Mandag 09.01.2023: Merstham v Sutton Common Rovers

Jeg våknet for andre dag på rad i Birmingham, men skulle denne mandagen en tur sørover igjen for å se Merstham ta imot Sutton Common Rovers. Dagen skulle først startes med en frokost, men ved Wetherspoons-puben The Dragon Inn var det faktisk ingen matservering denne morgenen. Dermed falt i stedet valget på søster-puben The London & North Western som er tilknyttet Birmingham New Street togstasjon, og selv om pubkjedens app som vanlig kranglet her også denne gang, fikk jeg omsider bestilt meg en frokost før jeg kom meg med et tog som skulle ta meg så langt som til Reading. Der byttet jeg til tog mot Redhill, hvor jeg hoppet av og gikk for å sjekke inn ved Travelodge Redhill, der jeg hadde betalt £54,99 for overnatting. Jeg fikk imidlertid ikke sjekke inn riktig ennå, så jeg slo meg ned hos naboen Toby Carvery der jeg unnet meg en pint mens jeg slo i hjel ventetiden med å lese litt i en medbragt bok.

Snart hadde også klokka slått tre, slik at jeg kunne gå over igjen til Travelodge-resepsjonen for å bli sjekket inn. Jeg fikk installert meg på rommet, og gikk deretter en tur ut igjen i Redhill sentrum. Neste stopp ble The Junction, før det deretter var tid for en aldri så liten matbit som ble inntatt på Wetherspoons-puben The Sun. Det var etter hvert på tide å komme seg opp til Merstham, men nå hadde det oppstått problemer på toglinjen som igjen betød kansellerte avganger, så den korte turen opp til Merstham måtte nå gå med buss. Jeg steg av på en holdeplass like ved puben The Feathers, hvor jeg tok en siste oppladning før jeg gikk mot kveldens kamparena; Moatside.

Merstham er en liten by som har drøyt 8 000 innbyggere. Den ligger i Reigate and Banstead distriktet av grevskapet Surrey, omtrent fire mil sør for sentrale London, og ikke altfor langt nord for Gatwick Airport som også vil være kjent for mange. Området har lenge vært kjent for sine steinbrudd, og stein herfra ble brukt i byggingen av blant annet Westminster Abbey og Windsor Castle. Steinbruddene var også grunnen til at Surrey Iron Railway (som ble trukket av hester og skal ha vært verdens eldste av sitt slag) ble forlenget til Merstham under navnet Croydon, Merstham and Godstone Railway. Det var for øvrig også i et steinbrudd i dette området at Alfred Nobel i 1868 for første gang demonstrerte bruken av dynamitt offentlig.

Jeg brøt etter hvert opp, tømte glasset, takket for meg, og forlot The Feathers for å traske bort til Moatside, der jeg ankom med en drøy time til avspark og betalte meg inn med £10. Paul White hadde også meldt sin ankomst, og jeg visste at det i seg selv var en bekreftelse på at det var et kampprogram å få. Ganske riktig var det det, og jeg fisket frem ytterligere £2 for et eksemplar. Kveldens kamp var en omberammet kamp som skulle ha blitt spilt 17. desember, og programmet viste seg faktisk å være det originale programmet fra den gang, som dermed var noe utdatert, men jeg klager ikke på klubbene som fortsatt gidder å lage kampprogram, og i dette tilfellet var det en 32-siders affære.

Merstham Football Club ble stiftet i 1892, og var fem år senere med å stifte Redhill & District League. Etter at de i 1951 vant denne for femte gang, tok de steget opp i Surrey Intermediate League, som de vant på første forsøk. I 1965 fortsatte de ferden videre opp i Surrey Senior League, som de vant i 1972, før de i 1978 valgte å hoppe over til London Spartan League. I 1984 søkte de seg over til Combined Counties League for å redusere reisingen. Der hadde de fire ganger blitt nummer to (inkludert to år på rad i 2006 og 2007) da de i 2008 vant ligaen og rykket opp i Isthmian League Division One South.

Våren 2015 endte de på en fjerdeplass og tok seg med til til playoff. Faversham Town ble slått 5-4 i semifinalen, og noe overraskende beseiret de også Folkestone Invicta 3-0 i finalen på bortebane, og rykket dermed opp i Isthmian League Premier Division. I 2016/17-sesongen tok seg til første ordinære runde av FA Cupen for første gang i klubbens historie. 1 920 tilskuere så at Merstham fikk 0-5 i sekken av Oxford United, men det er fortsatt tilskuerrekord ved Moatside. Sesongen etter vant de Surrey Senior Cup for tredje og foreløpig siste gang. Femteplassen i Isthmian Premier våren 2019 er betød bestenotering i ligaen, men etter å ha slått ut Carshalton Athletic i semien, ble det tap for Tonbridge Angels i playoff-finalen, og i stedet endte de et år senere sist og rykket ned, slik at de nå spiller i Isthmian League Division One South Central.

Inne i klubbhuset satt ganske riktig Paul White og bladde i sitt program, og jeg slo meg ned sammen med ham. Moatside har vært hjemmebane for Merstham siden de flyttet inn her i begynnelsen av 1920-årene, men det var først i 1960 av man fikk på plass garderober, og en tribune med kapasitet til 90 tilskuere fulgte i 1974. Flomlysene kom på plass i løpet av 1990/91-sesongen. I dag har man en sittetribune midt på langsiden der man også finner klubbhuset. Bak det ene målet står en mindre sittetribune, mens det er et større overbygg for stående tilskuere på den andre kortsiden. Ellers er det åpen hard standing som gjelder. Etter kampen i Derby dagen før, var jeg glad for å være tilbake i non-league, og var derfor fornøyd med tingenes tilstand ved Moatside denne kvelden.

Det var to klubber som kjempet for å holde seg i divisjonen, så viktige poeng sto på spill. Det var hjemmelaget som startet friskest med en tidlig sjanse, før det jevnet seg litt ut med noen halvsjanser begge veier. Det var etter en drøy halvtime at vi først fikk nettsus, og det skjedde etter at Luke Read skjøt fra langt hold. SCR-keeper Endurance Johnson klarte ikke å holde ballen, og Adam Allen kunne sette inn 1-0 til Merstham mot gamle lagkamerater. Kun to minutters tid senere burde det stått 2-0 da bortelagets keeper bommet totalt i feltet, og Roman Charles-Cook måtte bare få ballen forbi et par forsvarere inne på streken, men skjøt over. Like før pause brant vertene en ny god mulighet, men på overtid fikk de igjen nettkjenning. Nok en gang var det en tidligere SCR-spiller som scoret mot gamle lagkamerater da Aaron Goode steg til værs på bakre stolpe og headet inn 2-0 fra et frispark.

