vikinghopper En groundhoppers bekjennelser

Fredag 10.06.2022: Albania v Israel

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Etter to overnattinger i Pristina var det på tide å sjekke ut fra Hotel Nartel og tusle bort til bussholdeplassen, der jeg skulle ha bussen mot Tirana. Jeg skulle altså forlate Kosovo med kurs sørvestover mot Albanias hovedstad. Også min kompis Ulster Jim og hans stesønn Ryan skulle med på bussen etter å ha sett mine planer og latt seg friste til å slå følge til Tirana, og de satt allerede inne på bussterminalen og ventet da jeg ankom med en halvtimes tid til avgang klokka 08.00. Jeg hadde rukket å kaste i meg en liten frokost på hotellet, i motsetning til de to som nå gikk til innkjøp av noen poser potetgull. Fra kiosken der fikk vi også kjøpt med litt vann til den anslagsvis fire timer lange turen, og fikk faktisk også snart selskap av flere fotball-turister i form av en gruppe engelske banehoppere fra Chesterfield, i tillegg til en håndfull tyskere med samme agenda.

Snart kom bussen fra Arditi Tours, og etter en billettsjekk kunne vi stige på og ta plass. Bussen var et av foreløpig svært få steder det hadde vært røykeforbud siden jeg ankom Balkan, uten at det stoppet sjåføren som kjederøyket kontinuerlig med åpent vindu, og etter hvert fikk vi andre også en røykepause mens vi gjorde et stopp et sted langs veien ute på landsbygda. Da vi nærmet oss grensen mellom Kosovo – eller serbisk territorium om man er blant de som mener det – og Albania, gikk ‘hjelperen’ gjennom bussen og samlet inn passene som han etter hvert leverte til en albansk grensevakt som deretter forsvant. Mens vi sto der ved grenseovergangen og ventet på passene så vi kunne kjøre, så jeg i sidesynet plutselig bevegelse i indre fil der en kar kom gående og ledet en stor ku i et tjukt tau, med det jeg antar var sønnen følgende bak med en kalv. Mon tro om de hadde passene sine i orden…

Sjåføren og kollegaen hans benyttet på sin side ventetiden med det som fremsto som forsøk på å sjekke opp en ung kvinnelig grensevakt, men snart fikk vi beskjed om at kunne stumpe røyken og komme oss tilbake på bussen for å fortsette inn i Albania. Der fortsatte ferden gjennom landsbygda, og det var også her nesten som å se et Norge hundre år tilbake i tid, med en del folk som jobbet ute på jordene sine for hånd eller med esel eller okse som hjelpemiddel. Noen var åpenbart heldige nok til å ha en gammel traktor. Derfor var det en aldri så liten overraskelse for meg da vi etter hvert ankom Tirana og jeg kunne se hvor moderne byen virket sammenlignet med områdene vi hadde kjørt gjennom på veien dit.

Bussen slapp oss av på bussterminalen i Tirana; rett utenfor lokalene til reisebyrået med det fantastiske navnet Drita Travel. Siden jeg nok en gang skulle videre herfra med buss morgenen etter, hadde jeg igjen valgt meg et hotell i nærheten av bussterminalen, mens Ulster Jim og Ryan hadde booket et hotell helt ute ved flyplassen, siden de skulle fly hjem tidlig dagen etter. De hadde også steget av der ute, så etter å ha tatt et foreløpig farvel med Chesterfield-gjengen, klarte jeg – med litt assistanse fra en lokal kar – omsider å orientere meg frem til KEIT Hotel. Der hadde jeg betalt 40 euro for kost og losji, og fikk sporenstreks sjekke inn. Nå bruker man jo for øvrig ikke euro i Albania, men lek, så jeg kom plutselig på at jeg også måtte en tur i minibanken for å sikre meg litt lokal valuta før jeg tok en taxi inn til sentrum.

Tirana er som nevnt Albanias hovedstad og største by. Den ble grunnlagt av den osmanske hærføreren Sulejman Pasha i 1614, og ble faktisk først kalt Teheran etter hans store seier ved den iranske byen. Etter at Albania erklærte seg uavhengig i 1912, ble sentralt beliggende Tirana i 1920 valgt som hovedstad som et kompromiss mellom det nordlige og sørlige Albania. Rundt 1930 var det kun omkring 30 000 innbyggere i byen, men etter å ha opplevd en hurtigvoksende industri i 1950-årene hadde befolkningstallet steget til 137 000 i 1960. Den virkelig store befolkningsveksten kom imidlertid etter det kommunistiske styrets fall i 1991, da mange flyktet fra landsbygda inn til byen i jakt på et bedre liv. Det offisielle innbyggertallet har passert 600 000, og uoffisielle kilder hevder at det også kan være over 700 000.

Det var bare å komme seg ut i byen om man skulle få noe ut av oppholdet, og jeg hoppet i en taxi og ga sjåføren beskjed om at Radio Bar var min destinasjon. Der benyttet jeg også anledningen til å innta et herlig måltid, og oppdaget raskt at de hadde sin egen variant av fish n chips, med frityrstekte reker, scampi og blekksprut. Til tross for at prisen på 1 000 lek betød at det var blant de absolutt dyreste rettene på menyen, var det tross alt ikke mer enn rundt 85 kroner, og glasset med Veltins pils var heller ikke altfor dyrt. Mett og fornøyd hadde jeg dog blinket meg ut flere skjenkesteder, så jeg spaserte de få hundre meterne bort til The Goat, der jeg slo meg ned med en Birra Tirana. Jeg ventet fortsatt på Jim og Ryan, og benyttet ventetiden til å også krysse veien over til Whisky Bar.

Det viste seg at de ikke hadde funnet frem og i stedet satt på en restaurant rett ved kveldens kamparena noen kvartaler unna, så jeg tømte glasset med Strela Kriola og trasket bort dit. De hadde slått seg ned på den italienske restauranten Pasticeri Venezia, så den siste oppladningen ble foretatt der sammen med de. Vi hadde i ukene før kampen forsøkt å holde et øye med hjemmesidene til det albanske forbundet for å følge med på billettsituasjonen, men det varte og rakk før de ble lagt ut for salg. Da det skjedde, tok jeg raskt affære og kjøpte billetter for oss alle tre, til 750 lek stykket; snaut 65 norske kroner. De var for en av hjemmeseksjonene på kortsiden bak det nordlige målet, så vi måtte rundt til motsatt ende igjen for å finne riktig inngang og våre seter.

Arena Kombëtare er nok i disse dager bedre kjent under et sponsornavn, men kunne uansett åpne i november 2019 etter en bortimot tre og et halvt år lang byggeprosess. Det fremstår ikke overraskende som et moderne og funksjonelt anlegg, har en kapasitet på 21 690, og hadde så sent som et par uker tidligere vært vertskap for den første finalen i den nye UEFA Conference League, der Roma slo Feyenoord. I tillegg er stadionet i hvert fall hjemmebane også for Tirana-klubben FK Partizani. Denne kvelden var det derimot det albanske landslaget og Nations League det skulle dreie seg om, og i rekken av land jeg har sett fotballkamp i ville jeg nå huke av land nummer 17 med kveldens kamp.

Det var snakk om nivå B og gruppe 2, som var en nokså amputert gruppe etter at Russland hadde blitt utestengt på grunn av krigen i Ukraina slik at den nå kun bestod av Albania, Island og Israel. Kanskje ikke den mest navngjetne gruppa med tanke på deltakernasjonene, men en av disse tre vil altså rykke opp på øverste nivå. Begge lag hadde spilt kun én kamp hittil, etter at begge hadde fått kamp mot Russland kansellert. Israel hadde vært vertskap for Island, og spilt 2-2. Deretter hadde Albania dratt til Reykjavik og spilt 1-1 mot Island. Med Russland v Island kansellert, ville Albania v Israel være kveldens eneste kamp i denne gruppen, og det virket som om albanerne hadde kjent sin besøkelsestid, før 18 100 hadde tydeligvis møtt frem.

