Det var fredag kveld, og sene fredagskamper i Askim er ikke noe jeg normalt ser, da man tross alt også skal komme seg hjem igjen. Denne fredagen åpnet det seg imidlertid en mulighet til nettopp det, for mens jeg opprinnelig tittet på Rakkestad v Østsiden, hadde Selbak-gutta bestemt seg for å kjøre buss til bortekampen og toppoppgjøret mot Askim Fotball, siden spillerne skulle tilbake til Fredrikstad og på Idyll-festivalen etter kamp. Oppmann Anders Askedal mente det bare var å bli med, og det takket jeg gladelig ja takk til, så det var med en forsyning av oransje Bulmers at jeg ble plukket opp av ham og kjørt opp til Selbak Stadion, der bussen skulle gå fra.
Som vanlig er når Askedal ordner med buss, hadde han fått tak i Slevik-bussen og bussjåfør Roy. Sistnevnte ringte og sa at han ble et kvarters tid forsinket, men at han snart dro fra seg oppe på Torp, og snart kom han slik at vi kunne komme oss om bord i bussen og sette kursen mot Indre Østfold. Da vi kom inn i Askim sentrum, fikk jeg rollen som kartleser, selv om vi mente å vite hvor vi skulle, og snart kunne vi parkere bussen ved Askim Stadion, der jeg måtte tilbake til 2012 og cupkampen mellom Askim og Fredrikstad for å finne min forrige og inntil nå eneste kamp. Nå har jeg riktignok sett kamp senere på både Askim kunstgress, rett ved siden av, og Hovbanen et annet sted i byen, men etter ti år var det kanskje på tide med en visitt igjen.
Det var duket for viktig toppkamp i 5. divisjon Østfold, der Selbak toppet tabellen med 28 poeng på sine 10 kamper. De hadde fem poeng ned til Askim Fotball på tredjeplass, så en borteseier ville sørge for å øke luka til det som sannsynligvis vil bli de hardeste utfordrerne, mens en hjemmeseier naturlig nok ville sørge for at Selbak ville få Askim helt opp i ryggen. Mellom de to lå for øvrig Idd, med tre poeng opp til Selbak, men med én kamp mer spilt, etter en nokså imponerende sesongstart, så de var heller på ingen måte ute av det. For Selbak sin del hadde trener Flemming Johansen dessverre måttet melde forfall, så hans kollega Sivert Thorsen fikk ansvaret for å lede laget på Askim Stadion.
Etter en røykepause ved ankomst hadde jeg søkt tilflukt i bussen igjen en stund, for det var nokså ufyselig vær denne kvelden. Heldigvis har man på Askim Stadion tak over den etter forholdene store tribunen på bortre langside, slik at jeg etter hvert søkte ly der sammen med Askedal da det nærmet seg kampstart. Nå hadde regnet nemlig tiltatt i styrke, og det bøttet ned, slik at vi var litt glade for at vi sto under tak og ikke var blant aktørene som nå var klare til å sparke i gang kampen ute på banen. Der er det heldigvis fortsatt naturgress også, og det er alltid fint når man en gang i blant kan få se fotball på skikkelig underlag også her til lands.
Mannen man først og fremst må passe på når man møter Askim er nok Ole Herman Opås, og det var ikke overraskende han som var målscorer da hjemmelaget tok ledelsen i det sjuende minutt. Askim hadde initiativet i pøsregnet, med måtte vente til det 43. minutt før Opås ble spilt gjennom, lobbet over keeper, og scoret sitt og hjemmelagets andre for kvelden. Selbak reduserte imidlertid på overtid av første omgang, da Hans-Ludvig Lutnæs styrte inn et innlegg. Dermed sto det 2-1 til pause. Jeg dristet meg til og med ut i regnet og over på motsatt side for å ta en tur i kiosken mens spillerne var i garderoben.
Selbak hadde fått blod på tann med sin redusering på et gunstig tidspunkt, og etter fem minutter av andre omgang var vi like langt da Stian Børresen utlignet til 2-2 . Dessverre for Selbak ble Stian Bergh utvist etter å ha fått sitt andre gule kort bare noen minutter senere, og kanskje hadde det i etterpåklokskapens navn vært en god idé å bytte ham ut i pausen etter hans gule kort mot slutten av første omgang og deretter nok en situasjon rett før pause der han slapp unna. Samtidig måtte et kjent fjes i rollen som delegat gå bort og få vaktene til å rydde opp hos en gjeng lenger bort på tribunen, der klirringen i flasker og de delvis ufine tilropene hadde blitt stadig tydeligere og hyppigere. Vakta truet med å ringe ‘polisen’, og uttalte hoderystende til oss etter kamp at nå blir det nok bot.
Uansett var kampbildet nå slik at Askim forsøkte å bryte ned et Selbak-lag som forsvarte seg med nebb og klør, og som tross alt også var skummelt frempå ved noen anledninger selv om det naturlig nok nå var Askim som styrte ute på gressmatta. Avgjørelsen falt i det 82. minutt, og det skjedde fra straffemerket. Opås gjorde ingen feil, og sørget med sitt hattrick for at Askim Fotball vant toppkampen 3-2. Det var bare å vente på at Selbak-gutta skulle få dusjet og skiftet, slik at vi kunne komme oss av gårde, og det virket også som om de ristet av seg den verste skuffelsen på veien tilbake til Fredrikstad, for nå var det ikke bare jeg som kunne drikke annet enn alkoholfritt. Etter en svipptur innom Selbak Stadion, skulle Roy kjøre gutta til Idyll-festivalen, men jeg hoppet av på min lokale bussholdeplass.
Revisit: Askim Fotball v Selbak 3-2 (2-1) 5. divisjon Østfold Askim Stadion, 17 June 2022 1-0 Ole Herman Opås (7) 2-0 Ole Herman Opås (43) 2-1 Hans-Ludvig Lutnæs (45+1) 2-2 Stian Børresen (51) 3-2 Ole Herman Opås (pen, 82) Att: 103 (h/c) Admission: Free
Etter en fotballfri onsdag, følte jeg etter en litt stri dag for en dose fotball igjen, og det var liten tvil om hvor jeg da skulle, for Begby sin kamp mot Lervik var en av kun to A-lagskamper i Østfold denne kvelden, og den eneste med to førstelag involvert. Det er heller ikke altfor mange banene som ligger nærmere min bopel enn Begby Arena, men Jon Erik uttrykte uansett interesse for å være med, slik at han kjørte oss dit. Anders Askedal hadde også meldt om at han ville sykle opp, og da vi ankom så vi snart at også Trond Sæterøy hadde tatt turen fra Sarpsborg, slik at jeg var i godt selskap denne kvelden.
Det dreide seg om en kamp i 5. divisjon Østfold, der Selbak toppet tabellen med 28 poeng på sine 10 kamper hittil. De ble fulgt av Idd med 25 poeng på 11 kamper, og Askim Fotball med 23 poeng på 10 kamper. Det var først og fremst disse det sto mellom, og jeg har jo helt siden før sesongstart sagt at jeg forventet en duell mellom Selbak og Askim, mens Idd hadde overrasket meg positivt. Mer interessant for kveldens kamp var situasjonen i bunnen av tabellen, for det var et realt bunnoppgjør. Lervik lå helt sist med kun 3 poeng på 10 kamper, mens Begby lå på plassen foran med 4 poeng på sine 9 kamper hittil. En eventuell trepoenger her ville komme svært godt med for begge lag.
Begby gikk rett og slett ut i hundre, og hadde nærmest hatt et konstant press frem til ballen lå i Lervik-målet rett etter at vi hadde passert fire minutter spilt. Tobias Wærnes Nielsen var målscorer, og vi forventet vel at kampen ville fortsette i samme spor, men det døde nå litt hen, og Lervik klarte samtidig å spille seg mye mer inn i kampen. Det var ståa frem til vi inne i overtiden av første omgang, for i det tredje overtidsminuttet klarerer Lervik-keeperen rett i vertenes Shadmer Mirzaei, og ballen ender i mål. Dermed sto det 2-0 til pause, og vi kunne holde et lite ‘rådsmøte’ mens vi ventet på andre omgang.
Lervik fikk en veldig god start på andre omgang da Sindre Antoni Bossum reduserte til 2-1 i omgangens første minutt, men få minutter senere hadde Mathias Larsen gjenopprettet tomålsledelsen for Begby, og da Henrik Brest Knutsen økte til 4-1 var det liten tvil om at dette var avgjort. Inn for Begby hadde kommet Benjamin Jensen, og han skapte mye hodebry for Lervik med sin hurtighet, og imponerte oss den tiden han fikk spille. Han scoret også to ganger, slik at det sto 6-1 til Begby, og da hjalp det lite at Filip Formoe Sveen pyntet litt på resultatet for Lervik og fastsatte sluttresultatet til 6-2 like før slutt. En fullt fortjent hjemmeseier, og en av de tilstedeværende mente at visse nye koster muligens hadde skapt litt ny giv i Begby-leiren.
