Fredag 26.01.2024: Kråkerøy v Askim Fotball (@ Østfoldhallen)
Én uke etter at jeg hadde sett årets første kamp, var det duket for kamp nummer to i 2024, som siden jeg har holdt meg hjemme hadde kommet litt tregt i gang i så måte. Ikke helt unaturlig for denne tiden av året var det Østfoldhallen som nok en gang var kamparena, og igjen var Askim Fotball involvert; denne gang mot divisjonskollega Kråkerøy. Utfordringen var å komme seg dit, for selv om man kanskje skulle tro at kollektivtilbudet her ikke kunne bli en større parodi, var det nettopp det det ble etter bussbrannen i Sarpsborg noen dager tidligere og de påfølgende kanselleringer av bortimot samtlige linjer og avganger. De to hoved-linjene som kjører Glommaringen kom etter hvert opp igjen med et redusert tilbud, men jeg satset til slutt på å ta ferga over fra Selbak til Lisleby og busse derfra opp til Østfoldhallen.
Jeg burde i ettertid spasert derfra og opp, men det var kaldt og ikke minst speilblankt, så jeg ble stående å vente på en buss som nok en gang ikke kom. Dermed var det bare å håpe at neste buss kom i rute en halvtime senere, og selv om den kom ti minutters tid forsinket, kom den i det minste. Dette medførte uansett at jeg gikk glipp av de 10-12 første minuttene, og da jeg omsider ankom Østfoldhallen fikk jeg høre at Edvard Andersen hadde sendt Kråkerøy i en tidlig ledelse med en scoring få minutter ut i kampen. Jeg fikk i hvert fall med meg at den ledelsen ble doblet til 2-0 i kampens 20. minutt. Noen minutter før dette hadde Askim vært frempå med et skudd over fra skrått hold, men det var Kråkerøy som kjørte, og var nærmere både tre og fire før pause enn det Askim var en redusering.
Det var enighet rundt oss om at det faktisk var divisjonsforskjell på lagene, og det inntrykket endret seg ikke i innledningen av andre omgang. Guttene fra ‘Blomsterøya’ hadde også skapt flere sjanser før Håkon Wæhler ladet kanonen fra 20 meter og økte til 3-0. Etter en drøy time fikk imidlertid Askim en redusering da en av deres spillere fikk stå helt alene foran mål og bredside inn 3-1, men Kråkerøy slo til igjen i det 74. minutt, da Abdi Geri headet inn fra et hjørnespark og med det fastsatte sluttresultatet til 4-1. En overbevisende seier til Kråkerøy. Like overbevisende var som nevnt ikke busstilbudet, men jeg kom meg da også hjem igjen i det minste. Nå var det bare å se frem mot en fotball- og hockey-dobbel med FFK og Stjernen dagen etter.
Revisit: Kråkerøy v Askim Fotball 4-1 (2-0) Friendly Østfoldhallen, 26 January 2024 1-0 Edvard Andersen (3) 2-0 (20) 3-0 Håkon Wæhler (58) 3-1 (62) 4-1 Abdi Geri (74) Att: ??? Admission: Free
Fredag 19.01.2024: Askim Fotball v Sparta (@ Østfoldhallen)
Jeg hadde fortsatt ikke sett en eneste fotballkamp i 2024 (ikke helt unaturlig det, siden jeg hadde holdt meg her hjemme i Norge siden nyttår), men nå var det på tide å se min første kamp for året. Den skulle spilles inne i Østfoldhallen, og det var Askim Fotball og Sparta som skulle måle krefter. Denne fredagen lavet det ned med snø, og det betyr selvsagt at kollektivtilbudet i området blir enda dårligere enn normalt (skjønt det skulle bli enda verre noen dager senere). Derfor beregnet jeg svært god tid, og selv om bussen(e) naturligvis var forsinket, ankom jeg Østfoldhallen med rundt tre kvarter til kamp. Det hadde opprinnelig vært planlagt to kamper i hallen denne kvelden, for Kråkerøy skulle egentlig målt krefter med Kvik Halden 2 før kampen mellom Askim og Sparta, men den hadde blitt avlyst (sannsynligvis som følge av at Kvik 2 trakk laget sitt fra 4. divisjon og tar tredjelagets plass helt nede i 7. divisjon).
Kråkerøy hadde derfor heller benyttet anledningen til å spille internkamp, og hadde tydeligvis akkurat avsluttet idet jeg kom. Mer usikker var jeg på hvorfor det også var en del Lisleby-folk der på dette tidspunktet, men det var uansett Askim Fotball og Sparta som jeg skulle se i aksjon med en såpass sen kampstart som klokken 21.00. Disse to klubbene vil jo også møte hverandre i årets 4. divisjon, og mange har åpenbart vært litt nysgjerrig på Spartas satsning i forkant av 2024-sesongen. Askim-trener Kawan Husseini (som for øvrig scoret turneringens mål i Romjulscupen i nettopp Østfoldhallen, med en ‘Rabona’ fra egen banehalvdel), hadde tatt med seg sine gutter fra Indre Østfold ned til plankebyen, og det var de som halvveis ut i første omgang tok ledelsen 1-0. En av nykommerne på Brevik er Anwar Elyounoussi, og da Sparta drøyt ti minutter senere kom to mot én, var det han som utlignet til 1-1, som også var pauseresultatet.
Askim var tilbake i føringen i det 50. minutt, og et snaut kvarter senere økte de til 3-1 med et langskudd. Det så ut til å gå mot seier for Askim, men i det 80. minutt reduserte Sparta til 3-2, og med fem minutter igjen fikk de også et straffespark. Det ble omsatt i scoring, og dermed 3-3. Helt på tampen holdt en annen nykommer i Sparta-drakta på å avgjøre. Said Barakat har meldt overgang fra Østsiden, og han ladet kanonen og fyrte fra distanse av et skudd som smalt i tverrliggeren. Det ble imidlertid det siste som skjedde, og de to klubbene startet dermed sin sesongoppkjøring med en uavgjort. Min banehopper-kompis Stig-André Lippert hadde også vært til stede, og tilbød seg å svippe meg inn til sentrum slik at jeg kom meg med bussen hjem derfra.
Sammen med min mor og min bror befant jeg meg i Portugals hovedstad, Lisboa, der vi skulle tilbringe fire dager i romjula. Litt fotball klarte jeg selvsagt også å få klemt inn, og torsdag kveld hadde jeg fått fullmakt til å se oppgjøret mellom Estrela da Amadora og Arouca, men det var ytterligere en kamp på agendaen, og det med en langt mer navngjeten klubb som hjemmelag. Denne fredagen skulle nemlig selveste Benfica i aksjon på Estádio da Luz. Det hadde også mitt reisefølge sagt seg interessert i å være med på, men så gjaldt det bare å få kloa i billetter. Da tiden var kommet for å forlate Norge på onsdagen, var billettene som lå ute fortsatt kun tilgjengelige for betalende medlemmer, men Benfica har flere sjapper rundt om i den portugisiske hovedstaden, så jeg valgte å sjekke det ut nærmere da vi kom dit ned.
