Jeg hadde innledet min store april-tur med å fly over til Manchester, og befant meg nå i Lostock Gralam, der jeg hadde base i forbindelse med Witton Albion v Spalding United, som skulle bli turens første kamp. Etter å ha sjekket inn ved stedets nye Travelodge-hotell, spaserte jeg snart tilbake mot togstasjonen, med tok en ørliten omvei for å unne meg en pint ved The Slow & Easy Hotel. Der hadde jeg faktisk forhørt meg med tanke på overnatting før jeg booket Travelodge-hotellet, men de tilbød visst ikke overnatting akkurat for øyeblikket. Pubdrift er det i hvert fall, men det var ikke bare derfor jeg stakk innom her.
Lostock Gralam FC spiller nemlig sine kamper på ‘The Park Stadium’, som ligger rett bak denne puben, og da måtte jeg selvsagt ta en kikk. Klubben skal være stiftet i 1892, og har visstnok spilt her helt siden oppstarten den gang. Lostock Gralam var i 1948 med å stifte Mid-Cheshire League, som i 2007 skiftet navn til dagens Cheshire League, og de skulle snart dominere denne ligaen. Da de våren 1951 sikret seg Mid-Cheshire League-troféet, var det kun den første av tre strake ligatitler, som ble fulgt opp med en andreplass i 1954.
Deretter måtte de vente til våren 1963 før de igjen kunne løfte liga-troféet, før det ble ny andreplass året etter. I 1964/65-sesongen måtte de nøye seg med femteplass, men du verden som de slo tilbake i 1965/66-sesongen! De endte rett og slett opp med å vinne samtlige 24 ligakamper, og noterte seg for målforskjellen 120-15! Igjen var dette den første av tre strake ligatitler, og da de våren 1968 løftet pokalen for tredje år på rad, hadde de kun tapt to ligakamper på tre sesonger!
The Grey Lambs var på denne tiden også fast innslag i FA Cupen, der de imidlertid aldri kom seg forbi kvalifiseringsrundene, men det er verdt å merke seg at de i 1950- og 1960-årene hadde flere gode resultater, og ikke minst at de ved et par anledninger tok seg videre ved å slå ut langt større lokale klubber som både Northwich Victoria og Witton Albion.
Lostock Gralam forlot Mid-Cheshire League i 1975, og jeg er for øyeblikket dessverre ikke kar om å fortelle hva de foretok seg etter dette, men de dukket igjen opp i Mid-Cheshire League i 1993, da de tok plass i ligaens Division Two, som da var denne ligaens nivå to. De har ved et par anledninger returnert til ligaens toppdivisjon, som for øvrig i 2014 ble omdøpt fra Division One til Premier Division, men har returnert etter et par sesonger, og rykket i 2015 til og med ned i den nye Division Two, men rykket opp igjen på ligaens andre nivå etter forrige sesong, og har denne sesongen vært å finne på midten av tabellen.
The Park Stadium høres mer grandiost ut enn det er, for klubbens hjemmebane er temmelig spartansk, med kun en bitteliten tribune på den ene langsiden som de eneste tilskuerfasiliteter. Den byr på sitteplasser i form av en trebenk, og er å finne på den ene banehalvdelen, bortenfor bortelagets moderne laglederbenk. Hjemmelaget sin laglederbenk er nemlig å finne på motsatt langside, og rundt hele banen står man rett på gresset. Det er altså ingen såkalt hard standing. Etter en kjapp fotorunde forlot jeg The Park Stadium for å traske ned til togstasjonen.
Det var fortsatt en drøy uke til avreise for min store april-tur, og jeg tenkte derfor å ta en tur inn til Oslo for å møte min far før jeg drar. Det var ikke helt tilfeldig, for jeg tenkte å benytte anledningen til også å få med meg en av de mange kampene i cupens første kvalifiseringsrunde denne kvelden. I så måte hadde jeg først blinket meg ut oppgjøret Romsås v Holmen, blant annet fordi Romsås er en av kun to klubber jeg har til gode å besøke i årets 4. divisjon Oslo avdeling 1 (for de som måtte være nysgjerrig; den andre er Vollen). Men kvelden før tok jeg en ny kikk på kamputvalget og endte opp med å endre planene.
Norske fotballbaner er – i hvert fall i Oslo området – med noen få hederlige unntak temmelig nitriste greier, der normen synes å være funksjonelle men akk så kjipe kunstgress-komplekser uten særlig tilskuerfasiliteter, og som gjerne benyttes av et utall forskjellige klubber. Dette er tydeligvis spesielt et fenomen i Oslo, der en hel bråte klubber også tilbringer en nomadisk tilværelse med hjemmekamper på en rekke forskjellige slike karakterløse kamparenaer – ofte på ett anlegg den ene uken, for så å spille neste hjemmekamp på et tilsvarende kjipt kompleks (eller ‘felt’ med baner) på en helt annen kant av byen, og så videre…
Men mens jeg denne tirsdagskvelden satt og sjekket morgendagens kamper i første kvalifiseringsrunde, la jeg merke til at Hauerseter var blant hjemmelagene, og erindret at jeg for en stund siden hadde bitt meg merke i deres tilsynelatende overraskende flotte anlegg – med skikkelig tribune og greier. Det ville bli en nokså lang vei hjem til Drøbak etter kamp, men med kampstart klokka 19.00 ville jeg kunne ta meg hjem i noenlunde sømmelig tid, og etter en kort vurdering mens jeg ventet på Ole Lukkeøye, hadde jeg vel da jeg sovnet bestemt meg for at Nordkisa Stadion ville bli destinasjonen dagen etter. Som sagt så gjort, og jeg betalte 190 kr for en 24-timers billett for alle soner på Ruter appen og tok deretter en av ekspressbussene inn til hovedstaden. Etter å ha tilbragt litt tid og inntatt et måltid med min far, satt jeg meg på 16.38-toget fra Nationaltheatret stasjon med kurs nordover.
Tog L13 mot Dal brukte drøyt 40 minutter på turen opp til Jessheim, der jeg steg av klokka 17.20, med ti minutter på meg til avgang for buss 818 mot Brårud. Snart bar det ut på landsbygda utenfor Jessheim, før jeg etter et drøyt kvarter kunne hoppe av ved holdeplassen Nore i den nordlige utkanten av Nordkisa. Vi befinner oss altså i Ullensaker kommune; omtrent en mil nordøst for kommunesenteret Jessheim. Ullensaker er vel så vidt jeg vet en av kommunene der det har vært raskest befolkningsvekst de siste årene, men jeg skal ikke gjøre noe forsøk på å utrede om dette også gjelder Nordkisa, som er et tettsted med rett i underkant av 1 000 innbyggere. Fra jeg så den store plakaten som i anledning dagens kamp var satt opp langs veien på vei inn i bygda, gikk den ikke lang tid før jeg steg av i den andre utkanten av tettstedet for å traske den korte veien opp til Nordkisa Stadion.
Det er kanskje naturlig å tenke seg at Hauerseter Sportsklubb har bakgrunn i militærleiren som jeg og mange andre sikkert forbinder med navnet, men mens Hauerseter leir vel først ble grunnlagt av tyskerne under krigen – som lager for sprengstoff og ammunisjon, ser det ut som om Hauerseter Sportsklubb ble stiftet allerede i 1929. Militærleiren er for øvrig i dag hovedkvarter for Forsvarets hundeskole, og for en Drøbaks-gutt som vokste opp med hundeskolen her i byen, husker jeg godt at hundeskolen her ble nedlagt i 2003 (etter å ha holdt til i Drøbak siden 1959), men lite visste jeg den gang at den rett og slett hadde blitt flyttet til Hauerseter. Også HV benytter vel Hauerseter leir, men nok om det..
Hauerseter Sportsklubb er som mange andre norske klubber en forening som ikke bare har fotball på menyen, men en rekke idretter. Man kan lese seg til at også sykling, innebandy, håndball og aerobics er blant idrettene som bedrives i klubbens regi. Dessverre er det i Norge ofte svært vanskelig å finne noe særlig historikk om klubber nedover i divisjonene, så jeg får nøye meg med det jeg vet av nyere historie rundt klubben. Det skal være usagt hvorvidt dette var første gang Hauerseter spilte på et slikt nivå, men de rykket i hvert fall opp til 3. divisjon i 2008 og debuterte med en 3. plass i sin avdeling – kun fire poeng bak divisjonsvinner Høland. Sesongen etter ble det nedrykk da 9. plass ikke var godt nok til å holde plassen i et år der man etter sesongen halverte antall 3. divisjons-avdelinger fra hele 24 til 12.
Hauerseter rykket imidlertid rett opp igjen på første forsøk med en andreplass i 2011, og etter det holdt de seg i 3. divisjon frem til i fjor høst da de igjen ble «offer» for en ny omstrukturering med ytterligere halvering av antall avdelinger til seks. Faktum er at de i denne perioden var fast innslag på øvre halvdel av tabellen, der de aldri var dårligere enn nummer 7. Det nærmeste de kom opprykk til 2. divisjon var i 2014, da de endte på tredjeplass kun 3 poeng bak vinneren Ullern. Nå er de tilbake i 4. divisjon Akershus, og det vil kanskje være naturlig å tenke seg at de der vil være en av favorittene til tittelen og opprykk tilbake til nivå fire. Men denne kvelden var det altså cup-spill det skulle dreie seg om.
Der jeg gikk fra bussholdeplassen opp til klubbens anlegg, passerte jeg deres gamle gressbane som ligger like ved siden av denne veien som ender i en rundkjøring utenfor Nordkisa skole og innkjørselen til anleggets parkeringsplass. På denne gressmattens ene langside står det en flott liten tre-tribune som er bemerkelsesverdig karakterfull til norsk fotball å være, og som nesten minnet meg litt om en mindre variant av tribunen hos Ripon City – selv om det sikkert hadde noe å gjøre med at det var blant mine siste kamper på forrige tur. En klubbrepresentant bekreftet litt senere at dette var klubbens gamle bane, med det han omtalte som en av regionens beste gressmatter. Han fortalte videre at den fortsatt være i bruk for «ungene», og at de vil installere flomlys der, i tillegg til at den fjonge tribunen vil bli stående der, men flyttes noen meter bakover.
Inngangspartiet til den «nye» hovedbanen ved siden av var foreløpig ikke bemannet da jeg ankom med en times tid til kampstart, men det varte ikke altfor lenge før jeg kunne betale meg inn med 80 kroner. Da hadde jeg allerede registrert at man også her har flotte fasiliteter som bildebevisene ganske riktig hadde vitnet om, og dette er i all hovedsak takket være den store tribunen som på den ene langsiden strekker seg rundt 3/4 av banens lengde. Den starter rett ved siden av inngangspartiet, og i en liten del nærmest inngangen huser denne tribunebygget også en kiosk, der jeg stakk hodet innom for å kjøpe meg en appelsinbrus i varmen. Tribunen byr for øvrig på fire «høye» benkerader i tre, der man kan stå eller hvile akterspeilet. Dette er anleggets eneste tribune, men den besørger tilskuerfasiliteter man på ingen måte er bortskjemt med på dette nivået av norsk fotball.
Kort sagt har jeg vært på kamper på både tredje og til og med andre nivå av norsk fotball der fasilitetene ikke har kunnet måle seg med det Nordkisa Stadion byr på. Selv om jeg ikke har det minste problem med å se funksjonaliteten fra klubbenes synspunkt, er jeg som kjent(?) personlig ingen stor fan av kunstgress. Jeg har jo klaget over den stadig hyppigere bruken i Storbritannia, men her hjemme har det nå blitt så vanlig at det har blitt en vanesak, og en kamparena med skikkelig gressmatte er her til lands snart et like sjeldent syn som snø i juni måned. Uansett, det vil nok være svært gunstig for klubben, hvis arena har laglederbenkene på motsatt langside i forhold til den nevnte tribunen. Bak de to målene er det ikke stort, men på den bortre kortsiden har man da forresten også en elektronisk måltavle.
Dagens motstander i cupens første kvalifiseringsrunde var Romeriks-rivalen Skjetten, som i motsetning til sitt vertskap hadde klart å sikre en plass i 3. divisjon også denne sesongen, etter at de i fjor tok andreplassen bak suverene Lyn i 3. divisjon avdeling 2. Mens de to spilte på samme nivå (riktignok i forskjellig avdeling) i fjor, skiller det i år altså én divisjon, men om man skal tro statistikken NFF sine sider bød på før kamp, hadde Hauerseter tilsynelatende i hvert fall et godt grep på Skjetten i innbyrdes oppgjør de siste årene. Der gikk det nemlig frem at Hauerseter hadde vunnet seks av de sju siste møtene – inkludert alle de fem siste. Så gjensto det å se om denne statistikken ville holde seg, eller om det i stedet var divisjonsforskjellen som ville gjøre seg gjeldende denne onsdagskvelden.
Hauerseter tok til banen i sine røde drakter mens gjestene stilte i kamuflasje-aktig kostyme; med grønne og svarte overdeler og svarte benklær. Det var de tilreisende fra Nedre Romerike som tilrev seg et initiativ og til en viss grad styrte kampen, men i sjansestatistikken var det en nokså jevn første omgang. Det var nemlig ikke all verden som skjedde rett foran målene, der det var nokså tamme greier, og stopperne hadde stort sett få problemer med å rydde unna. Det var vel mot slutten av omgangen at vi fikk et par skikkelige sjanser, uten at noen av lagene klarte å utnytte de. En uidentifisert spiller fikk en solid mulighet, men hans skudd ble reddet flott av Skjetten-keeper Michael Tvinnereim. På motsatt side av banen måtte «Setra»-keeper Christian Bjerke i aksjon med et par gode inngripener som sørget for at det var målløst til pause.
Mot slutten av omgangen hadde midtstopper Vegard Knutsen måttet kaste inn håndkledet med skade, og vertene måtte gjøre rokeringer i forsvarsrekka. Det skal være usagt om dette var grunnen, men utover i andre omgang presset Skjetten mer og mer på, og hjemme-keeper Bjerke måtte varte opp med et par solide redninger for å holde Setra inne i kampen. I så måte fremsto han etter hvert som banens beste, med flere gode og viktige inngripener – ikke minst da Skjettens Andras Eriksen kom alene gjennom. Vertene fikk også en og annen mulighet, men Bewar Piris avslutning ble reddet av Skjettens målvakt. Da Setra-kaptein Jørgen Alstad også måtte ut med skade, festet Skjetten grepet, og med drøyt fem minutter igjen falt avgjørelsen.
På dette tidspunktet sto jeg for første gang og lurte på om det ville bli ekstraomganger eller om det eventuelt gikk rett til straffer (det var jeg ikke kar om å huske), for jeg sto nå plutselig med en uhyggelig følelse at gikk mot eventuelle ekstraomganger og en sen hjemreise. Før jeg kom så langt som å ta opp mobilen for å sjekke reglementet og returmulighetene i tilfelle ekstraomganger, ble Skjetten tildelt straffespark. Jeg befant meg på motsatt banehalvdel, og så bare at en bortespiller gikk i bakken, uten at det så særlig stygt ut, men jeg merket meg at flere som sto bedre plassert mente det muligens var noe billig. Uansett, Robin Lillebekk Karlsen steg frem, og selv om keeper Bjerke slang seg riktig vei, kunne han ikke hindre baklengsmål. 0-1, og nå var jeg i det minste foreløpig reddet fra en meget sen retrett.
Skjønt, ikke det at det ikke hadde vært morsomt med ekstraomganger, men etter at sola hadde gått ned, hadde den deilige vårdagen også blitt til en meget kjølig kveld, der jeg nå slet med å holde varmen på tribunen. En påminnelse om at det likevel fortsatt bare var mars måned! Vel, Skjetten virket etter dette mest interessert i å la tiden gå, mens Hauerseter aldri klarte å presse frem en utligning, og dermed endte det med seier til laget fra Nedre Romerike på Øvre Romerike…for å si det på den måten. Buss 818 som skulle frakte meg tilbake til Jessheim startet nå sin rute herfra, ved holdeplassen utenfor skolen, og heldigvis tok den tidlig oppstilling slik at jeg kom meg inn for å få varmet meg. Drøyt to timer senere var jeg hjemme i Drøbak i 23.20-tiden, etter en lang dag. Hauerseter hadde vært et trivelig bekjentskap, og kan meget vel ha vært vertskap for min siste kamp før Englands-turen.
Norwegian ground # 69: Hauerseter v Skjetten 0-1 (0-0) Norwegian Cup, 1st qualifying round Nordkisa Stadion, 29 March 2017 0-1 Robin Lillebekk Karlsen (pen, 85) Att: 69 Admission: 80 kr Programme: None
Mens jeg ventet på avreise for min store påsketur, valgte jeg å benytte litt av lørdagen til å starte min norske sesong her hjemme med en lokal kamp. Så lokal som det kan bli for meg faktisk, da min lokale klubb Drøbak/Frogn sesongåpnet mot lokalrivalen Ås i første kvalifiseringsrunde av cupen. Tidlig avspark var det også, og etter å ha blitt vekket av en pengeinnsamler som ringte på etter en dårlig natts søvn, kom jeg meg i hvert fall opp og fikk etter hvert hoppet i klærne for å spasere ned til Seiersten Stadion. Naboen min, Pia, har blitt nokså fast innslag på DFI sine kamper nå da hennes kjæreste Nichlas er tilsvarende fast innslag på førstelaget, og jeg hadde ikke før kommet ut døra før jeg traff på henne og en venninne og ble tilbudt skyss dit ned.
Da vi hadde parkert på Seiersten ungdomsskole og gikk for å betale oss inn med 100 kroner hver, kunne jeg konstatere at Seiersten Stadion fortsatt fremstår som en byggeplass, og det vil være tilfelle frem til blant annet den nye svømmehallen står ferdig – i tillegg til bygget som «erstatter» den gamle Frognhallen, og som nå står der som et bakteppe av stillaser og presenninger. Et 4 siders kampprogram og en stensil med lagoppstillingene ble delt ut gratis ved inngangen, og dette med et program er et flott og nokså nytt tiltak som jeg mistenker at den engelske keepertreneren Scott Sedgwick kanskje har hatt noe å gjøre med. Det er jo i hans hjemland en langt mer naturlig del av arrangementet ved en kamp enn hva tilfelle er her hjemme i Norge, hvor det dessverre ofte er mangelvare. Det er ikke nødvendigvis så alt for mye som skal til…
En ny sesong står altså for døren, og det har jo vært en omstrukturering i den norske seriesystemet siden sist. DFI spiller – takket være sin innsats i fjor – fortsatt i 3. divisjon, men denne er nå en god del mer «toppet», uten at vi i denne omgang skal gå alt for mye inn på akkurat det. Sammen med flere kjente kunne vi før kamp diskutere litt hva man kunne vente av DFI og hvem som var ventet å kjempe i toppen. Men nå var det cupen det dreide seg om, og motstander Ås spilte forrige sesong sammen med DFI i 3. divisjon avdeling 1, men var da i motsetning til DFI en av mange klubber som ikke havnet blant de fem beste, og de fikk dermed ikke være i den nye 3. divisjon, men måtte i stedet ta turen ned i 4. divisjon. Mens lagene entret banen gikk jeg for å kjøpe meg en pølse, og dermed var det klart for kamp.
