Jeg valgte å holde meg i lokalområdet denne fredagen, og særlig mer lokalt enn Østsiden Stadion finner jeg ingen fotballkamper, for det er banen det tar meg kortest tid å gå til; en drøyt 10 minutters spasertur hjemmefra. Jeg hadde vurdert å ta frem sykkelen fra boden, men endte opp med å bruke apostlenes hester og gå til fots til kveldens kamparena, der Østsiden skulle ta imot Borgen. Min eneste andre besøk til Østsiden Stadion i 2022 hadde vært i forbindelse med cupkampen mot et annet Sarpsborg-lag; nemlig bastarden Sarpsborg 08. Den gang endte det til slutt 0-7, men jeg forventet en noe mindre stri tørn for ‘Øssia’ denne kvelden.
4. divisjon Østfold ble toppet av hardt satsende Råde, og forhåndsfavoritten hadde etter etter runder fem poeng ned til toer Drøbak/Frogn, seks poeng ned til treer Kråkerøy, sju poeng ned til Kvik Halden 2, åtte poeng ned til Sarpsborg FK, og ni poeng ned til Øssia på sjetteplass. Deretter var det en luke til Lisleby og åttendeplasserte Borgen som hadde henholdsvis 14 og 15 poeng opp til ledende Råde. Da jeg ankom og vippset 50 kroner i inngangspenger til klubbkassa, var spillerne i gang med siste fase av oppvarmingen. Det var årets varmeste dag hittil, og jeg benytte ventetiden til å gå en tur i kiosken og kjøpe meg en is i varmen.
Det var liten tvil om hvem som kom best ut av startblokkene, for Øssia virket flere nummer for store for Borgen i første omgang, og spesielt frem til en drikkepause halvveis i første omgang var de nærmest helt overlegne ute på naturgresset. Magnus Andresen headet inn 1-0 fra et hjørnespark, og Øssia fulgte opp med to kjempesjanser som endte med flotte benparader fra Borgen-keeperen. Etter drikkepausen fikk Borgen sin første sjanse da Jonas Engebretsen skjøt over Øssia-målet, men kort etter fulgte en ny god sjanse for vertene som ble reddet av keeper. I det 33. minutt ble Magnus Andresen spilt gjennom og noterte seg for sitt andre. Meget fortjent 2-0. Borgen hadde nok en sjanse ved Grozdanic som skjøt over målet til Christian Sukke, men Østsiden burde egentlig hatt mer enn to mål i første omgang og avgjort denne kampen allerede før pause.
Det var imidlertid et helt annet Borgen-lag som kom utpå etter hvilen, for de hang nå mye bedre med, og Alexander Sørensen reduserte til 2-1 i det 57. minutt. Det fornyede håpet fikk seg en trøkk allerede et par minutter senere, da Magnus Andresen gjenopprettet tomålsledelsen og noterte seg for hattrick. Sekunder senere var han nære på sitt fjerde, men headingen gikk rett på keeper. I stedet fikk Borgen tildelt straffespark, og Krister Lorentsen reduserte til 3-2 og sørget for ny spenning. Borgen hadde etter dette også en ball i tverrliggeren, men nærmere kom de ikke. En visstnok småsyk Enal Hasurdzic hadde kommet innpå, og han satt med noen minutter igjen spikeren i kista ved å sette inn 4-2.
4-2 ble også sluttresultatet, og en fortjent seier og trepoenger til hjemmelaget Østsiden, først og fremst takket være en god førsteomgang. Borgen hadde som nevnt vært langt bedre med etter pause, men måtte reise tomhendte hjem til ‘den andre byen’. Selv tok jeg farvel med Rolvsøy-spiller og Moss-supporter Filip Kristiansen som jeg hadde kommet i prat med i pausen og sett andre omgang i trivelig selskap med. Nå var det bare å komme seg hjem, og jeg hadde ikke før forlatt Østsiden Stadion før jeg fikk telefon med forespørsel om jeg var interessert i et par øl på Rodgers Pub på Selbak. Jeg var ikke altfor vanskelig å overtale.
Revisit: Østsiden v Borgen 4-2 (2-0) 4. divisjon Østfold Østsiden Stadion, 24 June 2022 1-0 Magnus Andresen (9) 2-0 Magnus Andresen (33) 2-1 Alexander Sørensen (57) 3-1 Magnus Andresen (59) 3-2 Krister Lorentsen (pen, 64) 4-2 Enal Hasurdzic (87) Att: 41 (h/c) Admission: 50 NOK
Andre runde i cupen, og jeg hadde vært litt forsiktig med å hovere altfor mye over Sarpsborg 08 sin exit for 2. divisjonslaget Moss på Melløs dagen før, for etter det FFK hadde vist i det siste – inkludert i cupens første runde mot Råde – var jeg slett ikke trygg på at jeg ikke ville få smake en solid dose karma (selv om jeg måtte le av sarpingen som kom i avisen og ble ilagt klekkelig bot etter å ha blitt tatt i fartskontroll da han i frustrasjon hastet hjem fra kampen på Melløs). Kvik Halden borte kunne nemlig være et aldri så lite bananskall, slik jeg så det. Klubben hadde jo selvsagt for lengst vært ute og jamret voldsomt over dette tette kampprogrammet cupen nå forårsaket, men det har jo snart blitt en tradisjon i dagens fotball, og da hadde de vel i hvert fall gardert seg i tilfelle et forsmedelig tap.
Denne torsdagen gikk turen altså til Halden for min del, der FFK skulle prøve å avansere ytterligere i det som skulle vært norsk fotballs gjeve cupturnering, men som NFF & Co tilsynelatende gjør sitt ytterste for å ødelegge statusen til. I ukedagene går det buss mellom Fredrikstad og Halden, så jeg bestemte meg denne gang for å benytte meg av den. Det ble også en del rimeligere, og etter å ha tatt Skjærviken-bussen fra Selbak kunne jeg foreta et raskt bussbytte ved Borge kapell og komme meg til Halden, der jeg steg av i sentrum med bortimot to-tre timer til kampstart. Neste stopp var nå O’Brian Pub.
I bakgården der var det allerede et par tørste FFK-kællær som hadde slått seg ned, og jeg ble sittende der sammen med det helt til det var på tide å bryte opp og traske bort til Halden Stadion, der jeg hadde betalt 120 kroner for en billett på bortetribunen. Ved inngangen vi har brukt de siste gangene, fikk vi beskjed om at vi måtte rundt hele anlegget og gå inn på motsatt kortside, så da var det bare å komme seg dit bort, ta seg inn, og få hengt opp flagg i påvente av kampstart. Flere venner og kjente hadde naturligvis også tatt turen, selv om det var et nokså svakt oppmøte fra plankebyen, men i hvert fall glimret heldigvis de negative elementer med sitt totale fravær.
Kvik Halden spiller jo som kjent i 2. divisjon, divisjonen under FFK. De hadde i første runde slått ut Bærum på bortebane i Sandvika, da to mål fra Fabian Stensrud Ness hadde snudd kampen til Kvik Haldens fordel etter ekstraomganger. FFK hadde jo som kjent også måttet ut i ekstraomganger da de slet seg videre etter å ha plundret veldig lenge og egentlig fremstått alt annet enn imponerende borte mot Råde. Både i 2012 og i 2015 ble FFK slått ut av cupen av nettopp Kvik Halden etter straffesparkkonkurranse, og selv om FFK tok hevn ved å ta seg videre da de i 2018 møttes i cupen igjen, var jeg på ingen måte veldig trygg. Det var norgesmestrene fra 1918 (og to ganger tapende finalist, i 1915 og 1922) som skulle ta imot et FFK som har hele elleve norske cuptitler.