Billetter kunne vi strengt tatt få kjøpt, men etter flere runder innom en av klubbsjappene rett ved hotellet vårt i løpet av torsdag formiddag, viste det seg at det ikke var så lett å få tre billetter ved siden av hverandre. Da vi etter frokosten på hotellet stakk innom, fikk vi beskjed om at det fortsatt ble lastet opp billetter som sesongkortinnehaverne sier fra seg, og ble anbefalt om å komme tilbake om en times tid. Da vi gjorde det, var beskjeden fortsatt den samme, med anbefalinger om å vente 2-3 timer, så vi bedrev i stedet litt turistvirksomhet i et par timer før vi prøvde oss igjen. Alle gode ting var denne gang ikke tre, for beskjeden var fortsatt den samme. Vi kunne få billetter på samme seksjon, men ikke ved siden av hverandre, og min mor bestemte seg for at hun ikke var så interessert i å dra om vi ikke kunne sitte sammen. Jeg foreslo å vente litt til, men hun forsikret om at hun ville ha det minst like bra på hotellet med en bok hun hadde kjøpt med.
Dermed ville det kun bli min bror og meg på Benfica-kamp, men først hadde vi mesteparten av fredagen til rådighet. Etter frokost tok vi metroen ut til Oriente og besøkte Oceanário da Lisboa, som er et av Europas største akvarier. Inngangsbilletten vi hadde kjøpt gjaldt også for taubanen Telecabine Lisboa, og etter en tur med den, hygget vi oss med et måltid i denne delen av Lisboa før vi etter hvert returnerte til sentrum. Da det omsider var på tide for min bror og meg å sette kursen mot Estádio da Luz, tok vi metroen til stasjonen Alto dos Moinhos, der det yret av liv på utsiden. Folk hadde samlet seg rundt et utall av vogner som solgte både mat og øl, og vi unnet oss et glass øl der før vi gikk den korte veien derfra til Estádio da Luz, hvor det viste seg å være enda flere slike vogner på utsiden. Vi fant etter hvert ut hvorfor det var på utsiden at folk samlet seg snarere enn ved stadionets serveringssteder, for der inne viste det seg å ikke være alkoholsalg selv om de reklamerte med øl (de solgte kun alkoholfritt øl, til stor skuffelse for blant annet min bror).
Benfica – eller Sport Lisboa e Benfica, som er klubbens offisielle fulle navn, bør være nokså velkjent, men den ble stiftet i 1904, og driver med en hel rekke idretter i tillegg til fotball. De er rett og slett den største og mestvinnende klubben i portugisisk fotball, og både 38 ligatitler og 26 portugisiske cuptitler er rekor. To ganger på rad – i 1960/61 og 1961/62 – vant den gjeveste europacupen. Den første av de titlene i europacupen for serievinnere sikret de seg ved å slå Barcelona 3-2 i finalen, og at det ble gjort med et lag utelukkende bestående av portugisere er et tegn på at tidene har forandret seg. Ytterligere et tegn på dette er det faktum at Benfica allerede dagen etter skulle spille ny kamp i den portugisiske cupen. De stilte riktig nok reservepreget, men den kampen er av betydning fordi det var Benfica-debuten til deres største spiller, Eusébio.
Med ham på laget forsvarte Benfica europcaup-tittelen året etter, og Eusébio scoret finalens to siste mål da selveste Real Madrid ble beseiret 5-3. Sistnevntes Ferenc Puskás scoret for øvrig alle spanjolenes tre mål, og ble den første spiller til å score hattrick i en europacupfinale men likevel være på det tapende laget. Men det var altså Benfica som på andre år på rad kunne heve fotball-Europas gjeveste trofé. De fortsatte også en grådig trofé-sanking hjemme i Portugal, og må i så måte sies å være den største av ‘de tre store’ i portugisisk fotball. Sammen med Porto og Sporting Lisboa har de dominert totalt, og faktum er at disse tre siden ligaens oppstart i 1934 har vunnet hele 87 av 89 mulige ligatitler, og er de eneste tre som har spilt samtlige sesonger i toppdivisjonen uten å noen gang rykke ned. Det var ikke overraskende disse tre som nå også ledet an på toppen av tabellen, for før denne runden toppet Sporting ett poeng foran Benfica, med Porto på tredje to poeng bak der igjen. Benficas gjester denne kvelden var Famalicao, som befant seg på en sjuendeplass.
Estádio da Luz er Portugals største fotballstadion, og etter å ha blitt bygget til fotball-EM i 2024, åpnet det høsten 2023. Det deler imidlertid navn med et tidligere stadion med samme navn (klubbens hjemmebane i årene 1954-2003), og begge disse hadde det offisielle navnet «Estádio do Sport Lisboa e Benfica». På folkemunne var det dog navnet Estádio da Luz som satt seg, og det kan enkelt forklares med anleggets beliggenhet i et område av byen som heter nettopp Luz. Dagens utgave er et flott og moderne anlegg med en tilskuerkapasitet på 64 642, og vi befinner oss for øvrig i den nordvestlige delen av Lisboa. Våre plasser var temmelig høyt opp på på øverste nivå på den ene langsiden, og derfra kunne vi snart bevitne et lysshow av dimensjoner. Da også ørnen som er klubbens maskot hadde flydd en runde inne på stadion og landet på klubbemblemet, var vi etter hvert klare for kamp.
Hjemmelaget Benfica startet friskt, og Tiago Gouveia var farlig frempå i kampens femte minutt, da han tvang frem en god redning fra Famalicao-keeperen. Kun et lite minutt senere var det Rafa Silva sin tur til å prøve seg fra god posisjon, men hans avslutning traff ikke innenfor stengene. Familicao kom etter hvert litt mer med, men uten å skape de største farlighetene foran Benfica-målet, og det virket egentlig litt skumlere når Benfica kom fremover. Om vi hopper litt frem til en halvtime ut i kampen, kom Benfica fossende, og Rafa Silva fikk tredd ballen videre til Arthur Cabral, som fant nettmaskene og utløste jubel blant de 58 725 betalende tilskuerne. Cabral prøvde seg igjen noen minutter senere, men uten like stor suksess denne gang, og da heller ikke gjestene fant veien til målet, sto det 1-0 til pause.
Etter pause var kampbildet nokså likt, men Famalicao kom med et par skremmeskudd. Ikke minst var det tilfelle om vi spoler frem til kampens 72. minutt, da deres bestemann, Zaydou Youssouf traff stolpen med et skudd fra drøyt tjue meter. Sekunder senere hadde gjestene også en heading like utenfor. Begynte Benfica å leve litt farlig? Nja, i det 85. minutt slo de til igjen etter godt angrepsspill, og ballen ble lagt tilbake til Rafa Silva som med en fin avslutning doblet ledelsen til 2-0. Dette var for øvrig et av få mål jeg så i løpet av de to kampene på min Portugal-tur som ikke skulle dobbeltsjekkes av VAR. I kampens nest siste ordinære minutt fjernet Petar Musa all tvil ved å fastsette sluttresultatet til 3-0 etter fint forarbeid av Rafa Silva. Benfica gjorde dermed jobben og tok de tre poengene.