Som man kunne lese i programmet er Ås et lag som til tider har skapt litt hodebry for DFI i treningskamper de siste årene, mens Drøbak-guttene har hatt godt tak på de grønne i ordinære kamper. Kampen bar innledningsvis kanskje litt preg av at det var sesongstart, og mot et Ås som la seg lavt hadde DFI åpenbart visse problemer med å finne ut av dette. Den første halvtimen var rett og slett lite imponerende, og Ås kunne fort ha scoret på en av sine dødballer. Men etter at halvtimen var passert med noen minutter løsnet det da M’Bandy Camara ble spilt gjennom. Han rundet Ås-keeper Cato Haugom og satt inn 1-0. Kun to-tre minutter senere doblet Mikkel Aarstrand ledelsen til 2-0, og fikk deretter gult kort for det dommeren mente var en overdreven feiring.
Det var ikke spesielt gunstig da han like før pause gikk i duell med Ås-keeperen, og etter det som for meg og mange andre fremsto som en helt fair takling der begge traff ballen samtidig, mente den litt for kort-glade dommeren at han hadde gjort seg fortjent til sitt andre gule og dermed marsjordre. Et par Ås-patrioter rett foran oss applauderte og hevdet han hadde gått inn med knottene først, men det syntes for meg helt klart at han traff ballen med vristen og at det i mitt hodet ikke engang var et frispark. DFI gikk i hvert fall til pause med ledelse 2-0, men måtte nå spille hele andre omgang med en mann mindre.
Andre omgang var under minuttet gammel da Peder Mæhle virket å ha avgjort kampen da han satt inn 3-0, men tjue minutters tid ut i omgangen fikk Ås et reduseringsmål ved Ali Øzen. Litt spenning igjen altså, men med snaut ti minutter igjen av ordinær tid ble også Ås redusert til ti mann da Anders Tronbøl fikk sitt andre gule. Og noen minutter senere sikret DFI avansementet da spisstalentet Magnus Fagernes var frempå på en retur og satt spikeren i kista med 4-1. Nevnes skal også Nichlas Furus raid der han startet på egen banehalvdel og driblet bort omtrent halve Ås før han skulle sette ballen i krysset fra rundt 16-meterstreken. Kanskje så han allerede for seg overskriftene da ballen i stedet suste over og utenfor. 4-1 ble uansett sluttresultatet, og DFI er videre til andre kvalifiseringsrunde. Uten at jeg i skrivende stund er sikker på når den vil gå av stabelen, spørs det vel om jeg ikke på det tidspunktet vil befinne meg i Storbritannia.
Det hadde uansett vært morsomt med ytterligere avansement og deretter få en storfisk på besøk. Da vil det nok også komme litt flere folk. På vei ut fikk jeg av en klubbrepresentant vite at det offisielle tilskuertallet visstnok var 178, mens jeg vil tippe at det i realiteten kanskje var 2-300 der – inkludert noen som blant annet kom til i pausen. For DFI sin del starter ligasesongen med bortekamp mot Sprint/Jeløy 17. april, og det er bare å ønske lykke til på en dag da jeg vil være opptatt med årets Easter Hop og tre kamper i Northern Counties East League. Sannelig fikk jeg ikke skyss av Pia hjem også, og mens de gikk for å forberede middag/vorspiel, slo jeg meg ned med Sky Sport Soccer Saturday og belaget meg på en rolig kveld. Nå blir det kanskje en cupkamp til i Oslo-området til onsdag før jeg vender snuta mot balløya en ukes tid senere.
Revisit: Drøbak/Frogn v Ås 4-1 (2-0) Norwegian Cup, 1st qualifying round Seiersten Stadion, 23 March 2017 1-0 M’Bandy Camara (34) 2-0 Mikkel Aarstrand (37) 3-0 Peder Mæhle (46) 3-1 Ali Øzen (65) 4-1 Magnus Fagernes (86) Att: 178 Admission: 100 kr Programme: Included (4 page leaflet + team sheet)
Med knappe to uker til avreise, begynner det så smått å nærme seg min store april-tur – en utvidet påsketur, om du vil. Som vanlig har det vært et voldsomt puslespill, med en rekke utfordringer og vanskelige valg som må gjøres. Jeg tror imidlertid at det nå begynner å ta en slags endelig form, i hvert fall hva tiden frem til og med søndag 23. april gjelder.
Torsdag 6. april: Witton Albion v Spalding United (NPL 1 South)
Jeg flyr over til Manchester denne formiddagen, og skulle opprinnelig tilbringe dagen med en venninne i St. Helens. Men da denne kampen ble flyttet, fristet den umiddelbart, og jeg har nå fått “tillatelse” til å heller komme på besøk på mandagen. Overnatting i Lostock Gralam, nær Northwich.
Fredag 7. april: Brandon United v Esh Winning (Northern League 2)
Bunnoppgjør i Northern League Division Two, der jeg gjør mitt fjerde(!) forsøk på å se kamp ved Welfare Ground i Brandon. I så tilfelle er det vel kanskje passende at dette vil bli min bane nummer 400 i den engelske pyramiden. Noe spesielt er det også at denne ligakampen er identisk med kampen jeg hadde planlagt å se da jeg på forrige tur igjen ble offer for avlysning i Brandon. Overnatting i Durham.
Lørdag 8. april: Albion Rovers v Stranraer (Scottish League One)
Med tidlig søndagskamp i Aberdeen dagen etter, vil jeg ta meg dit opp allerede på lørdag og finne noe på veien dit opp. Albion Rovers er både fristende og praktisk i så måte, og selv om jeg også vil sjekke kampene i den skotske Junior-pyramiden (West Region har ennå ikke offentliggjort sine kamper den dagen, mens jeg allerede har kikket på Sauchie Juniors), spørs det om det ikke blir Albion Rovers og et besøk ved Cliftonhill. Etter kamp blir det uansett reise opp til Aberdeen, der jeg overnatter.
Søndag 9. april: Aberdeen v Rangers (Scottish Premiership)
Storkamp i “utposten” Aberdeen, og etter kampen vil jeg ta toget ned til Glasgow for å overnatte der.
Mandag 10. april: Fotballfri
Jeg vil tilbringe dagen sammen med og overnatte hos min venninne i St. Helens.
Tirsdag 11. april: Cinderford Town v Cambridge City (Southern League Premier)
Jeg tar en svipptur ned til Gloucestershire for å se dette bunnoppgjøret i utkanten av Forest of Dean. Overnatting i Gloucester.
Onsdag 12. april: Coxhoe Athletic v Sunderland West End (Wearside League)
Turen går tilbake til det nordøstlige England, der jeg besøker Coxhoe Athletic. Overnatting i Darlington.
Torsdag 13. april: Campion v Dronfield Town (NCEL 1) – revisit
Denne kampen markerer starten på årets store Easter Hop, som vil by på 13 kamper – både i NCEL og NWCL. Jeg må innrømme at Bottesford Town v Cleethorpes Town i divisjonen over nå nok frister litt mer enn en revisit til Campion, men jeg har allerede booket full pakke for NCEL-delen av arrangementet, så da blir jeg vel å finne der i Bradford-ghettoen denne torsdagskvelden. Overnatting i Calder Grove i utkanten av Wakefield, i regi av Groundhop UK.
Fredag 14. april: 11.00 Garforth Town v Staveley Miners Welfare (NCEL Premier) 14.30 Harrogate Railway Athletic v Pickering Town (NCEL Premier) – revisit 17.30 Knaresborough Town v Pontefract Collieries (NCEL 1)
Jeg følger det offisielle Easter Hop-programmet – inkludert gjensynet med Harrogate RAs hjemmebane Station View. Overnatting igjen i Calder Grove i utkanten av Wakefield.
Lørdag 15. april: 11.00 Rossington Main v Hall Road Rangers (NCEL 1) 14.00 Armthorpe Welfare v Hemsworth Miners Welfare (NCEL Premier) 18.00 Selby Town v Penistone Church (NCEL 1)
Nok en dag der jeg følger Hop-programmet, og samtlige er nye destinasjoner for meg denne dagen. Ser spesielt frem til et besøk hos Selby Town. Overnatting igjen i Calder Grove, Wakefield.
Søndag 16. april: 11.30 Ashton Athletic v Squires Gate (NWCL Premier) 14.45 Ashton Town v Stockport Town (NWCL 1)
Årets East Hop forflytter seg vestover til NWCL-land, og jeg tar med meg de to kampene i Ashton-in-Makerfield før jeg hopper av og dropper kampen i Runcorn Town (v Barnton), der jeg allerede har vært. En revisit hadde ikke vært meg imot, men føler jeg må være litt sosial også når jeg skal overnatte hos min venninne i St. Helens.
Mandag 17. april: 11.00 Atherton Collieries v AFC Darwen (NWCL Premier) – revisit 15.00 Trafford v Colwyn Bay (NPL 1 North) 17.45 Maine Road v Abbey Hey (NWCL Premier)
Årets Easter Hop fortsetter, og jeg vil nok ta med meg en revisit til Atherton Collieries før jeg setter kursen mot Traffords hjemmebane Shawe View (mens Hop-arrangementet besøker West Didsbury & Chorlton). Deretter vil jeg igjen slutte meg til det offisielle arrangementet, og forhåpentligvis klare å ta meg til Brantingham Road i tide til kampstart på kampen som avslutter årets Easter Hop. Overnatting hos min venninne i St. Helens.
Tirsdag 18. april: Ilfracombe Town v Fremington (North Devon League Premier)
En lang reise ned til utposten Ilfracombe på Devons nordlige kyst, der Marlborough Park har vært på min radar en stund. Overnatting i Ilfracombe, der jeg kan avbestille frem til noen dager i forkant, i tilfelle den voldsomme reiseveien plutselig skulle virke veldig lite fristende.
Onsdag 19. april: South Normanton Athletic v Holbrook Sports (East Midlands Counties League)
Jeg hadde store problemer med å bestemme meg mellom Houghton Main og South Normanton Athletic, men falt til slutt ned på sistnevnte. Overnatting i Alfreton.
Torsdag 20. april: Chadderton v City of Liverpool FC (NWCL League Cup, semi final 2nd leg)
I påvente av flere alternativer hadde jeg vel så smått begynt å belage meg på kamp hos Holmer Green, men takket være blant annet tidligere avlysninger har det nå kommet til flere opsjoner den siste uka. Jeg heller nok nå mot Chadderton, og da vil det være naturlig med overnatting i Manchester/Oldham-området (jeg vil denne gang være klok av skade når jeg nå vet at ManU har hjemmekamp denne dagen, slik at jeg vil forsøke å unngå overnatting i sentrale Manchester og hordene av brautende fotballturister som nok vil regjere der).
Fredag 21. april: Norwich City v Brighton & Hove Albion (Championship)
Jeg håpet i det lengste å kunne ta turen over til Belfast denne dagen, for der å ta en svipptur ned over grensen for å se Dundalk, men dette må nok utgå. Da kampen på Carrow Road ble flyttet til fredag, så jeg på den som et godt alternativ, men det vil være avhengig av om jeg klarer å sikre meg en billett. Overnatting i så fall i Norwich.
Lørdag 22. april: Newhall United v Cromford (Midland Regional Alliance)
Etter å ha slått fra meg Belfast-drømmen denne helgen, kikket jeg først og fremst på Marine v Buxton, men hotellprisene i nordvest (både Liverpool- og Manchester-traktene) er av en eller annen grunn uhyrlige denne dagen. Og da Newhall United – som en stund har vært på min radar – ble oppført med hjemmekamp på der nylig publiserte april-programmet til MRA, ble jeg fristet. Overnatting foreløpig ikke booket.
Søndag 23. april: Foreløpig usikkert
Overnatting i Reading, og jeg belaget meg egentlig på en fotballfri dag. Imidlertid er det kanskje lov å håpe på at Edmonton & District Sunday League fortsatt holder det gående og at de denne dagen vil ha en kamp berammet på historiske Henry Barras Stadium – en tradisjonsrik kamparena som ligger inne i en offentlig park i nord-London.
Hva gjelder mandag 24. april og videre fremover, er det foreløpig usikkert, og det vil kun by på spekulasjoner da denne uka nok vil bli preget av playoff på step 3/4. Hjemreise er foreløpig ikke bestilt, så det gjenstår også å se hvor lenge jeg blir.
Jeg våknet til turens siste kampdag i fortsatt uvisse om hvor jeg skulle se kamp denne kvelden. Klok av skade hadde jeg valgt å avvente litt og se an tingenes tilstand i løpet av den lange turen. Det som de siste dagene hadde bekymret meg var det dårlige været som denne helgen hadde skapt visse problemer nede i sørøst, og siden Herne Bay hadde vært min foretrukne destinasjon var det greit å forsikre seg om status der nede ved Kent-kysten før jeg forlot Manchester, og mens jeg foretok en siste vurdering gikk jeg for å starte dagen med en frokost ved Home Sweet Home i byens bohem-aktige Northern Quarter. En person som skal få lov til å bli anonym var ved sitt besøk her tydeligvis ikke like imponert som det undertegnede har vært, og jeg skal nå innrømme at deres frokost faktisk synes å kanskje ha tapt seg noe.
Den gjorde uansett susen, og mens jeg inntok min frokost bestemte jeg meg vel som ventet også for å ta sjansen på Herne Bay, selv om min plan B selvsagt hadde bydd på langt enklere reisevei med kamp hos Curzon Ashton. Jeg fikk etter hvert pakket bagen og sjekket ut fra Britannia Sachas-hotellet, der fotballturistene som kvelden før hadde satt preg på byen fortsatt nå myldret i resepsjonen. Det var for øvrig også tilfelle i sentrum, på trikken, og på togstasjonen Manchester Piccadilly, der hordene åpenbart var på vei til Manchester Airport for å fly hjem til Asia eller Skandinavia. Mange av de hadde åpenbart holdt med både Manchester United og Liverpool dagen før, om man skal dømme ut fra 50/50-skjerfene som det krydde av. Det var helt greit å forlate Manchester med 10.35-toget mot London Euston…
Ikke minst hadde Herne Bay FC på det tidspunktet også proklamert «Game on!», slik at jeg var optimistisk da jeg satt meg på toget. Etter ankomst London valgte jeg å spasere den ikke altfor lange turen fra Euston til St. Pancras International, der jeg tok plass på 13.25-toget som skulle bruke en time og tjue minutter på å frakte meg ned til Herne Bay. Kvart på tre steg jeg av der og unnet meg en taxi til Premier Inn-hotellet et lite stykke utenfor sentrum, der jeg hadde punget ut hele £61,50 for overnatting. Etter at drosjekusken hadde fått sine £6, fikk jeg sjekket inn og installert meg, men brøt igjen snart opp for å ta meg inn til sentrum og kikke meg litt rundt. Buss nummer 6 hadde holdeplass få meter fra hotellet, og for £1 fikk jeg skyss inn til sentrum.
Herne Bay er en by og seaside resort som ligger nordøst i grevskapet Kent, med Themsen-estuaret og Nordsjøen som nærmeste nabo i nord. For å plassere byen enda nøyere geografisk, befinner vi oss her 11 kilometer nord for Canterbury og åtte kilometer øst før Whitstable. Det var på begynnelsen av 1800-tallet at Herne Bay etablerte seg som en seaside resort, og glansdagene i så måte var mot slutten av Viktoriatiden. Byen hadde en periode Storbritannias nest lengste pir (kun slått av Southend), før den i 1970-årene først ble offer for brann og deretter rasert i en voldsom storm. Herne Bay har for øvrig i dag et innbyggertall på rett i underkant av 40 000, og er også kjent for sitt frittstående klokketårn som skal være blant verdens eldste av sitt slag.
Etter å ha tuslet litt rundt i sentrum så jeg selv dette klokketårnet på nært hold, der det står nede ved sjøen, rett utenfor puben Divers Arms som jeg selvsagt hadde blinket meg ut. Det viste seg å være en god og koselig pub, men det er kanskje litt merkelig å ha en stor og fristende meny som inkluderer en rekke skikkelige middagsretter når man avslutter matserveringen allerede klokka 15.00!? Det betød at det ikke var noe mat å få her, så etter en pint jeg gikk de få meterne bort til Wetherspoons-puben Saxon Shore for å få meg et måltid der. Som sagt så gjort, men etter å ha inntatt middagen returnerte jeg til den langt koseligere Divers Arms for å lade opp med en seidel til før jeg satt kursen mot kveldens kamparena. Utenfor Divers Arms henger et skilt som hevder at det er 2 675 miles til Nordpolen. Heldigvis er det langt kortere til Winch’s Field, og dessuten i motsatt retning.
Det var like før klokka halv sju at jeg tømte glasset, og spaserturen dit opp tok meg drøyt ti minutter. Ved ankomst var inngangspartiet på Wench’s Field åpent og betjent slik at jeg betalte meg inn med £9 og sikret meg et eksemplar av kveldens kampprogram for ytterligere £2. Kveldens kamp dreide seg om grevskapscupen Kent Senior Cup, og skulle vært spilt for lengst, men hadde blitt gjenstand for flere utsettelser. Motstander var Conference-klubben Dover Athletic, og like innenfor inngangspartiet støtte jeg på et kjent groundhopper-fjes som også er Dover-supporter. Mitt største usikkerhetsmoment rundt valget av kveldens kamp var hvorvidt playoff-jagende Dover Athletic ville stille et reserve- eller ungdomslag, men det avviste han umiddelbart selv om han fulgte opp med å fastslå at det derimot var tvilsomt om jeg ville få se storscorer Ricky Miller.
Herne Bay FC ble opprinnelig stiftet i 1886 og spilte først ligafotball i East Kent League, som de etter et kort mellomspill i en tidligere utgave at Kent League returnerte til rundt århundreskiftet. I årene som fulgte dominerte de East Kent League som de vant fire år på rad i perioden 1903-1906. Ved utbruddet av første verdenskrig hadde klubben imidlertid lagt ned driften, og selv om det i mellomkrigstiden var andre klubber som spilte i byen, måtte man vente til 1935 før noen igjen blåste liv i klubbnavnet. Klubben som startet opp som Herne Bay Invicta fjernet i 1935 sitt suffiks og tok plass i Kent Amateur League. I 1953 flyttet man ikke bare inn på Winch’s Field, men man tok også igjen plass i (fortsatt den tidligere) Kent League, der de vant den ligaens Division Two på første forsøk.
