Ingen grunn til å ligge på latsiden når det var nok en lokal treningskamp på programmet denne mandagskvelden, på en bane jeg opp gjennom årene har blitt svært godt kjent med, og så også etter at jeg flyttet tilbake til Fredrikstad. Det var Torp som skulle være vertskap for et Begby-lag som hadde travle dager. Det er få om noen av kretsens klubber som har satt opp så mange treningskamper før sesongstart som Begby, og det var kun to dager siden jeg hadde sett de i aksjon mot Askim i VAR-test på Sarpsborg Stadion. Jeg mistenkte derfor at det denne kvelden kunne være snakk om et ‘blandings-lag’.
Denne kampen skulle for øvrig opprinnelig vært spilt på Begby, men problemer med banen(e) gjorde at den hadde blitt flyttet til Torp, så det var bare å busse dit opp. Jeg ankom et anlegg som bar preg av at det var vinter, med godt med snø liggende på bakken og ‘brøytekanter’ på indre bane. Det var greit å kunne varme seg noen minutter inne i ‘varmestua’ i klubbhuset til Torp mens lagene gjorde seg klare til avspark på en kunstgressbane som så ut til å være litt glatt, og det varte ikke lenge før noen episoder med spillere som opplevde å være litt Bambi på isen. Her gjaldt det nok å ha skodd seg rett, som Torp-trener Terje Jonassen sa.
I forkant av 2023-sesongen har Torp (sammen med Trøgstad/Båstad) vært en av mine personlige favoritter i sin 6. divisjons-avdeling, og dette ville bli min første kikk på torpingene i år. En gammel ringrev som fortsatt holder koken er Kenth Børresen, og det var han som dunket inn 1-0 for Torp halvveis ut i første omgang. Som om ikke det var nok, headet han også inn 2-0 fra et hjørnespark kun to minutter senere. Begby-trener Jørgen Fog var tydeligvis alt annet enn fornøyd på sidelinjen, og det hjalp heller ikke at Begby reduserte til 2-1 i omgangens siste minutt, for da lagene gikk i garderoben, svarte han bare at hans gutter «ikke hadde møtt opp».
Om Fog holdt en tordentale i garderoben vites ikke, men Begby gikk i hvert fall rett i angrep fra avspark og utlignet til 2-2 i andre omgangs første minutt. Ti minutter ut i omgangen hadde Torp igjen tatt ledelsen med 3-2, og med fem minutter igjen så det ut til at det kunne bli sluttresultatet. Da klarte imidlertid Begby å kjempe inn en ny utligning, og det skulle også vise seg å bli kampens siste scoring, slik at det endte 1-1 på Sportsplassen på Torp. Det skulle for øvrig ikke gå mer enn tre dager før jeg igjen skulle se en av disse klubbene i aksjon. Men nå ventet faktisk først en fotballfri tirsdag.
Jeg var muligens i ferd med å få et aldri så lite forklaringsproblem når Sarpsborg Stadion var i ferd med å bli min mest besøkte stadion så langt i 2023, men det skyldtes at det var åsted for VAR-testkampene som en rekke breddeklubber deltok i. Så også denne dagen, der jeg allerede hadde sett Askim Fotball beseire Begby med 3-2. Neste kamp skulle by på et oppgjør mellom Sarpsborg FK og Ekholt, og jeg hadde heldigvis med meg en medbragt bok jeg kunne lese litt i mens jeg fikk lov til å varme meg litt inne i kiosken der jeg også slo av en prat med en av de trivelige damene som jobber der.
Der fikk jeg etter hvert også selskap av både Trond Sæterøy og Stig-André Lippert, som selvsagt ikke lot sjansen gå fra seg til å slå fast at jeg måtte like meg godt i Sarpsborg siden jeg befant meg her igjen. Det var 4. divisjonslaget SFK mot et Ekholt-lag som er nyopprykket til 5. divisjon før årets sesong, og Ekholt hang ikke bare overraskende godt med lenge, men hadde også flere gode muligheter før SFK etter hvert tok ledelsen 1-0 ved Willy Sanneh i det 38. minutt. Helt på tampen av første omgang var SFK nære på igjen, men Ekholt fikk reddet helt inne på streken, og det sto dermed fortsatt 1-0 halvveis.
Divisjonsforskjellen ble mer tydelig etter pause, og Clirim Sulimani doblet sarpingenes ledelse ti minutter etter hvilen. SFK hadde deretter også et skudd i tverrliggeren før Willy Sanneh økte til 3-0 i det 69. minutt. Helt på tampen raknet det litt for Ekholt, og Clirim Sulimani økte til 4-0 før Andreas Melby puttet 5-0. I kampens siste ordinære minutt fikk Sulimani sitt hattrick og fastsatt sluttresultatet til 6-0. Det ble nok til slutt litt styggere enn det Ekholt egentlig fortjente, men nå kunne jeg uansett forlate Sarpsborg og komme meg med bussen tilbake mot folkeskikken.
Nå som VAR-tullet skal prakkes på fotballfolket også her til lands (heldigvis bare i den øverste divisjonen, foreløpig), hadde man arrangert en rekke test-kamper, og de ble av alle steder spilt på Sarpsborg Stadion. Også denne dagen var det et par kamper på menyen der oppe i ‘den andre byen’, så det var bare å bite i det sure eplet og komme seg dit opp med bussen. Etter å ha spasert fra Sarpsborg bussterminal, ankom jeg Sarpsborg Stadion med et kvarters tid til avspark i dagens første kamp, og der var det Askim Fotball og Begby som skulle måle krefter.
Dette er to klubber som i fjor spilte sammen i 5. divisjon, men Askim rykket da opp, slik at det nå skilte én divisjon i deres favør. Flere har tippet at Askim Fotball allerede denne sesongen vil kunne kjempe i øvre del av tabellen, og det er slett ikke umulig. Likeledes har Begby sin høstsesong i 2022 gjort at mange ser ut til å tippe Begby i toppen av årets 5. divisjon, men det vil tiden vise. Da jeg et par uker tidligere skulle se de i treningskamp mot et Drøbak/Frogn-lag, hadde det blitt med kun én omgang på noe bortimot en skøytebane, så kanskje ville man kunne bli ørlite klokere nå.
Askim var uten sin stjernespiller Ole Herman Opås, men hans bror Tobias var i det 14. minutt på plass for å styre et innlegg i mål og sende Askim i ledelsen 1-0. Tjuefem minutter ut i kampen var det flott forarbeid av Begbys Benjamin Jensen da Jørgen Johansen utlignet til 1-1. Vi var like langt, men det varte ikke lenge, for Askim gikk rett i angrep, og Olav Kaldahl sendte laget fra Indre Østfold tilbake i ledelsen 2-1. Det var også stillingen da lagene gikk i garderoben for å få seg en pust i bakken.
Askim hadde flere treff i metallet, og et av disse var tidlig i andre omgang, da de traff tverrliggeren. En avslutning fra Benjamin Jensen led samme skjebne da Begby-spilleren i det 72. minutt var nære på å utligne men traff stolpen. Tre minutter senere traff Askim også stolpen, men det sto fortsatt 2-1 enn så lenge…inntil det 80. minutt, da Olav Kaldahl scoret sitt andre for dagen og økte til 3-1. Den ble sjekket av VAR, men til slutt godkjent. Tre minutter senere reduserte Benjamin Jensen til 3-2 med en herlig lobb ute fra kanten, før Askim like etter traff metallet igjen – denne gang med et skudd som Begby-keeperen fikk slått i tverrliggeren og over. En temmelig artig kamp endte 3-2, og nå var det bare å ta frem min medbragte bok og vente på neste kamp om drøyt to timer.