Vi unnet oss litt snadder fra en av matbodene på utsiden før vi lot metroen skysse oss tilbake til sentrum. Vi hadde også hele lørdagen til rådighet i Lisboa før vi skule fly hjem grytidlig på søndagen (som for øvrig også var nyttårsaften). Lørdagen ble benyttet til en utflukt til den vakre turist-byen Sintra, som viste seg å være en skikkelig turistfelle, samtidig som det er noe de besøkende absolutt bør få med seg, for det er ikke helt uten grunn at den med sine slott og mauriske festningsverk står på UNESCOs verdensarvliste. Turen til Portugal og Lisboa hadde i det hele tatt vært en suksess, og egentlig kunne vi tilbragt noen dager til i byen, for det var mer å se og gjøre. Portugal ble land nummer 34 som jeg ser fotball i, og nå er spørsmålet hva som blir det neste i den rekken. En aldri så liten nedtur var det for øvrig også å komme fra Portugal og hjem til snø og is og klin her hjemme i Norge.
Portuguese ground # 2: Benfica v Famalicao 3-0 (1-0) Primeira Liga Estádio da Luz, 29 December 2023 1-0 Arthur Cabral (31) 2-0 Rafa Silva (85) 3-0 Petar Musa (89) Att: 58 725 Admission: 45 euro
Romjula har gjerne vært ensbetydende med at jeg setter kursen mot Storbritannia, men så var ikke tilfelle dette året. Riktignok skulle jeg reise noen dager til utlandet, men nå hadde jeg i stedet 4 dager i Lisboa foran meg sammen med min mor og min bror. Onsdag ettermiddag hadde TAP-maskinen landet på portugisisk jord, og etter en metro-tur fikk vi sjekket inn ved Rossio Garden Hotel, som ligger midt i smørøyet i Lisboa sentrum. Onsdag ettermiddag og kveld brukte vi til å kikke oss rundt og utforske nærområdet, og min bror og jeg fikk utover kvelden også sjekket ut ytterligere et par vannhull før vi returnerte til hotellet. Det overrasker neppe noen at jeg var ganske raskt ute med å sjekke muligheter for en kamp eller to i Portugal allerede for turen var booket, og det viste seg å være gode muligheter for nettopp det.
Den første av disse var på torsdag kveld, da Estrela da Amadora skulle møte Arouca til kamp om poeng i den portugisiske toppdivisjonen Primeira Liga. Men først hadde vi i Vasca da Gamas ånd brukt torsdagen til å utforske noen av den portugisiske hovedstadens severdigheter etter først å ha inntatt en frokost på hotellet. Ved hjelp av metro og tog hadde vi tatt turen til bydelen Belém, der man blant annet finner både presidentpalasset (hvor vi var heldige med timingen idet det var vaktskifte idet vi kom forbi), Jerónimos-klosteret og Belémtårnet. De to sistnevnte står står begge på UNESCOs verdensarvliste og ble reist på begynnelsen av 1500-tallet. Det spesielle Belémtårnet ble for øvrig reist til minne om nettopp Vasca da Gama og fungerte også som et ledd i byens forsvar, der det ligger ute i Tajo-elven der den renner ut i Atlanterhavet.
Etter å ha brukt noen timer der, returnerte vi til sentrum, og etter hvert sendte gikk mitt reisefølge for å innta en middag mens jeg fikk tillatelse til å dra på kamp. Den skulle finne sted i Amadora, som ligger kun rundt en mil vest-nordvest for Lisboa sentrum. Til tross for dette er det en egen by og kommune, og det har den vært siden 1979, men fremstår på alle måter som en stor bydel i eller drabantby til Lisboa, som den har vokst sammen med slik at den utgjør en del av Lisboas storbyområde. Amadora hadde ved folketellingen i 2011 passert 175 000 innbyggere, og er faktisk Portugals tettest befolkede by og kommune, med mange innvandrere fra tidligere portugisiske kolonier som Angola, Kapp Verde etc. Amadora sliter visst også med høy kriminalitet og andre sosiale problemer, samt trafikale utfordringer.
Jeg tok et tog med turistdestinasjonen Sintra som endeholdeplass, og etter en 12 minutter lang togtur fra Rossio i Lisboa sentrum til stasjonen Reboleira, hadde jeg rundt fem minutters gange til Estádio José Gomes, der kveldens kamp skulle finne sted, og kunne konstatere at området ganske riktig ikke virket like trivelig som deler av Lisboa sentrum. Uten at jeg hadde fulgt opp dette spesielt grundig, hadde jeg ikke sett noen forhåndsinformasjon om billetter, og gikk ut fra at det ville være så enkelt som å kjøpe en billett på stadionet. Det viste seg å holde stikk, for etter å ha gått rundt mesteparten av stadionet fant jeg billettutsalget og fikk byttet 15 euro mot en inngangsbillett til kveldens kamp. Deretter var det bare å gå tilbake dit jeg kom fra og finne frem til riktig inngang for å ta meg innenfor.
Estrela da Amadora er ikke av de mest kjente portugisiske klubbene for menigmann her hjemme i Norge, og i dagens utgave er det også snakk om en ung klubb. De hadde imidlertid en forgjenger med samme navn, som vant den portugisiske cupen i 1990 og spilte 16 sesongen i øverste divisjon med en sjuendeplass som bestenotering i 1998 under ledelse av den senere portugisiske landslagssjefen Fernando Santos. Denne klubben var allerede i fritt fall da den i 2011 ble slått konkurs. Supporterne stiftet den nye klubben Clube Desportivo Estrela, og dagens klubb er et resultat av at denne i 2020 slo seg sammen med Clube Sintra Football og tok sistnevntes plass på nivå tre. Det ble deretter opprykk på første forsøk, og to år senere rykket de opp igjen etter å ha beseiret Maritimo på straffer i kvalifiseringen. Det betyr at den nye utgaven av Estrela da Amadora denne sesongen debuterer i den portugisiske toppdivisjonen.
Der befant de seg nå på en niendeplass (av 18 lag), mens gjestende Arouca lå på en 13. plass. Med borteseier ville de imidlertid gå forbi hjemmelaget på målforskjell. Estádio José Gomes går også under navnet Estádio da Reboleira etter sin beliggenhet i Reboleira-området av Amadora. Dette stadionet skal i følge flere kilder ha blitt påbegynt allerede i på første del av 1930-årene, men først åpnet i 1957. Heldigvis regnet det ikke, for det eneste overbygget er på det jeg vil anta er en VIP-seksjon helt øverst på midtpartiet av den ene langsiden. Jeg hadde billett til motsatt langside, som bestod av to etasjer, og fant meg en plass på det øvre nivået. Begge de to langsidene er sittetribuner, mens det på kortsiden til venstre for meg var en liten ståtribune der hjemmelagets mest ivrige fans hadde tilhold. På motsatt kortside er det en noe større tribune, men den var dekket til med reklame-bannere og tydeligvis ikke bruk for anledningen.
