Lørdag 28.01.2023: Peel v Douglas Royal

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

Etter at jeg i fjor sommer ferierte noen dager på Isle of Man med min mor, irriterte det meg tross alt litt at jeg ikke fikk med meg en kamp mens jeg var der. Det ville jeg gjerne bøte på, og samtidig ville det by på et gjensyn med en øy der jeg likte meg godt og hvor jeg også visste at det var noen baner verdt en visitt, så det var bakgrunnen for at jeg begynte å titte på mulighetene for en liten tur. Jeg hadde merket meg at Peel har en bane med en fin liten tribune, og jeg hadde også registrert at FC Isle of Man (som spiller i den engelske pyramiden) var satt opp en del hjemmekamper på lørdager klokken 18.00. Derfor begynte jeg å kikke på mulige helger der en slik dobbel lot seg gjøre, og fant ut at det egentlig måtte skje den siste helgen i januar, om jeg ikke ville vente nokså lenge på neste passende mulighet. Dermed tok jeg affære.

Å få med seg to kamper på lørdagen, betinget at jeg fløy over til Gatwick allerede på fredag, for deretter å ta et av morgenflyene derfra til Isle of Man. Turen fikk nesten en litt uheldig start da 10.23-bussen fra Sorgenfri var forsinket, men heldigvis kom buss 116 til slutt akkurat tidsnok til at jeg med nød og neppe rakk 10.44-toget fra Fredrikstad stasjon. Etter et togbytte i Oslo, kom jeg meg opp til Gardermoen med god tid før flyets avgang klokken 15.30. Etter å ha satt bena på britisk jord, kom jeg meg med 16.57-toget fra Gatwick Airport, og hoppet etter en kort togtur av i Redhill, der jeg hadde betalt £37,99 for overnatting ved Travelodge Redhill. Frøkna bak disken kjente meg til og med igjen fra da jeg hadde overnattet der to og en halv uke tidligere. Jeg var snart på farten igjen, og bevilget meg en liten pubrunde i Redhill.

Jeg valgte å spasere sørover – vekk fra sentrum – for å gå en sløyfe og returnere til sentrum igjen. I tur og orden besøkte jeg The Garland, The Marquis of Granby, The Garibaldi, og The Red Lion. Tilbake i sentrum ble en sen middag inntatt på Wetherspoons-puben The Sun. Kjeden hadde fortsatt sin ‘Burns’ week’, og det betød haggis på menyen også her nede i sør. Det var ikke noe å lure på. Jeg var i seng rundt klokken 22.00, og våknet som planlagt av alarmen allerede rett før 05.30 lørdag morgen for å komme meg til Gatwick, der jeg skulle ha easyJet sitt fly klokken 08.00. Nå var det igjen litt kluss med togene, for 05.51-avgangen var kansellert, og 05.57-toget var meldt 20 minutters tid forsinket. Selv om 06.07-toget også var forsinket, var det det som kom først. Etter den korte turen til Gatwick, traff jeg der et kjent fjes i form av groundhopper Luke Williams, som skulle fly til Amsterdam. Vi avtalte å ta en rask pint, men grunnet surr i sikkerhetskontrollen ble jeg stående såpass lenge der at det måtte utgå.

Jeg fikk meg en ekstra liten høneblund på turen over til Isle of Man, der jeg rakk en kjapp røykepause før 09.26-bussen kom for å hente folk her ved Ronaldsway-flyplassen og frakte de innover mot øyas hovedstad, Douglas. Det var også min base, og jeg hadde booket hotell på den viktorianske promenaden ut mot Douglasbukta. Bussen passerte hotellet vi hadde bodd på i fjor sommer, og like etter gikk jeg av et steinkast fra The Empress Hotel, der jeg hadde betalt £50,31 for overnatting og frokost. Rom 151 var allerede klart slik at jeg fikk sjekke inn, og etter å ha installert meg på rommet, var jeg snart på farten igjen. Jeg skulle ha bussen vestover til Peel, men hadde først tid til en tur gjennom gågata, en svipptur innom bokhandel-kjeden Waterstones, og til slutt en pint ved puben The Nags Head.

Isle of Man (eller Ellan Vannin, som øya heter på det lokale manx-språket) er som de fleste sikkert vil vite en øy som ligger i Irskesjøen. Det som er litt spesielt her er at Man er en britisk kronbesittelse (én av tre, sammen med kanaløyene Jersey og Guernsey), og har vært det siden 1765, men er på mange måter uavhengig. Man er en av de britiske øyer, men er ikke – og har aldri vært – en del av Storbritannia (ei heller EU, for den saks skyld). Man er imidlertid avhengig av Storbritannia for militært forsvar, og er i hovedsak også underlagt Storbritannias utenrikspolitikk, men styres som en selvstendig start med eget parlament med egne lover. Britiske lover som påvirker Man må eksempelvis godkjennes av Mans eget parlament. Øya har et flateinnhold på rundt 572 kvadratkilometer, og har omtrent 85 000 innbyggere.

En del av disse kan nok være etterkommere av nordboere fra først og fremst Norge som innvandret til Man rundt år 850. Dette har etterlatt seg en arv fra blant annet tinget ved Tynwald til en rekke andre stedsnavn rundt på øya. Man ble norsk skattland, og den norske kongen Magnus Berrføtt var direkte konge over Isle of Man. Øya var i 400 år underlagt Norge eller styrt av norske interesser, inntil Magnus Lagabøte overga øya til Skottland i 1266. Senere ble Man altså britisk kronbesittelse. Ellers er nok for mange Isle of Man først og fremst kjent for motorsykkelløpet Isle of Man TT. Det som for oss nordmenn er noe irriterende på øya, er at man ikke kan bruke mobildata som hjemme, men må nøye seg med datapakker som fort går tom slik at man må kjøpe nye (merkelig at ikke de norske selskapene klarer å tilby dette i en rekke land som jeg vet at mine danske venner har inkludert), men det var uansett en avsporing.

I motsetning til ved ferieturen i fjor sommer, var det nå ikke tid til utflukter hverken sørover med Isle of Man Steam Railway til Castletown og Port Erin, nordover med Manx Electric Railway til Laxey og Ramsey, Snaefell Mountain Railway opp til øyas høyeste topp, eller for den saks skyld Groudle Glen Railway. Peel skulle jeg imidlertid tilbake til, selv om jeg heller ikke ville ha tid til et gjensyn med Peel Castle eller museet House of Manannan. Etter å ha kommet med 12.27-bussen fra Douglas, var det vel en halvtimes tid senere at jeg kunne hoppe av i den sørøstlige utkanten av byen; rett utenfor innkjøringen til Peel AFCs hjemmebane, Douglas Road, der det skulle være avspark klokken 14.00.

Peel er en by som ligger på vestkysten av Isle of Man, og den har et sted mellom 5 300 og 6 000 innbyggere. Det gjør Peel til øyas fjerde største bosetning, etter Douglas, Onchan og Ramsey (men den tredje største byen, ettersom Onchan klassifiseres som en landsby). Her i Peel renner elven Neb ut i Irskesjøen, og det er ved dens munning at man finner det imponerende Peel Castle. Den første festningen her ble bygget av nordmenn rundt år 1100, sannsynligvis etter ordre fra kong Magnus Berrføtt. Senere har den blitt ombygd i sten, og nesten hele den lille øya St. Michael’s Isle inngår i festningsverket. Innenfor murene bygget man etter hvert kirken St. Patrick’s Church og ikke minst St. German’s Cathedral, som var den første katedralen på Isle of Man.

I dag ligger Peel Castle som en ruin, men er åpen for besøkende på sommerstid, og og er da en populær turistattraksjon. Peel Castle pryder for øvrig også en av sidene på £10-seddelen som øyas myndigheter utsteder. Opp gjennom årene har fiske vært en svært viktig næringsvei i Peel, men også skipsbygging og diverse handel. Byens havn er den mest aktive fiskehavnen på Man, og er også benyttet til import av drivstoff. Som en kuriositet kan det avslutningsvis nevnes at Peel også var et bilmerke som ble produsert her på begynnelsen av 1960-årene, og deres modell P50 er den minste bilen som noen gang har blitt serieprodusert. Produksjonen av disse mikrobilene opphørte i 1965.

Selv om det på Isle of Man ikke er fartsgrenser utenfor tettbygde strøk, hadde ikke bussen brutt lydmuren av den grunn, men de kjører bra på ute på landeveiene også her. Det var med en times tid til kampstart i min første kamp for dagen at jeg sto ute på veien og tittet inn på Peel AFC sin hjemmebane. Dette hadde jeg sett frem til, og nå var jeg klar for å se kamp i land nummer 25. Jeg gikk bare rett inn, foreløpig uten å betale, og tittet meg litt rundt på anlegget. Det var først litt senere at jeg registrerte at noen tok oppstilling ved innkjørselen for å ta imot penger. Jeg gikk dit bort for å yte min skjerv, som i dette tilfellet var den nette sum av £1. For den prisen fikk man til og med også et eksemplar av dagens kampprogram, og den 8-siders blekka inneholdt egentlig det man trengte av informasjon.

Peel AFC ble stiftet i 1888, og er øyas mest suksessrike klubb. Isle of Man har sitt eget fotballforbund og sin egen liga. Denne ligaen ble etablert i 1896, og våren 1897 kunne Peel feire at de ble dens første vinner. Siden den gang har de radet opp hele 29 ligatitler, i tillegg til 32 titler i Manx FA Cup. 16 ganger har de vunnet ‘The Double’, men sist gang var i 1984. Siste ligatittel var også såpass langt tilbake som i 2002, mens de vant sin siste Manx FA Cup-tittel i 2019. Ting tydet imidlertid på at det muligens kunne gå mot en ny ligatittel, for serieleder Peel utkjempet nå en durabelig tvekamp med Corinthians på toppen av tabellen. De fremmøtte med Peel-sympatier mente nok derfor at tre poeng mot 9. plasserte Douglas Royal var å forvente om de skulle kunne heve ligatroféet igjen for første gang på over to tiår.