Med Fredrikshald festning som bakteppe bak hovedtribunen vi hadde utsikt mot, så vi at det var FFK som kom best i gang. Både Håvard Åsheim, Nicolay Solberg og Ludvig Begby var frempå, men avslutningene gikk like utenfor eller i fanget på Kvik-keeper Orham Simsek. Kvik har jo flere spillere med en fortid i FFK, og en av disse er Alexander Zoulakis, som etter snaut tjue minutter slo et skummelt innlegg som skapte trøbbel i FFK-forsvaret før Håvar Jenssen fikk ryddet opp. Det var på høyrekanten at FFK foreløpig virket mest farlige, mens Kvik så ut til å satse på å slå mye langt uten at kom så altfor mye ut av det. Det var fortsatt målløst til pause.
Hjemmelaget skapte mer de første par-tre minuttene etter hvilen enn de hadde gjort hele første omgang, og Håvar Jenssen måtte varte opp med en kjemperedning, men i omgangens femte minutt stormet FFK i angrep. Skuddet fra Riki Alba ble blokkert, men returen ble fanget opp av Håvard Åsheim, og Rolvsøy-gutten satt inn 0-1. Om man forventet at ballongen skulle sprekke og at FFK ville fortsette å kjøre på, var det det motsatte som skjedde, for det var Kvik som nå jaktet utligning og strengt tatt kjørte kampen etter FFKs ledermål, og midtveis i omgangen hadde de en stor sjanse som imidlertid endte med en avslutning utenfor. Gjestene med et ungt stopperpar i Oscar Kjøge Jansson og Tage Johansen klarte å ri av stormen, men det var på hengende håret, for på overtid var nærmest hele Halden Stadion sikre på at Kvik hadde utlignet, men på vanvittig vis hadd Kjøge Jansson fått kastet seg frem og blokkert.
Det skal også sies at Kvik Halden mente seg snytt for et straffespark i en situasjon der Daniel Hultqvist på overtid går over ende i feltet og følte seg tatt i avslutningsøyeblikket. Men da dommeren ikke blåste, og Jansson vartet opp med sin fantom-blokkering, endte det med 0-1 og avansement til FFK. Etter å ha applaudert spillerne, var det bare å traske bortover mot Halden stasjon for å komme seg med toget tilbake til Fredrikstad. Jeg ønsket meg personlig nå en bortekamp mot Gjøvik/Lyn. Bortekamp ble det da også, men mot Brann, og da skjønte vel alle at cupeventyret sannsynligvis var over for i år. Det viste seg da også å stemme til de grader.
Revisit: Kvik Halden v Fredrikstad 0-1 (0-0) Norwegian Cup, 2nd Round Halden Stadion, 23 June 2022 0-1 Håvard Åsheim (50) Att: 1 370 Admission: 120 NOK
Jeg hadde noen dager fundert litt på om jeg skulle benytte denne onsdagen til å se cupkampen mellom Moss og bastarden Sarpsborg 08, men endte opp med å velge meg en annen kamp. Det var kampen mellom Greåker og Lisleby som skilte seg ut for meg denne dagen, og det er jo alltid artig å se hvordan Raymond Kvisvik får det til der oppe på Moa. Derfor gikk turen til til nåværende Sarpsborg kommune, men til et sted der mange av innbyggerne har mer FFK- enn 08-sympatier og nok gjerne heller ville hørt til Fredrikstad; nemlig Greåker. Turen gikk med buss inn til Fredrikstad og derfra videre over Rolvsøy og opp til Greåker, der jeg hoppet av og spaserte opp til Moa.
Det begynner å bli en god stund siden Greåker spilte seg frem til semifinale i cupen i 1959 og spilte i Hovedserien, som var den tidens toppdivisjon frem til 1963. Etter opprykket i fjor, er de nå i hvert fall tilbake i 4. divisjon, og Trond Sæterøy har jo nylig gjort oss oppmerksom på at Greåker-stallen visstnok utelukkende består av spillere som har spilt barne- og ungdomsfotball i klubben og som bor lokalt på Greåker eller Tindlund, samtidig som mange av de også er sønner av andre tidligere Greåker-spillere med samme historikk. Det er i så fall imponerende på dette nivået, og utrolig kult. Raymond har jo også sagt at målsetningen først og fremst er å ha det gøy.
I toppen er det andre som kjemper, og ikke overraskende var det hardt satsende Råde som etter elleve runder sto med 30 poeng hadde fått en luke på fra fem til ni poeng ned til forfølgerne Drøbak/Frogn, Kråkerøy, Kvik Halden 2, Sarpsborg FK og Østsiden. Kveldens bortelag Lisleby befant seg på en 9. plass med 13 poeng , mens Greåker på 11. plass hadde hanket inn 9 poeng. Ved min ankomst var spillerne i gang med oppvarmingen, men gikk etter hvert over veien og opp trappa til klubbhuset og garderobene; noe som nesten kan være en oppvarming i seg selv. Snart tok de oppstilling på toppen trappa klar til å ta seg ned på banen igjen, og karen i kiosken måtte som vanlig snart frem med feiekosten for å dra stadionurets viser tilbake til 0 og så vente på at dommeren blåste kampen i gang slik at han kunne slippe den og starte klokka.
Det var ikke uventet tett og jevnt fra start, men etter en halvtime ropte Lisleby på straffe da Jonas Zakariassen tilsynelatende ble felt og gikk i bakken inne i feltet. Nå var dommeren garantert bedre plassert enn meg, men jeg var faktisk så sikker på at det skulle dømme straffe at jeg var oppe med telefonen for å oppdatere på Twitter, og ble derfor litt overrasket da jeg oppdaget at dommeren hadde vinket spillet videre. Noen minutter før pause var det i stedet hjemmelaget i grått og rødt som tok ledelsen 1-0 da Anri Selimovic fant nettmaskene, og det var også stillingen ved pause. Jeg fikk vekslet noen raske ord med «Zakka» idet spillerne gikk av banen, og han hevdet at det ikke var den minste tvil om at han ble tatt. Soleklar straffe, istemte hans lagkamerat Joe Lund, men det ville kanskje vært litt merkelig om de sa noe annet.
Lisleby jaget utligning etter pause, men det var sjanser begge veier. Zakka skjøt blant annet like utenfor. Greåker virket å satse mest på kontringer nå, og på en av disse fikk de en kjempesjanse med et snaut kvarter igjen, men keeper reddet til corner. I det 82. minutt kom utligningen signert Martin Kjønigsen som satt inn 1-1, men kun to minutter etter kontret Greåker igjen og hadde en avslutning i stolpen. Deretter headet Kjønigsen like utenfor for Lisleby, og nå svingte det virkelig på Moa. Avgjørelsen falt i det 87. minutt, da mannen som Lisleby-folket kaller «Pogba» satt inn 1-2. Jeg følte litt med Raymond og Greåker da sluttsignalet gikk med 1-2 som sluttresultat, for det var min andre kamp på rad på Moa der Greåker ledet 1-0 sent men tapte etter en snuoperasjon på slutten.
