal veteran og hans engasjement i lokal ungdoms- og senere non-league fotball gjennom en mannsalder, og for £6 ble jeg innehaver av et eksemplar.
Det nærmet seg kampstart, og da vi gikk utenfor fikk vi også selskap av en kompis av Dean som bor lokalt og som åpenbart ser The Wood rett som det er. Vi var blant de 67 betalende tilskuerne som fikk se at vertene tok initiativet fra start, og Rocester-keeper Richard Froggatt måtte tidlig i sving med en glimrende redning. Både Lewis Taylor-Boyce og Joey Butlin hadde et par sjanser, men deres avslutninger ble enten reddet, blokkert eller gikk utenfor. Reddet ble også skuddet fra Corey Carruthers, og i stedet fikk vertene en i trynet da Rocester kontret inn kampens første mål drøyt halvveis ut i omgangen. Et Wood-frispark inn i feltet ble klarert, og Callum Riddell spilte en genialt pasning som utmanøvrerte hele det uoppmerksomme Wood-forsvaret og havnet hos Troy Carty. Han gjorde ingen feil, og mot spillets gang satt han inn 0-1.
Walsall Wood startet umiddelbart jakten på en utligning, men flott samspill mellom Harry Harris og Louis Harris endte kun i en corner, og kort etter skjøt Corey Carruthers like over. Rocester kunne økt ledelsen like for pause, men et frispark fra Liam Sowter gikk over, og da Liam Shaw løp gjennom Wood-forsvaret klarte han ikke å følge opp, men leverte en avslutning som gikk utenfor målet til Wood-keeper Adam Jenkins. Dermed kunne vi ta pause-pinten på stillingen 0-1, mens hjemmemanager Mark Swann manet sine disipler til fortsatt innsats. Det gjorde selvsagt også hans Rocester-motpart Mark Wilson, men det var vertene som startet andre omgang med å gå rett i angrep. Nesten rett fra avspark leverte The Wood et flott angrep som involverte Louis Harris og Ricardo Ricketts. Førstnevnte fikk igjen ballen og ble felt, slik at dommeren dømte frispark i farlig posisjon. Etter et lite avbrekk der en spiller fikk behandling, tok Joey Butlin tilløp og sendte frisparket rett i mål via stolpen. 1-1!
Harry Harris kunne fullført snuoperasjonen, men hans skudd gikk like over. På motsatt side ble en Rocester-corner headet på mål slik at Wood-keeper Jenkins måtte varte opp med en dobbelredning da han også måtte stoppe returen. Louis Harris sendte i vei to skudd som henholdsvis ble reddet og gikk over Rocester-målet, og det ble litt hawaii-takter der begge lag mot slutten forsøkte å finne et vinnermål. Helt på slutten var det også temmelig ampert, og et minutt eller to etter at dommeren blåste for full tid brøt det faktisk ut håndgemeng ute på banen. Dean & sønn hadde straks forlatt Oak Park sammen med sin kompis, men i klubbhuset fikk jeg høre at en hjemmespiller etter kampslutt hadde fått se det røde kortet etter å ha langet ut mot en medspiller(!). Dette fikk jeg imidlertid ikke med meg, da jeg sto langt unna og kun så at det var dytting og knuffing.
Mens jeg satt meg ned med en siste pint i klubbhusets bar, kunne jeg dog snart høre høylytt krangling ute i gangen ved garderobene. Der var det roping og dytting, og det var tydelig at det ikke var alle som gikk overens. Forhåpentligvis får de skværet opp og lagt dette bak seg, og det hadde i det minste roet seg da jeg tømte glasset og spaserte til bussholdeplassen for å ta buss nummer 10 til Walsall. Den kom i henhold til ruteplanen klokka 22.06, og etter et raskt bussbytte i Walsall, kunne jeg hoppe på buss 529 til Wolverhampton. Der var det typisk nok en passasjer som på død og liv skulle ‘underholde’ hele bussen med noe hip hop-møl. Etter en busstur som føltes som noe lenger enn den var, steg jeg av i Wolverhampton noen få minutter over elleve, og stakk raskt snuta innom Moon Under Water for et glass j2o før jeg tok kvelden etter å ha sett turens siste kamp. Dagen etter skulle jeg fly hjem fra Stansted, men før den tid skulle jeg få tatt en titt på på både Queen Street i Bilston og fraflyttede The City Ground i Darlaston.
English ground # 338: Walsall Wood v Rocester 1-1 (0-1) Midland League Premier Division Oak Park, 31 March 2016 0-1 Troy Carty (24) 1-1 Joey Butlin (49) Att: 67 Admission: £6 Programme: £1 Pin badge: £2,50
Etter tirsdagens skuffelse følte jeg at jeg fortjente en full english breakfast ved Sidewalk Cafe, og det var bare å legge skuffelsen og irritasjonen bak seg og håpe på mer hell når jeg etter hvert forlot Southampton og satt kursen nordover. Jeg hadde blinket meg ut 09.45-toget fra Southampton Central; blant annet fordi dette ville bringe meg direkte til Sheffield uten å måtte bytte. Nesa hadde i det minste sluttet å renne, og var nå bare sår, i tillegg til at jeg hadde fått en kennelhoste som jeg skulle slite med lenge etter hjemkomst. Etter å ha blitt gjenstand for suspekte blikk (i hvert fall innbilte jeg meg det) mens jeg kjøpte vaselin i en kiosk på stasjonen, tok jeg plass på jernhesten, og etter rundt fire timers togtur kunne jeg stige av i Sheffield.
Jeg hadde betalt den originale prisen £35,19 for overnatting ved The Sheffield Metropolitan Hotel, som jeg raskt slo fast at var det sannsynligvis beste hotellet jeg overnattet ved på denne turen. Nå når klokken hadde blitt stilt fremover og kveldene hadde blitt en del lysere, åpnet det for muligheter til å besøke ligaer og klubber som i løpet av vinterhalvåret ikke har all verdens med kveldskamper i midtuken. Dette har selvsagt ofte bakgrunn i mangel på flomlys, og det er først og fremst helt i starten eller helt på slutten av sesongen at man også benytter seg av de lysere kveldene. En slik klubb er Oughtibridge War Memorial, som spiller i Sheffield & Hallamshire County Senior League Premier Division (step 7), og ut fra bildemateriale jeg hadde sett, virket dette som en artig destinasjon.
Avspark var satt til klokka 18.00, og derfor satt jeg meg allerede klokka 15.31 på buss 57 med en returbillett til £4 i neven. En halvtimes tid senere kunne jeg takke pent for skyss og hoppe av i Oughtibridge, som er en landsby like nord for Sheffield. Jeg husker at jeg passerte gjennom Oughtibridge med bussen da jeg besøkte Stocksbridge Park Steels to år tidligere, og kunne erindre at det herfra ble meget bakkete. Det er det for så vidt også i Oughtibridge, som med sine drøyt 3 500 innbyggere ligger idyllisk til med elven Don rennende gjennom landsbyen. Tidligere jobbet mange i landsbyens smier, som det var en del av, men i dag pendler man i all hovedsak til Sheffield. Oughtibridge har fortsatt fire operative puber, og jeg satt straks kursen mot The Cock Inn, som jeg hadde registrert hadde en fristende meny med skikkelig hjemmelaget mat.
Det var faktisk så fristende at jeg til og med valgte meg en forrett. Med et navn som Black pudding soldiers klarte jeg selvsagt ikke å motstå, og jeg hadde fortsatt rom til hovedretten som var en aldeles fortreffelig porsjon beef stew & dumplings. Siden dette tross alt var i Sheffield-traktene, er det for øvrig heller ingen premier for å gjette at det ikke tok lang tid for vertinnen kom med en flaske Hendo’s. Det hele var absolutt verdt regningen, og mett og fornøyd kunne jeg etter hvert tømme glasset og spasere mot kveldens kamparena et steinkast unna. Jeg krysset broen over elven Don, og svingte umiddelbart til høyre på en sti som går langs elvebredden. Denne fikk snart selskap av en liten stikkvei før jeg ankom inngangspartiet til War Memorial Ground.
Her har man drevet idrett siden den ble donert til lokalsamfunnet i 1921, og det er et snodig men koselig lite anlegg med en idyllisk beliggenhet. Anlegget deles med cricketklubben, og ved inngangspartiet finner man klubbhuset, som huser både garderober, kontorer, et lite kjøkken og matutsalg, og en flott og koselig bar. Mellom klubbhuset og fotballbanen ligger cricketbanen, som også går over i fotballbanen. Sistnevnte ligger inn mot en bratt skråning med tett vegetasjon, og det er på denne langsiden at man finner de eneste tilskuerfasilitetene. Her er det en seksjon med flere små tribunepartier som gir tak over hodet her og der, og i tillegg til ståplasser er det et par benker der. Det er overhodet ikke noe storslagne greier man finner her, men du verden…her finnes det i hvert fall karakter, og jeg likte meg umiddelbart.
Jeg vet ikke om det er vanlig kutyme, men jeg fikk beskjed om at inngang var gratis, i tillegg til at et kampprogram var inkludert. De hadde nemlig lagt et eksemplar til side for å holde det av til meg, og jeg måtte nesten spørre om de ikke tok noe for det heller. Jeg fikk til svar at man i stedet oppfordret publikum til å kjøpe lodd, og jeg vet ikke om dette var sannheten eller om de kun hadde tatt på spanderbuksene overfor meg, men jeg kjøpte selvsagt et par lodd uansett. I tillegg betalte jeg £2 for en boks Strongbow, og satt meg ned et øyeblikk for å kikke litt i programmet. Det var lite der som hadde relevans til selve kampen som skulle spilles, men bortimot halve programmet gikk med til en interessant artikkel om fotball-blackouten på TV under 1985/86-sesongen og den vanvittige og uheldige ‘utviklingen’ (les: pengegaloppen) siden den gang.
Det er dessverre ikke så veldig mye jeg kan fortelle om Oughtibridge War Memorial og deres historie, annet enn at de nå har spilt i Sheffield & Hallamshire County Senior League i en årrekke. De har vekslet mellom spill i denne ligaens to øverste divisjoner, og har tilsynelatende sin beste ligaplassering i form av to andreplasser i Premier Division (2005 og 2014). Noe kuriøst er det kanskje at de ved begge anledninger var nyopprykket fra Division One. Denne sesongen har det gått langt tyngre, og grunnen til at hjemmefolket var nervøse var selvsagt at klubben var innblandet i nedrykksstriden og således trengte poeng.
Tabellen viste at Frecheville var i ferd med å avgjøre tittelkampen etter å ha slått toer Houghton Main dagen før, og luken var nå på 12 poeng i favør av klubben fra det sørøstlige Sheffield., som dog hadde en kamp mer spilt. Tabelltreer Swinton Athletic hadde fire kamper til gode på ligalederen, men også hele 17 poeng å hente inn. Dagens kamp var imidlertid mer interessant for bunnstriden, der Oughtibridge War Memorial lå tredje sist; to poeng foran Thorpe Hesley (som hadde tre kamper mindre spilt) og tre poeng ned til jumboen Wickersley (som hadde spilt to kamper mer). Av klubbene foran seg på tabellen hadde de tre poeng opp til Millmoor Juniors og seks poeng opp til Handsworth Parramore-reservene. Gjestende North Gawber Colliery fra Barnsleys nordlige utkant lå trygt plassert ytterligere et par plasser lenger opp midt på tabellen.
En klubbrepresentant pekte og fortalte, og jeg lærte at klubbhuset er et nybygg som erstattet en tidligere variant som ble offer for en flom i 2007. Det er jo noe av risikoen ved å ha en idyllisk beliggenhet ved en elv. Men nå begynte jeg virkelig å lure på om jeg hadde riktig kamptidspunkt, for klokka hadde passert planlagt kampstart klokka 18.00 med nesten et kvarter uten at det foreløpig var antydning til aktivitet. Jeg har senere fått høre at dette slett ikke er altfor uvanlig i denne ligaen, men til slutt kom dommerne og de to lags spillere utpå, og etter at et par etternølere hadde fått surret seg over til fotballbanen kunne dommeren endelig blåse i gang kampen rundt tjue minutter forsinket.
Jeg får med en gang poengtere at jeg etter hjemkomst klarte å slette flere av mine bilder ved et uhell, og blant disse var bildene jeg tok av lagoppstillingene. Derfor er det en temmelig umulig oppgave å i ettertid feste navn til de forskjellige drakt-numrene jeg har brukt i mine notater. I tillegg til små mentale notater som blir nedtegnet i etterkant (f.eks på hotellrommet eller på toget dagen etter) gjør jeg nemlig ofte mer detaljerte notater, spesielt i forbindelse med kamper og nivåer der jeg er usikker på om det vil være noen kamprapport å finne. Det som er på det rene er at jeg tidlig ble usikker på om nivået kunne måle seg med det jeg så på ett nivå lavere hos Stonehouse Town i Gloucestershire Northern Senior League tidligere på turen, selv om det er håpløst å sammenligne. Men de første ti minuttene var i hvert fall ikke altfor imponerende, der ingen av lagene klarte å etablere noe særlig spill.
Det som også er på det rene er at vertenes nummer 7, Scott Ellis, sendte hjemmelaget i føringen etter ti minutter, da jeg for første gang så prov på kvalitet. Han ble spilt gjennom og sendte ballen i bue over gjestenes keeper, og dermed 1-0. Ti minutter senere kunne vertene doblet ledelsen da en ball ble lagt tilbake til deres nummer 2, men han styrte ballen utenfor. Vi nærmet oss halvtimen da vertenes nummer 10 fikk et skummelt skudd blokkert, og sekunder senere holdt gjestene på å utligne da deres nummer 7 ble spilt gjennom og rundet keeper, men vinkelen ble litt spiss slik at en forsvarer også kom seg tilbake og fikk reddet på streken. Etter ytterligere et par halvsjanser begge veier, valgte dommeren å blåse for pause selv om min stoppeklokke kun viste førti og et halvt minutt.
Dette hadde selvsagt bakgrunn i den forsinkede kampstarten, og lagene hadde derfor åpenbart blitt enige om å kun spille 2×40 minutter med en kort fem minutters pause. Dette var igjen naturligvis for å forsøke å bli ferdig før det ble for mørkt, og da andre omgang ble blåst i gang etter en pustepause, så man da snart at skumringen ganske riktig ikke var langt unna. Et drøyt kvarter ut i omgangen ble North Gawber Colliery tildelt frispark fra 16-17 meter, og deres nummer 7 tok sats og sendte frisparket direkte i mål til 1-1. Vertene forsøkte å ta tilbake ledelsen, men først gikk en heading like utenfor, og deretter vartet bortekeeperen opp med en god redning, før Oughtibridge-spissen også fikk et skudd blokkert av en forsvarer som kastet seg frem med dødsforakt. Dermed endte det med 1-1 og poengdeling.