Revisit:
Askim Fotball v Begby 3-2 (2-1)
Friendly (VAR test)
Sarpsborg Stadion, 5 February 2023
1-0 Tobias Opås (14)
1-1 Jørgen Johansen (26)
2-1 Olav Kaldahl (27)
3-1 Olav Kaldahl (80)
3-2 Benjamin Jensen (83)
Att: 42 (h/c)
Admission: Free
Fredrikstad skulle fortsette sin sesongoppkjøring med bortekamp mot Kongsvinger, og Jon Erik og jeg bestemte oss for å ta turen. Kampen var opprinnelig tenkt spilt inne i Kongsvingerhallen, som også hadde vært en ny ‘bane’ for meg, men ble etter hvert flyttet ut på Gjemselund. Vi valgte ruta om Charlottenberg, der Jon Erik var innom for å hilse på en gammel bekjent, og der fikk vi oss også en herlig lunsj før vi fortsatte over grensen igjen og til Kongsvinger. Vi parkerte rett utenfor Gjemselund, og ble ønsket velkommen av trivelig vakter.
Det var ikke så altfor lenge siden vårt forrige besøk til Kongsvinger og Gjemselund, for det var jo også der FFK spilte sin siste kamp for 2022, som hadde vært et skuffende år. Nå hadde det skjedd ting siden den gang. Om man tar det utenomsportslige, har det riktignok ikke gått i riktig retning, med en løgnaktig ledelse som i stadig større grad har løyet, lurt, baksnakket, ført folk bak lyset og gått bak ryggen på selv noen sine egne ansatte og klart å stille seg i en situasjon der både sikkerhetssjefen og majoriteten av (de frivillige) vaktene fikk nok og takket for seg. Angående det sportslige, var det derimot større optimisme å spore i supportermiljøet etter at den nye treneren Mikkjal Thomassen hadde kommet inn og også hentet noen spillere.
Flere av disse var imidlertid skadet, og det var langt fra et fulltallig FFK som hadde reist oppover til de dype skoger. FFKs Thomas Drage hadde tidlig en mulighet som ebbet ut i sanden, og deretter en avslutning som endret retning i en KIL-forsvarer og gikk utenfor. I det 17. minutt satt scoringen for FFK, og det var Lucas Lima som vendte bort en forsvarer og dunket ballen i mål til 0-1. I det 30. minutt var Lima servitør da Noa Williamsfra like utenfor 16-meteren limte ballen opp i krysset. En herlig scoring av driblefanten. Frem til dette hadde hjemmelaget ikke skapt noen verdens ting, og på overtid hadde Riki Alba en gyllen mulighet til å øke ytterligere, men fra kloss hold gikk avslutningen over, og det sto fortsatt 0-3 halvveis.
KIL gjorde en hel haug av bytter i pausen, og flere erfarne spillere måtte vike plass for juniorer, men de hevet seg faktisk litt i andre omgang, uten at det skulle spesielt mye til. KIL hadde ikke hatt noe å by på, men nå skapte de litt mer. FFK virket likevel solide bakover, og Ole Langbråten (som sto for en skadet Håvar Jenssen) i FFK-målet hadde ikke særlig mye å gjøre. Midtveis ut i andre omgang hadde dog vertene ballen i mål, men det ble annullert for offside. Det var så lite reaksjoner å spore på tribunen denne dagen at det faktisk gikk oss helt hus forbi der vi sto i motsatt ende av banen, og det var først etter kampslutt at vi fikk med oss at det hadde blitt annullert. Også FFK gjorde etter hvert en rekke bytter, og kvaliteten på kampen ble etter hvert så som så. 0-2 endte det, og Thomassens første seier som FFK-trener. Det var bare å komme seg i bilen og vende snuta hjemover mot Østfold.
Revisit:
Kongsvinger v Fredrikstad 0-2 (0-2)
Friendly
Gjemselund Stadion, 4 February 2023
0-1 Lucas Lima (17)
0-2 Noa Williams (30)
Att: Ca. 100 (est)
Admission: 50 NOK
Det var ingen grunn til å hvile på laurbærene selv om det var under et døgn siden hadde kommet hjem fra en tur til England og Isle of Man. Det sto fotball på menyen i nærområdet, så da måtte jeg nesten ut en tur og titte på, selv om det dreide seg om en treningskamp i Østfoldhallen, der Kråkerøy skulle måle krefter med Borgen. Det var altså to 4. divisjonslag som skulle i aksjon mot hverandre, og jeg busset utpå ettermiddagen over til den andre siden av elva, der det skulle være avspark klokken 17.30
Kråkerøy ble i fjor nummer to bak Råde – foran Drøbak/Frogn på målforskjell – og håper nok å kunne kjempe i toppen i år igjen. Jeg har selv en følelse av at det kan bli tøft å gjenta det og kjempe med Råde og Drøbak/Frogn i år, men det vil tiden vise. Personlig tror jeg også at Borgen skal være mer enn fornøyd om de klarer å gjenta fjorårets sjuendeplass, men det har kanskje også noe å gjøre med at de tydeligvis aldri gjør det spesielt godt når jeg ser de i aksjon. 0-1-6 var Borgens fasit med meg som tilskuer, og den statistikken skulle ikke forbedres denne dagen.
Kråkerøy tok en tidlig ledelse ved Fredrik Arni Bjørgulfsen, og var i realiteten aldri truet. Før pause hadde Edvard Andresen og Isac Jonsson puttet på ett hver, slik at det sto 3-0 halvveis. Kråkerøy var rett og slett et hakk bedre gjennom kampen, og halvveis ut i andre omgang økte Stian Østli Madsen til 4-0 og fastsatt med det sluttresultatet. Sikkert en grei økt i Østfoldhallen denne fredagen; så får man håpe at også begge de to lagene fikk noe ut av det.
Revisit:
Kråkerøy v Borgen 4-0 (3-0)
Friendly
Østfoldhallen, 3 February 2023
1-0 Fredrik Arni Bjørgulfsen (4)
2-0 Edvard Andersen (37)
3-0 Isac Jonsson (39)
4-0 Stian Østli Madsen (68)
Att: Ca. 65-70 (est)
Admission: Free
Turen skulle nå avsluttes, og det skulle skje i det nordlige Lincolnshire, der Brigg Town skulle være vertskap for Boston Town i semifinalen av Lincolnshire Senior Trophy. Det var imidlertid lettere sagt enn gjort å ta seg fra Pontefract til Brigg denne dagen, for nå var det selvsagt duket for en ny runde med togstreik som stakk heftige kjepper i hjulene. Løsningen ble til slutt å benytte busser og ta en skikkelig og tidkrevende melkerute. Jeg var tidlig oppe for å gå bort til Pontefract bussterminal og komme meg med bussen til Barnsley. Der byttet jeg til buss mot Doncaster, hvor jeg slo i hjel litt ventetid med et glass på The Little Plough før jeg tok dagens tredje buss videre til Scunthorpe. Derfra fraktet dagens fjerde og siste buss meg til Brigg, der jeg etter bortimot sju timer omsider ankom min destinasjon.
Brigg er en liten markedsby som altså ligger nord i grevskapet Lincolnshire, ikke langt fra den sørlige elvebredden av elven Humber sin brede munning. Vi befinner oss her 35 kilometer nord for Lincoln, 11 kilometer øst for Scunthorpe, og 27 kilometer vest for Grimsby. Stedet skal i flere tusen år ha blitt brukt til å krysse elven Ancholme, som renner gjennom Brigg. Byens opprinnelige fulle navn er Glanford Brigg, og den ble grunnlagt en gang før 1183, da den nevnes for første gang med navn i skriftlige kilder. Ikke lenge etter fikk de kongelig charter som markedsby. Brigg-delen av navnet mistenkes å stamme fra de nordiske vikingenes ord for brygge. I dag bor det snaut 6 000 mennesker i byen som skulle være min base denne dagen.
Jeg hadde betalt £46 for overnatting ved The Lord Nelson, som også hadde en pub i underetasjen, og der unnet jeg meg en pint etter å ha sjekket inn. Det var på tide med litt mat også, så jeg oppsøkte Wetherspoons-puben The White Horse for å få meg en porsjon Beef Madras. Deretter fikk jeg i tur og orden sjekket ut både The Black Bull, The Woolpack, The Yarborough Hunt, og til slutt The Doghouse, før det var på tide å komme seg oppover mot Brigg Town sin hjemmebane, The Hawthorns, der kveldens kamp skulle finne sted. Det var ikke altfor langt å gå, og med en times tid til avspark ankom jeg, og kunne bidra med £5 i inngangspenger til klubbkassa. Ytterligere £2,50 fikk de også for et 44-siders kampprogram som jeg gikk for å bla litt i over en pint i klubbhusets bar.