Sutton Common Rovers startet andre omgang bedre enn den første, og var nå med fra start. De hadde også et par gode mulighet; ikke minst da hjemmekeeper Filip Chalupniczak måtte gi retur på et langskudd og ballen falt fint for SCR-spiller Daryl Cooper-Smith, men sisteskansen kom seg raskt opp og kom ut og blokkerte på mesterlig vis igjen. I stedet kom spikeren i kista i det 77. minutt, da Adam Adam (ja, det er riktig) dro seg løs, skar inn i feltet og plasserte ballen i det bortre hjørnet. 3-0, og nå gikk lufta ut av gjestene, slik at resten av kampen ble en transportetappe før hjemmelaget Merstham kunne feire tre viktige poeng som kan vise seg å komme svært godt med.

Jeg tok farvel med Paul og trasket tilbake til togstasjonen for å komme meg med toget tilbake til Redhill, som nå heldigvis gikk igjen. Det er ikke altfor mange meterne fra Redhill jernbanestasjon til Travelodge-hotellet jeg hadde som base, men på veien klarte jeg å finne puben Home Cottage, og unnet meg også en tur innom der før jeg trakk meg tilbake. Dagen etter skulle jeg for øvrig nordover igjen og ha base i Leeds mens jeg skulle se oppgjøret Wakefield v Ollerton Town, men det endte opp på avlyst kamp og i stedet en omfattende pubrunde i Leeds. Det var jeg lykkelig uvitende om da jeg la meg for å få litt søvn, og fant da heller ikke ut av det før etter ankomst i Leeds dagen etter. Men turen skulle likevel by på mer fotball…

 

 

 

 

 

 

 

 

 

English ground # 557:
Merstham v Sutton Common Rovers 3-0 (2-0)
Isthmian League Division One South Central
Moatside, 9 January 2023
1-0 Adam Allen (32)
2-0 Aaron Goode (45+2)
3-0 Adam Adam (77)
Att: 222
Admission: £10
Programme: £2

Next game: 11.01.2023: Hucknall Town v Bourne Town
Previous game: 08.01.2023: Derby County v Barnsley

More pics

This trip on a map

 

 

Søndag 08.01.2023: Derby County v Barnsley

Mine to dager i Nord-Irland var ikke i henhold til den opprinnelige planen jeg hadde lagt, men nå var jeg egentlig tilbake til det opprinnelige opplegget etter å ha flydd over igjen fra Belfast til Birmingham lørdag kveld. Dermed var det faktisk helt i henhold til planen jeg først hadde sett for meg at jeg nå våknet på et av Travelodge-hotellene i Birmingham. Jeg hadde nemlig nokså tidlig bestemt meg for å benytte denne søndagen til å se kamp hos Derby County når deres FA Cup-kamp mot Barnsley ble berammet til søndagskamp, og hadde derfor også tidlig betalt £10 for en billett på nettet når de ble lagt ut. Usikkerhetsmomentet var etter hvert om det ville gå tog tidlig nok når de denne søndagen skulle starte opp igjen etter noen (nye) dager med togstreik, men det fikk jeg bekreftet at det ville.

Dermed siktet jeg meg inn på 10.03-toget fra Birmingham New Street, men først var det på tide med en frokost på The London & North Western, som er den nye Wetherspoons-puben på Birmingham New Street stasjon. Dermed var det bare å komme seg med jernhesten som planlagt. Derby er en by som ligger sør i grevskapet Derbyshire, og som har et folketall på drøyt 260 000. Den sies å ha blitt grunnlagt av danske vikinger under navnet Deoraby, og vokste flere hundre år senere fra en liten markedsby til et industrielt senter under den industrielle revolusjon. Porselen- og tekstilindustri, og senere jernbaneverksteder og maskinindustri, har vært viktig her. Spesielt er nok Derby nå kjent for flymotorfabrikken Rolls-Royce.

Det var imidlertid fotballen jeg hadde kommet for å se denne dagen, men først ramlet jeg innom puben The Merry Widows, på andre siden av veien fra stasjonen. Deretter var det tid til å også besøke The Victoria Inn rett ved siden av, før det var på tide å bryte opp, krysse gjennom stasjonen for å komme seg ut på motsatt side av jernbanelinjene, og spasere bort til Pride Park som ligger inne på et industriområde med samme navn. Der forsøkte jeg forgjeves å spore opp et eksemplar av dagens kampprogram, men hverken en titt innom klubbsjappa eller en runde rundt hele stadionet på jakt etter en programselger bar frukter, og det var åpenbart at klubben ikke hadde tatt seg bryet med å trykke opp noe kampprogram til dagens kamp (jeg fikk senere bestilt et supporter-produsert program).

Derby County ble stiftet i 1884, og fire år senere var de en av de tolv klubbene som var med å stifte Football League. Til tross for at de i perioden frem mot første verdenskrig hadde en notorisk målscorer i Steve Bloomer (som også scoret 28 på 22 kamper for det engelske landslaget), måtte de nøye seg med en andreplass i 1896 og tre tapte finaler i FA Cupen (på seks år). Det var først i 1946 at de kunne rydde plass til et av de store troféene i premieskapet, etter å ha slått Charlton Athletic 4-1 i den første FA Cup-finalen etter krigen. Men den virkelige storhetstiden skulle komme etter at Brian Clough og hans assistent Peter Taylor tok over. Det skjedde i 1967, da klubben befant seg på nivå to, men etter opprykk i 1969, kunne The Rams feire engelsk seriemesterskap i 1972. Året etter tok Derby seg til semifinalen i den europeiske serievinnercupen, der de tapte for et Juventus som etter kampen ble beskyldt for å ha bestukket dommerne. ‘Cheating bastards‘ var Cloughs ordvalg.

Med et grunnlag lagt av Clough (og hans assistent Taylor) kunne hans etterfølger (og tidligere kaptein) Dave Mackey lede klubben til ytterligere en ligatittel i 1975, som dessuten ble fulgt opp med å vinne den påfølgende utgaven av Charity Shield. Siden den gang har det imidlertid blitt færre troféer å rydde plass til, og i en dessverre stadig mer pengestyrt idrett er det vanskelig for en klubb som Derby å kunne leve opp til merittene fra den tiden. Så sent som i fjor måtte klubben ta turen ned på nivå tre etter en 2021/22-sesong der økonomiske problemer sørget for at klubben ble satt under administrasjon, og hvor de fikk 21 poengs poengtrekk. Når Derby County nå spiller på nivå tre, er det kun deres tredje periode der, og de to foregående gangene har de rykket opp igjen raskt. Så gjenstår det å se om de kan klare det nok en gang.