Revisit: Greåker v Lisleby 1-2 (1-0) 5. divisjon Moa, 22 June 2022 1-0 Anri Selimovic (43) 1-1 Martin Kjønigsen (82) 1-2 Mohammed Jalil Nail Bour (87) Att: 76 (h/c) Admission: 50 NOK
Det er trivelig når klubber som tidligere har trukket A-laget sitt returnerer og stiller lag igjen, og det var tilfellet med Hobøl i år. Dermed fikk jeg også en ny klubb å besøke, og selv om jeg og Stig-André Lippert fikk med oss en treningskamp på kunstgresset der allerede i februar, var det ‘hovedbanen’ Tomterbanen med sitt deilige naturgress jeg hadde ivret litt etter å besøke. Det var bare å vente på at det skulle bli litt varmere i været og de kunne begynne å bruke den, og jeg blinket meg etter hvert ut kampen mot Badebyen Drøbak siden det da også ville være et annet førstelag involvert
Jeg foreslo dette for Trond Sæterøy, og heldigvis likte han tydeligvis idéen, for planen ble etter hvert lagt. Trond kom ikke for å hente meg på sin hvite hest, men i sin bil, og satt kursen nordover mot Tomter. Det er et tettsted som ligger omkring fire mil sør for Oslo og som har rett i overkant av 2 000 innbyggere. Her befinner vi oss rett ved den tidligere Akershus-grensen, og Tomter var det største tettstedet i tidligere Hobøl kommune, men sorterer nå under Indre Østfold kommune. Vi fant ut at vi hadde beregnet nokså god tid, og parkerte med rundt 35 minutter til avspark, så det var tid til å kikke seg litt rundt først.
I vintermørket hadde det ikke vært altfor mye å se av Tomterbanen da Lippert og jeg hadde vært her for å se kamp på kunstgressbanen i februar, men nå kunne jeg skue utover en bane som ligger flott til nede i en ‘gryte’, og som til og med har en hoppbakke som nærmeste nabo og interessant bakteppe bak det ene målet. Tilskuerfasilitetene består av noen benkerader i det den store gressbakken på nærmeste langside, og rett bortenfor disse er det en liten fjellknaus der en gjeng unge ‘ultras’ etter hvert tok oppstilling med bannere, trommer og sang. Jeg fikk umiddelbart inntrykk av at Tomterbanen er et svært trivelig sted å se fotball.
Jeg hadde blitt fortalt at Tomterbanen slett ikke hadde vært i bruk på mange år – siden lenge før Hobøl også trakk sitt A-lag, ifølge en kar jeg hadde snakket med. Andre får eventuelt rette på meg vedrørende dette. I så fall er det utrolig imponerende å se hvordan de har fått orden på den flotte gressmatta, som de tydeligvis har lagt ned mye tid og ressurser i. Dette kan de absolutt være stolte av! Jeg setter jo som kjent også stor pris på kamper på naturgress, så vi gledet oss nå til avspark mens vi slo av en prat med en representant for bortelaget som åpenbart kjente min mor – uten at det var spesielt overraskende med Drøbak-folk som har vokst opp på samme tid.
7. divisjon Østfold avdeling 2 ble foreløpig toppet av HSV 2 som hadde sanket 22 poeng på sine ni kamper og ledet med tre poeng på Askim Fotball 3. Bak der lurte imidlertid Badebyen Drøbak på 18 poeng og med to kamper til gode på de to foran, så med god poeng-uttelling i sine hengekamper ville de kunne gå forbi. For oss som gjerne ser et førstelag opp, så det også ut til å være de man i så fall måtte håpe på, men saken er den at Badebyen visstnok egentlig ikke vil rykke opp, og slik vi forsto vår samtalepartner fra klubben hadde de visst også allerede gitt beskjed til kretsen om akkurat dette. Hobøl lå på sin side på en niendeplass med sju poeng på sine ni kamper hittil, og uten mer inngående kunnskap enn som så, hadde vi Badebyen som en favoritt i kveldens kamp.
Således var det også oppskriftsmessig at de tok ledelsen i det femte minutt, da Håkon Andreas Storemark utnyttet surr i Hobøl-forsvaret og lobbet over keeper til 0-1. Siden vårt besøk ved kunstgresset hadde Hobøl også fått orden på draktene sine (det hadde jeg da også registrert da jeg så de borte mot V/S noen dager tidligere), for den gang ventet de fortsatt på draktene og spilte i overtrekksvester som det tydeligvis var én for lite av slik at en av de måtte spille i en lyseblå jakke med hetta flagrende. Herlig minne fra bredden, men uansett en avsporing, og Hobøl var nå ute etter å slå raskt tilbake. De hadde en god mulighet der Badebyens keeper med nød og neppe fikk slått ballen i stolpen før returen ble klarert.
Hobøl trengte dog ikke å vente altfor lenge, for etter halvspilt omgang lurte de offside-fella slik at Edvard Mattias Bø kunne utligne til 1-1 med en avslutning via stolpen og inn. En snau halvtime var spilt da Hobøl hadde snudd kampen og tatt ledelsen 2-1 ved Leon Krång, og samme mann økte til 3-1 ti minutter senere. Dagens mål kom i omgangens siste minutt, da Halvar Vikse rett og slett holdt lekestue med Badebyen, drillet rundt med hele deres forsvar, rundet keeper og satt inn 4-1. Det var også pauseresultatet, og det var noe overraskende for oss. Vi var enige om at vi syntes Badebyen hadde ligget overraskende lavt, uten at det hadde gjort at de klarte å demme opp for de gode og stadige løpene til Hobøl-angriperne.
Etter pausen hadde Badebyen etter hvert kommet seg høyere i banen, samtidig som det virket å være litt mindre piff igjen i Hobøl. Vi nærmet oss en times spill da Badebyen Drøbak reduserte ikke bare én, men to ganger på få sekunder. Bjørn Siam Stokkeland headet inn reduseringen til 4-2 i det 59. minutt, og nå skjedde ting fort, for vi rakk knapt å notere oss det før Andreas Kjærnes hadde redusert ytterligere til 4-3, slik at det virkelig var kamp igjen. Herfra og ut var kampbildet stort sett et Badebyen-press og et Hobøl-lag som var mest opptatt av å få ballen unna. Gjestene kom da også til noen gode sjanser mot slutten, men Hobøl klarte med nød og neppe å ri det i land og ta en imponerende seier. Etter en artig fotballkamp takket vi for oss og satt kursen hjemover.
Norwegian ground # 208: Hobøl v Badebyen Drøbak 4-3 (4-1) 7. divisjon Østfold avd. 2 Tomterbanen, 21 June 2022 0-1 Håkon Andreas Storemark (5) 1-1 Edvard Mattias Bø (23) 2-1 Leon Krång (30) 3-1 Leon Krång (40) 4-1 Halvar Vikse (45) 4-2 Bjørn Siam Stokkeland (59) 4-3 Andreas Kjærnes (59) Att: 52 (h/c) Admission: Free
Mandag kveld, og etter en fotballfri søndag var det ingen grunn til å ikke få med seg en kamp igjen. På Østfold-menyen var det to kamper mellom to førstelag, og av de var en her i regionen, så jeg blinket meg nokså raskt ut oppgjøret mellom Gresvik og Trøgstad/Båstad. Nå hadde jeg uansett bestemt meg for å dra dit, men siden Trondalen likevel kan være litt kronglete å ta seg til med kollektivtransport, var jeg glad for at Jon Erik ble med, og ikke bare fordi han kjørte, for vi har det alltid trivelig sammen. Han mente dessuten at han burde ta turen siden han ikke hadde fått registrert noen kamp her på Groundhopper-appen (nå Futbology).