Brigg Town ble stiftet så langt tilbake som i 1864, og er med det faktisk en av verdens eldste fotballklubber. De spilte seg frem til finalen i de to første utgavene av grevskapscupen Lincolnshire Senior Cup, men i både 1882 og 1883 tapte de for et Spilsby-lag som vant de tre første utgavene av denne turneringen. The Zebras tok plass i Lindsey League, der de spilte frem til de i 1948 var med å stifte Lincolnshire League. Etter at de i 1976 vant den ligaen for åttende gang, tok de steget opp i Midland League, som ikke er identisk med dagens utgave, men snarere var en av feederligaene for Football League. Brigg Town vant denne i 1978, men den gang var det ikke noe automatisk opprykk videre. Denne utgaven av Midland League slo seg i 1982 sammen med Yorkshire League og ble til dagens Northern Counties East League. I 1996 spilte Brigg seg frem til finalen av FA Vase, og kunne heve det gjeve troféet etter å ha slått Clitheroe 3-0 på Wembley.
Klubben vant Northern Counties East League i 2001, men fikk ikke rykket opp fordi deres hjemmebane ikke oppfylte kravene. I 2001/02-sesongen tok de seg for første gang til de ordinære rundene av FA Cupen, der de imidlertid fikk 1-4 i sekken av Tranmere Rovers. Sesongen etter var det derimot mer grunn til jubel igjen, etter at de sikret seg en ny FA Vase-tittel med finale seier 2-1 over AFC Sudbury. En tredjeplass i NCEL våren 2004 var, sammen med et oppgradert The Hawthorns, nok til at de fikk rykke opp i Northern Premier League Division One. Fjerdeplassen i NPL 1 South våren 2011 er deres bestenotering siden den gang, selv om de fulgte opp med å ryke for Rushall Olympic i playoff.
Brigg Town holdt seg på step 4 (nivå 8) og i NPL 1 South frem til våren 2015, men da det først ble nedrykk, ble det nedrykk til gangs. Etter jumboplasseringen i 2015, slet de sesongen etter også i NCEL Premier Division, der de endte nest sist og rykket ned for andre år på rad. Som om ikke det var nok, endte de to år senere også nest sist i NCEL Division One, og rykket ned i Lincolnshire League etter å ha rykket ned tre nivåer på fire sesonger. 2018/19-sesongen av Lincolnshire League endte med andreplass bak Lincoln Moorlands Railway, som foreløpig ikke virket spesielt interessert i en retur til NCEL, så opprykket gikk til Brigg. Etter to sesonger ødelagt av Covid, kunne de endelig komme i gang igjen i NCEL Division One forrige sesong. Der endte de våren 2022 på en tredjeplass, men tapte deretter i playoff for Harrogate Railway Athletic.
The Hawthorns er ikke klubbens første hjemmebane, for det benyttet flere baner før de flyttet inn der. Publikumsrekorden for en Brigg-kamp lyder på 2 000, og stammer fra 1953 og en kamp mot Boston United på deres forrige hjemmebane Brocklesby Ox. Det var i 1959 at de flyttet inn på The Hawthorns, som jeg syntes var et svært trivelig sted å se fotball. På den ene langsiden har man flere forskjellige tribuneseksjoner, men det på motsatt side er en større og tilsynelatende nyere tribune. De to kortsidene er åpne, med såkalt hard standing under åpen himmel. Brigg Town var faktisk regjerende mester i turneringen de nå skulle ta imot Boston Town til semifinale i. Til tross for at begge klubbene er fra Lincolnshire, spiller de i to forskjellige ligaer. Bortelaget hører nå til i United Counties League, der de for tiden spiller i dens Premier Division North. Det betyr altså at de i utgangspunktet opererer én divisjon høyere opp enn Brigg Town for tiden gjør.
Det var en jevnspilt innledning på kampen. Boston Town skapte noen sjanser på en litt humpete gressmatte, mens Brigg Town virket skumle på kontringer. I kampens 22. minutt fikk hjemmelaget et frispark ute på kanten, og det fant Josh Batty som styrte ballen forbi Boston-keeper Travis Portas. Det sto 1-0 til de regjerende mestrene. Ti minutters tid før pause kom utligningen, og det var Jordon Nuttell som uredd stupte frem og headet inn 1-1. Det var et slag for Brigg Town at Dayle Hutson etter hvert måtte ut med skade, men de 229 tilskuere kunne konstatere at det fortsatt sto 1-1 til pause. Den benyttet jeg til å få meg litt mat i skrotten, og Pip’s Kitchen leverte varene i form av pie, chips, mushy peas & gravy, servert med en kopp Bovril som naturligvis var så rykende varm at det var fare for å skolde både det ene og det andre.
Boston Town hadde tatt gradvis mer over banespillet, og den trenden fortsatte etter hvilen. Etter en times spill hadde Boston tatt ledelsen, og det var fra et hjørnespark at Jordon Nuttall steg til værs og headet inn 1-2 med sitt andre for dagen. Brigg hadde et par skumle angrep og muligheter til å slå tilbake, men bortelaget virket nokså solide bakover. Da gjestene vant ballen på midtbanen og brøt et Brigg-angrep i det 82. minutt, kunne Fraser Bayliss sette fart mot mål og sette inn 1-3. Det var spikeren i Brigg-kista, og lufta gikk nå ut av hjemmelaget, mens gjestene nå stormet fremover gang etter gang. Det ble uansett ikke flere mål, så det endte 1-3. Boston Town var videre til finalen, og i ettertid vet vi at de også vant finalen med 2-0 over Deeping Rangers.
Om det var skuffende for Brigg, var det forresten også skuffende rapporter som kom fra Fredrikstad i løpet av denne kampen. Der har ledelsen løyet, baksnakket, gått bak ryggen på folk og ført de bak lyset, og generelt behandlet folk svært dårlig. Det at de valgte å avskjedige sikkerhetsrådet var dråpen som fikk det til å renne over for flere, og sikkerhetssjefen trakk seg sammen med majoriteten av vaktene som valgte å følge ham. Når de nå hadde hatt informasjonsmøte i håp om å beholde eller kapre nye vakter, hadde det forståelig nok endt med en rekke vakter som hadde levert fra seg jakkene og takket for seg, samtidig som ledelsen ikke engang klarte å innrømme feil, men tviholdt på løgnene ved å servere nye løgner. Det er helt skammelig! Det ble litt meldinger rundt dette sirkuset mens jeg trasket tilbake mot min base og unnet meg en pint på The Dying Gladiator. Tilbake på Lord Nelson ble det et siste glass før jeg tok kvelden.
Nå gjensto kun hjemreisen dagen etter, og den hadde jeg vært litt spent på, grunnet togstreiken. Denne dagen skulle det vært pause i streiken før de kjørte på igjen dagen etter, men også dagene før og etter kamp blir alltid påvirket av dette, og de tidlige togene var innstilt. Planen hadde vært å ta bussen tilbake til Scunthorpe for å ta det første toget som ikke var kansellert derfra. Risikoen var imidlertid at dersom det skulle bli innstilt i siste liten, ville jeg ikke rekke flyet hjem fra Gatwick. Derfor valgte jeg å i stedet ta bussen videre til Doncaster, hvor det går langt flere tog. Derfra kom jeg meg uten problemer ned til London, og videre ned til Gatwick, hvor jeg kunne komme meg med flyet hjem etter en fin tur.