Etter at vaktene hadde fått ryddet bort en enorm mengde papirstrimler kastet ned fra etasjen over oss og ut på banen, kunne kampen omsider sparkes i gang. Vi nærmet oss halvspilt omgang da vi fikk kveldens første VAR-situasjon etter at Myrto Uzuni gikk ned i feltet, men ingen straffe ble gitt. Miguel Victor hadde en god mulighet for Israel, men avslutningen gikk like utenfor. Armando Broja hadde deretter to skumle forsøk for vertene, men hans første skudd ble reddet av Israels keeper, mens det andre ble blokkert. Helt på tampen av omgangen pekte den portugisiske dommeren på straffemerket da Iván Balliu ble lagt i bakken. Etter en VAR-sjekk ble det bekreftet at Albania denne gang fikk straffe, og Broja gjorde ingen feil da han på overtid scoret og sørget for at Albania gikk til pause med ledelse 1-0.

Inne på den moderne arenaen hang det overalt store skilt som varslet om at det er røyking forbudt inne på anlegget, men man hadde jo ikke vært på Balkan om man ikke så gjennom fingrene med dette. Det var fritt frem, og selv med småbarn på fanget satt en rekke familiefedre og røyket åpenlyst på setene sine gjennom hele kampen. Jeg hadde et lite øyeblikk fryktet at jeg var i trøbbel da en stadionvakt kom rett mot meg, men han skulle bare spørre om å få låne lighter for å ta seg en røyk selv, siden lighteren hans åpenbart hadde avgått med døden. Så kom politiet, og nå var det vel smart å opptre lovlydig? Ingen fare, for et par av de uniformerte lente seg rett og slett opp mot veggen der et enormt «røyking forbudt»-skilt hang, og tok seg der en røykepause også de.

En familie med far og to sønner på raden foran oss syntes tydeligvis det var gjevt med besøk av utenlandske fotballfans, og var ikke vonde å be da vi lånte og lot oss avbilde med deres albanske flagg. Da andre omgang startet, var det imidlertid israelerne som var mest på hugget, og vertene slet spesielt med Manor Solomon, som også utlignet til 1-1 i det 57. minutt. Noen minutter etter var Liel Abada nære på et ledermål for Israel, men det kom uansett i det 73. minutt. Keeper Etrit Berisha ga en unødvendig retur på et tilsynelatende nokså harmløst skudd, og det utnyttet Solomon da han satt inn 1-2. Elsedi Hysaj utlignet noen minutter senere, men også nå ødela VAR for Albania ved å annullere for offside. Iván Balliu hadde deretter et susende skudd med kurs for nettmaskene, men en Israel-spiller fikk blokkert. Albania presset på for en utligning, men den kom aldri, og da dommeren omsider blåste av etter nesten ti tilleggsminutter var det med borteseier 1-2 som fasit.

Da vi kom oss ut, praiet Jim og Ryan straks en taxi ut til sitt hotell ved flyplassen, siden de skulle fly hjem derfra tidlig neste morgen. For min egen del valgte jeg å slå meg ned med en øl på et skjenkested mens jeg ventet på at folkemassen skulle spre seg litt. Det var fredag kveld og god stemning ute på byen i Tirana, der taxisjåføren som etter hvert fikk skysse meg tilbake til hotellet forklarte de mange bilene med at unge mennesker her gjerne drar inn til Tirana for å kjøre rundt i sentrum for å vise frem sine biler. En slags albansk form for råning, der altså. Klokka hadde ikke vært altfor mye da jeg tok en taxi tilbake til hotellet og fant senga, for jeg skulle altså nok en gang videre med buss til et nytt land dagen etter.

Albanian ground # 1:
Albania v Israel 1-2 (1-0)
UEFA Nations League B2
Arena Kombëtare, 10 June 2022
1-0 Armando Broja (pen, 45+1)
1-1 Manor Solomon (57)
1-2 Manor Solomon (73)
Att: 18 100
Admission: 750 lek (about £5)

Next game: 11.06.2022: Montenegro v Bosnia and Herzegovina
Next albanian game: ???
Previous game: 09.06.2022: Kosovo v Northern Ireland

More pics

Torsdag 09.06.2022: Kosovo v Nord-Irland 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg har noen nordirske venner som følger det nordirske landslaget tett, og jeg har jo selv hatt et godt øye til deres landslag. Da jeg tidligere på året hadde tittet litt på deres terminliste i Nations League, hadde jeg lagt merke til deres bortekamp mot Kosovo, og ikke minst at den også lot seg kombinere med et par andre Nations League-kamper på Balkan om jeg tok meg en aldri så liten tur dit. Kosovo v Nord-Irland i Pristina på torsdag, Albania v Israel på fredag, og Montenegro v Bosnia-Hercegovina på lørdag. Det ville bety tre kamper i tre forskjellige land på tre dager, og etter at min kompis ‘Ulster Jim’ bekreftet at han ville kunne fikse en bortebillett til meg til kampen i Pristina, bestemte jeg meg for å gå for dette.

Det var også en mulighet for å avslutte med Nord-Makedonia v Gibraltar, men jeg fant ut at reisen fra Podgorica til Skopje virket litt vel kronglete, i tillegg til at hjemreisen derfra heller ikke var den aller enkleste. Turen ville derfor avsluttes med hjemreise fra den montenegrinske hovedstaden Podgorica, men det er å foregripe begivenhetenes gang. Onsdag kveld hadde jeg tilbragt i Drøbak, og det ble for øvrig en kampfri dag i og med at Norwegian sitt morgenfly på torsdagen hadde en svært tidlig avgang allerede klokka 06.20, slik at jeg måtte dra opp til Gardermoen midt på natta. Min snille mor skysset meg opp til Korsegården på E6 slik at jeg slapp å ta taxi, og derfra ble jeg med flybussen og kom meg til Gardermoen.

Flyturen ned tok i underkant av tre og en halv time, og jeg sov mesteparten av tiden inntil vi landet på Pristina International Airport Adem Jashari. Jeg hadde ikke før fått sjekket reiseruta inn til Pristina sentrum på Google Maps før jeg fikk melding om at jeg allerede var tom for mobildata, og jeg hadde knapt rukket å fyre meg opp en røyk på utsiden av terminalen før taxisjåførene stormet til for å shanghaie meg. Det var en stund til neste buss, men jeg benyttet i stedet å innta en frokost (eller lunsj) på en Burger King i terminalbygget mens jeg snyltet på deres WiFi og fikk planlagt et par ting, og først deretter gikk jeg for å ta buss 1A og betalte 3 euro for å bli fraktet de rundt 35 minuttene inn til byens bussterminal.

Med tanke på at jeg også skulle videre med buss derfra fredag morgen, hadde jeg booket et hotell i nærheten av bussterminalen, og hadde kun noen få minutters gange foran meg for å komme til Hotel Nartel. Der hadde jeg betalt 120 euro for to netters kost og losji, og det viste seg å være et overraskende flott hotell og rom jeg fikk sjekket inn og installert meg på. Jeg hadde vært litt skeptisk og usikker på hva jeg skulle forvente meg fra Pristina og Kosovo, men dette var en overraskelse, og heller ikke den siste i så måte. Ulster Jim og hans stesønn Ryan skulle ikke ankomme Pristina før senere den dagen, så jeg dro på egen hånd ut for å sondere terrenget inntil videre, og forsøkte meg med vekslende hell på byens kollektivtilbud. Det viste seg at man hadde flere ruter og forgreininger med samme nummer, så to ganger fikk jeg beskjed om at jeg var på feil buss og måtte hoppe av, men alle gode ting var tre!

Jeg hadde blinket meg ut puben The Beer Garden lenger inne i sentrum, og det viste seg å være et godt valg. Jeg hadde allerede sett at flere nordirske fotballfans hadde ankommet og begynt å sette sitt preg på bybildet i sentrum. Det var også tilfelle med Beer Garden pub, der jeg endte opp med å bli værende slik at det ble avtalt møtested med Jim og Ryan, som etter hvert ankom etter en forsinket flyvning fra München (der de hadde sett Tyskland v England). For å gjøre en lang historie kort, hadde vi en finfin kveld der i selskap av en stor gruppe tilreisende fans. Vi moret oss stort over en lokal karakter som beskrev seg selv som pubens store stamkunde og som fremsto som en dobbeltgjenger for Borat. Han viste seg også å være mannen bak supporterklubben til Leeds United i Kosovo, og var virkelig en karakter, og ikke overraskende måtte han stadig by på Borat-parodier som frembragte latter hos de tilreisende.