Da denne utgaven av Kent League la ned (etter utvidelsen av Southern League) i 1959 var Herne Bay med å stifte Aetolian League, som (uten å gå for mye i detalj) var en kortlevd liga som gjennom en rekke sammenslåinger er en av forgjengerne til dagens Spartan South Midlands League. Da også denne la ned i 1964 fikk de innpass i Athenian League, som var en feederliga til Isthmian League, og med opprykk våren 1971 spilte de seg opp i ligaens toppdivisjon. Etter at de tre år senere endte på jumboplass, benyttet de anledningen til å være med å stifte den nye Kent League (som i dag heter Southern Counties East League). I 1990-årene var de en storhet i denne ligaen, med ligatitler i 1992, 1994, 1997 og 1998. I tillegg hadde de notert fem andreplasser da de våren 2012 tok sin femte ligatittel ett år etter å ha tapt tittelen på målforskjell.
Dette ble også deres siste sesong i daværende Kent League, men denne sesongen gjorde de seg også bemerket i FA Vase, der de spilte seg frem til semifinalene. Der måtte de imidlertid gi tapt for West Auckland Town. De kunne imidlertid trøste seg med at den nevnte ligatittelen sørget for opprykk til Isthmian League, etter at det var deres tur til å vinne ligatittelen på målforskjell foran et Erith & Belvedere som også hadde fått tre poengs trekk. De tok naturlig nok plass i Isthmian League Division One South, og etter to tøffe sesonger gjorde de det langt bedre de to neste – med 8. plassen forrige sesong som bestenotering så langt. Det så vanskelig ut å forbedre det denne sesongen, der klubben befant seg på nedre halvdel, men de hadde i hvert fall tilsynelatende trygg avstand på 12 poeng ned til nedrykkssonen. Denne kvelden var det altså uansett ikke ligaen det skulle dreie seg om, men Kent Senior Cup.
Det som i dette tilfellet var noe spesielt var at mens kveldens kamp dreide seg om andre runde, så var allerede to av semifinalistene klare! Nå er jo i og for seg tredje runde ensbetydende med kvartfinale, og for vinneren av kveldens kamp var det VCD Athletic som der ville vente. Som nevnt var to av kvartfinalene allerede spilt, og Charlton Athletic og Folkestone Invicta var allerede sågar klare for semifinale. Kveldens program hadde en flott og detaljert gjennomgang av alle kampene i turneringen så langt, og dette gjorde meg i stand til å registrere at den siste kvartfinalen tilsynelatende vil utkjempes mellom Welling United og Bromley. Programmet ble ellers gransket mens jeg koste meg med pork scratchings og en pint Strongbow til £3,50, og etter å ha tømt seidelen var det på tide med en runde rundt banen.
Wench’s Field har altså vært klubbens hjemmebane siden 1953, da over tusen tilskuere møtte opp for å se den første kampen mot Tunbridge Wells. Det var den gang nokså spartanske greier, og Winch’s Field har sakte men sikkert blitt bygget ut og oppgradert opp gjennom årene. Jeg hadde kommet inn i det ene hjørnet, og foran meg på venstre hånd fikk jeg der langsiden med klubbhuset og dets fasiliteter. Dette er bygget i tre og skal ha blitt reist i 1971, slik at det tydeligvis er to år eldre enn undertegnede. Bortenfor her finner man det som med første øyekast er hovedtribunen, men denne ble entret av en dør i siden ut mot klubbhuset, og på døra hang et skilt som varslet om at det kun var adgang for klubbfunksjonærer og andre prominente. Jeg kikket likevel innenfor, og der var det sitteplasser i form av trebenker. En artig detalj med denne tribunen er at en av flomlysmastene strekker seg gjennom dens tak.
I og med at Wench’s Field visstnok ikke fikk flomlys før i 1992, vet jeg ikke om dette i det hele tatt sier noe om denne tribunens alder, men den fremstår nok som noe eldre enn som så, og mon tro om jeg ikke leste et sted at denne kom opp omtrent samtidig med klubbhuset. Uansett må den passeres på baksiden, før det bortenfor dette igjen er mer hard standing ned mot bortre kortside. Der står rett bak mål en ståtribune med et tak som har en interessant «dupp» i front. Dette trekket har også tribunen midt på bortre langside, og dette er en sittetribune. Om man skal dømme ut fra utseende kan man tenke seg at de to sistnevnte tribunene har kommet opp rundt samme tid. Det skal i hvert fall ikke være tvil om at den lille ståtribunen på kortsiden nærmest inngangspartiet ble reist i 1994, og denne bærer da også preg av å være av noe nyere dato. Om det skulle være tvil, så likte jeg meg på Winch’s Field, selv om forholdene sørget for at mine bilder ikke ble de beste.
I tillegg til at Herne Bay og Winch’s Field var det som uansett hadde fristet mest denne kvelden, var det også en annen grunn til at det var et veloverveid valg å komme hit. Herne Bay er nemlig ikke en klubb som de siste sesongene har hatt for vane å spille mandagskamper på hjemmebane, og det var i seg selv et godt argument for et besøk. Også denne kampen hadde etter flere utsettelser blitt satt opp som tirsdagskamp, men motstander Dover Athletic hadde viktig ligakamp mot Lincoln City den påfølgende fredagen, slik at de hadde uttrykt et ønske om å fremskynde den til mandag; noe Herne Bay hadde sagt seg villige til. En annen gammel kjenning som hadde benyttet anledningen til å ta turen denne kvelden var groundhopperen Rob Bernard – en Scarborough-kar (og Scarborough Athletic-fan) som nå bor i London – og det begynte å bli en stund siden sist jeg traff på ham, slik at vi samtalte litt før avspark.
Som nevnt hadde min eneste lille skepsis vært forbundet med hva slags lag Dover Athletic ville stille, men selv om vi som forventet ikke fikk se Ricky Miller, stilte Dover-manager Chris Kinnear med et sterkt lag. Derimot manglet hjemmelaget flere av sine faste, og det var nok årsaken til at manager Sam Denly blant annet måtte sette inn spiss og toppscorer Danny Williams på den ene backen. Det skulle vise seg å ikke være noe dårlig valg, for uten å foregripe begivenhetenes gang så imponerte han faktisk i det jeg vil anta var en noe uvant posisjon for ham. Etter noen innledende minutter der Dover startet friskt og med høyt tempo, kom Bay snart med slik at det faktisk utviklet seg til å bli en meget jevn affære. Danny Walder testet Dover-keeper Mitch Walker, mens gjestene hadde muligheter ved Jim Stevenson, Tyrone Marsh og Joe Healy. Sistnevnte hadde nylig ankommet fra Maidstone United, og så sin heading ble blokkert nesten helt inne på streken.
Tyrone Marsh og Chris Barnard skapte en del hodebry for vertene, men stopper-duoen Ben Gorham og Liam Quinn var ikke lette å skubbe seg på, og der fremme var også Kane Phillips og Ian Pullman friske for hjemmelaget. Det var omsider gjestene som likevel tok ledelsen i det 40. minutt da Tyrone Marsh fyrte løs fra rundt 25 meter. Bay-keeper Jack Delo fikk en hånd på ballen, men klarte likevel ikke å forhindre den i å gå i mål via stolpen. 0-1, og det var fortsatt stillingen da dommeren blåste for pause. 220 betalende tilskuere hadde sett en nokså god og underholdende omgang, og da jeg i pausen hentet forfriskninger i baren, bet jeg merke i at det var solid representasjon fra andre europeiske land. En nokså stor gruppe utlendinger viste seg å bestå av personer fra både Sveits, Belgia, Nederland og Frankrike. Det viste seg at det jeg mener var en av sveitserne var faren til en av de yngre Dover-spillerne.
Selv om Dover hadde et mål annullert tidlig i andre omgang, var det egentlig vertene som kom best i gang etter hvilen, og James Turner var uheldig som ikke utlignet med et skudd som smalt i tverrliggeren med Dover-keeperen utspilt. Herne Bay presset på for utligning, men Dover-forsvaret var solid, og da Kane Phillips først dro seg gjennom ble hans avslutning reddet av keeper Mitch Walker. Det siste kvarteret så vi nok forskjellen på antall treningstimer som legges ned, for Bay-spillerne virket etter hvert mer slitne enn sine gjester fra tre nivåer over. De ble nå liggende stadig dypere mens Dover styrte, og keeper Delo måtte i aksjon på avslutninger fra Stevenson og Mitch Pinnock. Chris Barnard kunne satt spikeren i kista da han rundet keeper Delo, men en forsvarer kom seg tilbake og fikk klarert. En siste sjanse til utligning kom i form av en heading fra en uidentifisert Bay-spiller, men Dover-keeper Walker reddet slik at sluttresultatet ble 0-1, og Dover sikret seg retten til å ta imot VCD Athletic i neste runde.
Etter en siste pint inne i klubbhusets bar takket jeg for meg og ønsket lykke til, før jeg la ut på spaserturen tilbake til hotellet. Jeg hadde i forkant vurdert å bestille en taxi, men registrerte at Google Maps anslo spaserturen til 26 minutter, slik at jeg valgte apostlenes hester. Det jeg imidlertid ikke hadde forutsett var at deler av denne ruta gikk via en gangvei med svært dårlig belysning og med et underlag som på flere steder virket meget gjørmete. Jeg kom meg da omsider tilbake til hotellet der jeg kunne gi Adidas-skoene en liten rengjøring før jeg hoppet til køys etter turens siste kampdag.
Etter at jeg opprinnelig vurderte hjemreise på søndagen, ble det omgjort til mandagen, og deretter tirsdagen. Nå var det egentlig litt fristende å også få med seg en tirsdags-kamp, men ett sted må man stoppe, og flyet var nå uansett bestilt. Etter en natts søvn gjensto bare en hotellfrokost og bussen til den lille jernbanestasjonen Sturry, der jeg satt kursen mot London via et togbytte ved Ashford International, og deretter kryssingen av London og togturen fra Paddington ut til Heathrow. Moroa var over for denne gang, men til tross for et par skuffelser (avlysninger) tidlig på turen, hadde det vært meget vellykket. Jeg fikk i alt denne gang med meg 26 kamper på 22 dager, i 16 forskjellige engelske grevskap, i tillegg til Wales…og en rekke nye opplevelser. Jeg får vel si meg fornøyd med det, og heller spare opp til det som forhåpentligvis kan bli en ny kjempetur i april. Nå var det bare å benytte ventetiden på flyplassen til å kjøpe litt fudge som belønning til min snille mor som igjen hadde tilbudt seg å plukke meg opp på Korsegården.
English ground # 398: Herne Bay v Dover Athletic 0-1 (0-1) Kent Senior Cup, 2nd round Winch’s Field, 16 January 2017 0-1 Tyrone Marsh (40) Att: 220 Admission: £9 Programme: £2 Pin badge: £3
«Hva?? Driver du gjøn??». Etter at jeg hadde offentliggjort min reiserute, var dette etter hvert reaksjonen fra flere personer når de så hva jeg hadde planlagt for denne søndagen. Det var først et par uker før jul at jeg selv tilfeldigvis via en tweet oppdaget at det faktisk fortsatt spilles fotball på Rotherham Uniteds gamle hjemmebane Millmoor. Enda riktigere er det vel å si at det nå igjenspilles fotball der, for junior-klubben Westfield United skulle tidligere denne sesongen ha begynt å spille sine hjemmekamper der. De stiller to lag i Sheffield & District Sunday U18 Sunday League, og da jeg registrerte at en av de sto oppført med hjemmekamp denne søndagen, var jeg ikke i tvil om at det for min del var Englands mest interessante fotball-destinasjon den søndagen.
Det var selvsagt derfor det også sørget for hevede øyenbryn, interesse og til dels vantro fra andre groundhoppere og fotballinteresserte som hadde vært i den tro at Millmoor fortsatt sto gjengrodd og ubrukt, eller til og med hadde blitt revet. Jeg vil tippe at det i tiden fremover vil være flere som vil ta turen til Millmoor på en søndags formiddag – ikke minst blant de som i likhet med undertegnede aldri fikk surret seg til å se Rotherham United spille hjemmekamp der. Riktignok hadde jeg også holdt et halvt øye med Castleford & District League i tilfelle Fryston AFC skulle bli satt opp med hjemmekamp denne dagen. Så skjedde ikke, og det spørs vel om ikke en kikk på Millmoor kanskje uansett hadde vært for fristende til å velge bort.
Derfor var det med Rotherham som destinasjon at jeg allerede like før klokka åtte på morgenen sjekket ut fra Premier Inn-hotellet og spaserte den korte veien til Bradford Interchange for å forhåpentligvis raske med meg et par saker fra en av sjappene der før jeg satt meg på 08.24-toget. En av de var heldigvis i ferd med åpne slik at jeg fikk med meg både et frokost-smørbrød og ikke minst dagens utgave av Non-League Paper som jeg kunne fordype med i mens jeg ble fraktet til Meadowhall Interchange. Derfra kunne jeg bytte til buss X1 Steel Link fra busstasjonen, og den ankom i rute klokka 10.00 slik at jeg kunne betale £2,50 for å la meg frakte de ti minuttene til holdeplassen ved Westgate inne i Rotherham sentrum.
Rotherham er en by som ligger nokså midt i grevskapet South Yorkshire; ved stedet der elvene Don og Rother møtes. Selve byen har et innbyggertall på rundt 110 000, mens dette mer enn dobles om man inkluderer naturlige drabantbyer og forsteder. Sammen med den større naboen Sheffield utgjør også Rotherham et sammenhengende urbant område med et langt større folketall. Rotherham har tradisjon som jernverksby, og i likhet med nabobyen Sheffield har stålproduksjon vært viktig; i tillegg til kjemisk og elektroteknisk industri. Rotherham sentrum ligger ni kilometer nordøst for Sheffield sentrum, og ligger også langs en gammel tradisjonell vei mellom Sheffield og Doncaster, med omtrent den dobbelte avstanden nordøstover til sistnevnte.
Rotherham har jo de siste årene fått mye negativ omtale etter at man ikke bare avslørte en pedofili-ring av pakistanske menn som over en 16-års periode har misbrukt et firesifret antall barn, men også at både lokalt politi og andre myndighetspersoner med viten og vilje faktisk dekket over dette av frykt for å ble kalt «rasister»! Fullstendig sjokkerende, men nok om det, for det var selvsagt helt andre ting som hadde brakt meg til Rotherham denne dagen. Fra stedet der jeg takket bussjåføren og steg av, hadde jeg snaut ti minutters gange til Millmoor, og med 40 minutter til avspark sto jeg utenfor hjemmefansens favoritt-tribune Tivoli End, der jeg for øvrig også hadde stått rett i overkant av to år tidligere.
På en tidligere romjuls- og nyttårstur benyttet jeg en torsdag i januar 2015 nemlig anledningen til å kikke innom Millmoor, som den gang dessverre var bortimot hermetisk lukket slik at jeg ikke fikk adgang til dets indre. Jeg har for øvrig sett Rotherham United spille på både Don Valley Stadium og deres nye New York Stadium, men altså ikke på Millmoor, og derfor hadde jeg sett frem til å i det minste se en kamp på det gamle stadionet, selv om det nå var snakk om en kamp på et langt lavere nivå enn det The Millers opererer på…og ikke minst med aldersbestemt fotball. Avspark skulle etter planen være klokka 11.00, men der jeg sto rett på utsiden av den åpne porten på Tivoli End og knipset et par bilder av eksteriøret, hørte jeg plutselig den umiskjennelige lyden av en dommerfløyte fra innsiden.
Jeg kom meg på innsiden der en kar bekreftet at fløytesignalet ganske riktig hadde vært dommeren som blåste for kampstart. En kikk på klokka fortalte at den kun var halv elleve, så av en eller annen grunn hadde man tydeligvis bestemt seg for avspark en halv time tidligere enn det som ifølge blant annet FA Full-time var kampstart. Ikke noen krise for min del, som i hvert fall fikk det med meg med nød og neppe, og etter å ha satt fra meg bagasjen mellom to seterader oppe på tribunen der kunne jeg kikke meg litt rundt. Noe verre var det muligens for groundhopperen George Cheetham som hadde tatt turen fra Manchester og ankom med drøyt fem minutter spilt, uten at han så ut til å ta det altfor tungt.
Nå skal det nemlig innrømmes at selve fotballen kom litt i andre rekke akkurat denne dagen, selv om vi selvsagt også forsøkte å få med oss det som skjedde på banen mens vi utforsket Millmoor, og George fra et eller annet sted i Manchesters vestlige utkant ble min ledsager store deler av denne dagen. Kampen vi nå var vitne til dreide seg altså om en kamp i Sheffield & District U18 Sunday League Division Five, og nå skal jeg på ingen måte påberope meg noen inngående kjennskap til hverken denne ligaen eller de to respektive klubbene som nå kjempet om ligapoeng, selv om jeg mistenker at Westfield United egentlig hører hjemme noe nærmere Sheffield, der også Southey Wolves vel hører hjemme.
Jeg nevnte så vidt at Westfield United stiller to lag i denne ligaen, og det var Westfield United ‘Black’ som nå var i aksjon, mens de også har et Westfield United ‘Red’ i Division Six. Jeg registrerte at også flere andre klubber kjører et lignende opplegg, og dette er vel noe vi også har en viss kjennskap til fra aldersbestemt idrett her hjemme. I ettertid har jeg etter å ha sett et dokument fra ligaens årsmøte begynt å lure på om divisjonsoppsettet i denne ligaen rett og slett ikke er resultatbetinget, for jeg registrerte at man på det møtet oppfordret klubbene til å ta kontakt med ønsker om å bli plassert i spesifikke divisjoner eller sammen med spesifikke klubber. Der jeg først antok at Westfield United ‘Black’ var førstelaget i kraft av å spille i det som tilsynelatende er divisjonen over, er jeg nå langt mer usikker på om det er tilfelle.
Uansett befant dagens hjemmelag seg nest sist på tabellen, men med unntak av jumboen Sheffield Spartans hadde de kamper til gode på de andre lagene. Southey Wolves befant seg før kamp på en 4. plass av de ti klubbene i divisjonen, men hadde hele 13 poeng opp til ledende Caribbean Sports, som sammen med AFC Pogmoor hadde fått en solid luke i toppen. Nå er det denne gang ikke altfor mye jeg kan fortelle om dagens hjemmelag (og heller ikke bortelaget, selv om jeg vet at de ble stiftet i 2010 for å gi lokale barn og ungdom et tilbud i form av organisert fotball), men jeg kan derimot fortelle en del mer om Millmoor, så da er det kanskje greit å i stedet ta en rask innføring i anleggets historie.