Det har som tidligere nevnt skjedd mye her i Trondalen siden FFK var på besøk her i cupen i 2005. Mye av skrenten som den gang var full av folk er sprengt vekk for å lage vei til det nye feltet oppe i veien, og gressbanen som den gang ble brukt ligger dessverre ubrukt hva A-laget gjelder, siden de kun spiller på kunstgressbanen ved siden av. Nå skal etter hvert dessverre også gressbanen få kunstgressdekke, for gress kan man tydeligvis ikke lenger spille på her til lands. Jeg har ingen problem med å se noen av argumentene fra klubbenes side, men synes likevel det er synd, og som den tradisjonalisten jeg er, skal jeg heller ikke stikke under en stol at det er en av grunnene til at jeg gjerne helst rømmer landet for å se fotball.
Det var uansett en ørliten avsporing, men vi ankom uansett Trondalen og ble stående i samtale med Gresvik-kæll og FB-journalist Kristian Bolstad, som Jon Erik huket tak i. Vi fikk snart også selskap av Trond Sæterøy, som hadde tatt turen fra Sarpsborg, og da utgjorde vi igjen en fin trio som kunne gjøre oss klare for avspark i denne kampen i 5. divisjon Østfold. I toppen var det en duell mellom Selbak, Askim Fotball, og Idd, mens Gresvik lå på en sjetteplass i sjiktet bak. Kveldens bortelag var Trøgstad/Båstad, og de hadde på sin side sitt fulle hyre med å holde jumboen Lervik bak seg i bunnen av tabellen.
Allerede i kampens første angrep holdt gjestene på å få en sjokkstart, og var veldig nære på å ta ledelsen med en avslutning som traff stolpen idet jeg sikret meg et blinkskudd av akkurat dette. Dette skulle imidlertid vise seg å bli Trø/Bå sin største sjanse i kampen, for det var Gresvik som snart tok tak, og i de femte minutt kom det første målet til hjemmelaget signert Aram Khalid som lobbet inn 1-0 over en keeper på halvdistanse. De som nå forventet en fartsfylt affære ble dog skuffet, for etter dette bar kampen preg av svakt tempo, dårlig presisjon og mye surr og balltap. Likevel var det vertene som hadde initiativet, mens bortelaget satset på å lempe ballen opp i håp om at de der fremme skulle finne på noe. Det klarte de ikke, og det sto derfor fortsatt 1-0 da lagene gikk i garderoben med en fortjent ledelse til Gresvik.
Gresvik hadde en enorm sjanse tidlig i andre omgang, men måtte vente til det 58. minutt før ledelsen ble doblet. Da kom de på en kontring tre mot to, og selv om de holdt på å surre bort mulighet, fikk Patrick Lien satt inn 2-0. Vi kunne ikke helt se for oss hvordan Trø/Bå skulle kunne snu dette, og det klarte de da heller ikke, for i stedet sto tre tjue minutter senere 3-0 etter et flott angrep der Gresvik spilte seg fikst gjennom forsvaret og Vetle Nilsen fastsatt sluttresultatet til 3-0. En fullt fortjent hjemmeseier, og det var det som gjaldt for Gresvik denne kvelden. Vi takket raskt for oss og satt kursen hjemover .
Selv om det var en håndfull kamper på menyen i Østfold-fotballen denne lørdagen, var det egentlig aldri særlig tvil om at jeg ville holde meg lokalt og velge meg oppgjøret mellom Lisleby og Tistedalen. Det bød på en spasertur bort til ferjeleiet på Selbak, og deretter en liten ferjetur på elva over til Lisleby. Der var det bare å igjen komme seg opp bakken opp mot Snippen og traske videre bortover mot Sentralidrettsanlegget, hvor jeg ankom en halvtimes tid før avspark. Ved inngangen sto et skilt som oppfordret til å vippse inngangspengene, og ærlig som jeg er fikk jeg selvsagt oversendt en femtilapp til klubbkassa.
Lisleby Fotballklubb ble i 1920 stiftet som nettopp det – en ren fotballklubb, men innlemmet etter hvert også andre idretter. Om vi holder oss til fotballen, nådde de cupens semifinaler i både 1932, 1935 og 1945. De har også spilt fire sesonger i øverste divisjon av norsk fotball; én helt på begynnelsen av 1950-årene, og tre i 1960-årene – i en tid da denne delen av Østfold var et virkelig maktsentrum i norsk fotball. Lisleby har også fostret flere norske landslagsspillere; ikke minst Rolf Johannessen og Henry Johannessen, som begge gikk videre til FFK og der vant heder og ære. Også Hans Amund Andersen startet opp i Lisleby, mens Reidar Kristiansen kom som unggutt fra FFK og spilte fire år i Lisleby før han returnerte dit. Ytterligere en kar som startet opp i Lisleby før også han gikk til FFK var Terje Høili.
Tidene da små klubber som Lisleby kan hevde seg på de øverste nivåene av norsk fotball uten rike onkler er dessverre for lengst en saga blott, og Lisleby befant seg så sent som i 2019 i 5. divisjon. Det året sikret de seg imidlertid opprykk og i det minste en retur til 4. divisjon, og etter at 2020-sesongen ble kansellert, var de faktisk den klubben som i fjor var nærmest tetduoen Sprint-Jeløy og Råde, da de endte på en flott tredjeplass. Om de skulle finne på å gjenta det i år, vil jeg si de har gjort en utrolig imponerende sesong, for det skal godt gjøres å ta opp kampen med hardt satsende Råde og utfordrere som Drøbak/Frogn, nedrykkede Kråkerøy etc. Råde virket vanskelig å gjøre noe med, og Lisleby hadde på dette tidspunktet uansett mer enn nok med å klatre opp mot midten av tabellen, mens bortelaget Tistedalen kun hadde Rakkestad bak seg på tabellen.
Igjen må jeg si at jeg synes Sentralidrettsanlegget på Lisleby er et av de triveligere stedene å se fotball i området, til tross for løpebanene, for jeg tar som kjent mye heller løpebaner enn kunstgress, og her er det takket være friidretten fortsatt herlig naturgress. Ikke minst har man her også en stor og åpen betong-tribune på den ene langsiden, der man ikke har ly for eventuelt regn, men flott utsikt over det som skjer på banen. Rundt mye av banen for øvrig har man en gressvoll, og her er det også flere trær man kan søke litt skygge under – noe som var mer aktuelt på denne varme sommerdagen. Dommer Henrik Pettersen er alltid trivelig å støte på med sitt blide åsyn, og han tok seg tid til å komme bort å hilse på til tross for at han skulle dømme. Til gjengjeld måtte jeg love å få knipset et godt bilde da han ledet de to lagene ut av klubbhuset og stoppet et øyeblikk for å «posere».
Lisleby tilrev seg nokså raskt et initiativ, og etter tjue minutter fikk de uttelling fra en corner som ble headet i mål av Jonathan Skarpnord Hammerborg. 1-0, og fem minutter senere doblet hjemmelaget ledelsen da mannen de på Lisleby kaller «Pogba» skjøt i mål via stolpen. 2-0, og Lisleby virket egentlig å ha full kontroll, men skulle etter hvert slippe Tistedalen inn i kampen igjen. Halvtimen var passert da gjestene fra skrått hold avsluttet via en Lisleby-forsvarer og i mål. Jeg tippet det kanskje ville bli registrert som et selvmål, men Håkon Nikolai Berger Hauge ble kreditert. Dette målet kom i starten av en god Tistedalen-periode, men det sto fortsatt 2-1 til Lisleby da lagene gikk i garderoben halvveis.