Etter en fin torsdagskveld på byen, fikk jeg etter hvert en god natts søvn og var frisk og rask og klar for kampdag da jeg våknet og etter hvert inntok en hotellfrokost for deretter å komme meg til avtalt møtested i sentrum. Det var hotellet til en del av den nordirske delegasjonen, hvor en av gutta hadde bestemt seg for å arrangere en uhøytidelig spasertur med sightseeing i Pristina sentrum. Han hadde lånt med seg en guidebok fra hotellresepsjonen og ledet an en gruppe på etter hvert rundt 20-25 personer som gikk en time eller to rundt i byen, og selv om Pristina kanskje ikke er den byen som er mest spekket med spennende attraksjoner, hygget vi oss på vår lille rundtur rundt i sentrumsgatene. En annen liten overraskelse var hvor vennlige alle virket å være, for det var mange som kom bort for å ønske nordirene velkommen til Kosovo, og ingen verdens ting som vitnet om at det kunne bli bråk.

Pristina har for øvrig vært Kosovos hovedstad siden Kosovo i 2008 erklærte seg som uavhengig stat. Selv om Norge har anerkjent Kosovos uavhengighet, er det ikke alle som har gjort det, og flere av de som tidligere har gjort det har også trukket tilbake sin anerkjennelse. Per nå er det vel 97 av FNs 193 medlemsland som har anerkjent Kosovo, og flere av de som ikke har gjort det anser Kosovo å fortsatt være serbisk territorium. I dag finnes det imidlertid knapt serbere igjen i byen, og det er vel ikke spesielt overraskende; historien og dens konflikter tatt i betraktning. Fortsatt kan man se KFOR-styrker i byen. Det var også en merkbar tilstedeværelse av politi i sentrum, og vi mistenkte at det hadde med kveldens kamp å gjøre, men det viste seg snart at det var på grunn av en ‘Pride-parade’ der deltakerne ironisk nok virket å være utelukkende personer fra andre europeiske land med først og fremst store delegasjoner fra Sverige og Tyskland.

Etter vår lille sightseeing-runde valgte mange av oss å innta en bedre middag på Sarajeva Steakhouse, og det var intet dårlig valg, for vi ble servert et herremåltid som ble skyllet ned med det lokale ølet Peja, som jeg fikk smakt mye på under oppholdet i Kosovo. Beer Garden var etter planen neste stopp, men vi endte opp med å heller slå oss ned på MIQT Pub, rett ved siden av, og så senere ingen grunn til å forflytte oss før kampstart. Akkurat som kvelden før var det en stadig strøm av unge og også litt eldre ‘høkere’ som kom innom uteserveringen for å falby sine varer; det være seg sigaretter, moreller, nøtter, tyggegummi eller andre ting. Etter noen runder med Peja fant vi etter hvert ut at tiden var moden for å bryte opp og spasere ned mot Stadiumi Fadil Vokrri, der kveldens kamp skulle spilles, og som vi tidligere på dagen hadde gått en runde rundt utsiden av.

Jim hadde ordnet billett pålydende 5 euro, og de nordirske supporterne ble plassert i det sørøstlige hjørnet. Her befant vi oss under åpen himmel, i likhet med majoriteten av de andre tribunene, for det eneste overbygget er på hovedtribunen på den ene langsiden. Det hadde regnet heftig i perioder på ettermiddagen, og derfor hadde flere av oss gått til innkjøp av regn-poncho i tilfelle mer styrtregn under kampen, men jeg endte heldigvis opp med å slippe å måtte bruke min. Stadionet har en kapasitet på 13 500, og ble for noen år siden omdøpt til ære for den avdøde Fadil Vokrri som i 1980-årene var en jugoslavisk landslagsspiller og senere var president i Kosovos fotballforbund frem til sin død i 2018. Det ble åpnet i 1953, og har siden den gang vært hjemmebane for klubblaget FC Prishtina.

Fotballforbundet til Kosovo ble stiftet i 1946, men ble først i 2016 medlem av UEFA. Det faktum at mange ikke anerkjenner Kosovos uavhengighet kan nok også ses i stemmeresultatet fra den gang, da 28 stemte for mens 24 stemte mot. Ti dager senere var det med klarere margin at de også ble medlem av FIFA, og kvalifiseringen til VM 2018 var den første turneringen i regi av FIFA eller UEFA de fikk ta del i. Det var imidlertid først og fremst i 2018-19 utgaven av Nation League at de gjorde furore på nivå D og vant sin gruppe og sikret opprykk etter å ha gått ubeseiret gjennom. Flere gode enkeltresultatet i kvalifiseringen til EM 2020 var også med å skape entusiasme. Nå var det imidlertid Nations League det igjen skulle dreie seg om, og til tross for faren for mer regn hadde en god del folk møtt frem.

En av de yngste fotballnasjonene i FIFA- og UEFA-sammenheng skulle opp mot landslaget til verdens fjerde eldste fotballforbund. Det skulle kjempes om poeng i ‘divisjon’ C, og i tillegg til Kosovo og Nord-Irland, bestod gruppe 2 av Hellas og Kypros. Etter to runder ble gruppen toppet av Hellas som hadde innledet med to borteseire (begge 0-1) over nettopp Nord-Irland og Kosovo. Ellers hadde Kosovo vunnet sin åpningskamp borte på Kypros, mens Nord-Irland kun fikk med seg ett poeng derfra noen dager senere. Dermed sto Hellas med seks poeng og full pott, Kosovo med tre poeng, og Nord-Irland og Kypros med ett poeng. Nå var det tre poeng som gjaldt om man skulle henge med i toppen og kampen om opprykk (og også en mulig ekstrasjanse i kommende mesterskaps-kvalifisering).

Nations League er tilsynelatende ikke favoritt-turneringen til nordirene, for de sto nå med 12 strake kamper uten seier i denne turneringen, og manager Ian Baraclough har hatt en stri tørn etter at han sommeren 2020 tok over for Michael O’Neill. Baraclough hadde gått høyt ut og snakket om en umiddelbar retur til nivå B og at målet fra de fire juni-kampene var tolv poeng, så når man nå sto med kun ett usselt poeng hadde det ikke akkurat kneblet kritikerne som raslet med sablene. Det hjalp heller ikke at Kosovo kom sterkt ut av startblokkene denne kvelden.

Gjestenes meritterte og erfarne kaptein Steven Davis laget et unødvendig straffespark da han felte Milot Rashica, for den danske dommer dømte altså straffe, og Vedat Muriqi gjorde ingen feil da han i det niende minutt satt ballen forbi keeper Bailey Peacock-Farrell og i mål til 1-0. Ti minutter senere var det en Norges-kjenning involvert, og den unge debutanten Brodie Spencer hang ikke helt med på sin backplass da Rashica dro seg forbi og fant Zymer Bytiqi som smalt inn 2-0 på volley. Nord-Irland kom litt mer med, men var nest best i store deler av kampen. Shayne Lavery hadde vært lite involvert da han ga bortelaget fornyet håp ved å i det 44. minutt heade inn et glimrende innlegg fra Brodie Spencer. Dermed 1-2 til pause.

Nordirenes fornyede håp ble raskt knust etter pause, for i det 52. minutt fant et innlegg fra Lirim Kastrati veien til Vedat Muriqi som på volley hamret inn sitt andre for kvelden og gjenopprettet tomålsledelsen. Etter dette virket det som om Kosovo hadde kontroll, og det skjedde svært lite foran de to målene frem til det 83. minutt. Da raget Dan Ballard høyest og headet inn et frispark, slik at han sørget for spenning i avslutningsminuttene med sin redusering til 3-2. Gjestene våknet med det til liv, men for sent, for Conor McMenamin klarte ikke å omsette da sjansen kom på overtid, og dermed endte det med hjemmeseier 3-2, som må kunne sies å ha vært nokså fortjent.