Det var i 1907 at det som den gang het Rotherham County flyttet inn på Millmoor. Stadionet var da nybygget på tomten til en gammel mølle, og dette er selvsagt også bakgrunnen for Millers-kallenavnet. Rotherham County slo seg for ordens skyld i 1925 sammen med Rotherham Town og tok navnet Rotherham United, og de fortsatte med spill på Millmoor, der tilskuerrekorden ble satt da 25 170 tilskuere så andredivisjonsoppgjøret mot lokalrival Sheffield United i desember 1952. Da man i september 2007 markerte 100 år ved Millmoor med voldsom feiring, var det nok de færreste som så for seg at de åtte måneder senere ville være hjemløse. Det er vel kjent for de fleste at The Millers endte opp med å spille fire sesonger i eksil på friidrettsstadionet Don Valley Stadium i Sheffield, før de i 2012 omsider kunne returnere til hjembyen og flytte inn på New York Stadium.
Men hvorfor måtte de egentlig forlate Millmoor? Vel, den historien starter muligens i 1987, da forretningsmannen Ken Booth tok over og betalte den økonomisk skakkjørte klubben ut av administrasjon. Booth er for øvrig eier av det store skraphandler-firmaet som befinner seg bak kortsiden Railway End, og i de 17 årene som fulgte var det hans familie som eide klubben med Ken Booth selv som formann. I 2004 ble klubben solgt videre, men en betingelse for dette var at Millmoor (og noen andre fasiliteter) forble i Booth-familiens eie. Problemene som endte med Millmoor-exiten hadde bakgrunn i at man etter hvert ikke klarte å bli enige om en ny leieavtale ved Millmoor, der klubben etter sigende hadde betalt £200 000 i årlig leie, samtidig som de sto ansvarlige for vedlikehold og den slags.
Mange har ment at det var griskhet som først og fremst må ta skylden, men personlig har jeg ikke satt meg nok inn i det som den gang skjedde til at jeg skal ta noe slikt standpunkt. Uansett var det trist, og selv om klubben har fått en moderne og funksjonelt flott ny storstue (som i hvert fall er temmelig sentrumsnær til å være et nybygg), var Millmoor et klassisk stadion med en helt annen karakter. Det var nå faktisk temmelig surrealistisk å gå rundt på Millmoor slik anlegget nå fremsto nærmest spøkelsesaktig. Jeg følte meg etter hvert som en guttunge på en slags «oppdagelsesferd» der vi i løpet av formiddagen utforsket det gamle stadionet mens fotballkampen skred frem der ute på gressmatta.
Jeg hadde altså kommet inn via en port som sto åpen på kortsiden Tivoli End, og det var som jeg vel nevnte her den mest ihuga Millers-fansen i sin tid holdt til og skapte stemning. Dette var opprinnelig en ståtribune som man i senere år – under en av klubbens perioder på nivå to – bygget om til sittetribune ved å installere plastseter, slik at Millmoor etter hvert ble såkalt all-seater. Dette er fortsatt en flott tribune med en god del karakter, og jeg tok sjansen på å la bagen min bli stående gjemt unna der oppe mellom to seterader mens vi gikk for å med klokka ta oss rundt banen – eller i det minste så langt det lot seg gjøre. Med halvannet øye på kampen beveget vi oss derfor mot hjørnet over mot langsiden Millmoor Lane Stand.
Denne langsiden er ikke fullt så enkel å beskrive, og må sies å bestå av tre forskjellige seksjoner som skiller seg noe fra hverandre. Partiet nærmest Tivoli End var tidligere en naturlig fortsettelse av ståtribunene der, og de gikk over i hverandre og fulgte svingen rundt. Det var først da man kom under reglementet for nivå to og gjorde om Tivoli End til sittetribune at ståtribunen(e) der ble delt opp i to partier. Også denne flanken av Millmoor Lane-siden fikk installert plastseter, der man nå satt under åpen himmel. Midt på langsiden har sittetribunen her tak over hodet i form av et karakteristisk overbygg, mens man på den borterste flanken har et annet overbygg som ser ut til å være av noe nyere dato enn midtpartiet.
Det var som sagt merkelig å bevege seg rundt i disse omgivelsene, og bak tribuneseksjonene her – like ved en kiosk som naturligvis hadde stengt for godt – kunne vi se hvordan trappene opp fra et av inngangspartiene på Millmoor Lane nå var temmelig gjengrodd av villniss. Denne Millmoor Lane som går på utsiden av denne langsiden, er for øvrig egentlig kun et nokså trangt smug som leder mot den gamle borteinngangen…og sannsynligvis også til tomta der CF Booth driver skraphandel og diverse gjenvinning i stor skala. Bortesupporterne måtte tidligere gå ned dette smuget på sin vei mot bortetribunen Railway End, og like før dommeren blåste for pause var det i partiet mellom denne tribunen og Millmoor Lane Stand at vi snoket litt da en kar kom for å forsikre seg om at vi ikke drev med fantestreker.
Man er vel kanskje ikke så vant til at folk kommer for å sjekke ut Millmoor når de spiller sine hjemmekamper, selv om det sikkert kan endre seg når stadig flere finner ut at det fortsatt arrangeres fotball her. Denne karen ga oss overhodet ikke noen reprimande, og det ble i stedet starten på en trivelig samtale der han kunne bekrefte at Westfield United ganske riktig hadde spilt her siden deres sesongstart i september. Han fortalte videre at en av laglederne var en bekjent av stadion-eier Ken Booth, og at sistnevnte til slutt hadde gått med på å la de benytte anlegget så lenge han sto uten ansvar for eventuelle ulykker og at de selv fikk orden i villnisset som også hadde lagt beslag på gressmatta. Idet kampen var i ferd med å starte igjen, forlot han oss med en siste formaning om at vi kunne gå rundt som vi ville, men IKKE over på den fortsatt halvferdige Main Stand.
På dette tidspunktet hadde vi sett at gjestene tok ledelsen 0-1 da Luke Ellis steg til værs og headet i mål i det tiende minutt. Vertene svarte med et skudd i aluminiumen samt en avslutning som ble reddet på streken, og sju minutter etter gjestenes mål utlignet Tyler Doman til 1-1 med sitt første for dagen. Et par minutter før pause var dog gjestene igjen i ledelsen da Jake Nutt sendte i vei et skudd som hjemmelagets bebrillede målvakt Brad Mapletoft ikke kunne stoppe. Det var like etter dette at vi på høflig vis ble konfrontert av den nevnte karen som vi samtalte litt med. For øvrig slo han også fast at Millmoor, slik han så det, fortsatt vil huse fotballklubben i årene som kommer, så om han har rett kan det kanskje berolige litt de som fortsatt måtte frykte at bulldoserne står klare til å rykke inn og jevne anlegget med jorden.
Kortsiden Railway End er altså den gamle bortetribunen, og i likhet med Tivoli End er også dette en tidligere ståtribune som i senere år ble omgjort til sittetribune. Mange har ment at akustikken her var blant de bedre, og at man kunne skape et voldsomt liv her – i hvert fall i tiden før man helst skulle tvinges til å plassere akterspeilet på et av plastsetene som etter hvert ble installert. Bak denne tribunen var det ikke bare en stengt kiosk å finne, men også et bygg som huset det som må ha vært et ganske enormt område med blant annet egen bar. Jeg var nok også den første som på mange år benyttet «pisserenna» i et toalett bak denne tribunen.
I hjørnet mellom Railway End og langsiden med Main Stand fant vi ytterligere spennende saker å utforske, for et skilt med teksten «Police Detention Room» vitnet om at det var blant annet cellene vi hadde funnet. Jeg kunne ikke la sjansen gå fra meg, og poserte for et bilde der, før vi stoppet ved bygget som tidligere huset politiets kontrollrom. Det står rett ved siden av Main Stand, og lydige som vi var stoppet vi vår rundtur der for å snu og gå tilbake. Denne hovedtribunen har en noe spesiell historie, og det var igjen merkelig å se at den fortsatt sto halvferdig. Her sto tidligere en flott gammel hovedtribune i tre, som ble bygget i 1950-årene. Da denne ble revet var planen å erstatte den med en moderne tribune som inkluderte VIP-fasiliteter og som ville være med å øke anleggets kapasitet til godt over 10 000 igjen. Så skjedde aldri…
Denne nye tribunen var forventet ferdigstilt i 2006, men arbeidet ble flere ganger forsinket, ikke minst etter at den fryktede planten parkslirekne (japanese knotweed) ble funnet på anlegget. Og da det ble klart at forhandlingene om ny leiekontrakt hadde gått i stampe, valgte man å legge arbeidet på is. Det skal også nevnes at rugby-klubben Rotherham Titans forhandlet om å bruke Millmoor som hjemmebane, men dette ble heller ikke noe av. Selv om situasjonen var nokså spesiell denne dagen, likte jeg meg på Millmoor, og med dagens kamp hadde jeg da også muligheten til å bevege meg fritt rundt anlegget – noe jeg garantert ikke ville kunne gjort i Football League. Spesielt godt likte jeg også de klassiske flomlysene ved Millmoor, som ikke bare er svært flotte, men som også skal være blant fotball-Englands høyeste.
I avslutningsfasen av vår nevnte pauseprat hadde Tyler Doman benyttet anledningen til å score sitt andre og dermed utligne til 2-2 i andre omgangs tredje minutt, og det var signalet som fikk vår samtalepartner til å strene tilbake til sidelinjen foran Main Stand, der laglederne befant seg. Innimellom vår oppdagelsesferd registrerte vi at det faktisk var en ganske underholdende kamp vi var vitne til. Begge lag var åpenbart lystne på et vinnermål, og det var flere sjanser begge veier, men vi måtte vente til det gjensto et kvarters tid før avgjørelsen falt. Igjen var det Tyler Doman som var på ferde, og med en kraftfull heading besørget han sitt hattrick og fastsatt sluttresultatet til 3-2. Jeg hadde talt meg frem til 23 tilskuere, men George talte åpenbart 28 i henhold til hans kamprapport, så kanskje var jeg noe ivrig med å luke ut lagledere på sidelinjen.
Uansett hadde det vært en meget interessant opplevelse, og etter å ha vekslet noen ord med nok en klubbrepresentant tilbake på Tivoli End, var det snart bare å ta med seg pikkpakket og traske mot jernbanestasjonen Rotherham Central med George som ledsager. Jeg foreslo en pitstop på puben The County i stedet for å hoppe på første tog, og det fikk gehør i en slik grad at vi endte opp med å tilbringe mer tid der enn planlagt. Jeg fikk i det minste gitt telefonen en sårt tiltrengt oppladning mens vi mesket oss med det som til slutt ble tre runder. Jeg hadde fortsatt ikke booket hotell denne dagen, men hadde vurdert både Sheffield og Manchester. Prisene i Sheffield denne søndagen var kun en av grunnene til at jeg til slutt i stedet valgte meg Manchester, men det betød uansett et togbytte i Sheffield, og det kommer vel kanskje ikke som noen voldsom overraskelse at det resulterte i en lengre vanningspause på Sheffield Tap.
Vi kom oss omsider på et av togene mot Manchester, der min nye svirebror hadde andre plikter som han plutselig hadde blitt minnet på. Jeg hadde nå uansett avtalt å treffe en lokal venninne etter hvert, men da jeg ankom Manchester Piccadilly og gikk for å ta trikken opp til Market Street, begynte jeg allerede å angre litt på valg av overnattingssted. Kanskje fikk jeg som fortjent for ikke å lenger følge med på Premier League, for om jeg hadde gjort det ville jeg visst at Manchester United denne dagen hadde spilt mot Liverpool, slik at byen nå var fullstendig invadert av fotballturister. På min vei til Britannia Sachas Hotel kjempet jeg meg gjennom horder av «juletrær» som tilsynelatende hadde kjøpt halve klubbsjappa på Old Trafford, og det var vel knapt noen av de som snakket engelsk. Det virket som om kinesisk, norsk, svensk og spansk var de absolutt dominerende språk i Manchester denne dagen.
Etter å ha sjekket inn var dette også hovedgrunnen til at jeg valgte å finne meg et noe roligere sted å møte min venninne, da de store pubene rundt Piccadilly var stappfulle av fotballturister. Jeg snudde derfor raskt i døra og forkastet planen om å innta søndagsmiddag ved Wetherspoons-puben der, for i stedet å raske med meg noen smørbrød fra den lokale Tesco-sjappa. Noen ganger blir jeg direkte flau av å støte på nordmenn i utlandet, og den brautende gjengen fra Indre Knotkjeppdal som var til sjenanse selv på Tesco-sjappa var et godt eksempel i så måte. De var heldigvis tilsynelatende mest interessert i å på omgang posere barskt med x antall brett med alkohol som de deretter satt tilbake, og på vei ut av Tesco gikk de heldigvis i motsatt retning mens de gaulet høylytt på diverse innlærte ManU-hymner fremført på en engelsk som fikk selv Torbjørn Jagland til å fremstå som litt av en kløpper.
Jeg hadde et lite håp om at den tidligere lojalist-puben Mother Macs lå akkurat bortgjemt nok på Back Piccadilly til at disse hordene ikke ville finne frem dit. Det viste seg heldigvis å holde stikk, slik at jeg slo meg ned der med en pint mens jeg ventet på min venninne, og av samme grunn var det også der vi ble værende en stund før vi trakk oss tilbake. Til tross for at valget av Manchester som base denne kvelden var lite gjennomtenkt, hadde det vært en fin og interessant dag, og det hadde absolutt vært gjevt – om enn temmelig spesielt – å endelig se kamp på Millmoor, selv om det måtte gjøres ved å se aldersbestemt fotball. Det får være et tips for andre som aldri fikk sett ligafotball der, eller som er lystne på et gjensyn med stadionet. For min del gjensto nå kun én eneste kamp av min store romjuls- og nyttårstur som altså gikk mot slutten.
English ground # 397: Westfield United (Black) v Southey Wolves 3-2 (1-2) Sheffield & District U18 Sunday League Division Five Millmoor, 15 January 2017 0-1 Luke Ellis (10) 1-1 Tyler Doman (17) 1-2 Jake Nutt (43) 2-2 Tyler Doman (48) 3-2 Tyler Doman (75) Att: 23 (h/c) Admission: Free Programme: None Pin badge: n/a
Jeg skulle gjerne ha tilbragt litt mer tid i Caernarfon, men jeg hadde nye kamper på agendaen som gjorde at jeg måtte komme meg videre. Siden det denne dagen betød en hel rekke togbytter, valgte jeg etter en liten rådslagning med meg selv kvelden før å stille alarmen på 05.50 og ha avreise en time tidligere enn opprinnelig planlagt. Dette gjorde jeg fordi det ved ett eller to av togbyttene var såpass knapt med tid at en forsinkelse ville kunne sørge for at jeg mistet forbindelsen videre, så det var greit å være på den sikre siden. Nydusjet og fjong, men nokså trøtt, sjekket jeg derfor ut i halv sju-tiden og gikk opp til bussholdeplassen der buss nummer 9 skulle plukke opp klokka 06.45 for å frakte meg den første etappen opp til Bangor og jernbanestasjonen der. Etter en 22 minutter lang busstur, rakk jeg også å kjøpe meg en frokost fra kiosken på perrongen, før jeg «bevæpnet» med en plan A samt et solid knippe med backup-planer kunne ta plass på 07.20-toget.
I løpet av denne sesongen har jeg vurdert en slags «strategi» ved å benytte lørdagene til å besøke interessante destinasjoner nedover i pyramiden, gjerne ved baner som frister men som ikke har flomlys. For disse er jo lørdager gjerne eneste kampdag, bortsett fra en og annen midtukekamp innledningsvis og helt på tampen av sesongen. Denne dagen var det flere slike kamper fra non-league step 7 og nedover å finne på min liste, og med tanke på at det hadde vært både regn og frost over natten her og der, måtte jeg bare sjekke ut status og vurdere alternativene underveis. Da West Yorkshire League omsider offentliggjorde sine januar-kamper, ble jeg tidligere fristet av et besøk til Ripon City denne dagen. Av reserveløsninger hadde jeg først og fremst merket meg Brodsworth Welfare, Dunscroft United, Newhall United, Thornaby, og Marine.
Etter halvannen times togtur kom jeg til Crewe, der noen av alternativene krevde en ruteendring, men siden jeg tolket intet nytt fra Ripon som godt nytt inntil videre, valgte jeg å holde meg til den opprinnelige planen med neste tog-etappe herfra til Manchester Piccadilly. Med en avlysning i Ripon nå, ville samtidig Marine rykke opp til plan B, spesielt siden de var vertskap for Spennymoor Town. Min groundhopper-kollega Paul Brockett bor ikke altfor langt fra Ripon, og han kunne i hvert fall melde om at hans hage nå hadde bestått en tidlig baneinspeksjon denne morgenen. Det var da et godt signal idet jeg igjen hadde gjort et togbytte og nå hadde kurs mot Leeds. Der ville jeg ha en siste mulighet til å legge om planen og returnere om jeg skulle rekke Marine, men på min vei mot Leeds kunne Paul berolige meg ytterligere ved å videresende meldinger fra Ripon Citys klubbsekretær som fortalte at det ville bli kamp.
Dermed kunne jeg ta fatt på togetappen fra Leeds opp til Harrogate, der jeg ankom litt etter halv tolv. Det var fem timers tid siden jeg forlot hotellet i Caernarfon, men fortsatt gjensto en buss-etappe før jeg var fremme. Ved planleggingen av turen hadde jeg merket meg en buss nummer 36 som kjørte mellom Harrogate og Ripon, men med en noe tidligere ankomst Harrogate var tydeligvis ikke Google Maps kar om å finne denne (gudene vet hva som skjedde denne dagen, for i ettertid får man jo igjen treff på buss 36 som også har hyppige avganger), og foreslo kun en buss nummer 22, og siden jeg så den umiddelbart ved busstasjonen, betalte jeg £6 for det som skulle vise seg å være en skikkelig melkerute. I stedet for en snau halvtime med buss 36, ble det en mye lenger tur da buss nummer 22 bruker minst dobbelt så lang tid på det som skal være rundt to norske mil fra Harrogate opp til Ripon.
Jeg hadde nå ikke dårlig tid, men denne bussen må ha vært innom alt som finnes av små husklynger på veien. Noen av veiene den svingte inn på fikk meg nærmest til å spørre meg selv hva i all verden som ville skje dersom vi møtte andre kjøretøyer på disse veiene som flere steder bare så vidt var bred nok for bussen og med store hekker eller annen vegetasjon kloss inntil på begge sider. Det skjedde heldigvis kun én gang at en møtende bil måtte rygge noe særlig mer enn 2-300 meter. Noen av disse stedene vi kjørte gjennom så usedvanlig idylliske ut, og da vi like etter avgang Harrogate kjørte gjennom markedsbyen Knaresborough fremsto den på en måte som gjorde at jeg umiddelbart tenkte at det var en destinasjon jeg snart må få besøkt. Det føltes som om vi hadde kjørt halve North Yorkshire rundt da jeg i ett-tiden kunne stige av i Ripon sentrum noen få minutters gange fra Mallorie Park, der det skulle være avspark klokka 14.00.
