vikinghopper En groundhoppers bekjennelser

Onsdag 11.01.2017: Gateshead v Kilmarnock

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Denne onsdagen hadde planen vært å ta seg fra Wellingborough rett til Penrith, der kveldens utvalgte kamp skulle gå av stabelen. Da jeg en uke tidligere besøkte Blyth Town, hadde imidlertid groundhopperen Glen Wallace tipset meg om at Gateshead denne dagen skulle spille treningskamp mot skotske Kilmarnock. Avspark skulle være allerede klokka 13.00, som må kunne kalles noe snodig på en helt normal hverdag. Jeg hadde først slått det fra meg nokså umiddelbart, men da jeg i løpet av de kommende dagen tenkte litt mer over det, kom jeg frem til at det uansett ikke ville gå på bekostning av kampen av Penrith, men i stedet ville kunne bli første del av en dobbel denne dagen. Jeg bestemte meg derfor for å endre planene, selv om det nå betød en tidlig start da jeg måtte ha 07.21-toget fra Wellingborough.

Den hyggelige kvinnen i resepsjonen på Premier Inn-hotellet der må ha en heftig vaktliste, for hun hadde dagen før vært på vakt både da jeg sjekket inn og da jeg på kvelden kom tilbake etter kamp, og nå var hun sannelig her igjen når jeg rundt fem minutter på sju sjekket ut og gikk ut samtidig som taxien hun hadde bestilt for meg ankom. Jeg ble sluppet av på stasjonen i god tid til å få kjøpt meg et smørbrød i kiosken på perrongen før jeg satt meg på toget. Et togbytte måtte til på Derby stasjon, men snart var jeg på vei nordøstover mot Newcastle, der jeg rullet inn på stasjonen rett før klokka halv tolv. Det var bare å komme seg på metroen og la den frakte meg mot sør, over elven Tyne og de to stasjonene til stasjonen Gateshead Stadium. Derfra var det bare å gå ned gangveien mot stadionet.

Gateshead er en by som ved folketellingen i 2011 hadde drøyt 120 000 innbyggere, og den sorterer under grevskapet Tyne and Wear, der Gateshead ligger ved den sørlige bredden av elven Tyne, som er det eneste som skiller den fra Newcastle på den andre siden. De to byene forbindes av hele sju broer over Tyne – deriblant attraksjonene Tyne Bridge og Gateshead Millenium Bridge. Gateshead er for øvrig hjemsted for Storbritannias største kjøpesenter, og med vanvittige 200 000 kvadratmeter og rundt 350 butikker, er Metrocentre til sammenligning omtrent tre ganger så stort som Strømmen Storsenter, som er østlandets største. Gateshead er ikke minst også kjent for den 20 meter høye statuen Angel of the North, som av en eller annen grunn er blant områdets mest populære severdigheter (og som også er å finne på Gateshead FCs logo), men det passer vel bra inn i en by hvor severdighetene gjerne består av banebrytende arkitektur og senter for moderne samtidskunst (The Sage).

Det var fortsatt over en time til avspark da jeg ankom, og svært liten aktivitet ved Gateshead International Stadium. Jeg slo meg ned på utsiden for å vente, og fikk snart selskap av en lokal Gateshead-supporter som var usikker på hva slags lag vi ville få se, men selv om han mistenkte at Heed-manager Neil Aspin ville teste en prøvespiller eller to, spådde han likevel et Gateshead-lag med hovedsakelig førstelagsspillere. Snart kom også en Kilmarnock-supporter for å spørre om det ville bli segregering – noe Gateshead-karen avviste som nokså usannsynlig – og han innrømmet at det nok ikke ville komme spesielt mange bortefans. Han mente han ikke ville bli overrasket om han var den eneste Kilmarnock-supporteren der, men i så fall ble han nok i stedet temmelig overrasket etter hvert som det strømmet på en god del skotter.

Mens Gateshead annonserte denne treningskampen en ukes tid i forkant, skal Kilmarnock på sin side visstnok ha forholdt seg tause og ikke omtalt kampen i det hele tatt på sine hjemmesider. Kilmarnock-supporteren fortalte at han kun hadde blitt oppmerksom på kampen via et supporterforum etter at en av deres supportere sannsynligvis hadde registrert det fra Gateshead-hold. Omsider åpnet man det ene inngangspartiet slik at vi kunne betale oss inn, og etter å ha ventet til de andre allerede fremmøtte hadde presset seg gjennom, kunne også jeg gå for å betale mine £5. Endringen av planene betød nemlig at jeg hadde måttet dra med meg bagasjen på denne kampen, men karen som betjente inngangspartiet kunne tilsynelatende ikke brydd seg mindre der han med et fullstendig likegyldig skuldertrekk ytret ordene «Yeah, no worries mate» og slapp meg gjennom telleapparatet.

Historien om de forskjellige Gateshead-klubbene som har eksistert opp gjennom årene kan være komplisert selv for de lokale, og ikke minst skal man holde tunga rett i munnen når man tar for seg de forskjellige klubbene som har flyttet mellom South Shields og Gateshead. Den første utgaven var tydeligvis Gateshead NER i 1899, før Gateshead Town spilte tok over stafettpinnen og spilte i North Eastern League frem til utbruddet av første verdenskrig. Mest suksess hadde imidlertid klubben som ble stiftet som South Shields Adeleide, og etter å ha droppet Adeleide-suffikset spilte i Football League fra 1919 til 1930. South Shields hadde i 1919 blitt valgt inn i Football Leagues andredivisjon, der deres beste plassering var sjetteplassen våren 1922. Etter nedrykk i 1928 spilte de to sesonger i ligaens Division Three North før den kriserammede klubben ble flyttet til Gateshead og tok navnet Gateshead AFC.

Denne klubben spilte deretter 24 sesonger i Football Leagues «kjeller-divisjon», og det nærmeste de kom opprykk var andreplass i 1932 (da de tapte tittelen på målforskjell) og 1950. I 1952/53-sesongen gjorde de sin beste FA Cup-innsats ved å ta seg helt til kvartfinalene, og de slo ut både Crewe Alexandra, Bradford Park Avenue, Liverpool, Hull City og Plymouth Argyle før de måtte gi tapt med knepent tap 0-1 for et Bolton Wanderers som var en av den tidens storheter og som den sesongen endte opp som tapende finalist i en av fotballhistoriens mest berømte kamper. Da de to regionale tredjedivisjons-avdelingene etter omstruktureringen i 1958 ble til en tredje- og en fjerdedivisjon, ble Gateshead altså plassert i sistnevnte, men allerede to år senere var det slutt på FL-eventyret da de ikke ble gjenvalgt etter å ha endt tredje sist. Etter noen sesonger i diverse ligaer – de var blant annet med å stifte dagens Northern Premier League i 1968 – befant snart klubben seg i store problemer, og i 1973 var det kroken på døra.

Etter at klubben i 1930 hadde flyttet fra South Shields til Gateshead, hadde man i 1936 stiftet en ny South Shields-klubb, men historien gjentok seg sannelig i 1974 da også denne klubben nå ble flyttet til Gateshead og tok navnet Gateshead United! Denne utgaven varte ikke særlig lenge i Gateshead, for etter kun tre sesonger med spill i NPL var det slutt da den ble slått konkurs. En ny klubb ble umiddelbart stiftet (i Gateshead denne gang!) i 1977, og det er dagens klubb, som umiddelbart fikk innpass i NPL. Våren 1983 vant de denne ligaen og rykket opp i Conference, og i årene før dannelsen av de regionale Conference-divisjonene skiftet de på å spille i Conference og NPLs øverste divisjon. I 2003 rykket de ned til NPL Division One North, men det var denne nevnte omstruktureringen som sesongen etter gjorde at de ble flyttet opp igjen et nivå slik at de etter hvert kunne starte klatringen igjen.

Gateshead rykket våren 2008 opp til Conference North etter å ha slått Buxton 2-0 i playoff-finalen, og sesongen etter sikret de seg igjen opprykk via playoff. Denne gang gikk turen opp i Conference Premier etter at Telford United ble beseiret 1-0 i playoff-finalen. I 2010 var det 50 år siden forgjengeren måtte forlate Football League, og dette ble markert ved at Gateshead gikk over til helprofesjonell satsing. Våren 2013 endte klubben på tredjeplass og fulgte opp med å slå ut Grimsby Town i playoff-semifinalene. En plass i Football League sto på spill da Cambridge United var motstander i finalen, men Jack Lesters scoring på Wembley ble kun et trøstemål da laget fra universitetsbyen ble for sterke. Gateshead har i hvert fall vist at de på sitt beste har kapasitet til å kjempe om opprykk til Football League, og var jo igjen også i sjiktet som kjempet om playoff, selv om det kan bli tøft denne sesongen.

Jeg hadde jo for så vidt kikket innenfor portene ved Gateshead International Stadion tidligere, da jeg sommeren 2015 hadde base i regionen i forbindelse med kamper hos South Shields og Hebburn Town og benyttet anledningen til å ta en kikk på anlegget. Den dagen var det et stort friidrettsstevne der, og dermed hadde jeg flaks da det gjorde at jeg også kunne stikke snuta raskt inn på innsiden av anlegget, som for øvrig ble åpnet første gang i 1955. Tilbake i nåtiden var det åpenbart at kun deler av den ene tribunen hadde blitt gjort tilgjengelig for tilskuerne, og jeg slang fra meg bagen og satt meg ned et godt stykke opp på denne tribunen mens jeg ventet på ungsauen Connor Lamb, som hadde meldt fra om at han ville innfinne seg. Snart kom han sammen med en kompis, og det gikk ikke lenge før også Shaun Smith kom for å hilse på. Det var også ytterligere en og annen lokal groundhopper å se.

Redheugh Park hadde vært Gatesheads hjemmebane under perioden i Football League, men da hundeveddeløpene forsvant herfra i 1966 begynte både anlegget og fotballklubben å slite. Man forsøkte en periode å erstatte greyhounds med speedway, men stadionet hadde begynt å forfalle, og kombinert med en brann i 1971/72-sesongen var det grunnen til at klubben flyttet inn på Gateshead Youth Stadium, som da var navnet på Gateshead International Stadium. Etter klubbens endelikt ble dette stadionet også brukt av Gateshead United i en korte perioden de holdt hodet over vannet, før dagens versjon av klubben ble startet i 1977 og har spilt her siden. Anlegget er rett og slett et flott friidrettsstadion, som også arrangerer internasjonale stevner, men veldig egnet for fotball er det vel kanskje ikke, og man har visst gjort undersøkelser som viser at dette er en direkte grunn til at mange potensielle supportere holder seg unna.

Faktisk er hovedtribunen Tyne & Wear County Stand ofte den eneste som er åpen under fotballkampene. Dette er en temmelig bratt tribune med ett nivå, og med plass til rundt 3 300 tilskuere. Venter man for eksempel en større mengde av bortesupportere vil også East Stand på borte langside åpnes for disse, og dersom det skulle regne vil nok de være glad for at et tak ble montert her sommeren 2010. De to kortsidene, North og South Stand, blir normalt ikke brukt under fotballkamper. Klubben har i lengre tid sett på muligheter for et nytt stadion, og for noen år siden virket det som om dette endelig skulle bli en realitet. Man snakket om mulig innflytting sommeren 2012, som deretter ble til 2013 og så 2015, før det ble helt stille og hele prosjektet åpenbart ble lagt på is. Problemet var visst at de ikke klarte å tiltrekke seg de nødvendige støttespillere i form av bedrifter som ville kunne fylle de planlagte forretningslokalene, og lokale entusiaster som nevnte Shaun Smith har for lengst innsett at det er urealistisk å tro at disse planene vil bli realisert med det første.

Shaun var jo også en av personene som hjalp meg med mitt bok-prosjekt da han fungerte som en slags rådgiver rundt deler av Newcastle- og Gateshead-kapitlene, og han arbeider nå selv med en bok om sine besøk til samtlige vinnere av Scottish Junior Cup det siste halve århundret eller så. Mer om dette og link til noen av hans besøk kan vel finnes blant annet her, og det er en bok som definitivt vil få en plass i min bokhylle. Vel, nok om det. Jeg var på forhånd klar over at det ikke ville bli trykket opp noe program til dagens treningskamp, men klubben hadde informert om at stensiler med lagoppstillingene ville være tilgjengelig. Litt før avspark kom det da også en kar opp på tribunen og delte ut stensiler mot et bidrag på 20 pence til klubbkassa. Det faktum at det var trykk på begge sider skjønte vi snart var en følge av at Kilmarnock tilsynelatende hadde til hensikt å bytte hele laget bortsett fra keeper Freddie Woodman i pausen.

Connor hadde gjort hjemmeleksa si i form av møysommelig detektivarbeid som gjorde at han hadde klart å finne ut hvem de fire prøvespillerne var. Selv om han hadde hatt langt større problemer med å avsløre identiteten på Gatesheads ene representant enn den skotske klubbens tre prøvespillere, skulle det etter hvert vise seg at det var snakk om Billingham Synthonia-angriper Macauley Langstaff som prøvde seg i Heed-drakta. Killie hadde i første omgang også de én prøvespiller på banen, og det var en Liam Davis, som vi mistenkte var identisk med mannen som tidligere har spilt for blant annet Northampton Town og Oxford United, og som vel sist ble sett i Göteborg-klubben GAIS. Uten å røpe for mye, skulle det vise seg at han heller ikke var det eneste nordiske innslaget som skulle prøve seg for den skotske klubben.

Gateshead startet friskt, og Sam Jones testet Killie-keeper Freddie Woodman (som nylig hadde ankommet på lån fra Newcastle United) før prøvespiller Langstaff headet utenfor etter innlegg fra Gus Mafuta. Det var Jones og Langstaff som var involvert da Heed tok ledelsen i det 18. minutt, da prøvespilleren fra Synners sendte en flott pasning opp mot Sam Jones, som kunne trille ballen forbi Woodman og i mål til 1-0. Skottene hadde fem minutters tid senere en god mulighet til å utligne da Scott McLean tok frispark fra like utenfor 16-meteren, men Heed-keeper Shaun McDonald hindret utligning med en flott redning. Danny Johnson kunne deretter doblet vertenes ledelse, men i stedet fikk Kilmarnock sin utligning snaut ti minutter før pause. I likhet med keeper Woodman hadde også angriper Callum Robert nylig signert på lån fra Newcastle United, og i den forbindelse kan det kanskje nevnes at han tidligere også har spilt noen kamper på lån for nettopp Gateshead. Uansett var det han som etter flott forarbeid av Steven Smith sendte ballen i bue rundt keeper McDonald fra ganske nøyaktig 16 meter. 1-1.

Det var også stillingen til pause, etter at jeg også hadde rukket å få tilsnakk for å ta meg inn på den avsperrede delen av tribunen i min jakt på litt varierte foto-motiver. Mens Connor og kompisen stakk for å sjekke matutsalget som vi fikk opplyst om at skulle være åpent, ble jeg igjen med min bagasje. Da de kom tilbake og avspark igjen nærmet seg, hadde Killie-manager Lee Clark altså byttet alle ti utespillerne mens Aspin nøyde seg med å erstatte Manny Smith med Liam Hogan. De to prøvespillerne som denne omgangen skulle prøve seg for Kilmarnock hadde blitt identifisert som Andre Bennett og nordmannen Henrik Breimyr. Som gammel Reading-fan husker jeg Breimyr som et medlem av Readings ungdomsakademi, før han gikk til Aldershot Town, men i senere år har vel siddisen spilt for klubber som Bryne, Start og Sandnes Ulf. Så var jeg altså likevel ikke den eneste nordmannen til stede her denne dagen…

Ut fra den øvrige lagoppstillingen virket det vel på papiret som om skottene etter pause hadde en noe sterkere ellever, og det så da også ut som om de hadde hevet seg et lite hakk der de tok et initiativ. Kris Boyd gjorde seg snart bemerket og tvang frem en god redning fra keeper McDonald, før Kilmarnock like etter fikk en kjempesjanse. Det var altså en rekke spillere med en viss kjennskap til nordøst-England på banen for skottene denne dagen, og ytterligere en av disse var Redcar-gutten Jordan Jones med en fortid i Middlesbrough og Hartlepool United. Han stormet inn i feltet og skulle bare plassere ballen forbi keeper da en rutinert gammel veteran i form av Ben Clark fikk kastet seg frem og blokkert. Returen fra Kris Boyd ble igjen blokkert på streken av George Smith.

Det skal sies om nevnte Ben Clark at han la opp tidligere denne sesongen, og selv om han nå er involvert på trenersiden hos klubben, skal undertegnede ikke spekulere i hvorfor han gjorde et aldri så lite comeback i denne kampen. Det sørget i hvert fall for en vittig kommentar fra en av våre lokale samtalepartnere som mente ønsket om at den tidligere kapteinen skulle føle seg hjemme på banen kanskje var grunnen til at Gateshead av en eller annen grunn spilte denne kampen iført draktene fra forrige sesong. Kilmarnock fortsatte uansett å presse, men hadde problemer med å bryte ned et tilsynelatende defensivt solid Gateshead. Det var en og annen halvsjanse for begge lag etter dette, men det var hjemmelaget som til slutt kom nærmest å sikre seg seieren da tidligere Guisborough Town-mann Danny Johnson ble spilt gjennom og avsluttet i stolpen med to minutter igjen av kampen.

Dermed endte det 1-1 foran 141 tilskuere, som vel ikke var så ille til å være i arbeidstiden på en onsdag. Jeg hadde et tog å rekke, og satt nokså umiddelbart kursen mot metro-stasjonen, der jeg igjen traff på Shaun Smith. Jeg skulle ha 15.24-toget fra Newcastle til Carlisle, og det hadde jeg mer enn nok tid til å rekke, slik at jeg slapp å stresse altfor mye. Dagens første – og i utgangspunktet ikke planlagte – kamp var historie. Nå var det på tide å sette kursen mot den opprinnelig planlagte kampen senere denne kvelden. Avslutningsvis må jeg si at jeg er glad for at jeg inkluderte kampen i Gateshead, som til tross for å være en vennskapskamp var god underholdning på et tidspunkt da jeg uansett ikke hadde andre viktige planer. Om anlegget ikke er 100% ideelt for fotball, var det heller ikke blant verstingene, og jeg hadde i hvert fall hatt god utsikt fra der jeg befant meg. Kanskje jeg må returnere for å få med meg en obligatorisk kamp en gang.

English ground # 394:
Gateshead v Kilmarnock 1-1 (1-1)
Friendly
Gateshead International Stadium, 11 January 2017
1-0 Sam Jones (18)
1-1 Callum Roberts (36)
Att: 141
Admission: £5
Programme: None
Pin badge: n/a

Next game: 11.01.2017: Penrith v Newcastle Benfield
Previous game: 10.01.2017: Wellingborough Town v Harborough Town

More pics

Tirsdag 10.01.2017: Wellingborough Town v Harborough Town

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Når man overnatter en liten spasertur fra Butterfly Cabinet i Heaton Road, der man serverer det som flere ganger har blitt utropt til Newcastles beste frokost, skulle det bare mangle om jeg ikke gikk de 10-15 minuttene dit opp. Sist gang jeg prøvde meg på deres enorme «Business Breakfast», forspiste jeg meg faktisk såpass at det tok en times tid før jeg kom meg til hektene igjen, men jeg hadde kanskje ikke lært, for da jeg satt med menyen valgte jeg igjen å betale £9 for denne varianten. Muligens var jeg likevel litt klok av skade, for i stedet for å presse i meg hele sulamitten, valgte jeg å la noe bli igjen på tallerkenen når jeg denne gang kjente at nok var nok, uten å se på det som noe nederlag. Deretter kunne jeg traske tilbake for å sjekke ut fra Budget Hostel og få tilbake depositumet på £20 for nøkkelen fra sjappa som ligger vegg i vegg.

Denne dagen hadde voldt meg en del hodebry, og jeg hadde lenge voldsomme problemer med å bestemme meg for destinasjon, der jeg først og fremst vurderte både Chippenham Town, Cinderford Town, Mangotsfield United og Basildon United. Etter mye vingling frem og tilbake hadde jeg fortsatt ikke helt klart å bestemme meg da et nytt alternativ plutselig dukket opp og endret det hele. Det som gjorde at oppgjøret Wellingborough Town v Harborough Town umiddelbart seilet opp som en favoritt, var ikke minst situasjonen rundt hjemmelagets Dog & Duck Ground, der de tidligere i sesongen hadde blitt presentert med en utkastelsesordre av anleggets eier, slik at dette kunne vise seg å være deres siste sesong der. I den forbindelse hadde da også klubben uttalt at det i så fall ville bety slutten på klubben, men at de håpet forhandlinger kunne endre dette.