Etter kampen var noen av oss en tur innom Beer Garden, men det ble ikke altfor sent siden jeg skulle tidlig opp neste morgen. Det skulle også Jim og Ryan, som hadde bestemt seg for at de like min plan om å dra videre til Tirana, og derfor ville følge med dit. Etter et par øl trakk de seg tilbake, og jeg gjorde det samme. Det var bare å finne en taxi, men drosjekuskene som nå befant seg i området skulle plutselig ha 20 euro for en tur som tidligere på turen hadde kostet fra 3 til 7 euro (begrunnelsen var at det var mye trafikk etter kampen), så jeg valgte å starte til fots, og etter et kvartal eller to fant jeg en som nøyde med 10 euro. Det aksepterte jeg, og kom meg snart i seng for å få meg noen timers søvn før det var på tide å forlate Pristina og Kosovo til fordel for Tirana og Albania.

Kosovar ground # 1:
Kosovo v Northern Ireland 3-2 (2-1)
UEFA Nations League C2
Stadiumi Fadil Vokrri, 9 June 2022
1-0 Vedat Muriqi (pen, 9)
2-0 Zymer Bytyqi (19)
2-1 Shayne Lavery (44)
3-1 Vedat Muriqi (52)
3-2 Dan Ballard (83)
Att: 11 700
Admission: 5 euro

Next game: 10.06.2022: Albania v Israel
Next kosovar game: ??? v ???
Previous game: 06.06.2022: Huk v Rustad Abildsø 2

More pics

Mandag 06.06.2022: Huk v Rustad Abildsø 2

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det var duket for en siste kamp her hjemme i Norge før jeg onsdag morgen skulle på en liten rundtur på Balkan, og denne mandagen hadde jeg allerede sett Gjelleråsen feie over Fløya hjemme på Li Stadion da jeg satt meg på bussen tilbake mot Oslo. Det var en rekke kveldskamper i de lavere divisjoner i hovedstaden å velge mellom, og siden jeg ville besøke en ny bane og selvsagt også gå for en kamp der i hvert fall hjemmelaget var et førstelag, endte jeg opp med å velge meg 7.divisjons-oppgjøret mellom Huk og Rustad Abildsø 2 som skulle finne sted på Bygdøhus ute på Bygdøy.

Under et bussbytte i Oslo rakk jeg også å kjøpe litt vomfyll før jeg fartet videre mot Bygdøy, der jeg ankom Bygdøhus med kun fem-ti minutters tid til avspark. Bygdøy er mer kjent for Bygdø kongsgård og museer som Norsk Folkemuseum, Vikingskipshuset, Frammuseet og Kon-Tiki Museet (der jeg selv faktisk hadde sommerjobb i noen år), men her har man også et idrettskompleks med fasiliteter for en rekke idretter. Selv om det finnes minst én enda smalere bane i Oslo-fotballen, er Bygdøhus med sine 46 meters bredde blant de smaleste. Det er intet av tilskuerfasiliteter, og banen er på den ene langsiden avgrenset av både en stor mur og en bratt skrent.

Huk Fotballklubb ble stiftet i 1982, og befant seg så sent som i 2010 faktisk i 3. divisjon. Da de det året rykket ned, var det kun det første av hele fire strake nedrykk, som endte med nedrykk til 7. divisjon i 2013. Bunnen var imidlertid ikke nådd, for i 2017 rykket de også ned til 8. divisjon, men de rykket i hvert fall opp igjen to år senere, og er fortsatt å vinne i 7. divisjon. Nå skulle de møte andrelaget til nyskapningen Rustad Abildsø, som så sent som i 2021 ble stiftet ved at Rustad IL og Abildsø IL slo seg sammen. Den nye klubben hadde allerede rukket å stå for et par uheldige medieoppslag, selv om det ved siste anledning nå hadde vært G19-laget, og ikke andrelaget jeg nå skulle se.

Det var ikke spilt altfor mange kamper i 7. divisjon Oslo avdeling 1, men Furuset 2 toppet tabellen med 15 på sine seks kamper hittil. Bak fulgte Årvoll med 12 poeng på fem kamper, og deretter et kvartett på ni poeng – nemlig Rustad Abildsø 2, Monolitten, Huk, og Høvik. Av disse fire hadde Høvik spilt seks kamper mens de resterende hadde spilt fem. Jeg tok meg i å tenke at det hadde vært moro om den lokale rivalen Monolitten hadde stått på motsatt banehalvdel som bortelag, men jeg fikk ‘ta til takke’ med RASK 2, som hadde tatt turen fra østkanten. Lagoppstillingene ga også prov på at Oslo kan være en nokså delt by, for mens et islandsk-klingende navn var det eneste ikke-norske hos hjemmelaget, hadde gjestene utelukkende spillere med utenlandske navn.

Bortelagets utespillere stilte forresten i hele fire forskjellige shorts-sett (én i hvit shorts, én i grå, to i svarte, og resten i grønne), og det må vel nesten være en slags rekord. Mens noen lokale unggutter klatret opp på et skur for å bruke taket som utkikkspunkt, tok vertene initiativet ute på kunstgresset, og tok ledelsen i det 10. minutt. Jeg har ikke notert navnene på noen av kampens målscorere, som heller ikke har blitt publisert på NFFs sider, men uansett doblet Huk ledelsen da en corner ble headet inn etter et lite kvarter. Ti minutter senere var det kun en kjemperedning fra bortekeeperen som hindret en tredje Huk-scoring, men få minutter sto det uansett 3-0 da nok en corner ble headet i mål. RASK 2 fikk en redusering i det 35. minutt, og like før pause skapte de ny spenning med nok en redusering, slik at det sto 3-2 halvveis.

Det var flere gode eksempler på forskjellen mellom øst og vest i byen, for mens flere av de fremmøtte tydeligvis kom rett fra tennistrening og brukte racketen til å applaudere og komme med høflige tilrop som «Meget bra dømt, dommer!», ankom etter hvert en bil med innvandrerungdom fra østkanten som så store deler av andre omgang. Deres tilrop til sine kamerater fikk hjemmefolket til å reagere, og jeg kunne høre noen av de utveksle kommentarer som «Har du hørt maken til språkbruk?!». Det var unektelig visse kulturforskjeller å observere på Bygdøhus denne mandagskvelden.

Fem minutter ut i andre omgang økte uansett Huk til 4-2 med et flott skudd som gikk inn via stolpen. Timen var passert da RASK 2 hadde et skudd som traff krysstolpen, og ikke lenge etter økte i stedet Huk til 5-2 etter et flott angrep. I det 69. minutt ble det 6-2, før bortelaget fikk straffespark kun minuttet senere. Etter at dommeren måtte mål opp hvor straffemerket skulle ha vært, ble straffesparket reddet. Ti minutter senere måtte gjestenes keeper ut med skade, og erstattes av det som tydeligvis var en utespiller i overtrekksvest. Helt på tampen reddet imidlertid sistnevnte glimrende da en Huk-spiller kom alene gjennom. Flomlysene er åpenbart på en timer, og sekunder etter at de ble slukket, blåste dommeren av med 6-2 som sluttresultat, og jeg kunne komme meg ‘hjemover’ til Drøbak, der jeg hadde base hos min mor i noen dager i forkant av reisen til Balkan.

Norwegian ground # 206:
Huk v Rustad Abildsø 2 6-2 (3-2)
7. divisjon Oslo avd. 1
Bygdøhus, 6 June 2022
1-0 ?? (10)
2-0 ?? (15)
3-0 ?? (28)
3-1 ?? (35)
3-2 ?? (42)
4-2 ?? (51)
5-2 ?? (63)
6-2 ?? (69)
Att: 14 (h/c)
Admission: Free

Next game: 09.06.2022: Kosovo v Northern Ireland
Next norwegian game: 14.06.2022: Vansjø/Svinndal v Hobøl
Previous game: 06.06.2022: Gjelleråsen v Fløya

More pics

Mandag 06.06.2022: Gjelleråsen v Fløya

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Søndagen ble benyttet til å dra på konsert med Megadeth, og selv om jeg også hadde vurdert å få med meg en kamp oppe på Romerike først, ble det med kun konserten på Sentrum Scene i hovedstaden. Denne mandagen skulle det imidlertid ble en kamp på Romerike, som første del av en dobbel denne dagen. Jeg hadde nemlig merket meg at Gjelleråsen hadde tidlig avspark i sin kamp mot Tromsø-laget Fløya, og at det åpnet opp for en dobbel med en kveldskamp i Oslo før jeg returnerte til Drøbak, der jeg hadde installert meg hos min mor i noen dager. Det var bare å komme seg med bussen inn mot hovedstaden og der bytte til buss mot dagens første kamp.