Jeg vet ikke hvor lenge Peel AFC har spilt på sin hjemmebane ved Douglas Road, men det er i hvert fall en god stund. En annen ting som er udiskutabelt er at jeg stortrivdes der og følte at det var et herlig sted å se fotball. Midt på den ene langsiden har man en flott, liten tribune som byr på sitteplasser i form av røde og hvite plastseter som staver klubbens navn. Midt på motsatt langside står et overbygg som gir tak over hodet til stående tilskuere. Der har man også de laglederbenkene; hjemmelagets en noe mer forseggjort og solid affære i mur, mens bortelaget blir henvist til en noe spinklere sak i plexiglass. Bak de to målene er det ingen fasiliteter, men borte i hjørnet ved innkjørselen sto en bil med matutsalg, og derfra fikk jeg meg et par pasties som stagget en rumlende mage.

Peel hadde før kampen åtte poeng ned til toer Corinthians, som imidlertid hadde tre kamper til gode, så det var viktige poeng på spill. Etter et snaut kvarter slo Peel til. Gjestenes keeper leverte først en vanvittig redning, før returen også ble blokkert, men Jacob Robertshaw klarte deretter til slutt å dunke inn 1-0. Med drøyt ti minutter til pause, fikk Peel en ny god mulighet. Et godt innlegg gikk via en spiller og like over, og sekunder senere endte et lignende angrep med at ballen ble lagt tilbake til en Peel-spiller som skjøt like utenfor. Fem minutter senere ropte Peel på straffespark, og det så for meg ut som om de hadde en sak, men en bedre plassert dommer vinket spillet videre. På overtid av første omgang hadde Peel fått frispark 22-25 meter fra mål, og det endte med en heading med retning mot krysset, men bortelagets keeper fikk slått til corner. Dermed 1-0 halvveis.

Fem minutter ut i andre omgang doblet Peel ledelsen etter godt spill på venstrekanten og et innlegg som fant Taylor Andrews foran mål, og han hadde få problemer med å styre inn 2-0 fra kort hold. To minutter senere fikk Douglas Royal sin hittil største sjanse, men Peel-keeperen reddet med en benparade. Nå var det underholdende, og sekunder senere kunne Peel økt ytterligere med en god avslutning, men keeper reddet med nød og neppe. Peel holdt deretter på å utnytte slurv i borte-forsvaret da de stjal ballen og rundet keeper, men avslutningen gikk i nettveggen. I det 65. minutt scoret dog Peel igjen, og det var denne gang Israel Dunn som på bakre stolpe satt inn 3-0. Tjue minutter senere hadde Peel to store sjanser på kort tid. Først var en av deres spillere alene gjennom, men mistet balansen idet han rundet keeper. Sekunder senere ble et skudd reddet på streken av en spiller fra Douglas Royal.

Det ble ikke flere mål, og dermed endte det 3-0 foran det jeg talte meg frem til å være 103 tilskuere. Mange av de virket minst like fornøyd med at Corinthians overraskende hadde gått på en smell og tapt for den daværende jumboen Marown. Selv krysset jeg snart veien for å ta oppstilling på bussholdeplassen og vente på bussen som snart skulle komme for å frakte meg tilbake til Douglas, der jeg altså hadde ytterligere en kamp på menyen denne dagen. Nå i ettertid har Peel i skrivende stund fire seriekamper igjen, og har et 15 poengs forsprang på Corinthians som imidlertid har fire kamper til gode på sine tittelrivaler. Det blir en spennende innspurt. Men nå satt jeg meg på bussen og rettet oppmerksomheten mot min neste kamp.

Manx ground # 1:
Peel v Douglas Royal 3-0 (1-0)
Isle of Man League Premier League
Peel AFC Football Ground, 28 January 2023
1-0 Jacob Robertshaw (15)
2-0 Taylor Andrews (51)
3-0 Israel Dunn (65)
Att: 103 (h/c)
Admission: £1
Programme: Included

Next game: 28.01.2023: FC Isle of Man v Squires Gate
Previous game: 26.01.2023: BK Häcken v Fredrikstad
Previous UK game: 14.01.2023: Elgin City v Annan Athletic

More pics

This trip on a map

Torsdag 26.01.2023: BK Häcken v Fredrikstad

Det var klart for årets frøste treningskamp for FFK, og igjen gikk turen over grensen og ned til Göteborg, der de som i fjor skulle måle krefter med Per-Mathias Høgmo sitt BK Häcken. Jon Erik hadde ikke overraskende tidlig bestemt seg for å kjøre ned for å se på, og jeg hev meg på. Det gjorde også hans søster Gunhild, i tillegg til Christian Hansen, så vi ble en kvartett som avtalte å møtes for å sette kursen mot Sveriges nest største by. Det skulle være avspark klokken 18.00, og vi hadde beregnet god tid for å hygge oss litt først før kamp. Etter å ha parkert utenfor kveldens kamparena, tuslet vi som sist derfor bort til puben Whoopsi Daisy for å lade opp med et godt måltid og en øl eller to.

Den er jo i disse dager mest kjent under et sponsornavn, men jeg velger å kalle BK Häcken sin hjemmebane for (Nya) Rambergsvallen, og dette skulle bli mitt tredje besøk der. Min første visit var i november 2019, da BK Häcken spilte treningskamp mot Norrby IF. Deretter ble det jo et gjensyn i januar 2022, da jeg som nevnt så en treningskamp med FFK som motstander. Mer om BK Häcken og (Nya) Rambergsvallen kan leses i de to kamprapportene, men jeg kan minne om at FFK faktisk vant den treningskampen i 2022. Lite ante vi da at rødbuksene hadde slått de kommende svenske mestrene, for BK Häcken vant som kjent den svenske ligaen i fjor. Det skal vel sies at de den gang var uten flere av de som skulle vise seg sentrale under 2022-sesongen, men likevel en fin skalp i beltet det.

Nå var det én dag fra å være nøyaktig ett år siden den treningskampen, og igjen var FFK (og vi) her for å møte BK Häcken. FFK hadde siden sist fått inn ny trener i færøyske Mikkjal Thomassen, som har hatt suksess med Klaksvik, så vi var litt spent på det når han nå skulle lede FFK i sin første treningskamp. For BK Häcken sin del hadde de allerede spilt én treningskamp, der de hadde slått Norrby IF med 2-1. BK Häcken bød også på gratis inngang denne dagen, og hadde i motsetning til i fjor satt av en egen bortetribune til oss, selv om vi ikke kom spesielt mannsterke fra plankebyen. Etter at vaktene hadde sjekket at vi ikke hadde med oss noe veldig skummelt, kunne vi derfor gå inn vederlagsfritt og installere oss på bortetribunen, der vi ble flere flagg enn folk.

Nå var det neppe alle som likte at det også ble markert litt overfor løgnene til visse personer i FFKs klubbledelse og hvordan de har behandlet folk, men det får bare være. Kampen startet veldig tamt, der FFK la seg bakpå og lot Häcken trille ball, og etter et kvarters tid hadde det fortsatt ikke vært en eneste avslutning på mål. Det endret seg da Semir Bosnic fyrte av fra fem-seks meter i det 18. minutt, og ballen gikk i tverrliggeren og ned. Det var ikke så enkelt å se fra min posisjon om ballen var inne eller ikke, men Häcken jublet for mål, og dommeren godkjente, så det var nok rett. 1-0, og kun et par minutter senere fikk vertene også straffespark. Det satt Blair Turgott imidlertid knallhardt i tverrliggeren, så FFK slapp ytterligere baklengsmål inntil videre.FFK forsøkte å løfte opp laget mot slutten av omgangen, men skapte veldig lite, og det sto fortsatt 1-0 til pause.

Häcken byttet hele laget i pausen (og byttet seg visst opp), mens FFK nøyde seg med å sette inn Lucas Lima. Han brukte snaut fem minutter på å markere seg, og etter fint kombinasjonsspill med Noa Williams bredsidet han inn utligningen til 1-1. Et par minutter senere hadde FFK faktisk ballen i mål igjen, men det var vinket for offside. I det 63. minutt fikk FFK en leksjon i kontringsspill da en dødball til FFK endte med at Häcken brøt og stormet i angrep. Via en uheldig Tim Björkström havnet ballen hos Lars Olden Larsen som fant nettmaskene og sendte Häcken tilbake i ledelsen med 2-1. Det skal sies at Häcken etter dette var nærmere både 3-1 og 4-1 enn det FFK var ny utligning. Det endte 2-1, og det var ikke ufortjent. Nå var det bare å komme seg hjemover igjen mot Fredrikstad.