Revisit: Begby v Lervik 6-2 (2-0) 5. divisjon Østfold Begby Arena, 16 June 2022 1-0 Tobias Wærnes Nielsen (5) 2-0 Shadmehr Mirzaei (45+3) 2-1 Sindre Antoni Bossum (46) 3-1 Mathias Larsen (49) 4-1 Henrik Brest Knutsen (62) 5-1 Benjamin Jensen (78) 6-1 Benjamin Jensen (87) 6-2 Filip Formoe Sveen (88) Att: 40 (h/c) Admission: Free
Noen baner her i Østfold er betydelig mer kronglete å besøke enn andre om jeg skal reise kollektivt, og en av de mest vriene i så måte er Vansjø/Svinndal sin hjemmebane, Kirkebygden kunstgress. Faktisk har det vist seg helt umulig, for om jeg vil hjem igjen til Fredrikstad-området, går siste buss tilbake et par timer før kampen i det hele tatt har startet! For en stund siden øynet jeg en mulighet da det ble arrangert søndagskamp, men det var inntil jeg sjekket opp kollektivtilbudet og fant ut at det var fullstendig fraværende, med ankomst i Kirkebygden først mandag morgen (etter tre-fire bytter og tilsynelatende en tilværelse som uteligger enten ved Mosseporten eller i Knapstad)! Derfor passet det nå bra at Trond Sæterøy hadde vist interesse for kveldens kamp mellom Vansjø/Svinndal og Hobøl og samtidig sagt seg villig til å gi meg skyss.
Etter å ha flydd hjem fra Podgorica via Beograd etter noen dager på Balkan, hadde jeg landet såpass sent på søndagskvelden at jeg dro til Drøbak for å overnatte hos min mor, og også mandagen ble en fotballfri dag, så nå var jeg klar for kamp igjen. Derfor var jeg ikke vond å be da tilbudet kom, og etter at Trond kom som avtalt for å plukke meg opp, satt vi sporenstreks kursen mot Våler kommune og Kirkebygden kunstgress. Vi parkerte utenfor der i god tid før avspark, og siden Trond tross alt jobber i området, er det nok ikke så overraskende at han fort traff på kjentfolk som han endte opp i prat med mens jeg etter hvert tok en liten runde rundt banen i påvente av kampstart.
Vansjø/Svinndal IL har røtter tilbake til 1920, da Sportsklubben Vansjø ble stiftet, men da som ren sykkelklubb. I 1933 ble Svinndal Idrettslag stiftet, da under navnet Svint. Disse to slo seg i 1968 sammen til Vansjø-Svinndal Idrettslag, men har senere endret skrivemåten. I dagligtale omtales klubben gjerne som V/S. De spiller tilsynelatende nå alle sine kamper her på Kirkebygden kunstgress, og det som er litt synd i så måte er at gressbanen på Svinndal Stadion i Svinndal ligger der ubrukt; i hvert fall hva A-lagsfotball gjelder. V/S spiller nå uansett i 7. divisjon, og skulle nå opp mot det som vel må være lov å kalle en nokså lokal rival.
Det er nemlig gledelig at også Hobøl har klart å stille A-lag igjen; spesielt i en sesong der flere klubber har måttet innse at de ikke klarer det. Nå hadde imidlertid bortelaget en tøff oppgave foran seg, for når V/S spiller med meg til stede, blir det gjerne målfest i deres favør. Selv om det kun dreide seg om to kamper hittil, var statistikken slik at dersom trenden fortsatte, burde V/S nesten stille opp med privatsjåfør og gratis sesongkort (selv om det riktignok uansett var gratis inngang) i fremtiden. To ganger tidligere hadde jeg altså sett V/S, og begge på bortebane. Det hadde endt med seier 10-0 over Eika Krapfoss, og 10-1 over nettopp Hobøl i en treningskamp i februar i år. Vanvittige 20-1 i målforskjell på kun to kamper altså. Ville min tilstedeværelse ha samme effekt på hjemmebane?
Tilskuerfasilitetene rundt kunstgressbanen her består utelukkende av et par rader med seter i en gressvoll på bortre langside, der det også var et lite hav av flotte lilla lupiner. Vi lar imidlertid andre ta seg av botanikken, og følger i stedet opp med å informere om at de laglederbenkene er å finne på motsatt langside. Videre kan jeg opplyse om at stillingen i 7. divisjon Østfold avdeling 2 var slik at HSV 2 ledet tabellen med 19 poeng på sine åtte kamper hittil. Ett poeng bak fulgte Badebyen Drøbak, mens trioen Spydeberg 2, Eidsberg og Askim Fotball 3 lå fem poeng bak. Alle disse hadde én kamp til gode på HSV 2, men det hadde ikke V/S som fulgte på en sjetteplass og hadde sju poeng opp til tetlaget etter tre strake tap. Hobøl på sin side lå på en niendeplass med sju poeng på åtte kamper.
V/S kom best i gang, og Sondre Erøy Belgen sendte vertene i ledelsen i det 9. minutt. Hobøl prøvde riktignok å spille fin fotball, men det var mer futt i hjemmelaget, og ti minutter senere doblet Andreas Sandum ledelsen til 2-0 med et flott skudd. Jeg hadde merket meg en ung kar på Hobøl, og han så faktisk så ung ut at jeg nærmest måtte pusse brilleglassene. Sindre Nøring hadde visstnok kun fylt 15 år et par dager tidligere, men gjorde seg slett ikke bort, og det var da også han som straffet V/S da de mistet ballen på egen halvdel. Avslutningen ble slått i stolpen av keeper, men Nøring satt inn returen. Det skal nevnes at han vel også fikk bære kapteinsbindet mot slutten, og da var kontrasten stor til 54-åringen som i store deler av kampen var kaptein for V/S! Det sto 2-1 til pause, men det kunne vært mer om V/S hadde hatt mer presisjon i avslutningene.
Det tok Gøran Koteng Willasen 13 sekunder av andre omgang å gjenopprette tomålsledelsen til V/S, og deretter fulgte en periode med flere store sjanser begge veier, før V/S igjen tok grep og Hobøl slet med å komme over midtstreken. Et kvarters tid gjensto da Andreas Sandum økte til 4-1 fra straffemerket, og kun to minutter senere sørget Thomas Aaslund for 5-1 med en lobb fra rundt 25 meter. Det kunne i det hele tatt blitt langt styggere etter pause sett fra gjestenes ståsted, selv om de yppet seg litt i sluttminuttene, men likevel var det V/S som igjen scoret på overtid, da Jørgen Thømt Jensen fastsatt sluttresultatet til 6-1. Jeg får beklage til V/S at min tilstedeværelse ikke sørget for tosifret denne gang, men det kan de først og fremst takke litt sjansesløsing for, og jeg regnet uansett med at de var fornøyd. Det var også jeg med å endelig få huket av for et besøk her.
På min lille Balkan-tur var det igjen på tide å forflytte seg til et nytt land, og ferden skulle nå gå til Montengro og hovedstaden Podgorica, der det var duket for et skikkelig Balkan-derby når Montenegro skulle ta imot naboene fra Bosnia-Hercegovina. Jeg hadde allerede sett Kosovo v Nord-Irland på torsdagen, og Albania v Israel på fredagen, og nå skulle turen med tre kamper på tre dager i tre forskjellige land fullføres. Til tross for at jeg synes det er artig å følge Nord-Irland, var det nok egentlig også kveldens kamp i Podgorica jeg personlig hadde sett mest frem til og var mest spent på. Etter en rask frokost på hotellet, tuslet jeg de få meterne bort til bussterminalen klar for å forlate Tirana med Old Town Travel sin buss til Podgorica med avgang klokka 08.00.
Betalingen på nettet hadde blitt tatt i kroatisk valuta, men bussbilletten kostet omregnet til norsk valuta omtrent 150 kroner, og bussturen var beregnet til fire timer. Jeg hadde allerede blitt klar over at jeg ikke var den eneste banehopperen med dette kampprogrammet, for med på bussturen fra Pristina (i Kosovo) til Tirana hadde det vært både engelskmenn og tyskere, og også denne morgenen måtte jeg på mange av de samme fjesene på bussterminalen i Tirana. Jeg slo meg sammen med engelskmennene fra Chesterfield (som inkluderte en Chris som for noen år tilbake faktisk ga meg skyss mellom to kamper i den nordlige utkanten av London, sammen med Mansfield Town-supporter Neil Woolley som vi har som felles venn) og tyskeren Max som viste seg å være Schalke-fan.
Etter at vi hadde kommet oss ut av Tirana, var det igjen landlige områder vi kjørte gjennom, inntil vi passerte gjennom byen Shkodër og fikk en rask røykepause under en stopp der. Nå begynte landskapet å bli nokså vakkert, der vi hadde utsikt mot en stor innsjø mens vi forserte det ulendte terrenget med masse kløfter og klipper. Neste stopp var den montenegrinske grense, og i motsetning til dagen før hadde sjåføren på bussen ingen hjelpemann, slik at han selv måtte sørge for å få samlet inn passene som ble levert grensevaktene. Etter at vi hadde fått stemplet passene, kunne vi fortsette mot Podgorica; fortsatt gjennom periodevis nokså spektakulært landskap. Der ankom vi som planlagt i 12-tiden, og det viste seg at jeg til og med hadde booket samme hotell som engelskmennene, mens Max hadde funnet seg et krypinn få minutter unna.