Det hadde vært en underholdende kamp, der kvaliteten også steg litt etter hvert, og det var vel ikke så altfor mye å si på at det endte uavgjort, selv om vertene fort kunne tatt alle tre poengene. Nå fikk manager Paul Kent og det øvrige hjemmefolket finne håp i at de blant annet fortsatt har hjemmekamper mot de to lagene bak seg på tabellen. Tilbake i klubbhuset fikk jeg snart selskap av spillerne, som høflig oppfordret meg til å forsyne meg av matfatene deres. Jeg var imidlertid fortsatt mett etter herremåltidet på The Cock Inn, men koste meg likevel i trivelig selskap ved War Memorial Ground.
Jeg hadde sett meg ut 20.26-bussen tilbake til Sheffield, og valgte å holde meg til denne opprinnelige planen. Rundt kvart over åtte takket jeg derfor for meg og ønsket lykke til før jeg trasket oppover til bussholdeplassen. Oughtibridge War Memorial hadde vært nok et trivelig og artig bekjentskap, men med buss 57 forlot jeg snart koselige Oughtibridge for å returnere til Sheffield og hotellet mitt der. Jeg hadde forsøkt å kontakte min eks i stålbyen for å høre om hun kunne tenke seg en pint, men det skulle vise seg at hun var bortreist og ikke hadde sett meldingen min før dagen etter, så jeg trakk meg i stedet tilbake til hotellsenga. Etter et par frustrerende dager var det flott med en finfin fotball-dag igjen…for det hadde jeg virkelig denne dagen i South Yorkshire.
English ground # 337: Oughtibridge War Memorial v North Gawber Colliery 1-1 (1-0) Sheffield & Hallamshire County Senior League Premier Division War Memorial Ground, 30 March 2016 1-0 Scott Ellis (11) 1-1 ?? (62) Att: 47 (h/c) Admission: Free Programme: Free Pin badge: n/a
Etter å ha sett Dulwich Hamlet beseire Tonbridge Angels, spaserte jeg raskt tilbake til East Dulwich jernbanestasjon for å sette kursen mot dagens andre kamp. Etter en kort togtur steg jeg av toget – eller ‘the rattler’ som det gjerne kalles i disse traktene – på South Bermondsey stasjon, og spaserte derfra til Millwalls hjemmebane The New Den for å hente ut billettene jeg hadde betalt i dyre dommer for å bestille. Det er ikke bare i Premier League at man skal loppes, for også ellers i Football League må man (riktignok i noe mindre grad) ofte betale ågerpriser. Det var denne kampen et eksempel på, der de mente at dagens oppgjør i League One var verdt en pris på £26 for de billigste billettene – i tillegg til et gebyr på £1,50 for å få lov til å gjøre deler av deres jobb ved å bestille online. Jeg fikk i hvert fall raskt hentet de ut, og fikk også stukket trynet raskt innom klubbsjappa for å snoke, før jeg måtte søke ly under et lite overbygg mens vi fikk en fem minutters regnskur.
Mens jeg sto der fikk jeg et raskt telefonanrop hjemmefra, og det ble fanget opp av et par nordmenn som også hadde søkt ly der. Jeg ble egentlig temmelig paff av oppgitthet da de tok kontakt med følgende frase: «Jaså, det er flere nordmenn her som benytter dagen til å se litt grasrot-fotball før landskampen i morgen?». Jeg svarte bare at jeg hadde andre planer enn å dra på noen landskamp (som jeg gikk ut fra var England v Nederland), unnskyldte meg så raskt og høflig jeg kunne, og trasket i stedet av gårde for å finne meg en pub. Man blir jo gjerne advart mot å oppsøke pubene i Millwall-land, men jeg hadde ikke tenkt til å la det stoppe meg. Også her har det gått hardt utover et pub-landskap som allerede var tynt besatt i området rundt The New Den, og jeg endte opp med en spasertur på et drøyt kvarter opp til puben The Blue Anchor. Området tatt i betraktning var det kanskje ikke spesielt overraskende at jeg etter hvert ble betjent av en ung gutt på anslagsvis 11-12 år som hjalp til bak disken og som skjenket meg en pint Strongbow som om han var en durkdreven bartender.
Ved stadionet hadde jeg også betalt £2,50 for et eksemplar av kveldens kampprogram, og det fikk jeg også bladd litt i mens jeg lesket strupen omringet av en broket del av Bermondseys befolkning. Millwall hører hjemme i området mellom South Bermondsey og New Cross; i bydelen Lewisham. Dette er et industriområde i de sørøstlige deler av London. Den beryktede slummen på 1800-tallet er foreviget i Charles Dickens’ «Oliver Twist». Industrien og dokkene har vært viktige gjennom historien, og området er fortsatt et av Londons mest industrialiserte. For de som måtte stusse over Millwall-navnet, så er Millwall et område i dokklandskapet på vestsiden av Isle of Dogs; på nordsiden av Themsen. Det var der fotballklubben i 1885 ble startet opp av hovedsakelig skotske arbeidere ved hermetikkfabrikken J.T. Morton under navnet Millwall Rovers. Spill i Southern League ble erstattet med opptak i Football Leagues tredjedivisjon i 1920, da klubben (via navnet Millwall Athletic) allerede hadde byttet til dagens navn.
Millwall har stort sett vært mer kjent for andre ting enn kvaliteten på fotballen, og de to sesongene etter opprykket i 1988 er fortsatt klubbens eneste på øverste nivå. Den gang hadde klubben et spennende lag bestående av bl.a Tony Cascarino og en ung Teddy Sheringham, og 10. plassen våren 1989 står fortsatt som klubbens beste ligaplassering. I 2004 overgikk de seg selv ved å spille seg frem til FA Cup-finalen som representant fra nivå to. Der måtte de imidlertid gi tapt med 0-3 for selveste Manchester United. Millwall er nå tilbake på nivå tre etter nedrykket fra Championship forrige sesong, og uten at jeg har fulgt divisjonen særlig tett, vil jeg tro de tok mål av seg å kjempe om en umiddelbar retur. Det hadde de da også fortsatt muligheten til, der de befant seg på en av playoff-plassene, men det var en tøff oppgave som ventet denne kvelden.
League One ble nemlig toppet av Burton Albion, og det var de nettopp som kom på besøk til The New Den denne kvelden. The Brewers hadde før dagens kamper fire poeng ned til Wigan Athletic på den andre direkte opprykksplassen, og sju poeng ned til et Walsall som dog hadde én kamp til gode. Deretter fulgte Gillingham, før vi fant Millwall på en femteplass med ni poeng opp til andreplassen. Bradford City la beslag på den siste playoff-plassen etter at de hadde slått nettopp Millwall to dager tidligere, og bak der var det også et knippe klubber som jaktet en playoff-plass. Jeg tømte etter hvert glasset, takket pjokken for servering og strøk på dør med en drøy time tid til kampstart. Etter å ha returnert til kveldens kamparena, tok jeg plass på det øvre nivået av Cold Blow Lane End, og kunne speide utover en flott solnedgang over sentrale London.
Cold Blow Lane End er selvsagt oppkalt etter veien som ledet til klubbens beryktede gamle hjemmebane The (Old) Den, som dessverre ble revet i 1993. Samme år flyttet man inn på dagens stadion, som kan beskrives ganske kort. Det består av fire frittstående tribuner som alle er av lik design, der samtlige har to nivåer med sitteplasser – et mindre nedre nivå og et større øvre nivå. The New Den er innvendig temmelig kjønnsløst og anonymt – eller sagt på en annen måte; direkte kjedelig. Av de 8 012 tilskuerne var det 244 bortesupportere som hadde tatt turen ned fra Burton-on-Trent, og de holdt hus på motsatt kortside fra der jeg sto. Jeg hadde hamstret servietter i håp om å kunne håndtere min stadig rennende og etter hvert såre nese, og følte meg egentlig mest klar for å krype under dyna og svette ut faenskapet jeg hadde pådratt meg, men nå dro det seg da i det minste mot kampstart.
Jeg registrerte at alle de andre topplagene hadde vunnet sine kamper tidligere denne dagen, og dermed var det seier som gjaldt også for de to lagene på The New Den. Burton hadde en del ball innledningsvis, og fikk kampens første sjanse ved Mark Duffy, men hans skudd ble reddet av Millwall-keeper Jordan Archer. I stedet var det Millwall som snart tok over og viste seg langt mer effektive. En lang ball opp mot Lee Gregory ble tatt godt vare på av den tidligere Halifax-spissen som la tilbake til Aiden O’Brien, og han sendte ballen i mål bak Burton-keeper Jon McLaughlin. 1-0 i kampens tolvte minutt, og kun seks minutter senere doblet The Lions ledelsen. Det var nesten for enkelt da Lee Gregory ble spilt gjennom alene med McLaughlin og rundet Brewers-keeperen, og mens McLaughlin kolliderte med sin lagkamerat Tom Flanagan, satt Gregory ballen i det åpne målet. 2-0, og Burton hadde fått en leksjon i effektivitet.
Jeg lot meg i løpet av kampen imponere av Millwall, der de spilte ballen hurtig i lengderetningen og virket å ha skumle hensikter hver gang de kom fossende fremover, mens Burton Albion hovedsakelig dillet og trillet ball uten å finne ut av Millwall-forsvaret eller spille seg til særlig mange farligheter. Selv om de etter hvert kom mer inn i kampen igjen etter de to målene, virket Nigel Cloughs menn også frustrerte og pådro seg flere unødvendige gule kort. Det sto fortsatt 2-0 da dommeren blåste for pause og jeg gikk for å betale £3,40(!) for en chicken balti pie. Man har jo opp gjennom årene hørt mye om den ugjestmilde stemningen når man møter Millwall borte, og hvordan bortespillerne nærmest opplevde at hårene reiste seg i frykt, men det er nok bare å innse at det gjaldt den gamle The Den og at denne tiden er en saga blott. Jeg ble personlig nemlig ganske skuffet over atmosfæren der denne kvelden, for til tross for at det var en hard kjerne som virkelig prøvde, så var de ikke i stand til å ‘skremme’ et miniputt-lag. Kanskje får det faktum at det var TV-kamp også ta noe av skylden..?
Jeg tok meg selv i å ønske at denne kampen ble spilt på gamle og langt mer karismatiske The Den, men det er selvsagt latterlig fånyttes med slike ønskedrømmer. Kanskje var gjestene glad for at det uansett ikke var tilfelle, men de hadde i hvert fall brukt pausen til å erstatte Tom Naylor med Tyler Walker og lagt om fra 4-5-1 til 4-4-2. Walker var da også involvert i en halvsjanse tidlig i andre omgang, men det var snart Millwall som igjen tok over og styrte showet, selv om gjestenes Mark Duffy fikk et mål annullert for offside etter en times tid. Lee Gregory var sentral i så godt som alt som skjedde offensivt for Millwall, og han var igjen mannen bak da O’Brien var centimetere fra å score sitt andre for kvelden, og også da han spilte gjennom Ben Thompson som tapte duellen alene med keeper McLaughlin.
Lee Gregory skulle muligens også hatt straffespark like før han ble byttet ut til stående applaus fra Millwall-fansen. Lions-manager Neil Harris anså nok kampen som vunnet, og det var han ikke alene om, for Millwall var nærmere både tre og fire enn det Burton var redusering, og serielederne fremsto tidvis som statister når Millwall stormet fremover. Heller ikke i løpet av de fem tilleggsminuttene ble Millwall-keeper Archer satt på store utfordringer, og han hadde nå spilt over 450 minutter uten baklengsmål på hjemmebane. En fullt fortjent Millwall-seier, mens Burton-fansen hadde grunn til å være skuffet over det deres gutter leverte. Selv forlot jeg raskt The New Den for å rekke 21.59-toget fra South Bermondsey, og på den avgangen påtraff jeg også en gruppe svenske groundhoppere som jeg også tidligere har støtt på.
Etter en kort tur inn til London Bridge var det bare å sette seg på Jubilee Line, og bytte til Bakerloo Line ved Baker Street. Den raste muren ved Queens Park var nå tydeligvis reparert slik at Bakerloo Line nemlig igjen gikk som normalt, og snart kunne jeg spasere fra Stonebridge Park tilbake til hotellet. Der krøp jeg straks under dyna i håp om at jeg ville føle meg bedre morgenen etter – og også at jeg skulle ha mer flaks med den planlagte kampen enn hva tilfellet hadde vært med mine planlagte kamper denne dagen. Ingen av delene skulle gå i oppfyllelse – snarere tvert imot.
English ground # 336: Millwall v Burton Albion 2-0 (2-0) League One The (New) Den, 28 March 2016 1-0 Aiden O’Brien (12) 2-0 Lee Gregory (18) Att: 8 012 (244 away) Admission: £27,50 (£26 + £1,50 booking fee)! Programme: £3 Pin badge: £2,50
Mandag 28.03.2016: Dulwich Hamlet v Tonbridge Angels
Da det på søndagen var tid for å forlate herlige Cornwall – eller Kernow, om man foretrekker den korniske varianten – hadde jeg vurdert et par kampalternativer den dagen. En ligakamp hos Boca Seniors i North Devon League sto på søndagsmenyen, i tillegg til to cupfinaler i Cornwall (ligacupfinaler i henholdsvis Cornwall Combination og East Cornwall League). Mest fristende var ligacupfinalen i Cornwall Combination som dog ble spilt helt nede i Porthleven, og da det ville by på en betydelig omvei og en meget sen ankomst til London, endte jeg til slutt opp med å vrake alle alternativer og i stedet ta en fotballfri dag mens jeg i stedet gjorde unnå den lange transportetappen opp til London. På den lange togturen opp fra Truro hadde jeg virkelig begynt å merke at jeg var i ferd med å brygge på noe, og da jeg omsider ankom London var jeg i såpass slapp form at jeg ikke var videre klar for en rangel på byen slik en kompis hadde foreslått. I stedet holdt jeg meg på Travelodge-hotellet på North Circular Road i Wembley-området, der jeg hadde betalt £58 for to netters overnatting.
I løpet av søndagskvelden og natten hørte jeg hvordan stormen Katie herjet utenfor, og da jeg mandag morgen gikk ned for å benytte meg av hotellets frokostbuffet, var det lett å se sporene etter henne i form av store dammer på utsiden. Med det sagt så var det likevel overraskende hvilke problemer hun etter hvert førte med seg med tanke på at hun hadde rast fra seg i løpet av natten slik at det nå var opphold og solskinn. Man skal imidlertid ikke lenger la seg overraske av avlysninger i den engelske pyramiden, som jo har blitt i overkant pinglete når det er muligheter for å bli våt og/eller gjørmete. Etter hvert som flere kamper allerede var avlyst, fryktet jeg tidlig at min trippel ville bli redusert til en dobbel.