Revisit:
BK Häcken v Fredrikstad 2-1 (1-0)
Friendly
Nya Rambergsvallen, 26 January 2023
1-0 Semir Bosnic (18)
1-1 Lucas Lima (50)
2-1 Lars Olden Larsen (63)
Att: ??
Admission: Free

Next game: 28.01.2023: Peel v Douglas Royal
Next swedish game: 29.03.2023: Munkedals IF v Skredsviks SK / Hogstorps IF 2 (@ Sjövallen konstgräs, Hällevadsholm)
Previous game: 25.01.2023: Fram Larvik v Pors (@ Månejordet)
Previous swedish game: 31.08.2022: IF Karlstad Fotboll v Västerås SK

More pics

Onsdag 25.01.2023: Fram Larvik v Pors

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Min banehopper-kompis Stig-André Lippert hadde i noen dager forsøkt å selge inn en tur til Larvik for å se treningskamp på Månejordet, som ville være ny bane for oss begge. Vi ble vel etter hvert enige om å ta turen, men dagen før tok han kontakt for å informere om endring i planene. Det ville fortsatt bli kamp der, men han ville ikke lenger kjøre selv. Haldenseren André Wauthier hadde vist interesse for å bli med, og tilbød seg også å kjøre. Det passet bra siden han hadde el-bil og dermed fikk en billigere overfart med Bastø-ferja, der jeg avtalte å møte de to etter å ha toget fra Fredrikstad til Moss.

Som sagt så gjort, og etter at jeg hadde slått meg ned i ferjas kafeteria, fikk jeg snart selskap av de to. Etter ankomst Horten var det bare å suse nedover mot Larvik og orientere oss frem til Månejordet, der også Marius Helgå var blant de som allerede hadde ankommet. Det var Fram Larvik som her skulle spille treningskamp denne kvelden, og motstander var Pors fra Grenland. 2. divisjon mot 3. divisjon med andre ord, for da de to i fjor var i samme 3. divisjons-avdeling, var det Fram Larvik som vant den foran Follo og rykket opp. Pors kom den gang på tredjeplass, og er i år av mange tippet å kjempe i toppen igjen, mens Fram av mange spås en tøff sesong tilbake i 2. divisjon.

Det var tidlig nokså jevnt, med et par halvsjanser begge veier, men jeg følte at Fram Larvik snart tilrev seg et aldri så lite initiativ i banespillet. Tjue minutter var passert da de også tok ledelsen, men det skjedde etter en håpløs glipp i Pors-forsvaret, der en Fram-spiller fikk ballen servert på sølvfat og nesten ikke kunne unngå å score. Det sto 1-0. Sju minutter senere doblet Larvik-laget ledelsen, og denne gang var det en flott scoring som sørget for 2-0. Nå hadde tilsynelatende lufta gått ut av Pors, og det var Fram som styrte frem mot pause og fort kunne økt ytterligere. 2-0 sto seg likevel frem til pause.

Fram Larvik byttet rett og slett hele laget i pausen, og det ble en litt annen omgang enn den første. Pors ventet på sin side litt, men byttet i stedet en haug av spillere etter rundt en times spill. Blant de som kom inn var en keeper uten keeper-drakt. Uansett var det Fram Larvik som i det 80. minutt scoret igjen med et skudd fra skrått hold, og det hele virket avgjort på stillingen 3-0. Men var det egentlig det?? I det 87. minutt fikk Pors ballen i mål, og to minutter senere gjorde de det igjen, slik at det sto 3-2. Skulle vi være vitne til en heftig opphenting? Pors kastet alt fremover i jakt på ytterligere et mål, men det var for lite tid igjen, og dommeren la ikke til spesielt mye, så dermed endte det 3-2. Det var bare å sette kursen hjemover, og da ferja ankom Moss, kunne jeg takke for turen og komme meg med toget til Fredrikstad.

Norwegian ground # 214:
Fram Larvik v Pors
Friendly
Månejordet, 25 January 2023
1-0 (21)
2-0 (28)
3-0 (80)
3-1 (87)
3-2 (89)
Att: 41 (h/c)
Admission: Free

Next game: 26.01.2023: BK Häcken v Fredrikstad
Next norwegian game: 03.02.2023: Kråkerøy v Borgen (@ Østfoldhallen)
Previous game: 23.01.2023: Begby v Drøbak/Frogn

More pics

Mandag 23.01.2023: Begby v Drøbak/Frogn

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Denne mandagen var det satt opp en treningskamp mellom Begby og Drøbak/Frogn, og sistnevnte hadde jeg to dager tidligere sett valse over Kolbotn i en av de såkalte VAR-test kampene på Sarpsborg Stadion. Jeg hadde derfor vært litt usikker på om det var snakk om ny kamp allerede for DFIs A-lag eller om den ville bli avlyst som følge av deres deltakelse i Sarpsborg. Eventuelt kunne det være deres andrelag. Jeg spurte en av DFI-lederne om dette på lørdagen, uten at de kjente til det, men fikk av Begby-trener Jørgen Fog etter hvert bekreftet kamp, samtidig som jeg også fant ut at det ville dreie seg om et blandingslag. Til tross for at det fristet litt å holde seg inne i kulda, valgte jeg å ta turen for å se på.

Noen hadde jo også vært nysgjerrige på at det skulle bli kamp på Nye Begbybanen, etter at den planlagte åpningen av Begbys nye bane i forbindelse med deres siste hjemmekamp i fjor måtte legges på is da den ikke ble klar i tide. Det var den fortsatt ikke, og da jeg ankom Begby registrerte jeg fort at dekket på Begby Arena fremsto temmelig glatt, slik jeg tolket spillerne som varmet ut ute på plastsavannen. Videre registrerte jeg at det ganske riktig var en miks av DFI-spillere, inkludert noen av de som hadde vært med å feie over Kolbotn. Kanskje kan man kalle det et forsterket andrelag? For Begby sin del var jeg etter fjorårets imponerende serieavslutning spent på hva de ville kunne på dette året.

Jeg fikk snart selskap av Trond Sæterøy, og sammen så vi at DFI tok ledelsen i det 19. minutt med en lobb over keeperen. Det gikk kun to minutter før Begby utlignet til 1-1 fra straffemerket. I det 35. minutt skjøt Begby i stolpen, før returen på blank bel satt over, og sekunder senere lå i stedet ballen i Begby-målet. 1-2, og i omgangens siste minutt satt DFI også inn et tredje mål via stolpen. Dermed 1-3 til pause, og mer enn det ble det ikke. Det hadde utviklet seg til en viss parodi ute på en speilglatt kunstgressmatte, og DFI ville rett og slett ikke mer av frykt for å utsette spillerne for skader. Det virket ikke som om Begby klaget veldig på at det kun ble én omgang heller. Om de to lagene fikk veldig mye ut av kveldens økt, må andre svare på, men satt i hvert fall pris på at Trond skysset meg hjem.

Revisit:
Begby v Drøbak/Frogn A-A (abandoned at half time with score at 1-3, due to icy surface)
Friendly
Begby Arena, 23 January 2023
0-1 (19)
1-1 (pen, 21)
1-2 (36)
1-3 (45)
Att: 18 (h/c)
Admission: Free

Next game: 25.01.2023: Fram Larvik v Pors (@ Månejordet)
Previous game: 21.01.2023: Drøbak/Frogn v Kolbotn (@ Sarpsborg Stadion)

More pics

Lørdag 21.01.2023: Drøbak/Frogn v Kolbotn (@ Sarpsborg Stadion)

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

Det var en uke siden min forrige kamp, og seks dager siden jeg hadde flydd hjem fra Aberdeen etter min store romjuls- og nyttårstur i Storbritannia, så kanskje var det tross alt på tide med en kamp igjen. Januar måned er jo på ingen måte en periode hvor det kryr av kamper her hjemme i Norge, men denne dagen var jeg klar for min kamp nummer 14 for året, og den første på norsk jord. Det dreide seg om en kamp mellom Drøbak/Frogn og Kolbotn, og den skulle av alle steder faktisk spilles på Sarpsborg Stadion. Selv om man kanskje skulle tro at Sarpsborg ikke nødvendigvis er det stedet normalt oppegående mennesker velger å oppsøke frivillig, var det altså dit jeg satt kursen denne lørdags formiddagen.

Valg av kampsted hadde rett og slett å gjøre med at denne kampen var del av en såkalt ‘VAR test’. VAR skal jo dessverre innføres i den norske Eliteserien i år, og derfor skulle det spilles en rekke testkamper slik at både dommere og andre fikk øvet seg på dette. Det hadde startet helgen før, mens jeg fortsatt levde de glade dager i Storbritannia, og en rekke breddeklubber hadde blitt spurt om å delta – inkludert Rygge og Tistedalen, som hadde vært de første ut en uke tidligere. Uten at jeg har sjekket opp sannhetsgehalten i dette, har jeg for øvrig senere hørt at den opprinnelige planen var å arrangere dette på hjemmebanen til svinepelsene fra Vålerenga, men at de hadde måtte melde pass, slik at det i stedet måtte flyttes til Sarpsborg Stadion.

Med avspark allerede klokken 11.00 var det bare å busse tidlig opp til ‘den andre byen’ og tusle bort til Sarpsborg Stadion, der det ved min ankomst faktisk var mer aktivitet ved bandybanen ved siden av enn utenfor fotballstadionet. Det var gratis inngang, og innenfor hadde det i hvert fall møtt opp noen fra begge leire, og tilsynelatende flest Drøbak-folk. Blant disse var min firmenning Vidar Færgestad som nå er styreleder i DFI. Jeg hadde en prat med ham der jeg røpet at DFI er min personlige favoritt til å bli den største konkurrenten til Råde i år. Det var han åpenbart ikke uenig i, og var ikke snauere enn at han sa at de også satset på å komme foran hardt satsende Råde og ikke så noen grunn til at de ikke skal kunne klare det.