Det eneste som talte mot var overnattingsprisene i Wellingborough denne dagen, men jeg valgte til slutt å punge ut, og derfor hadde jeg kurs mot Northamptonshire da jeg tok metroen fra Byker stasjon inn til sentrale Newcastle for å sette meg på 10.35-toget derfra. Etter to nokså raske togbytter i Sheffield og Leicester, kunne jeg få minutter etter klokka to stige av i Wellingborough og for første gang på turen unne meg en taxi til hotellet. Drosjekusken fikk sine £4 og jeg kunne sjekke inn ved byens Premier Inn-hotell, der jeg hadde betalt £61,50 for overnatting. Etter en prat med det trivelige kvinnemennesket bak disken, kunne jeg installere meg på rommet som i andre etasje hadde en perfekt utsikt over banen der jeg denne kvelden skulle se kamp.

Wellingborough er en markedsby som altså ligger i grevskapet Northamptonshire. Den ligger 18 kilometer øst-nordøst for Northampton, på nordsiden av elven Nene som renner forbi. Byen het opprinnelig Wendelingburgh og ble etablert i den anglosaksiske perioden på 600-tallet, før den i 1201 fikk charter som kongelig markedsby. I dag er det rundt 50 000 innbyggere i selve byen, mens «kommunen» Wellingborough borough er hjemsted for drøyt 75 000. Med en beliggenhet på den såkalte Midland Main Line har den relativt korte reiseveien til blant annet London sørget for at Wellingborough har en voksende pendlerbefolkning, og den kan fort øke drastisk. En studie spår nemlig rundt 30% økning av innbyggertallet når de foreslår bygging av et firesifret antall nye boliger i byens hovedsakelig østlige utkant.

Der jeg kikket ut fra mitt hotellrom hadde jeg kun hotellets lille parkeringsplass mellom meg og kveldens kamparena, og jeg kunne strengt tatt sett kampen herfra om jeg ville; noe jeg selvsagt ikke hadde noen intensjoner om. Det som derimot var min intensjon var å stikke over og forhåpentligvis få tatt en kikk innenfor og knipse noen bilder mens det fortsatt var lyst. Jeg hadde fra mitt vindu sett at det var en viss aktivitet der inne, og porten var da også åpen slik at jeg tok meg inn og spurte om tillatelse til å se meg rundt. Det ble øyeblikkelig innvilget av Darren, som viste seg å være en av klubbens to formenn, og dette var starten på en lengre samtale der jeg også ble informert om de gledelige nyhetene som gikk ut på at den nevnte utkastelsesordren har blitt trukket tilbake for Wellingborough Town.

Det er imidlertid ikke tilfelle for den banedelende føniksklubben AFC Rushden & Diamonds, som har fått beskjed om at de etter denne sesongen må finne seg et annet sted å spille. Darren kunne fortelle at det er The Diamonds sine folk som står for blant annet vedlikeholdet av gressmatta her, og det inkluderte karen som nå var i full gang med et eller annet på bortre langside. Siden Darren mente at denne karen, som jeg dessverre ikke husker navnet på, finner det svært interessant med besøkende langveisfra, gjorde jeg under min runde rundt anlegget som han ba om og stoppet for å slå av en prat. Før jeg kom meg ut porten kom også Darren igjen, og jeg endte omsider opp med å tilbringe halvannen times tid inne på anlegget før jeg til syvende og sist forlot Dog & Duck Ground med lovnader om å returnere et par timer senere.

Det vil selvsagt være naturlig å anta at banen fikk sitt navn etter puben Dog & Duck, som fortsatt ligger på utsiden som nærmeste nabo til både banen og mitt hotell for natten. Man kan nærmest forestille seg hvordan spillerne sannsynligvis skiftet her i tidligere dager, men puben så garantert noe annerledes ut på den tiden. I dag er det en pub-restaurant som har blitt en del av Beefeater-kjeden, og det var der jeg snart gikk inn for å få meg noe mat. Diamonds-folket står visst også for driften av matutsalget inne på fotballstadionet, og jeg hadde blitt lovet en herlig og fyldig meny, men til tross for den overdådige frokosten var jeg nå såpass sulten at jeg dessverre ikke klarte å vente så lenge. Jeg fikk da i hvert fall en herlig porsjon liver & bacon med deilig tilbehør som ble skylt ned med en pint og gjorde susen før jeg trakk meg tilbake til hotellrommet for å slappe av med litt lesestoff.

Jeg fikk dermed altså aldri surret meg til å ta den visstnok rundt kvarter lange gåturen inn til sentrum, og jeg fikk aldri heller tatt en kikk inne på banen til lokalrivalen Wellingborough Whitworth som holder til rett ved siden av Town, for der var hadde portene vært lukket og låst slik de fortsatt var da jeg etter hvert returnerte til Dog & Duck Ground. Jeg var tidlig ute, men fikk likevel betalt meg inn med £6 og kunne igjen slå av en prat med Darren og en mengde klubbmedlemmer han skulle introdusere meg for mens man åpnet klubbhusets bar. Med det gjort kunne jeg nyte en pint Strongbow til £3,30 før jeg fikk se at programmene var ankommet og gikk for å betale £1 for et eksemplar. Da jeg ankom hadde jeg lagt merke til brakka som på utsiden gjorde nytte som klubbsjappe, og den hadde tydeligvis nå også åpnet slik at jeg fikk ta meg en tur på utsiden igjen for å ta en kikk og skaffe meg en pin til min samling.

Wellingborough Town hevder å være Northamptonshires eldste klubb, og med 1867 som stiftelsesår er de da også blant de eldste klubber totalt sett, selv om noen sikkert vil kunne hevde at dagens variant er en etterfølger av den tidligere utgaven, som måtte legge ned driften i 2002. Denne første klubben spilte de to første årene en annen variant av fotball (dette var jo en periode der man nettopp hadde utarbeidet forskjellige regler som førte til at eksempelvis fotball og dagens rugby-varianter gikk hver sin vei), og i 1879 skal de ha vært en av de første klubbene som spilte under flomlys da de ved hjelp av generatorer kunne ta imot Bedford til kamp under flomlys. De tok i 1901 plass i Southern League Division One, som da var denne ligaens øverste nivå, men etter at de i 1905 endret navn til Wellingborough Redwell og endte som jumbo, trakk de seg fra ligaen. De fortsatte å spille under dette navnet frem til 1919, da de tok dagens navn.

Senere var Wellingborough Town å finne i United Counties League, som de vant i 1965. Sesongen etter tok de seg til FA Cupens første runde, der de tapte knepent 1-2 for FL-klubben Aldershot. I 1968 prøvde de seg i den ikke lenger eksisterende Metropolitan League og vant denne på første forsøk, men etter den påfølgende sesongen var det en hel rekke av klubber som forlot denne ligaen (som forsvant ytterligere ett år senere), og Wellingborough Town var en av de. Etter en enkelt sesong i West Midlands (Regional) League var de i 1971 tilbake i Southern League, der de nå tok plass i Division One North og senere Midland Division. Uavhengig av Southern Leagues divisjonsoppsett i denne perioden, var Town etter femteplassen våren 1972 etter hvert et fast innslag på nedre halvdel, og våren 1989 måtte de omsider kapitulere og rykket ned i United Counties League.

Dermed fulgte 13 sesonger i UCL Premier Division der de uten unntak var å finne på tabellens nedre halvdel, men etter at de så lenge hadde klart å unngå ytterligere nedrykk, måtte de til slutt ned da de våren 2002 endte som jumbo. Klubben befant seg i store problemer, og ved sesongslutt dette året ble de tvunget til å legge ned driften. En gruppe personer – som inkluderte den lokale snooker-stjernen Peter Ebdon – fikk etter hvert blåst liv i klubbnavnet igjen, men klubben med kallenavnet The Doughboys måtte tilbringe den første sesongen etter oppstarten i Northamptonshire Senior Youth League før FA godkjente deres søknad om en plass i United Counties League Division One. På første forsøk sikret de opprykk med en andreplass, og de har siden den gang holdt seg i UCL Premier Division.

Det skal selvsagt også nevnes at Wellingborough Town var klubben der Liverpool-legenden Phil Neal startet sin karriere (før han gikk til Northampton Town og senere altså til Liverpool), og han burde forhåpentligvis være kjent for de fleste her hjemme. Enda tidligere var det også en annen legende som startet her, for i 1920 hentet West Ham United Viv Watson fra nettopp Wellingborough Town. Han skulle etter hvert bli rekordinnehaver for The Hammers, med hele 328 mål på 505 kamper for London-klubben – en rekord som sannsynligvis aldri vil bli slått. Watson fikk ikke like mange landskamper for England som Phil Neal (50), men han scoret fire mål på de fem kampene han fikk i den engelske landslagsdrakta.

Tabellen i United Counties League Premier Division viste at Wellingborough Town før kveldens kamp befant seg på en 15. plass av divisjonens 22 lag, men med tilsynelatende trygg avstand ned til nedrykksstriden. Kveldens gjester var Harborough Town fra sør i Leicestershire, og de la beslag på en 10. plass. Det var elleve poeng som skilte de to, men jeg forventet en spennende kamp og registrerte at flere tippet at det ville bli en nokså jevn affære. For ordens skyld ble tabellen toppet av Peterborough Sports, som startet sesongen forrykende ved å vinne 13 av de første 14 ligakampene. De sto nå med 21-1-2 på sine 24 ligakamper så langt, og hadde også kamper til gode på forfølgerne Eynesbury Rovers, Deeping Rangers og Desborough Town.

The Dog & Duck Ground har vært klubbens hjemmebane siden 1901, og domineres nå av den flotte hovedtribunen som en klubbveteran kunne fortelle meg ble åpnet i 1966. Den ser man på sin venstre hånd når man kommer inn gjennom inngangspartiet på den ene kortsiden, og på denne kortsiden er det bak mål en ståtribune av den moderne prefabrikerte typen. Bortenfor dette er det et parti med hard standing og en noe opphøyet seksjon foran det litt tilbaketrukne klubbhuset. Men om man fra inngangen går motsatt vei, med klokka, kommer man over på langsiden der man finner den nevnte hovedtribunen. Dette er en flott tribune som i disse dager byr på sitteplasser i form av blå plastseter, og her sitter man opphøyet fra bakken med et mur-fundament slik at tribunen entres via trapper i forkant.

På bortre kortside er det utelukkende hard standing under åpen himmel, og det er det delvis også på langsiden som grenser mot parkeringsplassen til Premier Inn-hotellet, der jeg kunne se at jeg hadde glemt å skru av lyset på mitt rom, mens det etter hvert virket som om en gjest på et av rommene bortenfor lot seg underholde med god utsikt til kveldens fotballkamp. I den forbindelse kan det jo også nevnes at hotellet står på land som tidligere ble eid av fotballklubben, men som ble solgt til hotellutbyggerne for en del år siden. På denne langsiden finner man uansett laglederbenkene midt på, og rett bortenfor dette har man et større parti med overbygg som gir tak over hodet til tilskuerne som står her, før man deretter kommer ned mot hjørnet ved klubbhuset.

Klubbveteranen som hadde fortalt meg litt om hovedtribunen kunne også bekrefte at anlegget tidligere også hadde hatt en annen større tribune, og han mimret tilbake til tider da firesifrede tilskuertall var normen, som da 4 013 møtte opp for å se et lokaloppgjør mot Kettering Town. Han etterlyste litt mer lokal entusiasme rundt klubben, og mente det i utgangspunktet ikke var noen grunn til at man med folketallet i Wellingborough og omegn ikke kunne hevde seg både i UCL og til og med høyere i pyramiden, men innrømmet selvsagt at det ikke er enkelt i en tid der majoriteten av unge mennesker og den oppvoksende generasjon gjerne automatisk dras mot store Premier League-klubber fra andre kanter av landet. Nå er jo Wellingborough Town dessverre på ingen måte alene om å slite med akkurat dette.

Etter hyggelig oppladning i godt selskap inne i klubbhusets bar, var det på tide å rette oppmerksomheten mot det som skulle skje ute på banen, og hjemmefolket fikk se at deres gutter fikk en super start. Nå surret jeg tydeligvis bort notatene mine fra denne kampen, men i det sjuende minutt sendte Devon Elwood vertene i ledelsen med 1-0, og kun fire minutter senere doblet The Doughboys ledelsen da Joshua Olowoyo satt inn 2-0. I en frenetisk periode hadde sistnevnte også en stor sjanse til å øke ytterligere, men keeper Glen Giles reddet bortelaget med en fin inngripen. Likevel fikk vi kampens tredje mål allerede før kvarteret var spilt, men det var gjestende Harborough Town som nå svarte da Callum Milne fant nettmaskene og reduserte til 2-1. Det var en heseblesende og meget underholdende forestilling vi hadde fått levert så langt.

Noen Wellingborough-representanter like ved min side hadde ropt ut sine velmente råd om å ikke slippe gjestene inn i kampen igjen, og etter reduseringen ble dette gjentatt. Etter flere halvsjanser begge veier, var det nettopp det som skjedde. Skjønt, inne i kampen vil man vel alltid være med kun ett måls ledelse, men i det 27. minutt var gjestene også à jour da Ben Williams sendte ballen forbi Doughboys-keeper Oliver Reynolds og utlignet til 2-2. Likevel var det hjemmelaget som kunne gå i garderoben med en ledelse halvveis, for etter at det ble lagt til en del tid, var det Barry Deacon som i omgangens tredje tilleggsminutt satt inn 3-2 og sørget for at smilet igjen kom på plass hos hjemmefolket.

Det er synd at ikke mer enn 76 tilskuere valgte å betale seg inn for å se denne kampen, for det hadde vært en svært underholdende affære hittil. Jeg hadde for så vidt trodd at tilskuertallet skulle være noe høyere, men det er jo alltid en del som blant annet slipper inn gratis eller er en del av de to klubbers ledelse etc, slik at man derfor gjerne får et lavere tall enn når man selv foretar en manuell telling. Det er uansett av liten betydning, så la meg heller fortelle at pausen ble tilbragt i og rundt klubbhuset i passiar med både Darren og flere andre klubbrepresentanter som ga uttrykk for håp om at hjemmelaget nå ville kunne holde på sin ledelse. Jeg fikk også høre litt mer om dramaet rundt den nevnte utkastelsesordren som heldigvis endte med at klubben i år likevel kan feire sitt 150-års jubileum.

Jubilanten holdt på sin knappe ledelse selv om gjestene hadde flere gode muligheter og i perioder presset på for en utligning, men det var en nokså jevn affære der vertene også hadde muligheter til å avgjøre der kampen bølget frem og tilbake. En av disse mulighetene tok de i det 83. minutt, og Justin Dowling var mannen som med 4-2 sørget for at mange nå følte at det var avgjørelsen som falt. Selv om gjestene var skummelt frempå et par ganger mot slutten, viste det seg å stemme, og manager Stuart Goosey kunne juble over tre poeng mens gjestenes manager-duo Nick Pollard og Chris Church i likhet med Harborough-spillerne selvsagt virket noe mindre fornøyd da de etter hvert kom inn i klubbhuset.

Jeg ble værende en stund etter kampen for å samtale litt mer med aktørene over en pint eller to, før jeg omsider takket ærbødigst for meg og ønsket lykke til videre i sesongen. Jeg hadde kommet til Dog & Duck grunnet anleggets og klubbens usikre fremtid, men det viste seg altså heldigvis å ha blitt ordnet. Jeg fant uansett en fin klubb med trivelige mennesker, slik man jo gjerne gjør på rundreiser i fotball-pyramiden. Angående planene for dagen derpå, hadde jeg noen dager tidligere faktisk blitt tipset om noe så uvanlig som en kamp med tidlig avspark på formiddagen på en vanlig hverdag, og jeg kom etter hvert frem til at det uansett ikke gikk på bekostning av min planlagte kamp, slik at det nå ville bli en dobbel. Det betinget imidlertid tidlig avreise, så etter at resepsjonisten lovet å bestille en taxi til meg, kunne jeg krype under dyna og få meg litt søvn.

English ground # 393:
Wellingborough Town v Harborough Town 4-2 (3-2)
United Counties League Premier Division
Dog & Duck, 10 January 2017
1-0 Deven Elwood (7)
2-0 Joshua Olowoyo (11)
2-1 Callum Milne (15)
2-2 Ben Williams (27)
3-2 Barry Deacon (45+3)
4-2 Justin Dowling (83)
Att: 76
Admission: £6
Programme: £1
Pin badge: £3,50

Next game: 11.01.2017: Gateshead v Kilmarnock
Previous game: 09.01.2017: Team Northumbria v Stockton Town

More pics

Mandag 09.01.2017: Team Northumbria v Stockton Town

Etter fire dager med Doncaster som base var det etter en hotellfrokost på tide å sjekke ut fra Premier Inn-hotellet på Fishergate og forlate byen for å igjen sette kursen nordover. En rundt halvannen times lang togtur opp til Newcastle ble etterfulgt av en kort tur med metroen. Jeg betalte £4 for en dagsbillett for sone A og B, og tok meg til Byker metro-stasjon for å spasere de få minuttene derfra til det som skulle være min base for natten. Budget Hostel ligger langs Shields Road og viste seg ikke overraskende å være like lite fasjonabelt som det høres ut. På ingen måte noe Ritz, men det hadde jeg da heller ikke forventet for £20. I tillegg til at jeg benyttet anledningen til å spare inn litt på overnattingsbudsjettet, ble stedet til slutt også valgt fordi det med sin beliggenhet virket nokså praktisk med tanke på retur fra kveldens kamp. Verten var i hvert fall en trivelig kar, men noe merkelig var det at man kun fikk utlevert nøkkel til rommet og ikke til ytterdøra. Han forsikret om at det ikke var noe problem å ringe på slik at han kunne åpne selv ved en sen retur, men det virket for meg likevel ikke som noen ideell løsning om man har gjester som kommer tilbake fra natterangel senere enn det jeg hadde planlagt.

Det får være hans problem, og etter å ha punget ut depositum på £20 for nøkkelen, ble jeg raskt sjekket inn før jeg snart var på farten igjen. Omtrent tvers over veien ligger Wetherspoons-puben The High Main, men den viste seg å være eksepsjonelt steril selv til en Spoons-pub å være, så jeg snudde og unnet meg i stedet en pint Woodpecker ved Butchers Arms på motsatt side av veien, før jeg igjen tok metroen innover mot sentrum. Med litt tysk bratwürst fra Hadrians Tent i magen gikk jeg for å oppsøke mitt nokså faste Newcastle-vannhull Bridge Hotel, der jeg forlystet meg med Aspall i glasset og Non-League Paper som lektyre. Siden jeg hadde tatt turen hit inn, valgte jeg å benytte metroen til Longbenton-området ikke altfor langt fra der kveldens kamp skulle finne sted. Dette var da også grunnen til at jeg ved ankomst Newcastle denne dagen hadde gått til anskaffelse av en dagsbillett, og turen opp til stasjonen Four Lane Ends tok 13 minutter. Da jeg først hadde klart å orientere meg frem til hva som faktisk var riktig retning, fant jeg raskt frem til puben Benton Ale House, der jeg hadde planlagt en liten pitstop – spesielt siden jeg hadde blitt advart om at det ved kveldens kamparena Coach Lane ikke var noe som helst av slike tilbud.

Dette er et område nord eller nordøst i byen som offisielt heter Newcastle upon Tyne, og som de fleste nok vil ha et kjennskap til. Likevel kan det jo igjen nevnes at denne fantastiske byen tidligere var et viktig sentrum for både ullhandel, gruveindustri og skipsindustri, mens diverse servicenæringer nå har fått en viktigere posisjon. Selve byen har et innbyggertall på nesten 300 000, mens det urbane området Tyneside som omfatter North Tyneside, South Tyneside og Gateshead har et innbyggertall på omtrent det tredobbelte. Byen ligger som kjent ved elven Tyne, og et kort stykke øst for byens sentrum er Wallsend som navnet tilsier stedet der Hadrians mur hadde sitt østlige endepunkt. En annen ting byen er kjent for er sitt fantastiske uteliv, men jeg hadde ingen planer om å havne på galeien denne kvelden.