English ground # 566:
Brigg Town v Boston Town 1-3 (1-1)
Lincolnshire Senior Trophy, Semi Final
The Hawthorns, 1 February 2023
1-0 Joshua Batty (22)
1-1 Jordon Nuttell (35)
1-2 Jordon Nuttell (60)
1-3 Fraser Bayliss (82)
Att: 229
Admission: £5
Programme: £2,50
Tirsdagen startet med at jeg sjekket ut fra Travelodge-hotellet på Newhall Street i Birmingham og spaserte til Birmingham New Street jernbanestasjon for å få i meg en frokost på stasjonens nye Wetherspoons-pub – The London & North Western – før jeg skulle sette kursen nordover med toget. Som vanlig kranglet kjedens app litt inne på puben der, så jeg ga til slutt opp og bestilte ved bardisken. Denne gang skal de imidlertid få stjerne i boka for at de faktisk også hadde haggis, så da ble det en finfin start på dagen. Da siste rest av både haggis, black pudding og alt annet på tallerkenen var satt til livs, var det tid for en rask røykepause, og deretter satt jeg meg på et av Cross Country-togene som skulle nordover.
Ganske nøyaktig tre uker tidligere – mens jeg var over på min store romjuls- og nyttårstur – hadde jeg blitt offer for en avlysning da jeg planla å se kampen Wakefield v Ollerton Town. Den gang hadde jeg hatt base i Leeds og i stedet endt opp med en pubrunde i byen, men nå skulle jeg gjøre et nytt forsøk på å se Wakefield i aksjon, og dette var faktisk den samme kampen som den gang hadde blitt utsatt og deretter omberammet til denne datoen. Jeg gikk nå av toget på Wakefield Westgate, men selv om kveldens hjemmelag bærer Wakefield-navnet, spiller de ikke i Wakefield (i hvert fall ikke riktig ennå), og det var heller ikke der jeg skulle ha base. Jeg hadde rundt 50 minutter å vente på Northern sitt lokaltog som fraktet meg videre til stasjonen Pontefract Tanshelf, der jeg gikk av jernhesten.
Det var her i lakrisbyen Pontefract at jeg skulle ha base, og jeg fant raskt frem til Barley Mow, der jeg hadde betalt £40 for overnatting. Etter å ha fått sjekket inn, var det tid for å teste noen av byens puber. I tur og orden var jeg innom The Green Dragon, The Ponty Tavern, The Malt Shovel, Beastfair Vaults, og The Ancient Borough Arms. Da var det også på tide med et ordentlig måltid, og ikke bare pork scratchings, så en middag ble inntatt på Wetherspoons-puben The Broken Bridge. Det var etter hvert også på tide å rette oppmerksomheten mot kveldens kamp, men jeg hadde tid til en tur innom Horse Vaults også, før jeg hoppet på toget fra Pontefract Tanshelf og ble med én stasjon tilbake til Featherstone, der jeg steg av.
Det var her kveldens kamp skulle spilles, noen få minutters gange fra Featherstone stasjon, og vis-à-vis stasjonen lå puben The Railway beleilig til for å få besøk. Dette ble siste stoppested før kamp, og det var tydelig at dette normalt sett var en base for fans av den lokale rugby league-klubben Featherstone Rovers, hvis stadion Wakefield AFC (inntil nå) har banedelt på. Featherstone er for øvrig en liten by med snaut 16 000 innbyggere, og den ligger rundt tre kilometer sørvest for Pontefract. Byen vokste opp rundt kullgruvedriften som sto svært sentralt frem til midt på siste halvdel av forrige århundre. I 1893 kom byen i fokus da soldater skjøt mot streikende gruvearbeidere og drepte tre personer. Heldigvis var det roligere her nå..
Med rundt tre kvarter til avspark gikk jeg den korte veien bort til stadionet på Post Office Road og betalte meg inn med £5. Noe kampprogram var det dessverre ikke, selv om de forsøkte seg på at et gratis A4-ark med lagoppstillingene på den ene siden og historien til bortelaget Ollerton Town på den andre med rette kunne kalles et ‘program’. Det var åpenbart andre fremmøtte som heller ikke var helt imponert eller enig i dette, uten at det la noen voldsom demper på stemningen. Det hadde etter hvert utviklet seg til et aldeles ufyselig vær, og klok av skade hadde jeg begynt å bekymre meg litt for at det nok en gang skulle bli avlysning, men det ble avfeid av klubbrepresentanter ved inngangspartiet, så denne gang skulle det bli kamp.
Rugby-byen Wakefield gjør nå et nytt forsøk på å etablere en fotballklubb i byen uten å måtte ‘stjele’ klubber fra Emley oppe på heiene. Her er det jo gjerne rugby league for alle pengene, og Wakefield går for å være den største engelske byen som aldri har vært representert av en klubb i Fotball League. Emley-klubben som ble stiftet i 1903, hadde i 2000 flyttet til Wakefield og tatt navnet Wakefield & Emley, på et tidspunkt da de hevdet seg i toppen av Northern Premier League Premier Division (som da var på nivå 6 av engelsk fotball; før Conference North/South kom til). Senere ble den til Wakefield-Emley, og stadig flere begynte å referere til klubben som kun ‘Wakefield’, samtidig som man støtte fra seg Emley-folket som i 2005 like godt stiftet en ny (dagens) Emley-klubb. Wakefield-Emley skiftet da igjen navn til Wakefield FC i 2008, men i 2014 var det kroken på døra etter en sesong der de hadde endt sist i NPL Division One North.
Så sent som i 2019 ble Wakefield AFC stiftet, og en av de involverte var ene og alene grunnen til at jeg følte at det denne gang kunne ha større sjanser til å lykkes. Personlig husker jeg Chris Turner best som manager i Hartlepool United, men han hadde også den jobben i både Sheffield Wednesday og Stockport County før han returnerte til Pools. Det var han som var både initiativtaker og formann for Wakefield AFC da de ble stiftet, og da jeg så de i bortekamp mot Swinton Athletic høsten 2019, var det sannelig han som også sto på sidelinjen og ledet laget. Den sesongen, som naturligvis var klubbens første, ble annullert grunnet Covid. Da man omsider fikk lov å spille igjen, vant klubben Sheffield & Hallamshire County Senior League, og fikk innpass i Northern Counties East League Division One, der de nå altså spiller sin debutsesong.
Høsten 2021 ble for øvrig et utenlandsk selskap majoritetseiere i klubben, og Chris Turner er nå muligens ikke lenger involvert(?), i hvert fall ikke som trener. Som en del av omorganiseringen av klubben ble i januar 2022 nemlig Gabriel Mozzini ansatt som manager av formann Guilherme Decca. En del av visjonen har også vært å få klubben til Wakefield, men inntil nå har de altså banedelt med rugby league-klubben Featherstone Rovers. Det har nå imidlertid blitt bekreftet at de etter denne sesongen vil flytte inn på Belle Vue i Wakefield; hjemmebanen til rugby league-klubben Wakefield Trinity. Den skal ha gjennomgått en ‘oppgradering’, men så spørs det hvor mye ugagn de har gjort der. East Stand er dessverre allerede jevnet med jorden og erstattet med en ny tribune, mens den flotte ståtribunen på North Stand skal ha fått en ansiktsløftning.
Men foreløpig spilte Wakefield AFC altså på Post Office Road i Featherstone, og den har vært hjemmebane for Featherstone Rovers helt siden den åpnet i 1904. Den har en publikumsrekord på ca. 17 000 fra en kamp mot St. Helens i 1957 som ikke vil bli slått med det første, all den tid kapasiteten for tiden lyder på 6 954. Den nyeste tribunen er nå den nordlige kortsiden North Stand; også kalt Railway End. Her var det tidligere en åpen ståtribune, men den ble for rundt et tiår siden erstattet med dagens tribune som tidligere hadde vært i tjeneste på Scarborough sitt gamle stadion. Det har også den minste av de to tribunene på den østlige langsiden, der det også er et parti med åpen ståtribune i den sørlige enden. South Stand er utelukkende ståtribune med såkalt terracing under åpen himmel. Det var hovedtribunen West Stand jeg kom inn på, og også der har man et slikt parti nederst, mens hovedtribunen i den nordlige enden er knyttet sammen med et slags klubbhus som huser garderober og diverse.