DFI slo jo faktisk også Råde i begge de innbyrdes møtene i fjorårets serie, så optimismen er vel neppe helt ubegrunnet. Det har da heller ikke vært tvil om DFIs toppnivå de siste par sesongene, for når de har vært gode, har de vært veldig gode. Utfordringen har vel vært at man ikke har levert stabilt nok på det nivået, og surret bort for mange poeng mot antatt svakere motstand. Nå er DFI-gutta enda et år eldre, og har tilsynelatende også blitt ytterligere forsterket, så jeg ser ikke bort fra at Vidar har rett. Mitt tips er at tetkampen i kretsens 4. divisjons-avdeling i år vil kunne bli en tvekamp mellom Råde og Drøbak/Frogn, og holder den tittelkampen som nokså åpen, et lite hakk foran klubber som eksempelvis Kråkerøy. Så med det fikk jeg lagt hodet på blokka…

Angående unge lag, var det et pur ungt Kolbotn som var motstander, og en av de fremmøtte fortalte at de nå satser ungt og lokalt med et helt nytt lag. Begge klubbene hører hjemme i 4. divisjon, men mens Drøbak/Frogn er en av favorittene i Østfold-kretsen, spiller Kolbotn i Oslo-kretsen, og er visst av flere jeg kjenner tippet å ville måtte kjempe i bunnen av sin avdeling. Nå skulle de to måle kreftet i denne VAR-testen, som for øvrig også innebar TV2-produksjon og direktesending på Direktesport, og det er ikke noe 4. divisjonsklubbene er altfor vant til, så dette var nok noe gjevere for de enn en ordinær treningskamp.

Drøbak/Frogn var store favoritter, og startet også best. Det var langt fra noen bombe da Mikkel Aarstrand etter tolv minutter sendte de røde i føringen 1-0 med et flott skudd i bortre hjørne. Uforståelig nok kom det opp melding på storskjermen om at målet skulle sjekkes med VAR. Majoriteten av de fremmøtte tilskuerne (som jeg talte meg frem til å være 48 i tallet) kikket spørrende på hverandre siden det ikke så ut til å være noe som helst feil med målet. Etter kort tid ble det da også godkjent, og det spørs om ikke dette bare var et grep for at dommeren og VAR-folket skulle få litt trening, for det gjentok seg også til stadighet etter majoriteten av de etter hvert så mange målene.

I det 22. minutt scoret Kolbotn, og det var David Dehli som ble spilt gjennom og utlignet til 1-1. Begge lag hadde deretter muligheten til å ta ledelsen, men det var DFI som gjorde det da Mikkel Aarstrand var frempå igjen og pirket inn 2-1 like før pause. DFI ledet halvveis, men det hadde vært overraskende jevnspilt. Det skulle det imidlertid ikke bli etter pause, for da holdt DFI til tider regelrett lekestue. Riktignok hadde Kolbotn tidlig i andre omgang en stor sjanse til å utligne igjen, men DFI-keeperen parerte. I det 52. minutt presenterte i stedet William Østli seg ved å pirke inn 3-1, og to minutter senere hadde både Emil Haugland og Niclas Semmen tegnet seg på scoringslista da det sto 5-1 etter tre mål på like mange minutter.

Nå fulgte tjue minutter der Kolbotn klarte å unngå baklengs, selv om de i den perioden også hadde en redning på streken. I det 74. minutt noterte Mikkel Aarstrand seg for hattrick ved å øke til 6-1, og deretter fulgte to kjappe scoringer og hattrick også fra unggutten William Østli, som er Tårnåsen-gutt og faktisk har en fortid i Kolbotn. Kristian Karlsen ville også være med på moroa, og scoret i både det 80. og i det 88. minutt. Med det fastsatte han også sluttresultatet til hele 10-1. Dagens utsagn hadde kommet fra det som nok var en Kolbotn-tilhenger, som utbrøt følgende: «Det er jo f… meg lov å prøve i hvert fall da, Kolbotn!». Kolbotn vil nok helst glemme denne andreomgangen, mens DFI-folket sa seg fornøyde mens likevel uttrykte usikkerhet over hva slags målestokk Kolbotn faktisk hadde vært. Det skulle være to kamper til her denne dagen, men jeg sa meg fornøyd med dagens dont, og dermed kunne jeg også forlate Sarpsborg igjen.

Revisit:
Drøbak/Frogn v Kolbotn 10-1 (2-1)
Friendly (VAR test)
Sarpsborg Stadion (at Sarpsborg 08), 21 January 2023
1-0 Mikkel Aarstrand (13)
1-1 David Dehli (21)
2-1 Mikkel Aarstrand (43)
3-1 William Østli (52)
4-1 Emil Haugland (53)
5-1 Niclas Semmen (54)
6-1 Mikkel Aarstrand (74)
7-1 William Østli (77)
8-1 William Østli (80)
9-1 Kristian Karlsen (84)
10-1 Kristian Karlsen (88)
Att: 48 (h/c)
Admission: Free

Next game: 23.01.2023: Begby v Drøbak/Frogn
Previous game: 14.01.2023: Elgin City v Annan Athletic
Previous norwegian ground: 08.11.2022: Råde v Sandefjord Fotball 2

More pics

Saturday 14.01.2023: Elgin City v Annan Athletic

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Jeg hadde vært i Storbritannia siden jeg fløy over tidlig på morgenen andre juledag, men nå skulle omsider turen avsluttes, og det skulle skje oppe i Skottland. Da jeg denne lørdagen våknet i Newcastle, var det dermed bare å få kjøpt inn litt frokost i form av smørbrød og komme seg med 07.07-toget nordover mot Edinburgh. Planen hadde vært å se Brechin City v Fraserburgh i Highland League for deretter å dra videre opp til Aberdeen hvor jeg skulle både overnatte og etter hvert fly hjem fra dagen etter. Jeg hadde tatt et tidligere tog oppover en opprinnelig planlagt i tilfelle jeg måtte ty til en av reserveløsningene, siden jeg muligens hadde ant litt ugler i mosen. Det skulle vise seg å være et klokt valg.

Ved Edinburgh Waverley fikk jeg byttet til 09.30-toget videre mot Aberdeen, og jeg skulle i henhold til planen være med så langt som til Montrose, der jeg ville bytte til buss mot Brechin. Rett før ankomst Montrose kom imidlertid beskjeden jeg hadde fryktet og egentlig halvveis ventet på. Kampen i Brechin var avlyst! Nok en gang hadde litt regn stukket kjepper i hjulene, og jeg ble værende på toget mens jeg sjekket alternativene oppe i Aberdeen-området. Det var et par enklere alternativer rundt Aberdeen, som både Banks O’ Dee og Culter, og jeg kunne ikke minst velge å fullføre skotske Championship ved å se Cove Rangers, men jeg var nå mest fristet av en litt lenger tur opp til Elgin for å besøke Elgin City.

Jeg bestemte meg for å satse alt på ett kort og dra meg meg bagasjen opp dit, men takket være forsinket ankomst i Aberdeen, holdt jeg på å miste Inverness-toget som var min forbindelse til Elgin. Kun en spurt over til en annen plattform gjorde at jeg rakk det med nød og neppe. Toget fra Aberdeen brukte omtrent halvannen time på å nå Elgin der jeg hoppet av litt før halv to, godt over seks timer etter at jeg hadde forlatt Newcastle. Jeg ville nå stoppe innom mikropuben Against The Grain, som jeg passerte på vei fra stasjonen til Elgin Citys hjemmebane, Borough Briggs, og at Tom Morken også valgte å anbefale den var jo egentlig bare i seg selv en bekreftelse på at det var et godt valg.

Elgin er en by med omtrent 25 000 innbyggere, og den er administrasjonssenter for Moray. Den ligger ved elven Lossie, og har fremstilling av whisky som sin kanskje fremste industri. Destillerier som blant annet Glen Moray og Linkwood holder til her. Tidligere lå faktisk byen et par kilometer lenger sør, og kirken Bernie Kirk som ble bygget der i 1140 skal være den eldste kirken i Skottland som fortsatt er i bruk. Byen ble på 1800-tallet som nevnt rett og slett flyttet et par kilometer lenger nord, og kanskje har dette sammenheng med en annen snodig ting når det gjelder Elgin? Tilsynelatende er det nemlig en viss uenighet om hvorvidt Elgin er town eller city. Den har offisielt ikke city-status, selv om mange lokale selv omtaler den som det, og at eksempelvis fotballklubben har tatt i bruk City-suffikset.

Når man ankommer byen, ønskes man velkommen til «Elgin, a historic cathedral city», og det har det nok på en måte også vært. På tiden da Elgin fikk status som kongelig burgh, var nok ikke city-begrepet tatt i bruk ennå. Elgin Cathedral ble bygget i 1224 og få år senere utvidet. Katedralen fikk tilnavnet ‘Lantern of the North‘,og var også et viktig regionalt senter for læring. Den ble herjet av brann i både 1270, 1390 og 1402, før den i 1560 ble forlatt som en følge av den skotske reformasjonen. I dag kan man fortsatt se de bevarte ruinene av den inne i sentrum. I 1852 kom for øvrig jernbanen til Elgin, men i første omgang kun mellom Elgin og Lossiemouth ved kysten rundt en mil lenger nord, og dette var den gang den første jernbanen nord for Aberdeen. De første lokomotivene ble fraktet sjøveien, og linjen ble åpnet med pomp og prakt. I dag betjenes Elgin av tog mellom Aberdeen og Inverness.