Ripon er en såkalt cathedral city som altså ligger i Englands største grevskap, North Yorkshire. Den har drøyt 16 500 innbyggere og ligger geografisk plassert 19 kilometer nord for Harrogate og 18 kilometer sørvest for Thirsk. Ripon er den fjerde minste engelske byen med city-status, takket være byens katedral som er sete for biskopen av Leeds. Byen var en periode under vikingenes kontroll, før den slo seg opp som et senter for ull- og tekstilindustri. I middelalderen var Ripon også kjent for sin produksjon av sporer, men forble nokså upåvirket av den industrielle revolusjon som ikke helt nådde frem hit. I disse dager er den også kjent for sin hesteveddeløpsbane, og ligger dessuten rett ved Studley Royal Park og Fountains Abbey, som sammen har fått plass på UNESCOs verdensarvliste. Dette er medvirkende til at turismen har blitt en svært viktig næringsvei i den lille Yorkshire-byen.
Drassende på bagasjen slet jeg meg raskt frem til Mallorie Park, der det allerede var en viss aktivitet med en knapp time til avspark. Man skal kanskje ta det som et kompliment når man i min alder og fysiske form blir tatt for å være en av spillerne, men jeg får kanskje tro at det var bagen som gjorde at en kar rett på innsiden av klubbhuset forsøkte å veilede meg til garderobene ved å peke meg i retning av gangen som førte nedover dit. Jeg hadde dog ingen planer om å figurere på lagoppstillingene, men tok i stedet til takke med å få slenge fra meg bagasjen i et hjørne av kllubbhuset og betale £2,50 for en boks Strongbow dark fruits. Jeg tror den lille gruppen med personer der inne undret seg voldsomt over hva dette var for en snodig fremmedkar som kom til Mallorie Park for å se deres hjemmekamp mot Rothwell.
Jeg skal ikke påberope meg noen ekspertise vedrørende Ripon Citys historie, og til tross for en rask research er det kun en generell og ikke voldsomt detaljert historie jeg kan fortelle om. Det som er klart er at selv om noen anser 1919 som klubbens stiftelsesår, skal man under Ripon City-navnet også ha spilt fotball i hvert fall et drøyt tiår tidligere, for jeg kunne selv se et lagbilde fra 1907/08-sesongen. Og ikke minst tyder logoen jeg så på utsiden av klubbhuset på at klubben har røtter tilbake til 1898. Dagens klubb er uansett resultatet av at byens den gang eneste to klubber Ripon City og Ripon United i 1919 slo seg sammen under navnet Ripon City AFC. Problemene mange klubber sliter med i dag er ikke noe nytt, for i 1935 mente man at klubben sto i fare for å opphøre dersom ikke publikum kjente sin besøkelsestid. Det var kanskje med dette i tankene at man etter hvert forlot York & District League for å heller spille i Allertonshire League.
Etter andre verdenskrig hadde ting tatt seg opp, og man vet blant annet at klubben tok seg frem til finale i Yorkshire Trophy og kun tapte knepent mot et Barnsley-lag som scoret finalens eneste mål på Oakwell. Utover 1980-årene var det en rekke lokale klubber i Ripon, og en av disse var Ripon YMCA, som senere tok navnet Ripon Yorkshire Magnets. De var en av den tidens mest suksessombruste lokale klubber, og i 1990 slo Ripon City seg sammen med disse under navnet Ripon City Magnets. Etter å ha spilt i Harrogate & District League tok de i 1999 steget opp i West Yorkshire League, der de etter to sesonger rykket opp i den ligaens Premier Division. To år senere rykket de ned igjen, men returnerte i 2007, samtidig med at de igjen endret navnet tilbake til Ripon City.
Femteplassen i West Yorkshire League Premier Division våren 2013 står vel som deres bestenotering i denne ligaen, men den siste tiden har man nå slitt tungt. Nedrykk i 2015 ble fulgt opp med jumboplass og et andre strake nedrykk etter å ha vunnet kun tre av 30 kamper forrige sesong, slik at de nå befinner seg i ligaens Division Two. Så vidt jeg klarte å finne ut, har nok noen av disse problemene bakgrunn i at man visstnok mistet halve førstelaget til lokalrivalen Boroughbridge Athletic, i tillegg til at tre ledere samt ikke minst en FA-premiert ildsjel med 47 år bak seg i klubben takket for seg. Det har nok ikke vært noen enkel oppgave å erstatte slikt personell, men man skal etter sigende nå også ha fått startet opp sitt reservelag igjen etter en liten pause. Vel, mens en av de tilstedeværende nå gikk løs på arbeidet med å pusse vinduene (med de to-tre andre som ivrige tilskuere) benyttet jeg i stedet anledningen til å ta en liten runde rundt banen.
Jeg hadde kommet gående inn oppkjørselen som leder til parkeringsplassen bak det ene målet. Der har man klubbhuset på sin høyre hånd når man kommer kjørende (eller i mitt tilfelle gående) inn, og anlegget for øvrig er nokså lett å beskrive. Sett til høyre fra denne kortsiden har man hovedgrunnen til at jeg hadde prioritert Mallorie Park denne dagen; nemlig den flotte hovedtribunen fra 1920. Da man startet opp igjen med spill etter første verdenskrig var det her på denne banen man spilte, og etter sammenslåingen kort tid etter var noe av det første de gjorde å reise denne tribunen. Den gang gjorde man selvsagt ting selv, og det er jo ikke så lenge til den feirer sitt hundreårs-jubileum nå. Etter å ha fått litt sårt tiltrengt pleie de siste årene, holder den seg bra for alderen og tar seg utvilsomt flott ut der den oser av karakter.
Denne tribunen står midt på langsiden, og byr på benkerader i tre. Laglederbenkene i hvitmalt mur står på hver side av den flotte tribunen. Ellers er det så som så med tilskuerfasiliteter ved Mallorie Park, som ikke engang byr på hard standing. Banen er gjerdet inn med et hvitmalt gelender som går rundt hele banen, med unntak av partiet foran tribunen og laglederbenkene, og om man velger å se kampen fra et annet sted enn tribunen, vil man stå rett på gresset uansett hvor man befinner seg. På den andre langsiden går det en vei forbi på utsiden, og derfra har passerende fritt innsyn. Det er kanskje også en medvirkende grunn til at jeg ikke ble avkrevd inngangspenger ved mitt besøk. Det skal også nevnes at det bak tribunen er en annen bane som benyttes av den lokale rugbyklubben, og det var kun noen trær og busker som skilte disse fra hverandre slik at man kunne gå mellom de to om man ville.
En kar som satt inne i den flotte tribunen undret seg voldsomt over hvorfor jeg tok bilder, og det var ikke så enkelt å forklare når alle forklaringer om groundhopping, interesse for non-league og klassiske fotballanlegg ble fulgt opp med nytt spørsmål om «hvorfor». Jeg kunne nok like gjerne svart «økseskaft», og det var kanskje greit han ikke spurte hvor jeg kom fra, for det hadde det vel gått fullstendig rundt for denne karen. På vei tilbake til klubbhuset traff jeg på det som viste seg å være klubbsekretæren, som klarte å identifisere meg og dermed kom for å ønske velkommen. Han bekreftet også at det ikke var hverken inngangspenger eller kampprogram i forbindelse med dagens kamp, før han etter en kort prat rettet fokus tilbake mot oppvarmingen. Det var heller ikke noe mat å by på her, men i mangel på noe slikt kjøpte jeg i stedet med meg to poser med pork scratchings som fikk gjøre nytten inntil videre og som ble tatt med ut sammen med en ny boks med flytende forfriskninger.
Ripon City lå før kampen på en sjuendeplass av tolv klubber, og mens avstanden ned til bunnstriden var meget komfortabel, virket det også temmelig usannsynlig at de skulle kunne blande seg inn i noen opprykkskamp. De hadde for eksempel ti poeng opp til dagens gjester, Rothwell, som også hadde to kamper mindre spilt. Laget fra den sørøstlige utkanten av Leeds hadde på sin side heng på tredjeplassen, der Ossett Albion-reservene befant seg to poeng foran men med to kamper mer spilt. Opp til andreplasserte AFC Horsforth hadde Rothwell fire poeng, men det var samme avstand opp til ledende Rawdon Old Boys. Sistnevnte hadde imidlertid to kamper gode igjen på blant Rothwell, og sto med statistikken 12-0-1 på sine 13 ligakamper hittil, så de så ut til å bli vanskelig å hamle opp med.
Kvaliteten var ikke all verden, men det hadde jeg heller ikke forventet meg på non-league step 9. Det jeg imidlertid stusset litt over var at man også her benyttet seg av den gode gamle løsningen med klubbrepresentanter som fungerer som linjemenn, men at disse ikke så ut til å blande seg inn ved offside-situasjoner. Jeg kommenterte hvordan spilleren som på en av langsidene så ut til å være mer opptatt av å snakke med en dame blant tilskuerne enn å vinke for offside, og to sidemenn jeg samtalte litt med kunne heldigvis opplyse meg noe. Jeg ble nemlig fortalt at de også markerer for offside i ligaens Premier Division, mens de på dette nivået tydeligvis ikke har det som arbeidsoppgave, men utelukkende skal assistere dommeren ved å vinke for innkast og den slags. Om kampforløpet mente senere Ripon-folket at første omgang for deres del hadde vært et absolutt lavmål så langt denne sesongen, men likevel holdt de nullen nesten til pause.
Bortelaget hadde vært skummelt frempå ved flere anledninger, og det var kun en blanding av svake avslutninger og en eller to gode redninger fra Ripon-keeper Daniel Metcalfe som reddet vertene. Med tre-fire minutter igjen til pause fikk imidlertid Jordan Duncan all tid i verden til å legge an og sikte, og fra like utenfor 16-meteren plasserte han ballen i hjørnet bak keeper Metcalfe, som for øvrig hadde måttet steppe inn etter at James Pocock hadde pådratt seg en skade under oppvarmingen. 0-1 til pause, og hjemmelaget fikk åpenbart en real skyllebøtte av manager Mick Baldwin. I så fall så det ut til å hjelpe litt, for Ripon startet noe bedre i andre omgang, og Martin Hutchinson hadde snart en avslutning i tverrliggeren. I stedet kunne Rothwell doblet ledelsen da en av deres spillere var alene gjennom etter en misforståelse i Ripon-forsvaret, men Metcalfe var igjen reddende engel.
Rothwell doblet likevel ledelsen etter omtrent halvspilt omgang da Metcalfe ikke klarte å holde en corner og ballen endte opp ute hos Reece Sockett som hamret ballen i krysset. 0-2! Ripon City skal ha for at de fortsatte å kjempe, men dessverre for dem var det ingen som nådde helt frem til det skumle innlegget Stephen Hodgson besørget etter flott forarbeid. Mot slutten ble det litt ampert da et par susende taklinger ble satt inn, men da dommeren blåste av var det med 0-2 og borteseier som sluttresultat. Ufortjent var det heller ikke, for det beste laget vant denne dagen. Selv tok jeg etter en svipptur innom klubbhuset med meg bagasjen og trasket i vei for å finne bussholdeplassen. Igjen valgte åpenbart Google Maps å overse buss 36, så jeg antok at den kanskje ikke kjørte lørdagsruter, og i stedet var det bare å belage seg på melkeruta til buss 22. Nå angret jeg på at jeg ikke hadde kjøpt en returbillett, men jeg hadde nå engang ikke planlagt returen 100% på det tidspunktet, og nå fikk jeg snart uansett større problemer å hanskes med.
Det var nemlig ikke spor etter noen bussholdeplass der normalt nokså pålitelige Google Maps sa den skulle være, og etter å ha fortsatt mot neste holdeplass var det samme resultat der, selv om jeg i det minste så holdeplassen på motsatt side av veien. To lokale personer var ukjent med buss 22 og pekte meg i retning av holdeplass for buss 36 (som jeg senere så komme inn på Harrogate busstasjon!), men nå kom bussen og stoppet sannelig på mitt signal selv om sjåføren hevdet det aldri hadde vært noen holdeplass akkurat der. Jeg kom meg omsider i hvert fall tilbake til Harrogate, og kunne snart toge tilbake til Leeds. Av forskjellige årsaker hadde jeg valgt å overnatte i Leeds eller Bradford, og endte opp med Bradford grunnet prisen. Min Leeds-kompis David ba meg stoppe innom Wetherspoons-puben på Leeds stasjon, men når jeg ikke så de der, gadd jeg ikke vente så lenge inne på en fullstappet pub der jeg var nedlesset i bagasje. I stedet bar det nå rett til Bradford, der jeg hadde betalt £31,50 for overnatting ved Premier Inn-hotellet like ved Bradford Interchange. Siden det var så rolig fikk jeg også lov til å bestille en pizza for å ta den med meg opp på rom 214, og slik tok jeg kvelden etter en meget lang dag på farten.
English ground # 396: Ripon City v Rothwell 0-2 (0-1) West Yorkshire Association Football League Division Two Mallorie Park, 14 January 2017 0-1 Jordan Duncan (42) 0-2 Reece Sockett (67) Att: 61 (h/c) Admission: Free Programme: None Pin badge: n/a
Tiden var kommet for å sette kursen mot Wales og Caernarfon, og da det også virket å være en usedvanlig koselig liten by, var dette en dag jeg hadde sett frem mot. For å slippe det ekstra togbyttet i Chester bestemte jeg meg omsider for avreise noe tidligere enn opprinnelig planlagt, for å rekke direktetoget fra London mot Holyhead. For at jeg denne gang ikke skulle bli fanget i kaoset på Londons tube-nettverk skapt av pendlere og ikke minst turister, dro jeg ekstra tidlig inn fra Reading til London Paddington med et tog like etter klokka halv åtte. Etter å ha tatt meg fra Paddington til Euston uten de store problemer, rakk jeg også å kjøpe inn frokost før jeg tok plass på 09.10-toget mot Holyhead. Jeg skulle være med så langt som til Bangor, og etter å ha inntatt frokosten min, kunne jeg også få litt mer tid på øyet på ferden nordvestover.
Etter at vi hadde passert Chester og den walisiske grensen våknet jeg med Rhyl som neste stopp. Det var nå greit å holde øynene åpne så jeg ikke endte opp ute på Anglesey. Etter drøyt tre timer på dette toget kunne jeg omsider stige av i Bangor og orientere meg frem til holdeplassen til buss nummer 9 mot Caernarfon. Togstasjonen i Caernarfon ble nemlig lagt ned i 1970, slik at man nå gjerne må benytte seg av buss om man vil reise hit kollektivt. Bussen kom i henhold til ruteplanen klokka 12.28, og etter å ha betalt £3,50 ble jeg fraktet de drøyt tjue minuttene ned til Caernarfon, der jeg steg av rett ved Morrisons-supermarkedet som nå er å finne der den nevnte jernbanestasjonen tidligere befant seg. I den forbindelse skal det for ordens skyld kanskje nevnes at man senere har anlagt en ny togstasjon litt lenger sør i byen, men kun som nordlig endestasjon for den fantastiske museumsjernbanen Welsh Highland Line med forbindelse til blant annet Porthmadog, og ikke som en stasjon som betjenes av ordinære rutetog.
Jeg hadde betalt £23 for overnatting ved Travelodge-hotellet et steinkast herfra, og siden det var to timers tid til innsjekking, valgte jeg å gjøre noe jeg aldri tidligere har gjort. Siden rommet uansett var såpass billig og jeg var lysten på å få installert meg for deretter å ta en kikk rundt i byen, betalte jeg denne gang de £10 ekstra som kjeden krever for tidlig innsjekking. Den koselige kvinnen i resepsjonen fortalte at jeg heller ikke var den eneste som hadde ankommet i forbindelse med kveldens kamp, da en London-kar hadde sjekket inn allerede kvelden før, og jeg skjønte snart at dette måtte være min groundhopper-kollega Paul White som igjen hadde valgt seg samme kamp som meg etter å ha sett mine reiseplaner. Etter å ha installert meg, kunne jeg endelig ta turen ut og kikke meg rundt i byen.
Caernarfon er en kongelig by som altså ligger i det walisiske grevskapet Gwynedd nordvest i Wales, snaut 14 kilometer sørvest for Bangor, og med det spektakulære fjellområdet Snowdonia som bortimot nærmeste nabo i øst og sørøst. I storslåtte omgivelser ligger denne havnebyen ved Menaistredet som skiller øya Anglesey fra det walisiske fastlandet. Caernarfon ligger på fastlands-siden og har i dag drøyt 9 600 innbyggere som i all hovedsak har walisisk som sitt førstespråk. Caernarfon er også et sted der den walisiske nasjonalismen tradisjonelt har stått og fortsatt står sterkt. Det romerske fortet Segontium i utkanten av dagens bysentrum var i sin tid det militært viktigste i denne delen av det romersk-okkuperte Storbritannia. Etter romertiden var Caernarfon hovedstaden i kongedømmet Gwynedd, som etter åtte århundrer med uavhengig styre var et av de siste walisiske kongedømmene som på 1200-tallet ble beseiret og innlemmet i England.
Edward I beordret byggingen av en jernring av festninger for å sikre området, og Caernarfon Castle var i så måte juvelen i kronen, der den også kontrollerte det strategisk viktige Menaistredet. I tillegg til den voldsomme festningen ble det reist bymurer, og det hele skal ha kostet opp mot £25 000 – en aldeles vanvittig sum som den gang tilsvarte og muligens også overgikk de årlige inntektene til det kongelige skattkammer. Den voldsomme Caernarfon Castle er den dag i dag sammen med Snowdonia en viktig grunn til at turisme er byens viktigste næringsvei, og det kan nevnes at den også står på UNESCOs verdensarvliste. Når jeg nå spaserte gjennom en av portene i bymuren og kom inn i de trange brosteinsgatene, kunne jeg selv slå fast at Caernarfon ganske riktig fremsto meget idyllisk.
Første bud var nå å få seg et måltid, og valget falt på den fantastiske pub-restauranten Black Boy Inn som ligger rett innenfor bymuren og skal være en av de eldste puber i det nordlige Wales, med drift fra 1522 . Om man skal dømme etter både navnet, karikaturtegningen på et av pubskiltene og en av figurene inn i lokalet, kan det virke som om de så langt heldigvis har klart å unngå besøk fra PK-brigaden. Kjenner jeg de rett, ville de vel kanskje også reagert på at servitrisen «antok mitt kjønn» ved å kalle meg sir. Når man er sulten mens man studerer en fristende meny, er det fort gjort å ende opp med å slå på stortromma, og det var tilfelle med meg denne gang. Det endte opp med både forrett i form av smoked black & white pudding og hovedretten pork belly, og etter dette herremåltidet var jeg i hvert fall mett og fornøyd da jeg gikk for å spasere opp til kveldens kamparena – Caernarfon Towns hjemmebane, The Oval.