Den skulle finne sted på Li Stadion, og jeg hadde rundt ti minutter å gå i nedoverbakke fra holdeplassen Slattum, der jeg gikk av bussen. Her befinner vi oss helt sør i Nittedal kommune, ikke altfor langt fra de nordøstlige delene av Groruddalen på Oslo-siden av fylkesgrensen. Gjelleråsen er egentlig navnet på en ås lengst sør i Nittedal kommune, og som er delt mellom kommunene Nittedal, Lillestrøm og Oslo. For mange vil det kanskje være best kjent for at Ringnes bryggerier har sitt hovedanlegg her, og det samme gjelder for øvrig hovedfabrikken til Diplom-Is. Men selv om det var en varm dag og det hadde vært godt, var det altså hverken øl eller is som var bakgrunnen for min visitt.

Gjelleråsen Idrettsforening ble stiftet i 1935, og driver i tillegg til fotball også med flere andre idretter. Klubben var så sent som i 2012 å finne i 5. divisjon, men har de senere år gjort seg mer bemerket. Da de vant 4. divisjons-tittelen i 2016, var det intet opprykk, men de gjentok bedriften og rykket opp et år senere. Deretter har de stadig forbedret plasseringene sine, og en sjetteplass i 2018 ble til en tredjeplass i 2019, og deretter en andreplass bak suverene Gjøvik-Lyn i fjor, etter at 2020-sesongen som kjent ble kansellert. Jeg ankom med god tid til avspark, og allerede hadde det møtt opp en del folk som satt og koste seg i sola på verandaen utenfor klubbhuset som ble bygget på dugnad og åpnet i 1985.

Tribunefasilitetene på Li Stadion begrenser seg til en liten, åpen tretribune midt på den ene langsiden, men den gjør så absolutt nytten. Jeg benyttet selv ventetiden til å kikke meg litt rundt, og la for øvrig aldri merke til noen som tok inngangspenger. Gjelleråsen toppet 3. divisjon avdeling 6 med 21 poeng på sine åtte kamper hittil, og hadde ett poeng ned et Strømsgodset 2 som hadde spilt én kamp mer. Fem poeng hadde hjemmelaget ned til dagens gjester fra Fløya, som lå på en tredjeplass, så det var i så måte en toppkamp jeg skulle overvære. Jeg hadde også såpass tro på en hjemmeseier at Gjelleråsen fikk plass på dagens bong (som jeg imidlertid endte opp med å ikke få levert).

Vertene startet da også best, og hadde tidlig en stor sjanse der et innlegg ble styrt like utenfor, men måtte uansett ikke vente altfor lenge, for i det 12. minutt fant Simen Dalberg Aasmundstad nettmaskene og sørget for 1-0. Fire minutter senere doblet Strahinja Latkovic ledelsen, og like etter hadde de igjen ballen i nettet da et frispark ble headet inn, men denne gang ble det vinket for offside. Etter halvspilt omgang virket det imidlertid allerede avgjort, og speaker kunne gaule entusiastisk om samba-takter da Walid Khris økte til 3-0 etter et flott angrep med veggspill og greier. Det hadde vært klasseforskjell, og det var lite å si på at hjemmelaget gikk i garderoben med en betryggende ledelse halvveis.

Selv benyttet jeg pausen til å kjøpe meg en vaffel og en Solo i varmen, og sto fortsatt og tygget da Gjelleråsens kaptein og toppscorer Emil Åkvåg økte til 4-0 i det 49. minutt. Deretter så det ut som om vertene muligens også ble snytt for et straffespark. Jeg kunne også høre at dommeren fra Salangen spurte spillerne om de trengte en drikkepause også i andre omgang, og en Fløya-spiller svarte. «Du som er nordfra selv forstår vel at vi må ha det, for vi er jo ikke vant til denne sola». Om det ikke for lengst var avgjort allerede, var i hvert fall all tvil fjernet da Michael Borgen avsluttet et flott angrep ved å score kun et par minutter at han kom innpå som innbytter.

I det 77. minutt fikk Fløya i hvert fall et trøstemål da Kenny Marlow reduserte til 5-1, men Gjelleråsen var ikke helt ferdig riktig ennå, og på overtid fastsatt Kristian Emil Bjørndalen sluttresultatet til overbevisende 6-1. En maktdemonstrasjon av Gjelleråsen, som befestet sin posisjon på toppen av tabellen i sin 3. divisjons-avdeling, mens gjestene måtte fly hjem til Tromsø uten poeng. Da sluttsignalet gikk, nølte jeg ikke med å komme meg tilbake mot bussholdeplassen for å komme meg innover mot Oslo igjen og videre mot dagens andre kamp, som skulle finne sted ute på Bygdøy.

Norwegian ground # 205:
Gjelleråsen v Fløya 6-1 (3-0)
3. divisjon avd. 6
Li Stadion, 6 June 2022
1-0 Simen Dalberg Aasmundstad (12)
2-0 Strahinja Latkovic (16)
3-0 Walid Khris (23)
4-0 Emil Åkvåg (49)
5-0 Michael Borgen Lindviksmoen (66)
5-1 Kenny Barlow (77)
6-1 Kristian Emil Bjørndalen (90+2)
Att: 138 (h/c)
Admission: Free

Next game: 06.06.2022: Huk v Rustad Abildsø 2
Previous game: 04.06.2022: Drøbak/Frogn v Kråkerøy

More pics

Lørdag 04.06.2022: Drøbak/Frogn v Kråkerøy

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Grytidlig onsdag morgen skulle jeg fly til Balkan for en aldri så liten fotball-tur, og i tillegg skulle jeg søndag kveld på en konsert i Oslo, så jeg fant ut at jeg skulle dra til Drøbak og tilbringe noen dager hos min mor for å dra rett derfra til Balkan. Derfor var det med bagen pakket for en drøy uke at jeg lørdag formiddag satt kursen mot Drøbak med buss, tog, og ytterligere en busstur. Nede hos min mor fikk jeg slengt fra meg bagen, og deretter gikk jeg etter hvert oppover igjen mot Seiersten Stadion. Min mor har nylig gått inn som sponsor av DFI med sitt firma, og har dermed fått fem sesongkort, så ett av disse hadde jeg med meg i lomma.

Etter å ha bodd det meste av mitt liv i Drøbak, er det (godt hjulpet av at Fredrikstad flyttet til nytt stadion for en del år siden) intet stadion jeg har besøkt flere ganger enn Seiersten, men det var nå en god stund siden sist. Det var rett og slett tilbake i juni 2019, en stund før jeg flyttet tilbake til Fredrikstad. Dermed var det kanskje på tide igjen med en visitt, og kanskje var det også passende at det var et lag fra Fredrikstad som var på besøk; nemlig Kråkerøy. Jeg ankom med kun 5-10 minutter til avspark, og tok meg inn ved hjelp av sesongkortet, og tok deretter plass i ‘skammekroken’ innerst på tribunen.

4. divisjon Østfold ble ikke overraskende toppet av forhåndsfavoritt Råde, som nok en gang satser knallhardt på opprykk, og som sto med 21 poeng på sine åtte kamper hittil. Det eneste poengtapet kom mot nettopp DFI, som slo Råde og en periode etter den kampen toppet. Nå var de imidlertid tre poeng bak Råde, med gjestende Kråkerøy ytterligere ett poeng bak. Jeg skal ærlig innrømme at jeg var blant de som spådde at DFI kunne bli Rådes tøffeste utfordrer i år, for deres unge lag har et høyt toppnivå, og har nå også blitt et år eldre, slik at man kanskje kunne håpet på litt mer stabilitet. Kanskje er de likevel ikke stabile nok på det nivået til at de kan utfordre Råde og kjempe om tittelen allerede i år, men det jobbes i hvert fall tydeligvis godt.