Jeg tømte etter hvert glasset, takket karen som hadde servert meg en sour, og forlot Against The Grain for å sette kursen mot Borough Briggs og dagens kamp der. Avlysningen i Brechin hadde selvsagt vært en skuffelse, men da jeg endte opp med å i stedet besøke et annet anlegg som har figurert på min ønskeliste en stund, hadde det blitt raskt glemt, og jeg gledet meg virkelig nå til å se kamp på Borough Briggs. Med drøyt tre kvarter til avspark ankom jeg, og fikk tillatelse til å slenge fra meg bagen i et hjørne av klubbens bar. Jeg fikk betalt £12 for en inngangsbillett, og ytterligere £2 for et eksemplar av dagens kampprogram, som var en 32-siders blekke som fikk tommel opp av undertegnede etter at jeg hadde bladd litt i mens jeg ladet opp med litt lesking av strupen.

To tidligere klubber hadde operert under navnet Elgin City (begge forsvant etter få års drift) da dagens klubb ble stiftet i 1893. Det skjedde ved at de to lokale klubben Rovers (stiftet i 1887) og Vale of Lossie (stiftet 1888) slo seg sammen. Den nye klubbens første trofé kom i løpet av 1888/89-sesongen, da de vant North of Scotland Cup. Det var første gang den turneringen ikke ble vunnet av en klubb fra Inverness, og Elgin City har etter hvert vunnet denne cupen 18 ganger. Klubben vant for første gang Highland League i 1932, og har etter hvert 14 ligatitler (og 12 andreplasser) der. I 1967/68-utgaven av den skotske (FA) Cupen, tok de seg helt til kvartfinalene, der de tapte knepent borte mot Morton, og dette er fortsatt det lengste en Highland League-klubb har tatt seg i den gjeveste skotske cupen.

Det var våren 1990 at Elgin City vant Highland League-tittelen for 14. og siste gang, men tre år senere ble det skikkelig drama. Da man gjorde opp status for 1992/93-sesongen, var det Elgin som toppet tabellen, men det ble oppdaget at de på uærlig vis hadde omberammet kamper slik at de kunne bruke spillere som egentlig skulle sonet for kort. Dermed ble de faktisk fratatt tittelen, og den sesongen av Highland League står derfor merkelig nok uten vinner. Da den skotske Football League skulle utvide med to lag i 2000, var det Elgin City som sammen med Peterhead som ble hentet opp fra Highland League. I det som da het Division Three, og som nå har byttet navn til League Two, har de ofte vært å finne på nedre halvdel, med noen få unntak. Tre ganger har de siden den gang tatt seg til playoff, men uten hell. Andreplassen våren 2016 er deres bestenotering.

Elgin City er faktisk den nordligste klubben i en av de profesjonelle britiske fotballigaene, og følgelig er også Borough Briggs Skottlands og Storbritannias nordligste ligastadion (den tittelen ville de for øvrig mistet om Fraserburgh hadde seiret i kvalifiseringen og rykket opp fra Highland League i fjor). Den åpnet i 1921, med kamp mot ikke lenger eksisterende Inverness Citadel, og har vært klubbens hjemmebane siden den gang. Publikumsrekorden lyder på 12 608, og stammer fra 1968 og en cupkamp mot Arbroath, de Elgin seiret og tok seg til den tidligere nevnte kvartfinalen. I dag er kapasiteten langt mindre.

Midt på den ene langsiden strekker den klassiske hovedtribunen seg omtrent halve banens lengde, og er anleggets eneste sittetribune. Til den ene siden for denne er det åpen terracing. Hovedtribunen har nå seter som klubben i sin tid fikk fra St. James’ Park i Newcastle. Dette var vel i forbindelse med at Elgin fikk ta steget opp i den skotske ligaen, og på samme tid anla man nye åpne seksjoner med terracing bak begge målene. Også på bortre langside er det terracing, samt et lengre overbygg som gir tak over hodet til de som står der. På denne siden står det for øvrig fire flomlysmaster som går gjennom taket. Borough Briggs er i det hele tatt et herlig sted å se fotball, og jeg storkoste meg virkelig her. Det inntrykket ble absolutt heller ikke svekket av at jeg før kampstart gikk til innkjøp av to nydelige scotch pies og en Bovril. Bedre fotball-mat finnes vel knapt.

Skikkelig gress er det også på Borough Briggs, og det virket som en noe tung bane. Jeg hadde jo vært bekymret for at en pysete dommer skulle ankomme kamparenaen og avlyse, men heldigvis skjedde ikke det (kanskje satt det litt ekstra langt inne når bortelaget Annan Athletic hadde reist så langt). Det hadde vært et par halvsjanser begge veier da hjemmelaget tok ledelsen i det 19. minutt. Kane Hester ble flott spilt gjennom av sin spissmakker Aaron Reid, og gjorde ingen feil da han satt inn sitt mål nummer 24 for sesongen og sendte Elgin City i føringen med 1-0. Hester hadde to minutter senere en mulighet til å doble ledelsen, men innlegget var ikke helt presist, og avslutningen ble litt halvveis og gikk utenfor målet. Dermed 1-0 til pause.

Åtte-ni minutter ut i andre omgang var Annan uhyre nære en utligning da Chris Johnstone sendte i vei et herlig skudd som skrudde mot mål, smalt i tverrliggeren og ned på streken før paniske Elgin-forsvarere fikk klarert. Timen var passert med en drøyt minutt da Annan likevel fikk sin utligning etter å ha presset på en stund, og det var Tommy Goss som headet inn 1-1 fra kort hold. Det var en underholdende kamp nå, og drøyt halvveis ut i omgangen burde gjestene tatt ledelsen. Det var Goss som var frempå igjen, men også hans skudd traff tverrliggeren. Mot slutten hadde begge lag muligheter til å avgjøre, men det endte med 1-1 og poengdeling.

Besøket på Borough Briggs hadde vært en fin avslutning på turen. Etter å ha hentet bagasjen i klubbens bar, spaserte jeg bort til Wetherspoons-puben The Muckle Cross, der jeg inntok en middag. Deretter kom jeg meg med toget tilbake til Aberdeen, og gikk for å sjekke inn ved Travelodge Aberdeen Central, der jeg hadde betalt £34,99 for overnatting. Dette var samme hotell som jeg også skulle ha overnattet på 30. desember, da jeg hadde blitt strandet i Glasgow grunnet flom som satt en stopper for all togtrafikken. Kanskje var det derfor de nå tydeligvis hadde sendt meg en melding med spørsmål om hvorvidt jeg akter å komme og overnatte.

Jeg fikk uansett sjekket inn nokså raskt, og tok deretter en tur ut i Aberdeen. Etter et kveldsmåltid og en siste dose haggis på Wetherspoons-puben The Justice Mill, var jeg også innom både The Stag og The Old King’s Highway før jeg trakk meg tilbake. Dagen etter skulle jeg ha en tidlig buss opp til Aberdeen Airport for å fly hjem, og da jeg søndag morgen satt på flyplass-puben The Granite City, kunne jeg se tilbake på det som hadde vært en fin tur. Etter 20 dager, 19 kamper, 17 nye baner, og for den saks skyld 86 puber, var det kanskje på tide å dra hjem igjen. Det var Logan Air som fikk æren av å fly meg fra Aberdeen til Oslo, og med det ble punktum satt for turen.

Scottish ground # 64:
Elgin City v Annan Athletic 1-1 (1-0)
Scottish League Two
Borough Briggs, 14 January 2023
1-0 Kane Hester (19)
1-1 Tommy Goss (62)
Att: 515
Admission: £13
Programme: £2

Next game: 21.01.2023: Drøbak/Frogn v Kolbotn (@ Sarpsborg Stadion)
Next UK game: 28.01.2023: Peel v Douglas Royal
Previous game: 13.01.2023: Birtley Town v Chester-le-Street Town

More pics

This trip on a map

Friday 13.01.2023: Birtley Town v Chester-le-Street Town

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg befant meg i Newcastle, og hadde allerede sett en kamp denne dagen etter å ha reist tidlig opp med tog fra Liverpool. Jeg hadde sett U21-lagene til Sunderland og Norwich City spille en temmelig tam og sjansefattig kamp som endte 0-0, og deretter tatt metroen tilbake til Newcastle, hvor jeg nå fikk sjekket inn ved Royal Station Hotel, der jeg tidligere hadde vært innom og slengt fra meg bagasjen. Med ytterligere en kamp på dagens meny, og med litt tid til rådighet i en av mine favorittbyer, var det ingen grunn til å sitte på rommet og blomstre. Etter at jeg hadde fått sjekket inn og installert meg, strøk jeg derfor raskt på dør igjen.

Neste stopp var mikropuben Beer Street, der jeg koset meg med både cider og pork scrachings. Deretter gikk turen videre til et etter hvert fast vannhull i geordie-byen; nemlig Bridge Hotel, der jeg tok den foreløpig siste oppladningen. Kveldens kamp skulle finne sted nede i Birtley, og det var dit jeg etter hvert satt kursen med bussen som heter Angel 21. Ikke lenge etter at vi passerte den kjente statuen Angel of the North – som den nok har fått sitt navn fra – gikk jeg av i Birtley, på en holdeplass rett ved puben The Hanlon, som jeg naturligvis måtte en tur innom siden jeg tross alt hadde satt av litt tid til nettopp det.

Birtley er en liten by med rundt 8 500 innbyggere, som ligger mellom Gateshead og Chester-le-Street, som den nesten har vokst sammen med. Tidligere lå dette området under grevskapet County Durham, men siden det nye grevskapet Tyne & Wear ble opprettet i 1974, har det tilhørt sistnevnte. Det er likevel ikke langt sør til grevskapsgrensen mellom de to. Birtley hadde tidligere en togstasjon som ble stengt allerede i 1955, men den travle hovedlinjen på østkysten går like forbi banen der jeg skulle kamp, så den kan man se fra toget. Det samme gjelder også den nevnte Angel of the North, som står like nord for utkanten av Birtley.