28,50 euro hadde jeg betalt for overnatting ved Hotel Evropa, et steinkast fra byens bussterminal, og etter at vi hadde blitt sjekket inn, slo vi oss ned med en flaske Niksicko hver mens vi ventet på at Max skulle komme tilbake. Dette var for øvrig en kamp der jeg lenge hadde vært nokså usikker på billettsituasjonen, for det varte og rakk før det kom noen informasjon, og da kom den ikke på den engelskspråklige siden til det montenegrinske forbundet, men på det lokale språket. Ved hjelp av en kroatisk kompis hadde jeg funnet ut at det ikke ville bli billettsalg på nettet, men at man selv måtte møte opp for å kjøpe. Senere fant vi ved hjelp av Google Translate ut at dette ville foregå ved et sportskompleks i byen, og det var dit vi nå satt kursen.
Podgorica var i flere hundre år under osmansk styre, og ble først i 1878 integrert i Montenegro. Byen ble hardt rammet av bombing og krigshandlinger under den andre verdenskrig, helt til den ble frigjort av partisanerne i desember 1944. Under Titos Jugoslavia gikk byen under navnet Titograd, inntil den i 1992 tok tilbake dagens navn. Den er Montenegros hovedstad, og også landets administrative, økonomiske og kulturelle senter. Det anslås at over en fjerdedel av landets befolkning på rundt 630 000 bor i Podgorica, som ligger der hvor elvene Ribnica og Moraca renner sammen; omtrent ti mil fra Adriaterhavskysten. Nå gikk vi over Moraca-elven for å komme oss til sportskomplekset med samme navn.
På veien dit møtte vi en av de andre tyskerne fra bussen, som allerede hadde vært og kjøpt seg billett. Han fortalte at de billigste billettene var på kortsiden der Montenegro-fansen holdt hus, mens han hadde punget ut 5 euro for en billett på langsiden. Flertallet stemte for at vi gikk for det samme, og for min del var det greit nok da det sikkert ville by på bedre plasser og utsikt over kampen, samtidig som det kunne være kult å oppleve Montenegro-fansen på nært hold. Flere var litt usikre på om det var spesielt trygt, og ble litt overrasket da vi fikk beskjed om at alle andre seksjoner enn nettopp den kortsiden nå var utsolgt. Jeg påpekte overfor de at hjemmefansen ikke hadde noen som helst grunn til å gå løs på oss, og etter at jeg hadde betalt 2 euro(!!) for min billett, gjorde de andre det samme.
Med den latterlig billige billetten i boks kunne vi finne oss et serveringssted for å få både fast og flytende føde, og på Sejdefa bestilte vi et par Balkan platters og en runde med øl. Vi var deretter innom et sted ved navn Forma, før vi slo oss ned på uteserveringen til stedet Sicilija ved torget Trg Republike, der vi kunne sitte og se på folkelivet og de flotte montenegrinske damene. Det ble etter hvert også et merkbart politioppbud, og det var en slags stemning vi ikke hadde opplevd på de andre kampene på turen; nemlig en følelse av at her kunne det bli bråk. En stor gruppe bosniske ultras gikk etter hvert forbi på vei mot kveldens kamparena et par kvartaler unna, ledsaget av politi i ‘opprørs-utstyr’, og det var umulig å ikke både se og høre bosnierne. Etter å ha tømt glassene, fulgte etter hvert også vi etter i samme retning, klare for kveldens kamp.
Den skulle finne sted på Stadion pod Goricom, som også er hjemmebane for klubben Buducnost Podgorica. Denne klubben har siden den montenegrinske uavhengigheten i 2006 vunnet den hjemlige ligaen ved fem anledninger, og før det igjen fostret de stjernespillere som Dejan Savicevic og Predrag Mijatovic. Stadion pod Goricom ble åpnet i 1947, men ble rasert av en brann i 1954, og har også gjennomgått flere oppgraderinger siden den gang. I dag har man på kortsidene to-etasjes tribuner under tak, mens hovedtribunen på den vestlige langsiden har ett stort nivå under tak. På den østlige langside er det kun en liten og åpen tribune, men har har det vært snakk om å bygge en ny tribune som vil øke kapasiteten til rundt 20 000.
Det er i så fall identisk med tilskuerrekorden fra 1975 og en kamp mot Hajduk Split, men kapasiteten har blitt redusert siden den gang, og skal nå være 11 080. Det var allerede elektrisk stemning da vi entret tribunen og fant ut at vi skulle ta plass et par rader bak våre tildelte plasser på en av de fremste radene som ikke var under tak, da Chris klokt nok konkluderte med at vi her ganske sikkert ville være utsatt med tanke på ting som ble kastet fra den harde kjernen på etasjen over og kunne sprette tilbake og ned på oss fra det enorme nettet som hang i forkant på hele denne kortsiden. På motsatt ende av banen hadde bosnierne blitt tildelt en seksjon borterst på den andre kortsiden, og hele denne tribunen ellers var tom for tilskuere, sannsynligvis for å ha en ‘sikkerhetssone’.
Til tross for at vi hadde fått beskjed om at alle andre seksjoner var utsolgt, var det først og fremst takket være disse folketomme seksjonene derfor en rekke ledige plasser, men om man skal foregripe begivenhetenes gang noe, var det likevel noe overraskende at det offisielle tilskuertallet etter hvert ble oppgitt å være 6 555, for det virket ærlig talt langt høyere. Det var først og fremst takket være atmosfæren supporterne skapte, og akkurat dette kan de jo virkelig på Balkan. Overraskende nok var det imidlertid ingen muligheter for å få kjøpt seg en øl inne på stadionet, uten at det la noe som helst demper på noe som helst for oss. Det gikk heller ikke lenge før vi også fikk en bekreftelse på at Chris hadde hatt rett, da et ødelagt plastsete gikk i nettet og landet omtrent på våre opprinnelige plasser noen rader lenger frem. Og fortsatt hadde ikke kampen startet…
Kveldens kamp dreide seg om Nations League og nivå B, der Montenegro og Bosnia-Hercegovina var to av lagene i gruppe 3. De to andre var Finland og Romania. Montenegro hadde startet med en hjemmeseier 2-0 over Romania, og hadde deretter tapt med samme sifre borte mot Finland. For Bosnia-Hercegovina sin del hadde de startet i Helsinki, der de sikret ett poeng etter 1-1 mot Finland, og kom nå fra en 1-0-seier over Romania hjemme i Sarajevo. Etter to runder var det derfor Finland og Bosnia som ledet med fire poeng, med Montenegro på tre poeng og Romania på sisteplass foreløpig uten poeng. Etter at røyken fra blussene på bortetribunen foreløpig hadde lagt seg, kunne kampen sparkes i gang.
I en tett og jevnspilt første omgang var det nok gjestene som kom best i gang og hadde noen halvsjanser, men etter hvert som klokken gikk, spilte Montenegro seg inn i kampen. Det var vertene som hadde omgangens største sjanse da Vladimir Jovovic med rundt fem minutter til pause fyrte løs med høyreslegga etter forarbeid av Adam Marusic, men ballen smalt i tverrliggeren. På et tidspunkt kokte det over for noen av de tilstedeværende da det ble tumulter foran på vår tribune. Hjemmelagets ultras kom stormende ned trappene fra etasjen over og det var tilløp til skikkelig håndgemeng med vaktene, inntil politiet kom ilende til og fikk ryddet opp. De bar ikke mer nag enn at en av de uniformerte bommet bort en røyk til en av ultras-gutta og ga ham fyr da de ble gjetet opp trappa igjen. Deretter tok politiet oppstilling i trappa for å forsikre seg om at de ble der oppe. Ute på banen var det uansett målløst ved pause.
Andre omgang bød innledningsvis på mer av det samme, med en tett og jevn kamp, men etter en drøy times spill fikk Luka Menalo ballen i mål og sendte med det gjestene i ledelsen. Det eksploderte på bortetribunen, og det ble tydeligvis også reagert i etasjen rett over oss, om man skal dømme etter antallet seter og andre gjenstander som nå havnet i nettet og deiset i bakken foran oss. Etter målet ble Bosnia mer passive, og manet frem av hjemmefansen presset Montenegro på. Uttellingen kom i det 77. minutt da Adam Marusic fant nettmaskene i borte hjørne med et skudd fra rett utenfor feltet. 1-1, og nå var kokte det på Stadion pod Goricom. Begge lag hadde gode sjanser til å avgjøre mot slutten av kampen, men det endte med 1-1 og poengdeling.
Vi ble holdt igjen en stund inne på tribunen før vi fikk slippe ut, men alt gikk så vidt vi så rolig for seg på utsiden. Det viste seg at det kanskje ikke hadde gjort det, for i ettertid så vi bilder av en van som tilhørte en bosnisk ultras-gruppering i full fyr etter at den hadde blitt påtent. For vår del slo vi oss imidlertid rolig ned på The Irishman med en runde øl, og var deretter også innom et annet sted før vi forsøkte å orientere oss tilbake til hotellet uten WiFi eller mobildata. De hadde tydeligvis stengt baren for kvelden på vårt hotell, men det ble det snart en ordning på, og det ble vel to runder der før vi kom oss i seng. Engelskmennene skulle faktisk videre til Skopje med taxi(!!) dagen etter, og jeg hadde jo også vurdert søndagskampen der under planlegging av turen, men det utgikk grunnet kronglete reisevei. Det kan være greit å være flere..