Etter at lagene hadde entret banen til hjemmelagets klubbhymne, var det de som i sine nokså karakteristiske drakter slo til først. Etter ti minutter hadde de fått et hjørnespark, og det ble fra kort hold headet inn av angolaneren Kialonda Gaspar, som dermed sendte Estrela i føringen med 1-0. Etter an drøy halvtime begynte Arouca å få litt sving på sakene, og i det 33. minutt fyrte spanjolen Jason av et skudd som smalt i undersiden av tverrliggeren og ut. Noen minutter senere hadde de ballen i nettet da en annen av bortelagets spanjoler – Rafa Mújica – steg til værs og headet i mål, men det ble annullert og dømt frispark utover da dommeren mente han hadde vært litt for tøff i duellen med hjemmelagets sisteskanse. Dermed ledet Estrela (som for øvrig stilte med hele sju brasilianere fra start) fortsatt 1-0 til pause, og jeg kunne gå og få meg en liten matbit og en flaske vann (det var intet ølsalg) fra et av matutsalgene.
Allerede etter et drøyt minutt av andre omgang slo gjestene tilbake. De stormet ned venstrekanten og la tilbake inn i feltet. Der kom Rafa Mújica og satt inn 1-1. Kampen skulle endre fullstendig karakter med snaut tjue minutter igjen. Hjemmelagets brasilianske keeper Dida fikk direkte rødt kort etter det dommeren mente var et slag i ansiktet på en motspiller, og det ble samtidig idømt straffespark til Arouca. En av utespillerne måtte vike plass for den angolanske reservekeeperen Edmilson Cambila, og han reddet faktisk straffesparket fra spanjolen Cristo González med en flott redning. Han var imidlertid ikke like heldig da han noen få minutter senere glapp et slapt skudd og ga en retur som Jason omsatte i scoring. Dermed 1-2, og ytterligere tre minutter senere scoret Arouca igjen. En heading på mål ble slått i stolpen, men nok en spanjol tegnet seg på scoringslista da Javi Montero var først frempå på returen og kranglet inn 1-3. Det skulle imidlertid VAR-sjekkes for en mulig offside, men ble stående.
Det virket avgjort, og noen sekunder på overtid fjernet den kongoleseren innbytteren André Bukia all tvil da han fikk stå helt alene og bredside inn 1-4, som også ble sluttresultatet foran 4 390 tilskuere. Arouca hadde dermed passert Estrela på målforskjell. Selv satt jeg nokså umiddelbart kursen tilbake mot Reboleira jernbanestasjon, hvor jeg kom meg med 22.16-toget tilbake til Lisboa sentrum. Da jeg var tilbake der, hadde min mor nettopp trukket seg tilbake til hotellet, men min bror var fortsatt ute og forlystet seg, så jeg slo meg ned en stund sammen med ham på en uteservering før vi gikk for å sjekke ut etablissementet Beer Station, Kvelden ble avsluttet på et sted ved navn Lisboa Bar. Min debut i portugisisk fotball var unnagjort, og Portugal ble med det land nummer 34 som jeg ser fotball i. Dagen etter ventet nok en kamp i den portugisiske toppdivisjonen, og da skulle jeg besøke selveste Benfica.
Portuguese ground # 1: Estrela da Amadora v Arouca 1-4 (1-0) Primeira Liga Estádio José Gomes, 28 December 2023 1-0 Kialonda Gaspar (11) 1-1 Rafa Mújica (47) 1-2 Jason (77) 1-3 Javi Montero (80) 1-4 André Bukia (90+1) Att: 4 390 Admission: 15 euro
Fredrikstad Fotballklubb hadde avsluttet en sesong som endte med opprykk som vinnere av 1. divisjon, men hadde nå arrangert en treningskamp i Sverige, der de skulle måle krefter mot et IFK Göteborg som lenge sto i fare for å rykke ned fra Allsvenskan, men til slutt klarte seg. Kampen skulle spilles på Valhalla IP, og Jon Erik er jo sjelden fremmed for en tur over grensen til vårt naboland. Vi fikk også med oss både Pål og bedre halvdel, så dermed ble vi en fin kvartett som satt kursen sørover mot Sveriges nest største by. Jon Erik har ofte noe i bakhånd av historisk interesse, og denne gang presterte han å dra opp av ermet en ørliten avstikker til et såkalt ‘veiminne’. Det dreide seg om en bit av den gamle Rikstvåan, som var den gamle hovedveien mellom Trelleborg og Svinesund, og ved Åsen rett sør for Ljungskile er det bevart en liten seksjon av den brostensbelagte veien.
Etter et raskt stopp der fortsatte vi videre mot Göteborg, der vi ved ankomst hadde flere timer til rådighet. Vi hadde nemlig dratt veldig tidlig da både Jon Erik og de andre følte for litt mulig handel på varehuset NK (Nordiska Kompaniet) før kamp. Det ble for i hvert fall én i reisefølget en nokså dyr affære. Etter hvert kunne vi slå oss ned med en øl på John Scott’s Palace, før vi omsider brøt opp og spaserte mot Valhalla IP og dagens kamp. For min egen del hadde jeg besøkt dette stadionet så sent som i april 2023, da jeg så Qviding spille kamp mot Halmstad-klubben Astrio, men nå skulle jeg se FFK her, og det altså med IFK Göteborg som motstander. Det var gratis inngang, men det bød på litt problemer for noen ved inngangspartiet, for der fikk vi faktisk beskjed om at ingen vesker og bager etc var tillatt på innsiden. Samtlige av oss kom uansett til slutt inn, og like før kampstart tok vi oppstilling på tribunen på den østlige kortsiden.
Der kom vi raskt i prat med noen av de lokale som kunne fortelle at dagens IFK-lag i all hovedsak var deres U23-lag, og selv om også FFK manglet et lite knippe spillere som først og fremst Mads Nielsen, var det vel derfor som det skulle være da FFK startet best. Først frempå var deres nye storspiller Joannes Bjartalid som imidlertid traff tverrliggeren. I det 15. minutt tok FFK likevel ledelsen 0-1 da Sondre Sørløkk styrte et innlegg i mål. Den ledelsen var kortvarig, for allerede et drøyt minutt senere utlignet Kolbeinn Thordarson til 1-1 da han fra noen-og-tjue meter sendte i vei et skudd som fant veien til nettmaskene utenfor rekkevidden FFK-keeper Håvar Jenssen. Deretter fulgte en periode der det ikke skjedde stort, før Oscar Aga i det 38. minutt headet et innlegg fra Patrick Metcalfe i mål og med det sendte FFK tilbake i føringen. Dermed sto det 1-2 til pause på Valhalla IP.
IFK Göteborg gjorde hele ni bytter i pausen, og fem minutter ut andre omgang utlignet Hussein Carneil til 2-2 ved å drible seg inn i feltet og avslutte i det bortre hjørnet. Etter dette var det svenskene som tilrev seg et initiativ i kampen, og ni minutter senere tegnet Eman Markovic seg på scoringslista fra skrått hold og sørget for at IFK hadde snudd kampen og nå ledet 3-2. Det var til slutt klønete forsvarsspill fra IFK som gjorde at FFK i det 73. minutt utlignet da Oscar Aga utnyttet situasjonen, rundet keeper og satt inn 3-3. Drøyt ti minutter senere falt avgjørelsen da Ludvig Begby kom stormende opp venstrekanten, og hans innlegg endte til slutt opp hos unggutten Imre Bech Hermansen bakerst i feltet. Unggutten hadde kommet innpå i løpet av andreomgangen, og fant nettmaskene med et skudd som snek seg inn i det bortre hjørnet. 3-4 ble også sluttresultatet, slik at FFK kunne juble over seier.