Jeg tømte etter hvert glasset med cider og spankulerte bort til Birtley Sports Complex, der jeg ankom med rundt tre kvarter til avspark og betalte de £5 som ble avkrevd i inngangspenger. Kampprogram er dessverre ikke lenger et krav i Northern League heller, og derfor hadde ikke Birtley Town tatt seg bryet med det. Jeg ble fortalt at det var tilgjengelig ‘online only‘, men det er jo ikke det samme, og jeg var uansett ikke i stand til å finne noe slikt der og da. Den lille skuffelsen la ingen enorm demper på stemningen, og folk hadde åpenbart kjent sin besøkelsestid når det nå var duket for et skikkelig lokaloppgjør mellom Birtley Town og Chester-le-Street Town.

Det fantes en tidligere Birtley-klubb som i 1888 var med å stifte Northern League, som er verdens nest eldste fortsatt eksisterende fotballiga. De spilte bare én sesong der, og til tross for blant annet seier over Middlesbrough, endte de nest sist. De spilte senere i blant annet både Northern Alliance og Wearside League, og tok etter hvert navnet Birtley Town før de la ned driften. Dagens klubb blåste liv i Birtley Town-navnet da den ble stiftet i 1992, og tok plass i Wearside League, der de etter få år hadde spilt seg opp i toppdivisjonen. Wearside League-tittelen ble vunnet i 2003, men deres hjemmebane oppfylte ikke kravene til opprykk til Northern League. Da den ble vunnet for andre gang i 2007, hadde de også vunnet dens ligacup tre ganger, og denne gang ble det også opprykk til Northern League.

Til tross for at de våren 2010 endte sist, ble de benådet, og sjetteplassen i Northern League Division Two som ble oppnådd våren 2012 er fortsatt deres bestenotering i ligasammenheng. Det var imidlertid gjerne på nedre halvdel at de opererte, og fire år senere var det ingen benådning da de endte nest sist og ta turen ned i feederligaene. Det betød denne gang Northern Alliance, og de brukte to år på å returnere; noe de gjorde etter andreplassen i 2018, og Birtley Town er igjen representert i Northern League. Denne kvelden skulle det for øvrig settes en klubbrekord, for det strømmet på med folk, og det skulle etter hvert vise seg at det ble satt ny tilskuerrekord for tredje gang denne sesongen. Det hadde aldri vært over 500 tilskuere på noen av klubbens hjemmekamper, men 518 tilskuere gikk etter hvert inn portene denne kvelden.

Mens jeg satt til livs en pai og nippet til en Bovril, hadde jeg stått og slått av en lengre prat med det som viste seg å være en hyggelig viseformann i Birtley Town, og han var naturlig nok storfornøyd med oppmøtet da han kikket seg rundt på anlegget. Birtley Sports Complex har vært klubbens hjemmebane helt siden den ble stiftet på første halvdel av 1990-årene, men viseformannen kunne bekrefte at det har skjedd en god del ting her de siste årene. På den ene langsiden har man en sittetribune av den nye prefabrikerte sorten, mens en slik også står på bortre langside, der man også har et overbygg for stående tilskuere. Det er for øvrig rett utenfor på sistnevnte langside at togene til suser forbi på sin vei mellom Newcastle og Durham (eller omvendt).

Denne sesongen så det ut til at Birtley Town kunne gå mot sin beste ligasesong, for de befant seg i feltet som jaktet rett bak ledende Boro Rangers. Chester-le-Street Town hadde på sin side en noe tyngre sesong, og lå nede på en 14. plass. På en tung gressmatte var det en avventende start på kampen, og sjansene lot vente på seg der bortelagets forsvarsspillere hadde lite å bryne seg voldsomt på. Det endret seg i det 25. minutt, da Aidan Rutledge spilte gjennom Glen Hargrave som sendte Birtley i ledelsen 1-0. Det virket som om det var det som skulle til for at også gjestene skulle våkne, og de var nære på en utligning nesten umiddelbart da George Pinder var en liten skostørrelse fra å få en fot på et innlegg på bortimot åpent mål. Rutledge testet igjen bortekeeperen, mens tidligere Birtley-spiller Brandon Turnbull hadde et skudd like utenfor Birtley-målet. Det sto fortsatt 1-0 til pause.

Birtley var nære på igjen drøyt fem minutter ut i andre omgang, men Josh Holland skjøt like over tverrliggeren. Det var liten tvil om at det var Birtley som kjørte løpet, og fem minutter senere doblet de ledelsen da Aidan Rutledge fikk stå altfor alene og motta et innlegg og sette inn 2-0 bak Cestrians-keeper Kieran Hunter. Det gjelder imidlertid å holde fokus, og Birtley ble nesten tatt på senga da Michael Gray i neste angrep fikk fritt spillerom og lobbet ballen over Birtley-keeperen. Lobben var imidlertid akkurat litt før hard, og gikk også over mål. Spissen Rutledge hadde vært en torn i siden på bortelaget, og kanskje pustet de litt lettet ut da han ble byttet ut med et kvarter igjen, men hans erstatter Matty Ward brukte heller ikke lang tid på å teste bortelagets keeper. Med noen minutter igjen fikk Michael Gray igjen muligheten til å redusere og skape ny spenning, men heller ikke nå traff avslutningen innenfor stolpene til burvokter Conor Grant.

Dermed var det Birtley Town som kunne juble over tre poeng etter å ha vunnet 2-0, og de var til de grader fortsatt med i opprykkskampen. Jeg takket etter hvert for meg og gikk for å ta en nordgående buss tilbake mot Newcastle. Jeg valgte etter hvert å hoppe av ved Gateshead stasjon og bytte til metroen for å ta meg derfra og den korte veien over elva Tyne. Kvelden ble avsluttet med en pint på Newcastle Tap, rett over veien for Newcastle stasjon og mitt hotell. Nå gjensto kun én kamp når turen dagen etter skulle avsluttes oppe i Skottland, og den dagen skulle by på nok et eksempel på at ting ikke alltid går som planlagt, men at det innimellom kan ordne seg likevel.

English ground # 561:
Birtley Town v Chester-le-Street Town 2-0 (1-0)
Northern League Division Two
Birtley Sports Complex, 13 January 2023
1-0 Glen Hargrave (25)
2-0 Aidan Rutledge (56)
Att: 518
Admission: £5
Programme: None (online only)

Next game: 14.01.2023: Elgin City v Annan Athletic
Previous game: 13.01.2023: Sunderland U21 v Norwich City U21 (@ Academy of Light)

More pics

This trip on a map

Friday 13.01.2023: Sunderland U21 v Norwich City U21

Det var klart for turens nest siste kamp dagen, og jeg hadde denne fredagen klart å finne en dobbel oppe i nordøst, takket være at Sunderland sitt U21-lag skulle ha tidlig kamp. Det betinget imidlertid en tidlig avreise fra Liverpool, og allerede før klokka slo sju hadde jeg for lengst sjekket ut og også kommet meg med et tog fra Moorfields til Liverpool Lime Street, slik at jeg var der i god tid før avgang for 07.24-toget som skulle frakte meg opp til Newcastle. Mens jeg unnet meg en røykepause utenfor Lime Street stasjon, presterte jeg å å snuble og gå skikkelig på trynet slik at jeg fikk både et blødende kne og hull i buksa, men det får man tåle. Jeg hadde i hvert fall også rukket å kjøpe inn litt frokost, og kunne innta den på toget.

Det er muligens ikke helt på sin plass å si det i et innlegg om et Sunderland-lag, men Newcastle er en av mine favorittbyer, og geordie-byen var igjen valgt som base, selv om det denne gang først og fremst var med tanke på transport videre nordover morgenen etter. Toget ankom Newcastle i rute klokken 10.40, og jeg gikk de få meterne bort til Royal Station Hotel, der jeg hadde betalt £50 for overnatting. Det var for tidlig for å få sjekket inn, men jeg fikk slengt fra meg bagasjen, og det var det viktigste. Kampstart for min første kamp for dagen var klokken 13.00, så jeg kom meg raskt med metroen og ble med ned til stasjonen Seaburn, i den nordlige utkanten av Sunderland.

Derfra hadde jeg 20-25 minutters gange foran meg nordover mot landsbyen Cleadon, og da jeg etter hvert kom ut i åpent lende fikk jeg virkelig føle hvor utrolig forblåst det kan være her. Der ute i ingenmannslandet mellom Seaburn og Cleadon ligger Academy of Light, som er treningsfelt og akademi for Sunderland, og etter å ha kjempet mot vinden kunne jeg gå forbi der biler måtte stoppe ved en bom for å registrere seg. Inne i kontorbygget her hadde et lite knippe groundhoppere samlet seg i påvente av kamp, og blant disse var Norwich City-supporter Mick Docking som jeg slo av en prat med inntil vi fikk klarsignal til å følge etter et klubbrepresentant som skulle lede oss bort til banen kampen skulle spilles på.

Academy of Light er et 90 hektar stort anlegg som ble åpnet i 2003. Her har Sunderland sin primære treningsbane, samtidig som de aldersbestemte avdelingene holder til her. Regningen kom visst til slutt på £13 millioner, og anlegget inkluderer ikke bare en rekke fotballbaner, men også innendørsfasiliteter. Vi passerte et par andre baner, ble ledet gjennom en tunnel i en av gressvollene, og kom ut ved banen det tydeligvis skulle spilles på og som det allerede var aktivitet på. Der fikk vi snart også selskap av et par gamle venner fra nordøst; nemlig groundhopper-paret Katie og Lee, som hadde tatt turen siden jeg hadde meldt min tilstedeværelse.