På tribunen hadde jeg tidlig fått selskap av en kar som her var en del av mindretallet som håpet at Tistedalen skulle få med seg noe i andre omgang; nemlig haldenseren André Wauthier. Kanskje var det håpet berettiget, for det var nå kamp igjen, og i det 70. minutt kom sannelig også utligningen til 2-2 da Joakim John Lindblad fyrte av, keeper fikk slått i stolpen, men «fomlet» deretter ballen over streken. Lisleby jaget nå på nytt et vinnermål, og det kom nokså sent men godt for Lisleby sin del. Jonas «Zakka» Zakariassen presset Tistedalen-keeperen, som deretter så ut til å skyte ballen rett i Zakka og i mål. Lisleby tilbake i ledelsen med 3-2. Et par minutter på overtid hadde imidlertid Tistedalen er kjempesjanse til å utligne igjen, men Lislebys sisteskanse reddet, slik at det endte med 3-2 og hjemmeseier. Det var bare å komme seg tilbake til ferjeleiet for å krysse elva igjen og komme seg hjem.
Revisit: Lisleby v Tistedalen 3-2 (2-1) 4. divisjon Østfold Sentralidrettsanlegget, 18 June 2022 1-0 Jonathan Skarpnord Hammerborg (21) 2-0 Mohammed Jalal Nail Bour (26) 2-1 Håkon Nikolai Berger Hauge (31) 2-2 Joakim John Lindblad (70) 3-2 Jonas Zakariassen (85) Att: 57 (h/c) Admission: 50 NOK
Det var fredag kveld, og sene fredagskamper i Askim er ikke noe jeg normalt ser, da man tross alt også skal komme seg hjem igjen. Denne fredagen åpnet det seg imidlertid en mulighet til nettopp det, for mens jeg opprinnelig tittet på Rakkestad v Østsiden, hadde Selbak-gutta bestemt seg for å kjøre buss til bortekampen og toppoppgjøret mot Askim Fotball, siden spillerne skulle tilbake til Fredrikstad og på Idyll-festivalen etter kamp. Oppmann Anders Askedal mente det bare var å bli med, og det takket jeg gladelig ja takk til, så det var med en forsyning av oransje Bulmers at jeg ble plukket opp av ham og kjørt opp til Selbak Stadion, der bussen skulle gå fra.
Som vanlig er når Askedal ordner med buss, hadde han fått tak i Slevik-bussen og bussjåfør Roy. Sistnevnte ringte og sa at han ble et kvarters tid forsinket, men at han snart dro fra seg oppe på Torp, og snart kom han slik at vi kunne komme oss om bord i bussen og sette kursen mot Indre Østfold. Da vi kom inn i Askim sentrum, fikk jeg rollen som kartleser, selv om vi mente å vite hvor vi skulle, og snart kunne vi parkere bussen ved Askim Stadion, der jeg måtte tilbake til 2012 og cupkampen mellom Askim og Fredrikstad for å finne min forrige og inntil nå eneste kamp. Nå har jeg riktignok sett kamp senere på både Askim kunstgress, rett ved siden av, og Hovbanen et annet sted i byen, men etter ti år var det kanskje på tide med en visitt igjen.
Det var duket for viktig toppkamp i 5. divisjon Østfold, der Selbak toppet tabellen med 28 poeng på sine 10 kamper. De hadde fem poeng ned til Askim Fotball på tredjeplass, så en borteseier ville sørge for å øke luka til det som sannsynligvis vil bli de hardeste utfordrerne, mens en hjemmeseier naturlig nok ville sørge for at Selbak ville få Askim helt opp i ryggen. Mellom de to lå for øvrig Idd, med tre poeng opp til Selbak, men med én kamp mer spilt, etter en nokså imponerende sesongstart, så de var heller på ingen måte ute av det. For Selbak sin del hadde trener Flemming Johansen dessverre måttet melde forfall, så hans kollega Sivert Thorsen fikk ansvaret for å lede laget på Askim Stadion.
Etter en røykepause ved ankomst hadde jeg søkt tilflukt i bussen igjen en stund, for det var nokså ufyselig vær denne kvelden. Heldigvis har man på Askim Stadion tak over den etter forholdene store tribunen på bortre langside, slik at jeg etter hvert søkte ly der sammen med Askedal da det nærmet seg kampstart. Nå hadde regnet nemlig tiltatt i styrke, og det bøttet ned, slik at vi var litt glade for at vi sto under tak og ikke var blant aktørene som nå var klare til å sparke i gang kampen ute på banen. Der er det heldigvis fortsatt naturgress også, og det er alltid fint når man en gang i blant kan få se fotball på skikkelig underlag også her til lands.
Mannen man først og fremst må passe på når man møter Askim er nok Ole Herman Opås, og det var ikke overraskende han som var målscorer da hjemmelaget tok ledelsen i det sjuende minutt. Askim hadde initiativet i pøsregnet, med måtte vente til det 43. minutt før Opås ble spilt gjennom, lobbet over keeper, og scoret sitt og hjemmelagets andre for kvelden. Selbak reduserte imidlertid på overtid av første omgang, da Hans-Ludvig Lutnæs styrte inn et innlegg. Dermed sto det 2-1 til pause. Jeg dristet meg til og med ut i regnet og over på motsatt side for å ta en tur i kiosken mens spillerne var i garderoben.
Selbak hadde fått blod på tann med sin redusering på et gunstig tidspunkt, og etter fem minutter av andre omgang var vi like langt da Stian Børresen utlignet til 2-2 . Dessverre for Selbak ble Stian Bergh utvist etter å ha fått sitt andre gule kort bare noen minutter senere, og kanskje hadde det i etterpåklokskapens navn vært en god idé å bytte ham ut i pausen etter hans gule kort mot slutten av første omgang og deretter nok en situasjon rett før pause der han slapp unna. Samtidig måtte et kjent fjes i rollen som delegat gå bort og få vaktene til å rydde opp hos en gjeng lenger bort på tribunen, der klirringen i flasker og de delvis ufine tilropene hadde blitt stadig tydeligere og hyppigere. Vakta truet med å ringe ‘polisen’, og uttalte hoderystende til oss etter kamp at nå blir det nok bot.
Uansett var kampbildet nå slik at Askim forsøkte å bryte ned et Selbak-lag som forsvarte seg med nebb og klør, og som tross alt også var skummelt frempå ved noen anledninger selv om det naturlig nok nå var Askim som styrte ute på gressmatta. Avgjørelsen falt i det 82. minutt, og det skjedde fra straffemerket. Opås gjorde ingen feil, og sørget med sitt hattrick for at Askim Fotball vant toppkampen 3-2. Det var bare å vente på at Selbak-gutta skulle få dusjet og skiftet, slik at vi kunne komme oss av gårde, og det virket også som om de ristet av seg den verste skuffelsen på veien tilbake til Fredrikstad, for nå var det ikke bare jeg som kunne drikke annet enn alkoholfritt. Etter en svipptur innom Selbak Stadion, skulle Roy kjøre gutta til Idyll-festivalen, men jeg hoppet av på min lokale bussholdeplass.
Revisit: Askim Fotball v Selbak 3-2 (2-1) 5. divisjon Østfold Askim Stadion, 17 June 2022 1-0 Ole Herman Opås (7) 2-0 Ole Herman Opås (43) 2-1 Hans-Ludvig Lutnæs (45+1) 2-2 Stian Børresen (51) 3-2 Ole Herman Opås (pen, 82) Att: 103 (h/c) Admission: Free
Etter en fotballfri onsdag, følte jeg etter en litt stri dag for en dose fotball igjen, og det var liten tvil om hvor jeg da skulle, for Begby sin kamp mot Lervik var en av kun to A-lagskamper i Østfold denne kvelden, og den eneste med to førstelag involvert. Det er heller ikke altfor mange banene som ligger nærmere min bopel enn Begby Arena, men Jon Erik uttrykte uansett interesse for å være med, slik at han kjørte oss dit. Anders Askedal hadde også meldt om at han ville sykle opp, og da vi ankom så vi snart at også Trond Sæterøy hadde tatt turen fra Sarpsborg, slik at jeg var i godt selskap denne kvelden.