For min del skulle jeg bruke søndagen til å reise hjem, men søndag formiddag møtte jeg tyskeren Max på mitt hotell, der vi tok en øl før vi gikk bort til bussterminalen og fikk oss litt frokost fra en kiosk. Han skulle hjem først dagen etter, og jeg var litt sjalu når han nå skulle ta en dagstur med toget ned til kystbyen Bar. Jeg fulgte ham over til jernbanestasjonen rett ved siden av, og ventet til han hadde kjøpt billett og kommet seg på toget før jeg omsider fikk en taxisjåfør til å skysse meg til flyplassen. Fra Podgorica gikk hjemturen via Beograd, der jeg hadde en time på meg til å bytte, uten at det var det minste problem da første flyvning faktisk også landet før tiden. Da gjensto bare siste etappe til Oslo Lufthavn Gardermoen og hjemturen derfra. Det hadde vært en glimrende tur på Balkan, med tre kamper på tre dager i tre forskjellige land.
Montenegrin ground # 1: Montenegro v Bosnia Herzegovina 1-1 (0-0) UEFA Nations League B3 Stadion pod Goricom, 11 June 2022 0-1 Luka Menalo (62) 1-1 Adam Marusic (77) Att: 6 555 (seemed much more!) Admission: 2 euro
Etter to overnattinger i Pristina var det på tide å sjekke ut fra Hotel Nartel og tusle bort til bussholdeplassen, der jeg skulle ha bussen mot Tirana. Jeg skulle altså forlate Kosovo med kurs sørvestover mot Albanias hovedstad. Også min kompis Ulster Jim og hans stesønn Ryan skulle med på bussen etter å ha sett mine planer og latt seg friste til å slå følge til Tirana, og de satt allerede inne på bussterminalen og ventet da jeg ankom med en halvtimes tid til avgang klokka 08.00. Jeg hadde rukket å kaste i meg en liten frokost på hotellet, i motsetning til de to som nå gikk til innkjøp av noen poser potetgull. Fra kiosken der fikk vi også kjøpt med litt vann til den anslagsvis fire timer lange turen, og fikk faktisk også snart selskap av flere fotball-turister i form av en gruppe engelske banehoppere fra Chesterfield, i tillegg til en håndfull tyskere med samme agenda.
Snart kom bussen fra Arditi Tours, og etter en billettsjekk kunne vi stige på og ta plass. Bussen var et av foreløpig svært få steder det hadde vært røykeforbud siden jeg ankom Balkan, uten at det stoppet sjåføren som kjederøyket kontinuerlig med åpent vindu, og etter hvert fikk vi andre også en røykepause mens vi gjorde et stopp et sted langs veien ute på landsbygda. Da vi nærmet oss grensen mellom Kosovo – eller serbisk territorium om man er blant de som mener det – og Albania, gikk ‘hjelperen’ gjennom bussen og samlet inn passene som han etter hvert leverte til en albansk grensevakt som deretter forsvant. Mens vi sto der ved grenseovergangen og ventet på passene så vi kunne kjøre, så jeg i sidesynet plutselig bevegelse i indre fil der en kar kom gående og ledet en stor ku i et tjukt tau, med det jeg antar var sønnen følgende bak med en kalv. Mon tro om de hadde passene sine i orden…
Sjåføren og kollegaen hans benyttet på sin side ventetiden med det som fremsto som forsøk på å sjekke opp en ung kvinnelig grensevakt, men snart fikk vi beskjed om at kunne stumpe røyken og komme oss tilbake på bussen for å fortsette inn i Albania. Der fortsatte ferden gjennom landsbygda, og det var også her nesten som å se et Norge hundre år tilbake i tid, med en del folk som jobbet ute på jordene sine for hånd eller med esel eller okse som hjelpemiddel. Noen var åpenbart heldige nok til å ha en gammel traktor. Derfor var det en aldri så liten overraskelse for meg da vi etter hvert ankom Tirana og jeg kunne se hvor moderne byen virket sammenlignet med områdene vi hadde kjørt gjennom på veien dit.
Bussen slapp oss av på bussterminalen i Tirana; rett utenfor lokalene til reisebyrået med det fantastiske navnet Drita Travel. Siden jeg nok en gang skulle videre herfra med buss morgenen etter, hadde jeg igjen valgt meg et hotell i nærheten av bussterminalen, mens Ulster Jim og Ryan hadde booket et hotell helt ute ved flyplassen, siden de skulle fly hjem tidlig dagen etter. De hadde også steget av der ute, så etter å ha tatt et foreløpig farvel med Chesterfield-gjengen, klarte jeg – med litt assistanse fra en lokal kar – omsider å orientere meg frem til KEIT Hotel. Der hadde jeg betalt 40 euro for kost og losji, og fikk sporenstreks sjekke inn. Nå bruker man jo for øvrig ikke euro i Albania, men lek, så jeg kom plutselig på at jeg også måtte en tur i minibanken for å sikre meg litt lokal valuta før jeg tok en taxi inn til sentrum.
Tirana er som nevnt Albanias hovedstad og største by. Den ble grunnlagt av den osmanske hærføreren Sulejman Pasha i 1614, og ble faktisk først kalt Teheran etter hans store seier ved den iranske byen. Etter at Albania erklærte seg uavhengig i 1912, ble sentralt beliggende Tirana i 1920 valgt som hovedstad som et kompromiss mellom det nordlige og sørlige Albania. Rundt 1930 var det kun omkring 30 000 innbyggere i byen, men etter å ha opplevd en hurtigvoksende industri i 1950-årene hadde befolkningstallet steget til 137 000 i 1960. Den virkelig store befolkningsveksten kom imidlertid etter det kommunistiske styrets fall i 1991, da mange flyktet fra landsbygda inn til byen i jakt på et bedre liv. Det offisielle innbyggertallet har passert 600 000, og uoffisielle kilder hevder at det også kan være over 700 000.
Det var bare å komme seg ut i byen om man skulle få noe ut av oppholdet, og jeg hoppet i en taxi og ga sjåføren beskjed om at Radio Bar var min destinasjon. Der benyttet jeg også anledningen til å innta et herlig måltid, og oppdaget raskt at de hadde sin egen variant av fish n chips, med frityrstekte reker, scampi og blekksprut. Til tross for at prisen på 1 000 lek betød at det var blant de absolutt dyreste rettene på menyen, var det tross alt ikke mer enn rundt 85 kroner, og glasset med Veltins pils var heller ikke altfor dyrt. Mett og fornøyd hadde jeg dog blinket meg ut flere skjenkesteder, så jeg spaserte de få hundre meterne bort til The Goat, der jeg slo meg ned med en Birra Tirana. Jeg ventet fortsatt på Jim og Ryan, og benyttet ventetiden til å også krysse veien over til Whisky Bar.
Det viste seg at de ikke hadde funnet frem og i stedet satt på en restaurant rett ved kveldens kamparena noen kvartaler unna, så jeg tømte glasset med Strela Kriola og trasket bort dit. De hadde slått seg ned på den italienske restauranten Pasticeri Venezia, så den siste oppladningen ble foretatt der sammen med de. Vi hadde i ukene før kampen forsøkt å holde et øye med hjemmesidene til det albanske forbundet for å følge med på billettsituasjonen, men det varte og rakk før de ble lagt ut for salg. Da det skjedde, tok jeg raskt affære og kjøpte billetter for oss alle tre, til 750 lek stykket; snaut 65 norske kroner. De var for en av hjemmeseksjonene på kortsiden bak det nordlige målet, så vi måtte rundt til motsatt ende igjen for å finne riktig inngang og våre seter.
Arena Kombëtare er nok i disse dager bedre kjent under et sponsornavn, men kunne uansett åpne i november 2019 etter en bortimot tre og et halvt år lang byggeprosess. Det fremstår ikke overraskende som et moderne og funksjonelt anlegg, har en kapasitet på 21 690, og hadde så sent som et par uker tidligere vært vertskap for den første finalen i den nye UEFA Conference League, der Roma slo Feyenoord. I tillegg er stadionet i hvert fall hjemmebane også for Tirana-klubben FK Partizani. Denne kvelden var det derimot det albanske landslaget og Nations League det skulle dreie seg om, og i rekken av land jeg har sett fotballkamp i ville jeg nå huke av land nummer 17 med kveldens kamp.
Det var snakk om nivå B og gruppe 2, som var en nokså amputert gruppe etter at Russland hadde blitt utestengt på grunn av krigen i Ukraina slik at den nå kun bestod av Albania, Island og Israel. Kanskje ikke den mest navngjetne gruppa med tanke på deltakernasjonene, men en av disse tre vil altså rykke opp på øverste nivå. Begge lag hadde spilt kun én kamp hittil, etter at begge hadde fått kamp mot Russland kansellert. Israel hadde vært vertskap for Island, og spilt 2-2. Deretter hadde Albania dratt til Reykjavik og spilt 1-1 mot Island. Med Russland v Island kansellert, ville Albania v Israel være kveldens eneste kamp i denne gruppen, og det virket som om albanerne hadde kjent sin besøkelsestid, før 18 100 hadde tydeligvis møtt frem.