Da Derby County i 1997 flyttet inn på nybygde Pride Park, var det etter 102 år på gamle, ærverdige og sjarmerende (men temmelig nedslitte) Baseball Ground (som er en av anleggene jeg virkelig ergrer meg over å ikke ha fått besøkt). På deres nye stadion er den ene langsiden West Stand den største, der den med sine to nivåer er høyere enn de tre andre, som er nokså identiske. Pride Park er et typisk stadion fra tiden det ble bygget i, og oser ikke på noen måte av hverken sjarm eller karakter, men klubben har vel i hvert fall fått en mer moderne hjemmebane. Jeg satt nok personlig mest pris på statuen av Clough og Taylor på utsiden, mens jeg ikke fikk sett bysten av Steve Bloomer, som skal befinne seg inne på selve stadionet.

For meg og slike som meg har det allerede en stund vært slik at interessen rundt FA Cupen gjerne begrenser seg til kvalifiseringsrundene og de tidligste rundene, mens det blir mer og mer uinteressant etter hvert som turneringen skrider frem og mindre klubber blir erstattet av de større som ikke engang virker å ta turneringen på det alvor den fortjener. I en stadig mer pengestyrt idrett har det som var det gjeveste man kunne vinne blitt redusert til et forstyrrende element i jakten på den langt viktigere plassen i Europa, den fornyede kontrakten i divisjonen, eller opprykk. Kommentatorer og andre kan gjerne gnåle i det uendelige om FA Cupens magi som fortsatt er til stede, men det tyder jo på noe helt annet når man ser at en klubb som Derby County ikke engang gidder å trykke opp et kampprogram i anledning en tredjerundekamp, og at kun to av fire tribuner er åpne(!). Det er bare trist!

Det var et møte mellom to League One-klubber, og Barnsley-forsvarer Tom Edwards testet tidlig Rams-keeper Joe Wildsmith med en heading fra en corner. Deretter hadde vertenes Lewis Dobbin en heading som gikk via tverrliggeren og over. I en temmelig tam og sjansefattig første omgang måtte vi deretter vente en stund før det skjedde noe, men Derby hadde tatt mer over etter at Barnsley-forsvarer Tom Edwards måtte ut med en skade. Rett før pause fikk Derby straffe etter at Tom Barkhuizen gikk i bakken, og vi var på overtiden da James Collins sendte Barnsley-keeperen feil vei og sørget for 1-0 halvveis. Etter pause var Derby igjen i førersetet, og nølende forsvarsspill ble etter omtrent en times spill utnyttet av Barkhuizen som økte til 2-0. Derfra og ut var det ingen tvil, og i det 79. minutt fastsatt Jason Knight sluttresultatet til 3-0. Derby County kunne juble over avansement…eller eventuelt ergre seg over ytterligere distraksjoner.

Selv hadde jeg faktisk mer på agendaen denne dagen, for nede i Coventry skulle det spilles ishockey denne kvelden. Coventry Blaze skulle være vertskap for Glasgow Clan, og jeg hadde tenkt å innfinne meg der for å gjøre min debut i britisk ishockey. Jeg kom meg med 14.45-toget tilbake til Birmingham, og rakk akkurat også 15.23-toget videre derfra til Coventry. Jeg hadde betalt £19 for en billett i Coventry Skydome, og så der hjemmelaget slå gjestene fra Skottland med 4-1. Noen bilder derfra kan ses her, og så kan jeg legge til at det var en artig opplevelse, men at jeg synes det ble irriterende mye hoiing og skriking fra en speaker som åpenbart trodde at han var midtpunktet og at vi hadde kommet for å høre på ham. Tilbake i Birmingham ble kvelden avsluttet med et pubmåltid før jeg trakk meg tilbake.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

English ground # 556:
Derby County v Barnsley 3-0 (1-0)
FA Cup
Pride Park, 8 January 2023
1-0 James Collins (pen, 45+1)
2-0 Tom Barkhuizen (60)
3-0 Jason Knight (79)
Att: 11 512
Admission: £10
Programme: None

Next game: 09.01.2023: Merstham v Sutton Common Rovers
Previous game: 07.01.2023: Bangor v Tandragee Rovers

More pics

This trip on a map

 

 

Lørdag 07.01.2023: Bangor v Tandragee Rovers

Som nevnt i mitt forrige innlegg hadde jeg sett meg så lei på streik og togkaos at jeg tidligere i uken rett og slett hadde bestilt fly over til Nord-Irland for å se et par kamper der. Jeg hadde flydd over til Belfast på fredag formiddag, og benyttet fredagskvelden til å se Dundela v Cliftonville i femte runde av Irish Cup, som er den nordirske cupen. Men jeg hadde ytterligere en godbit i vente før jeg skulle forlate Ulster og returnere til det britiske ‘fastlandet’. En annen bane jeg nemlig har tittet på en stund er Clandeboye Park i Bangor, og en av dagens cupkamper skulle spilles der. Bangor skulle ta imot Tandragee Rovers, og det var den jeg tidlig blinket meg ut som min lørdagskamp etter å ha tatt avgjørelsen om å fly over.

Jeg gikk etter hvert bort til Wetherspoons-puben The Bridge House, der jeg startet dagen med en stor Ulster Fry. Deretter hadde jeg et ærend i Rangers-sjappa i Belfast sentrum. Jeg var nemlig på jakt etter en spesiell Rangers-jakke, men under mitt besøk i Glasgow var det ingen av sjappene der som hadde den på lager i min størrelse. De hadde imidlertid informert meg om at de eneste som hadde den på lager var filialen i Belfast, og da passet det jo bra at jeg bestemte meg for å legge turen dit. Jeg fant det jeg var ute etter, og kunne fornøyd gå innom hotellet igjen for å pakke sakene og slenge bagasjen i bagasjeoppbevaringen. Deretter trasket jeg igjen ned Sandy Row for å unne meg et glass på Royal Bar, som nå hadde åpnet.

Da jeg etter hvert takket for meg og brøt opp igjen, var det for å tusle bort til togstasjonen City Hostpital og komme meg med toget mot Bangor. Etter en halvtimes tid på jernhesten, hoppet jeg av på Bangor West, og hadde 15-20 minutters gange foran meg ned til Clandeboye Park, som altså var dagens kamparena. Der jeg kom gående med en time til avspark, begynte jeg å stusse et lite øyeblikk da jeg så aktivitet og spillere som stilte opp til avspark, men jeg så snart at det var på en tilstøtende bane på utsiden av anlegget der jeg skulle se kamp, så det var ingen grunn til stress. Med tilnærmet hvilepuls igjenkunne jeg runde hjørnet og betale de £7 som man ble avkrevd i inngangspenger.