Det dreide seg om en kamp i 5. divisjon Østfold, der Selbak toppet tabellen med 28 poeng på sine 10 kamper hittil. De ble fulgt av Idd med 25 poeng på 11 kamper, og Askim Fotball med 23 poeng på 10 kamper. Det var først og fremst disse det sto mellom, og jeg har jo helt siden før sesongstart sagt at jeg forventet en duell mellom Selbak og Askim, mens Idd hadde overrasket meg positivt. Mer interessant for kveldens kamp var situasjonen i bunnen av tabellen, for det var et realt bunnoppgjør. Lervik lå helt sist med kun 3 poeng på 10 kamper, mens Begby lå på plassen foran med 4 poeng på sine 9 kamper hittil. En eventuell trepoenger her ville komme svært godt med for begge lag.
Begby gikk rett og slett ut i hundre, og hadde nærmest hatt et konstant press frem til ballen lå i Lervik-målet rett etter at vi hadde passert fire minutter spilt. Tobias Wærnes Nielsen var målscorer, og vi forventet vel at kampen ville fortsette i samme spor, men det døde nå litt hen, og Lervik klarte samtidig å spille seg mye mer inn i kampen. Det var ståa frem til vi inne i overtiden av første omgang, for i det tredje overtidsminuttet klarerer Lervik-keeperen rett i vertenes Shadmer Mirzaei, og ballen ender i mål. Dermed sto det 2-0 til pause, og vi kunne holde et lite ‘rådsmøte’ mens vi ventet på andre omgang.
Lervik fikk en veldig god start på andre omgang da Sindre Antoni Bossum reduserte til 2-1 i omgangens første minutt, men få minutter senere hadde Mathias Larsen gjenopprettet tomålsledelsen for Begby, og da Henrik Brest Knutsen økte til 4-1 var det liten tvil om at dette var avgjort. Inn for Begby hadde kommet Benjamin Jensen, og han skapte mye hodebry for Lervik med sin hurtighet, og imponerte oss den tiden han fikk spille. Han scoret også to ganger, slik at det sto 6-1 til Begby, og da hjalp det lite at Filip Formoe Sveen pyntet litt på resultatet for Lervik og fastsatte sluttresultatet til 6-2 like før slutt. En fullt fortjent hjemmeseier, og en av de tilstedeværende mente at visse nye koster muligens hadde skapt litt ny giv i Begby-leiren.
Revisit: Begby v Lervik 6-2 (2-0) 5. divisjon Østfold Begby Arena, 16 June 2022 1-0 Tobias Wærnes Nielsen (5) 2-0 Shadmehr Mirzaei (45+3) 2-1 Sindre Antoni Bossum (46) 3-1 Mathias Larsen (49) 4-1 Henrik Brest Knutsen (62) 5-1 Benjamin Jensen (78) 6-1 Benjamin Jensen (87) 6-2 Filip Formoe Sveen (88) Att: 40 (h/c) Admission: Free
Noen baner her i Østfold er betydelig mer kronglete å besøke enn andre om jeg skal reise kollektivt, og en av de mest vriene i så måte er Vansjø/Svinndal sin hjemmebane, Kirkebygden kunstgress. Faktisk har det vist seg helt umulig, for om jeg vil hjem igjen til Fredrikstad-området, går siste buss tilbake et par timer før kampen i det hele tatt har startet! For en stund siden øynet jeg en mulighet da det ble arrangert søndagskamp, men det var inntil jeg sjekket opp kollektivtilbudet og fant ut at det var fullstendig fraværende, med ankomst i Kirkebygden først mandag morgen (etter tre-fire bytter og tilsynelatende en tilværelse som uteligger enten ved Mosseporten eller i Knapstad)! Derfor passet det nå bra at Trond Sæterøy hadde vist interesse for kveldens kamp mellom Vansjø/Svinndal og Hobøl og samtidig sagt seg villig til å gi meg skyss.
Etter å ha flydd hjem fra Podgorica via Beograd etter noen dager på Balkan, hadde jeg landet såpass sent på søndagskvelden at jeg dro til Drøbak for å overnatte hos min mor, og også mandagen ble en fotballfri dag, så nå var jeg klar for kamp igjen. Derfor var jeg ikke vond å be da tilbudet kom, og etter at Trond kom som avtalt for å plukke meg opp, satt vi sporenstreks kursen mot Våler kommune og Kirkebygden kunstgress. Vi parkerte utenfor der i god tid før avspark, og siden Trond tross alt jobber i området, er det nok ikke så overraskende at han fort traff på kjentfolk som han endte opp i prat med mens jeg etter hvert tok en liten runde rundt banen i påvente av kampstart.
Vansjø/Svinndal IL har røtter tilbake til 1920, da Sportsklubben Vansjø ble stiftet, men da som ren sykkelklubb. I 1933 ble Svinndal Idrettslag stiftet, da under navnet Svint. Disse to slo seg i 1968 sammen til Vansjø-Svinndal Idrettslag, men har senere endret skrivemåten. I dagligtale omtales klubben gjerne som V/S. De spiller tilsynelatende nå alle sine kamper her på Kirkebygden kunstgress, og det som er litt synd i så måte er at gressbanen på Svinndal Stadion i Svinndal ligger der ubrukt; i hvert fall hva A-lagsfotball gjelder. V/S spiller nå uansett i 7. divisjon, og skulle nå opp mot det som vel må være lov å kalle en nokså lokal rival.
Det er nemlig gledelig at også Hobøl har klart å stille A-lag igjen; spesielt i en sesong der flere klubber har måttet innse at de ikke klarer det. Nå hadde imidlertid bortelaget en tøff oppgave foran seg, for når V/S spiller med meg til stede, blir det gjerne målfest i deres favør. Selv om det kun dreide seg om to kamper hittil, var statistikken slik at dersom trenden fortsatte, burde V/S nesten stille opp med privatsjåfør og gratis sesongkort (selv om det riktignok uansett var gratis inngang) i fremtiden. To ganger tidligere hadde jeg altså sett V/S, og begge på bortebane. Det hadde endt med seier 10-0 over Eika Krapfoss, og 10-1 over nettopp Hobøl i en treningskamp i februar i år. Vanvittige 20-1 i målforskjell på kun to kamper altså. Ville min tilstedeværelse ha samme effekt på hjemmebane?
Tilskuerfasilitetene rundt kunstgressbanen her består utelukkende av et par rader med seter i en gressvoll på bortre langside, der det også var et lite hav av flotte lilla lupiner. Vi lar imidlertid andre ta seg av botanikken, og følger i stedet opp med å informere om at de laglederbenkene er å finne på motsatt langside. Videre kan jeg opplyse om at stillingen i 7. divisjon Østfold avdeling 2 var slik at HSV 2 ledet tabellen med 19 poeng på sine åtte kamper hittil. Ett poeng bak fulgte Badebyen Drøbak, mens trioen Spydeberg 2, Eidsberg og Askim Fotball 3 lå fem poeng bak. Alle disse hadde én kamp til gode på HSV 2, men det hadde ikke V/S som fulgte på en sjetteplass og hadde sju poeng opp til tetlaget etter tre strake tap. Hobøl på sin side lå på en niendeplass med sju poeng på åtte kamper.