Det tok meg et kvarters tid å gå dit opp, og håpet var at jeg ved å kikke innom allerede på denne tiden ville kunne få tatt en kikk innenfor portene i dagslys og knipset noen bilder under bedre forhold enn det kvelden ville by på. Da jeg ankom The Oval var imidlertid portene stengt, og jeg måtte foreløpig nøye meg med en kikk over gjerdet. Jeg kunne imidlertid se at det var en kar som romsterte rundt der inne, og da han kort etter plutselig kom ut, benyttet jeg anledningen. Det viste seg at han nå skulle av gårde for å hente barn fra skolen, men da jeg på hans spørsmål måtte svare som sant var at jeg hadde kommet fra Norge, spurte han hvor lang tid jeg trengte på en rask runde rundt banen. Da jeg svarte toppen fem minutter, bød han meg inn. Jeg hastet rundt banen raskere enn lovet, og kanskje hadde han ikke altfor dårlig tid tross alt, for med min runde fullført ble han stående igjen for å fortelle litt om sine tidligere ferier i Norge.
Før han noen minutter senere satt seg i bilen og kjørte av gårde for å hente barna, lovet jeg å returnere i god tid før kveldens kamp, og spaserte deretter innover mot sentrum igjen. Planen var nå å ta en nærmere kikk inne på Caernarfon Castle, men kortere åpningstider på denne tiden av året betød at de stengte allerede klokka 16.00. Det var nå kun en times tid til de stengte for dagen, og jeg sto nå utenfor og vurderte om jeg ville betale £7,95 dersom jeg måtte stresse gjennom det hele. En gruppe som kom ut ga meg klart svar på dette ved å fortelle at det mente det absolutt var verdt pengene, men at man burde ha minst et par timer til rådighet. Jeg får heller returnere og få med meg innsiden ved en annen anledning, og Caernarfon skal ifølge karen på The Oval visstnok være enda flottere om sommeren.
Kanskje blir det et gjensyn med Caernarfon i sommer, så etter å ha tuslet litt rundt i sentrum stakk jeg i stedet over veien for å sjekke ut Bar Bach, som skal være den minste baren i Wales. Der fikk jeg til og med skrevet et par postkort mens jeg lesket strupen, men turen gikk snart videre rundt hjørnet til puben Palace Vaults – eller Pen Deitsch om man vil. Det var først litt snodig å befinne seg i en britisk pub der samtalen mellom stamkundene og verten foregikk på walisisk, men Caernarfon skal da også være den walisiske byen der det walisiske språket står sterkest, og jeg hygget meg med en pint eller to mens klokka tikket mot kampstart klokka 20.00. En gang like før halv sju brøt jeg opp og spaserte igjen mot The Oval, der jeg traff på Paul White som akkurat hadde parkert på parkeringsplassen på utsiden, og vi betalte oss inn med £5,50.
Caernarfon hadde allerede vært hjemsted for flere tidligere klubber som hadde båret byens navn og spilt på The Oval da dagens klubb ble stiftet og tok opp stafettpinnen i 1937. Caernarfon Town tok plass i Welsh League (North) Division One, og de skulle etter hvert tilbringe 39 strake sesonger i denne ligaen; med ligatitler i 1947 og 1966. I 1976 sørget interne problemer for at de måtte trekke seg fra ligaen tidlig i sesongen, men sesongen etter var The Canaries tilbake, og da var det desto mer imponerende at de hanket inn to nye ligatitler i 1978 og 1979. På disse to sesongene tapte man kun én eneste ligakamp. Klubben fikk tillatelse til å hoppe over den engelske grensen og ta plass i Lancashire Combination, og våren 1982 ble de denne ligaens siste vinner før den slo seg sammen med Cheshire League og dannet dagens North West Counties League.
Der var altså Caernarfon Town med fra starten, og andreplassen i den første sesongen var godt nok for opprykk. Etter en ny andreplass to år senere fikk de rykke opp i Northern Premier League, og tredjeplasser i 1987 og 1988 står som deres bestenotering i den engelske pyramiden. NPL hadde nå fått flere divisjoner, og i 1990 måtte de ta turen ned i Division One. På dette tidspunktet er det nok naturlig å ta en pause for å fortelle litt om det som i den perioden skjedde av utvikling i den walisiske fotballen. Ledelsen i det walisiske forbundet FAW følte på denne tiden at FIFA var i ferd med å presse de britiske forbundene til å slå seg sammen til ett forbund. Det skjedde aldri, men denne frykten gjorde at de i 1991 stiftet League of Wales (senere omdøpt til Welsh Football League) som en samlende walisisk toppdivisjon. Håpet var at dette ville styrke den walisiske fotballen, og den nye ligaen startet opp i 1992.
Flere av de walisiske klubbene som spilte i den engelske pyramiden var ikke altfor interessert i å bli med på dette, og FAW var snart involvert i en bitter strid med først og fremst de walisiske klubbene i engelsk non-league. Åtte av disse motsatte seg planene og krevde å få fortsette i den engelske pyramiden, og disse åtte fikk kallenavnet «The Irate Eight». Disse var for ordens skyld Bangor City, Barry Town, Caernarfon Town, Colwyn Bay, Merthyr Tydfil, Newport AFC (dagens Newport County), Newtown og Rhyl. Trioen Bangor, Newtown og Rhyl ga omsider etter før oppstart for den første sesongen i League of Wales. I et forsøk på å tvinge klubbene forbød deretter FAW de gjenværende klubbene å spille på sine hjemmebaner i Wales så lenge de spilte i den engelske pyramiden.
Det gjorde at også Barry Town ga etter, men for Caernarfon Town sin del betød det banedeling hos Curzon Ashton, og over de to neste sesongene pendlet de visst bortimot 20 000 kilometer for å spille sine hjemmekamper. Sammen med Newport og Colwyn Bay gikk de til sak mot FAW og krevde både kompensasjon og ikke minst opphevelse av spilleforbudet. Da man i 1995 først kom til en enighet rundt dette (som endte med at man tillot de nå få gjenværende klubbene å bruke sine hjemmebaner i Wales for å spille engelsk non-league-fotball), bestemte Caernarfon Town seg uansett for at tiden var moden for retur til walisisk fotball etter noen tunge sesonger i NPL Division One.
Fjerdeplassen i League of Wales våren 1997 er fortsatt deres bestenotering etter dette. Nedrykk i 2000 ble fulgt opp med umiddelbar retur da de vant Cymru Alliance-tittelen året etter, med da de rykket ned igjen i 2008 var klubben snart i store problemer. Økonomisk skakkjørt var hele klubbens eksistens i fare da de et år senere rykket ned for andre år på rad – til Welsh Alliance. Det ble tre sesonger på nivå tre før de i 2013 returnerte til Cymru Alliance, der de umiddelbart etablerte seg i toppen. 3. plass ble fulgt opp med 2. plass og deretter 1. plass så sent som forrige sesong. Cymru Alliance er på nivå to i den walisiske pyramiden, og dermed en feederliga til Welsh Premier Division, så normalt skulle klubben dermed rykket opp som mestre, men de hadde ikke blitt gitt en FAW-lisens som behøves for spill i toppdivisjonen, og dermed gikk opprykket i stedet til andreplasserte Cefn Druids.
Da vi nå hadde betalt oss inn, måtte vi selvsagt også stikke hodet innom klubbsjappa som befinner seg rett innenfor inngangspartiet. Etter at en pin havnet i lomma mi (selvsagt etter at jeg hadde betalt for den!) var det tid til en trivelig og informativ samtale med karen som sto bak disken der. Kveldens kampprogram hadde ikke ankommet riktig ennå, så mens Paul gikk for å kikke seg rundt inne på anlegget, gikk jeg ut igjen for å unne meg en pint Strongbow til £3,05 inne i klubbhusets romslige bar på utsiden. Jeg la etter hvert merke til at programmene åpenbart hadde ankommet, og da jeg etter hvert tømte glasset for å ta meg inn igjen på anlegget, ble jeg møtt av Paul som allerede hadde sikret meg et program pålydende £1. Det var en nokså tjukk blekka på 52 sider, men det må vel også til når en del av innholdet – inkludert flere av reklamene, som det er en del av – skal formidles på både walisisk og engelsk.
Jeg skal ikke hevde å vite nøyaktig hvor gammel The Oval er, men den første klubben som spilte fotball her skal være Caernarfon Athletic som flyttet inn her i 1888. For dagens klubb har det vært deres hjemmebane helt siden oppstarten i 1937, men det har skjedd en og annen ting her siden den gang. Jeg ble rett og slett ganske imponert over anlegget da jeg tidligere på dagen hadde tatt en kikk, og det må være et av de beste stadionene i walisisk fotball. En dose karakter har det også, så jeg likte meg i hvert fall. Det første som deretter slo meg var en ganske merkbar helling på tvers av banen. Inngangspartiet er nær et av hjørnene på den ene kortsiden, og der er det hard standing ned mot et parti bak mål hvor man finner en tribune med noen betongavsatser for stående tilskuere og tak over hodet. Betongtrinnene fortsetter videre nedover mot hjørnet.
Hovedtribunen er å finne på høyre langside sett fra inngangspartiet, og det er en sittetribune med visstnok rundt 280 seter i klubbens gule og grønne farger. Setene har nok fått et strøk maling, for de skal ha vært anskaffet fra Shrewsbury Towns gamle hjemmebane Gay Meadow. Sett bort fra denne tribunen er det stort sett hard standing som gjelder på denne langsiden. På bortre kortside er det også en tribune av nyere dato (den er nok langt nyere enn den ser ut ved første øyekast fra avstand), og denne byr også på sitteplass til et par hundre fans, der den strekker seg mesteparten av banens bredde. På den siste langsiden, der man for øvrig finner laglederbenkene, består igjen tilskuerfasilitetene stort sett av hard standing.
Tilbake på innsiden av portene traff jeg igjen på mannen som tidligere på dagen hadde gitt meg adgang til The Oval. Han sto nå og irriterte seg over en stripe med gress som rundt målene var en god del lenger enn gressmatta ellers, og slo fast at det måtte fikses før det TV-sendte oppgjøret mot Rhyl i fjerde runde av den walisiske cupen omtrent to uker frem i tid. Dette er for øvrig en cup Caernarfon Town aldri har vunnet, men de har flere ganger tatt seg til både kvartfinale og semifinale. I den forbindelse skal det vel nevnes at de tidligere også har gjort seg bemerket i den engelske FA Cupen, som da de i 1986/87 tok seg til tredje ordinære runde. FL-klubbene Stockport County og York City var blant klubbene som ble slått ut før de holdt Barnsley til 0-0 i tredje runde, men omsider tapte omkampen 0-1 på Oakwell.
Denne dagen var det imidlertid ligapoeng i Cymru Alliance det dreide seg om, og det var liten tvil om at hjemmelaget helst skulle ha alle tre poengene om de skulle ha noe som helt mulighet til å kunne innhente Prestatyn Town og kjempe om sin andre strake tittel. Det virket uansett nokså usannsynlig der ledende Prestatyn sto med 16-2-0 og hadde ni poeng ned til Caernarfon Town. Disse hadde på sin side fem poeng ned til Flint Town United og ni poeng ned til rivalen Porthmadog. Kveldens gjester var Denbigh Town, som før avspark befant seg på 9. plass av de 16 klubbene i denne ligaen. Enda mer interessant var det å høre at hjemmefolket ikke hadde gitt opp opprykkshåpet ennå, for vi kunne høre en representant for hjemmelaget fortelle at det igjen kan bli forviklinger i opprykkskampen.
Vi fikk høre litt om hvordan The Cofis etter forrige sesong hadde forsøkt å anke lisens-avgjørelsen, før vi ble fortalt at det etter vår samtalepartners mening kan vise seg at den økonomiske situasjonen til Prestatyn Town kan gjøre at det denne sesongen kan være deres tur til å ikke få lisens. I så tilfelle vil opprykket kunne gå til Caernarfon Town som på dette tidspunktet i hvert fall så ut til å ha godt grep om andreplassen. For manager Iwan Williams og hans spillere sin del var det kanskje greit å ikke begynne å tenke i de baner, men heller ha fokus på sine egne arbeidsoppgaver. Inkludert manageren – som tilsynelatende fortsatt er registrert også som spiller – var det hele fem blad Williams i hjemmelagets tropp, uten at det i seg selv er spesielt oppsiktsvekkende i Wales. Dog var det kun én i startelleveren og én på benken, i tillegg til en navnebror også i gjestenes startoppstilling.
Tilbake i august hadde det omvendte ligamøtet mellom de to vært en etter sigende meget underholdende affære som endte 4-4, men da vi denne kvelden kom i gang ble det tidlig klart at en reprise virket svært lite sannsynlig. Det var en nølende start der kvaliteten på det som skjedde ikke var spesielt imponerende, og det tok et kvarters tid før vi fikk den første skikkelige sjansen. Gjestenes Craig Pritchard ble spilt gjennom alene med Cofis-keeper Alex Ramsey, men avslutningen gikk via sistnevnte og utenfor. På motsatt banehalvdel hadde Jamie Breese en skummel avslutning blokkert. Denbigh hadde en god periode der de presset sine høyere rangerte verter bakover, men hverken Jack Riley, Alan Bull eller Pritchard klarte å treffe innenfor målet til Ramsey.
Noen minutter før pause burde nok Caernarfon tatt ledelsen, og det etter et Denbigh-frispark som i stedet endte med en kontring. Danny Brookwell løp forbi Denbigh-forsvarerne og la inn til Jamie Roberts, men med kun Denbigh-keeper Jon Hill-Dunt mellom seg og målet, klarte han ikke å få ballen forbi keeperen som dog skal ha ros for sin redning. Det hadde når sant skal sies ikke vært den aller beste omgangen, men de 275 betalende tilskuerne håpet på bedre saker i andre omgang. Jeg unnet meg en lynrask pint i baren, der et par Cofis-fans innrømmet at Denbigh i perioder hadde sett ut som det bedre laget, men at de hadde troen på at deres gutter skulle klare brasene greit etter pause. Jeg rakk også å kjøpe med meg en cornish pasty til £1,70 og en kopp Bovril til 80 pence å varme meg på før spillerne kom seg på banen og tok avspark igjen.
Andre omgang fortsatte i samme spor som den første, men etter at Andrew Swarsbrick hadde skutt like over for gjestene, kom Caernarfon litt mer med igjen, og Jamie Breese headet like utenfor. Likevel var det bortelaget som tok ledelsen med tjue minutter igjen da Billy Holmes skar inn fra kanten og fant Craig Pritchard som plasserte ballen i hjørnet bak Cofis-keeper Ramsey. Nå ble det plutselig full fyr i kampen, og sju minutter senere doblet gjestene ledelsen. Jack Eyre løp gjennom Cofis-forsvaret og avsluttet flott til 0-2. Det sjokkerte hjemmelaget måtte nå satse, og la om til tre bak for å flytte Gareth Edwards opp på topp sammen med Kevin Lloyd og Breese. Det ga umiddelbart resultater, for kun to minutter etter Denbighs andre mål klarte ikke gjestene å klarere, og Jamie Breese kunne sendte i vei et susende skudd som fikk nettet til å bule. 1-2, og nå var det endelig kamp.
Fem minutter senere var det nesten på identisk vis at Danny Brookwell utlignet til 2-2 med et skudd som Denbigh-keeperen bare kunne se på suse i mål. Etter en ganske traurig kamp den første drøye timen, hadde vi nå fått se fire mål på under et kvarter. Det hadde virkelig tatt fyr, og nå var det også skikkelig stemning rundt banen, der hjemmefolket manet frem sine helter i jakt på et vinnermål. De var imidlertid ikke de eneste som gikk for seier, for Denbigh hadde åpenbart heller ingen planer om å si seg fornøyd med uavgjort, der Caernarfons nysignering og innbytter Leigh Craven to ganger i løpet av kort tid måtte kaste seg frem for å blokkere avslutninger med skummel retning mot Cofis-målet.
Det var nok likevel vertene som var nærmest seieren på tampen, og i det siste ordinære minutt trodde de at de hadde snudd kampen da Kevin Lloyd headet i mål. Linjemannen hadde dog vinket for en offside som jeg for øvrig hørte flere betvile etter kampslutt (uten at det er noe merkelig i at hjemmefansen trakk denne avgjørelsen i tvil). På overtid var også Danny Sullivan nære på å sikre hjemmeseier da han headet i tverrliggeren, men det endte 2-2, og det må kunne sies å være et godt resultat for Denbigh Town-manager Eddie Maurice-Jones og hans gutter. For hjemmelaget betød det at avstanden opp til Prestatyn Town nok ville øke når de dagen etter spilte sin kamp denne runden (de vant etter hvert hele 11-1 borte mot Conwy Borough!). Etter å ha takket for oss og ønsket pob lwc – eller lykke til om man vil – takket jeg ja til Pauls tilbud om skyss tilbake til hotellet etter en lang men herlig dag i fantastiske Caernarfon.
Welsh Ground # 5: Caernarfon Town v Denbigh Town 2-2 (0-0) Cymru Alliance The Oval, 13 January 2017 0-1 Craig Pritchard (70) 0-2 Jake Eyre (77) 1-2 Jamie Breese (79) 2-2 Danny Brookwell (84) Att: 275 Admission: £5,50 Programme: £1 Pin badge: £3
Før jeg hadde trukket meg tilbake fra puben i underetasjen kvelden før, hadde kvinnemennesket bak baren gjort oppmerksom på at det hadde oppstått problemer med kjøkkenet som de måtte fikse, slik at jeg derfor likevel ikke kunne få frokosten jeg hadde bestemt meg for å betale ekstra for. Hun beklaget på det sterkeste og refunderte meg, og da jeg våknet denne torsdagen måtte jeg derfor finne en plan B. Jeg har i løpet av mine år som reisende i England aldri vært den største Morrisons-kunden, men supermarked-kjeden hadde en filial rett ved min base på Station Hotel i Penrith, og jeg tenkte som så at det kunne være en grei løsning siden deres caféer byr på full english breakfast der jeg også kunne betale ekstra for å inkludere black pudding. Det viste seg å stemme, og frokosten var da også upåklagelig, slik at jeg mett og fornøyd kunne returnere til Station Hotel for å sjekke ut og forlate Penrith.
Jeg hadde ventet og ventet i håp om noen flere alternativer denne dagen, men det var tross alt en torsdag, så jeg forventet egentlig ikke at noe annet skulle dukker opp enn den ene kampen jeg hadde funnet – nemlig Championship-oppgjøret Reading v QPR. Siden jeg dagen etter skulle til den walisiske utposten Caernarfon, vurderte jeg en stund å droppe kampen og reise til Caernarfon allerede på torsdagen, men jeg kom til slutt frem til at det ville kunne være en fin anledning til å treffe noen gamle Reading-kompiser. I tillegg var det som gammel Reading-fan kanskje på tide at jeg igjen foretok en revisit. Jeg har siden den gang sett Reading en rekke ganger på bortebane (samt i playoff-finale på Wembley), men det var nå sju sesonger siden sist jeg så kamp på Madejski Stadium; sesongavslutningen mot Preston North End i mai 2010. Interessen er vel når sant skal sies heller ikke helt det den var, men avgjørelsen ble tatt, og det ble Reading-tur.