Wakefield AFC var i ferd med å gjøre en god debutsesong i NCEL Division One, og jaktet en av playoff-plassene bak tilsynelatende suverene Campion. Bortelaget Ollerton Town trengte på sin side poeng for å komme seg ut av nedrykksstriden. Under en tur inn i klubbhuset traff jeg før kamp også på et kjent fjes jeg ikke hadde sett på en stund, nemlig Matlock Town sin gamle speaker som også er en groundhopper. Sammen med et par til ble vi stående å samtale frem mot kampstart, og da kampen startet, gikk det sannelig ikke langt tid før det ble nettsus. Vertene som ikke hadde fått spilt kamp på 23 dager jaktet sin sjette strake seier, og Kieran Ceesay sendte de i føringen 1-0 allerede i kampens første minutt. Ollerton svarte, men Wakey-keeper Henry Kendrick ryddet opp med en redning både en og to ganger. Det var imidlertid vertene som førte, men uten å omsette ytterligere sjanser før pause, så det sto fortsatt 1-0 halvveis.
Historien gjentok seg etter pause, da Kieran Ceesey igjen scoret i omgangens første minutt, og denne gang kom det til og med enda raskere. Om det ikke virket avgjort allerede, gjorde det i hvert fall det da Lewis Stephens økte til 3-0 etter en times spill. Ollerton satt imidlertid inn et aldri så lite trykk der de presset på for redusering, og Wakey-keeper Kendrick måtte igjen i aksjon, blant annet med en glimrende redning da en Ollerton-spiller kom alene gjennom. I det 85. minutt utnyttet Lewis Stephens en feil i Ollerton-forsvaret og økte til 4-0, og to minutter senere kunne Stephens juble over hattrick da han fastsatt sluttresultatet til 5-0 foran 145 tilskuere.
Vi vet jo nå i ettertid at Wakefield AFC tok en av playoff-plassene, men når dette skrives er det også kun noen får dager siden de ble slått ut av Rossington Main i playoff-semien. Dermed blir både de og Ollerton Town igjen å se i divisjonen neste sesong, om ikke noe spesielt skulle skje. Det betyr også at Wakefield AFC etter planen har spilt sin siste kamp på Post Office Road i Featherstone, og nå vil flytte inn på Belle Vue i Wakefield. Der har jeg tidligere sett rugby league, men det hadde vært artig å få med seg en fotballkamp der en gang også. Nå var det derimot bare å komme seg med toget tilbake til Pontefract Tanshelf, der jeg umiddelbart tuslet tilbake til min base ved Barley Mow og kom meg i seng.
English ground # 565:
Wakefield v Ollerton Town 5-0 (1-0)
Northern Counties East League Division One
Post Office Road, 31 January 2023
1-0 Kieran Ceesay (1)
2-0 Kieran Ceesay (46)
3-0 Lewis Stephens (61)
4-0 Lewis Stephens (85)
5-0 Lewis Stephens (87)
Att: 145
Admission: £5
Programme: None (although these was a free A4 paper with ‘away team history’ and teams that they tried to pass on at a ‘programme’)
Denne mandagen skulle jeg forflytte meg den ikke altfor lange veien fra Stoke-on-Trent til Birmingham, så jeg hadde god tid til å benytte meg av at frokost var inkludert ved Holiday Inn Express hotellet rett ved hjemmebanen til Stoke City. Deretter kom jeg meg med en av bussene som passerer Stoke-on-Trent jernbanestasjon, og hoppet på et tog som jeg ble med til Birmingham New Street. Englands nest største by skulle være min base det neste døgnet, og jeg hadde betalt £32,99 for overnatting ved Travelodge-hotellet på Newhall Street. Siden det fortsatt var en stund til innsjekking, slo jeg i hjel litt tid på veien dit ved å stikke innom The Wellington, og deretter The Queen’s Arms vegg-i-vegg med hotellet.
Denne mandagen hadde det vel egentlig ikke vært flust med nye interessante destinasjoner på kampmenyen, men jeg hadde til slutt valgt meg oppgjøret Romulus v Studley i Midland League Premier Division, og hadde nå fortsatt litt tid til rådighet før jeg satt kursen dit. Det ble dermed stopp innom både The Actress & Bishop og The Old Royal før jeg kom meg med en buss mot Castle Vale-området, der kveldens kamp skulle spilles. Etter 35-40 minutter på bussen kunne jeg hoppe av få minutters gange fra Castle Vale Stadium, i den nordøstlige utkanten av Birmingham, der Romulus nå spiller sine kamper.
Castle Vale er et boligområde som altså ligger rundt 9 kilometer nordøst for Birmingham sentrum. Dette området var en skogkledd myr frem det ble ryddet på 1600-tallet og deretter ble åsted for byggingen av Birmingham & Fazerley kanalen. Området var på begynnelsen av 1900-tallet også åsted for den første take-off med et fly i Birmingham-regionen, og det var starten på en tilknytning til luftfarten. Castle Bromwich Aerodrome ble anlagt her, og denne flystripa var operativ mellom 1914 og 1960, og var blant annet viktig i begge verdenskrigene. Castle Vale ble etter hvert også åsted for en storstilt boligutbygging der man etter krigen bygget slike såkalte ‘overspill estates‘.
I Birmingham sitt tilfelle hadde man etter andre verdenskrig kommet frem til at bortimot en tredjedel av byens boliger var så forslummet at de ikke ble ansett som akseptable for menneskelig beboelse. Slummene i de indre bydeler skulle ryddes opp i, samtidig som man også trengte flere boliger for byens hurtig voksende befolkning. Tanken var vel litt lik det man i sin tid hadde rundt drabantbyene i Oslo. Mange av disse nye boligfeltene ble imidlertid etter hvert ganske beryktet. En gjennomgangsmelodi var blant annet dårlige sosiale kår, høy arbeidsledighet og høy kriminalitet. Flere av blokkene og rekkehusene i Castle Vale har siden den gang blitt revet og erstattet med nye og mer moderne boliger, og flere prosjekter de siste par tiårene skal også ha ført til en merkbar bedring. I dag bor det rundt 10 000 mennesker i dette boligområdet
Etter å ha krysset en liten park ankom jeg Castle Vale Stadium med omtrent 50 minutter til avspark. Jeg betalte de £7 som krevdes i inngangspenger, og ble (dessverre ikke helt overraskende) fortalt at det ikke var trykket opp noe kampprogram til kveldens kamp, og at det var ‘online only‘. Det er for meg ensbetydende med intet program, og jeg gidder aldri å ta meg bryet, men har heller ikke klart å finne noe slik i ettertid. Altså ikke noe kampprogram å kose seg med i klubbens bar øverst på anleggets eneste tribune, men jeg fikk meg i hvert fall en pint med cider å leske strupen med mens jeg ventet på kampstart klokken 19.45.
Romulus er en klubb som ble stiftet så sent som i 1979, og de var lenge en ren Sunday league-klubb. Det var først i 1999 at de tok steget opp i senior-fotballen og ble med i den engelske fotballpyramiden, der de tok plass i daværende Midland Combination. Den opererte som en feederliga til daværende Midland Alliance (de to slo seg senere sammen i 2014 for å bli dagens Midland League), og det var dit de rykket opp etter å ha vunnet Midland Combination i 2004. I 2007 endte de på andreplass i Midland Alliance, og det var godt nok til å få rykket opp igjen – nå til Southern League Division One Midlands. Åttendeplassen i 2010 er deres bestenotering, og deretter ble de flyttet sidelengs over til Northern Premier League Division One South, hvor de oppholdt seg frem til 2018, da de endte som jumbo og rykket ned igjen til det som nå het Midland League Premier Division.