Da jeg startet planleggingen av turen, blinket jeg meg tidlig ut lokaloppgjøret Horsham YMCA v Horsham som første kamp i en mulig trippel, men som vanlig skulle det noen dager senere vise seg at Horsham-klubbene igjen valgte å vike fra normen med kampstart klokka 11.00 i Southern Combination på såkalte bank holiday Mondays, og hjemmelaget bekreftet via Twitter at kampen ville flyttes til 14.00, slik at den ikke lenger passet inn i mine planer. I stedet landet jeg på en plan med formiddagskampen Chertsey Town v Ashford Town (Mx) i Combined Counties League som første kamp, men også her valgte man noen dager før kamp å flytte kampen fra 11.30 til 12.30, og det vanskeliggjorde oppgaven med å komme seg til neste kamp hos Walton & Hersham før kampstart. Det eneste reelle alternativet var kamp hos Westfield (som også ble avlyst), så jeg valgte å satse på at jeg slapp å betale skjorta for taxi fra Chertsey til Walton, og det var utgangspunktet da jeg forlot hotellet klar for kamp.
Da formen ikke var all verden hadde jeg unnet meg en taxi den korte veien opp til Stonebridge Park tube-stasjon for derfra å ta Bakerloo Line sørover. Idet jeg hoppet ut av taxien kom det imidlertid ent forfjamset kvinnemenneske som kunne fortelle at alle tog på denne linjen var innstilt grunnet en mur som hadde rast ned ved Queens Park stasjon. Drosjekusken fikk med seg at noe var på ferde idet han snudde, og stoppet for å sjekke, slik at vi i samråd med en tube-ansatt fant ut at det beste var å sette kursen mot Willesden Junction, der jeg ville kunne ta et Overground-tog ned til Clapham Junction. Sjåføren kjørte meg faktisk dit uten å kreve mer betaling, og jeg kunne omsider ta fatt på turen mot Chertsey…trodde jeg. Idet jeg entret stasjonen fant jeg ut at kampen i Chertsey nå var avlyst, og få sekunder etter forsvant også kampen i Westfield. Det var bare å innse at jeg nå sto igjen med en dobbel.
Jeg hoppet likevel på toget, men steg av ved Shepherds Bush og tok Central Line noen stasjoner østover til Tottenham Court Road for å installere meg på en sentralt beliggende pub der jeg kunne snylte på deres WiFi og saumfare alternativene. Den eneste gjenværende av CCLs formiddagskamper var kampen på Guildford Citys trøstesløse friidrettsstadion, og deler av togtrafikken i det området var uansett midlertidig innstilt grunnet nedblåste trær på linjene. Det var bare å begynne å konsentrere seg om 15.00-kampene, der jeg mens jeg lesket strupen med en j2o snart fant ut at Walton & Hersham v Dorking Wanderers nå også føyde seg inn i rekken av avlyste kamper. Dermed ville det ikke bli noen mulighet i denne omgang til å besøke et Stompond Lane som det ryktes skal ha begrenset med tid igjen. Jeg visste at APM Contrast hadde hjemmekamp, og sjekket status på denne, men den var også allerede avlyst.
Jeg sto til slutt igjen med alternativene Wingate & Finchley, Hampton & Richmond eller Dulwich Hamlet, og valgte meg omsider sistnevnte grunnet den enklere reiseveien derfra til kveldskampen hos Millwall, som jeg allerede hadde billett til. Jeg kunne koste på meg en j2o til før jeg lettere irritert pakket sammen og forlot puben The Montagu Pyke mens jeg forbannet stormen Katie og pinglete britiske dommere. Min venninne Katie fraskrev seg for øvrig alt ansvar der hun var på besøk hos familien i New Zealand og kjente lite til stormen som bar hennes navn. Turen gikk nå til London Bridge med tubens Northern Line og Jubilee Line, og der satt jeg meg på toget mot East Croydon. Det skulle imidlertid kun frakte meg så langt som til East Dulwich, og etter 12 minutter hoppet jeg av og kunne gå den korte veien opp til Dulwich Hamlets hjemmebane Champion Hill. Det var fortsatt over to timer til avspark, og jeg slo meg ned 20-30 minutters tid i en liten park ved siden av stadionet, der jeg leste litt i gårsdagens Non-League Paper.
Dulwich er et område i sør-London som hovedsakelig ligger innenfor bydelen Southwark. Dulwich består av East Dulwich, Dulwich Village, og West Dulwich. Noen vil sikkert protestere heftig, men jeg vil påstå at dette er langt fra Londons beste strøk, der det også grenser til beryktede områder som Brixton og Peckham Rye. Et stykke lenger sør har man derimot Crystal Palace og Norwood. Uansett, jeg gikk etter hvert for å betale meg inn med £10, og for ytterligere £2 kunne jeg putte et program i veska. Når jeg kom innenfor var det egentlig ikke overraskende å umiddelbart registrere hvordan klubben har blitt fullstendig ‘kapret’ av venstreradikale krefter som bruker denne arenaen som politisk talerstol, men det var likevel sjokkerende å se i hvilken grad det er tilfelle. Her kryr det av venstreradikale plakater, bannere, klistremerker og grafitti, og det er litt ironisk med tanke på at fotballforbundet (i likhet med her hjemme) i årevis pratet om at ‘politikk ikke hører hjemme i fotballen’, men det gjelder tydeligvis ikke så lenge man står på det som anses som ‘riktig’ side politisk.
Dulwich Hamlet er en tradisjonsrik klubb som ble stiftet i 1893, og som i 1907 tok plass i Isthmian League. Siden har de spilt i denne ligaen helt frem til i dag, og fem ganger har de vunnet ligatittelen i Isthmian League (i 1920, 1926, 1933, 1949 og 1978). Dulwich Hamlet var også en storhet i amatørfotballens glansdager, og vant hele fire ganger den gjeve FA Amateur League (i 1920, 1932, 1934 og 1937). I tillegg har de vunnet London Senior Cup med fem anledninger og Surrey Senior Cup ved hele 16 anledninger (noe som er rekord). Dulwich Hamlet var også klubben der Edgar Keil spilte hele sin karriere, samtidig som han ble den siste non-league spilleren til å representere det engelske landslaget. Om man skal tro plakatene, bannerne og sangene så hylles han tilsynelatende i dag dessverre først og fremst som en venstreradikal tullebukk, og ikke som den gode spilleren han var. Men klubben har da også oppkalt veistubben utenfor anlegget etter ham.
Etter årtusenskiftet tilbragte Hamlet en rekke år på Isthmians nivå to før de sikret retur til Premier Division våren 2013. I sesongene etter dette har de vært involvert i og rundt playoff-sjiktet, og det er også tilfelle denne sesongen. Tabellen viste at Hampton & Richmond Borough toppet tre poeng foran East Thurrock United og med fire poeng ned til Tonbridge Angels, som var dagens bortelag på Champion Hill. På fjerde plass lå Bognor Regis Town, som grunnet sin flotte innsats ikke minst i FA Trophy hadde fem kamper til gode på lagene foran, og med ni poeng opp til teten, så de fremsto i aller høyeste grad som en skummel kandidat. Deretter fulgte Dulwich Hamlet på den siste playoff-plassen, men med Kingstonian og Leiston bak seg på kun målforskjell, og Kingstonian hadde i tillegg én kamp til gode på Hamlet. Det var duket for en interessant kamp i opprykks- og playoff-kampen.
1991 var et trist år for non-league fotballen i London, da byens største non-league stadion Champion Hill ble revet for å gi plass til en Sainsburys-sjappe. Her hadde Dulwich Hamlet spilt siden 1912, og flere ganger var det over 20 000 tilskuere her; som da FA Amateur Cup-finalen mellom Kingstonian og Stockton ble spilt her i 1933. Dette stadionet hadde en flott og klassisk hovedtribune i tre, og på slutten av 1980-årene hadde man selvsagt fått det for seg at dette var farlig, slik at den i likhet med noen av ståtribunene ble stengt. Da Sainsburys i 1991 kom med et tilbud klubben ikke kunne si nei til, var anleggets skjebne beseglet, og snart var det revet og erstattet med et supermarked. Til gjengjeld bygget supermarkedkjeden et nytt anlegg til klubben rett ved siden av, og hovedtribunen på det nye Champion Hill står der man fant en av langsidene til den gamle banen med samme navn. Med en offisiell kapasitet på 3 000 er det selvsagt langt mindre enn forgjengeren, og denne ble først testet da man under en kamp mot Maidstone United på tampen av forrige sesong fylte anlegget.
Dagens anlegg entres i det ene hjørnet, og på kortsiden her er det stort sett hard standing, i tillegg til et opphøyet parti med noen betongtrinn. Motsatt kortside er nokså identisk, og byr på det samme, mens man på bortre langside har et parti med ståtribune der man også har tak over hodet. Anleggets hovedtribune er å finne på den andre langsiden, og dette er en sittetribune som entres via trapper i forkant. Den er bygget opp mot en stor murbygning som huser både kontorer, garderober, klubbhusets bar, og visstnok også et treningssenter. Denne langsiden ga meg egentlig visse assosiasjoner til Staines Town og deres Wheatsheaf Park. Baren entres via trappene som leder til inngangen øverst på tribunen, og her var det allerede godt besøkt da jeg tok turen dit opp etter å ha slått av en prat med Hamlet-supporteren (og mannen bak bloggen ‘Grounds for concern’) Mishi. I baren måtte jeg punge ut £3,80 for en pint med Symonds, som jeg nippet til mens jeg kikket litt i programmet.
Dulwich Hamlet hadde lenge vært involvert i kampen om direkte opprykk, men en svak periode der de nå sto med 1-5-3 på de ni siste ligakampene gjorde at de nå hadde mer enn nok med å sikre en plass i playoff. Tonbridge Angels sto på sin side med 4-0-1 på de fem siste i ligaen. Dagens Næringsliv hadde for øvrig noen dager tidligere en artikkel som tok for seg tilfellet Dulwich Hamlet og deres tiltrekningskraft på londonere som hadde sett seg lei på den moderne fotballen. Selvsagt går de som vanlig i den typiske fella 99,9% synes å gå i når man skal ta for seg non-league, og for å gi artikkelen en interessant overskrift og ingress pøses det selvsagt på med den totalt feilaktige beskrivelsen amatørfotball. Nordmenn flest synes å tro at alt utenfor Premier League og Championship – eller i hvert fall utenfor Football League – automatisk er amatørklubber, mens sannheten er at amatørtiden er et for lengst avsluttet kapittel for den gamle amatør-storhet Dulwich Hamlet, som er en halvprofesjonell klubb.
Typisk sensasjons-journalistikk er det også å påstå at Dulwich Hamlet ‘trekker 3 000 tilskuere’ på sine kamper, når sannheten er at de kun to ganger så vidt har passert 2 000 denne sesongen; med 2 249 mot Enfield Town som bestenotering for sesongen på dette tidspunktet, med et snitt på drøyt 1 200. Det er likevel imponerende for dette nivået, og kun Darlington 1883 var i nærheten av å matche dette snittet på step 3. Etter mitt besøk har det også økt noe, men selv om klubbrepresentanter i artikkelen uttaler at de prøver å ikke bli en slags jippo som tiltrekker seg hipstere kun fordi det er ‘hipt’ og ‘kult’ å se Dulwich Hamlet, så fikk jeg selv inntrykk av at nettopp dette er tilfelle med deler av hjemmepublikummet, uten at det i seg selv skal brukes negativt mot klubben.
Nettopp det hadde tydeligvis også de livlige bortesupporterne fra Kent merket seg, der de innimellom sine ablegøyer sendte periodevise stikk mot hjemmefansen under hele kampen. ‘‘Where were you when you were shit?‘, ville de vite, men fikk vel aldri noe svar. Noe måtte jo gjestenes supportere underholde seg med etter at deres helter leverte kamikaze-aktig forsvarsspill i innledningen som i realiteten ble avgjørende for kamputfallet. Allerede i kampens tredje minutt tok Roman Michael-Percil seg inn i feltet og la opp til Dipo Akinyemi som satt inn kampens første mål. Og kun sju minutter senere doblet vertene ledelsen etter at Nyren Clunis’ innlegg fant Akinyemi. Hans heading ble først reddet av Angels-keeper Anthony Di Bernardo, men returen headet Akinyemi i mål. 2-0, og gjestene hadde fått skikkelig bakoversveis.
Clunis skapte stadig problemer for Angels, og han hadde selv en avslutning som gikk like over. Gjestene kom gradvis mer med i kampen, og venstreback Jack Partner hadde et flott raid inn i feltet der han ble stoppet, men ballen havnet hos hans lagkamerat James Folkes på høyrebacken. Angels ropte på straffe da han ble lagt ned, men dommeren dømte frispark like utenfor, og forsøket fra Luke Allen ble reddet av Hamlet-keeper Preston Edwards. Like etter halvtimen var Nicky Wheeler på farten, men hans forsøk ble også reddet av Edwards, slik at det sto 2-0 da dommeren etter hvert blåste for pause. Det var selvsagt Hamlet-manager Gavin Rose som hadde mest grunn til å være fornøyd med omgangen – langt mer enn sin motpart Steve McKimm, som hadde et og annet å rette på til andre omgang.
Jeg bestemte meg raskt for at jeg ikke gadd trengselen oppe i baren, og selv om de også har et system der man kan kjøpe drikkebonger til bruk i en mindre bar utenfor for raskere servering, hadde jeg ikke benyttet meg av dette tilbudet. I stedet testet jeg maten som Mishi hadde skrytt av, og han hadde forsvart de høye prisene i de to matutsalgene ved å hevde at det var en del uvanlige saker og skikkelige råvarer. Jeg valgte meg en bratwürst til £5, og den var i hvert fall god, uten at jeg skal svare på om den helt forsvarte prisen sammenlignet med matprisene i divisjonen for øvrig. Mens folk strømmet ut av baren etter å ha fått påfyll i sine plastglass, tok jeg oppstilling klar for andre omgang.
Der så jeg innledningsvis at Tonbridge Angels presset vertskapet bakover, men uten å skape noen klare sjanser, og det var i denne perioden faktisk Hamlet som var nærmest scoring da Nyren Clunis ble spilt fri av Akimyemi. Skuddet fra Clunis ble imidlertid reddet, og Akinyemi nådde ikke helt frem for å nå returen. Tjue minutter ut i omgangen fikk Angels-spiller Nathan Elder kjempetreff, men hans skudd smalt i tverrliggeren, og returen fra Charlie Webster ble reddet av av Hamlet-keeper Edwards. Noen minutter senere fikk Angels endelig uttelling etter et flott angrep, for da Luke Allen ble spilt gjennom, sendte han ballen forbi Hamlet-keeperen og i mål til 2-1. Det var kamp igjen, og Angels presset på for utligning, men de kom dessverre ikke nærmere enn en heading fra Nathan Elder som gikk like utenfor.