Dagens kamp dreide seg om poeng i Premier League 2, som altså er en liga for U21-lag. Sunderland og Norwich hører hjemme i Division 2, som er den nest øverste. I perioden mellom 2016 og 2022 ble aldersgrensen der hevet fra 21 til 23, så det var tilfelle sist jeg så det som da var Sunderland U23 spille hjemmekamp i denne ligaen. De spilte da på den gamle banen til den ikke lenger eksisterende klubben Eppleton Colliery Welfare, og de veksler visst fortsatt på å bruke den og Academy of Light til sine kamper. Katie og Lee hadde for øvrig også den gang vært til stede for å holde meg med selskap enda nærmere deres tilholdssted nede i County Durham.

Banen det ble spilt på var en gressbane uten tribunefasiliteter, men med en gressvoll på den ene siden. Jeg talte meg frem til at 127 tilskuere hadde møtt opp for å se, og de fikk se en sjansefattig kamp uten særlig mange sjanser. De to lagenes forsvar hadde god kontroll det aller meste av kamper. Det var Norwich City som først tilrev seg et lite initiativ, før Sunderland kom mer med og deretter tok litt over frem mot pause. Gjestene fikk blokkert et skudd fra Ellis Taylor, før hjemmelagets Tom Scott skjøt over da han fikk omgangens største sjanse helt på tampen. Det var målløst 0-0 til pause.

Etter hvilen var det Sunderland som jaget ledermålet, men det skulle bli mer av det sammen som vi hadde sett i det første 45 minuttene; en sjansefattig affære der forsvarene ikke ble satt på de helt store prøvene. Selv om Sunderland presset på litt igjen mot slutten, klarte gjestene fra Norfolk å holde unna, slik at det endte 0-0. Katie og Lee tilbød seg å skysse meg og Mick tilbake til metroen, og slapp oss av på stasjonen Stadium of Light, slik at vi kom oss med et av togene tilbake til Newcastle. Mich skulle ha toget til Huddersfield, der han bor, mens jeg gikk for å sjekke inn på hotellet. Jeg hadde som nevnt også ytterligere en kamp på programmet denne fredagen, men mer om det neste gang.

English ground # 560:
Sunderland U21 v Norwich City U21 0-0 (0-0)
Premier League 2 – Division 2
Academy of Light, 13 January 2023
Att: 127 (h/c)
Admission: Free
Programme: None

Next game: 13.01.2023: Birtley Town v Chester-le-Street Town
Previous game: 12.01.2023: Lower Breck v Padiham

More pics

This trip on a map

Torsdag 12.01.2023: Lower Breck v Padiham

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Turen skulle fortsette, og jeg skulle denne dagen forflytte meg fra Nottingham til Liverpool. Torsdag er som kjent ofte ingen enkel dag å finne kamper i Storbritannia, men denne kvelden hadde jeg funnet kampen mellom Lower Breck og Padiham, så nå var det bare å sjekke ut fra Travelodge-hotellet i Nottingham, komme seg med trikken ned til Nottingham stasjon, kjøpe inn litt frokost, og komme seg med toget mot Liverpool. Jeg ble med så langt som til Liverpool South Parkway, der jeg byttet til et lokaltog som tok meg til Moorfields, der jeg hoppet av i Liverpool sentrum og sjekket inn på Travelodge Liverpool Central Exchange Street, der jeg hadde betalt £27,99 for å få overnatte. Etter at jeg hadde fått installert meg på rommet, var det bare å komme seg ut en tur i byen.

Første stopp ble The Railway, før jeg i tur og orden var innom The Lion Tavern, Thomas Rigby’s, Lady of Mann, og Ye Hole in Ye Wall. Det var etter hvert på tide å komme seg mot området der kveldens kamp skulle spilles, og Lower Brecks hjemmebane Anfield Sports Centre ligger som navnet tilsier i Anfield-området av Liverpool (kun et lite kvarters spasertur fra Liverpool FCs langt mer kjente stadion). Dette er en bydel som gjerne har havnet høyt på listen over britiske områder med dårligst levestandard, men det betyr selvsagt på ingen måte ikke at man ikke kan finne seg en trivelig pub. Et steinkast fra der jeg gikk av bussen ligger puben The Willow Bank, og det ble neste stopp. Der traff jeg også på et par trivelige lokale karer som også skulle på kampen og som jeg slo følge med dit bort.

Lower Breck ble så sent som i 2010 stiftet som en ungdomsklubb, og gjorde det umiddelbart så godt at de vant flere titler. I forkant av 2012/13-sesongen slo de seg sammen med en klubb ved navn Famous Grapes, satset på ‘voksenfotball’ og tok plass i Liverpool County Premier League, der de på første forsøk vant den ligaens Division Two. Sesongen etter spilte de igjen under navnet Lower Breck, og tok den siste opprykksplassen til ligaens toppdivisjon, Premier Division. Våren 2018 kunne de plassere ligatroféet i premieskapet og krone en vanvittig sesong der de vant alle fire turneringene de stilte opp i. De søkte seg til North West Counties League og fikk innpass i deres Division One North, og etter 2020/21-sesongen fikk de til tross for en svært amputert sesong rykke opp i NWCL Premier Division, der de fortsatt befinner seg.

De lokale helter viste meg en snarvei gjennom et hull i et gjerde, og slik ankom vi Anfield Sports Centre, der jeg betalte meg inn med £5. Kampprogram hadde de også å by på, og for ytterligere £2 ble jeg innehaver av et 32-siders eksemplar med en original forside. Det skal sies at dette programmet var en dobbelt-utgave som også dekket lørdagskampen mot Squires Gate to dager senere. For å si litt om anlegget, må jeg innrømme at jeg nok ikke ville valgt meg denne destinasjonen om det ikke var for at det var en torsdagskamp, for det er ikke noe som akkurat gir vann i munnen hos tradisjonalistene. Det hjelper jo heller ikke på med kunstgress, for å si det slik, men Lower Breck viste seg å være en veldig trivelig klubb å besøke, og det gjør det de kan med det de har, som er et par prefabrikerte tribuner av den moderne typen.

Folkene var som sagt trivelige, og etter å ha vært en tur i matutsalget i klubbhuset, kunne jeg også konstatere at maten var god. En pai med mushy peas & gravy ble satt til livs mens vi ventet på avspark, og stensiler med kveldens lagoppstillinger ble delt ut. Her møtte jeg også den unge groundhopperen George Webb, som i likhet med de lokale fra tidligere var trivelig selskap denne kvelden. Klokka tikket raskt mot 20.00, som var tidspunktet for avspark, og det var komme seg ut igjen i januarkulda (som strengt tatt ikke var altfor streng denne kvelden) for å ta oppstilling og se de to lagene entre banen og ta oppstilling også de.

Det var et møte mellom to lag som lå rett under midten på tabellen, og fra Lower Breck på 13. plass var det to plasseringer og tre poeng ned til bortelaget Padiham. De 146 tilskuerne fikk se en ikke altfor begivenhetsrik første omgang, men det kom i hvert fall et mål før sidebyttet, og det ble i det 28. minutt scoret av hjemmelaget. Connor Ranking var mål for en lang ball fremover, løp fra Padiham-forsvaret, rundet Padiham-keeper Matthew Hamnett og satt ballen i det tomme målet. 1-0 til vertene, og det sto seg fortsatt til pause da vi benyttet sjansen til å ta en tur inn i varmen i klubbhuset.

Kun et par minutter ut i andre omgang fikk vi et ny scoring som minnet litt om den første. Igjen var det en lang ball fremover på banen, og nok en gang var det Rankin som var mottaker og som lobbet ballen lekkert over Padiham-keeperen og i mål til 2-0. Noen minutter senere fikk Padiham sin redusering da stopperen Benjamin Hoskin var oppe på en dødball og headet inn 2-1. Deretter var Padiham også nære på en utligning da innbytter Jack Price skjøt i tverrliggeren. Det var imidlertid helt på tampen av kampen at vi skulle få skikkelig drama. Med under fem minutter igjen av ordinær tid gjenopprettet Jawad Jebrin hjemmelagets tomålsledelse da han økte til 3-1, og det virket avgjort, men denne kampen hadde mer å by på.

I kampens nest siste ordinære minutt lå ballen på straffemerket etter at dommeren hadde dømt straffe til Padiham. Breck-keeper Theo Roberts var nære på å redde med et ben, men ballen snek seg inn, og det sto 3-2. I kampens tredje overtidsminutt hadde Padiham blitt tildelt nok et straffespark etter at keeperen meide ned en Padiham-spiller og ga dommeren lite valg. Benjamin Hoskin steg igjen frem og plasserte ballen helt inne i hjørnet. Med sitt hattrick sørget han for utligning til 3-3, og det som få minutter tidligere hadde sett ut til å gå mot en grei hjemmeseier, endte med poengdeling, slik at Padiham kunne ta med seg ett poeng hjem til Burnley-traktene og nok hadde mest grunn til å være fornøyd med det.

Etter denne dramatiske avslutningen på kampen slo vi etter hvert følge med en av de lokale fra tidligere bort til en bussholdeplass der vi takket for hyggelig selskap og kom oss med en buss tilbake mot sentrum. Inne i Liverpool gikk George og jeg hvert til vårt, og jeg spaserte tilbake mot mitt hotell, men unnet meg også en aldri så liten stopp innom The Saddle Inn før jeg gikk for å finne senga og få litt søvn foran en tidlig start dagen etter. Nå begynte turen å gå mot slutten, og den skulle avsluttes med en dobbel oppe i nordøst, og til slutt et siste sprell i Skottland, der jeg også skulle fly hjem fra.