Klubben hadde opprinnelig sin base her ved Castle Vale Stadium, men forrige gang jeg så Romulus som hjemmelag var det på hjemmebanen til Sutton Coldfield, der de banedelte i mange år etter å ha klatret litt i divisjonene. Det var i forkant av 2018/19-sesongen at de etter det nevnte nedrykket kunne flytte tilbake til Castle Vale Stadium. Dette anlegget er nokså enkelt å beskrive, for hovedtribunen er som jeg så vidt var inne på også anleggets eneste. Den står midt på den ene langsiden og byr på flere rader med plastseter opp mot selve bygget som også huser både garderober, klubbens bar og den slags. Ellers er det kun såkalt hard standing under åpen himmel rundt resten av banen. Laglederbenkene står på motsatt langside i forhold til stadionets nevnte tribune.
Det startet litt tregt, men etter et kvarters tid fikk Romulus et frispark, og Umar Zaman skjøt fra over 30 meter. Skuddet ble av Studley-keeperen slått i tverrliggeren og over. Et minutt eller to senere hadde Studley sin første sjanse på en kontring, men igjen reddet keeperen, og returen gikk like utenfor. I det 20. minutt mente Romulus seg snytt for straffe, og en rasende gjeng på Romulus-benken lot frustrasjonen gå ut over dommeren. Fra min posisjon kunne jeg skjønne deres reaksjon. Noen sjanser begge veier fulgte, og et par av de var nokså store, så det burde ikke ha stått 0-0 til pause, men det gjorde det da jeg benyttet pausen til å få meg litt mat og en kopp Bovril fra matutsalget.
I andre omgangs andre minutt fikk vi omsider nettkjenning, og det var vertene som tok ledelsen. Dylan Hadley ble spilt gjennom, og denne gang ble sjansen utnyttet. 1-0. Fem minutter senere ble imidlertid Romulus redusert til ti mann da John Dodd fikk direkte rødt kort. Ville nå Studley klare å utnytte dette? De presset i hvert fall på for utligning etter dette, og Romulus-keeperen måtte igjen i aksjon på en god avslutning. I forbindelse med en Studley-corner var Romulus-manageren igjen rasende over et eller annet i forkant, og hans utskjelling av kamplederen endte med at han fikk sitt andre gule kort og måtte se resten av kampen fra tribunen. En Studley-avslutning ble deretter vippet over, og Romulus klarte til slutt å ri av stormen av kunne innkassere de tre poengene etter å ha vunnet 1-0.
Det var ingen grunn til å bli igjen lenger enn nødvendig, spesielt ettersom en buss tilbake mot Birmingham sentrum skulle gå i løpet av få minutter, så jeg travet opp til bussholdeplassen og kom meg med den nevnte bussen. Den ble jeg med til endeholdeplassen ved The Priory Queensway, og på veien derfra tilbake til hotellet benyttet jeg anledningen til å stikke innom The Old Contemptibles. Rett ved siden av hotellet hadde The Queen’s Arms også fortsatt åpent, så vidt det var, og jeg rakk med nød og neppe siste en siste runde der før jeg trakk meg tilbake til Travelodge-hotellet og fant senga for å få litt søvn for en ny dag på reisefot. Da skulle turen gå nordover igjen, til Yorkshire.
English ground # 564:
Romulus v Studley 1-0 (1-0)
Midland League Premier Division
Castle Vale Stadium, 30 January 2023
1-0 Dylan Hadley (47)
Att: 78
Admission: £7
Programme: None (online only apparently)
Etter en fin lørdags-dobbel på Isle of Man, skulle jeg fly over igjen til det britiske fastlandet for å fortsette turen der i noen dager, og jeg var tidlig oppe for å komme meg med bussen til Ronaldsway-flyplassen, der jeg skulle med LoganAir sitt 09.25-fly til Manchester. Faktisk måtte jeg reise av sted så tidlig denne søndagsmorgenen at jeg måtte droppe den inkluderte frokosten på The Empress Hotel i Douglas, siden serveringen ikke hadde startet ennå. I stedet måtte jeg etter hvert gå til innkjøp av en frokost på flyplassen, før jeg ble med flyet den korte turen over Irskesjøen. Fra Manchester Airport gikk neste etappe med tog til Crewe, der jeg byttet til et tog mot Stoke-in-Trent, hvor jeg skulle se kamp og ha base denne dagen.
Stoke-on-Trent ligger nord i Staffordshire, og er det grevskapets største by. Den er rett og slett en sammensmelting av (fra nord mot sør) Tunstall, Burslem, Hanley, Stoke, Fenton og Longton. Disse ble slått sammen i 1910, og fikk sammen city-status i 1925. Byen tok navnet etter Stoke, siden administrasjonen og den største jernbanestasjonen lå der. Det kommersielle sentrum er imidlertid i Hanley. Byen og området rundt er til de grader forbundet med industrielt pottemakeri, keramikk-, og porselens-produksjon at det rett og slett er kjent som The Potteries. I dag har byens innbyggertall passert et kvart million. Jeg bevilget meg nå en taxi ut til Holiday Inn Express, som ligger like ved Stoke Citys hjemmebane. Der hadde jeg betalt f60,99 for overnatting inkludert frokost, og selv om det ennå ikke var klart for innsjekking, fikk jeg slengt fra meg bagen.
Deretter var det bare å komme seg ut igjen og tusle bortover mot kamparenaen et par steinkast unna. Da jeg hadde begynt å kikke på mulighetene for en tur, var det først og fremst takket være på grunn av de to kampene jeg dagen før hadde sett på Isle of Man, men da jeg deretter begynte å kikke på ytterligere kamper, blinket jeg meg tidlig ut FA Cup-oppgjøret mellom Stoke City og Stevenage som en aktuell kamp, siden den tross alt ble flyttet til søndagen. Det bød på en fin mulighet til å få huket av for kamp på Stoke City sin nåværende hjemmebane, og jeg hadde etter hvert betalt £12,50 for en billett på nettet. Det var nå halvannen times tid til kamp da jeg hadde fått dumpet bagasjen og gikk de få meterne bort til stadion.
Stoke City er en gammel og tradisjonsrik klubb, og klubben benytter 1863 som sitt stiftelsesår; noe som i så fall gjør de til en av verdens eldste klubber, og den eldste som for tiden spiller i Football League. Noen kilder mener imidlertid at 1868 muligens er mer korrekt, da det er tidspunktet for den første dokumenterte kampen som ble spilt av klubben som da het Stoke Ramblers. Dette suffikset ble fjernet i 1878, mens de tok navnet Stoke City i 1925, i forbindelse med at den sammenslåtte byen fikk city-status. Uansett var Stoke en av de 12 grunnleggerne av Football League i 1888, men endte sist i de to første sesongene, og ble deretter erstattet av Sunderland. Etter én sesongs fravær ble Stoke tatt inn i varmen igjen da ligaen ble utvidet til 14 lag. På begynnelsen av forrige århundre fikk de imidlertid såpass store problemer at de i 1908 måtte trekke seg, og de var ikke tilbake igjen før ved oppstart etter første verdenskrig.
Klubben returnerte i 1930-årene til øverste nivå med en av engelsk fotballs virkelige giganter på laget. Den lokale Stanley Matthews skulle bli en dominerende figur i engelsk fotball i lang tid. Men kanskje kom andre verdenskrig noe «ubeleilig» for Stoke City, som så ut til å ha noe på gang. Fjerdeplassen i 1936 ble riktignok kopiert i 1947, etter at Matthews hadde forlatt Stoke til fordel for Blackpool med tre kamper igjen å spille av sesongen. Hadde Stoke vunnet sin siste kamp mot Sheffield United, ville de vært seriemestre. Med tap 1-2 gikk tittelen i stedet til Liverpool, i det som fortsatt er Stokes beste ligasesong. Etter dette gikk det nedover med klubben, og nedrykket var et faktum i 1953.