Dermed endte det med 2-1 og hjemmeseier, og majoriteten av de 1 434 tilskuere var fornøyde med dagens dont. Det var jo selvsagt et imponerende tall i denne divisjonen, og var med å ytterligere heve Hamlets tilskuersnitt noe. Mishi hadde fristet meg med en omvisning i de avstenge delene av klubbhuset etter kamp for å se på bilder, troféer etc, men jeg valgte å foreta en rask retrett. Formen var ikke all verden, og jeg hadde nå rettet fokus mot neste kamp hos Millwall, så jeg gikk straks til togstasjonen for å komme meg dit og hente min billett.
English ground # 335: Dulwich Hamlet v Tonbridge Angels 2-1 (2-0) Isthmian League Premier Division Champion Hill, 28 March 2016 1-0 Afolabi Akinyemi (3) 2-0 Afolabi Akinyemi (10) 2-1 Luke Allen (70) Att: 1 434 Admission: £10 Programme: £2 Pin badge: £3
Etter formiddagskampen i Sticker var det etter hvert på tide å vende oppmerksomheten mot dagens andre kamp, og mens det offisielle Hop-arrangementet dro videre mot kamper i St. Dennis og Bude, hadde undertegnede andre planer. Jeg hadde blitt tilbudt skyss av tyskeren Jens og hans groundhopper-kompanjong Magret, som hadde valgt seg samme dobbel som meg denne dagen, og snart suste vi av gårde i retning av Truro mens det verste drittværet heldigvis virket å avta. Da vi svingte inn på parkeringsplassen og parkerte utenfor Truro Citys hjemmebane Treyew Road, var det fortsatt rundt to timer til avspark. Det hadde nå i hvert fall sluttet å regne, og etter å ha tatt noen bilder av anleggets eksteriør (mitt bilde av skiltet utenfor som er tatt i solskinn ble for ordens skyld tatt på morgenen dagen før) valgte Jens å ta seg en liten time på øyet, mens Magret ville spasere en liten tur inn i sentrum. Jeg tilbød Jens lån av hotellsengen min tvers over veien, men han var vel litt engstelig for at vertinnen skulle oppdage ham, og tok til takke med bilsetet.
Truro vokste frem som et handelssentrum i kraft av sin havn ved elven som deler navn med byen (og som skal ha fått sitt navn etter byen, og ikke omvendt), og senere ble det et sentrum for områdets tinngruvedrift. Truro er kjent for sin katedral, som ble ferdigstilt så sent som i 1910, og som var medvirkende til at Truro er grevskapet Cornwalls eneste by med city-status. Byen heter Truru på kornisk, og har et nokså koselig sentrum der man fortsatt finner små uavhengige butikker blant kjede-sjappene. Truro har i dag et innbyggertall på snaut 19 000, og ligger for ordens skyld ganske langt nede i Cornwall; i det som kalles det sentrale vestlige Cornwall.
Til tross for at det var lenge til kampstart, var det faktisk allerede aktivitet ved inngangspartiet, og en kar der kunne fortelle at klubbhusets bar allerede var åpen og viste fotball på storskjerm. Jeg regnet med at det sannsynligvis var snakk om en PL-kamp av liten interesse for undertegnede, men valgte likevel å allerede betale mine £12 for inngang og ytterligere £2,50 for et eksemplar av dagens kampprogram. Klubbhuset var ganske riktig åpent, og en liten positiv overraskelse var at den nevnte TV-kampen viste seg å være Conference-oppgjøret FC Halifax Town v Altrincham. Med en pint Cheddar Valley til £2,49 satt jeg meg ned og bladde litt i programmet mens jeg hadde et øye på det som var en viktig kamp i nedrykksstriden i Conference Premier.
Denne kampen var som tidligere nevnt hovedgrunnen til at jeg hadde valgt å kjøre mitt eget løp i løpet av helgen med SWPL Easter Hop, for det var selvsagt en ypperlig anledning til å endelig få besøkt Treyew Road før det er for sent. Det har jo vært mye oppstyr rundt Truro City og situasjonen med Treyew Road, som skulle forlates etter denne sesongen. For å i denne omgang gjøre en lang historie kort, har de i lengre tid hatt planer om å forlate Treyew Road, og fikk i fjor høst omsider byggetillatelse for sitt planlagte nye anlegg. Treyew Road oppfyller ikke Conference-kravene, og klubben fikk derfor beskjed om at de ikke ville kunne ta del i play-off om de ikke utførte oppgraderinger som til slutt viste seg å koste klubben omtrent £50 000 – og enda verre; de ville med stor sannsynlighet risikere å bli degradert. I mangel på gode alternativer inngikk de etter hvert en avtale med banedeling hos Torquay United (snakk om lang reise til hjemmekamper!) i 2016/17-sesongen mens det nye Silver Bow-anlegget blir bygget.
Men vent nå litt! Kun et par dager før mitt besøk kom beskjeden om at banedelings-avtalen med Torquay var kansellert etter at Truro City hadde klart å få i havn en avtale som sørget for at de kunne spille på Treyew Road også neste sesong, frem til deres nye hjemmebane antas ferdigstilt sommeren 2017. Det gjør jo at de som ønsker det vil ha ytterligere ett år på seg til å besøke Treyew Road før det blir fraflyttet og revet. Noen vil for øvrig også huske at det på et tidspunkt var grandiose planer om et nytt stadion med plass til 16 000 tilskuere, som skulle deles med rugby-klubben Cornish Pirates, men det fikk altså tommelen ned, og for det nye anlegget er det snakk om en langt mer moderat kapasitet på 4 000. Det nye anlegget vil ligge i et område kalt Silver Bow, ved landsbyen Threemilestone som ligger rundt en halv mil vest for Truro…så også Truro City har kommet til den konklusjonen at fremskritt er å flytte langt ut i gokk til et sted man helst skal ha bil for å kunne ta seg til.
Truro City ble stiftet i 1889, og samme år var de med å stifte Cornwalls regionale del av FA, før de i 1895 vant sin første av etter hvert 15 titler i Cornwall Senior Cup – noe som er rekord. Faktisk ble de en periode utestengt fra denne turneringen, da de i 1930-årene «forlot» Cornwall for å spille i Plymouth & District League. Truro City var i 1951 med å stifte South Western League (som i 2007 slo seg sammen med Devon County League for å stifte den nye South West Peninsula League), og denne ble vunnet fem ganger før de i 2006 startet en voldsom klatring i pyramiden ved å ta steget opp i Western League.
Western League Division One ble vunnet suverent på første forsøk, i en sesong som nok i større grad blir husket for triumfen i FA Vase. Som representant for step 6 spilte seg frem til Wembley-finalen, der AFC Totton ble slått 3-1 foran 36 232 tilskuere – noe som er tilskuerrekord i FA Vase. Nesten like overlegne var The White Tigers da de sesongen etter fulgte opp med å vinne også Premier Division på første forsøk, og siket opprykk til Southern League Division One South & West. Også denne divisjonen ble vunnet på første forsøk, slik at Truro stå med tre strake opprykk. I Southern League Premier Division måtte de imidlertid ha én mellomsesong før de våren 2011 vant også denne divisjonen, og med Southern League-tittelen sikret de seg da sitt fjerde opprykk på fem år!
Klubben debuterte med 14. plass i Conference South, men deres andre sesong på nivået endte med sisteplass og nedrykk tilbake til Southern League etter en sesong der klubben hadde blitt satt under administrasjon og trukket ti poeng. De hadde da et par år slitt med store økonomiske problemer, og så vidt overlevd flere konkursbegjæringer. Etter å ha vært en hårsbredd fra konkurs, ble klubben på tampen av 2012 reddet på overtid av den opprinnelige fristen, da to lokale forretningsfolk tok over som nye eiere. Etter en nokså tung sesong med 17. plass i Southern Premier, slo de tilbake i 2014/15-sesongen da 3. plass ble fulgt opp av playoff-suksess. Hungerford Town ble slått 1-0 i semifinalen, før playoff-finalen mot St. Neots Town ble vunnet med samme sifre, og Truro City var tilbake i Conference South.
Første sesong tilbake på dette nivået har da også gått over all forventning, og City går mot sin beste ligasesong noensinne. De la beslag på fjerdeplassen, og da de sammen med dagens motstander Sutton United hadde kamper til gode på alle lagene rundt seg, var de tilsynelatende i ferd med å sikre seg en plass i playoff. Kaptein Arran Pugh kommenterte dog i programmet hvordan han mente Sutton United var det beste laget de hadde spilt mot denne sesongen, så det var en tøff kamp de hadde i vente denne lørdagen. Sutton United på sin side var da også i kanonform med 13-4-0 på de 17 siste i ligaen, og var kanskje i ferd med å innhente Ebbsfleet United (som lenge så ut til å cruise mot tittel og opprykk) og Maidstone United.
Status før dagens kamp var som følger: Ebbsfleet United hadde tapt overraskende i Weston-Super-Mare dagen før, men toppet fortsatt tabellen sju poeng foran Maidstone United, som hadde to kamper til gode. Sutton United på tredje hadde 11 poeng opp til Ebbsfleet, men hadde da også fire kamper til gode, og hadde derfor selvsagt ingen grunn til å gi opp tittelkampen. Deretter var det en 11 poengs luke ned til Truro City, som til tross for kamper til gode hadde flere lag som pustet de i nakken i playoff-kampen. Det var duket for en spennende kamp i både tittel- og playoff-kampen, og Cheddar Valley ble byttet ut med en nydelig pint med Rattler mens jeg fikk selskap av Jens og Magret, samt den gamle grinebiteren Tony Morehead.
Sammen kunne vi se at et Halifax-lag med ti mann sikret seg en knepen seier over Altrincham i TV-kampen, før jeg gikk ut for å ta en ny kikk på banen. Det hadde vært en del bekymring knyttet til denne kampen med tanke på de lite lystige værmeldingene og en bane som ikke virker å være den beste til å takle regn. Når man i tillegg vet hvor utrolig pysete britene har blitt på dette området, var det i seg selv grunn til bekymring, men det hadde i det minste sluttet å regne, og allerede ved vår ankomst hadde hjemmefolket hevdet at det ikke ville være noen problemer i dag. Man har jo hørt det før, for deretter å oppleve at en pinglete dommer velger å avlyse kort tid før avspark, men heldigvis viste hjemmefolkets spådommer seg å holde stikk denne dagen.
Dagens stadion i Treyew Road har vært klubbens hjemmebane siden 1955, men de spilte tidligere på en bane som lå rett ved siden av, der 12 000 tilskuere så klubben møte Penzance i en kamp i Cornwall Senior Cup i 1933. På denne tiden var det ikke uvanlig med over 10 000 tilskuere når det var snakk om kamper i grevskapscupen. På Treyew Road måtte man senere flytte banen for å gjøre plass til en vei som skulle legges om. Anlegget fremstår nokså spartansk for dette nivået å være, og bærer preg av at klubben en stund har hatt planer om nytt stadion, slik at man har nøyd seg med å installere midlertidige tribuner. På den ene langsiden står det to seksjoner med midlertidig sittetribune som sannsynligvis har blitt satt opp for å oppfylle minstekravene til antall seter. På motsatt langside er det to tribuner, hvorav en moderne sittetribune midt på langsiden, og en seksjon med ståplasser under tak.
Klubbhuset åpnet i 1978, og ble innviet med kamp mot Tottenham Hotspur. Det befinner seg på den ene kortsiden, der man også har inngangspartiet, og der er det dessuten et parti med enkle ståplasser på noen betongtrinn. Også på bortre kortside står det en liten midlertidig tribune. Anlegget fikk flomlys først i 1986, og disse ble innviet med kamp mot Oxford United. Jeg benyttet nå også anledningen til å stikke hodet innom klubbsjappa for å sikre meg en pin til min samling, og her hadde man også en rekke programmer og fotball-relaterte bøker til salgs. Jeg betalte derfor også et par pund for 1992-utgaven av Non-League Directory, og når jeg bladde kjapt i den var det litt snodig – og ikke minst litt sjokkerende – å se hvor mange klubber som bare siden den gang har opphørt å eksistere.
Truro City har vært solide hjemme på Treyew Road, og man måtte helt tilbake til august for å finne deres eneste hjemmetap så langt denne sesongen, men de ble umiddelbart satt under press av Sutton-manager Paul Doswells utvalgte. Det skal sies at gjestene spilte første omgang i en sterk medvind som de dro nytte av, og den satt uten tvil sitt preg på kampen. Tom Bolarinwa skjøt like utenfor, før Jamie Slabber tvang Truro-keeper Martin Rice til å gjøre en god benparade. Både Slabber, Craig Dundas og Dan Wishart hadde ytterligere sjanser før The U’s omsider fikk uttelling for sin dominans. Målet kom faktisk på en kontring etter en Truro-corner, der Tom Bolarinwa stormet i angrep og hans innlegg fant Nick Bailey. Sistnevntes avslutning smalt i tverrliggeren, men Ross Stearn headet inn returen. 0-1 i det 27. minutt. Først ti minutters tid etter dette hadde Truro sin første skikkelige mulighet i form av et skudd som gikk over, og både Dundas og Slabber hadde i stedet muligheter til å øke, men Truro-keeper Rice sørget for at det sto 0-1 til pause.
Det var nok ikke hjemmemanager Steve Tully altfor misfornøyd meg, for det kunne vært mer. Vi hadde sett omgangen fra partiet foran klubbhuset, der vinden i det minste gjorde at det periodevis kraftige regnet kom piskende bakfra slik at klubbhuset ga oss litt ly. Nå søkte vi likevel tilflukt i klubbhusets bar, og etter å ha fått påfyll med Rattler fikk jeg slått av en prat meg et par supportere fra de to respektive lag. En Sutton-supporter kunne fortelle at laget faktisk hadde kommet nedover med tog, og han var ellers nå optimistisk med tanke på å innhente Maidstone og Ebbsfleet og ta tittelen. Han var dog ikke like negativt innstilt som undertegnede til at de nå har lagt kunstgress på Gander Green Lane, men innrømmet at han syntes det var trist.