Etter at vaktene hadde fått ryddet bort en enorm mengde papirstrimler kastet ned fra etasjen over oss og ut på banen, kunne kampen omsider sparkes i gang. Vi nærmet oss halvspilt omgang da vi fikk kveldens første VAR-situasjon etter at Myrto Uzuni gikk ned i feltet, men ingen straffe ble gitt. Miguel Victor hadde en god mulighet for Israel, men avslutningen gikk like utenfor. Armando Broja hadde deretter to skumle forsøk for vertene, men hans første skudd ble reddet av Israels keeper, mens det andre ble blokkert. Helt på tampen av omgangen pekte den portugisiske dommeren på straffemerket da Iván Balliu ble lagt i bakken. Etter en VAR-sjekk ble det bekreftet at Albania denne gang fikk straffe, og Broja gjorde ingen feil da han på overtid scoret og sørget for at Albania gikk til pause med ledelse 1-0.
Inne på den moderne arenaen hang det overalt store skilt som varslet om at det er røyking forbudt inne på anlegget, men man hadde jo ikke vært på Balkan om man ikke så gjennom fingrene med dette. Det var fritt frem, og selv med småbarn på fanget satt en rekke familiefedre og røyket åpenlyst på setene sine gjennom hele kampen. Jeg hadde et lite øyeblikk fryktet at jeg var i trøbbel da en stadionvakt kom rett mot meg, men han skulle bare spørre om å få låne lighter for å ta seg en røyk selv, siden lighteren hans åpenbart hadde avgått med døden. Så kom politiet, og nå var det vel smart å opptre lovlydig? Ingen fare, for et par av de uniformerte lente seg rett og slett opp mot veggen der et enormt «røyking forbudt»-skilt hang, og tok seg der en røykepause også de.
En familie med far og to sønner på raden foran oss syntes tydeligvis det var gjevt med besøk av utenlandske fotballfans, og var ikke vonde å be da vi lånte og lot oss avbilde med deres albanske flagg. Da andre omgang startet, var det imidlertid israelerne som var mest på hugget, og vertene slet spesielt med Manor Solomon, som også utlignet til 1-1 i det 57. minutt. Noen minutter etter var Liel Abada nære på et ledermål for Israel, men det kom uansett i det 73. minutt. Keeper Etrit Berisha ga en unødvendig retur på et tilsynelatende nokså harmløst skudd, og det utnyttet Solomon da han satt inn 1-2. Elsedi Hysaj utlignet noen minutter senere, men også nå ødela VAR for Albania ved å annullere for offside. Iván Balliu hadde deretter et susende skudd med kurs for nettmaskene, men en Israel-spiller fikk blokkert. Albania presset på for en utligning, men den kom aldri, og da dommeren omsider blåste av etter nesten ti tilleggsminutter var det med borteseier 1-2 som fasit.
Da vi kom oss ut, praiet Jim og Ryan straks en taxi ut til sitt hotell ved flyplassen, siden de skulle fly hjem derfra tidlig neste morgen. For min egen del valgte jeg å slå meg ned med en øl på et skjenkested mens jeg ventet på at folkemassen skulle spre seg litt. Det var fredag kveld og god stemning ute på byen i Tirana, der taxisjåføren som etter hvert fikk skysse meg tilbake til hotellet forklarte de mange bilene med at unge mennesker her gjerne drar inn til Tirana for å kjøre rundt i sentrum for å vise frem sine biler. En slags albansk form for råning, der altså. Klokka hadde ikke vært altfor mye da jeg tok en taxi tilbake til hotellet og fant senga, for jeg skulle altså nok en gang videre med buss til et nytt land dagen etter.
Albanian ground # 1: Albania v Israel 1-2 (1-0) UEFA Nations League B2 Arena Kombëtare, 10 June 2022 1-0 Armando Broja (pen, 45+1) 1-1 Manor Solomon (57) 1-2 Manor Solomon (73) Att: 18 100 Admission: 750 lek (about £5)
Jeg har noen nordirske venner som følger det nordirske landslaget tett, og jeg har jo selv hatt et godt øye til deres landslag. Da jeg tidligere på året hadde tittet litt på deres terminliste i Nations League, hadde jeg lagt merke til deres bortekamp mot Kosovo, og ikke minst at den også lot seg kombinere med et par andre Nations League-kamper på Balkan om jeg tok meg en aldri så liten tur dit. Kosovo v Nord-Irland i Pristina på torsdag, Albania v Israel på fredag, og Montenegro v Bosnia-Hercegovina på lørdag. Det ville bety tre kamper i tre forskjellige land på tre dager, og etter at min kompis ‘Ulster Jim’ bekreftet at han ville kunne fikse en bortebillett til meg til kampen i Pristina, bestemte jeg meg for å gå for dette.
Det var også en mulighet for å avslutte med Nord-Makedonia v Gibraltar, men jeg fant ut at reisen fra Podgorica til Skopje virket litt vel kronglete, i tillegg til at hjemreisen derfra heller ikke var den aller enkleste. Turen ville derfor avsluttes med hjemreise fra den montenegrinske hovedstaden Podgorica, men det er å foregripe begivenhetenes gang. Onsdag kveld hadde jeg tilbragt i Drøbak, og det ble for øvrig en kampfri dag i og med at Norwegian sitt morgenfly på torsdagen hadde en svært tidlig avgang allerede klokka 06.20, slik at jeg måtte dra opp til Gardermoen midt på natta. Min snille mor skysset meg opp til Korsegården på E6 slik at jeg slapp å ta taxi, og derfra ble jeg med flybussen og kom meg til Gardermoen.
Flyturen ned tok i underkant av tre og en halv time, og jeg sov mesteparten av tiden inntil vi landet på Pristina International Airport Adem Jashari. Jeg hadde ikke før fått sjekket reiseruta inn til Pristina sentrum på Google Maps før jeg fikk melding om at jeg allerede var tom for mobildata, og jeg hadde knapt rukket å fyre meg opp en røyk på utsiden av terminalen før taxisjåførene stormet til for å shanghaie meg. Det var en stund til neste buss, men jeg benyttet i stedet å innta en frokost (eller lunsj) på en Burger King i terminalbygget mens jeg snyltet på deres WiFi og fikk planlagt et par ting, og først deretter gikk jeg for å ta buss 1A og betalte 3 euro for å bli fraktet de rundt 35 minuttene inn til byens bussterminal.
Med tanke på at jeg også skulle videre med buss derfra fredag morgen, hadde jeg booket et hotell i nærheten av bussterminalen, og hadde kun noen få minutters gange foran meg for å komme til Hotel Nartel. Der hadde jeg betalt 120 euro for to netters kost og losji, og det viste seg å være et overraskende flott hotell og rom jeg fikk sjekket inn og installert meg på. Jeg hadde vært litt skeptisk og usikker på hva jeg skulle forvente meg fra Pristina og Kosovo, men dette var en overraskelse, og heller ikke den siste i så måte. Ulster Jim og hans stesønn Ryan skulle ikke ankomme Pristina før senere den dagen, så jeg dro på egen hånd ut for å sondere terrenget inntil videre, og forsøkte meg med vekslende hell på byens kollektivtilbud. Det viste seg at man hadde flere ruter og forgreininger med samme nummer, så to ganger fikk jeg beskjed om at jeg var på feil buss og måtte hoppe av, men alle gode ting var tre!
Jeg hadde blinket meg ut puben The Beer Garden lenger inne i sentrum, og det viste seg å være et godt valg. Jeg hadde allerede sett at flere nordirske fotballfans hadde ankommet og begynt å sette sitt preg på bybildet i sentrum. Det var også tilfelle med Beer Garden pub, der jeg endte opp med å bli værende slik at det ble avtalt møtested med Jim og Ryan, som etter hvert ankom etter en forsinket flyvning fra München (der de hadde sett Tyskland v England). For å gjøre en lang historie kort, hadde vi en finfin kveld der i selskap av en stor gruppe tilreisende fans. Vi moret oss stort over en lokal karakter som beskrev seg selv som pubens store stamkunde og som fremsto som en dobbeltgjenger for Borat. Han viste seg også å være mannen bak supporterklubben til Leeds United i Kosovo, og var virkelig en karakter, og ikke overraskende måtte han stadig by på Borat-parodier som frembragte latter hos de tilreisende.
Etter en fin torsdagskveld på byen, fikk jeg etter hvert en god natts søvn og var frisk og rask og klar for kampdag da jeg våknet og etter hvert inntok en hotellfrokost for deretter å komme meg til avtalt møtested i sentrum. Det var hotellet til en del av den nordirske delegasjonen, hvor en av gutta hadde bestemt seg for å arrangere en uhøytidelig spasertur med sightseeing i Pristina sentrum. Han hadde lånt med seg en guidebok fra hotellresepsjonen og ledet an en gruppe på etter hvert rundt 20-25 personer som gikk en time eller to rundt i byen, og selv om Pristina kanskje ikke er den byen som er mest spekket med spennende attraksjoner, hygget vi oss på vår lille rundtur rundt i sentrumsgatene. En annen liten overraskelse var hvor vennlige alle virket å være, for det var mange som kom bort for å ønske nordirene velkommen til Kosovo, og ingen verdens ting som vitnet om at det kunne bli bråk.