Jeg hadde ikke før satt meg ned med min pint på Benton Ale House før jeg så en kjent skikkelse entre. Det var den tidligere Northern League-formannen Mike Amos som åpenbart hadde hatt samme plan som undertegnede. Jeg gikk for å heller slå meg ned sammen med ham, og han er alltid en interessant samtalepartner. Etter å ha vært involvert i Northern League-ledelsen i over 30 år, hadde han vært ligaens formann i over 20 år da han etter forrige sesong bestemte seg for at tiden var moden for å gå av og nyte pensjonisttilværelsen mens andre tok over stafettpinnen. Han fortalte nå at han først og fremst syntes det var deilig å kunne diskutere forskjellige relevante temaer som en vanlig supporter uten å måtte veie sine ord og uttalelser opp mot behovet for å pålegge seg selv en munnkurv. Et tema der Mr. Amos virket litt lite snakkesalig var imidlertid hva som skjer rundt en eventuelt ny step 3/4-liga, som han tidligere har signalisert kan være på trappene snart, men det kan jo ha noe med å gjøre at han i kraft av sitt tidligere verv sitter på informasjon som fortsatt er «hemmelighetsstemplet».

Det han ikke hadde noen problemer med å uttale seg om var det som etter helgen var den store snakkisen, spesielt i Northern League-kretser – nemlig avgjørelsen om at FA Vase-kampen Morpeth Town v South Shields skulle spilles på nytt selv om Morpeth ledet 4-2 mot ti mann med åtte minutter igjen da lyset gikk. Han hadde ingen tro på beskyldningene om at flomlysene hadde blitt sabotert med overlegg, men hadde heller ingen problem med å fastslå at FA etter hans mening hadde endt på en fullstendig gal avgjørelse, og la til at saken ifølge hans mening ville stilt seg annerledes om det var en ligakamp som også ville hatt innvirkning på andre lag. Det er selvsagt ingen enkel situasjon, og det slår meg først og fremst at det ikke synes å finne noen klar presedens. Den godeste Amos spanderte neste runde, og i løpet av en interessant diskusjon var vi innom en rekke temaer mens vi forlystet oss på den gode puben.

Diskutert ble alt fra hva som har gått så galt for Crook Town, via klassiske og ikke lenger eksisterende Northern League-anlegg kontra deres moderne erstattere, til eventuelle nykommere i Northern League neste sesong, og også hans vurdering av en rekke Wearside League-anlegg der han trakk frem noen han mente egentlig ikke engang oppfylte den ligaens krav… Det at han plutselig spurte om jeg med like god innsikt kunne diskutere også andre ligaer i andre deler av landet, får jeg ta som et kompliment. Jeg favner riktignok bredt om meg i non-league, men en eventuell kunnskap stikker nok ikke like dypt overalt, og han ville nok samtidig blitt overrasket over hvor malplassert jeg i disse dager hadde vært i en diskusjon med temaer som de siste overgangene i Premier League.

Tiden flyr i godt selskap, og da jeg tilbød meg å besørge neste runde minnet Mike meg på at det var på tide at vi kom oss av gårde siden det nå var tre kvarters tid til avspark. Kveldens hjemmelag ble stiftet så sent som i 1999 under navnet Northumbria University FC, og er som navnet tilsier tilknyttet universitetet med samme navn. De tok plass i Northern Alliance Division Two, der de våren 2002 sikret seg opprykk med andreplass. Det ble gjentatt sesongen etter, og med to strake opprykk var de klare for Northern Alliance Premier Division, samtidig med at de endret navnet til Team Northumbria. De hevdet seg umiddelbart i toppen også der, men måtte vente til den tredje sesongen og våren 2006 før de vant Northern Alliance-tittelen og sikret seg opprykk til Northern League. Seks sesonger ble tilbragt i Division Two før de i 2012 vant divisjonen og rykket opp til denne ligaens øverste nivå, men etter å ha debutert med 16. plass måtte de i 2014 ta turen ned igjen i League Two.

Jeg hadde blitt advart av min groundhopper-kompis Lee, som beskrev Coach Lane som et av de kjipeste anleggene i Northern League og var fullstendig overbevist at det heller ikke ville falle i smak hos undertegnede. Etter at vi med Mike Amos som veiviser gikk de 10-15 minuttene ned til Coach Lane, gikk det ikke lang tid før jeg innså at han hadde helt rett i sin antakelse. Men først var det tid for kveldens første lille skuffelse da jeg etter å betalt £5 i inngangspenger fikk beskjed om at kveldens kampprogram allerede var utsolgt. Nå tar jeg til etterretning uttalelsene fra blant andre en annen groundhopper-kjenning i nordøst, den unge Connor Lamb, om at jeg ikke glipp av noe da «programmet» der nesten er så usselt at det nærmest er ensbetydende med å ikke få program, men det er uansett merkelig å selge ut med en drøy halvtime til avspark med kun et tjuetalls personer allerede innenfor – spesielt når omtrent halvparten av de var lokale groundhoppere som tydeligvis ikke hadde kjøpt program (og gjentok beskrivelsen av programmet her som grunnen til at de sjelden tok seg bryet, selv om jeg hørte et par personer hevde at det har vært en bedring her).

Det var selvsagt ikke verdens undergang, og jeg hadde da ikke til hensikt å la dette legge noen demper på kvelden. Dog gikk det ikke lenge før jeg spurte meg selv hvordan flere av disse groundhopperne klarer å gjøre revisit etter revisit her, for allerede før avspark følte jeg nesten at jeg hadde fått nok og begynte nærmest å lengte tilbake til Benton Ale House. Det er selvsagt en liten overdrivelse, men Coach Lane er et temmelig nitrist anlegg! Når jeg blir spurt om hva som er den kjipeste banen jeg har vært på i England, er det en annen Northern League-klubb fra divisjonen over som gjerne er en av de første jeg tenker på, men nå lurte jeg faktisk på om jeg hadde funnet en annen klubb i denne ligaen som faktisk utfordret Consett på det området. Men Consett har da i det minste en helt ok bar i sitt klubbhus (som er det beste med hele anlegget der), mens det her er helt tørrlagt og intet klubbhus å varme seg i, og det var nok medvirkende til det inntrykket jeg fikk av Coach Lane.

Lee hadde som sagt advart meg, og Mike Amos hadde da også bekreftet dette på puben tidligere. Ifølge ham er det en bevisst policy for universitetet som vil promotere «en sunn livsstil» og dermed har bannlyst både alkohol, røyking og sikkert også en hel rekke andre ting. Merkelig nok var ikke bacon eller junk food generelt på forbudslisten, for jeg fikk i hvert fall betalt £3,50 for en cheeseburger med bacon og ytterligere £1 for et krus Bovril fra en mobil kiosk inne på anlegget. Der jeg dyttet burgeren ned i gapet sto jeg egentlig med en følelse som minnet meg om å være på fotballkamp i de lavere divisjonene hjemme i Norge, og da helst på et av de kjipe anleggene som det kryr av fra nivå 3-4 og nedover i Oslo-regionen. Heldigvis hadde jeg en kamp å se frem til og håpet at den i det minste ville varme, om enn på en annen måte en min Bovril gjorde.

Coach Lane er som sagt et lite spennende anlegg der det eneste av tribunefasiliteter er i form av en typisk moderne og prefabrikert sittetribune som står på langsiden rett innenfor inngangspartiet. Bortsett fra dette er det kort fortalt kun hard standing. På bortre langside har man laglederbenkene, og der er det også en stor slak gressbanke som etter hvert ble mitt utkikkspunkt da jeg der befant meg nokså alene slik at jeg ved et par anledninger kunne smugrøyke eller for så vidt tømme blæra i buskaset i bakkant der. Det er nemlig heller ikke noen toaletter inne på selve anlegget, for de befinner seg i det store komplekset på utsiden. Det er vel for øvrig kanskje noe man deler med en rekke andre idretter som Team Northumbria bedriver. Jeg fikk meg imidlertid til å undres over hvordan en mann som Mike Amos, som på puben tidligere hadde slaktet hjemmebanen til Richmond Town og hevdet den ikke engang oppfylte Wearside League-kravene, selv har vært med å gi grønt lys (på et enda høyere nivå) til dette anlegget når det ikke engang har toaletter på innsiden!?

Rett før jeg gikk over mot bortre langside kom Peter Sixsmith og kunne returnere hanskene og Pelsall Villa-lua jeg hadde glemt igjen i hans bil da han ga meg skyss tilbake fra Blyth uka før. Han var jo involvert sist gang man arrangerte en offisiell groundhop i Northern League, og jeg hadde nå større forståelse for hvorfor jeg har hørt så mange fortelle meg at de valgte bort kampen hos Team Northumbria da de var vertskap for en av kampene på en ‘Newcastle Hop’ for noen år siden. Men nå var det på tide å feie all negativitet til side i påvente av kampstart, og de 60 betalende tilskuerne skulle være vitne til et cupoppgjør i Ernest Armstrong Memorial Cup, som er en cup for klubbene i Northern League Division Two. Selv om det var cupen det altså dreide seg om denne kvelden, skal det selvsagt nevnes at det var et møte mellom de to klubbene som for tiden toppet denne divisjonen, med serieleder Stockton Town som gjester hos toer Team North.

Jeg lot meg dog ikke engasjere voldsomt av det vi så innledningsvis, der man åpenbart følte hverandre på tennene. Hjemmelaget tok i hvert fall ledelsen i det trettende minutt da Ben Dibb-Fuller fant nettmaskene og sørget for 1-0. Det var jevnt og ikke voldsomt som skjedde foran målene før utligningen kom med seks-sju minutter til pause. Joe Scaife Wheatey headet, og Team North-forsvarer Nick Green var uheldig og styrte ballen i eget mål. Dermed 1-1 til pause, og som herrene Amos og Sixsmith ganske riktig hadde beskrevet var det nå en del av tilskuerne som marsjerte opp en trapp på baksiden av komplekset og fant frem til et knøttlite og helt anonymt rom der man kunne lage seg te (eller sikkert også kaffe). Det virket fullt allerede før jeg kom meg til terskelen, og virket så lite spennende at jeg i stedet gikk ned igjen og kjøpte meg en ny Bovril.

Andre omgang skulle i hvert fall sørge for at jeg fikk en nokså god fotball-opplevelse takket være Stockton Towns innsats etter pause, der de etter hvert imponerte meg (slik de også har gjort tidligere i sesongen). Åtte minutter ut i omgangen hadde dommeren dømt straffe, og Thomas Coulthard scoret sikkert. Snaut tjue minutter senere var det 1-3 da Fred Woodhouse tegnet seg på scoringslista, og med et par minutter igjen fastsatt Matthew Garbutt sluttresultatet til 1-4. Team North var slett ikke dårlige, men Stockton Town var gode etter pause. Mot slutten av kampen befant jeg meg også ved siden av en kar som så ut som om han tilhørte bortelagets klubbledelse, og han bekreftet dette. Da jeg tidligere i sesongen gjestet Stockton Town, var ikke karen med klubbens pins der, og de var visstnok ikke lystne på å sende en til Norge. Derfor hadde jeg sendt de en tweet der jeg sa at de kunne gjøre et salg om de tok de med i kveld. Jeg vet ikke om han hadde sette dette, men han hadde i hvert fall med seg en hel liten pose i den ene lomma, slik at jeg omsider fikk ordnet en til min samling.

Jeg var så sikker på at de ikke hadde noe slikt at jeg ikke engang hadde tatt bryet med å spørre hjemmelaget, men jeg ble like før kampslutt tipset om at de befant seg i resepsjonen på komplekset på utsiden. Etter at dommeren blåste av med 1-4 som sluttresultat og avansement til tredje runde for Stockton Town, sjekket jeg derfor dette. Der fikk jeg til svar at de akkurat hadde gjort opp kassa , og at jeg fikk komme tilbake neste hjemmekamp. Da er jeg nok i Norge, gitt! «Ja, da får du prøve neste gang du er her». Vel, da jeg tre dager tidligere ble tilbudt bruk av en ferierende kompis sitt sesongkort for å se West Ham v Man City når jeg hadde langt mer interessante planer hos Newark Town, takket jeg selvsagt for tilbudet og takket høflig nei, mens jeg egentlig tenkte at jeg nok aldri igjen vil utsette meg selv for et besøk til Olympic Stadium i London. Det var en lignende tanke jeg også tenkte her, for selv om jeg i hvert fall fikk servert en imponerende andre omgang på banen her ved Coach Lane, var når sant skal sies heller ikke dette et sted som fristet til gjentakelse.

Jeg tok farvel med kjentfolket og hastet snart vekk fra Coach Lane for å finne bussholdeplassen der buss nummer 1 plukket opp. Den kom snart, og etter å ha klart å forklare sjåføren hvor jeg faktisk skulle, betalte jeg £1,95 for å bli fraktet ned til Heaton Park Road, rett sør for Heaton Park. Fra holdeplassen var det kun et par minutters gange til mitt overnattingssted, men jeg valgte å først unne meg en kjapp pint ved Heaton Hotel et steinkast oppe i veien. Dette må være noe av det mest slitne og minst fasjonable skjenkestedet jeg noen gang har vært innom! Samtlige sofaer og stoler hadde store rifter og hull, og i det ene hjørnet lå det et knust bord og andre maltrakterte møbler. På toalettet lå det et tosifret antall sneiper på gulvet. Det mest komiske var imidlertid å lese anmeldelser av stedet på nettet. Det er tydeligvis en av de tøffeste pubene i nordøst. Da jeg trakk meg tilbake og ble sluppet inn slik at jeg kunne finne senga, var jeg fortsatt usikker på om Coach Lane var å foretrekke fremfor Consett. Hmmm, kanskje er det kun kunstgresset hos sistnevnte som gjør at svaret under sterk tvil så vidt blir ja.

English ground # 392:
Team Northumbria v Stockton Town 1-4 (1-1)
Ernest Armstrong Memorial Cup, 2nd round
Coach Lane, 9 January 2017
1-0 Ben Dibb-Fuller (13)
1-1 Nick Green (og, 39)
1-2 Thomas Coulthard (pen, 54)
1-3 Fred Woodhouse (73)
1-4 Matthew Garbutt (88)
Att: 60
Admission: £5
Programme: Sold out!
Pin badge: n/a

Next game: 10.01.2017: Wellingborough Town v Harborough Town
Previous game: 08.01.2017: Middlesbrough v Sheffield Wednesday

More pics

Søndag 08.01.2017: Middlesbrough v Sheffield Wednesday

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

For tredje dag på rad våknet jeg opp i Doncaster; på en dag som under planleggingen av turen sørget for en viss frustrasjon. Nå skal det først som sist sies at jeg trodde min involvering i FA Cupen var over for sesongen, da turneringen igjen hadde kommet til et punkt der jeg for min del egentlig kun ser frem mot den første kvalifiseringsrunden ved starten av neste sesong, og det var igjen tilfelle da min eneste lille gjenværende interesse nå først og fremst var forbundet med håpet om at Stourbridge mot alle odds denne helgen kunne gjøre nok en bragd i Wycombe. Det hadde de da på lørdagen for så vidt også gjort, men måtte likevel dessverre se seg slått. Nok om det, men grunnen til min antydning til frustrasjon under planleggingen var at jeg ventet på et alternativ til det for meg nokså uinteressante programmet i FA Cupen denne søndagen – et alternativ som viste seg aldri å dukke opp.

Også fjerde runde i FA Vase skulle nemlig arrangeres denne helgen, og da Hinckley AFC tilbake i begynnelsen av desember hadde tatt seg videre dit, ga det forhåpninger om at vi kunne få en søndagskamp i og med at de banedeler hos Heather St. John’s som selv var satt opp med hjemmekamp i ligaen den lørdagen. Det kom snart meldinger om at FA Vase-kampen til Hinckley AFC ville spilles på lørdagen og at ligakampen Heather St. John’s v Leicester Road i Midland Football League Division One ville bli omberammet. Det var i og for seg greit nok, men så var det kort etter en debattant på Kempster-forumet som bastant utbasunerte at denne kampen nå ganske riktig hadde blitt bekreftet med ny dato søndag 9. januar. Akkurat det jeg (og en del andre groundhoppere) håpet på, men jeg kunne ikke se den bekreftet noe sted, og etter en dag eller to spurte jeg vedkommende hvor han hadde sette dette…uten at han noen gang svarte.

Det varte og rakk mens kampen på FA Fulltime-sidene forble oppført med teksten «to be rearranged», før det til slutt endte opp med at den bortimot to uker senere plutselig ble omberammet…til tirsdag 7. mars! Det var bare å bite i det sure eplet etter å til og med ha fått ordnet eventuelt skyss med groundhopper-organisator Chris Berezai (Heather St. John’s er alt annet enn et enkelt sted å ta seg til kollektivt!), som igjen minnet meg på at man skal ta rykter på det forumet med en stor skje salt. Det hadde jeg da også for så vidt gjort, da jeg var skeptisk til at den ikke dukket opp som søndagskamp noe annet sted, og derfor holdt jeg mulighetene åpne. Det var lite annet av interesse å finne, så det var med meget blandede følelser at jeg igjen kikket på FA Cup-programmet. I etterpåklokskapens navn burde jeg kanskje ha ventet til et par av Sunday League-aktørene publiserte sine terminlister såpass langt frem, men gjort er gjort.

Kampene som TV-selskapene hadde flyttet til søndagen var ikke overraskende av liten interesse for undertegnede, og jeg vurderte en stund om jeg følte for å se en av de eller om jeg skulle finne på noe annet. Til slutt kom jeg frem til at det om ikke annet var en god mulighet til å få unna et besøk til et stadion jeg fortsatt ikke har vært innenfor, men som jeg tross alt har skrevet om. Så i den «journalistiske» troverdighetens navn (åpenbart en uhyre sjelden sak i disse dager) valgte jeg til slutt å bestille en billett til oppgjøret Middlesbrough v Sheffield Wednesday. £15 var det egentlig ingenting å si på, skjønt det ble til £17,50, og hvorfor jeg skal betale en ‘booking fee‘ for å få lov til å gjøre jobben for dem…ja, det lurte jeg nok en gang på. Men planen var i hvert fall lagt, og selv om det ville være feil å si at jeg kokte over av begeistring og entusiasme satt jeg meg på 11.11-toget nordover fra Doncaster etter å ha snappet opp dagens Non-League Paper og smørbrød inne på Frenchgate-senteret.

Jeg nevnte også Sunday League, og da Castleford & District League omsider offentliggjorde sin terminliste for januar fikk det meg til å nøle litt, og jeg sjekket straks muligheten for å få med seg både Fryston AFC klokka 10.30 og fortsatt klare å ta seg til Middlesbrough. Det lot seg dessverre ikke gjøre, og de siste dagene i forkant vurderte jeg flere ganger om jeg skulle selge Boro-billetten eller anse pengene for tapt for heller å dra opp til den nordøstlige utkanten av Castleford. Etter en heftig debatt med meg selv var det vel først da jeg gikk satt på toget mot Goole dagen før at jeg endelig bestemte meg for å holde meg til planen, blant annet fordi jeg sikkert kan besøke Fryston en annen gang, og ikke minst fordi et senere eventuelt besøk til Middlesbrough og Riverside sikkert ville kunne bli mye dyrere.

TV-selskapenes valg av kamper ble så vidt nevnt, og det hadde igjen skapt voldsomme reaksjoner som denne gang faktisk også nådde mediene. TV-selskapene påberoper seg å formidle FA Cupens «magi», og de skal ha for mye av sin innsats i de første ordinære rundene, men det øyeblikket man når tredje rundene og de virkelige storklubbene entrer trekningen er gjerne dette glemt da de kaster seg siklende over de aller største klubbene som gjerne uten unntak blir valgt ut. Hadde det ikke vært litt artig å se noen klubber man faktisk ikke ser på TV-skjermene hver eneste uke ellers? Lokaloppgjøret Sutton United v AFC Wimbledon er bare en av flere langt mer interessante kamper som glatt ble forbigått til fordel for PL-gigantene som synes å ha klippekort på TV-tiden og heller ikke har det minste behov for de medfølgende TV-pengene som kunne driftet mindre klubber i lang tid.

Ta for eksempel Manchester United, som denne helgen selvsagt igjen hadde blitt valgt ut, og jeg mener at jeg i denne perioden leste et innlegg som tok for seg nettopp valget av TV-kamper (og som faktisk tok til orde for innføring av en regel som sier at kampen som inkluderer den til enhver tid lavest rangerte klubben skal vises – det er jeg ikke helt enig i, men å i det hele tatt måtte diskutere et slikt tiltak burde i utgangspunktet heller ikke være nødvendig) og som fortalte at man må helt tilbake til 2004 for å finne sist gang Manchester United spilte FA Cup-kamp uten at deres kamp ble valgt ut for TV! Det betød vel, om jeg ikke husker helt feil, noe slikt som 58 strake TV-kamper! Jeg spådde allerede at man også i neste runde – uavhengig av trekning – ville velge seg minst 4-5 av sekstetten ManU, Man City, Liverpool, Arsenal, Chelsea og Spurs, og åpnet for veddemål for de som ville vedde imot. Det ville ingen, og det skulle det vise seg at de gjorde smart i, men om noen vil ta det samme veddemålet, er jeg villig til allerede å vedde på samme utfall når vi når tredje runde i 2017/18-sesongen.