Bangor er en by som ligger omtrent to og en kvart mil øst for Belfast. Den ligger nord i County Down; ved kysten ut mot fjorden Belfast Lough. Byen vokste frem rundt klosteret Bangor Abbey, som ble grunnlagt i år 558. Det var imidlertid først på 1600-tallet at stedet virkelig begynte å vokse, i forbindelse med den såkalte ‘Plantation of Ulster‘, da det kom mange tilflyttere fra nord-England og ikke minst Skottland. I dag bor det omtrent 65 000 mennesker i byen, som med det er Nord-Irlands tredje største, og med gode transportforbindelser til og fra Belfast, er det mange som pendler dit. Bangor er også administrasjonssenter for distriktet North Down, og har dessuten en marina som er blant Nord-Irlands største. Der holder blant annet Royal Ulster Yacht Club til med sitt hovedkvarter.

Jeg får kanskje også gjenta meg seg litt rundt det muligens noe kompliserte systemet i nordirsk fotball. Ikke bare har ligaen en litt innviklet historie med en rekke omstruktureringer i nyere tid, men i tillegg opererer man med et system der klubbene deles inn i tre grupperinger etter hva slags lisens man har, og dette avgjøres igjen av visse kriterier som må innfris. Disse er senior, intermediate og junior, og selv om det ikke alltid har vært slik, har klubbene i de to øverste divisjonene senior-status, mens (den nye) Northern Ireland Football League også har en en divisjon på nivå tre (NIFL Premier Intermediate League), og klubbene som vil rykke opp herfra må oppfylle kravene for senior-status eller -lisens. Ytterligere fire regionale intermediate-ligaer finnes, og herfra kan klubbene rykke opp til NIFL Premier Intermediate League ved å vinne sin liga samtidig som de oppfyller de relevante kriterier. Under dette har man de såkalte junior-ligaene, men de er uansett ikke relevante denne gang.

Northern Ireland Football League var tidligere kjent som the Irish League, og da den ble grunnlagt i 1890, var den faktisk verdens nest eldste nasjonale fotball-liga – stiftet én uke før den skotske ligaen. Som naturlig var på en tid da hele den irske øya var en del av det britiske imperiet, var den opprinnelig stiftet som en liga for hele Irland, men ble dominert totalt av klubber fra Belfast, og ingen klubb fra det som i dag er republikken Irland hadde vunnet denne ligaen da de i 1921 trakk seg ut da de fikk sin egen League of Ireland. Det er uansett en helt annen historie, så la oss nå omsider kikke litt på Bangor Football Club.

Historien sier at idéen om å stifte Bangor FC kom på en rotur på Bangor Bay i 1914, men etter hvert som første verdenskrig raste, hadde en rekke av de involverte blitt sendt i krigen, og flertallet av de resterende klubbmedlemmene syntes ikke det var riktig å spille fotball mens folk døde i skyttergravene. Dermed la de ned driften, men det var andre som mente at livet tross alt måtte gå videre, og kort tid etter ble et ‘nytt’ Bangor FC stiftet i 1918, og dette er identisk med dagens klubb. De tok i 1927 plass i Irish League, men de levde i mellomkrigsårene fra hånd til munn og slet gjerne på nedre del av tabellen, men gjorde det godt i 1937/38-utgaven av den nordirske cupen, der de dog ble tapende finalist.

Klubben hadde sin store periode tidlig i 1990-årene, og andreplassen i ligaen som de oppnådde våren 1991 er fortsatt deres beste ligainnsats. Med det kvalifiserte de seg også for Europa for første gang. Dette ble fulgt opp med suksess i 1992/93-sesongen, da de spilte seg frem til finale i den hjemlige cupen. På motsatt banehalvdel sto ingen ringere enn deres lokale erkerival Ards, og det måtte to omkamper til før Bangor kunne heve troféet som cupmestere i en sesong da de også vant ligacupen. Året etter var de tapende finalist i deres foreløpig siste finale i den nordirske cupen, men i 1996 rykket de ned. De returnerte i 2008, da de til tross for en tredjeplass i Championship fikk rykke opp, men måtte ta turen ned igjen umiddelbart.

Bangor var i både 2013/14 og 2014/15 involvert i tetstriden og kjempet om retur til toppdivisjonen, og i sistnevnte sesong endte det med kvalifiseringskamp mot Warrenpoint Town, der Bangor tapte på straffesparkkonkurranse. I stedet skulle det snart gå i motsatt retning, og i løpet av den påfølgende sesongen ble det sendt inn konkursbegjæring mot klubben fra selskapet som da nylig hadde lagt kunstgress på Clandeboye Park. Den overlevde de, men i den prosessen hadde de avstått fra å sende inn lisens innen fristen, og ble degradert til Premier Intermediate League. The Seasiders var i fritt fall, og et andre strake nedrykk fulgte; denne gang til Ballymena & Provincial Intermediate League, som altså opererer på nivå fire. Den vant de imidlertid svært så overbevisende på første forsøk, etter én uavgjort som det eneste poengtapet, og kunne returnere til Premier Intermediate League i forkant av 2019/20-sesongen.

Selv om de har kjempet på øvre del av tabellen i sesongene som har blitt spilt siden den gang, befinner de seg fortsatt der, men denne sesongen så det virkelig lovende ut, for Bangor toppet tabellen og hadde en luke ned til forfølgerne, så det kan fort bli en retur til Championship neste sesong. Denne dagen var det imidlertid som nevnt cupens femte runde det dreide seg om, og motstander var Tandragee Rovers fra Mid-Ulster League Intermediate A, som er en av disse divisjonene som jeg var inne på som opererer på nivå fire; rett under NIFL Premier Intermediate League. Det var altså én divisjon i nivå forskjell i fordel hjemmelaget Bangor, som i tillegg så ut til å suse mot divisjonstittel.

Da Bangor i 1923 flyttet fra Castle Street og inn på Ballyholme Showgrounds i 1923, var det deres tredje hjemmebane siden oppstarten, men i 1934 fikk de beskjed om å flytte ut fra anlegget som skulle rives for å gjøre plass for boliger. Etter en sesong der de måtte spille alle sine kamper på bortebane, og som nesten tok knekken på klubben, kunne de i 1935 flytte inn på sin nåværende hjemmebane Clandeboye Road, som de ble tildelt av lokale myndigheter. Der har de holdt seg siden, og selv om gressmatta nå dessverre har blitt erstattet med kunstgress, er det et så herlig sted å se fotball at akkurat det nesten ble glemt. Her har man flotte tribuneseksjoner, selv om en herlig tribune på deler av den bortre langsiden nå har blitt stengt av.