Pristina har for øvrig vært Kosovos hovedstad siden Kosovo i 2008 erklærte seg som uavhengig stat. Selv om Norge har anerkjent Kosovos uavhengighet, er det ikke alle som har gjort det, og flere av de som tidligere har gjort det har også trukket tilbake sin anerkjennelse. Per nå er det vel 97 av FNs 193 medlemsland som har anerkjent Kosovo, og flere av de som ikke har gjort det anser Kosovo å fortsatt være serbisk territorium. I dag finnes det imidlertid knapt serbere igjen i byen, og det er vel ikke spesielt overraskende; historien og dens konflikter tatt i betraktning. Fortsatt kan man se KFOR-styrker i byen. Det var også en merkbar tilstedeværelse av politi i sentrum, og vi mistenkte at det hadde med kveldens kamp å gjøre, men det viste seg snart at det var på grunn av en ‘Pride-parade’ der deltakerne ironisk nok virket å være utelukkende personer fra andre europeiske land med først og fremst store delegasjoner fra Sverige og Tyskland.
Etter vår lille sightseeing-runde valgte mange av oss å innta en bedre middag på Sarajeva Steakhouse, og det var intet dårlig valg, for vi ble servert et herremåltid som ble skyllet ned med det lokale ølet Peja, som jeg fikk smakt mye på under oppholdet i Kosovo. Beer Garden var etter planen neste stopp, men vi endte opp med å heller slå oss ned på MIQT Pub, rett ved siden av, og så senere ingen grunn til å forflytte oss før kampstart. Akkurat som kvelden før var det en stadig strøm av unge og også litt eldre ‘høkere’ som kom innom uteserveringen for å falby sine varer; det være seg sigaretter, moreller, nøtter, tyggegummi eller andre ting. Etter noen runder med Peja fant vi etter hvert ut at tiden var moden for å bryte opp og spasere ned mot Stadiumi Fadil Vokrri, der kveldens kamp skulle spilles, og som vi tidligere på dagen hadde gått en runde rundt utsiden av.
Jim hadde ordnet billett pålydende 5 euro, og de nordirske supporterne ble plassert i det sørøstlige hjørnet. Her befant vi oss under åpen himmel, i likhet med majoriteten av de andre tribunene, for det eneste overbygget er på hovedtribunen på den ene langsiden. Det hadde regnet heftig i perioder på ettermiddagen, og derfor hadde flere av oss gått til innkjøp av regn-poncho i tilfelle mer styrtregn under kampen, men jeg endte heldigvis opp med å slippe å måtte bruke min. Stadionet har en kapasitet på 13 500, og ble for noen år siden omdøpt til ære for den avdøde Fadil Vokrri som i 1980-årene var en jugoslavisk landslagsspiller og senere var president i Kosovos fotballforbund frem til sin død i 2018. Det ble åpnet i 1953, og har siden den gang vært hjemmebane for klubblaget FC Prishtina.
Fotballforbundet til Kosovo ble stiftet i 1946, men ble først i 2016 medlem av UEFA. Det faktum at mange ikke anerkjenner Kosovos uavhengighet kan nok også ses i stemmeresultatet fra den gang, da 28 stemte for mens 24 stemte mot. Ti dager senere var det med klarere margin at de også ble medlem av FIFA, og kvalifiseringen til VM 2018 var den første turneringen i regi av FIFA eller UEFA de fikk ta del i. Det var imidlertid først og fremst i 2018-19 utgaven av Nation League at de gjorde furore på nivå D og vant sin gruppe og sikret opprykk etter å ha gått ubeseiret gjennom. Flere gode enkeltresultatet i kvalifiseringen til EM 2020 var også med å skape entusiasme. Nå var det imidlertid Nations League det igjen skulle dreie seg om, og til tross for faren for mer regn hadde en god del folk møtt frem.
En av de yngste fotballnasjonene i FIFA- og UEFA-sammenheng skulle opp mot landslaget til verdens fjerde eldste fotballforbund. Det skulle kjempes om poeng i ‘divisjon’ C, og i tillegg til Kosovo og Nord-Irland, bestod gruppe 2 av Hellas og Kypros. Etter to runder ble gruppen toppet av Hellas som hadde innledet med to borteseire (begge 0-1) over nettopp Nord-Irland og Kosovo. Ellers hadde Kosovo vunnet sin åpningskamp borte på Kypros, mens Nord-Irland kun fikk med seg ett poeng derfra noen dager senere. Dermed sto Hellas med seks poeng og full pott, Kosovo med tre poeng, og Nord-Irland og Kypros med ett poeng. Nå var det tre poeng som gjaldt om man skulle henge med i toppen og kampen om opprykk (og også en mulig ekstrasjanse i kommende mesterskaps-kvalifisering).
Nations League er tilsynelatende ikke favoritt-turneringen til nordirene, for de sto nå med 12 strake kamper uten seier i denne turneringen, og manager Ian Baraclough har hatt en stri tørn etter at han sommeren 2020 tok over for Michael O’Neill. Baraclough hadde gått høyt ut og snakket om en umiddelbar retur til nivå B og at målet fra de fire juni-kampene var tolv poeng, så når man nå sto med kun ett usselt poeng hadde det ikke akkurat kneblet kritikerne som raslet med sablene. Det hjalp heller ikke at Kosovo kom sterkt ut av startblokkene denne kvelden.
Gjestenes meritterte og erfarne kaptein Steven Davis laget et unødvendig straffespark da han felte Milot Rashica, for den danske dommer dømte altså straffe, og Vedat Muriqi gjorde ingen feil da han i det niende minutt satt ballen forbi keeper Bailey Peacock-Farrell og i mål til 1-0. Ti minutter senere var det en Norges-kjenning involvert, og den unge debutanten Brodie Spencer hang ikke helt med på sin backplass da Rashica dro seg forbi og fant Zymer Bytiqi som smalt inn 2-0 på volley. Nord-Irland kom litt mer med, men var nest best i store deler av kampen. Shayne Lavery hadde vært lite involvert da han ga bortelaget fornyet håp ved å i det 44. minutt heade inn et glimrende innlegg fra Brodie Spencer. Dermed 1-2 til pause.
Nordirenes fornyede håp ble raskt knust etter pause, for i det 52. minutt fant et innlegg fra Lirim Kastrati veien til Vedat Muriqi som på volley hamret inn sitt andre for kvelden og gjenopprettet tomålsledelsen. Etter dette virket det som om Kosovo hadde kontroll, og det skjedde svært lite foran de to målene frem til det 83. minutt. Da raget Dan Ballard høyest og headet inn et frispark, slik at han sørget for spenning i avslutningsminuttene med sin redusering til 3-2. Gjestene våknet med det til liv, men for sent, for Conor McMenamin klarte ikke å omsette da sjansen kom på overtid, og dermed endte det med hjemmeseier 3-2, som må kunne sies å ha vært nokså fortjent.
Etter kampen var noen av oss en tur innom Beer Garden, men det ble ikke altfor sent siden jeg skulle tidlig opp neste morgen. Det skulle også Jim og Ryan, som hadde bestemt seg for at de like min plan om å dra videre til Tirana, og derfor ville følge med dit. Etter et par øl trakk de seg tilbake, og jeg gjorde det samme. Det var bare å finne en taxi, men drosjekuskene som nå befant seg i området skulle plutselig ha 20 euro for en tur som tidligere på turen hadde kostet fra 3 til 7 euro (begrunnelsen var at det var mye trafikk etter kampen), så jeg valgte å starte til fots, og etter et kvartal eller to fant jeg en som nøyde med 10 euro. Det aksepterte jeg, og kom meg snart i seng for å få meg noen timers søvn før det var på tide å forlate Pristina og Kosovo til fordel for Tirana og Albania.
Kosovar ground # 1: Kosovo v Northern Ireland 3-2 (2-1) UEFA Nations League C2 Stadiumi Fadil Vokrri, 9 June 2022 1-0 Vedat Muriqi (pen, 9) 2-0 Zymer Bytyqi (19) 2-1 Shayne Lavery (44) 3-1 Vedat Muriqi (52) 3-2 Dan Ballard (83) Att: 11 700 Admission: 5 euro
Det var duket for en siste kamp her hjemme i Norge før jeg onsdag morgen skulle på en liten rundtur på Balkan, og denne mandagen hadde jeg allerede sett Gjelleråsen feie over Fløya hjemme på Li Stadion da jeg satt meg på bussen tilbake mot Oslo. Det var en rekke kveldskamper i de lavere divisjoner i hovedstaden å velge mellom, og siden jeg ville besøke en ny bane og selvsagt også gå for en kamp der i hvert fall hjemmelaget var et førstelag, endte jeg opp med å velge meg 7.divisjons-oppgjøret mellom Huk og Rustad Abildsø 2 som skulle finne sted på Bygdøhus ute på Bygdøy.
Under et bussbytte i Oslo rakk jeg også å kjøpe litt vomfyll før jeg fartet videre mot Bygdøy, der jeg ankom Bygdøhus med kun fem-ti minutters tid til avspark. Bygdøy er mer kjent for Bygdø kongsgård og museer som Norsk Folkemuseum, Vikingskipshuset, Frammuseet og Kon-Tiki Museet (der jeg selv faktisk hadde sommerjobb i noen år), men her har man også et idrettskompleks med fasiliteter for en rekke idretter. Selv om det finnes minst én enda smalere bane i Oslo-fotballen, er Bygdøhus med sine 46 meters bredde blant de smaleste. Det er intet av tilskuerfasiliteter, og banen er på den ene langsiden avgrenset av både en stor mur og en bratt skrent.