Det som spesielt har irritert og opprørt mange denne sesongen er hvordan man stadig velger seg disse klubbenes kamper igjen og igjen, selv når de til stadighet (og visstnok i stadig større grad, ifølge debattanter som i motsetning til undertegnede faktisk har sett sendingene) tydelig nedprioriterer cupen ved å sende utpå det som noe som minner mer om reserve- og ungdomslag. TV vil tydeligvis heller vise PL-gigantenes reservelag enn klubber litt lenger ned på rangstigen, og mens mange raser i England, er sikkert TV-selskapene mer opptatt av seertallene for deres sendinger i Asia og rundt om ellers i verden. Avslutningsvis så jeg i den forbindelse en debattant stille et aldeles glimrende spørsmål som også jeg lurer på – men som ingen tydeligvis ville svare på: Hvorfor er det slik at FL-klubbene som blir tvunget til å delta i den raserte turneringen som nå lyder navnet “Cheackatrade Trophy” blir straffet og bøtelagt for å benytte unge talenter i denne turneringen (der man faktisk hevdet at formålet med det håpløse nye systemet skulle være å legge til rette for unge engelske spillere) mens det er fritt frem for PL-gigantene å bruke det som var verdens mest prestisjetunge cupturnering til dette??

Vel, jeg kom meg etter 50 minutters togtur til Darlington, der jeg hadde en drøy halvtime å vente på toget som skulle ta meg videre til Middlesbrough klokka 12.35. Toget med destinasjon Saltburn forlot perrongen i henhold til ruteplanen, og brukte rundt 25 minutter til Middlesbrough, der jeg sammen med majoriteten av de gjenværende passasjerene steg av. Siden det var to timers tid til avspark valgte jeg å første stikke innom puben Last Orders for å unne meg en rask pint Woodpecker før jeg la ut på spaserturen. Jeg var åpenbart ikke den eneste som tok oppladningen der, men stusset over hvordan flere av de yngre Boro-supporterne både der inne og for så vidt på vei til stadion snakket om frykten for å bli offer for en giant killing!?! Man må jo egentlig bare synes litt synd på de som vokser opp i en tid der media tydeligvis har lært dem at det er en giant killing hver gang noen slår et lag en divisjon over seg! Uten at jeg hadde absolutt stålkontroll på det, tviler jeg på at det nå skilte særlig mye mer enn 5-10 plasser mellom Middlesbrough og Sheffield Wednesday, selv om de befinner seg i hver sin divisjon.

Middlesbrough er en stor industriby som ligger helt nord i grevskapet North Yorkshire – ved elven Tees, som utgjør deler av grensen mot County Durham. Spesielt metallindustrien var så viktig at byen fikk tilnavnet «Ironopolis», og det er ikke vanskelig å se at industrien har hatt stor betydning, der fabrikkpiper, kraner og lignende kan ses nær sagt overalt. Dette var en periode også en populær tumleplass for vikinger, noe som om man har øynene med seg kan ses i lokale stedsnavn i området. For de fotballinteresserte som gjester Middlesbrough er det selvsagt obligatorisk med en kikk på statuen av en ung Brian Clough som står i Albert Park. En annen av områdets store sønner var for øvrig kaptein James Cook. Middlesbrough har ofte havnet langt ned på lister over landets mest attraktive steder å bo, men ikke så altfor langt sør for byen ligger grensen til den store nasjonalparken North Yorkshire Moors.

Nå var det dog fotballen jeg hadde kommet for, og selv om dette ikke var forventet å bli et av mine høydepunkter på turen, håpet jeg på en underholdende kamp da jeg nærmet med Riverside Stadium til fots og kunne hente ut billetten før jeg kikket raskt innom klubbsjappa. Jeg hadde tidligere vært og snoket rundt anleggets utside, og det var tilbake i august 2014, da jeg i forbindelse med kamp hos Guisborough Town hadde base i byen. Det er et nokså typisk nybygg som også på utsiden er nokså kjedelig og uinteressant, men med min revisit hos Doncaster Rovers tre dager tidligere friskt i minne, var jeg ikke i tvil om at det i hvert fall er noe mer interessant enn sistnevntes Lakeside Stadium. Det jeg liker med Riverside Stadium er at de på utsiden har satt opp en av portene til deres gamle hjemmebane Ayresome Park mellom de flotte statuene av klubblegendene George Hardwick og Wilf Mannion «The Golden Boy». Ved et av hjørnene er det dessuten en installasjon med et stort bilde av Ayresome Park, komplett med noen av setene fra det gamle anlegget installert. En fin touch!

Jeg hadde egentlig tenkt å skaffe meg en bortebillett, som jeg også regnet med ville øke mulighetene for å få lov til å se kampen stående, men da de enda ikke var lagt ut på det tidspunktet, gikk jeg i stedet til innkjøp av en billett helt øverst på kortsiden North Stand. For andre gang på rad valgte jeg faktisk å også på et PL/FL-stadion kjøpe meg en pint, og for £3,70 fikk den unge jenta tappet en Strongbow til meg. Da den endelig ble svelget unna, fant jeg frem til mitt sete i et område som heldigvis ikke var altfor tett befolket, og jeg kunne få bekreftet at anleggets innside ikke frembrakte særlig mer attrå enn eksteriøret. Da man etter 92 år på Ayresome Park flyttet inn hit i 1995 (tiden flyr!) var det faktisk det første nybygde stadion spesielt tegnet for å etterkomme kravene fra Taylor-rapporten etter Hillsborough-tragedien. Langsiden West Stand er den største og rager noe høyere enn de andre, og kanskje var høydeforskjellen mellom denne og der den går over i resten av anlegget faktisk hovedgrunnen til at jeg tross alt følte at Riverside Stadium muligens ikke var fullt så ille som jeg fryktet, og at det i hvert fall er å foretrekke fremfor noen andre nybygg som f.eks hos Doncaster (igjen brukt som eksempel siden jeg nylig hadde vært der).

Middlesbrough FC ble i 1876 stiftet av spillere ved den lokale cricketklubben for å holde seg i form under vinteren. Northern League-klubbene i nordøst hadde tradisjoner for å dominere de nasjonale cupturneringer for amatørlag, og det var som en av de dominerende klubbene her at Middlesbrough vant FA Amateur Cup i 1895 og 1898. I tillegg til tre ligatitler i Northern League var nok det en av grunnene til at Middlesbrough i 1899 ble valgt inn i Football League og tok plass på nivå to. De har i det hele tatt tilbragt mesteparten av tiden i de to øverste divisjonene. Kun to ganger har klubben måttet ta turen ned på nivå tre, og begge ganger returnerte de på første forsøk. Sist gang det skjedde var i siste halvdel av 1980-årene. Store titler har det blitt mindre med, og da de i 1997 spilte seg frem til finale i både FA Cupen og ligacupen sørget henholdsvis Chelsea og Leicester City for at det ble tap i begge. Året etter hadde Chelsea igjen rollen som gledesdreper da ligacupfinalen ble tapt nok en gang.

I 1990-årene hadde Boro dessuten vært et vanvittig jojo-lag, men etter opprykket i 1998 slo de seg omsider til ro med 11 strake sesonger i Premier League, og i 2004 kunne man endelig juble da ligacupen ble vunnet etter finaleseier over Bolton Wanderers. Europacup-eventyret under 2004/05-sesongen endte i åttendedelsfinalen av UEFA Cupen, men sesongen etter tok de seg helt til finale i samme turnering. Der fikk de imidlertid 0-4 i sekken av spanske Sevilla. Middlesbroughs beste ligainnsats kom med andreplass helt tilbake i 1913/14-sesongen, men syvendeplassen våren 2005 var deres beste på mange tiår. Fire år senere måtte de ta et foreløpig farvel med Premier League for igjen å returnere til nivå to. Våren 2015 var de nære på å ta steget opp igjen, men måtte gi tapt for Norwich City i playoff-finalen. Noe slikt slapp de året etter, da de våren 2016 sikret seg den andre automatiske opprykksplassen på målforskjell og returnerte til Premier League.

Nå var det som sagt FA Cupens tredje runde det skulle dreie seg om denne dagen, og motstander var som også nevnt Sheffield Wednesday. Det var en gang da det var minst like stort for en britisk spiller å vinne FA Cupen som å vinne ligaen; kanskje til og med enda større. Nå skal man kanskje ikke forvente at dagens horder av utenlandske journeymen er kapable til å sette seg inn i det, og i dag er det dessverre langt viktigere å kvalifisere seg for den hersens «Champions» League eller å sikre plassen i PL for å opprettholde den vanvittige inntektsstrømmen det fører med seg. Igjen fikk vi da også et eksempel på dette da de to managere Aitor Karanka og Carlos Carvalhal valgte å gjøre henholdsvis fem og seks endringer i sine respektive startellevere i forhold til sine siste ligakamper. Dermed fikk jeg heller ikke kikket på Jordan Rhodes – noe av det jeg faktisk hadde sett frem til denne dagen – da han endte opp med å tilbringe hele kampen på benken.

Første omgang ble da også en forestilling som jeg nesten skulle hatt betalt £17,50 for å se. Det som utspilte seg ute på banen fikk en journalist til å omtale det som et argument for vinterpause i engelsk fotball, før han fulgte opp med å spørre seg om spillerne allerede faktisk hadde innvilget seg selv dette. Det sier kanskje det meste at Middlesbrough til tross for et spillemessig overtak kun registrerte ett skudd på mål. Det nærmeste de kom var imidlertid da Wednesday-keeperen bokset et frispark ut til Daniel Ayala som avsluttet høyt over fra god posisjon. Det var i hvert fall ingen fare for at noen skulle sovne, for det sørget de vanvittig irriterende elektroniske reklameplakatene rundt banen før, der de med jevne mellomrom gjorde sitt beste for å fremkalle epilepsianfall hos tilskuerne hver gang de med maksimalt blinkende diskolys som hørte mer hjemme på et rave-party skulle gjøre samtlige av de stakkars tilstedeværende oppmerksom på at Emirates flyr til seks kontinenter. Jeg kan ikke skjønne annet enn at akkurat dette må være usedvanlig forstyrrende også for spillerne(?).

Heldigvis hadde det ikke trigget noe epilepsianfall hos undertegnede da jeg etter en målløs omgang fikk lov til å bevege meg utenfor og unne meg en røyk som hittil var høydepunktet. De første 45 minuttene hadde virket grusomt lange, og flere ganger var jeg fristet til å ta frem Non-League Paper for å heller sette meg ned med den. Heldigvis ble det en god del bedre etter pause, ikke minst takket være Boro-innbytter Calum McManaman, som var et sårt tiltrengt friskt pust. Snart kom også målet, og det kom fra et frispark da Grant Leadbitter sendte ballen rett i mål fra drøyt tjue meter. Jubelen hadde knapt lagt seg da Ayala så rødt for hjemmelaget da han på kynisk vis blokkerte Fernando Forestieri med en kroppstakling da han var på vei gjennom. Det var muligens ytterligere dekning, men det var en kynisk og ufin manøver, og spanjolen måtte forlate banen. Noe overraskende virket det som om Boro faktisk hevet seg med kun ti mann, og snart fikk de sitt andre mål for dagen.

Omgangen nærmet seg halvspilt da Wednesday-keeper Joe Wildsmith leverte et svakt utspill og fikk ballen i retur. Alvaro Negredo presset ham, og klareringen fra Wildsmith gikk rett i Negredo og inn i mål til 2-0. Ingen god opplevelse for reservekeeperen som fikk en sjelden sjanse i målet. Stakkars Wildsmith måtte igjen plukke ballen ut av nettet like etter, men Christian Stuani var tydeligvis i offside da han styrte innlegget i mål. Wednesdays kanskje beste sjanse var headingen til David Jones som gikk rett på Boro-keeper Brad Guzan, og i det første tilleggsminutt fikk 23 661 tilskuere (minus de som allerede hadde gått) se at Stuani tråklet seg inn i feltet. Wildsmith reddet flott, men returen ble satt i mål av Marten de Roon som fastsatt sluttresultatet til 3-0 og sørget for Boro-avansement til fjerde runde. Man kan jo lure på om det var noe de ønsket eller ikke, men manager Karanka forsøkte tydeligvis etter kampen å overbevise om at de satset på FA Cupen…selv om mye denne dagen vitnet om det motsatte.

Det var bare å traske tilbake til stasjonen, og siden jeg hadde litt tid før 18.02-toget bevilget jeg meg igjen en pint Woodpecker på Last Orders før jeg satt kursen mot Doncaster via togbytte i Darlington. Vel fremme i Doncaster var det samme prosedyre som de to foregående dagene, da jeg igjen tok en rast ved The Little Plough, der etablissementets landlady nå raskt spurte «Strongbow?» idet jeg kikket inn døra, og nærmest begynte tappingen uoppfordret nesten før jeg rakk å svare. Det ble to glass her denne kvelden før jeg trakk meg tilbake til hotellet. Dette hadde vært en fin dag likevel, og selv om jeg neppe ser det som spesielt sannsynlig at jeg vil gjøre noen revisit til Riverside Stadium med det aller første, er jeg likevel glad for at jeg dro slik at jeg i hvert fall har fått huket av for et besøk og tatt en kikk der. På TV kunne jeg se høydepunkter fra helgens cuprunde, og før jeg etter kun noen få minutter rakk å skru av for å legge meg, hadde allerede en noldus naturligvis prestert å si at nå hadde endelig sesongens FA Cup startet opp. Nei, den startet allerede den første helgen i august, ditt naut!

English ground # 391:
Middlesbrough v Sheffield Wednesday 3-0 (0-0)
FA Cup, 3rd round
Riverside Stadium, 8 January 2017
1-0 Grant Leadbitter (58)
2-0 Alvaro Negredo (67)
3-0 Marten de Roon (90+1)
Att: 23 661
Admission: £17,50 (£15 + £2,50 booking fee)
Programme: £3
Pin badge: £2,50

Next game: 09.01.2017: Team Northumbria v Stockton Town
Previous game: 07.01.2017: Goole v Lancaster City

More pics

Lørdag 07.01.2017: Goole v Lancaster City

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg har i løpet av det siste året tenkt litt på en «strategi» der det kan være greit å benytte lørdagene til å besøke mindre klubber et stykke nedover i non-league der de interessante destinasjonene ikke nødvendigvis byr på flomlys. Da midtukekamper her naturlig nok gjerne begrenser seg til sesongens startfase eller avslutningsfase, er det derfor kanskje ingen dum idé, og samtidig spare noen av anleggene høyere opp og med flomlys til midtukekamper. Dette var også noe av tanken da jeg under planleggingen av turen vurderte kamputvalget for denne lørdagen, og jeg blinket meg tidlig ut kamp hos Dodworth Miners Welfare i Sheffield & Hallamshire County Senior League Division Two North. Den forsvant dog snart fra menyen, og dermed ble plan A i stedet Brodsworth Welfare med Goole v Lancaster City som plan B.

Kanskje var det det flere ting som gjorde at jeg litt senere gjorde en ny vurdering. Det faktum at Brodworth Welfare v Doncaster Deaf Trust var en kamp i Doncaster District FA Challenge Cup var en av disse, men ikke minst var det situasjonen rundt ‘Broddy’ som fikk meg til å nøle. Laget som forrige sesong representerte Brodsworth Welfare i CML North skal nemlig ha flyttet med mann og mus for å bli den nye AFC Bentley, mens det gikk rykter om at det Brodsworth Welfare som nå var å finne i Doncaster & District League hadde vurdert å stille et U16-lag i denne ligaen. Det skal visstnok ikke være tillatt, så det ble nok med tanken, men uansett valgte jeg å avvente litt hva som skjer der denne sesongen. I tillegg har Goole stått som en noe mytisk destinasjon for meg, og jeg var også såpass fristet av et besøk dit at jeg etter hvert byttet om på plan A og B.

Goole var dermed altså nå dagens destinasjon, og jeg droppet hotellfrokosten til fordel for en ristet bloomer sandwich på stasjonen før jeg satt meg på 11.18-toget mot Bridlington og forlot Doncaster med kurs for mytiske Goole, som jeg tidligere kun hadde passert med tog ved noen anledninger. Tjue minutter tok toget dit opp, og jeg hadde med hensikt reist opp nokså tidlig for å kikke meg litt rundt. Det er sannelig ikke mange kamper jeg ser på TV i disse dager, men jeg vurderte å over en pint kanskje holde et halvt øye på Manchester United v Reading, der en rekke av mine Reading-kompiser hadde tatt turen til FA Cup-kampen på det en av dem nokså treffende omtalte som «The Theatre of Silence, Tourism, Corporate Crap, and 50/50 Scarf Hell». Da man ved puben The Old George ikke hadde den rette kanalen, var det overhodet ikke noe større nederlag enn at det var glemt allerede da jeg satt meg ned med pinten og fordypet meg i litt medbragt lektyre.

Goole er en by i den sørvestlige delen av grevskapet East Riding of Yorkshire, der den ligger ved samløpet mellom elvene Don og Ouse. Dette er to av elvene som etter hvert blir til den store elvemunningen Humber, og til tross for at det er drøyt sju norske mil østover til Nordsjøen, er Goole faktisk en av de viktigste havnene på østkysten. Dette gjør også Goole til den britiske havnebyen som ligger lengst inn i landet. Dette ble først og fremst muliggjort med kanaliseringen av Don og dreneringen av et stort sumpområde, og havnen var lenge forbundet med eksport av kull, men senere har eksport og import av andre varer overtatt – ikke minst eksport av stål og import av tømmer. Byen har i dag rundt 19 500 innbyggere, og har tydeligvis ikke det beste ryktet, da den gjerne omtales som «bloody rough», men selv fikk jeg ikke noe spesielt dårlig inntrykk av byen i løpet av min visitt.

Etter den første pinten var det også på tide å teste Wetherspoons-puben the City & County på andre siden av veien, da den hadde fått gode skussmål. Det var dog en helt ordinær og typisk Wetherspoons-pub, så etter ett glass fartet jeg videre og bestemte meg for å like gjerne sette kursen mot dagens kamparena. Selv om det var drøyt halvannen time til kampstart, var det allerede aktivitet og åpent inngangsparti, og etter å ha fått bekreftet at klubbhusets bar var åpen eller i ferd med å åpne, betalte jeg meg inn med £8. Program pålydende £1,50 havnet deretter også veska før jeg lot meg overtale til å gå til innkjøp av diverse lodd og omsider stakk for å snoke litt i klubbsjappa rett innenfor porten. Karen bak disken hadde midlertidig forsvunnet, og mens jeg ventet på ham kunne jeg registrere at man også på dette nivået har full oversikt over rabagaster som er utestengt, da det på disken lå en hel bunke med utprintede bilder over personer som Lancaster City åpenbart hadde utestengt og oversendt til Goole.

Etter å ha bladd litt i boksene med gamle program, kom snart kremmeren og kunne fiske frem en pin til min samling, før jeg etter en kort prat gikk for å ta et runde rundt anlegget og deretter oppsøkte klubbhusets bar. The Viking club bar syntes et godt sted for the Vikinghopper, og dette var da også en dag og et besøk jeg virkelig hadde sett frem til som et av de forventede høydepunkter for meg på denne turen. For £2,80 fikk jeg en pint Strongbow dark fruits, som var den eneste varianten de hadde, og som smakte godt der jeg satt og fordypet meg i det gode programmet. Etter hvert hadde åpenbart også matutsalget åpnet der borte ved siden av klubbsjappa, og jeg gikk for å sjekke ut de kulinariske godsakene. Det går gjetord om klubbens autentisk hjemmelagde pai, og dette var hovedgrunnen til at jeg hadde valgt en beskjeden frokost. For £3 fikk jeg et stort stykke aldeles herlig steak pie med mushy peas og brun saus, og det er uten tvil noe av det beste jeg har blitt servert i forbindelse med fotballkamp! Hatten av!