Jeg tok plass på London-toget som forlot Cumbria-byen åtte minutter forsinket, og etter å ha duppet av, fikk jeg med meg at vi stoppet i Warrington, der konduktøren berettet om forhåpningene om å kjøre inn noe av forsinkelsen som nå var på 23 minutter. Deretter sovnet jeg igjen, og da jeg våknet et sted like nord for Milton Keynes, var vi langt over en time forsinket. Mens jeg hadde sovet hadde vi visstnok blitt holdt igjen på rødt lys i en liten evighet et eller annet sted på veien, og da vi omsider ankom endestasjonen London Euston var det hele 78 minutter etter skjema! Etter å ha forsert horder av håpløse franskmenn, kinesere og andre turister som ikke forstår betydningen av «Keep Left!», og deretter tatt meg til Paddington, var jeg endelig på den siste etappen til Reading, der jeg ankom noe senere enn forventet. Jeg hadde betalt £49 for overnatting ved Ibis-hotellet i sentrum, og etter å ha konstatert at det også har blitt pusset opp siden sist, fikk jeg sjekket inn og installert meg.
Reading ligger der hvor elvene Themsen og Kennet renner sammen, rundt seks og en halv mil vest for sentrale London. Vi befinner oss det kongelige grevskapet Berkshire, der Reading er administrasjonssenter. Allerede i middelalderen var Reading en viktig by, ikke minst klosteret Reading Abbey med sine rojalistiske forbindelser – det samme klosteret man i dag kan beskue ruinene av i byens sentrum. Nærmere vår tid var Reading lenge kjent for produksjon av blant annet øl og kjeks, og sistnevnte var bakgrunnen til fotballklubbens tidligere fantastiske kallenavn The Biscuitmen. I dag er det helt andre bransjer som bl.a. IT og forskning som gjør at man til tross for sin nære beliggenhet til London har flere som pendler til enn fra. En rekke multinasjonale selskaper har etablert seg her, og man regner med at det daglig er rundt 30 000 passasjerer som pendler til Reading mens rundt 24 000 pendler herfra til blant annet London. I 2014 ble selve byens innbyggertall anslått til drøyt 160 000, mens man med de naturlige forsteder passerer 232 000. Reading er også et av de største og viktigste knutepunktene på det britiske jernbanenettet. Det var også her i Reading at Oscar Wilde sonet mesteparten av sin straff etter å ha blitt dømt for homoseksuelle forbrytelser, før han skrev «The Ballad of Reading Gaol». Ellers vil nok mange nordmenn kanskje kjenne Reading best fra den årlige musikkfestivalen Reading Festival.
Mens jeg var i kontakt med flere gamle kompiser, gikk jeg for å innta en middag ved Wetherspoons-puben The Hope Tap, siden det tross alt var torsdag og dermed «Curry Club». Etter at jeg hadde satt til livs en stor porsjon Beef Madras, viste det seg at mange av Reading-gutta hadde valgt å droppe kveldens TV-sendte kamp, og min kompis Marc hadde andre plikter som gjorde at han ikke regnet med å ta seg fra sin nye hjemby Bracknell i tide. Tilbake på hotellet var det nå i det hele tatt lite fristende å bevege seg ut i det ufyselige været der regnet kom sidelengs i vinden, og en kveld på hotellrommet fristet akkurat nå langt mer enn Madejski Stadium. Jeg begynte å lure på om jeg kanskje likevel skulle reist tidlig til Wales, men da jeg med regnet rett i trynet gikk de få minuttene til puben The Horn, hadde jeg tro på at en pint eller to skulle gjøre underverker for entusiasmen.
Selv om oppmøtet var svakt fra Reading-gutta denne dagen, traff jeg snart på flere kjente fjes i form av Gordon og to Didcot-karer som begge heter Steve. Snart kom det også flere til slik at det etter hvert var 8-10 av oss, og vi hadde en trivelig oppladning på The Horn mens regnet først ble til hagl, deretter til sludd, så til snø, sludd igjen, og til slutt tilbake til regn, før nedbøren ga seg helt. Om man skal dømme etter snømengden på noen av bilene som kjørte forbi, hadde det snødd vesentlig mer andre steder i Reading-traktene. Vi valgte til slutt å ta taxier ut til Madejski Stadium, der vi ankom med kun rundt tjue minutter til avspark. Mens de andre gikk for å ta plass på East Stand, stresset jeg til billettkontoret for å hente ut billetten min, og etter først å ha tatt plass i den ordinære køen, kom jeg på at de har eget vindu for avhenting av allerede betalte billetter. Dermed slapp jeg å vente på den store gruppen med tyskere som var i en opphisset diskusjon med betjeningen om et eller annet.
Reading ble stiftet allerede i 1873, og er med det sør-Englands eldste Football League-klubb. De var i 1894 med å stifte Southern League, og ble ved to anledninger nummer to i denne ligaen i perioden frem til første verdenskrig. Da hadde Reading allerede i 1913 vært på turné i Italia, og imponerte der italienerne i slik grad at avisen Corriere della Sera hevdet at «Reading FC er uten tvil den beste utenlandske fotballklubb sett i Italia». I 1920 var klubben blant de utvalgte som fikk være med å stifte Football Leagues nye tredjedivisjon. Dette ble året etter til Division Three South, da man utvidet tredjedivisjonen til å ha en nordlig og en sørlig avdeling. Reading tok naturlig nok plass i sistnevnte, og de sikret opprykk til nivå to ved å vinne denne våren 1926. Sesongen etter huskes dog best for at klubben spilte seg helt frem til semifinalene i FA Cupen. Både Weymouth, Southend United, Manchester United (etter to omkamper), Portsmouth, Brentford og daværende Swansea Town ble slått ut før man på Molineux i Wolverhampton tapte semifinalen for et Cardiff City som denne sesongen skulle bli FA Cupens hittil eneste ikke-engelske vinner.
Etter nedrykket i 1931 skulle Reading etter hvert ha tilhold på nivå tre i de neste 40 årene. Fire ganger endte de som nummer to i årene frem til omstruktureringen i 1958, men på dette tidspunktet var det kun vinnerne av de to tredjedivisjons-avdelingene som rykket opp. Den nevnte omstruktureringen gikk ut på at disse to ble til en tredje- og en fjerdedivisjon, og Reading ble altså plassert i førstnevnte. Etter å ha rykket ned på nivå fire i 1971, måtte det noe spesielt til for å returnere, og selv om Robin Friday hadde en livsførsel som fikk George Best til å se ut som en søndagsskolegutt, var han den store helten på Elm Park (og for så vidt også på byens skjenkesteder og nattklubber) i de to sesongene han spilte der, før han dro til Cardiff City etter å ha bidratt til opprykk for Reading. For Friday, som det for øvrig anbefales å lese om i boka The Greatest Footballer You Never Saw, endte det ikke godt, og for Reading sin del ble det i denne omgang også umiddelbar retur. Reading ble en periode en jojo-klubb som det neste tiåret rykket opp og ned mellom ligaens to nederste divisjoner.
I 1985/86-sesongen vant Reading sine 13 første ligakamper – noe som fortsatt er Football League-rekord – og de endte opp med divisjonstittel og retur til nivå to for første gang på 55 år. Denne gang ble det med to sesonger, men samtidig vant de i 1988 Full Members Cup, som var en cupturnering for klubber på de to øverste nivåene som ble arrangert i sju sesonger mens engelske lag var utestengt fra spill i Europacupene. Luton Town var den gang å finne på øverste nivå, men ble feid av banen med 4-1 i Wembley-finalen. Siden de også rykket ned denne sesongen, fikk de dog ikke forsvare tittelen den påfølgende sesong. Med divisjonstittel i 1994 var de tilbake på nivå to ett år etter at logisk tenkning forsvant fra ligaen og nivå to gikk fra å hete Division Two til å hete Division One. Som nyopprykket klubb tok de divisjonen med storm og gjorde sin til da beste ligasesong ved å bli nummer to bak Middlesbrough – i den eneste sesongen der kun vinneren fikk rykke direkte opp til den nye Premier League! Det så likevel lyst ut i playoff da man feide Tranmere Rovers av banen over to semifinaler og deretter tok ledelsen 2-0 over Bolton Wanderers i Wembley-finalen. På denne stillingen misset de også en straffe før pause, og Bolton kom i andre omgang tilbake og sikret ekstraomganger med en sen utligning. I ekstraomgangene trakk deretter Bolton det lengste strået og vant til slutt 4-3.
Dette står fortsatt som et av undertegnedes verste fotballminner, og i stedet måttet Reading tre år senere ta turen ned igjen på nivå tre, der de ble værende i fire sesonger før de sikret retur i 2004. To sesonger senere tegnet de seg igjen inn i historiebøkene da de på suverent vis vant det som nå hadde fått navnet Championship. 106 poeng betød nok en Football League-rekord, og de fulgte opp med å overraske da de endte sin debutsesong i Premier League på en åttendeplass. Nedrykk våren 2008 ble fulgt opp med ny tittel og opprykk fire år senere (ett år etter at jeg så de tape playoff-finalen for Swansea City), men denne gangen ble det umiddelbar retur våren 2014, og siden den gang har de tilsynelatende slitt mer i ligaen enn på lenge. Det skal også nevnes at Reading de siste sesongene gjerne har gjort seg bemerket i FA Cupen, og i 2014/15-sesongen kopierte de bedriften fra 1927 ved å ta seg til semifinale. Der var de uheldige da en vanvittig keepertabbe var medvirkende til at Arsenal dessverre omsider vant 2-1.
Siden mitt forrige besøk hadde tydeligvis billettene på East Stand av en eller annen merkelig grunn steget uforholdsmessig i pris sammenlignet med de øvrige tribunene. Som tribunen der den harde kjerne ofte samlet seg på den sørlige flanken ut mot bortetribunen South Stand, var East Stand gjerne den billigste. Det var det altså slutt på, for det var på North Stand at jeg nå fant de billigste billettene, og jeg betalte derfor £20 for en billett på en tribune jeg ikke har hatt tilhold på siden en ligacup-kamp mot Luton Town i august 2001. Fra en programselger fikk jeg nå rasket med meg et program til £3 på min vei mot riktig inngangsparti, og fra min plass helt øverst på tribunen kunne jeg registrere at Madejski Stadium nå plutselig virket enda kjipere enn det jeg husket det som. Nå hadde jeg naturligvis et litt annet perspektiv på ting ved mine foregående besøk mange år tidligere, og det er selvsagt et flott og funksjonelt stadion slik mange vil se det i dagens forstand. Men i likhet med majoriteten av nybyggene er det lite karakter over anlegget som fremstår nokså uinteressant. Tre av tribunene er temmelig like, mens West Stand er den som skiller seg noe ut med sine to nivåer som blant annet huser fiffen.
Reading skulle altså møte QPR til duell om ligapoeng i Championship, og en kikk på tabellen bekreftet at Reading befant seg på tredjeplass med seks poeng opp til ledende Brighton & Hove Albion og fire poeng opp til toer Newcastle United. De hadde for øvrig en kamp til gode på sistnevnte, slik de også hadde på forfølgerne Huddersfield Town (målforskjell), Leeds United (ett poeng), Sheffield Wednesday (fire poeng) og Derby County (seks poeng). Gjestene fra vest-London lå på 17. plass, og med fem poeng ned til Blackburn Rovers på 22. plass var de nærmere nedrykkssonen enn de 13 poengene opp til Wednesday på siste playoff-plass. Det var for øvrig først da jeg satt på toget dagen etter at jeg fikk tatt en nøyere kikk på programmet, der den mest interessante artikkelen for meg var et tilbakeblikk på QPRs store 1975/76-sesong.
Etter ett minutts applaus til ære for den nylig avdøde Graham Taylor, hadde Reading den første sjansen da Garath McCleary etter noen få minutter skjøt like over, men reprisen viste at de ble snytt for en corner da QPR-keeper Alex Smithies fikk fingertuppene på ballen. Dette viste seg imidlertid å være et blaff, for det skulle fra et Reading-ståsted bli en voldsomt frustrerende kveld. Igjen var det betimelig å spørre seg om spillerne allerede hadde bevilget seg en vinterpause, for det skjedde etter dette knapt noen verdens ting av interesse i omgangens første halvdel. «Possession, possession, possession» er tydeligvis Readings oppskrift under manager Jaap Stam, men til tross for alt ballinnehavet, klarte de ikke å spille seg frem til noe som helst. Nå skal QPR ha ros for at de forsvarte seg meget godt, og det var også gjestene fra vest-London som virket skarpest når de kom på sine kontringer.
Mens Reading dillet med ballen og spilte den frem og tilbake uten å skape noen verdens ting, der det gjerne stoppet opp halvveis inne på QPRs banehalvdel, gikk det fortere og virket mye skumlere da gjestene kom fremover. Jamie Mackie, som tidligere har spilt for Reading på lån, hadde – i likhet med Idrissa Sylla – allerede vært frempå med en halvsjanse da han i det 28. minutt sendte gjestene i ledelsen. Pawel Wszolek la tilbake til Ryan Manning, og sistnevnte skal berømmes, for der mange ville ha avsluttet spilte han i stedet en svært kløktig pasning videre til Mackie som satt ballen i mål bak Ali Al Habsi. Selv om dette er en keeper jeg fortsatt er temmelig skeptisk til i Reading-trøya, var han for øvrig denne gang uten skyld. Resten av omgangen kan oppsummeres enkelt ved å si at Reading etter scoringen hadde opp mot 75% av ballinnehavet, men igjen uten å skape noe som helst av interesse foran QPR-målet. Dermed pause, og en røykepause på utsiden var for meg det absolutte høydepunktet så langt.
Pausen ble for undertegnede også brukt til å kjøpe en chicken balti pie, og selv om Readings paier på ingen måte er blant de verste i ligaen, stiller jeg meg sterkt tvilende til om en simpel pai totalt uten tilbehør er verdt £3,80; noe som er nesten et pund mer enn jeg hos Goole noen dager tidligere hadde betalt for en enormt stykke autentisk hjemmelaget pai med masser av tilbehør. Det sier vel noe om dagens fotball, uten at Reading er så mye verre enn andre klubber på dette nivået, og da kan man jo også legge til at jeg nå måtte punge ut med hele £2,20 for en Bovril…mer enn tre ganger så mye som de 70p jeg hadde betalt for samme vare på kamp noen dager tidligere. Både pai og Bovril fikk imidlertid godkjent, men nok mat- og forbrukerspalte. Det var på tide å innta plassene igjen på et skuffende tomt Madejski Stadium der de kun 12 655 fremmøtte gjorde seg klare for det som skulle bli nok en fryktelig omgang for hjemmefolket.
De som holdt seg hjemme gjorde kanskje klokt i akkurat det, for det var igjen ekstremt frustrerende saker som ble levert av hjemmelaget, der de fortsatte å ha mye ball uten å skape noen verdens ting eller sette QPR-forsvaret på prøve. Deres beste muligheter virket å komme fra dødballfoten til Liam Kelly, men så lenge QPR-forsvaret vant duellene inne i feltet, var det ingen fare på ferde for gjestene, som på sin side hadde noen skumle kontringer. Idrissa Sylla kunne doblet ledelsen, men Al Habsi og Liam Moore fikk i samarbeid blokkert til corner. QPR kunne uten tvil ha ledet med mer enn ett mål da Yann Kermogant med et kvarter igjen headet i tverrliggeren for Reading. Det sørget for å vekke en del av tilskuerne en liten periode, etter at jeg hadde lurt på om de var i ferd med å sovne. Selv tre personer som hadde tatt med seg trommer på North Stand, hadde for lengst satt seg ned, og det var noe overraskende å nå høre mishagsytringer mot den nederlandske manageren. Jeg følger riktignok ikke så godt med lenger, men har aldri registrert noen misnøye med manageren på Facebook-sidene til mine mange Reading-venner. På Madejski Stadium denne kvelden var det imidlertid ikke vanskelig å høre flere klage voldsomt, og det var nesten en befrielse da dommeren blåste av med 0-1 som sluttresultat. Igjen skal det dog understrekes at QPR skal ha ros for godt forsvarsspill der de gjorde jobben sin perfekt.
Jeg tror dessverre tiden er inne for å innse et par ting jeg vel egentlig har følt på en liten stund. Jeg vil så gjerne la meg engasjere av Reading, og savner tiden da det var tilfelle. I løpet av denne kvelden slo det meg at jeg ikke klarte nettopp det, og enda verre var det vel at jeg følte meg noe bortimot likegyldig. Av alle Reading-kamper jeg har vært på var dette kanskje den mest frustrerende oppvisningen av de alle, og i en tropp som nå synes å bestå av en horde med utenlandske journeymen, er det heller ingen spillere som klarer å engasjere meg voldsomt. Det er trist, og det smerter litt å si det, men jeg sto rett og slett med en følelse av at et langt kjærlighetsforhold nå hadde nådd et punkt der det var åpenbart at det ikke lenger ville fungere og at det er på tide å gå hver sin vei. Jeg skulle ønske det ikke var slik, men kanskje det er på tide å innse realitetene. Men hva har skjedd?
I likhet med mange av mine Reading-venner (som dog kanskje ikke er helt representative for Reading-fansen for øvrig) savner jeg fortsatt fantastiske Elm Park. Men ville jeg følt annerledes om Reading fortsatt spilte der? Neppe. Den moderne fotballen ville etter all sannsynlighet omsider innhentet meg også der, og det er nok den som har veldig mye av skylden i mitt tilfelle. Kanskje er det også en følelse av at det som en gang føltes som «min» klubb nå er leketøyet til asiatiske eiere, og har føyd seg inn i rekken av klubber som nå er mer business enn fotballklubb…med utenlandske eiere, managere og spillere. Det er vel bare ikke for alle, og mens de som fortsatt klarer å svelge denne delen av fotballen kanskje bør se på seg selv som heldige, innser jeg at det muligens er på tide å karakterisere seg som en tidligere supporter som kanskje skal nøye seg med å sjekke klubbens resultater. Det hadde vært sju sesonger siden forrige gjensyn med Madejski Stadium, men det kan fort bli enda lenger til neste gang. Vel, jeg betalte uansett £3,50 for å la en av skyttelbussene frakte meg tilbake til Reading sentrum, og på The Horn traff jeg igjen på gjengen som også de var totalt oppgitt over kveldens prestasjon. Etter en time eller halvannen her, trakk jeg meg tilbake til hotellet samtidig med at Didcot-gutta gikk for å ta toget, slik at jeg slo følge med de. Det var bare å komme seg til sengs og få litt søvn før den lange turen til det nordvestlige Wales dagen etter.