Det var da heller ingen ufortjent seier tross alt, men med tanke på hvilket IFK-lag som var dagens motstander, var det kanskje heller ikke mer enn det burde være. Vi sa oss uansett fornøyd da vi pakket sammen og forlot Valhalla IP, men vi skulle ikke så farvel til Göteborg riktig ennå. Først var det på sin plass å få i seg litt mat, og vi valgte oss en thai-restaurant en liten spasertur unna. Der fikk vi servert herlig mat, slik at vi mette og fornøyde etter hvert kunne gå tilbake til bilen og sette kursen tilbake mot Norge og Fredrikstad. Dermed var det også satt et foreløpig mitt fotballår 2023, for nå gjensto det kun en liten dose fotball i Portugal under turen dit i romjula.
Revisit: IFK Göteborg v Fredrikstad 3-4 (1-2) Friendly Valhalla IP, 24 November 2023 0-1 Sondre Sørløkk (15) 1-1 Kolbeinn Thordarson (16) 1-2 Oscar Aga (38) 2-2 Hussein Carneil (51) 3-2 Eman Markovic (60) 3-3 Sondre Sørløkk (73) 3-4 Imre Bech Hermansen (84) Att: ?? Admission: Free
Selv om jeg siden sist hadde fått med meg litt ishockey i form av en bortetur til Hamar for å se Stjernen i bortekamp mot Storhamar, var det nå en uke siden min forrige fotballkamp, og det sier jo litt om hvor langt det var mellom kampen når vi nå befant oss i siste halvdel av sesongen. Denne kvelden skulle imidlertid Askim Fotball 2 og Torp gjøre opp om tittelen som kretsmestere i 6. divisjon, eller å ha vunnet hver sin 6. divisjons-avdeling. Denne kampen skulle opprinnelig vært spilt en uke tidligere, men da hadde det vært sykdom i Torp-leiren. Nå skulle den imidlertid spilles, og dette var da også den siste ordinære kampen for året i Østfold-fotballen, slik at det samtidig ville sette et punktum for min min breddefotball-sesong her hjemme.
Etter en trekning ble det klart at kampen skulle spilles i Askim, og i den forbindelse er jeg ikke helt uenig i de som påpekte at dersom det i disse kampene står mellom et førstelag og et andrelag (eller tredjelag) så burde førstelaget automatisk få hjemmebanefordelen. Det er uansett ingen voldsomt stor sak, men etter at Trond Sæterøy hadde bekreftet at han hadde tenkt seg til Askim denne kvelden, fikk jeg avtalt skyss med ham. På denne tiden av året var det naturlig nok kunstgresset til Askim som skulle brukes, snarere enn gressmatta på Askim Stadion, og vi var på plass i god tid før avspark. Trond hadde en følelse av at Askim-laget kanskje ønsket seg KM-tittelen litt mer, og uavhengig av det holdt jeg de som favoritter da jeg regnet med at et antall spillere med spill for deres A-lag i 4. divisjon ville være i aksjon.
Den følelsen ble vel ikke mindre av at Askim startet med fire spillere som hadde tosifret antall kamper for A-laget i år, og tre av disse hadde også flere kamper for A-laget enn for andrelaget. I rettferdighetens navn skal det da samtidig nevnes at de også stilte med flere gutter som har spilt G19-fotball, og en av de gjorde tilsynelatende også sin senior-debut denne kvelden. Vi fikk snart selskap av banehopper Tom Børkeeiet, og rakk både en tur i kiosken og å ønske Torp-trener Terje Jonassen og hans gutter lykke til før de entret banen. Terje satt åpenbart pris på at jeg hadde kledd meg i Torp-lue for anledningen, men det gjensto å se om det ville hjelpe noe særlig på det som skulle skje ute på plastsavannen.
Det virket ikke sånn da vertskapet allerede etter et drøyt minutt tok en tidlig ledelse, og det var Shkelzen Shabani som fikk en pasning inn i feltet og plasserte ballen borte ved stolpen, slik at det sto 1-0. Torpingene spilte for øvrig i noen temmelig uvanlige kostymer for anledningen, for de hadde nemlig ikledd seg de gule bortedraktene til Borgar. Ute på banen hadde de etter hvert to gode muligheter på kort tid, men mens den første gikk over Askim-målet, gikk den andre like utenfor, og det var Askim som tross alt virket sterkest og satt inn et aldri så lite press mot gjestenes mål etter dette. Til tross for et par store Askim-sjanser måtte vi imidlertid vente på kveldens andre nettkjenning, men på tampen av omgangen ble Askim tildelt et straffespark etter en felling. Erlind Krasniqi gjorde ingen feil, og sørget for at sto 2-0 halvveis.
Etter pause var det Askim som fortsatte å kjøre, og et snaut kvarter ut i andre omgang ble det enda vanskelige for Torp da René Johansen fikk sitt andre gule slik at de måtte fullføre med én mann mindre. Etter dette døde kampen faktisk litt hen en periode, men med ti minutter igjen tok Askim-sjefen selv ansvar. Kawan Hussaini fikk kjempetreff med et bananskudd fra distanse, og det sto 3-0. Game over, men fem minutter senere fikk i hvert fall Torp et trøstemål, og det var også en herlig scoring da kaptein Andreas Jonassen spilte vegg med en medspiller og avsluttet flott i steget med utsiden av foten. Med det reduserte han til 3-1, men Torp kom ikke nærmere, selv om også Askim ble redusert til ti mann på overtid etter et direkte rødt kort. Askim Fotball 2 vant 3-1 og er Østfold-fotballens kretsmestere for 6. divisjon i 2023.
Det skulle vise seg at dette også skulle bli min siste kamp for året på norsk jord, for selv om jeg hadde planlagt å få med meg Lyn sin hjemmekamp i kvalifiseringen mot Hødd på mandagen, skulle det gå litt hardt for seg på Red Beavers sin bortetur til Frisk Asker v Stjernen på lørdagen. Det endte med blant annet ribbensbrudd og hodeskade etter en tur halvveis ut i Glomma på vei hjem fra puben etter retur til Fredrikstad, men det er en helt annen historie. Uansett førte det til at jeg droppet planene om en ny Oslo-tur, så kampen i Askim ble således et punktum for den norske fotballen i 2023 for min del. Tilbake i Askim var det bare å komme seg i bilen, og Trond slapp meg av på bussterminalen i Sarpsborg slik at jeg kunne busse hjem derfra. Dagen etter sto en foreløpig siste kamp for året på menyen i Göteborg.