Goole AFC ble stiftet så sent som i 1997; ett år etter at forgjengeren Goole Town gikk konkurs i 1996. Denne klubben hadde blitt stiftet i 1912 og spilte i Yorkshire League og den tidligere Midland League før de i 1968 var med å stifte dagens Northern Premier League. I 1957/58-utgaven av FA Cupen gjorde de seg bemerket ved å ta seg til tredje ordinære runde ved å slå ut klubber som Gainsborough Trinity, Wigan Athletic og daværende FL-klubb Workington før de måtte gi tapt for Nottingham Forest. Deres beste plassering i NPL var sjetteplassen de oppnådde ved to anledninger. I 1993 måtte de ta turen ned i NPL Division One, og to år senere fulgte nytt nedrykk til Northern Counties East League, før de ytterligere ett år senere altså gikk konkurs etter en periode med store økonomiske problemer.

Da man året etter fikk blåst liv i klubben igjen tok de plass i Central Midlands League, som på den tiden hadde en Supreme Division som sitt øverste nivå og Premier Division som sin andredivisjon. Det var i sistnevnte at Goole AFC startet opp, og våren 1998 vant de denne på første forsøk. Etter at man fulgte opp med tredjeplass i CML Supreme Division fikk de rykke opp i Northern Counties East League Division One. Da også denne ble vunnet på første forsøk, sto The Vikings altså med tre strake opprykk, men de måtte vente til 2005 før de vant NCEL Premier Division og sikret opprykk til NPL Division One. Etter å ha endt i nedrykkssonen ble de reddet fra en umiddelbar retur til NCEL av en omstrukturering. Denne sjansen tok de godt var på da de våren 2007 fulgte opp med sjuendeplass i NPL Division One South.

Dette er foreløpig bestenotering for denne utgaven av klubben, som for øvrig søkte om å få bytte navn til Goole Town i 2006. Den gang satt FA ned foten, og det skal være usagt om man har gitt opp denne tanken eller om man har planer om å prøve igjen senere. Uansett har Goole i de senere sesonger stort sett vært nokså fast innslag på midten og nedre halvdel av tabellen, og det skal også nevnes at de igjen var i store økonomiske problemer da de i 2008 var nære på å gå konkurs og ble satt under administrasjon. Det ser nå en god del bedre ut, men formannen brukte sitt forord til å slå fast hvor viktig det var å ikke leve over evne, og viste blant annet til den kjente rugby-storheten Bradford Bulls (som hadde blitt slått konkurs tidligere denne uken) for å vise hvor galt det kan gå. Det var neppe tilfeldig at disse uttalelsene kom akkurat nå, for de lokale myndighetene skal ha varslet en kraftig økning i leien ved Victoria Pleasure Ground, og Goole AFC håper å kunne forhandle seg frem til en mer overkommelig sum for klubben.

Victoria Pleasure Grounds ble åpnet allerede i 1888, lenge før også Goole Towns stiftelse, og ble først brukt til rugby. Den har opp gjennom årene blitt benyttet til alt fra rugby league til cricket, wrestling, hesteshow og friidrett…i tillegg selvsagt til fotball. Goole Towns forfall kan nok sammenlignes med det som skjedde med anlegget som med tiden forfalt, og den imponerende tribunen på Town End er for lengst historie. Til tross for dette og det faktum at Victoria Pleasure Ground har løpebaner, likte jeg meg umiddelbart her. Noe av grunnen til at man til tross for løpebanene får inntrykk av å befinne seg på et skikkelig fotballstadion er nok at det er færre løpebaner enn normalt (og man får også inntrykk av at disse ikke lenger brukes). Rent bortsett fra hard standing er tilskuerfasilitetene nå å finne på de to langsidene.

Man kommer inn i hjørnet ute på siden av den ene kortsiden, og man ser foran seg den flotte hovedtribunen på den ene langsiden. Dette er en blanding av ståtribune og sittetribune, med flott klassisk ståtribune på partiet nærmest inngangspartiet før man lenger bort har sitteplasser i form av både røde plastseter og grønnmalte trebenker. Inngangen til klubbhusets bar ligger i bakkant ved enden av denne tribunen. Bortenfor dette igjen er det et ørlite parti med åpen ståtribune. På motsatt langside sto tidligere en tribune som blåste ned i en storm i 1993, og som i dag har blitt erstattet av et mindre og mer moderne tribunebygg som gir tak over hodet til de som står på betongavsatsene her. Herfra kan man se over på hovedtribunen og det noe spesielle bakteppet som mange forbinder med Goole – nemlig de to vanntårnene som kalles «the salt and pepper pots». Jeg kunne bare tenke meg hvordan stemningen var her da 8 700 tilskuere i 1949/50-sesongen så Goole Town ta imot Scunthorpe United til viktig ligakamp i den tidligere Midland League!

Mens jeg sto ved den ene langsiden og nøt den fantastiske paien, fikk jeg selskap av en kar som hadde klart å identifisere meg, og etter at jeg hadde bekreftet dette, viste det seg at Nigel hadde fulgt meg på Twitter og registrert at Goole var på min agenda for dagen. Jeg mener han fortalte at han bodde annensteds nå, men han var oppvokst i Goole og kunne fortelle meg litt mer om både de tidligere tribunene og også vanntårnene som er et av byens kjente landemerker. Dette bør for øvrig også være en god destinasjon for de som av en eller annen grunn skulle føle for å kombinere groundhopping med trainspotting, for toglinja går rett bak langsiden med hovedtribunen, og jeg har jo selv ved flere anledninger sett at man fra toget får en fin kikk på Victoria Pleasure Grounds. Mens et Northern Rail-tog nå skranglet seg i retning Hull, gikk jeg for å unne meg nok en pint før kampstart.

Før denne sesongen ble Goole flyttet over fra NPL Division One South til NPL Division One North, og da det kanskje er en enda tøffere avdeling(?) er det kanskje ikke helt overraskende at de igjen var involvert i bunnstriden og kamp mot nedrykk. Goole befant seg før dagens kamp på nest siste plass med kun Burscough bak seg på tabellen. Ned til Burscough var det nå ni poeng, men enda viktigere var det nok at man hadde tre poeng opp til Prescot Cables og seks poeng opp til Mossley og Droylsden. Imidlertid hadde man spilt henholdsvis en, to og tre kamper mer enn de tre sistnevnte. Da var det kanskje like interessant at de hadde sju poeng opp til Ossett Albion med like mange kamper spilt, og det er tett også rett over der. Mange flotte klubber i bunnen her, og det er nesten synd, men noen må jo sannsynligvis ned.

Også i toppen var det spennende, men Lancaster City hadde fått en bitte liten luke i tittelkampen, og det var de som denne ettermiddagen gjestet Victoria Pleasure Ground. De hadde tre poeng ned til Ossett Town, fire poeng ned til Trafford og Scarborough Athletic, og seks poeng ned til Glossop North End, og i tillegg hadde de kamper til gode på samtlige av disse forfølgerne i playoff-sonen. For å finne en klubb som hadde spilt færre kamper måtte man helt ned til sjetteplassen og Farsley Celtic, som hadde åtte poeng opp til teten med to kamper til gode. Det var altså en tøff test som ventet Goole, men de hadde denne sesongen faktisk levert flere gode resultatet mot toppklubbene, mens deres problem nok i større grad var svakere resultatet mot de andre bunnlagene. De innrømmet da også i programmet at det for øyeblikket så ut som om de hadde kurs mot nedrykk og NCEL, men fastslo samtidig at de på ingen måte hadde gitt opp og naturligvis ville kjempe hardt for hvert eneste poeng.

Det var også innstillingen blant hjemmefansen i baren. Alt dreier seg nå om å sikre plassen, men de hadde fortsatt troen på at de med hard innsats skulle klare det. De hadde imidlertid ikke altfor store forhåpninger om seier foran dagens kamp mot Lancaster City, og innså vel slik en av de uttrykte det at poeng her ville være en bonus. Men så var det dette med innsats mot topplagene kontra bunnlagene da.. Gjestenes representanter som hadde inntatt baren virket på sin side seierssikre, og hadde nå en klar målsetning om retur til NPL Premier. På spørsmål om min gamle busse Eric Williams hadde tatt turen, ble jeg fortalt at han var syk og hadde blitt hjemme denne gang. Jeg ba de overbringe ønsker om god bedring, og etter en kort passiar med en representant for Goole-ledelsen gikk jeg omsider ut for å ta oppstilling i påvente av avspark.

Det ble tidlig klart at det ikke ville bli en kamp preget av finspill, og hjemmelagets plan på det nokså tunge underlaget var tilsynelatende å legge seg i forsvar med én mann på topp og lempe ballen fremover mot ham. Da Goole-kaptein Robert Constable gikk foran med en heftig takling på Craig Carney, satt det standarden for en fysisk kamp som Goole dermed fikk inn i sitt spor, men jeg har ingenting imot slike kamper som for meg er langt å foretrekke fremfor å se lag som for alt i verden skal forsøke å overgå Barcelona uten å ha ferdigheter til det, med langt flere pasninger på tvers og bakover enn forover. Da er det mye bedre med en skikkelig knokkelkamp, men foran målene skjedde det ikke altfor mye i løpet av første omgang.

Det mest interessante i så måte var vel da William Ramsey nesten utmanøvrerte sin egen keeper da han fikk hodet på et Lancaster-innlegg, og ballen traff tverrliggeren og gikk over slik at Ramsey og Goole slapp med skrekken. Av det Lancaster selv klarte å skape før pause kom de til tross for mye ballinnehav aldri nærmere enn da Oliver Crolla skar inn fra kanten men avsluttet svakt og høyt over fra god posisjon. Bortefansen hadde allerede begynt å vise tegn til frustrasjon en god stund før dommeren blåste for halv tid og lagene gikk i garderoben med 0-0 i protokollen. Selv benyttet jeg pausen til å hente meg en ny pint og få bekreftet bortefolkets gryende frustrasjon før jeg igjen tok meg ut i en januar-ettermiddag der det så smått hadde begynt å skumre.

Andre omgang fortsatte der den første hadde sluttet, og ti minutter ut i omgangen hadde også Lancaster-manager Phil Brown sett nok. Nei, det er ikke snakk om en oppsiktsvekkende og plutselig overgang for manageren med samme navn som på dette tidspunktet fortsatt var å finne i Southend, men snarere en gammel Lancaster-legende som nå har returnert til The Dolly Blues. Uansett valgte han nå å gjøre et dobbeltbytte ved å kaste innpå Jacob Gregory og Ryan Winder. Spesielt førstnevntes inntok virket å hjelpe noe, og det var han som etter snaut halvspilt omgang sikret gjestene et straffespark da han ble spilt gjennom og lagt i bakken. Dommeren pekte altså fra straffemerket, og frem steg Jordan Connerton. Han satt ballen opp i nettaket bak Goole-keeper Thomas Beaurepaire og sørget for 0-1.

Bortefolket jublet etter endelig å ha fått uttelling, og også undertegnede sto når sant skal sies nå med en følelse av at det var avgjørelsen som falt og at det skulle bli vanskelig for Goole å slå tilbake mot serielederne. Åtte minutter senere klarte de likevel nettopp det, og gjestene vil nok ergre seg over dette baklengsmålet som kom som en følge av at Steven Jeff fikk tid og rom til legge inn. Hans innlegg skapte forvirring i Lancaster-forsvaret, der bortekeeper Mike Hale og hans forsvarer Adam Sumner ikke virket helt enige om hvem som skulle gå etter ballen der den spratt forbi mot bakre stolpe. Sumner fikk kastet seg frem for å klarere, men hadde Goole-angriper Billy Law helt oppi seg, og ballen gikk via foten til Law og fant veien til nettmaskene bak Hale. Med et kvarters tid igjen sto det dermed 1-1.

Etter denne perioden så de 161 betalende tilskuerne at kampen igjen kom inn i sporet fra tidligere, og det har vel også noe med å gjøre at Goole nå sannsynligvis var nokså fornøyd med tingenes tilstand. Det var nå igjen lite som skjedde foran de to målene, og gjestene irriterte seg også over tiden som nå gikk med hver gang ballen forsvant ut av banen og til tider måtte hentes av bortespillere i stadig mer tidsnød. Da dommeren omsider blåste av for full tid var det jubel i Goole-leiren og tilsvarende oppgitthet og frustrasjon hos gjestene, da det til slutt altså endte med 1-1 og dermed poengdeling. Greit nok at Goole så på dette poenget nesten som en seier, men for deres del er det jo viktig at man også begynner å prestere mot rivalene i bunnstriden, og da holder det nok ikke lenger med uavgjort.

Det var liten tvil om at Lancaster-folket så på dette som to tapte poeng på en dag der flere av deres forfølgere også hadde lidd poengtap, og derfor så de dette som en bortkastet mulighet til å øke luka på toppen av tabellen. Både Ossett Town og Trafford hadde også spilt uavgjort mens Scarborough Athletic hadde gått på en overraskende smell ved å tape i Burscough. I bunnen hadde både Mossley og Droylsden også vunnet, og det var ikke like godt nytt for Goole, men avstanden opp til sikker plass var likevel redusert til to poeng i og med at Prescot Cables hadde tapt. Det hadde også Ossett Albion gjort, og det går mot en spennende sesongavslutning i både topp og bunn av NPL 1 North, som kanskje også er den step 4-divisjonen som for øyeblikket engasjerer meg mest..

Jeg hadde ingen grunn til å forlate Victoria Pleasure Ground riktig ennå, og ble igjen litt for å menge meg med og samtale med de to lags representanter. Da jeg en snau time etter kampslutt takket for meg og satt kursen mot Goole jernbanestasjon, passerte jeg etter få meter Victoria Social Club, og jeg valgte å ta en kikk innom der. Det endte med at jeg sannelig ble værende der et par timer, for det var en trivelig gjeng med stamkunder der inne, og ikke minst lot jeg meg sjarmere av Meg bak bardisken. Dessverre klarte jeg ikke helt å lokke henne med tilbake til Doncaster da hun fortsatt hadde litt tid igjen på jobb og ikke kunne forlate sin post. Da jeg omsider fant ut at tiden var overmoden for å komme meg på et av togene tilbake til Doncaster, var det derfor alene at jeg gikk tilbake til Goole stasjon.

Tilbake i Doncaster valgte jeg samme prosedyre som kvelden før ved å ta turen innom The Little Plough for en siste pint før jeg trakk meg tilbake. Goole hadde så absolutt svart til forventningene, og besøket der hadde sørget for en herlig dag. Kanskje jeg rett og slett tar Meg på ordet og prøver igjen neste gang jeg er i området, men det gjenstår å se om det en gang kan bli et gjensyn med Goole. En revisit til Victoria Pleasure Ground hadde absolutt ikke vært meg imot, men samtidig vet man at det alltid også er nye destinasjoner som frister. Om dagen derpå nok ikke skulle by på turens største fristelse for min del, var i hvert fall det også en nytt stadion og en ny kamp som ventet, og med det gikk jeg tilbake til hotellet for å finne loppekassa. 

English ground # 390:
Goole v Lancaster City 1-1 (0-0)
Northern Premier League Division One North
Victoria Pleasure Grounds, 7 January 2017
0-1 Jordan Connerton (pen, 67)
1-1 Billy Law (75)
Att: 161
Admission: £8
Programme: £1,50
Pin badge: £3

Next game: 08.01.2017: Middlesbrough v Sheffield Wednesday
Previous game: 06.01.2017: Newark Town v Bilsthorpe

More pics

Fredag 06.01.2017: Newark Town v Bilsthorpe (@ Collingham)

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Noen ganger kan man spørre seg hvordan visse personer fikk jobben sin, og det var tilfelle for meg denne morgenen da jeg en gang etter klokka halv ti gikk ned for å innta en selvkomponert hotellfrokost. Beløpet på £8,99 måtte først betales i hotellresepsjonen, og etter flere sekunders betenkningstid måtte faktisk resepsjonisten gi opp og ty til kalkulatoren for å finne ut hvor mye vekslepenger jeg skulle ha igjen på £10-seddelen jeg hadde rakt ham! Kanskje en tur tilbake på skolebenken hadde vært noe… Selv hadde jeg andre planer for dagen, selv om Doncaster skulle være min base i ytterligere tre netter og det var mange timer til jeg måtte begynte å tenke på kveldens kamp. Jeg hadde nemlig planlagt utflukter for å kikke litt på et par interessante non-league stadioner i området. Den korte togturen opp til Adwick og den rundt tjue minutter lange spaserturen fra stasjonen der til Brodsworth Welfares hjemmebane Welfare Ground viste seg imidlertid å være en aldri så liten bomtur.

Portene var stengt, og det var ikke mye å se derfra, da sportsanleggene her også inkluderer både en cricketbane og andre forskjellige fasiliteter som ligger mellom fotballbanen og veien som går forbi. Det stedet der jeg fikk best innsyn var faktisk fra parkeringsplassen foran et leisure centre, selv om avstanden fortsatt var temmelig stor og med flere tennisbaner delvis sperret utsikten, men jeg så da en tilsynelatende flott tribune langt der borte på den andre siden av muren. Jeg valgte å betale £2,50 for å la buss nummer 50 frakte meg tilbake til Doncaster Interchange, der jeg gikk gjennom Frenchgate-kjøpesenteret og satt meg på et av lokaltogene vestover fra byens jernbanestasjon. Etter kun sju minutter steg jeg av på Conisbrough stasjon og gikk det snaue kvarteret opp til Tickhill Square – et anlegg som jeg først det siste året virkelig har fått opp øynene for…lenge etter at det var for sent å besøke Denaby Uniteds gamle hjemmebane slik den fremsto i sine glansdager.

Mer om det et annet sted, men selv om porten også her var stengt, kommer man her mye nærmere innpå slik at jeg fikk tatt en kikk gjennom gjerdet og speidet over mot den tribunen som nå har erstattet en av forgjengerne på den ene langsiden. Bilder vitner om at dette var et fantastisk flott anlegg, men etter at Denaby United hadde blitt kastet ut og lagt ned driften, ble anlegget rasert av en brann i 2005. Denaby United gjenoppsto i 2011, men spiller nå sine hjemmekamper ved Balby Carr Community Academy sør i Doncaster, mens Tickhill Square nå benyttes av divisjonskollega Denaby Main som i likhet med United spiller i Sheffield & Hallamshire County Senior League Premier Division. Rett ved siden av ligger Denaby & Cadeby Miners Welfare Club, og jeg valgte å stikke innom for å ta en pint her. Flere av de lokale stamkundene var i ferd med å spille snooker på et skikkelig snooker-bord, og det er alltid interessant, så det ble til slutt to glass servert av det som lignet litt på en ti år yngre utgave av Eldar Vågan.

Da jeg først befant meg i Conisbrough-traktene burde jeg egentlig benyttet anledningen til å kikke innom Conisbrough Castle som er en av landets best bevarte normanner-borger, men da det hadde gått litt mer tid enn planlagt var det greit å komme seg inn igjen til Doncaster da det også begynte å dryppe faretruende fra oven. Heldigvis ble det foreløpig med noen få drypp. Tilbake i Doncaster fant jeg inne på Frenchgate-senteret pub-restauranten The Mallard, som er en del av Hungry Horse-kjeden. En stor porsjon Beef Madras ble skylt ned med en pint Strongbow før jeg gikk for å puste ut litt på hotellet. Heldigvis sjekket jeg status på togavgangene, og dette gjorde at jeg oppdaget at 16.58-toget jeg hadde blinket meg ut allerede var forventet å være minst 10-12 minutter forsinket. Dermed sto jeg i voldsom fare for å miste forbindelsen videre fra Newark North Gate til Collingham, men siden jeg heldigvis fant ut av dette kunne jeg hoppe opp og igjen stresse mot stasjonen for å heller ta 16.25-toget dit ned.

Jeg rakk det med et par minutters margin, og hadde dermed en liten stund å vente ved Newark North Gate før jeg kunne bytte til 17.28-toget som skulle frakte meg til Collingham. Det er jo kanskje litt merkelig at jeg jeg nå tok tog fra Newark til Collingham når det tross alt var Newark Town jeg skulle se denne kvelden, men de banedeler nå i Collingham en snau mil nord for Newark-on-Trent. Vi befinner oss altså i det østlige Nottinghamshire, rett ved grensen mot Lincolnshire. Mens Newark-on-Trent med sine nesten 28 000 innbyggere er en markedsby som slo seg opp som senter for ull- og tekstil handel, er Collingham en langt mindre landsby med drøyt 2 700 innbyggere, og det var der jeg klokka 17.36 gikk av toget og satt kursen mot puben The Royal Oak. Den var stengt, og mens jeg i duskregnet vurderte mine muligheter mente jeg å skimte et pubskilt i det fjerne da jeg gikk ut i veien for å speide i begge retninger. Det viste seg å stemme, og fornøyd kunne jeg slå meg ned med en pint på Kings Head.