Da Tony Waddington tok over som manager i 1960 var Stoke en middelmådighet som slet med lave tilskuertall i andredivisjon. Da han året etter klarte å lokke Stanley Matthews hjem igjen til Stoke, steg imidlertid interessen. Så vidt over 8 000 hadde sett siste hjemmekamp mot Preston, men da den hjemvendte sønn debuterte for andre gang i Stoke-trøya, var nesten 36 000 på plass! Opprykket ble sikret ved å vinne andredivisjon våren 1963, og året etter spilte klubben seg frem til finale i ligacupen. Der måtte de imidlertid se seg slått av Leicester City med 3-4 sammenlagt over to finalekamper. I 1965 ble Sir Stanley Matthews første spiller til å bli adlet mens han fortsatt var aktiv. Ikke lenge etter sin 50-årsdag(!) samme år, spilte han sin siste kamp som profesjonell.
Andre spillere som Dennis Violet og Jimmy McIlroy holdt fortsatt klubben oppe, og da man i 1967 sikret seg Englands VM-keeper fra året før – Gordon Banks – kunne man for alvor etablere seg igjen i toppdivisjonen. Stoke nådde semifinalen av FA Cupen i både 1971 og 1972, men måtte begge ganger se seg slått av Arsenal etter ekstraomganger. Likevel ble det cup-suksess i 1972 da Stoke slo favorittene Chelsea i finalen av ligacupen. Det gikk etter hvert nedover igjen med Stoke, og i 1990 rykket de ned på nivå tre for første gang på over 60 år. Først i 2008 klarte de å returnere til det som nå het Premier League under ledelse av Tony Pulis, og i 2011 spilte de seg endelig også frem til sin første FA Cup-finale. Der måtte de dessverre se seg slått 0-1 av et Manchester City med arabiske oljemilliarder i ryggen. Våren 2019 rykket de ned i Championship, og har siden den gang ikke vært i nærheten av å returnere.
Da Stoke City i 1997 flyttet inn på sitt nye stadion (som jeg velger å kalle Trentham Lakes Stadium siden det aldri har hatt annet enn sponsornavn), var det etter hele 119 år på gamle Victoria Ground, som jeg dessverre ikke fikk besøkt. Kortsidene Boothen End og South Stand henger sammen med langsiden East Stand, som med sine snaut 8 800 seter er anleggets største. På motsatt langside er West Stand anleggets eneste frittstående tribune, og huser garderober, klubbsjappe, kontorer og den slags. Det kanskje mest interessante trekket var for meg kanskje statuene på utsiden, for her står det statuer av Stanley Matthews, som nå også har fått selskap av Gordon Banks. Glemmes skal heller ikke bysten av John Ritchie. Anlegget ble utvidet i 2017, og har nå en kapasitet på 30 089.
I hjørnet mellom Boothen End og East Stand finner man baren Ricardo’s, og det var dit jeg nå satt kursen, etter å ha tatt en runde rundt anlegget og tittet på de nevnte statuene. Et eksemplar av dagens kampprogram hadde jeg også fått tak i, etter å ha huket tak i en programselger og betalt ham £2 for det som viste seg å være en 32-siders blekke. Inne på Ricardo’s var det travelt og trangt om plassen, men jeg fikk omsider kjøpt meg noe å leske strupen med før jeg etter hvert gikk for å finne plassen min på Boothen End. Dagens kamp dreide seg om FA Cupens fjerde runde, og Championship-klubben Stoke City var naturligvis store favoritter mot Stevenage fra to divisjoner under.
Jeg hadde allerede fått høre hjemmefansen sin fremføring av Tom Jones’ klassiker «Delilah» et par ganger da Jacob Brown sendte vertene i en oppskriftsmessig ledelsen allerede i kampens andre minutt. Stevenage hadde slått ut Aston Villa på Villa Park i runden før, men nå fikk de en tøff start, og de hadde keeper Taye Ashby-Hammond å takke for at det ikke ble flere i sekken før pause. Både Bersant Cilina og Will Smallbone hadde gode forsøk reddet av Stevenage-keeperen, og da en heading fra Ben Wilmot hadde kurs mot mål, var gjestenes Max Clark reddende engel med en redning på streken. Det sto 1-0 til pause, og derfor var det fortsatt spenning til tross for at Stoke City hadde vært klart best og ledet fullt fortjent.
Stoke var nok var innstilt på å punktere kampen og Stevenage-keeperen måtte igjen i aksjon for å stoppe Dean Campbell. Manager for Stevenage er ringreven Steve Evans, og hans gutter følte nok at de hadde muligheten så lenge ledelsen kun var på ett mål. Etter en times tid gjorde Evans offensive bytter, og i det 70. minutt fikk han uttelling da Jamie Reid utlignet til 1-1. Det utløste naturlig nok jubel hos de 3 291 Stevenage-supporterne. Jubelen stilnet imidlertid kun tre minutter senere, da Josh Laurent sendte i vei et herlig langskudd som fant veien til mål. 2-1, og Stoke tilbake i ledelsen. I det 80. minutt lå ballen på straffemerket etter at Stoke ble tildelt straffe, og Lewis Baker gjorde ingen feil da han økte til 3-1. Så kan det jo legges til at straffesparket så noe billig ut for meg, og dommeren gjorde seg ikke mer populær blant de tilreisende da han i sluttminuttene vinket spillet videre da Stevenage ropte på straffespark.
Dermed endte det 3-1, og Stoke var videre til femte runde, mens Stevenage kunne rette fokus mot opprykkskampen i League Two. Jeg gikk snart bort til hotellet for å sjekke inn, og så der at flere Stevenage-fans hadde hadde samme idé. Etter at jeg hadde fått innstallert meg på rommet og slappet av litt, valgte jeg å ta en tur inn til Stoke sentrum, men det var så som så med busser. Derfor endte jeg opp med å spasere, og det tok meg vel rundt 30-35 minutter til jeg kunne unne meg en pint på The White Star. På Wetherspoons-puben The Wheatsheaf benyttet jeg meg igjen av at det fortsatt var ‘Burns week’ og fikk meg en deilig porsjon haggis, neeps & tatties. Deretter var jeg i tur og orden innom Staff of Life, The Liquor Vaults og Ye Olde Bull and Bush før jeg kom meg med en buss som skulle forbi hotellet mitt, hvor senga ventet.
English ground # 563:
Stoke City v Stevenage 3-1 (1-0)
FA Cup, 4th round
Trentham Lakes Stadium, 29 January 2023
1-0 Jacob Brown (2)
1-1 Jamie Reid (70)
2-1 Josh Laurent (73)
3-1 Lewis Baker (pen, 80)
Att: 14 392 (3 291 away)
Admission: £12,50
Programme: £2
Jeg befant meg på Isle of Man, der jeg allerede hadde sett hjemmelaget Peel slå gjestende Douglas Royal denne dagen da jeg nå tok bussen tilbake mot Douglas for å se ytterligere en kamp. Når FC Isle of Man spiller lørdagskamper på hjemmebane, er det nemlig ofte gode muligheter for dobler på øya, siden de gjerne har sene avspark, men mer om årsaken til akkurat det litt senere. Etter bussturen fra Peel, steg jeg nå uansett av et par minutters gange fra ‘nasjonalarenaen’ King George V Bowl, der kveldens kamp skulle finne sted, men det var fortsatt en god stund til avspark, og siden de ikke har noen bar der, var det greit å lade opp et annet sted. Den idéen var det en Squires Gate supporter som ankom samtidig med meg som fikk, og sammen bestemte vi oss for å oppsøke puben Pinewood like i nærheten.
Douglas er hovedstaden og den største byen på Isle of Man. Med sine rundt 27 000 innbyggere er den hjemsted for nesten en tredjedel av øyas totalt befolkning. Den har ikke alltid vært den største og viktigste byen på øya, men vokste frem rundt den naturlige havna der det for øvrig ble drevet storstilt smugling, men også sildefiske og handel. Senere ble Douglas et populært feriested, og dette skapte en ny vekstindustri. Som øyas hovedstad er Douglas i dag en perfekt base for de ferierende på Isle of Man, og man kan enkelt utforske øya herfra. Fra Douglas går blant annet Isle of Man Steam Railway sørover til Castletown og Port Erin, mens Manx Electric Railway går nordover til Laxey og Ramsey. Douglas er for øvrig også kjent som stedet der Sir William Hillary stiftet redningsbåt-selskapet RNLI. På det årlige motorsykkelløpet Isle of Man TT er dessuten både start og målgang i Douglas.