DFI tok grep om kampen fra start, og i det 10 minutt sendte Curtis Bokuma vertene i ledelsen 1-0. Den ledelsen ble doblet da Maximilian Dahl styrte inn 2-0 etter halvspilt omgang, og det var også stillingen halvveis etter en god omgang fra DFI. Jeg hadde sett kampen med banehopper-kollega André Wauthier, og i pausen fikk vi også selskap av min bror. Sammen fikk vi se at DFI slapp gjestene inn igjen i kampen, og etter at Fredrik Arni Bjørgulfsen reduserte tidlig i andre omgang, utlignet Christian Løkker Johannesen til 2-2. Med et snaut kvarter igjen tok DFI igjen ledelsen ved Maximilian Dahl som scoret sitt andre for dagen, men i det 84. minutt sørget Håkon Snorressønn Wæhler for at det endte 3-3 i en kamp der DFI var best sett under ett, men hvor Kråkerøy kjente sin besøkelsestid.

Revisit:
Drøbak/Frogn v Kråkerøy 3-3 (2-0)
4. divisjon Østfold
Seiersten Stadion, 4 June 2022
1-0 Curtis Bokuma (9)
2-0 Maximilian Dahl (23)
2-1 Fredrik Arni Bjørgulfsen (48)
2-2 Christian Løkker Johannesen (57)
3-2 Maximilian Dahl (78)
3-3 Håkon Snorressønn Wæhler (84)
Att: 102 (h/c)
Admission: Season Ticket

Next game: 06.06.2022: Gjelleråsen v Fløya
Previous game: 03.06.2022: Lisleby v Sarpsborg FK

More pics

Fredag 03.06.2022: Lisleby v Sarpsborg FK

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Også denne dagen valgte jeg å få med meg en kamp i nærområdet, etter å ha pakket litt for den kommende lille Balkan-turen, og det var flere kamper å velge mellom, men mye av grunnen til at jeg til slutt valgte meg 4. divisjons-oppgjøret mellom Lisleby og Sarpsborg FK var at det var lenge siden sist jeg så kamp på hovedbanen ved Sentralidrettsanlegget. Nå hadde jeg riktignok fått med meg to kamper på Lisleby kunstgress tidligere i år, men vi må faktisk hele 15 år tilbake i tid, til våren 2007 og en cupkamp mellom Lisleby og FFK, for å finne sist gang jeg så kamp på herlig naturgress på Lislebys hjemmebane.

Etter å ha spasert bort til Selbak ferjeleie og tatt ferja over til Lisleby, var det bare å traske opp bakken og deretter bort til Sentralidrettsanlegget, der jeg ankom i god tid før avspark. På innsiden ved kiosken hadde det blitt satt opp en plakat som oppfordret om å vippse inngangspenger, og jeg fulgte selvsagt denne oppfordringen. Det begynner å bli lenge siden Lisleby spilte i den norske toppdivisjonen, og enda lenger siden klubben tre ganger spilte seg frem til semifinale i den norske cupen, men klubben er nå i hvert fall tilbake i 4. divisjon etter opprykket i 2019, og etter at 2020-sesongen som kjent ble kansellert, noterte de seg i fjor for en sterk tredjeplass bak Sprint-Jeløy og Råde.

Undertegnede vil hevde at Sentralidrettsanlegget er et av Østfolds beste steder å se fotball. Ikke bare er det naturgress her (sannsynligvis takket være friidretten som også holder på her), men også en stor tribune på den ene langsiden. Det er en stor, åpen tribune i betong, der det er godt med plass for tilskuere, og det kan jo for så vidt komme godt med for å holde avstand når det komme sarpinger på besøk, slik tilfellet var denne kvelden. Rundt det meste av banen ellers har man en gressvoll som flere også gjerne velger å se kampen fra, og det var der også jeg slo meg ned under et tre i påvente av avspark.

I 4. divisjon Østfold var det ikke overraskende forhåndsfavoritt Råde som toppet tabellen med 21 poeng på sine åtte kamper hittil. Tre poeng bak fulgte duoen Østsiden (med én kamp mer spilt) og Drøbak/Frogn, med Kråkerøy et poeng bak der igjen. Deretter fulgte duoen Kvik Halden 2 og Sarpsborg FK på 16 poeng, med luke ned til Sparta, Borgen, og Lisleby. Sistnevnte hadde 10 poeng på sine åtte kamper, og trengte poeng om de skulle gjøre seg forhåpninger om å kopiere fjorårssesongen. Kveldens bortelag var Sarpsborg FK, som selvsagt hadde til hensikt å stikke kjepper i hjulene.

Det skulle bli tett og jevnt, og med overraskende mange offside-avblåsninger. Det var også tilfellet da den første store sjansen endte med at vertenes Martin Kjønigsen satt ballen i mål etter at SFK-keeperen måtte gi retur på et skudd, for offside-flagget var oppe. Senere hadde SFK et skudd i stolpen, men det gikk mot en målløs første omgang da Endre Bergsaker headet inn 0-1 i omgangens siste minutt. På overtid ropte Lisleby på straffespark, men spillet ble vinket videre, og dermed var det med ledelse for bortelaget at spillerne kunne gå i garderoben mens jeg gikk til innkjøp av vaffel og brus.

Fire minutter ut i andre omgang utlignet Steven Wilondja med et skudd i bortre hjørne, og i det 64. minutt tok Lisleby ledelsen da Jamal Mohammed driblet seg gjennom SFK-forsvaret og satt inn 2-1. Lisleby presset på for å øke ledelsen, men i det 84. minutt utlignet SFK til 2-2 med en kjempescoring av Mats Olavsen med veggspill og skudd i krysset. Hjemmelaget hadde deretter en god mulighet til å ta tilbake ledelsen, men på overtid kontret SFK inn 2-3 med Clirim Sulimani som målscorer, og samme mann ble like etter spilt gjennom og fjernet all tvil ved å sette inn 2-4. Glade sarpinger på fotballkamp er sjelden noe godt tegn, men det var i hvert fall de som kunne dra tilfredse hjem til den andre byen mens jeg tuslet tilbake mot ferja.

Revisit:
Lisleby Sarpsborg FK 2-4 (0-1)
4. divisjon Østfold
Sentralidrettsanlegget, 3 June 2022
0-1 Endre Bergsaker (45)
1-1 Steven Wilondja (50)
2-1 Jamal Mohammed (64)
2-2 Mats Olavesen (84)
2-3 Clirim Sulimani (90+1)
2-4 Clirim Sulimani (90+3)
Att: 88 (h/c)
Admission: 50 NOK

Next game: 04.06.2022: Drøbak/Frogn v Kråkerøy
Previous game: 02.06.2022: Trosvik 2 v Borgar

More pics

Torsdag 02.06.2022: Tune v Fredrikshald

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det var tidlig klart at dersom jeg skulle på kamp i nærområdet denne dagen, ville det bli kampen mellom Tune og Fredrikshald, og slik ble det da også til slutt. Jeg busset inn til Fredrikstad, og derfra videre opp til Grålum, hvor jeg gikk av utenfor Tunebanen med et lite kvarter til avspark på den øvre banen nærmest veien. På vei inn på banen traff jeg på Åge Johansen, som fortalte at også Trond Sæterøy hadde møtt opp og befant seg lenger borte langs den ene langsiden ned mot nedre bane, og jeg fant ham snart blant de fremmøtte idet spillerne gjorde seg klar til å sparke i gang kampen.

6. divisjon Østfold avdeling 2 ble toppet av nyopprykkede Kråkerøy 3, som virker å gå mot en sterk sesong også på dette nivået, og etter sju runder hadde de tre poengs luke ned til toer Berg. Deretter fulgte duoen Sarpsborg FK 2 og Lisleby 2 seks poeng bak teten, og Torp sju poeng bak. Kveldens kamp var en hengekamp, og et Tune som lå på 6. plass ville med seier komme seg à poeng med reservelagene til SFK og Lisleby. Fredrikshald på sin side lå nest sist med ett fattig poeng, og hadde kun Tistedalen 2 bak seg, mens det var fem poeng opp til Navestad over streken. Det var derfor to lag som begge hadde bruk for poeng av forskjellige grunner.