Med en times tid til avspark var det på tide å bryte opp og ta seg den korte veien opp til Collinghams hjemmebane Station Road, som jeg for øvrig hadde passert inngangspartiet til da jeg tidligere gikk den korte veien fra stasjonen. Jeg betalte meg inn med £3 før jeg også kunne bytte £1 mot et eksemplar av kveldens kampprogram, og jeg kunne deretter oppsøke klubbhusets bar for å finne groundhopperen Paul White som ikke hadde dukket opp på puben som avtalt. Han ble nok satt ut av at Royal Oak var stengt og dro rett hit, men før jeg i det hele tatt kom så langt støtte jeg på ytterligere en gammel kjenning på utsiden av klubbhuset. Retford-karen Rob Waite er ikke bare mannen bak bloggen The 66POW, men også en kar som gjerne hjelper til hos klubber i regionen. Han var vel lenge involvert hos Staveley Miners Welfare, men hadde denne kvelden tilbudt seg å hjelpe til her siden man visstnok var noe underbemannet. Etter et hyggelig gjensyn med ham kunne jeg kose meg med både en pint og pork scratchings mens jeg kikket nøyere på programmet.

Newark Town ble i dagens form stiftet så sent som i 1991, men en langt eldre utgave av Newark-klubben så dagens lys allerede i 1868 og spilte flere perioder i den første og velrenommerte utgaven av Midland League. Det var under en av epokene der at de fra 1929/30-sesongen spilte seg frem til FA Cupens ordinære runder tre ganger på fire sesonger. En av disse endte også med at de i 1930/31-utgaven tok seg til andre runde ved å slå ut Rotherham United før de fikk bank av Crystal Palace. Den nåværende utgaven startet opp i Nottinghamshire Alliance (en forløper til Nottingham Senior League) før de spilte seg opp i Central Midlands League i 2004. Der har de oppholdt seg siden, og de skal denne sesongen ha søkt om opprykk til step 6. Det virker noe merkelig at det ikke skal finnes passende arenaer i selve Newark, men jeg mener å ha lest at de nå har banedelt her helt siden 2004, og dermed er det vel nærliggende å tro at beslutningen om å flytte inn her hadde sammenheng med at de tok steget opp i CML.

Noen av notatene mine fra denne kvelden forsvant i løpet av turen, og jeg kan ikke huske om jeg fikk noe mer klarhet i akkurat dette, men uansett kunne tabellen i hvert fortelle at Newark Town fortsatt var med i toppkampen. CML Division North ble toppet av FC Bolsover, som hadde en tilsynelatende voksen luke men også flere kamper spilt. De hadde 11 poeng ned til Clay Cross Town (som hadde to kamper til gode), 15 poeng ned til Appleby Frodingham (tre kamper til gode), og 16 poeng ned til både Harworth Colliery (tre kamper til gode) og Newark Town (med hele fem kamper til gode). Kveldens gjester var Bilsthorpe, som befant seg på tabellens nedre halvdel, men som likevel så ut til å ha en absolutt betryggende avstand ned til bunnlagene. Snart fikk jeg også besøk av min groundhopper-kompis Neil som hadde tatt den ikke altfor lange turen fra Mansfield, og etter hvert som det dro seg mot kampstart var det på tide å komme seg ut.

Det var hjemmelaget som tok kontrollen fra start, og Bilsthorpe hang i perioder virkelig ikke med. Derfor var det ikke spesielt overraskende da George Pearce ble spilt gjennom av Jordan Cummings og sørget for 1-0 i det niende minutt. Jordan Thomas var et konstant uromoment, og han hadde allerede hatt en god mulighet da han etter snaut halvspilt omgang ble lagt i bakken av Bilsthorpe-keeper Ryan Graves. Han tok selv straffesparket, og selv om Graves fikk en hånd på ballen kunne han ikke hindre den i å gå inn. Gjestene kom på en sjelden visitt da Gary Atkins kom stormende, men Newark-keeper Nathan Burrows fikk avverget nede ved dødlinja, og i stedet fikk Bilsthorpe enda en i sekken. Innlegget fra Jammy Lloyd syntes å være ufarlig siden gjestenes Nathan Brown kom først på ballen, men da han skulle heade tilbake til keeper så han vel ikke helt hvor målvakten sto plassert, og ballen gikk i eget mål. Nesten en halvtimes spill, og 3-0.

Det kunne vært enda styggere om ikke bortekeeper Graves to ganger reddet flott på avslutninger fra Jordan Thomas, men han kunne intet gjøre da Chris Dobbie vendte opp med en liten piruett og hamret inn 4-0 med seks-sju minutter til pause. De 64 betalende tilskuerne hadde fått se en enveiskjøring som kunne ført til at ledelsen var enda større ved pause. Station Road er for øvrig et nokså spartansk anlegg der så og si alt av fasiliteter er å finne på den ene langsiden, som domineres av det store bygget der man finner både klubbhusets bar og alt annet. Foran dette er det et overbygg som gir tak over hodet. Ellers er det åpen hard standing som gjelder her, og på motsatt langside der man finner laglederbenkene er det ikke engang det. Her står man eventuelt rett på gresset, og den bortre langsiden er også stengt av slik at man ikke kan gå rundt hele banen.

Da keeper Graves igjen måtte i aksjon for å stoppe Jordan Thomas tidlig i andre omgang, virket det som om man fortsatte der man slapp i første omgang, men Bilsthorpe kom snart mer med slik at det nå var en langt jevnere kamp. Kyle Welsey la innlegget da Gary Atkins headet på mål og tvang frem en redning fra Blues-keeper Burrows. Kaptein Craig Gould fikk ballen i nettet for gjestene, men linjedommeren hadde flagget for offside, og han fikk nå sin del av de voldsomme kraftsalvene som i store deler av kampen hadde haglet mot dommeren fra spillerne. Sam Wilford kunne satt spikeren i kista, men ble stoppet av en benparade fra Graves, og Atkins hadde igjen en mulighet til å få et trøstemål. Regnet som hadde falt denne ettermiddagen og kvelden gjorde at vi fikk se en kamp med en og annen skikkelig takling av den gode gamle sorten, og det var en slik som gikk litt feil og gjorde at kvelden fikk en alt annet enn lykkelig slutt.

Jammy Lloyd satt inn en heftig takling på Bilsthorpe-forsvarer Lawrence Foster, og det var en vemmelig lyd da sistnevnte gikk ned og ble liggende med store smerter. Kampen ble stoppet mens han ble undersøkt, og alt som var av klubbenes apparat var snart på banen, med Bilsthorpes assistent-manager på telefon med ambulansetjenesten. Hjemmespillerne ville ha ham båret av banen så man kunne fortsette, men bare forslaget gjorde gjestene rasende. Man mente at han sannsynligvis hadde et brudd i foten, og gjestene hevdet at ambulansefolket sa at det ville ta minst en time, men at han ikke burde flyttes før de kom. Der han lå med et pledd over seg, var det tydelig at dette nå også virket nokså uaktuelt, og dommeren valgte snart å blåse av. For andre gang på tre dager hadde jeg vært vitne til en kamp som ble avbrutt – denne gang ikke på grunn av sviktende flomlys, men en alvorlig skade – og det utrolige er at det i begge tilfeller var etter 82 minutter! Hva i all verden er oddsen for det??

Det eneste jeg stusset litt over var at dommeren ikke selv snakket med ambulansetjenesten på telefonen, for uten at jeg overhodet mistenker at Bilsthorpe-representanten overdrev situasjonen og ventetiden, skulle man kanskje tro at det var naturlig. Uansett får man en påminnelse om at det tross alt er viktigere ting enn utfallet av kampen, og det er bare å ønske Foster god bedring. Det kan legges til at jeg i ettertid hørte at ambulansen først ankom rundt klokka 22.45, så når situasjonen var slik at han ikke kunne flyttes, viste det seg å være en korrekt avgjørelse av dommeren. Mer skeptisk er jeg til hvorvidt det er en korrekt avgjørelse man omsider kom frem til da det ble bestemt at kampen skal spilles helt på nytt. Det hadde vært noe annet dersom resultatet sto og vippet, men med 4-0 og åtte minutter igjen er det vel trygt å si at kampen var avgjort. Hadde det vært en cupkamp, ville jeg ikke vært i tvil om at det mest riktige nok var å la resultatet stå, men i en ligakamp der resultatet og målforskjellen også kan påvirke andre lag, er det kanskje den minst uheldige løsningen.

Frem til dette hadde vi uansett hatt det trivelig ved Station Road, men alvoret la en liten demper på stemningen. Etter at dommeren hadde valgt å avbryte, vendte snart de fleste snuta hjemover, og jeg hadde planer om å ta 21.58-toget til Newark Castle for å spasere derfra til Newark North Gate og returnere til Doncaster. Da Neil nå tilbød seg å slippe meg av ved Newark North Gate stasjon, slapp jeg dette, og jeg takket selvsagt høflig ja. Dermed rakk jeg også et tidligere tog fra Newark North Gate etter å ha tatt avskjed med Neil for siste gang på denne turen. Han hadde også vurdert å slå følge med meg til Goole dagen etter, men måtte i stedet jobbe. Ved retur til Doncaster valgte jeg å endelig følge et tips jeg hadde fått fra min kompis John, som jobbet mange år ved Oslo-puben Belfry men som er opprinnelig er fra Doncaster (eller Conisbrough for å være mer nøyaktig). Han mente at jeg på puben Little Plough ville få servert «the best pint in Donny», og det viste seg å ikke være noe dårlig tips. 

English ground # 389:
Newark Town v Bilsthorpe (Abandoned after 82 mins with score at 4-0, due to serious injury)
Central Midlands League North Division
Station Road (at Collingham), 6 January 2017
1-0 George Pearce (9)
2-0 Jordan Thomas (pen, 22)
3-0 Nathan Brown (og, 30)
4-0 Chris Dobbie (39)
Att: 64
Admission: £3
Programme: £1
Pin badge: £3

Next game: 07.01.2017: Goole v Lancaster City
Previous game: 05.01.2017: Doncaster Rovers v Portsmouth

More pics

Fredag 06.01.2017: En kikk på Tickhill Square (Denaby Main / ex-Denaby United)

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg befant meg i Doncaster, der jeg noen dager hadde byen som base, og følte for å benytte anledningen til å ta en kikk på noen interessante stadioner i området. Den korte togturen opp til Adwick og den rundt tjue minutter lange spaserturen fra stasjonen der til Brodsworth Welfares hjemmebane Welfare Ground viste seg å være en aldri så liten bomtur da portene var stengt, og det ikke var mye å se derfra, da sportsanleggene her også inkluderer både en cricketbane og andre forskjellige fasiliteter som ligger mellom fotballbanen og veien som går forbi. Det stedet der jeg fikk best innsyn var faktisk fra parkeringsplassen foran et leisure centre, selv om avstanden fortsatt var temmelig stor og flere tennisbaner delvis sperret utsikten, men jeg så da en tilsynelatende flott tribune langt der borte på andre siden av muren. Jeg valgte å betale £2,50 for å la buss nummer 50 frakte meg tilbake til Doncaster Interchange, der jeg gikk gjennom Frecnhgate-kjøpesenteret og satt meg på et av lokaltogene vestover fra byens jernbanestasjon.

Etter kun sju minutter steg jeg av på Conisbrough stasjon og gikk det snaue kvarteret opp til Tickhill Square – et anlegg som jeg først det siste året virkelig hadde fått opp øynene for…lenge etter at det var for sent å besøke Denaby Uniteds gamle hjemmebane slik den fremsto i sine glansdager. Selv om porten også her var stengt, kommer man her mye nærmere innpå slik at jeg fikk tatt en kikk gjennom gjerdet og speidet over mot den tribunen som nå har erstattet en av forgjengerne på den ene langsiden. Bilder vitner om at dette var et fantastisk flott anlegg, men etter at Denaby United hadde blitt kastet ut og lagt ned driften, ble anlegget rasert av en brann i 2005.

Denaby er en landsby mellom Conisbrough og Mexbrough, og har lange tradisjoner med gruvedrift. Allerede i år 1700 fant man kull nær overflaten, og dette førte etter hvert til åpningen av dype gruver. Gruveselskapet Denaby Main bygget nærmest en ny landsby som bar deres navn mens den gamle delen av landsbyen fikk navnet Old Denaby. Utover på 1800-tallet ble Denaby-navnet nærmest ensbetydende med de notoriske gruvene, der arbeiderne jobber under harde kår. I en artikkel i 1899 ble det beskrevet som “The Worst Village in England”, og det ble fortalt om hensynsløse eiere som hadde få betenkeligheter med å sende arbeiderne stadig dypere ned under bakken, samtidig som den vanlige policy ved dødsfall var å kaste ut den døde gruvearbeiderens familie få uker etter dødsfallet. I motsetning til nabogruven til Cadeby Main var det aldri noen større ulykker her, men da Denaby Main-gruven stengte i 1968 var det likevel 203 gruvearbeidere som opp gjennom årene hadde måttet bøte med livet der.

Denaby United ble stiftet i 1895 under navnet Denaby Parish Church, og etter navnebyttet til Denaby United tre år senere skaffet de seg tidlig et godt rykte i regionen. De tok plass i daværende Midland League (en tidligere utgave), som på den tiden var en av de mest prestisjetunge utenfor Football League, med andreplassen våren 1908 som bestenotering. I 1927/28-sesongen nådde de første ordinære runde av FA Cupen og tapte kun knepent 2-3 hjemme for FL-klubben Southport foran hele 5 200 tilskuere på Tickhill Square. De gjentok denne bedriften fem sesonger senere, men denne gang måtte de gi tapt borte for et Carlisle United som scoret kampens eneste mål. Tredje og siste gang de tok seg til første ordinære runde var i 1958/59, da 3 807 tilskuere betalte seg inn og så Denaby tape 0-2 for Oldham Athletic.

Etter å ha endt sist i den nye (men fortsatt ikke dagens utgave av) Midland League to år på rad, ble Denaby United stemt ut i 1965, men tok plass i Yorkshire League, der de fortsatt befant seg da denne i 1982 slo seg sammen med den nevnte andre utgaven av Midland League og stiftet dagens Northern Counties East League. De brukte kun to sesonger på å spille seg opp i den nye ligaens toppdivisjon, og siden 1984 befant de seg i NCEL Premier Division, som til og med ble vunnet våren 1997. Fem år senere var det imidlertid dessverre slutt, da man fikk beskjed om at den lokale Welfare Trust opplyste om at de ville bli kastet ut av banen som hadde vært deres hjemmebane siden før første verdenskrig (mon tro om ikke 1912 er korrekt årstall). Forhandlingene førte ikke frem, og da Denaby United nå sto uten hjemmebane, valgte de dessverre å legge ned driften. Det var altså ytterligere tre år etter dette igjen at Tickhill Square ble herjet av brann.

Denaby United gjenoppsto dog i 2011, men spiller nå sine hjemmekamper ved Balby Carr Community Academy sør i Doncaster (man håper visst fortsatt på en retur), mens Tickhill Square nå benyttes av divisjonskollega Denaby Main som i likhet med United nå spiller i Sheffield & Hallamshire County Senior League Premier Division, der de begge sliter i bunnen denne sesongen. Det anbefales å ta en kikk på groundhopperen The Groundhog sitt innlegg som tar for seg Tickhill Square, og ikke minst ta en kikk på denne siden med herlige bilder derfra! Rett ved siden av ligger Denaby & Cadeby Miners Welfare Club, og jeg valgte å stikke innom for å ta en pint her. Flere av de lokale stamkundene var i gang med å spille snooker på et skikkelig snooker-bord, og det er alltid interessant, så det ble til slutt to glass servert av det som lignet litt på en ti år yngre utgave av Eldar Vågan. Deretter var det på tide å returnere til Doncaster og begynne å tenke på kveldens kamp.

Torsdag 05.01.2017: Doncaster Rovers v Portsmouth

Det var igjen på tide å forlate Newcastle, og jeg valgte å inkludere en hotellfrokost før jeg leste litt på rommet og omsider sjekket ut fra Premier Inn The Gate og spaserte ned mot Newcastle stasjon for å ta plass på toget som skulle ta meg sørover til Doncaster. Der hadde jeg betalt £148 for fire netters overnatting ved Premier Inn-hotellet i Doncaster sentrum, og fikk etter hvert raskt sjekket inn og registrert at jeg hadde fått flott utsikt over til den flotte kirken som gjerne kalles Doncaster Minster. Onde tunger blant mine bekjente mente at dette måtte være den eneste flotte utsikten Doncaster hadde å by på, men det var uansett fotballen som denne dagen var årsaken til min visitt, selv om jeg ærlig må innrømme at jeg fortsatt ikke var 100% sikker på om jeg hadde gjort det rette ved å betale £20 for å se Doncaster Rovers v Portsmouth i League Two. En revisit til Lakeside Stadium var når sant skal sies ikke det jeg så aller mest frem til på denne turen, men på en torsdag uten andre kamper på menyen valgte jeg etter en liten debatt med meg selv å bestille billett, og håpet nå i det minste på en underholdende kamp.

Doncaster er en stor markedsby som ligger i grevskapet South Yorkshire, omtrent tre norske mil nordøst for Sheffield. Selve byen har rundt 110 000 innbyggere mens det er en del høyere om man tar med diverse omkringliggende landsbyer rundt Doncasters utkant. Byens vokste frem rundt det romerske fortet Danum som i det første århundre ble anlagt ved et krysningspunkt over elven Don. Allerede på midten av 1200-tallet hadde Doncaster blitt en viktig markedsby, og drøyt 750 år senere har man fortsatt marked her. Doncaster og omegn hadde allerede i lang tid blitt ansett som et nokså velstående sted med rike landeiere og store gods da de også vokste frem som et industrisentrum på slutten av 1700-tallet, godt hjulpet av de navigerbare vannveiene. Senere var området dominert av kullgruvedrift, og i byens omegn kryr det da også av gamle gruvelandsbyer. Alle gruvene er nå for lengst nedlagt. Doncaster er også kjent for sin hesteveddeløpsbane som er en av de eldste og største i landet. Her avholdes en rekke viktige løp som publikum kommer langveis fra for å se – eller kanskje snarere for å bli sett.

Siden det var torsdag og dermed «Curry Club» hos Wetherspoons-kjeden, valgte jeg å legge turen innom The Red Lion for å få i meg en tidlig middag. Etter en stor porsjon Beef Madras var det på tide å heller teste ut en skikkelig pub, og valget falt på The Olde Castle. Etter en pint der og en svipptur tilbake på hotellet var det på tide å tenke på å ta turen ut til kveldens kamparena. Det var som sagt ikke mitt første besøk dit, for jeg var også der da «Donny» tok imot Crystal Palace i påsken 2011. Den gang benyttet jeg meg av skyttelbusser, og ifølge en nettside skulle dette fortsatt være et tilbud på kampdager. Doncaster Interchange ligger tilknyttet kjøpesenteret Frenchgate, og bussterminalen ligger i underetasjen her. Alle byens busser har dette enten som sitt startsted/endeholdeplass, eller de stopper her på sin ferd fra A til B. Derfor gikk jeg som som anvist til plattform C6, men derfra var det åpenbart ingen avganger for hverken buss X75 eller andre ruter de nærmeste timene.

Jeg gikk for å spørre i informasjonen, og kvinnemennesket bak disken kunne umiddelbart fortelle at de ikke gikk lenger, men at jeg i stedet kunne benytte meg av buss 56, som på sin ferd mot Rossington betjener en holdeplass et steinkast fra Lakeside Stadium. Det skal være usagt om skyttelbussene har opphørt totalt eller om de fortsatt opererer ved helgekamper, for det glemte jeg å spørre om, men det virket når sant skal sies ikke som om det engang var noe tema, så jeg antar at de er historie. Det er noe merkelig, men jeg kom meg da uansett ut dit jeg skulle, og sammen med en gruppe Rovers-supportere steg jeg av rett utenfor friidrettsanlegget som ligger vegg i vegg med Rovers’ hjemmebane. Det gjensto bare å oppsøke billettkontoret og stille seg i kø bak gruppen av tyskere for å hente ut min billett. Etter å ha betalt £3 for et kampprogram på veien til riktig inngang kunne jeg for andre gang entre dette stadionet.

Doncaster Rovers ble stiftet i 1879, og har spilt majoriteten av sine sesonger på nivå tre og fire av engelsk fotball. Da de etter spill i den tidligere Midland League ble valgt inn i Football Leagues andredivisjon i 1901, debuterte de med en sjuendeplass som fortsatt er deres beste ligaplassering. Etter den påfølgende sesongen ble de imidlertid ikke gjenvalgt, og det var også tilfelle da de var tilbake to sesonger senere. Først på tredje forsøk klarte de å etablere seg i Football League, etter at de i 1921 ble tatt opp i ligaens nye regionale tredjedivisjon og tok plass i den nordlige avdelingen. Store deler av 1950-årene hadde Doncaster Rovers tilhold på neste øverste nivå, og dette må kunne sies å ha vært klubbens stabilt beste periode…i hvert fall frem til Championship-epoken for noen få år siden.