Revisit: Askim Fotball 2 v Torp 3-1 (2-0) 6. divisjon Østfold KM Askim kunstgress, 23 November 2023 1-0 Shkelzen Shabani (2) 2-0 Erlind Krasniqi (pen, 44) 3-0 Kawan Hussaini (81) 3-1 Andreas Jonassen (86) Att: 43 (h/c) Admission: Free
Torsdag 16.11.2023: Driv v Trøgstad/Båstad (@ Spydeberg)
Det meste var avklart hva gjelder opp- og nedrykk i Østfold-kretsen, men det var én viktig ting som gjensto i så måte. Det var ytterligere ett lag som skulle opp 6. divisjon, og den siste ledige plassen i neste års 5. divisjon ville tilfelle vinneren av en kvalifiseringskamp mellom de to toerne i kretsens 6. divisjons-avdelinger. I avdeling 1 hadde Trøgstad/Båstad tatt andreplassen bak Torp, akkurat slik jeg hadde tippet, mens Driv ble nummer to bak Askim Fotball 2 i avdeling 2. Kampen skulle opprinnelig spilles på Mjær Stadion i Enebakk, men til tross for iherdige forsøk på å få banen klar med hjelp av mengder med salt, hadde det ikke latt seg gjøre, og man endte opp på å få låne Spydeberg Stadion. Da fikk det heller være at Spydeberg hadde tømt og stengt kiosken for vinteren, slik at det ikke ville bli åpen kiosk. Det var bare å få i seg noe mat hjemme før jeg møtte Trond, som skulle skysse oss til Spydeberg.
Mitt foreløpig eneste besøk på Spydeberg Stadion hadde vært såpass langt tilbake som i mai 2017, og den største endringen siden den gang var så vidt jeg kunne se en rekke blokkleiligheter som har kommet til på nabotomta. I selskap av blant annet banehopperen Tom Børkeeiet, kampdelegatet fra Navestad, og en av kretsens dommere fikk vi se at trøgstingene åpnet hakket bedre men at Driv deretter kom mer med og tok ledelsen 1-0 i det 24. minutt, da Marius Nyquist ble mål for et innlegg inn i feltet og plasserte ballen i mål. Ledelsen var kortvarig, for kun tre minutter senere utlignet Eivind Skughei til 1-1 fra litt trengt posisjon. Driv gikk imidlertid rett i angrep og gjenopprettet sin ledelse da et skudd fra Christer Finnerud endret retning i et forsvarerben og gikk i mål bak en utspilt og sjanseløs keeper. 2-1 var også stillingen ved pause, da noen av oss benyttet anledningen til å varme seg litt inne i gangen i klubbhuset.
Kun et par minutter ut i andre omgang utlignet Trøgstad/Båstad igjen, og det var Oskar Billing Karlsrud som kriget inn 2-2. Som om ikke det var nok, fikk de deretter et straffespark, og David-Simen Kjær Pedersen sørget for 2-3. Det var sjanser begge veier, men med drøyt ti minutter igjen av ordinær tid var det Driv sin tur til å få straffespark. Benjamin Røkeness gjorde ingen feil, og dermed 3-3. Da det ikke ble ytterligere scoringer i ordinær tid, var det duket for ekstraomganger, så vi måtte fryse litt til. Sekunder etter at Driv hadde hatt en kjempesjanse, tok Trøgstad/Båstad ledelsen igjen i det 97. minutt, og det skjedde på litt spesielt vis, der en Driv-spiller klarerte rett i en motspiller (jeg trodde først det var en medspiller) og i mål. William Have ble kreditert, og det sto 3-4. Driv jaktet etter dette utligning i håp om å tvinge frem en straffesparkkonkurranse, og det åpnet også for Trøgstad-kontringer.
Helt på tampen ropte Driv på straffespark, men fikk ikke gehør hos dommeren, og i stedet kontret Trøgstad/Båstad. Driv måtte ty til ulovligheter for å stanse motstanderne i å komme alene mot mål, og dommeren dro opp det røde kortet slik at Driv måtte fullføre med en mann mindre på banen. Da dette skjedde i det 120. minutt, var det heller ikke lenge igjen, og et Driv i undertall klarte aldri å få utligningen de trengte. Dermed var det Trøgstad/Båstad som til slutt sikret seg opprykket tilbake til 5. divisjon på første forsøk. Driv vil nok ha ergret seg litt over måten avgjørelsen falt på, med et temmelig spesielt baklengsmål som sikkert var bittert å tape et opprykk på, men de får prøve igjen neste år. Det hadde blitt senere enn planlagt, så vi kom oss ganske snart i bilen og startet hjemturen. Trond slapp meg av ved bussterminalen i Sarpsborg, der jeg fortsatt rakk en av bussene hjem derfra.
Revisit: Driv v Trøgstad/Båstad 3-4 AET (2-1, 3-3) Kvalifisering til 5. divisjon Spydeberg Stadion (at Spydeberg), 16 November 2023 1-0 Marius Nyquist (24) 1-1 Eivind Skughei (27) 2-1 Christer Finnerud (28) 2-2 Oskar Billing Karlsrud (48) 2-3 David-Simen Kjær Pedersen (pen, 57) 3-3 Benjamin Røkeness (pen, 80) 3-4 William Haave (97) Att: 87 (h/c) Admission: Free
Det hadde i løpet av høsten vært en spennende duell i toppen av den ene 2. divisjons-avdelingen. Mens Levanger suste mot et suverent opprykk fra avdeling 2, utkjempet nemlig Egersund og Lyn en durabelig duell om tittelen i avdeling 1. Det endte som kjent med at Egersund endelig klarte det og tok tittelen og det direkte opprykket med minst mulig margin, men Lyn skulle som toer få en ny mulighet i kvalifiseringen, der de først skulle møte toeren i den andre avdelingen. Det var Tromsdalen, men hvor skulle Lyns hjemmekamp spilles?? Jeg tittet tidlig på muligheten for å dra inn og se deres hjemmekamp da jeg trodde den skulle spilles på Bislett, men Oslo-fotballen er jo en historie for seg selv, og dessverre skulle det vise seg at Bislett ikke var aktuell som kamparena.
Oslo kommune hadde prestert å rett og slett stenge Bislett for sesongen allerede før Lyns siste hjemmekamp i siste serierunde, da de måtte spille på Skeid sin hjemmebane Nordre Åsen. Der er det imidlertid ikke flomlys, og det hadde medført at Skeid selv måtte spille sin siste hjemmekamp for året i Hønefoss(!) etter at den planlagte reservearenaen Jessheim Stadion også viste seg å ikke oppfylle kravene. For Lyn sin del ble det etter hvert klart at deres hjemmekamp(er) i kvalifiseringen ville spilles på Nadderud Stadion, som Stabæk stilte til disposisjon. Selv om det ikke fristet meg like mye som en revisit til Bislett, var min kompis Anders Askedal fortsatt innstilt på å ta turen. Han hadde nemlig vært tidlig på ballen og tatt initiativ til en Oslo-tur med fotball og litt øl i forbindelse med denne kampen, og vi endte opp med å kjøpe billetter og gå for tur.