V/S kom best i gang, og Sondre Erøy Belgen sendte vertene i ledelsen i det 9. minutt. Hobøl prøvde riktignok å spille fin fotball, men det var mer futt i hjemmelaget, og ti minutter senere doblet Andreas Sandum ledelsen til 2-0 med et flott skudd. Jeg hadde merket meg en ung kar på Hobøl, og han så faktisk så ung ut at jeg nærmest måtte pusse brilleglassene. Sindre Nøring hadde visstnok kun fylt 15 år et par dager tidligere, men gjorde seg slett ikke bort, og det var da også han som straffet V/S da de mistet ballen på egen halvdel. Avslutningen ble slått i stolpen av keeper, men Nøring satt inn returen. Det skal nevnes at han vel også fikk bære kapteinsbindet mot slutten, og da var kontrasten stor til 54-åringen som i store deler av kampen var kaptein for V/S! Det sto 2-1 til pause, men det kunne vært mer om V/S hadde hatt mer presisjon i avslutningene.
Det tok Gøran Koteng Willasen 13 sekunder av andre omgang å gjenopprette tomålsledelsen til V/S, og deretter fulgte en periode med flere store sjanser begge veier, før V/S igjen tok grep og Hobøl slet med å komme over midtstreken. Et kvarters tid gjensto da Andreas Sandum økte til 4-1 fra straffemerket, og kun to minutter senere sørget Thomas Aaslund for 5-1 med en lobb fra rundt 25 meter. Det kunne i det hele tatt blitt langt styggere etter pause sett fra gjestenes ståsted, selv om de yppet seg litt i sluttminuttene, men likevel var det V/S som igjen scoret på overtid, da Jørgen Thømt Jensen fastsatt sluttresultatet til 6-1. Jeg får beklage til V/S at min tilstedeværelse ikke sørget for tosifret denne gang, men det kan de først og fremst takke litt sjansesløsing for, og jeg regnet uansett med at de var fornøyd. Det var også jeg med å endelig få huket av for et besøk her.
På min lille Balkan-tur var det igjen på tide å forflytte seg til et nytt land, og ferden skulle nå gå til Montengro og hovedstaden Podgorica, der det var duket for et skikkelig Balkan-derby når Montenegro skulle ta imot naboene fra Bosnia-Hercegovina. Jeg hadde allerede sett Kosovo v Nord-Irland på torsdagen, og Albania v Israel på fredagen, og nå skulle turen med tre kamper på tre dager i tre forskjellige land fullføres. Til tross for at jeg synes det er artig å følge Nord-Irland, var det nok egentlig også kveldens kamp i Podgorica jeg personlig hadde sett mest frem til og var mest spent på. Etter en rask frokost på hotellet, tuslet jeg de få meterne bort til bussterminalen klar for å forlate Tirana med Old Town Travel sin buss til Podgorica med avgang klokka 08.00.
Betalingen på nettet hadde blitt tatt i kroatisk valuta, men bussbilletten kostet omregnet til norsk valuta omtrent 150 kroner, og bussturen var beregnet til fire timer. Jeg hadde allerede blitt klar over at jeg ikke var den eneste banehopperen med dette kampprogrammet, for med på bussturen fra Pristina (i Kosovo) til Tirana hadde det vært både engelskmenn og tyskere, og også denne morgenen måtte jeg på mange av de samme fjesene på bussterminalen i Tirana. Jeg slo meg sammen med engelskmennene fra Chesterfield (som inkluderte en Chris som for noen år tilbake faktisk ga meg skyss mellom to kamper i den nordlige utkanten av London, sammen med Mansfield Town-supporter Neil Woolley som vi har som felles venn) og tyskeren Max som viste seg å være Schalke-fan.
Etter at vi hadde kommet oss ut av Tirana, var det igjen landlige områder vi kjørte gjennom, inntil vi passerte gjennom byen Shkodër og fikk en rask røykepause under en stopp der. Nå begynte landskapet å bli nokså vakkert, der vi hadde utsikt mot en stor innsjø mens vi forserte det ulendte terrenget med masse kløfter og klipper. Neste stopp var den montenegrinske grense, og i motsetning til dagen før hadde sjåføren på bussen ingen hjelpemann, slik at han selv måtte sørge for å få samlet inn passene som ble levert grensevaktene. Etter at vi hadde fått stemplet passene, kunne vi fortsette mot Podgorica; fortsatt gjennom periodevis nokså spektakulært landskap. Der ankom vi som planlagt i 12-tiden, og det viste seg at jeg til og med hadde booket samme hotell som engelskmennene, mens Max hadde funnet seg et krypinn få minutter unna.
28,50 euro hadde jeg betalt for overnatting ved Hotel Evropa, et steinkast fra byens bussterminal, og etter at vi hadde blitt sjekket inn, slo vi oss ned med en flaske Niksicko hver mens vi ventet på at Max skulle komme tilbake. Dette var for øvrig en kamp der jeg lenge hadde vært nokså usikker på billettsituasjonen, for det varte og rakk før det kom noen informasjon, og da kom den ikke på den engelskspråklige siden til det montenegrinske forbundet, men på det lokale språket. Ved hjelp av en kroatisk kompis hadde jeg funnet ut at det ikke ville bli billettsalg på nettet, men at man selv måtte møte opp for å kjøpe. Senere fant vi ved hjelp av Google Translate ut at dette ville foregå ved et sportskompleks i byen, og det var dit vi nå satt kursen.
Podgorica var i flere hundre år under osmansk styre, og ble først i 1878 integrert i Montenegro. Byen ble hardt rammet av bombing og krigshandlinger under den andre verdenskrig, helt til den ble frigjort av partisanerne i desember 1944. Under Titos Jugoslavia gikk byen under navnet Titograd, inntil den i 1992 tok tilbake dagens navn. Den er Montenegros hovedstad, og også landets administrative, økonomiske og kulturelle senter. Det anslås at over en fjerdedel av landets befolkning på rundt 630 000 bor i Podgorica, som ligger der hvor elvene Ribnica og Moraca renner sammen; omtrent ti mil fra Adriaterhavskysten. Nå gikk vi over Moraca-elven for å komme oss til sportskomplekset med samme navn.
På veien dit møtte vi en av de andre tyskerne fra bussen, som allerede hadde vært og kjøpt seg billett. Han fortalte at de billigste billettene var på kortsiden der Montenegro-fansen holdt hus, mens han hadde punget ut 5 euro for en billett på langsiden. Flertallet stemte for at vi gikk for det samme, og for min del var det greit nok da det sikkert ville by på bedre plasser og utsikt over kampen, samtidig som det kunne være kult å oppleve Montenegro-fansen på nært hold. Flere var litt usikre på om det var spesielt trygt, og ble litt overrasket da vi fikk beskjed om at alle andre seksjoner enn nettopp den kortsiden nå var utsolgt. Jeg påpekte overfor de at hjemmefansen ikke hadde noen som helst grunn til å gå løs på oss, og etter at jeg hadde betalt 2 euro(!!) for min billett, gjorde de andre det samme.
Med den latterlig billige billetten i boks kunne vi finne oss et serveringssted for å få både fast og flytende føde, og på Sejdefa bestilte vi et par Balkan platters og en runde med øl. Vi var deretter innom et sted ved navn Forma, før vi slo oss ned på uteserveringen til stedet Sicilija ved torget Trg Republike, der vi kunne sitte og se på folkelivet og de flotte montenegrinske damene. Det ble etter hvert også et merkbart politioppbud, og det var en slags stemning vi ikke hadde opplevd på de andre kampene på turen; nemlig en følelse av at her kunne det bli bråk. En stor gruppe bosniske ultras gikk etter hvert forbi på vei mot kveldens kamparena et par kvartaler unna, ledsaget av politi i ‘opprørs-utstyr’, og det var umulig å ikke både se og høre bosnierne. Etter å ha tømt glassene, fulgte etter hvert også vi etter i samme retning, klare for kveldens kamp.