Bangor var store favoritter til å ta seg videre i cupen en sesong som markerer 30 år siden deres cuptittel, mens bortelaget fra County Antrim aldri hadde tatt seg så langt som dette i cupen. Vertene fikk sin første sjanse etter ti minutter, da Jordan Hughes var nære på med et skudd i stolpen. Noen minutter senere var det gjestenes Ethan Copes som avsluttet like over. I det 19. minutt smalt det igjen i stolpen da Dylan O’Kane steg til værs på en corner og headet ballen i tverrliggeren. Til tross for dette hadde det egentlig vært jevnere enn forventet den første halvtimen, og Neil Allen hadde en ny god mulighet for Tandragee da han avsluttet like utenfor. I det 36. minutt sprakk nullen, og det var Ben Arthurs som sendte Bangor i ledelsen 1-0. I omgangens nest siste ordinære minutt var Bangor nære på igjen, og for tredje gang smalt ballen i aluminiumen da Ryley D’Sena sendte i vei et langskudd fra 30 meter som traff tverrliggeren.

Bangor gikk ut i hundre etter pausen, og i det 49. minutt fikk de betalt da et innlegg fant Ben Arthurs som lurte som gjedda i sivet inne i feltet og satt inn 2-0. Jordan Hughes var nære på å øke ytterligere bare sekunder etter avspark, men gjestene fikk reddet på streken. Deretter fulgte en periode uten at det skjedde stort foran de to målene. Da det igjen ble nettsus i det 79. minutt, var det igjen Ben Arthurs som var på farten, og med en heading som dalte over bortekeeperen og inn i mål, noterte han seg for hattrick og økte til 3-0. I det 86. minutt var det innbytternes tur til å markere seg for Bangor, for etter at Michael Halliday fikk sitt skudd reddet, ble returen satt inn av Scott McArthur, som fastsatt sluttresultatet til 4-0.

Jeg hadde storkost meg på Clandeboye Park, og etter å ha fått med meg litt av jubelscenene til hjemmelaget, tok jeg oppstilling på bussholdeplassen på utsiden. Noen minutter forsinket kom der snart bussen mot Belfast, som jeg ble med tilbake dit. Nå var det bare å fa hentet bagasjen på Premier Inn-hotellet og komme seg til flyplassen. Jeg hadde på fredagen flydd til Belfast International, men skulle nå forlate Nord-Irland fra flyplassen Belfast City, der jeg skulle ha FlyBe sitt fly til Birmingham International med avgang klokken 20.30. Jeg hastet mot bussholdeplassen for flybussen, og kom meg med, men det skulle vise seg at jeg ikke hadde behøvd å stresse. Flyet var nemlig en time forsinket. Dermed måtte jeg noe senere enn planlagt ha ta buss fra flyplassen og inn til Birmingham sentrum etter landing. Jeg hadde betalt £79,98 for to netters overnatting ved Travelodge Central Bull Ring, og fant ganske raskt senga etter å ha sjekket inn.

 

 

 

 

 

 

 

 

Northern Irish ground # 8:
Bangor v Tandragee Rovers 4-0 (1-0)
Irish Cup
Clandeboye Park, 7 January 2023
1-0 Ben Arthurs (36)
2-0 Ben Arhurs (49)
3-0 Ben Arthurs (79)
4-0 Scott McArthur (86)
Att: ??
Admission: £7
Programme: None

Next game: 08.01.2023: Derby County v Barnsley
Previous game: 06.01.2023: Dundela v Cliftonville

More pics

This trip on a map

 

 

Fredag 06.01.2023: Dundela v Cliftonville

Tidligere i uken hadde jeg rett og slett blitt så lei togstreik og tull at jeg rett og besluttet å bestille meg fly over til Belfast på fredagen. I Nord-Irland skulle det denne helgen nemlig være kamper i Irish Cup, så der kunne jeg få med meg et par godbiter. Før den tid var det imidlertid tid for å komme seg ned til Warrington-området for å treffe min datter, og det var jo også lettere sagt en gjort takket være togstreiken. Derfor hadde jeg torsdag morgen måttet sto opp i otta for å komme meg med Megabus sin 07.00-bus fra Edinburgh til Manchester og videre derfra til Warrington. Etter en fin ettermiddag med min datter, var det altså der jeg våknet opp denne fredagen, og jeg måtte igjen opp tidlig for å sette kursen mot Manchester Airport.

Takket være togstreiken var det heller ingen tog mellom Warrington og Manchester denne morgenen, men ved å busse opp til Newton-le-Willows kunne jeg komme meg med et tog derfra til Manchester Airport. Jeg skulle med EasyJet sitt fly til Belfast International klokken 11.45, og det gikk som planlagt, slik at jeg en kort flytur senere sto på nordirsk jord. Da gjensto det bare å komme seg med bussen derfra og ned til Belfast, hvor jeg hadde betalt £57,80 for å overnatte ved Premier Inn-hotellet i sentrum. Etter å ha sjekket inn, spaserte jeg mot det som er mitt faste vannhull fremfor noen ved mine Belfast-besøk, og det er ingen premie for å gjette at det er snakk om Royal Bar på Sandy Row. Der ble jeg etter hvert sittende i trivelig passiar med noen gamle kjente inntil det var å tide å komme seg mot kveldens kamparena.

Av helgens cupkamper, hadde oppgjøret mellom Dundela og Cliftonville blitt flyttet til fredagskvelden, og siden Dundela og deres Wilgar Park har vært en bane jeg har tittet litt på og vurdert med noen anledninger, passet jo det godt for meg denne gang. Ved hjelp av apostlenes hester gikk jeg den korte veien bort til jernbanestasjonen City Hospital og ble med de to stoppene opp til Belfast Lanyon Place, der jeg hoppet av og byttet til buss. Nå skulle jeg for første gang benytte meg av de nye Glider-bussene, som kanskje ser mest ut som en trikk. Jeg ble med østover så langt som til bydelen Strandtown i det østlige Belfast, der jeg gikk av ved holdeplassen Oakland Avenue, spaserte opp veien med samme navn, og snart så Wilgar Park foran meg.