Tune hadde mye ball og skapte flere muligheter, men overraskende nok var det gjestene fra Halden som skapte de største i første omgang. Tune kom imidlertid sterkt det siste kvarteret før pause, og i det 32. minutt tok de ledelsen da Arya Yosefi på volley dunket ballen utagbart opp i nettaket på. Deretter fulgte flere fete Tune-sjanser, og seks minutter senere sto det 2-0 etter at Sander Heiberg Skaar styrte inn 2-0 bak en utspilt keeper. Da Sindre Nicolaisen Berntsen på overtid økte til 3-0 ved å heade inn en corner, kunne Tune gå i garderoben med en betryggende ledelse, og det hele virket egentlig avgjort.

Etter hvilen tok vertene denne gang mer kontroll allerede fra start, men vi måtte likevel vente til det 78. minutt før det igjen ble nettsus. Mohamed Dahir Barahow fastsatt sluttresultatet til 4-0, og det var alt annet enn ufortjent at poengene ble igjen på Grålum, selv om Fredrikshald også hadde sine muligheter. En viktig seier om Tune skulle kunne henge med i kampen om opprykk. Trond var ridderlig og tilbød meg skyss hjem, og selv om jeg påpekte at jeg fint ville komme meg hjem ved hjelp av buss, nektet han og høre på slikt, og insisterte på å kjøre meg hjem.

Revisit:
Tune v Fredrikshald 4-0 (3-0)
6. divisjon Østfold avd. 2
Tunebanen (øvre bane), 2 June 2022
1-0 Arya Yosefi (32)
2-0 Sander Heiberg Skaar (38)
3-0 Sindre Nicolaysen Berntsen (45+1)
4-0 Mohamed Dahir Barahow (78)
Att: 32 (h/c)
Admission: Free

Next game: 03.06.2022: Lisleby v Sarpsborg FK
Previous game: 01.06.2022: Trosvik 2 v Borgar

More pics

Onsdag 01.06.2022: Trosvik 2 v Borgar

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

På kampen hos Ullerøy kvelden før hadde Åge Johansen, som nå er involvert i Trosvik, tipset om at onsdagskampen mellom Trosvik 2 og Borgar ville spilles på Trosvikbanen, til tross for at den ikke har blitt ansett som klar for bruk riktig ennå. Til tross for at man for ikke så altfor lenge siden dessverre fjernet naturgresset på Trosvikbanen og erstattet det med usjarmerende kunstgress, har det nye underlaget ikke falt i smak. Faktisk har man vært så misfornøyd med det at man ikke har villet spille der, og Trosvik har i år brukt Merkur som fast hjemmebane mens man har ventet på at dekket skulle byttes igjen i løpet av sommeren.

Jeg kom meg dessverre faktisk aldri på kamp på Trosvikbanen mens det var gress der, og på en dag som uansett var dominert av andre- og tredjelag på kampmenyen i Østfold-fotballen, var dette en grei mulighet til å i hvert fall få avlagt et besøk, selv om jeg opprinnelig hadde tenkt å droppe fotballen denne kvelden. Åge hadde imidlertid fortalt om at banen fremsto som helt fryktelig og til og med full av skarpe småsten, og at lagene hadde fått klar beskjed om at de spilte kamp der på eget ansvar. Han mente at dette kunne bli en blodig affære, og dette gjorde at jeg ble såpass nysgjerrig at jeg bestemte meg for å ta turen.

Etter å ha kommet meg av bussen og spasert til Trosvikbanen, registrerte jeg at noen må ha gjort en jobb med å rydde banen for alle småstenene det hadde vært snakk om, for jeg la selv ikke merke til noe spesielt der ute på kunstgresset. Lagene var allerede i gang med oppvarmingen, og Torps trener Terje Jonassen ledet bortelaget, for selv om jeg kalte de Borgar, var det strengt tatt et Borgar / Torp 2 som nå skulle opp mot Trosvik 2. Jonassen fortalte meg litt om dette, og beskrev hvordan han hadde vært på vei til å trekke Torps andrelag da Borgars Roger Thorvaldsen ringte og ba om hjelp til å stille lag slik at de endte opp med å stille som et kombinert lag. Jeg ble videre fortalt at det i stor grad var Borgar-spillere, ispedd noen torpinger.

I toppen av 7. divisjon Østfold avdeling 1, var det Hvaler og Selbak 2 som begge var uten poengtap og utkjempet en duell. For Trosvik 2 og Borgar / Torp 2 sin del var de tabellnaboer et godt stykke lenger bak på tabellen. Som jeg var inne på, ville jeg vel som tilskuer egentlig ikke lagt merke til at banedekket var spesielt ‘farlig’, og voldsomme farligheter foran målene var det også så som så med inntil Bartek Haczkowski sendte hjemmelaget i føringen i omgangens siste minutt. Dermed sto det 1-0 til pause.

Nokså tidlig i andre omgang holdt Trosvik 2 på å doble ledelsen, men Borgar reddet på streken. Gjestene hadde deretter flere gode muligheter, men det var likevel vertene som økte til 2-0 da Christian Lie Greaker vippet ballen over den evigunge Roger Thorvaldsen i Borgar-målet. Torps storscorer Kenth Børresen hadde ivret etter å komme innpå, og det gjorde han da etter hvert også i Borgar-drakta. Det var ikke helt overraskende han som i det 84. minutt reduserte til 2-1, og på overtid var han også mannen som ble felt da Borgar ble tildelt straffespark. Simon Olsen gjorde ingen feil, og sørget for at det endte uavgjort 2-2, og med det kunne jeg gå tilbake mot bussholdeplassen for å komme meg hjemover.

Norwegian ground # 204:
Trosvik 2 v Borgar 2-2 (1-0)
7. divisjon Østfold avd. 1
Trosvikbanen, 1 June 2022
1-0 Bartek Haczkowski (45)
2-0 Christian Lie Greaker (77)
2-1 Kenth Børresen (84)
2-2 Simon Olsen (pen, 90+2)
Att: 36 (h/c)
Admission: Free

Next game: 02.06.2022: Tune v Fredrikshald
Previous game: 31.05.2022: Ullerøy v Hvaler

More pics

Tirsdag 31.05.2022: Ullerøy v Hvaler

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Vel hjemme etter helgen i Trondheim, hadde det blitt en fotballfri mandag, men etter en dags pause fra fotballen, var det nå igjen på tide med en kamp, og turen skulle gå til en av Østfold-banene jeg fortsatt hadde til gode å se kamp på. Det dreide seg om Ullerøy Idrettsplass, som er en bane jeg tidligere faktisk har vurdert å sykle til, men det slapp jeg, for Trond Sæterøy hadde også merket seg kveldens kamp mellom Ullerøy og Hvaler og tilbød meg skyss, og det passet meget bra. Han kjenner meg tydeligvis også godt, for han visste at dette var den ene av Ullerøys hjemmekamper denne sesongen som jeg hadde blinket meg ut.

Etter at hverken Nylende eller Borgar klarte å stille lag på egenhånd, og måtte slå seg sammen med henholdsvis Rolvsøy 2 og Torp 2, er det nemlig kun to rene førstelag i 7. divisjon Østfold avdeling 1 i år; Hvaler og Ullerøy. Følgelig ville Ullerøy kun ha denne ene hjemmekampen mot et annet førstelag, og de som kjenner meg vet at det alltid er det jeg foretrekker dersom det lar seg gjøre. Trond plukket meg opp som avtalt, og kjørte oss deretter til Ullerøy Idrettsplass, der vi ankom med god tid til avspark. Et annet kjent fjes som snart dukket opp var tidligere FFK-spiller Åge Johansen, som var der som kampdelegat, og vi ble stående å prate med ham.

Ullerøy var en øy før den postglasiale landhevingen, men er i dag en halvøy mellom Skjeberg og Skjærviken. Det skal bo rundt 360 innbyggere i bygda her, og selv om det vel også er en del hytter i området, må jeg innrømme at jeg har lurt litt på hvor Ullerøy (i likhet med blant annet Nylende) rekrutterer sine spillere fra. Uansett klarer de heldigvis i hvert fall å stille lag, men etter nedrykket i 2015 spiller de altså i 7. divisjon, som er nederste nivå i Østfold-fotballen, og vi forventet at de ville få meget tøff motstand av et Hvaler som lå kun målforskjellen bak Selbak 2 i toppen av tabellen, med 15 poeng og dermed full pott på sine fem kamper hittil. Ullerøy hadde også kun spilt fem kamper, og lå sist på tabellen foreløpig helt uten poeng.