Huk Fotballklubb ble stiftet i 1982, og befant seg så sent som i 2010 faktisk i 3. divisjon. Da de det året rykket ned, var det kun det første av hele fire strake nedrykk, som endte med nedrykk til 7. divisjon i 2013. Bunnen var imidlertid ikke nådd, for i 2017 rykket de også ned til 8. divisjon, men de rykket i hvert fall opp igjen to år senere, og er fortsatt å vinne i 7. divisjon. Nå skulle de møte andrelaget til nyskapningen Rustad Abildsø, som så sent som i 2021 ble stiftet ved at Rustad IL og Abildsø IL slo seg sammen. Den nye klubben hadde allerede rukket å stå for et par uheldige medieoppslag, selv om det ved siste anledning nå hadde vært G19-laget, og ikke andrelaget jeg nå skulle se.
Det var ikke spilt altfor mange kamper i 7. divisjon Oslo avdeling 1, men Furuset 2 toppet tabellen med 15 på sine seks kamper hittil. Bak fulgte Årvoll med 12 poeng på fem kamper, og deretter et kvartett på ni poeng – nemlig Rustad Abildsø 2, Monolitten, Huk, og Høvik. Av disse fire hadde Høvik spilt seks kamper mens de resterende hadde spilt fem. Jeg tok meg i å tenke at det hadde vært moro om den lokale rivalen Monolitten hadde stått på motsatt banehalvdel som bortelag, men jeg fikk ‘ta til takke’ med RASK 2, som hadde tatt turen fra østkanten. Lagoppstillingene ga også prov på at Oslo kan være en nokså delt by, for mens et islandsk-klingende navn var det eneste ikke-norske hos hjemmelaget, hadde gjestene utelukkende spillere med utenlandske navn.
Bortelagets utespillere stilte forresten i hele fire forskjellige shorts-sett (én i hvit shorts, én i grå, to i svarte, og resten i grønne), og det må vel nesten være en slags rekord. Mens noen lokale unggutter klatret opp på et skur for å bruke taket som utkikkspunkt, tok vertene initiativet ute på kunstgresset, og tok ledelsen i det 10. minutt. Jeg har ikke notert navnene på noen av kampens målscorere, som heller ikke har blitt publisert på NFFs sider, men uansett doblet Huk ledelsen da en corner ble headet inn etter et lite kvarter. Ti minutter senere var det kun en kjemperedning fra bortekeeperen som hindret en tredje Huk-scoring, men få minutter sto det uansett 3-0 da nok en corner ble headet i mål. RASK 2 fikk en redusering i det 35. minutt, og like før pause skapte de ny spenning med nok en redusering, slik at det sto 3-2 halvveis.
Det var flere gode eksempler på forskjellen mellom øst og vest i byen, for mens flere av de fremmøtte tydeligvis kom rett fra tennistrening og brukte racketen til å applaudere og komme med høflige tilrop som «Meget bra dømt, dommer!», ankom etter hvert en bil med innvandrerungdom fra østkanten som så store deler av andre omgang. Deres tilrop til sine kamerater fikk hjemmefolket til å reagere, og jeg kunne høre noen av de utveksle kommentarer som «Har du hørt maken til språkbruk?!». Det var unektelig visse kulturforskjeller å observere på Bygdøhus denne mandagskvelden.
Fem minutter ut i andre omgang økte uansett Huk til 4-2 med et flott skudd som gikk inn via stolpen. Timen var passert da RASK 2 hadde et skudd som traff krysstolpen, og ikke lenge etter økte i stedet Huk til 5-2 etter et flott angrep. I det 69. minutt ble det 6-2, før bortelaget fikk straffespark kun minuttet senere. Etter at dommeren måtte mål opp hvor straffemerket skulle ha vært, ble straffesparket reddet. Ti minutter senere måtte gjestenes keeper ut med skade, og erstattes av det som tydeligvis var en utespiller i overtrekksvest. Helt på tampen reddet imidlertid sistnevnte glimrende da en Huk-spiller kom alene gjennom. Flomlysene er åpenbart på en timer, og sekunder etter at de ble slukket, blåste dommeren av med 6-2 som sluttresultat, og jeg kunne komme meg ‘hjemover’ til Drøbak, der jeg hadde base hos min mor i noen dager i forkant av reisen til Balkan.
Søndagen ble benyttet til å dra på konsert med Megadeth, og selv om jeg også hadde vurdert å få med meg en kamp oppe på Romerike først, ble det med kun konserten på Sentrum Scene i hovedstaden. Denne mandagen skulle det imidlertid ble en kamp på Romerike, som første del av en dobbel denne dagen. Jeg hadde nemlig merket meg at Gjelleråsen hadde tidlig avspark i sin kamp mot Tromsø-laget Fløya, og at det åpnet opp for en dobbel med en kveldskamp i Oslo før jeg returnerte til Drøbak, der jeg hadde installert meg hos min mor i noen dager. Det var bare å komme seg med bussen inn mot hovedstaden og der bytte til buss mot dagens første kamp.
Den skulle finne sted på Li Stadion, og jeg hadde rundt ti minutter å gå i nedoverbakke fra holdeplassen Slattum, der jeg gikk av bussen. Her befinner vi oss helt sør i Nittedal kommune, ikke altfor langt fra de nordøstlige delene av Groruddalen på Oslo-siden av fylkesgrensen. Gjelleråsen er egentlig navnet på en ås lengst sør i Nittedal kommune, og som er delt mellom kommunene Nittedal, Lillestrøm og Oslo. For mange vil det kanskje være best kjent for at Ringnes bryggerier har sitt hovedanlegg her, og det samme gjelder for øvrig hovedfabrikken til Diplom-Is. Men selv om det var en varm dag og det hadde vært godt, var det altså hverken øl eller is som var bakgrunnen for min visitt.
Gjelleråsen Idrettsforening ble stiftet i 1935, og driver i tillegg til fotball også med flere andre idretter. Klubben var så sent som i 2012 å finne i 5. divisjon, men har de senere år gjort seg mer bemerket. Da de vant 4. divisjons-tittelen i 2016, var det intet opprykk, men de gjentok bedriften og rykket opp et år senere. Deretter har de stadig forbedret plasseringene sine, og en sjetteplass i 2018 ble til en tredjeplass i 2019, og deretter en andreplass bak suverene Gjøvik-Lyn i fjor, etter at 2020-sesongen som kjent ble kansellert. Jeg ankom med god tid til avspark, og allerede hadde det møtt opp en del folk som satt og koste seg i sola på verandaen utenfor klubbhuset som ble bygget på dugnad og åpnet i 1985.
Tribunefasilitetene på Li Stadion begrenser seg til en liten, åpen tretribune midt på den ene langsiden, men den gjør så absolutt nytten. Jeg benyttet selv ventetiden til å kikke meg litt rundt, og la for øvrig aldri merke til noen som tok inngangspenger. Gjelleråsen toppet 3. divisjon avdeling 6 med 21 poeng på sine åtte kamper hittil, og hadde ett poeng ned et Strømsgodset 2 som hadde spilt én kamp mer. Fem poeng hadde hjemmelaget ned til dagens gjester fra Fløya, som lå på en tredjeplass, så det var i så måte en toppkamp jeg skulle overvære. Jeg hadde også såpass tro på en hjemmeseier at Gjelleråsen fikk plass på dagens bong (som jeg imidlertid endte opp med å ikke få levert).
Vertene startet da også best, og hadde tidlig en stor sjanse der et innlegg ble styrt like utenfor, men måtte uansett ikke vente altfor lenge, for i det 12. minutt fant Simen Dalberg Aasmundstad nettmaskene og sørget for 1-0. Fire minutter senere doblet Strahinja Latkovic ledelsen, og like etter hadde de igjen ballen i nettet da et frispark ble headet inn, men denne gang ble det vinket for offside. Etter halvspilt omgang virket det imidlertid allerede avgjort, og speaker kunne gaule entusiastisk om samba-takter da Walid Khris økte til 3-0 etter et flott angrep med veggspill og greier. Det hadde vært klasseforskjell, og det var lite å si på at hjemmelaget gikk i garderoben med en betryggende ledelse halvveis.
Selv benyttet jeg pausen til å kjøpe meg en vaffel og en Solo i varmen, og sto fortsatt og tygget da Gjelleråsens kaptein og toppscorer Emil Åkvåg økte til 4-0 i det 49. minutt. Deretter så det ut som om vertene muligens også ble snytt for et straffespark. Jeg kunne også høre at dommeren fra Salangen spurte spillerne om de trengte en drikkepause også i andre omgang, og en Fløya-spiller svarte. «Du som er nordfra selv forstår vel at vi må ha det, for vi er jo ikke vant til denne sola». Om det ikke for lengst var avgjort allerede, var i hvert fall all tvil fjernet da Michael Borgen avsluttet et flott angrep ved å score kun et par minutter at han kom innpå som innbytter.
I det 77. minutt fikk Fløya i hvert fall et trøstemål da Kenny Marlow reduserte til 5-1, men Gjelleråsen var ikke helt ferdig riktig ennå, og på overtid fastsatt Kristian Emil Bjørndalen sluttresultatet til overbevisende 6-1. En maktdemonstrasjon av Gjelleråsen, som befestet sin posisjon på toppen av tabellen i sin 3. divisjons-avdeling, mens gjestene måtte fly hjem til Tromsø uten poeng. Da sluttsignalet gikk, nølte jeg ikke med å komme meg tilbake mot bussholdeplassen for å komme meg innover mot Oslo igjen og videre mot dagens andre kamp, som skulle finne sted ute på Bygdøy.