English ground # 559:
Lower Breck v Padiham 3-3 (1-0)
North West Counties League Premier Division
Anfield Sports Centre, 12 January 2022
1-0 Connor Rankin (28)
2-0 Connor Rankin (48)
2-1 Benjamin Hoskin (52)
3-1 Jawad Jebrin (86)
3-2 Benjamin Hoskin (pen, 89)
3-3 Benjamin Hoskin (pen, 90+3)
Att: 146
Admission: £5
Programme: £2

Next game: 13.01.2023: Sunderland U21 v Norwich City U21 (@ Academy of Light)
Previous game: 11.01.2023: Hucknall Town v Bourne Town

More pics

This trip on a map

Onsdag 11.01.2023: Hucknall Town v Bourne Town

Etter at jeg tirsdag morgen hadde inntatt en frokost ved Toby Carvery i Redhill og satt kursen nordover mot Leeds, var det med planer om å benytte tirsdagskvelden til å se oppgjøret Wakefield v Ollerton Town. Vi vet jo imidlertid hvor pysete britene tilsynelatende har blitt når det gjelder regn, så ikke lenge etter at jeg hadde sjekket inn, kom avlysningen. Bortimot alt som var av kamper i regionen ble avlyst, og det ble i stedet en kveld viet til en pubrunde i Leeds, der jeg først fikk selskap av Dan Cooper, og deretter fortsatte på egen hånd. Onsdag morgen hadde jeg håp om å få se en kamp igjen da jeg sjekket ut av Travelodge-hotellet på Swinegate og gikk opp til Leeds stasjon, handlet inn frokost og satt meg på toget mot Nottingham. I Robin Hood-byen tok jeg trikken fra stasjonen og inn i sentrum, og fikk snart sjekke inn på Travelodge Nottingham Central, der jeg hadde betalt £36,99 for overnatting.

Hucknall Town hadde åpnet nytt stadion, og det var dit jeg hadde tenkt meg, men jeg hadde tid til en pint før jeg dro dit opp. The Barrel Drop viste seg å være stengt, men The Dragon var heller intet dårlig valg. Jeg valgte trikken opp til Hucknall, som er en markedsby en drøy norsk mil nord for Nottingham. Den har i dag bortimot 35 000 innbyggere, og har en historie der kullgruvedrift har stått sentralt. I dag er kanskje byen for mange mest kjent for nettopp at den er nordlig endeholdeplass for trikkene for Nottingham-trikkene, i tillegg til å være en pendlerby for Nottingham. Jeg husket fra min forrige visitt her minnesmerkene som vitnet om en fortid som gruvesamfunn, og de ble igjen lagt merke til.

Hucknall har noen herlige puber, og første stopp ble nå Station Hotel, før turen gikk videre til en kneipe jeg hadde sett frem til å besøke. Mikropuben Byron’s Rest var rett og slett et eminent sted for en cider-elsker, og får tittelen som turens beste pub (og den beste på svært lange tider). Jeg beveget meg deretter utover mot kveldens kamparena, men stoppet også innom Baker & Bear. Siste stopp før kamp ble Beer Shack, som jeg også hadde fått anbefalt, og hadde jeg ikke vært innom Byron’s Rest kort tid i forkant, ville nok den stukket av med tittelen som turens beste. Nå var det uansett etter hvert på tide å tømme glasset og komme seg på kamp. Med rundt 50 minutter til avspark ankom jeg Hucknall Towns nye hjemmebane Aerial Way.

Det var i 1943 at klubben ble stiftet under navnet Hucknall Colliery Welfare, som var navnet de spilte under frem til 1987, da de tok dagens navn. De spilte da i Notts Alliance, som de vant i begge de to påfølgende sesongene før de tok plass i Central Midlands League. Etter tre sesonger der var fasiten to ligatitler og en andreplass, i tillegg til at de vant ligaens ligacup i samtlige tre sesonger. De tok deretter steget opp i Northern Counties East League Division One, og rykket umiddelbart opp i Premier Division. Der vant de i 1998 ligatittelen, og rykket opp i Northern Premier League (NPL) Division One. Et poengtrekk på tre poeng gjorde at de mistet tittelen på antall scorede mål, men det ble uansett et andre strake opprykk og spill i NPL Premier Division.

Våren 2004 vant de forsyne meg den også, og det betød at de i utgangspunktet skulle være klare for non-leagues toppdivisjon Conference Premier (nivå fem). Imidlertid oppfylte ikke deres hjemmebane Watnall Road de nødvendige kravene, og Hucknall Town ble i stedet plassert i Conference North (som var en av de to regionale Conference-avdelingene som ble innført på step 2 – eller nivå 6 om man vil – det året). Der var tiendeplassen i debutsesongen deres bestenotering før de etter fem sesonger rykket ned igjen som jumbo. To år senere fulgte et nytt nedrykk våren 2011, og ytterligere to år frem i tid hadde klubben så store (ikke minst økonomiske) problemer at de ba om å bli degradert tilbake til Central Midlands League etter at de våren 2013 endte sist i NPL Division One South. Nå er de i minste tilbake på step 6 (nivå 10), der de nå har blitt plassert i United Counties League Division One.

Jeg besøkte Watnall Road tilbake i juli 2015, da jeg viste at klubbens tid der gikk mot slutten, med planer om et nytt stadion noen få steinkast unna. Da arbeidet omsider startet, var håpet å få det nye anlegget klart til sesongstart 2017/18, men etter forsinkelser var det først nå i januar 2023 det hadde åpnet. Kampen jeg denne kvelden skulle se på deres nye hjemmebane Aerial Way hadde en stund blitt annonsert som den mulige åpningskampen, men det ble en omberammet kamp uken før som fikk den æren. Jeg betalte meg inn med £6, og om ikke man blir bergtatt av det nye anleggets sjarm og karakter, kunne jeg i hvert fall konstatere at de hadde fått en ny og moderne hjemmebane der de for ordens skyld heldigvis også har valgt naturgress som underlag.

En negativ overraskelse var at det allerede ved min ankomst var utsolgt for kampprogram. Dessverre var det noen som ikke helt hadde klart å dy seg, og enkelte hadde fått kjøpe både 5, 10 og 15 programmer, som sikkert havnet på Ebay litt senere til mer enn de pålydende £2. Det var mange groundhoppere til stede, og dermed ble det selvsagt full oppstandelse, men heldigvis tok klubben affære og proklamerte at de ville printe opp flere og sende ut til de som skrev seg ned på en liste. Det gjorde jeg, og ga de noen pund til å dekke postgangen til Norge, og et par uker senere dumpet det da også et flott 32-siders program ned i min postkasse. Jeg ble ellers sittende sammen med min gamle groundhopper-kompis Neil Woolley fra Mansfield, som også tilbød meg skyss tilbake til Hucknall stasjon etter kamp.

Både Hucknall Town og bortelaget Bourne Town var i sjiktet som jaget bak ledende Aylestone Park og la beslag på playoff-plasser. Gjestene hadde vist solid form med 12-2-0 på sine 14 siste, men hadde visstnok hatt en strabasiøs reise fra det sørlige Lincolnshire, med trafikkaos som hadde sørget for at de ankom noe senere enn planlagt. Kampen startet uansett jevnt, og mens vertenes Craig Westcarr fikk den første sjansen og skjøt over på volley, sendte gjestenes Jake Brown et frispark i stolpen. De 245 tilskuerne kunne registrere scoring i det 43. minutt, da bortelagets Herbie Panting scoret selvmål ved å heade et innlegg i eget mål. James Hill-Seekings hadde en mulighet til å utligne helt på tampen av omgangen, men skuddet hans gikk utenfor, og det sto dermed 1-0 til hjemmelaget Hucknall Town halvveis.

I andre omgang åpnet himmelen seg over Aerial Way mens Bourne Town jaktet utligning. Hucknall Town var heller ikke ufarlige på kontringer, og etter hvert som Bourne kastet flere folk fremover mot slutten, var det slik Hucknall doblet ledelsen i det 86. minutt. Slapt forsvarsspill ble utnyttet av Kieran Knight, og han fant Craig Westcarr som igjen fant nettmaskene. 2-0. The Wakes, som bortelaget kalles, fikk i kampens tredje overtidsminutt en redusering fra straffemerket signert James Hill-Seekings. Hucknall-folket hadde hjertet i halsen ved et par påfølgende dødballer, men vertene holdt ut og vant 2-1. Neil ville nokså raskt av gårde, så han skysset meg snart tilbake til Hucknall stasjon, der jeg kom meg med trikken tilbake til Nottingham. Jeg glemte meg helt bort og ble med helt ned til Nottingham stasjon, og måtte derfor ha en trikk tilbake igjen til Old Market Square, der jeg avsluttet kvelden med en pint på The Ned Ludd.

English ground # 558:
Hucknall Town v Bourne Town 2-1 (1-0)
United Counties League Division One
Aerial Way, 11 January 2023
1-0 Herbie Panting (og, 43)
2-0 Craig Westcarr (86)
2-1 James Hill-Seekings (pen, 90+3)
Att: 245
Admission: £6
Programme: £2 (Sold out with an hour till kick off, but club did a reprint and sent me one)

Next game: 12.01.2023: Lower Breck v Padiham
Previous game: 09.01.2023: Merstham v Sutton Common Rovers

More pics

This trip on a map