Før jeg tar for meg temaet Dundela Football Club, tror jeg det nok en gang kan være på sin plass med en aldri så liten innføring i det kanskje noe kompliserte systemet i nordirsk fotball. Ikke bare har ligaen her en litt innviklet historie med en rekke omstruktureringer i nyere tid, men i tillegg opererer man med et system der klubbene deles inn i tre grupperinger etter hva slags lisens man har, og dette avgjøres igjen av visse kriterier som må innfris. Disse er senior, intermediate og junior, og selv om det ikke alltid har vært slik, har klubbene i de to øverste divisjonene senior-status, mens (den nye) Northern Ireland Football League også har en en divisjon på nivå tre (NIFL Premier Intermediate League), og klubbene som vil rykke opp herfra må oppfylle kravene for senior-status eller -lisens. Ytterligere fire regionale intermediate-ligaer finnes, og herfra kan klubbene rykke opp til NIFL Premier Intermediate League ved å vinne sin liga samtidig som de oppfyller de relevante kriterier. Under dette har man junior-ligaer, men det tar jeg ikke for meg nå.

Northern Ireland Football League var tidligere kjent som the Irish League, og da den ble grunnlagt i 1890, var den faktisk verdens nest eldste nasjonale fotball-liga – stiftet én uke før den skotske ligaen. Som naturlig var på en tid da hele den irske øya var en del av det britiske imperiet, var den opprinnelig stiftet som en liga for hele Irland, men ble dominert totalt av klubber fra Belfast, og ingen klubb fra det som i dag er republikken Irland hadde vunnet denne ligaen da de i 1921 trakk seg ut da de fikk sin egen League of Ireland. Det er uansett en helt annen historie, så la oss nå omsider kikke litt på Dundela Football Club.

Klubben jeg denne kvelden skulle se som hjemmelag ble stiftet i 1895 av arbeidere ved et lokalt meieri. Det er liten tvil om hva som er den største dagen i Dundela sin historie, for i 1954/55-utgaven av Irish Cup spilte de seg ikke bare frem til finalen ved å slå ut blant annet Cliftonville og Crusaders, men i selve finalen sørget de for en kjempeskrell ved å også beseire Glenavon med overbevisende 3-0. Dette regnes fortsatt som et av de aller største sjokkene i turneringens lange historie, og det var første gang en klubb fra Irish Allilance (som Dundela da spilte i) vant den gjeveste nasjonale cupen. Selvsagt et stolt øyeblikk i klubbens historie.

Etter at NIFL Division Two ble til NIFL Premier Intermediate League i 2016, vant Dundela denne i 2018, og rykket deretter opp til NIFL Championship, hvor de fortsatt befinner seg. Denne kvelden var det imidlertid altså cupens femte runde det dreide seg om, og Dundela sto overfor en knalltøff oppgave når toppklubben Cliftonville skulle komme på besøk. Som tidligere nevnt var Cliftonville en av ‘ofrene’ da Dundela vant sin cuptittel i 1955, og kanskje var det lov å håpe på et aldri så lite mirakel, men det virket ikke som om det var mange som hadde spesielt stor tro på at historien skulle gjenta seg 68 år senere. Jeg betalte meg inn med £12, og etter at jeg hadde konstatert at det dessverre ikke var noe kampprogram, slo jeg meg ned i klubbhusets bar for å leske strupen før kamp.

Wilgar Park har vært hjemmebane for Dundela siden 1900, og går også under kallenavnet ‘The Hen Run’. Den ligger inneklemt mellom veier på tre av sidene og en skole bak den ene kortsiden. På den ene langsiden har man en seksjon med overbygd terracing utenfor klubbhuset. Dundela har tilsynelatende slitt litt med å oppfylle visse krav, men det bør nå i så fall være fikset ved at man for få år siden fikk på plass to tribuner på den bortre langsiden. Wilgar Park er så absolutt et trivelig sted å se fotball. Jeg hadde ikke noe program å bla i mens jeg ventet på avspark, men ble i stedet sittende å snakke litt med et par hjemmesupportere som innrømmet at det realistisk sett ville bli tøft for deres gutter.

I en sur og godt merkbar vind startet kampen på Wilgar Park noe forsiktig, men idet jeg begynte å få et forsterket håp om at hjemmelaget faktisk skulle kunne klare å stille i stand en aldri så liten bragd, slo Cliftonville til. Det var den kun 17 år gamle Sean Moore som løp gjennom, skar inn i feltet og satt ballen forbi debutant Sam Johnston i Duns-målet. 0-1, og når nullen nå sprakk for hjemmelaget, gikk det dessverre ikke lang tid før gjestene doblet sin ledelse. Rory Hale var mannen som fant rommet mellom keeper Johnston og stolpen kun to minutter senere, og dermed sto det 2-0. Dundela sin største sjanse kom på overtid av første omgang, men Willie Faulkner klarte ikke å omsette sjansen i scoring, og det var fortsatt 0-2 ved pause.

Etter hvilen satt Cliftonville inn støtet allerede fra start, og kun et drøyt minutt var spilt da unggutten Moore ble felt og dommeren pekte på straffemerket. Joe Wormley var eksekutør, og gjorde ingen feil da han økte til 0-3. Det virket nå avgjort, og drøyt ti minutter senere gikk det fra vondt til verre da Rory Hale økte til 0-4 med sitt andre for kvelden. Med et drøyt kvarter igjen fullførte samme mann sitt hattrick ved å styre inn ballen i nettet fra kort hold etter at et hjørnespark hadde blitt headet mot mål. 0-5 ble også sluttresultatet, og dermed ble det ingen reprise fra møtet i 1955, uten at Dundela-folket hang voldsomt med nebbet av den grunn. Dundela var ute av cupen, Cliftonville tok seg videre.

For min del var det bare å tusle mot holdeplassen North Road, der jeg hoppet på Glider-bussen og ble med inn til Donegall Square i Belfast sentrum. Etter en svipptur innom Wetherspoons-puben The Bridge House, spaserte jeg nok en gang ned Sandy Row for å avslutte kvelden med et glass eller to på Royal Bar. Jeg var fornøyd med min beslutning om å forlate streik og togkaos for å heller ta turen til Nord-Irland, og jeg følte at det hadde vært et godt valg. Jeg hadde også en lørdagskamp på menyen i Nord-Irland før jeg skulle returnere til det britiske ‘fastlandet’, men før den tid måtte jeg også ha meg litt søvn, så ved stengetid gikk jeg tilbake til hotellet og fant senga.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Northern Irish ground # 7:
Dundela v Cliftonville 0-5 (0-2)
Irish Cup
Wilgar Park, 6 January 2023
0-1 Sean Moore (26)
0-2 Rory Hale (28)
0-3 Joe Gormley (pen, 48)
0-4 Rory Hale (59)
0-5 Rory Hale (74)
Att: ??
Admission: £12
Programme: None