Norwegian ground # 205: Gjelleråsen v Fløya 6-1 (3-0) 3. divisjon avd. 6 Li Stadion, 6 June 2022 1-0 Simen Dalberg Aasmundstad (12) 2-0 Strahinja Latkovic (16) 3-0 Walid Khris (23) 4-0 Emil Åkvåg (49) 5-0 Michael Borgen Lindviksmoen (66) 5-1 Kenny Barlow (77) 6-1 Kristian Emil Bjørndalen (90+2) Att: 138 (h/c) Admission: Free
Grytidlig onsdag morgen skulle jeg fly til Balkan for en aldri så liten fotball-tur, og i tillegg skulle jeg søndag kveld på en konsert i Oslo, så jeg fant ut at jeg skulle dra til Drøbak og tilbringe noen dager hos min mor for å dra rett derfra til Balkan. Derfor var det med bagen pakket for en drøy uke at jeg lørdag formiddag satt kursen mot Drøbak med buss, tog, og ytterligere en busstur. Nede hos min mor fikk jeg slengt fra meg bagen, og deretter gikk jeg etter hvert oppover igjen mot Seiersten Stadion. Min mor har nylig gått inn som sponsor av DFI med sitt firma, og har dermed fått fem sesongkort, så ett av disse hadde jeg med meg i lomma.
Etter å ha bodd det meste av mitt liv i Drøbak, er det (godt hjulpet av at Fredrikstad flyttet til nytt stadion for en del år siden) intet stadion jeg har besøkt flere ganger enn Seiersten, men det var nå en god stund siden sist. Det var rett og slett tilbake i juni 2019, en stund før jeg flyttet tilbake til Fredrikstad. Dermed var det kanskje på tide igjen med en visitt, og kanskje var det også passende at det var et lag fra Fredrikstad som var på besøk; nemlig Kråkerøy. Jeg ankom med kun 5-10 minutter til avspark, og tok meg inn ved hjelp av sesongkortet, og tok deretter plass i ‘skammekroken’ innerst på tribunen.
4. divisjon Østfold ble ikke overraskende toppet av forhåndsfavoritt Råde, som nok en gang satser knallhardt på opprykk, og som sto med 21 poeng på sine åtte kamper hittil. Det eneste poengtapet kom mot nettopp DFI, som slo Råde og en periode etter den kampen toppet. Nå var de imidlertid tre poeng bak Råde, med gjestende Kråkerøy ytterligere ett poeng bak. Jeg skal ærlig innrømme at jeg var blant de som spådde at DFI kunne bli Rådes tøffeste utfordrer i år, for deres unge lag har et høyt toppnivå, og har nå også blitt et år eldre, slik at man kanskje kunne håpet på litt mer stabilitet. Kanskje er de likevel ikke stabile nok på det nivået til at de kan utfordre Råde og kjempe om tittelen allerede i år, men det jobbes i hvert fall tydeligvis godt.
DFI tok grep om kampen fra start, og i det 10 minutt sendte Curtis Bokuma vertene i ledelsen 1-0. Den ledelsen ble doblet da Maximilian Dahl styrte inn 2-0 etter halvspilt omgang, og det var også stillingen halvveis etter en god omgang fra DFI. Jeg hadde sett kampen med banehopper-kollega André Wauthier, og i pausen fikk vi også selskap av min bror. Sammen fikk vi se at DFI slapp gjestene inn igjen i kampen, og etter at Fredrik Arni Bjørgulfsen reduserte tidlig i andre omgang, utlignet Christian Løkker Johannesen til 2-2. Med et snaut kvarter igjen tok DFI igjen ledelsen ved Maximilian Dahl som scoret sitt andre for dagen, men i det 84. minutt sørget Håkon Snorressønn Wæhler for at det endte 3-3 i en kamp der DFI var best sett under ett, men hvor Kråkerøy kjente sin besøkelsestid.
Revisit: Drøbak/Frogn v Kråkerøy 3-3 (2-0) 4. divisjon Østfold Seiersten Stadion, 4 June 2022 1-0 Curtis Bokuma (9) 2-0 Maximilian Dahl (23) 2-1 Fredrik Arni Bjørgulfsen (48) 2-2 Christian Løkker Johannesen (57) 3-2 Maximilian Dahl (78) 3-3 Håkon Snorressønn Wæhler (84) Att: 102 (h/c) Admission: Season Ticket
Også denne dagen valgte jeg å få med meg en kamp i nærområdet, etter å ha pakket litt for den kommende lille Balkan-turen, og det var flere kamper å velge mellom, men mye av grunnen til at jeg til slutt valgte meg 4. divisjons-oppgjøret mellom Lisleby og Sarpsborg FK var at det var lenge siden sist jeg så kamp på hovedbanen ved Sentralidrettsanlegget. Nå hadde jeg riktignok fått med meg to kamper på Lisleby kunstgress tidligere i år, men vi må faktisk hele 15 år tilbake i tid, til våren 2007 og en cupkamp mellom Lisleby og FFK, for å finne sist gang jeg så kamp på herlig naturgress på Lislebys hjemmebane.
Etter å ha spasert bort til Selbak ferjeleie og tatt ferja over til Lisleby, var det bare å traske opp bakken og deretter bort til Sentralidrettsanlegget, der jeg ankom i god tid før avspark. På innsiden ved kiosken hadde det blitt satt opp en plakat som oppfordret om å vippse inngangspenger, og jeg fulgte selvsagt denne oppfordringen. Det begynner å bli lenge siden Lisleby spilte i den norske toppdivisjonen, og enda lenger siden klubben tre ganger spilte seg frem til semifinale i den norske cupen, men klubben er nå i hvert fall tilbake i 4. divisjon etter opprykket i 2019, og etter at 2020-sesongen som kjent ble kansellert, noterte de seg i fjor for en sterk tredjeplass bak Sprint-Jeløy og Råde.
Undertegnede vil hevde at Sentralidrettsanlegget er et av Østfolds beste steder å se fotball. Ikke bare er det naturgress her (sannsynligvis takket være friidretten som også holder på her), men også en stor tribune på den ene langsiden. Det er en stor, åpen tribune i betong, der det er godt med plass for tilskuere, og det kan jo for så vidt komme godt med for å holde avstand når det komme sarpinger på besøk, slik tilfellet var denne kvelden. Rundt det meste av banen ellers har man en gressvoll som flere også gjerne velger å se kampen fra, og det var der også jeg slo meg ned under et tre i påvente av avspark.
I 4. divisjon Østfold var det ikke overraskende forhåndsfavoritt Råde som toppet tabellen med 21 poeng på sine åtte kamper hittil. Tre poeng bak fulgte duoen Østsiden (med én kamp mer spilt) og Drøbak/Frogn, med Kråkerøy et poeng bak der igjen. Deretter fulgte duoen Kvik Halden 2 og Sarpsborg FK på 16 poeng, med luke ned til Sparta, Borgen, og Lisleby. Sistnevnte hadde 10 poeng på sine åtte kamper, og trengte poeng om de skulle gjøre seg forhåpninger om å kopiere fjorårssesongen. Kveldens bortelag var Sarpsborg FK, som selvsagt hadde til hensikt å stikke kjepper i hjulene.
Det skulle bli tett og jevnt, og med overraskende mange offside-avblåsninger. Det var også tilfellet da den første store sjansen endte med at vertenes Martin Kjønigsen satt ballen i mål etter at SFK-keeperen måtte gi retur på et skudd, for offside-flagget var oppe. Senere hadde SFK et skudd i stolpen, men det gikk mot en målløs første omgang da Endre Bergsaker headet inn 0-1 i omgangens siste minutt. På overtid ropte Lisleby på straffespark, men spillet ble vinket videre, og dermed var det med ledelse for bortelaget at spillerne kunne gå i garderoben mens jeg gikk til innkjøp av vaffel og brus.
Fire minutter ut i andre omgang utlignet Steven Wilondja med et skudd i bortre hjørne, og i det 64. minutt tok Lisleby ledelsen da Jamal Mohammed driblet seg gjennom SFK-forsvaret og satt inn 2-1. Lisleby presset på for å øke ledelsen, men i det 84. minutt utlignet SFK til 2-2 med en kjempescoring av Mats Olavsen med veggspill og skudd i krysset. Hjemmelaget hadde deretter en god mulighet til å ta tilbake ledelsen, men på overtid kontret SFK inn 2-3 med Clirim Sulimani som målscorer, og samme mann ble like etter spilt gjennom og fjernet all tvil ved å sette inn 2-4. Glade sarpinger på fotballkamp er sjelden noe godt tegn, men det var i hvert fall de som kunne dra tilfredse hjem til den andre byen mens jeg tuslet tilbake mot ferja.
Revisit: Lisleby Sarpsborg FK 2-4 (0-1) 4. divisjon Østfold Sentralidrettsanlegget, 3 June 2022 0-1 Endre Bergsaker (45) 1-1 Steven Wilondja (50) 2-1 Jamal Mohammed (64) 2-2 Mats Olavesen (84) 2-3 Clirim Sulimani (90+1) 2-4 Clirim Sulimani (90+3) Att: 88 (h/c) Admission: 50 NOK