Ullerøy Idrettsplass kalles tydeligvis også for ‘Myra’, og ligger veldig landlig til omkranset av skog og med adkomst via en grusvei. På bortre langside har man et klubbhus, og det er det som er her, men de spiller i hvert fall på en flott naturgressbane. Mens jeg tok en fotorunde så det ut til at Hvaler ikke overraskende tilrev seg et initiativ, men litt mot spillets gang tok Ullerøy ledelsen etter drøyt fem minutter, da en spiller jeg ikke har vært kar om å identifisere satt inn 1-0. Seks minutter senere var vi imidlertid like langt da Jon Haugen utlignet for serielederne. Hjemmelaget hang faktisk overraskende godt med før hvilen, selv om gjestene likevel hadde et visst overtak i banespill og sjanser. Det var først et par minutter før pause at Julian Sheriar Hansen sendte gjestene i føringen.

Etter pause virket det imidlertid som om Ullerøy endelig begynte å bli litt slitne, slik at en viss klasseforskjell ble mer synlig. Hvaler var ikke minst mer effektive nå, og etter at Julian Sheriar Hansen satt inn sitt andre for kvelden, gjorde også Jon Haugen det samme. Da Sebastian Lundh Erlandsen tegnet seg på scoringslista tjue minutter ut i omgangen, sto det 1-5, og noen minutter senere scoret Ullerøy også et selvmål. På overtid fastsatt Håvard Everløff sluttresultatet til 1-7, og Ullerøy måtte også avslutte kampen med ti mann etter at en av deres spillere fikk rødt kort på overtid etter en felling som bakerste mann. Etter en underholdende kamp kunne vi deretter sette kursen hjemover.

Norwegian ground # 203:
Ullerøy v Hvaler 1-7 (1-2)
7. divisjon Østfold avd. 1
Ullerøy Idrettsplass, 31 May 2022
1-0 ??? (6)
1-1 Jon Haugen (12)
1-2 Julian Sheriar Hansen (43)
1-3 Julian Sheriar Hansen (53)
1-4 Jon Haugen (56)
1-5 Sebastian Lundh Erlandsen (66)
1-6 Anders Fladberg (og, 72)
1-7 Håvard Everløff (90+1)
Att: 28 (h/c)
Admission: Free

Next game: 01.06.2022: Trosvik 2 v Borgar
Previous game: 29.05.2022: Nationalkameratene v Melhus 2

More pics

Søndag 29.05.2022: Nationalkameratene v Melhus 2

Etter å ha sett at FFK på skuffende vis surret bort en tilsynelatende trygg ledelse og i stedet gå på et tap på Ranheim Stadion, gjensto kun én kamp på min lille Trondheims-tur før jeg skulle reise hjemover med nattoget. Før den tid var det imidlertid tid til å få i seg litt mat, så etter å ha busset inn igjen til Trondheim sentrum og hentet bagen på hotellet, tuslet jeg over til Three Lions og bestilte meg en herlig porsjon Shepherd’s Pie som ble skylt ned med et glass Crowmoor. Etter å ha slått i hjel ytterligere litt tid i samtale med pubeier Dougie var det omsider på tide å sette kursen mot kveldskampen.

Det var Nationalkameratene som skulle ta imot Melhus 2, og turen gikk med buss opp til Byåsen-traktene, der Hallsetbanen ligger. Der ankom jeg med et snaut kvarter til avspark, og rakk å kikke meg raskt rundt på anlegget. Det ligger i et boligområde, med Hallset skole som nærmeste nabo. En liten tribune på den ene langsiden, rett bortenfor kiosken, er det eneste av tribunefasiliteter, men denne langsiden har også en stor gressvoll som flere av de fremmøtte etter hvert valgte å se kampen fra – inkludert undertegnede. Derfra kunne jeg se at de to lagene snart var på vei ut på banen for å sparke i gang kampen, men hjemmelaget i fjonge drakter som rett og slett faktisk så ut som et norsk flagg.

Nationalkameratene ble stiftet i 1920, og rekrutterte opprinnelig sine medlemmer fra Reina ved Lademoen, men flyttet i 1968 til Hallset, der de fortsatt holder til. Lenge før den tid, i årene før krigen, spilte klubben faktisk de tre første sesongene i den daværende toppdivisjonen Norgesserien. Foreløpig siste sesong på nivå tre var i 1998, da 2. divisjon hadde åtte avdelinger, men så sent som i 2018 befant de seg helt nede i 6. divisjon. Det året sikret de seg dog opprykk til 5. divisjon, etter at det to år tidligere hadde røket grunnet et poengtrekk. Flere kjente norske fotballspillere har hatt sine barne- og ungdomsår i Nationalkameratene, som Steffen Iversen, Børge Hernes, Mushaga Bakenga, og Jørn Jamtfall og hans sønn Michael.

‘Næshkæm’ er fortsatt å finne i 5. divisjon, og det var i 5. divisjon Trøndelag avdeling 3 at de nå altså skulle kjempe om poeng mot Melhus 2. På toppen av tabellen tronnet to lag uten poengtap, med NTNUI 2 helt på topp med 27 poeng på sine 9 kamper hittil. Heldigvis var det noen som foreløpig holdt litt følge med andrelaget, for Alvdal fulgte med 21 poeng på sine 7 kamper. Deretter var det en luke til Trygg/Lade på 13 poeng (7 kamper), Oppdal på 10 poeng (8 kamper) og Nationalkameratene på 9 poeng (6 kamper). Bortelaget Melhus 2 lå en 8. plass med 7 poeng på 6 kamper.

Det var bortelaget som fikk kampens første store sjanse, men et «ferdigscoret» innlegg ble ikke omsatt i scoring da det ble bommet på blank fra én meter. Senere hadde vertene en heading i tverrliggeren, men etter en drøy halvtime fikk vi nettsus i form av en corner som så ut til å gå rett i mål! Sebastian Hassel Uthaug ble kreditert, og det sto 1-0. Et par minutter senere kunne de doblet ledelsen, men avslutningen gikk centimetere utenfor stolpen. Fem minutter før pause var de nære på igjen, men Melhus-keeperen vartet opp med en enorm benparade. Helt på tampen av omgangen oppsto en vrien situasjon for dommeren da en Melhus-spiller forsøkte å lobbe ballen over keeper. De to kolliderte mens ballen gikk utenfor, og dommeren dømte utspill fra mål.

Dermed 1-0 til pause, men igjen var det gjestene som skapte andre omgangs første sjanse som keeperen imidlertid slo til corner med en god redning. Timen var passert da vertene doblet ledelsen etter en litt kaotisk situasjon. En flikk med hælen, keeper fikk halvveis parert, men ballen var muligens inne før den ble slått i stolpen(?), og en ny lignende situasjon oppsto halvsekundet etter, og linjemannen markerte for et mål som etter hvert ble registrert som et selvmål av Ola Randen. Etter dette ble det litt mer transportetappe, før Teoder Opland Sæther headet inn en corner i det 87. minutt og med det fastsatt sluttresultatet til 3-0.

Etter at skuttsignalet lød, spaserte jeg sporenstreks bort til bussholdeplassen for å komme meg tilbake til sentrum. Ikke overraskende oppsøkte jeg igjen Three Lions for å slå i hjel litt tid der før jeg skulle med nattoget, og hadde eier Dougie som trivelig selskap inntil jeg takket for denne gang og brøt opp for å komme meg bort til togstasjonen og etter hvert med toget. Det var altså på tide å komme seg hjem, dessverre med null FFK-poeng i bagasjen, men heldigvis fikk jeg i hvert fall litt søvn på vei sørover da jeg duppet av en halvtimes tid etter avgang fra Trondheim.

Norwegian ground # 202:
Nationalkameratene v Melhus 2 3-0 (1-0)
5. divisjon Trøndelag avd. 3
Hallsetbanen, 29 May 2022
1-0 Sebastian Hassel Uthaug (32)
2-0 Ola Randen (og, 62)
3-0 Teodor Opland Sæther (87)
Att: 57 (h/c)
Admission: Free

Next game: 31.05.2022: Ullerøy v Hvaler
Previous game: 29.05.2022: Ranheim v Fredrikstad

More pics