Next game: 07.01.2023: Bangor v Tandragee Rovers
Previous game: 04.01.2023: Edinburgh Caledonian v Lochend Amateurs (@ Peffermill pitches)

More pics

This trip on a map

 

 

Onsdag 04.01.2023: Edinburgh Caledonian v Lochend Amateurs

Da jeg våknet i Edinburgh, var jeg vel vitende om at det ville være en ny dag der jeg måtte vri hodet litt og legge nye planer sammenlignet med hva den opprinnelige planen hadde vært. Det hadde i utgangspunktet vært en noe sparsommelig meny, og det gjorde slett ikke ting enklere av at det også denne dagen var togstreik som medførte at jeg ville være nokså ‘fanget’ i Edinburgh-området. Jeg hadde likevel hatt et par alternativer da jeg booket hotellet i Edinburgh, men min plan A med kamp hos Civil Servive Strollers hadde siden den gang blitt flyttet, slik at det nå bli litt mer kronglete. Min plan B var kamp hos Cumbernauld Colts, men der registrerte jeg at returen derfra etter kamp nå ville bli langt mer kronglete enn først antatt. Det ble litt og slett ganske håpløst uten tog.

Jeg vurderte til og med å ta Megabus tur/retur Dundee, der et Dundee United XI skulle spille treningskamp mot Lochee United på treningsbanen Gussie Park kunne vært en fin mulighet til å huke av en bane som vel ellers kun benyttes til kvinnefotball, men det ble til slutt en litt for strabasiøs tur og ikke minst sen retur når jeg tross alt skulle grytidlig opp dagen etter. Redningen ble igjen det skotske fotball-orakelet Scott Struthers, som kunne tipse meg om en amatør-kamp i Edinburgh. Edinburgh Caledonian skulle møte Lochend Amateurs til treningskamp på en av kunstgressbanene på Peffermill-feltet, og om det kanskje ikke var noe som ga direkte vann i munnen, var det i hvert fall et kampalternativ på ny bane i nærområdet.

Dermed fikk jeg også dagen til rådighet i den skotske hovedstaden, og etter en sen frokost på Wetherspoons-puben The Booking Office, tuslet jeg i ro og mak oppover mot Edinburgh Castle. Jeg slo meg etter hvert ned på Ensign Ewart, og kort fortalt ble det i tur og orden besøk på pubene The Jolly Judge, Deacon Brodie’s Tavern, The Last Drop, The White Hart Inn og The Beehive Inn før jeg kom meg med en buss mot Prestonfield-området og Peffermill-banene sør i byen. Der har byens universitet et felt med en rekke fotballbaner, og på hovedbanen der spiller Edinburgh University FC, som hører hjemme i Lowland League. Det var imidlertid på en av de mindre kunstgressbanene at det nå skulle være kamp.

Jeg fant frem til riktig bane, og jeg skal denne gang gjøre det veldig kort og greit, men Edinburgh Caledonian ser ut til å ha blitt stiftet i 2007, og har nå vunnet Lothian & Edinburgh Amateur Sunday Morning League sin toppdivisjon fire sesonger på rad. Motstander Lochend Amateurs befinner seg i samme liga, men i divisjonen under, der de er nyopprykket. Det er kanskje heller ikke noen grunn til å gå voldsomt i detalj rundt selve kampen, men det så i hvert fall ikke ut til at lokalbefolkningen hadde latt seg lokke. Jeg vet ikke hvor mange som vanligvis er og ser på kampene i ligaen der disse klubbene spiller, men i tillegg til meg var det kun to andre karer som tittet på (og de forlot vel åstedet halvveis ut i andre omgang).

Edinburgh Caledonian var rett og slett for gode for bortelaget fra divisjonen under, og ledet 3-0 til pause. Til slutt sto det 6-0, og forhåpentligvis fikk i det minste begge lag noe ut av denne treningskampen. Selv tok jeg bussen tilbake til sentrum av Edinburgh, der jeg stoppet innom The Advocate, The Mitre og til slutt The Royal Mile før jeg trakk meg tilbake. Jeg skulle tross alt tidlig opp, selv om torsdagen ville bli en fotballfri dag for meg, men jeg skulle ned til Warrington for å treffe min datter, og grunnet togstreiken måtte jeg derfor ha buss fra Edinburgh til Manchester med avgang allerede klokken 07.00. Jeg hadde nå også blitt så lei av streik og togkluss at jeg rett og slett hadde bestemt meg for å fly over til Belfast på fredagen, men det er en annen historie.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Scottish ground # 63:
Edinburgh Caledonian v Lochend Amateurs 6-0 (3-0)
Friendly
Peffermill pitches, 4 January 2023
Att: 3 (!!)
Admission: Free
Programme: None

Next game: 06.01.2023: Dundela v Cliftonville
Previous game: 03.01.2023: The Spartans v Rangers B

More pics

This trip on a map

 

 

Tirsdag 03.01.2023: The Spartans v Rangers B

Etter en snau uke med Glasgow som base, var det nå på tide å forlate en av mine absolutte favorittbyer og forflytte seg til den skotske hovedstaden Edinburgh, men først var det tid for en full scottish breakfast på Wetherspoons-puben The Counting House. Det var nå togstreik, men jeg kom meg heldigvis med et av togene som faktisk gikk mellom Glasgow og Edinburgh. Jeg hadde valgt meg Edinburgh som base fordi det hadde vært muligheter for en dobbel denne dagen. Det var mulig fordi Edinburgh United skulle ha en tidlig kamp, men allerede få dager etter at jeg forlot Norge, hadde den kampen blitt flyttet, og den var nå allerede spilt. Derfor var det behov for å legge nye planer, eller rettere sagt finne ut hva de opprinnelige planene for dagen skulle begrenses til.

Det var litt for tidlig til å få sjekke inn, så jeg slo meg ned med en pint på puben The World’s End, og stakk også innom The Waverley før jeg gikk for å sjekke inn ved Travelodge Edinburgh Central, der jeg hadde betalt £69,98 for to netters overnatting; noe som absolutt ikke er galt i en by som gjerne ikke er blant de billigste. Min opprinnelige plan hadde vært kampen hos Edinburgh United fulgt av Lowland League-kampen mellom The Spartans og Rangers B (som er Rangers sitt reservelag). Det ble tidlig klart at det ikke ville bli noen dobbel, og togstreiken begrenset også mulighetene på kvelden merkbart. Gala Fairydean var et alternativ, men jeg ville ikke komme meg tilbake derfra, og jeg endte til slutt med å gå for det nevnte oppgjøret hos The Spartans.