Etter å ha toget inn til Oslo, hadde vi noen timer til rådighet, og startet med et par øl på Sir Winston. Deretter fikk vi også stukket en tur innom The Scotsman før de stenger dørene (og flytter) ved slutten av året. Turen gikk videre til Andy’s Pub, og til slutt Dr. Jekyll, før det var på tide å sette kursen mot kveldens kamp og komme seg med T-banen vestover. Vi gikk av på Bekkestua og fulgte køen av folk derfra, og ankom Nadderud Stadion med et kvarters tid til avspark. Vi hadde betalt 150 kroner hver for inngangsbillett, og tok oss raskt innenfor og var etter en svipptur i kiosken klare for kamp. Det var også et knippe med kjente banehoppere som også hadde tatt turen i kulda, og det virket som om de fleste hadde Lyn som favoritt til å ta seg videre for å møte Hødd.
Etter at den gamle storheten Lyn gikk konkurs i 2010, måtte de starte opp igjen i lavere divisjoner, og etter tre opprykk på rad i sine tre første sesonger så det ut som om de var på vei tilbake da de høsten 2012 sikret opprykk til 2. divisjon. Tre år senere måtte de imidlertid ta turen ned igjen i 3. divisjon, og ble høsten 2022 før de klarte å rykke opp igjen etter å ha gått ubeseiret gjennom i serien. Det var dermed som nyopprykket klubb at de i år umiddelbart meldte seg på i tetkampen, og således var det kanskje litt over forventningene at de så skulle gjøre allerede på første forsøk, men nå hadde de uansett muligheten til å returnere til den nest øverste divisjonen for første gang på 13 år. Noen vil si at det er en klubb som historisk sett hører hjemme der, men det gir i seg selv intet fripass, så de måtte nå selvsagt gjøre seg fortjent til et opprykk på banen.
Det må sies at det var litt rart å se kamp fra et annet sted enn borteseksjonen på Nadderud, for det har jeg vel ikke gjort siden sommeren 2002, da Norge var arrangør av U19-EM og jeg sammen med en liten gruppe engelske kompiser var på Nadderud for å se noen kommende stjerner fra England og Tyskland barke sammen i regnet. Mitt forrige besøk til Nadderud var nå sommeren 2002 i forbindelse med et målløst oppgjør mellom Stabæk og Fredrikstad, og siden den gang hadde man nå dessverre også byttet ut gressmatta med kunstgress. Naturgresset var egentlig det mest positive med Nadderud i mine øyne, og nå er det borte. Vi vet jo at kunstgress er forbudt i de fire øverste divisjonene i England. I Nederland er det forbudt i toppdivisjonen, og det ser ut til å gå mot et lignende forbud i den skotske toppdivisjonen. Her i Norge går man imidlertid i totalt motsatt retning, dessverre.
Etter at røyken hadde lagt seg, kunne vi se at det var Lyn som startet friskest, men de endte med å stange mot gjestenes forsvar og kunne nok i perioder vært flinkere til å bruke kantene sine. Etter å ha ridd av den innledende stormen var det faktisk Tromsdalen som fikk ballen i nettet etter å ha kommet mer med i kampen, men det ble vinket for offside. Det vekket tilsynelatende vertene litt til live igjen, men fortsatt slet de med å spille seg frem til de store sjansene, og det stoppet gjerne opp da de nærmet seg TUIL-feltet. De 2 167 tilskuerne kunne konstatere at det var målløst 0-0 ved pause, etter en omgang der Lyn tross hadde vært best, men Tromsdalen egentlig kom nærmest. Nå håpet vi på noen mål som kunne varme i kulda.
Lyn kom ut i hundre etter hvilen, og gikk rett i strupen på Tromsdalen. I det 53. minutt fikk de omsider også uttelling, og det skjedde etter at et innlegg i feltet landet hos Ole Breistøl. Han fikk ballen under kontroll og sendte den deretter opp i nettaket, og det sto 1-0 til stor jubel fra majoriteten av de fremmøtte. Det var Lyn som etter dette fortsatte å presse for ytterligere scoringer, men tjue minutter ut i andre omgang var det i stedet TUIL som mot spillets gang scoret. Utligningen kom fra Didrik Hafstad som plasserte ballen flott i det bortre hjørnet, nokså utakbart for Lyn-keeperen. Det virket som om dette ga TUIL en god dose selvtillit, for de hevet seg igjen etter dette, og nå var det etter hvert nokså jevnspilt. Avgjørelsen falt i det 83. minutt, men ikke den retningen vi hadde trodd. TUILs Adrian Sandbukt fyrte av fra rundt 25 meter, og ballen suste i mål til 1-2. Kort oppsummert ble det også sluttresultatet på Nadderud, i en kamp der Lyn sett under ett var best og nok hadde fortjent mer, men som det ble sagt så er det ikke nødvendigvis så lett å gardere seg mot prikkskyting.
Vi gikk nokså umiddelbart mot T-banen og ble med tilbake til Jernbanetorget, og vi hadde tid til en siste forfriskning på Sentralpuben før vi kom oss med 21.10-toget tilbake til Fredrikstad. Lyn hadde fått et noe dårligere utgangspunkt enn de nok hadde håpet på før returkampen i Tromsø, men vi vet jo nå at det endte 0-2 der oppe, slik at det ble Lyn som skulle møte Hødd. Vi vet nå også at Lyn vant både hjemme- og bortekampen over Hødd, og dermed rykker opp til 1. divisjon. Vi hadde for øvrig også tenkt oss på Lyn sin hjemmekamp mot Hødd, og hadde sågar billetter til den, men der skulle det vise seg at jeg etter hvert måtte kaste inn håndkledet og avstå etter et ribbensbrudd et par dager før. Nå gikk det uansett virkelig mot slutten av min 2023-sesong.
Revisit: Lyn v Tromsdalen 1-2 (0-0) Kvalifisering til 1. divisjon Nadderud Stadion (at Stabæk), 15 November 2023 1-0 Ole Breistøl (53) 1-1 Didrik Hafstad (66) 1-2 Adrian Sandbukt (83) Att: 2 167 Admission: 150 NOK
I Østfold-kretsens 7. divisjon var for det ordinære seriespillet for lengst ferdig for sesongen, men det skulle også kåres en kretsmester, og de det var de tre avdelingsvinnerne som skulle spille om den tittelen. Avdeling 1 hadde blitt vunnet av Greåker 2, mens Tveter tok tittelen i avdeling 2, og Begby 2 var sterkest i avdeling 3. Dessverre valgte Tveter å ikke stille i disse KM-kampene, og dermed sto det mellom to andrelag som denne kvelden skulle møtes på Nye Begbybanen. Den norske sesongen gikk utvilsomt mot slutten, og dette var faktisk den eneste seniorkampen for herrer i hele landet denne kvelden, så jeg valgte å ta turen og alliere meg med Trond som plukket meg opp på veien.
Kameraet er fortsatt helt bak mål, så jeg får beklage aldeles håpløse bilder herfra, men etter en litt nølende start var det uansett Greåker 2 som kom best i gang i kulda. De hadde etter et snaut kvarter et skudd i tverrliggeren, og sekunder senere sto det 0-1 da et skudd fra skrått hold gikk via et Begby-ben og i mål. I det 28. minutt doblet Joachim Henriksen ledelsen for gjestene da han ladet børsa og sendte ballen i mål fra drøyt tjue meter. Begby-keeperen var for øvrig uheldig og skle i den situasjonen, og den var i løpet av kvelden mange som slet med fotfestet ute på kunstgresset på Begby. Det var ellers et par halvsjanser begge veier, men det sto 0-2 halvveis, og det var vel ikke helt ufortjent.