Et par Truro-supportere hevdet på sin side at dette allerede hadde vært en sesong over all forventning, og at playoff i seg selv er en bonus, men at de selvsagt vil håpe på opprykk om de først kvalifiserer seg til playoff. Ikke minst var de fornøyd med at de nå slapp banedelingen i Torquay, og poengterte at det i forbindelse med «hjemmekamper» ville vært umulig å ta seg tilbake derfra etter kveldskamper om man ikke kjørte bil. Det var i seg selv et godt poeng som jeg for så vidt også hadde merket meg allerede, men nå spiller det jo liten rolle siden de kan slippe å bekymre seg over den lange reiseveien for å se hjemmekamper. Jeg er ganske sikker på at de ikke var de eneste Truro-supporterne som var begeistret over at de nå fortsatt blir å finne på Treyew Road frem til de er klare for å flytte.
Andre omgang var en helt annen historie, og nå var det hjemmelaget som dro nytte av vinden. Manager Steve Tully hadde satt innpå Cody Cooke og toppscorer Isaac Vassell, og sistnevnte (som for ordens skyld er fetteren til Darius Vassell) skapte en del hodebry for gjestene. Han var også mannen som avsluttet da Sutton-keeper Ross Worner måtte gjøre en god redning. Matt Jay fikk to muligheter, som henholdsvis gikk over og ble reddet av Worner, og Cody Cooke hadde et innlegg som nesten blåste rett inn i mål. Truro presset på, men Sutton kom fortsatt på et og annet besøk i Truro-feltet, som da Jamie Slabber skjøt i nettveggen. Samme skjebne tilfalt Vassell, etter at hjemmelaget ropte på straffe, og fem minutters tid før slutt utnyttet gjestene rommet vertene etterlot seg i sin jakt på utligning. Tom Bolarinwa ble spilt gjennom av Bedsente Gomis, løp fra forsvarerne og sendte ballen forbi keeper Rice og i mål til 0-2.
Kampen var avgjort, og luften gikk ut av Truro-ballongen, der de virket å ha innsett at nederlaget var et faktum. 613 tilskuere hadde da i hvert fall fått se en spennende kamp der vinden altså var sterkt medvirkende til at det var to vidt forskjellige omganger. Truro var fortsatt godt plassert i playoff-sonen, mens Sutton United nå kun var åtte poeng bak kuwaitisk-eide Ebbsfleet United med tre kamper til gode. Mens Tony og tyskerne snart forlot Treyew Road, slo jeg meg ned igjen i klubbhusets flotte bar etter å ha fått stappet en jumbo hot dog i kjeften. Etter hvert som det nye glasset med Rattler begynte å tømmes, fikk jeg imidlertid plutselig et anfall av dårlig form. Det var som om dagens alkoholinntak virkelig hadde gjort susen, selv om jeg overhodet ikke fikk det til å stemme med kvantiteten i det hele tatt.
Det skulle imidlertid senere vise seg at den langt mer sannsynlige grunnen var at jeg hadde pådratt meg en kjip influensa, men det var jeg der og da lykkelig uvitende om. Jeg var i det minste klok nok til å stabbe over veien for å legge meg litt nedpå. Jeg hadde hatt planer om å oppsøke en pub i sentrum for å se landskampen Tyskland v England senere den kvelden, men jeg sovnet og våknet totalt groggy i 20.30-tiden, med både klær og sko fortsatt på. Til alt overmål hadde sistnevnte i likhet med genseren fått unngjelde meg en dose sennep, og tanken om å skifte og sette kursen mot en pub for å i hvert fall se andre omgang ble snart forkastet. I stedet krøp jeg godt under dyna med et tynt håp om at jeg skulle våkne i bedre form morgenen etter.
English ground # 334: Truro City v Sutton United 0-2 (0-1) Conference South Treyew Road, 26 March 2016 0-1 Ross Stearn (27) 0-2 Tom Bolarinwa (85) Att: 613 Admission: £12 Programme: £2,50 Pin badge: £3
Også denne dagen måtte jeg droppe frokosten ved Donnington Guest House, der de ikke startet servering før klokka 08.00, for allerede godt før den tid var jeg på vei ut døra for å spasere ned i sentrum av Truro. Det var grått og trist, og det hadde åpenbart kommet noe regn i løpet av natten, der det var antydninger til små dammer på veien utenfor mitt krypinn. Jeg sendte bekymrede blikk over til Truro Citys hjemmebane Treyew Road på andre side av veien, der jeg håpet å se kamp senere denne dagen. Det var da også hovedgrunnen til at jeg hadde valgt å kjøre mitt eget opplegg heller enn å følge det offisielle Easter Hop-programmet. Deres første kamp denne lørdagen var imidlertid Sticker v Wadebridge Town med avspark allerede klokka 10.30, og jeg hadde funnet ut at den lot seg kombinere med den senere kampen i Truro. Derfor hadde jeg blinket meg ut 08.35-bussen fra Truro, og spaserte nå tidlig ned mot bussholdeplassen i håp om at den nærliggende Wetherspoons-puben Try Dowr åpnet for frokostservering allerede klokka 08.00. Det hadde jeg glemt å sjekke dagen før, men det viste seg å holde stikk også på påskeaften, og de åpnet dørene idet jeg befant meg utenfor. God timing.
Etter å raskt ha inntatt min første varme frokost på fire døgn, trasket jeg etter hvert over til bussterminalen et steinkast unna. Tyskeren Jens hadde sammen med sin reisepartner Magret planer om samme dobbel som meg denne dagen, og han hadde lovet meg skyss fra Sticker tilbake til Truro etter kamp, slik at jeg nøyde meg med å kjøpe en enkeltbillett til Sticker. Bussen mot St. Austell tok meg gjennom et par små sjarmerende, korniske landsbyer før jeg etter en snau halvtime kunne trykke på knappen for å signalisere at jeg ville av. Sticker – eller Steyker som den heter på kornisk – er en landsby som ligger fire-fem kilometer sørvest for St. Austell, og man har i dag omtrent 1 150 innbyggere. Som mange andre samfunn i denne delen av Cornwall, er dette et gammelt gruvesamfunn. Her utvant man først og fremst tinn, men også kobber, bly og sølv. Den siste gruven stengte dog i 1926. Sticker har i dag én pub og én kolonialbutikk, og det stemmer bra med beskrivelsen selv ligaformannen brukte da han beskrev Sticker AFC som et «one pub one shop village team». Bussene mellom Truro og St. Austell går altså gjennom landsbyen, men hjemmebanen Burngullow Park ligger utenfor landsbyen, og fra holdeplassen utenfor puben Hewas Inn hadde jeg en tjue minutters spasertur foran meg på en smal landevei som etter hvert førte nordover ut av landsbyen. Etter å ha krysset hovedveien A390 begynte jeg vel å nærme meg halvveis, og jeg kom meg til slutt til bestemmelsesstedet uten å bli meid ned.
Det hadde begynt å dryppe på meg da jeg nærmet meg målet, og da jeg betalte mine £3 i inngangspenger var regnet i ferd med å øke ganske kraftig, i tillegg til at vinden hadde vært frisk hele morgenen. Jeg søkte derfor ly i klubbhuset, etter å ha betalt ytterligere £1 for et kampprogram. Det viste seg å ha en glossy forside som jeg snart oppdaget kun var et hefte med forsiden pluss 15 sider reklame, og dette brukes nok til samtlige kamper, samtidig som det inne var stukket inn et mer informativt 20-siders hefte i svart-hvitt. Sistnevnte inneholdt det man måtte ønske av tabeller, statistikk, historikk, lagpresentasjon etc, og programmet fikk totalt sett derfor tommel opp. Sticker AFC ble stiftet i 1911, og spilte i Duchy League og Cornwall Combination, før de i 1974 flyttet sideveis fra sistnevnte over til East Cornwall Premier League. Der ble de værende i 37 sesonger (med to ligatitler i 1980-årene), inntil de i valgte å prøve lykken i South West Peninsula League. Deres søknad ble akseptert, og de tok i 2012 plass i SWPL Division One West, der de i sine tre første sesonger har registrert to fjerdeplasser og femteplassen forrige sesong.
Før påskehelgens kamper var Sticker å finne på fjerdeplass, kun ett poeng bak Plymouth Argyles reservelag og to poeng bak et Penryn Athletic som dog hadde spilt to kamper mer. Sticker har også søkt om opprykk, og siden den suverene lederen Mousehole som tidligere nevnt har valgt å ikke søke opprykk, er det kanskje å håpe at Sticker kan innhente Argyle-reservene så vi slipper et reservelag i Premier Division neste sesong. Dagens gjester var Wadebridge Town som slet adskillig tyngre i bunnen, der de kun hadde jumbo Vospers Oak Villa og Millbrook bak seg på tabellen. Til tross for at været ble stadig verre, våtere og villere, var det i hvert fall liten grunn til å engste seg – selv i et England som dessverre har blitt til de grader pysete. I Burngullow Park har Sticker nemlig en hjemmebane som er kjent i hele landsdelen for sin flotte gressmatte, og i programmet kunne vi da også lese en artikkel som omhandlet en avlysning tidlig i år som faktisk var den første avlysningen her på over et tiår!
Det var egentlig litt tidlig for en pint, men oppdagelsen av at de hadde Rattler på fat, samt at groundhopperen Luke fra Worthing klarte å friste meg med sin pint, gjorde at jeg likevel ombestemte meg og betalte £3 for en pint Rattler. ‘You’ll be rattled later!’, kommenterte en av de mange groundhopperne jeg kjente der, og om jeg hadde visst hvor rett han skulle få, så hadde jeg kanskje tatt meg mer i akt. Jeg traff snart også på den germanske duoen Jens og Magret, og ble sittende og snakke litt med de og andre groundhoppere før jeg benyttet anledningen til å ta en liten kikk rundt banen. Det var skikkelig grisevær, og jeg nøyde meg foreløpig med en halv runde rundt det nokså spartanske anlegget som har sin eneste tribune på bortre langside. Denne tribunen med navnet The Monty Donnithorne Stand gir tak over hodet til et lite antall tilskuere, og den var allerede populær blant groundhoppere og andre tilskuere som tidlig hadde sikret seg en plass i ly for det ufyselige været der regnet kom piskende sidelengs i den sterke vinden.
Det sier seg vel egentlig selv at de etter hvert 372 tilskuerne ikke alle ville få plass under taket der, og foreløpig valgte de aller fleste å oppholde seg inne i klubbhusets bar så lenge som mulig. Klubbrepresentanter kom etter hvert til for å skrive ned de to lagenes lagoppstillinger på et stort brett som ble satt opp til allmenn skue, og med så mange groundhoppere på et sted var det nå selvsagt stor aktivitet med mange hender som sirlig noterte seg lagoppstillingene i velbrukte notatbøker som ble dratt opp av ryggsekkene. Det var nå så lite trivelig utenfor at det var fristende å bli værende inne i klubbhuset, men jeg hadde ikke kommet så langt for å sitte i klubbhuset mens kampen ble spilt utenfor, og da spillerne entret banen og tok oppstilling for avspark var det bare å smyge seg ut i drittværet og ta oppstilling inntil en av klubbhusets vegger i håp om at det ville gi ørlite ly for vinden, som i stedet kom feiende rett mot oss og i løpet av formiddagen dumpet betydelige mengder vann på oss.
Sticker-manager Andrew Avery hadde i programmet uttrykt håp om at hans gutter kunne gjøre en god figur foran et etter forholdene stort publikum, og hans utvalgte brukte da heller ikke lang tid på å ta total kontroll over kampen Det var åpenbart at vinden ville prege kampen, og hjemmelaget spilte første omgang i en sterk medvind som de også var flinke til å utnytte. De var ikke redde for å løsne skudd, og allerede i det åttende minutt fikk de uttelling da Sam Kenny satt inn 1-0 etter en periode med Sticker-press. Kvarteret var spilt da Matt Lloyd ble felt, og dommeren pekte straffemerket. Liam Dingle steg frem og gikk for kraft da han sendte ballen i mål bak Wadebridge-keeper Jason Peters. Sticker stormet nå fremover i angrep etter angrep, og vi hadde såvidt passert halvspilt omgang da Sam Kenny scoret sitt andre.
Slik kampen hadde utviklet seg virket det allerede avgjort, og det var målene i seg selv som underholdt snarere enn spenningen som aldri egentlig var til stede. Det mest spennende var nok nå hvor stor seieren ville bli, og etter en drøy halvtime fikk Sam Kenny sitt hattrick da han avsluttet nok et godt angrep. Med ti minutter til pause tegnet også Mike Body seg på scoringslista da han med sitt skudd fant en liten luke mellom Wadebridge-keeper Peters og hans stolpe, og sørget for at pauseresultatet var hele 5-0. Publikum på Burngullow park hadde sett en oppvisning fra hjemmelagets side, og i tillegg til tremålsscorer Kenny hadde midtbaneduoen Martin Duff og Lewis Prince imponert. Nå hastet imidlertid folket inn i klubbhusets bar for å søke ly, og der sto nå allerede Jens klar med en duggfrisk pint Rattler til meg.
I pausen ble vi dessuten stående å snakke med det som viste seg å være ligaens formann, og han bekreftet at reservelaget til Plymouth Argyle vil kunne få rykke opp i Premier Division dersom de skulle kvalifisere seg sportslig. Om jeg skal dømme ut fra blikkene han sendte meg, tolket jeg ham slik at han ikke var enig i min kritikk av dette, og min personlige mening om at det er med på å ‘devaluere’ ligaen. Jeg er overbevist om at det er mange som ikke er spesielt interessert i å se kamper mot reservelag, og jeg husker godt min samtale med personer i Ipswich Wanderers-ledelsen rundt dette temaet, der de den gang var soleklare i sine uttalelser om at de ville ha vurdert å trekke seg om ikke Wanderers hadde rykket opp fra en ECL Division One der det er mange reservelag. Deres poeng var først og fremst at publikum ikke gadd å møte opp for å se klubben spille mot reservelag, som heller ikke hadde med seg noen bortefans, og som heller ikke akkurat var voldsomt engasjert vertskap ved hjemmekamper. SWPLs formann parerte blant annet med å poengtere mangelen på andre interesserte klubber fra feeder-ligaene, men samtidig registrerer jeg at SWPL hadde 12 søknader fra klubber i fem forskjellige feeder-ligaer. Dette skal senere ha blitt redusert til åtte klubber fra fem ligaer, men det er mer enn nok til at jeg har problemer med å se akkurat det poenget.