Det var altså avspark først klokken 18.00 i kveldens kamp mellom FC Isle of Man og Squires Gate, og det var nå halvannen times tid til, så jeg gikk som nevnt sammen med en bortesupporter til puben Pinewood for å ta den siste oppladningen der. En rekke hjemmesupportere hadde valgt det samme, og ønsket oss velkommen der vi ble sittende i samtale med flere av de. Snart kom også en mindre gruppe med ytterligere bortesupportere som hadde tatt turen over Irskesjøen for å følge Blackpool-klubben Squires Gate, og vi hadde det trivelig der inntil jeg tømte glasset og bestemte meg for å bryte opp og returnere til kveldens kamparena, King George V Bowl, for å betale meg inn.
FC Isle of Man er en ny klubb, stiftet så sent som i 2019, og et resultat av en satsning der man ville ha et lag som representerte hele øya inn i den engelske pyramiden, i likhet med hva man har gjort på med både Guernsey og senest Jersey Bulls (Guernsey og Jersey er i likhet med Isle of Man ikke en del av Storbritannia, men britiske kronbesittelser). Det var på sensommeren og høsten 2019 at man begynte å gjøre alvor av slike planer, etter at idéen hadde fått støtte fra klubbene i øyas egen liga. Det var dog en del bekymringer knyttet til dette, for noen var bekymret for at den nye klubben kunne plukke de beste spillerne fra deres klubber, mens andre igjen påpekte at den nye klubben ville kunne ‘stjele’ tilskuere fra klubbene i den ‘hjemlige’ ligaen. Det er derfor man kom til enighet om at FC Isle of Man spiller sine helgekamper på et senere tidspunkt for å ikke ‘kræsje’ med de øvrige kampene.
I tillegg måtte man som Guernsey og Jersey Bulls stå for reiseutgiftene og eventuelle hotellovernattinger for bortelag og dommere i forbindelse med sine hjemmekamper, og det er jo i seg selv ingen liten utgiftspost, men viser også ambisjonene. FC Isle of Man ble altså offisielt stiftet i 2019, og søkte om innpass i North West Counties League (NWCL). Det fikk de, slik at de skulle starte 2020/21-sesongen i NWCL Division One South, men så var det jo dette med Covid da… Det endte med at klubben måtte stå over hele sin debutsesong og i stedet vente til 2021/22-sesongen. Da de først fikk starte opp med ligaspill, gikk det såpass godt at de endte sesongen på andreplass bak West Didsbury & Chorlton, og dermed skulle spille playoff. Wythenshawe Amateurs ble slått i semifinalen, før de i finalen slo New Mills 4-2 foran hele 3 230 tilskuere på ‘The Bowl’ i Douglas. Dermed sikret de opprykk til NWCL Premier Division.
FC Isle of Man spiller sine hjemmekamper på King George V Bowl, som med en kapasitet på 3 350 er øyas største fotballstadion. Anlegget som ofte bare går under navnet ‘The Bowl’ lever også litt opp til det navnet. På kortsidene og i hjørnene har det en oval form. Det er tribunefasiliteter på alle fire sider. Publikumsrekorden på 3 327 stammer fra 2012-finalen av FA Inter League Cup, mens tilskuerrekorden for en kamp med FC Isle of Man stammer fra den nevnte playoff-finalen mot New Mills i fjor, da 3 230 skuelystne dukket opp. The Bowl blir blant annet også brukt som fast arena for finalene i Manx-fotballen, som eksempelvis Manx FA Cup. Underlaget er nå kunstgress, slik tiden dessverre tydeligvis krever.
Jeg ble avkrevd £10 i inngangspartiet, og punget ut ytterligere £2 for et eksemplar av dagens kampprogram. Det viste seg å være en 16-siders affære, der over halvparten av de bød på reklamer og diverse annonser fra ligaen, og siden man ikke har lisens for å ha en bar med alkoholsalg her, ble jeg stående å bla i det ute på en av tribunene mens jeg ventet på avspark. En titt på tabellen fortalte at det sto viktige poeng på spill, for det var to tabellnaboer som skulle møtes, og begge hadde bruk for poeng. FC Isle of Man lå før dagens kamper på 17. plass, med Squires Gate på plassen bak. Det skilte ett poeng i vertenes favør, men Squires Gate hadde til gjengjeld to kamper mindre spilt. Bak disse igjen var det kun fire lag – inkludert et Longridge Town med enda flere kamper til gode – så begge kikket seg kanskje litt over skulderen.
De 714 betalende tilskuerne skulle få se en underholdende første omgang, og det startet nokså umiddelbart, for allerede etter et drøyt minutt tok gjestene fra Blackpool ledelsen da Nathan Cliffe sendte ballen i mål via stolpen. Tre minutter senere hadde vertene en kjempesjanse, men det ble reddet og blokkert helt inne på streken. Da utligningen kom i det 14. minutt, var det en spektakulær scoring fra Stephen Whitley, som så at keeperen sto langt ute, og sendte i vei et skudd fra egen banehalvdel. Ballen fant veien til nettmaskene, og det sto 1-1. Sju minutter senere kunne gjestene juble igjen, da Callum Sandle headet inn 1-2, og ytterligere sju minutter frem i tid økte Nathan Cliffe til 1-3 med sitt andre for kvelden. Det roet seg litt inn mot pausen, og det sto fortsatt 1-3 halvveis, etter en morsom omgang.
Ravens-manager Paul Jones hadde kanskje sagt noen pauli ord i pausen, for FC Isle of Man jaktet utligning etter hvilen, og skapte flere gode sjanser i løpet av det første kvarteret av andre omgang. Avslutningene gikk imidlertid like over eller utenfor. Idet jeg begynte å tenke at de tilsynelatende hadde mistet litt av gnisten, fikk IoM en ny stor sjanse, men denne gang ble avslutningen mesterlig reddet før returen ble satt like utenfor. Med seks-sju minutter igjen ble det knuffing og tilløp til realt basketak etter en ikke helt heldig takling, og det ble delt ut en haug med gule kort. I omgangens siste minutt skjedde det igjen, og nå fikk Squires Gates Nathan Bartram-Conway også se det røde kortet. Nesten seks minutter på overtid satt imidlertid hans lagkamerat Ryan Moore uansett spikeren i kista ved å runde keeper og til og med koste på seg en piruett før han satt ballen i det tomme målet og fastsatt sluttresultatet til 1-4.
Dermed kunne Squires Gate passere sitt vertskap på tabellen og feire tre poeng på ferden tilbake til Blackpool, mens FC Isle of Man hadde litt å tenke på. Det hadde vært en artig kamp, og en fin avslutning på min dobbel på øya. Nå har det seg slik at bussrutene på Isle of Man tydeligvis ikke ligger inne på Google Maps (som uansett spiser opp datapakken veldig fort), og for å bruke den lokale reiseplanleggeren må man nesten vite navnene på de holdeplassene man skal til og fra, eller eventuelle postnummer. Jeg valgte å rett og slett ta meg inn til sentrum igjen ved hjelp av apostlenes hester, og unnet meg etter hvert en vanningspause på Rovers Return. På vei tilbake til hotellet ble det også en svipptur innom The Original Quid’s Inn, før jeg trakk meg tilbake. Morgenen etter skulle jeg tidlig opp for å fly tilbake til det britiske fastlandet etter dette korte men fine gjensynet med Isle of Man.
English (pyramid) ground # 562 / Manx ground # 2:
FC Isle of Man v Squires Gate 1-4 (1-3)
North West Counties League Premier Division
King George V Bowl, 28 January 2023
0-1 Nathan Cliffe (2)
1-1 Stephen Whitley (14)
1-2 Callum Sandle (21)
1-3 Nathan Cliffe (28)
1-4 Ryan Moore (90+6)
Att: 714
Admission: £10
Programme: £2