Først var det imidlertid på tide å hygge seg litt i den skotske hovedstaden, og neste stoppested ble Bannermans Bar før jeg gikk videre til Grayfriars Bobby Bar. Det var etter hvert også på tide med et måltid, og da passet det særdeles godt at George IV Bar hadde haggis, neeps & tatties in whisky sauce på sin meny. Mett og fornøyd etter dette herremåltidet ble mitt neste stoppested Bow Bar, før jeg kom meg med en buss opp mot Ainslie Park lenger nord i byen. Jeg hoppet av en kort spasertur fra nevnte stadion, og kunne snart betale meg inn med £9. For £2 sikret jeg meg også et eksemplar av kveldens kampprogram som hadde 28 sider og også dekket hjemmekampen mot Civil Service Strollers som hadde blitt spilt tre dager tidligere.

The Spartans Football Club ble i 1951 stiftet av tidligere spillere fra Edinburgh University, og tanken var at det skulle være en klubb for de som tidligere hadde studert der. Senere har de for ordens skyld også åpnet for andre spillere. Klubben spilte lenge i East of Scotland League, og ble etter hvert en av de mestvinnende klubbene i den ligaen; ikke minst takket være merittene seks ligatitler etter årtusenskiftet. Den første ligatittelen ble vunnet i 1972, mens da de vant sin niende og siste i 2011, var det også den tredje på rad. Da Lowland League ble stiftet i 2013, ble The Spartans flyttet opp dit, og vant våren 2014 dens første utgave.

Da de neste gang vant Lowland League i 2018, hadde man fått på plass en mulighet for klubbene på nivå fem av skotsk fotball (Highland League og Lowland League) til å kvalifisere seg til opprykk til Scottish Football League. Det vil si, vinnerne av henholdsvis Highland League og Lowland League spilte mot hverandre om retten til å møte jumboen i den skotske League Two til avgjørende kvalifiseringskamper. For Spartans sin del ble ikke helt overraskende Highland League-klubben Cove Rangers for sterke, og Spartans befinner seg også fortsatt i Lowland League, der de denne kvelden altså skulle møte reservene til Glasgow-giganten Rangers.

For å si litt om Lowland League, har den for meg personlig lenge vært langt mindre interessant enn eksempelvis Highland League, som opererer på samme nivå, og noe av grunnen har vært at det har vært litt mye rart av klubber der, og en rekke banedelende klubber uten egne anlegg. Etter at en strøm av Junior-klubber søkte seg til over til den ‘ordinære’ pyramiden i form av først og fremst East of Scotland League og den nye West of Scotland League, med opp- og nedrykk mellom de og ligaene over, fikk man jo muligheten for at man over tid vil få byttet ut visse klubber med noen mer interessante klubber. Men så gjorde Lowland League et merkelig grep.

Før 2021/22-sesongen valgte de rett og slett å gjøre plass til reservelagene til de to Glasgow-gigantene Rangers og Celtic, og selv med mine Rangers-sympatier synes jeg ikke at det er noen god idé, men hadde snarere sett at de holdt seg til en egen reserveliga. Dette skulle visstnok være et prøveprosjekt, men i forkant av inneværende sesong, videreførte de sannelig dette tullete opplegget ytterligere ved å også inkludere reservelaget til Edinburgh-klubben Heart of Midlothian. For å gjøre det enda mer tullete, er ikke bare disse reservelagene forhindret fra å rykke videre opp i League Two (noe jeg er helt enig i), men også forhindret fra å rykke ned fra Lowland League!

Ainslie Park har vært klubbens hjemmebane siden 2008, og noe vil huske at også Edinburgh City spilte noen år her mens deres Meadowbank Stadium gjennomgikk en ombygging. Ainslie Park entres på den ene kortsiden, der man også har et klubbhus med bar. Midt på den ene langsiden er det ene sittetribune som strekker seg bortimot halve banens lengde, mens det på motsatt langside er en mindre tribune på den ene banehalvdelen, bortenfor laglederbenkene. På de to kortsidene er det ingen tribunefasiliteter. Ainslie Park har også plastsavanne (kunstgress) som spilleunderlag, men jeg prøvde å ikke la det legge noen demper på tingene.

Det var Rangers B som toppet tabellen, men The Spartans befant seg i sjiktet som jaktet bak. Det virket faktisk som om flertallet av de fremmøtte var Rangers-fans som hadde kommet for å se sitt reservelag, og det var de som fikk den første sjansen da Robbie Ure tvang frem en refleksredning fra Spartans-keeper Blair Carswell. I det 17. minutt var det imidlertid hjemmelaget som tok ledelsen ved Cammy Russell som skar inn og avsluttet i mål. 1-0, men Rangers var nære på en nokså umiddelbar utligning et drøyt minutt senere. Jack Harkness traff imidlertid ikke mål med sitt skudd, og litt senere fikk Ross McCausland sin avslutning blokkert. Det var nordirske McCausland som til slutt fant nettmaskene og utlignet til 1-1 etter en drøy halvtime. Til tross for sjanser begge veier, ble det ikke flere mål før pause, og det sto 1-1 halvveis.

Det hadde vært lovende takter fra ungguttene til Rangers før pause, og det var det også tidlig i andre omgang, da Charlie Lindsay skjøt centimetere over tverrliggeren etter at James Graham hadde danset seg nedover på kanten. Det var imidlertid Spartans som ti minutter ut i omgangen tok ledelsen for andre gang, da Jordan Tapping raget høyest og headet inn 2-1 fra en corner. Rangers skapte flere gode muligheter, og fortjente nok etter hvert en ny utligning, men det ville seg ikke for hverken Bailey Rice, Robbie Fraser eller Tyler Pasnik. Helt på tampen kontret i stedet vertene inn nok et mål, og det var Rhys Armstrong som fikk æren av å sette spikeren i kista og fastsette sluttresultatet til 3-1 i det 89. minutt. Nokså raskt etter kampslutt gikk jeg for å ta bussen tilbake til sentrum, og trakk meg tilbake til hotellet.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Scottish ground # 62:
The Spartans v Rangers B 3-1 (1-1)
Lowland League
Ainslie Park, 3 January 2023
1-0 Cammy Russell (17)
1-1 Ross McCausland (32)
2-1 Jordan Tapping (56)
3-1 Rhys Armstrong (89)
Att: Ca 250 (est)
Admission: £9
Programme: £2

Next game: 04.01.2023: Edinburgh Caledonian v Lochend Amateurs (@ Peffermill pitches)
Previous game: 02.01.2023: Rangers v Celtic

More pics

This trip on a map