Det er uansett ikke en avgjørelse jeg har noe å gjøre med, så de får selvsagt styre som de selv vil. Uansett var det snart på tide for å sparke i gang andre omgang, og det var spennende å se om Wadebridge Town i det minste kunne fremstå litt bedre når det nå var deres tur til å spille i medvind. Innledningsvis hadde de dog nok med å forsvare seg, og mange av deres lange håpefulle klareringer gikk helt inn til Sticker-keeper Kai Stone som kunne sette i gang igjen. En liten periode ble været rett og slett så ufyselig at en gruppe av oss valgte å søke tilflukt inne i gangen på klubbhuset, der sikten ut gjennom vinduene ikke var den beste, og etter fem minutters tid våget jeg meg ut igjen akkurat tidsnok til å se at gjestene reduserte med et langskudd fra Tom Marks. Kun to minutter senere slo imidlertid Sticker tilbake og fastsatte sluttresultatet til 6-1. Godt forarbeid av Jason Rodgers og Jack Bowyer, og sistnevntes pasning ble omsatt i scoring av Mike Body. Wadebridge Town var nære ved å redusere igjen helt på tampen, men Sticker-keeper Stone reddet mesterlig. Dommerens siste fløytestøt utløste et stormløp der folk raskest mulig ville komme seg i ly av klubbhuset eller sine biler. For oss var det sistnevnte som gjaldt, og snart var jeg sammen med Jens og Magret på vei tilbake til Truro – nok en gang fullstendig våt til skinnet.
English ground # 333: Sticker v Wadebridge Town 6-1 (5-0) South West Peninsula League Division One West Burngullow Park, 26 March 2016 1-0 Sam Kenny (8) 2-0 Liam Dingle (pen, 16) 3-0 Sam Kenny (24) 4-0 Sam Kenny (33) 5-0 Mike Body (36) 5-1 Tom Marks (72) 6-1 Mike Body (74) Att: 372 Admission: £3 Programme: £1 Pin badge: £3
Jeg hadde allerede sett én kamp denne dagen, men var nå på vei til dagens andre kamp sammen med min groundhopper-kollega Paul White, som hadde tilbudt meg skyss fra Plymouth Parkways hjemmebane Bolitho Park til Liskeard, der Liskeard Athletic skulle ta imot sin lokalrival Dobwalls til dyst i South West Peninsula League Division One West. Etter å ha krysset over Tamar Bridge, og dermed også grensen mellom Devon og Cornwall, gikk ferden stort sett langs korniske landeveier. Jeg har for øvrig krysset elven Tamar med på tog over broen noen ganger, men aldri med bil, og Paul kunne nå fortelle at det på broen som ble åpnet i 1961 faktisk kun kreves bompenger i én av retningene.
Paul hadde vært usikker på om han ville prøve å ta seg til en tredje kamp, der dagens offisielle Hop-program ville avsluttes hos Helston Athletic, men jeg hadde oppmuntret ham ved å si at han ikke hadde noe å tape. Etter å ha sluppet av meg i Liskeard sentrum, kjørte han derfor ned til A38 for å se hvordan påskeutfarten påvirket trafikken, samtidig som han skulle en svipptur innom Premier Inn-hotellet han hadde booket der nede ved den nevnte motorveien. Selv gikk jeg de ti minuttene oppover mot Lux Park, men mon tro om jeg ikke gikk litt feil i bakkene dit opp. Etter litt rådslagning med en lokal frøken mente hun imidlertid at jeg også kunne ta meg inn fra den andre siden slik at jeg slapp å snu, og i stedet svingte til venstre inn på St. Cleer Road og snart fikk idrettsanlegget Lux Park på min venstre hånd.
Det var tydelig at Lux Park består av mer enn fotballbanen, for gjennom gjerdet kunne jeg da først også se en mindre fotballbane med plastdekke, og deretter en cricketbane på andre siden av fotballbanen. Helt i hjørnet mot cricketbanen fant jeg dog porten lukket, men etter å ha stått der noen minutter merket jeg at den var ulåst, så jeg gikk frekt og freidig inn sammen med en kar som nikket samtykkene da han kom i samme øyeblikk og fulgte etter hakk i hæl. For ordens skyld bør det kanskje nevnes at idrettssenteret også byr på utendørs tennisbaner, samt en innendørs hall med svømmebasseng og fasiliteter for både tennis, badmington, squash, og innendørs ‘bowls‘, i tillegg til å huse et generelt treningssenter. Dette merker man imidlertid lite til inne på selve fotballstadionet, der jeg raskt tok meg over til motsatte kortside, hvor det var litt aktivitet.
Det var fortsatt godt over en time til avspark, og der jeg hadde kurs mot en liten gruppe karer som sto ved det ene hjørnet, fikk jeg noen blikk som jeg unnskyldende svarte med å si at ‘jeg slapp meg selv inn over på andre siden der borte’. Før jeg kom særlig lenger, påpekte en av de at ‘du må likevel betale’ – noe jeg selvsagt hadde til hensikt å gjøre der jeg speidet etter et naturlig sted å gjøre dette. Høflig ble jeg pekt i retning av en eldre kar som jeg nå registrerte bemannet en liten ‘bu’ inntil en stor murbygning bak mål. £4 i inngangspenger og £1 for et kampprogram ble betalt til veteranen som tok imot med en senete neve, og deretter kunne jeg gjøre unna en liten foto-runde rundt anlegget.
Liskeard er en markedsby i det sørøstlige Cornwall; drøyt tre norske mil vest for Plymouth, og to mil øst for Bodmin. Det er en tidligere gruveby hvor man som mange andre steder i Cornwall drev utvinning av tinn. I dag har selve byen et innbyggertall på rett i underkant av 10 000, og den ligger ved elven Looe. Liskeard er for øvrig en av få byer i Cornwall der man fortsatt har et operativt marked med salg av levende dyr. Annenhver torsdag er det kveg, sauer og sikkert også griser og andre husdyr å få kjøpt, uten at jeg hadde planer om å gjøre slike investeringer. Ikke var det torsdag heller, men langfredag. Fotball har blitt spilt i Liskeard siden 1889, men dagens klubb ble først stiftet i 1946.
En tidligere klubb som bar byens navn la ned driften i 1933, og siden den gang hadde fotballbanene forfalt i løpet av krigen. Liskeard Athletic tok imidlertid kontakt med den lokale klubben Moorswater FC, som hadde benyttet Lux Park, og de fikk sikret seg en leieavtale for £6 i året. Jeg skal ikke synse rundt hva som skjedde med Moorswater, men Liskeard Athletic hadde visse problemer med å bestemme seg for hvilken liga man ville spille i. Man gikk visst først inn for spill i Liskeard & District League, men det ble raskt forkastet til fordel for en plass i Plymouth & District League Division Two, som man mente ville bringe fotball med en høyere standard til byen. I 1948 valgte man å delta i Cornwall Senior Cup, som merkelig nok på dette tidspunktet ble spilt som en liga med to puljer (East og West), og det umuliggjorde inntil videre spill i Plymouth & District League.
Det var først et par år senere at FA etter klager tok grep og bestemte at grevskapscupen måtte spilles etter den normale utslagsmetoden, og Liskeard Athletic kunne returnere til Plymouth & District League for en kort periode. Etter å ha vært innom også Cornwall Senior League (og igjen Plymouth & District League), tok de i 1966 plass i South Western League, som nå var tilholdssted for grevskapets beste klubber. På slutten av 1970-årene hadde klubben fire strake sesonger som endte med to ligatitler og to andreplasser, og etter å ha vunnet South Western League for andre gang våren 1979, tok klubben steget opp i Western League. Der debuterte de med tredjeplass og sikret seg opprykk på første forsøk, før de gikk løs på det som skulle bli 15 strake sesonger i Western League Premier Division.
I 1988 sikret Liskeard Athletic seg også Western League-tittelen, og jeg vet ikke hvorfor de ikke tok steget opp i Southern League, men tipper at den naturlige forklaringen er de økte utgiftene det ville medført med betraktelig lengre reisevei. Dette var ille nok som det var, og det er jo fortsatt den dag i dag hovedårsaken til at Cornwall-klubbene vegrer seg for å ta steget opp fra SWPL. Liskeard begynte da også å merke følgene av dette, og i likhet med en annen gammel Cornwall-storhet – Falmouth Town – valgte de i 1995 å trekke seg fra Western League og returnere til South Western League. De var naturlig nok også med å stifte dagens South West Peninsula League i 2007, og spilte i Premier Division frem til 2014, da de måtte ta turen ned i Division One West etter å ha endt som tabelljumbo.
Lux Park er mye eldre enn klubben, og inntil tomten ble lagt ut på auksjon i 1912, ble den brukt av både cricketklubben og den tidligere Liskeard-klubben. Den ble solgt med betingelse om at tomten skulle brukes til sport, og i 1922 ble også nabotomten kjøpt slik at man kunne utvide. Jeg nevnte at dagens klubb først flyttet inn her ved oppstarten i 1946, og det har vært deres hjemmebane siden. Men mye har skjedd på Lux park siden den gang. Det er ingen tilskuerfasiliteter som sådan på noen av kortsidene, slik at man her står på bar bakke og under åpen himmel. Jeg hadde kommet inn på kortsiden ut mot St. Cleer Road, og jeg så etter hvert at det gikk noen for å betjene bua som står der, men hovedinngangen er på motsatt kortside, som domineres noe av det store murbygget bak. Det skulle for ordens skyld vise seg å huse anleggets bar.
I hjørnet mellom denne kortsiden og langsiden sett til venstre herfra, står en mindre trebygning som gjør nytte som klubbhus og matutsalg. Lenger ned på denne langsiden har man en tilsynelatende nysnekret tribunekonstruksjon som gir tak over hodet til de som velger å stå der, og foran denne finner man laglederbenkene. Dette nye overbygget skal visstnok stå på samme sted som et tidligere overbygg som skal ha blåst ned i en storm i 1990, og det er i hvert fall et friskt pust i en tid der klubber nedover i non-league i all hovedsak synes å velge mindre og langt mer kjedelige tribuner av den moderne og prefabrikerte sorten. På motsatt langside står en ganske fjong hovedtribune som overraskende nok er bygget så sent som i 1989. Det skulle man aldri tro når man ser den, for den virker eldre (og mer sjarmerende) enn som så. Dette er uansett en sittetribune der man kan hvile akterspeilet på benkerader i form av planker som er festet oppå betongavsatsene.
Lux Park falt i smak hos undertegnede, og med min lille runde unnagjort, kunne jeg unne meg en tur i baren. Veteranen ved inngangspartiet fortalte at jeg da måtte ut porten som befant seg ved siden av der han sto, og deretter entre det nevnte murbygget fra utsiden og ta meg opp i andre etasje. Deretter ga han meg en passerseddel slik at jeg ikke skulle få problemer når jeg ville inn igjen. Der oppe i baren betalte jeg £3,10 for en pint Cornish Orchards, og kunne sporenstreks slå fast at klubben har en flott bar til rådighet. Skjønt, det er kanskje rimelig å anta at den ikke driftes direkte av fotballklubben, men av Lux Park som helhet (eller lokale myndigheter for den saks skyld). Men uansett var det en følelse av å være i en ordentlig pub, og slik fikk jeg da litt assosiasjoner til den flotte baren hos Littlehampton Town.
Mens jeg satt der benyttet jeg også anledningen til å kikke nærmere på dagens kampprogram, som inneholdt en god del reklame, og egentlig kun det mest vesentlige av tabeller og statistikk (et pluss dog for tilskuer-statistikk), i tillegg til en fyldig gjennomgang av hjemmelagets historie. Bortelagets var imidlertid ikke viet mange ord, så jeg var egentlig like blank på Dobwalls som jeg var forut for min ankomst. Tabellen viste uansett at Mousehole går mot en suveren divisjonstittel der de sto med 20-0-1 og hadde 12 poeng ned til Plymouth Argyles reserver på andre. Liskeard Athletic la beslag på sjetteplassen, men hadde hele 24 poeng opp til lederne, og ble også pustet i nakken av et par klubber med kamper til gode. Dobwalls, som hører hjemme i en landsby fem kilometer vest for Liskeard, var å finne på 12. plass (av 17 lag), men hadde god margin ned til de to klubbene nederst på tabellen.
En kikk ut av vinduene – som for øvrig har flott utsikt over fotballbanen – vitnet om at spillerne ennå ikke hadde inntatt banen, men med et kvarters tid til avspark var det likevel på tide å tømme glasset og komme seg ned igjen. Paul hadde gitt sine varmeste anbefalinger til Liskeard Athletic sin pastie,som han mente var den beste i fotball-Cornwall. Det ville jo være uhøflig å ikke ta en smakebit, og den viste seg både fyldig og meget god. Straks etter kom da også Paul, og jeg kunne gi den klar tommel opp. En kvinne som hadde lest opp lagoppstillingene i rasende fart fant jeg inne i matutsalget, men hun måtte beklage at hun hadde gitt lagoppstillingene videre til klubbsekretæren som nå befant seg et eller annet sted. Jeg gadd ikke bry meg særlig mer om det da jeg uansett fikk hjelp med å identifisere hjemmelagets spillere av en lokal veteran som sto ved siden av meg idet spillerne kom på banen og kampen ble sparket i gang.
På en bane som heller merkbart var det vertene som etter en litt nølende åpning tok grep, og med bevegelse og initiativ på topp skapte de etter hvert problemer for sine lokale rivaler. Kampen ble avgjort i løpet av seks-sju minutter mot slutten av første omgang, og det var slett ikke ufortjent da Robert Cleveland sendte Liskeard i føringen i det 37. minutt. Han avsluttet et godt angrep med en heading som dalte inn i mål bak Dobwalls-keeper Josh Gilbert. Fire minutter senere doblet Harry Southcott ledelsen etter en corner, og deretter gikk det kun ytterligere to minutter før ballen igjen lå i Dobwalls-målet. Denne gangen hadde jeg visse problemer med å identifisere målscoreren, men i samråd med min tidligere sidemann som hjalp meg med lagoppstillingen, krediterte jeg James Lorenz.
Det var ikke helt ufortjent med 3-0 til pause, selv om det ble litt ketchup-effekt når hjemmelaget først fikk uttelling. Pausen benyttet jeg til å prate litt med en representant for vertene som bekreftet at klubben hadde et sterkt ønske om å returnere til SWPL Premier, samtidig som han mente det var uaktuelt å i det hele tatt tenke på en mulig retur til Western League. Det er igjen dette med reisevei og de tilhørende utgiftene, og kanskje kan pyramiden struktureres på en bedre måte som gjør det noe enklere å ta steget opp. Man har jo diskutert tilsvarende med tanke på en sammenlignbar situasjon i nordøst, der klubbene kvier seg for å forlate Northern League. Noen mener at en fjerde liga på step 3 og 4 vil kunne gjøre en forskjell der, da en ny «Midland Premier League» (for å gi den et tenkt navn) vil kunne fange opp de sørligste klubbene som nå spiller i NPL, og dermed skyve sistnevntes nedslagsområde lenger nordover. Skjønt her nede i Cornwall ville nok ikke det ha mye å si, så lenge Western League med et tyngdepunkt rundt Bristol-området fortsatt er ligaen som på step 5 skal fange opp Cornwall, i tillegg til at den har tentakler helt inn i Wiltshire.