I andre omgangs femte minutt hadde Greåker fått straffespark, men det ble reddet av Begby-keeperen, og det samme var tilfelle med returen. To minutter senere traff Greåker stolpen, men de måtte vente til omgangens tjuende minutt før de kunne feire ny scoring. Igjen var det Joachim Henriksen som med et langskudd økte til 0-3. Fire minutter senere reduserte Peder Svendsen fra skrått hold, og nå var det plutselig Begby som kjørte. Med fem minutter igjen headet Mathias Larsen inn en corner og reduserte til 2-3, så nå var det dukket for noen spennende sluttminutter. De ble ganske elleville, for i det 88. minutt hadde Greåker frispark fra langt hold. Raymond Kvisvik vartet opp med en variant fra øverste hylle og limte ballen i krysset. Nå kan det jo være at han fortsatt synes det er såpass moro at han vil være med også til neste år, men dersom dette skulle vise seg å bli hans siste kamp, kan man trygt si at han takket av med stil. Sekunder senere var det imidlertid Olav Aarum Hølland sin tur til å heade inn reduseringen til 3-4, men et eventuelt håp ble raskt knust da David Monan styrte inn 3-5 i det 90. minutt og satt spikeren i kista. Etter fire mål på like mange minutter, fikk vi noen underholdende sluttminutter før dommeren blåste av med 3-5 som sluttresultat. Det var bare å gratulere Greåker 2 med seier og tittelen som kretsmester i 7. divisjon.
Revisit: Begby 2 v Greåker 2 3-5 (0-2) 7. divisjon Østfold KM Nye Begbybanen, 13 November 2023 0-1 Own goal (og, 16) 0-2 Joachim Henriksen (28) 0-3 Joachim Henriksen (65) 1-3 Peder Svendsen (69) 2-3 Mathias Larsen (86) 2-4 Raymond Kvisvik (88) 3-4 Olav Aarum Hølland (89) 3-5 David Monan (90) Att: 8 (h/c) Admission: Free
Denne søndagen var det tid for siste serierunde i årets 1. divisjon, og kampen mellom FFK og Jerv på Fredrikstad Stadion var dessuten den eneste i hele Østfold og i mange mils omkrets. Nå er det ingen hemmelighet at min motivasjon for å bidra rundt FFK har fått seg en alvorlig knekk, og mens mange ladet opp med opprykksfest, var det for meg så lite fristende at jeg i stedet valgte å busse sent inn til byen og heller dra rett på kamp. Faktisk hadde jeg vurdert å rett og slett bli hjemme, men jeg hadde etter hvert kvittert ut en gratisbillett i tilfelle, og endte til slutt altså opp med å bruke den. FFK var jo som kjent allerede vinnere av divisjonen og klare for Eliteserie-spill neste år, men for bortelaget fra Grimstad sto det mye på spill, og det så ikke spesielt lyst ut for de med tanke på å kunne unngå et andre strake nedrykk. Nå var det nok kanskje noen av de med skarre-R som mente at FFK skyldte nettopp Jerv en tjeneste
La oss spole tilbake til 1. november 2015. Stedet er Fredrikstad Stadion, og FFK kjemper for å beholde plassen i 1. divisjon. De ser ut til å gjøre sin del av jobben, som går ut på å slå Nest Sotra, men på overtid kjemper gjestene inn en utligning. Samtidig går andre resultater mot FFK, som slik det nå står er nede. Sluttsignalet går, og FFK-folket innser at man neste år vil være et 2. divisjons-lag. Men så skjer det noe på et helt annet sted i fotball-Norge. I Grimstad spiller Jerv om en plass i kvalifiseringen til Eliteserien, men det står 1-2, og Jerv må ha utligning mot et Follo som selv kjemper for livet for å beholde plassen. Så skjer det på overtid av overtiden, i det 96. spilleminutt. Jerv-kaptein Glenn Andersen utligner til 2-2, sikrer kvalifisering for sitt lag (som for øvrig gikk til finalen(e) der de tapte for Start), og redder samtidig FFK på bekostning av Follo!
Nå hjalp det nødvendigvis ikke så mye for et usselt FFK som to år senere uansett rykket ned på en begredelig dag i Notodden, men det er en annen sak. Nå var det altså Jerv som trengte en håndsrekning, men de var langt dårligere stilt enn det FFK hadde vært den gangen for åtte år siden. Ikke bare måtte de slå årets divisjonsvinner på bortebane i serieavslutningen, men de var samtidig avhengige av hjelp fra andre. Undertegnede hadde muligens sett for seg et sultent Jerv som gikk aggressivt til verks mot et ferdigspilt FFK, men det var FFK som egentlig hadde god kontroll mot et Jerv som skapte lite. Heller ikke FFK gjorde det, og det var en nokså svak første omgang de 6 420 tilskuerne ble vitne til. Det var likevel FFK som kom nærmest før hvilen, men Patrick Metcalfe traff stolpen, og det var målløst halvveis.
Det fortsatte litt i samme spor etter pause, og FFK virket kanskje mest av alt klar for å bli ferdig og kunne feire sesongavslutning og opprykk skikkelig. Jerv måtte gjøre jobben selv om de skulle ha noe håp om noe som helst, men ville nok heller ikke ta altfor stor risiko, og et skudd like utenfor fra Runar Hauge med tjue minutter igjen av ordinær tid var det skumleste de hadde å komme med. I stedet slo Oscar Aga til for FFK i det 84. minutt, da han fra kloss hold styrte innlegget fra Metcalfe i mål. Jerv klarte aldri å svare på dette, og med sluttresultatet 1-0 på Fredrikstad Stadion var Jerv nede. Det er altså deres andre strake nedrykk, og klubben som i 2022 spilte i Eliteserien, vil i 2024 spille i 2. divisjon. Deres opprykk til Eliteserien hadde vært meget overraskende, og det må deres nedrykk to år senere også sies å ha vært.
Jeg følte ikke nevneverdig for å være spesielt sosial i supportermiljøet etter kamp, så jeg strøk på dør sekunder etter at sluttsignalet gikk, og mens det var festivitas i byen utover kvelden, hadde jeg andre ting å gjøre hjemme. Nå må jeg ta en runde med meg selv om hva jeg orker og gidder rundt FFK i 2024, når de skal spille i Eliteserien. I et muligens noe svakt øyeblikk gikk jeg tross alt til innkjøp av sesongkort, men det gjenstår å se hvor mye det vil bli brukt og om jeg kan finne tilbake litt av ‘gnisten’. Hva bortekampene gjelder så er det jo dessuten noen nye baner å besøke som jeg foreløpig ikke har vært på. Mikkjal Thomassen & Co hadde sørget for en stor sesong rent sportslig for FFK. Like fornøyd er det ingen grunn til å være med blant annet den løgnaktige ledelsen.
Revisit: Fredrikstad v Jerv 1-0 (0-0) 1. divisjon Fredrikstad Stadion, 12 November 2023 1-0 Oscar Aga (84) Att: 6 420 Admission: Free