Den skulle finne sted på Stadion pod Goricom, som også er hjemmebane for klubben Buducnost Podgorica. Denne klubben har siden den montenegrinske uavhengigheten i 2006 vunnet den hjemlige ligaen ved fem anledninger, og før det igjen fostret de stjernespillere som Dejan Savicevic og Predrag Mijatovic. Stadion pod Goricom ble åpnet i 1947, men ble rasert av en brann i 1954, og har også gjennomgått flere oppgraderinger siden den gang. I dag har man på kortsidene to-etasjes tribuner under tak, mens hovedtribunen på den vestlige langsiden har ett stort nivå under tak. På den østlige langside er det kun en liten og åpen tribune, men har har det vært snakk om å bygge en ny tribune som vil øke kapasiteten til rundt 20 000.
Det er i så fall identisk med tilskuerrekorden fra 1975 og en kamp mot Hajduk Split, men kapasiteten har blitt redusert siden den gang, og skal nå være 11 080. Det var allerede elektrisk stemning da vi entret tribunen og fant ut at vi skulle ta plass et par rader bak våre tildelte plasser på en av de fremste radene som ikke var under tak, da Chris klokt nok konkluderte med at vi her ganske sikkert ville være utsatt med tanke på ting som ble kastet fra den harde kjernen på etasjen over og kunne sprette tilbake og ned på oss fra det enorme nettet som hang i forkant på hele denne kortsiden. På motsatt ende av banen hadde bosnierne blitt tildelt en seksjon borterst på den andre kortsiden, og hele denne tribunen ellers var tom for tilskuere, sannsynligvis for å ha en ‘sikkerhetssone’.
Til tross for at vi hadde fått beskjed om at alle andre seksjoner var utsolgt, var det først og fremst takket være disse folketomme seksjonene derfor en rekke ledige plasser, men om man skal foregripe begivenhetenes gang noe, var det likevel noe overraskende at det offisielle tilskuertallet etter hvert ble oppgitt å være 6 555, for det virket ærlig talt langt høyere. Det var først og fremst takket være atmosfæren supporterne skapte, og akkurat dette kan de jo virkelig på Balkan. Overraskende nok var det imidlertid ingen muligheter for å få kjøpt seg en øl inne på stadionet, uten at det la noe som helst demper på noe som helst for oss. Det gikk heller ikke lenge før vi også fikk en bekreftelse på at Chris hadde hatt rett, da et ødelagt plastsete gikk i nettet og landet omtrent på våre opprinnelige plasser noen rader lenger frem. Og fortsatt hadde ikke kampen startet…
Kveldens kamp dreide seg om Nations League og nivå B, der Montenegro og Bosnia-Hercegovina var to av lagene i gruppe 3. De to andre var Finland og Romania. Montenegro hadde startet med en hjemmeseier 2-0 over Romania, og hadde deretter tapt med samme sifre borte mot Finland. For Bosnia-Hercegovina sin del hadde de startet i Helsinki, der de sikret ett poeng etter 1-1 mot Finland, og kom nå fra en 1-0-seier over Romania hjemme i Sarajevo. Etter to runder var det derfor Finland og Bosnia som ledet med fire poeng, med Montenegro på tre poeng og Romania på sisteplass foreløpig uten poeng. Etter at røyken fra blussene på bortetribunen foreløpig hadde lagt seg, kunne kampen sparkes i gang.
I en tett og jevnspilt første omgang var det nok gjestene som kom best i gang og hadde noen halvsjanser, men etter hvert som klokken gikk, spilte Montenegro seg inn i kampen. Det var vertene som hadde omgangens største sjanse da Vladimir Jovovic med rundt fem minutter til pause fyrte løs med høyreslegga etter forarbeid av Adam Marusic, men ballen smalt i tverrliggeren. På et tidspunkt kokte det over for noen av de tilstedeværende da det ble tumulter foran på vår tribune. Hjemmelagets ultras kom stormende ned trappene fra etasjen over og det var tilløp til skikkelig håndgemeng med vaktene, inntil politiet kom ilende til og fikk ryddet opp. De bar ikke mer nag enn at en av de uniformerte bommet bort en røyk til en av ultras-gutta og ga ham fyr da de ble gjetet opp trappa igjen. Deretter tok politiet oppstilling i trappa for å forsikre seg om at de ble der oppe. Ute på banen var det uansett målløst ved pause.
Andre omgang bød innledningsvis på mer av det samme, med en tett og jevn kamp, men etter en drøy times spill fikk Luka Menalo ballen i mål og sendte med det gjestene i ledelsen. Det eksploderte på bortetribunen, og det ble tydeligvis også reagert i etasjen rett over oss, om man skal dømme etter antallet seter og andre gjenstander som nå havnet i nettet og deiset i bakken foran oss. Etter målet ble Bosnia mer passive, og manet frem av hjemmefansen presset Montenegro på. Uttellingen kom i det 77. minutt da Adam Marusic fant nettmaskene i borte hjørne med et skudd fra rett utenfor feltet. 1-1, og nå var kokte det på Stadion pod Goricom. Begge lag hadde gode sjanser til å avgjøre mot slutten av kampen, men det endte med 1-1 og poengdeling.
Vi ble holdt igjen en stund inne på tribunen før vi fikk slippe ut, men alt gikk så vidt vi så rolig for seg på utsiden. Det viste seg at det kanskje ikke hadde gjort det, for i ettertid så vi bilder av en van som tilhørte en bosnisk ultras-gruppering i full fyr etter at den hadde blitt påtent. For vår del slo vi oss imidlertid rolig ned på The Irishman med en runde øl, og var deretter også innom et annet sted før vi forsøkte å orientere oss tilbake til hotellet uten WiFi eller mobildata. De hadde tydeligvis stengt baren for kvelden på vårt hotell, men det ble det snart en ordning på, og det ble vel to runder der før vi kom oss i seng. Engelskmennene skulle faktisk videre til Skopje med taxi(!!) dagen etter, og jeg hadde jo også vurdert søndagskampen der under planlegging av turen, men det utgikk grunnet kronglete reisevei. Det kan være greit å være flere..
For min del skulle jeg bruke søndagen til å reise hjem, men søndag formiddag møtte jeg tyskeren Max på mitt hotell, der vi tok en øl før vi gikk bort til bussterminalen og fikk oss litt frokost fra en kiosk. Han skulle hjem først dagen etter, og jeg var litt sjalu når han nå skulle ta en dagstur med toget ned til kystbyen Bar. Jeg fulgte ham over til jernbanestasjonen rett ved siden av, og ventet til han hadde kjøpt billett og kommet seg på toget før jeg omsider fikk en taxisjåfør til å skysse meg til flyplassen. Fra Podgorica gikk hjemturen via Beograd, der jeg hadde en time på meg til å bytte, uten at det var det minste problem da første flyvning faktisk også landet før tiden. Da gjensto bare siste etappe til Oslo Lufthavn Gardermoen og hjemturen derfra. Det hadde vært en glimrende tur på Balkan, med tre kamper på tre dager i tre forskjellige land.
Montenegrin ground # 1: Montenegro v Bosnia Herzegovina 1-1 (0-0) UEFA Nations League B3 Stadion pod Goricom, 11 June 2022 0-1 Luka Menalo (62) 1-1 Adam Marusic (77) Att: 6 555 (seemed much more!) Admission: 2 euro