Vel, den ‘gordiske knuten’ er det heldigvis uansett ikke undertegnede som skal løse. Dobwalls-manager Mark Jones hadde på sin side valgt å løse sine utfordringer ved å foreta alle sine tre spillerbytter i pausen. Det er vanskelig å si om det hadde noen effekt, for det ble en helt annen omgang, der Liskeard virket å ta foten av gasspedalen og var fornøyd med at klokka stadig tikket nærmere full tid. Det var rett og slett en nokså kjedelig omgang, men bortelagets Steve Tapper fikk i hvert fall bevist ved et par anledninger at han er en god spiller. Han var også mannen bak da Liskeard-keeper Jamie Blatchford ble satt på et par prøver. Men det ebbet altså ut med hjemmeseier 3-0 foran det som etter hvert viste seg å være 90 tilskuere (jeg ville tippet noe mer, og hadde vært skråsikker på at det var over 100 og kanskje bortimot 120 der).
Paul satt sporenstreks kursen mot Helston der han ville treffe på deltakerne på det offisielle Hop-programmet som allerede denne dagen hadde besøkt Illogan RBL og Wendron United. Dessverre skulle han visst ikke innom Truro på veien tilbake, og jeg hadde liten lyst til å bli strandet helt nede i Helston, der siste sjanse til å ta seg tilbake til Truro tydeligvis var en buss med avreise få minutter etter avspark. Det var bare å innse at jeg ikke fikk sett mine gamle venner i Falmouth Town der nede, og jeg ønsket derfor Paul god tur og returnerte i stedet til baren, der spillerne snart gjorde sitt inntog mens jeg unnet meg en ny pint.
Der kom jeg for øvrig i snakk med nok en kar fra hjemmelaget, og han kunne noe overraskende for meg fortelle at divisjonens suverene topplag Mousehole hadde valgt å ikke søke om opprykk da de ikke mente seg klare for det. Men kan Plymouth Argyle sitt reservelag, som lå på andreplass, rykke opp i SWPL Premier? Det mente han nå de kunne, etter at de hadde sikret seg en avtale som gjør at de kan spille sine hjemmekamper (som altså ikke har blitt spilt på Home Park) ved Devon FAs hovedkvarter. Jeg kan ikke si jeg er særlig fan av at reservelag får lov til å delta i disse ligaene, og personlig så reduserer det den aktuelle ligaens status i mine øyne. Spesielt reservelagene til FL-klubber burde da ha egne reserveligaer å spille i, skulle man tro. Og det er tilsynelatende heller ikke mangel på søkerklubber fra feeder-ligaene til SWPL denne sesongen.
Men heldigvis er heller ikke dette noe jeg skal ta beslutninger om, og jeg takket snart for samtalen og ønsket lykke til før jeg la ut på spaserturen ned mot Liskeard jernbanestasjon. Det var faretruende mørke skyer på himmelen da jeg kom dit ned og konstaterte at 17.54-toget var noe forsinket. Jeg ble underholdt av en gjeng middelaldrende karer som tydeligvis hadde vært på fisketur med sine respektive fruer, og snart kom da også toget som brukte drøyt 50 minutter på å frakte meg tilbake til Truro. Jeg var litt sliten etter en lang og begivenhetsrik dag, men spaserte likevel ned til puben Try Dowr for å unne meg en middag før jeg tok en taxi tilbake til mitt krypinn og tok kvelden.
English ground # 332: Liskeard Athletic v Dobwalls 3-0 (3-0) South West Peninsula League Division One West Lux Park, 25 March 2016 1-0 Robert Cleveland (37) 2-0 Harry Southcott (41) 3-0 James Lorenz (43) Att: 90 Admission: £4 Programme: £1 Pin badge: £2
Fredag 25.03.2016: Plymouth Parkway v Elburton Villa
Frokost var inkludert i prisen ved Donnington Guest House, men i anledning påskehelgen startet ikke frokostserveringen før klokka 08.00 denne fredagen, og da jeg hadde blinket med ut 08.25-toget fra Truro, sier det seg selv at jeg i stedet må ty til et annet alternativ. Da jeg nydusjet og fjong spaserte ut av gjestgiveriet rundt kvart på åtte, stakk jeg derfor snuta innom den store Sainsburys-sjappa et lite stykke nede i veien før jeg fortsatte min promenade mot Truro stasjon. Jeg hadde altså valgt å droppe den offisielle SWPL Easter Hop-trippelen til fordel for min egen dobbel denne dagen, og min innkjøpte frokost ble inntatt på toget som brukte en time og tjue minutter på å frakte meg opp til Plymouth, der jeg skulle se den første av mine to kamper denne dagen.
Herfra trengte jeg busstransport for å ta meg opp til Bolitho Park, der formiddagens hjemmelag Plymouth Parkway spiller sine hjemmekamper, og jeg orienterte meg frem til holdeplassen ved byens universitet, der buss nummer 62 etter planen skulle plukke opp klokka 10.03. Et lite minutt eller to forsinket kom den, og jeg klarte omsider å forklare sjåføren hvor jeg skulle, slik at jeg fikk betalt £3,50 for en returbillett. Avspark var klokka elleve presis, og med rundt en halv time til avspark steg jeg av og trasket over veien for å betale mine £5 for inngang på Bolitho Park. Det var dog en skuffelse å få høre at de ikke hadde trykket opp noe program i forbindelse med dagens kamp, men en hjelpsom sjel kom senere bort for å overrekke meg et program fra tidligere denne sesongen, og da jeg ble fortalt at man bruker samme forside hele sesongen og at den ikke har noen påskrift som forteller om dato eller motstander, kunne jeg i det minste uansett bruke dette eksemplaret på min blogg.
Plymouth ligger som kjent helt nede i det sørvestlige hjørnet av grevskapet Devon – helt ved grevskapsgrensen til Cornwall – ca seks norske mil sørvest for Exeter og 20 mil sørvest for Bristol. Byen vokste frem rundt det som kalles en av verdens beste naturlige havner, og ble raskt en viktig base for Royal Navy. Stedet har en voldsom maritim tilknytning, og det var blant annet herfra Sir Francis Drake seilte ut for å kjempe med den spanske armada. I 1620 seilte «pilegrimsfedrene» til den nye verden med skuta Mayflower, som også er avbildet på klubbens logo. Byen er fortsatt hjemsted for Vest-Europas største marinebase, og var derfor et viktig mål for tyske bomberaid under andre verdenskrig. Her fra Plymouth er det for øvrig ferjeforbindelser til både Spania og Frankrike.
Med sine drøyt 260 000 innbyggere er vel Plymouth nå også den største engelske byen som ikke har vært representert på fotball-Englands øverste liganivå, men det har selvsagt Plymouth Parkway ingen forutsetninger for å gjøre noe med. Klubben ble stiftet så sent som i 1988, da utbrytere fra ungdomsklubben Plymouth Kolts startet opp sin egen klubb som tok plass i Plymouth & District League Division Four. Senere det året sikret man seg en sponsoravtale med Exeter Airport og tok navnet Ex-Air Flyers, samtidig som de tok de gule og blå fargene til flyplassens logo. Disse fargene har man fortsatt, selv om man i 1993 tok navnet Plymouth Parkway. Klubben spilte ved Parkway Sports Club, og klatret raskt i Plymouth & District League, slik at de ventet på å ta plass i Premier Division da den nye Devon County League ble stiftet i 1992. Da valgte man i stedet å søke om medlemskap der, og ble en av de opprinnelige medlemsklubbene. Der spilte de seks sesonger før de i 1998 valgte å hoppe over til South Western League.
Rett før 2000/01-sesongen startet opp mistet man sin nevnte hjemmebane etter uenighet om leieavtalen og vedlikeholdskostnader, og man fikk spesialtillatelse av ligaen til å spille alle sine kamper på bortebane inntil videre. Man offentliggjorde snart planer om å oppgradere en passende tomt i Manadon-området nord i byen, og banedelte en periode ved friidrettsanlegget Brickfields i Devonport, før de sommeren 2003 kunne flytte inn på det som i dag heter Bolitho Park. Da South Western League i 2007 slo seg sammen med Devon County League og dannet den nye South West Peninsula League, var Plymouth Parkway selvsagt med, og de har holdt seg i SWPL Premier Division siden den gang. The Parkway har aldri vært dårligere enn nummer 6 i denne ligaen, og deres største triumf er nok å ha vunnet ligatittelen i 2014, etter å to ganger tidligere ha endt på andreplass.
Bolitho Park blir entret på den ene kortsiden, og innenfor portene får man klubbhuset på sin høyre hånd på den ene siden av denne kortsiden. Et partytelt var også satt opp ved siden av dette, med et koselig uteareal. Ingen av kortsidene har ellers annet enn hard standing, mens langsidene har en liten tribune hver seg. På venstre langside sett fra inngangen har man midt på en ståtribune som gir tak over hodet og byr på et par betongtrinn. Midt på den motsatte langsiden har man en noe mindre sittetribune. Selv om Bolitho Park i seg selv ikke sørget for den store wow-faktor hos undertegnede, var det likevel et koselig lite anlegg med en idyllisk beliggenhet omgitt av masse trær og et stort grøntområde. Kanskje var også det fine været med sol fra skyfri himmel medvirkende til at jeg tross alt trivdes ved Bolitho Park.
Etter at jeg hadde foretatt en kjapp runde rundt banen, traff jeg på min gamle kjenning Paul White, som ga uttrykk for at det var undertegnede som hadde inspirert ham til å ta et lengre avbrekk fra det nordvestlige London og tilbringe et par ukers tid nede i sørvest. Han hadde selv overveid flere mulige kombinasjoner denne dagen, men hadde så sent som denne morgenen endret mening og valgt seg samme kamp som meg denne formiddagen, og vi bidro til et tilskuertall som jeg noen dager senere fant ut var 181. Det var litt tidlig for en pint, så jeg nøyde meg foreløpig med å betale £1 for en boks 7 Up, og når jeg først var i sørvest ville det også være uhøflig å ikke smake på deres pastie. Den korniske spesialiteten falt da også i smak her over grensen i Devon, og gjorde nytten som en tidlig lunsj mens vi så spillerne innta banen.
Plymouth Parkway hadde rundt tjue poeng opp til duoen Bodmin Town og AFC St. Austell, og til tross for at The Parkway hadde noen kamper til gode, var det nok bare å innse at det dreide seg om tredjeplassen. Hjemmelaget befant seg på en sjetteplass, men hadde kun ett poeng opp til Ivybridge Town (med hele 8 kamper til gode), to poeng opp til Godlphin Atlantic (med fem kamper til gode), og fire poeng opp til treer Tavistock (med fem kamper til gode). For motstander og lokalrival Elburton Villa sin del så det ikke like lyst ut, for de hadde kun St. Blazey bak seg på tabellen. De hadde en ett poengs ledelse på St. Blazey, og lå á poeng med Stoke Gabriel med dårligere målforskjell. Ellers var det fire poeng opp til Camelford og seks poeng opp til Newquay (som imidlertid hadde henholdsvis en og to kamper mindre spilt).
Det var da også hjemmelaget som tok initiativet i knallværet, og ikke minst sto Jamie Bass og Callum Martindale bak mye av det vertene skapte der de stadig raidet oppover kantene og kom seg til innlegg. Elburton Villas forsvar slapp dog ikke til de aller største sjansene, selv om de ved et par anledninger hadde marginene med seg i innledningen. Det hadde de imidlertid ikke da de like før halvtimen måtte gi tapt for presset og havnet under etter at et skudd fra Ryan Richards endret retning og endte opp i mål. Å si at det var en retningsforandring er en liten underdrivelse, for skuddet som jeg ikke engang er sikker på om ville gått innenfor stolpen, ble nærmest feid inn i eget mål av James Bradley i et forsøk på å klarere. Som spiss er det ikke direkte overraskende om Richards vil hevde at han bør krediteres, men for meg var dette et soleklart selvmål.
Uansett sto det 1-0, men gjestene kunne utlignet et lite minutt senere da de kom på en kontring. De hadde hatt et par halvsjanser tidligere i omgangen, men dette var den største der en av deres spillere avsluttet like utenfor stolpen. Hjemmelagets keeper Ben Elphick var stort sett passiv tilskuer i resten av omgangen, og han fikk se sine lagkamerater doble ledelsen ti minutter før pause. Det andre målet kom etter et raid av Jamie Bass som dro seg fri ute på kanten, stormet ned til dødlinja og la tilbake til kaptein Steven Colwell. Sistnevnte snublet nærmest ballen i mål ved hjelp av brystet, men alle mål teller, og det sto 2-0. Det var også resultatet da dommeren blåste for pause, og det var ikke helt ufortjent.
Paul White hadde også brukt første omgang til å vurdere sine muligheter for en andre kamp denne dagen, og endte opp med å bestemme seg for samme destinasjon som meg – nemlig Liskeard Athletic. Han tilbød meg nå også skyss dit, og jeg takket gladelig ja til tross for at jeg hadde returbillett til bussen, da det uansett ville spare meg for både en god del tid og en heftig spasertur i oppoverbakke fra Liskeard stasjon til Lux Park. I pausen pratet vi dessuten litt med en Woking-supporter og groundhopper som hadde tatt turen, og også et par representanter fra hjemmelaget som bekreftet at det nå selvsagt var snakk om å gå for tredjeplassen. På spørsmål om hva som skjedde i klubben etter ligatittelen i 2014, fikk jeg vel egentlig ikke noe klart svar, men de innrømmet vel at noen spillere hadde blitt borte, samtidig som klubber som AFC St. Austell og Bodmin Town ikke minst har styrket seg siden den sesongen.
Andre omgang ble et antiklimaks der tempoet var langt lavere og det var langt mellom noe som i det hele tatt minnet om sjanser. Elburton Villa-manager Kevin Yetton hadde i hvert fall fått prentet inn hos opp sine gutter hvordan de skulle stoppe hjemmelaget fra å stadig rulle opp på kanten og komme seg til innlegg i angrep etter angrep, men de skapte heller ikke mye selv. Unntakene var stort sett dødballer og avslutninger fra distanse, i tillegg til en eller to slurvete tilbakespill som vertene dog slapp unna med. Parkway hadde fortsatt mest ball og et spillemessig initiativ, men virket nokså tilfreds med tingenes tilstand, eller kanskje de bare ikke klarte å trenge gjennom Villa-forsvaret.