Utover i 1990-årene slet klubben voldsom og rykket ut av ligaen i 1998. Påfølgende sesong med 16. plass i Conference står vel som historisk lavmål, men etter fem sesonger i non-league reiste de seg og sikret via playoff retur til Football League med finaleseier over Dagenham & Redbridge. Et andre strake opprykk fulgte, før Rovers spilte seg frem til finalen i Football League Trophy våren 2007. Ekstraomganger måtte til, men med 3-2 over Bristol Rovers sikret de seg pokalen. Likevel er det nok mange fans som husker den påfølgende sesongen enda bedre, for etter å ha mistet det automatiske opprykket på sesongens siste dag, tok de seg til playoff-finalen der storfavoritt Leeds United var motstander. Foran 75 000 tilskuere på Wembley var det James Hayter som scoret kampens eneste mål og sørget for at Rovers kunne juble over retur til nivå to for første gang på 50 år.

Etter fire sesonger og 12. plass som bestenotering i denne perioden, kom nedrykket i 2012. Divisjonstittel og umiddelbar retur fulgte, men ble igjen fulgt opp med umiddelbart nedrykk, og våren 2016 rykket de også ned igjen til nivå fire. En artig detalj er for øvrig at Doncaster Rovers faktisk innehar FL-rekorden både for antall seire (33 i 1946/47) og antall tap (34 i 1997/98) i løpet av én sesong. Den siste ville de i hvert fall ikke slå denne sesongen, for de var så absolutt med i både tittel- og opprykkskampen. Jeg hadde kjøpt billett til South Stand, og etter å ha kikket ut over et anlegg som faktisk var enda kjedeligere og karakterløst enn jeg husket, gikk jeg ned igjen under tribunen for å gjøre noe jeg ikke gjør altfor ofte. Innkjøp av en pint eller lignende på kamper så høyt oppe i pyramiden er nemlig ikke noe jeg pleier å gjøre. Omgivelsene der man står rett opp og ned med horder av mennesker rundt seg ofte ingen sted å sette fra seg ting er vel kanskje medvirkende til dette, men denne gang unnet jeg meg en flaske med Kingstone Press til £3,50.

Jeg skulle gitt mye for å se denne kampen på gamle Belle Vue, som klubben i 2007 forlot etter 82 år – for øvrig tolv år etter at tidligere formann Ken Richardson ble arrestert og senere dømt til fire års fengsel for å i et forsøk på forsikringssvindel ha stått bak brannstiftelsen som førte til omfattende skader på hovedtribunen der. Belle Vue er en av altfor mange gamle, klassiske stadioner som det irriterer meg at jeg aldri fikk besøk (selv om jeg tok en kikk på restene nesten på dagen tre år før det som nå var en revisit til Lakeside Stadium). Mange vil kanskje reagere på at jeg konsekvent omtaler dagens anlegg som Lakeside Stadium, men da jeg alltid foretrekker å unngå (ofte stadig skiftende) sponsornavn som ‘Keepmoat Stadium’, bruker jeg altså navnet som det opprinnelig ble planlagt under. Det er som sagt et temmelig uinteressant anlegg, selv om det fra klubbens ståsted selvsagt vil ses på som flott, moderne og funksjonelt.

Jeg tror faktisk at det langt større publikumsoppmøtet ved mitt første besøk kan ha vært medvirkende til at jeg den gang ikke la merke til hvor utrolig anonymt og kjedelig det faktisk er. I tillegg er det selvsagt et relevant poeng at jeg den gang i langt større grad også var en «novise» som kun besøkte min engelske stadion nummer 38, mens jeg i mellomtiden nå hadde besøkt ti ganger så mange stadioner i den engelske pyramiden, og ikke minst også fått et langt mer anstrengt forhold til den moderne fotballen og de ofte trøstesløst kjedelige nybyggene som har dukket opp som paddehatter. Nå ved mitt andre besøk slo det meg at Lakeside Stadium etter min mening kanskje må være av de aller kjedeligste anleggene i Football League. Det har fire temmelig identiske tribuner med navn etter kompassretningene, i tillegg selvsagt til de obligatoriske sponsornavnene slik tiden krever. East og West Stand er langsidene, North Stand er bortetribunen, mens den mest entusiastiske hjemmefansen holder hus på South Stand.

Det var på sistnevnte at jeg hadde sikret meg det jeg trodde var en billett helt øverst i håp om å øke muligheten til å få se kampen stående, og selv om det nå viste seg å være unummererte plasser slik at man på denne tribunen kunne ta plass der man ville, var det overhodet ikke noe problem – spesielt ettersom det skulle vise seg å være et nokså skuffende oppmøte fra hjemmefansen. Kampen skulle overføres direkte på TV, så det var nok en og annen som hadde valgt å se den fra sofakroken eller på puben. Jeg fant meg en plass helt øverst i hjørnet mot East Stand og benyttet ventetiden til å ta en kikk på tabellen som viste at vertene toppet League Two-tabellen ett poeng foran Plymouth Argyle og tre poeng foran Carlisle United. Det var kveldens gjester Portsmouth som var nærmest de tre opprykksplassene, og de hadde sju poeng opp til Doncaster, men ble pustet i nakken av klubber som Wycombe Wanderers, Luton Town og Cambridge United.

Det hadde tilsynelatende vært visse utfordringer med banedekket, og for å forsikre seg om at TV-kampen ikke ble offer for en pysete dommer hadde man valgt å ty til nokså spesielle metoder, og denne delen av gressmatta ble derfor behandlet med et apparat som så mest ut som noe man ville benyttet dersom man har privat cannabis-farm på loftet, uten at jeg har spesiell kjennskap til slik. Da holder jeg meg heller til fotball, og fra min posisjon oppe på South Stand så jeg at vertene fikk en god start da Jamie Coppinger fikk legge inn i kampens femte minutt. Det var vel Matty Blair som i en hodeduell headet videre, og John Marquis headet inn 1-0 mot klubben han tidligere har spilt for på lån. Det skal for øvrig sies at Coppinger ute på høyrekanten i perioder fikk boltre seg altfor fritt sett fra et Pompey-ståsted. Conor Grant hadde en mulighet til å øke, men Pompey-keeper David Forde redder. På motsatt ende hadde Matt Clarke en stor sjanse til å utligne da han headet på mål, men slovaken Marko Markosi i Donny-målet fikk slått ballen i stolpen og ut.

Det var i det hele tatt en meget underholdende omgang som stadig bølget frem og tilbake med sjanser og halvsjanser begge veier. Niall Mason og Marquis hadde begge vært frempå da Pompey for alvor våknet til liv utover i omgangen. Conor Grant var redningsmann da han blokkerte en volley fra Gareth Evans, og gjestene hadde nå en hel serie med cornere som endte uten resultat. Snaut fem minutter før pause kom utligningen da en grusom tversoverpasning som ville fått Drillo til å rive seg i håret ble snappet opp av Kyle Bennett (en tidligere Rovers-spiller som jevnlig fikk pipekonsert). Han spilte gjennom Kal Naismith som stormet mot mål og sendte ballen forbi Marosi og i mål til 1-1. Jeg burde kanskje valgt en noe mindre iøynefallende jakke, for på dette tidspunktet hadde jeg fått selskap av groundhopperen og grinebiteren Tony Morehead som hadde observert meg, og sammen kunne vi konstatere at det ikke var helt ufortjent med en utligning som sørget for at det sto 1-1 til pause.

Lakeside Stadium er i hvert fall blant FL-anleggene som lar røykerne slippe ut for å ta seg en blås i pausen, og snart kunne jeg returnere til min utkikkspost med et krus rykende varm Bovril. Pompey-manager Matt Cook mente at hans utvalgte hadde hatt en hårreisende start i første omgang, og også i den andre omgangen tok det en stund før de fikk samlet seg der Rovers igjen dominerte innledningen. Andre omgang levde aldri helt opp til det vi hadde sett av underholdning før pause, men det var likevel en god kamp, og i det 58. minutt sendte Tommy Rowe igjen hjemmelaget i føringen etter et godt angrep som startet med at de spilte seg ut av eget forsvar og endte med at Coppinger fant Rowe som igjen fant nettmaskene. Pompey gjorde et dobbeltbytte, men måtte likevel se at John Marquis med tjue minutter igjen scoret sitt andre og dermed økte til 3-1. Pompey hadde igjen våknet for sent, og det nærmeste de kom var da innbytter Milan Lalkovic headet på mål og tvang frem en god redning fra slovaken Markosi, som for øvrig måtte forlate banen på båre med noen minutter igjen. Hans trøst for være at manager Darren Ferguson og hans gutter tok sin åttende seier på de ti siste kampene.

5 568 tilskuere var ikke altfor imponerende, men det var som sagt altså TV-kamp, uten at det stoppet 669 Portsmouth-fans fra å ta turen, og det var derimot en del mer imponerende. Det var uansett på tide å ta seg tilbake til sentrum, men ved bussholdeplassen fant jeg nå ut at det var nesten tre kvarters ventetid på neste buss herfra. Det er tydeligvis et alt annet enn imponerende kollektivtilbud i forbindelse med kamper her – i hvert fall hva gjelder kveldskamper i midtuken – og jeg bestemte meg raskt for å heller gå den lange veien inn til sentrum. Det var en kald fornøyelse som tok meg godt over en halvtime, og jeg følte jeg nå hadde fortjent en siste pint før jeg trakk meg tilbake. Valget falt denne gang på puben The Black Bull, grunnet dens beliggenhet like rundt hjørnet for hotellet mitt, og det ble som planlagt kun én pint før jeg tok kvelden etter nok en dag med groundhopping.

Revisit:
Doncaster Rovers v Portsmouth 3-1 (1-1)
League Two
Lakeside Stadium, 5 January 2017
1-0 John Marquis (5)
1-1 Kal Naismith (41)
2-1 Tommy Rowe (58)
3-1 John Marquis (71)
Att: 5 568
Admission: £20
Programme: £3

Next game: 06.01.2017: Newark Town v Bilsthorpe
Previous game: 04.01.2017: Blyth Town v Team Northumbria

More pics

Onsdag 04.01.2017: Blyth Town v Team Northumbria

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Etter fem dager uten, følte jeg at det igjen var på tide å unne meg en full english breakfast, og med black pudding på menyen ble jeg likevel fristet til å betale ekstra for hotellfrokost og komponerte min egen versjon ved Brewers Fayre-restauranten rett ved siden av Premier Inn-hotellet jeg hadde overnattet på. Jeg skulle ikke altfor langt denne dagen, og for ikke å ankomme altfor tidlig, leste jeg deretter litt på rommet før jeg sjekket ut og gikk for å la buss 6 frakte meg fra Tindale Crossing i Bishop Aucklands utkant til bussterminalen i Durham. £5 fattigere gikk jeg derfra opp til byens jernbanestasjon for å ta den korte togturen opp til Newcastle, som igjen var min base for dagen. Jeg hadde betalt £31,50 for overnatting ved Premier Inn The Gate, og lot apostlenes hester ta meg dit opp for å sjekke inn. Newcastle er en av absolutte mine favorittbyer, og jeg tenkte nå å sjekke ut en ny pub eller to på og rundt Bigg Market. Det ble i denne omgang med en pint ved Beehive, og man vet man er i Newcastle når postmannen som nå unnet seg noen pints etter fullført arbeidsdag hadde valgt seg shorts som dagens benklær…i januar.

Snart ble jeg fristet til å heller oppsøke mitt nokså faste vannhull, Bridge Hotel, for å lade opp til kveldens kamp i denne herlige puben jeg stadig vender tilbake til. Kveldens kamp skulle ta meg enda lenger nordøstover, og mens medias såkalte eksperter hadde gjort sitt ytterste for å overbevise meg om at kveldens storkamp mellom Tottenham og Chelsea var «en man endret sine planer for å se», så jeg ingen grunn til å i det hele tatt vurdere noe slikt all den tid jeg hadde et langt mer interessant alternativ på plakaten i form av Blyth Town v Team Northumbria i Northern League Division Two. Da jeg i påsken 2012 besøkte Blyth Spartans fant jeg ut at bussen jeg tok fra Newcastle opp til Blyth kjørte en skikkelig melkerute, og selv om det åpenbart finnes raskere ekspressbusser i rushtiden, bestemte jeg meg for å denne gang benytte meg av toget til Cramlington og buss derfra.

Etter å ha unnet meg en lunsj i form av black pudding scotch eggs forlot jeg derfor Bridge Hotel for å spasere opp til togstasjonen og sette meg på 17.15-toget med Morpeth som endeholdeplass. Etter 12-13 minutter kunne jeg stige sammen med en liten horde av pendlere stige av i Cramlington og orientere meg frem til riktig bussholdeplass. Arrivas buss Max X9 kom noe forsinket, men etter å ha betalt £2,40 for en enveisbillett til Blyth kunne jeg la meg frakte de rundt tjue minuttene til stedet der jeg gikk av på South Newsham Road i Blyths sørlige utkant. Til tross for at bussen hadde vært forsinket med sju-åtte minutter var det fortsatt nesten halvannen time til avspark, og jeg vurderte å oppsøke puben South Beach som skulle ligge en liten spasertur herfra, men siden jeg kun var et steinkast fra kveldens kamparena valgte jeg å ta en kikk på ståa der.

Blyth er en havneby som ligger sørøst i grevskapet Northumberland, som for de uinnvidde er Englands nordligste grevskap. Her ligger Blyth rett sør for elven som har gitt den sitt navn, og med Nordsjøen som nærmeste nabo. Vi befinner oss her rundt to norske mil nordøst for Newcastle, og byen vokste frem rundt tungindustri som kullgruvedrift og skipsbygging, mens fiske og salthandel også spilte en viktig rolle. Disse industriene er for lengst en saga blott, og nedgangstidene traff Blyth tungt. Et slitent bysentrum gjennomgikk i 1990-årene en oppgradering der kjøpesenteret Keel Row også brakte med seg High Street-kjedene til byen som for øvrig skal ha rundt 37 000 innbyggere. Byens havn går i hvert fall fortsatt bra, og er ikke minst ankomsthavn for papir og andre remedier til avisindustien i England og Skottland. Som ved forrige besøk i Blyth, fikk jeg dessverre heller ikke denne gang tatt en kikk på byens etter sigende flotte strand eller kikket meg rundt i byen i dagslys, men fotballkamp i Northern League skulle jeg i det minste få se.

Da jeg nærmet meg inngangspartiet var det allerede aktivitet her, og jeg droppet spaserturen til South Beach-puben for å heller betale meg inn med £6. Et program med flott utseende var åpenbart inkludert i prisen siden jeg uoppfordret fikk et eksemplar i hånda. Etter en kort passiar med vedkommende som bemannet inngangspartiet gikk jeg for å gjøre en undersøkelse av klubbhusets bar, og selv om han ikke hadde pekt meg i riktig retning, hadde jeg neppe hatt særlige problemer med å finne frem da alt som er av fasiliteter her er å finne på den ene langsiden. Den viste seg etter min mening å være det beste ved hele South Newsham Playing Fields, for det var en fin og trivelig bar der hjemmelagets spillere nå var samlet og kaptein Ian Herron for øyeblikket syntes å være midtpunktet.

Blyth Town ble stiftet i 1995 som en juniorklubb, og det var først i 2002 at man startet opp med «voksen-lag» for både kvinner og menn, som en konsekvens av at deres eldste jentelag hadde problemer med å finne en liga etter at spillerne hadde fylt 14 år. Vi får holde oss til herrelaget, som umiddelbart fikk innpass i Northern Alliance, der de tok plass i Division Two. Denne ble vunnet på første forsøk, og to sesonger senere betød andreplass i Division One at de med sitt andre opprykk på tre sesonger var klare for spill i Northern Alliance Premier Division. Der har klubben de siste sesongene dominert, og ligatittelen forrige sesong (2015/16) var den tredje strake Northern Alliance-triumfen. Denne gang fikk de også rykke opp til Northern League, der de sammen med Stockton Town er en av nykommerne i Division Two denne sesongen.

I klubbhusets bar kunne jeg selv beskue det voldsomme Northern Alliance-troféet som sto utstilt der, og måtte vel kanskje si meg enig med vedkommende som kommenterte at selv troféene gjerne var flottere før i tiden enn det man ofte ser av nyere pokaler. Det var en trivelig gjeng der i klubbhuset, og etter å ha servert meg en pint Strongbow til £2,70 kunne bartenderen også fiske frem en pin som ble min for £2, som vel er det billigste jeg noen gang har betalt. Mens jeg koste meg med pinten og en pose pork scratching slo jeg av en prat med et par av de lokale, og blant de var en kar som sto ved baren og tydeligvis også var Blyth Spartans-supporter. Han kunne fortelle at trekningen i semifinalene av Northumberland Senior Cup resulterte i at Blyth Town vil ha hjemmekamp mot nettopp storebror Blyth Spartans, og mye av praten i klubbhuset dreide seg om dette, så det er tydelig at folk forståelig nok ser frem mot den kampen, som man virket sikre på at også vil besørge ny tilskuerrekord.

Min samtalepartner virket overbevist om at Blyth-derbyet vil tiltrekke seg et firesifret tilskuertall, men det får tiden vise. Det hadde uansett vært interessant å være til stede på South Newsham Playing Fields når så skjer, men jeg fikk i denne omgang nøye meg med ligakampen mot en annen nokså ny klubb – nemlig universitetslaget Team Northumbria, som hadde kommet opp fra Newcastle. Hva anlegget her gjelder så var jeg jo egentlig klar over hva som ville møte meg, og Blyth Towns hjemmebane var vel akkurat like lite spennende som jeg hadde forventet. Når det er sagt, kan ikke dinosaurer som meg forvente at nye anlegg blir bygget som i tidligere dager. I disse dager er det funksjonalitet som gjelder, og klubben har i så måte gjort en god jobb med å oppgradere en meget spartansk bane til det man finner der i dag.

Ikke minst var flomlys viktig for Blyth Towns planer om avansement til Northern League, og skuffelsen var stor da søknaden om å få installere flomlys ble avslått av de lokale myndigheter. Etter en anke ble imidlertid vedtaket endret og tillatelsen gitt, slik at de fikk både flomlys og opprykket de var ute etter. Anleggets eneste tribune er en typisk moderne og prefabrikert sittetribune som står midt på den nevnte langsiden. Ellers er det hard standing under åpen himmel som gjelder rundt hele resten av anlegget. Gjerdet som omkranser banen har fått et trepanel som ifølge min groundhopper-kompis Lee sørget for at det i hvert fall får et noe mer interessant utseende enn hos hva tilfellet er hos Consett, som tydeligvis har gjort nesten like negativt inntrykk på Lee som på undertegnede. For all del, det er nokså uinteressante saker også hos Blyth Town, men i motsetning til Consett hadde de ingen klassisk og herlig gammelt stadion å flytte fra, og dette passer nok uansett Blyth Town som hånd i hanske.

Som avtalt møtte jeg da også snart Lee og Katie for andre kveld på rad, og igjen skulle vi snart få selskap av Peter Sixsmith. Det er få personer som ser mer fotball i Northern League enn Lee, så han er umiddelbart verdt å lytte til når han synser rundt saker og ting. Han mente at Blyth Town faktisk kunne være gode nok til å ta en av de tre opprykksplassene dersom de klarte å finne litt mer stabilitet, men på spørsmål om hvem han da så for seg droppe ut av opprykkssonen ble han mer usikker da han virket å ha tro på alle de involverte. Nyopprykkede Stockton Town ledet an i toppen men ble pustet i nakken av Team Northumbria, Billingham Synthonia og Billingham Town. Blyth Town befant seg på sjuendeplass med fire poeng opp til Billingham Town, og en seier over Team North ville derfor komme godt med.

Nå skal jeg denne gang ta for meg kun ganske raskt det som skjedde ute på banen, siden det som skjedde der etter hvert skulle vise seg å være uten betydning. Det var en nokså jevn første omgang frem til Gerard Richardson overlistet Blyth-keeper Matthew Crook og sendte studentlaget i ledelsen 0-1, og selv om vertene hadde muligheter til å utligne, sto det seg fortsatt til pause. Drøyt fem minutter ut i andre omgang fikk hjemmelaget tildelt straffespark, og den hjemvendte Malky Morien steg frem og utlignet til 1-1. Det var ikke helt ufortjent på det tidspunktet, men begge lag fortsatte jakten på et vinnermål samtidig som de også tok få sjanser rent defensivt, der de virket solide. Så gikk det galt med åtte minutter igjen av ordinær tid da flomlysene streiket og det ble totalt bekmørkt.