Revisit: Reading v Queens Park Rangers 0-1 (0-1) Championship Madejski Stadium, 12 January 2017 0-1 Jamie Mackie (28) Att: 12 655 Admission: £20 Programme: £3
Jeg hadde allerede sett en kamp denne dagen da jeg forlot Newcastle med 15.24-toget mot Carlisle etter å ha fått med meg treningskampen mellom Gateshead og Kilmarnock som ble planlagt mens jeg var i god gang med min romjuls- og nyttårstur og etter hvert ble inkludert i planene. Men nå var det på tide å rette oppmerksomheten mot kampen jeg hele tiden hadde planlagt å se denne dagen, og Northern Rail-toget tøffet vestover forbi steder som Prudhoe (der jeg forgjeves forsøkte å speide etter Prudhoe Towns etter sigende koselige hjemmebane) og Hexham før skumringen kom på vår vei over Penninene. Da vi omsider ankom Carlisle på andre siden av «Englands ryggrad» skulle jeg opprinnelig ha 43 minutters ventetid på 17.33-toget som skulle ta meg ned til Penrith, men da jeg kikket på informasjonstavlene kunne jeg se at det var flere tog sørover med store forsinkelser, og en av disse tidligere forsinkede togene med destinasjon London var straks ventet inn på perrongen slik at jeg nå ville ankomme Penrith noe tidligere.
Noen ganger skal man også ha flaks på sine togreiser, skjønt flaks hadde jeg vel ikke med de tre svært støyende personene som slo seg ned like ved meg og bestemte seg for å «underholde» de andre passasjerene med høylytt fyllerør og noe infernalsk spetakkel av en «musikk». Jeg tror nok disse karene var ruset på mer enn bare alkohol, men jeg spør meg igjen: Hvorfor er det slik at hver bidige gang noen føler for å spille sin «musikk» for samtlige medpassasjerer, så er det noe aldeles jævlig hip/hop og/eller rap-greier? Det kan da ikke være en tilfeldighet! Man ser vel aldri metal-, country, eller for den saks skyld opera-fans opptre slikt. Det må ha noe med folkeskikk eller en mangel på sådan å gjøre. Heldigvis var det bare et kvarters tid ned til Penrith, der jeg ankom omtrent ti minutter over fem.
Penrith er en markedsby i grevskapet Cumbria. Den ligger få kilometer fra grensen til nasjonalparken Lake District, og har i dag drøyt 15 000 innbyggere. På 800- og 900-tallet var Penrith hovedstad for Cumbria, som på den tiden var en delvis uavhengig stat (før den noe senere en periode ble en del av Skottland). Festningen Penrith Castle ble påbegynt i 1399 som et forsvarsverk mot skottene, og til tross for at den i dag ligger i ruiner tvers overfor jernbanestasjonen, er den en av byens landemerker og turistattraksjoner. Et steinkast derfra ligger Station Hotel, der jeg hadde betalt £49,50 for overnatting, og jeg fikk raskt sjekket inn. Det viste seg å være en skikkelig pub i underetasjen, så etter å ha installert meg, gikk jeg raskt dit ned for å bevilge meg dagens første pint og litt snacks.
Min groundhopper-kollega Paul White hadde åpenbart likt noe av det han så da han kikket på min reiserute, og han innrømmet da også at den hadde hatt en innflytelse på ham i den grad at han endte opp med å velge flere av de samme kampene i denne perioden. Så også denne dagen, og han tilbød meg nå skyss ut til kveldens kamparena. Jeg skulle gitt en god del for å kunne se kveldens kamp på klubbens gamle hjemmebane Southend Road inne i sentrum, men den føyer seg dessverre inn i rekken av anlegg jeg ikke rakk å besøke, og har i dag for lengst blitt jevnet med jorden og erstattet med et Sainsburys-supermarket. Klubbens nye Frenchfield Park ligger et godt stykke utenfor allfarvei, så jeg takket selvsagt ja til tilbudet om skyss slik at jeg slapp å punge ut for en taxi de rundt tre kilometerne dit ut.
Ti minutters tid før avtalt dukket plutselig Paul opp inne på puben og slo seg ned mens jeg tømte glasset. Han kunne vise frem bilder fra sin tur over Penninene tidligere på dagen, da han blant annet også hadde vært innom Storbritannias høyestliggende pub, Tan Hill Inn. Klokka hadde begynt å nærme seg halv sju da vi brøt opp og satt kursen mot Frenchfield Park i Penriths østlige utkant. Selv om det stort sett var fortau hele veien, er jeg glad jeg ikke måtte gi ut hit, for selv om det ‘kun’ er noen kilometer utenfor byen, føles det som om man er enda lenger ute i huttiheita. Det er rett og slett ikke altfor mye annet av bebyggelse i nærheten, men etter å ha tatt oss opp en usedvanlig lang oppkjørsel, ble vi møtt av en steward som vinket oss inn på parkeringsplassen slik at vi kunne parkere og betale oss inn på klubbens nye stadion.
£6 er normen i denne divisjonen, og det var også prisen for inngang her. For ytterligere £1 fikk jeg også et eksemplar av kveldens program, og det skulle vise seg å være et røverkjøp, for om man skal dømme etter denne utgaven så har Penrith et meget godt og innholdsrikt program med mye interessant lesning. Hatten av for Penriths programansvarlige, for dette var bra saker. Siden det hadde begynt å regne, fant vi raskt frem til klubbhusets bar øverst i hovedtribunen, og det slo meg at selv om jeg hadde et par dager der frost stakk kjepper i hjulene tidlig på turen, hadde jeg i hvert fall stort sett hadde vært heldig nok til å unngå regn på min ferd rundt i fotballens hjemland denne gang. Jeg rev i et eller annet til Paul som takk for skyss mens jeg selv gikk til innkjøp av en boks Strongbow til £2,50, og med forfriskningene kunne vi sette oss ned og bla litt i det gode programmet.
Klubben ble stiftet i 1894, og tok i 1907 plass i den ikke lenger eksisterende North Eastern League. Da som nå var reiseveien et problem for en klubb som gjerne har vært nokså isolert i forhold til sine divisjonsrivaler, og allerede etter én sesong forlot de denne ligaen etter å ha endt som jumbo. Etter andre verdenskrig fikk de i 1948 innpass i Northern League, der de debuterte med en sjetteplass. Etter en serie med sesonger på nedre halvdel, ansatte de den tidligere Carlisle United-spilleren Alan Ashman som manager i 1959. Han ledet i 1960/61-sesongen Penrith til en åttendedelsfinale i FA Amateur Cup, der de først etter to omkamper måtte gi tapt for senere tapende finalist West Auckland Town. Sesongen etter hevdet de seg også i toppen i ligaen, og endte på andreplass bak Stanley United.
Ashman skulle for øvrig oppleve større ting da han senere ledet West Bromwich Albion til seier i FA Cupen i 1968, og også tok Carlisle United opp i toppdivisjonen i 1974. For Penrith sin del var de fortsatt en Northern League-klubb da de i 1981/82-sesongen tok seg til FA Cupens ordinære runder. Foran 2 700 tilskuere tok de en FL-skalp da Chester City ble beseiret 1-0 på Southend Road i første ordinære runde, og dette er hittil eneste gang Penrith har tatt seg til andre runde. Så får det heller være at Doncaster Rovers den gang ble for sterke i andre runde. Etter denne sesongen forlot Penrith Northern League da de i 1982 var med å stifte den nye North West Counties League, der de ble nummer to i den andre sesongen. Samtidig tok de seg igjen til første ordinære runde av FA Cupen i 1983/84, da de måtte gi tapt 0-2 for Hull City. De gjentok denne bedriften året etter, men ble den gang feid totalt av banen da de fikk hele 0-9 i sekken av Burnley.
Da Northern Premier League utvidet med en ny Division One i 1987, var Penrith blant lagene som ble valgt ut til å få være med, men oppholdet i NPL ble ingen suksess. En 14. plass i debutsesongen ble deres bestenotering før de etter tre sesonger returnerte til NWCL etter å ha endt som jumbo våren 1990. Det ble nå værende i NWCL i sju sesonger før de i 1997 valgte å hoppe sidelengs tilbake til Northern League. Kanskje savnet de reiseveien langs A66, som for øvrig går forbi deres nye hjemmebane. Etter to turer ned i Northern League Division Two har de nå vært tilbake i Division One og ligaens toppdivisjon siden 2008, da de vant Division Two for andre gang under navnet Penrith Town – et navn de kun brukte i 2007/08-sesongen, før de byttet tilbake til dagens navn etter å ha «spist opp» Northern Alliance-klubben Penrith United ved den sesongens sesongslutt.
Southend Roads hadde en attraktiv beliggenhet i sentrum av byen, og det ble også dens bane. Det er den samme gamle historien om supermarkedkjeder, boligutbyggere etc som sirkler over attraktive sentrumstomter som gribber, og derfor var det vel ingen overraskelse at fotballklubben til slutt valgte å selge, for supermarkedkjedene hadde allerede i årevis siklet på tomta som også i 1990-årene var gjenstand for slike rykter. Da klubben i 2009 endelig flyttet ut, hang noen opp en stor plakat på utsiden av anlegget. «Penrith AFC, 1894 – 2009, R.I.P.», sto det å lese, men uavhengig av hvor trist det var at klubben flyttet, så har heldigvis ikke dette vist seg å holde stikk, for det er fortsatt liv i klubben. Mange fryktet at et allerede sviktende tilskuersnitt ville falle ytterligere, og det er langt fra glansdagene med firesifrede tilskuertall, men det var det når sant skal sies de siste sesongene på Southend Road også.
Det nye stadionet Frenchfield Park ligger tilknyttet et sportskompleks som også byr på en rekke andre enkle baner ved siden av hverandre, og ‘hovedbanen’ minnet meg på en måte litt om en noe mindre utgave av Bishop Aucklands hjemmebane Heritage Park. Dette har naturlig nok å gjøre med at hovedtribunen er av noe bortimot samme type, og det er på langsiden ved siden av denne at vi tidligere hadde kommet inn. Dette er en sittetribune som er en del av bygget som huser både garderober, klubbhusets bar og alt annet av fasiliteter. På motsatt langside står en liten ståtribune av den moderne og prefabrikerte typen, og bortsett fra dette er det hard standing under åpen himmel som gjelder. Funksjonelt og sikkert glimrende for klubbens behov, men ikke altfor spennende, selv om hovedtribunen slett ikke er verst og huser en koselig bar. På veggen der kunne jeg også se memorabilia fra da et stjernespekket Manchester City i 1981 ladet opp til FA Cup-finale mot Tottenham Hotspur ved å gjeste Penrith og vinne knepent 2-1.
Penrith har siden det siste opprykket tilsynelatende etablert seg, men har vært fast innslag på tabellens nedre halvdel. Tabellen viste da også nå at Penrith før kveldens kamp befant seg på 15. plass, men samtidig registrerte jeg at de hadde en hel rekke kamper til gode på samtlige andre klubber. Selv om det for eksempel var 15 poeng opp til Whitley Bay på 10. plass, hadde Penrith hele NI kamper til gode på de. Således burde de vel også ha trygg avstand ned til nedrykksstriden siden de hadde elleve poeng ned til Guisborough på tredje siste, og ikke minst seks kamper til gode. Kveldens gjester var Newcastle Benfield, som lå på en 11. plass, tolv poeng foran Penrith, men med fem kamper mer spilt. Penrith-kaptein Will Paul skulle denne kvelden spille sin kamp nummer 700 for Penrith, og det er imponerende. Jeg var også spent på å se Benfield-kaptein Payl Brayson, som i en alder av 39 år fortsetter å pøse inn mål.
En annen spiller jeg var spent på å se denne kvelden, fikk jeg dessverre aldri sett i aksjon, og det var den unge spissen Jack Devlin, som etter 24 mål på 25 kamper hadde blitt hentet fra ligaleder North Shields tidligere i sesongen, og som nå tiltrakk seg interesse fra øverste nivå (han signerte da også for selveste Stoke City noen dager etter mitt besøk, og tar dermed steget opp åtte nivåer i det noen allerede har kalt nordøst-Englands nye «Jamie Vardy story»). Kanskje var det også grunnen til at han ikke figurerte på lagoppstillingene som ble studert før det var på tide å hente nye forfriskninger. Det var etter hvert et nokså motbydelig vær denne kvelden, og da det tikket mot avspark var heller ikke baneforholdene de aller beste der ute på gressmatta, som så ut til å by på et tungt og meget vanskelig underlag.
Det hindret ikke Penrith i å få en pangåpning ved å ta ledelsen etter kun 32 sekunder. Det så så altfor enkelt ut da en god pasning endte ute hos Martyn Coleman på høyrekanten, og han seilet elegant inn i Benfield-feltet og forbi forsvarer Lewis Scorgie før han satt ballen i mål bak keeper Andrew Grainger. Det ga jeg også uttrykk for, og en sidemann bjeffet irritert at det ikke var «for enkelt» i det hele tatt, før han innrømmet at det kanskje var akkurat det. Denne Benfield-supporteren samtalte jeg for øvrig litt med i løpet av kvelden på Frenchfield Park, for han ble plutselig av en eller annen grunn langt mindre morsk da han fant ut at jeg var den norske groundhopperen han hadde hørt var til stede. Hans gutter hang virkelig ikke med i starten, for kun to-tre minutter senere kunne Coleman doblet ledelsen. Han skapte i det hele tatt voldsomt hodebry for Benfield denne kvelden, og ved denne anledningen var det på venstresiden at han herjet, men i stedet for å avslutte fra både en og to gode skuddposisjoner, endte han tilsynelatende opp med å vente på enda bedre skuddmulighet, og hans avslutning ble denne gang til slutt blokkert av en forsvarer som kom seg tilbake og fikk kastet seg i veien.
Da Benfield forsøkte å svare, var ikke Brayson lang nok til å få skikkelig treff på et innlegg som kunne blitt skummelt, så Penrith-keeper Stuart Dixon hadde en enkel oppgave. Sistnevnte måtte dog levere en god redning da unggutten Olly Leedham like etter spilte ballen gjennom til Brayson, men Dixon reddet både veteranens avslutning og returen fra Josh Scott. I stedet fortsatte Penrith å pøse på, og burde vel strengt tatt ha puttet på flere mål. Både Grant Davidson, Andy Murray-Jones, Bobby Atkinson og Martyn Coleman hadde mulighet til å øke, i tillegg til kaptein og jubilant Will Paul. Davidsons forsøk ble av Benfield-keeper Grainger slått til corner, og hjørnesparket endte hos Murray-Jones, hvis skudd ble blokkert på streken av Dylan McEvoy. Deretter skjøt Atkinson utenfor fra god posisjon, før uromomentet Coleman hadde både en og to sjanser uten å klare å overliste Grainger ytterligere.
Da lagene gikk til pause på stillingen 1-0 var jeg nok sannsynligvis ikke den eneste som følte at Penrith allerede burde ha avgjort kampen til sin fordel, men snakkisen var nå (dessverre) igjen FA Vase-kampen mellom South Shields og Morpeth Town og det folket også her mente var en håpløs avgjørelse å beordre kampen spilt på nytt etter at Morpeth hadde ledet 4-2 mot ti mann og med åtte minutter igjen da flomlysene til South Shields gikk i mørkt. Nå ble i det minste kampen til slutt spilt hos Morpeth, men der var South Shields allerede på god vei mot seier, slik mange hadde spådd som et «typisk» resultat. Da jeg klarte å vri en av samtalene til å dreie seg om kampen vi selv var vitne til, sa Penrith-folket seg ikke overraskende fornøyd med spillet men etterlyste mer effektivitet. Da jeg igjen gikk ut på området helt øverst ute på tribunen, der man kan stå helt bak bakerste seterad, var Benfield-karen fra tidligere like bombastisk når han mente hans gutter måtte heve seg betraktelig, men det hadde han fortsatt god tro på at de ville gjøre.
Gjestene fikk nesten en tidlig kalddusj også i andre omgang, og igjen var det Coleman som skapte problemer da han etter et par minutter dro seg fri og la et perfekt innlegg til en lagkamerat som imidlertid avsluttet like utenfor. Snart kom i stedet Benfield langt mer med i kampen, og sju minutter ut i omgangen avanserte den gode Olly Leedham før han fra 30-35 meter fyrte av et langskudd som barberte stolpen til Penrith-keeper Dixon. Kun to minutter var samme mann på ferde igjen, og denne gang fikk han fra noe kortere distanse kjempetreff og kunne se ballen seile inn i krysset bak Dixon. 1-1, og den røslige Benfield-karen og hans kompiser tok fullstendig av ved siden av meg. Benfield begynte nå å dominere banespillet, og mens Dylan McEvoy skjøt like utenfor, ble et skudd fra Matty Cornish reddet av Dixon. Kampen hadde nå endret fullstendig karakter.
Nå var det Benfield som presset slik Penrith hadde presset i første omgang, og slik det nå utartet seg virket det nå mer sannsynlig at et eventuelt vinnermål ville tilfalle bortelaget. Med ti minutter igjen var de uheldige som ikke fikk det da John Campbell gjorde forarbeidet for Matty Cornish som hamret ballen forbi Dixon, men den traff også tverrliggeren med et smell og spratt i sikkerhet. Penrith fikk en siste mulighet til å sikre tre hjemmepoeng, men kontringen endte med at Coleman avsluttet like utenfor, og dermed endte det 1-1 etter en underholdende affære. Uavgjort var det vel heller ikke altfor mye å si på, der lagene hadde hatt hver sin omgang, og det tror jeg både Penrith-manager Jim Nichols og hans Benfield-motpart Mark Convery vil si seg nokså enig i.
Bare så synd at ikke flere møtte opp for å se denne bataljen. Vi forsøkte å spore opp sekretæren for å høre kveldens tilskuertall, men han hadde tydeligvis forsvunnet inn på et av kontorene, og da Paul begynte å bli utålmodig mens jeg gjorde kål på en boks Strongbow, takket vi snart for oss. En av klubbrepresentantene mente han hadde hørt et tilskuertall på 51, som var noe lavere enn det vi hadde regnet oss frem til, og da det offisielt ble bekreftet som 70 virket nok det noe riktigere. Uansett ikke altfor bra, og man får jo bare håpe for Penrith sin del at det vil ta seg opp. Vel, Paul slapp meg av utenfor mitt hotell, og jeg takket for skyss. Vi skulle ses igjen to dager senere, i Wales, men nå unnet jeg meg for høflighets skyld en siste pint i puben før jeg etter en lang dag omsider trakk meg tilbake til rommet mitt ovenpå.
English ground # 395: Penrith v Newcastle Benfield 1-1 (1-0) Northern League Division One Frenchfield Park, 11 January 2017 1-0 Martyn Coleman (1) 1-1 Olly Leedham (55) Att: 70 Admission: £6 Programme: £1 Pin badge: £4