Mark Berry spilte for øvrig en god kamp på hjemmelagets midtbane, der han sto frem som både ballvinner og playmaker, men etter hvert som vi gikk inn i det siste kvarteret ble omgangen også voldsomt oppstykket av en antall bytter og stadige avbrekk i spillet, selv om en god dommer stort sett forsøkte å la spillet flyte i mest mulig grad. Det virket etter hvert som om majoriteten av spillerne først og fremst ventet på fløyta, og da signalet omsider kom for full tid var det med 2-0 som sluttresultat. Hjemmelaget hadde gjort jobben i første omgang, og sto vel nå med 13 seire på sine 15 siste.
Til tross for en tam andre omgang hadde det vært et trivelig besøk ved Bolitho Park; i et herlig vær som sto i sterkt kontrast til drittværet som hadde herjet kvelden før. Det var bare å nyte mens man kunne, for det var meldt mer drittvær i de kommende dagene i forbindelse med stormen Katie. Den tid den sorg, og sammen med Paul forlot jeg snart Bolitho Park og etter hvert Plymouth og Devon, der vi krysset over Tamar Bridge inn i Cornwall på vår vei mot Liskeard og dagens andre kamp. Man kan da ikke ligge på latsiden heller…
English ground # 331: Plymouth Parkway v Elburton Villa 2-0 (2-0) South West Peninsula League Premier Division Bolitho Park, 25 March 2016 1-0 James Bradley (og, 28) 2-0 Steve Colwell (35) Att: 181 Admission: £5 Programme: n/a Pin badge: n/a
Det var på tide å rette oppmerksomheten mot årets Easter Hop som skulle finne sted i South West Peninsula League og ha fokus på Cornwall. Jeg hadde valgt å kjøre mitt eget opplegg, men skulle få med meg to av kampene på det offisielle programmet, inkludert torsdagskampen der AFC St. Austell skulle ta imot St. Blazey. Det var en lang vei dit ned, og jeg droppet hotellfrokost for å i stedet stikke innom sjappa ‘New Kwik Mart’ på vei til Fratton togstasjon. Etter å ha handlet inn smørbrød og juice satt jeg meg på 08.54-toget mot London, men jeg skulle i denne omgang kun bli med til Guildford, der jeg gjorde unna dagens første togbytte. Det neste togbyttet fant sted i Reading, der jeg startet den foreløpig siste etappen på snaut fire timer ned til Truro. Like før klokka halv tre kunne jeg stige av i Truro og unne meg en drosjebil bort til Donnington Guest House, hvor jeg hadde betalt £105 for tre netters overnatting med frokost inkludert.
Den offisielle Hop-delegasjonen hadde base i St. Austell, men jeg hadde altså valgt meg Truro og et gjestgiveri rett over veien for Truro Citys hjemmebane Treyew Road. En kommende kamp der var også grunnen til at jeg hadde valgt et eget opplegg under helgens arrangement, for jeg så det som en glimrende mulighet til å få sett en kamp på Treyew Road før det er for sent. Og da det ikke virket som om det gikk an å bestille for kun torsdag og fredag, valgte jeg å i stedet finne meg en egen dobbel på fredagen i stedet for den offisielle trippelen. Etter å ha sjekket inn var jeg på farten igjen ikke lenge etter, og jeg spaserte en tur ned i Truro sentrum. Det var nedoverbakke, og etter et drøyt kvarter sto jeg utenfor Wetherspoons-puben Try Dowr, der jeg slo meg ned for å innta en rask middag og skrive et par postkort jeg hadde rasket med meg i en kiosk et steinkast unna. De ble postlagt på veien mot togstasjonen da jeg etter hvert peset meg oppover bakkene mot stasjonen for å ta et av togene tilbake til St. Austell.
Togturen mellom de to byene tar et kvarters tid, og allerede med to timer til avspark kunne jeg stige av i St. Austell, som er en av de største byene i grevskapet Cornwall. Selve byen har rundt 20 000 innbyggere, mens man kan plusse på ytterligere omtrent 15 000 om man regner med de omkringliggende områdene. St. Austell ligger ved Cornwalls sørkyst, drøyt halvannen norsk mil sør for Bodmin, og snaut fem mil vest for grensen mot Devon. Etter at det i dette området hadde blitt drevet litt gruvevirksomhet med utvinning av tinn og kobber, ble det på 1700-tallet oppdaget store forekomster av kaolinitt – også kjent som china clay; eller porselensleire – tok det over som viktigste næringsvei. Denne leiren brukes til produksjon av porselen, og dette hadde på begynnelsen av 1800-tallet blitt ‘big business’, slik at leirtakene i og rundt St. Austell hadde vokst frem som verdens største.
St. Austell er fortsatt senter for Cornwalls produksjon av ‘china clay’, som til tross for en nedgang sysselsetter over 2 000 personer i byen. Ellers er selvsagt turismen viktig i St. Austell, som i Cornwall for øvrig. En av de nedlagte gamle leirtakene huser i dag det såkalte Eden Project, som også har blitt en turistattraksjon. Jeg hadde imidlertid nok med å avansere den korte veien fra stasjonen og opp bakken mot Poltair Park, som er hjemmebane for AFC St. Austell. Dette er jo også en bryggeriby, og rett utenfor Poltair Park holder jo det annerkjente St. Austell Brewery til. Mens jeg hadde sittet på toget hadde imidlertid det varslede drittværet ankommet, og for første gang på turen fikk jeg regndråper i hodet. Det ble raskt ganske ufyselig med en sur vind som gjorde at regnet kom piskende sidelengs, og jeg gikk for å gjøre unna en rask fotorunde før jeg hadde planlagt å oppsøke en lokal pub for å søke ly.
Poltair Park domineres av den temmelig flotte hovedtribunen som står på langsiden der man kommer inn, og også klubbhuset er å finne her på denne langsiden; inntil baksiden av tribunen. Bortsett fra dette er det ingen tilskuerfasiliteter, og kun hard standing under åpen himmel rundt resten av banen. På bortre kortside sto også en muligens noe vaklevorent stillas som jeg mistenkte ble brukt som utkikkspunkt for eventuelle kameraer. Jeg har sett en god del bilder av den nevnte tribunen, men jeg må vel innrømme at jeg muligens likevel ble litt skuffet. For all del; det er en flott tribune, men jeg mistenker at man den siste tiden har flikket litt på den på en måte som gjorde at den har blitt ‘modernisert’ noe og fremsto litt mer ‘steril’ enn jeg hadde forventet..? Men kanskje er jeg vel streng nå (eller var forventningene lovlig høye?), og den tross alt flotte tribunen har et fint og sjarmerende indre med benkerader i tre.
På parkeringsplassen så jeg nå både Terry Hall fra Terry’s Badges (som selger pins og er fast innslag på groundhops på balløya) og Rob Hornby (mangeårig ansvarlig for Nottinghamshire Senior League Hop). De skulle ha hver sin stand under helgens arrangement, og mens jeg hilste på de kom en kar for å låse de inn i klubbhuset. Greit å komme seg innenfor i ly for regnet, så jeg tilbød meg å hjelpe til med å bære inn. Rob takket gladelig ja til å få hjelp med noen bord, men mens vi sto der og pratet litt så undret jeg meg litt over hvor det hadde blitt av groundhopperen Steve aka ‘Beaky”. Jeg hadde møtt på ham idet jeg avsluttet min fotorunde mens han var på vei ut på banen for å knipse noen blinkskudd av tribunen, og han ba meg vente så vi kunne oppsøke en pub sammen. Nå var Tranmere-supporteren som sunket i jorden, og da han senere kom skulle det vise seg at han også hadde undret seg over hvor jeg var, men at han hadde klart å smiske seg til en kjapp pint ved det nevnte bryggeriets egen pub tvers over veien, til tross for at de egentlig var i ferd med å stenge. Siden været var som det var, og klubbhusets bar snart åpnet for servering, led jeg imidlertid ingen nød der i klubbhuset.
Jeg observerte også en kar som kom bærende på esker med kveldens kampprogram, og jeg byttet £1 mot et eksemplar. Det viste seg å være en 68 siders blekke, som til tross for at det selvsagt inneholdt litt reklame og en hel del statistikk om også klubbens andre lag, naturlig nok bød på kjempevaluta for pengene. Mens jeg satt der og leste litt i programmet og lesket strupen med en pint Healeys Gold, ble lokalet sakte men sikkert fylt opp av kjente fjes fra groundhopper-miljøet. Selv Harvey Harris hadde tatt turen fra nordøst, og han var en av mange jeg slo av en prat med mens klokka tikket mot avspark. Ærlig som jeg er gikk jeg også bort til det nå betjente inngangspartiet for å betale mine £7 i inngangspenger. Jeg må nok si jeg synes det er å synke ganske dypt å snike seg inn på dette nivået, så det kan man jo ikke ha noe av.
AFC St. Austell ble stiftet i 1890, og het vel da St. Austell FC. De var i 1951 med å stifte den tidligere South Western League, der de spilte helt frem til 2007. I løpet av den perioden vant The Liliwhites ligaen kun én gang – i 1969, men kom på andreplass ved fem anledninger. Da denne ligaen i 2007 slo seg sammen med Devon County League for å stifte den nye South West Peninsula League, hadde St. Austell en så svak sesong bak seg at de tok plass i den nye ligaens Division One West. Opprykk til Premier Division ble sikret med andreplass i 2010 – ett år etter at de hadde endret navn til dagens AFC St. Austell. Det var jo forrige sesong (2014/15) at klubben virkelig gjorde furore og fikk nasjonal oppmerksomhet gjennom spesielt sin innsats i FA Vase. Samtidig som de sikret seg sin første ligatittel i SWPL, spilte de seg også helt frem til semifinalene av FA Vase, der de etter å ha slått flere klubber fra nivået over omsider måtte gi tapt etter en knepen sammenlagtseier 2-1 til Glossop North End over to kamper. Det kan jo også nevnes at de samtidig sikret seg Cornwall Senior Cup (for fjortende gang).
Denne sesongen er imidlertid SWPL-storheten Bodmin Town tilbake i «godt gammelt slag», og har gitt St. Austell knallhard kamp om tittelen. Faktisk var situasjonen slik at kveldens hjemmelag hadde hatt sitt fulle hyre med å holde følge, men de to lå nå à poeng på tabelltoppen med en solid luke tilbake til klubbene bak. Bodmin Town hadde imidlertid en langt bedre målforskjell, i tillegg til å også ha spilt to kamper mindre. Derfor var det vesentlig for hjemmelaget at de vant kveldens kamp mot lokalrival St. Blazey, som hadde tatt turen noen kilometer vestover, og som historisk sett er mer merittert enn sitt vertskap for kvelden (med blant annet hele 13 titler og 10 andreplasser i South Western League, som de for øvrig også vant 7 av de siste 9 sesongene før den nevnte ligasammenslåingen i 2007). Gjestene har imidlertid slitt denne sesongen, og kan faktisk ende opp med å rykke ned for første gang siden de også var med å stifte South Western League i 1951. Før kveldens kamp lå de nemlig helt sist, med tre poeng opp til Elburton Villa og Stoke Gabriel, og fire poeng opp til Callington Town.
St. Blazey hadde imidlertid hatt en god periode etter at Alan Carey tok over som manager, og hadde tatt 13 poeng av 18 mulige i de seks første kampene under hans ledelse. Derfor var det en og annen hjemme-representant som advarte mot å ta tre hjemmepoeng for gitt, men allerede i kampens fjerde minutt roet Josh Grant eventuelle hjemme-nerver ved å sende vertene i føringen. Hele 451 tilskuere hadde trosset værgudene, og det var ensbetydende med ligaens nest største tilskuertall så langt denne sesongen, men det vil være feil å si at de ble vitne til en festforestilling. Der folk sto og hutret i det kjipe været var nemlig aldri hjemmelaget alvorlig truet, og de kunne ha ledet med både to og tre mål allerede da Grant tok på seg servitørrollen og la inn til Liam Eddy som headet inn 2-0 etter 32 minutter. Vertene leverte en god kamp, og var rett og slett for gode til at det skulle bli spennende, men de nøyde seg med de to målene før pause.
Som så mange andre benyttet jeg pausen til å søke ly i klubbhuset, og med en ny pint Healeys Gold i hånden fikk jeg en av hjemmerepresentantene i tale. Han innrømmet at det kunne se ut som om Bodmin Town hadde et godt tak om det hele, men lovet at de ikke hadde gitt opp og ville kjempe til siste slutt. De to skal jo for øvrig også møtes en gang til (i Bodmin) før sesongslutt. Samtalen penset deretter over på dette evinnelige temaet om opprykk fra SWPL, og faktum er at det siden stiftelsen i 2007 kun er Buckland Athletic som har tatt steget opp i Western League Premier Division, som SWPL Premier jo er en ‘feeder’ til. Problemet er selvsagt isolasjonen her nede i det sørvestlige hjørnet av England, og betydelig økte reiseutgifter i en Western League som byr på mange bortekamper i Bristol-området, det sørlige Gloucestershire, Somerset og til og med Wiltshire. Min samtalepartner spådde at det heller ikke neste sesong vil bli noen søknader om opprykk fra SWPL, men det gjenstår jo å se om han får rett.
St. Blazey trengte et tidlig mål i andre omgang om de skulle ha noe som helst håp, og de tro friskt til fra start, men kampen var i realiteten over da Josh Grant etter en time satt inn 3-0 etter at han var mål for en glimrende crossball fra Harry Evans. Hjemmelaget var på god vei mot sin seier nummer 22 på de 27 siste kampene, og på overtid satt de den siste spikeren i kista da Martin Watts fastsatte sluttresultatet til 4-0 etter godt forarbeid igjen fra den gode Harry Evans som hadde en fenomenal kamp i det trøstesløse været. De av oss som ikke hadde med oss paraply eller hadde sikret oss en plass på hovedtribunen var dyvåte til skinnet, og etter å ha stukket innom klubbhuset for å hente noen pins jeg hadde kjøpt av Terry, spaserte jeg raskt ned mot jernbanestasjonen for å komme meg i ly.
Min beslutning om å se kampen fra den lille terrassen utenfor klubbhuset hadde som sagt ført til at jeg var dyvåt, og jeg mistenker at det var den sannsynlige årsaken til at jeg senere på turen pådro meg en forkjølelse som jeg slet med en stund. Etter å ha tatt toget tilbake til Truro – som for øvrig er Cornwalls eneste by med city-status – unnet jeg meg igjen en taxi i drittværet, og trakk meg umiddelbart tilbake til rommet mitt for å krype under dyna. Årets ‘Easter Hop’ var i gang, men dagen etter skulle jeg altså kjøre et eget opplegg.
English ground # 330: AFC St. Austell v St. Blazey 4-0 (2-0) South West Peninsula League Premier Division Poltair Park, 24 March 2016 1-0 Josh Grant (4) 2-0 Liam Eddy (33) 3-0 Josh Grant (61) 4-0 Martin Watts (90+2) Att: 451 Admission: £7 Programme: £1 Pin badge: £3