Det eneste som virket å ha lys inne på banen var nå den elektroniske tavla som man benytter ved bytter etc. Vi hørte snart rykter om at det skulle være snakk om et større strømbrudd i hele nabolaget, og etter ikke altfor mange minutter etter kom det karakteristiske lange fløytestøtet som signaliserte at dommeren hadde valgt å avslutte med 82 minutter spilt og 1-1 i protokollen. Det gikk ikke altfor lang tid før vi bestemte oss for å dra, og Peter Sixsmith tilbød meg og to andre groundhoppere fra nordøst skyss ned til Newcastle. Det takket jeg selvsagt ja til, og mens vi kjørte sørover registrerte jeg Twitter-meldinger om at resultatet ville bli stående. Jeg stilte meg umiddelbart nokså tvilende til dette, da det virket som en typisk sak som skal behandles av ligakomiteen. Lee hadde fulgt opp med å vise til ligareglementet som tar for seg nettopp dette, og et par dager senere ble det ganske riktig bestemt at kampen skulle spilles på nytt.

Blyth Town kunne dessuten fortelle meg at det hadde vært 129 betalende tilskuere til stede, og beklaget at mitt besøk skulle ende slik. Det var uansett interessant å stifte bekjentskap med klubben. Peter Sixsmith slapp oss av like ved Haymarket, og jeg bestemte meg for å sjekke noen av skjenkestedene på veien herfra til hotellet. Som mange andre steder i Newcastle lå de relativt tett, og det ble visitter ved både Crows Nest, The Junction, og til slutt The Goose. Det var merkelig stille til Newcastle å være, og det forklarte en av bartenderne selvsagt med at byens mange studenter fortsatt har ferie. Jeg merket plutselig også at jeg hadde mistet både hanskene og min Pelsall Villa-hatt, så det var bare å håpe at den koste seg på vift ute i Newcastle. Så kom jeg på at de nok befant seg i Peters bil; noe som viste seg å stemme. Kveldens fotballbesøk endte altså ikke helt slik jeg hadde sett for meg, men jeg hadde uansett hatt en fin dag da jeg krøp til køys.

English ground # 388:
Blyth Town v Team Northumbria (Abandoned after 82 mins with score at 1-1 due to floodlight failure)
Northern League Division Two
South Newsham Playing Fields, 4 January 2017
0-1 Gerard Richardson (28)
1-1 Malky Morien (pen, 52)
Att: 129
Admission: £6
Programme: Included
Pin badge: £2

Next game: 05.01.2017: Doncaster Rovers v Portsmouth
Previous game: 03.01.2017: West Auckland Town v Shildon

More pics

Tirsdag 03.01.2017: West Auckland Town v Shildon

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Etter tre netter var det på tide å sjekke ut og forlate Cranford og Heathrow-traktene i vest-London for å forflytte meg en god del kilometer. Siden høytiden og dagene med tidlige avspark var offisielt over for denne gang, var det vel også trygt å rette oppmerksomheten mot Northern League da det nå ikke var noen tidlige avspark som de og deres klubber kunne skape usikkerhet rundt med stadig og sene endring og tidvis håpløst dårlig informasjon rundt klokkeslettene for disse. Det var imidlertid temmelig sikkert å anta at avspark i kveldens kamp mellom West Auckland Town og Shildon i andre runde av Durham Challenge Cup virkelig ville ha avspark klokka 19.30, og det var fortsatt min plan A da jeg tok bussen til Hayes & Harlington jernbanestasjon for å ta toget derfra inn til London Paddington. Etter å ha tatt meg videre til Kings Cross, kunne jeg omsider ta plass på 10.30-toget som skulle ta meg så langt som til Darlington.

Ved ankomst Darlington drøyt to og en halv time senere vurderte latsabben i meg å ta en av bussene inn til Tubwell Row i sentrum, men jeg endte opp med å drasse med meg bagasjen til fots, og fant ut at jeg like gjerne kunne unne meg en rast ved puben Hole In The Wall for å heller ta en buss en halvtime senere enn planlagt. Over en pint Aspall vurderte jeg en siste gang muligheten for å i stedet se Darlington Railway Athletic i en ligakamp som hadde blitt omberammet (dette var vel til og med samme kamp som også hadde vært min plan B en snau uke tidligere, da jeg endte opp frustrert og uten kamp i Newcastle). Jeg spurte meg selv om det ville være mer interessant enn en kamp i grevskapscupen, men kom raskt frem til at det uansett var meget små sjanser for at en kamp mellom West Auckland Town og Shildon ikke ville bli tatt seriøst – uavhengig av turnering.

I tillegg virker dette å være en region der man faktisk tar grevskapscupen på alvor – noe som når sant skal sies ikke alltid kan sies om alle grevskapscuper – og i tillegg var det på høy tid at jeg kom meg til Darlington Road. Et trivelig gjensyn med Shildon-folket ville det nok også bli, så jeg hadde vel bestemt meg for å ikke ombestemme meg da jeg steg på buss X1 mot Tow Law og punget ut hele £7 etter å ha bedt om en dagsbillett med gyldighet helt til West Auckland. Selv om jeg gjerne tar et gjensyn med Tow Law, skulle jeg ikke helt dit denne gang, men takket i stedet sjåføren og steg av rett utenfor Premier Inn-hotellet som bærer Bishop Auckland-navnet, men som ligger ved Tindale Crossing helt i byens sørlige utkant – rett ved Bishop Aucklands hjemmebane Heritage Park. Her hadde jeg betalt £31,50 for overnatting og ble raskt sjekket inn.

Det er heller ikke første gang jeg benytter dette hotellet som base, for her overnattet jeg både da jeg nøyaktig tre år tidligere gjorde mitt første og mislykkede forsøk på å se kamp ved Heritage Park, og da jeg i november 2014 endelig fikk sett kamp der. Det jeg husker best fra mitt opphold ved hotellet den gangen er at brannalarmen gikk like etter klokka halv seks på morgenen, og at jeg etter å ha tatt meg ned for å bli informert om at det var falsk alarm hadde visse problemer med å få sove igjen. Jeg angrer fortsatt litt på at jeg ikke den gang benyttet meg av hotellkjedens «Good night’s sleep guarantee», men det var å håpe at jeg i hvert fall slapp å bli vekket på den måten ved denne anledningen. Etter å ha sjekket status på kveldens kamp(er) var det bare å få seg litt mat i skrotten før jeg satt kursen mot West Auckland.

Ved siden av Premier Inn-hotellet ligger restauranten Brewers Fayre som de har samarbeid med, og hit gikk jeg for å innta en tidlig middag. Jeg valgte meg Yorkshire sausage & mash, og fikk deilige pølser, potetmos, erter og saus servert oppe i den største Yorkshire pudding jeg noen gang har sett. «Gøtt» var det også! Jeg valgte å ta en buss noe tidligere enn det jeg egentlig hadde blinket meg ut, og gikk etter hvert opp til korrekt bussholdeplass for å bli plukket opp av buss nummer 6. Hele seks minutter tok turen til stedet der jeg steg av i West Auckland – rett ved puben The Queens Head, som dog bar preg av at det ikke hadde vært særlig aktivitet der på en stund. Den så temmelig nedlagt og forfallen ut, og det var tydelig at jeg ikke ville få noen servering der. Av en eller annen grunn la jeg ikke merke til West Auckland Working Man’s Club rett ved siden av, så jeg fant i stedet frem til Eden Arms for å få lesket strupen litt der før kamp.

West Auckland er en landsby som ligger i grevskapet County Durham, og som navnet vel tilsier er vi ikke langt fra Bishop Auckland, selv om vi strengt tatt befinner oss et lite stykke sørvest for sistnevnte. Etter at man i 1825 åpnet Stockton & Darlington Railway intensiverte man letingen etter kull også her i området rundt West Auckland, og innbyggertallet økte som følge av dette. Rundt år 1900 hadde gruven West Auckland Colliery 620 menn på sin lønningsliste, så i likhet med en rekke andre steder i regionen var det en særdeles viktig næringsvei også her. Denne gruven stengte for godt i 1967, og det førte naturligvis med seg en del arbeidsledighet. Landsbyens innbyggertall oppgis til å være rundt 8 500, men det må inkludere både St. Helen Auckland (mellom West Auckland og Bishop Auckland) og kanskje også et par andre husklynger.

På veien til Eden Arms hadde jeg gått langs det som skal være en av landets største «village greens» før jeg ble belønnet med en pint Strongbow og en god samtale med vertshusholderen og en liten gruppe stamkunder som igjen undret seg over hva som fikk en nordmann til å komme for å se deres lokale klubb. Om det ble ett eller to glass der skal i ettertid være usagt, men jeg heller mot det første, og uansett valgte jeg etter hvert å traske ned til kveldens kamparena. Der betalte jeg meg med en drøy time til avspark inn med £6 og sikret meg et eksemplar av kveldens program for et ytterligere tilskudd til klubbkassa på £1. Et av skiltene inn i landsbyen sier «Welcome to West Auckland – Home of the first World Cup», og det er ikke løgn.

Klubben som i 1893 ble stiftet som West Auckland FC har nemlig en meget interessant historie etter at spill i flere lokale ligaer ble fulgt opp med Northern League-medlemskap i 1908. Allerede året etter vant de den første av troféene som de først og fremst har blitt kjent for, og dette er i seg selv en spesiell historie. Da forretningsmannen, sportsentusiasten og filantropen Sir Thomas Lipton tok initiativ til en turnering mellom Europas beste klubblag ved å invitere forbundene fra Italia, Tyskland, Sveits og England til å nominere deltakere, var det engelske FA lite villig til å være med på dette, og på et eller annet snodig vis endte lille West Auckland opp med å bli den engelske representanten i det som i ettertid altså gjerne omtales som «det første VM».

Helt hvordan det gikk for seg er fortsatt et lite mysterium, men en historie forteller at hensikten var å invitere daværende Woolwich Arsenal og at invitasjonen som ble sendt med klubbens initialer ved en feiltakelse havnet hos West Auckland. En god historie, men med all sannsynlighet oppspinn, for Arsenal var uansett langt fra like kjente den gang som i dag. Langt mer sannsynlig er det som anses som en mer virkelighetstro versjon som hevder at en av Sir Liptons ansatte var en Northern League-dommer som foreslo West Auckland. Uansett endte de opp med å vinne hele turneringen etter å slått sveitsiske Winterthur i finalen. To år senere, i 1911, var det duket for en ny utgave, og West Auckland forsvarte tittelen ved å knuse den italienske storheten Juventus hele 6-1! Det forteller noe om den engelske amatørfotballens styrke i tidligere tider, og italienernes trøstemål var også det eneste målet West slapp inn i løpet av de to turneringene.

Da det ble med disse to utgavene, er også West den eneste klubben som har vunnet dette troféet, som de fikk til odel og eie. Etter å ha kommet hjem fra den siste triumfen var imidlertid klubbkassa så bunnskrapt at de så seg tvunget til å pantsette troféet til en lokal hotelleier. Det forble i hennes families eie frem til man etter en innsamlingsaksjon i landsbyen sørget for å få kjøpt det tilbake, men det ble i 1994 stjålet og har aldri blitt funnet. Mer om det litt senere. For klubbens del endte det uansett med konkurs og kroken på døra i 1912, men to år senere startet man opp igjen under dagens navn West Auckland Town. De måtte dog vente til 1934/35-sesongen før de var tilbake i Northern League på noe snodig vis, etter at de fire runder ut i ligasesongen tok over plassen (og resultatene) til Esh Winning som hadde trukket seg.

Det er vel trygt å si at de etter dette ikke har hatt samme suksess som sin lokalrival Bishop Auckland, men West vant Northern League to år på rad i 1960 og 1961. I 1960/61-sesongen spilte de seg også frem til finalen i den gjeve FA Amateur Cup, men til tross for at de tok ledelsen måtte de gi tapt 1-2 for Walthamstow Avenue foran 45 000 tilskuere på Wembley. Sesongen etter tok de seg til FA Cupens første runde for andre gang på tre sesonger, og holdt Barnsley til 3-3 før de tapte 0-2 borte i omkampen. Senere gikk det tyngre, og store deler av 1980-årene ble tilbragt i Northern League Division Two. Etter en enkelt sesong tilbake der i 1997/98 har de igjen vært i den prestisjetunge ligaens øverste divisjon siden, og det skal også nevnes at de sesongen etter tok seg til FA Cupens første runde igjen for tredje og hittil siste gang. Der holdt de Yeovil Town til uavgjort både borte og i omkampen hjemme i nordøst før de omsider måtte gi tapt for Somerset-klubben etter straffekonkurranse.

Det nærmeste de har kommet å gjenta suksessen med de to ligatitlene er så langt andreplassen våren 2012, og de har sannelig vært nære på i FA Vase også, for det er ikke bare i FA Amateur Cup de har vært tapende finalist, men også i turneringen som erstattet den. Våren 2012 endte de nemlig ikke bare på andreplass i Northern League, men også i FA Vase der de måtte seg slått 2-0 av Northern League-kollega Dunston UTS i Wembley-finalen. To år senere ledet daværende manager Peter Dixon de tilbake til Wembley for å spille ny finale i samme turnering, men denne gang var det Wessex League-klubben Sholing som seiret 1-0. Klubben har slitt litt mer i ligaen etter at Dixon forsvant, men nå var det uansett spill i grevskapscupen det dreide seg om denne kvelden, og jeg bladde litt i programmet mens jeg tyllet i meg en flaske Woodpecker til £1,50.

Etter å ha gjort kål på den første lille flasken var det på tide å ta en kjapp runde rundt banen og ta en nærmere kikk på Darlington Road. Etter å ha passert smijernsporten som markerer «World Cup»-triumfene, hadde jeg kommet inn i det ene hjørnet der det er hard standing på to nivåer (det ene virker vel nærmest mer som en gangvei som går mellom banen og den opphøyede tilbaketrukne andre seksjonen). Hard standing under åpen himmel er det også på både langsiden her og på bortre kortside, mens anleggets hovedtribune er å finne på bortre langside (i forhold til inngangspartiet). Mon tro om denne er en resultat av at de visstnok valgte å bruke noe av premiepengene fra FA Amateur Cup-innsatsen i 1960/61 til å ruste opp anlegget. Det glemte jeg helt å spørre om i løpet av min visitt.

Det er uansett snakk om en tribune i mur, som står midt på denne langsiden, og som byr på sitteplasser i form av gulmalte trebenker. Midt på har man inngangen til garderoben der spillerne kommer ut. Ved siden av denne tribunen har man både klubbhusets bar og ytterligere en tribuneseksjon der stående tilskuere har tak over hodet, og veggene her var prydet med bilder fra klubbens historie. De er virkelig stolte av sin tittel som fordums «verdensmester», og det med rette. Hvorfor skulle de ikke være det? Under min lille runde traff jeg ikke overraskende på duoen Katie & Lee som selvsagt hadde tatt turen som lovet, og etter en liten prat returnerte jeg til varmen i klubbhusets bar for å lade opp med nye forsyninger med Woodpecker. Det hadde begynt å strømme på også med Shildon-folk, og det ble et gjensyn med et og annet kjent fjes, selv om mange igjen forvekslet meg med brukeren «Joachim» på et Northern League-forum. Det er kanskje ikke så enkelt å skille mellom de få nordmennene som «forviller» seg i Northern League.

Da det dro seg mot kampstart tok jeg oppstilling sammen med Lee & Katie, som også hadde fått selskap av Peter Sixsmith. Vi skjønte vel tidlig at kunne ville bli noe bortimot en enveiskjøring, for Shildon tok initiativet fra start, og allerede i kampens første minutt avsluttet Lewis Dodds i stolperota. Kort etter var det Lewis Wing sin tur, men hans skudd gikk like utenfor, og da Dodds på ny prøvde seg idet omgangen var omtrent halvspilt, ble hans avslutning delvis stoppet av West-keeper Gareth Shaw og klarert på streken av David Mitchell. Shildon fortsatte å sløse med sjansene, og det var etter hvert ganske utrolig at det fortsatt var målløst ved pause. Det nærmeste West hadde kommet å true Shildon-målet var Adam Burnicles forsøk på et brassespark som gikk utenfor målet til Nick Liversedge.

Shildon-supporteren Peter Sixsmith var ikke fornøyd med sjansesløsingen, men håpet på skarpere takter der fremme i andre omgang. Mens jeg hentet meg en ny Woodpecker fikk jeg også høre et par hjemmesupportere ytre sin mening som ikke overraskende gikk ut på at de mente seg heldige som fortsatt holdt nullen. Enda mer interessant var det å veksle noen ord med en eldre kar som kunne fortelle at han hadde sett klubben spille tre Wembley-finaler, og jeg lyttet oppmerksomt mens han mimret tilbake til FA Amateur Cup-finalen i 1961, da West hadde det som nok må sies å ha vært deres beste sesong. Videre berettet han om et par av sine minner fra rivaliseringen med klubber som Bishop Auckland, Crook Town, Stanley United og for den saks skyld også Shildon. Det var nesten synd at jeg måtte unnskylde meg for å hente et krus Bovril og en pai med mushy peas mens spillerne nå var på vei ut igjen på banen.

Shildon fikk endelig hull på byllen i andre omgangs tiende minutt da Amar Purewal spilte gjennom Lewis Wing, og West-keeperen måtte kapitulere. 0-1 altså, og Shildon fortsatte å produsere sjanser. Amar Purewal kunne alene notert seg for hattrick, mens Paul Connor skjøt over fra god posisjon. Shildon-keeper Nick Liversedge måtte vel ikke gjøre en eneste redning i løpet av kvelden, og det nærmeste hjemmelaget kom var da Craig Ruddy ble spilt alene gjennom men avsluttet over. En vekker for Shildon, som fortsatt ikke klarte å sette spikeren i kista, og da vi gikk inn i de siste fem minuttene av ordinær tid startet West å presse på i jakt på utligning. De klarte imidlertid aldri å true Shildon-målet, og i det første tilleggsminutt ble all tvil fjernet.

Lewis Wing spiller vel sin andre sesong i Shildon etter overgangen fra Seaham Red Star, der han pøste inn mål fra sin midtbaneposisjon og for to sesonger siden ble nummer to i kåringen av «Årets unge spiller» i Northern League. Det var han som på overtid ble tomålsscorer og fastsatt sluttresultatet til 0-2. De 109 betalende tilskuerne hadde sett et Shildon-lag som burde avgjort langt tidligere avansere til tredje runde, som faktisk er ensbetydende med kvartfinale. Peter Sixsmith var fornøyd med avansementet, men hevdet ikke overraskende at sjansesløsingen var litt bekymringsverdig. Shildon-manager Gary Forrest og hans gutter var i hvert fall videre, mens hans motpart Steve Skinner kunne konsentrere seg om ligaen.

Jeg ble tilbudt skyss tilbake til Tindale Crossing av Katie & Lee, men først foreslo Lee at vi tok en tur innom West Auckland Working Man’s Club, der han ville vise meg det berømte Sir Thomas Lipton Trophy. Det er nemlig der det står utstilt, eller mer korrekt kopien som ble laget etter det nevnte tyveriet i 1994. På veien over dit passerte vi også statuen som står på det tidligere nevnte grøntarealet, og som markerer triumfene i 1909 og 1911. Det virket først stengt da vi nærmet oss stedets Working Man’s Club, men det var åpent, og mens Lee fant frem til riktig rom kom kvinnen bak baren for å skru på lyset for oss. Etter en kikk på troféet og andre memorabilia, inntok vi hovedbaren og bestemte oss for å takke ja til en siste forfriskning før vi tok kvelden. Da vi omsider kom oss av gårde etter å ha hørt historien om det store tyveriet, ble jeg sluppet av utenfor hotellet mitt, der jeg takket for skyss og ønsket god tur hjem før jeg selv gikk for å finne senga.

English ground # 387:
West Auckland Town v Shildon 0-2 (0-0)
Durham Challenge Cup, 2nd round
Darlington Road, 3 January 2017
0-1 Lewis Wing (55)
0-2 Lewis Wing (90+1)
Att: 109
Admission: £6
Programme: £1
Pin badge: £3

Next game: 04.01.2017: Blyth Town v Team Northumbria
Previous game: 02.01.2017: Godalming Town v Three Bridges

More pics